Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 28

Flaskevann og fargepsykologi

VG kunne for noen dager siden melde at basert pÃ¥ en uhøytidelig test valgte «folket» det dyre flaskevannet fra Voss over vann fra springen.

Dette var selvsagt en temmelig uvitenskapelig test, og kan egentlig ikke fortelle oss noe som helst. Til det er den alt for liten og uten skikkelige kontroller og blinding. Men den kan være et nyttig eksempel for å vise hvor vanskelig det er å designe virkelig rigide og gode studier.

I denne VG-testen ble bare 30 personer spurt. Av disse foretrakk 19 personer Voss-vannet, altsÃ¥ omtrent 2 av 3. (VG fÃ¥r merkelig nok 19 av 30 til Ã¥ bli 3 av 4, men det fÃ¥r sÃ¥ være…) Ettersom det var 3 alternativer ville en helt tilfeldig fordeling gitt 1 av 3 som foretrakk Voss-vannet. Ergo mÃ¥ man kunne si at det var en ganske stor overvekt av testpersoner som faktisk likte de dyre drÃ¥pene best.

Men kan det være andre faktorer som spiller inn her? En ting som kan spille inn i betydelig grad er vannets temperatur. Jeg vil anta at på en varm sommerdag vil et flertall synes at iskaldt vann smaker bedre enn lunkent vann. Jeg vet ikke om VG sørget for at alt vannet hadde samme temperatur, men det burde de gjort for å få en rettferdig test.

Testen var heller ikke dobbeltblindet. De som stod og utførte testen og stilte spørsmålene til testpersonene visste selv hvilke glass som inneholdt hvilket vann. Det er en stor fy-fy i denne type tester. Når de som administrerer testen selv kjenner fasiten, kan deres oppførsel og spørsmålsstilling påvirke resultatet vesentlig.

Det jeg likevel ville konsentrere meg om er en siste viktig faktor, nemlig merkingen av glassene. Jeg fikk et tips om dette på mail fra Erling Andreassen, og syntes det var et godt poeng som kan være interessant å se litt nærmere på.

I testen ble nemlig hvert glass merket med en fargekode. Voss-vannet hadde blå merking. Vann fra springen var merket med rødt, og det billige flaskevannet var merket med svart. Det virker kanskje uskyldig, men farger kan definitivt påvirke vår opplevelse av vann.

Hvilken farge tenker du selv på når du tenker på friskt, deilig, naturlig kildevann? Jeg vil anta at det ikke er rødt. Heller ikke svart. Du assosierer nok vann med fargen blå. Det er neppe tilfeldig at de fleste flaskevann også synes å ha et design dominert av blåfarge.

Farger påvirker vår opplevelse av ting. Dette er det forsket mye på, og selv om man alltid skal ta slike psykologiske studier med en klype salt, så viser mange studier at vi ofte foretar valg ut fra farger.

Generelt sett er blå den fargen flest foretrekker, hvertfall om vi skal stole på tall fra en amerikansk studie:

Når man derfor blir tvunget til å velge mellom vann i glass merket med blått, rødt eller svart, og vannet i utgangspunktet smaker likt, vil man underbevisst ty til andre faktorer å velge ut fra. For eksempel favorittfargen sin. Eller kanskje den fargen som symboliserer det mest positive, i dette tilfellet fargen av friskt kildevann. Gitt at vannet i alle glassene smakte tilnærmet likt, vil altså andre faktorer drive frem et valg. Det vil påvirke resultatet av en slik test.

Blå har en klar fordel også av andre årsaker. Vi assosierer blått med trygghet og ro, mens rødt symboliserer fare, advarsel og feil. Hvis man skal dermed må velge å drikke fra en flaske med ukjent innholdt som er merket enten med rødt eller blått, tror jeg nok mange vil foretrekke den blå flasken, fordi rød som regel er et tegn på fare. Underbevisstheten vil nok kunne assosiere en væske merket med rødt som gift. Styr unna!

Dette ser vi også på emballasjen til mange produkter. Produkter som skal skremme, virke fort eller være effektive er ofte røde. Produkter som skal gi ro, lindring eller symbolisere trygghet er blå. Dette er viktig, fordi det påvirker salgbarheten til produkter, eksemplifisert i denne anekdoten:

When Cheer detergent was introduced in the late 1950s, the company tested three colors of flecks in the product: red, blue, and yellow. Consumers felt that yellow didn’t get clothes clean enough and red flecks actually damaged their clothes. Only the blue flecks were said to get clothes cleaner. In reality, the color had no impact on the cleaning power of the detergent — it was all perception. Naturally, Cheer chose the blue flecks and created a long-lasting brand.

Det er blitt brukt mye penger i forskning rundt dette. Resultatene fra slike studier kan oppsummeres slik for de tre fargene som var relevante i denne VG-testen:

Red

Red is symbolic of highly charged personal feelings with aggression, danger, and battle on one end and bravery, passion, and love on the other. Red is the first word developed in any language to define a color. Red alerts us to pay attention. It is sexy, provocative, dynamic, stimulating, and exciting.

Blue

Blue is peaceful and tranquil. We respect deep blue as a sign of law, order, and logic. It is dependable, quiet, serene, restful, and cool. Blues such as periwinkle, electric blue, and brilliant blue become dynamic, dramatic and energizing.

Black

Strong, classic and elegant describe our feelings about black. While black is still associated with death and mourning, today, it is also associated with sophistication and strength.

Med andre ord: Skal du selge flaskevann bør du ikke ha rødt eller svart design. Blått er derimot midt i blinken, og er derfor også det foretrukne valget for de fleste produsenter av nettopp vann på flaske, spesielt fordi denne fargen også sterkest gir assosiasjoner til blått hav og friskt kildevann.

Fargevalg pÃ¥virker ogsÃ¥ placeboeffekten. Røde piller gir best stimulerende placeboeffekt, mens blÃ¥ piller gir best beroligende placeboeffekt. I den kontekst er det kanskje rart at Viagra er blÃ¥… Det kan altsÃ¥ ha en betydning hvilken farge legemiddelprodusenter gir pillene du skal ta.

Farger har en innvirkning på våre valg, så her bommet nok VG når de skulle velge en måte å kode glassene på. Kunne de heller merket dem med 1, 2 og 3? Tja, da ville kanskje folk assosiert 1 med noe bedre enn 3, og det kunne også slått feil ut. De burde nok helst ha valgt noe som var nøytralt. Et symbol? En lengre tallkode? Dette er ikke så enkelt.

Alt kan påvirke testpersonen subtilt, så det beste er selvsagt å gjemme kodingen. I en slik enkel test som dette kunne man brukt glass som ikke var gjennomsiktige og satt kodingen på bunnen av glasset, gjerne med en hvit teipbit over. Det ville kunne bidra til en enkel dobbeltblinding ved at ingen fikk se koden før etter at vannet var drukket fra alle tre glass.

Oppdatering: Se denne korte videoen som demonstrerer dette poenget veldig godt:

Konklusjon

Jeg tror altså, i likhet med min tipser på mail, at denne fargekodingen kan ha påvirket resultatet av VG sin vanntest. Det hadde vært interessant å se testen gjort på nytt, men med Voss-vannet merket med rødfarge. Ville det da fortsatt ha blitt foretrukket av flesteparten? Og da er vi over på viktigheten av å replikere, gjenta, studier for å eliminere feilkilder. Kanskje Dagbladet tar på seg den jobben?

Relateterte bloggposter:
Homeopater tror på de rareste ting
Villedende om vann fra Imsdal
Du trenger ikke vann
Offentlig støtte til magi?
Smakløst Sirdalsvann? – En sjarlatan besøker Sirdal

Om fallskjermhopp og veldedighet

I blant kommer jeg over interessante studier som ser på ting man normalt kanskje ikke har tenkt så mye over. Ta for eksempel denne studien: Parachuting for charity: is it worth the money? A 5-year audit of parachute injuries in Tayside and the cost to the NHS.

I denne studien fra 1999 analyserte forskerne alle fallskjermhopprelaterte skader fra to lokale fallskjermhopp-sentre over en 5-årsperiode i Tayside i Skotland. De fant 174 pasienter med skader av ulik grad av alvorlighet. Hele 94% av skadene var hos hoppere som gjorde sitt første hopp i forbindelse med veldedighet.

«Veldedighet?», sier du kanskje. «Hva har det med saken Ã¥ gjøre?» Ja, jeg vet ikke hvor utbredt dette er i Norge, men i England ser det ut til Ã¥ være veldig populært Ã¥ fÃ¥ folk til Ã¥ «sponse» hoppet i den hensikt Ã¥ samle inn penger til gode formÃ¥l. Her er et eksempel:

Og et annet:

Det høres jo vel og bra ut. Folk utfordrer seg selv og samler penger til noe positivt i samme slengen. Problemet er bare at når man ser på kostnadene ved alle skadene fra disse veldedighets-hoppene, så er ikke resultatet så positivt likevel.

Her er hva forskerne fant:

The injury rate in charity-parachutists was 11% at an average cost of 3751 Pounds per casualty. Sixty-three percent of casualties who were charity-parachutists required hospital admission, representing a serious injury rate of 7%, at an average cost of 5781 Pounds per patient. The amount raised per person for charity was 30 Pounds. Each pound raised for charity cost the NHS 13.75 Pounds in return. Parachuting for charity costs more money than it raises, carries a high risk of serious personal injury and places a significant burden on health resources.

Totalt sett koster det altså samfunnet nesten 14 ganger så mye å behandle alle de skadde fallskjermhopperne, som hva de klarer å samle inn til veldedighet.

En tilsvarende studie ble utført i 1984: Sponsored parachute jumps–can they cause prolonged pain? I denne studies sÃ¥ de ikke direkte pÃ¥ de økonomiske sidene, men pÃ¥ om det egentlig var forsvarlig Ã¥ utføre slike veldedighetshopp. De fant at mens fallskjermhoppere i snitt har en skadefrekvens pÃ¥ 0,2%, sÃ¥ ble hele 1,1% av førstegangshoppere skadet, altsÃ¥ hele 5,5 ganger sÃ¥ mange.

