Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 27

Nei, økologisk mat er ikke sunnere

klovn uten farger

det er så uendelig trist

at vi våkner

først når lyset er slukket

i et rom som allerede var mørkt

RIP Robin Williams (1951-2014)

Rådet for psykisk helse: Hjelpetelefoner og nettsteder

Relateterte bloggposter:
Lettbrus-studie uten tyngde
Svein-Magne Pedersen – en alternativ behandler uten skam
Terapeuter Uten Etiske Grenser
Terapeuter Uten Grenser
Den Røde Knappen – fortsatt uten målbar effekt
Overvåkingskameraer uten særlig effekt

Mat-bullshit på Øyafestivalen

Øyafestivalen har en sterk miljøprofil, noe som i utgangspunktet er bra. De fokuserer på miljøvennlig transport til og fra festivalområdet (gå, sykle, kollektivtransport), resirkulering/avfallshåndtering, miljøvennlige trykksaker og dopapir, og miljøvennlig strømtilførsel. Dessverre ser dette ut til å også dra med seg et fokus på økologisk mat, som om det har noe med miljø å gjøre:

Vi er kresne i forhold til hvilke band vi booker til festivalen – og det samme gjelder hvilke restauranter vi har med oss. Hos oss får du Norges beste – og mest miljøvennlige – festivalmat. I 2013 serverte vi over 30 tonn økologiske råvarer til publikum, frivillige og artister. Dette utgjorde nærmere 90% av alle råvarene som ble brukt. Vi mener at kun naturlige råvarer fra et bærekraftig jordbruk er godt nok for vårt publikum.

Det er ingenting som tilsier at kun økologisk jordbruk er bærekraftig, kanskje tvert imot. Festivalen skriver videre på sine nettsider:

Vi er opptatt av å ta vare på miljøet, og mener økologisk matproduksjon er en naturlig del av en bærekraftig framtid. Velger du økologisk, velger du bort kunstige tilsetningsstoffer, sprøytemidler og industridyrehold. Samtidig sier du ja til renere og sunnere matvarer, bedre dyrevelferd, et større biologisk mangfold og mindre miljøfiendtlige utslipp. I tillegg smaker maten akkurat så mye bedre.

Nei, nei og atter nei. Økologisk dyrket mat er ikke sunnere. Nope. Niks. Ingenting tyder på at de marginale rester av sprøytemidler på konvensjonelt dyrket mat har noen negative helsekonsekvenser, og økologisk dyrket mat er slettes ikke fritt fra sprøytemidler. Dyrevelferd er bare marginalt bedre, og mange lar seg lure av en falsk tillit til at økologisk garanterer bra dyrevelferd. Det biologiske mangfold er ikke større etter noen praktisk relevant målestokk. Om det gir mindre miljøfiendtlige utslipp er også tvilsomt, og en rekke blindtester har vist at folk ikke kan smake forskjell på økologisk og konvensjonelt dyrket mat. Det er placeboeffekt.

Alle påstandene Øyafestivalen sprer om økologisk mat er myter og hype. Det er skuffende.

De samarbeider dessverre med Oikos som har et skremmende uvitenskapelig forhold til virkeligheten, og stadig vekk sprer forvrengte versjoner av studier på økologisk landbruk og mat. De er en uredelig propagandasentral for økologisk landbruk, med en alternativmedisinsk tilnærming til vitenskapelig forskning og tolkning av studier.

Biodynamisk landbruk

Dessverre trekker festivalen det enda lengre, som jeg påpekte i min tweet fra i går. De skryter nemlig av at Øya-kaffen (og en del annen mat) ikke bare er økologisk, men også «biodynamisk». Det er en salgsgimmick uten noen som helst verdi for forbrukeren. Ideen om biodynamisk jordbruk er i praksis heksekunst og magi, og det er en fornærmelse mot festivaldeltakernes intelligens at Øyafestivalen velger å selge seg inn som miljøvennlige ved å fokusere på slik svada.

Hør bare hva nettsiden biodynamisk.no skriver om hva biodynamisk mat er:

Mat for kropp, sjel og ånd

Matvarer i Demeter-kvalitet er fremstilt for å gi både næringsstoffer og næringskrefter til hele mennesket.

Undersøkelser med helhetlige analysemetoder, blant annet biokrystallisasjonsmetoden, viser at biodynamiske matvarer generelt har større livskraft og indre kvalitet enn produkter fra andre produksjonsformer.

Mat for sjel og ånd? Større livskraft? Really?

Biodynamisk landbruk bygger på «filosofen Rudolf Steiners tanker om hvordan mennesket, naturen og kosmos henger sammen, og den spirituelle filosofien antroposofi.» Greit nok, men så kommer det store problemet med biodynamisk landbruk. Hør bare hvilke krav som gjelder ved denne type matproduksjon:

Forskjeller fra andre typer økologisk landbruk er at man bruker en astronomisk kalender for å avgjøre når planting, innhøsting osv. skal skje, og at man benytter homeopatiske preparater i bl.a. kompostering; metoder som kritikere vil kalle overtro som ikke har noen effekt i den ene eller andre retningen.

Utgangspunktet er solens kraft og de rytmiske prosesser, der jorden er en del av et planetsystem med døgnrytmer, månerytmer og årstider. Alt dette har innvirkning på hvordan vekster gror. Både månens faser og dens rytme over himmelhvelvingen virker inn.

