Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 33

Farlig miljøgift i urinen?

Det alternative nettstedet Kilden Nyheter kunne tilbake i juni 2013 informere oss om at halvparten av europeere har stoffet glyfosat i urinen. Glyfosat er det aktive virkestoffet i plantevernmiddelet Roundup som produseres av Monsanto.

Hvis man har fulgt litt med de siste årene, vet man at Monsanto er selve Satan innen de alternative miljøene. Det er derfor ikke rart at Kilden Nyheter lager en sak om dette. Og det høres jo unektelig litt skummelt ut. Et giftig stoff fra landbruket som ender opp i kroppene til mange av oss?

Oikos

Den ideelle organisasjonen Oikos, som kjemper for økologisk landbruk og mat, har også lagt ut en artikkel om denne saken. De skriver:

Glyfosat er et virkestoff som blant annet finnes i sprøytemiddelet Roundup. Virkestoffet er det mest brukte i sprøytemidler i Norge, og det som selges mest på verdensbasis. Nå viser en omfattende studie fra 18 europeiske land at en stor del av befolkningen i europeiske storbyer har glyfosat i kroppen. Det ble påvist slik gift i nesten annenhver urinprøve i studien.

Så la oss se litt på det Oikos kaller en «omfattende studie». Denne «omfattende studien» var en analyse av urinprøver fra bare 182 personer fordelt på 18 europeiske land. Allerede her skurrer det veldig. Kan man virkelig si noe om hele den europeiske befolkning ved å ta prøver av bare rundt ti personer fra hvert land? Neppe. Spesielt når det viser seg at disse rundt ti personer fra hvert land ikke er tilfeldig utvalgt, men derimot frivillige kandidater. Det er så langt fra et representativt datagrunnlag som man kan komme.

Åtti av disse 182 hadde visstnok glyfosat i urinen. Det er litt under halvparten. Med andre ord snakker vi om 4-5 personer fra hvert av de 18 ulike landene i snitt, men med litt varierende hyppighet i de ulike land:

På Malta var over 90 prosent av prøvene belastet, mens Bulgaria og Makedonia lå på bunnen med bare 10 prosent belastning. Blant briter, polakker og tyskere hadde 70 prosent av befolkningen glyfosat i kroppen. Studien er gjennomført av Medizinisches Labor Bremen i Tyskland, på oppdrag fra den tyske miljøorganisasjonen BUND og Europa-avdelingen til den internasjonale paraplyorganisasjonen Friends of the Earth.

Massiv kritikk mot studien

Denne studien, som hadde ukjente rutiner for prøvetaking, ukjent metodologi, ukjent utvalg av små testgrupper, ingen kontrollgrupper, og som kun ble «publisert» på nettsidene til en miljøorganisasjon, har fått massiv kritikk.

Her er et utvalg eksperter som har sagt noe om studien:

Prof Tom Sanders, Head of the Nutritional Sciences Research Division at Kings College London, said:

“Most samples were below the level of detection and the highest value found was less than 2 microgram (a millionth of a gram) per litre. As most people excrete about 2.5 litres a day it would indicate the maximum intake was 5 micrograms, which is unlikely to be of any significance to health because it is 300 times lower than the level which might cause concern – even in the most vulnerable groups.”

Prof Denis Murphy, Professor of Biotechnology at Glamorgan University, said:

“There is a lot of unreliable junk ‘science’ and even more uninformed speculation about glyphosate on the internet – even though it is one of the safest weed control agents we have.

“This new study is impossible to critique as we are not given a sufficiently detailed protocol or experimental design etc so it cannot be classified as a scientific report.

“The issue of GM crops is a red herring as few if any glyphosate tolerant GM crops are grown in Europe – and even if livestock had been fed GM soy, any traces of the glyphosate would have been eliminated from their systems and even if any was present it would be in their gastrointestinal tract (offal) and not in the meat of the animals.

“It should also be noted that the recognised danger level of glyphosate is less than that of table salt! In other words a far lower dose of salt is lethal to mammals compared to glyphosate. So even if we are eating glyphosate it is relatively benign and not of major concern.”

Prof Alan Boobis, Professor of Biochemical Pharmacology at Imperial College London, said:

“The press release contains a number of inaccuracies. The critical issue is the sensitivity of the analytical method. The report mentions traces of the pesticides. Given that low residues of glyphosate are permitted in food but are considered safe, it is not at all surprising that very low levels could be found in the urine of some people. It would be necessary to determine if these suggested excessive intake. But from what is presented here I don’t consider there is any cause for concern.”

Prof Chris Pollock, Aberystwyth University, said:

“It’s difficult to know where to begin with such an obviously political press release. Without access to the full methodology that would be part of a peer-reviewed paper it is not possible to comment on the sampling procedures, the experimental design, the accuracy or the biological significance of these observations. That is why peer-review has become the gold standard to permit scientists to evaluate new information appropriately. Furthermore, I don’t believe that these observations, even if correct, allow one to draw any conclusions about ways in which individuals might have been exposed to these substances.”

Dr Alison Haughton, head of the Pollination Ecology Group at Rothamsted Research, said:

“This is not good science – I cannot find where the methodology and results are published, and so it is impossible to assess the robustness of the work. If FOE and GM Freeze want their work to have scientific credibility, and provide a genuine contribution to the debate on pesticide residues, then they should submit their work for publication in a peer-reviewed journal. As it stands, this press release is completely insubstantial, it is not scientific, and cannot be taken seriously by anyone.”

Er glyfosat helseskadelig?

Oikos skriver videre i sin artikkel om saken:

Glyfosat regnes for å være helseskadelig.

Jasså? La oss se hva Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) skriver om stoffet (mine uthevinger):

Glyfosat absorberes raskt, men i liten grad fra mage/tarmkanalen. Hudopptaket er lavt. Utskillelse fra kroppen går raskt og nesten fullstendig. Glyfosatsyre og saltene har lav akutt giftighet ved svelging og hudkontakt og ved inhalasjon. Glyfosatsyre og saltene er ikke hudirriterende. Ufortynnet glyfosatsyre er alvorlig øyeirriterende, men ikke saltene. Verken glyfosatsyre eller saltene er funnet allergifremkallende. Metabolitten AMPA har lav akutt giftighet, er ikke irriterende for hud og øyne, og er ikke funnet allergifremkallende. I forsøk med gjentatt eksponering ble det sett irritasjon i mage/tarmkanalen, endringer i spyttkjertler, samt endringer som kan indikere leverskade ved relativt høye konsentrasjoner. Glyfosat og metabolitten AMPA gir ikke skader på arvematerialet. Glyfosat er heller ikke kreftfremkallende. Glyfosat og AMPA er ikke skadelig for reproduksjonen, men effekter av glyfosat på fostre forekom ved høye konsentrasjoner som også ga effekt på mødrene.

På Helsebiblioteket kan vi lese:

Glyfosat er blant de minst giftige plantevernmidlene og har en relativt lav akutt toksisitet for mennesker, men erfaringen fra publiserte kasus er noe sprikende.

Det er gjennomført flere studier for å se på den langsiktige effekt av eksponering til lave doser av glyfosat. En gjennomgang av forskningen publisert i 2011 konkluderer slik:

Our review found no evidence of a consistent pattern of positive associations indicating a causal relationship between any disease and exposure to glyphosate.

En annen slik gjennomgang av forskningen publisert i 2012 konkluderer:

Our review found no consistent pattern of positive associations indicating a causal relationship between total cancer (in adults or children) or any site-specific cancer and exposure to glyphosate.

En kritisk analyse av forskningen publisert i 2012 konkluderer som følger:

An evaluation of this database found no consistent effects of glyphosate exposure on reproductive health or the developing offspring. Furthermore, no plausible mechanisms of action for such effects were elucidated. Although toxicity was observed in studies that used glyphosate-based formulations, the data strongly suggest that such effects were due to surfactants present in the formulations and not the direct result of glyphosate exposure. To estimate potential human exposure concentrations to glyphosate as a result of working directly with the herbicide, available biomonitoring data were examined. These data demonstrated extremely low human exposures as a result of normal application practices. Furthermore, the estimated exposure concentrations in humans are >500-fold less than the oral reference dose for glyphosate of 2 mg/kg/d set by the U.S. Environmental Protection Agency (U.S. EPA 1993). In conclusion, the available literature shows no solid evidence linking glyphosate exposure to adverse developmental or reproductive effects at environmentally realistic exposure concentrations.

I 2013 ble det også publisert en gjennomgang av forskningen som konkluderte slik:

In summary, assessment of the entire body of the developmental toxicity data reviewed fails to support a potential risk for increased cardiovascular defects as a result of glyphosate exposure during pregnancy.

Glyfosat regnes for å ikke være kreftfremkallende, og akutt giftig bare i svært høye doser:

The EPA considered a «worst case» dietary risk model of an individual eating a lifetime of food derived entirely from glyphosate-sprayed fields with residues at their maximum levels. This model indicated that no adverse health effects would be expected under such conditions.

Flaut fra Oikos

Man må lure på hva Oikos egentlig driver med. De omtaler en liten ikke-publisert studie som er så lite etterprøvbar at den er umulig å vurdere resultatene fra, som en «omfattende studie», og påstår at glyfosat regnes for å være helseskadelig når det kun gjelder i doser som er helt utenkelige for vanlige forbrukere å innta med mindre de drikker en flaske Roundup. Utrolig tendensiøst.

Daglig leder i Oikos, Regine Andersen, uttaler at norske myndigheter må jobbe for å forby Roundup snarest mulig. Virkelig? Skal man jobbe for å forby det kanskje tryggeste av alle sprøyemidler? Et stoff som man ikke har klart å finne at er skadelig for mennesker på tross av mange omfattende studier?

Hun uttaler også følgende:

- Alle som ønsker det kan unngå inntak av glyfosat. Alle som ønsker det kan også sørge for at glyfosat ikke spres i naturen og skader artsmangfoldet. Det er bare å velge økologisk mat, så er man alt en del av løsningen, og ikke av problemet, sier Regine Andersen. Økologisk landbruk spiller på lag med naturen og det brukes naturligvis ikke glyfosat. På toppen av det hele får man sunn mat av god kvalitet.

Dette er klassisk villedende retorikk fra de som forkynner økologisk mat sin fortreffelighet. Det er villedende påstander, fordi ingenting tyder på at økologisk mat er sunnere eller av bedre kvalitet enn konvensjonelt dyrket mat der for eksempel Roundup brukes.

Konklusjon

Studien Kilden Nyheter og Oikos viser til er altså fullstendig upålitelig og har ingen annen nytte enn som en slags hypotesedannende pilotstudie som kan danne grunnlag for videre forskning. I tillegg er det ingenting som tyder på at glyfosat er farlig i de mikroskopiske doser som (kanskje) ble oppdaget i urinprøvene.

Det er en selvfølge at Kilden Nyheter publiserer slikt svada, fordi deres agenda er tross alt å fremheve alt som er i strid med god vitenskap som Sannheter. Men at Oikos ikke holder høyere standard, er bekymringsverdig.

Relateterte bloggposter:
Advarsel: Epler er fulle av E-stoffer og gift!
Er lettbrus farlig å drikke?
Nei, mobilstråling er fortsatt ikke farlig
Kinesisk urtemedisin er farlig!
Om miljø og perspektiver
Viser WHO-rapport at mobilstråling er farlig?
Farlig å drikke Coca Cola?

Both sides

Denne sketsjen oppsummerer vel debatten rundt min blogg ganske greit. Det siste poenget de tar opp eksemplifiserer siste ukes ramaskrik rundt mine bloggposter om seksualitet på en perfekt måte.

Ironisk nok blogget jeg om falsk balanse i journalistikken rett før dette dramaet blusset opp, og sketsjen illustrerer også dette problemet veldig bra. Mange journalister og bloggere burde ta dette til seg.

Anbefaler for øvrig følgende artikkel:

Bodø Nu: Kritikk av det vulgære føleri

Utdrag:

Forfatteren og Bloggeren Gunnar Roland Tjomlid er kanskje den som har fått føle disse mekanismene aller hardest på kroppen. Tjomlid har i flere år vært en av de viktigste kritikeren av alternativbransjen. Med sin nøkterne og kjølig stil, har han gått alternativbransjen i sømmene og avkledd aktørene én etter én. Dette har selvfølgelig falt enkelte i denne industrien svært tungt for brystet. Tjomlid sitt problem er at han for flere år siden bega seg til å problematisere sider ved norsk justispolitikk knyttet til barnepornografi i den samme nøkterne kjølige og analytiske stil. Han mente det var bortkastede ressurser å forfølge saker med barneporno uten offer, for eksempel magmategneserier eller animerte filmer.

Det må man ikke gjøre.

Skal man diskutere denne problemstillingen får man vær så god benytte seg av caps lock og ord som nakkeskudd, kastrering og lignende. Dette har hans motstandere innenfor alternativbransje skjønt, og på det aller nedrigste vis har de klart å organisere en vanvittig hatkampanje mot han. I bloggpost etter bloggpost har de hamret inn påstanden om at han er pedofil. Ikke bare han. Men hele den sekulære bevegelsen var visstnok infiltrert av «intellektuelle pedofile med forgreninger til satanisme». At han bagatelliserer overgrep mot barn. Ved hjelp av sitatfusk og løgner har de lyktes i å manipulere deler av norsk offentlighet til å kjøpe påstanden om at motivet hans er å rive ned tabuet om sex med barn. Sist sett hos bloggeren, modellen og realitystjernen Trude Helen Hole. Hole kom over en av disse bloggene og var ikke sen med å stemple han som pedofliapologet. Hun inrømmet ærlig at hun ikke hadde lest Tjomlids tekster om emnet, men støttet seg på bloggen «Garden of serendipity». En blogg som utelukkende har hatt som formål å vdereformidle usannheter om Tjomlid og hans tekster om temaet, med det mål for øyet å knekke han som menneske og stilne kritikken hans mot alternativ medisin.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Kommentarfeltene flommet over av hatske meldinger. Trusler om vold, hevnaksjoner. En kommentator mente sågar at hun håpet Tjomlids datter skulle bli utsatt for en vodtekt. Dette for å gi han en lærepenge. Til jublende likes fra lynsjemobben. Kommentarfeltet var blitt en middelalderlandsby av bønder med fakler og høygafler. Alt på grunn av det vulgære føleriet til en rosablogger som ikke engang hadde giddet å sette seg inn i hva saken gjaldt. Hun innrømmet ærlig også at det ikke var nødvendig, men at magefølelsen hennes var evig nok kildemateriale for å underbygge påstandene.

Ingen relaterte bloggposter.

Akupunkturdebatt i Klassekampen

Etter at jeg skrev min kronikk i Klassekampen med tittel «Placebokommunen», kom det tidligere i uken et slags tilsvar fra John Erling Håndstad i Akupunkturforeningen.

(Hvis det er vanskelig å lese, kan du laste ned PDF-fil av avissiden her.)

I dag trykket de mitt tilsvar til dette:

(Hvis det er vanskelig å lese, kan du laste ned PDF-fil av avissiden her.)

Jeg valgte å ikke kommentere de litt flaue forsøkene på hersketeknikker ved å vise til min bakgrunn, men jeg må si at jeg lar meg sjokkere av at en forening som dette tyr til så lave debatteknikker i den offentlige debatt. Spesielt siden det er ganske åpenbart at de mangler evner til å lese forskning kritisk. Det har jeg avkledd dem for flere ganger tidligere.

Uansett, her er teksten min:

Akupunktur virker ikke

Akupunkturforeningen viser til min omtale av metaanalysen til Vicker et al. De hevder at denne demonstrerte en signifikant forskjell på effekten av narre- og ekte akupunktur, og derfor viser at akupunktur hjelper mot kroniske smerter.

Dette er feil. Akupunkturforeningen sikter her til statistisk signifikans, men unnlater å nevne at forskjellen ikke var klinisk signifikant. Forskjellen på narre- og ekte akupunktur er altså så minimal at man ikke kan føle den. Denne forskjellen kan mer enn forklares gjennom manglende dobbeltblinding i de inkluderte studiene.

