Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 32

PPS: «Synsk» kvinne får æren for uunngåelig funn

Avisa Nordlys serverte oss i går historien om den «synske» kvinnen Anita Helen Rasmussen som hevdes å ha vært sentral i at en savnet kvinne ble funnet, dessverre død.

En deltaker i letegruppen sier til Lofotposten:

– Jeg og en kamerat meldte oss for å lete, men ble avvist ettersom Røde Kors og politiet hadde så mange de trengte. Men jeg ville gjerne hjelpe til og kom på at jeg kunne ringe ei dame som har hjulpet meg med å finne ting som jeg har mistet. Jeg spurte politiet om de syntes det var greit, og de hadde ikke noe imot det, forteller mannen som ønsker å være anonym.

Rett før kl 17:30 på tirsdag ringte han den «synske» kvinnen som selvsagt umiddelbart samlet inn den informasjon hun kunne ved å lese i nettavisene, blant annet Lofotposten. Her kunne hun lese detaljert beskrivelse av søket så langt, hvilke steder de allerede hadde lett, og se bilder og informasjon om den savnede. Hun kom deretter med følgende «syn»:

Rasmussen mente de burde lete ved havet og hun fortalte om at letemannskapene burde se etter et rødt hus, ei brygge. Hun ga detaljer om belysningen på stedet.

Rasmussen bor i Sandnes i Rogaland, men er opprinnelig fra Moskenes i Lofoten, og er derfor ikke ukjent i søkeområdet. Dermed kan hun lire av seg noen kjente beskrivelser om Lofotens kyst som vil stemme overens med en stor del av området. Rødt hus. Brygge. Hav.

Med andre ord: Omtrent uansett hvilket bebodd område langs kysten de hadde funnet den savnede, så ville man nok kunne finne et rødt hus og en brygge i rimelig nærhet.

Selvfølgeligheter og forhåndskunnskap

Mannen som ringte henne sier at han etter samtalen skjønte at de burde sjekke på Holsøya. Men allerede en halvtime før han snakket med Rasmussen hadde Lofotposten publisert følgende:

Bjarte Setså hos politiet sier det ikke trengs flere frivillige. Over 80 personer har meldt seg og alle de aktuelle leteområdene er dekket opp for øyeblikket. Det søkes nå i tillegg på Holsøya, ved Lofothallen og i området tettere ved Leknes. Setså takker for at så mange har meldt seg og bidrar og han betegner responsen fra publikum som «fantastisk».

Lensmannen sier også til Lofotposten/Nordlys etter at kvinnen ble funnet:

– Tidligere på dagen hadde vi utvidet søkeområdet, og vi hadde en patrulje som søkte langs strandkanten fra Fygle og mot Holsøya.

Flere andre sannsynlige områder var allerede gjennomsøkt og klarert, og derfor prøvde de nå et utvidet område. Den savnede kvinnen pleide å følge en vanlig rute som de altså systematisk gjennomsøkte. Letemannskapet var allerede i ferd med å søke i det området som Rasmussens kontaktperson mente de burde sjekke ut, og så fant de kvinnen.

Sagt på en annen måte: Hvis Rasmussen ikke hadde blitt kontaktet, hadde de uansett funnet den savnede kvinnen fordi hun befamt seg et sted de allerede anså som et sannsynlig funnsted.

Hvis Rasmussen hadde pekt letemannskapet i retning av et sted som var helt utenfor området noen hadde tenkt å lete, og de fant kvinnen der, da ville jeg blitt mer imponert. Men slik var det ikke. Ikke denne gang heller. Det er alltid samme historien som gjentar seg. Selverklært klarsynt person forteller letemannskap at de skal lete der de allerede er i ferd med å lete, og så finner de den savnede der. Den klarsynte får æren uten å egentlig ha bidratt med noe nyttig i det hele tatt. Tragisk.

Rasmussens generelle stedsbeskrivelse kunne nok passet med mange steder langs kysten, men bare et visst geografisk område var spesielt aktuelt grunnet kvinnens vanlige vandrerute. Ettersom de nærmeste områdene allerede var eliminert, kunne mannen fra letemannskapet selv konkludere hvor de burde lete basert på den kunnskap han allerede hadde. Det var han selv som tenkte ut hvor kvinnen kunne befinne seg, ikke Rasmussen.

Kjent metode

Det minner veldig om da Snåsamannen «fant» den savnede Therese Mari Åkerøy etter et ras i Jamtfjellet i Nordland i mai 2010. Også der fant letemannskapet kvinnen et sted de uansett skulle til å lete, blant annet fordi hunder allerede hadde markert i området, og fordi de fant hennes søster få meter unna.

Det eneste Joralf Gjerstad trengte å gjøre var å fóre leder for letemannskapet med noen generelle beskrivelser av rasstedet. Disse kunne han enkelt finne ved å kikke på de omfattende bildeseriene fra rasområdet lagt ut på nett flere dager i forveien. Deretter ville leteansvarlig selv legge sammen to og to basert på kunnskap han satt inne med fra før – og vips så fikk Snåsamannen æren.

Dette har ingenting med klarsynthet å gjøre, men derimot alt å gjøre med enkel psykologi. Den person som mottar informasjon fra den «klarsynte» vil i ettertid føle at han/hun mottok viktig informasjon, selv om han/hun bare tilpasser informasjonen til kunnskap han/hun har fra før eller får i ettertid.

Det er heller ikke uvanlig at den «klarsynte» kommer med mye mer informasjon enn det vi får høre om etter at den savnede er funnet. Det så vi tydelig i saken hvor en «klarsynt» fant en savnet hund i 2012. Hundens eier hevdet dengang at den «klarsynte» hadde gitt en ganske spesifikk beskrivelse av funnstedet, men ved å sjekke hva som var skrevet på Facebook før hunden ble funnet, kunne man se at beskrivelsen var ekstremt generell. Det var kun etter at hunden var funnet at de relevante deler av beskrivelsen, de som stemte overens med funnstedet, ble nevnt til pressen. Bevisst eller ubevisst.

Man husker det man vil huske, det som bekrefter egen handling og tro, og det som gir den beste historien for ettertiden. Og den «klarsynte» har intet å tape, for om hun bommer totalt får vi aldri høre om det i ettertid. Det er kun når hun tilfeldigvis sier noe uspesifikt som i ettertid viser seg å kunne passe at vi får medieoppslag. «Klarsynte» har alt å vinne på å tippe i vei i alle forsvinningssaker de bare kan. Media spiller på deres lag.

Bloggdask

Her fortjener Lofotpostens journalist Ingvil Valberg Tallaksen å plasseres i Pressens Paranormale Skammekrok, fordi dette er tragisk journalistikk. Hun kaller Rasmussen for synsk – helt uten forbehold, som om det var et begrep som hører hjemme i de voksnes verden. Artikkelens tittel slår fast at det var den synske kvinnen som gjorde at den savnede kvinnen ble funnet, uten å nyansere eller stille et eneste kritisk spørsmål til denne påstand.

Det må snart bli en slutt på denne type artikler som spinnes ut fra folks feilaktige årsaksslutninger og som gir reklame til mennesker som lever av å lure andre. Det vi vet i denne saken er at det ikke var Rasmussen som gjorde at den savnede kvinnen ble funnet. Det var en stor mengde frivillige som saumfarte område etter område til det uunngåelige skjedde: De fant kvinnen et av stedene man antok at hun kunne befinne seg.

Letemannskapet som søkte systematisk etter kvinnen skal ha æren for at hun ble funnet, ikke en selverklært «klarsynt» som spiller med oddsen på sin side.

Relateterte bloggposter:
Synsk så noe på Utøya… eller kanskje ikke
Om hijab og den frie kvinne

Kommende foredrag, våren 2014

I mars og april skal jeg holde en del foredrag som er åpne for alle. Det betyr at du er velkommen til å møte opp om du er på riktig sted til riktig tid!

Foredragene vil i all hovedsak handle om noen hovedpunkter fra boken min «Placebodefekten» hvor jeg forklarer hvordan vi ofte lurer oss selv til å tro at behandling som ikke virker, virker likevel.

På noen av foredragene blir det også en ekstra sekvens med eksempler på sanseillusjoner som demonstrerer hvor lett vi lar oss lure av våre egne sanser og opplevelser.

Mandag 17. mars kl 19:00 skal jeg holde foredrag for Skeptikere på puben/Human-Etisk Forbund i Trondheim. Foredraget vil holdes i konferansesalen på Nova Kinosenter.

