Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 24

Vær alltid skeptisk, men våg å være naiv

Alice Gudheim har i dag en morsom kronikk i Dagbladet. En kronikk hvor jeg er hovedperson. Jeg er dog litt usikker på om jeg er helt eller skurk. Kanskje er jeg litt begge deler? Det er uansett en tekst verdt å lese. Knasende godt skrevet, med dybde og humor. Og ja, jeg tar teksten som et kompliment, tross alt.

Gudheim peker på et viktig poeng, som jeg fikk lyst til å si noe mer om. Et poeng som ofte plager meg litt. Dette med at folk danner seg et bilde av meg basert på det ordmaleriet de beskuer gjennom det lille nettleservinduet på dataskjermen sin. De som leser bloggpostene mine får følelsen av at denne Tjomlid er så forbasket gjennomført rasjonell. Alt for rasjonell. Eier han ingen glede i livet? Kan han ikke akseptere litt magi og undring, slik vi andre gjør?

Jeg forstår spørsmålet. Jeg er nok over snittet glad i rasjonaliteten. Det gjør meg litt sær. Kanskje litt Sheldon Coopersk. Jeg er rett og slett ganske mongo, på mange vis.

Kronikøren skriver:

Han er eit unikum. Eit oppkome av rasjonalitet. Gjennom bloggen sin held han domedag over alt som luktar av kvakksalveri, religiøst skrulleri, konspirasjonsteoriar og anna fjas. Han er slik ein presis korreks i kvardagen, alltid sakleg, knusktørr og likevel vittig. Tenkjer godt og skriv godt. Kjem meg alltid i forkjøpet og dundrar fakta i hovudet på meg før eg får sagt Snåsa.

Kronikken har ført med seg mange kommentarer i sosiale medier, ofte med innhold som dette:

For rasjonell?

Så jeg har visst fått diagnosen “for rasjonell”, ser det ut til. Haha, de skulle bare visst!

Det spørs om de ville ment jeg lider av for mye rasjonalitet de gangene jeg roterer Macbooken fem grader til venstre fordi jeg føler at WiFi-signalet blir litt bedre slik. Eller må vaske meg på nytt i dusjen fordi jeg kom ut av rytmen og glemte hvor jeg var i prosessen. Eller får akutt lungekreft fordi jeg leser om noen på nett som har det. Eller trykker på den knappen litt ekstra bestemt slik at det jeg ønsker skal skje, skjer litt fortere. Eller tenker at den urettferdigheten jeg opplevde i dag, den vil universet balansere ut gjennom litt ekstra medvind en gang i fremtiden.

Jeg har nok, dessverre, akkurat de samme irrasjonelle og tøvete intuitive ideer og vrangforestillinger som alle andre biologiske skapninger som styres av denne rosa, geleaktige, upålitelige, fantasifulle, ego-konstruktøren innkapslet i hodeskallen vår. Selvbedrag er en naturlig del av det vi mennesker er – født inn i den skjebnen det er å leve i en konstruert virkelighet hvor alt forvrenges for å gi illusjonen av kontroll og orden.

Vi hadde vanskelig overlevd uten et slikt kontinuerlig selvbedrag, men hvis min kamp for rasjonaliteten har noen funksjon, så er det å tidvis stikke hull på dette lerretet for å se hva som egentlig gjemmer seg bak. Forsøke å gi meg selv og mine lesere et innblikk i den verden som eksisterer utenfor vår egen fiktive virkelighet. Den som hjernen vår syr sammen for å gi oss den komfortable illusjonen av trygghet og system.

Men Gudheim mener også at jeg er sint:

Eg gjev full honnør for den ustoppelege kampen han fører, men eg kjenner at eg iblant trøytnar litt på dette sinnet.

– Bedragarar, løgnarar, sjarlatanar, kallar han dei. Alt dei står for er motbydeleg, kvalmt, kynisk, juks og bedrag.

Det siste kan hun har rett i. I blant. Jeg kan bli sint når jeg ser folk utnytte andres sårbarhet for å tjene penger eller fremme sitt eget, uvitenskapelige verdenssyn. Når jeg ser mennesker tråkke over lik for å kreve sin rett til å tro det de vil tro, uredde, rett i ansiktet på Vitenskapen. Da blir jeg forbannet. Forbannet på de som skader andre i sin utrettelige kamp for å holde fast i at 2+2=5. Bare fordi det gir dem mening. Det gir dem trøst. Og da kan alle andre bare brenne.

Ja, jeg innrømmer at det gjør meg forbannet. Og i blant skinner nok det gjennom i tekstene mine. Det kan jeg leve med.

Men i det daglige, i det livet jeg lever mesteparten av tiden, adskilt fra ordene i bloggen, er jeg sjelden sint. De som kjenner meg vet at jeg knapt noensinne blir forbannet på ordentlig. Jeg er derimot laidback, avslappet, chill, rolig og sindig. Jeg er fjollete, fjasete, barnslig og døll. Har tørr humor, ler hjertelig av Green Wing, og gråter av alt fra NetCom-reklamer til Love Actually.

Gråter, ja. Huff.

La oss skru tiden tilbake et døgn. Da det var to minutter igjen av håndballjentenes EM-finale, skulle jeg forklare Maya hvordan de nå halte ut tiden ettersom de ledet med et par mål. Jeg ble så grepet av det banale konseptet at jeg ikke klarte fullføre setningen. Det ble for sterkt for meg å tenke at hun skulle lære en slik ting som er så selvfølgelig for meg, kombinert med gleden jeg visste at håndballjentene måtte føle av å være så nær en seier.

Det er nesten blitt klin umulig for meg å forklare noe til min datter lenger, fordi jeg overveldes av den forbannede klumpen i halsen. Jeg blir så rørt av tanken på at hun lærer og opplever alle mine selvfølgeligheter hver dag. Tenk så fint! Tenk så vakkert det er å være barn og bare suge inn ny lærdom hele tiden!

For noen uker siden skulle jeg forklare Maya at pop-artisten Sia alltid står med ryggen til publikum når hun opptrer, fordi hun ikke liker berømmelsens personfokus og idolisering. Det, kombinert med den vakre dansen i Chandelier – vel, jeg måtte svelge klumpen i halsen flere ganger, blunke bort tårene, for å klare å komme til endes i forklaringen min. Det tok sin tid. Jeg måtte samle meg for å klare å avslutte setningen. Det hele ble for sterkt.

Ikke særlig rasjonelt, sutreper Tjomlid.

Den forbannede kjærligheten

Der jeg nok likevel er mest irrasjonell, er når det kommer til kjærligheten. Enhver som har satt seg inn i min historikk med damer, vil ha vanskelig for å kunne gi meg diagnosen “for rasjonell”. Jeg er håpløst naiv og gjennomført irrasjonell når en vakker kvinne griper tak i mitt hjerte.

Da settes all logikk og rasjonalitet til side. Jeg tenker alltid at jeg skal møte enhver potensiell kjærlighetsrelasjon med visshet om hva som er viktig for meg, hva som må være på plass for at et forhold skal fungere, fornuftige praktiske avveininger, hva jeg trenger og hva jeg har å gi.

Men hvis jeg først faller for Henne, kastes all den rasjonaliteten på dynga. Da går jeg med glede inn for å få til et forhold med noen jeg knapt har en matvane til felles med, som bor 750 kilometer unna, og som har gitt klar beskjed om at hun egentlig ikke er rede for et nytt forhold ennå.

Jeg er håpløs. Så fuckings håpløs.

Våg å være naiv

På min about.me-profil har jeg slagordet:

Det føler jeg oppsummerer det jeg står for: Vær skeptisk. Vær rasjonell. Vær saklig og informert. Men våg alltid å være naiv. Aldri bli kynisk. Tro på det gode i mennesker. Våg å stole på fremmede. Tenk at folk som regel er bra mennesker. Tenk at det som regel går greit, og at det vi er mest redde for, ofte er det vi burde frykte minst.

Når jeg har hatt vilt fremmede couchsurfere fra alle verdenshjørner boende hos meg, har jeg gitt dem reservenøkler og latt dem disponere leiligheten min fritt mens jeg har vært på jobb. De kan i teorien ta med seg verdisaker og stikke av gårde uten at jeg ville ha særlig sjanse til å spore dem opp. Men jeg liker å tro på det gode i mennesker. Folk er som regel bra, og skulle noen stikke av med verdisaker, vel, så er det bare ting. Og ting betyr ikke så mye. Jeg vil heller miste noen ting i mitt liv, enn å være mistroisk til alle flotte mennesker som er uskyldige til det motsatte er bevist.

Jeg har ofte fått høre at jeg er dumsnill. Litt for dårlig til å si nei når noen trenger hjelp. Litt for selvutslettende, til tider. Litt for godtroende. Låner bort penger til gud og hvermann som spør. Bruker av jobbtid og fritid for å gjøre arbeid for andre som de i fortvilelse ikke føler de klarer å gjøre selv. Og ja, jeg er nok for naiv. Men jeg ønsker å være det. Jeg vil heller stole på noen en gang for mye, enn en gang for lite. Får jeg aldri pengene tilbake, så hadde nok de mer nytte av dem enn hva jeg har. Havner jeg på etterskudd, så har jeg større forutsetninger for å hente meg inn igjen enn de har.

Når jeg har overskudd, gir jeg av meg selv, og så håper jeg at andre gir tilbake den dagen jeg trenger det. Karma. Det er kanskje naivt. Det er kanskje ikke så rasjonelt, men det er i det minste i tråd med slik jeg ønsker at verden skal være. Slik jeg ønsker at andre skal være mot meg. Man må være den verden man ønsker seg. Og tar jeg feil, er det bare jeg selv som taper og lider.

Det kan jeg leve med.

Gud og Jesus og sånt

Da jeg for en tid tilbake skrev om pressens forhold til klarsynte og overtro, en tekst jeg innledet med å bruke min datters hjertesukk rundt sin skepsis til tannfeen og julenissen som eksempel, lød en kommentar på Twitter slik:

Jeg forstår hans bekymring. En tydelig ateist og kritiker av overtroen har vel indoktrinert sin datter til å ikke tro på sånt. Vel, jeg tror det er feil.

Julaften 2009, rett før Maya fylte tre år, fulgte hun sine besteforeldre i kirken. I starten var hun stille og oppførte seg fint, men halvveis uti gudstjenesten gikk hun lei og utbrøt: “Kan vi gå nå? Jeg er lei av å høre om han derre Jesus!” Det ga meg en god latter, og jeg var litt stolt over hennes grytidlige religionskritikk.

Det er fem år siden, og nå er hun mer reflektert. Hun synger i et kristent barnekor, og tenker visst i blant på slike spørsmål. Det er likevel frem og tilbake. Sist vi snakket om ulike religioner, konkluderte hun med at hun trodde på Gud. Det er helt greit. Jeg sa at det måtte hun velge helt selv. Det skal hun alltid får gjøre.

