Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 34

Min jul

Jeg har ikke lagt skjul på hva jeg synes om julegavehysteriet og juletradisjoner. Det føles feil å fokusere på å gi og få gaver når vi egentlig har alt vi trenger fra før, så i fjor og i år har jeg villet gjøre noe annerledes. I forrige julebloggpost skrev jeg noen tanker om hva jeg hadde lyst å gjøre, og i dag ble ideen konkretisert – men tok en litt annen retning enn planlagt.

Jeg har brukt dagen til å rusle rundt i Oslo for å prøve å komme på noe å gi til de som kanskje trenger det mest her i hovedstaden. De som ligger ute om vinteren og ikke har noe varmt hjem å nyte julen i. En av de første ideene som slo meg var å kjøpe et lass termoskopper og tilhørende klippekort for kaffe! Jeg gikk derfor inn til både Narvesen, 7-Eleven og Deli de Luca for å spørre om de hadde noe slikt, men uten hell. Synd. Det vil jeg oppfordre disse butikkene til å begynne med. La oss kunne kjøpe klippekort på for eksempel 10 kopper kaffe som kan gis til noen i gave. Lag gjerne en pakkedeal med termoskopp og klippekort til en rabattert pris!

(Statoil-koppen kunne fungert, men det er dårlig med bensinstasjoner i sentrum, så det ville blitt upraktisk å få fylt på kaffekoppen for målgruppen min.)

Da denne kaffe-ideen gikk i vasken, måtte jeg tenke nytt. Jeg ruslet oppover Torggata, og tenkte det kunne være verdt å svippe innom Clas Ohlson en tur. Der begynte ideene å komme. Etter å ha svinset litt rundt og kikket på mye rart, fant jeg meg to handlekurver og fylte opp disse med fleece-tepper, termoser og sitteunderlag. Ti av hver. Deretter dro jeg på RIMI og kjøpte klementiner, mandler i løsvekt, julemarsipan og kanelboller.

Vel hjemme fylte jeg ti bæreposer med min egenkomponerte «survival-pack». Vel, noen overlevelsespakke er det strengt tatt ikke, men kanskje det kan bidra til å gjøre julen og vinteren litt mer overkommelig for noen få. Et teppe å varme seg i. Noe å sitte på. En termos til å ha noe varmt å drikke i. Jeg tror jeg vil fylle den med kaffe eller kakao før jeg deler ut… Og så litt julesnacks for å fylle magen.

Selv har jeg kjøpt meg tre pakker Fjordland julemiddager og Coca Cola, så her blir det enkel jul. I går begynte jeg å se Doctor Who på Netflix (ja, jeg vet jeg er treig), så da blir nok det hovedinnholdet i min jul. I tillegg til en tur rundt i sentrum i morgen for å dele ut mine juleposer, selvsagt. Får håpe jeg overlever det, sjenert og introvert som jeg er. Men nå ser det ut til at jeg kanskje får litt hjelp til å få bært med meg disse posene, så det ordner seg nok.

Jeg er for øvrig aldri mer glad for «innvandrerbutikkene» på Tøyen enn i de kristne høytider. Takk og lov for at folk fra andre kulturer og religioner ikke bryr seg om helligdagene våre, slik at det finnes åpne butikker her 365 dager i året! Da slipper jeg å måtte hamstre inn mat og bekymre meg for om jeg har det jeg trenger. Ja, du vet, det ville vært krise om jeg måtte gå et par dager uten Coca Cola eller klementiner!

God jul!

Ingen relaterte bloggposter.

Realitetsorientering 2

Dette er hva mange mener:

Dette er virkeligheten:

I følge nyeste levekårsundersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå er andel nordmenn som utsettes for vold omtrent på nivå med 1983, altså på det laveste nivået de siste 30 år. Andel utsatt for trusler er også nede på tidlig åttitallsnivå.

Totalt sett må man altså til en tid før «Take on me» og «Born in the USA» for å finne lavere nivåer av vold og trusler mot nordmenn 16 år og eldre. Vi er tryggere enn vi har vært på tre tiår!

Andel nordmenn rammet av tyveri og skadeverk er også lavere enn på lenge, noe som også gjelder de generelle trender for anmeldte lovbrudd i Norge de siste 10-15 år.

Fascinerende nok viser også statistikken at andel nordmenn som er urolige for vold og trusler stort sett har gått nedover de siste 20 år, og er nå lavere enn på åttitallet. Det er stikk i strid med hva man kunne tro om man lytter til de mest høyrøstede kommentarfeltcowboyene.