Facebook-arrangement.

Tirsdag 18. mars kl 14:15 skal jeg holde foredrag på Studentersamfundet i Trondheim i forbindelse med Psykologidagen 2014. (Foredraget vil også strømmes live på dusken.no ryktes det.)

Her får du også se og høre Kjetil André Aamodt, Jørgen Lorentzen, Mari Rosenvinge Nygaard og Charlotte Alme.

Facebook-side.

Tirsdag 1. april blir det et foredrag på Filosofikafé i Notodden.

Onsdag 9. april kl 19:00 blir det foredrag for Human-Etisk Forbund sitt lokallag i Eiker på Mjøndalen samfunnshus.

Facebook-arrangement.

Torsdag 24. april kl 19:00 skal jeg holde foredrag for Human-Etisk Forbund på Bergen Offentlige Bibliotek.

Mer informasjon hos human.no.

Helgen 26.-28. september skal jeg holde foredrag på skeptikerkonferansen Kritisk Masse i Oslo.

Her får du også se og høre Sanal Edamaruku, Annechen Bahr Bugge, Audhild Skoglund, Didrik Søderlind, Hayley Stevens, Ida Jackson, Leo Igwe, Svein Sjøberg og Kristian Gundersen.

Konferansens nettside. Billetter kan kjøpes hos Billettservice og du kan følge konferansen på Twitter på @kritiskmasse eller på hashtag #kritisk2014.

Etter foredragene blir det mulighet for å kjøpe boken «Placebodefekten» og få denne personlig signert! Hvis du allerede har vært kul nok til å ha kjøpt boken, kan du selvsagt ta den med og få den signert – om du skulle være rar nok til det.

I tillegg til nevnte foredrag skal jeg også snakke på Fredagsseminar for Helsedirektoratet 11. april i Oslo, og på Nordisk vaksinemøte i Bergen 25. april i regi av Folkehelseinstituttet. Dette er lukkede foredrag.

Fullstendig liste over foredragene mine kan du se på denne siden.

Relateterte bloggposter:
Foredrag om Dommedag
Foredrag
Foredrag i Bergen
Helseselvbedrag – foredrag om kritisk tenking og alternativ behandling
Foredrag i Haugesund 29. oktober

BH-tull fra kiropraktor

Nylig så jeg noen dele denne videoen på Facebook igjen:

Den har tidligere vært omtalt i Dagbladet tilbake i 2011:

Det er kiropraktor Øistein Holm Haagensen ved Bjølsen Kiropraktorklinikk i Oslo som går ut og advarer kvinner mot trange BHer. Han sier til Dagbladet:

- Spilene i bh-en skaper et uheldig trykk mot muskulaturen Serratus anterior. Denne muskelgruppen er festet på de sju til ti øverste ribbeina og går videre mot skulderbladene. På de fleste bh-er vil enden på spilene treffe triggerpunktet til Serratus anterior og skape irritasjon og smerter, sier Haagensen.

Det kan godt hende at slike BHer er vonde å gå med, og BHer som har feil størrelse eller feil passform kan gi store plager til kvinner. Men hans demonstrasjon for å bevise at spile-BHen påvirker muskelkraften, er svært tvilsom. Enhver skeptiker som ser denne videoen vil umiddelbart kjenne igjen teknikken fra en tidligere svindelaffære som kostet forbrukere verden over mye penger for ingenting.

Tulletest

Haagensen ser nemlig ut til å bruke den samme teknikken som blir brukt av de som selger ulike former for «magiske armbånd». Det mest kjente eksemplet er nok Power Balance-armbåndene som med sitt påklistrede «hologram» skulle gi økt styrke, fleksibilitet og balanse til bæreren av armbåndet.

Se videoen:

Disse fantastiske effektene kunne selvsagt aldri dokumenteres av produsenten, og Power Balance ble dasket hardt av forbrukermyndighetene i Australia for falsk markedsføring. Flere blindede tester viste at det ikke var noen forskjell på om man hadde på seg et Power Balance-armbånd, eller et ordinært gummiarmbånd uten noe «magisk hologram». Selvfølgelig. Hvis det høres for godt ut til å være sant, er det som regel det.

Men demonstrasjonsvideoen ovenfor ser jo imponerende ut? Vel, ikke hvis man kjenner triksene bak den. Disse effektene på styrke, balanse og fleksibilitet er enkle å manipulere om man vet hvordan man skal gjøre det.

Den australske skeptikeren Richard Saunders laget en video som viste akkurat hvordan det gjøres:

Juks og (selv)bedrag

Det er litt flaut å se kiropraktor Øistein Holm Haagensen benytte seg av samme teknikk for å underbygge sine påstander om BHens farer.

Da Dagbladet/Klikk.no sin artikkel kom ut første gang, var det en leser som laget en illustrasjonsvideo som fremhevet trikset fra artikkelens opprinnelige demonstrasjonsvideo veldig tydelig:

Videoen lenger opp i denne bloggposten skulle være et slags svar på denne kritikken. Her gjorde Haagensen testen på nytt uten å så åpenbart bruke Power Balance-trikset. Men også i den nye videoen ser man at kiropraktoren benytter seg av samme taktikk. Når BHen er på, presser han rett ned og utover. Når BHen er løsnet, presser hen ned og innover mot hennes eget tyngdepunkt. Det ser man av at huden på hånden hans strammes på en måte som er konsistent med at hånden føres mot kroppen hennes i det han presser nedover.

Haagensen innrømmer riktignok selv at denne demonstrasjonen i seg selv ikke er noe vitenskapelig bevis:

- Jeg er klar over at mine observasjoner og kliniske erfaringer ikke er vitenskapelige bevis. De siste årene har jeg likevel sett at også utenlandske forskere og fagfolk uttrykker skepsis mot spiler og push-up-mote, avslutter Haagensen.

Det er klassisk tåkeprat hvor han bruker et pseudoargument. Det at «utenlandske forskere og fagfolk uttrykker skepsis mot spiler og push-up-mote» kan isolert sett være korrekt uten at det betyr at hans testmetode har noen som helst form for validitet, eller at spile-BH påvirker kvinnens armstyrke direkte, slik han hevder. Han bruker altså en påstand for å støtte opp under en annen, selv om de to påstandene ikke egentlig har noe med hverandre å gjøre.

Svada selger

Denne videoen og saken burde vært lagt død etter all kritikken videoen fikk i første runde, men merkelig nok republiserte Side2.no den gamle saken på nytt den 21. januar 2014. Svada selger. Her er det likevel lagt til et lite tillegg på slutten av teksten hvor Haagensen svarer på noen kritiske spørsmål, blant annet om hvilken retning trykket går:

Går trykket mot pasient i en test og ned mot gulvet i den andre testen?

Haagensen: – Trykk mot gulvet i begge tester. OBS! Ikke test av makskraft, men test av evne til å låse skulder i stillingen.

Legges det vekt på armen med press fra hennes tyngdepunkt eller vekt på armen mot hennes tyngdepunkt?

Haagensen: – Trykk mot gulvet.

Vel, jeg kaller dette løgn. Eller i hvertfall selvbedrag. Det kan selvsagt hende at Haagensen ikke er klar over at han utfører sine bevegelser på en måte som bekrefter det han tror. Jeg tør vedde tusen kroner på at om en som ikke ante hva resultatet skulle være hadde utført samme test på en slik kvinne, altså en dobbeltblindet test, hadde vi ikke sett samme resultat. Etter mitt syn fremgår det tydelig i begge videoene at han trykker henholdsvis inn mot og ut fra kroppen til kvinnen i de to etterfølgende testene med og uten BH festnet.

Journalistene bak saken vil likevel ikke ta kritikken for god fisk. I en kommentar (som nå synes å være forsvunnet, men gjengitt i Skepsisforumet) under BH-saken på Klikk.no, svarer fotograf og journalist Anders Rasch følgende på kritikk:

Da vi hadde filmet denne demonstrasjonen stilte journalist Bjørg Engdahl et direkte spørsmål til Haagensen: – Hvordan kan vi vite helt sikkert at dere ikke har øvd inn dette på forhånd? Kiropraktoren lot oss teste dette selv – og mente at han kunne frembringe den samme effekten hos en mann uten BH ved å blokkere muskelen Serratus anterior med et par fingre. Jeg, som filmet, lot Haagensen demonstrere dette på meg – og jeg kan garantere at effekten er ekte. Uten å få blokkert muskelen hadde jeg ingen problemer med å låse armen, men da han blokkerte muskelen hadde jeg ikke sjanse til å holde armen strak ut. Du kan jo prøve det selv, med hjelp fra en venn (dere må bare finne den rette muskelen og trykke på den med omtrent samme belastning som en bh-spile). Evt kan du teste det sammen med noen som bruker bh med spiler. La oss vite hvordan det går!