Forskernes anbefaling var klar:

The injuries often resulted in a prolonged hospital stay, time off work and residual pain and disability. Injury rates may be reduced by more prolonged and intensive training preceding the first jumps. Those people not interested in parachuting as a regular sport and who jump once only in order to raise money for charity are at risk of serious injury and perhaps should consider less dangerous alternatives.

I 2003 ble det gjennomført enda en slik studie i England: Parachuting: a sport of chance and expense. Her forsøkte man igjen å se hva fallskjermhopping kostet det britiske helsevesen.

De fant at skadefrekvensen hos sivile førstegangshoppere lå på 1,1-1,2%, mens det hos militære hoppere var bare 0,22-0,89%. Det mener de skyldes at sivile hoppere bare fikk bare rundt en femtedel så mange timer opplæring før hoppet som det militære fallskjermhoppere får. Og som vi så tidligere er skadeprosenten så høy som 11% hos veldedighetshoppere. Det betyr at minst en av ti som hopper for veldedighet ender opp med å skade seg, og de har en nesten 10 ganger høyere risiko for skade enn hva vanlige sivile hoppere har.

Hvorfor det? Jo, sannsynligvis fordi disse ikke har noen ambisjoner om å hoppe fallskjerm mange ganger, og derfor kanskje ikke tar opplæringen så seriøst som det mer dedikerte sivile hoppere, eller profesjonelle hoppere, gjør. Mange av skadene kan altså forebygges gjennom god opplæring av de som skal foreta sitt første hopp.

I den sistnevnte studien konkluderer de også slik:

The cost of caring for these patients is substantial when compared to the money that is raised for charity during some of the jumps.

Å hoppe i fallskjerm for å samle inn penger til veldedighet, er altså ikke samfunnsøkonomisk fornuftig. Hvis du vurderer et slikt stunt bør du kanskje tenke deg om og heller finne på noe annet å gjøre.

NÃ¥r det er sagt er ikke fallskjermhopping spesielt farlig:

According to the United States Parachuting Association, there are an estimated 3 million jumps per year, and the fatality count is only 21 (for 2010). That’s a 0.0007% chance of dying from a skydive, compared to a 0.0167% chance of dying in a car accident (based on driving 10,000 miles). In layman’s terms, you are about 24 times more likely to die in a car accident than in a skydiving one.

Dette er riktignok tall fra USA, og jeg finner ikke noe tilsvarende fra Norge, me det er vel ikke urimelig å anta at virkeligheten er noenlunde den samme her. Akkurat hvordan man beregner risiko kan selvsagt diskuteres. Noen vil hevde at bilkjøring gjør man uansett, så det å hoppe i fallskjerm blir uansett en ekstra risiko i tillegg til risikoen ved bilkjøring, og dermed blir det feil å sammenligne det med biljøring. Tja. Poenget er vel å vise litt hvordan folk uten større tanke for skade lett kjører bil til jobb, mens det å hoppe i fallskjerm blir sett på som en stor risiko.

Ikke alle er enige. En norsk professor gikk for noen år siden ut og mente at bilkjøring likevel var tryggere enn fallskjermhopping. Det kommer helt an må hvordan man måler. Hans resonnement gikk slik:

Beregninger professoren har gjort, viser at det er 1 promilles (0,1 prosent) sannsynlighet for å omkomme under fallskjermhopping i løpet av et år. For bilkjøring er det tilsvarende tallet 0,1 promille. Det vil si at det er ti ganger flere som omkommer under fallskjermhopping enn ved bilkjøring, ifølge Avens tall.

- 1 av 1000 er generelt et veldig høyt tall for omkomne i løpet av et år hvis vi sammenligner det med en industriarbeidsplass, kommenterer Aven, professor i risikostyring ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Så kanskje er det tryggere å bruke bilen enn å hoppe i fallskjerm likevel, men det kommer nok an på om man måler innenfor et gitt tidsrom eller sammenligner total bruk, altså antall hopp vs antall kilometer kjørt i bil. Vi mennesker er uansett ganske håpløse når det kommer til risikoberegninger, meg selv inkludert.

Et annet eksempel er at de fleste som vurderer å hoppe i fallskjerm sannsynligvis tenker at den største risiko er at fallskjermen ikke løses ut. Dette er ikke korrekt. Risikoen er som regel knyttet til helt andre ting som at man ikke klarer å kontrollere kroppen skikkelig i lufta, eller at man lander forkjært. Det er svært få skader og dødsfall knyttet til feil ved utstyret.

Fallskjermhopping blir også stadig tryggere, med færre og færre skader hvert tiår som går. Og amerikanske tall fra 2013 viste at risikoen for å dø i et tandemhopp er mindre enn å bli drept av lynet eller dø fra å bli stukket av en bie. Så vidt jeg kan se er likevel risikoen for å dø i et vanlig fallskjermhopp noe større enn for å bli drept av lynet, men risikoen er uansett svært liten.

Skaderisikoen er derimot vesentlig høyere, og for førstegangshoppere ser vi at litt mer enn én av hundre hoppere er uheldige. Det kan være så uskyldig som en forstuet ankel, men fallskjermhopp er altså langt fra risikofritt, og risikoen er naturlig nok størst på det første hoppet.

Det var dagens litt spontane hopp inn i verdenen av fallskjermer og veldedighet. På et mer personlig plan må jeg si at det å hoppe i fallskjerm sikkert er helt fantastisk, men jeg tror likevel jeg står over. Jeg er rett og slett for feig. Og det på tross av at jeg rasjonelt sett vet at det er mye jeg gjør i hverdagen som er farligere enn å hoppe i fallskjerm. Go figure.

Relateterte bloggposter:
Om bilbelte og vaksiner
Terror – falsk utrygghet?

Den stygge sannheten om magi

Gawd, det strømmer på så mange ting å blogge om. Før jeg er ferdig med en bloggpost, dukker det opp noe nytt og spennende. Selv om jeg egentlig jobber med noen andre bloggposter, må jeg altså ta for meg denne saken kjapt.

Det hele startet med et tips fra Aslak Nore på Twitter:

Lenken leder til denne saken:

Ta en kikk på videoen og les artikkelen før du fortsetter.

Kort sagt leverte magikeren Dynamo en «forseglet pakke» til en programleder pÃ¥ den britiske TV-kanalen «Sky Sports» for to uker siden. For to dager siden, den 14. juli, dagen etter VM-finalen, kom han tilbake i studio og ba programlederne hente pakken som de hadde tatt vare pÃ¥.

Programlederen Ã¥pner pakken som han tar ut av en lÃ¥st metallboks bÃ¥ret inn av en «sikkerhetsvakt», og finner en CD. Denne blir satt i en bærbar CD-spiller og spilt av. Her fÃ¥r vi høre Dynamo spÃ¥ flere ting korrekt om VM, blant annet at Neymar ville bli skadet i ryggen, at Tyskland og Argentina ville ende opp i finalen, og at det avgjørende mÃ¥let ville bli gjort av banens yngste spiller i det 113. spilleminutt. Han antyder ogsÃ¥ at Tyskland vinner ved Ã¥ avslutte med Ã¥ si «Auf Wiedersehen.»

Ganske imponerende!

Hvordan kan dette være mulig? Hvordan kan det være juks når Sky har hatt den forseglede pakken i sin bevaring siden lenge før VM-finalen? Må ikke dette være bevis for klarsynthet?

Nei, selvsagt ikke. Dynamo er en magiker. Han hevder nok ikke egentlig Ã¥ være klarsynt, men bruker dette for Ã¥ promotere sine show og «tryllekunster». Denne type triks er velkjent og kan utføres pÃ¥ mange mÃ¥ter. Det er ikke fÃ¥ TV-show hvor vi har sett varianter av dette, for eksempel at en TV-kanal skal ta vare pÃ¥ en forseglet konvolutt med en spÃ¥dom og sÃ¥ Ã¥pnes den senere med fantastiske, korrekte spÃ¥dommer.

Den første Ã¥penbare Ã¥rsak til at dette er et triks er at «spÃ¥dommene» selvsagt ikke ble avslørt før etter VM-finalen. I kjent klarsynt-stil kommer spÃ¥dommene alltid etter at det de spÃ¥r allerede har skjedd. Det skjer aldri at sÃ¥kalte klarsynte dokumenterer sine spÃ¥dommer før hendelsene inntreffer. Og som vi vet er det ikke sÃ¥ fryktelig vanskelig Ã¥ spÃ¥ om fortiden. Årsaken til at Dynamo kunne spÃ¥ sÃ¥ presist om sÃ¥ mye, er selvsagt at lyden ble spilt inn først etter at alt dette hadde skjedd.

Årsaken til at han ikke er helt presis, altsÃ¥ at han sier at enten Italia eller Tyskland kommer til finalen, eller at enten Ronaldo, Messi eller Neymar blir skadet, er selvsagt bare for Ã¥ gjøre «spÃ¥dommene» mer troverdige ved Ã¥ virke litt usikker. En klarsynt ser jo alltid veldig uklart. «Jeg ser noen med et navn som begynner pÃ¥ E, A eller M.» Da Dynamo spilte inn disse spÃ¥dommene visste han selvsagt allerede hva som hadde skjedd, men det ville kanskje virke mistenkelig presist om han ikke vinglet litt.

SÃ¥ hvordan har han utført trikset? Jeg var pÃ¥ The Amazing Meeting i Las Vegas i 2006, og der snakket en av verdens fremste tryllekunstnere, Penn Jillette fra duoen Penn & Teller, om hvordan magiske triks som regel har en «ugly truth». Han forklarte hvordan vi ikke egentlig ville vite hvordan triksene deres ble utført, fordi mens vi tror det finnes en elegant og vakker løsning, er sannheten er at noe er rigget pÃ¥ forhÃ¥nd eller det «jukses» pÃ¥ et eller annet vis.

Sannheten er stygg. Det samme gjelder nok Dynamo sitt spådomstriks.