Rudolf Steiner advarte mot kjemiske produksjonshjelpemidler som ble introdusert i landbruket på begynnelsen av 1900-tallet. Han mente at dette innebar at landbruket på mange måter ble trukket ut av naturens sammenheng. I stedet skulle det utvikles biologisk-dynamiske sprøyte- og kompostpreparater, som er fremstilt med utgangspunkt i mineraler (silisium), gjødsel (kugjødsel), kjente helseplanter (ryllik, kamille, brennesle, eikebark, løvetann, vendelrot) og organer fra husdyr (horn, blære, tarm). Disse benyttes i homeopatiske doseringer til å sprøyte jord/planter, og som tilsats i gjødsel/kompost for å understøtte omsetning og kvalitet.

Huff.

Hvordan gir dette utslag i praktisk biodynamisk matproduksjon? Jo, hør bare hvordan man produserer biodynamisk vin (hold fast på hjernen din, den kan fort forsøke å rømme når du leser dette):

Man bruker kugjødsel som graves ned på senhøsten i et ku-horn hvor spissen er vendt oppover. Hornet graves så opp igjen etter vinteren, og man har nå en forvandlet gjødsel, klar til å vannes ut og sprayes ut over vinmarken sammen med blant annet uttrekk av brennesle.

Man høster homøopatiske planter som man enten lager et uttrekk av eller tørker, Plantene som brukes er blant annet brennesle, vendelrot, kamille, ryllik, løvetann og eikebark.

[...]

Det er en sammenheng mellom planetenes posisjoner, månens faser og jorden, og som biodynamisk vinbonde er dette viktig å ta med i sine beregninger.

[...]

Ved å bruke de naturlige homøopatiske preparatene kan man hjelpe planten på veien, gitt at det gjøres i samsvar med innflytelse av planetene i løpet av året.

Dette er ikke bare cherry-picking av absurde påstander, men derimot deler av kravene for å bli Demeter-sertifisert som biodynamisk dyrket produkt.

Svindel og lureri

Men hva er egentlig problemet?, tenker du. Så lenge det er miljøvennlig og ikke skader noen, så er det vel ikke noe å klage på?

Vel, jeg er uenig. Mange tenker nok på økologisk og biodynamisk mat som en slags motvekt til det kapitalistiske, industrialiserte landbruket. Dessverre er det helt motsatt. Å stemple matvarer med godkjenningsmerker for økologisk og biodynamisk mat er bare en måte å kunne ta høyere pris for produkter som i praksis ikke bidrar til hverken miljø, helse eller smak. Det er kapitalisme på sitt verste; en kynisk utnyttelse av forbrukernes ønske om å være rettferdige og miljøvennlige individer.

Oikos samarbeider med festivalene for å lære unge forbrukere opp til å velge økologisk mat. Dette er altså ren aktivisme fra deres side, og en aktivisme uten solid feste i hva de beste vitenskapelige studier viser om økologisk dyrket mat. Jeg synes det er deprimerende at Øyafestivalen bidrar til å villede unge forbrukere på denne måten.

Det er også et problem at man dyrker en form for totalt uvitenskapelig og magisk tankegang. Ånd og sjel? Følge månefaser? Homeopatisk gjødsel? Altså bruker man mye ressurser på å produsere en gjødsel som egentlig ikke inneholder noe av de stoffene man streber etter å tilføre. Den totale idioti.

I min tweet sammenlignet jeg det med å selge englekaffe, fordi det har omtrent samme verdi. Eller som Sur Pomp svarte meg på Twitter:

Kuler av løgn

Leseranbefaling av Placebodefekten

I fjor høst ga jeg ut boken «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker», noe mine lesere vanskelig kan ha unngått å få med seg slik jeg har emjet i vei om det. Boken har solgt bra, og ble også kjøpt inn av Kulturrådet – noe som var en fjær i hatten.

Nå skal jeg plage dere med enda litt mer skamløs selvpromotering, denne gang i form av en lesers tilbakemelding til meg.

For ikke så lenge siden ramlet nemlig følgende mail ned i innboksen min, og jeg har fått lov av avsender å publisere den her i bloggen min. Jeg håper det kanskje kan friste enda flere til å kjøpe boken, enten i papirutgave, eller som ebok til sin iPad eller Kindle.

Hei Gunnar.

Jeg har akkurat lest ferdig boken din «Placebodefekten», og jeg vil ta meg tid til å gi deg den anerkjennelsen jeg føler du fortjener.

Aldri før har jeg lest en bok som er så gjennomført informativ, men samtidig lettlest og underholdende. Fullpakket av forholdsvis kompliserte betenkninger og faktaopplysninger, men allikevel så selvforklarende at en knapt behøver å ha lest en bok før for å forstå og ta til seg dens lærdom. Jeg vil skyte inn at jeg, som femte års juss-student, er godt vant med å lese faglitteratur. Jeg har aldri før lest medisinsk faglitteratur, og var helt blank på vitenskapelig metode og andre grunnleggende forutsetninger for å oppnå innsikt i de tema boken omhandler. Dette var som nevnt aldri et problem, da boken guider deg gjennom dette, steg for steg. Jeg skulle ønske de juridiske forfatterne kunne ta til seg noe av din metode.

