Gunnar Roland Tjomlid's Blog

February 17, 2019

Ti myter om Snåsamannen

Etter mange år med blogging, har jeg, som mange følgere nok har merket, gått litt lei, og følte for å utforske litt andre arenaer for å spre kritisk tenkning. Derfor startet jeg på tampen av 2018 en egen YouTube-kanal som heter «Tvilsomt med Tjomlid».


Etter å ha kjøpt inn en del produksjonsutstyr som kamera, objektiver, lys og annet stæsj, samt lært meg Final Cut Pro X til redigering, har jeg så smått begynt å legge ut litt videoer.


Mitt første store prosjekt er en serie på 11 episoder hvor jeg retter et kritisk blikk på Snåsamannen. De som har fulgt bloggen min lenge vet at jeg har skrevet kritisk om Snåsamannen i mange, mange år, men det er spennende å kunne forsøke å presentere noe av argumentene på en litt mer tilgjengelig og kompakt måte.


Det er ti episoder som tar for seg ti myter eller vanlige påstander om Snåsamannen, samt en bonusepisode hvor jeg kommer med et lite hjertesukk om pressens behandling av Gjerstad, samt noen tips til hvordan de kunne dekket fenomenet Snåsamannen på en mer kritisk og samfunnsnyttig måte.


Så langt er de tre første episodene ute, og planen er å slippe de resterende episodene med noen få dagers mellomrom.


Vil du få med deg når nye episoder slippes, bør du abonnere på YouTube-kanalen, og gjerne også trykke på varslingsikonet så du får varslinger når det skjer noe nytt. Jo flere som abonnerer, dess mer spredning og prioritet får jeg på YouTube, og kan på den måten nå ut til flere mennesker som kanskje trenger litt kritisk tenkning i livet sitt. Halleluja!





The post Ti myter om Snåsamannen appeared first on Saksynt.


Flattr this!

1 like ·   •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on February 17, 2019 10:08

December 10, 2018

Presentasjonsvideo og bokbestillinger

Jeg har laget en liten presentasjonsvideo for ting jeg driver med, både foredrag, blogg, debatter, bokskriving og podcast. Ta gjerne en kikk:



Les mer om mine foredrag og Dialogisk-liveinnspillinger her.


IMG 0826


For å gjøre bestilling av signerte bøker enklere, har jeg også laget en bestillingsside. Ønsker du å bestille noen av bøkene mine til deg selv eller som gave, kan du gå hit for å bestille, så sender jeg deg i posten!


Sjekk også ut den nye YouTube-kanalen jeg har laget med Tone Sabro. Den heter «Greit nok for en fisk», og her vil vi legge ut videoer med både tull og alvor. Abonner gjerne for å få med deg videoer etterhvert som de slippes!


Første video er et kurs i kiwi-spising:



The post Presentasjonsvideo og bokbestillinger appeared first on Saksynt.


Flattr this!

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on December 10, 2018 03:39

October 2, 2018

Honning mot akutt hoste?

Skjermbilde 2018 10 02 23 24 10


NRK kan i kveld melde at honning i følge britiske helsemyndigheter har en medisinsk effekt som demper hoste.


Det er det anerkjente National Institute for health and care excellence (NICE) i England som nå anbefaler honning. Og NICE er ikke hvem som helst. Deres vitenskapelige konklusjoner blir lyttet til internasjonalt, også av norske helsemyndigheter.


Helsedirektoratet har likevel valgt å avvente å endre sine retningslinjer for behandling av akutt hoste til det foreligger mer forskning. Og det virker fornuftig, for la oss se litt på hva NICE og forskningen egentlig sier.


Forskningen


Studiene som ligger til grunn for NICE sine nye anbefalinger er tre kontrollerte studier (RCTer) oppsummert i en systematisk litteraturgjennomgang og metaanalyse. Deltakerne i studiene omfattet 568 barn i alderen 1 til 18 år med akutt hoste forårsaket av infeksjon i øvre luftveier.


Barna fikk én dose med honning. I den ene studien var dosen på 10 gram, mens i de to andre var det ingen informasjon om dose. I to av studiene ble det rapportert at honningen ble gitt før leggetid, mens tidspunkt ikke kom frem i den siste studien. Det ble brukt ulike typer honning i de ulike studiene.


To av studiene ble gjort med honning sammenlignet med ingen behandling. I den ene RCTen fikk alle deltakerne (barna) beskjed om å benytte seg av støttebehandling etter behov. Dette kunne være nesedråper, vanndamp, å rense nesen/snyte seg, og paracetamol om nødvendig.


Her er det viktig å skyte inn at studier gjort med en behandlingsmetode sammenlignet med ingen behandling, i praksis bare demonstrerer en eventuell effekt som like gjerne kan være placeboeffekt. Slike studier forteller oss fryktelig lite og er egentlig meningsløse. Men la oss likevel se på resultatet av de to første RCTene:



Honning ga en statistisk signifikant reduksjon i hyppigheten av hosten.
Alvorlighetsgraden av hostingen hadde også en statistisk signifikant reduksjon.
Det var ingen forskjell i graden av den udefinerte klassifiseringen «brysom hoste» mellom gruppen som fikk honning og gruppen som ikke fikk noen behandling.
Søvnkvaliteten viste også en statistisk signifikant bedring hos både barna selv og foreldrene deres.

Summa summarum kan jo dette høres ut som at honning vitterlig hadde en effekt i studiene. Ja, kanskje det. Men det er verdt å merke seg at forfatterne av metaanalysen presiserer at disse to studiene hadde høy risiko for systematiske feil fordi det ikke var noen blinding av deltakere og forskere. Ettersom det ikke var noen placebogruppe, så visste jo alle deltakerne om de fikk honning eller ikke. Merkelig nok var også denne informasjonen tilgjengelig for de som analyserte resultatene, så de var heller ikke blindet.


Det ble også sett på som en betydelig potensiell feilkilde at alle deltakerne kunne bruke støttebehandlinger fritt. Det kan jo eksempelvis bety at de som fikk honning også brukte mer paracetamol (som ga bedre søvn?) eller brukte mer nesedråper enn den andre gruppen. Det vet vi ingenting om, og dermed er det vanskelig å si om det var honningen som hjalp eller noe helt annet.


Til slutt er det et problem at all rapportering er rent subjektiv. Det er ikke urimelig å anta at de som fikk honning kan føle at det hjalp dem selv om hosten ikke egentlig ble lindret, og dermed rapporterer mer positiv virkning enn de som ikke fikk noe behandling og dermed ikke hadde noen grunn til å «pynte på» effekten.


Alle data fra disse studiene ble altså ansett som å være av lav kvalitet.


I den tredje RCTen ble honning sammenlignet med placebobehandling. Her fikk en gruppe barn ekte honning, mens en annen gruppe fikk «falsk honning» eller sirup laget av dadler. Resultatene var som følger:



Honning viste en statistisk signifikant bedring av både hyppigheten av hoste og alvorlighetsgraden av hoste sammenlignet med placebo (daddelsirup).
Det var ingen statistisk signifikant forskjell i barnas og foreldrenes søvnkvalitet mellom de to gruppene.

I denne studien ble risikoen for systematiske feil ansett som liten, men dataene likevel bare av moderat kvalitet.


I de to første RCTene ble også honning sammenlignet med hostesaft som inneholder dekstrometorfan. (Dette virkestoffet brukes for øvrig ikke i hostesaft i Norge.) Dosen av hostesaft ble ikke rapportert i studiene. Resultatene var som følger:



Man fant ingen statistisk signifikant forskjell mellom gruppen som fikk honning og gruppen som fikk hostesaft på hyppigheten eller alvorlighetsgraden av hoste.
Man fant ingen statistisk signifikant forskjell mellom gruppene i barnas eller foreldrenes søvnkvalitet.

Som vi så tidligere var risikoen for systematiske feil i disse studiene høy, og kvaliteten på dataene her ble ansett som svært lav. Problemet er igjen at det manglet blinding, de fikk bruke støttebehandlinger fritt, og alle resultatene var subjektive vurderinger fra pasientene selv.


Det er også verdt å merke seg at i andre studier fra NICE-rapporten som har sett på effekten av nettopp hostesaft med dekstrometorfan, så finner man heller ikke noe solid evidens for at det virker. Så her sammenligner man kanskje bare placebo mot placebo og finner – kanskje ikke overraskende – samme effekt.


Den tredje RCTen testet også honning sammenlignet med antihistaminer som normalt brukes mot allergier. Heller ikke her ble dosen på legemiddelet oppgitt, men resultatene ble som følger:



Honning ga en statistisk signifikant reduksjon i hyppigheten av hosten sammenlignet med antihistaminer.
Alvorlighetsgraden av hostingen hadde også en statistisk signifikant reduksjon sammenlignet med antihistaminer.
Søvnkvaliteten viste også en statistisk signifikant bedring hos både barna selv og foreldrene deres.

I denne studien var risiko for systematiske feil høy, fordi det også her manglet blinding, pasientene fikk bruke støttebehandling fritt, og resultatene var basert på subjektiv rapportering. Totalt sett anses dataene som å være av lav kvalitet.


Her må det også nevnes at i andre studier fra NICE-rapporten som har sett på effekten av antihistaminer mot akutt hoste, så finner man heller ikke noe solid evidens for at det virker. Så igjen sammenligner man kanskje bare placebo mot placebo, men finner at honning virker bedre – kanskje fordi det er en mer behagelig behandling.


Så hva viser disse dataene oss i sum?


Vel, de fleste av studiene var av lav eller svært lav kvalitet med høy risiko for feil. Kun i den placebokontrollerte studien ble dataene ansett som av moderat kvalitet, men her var resultatene sprikende da man fant en bedring i hoste, men ingen bedring i søvnkvalitet.


Jeg finner det vanskelig å mene at denne metaanalysen gir noen god dekning for å hevde at honning virker mot hoste. Et annet stort problem er at resultatene kun ble rapportert én gang dagen derpå, så vi vet ingenting om varigheten av effekten over tid.


Ser vi på den faktiske metaanalysen, så konkluderer den svært nøkternt:


Honey may be better than ‘no treatment’ and diphenhydramine in the symptomatic relief of cough but not better than dextromethorphan. There is no strong evidence for or against the use of honey.


Dette gjenspeiles således også i de faktiske anbefalingene fra NICE, hvor de skriver under behandling av typen «self-care»:


Be aware that limited evidence suggests that the following have some benefit for the relief of cough symptoms:


og så lister de opp honning, en urtemedisin og to hostesafter. Så dette er altså bare basert på begrenset evidens av svak kvalitet som kanskje gir noe lindring… ikke så mye å skrive hjem om egentlig.


Fra diskusjonsdelen av anbefalingene, kan vi også lese:


The committee agreed that there was some evidence that suggests honey reduced cough symptoms in children and young people with an acute cough caused by an upper respiratory tract infection. The clinical significance of the benefit of honey on cough symptoms is unclear, particularly because follow-up was for 1 day only.


Så ja, noe evidens peker i retning av at honning kanskje kan hjelpe litt, men den kliniske signifikansen er uklar. Honning skal likevel ikke gis til barn under 1 år grunnet faren for botulisme og fordi sukkerinnholdet ikke er bra for tennene.


Misvisende rapportering i media


NRK overdriver altså når de hevder at NICE «slår fast» at honning har en medisinsk effekt som demper hoste. Og det er enda verre, sjokkerende nok, å lese at Norsk Helseinformatikk skriver om den samme NICE-rapporten og hevder at de «fant gode bevis for at honning virker». I tittelen skriver de også at «honning var «best på å lindre hoste», noe studiene på ingen som helst måte kunne konkludere med da kvaliteten på dataene var så lav.


Dette er altså å ta veldig hardt i, og er ganske så villedende helseinformasjon fra NHI når metaanalysen selv bare konkluderer med at det hverken finnes gode argumenter for eller mot å prøve honning.


Det viktige her er vel egentlig å huske at det ikke egentlig er så mye som hjelper mot akutt hoste. Reseptfrie hostemedisiner har ingen dokumentert effekt, og selv reseptbelagte hostesafter vet man ikke om egentlig virker.


Antibiotika bør svært sjelden brukes, da de fleste tilfellene av slik hoste skyldes virusinfeksjoner som antibiotika følgelig ikke virker mot. Og slik hoste går som regel over av seg selv relativt fort uansett.


Konklusjon


NICE skriver at man kan prøve honning mot akutt hoste hvis man ønsker det, men at det ikke finnes noe som helst god evidens for at det faktisk har noen klinisk effekt. Med andre ord, kanskje det virker, kanskje det ikke virker. Men det skader i hvert fall ikke.


Den eneste grunnen til at NICE «anbefaler» å prøve honning, er rett og slett at det ikke finnes noe annet heller som hjelper. Og så lenge man ikke helt kan avfeie at honning muligens kan lindre noe, og det i hvert fall ikke er farlig (annet enn for tennene) for barn over 1 år, så sier de at det gjerne kan prøves i mangel av noe bedre alternativ. Det er tross alt bedre enn at folk kaster bort penger på hostesafter og bruker tid på unødvendige legebesøk som koster samfunnet mye.


Men å si at honning faktisk virker mot akutt hoste finnes det ingen dekning for å hevde.


The post Honning mot akutt hoste? appeared first on Saksynt.


Flattr this!

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on October 02, 2018 16:22

September 30, 2018

Om risikoopplevelse og kjernekraft

Etter å ha sett NRK Folkeopplysningens episode om kjernekraft fikk jeg lyst til å dele et utdrag fra min siste bok, «Håndbok i krisemaksimering» (Spartacus forlag, 2016). Her peker jeg på mye av de samme poengene som Folkeopplysningen gjorde, og synes det er så pass viktig og interessant at det er verdt å gjenta.


Utdrag fra bokens kapittel om «Risiko» som innledes med drøfting av selvkjørende biler, før det fortsetter med dette:



Det er flere årsaker til at mennesker har en «irrasjonell» risikoopplevelse. Én viktig faktor i hvordan vi opplever risiko handler om grad av egenkontroll. På starten av 60-tallet oppstod nye utfordringer knyttet til forurensing og energiproduksjon. Samfunnet trengte bedre og renere metoder for å skaffe energi, og en av de rene alternativene var atomkraft. Men folk fryktet denne teknologien. Selv om vitenskapsmenn forsøkte å forklare folk at atomkraft var mye tryggere enn alternativer som for eksempel kullkraft, var folk svært skeptiske. I 1969 publiserte ingeniøren Chauncey Starr en artikkel med tittelen «Social benefit versus technological risk» hvor han forsøkte å analysere hva som påvirket folks risikoopplevelse. Hans kanskje viktigste funn var at vi opplever risiko som mer akseptabel hvis vi føler vi har kontroll over utfallet selv. Starr hevdet at folk lett aksepterte risiko fra eksempelvis bilkjøring, hvor de følte de hadde kontrollen selv, men i mye mindre grad ville akseptere risikoen fra et atomkraftverk, hvor de følte at de ikke kunne påvirke sikkerheten, selv om førstnevnte risiko var tusen ganger større. Overført til mitt innledende eksempel, ville nok Starr funnet at folk stolte mer på en bil de kjørte selv, men med høyere risiko, enn en førerløs bil som beviselig var tryggere, men hvor de selv ikke kunne føle samme grad av kontroll.


Mye av den tidlige forskningen på frykt og risiko la likevel til grunn at så lenge folk hadde korrekt informasjon, ville de kunne foreta veloverveide vurderinger av risiko. Hvis man bare ga folk vitenskapelige fakta og korrekt statistikk, ville folk forstå og forholde seg rasjonelt til risiko. En mengde forskning har i senere tid vist at dette er feil. Vi er ikke så rasjonelle vesener.


Hau030andbok i krisemaksimering WEB e1474389339744 fullPsykologene Daniel Kahneman og Amos Tversky har forsket mye på risikoopplevelse, og har identifisert flere faktorer som gjør at vi ofte vurderer risiko feil. Eksempler på dette kan være banale ting som at farer vi lett kan visualisere, eller tenke oss til, oppleves mer skremmende enn farer vi ikke så lett klarer å se for oss. Vi kan eksempelvis lett se for oss å bli voldtatt på gaten, det skaper levende bilder i oss, men de individuelle og personlige konsekvensene av fremtidig global oppvarming er mer diffust. En annen faktor er at vi har en tendens til å plassere ulike hendelser i grupper eller kategorier basert på likheter. Men ved å gjøre det vil ofte ulike hendelser rangeres som like farlige bare fordi de utad ligner på hverandre, selv om risikoen ved disse hendelsene kan være svært ulik. For eksempel tenker vi gjerne på plantevernmidler brukt i matproduksjon som en felles kategori av gift. Sprøytemidler er per definisjon farlig, tenker vi. Derfor skaper enhver rapport om funn av sprøytemidler i mat stor frykt, selv om sprøytemidlet som er funnet kanskje er tusen ganger mindre giftig enn de sprøytemidler vi har lest om tidligere som formet vårt fryktbilde av disse stoffene. Tilsvarende vil vi ofte også vurdere risiko basert på noe vi kjenner til fra før, og bruke det som utgangspunkt for å vurdere risikoen ved noe fremmed som minner om samme sak, uten at vi egentlig justerer kraftig nok for de faktiske ulikhetene.


Ved å la forsøkspersoner gjennomføre ulike eksperimenter knyttet til gambling, har psykologene også avdekket interessante tendenser som at vi aksepterer lite risiko når det dreier seg om å vinne noe. Vi foretrekker altså en lav gevinst med stor sikkerhet for å vinne, heller enn en større gevinst hvor risikoen for å ende opp med ingenting er høyere. På den andre siden tolerer vi stor risiko hvis vi kan håpe på å ikke tape noe, heller enn å akseptere et sikrere, men mindre, tap.


