Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 30

Noen tanker om seksuell lavalder

Det kom selvsagt i kjølvannet av en latterlig svertekampanje fra en del meningsmotstandere som hevder at jeg jobber hardt for å normalisere og lovliggjøre at voksne menn kan ha sex med 12 år gamle jenter. Disse løgnene, basert på grovt sitatfusk, har jeg tatt for meg blant annet i denne bloggposten. Der har jeg også forklart hva jeg faktisk tenker rundt seksuell lavalder.

Denne nye VG-saken eksemplifiserer likevel problemstillingen jeg har forsøkt å rette et søkelys på så godt at jeg synes det er en glitrende anledning til å drøfte temaet på nytt.

Kommentaren jeg har gjengitt ovenfor ble besvart av meg umiddelbart, men jeg vil her utdype svaret mitt i bloggform .

Først og fremst viser spørsmålsstiller kjernen i det som gjør at denne debatten er så håpløst. Jeg angriper nemlig dette spørsmålet på en nysgjerrig og undersøkende måte hvor jeg forsøker å forene flere hensyn. Spørsmålsstiller vil derimot ha et «ja eller nei»-svar, noe som ikke er mulig å gi på dette spørsmålet. Det blir som det klassiske: Har du sluttet å slå kona di? Ja eller nei! Uansett hva man svarer blir det feil.

Jeg kunne svart ja, fordi jeg tror kanskje den seksuelle lavalder burde senkes noe, men det ville da gitt et helt feil bilde, fordi jeg ikke ønsker en lavere seksuell lavalder på samme premisser som gjelder i dagens straffelov.

Men jeg kunne heller ikke svart nei, fordi jeg vil jo gjøre noe med seksuell lavalder ettersom jeg ikke synes loven fungerer optimalt slik den er formulert og praktisert i dag.

Så både ja og nei ville blitt uriktige svar. Det riktige svaret er et «ja, forutsatt at…», og det skal jeg forklare nærmere nå.

Tysk modell

Jeg tror det kan være hensiktsmessig å senke den seksuelle lavalder til 14 år etter tysk modell. Dette innebærer ikke en ren senking av seksuell lavalder fra 16 til 14 på samme premisser som den praktiseres i Norge i dag. Den tyske straffeloven er derimot formulert slik at om en ungdom på 14 år har sex med en person opp til 21 år gammel, så er ikke det straffbart i seg selv. Man straffer ikke kategorisk basert på alder alene.

Er den eldre part derimot 21 år eller eldre, kan vedkommende straffes hvis noen, for eksempel den yngre parts foreldre eller den yngre part selv, reagerer og anmelder saken. Det må da begrunnes i at den yngre part er blitt presset eller manipulert til å ha sex. I slike tilfeller kan saken trekkes inn for retten, og man må se om det har skjedd maktmisbruk eller utnyttelse av sårbarhet hos den yngre part.

Men det er mer. Den tyske modellen gir også ungdommer helt opp til 18 år spesiell beskyttelse. Hvis man har sex med noen under 18 år ved å dra fordel av en sårbar situasjon, eller mot økonomiske gevinst, kan man også straffes.

Med andre ord vil de tanker jeg har argumentert for helt siden min første bloggpost om temaet, «Hvorfor den seksuelle lavalder bør senkes» tilbake i 2008, sørge for en sterkere beskyttelse av mindreårige enn hva den norske loven gjør.

Selv om jeg tror det kan være hensiktsmessig å senke seksuell lavalder til 14 år, så vil fortsatt ungdommene ha et særskilt vern opp til 18 år. Det vil altså ikke være fritt frem for en eldre part å ha sex med noen på 14, fordi terskelen for å bli stilt strafferettslig til ansvar for et overtramp vil være mye lavere enn om den yngre part er myndig.

Ergo mener jeg vi ivaretar den signaleffekten en seksuell lavalder gir ved at straffeloven tydeliggjør at mindreårige er sårbare og samfunnet ønsker å beskytte disse mot utnyttelse fra eldre parter, samtidig som man ikke kategorisk dømmer noen til straff basert kun alder.

Fordeler med tysk modell

Hva oppnår man med dette? Jo, man unngår at en 19-åring havner i fengsel fordi hun har sex med sin 15 år gamle kjæreste, bare fordi foreldrene ikke synes noe om det. Foreldrene kan fortsatt reagere, men en eventuell straff/dom vil ikke avgjøres av alder alene. Det vil avgjøres av kontekst.

Man vil dermed tvinge frem en større grad av individuelle vurderinger i sak til sak, heller enn å straffe kategorisk basert på aldersforskjell – i saker hvor man ofte ikke lytter til ønskene fra den yngre part. Eksempler på at den yngre part ikke ønsker å anmelde, men hvor den eldre part likevel straffes, finner vi blant annet i denne saken, denne saken og i denne saken.

Med mitt forslag til ny straffelov beskytter man også de som er 16 og 17 år mot utnyttelse fra en eldre part i større grad enn hva gjøres i dag, fordi disse da lettere vil kunne anmelde hendelsen om de mener å ha blitt presset/manipulert til sex.

Med et slikt lovverk ville man fortsatt fått straffet Rune Øygard for sin seksuelle omgang med den unge jenta, fordi man ville kunne påvise maktmisbruk, manipulering, og ikke minst det at jenta selv opplevde dette som misbruk. Samtidig ville man hatt en lavere terskel for å fått straffe en som Helge Solum Larsen, som hadde sex med en jente på 17 år og som hevdet at det var voldtekt selv om politiet henla saken. Man ville altså ikke trenge å bevise voldtekt, for så lenge jenta er under 18 år ville enhver form for press og manipulering, noe som gjør at den yngre part opplever hendelsen som «krenkende» eller uønsket, kunne være nok til å få den eldre part dømt.

Ingen naturlov

En seksuell lavalder på 16 år er ingen naturlov. Et flertall av europeiske land har seksuell lavalder på 14 eller 15 år. Våre naboland Sverige og Danmark praktiserer 15-årsgrense. Vi er omgitt av land som har funnet ut at ungdommer er modne nok til å bestemme over sin egen seksualitet allerede når de er 15 år gamle.

Hvorfor er man da plutselig en trussel mot samfunnet fordi man argumenterer for en straffelov i tråd med det våre naboland og flertallet av europeiske stater har? Spesielt når man i lovforslaget bygger inn ekstra vern mot utnyttelse av unge også over 16 år?

Dette handler også om å beskytte unges rettigheter over egen kropp og seksualitet. Jeg mener at vår seksualitet er så privat at når vi først er kommet godt inn i puberteten bør ikke staten kunne bestemme hvordan vi lever våre liv på dette området. Samtidig finnes det mange kyniske drittsekker der ute som ungdom trenger en beskyttelse mot. Derfor vil jeg ha en fleksibel lov som åpner for muligheten til å eksperimentere, også med eldre parter, men som samtidig sender tydelig signal om at ungdom under 18 år er spesielt sårbare. Er man vesentlig eldre, skal man vise stor aktsomhet på det seksuelle området.

Jeg vil fortsatt at en Rune Øygard skal straffes for å ha hatt sex med en jente på 14 år, men jeg vil ikke at en mann på 19 som har vært kjæreste med en jente på 14 skal settes i fengsel for å ha hatt sex med henne når også hun ønsket dette. Den tyske modellen ivaretar rettighetene til disse to 14-åringene i begge scenarioer.

Beskytter loven unge i dag?

I Norge har jenter sin seksuelle debut med noen som i snitt er 3 år eldre enn dem selv, og nesten 40% debuterer i en alder av 15 eller yngre. Det er da enkel matematikk å innse at svært mange av disse seksuelle relasjonene egentlig er straffbare. Lov om seksuell lavalder har derfor neppe som konsekvens å faktisk beskytte yngre mot sex med en eldre part. Derimot sørger den for å kriminalisere helt vanlig seksuell eksperimentering.

I Canada økte de i 2008 den seksuelle lavalder fra 14 til 16 år. Hensikten var å sørge for bedre beskyttelse mot seksuelle overgrep mot barn. Det er den samme argumentasjon vi hører hos de som vil tviholde på en absolutt seksuell lavalder på 16 år her til lands. De tror den beskytter unge mot overgrep. Vel, i Canada ble det gjennomført en undersøkelse for å se på seksualvanene til unge og om den nye lavalderen ville ha en preventiv effekt mot overgrep. Svaret var i praksis «nei»:

There is new research on this topic, just released last week and using data from over 26,000 adolescents surveyed in high schools in British Columbia, which suggests that when it comes to making choices about sexuality the decisions of 14- and 15-year-olds seem no worse than that of 16- and 17-year-olds. The evidence also suggests that the children who are most exposed to risk are actually much younger than 14, in fact they more likely to be less than 12. The new laws, with an age of consent of 16, don’t protect these kids any better than the old laws with an age of consent of 14. So the new laws provide protection to adolescents who don’t need and leave the more vulnerable children equally unprotected.

La oss se på detaljene. Tre prosent av de som hadde hatt sex hadde debutert før de ble 12 år gamle. Av disse rapporterte hele 40% å ha debutert med en person som var over 20 år gammel. Hos de som debuterte i en alder av 14 år var partneren i bare 1,3% av tilfellene over 20 år. Bare såvidt over 3% hadde debutert med noen over 18 år. Hos de som debuterte i en alder av 15 år var mindre enn 6% av tilfellene med en vesentlig eldre partner.

De som mistet retten til å kunne samtykke til sex med den nye canadiske straffeloven var nesten utelukkende ungdommer som uansett hadde sex med jevnaldrende. Mindre enn 2% av gutter og rundt 3-5% av jenter debuterte med en partner mer enn 5 år eldre enn de selv.

Men kan ungdommer under 16 år utvise stor nok ansvarlighet rundt sex? Ja, den canadiske studien tyder på det. Det var ingen forskjell i sannsynligheten for at deres seneste seksuelle opplevelse skjedde i ruspåvirket tilstand sammenlignet med ungdommer i alderen 16-17 år. Gutter i alderen 14-15 hadde vesentlig større sjanse for å bruke kondom enn de på 16-17 år, og yngre jenter som gikk på pillen var flinkere til å sørge for at guttene brukte kondom – sammenlignet med eldre jenter. Det var ingen statistisk signifikant forskjell på hvor mange jenter som ble gravide i den yngre gruppen (14-15 år) sammenlignet med den eldre gruppen (16-17 år). Det var heller ingen forskjell med tanke på kjønssykdommer.

Dette tyder altså på at lovendringen i Canada ikke hadde noen relevant beskyttende effekt fordi de som er mest utsatt for å bli utnyttet av mye eldre partnere uansett var beskyttet også med en lavalder på 14 år. Derimot fratok den nye loven ungdommer som ikke beviselig er mindre seksuelt ansvarlige, retten til å bestemme over sitt eget seksualliv.

En annen undersøkelse så på dette med seksuelle overgrep og unge som hadde sex med eldre i ulike europeiske land, og det er interessant å merke seg resultatet fra en dansk studie. Her fant man at 15,8% av jenter hadde hatt «ulovlige seksuelle erfaringer før de fylte 15 år» (som er den seksuelle lavalder i Danmark) med en «mye eldre partner». 9,2% av disse jentene rapporterte forsøk på, eller fullbyrdede, samleier. Hos gutter hadde 6,7% tilsvarende ulovlige seksuelle erfaringer med en mye eldre part, hvorav 4,2% var forsøk på eller fullbyrdede samleier.

Det interessante er at de aller fleste av disse opplevde ikke de seksuelle erfaringene som overgrep. I det store og hele var dette frivillig, ønsket seksuell eksperimentering gjort med viten og vilje av den unge tenåring. Dette betyr altså at vi i Norge, kanskje i enda større grad enn i Danmark, kriminaliserer seksuelle erfaringer som ikke oppleves som overgrep av den yngre parten selv. Det synes jeg er et alvorlig problem. Vi trenger et lovverk som ikke straffer uskyldige, men som samtidig kan fange opp de tilfeller der overgrep skjer.

Livstidsdom

En annen grunn til at jeg mener lovverket må endres, er at den eldre part straffes urimelig hardt. I den ferske straffesaken jeg innledet med risikerer jenta å bli stemplet som seksuell overgriper for resten av livet.

Mads Wam Schneider oppsummerer problemstillingen fint i en tråd på Facebook:

Kvinnen vil aldri kunne få en ren politiattest for å jobbe med barn. Ikke om fem år, ikke om ti, tyve eller femti år. Aldri. Dette er en livstidsdom for kvinnen. Attestreglene har de siste femten årene vokst som en kreftsvulst. Reglene er ikke lenger rasjonelle, moderate eller rimelige. Og på stadig flere områder utelukkes mennesker med seksualdommer. De kan aldri jobbe i barnehage, skole, barnevern, asylmottak, aldri være fosterforelder, aldri være leder eller trener i idrett, korps eller speider. Jeg tror ikke folk vet hvor amerikaniserte reglene er blitt.

Loven skiller altså ikke mellom en livsfarlig psycho som har voldtatt småbarn og en kvinne på 18 år som hadde sex med sin fire år yngre kjæreste. Begge nektes å ha tillitsforhold til barn. Finnes det noe annet samfunnsområde der vi generaliserer så kategorisk og hemningsløst? Selv i asylsaker blir mennesker behandlet som individer og får sin sak individuelt prøvet.