Jillette har også skrevet om dette:

When Penn & Teller give away magic tricks, it’s really hard work. We have to design magic that’s made to be exposed. We make the way we do it as beautiful as the trick. That’s a sneaky thing for us to do. It makes the audience think that the tricks we don’t give away are also beautiful, and that fucks up their shit. When you’re looking for something beautiful and satisfying, it’s much harder to find the ugly truth. The big secret of magic is we are willing to work harder to accomplish something stupid than you can imagine.

Dette snakker han også om i en episode av Radiolab som jeg anbefaler at du lytter til. Eller du kan bare høre det ene segmentet som handler om selve trylletrikset (Jillette snakker fra ca 19:30):

Vil du høre Jillette avsløre trikset som omtales i episoden av Radiolab, må du gå til denne linken og klikke først på den sorte boksen, og så dødningshodet, før du kommer til selve avspilleren.

Så tilbake til Dynamo og VM-spådommene. Ta først en kikk på en video på YouTube som viser hele seansen fra en litt annen vinkel:

Her ser man altsÃ¥ denne bærbare CD-spilleren som stÃ¥r pÃ¥ pulten i studio. Hvem tror du hadde med seg denne? La meg tippe at den ble medbrakt av Dynamo selv. Selve CDen i pakken er nok den samme som han leverte fra seg to uker tidligere. Den fungerer bare som en avledningsmanøver for Ã¥ fÃ¥ seerne til Ã¥ lure pÃ¥ hvordan i all verden han klarer Ã¥ bytte ut CDen med en CD han har med seg, uten at noen merker det. Det er her vi avledes til Ã¥ lete etter det Jillette kaller «something beautiful and satisfying». Det er i den avledningsmanøveren, hvor vi ender opp med Ã¥ lete etter svaret pÃ¥ feil sted, at selve magien ligger.

Men Dynamo utfører altså neppe noen elegant og kamuflert switcheroo av CD-plater. CDen som legges i CD-spilleren er nok den samme som lå i pakken hos Sky i to uker.

Trikset er nok derimot så banalt som at selve CD-spilleren er tuklet med. Det er den stygge sannheten, som Jillette ville sagt. Sannsynligvis er play/pause-knappen(e) tuklet litt med slik at de starter og stopper en liten mp3-avspiller eller tilsvarende som er gjemt i CD-spilleren og koblet til høyttalerne. Det kan gjøres av hvem som helst med litt enkel kunnskap om elektronikk. Når så programlederen spiller av CDen, er det egentlig lyd fra en mp3-spiller vi hører. Lyd som er spilt inn etter VM-finalen.

Med andre ord, om en av folkene som jobber i TV-kanalen tar med seg CDen og lytter til innholdet, vil de nok oppdage at den enten er tom eller inneholder noe helt annet enn det vi hørte.

Der har du altsÃ¥ «the ugly truth». Hadde Dynamo virkelig vært klarsynt, hadde han selvsagt avsagt disse spÃ¥dommene allerede før VM-finalen. Da hadde vi hatt et endelig bevis for at han mÃ¥tte være klarsynt, fordi sÃ¥ spesifikke detaljer avsagt offentlig før hendelsene fant sted, ville være en fantastisk prestasjon. Men det gjør han selvsagt ikke, fordi dette er et triks. SÃ¥ han avgir sine spÃ¥dommer først etter at de har skjedd, slik at trikset kan gjennomføres pÃ¥ en stygg mÃ¥te. Slik alle magiske triks blir.

Auf Wiedersehen!

Relateterte bloggposter:
Folkeopplysningen: Akupunkturforeningen pynter på sannheten
Fikk sparken for å si sannheten om narkotika
Antioksidanter kan hemme treningen Рog VitaeLab pynter litt p̴ sannheten
Offentlig støtte til magi?

Tre triks fra alternativbehandlere

Jeg sitter og rydder i gamle mailer, og kom over et tips om en liten bloggpost hos Carina Dahl. En rask gjennomlesning ga meg lyst til å skrive et par ord om Carinas opplevelser fordi bloggposten hennes så tydelig viser hvordan man lar seg lure av tullete alternativ behandling om man ikke aktivt passer på å tenke kritisk rundt de påstander man møter.

Å evne å tenke kritisk krever kunnskap og trening. Det kommer ikke av seg selv, og jeg håper jeg her kan gi deg noen verktøy slik at ikke også du lar deg lure slik Carina ble lurt.

I sin korte bloggpost viser hun i praksis de 3 gylne regler for alternativbehandlere:

1) Styrke immunforsvaret

Carina skriver i sin bloggpost fra mai 2013 om «The Light Clinic» drevet av Jan Ronny Kullebund. Han tilbyr blant annet noe som heter Biophoton Lysbehandling:

Med Biophoton Lysbehandling behandles ikke sykdommer og symptomer, men gjenoppretter kroppens immunforsvar til å kunne kjenne igjen og løse problemene på egen hånd.

Jepp. Selvsagt brukes den mest utslitte klisjé i hele alternativriket: «gjenopprette kroppens immunsforsvar».

Hvorfor er alternativbehandlere sÃ¥ glade i Ã¥ vise til at behandlingen de selger styrker eller gjenoppretter kroppens immunforsvar? Vel, svaret pÃ¥ det er enkelt. De aller fleste lidelser og symptomer gÃ¥r over av seg selv, eller gÃ¥r inn i bedre perioder av varierende varighet. SÃ¥ ved Ã¥ ta betalt for Ã¥ gjøre noe, hva som helst, og sÃ¥ la pasienten vente, vil de aller, aller fleste lidelser og symptomer bli bedre. Kortvarig eller permanent. Og sÃ¥ kan alternativbehandleren ta æren for dette og hevde at det var deres behandling som «styrket immunforsvaret» og sørget for bedringen.

Det er akkurat diffust nok, og lekmannmedisinsk nok, til at pasienten svelger agnet og lar seg overbevise.

Problemet er bare at påstanden ikke gir noen egentlig mening medisinsk sett. Det er ingenting som heter å styrke immunforsvaret. Med unntak av de få som virkelig har et immunsystem som er svekket enten av stress, alvorlig feilernæring, kroniske sykdommer (eller immunhemmende sykdommer som AIDS), eller som tar legemidler for å hemme immunforsvaret etter organtranplantasjon, så har vi ikke et immunforsvar som kan være både svakt og sterkt. Immunforsvaret er i balanse, og fungerer i all hovedsak optimalt hos oss alle.

«Ã… styrke immunforsvaret», i den grad det var mulig, vil sjelden føre til noe godt da man i sÃ¥ tilfelle ville kunne trigge bÃ¥de autoimmune sykdommer og allergier.

Hvis immunforsvaret er hemmet pÃ¥ noe vis, sÃ¥ skyldes det en konkret underliggende Ã¥rsak. Et virus, en genetisk feil, feilernæring eller livsstil. Da mÃ¥ dette problemet løses før immunforsvaret normaliserer seg. Man kan ikke angripe problemet ved Ã¥ fokusere pÃ¥ immunforsvaret selv. Det er alt for komplekst og balansert til at det vil hjelp Ã¥ prøve Ã¥ «styrke» noen del av det. Man mÃ¥ derimot helbrede en infeksjon, endre alvorlige mangler ved kostholdet, redusere stress eller fÃ¥ behandling for skader pÃ¥ organer.

Det finnes rett og slett ingen behandling som heter «Ã¥ helbrede immunsystemet». Et svekket immunsystem er bare et symptom, ikke et problem i seg selv, og er ikke et problem hos de aller fleste nordmenn.

Det finnes derfor bare to mÃ¥ter Ã¥ «styrke immunforsvaret» pÃ¥:

1) Behandle underliggende sykdom/problem.

2) Vaksinere.

Alle andre metoder, fra kosttilskudd til alternativ behandling, er bullshit. (Og nei, lider du av alvorlig feilernæring er løsningen ikke kosttilskudd. Det er å legge om dietten.)

2) Dikte opp sykdom og kur

Men så kommer det virkelige gullkornet hos bloggeren:

Da jeg var der første gangen fant vi en bakterie i kroppen min som jeg egentlig ikke hadde merket noe til, men i gjennom lysbehandlingen satte kroppen i gang å fjerne denne bakterien..

Da jeg kom tilbake forrige uke så hadde kroppen kvittet seg med denne bakterien.

Dette er så genialt at jeg nesten må beundre alternativbehandlere litt for å ha kommet opp med et så fantastisk markedføringstriks. De dikter opp en sykdom som ikke finnes, og så tilbyr de en kur mot denne fiktive sykdommen. Dermed vil de alltid finne noe å behandle hos pasientene sine, og de vil alltid lykkes. Kanskje pasientene ikke blir friske fra det de egentlig søkte behandling for, men det er da ikke alternativbehandlerens problem. Han eller hun har uansett kurert noe, og pengene klinger i kassa.

Slike fiktive diagnoser kan være ulike matintoleranser, «toksiner», «el-allergi», ubalanse i energier, «kronisk borreliose», «whiplash», «lekk tarm», amalgamforgiftning, KISS/KIDD, uforløste traumer etc. Listen er lang.

Jeg skrev litt om dette i min bok «Placebodefekten»:

Et annet poeng er at alternativ tenkning ofte også medfører fiktive årsaker til lidelser. Det å være redd for mye av det moderne liv, som mobilstråling, moderne dyrket og prosessert mat, farlige «kjemikalier», vaksiner og annet, henger ofte uløselig sammen med troen på alternative behandlingsmetoder. Har man først valgt seg et verdensbilde som er basert på subjektive følelser, konspirasjonstenkning eller ren vitenskapelig kunnskapsløshet, så vil gjerne både problemer og løsninger springe ut av det samme verdensbildet.

Hvis man derfor er redd «toksiner i omgivelsene» slik at det gir en noceboeffekt med tilhørende helseplager, så vil dette også kunne helbredes av en alternativ behandler som snakker samme språk og tilbyr for eksempel såkalt «detox» for å fjerne disse giftstoffene fra kroppen. Ved å gi inntrykk av å behandle pasienten for sine innbilte sykdomsårsaker, kan de fjerne eller redusere noceboeffekten og på den måten og gjøre pasienten friskere. Det er en god ting, men pasienten hadde ikke blitt syk i utgangspunktet om han hadde forholdt seg til et vitenskapelig verdensbilde og sett på hva forskning og fakta forteller oss om eksempelvis elektromagnetisk stråling eller «skumle» tilsetningsstoffer som aspartam.