Jeg har i løpet av de siste par årene utviklet en interesse for alternativ medisin, det overnaturlig, religion, konspirasjonsterorier, og så videre. Fra et skeptisk synspunkt. Skeptikeren i meg ble vekket av Derren Brown, gikk via Tim Minchin til mer seriøse skeptikere som James Randi, til bloggen din «Saksynt». Jeg må innrømme at jeg først trodde jeg måtte se ut av landet for å finne informasjon til å bruke som ammunisjon mot de alternative, og ble glad når jeg oppdaget bloggen din og så at jeg minst har én landsmann som kan fungere som talerør mot den store mengden av alternativt fjas vi blir servert på daglig basis. Når jeg begynte å lese «Placebodefekten» forsto jeg raskt at at den var skrevet av en likesinnet, og den følelsen ble bare styrket når jeg så du siterte fra Tim Minchins «Storm», som jeg forøvrig har hørt hundrevis av ganger og finner like genialt innholdsmessig som det er genialt poetisk. Kanskje du er synsk og har lest tankene mine?

Når jeg nå har lest boken fra bind til bind (metaforisk da jeg lastet den ned på iBooks, noe jeg fant særdeles praktisk), føler jeg meg i adskillig større grad rustet til å selv stille spørsmål, og besvare spørsmål fra andre som lurer på hvordan diverse alternative behandlingsmåter tilsynelatende har effekt. Jeg tror skeptikerne i deg vil være fornøyd med sitt verk når jeg sier at boken har gitt meg ballast til å få venner og familie til å revurdere sin tro på diverse overnaturlige fenomener ved flere anledninger. Blant annet gikk et familiemedlem, som forresten ellers er meget vitenskapelig anlagt, rundt og trodde at en gammel dame fra hans barndom kunne stoppe store blødninger med hjelp av bønn. Bare ved å stille de rette spørsmålene appellerte jeg til hans rasjonelle side slik at han innrømmet det ikke kunne være slik han husket det. Han har lovet meg å lese «Placebodefekten».

Når jeg nå skal skrive masteroppgave, har jeg mens jeg leste boken din lurt på om jeg kunne kombinere min interesse for temaene «Placebodefekten» omhandler med min juridiske kompetanse, og således skrive masteroppgave om dette, men har dessverre funnet dette vanskelig å gjennomføre. Jeg tror mitt bidrag til skeptikernes sak blir begrenset til å få venner og bekjente til å tenke over hva de faktisk tror på, og kanskje i ny og ne sette en høyrøstet alternativ på plass. Jeg vil takke deg for å ha gitt meg verktøyene til å gjøre akkurat det.

Avslutningsvis vil jeg si at denne e-posten er ment som ren skryt til deg for det fantastiske verket jeg mener «Placebodefekten» er, og jeg vil på det sterkeste oppfordre deg til å fortsette med å gjøre det du gjør. Bestemmer du deg for å skrive flere

bøker, ser jeg fram til å lese dem. Frem til da er jeg fast leser av «Saksynt».

«Placebodefekten» vil ligge under juletreet til flere av mine venner og familiemedlemmer julen 2014!

Med vennlig hilsen,

Sondre Antonsen

Gjett om jeg ble glad for å få den mailen! :-)

For å bestille boken kan du for eksempel gå til Humanist forlag hvor den kan bestilles både i papirutgave og som ebok. Du kan også kjøpe den rett i iTunes.

Du finner den også i mange biblioteker i landet hvis du ikke ønsker å kjøpe boken.

Ta også en kikk på min oversikt over høstens foredrag hvor jeg dukker opp ulike steder i Møre- og Romsdal og Troms, samt i Kristiansand, Flekkefjord, Drammen, Moss, Oslo m.fl. På de fleste steder vil det bli anledning til å kjøpe boken og få den signert.

Relateterte bloggposter:
Kulturrådet kjøper inn Placebodefekten!
Placebodefekten – Kriminelt spennende!
Onsdagsgjest hos NRK Ekko – hør intervjuet her!
En alternativtilhengers anmeldelse av Placebodefekten
«Placebodefekten» nr 1 på iTunes!
Ymse nyheter og info
Boken «Placebodefekten» er nå i salg!
Placebodefekten kan nå forhåndsbestilles!
Bok: Placebodefekten
Placebodefekten som e-bok

Værprofetene bommer igjen

Været engasjerer alle, og hver sommer får vi se journalister oppsøke såkalte «værprofeter» for å høre hvordan de mener sommeren kommer til å bli. Dette er omtrent like interessant og relevant som når de skriver om klarsynte som mener å kunne snakke telepatisk med bortkomne hunder. Ren og skjær fordummende svada, altså. Spaltefyll laget for å gi late journalister noe å gjøre, og late lesere noe å bry seg om. Fordi, som vi vet, så skjer det ingenting virkelig viktig i samfunnet.

I slutten av juni var Aftenposten ute og snakket med tre såkalte værprofeter for å høre hva de hadde å si om juli måned. Og her er de tre svarene:

Værprofet 1:

Werner Kiil, tidligere ordfører i Lyngen kommune, tolker naturen og spesielt himmellegemene. For som vi vet endrer himmellegeme seg på helt uforklarlige vis i takt med været i lokale områder i Norge.

Hans spådom var som følger:

Det blir en middels god værsommer, det beste været ligger bak oss. Slutten av juni blir dårlig. Begynnelsen av juli blir bedre, men fra midten av måneden og et godt stykke ut i august blir det kaldere og overskyet. Men ikke så mye nedbør.

Værprofet 2:

Reni Aleksandra Hagen er Feng Shui-ekspert og mener å ha en «rimelig vanntett måte å lese fremtidens vær på». Å være ekspert på vrangforestillingen kalt Feng Shui er omtrent like relevant for værmeldinger som det å være ekspert på tannfeen.