Til slutt kommer det kanskje viktigste: Vi foretrekker det som er helt sikkert, fremfor det som er mindre sikkert, selv om endringen i risiko er lik. Et godt eksempel på dette er vaksiner, et tema jeg kommer tilbake til senere. Ulike forsøk viser at vi foretrekker tanken på en vaksine som reduserer risikoen for en sykdom fra 10 prosent til 0 prosent, fremfor en vaksine som reduserer risikoen fra 20 prosent til 10 prosent. Vaksinens effekt er i begge tilfeller lik, og den gir samme grad av økt beskyttelse mot sykdommen. Likevel føles en vaksine som reduserer risikoen til null mye bedre enn alternativet. Det betyr også at enhver risiko som er større enn null, oppleves som likere enn alle gradsforskjeller over null. Hvis risikoen for noe er eliminert, føler vi oss trygge. Men om risikoen derimot er 5 prosent eller 50 prosent, er gjerne av mindre betydning. Økningen fra null risiko til noe risiko oppleves som mye større enn fra noe risiko til mye større risiko, selv om spranget er betydelig høyere enn fra null til noe.


Det er altså mange ulike faktorer som gjør at vår «intuitive» vurdering av risiko feiler. Interessant nok viser forskning at eksperter og fagpersoner ikke er bedre til å vurdere risiko enn det «vanlige folk» er. Den store forskjellen er bare at ekspertene er sikrere i sin sak enn det andre er, selv om risikovurderingen ikke er noe mer korrekt.


Mens Starr mente at vi ville akseptere mye større risiko hvis vi følte at vi selv hadde kontroll over utfallet, har senere forskning av blant annet Paul Slovic vist at denne effekten kanskje er mindre enn hva Starr trodde. Starr overså nemlig psykologiske mekanismer som at hvis vi føler en aktivitet gir oss stor gevinst, aksepterer vi også mer risiko. Hvis vi får stor glede av en aktivitet eller et produkt, tolererer vi også mer risiko fra aktiviteten eller produktet. Det er ikke uten grunn at folk fortsatt hopper i fallskjerm eller driver med basehopp, selv om mer enn én av hundre førstegangshoppere i fallskjerm skades og noe mindre enn én per 100 000 hopp fører til dødsfall. For ikke snakke om at rundt en av seksti basehoppere dør av sporten. Ja, og så var det dette med ubeskyttet sex da. Det er høy risiko, men mange føler at det er verdt det.


Det som til syvende og sist avgjør hvordan vi opplever risiko er nettopp vår subjektive opplevelse av risiko, ikke hvor stor risikoen objektivt sett er i forhold til noe annet. Vår opplevelse av risiko påvirkes derfor primært av tre faktorer:


1) I hvilken grad vi forstår risikoen.

2) I hvilken grad det frembringer en følelse av frykt.

3) Antall mennesker som utsettes for risiko.


Disse tre faktorene gjør at vi gjerne opplever risiko som mindre hvis det fremstår som fjernt for oss.


Et eksempel som omfatter mange av disse effektene i ett, er nettopp det som stimulerte til Starrs analyser på slutten av 60-tallet: kjernekraft. Vi frykter kjernekraft. Hvorfor? På grunn av Tsjernobyl-ulykken, i hvert fall om jeg skal se til min egen generasjon. Tsjernobyl er noe mange av oss opplevde. Heldigvis på god nok avstand til at vi ikke tok direkte skade av det, men vi merket noe til de indirekte effektene. På gården jeg vokste opp i på Sørlandet måtte vi i lang tid «nedfôre» sauene med spesielt fôr for å motvirke radioaktivitet sauene kunne ha fått i seg etter sommerbeitingen på heia. I noen deler av landet fortsatte dette til langt ut på 2000-tallet. Vi leste også om katastrofen i avisene da det skjedde. Vi så det på TV og hørte om det på radioen. Vi levde i frykt, fordi ingen visste helt hva som ville skje og hvor farlig det radioaktive nedfallet var. På toppen av det hele har vi alle sett videoer og bilder av atomsoppskyer fra prøvesprengninger av atom- og hydrogenbomber, og bilder fra et utbrent Hiroshima og Nagasaki. Det er altså enkelt for oss å visualisere en kjernefysisk katastrofe.


I tillegg plasserer vi kanskje en atombombe i samme «risikokategori» som en ulykke i en atomreaktor, og tenker da at faren er omtrent den samme. Vi kjenner til de vanvittige konsekvensene av en atombombe, hvor hundretusener av mennesker kan dø i løpet av kort tid, og overfører gjerne dette bildet til et kjernefysisk uhell, uten at vi egentlig er i stand til å justere risikoen kraftig nok for å ta høyde for at det strengt tatt er to svært ulike type hendelser. De psykologiske effektene Kahneman og Tversky beskriver, gjør seg altså gjeldende. Ergo opplever vi at atomkraft medfører svært stor risiko, men i realiteten er atomkraft den formen for energiproduksjon som ser ut til å være desidert tryggest.


Det er gjort mange analyser av dette, med ganske varierende tall, men relativt sett konkluderer de fleste analyser med det samme. Det som tar mest liv er uten tvil kullkraftverk. Per milliard kWh produsert, tar kullkraft et sted mellom 2,8 og 32,7 menneskeliv. Atomkraft tar et sted mellom 0,2 og 1,2 menneskeliv. Da er de ni tusen dødsfall fra Tsjernobyl tatt med. Betydelig sikrere altså. Vannkraft tar fra 1,0 til 54,7 menneskeliv, litt avhengig av om man inkluderer en serie katastrofale dambrudd i Kina i 1975 som tok over 230 000 menneskeliv eller ikke, og naturgass tar fra 0,3 til 1,6 menneskeliv. En studie publisert i 2013 fant at hvis alt fossilt brensel var blitt erstattet av kjernekraft, ville man i perioden 1971 til 2009 ha spart 1,8 millioner menneskeliv globalt. I Europa alene ville vi spart 670 000 menneskeliv. I 2013 estimerte man for øvrig at 23 000 mennesker døde som konsekvens av kullforurensing i Europa alene.


En relativt ny studie fra Royal College of Physicians regnet seg til at det i Storbritannia dør 40 000 mennesker hvert år på grunn av forurensing fra fossile energiformer, noe som koster dem hele 20 milliarder britiske pund årlig. Biler og kraftverk står for det meste av denne forurensingen. En amerikansk studie fant at forurensing koster USA hele 131 milliarder dollar i året i samfunnsmessige utgifter, primært helserelaterte kostnader. Det meste av denne forurensingen kommer fra kraftproduksjon. Hvis man regner med dødsfall knyttet til klimaendringer i kjølvannet av økte CO2-utslipp og global oppvarming, har en analyse knyttet fossile energiformer til hele 5 millioner dødsfall årlig, mer enn de samlede dødsfall fra kriger, drap og trafikkulykker globalt.


Atomkraft er etter alle målestokker vesentlig tryggere, både med tanke på ulykker og konsekvenser knyttet til forurensing og klima. Men det er vanskeligere for oss å visualisere den samlede effekten av en serier enkeltstående dødsfall fra astma og hjertesykdom som springer ut av forurensing, eller dødsfall fra ekstremvær og sykdomsepidemier knyttet til global oppvarming, enn det er å se for oss den mer umiddelbare effekten av en atomulykke. Mediedekning og populærkulturens fremstillinger av kjernekraftens farer gjør også at det fremstår som farligere. Vi ser sjelden filmatiseringer av dødsfall knyttet til kullkraftverk, og når mange tusen mennesker i Kina dør på grunn av ulykker eller forurensing får ikke det samme mediedekning som en atomulykke gjør.


Tenk bare på Fukushima-ulykken i 2011. Den fylte avisforsidene og nyhetssendinger i lengre tid, og NRK meldte blant annet i mars 2015 at «Tusen Fukushima-evakuerte døde i fjor – fire år etter katastrofen.» Her kunne vi videre lese:


11. mars 2011 er en dato japanerne ikke glemmer. Et jordskjelv utløste en tsunami. Deretter smeltet den ene reaktorkjernen ved Fukushima-anlegget. Over 18.000 mennesker mistet livet.


Det får det til å høres ut som at tusenvis av mennesker døde i en kjernefysisk katastrofe. Sannheten er at antall mennesker døde av radioaktiv stråling fra reaktornedsmeltingene i Fukushima var null. Forsker ved Frisch-senteret, Simen Gaure, påpekte denne misvisende nyhetsformidlingen i en kronikk i Aftenposten, hvor han skrev:


Men det var jo ikke sånn. Den helt store katastrofen var tidenes største jordskjelv og tsunami i Japan. De tusen evakuerte døde som følge av sykdommer som kan knyttes til evakueringsforholdene, ikke av stråleskader. Dette er gamle folk som slett ikke har det lett med midlertidige boliger og kummerlige forhold.


De 18.000 døde ble drept av jordskjelvet og tsunamien, og ulykker under den påfølgende evakueringen, samt manglende medisinsk hjelp på grunn av knuste og oversvømmede sykehus. Ingen er så vidt man vet døde av stråleskader ennå, og man forventer knapt noen slike dødsfall på lengre sikt. Man får antagelig en svak eller ubetydelig økning i krefttilfeller over tid, mange krefttyper som er lette å behandle.


Det er lett å tro at atomkraft er farlig. Media har fortalt oss det. Men i realiteten er det den tryggeste form for kraftproduksjon vi har, og kanskje en helt nødvendig løsning for å ha en sjanse til å unngå de verste konsekvensene av den klimakatastrofen vi er i ferd med å påføre oss selv. Problemet er at de færreste av oss har nok kunnskap om og forståelse av den relative risikoen mellom atomkraft og andre typer kraftproduksjon til å vurdere konsekvensene av dette valget på en korrekt måte. Som blant annet Slovic påpekte, er det ikke nok å ha korrekt informasjon. Vi kan gjenta fakta om trygghet ved atomkraft sammenlignet med andre energiformer til vi blir blå i ansiktet, men likevel vil folk føle at atomkraft er mye verre. En del av årsaken til dette er nettopp hvordan media og populærkulturen former vårt verdensbilde og vår risikoopplevelse.



Tallene for antall døde som følge av Tsjernobyl-ulykken varierer mye, noe Folkeopplysningen også nevnte. I boken brukte jeg tallet 9000 døde, et tall som kanskje også er svært overdrevet. Jeg vil anbefale å lese redaksjonen i Folkeopplysningens svar på kritikk fra Greenpeace her, og til slutt å se følgende tyveminutters TED-talk fra en som tidligere var kritisk til atomkraft til å ha blitt overbevist om at det er en nødvendig faktor for å redde menneskeheten fra for store klimaendringer.



PS: Ønsker du å bestille et signert eksemplar av «Håndbok i krisemaksimering» (eller min forrige bok, «Placebodefekten«) – send meg en mail!


The post Om risikoopplevelse og kjernekraft appeared first on Saksynt.


Flattr this!

1 like ·   •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on September 30, 2018 06:07

August 18, 2018

Misvisende fra Kjetil Rolness om kriminaliteten i Sverige

«Svenskene tar feil. Volden går ned. Dagsavisen vet sannheten», skriver Kjetil Rolness i en kommentarartikkel på Medier24.no.


Han kritiserer en artikkel i Dagsavisen som skriver:


Det har knapt vært tryggere noensinne i Skandinavia. Likevel er mange redde: Tre av fire svensker tror kriminalisten går opp – mens den går ned.


Rolness har nok rett i mye av sin kritikk av Dagsavisens kildebruk. Å bruke statistikk som ikke er oppdatert, eller ikke er nyansert nok, kan være misvisende i denne konteksten. Likevel bommer Rolness selv på flere punkter.


Faktisk.no


Men før jeg tar for meg Rollnes må jeg si noen ord om Faktisk.no som publiserte sin egen faktasjekk etter at jeg hadde skrevet ferdig brorparten av denne bloggposten,men før jeg fikk publisert.


Faktisk.no konkluderer med at Dagsavisen tar delvis feil i at kriminaliteten i Sverige går ned. De gjør likevel dette på en merkelig måte. Faktisk.no mener at kriminaliteten er gått opp siden 90-tallet,og at Rolness derfor har rett i sin kritikk av Dagsavisen. Samtidig påpeker de at kriminaliteten riktignok er gått ned i nyere tid.


Og strengt tatt er det de siste årene som er relevant da Rolness eksplisitt knytter hans påståtte økning i kriminalitet mot den store innvandringen til Sverige de siste årene:


Ingen vet hvordan man skal stoppe gjengvolden og utviklingen av parallellsamfunn i de mest utsatte forstedene. Og imens fortsetter innvandringen i Sverige på høyt nivå.


Som vi skal se bruker Rolness en cherry-picking av data, som i samtlige tilfeller er feil, misrepresentert eller misforstått. Men selv om vi ser bort fra dette har han ingen dekning for å hevde at kriminaliteten har økt på grunn av innvandring.


Dagsavisen vs Rolness


Mens Faktisk.no bare har sett på hovedpåstanden om at kriminaliteten er gått ned i Sverige, har jeg sett også på hans individuelle påstander og i hvilken grad disse er riktige. For uansett hva man måtte mene om utviklingen i Sverige, bør man i det minste bruke skikkelige data når man argumenterer mot en påstand og kritiserer andre for bruk av dårlige data.


I kommentaren starter Kjetil Rolness med å liste opp noen «fakta om Sverige». La oss se litt nærmere på disse.


Faktapåstand 1:


Antall skytinger med dødelig utgang opp fra 4 pr. år på tidlig 90-tall, til 42 i fjor (og ytterligere økning hittil i år). Det er samme nivå som Sør-Italia, og fire-fem ganger mer enn Norge og Tyskland. Det skytes betydelig mer i Sverige enn i nesten alle andre europeiske land, i forhold til folkemengden.


Dette er et vanlig mantra hos de mest innvandringskritiske – og Rolness knytter selvsagt alt dette til innvandring. Det er dog noen viktige nyanseringer her som Rolness overser.


En av forskerne bak studien Rolness viser til, Manne Gerell, er selv veldig tydelig på at vi ikke vet hva som gjør at det er så pass mange flere skyteepisoder i Sverige enn i en del andre sammenlignbare land. Gerell skriver i sin blogg:


Det är rimligt att göra kopplingar till invandring eftersom en majoritet av de unga männen i utsatta områden är utlandsfödda eller har utlandsfödda föräldrar, men frågan är nog också ganska komplicerad, vilket kan konsteras utifrån att Tyskland inte alls har samma nivå eller utveckling av skjutvapenvåld bland unga trots att även det är ett land som haft en relativt stor invandring.


Tyskland har også hatt en svært høy grad av innvandring, også spesifikt ikke-vestlig innvandring/asylsøkere, de siste årene. Rolness har selv vært aktiv i å svartmale effekten dette har hatt på kriminaliteten i landet. Men her ser vi altså et motsatt resultat. Tyskland ligger på bunn av listen over de landene forskerne sammenligner Sverige med, til og med lavere enn Norge, på tross av svært høy innvandring.


Skjermbilde 2018 08 18 16 13 44


Forskerne er tydelige på at vi rett og slett ikke vet hva denne økningen i skytevåpenrelaterte drap spesifikt i Sverige skyldes, men en viktig faktor kan være endring i aldersfordelingen i befolkningen. Gerell påpeker nemlig at det på slutten av nittitallet var omtrent like mange unge menn i alderen 15-29 år som ble drept som menn 30 . De siste 20 år har den yngre gruppen økt betydelig, mens gruppen 30 har sett en vesentlig mindre endring.


Som vi vet har sosiodemografiske faktorer svært mye å si for de fleste typer kriminalitet. At det er blitt flere unge menn vil være en viktig faktor i at ulike typer kriminalitet øker, for ser vi på menn over 30 år, ligger ikke Sverige spesielt dårlig an:


Skjermbilde 2018 08 18 16 15 32


Med andre ord kan man nok si at utviklingen indirekte skyldes innvandring, da en overvekt av de ikke-vestlige innvandrerne nettopp er unge menn. Men ettersom den samme utviklingen ikke har skjedd i andre land med tilsvarende innvandring, må bildet nødvendigvis være mer komplekst enn det.


Rolness skriver også at «det skytes betydelig mer i Sverige», men i realiteten er det bare i noen få, små geografiske områder det skytes så mye mer. Gerell peker på at det finnes en del fellesnevnere her:


Vi vet sedan tidigare att skjutvapenvåldet dessutom är starkt koncentrerat till utsatta områden (Öberg 2015; Sturup et al 2017), och vi kan därmed konstatera att den negativa utveckling som skett kring skjutningar till stor del handlar om unga män – och utsatta områden. Detta har skett parallellt med att andra typer av negativa händelser växt fram i ungefär samma kontext – bilbränder har exv ökat, och sker till stor del i utsatta områden (Gerell, 2017; Malmberg et al 2013), och en majoritet av de som rest till Syrien eller Irak för att ansluta sig till terrorgrupper kommer från samma områden (Gustafsson & Ranstorp 2017). Många av de samhällsproblem vi idag fokuserar mycket på verkar ha att göra med just denna grupp – unga män i utsatta områden.


Hvorfor er dette relevant? Jo, fordi selv om Rolness har rett i at det har vært en stor og bekymringsverdig økning i skytevåpen relatert vold i Sverige, viser data om gjentagelsesfaren både tidsmessig og geografisk at dette primært handler om gjengrelatert vold som er isolert til små områder.