Noen av de som sverger til ikke-vitenskapelige forklaringsmodeller, lever i sin egen verden hvor de fort kan påføre seg selv sykdom gjennom irrasjonell frykt. Samtidig har de tilgang til et eget alternativt helsevesen som kan behandle dem. Alt dette bidrar til å forsterke synet på at de har rett, for de ser at de både blir syke av det de tror de blir syke av, og de blir friske av behandlingen de tror på. Det er en overbevisende effekt om man først er fanget i denne spiralen, men i virkeligheten er de ofre for et intrikat samspill som er bygget på pseudovitenskap og overtro. Noceboeffekten gir sykdom, og placeboeffekten helbreder.

Det er en vakker, sluttet sirkel av svada.

Carina blir altsÃ¥ fortalt at hun er infisert med en bakterie hun ikke selv visste om eller hadde noen plager fra. Men det er irrelevant, fordi alternativbehandlerenes viktigste vÃ¥pen er Ã¥ passe pÃ¥ at alle er syke – uansett om de føler seg aldri sÃ¥ friske. Alle feiler alltid noe, enten de vet det eller ei.

En god alternativbehandler finner alltid noe Ã¥ behandle. Dette er en av de mest kritikkverdige sidene ved alternativbransjen. Den bidrar til Ã¥ sykeliggjøre ellers friske mennesker. Den skaper angst og uro hos pasienten – og dermed ogsÃ¥ økt vilje til Ã¥ kvitte seg med penger for Ã¥ bote pÃ¥ dette. Ekstremt kynisk.

Kongen av dette tullet er kanskje «Dr» Robert Young med sin syre/base-teori hvor fullstendig inkompetente mikroskopister kikker pÃ¥ en drÃ¥pe blod fra pasienten, og finner alltid ut at pasienten lider av sur kropp. De røde blodlegemene er i ferd med Ã¥ bli til sopp, hevder de i all sin absurditet. Dermed mÃ¥ pasientene kjøpe hans overprisede grønnsakspulver («supergreens») for Ã¥ bote pÃ¥ det fiktive helseproblemet. Kvalmende genialt.

Men Carina er fornøyd og imponert, for etter bare en behandling er bakterien hun ikke visste hun hadde og som bare finnes i Kullebund sin fantasi borte.

3) Spille på oddsene

Carina skriver videre:

Noe litt spesiellt var at jeg hadde slitt litt med korsryggen før jeg kom til mitt andre besøk, og da Ronny “sjekket” meg med lysbehandlingen så fant han så klart dette.

UTEN at jeg hadde sagt ett ord.

Det var meget interessant…

Så nå gjorde vi samme greie, og behandlet med lys dette, så får vi se om jeg blir bedre :-)

Kullebund finner altså ut at Carina sliter med smerter i korsryggen. Hvordan kunne han vite det? Vel, det er bare å spille på oddsene.

Dette skriver jeg ogsÃ¥ om i «Placebodefekten»:

Rundt 60−80 prosent av befolkningen får ryggsmerter en eller flere ganger i løpet av livet. Halvparten har hatt vondt siste år, og rundt 40 prosent siste måned. Så mange som 15−20 prosent har problemer med ryggen til enhver tid, mens det for de fleste er slik at smertene kommer og går i varierende grad.

Ved å si at Carina har vondt i ryggen vil han ha omtrent 50/50 sjans for å få rett. Og om man legger til litt slingringsmonn med tid, altså at pasienten har hatt vondt i ryggen tidligere selv om det er bra akkurat nå, vil behandleren nesten alltid kunne treffe en innertier.

Med andre ord: Påstår man at en pasient har ryggvondt vil man ha svært gode sjanser for å få rett. Tar man med at slike plager gjerne også kan oppfattes av et trent øye ved å se på ganglag, måten pasienten setter og reiser seg opp på, eller andre visuelle signaler, vil sjansen for fulltreffer øke enda mer.

Det er lett å forstå at Carina ble imponert over at Kullebund så at hun hadde vondt i ryggen hvis man ikke tenker kritisk og statistisk over dette. Men gjør man det, vil trikset fort gjennomskues, og hans diagnose er ikke lenger så imponerende.

Nå fremgår det ikke hvilke andre plager han eventuelt påstod at hun hadde, men det er ikke uvanlig at flere vanlige plager foreslås, og så husker pasienten bare de som viser seg å stemme. Kanskje Kullebund også antydet at hun var plaget med X, Y og Z, men ettersom de ikke var korrekte, blir de heller ikke nevnt av Carina i bloggposten.

Kanskje han ikke en gang sier hun lider av X, Y og Z, men heller fremmer det som spørsmÃ¥l. Da har han ikke noe Ã¥ tape. Hvis han har rett, som han hadde med korsryggen, vil spørsmÃ¥let bli oppfattet som en pÃ¥stand heller enn et spørsmÃ¥l. Men om pasienten ikke har vondt i ryggen, blir det bare et «nei», og sÃ¥ er det glemt. Enkel psykologi.

Dette er egentlig en slags cold reading på samme måte som klarsynte opererer, og det minner meg veldig om da healer Gunnar Henriksen skulle diagnostisere og helbrede meg. Han kastet også frempå de aller mest sannsynlige steder mennesker i den vestlige verden har smerter, en etter en, men i mitt tilfelle bommet han på alle. Mot alle odds (og han ble ikke glad). Den historien kan du lese i denne bloggposten.

Konklusjon

Så der har du tre vanlige alternativtriks samlet i et par korte besøk fra Carina Dahl hos The Light Clinic i Drammen.

Jeg håper denne kjappe gjennomgangen gjør deg litt bedre rustet til å selv gjennomskue disse triksene fra noen som vil lure fra deg penger ved å selge slangeolje.

Han en fortsatt god sommer!

Relateterte bloggposter:
Nettmobbere med skitne triks

Supermåne – bør vi frykte den?

Tre eller fire ganger hvert år vil enten nymåne eller fullmåne sammenfalle med når månen er nærmest jorden. Tar vi med de punktene når månen er innenfor 90% av nærmeste punkt, får vi en såkalt Supermåne i snitt rundt 4-6 ganger hvert år. I 2014 får vi fem Supermåner, og tre av disse skjer ved fullmåne: 12. juli, 10. august og 28. september.

(En Supermåne ved nymåne kalles i astronomiske termer en «perigee new moon», mens en Supermåne ved fullmåne kalles «perigee full moon».)

Flo og fjære

En Supermåne er 14% større og 30% mer lyssterk enn et månen er når den er lengst borte fra jorden. Det betyr at den i snitt bare er noen få prosent større enn vanlig, og det vil man i praksis ikke legge merke til med det blotte øye.

SupermÃ¥ne – bør vi frykte den?

Tre eller fire ganger hvert år vil enten nymåne eller fullmåne sammenfalle med når månen er nærmest jorden. Tar vi med de punktene når månen er innenfor 90% av nærmeste punkt, får vi en såkalt Supermåne i snitt rundt 4-6 ganger hvert år. I 2014 får vi fem Supermåner, og tre av disse skjer ved fullmåne: 12. juli, 10. august og 28. september.

(En SupermÃ¥ne ved nymÃ¥ne kalles i astronomiske termer en «perigee new moon», mens en SupermÃ¥ne ved fullmÃ¥ne kalles «perigee full moon».)

Flo og fjære

En Supermåne er 14% større og 30% mer lyssterk enn et månen er når den er lengst borte fra jorden. Det betyr at den i snitt bare er noen få prosent større enn vanlig, og det vil man i praksis ikke legge merke til med det blotte øye.

Brus vs marijuana

Debatten om legalisering av cannabis er interessant og jeg har selv argumentert for legalisering i en del tidligere bloggposter. Jeg mener det finnes gode, vitenskapelige og samfunnsmessige grunner til å legalisere, eller i hvert fall dekriminalisere, en del rusmidler som i dag er forbudte.

Likevel er det slik at pro-cannabis-aktivister har en lei tendens til å bruke fryktelig dårlige, falske og uvitenskapelige argumenter. Et eksempel er deres overdrevne tro på cannabis som effektiv medisin mot en hel rekke sykdommer, kanskje spesielt kreft. Dette finnes det ikke vitenskapelig grunnlag for, og slike påstander ødelegger debatten og undergraver deres eget standpunkt.

Er marijuana mindre farlig enn brus?

I dagens internettverden er enkle diagrammer og bilder med tekst ofte den mest effektive måten å spre sitt budskap på. Jeg fikk tilsendt bildet øverst i bloggposten fra en bekjent, og ble ganske paff over at det er mulig å trykke så mye feilinformasjon inn i ett bilde.

Samtidig var det påstander her som gjorde meg nysgjerrig, og jeg har derfor brukt noen timer på å lese hva forskningen viser. Jeg har lært mye nytt, fått snudd på noen ting jeg trodde feil om, og håper du også kan lære noe av det jeg har funnet ut.

Helserisiko

Hvilken helserisiko er Coca Cola knyttet til?

Fedme: Det er mange kalorier i sukkerholdig brus. Likevel er det omtrent like mange kalorier i både lettmelk og fruktjuice, så å hevde at brus i seg selv er en årsak til fedme blir litt lettvint. Fedme skyldes for høyt kaloriinntak relativt til kaloriforbruk, og om kaloriene kommer fra appelsinjuice, bananer, brødskiver, iskrem eller brus er i utgangspunktet ett fett.

Det er likevel slik at kalorier fra drikke ofte er mer «usynlige» enn kalorier vi fÃ¥r i oss fra fast føde. Spiser man mat med mye kalorier, er man ofte oppmerksom pÃ¥ dette, og forsøker Ã¥ begrense inntaket. Drikker man derimot kaloriene, vil man ofte ikke tenke fullt sÃ¥ mye pÃ¥ det. Det finnes mange studier som peker i retning av at de som drikker sukkerholdig brus er mer utsatt for fedme enn andre, sÃ¥ denne pÃ¥standen er nok i praksis sann. Sukkerholdig brus er en medvirkende Ã¥rsak til fedme.

