Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 31

Kristin Spitznogle og Q10-bløffen

Psykolog, skribent, sanger og programleder Kristin Spitznogle figurerer for tiden i en reklamekampanje for kosttilskuddet Bio-Qinon Q10 Gold.

Koenzymet Q10 er et et stoff som finnes naturlig i alle kroppens celler. Det er en viktig del av funksjonen til cellenes mitokondrier som står for energiproduksjonen i kroppen.

Enkelte sykdomstilstander kan gjøre at Q10-mengden synker, og det samme synes å være tilfelle ved økende alder. Et lavt nivå av Q10 kan være relatert til enkelte sykdommer, kanskje spesielt hjertemuskelsykdommer, men per i dag finnes ingen forskning som viser at det har noen forebyggende eller helbredende effekt å ta Q10 som tilskudd.

Q10 markedsføres likevel som et kosttilskudd alle vil oppleve god effekt av, kanskje spesielt kvinner, og det er ikke måte på hvor bra det skal være for deg! Spitznogle har nå satt sitt navn på denne markedsføringen og skriver selv under reklamebildet hun delte på Facebook:

I selve reklamen kan vi lese følgende påstander fra produsenten Pharma Nord:

Spitznogle fortsetter under Facebook-postingen sin:

Spitznogle hevder altså at Q10 hjelper på hennes energi og overskudd, samt at det gjør henne mer opplagt, fokusert, våken og konsentrert. Hun føyer til at denne effekten er dokumentert i mer enn 90 publiserte vitenskapelige studier og at man derfor vet at produktet holder hva det lover – med nesten umiddelbar virkning!

Jeg syntes dette var interessant. Min «karriere» som skepsisblogger startet på mange måter ved å undersøke dokumentasjonen til kosttilskudd som Evelle, VitaePro og Nushape, og nå var jeg nysgjerrig på hva slags dokumentasjon som lå bak de fantastiske påstandene til Q10.

Jeg skrev derfor en kommentar under Facebook-postingen til Spitznogle:

Responsen fra Kristin var mildt sagt oppsiktsvekkende. Jeg fikk dessverre aldri tatt screenshot av dette før hun redigerte meldingen, men en nettbekjent leste det og skrev følgende på Twitter:

Jepp. Svaret jeg fikk var at jeg var en kranglefant og at jeg kunne gå og ta meg en bolle. Flaut fra Spitznogle. Mange på Twitter klikket seg inn og leste tråden og uttrykte sin forbauselse over Spitznogle sin usaklige respons, og etterhvert redigerte hun sitt svar til meg til det mer saklige og høflige som jeg her tok screenshot av:

Flere blandet seg inn i diskusjonen:

Her understreker Spitznogle at hun går god for forskningen som dokumenterer den effekt hun selv hevder at Q10 har. Men på litt for kjent vis avfeier hun min forespørsel om forskning ved å vise til at den finnes, men jeg må finne den selv.

Jeg svarte henne:

og

Dette var ganske sent på kvelden, men utpå natten dukket det opp noen svar fra Kristin som ikke tilførte noe nytt til debatten. Jeg skrev ikke noe mer til henne. Da jeg våknet neste morgen var hele tråden slettet, og jeg var blitt blokkert av henne. Enkelte andre som hadde deltatt i samme tråd skrev til meg at de også var blitt blokkerte.

Dette undrer meg. Spitznogle har lang akademisk bakgrunn, noe hun selv trekker frem som relevant. Likevel reagerer hun på saklige, høflige, men kritiske spørsmål, ved å slette og blokkere. Hun vil ikke fremvise dokumentasjon selv, og hevder at det er godt nok at det virker for henne. Men samtidig skryter hun av at dokumentasjonen finnes. Over 90 publiserte vitenskapelige studier, må vite.

Forskningen

Vel, som jeg skrev til henne, så mailet jeg Pharma Nord:

Hei!

Viser til markedsføring av Q10-kapsler hvor dere skriver: «Dokumentert i flere enn 90 vitenskapelige undersøkelser»

http://www.pharmanord.no/produkter/bi...

Kan dere sende meg en liste over disse 90 studiene som dokumenterer effekt på kognitive og fysiske evner, som er det blant annet Kristin Spitznogle fremmer i reklamen deres?

Jeg er IKKE interessert i studier som viser biotilgjengelighet, sikkerhet, eller effekt på hjerte-/karsykdommer eller annet. Jeg ønsker å se studiene som er direkte relevante for den påstanden reklamen fremmer, som altså er rettet mot et generelt publikum, ikke mennesker med spesifikke sykdommer eller risikogrupper.

Jeg ser frem til å høre fra dere!

Mvh Gunnar R Tjomlid

Dagen etter fikk jeg svar fra Pharma Nord. Et langt svar med gjennomgang av flere studier, og med studiene vedlagt som PDF-filer. Det satte jeg pris på. Det jeg ikke satte like mye pris på var at de selvsagt gjorde nettopp det jeg ba dem om å ikke gjøre. Jeg fikk studier som viste biotilgjengelighet, effekt på hjertesykdom, effekt på infertilitet, effekt på tannhelse og mye annet rart.

Det eneste som var direkte relevant til min forespørsel var dette:

Studier vedrørende Q10 og sport/energi/fysisk velbefindende

Der findes studier, som viser en effekt af Q10 i forbindelse med sport og fysisk træning. Pharma Nords Q10 præparat har været afprøvet i et kontrolleret studie, A-4212 (Ylikoski et al.), som viser en klar effekt af Bio-Qinon på finske elite-skiløbere, der kunne arbejde lidt længere tid og lidt hårdere efter Q10. Bemærk også den figur, som viser skiløbernes egen bedømmelse af præparatets effekt: der er en helt indiskutabel sammenhæng mellem verum/placebo og positiv/negativ bedømmelse af virkningen – selv om skiløberne selvfølgelig ikke vidste, om de fik det ene eller det andet.

Et andet studie på fodboldspillere godtgør en positiv effekt af Q10 (Tauler et al ; A-9115). Et mindre studie antydede også en subjektiv bedre velbefindende efter Q10 indtag (Tholle; A-5178). Skulle sportsfolk få lyst til at tage Q10 (eller andre Pharma Nord præparater) er de undersøgt og kontrolleret for at være fri for noget doping-relateret (Annon; A-6633).

La meg se litt nærmere på dette. Den første studien av Ylikoski et al ble gjort på finske elite-skiløpere. Det var en liten studie med 25 deltakere, altså bare 12-13 i hver gruppe. I tillegg ble resultatene fra 7 deltakere eksludert fordi de ikke gjennomførte treningsprogrammet og testene fullstendig. Da står vi igjen med data fra bare 18 personer. Studien ble også delvis finansiert av Pharma Nord selv.

Greit, denne lille studien fra 1997 viser en overbevisende effekt av Q10 på ytelsen til disse 18 elite-skiløperne. Men viser dette hele bildet? Nei, her må vi sjekke alle relevante studier. Etter litt googling fant jeg en rapport fra australske myndigheter som hadde gjennomgått mange studier på effekten av Q10 for idrettsutøvere, sist oppdatert i desember 2011.

Her listes det opp 9 studier som har sett på «COENZYME Q10 SUPPLEMENTATION AND EXERCISE PERFORMANCE». Åtte av disse er negative. Tre av studiene fant at Q10-tilskudd faktisk hemmet ytelsen. Den eneste positive studien er altså den Pharma Nord selv har bidratt økonomisk til. Huff da.

Hva så med neste studie de viser til, Tauler et al, som så på fotballspillere? Her fikk 19 fotballspillere enten placebopiller eller en cocktail av multivitaminer og mineraler, som også inneholdt Q10, i 3 måneder. Og hva fant de? Tja, resultatet kan oppsummeres slik:

In summary, the moderate antioxidant supplementation of the diet for 3 months using a multivitamin and mineral cocktail prevented the plasma oxidative molecular damage induced by a football match without influencing the antioxidant adaptations induced by exercise. The supplementation did not influence the antioxidant response or the oxidative stress makers in neutrophils.

Det sier ikke meg som lekmann så mye annet enn at man har målt objektive markører i blodet på fotballspillerne som viser en effekt av antioksidanter, men som ikke sier noe spesifikt om Q10 eller om dette har noen som helst effekt på fotballspillernes prestasjoner. I fotballkampen som ble spilt for å måle effekten av kosttilskuddene etter 3 måneder så man ingen forskjell i energiforbruk, puls, oksygenopptak eller ytelse. Det var en god ting for å kunne gjøre relevante sammenligninger av blodmarkører, men sier oss også noe om at Q10-gruppen ikke så ut til å ha oppnådd bedre prestasjonsevner etter 3 måneder med tilskudd.

Over til Tholle-studien som i følge produsenten viste en «subjektiv bedre velbefindende» hos eldre menn som fikk Q10-tilskudd. Studien fra 1998 konkluderte slik:

It is concluded that resting EE [energy expenditure] is unaffected by Q10 whereas the effect on subjective wellbeing needs further attention.

Med andre ord: Man fant ingen målbar endring i energiforbruk ved hvile, men de som fikk Q10 følte seg bedre. I studien skriver de også:

When asked immediately after each of the 1 week interventions 8 of 11 subjects were able to state correct treatment (P < 0.08) due to a better well being and reduction in sleep.

Hm. Et flertall tippet riktig på om de fikk placebokapsler eller Q10-kapsler, og dette bruker de som bevis for at Q10 må ha virket? Jeg ville vel heller først og fremst stilt spørsmålet om ikke det viser at blindingen har vært for dårlig…

Den siste studien de viser til handler om at Pharma Nord sine kapsler ikke kan regnes som doping. Det er selvsagt irrelevant for mitt spørsmål.

Med andre ord klarte Pharma Nord egentlig bare vise til en eneste studie som tydet på at Q10 ga bedre ytelse – en selvfinansiert studie «cherry picked» fra flere studier hvor alle andre er negative.

Bløff

Spitznogle hevder at Pharma Nord har minst 90 publiserte vitenskapelige studier som viser at Q10 virker positivt på ytelse, både fysisk og kognitiv. Det har de åpenbart ikke. De har i beste fall 2-3 positive studier, men utelater da alle de negative studiene utført av andre uavhengige parter. De positive studiene er små og har metodologiske svakheter, samt at man kan stille spørsmål ved om markører som oksidativt stress på celler egentlig er direkte relevant for om man føler seg mer våken og opplagt i hverdagen. Det gjør det neppe.

Hva skal jeg da konkludere med? Er Spitznogle en løgner? Eller er hun fryktelig naiv? Med 6 års akademisk utdannelse og erfaring som trainee hos Pharma Nord burde hun vel vite hva hun snakket om før hun gikk ut og bastant hevdet at de kunne vise til over 90 vitenskapelige studier som underbygget hennes påstander. For disse studiene finnes ikke. Det innrømmer Pharma Nord selv når de i sin mail til meg skriver (min utheving):

Kære Gunnar Tjomlid,

Min kollega Carsten Jørgensen har bedt mig fremsende dig noget af vor dokumentation for vores Q10 præparat, som fremdeles vedrører raske og hhv forbedret fysik. Selv om vi har stået for større eller mindre undersøgelser gennem de sidste 20 år er det ikke det emne der har været forsket mest i; oftest har man forsøgt med Q10 at afhjælpe et allerede eksisterende problem; [...]

De sier altså selv at det ikke har vært forsket så mye på dette med effekten av Q10 på kognitive/fysiske prestasjonsevner. Spitznogle bløffer.

Jeg skrev tilbake til Pharma Nord med noen korte kommentarer til studiene de hadde sendt meg, og avsluttet slik:

Det jeg stiller spørsmål ved er vedlagte reklame for Q10 hvor Kristin Spitznogle forteller oss at hun opplever Q10 som kosttilskudd hjelper henne med å prestere bedre i hverdagen. Det fremgår at Spitznogle påstår Q10 gir bedre kognitive og kanskje også fysiske prestasjonsevner. Dette underbygges i teksten av at det er «dokumentert» i mer enn 90 publiserte vitenskapelige studier.

Men hva er dokumentert? Åpenbart ikke påstanden som Spitznogle fremsetter. Jeg kan heller ikke se at du har gitt meg noe som helst dokumentasjon som viser at det å ta Q10 som kosttilskudd vil ha noen dokumentert effekt for folk/kvinner flest.

Mine spørsmål blir derfor:

* Er dere enige i at reklamen med Kristin Spitznogle gir et budskap om at man med Q10-tilskudd kan yte bedre kognitivt og fysisk?

* Er dere enige i at det ikke finnes god forskning som viser akkurat dette?

* Er dere enige i at ved å vise til «90 publiserte vitenskapelige studier» så villeder dere publikum til å tro at Spitznogle sin opplevelse er vitenskapelig bekreftet?

Håper dere vil svare konkret på disse spørsmål.

Dette har jeg aldri fått svar på.

Konklusjon

Reklamen for Q10 er åpenbart svært villedende. Den gir et klart og tydelig inntrykk av at de effekter Spitznogle forteller om også er dokumentert vitenskapelig. Det er de altså ikke. Tvert i mot viser flertallet av studier at Q10 ikke har noen som helst effekt på fysiske prestasjoner.

Det er god grunn til å anta at det Spitznogle opplever er god, gammeldags placeboeffekt, for hvis det er noe placeboeffekten kan påvirke, så er det nettopp den subjektive følelsen av opplagthet og evne til fokus. Hun kunne like gjerne dyttet i seg sukkerpiller, så lenge hun tror på effekten. Man skulle tro at en psykolog visste bedre enn å la seg lure av egne opplevelser på denne måten, men det viser vel bare atter en gang at høy utdannelse ikke er noen vaksine mot selvbedrag.

Q10-tilskudd mangler per i dag god dokumentert effekt på noe som helst. Det finnes ikke en eneste god grunn til å kaste bort penger på Q10-tilskudd, både for spesifikke pasientgrupper, som de med hjerteproblemer, migrene, høyt blodtrykk, parkinsons etc, og for folk flest. Det finnes ikke solid dokumentasjon for noen forebyggende eller helbredende effekt for noen sykdom, og det gjør deg neppe mer opplagt eller fokusert.

Den eneste dokumenterte effekt av Pharma Nord sin Bio-Qinon Q10 Gold er at det konverterer penger til dyr bæsj svært effektivt.

Oppdatering: Jeg ble tipset om at også EFSA har vurdert helsepåstander rundt Q10, og de finner ingen dokumentert effekt for noen av påstandene.

Den produsentuavhengige legemiddelinformasjonen RELIS fant i sin gjennomgang fra 2003 heller ingen god dokumentasjon på at Q10 kan anbefales for noen tilstand.

En oversikt hos Mayo Clinic i USA mener det finnes noe dokumentasjon på at Q10-tilskudd kan være nyttig for hjertesyke og folk med høyt blodtrykk, men det er ikke relevant for folk flest, og flere større studier trengs for å bekrefte disse resultatene. Det eneste Q10-tilskudd beviselig hjelper mot er Q10-mangel…

Relateterte bloggposter:
Lab Pharma med ulovlige helsepåstander
Antioksidanter – en moderne helsemyte
Og slik omgår man lovverket
Antioksidanter kan hemme treningen – og VitaeLab pynter litt på sannheten
Forskning.no om VitaePro
Nushape og deres tvilsomme vitenskapelige dokumentasjon
VitaeLab vurderer søksmål mot NRK
VitaePro slaktes av RELIS
Muskler, ledd, astaxanthin og VitaePro
VitaePro – villedende markedsføring

HPV-vaksinering i Japan

Jeg har skrevet mye om HPV-vaksinen, og den beste dokumentasjon vi har i dag viser at den både er effektiv og fullstendig trygg. Det er gitt langt over 100 millioner doser på verdensbasis, og vaksinen er tatt inn i vaksineprogrammet i svært mange land.

Japan godkjente HPV-vaksiner for bruk i 2010 og valgte å begynne å rutinemessig vaksinere unge jenter mot HPV i 2013. Men allerede etter noen uker trakk myndighetene tilbake anbefalingen på grunn av rapporter om alvorlige bivirkninger. Det er fortsatt mulig for å få HPV-vaksine også i Japan, men man må da gå til legen og få den på eget initiativ. Vaksinen er altså ikke forbudt eller trukket fra markedet. Det er bare en foreløpig stopp i rutinevaksinering mens myndighetene undersøker bivirkningsrapporter og revurderer sine anbefalinger.