Det metaanalysen viste var at å motta behandling kan være smertelindrende, selv om det er narrebehandling. Dette er et interessant, om ikke akkurat nytt, funn, men sier oss samtidig at akupunktur faktisk ikke virker som behandlingsmetode.

Akupunkurforeningen følger i fotsporene til alternative behandlere verden over og har innsett at de ikke lenger kan vise til kliniske studier som dokumentasjon på effekt. De siste årene har solide studier og metaanalyser nemlig vist at den terapeutiske effekten er fraværende for de store, kjente alternative behandlingsmetoder. Behandlingseffekten er ikke større enn placeboeffekten. Derfor har de skiftet strategi. Budskapet er nå endret til at «placeboeffekt er godt nok!»

I «Placebodefekten» gjennomgår jeg hele historien til akupunktur, og leserne vil se at denne behandlingsformen slettes ikke er så gammel som Akupunkturforeningen hevder. At de avslutningsvis tyr til de to logiske tankefeilene hvor de appellerer til tradisjon og popularitet, viser igjen at de mangler klinisk evidens for akupunktur.

Til slutt konkluderer de på vanlig vis fra den alternative verden, at hvis kliniske studier ikke finner effekt av alternativ behandling, så må det være noe galt med vitenskapen. Det er et fiffig forsøk på å vri seg unna realitetene. Det er også en spesielt interessant konklusjon i et innlegg hvor de har brukt brorparten av spalteplassen for å argumentere for viktigheten av nettopp kliniske studier.

Akupunkturforeningen må bestemme seg for om de stoler på den vitenskapelige metode eller ikke. De kan ikke stå for to motstridende standpunkt samtidig.

Ingen relaterte bloggposter.

Plassering av skap

De siste par år har jeg blitt angrepet jevnlig for mine kontroversielle bloggposter skrevet for en del år tilbake. Bloggeren Trude Helén Hole lot seg dessverre bruke som nyttig idiot i denne hetseaksjonen, en aksjon som er grundig beskrevet og dokumentert i følgende artikler:

Humanist: I skitstormen av Torgrim Eggen
Humanist: Med Human-Etisk Forbund som skyteskive av John Færseth
FriTanke.no: Svertekampanje mot Human-Etisk Forbund og navngitte skeptikere
Tøvsugeren: HumanistPedofiliHvafornoesadu?

Misforstå meg ikke: Debatt og uenighet om ting jeg har skrevet er fullstendig legitimt og flott. Disse bloggpostene har jeg debattert i åtte år i kommentarfeltet i bloggen, og det er lærerikt og sunt. Jeg tar i mot saklig debatt med åpne armer. Problemet oppstår når budskapet i bloggpostene perverteres til at jeg forsvarer barneporno og sex med barn. Det er fundamentalt uredelig.

I Lyskilden

Bakgrunnen for aksjonen er altså at jeg over flere år har skrevet kritisk om alternativbransjen og positivt om vaksiner. Dette anser disse folkene som en stor trussel, og etter at jeg nådde ut til et større publikum gjennom mitt samarbeid med Nettavisen, eskalerte angrepene dramatisk.

Men stemmer dette? Er det virkelig slik at de angriper meg fordi jeg kritiserer alternativbransjen? Er det ikke fordi de virkelig bryr seg om temaet barneporno og seksuelle overgrep mot barn? Er det ikke fordi de virkelig, virkelig ønsker å kjempe for barna?

Nei. Det er neppe deres primære drivkraft.

Svertekampanjen hadde sitt utspring i Facebook-gruppen og miljøet rundt «I Lyskilden». I dette miljøet finner vi Halvor Raknes Johansen.

(«Stine Caspersen» er for øvrig hun som etter å ha blitt oppildnet av Dag Fallets bloggposter skrev at hun «nesten håpet» at min unge datter skulle utsettes for «rå og langvarige seksuelle overgrep av noen hun har nær» bare som en lærepenge for meg. Flott gjeng.)

(Se også her og her.)

Distribusjon av barneporno

Raknes («Meco») har flere ganger innrømmer å ha driftet en server som han distribuerte barnepornografi fra mot betaling. I 1998 ble han tatt av politiet og siktet for å ha gitt porno til mindreårige. Han forsvarer pedofile handlinger og sier at han ønsker å komme i kontakt med unge gutter:

Han hevder til og med at pedofili er et uttrykk for en «fremskreden seksuell utvikling». Her fra en tekst han har skrevet på konspirasjonsnettstedet Xiandros:

Dette innrømmer han flere steder, blant annet her. Document.no har også skrevet om dette tidligere. Det er informasjon som er offentlig kjent og som han selv er åpen med.

Dobbeltmoral

Så hvorfor trekker jeg frem dette? Jo, fordi dette vet Lyskildenmiljøet om. I en tråd inne på hans egen Facebookprofil forteller Raknes alt dette åpent, og sjefsmoderator og en av de mest sentrale personene i dette miljøet, Anita («Nita») Sweeney, har åpenbart ingen problemer med Raknes sin aktivitet:

Ikke én person fra Lyskildenmiljøet har kritisert Raknes for dette. Dag Fallet har aldri skrevet noe om Raknes sin «pro-pedofile agenda». Kjetil A Dreyer har aldri omtalt Raknes sine nettsider hvor han snakker varmt om sex med unge gutter og fremmer pedofili som en god ting. Ikke en eneste aksjon mot Halvor Raknes Johansen er startet fra dette miljøet, selv om han altså innrømmer å drive med alt de later som om de er så opptatt av å bekjempe.

Som John Færseth så treffende kommenterer, så skyldes åpenbart dette at Raknes ikke er noen trussel mot alternativbransjen og deres åndelige livssyn. Han deler Sweeneys syn på «energier» og healing, og derfor kan han gjøre som han vil.

Dobbeltmoralen er ganske grotesk. Jeg har skrevet blogginnlegg på blogginnlegg hvor jeg forsøker å nyansere aspekter rundt pedofili og barneporno, men konsekvent understreker at voksne ikke skal oppsøke sex med barn og at dette skal straffes hvis det skjer. Det samme gjelder enhver form for produksjon, distribusjon eller målrettet søken etter barneporno hvor barn er involvert i produksjonen av materialet.

Følgende står nå ettertrykkelig på alle mine bloggposter om disse tema, slik at det ikke skal være mulig å misforstå mitt syn på dette:

Når de ekstremalternative leser disse bloggpostene mine, ikler de seg likevel sin skinnhellighet og kjemper om å skrike høyest mulig for å ta avstand fra meg. De tåler ikke at noen forsøker å drøfte slike sensitive tema. Pedofilibeskyldningene mot meg fra den kanten er uttallige. Selv om vi i bunn og grunn er enige i fordømmelsen av og kampen mot overgrep og misbruk av barn.

Men når en midt i blant dem selv åpent støtter ulovlige handlinger og innrømmer å ha distribuert barneporno, så er visst det helt greit.

Jeg blir kvalm.

Trude Helén Hole bør nok spørre seg selv en gang til om hun virkelig ikke tror at hun er blitt brukt i en målrettet svertekampanje som handler om å ta en person heller enn å kjempe for en sak. Hun er nå selv blitt Facebookvenn med sentrale deler av dette miljøet hvor ingen føler for å kritisere Halvor Raknes Johansen. Hykleriet er ufattelig.

Ingen relaterte bloggposter.

Statistikk for bloggåret 2013

I perioden 01.01.2013 til 31.12.2013 skjedde dette i denne bloggen:

Antall bloggposter: 143
Antall ord blogget: 202 878
Gjennomsnittlig antall ord per bloggpost: 1 460
Antall kommentarer: 12 795


Antall likes/delinger på Facebook: 116 541
Antall kommentarer på Facebook: 34 392
Antall tweets med lenke til bloggen: 3 467


Antall sidevisninger: 2 721 979
Antall besøkende: 2 012 508

Her kan du se WordPress sin grafiske og flotte lille presentasjon som bildet øverst er hentet fra.

Tall hentet fra Google Analytics og Word Count and Social Shares.

Relateterte bloggposter:
Snåsamannen – litt statistikk
Nydelig visualisering av statistikk med Hans Rosling
SkepsISpris
Ny besøksrekord igjen
Ny besøksrekord!
NoAbuse.no – statistikk til besvær

En historie om sitatfusk og løgner – del 2

Samtidig som jeg skrev på «En historie om sitatfusk og løgner – del 1″, dukket det opp atter en bloggpost skrevet av Dag Fallet. Denne bloggposten er enda en variant av samme bloggpost han i praksis har skrevet ørten ganger nå, og den inneholder også så grove feil at den må kommenteres.

Bloggposten innledes med en tragisk historie om en ung jente som ble misbrukt i produksjon av barnepornografi og døde som resultat av dette. Dag Fallet og jeg er helt på linje med at dette er dypt tragisk. Enhver produksjon av barnepornografi, eller som Fallet og andre korrekt omtaler som dokumentasjon på overgrep mot barn, må straffes hardt. Barn skal ikke være involvert i produksjon av denne type materiale, og dessverre lider mange barn verden over under dette.

(Jeg kommer likevel til å bruke begrepet «barnepornografi» som fellesbetegnelse i bloggposten, fordi det er enklere og folk vet hva man mener.)

Men så skjærer Fallet ut i en lang tirade av grove personangrep og løgner rundt ting jeg skal ha skrevet i bloggen min. Dette gjør han på tre måter:

Han siterer meg feil.
Han siterer ordrett korrekt, men plasserer sitatet i en kontekst han selv skaper i egen blogg.
Han tillegger meg meninger jeg slettes ikke har, basert på vranglesing av løsrevne bruddstykker av noe jeg har skrevet i blogg eller kommentarfelt, ofte i en helt annen sammenheng.

Eksempel på det første avslører jeg i denne bloggposten og i denne bloggposten, hvor han altså utelater sentrale deler av sitater for å forvrenge budskapet mitt.

Videre i denne bloggposten skal vi se flere eksempler på punkt 2 og 3.

Besittelse av barneporno

Dag Fallet skriver:

Nettavisens blogg Saksynt støtter pedofiles kamp for å besitte bilder og filmer av seksuelt misbrukte barn

Som jeg viste i del 1 er dette feil. Her har han altså tatt et sitat hvor jeg peker på at det er mer nyttig å rette ressursene mot å ta de som produserer, distribuerer, eller anskaffer seg slikt materiale mot betaling, heller enn å ta de som har slike bilder i nettlesercachen fordi de har besøkt en pornoside som inneholdt bilder som i følge norsk straffelov kan defineres som barneporno. Det kan for eksempel være bilder av voksne kvinner som poserer i skoleuniformer.

Denne drøftingen av ressursbruk for å bekjempe barneporno mest mulig effektivt, forvrenger altså Fallet til å være et forsvar for folks rett til å besitte barneporno. Ekkelt gjort.

Han skriver videre:

Nettavisens blogg «Saksynt»,er høyst uenig i dette, og i bloggposten “Seksuelle overgrep mot en blyantstrek” fra 2012, kan vi lese hvor “absurd” det er at Redd Barna vil ha slutt på å kalle det barneporno og heller bruke betegnelsen ”dokumentasjon på overgrep”.

Det har han rett i, men igjen ser vi hvordan han først skaper en kontekst innledningsvis i sin egen tekst, for så å plassere påstander fra min blogg inn i denne. Selv om det jeg har drøftet er noe helt annet.

Det er ingen tvil om at materiale hvor barn voldtas ikke kan kalles porno i ordets rette forstand. Der er vi helt enige. Det jeg har drøftet i min blogg er derimot absurditeten ved at mye «barneporno» faktisk er bilder unge har tatt av seg selv, eller som er tatt uten at det har forekommet noe overgrep, for eksempel private bilder av lovlig seksuell omgang. Å kalle bilder av en 17-åring som tar bilde av seg selv naken på webcam for «dokumentasjon på overgrep», blir absurd. Denne nyanseringen visker Fallet som vanlig bort når han drar mine påstander helt ut av den drøftende kontekst jeg har i mine egne bloggposter. Stygt.

Videre:

Gunnar Tjomlid som skriver bloggen Nettavisen publiserer, har en helt annen vinkling enn folk flest på problematikken rundt bilder og filmer av seksuelt misbrukte barn. Han mener at den type materiale bør være tillatt å besitte.

Slik som bilder og filmer av 6 år gamle Thea som døde av en overdose kokain, mens hun ble voldtatt.

Nei, dette er vås. Jeg har aldri argumentert for at denne type materiale skal være lovlig for noen å besitte isolert sett. Jeg har derimot sagt at i valget mellom å rette ressursene mot de som produserer, distribuerer og kjøper barneporno, og å prøve å ta alle som også besitter barneporno, så burde man kanskje ikke forby besittelse av barneporno fordi definisjonen av barneporno er så vid at det vil skade mange uskyldige individer. Det betyr ikke at jeg synes det er greit med overgrepsmateriale, men at deler av «barnepornoen» er av en slik art at det etter mitt syn mer skadelig å forby det, enn å ikke forby det. Da frigjør man også mer ressurser til å finne og straffe de som står bak produksjon og spredning av overgrepsmateriale.

Han er også frekk nok til å atter en gang gjengi det amputerte sitatet fra min blogg som jeg omtalte i del 1. Et sitat hvor han utelater siste setning fra avsnittet, slik at meningen forvrenges.

Så konkluderer han:

Har du ikke sett pedofili aktivisme før, så så du det der.

Han bruker også begrepet «pedofil aktivisme» i tittelen på sin bloggpost. Jassåja. I en blogg hvor jeg skriver gang på gang at overgrep mot barn skal straffes, at sex med noen som ikke kan gi sitt samtykke skal straffes, at sex med barn aldri er greit, og at vi må effektivisere kampen mot produksjon og omsetning av overgrepsmateriale av barn, så trekker han ut at budskapet mitt er «pedofil aktivisme». Hvordan er det mulig?

Fører barneporno til overgrep

Fallet går så over til en ny del hvor han igjen apellerer til lesernes følelser ved å gjengi en dypt tragisk historie om en jente som ble misbrukt til produksjon av barneporno. Han sier seg så uenig i at tilgang til barneporno kan virke preventivt mot overgrep. For å dokumentere dette går han i en grov statistisk felle. Han viser til forskning som viser at en stor del av dem som forgriper seg på barn besitter overgrepsmateriale («barneporno»). Men dette forteller oss da ingenting. En stor del av de som voldtar voksne har sikkert også porno på sin PC. Betyr det at det var pornoen som fikk dem til å voldta? Selvsagt ikke. Tvert i mot viser globale statistikker en tydelig korrelasjon mellom tilgang på porno og nedgang i antall voldtekter. Dette gjelder også materiale som i dag ville bli klassifisert som barneporno, og overgrep mot barn.

Fallet mener å kunne dokumentere sitt syn, og lenker til en rapport som drøfter sammenhengen mellom barneporno og overgrep. Her hevder han at det finnes tonnevis av dokumentasjon på at jeg tar feil. Igjen gambler han vel på at ingen kommer til å sjekke denne kilden, for hvis vi faktisk leser den så finner vi blant annet informasjon som dette:

Broadly speaking, the risk that those who possess IIOC ["barneporno"] pose to children has traditionally been assessed by the criminal justice system on the basis of the quantity and level of images held. Research has shown however, that these are not the most reliable indicators of the risk that these individuals may also be contact sexual offenders.

og

A comparable volume of research addresses offender and offending characteristics. To the extent that it is helpful to draw conclusions from this disparate body of research it is clear that some contact offenders abuse children before they engage in viewing IIOC, some view IIOC to increase sexual arousal before committing a contact offence whilst others may view IIOC to fuel fantasy which may escalate to contact offending. Undoubtedly there will also be a proportion of offenders who, for a variety of reasons, will not contact offend at all. Although current research has not reached a consensus with regard to the extent of the link, largely as a result of the inherent unreliability of much of the data, each hypothesis in relation to causation has merit.