Og hvordan bruker hun Feng Shui til å forutsi været? Jo, ved å avkode alt som skjer i naturen og kosmos til enhver tid. Fordi Hagen selvsagt kan se hva som skjer «i kosmos». Helt uten hjelp fra NASA. I dette tilfellet tror jeg vi trygt kan si at «kosmos» er hennes egen rompe, og at spådommene hennes er dratt rett ut av den.

Spådommen hennes lød slik:

Den virkelige finsommeren toner ut med juni måned, da blir været skiftende. Juli får lite sol, men også lite nedbør, og det blir relativt kjølig. Voldsomme tordenskrall varsler om mye nedbør, men det blir kun i begrensede mengder.

Værprofet 3:

Magnus Skildheim er visstnok verdensberømt for sin kunnskap om naturen, skal vi tro værredaktør i TV2, Eli Kari Gjengedal. Han baserer sine værspådommer på almanakken, dyrenes oppførsel og andre tegn i naturen.

Basert på disse sikre værtegnene, spådde han dette:

Juli måned kan bli tidvis bra, men ikke så bra som juni. Det blir mye overskyet, lite nedbør, og ikke så varmt. I slutten av juli blir det kaldere.

Flere spådommer

VG gjorde samme øvelse i slutten av juni, og hoveddelen av saken var viet værprofet Bjørn Frang som uttalte følgende:

I fjor bommet jeg totalt. Men i år ser jeg klare tegn på været vi har foran oss. Juli har ofte vært en drittmåned med dårlig vær. Folk er opptatt av juli, de skal ha ferie. I år blir det bra vær, sier Frang.

Men han sier også:

- Etter en brukbar sommer, får vi en tidlig høst.

En «brukbar sommer», altså. Med andre ord ikke noe utover normalen, men sånn midt på treet? Vi noterer oss det.

Frang spådde for øvrig også tidligere i år at mai og juni ville bli «veldig dårlige». Og går vi tilbake til slutten av desember i fjor, spådde han at sommeren 2014 ville bli veldig fin. Er ikke juni en del av sommeren? Når starter den egentlig? Og hva betyr en «fin sommer»?

VG har også intervjuet tidligere nevnte Magnus Skildheim, som sier at det blir en «noenlunde bra sommer» og «en helt grei, norsk sommer».

Værspåmann Terje Kilen spådde også om sommerværet i Trøndelag allerede 1. januar i år, og han uttalte følgende:

Også her vil middeltemperaturen stige, så det er jo bra. Men vi vil ikke få noen langvarige stabile godværsperioder i sommer. I stedet vil det bli jevnt gode temperaturer fra 17-21 grader. Ispedd noen gode dager med temperaturer godt over 20-tallet. Så selv om det kommer til å bli et ustabilt værår, kommer det til å bli noen gode dager både for de som er glade i godt vintervær og godt sommervær, sier Terje Kilen.

Virkeligheten

Værprofetene kunne like gjerne kastet mynt for å spå været, og Aftenpostens værprofeter bommet grundig hva gjelder juli. Mens alle tre værprofeter var enige om at juli kom til å bli kaldere enn juni, med lite sol, har vi opplevd en rekordvarm måned i nesten hele landet.

De andre to værprofetene antydet også bare en grei sommer, altså med finvær, men ikke noe utover det vanlige. Likevel har vi altså fått rekordvarme og en helt strålende varm juli måned nesten over hele landet!

Frang spådde også at mai og juni ville bli veldig dårlige, men ser vi på data fra Finnskogen ser vi at det slettes ikke stemmer. Og for Oslo lå temperaturen jevnt over normalen:

Killi sin spådom for Trøndelag var også bom. Han spådde temperaturer fra 17-21 grader i juli, men ser vi på Yr sin statistikk for Trondheim har de fleste dager hatt temperaturer på mellom 24 og 30 grader, med en snittemperatur mer enn 5 grader over normalen.

Værprofetene har altså ikke peiling, men hva kan de mer vitenskapelige metoder vise oss? Vel, to store værvarslere beregnet været ganske så riktig allerede i slutten av mai:

WSI (Weather Services International):

Klarest tale kommer fra amerikanske WSI, som 19. mai oppdaterte sitt sesongvarsel for Europa.

Her ventes det store områder med temperaturer over normalen over hele Skandinavia, meste delen av kontinentet og De britiske øyene.

Varmen varsles både for juni, for juli og for august.

International Research Institute (IRI) ved amerikanske Columbia University støtter langt på vei WSI i dette dagsferske varselet:

* Sør-Norge: 55 prosent sannsynlighet for varm sommer. 15 prosent for kald.

* Midt-Norge: 50 prosent sannsynlighet for varm sommer, 15 prosent for kald.

Nord-Norge: 45 prosent sannsynlighet for varm sommer, 20 prosent for kald.

Jeg vet ikke hva slags historikk disse institusjonene har i å «spå» været for Norge, så kanskje de bare hadde flaks denne gangen. Uansett traff de mer riktig gjennom sine vitenskapelige analyser enn hva værprofetene gjorde – selv om heller ikke disse var spesielt spesifikke i sin spådom.