Vaksinemotstand og fallgruver

Dette blir selvsagt brukt av vaksinemotstandere som et argument mot HPV-vaksinen. Hvorfor blir norske jenter vaksinerte når Japan ikke stoler på vaksinen? Skandale!

Var det mange jenter i Japan som opplevde bivirkninger? Nei. Da vaksinen ble midlertidig stoppet var allerede rundt 3,28 millioner personer vaksinert. Det var meldt inn 1968 mulige bivirkninger, hvor «smerter i kroppen» var en av disse. Japanske myndigheter analyserte så 43 av disse tilfellene, men kunne ikke finne noen sammenheng mellom disse smertene og nummenheten i kroppen, og HPV-vaksinen. Derfor ble det vedtatt at man skulle gjøre flere undersøkelser, noe som har tatt tid. Det nærmer seg nå et år, og en endelig konklusjon er ennå ikke fattet.

Det de altså fant var en bivirkning hos ca 1 per 76.000 vaksinerte personer. Det er så sjeldent at det er tilnærmet lik null. Betyr det at bivirkningen er irrelevant? Selvsagt ikke. Hvis bivirkningen faktisk skyldes vaksinen, er det en viktig faktor å ta med i vurdering av anbefaling om vaksine. Slike risikoanalyser må alltid gjøres, hvor man veier fordeler opp mot ulemper. Men problemet her er altså at i en befolkningsgruppe på over 3 millioner mennesker vil man forvente at en viss andel vil oppleve ulike symptomer innenfor et visst tidsrom etter å ha mottatt en vaksine – helt uavhengig av vaksinen.

Dette beskrev jeg i bloggposten «Å lese Dagbladet kan føre til kreft» hvor jeg så på dette med «bakgrunnsstøy». La meg kort gjenta dette poenget og bruke spontanaborter som eksempel.

Det vil det hele tiden være kvinner som spontanaborterer fordelt i den gravide befolkning. På ethvert gitt tidspunkt vil man i snitt finne X spontanaborter innenfor et visst etterfølgende tidsrom, la oss si 14 dager. Hvis man gir en vaksine til 1000 gravide kvinner på tidspunkt A, vet man altså at man kan forvente i snitt X spontanaborter i løpet av de neste 14 dagene. Men det samme vil vi forvente i en uvaksinert gruppe på 1000 gravide kvinner. Hvis vi da ser en del spontanaborter hos de vaksinerte kvinnene, så betyr ikke det at vaksinen fører til spontanabort med mindre antallet er høyere enn X. Det interessante er ikke om noen vaksinerte kvinner spontanaborterer, fordi det er forventet («bakgrunnsstøy»). Spørsmålet er om flere enn forventet spontanaborterer.

Dette er en krevende tankeøvelse for mange. Hvis 5 kvinner spontanaborterer innen 14 dager etter å ha fått vaksinen, så kan det virke skummelt når det blåses opp på forsiden av aviser eller i løsrevne statistikker i antivaksineblogger. Men når vi tar hensyn til «bakgrunnsstøyen», som kanskje sier at man forventer nettopp 5 spontanaborter per 1000 kvinner innenfor enhver 14 dagers periode, så er plutselig antall spontanaborter som skyldes vaksinen med stor sannsynlighet null.

NB: Tallene brukt i eksemplet er tatt ut av løse luften.

Det samme gjelder kroppssmerter. At 43 jenter av 3,28 millioner opplever diffuse smerter innenfor en periode på noen uker etter å ha fått HPV-vaksinen, er kanskje som forventet. Man må sammenligne hvor mange uvaksinerte jenter som opplever slike symptomer sammenlignet med vaksinerte jenter. Å telle antall mulige bivirkninger uten å sammenligne med «bakgrunnsstøy», er meningsløst.

Dette bryr ikke vaksinemotstandere seg om. De ser kun på absolutte tall. De er ute etter å skape frykt, ikke å presentere en balansert vurdering av statistikken. Men japanske myndigheter må nå gjøre den øvselsen det er å utføre statistiske analyser som forsøker å sammenligne ulike bivirkninger i vaksinert befolkning sammenlignet med uvaksinert befolkning for å se om det finnes noen reell overhyppighet.

Alvorlige bivirkninger

Likevel, når Japan melder om noen titalls tilfeller av alvorlige bivirkninger, så må vel det tas på alvor? I prinsippet ja. Men la oss sammenligne litt med norske forhold. De nyeste data fra Norge viser at av rundt 320.000 vaksinedoser fordelt på rundt 120.000 jenter, så er det innmeldt kun 469 bivirkninger, hvorav 25 anses som alvorlige.

Tjuefem alvorlig bivirkninger. Oisann. Dette er det mange som har påpekt til meg i ulike debatter. Er ikke 25 alvorlige bivirkninger fryktelig ille? Nei, ikke når man ser på de faktiske forhold. Legemiddelverket definerer alvorlig bivirkning slik:

Reaksjoner som har medført sykehusinnleggelse eller forlenget sykehusopphold, regnes som en medisinsk viktig hendelse, har gitt vedvarende betydelig nedsatt funksjonsevne eller funksjonskapasitet, livstruende sykdom eller død.

Ja, alvorlig bivirkning kan selvsagt være svært alvorlig, men hos HPV-vaksinerte jenter er det i all hovedsak kun meldt inn reaksjoner som besvimelse, kramper eller allergi, hvorav alle i dag er friske igjen. Enkelte andre alvorlige bivirkninger er også rapportert inn, men disse skjedde så lenge etter vaksinasjonen at det er uhyre usannsynlig at det er en sammenheng. Igjen må vi ha konseptet om bakgrunnsstøy i bakhodet. Noen jenter vil få ulike sykdommer etter en vaksine, rett og slett fordi det skjer hele tiden også hos uvaksinerte jenter.

Det er altså kun snakk om forbigående symptomer. Ingen livstruende sykdom, varig funksjonsnedsettelse eller død. Disse bivirkningene er som forventet, og tilsvarer det man ser hos jenter som får placebovaksine.

Alvorlige konsekvenser

I Japan dør 2700 kvinner hvert eneste år av krefttyper knyttet til HPV. For ja, HPV er ikke bare skyld i livmorhalskreft, men også flere andre krefttyper. Her er tall fra USA over krefttilfeller hvert år forårsaket av HPV:

Nesten 27 000 krefttilfeller årlig, også hos menn.

Den største studien som er gjort på sikkerheten til HPV-vaksinen i vår del av verden ble publisert i fjor. Her ble ca 300.000 svenske og danske jenter som hadde fått HPV-vaksine sammenlignet med ca 700.000 uvaksinerte jenter for å se om det var noen alvorlige bivirkninger. Det ble sjekket for blant annet blodpropp og nevrologiske sykdommer, i tillegg til 51 andre diagnoser som krever sykehusbehandling eller annen spesialistbehandling. Analysen viste at det ikke var flere bivirkninger eller mer sykdom hos de vaksinerte jentene sammenlignet med uvaksinerte jenter.

Men er det ikke bra at Japan er forsiktige? Vel, i prinsippet er det selvsagt det. Man skal være spesielt kritisk til vaksiner som innføres i det faste vaksineprogrammet. Problemet er at Japan her ser ut til å ha blitt felt av vaksinemotstandere og pressgrupper som aktivt jobber mot HPV-vaksinen. Den ekstremt lave raten av mulige bivirkninger, som selv etter grundige undersøkelser ikke kan knyttes til vaksinen, burde være et bevis på at vaksinen er trygg, ikke det motsatte.

Og denne typen antivaksinasjonsaktivisme og hysteri har en pris. Det er mange eksempler å ta fra, men ettersom vi snakker om Japan kan det være passende å bruke dette landet som eksempel. I 1947 begynte Japan å vaksinere spedbarn mot kikhoste. Dette var ekstremt vellykket, og frem til 1974 var det svært få tilfeller av kikhoste og ingen kikhoste-relaterte dødsfall.

Så skjedde det noe. På begynnelsen av 70-tallet dukket det opp en debatt rundt bivirkninger fra kopper-vaksinen. For unge lesere kan det være verdt å minne på at gjennom et globalt vaksineprogram ble faktisk sykdommer kopper fullstendig utryddet fra planeten omtrent på samme tid. Det er en vaksine som var ekstremt vellykket, og har spart menneskeheten for mye lidelse og død.

Denne nasjonale debatten om bivirkninger førte til at media begynte å rapportere om påståtte skader fra vaksinen, og det vokste frem en antivaksinegruppering som spredte propaganda om at vaksiner er farlige. De hevdet også at vaksinering mot kikhoste var helt unødvendig, fordi det var jo nesten ingen som ble syke av kikhoste lengre! Et resonnement vi dessverre kjenner igjen fra dagens vaksinemotstandere, og som alle med en halv hjerne forstår at er fullstendig selvskudd.

Det japanske folk bet på, fordi det er så alt for enkelt å spre frykt om vaksiner. Dette skapte et sosialt problem som myndighetene måtte svare på, og svaret ble å ta kikhoste-komponenten ut av DTP-vaksinen (difteri, stivkrampe og kikhoste) slik at de bare fortsatte med en DT-vaksine (difteri og stivkrampe). Dette ble i stor grad drevet frem av en rapport om to spedbarn som døde innen 24 timer etter å ha mottatt DTP-vaksinen. Etterhvert myknet myndighetene litt opp og tillot DTP-vaksinen for barn over 2 år.

Hva ble konsekvensene av dette? Jo, vaksinedekningen mot kikhoste falt fra ca 80% i 1974 til bare 10% i 1976. Dette førte til en epidemi av kikhoste, og i perioden 1977-1979 så man hele 28.000 tilfeller av kikhoste og 93 dødsfall.

I 1981 tok myndighetene affære og innførte kikhoste-vaksinen igjen, og antall syke falt til nesten null igjen.

Det samme har vi sett etter Wakefield-skandalen som gjorde at mange foreldre begynte å frykte for at kvikksølv i MMR-vaksinen kunne føre til autisme. Det kan det ikke. Det finnes ikke et spor av tvil, både fordi en omfattende mengde studier dokumenterer dette, og fordi selv etter at kvikksølv ble fjernet fra vaksiner har det ikke vært noe reduksjon i antall barn som diagnostiseres med autisme. På toppen av det hele tyder nå mer og mer data på at autisme er en endring i hjernen som utvikler seg allerede på fosterstadiet.

Denne vaksinefrykten gjorde at vaksinedekningen i flere land sank, kanskje først og fremst i Wakefields eget land, Storbritannia:

I grafen over ser vi at vaksinedekningen sank ganske drastisk fra ca år 2000 da Wakefield-saken dukket opp. Og hva ble konsekvensen av dette? Jo, antall tilfeller av meslingesyke skjøt i været få år senere:

Vaksinefrykt har altså gjort at sykdommer som nesten var ikke-eksisterende for få år siden, nå blomstrer opp igjen i ulike land, i blant med døden til følge.

Meslinger kan føre til flere alvorlige komplikasjoner, hvorav hjernebetennelse rammer fra til 1 av 1000 til 1 av 5000 barn som smittes. Om lag halvparten av disse får varig funksjonsnedsettelse. Rundt 3 per 10.000 smittede dør av sykdommen, selv i den vestlige verden. Dette er altså en sykdom vi ikke ønsker å få tilbake. Men med den type vaksinemotstand vi nå ser fra ulike bloggere og alternativgrupperinger, vil vi også se tragiske konsekvenser av dette her til lands. Data fra resten av Europa viser en klar og tydelig sammenheng mellom uvaksinerte grupper og meslingeutbrudd.

Konklusjon

Japan sitt valg om å midlertidig ikke anbefale HPV-vaksine til unge jenter vil garantert koste liv. Flere tusen japanere vil potensielt kunne dø av dette valget – et valg som springer ut av et irrasjonelt hysteri rundt noen få jenter som har opplevd en mulig bivirkning som ikke kan knyttes til vaksinen. La oss håpe at myndighetene snarest mulig blir ferdige med sine risikovurderinger, og gjeninnfører vaksinen i vaksineprogrammet sitt i tråd med anbefalingene til blant annet Verdens Helseorganisasjon (WHO).

Dette valget er tragisk for det japanske folk, men det kan også bli tragisk for nordmenn om denne type antivaksinepropaganda får spre seg uimotsagt. La oss inderlig håpe at det ikke skjer.

Relateterte bloggposter:
Trude Helén Hole stiller spørsmål om vaksiner. Jeg svarer.
En bekymring mindre
Vaksinemotstandere bommer grovt igjen
Diane M Harper om HPV-vaksinen
Jeg – en HPV-vaksinert mann!
Å lese Dagbladet kan føre til kreft
En mor går i kausalitetsfellen
Trygg og effektiv HPV-vaksine
Ny vaksinerunde
Gardasil og dødelige bivirkninger?

Oppdatering om LDN

Jeg mottok i går en kommentar under min bloggpost «LDN – mirakelkur eller luftslott?». Jeg velger å gjengi kommentaren i sin helhet:

I had to use Google-translate to read the site properly, and I’m sad to have wasted my time.

This blog-entry is one of the crappier posts I have read about LDN, and so is the outdated (2010) article by «Steven Novella», which you so eagerly cite. Steven Novella refused to change his article over time when new research results came along. In fact he also stopped the comment-section after 12 days, so no further discussion could be continued after may 2010. As his page is pretty high on the Google-ranking for LDN, that means a lot of people get very outdated information. Apart from Steven Novellas ideas, you continue rambling about your owb skeptical feelings – which granted I had too before doing actual research.

Anyway, your article was published 3 years later, and it seems you did not bother doing actual research. For example looking at the 81(!) scientific publications/trials which have been done or are in progress at the moment (2014):

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/?t...

Google can find you more trustworthy information sources besides the official research. www.lowdosenaltrexone.org is one site, although a not very pretty or modern one. It seems it has also been targeted by some people manipulating the WOT-extension to give it bogus reviews, which have nothing to do with the content.

I myself only encountered your blog when I heard that the doctors in Norway may be more educated about LDN-usage than the ones in Finland, and Google for norwegian articles. If you represent the current «Norwegian LDN-knowledge», then I probably heard wrong.

PS: And no, I was not paid to write this by any LDN-conspiracy-movement, nor do I even use LDN myself.

Kommentatoren er kritisk til at jeg åpenbart ikke har fulgt med på forskningen, og at jeg derfor presenterer utdatert informasjon til leserne mine.

Vel, er det egentlig slik? Min bloggpost ble skrevet 28. februar 2013. Hva har skjedd på forskningsfronten med LDN siden dengang? Og hvorfor har jeg ikke tatt for meg alle 81 publiserte studier på LDN som h*n har gravd frem i PubMed?

Svaret er enkelt: Det er ikke kommet noe ny relevant forskning på LDN siden jeg skrev min bloggpost for over et år siden. Man får riktignok 81 treff om man søker i PubMed på «low dose naltrexone», men det forteller oss ingenting, fordi det inkluderer alle slags studier. De fleste av disse studiene er fullstendig irrelevante for spørsmålet om LDN virker på ulike lidelser. Studiene man får når man søker etter LDN i PubMed er for det meste studier på trygghet og studier på bruk av LDN for ulike rus-/avhengighetsproblemer.

Hvis man filtrerer på «Randomized Controlled Studies» (RCT), altså kliniske studier med kontrollgruppe, så finner man ingen nye studier publisert etter at jeg skrev min bloggpost. De få som finnes er allerede omtalt i bloggen min. Kommentatoren tar altså fryktelig feil.

Cochrane om Crohns

Grunnen til at jeg ville skrive denne bloggposten er likevel at jeg i dette søket fant en ny systematisk gjennomgang av forskningen på bruk av LDN mot Crohns sykdom. Dette er en Cochrane-review, og må derfor anses som noe av det beste vi har for å vurdere klinisk behandling. Og hva konkluderer denne analysen med? Jo:

Currently, there is insufficient evidence to allow any firm conclusions regarding the efficacy and safety of LDN used to treat patients with active Crohn’s disease.