Selvfølgelig finnes det voksne som aldri skal jobbe med barn. Men

a) dette bør domstolen vurdere. Det bør ikke være noen automatikk i utestengelse når en kategori (seksuell omgang med mindreårige) kan romme alt fra himmel til helvete.

b) alle bør få tidsbestemt utestengelse, aldri livstid. Vi kunne brukt et lignende prinsipp som ved forvaring. Massemorderen ABB skal altså kunne få ny tillit dersom han oppfører seg pent, mens kvinnen som hadde sex med en 14-åring får altså livstid.

For ikke å snakke om den psykologiske belastning det må være for en ung tenåring å måtte sitte i avhør hos politiet og fortelle om sine seksuelle eskapader – med historien utbrodert i media og visshet om at det som fortelles kan få kjæresten til å havne i fengsel… Stakkars gutt. Det er kanskje der det reelle overgrepet skjer i en del slike saker.

Kriminell lavalder

I mitt forslag, basert på den tyske modellen, har jeg brukt 14 år som en absolutt nedre grense. Kanskje er dette for lavt. Selv om jeg mener at 14 år i best mulig grad vil løse problemet i begge ender, ser jeg at det kan være kontroversielt. Kanskje er 14 for ungt. Kanskje er ikke samfunnet rede for en slik seksuell lavalder, selv om det praktiseres i mange andre land som Tyskland, Albania, Østerrike, Bulgaria, Estland, Ungarn, Italia, Portugal, Serbia og mange flere.

Det jeg likevel ikke forstår er hvorfor man er strafferettslig ansvarlig i Norge når man er 15 år, men ikke kan ha sex med en eldre part før man er 16 år.

Tygg litt på dette: Hvis en 15 år gammel gutt voldtar en 20 år gammel kvinne, så kan han straffes for dette, fordi han regnes for å være moden nok til å forstå konsekvensene av sin handling. Hvis han derimot innleder et forhold til kvinnen og de har gjensidig frivillig sex, vil hun straffes for dette fordi hun har utnyttet et barn som ikke er i stand til å forstå konsekvensene av sin handling.

Det henger ikke helt sammen.

Jeg kan akseptere at en seksuell lavalder på 14 år, med særskilt vern opp til 18 år kan virke feil for noen. Men det er helt uforståelig at vi skal ha en kriminell lavalder som er lavere enn seksuell lavalder. Utøver en 15-åring vold mot noen, er ungdommen selv ansvarlig, men om en eldre partner suger 15-åringen, er ungdommen et offer og den eldre part straffes. Det virker svært selvmotsigende og tilfeldig.

Jeg mener altså at den seksuelle lavalder uansett bør senkes til 15 år hvis vi praktiserer lovverket kategorisk akkurat som i dag. Seksuell lavalder bør være lik kriminell lavalder. Men om vi innfører en glidende overgang etter tysk modell, mener jeg at en absolutt lavalder på 14 år er fornuftig, så lenge man har en særskilt beskyttelse opp til 18 år.

Konklusjon

I svaret til min «Evilworm» avsluttet jeg med å skrive:

Jeg håper det var oppklarende.

Og svaret jeg fikk var:

Beagle-bløff

Problemet var bare at forskningsinstituttet ved UC Davis, som hunden visstnok var blitt reddet fra, kjente igjen øremerket til hunden på bildene, og kunne da sjekke sitt register for å se hva slags forskning hunden hadde vært del av. Det viste seg at den kun var blitt brukt i undervisning hvor hunden hadde fått narkose og deretter fått elektroder plassert på huden i en demonstrasjon av en type elektrofysiologisk undersøkelse. Den var ikke blitt utsatt for smertefulle inngrep overhodet. To hunder i året blir brukt til denne type undervisining ved UC Davis, og nesten alltid adoptert bort til en familie etterpå, ferdig steriliserte og vaksinerte.

Hunden i nyhetssaken ble adoptert av en kvinne i samarbeid med forskningsinstituttet, men dagen etter stod BFP frem på nyhetene med denne hunden de hevdet å ha «reddet». De trengte rett og slett en «poster-dog» til å markedsføre sin egen aktivitet med. Ganske patetisk.

Det er flott at organisasjoner jobber for å få disse forsøkshundene adoptert av familier, og det er flott at mange retter et kritisk søkelys på de etiske sidene ved dyreforskning. Men å hevde at beaglene lever innesperret i bur hele livet, er derimot ikke korrekt. Å hevde at de utsettes for vold og traumatiserende overgrep, er noe BFP neppe har grunnlag for å hevde. Dessverre er de flinke til å markedsføre seg selv med rørende YouTube-videoer og gjentatte medieoppslag om deres «redningsprosjekter».

SHACT

Kampen for å «redde beagler» fikk en oppsving i 1997 da en dokumentar med hemmelige opptak gjort av PETA ble vist på Channel Four Television i Storbritannia. Her hadde de besøkt selskapet Huntingdon Life Sciences hvor de filmet en forsker som slo en beagle i ansiktet, i tillegg til noen som kjeftet på hundene og ristet dem. Flere ansatte ved Huntingdon fikk sparken etter denne avsløringen.

Dette la grunnlaget for etablering av organisasjonen Stop Huntingdon Animal Cruelty (SHACT) som har benyttet seg av brutale metoder for å forsøke å stanse denne forskningen på beagler, noe flere av dem har fått mange års fengselsstraff for. Samtidig som de fleste av aktivistene sikkert har nytt godt av vaksiner eller medisinsk behandling som blant annet springer ut av denne forskningen…

En av grunnleggerne av SHACT, Kevin Kjonaas (aka Kevin Chase/Kevin Jonas), er nå også en av lederne i BFP Han ble nylig sluppet fri fra fengsel etter å ha medvirket i trusler, hærverk, vold og trakassering av mennesker knyttet til dyreforsøk:

Kevin Kjonaas shed no tears when three masked animal-rights activists beat Brian Cass with ax handles outside Cass’ home. Cass’ company tests pharmaceuticals on laboratory animals.

Nor was he moved on another occasion when assailants sprayed a caustic liquid in the face of Cass’ colleague as he stepped out of his car at home, then beat him as he writhed on the pavement in pain, his wife and daughter watching from inside their house.

Kjonaas, 25, is a leader of a New Jersey-based animal-rights group that the FBI says has an «extensive» history of violence in the United States and abroad. Its aim is to shut down a chemical and pharmaceutical testing company called Huntingdon Life Sciences, which uses rats, mice, beagles and other animals in research at its labs in England and in East Millstone, N.J., just outside Princeton.

[...]

Since the campaign against Huntingdon began three years ago, activists have firebombed 11 cars in England, swarmed into offices, broken windows in executives’ homes, sunk a private yacht on Long Island, and committed other acts of violence, according to police and the company.

They say opponents of the company were responsible for the attacks in England on Brian Cass, managing director of Huntingdon, and his colleague, who was temporarily blinded and declines to be identified because he fears for the safety of his family.

They have jammed a Huntingdon creditor’s cash machines with glue, and harangued executives of Huntingdon and employees of companies that do business with Huntingdon with loudspeakers outside their homes in the early morning. No physical attacks have occurred in the United States, where the violence has been limited to property damage.

Beagle Freedom Project ledes altså av det man kan kalle en terrorist, og jobber hardt for å få goodwill og stille seg selv i et positiv lys. Denne nye beagle-videoen er ledd i en slik kampanje for å fremstille BFP som reddende engler som bare vil verden godt. Sannheten er derimot at de både lyver og støtter grov vold og trakassering av mennesker i sin ideologiske kamp.

Konklusjon

Beagle Freedom Project er en av flere organisasjoner som jobber for å omplassere forsøksdyr til familer som ønsker disse som kjæledyr, men selv om de er flinke til å markedsføre seg selv i et positivt lys, er de nok en av de organisasjonene som fortjener det minst. Det finnes mange tilsvarende organisasjoner som evner å samarbeide med laboratorier på en fruktbar og positiv måte til dyrenes, og forskningslaboratorienes, beste, uten å bedrive villedende propaganda og støtte til det man vel kan kalle «dyreverns-terrorisme».

Videoen av beaglene som får leke på gresset etter et liv innendørs, er hjertevarmende. Det er nydelig at disse hundene får et fint liv i sin pensjonisttilværelse. Men det er med god grunn at disse hundene brukes til forskning, og det er bare unntaksvis at hundene utsettes for uforsvarlig smerte eller for vanskjøtsel. Dokumentasjon på at disse beaglene har det så grusomt i laboratoriene som BFP vil ha det til, er mistenkelig fraværende. Det handler nok mer om føleri enn realisme.

Det er alvorlig og tragisk at mange mindre dyrarter lider unødvendig i vitenskapelige forsøk, men det er likevel viktig å ikke blande kortene og tro at også disse søte beagle-hundene lever et liv i tortur og grusomheter. Bortsett fra at de ikke har sett dagslys før, har de nok levd ganske greie liv. Sannsynligvis mer behagelig enn det livet de meste ekstreme dyrevernsaktivisetene fører til at utpekte forskere, og dere partnere og barn, får når de må leve i konstant frykt for vold og trakassering.

La oss glede oss over beaglene som får et nytt liv hos forhåpentligvis godhjertede eiere, men det er umulig å hylle Beagle Freedom Project og tilsvarende organisasjoner ukritisk. Deres kamp for en høyere etisk standard for forsøksdyr gjennomføres dessverre fullstendig uetisk overfor enkelte mennesker. Til syvende og sist kan deres ekstremisme ramme oss alle gjennom at viktige forsøkslaboratorier drives til konkurs slik at viktig medisinsk forskning stagnerer. Kall meg gjerne kynisk, men jeg vil heller at min datter får vokse opp frisk og rask enn at alle beagler i verden skal få løpe på grønt gress. Det kalles realisme. It’s a bitch.

Ingen relaterte bloggposter.

Hvem er jeg til å mene noe om X?

Et spørsmål jeg får innimellom er varianter av dette:

Det er et viktig spørsmål, fordi man skal være kritisk til hva jeg skriver i bloggen min. Spørsmålsstilleren peker på at mitt fagfelt er IT, og at jeg derfor kanskje ikke har den nødvendige kunnskap om «alternativ medisin, antioksidanter og lignende» til å uttale meg om dette.

Det er helt korrekt, men det gjelder strengt tatt de aller fleste mennesker. En lege vil ikke nødvendigvis ha noe ekspertise på antioksidanter eller akupunktur. En som er utdannet innen kjernefysikk vil ikke nødvendigvis være kompetent til å uttale seg med faglig autoritet innen spørsmålet om mobilstrålingens påståtte skadevirkninger. En nevrolog vet ikke nødvendigvis så mye om effekten aspartam på kroppen. En psykolog er ingen ekspert på ernæring. Er man tungt skolert innen et fagfelt, betyr ikke det at man automatisk vet så mye mer enn menigmann om andre fagfelt.

Derfor skal vi alltid være kritiske til «eksperter» som uttaler seg om temaer utenfor deres eget fagfelt. Og ettersom jeg ikke har noe formell kompetanse innen hverken biologi, medisin, ernæring, fysikk eller annet utenfor IT-sfæren – og knapt nok der, er det en naturlig reaksjon å være spesielt skeptisk til hva jeg ytrer meg om.

Mitt svar

Likevel er det ikke helt irrelevant hva jeg har å si. Det fine med vitenskapen er nemlig at den er tilgjengelig for alle om man behersker litt kildekritikk og har en forståelse for hvordan man skal lese forskning kritisk. Men ingen skal stole utelukkende på det jeg skriver, og derfor lenker jeg alltid til kilder. Jeg forsøker også å ikke servere påstander som er i strid med vitenskapelig konsensus.

Konsekvensen av dette er at mine lesere vanskelig vil finne noe i mine bloggposter om temaer som helse/medisin/alternativ medisin, ernæring, vaksiner, mobilstråling, global oppvarming, evolusjon etc, som de aller fleste relevante fagpersoner ikke er enige i. Årsaken til dette er nettopp at jeg ikke synser i strid med forskningen og vitenskapelig konsensus, men derimot forsøker å presentere denne på en enkel måte for et bredt publikum.

Det er også slik at jeg blir spurt om å holde foredrag for både leger, forskere, medisinstudenter, Helsedirektoratet, tannleger, Folkehelseinstituttet og andre fagpersoner og -institusjoner, noe jeg antar betyr at de i all hovedsak mener jeg presenterer faglig korrekt informasjon.

Bloggen min leses også nøye av leger, forskere, psykologer, fysikere, ernæringsspesialister, biologer og mange andre fagpersoner innen ulike felt, og de pleier å være raske til å peke ut eventuelle feil i mine bloggposter. Hvis jeg skriver noe som er riv ruskende galt, kan mine lesere være trygge på at jeg får så ørene flagrer av folk som er mer faglig kompetente enn meg selv. Da passer jeg alltid på å korrigere denne informasjonen om det er solid grunnlag for det.

Bloggsynsing

Det er nok dette som skiller min blogg fra en del andre «bloggsynsere». De synser gjerne i strid med vitenskapelig konsensus, og i strid med hva den beste forskning viser oss. De ytrer meninger basert på hva de selv føler er riktig, enten uten å kildebelegge sine påstander, eller ved å vise til kilder av svak vitenskapelig tyngde – eller ren pseudovitenskap.