Dessuten – hvilken agenda skulle en anerkjent kiropraktor ha for å jukse med dette? Han sier jo heller ikke at dette er et «bevis», men snarere: «- Jeg er klar over at mine observasjoner og kliniske erfaringer ikke er vitenskapelige bevis. » Videoen beviser altså ikke at det er slik for alle, men den illustrerer saken.

Noe som dessverre viser hvor lettlurt han er. Hvordan tror Rasch at tusenvis av mennesker ble lurt av Power Balance-selgere som skulle demonstrere effekten på dem? Tror han at disse menneskene var mye dummere eller mer lettlurte enn ham selv eller Engdahl? Det var de neppe. Hvis man ikke kjenner til trikset, så vil man ikke merke noe til det, og man lar seg lett overbevise om at effekten må være reell. Det å si at «fordi jeg opplevde det selv, kan det ikke være lureri», er en naiv holdning.

Fysikeren Richard Feynman sa: «The first principle is that you must not fool yourself and you are the easiest person to fool.» – et mantra for alle skeptikere. Man kan aldri bruke egne opplevelser som bevis for noe. Det er nettopp derfor vi ha kontrollerte og blindede tester. Det er nettopp denne arrogansen den amerikanske skeptikeren James Randi har utnyttet så effektivt mange ganger når han har vist hvordan høyt utdannede og intelligente fagpersoner og forskere lar seg lure om og om igjen – nettopp fordi de tror at de ikke kan bli lurt.

Konklusjon

En BH som har riktig størrelse og som sitter riktig, kan garantert redusere ulike BH-relaterte plager hos kvinner. Men demonstrasjonen kiropraktor Haagensen benytter seg av for å bevise at det påvirker muskelstyrken i armene, er rent lureri. Det er denne type svada som gjør at jeg kritiserer kiropraktikken ganske hardt i boken min Placebodefekten. I et marked hvor man må finne nye måter å selge sine tjenester på, tyr kiropraktorer alt for ofte til salg av tullediagnoser og udokumentert behandling.

Denne type sensasjonelle medieoppslag gir sikkert Bjølsen Kiropraktorklinikk noen nye kunder, men bidrar samtidig til å demonstrere at kiropraktikken dessverre fortsatt hører inn under den alternative behandling.

Relateterte bloggposter:
Chili-tull

Abort og paradokset om menneskeverd

Under gårsdagens bloggpost om foster-dukken endte kommentarfeltet i stor grad opp i en debatt for eller mot abort. Det var vel som forventet, og det er en debatt vi aldri kan, eller bør, bli ferdig med.

Hovedargumentet til de som er motstandere av abort er at livet starter i det egget befruktes. Fra det øyeblikk er det et fullverdig menneskeliv. Det har potensialet til å bli et fullvoksent menneske gitt nok tid, ergo kan man ikke definere noen periode etter befruktningen hvor man kategorisk kan si at dette ennå ikke er et menneske. Utviklingen fra befruktet egg til en 80 år gammel mann er gradvis og flytende, og det finnes ikke noe punkt på denne utviklingen hvor egenskapen «menneske» plutselig dukker opp – annet enn ved selve befruktningen.

Utilitarisme

Det er etter mitt syn en rimelig slutning å dra, og derfor finnes det ikke noe absolutt korrekt tidsgrense for når vi kan tillate abort. Man må innta et utilitaristisk perspektiv og tenke at konsekvensene av en handling skal være et gode for flest mulig mennesker. Sett i dette praktiske lys støtter jeg retten til selvbestemt abort til og med 12. svangerskapsuke. Alternativet er en grov undertrykking av kvinners rett til å bestemme over egen kropp, fryktelig stor helserisiko ved illegale aborter, og neppe noen reduksjon i antall aborter uansett. Et abortforbud vil altså totalt sett føre til mer lidelse for flere mennesker enn hva lov om selvbestemt abort gjør.

Abortmotstandere kjøper ikke den. De mener at man ikke kan innta et rent pragmatisk eller utilitaristisk syn på abort. På samme måte som vi ikke kan si at det i blant er greit å drepe et voksent menneske, eller en baby for den saks skyld, kan vi ikke drepe embryoer og fostre. Uansett når man tar livet av noen, fire uker, fire måneder eller fire år etter eggets befruktning, avslutter man et menneskeliv. Det er etisk sett fullstendig galt, i følge mange abortmotstandere. De likestiller abort med drap.

Det er lett å være enig. Det er som nevnt umulig å sette noe absolutt punkt på utviklingslinjen til et menneske hvor man kan hevde at det ikke ennå er et menneske. Man kan forsøke, men svaret vil alltid avhenge av hvordan man definerer et menneske, og det vil være umulig å komme frem til en generell enighet om dette. Men om man velger å se bort fra det utilitaristiske perspektiv og inntar en holdning hvor selv et embryo fortjener samme respekt og beskyttelse som et voksent menneske, så støter man på noen problemer. Man kan nemlig ikke bare se én side av saken, og her bommer abortmotstanderne grovt, etter mitt syn.

Dilemmaet

Tenk deg en 8 måneder gammel baby. Elsket av sine foreldre. Tilsynelatende frisk og sunn og utvikler seg normalt. En dag begynner babyen å oppføre seg rart. Den får en slags epileptiske anfall. Den gråter mye. Har åpenbart smerter. En legekontroll og etterfølgende undersøkelse av spesialist avdekker en svulst i hjernen. Heldigvis har vi kommet så langt innen medisinen at svulsten avdekkes tidlig. Et kirurgisk inngrep og strålebehandling klarer å fjerne den. Barnet overlever. Det får vokse opp til selv å bli lege en dag, 32 år senere.

Ingen av oss tviler på at vi må gjøre alt som står i vår makt for å redde livet til dette barnet. Babyer får jevnlige kontroller for å sjekke at de vokser og utvikler seg normalt. Oppdages noe galt, så får de den beste behandling helsevesenet kan tilby. Samfunnet bruker enorme summer på helsetjenester, og på å forske frem nye behandlingsmetoder og legemidler mot ulike sykdommer og tilstander.

Disse ressursene brukes primært på mennesker utenfor mors mage, men i blant også på fostre, i den grad det er mulig. Før et visst utviklingsstadie griper vi likevel ikke inn medisinsk for å behandle fostre. Kommer vi ned til embryonivå, altså før niende svangerskapsuke, eller helt tilbake til få dager etter eggets befruktning, så gjøres selvsagt ingen medisinske eller kirurgiske inngrep på det lille menneskelivet i mors mage. Det fullverdige menneskelivet.

Hvorfor ikke? Vi ville ikke tillatt at den åtte måneder gamle babyen bare døde. Vi ville ikke bare konstatert at det var livets naturlige gang, og så latt det dø. Nei, fordi vi anser en baby som et fullverdig liv som har rett på vår beskyttelse og på behandling, akkurat som et voksent menneske har. Men abortmotstandere mener det samme prinsippet gjelder et embryo. Det er et fullverdig liv, sier de. Ingenting skiller det fra en 28 år gammel kvinne målt i rent menneskeverd.

Paradokset

Da tvinger spørsmålet seg frem: Hvor er kampen fra abortmotstandere for å omdirigere store deler av våre helsebudsjetter over i å overvåke befruktede egg i mors liv? Hvor er den moralske indignasjonen over at vi ikke bruker millioner på millioner av kroner på å behandle embryoer som er skadde på ulike vis? Hvor er ropene etter å forske på hvordan vi kan sikre de befruktede eggene mot spontanaborter?

Man regner tross alt med at rundt halvparten av alle befruktede egg ender opp i en spontanabort. Rundt 10-15 prosent av alle bekreftede graviditeter avsluttes på denne måten, altså at embryoet eller fosteret støtes ut av moren innen 22. svangerskapsuke. Det betyr at rundt 50-60 000 små fullverdige menneskeliv går tapt hvert eneste år. Uten at vi løfter en finger for å forhindre det.