Intet nytt å melde der heller, altså…

Den kritiske kommentatoren bommer grovt når h*n sier at min bloggpost overser viktig forskning, fordi det rett og slett ikke er noe relevant forskning jeg har oversett og som endrer på mine konklusjoner. Ikke engang et år etter at bloggposten ble skrevet.

Big Pharma-noia

I tillegg er det litt mistenkelig når kommentatoren skriver:

Google can find you more trustworthy information sources besides the official research.

Jasså? Så jeg burde se på «uoffisiell forskning» for å finne svar? Hva er i så fall det? Anekdoter og små studier som ikke har gjennomgått fagfellevurdering og som ikke er publisert i noe vitenskapelig tidsskrift?

Beklager, men det er uinteressant.

Dette er den utvei mange fra alternativmiljøer bruker. Når deres favorittbehandling ikke fremviser effekt i gode, kontrollerte studier, må de heller se til studier av så dårlig kvalitet at ingen medisinske tidsskrifter har godkjent det for publisering. Disse menneskene ønsker ikke en kritisk vurdering av forskningen, fordi «det virker for meg» er godt nok for dem. Det er å lure seg selv, og det er å gjøre pasienter som vurderer LDN en bjørnetjeneste.

Kikker man på nettsiden kommentatoren anbefaler, finner man dette på forsiden:

Nei, ingenting av dette er dokumentert i gode kliniske studier. Måten de formulerer seg på, med at naltrekson er «FDA-approved», gir inntrykk av at FDA godkjenner eller anbefaler bruk av LDN for kreftsyke, AIDS-syke og andre alvorlig syke mennesker. Det gjør de selvsagt ikke. LDN, altså den lavdoserte varianten av naltrekson i bruk mot spesifikke sykdommer, er ikke godkjent av FDA.

Dette skriver de selv om man roter seg litt lenger ned på nettsiden:

Although naltrexone itself is an FDA-approved drug, the varied uses of LDN still await application to the FDA after related scientific clinical trials.

Leder-artikkelen fra januar 2014 starter slik:

There is no longer any serious question remaining about the efficacy and safety of LDN. Unquestionably positive reports, both small studies and scientific trials, have found their way into esteemed peer-reviewed medical journals – and that information joins with over 25 years of many thousands of strongly supportive anecdotal reports.

Dette er rett og slett ikke korrekt. Det er ikke slik forskning foregår. En håndfull pilotstudier og mange anekdoter, samt et par mellomstore studier med negative eller usikre resultater, betyr ikke at LDN har dokumentert effekt. Langt i fra. Vi vet at de fleste pilotstudier og initielle studier har falske positiver fordi de ikke er strengt nok gjennomført. Og selv når større studier viser en effekt, må de gjentas før man kan være sikre på at LDN virker. Det er foreløpig ikke gjort.

Nettsiden vier mye oppmerksomhet til noen få studier på LDN mot Crohns, men overser altså at Cochrane sin gjennomgang konkluderer med at studiene er for små og dårlige til å kunne si noe sikkert. LDN-nettsiden baserer seg konsekvent på anekdoter, pilotstudier og et par ikke-replikerte RCTer for å hevde at det i sum «ikke er noen tvil om at LDN virker».

Og, for å slippe å måtte forholde seg til virkeligheten, skylder de selvsagt også på legemiddelindustrien og hevder at denne stiller seg i veien for skikkelig forskning. Samtidig som de altså hevder at de pågår mye skikkelig forskning på LDN. Det er vanskelig å forstå hva de egentlig mener når de motsier seg selv på den måten.

Konklusjon

Status er at det per april 2014 fortsatt ikke er publisert noe overbevisende forskning som tyder på at LDN har god effekt mot spesifikke lidelser. Det nærmeste man kommer er en enkeltstudie som antyder en effekt ved bruk av LDN mot fibromyalgirelaterte plager, men den er ikke replikert av andre ennå.

Det kan hende at LDN har positiv effekt på enkelte symptomer, for eksempel smerte, men vi må foreløpig avvente bedre kliniske studier for å kunne vite noe mer sikkert om dette. Det mangler ennå gode data for å proklamere at LDN beviselig virker, og det finnes ingen rasjonell grunn til å kritisere en skeptisk tilnærming til bruk av LDN i behandling av spesifikke sykdommer.

Relateterte bloggposter:
Oppdatering: Fotballfrue aksepterer evolusjonsteorien! Puh.

Slapp journalistikk om impotens

ABC Nyheter kunne i går kveld melde at en ny studie hevder det kan være en sammenheng mellom jevnlig eksponering for mobilstråling og impotens.

Før jeg kommer til detaljene vil jeg slå fast følgende med en gang: Studien de omtaler kan ikke brukes til å vise en slik sammenheng. Studien er ikke i nærheten av å kunne slå fast en slik sammenheng. En av årsakene til dette er kausalitetsproblemet. Her er en alternativ tittel til nyheten:

Impotens gjør deg mobilavhengig!

Om studiens resultater i noen som helst grad er pålitelige, så kan årsakssammenhegen altså like gjerne snus på hodet. Kanskje impotente menn kompenserer for sin «manglende maskulinitet» ved å være mer opptatt av sin mobiltelefon og andre gadgets? Kanskje mobilinteresserte nerder har større risiko for impotens fordi de er mindre fysisk aktive enn andre? Denne type studier kan ikke vise en årsakssammenheng.

Pilotstudier gir oss ingen sannheter

ABC Nyheter beskriver studien slik:

Forskerne kom til konklusjonen ved å studere to grupper av menn i løpet av seks år. 20 menn i den første gruppen led av impotens, mens ti menn i den andre gruppen ikke hadde noen form for seksuelle helseproblemer.

Hver deltaker i studien fylte ut et spørreskjema om sitt daglige bruk av mobiltelefonen.

Etter å ha gravd litt fant jeg originalstudien, «Cell phone usage and erectile function», men den sier ingenting om at studien ble gjort over 6 år. Så vidt jeg kan lese ut av rapporten ble disse 30 menn bedt om å gjennomføre noen helseundersøkelser og så svare på et enkelt spørreskjema om deres eksponering for elektromagnetisk stråling i mikrobølgeområdet.

Resultatet viste at det ikke var noen statistisk signifikant forskjell på hvor mye mennene med impotens hadde snakket i mobiltelefon («mobilbruk») sammenlignet med de menn som ikke slet med impotens. Forskerne fant derimot en liten forskjell i hvor mye de hadde mobiltelefonen påslått nær kroppen («mobilbæring»).

Dette var en pilotstudie publisert i april 2013. Dermed kan vi ikke trekke noen konklusjoner basert på resultatene. Slike pilotstudier er per definisjon designet med så svake kontroller at andel falske positiver er svært høyt. En pilotstudie er aldri ment å skulle gi vitenskapelige svar, men kun danne grunnlag for å kunne designe større og bedre studier basert på den lærdom man har trukket fra pilotstudien. Disse senere studiene kan gi oss en pekepinn på hva som er sant, men pilotstudien i seg selv kan ikke det.

Derfor blir det så absurd når media lager reportasjer om pilotstudier. Det er fullstendig irrelevant. En pilotstudie er ikke forskning laget for å gi oss svar. Det er bare et verktøy i prosessen. Hører dere, journalister? Ikke lag artikler basert på pilotstudier! Slutt med det!

Begrensninger

Studien hadde de sedvanlige begrensninger pilotstudier som regel har. Den var veldig liten. Å sammenligne 20 pasienter med 10 friske menn gir oss ikke et representativt nok utvalg av brukergruppene til at man kan stole på dataene. Som en tommelfingerregel bør det minst være 50 personer i hver gruppe for å gi noenlunde pålitelige resultater.

Studien var ikke blindet på noe vis. Mennene fikk noen enkle spørsmål om mobilbruk, og visste dermed hva studien forsøkte å finne ut. Folk med ulike helseplager søker alltid en årsak til disse plagene. Hvis menn blir spurt om hvor mye de bærer en mobiltelefon på kroppen, kanskje i lommen nær penis, vil det kunne være en tendens til at de med impotens husker litt mer mobilnærhet enn de uten impotens. De har en egeninteresse i å finne en slik sammenheng. Mobiltelefonen har skylda! Det er ikke jeg som er mindre mann enn andre! En slik psykologisk innvirkning er nok til å gjøre svarene upålitelige.

Spørsmålene mennene fikk for å kartlegge hvor utsatt de var for stråling ga lite grunnlag til å skille gruppene:

Cell phone history:

a) How many hours a week do you talk over the cell phone?

b) How many hours per day do you hold the cell phone in standby position?

c) Do you daily use other devices that emit radio–waves like blue tooth or laptops? yes or no.

d) Does your work expose you to radio–waves or irradiation of any kind? If yes, details?

Studien fant altså ingen statistisk signifikant forskjell i svarene på spørsmål a, c og d, men en liten forskjell på spørsmål b. Det er mye som skurrer her, blant annet at graden av eksponering for stråling fra andre kilder som wifi ikke er målt i hverken styrke eller varighet. Det er bare ja og nei-spørsmål. Det vil si, på spørsmål d ber de om detaljer, men det synes ikke å være noen standarisert måte å gradere dette på, og vi får ikke vite svarene utover ja/nei-andel.

Det betyr at flere av mennene uten impotens gjerne kan ha sittet ved siden av en wifi-router dagen lang i mange år, men samtidig bære mobilen på seg lite. Dermed påvirkes resultatet i favør av at mobilbæring kan øke risiko for impotens – selv om de altså kanskje utsettes for mye mer stråling av samme type fra andre kilder. Dette fanges ikke opp i studien og bodrar også til å gjøre dataene ganske så ubrukelige.

I tillegg til at studien i seg selv har enorme svakheter, så burde kanskje journalistene tatt en kikk på hvem som tok seg bryet til å plutselig promotere den ett år gamle studien. Kilden er nemlig organisasjonen Environmental Health Trust (EHT) som beskriver sin misjon slik:

…focuses on raising awareness on the negative impacts of unsafe cell phone use and performing cutting edge research on cell phone radiation.

EHT ble grunnlagt av Devra Davies, hvis forskning på feltet elektromagnetisk stråling og helse har blitt beskrevet som «junk science».

Fysiker Bob Park omtaler henne slik:

Devra Davis, who is not quite a scientist, but has a PhD in something called Science Studies, has donned the mantle of Paul Brodeur to write Disconnect: The Truth About Cell Phone Radiation, What Industry Has Done to Hide It, and How to Protect Your Family.

Bokens tittel alene sier vel litt om hennes agenda. Den er for øvrig også slaktet for sitt innhold. Her er konklusjonen fra en grundig gjennomgang av bokens vitenskapelige påstander:

Disconnect is a good example of the kind of material used by the EMF alarmist movement. Virtually all the alarmist studies that Davis cites used a poor methodology and/or have not been replicated in follow up studies. In fact, most have been refuted by far more comprehensive and rigorous studies. In many cases, serious flaws have been found with studies that show harm. It is at odds with the conclusions of mainstream expert groups such as the SCENHIR (* 5 P 8): It is concluded from three independent lines of evidence (epidemiological, animal and in vitro studies) that exposure to RF fields is unlikely to lead to an increase in cancer in humans.

Disconnect is designed to bamboozle and scare the lay reader, not to inform.

Der har du Davies og EHT. De promoterer dårlig forskning på uærlig vis for å mele sin egen kake. Da faller det naturlig for dem å også inkludere denne bittelille pilotstudien i sitt arsenal av skremselspropaganda for å overbevise folk flest, og ikke minst politikere, om at mobilstråling er farlig.

For å enkelt vise hvor uærlige de er, kan vi bare se på deres siste nyhetsbrev hvor de altså skriver:

This report found that men with serious sexual health problems kept their phones on and in their pockets twice as long as others.

Dobbelt så lenge? Ser vi på studien de lenker til finner vi derimot dette:

Her ser vi at de med impotens bar telefonen på seg ca 17 timer per uke, mens de uten impotens bar den ca 13 timer per uke. Det er ikke dobbelt så mye. Langt i fra.

Men, kanskje deres påstand ikke er tatt helt ut av det blå likevel. Det kommer nemlig litt an på hvordan man bruker tallene. Forskerne bak studien gjør nemlig følgende snedige finte:

Total time spent talking on the cell phone per week was not significantly higher in group A over B, 17.6 ±11.1 versus 12.5 ±7 hours. Men with ED carried their switched on cell phones for a significantly longer time than men with no ED, 4.4 ±3.6 vs. 1.8 ±1 hours per day.

Når de omtaler mobilbruk, snakker de om timer per uke. Når de omtaler mobilbæring, endrer de til timer per dag. Denne forskjellen ligger allerede i spørsmålene a og b, gjengitt lenger oppe. Hvorfor spørre om mobilbruk per uke, men mobilbæring per dag? Det er upålitelig nok å basere denne type forskning på folks egenrapportering og hukommelse. Men det blir desto mer upålitelig når man bruker ulike tidsperioder for ulike målefaktorer.

Tenk deg selv. Du kan kanskje huske sånn noenlunde hvor mye du bruker mobiltelefonen hver dag, og hvor mange timer hver dag du bærer den på kroppen. Men skal du huske hvor mye du bruker mobiltelefonen hver dag, men hvor mange timer hver uke du bærer den på kroppen, så må du gjøre litt hoderegning og spontane beregninger, hvor du begynner å ta hensyn til ukedager versus helger og slikt, noe som vil gjøre det mye vanskeligere å gi et korrekt tall.

Ser man på mobilbæring i timer per dag er det riktignok mer enn en dobling (4,4 timer vs 1,8 timer), om man ser bort fra feilmarginene. (Hvem bærer egentlig mobilen på seg under to timer hver dag?) Men når dette gjøres om til timer per uke, forsvinner denne store forskjellen. Jeg vet heller ikke hvordan de har kommet frem til timer per uke når mennene ikke ble spurt om dette. Hva slags kreativ matematikk forskerne har brukt for å få disse tallene er et mysterium.

Det er også litt interessant å se forskerne skrive dette:

In our previous study we reported that serum total testosterone levels may be impaired in men with infertility and in those using cell phones. However, in the current study we could not find the same link, which may be due to the small sample size of patients and healthy controls included.

Denne impotens-studien fant altså ingen reduksjon i testosteronnivå hos mennene som bar mest rundt på mobiltelefonen. Det er i strid med resultatene fra en tidligere studie fra de samme forskerne. Dermed konkluderer de med at det sikkert skyldes for liten gruppe testpersoner i den nye studien. Men hvis de mener at dette funnet kan bortforklares med at antall deltakere er for få, så må vi også kunne si at resultatene for impotens også kan bortforklares på samme grunnlag. De kan ikke velge og vrake i hvilke resultater de mener holder vann.

Og for rettferdighetens skyld så tar også forskerne store forbehold. De avslutter rapporten slik:

Our results are preliminary and have several limitations. One limitation is a small number of patients and, therefore, larger studies are needed to confirm our initial report.

Konklusjon

ABC Nyheter har skrevet en ikke-sak om en pilotstudie med usikre resultater promotert av en organisasjon som jobber for å spre budskapet om at elektromagnetisk stråling i radio- og mikrobølgespekteret farlig. Et budskap som er stikk i strid med det solid forskning over mange tiår har vist oss.

Les for eksempel «Viser WHO-rapport at mobilstråling er farlig?» for en innføring i forskningen på feltet. For mer oppdaterte data og mer knusing av påstander og tvilsomme rapporter fra strålehysterikere, kan du lese «Nei, mobilstråling er fortsatt ikke farlig».

Ingenting tyder heller på at noen mennesker får helseplager av mobilstråling, noe jeg har gått gjennom i bloggposten «El-overfølsomhet: myte eller realitet?». Og hvis du tror at wifi-stråling kan påvirke plantevekst, bør du lese «Om karse, wifi-stråling, og en snurt naturfagslærer».

Sliter du med impotens er ståa fortsatt den at det ikke finnes harde data som tyder på at det er mobiltelefonen sin skyld.