Julenissen og tannfeen er hun derimot blitt for gammel til å tro på, sier hun. Selv om det skinner gjennom at hun på en måte kanskje tror at de finnes litt likevel. Og det skal hun også få lov til. Magi og mysterier i livet er spennende. Men om hun fortsatt tror på tannfeen og nissen når hun er 17 år, vil jeg nok bli mer bekymret og kanskje måtte ta en prat med henne. Er hun blitt sterkt troende kristen når hun er voksen, vil vi nok ha våre debatter om akkurat det. Men frem til da, vil det ikke finnes spor av indoktrinering i hennes oppdragelse. Så pass “irrasjonell” skal hun få lov til å være, mens hun finner sin egen vei i livet.

Konklusjon

Så tar man egentlig lykken fra gjennomsnittsmennesker om man fratar dem livsløgnen, slik Doktor Relling hevder i Vildanden? Nei, jeg tror ikke det. Det vil si; ja, vi trenger undring, vi trenger barnlighet, vi trenger urealistiske drømmer og litt magi i livet. Men det er ingen motsetning mellom alt dette, og det å forkaste overtro og mystisisme.

Vi trenger ikke det overnaturlige for å fylle livet med mysterier. En kikk på stjernehimmelen, en YouTube-video om dobbeltspalteeksperimentet i kvantemekanikken, litt stille filosofering rundt universets opphav, parallelle universer og tidsreiser. Einsteins spesielle relativitetsteori og tvillingparadokset. Eller hva med evolusjon, menneskets opprinnelse, livets opprinnelse? Man kan bli helt ør av å spinne tankene rundt de store spørsmål.

Tenk at vi mennesker er nærmere i slekt med sopp enn hva sopp er med planter! Eller at vi er tidsmessig nærmere Tyrannosaurus rex enn hva Tyrannosaurus rex er med Stegosaurus! Det er så mye å undre seg over i vitenskapens verden! Det er så uendelig mye å lære. Det er så mye “magi”, så mye undring, så tankesprengende ideer og konsepter at det er umulig å gå lei eller kjede seg.

Og rasjonaliteten må vi legge til side støtt og stadig. Som når vi gleder oss over en Star Wars-film eller Aliens. Når vi koser oss med Harry Potter eller The Hitchhikers Guide to the Galaxy. Det er ingen motsetning mellom å kjempe for rasjonaliteten, og likevel elske fantastiske historier og kunst som krever at man setter rasjonaliteten til side en stund.

Men vi trenger ikke fordype oss i vitenskapen eller kunsten for å smake på universets sukkertøy. Livet selv byr på alt vi trenger. Det finnes så mye magisk i kjærligheten. I sex. I nærhet. I godhet.

Så mens Gudheim inviterer med seg den kalde våte nissen inn fra rennesteinen, vil jeg lukke øynene og tenke på mennesker som ofrer av sin tid, sine penger, sin egen komfort, for å hjelpe andre. Heller enn å dyrke abstrakte guder, vil jeg glede meg over den sanselige nytelse som finnes i det å bli klødd på ryggen av noen man er glad i. Heller enn å synes at livet er kjedelig uten klarsynte, håper jeg på å snart møte en ny, vakker kvinne, slik at jeg kan forelske meg og atter en gang være deilig, kvalmende irrasjonell.

Så får nissen heller stå ute og fryse. Han finnes jo ikke uansett.

Relateterte bloggposter:
Pressens prioner
Svar til Aud – tanker om skeptisisme og det materialistiske verdensbilde
Fra overtro til skeptisisme: Sårbarhet for “bullshit”
Skeptisk litteratur
Kynisk eller skeptisk?
Hvorfor man må være skeptisk til religion
Saltklypa – ny norsk skeptisk podcast!
Skeptisk bursdagsgave
Ny skeptisk blogg: Marits Science-News Klubb
De slemme guttene fikk alltid jentenes sympati

Fem grunner til å ikke drikke alkohol foran barna dine

Skribent og blogger Jona Runarsdottir hadde en kronikk på TV2.no nylig. Den dukket opp i mengden av tilsvarende tekster om dette med alkohol og foreldreansvar i disse førjulstider.

Jeg har skrevet ganske så grundig om dette temaet før, da med fokus på hva forskningen viser. Men Jonas kronikk inspirerte meg til å gjenta meg selv litt, fordi hun serverer en del av de vanlige klisjéene knyttet til dette temaet, og jeg synes det er på sin plass å atter en gang sette noen skap på plass. Kall det gjerne en julerengjøring.

Problemet med Jonas kronikk er at den som så mange andre slike tekster er basert på rendyrket synsing. En argumentasjon som kun har en hensikt: Å rettferdiggjøre det å kunne drikke alkohol når som helst, selv når barna er til stede. Fordi man har lyst. Og man ønsker å rasjonalisere denne lysten til å virke fornuftig og til barnas eget beste.Da kan man nyte sitt glass vin med god samvittighet.

Vel, beklager, men det er mulig jeg nå kommer til å rasere din gode samvittighet. Ser vi på forskningen, er svaret ganske klart: Alkohol hører ikke hjemme i settinger hvor barn er til stede.

La meg gi deg noen årsaker til det.

1) Sosial læringsteori

Jona skriver:

Skal vi eventuelt vente med å sprette en ølkork foran barna til de er voksne? For meg personlig føles det ikke riktig å ta mer enn ett glass til maten rundt barna. Ikke liker jeg når voksne drar frem sterkere saker som akevitt og konjakk mens barna er våkne, og helst vil jeg ha minst en edru voksen tilstede.

Men jeg tror heller ikke det er så lurt å skjule at jeg og faren deres nyter vin eller øl i beskjedne mengder til visse anledninger.

En dag vil de sikkert teste alkohol selv, og da ønsker jeg ha vært et trygt forbilde for dem, med avslappede, men fornuftige drikkevaner.

Ja, dette kalles sosial læringsteori. Foreldre er modeller for barnas oppførsel. Men det ungdommer lærer av å se foreldrene drikke alkohol, er ikke å drikke alkohol med måte. Det de lærer er å drikke alkohol. Punktum.

De lærer at alkohol er normalt. Det er uproblematisk. Det er ufarlig («mine foreldre drikker det jo, tross alt»).

Å tro at man kan lære sine barn å bare nyte et glass vin til maten, er i beste fall naivt, og i verste fall er det direkte uansvarlig. Hvor ofte ser du tenåringer ta en glass vin til maten for nytelsens skyld? Det er ikke dette de lærer av sine foreldre. Ja, kanskje de gjør det hjemme når foreldrene ser på, men på fest handler det om å drikke seg full. Og det gjør de fordi de har sett foreldrene drikke.

De trenger ikke ha sett foreldrene drikke seg fulle. De trenger ikke ha foreldre med alkoholproblemer. Alt de trenger å ha sett er at foreldrene tar et glass vin til maten eller en øl foran TVen, og så er alkoholbruk normalisert. Det er lov. Legitimert. Så de drikker. På fest. Og blir fulle. Tidligere og mer enn barna med foreldre som aldri viser at de drikker alkohol.

Forskningen og kildegrunnlaget for dette har jeg gjennomgått i disse to bloggpostene:

Noen tanker om alkohol og foreldreansvar
Noen flere tanker og forskning rundt alkohol og foreldreansvar

Det er en dårlig ide å drikke foran barna for å lære dem å drikke fornuftig. La meg illustrere med et parallelt eksempel: Hvor ofte hører du foreldre si følgende:

- En dag vil barna sikkert teste sigaretter selv, og da ønsker jeg å ha vært et trygt forbilde for dem. Med avslappede, men fornuftige røykevaner.

Jeg har aldri sett dette argumentet bli brukt. Jeg har aldri sett foreldre argumentere for at de vil barna skal bli moderate røykere. Ville du gjort det? Hvorfor ikke? Hvorfor er det ikke viktig for de samme foreldrene å røyke litt foran barna for å vise dem at man kan nyte tobakk på ansvarlig måte?

Svaret er enkelt: Fordi de ikke ønsker at barna skal begynne å røyke. Og det vet at om de røyker foran barna, er sjansen større for at barna selv vil begynne å røyke. Det er en smittsom uvane.

Og forskningen understøtter dette. Vi vet at barn som ser foreldrene røyke får et normalisert forhold til dette og lavere terskel for å begynne å røyke selv. Det er vanskelig å se noen grunn til at ikke dette også skulle gjelde alkohol. Og, som jeg har redegjort for i tidligere nevnte bloggposter, så ser en hel rekke studier ut til å støtte denne hypotesen.

2)Beruset eller «bare et glass vin til maten»?

Et annet vanlig argument er dette:

- Jeg synes det er greit å nyte alkohol foran barna, så lenge man ikke er synlig beruset.

Vel, ja, det høres fornuftig ut. Men flere undersøkelser tyder på at folk er svært dårlige til å vurdere eget alkoholinntak. Mange, kanskje de fleste, blir synlig beruset før de selv tror de er synlig beruset.

Hvordan kan jeg hevde det? Vel, i tillegg til personlig erfaring har jeg også vitenskapen på min side. En norsk studie viste at 19 prosent av norske barn hadde sett sine foreldre beruset jevnlig (fra noen ganger i året til noen ganger per uke/måned). Hele 32 prosent hadde sett sine foreldre beruset noen få ganger. Så rundt halvparten av norske barn ser altså sine foreldre beruset.

Tror du halvparten av norske foreldre vil innrømme at de har vært synlig beruset foran sine barn? Neppe. Og hvorfor ikke? Sannsynligvis fordi de ikke selv tror at de har vært synlig beruset.

Vi ser også at flere foreldre med barn under 18 år sier de har sett andre foreldre beruset med barn til stede enn det antall foreldre som innrømmer at de selv har vært beruset med barn til stede. Det er en tankevekker. Det regnestykket går nemlig ikke opp. Folk er blinde for eget alkoholkonsum og tror de tåler mer enn de faktisk gjør.

La meg også føye til denne skremmende godbiten:

Til slutt vet vi at det er en systematisk underrapportering av alkoholkonsum i spørreundersøkelser, og at det faktiske konsumet i gjennomsnitt er omkring 2,5 ganger høyere enn det rapporterte konsumet (Nordlund, 1992).

Dette er ikke bare meningsløs statistikk. Dette handler om meg og deg. Oss. Vi er de foreldrene statistikkene omtaler. Vi er de som tror vi ikke er synlig beruset, men som er det likevel. Vi er de som «bare tar et glass vin til maten», men som kanskje egentlig tar tre. Det gjelder deg. Du er ikke flinkere til å vurdere din egen oppførsel objektivt enn hva andre er. Det må du ta konsekvensene av.

Det å i det hele tatt drikke foran barna, kan være nok til at barna dine selv vil drikke tidligere og mer, og er problematisk nok i seg selv. Men hvis man også blir synlig beruset, er problemet vesentlig større.