Å hevde at det er blitt mer skyting i Sverige, blir derfor en misvisende generalisering som gir inntrykk av at alle svensker er blitt mer utrygge på grunn av innvandringen, når dataene viser at det primært er noen snevre geografiske områder som er blitt mer utrygge, og da primært for de som selv er deltakere i disse gjengene. Det er selvsagt likevel alvorlig og farlig, men er en nyansering som man er nødt til å ha med.


Konklusjon: Rolness tar altså ikke direkte feil i sin påstand om mer skyting i Sverige enn andre land, og en markant økning i antall skytevåpoenrelaterte voldelige angrep, men det er for enkelt om noen ut fra dette skulle påstå at svensker jevnt over nå opplever mer skytevåpencrelatert vold, eller at dette handler om ikke-vestlig innvandring isolert sett.


Faktapåstand 2:


78 angrep med håndgranat siden 2011. Dette er på nivå med Mexico, et land i nærmest permanent unntakstilstand på grunn av narkokrigen.


Dette er også en påstand med store forbehold. La oss igjen vise til Gerell som irriterer seg over hvordan media – og altså nå Rolness – har brukt hans data:


Det enda andra land varifrån vi hittat en sammanställning över frekvensen av handgranatsattacker är Mexiko. Data i den rapporten är svag, den bygger på medierapporter, och även om siffrorna tyder på nivåer per invånare som är i samma storleksordning som de i Sverige är vi de första att erkänna att det inte entydigt kan tolkas som ett bevis, något som vi har försökt förmedla men inte alltid nått ut med.


Det er ingen tvil om at bruken av håndgranater i Sverige de siste årene har vært ekstraordinært, men det er likevel viktig å forsøke å være presis i kritikken når man først skal gå hardt ut og kritisere andre for svak kildekritikk.


Mens granatangrep i Sverige mest sannsynlig registreres ganske omfattende, er sammenligningen gjort mot medierapporterte hendelser i Mexico, et land Rolness selv omtaler som å være i «permanent unntakstilstand». Jeg tviler på at alle granatangrep i Mexico registreres og enda mindre omtales i media. Sammenligningen er derfor på grensen til absurd.


Likevel lenker Rolness til en artikkel i Expressen som sier at volden i Sverige likestilles med Mexico, noe som er fullstendig feil. Til dette kommer Gerell med følgende presisering i sin blogg:


Vi har aldrig hävdat att Sverige skulle ha liknande våldsnivåer som Mexiko mer generellt. Inte heller avseende grovt vapenvåld i allmänhet. Varje sådan tanke är helt befängd. Den enda variabel som det möjligen går att jämföra de båda länderna avseende är handgranatsdetonationer, vilket utgör en mycket liten del av våldet i såväl Mexiko som Sverige.


Det eneste man kan si er at det er vesentlig mer bruk av granater i Sverige enn i de fleste andre vestlige land justert for befolkningsstørrelse, men en sammenligning med Mexico er det uhyre svakt grunnlag for å gjøre. Og å generalisere dette til å gjelde vold generelt, er direkte feil.


Det er også relevant å se på hvordan håndgranater brukes. Jeg har ingen data på bruken av håndgranater i Mexico, men politiet i Sverige påpeker at disse brukes mot eiendom, ikke personer, i Sverige – selv om hensynsløshet gjør at gjerningspersonene ser ut til å bry seg lite om tilfeldige personer rammes. Men om håndgranater brukes i Mexico som våpen for å skade og ta liv, så er heller ikke dette direkte sammenlignbart med Sverige hvor de ikke brukes som våpen, men som et middel til å skremme.


Konklusjon: Rolness har rett i at det er forholdsvis mange granatangrep – mot eiendom – i Sverige, men å sammenligne det med Mexico er feil. Han bruker dårlige data og generaliserer på en måte som dataene ikke er egnet til.


Faktapåstand 3:


Antall «särskilt utsatta områden» opp fra 15 til 23 mellom 2015 til 2017. Begrepet betegner en akutt situasjon der politiet har problemer med å utføre sine oppdrag, og folk – av redsel – avstår fra å vitne i rettsprosesser. I disse områdene frykter politiet en «kriminaliserandeprocess som med tiden får så stort genomslag att ett helt bostadsområde påverkas och en alternativ social ordning skapas».


Men skyldes denne økningen at situasjonen i Sverige er blitt verre? Nei, rapporten Rolness lenker til sier ikke det. Tvert i mot beskriver politiet dette slik:


Antalet områden har ökat sedan förra rapporten vilket främst beror på att polisen har fördjupat sin kunskap om problemen i utsatta områden genom ökad närvaro, fördjupad kartläggning och samverkan. Några områden nominerades inte till förra omgången. Dels på grund av tidsbrist och dels som tidigare nämnts för att kunskapen om utsatta områden har ökat.


Auda, Rolness. Årsaken til økningen fra 15 til 23 mellom de to rapportene i hhv 2015 og 2017 er altså bedre kartlegging, bedre kunnskap, og tid til å inkludere flere områder. Ikke at situasjonen nødvendigvis er blitt markant verre i flere områder. Dette er rett og slett uærlig – eller veldig slett kildebruk.


Konklusjon: Rolness har ingen dekning for sin påstand, og misrepresenterer data i kilden han viser til.


Faktapåstand 4:


Antall voldsbejaende islamister tidoblet på mindre enn ti år. Säpo – Sveriges PST – rapporterer om sterk økning i saker relatert til terrororganisasjoner, terrorfinansering, radikaliserte personer og attentatsplaner. En IS-inspirert usbeker drepte fem og skadet femten personer på gaten i Stockholm i fjor.


Det er rart, men ikke overraskende, at Rolness fokuserer kun på islamistisk ekstremisme. Säpo har plassert sikkerhetstrusselen fra islamistiske ekstremister til nivå 3 på en skala fra 1-5, hvor 5 er høyeste nivå. Samtidig er trusselen fra høyreekstreme og i mindre grad venstreekstreme satt til nivå 2, altså også forhøyet. Og i sin rapport med vurderinger for 2018 anser Säpo likevel høyreekstrem vold som en større umiddelbar risiko grunnet det kommende valget i september.


Sommaren 2017 tillkännagav Säkerhets-polisen att det då fanns cirka 3 000 personer som var av intresse för myndigheten inom ramen för dess uppdrag, utan att för den skull vara potentiella terrorister. Drygt 2 000 av de 3 000 kunde härröras till den våldsbejakande islamistiska extremismen. Övriga återfinns i vit makt-miljön och den autonoma miljön.


Rapporten fra 2010, som anslo antallet potensielt voldelige islamister til 200, sa at hvis man inkluderte politiske ekstremister som høyreekstreme var antallet «flere hundre» totalt sett. I 2017 var det totale antallet økt til 3000, hvorav ca 2000 var islamistiske ekstremister. Med andre ord har antallet høyreekstreme risikopersoner også vokst betydelig, selv om veksten hos islamistiske ekstremister har økt mer.


I tillegg er det vel også verdt å nevne at i Säpo sin oppsummering av 2017 var det én alvorlig terrorhandling av en islamistisk ekstremist, som Rolness nevner. Men det var flere bombeangrep mot asylmottak fra høyreekstreme samme året.


Og ikke minst: Säpo påpeker også at disse tallene er mest av alt veiledende for å vise noe av kompleksiteten i terrorbildet, og at situasjonen kan endre seg fort:


– Det är klart att siffror lockar, de gör det vi säger greppbart. Men siffror bidrar också till en förenklad syn på hotbilden eftersom det till exempel inte bara är antalet personer som avgör hur hotbilden ser ut. Syftet med att vi ändå gick ut med siffror var för att visa på komplexiteten i vårt arbete och på hur många människor som vid ett tillfälle var av intresse för oss inom ramen för vårt uppdrag. Det var också för att skapa förståelse för svårigheten i vårt arbete och för att visa att vi lägger nästan lika mycket resurser på att avfärda som att bekräfta information.


At det har vært en økning i saker Säpo må behandle, handler mye om at de fleste rapportene de får er fra noen som har overhørt andre kanskje si noe som kan bety at de planlegger terror. Denne type rapporter handler mye om befolkningen økte bevissthet, kanskje nettopp på grunn av det tragiske terrorangrepet i Drottninggatan i Stockholm april 2017 og tilsvarende islamistiske angrep i Europa de siste årene, og vil nødvendigvis føre til en dramatisk økning i antall saker selv om den reelle økningen kan være vesentlig lavere.


Säpo presiserer også at økningen i antall saker de behandler handler like mye om å avkrefte trusler som å bekrefte dem. Ergo sier ikke økningen i saker som behandles noe direkte om en økning i antall reelle trusler.


De skriver videre:


Vi följer alla tre extremistmiljöerna, det är en del av vårt huvuduppdrag. Att vi just nu bedömer att den våldsbejakande islamistiska miljön utgör det största hotet av de tre, betyder inte att vi struntar i de övriga. Vi har koll, ner på individnivå, och gör hela tiden bedömningar av hur olika omständigheter påverkar deras avsikt och förmåga.


En annen viktig faktor er internett og sosiale medier, som i følge Säpo også fører til at stadig flere personer nå overvåkes, i tillegg til at svenske myndigheter har satt inn betydelig større ressurser i å overvåke og kartlegge disse miljøene. Å ignorere denne type helt sentrale faktorer som gjemmer seg bak statistikken gjør at tallene fra Rolness som vanlig fremstår mer som villedende enn opplysende.


Konklusjon: Ja, det har vært en stor økning i «voldsbejaende islamister» i Sverige de siste ti årene, men hvor mye av dette som er en reell økning og hvor mye som handler økt bevissthet og økte ressurser hos politiet, vet vi ikke. Det har også vært en stor økning i antall politiske ekstremister, spesielt på høyresiden, og disse har utført flere angrep enn islamister har – dog med færre ofre så langt. Rolness sin påstand er derfor misvisende og selektiv i bruk av fakta.


Faktapåstand 5:


Andelen som oppgir å bli utsatt for mishandling, trusler, seksuelle overgrep, personran, bedrageri eller trakassering har økt til rekordnivåer. Andelen kvinner utsatt for seksualforbrytelser er mer enn fordoblet fra 2014 til 2016.


Det er nesten alltid uredelig å bruke korte tidsperioder når man skal snakke om trender i statistiske data. For kriminalitet som seksualforbrytelser, er det vanlig med ganske store årlige variasjoner, så å plukke to år og så si at det ene er dobbelt så høyt som det andre, gir lite nyttig informasjon. Men det maler selvsagt det bildet Rolness ønsker.


La oss se på grafen som viser utsatthet for seksualforbrytelser. Altså ikke anmeldte tilfeller, men hvor mange svensker som i den nasjonale trygghetsundersøkelsen sier de har vært utsatt for seksualforbrytelser. Og husk at seksualforbrytelser her også omfatter trakassering, blotting, hallikvirksomhet, internettovergrep, seksuell utnyttelse etc.


Skjermbilde 2018 08 12 17 34 03


Rolness har rett i at det har vært en betydelig økning i antall svensker som sier de har vært utsatt for seksualforbrytelser de siste årene, men 2014 hadde en nedgang sammenlignet med 2013. Hadde han derfor heller snakket om endringen fra 2013-2016, ville økningen være mindre. Hadde han valgt endringen fra 2012 til 2016, ville endringen vært større.


Brå skriver også på sine nettsider:


Dock har antalet händelser varierat kraftigt över tid, vilket medför att de årsvisa resultaten för antal händelser ska tolkas med försiktighet och inte användas som huvudsaklig indikator på utsatthet för sexualbrott.


Derfor må man heller se på lengre trender, enn å sammenligne to tilfeldige årstall.


Forskerne påpeker også at en økning i bevissthet rundt overgrep mest sannsynlig forklarer en vesentlig del av økningen. I min bok «Håndbok i krisemaksimering» skriver jeg en del om norsk politis analyser av hvordan mediedekning av overfallsvoldtekter fører til en økning i antallet anmeldte voldtekter. I Sverige har det vært stort fokus på dette etter hendelser på svenske festivaler og ikke minst #metoo-kampanjen. Økt mediedekning gir flere anmeldelser. Ja, i Norge så vi en nesten 30% økning i voldtekter etter at TV-serien Skam tok for seg voldtekt og overgrep.


Tilsvarende opplevde hovedstaden i 2011 en «voldtektsbølge». Et betydelig mediefokus på en serie overfallsvoldtekter i Oslo førte til en stor økning i antall anmeldte voldtekter. Da politiet analyserte hva som hadde skjedd i etterkant av denne mediedekningen, fant de at det ikke var noen økning i antallet overfallsvoldtekter, men en «usedvanlig sterk samvariasjon mellom oppslagene om overfallsvoldtekt og antall anmeldelser for festrelaterte hendelser, eldre hendelser som lå mer enn 1 måned tilbake i tid, samt anmeldelser fra fornærmede som var beruset, kvinne over 30 år og med psykiske og rusrelaterte problemer».


Årsaken var ikke en copycat-effekt (smitteeffekt), men endret risikoopplevelse, altså en økt frykt for voldtekt i befolkningen, med tilhørende lavere terskel for å anmelde. Budskapet om større fare ble en selvoppfyllende profeti. Disse effektene er godt dokumentert i statistiske analyser, og er derfor helt sentrale for å forstå sammenhengen mellom økt fokus på seksuelle overgrep i media, og antall i befolkningen som rapporterer å ha opplevd seksuelle overgrep av ulike art.


Uten å ta høyde for slike faktorer blir statistikkene misvisende og kanskje meningsløse.


Et annet eksempel som gjør at dette blir spesielt tydelig er en rapport Den europeiske unions byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) ga ut i 2014. I rapporten brukte de tall fra 2012 hvor innbyggere i europeiske land var blitt spurt om de hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep eller seksuell trakassering etter at de ble 15 år. Funnene for Sverige var på overflaten sjokkerende. De fant at hele 80 til 100 prosent av alle svenske kvinner var blitt utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep i voksen alder. Dette var betydelig høyere enn de fleste andre europeiske land.


Er det virkelig så ille å bo i Sverige? Nei, tallene avdekker nok egentlig noe helt annet. Sverige er et land hvor det er stor bevissthet rundt seksuell trakassering og overgrep, hvor folk kjenner sine grenser, og tør å si fra. Det er det mest likestilte landet i Europa, og tallene i FRA-undersøkelsen viser hvordan økt bevissthet og likestilling fører til at terskelen for å forstå og melde fra om at man har blitt seksuelt trakassert senkes.


I rapporten drøftes dette, og de skriver:


For example, the different level of acknowledgement of sexual harassment in national legislation and its prioritisation in specific policies and political debates might be reflected in women’s overall level of awareness of sexual harassment as a fundamental rights abuse, and their disclosure of such experiences.


Hva så med anmeldte seksualforbrytelser? Her er grafen som viser anmeldte forhold per 100.000 innbyggere:


Skjermbilde 2018 08 12 17 35 56


Her ser vi en ganske brå økning først fra 2013 til 2014, noe som nok primært skyldes at straffeloven ble endret for å utvide voldtektsbegrepet 1. juli 2013. Andre former for seksualforbrytelser er blitt straffbare gjennom utvidelser i straffeloven både i 2005, 2009 og 2011, noe som selvsagt påvirker tallene. Men etter en nedgang igjen til 2015, kommer en jevn økning i 2016 og videre i 2017. Årsaken til denne økningen de siste par år kan altså være en reell økning, men er med stor sannsynlighet også påvirket av mekanismene jeg har drøftet i de foregående avsnittene.


Hva så med voldtekter isolert sett? Her er dataene per 100.000 innbyggere:


Skjermbilde 2018 08 12 17 38 04


Her ser vi fortsatt en økning, men 2016 ligger eksempelvis lavere enn 2011, og selv om 2017 ligger over tidligere år, er svingningene så pass store fra år til år at det vanskelig kan kalles en trend. Vi vet ikke før det er gått noen år om dette er en tilfeldig topp som skyldes ulike faktorer som medias dekning av voldtekter i Sverige de siste årene, eller faktisk betyr at antall voldtekter øker.


Brå skriver selv om tallene fra trygghetsundersøkelsen (NTU):


I reguljära NTU visar svaren på de tre frågorna sammantaget att 29 procent av de sexualbrott som uppges ha begåtts 2016 varit så pass allvarliga att det kan röra sig om försök till eller fullbordat sexuellt tvång eller våldtäkt. Det är på samma nivå som föregående år (29 % 2015). Under mätperioden har andelen allvarliga händelser varierat mellan 27 och 49 procent, och ingen tydlig trend går att utläsa.


Antall selvrapporterte voldtekter har altså ikke fulgt samme trend som antall anmeldte voldtekter. Flere anmelder voldtekt, noe som kan henge sammen med «Skam-effekten» og «voldtekstbølge-effekten» vi har sett i Norge. Mer bevissthet og mer medieoppmerksomhet gir flere anmeldelser.


Men hva med antallet dømte seksualforbrytere?


Skjermbilde 2018 08 12 17 58 41


Antallet personer dømt for seksualforbrytelser har bare økt med 21% fra 2007-2016, og da er ikke befolkningsveksten tatt med, så økningen er relativt beskjeden, og langt under økningen i antall anmeldelser. Det kan også tyde på at økningen vi ser i dataene i stor grad handler om økt bevissthet og lavere terskel for å anmelde. Men antall anmeldte i 2016 ligger langt under nivået for 2010 og 2011, noe som enten tyder på at rettsvesenet og politet gjør en dårligere jobb, at det faktisk skjer færre seksualforbrytelser, eller at det er blitt færre gjerningspersoner per offer over tid. De siste årene er overgrep og voldtekt over internett blitt tatt inn i statistikkene, og her er det ofte over hundre ofre per gjerningsperson, i motsetning til et 1:1-forhold som var mest vanlig tidligere. Det betyr at antall personer som er utsatt for seksualforbrytelser kan øke, selv om det blir færre seksualforbrytere.