Relateterte bloggposter:
Svineinfluensa: Skammelig journalistikk fra VG
Enda mer dårlig Snåsa-journalistikk
Skandaløs journalistikk fra Side2
Tvilsom journalistikk

Trude Helén Hole stiller spørsmål om vaksiner. Jeg svarer.

I midten av mars skrev Trude Helén Hole en bloggpost som fikk vaksinemotstandere i landet til å gløde av begeistring. En bloggpost hvor Trude gjør et stort nummer ut av å være «kritisk» og å «gå mot strømmen».

Når man leser hva hun skriver, en tekst som stort sett er klipp og lim fra andre kilder, ser man fort at hun er lettlurt og overfladisk. Skal man være kritisk må man bruke tid på å lese rapporter, studere forskning, grave etter bakgrunnsopplysninger til påstander man har hørt, og virkelig sette seg inn i en sak. Trude har derimot lest noen artikler i tabloidavisene, dannet seg en mening i strid med «mainstream science», og hevder på det grunnlag å være kritisk.

Det er et litt patetisk skue, men fører til god underholdning, så la meg brette opp ermene og plukke hennes påstander og argumenter fra hverandre.

JAQing off

Hun innleder med å hevde at alle som ikke er enige med henne er «sheeple», at hun er kritisk til legemiddelindustrien, og skriver så i tredje avsnitt:

Om noen i hvite frakker sier vi skal hoppe uten fallskjerm, krysse jernbaneskinner i det toget kommer, gå inn i et bur med ville tigre, eller proppe i oss piller vi ikke vet hva inneholder, eller ta sprøyter vi ikke aner konsekvensene av – så skal vi liksom gjøre det uten å stille et kritisk spørsmål?

Er det slik Norge har blitt? Skal vi være så dumme?

Å stille kritiske spørsmål er viktig, men kun hvis man faktisk er på jakt etter gode, vitenskapelig fundamenterte svar. Det folk som Hole derimot gjør er det man på godt internettsk kaller «JAQing off», Just Asking Questions. Det er blitt en vanlig, og dessverre noenlunde effektiv, taktikk fra vaksinemotstandere og andre som er anti-vitenskap å «Bare Stille Spørsmål». (Jeg velger å fornorske det til BSS.)

Taktikken handler om å forsøke å så et frø av frykt og usikkerhet i målgruppen sin, for eksempel foreldre som vil det beste for sine barn. Ved å gjøre disse foreldrene usikre på om vaksiner egentlig er trygt, og samtidig selv fremstå som «den kritiske» som Bare Stiller Spørsmål, har man en win/win-situasjon. For samfunnet og barna er det dessverre et gigantisk tap.

Å gjøre folk redde for vaksiner er enkelt. Det er bare å skrive en historie i et mammaforum om hun som aborterte etter vaksinen, eller om dattera som ble syk etter å ha fått en vaksine. Det er bare å legge frem manipulert eller misforstått statistikk og forskning, eller artikler fra de mest konspiratoriske og antivitenskapelige nettsteder som NaturalNews.com, Mercola.com, whale.to, kilden.info eller rense.com. Man trenger bare å servere noen enkle løgner, skumle anekdoter eller fiktive faktoider. Da er jobben gjort. Noen vil bite på og tenkte at det kanskje er tryggest å la være å vaksinere sin sønn eller datter.

For å snu dette må man sette seg inn i fakta, sjekke statistikker og forskning, lese rapporter, virkelig forstå temaet man diskuterer, kjenne alle de falske argumentene til vaksinemotstanderne og vite hva de faktiske forhold er, forstå litt om forskningsprosesser og biologi, og så forsøke å presentere dette gang på gang på en lett forståelig måte med solide kildehenvisninger. Det er en nesten umulig kamp. Umulig fordi mens vaksinemotstandere ikke er begrenset av kravet til etterrettlighet og sannhet, må man som forkjemper for vitenskap hele tiden være sikker på at det man hevder kan underbygges og dokumenteres. Det gjør jobben ufattelig mye mer krevende. Vaksinemotstandere har det så enkelt…

Problemet med BSS-strategien er at disse individene ikke egentlig ønsker svar. De stiller de samme spørsmål gang på gang over mange år, selv om de har fått gode svar for lenge siden. Eller selv om de ved hjelp av noen enkle google-søk kunne funnet svarene selv. Vi ser det hos kreasjonister, vi ser det hos «klimafornektere», vi ser det hos tilhengere av alternativ behandling, og vi ser det hos vaksinemotstandere. Hole føyer seg fint inn i rekken av BSSere.

Som vi skal se i denne bloggposten finnes det gode svar og forklaringer på Holes påstander og spørsmål. Disse kan underbygges med solide kildehenvisninger. Likevel vil vi nok se at hun i fremtiden kommer til å fortsette med å «bare stille spørsmål», de samme spørsmål, gang på gang, fordi hun ønsker ikke egentlig svar. Hun vil bare fremstå som den kritiske røst som stiller Viktige Spørsmål – og håpe at publikum ikke vet at spørsmålene hennes allerede er besvart til det kjedsommelige.

Den uetiske professor

Etter noen avsnitt med selvmedlidenhet hvor hun forsøker å rettferdiggjøre sin bunnløse kunnskapsløsthet og BSSing, begynner Hole å nærme seg noe av substans. Hun skriver:

Dog, i Norge har vi jo som nevnt kritikere som har ytret seg, så hvorfor kan vi ikke lytte? En av dem er professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk, som kalte svinevaksinasjonen en medisinsk skandale. Solbakk gikk hardt ut mot massevaksinasjonen av nordmenn allerede i 2009, og sa senere følgende til VG.

-For det første var utprøvingsperioden av vaksinen for kort og gjort på færre mennesker enn vanlig. Derfor var det usikkerhet rundt bivirkninger. Så sørget Verdens helseorganisasjon for at definisjonen på pandemi ble endret og grunnlaget for å kalle det en pandemi ble kritisert. I etterkant er det kommet frem hvor tungt den farmasøytiske industrien var inne i de besluttende organene.

Morsomt nok plukket jeg fra hverandre Solbakks påstander allerede i 2010 i bloggposten «Svin, vaksiner, epler og appelsiner». Det var sjokkerende å se at en amatør som meg så enkelt kunne avdekke feil på feil i hans påstander; feil han åpenbart kunne oppdaget selv om han også var mer interessert i å søke gode svar enn å Bare Stille Spørsmål. Det er flaut når slikt kommer fra en person som Hole, men direkte skandaløst når det kommer fra en professor i medisinsk etikk.

Solbakk kom også med feilaktige påstander om massevaksinasjonen i 2012, noe jeg kritiserte i bloggpostene «Svineinfluensa: Skammelig journalistikk fra VG» og «Svineinfluensa: Myten om 6 sparte liv i Sverige».

Les også «Svineinfluensa – noen tanker om massevaksinasjonen» for mer bakgrunnsinformasjon.

La meg fort dissekere de tre påstandene han serverer oss i sitatet ovenfor:

1) «For det første var utprøvingsperioden av vaksinen for kort og gjort på færre mennesker enn vanlig. Derfor var det usikkerhet rundt bivirkninger.»

Selvsagt var utprøvingsperioden kort og gjort på færre mennesker enn vanlig. Det var en pandemivaksine. Tiden var begrenset. Hva i all verden mener Hole og Solbakk burde vært gjort? Høflig be viruset roe seg ned litt fordi man trengte tid til å teste vaksinen bedre?

I en pandemisituasjon vil det alltid være en kamp mot tiden, og å kritisere det i ettertid er ren idioti. Det var umulig å teste vaksinen like grundig som man normalt gjør, men risikoen var likevel ikke ansett som veldig høy fordi den ble produsert på samme vis som andre influensavaksiner som var gitt i hundrevis av millioner av doser over flere tiår allerede. Vaksinen ble utviklet og testet basert på fugleinfluensaviruset, H5N1, og så puttet man inn inaktivert H1N1-virus når det var identifisert og selve produksjonen startet. Det er slik det er blitt gjort med vaksiner i lang tid, og det har aldri vært noe problem tidligere.

Og det gikk i prinsippet bra. Ingen bivirkning fra pandemivaksinen Pandemrix kan knyttes til for kort eller dårlig utprøving av vaksinen. Den eneste dokumenterte alvorlige bivirkning er narkolepsi, og denne bivirkning er så sjelden at den ikke ville blitt oppdaget i en vaksine som var utprøvd like lenger og på like mange mennesker som vaksiner vanligvis gjør. Dette er en bivirkning man kun vil oppdage når vaksinen er tatt i bruk på flere millioner mennesker.

Denne bivirkning vet vi nå at også var knyttet til den spesielle virusvarianten som forårsaket pandemien. Dette viruset, kalt influensa A(H1N1)pdm09, hadde et protein som var veldig likt et protein i kroppen kalt hypokretin. Når man ble vaksinert med en vaksine som hadde adjuvansen skvalen (AS03), og var genetisk disponert for narkolepsi, kunne dette trigge en så kraftig immunrespons at immunsystemet begynte å angripe hypokretin i tillegg til influensaviruset, fordi de «minner om hverandre». Hypokretin er med på å regulere søvn i kroppen, så når immunsystemet ødelegger dette, oppstår narkolepsi som konsekvens.

I dette spesielle tilfellet viste det seg altså at det å bytte ut viruset fra testvaksine til ferdig vaksine, innførte en ny risiko for bivirkning som man aldri hadde sett tidligere. Det viktige å huske er likevel at ingen bivirkning fra pandemivaksinen kan knyttes til for dårlig testing. Solbakk og Hole tar feil.

Så ja, det vil alltid være en viss usikkerhet rundt bivirkninger av en pandemivaksine. Det må vi faktisk bare leve med. Det er den pris vi må betale for å ha et våpen mot en så alvorlig trussel som en pandemi kan være. Ingen vaksine vil være 100% sikker for alle. Når den gis til nok mennesker, kan det alltid hende at noen få vil oppleve en bivirkning. Men når man veier dette opp mot fordelene ved å vaksinere, er det ingen tvil om at vaksinering gir en nettogevinst, noe jeg har forsøkt å illustrere i bloggposten «Om bilbelte og vaksiner».

2) «Så sørget Verdens helseorganisasjon for at definisjonen på pandemi ble endret og grunnlaget for å kalle det en pandemi ble kritisert.»

Nei. Dette er rett og slett ikke korrekt. Verdens helseorganisasjon (WHO) gjennomgår sine retningslinjer og definisjoner med jevne mellomrom. I 2007 startet de en prosess for å gjennomgå beredskapsplanen for pandemier, og dette arbeidet ble fullført i februar 2009. Det var altså da det ble gjort endringer i definisjonene, på et tidspunkt før H1N1-viruset begynte å røre på seg i Mexico.

WHO har skrevet et svar på disse påstandene:

Did WHO remove severity from the definition of a pandemic?

WHO regards severity as an important feature of pandemics and a critical factor when deciding on which actions to take. However, WHO has not required a set level of severity as part of its criteria for declaring a pandemic. Experience shows that all pandemics cause excess deaths, that severity can change over time, and that severity can vary according to location and population.

WHO has published three definitions of an influenza pandemic in the context of phases of pandemic alert. These definitions were contained in broader guidelines for pandemic preparedness issued in 1999, 2005 and 2009. Research on influenza pandemics and pandemic viruses increased considerably following the first human cases of infection with the H5N1 avian influenza virus in 1997. Definitions changed over time in line with this evolving knowledge and the need to increase the precision and practical applicability of phase definitions.

The 2009 guidelines, including definitions of a pandemic and the phases leading to its declaration, were finalized in February 2009. The new H1N1 virus was neither on the horizon at that time nor mentioned in the document.

Kort tid etter pandemiens utbrudd i 2009 verserte det altså påstander om at WHO hadde endret definisjonen av pandemi. De som fremsatte denne påstanden hadde selvsagt ikke lest pandemiplanen til WHO, men derimot funnet en endring på en webside:

The media make frequent reference to a 2003 document, available on the WHO web site, stating that an influenza pandemic results in “enormous numbers of deaths and illness”. At the time, this was considered a likely scenario should the highly lethal H5N1 avian influenza virus develop an ability to spread readily among humans, but it was never a formal definition.

Det ble altså gjort en endring på en gammel webside hos WHO, som altså ikke var deres offisielle pandemidefinisjon, men derimot et scenario knyttet til et mulig utbrudd av den mye farligere fugleinfluensaen. Denne endringen ble av noen oppfattet som at WHO hadde endret pandemidefinisjonen i det stille, og dermed brøt alt helvete løs. Men det var altså fullstendig feil. Det er ikke slik disse definisjonene lages og presenteres. De er derimot resultatet av en lang, grundig og åpen prosess nedfelt i rapporter.

Det er litt pinlig at Solbakk gjengir en slik påstand når den har en så enkel forklaring. Og det blir desto pinligere når Hole gjentar en slik feilaktig påstand som sannhet, i et forsøk på å fremstå som kritisk og grundig, når hun ved noen enkle nettsøk kunne funnet forklaringen og sannheten rundt påstanden.

(Solbakk er dessverre ikke den eneste fagperson som roter det til når de skal diskutere pandemihåndteringen. Redaktøren i Tidsskrift for Den norske legeforening bommer også grovt, noe jeg har gått grundig gjennom i bloggposten «Svineinfluensa: Redaktøren i Tidsskriftet forvrenger fakta».)

3) «I etterkant er det kommet frem hvor tungt den farmasøytiske industrien var inne i de besluttende organene.»

Nei. Dette er også tull. WHO opererte med en ekspertgruppe på 22 personer som jobbet med pandemiplanen. I kritiske gjennomganger ble det funnet at 3 personer hadde bånd til farmasøytisk industri.

WHO foreslo allerede i januar 2010 at en uavhengig komité skulle evaluere WHO sin fremgangsmåte og oppførsel i håndteringen av pandemien, et arbeid som ble startet i april 2010. Det er i ettertid publisert flere rapporter som har vurdert håndteringen av pandemien i 2009, men den som har fått mest omtale er nok «Handling of the H1N1 pandemic – Parliamentary Assembly of the Council of Europe» (PACE).

PACE-rapporten kritiserte WHO for å ikke ha vært «gjennomsiktige» nok i å offentliggjøre hvilke koblinger til den farmasøytiske industri enkelte av ekspertene deres hadde, og den kritikken er det noe hold i. Her kunne de vært mer åpne. Likevel er det ingenting som tyder på at disse tre ekseprtene faktisk påvirket de viktige avgjørelser som ble tatt:

The WHO was defended today by Michael T. Osterholm, PhD, MPH, director of the University of Minnesota Center for Infectious Disease Research and Policy, which publishes CIDRAP News.

Osterholm said the WHO needs to rely on leading experts on issues such as antivirals, and such experts will often have some ties to industry. He also said the BMJ writers presented no evidence that the industry connections of its advisors led to any inappropriate actions or recommendations by the WHO.

«Over the years there’s been a small group of researchers who have concentrated in antiviral treatment and prevention for flu. Why should it be surprising that they may have worked with drug companies on these drugs?» he said. «To exclude them would be to exclude the universe of expertise.»

«Today it’s very easy to do science witch hunts or character assassination by inference. There’s no evidence whatever that any of these individuals acted improperly, nor did WHO,» Osterholm added.

If the WHO wanted authoritative information on the use of antivirals, he said, «I can’t think of anybody in the world who would know more about it» than Hayden. «Is there any evidence that Fred or anyone like him recommended drugs that benefited him financially?»

Osterholm said he is very supportive of transparency and disclosure, while asserting that the WHO has systems in place to prevent conflicts of interest from distorting recommendations or votes. Ultimately, he said, the relevant decisions were made by the WHO itself, not by its expert advisors.

Generaldirektør i WHO, Dr Margareth Chan, avviste også på det sterkeste slike beskyldninger i et brev til BMJ. Her skriver hun:

Concerning the members of the Emergency Committee that advised WHO on the pandemic, including phase changes, the names will be released when the Committee finishes its work, as has always been intended. Our decision not to make these names public was motivated by a desire to protect the experts from commercial or other influences. The members themselves welcomed this decision as a protective measure, and not as an attempt to veil their deliberations and decisions in secrecy. Records of all Emergency Committee meetings were kept, and these and all other documents pertaining to WHO’s pandemic decisions and actions have been placed at the disposal of the Review Committee.