De to hypotesene som omtales er altså hypotesen om at barneporno fører til overgrep, versus at det forhindrer overgrep. Rapporten Fallet viser til sier altså at det finnes gode argumenter og forskning som støtter begge hypoteser. Fallet fremstiller det likevel i bloggen sin som om nesten all forskning peker i retning av at besittelse av barneporno fører til overgrep. Han fremmer altså en ren løgn om innholdet i kilden han lenker til. Det er ikke første gang han bruker kilder på denne måten.

Fallet fortsetter sitt sitatfusk:

Nettavisens blogg mener pedofile gjennom ytringsfriheten har en rettighet til å besitte bilder og filmer av seksuelt misbrukte barn.

Fra samme bloggpost kan vi og lese noe som går igjen i Tjomlids bloggposter. Å kunne besitte bilder av barn som er seksuelt misbrukt handler om å ivareta de pedofiles ytringsfrihet: “Bør man ha rett til å oppbevare barneporno til personlig bruk? La meg først presisere at jeg ikke selv kan forstå at noen mennesker skulle ønske dette. Likevel er det nettopp dette ytringsfrihet og rettferdighet dreier seg om, nemlig å ivareta rettighetene til de som er annerledes enn deg selv, og som har meninger og syn som ofte kan bryte med alt man selv føler er riktig.”

Hadde han sitert videre fra samme bloggpost ville hans lesere kunn se at jeg skriver:

Det bør helt klart være forbudt å produsere pornografisk materiale som involverer barn under den seksuelle lavalder [...]

og

Målet med en lov om barneporno må være å beskytte barn fra å bli misbrukt, ikke å straffe voksne mennesker for deres «perversiteter» og avvikende seksuelle preferanser. Hvis man derfor tar utgangspunkt i at seksuelt misbruk av barn reguleres av andre lover, det ikke finnes noen sammenheng mellom det å kikke på barneporno og det å forgripe seg på mindreårige, produksjonen av materialet ikke skader barnet eller det ikke er barn involvert i det hele tatt (tegninger, datagrafikk, voksne kvinner fremstilt som «barn» osv), hvorfor er da besittelse av såkalt barneporno ulovlig?

Sett det opp mot Fallets fiktive kontekst hvor han maler emosjonelt med tragiske historier om barn som misbrukes, og hevder at «Tjomlid synes dette er helt greit». Det er så grovt og uredelig og stygt at det nesten ikke finnes ord.

I bloggposten han siterer selektivt fra fremkommer det krystallklart at jeg mener «barneporno» er forferdelig når barn misbrukes i produksjonen av dette, men jeg påpeker også at det er grusomt at enkelte får sine liv ruinerte fordi de besitter materiale som de færreste av oss ville hevet et øyenbryn over eller hvor ingen barn har vært involvert i produksjonen. Det er denne nyansering Fallet ikke nevner med et ord. Enten fordi han ikke forstår det, eller fordi han ikke vil at leserne hans skal få greie på det.

COPINE

Så går Fallet over til min drøfting av det reelle antall barn som misbrukes i produksjon av «barneporno». Her skriver han:

Tjomlid bruker tall fra COPINE prosjektet for å underbygge påstanden om hvor forsvinnende lite bilder og filmer av seksuelt misbrukte barn som finnes,og han skriver i bloggposten “Tanker om barneporno.” følgende: (uthevinger gjort av Tjomlid)

Han siterer så et langt stykke tekst fra en av mine bloggposter, men igjen lar han være å ta med det som kommer like etterpå. Der skriver jeg:

For ethvert menneske som blir offer for tvang av seksuell eller annen alvorlig art, så er dette selvsagt en tragedie. For de barn som har blitt traumatisert av voksnes kyniske overgrep, så er det verdt å felle en tåre. Og overgriperne skal straffes for sin ugjerning.

Men vent litt. Litt lenger opp i bloggposten sin har Fallet også sitert teksten jeg skriver like etter dette. Med andre ord har han atter en gang tatt med teksten før og etter den delen av bloggteksten hvor jeg understreker hva jeg mener om barneporno og hvor tragisk det er at barn misbrukes til å lage slikt materiale. Næmmen så hendig da, Dag.

I følge EU-prosjektet COPINE sin studie trakk jeg frem dette:

Jo, at det finnes ca 300-350 barn som er blitt seksuelt misbrukt i forbindelse med barneporno i løpet av de siste 15 år.

Dette var bildet COPINE-forskerne fant ved å studere noen titalls Usenet-grupper over tid (noen år tilbake). De fant i snitt to nye barn i slikt materiale hver måned. Fallet skriver følgende om min påstand:

Dette er er en ren forfalskning av hva han har lest.

Hvorfor? Jo, fordi han mener at tallet skal være 400 barn, ikke 300-350 som jeg skrev. Så Fallet bekrefter altså i bunn og grunn min påstand. Han understreker at jeg hadde rett selv om han prøver å si til leserne at jeg tok feil.

Og min påstand handlet ikke om å finne det absolutte tall på misbrukte barn. Det finner man selvsagt ikke ved å overvåke en begrenset del av der slikt materiale distribueres. Poenget mitt var å vise at tallet er vesentlig mindre enn det mange tror ved å følge med i tabloidene. Dette skriver jeg også i min gamle bloggpost fra 2007:

I sistnevnte referes det mye til COPINE-prosjektet, som bl.a. studerer barnepornografi. Her har de prøvd å lage statistikk på hvor mye barnepornografi som eksisterer. De har fulgt med på Usenet og i andre forum hvor barnepornografi distribueres, og sitter i dag på en lovlig database over barnepornografi. Mens tablidene, Kripos, Redd Barna og norske myndigheter går ut med skremselspropaganda som får den jevne nordmann til å tro at nettet flommer over av barneporno og at titusener av barn misbrukes hvert år, så er heldigvis sannheten en helt annen.

Dette siterer Fallet meg selvsagt heller ikke på. Poenget mitt er å vise at det heldigvis ikke står så ille til som man kan la seg forlede til å tro. Poenget er ikke at dette ikke er noe problem i seg selv. Hvert misbrukte barn er en tragedie i seg selv.

Det Fallet derimot har rett i er at jeg nok burde uttrykt meg mer varsomt og understreket at dette nok er et konservativt anslag. Jeg burde påpekt at det sikkert er mørketall, men at vi ikke kan vite hvor store disse er. Nettopp fordi folk som Fallet tråler mine 6-7 år gamle bloggposter for å finne slike litt for bombastiske uttalelser i tekstene mine, har jeg måtte legge inn den røde disclaimeren i toppen av disse bloggpostene. I dag ville jeg nok uttrykt meg mer forsiktig og med større forbehold. Jeg vil også anta at tallet på misbrukte barn dessverre er høyere nå 10-15 år etter at disse dataene ble innhentet av COPINE.

Vranglesing

Fallet reagerer også på mitt ordvalg i en annen del av bloggposten hvor jeg forsøker å nyansere mellom to helt ulike typer «barneporno». Fallet skriver:

Dette er en bloggpost som kom 3 år senere enn den første jeg viser til hvor han nevner COPINE, og her benytter han i tillegg et vulgært språk om «en fem år gammel jente som knulles av en voksen mann». Det er hva andre foretrekker å kalle voldtekt, seksuelt overgrep eller mishandling av barn.

Selvsagt har han rett i det. Det er uten tvil voldtekt og noe av det mest alvorlige overgrep man kan tenke seg. Men så velger også Fallet å lese dette med vrangvilje, fordi det er ganske klart at poenget mitt er å vise forskjellen på nettopp den brutalitet det er å «knulle et lite barn», noe som altså impliserer vaginal/anal penetrering av et ikke kjønnsmodent og ikke ferdig utviklet barn, og på modellbilder av «russiske preteens».

Jeg forsøker altså å påpeke hvor grovt det er med den type barneporno som involverer samleie med unge barn, men Fallet snur 180 grader på det og fremstiller det som om min bruk av ordet «knuller» impliserer at jeg synes det er helt greit sex. Herregud. Vi snakker om små barn her.

Nyanseringer igjen

Fallet går deretter over til å kritisere meg for å ville nyansere ulike typer «barneporno». Han viser da til en skala som brukes for å klassifisere alvorligheten i slikt materiale, og synes det er ille at jeg ikke synes at alt er like ille. På denne skalaen er klasse 1 definert som:

Mens klasse 10 er:

Jeg synes faktisk det er hensiktsmessig å skille mellom de to typer bilder. Ja, bilder i klasse 1 kan også «nytes» av pedofile, men så lenge ingen har tatt skade i «produksjonen» av materialet, skal vi heller ikke straffe noen for besittelse av det.

Her skiller Fallet og jeg oss tydelig fra hverandre, fordi Fallet ønsker et tankepoliti. Han vil ha det slik at man skal kunne straffe noen for sine lyster. For at de har «umoralske følelser». Jeg mener at vi i et fritt samfunn må tåle at noen har lyster og tanker vi ikke liker. Det er først når noen tar direkte skade av vi skal straffe noen. Altså hvis produksjon av bilder og video involverer seksualisering av mindreårige, eller hvis en voksen forgriper seg på et barn. Vi kan ikke straffe noen for å tenne på bildene i barneseksjonen av H&M-katalogen, selv om vi synes de er «syke i hodet» som gjør det.

Fallet må gjerne mislike meg for å ville forsvare folks rett til å ha mørke fantasier, men det vil jeg kjempe for med alt jeg har og eier.

For ordens skyld så opererer for eksempel justisdepartementet i Canada også med de samme tall som jeg gjør, basert på COPINE-forskningen. De skriver på sine nettsider:

Estimate 300 – 350 children included in new/recent category subjected to serious sexual assaults – about 202 boys and 130 girls (individual identities not always clear)

Vi finner også de samme tallene gjengitt i pensummaterialet for et studie om barnepornografi fra et amerikansk universitet.

Kanskje Fallet mener at også disse driver med «pedofil aktivisme»?

Rind-studien

Fallet angriper så Rind-studien atter en gang, men dette har jeg tilbakevist i min tidligere bloggpost om Fallets (og andres) sitatfusk og forvrengninger av bloggpostene mine. Les gjerne den for en grundig drøfting.

Noe av det mest interessante er likevel at Fallet trekker frem en artikkel fra Tidsskrift for Den norske legeforening som han siterer en setning fra. Han siterer derimot ikke følgende fra samme artikkel:

Dette betyr ikke at seksuelt misbruk er synonymt med senskader. Graden av misbruk, varighet, om det skjedde i eller utenfor familien, om det var fremmed eller kjent person og familiens funksjonsevne er faktorer som er med på å bestemme hvilke senvirkninger seksuelt misbruk gir.

Som er nettopp det budskapet jeg fremmer i bloggen min. Ikke at sex med barn er greit. Ikke at det er ufarlig. Ikke at ingen tar skade av det. Men at skaden avhenger av kontekst, og at vi nå se hver sak individuelt. Dette tok jeg også opp i min bloggpost om voldtekt og seksuelt misbruk av barn.

Han nevner heller ikke en annen artikkel i Tidsskriftet som også omtaler Rind-studien og hvor artikkelforfatteren skriver:

Andre familiebelastninger enn seksuelle overgrep kan ofte bedre forklare vanskene i voksen alder. Ved gjennomgang av 59 studier basert på amerikanske collegeutvalg fant Rind og medarbeidere at studenter som rapporterte om seksuelle overgrep var noe mindre sosialt tilpasset enn kontrollpersoner. Men denne dårligere tilpasningen kunne ikke uten videre tilskrives seksuelle overgrep. [...] Analysen beviser ikke at seksuelle overgrep ikke kan føre til senskader, men observasjonene støtter ikke påstanden om at seksuelle overgrep vanligvis forårsaker senskader, eller at disse ofte er av alvorlig natur. Studien har feilkilder, som upålitelige data og målefeil, for små enkeltstudier og skjeve utvalg, men det rokker neppe ved hovedkonklusjonene. Personlig sårbarhet og familiebelastninger av ikke-seksuell art er trolig langt mer sannsynlige forklaringer på psykiske problemer i voksen alder enn seksuelle overgrep i barndom og ungdom.

Rind-studien er mye omdiskutert, men de generelle konklusjoner er også bekreftet i senere reanalyser av dataene. Problemet med studien er ikke så mye konklusjonene, men at også denne studiens resultater så ofte forvrenges på samme måte som innholdet i bloggen min blir. Rind-studien skiller tydelig mellom ulike typer overgrep, og er helt tydelige på at deres resultater ikke er noe forsvar for sex mellom barn og voksne og at den heller ikke må brukes slik. Dette overser Fallet – på samme måte som han overser mine tydelige forbehold i min blogg.

Fallet og jeg er ikke uenige i synet på at voksne ikke skal ha sex med barn. Han bare liker å fremstille det slik ved å forvrenge mine ord for å fremstå som moralsk høyverdig. Det er rørende når det kommer fra en vaksinemotstander som synes at barn heller skal få risikere å bli syke og dø av sykdommer det er lett å forhindre med en enkel vaksine.

Kildebruk

Fallets neste poeng er å hevde at jeg lenker til studier som brukes av «pro-pedofile» organisasjoner. Han sier jeg også viser til bøker som disse omfavner. Ja, jeg har vist til to bøker (denne og denne). Begge bøker som er skrevet av anerkjente psykologer og som er fullstendig mainstream. Det at noen aktivister velger å forvrenge budskapet i disse bøkene til å tale sin sak, akkurat slik Fallet selv gjør, kan ikke jeg ta ansvaret for.

Det er også igjen interessant å se Fallets dobbeltmoral her. Han kritiserer meg for å lenke til studier omtalt på nettsidene til tvilsomme organisasjoner, noe han kanskje har rett i. Jeg burde nok ha sjekket agendaen til disse nettstedene før jeg lenket til dem – selv om jeg kun har lenket til studier gjengitt der, ikke til tekster som forsvarer sex med barn. (Atter en grunn til at jeg har plassert den røde disclaimeren på disse bloggpostene.) Men Fallet bruker selv hyppig nettsteder som er antisemittiske, homofiendtlige og fulle av syke konspirasjonsteorier når han skal lenke til kilder som støtter opp under sitt antivaksinesyn. Men da vil ikke han ta ansvar for all den andre dritten som skrives på disse nettstedene. Det er det visst bare jeg som må.

Ungdom

Så føles Fallet at han skal slenge trumfkortet sitt på bordet under tittelen:

Gunnar Tjomlids aktivisme sprer seg i ungdomsmiljøer på nett

For å bevise dette viser han til to eksempler. Det ene er en for meg helt ukjent person med kallenavnet Warz som har skrevet over 2000 innlegg på diskusjon.no. Jeg har kikket på noen av innleggene hans (eller hennes), og er fundamentalt uenig i mye av det denne personen står for.

Fallet hevder at Warz bare er 18 år. Hvor han har det fra aner jeg ikke, for jeg har googlet for å forsøke å finne noe sted Warz skriver dette, men uten hell. Og Fallet oppgir selvsagt ingen kilde. Men Warz sin brukerkonto ble opprettet i 2007, og jeg tviler på at Warz bare var 12 år gammel da han begynte å skrive på diskusjon.no. Ut fra det lille jeg har lest av Warz sine kommentarer, er han nok eldre enn 18 år. Men selv om han ikke er det, så er han uansett allerede myndig og kan neppe anses som en ungdom lengre.

Fallets kritikk av meg er altså at en ukjent voksen person har lest bloggen min og gjengitt noen av mine argumenter inne på Norges sikkert største diskusjonsforum, hvor det er brukere i alle aldre. Huff, jeg burde virkelig skamme meg.

Hans andre eksempel har han brukt i mange bloggposter tidligere, men han er visst så slående fornøyd at han jammen meg trekker det frem atter en gang. Det triste er at han på tross av denne gjenbruk aldri har tatt seg bryet til å sjekke om han faktisk har rett. Han viser til at jeg en gang har anbefalt en blogg ved navn «Nakenkultur» til en jente som ville skrive om pedofili. Dette innleder han ved å skrive:

Tjomlid fortsetter aktivismen uavbrutt

Eh, fordi jeg én gang i løpet av mine 7 år som blogger har anbefalt en ekstern blogg som bakgrunnsmateriale til en student som ville skrive om pedofili? Ja, der har du uavbrutt aktivisme, gitt! Det sier ganske mye om Fallets etterhvert sykelige engasjement for mine gamle bloggposter, og hans tilhørende forvrengte syn på mitt interesseområde.