Oppsummert betyr dette at ja, vi har sett en stor økning i antall personer som sier de har vært utsatt for seksualforbrytelser, men ingen klar økning i antall svensker som sier de har vært utsatt for voldtekt de siste årene. Til slutt ser vi at antall dømte for seksualforbrytelser ikke har økt i nevneverdig grad, på tross av befolkningsøkning og flere utvidelser av straffelovens paragrafer knyttet til seksualforbrytelser.


Hva så med andre typer forbrytelser mot personer?


Skjermbilde 2018 08 18 17 01 58


Rolness skriver at antall utsatt for mishandling har økt. Det har det ikke. Tallene har sunket eller ligget stabilt siden 2005, kun med en økning i 2016 – som fortsatt ikke er høyere enn for noe annet år. Trusler har økt de siste to år, men har ellers ligget ganske stabilt siden 2005. Trakassering er høyere i 2016 enn tidligere år, men ikke dramatisk, og ligger bare marginalt høyere enn i 2005. Bedrageri har derimot økt ganske jevnt i hele perioden, men er en type kriminalitet som gjerne også henger sammen med økning i internettkriminalitet. Til slutt har vi personran som også har en liten økning det siste året i statistikken, men ikke dramatisk.


Dette kan igjen handle om endring i bevissthet. Terskelen for hva folk anser som vold har endret seg over tid, forklarer professor i kriminologi Felipe Estrada:


Våldet minskar. De gäller både det dödliga våldet och lindrigare misshandel. Samtidigt görs allt fler anmälningar och en majoritet av befolkningen är övertygad om att våldet ökar. Felipe Estrada, professor i kriminologi vid Stockholms universitet, menar att dessa motsatta förhållanden bäst förklaras av att det är vår tolerans för våld som har minskat och att definitionen har förändrats.


Estrada viser til at mens det på nittitallet ble vanlig at skoler anmeldte voldstilfeller på skolen, var det noe som aldri skjedde ti år tidligere. En slik endring i terskelen for hva som anmeldes fører til at selv om antall voldsanmeldelser øker, betyr ikke det at volden i seg selv øker.


Svenske undersøkelser viser også at den fysiske volden går nedover, akkurat som i Norge. En av årsakene er at det rett og slett er mindre sosialt akseptert å ty til vold for å løse konflikter enn det var i tidligere tider. Den grove volden mot både menn, kvinner og barn synker, men mer «mild vold» anmeldes, fordi man i dag har en mindre tolerant holdning til dette. Det gir inntrykk av en økning i volden i samfunnet, selv om det i virkeligheten er motsatt.


Konklusjon: Rolness hevder at kvinner utsatt for seksualforbrytelser er doblet de siste par-tre år, men dette er basert på selvrapportering som påvirkes av mange faktorer og at nye former for seksualforbrytelser er tatt inn i lovverket. I sum tyder ikke dette på noen dramatisk økt uttrygghet for svensker hva gjelder seksualkriminalitet. Andre typer forbrytelser mot personer har for de fleste typer kriminalitet vist en økning de siste par år, men store årvisse endringer gjør det vanskelig å si om dette er tilfeldig eller starten på en oppadgående trend. Hadde vi sett på data frem til 2013, ville vi sett samme tilsynelatende økning, men der sank det igjen året etter for nesten alle typer kriminalitet mot personer, så å konkludere ut fra de siste par år, er vanskelig.


Har volden i Sverige gått opp eller ned?


La meg til slutt se litt på hovedpåstanden til Rolness, nemlig at mens Dagsavisen hevder at volden i Sverige har sunket, så har den faktisk økt.


Rolness skriver for eksempel:


Dagsavisen presterer også å referere til den nasjonale trygghetsundersøkelsen til BRÅ, uten overhodet å nevne hovedfunnene: At uroen for kriminalitet er økende, at tilliten til rettsvesenet er synkende, at en tredjedel av kvinnene føler seg utrygge ved å gå alene i nabolaget på kveldstid.


Men igjen blander han høner med egg. La meg gi noen eksempler på hvorfor følelse av trygghet ikke er noen god målestokk for reell trygghet.


Høsten 2013 meldte alle store norske aviser om en «ransbølge» i Oslo, og halvparten av osloborgere følte seg nå utrygge ute. Statsminister Erna Solberg ba innvandrerforeldre ta ansvar, og politiet innførte spesialtiltak for å få bukt med den dramatiske økningen.


Skjermbilde 2018 08 18 17 13 41


Halvparten av Oslos innbyggere følte seg utrygge, altså. Og i følge Rolness er sånne følelser bevis på at ting er blitt verre. Men han glemmer at folk flest baserer sitt inntrykk av trygghet på hva de hører i media og fra andre kilder, ikke opplevd kriminalitet. For i realiteten var det aldri noen ransbølge i Oslo høsten 2013.


Skjermbilde 2018 08 18 17 17 33


Nivåene var lavere enn flere tidligere år – som 2009, og helt innenfor normalen de foregående ti årene. Ransbølgen var primært medieskapt, og folks uttrygghet stammet fra avisforsidene og skremselspropaganda.


Skjermbilde 2018 08 18 17 18 25


Men så lenge media kastet seg over ideen om en økning i personran høsten 2013, ble dette sannheten, og folk følte seg plutselig utrygge. Vi kan virkelig ikke bruke folks følelse av uttrygghet som målestokk, fordi folks følelser påvirkes av budskapet de hører.


Sånn sett er Rolness og andre skremselspropagandørers budskap en selvoppfyllende profeti. Jo mer de forteller oss om hvor ille det er blitt, dess mer utrygge føler folk seg. Og dess mer utrygge folk føler seg, dess bedre bevis har Rolness og co for at det blir verre. De skaper sin egen virkelighet.


Det samme mønsteret ser vi i andre data. I følge politiets nasjonale innbyggerundersøkelse fra 2010 hadde hele 77 prosent av nordmenn inntrykk av at det var blitt mer kriminalitet i Norge det siste året. Realiteten er likevel at vi må nesten tre tiår tilbake for å finne samme lave tall for kriminalitet som i dag her til lands. Den har sunket jevnt og trutt de siste femten år, etter en topp på slutten av nittitallet.


PolitiKrimSSB


Det mest interessante er at bare 40 prosent mente det var blitt mer kriminalitet i deres eget nærområde. Inntrykket av økt kriminalitet kom altså fra informasjon om andre steder, sannsynligvis fra media. Men om de fleste føler det er blitt verre andre steder enn akkurat der de selv bor, uansett hvor de selv bor, er det noe som åpenbart skurrer.


Rolness vet likevel å være dramatisk:


I følge forskeren i Lund er alt dette et uttrykk for «okunskap» og «inte verkliga faror». Og dette groteske premisset – som er en direkte hån mot både voldsofre og de som opplever utryggheten i egen nabolag – kjøper Dagsavisen med hud og hår. Artikkelen spør ikke hvorfor volden øker i Sverige, men om dette: «Hvorfor frykter så mange kriminalitet når tallene viser fredelige tider?»


Jepp, det er selvsagt et overgrep mot voldsofre å fortelle svensker at det faktisk ikke blir mer utrygt i landet. Selv om det er sant. For hva viser egentlig voldsstatistikken? Jo, her er tallene fra 2000-2017:


Skjermbilde 2018 08 12 18 19 46


Den var lavere i 2017 enn på mange år. Ja, man må tilbake til 2005 for å finne like lave nivåer. Og det på tross av innvandringen de siste årene som Rolness er så bekymret for.


Hva så med drap?


Skjermbilde 2018 08 12 18 22 59


Heller ingen økning. Tallene har ligget på mellom 7 og 9 drap per 100.000 innbyggere i hele perioden. Men for ordens skyld burde kanskje antall drap ha sunket i perioden, så det er vanskelig å vite om dette egentlig er en «skjult økning». Men det er i hvert fall ikke blitt verre enn det var før.


Og slik kan vi fortsette. Volden synker. Drap viser ingen økning. Voldtekter ligger stabilt. Det eneste som øker betydelig er seksualforbrytelser generelt sett, men her er mye av forklaringen sannsynligvis økt bevissthet på problemet, og flere lovendringer. At man for eksempel har gjort sexkjøp ulovlig, strammet inn lovgivningen i seksuell handling med barn, og fått en ny verden med internettovergrep, påvirker dataene betydelig.


Enkelte andre typer forbrytelser mot personer har økt de siste par år, men som Faktisk.no påpeker har samtidig mye av dette sunket i årene før, så det er vanskelig å hevde at det har vært noen tydelig økning de siste årene.


Konklusjon


Kjetil Rolness ønsker å fremstå som en korreks til dårlig journalistikk, men fungerer egentlig som en forviller. Påstand etter påstand han serverer er enten rene faktafeil, eller unnlater å nevne viktige forbehold og nyanseringer.


Rolness og innvandringsmotstandere har noen få utsatte områder i Sveriges storbyer å klamre seg til. Og her har riktignok volden økt. Her er uttryggheten større nå enn før. Men det er små områder hvor de mest utsatte primært er gjerningspersonene selv. Det er viktig for politiet å kjempe systematisk mot gjengvold, radikalisering og våpenbruk i disse områdene, men de sier like lite om svensker uttrygghet som det et par hundre osloungdommer har å bety for osloborgernes trygghet. Gjengene terroriserer primært hverandre innad i gruppene, og selv om det er viktig for politiet å jobbe aktivt mot dette, kan ikke det brukes som målestokk for kriminalitetsutviklingen i et land eller tryggheten til svensker generelt sett.


Har du lest så langt, er det kanskje verdt å minne om hovedfunnene på nytt:


Faktapåstand 1: Ja, det er mye vold utført med skytevåpen i enkelte små områder av svenske byer isolert til unge menn. Men å hevde at dette skyldes innvandring alene er en påstand forskere ikke er enige i, og som ikke rimer med utviklingen i andre europeiske land med høy innvandring og svært lav bruk av skytevåpen.


Faktapåstand 2: Ja, det har vært mange tilfeller av sprengninger med håndgranater i Sverige, men igjen er dette isolert til få områder, og tallene kan ikke sammenlignes med Mexico, slik Rolness gjør. Bruken har også vært mot eiendom, ikke mennesker, og Rolness sin kilde som hevder at voldsnivået i Sverige er på nivå med Mexico er stikk i strid med hva forskerne bak studien selv sier.


Faktapåstand 3: Ja, det har vært en økning i særskilt utsatte områder Sverige, men det skyldes sannsynligvis at politiet har brukt mer ressurser og tid på å kartlegge flere, ikke at det nødvendigvis er noen reell økning.


Faktapåstand 4: Ja, det har vært en stor økning i antall radikale islamister som Säpo overvåker, men det har også vært en stor økning i antall høyreekstreme i samme periode. Begge grupper anses som en risiko, og selv om islamistene har høyere terrornivå, er høyreekstreme kanskje den største reelle trusselen med tanke på valget i Sverige i 2018. Årsaken til økningen er nok i stor grad også økt ressursbruk for å kartlegge og overvåke disse, så vel som at antallet rapporterte mistenkte skyldes utvidet bruk av internett og sosiale medier. Tallene gjelder også personer Säpo overvåker, ikke nødvendigvis antallet «potensielle terrorister».


Faktapåstand 5: Ja, det har vært en tilsynelatende økning i selvrapporterte ofre for seksualforbrytelser, men både lovendringer og økt bevissthet på feltet bidrar til mye av dette. Antall selvrapportert voldtekter har ikke økt, på tross av hva Rolness og HRS og andre til stadighet påstår, og forskerne slår fast at årlige svingninger i tallene koblet med økt mediefokus på seksuelle krenkelser kan være årsaken til økning de siste to år.


Hovedpåstand: Nei, volden øker ikke i Sverige. Drap øker ikke i Sverige. Voldtekter øker ikke i Sverige. Enkelte andre typer forbrytelser mot personer ser derimot ut til å ha økt de siste par år, men vi vet ikke om dette representerer en reell stigende trend.


Så hvem har rett? Rolness eller Dagsavisen? Vel, begge har litt rett. Dagsavisen kan med rette hevde at både vold, drap og voldtekter synker eller ligger på et stabilt nivå. Og antall anmeldte forbrytelser har sunket siden 2010. Svensker tar, på samme måte som nordmenn og europeere flest, sannsynligvis feil når de tror at den farligste kriminaliteten øker, men samtidig er det bekymringsverdig og alvorlig at vold med skytevåpen, granatangrep og antallet ekstremister øker i Sverige.


I kildebruk får både Dagsavisen og Rolness knapt ståkarakter, og Faktisk.no sin analyse bekrefter også mitt hovedpoeng om at det er vanskelig å gi et svar med to streker under, fordi det som vanlig er litt mer komplisert enn hva Rolness ønsker å gi inntrykk av.


The post Misvisende fra Kjetil Rolness om kriminaliteten i Sverige appeared first on Saksynt.


Flattr this!

1 like ·   •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on August 18, 2018 10:01

July 23, 2018

Facebook-fravær, men jeg lever fortsatt

Jeg har lenge tenkt på å forlate Facebook, slik sikkert mange har. Men det har ikke vært så lett da jeg har mange ulike tjenester knyttet mot Facebook, bruker det i jobben, og har hatt mye glede av det. Men jeg har også følt på at det er på tide å stikke av. I hvert fall som et prøveprosjekt for å se hvordan det går. Det kan hende jeg er tilbake i løpet av kort tid om jeg ikke klarer presset, så dette er ikke noen bombastisk «JEG FORLATER FACEBOOK FOR ALLTID»-varsel, mer en heads-up om at jeg for tiden ikke er å finne på Facebook. Ingen dramatikk, bare et personlig valg.


Så jeg skriver bare dette slik at folk vet hvor de kan finne meg om de trenger å ta kontakt, og slik at folk forstår hvorfor hvis de plutselig ikke finner meg på Facebook. Jeg er tilgjengelig på WhatsApp, Signal eller SMS/iMessage for de som har mitt nummer. Jeg er også fortsatt på Instagram som @civix, og på Twitter som @civix. Du kan selvsagt også sende meg e-post på gunnar ætt tjomlid.com.


Årsakene til at jeg forlater Facebook, midlertidig eller helt – time will show, er primært tre:



Det tar for mye tid. Jeg går rundt med stress i kroppen fordi jeg er med i diskusjoner hvor jeg hele tiden føler jeg må svare og følge opp, eller jeg ser så mange poster/statuser som irriterer meg og som jeg har lyst å si noe om, men prøver å styre unna fordi jeg vet at det er en ond sirkel. Jeg må evakuere fra det stresset.
Det er ødeleggende for samfunnsdebatten. Jeg har egentlig ikke særlig tro på Facebook som debattplattform lengre, og føler at det egentlig bare er en del av forfallet i samfunnsdebatten som jeg helst ikke vil være en del av. Det gir fokus til for mange uvesentlige tullediskusjoner som media dessverre alt for ofte velger å løfte frem for å ikke miste verdi. Og alle debatter går egentlig bare i sirkel. Etter over ti år på Facebook føler jeg egentlig bare at jeg har stanget hodet i veggen hele tiden, og få endrer mening om noe av å krangle i kommentarfeltene der. What’s the point?
Jeg ønsker et annet fokus. Det er mye jeg har lyst å gjøre og bruke mer tid på. Hvis jeg har noe på hjertet burde jeg heller skrive det i bloggen hvor det har verdi over lang tid, enn å skrive det på Facebook hvor det er aktuelt i tre dager, og så er det både glemt og nesten umulig å finne igjen når man trenger informasjonen. Facebook gjør det for enkelt å produsere svada, og det er ikke sunt for min egen del når jeg heller burde bruke energien på mer ordentlige prosjekter. Og jeg har noen nye planer, så får vi se om jeg får dem i gang snart…

Persovern er selvsagt også en faktor, men så lenge jeg fortsetter å bruke Facebook-eide WhatsApp og Instagram kan jeg ikke slå så hardt i bordet med det.


Vi får se hvor dette bærer, men kontoene på Facebook og Messenger er deaktiverte (ikke slettet ennå), så får jeg føle på om det har flere fordeler enn ulemper, fordi Facebook har jo ubestridelig mange fordeler også.


Anyway, de som vil kontakte meg finner meg andre steder enn Facebook/Messenger, og så håper jeg at dette gjør meg mer produktiv på andre fronter.


The post Facebook-fravær, men jeg lever fortsatt appeared first on Saksynt.


Flattr this!

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on July 23, 2018 09:11

July 16, 2018

Pinlig statistisk vås fra CICERO-forsker om WiFi og hjernekreft

Skjermbilde 2018 07 16 11 31 18


Etter Bjørn Vassnes sin hårreisende uvitenskapelige og villedende spalte i Klassekampen om WiFi og kreft hos barn, fulgte Marit Simonsen opp med et strålende tilsvar. Her pekte hun på flere av problemene med Vassnes sine påstander, momenter jeg stort sett har gjennomgått ganske så grundig i tidligere bloggposter selv.


Nylig kom det et nytt forsvar av Vassnes i avisen, denne gang skrevet av Solveig Glomsrød, seniorforsker ved Cicero. Og det var nesten enda mer hårreisende, for maken til merkverdig bruk av statistikk er det lenge siden jeg har sett.