Når konkrete faktafeil eller feiltolkninger av forskning pekes ut til dem, nekter de å korrigere teksten. På toppen av det hele hevder de gjerne at de utsettes for både mobbing, trakassering og knebling i samme slengen. Med en slik bloggeprosess og reaksjon på kritikk, blir bloggytringene deres redusert til ren synsing, og da skal man være veldig skeptisk til det man leser.

Vi «bloggsynsere» har sjelden kompetanse til å overprøve vitenskapelig konsensus på et felt. Derimot hender det at fagpersoner selv går ut med tvilsomme påstander i strid med hve den beste forskning sier, for eksempel i spørsmål om vaksiner eller alternativ behandling. I slike tilfeller kan også jeg komme på banen og peke ut de feil jeg mener de har i sin argumentasjon.

Jeg innser at jeg ikke har noen faglig autoritet til å overprøve ekspertene, og derfor sprer jeg heller ikke informasjon som strider mot det rådende vitenskapelige syn på ulike saker. Eneste unntak er saker hvor det mangler noen klar vitenskapelig konsensus, saker av mer politisk art, og saker hvor det er interessant å belyse forskning som peker på ulike sider av saker hvor «alle» er enige, men på ganske tynt grunnlag.

Til slutt er det også nyttig for oss med et kanskje litt mer overfladisk faglig nivå å kunne se enkelte saker i nye perspektiver. Man kan gjerne være ekspert på elektromagnetisk stråling og hvordan det påvirker vår biologi, uten at man av den grunn evner å forklare hvorfor noen mennesker kan oppleve negative symptomer knyttet til mobilstråling når strålingen i seg selv ikke forårsaker dette. Da kan jeg som «bloggsynser» pakke de forskningsmessige data og fakta inn i en større kontekst om blant annet noceboeffekt, og samtidig vise til en hel del forskning som bidrar til å forklare fenomenet.

Konklusjon

Når noen mener det jeg skriver er ren synsing, tror jeg rett og slett ikke de har tatt seg bryet til å klikke på alle lenkene til kildene jeg bruker. De leser kun teksten, tror jeg bare sier hva jeg selv føler og mener, og glemmer at jeg hele veien forsøker å vise til god vitenskap som understøtter mine påstander. De uttaler seg rett og slett uten å ha sjekket kildene mine.

Det oppfordrer jeg dem alltid til å gjøre, og om de finner at jeg tar feil, eller har god vitenskapelig informasjon som er i strid med hva jeg hevder i min blogg, er leserne svært velkomne til å påpeke dette i kommentarfelt eller på mail til meg. Bare på den måten kan bloggen min bli bedre, og på den måten kan jeg lære noe nytt om det jeg har blogget om.

Oppdatering: Jeg fikk nettopp svar fra hun som sendte meg spørsmålet i toppen av denne bloggposten. Morsomt nok bekreftet hun min mistanke…

Om skjeggedamer og krenkelser

Folk er krenket igjen. Først og fremst på andres vegne. Det er alltid tryggest, fordi da kan man kritisere andre uten å måtte stå til rette for hverken følelser eller argumentasjon.

Denne gang fordi VGs redaktør Torry Pedersen under dagens leder skrev følgende:

Det har kommet negative reaksjoner både fra Amnesty, LLH, politikere og andre røster i sosiale medier. Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik skriver eksempelvis:

La VG gå på sirkus med sine forhistoriske fordommer. Vi andre sier som MGP-vinneren: vi er ustoppelige!

Auda. Her bommer Ørstavik grovt. (Hun har nå til og med klaget VG inn til PFU.)

Var Torry Pedersen sin lille tekst morsom? Nei. Var den smart? Tja. Kanskje for smart, for som kommentarredaktør i VG, Hanne Skartveit, sier, så var dette selvsagt ment som en spøk:

- Vår underleder er ment som en kritikk av fordommer. Vi viser til vårt samfunns ikke særlig stolte historie, fra den gangen man stilte ut mennesker som var annerledes, på sirkus. Når transkjønnede personer fortsatt skaper stor oppsikt, slik vi har sett i forbindelse med årets Eurovision-finale, forteller det at vi fortsatt har en vei å gå, sier kommentarredaktør Hanne Skartveit.

Selvsagt. Og det undrer meg at så mange kunne tolke dette på noe annet vis. Selvsagt var dette ment som et stikk nettopp til de som reagerer på «skjeggedamen» Cochita Wurst i årets Eurovision Song Contest. De oppfører seg som om de levde for hundre år siden, er det underliggende budskapet i underlederen.

Høyre-politiker Henning Warloe presterer å tolke teksten både riktig og feil på en gang når han skriver:

SÅ MORSOMT at også VG har begynt enn sånn «for 100 år siden»-spalte! Denne fra 1914 var virkelig komisk.

Auda. Igjen.

Men slik er det blitt. Vi streber etter å være den første til å finne en tolkning av ethvert offentlig utsagn som gjør at vi selv kan føle oss moralsk overlegne ved å peke på at noen andre hypotetisk sett kan ha følt seg krenket av utsagnet. Denne sykdommen i det offentlige ordskiftet toppet seg i Mokkamann-saken, og deretter har det bare blitt verre.

Kan vi ikke slutte med det? Kan vi ikke heller forsøke å la tvilen komme avsender til gode? Spesielt når det kommer fra noen vi burde vite er ganske oppegående, og som neppe mener det verst tenkelige man velger å kunne tolke det som?

Kan vi ikke forsøke å reversere tendensen med at avsender må ta ansvar for mottakers tolkning? Det gjør det nesten umulig å ytre seg uten å måtte lide seg gjennom et lass med kritikk fra de som velger å misforstå bare for å kunne ri sin høye hest.

Selv har jeg nesten sluttet med å bruke Twitter, fordi hver gang jeg skriver noe sarkastisk hyler noen opp med påstander om hvor grusom person jeg er som kan mene X. Og X er alltid den verste tenkelige og gjerne overdrevent bokstavelige tolkning av tvitten. En tolkning som gjerne er så hårreisende grusom at jeg blir lamslått av at disse menneskene på ren refleks kan anta at det virkelig var det jeg mente.

Sånn sett er Facebook bedre egnet, fordi mens jeg på Twitter har nesten 8000 følgere hvorav de fleste ikke vet noe særlig om hvem jeg er og hva jeg står for, så er de fleste av mine ca 2300 følgere og venner på Facebook mer beviste på «hvor jeg kommer fra», og dermed bedre rustet til å tolke meg korrekt.

Selv valgte jeg å kommentere Conchita-saken slik:

Jeg skulle ønske vi kunne innføre en liten huskeregel i den offentlige debatt: Hvis du er i tvil om hva avsender mente skal du ikke anta at han/hun mente det i den verste tolkning du klarer å koke sammen i hodet ditt.

Det er vesentlig større sjanse for at du tolker avsender feil, enn at vedkommende som ellers skriver fornuftige ting over natten er blitt en rasistisk sadist med overdrevent selvutleveringsbehov.

Hvis vi alle kunne bli flinkere til å huske denne lille regelen, meg selv inkludert, ville vi fått et offentlig ordskifte som var mye friskere og mer ærlig. Slik det er nå ender vi bare opp med en indirekte knebling av ytringer basert på ganske så åpenbare og påtvungede misforståelser, og det hjelper ingen av oss. Det fører kun til at færre orker å ytre seg, og at debattrommet fylles av en ulidelig meningsløs støy som overdøver alt det som faktisk er viktig.

Jeg mener det er rimelig å anta at redaktøren i VG er oppegående nok til å ikke besitte den type fordommer kritikerne tolker underlederen til å gjenspeile. Og kanskje enda viktigere; om han faktisk var så lavmåls ville han neppe vært dum nok til å skrive det på lederplass i avisen. Det er etter mitt syn rimelig å anta at en VG-redaktør ikke vil seg selv eller avisen sin så vondt.

Var VGs underleder et eksempel på genial humor? Nei. Men la oss da heller kritisere VG for dårlig humor, heller enn for at de promoterer utdaterte og diskriminerende ideer om transer og homser. Det har de aldri gjort, og det burde kritikerne ha forstått. Eller i det minste antatt.

Jeg tar forbehold om at jeg i denne teksten har tolket noen av kritikerne på verst tenkelige måte.

Relateterte bloggposter:
Pauseinnslaget fra Eurovision 2010 – Madcon – Glow

Norgesavisen har oppdaget DCA. Velkommen til 2006.

Jeg ble tipset om denne ferske artikkelen på nettstedet Norgesavisen.no. Og, vel, artikkelforfatter Cato Andre Berggrav Tansøy, som hevder å ha utdannelse innen journalistikk, bibliotekfag og informasjon fra Høgskolen i Oslo, bør nok ta sin utdannelse på nytt, for han må ha glemt de aller mest grunnleggende journalistiske arbeidsmåter i de 20 år som er gått siden han ble uteksaminert.

La oss starte med overskriften. Allerede der hyler alle alarmer mot leseren. «Kur mot kreft oppdaget,» hevdes det. Vel, la meg gi deg en grei huskeregel: Hvis du noensinne leser om en påstått «kur for kreft», kan du være ganske sikker på at artikkelen er virkelighetsfjern.

Kreft er nemlig ikke én sykdom. Det er over hundre ulike sykdommer, med flere ulike årsaker og dermed også flere ulike kurer. Vi vil aldri finne én enkelt kur mot kreft, rett og slett fordi kreft ikke er én enkelt sykdom.

Vi kan altså allerede fra overskriften slutte oss til at denne artikkelen neppe vil fortelle oss noe av medisinsk nyhetsverdi. Men vi går likevel videre.

Ingressen lyder slik:

Det ble i forrige måned publisert forskningsmateriale som beskriver en kur for kreft som fungerer! Men legemiddelindustrien virker ikke å være interessert i å utvikle medisinen da denne ikke kan patenteres, noe som betyr at legemiddelindustrien ikke kan tjene penger på annen kreftmedisin.

Spennende da! Hvor er dette forskingsmaterialet publisert? Det sier artikkelforfatter ingenting om. Ikke en eneste henvisning til publikasjon, forskerenes navn, eller lenke til kilde. Nada. Vi må altså bare ta Tansøy på ordet. Atter et rødt flagg som bør trigge vår indre skeptiker.

I det etterfølgende avsnitt får vi likevel vite at det er forskere ved University of Alberta, Canada, som har publisert disse revolusjonerende resultatene. I følge Tansøy slapp de i april 2014 nyheten om at de hadde «sluttført testingen av et middel for å kurere de mest vanlige kreftformene som lunge-, bryst- og hjernekreft».

Wow.

Og bare to uker etter at disse resultatene ble publisert, konkluderer Tansøy med følgende:

Problemet er bare det at legemiddelindustrien ikke vil produsere medisinen, da den ikke kan patenteres samtidig som industrien trolig vil tape store summer på eksisterende medisiner dersom dette svært enkle medikamentet blir tatt i bruk.

Jassåja. Så hvilken fantastisk medisin snakker vi egentlig om? Jo:

Medisinen, som har fått navnet dichloroacetate (DCA) har allerede vært i bruk i noen år mot andre sykdomstilstander, men tross tidligere forsøkt der medisinen er brukt mot kreft, har man først nå et godt grunnlag som viser den positive effekten. Det som gjør medisinen unik, er at den angriper kreftcellenes evne til å distribuere energi og ”overtaler” cellene til å tilintetgjøre seg selv. Dette gjelder kun kreftceller og forsøkene så langt viser at medisinen er helt fri for bivirkninger.

Medisinen er meget enkel å fremstille, og det koster lite å produsere denne.

Ah. DCA, ja. Dette er virkelig gammelt nytt, Tansøy. Denne studien han hevder ble publisert i april 2014, ble egentlig publisert i det prestisjetunge medisinske tidsskriftet Cancer Cell tilbake i 2006 og omtalt i New Scientist i 2007. Tansøy er altså bare 8 år på etterskudd…

DCA utnytter det som kalles Warburg-effekten, en hellig gral for alternativfolket, fordi de mener det betyr at kreft i praksis kan kureres relativt enkelt. Ettersom Warburg-effekten blant annet handler om at kreftceller bruker mer sukker i sin energiproduksjon enn hva friske celler gjør, tror en del Warburg-tilhengere at sukker derfor er årsaken til kreft, og ikke minst at kreft kan unngås ved å unngå raffinert sukker.

Enkle løsninger er ofte kjernen i et alternativt verdenssyn. Dessverre er virkeligheten sjelden så enkel. Warburg-effekten er spennende den. Problemet er bare at man etter mange tiår med forskning ikke har klart å finne ut hvordan den kan utnyttes i kampen mot kreft. Jeg skrev om Warburg-effekten i FriTanke.no allerede i 2010, og også i bloggen min samme året.

In-vitro vs in-vivo

Hva så med denne testingen som «kurerer de mest vanlige kreftformene» og som nå er fullført? Som vanlig så handler heller ikke dette om kliniske studier. Det er derimot snakk om in-vitro-studier, altså bruk av DCA på cellekulturer i laboratorier, og noen rottestudier.