Konklusjon

Ikke en eneste korrekt eller presis spådom fra noen av værprofetene, altså. Likevel kommer disse værprofetene til å bli tatt seriøst av de som vil tro, fordi de treffer jo litt blink innimellom. Det er egentlig litt synd, fordi hadde de alltid spådd feil kunne vi laget dønn sikre værspådommer ved å bare anta det motsatte av det de forutså…

Det er så vakkert med den type spådommer som uunngåelig vil være riktige en gang i blant et eller annet sted. Med unntak av den konkrete bommerten med at alle de tre første værprofetene mente det ville bli kaldere i juli enn i juni, er resten av deres spådommer akkurat diffuse nok til å kunne tolkes å være noenlunde riktig for et eller annet sted i landet på et eller annet tidspunkt. De spår riktig akkurat ofte nok til at de statistisk tilbakestående blant oss føler at «det må være noe i det».

Det er bare synd at pressen føler for å støtte opp om slikt vås. Kan vi slippe flere artikler om værprofeter i fremtiden takk?

Sånn apropos… Jeg anbefaler atter en gang dokumentaren «The problem with experts» som også toucher såvidt innom meteorologiens verden og problemet med å forutsi været mer enn en eller to dager fremover. Det korte segmentet om været starter ved 34:45, men se hele dokumentaren som tar for seg både vineksperter, kunsteksperter, finanseksperter og mer. Interessant og underholdende!

Relateterte bloggposter:
Vaksinemotstandere bommer grovt igjen
NRK Ekko bommer grovt om akupunktur
Og der var den «sanndrømte» da Luz avslørt som svindler. Igjen.
Snåsamannen spår feil igjen: 5 av 7 spådommer feil
Pandemrix og narkolepsi – igjen
Storm – igjen
Aschberg sikter på pedofile – men bommer stygt
Ny besøksrekord igjen
Mac vs PC igjen
IWF overdriver igjen

Neida, det er ikke filmet en hvithai utenfor Bergen.

Tullebloggeren Rene Kleveland er pÃ¥’n igjen. I fjor høst blogget jeg om hans lurebloggpost om at sjiraffbilder gir Facebookvirus, og denne gangen vil han ha folk til Ã¥ tro at det er dukket opp hvithai i havet utenfor Sotra:

Ole Thomas Albert tror det bare er et spørsmål om tid før det blir gjort observasjoner i Norge.

– Det er ikke gjort observasjoner her ennå, men det vil nok kunne komme et streifdyr til norske farvann, men når de oppdager at det er tilgang på mat, kan noen bli værende for en periode, sier han til NRK.no.

Tanken er altsÃ¥ ikke helt galskap virker det som, men likevel er det lett Ã¥ vise at videoen er fake. Hvordan? Jo, jeg søkte bare etter «white shark near boat» pÃ¥ YouTube, og første treff var denne videoen:

Dette er filmet ved Wrightsville Beach, North Carolina i USA for snart tre år siden.

Kleveland har redigert sammen to ulike klipp fra den amerikanske videoen. Først et klipp fra 0:29 til 0:48 i originalvideoen, og sÃ¥ fader det kjapt over til et klipp fra 1:16 til 1:25 (klippet skjer der fingertuppene kommer ned i bildet). SÃ¥ har han lagt pÃ¥ nytt lydspor, og voila! – en hvithai i norsk farvann.

Vær alltid skeptisk! ;-)

Relateterte bloggposter:
Noen ord om hva ytringsfrihet ikke er
Giraffbilder gir ikke Facebookvirus!
Magenta – en synlig farge som ikke finnes
Homeopati kan ikke helbrede
Ikke vær en kuk!
Foredrag i Bergen
Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
Trine Grung drapstruet på Twitter? Selvsagt ikke.
Snåsamannen vil ikke testes
Utenfor enhver mistanke

Israel-Palestina-konflikten: Kart og terreng

Vi har alle sett dette bildet bli delt på Facebook:

En versjon av det første bildet bildet, lagt ut på en Facebookside som heter WikiLeaksParty, er delt nesten 150.000 ganger. Det er liten tvil om at bildet engasjerer.

Og hvorfor engasjerer det så kraftig? Jo, fordi det illustrerer på en enkel og tydelig måte hvordan staten Israel gradvis har presset palestinerne ut av sitt eget land. Når man ser på bildet er det vel liten tvil om hvor urettferdig det palestinske folk er blitt behandlet?

Men viser det egentlig hele sannheten? Debattene raser, og på Reddit har man etter flere gjennomganger av historien fra ulike kommentatorer laget det som skal være en mer historisk korrekt versjon:

Til slutt har vi denne infografikken med en historisk gjennomgang av hendelsene som har endret på kartet over tid:

22. juli 2011 – og vi er fortsatt like jævlige

Det er i dag tre år siden jeg satt i en blokk på Grünerløkka og hørte et smell som fikk hele bygningen til å svaie. Tre år siden det som nok er det mest intense døgnet i mitt liv, hvor jeg ikke fikk gjort annet enn å følge med på Twitter, Facebook og TV imens sirenene i Jens Bjelkes gate ulte kontinuerlig som en flerstemt klagesang over den ulykke som hadde rammet landet. Tre år siden jeg tvitret det som i ettertid skulle bli kjent som den første omtale av terroraksjonen i offentligheten, skrevet bare 23 sekunder etter at bomben smalt:

Så ble det rosetog og kjærlighetsbudskap. Jeg var likevel skeptisk. Var vi nordmenn egentlig så rause og gode som vi nå prøvde å lure oss selv til å tro? Nei, jeg følte det var et selvbedrag, så jeg skrev om «Norges situasjonsbetingede reaksjon». Utdrag:

Det norske folk kan ikke få elsket seg selv nok i disse dagene etter terroraksjonen 22. juli. Vi elsker hvordan vi har reagert med et budskap om kjærlighet heller enn hat. Hvordan vi har kvelt hevntankene og dyrket frem ideen om omsorg, frihet og åpenhet. Det er selvsagt en god ting, og jeg er glad og stolt av at det norske folk har reagert som det har i denne triste tiden, men det aner meg at dette er særdeles situasjonsbetinget.