Resized 20180713 095759


NORDCAN og kreft-statistikk


Glomsrød skriver:


Databasen Nordcan har samlet kreft-data for de nordiske landene. De viser at kreft i hjernen og sentralnervesystemet hos norske kvinner økte med 29 prosent fra 1995 til 2015, for menn 22 prosent.


Dette er fort gjort å sjekke. Her ser vi dataene fra Nordcan som jeg antar at Glomsrød sikter til:


Skjermbilde 2018 07 15 02 06 07


Grafen viser helt riktig en betydelig økning fra 1995 til 2015, og ser vi på tallene i seg selv, finner vi at insidensen («antall nye tilfeller») av kreft var 16,35 per 100 000 kvinner i 1995, og 20,95 per 100 000 kvinner i 2015, en økning på 28,13 prosent. Dette er tall som er justert for aldersfordeling representativt for Norden, og det er verdt å merke seg hvor ekstremt sjeldent kreft i hjernen er, og at variasjoner over tid derfor lett kan påvirkes av et utall faktorer av lav risiko.


Men det er minst to problemer med denne bruken av statistikken. For det første må man spørre seg hvorfor hun valgte akkurat 1995-2015. Vel, endepunktet er gitt fordi Nordcan ikke har data lenger enn til 2015. Men hvorfor starte med 1995? Kanskje fordi det var da vi begynte å se mobiltelefoner i Norge? Men utbredelsen av mobiltelefoner har endret seg drastisk over tid.


* Les også: Viser WHO-rapport at mobilstråling er farlig?


Bare fra 2011 til 2016 økte andelen nordmenn med mobiltelefon fra 46 til 89 prosent. Tallet i 1997 var rundt 38 prosent.


Lysbilde1


Andelen med tilgang til hjemme-PC økte fra 39 prosent i 1995 til 94 prosent i 2015. Men i starten var de færreste PCer tilknyttet internett. Andelen nordmenn med internett var bare 13 prosent i 1997, mens den i 2015 er på 96 prosent. Man har neppe WiFi hjemme hvis man ikke har internett-tilgang, og som datanerd selv vet jeg at få hadde WiFi hjemme eller på kontorer før ut på 2000-tallet.


Ergo begynner denne påståtte korrelasjonen mellom kreft og WiFi å skurre litt allerede. For hvorfor ser vi en jevn økning fra 1995 når både mobil og WiFi ikke var viden utbredt før minst 10-15 år senere? Og enda merkeligere, hvis man ser på kurven, så begynner faktisk andel kvinner som får kreft i hjerne og sentralnervesystem å synke betydelig fra rundt 2007 og frem til i dag.


Risikoen for disse krefttypene synker altså samtidig som mobiltelefoner og WiFi begynner å bli vanlig i de norske hjem. Det må jo bety at mobilstråling og WiFi beskytter oss mot kreft, eller?


Et annet betydelig problem med Glomsrøds bruk av denne statistikken, er at kreft i hjernen normalt tar fra 10-30 år å utvikle seg. Så basert på hennes egen hypotese om at mobilstråling kan føre til hjernekreft, ville vi ikke sett denne effekten før tidligst i 2005, og sannsynligvis ikke før rundt 2010. Men på det tidspunktet var insidensen av disse krefttypene synkende! Og når det gjelder WiFi, burde vi ikke se effekten før de helt siste få årene, men så langt har man ikke funnet noe i dataene som tyder på at det blir mer hjernekreft enn det man skulle forvente fra de kjente faktorene som økt levealder, flere eldre i befolkningen, og bedre diagnostisering – noe vi straks kommer tilbake til.


37249017 10156227236062254 6143948011098603520 n


Historiske data


Men la oss også se litt på kreft-utviklingen for hjerne og sentralnervesystem fra litt lengre tilbake i tid. For eksempel fra 1980:


Skjermbilde 2018 07 15 02 19 45


Vi kan til og med gå helt tilbake til 1953 da de første data ble registrert hos Nordcan:


Skjermbilde 2018 07 15 02 23 08


Her ser vi at det har vært en økning hele tiden, lenge før vi hadde noe mobiltelefoner og WiFi. På syttitallet en gang begynte krefttilfellene å øke noe raskere, og fra rundt årtusenskiftet enda litt raskere hos kvinner, og noen år senere hos menn. Men dette sank altså igjen når bruken av mobiltelefoner og WiFi virkelig begynte å bli utbredt. Og jo flere med WiFi og mobiltelefoner de siste årene, dess færre får kreft. Ja, dataene fra Nordcan viser at 2015-tallene er for kvinner nesten er nede på 2000-nivå, og for menn på 1995-nivå. Dette henger jo ikke sammen med at mobilbruk og WiFi skulle være en årsak.


Skjermbilde 2018 07 16 12 07 36


Det er også interessant å lese at selv i 1990 var folk bekymret for den økningen de så i hjernekreft, selv om det åpenbart ikke kunne skyldes hverken mobiltelefoner eller WiFi på den tiden. Så her må det være noe annet som skjer.


Diagnosefellen


Jeg er stadig i diskusjoner hvor folk mener at sprøytemidler gir oss kreft, at mobil- og WiFi-stråling gir oss kreft, at vaksiner gir oss kreft, at moderne mat gir oss kreft, og så videre. Dokumentasjonen på at disse tingene er farlig, er ofte statistikker som viser at det stadig er flere som får kreft.


Men det er et par problemer med dette. For det første viser disse statistikkene bare hvor mange nye krefttilfeller som diagnostiseres. Og vi blir stadig flinkere til å diagnostisere kreft tidlig. Det betyr at tallene for krefttilfeller tilsynelatende stiger, uten at det behøver å være noen reell økning.


* Les også: Ny gjennomgang av forskningen: Mobilstråling er fortsatt ikke farlig


Innføring av CT og MRI tidlig på 70-tallet, førte til at mange flere små svulster i hjernen kunne oppdages. Hos spesielt eldre mennesker hadde disse tidligere ofte bare blitt tolket som demens eller slag, mens nå havnet de i statistikkene som hjernekreft. Stadig bedre teknologi og forståelse for alle de ulike kreftsykdommene, gir altså en økning i antall diagnostiserte krefttilfeller. Dette kan forklare den økningen vi ser nettopp fra rundt 1973 i Nordcan-dataene.


(Et tilsvarende eksempel er troen på at det er en autisme-epidemi på gang, men flere studier har forsket på dette og funnet at økning primært er drevet av bedre diagnostisering og utvidede diagnosekriterer. Se f.eks. , her, her eller her.)


Definisjonen av kreft i hjernen har også endret seg i perioden, blant annet i 2000 og 2007, da nye sykdommer ble inkludert:


The authors point out that in 2000 the World Health Organization, which publishes the handbook for the classification of diseases, revised its definition of glioblastoma by including the category of anaplastic astrocytoma, which formerly had been a separate category. Another change was made in 2007, further expanding the definition of glioblastoma to include anaplastic oligoastrocytoma.


Så hvis man ser på glioblastomer isolert sett, den mest vanlige av de primære ondartede krefttypen hos voksne, noe som ofte gjøres i data som skal se på sammenhengen med mobilbruk, må slike forbehold tas med.


* Les også: Nei, mobilstråling er fortsatt ikke farlig


I tillegg til at diagnosekriterier endres over tid, så vil også praksis for å registrere ulike typer kreft, spesielt de godartede typene, endre seg:


In our population-based study, the incidence of brain tumors increased from 1985 to 2005 overall and for benign tumors, but not for malignant tumors. Part of the temporal variations may be attributed to improvement in diagnostic imaging techniques and, particularly for benign tumors, in changes in registration practice.


Falske korrelasjoner


Et annet problem er at om det så var en reell stigning, så kan man ikke bare peke på en hvilken som helst tilfeldig faktor og hevde at det er årsaken. Solveig Glomsrød insinuerer denne utviklingen skyldes blant annet WiFi, men gir ingen dokumentasjon på det. Skal vi finne ut om det er en årsakssammenheng mellom WiFi og økning i krefttilfeller, må man eliminere andre variabler som kan spille inn, for eksempel endring i levealder, endring i levestandard, endring i ulike miljøfaktorer, endring i kosthold, endring i røykevaner og alkoholbruk, endring i utbredelses av ulike virus som kan gi kreft (f.eks. HIV og HPV), og så videre. Å bare se på rådataene sier ingenting om årsaksforhold.


Den viktigste faktoren som forklarer en økning er nok bedre diagnostisering og høyere levealder. Det er ikke slik at vi lever så mye lenger nå enn for 20-30 år siden, men andelen eldre i befolkningen øker fordi fødselsratene har endret seg over tid. Vi ser eksempelvis nå effekten av babyboomerne på 50- og 60-tallet som nå begynner å nærme seg pensjonistalder og samtidig alderen hvor kreftrisikoen dobles.


Når gjennomsnittsalderen i befolkningen øker, øker også antall krefttilfeller. Cancer Research UK skriver:


By far the biggest risk factor for most cancers is simply getting older. More than three-quarters of all people diagnosed with cancer in the UK are over the age of 60.


And this is because cancer is a disease of our genes – the bits of DNA code that hold the instructions for all of the microscopic machinery inside our cells. Over time, mistakes accumulate in this code – scientists can now see them stamped in cancer’s DNA. And it’s these mistakes that can kick start a cell’s journey towards becoming cancerous.


The longer we live, the more time we have for errors to build up. And so, as time passes, our risk of developing cancer goes up, as we accumulate more of these faults in our genes.


[…]


This means there are now more people than ever living to an age where they have a higher risk of developing cancer.


Nordcan-dataene er justert for aldersfordeling sammenlignet med aldersfordeling i hele Norden i år 2000, men ikke for endringer over tid, hvis jeg forstår det riktig, slik at en stadig eldre befolkning i Norge naturlig gir høyere kreft-tall.


Den kanskje viktigste livsstilsfaktoren for kreft i dag, er rett og slett vekten. Data fra Storbritannia viser at økning i vekt nå er den viktigste driveren av økning i kreftrisiko der. Røyking er fortsatt den største risikofaktoren totalt sett, men andel røykere synker, mens andel overvektige øker.


Andre faktorer verdt å ta med i beregningen er at spredning av kreft til hjernen fra kreft andre steder i kroppen øker dess bedre vi blir til å behandle kreft. Kreft i hjernen som skyldes spredning fra andre svulster i kroppen er fem ganger mer vanlig enn primær hjernekreft, og jo lenger kreftpasienter overlever med kreften sin, dess større er risikoen for at den også sprer til hjernen før de dør, og dermed vil tallene for kreft i hjernen måtte justeres også for slike faktorer.


Jeg er litt usikker på om dataene fra Nordcan kun er for primære svulster, hvor kreften starter i hjernen heller enn å spre seg dit fra andre steder i kroppen, så dette forbeholdet er kanskje ikke relevant der, men nettopp slike indirekte krefter må alltid tas med i beregningen når man bruker denne type statistikk for å argumentere for årsakssammenhenger.


Årsaker og tidligere studier


Så hvorfor økte kreft i hjernen mer hos kvinner enn hos menn på slutten av nittitallet og litt ut på 2000-tallet? Det vet vi ikke sikkert. Forskere har spekulert i at det kan skyldes bruker av p-piller eller mer utstrakt bruk av hormonterapi hos kvinner i overgangsalderen. Andre rare funn er en tilsynelatende sammenheng mellom høyere utdanning og kreft i hjernen hos kvinner.


Vi så tidligere at økende andel overvektige i samfunnet er en viktig årsak til at vi ser mer kreft. Dette slår hardest ut nettopp for kvinner, ettersom en del krefttyper som påvirkes av fedme primært gjelder krefttyper kvinner rammes av. Derfor ser vi også en større økning i kreft hos kvinner enn hos menn.


* Les også: En kommentar til Einar Flydal og hans frykt for smarte strømmålere


Alkohol er også en viktig årsak til kreft, og i nyere tid har kvinner begynt å drikke omtrent like mye som menn, noe som gjør at kreft øker tilsvarende mer hos kvinner.


Det vi likevel etterhvert kan være ganske sikre på, er at mobilstråling ikke er en medvirkende faktor. Hvis det var det, burde vi sett det tydeligere i Norden enn i resten av verden. Men når man korrigerer for alder og andre faktorer, finner man ingen slik økning.


En studie som undersøkte sammenhengen mellom kreft i hjernen og hvor tidlig ulike land etablerte mobilsamband, fant eksempelvis ingen slik sammenheng:


The rates of the most common form of brain tumour did not increase in the countries first to launch mobile phone networks and with the most mobile phone users, a new study has found, which contradicts claims they are a possible cause of the disease.


The incidence of glioma did not increase in Nordic countries in the age groups who were most likely to be mobile phone users, scientists from the International Agency for Research on Cancer (IARC) and the Karolinska Institute found.


The paper published in Epidemiology in January looked at the rate of glioma in men and women aged 20 to 79 years between 1979 and 2008 to look for a trend that might indicate a link with the disease due to the rapid increased use of mobile phones during that time.


“People living in the Nordic countries were quick to adopt mobile phone technology and mobile phones have been used by a very large percentage of the population,» Professor Maria Feychting of the Institute of Environmental Medicine at Karolinska Institute said.


“All Nordic countries have cancer registries of a very high quality, which provide excellent opportunities for studying changes in the incidence of brain tumours.”


“Incidence rates were generally stable over the whole period, and increased gradually among older persons. A slight decrease in incidence rates was observed after the late 1980s among the younger men overall and in Denmark and Sweden, but not in Finland and Norway,” the researchers concluded.


Norge og nordiske land var tidlig ute med å ta i bruk mobiltelefoner, men det ga i følge denne studien ingen utslag på antall tilfeller hjernekreft.


* Les også: Om karse, wifi-stråling, og en snurt naturfagslærer


Flere andre studier har heller ikke funnet noen slik sammenheng, blant annet en stor studie fra Australia i 2016 som ikke fant noen økning i kreft etter at landet hadde hatt mobiltelefoner i bruk i 29 år, noe også en tilsvarende britisk studie viste. En reanalyse av dataene fra INTERPHONE-studien hvor metodologiske svakheter ble eliminert, fant heller ingen slik sammenheng. En rekke andre studier har vist samme manglende sammenheng.


Det er også viktig å se på hvor i hjernen kreft oppstår. I en analyse av amerikanske kreftpasienter, fant man at det ikke var noen logisk sammenheng mellom hvor kreft i hjernen burde oppstå først om det skyldtes mobilbruk, og hvor man faktisk så en økning av kreft:


With the exception of the 20–29-year age group, the trends for 1992–2006 were downward or flat. Among those aged 20–29 years, there was a statistically significant increasing trend between 1992 and 2006 among females but not among males. The recent trend in 20–29-year-old women was driven by a rising incidence of frontal lobe cancers. No increases were apparent for temporal or parietal lobe cancers, or cancers of the cerebellum, which involve the parts of the brain that would be more highly exposed to radiofrequency radiation from cellular phones. Frontal lobe cancer rates also rose among 20–29-year-old males, but the increase began earlier than among females and before cell phone use was highly prevalent. Overall, these incidence data do not provide support to the view that cellular phone use causes brain cancer.


Konklusjon


Å finne ut om mobilstråling eller stråling fra trådløse nettverk kan føre til helseskader, er selvsagt viktig. Men det er blitt utført mange hundre slike studier, uten at man har klart å finne noen sammenheng.


Måten Solveig Glomsrød her bruker statistikk på, står til stryk. Hun gjør en mest elementære feilen med å anta at korrelasjon mellom mer bruk av mobiltelefoner og flere tilfeller kreft i hjernen og sentralnervesystem betyr at det er en årsakssammenheng. Slik er det selvsagt ikke. Bruken av økologisk mat har også økt i samme periode. Er det kanskje økologisk mat som gir kreft?


Hun jukser også ved å ta ut et segment av statistikken uten å vise den historiske utviklingen tidligere. Vi har sett at økningen i disse krefttypene har pågått jevnt og trutt i flere tiår før mobiltelefoner og WiFi i det hele tatt ble oppfunnet, og det gjør at trenden etter 1995 primært viser seg å være en ren forlengelse av en historisk utvikling.


Ikke minst så ser vi at insidensen av slike krefttyper faktisk har sunket etter at mobiltelefoner og WiFi virkelig ble tatt i utstrakt brukt i Norge, noe som taler mot en sammenheng. At kreft i hjernen som regel også bruker mange år på å utvikle seg, gjør at det ikke finnes noen rasjonell grunn til å tro at man skulle se noen tydelig økning før for rundt ti år siden – men da begynte jo tallene å synke.


Årsaken til at kreft generelt sett øker, er at befolkningen stadig blir eldre og mer overvektige, og det er nå gjennomført så mange omfattende studier på om mobiltelefoner fører til kreft i hjernen som har vist at en slik sammenheng ikke ser ut til å finnes, at man med relativt stor sikkerhet kan anta at strålingen ikke medfører noen kreftrisiko.


Glomsrøds ekspertise ser ut til å være innen økonomi, og hun bør nok holde seg borte fra lettvinte, spekulative og direkte løgnaktige analyser av WiFi-risiko for å ikke dumme seg mer ut.



Anbefalt lesning om hvordan debatten om mobilstråling og helsefare så ofte er basert på dårlig vitenskap: Distinguishing polemic from commentary in science: Some guidelines illustrated with the case of Sage and Burgio, 2017


The post Pinlig statistisk vås fra CICERO-forsker om WiFi og hjernekreft appeared first on Saksynt.


Flattr this!