Tregere immunsystem: Hvis man undersøker denne pÃ¥standen, havner man stort sett bare opp pÃ¥ alternative nettsteder som skal fortelle deg hvordan sukker er gift for kroppen. Mange av dem knytter pÃ¥standen opp mot at Ã¥ drikke brus senker pH-en i kroppen din, og med en «sur kropp» vil immunsystemet virke dÃ¥rligere. Dette er tull. Du klarer ikke endre pH i blodet i vesentlig grad over lengre tid gjennom kostholdet alene.

Det eneste solide vitenskapelige grunnlag for denne pÃ¥standen ser ut til Ã¥ være en enkelt studie fra 1973 som viste at aktiviteten til nøytrofiler, en del av det uspesifikke immunsystemet, ble redusert i noen timer etter inntak av 100 gram sukker (tilsvarende ca en liter Coca Cola). Nøytrofiler er en type fagocytter (hvite blodceller) som «spiser» bakterier og andre fremmede mikroorganismer i kroppen.

Jeg finner derimot ingen studier som har funnet noen sammenheng mellom sukkerinntak og hvor utsatt vi er for infeksjoner. Dette blir derfor en observasjon på mikronivå som vi ikke vet om har noen praktisk konsekvens. Jeg finner heller ikke noe data som viser om en slik effekt bare gjelder et plutselig sukkerinntak hos folk som normalt ikke får det, eller om det også gjelder i like stor grad hos folk som drikker brus jevnlig og hvor kroppen altså kanskje har vendt seg til mye sukker.

Å hevde at brus gir tregere immunsystem, er derfor en overforenkling og uten noe solid vitenskapelig fundament.

Løser opp knokler og tenner: Vi har alle hørt skrekkhistoriene om hvordan en tann lagt i et glass cola nesten forsvinner over natten. Cola skal visstnok kunne løse opp både ben og marmor på rekordtid. Et skremmende scenario! Men det er selvsagt bare tull.

Coca Cola inneholder riktignok fosforsyre, sitronsyre og karbonsyre. De to første kan tære på kalsiumet i tennene, mens den siste syren er for svak til å ha noen effekt på benvev. Men appelsinjuice inneholder vesentlig høyere konsentrasjoner av fosforsyre, så om man er redd cola, bør man hvertfall holde seg unna appelsiner!

Skal brus eller juice tære vesentlig på tennene, må man utsette dem for væsken i ganske lang tid. Laboratoriestudier som mener å vise at cola kan tære kraftig på tenner har basert seg på ganske så urealistiske scenarioer hvor tennene gjerne ligger i cola i minst 15 minutter om gangen, eller til og med flere timer. Disse forsøkene tar heller ikke hensyn til at spyttet i munnen vil bufre/motvirke surheten vesentlig slik at tennene ikke tar så stor skade i virkeligheten som de gjør i laboratoriet.

Derimot kan surheten i cola eller mange typer fruktjuice – som ofte har lavere pH enn Coca Cola, midlertidig gjøre tannemaljen mykere. Dermed vil syren produsert av bakterier, som lever av sukkeret i blant annet brusen eller juicen vi drikker, lettere kunne etse gjennom emaljen og gi oss «hull i tennene». En del studier peker i retning av at barn og unge som drikker mye brus eller juice er mer utsatt for hull i tennene. Syreskader pÃ¥ tennene er et økende problem ogsÃ¥ i Norge og knyttes blant annet til økt inntak av juice og brus hos ungdom.

Men om brus er et problem, er det å spise frukt som for eksempel epler faktisk verre. Når man spiser et eple utsettes tennene for syre i lengre tid enn når man drikker et glass brus, og rester av eplet som sitter fast i tennene vil påvirke emaljen over enda lenger tid.

Hva så med knoklene i resten av kroppen? Kan brus tære på skjelettet? Kanskje. Det finnes noen studier som mener å finne en sammenheng mellom inntak av coca cola og økt risiko for benskjørhet. En studie på britiske eldre kvinner fra 2006 fant følgende:

Cola intake was associated with significantly lower (P < 0.001-0.05) BMD at each hip site, but not the spine, in women but not in men. The mean BMD of those with daily cola intake was 3.7% lower at the femoral neck and 5.4% lower at Ward’s area than of those who consumed

Men skyldes dette egentlig cola-inntakt? Det er mer usikkert. En forklaring kan være at de som drikker mye cola drikker mindre melk og dermed får i seg mindre kalsium:

«There is an association between people who have high soda intake and risk of fracture, but that’s probably due to the fact that if they have a high soda intake, they have a low milk intake,» agrees Robert Heaney, MD, FACP, a professor of medicine at Creighton University in Omaha, Neb., and a nationally recognized expert on osteoporosis.

Å si at Coca Cola tærer på skjelettet blir derfor igjen litt for enkelt. Det er nok flere faktorer som virker sammen, og vi vet ikke noe sikkert ennå.

Ledende årsak til diabetes og fedme hos barn: Som vi tidligere har sett er inntak av brus en viktig årsak til fedme, også hos unge. Diabetes type 2, altså den man kan få gjennom livsstil, slår likevel som regel ut i voksen alder, så å si at cola fører til diabetes hos barn, er en mer tvilsom påstand.

Marijuana og helse

Hva så med marijuana-siden av tabellen? Vel, her strides de lærde. Det er mye debatt rundt skadevirkningene av cannabis og dokumentasjonen på at normal bruk fører til langsiktige helseskader er sprikende. Å røyke cannabis vil likevel være skadelig for lunger, på samme måte som tobakk er det, så å hevde at marijuana er helt ufarlig blir litt for enkelt. Noen nyere studier tyder på at å starte tidlig med cannabis kan påvirke utvikling av intelligens negativt, men også disse studiene er omdiskuterte.

Studier på effekten av cannabis og psykologiske effekter som depresjon, psykoser og schizofreni sliter også med å skille årsak og virkning. Er det de som er mest utsatt for slike psykologiske lidelser som også velger å røyke marijuana, eller er det marijuana-røyking som fører til disse psykologiske lidelsene? Vi vet ikke helt sikkert, men å si at det ikke finnes langsiktige negative psykologiske helseeffekter av cannabisbruk blir likevel å lukke øynene for den forskning og usikkerhet som finnes.

Vi ser tydelig hvordan de som har laget denne tabellen tolker alle svake indisier for at cola kan være farlig som bevis for at cola er farlig, mens alle indisier for at marijuana er farlig avfeies som for usikkert til å ta på alvor. Det er ikke helt rettferdig.

Konklusjon: Coca Cola kan være helsefarlig gjennom at det kan bidra til overvekt og helseproblemer knyttet til dette. Sukkeret og syren er også uheldig for tannhelsen. Marijuana er helsefarlig gjennnom potensielt kreftfremkallende stoffer i røyken, i tillegg til mulige psykologiske lidelser.

Avhengighet

High Fructose Corn Syrup (HFCS) er ikke mer mystisk enn at det består av 24% vann, fruktose og glukose. De to sistnevnte monosakkaridene finnes i et litt annet blandingsforhold enn i vanlig raffinert sukker (sukrose).

Ettersom HFCS inneholder litt mer fruktose og litt mindre glukose enn hva man finner i vanlig sukker, smaker det søtere enn sukker. Kalorimengden er likevel den samme, og derfor vil man kunne bruke mindre HFCS enn sukrose og likevel fÃ¥ samme søthet – men med færre kalorier. Det er altsÃ¥ ikke noe skummelt med HFCS.

HFCS brukes for øvrig bare som søtning i Coca Cola i USA, ikke i den colaen du drikker i Norge eller resten av Europa.

Påstanden om at HFCS er ekstremt avhengighetsskapende stammer nok fra en studie som fikk mye omtale for et års tid siden. Her mente noen forskere å ha funnet ut at HFCS gjorde rotter like avhengige som kokain. En slik slutning kan man neppe trekke av denne lille rottestudien, og en grei gjennomgang av problemer med studien kan leses her.

Mye tyder likevel på at sukker generelt sett kan ha en viss avhengighetsskapende effekt:

The biological robustness in the neural substrates of sugar and sweet reward may be sufficient to explain why many people can have difficultly to control the consumption of foods high in sugar when continuously exposed to them.

Og fra en annen review:

The evidence supports the hypothesis that under certain circumstances rats can become sugar dependent. This may translate to some human conditions as suggested by the literature on eating disorders and obesity.

Det er likevel viktig å merke seg at vi her snakker om rottestudier, og det er uklart i hvilken grad disse resultatene kan overføres til mennesker.

At koffein er avhengighetsskapende, er ikke særlig kontroversielt.

Marijuana og avhengighet

Hva så med marijuana? I tabellen på bildet hevdes det at det ikke er avhengighetsskapende, annet enn psykologisk. Dette er feil. De siste to tiår har effekten av THC på hjernen blitt gransket og forstått stadig bedre, og i dag vet man at stoffet også kan gi fysiologisk avhengighet. Rundt 10-20% av de som bruker cannabis daglig blir avhengige. Et par nyere studier publisert i år viste også at langvarig cannabisbruk endrer hjernen i tråd med det man ser og forventer fra andre avhengighetsskapende stoffer.

Konklusjon: Sukker kan ha en viss avhengighetsskapende effekt om man skal tro noen dyrestudier. Marijuana har både en psykologisk og fysiologisk avhengighetsskapende effekt.

Kreftfremkallende stoffer

Så kommer den drøyeste påstanden. Her påstås det at fargestoffer, smakstilsetningsstoffer og kunstig søtningsmidler i brus er kreftfremkallende. Her er det bare å rope ut et rungende: Nei! Hadde disse stoffene vært kreftfremkallende i de doser vi får det i oss via mat og drikke, ville de ikke vært lov å tilsette i brus. Dette er den reneste løgn fra de som har laget tabellen.