Han fremstiller hele tiden dette som en «jente», underforstått at hun er svært ung, men jenta, som jeg kjenner, er født i 1991. Kommentaren min ble skrevet i 2010. You do the math.

Fallets bevis for at jeg infiltrerer ungdomsmiljøer med min «pedofile aktivisme» er altså at:

1) En voksen mann har lest bloggen min og har omtalt den andre steder.

2) En voksen kvinne fikk en gang et tips av meg om å lese en annen blogg (ikke min).

Dette er imponerende håndtverk, Fallet.

Mer tull om kildebruk

Siste del av Fallets lange bloggpost handler om ting skrevet i andre blogger og fora, ikke ting jeg selv har skrevet eller ytret. Derfor føler jeg ingen trang til å kommentere det her.

Han hevder også at jeg skal ha brukt en «Edward Brongesma» som dokumentasjon i min blogg, en mann jeg aldri har hørt om og aldri har lenket til i mine bloggposter. Det han derimot har funnet ut er at en kilde jeg brukte i en kommentar i bloggen min for 3 år siden visstnok også hadde sitert noe fra denne Brongesma. Men for Fallet er det identisk med at jeg bruker Brongesma som dokumentasjon i bloggen min hele tiden. Fallet liker jammen meg å dikte opp sin egen virkelighet.

Fallet er desperat etter å finne noe å ta meg på, så han lirer også av seg:

Artikkelen som Tjomlid anbefaler er forøvrig utsmykket med pornobilder av kvinner og menn, noe han tydligvis synes er helt greit å anbefale unge jenter som vil lære om pedofili.

Ja, jeg anbefalte en nudistblogg til en voksen kvinne. Dette forvrenger Fallet til å være at jeg har anbefalt en ung jente en blogg med porno. Herrejemini.

Nettavisen

Fallets er blitt veldig opptatt av å knytte meg til Nettavisen, og avslutter sin bloggpost med å oppgi mailadressen til Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum. Han håper åpenbart på at Nettavisen skal føle for å ta avstand fra meg og bloggen min. Heldigvis er Stavrum en oppegående fyr. Fallets kampanje for å få folk til å maile Nettavisen med info om hva slags grusom person jeg er, som har pågått en stund, har lykkes svært dårlig, fordi intelligente mennesker gjennomskuer Fallets vrøvl.

Det er tragisk at jeg skal måtte bruke dyrebar tid på å tilbakevise et tonn med løgner og sitatfusk fra en vaksinemotstander som driver en organisert aksjon for å sverte mitt navn, men sånn er det beklageligvis blitt. Jeg håper at de som har lest de tre bloggpostene om dette temaet nå skjønner at Fallet ikke er til å stole på.

Mer lesestoff:

Saksynt: En historie om sitatfusk og løgner – del 1
Humanist: I skitstormen av Torgrim Eggen
Tøvsugeren: HumanistPedofiliHvafornoesadu?
Smaken av tull

Relateterte bloggposter:
En historie om sitatfusk og løgner – del 1
Løgner i alternativland
Sitatfusk fra Helge Torvund
Tok nakenbilder av seg selv – siktet for barneporno
Barneporno og overgrep
Grov barneporno?
Tanker om barneporno

En historie om sitatfusk og løgner – del 1

Tore B. Krudtaa liker meg ikke. Han begynte å mislike meg da jeg skrev bloggposter hvor jeg viste til at aspartam er trygt som tilsetningsstoff i mat – noe som er fullstendig korrekt. Siden den gang har han fylt kommentarfelt etter kommentarfelt med dritt om meg, uansett hva som diskuteres.

For en tid tilbake oppdaget han at frisøren fra Cambridge, Dag Fallet, har produsert en rekke bloggposter hvor han hevder å gå grundig til verks for å avsløre min påståtte «pro-pedofile» agenda i bloggen min. Det er ikke så rart at Krudtaa og Fallet har funnet hverandre, fordi begge lever på en rosa sky konstruert av villfarelser som springer ut av dårlige kildekritikk og sitatfusk.

Krudtaa har en blogg han har oppkalt etter sitt store hatobjekt, Monsanto, og der skriver han hovedsakelig om hvor farlig og forferdelig det er med genmodifisert mat. Igjen en påstand fullstendig løsrevet fra det vitenskapelig forskning viser. Men når han finner noen andre å hate, så vier han gjerne en bloggpost til dette. Både Øivind Bergh og John Færseth har fått gjennomgå i hans nye bloggserie som han kaller «På tiltalebenken».

For å sette ting i perspektiv så er Krudtaas to fanesaker Wakefields sin MMR-vaksine/autisme-studie (som senere ble trukket tilbake) og den såkalte Seralini-studien om GMO/kreft (som senere ble trukket tilbake). De to sakene han roper høyest om er altså basert på så dårlig vitenskapelig forskning at studiene er blitt universelt slaktet, og senere trukket tilbake fordi de ikke anses som verdige publisering. Det sier vel en hel del om Krudtaas vitenskapelige troverdighet.

Nå har han altså begynt å republisere Fallet sine bloggposter, etter i flere uker å ha delt hans bloggposter om meg i sosiale medier og kommentarfelt rundtomkring på nettet. Her er han i godt selskap. De eneste andre som vil ta i disse artiklene er Fri Presse og Kilden Nyheter. To nettsteder som kun sprer antivitenskapelige artikler om vaksinemotstand og konspirasjonsteorier, som raser mot effektiv skolemedisin og promoterer alternativ ineffektiv behandling. Det er dette alle disse skribentene har til felles. De hater vitenskap og elsker pseudovitenskap. Og ettersom jeg er pro-vitenskap, misliker de også meg. Veldig. Så mye at de knapt har tid til annet.

En av de som i dag har tatt Krudtaa på ordet og spredd en av hans bloggposter, er Wenche Tømmervik:

Hun synes selv at hun her gjør en viktig jobb, men har beklageligvis svelget rått det tullet Fallet og Krudtaa skriver, heller enn å sjekke fakta. Tømmervik har altså gått i samme felle som Krudtaa og ikke sjekket kildene, men bare stolt på at vaksinemotstanderfrisøren har rett. Sannheten er selvsagt underordnet når de kan hate noen sammen og late som om de kjemper for en viktig sak. Da kan de føle seg sammensveiset og spesiell i noen timer, og å la en kildesjekk ødelegge det, ville være trist.

For moro skyld skal jeg pirke litt i dette bare for å vise hvor farlig det er å stole på noe som helst av det disse folkene skriver.

Tjomlid og HEF

I den aktuelle bloggposten som Fallet har skrevet, Krudtaa har republisert i sin blogg, og Tømmervik har delt på sin Facebookside, dukker det opp flere poenger relatert til min blogg. La meg se på disse i rekkefølge. Det første som dukker opp en en slags presentasjon av meg og min relasjon til Human-Etisk Forbund (HEF):

Tjomlid jobber til daglig med datamaskiner, og han er i tillegg en av Human Etisk Forbunds mest profilerte personer, med sin blogg som de med jevne mellomrom sprer. Han er og foredragsholder for deres konfirmanter, skribent for HEF sin nettavis Fri Tanke som igjen har RSS-feed fra hans blogg. Tjomlid er i disse dager ute med boken Placebodefekten, utgitt på Humanist Forlag som er heleid av HEF. Bloggen til Tjomlid blir utgitt av Nettavisen.

La meg korrigere:

«Tjomlid jobber til daglig med datamaskiner»: De fleste i dag jobber vel til daglig med datamaskiner, men det han nok mener er at jeg jobber innen fagfeltet IT. Det er korrekt. Jeg antar at dette trekkes frem fordi Fallet mener at en som jobber med data til daglig neppe kan ha greie på andre temaer enn IT. Vel, la meg bare minne leserne på at Fallet selv er frisør. Selvskudd. Det at jeg også blir spurt om å holde foredrag for medisinstudenter, medisinske forskere, Den norske legeforening, Folkehelseinstituttet, Norsk Tannvern, LHL, Røde Kors Ungdom og Sex og Samfunn, tilsier vel også at jeg vet et og annet om de temaene jeg har viet plass til i bloggen.
«og han er i tillegg en av Human Etisk Forbunds mest profilerte personer, med sin blogg som de med jevne mellomrom sprer»: Her antyder man at jeg representerer HEF på noe vis. Ja, jeg har registrert at mine bloggposter ofte deles på Facebooksiden til HEF-aksjonen «Ingen Liker Å Bli Lurt» (ILÅBL), men det er fordi jeg skriver om temaer som er direkte relevant for aksjonen – noe jeg også gjorde i mange år før aksjonen startet. Jeg har aldri skrevet noe for ILÅBL og jeg er ikke ansatt i eller betalt av HEF. Jeg er et betalende HEF-medlem på lik linje med over 80 000 andre nordmenn, men utover det har jeg ikke noen rolle i HEF sin virksomhet.
«Han er og foredragsholder for deres konfirmanter»: Jeg har holdt foredrag for HEF-konfirmanter to ganger. En gang den 12. februar 2011, og en gang den 4. februar 2012. Det er en sentral strategi fra Fallet å få det til å høres ut som at jeg er tett knyttet til HEF sin virksomhet, og jobber aktivt for dem, men dette er feil.
«skribent for HEF sin nettavis Fri Tanke»: Fallet liker å skrive alt som om det er i nåtid, men dette er villedende. Jeg leverte en håndfull artikler til Fri Tanke som freelancer tilbake i 2010 og 2011. Men det er altså snart 3 år siden jeg skrev noe for dem, og jeg har aldri vært fast engasjert for Fri Tanke.
«som igjen har RSS-feed fra hans blogg»: Dette er endelig en fullstendig korrekt påstand.
«Tjomlid er i disse dager ute med boken Placebodefekten, utgitt på Humanist Forlag som er heleid av HEF.»: Korrekt, om enn ganske så irrelevant.
«Bloggen til Tjomlid blir utgitt av Nettavisen.»: Utgitt av Nettavisen, er feil. Bloggen min er min egen. Alt innhold eies av meg. Alt innhold produseres av meg. Jeg eier den fullt og helt. Jeg styrer all publisering i bloggen selv, og har selv redaktøransvar for innholdet. Jeg har derimot et annonsesamarbeid med Nettavisen, og de kan fritt fronte mine bloggposter i sin nettavis når de måtte føle for det (og tar i disse tilfeller også et delt redaktøransvar). Det er noe ganske annet enn at Nettavisen «utgir» min blogg.

Så hvorfor trekker jeg frem alle disse punktene? Jo, fordi det viser hvordan Fallet ikke gjør kildekritikk når han skriver. Eller at han skriver mot bedre vitende. Målet er å fremstille det som om HEF og jeg har et tett samarbeid, men et slikt samarbeid er ikke-eksisterende. De har ingenting med hva jeg skriver å gjøre. Alt dette kunne Fallet ha funnet ut om han gjorde hjemmeleksen sin, men han er ikke så opptatt av sannheten, så han konstruerer heller den virkelighet som passer hans budskap.

Den røde disclaimer

Fallet fortsetter:

Ja, jeg har lagt ut en slik «disclaimer» på mange av bloggpostene om seksualitet. Hvorfor? Er det «ansvarsfraskrivelse», slik Fallet hevder? Nei. Hvorfor jeg har gjort det fremkommer tydelig i den røde boksen. Fallet er ironisk nok en av hovedårsakene til at jeg har måttet legge ut en slik disclaimer, fordi ettersom han og enkelte andre kontinuerlig feilsiterer meg og tar ting ut av kontekst, kan jeg ikke gjøre større endringer i bloggposter, selv om jeg ikke skulle stå helt inne for dem i dag. Da ville de kunne påstå hva som helst om meg uten at noen kan sjekke fakta. Det skal jeg vise et konkret eksempel på litt senere i denne bloggposten.

Bloggen min har over 1500 bloggposter og jeg har skrevet i den i over 7 år. Det er neppe vanskelig å finne setninger og formuleringer som enten er uheldige, er direkte feil, eller er subjektive meninger jeg ikke nødvendigvis står inne for i dag. Men jeg kan ikke gå gjennom alle disse bloggpostene og korrigere/endre alt. Jeg har faktisk aldri, i motsetning til hva Fallet hevder i andre bloggposter, noensinne fjernet eller endret tekst i gamle bloggposter uten å i så fall tydeliggjøre at det har skjedd en korrigering. Jeg korrigerer alltid meg selv om noen peker ut rene faktafeil, men å endre på gamle «meninger» blir tullete. Tekstene må leses i sin korrekte historiske kontekst, og nyere bloggposter overkjører gamle.

Fallet stanser heller ikke der. Han har nilest tusenvis av kommentarer i gamle bloggposter, og plukker løsrevne bruddstykker fra slike, tatt ut av kontekst og skrevet for mange år siden, for å bevise hva han mener at jeg mener. Hvis man har over 1500 bloggposter og noen tusen kommentarer å ta fra, så er det ikke så vanskelig å konstruere et bilde av akkurat det man vil ved å plukke litt her og der og så tolke fritt.

Det kunne vært tilgivelig om det ikke var for følgende: Jeg har klargjort disse sitatfuskene og feilaktige fremstillingene tidligere, noe Fallet har lest, men likevel fortsetter han å påstå det samme som før. Han er altså ikke interessert i å høre hva jeg faktisk mener. Han vil fortelle andre hva han mener at jeg mener, og så skal jeg kritiseres for hans forskrudde tolkninger av et bruddstykke fra noe jeg har skrevet for 5 år siden. Det kalles stråmannsargumentasjon. Fallet konstruerer et stråmannsargument som deretter lett kan raseres slik at det ser ut som om han har et poeng. Det er fundamentalt uredelig, og viser at mannen har en sverte-agenda, ikke noen reell interesse for temaet han later som om han kritiserer meg for.

En redelig debattant lytter til den han argumenterer mot. Fallet gjør ikke det. Han vil definere mine meninger slik det passer ham.

Om tegnet barneporno, ytringsfrihet og tankepoliti

Fallet fortsetter i sin bloggpost å kritisere meg for å innta et prinsipielt standpunkt om at tegnet barneporno ikke bør være ulovlig:

Her har han altså ikke noe å kritisere. Han har ingen motargumenter. Han vil bare trekke det frem i håp om at noen skal synes det er motbydelig. Og det lykkes han i noen tilfeller med. Ikke alle evner å forholde seg rasjonelle i møtet med et kontroversielt og emosjonelt ladet tema. Jeg gjør derimot det, og problemet for Fallet er at jeg har rett.

Det kan jeg si fordi dette har vært prøvd rettslig. Fallet henviser til min bloggpost «Seksuelle overgrep mot en blyantstrek» hvor jeg problematiserte det at en svensk oversetter av japanske tegneserier, såkalt manga, var dømt for besittelse av barneporno fordi noen av tegningene viste seksuelle handlinger med figurer som ligner barn. (Les for all del hele bloggposten, fordi den er viktig og opplysende, og setter det meste av Fallets kritikk i perspektiv.)

Få uker etter at jeg skrev bloggposten dømte svensk høyesterett i oversetterens favør, og konkluderte med at han ikke kunne dømmes for besittelse av barneporno når dette omhandlet tegninger. Legg merke til at Dag Fallet aldri nevner dette. Han vil ha det til å se ut som om jeg er helt på bærtur i mine meninger, men nevner altså ikke at svensk høyesterett var helt enig med meg.

Det store sitatfusket – igjen

Men så kommer Fallets kanskje største overtramp, og beviset på at Krudtaa og Tømmervik og andre burde gå en runde med seg selv og vurdere om de virkelig ønsker å bidra til å spre hans løgner. Ta en kikk på dette:

Legg merke til de første to avsnittene han har sitert fra bloggen min. De er hentet fra bloggposten min «Når lovverket rammer feil», som Fallet naturlig nok ikke lenker direkte til der sitatene nevnes. Det er neppe tilfeldig, for hvis han hadde gjort det kunne folk mye enklere avslørt hans sitatfusk.