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on July 16, 2018 03:28

July 12, 2018

Om å våge å kritisere de som våger å kritisere islam

I sommer har jeg sett en del på YouTube-videoer med foredrag og debatter av noen av internettets nye helter. Folk som Jordan Peterson, Sam Harris, Maajid Nawaz, Weinstein-brødrene og flere, gjerne samlet til debatt og dialog i podcastene til Joe Rogan.


I går kveld så jeg på en av Rogans relativt nye episoder fra april 2018, hvor Sam Harris og Maajid Nawaz er i studio. Og la meg umiddelbart si at selv om jeg ikke er enig med hverken Rogan, Peterson, Weinstein, Harris eller Nawaz om alt, så har jeg enorm respekt for deres evne kunnskap og perspektiver, samt brilliante evne til å tenke og argumentere. Det er ingen tvil om at dette er mennesker som er milevis fra å være både rasister, homofobe, transfobe eller innehar noen av de egenskapene som ofte brukes til å diskreditere dem. De ønsker virkelig å finne svar og løsninger for å skape en bedre verden.


Og selv om jeg i blant er uenig med dem, og stadig vekk ser at de åpenbart overser en hel rekke faktorer som er ubeleilige for deres argumentasjon, som f.eks. i en sak som Evergreen/Weinstein-episoden, eller har en fascinerende evne til å argumentere med skylappene til en hvit professor, eller hvordan slike problemer de engasjerer seg i først er blitt problemer verdt å diskutere når det rammer dem, så tviler jeg ikke på deres gode motiver. Mye av kritikken mot dem er urettferdig, selv om man kan forstå hvor noe av den kommer fra.


Samtidig var det et segment i denne Rogan-episoden som jeg syntes var verdt å trekke frem, fordi det viser på mange måter hvor lett statistikk kan brukes for å krisemaksimere hvis man ikke tar seg tid til å se litt på nyansene. Det er primært dette jeg har vært kritisk til hos folk som Harris, Dawkins eller Nawaz, nemlig at de så lett kan vinne folk over, spesielt rasjonelle skeptikere som elsker hard logikk og data, ved å servere tall som virker overbevisende og bekrefter følelsen av mot og rå ærlighet.


Hører man på Rogan-podcastene er dette et evig mantra. «Venstresiden tåler ikke ytringsfrihet og fornekter problemer, mens vi dyrker den åpne, uredde og ærlige dialogen.» Noen av det er sant. De er ofte modige og åpne, og det er viktig, uansett om man er enig eller uenig. Men de bommer litt for ofte på å tolke kritikk som «faktafrykt», når det svært ofte faktisk handler om at disse folkene rett og slett misbruker data, overser kompliserende faktorer, og rett og slett i blant tar feil.


Deri ligger det en feighet for sannhet som kamufleres som mot.


I «Håndbok i krisemaksimering» graver jeg en hel del i slike statistikker omkring muslimers støtte til terror eller ytringsfrihet sammenlignet med ikke-muslimer, og det blir fort veldig klart at dette er mye mer komplekst og sammensatt enn hva jeg opplever at disse folkene ofte formidler.


Britiske muslimers syn på homofili


Rundt 1 time og 18 minutter uti videoen snakker Maajid Nawaz om et par undersøkelser utført i Storbritannia de siste årene, som har forsøkt å kartlegge britiske muslimers holdninger. Undersøkelsene har vist en del foruroligende tendenser, som man er nødt til å ta på alvor. Samtidig kan enkelte av tallene veldig lett misbrukes, slik jeg mener Nawaz her gjør.



I videoen viser han først til en studie fra i fjor som fant at 52 prosent av britiske muslimer mente at homofili burde være ulovlig. Dette er selvsagt i seg selv et nedslående tall, og burde egentlig ikke trenge ytterligere dramatisering. Men likevel gjør Nawaz nettopp det ved å føye til at:


… og selvfølgelig, hva betyr kriminalisering under sharia-lov? Vi vet at det straffes med døden.


Han sier altså i praksis at 52 prosent av britiske muslimer mener at homofile skal drepes, kanskje steines til døde.


Men er det riktig måte å tolke tallene? Ser vi på den faktiske undersøkelsen, så er det helt riktig at 52 prosent var uenige i at homofili skal være lovlig i Storbritannia. Kun 18 prosent var enige (i at det bør være lovlig), noe som vel betyr at 30 prosent ikke hadde noe formening om dette.


Til sammenligning mente bare 5 prosent av den øvrige befolkningen at homofili ikke burde være lovlig. Her ser vi altså et veldig tydelig skille i holdninger mellom britiske muslimer og andre briter. Men betyr det at disse muslimene implisitt sier at homofile skal straffes med døden, slik Nawaz hevder? Noen andre data kan hjelpe oss med å belyse det spørsmålet.


Ser vi på noen av de andre svarene i samme undersøkelse ser vi at 86 prosent av britiske muslimer følte en sterk tilhørighet til Storbritannia, mot 83 prosent av øvrig befolkning. Muslimer føler altså en sterkere tilhørighet til landet de bor i enn briter ellers. Og hele 91 prosent av de britiske muslimene følte en sterk tilknytning til sitt nærområde, mot bare 76 prosent av briter for øvrig.


Samtidig mente også 88 prosent av britiske muslimer at Storbritannia var et godt sted for muslimer å bo, og 78 prosent sa de vil integreres inn i det aller meste av britisk livsstil, med noen få unntak som at de vil ha mer skolering i islam og enkelte lover de ikke er enige i.


Allerede her skurrer det litt, for når en så sterk majoritet av britiske muslimer sier de rett og slett trives med landet og livsstilen, er det vanskelig å tolke det som at over halvparten også mener at homofile bør drepes.


Dette misforholdet styrkes ytterligere av at samme undersøkelse viste at 23 prosent støttet ideen om å innføre sharialov i noen deler av Storbritannia. Så mens Nawaz argumenterer for at 52 prosent av britiske muslimer er for en shariatolkning av loven mot homofili, så er det vanskelig å forstå når «bare» 23 prosent faktisk støttet en slik lov, og da ikke engang for hele Storbritannia.


Før jeg går videre må jeg igjen presisere at jeg synes tallene uansett er sjokkerende nok, men det nyanseres ytterligere av å vite at mange muslimer kun ønsker sharialov når det gjelder ekteskapelige eller privatrettslige forhold, ikke at det skal implementeres som nasjonal straffelov. Hva muslimer legger i sharia kommer blant annet an på hvor de opprinnelig kommer fra, da ulike land og regioner har ulik forståelse av sharia.


Nettstedet Snopes skriver:


Non-Muslims have a tendency to identify Sharia law with harsh corporal punishments such as stoning, lashings, and amputations, a category of sentences (collectively known as the Hudud) reserved for the most serious crimes in Islam (violations of the “rights of God”), including theft, illicit sexual relations, drinking intoxicants, and apostasy (renunciation of the faith).


Yet such punishments only constitute a “minuscule” portion of the law, says Brown, while the elements of Sharia covering everyday life are not that different from the Western legal tradition. Moreover, the most severe Hudud punishments are almost never carried out, traditionally, due to a competing requirement under Sharia to “maximize mercy”


Og videre:


Much of the fear surrounding the so-called “encroachment” of Sharia law in Western countries — a claim Brown calls “absurd” — seems to stem from an assumption that Muslims want to impose “their way of life” on non-Muslims. But not only does this imply a monolithic sameness to Islam life everywhere, which is far from the case, it is also contrary to the tenets of Sharia itself, which, according to the web site of the Islamic Supreme Council of America (ISCA), is only meant to apply to Muslims.


Når 23 prosent støtter bruk av sharialov i «noen deler av landet», må man altså anta at de mener kun for muslimer, ikke for briter for øvrig. Dette skiller seg heller ikke vesentlig fra andre religioner. Pew Research Center kan fortelle at i USA har den romersk-katolske kirke over 200 sogne-tribunal om håndterer mange ulike saker, blant annet 15-20.000 annulleringer av ekteskap hvert år. Ortodokse jøder bruker også egne rettssaler for å få religiøst sanksjonerte skilsmisser, avklare konflikter i næringslivet, og orden opp i andre typer uenigheter. Det er mye av det samme en del muslimer ønsker.


Så for Nawaz å tolke det så kategorisk strengt som at 52 prosent av muslimer mener homofile skal straffes med døden, fremstår som absurd, og av alle burde han evne å ta disse forbeholdene og se nyansene mer enn de fleste. Å male et bilde av at over halvparten av britiske muslimer støtter ideen om å straffe homofile med døden, når nesten alle synes at den britiske livsstil er bra som den er, og under en kvart av britiske muslimer vil ha noen som helst form for sharialov, og da sannsynligvis kun for muslimer og ikke som nasjonal straffelov, fremstår som uredelig fra Nawaz.


Britiske muslimer og Charlie Hebdo


Men jeg synes det blir enda verre når Nawaz like etterpå viser til en annen undersøkelse fra 2015 utført av analysebyrået ICM som viste at, og jeg siterer Nawaz:


En kvart av britiske muslimer, når spurt om massakren i Charlie Hebdo-kontoren i Paris, en kvart sa at de angrepene kunne forsvares – de sympatiserte med de som angrep heller enn ofrene, som var de ansatte i Charlie Hebdo-kontorene.


Igjen, hårreisende tall. Og selv med de nyanseringer jeg nå skal komme med, så er dette skremmende og forstyrrende holdninger. La det ikke være tvil om det.


Men rett skal være rett, synes jeg. Hvis man ser på undersøkelsen og spørsmålet som ble stilt, så gjaldt ikke det om muslimene forsvarte terrorangrepet eller om de sympatiserte med terroristene eller deres handlinger. Nei, spørsmålet gjaldt om de har «noe sympati med motivene bak angrepene». Det er ikke helt det samme.


Nå er ikke jeg muslim, og har ingen behov for å beskytte profeten mot spotting og latterliggjøring. Tvert imot. Helt tilbake i 2006 publiserte jeg en av de beryktede Muhammed-tegningene i bloggen min, og det bildet har vært der i over 12 år nå. Men gitt den kulturen de er vokst opp i, så kan også jeg sympatisere med motivene bak en slik handling, selv om jeg på det sterkeste fordømmer enhver bruk av voldelige angrep.


Jeg kan nesten ikke føle mer avsky for terroristene enn det jeg gjør, hjernevaskede galninger som dreper uskyldige mennesker fordi de er for veike til å takle kritikk av sin overtro. Men jeg kan likevel sympatisere med motivet deres, som nettopp var å utføre det de tror er deres plikt. Noe de tror er et angrep i forsvar for sin egen kultur og for å beskytte sitt folk. Jeg kan sympatisere med at gitt den bakgrunnen de har, så føles harselering med Muhammed som noe så smertefullt, farlig og rystende for dem at de mener de gjør verden bedre ved å rydde spotterne av veien.


Idiotisk? Ja. Grusomt? Ja. Kan det forsvares? Ikke under noen omstendighet.


Hvis en mann banker opp eller dreper noen som har grovt misbrukt deres barn, så kan jeg også sympatisere med motivet for handlingen, selv om jeg ikke sympatiserer med handlingen i seg selv. Det at jeg sympatiserer med motivet for en slik hevn, betyr ikke automatisk at jeg har mer sympati for gjerningspersonen enn offeret.


Kanskje forstår jeg spørsmålet feil? Kanskje innebærer «å sympatisere med» at man også støtter en slik handling moralsk? En av betydningene til «sympatisere» er «å være enig med». Hva det dette som lå til grunn for spørsmålet? Kanskje. Men der ligger mye av problemet med slike undersøkelser, fordi hvem vet hva de som spørres legger i spørsmålet og svaret sitt?


Jeg kan, gitt samme tankerekke, også sympatisere med motivene bak Anders Behring Breiviks grusomme handlinger 22. juli 2011. Det finnes ingenting i hele verden som kan forsvare selve handlingene. For et rasjonelt menneske finnes det ingenting i hele verden som heller kan forsvare tankegangen som kan drive noen til å utføre noe så forferdelig. Selv i dag er det vanskelig å vite om jeg helst skal gråte eller bare bli sint.


Men jeg kan sympatisere med hans målsetning, som i hans forkvaklede sinn var å skape et bedre Norge. I å sympatisere med hans motiver ligger det overhodet ingen moralsk støtte eller rasjonell forståelse av hvordan man kan konkludere slik han gjorde. Men hvis vi ikke kan sympatisere med motiver, ha en evne å føle på og forsøke å forstå dem gjennom en annens perspektiv, kan vi heller aldri forstå hvordan slike grusomheter kan skje, og da er vi også svært dårlig rustet til å forhindre dem i fremtiden.


Nawaz har flere data som taler mot hans påstand. Han ignorerer at samme undersøkelse fant at 85 prosent av muslimer fordømmer de som deltar i terrorangrep, og 73 prosent er motstandere av hvordan IS prøver å skape et muslimsk kalifat. Bare tre prosent støttet en slik idé. Da blir det enda vanskeligere å hevde at hvis 27 prosent sa de hadde «noe sympati» for motivene bak terrorangrepet på Charlie Hebdo, så er det det samme som å si at en kvart av alle britiske muslimer i praksis støtter terror, når øvrige tall viser noe annet. Og ja, selv om 15 prosent som ikke fordømmer de som deltar i terrorangrep er for høyt et tall, så er det likevel bare litt over halvparten av det tallet Nawaz brukte.


Selv om ICM-studien var grundig, ettersom de besøkte og gjennomførte en personlig spørreundersøkelse med over 1000 muslimer, så var det også metodologiske problemer med studien. Et slikt problem er at for å spare tid og penger så valgte de å fokusere på områder med mer enn 20 prosent muslimer. Men muslimer utgjør bare rundt 4 prosent av befolkningen i Storbritannia, så de fleste bor mer spredt. Er nødvendigvis holdningene til muslimer som bor i områder med spesielt høy tetthet av muslimer representativt for alle muslimer? Det er rimelig å anta at holdninger kan være mer «ekstreme» slike steder enn hos muslimer som bor i områder med færre andre muslimer og hvor holdningene derfor kanskje i større grad assimileres til britisk syn.


Disse områdene som undersøkelsen jobbet med dekker 51,4 prosent av britiske muslimer, mens i andre spørreundersøkelser ønsker de normalt å dekke langt over 90 prosent av befolkningen for å sikre seg et mest mulig statistisk representativt utvalg.


Til slutt er det heller ikke akkurat uvesentlig at 85 prosent av de spurte muslimene var uenige i at organisasjoner som publiserer bilder av Muhammed fortjener å bli angrepet. Bare 11 prosent mente at de fortjener det. Igjen, 11 prosent er for mye, men det gjør at påstanden om at «en fjerdedel» av britiske muslimer støttet terroristene i Charlie Hebdo-massakren, blir misvisende.


Offerrollen


Her ligger mye av problemet i de debattene jeg er i, og kritikken jeg møtes med. Jeg har ingen som helst innvendinger mot at man skal ta slike statistikker på alvor. Jeg synes tallene, uansett hvordan de nyanseres, er for høye. Og ja, jeg kunne brukt mange avsnitt på å forsøke å rasjonalisere dem med å vise til hvordan vi selv ofte er blinde for grusomheter i vår egen kultur eller religion, eller hvordan vi er blinde for at mye av det vi anser som «normalt» fordi vi har lært at sånn skal det være slettes ikke trenger å være det. Men det er på mange måter irrelevant når tallene først er som de er og vi diskuterer de faktiske holdningene. De må vi kunne diskutere og legge frem data på uavhengig av hva man frykter tallene skal kunne føre til av «islamofobi» eller hat.


Hvorfor tallene er som de er, er derimot interessante i spørsmålet om hvordan man skal motarbeide slike holdninger. Da må man forstå årsaksmekanismene, religion, kultur, gruppeidentitet, sosiale strukturer, klasseforskjeller, hvordan medier konsumeres av ulike grupper, og mye mer. Men for å snakke om hva holdningene er her og nå, trenger vi ikke det.


Så all ære til Nawaz og Harris for å snakke om det. De peker på reelle problemer som må tas på alvor. Men likevel klarer jeg ikke å hylle dem så ukritisk som mange gjør, fordi de går i en ganske banal felle med å bruke tallene veldig sort/hvitt uten å nyansere, uten å forklare begrensingene i dataene, og uten å se de i sammenheng med andre data som gir et vesentlig bedre bilde av virkeligheten.


Da blir det også tilnærmet patetisk når Nawaz i videoen klager over hvordan «venstresiden» kaller ham «fordomsfull» og at han møtes med fornektelse når slike «vitenskapelige fakta» legges frem. Han har nok noe rett i at det er en frykt for å anerkjenne slike data, men han hopper glatt over at mye av kritikken handler om at han rett og slett delvis misbruker data og presenterer dem for unyansert.


Det falske nullpunkt


Ikke minst må man ha «det falske nullpunkt» i bakhodet. Fordi slike tall gir bare mening om man sammenligner dem med en kontrollgruppe, som i dette tilfelle må være «befolkningen for øvrig».


Et eksempel fra ICM-undersøkelsen er at det også var mye negativ fokus i media på det at bare 34 prosent av britiske muslimer sa de ville kontakte politiet hvis noen som stod dem nær var involvert i terrorisme i Syria. Igjen, skremmende tall. Hele to av tre muslimer ville ikke varslet politiet om dette! Men det man ikke fokuserte like mye på var at bare 30 prosent av ikke-muslimer ville gjort det samme. Altså færre. Det falske nullpunkt. Det er lett å fremstille et datapunkt som urovekkende hvis man unnlater å sammenligne det med tilsvarende datapunkt som viser den andre siden av saken.