Vi hever oss over USA sin reaksjon etter 9/11 og føler at det norske folk er laget av et helt annet materiale enn disse hatefulle amerikanerne. Vi ser ned på deres rop om hevn og deres fremdyrking av hat etter angrepene på World Trade Center og Pentagon. Slik oppfører ikke gode nordmenn seg må vite! Men jeg tror vi skal være forsiktige med å slå oss på brystet og erklære oss moralsk overlegne. Vår reaksjon har vokst frem fra en viten om at gjerningsmannen var en enkeltperson og han nå sitter i fengsel. Da er det lett å være rause og fulle av kjærlighet, fordi det er tross alt ingen nytte i å rope etter hevn mot en mann som staten allerede er i ferd med å hevne seg på for oss.

Jeg var fortsatt forbannet på all rasismen som oste ut av sprekkene i Frp sin fasade, så jeg skrev om «Grums i Frp». (Og dette partiet sitter nå i regjering. Grøss og gru.)

Så rettet jeg fokus mot de selverklærte klarsynte som etter terroraksjonen kom frem og hevdet at de egentlig hadde forutsett dette. Jeg skrev om en utrolig håpløs «klarsynt» i «Synsk så noe på Utøya… eller kanskje ikke», og om Psychic Nikki og Synske Peggy som begge mente å ha forutsett tragediene 22. juli: Synske spådde terroraksjonen (etter at den skjedde).

Tiden gikk, og da det nærmet seg et år etter terroraksjonen skrev jeg det jeg synes er en av mine beste bloggposter: «Lyden av et menneske som dør». Her prøvde jeg å sette ord på de følelsene jeg hadde denne tragiske, fuktige julidagen i 2011:

Døren ut til balkongen er åpen. Lukten av tropene forviller seg inn og flørter med meg. Det regner. Skyene er mørke. Men det er varmt. Lummert. Kalenderen forteller meg at det er høysommer, men øynene mine sier høst. Het høst. Midt i juli.

Jeg sitter i bare bokseren på sofaen i den lille stuen min. Har sittet slik hele dagen. Kom aldri lenger. MacBooken på fanget. En kopp kaffe på bordet. Luften er deilig. Jeg elsker når den er varm nok til at man kan ha balkongdørene på vidt gap, samtidig som det sildrer vann ned fra oven. For en deilig kombinasjon.

Det er godt å leve.

Luften minner meg om Kenya. Jeg og mine brødre pleide løpe ut i hagen i regntiden. Med nakne overkropper og shorts. Dagvakten vår lo av oss der han stod under tak i sin uniform. Gulhvite tenner lyste mot oss fra et svart ansikt. Snille Henry. Han passet på oss, men hagen kunne han ikke beskytte. Regnet ødela som regel hagen vår. Den røde jorden rant i strie strømmer. Bekker formet seg og dro med seg det tynne laget av plantejord. Igjen. Men vi elsket det. Det fikk være gartneren sitt problem. Vannet plasket opp rundt føttene våre i det vi trampet, lo og lekte i stormregnet.

Det var vått, men det var varmt.

Kroppen min er i en stue i Jens Bjelkes gate i Oslo, like ved Trondheimsveien, mens tankene er i Afrika. Jeg kan føle regnet på kroppen. Kjenne den varme lukten i nesen. Jeg savner livet på ekvator. Det glimter i lyn bak øyelokkene mine.

Og så smeller det.

Les resten.

Så kom ettårsdagen. 22. juli 2012. Mens minneordene strømmet ut på internettet, følte jeg for å se tragedien i et litt annet perspektiv, så jeg skrev «Til minne om alle de med hull i livet». Her er et utdrag:

La oss rett og slett ikke glemme at på hver eneste av de 365 dagene som er gått siden terroraksjonen i fjor har det skjedd tragedier som for de involverte er like forferdelige som det Utøya var for de nærmeste pårørende. På hver eneste dag har noen opplevd å få et gapende hull i livet sitt. På hver eneste dag har noens hjerteslag stanset, sakte eller brått, for aldri å starte igjen.

22. juli 2011 var en spesiell dag hvor omfanget av lidelse og sorg var eksepsjonelt stor. Ikke minst fordi denne sorgen var kombinert med så mye sjokk, vantro og sinne. Og den rammet oss alle. Men hver eneste dag i året som har gått har noen opplevd sitt eget lille 22. juli. En dag med tap, overveldende smerte, og starten på resten av et liv med et hull i hjertet. Et hull i livet.

Det er nå tre år siden en forferdelige dagen som aldri kommer til å slippe taket i meg helt. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det norske folk har lært. At vi er blitt klokere. Rausere. Mer inkluderende. Vi forstår nå at fremmedfrykten og faktafeil rundt innvandringen til landet kan føre til tragiske konsekvenser. Vi skjønner at hat og løgner spredt av både politimenn og politikere kan være gnisten mot lunta til dynamittgubben som en dag vil smelle.

Men nei. Det var visst bare en drøm. Vi er ikke blitt klokere. Vi er ikke blitt mer inkluderende. Vi er ikke blitt rausere. Kanskje tvert imot. Det virker som om fremmedfrykten og hatet mot de som er annerledes bare er blitt større og større.