Hva så med marijuana? Inneholder det kreftfremkallende stoffer? Tja. Røyken fra bruk av marijuana inneholder flere kreftfremkallende stoffer, på samme måte som tobakksrøyk, og i laboratorieforsøk har man sett at disse stoffene kan føre til kreft. Likevel har man ikke klart å vise noen entydig forhøyet risiko for kreft knyttet til røyking av marijuana når man studerer brukerne. Det betyr ikke at marijuanarøyking ikke kan føre til kreft, men at man rett og slett ikke har gode nok data ennå.

Det er uansett veldig misvisende å hevde at marijuana ikke inneholder kreftfremkallende stoffer ettersom slike stoffer helt klart oppstår når marijuana røykes, og det er den vanligste måten å bruke marijuana på.

Medisinsk bruk

Har Coca Cola noen medisinsk nytte? Ikke mye. Mange anbefaler fortsatt det Ã¥ drikke cola, spesielt «tam» cola hvor kullsyren er borte, for Ã¥ forebygge magetrøbbel hvis man for eksempel er i land hvor man er ekstra utsatt for dette. Noen pÃ¥stÃ¥r ogsÃ¥ det kan være en god mÃ¥te Ã¥ fÃ¥ i seg væske hvis man ha diaré, fordi kombinasjonen av sukker og salter i colaen gjør den enklere for tarmene Ã¥ absorbere. Dette er dessverre et dÃ¥rlig rÃ¥d. Brus har ikke noen god effekt pÃ¥ noen av delen. Det kan tvert imot gjøre vondt verre.

Det finnes likevel en bruk av cola som ser ut til å ha vitenskapelige ben å stå på. En ny studie tyder på at man kan bruke coca cola med hell mot en slags forstoppelse. Men det ser ut til være det hele hva gjelder medisinsk bruk av coca cola.

Marijuana og medisinsk bruk

Men har marijuana medisinsk nytteverdi? Ja, men ikke helt pÃ¥ den mÃ¥ten som det fremstilles i tabellen. NÃ¥r de skriver «used to treat cancer patients», sÃ¥ høres det ut som om marijuana kan kurere eller pÃ¥virke kreftsykdom. Det kan det ikke. Det kan derimot stimulere apetitten til kreftsyke, samt kanskje bidra til Ã¥ dempe smerter – selv om denne effekten aldri er dokumentert i kliniske studier.

Bruk av cannabis mot glaucoma (grønn stær) kan kanskje ha en viss effekt ved å senke trykket i øyeeplet, men det er slettes ikke anbefalt grunnet bivirkninger og det at effekten varer så kort at man må røyke marijuana mange ganger om dagen for å ha noe nytte av det. Da ville man gått rundt kronisk ruset, noe som ville være et stort hinder for å fungere i hverdagen.

Kan man innta marijuana på måter som ikke gjør at man blir ruset? Ja, man får en effekt på trykket i øyeeplet av å innta virkestoffer i marijuana oralt eller intravenøst, men som øyedråper har det dessverre ingen effekt. Den medisinske litteraturen viser også at effekten av marijuana uansett ikke er bedre enn andre legemidler på markedet, og derfor finnes det ingen grunn til å anbefale det mot grønn stær grunnet bivirkningene.

Hva så med AIDS-pasienter? Her er det faktisk noe å hente. Ikke for å påvirke selve sykdommen, men for å stimulere apetitten hos AIDS-syke.

Tabellen er likevel ganske forskrudd ettersom den bruker friske mennesker i cola-kolonnen og alvorlig syke mennesker i marijuana-kolonnen. Ja, ingen leger vil anbefale friske mennesker å drikke Coca Cola, men ingen leger vil heller anbefale friske mennesker å røyke marijuana. Cannabis kan ha en positiv effekt for noen symptomer, men det gjelder en veldig spesifikk bruk hos syke mennesker. Coca Cola kan også hjelpe mot en helt spesiell lidelse, men det betyr ikke at leger anbefaler det til alle. Å sette disse to tingene opp mot hverandre er lureri.

Konklusjon: Coca Cola har generelt sett ingen medisinsk verdi, noe som heller ikke er forventet av en leskedrikk. Marijuana har kanskje en effekt på å stimulere apettitten til pasienter som sliter med dette (og kan ha andre medisinske effekter blant annet hos MS-syke), men helbreder ingen sykdommer og har ingen positiv helseeffekt hos den jevne bruker.

Tilgjengelighet

Til slutt poengterer de som har laget tabellen at mens Coca Cola, som altsÃ¥ er nesten direkte dødelig om man skal tro tabellen, er fritt tilgjengelig, sÃ¥ er marijuana forbudt – selv om det i følge tabellen er helt ufarlig og nesten som vidundermedisin Ã¥ regne.

Vel, som vi har sett i denne bloggposten er det definitivt gode grunner til å avstå fra å innta for mye sukkerholdig drikke. Coca Cola kan bidra til overvekt, kan gi en viss avhengighet, og det er ikke godt for tennene. Men på den annen side er marijuana også avhengighetsskapende på en mye mer alvorlig måte, det er potensielt kreftfremkallende når det røykes, og det kan kanskje ha alvorlige negative psykologiske effekter for noen brukere.

Men viktigst av alt, så er brus en leskedrikk mens marijuana er et rusmiddel. Coca Cola har ingen kortsiktige negative effekter i hverdagen. Man blir ikke sløv, man får ikke sine sanseinntrykk endret, og det inneholder ikke noe som man ikke ellers ville fått i seg via annen mat og drikke. Marijuana er derimot et rusmiddel som påvirker hjernen på måter som gjør deg ute av stand til å kjøre bil eller utføre ulike typer oppgaver i hverdagen på en trygg og god måte. Det påvirker sanser, koordinasjon og motoriske evner. Å bare unnlate å nevne at marijuna tross alt brukes fordi det gir en rus i en oversikt som forsøker å sette lovligheten av to produkter opp mot hverandre, er temmelig absurd.

Konklusjon

Jeg er for en legalisering av cannabis fordi jeg tror det finnes et større bilde, nemlig reduksjon av kriminalitet og individets rett til å bestemme over egen kropp, men å sette marijuana opp mot brus på denne måten er intet annet enn idiotisk. Man skal unngå for mye sukker i dietten, men utover det er det slettes ikke sant at marijuana er tryggere enn brus.

Har man et bevisst forhold til sitt inntak av sukkerholdig brus, trenger det ikke ha noen som helst negative helseeffekter. Marijuana vil derimot være potensielt skadelig uansett hvor forsiktig man er i bruken. Det betyr ikke at marijuana mÃ¥ unngÃ¥s for enhver pris – det er mye nytelse i livet som innebærer en kalkulert risiko, men det er definitivt mer problematisk Ã¥ røyke en joint hver dag enn Ã¥ drikke et glass cola hver dag.

Relateterte bloggposter:
Lettbrus-studie uten tyngde
Er lettbrus farlig å drikke?
Hva vet vi om healing? En kritisk analyse.
Livsfarlig aspartam?
Svar til Gro Lystad om Skavlan og vaksiner
Kreftforbundet blir stadig eklere
Farlig å drikke Coca Cola?
På tide å legalisere tunge narkotiske stoffer?
Alko mer skadelig enn cannabis

Vern om retten til å hate

Rasistiske ytringer bør dessverre være lov. Dette var noe av det første jeg skrev om i denne bloggen, tilbake i 2006 da Tore Tvedt ble dømt for å ha krenket norske jøder. Dengang skrev jeg følgende:

Det er sjokkerende, men ikke overraskende, at et tilsynelatende fritt og demokratisk samfunn som Norge kan finne på å straffe et menneske på grunnlag av dets ytringer. Det må være lov å nedvurdere andre mennesker. Det må være lov å le av andre mennesker. Det må være lov å krenke andre etniske grupper, religioner, partipolitiske syn og seksuelle legninger uten at staten skal utøve straff for dette. Men et slikt fritt samfunn krever også at vi borgere engasjerer oss og sier i fra når vi synes noen taler urett.

Vi kan ikke rope på sensur og straff, og så tie stille selv fordi vi er redde for hva andre vil synes om oss. Vi kan ikke rope etter respekt og beskyttelse, og så ikke ha mot til å ytre verbal eller skriftlig motstand mot de vi mener krenker oss.

Det er også historieløst å ikke se at denne type straff og sensur bare gir styrke til disse syke menneskene. Hjernedøde tapere av denne sort vil alltid anse media og staten som en del av «konspirasjonen», og deres tilhengere vil automatisk se på enhver straff og forfølgelse som en bekreftelse av disse mistanker. Men det motsatte av å la være å straffeforfølge er ikke å ignorere dem, men å tale kraftig i mot deres paranoide ideer. La oss løfte frem det de faktisk står for, og kle av dem plagg for plagg til de står nakne igjen på sin trone av søppel.

Idioter må ha samme beskyttelse for sine tåpelige og skadelige ytringer som enhver annen samfunnsborger. Å dømme Tore Tvedt for rasisme er å skyte oss selv i foten. Tvedt sine ideer har like stor verdi som hver av våre ideer og meninger. Så lenge du krever din rett til å kunne si hva du vil, må du også la taperen Tore få ytre seg fritt.

Vi liker å tro at vi er et folk som er svært opptatt av ytringsfrihet, og vi elsker å rakke ned på andre land hvor folk straffes for sine ytringer. Det går nesten ikke en uke uten at det er en kampanje på Facebook mot myndighetene i et land som har fengslet noen for å ha skrevet noe i en blogg, ha sagt noe offentlig, eller ment noe i strid med det myndighetene mener. Men en spørreundersøkelse foretatt blant nordmenn for noen år tilbake viste at:

Åtte av ti nordmenn vil ha strengere grenser for ytringsfrihet enn norsk lov åpner for i dag. Mange vil nekte nazister og muslimske fundamentalister å holde offentlige møter.