Andre data fra ICM-undersøkelsen fant at hele 77 prosent av britiske muslimer mente at muslimer gjorde nok eller burde gjøre mer for å bekjempe ekstremisme i muslimske miljøer i Storbritannia, og bare 2 prosent mente at man burde gjøre mindre. Til sammenligning mente 87 prosent av befolkningen for øvrig at man gjorde nok eller burde gjøre mer, mens 5 prosent mente man burde gjøre mindre.


Som tidligere nevnt fordømte 83 prosent av britiske muslimer folk som deltar i politisk motiverte terrorangrep. Men hvor mange av befolkningen for øvrig hadde samme holdning? 100 prosent? Alle fordømmer vel terror? Nei, 95 prosent svarte at de fordømte slike folk. Tolv prosent flere ikke-muslimer enn muslimer. Men bare 4 prosent av muslimer hadde sympati for slike terrorister, mot én prosent av øvrig befolkning. Hvis bare fire prosent sympatiserer med terrorister, er det vanskelig å svelge Nawaz sin kategoriske påstand om at en fjerdedel støttet Charlie Hebdo-terroristene. Han gjengir rett og slett statistikken feil.


Ser vi på selvmordsbombing, er sympatien den samme: fire prosent av muslimer mot én prosent av øvrig befolkning. Mens 99 prosent av ikke-muslimer ikke sympatiserer med slik terror, gjør altså 96 prosent av britiske muslimer det samme. Og selv om fem prosent av muslimer sympatiserer med å steine de som er utro, gjør faktisk også to prosent av ikke-muslimer det. Men selv om både to og fem prosent er deprimerende høye tall, hvor enn lave de er, så gir heller ikke det særlig støtte til Nawaz sin påstand om at en fjerdedel av britiske muslimer ville ha ønsket homofile drept.


Et eksempel jeg bruker i boken min og i foredrag er denne forsiden fra The Sun i 2015:


Skjermbilde 2018 07 12 01 17 26


La meg sitere rett fra boken min, fordi jeg er lat – dog noe forkortet:


«En av fem britiske muslimer sympatiserer med jihadister» var overskriften som fylte en hel forside av den britiske avisen The Sun, 23. november 2015. Krigstypene var illustrert med en svartkledd jihadist med kniven hevet. Akkurat slik vi er vant til å se medlemmer av Islamsk Stat, IS (også kjent som ISIS, ISIL, Daesh), avbildet i deres egen propaganda. Selve artikkelen ble innledet med følgende påstand: «Nesten én av fem britiske muslimer har noe sympati for de som har dratt fra Storbritannia for å kjempe for IS i Syria.» Resultatet var hentet fra en telefonundersøkelse gjort av 1003 britiske muslimer hvor nesten 20 prosent av de spurte svarte at de hadde «noe sympati» eller «mye sympati» med «unge muslimer som drar fra Storbritannia for å slutte seg til krigere i Syria».


Det er flere problemer med denne undersøkelsen.


[…]


Et større problem var nok måten spørsmålet ble stilt. Det ble aldri presisert at spørsmålet omhandlet IS, eller en gang jihadister. Ordlyden «krigere i Syria» er diffust nok til å også kunne ha omhandlet kampen for å støtte Syrias president Bashar al-Assad, eller kurdiske styrker som kjemper mot IS. Andre grupperinger er an-Nuṣrah-fronten, Den frie syriske armé, Den syriske islamske front, Army of Mujahideen, Jaish al-Sham, Det muslimske brorskapet i Syria, og andre grupperinger. Flere britiske muslimer har forlatt landet for å kjempe for disse gruppene, heller enn for IS. Selv om flere av disse gruppene kan kalles jihadister, er målet deres primært å styrte president Assad heller enn å etablere et rabiat, fundamentalistisk islamistisk kalifat i området, eller å angripe vestlige mål.


Og hva menes egentlig med ordet «sympati»? Man kan ha sympati for noens ønsker og meninger uten likevel å støtte deres handlinger. Ikke minst så handlet spørsmålet om sympati for de unge menn og kvinner som dro for å krige, ikke for IS i seg selv. Hadde jeg fått spørsmålet ville jeg nok også svart at jeg hadde noe sympati for dette, fordi det er ikke vanskelig å forstå at mange vil dra for å kjempe for sitt land og sine verdier. Til slutt nevnte heller ikke The Sun at støtten til jihadister faktisk hadde sunket fra 28 prosent til 20 prosent fra de stilte samme spørsmål i mars 2015.


[…]


Det er lett å lage gode avisoverskrifter basert på dårlige spørreundersøkelser. Det er også lett å se hvordan The Sun sitt oppslag feilet på flere fronter, og i kjølvannet av all kritikken ble de senere tvunget til å gå ut og innrømme at oppslaget var «grovt villedende». Likevel er det et annet problem jeg synes er blitt for lite belyst, og det minner om det falske nullpunkt som jeg har omtalt tidligere. Oppslaget i The Sun, og tilsvarende oppslag publisert de siste årene, enten det har omhandlet muslimers støtte til Al-Qaida, terrorhandlinger eller kvinnesyn, tar for gitt at støtten hos ikke-muslimer er lik, eller tilnærmet lik null. De gjengir derfor resultatene fra undersøkelsen i feil kontekst. For spørsmålet er ikke hvor stor støtten er for en sak hos muslimer, men hvor stor den er hos muslimer sammenlignet med alle andre.


Heldigvis har vi svaret på det. Survation spurte nemlig også ikke-muslimer om deres syn på saken, og mens fem prosent av muslimer hadde stor sympati for at unge muslimer dro ut av landet for å slutte seg til krigere i Syria, svarte fire prosent av ikke-muslimer det samme. Ni prosent av ikke-muslimer hadde noe sympati for dette, sammenlignet med femten prosent av muslimer. Mens det altså ble hevdet at en av fem muslimer «sympatiserte med jihadister», svarte en av seks ikke-muslimer det samme. Alt i alt var altså ikke ulikheten mellom muslimer og den øvrige befolkningen så veldig stor. Likevel ble svarene til muslimene møtt med ekstrem mistenksomhet, mens svarene til ikke-muslimer ikke fikk noen til å heve et øyenbryn.


Maajid Nawaz og Sam Harris har i sin bok «Islam and the Future of Tolerance: A dialogue», og i mange andre sammenhenger, brukt argumentet om at selv om bare 15 prosent av muslimer støtter radikal islamisme, så utgjør det likevel hele 240 millioner muslimer. Underforstått: Millioner på millioner av muslimer støtter terror og drap og er en enorm trussel mot vesten. Islam er farlig!


Men igjen ser ikke det ut til å stemme helt med hva ulike undersøkelser viser. For det første er det drøyt å trekke en linje fra å ytre støtte til radikal islamisme, hva nå enn den enkelte muslim legger i det, til at de implisitt ønsker og støtter terror og vold. De har også en litt for naiv tro på islam sin nesten isolerte rolle i dette. Ser vi for eksempel på en undersøkelse fra Gallup.com, en av de mest respekterte og grundige analysebyråene på kloden, så fant de at religion faktisk ikke spilte noen særlig stor rolle i spørsmålet om man støttet drap av sivile eller ikke:


Gallups analyse tyder på at religiøs identitet og grad av hengivenhet har lite å gjøre med den enkeltes synspunkter rundt målrettede angrep mot sivile. I følge den største studien av sitt slag, som dekker 131 land, er det menneskelig utvikling og ledelse — ikke fromhet og kultur — som er de sterkeste faktorene i å forklare forskjeller i hvordan folk oppfatter denne type vold.


Jeg siterer igjen fra min siste bok, hvor jeg skriver om undersøkelsen fra Gallup.com om holdninger til vold:


På spørsmålet om det av og til et riktig å ta sivile liv i militære angrep, svarte noe færre (18 prosent) personer i land tilhørende Organisation of the Islamic Cooperation (OIC) at det var det, sammenlignet med land utenfor OIC (24 prosent). Det samme gjeldt når spørsmålet omhandlet «individuelle angrep», altså det vil gjerne kaller for terrorangrep, hvor støtten var henholdsvis 17 og 14 prosent. Muslimer viste altså større motstand mot slike drap enn det ikke-muslimer gjør, både i krigføring og terrorhandlinger.


Gallup skriver at «nyateister» som ynder å peke ut Islam som syndebukk ofte beskylder religion for å oppfordre til og fremme vold. Men dette mangler støtte i forskningen. Andelen som støtter voldelige angrep mot sivile er ikke knyttet til religiøs hengivenhet. Ser man på Asia og afrikanske land sør for Sahara, er de som avviser at voldelige angrep mot sivile i blant er akseptabelt og de som mener at det i blant er det, like ofte sterkt religiøse. I USA og Canada finner man derimot en svak sammenheng mellom religiøsitet og sympati for angrep mot sivile, men den forskjellen er i følge Gallup ikke statistisk signifikant. Ser man på Europa, Midt-Østen og Nord-Afrika (MENA- land), er religiøse oftere motstandere av angrep på sivile enn det ikke-religiøse er.


Analysebyrået presiserer også at støtte til denne type angrep på sivile, enten fra militæret eller fra individer og små grupper, ikke er noen indikator for risiko for denne type angrep. Man kan altså vise sin sympati for at angrep på sivile i blant er nødvendig, uten at det betyr at man selv ville ha deltatt i noe tilsvarende. På samme måte understreker de at terrorangrep eller militære angrep ikke er resultatet av befolkningens støtte. Derimot demonstrerer stor motstand mot denne type drap stor respekt for menneskeliv, noe som er en forutsetning for at et samfunn skal kunne blomstre og fungere stabilt og fredelig.


En tilsvarende undersøkelse utført i 2011 av Gallup fokuserte kun på USA. Her spurte de amerikanere om hvilken religion de tilhørte og om de støttet påstanden om at det av og til var riktig for individer eller små grupper å drepe sivile. Resultatet var nok overraskende for mange, fordi her fant de at den religiøse gruppen som viste størst motstand mot dette igjen var muslimer, hvor hele 89 prosent svarte at det aldri var akseptabelt, mens 11 prosent mente at det var akseptabelt av og til. Hos protestanter, katolikker, jøder, mormonere og ikke- religiøse var motstanden lavere over hele linjen. Hos protestanter og katolikker svarte 71 prosent at det aldri var akseptabelt, mens henholdsvis 26 og 27 prosent mente at det av og til kunne forsvares. I begge gruppene svarte to prosent at «det kommer an på». Hos de ikke-religiøse ga 76 prosent sin støtte til påstanden om at slik terror aldri kan forsvares, 23 prosent mente at det av og til var akseptabelt. En prosent mente at «det kommer an på». På spørsmålet om det var greit for militæret å drepe sivile, var fordelingen omtrent lik som for individer og små grupper, og igjen kom altså muslimer ut som de definitivt mest fredelige av alle spurte religioner.


Betyr det at radikal islamisme ikke er en trussel? Selvsagt ikke. Vår nyere historie har vist at islamister i aller høyeste grad er villige til å drepe og ofre seg selv for sin sak. Radikal islamisme er farlig. Men det er likevel for enkelt å hevde at den avgjørende drivkraft er islam i seg selv, eller at muslimer generelt sett har mer aksept for vold enn andre, når dataene viser det motsatte.


Så når Harris og Nawaz mener, hvis jeg forstår dem riktig, at 240 millioner muslimer i praksis står klare til å ofre seg for sin religion, så velger de å se bort fra data som nyanserer dette betydelig, og som viser at det er et stort sprang fra å vise støtte til en radikal tolkning av islam, og det å faktisk mene at vold mot sivile er legitimt. Ja, en slik aksept for vold er faktisk høyere hos ikke-religiøse i Europa, men dessverre har vi likevel sett at kombinasjonen islam og ekstremisme har en eksplosiv effekt som gjør at terrorhandlinger faktisk gjennomføres i praksis i større grad enn hos ikke-religiøse eller andre religiøse grupper. I hvert fall i nyere tid. Man skal ikke så langt tilbake for å finne at f.eks. kristen eller politiske grupper stod for betydelig mer terror i Europa enn islamister. Og ser vi på norske data alene, vel…


Konklusjon


Dette skulle bare være en kjapp liten kommentar til Rogan-videoen, men ble selvsagt alt for lang likevel. Men jeg håper poenget er klart og tydelig.


Ja, vi skal våge å peke på slike holdningsproblemer hos for eksempel muslimer. Vi skal våge å si at dette er problematisk og at vi må finne måter å endre dette på. Men samtidig må også de som er så opptatt av at de tør kritisere islam eller at de ikke er «faktaresistente» begynne å innrømme at de veldig ofte forvrenger og misbruker data på en måte som undergraver troverdigheten. I boken min har jeg mange slike eksempler, og i denne bloggposten et par til, basert kun på en enkel samtale mellom de to mest prominente islam-kritikerne i intellektuelle kretser i dag.


Harris og Nawaz er ekstremt smarte mennesker. Men de velger å ta en litt for enkel vei for å vinne popularitet gjennom å spille det spillet de vet mange ønsker å høre. Vi frykter islamistisk terror fordi det er den terroren vi hører mest om. En undersøkelse fra USA fant at mens et terrorangrep med en muslimsk gjerningsperson i gjennomsnitt ble omtalt i 90,8 nyhetssaker, og en terroraksjon med en muslimsk gjerningsperson født i utlandet fikk hele 192,8 nyhetsartikler i snitt, ble andre typer terror bare omtalt i gjennomsnittlig 18,1 nyhetsartikler. De tolv prosent av terrorangrep utført av muslimer i USA mellom 2011 og 2015 fikk 44 prosent av nyhetsdekningen. Og de fem prosentene hvor det var en muslimsk terrorist født utenfor USA fikk hele 32 prosent av dekningen i media. Media fucker med hjernene våre.


Det må også være lov å være den som gang på gang påpeker slike faktafeil og slik bias i rapportering, og som er nerdete opptatt av å forstå hva som ligger bak tallene, uten å måtte møte karakteristikker om at man tilhører den «regressive venstresiden», at man lider av «faktavegring», eller at man ikke våger å kritisere islam.


Fordi det handler ikke bare om å våge å kritisere islam. Det handler også om å våge å kritisere kritikerne av islam når de fortjener kritikk.


The post Om å våge å kritisere de som våger å kritisere islam appeared first on Saksynt.


Flattr this!

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on July 12, 2018 04:38

June 16, 2018

Faktasjekk: «Britene har visst underkastet seg muslimene fullstendig» – FEIL!

Terje Svaerd delte i går, 15. juni 2018, et bilde med noen påstander om britiske muslimer. Bildet er hans oversettelse av et tilsvarende bilde med engelsk tekst, og den norske versjonen har i skrivende stund, bare et døgn senere, blitt delt nesten 1200 ganger fra Svaerds konto alene.


Skjermbilde 2018 06 16 13 06 34


Responsen fra hans Facebook-venner og -følgere er som forventet ikke særlig intelligent eller kritisk.


Skjermbilde 2018 06 16 13 06 49


Ikke minst så er det viktig å huske at når folk flest avgir sin stemme på en politisk kandidat de liker, så kalles det demokrati. Men når muslimer stemmer på en muslim, er det en konspirasjon:


Skjermbilde 2018 06 16 13 07 44


Skjermbilde 2018 06 16 13 08 51


Før jeg går løs på å faktasjekke påstandene, kan det være greit å se litt på Svaerds forhold til fakta og sannhet.


I kommentartråden under bildet er det et par personer som forsøker å påpeke at disse tallene ikke nødvendigvis er helt korrekte.


Skjermbilde 2018 06 16 13 09 23


Boom! Go Kristin!


Men i verdenen til denne muslimredde gjengen er media fienden, og faktasjekk og pålitelig dokumentasjon bare en «mening» med like stor eller liten verdi som alle andre meninger. Sannheten er relativ, og bare det som støtter et allerede subjektiv verdensbilde er Sant.


Skjermbilde 2018 06 16 13 10 01


Joda, Svaerd, artikkelen avkrefter så til de grader tallene. Dette er faktafornektelse av Trumpske dimensjoner.


Og til slutt:


Skjermbilde 2018 06 16 13 10 18


Eh, ja Svaerd, det må du faktisk. Når du legger frem en rekke påstander ligger bevisbyrden på deg. Det er du som må underbygge, dokumentere og legge frem kilder og dokumentasjon.


Faktasjekkene


På samme måte som Kristin, så har jeg også tatt meg bryet med å sjekke påstandene Svaerd serverer oss, og gjennom et par enkle Googlesøk viser det seg at bildet hans farer med rene løgner.


Et av de første søketreff er nettopp en artikkel om dette bildet skrevet av fullfact.org, en britisk versjon av norske faktisk.no. Denne bloggposten baserer seg primært på deres faktasjekk, men med norske oversettelser, flere kilder, noen oppdaterte tall, og noen egne betraktninger.


Faktasjekk påstand 1: Åtte muslimske ordførere – FEIL


I Storbritannia finnes det to typer ordførere, de som er direkte valgt av folket, og de som er «sivile ordførere». Sistnevnte har ingen politisk makt eller styringsansvar, men er mer symbolske i den forstand at de fungerer som ordstyrere og leder ulike seremonier.


De direkte valgte ordførerne er derimot mer som det vi kaller en ordfører, nemlig noen som faktisk styrer og er øverste leder for ulike ansvarsområder i lokalsamfunnene.


Til sammen har England og Wales 16 regioner med direkte valgte ordførere, i tillegg til 7 byer med by-ordførere. Hva gjelder de sivile ordførerne, så er det mange av dem, så at dette bildet klarer å finne 8 muslimske ordførere av begge typer samlet sett, forteller oss lite om hvor stor andel vi her snakker om, spesielt når de ikke tar seg bryet med å forklare forskjellen.