Her er de to avsnittene slik de står i bloggen min:

Forby produksjon av barneporno *. Forby salg og distribusjon av barneporno. Begge disse forbudene bidrar til å begrense produksjon og spredning av barneporno, og gir dermed en beskyttelse av ofre og potensielle ofre. Men ikke forby personlig bruk av barneporno. Det skaper bare lidelser og hjelper absolutt ingen. Tvert i mot bidrar det nesten garantert til at det blir vanskeligere å spore opp bakmenn og ta de som faktisk skader barna.

Når lovverket gjør mer skade enn godt, men opprettholdes kun fordi vi ønsker å vise en kollektiv fordømmelse av konseptet barneporno, så blir resultatet meningsløs overvåking, tankekontroll og en statsautorisert moralsk fundamentert hevnaksjon mot enkeltindivid som ikke har gjort skade på noe eller noen. Det er en barbarisk og ineffektiv krigføring mot vanlige borgere som vi snart må innse er tullete og farlig.

Ser du forskjellen på Fallets sitat og det som står i bloggposten min? Legg merke til setningen jeg i sitatet har uthevet. Denne er fullstendig utelatt av Fallet. Uten at han har satt inn noe [...] for å tydeliggjøre overfor leseren at tekst er utelatt. Det er grovt sitatfusk, og utelatelsen av denne setningen forvrenger budskapet i sitatet fullstendig. Det snur betydningen fra å handle om å pragmatisk tenking rundt det å finne ut hvordan vi kan beskytte barn mot overgrep, til å tilsynelatende handle om at folk burde ha lov til å besitte barneporno – som om dette var fullstendig uproblematisk.

Tittelen på Fallets bloggpost er: «Bør barneporno være tillatt for privat bruk? Noen mener ja.. Hvem?» I bloggposten han angriper peker jeg på en konkret sak hvor en norsk mann ble dømt for å ha noen barnepornografiske bilder i sin nettleser-cache. Fem ganger hadde han kikket på en nettside hvor det også var barneporno, men uten at han lastet ned dette. Dette ble han fengslet for.

Spørsmålet mitt var altså om dette er noe politiet skal bruke ressurser på. Er det verdt å risikere å ødelegge livet til disse menneskene som er tatt for å ha kikket på noen barnepornografiske bilder? Eller bør man heller sette inn ressursene på å stanse de som produserer slikt overgrepsmateriale, de som kjøper det og dermed beviselig har et ønske om å anskaffe seg dette, og de som bevisst distribuerer slikt materiale? Dette er igjen en sånn type pragmatisk problematisering som Fallet og Krudtaa og venner ikke ser ut til å være i stand til å forholde seg til. De ser bare ordet «barneporno» og tenker «Drep! Drep!» Det er veldig, veldig uheldig, og bidrar til å svekke kampen mot barneporno fordi man er mer opptatt av å leke moralpoliti og drive symbolpolitikk, enn å målrette ressursene der de har størst effekt.

Kanskje tar jeg fullstendig feil. Kanskje er mitt forslag og mine tanker alvorlig skivebom. Men det sentrale i mine bloggposter er at jeg ikke argumenterer for barneporno. Jeg forsøker bare å lufte et radikalt forslag i kampen mot barneporno, med et mål om å skade færrest mulig i denne kampen. Når folk som Fallet vil kneble denne type konstruktiv debatt ved å gå til grove personangrep og løgner, gjør de ingenting for å beskytte barna – tvert i mot. Han vil ikke diskutere saken. Har har ikke et eneste konstruktivt innspill i det debatten faktisk gjelder. Han vil kun diskutere personen bak meningene.

Barneporno vs barneporno

Fallet reagerer også på at jeg nyanserer definisjonen av barneporno, og skiller mellom bilder som viser overgrep mot småbarn, og voksenporno hvor 20 år gamle skuespillere kler seg ut som tenåringer eller webcambilder jenter tar av seg selv og legger ut på Nakenprat.com eller Deiligst.no. Mitt syn på dette er ikke spesielt kontroversielt hos folk som jobber med å bekjempe barneporno til daglig. Den mest kjente organisasjonen som overvåker og jobber for å stenge ned nettsider med barneporno, britiske Internet Foundation Watch (IWF), har sagt det samme som meg:

The head of the Internet Watch Foundation (IWF) has reiterated the organisation’s focus on the most serious images of child abuse, implying a recalibration of its efforts to police borderline material.

When El Reg spoke with Peter Robbins, Chief Executive of the IWF last month, he was at pains to re-assure us that the the IWF was not into the numbers game – blocking any and everything where there was the slightest hint of impropriety.

Rather, the main focus was on the worst excesses: identifying instances of real child abuse and, where possible, liaising with official bodies such as the Child Exploitation and Online Protection Centre (CEOP) to identify victims and protect them from further harm.

Robbins said: «We are not in the business of going into grey areas. We don’t want to be forever embroiled in controversy over pictures that are borderline. There is enough serious child sexual abuse material out there to keep us very busy.»

This implies a retreat from level one images – the least serious imagery in the eyes of the law. Robbins agrees.

Les hele bloggposten om dette for å forstå mer om hva dette faktisk handler om: «Barneporno er ikke hva det en gang var».

Det jeg har blogget om handler om en pragmatisk tilnærming for å bekjempe barnepornoproblemet. Man må sette inn ressursene der hvor de faktisk har noen reell effekt. Det handler om å stoppe produksjon og spredning av grov barneporno, altså bilder av barn under den seksuelle lavalder, ikke å overvåke, spore opp og straffe de som har bilder av 20 år gamle jenter i skoleuniform på sin PC – noe som også er barneporno etter norsk straffelov. Det kan straffes ut fra dagens lovverk, men er det fornuftig bruk av begrensede ressurser?

I den sammenheng kan en kanskje også lese bloggposten min «Når voksne kvinner blir barn», som viser noen av de absurde konsekvensene ved å skape et hysteri rundt alt som minner om ung seksualitet. Et eksempel er at man i Australia nå diskriminerer/forbyr modeller og skuespillere med små pupper fordi det kan minne om «barneporno»… Skal vi virkelig ende opp med å straffe voksne kvinner fordi noen kan få «urene tanker»? Slikt tankepoliti ønsker jeg ikke.

Kristenkonservatisme

Imens jeg skrev denne bloggposten kom også vaksinemotstander May-Harriet Seppola på banen og delte bloggposten fra Fallet/Krudtaa. Seppola er selvsagt sur på meg fordi jeg er pro-vaksiner, og fordi jeg i en bloggpost avkledde henne fullstendig da hun forsøkte å lyve om at det var funnet fugleinfluensavirus i vaksiner. Man slipper ikke ustraffet fra saklig kritikk i dette alternativmiljøet. Hvis noen peker på faktafeil i deres tekster, må de umiddelbart sparkes under beltestedet.

Hun skriver:

Dette er interessant, fordi her avslører hun sin seksualkonservative agenda. Hun viser til Judith Reisman som autoritet, noe også Dag Fallet gjør gjentatte ganger i sin blogg. Men hvem er egentlig Reisman? Hun er knyttet til Leadership Council, en sterkt kristen konservativ organisasjon. La meg sitere videre fra bloggen Tøvsugeren som har omtalt dette tidligere:

Judith Reisman som Dag Fallet bruker som kilde kan neppe kalles forsker. Hun er en moralistisk anti-homoaktivist opptatt av å sverte Kinsey og Kinseyrapporten med alle midler, fordi den i følge henne representerer starten på toleranse for homofili. Judith Reisman mener seriøst homofili førte til nazismen. Dette passer jo som hånd i hanske inn i den skakkjørte logikken til Dag Fallet og Lyskildeklanen – at humanisme/ateisme fører til pedofili. Det er noe med logikken her som ikke henger på greip. Fallets kildekritiske sans står ikke til troende.

Seppola hyller videre Reisman for å ha kjempet for å få fjernet seksualundervisning fra kroatiske skoler! Reisman mener altså at enhver form for seksualundervisning til barn og unge er farlig. Dette er en gjenganger hos disse kritikerne av min blogg. De er ekstremt seksualkonservative moralister. De er ofte homofiendtlige, og omtaler til stadighet barn som «uskyldrene», blottet for seksualitet, stikk i strid med det vi i dag vet om barns seksualitet.

Vi vet også at det er en sterk sammenheng mellom tidlig seksualundervisning og det at ungdommer debuterer senere, har en tryggere seksuell praksis, færre tenåringsgraviditeter og færre kjønnssykdommer. Det Fallet og Seppola med flere står for minner sterkt om amerikanske kristenkonservative krefter som tror at løfter om sølibat og kamp mot seksualundervisning er positivt, mens all forskning viser at det motsatte er tilfellet.

Dette understreker hvordan disse menneskene er mer opptatt av å fremme sitt eget moralsyn enn å basere seg på vitenskapelige data i kampen for å skape et tryggest mulig samfunn for våre barn og unge.

Falske minner

Fallet avslutter sin bloggpost ved å peke til at jeg i min bok Placebodefekten har et kapittel om falske minner og upålitelig hukommelse. Her viser jeg blant annet til forskningen av psykologen Elisabeth Loftus. Hun ble kjent på åttitallet da hun viste hvordan falske minner kunne plantes i hukommelsen til barn og voksne av behandlere som hevdet å kunne hente frem «undertrykte minner». Plutselig husket de å ha blitt utsatt for sataniske, rituelle sexovergrep og andre helt absurde ting, og flere mennesker ble uskyldig dømt for overgrep. En del av disse er senere renvasket, men den dag i dag sitter det nok uskyldige mennesker bak murene på grunn av denne forferdelige praksis.

Seksualmoralistene hater Loftus og har anklaget også henne for å støtte opp om pedofili. Selvsagt har de det. Jeg viser også i bloggen min til boken «The Trauma Myth» av psykologen Susan Clancy, en kvinne som også ble angrepet med grove pedofilibeskyldninger fra de samme miljøene som Fallet og co støtter seg til. Dette er altså en internasjonal trend. James Randi anklages for pedofili. Preben Aavitsland anklages for pedofili. Alle de er kritiske til anklages for pedofili.

På slutten av bloggposten insinuerer Fallet at HEF og foreningen Skepsis har en pro-pedofil agenda. Ja, skeptikerne «overvåker og redigerer» visstnok også Wikipedia i sin kamp for å normalisere pedofili i samfunnet. Og i avsnittet før klager Fallet på at han blir omtalt som konspirasjonsteoretiker. Jaja.

Konsekvenser

Fallets og Krudtaas’ sine utspill har dessverre konsekvenser. I atter en debattråd på Facebooksiden til «Lyskilden» hvor de slengte ut noe usant vås om hva de mener at jeg mener, dukket denne kommentaren opp:

Slik tenker de altså. Det finnes ingen angrep som er for lave. Stine Caspersen er en falsk profil, så gudene må vite hvem av disse agressive vaksinemotstanderne som står bak denne profilen, men det er et imponerende eksempel på ondskapsfull idioti. Det er ondskapsfullt fordi de trekker inn min datter og synes det hypotetisk sett ville vært på sin plass at hun ble utsatt for overgrep for å gi meg en lærepenge. Det er idiotisk fordi det «Stine» insinuerer at jeg står for er nøyaktig det motsatte av hva jeg skriver i bloggen.

Her i bloggen understreker jeg gang på gang, helt fra min aller første bloggpost om temaet for 7 år siden, at slike overgrep kan være svært skadelige når de skjer med unge barn eller fra noen i nær relasjon med barnet mot dets vilje. Selvsagt også i mange andre situasjoner, men akkurat dette scenarioet spesifiseres eksplisitt. Derfor er det ufattelig at «Stine» klarer å bruke nøyaktig dette eksemplet – som altså helt konkret er understreket i bloggen min at er forferdelig skadelig og må straffes hardt. Det viser så fryktelig tydelig at måten Fallet og andre forvrenger mitt budskap skaper et irrasjonelt hat mot en motstander som ikke finnes i virkeligheten. En «pseudo-Tjomlid» fullstendig oppkonstruert av vaksinemotstanderne.

Enda et eksempel fra dette alternativ-miljøet:

Jeg har aldri skrevet noe for Folkehelseinstituttet, jeg har ikke skrevet for Skepsis, og jeg har altså kun skrevet en håndfull artikler for Fri Tanke for noen år siden. Jeg har aldri samarbeidet med Aavitsland i noe av det jeg har skrevet, annet enn å en gang publisere et svar fra ham i bloggen min. Et svar hvor han argumenterte for at Pandemrix hadde gitt narkolepsi hos noen norske barn og unge. Et budskap man altså skulle tro vaksinemotstanderne ville være svært så fornøyde med.

Jeg har heller ikke lenket til «pedofile nettsteder i USA». Faktafeil fra ende til annen som vanlig, altså. Og de skyr heller ikke av veien for å omtale meg som «pedoblogger» – selv om de innbitt hevder å aldri ha insinuert at jeg er pedofil. Neida.

Denne type sjikanering har pågått i 2-3 år nå, og flere eksempler på dette kan leses på følgende sider:

HumanistPedofiliHvafornoesadu?
Ondskapsfulle pedofilianklager
Et åpent sinn, åpent for hjernevasking.
Fallet fra pidestallen
Pedofetisjisme
Bloggposter om Dag Fallets farlige vaksinetøv

Ironisk og tragisk nok er Fallet, Krudtaa, Seppola, Lyskilden, Fri Presse og Kilden Nyheter motstandere av at barn skal beskyttes av vaksiner og effektiv medisin. De synes det er prisverdig at foreldre frastår fra å gi barna vaksiner som kan beskytte dem fra en hel rekke potensielt dødelige sykdommer. Likevel later de som om de er opptatt av barns ve og vel.

Konklusjon

Jeg håper at de som leser disse bloggpostene fra Fallet har vett nok til å forstå at dette er vås. Det eneste positive som springer ut av dette er at jeg får rettet oppmerksomhet mot tekster jeg synes er viktige.

Det er en gjenganger i kommentarfeltene til disse folkene på Facebook at de ikke kan forstå at ikke HEF og Nettavisen og journalister tar avstand fra det jeg skriver. De hyler og skriker om hvor syk og grusom jeg må være, men ingen av dem har giddet å lese det jeg faktisk skriver. De støtter seg bare til løsrevne sitater i statusmeldinger på Facebook og Fallets perverterte tolkninger og forvrengninger av det jeg har skrevet. Dette er helt på linje med måten de også driver sin antivaksinekampanje på, ved å forvrenge forskning og ikke eie evne til kildekritikk.

Så hvorfor tar ikke flere avstand fra det jeg skriver? Vel, det enkle svaret på det er todelt:

Oppegående mennesker har lest hva jeg faktisk skriver, heller enn å basere seg på løsrevne og ufullstendige sitater puslet sammen av folk som åpenbart har en agenda mot vaksiner og skolemedisin.
Oppegående mennesker forstår hva jeg skriver. De skjønner at jeg aldri forsvarer pedofili eller barneporno, men derimot at jeg forsøker å problematisere enkelte aspekter rundt dette nettopp for å bekjempe problemet mer effektivt uten å skade uskyldige parter unødvendig.

Når Fallet og Krudtaa og Seppola og andre kaller dette for «pro-pedofili», så kan man ikke konkludere med annet enn at de bevisst vrangleser tekstene mine. Når jeg i en ofte fremhevet bloggpost om pedofili skriver tre ganger at slike overgrep skal straffes hardt, og disse menneskene likevel mener at jeg i denne bloggposten forsøker å «normalisere pedofili», så er det vanskelig å forstå hva man skulle skrevet for å tydeliggjøre at pedofile overgrep er forferdelige og uakseptable. Men de vil ikke forstå. De vil angripe. Fordi de innser at de sitter med de svakeste kortene i de debattene de egentlig ønsker å ta, nemlig debatten om vaksiner og alternativ behandling. Det er et trist og patetisk skue.

Les også del 2 av denne saken.