Vi ser stadig vekk at alternativtilhengere gjerne hauser opp alle slags påståtte kreftkurer, som ved nærmere ettersyn alltid viser seg å bare være basert på positive resultater in-vitro. Problemet er at det er en fryktelig lang vei å gå fra å se at et stoff dreper kreftceller i en petriskål, til at det også virker i mennesker. Stoffet skal leveres til kreftcellene uten å ødelegge for mange andre friske celler. Det skal leveres i riktig dose, og uten å påvirkes av alle andre stoffer og forsvarsmekanismer i kroppen.

XKCD illustrerer dette poenget perfekt i tegningen til over til høyre.

Den omstendelige prosessen fra et stoff testes i laboratoriet, til dyreforsøk, og videre til flere faser av kliniske studier, kan du lese om her. Litt forenklet kan vi si at under én promille av alle lovende stoffer som testes ut mot kreft ender opp i bruk på kreftpasienter. Det er derfor svært villedende å peke på et stoff som har vist spennende resultater i in-vitro-studier som om vi nå står nær en «kur for kreft», når vi vet at mindre enn én av tusen av disse stoffene noensinne vil ende opp som godkjente legemidler. De aller, aller fleste vil vise seg å ikke virke likevel, eller å skade pasienten så mye at det ikke er nyttig.

Noen resultater fra DCA-forskningen er spennende, og i en oppdatering New Scientist skrev i 2011 kunne vi lese at de samme forskerne som i 2006-studien nå hadde testet ut DCA på fem pasienter med hjernekreft. Resultatene fra disse pasientene var derimot vanskelige å tolke, og uten en skikkelig kontrollert studie med flere pasienter vet vi derfor ennå ikke om DCA er spesielt nyttig mot kreft.

Det er også usikkert om DCA er trygt. Studier har vist at bruk av DCA både kan føre til skader på nervesystemet hos barn, såvel som å gi kreft til dyr. DCA er også svært skadelig for miljøet. Men alt dette gjør ikke at DCA nødvendigvis er verdiløst som behandlingsmetode mot kreft. De behandlingsmetoder som brukes mot kreft, blant annet cellegift, har tilsvarende bivirkninger, så hvis DCA på noen som helst måte viser bedre resultater eller lavere bivirkninger enn disse, kan det ha en verdi. Det er likevel ironisk at de samme som hyler om hvor farlig cellegift er promoterer DCA som et legemiddel som er 100% trygt. Da har de åpenbart ikke sjekket saken veldig grundig.

Legemiddelindustrien

La oss gå litt tilbake. Innledningsvis skriver Norgesavisen følgende:

Men legemiddelindustrien virker ikke å være interessert i å utvikle medisinen da denne ikke kan patenteres, noe som betyr at legemiddelindustrien ikke kan tjene penger på annen kreftmedisin.

Stemmer dette? Vi har hørt det samme om vidundermedisinen LDN som visstbok også skal kunne hjelpe mot alt fra kreft til MS til AIDS, men som legemiddelindustrien ikke vil finansiere forskning på fordi stoffet ikke kan patenteres. I teorien høres dette plausibelt ut. Kliniske studier er ekstremt dyre og ressurskrevende, og uten en sikkerhet for at man får igjen investeringen – pluss en solid fortjeneste – vil neppe noen legemiddelprodusent kaste bort penger på dette.

Problemet med denne form for argumentasjon er at den overser en annen viktig grunn til å ikke kaste bort penger på videre forskning: Stoffet har ingen klar og tydelig overbevisende effekt i de innledende studier. Det gjelder LDN, og det gjelder også DCA. Den ene kliniske studien som er gjennomført ga ingen klare resultater, og vi kjenner altså til alvorlige bivirkninger. Det er ikke urimelig å anta at dette er en god grunn til at legemiddelprodusenter ikke er spesielt ivrige etter å bruke noen milliarder på kliniske utprøvninger.

Uansvarlig oppfordring

Artikkelen i Norgesavisen avsluttes slik:

Ettersom det ikke ser ut til at dette er en kur som vil bli masseprodusert med det første, så burde det kanskje være noe den norske stat kunne gjøre for å bidra til at produksjonen kommer igang.

Nei, la oss for all del håpe at det ikke skjer. Det ville være en enormt uansvarlig sløsing med dyrebare midler, og et overgrep mot kreftpasienter. Å masseprodusere et stoff som ennå ikke er skikkelig utprøvd i mennesker for bruk i kreftbehandling, ville være den rene idioti.

Det som overrasker meg også her er den ekstreme selvmotsigelsen fra de som promoterer DCA. Dette er folk som gjerne er ekstremt kritiske til vaksiner som de mener ikke er godt nok utprøvd, selv om de har vært gjennom årevis med kliniske studier og godkjenninger. Men et stoff som aldri er testet skikkelig på mennesker i det hele tatt, skal vi bruke helt ukritisk. Og hvorfor? Jo, årsaken ser ut til å være utelukkende fordi legemiddelindustrien ikke kan patentere stoffet. Hvis stoffet ikke er patenterbart fordi det er et enkelt og «naturlig» molekyl, ja da må det automatisk virke og være trygt. Ikke sant?

Nei, selvsagt ikke. Det resonnementet kan man bare klare å svelge hvis man har en ekstrem slagside mot alt som heter vitenskap og skolemedisin, altså medisin som faktisk er testet og godkjent på en grundig og ansvarlig måte.

Konklusjon

Så hvorfor ser ingen ut til å bry seg om DCA, slik Tansøy hevder i overskriften på hans artikkel?. Vel, årsaken er rett og slett at på tross av en del forskning på DCA, så ser vi fortsatt ingen klare resultater på at det er en bedre behandling mot kreft enn det som allerede finnes i dag. Kanskje vil det endre seg med mer forskning, og pengene finnes, både fra offentlige instanser og private givere.

Vi får vente å se, men per i dag er det ingen grunn til å se på DCA som noen kur for kreft.

Kreftlegen og bloggeren Orac har en lang rekke grundige bloggposter om DCA for de som vil lese mer om stoffet.

Ingen relaterte bloggposter.

Åpent brev til Margreth Olin

Filmskaper Margreth Olin jobber med en 3D-film om Joralf Gjerstad, Snåsamannen. Filmen skal hete «God» og har som mål å «vise hva som skjer med oss dersom vi retter oppmerksomheten mot det gode».

Gjerstad har uten tvil hatt til hensikt å gjøre mye godt i sitt liv, og i tillegg til å ha pratet med mange syke mennesker over minst 6 tiår, har han også fått til konkrete prosjekter som «Marthe & Joralfs hjelpefond for funksjonshemmede». Et prisverdig tiltak.

I går la Margreth ut en melding på Facebook hvor hun søkte noen som ville møte Joralf:

Jeg ser for meg at dette er tenkt å vise et typisk, glorifisert bilde av Joralf som møter en pasient. Det skal vise hans godhet, omsorg, hans «varme hender» og empati for de som lider. Og det er enkelt. Det kan enhver filmskaper klare.

Spørsmålet er om også filmen vil klare å formidle all tragedien i kjølvannet av slike møter. Alle de med kreft som trodde de skulle å hjelp, men som oppdager at de bare blir svakere etter et møte med Joralf. Alle de med kroniske smerter som trodde de nå skulle bli fri fra lidelsene, men som oppdager at ingen forandring skjer. Alle de småsyke som etter et møte med Joralf er blitt fortalt at de kan være alvorlig syke, og derfor får flere helt unødvendige bekymringer i livet sitt.

For faktum er at det ikke finnes et eneste dokumentert eksempel på at Joralf Gjerstad har hjulpet en eneste person med en sykdom som ikke er selvbegrensende, altså går over av seg selv etter en viss tid. Vi kan se midlertidig symptomlindring (placeboeffekt, regresjon mot normalen og naturlige symptombedringer som attribueres Snåsamannen) og folk som får konvensjonell behandling men gir Snåsamannen æren for bedringen fordi det føles psykologisk mer styrkende og tilfredsstillende. Men ikke en eneste gang har vi sett en pasient med en konkret sykdom som ikke ofte går over av seg selv bli virkelig frisk fra sykdommen etter å kun ha fått hjelp fra Snåsamannen. Aldri. Det i seg selv burde være nok til å skrinlegge hele filmprosjektet.

Men verden vil la seg lure. Vi trenger helter. Vi trenger symboler på «det gode». Sannheten er underordnet.

Klarer Margreth å formidle fortvilelsen hos alle de som er blitt lurt av den falske healeren? Skuffelsen? Det bevisste, eller ubevisste, bedrageriet? Hvordan Joralf knuser håp og lurer svake og syke mennesker? Jeg tenkte det kunne være interessant for filmen, og det norske folk, om dette møtet var av en litt mer informativ karakter enn det jeg frykter er tenkt som et glorifisert og ukritisk bilde av Snåsamannen som «den store helbreder».

Jeg sender i dag derfor følgende brev til Margreth Olin:

Kjære Margreth Olin,

På Facebook søker du mennesker som vil møte Joralf Gjerstad i filmen «God», en kanskje ikke helt tilfeldig hentydning til engelsk forståelse av ordet. Jeg ser for meg at du ønsker å filme et møte mellom «healer» og pasient for å vise Joralfs godhet.

Det slår meg dog at dette må være ganske uinteressant for folk flest å se – uansett hvor mange dimensjoner du bruker. Vi har sett og hørt dette hundrevis av ganger de siste 6 årene som media har pleiet sitt symbiotiske og ukritiske forhold med «healeren fra Snåsa». Du vil sikkert klare å gjøre dette vakkert og gripende, men det vil være et falsk bilde av virkeligheten, bare en liten flik av hele bildet.

Jeg tar derfor kontakt for å høre om det kan være av interesse å filme et møte mellom Joralf og en som ønsker å stille ham noen kritiske spørsmål. Det er fryktelig mye jeg ønsker å spørre Joralf om, alt for mye å ta tak i, men for å gjøre dette litt kompakt og tabloid velger jeg her tre viktigte spørsmål som burde ha klare svar.

Dette synes jeg han burde måtte svare på foran kamera:

1) Den blinde jenta

I ditt møte med biskop Tor Singsaas i Nidarosdomen i 2009 sa du følgende:

- En gang kom en blind jente. Trua mi var svak i forhold til om jeg kunne hjelpe henne, men hun reiste seg og så. Hun ser ennå og bor i Levanger. Kanskje er hun her i kirken nå, sa Gjerstad

Vi får også se deg møte denne «blinde jenta», Mari Røhme, i NRK-dokumentaren «Kjenner du varmen?». Problemet er bare at jenta aldri var blind. Hun har en øyesykdom som heter Stargardts sykdom. Det gir gradvis mer svekket detaljsyn og fargesyn, men man mister ikke synet av sykdommen. Jenta var aldri blind.

Da forfatter Ronnie Johanson kontaktet Røhme for et par år siden og spurte om hun kjente til hva du hadde sagt i Nidarosdomen, svarte hun at din historie var «sterkt overdrevet» og at hun aldri hadde vært blind.

Hvorfor lyver du om dine påståtte helbredelser?

Les mer:

Snåsamannen ga seende jente synet tilbake… it’s a miracle!
Snåsamannen vil ikke testes
Snåsamannens «mirakler» er ikke så mirakuløse

2) Feilaktige spådommer

Du hevder å være synsk og kunne forutse fremtiden. Gjentatte ganger har media derfor spurt deg om utfallet på alt fra fotballkamper til ditt eget boksalg. I 5 av 7 slike offentlige spådommer jeg har klart å finne i nettaviser har du bommet. Den ene spådommen som var korrekt hadde to 50/50 sjanse for å treffe. Den andre korrekte spådommen var bare delvis korrekt.

Av 7 konkrete spådommer for siste OL i Sotsji hadde du bare én riktig, og to delvis riktige under tvil – spådommer som også hadde ekstremt høy sjanse for å være riktige. Fire av spådommene var klare bom, to var delvis bom. Ser vi på de helt konkrete spådommene med klare utfall, hadde du null riktige spådommer.

Du spår altså beviselig stort sett feil hver gang det gjøres på en måte som kan kontrolleres i ettertid.

Hvorfor hevder du å kunne spå fremtiden når du åpenbart ikke har bedre treffsikkerhet enn ren gjetning hver gang offentligheten kan kontrollere spådommene?

Les mer:

Snåsamannen spår feil igjen: 5 av 7 spådommer feil
Tippemillionæren Snåsamannen
Fritanke.no: Fulltreff for Snåsamannen!!!

3) Betaling

Du hevder hardnakket å aldri ha mottatt penger for å hjelpe folk, selv om du innrømmer å ha mottatt gaver nok til å «dekke hele kvisten» din hjemme. Samtidig verserer det mange historier om folk som sier at det var vanlig å ha med en slant til deg når man oppsøkte deg i gamle dager. Det er vel heller ikke urimelig å anta at noen av de tusenvis av brev du har fått tilsendt i løpet av alle tiår har inneholdt noen sedler fra folk som håpet at det skulle hjelpe dem frem i køen.

Forfatter Ronnie Johanson intervjuet flere personer i forbindelse med sin bok «Profeten fra Snåsa», og flere av disse bekreftet at de la igjen penger hos deg, samt at de hadde en forståelse av at dette var vanlig når folk oppsøkte deg.

Det er ingenting galt i å få betalt for å hjelpe, men du har gjort det til et sentralt poeng at dine evner ville bli borte om du forventet betaling for det du gjorde for folk. Likevel peker mange anekdoter i retning av at det faktisk har vært en uuttalt forventning om betaling fra din side.