I tillegg er det slik at selv om det er riktig at disse 8 stedene har på et tidspunkt hatt muslimsk ordfører, enten politisk valgt eller av sivil art, så har ikke alle disse stedene en muslimsk ordfører i dag.


Budskapet til bildet er å fremstille det som om at Storbritannia er i ferd med å bli styrt av muslimer, noe som er forferdelig langt fra realitetene.


Faktasjekk påstand 2: Det er 3000 moskeer i Storbritannia – FEIL


Det finnes ingen solide, offisielle tall på antall moskeer i Storibritannia, men tallet antas å ligge på et sted mellom 1000 og 2000.


Årsaken til at det er vanskelig å finne et definitivt tall er at det på samme måte som med kristne, jødiske og andre religioners hellige bygg, handler om definisjoner. Hva kvalifiserer til å kalles moské? Må det være en stor bygning? Eller skal man telle med andre bygninger eller rom hvor muslimer samles for å be? Gjelder midlertidige bønnerom eller «moskeer» som ikke lenger har noen aktiv drift?


Det finnes en oversikt på MuslimsInBritain.org som per september 2017 lister 2056 «moskeer» i Storbritannia og Irland, men de påpeker at en stor andel av disse er lagt ned, midlertidige bønnerom, lokaler delt av flere ulike religioner, eller usikre.


Tallet på antall moskeer i Storbritannia er altså sannsynligvis betydelig lavere enn bildet påstår, kanskje så lite som bare halvparten.


Og til sammenligning er det altså over 50.000 kirker som hører til 340 ulike kristne retninger. Relativt sett betyr det at mens det er ca 1 moske per 2000 muslimer, er det ca 1 kirke per 1200 briter. Selv om man trekker fra andre religioner enn kristendom, vil forholdstallet endres veldig lite, så det er vanskelig å se på disse moskeene som noe bevis på at muslimer er i ferd med å «overta Storbritannia».


Faktasjekk påstand 3: Det er 130 shariadomstoler og 50 shariaråd i Storbritannia – USIKKER


For det første er det ingen vesensforskjell på «shariadomstoler» og «shariaråd», så oppdelingen i bildet er litt merkelig. Tallene er også veldig usikre, så det fremstår derfor også som merkverdig at man i bildet slår fast disse tallene som fakta.


Den forskningen som er blitt gjort peker i retning av at det finnes kanskje 30 (per 2015) store shariadomstoler/-råd, og noen få mindre slike. I 2009 konkluderte den britiske tenketanken Civitas med at det var «minst 85» slik shariadomstoler-/råd hvis man inkluderte internettfora, som vel virker som en litt vid definisjon, og rapporten innrømte at det faktiske tallet var ukjent.


Så man vet ikke, og det kommer igjen an på definisjoner, men tallet på etablerte, store shariadomstoler-/råd er mest sannsynlig betydelig lavere enn de 180 som påstås i bildet.


Faktasjekk påstand 4: 78% av muslimske kvinner i Storbritannia er uten jobb og får sosialhjelp – DELVIS RIKTIG / USIKKER


Det er riktig at muslimske kvinner har større sannsynlighet for å være arbeidsledige eller økonomisk inaktive enn britiske kvinner ellers. I 2015 var ca 16% av muslimske kvinner arbeidsledige, og ca 58% var «økonomisk inaktive». I sum blir dette 74%.


Å være «økonomisk inaktiv» betyr at det er mennesker som ikke aktivt søker jobb. Det kan være flere årsaker, inkludert at de er studenter, pensjonerte, passer på barn eller andre som trenger pleie, eller bare ikke ønsker jobb av andre årsaker.


Til sammenligning var tallet i 2015 at rundt 5-6% av alle kvinner og menn var arbeidsledige, mens 30-40% var økonomisk inaktive. Tallene for både muslimer og andre har de siste årene for øvrig vært synkende.


Årsakene til høy arbeidsledighet hos muslimsme kvinner er i følge en rapport utført av Women and Equalities Committee sammensatt, men inkluderer diskriminering, islamofobi, stereotypisering, press fra tradisjonelle familier, mangel på skreddersydde råd for høyere utdanning, og manglende kvinnelige rollemodeller innen utdanning og arbeidsliv.


Hva gjelder sosialhjelp, så finnes det ingen tall for dette fordelt på religiøs tilhørighet, så det er også bare en udokumenterbar påstand i bildet.


Faktasjekk påstand 5: 63% av muslimske menn i Storbritannia er uten jobb og får sosialhjelp – FEIL


Muslimske menn er også arbeidsledige i større grad enn menn ellers i samfunnet. I 2015 var 11% arbeidsledige og ca 24% økonomisk inaktive, sammenlignet med 5-6% arbeidsledige og 30-40% økonomisk inaktive i befolkningen totalt sett. Til sammen utgjør dette 35% arbeidsledige eller økonomisk inaktive muslimske menn, altså langt fra de 63% som påstås i bildet.


Faktasjekk påstand 6: Alle skoler server nå bare halalmat – FEIL


Det er valgfritt om britiske skoler ønsker å servere halal-mat/kjøtt eller ikke, og mange skoler velger å ikke servere dette. Det finnes ingen lov eller anbefaling om å servere halal-mat/kjøtt på skolene, like lite som det generelt sett finnes noen religiøst begrunnede regler eller anbefalinger generelt sett for skolemat.


Skoler hvor det er høy andel muslimske elever kan velge å servere dette, og noen få skoler velger å servere utelukkende halal-slaktet kjøtt, men påstanden om at alle skoler serverer bare halalmat er svært langt fra sannheten.


Faktasjekk påstand 7: Det bor 4 millioner muslimer i Storbritannia – FEIL


Selv denne påstanden klarer de å bomme på. I 2015 bodde det 3,1 millioner muslimer i Storbritannia, av en befolkning på totalt ca 65 millioner. Altså utgjør muslimer rundt 5% av befolkningen.


Dette tallet er dog basert på noen mindre sikre spørreundersøkelser. Mer sikre tall har vi bare fra 2011, og da var det ca 2,8 millioner muslimer i England, Wales og Skotland, eller rundt 4,4%. Med under 4000 muslimer i Nord-Irland, er andelen for hele Storbritannia omtrent det samme. (Og for øvrig også omtrent som i EU og høyere enn i Norge, hvor andelen muslimer ligger på bare 2-4%.)


Dette tallet har mest sannsynlig økt noe siden den gang, men er fortsatt langt unna 4 millioner, slik bildet påstår.


Konklusjon


Så der har vi en rask liten faktasjekk av påstandene som dessverre går «viralt» fordi folk tror på et bilde med mer eller mindre tilfeldige tall og påstander så lenge det bekrefter deres verdensbilde og holdninger.


Et noenlunde korrekt googlesøk ville umiddelbart gitt dem en lenke til Fullfact.org som viser til kilder for alle tallene som demonstrerer at de i hovedsak er feil.


shame on you Terje Svaerd for å spre denne type feilinformasjon og utvise en så pass bastant arroganse for fakta og sannhet. Og shame on you til alle dere som deler og sprer bildet ukritisk for å skape mer frykt, hat og «fake news» i en verden som så sårt trenge mer av det motsatte.


The post Faktasjekk: «Britene har visst underkastet seg muslimene fullstendig» – FEIL! appeared first on Saksynt.


Flattr this!

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on June 16, 2018 12:41

April 21, 2018

Voksenopplæring om «Gunnar» og «Hassan», folketrygd og asylsøkere

12970966 10154071189625979 1733398377118078388 o


Dette bildet (uten min FEIL-stempling) er delt 11.720 ganger på det ene stedet jeg fant det. Det er sikkert delt mange flere ganger i andre Facebook-poster. Han som delte det der jeg kom over det skriver:


Hvordan kan en totalt fremmed Asylsøker være mer verd for landet Norge,enn enn en 100% etnisk nordmann som har arbeidet og bygget landet Norge i hele sitt voksne liv?Bare spør?Forstå det den som vil !!?? En stor skam og et hån mot våre eldre!!


Blant kommentarene på Facebook finner vi ting som dette:


Ønsker ikke skrive likes på det for det er GALSKAP. De rødgrønne har ødelagt landet vårt . Stopper vi ikke nå har vi musliner som styrer landet vårt.


…utrolig urettferdig! Viktig at befolkningen får vite dette! Har delt!!


15.000 i måneden?, det er jo 5.000 mer en en kameldriver har i året?


Tragisk. Dette landet blir ødelagt innen 10 år.


Man blir bare rasende på hvordan det er blitt i dette sinnsyke landet, og som holder på å skifte ut sin egen befolkning.


Norge og Europa har 3 valg: Underkastelse,Repatriering eller Borgerkrig! Hva velger du?


Og selvsagt mye generelt AP- og politikerhat.


Det er visst på tide med litt voksenopplæring igjen, fordi her er det mange feil å ta tak i.


«Gunnar»


Facebook-posteren burde ane at noe skurret når bildet snakker om en minstepensjonist, mens han i statusteksten beskriver «Gunnar» som en som har «arbeidet og bygget landet Norge i hele sitt voksne liv». Hvis man har vært arbeidsfør hele sitt voksne liv, så ender man ikke opp med minstepensjon.


Akkurat hvordan pensjonsordningen (Folketrygden) fungerer, har jeg tidligere skrevet grundig om i min mye delte bloggpost «Flyktninger og pensjonsordningen – igjen». Les gjerne den først.


Kort sagt så består pensjonsordningen primært av av grunnpensjon, særtillegg og tilleggspensjon. Hvis man ikke har jobbet, men bodd i Norge i 40 år, mottar man grunnpensjon og særtillegg, i sum også gjerne omtalt som «minstepensjon«.


Har man derimot jobbet og tjent opp pensjon, kalles dette tilleggspensjon, og utbetales i tillegg til grunnpensjonen. Er tilleggspensjonen lavere enn særtillegget, får man også særtillegg avkortet mot tilleggspensjonen.


Så «Gunnar» mottar i følget bildet kun minstepensjon, og har derfor ikke hatt mulighet til å jobbe og bygge landet. Kanskje han har vært arbeidsufør hele livet.


I følge bildet får «Gunnar» utbetalt kr 14.416,-/mnd. Det tilsvarer kr 172.992,-/år. I oversikten over pensjonssatsene finner jeg ikke nøyaktig dette beløpet, så det er vanskelig å vite hvilken sats «Gunnar» får pensjon etter. Dette varierer nemlig med hans sivilstatus og hva slags pensjon eller lønn hans ektefelle/samboer har. Er han enslig, gjelder også andre, høyere satser.


Bildet ble opprinnlig delt i april 2016, og da var satsene for minstepensjon (grunnpensjon + særtillegg) som følger:


Skjermbilde 2018 04 21 10 14 38


Det nærmeste beløpet her er såkalt «Høy sats» på kr 175.739,-/år, eller kr 14.645,-/mnd. Denne satsen kan «Gunnar» få hvis han er gift/samboende, men hans ektefelle/samboer har inntekt under to ganger grunnbeløpet (2G) og ikke mottar noen pensjon selv. Grunnbeløpet (G) var da Facebook-posten ble delt på kr 90.068,-.


Nå i 2018 ville «Gunnar» fått kr 15.145,-/mnd med høy sats.


«Hassan»


La oss se litt på «Hassan» da. Han er asylsøker og får visstnok utbetalt kr 15.011,-/mnd, skal vi tro bildet.


Uten videre kan jeg påpeke at dette er feil. Ingen asylsøkere får utbetalt slike beløp. Tallet er åpenbart hentet fra en artikkel i Aftenposten (eller samme kilde som Aftenposten har brukt) fra oktober 2015 som påpekte at en enslig, mannlig flyktning mottar kr 15.011,-/mnd «mens han deltar i et toårig introduksjonsprogram med språkopplæring og arbeidstrening i kommunen der han bor».


(Denne artikkelen i Aftenposten er for øvrig svært villedende i seg selv, noe Doremus Schafer har gjennomgått i denne bloggposten. Les gjerne også en oppfølgingsartikkel i Aftenposten «Får flyktninger mer i uføretrygd enn nordmenn?»)


Beløpet gjelder altså en flyktning, og en flyktning er ikke det samme som en asylsøker. Flyktningstatus får man først når oppholdstillatelse er innvilget. Før dette er man asylsøker, og da gjelder følgende satser:


Skjermbilde 2018 04 21 11 06 17



Bor man i mottak med fri kost, får en asylsøker over 18 år inntil kr 782,-/mnd.
Bor man i ordinært mottak med selvhushold, får en asylsøker over 18 år inntil kr 2447,-/mnd for å dekke mat, telefon, reiser og det meste annet.

(Har man fått endelig avslag, synker beløpet man får utbetalt.)


Asylsøker «Hassan» får altså maksimalt kr 2447,-/mnd. Hvis «Hassan» derimot hadde fått innvilget opphold, ville han bli utplassert i en kommune, og motta (i 2015) kr 15.011,-/mnd for å dekke bolig, mat, klær og alt annet.


Men dette beløpet er tidsbegrenset. Det utbetales kun i to år forutsatt at «Hassan» deltar i et program for norskopplæring og arbeidstrening. Ergo kan han ikke ha ordinært arbeid i denne perioden, og noe må han tross alt leve av.


Etter disse to årene skal han i utgangspunktet måtte få seg jobb eller klare seg på de samme støtteordninger som alle andre nordmenn kan få gjennom NAV. Her er ingen forskjellsbehandling.


Men gratis lege og tannlege da?


«Men får ikke flyktninger gratis lege og tannlege og alt mulig da?» Dette er en påstand jeg ser gjengitt gang på gang, men det er også feil. Igjen må vi skille mellom asylsøker og flyktning.


En asylsøker som bor i et asylmottak kan få dekket utgifter til akutt lege- og tannlegebehandling, inklusive reiseutgifter og medisiner. Dette gjelder altså ikke vanlig lege- eller tannlegebehandling, men akutte tilfeller.


Men også nordmenn ellers kan få dekket utgifter til tannlegebehandling om det faller inn under en liste på 15 alvorlige tilstander. Eldre som bor på institusjon eller mottar hjemmesykepleie i mer enn tre måneder får også gratis tannlege. Og har du dårlig råd, kan du søke NAV om støtte til tannbehandling.


I tillegg kan enkelte rusmiddelmisbrukere, psykisk utviklingshemmede, innsatte i fengsel og folk som har vært utsatt for tortur eller overgrep og dermed har sterk angst for tannbehandling få dekket hele eller delar av kostnadene.


En asylsøker kan også få dekket sin egenandel og reiseutgifter til psykolog/psykiater og fysioterapeut hvis behandlingen skjer etter henvisning fra lege.


Har man fått innvilget oppholdstillatelse og flyktningstatus, må man forholde seg til de samme ordninger som alle andre nordmenn.


Når det gjelder lege så er det flere grupper av voksne som får gratis undersøkelse og behandling, inkludert folk med yrkesskade. Hvis «Gunnar» ikke har opparbeidet seg noe tilleggspensjon fordi han nesten ikke har vært i arbeid, er det mulig at han ville fått både gratis lege og tannlege også.


Flyktninger får altså ikke gratis lege eller tannlege, med mindre de faller inn under de samme unntak og ordninger som alle andre nordmenn gjør. Asylsøkere kan få dekket akutte, alvorlige tilstander mens de sitter i mottak, men slik støtte faller bort når de eventuelt får innvilget oppholdstillatelse og må klare seg selv som alle andre nordmenn, med eller uten støtte fra NAV.


Konklusjon


«Gunnar» er minstepensjonist med ektefelle eller samboer som også har inntekt eller pensjon. Han er ikke alene, men han er sannsynligvis arbeidsufør da han ikke har opptjent noe tilleggspensjon.


«Hassan» er alene i Norge, uten ektefelle eller familie, og beløpet som er oppgitt stemmer absolutt ikke, da ingen asylsøkere får utbetalt i nærheten av dette. Det reelle beløpet er i beste fall en sjettedel av dette.


Hvis «Hassan» var flyktning, heller enn asylsøker, ville han få det oppgitte beløpet i to år – under strenge forutsetninger om deltakelse i introduksjonsprogram. Deretter måtte han søkt NAV om støtte til livsopphold på lik linje som alle andre hvis han ikke fikk seg jobb.


Og hvis «Hassan» var like gammel som «Gunnar» og hadde flyktningstatus, ville han få nøyaktig samme minstepensjon som «Gunnar», hvis ingen av dem har jobbet noe særlig. Den eneste forskjell er at «Gunnar» bare ville fått den om han hadde bodd i Norge hele livet (eller minst 40 år), noe han i følge Facebook-posten har, mens «Hassan» ville få det uten å ha bodd her så lenge.


Men minstepensjonen ville være den samme, og i nesten alle realistiske tilfeller ville en arbeidsfør «Gunnar» ha opparbeidet seg tilleggspensjon som «Hassan» ikke har hatt mulighet til da han er relativt ny i landet, og har mistet den han eventuelt hadde opparbeidet seg i landet han flyktet fra. En arbeidsfør «Gunnar» ville derfor få utbetalt vesentlig høyere pensjon enn «Hassan», med mindre «Hassan» kom hit som barn og dermed kunne tjene opp full tilleggspensjon på lik linje med alle andre nordmenn.


Flyktninger har heller ingen særrettigheter med tanke på lege- og tannlegebehandling. Alle nordmenn kan få dekke slik behandling hvis de oppfyller visse kriterier.


Lik og del.


The post Voksenopplæring om «Gunnar» og «Hassan», folketrygd og asylsøkere appeared first on Saksynt.


Flattr this!

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on April 21, 2018 02:31