Rent umiddelbart vil det å være synlig beruset kunne skremme barn. Få dem til å føle seg utrygge. Det er ubehagelig å oppleve egne foreldre i beruset tilstand. Men det har også negative langsiktige effekter. En norsk studie fant følgende:

Det å ha vært full mer enn ti ganger var for gutter assosiert med å ha sett foreldrene beruset (OR 3,7; 95 % KI 2,7 – 5,1), det samme gjaldt for jenter (OR 2,0; 1,5 – 2,6). Å drikke alkohol ukentlig eller oftere var assosiert med foreldreberuselse hos gutter (OR 2,2; 1,6 – 3,0), men ikke hos jenter – med mindre de hadde sett foreldrene fulle mange ganger (OR 2,4; 1,1 – 5,2). Å ha prøvd narkotika var assosiert med beruselse hos foreldrene både for gutter (OR 2,6; 1,7 – 3,9) og jenter (OR 1,6; 1,1 – 2,2).

Denne sammenhengen var signifikant uavhengig av hvor mange ganger ungdommene (i ungdomsskolealder) hadde sett sine foreldre beruset, men om man hadde sett foreldrene beruset noen ganger i måneden/uken, så var det også vanligere at gutter drakk alkohol ukentlig. Sannsynligheten for å ha prøvd narkotika økte tilsvarende.

Annen norsk forskning har vist andre svært negative konsekvenser av å ha sett foreldre beruset:

I analyser av data fra norske ungdommer fant Rossow og medarbeidere (2009) at det å ha sett foreldrene hyppig beruset, økte sannsynligheten for å ha blitt utsatt for fysisk vold eller trusler om vold, depresjonssymptomer og selvmordstanker, og for en negativ relasjon til foreldrene. Sannsynligheten for slike problemer økte med eksponering for foreldres beruselse, også når det var tatt hensyn til ungdommenes egen rusmiddelbruk og kjønn og alder.

Det er lett å hevde at dette handler om helt andre ting enn alkohol i seg selv. Foreldre som drikker foran barna er kanskje mer ansvarsløse og dårligere foreldre generelt sett, og det er dette som gjør at barna drikker, ikke det at de har sett foreldrene drikke. En interessant hypotese, men stemmer det? En norsk masteroppgave/studie fra 2011 fant ingen slik sammenheng:

I denne oppgaven ble det ikke funnet en signifikant sammenheng mellom foreldres drikking og kvaliteten på foreldre-barn-relasjonen (r = 0,02 hos far og r = -0,03 hos mor, se tabell 2). Dette kan tyde på at foreldre-barn-relasjonen ikke er en medierende faktor mellom alkoholbruket til foreldre og barn i dette datasettet.

Dataene har sine begrensninger, men flere studier støtter konklusjonen. I en artikkel på Psykologitidsskriftet kan vi lese:

Et tema som har fått særlig stor oppmerksomhet, er kvaliteten på foreldre-barn-relasjonen. Et problem her er at det ikke finnes enhetlige definisjoner på hva denne kvaliteten egentlig består av og hvordan den skal måles. En review-artikkel (Ryan, Jorm & Lubman, 2010) konkluderte med at foreldre-barn-tilknytning var en forebyggende faktor mot alkoholbruk, mens Van der Vorst, Engels, Meeus, Dekovi og Vermulst (2006b) i en longitudinell studie fant at en god foreldre–barntilknytning ikke forebygget alkoholbruk hos tenåringer. En norsk hovedoppgave i sosiologi (Sæther, 2002) konkluderte med at det ikke nødvendigvis lå noen beskyttende faktor i at det var et godt, nært og tillitsfullt forhold mellom foreldre og barn.

Det er vanskelig å si noe sikkert, men man kan hvertfall ikke slå fast at dette kun handler om problematiske relasjoner mellom foreldre og barn. Svært mye tyder på at det er selve den modellerende effekten av å drikke foran barna som former deres forhold til alkohol, uavhengig av hvor godt forhold man har til barna, og hvor ansvarlige foreldre man er ellers.

3) Alkoholforbud gjør det bare mer spennende!

Et annet argument jeg gjerne hører er dette: Hvis foreldre sier at alkohol er fy-fy, så blir alkohol bare mer spennende for barna. Dermed øker sjansen for at de begynner å drikke tidlig. Det er derfor bedre å fjerne spenningen og tabuet rundt alkohol ved å utvise et liberalt og åpent forhold til alkohol hjemme, fordi da forsvinner mye av barnas lyst for å eksperimentere.

Dette er ikke understøttet av forskningen. Tvert imot (mine uthevinger):

Koning, Engels, Verdurmen og Vollebergh (2010) fant at både lav debutalder, sporadisk bruk og regelmessig bruk av alkohol var assosiert med tolerante regler og holdninger hos foreldrene. Denne assosiasjonen var gjeldende både når foreldrene selv rapporterte sine regler og holdninger, og når ungdommene rapporterte sin oppfatning av foreldrenes regler og holdninger. I en svensk studie (Koutakis, Stattin & Kerr, 2008) var tenåringer med foreldre som tillot dem å bruke alkohol, langt oftere beruset enn tenåringer med foreldre som ikke tillot bruk av alkohol, og i en amerikansk longitudinell studie (Tucker, Ellickson & Klein, 2008) førte det å vokse opp i «permissive households» (familier med liberale/ettergivende regler og holdninger) til høyt alkoholforbruk i ungdomstiden.

I en longitudinell studie av Walls, Fairlie og Wood (2009) fant man at foreldres aksept (parental permissiveness) av alkoholbruk predikerte både økt ukentlig alkoholbruk, episoder med tydelig beruselse og alkoholrelaterte problemer blant collegestudenter. Wood, Read, Mitchell og Brand (2004) viste at når foreldrene uttrykte misbilligelse og hadde klare regler om at bruk av alkohol/rusmidler ikke var tillatt, drakk tenåringen mindre. Det samme viste Van der Vorst, Engels, Meeus og Dekovi? (2006a) i en omfattende nederlandsk longitudinell studie: tydelige strenge regler (strict rules) mot bruk av alkohol var her klart relatert til utsatt debutalder.

Rapporter fra norske ungdomsundersøkelser har også vist at restriktive foreldreregler for bruk av alkohol blant ungdom (som f.eks. «Får ikke lov å drikke før 18 år» eller «Ikke i det hele tatt») er assosiert med mindre drikking , sjeldnere tilfeller av beruselse og sjeldnere bruk av andre rusmidler, enn liberale regler (som f.eks. «Kommer an på min oppførsel», «Kan gjøre som jeg vil» eller «Får ikke drikke før jeg er 16 år») (Bolstad, Skutle & Iversen, 2008; Iversen et al, 2010).

Enkelte foreldre lar til og med barna smake alkohol hjemme, eller sender med dem alkohol på fest, i tro om at det skal gjøre at de drikker mindre og mer ansvarlig. Det funker heller ikke særlig bra:

Ideen om å «lære» ungdom å drikke gjennom å servere dem alkohol hjemme før de har fylt 18 år eller la dem få med seg alkohol på «fest», kan kanskje virke plausibel, men i praksis ser dette ut til å virke mot sin hensikt – selv om det praktiseres med de beste intensjoner. Både drikking hjemme og drikking utenfor hjemmet var forbundet med problemer med senere alkoholbruk i en longitudinell studie utført av Van der Vorst, Engels og Burk (2010), og om ungdommene drakk sammen med sine foreldre, fikk veiledning i hvordan de skulle drikke, eller drakk sammen med sine bestevenner, gjorde ingen forskjell. Artikkelforfatterne konkluderte med at hvis foreldre ønsker å redusere faren for at deres barn blir storforbrukere av alkohol senere, er det viktigere å utsette debutalderen enn å «veilede dem» i hvordan de skal drikke.

Ungdom som fikk alkohol med seg på fest, eller ble skjenket alkohol hjemme, drakk betydelig mer enn de som ikke fikk i en svensk studie (Lundborg, 2007) og i en amerikansk studie (Foley, Altman & Durant, 2004). Norske skoleundersøkelser viser at ungdom som får alkohol av foreldrene (enten servert hjemme eller til å ha med på fest), drikker mer og debuterer tidligere enn dem som ikke får (Bolstad et al., 2008; Iversen et al., 2008; Iversen et al., 2010; Skutle, Iversen, Bolstad & Knoff, 2006), mens Pape og Storvoll (2005) fant et litt mer nyansert bilde, der det først og fremst var ungdom som hyppig fikk alkohol av foreldrene, som skilte seg ut med et høyere alkoholforbruk.

En amerikansk studie fant tilsvarende problemer:

While many adults believe that allowing their children to have a sip of alcohol at home under supervision is a healthy way to encourage responsible drinking, a new study from Yale University has found the opposite.

In fact, a new study published in the journal Alcoholism: Clinical & Experimental Research, found that the younger people are when they have their first drink, the more likely they are to develop problems with drinking in adulthood.

[…]

Researchers explained that adolescents who had their first sip of alcohol at age 15 were at a greater risk for heavy drinking and alcohol problems than adolescents who took their first drink at age 17.

The latest findings support past studies that found a link between an early age of first drink and negative alcohol-related outcomes like impaired brain development, drug abuse, cirrhosis of the liver and risky sexual behaviors.

Det er altså mye som tyder på at det å vise barn at man drikker alkohol, det å ha en liberal holdning til alkohol, og det å gi barna alkohol, alle bidrar til at de vil drikke tidligere og mer enn ellers. Og det setter barnet ditt i fare.

Jo lenger man klarer å utsette alkoholdebuten, jo bedre er det for barnet ditt.

4) Men er det så farlig da?

Jona synes ikke det å være litt beruset foran barna er så farlig:

Også er det argumentet om at vi oppfører oss annerledes etter ett par glass vin.

Hva med når jeg er høy på sukker fra julekaker og brus? Klin edru, men ganske så tullete og flirete.

Eller når jeg er stresset på grunn av julesteken som ikke blir ferdig i tide? Da oppfører jeg meg ganske annerledes, og sikkert verre enn etter et lite glass rødvin under middagen.

(Vel, for det første blir man ikke «høy» av sukker. Det er en myte. Men vi lar det ligge her.)

Det å være stresset er en naturlig menneskelig reaksjon som barna kan forstå. Det er vesensforskjell på å se foreldre med det glassaktige blikket, og på å se foreldre stresset fordi julesteken ikke blir ferdig. Stress er noe barnet selv kan relatere til. Det er en naturlig følelse de kan forstå. Alkoholrus er ikke det.

Og uansett er det ikke slik at «two wrongs make a right». Fordi man kanskje oppfører seg på ubehagelig vis når man er stresset, så trenger man ikke gjøre det verre ved å atpåtil oppføre seg rart fordi man er beruset.

Jona ser ut til å tro å det ikke egentlig er noe problem å ta et glass vin foran barna så lenge man oppfører seg skikkelig:

Mange av oss bør sikkert avstå helt mens barna er våkne, eller eventuelt avstå fullstendig, slik ekspertene råder oss til. Noen av oss klarer å la det bli med et glass uten at det gir ungene traumer, og andre igjen spør hvorfor det ene glasset ikke bare kan droppes.

Jeg blir avholds denne julen uansett, grunnet min voksende midje. Men fornuftig, moderat alkoholforbruk rundt mine barn synes jeg er helt i orden. Blir det mer enn det, og stemningen blir upassende for dem, sier jeg selvsagt ifra.