Dette er liv som kanskje kunne vært reddet. Men i motsetning til babyen med kreftsvulst, så gjøres lite for å jevnlig kontrollere det befruktede egget. Vi har ikke kunnskapen eller teknologien. Det gjøres lite eller ingenting for å behandle og redde de enorme antall fullverdige ukergamle menneskeliv som avsluttes naturlig på denne måten. Hvorfor er det slik?

«Jammen, dette er jo som regel naturlige konsekvenser av kromosomfeil eller andre utviklingsskader,» vil mange forsvare seg med. Dette er graviditeter som skal avsluttes naturlig, fordi embryoet eller fosterer ikke har livets rett. De har ulike typer skader, og det er bedre at de dør. Men gjelder ikke det i så fall også for babyen med kreft i hjernen? Hvis dette argumentet holder for det lille livet i mors mage, hvorfor da ikke for babyen? De har jo nøyaktig samme rett til å leve? Hvorfor sier vi ikke at kreft er en naturlig konsekvens av en eller annen genetiske skade, og dermed skal vi ikke behandle babyer eller voksne heller?

Konklusjon

I det man begynner å drøfte dette, så tror jeg at mange abortmotstandere vil møte seg selv i døren. For et sted bak i hodet oppdager de at de setter et skille i menneskeverd likevel. De føler intuitivt at det er feil å bruke store ressurser på å diagnostisere og foreta avanserte medisinske inngrep for å redde et 5 uker gammelt embryo slik at det ikke spontanaborteres, men ikke for å redde en åtte måneder gammel baby. De har satt et skille i menneskeverd et sted inni seg. Mens de mener det ikke finnes noe tidsmessig grense for når et barn kan aborteres, så mener de det finnes en tidsmessig grense for når vi skal sette inn ressurser på å redde det.

Jeg mener at man alltid må strebe etter å være konsistent i sin argumentasjon, og ulvene skal vite at vi alle feiler på det området. Men det er nyttig og sunt å peke ut slike inkonsistenser når de finnes. Det kan gi nyttige perspektiver.

Det er logisk selvmotsigende å si at et embryo er et fullverdig menneskeliv og dermed aldri kan aborteres, og samtidig ikke argumentere for at vi skal tilby nøyaktig de samme ressurser for diagnostisering og behandling av embryoer som av babyer eller voksne mennesker. Er du kategorisk motstander av abort på grunnlag av at celleklumpen er et ukrenkelig menneske fra og med befruktningsøyeblikket, ja, så må du strengt tatt også være enig i at brorparten av våre helsebudsjetter burde omdirigeres fra å helbrede barn og voksne fra ulike sykdommer, og over til å bekjempe de millioner av spontanaborter som skjer hele tiden.

I et samfunn med begrensede ressurser til helse ville selvsagt det bety at du selv kanskje ikke fikk den beste medisinske hjelp neste gang du er alvorlig syk. Det ville bety at vi måtte avslutte mye forskning på å bekjempe kreft og andre alvorlige sykdommer. Det dør tross alt 5-6 ganger flere mennesker i spontanaborter enn av kreft hvert år, så her må man åpenbart omprioritere helsebudsjettene drastisk. Det ville bety at enorme ressurser ville gå til å forsøke å redde små celleklumper som sannsynligvis ville ende opp født med store defekter og skader likevel. Det ville bety at mange flere barn og voksne ville lide og dø fordi vi ikke lenger har ressurser til å hjelpe dem.

Men det får vi tåle. Det finnes tross alt ikke noe sted på utviklingslinjen hvor menneskeverdet inntreffer. Dermed blir det uetisk ikke å yte også embryoene og fostrene den beste medisinske hjelp tilgjengelig. Embryoene er like viktige som oss andre. De har akkurat samme menneskeverd. Det finnes ingen grense for dette. Ikke sant?

Relateterte bloggposter:
Tanker om abort, voldtekt, mord og Jens Stoltenberg

Krf-miss om foster

I går kveld kunne vi lese i Dagbladet at KrFs varaordfører i Kristiansand, Jørgen H. Kristiansen, hadde lagt ut et bilde av det han hevder er et 12 uker gammelt foster på Facebook. Dette som et innspill i den pågående debatten om legers reservasjonsrett mot å henvise pasienter til abort.

Bildet han la ut har jeg støtt på tidligere da en av mine kristne venner la ut samme bildet på Facebook for et år eller to siden. Dengang måtte jeg korrigere ham for det feilaktige inntrykket bildet ga, og det synes nødvendig å gjøre igjen. For hvordan ser egentlig et 12 uker gammelt foster ut?

Vel, fosteret på bildet Krf-politikeren la ut er i følge produsenten nøyaktig 6,35 cm langt fra hode til rompe. Det er også svært utviklet, med tilsynelatende ferdigformede fingre, tær og ikke minst ansiktstrekk. Det siste er viktig, fordi det er perfekte lille ansiktet som gjør at vi opplever dette som et tilnærmet ferdig utviklet lite barn.

Men dette er svært overdrevet. I virkeligheten er et 12 uker gammelt foster rundt 5,4 cm og veier rundt 14 gram. Ansiktet begynner å se menneskelig ut, men er langt på nær så ferdigformet som på dukken i Facebook-bildet. Fingertuppene er «sugekoppaktige», og huden er fortsatt gjennomsiktig.

Her er et bilde av et 12 uker gammelt foster:

Og et til:

Facebook-bildet har som nevnt gjort sine runder tidligere, og viser en håndlaget og håndmalt dukke som selges på nettstedet One Tiny Life. De er designet spesifikt for å skremme kvinner fra å ta abort, og er altså propagandamateriale i abortsaken.

På nettsiden kan vi lese kunstneren skrive:

My deepest desire is that a Mom who was considering the abortion option; would hold one of these tiny babies and change her mind.

I Norge går grensen for selvbestemt abort ved utgangen av 12. svangerskapsuke. Kristiansen ønsker sannsynligvis å vise folk hvordan et foster ser ut på dette tidspunkt. Problemet er at dukken aldri er ment å vise et foster i 12. svangerskapsuke. Hvis vi leser teksten på skulptørens nettside står det nemlig at dukken skal vise et foster 12 uker etter befruktning. Det er noe annet enn et foster 12 uker uti svangerskapet.

Svangerskapsuker regnes nemlig fra første dag av siste menstruasjon før befruktning, og er altså som regel rundt 2 uker før den faktiske befruktning. Med andre ord vil et foster i 12. svangerskapsuke normalt være 10 uker gammelt. Dukken i Facebook-bildet viser dermed et foster i 14. svangerskapsuke, noe som stemmer bedre overens med anatomien – selv om det nok er fremstilt litt overdrevent ferdigutviklet selv for dette utviklingsstadiet.

Et foster fra 14. svangerskapsuke er altså ikke relevant for abortspørsmålet i Norge hvor grensen går ved nettopp 12 uker. I tillegg er det slik at de færreste aborter utføres så sent. Tall fra 2011 viser at ca 65 prosent av aborter ble utført innen utgangen av uke 8. Og hvordan ser fosteret, eller embryoet som det heter på det stadiet, da ut? Jo, slik:

Dette embryoet er ca 1.6 cm langt og veier ca 1 gram.

Et 4 uker gammelt embryo ser slik ut:

Dette embryoet er 0,5-1 mm langt og veier, vel, egentlig ingenting. De fleste aborter er altså av fostre som har mer til felles med små reker, enn med søte minibabyer.

Hvis man altså først velger å apellere til «nåmmin åh så søt»-aspektet i debatten rundt abort, så bør man kanskje i det minste være ærlig nok til å si at de aller fleste aborterte embryo og fostre ikke er i nærheten av å ligne på en baby – i motsetning til hva den håndmalte anti-abort-dukken gir inntrykk av. Og skal man i tillegg kritisere dukken for å være svært anatomisk upresis, så bør man få med seg at den skal forestille et foster i 14. svangerskapsuke, ikke 12.

Relateterte bloggposter:
Er befruktede egg mer verdifulle enn velutviklede foster?

En bekymring mindre

Jeg har en datter som nylig ble 7 år gammel. Hun heter Maya, og er det kjæreste jeg har i livet mitt. Alle som har barn vet hvordan det er. Man elsker dem så høyt at det gjør vondt. Og tanken på at det skulle skje dem noe ligger som en konstant frykt i magen.