Without question, the BMJ feature and editorial will leave many readers with the impression that WHO’s decision to declare a pandemic was at least partially influenced by a desire to boost the profits of the pharmaceutical industry. The bottom line, however, is that decisions to raise the level of pandemic alert were based on clearly defined virological and epidemiological criteria. It is hard to bend these criteria, no matter what the motive.

Accusations that WHO changed its definition of a pandemic in order to accommodate a less severe event (and thus benefit industry) are not supported by the facts. The current pandemic preparedness plan, which includes phase definitions, was finalized in February 2009 following two years of consultations. A new strain of H1N1 was neither on the horizon nor mentioned in the document.

Solbakk tar altså feil når han hevder at den farmasøytiske industrien var tungt inne i de besluttende organene. Det var et lite mindretall av eksperter som hadde gjort arbeid for, eller holdt foredrag sponset av, industrien. Men det betyr som regel bare at disse menneskene besitter noe av den fremste kompetansen på området, og ingenting tyder på at disse industri-koblingene påvirket WHO sine avgjørelser.

Hole vektlegger spesielt denne siste påstanden fra Solbakk, og skriver:

Og nettopp det er hva jeg forsøker å belyse også. Vi kan ikke stole på folk som skal tjene penger på oss. Så enkelt er det bare. Vi må undersøke selv.

Så hvorfor undersøker hun da ikke selv? Hvorfor sjekker hun ikke i hvilken grad den farmasøytiske industri faktisk var tungt inn i de besluttende organer, slik Solbakk så feilaktig hevder? Fordi hun Bare Stiller Spørsmål. Hun er ikke interessert i svar, fordi da ville hele fundamentet for hennes selvforherligende kritikk falt bort.

(Jeg har også sett på hva granskningsrapporten for den norske håndteringen av pandemien konkluderte med i bloggposten «Svineinfluensa: Handlet myndighetene korrekt?».)

Rike land fikk flest vaksiner

Så serverer hun oss en liste med påstander hun stort sett har copy-pasted fra et intervju med professor Solbakk. La oss se på disse:

Verdens rikeste land sikret seg 90 prosent av vaksinene som var på markedet! Vaksinen mot svineinfluensapandemien var Pandermix fra GlaxoSmithKline. Den første vaksinen ble satt i Bergen 22. oktober 2009. (GlaxoSmithKline har jeg skrevet om i Et sykt helsenorge.) Rundt 45 prosent av befolkningen, 2,2 millioner nordmenn, ble vaksinert.

Jeg er usikker på hva poenget hennes er her…? Ja, det er riktig at 90% av vaksineproduksjonen skjer i I-land, og det var et problem under pandemien av U-land ikke hadde samme tilgang til vaksiner som I-land. WHO gikk ut og anbefalte rike land å donere vaksiner til U-land, noe land som USA og Norge gjorde.

Men hvis Hole mener vaksiner er så ille, hvorfor synes hun da det er dumt at rike land beholdt mest vaksiner for seg selv? Er ikke det i følge henne en slags nødhjelp det også? Beskytte fattige mot de skumle vaksinene?

Når hun først skal leve i bakvendtland burde hun i det minste være konsekvent bakvendt.

Bivirkninger og informasjon

Hvilke bivirkninger ble vi informert om før vaksinen? -Få, vaksinen var ikke godt nok testet. Det var ingen kjente alvorlige bivirkninger da vaksinen ble anbefalt til den norske befolkningen. Fastleger og legevaktene ble bedt om å være særlig årvåkne for mulige bivirkninger.

Nettopp. Det ville være rart å advare mot bivirkninger som ingen visste om eller ante ville kunne oppstå. Den ene alvorlige bivirkning som har vist seg å være reell var narkolepsi, men denne var ukjent i 2009, og ville uansett ikke kunne blitt avdekket gjennom ordinær testing fordi den opptrer så utrolig sjeldent og kanskje også bare i enkelte genetiske befolkningsgrupper.

Det myndighetene informerte om var følgende:

Sammenlignet med vanlig sesonginfluensavaksine kan man etter vaksinasjon med pandemivaksinen Pandemrix forvente noe kraftigere reaksjon på injeksjonsstedet, og andre vanlige bivirkninger, som går raskt over. Vanlige bivirkninger vil være hodepine, tretthet, smerter, rødhet og hevelse ved innstikkstedet, feber, ømme muskler og leddsmerter, influensalignende symptomer og hovne lymfekjertler. Disse forvinner normalt i løpet av 1-2 dager. Dataene tyder på at bivirkninger forekommer noe hyppigere etter vaksinasjon med pandemivaksinen enn etter vanlig sesonginfluensavaksinasjon.

Det har ikke dukket opp andre alvorlige bivirkninger enn narkolepsi i kjølvannet av massevaksinasjonen, og denne bivirkningen kunne man altså ikke forutsett uansett. Kritikken til Hole er fullstendig skivebom.

Hemmelighold?

Hun/Solbakk fortsetter:

Når ble man klar over en mulig sammenheng mellom vaksinen og narkolepsi? -Så sent som i september 2010 avviste Det europeiske legemiddelkontoret (EMA) en sammenheng mellom Pandemrix og narkolepsi. I februar 2011 mente finske helsemyndigheter å ha funnet en overforekomst av narkolepsi hos unge som hadde blitt vaksinert. I juli 2011 besluttet Den europeiske vitenskapelige legemiddelkomiteen at Pandemrix ikke er anbefalt til personer under 20 år, på grunn av sammenhengen med narkolepsitilfeller.

Dette er den vitenskapelige prosess i praksis. I september 2010 forelå det ingen god dokumentasjon på at Pandemrix var knyttet til en overhyppighet av narkolepsi. Derfor kunne heller ikke EMA bekrefte en slik sammenheng. Det ville vært fullstendig uansvarlig av dem.

Likevel blir begrepsbruken til Solbakk misvisende. Han hevder at EMA avviste en sammenheng. La oss se hva de faktisk skrev i september 2010:

The European Medicines Agency’s (EMA) Committee for Medicinal Products for Human Use (CHMP) has reviewed all available data on the suspected link between narcolepsy and Pandemrix. The Committee concluded that the available evidence was insufficient to determine whether there is any link between Pandemrix and reports of narcolepsy, and that further studies were necessary to fully understand this issue.

The Committee agreed that at present the benefit-risk balance for Pandemrix continues to be positive, and that while the review is still ongoing there was no need for Europe-wide restrictions on use.

[...]

The ongoing review is complex and will take some three to six months to complete. The Agency is working with experts from across the European Union to carefully scrutinise all available reports. Owing to a potential overlap of narcolepsy symptoms with several other neurological and psychiatric disorders, diagnosis is very often not confirmed until several years after symptom onset.

The number of reports of narcolepsy that occurred in children in some countries seems to be higher than expected in comparison with data from previous years. However, there are many uncertainties in the available information that need to be clarified. These include a possibility that earlier diagnoses of narcolepsy have contributed to this apparent increase. Also, the influenza pandemic itself may have contributed to a change in the rates of narcolepsy. These factors need to be assessed before firm conclusions can be drawn.

The ongoing review will require new observational (epidemiological) research in order to reach any firm conclusions on whether there is a link between Pandemrix and narcolepsy.

Dette er ikke å avvise en sammenheng. Det de gjør er å si at det foreligger noe data som tyder på at det kan være en sammenheng (hos noen svært få individer), men at dette er ikke godt nok dokumentert til at de kan trekke tilbake vaksinen så lenge gevinsten fortsatt synes å være større enn risikoen.

Mindre enn et år senere var det nok data på bordet til at EMA støttet en anbefaling om å begrense bruk av Pandemrix grunnet mistanken om at den var knyttet til narkolepsitilfellene.

Måten Solbakk formulerer seg på får det til å høres ut som om EMA prøver å dekke over noe og at de ikke ville innrømme en sammenheng. Men leser man rapporterene ser man at de viste full åpenhet om de data de hadde til enhver tid og de prosesser som pågikk. Det var en kontinuerlig vurdering av risiko versus nytte. Så snart nok data forelå til å konkludere med at det var en sannsynlig sammenheng, tok de affære.

Her har prosessen gått akkurat slik den burde og skulle, så hva kritikken fra Solbakk og Hole går i, er umulig å forstå. Hole hevder jo selv at hun er klarsynt, så kan hende hun har litt urealistiske forventninger til hva andre skal kunne vite før data er på bordet…

Narkolepsi

Hole har et avsnitt om hva sykdommen narkolepsi er, og fortsetter deretter:

Rundt 470 000 norske barn ble vaksinert. 35 barn mellom 4 og 19 år har fått narkolepsi etter å ha tatt svineinfluensavaksinen, (2012 tall) de fleste i tenårene. Omtrent like mange ble ikke vaksinert. Blant disse er det utredet 4 narkolepsitilfeller – tilfeldig? Neppe. Kilder: Legemiddelverket, Folkehelseinstituttet, Helsenorge.no og Foreningen for Søvnsykdommer.

Nei. Og det har da heller ingen hevdet. Norske myndigheter, Legemiddelverket og Folkehelseinstitutet, publiserte informasjon om en slik sammenheng så snart data forelå som tydet på at sammenhengen var reell. De utviste nøkternhet og åpenhet og fulgte de beste data som til enhver tid var tilgjengelige. Er ikke dette nettopp det vi ønsker oss fra de som skal veilede og informere oss?

Atter en gang er det vanskelig å vite hva Hole prøver å si. Hun bekrefter bare at det har vært en åpenhet rundt dette, og at gode vitenskapelige prosesser er fulgt. Det burde hun juble over!

HPV-vaksinen

Plutselig skifter hun tema og skriver:

Om noen vil lære litt om den nye HPV vaksinen til unge jenter, prøv Google og undersøk selv, gjerne internasjonale tidsskrifter, før du sender datteren din til vaksinasjon. Det «bryderiet» bør du nemlig investere i om du skal kunne se henne i øynene om noe går galt. Om denne vaksinen virker eller ei, vet vi først om 20, 30 år. I mellomtiden stilles norske jenter til rådighet for et storstilt kommersielt forsøksprosjekt for en vaksine man ikke vet effekten av og heller ikke vet hvor mye vil koste, og ikke minst – kjenner bivirkningene av – som i mange tilfeller overgår det vi vaksineres mot.

Dette er det reneste tøv. Det foreligger omfattende mengder data som nå viser at HPV-vaksinen ser ut til å virke. Det er en av det best testede vaksiner som noensinne er kommet på markedet, og effekten er dramatisk.

Data fra Australia, hvor man har vaksinert kvinner opp til 26 år i flere år, har allerede vist en halvering i antall tilfeller av forstadier til livmorhalskreft, og en reduksjon av kjønnsvorter på rundt 90 prosent! Vaksineringen viser også flokkimmunitet i praksis ettersom kjønnsvorter også reduseres hos heterofile menn som ikke er vaksinerte, og hos kvinner som ikke er vaksinerte.

Vaksinen har vært gitt i langt over 100 millioner doser, og omfattende studier har vist at den er trygg. Det er ikke flere sykdommer eller helseproblemer hos vaksinerte jenter sammenlignet med uvaksinerte. Også i Norge viser de nyeste tallene fra 31. desember 2013 at det ikke har vært noen alvorlige, permanente bivirkninger hos vaksinerte jenter.

Jeg har også skrevet en grundig innføring i HPV og HPV-vaksine blant annet i bloggposten «HPV-vaksinen: Svar til Charlotte Haug og alle usikre foreldre». Når Hole går ut og advarer foreldre mot å la sin datter vaksineres, så kan det koste menneskeliv. HPV-vaksinen er en enkel, gratis og dokumentert effektiv måte å beskytte seg selv mot en krefttype som tar livet av flere kvinner hvert år enn hva trafikkulykker gjør.

Er du usikker på om du skal la din datter vaksineres? Les i så fall min bloggpost «En bekymring mindre» og se om du endrer mening… Ikke la livsfarlig desinformasjon fra kunnskapsløse mennesker som Trude Helén Hole sette din datter i unødvendig risiko.

Skjellsord eller hedersord?

Hole nærmer seg slutten:

Så, i dag er ståa muligens slik at det å være vaksinemotstander har gått fra å være et skjellsord til hedersord uten at vi som har stilt oss kritisk bryr oss nevneverdig om det.

Dette er feil. Det å være vaksinemotstander er og bør være et skjellsord. Det er uetisk, skammelig og basert på grov kunnskapsløshet om man motarbeider vaksiner. Tidsskriftet Time kom nylig ut med en artikkel hvor de utrykte dette poenget veldig sterkt:

Parents who oppose vaccines are not only misinformed, they’re spoiled, having grown up in a world that stands behind the berms built by the scientists and vaccine developers who came before them.

Nettopp. Hole er en av de priviligerte individer som lever i en tid hvor vi høster fruktene av at vaksiner har vært så effektive. Se min bloggpost «Vaksiner redder liv» som viser statistikker over den dramatiske effekten vaksiner har hatt på folkehelsa. Men Hole er blind for historien.

Time gir seg likevel ikke der, og banker inn poenget enda hardere:

The anti-vaxxers all cite the same imaginary problems to support their resistance: Vaccines are linked to autism (they’re not), they cause autoimmune diseases (they don’t), they are “messing with nature,” as one pediatrician in a Marin County, Calif. practice that indulges parents who don’t want to vaccinate their kids or want to administer the shots on their own schedule, told Mother Jones Magazine. Um, OK.

But here’s the thing the anti-vaxxers need to know, for the one billionth time: You’re wrong. Really, it’s that simple. You’re trafficking in junk science, in thoroughly debunked science, in the dizzy stuff of rumor mills and conspiracy theories. And about nature? “Messing with nature” is the whole point of medicine, given that it’s nature that cooked up every disease that ever existed. You want pure nature? OK, die young.

Trude Helén Hole er i ferd med å etablere seg som Norges svar på Jenny McCarthy, en kunnskapsløs, hysterisk mor som promoterer pseudovitenskap og antivitenskap i sin kamp for å fremstå som «kritisk» og smart. Men på lik linje med McCarthy er den eneste effekt av hennes budskap at barn dør. På samme måte som vi har JennyMcCarthyBodyCount.com, burde noen etterhvert kanskje lansere TrudeHelenHoleBodyCount.com?

Heldigvis er Holes innflytelse av bagatellmessig art sammenlignet med Playboy-Jenny, men det er likefullt alvorlig å lefle med denne type livstruende propaganda. La meg igjen sitere overleve Sveinung Wergeland Sørbye som skriver:

Dersom 11 takker nei til HPV-vaksine, vil én jente få kjønnsvorter unødvendig. Hvis 20 takker nei til HPV-vaksine vil én jente utvikle alvorlige celleforandringer unødvendig. Hvis 140 takker nei til HPV-vaksine vil én jente få livmorhalskreft unødvendig. Hvis 500 takker nei til HPV-vaksine vil én jente dø av livmorhalskreft unødvendig.

Slik antivaksinepropaganda har reelle konsekvenser.

Konklusjon

Hole avslutter med følgende budskap:

Det er nemlig ok å bruke hodet!

og

Så jeg gjentar – å være sau og breke i kor er bare dumt. Ikke sluk alt du blir fortalt – bruk hodet og være kritisk.

Det er jeg helt enig i. Bruk hodet. Tenk kritisk. Men skal man være kritisk må man søke all informasjon og forstå litt om kildekritikk. Man kan ikke bare plukke den informasjon som passer det man ønsker å tro, og så hevde at man har vært kritisk bare fordi man er uenig med vitenskapelig konsensus.

Hvis Hole virkelig ønsket å være kritisk måtte hun tatt seg bryet til å lese rapportene fra WHO, FHI, Legemiddelverket, EMA osv. Hun måtte sjekket om kritikken mot WHO faktisk var korrekt, hva den innebar, og hvilke ting som talte mot kritikken. Hun måtte sjekke hva som faktisk var dokumentert med tanke på bivirkninger, hvordan bivirkningene oppstod, om de kunne vært oppdaget på forhånd, og undersøke hvilke prosesser som har avdekket disse og hvilken informasjon som er gitt underveis.