Men som vi nå har sett, er dette naivt. Joda, for de fleste går det helt bra. Du er neppe noe dårlig forelder selv om du skulle finne på å ta en øl eller et glass vin med barna til stede. Men du skal ikke bille deg inn at det er fullstendig uproblematisk. Det vil statistisk sett øke risikoen for at dine barn vil begynne å drikke tidligere og mer enn de ellers ville gjort.

Og da er vi ved det kanskje viktigste spørsmålet: Er det egentlig så farlig?

Er det virkelig så farlig om ungdommer utforsker alkohol i ung alder? Mange av dere som leser dette gjorde det sikkert selv, og følte at det gikk bra med dere. Når jeg har blogget om dette tidligere, er ofte responsen at mange av leserne ikke helt forstår hvorfor det skulle være et problem at ungdom drikker. Alle ungdommer drikker vel? Og det går jo stort sett bra?

Ja, det går som regel bra. Heldigvis. Du kan sikkert også gå gjennom et helt liv uten å bruke setebeltet i bilen, og klare deg helt fint. Men statistisk sett ser vi likevel at det er en enorm fordel å bruke setebeltet. Det er bra for liv og helse – statistisk sett. Det samme gjelder for alkohol. Hvis du oppfordrer ditt barn til å ha på seg setebeltet, bør du av de samme årsaker ha en restriktiv holdning til alkohol.

Ser vi på de store tallene, finner vi en del svært uheldige sammenhenger.

Hold deg fast:

Ungdom som er fulle er mer utsatt for seksuelle overgrep.
Ungdom som har sett sine foreldre beruset flere ganger er mer utsatt for seksuelle krenkelser.
Av alle voldsskader som ble behandlet på Oslo legevakt i løpet av ett år, var nesten to av tre (64%) av de voldsskadde alkoholpåvirket (Melhus & Sørensen, 1997). En tilsvarende andel (70%) av pasientene med voldsskader ved legevakten i Bergen var alkoholpåvirket (Steen & Hunskaar, 1997).
En rekke studier blant ungdom og voksne viser at sannsynligheten for å utøve vold øker med økende alkoholinntak og med økende beruselsesfrekvens (Room & Rossow, 2001; Rossow, 1996).
En tilsvarende sammenheng ser man også for risikoen for å bli utsatt for vold. Det betyr at jo mer man drikker og jo oftere man er beruset, desto mer sannsynlig er det at man utøver vold og at man utsettes for vold. Dette er funnet både i studier blant ungdom (Bye & Rossow, 2008; Pape, Rossow, & Storvoll, 2008; Rossow, Pape, & Wichstrøm, 1999) og i den voksne befolkningen (Rossow, 1996).
Norske beregninger tyder på at voldsbruk hos ungdom forekommer i rundt 1% av drikkesituasjoner, og at jo mer man drikker og jo oftere man drikker seg beruset, desto større er sannsynligheten for at man utøver vold, og desto større er også sannsynligheten for at man blir utsatt for vold.
Både internasjonal og nasjonal forskning viser en klar sammenheng mellom alkoholkonsum og vold. I nærmere 80 prosent av alle voldstilfellene i de nordiske landene er voldsutøver, voldsoffer eller begge parter alkoholpåvirket.

OK, greit, men dette handler vel bare om problemungdommen. De som har foreldre med rusproblemer?

Nei:

Selv om risikoen for voldsbruk og voldsutsatthet er høyest blant dem med høyt alkoholinntak og hyppig beruselse, er det imidlertid ikke slik at mesteparten av den alkoholrelaterte volden utøves av en liten gruppe aggressive og hyppig berusete personer. Tvert i mot ser det ut til at mer enn halvparten av den alkoholrelaterte volden kan tilskrives det store flertallet av alkoholkonsumenter som ikke er i høyrisikogruppen, men som nå og da drikker seg beruset og som noen ganger utsetter seg selv eller andre for skader i fylla (Rossow & Romelsjö, 2006; Skog, 1999).

Dette var bare risikoaspekter som også gjelder ungdommer. Men det å begynne å drikke alkohol tidlig fører også mer langsiktige problemer med seg:

En av fire menn som dør før de er 30 år dør av alkoholrelaterte skader.
Litt over 3% av alle dødsfall på verdensbasis skyldes alkohol. I høyinntektsland (som Norge) regner man med at rundt én av femti dødsfall skyldes alkohol.
Om lag elleve prosent av brystkrefttilfeller er forårsaket av alkohol. (Hører dere kvinner?)
En studie av 250 domfelte for drap/drapsforsøk i Norge i perioden 1980–1989 viste at tre av fire gjerningsmenn og halvparten av ofrene var alkoholpåvirket (Bødal & Fridhov, 1995).
Vold i parforhold øker med hyppig alkoholberuselse, barn med foreldre som drikker seg fulle ofte er mer utsatt for vold, og man antar at rundt 25-50% av alle voldstilfeller kan tilskrives alkoholbruk, altså at alkohol er en direkte årsak.
Mellom 50 000 og 150 000 barn og mellom 50 000 og 100 000 ektefeller/partnere bor sammen med personer med et risikofylt alkoholkonsum i Norge. Mer enn 130 000 har i løpet av livet opplevd ulike negative konsekvenser av foreldres eller partners alkoholproblemer.

Og når det gjelder kreft finnes det ikke noe som heter ansvarlig alkoholkonsum, i følge World Cancer Report for 2014. Det finnes nemlig ingen trygg nedre grense for alkoholinntak med tanke på kreftrisiko. Jo mer man drikker, jo verre er det, men det finnes ikke noen grense man kan holde seg under hvor man ikke øker kreftrisikoen.

(Men er ikke det å drikke «godt for hjertet»? Vel, kanskje. Men dokumentasjonen på risiko er langt sterkere enn dokumentasjonen på helsegevinst er. Og helsegevinsten får man bare ved et helt spesielt drikkemønster som de færreste av oss har, så det er mest av alt en dårlig unnskyldning for å drikke.)

Alkohol har også andre samfunnsmessige konsekvenser, som vi alle må betale for:

I 2001 ble det beregnet at alkoholrelatert sykefravær blant unge arbeidstakere kostet samfunnet 1,7 milliarder kroner årlig. Mesteparten av fraværet (81%) var hos personer som drakk moderat.
Beregninger tyder på at mellom 5 og 14 % av alle barn vokser opp med foreldre med et risikofylt alkoholkonsum. I tillegg til de alvorlige skadene barn kan få i fosterlivet som følge av mors alkoholbruk, vil en oppvekst preget av foreldres alkoholmisbruk i mange tilfeller innebære sosial isolasjon, redusert omsorg, oppmerksomhet og ivaretakelse av barnas behov.
Hele 7 prosent av tapte friske leveår i høyinntektsland skyldes alkohol.
En av fem innleggelser på norske sykehus skyldes alkoholrelatert sykdom eller skade.

Og da har vi ikke engang begynt å snakke om fyllekjøring…

Så ja, det er farlig. Det er ikke uproblematisk at barna ser deg drikke. Det krever kanskje at du klarer å tenke noen konsekvensmessige steg fremover i tid, men rent statistisk er sammenhengen ganske klar.

Det er derfor et problem hvis du som forelder har liberale holdninger til alkohol og gjerne også drikker alkohol med barna til stede. Det gjør at barnet ditt statistisk sett vil begynne å drikke tidligere, drikke mer, og dermed høyne risikoen for å bli utsatt for vold, utøve vold, bli utsatt for seksuelle overgrep, i tillegg til en rekke helseskader.

5) Og forresten…

Det handler til syvende og sist om et kollektivt ansvar. Vi kan alle være enige om at alkohol er et stort samfunnsproblem. Med tanke på hvor mye vold, drap, partnervold, seksuelle overgrep, andre kriminelle handlinger og sykdom som skyldes alkohol, kan man vanskelig si at dette er uproblematisk.

Så hvordan endrer vi på dette? Hvordan kan vi bidra til å gjøre verden litt bedre? Vel, ved å redusere det totale alkoholkonsumet i samfunnet. Og hvordan gjør man det? Ved å drikke mindre selv, og føre en restriktiv holdning til alkohol videre til sitt avkom.

Dette handler om det som kalles totalforbruksteorien:

Totalforbruksteorien, som ligger til grunn for norsk alkoholpolitikk, antar at det er et konstant forhold mellom totalforbruk og skadelig forbruk. Det innebærer at når alkoholforbruket øker i befolkningen, øker også andelen med et problematisk forbruk tilsvarende. Dermed øker også sannsynligheten for skader og ulykker knyttet til forbruket.

Det betyr også at «normalkonsumentene» er med og påvirker antall storkonsumenter og dermed omfanget av alkoholproblemer i samfunnet. Jo mindre du og jeg drikker, jo færre vil drikke for mye.

Vi må selv ta ansvar. Det kan virke diffust, og det kan virke som om dette ikke er ditt problem, men til syvende og sist er det likevel det. Ditt problem. Vårt problem. Når jenter voldtas, når koner bankes opp, når gutter blir slått helseløse, når noen kjører seg i hjel, når noen dør av kreft, så skyldes det alt for ofte alkohol. Og jo mindre vi som samfunn totalt sett drikker, jo færre med et usunt alkoholkonsum vil samfunnet ha, og jo færre tragiske hendelser vi vi som samfunn oppleve.

Derfor vil ditt forhold til alkohol, og det forholdet til alkohol som du gir dine barn, være med på å forme fremtiden til ditt barn. Ved å ikke drikke med barn til stede, senker du risikoen for at de vil drikke mye, noe som rett og slett vil gjøre verden til et tryggere og bedre sted for både dem og oss andre.

Les også:

Helsedirektoratet: Kunnskapsgrunnlag Alkohol

Relateterte bloggposter:
Det naturlige er at barna dine dør
Kan man dø av å drikke rett fra brusboksen?
Er lettbrus farlig å drikke?
Noen flere tanker og forskning rundt alkohol og foreldreansvar
Noen tanker om alkohol og foreldreansvar
Vaksinér barna dine!
Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
Farlig å drikke Coca Cola?
Småbarn tvunget til sex foran hundre voksne
Alkohol og tobakk mer skadelig enn cannabis og ecstacy.

Gladsak fra HateGate19-gruppen

Tidligere i kveld dukket en posting opp i gruppen:

Etterhvert tydet heldigvis ting på at hun rakk det:

Litt mørkt bilde, men på lappen hun fant i setet sitt står det:

Kjære Ingeborg,

Denne er til deg! Du rakk det :-)

Hilsen crewet ombord

…og så vidt jeg kan se ligger det et par konfektbiter eller sukkertøy med lappen.

Fantastisk, eller hva? :-)

Ingen relaterte bloggposter.

Hairbell – atter et produkt som lover mer enn det kan holde

Innen hudpleie, hårpleie, slankepiller og kosttilskudd er det ekstremt mye svada. Alt er i praksis humbug, men produsentene er ofte flinke til å få det til å virke som om det finnes vitenskapelig dokumentasjon for effekt.