Relateterte bloggposter:
En historie om sitatfusk og løgner – del 2
Løgner i alternativland
Sitatfusk fra Helge Torvund

Farlig falsk balanse i helsejournalistikk

Nylig dukket det opp to nyhetssaker som begge hadde en del likhetstrekk. Og begge må bloggdaskes. Hardt.

Aftenposten serverte oss denne artikkelen den 29. desember 2013:

Denne saken ble også publisert i andre nettaviser som sampubliserer med Aftenposten, blant annet Bergens Tidende og Adresseavisen, og fikk dermed bred eksponering.

Så kom ABC Nyheter med denne saken den 2. januar 2014:

(Dette er en sak som opprinnelig ble publisert på Klikk.no 2. februar 2013.)

Felles for begge artiklene er at de starter som informative og positive artikler om viktigheten av å vaksinere seg. I Aftenposten kan vi lese:

Rotavirusvaksinen, som beskytter mot alvorlig diaré hos småbarn, blir en del av barnevaksinasjonsprogrammet, opplyser direktør Hanne Nøkleby ved Folkehelseinstituttet.

Kunnskapssenteret har tidligere lagt frem dokumentasjon på at det årlig legges inn 900 barn ved norske sykehus med kraftig oppkast og diaré.

[...]

I tillegg til at sykdommen er plagsom for de minste, mener Kunnskapssenteret at det blir billigere for samfunnet å betale for vaksinen enn det koster at foreldre er hjemme én eller flere dager med barn som kaster opp.

Norske myndigheter har vurdert vaksine mot omgangssyke i mange år. I 2006 kom det to vaksiner mot viruset, og Verdens helseorganisasjon (WHO) har anbefalt alle land å ta vaksinen inn i barnevaksinasjonsprogrammet. Foreløpig har Belgia, Østerrike, Luxemburg og Finland innført vaksinen.

Vaksinen gir 75-85 prosent beskyttelse mot rotavirussykdom og 95 til 100 prosent mot alvorlig rotavirussykdom som fører til sykehusinnleggelse.

I ABC Nyheter får vi innledningsvis følgende informasjon:

– Vaksinasjon er effektivt for å forebygge infeksjoner, og det er også mulig å utrydde noen smittsomme sykdommer ved hjelp av vaksinasjon, sier rådgiver ved Nasjonalt folkehelseinstitutt Jeanette Stålcrantz.

[...]

De fleste vaksiner gjør mer enn å beskytte den som er vaksinert. Også mennesker i nærmiljøet til den vaksinerte blir mindre utsatt for smittestoffet når færre kan smittes.

– Dette kalles flokkbeskyttelse. Denne beskyttelsen er spesielt uttalt for de vaksinene som ikke bare hindrer sykdom, men som også hindrer at smittestoffet slår seg ned på slimhinnen, sier hun.

Dette gjelder for eksempel Hib-, mesling- og poliovaksine.

Viktig og nyttig informasjon som er vitenskapelig basert. Det er svært bra og utrolig viktig at media minner folk på viktigheten av vaksiner.

Men så går det galt.

Sandy Lunöe – notorisk vaksinemotstander

Aftenpostens journalist, Tine Dommerud, husker at hun i sin journalistutdannelse lærte noe om at alle saker skal være balanserte. Man må vise hva også folk på «den andre siden av saken» mener. Så hun har gravd frem en kilde hun mener er en fagperson som kan gi viktige kritiske innspill. Tanken er god, men utførelsen feiler miserabelt. Personen hun intervjuer for å gi saken balanse er ingen ringere enn den notoriske vaksinemotstanderen Sandy Lunöe.

Denne pensjonerte farmasøyten uttaler at «man bør prioritere andre tiltak enn vaksine for å unngå sykdom med rotavirus» og at «bivirkninger av vaksiner forekommer oftere enn statistikken tilsier». Dokumentasjonen på det siste er følgende:

- Ifølge informasjon fra blant annet Felleskatalogen er bivirkninger som kan forårsakes av rotavirusvaksine svært vanlige: Opp til hvert tiende barn kan bli syk, med symptomer som oppkast og diaré. Da er det nok mange foreldre som er hjemme i en eller flere dager og det stilles spørsmål ved om dette ble tatt hensyn til da det ble konkludert med at vaksinen er samfunnsøkonomisk, sier Sandy Lunöe.

Her feiler Lunöe i matematikk på ungdomsskolenivå.

La oss se hva Felleskatalogen sier om vaksinen RotaRix:

Altså, fra 1% til 10% av barn kan oppleve diaré eller irritabilitet. Sistnevnte bivirkning er neppe grunn for foreldre å bli hjemme med barnet, så vi sitter igjen med en teoretisk risiko for at noen ytterst få opplever diaré.

Hva kan vi lese om den andre vaksinen, RotaTeq? La oss se i Felleskatalogen:

Omtrent det samme altså, men her nevnes diaré, oppkast og feber som mulige bivirkninger hos inntil 10% av vaksinerte spedbarn.

Hva så med uvaksinerte barn? På nettsidene til Folkehelseinstituttet kan vi lese:

Både i industrialiserte land og i lavinntektsland gjennomgår praktisk talt alle barn en eller flere rotavirusinfeksjoner med gastroenteritt før femårsalder.

Med andre ord: Lunöe mener at det rent samfunnsøkonomisk ikke er fornuftig å vaksinere, fordi en ørliten prosentandel kan oppleve en mild bivirkning som gjør at foreldrene kanskje må holde barnet hjemme fra barnehage en dag eller to. Det er aldri avdekket alvorlige bivirkninger fra vaksinen. Dette sidestiller hun med at 100% av uvaksinerte barn vil oppleve minst ett tilfelle av rotavirusinfeksjon før de er fylt 5 år. I tillegg vil i underkant av 1000 barn hvert eneste år bli innlagt på sykehus på grunn av denne sykdommen. På en eller annen måte klarer Lunöe å få konsekvensene av å vaksinere og å ikke vaksinere til å bli to like store størrelser. Absurd.

En annen logisk brist i Lunöe sin argumentasjon er at denne vaksinen er ment å gis før barnet er 6 måneder gammelt. Det vil si at barnet er hjemme med mor uansett. Ergo har det ingen samfunnsøkonomiske negative konsekvenser om barnet skulle oppleve å få diaré. Moren er borte fra jobb uansett. Hvis barnet derimot ikke vaksineres, så vil barnet kunne bli sykt når det har begynt i barnehage, noe som vil føre til at en av foreldrene må være hjemme fra jobb frem til barnet er friskt igjen.

Lunöe prøver seg på en argumentasjon som ikke holder mer vann enn et dørslag. Og hun slipper unna med det, fordi journalisten heller ikke stiller noen kritiske spørsmål til Lunöes fullstendig meningsløse påstander.

Pakningsvedlegg

Det er et vanlig triks fra vaksinemotstandere å henvise til pakningsvedleggene for vaksiner når de skal skremme folk. Dessverre kan det være en effektiv strategi, for man kan få mareritt av mindre når man leser alt det grusomme som kan skje etter å ha inntatt et legemiddel eller fått en vaksine. Om man skal tro på bivirkningslisten på pakningsvedlegget. Men det skal man ikke.

Det folk flest ikke vet er at bivirkningene listet i pakningsvedleggene (eller hos Felleskatalogen) ikke er dokumenterte bivirkninger forårsaket av legemiddelet. Det er ikke slik at man har påvist at 1-10% av alle barn som vaksineres med RotaRix opplever diaré. Det man derimot har registrert er at mellom 1 og 10 prosent av barna får diaré innenfor et visst tidsrom etter å ha blitt vaksinert, men det kan skyldes ren tilfeldighet. Kanskje de ble smittet av rotavirus før vaksinering. Kanskje de fikk en annen infeksjonssykdom. Kanskje de bare hadde spist noe de ikke tålte. Det er mange årsaker til at et spedbarn kan få løs mage. Men så lenge en slik «bivirkning» er opplevd av noen, skal den tas med i pakningsvedleggene.

Dette handler om å være på den sikre siden. For å gi forbrukerne best mulig informasjon. Det er bedre å liste én potensiell bivirkning for mye enn én for lite. Ikke minst er dette viktig for å sikre produsentene mot søksmål. Likevel er det slik at bivirkninger listet i pakningsvedlegg ikke er bivirkninger som nødvendigvis er relle bivirkninger av selve legemiddelet.

Hvis det er bivirkninger som er reellt farlige, så ville disse være nevnt under punktet «Forsiktighetsregler» i pakningsvedlegget. Her finner man det som faktisk er potensielt farlig og som man skal ta hensyn til. Det som er listet under «Bivirkninger» er i praksis en liste over usannsynlige og harmløse bivirkninger.

Bloggeren Skeptical Raptor har skrevet en fin bloggpost som forklarer hvordan man skal lese pakningsvedlegg («PI insert»), og jeg siterer fra denne:

The most misinterpreted misused section of the PI insert is “Adverse Reactions.” The FDA states that the section should include events “for which there is some basis to believe there is a causal relationship between the drug and the occurrence of the adverse event.” The key word is “believe”, instead of based on evidence. And frankly, anything with serious evidence would be in the Warnings section, so the Adverse Reactions section is a laundry list of observed events that probably have nothing to do with the drug (or vaccine) but remain there so that the pharmaceutical company is covered in case of a lawsuit.

Lunöes mange usannheter

Som farmasøyt skulle man tro at Lunöe visste bedre. Dette er tross alt hennes fagfelt. Men enten er hun inkompetent eller bare kynisk. Hun har tidligere vist at hun slettes ikke er så opptatt av sannheten. I 2009 skrev Lunöe et debattinnlegg i Dagens Medisin hvor hun hevdet at hun var «lektor i farmasi ved Universitetet i Oslo». Dette måtte instituttdirektør ved Farmasøytisk Institutt på UiO, Karen Marie Ulshaugen, gå ut og avkrefte. Hun skrev:

JEG VISER TIL innlegg med tittel «Rettigheter ved vaksineskader» fra Sandy Lunöe i siste utgave av Dagens Medisin (16/2009).

Artikkelforfatteren Sandy Lunöe oppgir her at hun er lektor i farmasi ved Universitetet i Oslo (UiO).

Dette medfører ikke riktighet. Lunöe hadde et engasjement som universitetslektor i 20 prosent stilling ved Farmasøytisk institutt noen måneder i 1997. Siden har hun ikke, så vidt vi har kunnet bringe på det rene, hatt tilsetting ved UiO.

Det er svært uheldig at personer uten tilknytning til UiO angir tilhørighet her, da det gir et falskt inntrykk av faglig tyngde. Jeg ber om at feilen blir kommentert i neste nummer av avisen og gjerne på nettsiden.

DM har vært i kontakt med Sandy Lunöe som beklager formuleringen. (red.)

Påstanden ble senere korrigert på nett og i papirutgave av Dagens Medisin.

Lunöe er med i Facebookgruppen til «Vaksineaksjonen.no», en gruppe for vaksinemotstandere, og «liket» nylig en posting der hvor det ble hevdet at HPV-vaksinen var unødvendig fordi man nå hadde funnet ut at hormonspiral kunne forhindre livmorkreft. Problemet er bare at HPV-vaksinen skal forhindre livmorhalskreft, en helt annen type kreft i en helt annen type celler forårsaket av helt andre faktorer. Lunöe viser at hun gladelig promoterer antivaksinebudskap selv om det er medisinsk sett helt på jordet.

Og kanskje enda verre. Sandy Lunöe mener at «Shaken baby syndrome» (SBS) skyldes vaksineskader. SBS beskrives slik på Norsk helseinformatikk sine nettsider:

Shaken baby syndrom er et resultat av mishandling av spedbarn og småbarn. Barnet ristes så kraftig at det forårsaker nakkeslengskader, akutte skader i hjernevevet og kan medføre blødninger utenpå hjernen og i øynenes netthinner.

Et tragisk resultat av grov barnemishandling, altså. Men Lunöe kjøper ikke den. På Amazon har hun derfor skrevet en varm anbefaling av en antivaksinebok som hevder at SBS i realiteten skyldes vaksiner. Her kan vi blant annet lese henne skrive:

Infants who are violently shaken should present symptoms of neck or spinal injuries; the vast majority of the children who die or suffer brain injuries thought to be due to SBS do not present these injuries, but they may present brain damage and brain hemorrhages, which are known to be related to vaccines.

Lunöe har også spredd mye skremmende desinformasjon om både pandemivaksinen og HPV-vaksinen. Andre antivaksine-sitater fra Lunöe kan leses her og her. Hun har skrevet for konspirasjonsnettstedet Nyhetsspeilet og skriver for antivaksinegruppen Vactruth. Hun hevder at HPV-vaksinen Gardasil kan gi kreft, at alle vaksiner kan føre til autisme, og at kvikksølv i Pandemrix-vaksinen var farlig. Alt dette er det reneste vås. Hun har sogar skrevet følgende:

Hun kan trygt plasseres i gruppen «notorisk vaksinemotstander».

Problemet med falsk balanse

Å balansere en artikkel om vaksiner med uttalelser fra en kjent vaksinemotstander, blir fryktelig feil. Man må undre seg om Tine Dommerud ville intervjuet Tore Tvedt fra Vigrid i en sak om innvandringspolitikk? Hvis man spør en løgnaktig vaksinemotstander hva hun mener om barnevaksinasjonsprogrammet, så må man vel kunne spørre en profilert rasist om hva han synes om regjeringens nye innvandringspolitikk? Det er jo viktig å alltid få frem begge sider av saken!

Dette er det vi kaller «falsk balanse». Journalister som later som om de vil balansere en sak, men som egentlig bare forviller leseren ved å gi inntrykk av at det finnes en faglig kontrovers der ingen slik kontrovers egentlig eksisterer.

Når 97% av alle publiserte studier om menneskeskapt global oppvarming er i favør av at dette er en realitet, så har vi det vi kaller for en vitenskapelig konsensus. Å skrive en sak hvor man da gir tilnærmet like mye plass til en fagperson som inntar standpunktet til denne vitenskapelige konsensus, og en klimafornekter som mener at dette bare er tull, er å skape et falskt inntrykk av at begge sider av saken har omtrent like rett. Hvis man mener at det er opp til leseren å velge hva han eller hun vil tro på, så har ikke journalisten gjort sin «research» godt nok. Det er yrkesfaglig latskap.

Dette er et stort problem i pressen verden over. I 2011 fikk blant annet BBC kritikk for dette:

BBC tillegger ytterliggående minoritetssyn like stor vekt som bredt akseptert vitenskap. Dermed skapes falske konflikter, heter det i en intern BBC-rapport som kom i sommer.

Det er spesielt i debatten rundt klimaendringer og effekten av vaksiner at BBC-rapporten slår fast at vitenskapsprogrammene til BBC går for langt i å framstille «begge sider av saken».

Rapporten konkluderer med at BBC noen ganger er så opptatt av å være uavhengig av den likestiller ytterliggående minoritetssyn med bredt akseptert og godt begrunnet vitenskap. Dermed skapes det en falsk balanse der publikum misledes til å tro at det er stor vitenskapelig uenighet når det i realiteten ikke er det.

I Vær Varsom-plakatens pararaf 3.2 står det:

Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.

Dommerud har i denne saken hverken vært kritisk i sitt valg av kilde, ei heller kontrollert at opplysningene fra Lunöe var korrekte og belyst argumentenes logiske brister.

Leder i Norsk presseforbund, Per Edgar Kokkvold, har tidligere uttalt seg krystallklart om dette til FriTanke.no:

– Hvis vitenskapelige funn peker helt klart i en retning, så har pressen et ansvar for å formidle dette. Hvis mediene for eksempel framstiller det som om evolusjonslæren og kreasjonisme er to likeverdige syn, så blir det problematisk med hensyn til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2. Et syn som er godt vitenskapelig dokumentert er utvilsomt mer korrekt enn påstander som ikke er dokumentert, sier Kokkvold.

[...]