Hele 25 prosent mente ogsÃ¥ at kommunister ikke burde fÃ¥ samles pÃ¥ dette vis. Vi er kanskje ikke sÃ¥ ivrige pÃ¥ ytringsfrihet og demokrati som vi liker Ã¥ tro vi er…

Hatvold og hatkriminalitet

For noen Ã¥r siden ble det foreslÃ¥tt Ã¥ innføre en endring i Straffelovens §77 som ogsÃ¥ gjør at «hatmotivert vold mot homofile, lesbiske, transpersoner, jøder, muslimer og folk med annen etnisk opprinnelse skal straffes hardere enn annen vold». Denne lovendringen er blitt utsatt fordi politiets IT-systemer ikke er kompatible med endringene, men i fjor ble det lovet at denne endringen likevel skulle hasteinnføres, og det ser ut til at §232 nÃ¥ er endret til Ã¥ inkludere følgende:

Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne, om den er skjedd uprovosert, om den er begått av flere i fellesskap, og om den har karakter av mishandling.

Det er lett å forstå intensjonen med en slik skjerpende straff for hatkriminalitet, men jeg mener likevel en slik lovendring er feil, noe jeg skrev om i en tidligere bloggpost:

Jeg mener at lover skal være mest mulig generelle. Straks vi begynner Ã¥ innføre særlover for enkelte grupper, havner vi en «slippery slope»-problematikk hvor stadig nye grupper kan kreve særbehandling.

Og videre:

Jeg liker ikke at grupper særbehandles i lovverket. Hvis en person bankes opp fordi han er homofil, fordi han har en teit hårsveis, fordi han er somalier eller som et resultat av helt umotivert vold, så skal gjerningsmennene straffes likt. Å straffe deres motivasjon for angrepet mener jeg er tankepoliti og irrelevant. Det er handlingen som skal straffes, ikke hensikten.

Homofile og mørkhudede er kanskje spesielt utsatte grupper, men det er ikke riktig å beskytte dem gjennom straffeloven. Vi løser ikke samfunnsproblemer med å straffe og skremme, vi løser dem ved å jobbe med å fjerne de underliggende årsakene til fremmedfrykt, homofobi og voldelig oppførsel.

Disse lovene er grunnleggende urettferdige også fordi de bare virker i én retning. Hvis en nynazist banker opp en somalier, vil han (når den nye straffeloven trer i kraft) kunne straffes ekstra hardt fordi volden var rasistisk motivert. Hvis en somalier banker opp en nynazist fordi han ser på dem som en trussel, vil han ikke kunne straffes like hardt. Men er den ene formen for vold noe bedre enn den andre? Hvorfor skal gjerningsmennene straffes ulikt?

I en annen bloggpost skrev jeg dette:

Argumentasjonen bak denne lovendringen er at det skal bidra til å beskytte spesielt utsatte grupper mot hatmotivert vold. Så hvis noen banker meg opp fordi de hater meg som person, så skal det straffes litt mindre enn om de banket meg opp fordi de trodde jeg var homofil. Forstå det den som kan. Som offer ville jeg føle det som en krenkelse.

Loven skal være lik for alle, og jeg synes det er problematisk når vi som samfunn vil kneble ytringer fordi grupper kan føle seg krenket. Fordi det er det vi her snakker om. Ikke direkte trusler. De blir, som tidligere nevnt, allerede rammet av egen lovparagraf.

Skal vi akseptere at homofile, bifile, lesbiske og tranpersoner ble spesielt beskyttet i lovverket, må vi i det minste kunne vise at de trenger en slik beskyttelse. Dokumentasjonen for at de er veldig mye mer utsatt for vold enn andre er ikke spesielt sterk. En rapport fra NOVA i 2007 mente at homofile og bifile ungdommer er spesielt utsatt for trakassering og vold også i Norge. I rapporten kunne vi lese:

Likevel opplever mange homofile i Norge trakassering og vold. En studie fra 2007 med over 11 000 deltakere fra ungdoms- og videregående skoler i Oslo viste at homofile og bifile ungdommer var overrepresentert på trakasserings- og voldsstatistikken: 23 % av homofile og bifile gutter rapporterte om daglig mobbing og 50 % hadde opplevd trusler om vold. De tilsvarende tallene for heterofile gutter var henholdsvis 2 % og 36 % (Moseng, 2007).

Men så var det kanskje ikke helt slik likevel. I 2009, to år etter denne studien ble publisert, kom det frem viktige nyanseringer etter at dataene var blitt reanalysert:

NÃ¥ hevder forskere ved samme institutt at rapporten fra 2007 har metodiske svakheter, og at bildet faktisk er stikk motsatt: Homofile gutter er ikke mer utsatt for grov vold enn heterofile.

Det kommer frem i fagbladet Sosiolognytt der forskerne, som er fra NOVA og Folkehelseinstituttet, legger frem sine funn fra sin egen ungdomsundersøkelse om vold og overgrep.

Samtidig kritiserer de forskningen fra 2007 for å ha hatt metodiske svakheter.

To av spørsmålene undersøkelsen fra 2007 baserte seg på, var: «Jeg har fått sår eller skader uten at jeg trengte legebehandling» og «jeg har blitt skadet så sterkt at det krevde legebehandling».

–Ingen av disse spørsmålene skiller mellom skader som følge av vold og andre typer skader, for eksempel idrettsskader og hjemmeulykker, sier NOVA-forsker Kari Stefansen, som er én av forfatterne bak den nye artikkelen. Hun mener koblingen mellom disse spørsmålene og seksuell orientering er beheftet med så mye støy at resultatene fra 2007 kanskje bør avvises som irrelevante.

I Stefansens 2009-rapport kan vi lese følgende i konklusjonen:

Våre resultater gir grunn til å nyansere det bildet som er i ferd med å feste seg i norsk offentlighet av unge homofile som svært utsatt for grove voldelige

angrep. Bildet som trer fram på bakgrunn av analysene i vår undersøkelse, er snarere av samme-kjønnsseksuell orientering som en risikofaktor for plaging og trakassering i jevnaldermiljøet.

[...]

At vi finner ulikheter i utsatthet for vold mellom ulike kategoriseringer av seksuell orientering og mellom gutter og jenter i dette materialet, understreker at det kan være forhastet å konkludere med at homofile/lesbiske/bifiles utsatthet for vold utelukkende er knyttet til hat og fordommer mot homofile. Åpenbart er sammenhengene mer kompliserte enn som så, og fortolkningene av dynamikken i voldsrisiko blant ungdom må gjenspeile dette.

I nære relasjoner er det enda mer uklart om LHBT-personer er mer utsatt for vold enn heterofile menn og kvinner. En litteraturgjennomgang utført av NOVA i 2013 fant ingen klare svar på dette:

I studier som har sammenlignet heterofile med lesbiske, homofile, bifile og transpersoners utsatthet for vold i nære relasjoner, finner noen studier klare forskjeller mellom andelen utsatt for partnervold blant lhbt-personer sammenlignet med heterofile. Andre studier finner ingen slike forskjeller.

[...]

Resultatene fra de gjennomgåtte studiene gir ikke grunnlag for å anta at det er store forskjeller i utbredelse av vold i nære relasjoner mellom lesbiske, homofile, bifile og transpersoner på den ene siden og heterofile på den annen side, i Norge.

Det er altså ingen solide funn som dokumenterer at LHBT-personer i Norge er vesentlig mer utsatt for vold enn hva heterofile er. Og det er et problem at et slikt syn fremmes så sterkt:

Stefansen mener det er viktig å nyansere det inntrykket som hun tror kan ha befestet seg i 2007.

–Mange tror nå at det er slik at unge med homofil og lesbisk identitet i ekstrem grad er utsatt for grov vold. Det er viktig å diskutere hvor gyldig dette bildet er siden så høye tall kan føre til unødig bekymring blant ungdom i denne gruppen, sier hun.

NÃ¥r vi ogsÃ¥ innfører en lovparagraf om hatkriminalitet som peker ut homofile, lesbiske, bi- og transpersoner som spesielt utsatte, bidrar ogsÃ¥ dette til ytterligere stigmatisering av denne gruppen mennesker – som tross alt bare er mennesker som alle andre. Å peke dem ut som en gruppe som trenger ekstra beskyttelse, bidrar etter mitt syn bare til Ã¥ gjøre dem til en gruppe «særinger» som pÃ¥ en eller annen mÃ¥te er fundamentalt forskjellige fra oss «normale heterofile». Det er de selvsagt ikke.

Det lyder rett og slett litt absurd å skulle dele befolkningen opp i sort og hvitt når vi egentlig alle bare er nyanser av grått.

Feier problemet under teppet

Men homofile følte seg truet av Hussains hatgruppe. NRK skrev i går dette:

En av de som har blitt redd av Facebook-siden er 1. nestformann i

Fremskrittspartiets Ungdom, Bjørn-Kristian Svendsrud. Han deltar i feiringen av Europride i Oslo i disse dager.

– Jeg har lest gjennom innleggene, og sett hva de skriver. Jeg opplever innholdet i denne gruppa som veldig skremmende, sier han.

Han har selv kjent på frykten for å gå gjennom Oslos gater sammen med sin mannlige kjæreste.

– Vi holder ikke hender, i frykt for å bli slått ned. Vi skulle gjerne ha gjort det, som et vanlig kjærestepar, men vi tør ikke.

Det forstÃ¥r jeg, og det er helt forferdelig. Men har vi egentlig oppnÃ¥dd større trygghet ved Ã¥ kneble de som ytrer et slikt hatefullt budskap? Er ikke det bare Ã¥ feie det under teppet og late som om problemet ikke finnes? Er det ikke bedre Ã¥ la disse skrotingene fÃ¥ raljere inne i en gruppe pÃ¥ Facebook sÃ¥ vi fÃ¥r se hvor ille det stÃ¥r til, og pÃ¥ den mÃ¥ten gjøre folk oppmerksomme pÃ¥ de utfordringer LHBT-personer stÃ¥r overfor? Er det ikke bedre møte disse personene med et kollektivt «Dette er vi svært uenige i!», heller enn Ã¥ nekte dem Ã¥ ytre idiotien sin?

NRK skriver videre:

Svendsrud mener innholdet i gruppa er utenfor ytringsfrihetens grenser.