Istedenfor siterer hun bare en enkeltpersons mening. Jan Helge Solbakk. Hun har ikke kontrollert noe som helst selv. Hun bare gjengir direkte hva en autoritet påstår. Og så er hun frekk nok til å hevde at man skal «tenke selv».

Hvor i denne teksten har Hole vist at hun tenker selv? Ikke noe sted. Alt er bare oppgulp og kopi av det Solbakk mener. Hun viser ikke til en eneste vitenskapelig kilde. Hun formulerer ikke et eneste selvstendig argument som ikke er ren kopi av andre vaksinemotstandere. Hun viser ikke et fnugg av forståelse for temaet hun skriver om. Det er dessverre ren kopiering og «JAQing off».

Hole har falt for en autoritet som tar feil, og ved å gjengi hans påstander ender hun også opp med å ta feil. Spørsmålet nå er bare om hun vil endre mening etter å ha sjekket mine svar og den dokumentasjonen jeg har lagt frem. Jeg tviler.

Relateterte bloggposter:
Om bilbelte og vaksiner
Fugleinfluensavirus funnet i vaksiner? Vent litt, ikke så fort…
Litt om vaksiner og økonomi
Om Lotto og vaksiner
Svar til Gro Lystad om Skavlan og vaksiner
UndreAlvin spør. HelseGunnar svarer.
Svin, vaksiner, epler og appelsiner
10 spørsmål til Nuform
FBI svarer på VitaeLab sin PFU-klage
Healing mot kreft – TV2 svarer

En liten tekst om stor smålighet

«Hvem skaper rasisme i landet?» er spørsmålet bloggeren Ann Tove Buklev stilte for få dager siden i bloggen sin. Og hun hadde selvsagt svaret klart. Det er myndighetene, må vite. De som kaster penger etter flyktninger slik at vi hardtarbeidende etnisk norske nordmenn fra Norge bare må stå og se på – måpende av misunnelse.

Det er klart nordmenn blir rasister når utlendinger kommer til landet vårt og mottar mer i sosialhjelp enn den unge, kjekke lysluggede sønnen til nabodama gjør når han skal finne seg sted å bo. Det er klart sånt gjør oss til rasister. Vi har egentlig ikke noe valg. For dette kan ikke være rettferdig? Skal vi ikke alle behandles likt? Spesielt vi som er litt likere enn de andre?

Vi har hørt det helt siden den litt sjarmerende ekle rasismen fra åtti- og nittitallet imponerte guttene bakerst i klassen: «Flyktningene kommer hit og får Mercedeser, dyre møbler og luksusleiligheter kastet etter seg fra kommunen. Mens vi andre må jobbe for lønna, så kommer disse svartingene og bare får alt de peker på.»

Ja, for de var jo som regel svarte da, disse negrene fra Pakistan.

Det at Arne Myrdal og FMI slengte rundt seg med slike tåpeligheter for 20-30 år siden, kunne man nesten unnskylde med at flyktninger var litt nytt for oss dengang. Vi visste ikke bedre. Vi hadde knapt vendt oss til kebab og Grandiosa, og nå stod plutselig somaliere i forsvarsmuren på fotballaget? Det får være måte på hvor mange nye inntrykk vi skal måtte hanskes med per tiår.

Så vi var mistenksomme, og hvis noen i nabokommunen hadde hørt rykter om at tremenningen hadde sett en indisk lege kjøre en BMW, ja, da var det klart at alle flyktninger fikk gratis Mercedes av staten som takk for at de kom hit for å stjele jobbene våre. Og damene. Han småtorturerte somalieren som knapt viste seg utenfor døra var uten tvil årsaken til at MC-guttene ikke fikk mus.

Men dengang var det bare spekulasjoner og rykter. Nå ligger endelig beviset på bordet. Ann Tove Buklev har nemlig sett et saksdokument fra Alta kommune som beviser bedrageriet Ekte Nordmenn utsettes for. Hadde det ikke vært for at Jens allerede har ruslet av gårde, hadde vi samstemt krevd at han måtte gå. Med minst sju utropstegn. For her er beviset, damer og herrer. Her ser dere hvordan vi alle, helt uten å vite det, står stilt opp etter veggen med rompa bar mens sosialistene rompekjører oss en etter en, dag ut og dag inn, ut og inn, til vi blør. Vi har det så alt for jævlig i dette landet.

La meg presentere bevis nummer 1: Tabellen.

Sånn. Trenger vi egentlig mer enn det? Blir du ikke spontant rasist av dette, kan dessverre ikke Buklev hjelpe deg mer. Da er du et håpløst tilfelle. Sannsynligvis homo eller feminist.

Her ser du jo svart på hvitt hvordan flyktninger praktisk talt får kastet dyre biler og Gucci-dresser etter seg fra Alta kommune. Er det ikke ille? Er det ikke bare så din indre rasist vrenger seg ut av magen som fra en klassisk scene i filmen Alien?

Ikke?

Vel, hvis vi nå tar av oss rasisthatten et øyeblikk, så er nok ikke situasjonen så ille som Buklev vil ha det til. Eller, strengt tatt er jo ikke situasjonen slik hun fremstiller den ille uansett. Men hun er åpenbart stolt over å ha avslørt myndigheten på denne måten, så la oss late som om dette er ille. Hytt gjerne med neven mot dataskjermen om det hjelper.

Der ja, nå kan du senke hånden og skuldrene, for hva viser egentlig tabellen oss? Jo, den viser at en enslig flyktning i Alta mottar 11.500 kroner mer enn en vanlig nordmann når han eller hun skal etablere seg i egen bolig i Norge for første gang. Et ektepar eller samboere får 12.000 kroner mer. Èn gang. Det er et engangsbeløp.

Fordi mens nabogutten som må flytte ut fra kjelleren til mamma og pappa gjerne har en del eiendeler fra før, familiens gamle sofa, kanskje en vaskemaskin, klær, servise, TV og seng, så har ofte en flyktning lite annet enn det de kan bære i en koffert. De har ingen familie eller støtteapparat å vende seg til. De har ingen bekjente de kan få hjelp av, eller onkler som kan hjelpe dem med to tusen kroner til å kjøpe en billig komfyr. De står helt på bar bakke, og trenger litt mer hjelp fra samfunnet til å starte sitt nye liv i Norge enn det de aller fleste andre gjør.

Etter å ha mottat noen tusenlapper mer fra Alta kommune til å etablere seg, får de deretter utbetalt det samme beløp som alle andre til livsopphold og sosialhjelp. Ikke en eneste liten Mercedes er sneket inn i kommunebudsjettenes fotnoter. Arne Myrdal må vri seg i graven i skuffelse.

Så hvem er denne bloggeren som får Frp-velgerne til å ejakulere sin misunnelse og sitt hat utover Fremskrittspartiets Facebookside i en sirkelonani av idioti? Åh, det er bare en kvinne som presterte å lire av seg følgende perle bare et par timer etter at bomben i Oslo smalt 22. juli 2011:

Jeg tror svært mange skulle ønske at en av de to døde var statsministeren selv.

Eller som under Breivik-rettssaken i 2012 fortsatt lurte på hvem i AP-bevegelsen som egentlig planla terroraksjonene 22/7:

Selv undrer jeg på hvem i AP-bevegelsen som står bak dette attentatet, som planla denne terroraksjonen for å befeste makten i Norge.

Buklev er åpenbart ikke den skarpeste kniven i skuffen, fordi hun presterer også å lire av seg følgende i Alta-bloggposten sin:

Vi ser i utdrag av skriv over, at det ikke settes tak på boutgiftene. Hvor mange, og ikke minst HVEM leier ut til flyktninger, som kan kjøre opp husleier, og melke kommunen for skyhøye leieinntekter? Hvem er hushaiene som leier ut til flyktninger? Kan de være bekjente av ansatte innen NAV og derunder korrupsjon? For etniske norske så er det tak på hva sosialetaten dekker av boutgifter. En enslig kan for eksempel bli gitt beskjed om at denne er nødt å finne en leiebolig til makspris på 5000 kroner per måned. Men for flyktninger er det altså fritt frem!

Jeg har lest og lest det aktuelle dokumentet, men det fremkommer ganske klart at det ikke er noen forskjell i tak på boutgifter for flyktninger sammenlignet med andre. Det er altså ingen forskjellbehandling her, selv om Buklev klarer å lese det inn i teksten. Kanskje urettferdigheten overfor fattige, etniske nordmenn ble så stor at hun ikke klarte å lese klart gjennom sine tårefylte øyne.

Dette er norsk smålighet og misunnelse på sitt verste. Det er motbydelig, det er flaut, og det er idiotisk. Når de samme personene som klager over at innvandrere ikke vil la seg integrere i samfunnet samtidig raser fra seg hver gang det viser seg at det norske samfunn forsøker å legge til rette for god integrering, blir det så hyklerisk at det gjør vondt.

Vi er et samfunn som virkelig har råd til å hjelpe de mest vanskeligstilte blant oss i gang med et nytt liv. Hvis slik medmenneskelighet provoserer så mye at man føler for å dele et blogginnlegg fra en Breivik-støttespiller, da er man virkelig smålig. Det er ikke en Ekte Nordmann verdig.

Relateterte bloggposter:
Hvor stor del av skolemedisinen er evidensbasert?
Bare en liten påminnelse…
Bryggen Norge
O du som metter liten fugl
Stor støtte til terrorisme blant danske muslimer?
Staff – en stor humanist!
Grov urett mot en stor idiot

En leges mislykkede forsvar for akupunktur

Det har pågått en akupunkturdebatt i avisa Gjengangeren, og siste utspill i saken kommer fra lege og akupunktør Maryna Kovalevska som bestemt mener at akupunktur har effekt. Det er ikke så rart ettersom hun jobber som privatpraktiserende lege og akupunktør og derfor selvsagt har direkte økonomiske interesser i å forsvare akupunktur som behandlingsmetode.

Så la oss se litt på hennes argumentasjon. Holder den vann? Nei. Jeg skal her ta for meg påstand for påstand og vise at disse ikke er korrekte og/eller er basert på synsing heller enn fakta.

Placeboeffekt virker ikke på dyr og barn?

Etter en kort innledning om akupukturens historie, skriver hun:

I 1976 begynte vestlig medisin forskning på akupunktur. Det ble lagt frem teori om at smertelindring skyldes endorfiners (biokjemiske signalstoffer) utslipp (Stux, G., Pomeranz, B.: Akupunkture-Textbook and Atlas 1987). Før i tiden var det mest utbredte synspunktet at grunnlaget for akupunktur er placeboeffekt (Beecher, H. K.: Placebo analgesia in human volunteers 1955). Men dette ble ignorert da resultater fra dyrestudier, samt positiv effekt av akupunktur på barn, ikke kunne forklares av placebo-virkningsmekanismen.

Argumentet om at noe ikke kan være placeboeffekt fordi man finner en effekt hos barn og dyr, er normalt noe man hører fra mennesker som ikke har særlig kompetanse på hvordan behandling påvirker pasienter. Det burde man likevel forvente at en lege og akupunktør har. Dr Kovalevska mener også å vite noe om disse mekanismene, og dermed får jeg vondt langt inn i hjerneroten av å lese noe sånt som dette fra henne. Enten vet hun faktisk ikke bedre, ellers så prøver hun bevisst å lure sitt publikum med en argumentasjon hun vet går rett hjem hos svært mange. Begge deler er like ille.

Selvsagt er placeboeffekten relevnt også for dyr og barn. Dette har jeg et eget minikapittel om i boken min «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker», og jeg har også vært innom temaet i bloggen tidligere (Er homeopatien kommet for å bli? Svar til Reidun Jakobsen og Friske med nåler? – samt i kommentarfeltet bl.a. her og her).

Kort sagt er det hvertfall tre grunner til at påstanden hennes er feil.

1) Placeboeffekten er i stor grad en tillært forventningseffekt. Tenk Pavlovs hunder. Tenk klassisk betinging. Hvis et dyr eller barn har lært å assosiere en persons stemme, lukt eller berøring med lindring, ro og behag, så vil dette kunne trigge en placeboeffekt.

Med andre ord: Hvis en hest husker at sist denne personen, dyrlegen, gjorde at det vonde i foten ble borte, så vil de oppleve det positivt når dyrlegen kommer igjen neste gang. Selv uten at dyrlegen gir effektiv behandling. Når et barn får omsorg av sin far, så assosiserer de det med trygghet og lindring, og dermed har denne nærhet i seg selv en placeboeffekt. Det gir stressreduksjon og kan gi smertelindring. For mange mennesker starter helbredelsesprosessen allerede i det de går ut døra fra legekontoret, fordi man assosierer legebesøket med «noe som har hjulpet tidligere», og allerede der trigges en viss placeboeffekt og stressreduksjon.

Mer konkret: Hvis en pasient har fått Paracet tidligere, og opplevd at det virker smertestillende, så vil sukkerpiller merket «Paracet» har en større effekt enn om pasienten aldri har prøvd Paracet før. Hvis pasienten ikke har opplevd effekten av Paracet, vil også forventningene være lavere, og dermed placeboeffekten lavere. Placeboeffekten er i stor grad en tillært effekt som påvirkes av erfaringer, som igjen formes av kultur, oppvekst og tradisjoner.

Slike tillærte forventningseffekter gjelder like mye for dyr og barn som for voksne. Dette ble ganske nylig påvist i en rottestudie:

Researchers from the University of Florida (UF) conditioned rats to expect morphine or saltwater by injecting them with one or the other during 2 sessions in which the rats were subjected to mild thermal pain on their faces. Then, during a third session, the researchers gave both groups the saline injection, and found that around 30-40 percent of the rats that had previously received morphine showed hallmarks of placebo-induced pain relief.

De rottene som var lært opp til at en injeksjon virket smertestillende ved at de tidligere hadde fått injisert morfin, opplevde en større smertestillende placeboeffekt fra en saltvannsinnsprøytning enn de rottene som ikke var blitt opplært.

2) Effekten av behandling formidles ikke fra dyret eller barnet selv, men fra voksne mennesker som tolker barnets/dyrets respons og tegn på symptomer. Når de voksne er de som har valgt å la en akupunktør behandle dyret eller barnet, vil de naturlig nok også ha forventninger til behandlingens effekt, som igjen påvirker deres tolkning av kroppsspråk hos barn og dyr. Hvis de voksne altså tror at akupunktur kan virke, så vil de også være tilbøyelige til å tolke kroppsspråket i favør av at det har hjulpet.

3) De som har betalt for at en akupunktør skal stikke nåler i barnet eller dyret, vil gjerne føle et behov for å forsvare dette valget. Hvis behandlingen ikke hjelper så godt som man håpet, så fører det til en kognitiv dissonans, altså at hjernen må stride mellom to ulike saker å forsvare. På den ene siden må man forsvare valget man gjorde, og på den annen siden må man forsvare den manglende effekt man har opplevd. Da tilpasses gjerne virkeligheten litt for å forsvare eget valg, og man overvurderer effekten av behandlingen – uten at man selv er dette bevisst.

Man opplever virkelig en større placeboeffekt (på seg selv eller gjennom tolkning av dyrets/barnets respons) når man har investert mer (penger, tid, ære) i behandlingen – en investering man må forsvare overfor seg selv og andre.

Psykolog Jan-Ole Hesselberg har skrevet litt om Kognitiv dissonans og placebo, og det anbefaler jeg deg å lese.

Tannfe-vitenskap

Kovalevska fortsetter:

I de senere årene er det blitt mulig å observere hjernen direkte mens den er aktiv, ved hjelp av for eksempel MR, under en akupunkturbehandling. De første resultater viser aktivering for noen hjernestrukturer, så vel som den akselererte blodstrømmen via visse områder av hjernen, økt oksygentilførsel til hjernevev (Litscher, G., Yang, N.H., Schwarz, G., Wang, L.: Computer-controlled acupuncture 1999).