– Særinger av alle slag blir jevnt over sett på med skepsis i mediene. Samtidig ønsker man gode oppslag, og da er det fristende å trekke inn det litt oppsiktsvekkende. Men, hvis man gjør dette på en måte som etterlater et inntrykk av virkeligheten som er i strid med entydige vitenskapelige funn, så er det altså et brudd på presseetikken, sier Kokkvold.

Anekdoter og synsing

I ABC Nyheter sin sak skapes den falske balansen på en litt annen måte. Her har ikke journalist Katrine Andreassen fra Klikk.no «balansert» saken ved å intervjue en «ekspert», men derimot ved å dra inn anekdotiske bevis fra ikke-eksperter. Det er bortkastet spalteplass.

Etter den fine introen om viktigheten av vaksiner, har hun intervjuet en anonym mor som valgte å ikke vaksinere sine tre barn. Årsaken var en vaksineskeptisk barnefar som fryktet at vaksinen kunne føre til bivirkninger som krybbedød, MS, ME og narkolepsi.

Før jeg går videre må jeg påpeke at dette neppe kan være korrekt. Parets eldste gutt er 7 år gammel. Han er altså født i 2006. Det er tre år før pandemivaksinen ble gitt, og minst 4 år før man oppdaget narkolepsi som bivirkning. Mellomste barn er 4 år gammelt. Dette barnet er altså også født før narkolepsi dukket opp som en kjent bivirkning av en spesiell vaksine. Da paret vurderte vaksine til disse to barna kan de altså ikke ha visst om narkolepsi som bivirkning. Dette ville uansett vært helt irrelevant da denne bivirkningen kun er knyttet til en pandemivaksine, ikke til de ordinære barnevaksinene. De fryktet altså en på det tidspunktet ikke-eksisterende bivirkning fra en vaksine barna ikke skulle få uansett. Det er noe der som ikke stemmer helt…

For ordens skyld er det heller ikke slik at vaksiner noensinne er knyttet til krybbedød, MS eller ME. Denne barnefaren er altså ekstremt uinformert og har gått i fellen ved å lytte mer til anekdoter og skremselspropaganda enn på faglig kvalifiserte gjennomganger av forskningslitteraturen på området.

I tillegg er det slik at selv om denne faren hadde rett, og vaksiner i blant førte til noen av de sykdommene han frykter, så ville risikoen uansett vært ekstremt mye lavere enn risikoen for at gutten skulle ta skade av en av sykdommene han ville blitt vaksinert mot.

Snylting på flokkimmunitet

I nyhetsartikkelen kan vi lese videre:

Morens inntrykk er at deres ungene har et sterkere immunforsvar enn mange andre, og de har også vært i kontakt med personer med kikhoste uten at de er blitt syke.

Barna til dette paret nyter godt av det denne artikkelen forteller om innledningsvis, nemlig flokkimunitet. De er egoistiske snyltere som klarer seg greit fordi de fleste andre foreldre er fornuftige nok til å vaksinere sine barn, og dermed bidrar til å skape trygge omgivelser for de få som enten ikke kan vaksinere seg, eller som har så uansvarlige foreldre at de ikke er blitt vaksinerte. Stakkars barn.

Jeg anbefaler i den sammenheng på det sterkeste å lese denne historien:

Er du i det minste tvil om at vaksiner har vært effektive og endret folkehelsen mer dramatisk enn det meste annet, så anbefaler jeg også at du tar en kikk på statistikkene i denne bloggposten.

Foreldreansvar

Til slutt klarer moren å lire av seg dette:

– Vi har for øvrig også opplevd at en av våre nærmeste sitt barn holdt på å dø av komplikasjoner timer etter vaksinen, så jeg tror bivirkningene av selve vaksinene kan være større enn det selve vaksinen hjelper mot, sier hun.

Her går hun i den klassiske kausalitetsfellen som jeg har blogget om tidligere. Som regel er det ingen sammenheng mellom vaksinen og et symptom som oppstår i etterkant av vaksineringen. Det oppleves kanskje slik fordi våre hjerner er skrudd sammen på en måte som søker mønstre og sammenhenger i hendelser som inntreffer tidsmessig nært, men svært ofte er dette bare et selvbedrag.

Men om bivirkninger faktisk kom fra vaksinen, noe som i svært sjeldne tilfeller kan skje, ville det i så fall skyldes for eksempel en allergisk reaksjon som uansett ikke er relevant for folk flest. Risikoen for å ta skade av vaksinen vil alltid være vesentlig lavere enn risikoen for å ta skade av sykdommene vaksinene beskytter mot! Omfattende studier viser også at vaksinerte barn vokser opp med mindre sykdom enn uvaksinerte barn, og det uten at de opplever bivirkninger.

Som forelder har man ansvaret for følgende to negative utfall:

1) Barnet får vaksinen og får en alvorlig bivirkning.

2) Barnet får ikke vaksinen og blir alvorlig sykt senere i livet.

Risikoen for 1 er mye lavere enn for 2, men 1 er tidsmessig nærmere enn 2 og vil derfor oppleves som en mer direkte konsekvens av foreldrenes valg.

La meg gi et konkret eksempel: Selv om HPV-vaksinen mot livmorhalskreft er dokumentert ekstremt trygg og effektiv, så finnes det noen som frykter denne fordi de har hørt anekdoter om bivirkninger. De velger kanskje da å ikke vaksinere datteren sin, og hun står da i en risiko for å få livmorhalskreft senere i livet. Ingen har blitt alvorlig skadet eller dødd av HPV-vaksinen, men det dør årlig i underkant av 100 kvinner av livmorhalskreft. Mange flere får denne alvorlige sykdommen – med all bekymring, ubehag og bivirkninger det medfører.

Som forelder føles det kanskje bedre med alternativ 2 enn alternativ 1, men det er i bunn og grunn et umodent og uansvarlig valg. Velger man å ikke vaksinere, så gjør man det først og fremst for sin egen del, ikke barnets. Man gjør det fordi man ikke orker tanken på å være ansvarlig for at barnet opplever en vaksinebivirkning. Men det at barnet kan bli alvorlig sykt eller dø 5, 15 eller 40 år senere, føles mindre som ens eget ansvar. Selv om det faktisk er det. Velger man bort vaksine for sine barn, så er det altså en grunnleggende egoistisk avgjørelse hvor man setter egen samvittighet og potensielle skyldfølelse over barnets beste.

Falsk balanse og anonyme kilder

Journalist Katrine Andreassens store feiltrinn her er å skape falsk balanse ved å sette opp et uinformert foreldrepar med meningsløse anekdoter som motvekt til vitenskapelig konsensus rundt vaksiner. Det er like useriøst som å intervjue en 18-åring som ikke vil bruke bilbelte fordi han har hørt om noen som ble kvalt av bilbeltet etter en utforkjøring, som motvekt til en sak om at flere tiår med statistikk og sikkerhetsdata viser at bilbelter redder liv. Det er meningsløst, og det er også farlig.

Journalisten har et ansvar for å formidle det som vitenskapen med stor grad av sikkerhet forteller oss. Å skape falsk balanse ved å ta med anekdoter eller ensomme fornektere som mener noe i strid med vitenskapelig konsensus fører til en forsøpling av informasjonen leserne får. Det kan være potensielt livsfarlig.

Vi har tidligere sett på Vær Varsom-plakatens paragraf 3.2, og i denne kan vi også lese:

Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.

Dette bryter Andreassen med når hun inkluderer noen anekdoter og følelsesbaserte utsagn fra et par som ønsker å forbli anonyme. Det skal mye til for å ta med informasjon fra anonyme kilder, og det at denne vaksinehysteriske moren er redd for å måtte ta ansvar for sine uinformerte og farlige helsevalg for sine barn, er ikke god nok grunn til å anonymisere. Hvis ikke denne faren og moren tør stå frem under fullt navn og innrømme at de frivillig setter sine barn i livsfare, så bør de heller ikke få komme til orde i media for å lokke med seg flere inn i den farlige leken.

Konklusjon

Begge disse nyhetsartiklene bryter altså VVP 3.2 så det synger i redaksjonsveggene. Og de gjør det på en måte som er direkte helsefarlig for de lesere som måtte svelge informasjonen ukritisk. Dem finnes det dessverre noen av.

Pressen har et ansvar for å formidle vitenskap korrekt, fordi dette handler om forbrukerbeskyttelse og folkehelse. Når enkelte journalister velger å overse disse presseetiske regler, så er det farlig for samfunnet. Dette må det slås hardt ned på, fordi barns helse er alt for viktig til at vi skal la inkompetente journalister forvrenge de medisinske fakta.

I rettferdighetens navn har Aftenpostens journalist Tine Dommerud også skrevet noen gode artikler om vaksiner, bl.a. den glitrende «Stikk for livet» fra 15.12.2013. Se også: «Vaksine mot omgangssyke kan bli gratis» og «Innfører vaksine mot diaré og oppkast».

Relateterte bloggposter:
Falsk grasrotaktivisme rundt aspartam?
Farlig filosofi
Saltklypa #23 – Om månekollisjon og falsk balanse
Dermavito – enda en falsk mirakelpille
Kripos’ nye dilemma: Ekte eller falsk barneporno?
Terror – falsk utrygghet?

PPS: Akupunktur mot fedme?

Det er en stund siden jeg har plassert noen journalister i Pressens Paranormale skammekrok (PPS), men nylig dukket det opp en artikkel på abcnyheter.no som var så tragisk dårlig sett fra et vitenskapelig standpunkt at jeg må avbryte konfektspisingen for å bloggdaske litt.

I dag er det journalist Christina Andersen i ABC Nyheter som må sette seg i skammekroken for en artikkel som ble publisert på julaften. Her kan vi lese følgende:

På samme måte som trykkpunkter i føttene skal være være knyttet til visse organer i kroppen, hevder en ny studie at stimulering av fem akupunkturpunkter i øret kan hjelpe pasienter med vekttap, skriver nyhetsbyrået AFP Relaxnews.

Jassåja. Christina fortsette med å gjengi hvordan studien ble gjennomført, men før vi ser på det skal jeg gi dere en bitteliten nyttårsgave. Her får du et lite utdrag fra boken min Placebodefekten:

Hawthorne-effekten

I 1950 analyserte Henry A. Landsberger data fra noen forsøk utført på en fabrikk utenfor Chicago. Fabrikken hadde navnet Hawthorne Works og var eid av det amerikanske selskapet Western Electric. Her ble det i perioden 1924−32 utført noen undersøkelser for å finne ut hvordan ulike variabler på arbeidsplassen påvirket produktiviteten hos de ansatte. Man endret på varighet og hyppighet av pauser, lengde på arbeidsdag, og til og med inneklima. Den mest kjente delen av disse undersøkelsene er nok likevel eksperimentet hvor de endret på belysningen i fabrikklokalene.

Det Landsberger fant da han analyserte datamaterialet, var at enhver endring i lysstyrke medførte økt produktivitet. Da man økte belysningen, arbeidet de ansatte bedre. Da man økte det enda mer, jobbet de enda bedre. Men det samme gjorde de da man senket belysningen. Selv da belysningen ble senket så mye at det var mørkere i arbeidslokalene enn det hadde vært noensinne, økte produksjonen. Da forsøkene ble avsluttet, sank derimot produktiviteten igjen. Det kunne altså virke som om at det å gjøre endringer i arbeidsforholdene, uansett på hvilken måte, påvirket produktiviteten positivt. Ja, i et forsøk ble lyspærene i lokalene byttet mens arbeiderne så på, og de fikk beskjed om at de nye lyspærene var kraftigere enn de forrige. I realiteten ga de nye lyspærene akkurat like mye lys som de forrige, men likevel økte produktiviteten.

Denne effekten ble også vist ved å gjøre andre endringer på arbeidsplassen, for eksempel ekstra fokus på å holde arbeidsstasjonen ren, fjerne hindringer fra gulvet, eller til og med å flytte rundt på arbeidsstasjonene. Enhver slik ekstra oppmerksomhet og endring i arbeidsforholdene hadde en kortvarig produksjonsøkende effekt, selv om man endret en variabel tilbake til slik den hadde vært tidligere. Flere andre tilsvarende eksperimenter ble utført, og konklusjonen ble at selve det å bli observert i en studie førte til økt produktivitet, uansett hvilken variabel man endret. Kanskje det skyldtes at de ansatte følte ledelsen eller forskerne viste ekstra interesse for dem, og at det hadde en motiverende effekt. Det at man blir observert kan gjøre at man føler seg spesiell og betydningsfull, og det kan gjøre at man også presterer bedre.

Dette fenomenet kaller vi i dag for «Hawthorne-effekten». I nyere tid har Hawthorne-effekten blitt bestridt av andre forskere. De opprinnelige dataene til Landsberger er borte, og det eneste vi har igjen er i praksis en anekdote. Noen få data fra Hawthorne-studiene er likevel funnet i senere tid, men en reanalyse av disse fant ingen slik tydelig effekt. Flere andre studier er utført i senere tid hvor man heller ikke har klart å påvise noen Hawthorne-effekt, så i dag anses effekten mest av alt som en myte.

Likevel ser man en slags Hawthorne-effekt i kliniske studier, spesielt i studier hvor oppførsel er en viktig faktor. Typiske eksempler på dette er studier på slanking, dietter og vekt, eller studier hos diabetespasienter som tester ulike måter å regulere og vedlikeholde et stabilt blodsukker på. Det er nemlig svært effektivt å jevnlig introdusere nye «gadgets», teknikker og utstyr for diabetespasienter, fordi det hele tiden øker bevisstheten rundt det pasientene gjør, og sørger for større effekt. Å bli fulgt opp, eller få introdusert nye hjelpemidler, hjelper pasienten å holde fokus på det de driver med. Det gjør at en studie på en slankepille kan gi inntrykk av å ha slankende effekt uten at den egentlig har det, bare fordi oppfølgingen av pasientene og ritualet ved å ta pillen hjelper dem til å ha en bevissthet rundt kosthold og livsstil som totalt sett er slankende.

Akupunkturstudien

I denne studien hadde de tre grupper med omkring 30 personer i hver. Den ene gruppen fikk satt små nåler i fem spesielle akpunkturpunkter i det ene øret. Disse ble holdt på plass med teip og byttet ut ukentlig, i tillegg til at man byttet øre for hver uke. Nålene satt der i totalt åtte uker.

En annen gruppe fikk én slik nål i et annet punkt i øret som i følge akupunkturlæren skal påvirke sultfølelse. Denne nålen ble også byttet mellom ørene ukentlig og satt der i åtte uker. Den siste gruppen, den såkalte kontrollgruppen, fikk satt nåler i de fem punktene som første gruppen fikk, men nålene ble fjernet igjen med en gang heller enn å få stå der kontinuerlig i ukesvis.

Alle personene ble fortalt at de skulle følge en restriktiv diett, men ikke gå på noen slankekur. De skulle heller ikke øke mengden av fysisk aktivitet i løpet av de åtte ukene. Etter 4 og 8 uker målte forskerne forsøkspersonenes vekt BMI, livvidde, kroppsfett-masse (BFM), fettprosent og blodtrykk.

I løpet av studien falt 24 av deltakerne fra, hvorav 15 fra kontrollgruppen. Etter 8 uker var altså 58 av 91 deltakere fortsatt med i studien, og hos disse fant man statistisk signifikante forskjeller i BMI, vekt og kroppsfett-masse. Gruppen som fikk nåler i 5 akupunkturpunkter over 8 uker oppnådde en 6.1% reduksjon i BMI, mens gruppen med nål i bare ett akupunkturpunkt fikk BMI redusert med 5,7%. Dette er så likt at rent statistisk anser man det som at begge akupunkturtyper i praksis ga samme resultat.

Problemer med studien

Konklusjonen var altså at de som fikk ekte akupuktur, enten i alle fem punkter, eller i det ene sultfølelse-punktet, opplevde vektreduksjon. Viser dette at akupunktur virker? Slettes ikke. Og det var heller ikke målsetningen med studien. Studien tok egentlig utgangspunkt i at akupunktur virker, men ville se om de fem punktene virket like bra som det ene punktet. Dette fikk forskerne bekreftet. Begge akupunkturvariantene virket omtrent like godt.