I bloggposten «Realitetsorientering» så jeg på utviklingen i drap – som også er nedadgående. Der sammenlignet jeg også Norge med resten av verden og fant at vi er tilnærmet det tryggeste landet å bo i på hele kloden.

Å påstå at innvandring gjør Norge stadig mer utrygt, og at volden i samfunnet bare øker og øker i takt med at vi tar mot flere asylsøkere, er altså bare sprøyt.

God jul!

Ikke at slike statistikker endrer synet til de som virkelig tror at det er mye mer vold og kriminalitet nå enn for 10-20 år siden. De har selvsagt en bortforklaring:

Relateterte bloggposter:
Realitetsorientering
Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
Om innvandring, kriminalitet og vold

Jeg takler ikke jul

Jeg mistet julen en gang for kanskje 10 år siden. Nå får jeg ikke til jul lenger.

Jeg føler ingenting for jul. Julen er omtrent like oppløftende som et tannlegebesøk. Ikke sånne årlige kontroller hvor tannlegen bare pirker litt og sier at alt ser greit ut. Nei. Julen er mer som den gang du var for å rotfylle en jeksel helt der bak. Da du måtte sitte i evigheter og observere at noe ubehagelig skjedde, men heldigvis er du bedøvet nok til å ikke egentlig merke så mye til det.

Julen bare skjer rundt meg. Men jeg er ikke i julen. Og julen er definitivt ikke i meg.

Det er mange år siden jeg har kjøpt gaver til voksne. Julegaver er noe av det mest motbydelige jeg kan tenke meg. Når jeg leser på Facebook at folk handler gaver, pakker inn og styrer, så knyter det seg i magen min. Jeg synes det er ekkelt. De kunne like gjerne skrevet at de var ute og kaldkvelte uskyldige kattunger.

Og jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik. Kanskje det gjør meg stresset. Kanskje det er fordi jeg oppfatter det som noe påtvunget. Et slags rituale. Noe man må gjøre bare fordi det er sånn. Og hvis det er en ting jeg hater, så er det ting folk gjør bare fordi det er sånn. Jeg hater tradisjoner og ritualer.

Grøss.

Misforstå meg ikke. Jul kan være koselig. Jeg sitter ikke og har det vondt inni meg med familien på julaften. Spesielt ikke de julaftener jeg er med min datter. Jeg har verdens beste familie, og en oppvekst med fantastiske julfeiringer bak meg. Men de siste årene har hele julegreiene bare blitt ekstremt kjedelig og intetsigende. Når man er singel, familie er spredt litt rundtomkring, og man generelt sett synes folk er litt slitsomme, så har ikke julen så veldig mye å tilby.

Når noen spør meg om hva jeg ønsker meg, så synes jeg det er utelukkende ubehagelig. Jeg får et snev av panikkangst. Jeg blir stresset. Kanskje fordi jeg ikke ønsker meg noe som helst som noen kan gi meg innpakket i gavepapir. Jeg har alt jeg trenger og mer.

En jul hvor jeg bare kunne gi gaver, men ikke fått noe i retur, hadde passet meg utmerket. Jeg klarer bare ikke den påtvungne gjensidigheten. Tit for tat. Jeg må gi deg en gave og så må du gi meg en gave i retur. Åh, som vi bryr oss om hverandre, dere!

Det klinger så falsk. Så påtatt.

Jeg er ikke gjerrig. Året rundt bruker jeg mye penger på de jeg er glad i. Mat. Reiser. Opplevelser. Underholdning. Jeg liker å kunne betale for andre, og jeg har råd til det som singel og gjeldsfri i god jobb. Det gir meg glede. Gi venner og familie opplevelser og lyspunkter i hverdagen, uten at jeg trenger tenke på å få noe igjen. Det ønsker jeg ikke. Det vil jeg ikke ha. Ikke fordi jeg er så forbannet god eller prektig, men fordi det er så mye enklere. Det blir mindre oppstyr når jeg slipper å føle at det ligger noen uskrevne regler bak det jeg gjør.

Julen er full av uskrevne regler. Ritualer og forventninger. Det stresser meg. Da handler det ikke lenger om å gi. Det handler om å bytte. Og hvorfor? For å vise at man bryr seg. Implisitt: Hvis man ikke gir noe, så bryr man seg ikke.

Æsj.

Jeg har forresten en del julepynt og et kunstig juletre stuet bort i en kjellerbod, når jeg tenker meg om. Men det er bare stress å dra det frem, fordi det må jo tas ned igjen snart likevel. Når jeg ikke har min datter hos meg i julen, eller noen kjæreste å nyte julestemningen med, ser jeg ikke poenget. Bortkastet tid.