Det kan hende du aldri har krevd betaling for å hjelpe folk, men kan du med hånden på hjertet si at du ikke gjentatte ganger har fått betaling i form av kroner og øre?

Hvor har du gjort av disse inntektene, og har du noensinne skattet av det?

Saltklypa #48 – Om Profeten fra Snåsa (om betaling fra ca 15:10)

Til DVDens ekstramateriale kan du også ta med dette:

4) Cold reading

I 2010 fikk du hjemmebesøk av en journalist fra Morgenbladet. Du prøver deg frempå med klassisk cold reading i det du spør det ledende spørsmålet «Kommer du for kreften?». Journalisten har ikke kreft, og du følger derfor opp med et spørsmål om hun er «nervøs for kreften», og at hun har nerver. Du går fra en påstand om at journalisten har kreft, til å vri det til at hun er nervøs på generelt grunnlag. Du vrir en bom til en treff. Dette er «cold reading» etter læreboka.

Hvis journalisten en dag i fremtiden får kreft, noe hun kanskje har 30-40% risiko for, så vil hun kanskje tenke tilbake på deg og lure på om du hadde et syn om henne dengang tilbake i 2010. Helgardering. Du har intet å tape på å påstå at folk har kreft eller andre vanlige sykdommer. Dette kalles «Forer-effekten», og du viser det tydelig senere i intervjuet når du sier til journalisten at hun «ikke må gråte bak kulissene». Din antydning om at hun bærer en maske er et klassisk «Barnum-påstand», en påstand som føles spesifikk for mottaker, men som egentlig gjelder de aller fleste av oss. Igjen et klassisk triks brukt i cold reading.

Spørsmålet mitt blir derfor: Er du klar over dette selv? Tror du virkelig at du er synsk, eller er du åpen for at du lurer deg selv gjennom veldokumenterte psykologiske teknikker?

Snåsamannen – en dyktig cold reader

Jeg tror noen kritiske spørsmål som dette vil være helt sentrale for å gjøre et portrett av Joralf Gjerstad troverdig og balansert. Hans åpenbare overdrivelser, forvrengninger av sannhet, og teknikker for å lure mennesker, er helt fundamentale for å forstå Joralfs suksess.

I mine bloggposter vil du finne mange slike avsløringer og eksempler som kan brukes til å «krydre» filmen. Tenk om noen omsider hadde mot til å lage et Joralf-portrett som også inkluderte kritiske synsvinkler på flere av hans mest kjente påstander, enten det gjelder funn av rasoffer, helbredelse av Petter Northug, helbredelse av døve, eller påstander om klarsynthet.

Lykke til med filmprosjektet!

Med vennlig hilsen

Gunnar R Tjomlid

Snåsa-skeptiker

Les også kommentarartikkelen «Margreth Olins kraft» av Aftenpostens journalist Ingeborg Senneset.

Snåsamannen: En systematisk analyse

Bokselgeren fra Snåsa

Snåsamannen – en koselig løgner lyver igjen

Relateterte bloggposter:
Snåsamannen spår feil igjen: 5 av 7 spådommer feil
Snåsamannen våser i VG
Snåsamannen – en dyktig cold reader
Snåsamannen – litt statistikk
Tippemillionæren Snåsamannen
Enda mer dårlig Snåsa-journalistikk
Joralf Gjerstad – forfatter og lurendreier
Åpent brev til våre alternative naboer
Nytt brev til VitaeLab
Nytt brev til I-Huset

Øko-ulogisk matproduksjon

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) slapp i dag en ny rapport hvor de på oppdrag fra Mattilsynet har sett på om det faktisk er noen vesentlige fordeler med økologisk fremfor konvensjonell mat og matproduksjon.

Deres resultater er nedslående for tilhengere av økologisk dyrket mat. En gjennomgang av forskningen viser ingen klare fordeler med tanke på hverken næringsinnhold, helsefordeler eller trygghet med økologisk dyrket mat. Forskjellene i for eksempel næringsinnhold handler ofte mer om hvordan og hvor maten dyrkes, enn om den dyrkes konvensjonelt eller økologisk.

Dette er i tråd med hva større metaanalyser har vist tidligere. Det finnes små forskjeller på næringsinnhold og rester av sprøytemidler, men det er ikke noe som tyder på at dette har reelle helsemessige fordeler for forbrukerne. Erik Arnesen har også skrevet om dette tidligere i sin bloggpost «Overdreven tro på ‘økologisk’ og ‘etisk’ mat».

To argumenter for økologisk matproduksjon

Jeg har i mange år sagt at det kan finnes gode argumenter for økologisk matproduksjon, men næringsinnhold og helsefordeler er ikke to av dem – selv om det dessverre synes å være det fremste salgsargumentet for tilhengere av økologisk mat. Derimot finnes det to andre faktorer som kan veie tungt i favør av økologisk landbruk, nemlig dyrevelferd og miljøfaktoren.

Dessverre – eller heldigvis (for dyrene) – viser VKM sin gjennomgang av forskningen at det ikke er noen tydelige fordeler med tanke på dyrevelferd her i Norge. De skriver:

- Med unntak av mindre jurbetennelse og mer melkefeber i økologiske storfebesetninger, er det ikke funnet forskjeller i sykdomsforekomst mellom dyr i økologiske og konvensjonelle besetninger, sier Næss.

– Forskningen viser at det generelt er liten forskjell i velferden til husdyr i økologiske og konvensjonelle besetninger i Norge. Forskjellene i velferd er størst i fjørfeproduksjon, sier Næss.

Lite forskjell på sykdomsforekomst altså, men kanskje dyrene, spesielt fjørfe, er noe bedre stilt når det gjelder frihet og leveforhold i økologisk landbruk. Det er i så fall positivt, men heller ikke det er bare fordeler:

Forskning viser at mer plass og tilgang på utearealer er positivt for dyrenes velferd, men at økologisk drift samtidig gir større utfordringer med parasitter, sykdom og risiko for rovdyrangrep.

Større frihet for dyrene påfører dem også større risiko. Heller ikke her synes det altså å være klare fordeler med økologisk landbruk, selv om de finnes ulikheter som kan være både positive og negative.

Klima og miljø

Hva så med miljøaspektet? Dette sier ikke VKM sin nye rapport noe om, men det er kanskje en av de viktigste årsakene til å velge økologisk – hvis det faktisk er bedre i et miljøperspektiv. Hva viser forskningen?

Vel, heller ikke her er det sort/hvitt. Jeg har kikket på noen metaanalyser, og konsensus synes å være at mens økologisk landbruk er miljømessig mer gunstig per dyrkningsareal, er arealkravet for økologisk landbruk så pass mye større at vinningen går opp i spinningen.

En britisk metaanalyse konkluderte slik:

From the paper’s meta-analysis it can conclude that soils in organic farming systems have on average a higher content of organic matter. It can also conclude that organic farming contributes positively to agro-biodiversity (breeds used by the farmers) and natural biodiversity (wild life). Concerning the impact of the organic farming system on nitrate and phosphorous leaching and greenhouse gas emissions the result of the analysis is not that straightforward. When expressed per production area organic farming scores better than conventional farming for these items. However, given the lower land use efficiency of organic farming in developed countries, this positive effect expressed per unit product is less pronounced or not present at all.

En annen metaanalyse sier omtrent det samme:

The results show that organic farming practices generally have positive impacts on the environment per unit of area, but not necessarily per product unit.

Hvor mye mer arealkrevende økologisk dyrket mat er, kommer litt an på maten som dyrkes. En metaanalyse publisert i Nature konkluderte slik:

Our analysis of available data shows that, overall, organic yields are typically lower than conventional yields. But these yield differences are highly contextual, depending on system and site characteristics, and range from 5% lower organic yields (rain-fed legumes and perennials on weak-acidic to weak-alkaline soils), 13% lower yields (when best organic practices are used), to 34% lower yields (when the conventional and organic systems are most comparable). Under certain conditions—that is, with good management practices, particular crop types and growing conditions—organic systems can thus nearly match conventional yields, whereas under others it at present cannot.

Forskere ved Bioforsk har også flere ganger gått ut og påpekt at mye av «hypen» rundt økologisk mat i stor grad er myter. (Det er de heller ikke alene om.) Når det gjelder påstanden om at økologisk dyrket mat er mer klimavennlig, skriver de:

Økologisk produksjon kan føre til mindre klimagasser per arealenhet. Men målt per produsert enhet mat er ikke utslippene signifikant mindre. Dersom en tar hensyn at økologisk landbruk har større arealbehov, og dermed fører til redusert CO2-binding i skog eller økt utslipp av CO2 og lystgass som følge av dyrking av myr, er det liten tvil om at økologisk mat gir større klimagassutslipp.

Ideen om større biologisk mangfold ved bruk av økologisk landbruk, bestrides også:

Innenfor jordbruksarealet kan økologiske gårder ha større biologisk mangfold på grunn av mer ugras og insekter og et rikere fugleliv. Men lavere avlinger fører til større arealbehov og dermed ødeleggelse av naturlige biotoper hvor det biologiske mangfoldet er større enn i et jordbrukslandskap.

Krumspring fra Oikos

Fascinerende nok var Oikos på banen allerede i går, altså før rapporten fra VKM var offentliggjort, for å være prinsipielt uenige!

Her ser det ut til at de bedriver ganske alvorlig cherry picking av data, bruker resultater fra andre land og forhold som ikke er relevante for norske forbrukere, trekker frem positive måleresultater innen ernæring uten noen kjent klinisk kjent effekt for mennesker, og generelt sett virker ganske uinteresserte i hva VKM og Mattilsynet faktisk kommer frem til. Jeg har mer tiltro til en systematisk gjennomgang av forskningen, slik VKM har gjort, enn å plukke studier som bekrefter det Oikos ønsker å promotere som sannhet.

Det er som om de roper at «uansett hva den nye VKM-rapporten viser så er vi uenige fordi vi allerede har bestemt oss!» Hvorfor ellers skulle de være på banen med en mot-artikkel allerede før de har sett VKM-rapporten? Det hele er et litt pinlig og suspekt skue…

Konklusjon

Rapport etter rapport ser altså ut til å knuse mytene rundt økologisk landbruk. Det er hverken tryggere, sunnere eller bedre for dyr, planter eller miljø å velge økologisk.

Men det er viktig å understreke at det som gjelder dyrevelferd og dyrehelse handler om Norge. Her har vi heldigvis strenge regler for dyrehold, bruk av antibiotika og andre forhold som ofte trekkes frem som fordeler ved økologisk landbruk. I andre land er nok fordelene ved økologisk landbruk vesentlig mer markant på disse feltene, men heller enn å jobbe for mer økologisk landbruk globalt sett, burde man heller stramme inn regelverket på disse områdene i EU og USA.

Et annet aspekt er at det kanskje kan bli mer gunstig med økologisk landbruk i tiden fremover hvis man blir flinkere til å utnytte dyrkningsarealene bedre. Kanskje arealeffektiviteten til økologisk landbruk en dag vil komme på linje med konvensjonelt landbruk? Da kan det hende at klimaregnestykket endrer seg.

Per i dag finnes det likevel ingen vektige og entydige argumenter for å velge økologisk.

Relateterte bloggposter:
Farlig miljøgift i urinen?
Farlige poteter?
Bioforsk knuser myter om økologisk mat
Mattilsynet slakter VitaeLab
Myter om økologisk mat

Så la oss lytte til kvinnene

I blant hater jeg menn. Hater meg selv. Hater dyret inni oss. For vi har et dyr inni oss. Vi er alle sammen drevet av en nesten ustoppelig lyst til å reprodusere. Knulle. Kjøre pikken inni i alt som kaster en skygge.

Heldigvis. For det er kanskje dette som gjør at vi eksisterer som art i dag.

Dessverre. For det er kanskje dette som gjør at vi eksisterer som art i dag.

Men vi er nå engang her. Denne arten. Homo sapiens. Og halvparten av oss vil knulle – hele tiden. Det er selvsagt forskjell på menn. Noen er ikke så opptatt av sex som andre, men i det store og hele ville vi alle pult nesten når tid som helst på døgnet, i en hvilken som helst situasjon, på et hvilket som helst sted, om bare kvinnen som var tilgjengelig var noenlunde attraktiv og villig.

Vi er rovdyr, på jakt etter mus.

Noen vil hevde at jeg overdriver. «Det er ikke egentlig så stor forskjell på kjønnene,» sier de. «Kvinner kan være like kåte som menn.»

Joda. Selvsagt kan de det. Men de spiller likevel i en annen liga. De kan som individer være like kåte som menn, men som gruppe er de ikke i nærheten. Hvis du er i tvil, ber jeg deg ta en liten pause her og se denne videoen:

Fortsatt i tvil?

Det er ikke uten grunn at det ikke er særlig utbredt med strippeklubber hvor bare menn opptrer. Eller at det meste av prostitusjon er heterofile menn som vil kjøpe intimitet med kvinner. Eller at porno i all hovedsak er rettet mot menn. Eller at de aller fleste voldtekter utføres av menn. Eller at menn er de som roper og plystrer og utfører seksualiserte bevegelser mot passerende kvinner på gata. Det er en klar skjevhet.