Ettersom de også hadde en kontrollgruppe, kunne man kanskje anta at studien også viste at akupunktur virket bedre enn «falsk akupunktur». Men det er feil. Denne studien var ikke egnet til å vise dette. Hvorfor ikke? Jo, fordi Hawthorne-effekten.

Denne effekten gjør seg som nevnt spesielt gjeldende når man skal teste dietter, fordi en diett er mye enklere å holde hvis man hele tiden minnes på at man er med i en studie og noen derfor følger med på vekten og hva man spiser. Å følge en streng diett utenfor en studie-situasjon, er derimot vanskeligere. Det er med stor sannsynlighet dette som skjedde i denne akupunkturstudien. De som fikk ha nålene teipet til øret hele tiden, samt måtte inn ukentlig for å få nålene byttet og flyttet til det andre øret, opplevde en kontinuerlig oppfølging og påminnelse om at deres vekt ble overvåket. De som fikk falsk akupunktur gjorde ikke det. Dermed vil Hawthorne-effekten i seg selv være nok til å forklare vektreduksjonen.

Det man burde hatt i denne gruppen, var en kontrollgruppe som fikk den samme type jevnlige påminnelse, men uten at det var akupunktur. De kunne for eksempel fått en strikk rundt armen. Eller nåler teipet fast til et tilfeldig sted på kroppen. I tillegg burde også kontrollgruppe-personene måtte møte til ukentlig oppfølging hvor strikken ble flyttet til den andre armen, eller nålene byttet og flyttet til et annet sted på kroppen. Først med en slik kontrollgruppe ville man kunne se om det var akupunkturen som virker slankende, eller om det er Hawthorne-effekten som spiller inn.

Manglende blinding

Strengt tatt ville ikke dette løst alle problemer, fordi med et slikt oppsett ville studien fortsatt ikke vært blindet. Det er nemlig et alvorlig problem med denne studien. Den mangler blinding fullstendig. Deltakerne vet om de får «behandling» eller ikke. En god studie bør ha en kontrollgruppe som mottar et placebo, altså en falsk behandling som oppleves identisk med ekte behandling. Det er helt sentralt for å nøytralisere Hawthorne-effekten og placeboeffekten fullstendig, altså gjøre disse uspesifikke effektene like store i alle pasientgruppene slik at de kan nulles ut i resultatet.

Å blinde akupunkturstudier er alltid krevende, men i dette tilfellet kunne man ganske enkelt gjort det ved å sette nålene i litt andre punkter enn de korrekte akupunkturpunktene. De kunne satt en nål i et tilfeldig punkt i øret heller enn i det spesielle punktet som i følge akupunkturlæren skal regulere sultfølelse. Da ville også kontrollgruppen hatt akkurat samme opplevelse som behandlingsgruppene, men uten at de egentlig fikk korrekt utført akupunktur.

I tidligere studier hvor man har satt nåler i tilfeldige punkter, ser man at effekten har vært akkurat like god som når man setter nåler i de korrekte punktene. Det tyder på at den effekten man ser ikke skyldes akupunkturen, men derimot Hawthorne-effekt, placeboeffekt og andre uspesifikke behandlingseffekter.

Meningsløs studie

Det er ganske ufattelig hvorfor man gidder å bruke tid og ressurser på å gjøre slike studier som denne. Studier som har en slik åpenbar svakhet at den ender opp med å ikke kunne fortelle oss noenting. Men det ser vi hele tiden innen akupukturforskning. Studiene utformes sjelden med den hensikt å falsifisere hypotesen om at akupunktur virker. De utformes med det utgangspunkt at akupunktur fungerer, søker å få bekreftet dette, og ender derfor opp med å ikke kunne vise oss noe som helst nyttig.

Disse studiene mangler ofte kontrollgruppe, og hvis de har kontrollgruppe, så er det en kontrollgruppe som ikke er relevant – slik vi har sett i denne vektstudien. Hensikten med en kontrollgruppe skal være at alle variabler holdes like som hos de som får behandling, bortsett fra selve behandlingen. Det blir den ene variabelen som er ulik, og dermed kan eventuelle effekter knyttes til denne variabelen, altså selve behandlingen. I denne studien var det ikke bare akupunkturen som ble utelatt, men også den kontinuerlige påminnelsen og oppfølgingen som vil trigge Hawthorne-effekten.

Forskjellen på kontrollgruppen og behandlingsgruppene var altså ikke bare én variabel, men hvertfall tre variabler: 1) Behandling, 2) kontinuerlig påminnelse og 3) ukentlig oppfølging. Hvis de hadde sørget for at kontrollgruppen også fikk de to siste variablene, ville man med større grad av sikkerhet kunne sagt at det måtte være den ene variabelen som var ulik, altså behandlingen/akupunkturen, som var årsaken til vektreduksjonen.

Det er også andre problemer med studien, som at en stor del av deltakerne i kontrollgruppen trakk seg. Faktisk falt halvparten av alle deltakerne i kontrollgruppen fra i løpet av de åtte ukene. Hvorfor gjorde de det? Kan det hende at mangel på oppfølging og kontinuerlig påminnelse gjorde at de mistet motivasjonen? Det styrker i så fall min mistanke om at dette handler om Hawthorne-effekt.

Konklusjon

Problemet med journalist Christina Andersen er at hun her bare gjengir en studie uten innspill fra noen som er i stand til å vurdere studien kritisk. En journalist burde alltid be om innspill fra en skeptiker som er i stand til å lese forskning kritisk hvis denne type forskningsresultater skal omtales redaksjonelt. Når Andersen ikke gjør det, bidrar hun bare til å spre desinformasjon og unyttige helseråd.

Hun burde ta lærdom av hvordan nettstedet WebMD har dekket denne saken. De har gjengitt innholdet i studien mer fyldig enn ABC Nyheter, og har også snakket med eksperter som har kompetanse til å gi kritiske innspill for å belyse studiens svakheter. Her kan vi lese:

Dr. David Katz, director of the Yale University Prevention Research Center, said, «We must avoid rushing to judge that a treatment is ineffective just because we don’t understand the mechanism. Rather, if a treatment is genuinely effective, it invites us to figure out the mechanism.»

But this study does not prove the effectiveness of acupuncture, he said. «Placebo effects are strong, particularly when they involve needles. The evidence here falls short of proof,» Katz said.

Christina Andersen må derfor i skammekroken for å ikke ha gjort sin jobb som kritisk journalist. Hun valgte å ikke sjekke om denne studien holdt mål ved å intervjue en som har kompetanse til å vurdere forskningen. Hun har ikke selv sjekket originalstudien, men bare gjengitt AFP Relaxnews sin dekning og vinkling ukritisk. Det fører til at leserne villedes og må gjøre den undersøkelsesjobben hun er betalt for å gjøre før hun publiserer nyheten. La oss håpe at det ikke gjentar seg.

Relateterte bloggposter:
NRK Ekko bommer grovt om akupunktur
Få akupunktur ut av fødestuene!
Dødsstøtet for akupunktur?
Hvor populært er akupunktur?
Akupunktur mot ryggsmerter?
Flekkefjord Akupunktur endrer sine nettsider
Flekkefjord Akupunktur

Min jul – Slik gikk det

På lille julaften skrev jeg en liten bloggpost om hva jeg ville gjøre på julaften. Som beskrevet der gikk jeg til innkjøp av 10 «overlevelsespakker» bestående av:

Fleeceteppe
Termos
Sitteunderlag
Julemarsipan
Klementiner
Mandler
Kanelbolle

På selve dagen fylte jeg alle termosene med kokende vann, og la et par teposer og pulverpakke for ulike kaffetyper i posene.

En venninne, Jeanette, sa hun kunne stille med bil og kjøre meg rundt, og et par unge søstre fra Nordstrand, Maja og Susanna, meldte seg frivillig til å være med. Jeanette hadde også med seg Louiza og sin søte lille hund, Nico, i bilen.

Da Jeanette ankom Tøyen, stuet jeg de ti posene inn i bilen, og så kjørte vi ned mot sentrum. Slike litt spontane ideer er ofte enklere i teorien enn i praksis, for nå meldte spørsmålene seg. Hvordan skulle vi gå frem? Hvor skulle vi se etter folk? Hvem skulle egentlig få disse gaveposene? Hvordan gir man gaven rent praktisk, uten at det virker nedlatende eller feil på noe vis? Jeg er jo selvsagt overanalytisk på slike ting, men jeg tenkte at det var bare en måte å finne det ut på, og det var å kaste seg ut i det.

Søstrene skulle vente ved Trafikanten, så vi kjørte til parkeringsplassen ved Østbanehallen. Der tok jeg med meg fire poser og ruslet bort til Trafikanten hvor Maja og Susanna, og hennes halvannet år gamle baby, ventet på oss. Det var første gang jeg møtte dem, så vi hilste på hverandre, og så fikk de med seg fire poser og instruksjon om å gå oppover Karl Johans gate og se om de kunne finne noen som så ut til å trenge en slik oppmuntringsgave.

Jeg gikk tilbake til bilen. Været var skikkelig kjipt. Det regnet og blåste kraftig, og jeg tok meg selv i å angre litt på at jeg ikke hadde kjøpt de regnponchoene som jeg hadde sett de hadde på Clas Ohlson og lagt en av dem oppi hver gavepose, men det var for sent nå.

Vi kjørte litt rundt for å finne gavemottakere. Det var lettere sagt enn gjort. Gatene var ganske tomme, og de fleste narkomane og tiggere hadde nok dratt til Oslo Kongressenter for å delta på Alternativ Jul. Likevel, ingenting er bedre enn «konkurranse» når det gjelder det å hjelpe andre, og tanken min var at de som satt igjen i gatene kanskje er noen av de som trengte det aller mest. De som ikke en gang orket å gå for å delta i den alternative julefeiringen.

Oppe ved Nationaltheatret hoppet jeg ut av bilen med fire poser og tenkte at der måtte det vel sitte noen. Innenfor inngangen til T-banestasjonen satt det en narkoman, så han ble min første gavemottaker. Jeg sa ikke så mye, bare at jeg hadde lyst å gi ham en liten gave, og så fikk han et smil og en «God jul!» fra meg. Han smilte tilbake, og ønsket meg «God jul!» også.

Tre poser igjen. Jeg kikket inn den andre inngangen til T-banestasjonen, men der satt ingen. Så gikk jeg rundt teaterbygningen for å se om det satt noen nær Spikersuppa, men der var det tomt. Da jeg kom rundt bygningen gikk jeg ned mot Saga kino, og der satt en skjeggete mann med teppe over seg. Han snakket ikke norsk, men lyste opp da han fikk posen fra meg. Jeg gikk videre ned gaten, men så ingen, så jeg snudde og gikk tilbake til jentene i bilen. Der ringte jeg Maja for å høre hvordan det gikk med dem, og de hadde gitt bort alle fire posene sine ganske raskt. Hurra!

Etter å ha kjørte litt rundt i sentrum uten å se noen, bestemte vi oss for å kjøre ned mot Jernbanetorget for å møte Maja og Susanna. Jeg tok med meg de fire siste posene og hoppet ut av bilen. Jeanette og Louiza ville kjøre til Youngstorget og vente der mens jeg gikk for å møte Susanna ved Oslo City. Maja måtte dra hjem med sin lille niese, så Susanna og jeg begynte turen for å finne de siste fire gavemottakerne.

Endelig fikk vi anledning til å prate litt sammen, og hun fortalte meg at en av de som hadde fått gavepose av dem hatt begynt å grine av glede. Det var godt å høre at min lille juleidé faktisk betydde noe for de jeg ønsket å hjelpe. Man lurer jo fort på om de bare synes det er fjas å få en slik gave. Om det egentlig utgjør noen forskjell, men reaksjonene til de som fikk mine gaveposer viste at det absolutt ble verdsatt.

Ved Brugata trikkestopp fant vi to tiggere til som satt ute og frøs, og de fikk hver sin gavepose. Å se et stort, hullete smil utbryte «God bless you!» føles ikke så verst å få servert på julaften, selv for en ateist som meg.

Vi fortsatte opp til Youngstorget, men der var det ingen å se annet enn den lange køen av folk som ventet på å komme inn til Alternativ Jul. Vi fortsatt opp Torggata, forbi Stortorvet, og oppover Karl Johans gate igjen. Der satt også en skjeggete mann under et teppe. Han ga ingen reaksjon da han fikk posen, men da vi litt senere gikk nedover gaten igjen satt han og skrelte en klementin. Jeg håper det ga ham litt jul i munnen og magen.

Én pose igjen. Ingen folk å se. Vi gikk ned igjen til Jernbanetorget, og der satt en ensom romkvinne og kikket ned i bakken. Vi gikk bort til henne og ga henne den siste gaveposen vår, og gleden i ansiktet hennes lyste opp den mørke og forblåste vinterettermiddagen. «God bless you! Thank you! God bless you!»

Så var vi ferdige. Det tok oss nesten halvannen time, og det ble mange tilbakelagte skritt, men det var definitivt verdt det. Julaften er ikke den beste dagen å finne de som har mest nytte av slik hjelp, men for meg var det viktig også med det symbolske. Julaften er gavedagen. Jeg ville at også disse fattige skulle få en gave den dagen alle andre får gaver. Og jeg ville at mine gaver skulle gå til noen som virkelig trengte det, heller enn å gi overflodsgaver til folk jeg vet ikke egentlig trenger det.

Så hvorfor skriver jeg egentlig om dette? Hvorfor ikke bare gjøre det i stillhet uten å rope det ut til alle? Fordi jeg tror det er viktig å vise at det går an. Inspirere andre til å gjøre det samme. Jeg er ikke den flinkeste til å gi og hjelpe fattige. Jeg kjenner folk som gjør slikt som dette mye oftere. Som hjelper fattige året rundt. Som virkelig gir av seg selv mye, mye mer enn jeg selv gjør. Poenget er ikke å fremstå som prektig, som en god samaritan. Poenget er å gjøre det jeg føler er riktig, og å inspirere andre til å gjøre det samme. Derfor skriver jeg om det i blogg og på Facebook og Twitter.

Det vet jeg at virker. Grunnen til at jeg gjorde dette er nemlig fordi jeg selv er blitt inspirert av andre. Da jeg hjalp til med å arrangere alternativ jul for ungdommer i fjor, var det mye fordi en jeg kjenner hadde vært med på noe slikt tidligere år, og det ga meg lysten til å gjøre det samme. Det er viktig å vise at det er mulig, og så henger kanskje andre seg på ideen og gjør noe tilsvarende. Jeg vet allerede om flere som har bestemt seg for å følge mitt eksempel og gi slike gaver til fattige neste år. Det gjør meg glad!

Neste år blir nok en mer tradisjonell jul for min del, fordi da skal jeg ha min datter og være med familie. Men de julaftener jeg er i Oslo vil jeg forsøke å gjøre noe sånt. Det trenger ikke koste så mye hverken i kroner eller tid, så dette kan de fleste gjøre. Det er også mulig å lage eller kjøpe gaver og gi til Alternativ Jul, som da deler dem ut til sine festdeltakere. Det finnes sikkert mange andre organisasjoner og arrangementer å gi til også. Søk og du vil finne. Og blir julaften for travel, så kan man ta turen ut både 1. og 2. juledag også. Gavene kommer like godt med også da.

Så det var min julaften, totusenogtretten. På kvelden ble jeg invitert hjem til Jeanette og fikk feire julaften sammen med hennes samboer Janne, og med Louiza. Det ble en fantastisk julefeiring sammen med tre andre ganske så ujulete mennesker, men med god mat, pianoimprovisasjon, gitarspill, sang, lek og fjas helt til morgenkvisten. Det ble for min del en perfekt kombinasjon av å kunne gjøre noe godt for andre, og samtidig oppleve godt vennskap og glede sammen med fantastiske folk med samme syn på verden som meg selv.

Relateterte bloggposter:
Slik følger du bloggen!
Og slik omgår man lovverket
Og slik fungerer den vitenskapelige prosess…
Slik skal det gjøres! – del 2
Slik skal det gjøres!