– Ytringsfrihet er noe av det beste vi har her i Norge, men disse ytringene mener jeg bryter med ytringsfriheten. De diskuterer drap av homofile, og drapsmetoder. Jeg opplever gruppa som en oppfordring til å hamre løs på homofile.

Hvis det er ytret direkte trusler som gjør at homofile kan føle seg direkte truet, bør politiet følge opp disse individuelt. Å stenge gruppen vil likevel føre til at en hel rekke ytringer som ikke rammes av «clear and present danger»-prinsippet ogsÃ¥ knebles. Det er uheldig. Det er etter mitt syn rett og slett et brudd pÃ¥ ytringsfrihet.

Og før vi går videre må jeg presisere at ytringsfrihet selvsagt ikke må gjelde Facebook. Denne bedriften kan selv velge hva de ønsker å publisere på sin tekniske plattform. Facebook har tross alt regler som forbyr hatefulle ytringer, så ut fra Facebooks egne regler burde nok gruppen stenges. Men det er ikke det jeg drøfter i denne bloggposten. Jeg ønsker å rette fokus på at de som har meldt gruppen for sletting synes å mene at det er det riktige å gjøre i henhold til norsk lov eller allmenns rettsfølelse. Den rettsfølelsen ønsker jeg i så fall å utfordre.

Hat skal møtes med motargumentasjon, ikke knebling

Jeg ønsker at homofile, muslimer, scientologer, transpersoner, handicappede, blinde og rødhårede mennesker skal kunne føle seg trygge i det offentlige rom. Men det blir feil for meg at dette skal reguleres spesifikt gjennom Straffeloven. Det passiviserer folket. Vi burde møte hatytringer med motargumenter og kritikk, ikke med straff eller knebling.

Nå ser vi at Hussains Facebookgruppe er fjernet, og folk ser på dette som en seier. Men hva er det en seier for? Kneblingens rett? Retten til å nekte folk som er uenige med meg å ytre seg? Når jeg får min Facebook-konto sperret fordi vaksinemotstandere ikke liker det jeg skriver og mener at jeg angriper deres tro, skal det også da hylles som en seier av folk flest?

Og hvilken kamp har vi egentlig vunnet ved at Hussains gruppe ble fjernet? Hvilken trussel utgjorde egentlig denne? La oss snu på det. Hva om det ble opprettet en gruppe for Europride som bestod av 300 medlemmer. Ville vi se på det som en stor seier i kampen for LHBTIQ-rettigheter? Nei, selvsagt ikke. Det ville være ganske ubetydelig. Likevel blir det sett på som en stor trussel når en like liten gruppe med det motsatte budskap dukker opp.

Konklusjon

Rasismeparagrafen verner også religiøse grupper. Men jeg vil ha min rett til å fortelle en scientolog at han er en livsfarlig idiot. Jeg vil ha min rett til å si til en radikal muslim at hans religion er irrasjonell, farlig og en trussel mot våre humanistiske og demokratiske verdier. Jeg vil ha min rett til å blogge om at homofile er noen kvalme avvikere, om jeg skulle mene det. Jeg vil også ha retten til å gå med en t-skjorte som latterliggjør kristne, noe jeg gjorde i blant i mine mer religionsrebelske dager. Men hvis jeg fremlegger direkte trusler som kan sette et individ eller gruppe i en tydelig og umiddelbar fare, bør jeg kunne straffes for dette.

Det er den standard vi bør strebe etter, ikke en lov som selektivt gjør det umulig å være uenig i det allment aksepterte.

Loven bør verne de idiotiske, ekle, groteske, hatefulle, skumle og motbydelige ytringer. Så er det opp til oss alle å tale i mot slike mennesker. Skrive blogger. Skrive leserinnlegg i aviser. Diskutere på Facebook og på Twitter. Fortelle den rasistiske bestefaren over middagsbordet at hans fremmedfrykt er basert på faktafeil. Men vi skal ikke kaste ham i fengsel for dette.

Så hva har vi egentlig oppnådd gjennom at gruppen ble slettet? Vel, det gir folk en slags følelse av rettferdighet. En seiersfølelse. God gammeldags slacktivism. Omtrent like viktig i kampen for homofiles rettigheter som det å like et bilde av en isbjørn på et isflak er i kampen mot global oppvarming. Vi slapp å argumentere. Vi slapp å vise retorisk motstand. Vi slapp å måtte argumentere mot idiotien fordi vi heller kunne kneble ytringene. Det er så mye lettere. Men også så mye mindre effektivt.

Etter at jeg hadde skrevet mesteparten av bloggteksten oppdaget jeg at den alltid kloke Arne Brendmo hadde skrevet en liten bloggpost med noe av samme poeng som meg: Ja til hatgrupper

Relateterte bloggposter:
Alternativbøllene slår til igjen: Blokkert fra Facebook
NRK Ytring: Digitale mord krenker ytringsfriheten
Ny straffelov: Akseptabel vold innvilges lavere straff!
Loven er ikke lik for alle – fjern rasismeparagrafen!
Vern om v̴re vestlige verdier Рkast Demokratene ut av landet!
Vi elsker å hate Krzysztof og Fritzl
Fartsgrenser — vern om liv!
Det må være lov å hate homofile
Retten til å krenke
Om barneporno og tankekontroll

Et overtroisk politi

Som jeg skrev i mine tidligere bloggposter om Michael Winger, så er han flink til å komme på banen først når mange områder allerede er gjennomsøkt og eliminert. Han modus operandi gjør at han ikke har noe å tape, fordi vi står bare med 4 mulige scenarioer når noen meldes savnet:

Politiet søker og finner den savnede. Michael trenger følgelig ikke engasjere seg.
Politiet søker og finner ikke den savnede. Michael engasjerer seg, leter der politiet ikke har søkt, og finner den savnede.
Politiet søker og finner ikke den savnede. Michael engasjerer seg, leter der politiet ikke har søkt, og finner ikke den savnede.
Politiet søker og finner ikke den savnede. Michael engasjerer seg ikke.

De fleste saker er av type 1 eller 4.

Vi har så langt én sak av type 2, altså der Michael har funnet en savnet (ved hjelp av en profesjonell trent søkehund), og åtte (kjente) saker (inkl. Dung-saken) av type 3, altså der Michael har engasjert seg uten å finne den savnede der han mener han/hun skal befinne seg.

Det er ikke særlig overbevisende. Og sakene av type 1, 3 og 4 vil aldri bli brukt mot Winger. Du ser aldri folk trekke frem de mange sakene hvor Wingers engasjement ikke førte til noe nyttig. Vi husker treffene, og glemmer bommertene. Ved å engasjere seg i saker hvor politiet allerede har lett og eliminert store områder, vil hans sjanse for å lykkes øke tilsvarende. Og feiler han, legger ingen merke til det uansett.

Jeg blir også skuffet over at NRK velger vinklingen om at «den synske Michael Winger» er årsak til at letingen gjenopptas, når dette ikke kan bekreftes av politiet selv, og uansett burde være fullstendig irrelevant. Det er ikke media sin jobb å spre overtro og vrangforestillinger. Eller skal de begynne å skrive saker hvor de forklarer hendelser med julenissen, engler og spøkelser? Å vent, det gjør de jo allerede. Som vanlig må jeg bare vise journalistene til Vær Voksen-plakaten.

Politiet er tydelige på at synske aldri noensinne har hjulpet dem. Jeg gjennomgikk flere slike kjente drapssaker i denne bloggposten, og vi ser gang på gang at de «klarsynte» bare villeder og fortyrrer etterforskningen.

Winger har likevel gjort noe smart. Han har gått inn med hemmelige tips i Dung-saken. Politiet velger å gjenoppta letingen basert på andre tips enn Wingers. Hvis de nå finner Dung, basert på andres tips, vil garantert Winger og hans tilhengere anse dette som atter et bevis for at Winger hjalp til i en savnetsak. Selv om det altså ikke var hans tips som ledet til funnet.

Hvordan kan jeg vite det? Jo, fordi dette så vi i Andersen-saken hvor den savnede ble funnet av en person som valgte å lete et annet sted enn Winger hadde pekt ut. Likevel får Winger æren for funnet. Folk vil la seg lure, og Dung-saken kan fort bli atter en slik sak. Det er trist at media aktivt bidrar til å spre denne løgnen.

Jeg synes politiet må følge opp tips fra klarsynte, men etterforskningsleder i Dung-saken, Tore Salvesen, følger opp tipsene på helt feil grunnlag:

– Er du ein overtruisk mann?

– Nei, det trur eg ikkje at eg er. Men at det er meir mellom himmel og jord enn det me kan ta på, føle på og sjå, det må det vere. Så har eg bestemt meg for at me ikkje kan halde nokon moglegheiter ute, så lenge me ikkje har funne ho.

Han vil altså følge opp tips fra klarsynte rett og slett fordi han tror klarsynte kanskje har mystiske evner. Det synes jeg er bekymringsverdig. Burde han ikke se litt på historikken i slike tidligere saker og innse at de «klarsynte» aldri har bidratt med noe nyttig tidligere? Eller kanskje bare forholde seg til et rasjonelt verdensbilde? Er det for mye å be om?

Jeg gremmes over at tidligere politiinspektør Hanne Kristin Rohde mente Snåsamannen helbredet hennes sønn, og at Tore Salvesen tror på klarsynte. Det er ubehagelig at så sentrale personer i politiets ledelse ikke er mer opptatt av skeptisisme. Jeg håper inderlig at de klarer å legge slik overtro til sides i sitt arbeide og at de utelukkende benytter seg av vitenskapelige og systematiske metoder i sin etterforskning og sitt letearbeid. Jeg vil rett og slett ikke ha et overtroisk politi.

Relateterte bloggposter:
Placebokongen Lars Monsen
Michael Winger – en avkledd bløffmaker
Michael Winger lurer pressen igjen
Synske sjarlataner søker Sigrid
Politi, PIN-koder og passord
Voldtekt og sex-politi
TV Norge – litt usikre på seg selv

Kvikksølv-lureri fra antivaksineleiren