Det vises ofte til studier som skal ha demonstrert at produktet virker som lovet, og de lenker til og med til studiene slik at potensielle kjøpere kan sjekke selv. Det gjør de færreste, selvsagt. Det holder å vite at studiene finnes, ikke sant? Selgerne ville vel aldri lenket til studiene om de ikke holdt hva de lovet?

Vel, slike studier holder så godt som aldri hva de lover. Det er som regel studier kjøpt og betalt av produsenten selv, og enkelte forskere og forskningsinstitutter ser ut til å leve av å koke sammen studier som beviser den effekt oppdragsgiver ønsker.

Et eksempel på dette er hårproduktet Hairbell:

Produktet lover 3 ganger raskere hårvekst!

HAIRBELL har gjennom kliniske tester vist at hårveksten øker opptil tre ganger. I løpet av fire måneder kan håret vokse mer enn det normalt gjør på ett år. Det kommer til å gi deg vakkert, blankere og sterker hår. Tester utføres av Dr. Plantard, fra CHU i Limoges.

Etter 28 dager viser resultatene:

En maksimal vekst på 4,5 cm.

En gjennomsnittlig vekst på 2,9 cm.

​Tenkt på at normalt hår vokser 1,5 cm per måned i gjennomsnitt.

De skriver at denne effekten er «bevist og er testet på alle hårtyper». La oss se hva slags dokumentasjon de har for å hevde at denne fantastiske effekten er bevist.

Den første studien de viser til beskrives slik:

Tester utført av Spincontol, et uavhengig laboratorium. Protokoll: utført på pasienter som representerer 60 av den franske befolkningen på en periode på 28 dager, måling av hver pasients hår i etterkant. Tretti pasienter benyttet produktet daglig og 30 pasienter har ikke benyttet noen hårbehandling. Resultatet viser at den gruppen som benyttet produktet daglig hadde en en vekst på 123% høyere enn gjennomsnittet som ble målt fra kontrollgruppen.

OK, så de fant en hårvekst hele 123% høyere enn gjennomsnittet. Imponerende. Men om vi tar en kikk på selve studien, finner vi en litt annen sannhet. Det forskerne fant var ingen statistisk signifikant forskjell mellom de som brukte produktet og de som ikke brukte det etter 28 dager.

Ingen forskjell. Null effekt.

Så hvordan kan de hevde at det ga 123% raskere hårvekst? Vel, ved å bedrive litt cherry picking av dataene kan man presentere det resultatet man vil.

I studien var det nemlig én deltaker med noen hårstrå som vokste fortere enn gjennomsnittet. Ti av hans/hennes hårstrå var blitt 23% lenger enn snittet i løpet av 28 dager. Men om man så på håret til alle de 30 som testet produktet, fant man altså ingen effekt.

Men de slutter ikke med datajuksingen der. For å manipulere frem et slags positivt resultat har de også brukt data fra de personene hvor håret vokste mest i behandlingsgruppen, totalt 18 personer, og sammenlignet med snittet av alle i kontrollgruppen. På den måten hevder de å ha funnet en 7,1% større hårvekst totalt sett.

Hadde de sammenlignet de personene med raskest hårvekst i testgruppen med de personene med raskest hårvekst i kontrollgruppen, ville nok denne effekten forsvunnet. Bare når de sammenligner et utvalg, som kun innholder de med raskest hårvekst, med gjennomsnittet, finner de en effekt. Men denne effekten har neppe noe med produktet å gjøre. Det handler bare om at folk har hår som gror i ulikt tempo, og sammenligner man de med rask hårvekst med alle andre, vil man finne at deres hår vokser raskere. Ikke veldig sjokkerende.

Det studien viste var altså at når man så på alle deltakerne, så fant man ingen forskjell i hårvekst. Kun hvis man plukker ut de med best hårvekst og sammenligner med alle andre, fant man en ørliten forskjell i vekst.

Hvordan de likevel får får denne forskjellen 7,1% til å bli «tre ganger raskere hårvekst», er beyond me…

Andre svakheter ved studien

På toppen av det hele var det ingen randomisering (altså tilfeldig utvalg av deltakere i de to gruppene) og ingen blinding.

Manglende randomisering betyr at de med best hår gjerne kan ha blitt plassert i testgruppen, mens de med dårligst hår kan ha blitt plassert i kontrollgruppen. Bevisst eller ubevisst. Manglende blinding gjør at de som har målt hårstråene har visst hvilke personer som har brukt produktet og hvilke som ikke har brukt det, noe som kan påvirke valg av inkluderte hårstrå og målingene av disse hårstråene i favør av at produktet virker.

I nettbutikken kan man lese videre:

Omfattende kliniske tester om Hairbell finnes og kan nedlastes på disse linkene

Men på den ene lenken som finnes, finner jeg kun den ene testen utført av Spincontol. De formulerer seg som om det finnes mange studier, men klarer bare å vise til én studie – som altså ikke fant noen reell effekt.

De omtaler spesifikt en annen test utført av SEDERMA, men denne synes å være umulig å oppdrive. Ingen slik studie er listet på oversikten over vitenskapelige publikasjoner hos SEDERMA selv.

Påstanden om at håret kan vokse hele 3 ganger raskere synes å være basert på tester utført av en «Dr. Plantard, fra CHU i Limoges», i følge nettsiden. Litt googling viser at dette ser ut til å være Dr Yves Plantard, men jeg finner ingen tilgjengelige publikasjoner fra ham knyttet til Hairbell. Namedropping uten relevans, altså.

En annen stor svakhet med studien, som også er nevnt i artikkelen, er at forsøkspersonene ikke var sin egen kontroll. De burde altså ha testet de samme personene i en 28 dagers periode med og uten bruk av Hairbell. Da hadde de sett om personen bare hadde rask hårvekst generelt, eller om det var Hairbell som fikk håret til å vokse raskere. Ved å bare sammenligne ulike enkeltpersoner eller subgrupper mot hverandre og mot gjennomsnittsverdier, kan man ikke si noe om effekten til produktet.

Konklusjon

Det er ganske åpenbart at dette er atter et eksempel på misbruk av kliniske studier i et forsøk på å gi produktet et vitenskapelig alibi. Og mange lar seg lure, skal man tro kommentarfeltet og tilbakemeldingene.

Enkelte som har testet produktet hevder at håret deres nå vokser mye raskere enn før, noe jeg vil anta mest av alt kan tilskrives en slags «placeboeffekt» hvor de føler at produktet virker fordi de ønsker at det skal virke – og fordi de har betalt så latterlig mye penger for shamboo/balsam at de nesten bare må forsvare produktet. Kognitiv dissonans, kalles det.

Jeg håper denne bloggposten kan virke som en nyttig påminnelse om at når denne type hår-/hud-/slankeprodukter prøver å vise til «kliniske studier», så bør man normalt være særdeles skeptisk. Ikke ta noe for gitt før du har nilest studiene og sett hva de egentlig viser.

Som regel vil du da oppdage at:

a) det overhodet ikke finnes noe grunnlag for påstandene i markedsføringen i de vitenskapelige publikasjonene de henviser til.

b) de vitenskapelige publikasjonene ikke finnes i det hele tatt.

c) forskere som er omtalt ikke eksisterer eller ikke har utført forskning på det spesifikke produkt.

d) studiene er «rigget» for å gi det resultatet produsentene ønsker.

Husk: Høres det for godt ut til å være sant, så er det som regel det.

Relateterte bloggposter:
PPS: Bloggdask til atter en sak om dyretolking
Dyretolker feiler spektakulært atter en gang
Tim Minchin – Storm – atter en gang
Sharia-lover i Norge? Neppe, Vidar Kleppe.
Religiøs overtro tar liv atter en gang

Kringkastingsrådet svarer på klagebrev etter vaksineinnslag

Det var mange som reagerte hardt og kjapt på at Hans K Gaarder fikk delta som en av to parter i en debatt om vaksiner på NRK Her og Nå, 8. desember. Jeg skrev en bloggpost samme kveld, som i skrivende stund er delt nesten 9000 ganger og lest rundt 60.000 ganger.

I bunnen av nevnte bloggpost lenket jeg til Kringkastingsrådet sitt klageskjema og oppfordret de som ønsket å klage på NRK sin avgjørelse om å benytte seg av dette. Det har ført til rekordmange klager til NRK.

Etter en samtale med rådssekretær Erik Berg-Hansen i Kringkastingsrådet, ble vi enige om at NRK kunne publisere et felles tilsvar til alle klagere her i bloggen min, i håp om å nå flest mulig av de over 500 personer som har sendt inn klage:

Kringkastingsrådet rapporterer at rådet har mottatt mer enn 500 klagebrev på innslaget i Her og Nå 8. desember som omhandlet den såkalte HPV-vaksinen. I følge rådssekretæren i Kringkastingsrådet er det åpenbart at mange klagene er utløst av kommentaren Gunnar Tjomlid skrev i sin egen bloggpost samme kveld om Hans Kristian Gaarder. Ettersom det er for tidkrevende for Kringkastingsrådet å gi tilbakemelding til hver og en av klagerne, ønsker rådet å benytte denne noe uvanlige kanalen til en kort informasjon:

Kringkastingsrådet takker for det store engasjementet rundt denne saken. Klagebrevene blir nå rutinemessig videresendt redaksjonsledelsen i Her og Nå for tilsvar. Deretter vil Kringkastingsrådet på fritt grunnlag ta stilling til videre oppfølging. Rådet har for øvrig merket seg at NRK allerede har beklaget offentlig bruken av Gaarder i vaksinedebatten. Et konsentrat av klagene blir lagt ved saksdokumentene til neste rådsmøte som er torsdag 22. januar. I tillegg til rådets 14 medlemmer, er også NRKs øverste ledelse alltid til stede på disse møtene.

Erik Berg-Hansen

Rådssekretær

Kringkastingsrådet

Del gjerne denne bloggposten til folk du vet har klaget, slik at de får lese svaret og får informasjon om saksgangen videre.

Dagbladet: Skapte rekordstor klagestorm til Kringkastingsrådet

Relateterte bloggposter:
Trude Helén Hole stiller spørsmål om vaksiner. Jeg svarer.
Hermer NRK etter meg?
Ateistene svarer Rick Perry
UndreAlvin spør. HelseGunnar svarer.
Oversikt over bloggposter etter tema
Nuform svarer på min kritikk – og jeg er ikke imponert
Nuform svarer på mail… bare ikke på min
FBI svarer på VitaeLab sin PFU-klage
Hvileløs jakt etter det riktige straffenivået
Healing mot kreft – TV2 svarer

Placebodefekten – Juleaksjon

Det nærmer seg jul, og den perfekte julegave til alle som er opptatt av vitenskapsbasert helsekunnskap, kritisk tenkning og vitenskapelig metode er boken «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker».

Boken er selvsagt også en nyttig gave til de som kanskje har en overdreven tro på at egne (eller andres) opplevelser og erfaringer beviser at en alternativ behandlingsmetode virker. Hvis du kjenner noen som trenger en gjennomgang i kritisk tenkning, kan Placebodefekten være gaven du bør kjøpe til dem.

Her er hva noen lesere har sagt om boken:

«Den er mesterlig! Jeg er forelsket i den.»