Og før jeg fortsetter får du ha meg unnskyldt at jeg her snakker binært om kjønn. Kvinner vs menn. Det er en forenkling. Kjønn er komplekst. Kjønn er gradsforskjeller. Flytende overganger. Jeg tillater meg likevel å gjøre en slik forenkling i denne teksten, fordi jeg tror poenget kommer tydeligere frem slik, og fordi jeg tror gjenkjennelsesfaktoren hos flertallet av leserne blir større.

Kvinner kan være kåte dyr de også, men de fleste har ikke denne trangen til å pule alt og alle, en lyst som former våre tanker og handlinger døgnet rundt. Og det er et problem.

Heldigvis kan de fleste av oss styre disse lystene. Vi er tilpasset en verden og et samfunn hvor man ikke kan slippe lystene løs. Vi er oppvokst i en kulturell kontekst hvor denne type kåtskap blir sett ned på. Ikke minst så har vi lært at om vi faktisk skal få oss noe, så må vi ta kontrollen. Kvinner tenner ikke på brunstige bjørner som vifter med pikken mens de fråder om munnen. Men inni oss er vi slik. Inni oss står fråden ut av kjeften når vi ser en sexy kvinne. Vi har lyst å rive av oss buksene og angripe. Nedlegge. Infisere dem med våre livsvirus. Heldigvis har seksuell evolusjon kuet oss i handling, om enn ikke i tanke.

Våre forfedres hell på sexmarkedet har formet oss som lever i dag. Men vi kan også lære noe i dette livet. Vi kan også formes i dag, her og nå. Vi kan lære og vi kan forandre oss.

For litt over et år siden ble jeg kjent med en ung kvinne. Hun var vakker, av latinamerikansk utseende. Sexy. Tilsynelatende full av liv. Smilende. Morsom. Frekk. Sprudlende.

Og hun var tom innvendig. Helt tom. Hun var populær og omsvermet, men jeg så tomheten bak smilet allerede ved vårt andre møte. Kanskje fordi jeg har hatt æren av å kjenne mange maskebærende kvinner i mitt liv. Kall det en velutviklet sjette sans. På godt og vondt.

Jeg vet ikke om hun lever i dag. Etter at jeg hadde kjent henne et par uker fortalte hun at hun skulle ta livet sitt. Det var planlagt ned til minste detalj. Hvordan og hvor. Hun hadde to jobber i Oslo som hun nylig hadde sagt opp, og hun ville vente til hun hadde jobbet ferdig. Hun ville ikke etterlate seg noe «gjeld». Møblene og eiendelene ble sakte men sikkert gitt bort til andre. Hun jobbet målbevisst for å gjøre det stadig vanskeligere for seg selv å ombestemme seg. Hun hadde ingenting å falle tilbake på. Ingen penger. Ingen jobb. Ingen eiendeler. Ingen leilighet.

I de to månedene som gikk pratet vi mye om hennes liv. Det var en balansegang, fordi jeg visste at om jeg gjorde noe aktivt for å forsøke å hjelpe, ville hun skyve meg ut i kulden og jeg ville bli forhindret fra å bistå når det virkelig gjaldt. Så jeg måtte lytte. Vise at jeg tok henne på alvor. Men hun var tydelig på at om jeg grep inn, ville hun se på det som et svik. Andre hadde blitt frosset ut i kulden før. Den beste måten å hjelpe henne på, var å ikke prøve å hjelpe. Ennå.

Det hadde skjedd mye i livet hennes. Hun hadde åpenbart psykiske problemer, men fornektet det på det sterkeste hvis jeg hintet om at hun kanskje burde oppsøke profesjonell hjelp. Hun likte ikke at jeg så på henne som «gal», som hun kalte det. Jeg så ikke på henne som gal. Jeg så bare en jente som hadde det vondt, som var tom, og som trengte å bare kunne overlate ansvaret for livet til noen andre en kort periode. Hun var helt utslitt. Hadde ingenting å gi. Ingen livslyst lengre.

Jeg vet ikke om hun lever i dag. For å gjøre en lang historie kort, kom den dagen da jobbkontraktene hennes utløp. Det var rundt påsketider i fjor. Den dagen ville hun møte meg nede på Aker Brygge. Der ga hun meg en stor blomsterbukett. Påsketulipaner, innpakket i gavepapir. Da jeg kom hjem åpnet jeg den og fant et kort inni med «Takk for alt.»

Jasså, så nå var tiden kommet.

Jeg forsøkte å ringe henne, men hun svarte ikke. Klokken var rundt fem på ettermiddagen. Et par timer senere ringte jeg igjen, og hun tok telefonen. Hun var stille. Sa lite. Hun hadde bestemt seg nå. Vi skulle egentlig treffes dagen etterpå, men nå ville hun ikke det lengre. Hun ville ikke møte noen før det som skulle skje, skulle skje. Jeg spurte om jeg kunne få ringe henne dagen etterpå for å høre hvordan det gikk, men fikk samme svar. Det var ikke noe vits i det. Hun hadde bestemt seg for lenge siden. Tiden var kommet. All menneskelig interaksjon nå, var bare bortkastet tid. Hun ville være alene.

Da vi avsluttet samtalen visste jeg at nå måtte jeg reagere. Nå var tiden inne til å handle. Nå betydde det ikke lenger noe at hun ville kutte all kontakt med meg, fordi det hadde hun egentlig allerede gjort. Så jeg ringte psykiatrisk legevakt. Snakket lenge med noen der. Ventet. Ble ringt opp igjen. Ga mer informasjon. Jeg ble lyttet til og tatt på alvor på en forbilledlig måte. Takk og lov for det, fordi jeg følte meg ganske dum som ringte. Jeg kjente jo egentlig knapt jenta. Men det gjorde visst fagfolkene. De visste hvem hun var.

Litt etter midnatt fikk jeg en SMS fra henne om at pyskiatrisk legeteam hadde vært på døra hennes, men hun hadde ikke åpnet opp. Hun sa jeg ikke skulle blande meg mer inn i livet hennes. Farvel.

Som forventet. Et par timer senere ringte hun meg. Hun hadde sluppet dem inn til slutt, og lovet å bli innlagt dagen etterpå. Men hun var skuffet over meg. Jeg hadde sviktet henne. Jeg var en dritt. Hun ville aldri ha mer med meg å gjøre. Jeg skulle slette hennes nummer og aldri ta kontakt igjen.

Det var greit. Den reaksjonen var som forventet. Jeg visste at selv om jeg ville respektere hennes ønsker så langt som mulig, så strakk ikke den respekten seg helt til at jeg også skulle stå passivt på sidelinjen og se henne dø. Imens hun skjelte meg ut på telefonen, gjentok og gjentok jeg rolig til henne at selv om hun var sint nå, så skulle hun vite at jeg var der for henne. Jeg tok meg ikke nær av alt det ufine hun sa i den tilstanden hun var. Det ville gå over, og hun skulle vite at ingen broer var brent.

Hun hadde brent nok broer. Denne skulle hun ikke få brenne. Hun skulle vite at det var en vei tilbake. Jeg hadde penger. Jeg hadde sovesofa. Jeg hadde vennskap. Det var ikke for sent å snu.

Det gikk noen dager, og så sendte jeg henne en melding på Facebook og spurte hvordan det gikk. Det endte opp med at vi møttes til en kaffe, men snakket ikke om det som hadde skjedd. Jeg ville ikke opprøre henne, men heller prøve å gjenvinne hennes tillit. Hodet mitt var fullt av spørsmål. Hadde hun vært innlagt? Hadde hun endret mening om selvmordet? Men jeg spurte ikke. Jeg visste at hun ikke ville like det. Så vi pratet om andre ting. Og til slutt gikk jeg hjem.

To netter senere ringte hun meg. Hun ville vi skulle dra på ferie sammen. Hvor som helst. Et varmt og fint sted. Hun hadde noe lønn hun måtte bruke opp. Jeg var glad, tenkte at hun kanskje hadde valgt livet likevel. Men jeg hadde ikke tid i april, sa jeg. Jeg forslo kanskje vi kunne reise i mai?

Nei. Hun kunne ikke vente så lenge. Og så kom beskjeden igjen: Hun hadde ikke ombestemt seg, måtte jeg vite. Hun måtte bare bruke opp penger først. Jeg sa igjen at jeg tror det hadde vært best for henne å få hjelp av noen profesjonelle. Ta i mot den hjelp som ble tilbudt henne. Da ble hun kald som is, og kuttet all kontakt. Kort tid senere ble hun borte fra Facebook. Jeg sendte en SMS men fikk aldri svar. Noen uker senere prøvde jeg å ringe, men nummeret var ikke lenger i bruk. Jeg finner ingenting når jeg googler henne. Det er som om hun aldri eksisterte.

Hun var svensk, og jeg kjenner ingen av hennes venner. Aner ikke hvem familien er. Har ingen jeg kan kontakte for å spørre hvordan det gikk med henne. Hun er borte. Borte fra mitt liv. Kanskje borte fra sitt.

Det var nok mange grunner til at min venninne ville dø. Det var helt sikkert mye jeg ikke visste. Mye hun ikke fortalte. Men det hun fortalte fikk meg til å grøsse innvendig. Hun fortalte meg om menn. Om hvordan vi fikk henne til å føle seg utsatt, hele tiden, 24 timer i døgnet. Om hvordan vi så på henne. Sultne. Om hvordan en taxitur endte opp med at sjåføren kjørte en annen vei enn avtalt, stoppet i en mørk bakgate, og prøvde seg på henne. Hun måtte kaste seg ut og løpe. Hun fortalte om situasjon etter situasjon hvor hun ikke ble tatt på alvor som menneske fordi mennene åpenbart ville ha henne seksuelt.

Hun fortalte om å føle seg fullstendig frarøvet all verdi. Om å ikke bli tatt på alvor, fordi hun så ofte hadde opplevd at menn egentlig bare ville ha henne for kroppen. Hun var tynn, lita, vakker – og utsatt. Hun var skjør og redd.

Enter Louis CK.

Mange kvinner vil fnyse av dette. Tenke at denne jenta må ha vært tafatt. Må ha vært litt håpløst nevrotisk. De har jo aldri opplevd det slik. Menn er da ikke så ille?

Vel, vi har alle vår bagasje å dra med oss i livet. Denne jenta hadde opplevd ting som gjorde at hun så på menn som en trussel. Og etter å ha hørt historiene hun fortalte, kunne jeg forstå henne.

Jeg prøvde å sette meg selv inn i den situasjonen. I hennes situasjon. Føle at jeg aldri ble tatt på alvor. Føle at jeg kun ble målt etter min seksuelle verdi. Føle at ingen egentlig lyttet til det jeg hadde å si fordi de var mest opptatt av å finne ut hvordan de kunne få meg med hjem til sengs. Føle at å sette seg inn i en taxi eller å ha en privat samtale med sjefen var en potensiell risiko. Hver gang. Føle at jeg først og fremst var kropp, ikke person.

Det hadde vært et helvete. Og det var et helvete for henne. Livet var blitt et helvete. Hun følte seg identitetsløs og truet.

Tidligere samme året mistet jeg en annen venninne til selvmord. Jeg fikk senere vite at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Dessverre tok jeg aldri henne helt på alvor, fordi når hun fortalte meg om sine problemer, pekte hun bare til noen etter mitt syn bagatellmessige fysiske «skavanker» på en ellers modellpen kropp. Jeg ante ikke noe om hva som egentlig lå bak, så det hele virket sutrete. Jeg trodde hun bare var litt dramaqueen.

Det var hun ikke. Pillene hun fikk av legen for å sove ble hennes utvei til den evige søvn.

Derfor tok jeg også min latinamerikanske venninne på alvor. Denne gangen skulle jeg ikke undervurdere hennes følelser. Hvis hun sa at hun ville dø, så måtte jeg tro henne. Uansett hva jeg følte om det hun fortalte. Fordi det var hennes liv. Hennes følelser. Det er irrelevant hva jeg måtte tenke og mene. Jeg hadde ikke gått en meter i hennes sko. Hun hadde tråkket i de skoene hele livet sitt.

Kine Johansen la i går ut en tekst om «En helt vanlig voldtekt». Hun ble voldtatt av en hun kjente. Mens hun var full og sov. Det er vel ikke så ille? Det var jo ingen overfallsvoldtekt akkurat? Jeg har tidligere kalt denne type voldtekt for «myk voldtekt», nettopp for å ironisere over absurditeten i den selvmotsigelsen, og påpekt at det er ingenting som heter «myk voldtekt». En voldtekt er en voldtekt, uansett hvordan offeret opplever det. Noen takler det fint. Andre blir ganske ødelagt. Det er samfunnets ansvar å respektere dem alle.

Kine fikk livet sitt snudd på hodet etter den sovevoldtekten, og det er hennes liv. Det er hennes følelser. Det er vår plikt å ta henne på alvor. Vår plikt å akseptere at hun opplevde det slik, og at det er en del av den realitet vi må forholde oss til. Derfor er voldtekt alltid alvorlig. Derfor er enhver voldtekt en hard voldtekt. Derfor er det aldri greit å presse seg på, utnytte forsvarsløshet, eller tøye grensene for å få seg litt mus.