Realitetsorientering
Realitetsorientering 2
En liten tekst om stor smålighet
Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
Overfallsvoldtekter og innvandring – en faktasjekk

Vi har rett og slett sviktet ofrene etter 22. juli. Vi lærte ingenting av deres død.

Hva faen feiler det oss? Klarer vi ikke engang å forstå hva dette handler om selv når vi får det sprengt inn i hjernen? Kan ikke engang drapet av 77 uskyldige personer få oss til å forstå at et slikt hat basert på løgner og kunnskapsløshet er farlig? Er vi et folk så kørka at vi ikke skjønner vi er nødt til å ta oss selv i nakken skal vi unngå mer lidelse?

Det virker slik. Rosetoget er kanskje det verste som er skjedd det norske folk fordi det fungerte som en kollektiv unnskyldning for å oppføre oss som bortskjemte drittunger i årene etterpå.

Så her er vi, tre år etter at en vestkantgutt sprengte vår politiske ledelses hovedkvarter og kaldblodig drepte mange titalls norske ungdommer, og vi har ikke lært en dritt av det. Når ikke engang 22. juli 2011 klarte å gjøre oss bedre, er det da egentlig håp for oss?

Oppdatering få timer etter at blogginnlegget ble publisert:

Takk til alle dere i kommentarfeltet som i aggressiv iver etter å være uenige med meg har demonstrert poenget i bloggposten bedre enn jeg noensinne kunne gjort med all verdens kildehenvisninger og argumentasjon.

Relateterte bloggposter:
Nei, mobilstråling er fortsatt ikke farlig
Lyden av et menneske som dør
Meslinger – en statusoppdatering for 2011
Kreftsiden – fortsatt like uredelige, kyniske og farlige
Typisk løve å ikke tro på astrologi
Nattevandring Oslo, 26. juli 2011
Oslo 22. juli 2011
Den Røde Knappen – fortsatt uten målbar effekt
Fortsatt ikke noe svar fra Nuform
TFT mangler fortsatt vitenskapelig dokumentasjon

22. juli 2011 – og vi er fortsatt like jævlige

Det er i dag tre år siden jeg satt i en blokk på Grünerløkka og hørte et smell som fikk hele bygningen til å svaie. Tre år siden det som nok er det mest intense døgnet i mitt liv, hvor jeg ikke fikk gjort annet enn å følge med på Twitter, Facebook og TV imens sirenene i Jens Bjelkes gate ulte kontinuerlig som en flerstemt klagesang over den ulykke som hadde rammet landet. Tre år siden jeg tvitret det som i ettertid skulle bli kjent som den første omtale av terroraksjonen i offentligheten, skrevet bare 23 sekunder etter at bomben smalt:

SÃ¥ ble det rosetog og kjærlighetsbudskap. Jeg var likevel skeptisk. Var vi nordmenn egentlig sÃ¥ rause og gode som vi nÃ¥ prøvde Ã¥ lure oss selv til Ã¥ tro? Nei, jeg følte det var et selvbedrag, sÃ¥ jeg skrev om «Norges situasjonsbetingede reaksjon». Utdrag:

Det norske folk kan ikke få elsket seg selv nok i disse dagene etter terroraksjonen 22. juli. Vi elsker hvordan vi har reagert med et budskap om kjærlighet heller enn hat. Hvordan vi har kvelt hevntankene og dyrket frem ideen om omsorg, frihet og åpenhet. Det er selvsagt en god ting, og jeg er glad og stolt av at det norske folk har reagert som det har i denne triste tiden, men det aner meg at dette er særdeles situasjonsbetinget.

Vi hever oss over USA sin reaksjon etter 9/11 og føler at det norske folk er laget av et helt annet materiale enn disse hatefulle amerikanerne. Vi ser ned på deres rop om hevn og deres fremdyrking av hat etter angrepene på World Trade Center og Pentagon. Slik oppfører ikke gode nordmenn seg må vite! Men jeg tror vi skal være forsiktige med å slå oss på brystet og erklære oss moralsk overlegne. Vår reaksjon har vokst frem fra en viten om at gjerningsmannen var en enkeltperson og han nå sitter i fengsel. Da er det lett å være rause og fulle av kjærlighet, fordi det er tross alt ingen nytte i å rope etter hevn mot en mann som staten allerede er i ferd med å hevne seg på for oss.

Jeg var fortsatt forbannet pÃ¥ all rasismen som oste ut av sprekkene i Frp sin fasade, sÃ¥ jeg skrev om «Grums i Frp». (Og dette partiet sitter nÃ¥ i regjering. Grøss og gru.)

SÃ¥ rettet jeg fokus mot de selverklærte klarsynte som etter terroraksjonen kom frem og hevdet at de egentlig hadde forutsett dette. Jeg skrev om en utrolig hÃ¥pløs «klarsynt» i «Synsk sÃ¥ noe pÃ¥ Utøya… eller kanskje ikke», og om Psychic Nikki og Synske Peggy som begge mente Ã¥ ha forutsett tragediene 22. juli: Synske spÃ¥dde terroraksjonen (etter at den skjedde).

Tiden gikk, og da det nærmet seg et Ã¥r etter terroraksjonen skrev jeg det jeg synes er en av mine beste bloggposter: «Lyden av et menneske som dør». Her prøvde jeg Ã¥ sette ord pÃ¥ de følelsene jeg hadde denne tragiske, fuktige julidagen i 2011:

Døren ut til balkongen er åpen. Lukten av tropene forviller seg inn og flørter med meg. Det regner. Skyene er mørke. Men det er varmt. Lummert. Kalenderen forteller meg at det er høysommer, men øynene mine sier høst. Het høst. Midt i juli.