Julen er for barn. Derfor gir jeg gaver til min datter og mine nevøer og nieser. That’s it. Vi voksne har sluttet å gi hverandre gaver for lenge siden. For min del var det en slags gradvis nedtrapping. I noen år gikk jeg over fra å gi «vanlige gaver», til å gi «fornuftige gaver». Jeg reklamerte også for det i bloggen flere ganger, og lenket til ulike nettsider hvor man kunne støtte ulike hjelpeorganisasjoner ved å kjøpe symbolske gaver til venner og familie. Det synes jeg er en god ting, men selv det virket litt tafatt.

Det føles bedre å være litt mer konkret, derfor overfører jeg månedlige penger til en kenyansk venn. De siste par år har jeg også hjulpet ham med to større beløp for at han skulle kunne kjøpe seg hustomt og investere i et prosjekt som vil kunne gi ham en selvdreven arbeidsplass på sikt. I tillegg overførte jeg litt ekstra til ham nå før jul. Det er en gave jeg vet kommer til nytte. Til en som virkelig trenger det. Derfor føler jeg ikke det er så ille at jeg har sluttet med de fornuftige gavene. Å overføre penger direkte til en jeg vet trenger det, hele året rundt, hvor jeg vet at pengene går til noe viktig, føles riktigere.

I fjor ville jeg også gjøre noe mer. Investere litt av meg selv. Jeg hadde barnefri julaften, så da hadde jeg mulighet til å heller gjøre noe som faktisk betyr noe. Etter å ha spurt litt rundt ble jeg tipset om Unge Duer, og endte opp med å tilbringe julaften som ansvarlig for lyd, lys og scene på en alternativ julefeiring for ungdommer som ikke har mulighet til å feire en vanlig jul med sin familie. Asylsøkerungdommer, barnehjemsbarn og andre unge som ikke får reist hjem i julen.

Grunnet litt logistiske tilpasninger skal min datter feire julaften hos sin mor også i år (for å komme inn i «synk» med andre deler av familien som også feirer jul annenhver gang på ulike steder). Jeg spurte derfor Unge Duer om å få delta i år også, men det viser seg at de ikke skal arrangere en slik alternativ julefeiring. Derfor har jeg forsøkt å komme på hva jeg skal gjøre. Jeg kan selvsagt dra til mine foreldre og feire jul der, men dit skal jeg uansett sammen med min datter i romjulen og nyttårsaften. (Og Tonstad er verdens kjedeligste plass å være på besøk.) Jeg vil heller gjøre noe som betyr noe. Gi noe til noen som trenger det.

Derfor har jeg lurt på om jeg i år skal gjøre noe veldig enkelt. Jeg er alene i Oslo og har ingenting å finne på. (Det blir vel Fjordland og film.) Så hvorfor ikke bruke denne friheten til å gå ut i gatene og gi små gaver til de som virkelig trenger det? Jeg har ikke tenkt denne tanken helt ferdig ennå, og jeg tar gjerne imot innspill fra andre i kommentarfeltet. Kan hende jeg bare rusler en tur ut og kjøper kaffe og en bolle til noen jeg ser trenger det? Sexarbeidere, tiggere, narkomane og andre som er ute i kulden på julaften. Det føles bedre enn å gi gaver til familie og venner som har alt fra før. (Jeg er glad i dere likevel!)

Og hvis du er alene og trenger et sted å være, så er du velkommen hjem til meg. Jeg bor alene på Tøyen i Oslo, og åpner gjerne dørene til de som måtte trenge et sted å være. Det er lite jul hjemme hos meg, men det er mulig å prate, se en film, høre på musikk eller spille gitar. Lys og varme og klementiner og cola og kaffe og te klarer jeg vel også å by på. Kanskje du blir med ut en liten runde og deler ut kaffe og boller først?

Ta kontakt med meg hvis du har lyst å finne på noe på julaften! Det vil hjelpe meg å gi julen mening.

Relateterte bloggposter:
Nå er det jul igjen
Årets siste Saltklypa er ute og vi knuser julemyter!

Vaksinemotstandere bommer grovt igjen

I går kunne vi lese at ny forskning har vist at P-spiral forhindrer utvikling av livmorkreft og kan også slå tilbake forstadier til slik kreft. Denne norske studien er publisert i British Journal of Obstetrics and Gynaecology, og resultatene er svært oppsiktsvekkende og gledelige.

Vaksinemotanderne klarer likevel å rote det til, som vanlig. Inne på Facebookgruppen til «Vaksineaksjon.no – Vaksineinformasjon for den bevisste» finner vi dette:

Auda. Dette var pinlig. Livmorhalsen er ikke det samme som livmoren. Det er ulike celletyper og har ulike årsaker til kreft.