Når hun er forkjølet, vil jeg hun skal bli frisk fort. Hvis hun kaster opp, skulle jeg gitt min høyre arm for å kunne latt henne få slippe. Så langt har hun vært spart for alvorlige ulykker. Hun falt riktignok og slo hodet mot bordkanten da hun var 3 år, og måtte sy flere sting. Det var mye blod, og en pappa som var fattet og rolig på utsiden, men som ville gitt bort alt han eide for å ta bort frykten og smerten hennes. Heldigvis gikk det bra. I dag husker hun det knapt.

Maya har heldigvis aldri brukket noen ben, og aldri ligget alvorlig syk på sykehuset, men ingenting gir meg klump i halsen som det å se reportasjer om alvorlig syke barn i aviser eller på TV. Barn med kreft. Barn skadet i ulykker. Bekymrede foreldre ved sykesengen. Tårene mine renner. Jeg vil bare at Maya skal være frisk og leve lenge. Jeg ville gjort alt for å kunne sikre henne det.

Men om litt over ti år regner jeg med at hun får lappen. Da vil hun kunne kjøre bil.

Åh, herregud…

Jeg kaldsvetter bare av tanken. Hver gang hun setter seg bak rattet kommer jeg til å være livredd. Hvertfall i starten. De første årene. Helt til følelsene mine er så utmattet av bekymring at de er nummet ned til bare et vagt ubehag.

Å kjøre bil er livsfarlig. Og det er aldri farligere enn når ens eget lille barn plutselig skal regjere over ett tonn metall som suser bortover veien i 80 kilometer i timen med knapp klaring til ett tonn metall som suser i mot henne i like stor fart. Doninger ført av andres barn. Folk som hvertfall ikke er trygge bak rattet. Gærninger!

Tanken på en dag å få en telefon og høre at mitt eget barn har vært involvert i en alvorlig bilulykke, gjør meg skrekkslagen allerede nå. Og hun er fortsatt bare 7 år.

Jeg tror mange foreldre kjenner seg igjen i dette. Men det går nok bra. Det gjør jo det for de fleste. Men tenk om ikke…?

Tenk om…

Tenk om det bare fantes en slags magisk kur mot dødsfall i trafikken. Tenk om man kunne gi barnet sitt en magisk mikstur, og så ville de være beskyttet fra trafikkdøden. Tenk om de rundt hundre kvinner som dør i trafikken hvert år kunne fått leve? Tenk om en liten injeksjon kunne gi dem en slags overnaturlig beskyttelse som sikret oss at ingen motgående bil med en sjåfør som har sovnet bak rattet kan knuse inn i dem og rive dem fra oss for alltid?

Tenk om?

Heldigvis er det ikke bare ønsketenkning. Heldigvis er ikke dette bare fantasi. En slik mirakelsprøyte finnes. Det finnes en sprøyte som din datter kan få, og som gjør at hun ikke lenger trenger være en av de rundt hundre kvinner som dør hvert år. Ikke i trafikken, men av en farlig sykdom. Livmorhalskreft. En sykdom som nesten alltid forårsakes av en virusinfeksjon. HPV. For om hun dør en langsom og smertefull død fordi noen celler i hennes livmorhals begynner å dele seg ukontrollert, eller om hun dør momentant i en front-kollisjon, er vel begge like grusomt?

Vi vil at våre barn skal leve lenge. Hvis vi kan beskytte dem mot fremtidige, livstruende trusler, så gjør vi vel alt som står i vår makt for å gjøre nettopp det?

Skulle man tro. Men likevel finnes det foreldre som velger å ikke la sin datter få HPV-vaksinen. Det finnes foreldre som ikke synes at å kunne beskytte deres barn fra å bli én av de hundre er verdt det. Tre injeksjoner som beviselig er fullstendig trygge. De vil ikke gi sin datter en vaksine hvis eneste dokumenterte og sikre bivirkning er at det øker risikoen for at de en dag vil få grå hår og rynker.

Det synes jeg er helt ufattelig merkverdig. Den dagen noen finner opp en vaksine mot trafikkdød, skal jeg stå først i køen med min datter slik at hun kan få den. I mellomtiden vil jeg gi henne den gave det er å få HPV-vaksinen når hun blir gammel nok.

Da slipper Maya å bli en av de 30 000 kvinner som hvert år får beskjed om celleforandringer i livsmorhalsen. Hun slipper å bli en av de rundt 3000 som må operere bort forstadier til kreft – med de problemer det medfører for ettertiden. Og ikke minst så slipper hun å bli en av de seks kvinner som hver eneste uke får beskjed om at de har livmorhalskreft. To av disse seks vil dø av sykdommen. Men HPV-vaksinen eliminerer alt dette.

Å være forelder innebærer mange bekymringer. Jeg kan ennå ikke gi henne en magisk beskyttelse mot trafikkulykker, men jeg kan beskytte henne mot en enda større fare – livsmorhalskreft. Det vil hvertfall gi meg én bekymring mindre.

I tillegg til at HPV-vaksinen beskytter mot livmorhalskreft, så er det mye som tyder på at den også kan beskytte mot flere andre typer kreft hvor HPV er en faktor, blant annet kreft i hode, nakke, munn og svelg.

HPV-vaksinen Gardasil er også svært effektiv mot kjønnsvorter, og erfaring fra Australia har vist en reduksjon i utbredelse av kjønnsvorter på rundt 90% hos unge kvinner som er blitt vaksinert med Gardasil. Vaksinen er altså i ferd med å utrydde kjønnsvorter!

I Australia, hvor kvinner helt opp til 26 år har fått vaksinen i flere år nå, ser vi også flokkbeskyttelsen i praksis. Reduksjonen av kjønnsvorter er større enn antall vaksinerte skulle tilsi! Det er fordi hver vaksinerte kvinne (og mann) vil bidra til å redusere risikoen for at viruset føres fra en sexpartner til en annen. Ergo vil de som vaksinerer seg også beskytte de som ikke vaksinerer seg. I Australia har man sett en nesten 40% nedgang i kjønnsvorter hos heterofile (og uvaksinerte) menn bare fordi mange kvinner nå er vaksinert.

Har du en sønn, så bør du kanskje vurdere å få ham også vaksinert. Foreløpig må man betale for dette selv, men forhåpentligvis vil vaksinen bli tilgjengelig gratis for gutter også etterhvert. Jeg har for øvrig selv vaksinert meg, som kanskje en av rundt hundre (?) norske menn.

Relateterte bloggposter:
En mindre Frper i landet…
Bruce Schneier deler min bekymring

Ting jeg har endret mening om – del 2

For rundt halvannet år siden skrev jeg bloggposten «Ting jeg har endret mening om». Der tok jeg for meg flere saker hvor jeg hadde endret standpunkt etter å ha fått ny informasjon.

Det synes jeg er helt sentralt som skeptiker. Det skal alltid være dataene som leder oss. Får vi nye data som ut fra vitenskapelige prinsipper og kvalitet gjør at vi bør endre standpunkt, ja så endrer vi standpunkt. Og vi innrømmer det.

Siden forrige bloggpost har jeg prøvd å notere ned ting jeg kom på at jeg har endret mening om, og her vil jeg gjennomgå noen av disse.

Jesus Kristus er en kopi

I min tidlige fase som skeptiker og nyerklært ateist oppdaget jeg noen artikler på internett hvor jeg kunne lese at Jesus Kristus var en kopi av mange andre gudefigurer. Det fantes nemlig et utall tidligere guder, blant annet fra egyptisk, gresk og indisk mytologi, som hadde påfallende mange likheter med den kristne guden.

Den egyptiske guden Horus skal for eksempel ha blitt født 25. desember av en kvinne som var jomfru. Tre konger/vismenn skal ha fulgt en stjerne i øst til fødestedet, hvor de tilba gudebabyen. Han skal ha blitt anerkjent som religiøs lærer i en alder av 12 år, døpt i en alder av 30, og hadde 12 disipler. Alt dette høres vel mistenkelig kjent ut?

Eller hva med den greske guden Attis som også ble født av en jomfru den 25. desember, ble korsfestet og stod opp igjen tredje dagen. Eller den persiske guden Mithra som også ble født av en jomfru den 25. desember, hadde 12 disipler, og var død i 3 dager før han gjenoppstod? Eller den indiske guden Krishna som ble født av en jomfru, utførte mirakler og stod opp igjen fra de døde? Eller den greske guden Dionysos som ble født av en jomfru den 25. desember, utførte mirakler, ble kalt «Kongenes konge», «Alfa og Omega» og stod opp igjen fra de døde?