Så jeg hater menn. Jeg hater at vi er slik. At vi er så desperate etter å få komme inn i kvinnens kropp at vi oppfører oss som dyr. At vi lar det rovdyret vi alle bærer i oss slippe ut i blant. Lar det få livets rett. Fordi det har det ikke. Det dyret er styrt av en liten del av hjernen som resten av hjernen prøver å holde i sjakk. Men hjernen må trenes. Den må formes. Vi må sosialiseres. Mannshjernen må lære å skille rett fra galt. Det må hardkodes i oss menn at vi ikke har rett på sex. At vi skal ha eksplisitt samtykke i en eller annen form før vi går hele veien. Når hjernen har skjønt det, så er det lett. De fleste av oss ville aldri krysset den linjen.

Så misforstå meg ikke. Det er ikke som om vi menn må gå å kjempe en kamp mot å voldta kvinner. Ikke i det hele tatt. I det store og hele er det motsatt. Jeg måtte anstrengt meg og trosse alle følelser om jeg skulle klart å tvinge meg på en jente som jeg ikke var sikker på at ville ha meg. Og slik er det for de fleste menn. Men det betyr ikke at vi ikke har dyret i oss. At vi ikke ser på enhver kvinne og et brøkdels sekund visualiserer hvordan det ville vært å ligge naken inntil henne. At vi ikke oppsøker seksuell tilfredsstillelse gjennom pornodrevet håndkraft oftere enn det vi kanskje egentlig har tid til. At vi ikke hadde sagt ja uten å blunke om en vakker kvinne stoppet oss på gaten og spurte om vi ville bli med på hotellrommet hennes og ha sex.

Hvor vil jeg med dette? Hva prøver jeg å si? Jeg vet egentlig ikke. Jeg har ingen konklusjon. Jeg tror bare jeg vil si at jeg forstår. At livserfaring har løftet et slør fra øynene mine. At jeg skjønner litt mer av hvordan kvinner har det. Jeg ser jo selv hvordan vi er. Det er bare å gå til jobb hver dag og se hvordan menn kler av passerende kvinner med blikket sitt. Hvordan øynene følger det faste trepunkts-mønsteret: pupper -> rompe -> ansikt. Jeg forstår, og jeg har prøvd å lære. Det jeg tidligere kunne anse som uskyldig seksuell flørt, er jeg nå mye mer forsiktig med. Alt til sin tid. Flørting er fantastisk, og kvinner vil selvsagt ikke bli frarøvet det å få seksuell oppmerksomhet heller.

Men alt til sin tid.

Jeg tenker på min venninne som jeg ikke vet om lever lenger. Jeg er glad at hun følte trygghet hos meg. At hun kunne overnatte på sofaen min når hun hadde låst seg ute av leiligheten, uten å føle seg truet. At hun kunne fortelle om sine skjulte smerter uten å føle seg bagatellisert. At hun kunne være seg selv uten å føle seg seksualisert. Men det var ikke nok. Det var for sent. Hun hadde blitt truffet av menns testosteronkuler en gang for mange.

Så jeg hører deg, Kine. Jeg hører også de kvinner som de siste par år har stått frem og følt at de har blitt seksuellt trakassert på skeptikerkonferanser i andre land. Det har vært en stor greie i skeptikerbevegelsen. Hvordan menn, spesielt oss nerdete, litt kvinneuvante skeptikermenn, oppfører oss rundt kvinner. Det har ført til heftige debatter og opphetede krangler på Facebook og i kommentarfelt. Både kvinner og menn stiller seg på hver sin side.

- Høh, såpass må de vel tåle? Skal det ikke være lov å flørte litt frekt lengre?

- Skal menn frarøves retten til å være menn?

- Kvinner er da ikke så svake. De fleste kvinner tåler litt seksuell oppmerksomhet helt fint.

Men alle har vi vår bagasje. Og når «sterke kvinner» står frem og fnyser litt av kvinnene som føler seg sårbare på slike konferanser, så har de glemt hvem sine sko de går i. Jeg fikk heldigvis gå i skoene til min venninne i noen uker. Gjennom hennes historier fikk jeg en følelse av hvordan det var. Og det forandret meg. Nå hører jeg Kine som jeg ikke ville hørt henne før. Jeg er villig til å prøve på meg hennes sko, og skjønne at det er den eneste måten å forholde seg til hennes virkelighet på.

Derfor er det ikke så viktig om mange kvinner synes det er helt uproblematisk å bli flørtet med og «tafset» litt på. Fordi det finnes også de som synes det er helt forjævlig. Som føler seg bagatellisert, truet og nedverdiget av å bli sett på som «gjerne» heller enn «hjerne».

Det prøver jeg alltid å huske på. Jeg kan ikke lenger vurdere situasjonen ut fra hvordan jeg tror jeg ville opplevd det i kvinnens sko. Jeg må vurdere situasjonen ut fra hvordan jeg vet at enkelte kvinner virkelig opplever det i sine sko, med sin bagasje, sine opplevelser, sine erfaringer, sine behov, og sine følelser. Det er ankeret i den virkeligheten jeg må måle mine handlinger mot. Ikke følelsene til en stor, hvit mann som aldri har opplevd å blitt bagatellisert, truet eller objektivisert noensinne.

Jeg har ikke peiling.

Men det har Kine. Og det hadde min venninne. Og det har millioner av andre kvinner. De har peiling. Så la oss lytte til dem.

Relateterte bloggposter:
Hvordan unngå å bli voldtektsforbryter: En innføring.
Menn som hater kvinner
Kan menn og kvinner være bare venner?
Frivillig sex er ikke voldtekt
Amanda Palmer – Oasis
Sex-psykolog advarer foreldrene
Voldtekt og sex-politi
En pedofil jævel?

Lettbrus-studie uten tyngde

En bekjent av meg delte i natt en artikkel om en ny studie på sammenheng mellom inntak av lettbrus og risiko for hjertesykdom inne i en gruppe på Facebook. Jeg ser at flere har delt denne artikkelen i dag, og føler derfor det er på sin plass med et kritisk blikk.

Studien ble gjort på nesten 60 000 friske kvinner etter overgangsalder, snittalder 62,8 år, med en oppflgingsperiode på litt over 8 år.

Aspartam?

Først og fremst er det interessant at de som deler artikkelen trekker frem Aspartam som synderen. «Endelig er det bevist at Aspartam er helsefarlig!», lizm. Men Aspartam nevnes ikke med et ord i noe av det jeg har lest om studien. Det snakkes bare om lett-drikker, og Aspartam er slettes ikke det eneste kunstige søtningsmiddelet som brukes.

Disse drikkene vil også inkludere produkter søtet med for eksempel Stevia, Acesulfam K og Sukralose. Likevel trekkes Aspartam frem som synderen. Det er ganske påfallende, og jeg ser det i alle debatter omkring Aspartam. Folk kommer og forteller om hvilke helseproblemer de fikk av å drikke lettbrus. Men ikke en eneste av dem peker på Acesulfam K som en mulig kilde til problemene, selv om dette stoffet nesten alltid finnes i kombinasjon med Aspartam.

Hvorfor mistenker ingen Acesulfam K? Jo, fordi nesten ingen har hørt om det. Det faller dem ikke inn. De har derimot hørt masse skummelt om Aspartam, og hvis de da opplever helseproblemer som de mener skyldes lettbrus, så må Aspartam være synderen. Det er ganske ulogisk og korttenkt, og de som trekker frem denne nye studien som bevis for at aspartam er farlig går i nøyaktig samme felle.

Artiklene som er skrevet om studien ser alle ut til å være basert på samme pressemelding, som igjen er knyttet til en presentasjon av studien på en konferanse i mars. Det er i utgangspunktet alltid litt problematisk, fordi man bør sjelden legge mye vekt på forskning som ikke har passert fagfellevurdering for publisering i et medisinsk tidsskrift. Det er ganske vanlig at folk som er redde for alt fra mobilstråling til GMO viser til forskningsresultater som kun er presentert på en konferanse for folk som er redde for alt fra mobilstråling til GMO. Det veier svært lite tungt som dokumentasjon.

Heldigvis ser det ut til at denne studien nå har kommet et steg videre. Den har passert fagfellevurdering, altså en grunnleggende kvalitetskontroll fra kompetente fagpersoner, og ble godkjent for publisering i aprilutgaven av Journal of the American College of Cardiology. Da står studien mye stødigere.

Korrelasjon betyr ikke kausalitet

Det store ankepunktet mot å bruke denne studien som «bevis» for noe som helst er det evige problemet med at en korrelasjon ikke automatisk kan tolkes som en årsakssammenheng. Satt på spissen kan vi eksempelvis finne en sammenheng mellom inntak av økologisk dyrket mat og antallet personer som får en autisme-diagnose i USA. Betyr det at økologisk mat gir autisme? Tvilsomt.

Dette er en spesielt stor utfordring når det gjelder lettprodukter og helse/overvekt, fordi det at man ser større intak av lettprodukter hos de som er mest overvektige, betyr ikke at lettprodukter gjør folk overvektige. En mer sannsynlig forklaring er at overvektige bytter til lettprodukter i et forsøk på å motvirke vektøkning. De drikker altså lettbrus fordi de er overvektige. De er ikke overvektige fordi de drikker lettbrus. Når overvekt samtidig gjør at man øker risiko for flere typer helseproblemer, er det lett å gå i fellen og tro at lettbrus er årsaken til disse helseproblemene.

Forskerne selv påpeker dette dilemmaet:

But Vyas says the association between diet drinks and cardiovascular problems raises more questions than it answers, and should stimulate further research.

“We only found an association, so we can’t say that diet drinks cause these problems,” Vyas says, adding that there may be other factors about people who drink more diet drinks that could explain the connection.

Selv om de forsøkte å korrigere for andre risikofaktorer for hjertesykdom, som overvekt røyking, høyt blodtrykk, høyt kolesterol etc, er det vanskelig å justere for alle variabler. Det kan være flere faktorer til at de med forhøyet risiko for hjertesykdom drikker mer lettbrus enn andre. Dessverre ser de som sprer denne artikkelen som bevis for at lettbrus (les: Aspartam) er farlig, helt ut til å overse de forbehold forskerne selv tar.

Dose-respons

Jeg stusset også på følgende:

After an average follow-up of 8.7 years, the primary outcome — a composite of incident coronary heart disease, congestive heart failure, heart attack, coronary revascularization procedure, ischemic stroke, peripheral arterial disease and cardiovascular death — occurred in 8.5 percent of the women consuming two or more diet drinks a day compared to 6.9 percent in the five-to-seven diet drinks per week group; 6.8 percent in the one-to-four drinks per week group; and 7.2 percent in the zero-to-three per month group.

La meg sette dette opp tydeligere:

0-3 serveringer per måned: 7,2% hjertesykdom
1-4 serveringer per uke: 6,8% hjertesykdom
5-7 serveringer per uke: 6,9% hjertesykdom
>2 serveringer per dag: 8,5% hjertesykdom

Jeg stusser litt over mangelen på en dose-respons-sammenheng her. Man vil normalt se at høyere inntak betyr høyere risiko. Men her skurrer dette litt, fordi kvinnene hadde faktisk høyere risiko for hjertesykdom hvis de drakk 0-3 serveringer lettbrus per måned enn om de drakk lettbrus nesten hver dag. Kan hende er ikke forskjellen statistisk signifikant før man kommer opp i minst 2 serveringer lettbrus om dagen, slik at det i praksis ikke er noen endring i risiko opp til og med én servering om dagen, men det virker noe merkelig…

Det er altså en manglende dose-respons-kurve fra å ikke drikke lettbrus overhodet, til å drikke det daglig. Mens når man drikker minst 2 serveringer daglig, øker man plutselig risikoen for hjertesykdom. Det betyr enten at man må over en kritisk dose lettbrus daglig for å ta skade av det, eller at det er noe spesielt med de personene som drikker mye lettbrus hver dag. Jeg mistenker det siste.

Sykehistorie

Husk at studien ikke så på «folk flest», men spesifikt eldre kvinner. Jeg stiller meg da spørsmålet om deres historie med tanke på vekt og livsstil. Var de som drikker mest lettbrus mer overvektige da de var yngre, og derfor har lagt til seg lettbrusvanen? Eller hadde de en mer usunn livsstil som ung, opplevde et helseproblem, og la om livsstilen til blant annet å drikke lettbrus heller enn sukkerholdig brus? Kan fellesnevner for de som drikker mest lettbrus rett og slett være at de tidligere har hatt en livsstil som har gjort dem mer utsatt for hjertesykdom, og at dette først slår ut når de blir gamle nok?

Slike historiske faktorer kan jeg ikke se at studien korrigerer for. Det hadde derfor vært mer interessant å se en slik studie som så på et videre alderssegment enn bare eldre kvinner.

Studien baserte seg for øvrig også kun på selvrapportering av lettbrusinntak, og det er ikke urimelig å anta at de som er overvektige kan overdrive hvor mye lettbrus de drikker for å pynte litt på sannheten i ren selvfornektelse. Selvrapportering om kosthold gir alltid usikre data.

Lettbrus og helseproblemer

Pressemeldingen sier også:

Previous studies have found artificially sweetened drinks to be associated with weight gain in adults and teens, and seem to increase the risk of metabolic syndrome, which makes both diabetes and heart disease more likely.

Det er korrekt, men disse studiene ser ut til å lide av problemet med å ha snudd årsak og virkning på hodet. Når man utfører kontrollerte studier på lettbrus ser man at de som drikker lettbrus inntar færre kalorier enn ellers, og man finner ingen effekt på forbrenning og insulin-respons. Det er altså dårlige holdepunkter for at inntak av lettbrus faktisk øker risiko for vektøkning eller metabolsk syndrom.