Jeg sitter i bare bokseren på sofaen i den lille stuen min. Har sittet slik hele dagen. Kom aldri lenger. MacBooken på fanget. En kopp kaffe på bordet. Luften er deilig. Jeg elsker når den er varm nok til at man kan ha balkongdørene på vidt gap, samtidig som det sildrer vann ned fra oven. For en deilig kombinasjon.

Det er godt å leve.

Luften minner meg om Kenya. Jeg og mine brødre pleide løpe ut i hagen i regntiden. Med nakne overkropper og shorts. Dagvakten vår lo av oss der han stod under tak i sin uniform. Gulhvite tenner lyste mot oss fra et svart ansikt. Snille Henry. Han passet på oss, men hagen kunne han ikke beskytte. Regnet ødela som regel hagen vår. Den røde jorden rant i strie strømmer. Bekker formet seg og dro med seg det tynne laget av plantejord. Igjen. Men vi elsket det. Det fikk være gartneren sitt problem. Vannet plasket opp rundt føttene våre i det vi trampet, lo og lekte i stormregnet.

Det var vått, men det var varmt.

Kroppen min er i en stue i Jens Bjelkes gate i Oslo, like ved Trondheimsveien, mens tankene er i Afrika. Jeg kan føle regnet på kroppen. Kjenne den varme lukten i nesen. Jeg savner livet på ekvator. Det glimter i lyn bak øyelokkene mine.

Og så smeller det.

Les resten.

SÃ¥ kom ettÃ¥rsdagen. 22. juli 2012. Mens minneordene strømmet ut pÃ¥ internettet, følte jeg for Ã¥ se tragedien i et litt annet perspektiv, sÃ¥ jeg skrev «Til minne om alle de med hull i livet». Her er et utdrag:

La oss rett og slett ikke glemme at på hver eneste av de 365 dagene som er gått siden terroraksjonen i fjor har det skjedd tragedier som for de involverte er like forferdelige som det Utøya var for de nærmeste pårørende. På hver eneste dag har noen opplevd å få et gapende hull i livet sitt. På hver eneste dag har noens hjerteslag stanset, sakte eller brått, for aldri å starte igjen.

22. juli 2011 var en spesiell dag hvor omfanget av lidelse og sorg var eksepsjonelt stor. Ikke minst fordi denne sorgen var kombinert med så mye sjokk, vantro og sinne. Og den rammet oss alle. Men hver eneste dag i året som har gått har noen opplevd sitt eget lille 22. juli. En dag med tap, overveldende smerte, og starten på resten av et liv med et hull i hjertet. Et hull i livet.

Det er nå tre år siden en forferdelige dagen som aldri kommer til å slippe taket i meg helt. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det norske folk har lært. At vi er blitt klokere. Rausere. Mer inkluderende. Vi forstår nå at fremmedfrykten og faktafeil rundt innvandringen til landet kan føre til tragiske konsekvenser. Vi skjønner at hat og løgner spredt av både politimenn og politikere kan være gnisten mot lunta til dynamittgubben som en dag vil smelle.

Men nei. Det var visst bare en drøm. Vi er ikke blitt klokere. Vi er ikke blitt mer inkluderende. Vi er ikke blitt rausere. Kanskje tvert imot. Det virker som om fremmedfrykten og hatet mot de som er annerledes bare er blitt større og større.

Realitetsorientering
Realitetsorientering 2
En liten tekst om stor smålighet
Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
Overfallsvoldtekter og innvandring – en faktasjekk

Vi har rett og slett sviktet ofrene etter 22. juli. Vi lærte ingenting av deres død.

Hva faen feiler det oss? Klarer vi ikke engang å forstå hva dette handler om selv når vi får det sprengt inn i hjernen? Kan ikke engang drapet av 77 uskyldige personer få oss til å forstå at et slikt hat basert på løgner og kunnskapsløshet er farlig? Er vi et folk så kørka at vi ikke skjønner vi er nødt til å ta oss selv i nakken skal vi unngå mer lidelse?

Det virker slik. Rosetoget er kanskje det verste som er skjedd det norske folk fordi det fungerte som en kollektiv unnskyldning for å oppføre oss som bortskjemte drittunger i årene etterpå.

Så her er vi, tre år etter at en vestkantgutt sprengte vår politiske ledelses hovedkvarter og kaldblodig drepte mange titalls norske ungdommer, og vi har ikke lært en dritt av det. Når ikke engang 22. juli 2011 klarte å gjøre oss bedre, er det da egentlig håp for oss?

Oppdatering få timer etter at blogginnlegget ble publisert:

Takk til alle dere i kommentarfeltet som i aggressiv iver etter å være uenige med meg har demonstrert poenget i bloggposten bedre enn jeg noensinne kunne gjort med all verdens kildehenvisninger og argumentasjon.

Relateterte bloggposter:
Nei, mobilstråling er fortsatt ikke farlig
Lyden av et menneske som dør
Meslinger – en statusoppdatering for 2011
Kreftsiden – fortsatt like uredelige, kyniske og farlige
Typisk løve å ikke tro på astrologi
Nattevandring Oslo, 26. juli 2011
Oslo 22. juli 2011
Den Røde Knappen – fortsatt uten mÃ¥lbar effekt
Fortsatt ikke noe svar fra Nuform
TFT mangler fortsatt vitenskapelig dokumentasjon