- Erik Tunstad på lanseringsfesten for Placebodefekten på Litteraturhuset, 9. oktober 2013

«Anbefalt lesing – endelig en ikke-arrogant god bok om alternativ behandling!»

- Psykologistudent @eivorb (Eivor Berg) på Twitter

«Anbefaler Placebodefekten av @CiViX. Norges svar på Ben Goldacre. Imponerende grundig og godt formidlet.»

- Psykolog og forsker Silje Endresen Reme på Twitter

«Skal man bare lese en skeptikerbok i livet, må det bli denne.»

- Ole Erik Thingstad

«Har lest ut #Placebodefekten av @CiViX. Fantastisk godt skrevet, morsom og opplysende. Anbefales til absolutt alle.»

- @nesrhten på Twitter

Kriminelt spennende! […] Fantastisk viktig bok – især for oss helsearbeidere!

- Ulf Borthen, Redaktør i Helsefagarbeideren

«Skal du kun kjøpe én bok i år, må det bli #Placebodefekten av @CiViX»

- Lege @WasimZahid på Twitter

«Placebodefekten av @CiViX er en glimrende bok, folkens! Smart skrevet, lærerik, tankevekkende og ofte morsom! Anbefales varmt! #kvalitet»

- Lege @HegeBreivik på Twitter

«Placebodefekten var en positiv overraskelse. Forbausende få frådende rants, behagelig mange veloverveide argumenter. Bra arbeid, @CiViX!»

- @morten_lode på Twitter

Og forresten, noen tar den helt ut: Forleden dag var det en som bestilte 10 signerte eksemplarer som han ville gi til venner og familie i jul! :-)

Jeg er ingen stor fan av julegaver selv, derfor ønsker jeg at de som velger å kjøpe Placebodefekten i julegave også sørger for at det drypper på de som virkelig trenger vår hjelp. I samarbeid med Humanist Forlag kjører jeg derfor i år en juleaksjon: Hvis du bestiller boken din på humanistforlag.no i perioden 11.-15. desember, vil 25% av prisen gå til å støtte det fantastiske arbeidet Leger uten grenser gjør.

(Bestiller du senest den 15. desember, vil også forlaget sørge for at boken din sendes til deg innen julaften slik at du rekker å legge den under treet.)

Bestill Placebodefekten her!

Du finner omtaler/bokanmeldelser og mer informasjon om boken her.

Relateterte bloggposter:
Leseranbefaling av Placebodefekten
Kulturrådet kjøper inn Placebodefekten!
Placebodefekten – Kriminelt spennende!
En alternativtilhengers anmeldelse av Placebodefekten
«Placebodefekten» nr 1 på iTunes!
Ymse nyheter og info
Boken «Placebodefekten» er nå i salg!
Placebodefekten kan nå forhåndsbestilles!
Bok: Placebodefekten
Placebodefekten som e-bok

NRK setter ny norsk rekord i falsk balanse

I ettermiddag kunne vi høre en debatt om HPV-vaksinen på NRK Her og nå. Debattantene bestod av Hans K Gaarder, presentert som «uavhengig forsker» av programleder (og som «helseforsker» av seg selv), og Sveinung W Sørbye, presentert som overlege og forsker ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

To forskere skal altså debattere om det å gi HPV-vaksinen til norske jenter er å spille russisk rulett med deres liv. Vi har en «forsker» som er kritisk, og en forsker som er positiv. Det høres rettferdig ut. Det er viktig å ha en representant for begge sider av en sak. Det vet enhver god journalist.

Hans K Gaarder

I det røde hjørnet finner vi den vaksinekritiske helseforskeren, Hans K Gaarder, redaktør på konspirasjonsnettstedet Nyhetsspeilet. Han har aldri utført noe medisinsk forskning, har aldri publisert en eneste vitenskapelig artikkel, og kan bare kalle seg forsker i den betydning av ordet som man finner i den ordboken hvor «murstein» er definert som «grønt, sfærisk objekt som er lettere enn luft».

Gaarder er ingen helseforsker. Han har derimot skrevet mye om mangt, bl.a. følgende artikler på Nyhetsspeilet:

Her kan vi lese at det finnes hvertfall fem typer fri energi, altså energi som kommer ut av ingenting, noe som er en umulighet i den virkelige verden. I Gaarders verden undertrykkes slik kunnskap av en global konspirasjon slik at vi stakkarer fortsatt må betale for energien vi bruker.

Gaarder er overbevist om at myndighetene dusjer befolkningen med gifter blandet inn i flybensin og modifiserer været ved hjelp av avansert (ikke-eksisterende) teknologi. Den samme teknologien som også forårsaker tsunamier og jorskjelv og sånt. Vi er så lettlurte.

Gaarder mener at terroraksjonen 22. juli 2011 var iscenesatt og at Breivik ikke var alene om handlingene. Folket er ført bak lyset atter en gang!

«Riksavisene Aftenposten, Dagsavisen, VG og Dagbladet vil bli slått sammen til én blekke ved navn CIA-Nytt», skriver Gaarder. Artikkelen er publisert 1. april, men er det ment som en aprilspøk? En kikk i kommentarfeltet gjør at det som åpenbart virket som satire, viser seg å være seriøst ment likevel.

Og forresten mener selvsagt Gaarder at f.eks. Boston-bombingen også var en iscenesatt terroraksjon – akkurat som i NYC 9/11-2001, London 7/7-2005 og Oslo 22/7-2011 osv.

Jepp. Gaarder er ikke snauere enn at han intervjuer en menneskelig representant for en intergalaktisk organisasjon som representerer ulike raser og stjernesystemer. De fleste av disse er 4., 5. og 6. dimensjonale skapninger. Intervjuobjektet har reist i tid, og kan også fortelle oss om bl.a. reptilskapningene som bor på jorden kamuflert som mennesker.

Gaarder mener selvsagt at det var flere skyttere på Utøya 22/7-2011 enn bare Breivik.

På Nyhetsspeilet kan vi lese mange artikler hvor Gaarder skriver om Illuminati, som er de som egentlig styrer alt som skjer på kloden. Og ja, forresten, mennesker kan også levitere (sveve) hvis de bare bruker bevisstheten riktig.

Den uavhengige helseforsker Hans Gaarder har kommet til den konklusjon at tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre er en kyborg, altså en robot dekket av menneskehud.

(Igjen er denne publisert 1. april, men i kommentarfeltet skriver Gaarder mer om «kyborgiseringen av menneskeheten» og skriver at selv om artikkelen er en aprilsnarr, så finnes utvilsomt bioroboter/kyborger…)

Skal vi tro Gaarder kan CIA styre tankene våre, og dermed kontrollere vår vilje og gjøre oss til en slags menneskelige roboter. Skumle greier.

Ytterligere kommentar er vel overflødig.

Myndighetene vil ha oss til å tro at Osama bin Laden ble drept 2. mai 2011. Gaarder vet selvsagt at det er en løgn. bin Laden ble egentlig drept mange år tidligere.

Estonia-katastrofen var selvsagt ingen ulykke. (Ulykker skjer aldri i Gaarders verden. Det er alltid myndighetene – eller Illuminati eller jødene – som står bak.)

Helseforsker Gaarder kan fortelle oss at cellgift ikke virker, strålebehandling gir bare mer kreft, og Rosa Sløyfe-aksjonen er et komplott fra legemiddelindustrien for å tjene mer penger. (Og det finnes selvsagt mange naturlige kurer for kreft, men De vil ikke at du skal vite det.)

Lady Gaga er bare en av mange kjente artister som egentlig er en del av Illuminati sin plan om å hjernevaske oss.

Titanic ble senket av Jesuittordenen. Og Illuminati. Alltid Illuminati.

HIV er ufarlig og AIDS finnes ikke.

Og sånn kan vi fortsette. Dette er bare er lite utvalg av Gaarders artikler og «forskning».

Sveinung W Sørbye

Så beveger vi oss over til det blå hjørnet. Der finner vi overlege, kreftforsker og patalog Sveinung W Sørbye. Han har publisert 7 medisinske fagfellevurderte forskningsartikler om HPV i medisinske tidsskrifter, i tillegg til å ha skrevet en rekke populærvitenskapelige artikler om samme tema.

Han jobber med kreftsyke til daglig. Analyserer vevsprøver, studerer HPV-viruset og har deltatt i norsk forskning på effekten av HPV-vaksinen hos unge, norske kvinner.

Kjør debatt!

Så her har vi altså NRK sitt forsøk på å skape en balansert debatt. Man tager en totalt virkelighetsfjern konspirasjonsteoretiker uten noen medisinsk kompetanse og lar ham «balansere» informasjonen fra en forsker med tung faglig medisinsk bakgrunn innen emnet som debatteres. På den måten får lytterne en balansert fremstilling av saken. Ikke sant?

Nei.

Nei, nei og atter nei!

Ved å gå frem på denne måten får lytterne en ekstremt falsk balansert fremstilling av saken. NRK gir et slags inntrykk av at vi snakker om en reell vitenskapelig kontrovers, en debatt hvor det er vektige kritikere på begge sider. Men det er feil. Det er løgn.

Det er bred medisinfaglig enighet om at HPV-vaksinen er trygg og effektiv. Minst 60 ulike land har uavhengig av hverandre konkludert, ut fra den beste tilgjengelig forskning og erfaring, at vaksinen er så trygg og så nyttig at de vil gi den til landets unge jenter – og i noen tilfeller også unge voksne kvinner og gutter.

Det finnes ingen balanse i denne saken. Det er ikke noe 50/50. Det er i beste fall 1/99 i favør av Sørbye sitt syn. Han taler for de 99%. Gaarder for den ene prosenten. Og da er jeg snill med ham.

John Oliver demonstrerte i en episode av sitt glitrende TV-program «Last Week Tonight» hvordan en balansert debatt om klima burde foregå. NRK kan ta lærdom av dette slik at de formidler kunnskap heller enn bare show-fakter.

Konklusjon

Falsk balanse i media er et problem. Det bidrar ikke til en balansert debatt, men derimot til en fryktelig skjev debatt. En debatt hvor lytteren forledes til å tro at temaet er faglig sett kontroversielt.

Tenk deg at man skulle ha et program om menneskets opprinnelse, og inviterer en ung-jord-kreasjonist og en evolusjonsbiolog i studio. Eller at man diskuterer andre verdenskrig og inviterer en Holocaust-benekter og en historiker i studio. (Nevnte jeg at nettstedet Gaarder er redaktør for selvsagt også stiller spørsmål ved om Holocaust kanskje var en løgn?) Eller at man skal ha et program om jordklodens utvikling over millioner av år, og har med en representant for Flat Earth Society og en geolog.

Jeg har tidligere skrevet om «Farlig falsk balanse i helsejournalistikk» i en sak hvor en kjent, norsk vaksinemotstander fikk være den kritiske part i en sak om vaksiner. Det er galskap. Det tilfører ingen verdi til nyhetssaken, fordi informasjonen denne part serverer oss ikke har noen som helst vitenskapelig grunnlag, tyngde eller relevans.