Hvis man kikker litt på forskningen til Litscher, så ser man at det startet med ultralydmåling av blodgjennomstrømning på spesifikke steder i hjernen, før det senere gikk over til også å benytte fMRI for å måle endringer i hjerneaktiviteten. Forskerne hevder å se en endring i blodgjennomstrømning når en pasient behandles med klassisk akupunktur eller laserakupunktur.

Hva forteller dette oss? Svært lite. Det at noe skjer i hjernen når vevet penetreres med kirurgisk stål er ikke veldig overraskende. Det ville kanskje vært mer overraskende om man ikke så noen respons i hjernen. Men denne «oppdagelsen» er en såkalt «proxy», altså ikke en direkte observasjon som bekrefter at akupunktur virker, men derimot bare at noe skjer når man stikkes med nåler, uten at det kan omsettes i en rell helseeffekt.

Disse studiene som har undersøkt hjernens blodgjennomstrømning er alle veldig små, alt fra bare én testperson til kanskje 15 personer, og stort sett ublindede eller enkeltblindede. Ergo kan vi ikke vite om den endring man ser i hjernen er resultatet av placeboeffekt, altså forventninger, eller spesifikt knyttet til akupunkturbehandlingen.

Sammenligner du disse ultrasmå studiene uten tilstrekkelig blinding med de store metaanalyser på smerte med tusenvis av deltakere som viser null effekt, så vet jeg hva jeg ville stolt mest på. Kovalevska synes derimot å bare ignorere de store metaanalysene, fordi hun har funnet noen små, ukontrollerte studier med proxy-målepunkter som kan, med litt velvilje, tolkes som å vise at akupunktur virker. Det oppfatter jeg som ganske desperat og uredelig.

I tillegg til at slike studier ikke forteller oss noe om effekten av akupunktur i utgangspunktet, så kan man også stille seg spørsmålet om hvor troverdige disse resultatene egentlig er. En årsak til denne skepsis er at fMRI-data er vanskelig å tolke om det ikke gjøres riktig. fMRI kan gi verdifull informasjon, men kan også lett gi falske positiver om man ikke analyserer dataene korrekt. Det beste eksemplet på dette er vel den famøse studien som fant at selv død laks viste hjerneaktivitet i tråd med hva forskerne ønsket å påvise.

Denne type forskning minner om den amerikanske legen Harriet Hall sitt konsept om tannfe-vitenskap:

This study falls into the category of what I call Tooth Fairy science. You could measure how much money the Tooth Fairy leaves under the pillow, whether she leaves more cash for the first or last tooth, whether the payoff is greater if you leave the tooth in a plastic baggie versus wrapped in Kleenex. You can get all kinds of good data that is reproducible and statistically significant. Yes, you have learned something. But you haven’t learned what you think you’ve learned, because you haven’t bothered to establish whether the Tooth Fairy really exists.

Man kan altså forske på indirekte aspekter ved tannfeens handlinger og publisere tusenvis av studier med høyst signifikante resultater. Problemet er bare at man unnlater å kontrollere det som faktisk er interessant. Man stiller ikke det riktige spørsmålet: Finnes tannfeen? Det at man finner en tier på nattbordet der tanna lå, beviser ikke at tannfeen finnes, men bare at noen bytter ut tanna med en mynt i løpet av natten. Hvis man automatisk tolker dette proxy-resulatet som at tannfeen finnes, så har man bommet grundig. Tolker man økt blodgjennomstrømning i hjernen som at akupunktur virker, har man bommet like grundig.

Som jeg har sagt til det kjedsommelige: Vi trenger ikke å forske på å forstå hvordan akupunktur virker når vi ikke en gang kan påvise at det virker.

Vi ser det samme om og om igjen innen akupunkturforskning; studier som viser at «noe skjer» når man stikker en nål inn i kroppen. Kanskje den finner at det frigjøres adenosin? Eller at pasienter som får akupunkturbehandling føler seg fornøyde med behandlingen? Eller at et område i hjernen lyser opp i fMRI? Men man glemmer å stille det sentrale spørsmålet: Virker akupunktur? Har det noen effekt på smerte eller andre symptomer? Er det de spesifikke aspektene ved det å stikke kirugisk stål i spesielle akupunkturpunkter i kroppen som medfører disse endringene?

Når man gjør studier hvor man stiller de riktige spørsmål, så er svaret nei. Akupunktur virker ikke bedre enn falsk akupunktur. Det er altså et placebo.

Svak norsk forskning

Videre kan vi lese:

I Norge har vi flere doktorgradstudier fra Universitetet i Bergen, Oslo og Tromsø som beviser en positiv effekt av akupunktur. Akupunktur brukes på flere avdelinger på sykehus, som i fødeavdelinger, smertebehandlingsavdelinger og kreftavdelinger. Helsedirektoratet slår fast at bruk av nåler i fysioterapi utløser refusjon.

I leserinnlegget spesifiserer hun ikke nøyaktig hvilke doktorgader og studier det gjelder, men det kan vi finne ut ved å kikke på nettsidene til privatklinikken hun jobber ved. Der kan vi lese:

I Norge har vi flere doktorgrader som ser på effekten av akupunktur og flere er påbegynt. Terje Alræk (2004) ved Universitetet i Bergen fokuserte doktorgradsarbeidet sitt på akupunktur for urinveislidelser, He Dong (2008) ved Universitetet i Oslo på «Effect of Acupuncture on Smoking Cessation and Chronic Neck and Shoulder Pain» og Roar Jensen (2009) ved Universitetet i Bergen på akupunkturbehandling som behandling av langvarige knesmerter. Einar K. Borud (2010) ved Universitetet i Tromsø har sett på akupunktur tilknyttet behandling av hetetokter i forbindelse med kvinnelig overgangsalder.

Terje Alræk sin forskning har jeg slaktet som akupunkturbevis i bloggposten NRK Ekko bommer grovt om akupunktur. He Dong, Roar Jensen og Einar K Borud sin forskning er gjennomgått og slaktet som akupunkturbevis i bloggposten Pinlig uærlighet fra Akupunkturforeningen. Felles for disse studiene er at de er små, mangler blinding, og kan ikke gjøre noe annet enn å måle placeboeffekt. Fullstendig meningsløst. Skremmende nok forstår hverken akupunkturforeningen eller lege Kovalevska at slike studier ikke kan brukes som «bevis».

Les gjerne også Folkeopplysningen: Akupunkturforeningen pynter på sannheten for mer informasjon om hvor uinformerte Akupunkturforeningen er når det kommer til å lese forskning kritisk. Det er relevant ettersom Kovalevska synes å hente sine argumenter rett fra denne foreningens informasjonsmateriell, noe hun kanskje burde slutte med om hun skal beholde noen form for troverdighet.

Jeg utfordrer Kovalevska til å vise meg noe norsk forskning som «beviser» at akupunktur virker utover placeboeffekten. Og det at akupunktur brukes blant annet i fødeavdelinger på sykehus, forteller oss ikke at behandlingen virker. Tvert i mot viser forskningen at akupunktur hverken har noen relevant smertestillende effekt hos fødende, eller kan bidra til å sette i gang fødselen. Det har jeg blogget om i Få akupunktur ut av fødestuene!

Hva så med smerteavdelingene? Vel, den største metaanalysen for bruk av akupunktur mot smerte viste at effekten ikke var klinisk relevant sammenlignet med placebo (se Dødsstøtet for akupunktur?). At akupunktur derfor brukes på smerteavdelinger er uetisk, og forteller oss ingenting om akupunktur virker eller ei.

I kreftsammenheng brukes vel ikke så mye klassisk akupunktur som akupressur, blant annet for å lindre kvalme som ubehag fra blant annet cellegift, ikke for å påvirke kreften i seg selv. Men selv som kvalmedempende behandling er nytteverdien usikker. En Cochrane-review antyder at stimulering av akupunkturpunktet P6 kan redusere kvalme og oppkast, men finner ikke at det er bedre enn annen behandling. Andre og nyere studier er mye mer usikre på om det egentlig har noen effekt likevel.

Nylig ble en studie som så på effekten av akupunktur mot bivirkningsplager fra brystkreftbehandling publisert, og den fant også at falsk akupunktur virket like godt som ekte akupunktur. Altså snakker vi om placeboeffekt, ikke at akupunktur faktisk virker.

Sykehusene burde kvitte seg med behandling med så lav grav av dokumentert effekt av respekt for pasientene sine, så lenge det finnes alternativer som er like gode eller bedre. Så lenge de fortsetter å tilby akupunktur bidrar de til å forurense pasientens mulighet til å gjøre et godt informert valg for egen helse, og de bidrar til å validere behandling som strengt tatt ikke virker. Det hjelper ingen, annet enn de som tjener penger på at pasienter fortsetter å tro.

Smertelindring

Kovalvska fortsetter med påstander om at akupunktur er effektivt for å redusere smerte ved slitasjegikt/artrose. Dette er altså stikk i strid med hva den beste forskning forteller oss, så jeg aner ikke hvor legen henter denne påstanden fra.

En Cochrane-review konkluderer slik:

From the little evidence that there is, acupuncture does not appear to improve the symptoms of rheumatoid arthritis.

En annen systematisk gjennomgang av forskningslitteraturen på bruk av akupunktur mot revmatisk artritt (RA) konkluderer slik:

In conclusion, penetrating or non-penetrating sham-controlled RCTs failed to show specific effects of acupuncture for pain control in patients with RA. More rigorous research seems to be warranted.

En Cochrane-review på akupunktur mot slitasjegikt viser heller ingen klinisk relevant effekt sammenlignet med placebobehandling:

Sham-controlled trials show statistically significant benefits; however, these benefits are small, do not meet our pre-defined thresholds for clinical relevance, and are probably due at least partially to placebo effects from incomplete blinding. Waiting list-controlled trials of acupuncture for peripheral joint osteoarthritis suggest statistically significant and clinically relevant benefits, much of which may be due to expectation or placebo effects.

Ser man dette sammen med de store metaanalysene på bruk av akupunktur mot ulike typer smerter, som altså også er negative, er det vanskelig å kjøpe Kovalevskas påstand om at det er fornuftig og nyttig å behandle pasienter med artrose og slitasjegikt med akupunktur.

Andre effekter av akupunktur

Hun fortsetter med flere interessante påstander:

De fleste resultater av forskning viser at akupunktur også har betennelsesdempende effekt, virker muskelavslappende, øker blod- og lymfesirkulasjon.

Hva gjelder betennelsesdempende effekt, så finner jeg lite forskning, og ingen systematiske gjennomganger. Det nærmeste jeg kommer er en rykende fersk studie som viser lovende effekt av elektroakupunktur mot sepsis. Men det å stimulere en stor nerve med elektrisitet er ikke relevant for spørsmålet om klassisk akupunktur virker eller ei.

Dette er likevel en typisk måte akupunktørtilhengere forsøker å validere akupunktur på. De viser til studier som stimulerer nerver med elektrisitet gjennom elektroakupunktur, og hevder at eventuell positiv effekt av dette viser at akupunktur virker. Det blir villedende da slik elektrisk stimulering av nervene (TENS) ikke er akupunktur per definisjon. Selv om begge behandlingsmetodene kan bruke nåler, så sier det ingenting om akupunkturpunkter, meridianer, De-Qi eller andre aspekter ved akupunkturlæren. Det er omtrent like relevant som å hevde at fordi Paracet demper smerte, så virker homeopatiske piller også. Begge deler er jo piller.

Når det gjelder muskelavslapning og effekt på blod- og lymfesirkulasjon, så finner jeg ingen god forskning som demonstrerer dette. Det hadde vært interessant å vite hvilke studier Kovalevska baserer denne påstanden på.

Kovalevska skriver videre:

Vi vet også at det er mange forskjellige reseptorer (sensorer) i hud som reagerer på varme, kulde, deformasjon. Det eksisterer nervefibre som oppfatter denne impulsen og leder denne til ryggmargen, hjernen og indre organer. Og det finnes en annen type nervefibre gjennom hvilke impulsen går fra sentralnervesystemet tilbake til musklene, bindevevet og hud. Det er en refleks som vi kunstig fremkaller ved å sette nålen i huden, og det er en fysiologisk prosess som foregår ved bruk av nåler.

Denne fysiologiske prosess foregår også når man klyper noen eller slår dem. Informasjonen hun her serverer oss sier igjen ingenting om at akupunktur virker. Det er atter et forsøk på å gi oss en forklaringsmekanisme for et fenomen som er klin umulig å påvise. Det er ikke opplysende, men villedende.

Naturlig energi

Så leverer hun vel sitt mest absurde argument for akupunktur:

Norge er et land som bruker mye naturlig energi. Kanskje kunne det vært bra om befolkningen også brukte mer «naturlige» behandlingsmetoder (jeg mener, uten legemidler) hvis det er mulig. For eksempel forbedret kosthold, økt søvnkvaliteten, endret livstil, trening, fysioterapi, akupunktur osv. Akupunktur er rett og slett miljøvennlig, brukte nåler går til resirkulasjon.

Ja, selvsagt er det bra å gjøre mest mulig behandling uten legemidler i den grad det er mulig. En god lege vil forsøke å rette opp i pasientens livsstil gjennom anbefalinger om kosthold, mosjon og stressreduksjon før de «propper dem fulle av piller». Men en god lege vil likevel ikke anbefale ineffektiv behandling som akupunktur. En god lege vil heller ikke injisere saltvann i pasienter for å trigge placeboeffekt, uansett hvor mye sprøytenålene resirkuleres og er miljøvennlige.

Konklusjon

Til slutt i sitt leserinnlegg kommer Kovalevska med de vanlige forbehold om at pasienter selvsagt skal oppsøke lege først og at skolemedisinsk behandling er fint og flott til sitt bruk. Det er jo greit for å slippe å bryte med lovverket om markedsføring av alternativ behandling. Man må likevel undre seg over i hvilken grad hun egentlig mener dette, ettersom hun synes å sterkt anbefale akupunktur over skolemedisinsk for flere tilstander tidligere i teksten sin.

Kovalevska prøver hardt, men lykkes dårlig i å forsvare akupunkturen. Forskningslitteraturen er rett og slett ikke på hennes side. Når hun forsøker å appellere til folks «logiske sans», for eksempel ved å vise til at placeboeffekten ikke kan virke på dyr og barn, så feiler hun også grovt. Påstandene er beviselig feil og viser en kunnskapsløshet fra hennes side.

Hvis hun virkelig tok sin ed om å hjelpe pasienter på alvor, ville hun slutte med akupunktur, og holde seg til evidensbasert medisin. Men det er nok mye mindre penger i akkurat det, og hun må jo forsvare den tid og penger hun har brukt på å lære seg akupunktur også, må vite. Dermed kan man neppe forvente en særlig objektiv holdning fra henne. Det er synd, fordi en lege burde sette kravet til evidens høyere enn tykkelsen på egen lommebok.

Relateterte bloggposter:
PPS: Akupunktur mot fedme?
NRK Ekko bommer grovt om akupunktur
Få akupunktur ut av fødestuene!
En skeptikers forsvar for alternativ behandling
Dødsstøtet for akupunktur?
Alternativ behandling mot allergier
Hvor populært er akupunktur?
Akupunktur mot ryggsmerter?
Flekkefjord Akupunktur endrer sine nettsider
Flekkefjord Akupunktur

Mer vannvrøvl fra Imsdal

Jeg har tidligere kritisert Imsdal for villedende påstander rundt behovet vårt for å drikke vann, men de fortsetter å opptre som en alternativbehandler i måten å markedsføre produktet sitt.

Twitterbrukeren @gloom303 sendte meg nylig bildet til høyre og lurte på om påstanden fra Imsdal virkelig stemte?

Det er mange myter rundt hvor mye vann vi trenger å drikke og hva slags effekt det har på kroppen. Lege Marianne Skreden skrev nylig en fin artikkel i Aftenposten, «La tørsten bestemme», med samme budskap som jeg har blogget tidligere blant annet i disse to bloggpostene:

Villedende om vann fra Imsdal
Livsviktig vann – HelseHilde våser om vann

Men i denne bloggposten vil jeg se på en annen påstand fra Imsdal, nemlig denne:

Visste du at kroppen består av 70 % vann? Mister du 1 % vann, mister du 10 % yteevne. Ha alltid en Imsdal i nærheten!