Les min tidligere bloggpost «Er lettbrus farlig å drikke?» for en gjennomgang av forskningen på flere helseaspekter ved lettbrus.

Konklusjon

Dette er selvsagt interessante resultater fra en omfattende studie. Men som forskerne selv understreker, kan den ikke brukes til å gi anbefalinger til befolkningen om innntak av lettbrus:

“It’s too soon to tell people to change their behavior based on this study; however, based on these and other findings we have a responsibility to do more research to see what is going on and further define the relationship, if one truly exists,” he adds. “This could have major public health implications.”

Studien er ikke konstruert på en måte som gjør at man virkelig kan si at lettbrus er årsak til økt risiko for hjertesykdom. Og det er hvertfall ingenting ved denne studien som utpeker Aspartam som synderen, selv om en del Aspartam-hatere åpenbart ønsker å tro det.

Alt tyder fortsatt på at Aspartam er fullstendig trygt å innta i de mengder som er tillatt, noe også EFSA konkluderte med i sin nyeste gjennomgang av forskningen.

Jeg styrer likevel unna Aspartam fordi jeg ikke liker smaken av lettbrus. Selv om jeg vet at lettbrus er sunnere enn sukkerholdig brus, velger jeg ekte Coca Cola any day – for smakens skyld.

Relateterte bloggposter:
Rent vann er giftigere enn aspartam
Er lettbrus farlig å drikke?
FFI responderer på min bloggpost om omega-3-studie
En «fishy» omega-3-studie
Homeopatisk tynn studie om homeopati mot spedbarnskolikk
Ny studie viser at ecstasy er ufarlig
Terapeuter Uten Etiske Grenser
Terapeuter Uten Grenser
ACNO – nok en pimpet studie
Ny studie avviser sammenheng mellom tidlig seksualdebut og ungdomskriminalitet

Alt du ikke visste om solkrem

Det er visstnok påske. Jeg har aldri helt forstått påske. Kanskje fordi jeg ikke er spesielt glad i snø, fjell og ski. Og kanskje fordi jeg har drevet eget firma de siste 15 år og egentlig ikke har hatt anledning til å ta noen skikkelig påskeferie. Men jeg liker sol. Det vil si, jeg liker best å sitte i skyggen, men det er fint at det er stekende sol likevel. Sol er deilig.

Men solen er også farlig. UV-stråling fra solen er klassifisert som beviselig kreftfremkallende, og skal man oppholde seg i kraftig sollys over noe tid, må man beskytte seg. Det gjelder enten man er på påskefjellet eller i syden.

Solkrem og solfaktor

Dette er barnelærdom. Alle vet det. Men hvordan kan vi beskytte oss? Det første alle tenker på er selvsagt solkrem. Vi smører oss i ansiktet før vi setter ut på skitur, og vi smører kroppen før vi legger oss på stranda.

Det er lurt. Men hvilken solkrem skal vi bruke? Vi finner solkremer med ulik beskyttelsesgrad, såkalt solfaktor. Jevnt over stiger prisen på solkremen med solfaktor, så en solkrem med solfaktor 30 er normalt dyrere enn samme type solkrem med faktor 15. Men det er vel verdt pengene, fordi en solkrem med faktor 30 beskytter vel dobbelt så godt som en solkrem med faktor 15?

Nei. Det er stort sett lite å hente i å bruke mer penger på høyere solfaktor enn 15. En solkrem med solfaktor 15 fjerner nemlig 93% av UV-strålingen. En solkrem med faktor 30 fjerner 97% av UV-strålingen. Bare 4% mer altså. Og spytter du i noen ekstra kroner for å få solfaktor 50, øker beskyttelsesgraden bare med én ekstra prosent, til 98%.

Disse prosentene kan likevel være viktige for de som er spesielt utsatt for sol. Har du lav toleranse for sol med svært ømfintlig hud, solallergi eller er i risikosonen for hudkreft, kan det være fornuftig å investere de ekstra kronene i solfaktor 30 eller 50. Men for de fleste er dette bortkastede penger.

Prisforskjellen er likevel sjelden spesielt avskrekkende. Det er kanskje snakk om noen tiere. Men høy solfaktor har også en pris utover rene kroner og øre. For å filtrere ut mer UV-stråling må solkremen inneholde flere kjemiske filtre, og disse kan irritere huden hos de som har sensitiv hud. Dermed blir det en avveining om hva man reagerer mest på, sola eller solkrem med høy solfaktor.

For de med svært sensitiv hud og som ikke tåler høy solfaktor godt, finnes det solkrem med mer fysiske filtre (partikkelfiltre) heller enn kjemiske. Solkrem med fysisk filter blir liggende som et lag utenpå huden og reflekterer sollyset. Det gjør likevel at huden blir sårbar om dette laget skrapes vekk, og derfor kan en kombinasjonssolkrem med både kjemiske og fysisk filter være smart – hvis man tåler det. Da er huden noe beskyttet av det kjemiske filteret som har trengt litt inn i huden, selv om det fysiske filteret forsvinner.

Små barn og de med ekstra sensitiv hud bør uansett beskytte seg med lystette klær. Det er den tryggeste måten å beskytte seg mot sol hvis man tåler solkrem dårlig eller trenger full blokkering av UV-stråling.

Du smører deg feil!

Definisjonen av solfaktor handler om hvor mye lenger man kan være eksponert for sol uten å bli brent. Hvis solen er så sterk at man uten beskyttelse blir brent etter 20 minutter, vil solfaktor 15 teoretisk sett øke denne lengden med 15 ganger, altså til 300 minutter, som tilsvarer 5 timer. Med solfaktor 30 skal man da kunne være i solen i 10 timer, og med solfaktor 50 skal man kunne tåle 17 timer sol.

Det høres vel og bra ut at man skal kunne smøre seg en gang og så være i solen resten av dagen med beskyttelse. Men denne ekstra varigheten kan ikke omsettes i praksis, fordi solkremen i seg selv ikke holder seg så lenge i og på huden.

De aller fleste smører seg feil. Vi bruker alt for lite solkrem. Nordmenn bruker i snitt omtrent bare halvparten så mye solkrem av det som er anbefalt. Som en hovedregel skal man bruke minst 38 ml solkrem hver gang man smører seg. Det er en (liten) håndfull til hele kroppen. Man skal også smøre seg ofte, fordi solkremen slites ganske fort av gjennom svetting, gnissing mot underlag og bading. Er man en dag på stranden, bør man faktisk ha brukt opp en halv flaske solkrem for å være skikkelig smurt.

Det hjelper altså fint lite å investere i høy solfaktor hvis man ikke smører seg rett. Å bruke en solfaktor som skal gjøre at man kan være i solen i ti timer uten å bli brent er fånyttes hvis solkremen slites bort etter to timer. Og det gjør den som regel. Derfor er det altså mer fornuftig å kjøpe en solkrem med faktor 15, og så smøre seg skikkelig annenhver time.

UVA- og UVB-stråling

Når vi snakker om solfaktor støter vi gjerne på begrepet SPF. Solfaktor 15 kalles SPF 15. Men strålingen fra sola inneholder mange ulike bølgelengder i tillegg til det synlige lyset. Når vi snakker om UV-stråling, så kan denne deles i UVA og UVB.

UVB-stråling er den som gjør oss solbrente og som kan føre til hudkreft. Det er denne strålingen vi som regel ønsker å beskytte oss mot. Men UVA-strålingen er ikke ufarlig den heller. Denne strålingen trenger dypere ned i huden enn det UVB-stråling gjør, og den kan føre til rynker, lærhud og andre aldringseffekter.

På bildet ovenfor ser vi den 69 år gamle lastebilsjåføren Bill McElligott som etter mange år i jobben med mye soleksponering på venstre siden av ansiktet ble seende slik ut. Her ser vi tydelig hvordan UVA-stråling har gjort den ene siden av ansiktet mye mer rynkete og «gammel» enn den høyre siden av ansiktet som har vært i skyggen.

Solfaktor (SPF) forteller oss bare om hvor mye UVB-stråling som filtreres bort. Det er ikke gitt at solkremen beskytter oss mot UVA-stråling, selv om den har en høy solfaktor. UVA-stråling kan forsterke de kreftfremkallende effektene av UVB, og er også klassifisert som kreftfremkallende. Man trenger derimot ca 1000 ganger mer UVA enn UVB før man blir solbrent, så man merker ikke så lett at man eksponeres for UVA-stråling, spesielt om man har smurt seg med høy solfaktor som kun blokkerer ute UVB-strålingen. Det gir en falsk trygghet. Sjekk altså at solkremen også beskytter mot UVA-stråling!

Solarium og falsk trygghet

Da er vi over på problemet med solarium. Jeg har tidligere skrevet om solariumskjeden Brun og Blid og deres farlige markedsføring av tjenester som kan være svært farlige. Solariumsbruk er farlig fordi risiko for hudkreft øker med den totale eksponering for UV-stråling over et helt liv. Starter man i ung alder med solarium, øker man derfor risikoen for hudkreft ganske betydelig. Både Verdens helseorganisasjon (WHO) og Kreftforeningen fraråder solariumsbruk.

Solariumsbruk er en risikosport, men mange ser ut til å tro at det likevel er lurt å «forberede huden» på sydensol ved å ta litt forsiktig solarium før man reiser sørover. Hvis man opparbeider seg litt brunfarge før man drar på ferie, så er man vel bedre beskyttet mot den kraftige solen på stranda?

Nei, ikke nødvendigvis. Solarium inneholder nemlig uforholdsvismessig mye UVA-stråling sammenlignet med vanlig sol. UVA gir også brunfarge, men på en annen måte enn UVB-stråling. Mens sistnevnte fører til økt pigmentproduksjon som gir økt beskyttelse, så vil UVA-stråling bare gjøre eksisterende pigmenter mørkere. Det produseres altså ikke nye pigmenter, og man oppnår ingen ekstra beskyttelse, selv om man ser brunere ut i huden. Det er en falsk trygghet, og man kan fort oppleve å bli overraskende fort solbrent i sydensola på tross av å ha solariumsbrunfarge.

Brunfargen man får fra UVB-stråling gir heller ikke enorm beskyttelse. Studier tyder på at den beskyttende effekten fra lett solbrunet hud tilsvarer en solfaktor på 2-3. Solkrem er nødvendig uansett, og solariumsbruningen før sydenturen er bortkastet tid og penger.

D-vitamin og skyer

Hva så med D-vitaminet? Kan ikke bruk av solkrem gjøre at man ikke stimulerer huden til å produsere nok D-vitaminer? Nei, ikke egentlig. Det er riktig at når man bruker solkrem og blokkerer UV-stråling, så reduseres også produksjon av D-vitaminer. (Eller rettere sagt, forstadier til D-vitamin. Selve vitaminet produseres i leveren.)

Men kroppen produserer nok D-vitamin ved å eksponere ansikt og armer for sol i 5-15 minutter to til tre ganger i uken. Går du til jobb eller skole i t-skjorte på vår og sommer, får du altså nok D-vitaminer. I tillegg er selvsagt maten er sentral kilde til dette vitaminet, og minst like viktig som å få sol. Du trenger ikke ligge timesvis på stranda i solsteken for å oppnå gunstige D-vitaminnivåer i kroppen.

Det er også fort gjort å la seg lure av en overskyet dag. De fleste forbinder solbrenthet med direkte, stekende sol, men selv på en overskyet dag vil rundt 40 prosent av UV-strålingen trenge gjennom. Så på sommeren når solen er sterkest på våre breddegrader, eller når man er i syden, så kan man altså bli utsatt for uheldige doser UV-stråling selv på en overskyet dag. Risikoen er mer enn halvert, men likevel verdt å tenke på.

Soling er risikosport, men man skal likevel ikke unngå solen. Vi trenger å eksponeres for sol, og enkelte nye studier tyder på at det å unngå solen kan føre til økt dødelighet. Derfor skal man passe på å få litt sol, men skal man være ute i solen når den er på sitt sterkeste, bør man alltid beskytte seg med klær eller solkrem.

Konklusjon

Nå lurer du kanskje på hvorfor i all verden Tjomlid skriver om solkrem, han som ikke en gang er spesielt glad i å sole seg? Vel, informasjonen i denne bloggposten var i all hovedsak noe jeg samlet sammen da jeg forberedte en sak om solkrem i en episode av podcasten Saltklypa for et par år siden. Dette fikk jeg bare lyst til å også samle i en bloggpost mens jeg fortsatt hadde notatene liggende.

Og så har det vel noe å gjøre med at jeg alltid har en nerdete fascinasjon for å sette meg inn i saker og ting. Jeg lærte hvertfall en del nytt – gjorde du?

Relateterte bloggposter:
Noen ord om hva ytringsfrihet ikke er
Brun og (ikke så) Blid vrenger vitenskap og fusker med fakta
I.C.E – en god ide som ikke funker
Magenta – en synlig farge som ikke finnes
Nei, mobilstråling er fortsatt ikke farlig
Fugleinfluensavirus funnet i vaksiner? Vent litt, ikke så fort…
Ikke vær en kuk!
Ikke mer kreft etter mobiltelefonens inntog
Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
Døde kropper skaper IKKE epidemier