Den eneste funksjon det har er å forsøple en viktig debatt og grumse til informasjonen slik at lesere, lyttere og sere sitter igjen mindre kloke enn tidligere. Da har journalisten oppnådd det motsatte av det som skal være det sentrale for pressen, nemlig å spre korrekt informasjon og gjøre publikum bedre informerte – med et vitenskapelig fundament.

Her fortjener programleder i Her og nå en solid bloggdask. Dette var pinlig og skammelig. Heldigvis gjorde Sørbye en god jobb med å presentere de medisinske fakta, men å gi ham oppgaven med å skulle argumentere mot rent oppspinn kokt sammen av en mann som mener at Støre er en biorobot og AIDS ikke finnes, blir rett og slett absurd. Å gi Gaarder en plattform å uttale seg på i selveste NRK er direkte skammelig og totalt uansvarlig. La oss håpe det blir siste gang.

Hvis du også synes dette er en skandale, kan du sende din klage til Kringkastingsrådet ved å fylle ut dette skjemaet.

Oppdatering 10.12.2014: Kringkastingsrådet har nå publisert et felles tilsvar til alle klagere via min blogg. Les tilsvaret her.

Dagbladet: Skapte rekordstor klagestorm til Kringkastingsrådet

Les også:

Streiftog: Når konspirasjonsteorier blir normalisert

Vepsen: - Groteske påstander!

NRK: – Kanskje var angrepene på tvillingtårnene bare et filmtriks

Oppdatering:

Dagbladet har allerede en sak ute hvor de også lenker til denne bloggposten min.

Utdrag:

Da Dagbladet ringte Gaarder i kveld presenterte han seg som «seniorforsker ved institutt for helseforskning». Da han skjønte hva saken gjaldt sa han:

– Dere er ikke interessert i fakta, dere er tankepoliti for onkel etterretning. Og jeg tror ikke din papiravis kommer til å overleve neste år.

Gaarder sier han begynte å forske på helse i 1997.

– Ved hvilken institusjon?

– Jeg er uavhengig. I tillegg til helse har jeg også forsket på skjulte maktstrukturer, etterretningens rolle og hemmelig høyteknologi.

– Er forskningen publisert i internasjonale publikasjoner eller liknende?

– Nei, de er styrt av Illuminati og legemiddelkreftene er veldig mektige. Jeg har lagt ut mye på Nyhetsspeilet.

Relateterte bloggposter:
Kringkastingsrådet svarer på klagebrev etter vaksineinnslag
Farlig falsk balanse i helsejournalistikk
Homeopatetiske beskyldninger og grove usannheter fra rektor ved Norsk Akademi for Naturmedisin
Men så var han etnisk norsk. Han også.
Falsk grasrotaktivisme rundt aspartam?
Saltklypa #23 – Om månekollisjon og falsk balanse
Dermavito – enda en falsk mirakelpille
Kripos’ nye dilemma: Ekte eller falsk barneporno?
Svar fra Norsk Smerteforening
Terror – falsk utrygghet?

Noen ord om pressen, klarsynte og tannfeen

Spetalen sprer ubegrunnet frykt rundt HPV-vaksinen

Post hoc ergo propter hoc

Dette er et klassisk tilfelle av den logiske tankefeilen ofte kalt «post hoc ergo propter hoc»*. Det er latin for: Etter det, derfor på grunn av det.

Jeg har skrevet om dette mange ganger i denne bloggen. Det handler kort og greit om at selv om en hendelse skjer tidsmessig før en annen, gjerne ganske nært hverandre i tid, trenger ikke det bety at den første hendelsen forårsaket den andre.

Det er faktisk ganske sjelden slik. Ting skjer hele tiden uten at de har noe med hverandre å gjøre. I blant forårsaker hendelse A hendelse B, men som regel er det ikke slik.

Det er likevel nyttig for oss å se slike sammenhenger. Homo sapiens har hatt stor gevinst av å besitte en hjerne som etter å ha sett at hendelse B følger hendelse A, skjønner at neste gang hendelse A inntreffer, så vil sannsynligvis hendelse B inntreffe en viss tid senere. Det gir oss evnen til å se inn i fremtiden. Vi vet hva som vil skje, basert på det som allerede har skjedd.

Nytteverdien for Homo sapiens i å se slike sammenhenger mellom hendelser har vært så stor at vi nå ser slike sammehenger overalt. Selv der de ikke egentlig er. Det har nemlig vært mer gunstig å se slike sammenhenger én gang for ofte, enn én gang for lite, og derfor søker vi etter sammenhenger overalt rundt oss – og finner dem.

Dette er en automatikk vi aktivt må anstrenge oss for å overvinne. Det koster mental energi. Derfor aksepterer vi slik falske årsakssammenhenger så alt for lett. Det er intellektuell latskap. Kun aktivt hjernarbeid gjennom kritisk tenkning gjør at vi forstår hvordan ting egentlig henger sammen.

Den intellektuelle latskapen gir oss likevel en go’følelse. Det handler om å finne mening i kaoset. System i tilfeldigheter. Orden i universet. Vi liker ikke at noe er tilfeldig. Vi liker ikke å ikke forstå hvorfor noe skjer. Ikke føle at vi har kontrollen. Derfor trigges denne hjernefunksjonen gang på gang for å tilfredsstille vårt behov for å forstå hvilken A som førte til at B skjedde. Om årsakssammenhengen er feil, er mindre viktig, så lenge det føles godt.

Det er lett å forstå at Spetalen føler at han har funnet mening. Han har funnet orden og årsak til en uforståelig hendelse. En syk datter. Fordi barn blir aldri syke ellers, gjør de vel? Jo, det er jo nettopp det de gjør, og ofte vet vi ikke hvorfor.

Etter vaksineforsøket mot hjernehinnebetennelse for 25 år siden mente en del vaksinerte at de fikk ME av vaksinen. De ble jo dårlige ganske kort tid etter å ha fått vaksinen. For det enkelte individ føltes sammenhengen klar. Vaksinen måtte ha forårsaket denne triste skjebnen. Hjernen søker etter orden og mening. En skyldig. Noe vi kan rette en pekefinger mot. Tilfeldighetene elimineres. Det gir en slags trøst.

Men så ble dette analysert statistisk. Folkehelseinstituttet sammenlignet antall vaksinerte hos 200 ME-syke og 390 friske personer. Var det flere av de ME-syke som hadde mottatt vaksinen enn de friske? Nei. De fant også at ME hadde slått ut omtrent samtidig både hos de vaksinerte og uvaksinerte.

Det var altså ingenting som tydet på at vaksinen hadde forårsaket ME hos enkelte. De bare fikk det. Av seg selv. Kanskje av en infeksjon. Eller av ukjente årsaker. Sånn er livet.

Det samme så vi etter pandemivaksinen i 2009. Mange hevdet at Pandemrix førte til spontanaborter. De så det jo selv. Deres kone, søster eller datter spontanaborterte kort tid etter vaksinen. Det føles som en klar sammenheng. Helt til dette ble analysert statistisk, og man fant at like mange uvaksinerte opplevde spontanaborter. Vaksinen ga ikke flere tilfeller av dette. Det skjedde like ofte hos alle gravide kvinner.

En del av de som hadde fått vaksinen følte det måtte være en sammenheng, fordi det ga dem svar. Men de tok feil. De lot seg lure av tankefeilen «post hoc ergo propter hoc», de også.

* Les også: Om bilbelte og vaksiner

Myndighetene lurer oss!

Og sånn er virkeligheten for Spetalens datter. Hun føler seg syk. Spetalen mener sammenhengen er klar. Hans datter er tross alt bare en av mange som har opplevd bivirkninger fra HPV-vaksinen, skal vi tro ham:

- Med alle bivirkningene vaksinen har, så forstår jeg ikke hvorfor det ikke er fastlegen som setter disse vaksinene, sier Spetalen.

Spetalen er også meget kritisk til at det norske helsevesenet ikke informerer mer om de betydelige bivirkningene som kan oppstå hos jenter, som tar vaksinene.

Og videre:

- Leser man utenlandske nettsteder, ser man at det er tusenvis av alvorlige langtidsbivirkninger. Hvordan kan norske myndigheter unnlate å informere om dette? spør Spetalen.

Ja, hvorfor informerer ikke det norske helsevesenet om disse «betydelige bivirkningene» fra HPV-vaksinen?

Svaret er enkelt: Fordi de ikke finnes.

* Les også: Risikobløff om HPV-vaksine

Det er utført hvertfall tre store studier som har forsøkt å se om vaksinen gir alvorlige bivirkninger.

Den første studien undersøkte rundt 350 000 doser fordelt på 190 000 jenter i California, USA, for å se om det oppstod bivirkninger kort tid etter de fikk vaksinen. Med unntak av at noen jenter besvimte (som med alle andre vaksiner) og noen fikk en forbigående infeksjon i huden, fant man ingen bivirkninger som kunne knyttes til HPV-vaksinen.
Den andre studien undersøkte nesten 1 000 000 vaksinerte og uvaksinerte danske og svenske jenter og fulgte dem i inntil 6 måneder etter hver vaksinedose. Heller ikke her fant man noen overhyppighet av alvorlige bivirkninger som kunne knyttes til HPV-vaksinen.
En tredje studie publisert i 2014 fulgte opp 1781 jenter og gutter i 8 år. Halvparten fikk saltvannsinnsprøytning (placebovaksine) og halvparten fikk HPV-vaksinen Gardasil. Etter 30 måneder (2,5 år) fikk de som hadde fått placebovaksine den ekte vaksinen ettersom ingen forskjell i bivirkninger var avdekket. Resultatet av studien viste at vaksinen fortsatt var effektiv etter 8 år, og at ingen av ungdommene hadde opplevd varige bivirkninger av noe slag fra vaksinen.

Norske tall, hvor bivirkninger fra HPV-vaksinen er registrert, viser det samme. Noen få alvorlige hendelser, men alle av forbigående art. Ikke en eneste alvorlig, permanent bivirkning.

Sett i lys av disse tallene, er det grunn til å være skeptisk til Spetalens konklusjon. Det er lett å forstå at han føler det er en sammenheng mellom vaksinen og datterens sykdom, men tar vi på oss den analytiske hatten, ser vi at innsamlede sikkerhetsdata om vaksinen ikke støtter en slik påstand.

Det står på internett

Spetalen vil likevel neppe lytte til slik statistikk. Han har jo lest andre ting på internett, må vite. Myndighetene holder oss for narr. Vaksineprodusentene lyver. La oss høre hva han sier:

Han viser blant annet til en avhopper fra legemiddelselskapet Merck, som produserer vaksinen.

– En tidligere topplege hos Merck som sluttet i selskapet, sa i vår at vaksinen kunne bli den største legemiddelskandalen i historien. Han sier at vaksinen har null effekt, og at den har sterke bivirkninger, som i visse tilfeller fører til lammelser og død. De eneste som tjener på den, er legemiddelprodusenten. Dette er ille, sier Spetalen.

Dette er bare én av mange advarsler som dukker opp, når man googler vaksinen.