Felles for alle disse var at de skal ha levd fra 500 til 3000 år før Kristus, så historiene knyttet til Jesus høres ut som rene kopier av tidligere gudehistorier. Det peker i retning av at mye av det vi forbinder med Jesus Kristus – jomfrufødsel, disipler, mirakler, gjenoppstandelse – egentlig bare er klassiske myter som i alle tider har vært brukt om viktige personer man vil oppheve til gudestatus.

Med andre ord: Jesus Kristus er en myte!

Dette brukte jeg som kjerneargument i mange diskusjoner med kristne. Og hvordan kunne de bortforklare dette? Er det ikke litt for tilfeldig at Jesus har alle disse gudommelige og spesielle egenskapene som overlapper med en hel rekke tidligere guder – som kristne ikke tror på? Burde de ikke da være like skeptiske til sin egen gud?

Argumentet var godt – hvis det hadde vært korrekt. Problemet er at det er det ikke. Disse påståtte fellestrekk mellom Horus, Attis, Mithra, Krishna, Dionysos og Jesus, som blant annet er blitt popularisert gjennom filmen Zeitgeist, stemmer ikke.

Påstandene om disse andre gudene er enten upresise, feiltolket eller rett og slett oppdiktede. Dette kan du lese en grundig gjennomgang i på en nettside viet til å plukke fra hverandre alle faktafeil i Zeitgeist. La meg kjapt bare sitere litt om det som skrives om Horus:

Horus was not born on December 25th, he was born on the 5th day of the «Epagomenal Days», which does not even take place in December on the modern or ancient calendars, but rather between August 24th and 28th, but in terms of the rising of Sirius (August 4), they are July 30th through August 3rd. His mother was also not a virgin. Horus’s father was Osiris, who was killed by his brother Seth. Isis used a spell to bring him back to life for a short time so they could have sex, in which they conceived Horus.

I, as well as several others, as well as several Egyptologists you can find on the Internet, know of no reference anywhere to a «star in the east» or «three kings» and «new-born savior»; it is simply made up. I cannot find any source or information proving he was a «teacher when he was 12 years old», that he was «baptized at age 30″, that he «walked on water» (but on the Internet, I did find several places that suggest he was «thrown in the water», but I have no direct source at this time for that). More so, I cannot find any evidence he was referred to as «The Truth», «The Light», Lamb of God», «the Good Shepherd», etc.

Also lacking is any evidence that he was betrayed by Typhon. In fact, Horus never died, at any time, he later merges with the sun god, Ra — but never dies and certainly never is crucified, and therefore could not have been buried for 3 days and resurrected. If you want to look it up yourself, you can find documentation of Horus and Isis and Osiris here and here.

Jeg tok altså feil i mange år, men nå vet jeg bedre enn å fortsette å bruke dette feilaktige argumentet. Det finnes gode nok grunner til å ikke tror at Jesus Kristus var en gud uten at man må trekke inn oppdiktede påstander.

Før trodde alle at jorden var flat…

Under svært mange av bloggpostene mine dukker følgende påstand opp: For ikke så lenge siden trodde alle at jorda var flat, men nå vet vi bedre, og derfor skal vi ikke avvise at X er sant, selv om det strider mot dagens vitenskapelige konsensus.

Eller sagt mer konkret: «Før trodde alle at jorda var flat, derfor virker homeopati.»

Resonnementet er selvsagt idiotisk. Det at vi i dag vet bedre enn for 100 år siden, betyr ikke at alt vi vet i dag vil vise seg å være feil 100 år inn i fremtiden. Når det gjelder jordklodens fasong har vi over tid fått en stadig bedre forståelse, men nå handler det mest om å bli mer og mer presis, ikke at vi om 50 år vil oppdage at jorden kanskje er firkantet.

Forfatteren Isaac Asimov skrev et nydelig essay, «The Relativity of Wrong», som beskriver dette svært bra. Anbefales!

Jeg har aldri selv brukt argumentet på den måten alternativtroende bruker det, men jeg trodde også at folk flest frem til rundt 1800-tallet mente at jorden var flat. Det hadde jeg alltid hørt. Det var jo allmennkunnskap. Var det ikke til og med slik at datidens sjømenn som seilte langt ut på havet var redde for å kunne falle utfor kanten av verden?

Neppe. Det trodde nok få eller ingen sjømenn. Menneskeheten har visst at jorden var rund i veldig lang tid, hvertfall i over 2000 år. De gamle grekerne visste det. Kristne ledere i middelalderen visste det. Nordmenn visste det beviselig for nesten 1000 år siden.

At alle trodde jorden var flat frem til relativt moderne tid, er en myte. Og det er en moderne myte. Myten oppstod faktisk så sent som på 1800-tallet, og har vært umulig å bli kvitt siden. Riktignok har det vært enkeltpersoner eller religiøse grupperinger som har hevdet at jorden må være flat. Ja, selv i dag finnes en liten gruppe mennesker som mener at jorden er flat. Disse kaller seg The Flat Earth Society. Men den store majoritet har «alltid» visst bedre.

Les gjerne Wikipedia-artikkelen «Myten om den flate jord» for mer innsikt.

Selv oppdaget jeg at dette var en myte litt sånn gradvis. Jeg skjønte for få år siden at de lærde lenge har visst at jorden var rund, men så tok det litt tid før jeg også skjønte at «folk flest» hadde hatt samme kunnskap. Men det sier egentlig seg selv. Folk så den runde skyggen av jorden på månen under måneformørkelser. Folk ved kysten så skipsmastene forsvinne gradvis under horisonten når de seilte bort fra dem. Det var mange ting som gjorde at man kunne resonnere seg frem til en rund jord selv uten avanserte beregninger og vitenskapelig kunnskap.

Så jeg tok feil, men nå vet også jeg bedre.

Overvåking – ECHELON

Da internett ble allemannseie på nittitallet, dukket det etterhvert opp historier om at amerikanske myndigheter overvåket nettet.

Jeg hørte også om noe de kalte «ECHELON», et samarbeidsprosjekt mellom flere land for å systematisk samle inn informasjon fra internett for å overvåke brukerne. Jeg leste om gigantiske, hemmelige superdatamaskiner som åt seg gjennom milliarder av e-poster hver dag for å finne ut hva jeg og andre drev med på nett, og som reagerte på spesiell nøkkelord tilknyttet terrorisme og annet skummelt.

Og jeg lo av det. Det hørtes idiotisk ut. Typisk konspirasjonsteori fra noen tullinger som ikke helt skjønner begrensningene i teknologien som ville vært påkrevd for å gjennomføre noe sånt.

Dæven, som jeg tok feil.

De siste året har vi virkelig fått et innblikk i hvor omfattende slik overvåking av nettrafikk og annen elektronisk kommunikasjon har vært, spesielt etter 2001. Edward Snowdens avsløringer om virksomheten til NSA i USA har fått ECHELON til å virke nesten uskyldig i sammenligning.

Her fikk nittitallets konspirasjonsteoretikere rett. Kanskje mer rett enn de selv hadde innbilt seg. Internettet overvåkes virkelig. Enorme mengder informasjon sopes inn, filtreres, og analyseres i all hemmelighet hvert eneste sekund av hver dag. Det vil si, det er ikke så hemmelig lenger, selv om vi neppe vet alt.

Jeg tok skammelig feil. Det jeg hånflirte av for 10-15 år siden, er i dag beviselig en realitet.

Pandemivaksinen

I min forrige bloggpost om ting jeg har endret mening om skrev jeg også om pandemivaksinen. Jeg hevdet tidligere at vaksinen Pandemrix neppe hadde ført til narkolepsi, men etterhvert som nye data dukket opp, måtte jeg innrømme at en slik sammenheng nok var sannsynlig likevel.

Men det er én ting til jeg synes må belyses. Jeg kan huske at i debattene tilbake i 2009 så hevdet vaksinekritikerne at denne vaksinen var spesiell. At den var laget på en helt særegen måte, og at vi derfor ikke kunne stole på at den ville være trygg.

Det avviste jeg. Jeg finner ikke igjen noen konkrete sitater i farten, men husker at jeg flere ganger påpekte at pandemivaksinen ble laget på nøyaktig samme måte som annen influensavaksine. Det eneste som var forskjellig var selve virusmaterialet som ble brukt i vaksinen. Og ettersom vaksiner mot sesonginfluensa erfaringsmessig var trygge, ville også pandemivaksinen være det.