Jeg finner ingen kilde (pun intended) for denne påstanden, verken på Imsdal sin Facebookside eller deres nettsider. Jeg vet derfor ikke hvor de har hentet denne ideen fra, men et raskt googlesøk gir meg en oversiktsartikkel fra Tidsskrift for Den norske legeforening. Her kan vi lese:

Det er i dag holdepunkter for å hevde at den fysiske yteevne reduseres allerede ved et væsketap på 2 % av kroppsvekten, særlig hvis omgivelsestemperaturen er høy. Det er nå en omfattende litteratur om hvordan væsketapet under fysisk aktivitet bør kompenseres. For det første bør væsketap som overstiger ca. 2 % av kroppsvekten unngås. I de aller fleste tilfeller er det ingen grunn til å erstatte væsketapet under fysisk aktivitet som varer mindre under 30 minutter (9), sannsynligvis heller ikke om varigheten er en time med omtrent 2 % vekttap (10).

Allerede her ser vi altså at fysisk yteevne først reduseres ved rundt 2 prosent væsketap. Men hva med de kognitive evner? Syn, reaksjonstid, oppvakthet. Det er vel de som er mest relevante med tanke på bilkjøring. Påvirkes disse av et så lite væsketap som 1 prosent?

Kognitiv yteevne

Kroppen regulerer væskebalansen veldig godt på egen hånd, med en variasjon på bare rundt 0,2 prosent av kroppsmassen over et døgn. Men under spesielle omstendigheter, for eksempel ved høy fysisk aktivitet, høy varme, mye stress eller rett og slett fordi man ikke drikker når kroppen varsler med tørstfølelse, kan endringen være større. Klinisk dehydrering starter når man mister mer væske enn 3 prosent av kroppsmassen, men man må opp i 10 prosent før det blir direkte livsfarlig.

La oss se litt på hva forskningen forteller oss. I en rapport (PDF) utarbeidet for dykkere av NUTEC i 1996 kan vi lese:

Litteraturdata viser at yteevnen reduseres først når væsketapet overstiger 2%.

Men NUTEC utførte også sin egen studie som er beskrevet i rapporten. Her var det 12 dykkere som gjennomførte til sammen 35 dykk med varighet på 1, 2 og 4 timer. Før og etter dykkene ble flere parametere målt, blant annet mental yteevne. Her testet de regneferdighet, resonneringsevne, øye-hånd koordinering og synsoppfatning.

Gjennomsnittlig vekttap var 0,46, 0,96 og 1,47 kg i dykkseriene på hhv 1, 2 og 4 timer. Gjennomsnittlig væsketap for alle dykk var 0,96 kg, noe som tilsvarer et vekttap på 1,2 prosent hvis dykkerne har en gjennomsnittsvekt på 80 kg. Det var bare regneferdigheten som ble negativt påvirket om man slo sammen resultatene fra alle 35 dykk. Ser man på det lengste dykket med mest væsketap isolert sett, rundt 1,8 prosent av kroppsvekt, så fant man likevel ingen endring i mental yteevne.

En annen liten studie publisert i 1988 viste at kognitiv yteevne ble redusert først ved 2 prosent væsketap.

På den annen side viser en oversiktartikkel fra 2010 at det er utført flere andre studier med sprikende resultater. I noen av disse studiene har man ikke observert reduserte kognitive evner selv ved væsketap på 2 til 2,6 prosent, mens man i andre studier har sett at et væsketap i den størrelsesorden har påvirket de kognitive evner negativt.

Som regel er det høy fysisk aktivitet eller økt temperatur som har påført deltakerne i studiene væsketap. Men en studie publisert i 2005 så derimot på væsketap grunnet restriksjon på inntak av væske alene. Det var også en liten studie med bare 16 deltakere, men her fant man ingen svekkelse av kognitive evner selv ved et væsketap på 2,6 prosent. Det kan bety at det er varme-stress som påvirker de kognitive evnene, ikke et moderat væsketap i seg selv.

Interessant nok har man heller ikke funnet konsistente resultater i studier hvor man har gitt vann til personer med mild dehydrering og tørstfølelse. Hos noen hjalp det på de kognitive evnene å få drikke vann, mens hos andre var det ingen endring – eller så ble de kognitive evnene tvert imot reduserte.

Det er vanskelig å skille ut en placeboeffekt i slike studier, og enkelte resultater peker i retning av at effekten kan tilskrives en subjektiv følelse av tilfredshet når man får drikke, ikke at væsketilførselen i seg seg påvirker de kognitive evnene.

I oversiktsartikkelen konkluderer de slik (min utheving):

Taken together these studies indicate that low to moderate dehydration may alter cognitive performance. Rather than indicating that the effects of hydration or water ingestion on cognition are contradictory, many of the studies differ significantly in methodology and in measurement of cognitive behaviors. These variances in methodology underscore the importance of consistency when examining relatively subtle chances in overall cognitive performance. However, in those studies in which dehydration were induced, most combined heat and exercise, thus it is difficult to disentangle the effects of dehydration on cognitive performance in temperate conditions, from the effects of heat and exercise. Additionally, relatively little is known about the mechanism of mild dehydration’s effects on mental performance. It has been proposed that mild dehydration acts as a physiological stressor which competes with and draws attention from cognitive processes. However, research on this hypothesis is limited and merits further exploration.

Vi vet altså ikke så mye sikkert. Med andre ord er påstanden fra Imsdal om at en reduksjon i væske tilsvarende 1 prosent av kroppsmassen reduserer yteevnen med 10 prosent, tilsynelatende tatt ut av løse luften. Den vitenskapelige litteratur støtter ikke en slik påstand. Tvert i mot finner jeg ingen forskning som viser noen redusert yteevne, hverken fysisk eller kongitiv, ved væsketap under 2 prosent, og selv ved slikt væsketap er resultatene motstridende.

En interessant observasjon er likevel dette: I enkelte artikler kan man lese påstanden om at ved 2 prosent væsketap reduseres yteevnen med 20 prosent, noe som er litt nærmere sannheten. Det kan virke som om Imsdal har tatt en snarvei og tenkt at hvis man reduserer yteevnen med 20 prosent ved 2 prosent væsketap, ja, så reduseres vel yteevnen med 10 prosent ved 1 prosent væsketap. Tjohei.

Drikk når du er tørst

Det er selvsagt viktig å få i seg tilstrekkelig med væske, men kroppen har en fin måte å regulere dette på helt selv: Den gjør deg tørst når du trenger å drikke. Du trenger ikke noe drikkealarm for å klare å håndtere dette, og du trenger ikke slavisk å tylle i deg 8 glass vann om dagen, slik en gammel myte påstår du må. Du bør får i deg rundt 2,5 liter vann om dagen, men det meste av dette får du i deg gjennom maten, eller kroppen produserer det selv, så bare rundt 1 liter av dette må du få i deg i flytende form.

Når du først skal drikke, så må ikke dette være rent vann. I oversiktsartikkelen fra Tidsskriftet kan vi lese:

En fersk undersøkelse av Grandjean og medarbeidere konkluderer med at når det gjelder organismens vannbalanse, så spiller det ingen rolle om vannet inntas som rent vann eller sammen med noe koffein eller sammen med sukker. Koffein synes dermed ikke å være særlig diuretisk hos de fleste.

For å få i deg nok væske kan du like gjerne drikke brus, melk og kaffe som rent vann. Sistnevnte er selvsagt likevel å foretrekke fordi du da ikke får i deg unødvendige kalorier eller påfører tennene slitasje, men med tanke på rent væskeinntak fungerer alt like bra. Den vanndrivende effekten av kaffe er i all hovedsak en myte.

Imsdal prøver seg altså på argumentasjon av alternativmedisinsk standard når de blant annet også skriver dette på sine hjemmesider:

Det minner meg litt om en del kiropraktorer og andre behandlere som hevder at du må få behandling også når du føler deg helt frisk, fordi problemene kan være der selv om du ikke merker noe til dem. En vanvittig kynisk og helsefarlig sykeliggjøring av folk. Det samme gjelder for Imsdal. Dette er kynisk salgstaktikk.

Det er rett og slett ikke sant at du må drikke før du føler deg tørst. De fleste drikker uansett også når de ikke er tørste fordi de svelger ned mat med drikke av rent praktiske årsaker. Men om du sitter og jobber og ikke føler deg tørst, så trenger du ikke føle noe press om å måtte drikke jevnlig basert på ideen om at kroppen sikkert har godt av å få tilført væske hele tiden. Ingenting tyder på det. Selv ikke ved kortvarig fysisk aktivitet ser det ut til at man egentlig må tilføre væske.

Tidsskriftet konkluderer slik:

Vann er et nødvendig næringsmiddel som følge av dets unike fysikalsk-kjemiske egenskaper. Både vanninntak og vannutskilling er regulert. Til tross for siste års økning av vanninntaket, mangler det vitenskapelige grunnlaget for å drikke mer enn ca. 1 l om dagen. Vårt råd er: Lytt til kroppens signaler!

Og når du trenger å drikke, så finner du heldigvis rent vann i springen til en pris som ligger rundt 1000 ganger lavere enn på flaske. Å kjøpe vann på flaske, når krav til kvalitet er like strengt for drikkevannet i springen som for drikkevann tappet på flaske, er meningsløst. I en norsk undersøkelse fra 2003 foretrakk flere nordmenn kranvann enn Imsdal flaskevann. Miljøbelastningen ved å drikke kjøpt flaskevann er også uheldig, i tillegg til at enkelte typer flaskevann kan være av dårligere kvalitet enn det du finner i springen hjemme.

Flaskevann er kjekt å ha på reise, men i de fleste andre tilfeller er det noe av den mest absurde måten å bruke penger på som finnes. Kanskje bortsett fra å kjøpe sand i Sahara.

Relateterte bloggposter:
Villedende om vann fra Imsdal
Du trenger ikke vann

Flaut offerspill fra Ronny Alte

Ronny Alte, tidligere leder av Norwegian Defence League (NDL), jubler i dag:

Han hevdet i går at hans hjemmeside var blitt tatt ned av «politiske motstandere»:

Hjemmesiden hans er nå altså oppe igjen, og hans tilhengere gratulerer ham:

Det er uakseptabelt å benytte seg av kneblingsmetoder for å hindre meningsmotstandere i å ytre seg. Hadde noen tatt ned bloggen til Alte på denne måten, hadde det vært idiotisk og svært kritikkverdig. I så tilfelle hadde jeg hatt all sympati med Alte for saken.

Problemet er bare at Alte lyver. Ingen politiske motstandere har tatt ned bloggen hans. Det hele har nemlig en mye mer uskyldig forklaring. Da nettsiden var nede møtte man nemlig dette:

This domain has expired. To renew please contact your provider.

Og gjør man en liten whois-sjekk av domenet hans, ronnyalte.net, så finner man dette:

Domenet ble altså registrert 10. mars 2013. Domener fornyes normalt for ett år om gangen, noe som betyr at det sannsynligvis ble sperret få dager etter den 10. mars i år. Den 14. mars kan vi se at det ble oppdatert, noe som mest sannsynligvis betyr at det da ble fornyet for et nytt år. Ny utløpsdato er 10. mars 2015, altså har han nå fått fingern ut og betalt regningen slik at det er blitt fornyet for et nytt år.

Hjemmesiden til Ronny Alte var altså nede fordi han ikke hadde betalt for domenet/webhotellet sitt, men han bruker det til å fremstå som et offer for knebling fra politiske motstandere.

Gudbedre så patetisk.

Relateterte bloggposter:
Flaut fra Match.com

Hammerfestingen: Ka du trur?

Avisa Hammerfestingen publiserte for noen dager siden en fin artikkel om Alternativmessa i Hammerfest skrevet av journalist Frank Lande.

Jeg ble telefonintervjuet til saken, og syntes artikkelen ble så bra at jeg fikk lyst og lov til å legge ut PDFer av artikkelen her. Anbefalt lesning!

Jeg tar meg friheten til å sitere de delene hvor jeg er intervjuet, men les for all del hele artikkelen som inneholder mange gullkorn og observasjoner fra Alternativmessen (se PDFer nederst i bloggposten).

– Hva synes du om alternativmesser?

– Det er greit at de får presentere produktene og tjenestene sine på ei messe slik som alle andre bransjer, men det er flere aktører som bryter loven i måten de presenterer produktene sine på. Ifølge norsk lov er det tillatt å love diffuse effekter som «økt energi» eller «styrker immunforsvaret», men det er ikke tillatt å komme med påstander om at produktene eller tjenestene dine kan helbrede spesifikke sykdommer. Dét er det imidlertid mange på disse messene som gjør, sier Tjomlid.

Han mener at alternativmesser først og fremst handler om butikk slik som andre handelsmesser, men at de later som om de er noe annet.

– Det er et mer empatisk uttrykk enn den kalde og pengestyrte skolemedisinen, mens det i praksis er akkurat det samme. Alternativbransjen får det til å høres ut som om kosttilskudd er produsert av en koselig gammel mann som lager det hjemme, men det er jo legemiddelindustrien som produserer kosttilskuddene også, sier Tjomlid.

– En annen ting jeg syntes var interessant da jeg gikk på alternativmessa i Lillestrøm i 2011 var at det var så mange kristne på messa. De satte opp stand for å fortelle folk at det kun er Jesus som kan helbrede mennesker. Jesus hører på en måte til på ei alternativmesse hvor påstander ikke kan dokumenteres, men det er jo litt merkelig også.

– Folk ville vært kritiske til en mobiltelefonprodusent som lover et batteri som varer i ti år, men av en eller annen grunn er de ikke så kritiske når det gjelder helse, sier forfatter Gunnar R. Tjomlid.

– Jeg synes folk skal kunne gjøre valg basert på forskning, men internett flyter over av ukritisk informasjon. Googler du «homøopati» er 90 prosent av svarene enten ren reklame eller udokumenterte påstander. Da blir det viktig å vise fram hva forskning faktisk sier om effekten til en gitt behandlingsform.

Tjomlid hevder det er nok av tragiske historier om mennesker som tar reell skade av alternativ behandling, samt kreftsyke som bruker all tid og penger på kurer som ikke har dokumentert effekt heller enn å tilbringe denne tiden sammen med familien sin.

– Isolert sett er det imidlertid ikke noe stort problem om en person får akupunkturbehandling, men samfunnsmessig er det et problem. Hvis flere og flere begynner å tro på Snåsamannen og lignende så kan vi få en situasjon hvor folk som vanligvis er kritiske til slike ting også begynner å tro og så sprer det seg en tendens i hele samfunnet hvor det ikke lenger er viktig å dokumentere påstander.

Tjomlid understreker at boka «Placebodefekten» ikke er skrevet for å kritisere alternativbevegelsen, men at den først og fremst handler om hvorfor folk tror det virker selv om det ikke gjør det.

– Hva sier du til dem som har opplevd at helsetilstanden deres blir bedre av behandling med udokumentert effekt?

– Hvis folk føler at det virker så er det fordi kroppen deres allerede har disse effektene i seg, nemlig placeboeffekten og kroppens egne naturlige smertestillende, sier Tjomlid.

– Er det noe positivt ved at folk søker til alternative behandlingsformer?

– Alternativ behandling fyller utvilsomt et behov som mange mennesker har som ikke fastlegene kan tilfredsstille. Man kan gjerne kalle det et lavterskel psykologtilbud hvor folk får anledning til å snakke om mageproblemer eller søvnløshet, problemer som kanskje bare skyldes en stressende livsstil, sier han.

– Undersøkelser viser at de som bruker alternativbehandling går mer til legen enn andre. De er altså ikke kritiske til det tradisjonelle helsevesenet, men bruker det alternative som et supplement. De er heller ikke sykere enn andre, men har derimot mer kroniske plager som ikke legen kan hjelpe dem med.

(Klikk på bildene for å åpne/laste ned PDF av den aktuelle siden.)

Relateterte bloggposter:
Placebodefekten – Kriminelt spennende!
Onsdagsgjest hos NRK Ekko – hør intervjuet her!