Jassåja. Så Spetalen har funnet en påstand på ett av uttallige antivaksine-nettsteder, og slukt det rått. Uten kildekritikk. Det er synd, fordi det har ført Spetalen på ville veier. Den såkalte avhopperen fra Merck er nemlig en løgn.

Denne «topplegen hos Merck» er en fiksjon konstruert av vaksinemotstandere for å gi tyngde til sin skremselspropagada. Ingenting er som autoriteter og avhoppere som kan gi oss sannheten. Det som myndighetene og industrien ikke vil fortelle oss!

Personen han henviser til er franskmannen Dr. Bernard Dalbergue, som i et intervju skal ha sagt:

The full extent of the Gardasil scandal needs to be assessed: everyone knew when this vaccine was released on the American market that it would prove to be worthless! Diane Harper, a major opinion leader in the United States, was one of the first to blow the whistle, pointing out the fraud and scam of it all.

Gardasil is useless and costs a fortune! In addition, decision-makers at all levels are aware of it!

Cases of Guillain-Barré syndrome, paralysis of the lower limbs, vaccine-induced MS and vaccine-induced encephalitis can be found, whatever the vaccine.

I predict that Gardasil will become the greatest medical scandal of all times because at some point in time, the evidence will add up to prove that this vaccine, technical and scientific feat that it may be, has absolutely no effect on cervical cancer and that all the very many adverse effects which destroy lives and even kill, serve no other purpose than to generate profit for the manufacturers.

There is far too much financial interest for these medicines to be withdrawn.

Vaksinemotstandere elsker innsiderne, martyrene, de modige helter som kommer fra fienden selv og avslører de store hemmelighetene. Akkurat som med nevnte Diane Harper, en av forskerne og medutviklerne til en HPV-vaksine, som ofte hevdes å ha advart mot vaksinen. Noe som, ved nærmere ettersyn, viser seg å også være en løgn fra vaksinemotstanderne. Hun anbefaler vaksinen.

Den påståtte «avhopper fra vaksineprodusenten Merck» har i virkeligheten aldri vært ansatt i det selskapet. Derimot jobbet han hos en distributør av vaksiner, i et selskap som på et tidspunkt ble kjøpt opp av Merck – hvorpå han og mange andre mistet jobben.

Kanskje han har uttalt seg kritisk om vaksinen som hevn for dette? Hvem vet. Det vi vet er at han ikke selv ser ut til å ha vært ansatt i Merck, slik Spetalen har lest på internett. Legen bærer derfor ingen tyngde i sin kritikk. Han sitter ikke med noe som helst av «inside information». Han er bare en tidligere ansatt som mener noe om en vaksine fra et selskap som ga ham fyken. (Og så har han en bok å selge.)

Det har han all rett til, men å legge mer vekt på denne franske legens meninger enn på store, uavhengige studier, blir veldig feil. Når man sluker uverifiserte påstander fra en fiktiv avhopper som sannhet, i strid med alle andre fakta, er man på vei rett inn i konspiranoiaens verden.

* Les også: Gardasil og dødelige bivirkninger?

Uansvarlig utsagn om kiropraktikk fra leder av helsekomiteen

Kjos sier videre:

Dette med alternativ behandling er noe vi jobber med hele tiden, men det er en lang vei å gå før vi får det godkjent og brukerne får støtte til en slik type behandling på like linje med ordinære behandlingsformer, sier Kjos.

Hun jobbet altså hardt for å få alternativ behandling inn under støtteordninger fra NAV. Dette var for 6 år siden, lenge før Frp havnet i regjering, men det gir et klart bilde av at leder for Helse- og omsorgskomiteen ikke har noe respekt for at god medisinsk forskning skal være styrende for landets helsetilbud.

Hva viser forskningen?

Jeg har tidligere skrevet et par bloggposter hvor jeg har sett på bruk av kiropraktikk mot spedbarnskolikk, og forskningen er ganske klar: Det virker ikke.

Er kiropraktikk effektivt mot spedbarnskolikk?

Søppel fra Dagbladet om alternativ behandling og spedbarnskolikk

Det studiene derimot viser er at det å holde babyen kan hjelpe mot spedbarnskolikk. Når barna i kontrollgruppen i studiene blir tatt fra foreldrene, men heller enn å motta kiropraktisk behandling bare blir båret rundt en stund eller holdt i fanget, så opplever foreldrene samme reduksjon i gråt hos barnet i ukene etterpå.

Det er også flere årsaker til at kiropraktikk tilsynelatende virker mot spedbarnskolikk:

1) Regresjon mot normalen.

Foreldre oppsøker som regel hjelp først når det er gått en stund, når de har prøvd andre tiltak uten hell, og ting er på sitt verste. Vi vet at spedbarnskolikk går over hos så godt som alle barn i løpet av 2-4 måneder, så hvis man venter noen uker før man til slutt søker hjelp, vil barnet bli bedre uansett hva man gjør. Når ting er på sitt verste, ja så kan det bare bli bedre.

Hvis man oppsøker kiropraktor etter fire ukers barnegråt, så vil barnet etter kort tid bli bedre uansett. Hvis man danser regndansen etter fire ukers barnegråt, bil barnet også bli bedre. Fordi kolikk går over av seg selv.

2) Vi ser falske sammenhenger.

Når foreldre har vært hos kiropraktor med barnet vil de gjerne tolke gråtefrie perioder som bevis for effekt. Barnet har selvsagt gråtefrie perioder også før foreldre oppsøker hjelp, men da knytter de det ikke til noe spesielt. Etter behandling vil de derimot være oppmerksomme på endringer, og en gråtefri periode vil tolkes som en konsekvens av behandlingen.

Vi ser falske mønstre og årsakssammenhenger når vi trenger å bekrefte det vi ønsker å tro. Spesielt når vi har investert tid og penger i en behandling vi ønsker skal virke.

3) Trygghet og mestring.

Når foreldre har «tatt ansvar» ved å oppsøke kiropraktisk behandling, vil det skape en trygghet og mestringsfølelse hos foreldrene. Dette vil gjøre at de tolker barnets oppførsel annerledes, som beskrevet i forrige punkt. Men ikke minst vil de også selv være roligere, tryggere og mer tålmodige, og på den måten påvirke barnet positivt.

4) Andre årsaker.

Når foreldre oppsøker kiropraktor får de gjerne også råd om hvordan de skal holde barnet og hvilke rutiner barnet bør ha. Dette vil kunne påvirke barnet positivt, uten at det har noe med selve den kiropraktiske behandlingen å gjøre.

Dette er ikke bare spekulasjoner. Alt dette vet vi, fordi studier viser at selv barna som ikke får kiropraktisk behandling virkelig blir roligere etter å ha vært hos kiropraktor. Selv om en sykepleier bare holder barnet i fanget sitt på et rom, mens foreldrene tror det får kiropraktisk behandling, vil det virke positivt for barnet. Det gråter mindre etterpå.

Det har altså ingenting med kiropraktikk å gjøre, men derimot alt å gjøre med foreldrenes psykologi og oppførsel. Her går leder i Helse- og omsorgskomiteen i den samme fellen som så mange andre. Kanskje hun burde få tilsendt et eksemplar av boken min Placebodefekten hvor alle disse mekanismer og tankefeil forklares?

Norsk studie

Dagens Medisin skrev tilbake i år 2000 om en norsk studie på kiropraktikk mot spedbarnskolikk, og allerede dengang kunne vi lese:

- Resultatene viser at barna i begge gruppene gråt to timer mindre pr. dag etter at behandlingen startet. Dette kan forklares ved at foreldrene er tatt på alvor og er trygge på at barnet deres er friskt, sier [doktorgradsstipendiat og barnelege] Edda Olafsdottir.

En annen forklaring er at foreldrene har lagt om rutinene etter råd fra Olafsdottir. Slike råd gis til alle foreldre med kolikkbarn.

Kiropraktoren som behandlet barna i Edda Olafsdottirs studie, Steinar Forshei, har lenge vært klar over at de rådene foreldrene får, og at de tas på alvor, har mye å si for forløpet av spedbarnskolikk.

- Jeg har behandlet hundrevis av barn i 15 år og ble litt overrasket over at kiropraktisk intervensjon ikke hadde bedre effekt på barns kolikk enn alminnelig veiledning, sier han.

Forshei legger til at dette viser hvor viktig det er at alle former for behandling blir undersøkt skikkelig. Han opplyser at kiropraktorene nå er godt i gang med slike undersøkelser.

- Hos oss fører resultatene til at barneleger ikke lenger henviser barn med kolikk til kiropraktikk, sier Edda Olafsdottir.

Selv kiropraktoren i studien sier altså at det ikke er den kiropraktiske behandlingen som virker, men veiledningen foreldrene får.

Konklusjon

Uttalelsen Kjos kom med i Debatten kan tyde på at hun ikke synes det er så viktig om kiropraktikk virker eller ikke, så lenge foreldrene føler at det virker. Det er bekymringsverdig. Forskningen på bruk av kiropraktikk mot spedbarnskolikk har vært tydelig i mange år; det virker ikke, likevel klarer ikke Kjos klart og tydelig ta avstand fra slik uvirksom behandling.

Leder av kiropraktorforeningen, Jakob Lothe, var i Debatten tydelig på at de fokuserer på å behandle muskel og skjelett, og at de ikke støtter bruk av kiropraktikk mot spedbarnskolikk. Likevel skal vi ikke lenger tilbake enn til 2013 for å finne en anbefaling av kiropraktikk mot spedbarnskolikk på nettsidene til Norsk kiropraktorforening (teksten er i nyere tid lagt bak passordbeskyttelse slik at det kun er tilgjengelig for medlemmer).

Et Google-søk viser at mange norske kiropraktorer dessverre bruker kiropraktorforeningens anbefaling som utgangspunkt for å selv tilby kiropraktikk mot kolikk. Dette viser at kiropraktorforeningen ikke er så vitenskapsbaserte som de prøver å fremstille seg selv i media.

Det er helt kritisk at vi baserer vårt offentlige helsevesen og refusjonsordninger på evidensbasert behandling. Kiropraktikk hjelper ikke mot spedbarnskolikk. Dette vet vi med stor grad av sikkerhet, og da blir det uansvarlig av leder i Helse- og omsorgskomiteen å stå på NRK og fortelle det norske folk at på tross av vitenskapelig forskning som viser null effekt, så har hun sett at det hjelper likevel.

Hun kan mene hva hun vil om dette på et personlig plan, men når hun representerer helsekomiteen bør hun uttale seg i tråd med den beste medisinske kunnskap på området.

Relateterte bloggposter:
Er kiropraktikk effektivt mot spedbarnskolikk?
Skivebom om naturvitenskapens begrensninger
Loppa kommune fjernet reklame for øreakupunktur
Snåsamannen – et uansvarlig offer
Homeopatisk tynn studie om homeopati mot spedbarnskolikk
Søppel fra Dagbladet om alternativ behandling og spedbarnskolikk
Terapeuter Uten Etiske Grenser
Simon Singh om kiropraktikk
Uansvarlig pilot
Samboer uønsket som Ten-Sing-leder