Der tok jeg feil. Pandemivaksinen ble nemlig ikke produsert akkurat på samme måte som vanlig sesonginfluensavaksine. Det var to forskjeller.

Det ene er at pandemivaksinen inneholdt det kvikksølvholdige konserveringsmiddelet tiomersal. Årsaken til dette var at rask distribusjon av mange vaksinedoser gjorde at vaksinen kom i ti-dose-flasker. En flaske inneholdt altså nok til ti injeksjoner. Men når man må stikke sprøytespisser ned i samme flaske flere ganger, finnes en risiko for at vaksinen blir forurenset av for eksempel bakterier. Derfor inneholder vaksinen tiomersal som hindrer bakterievekst. Det er altså tilsatt for å gjøre vaksinen tryggere.

Tiomersal er også fullstendig trygt. Det er blitt gitt i hundretalls millioner av vaksinedoser uten problemer. Av ulike årsaker ble tiomersal likevel fjernet fra alle ordinære vaksiner i Norge allerede på slutten av nittitallet, men det brukes i spesielle tilfeller også i dag. Fordi det beviselig er trygt. (Det kan du lese mer om i denne bloggposten.)

Den andre forskjellen på vanlig influensavaksine og pandemivaksinen, var bruken av en adjuvans. Ettersom pandemivaksinen måtte produseres i store antall på kort tid, ble det ikke tid til å dyrke nok virusmateriale til hver vaksinedose. Med lite virusmateriale i hver dose, måtte man kompensere ved å tilføre et annet stoff som bidro til å stimulere immunforsvaret tilstrekkelig. Dette kalles en adjuvans, og i tilfellet Pandemrix var det spesifikt GlaxoSmithKline sin adjuvans kalt AS03.

Denne skvalen-baserte adjuvansen var relativt godt testet, og ble ansett som fullstendig trygg. Men historien har vist oss at det var feil i det spesielle tilfellet med H1N1-viruset. Noen få av de barn som ble vaksinerte utviklet senere narkolepsi.

Hvorfor dette skjedde er enda ikke fullstendig avklart, men forskerne nærmer seg svaret. Sannsynligvis har kombinasjonen av denne spesielle varianten av H1N1-viruset, sammen med AS03 hos enkelte genetisk predisponerte individer, ført til at immunsystemet ble «overstimulert» og begynte å angripe celler i hjernen som produserer stoffet hypokretin som stimulerer våkenhet.

For mer lesestoff om pandemivaksinen og narkolepsi anbefales denne lenkesamlingen.

Så jeg tok feil. Jeg sa at pandemivaksinen ikke skilte seg fra vanlig sesonginfluensavaksine, men var uinformert. Det var to kritiske forskjeller, og den ene av dem er sannsynligvis årsaken til at noen få ble rammet av en tragisk bivirkning.

Burde vi heller ha valgt en adjuvansfri vaksine, slik enkelte andre land gjorde? Det er et komplisert regnestykke. Det finnes studier som tyder på at vaksine med adjuvans gir større immunitet mot svineinfluensa enn vaksiner uten adjuvans. Det kan ha beskyttet oss mot flere dødsfall i de påfølgende influensasesonger. Kanskje sparte adjuvansvaksinen oss for noen titalls dødsfall til prisen av noen titalls narkolepsitilfeller? Det får vi aldri vite sikkert.

Skal man se noe som helst positivt i tragedien, så har i det minste denne alvorlige bivirkningen tvunget frem forskning som har ført til at man nå vet mer om hva som forårsaker narkolepsi enn det vi gjorde tidligere. Derfor er det et håp om at forskerne raskere kan utvikle bedre medisiner eller en kur mot narkolepsi på sikt.

Falske voldtektsanmeldelser

Denne bloggposten begynner å bli lang nok, men jeg må ta med en viktig ting til. I noen av mine tidligere bloggposter om voldtekt har jeg hevdet at falske voldtektsanklager er et relativt stort problem.

I en bloggpost fra 2008, «TV2 voldtar statistikken», skrev jeg blant annet:

Studier fra utlandet viser at opp mot halvparten av alle anmeldte voldtektsforsøk er falske.

Denne påstanden var ikke tatt ut av løse luften. Jeg hadde kilder som underbygget påstanden min. Jeg viste til ulike studier som hadde konkludert med at andel falske voldtektsanmeldelser var skremmende høyt.

Men det var nok misvisende. Etter å ha blitt korrigert av andre, og lest mer forskning på området, ser jeg at tallet jeg brukte var oppblåst. Det korrekte tallet ser ut til å ligge et sted mellom 2 og 8 prosent, om vi skal basere oss på det som finnes av studier på dette.

I nevnte bloggpost viste jeg også til en norsk rapport som hadde sett på voldtektsanmeldelser i 2007. Her fant man at rundt 2-3% av anmeldelsene ble henlagt fordi de ble ansett som grunnløse eller ikke straffbare. Det peker også i retning av at andel falske voldtektsanmeldelser nok ligger nærmere en svært lav prosent, enn opp mot 40-50%, som enkelte amerikanske studier har antydet.

Her var jeg overivrig. Jeg leste forskningen for dårlig. Det pinligste er at jeg rett og slett overså tallene i den norske rapporten som jeg selv siterte fra.

Noen voldtektsanmeldelser er falske, og det er svært, svært alvorlig i seg selv. Å bli stemplet som voldtektsforbryter når man er uskyldig, har en enormt skadelig effekt på den anmeldte. Dette skjer, og det er tragisk, men det skjer likevel mye sjeldnere enn det som ofte bli trukket frem i voldtektsdebatter. Selv om falske anmeldelser er et alvorlig problem i seg selv, så er det ikke noe relevant argument i voldtektsdebatten totalt sett.

Det finnes ingen grunn til å ikke sette inn ressurser i bedre etterforskning av voldtekter, selv om noen anmeldelser er falske. Det finnes ingen grunn til å bagatellisere alvorligheten i voldtektsproblemet selv om noen få anmeldelser er falske. Det er ulogisk argumentasjon.

Så jeg tok feil også her, i den forstand at jeg overdrev problemet og brukte for dårlige kilder til å underbygge min påstand. I dag vet jeg heldigvis bedre.

(Les også min bloggpost om hvordan ikke bli voldtektsforbryter.)

Konklusjon

Det var denne runden med ting jeg har endret mening om. Jeg har flere punkter på listen, men sparer det til en annen bloggpost.

Hvis du oppdager noe jeg har skrevet i bloggen som er feil, og du kan underbygge det med gode kilder og argumenter, så ber jeg om at du sender meg dette på mail. Du finner kontaktinformasjonen her.

Relateterte bloggposter:
Ting jeg har endret mening om
Julegave med mening

De 7 fasene av moderne nyhetsdekning

1) Noe er i ferd med å skje. Vet du noe? Send tips!

2) Dette dårlige mobilbildet viser hva som skjer nå!

3) Vi dekker det som skjer nå!

4) Dette har skjedd!

5) Her er reaksjoner fra de som opplevde det som skjedde!

6) Så nær var vi at det kunne gått enda verre!

7) Se! Utlandet skriver om Norge! Wohoooo!

Relateterte bloggposter:
Antioksidanter – en moderne helsemyte

Noen ord om hva ytringsfrihet ikke er

Jeg kunne ha valgt en annen tittel på denne bloggposten. Jeg kunne ha brukt:

Gunnar Stavrum bagatelliserer voldtekt og drap av barn

Den tittelen provoserer nok. Men den er helt korrekt. Det er fakta. Jeg leste det nemlig på en Nettavisen-blogg et sted. Kan hende jeg har feilstavet etternavnet i tittelen, men ellers er det et direkte sitat fra originalkilden og må derfor være Sannheten. Min sannhet, i det minste.

Første gang jeg så sitatet var på forsiden av Nettavisen 6. januar 2014. Der lå det i et døgns tid og lyste mot meg. Det virket litt drøyt, men ingen røyk uten ild, antar jeg. Stavrum har nok noe å skjule. Kan hende vi bør holde barn borte fra ham. Kanskje sånne som han burde vært torturert til døde.

OK, nok satire. Redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, bagatelliserer selvsagt ikke hverken drap eller voldtekt av barn. Det gjør heller ikke jeg. Men Stavrum vil bruke sin redaksjonelle makt til å sørge for at hvem som helst skal få lov til å hevde dette på forsiden av landets fjerde mest leste nettavis. En påstand basert på feilsitering og dårlig kildesjekk.

Stavrum forsvarer dette med at han ønsker å ivareta ytringsfriheten. Vel la oss prate litt om ytringsfrihet.

Først og fremst kan det være verdt å minne Stavrum på at dette ikke handler om ytringsfrihet. Det handler ikke om en medbloggers rett til å skrive groteske løgner i sin blogg. Det handler ikke om at Nettavisen står i valget mellom å få henne fengslet for sine ytringer, eller å la henne få skrive løgnene sine. Hvis hun kunne risikert å blitt straffet for sine ytringer, så ville Stavrum hatt rett i at han kjempet for ytringsfriheten ved å fronte og spre hennes blogginnlegg.

Men det er altså ikke ytringsfrihet det handler om. Det handler om det som Eirik Newth så glitrende oppsummerte med få ord:

[...] din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt [...]

Skal pressen publisere alle slags ytringer bare fordi det ikke bryter med loven?

Selvsagt ikke.

Stavrum hevder at den sjikanøse tittelen ikke var en del av det redaksjonelle stoffet i avisen den 6. og 7. januar. Den dukket kun opp i Nettavisens automatiske blogg-strøm. Men denne kan selvsagt redaksjonen moderere. Det skjedde også til slutt, da nevnte blogger la ut sin tredje, fjerde og femte bloggpost om saken. Da ble de manuelt fjernet fra den automatiske blogg-strømmen. Et godt redaksjonelt valg, men alt for sent. Plattformen var allerede gitt. Skaden var skjedd.

Dette handler ikke om å forsvare ytringsfriheten. Tvert i mot. Stavrums redaksjonelle avgjørelse bidrar til å begrense «ytringsfriheten», for å misbruke dette uttrykket igjen. Ved å fungere som talerstol for persontrakassering og hetsekampanjer, sørger Stavrum effektivt for at folk blir redde. De tør ikke lenger ytre seg om kontroversielle temaer fordi de ser hvordan andre blir trakassert på det groveste i alle kanaler. På Twitter, i kommentarfelt, på Facebook, i blogger. Det har ikke manglet på hatytringer, voldstrusler og dødsønsker. Min datter har blitt indirekte truet. Min bostedsadresse er blitt postet offentlig. Det anser jeg som en trussel.

Jeg har sterk ryggrad. Jeg har hard hud. Jeg tåler mye, fordi jeg har måtte venne meg til denne type trakassering i større og større grad over mange år. Men ikke alle tåler et sånt kjør. Svært mange har støttet meg offentlig, og ære være dem for det. Mange har også kontaktet meg privat for å formidle sin støtte. Men de sier ofte at de ikke tør gjøre det offentlig fordi de er redd for selv å bli «pedostemplet».

Det gjør at vi får en feigere debatt. En debatt hvor folk ikke lenger tør å lufte upopulære og kontroversielle tanker. Fordi hvem vet, kanskje de neste dag står stemplet som barneovergriper på forsiden av en av Norges største nettaviser?

Jeg har lært mye av denne debatten. Jeg har oppdaget feil i mine gamle tekster, og korrigert disse. Jeg har forstått at ikke alle mine tidligere nedskrevne tanker var like godt gjennomtenkte, og presisert dette i bloggpostene. Det er et sunt resultat av den lille delen av debatten som foregikk på et anstendig nivå. Den delen som holdt seg til sak, og ikke person. Dessverre druknet disse viktige poenger i støyen og sjikanen fra de mange som egentlig ikke hadde satt seg inn i saken.

Gunnar Stavrum hadde et valg. Og han valgte feil. Han foretok en redaksjonelt avgjørelse som har gjort debattklimaet i Norge enda vanskeligere. En avgjørelse hvor han effektivt støtter netthetsing og grove, usaklige personangrep.

Det er ikke en kamp for «ytringsfriheten». Det er et effektivt grep mot den.

Relateterte bloggposter:
Nettavisen + unfiltered perception = sant!
Hvorfor Megan’s Law ikke er noen god ide
Ytringsfrihet i Det Godes tjeneste

Nei, belgisk blå er ikke genmodifisert!

Dette bildet, og påstanden om at storferasen belgisk blå er et resultat av genmodifisering, sprer seg på Facebook. Og som vanlig liker og deler folk villig i vei uten å sjekke om påstandene er korrekte.

Under bildet kan vi lese:

GMO Bulls Now A Reality

Due to genetic selection and experiments, the Belgian Blue is a humongous species of Bull, packed with muscles and meat.

What is hidden from the general public, is the fact that these Bulls are Genetically Modified.

Their uninhibited muscle growth presents a lot of health hazards, calves can develop enlarged tongues and stiff legs which make it difficult for them to eat and move, leading to an early and painful death.

GMOs continue to infiltrate our grocery stores and still don’t require any special labeling!

Dette er en sammenblanding av litt fakta og mye vås. Belgisk blå er en rase som er spesiell fordi den har en ekstrem hurtig vekst av muskelmasse. Dette kalles også «dobbeltmuskulatur» og skyldes en genetisk mutasjon. Genet som styrer produksjon av proteinet myostatin er satt ut av spill, og ettersom myostatin begrenser muskelvekst, vil musklene vokse mer og raskere enn hos andre dyr.

Men er genmutasjonen som regulerer produksjon av myostatin manipulert frem gjennom direkte genmodifisering? Nei. Dette genetiske avviket skyldes kunstig seleksjon for å videreføre en tilfeldig, men ønsket genmutasjon, som vi vet eksisterte allerede tidlig på 1800-tallet. Denne rasen er altså avlet frem på en «naturlig», om enn styrt, måte, slik vi har fått de fleste av våre moderne husdyr, såvel som dagens frukter og grønnsaker.

Fordeler og ulemper

Fordelen med denne rasen er selvsagt at den produserer mye muskelmasse og dermed gir mange biffer per dyr. Belgisk blå lagrer også mindre fett enn normalt, så biffene blir magrere.

Dette er likevel ikke bare et gode. Dyrene må fóres med et spesielt proteinrikt fór, og klarer seg ikke like bra som andre kyr i alle slags miljøer. Kyrene har trangere fødselskanal enn normalt, og når også kalvene er ekstra kraftige, fører det til at de i 70-80 prosent av tilfellene må tas ut med keisersnitt. Disse faktorene gjøre det krevende å holde denne rasen, og selv om de gir mye kjøtt er det ikke sikkert at det likevel lønner seg økonomisk.

Lover og regler

Det er per i dag ingen genetisk modifiserte dyr i bruk i matproduksjon i Europa. Det er likevel blitt forsket en del på dette, og noen potensielt nyttige raser er produsert. Eksempelvis har man klart å få kyr til å produsere «menneskelig morsmelk», noe som ville være svært nyttig for å kunne gi spebarn skikkelig melk når mødrene ikke klarer å amme selv. Griser som kan fordøye fosfor og dermed redusere utslipp av dette til drikkevannskilder, er også produsert. I 2006 klarte man å få griser til å produsere omega-3 fettsyrer, og det er også laget fisker som vokser seg ekstra store i et forsøk på å redusere overbeskatning av villbestanden.

Ingen av disse er likevel i bruk i matproduksjon og finnes altså kun «i laboratoriene».

Men selv om belgisk blå ikke er et resultat av genmodifisering, så er det etiske problemstillinger rundt bruken av denne rasen. Den enorme muskelmassen gjør at de fleste okser slaktes allerede etter 16-17 måneder fordi egenvekten gir dem beinproblemer. Den hyppige bruken av keisersnitt er heller ikke uproblematisk.

Det er ikke forbudt å importere belgisk blå til Norge, men det er forbudt å drive videre avl på rasen her i landet. Belgisk blå brukes altså ikke i norsk kjøttproduksjon.

Konklusjon

Det er synd at interesseorganisasjoner for dyrevern og miljøvern sprer faktafeil i et forsøk på å skremme folk til å støtte deres sak. Belgisk blå er en storferase som det er knyttet etiske problemstillinger til, og det er definitivt verdt å diskutere om vi ønsker avl av raser som lider unødvendig for å kunne gi oss mat, men ikke bidra til å spre løgnaktig propaganda.

Relateterte bloggposter:
Antiperspiranter øker ikke risiko for brystkreft
Nei, Swiffer er ikke giftig for dyr!