Patolog og overlege ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Sveinung Wergeland Sørbye, skriver:

Her er det noen vaksinemotstandere som har misforstått. Livmorkreft og livmorhalskreft er to helt forskjellige krefttyper. Selv om det bare er noen centimeter som skiller dem, har de to ulike krefttypene ingen ting med hverandre å gjøre.

Livmorhalskreft (cervixcancer) skyldes HPV og kan forebygges ved hjelp av HPV-vaksine.

Livmorkreft (endometriecancer) skyldes ikke HPV og kan ikke forebygges ved hjelp av HPV-vaksine.

Ved hjelp av celleprøver kan vi finne forstadier til livmorhalskreft som kan behandles med konisering for å forebygge livmorhalskreft. Celleprøver kan ikke finne forstadier til livmorkreft, og konisering kan ikke forebygge livmorkreft.

Kvinner med blødningsforstyrrelser kan bli undersøkt med pipelleprøve («sugebiopsi» fra endometriet). I en slik pipelleprøve kan man oppdage endometriehyperplasier som er forstadier til kreft i endometriet. Det er slike endometriehyperplasier som kan forebygges og behandles med hormonspiral (Mirena).

Forstadier til livmorhalskreft kan ikke forebygges eller behandles ved hjelp av hormonspiral.

Men selv om dette handlet om livmorhalsen, så ville ikke dette på noe som helst vist at HPV-vaksinen har vært unødvendig. Det blir som å si at det var unødvendig å behandle ulike sykdommer med de metoder man hadde for 20 år siden, fordi det i dag finnes bedre metoder. Vi burde altså bare slutte å behandle og forebygge sykdom, fordi om 10 år vil det nok uansett finnes bedre løsninger. I mellomtiden kan folk bare være syke og dø. Men om 20 år vil løsningene være enda bedre. Og om 30 år enda bedre. Så egentlig bør vi bare slutte å behandle syke mennesker for evig og alltid…

Jeg vet ikke hvem Jørn Gåsvær er, men det er påfallende at Sandy Lunöe liker denne statusmeldingen. Lunöe er en arg vaksinemotstander som til stadighet sprer feilinformasjon rundt vaksiner, blant annet HPV-vaksinen:

Lunöe er utdannet farmasøyt og burde derfor kanskje være litt mer nøye med at informasjon hun sprer og støtter er faglig korrekt. HPV-vaksinen er både trygg og effektiv, og det er direkte livsfarlig når slike aktører sprer denne type skremselspropaganda rundt en vaksine som er fullstendig trygg og som vil redde mange liv hvert år i tiden fremover.

Relateterte bloggposter:
Jeg – en HPV-vaksinert mann!
NRK Ekko bommer grovt om akupunktur
Vaksinemotstandere kjøpt og betalt av legemiddelindustrien?
Alternativbøllene slår til igjen: Blokkert fra Facebook
Kjetil Dreyer våser om vaksiner – igjen
Trygg og effektiv HPV-vaksine
Aschberg sikter på pedofile – men bommer stygt

Rasjonelle massører til folket!

Bare en kjapp liten kommentar til dette oppslaget på alternativ.no som flere har sendt meg:

Her kan vi lese følgende:

Muskel- og skjelettlidelser fører til svært mange sykemeldinger i Norge. Fastlegen i Berlevåg mener at de som velger behandling hos den lokale naturterapeuten klarer seg bedre.

Forskere ved NAFKAM har undersøkt Berlevåg-fenomenet:

–Berlevåg er en liten kommune, med én alternativ behandler som har hjulpet innbyggere der i mer enn 15 år. Dette kombinert med at færre blir sykemeldt der, gjorde at vi syntes det var interessant å undersøke stedet nærmere, sier forskerne Nina Foss og Silje Folkvord til alternativ.no

Og hva gjør denne alternative behandleren?

Den erfarne behandleren i Berlevåg har bakgrunn i naturopati, refleksologi, øre-akupunktur, akupressur og muskelmassasje. Det er hovedsakelig dyptgående massasje hun bruker i behandling av denne pasientgruppen, men også akupunktur. Denne behandleren, som også er utdannet sykepleier, anslår at over 80 % av pasientene hun behandler lider av muskel- og skjelettlidelser.

NAFKAM sin undersøkelse viste at det var stor utskifting av offentlig helsepersonell i Berlevåg, og innbyggerne syntes dette var et problem. Det er forståelig. Man vil gjerne at legen skal huske hvem man er og kunne følge et sykdoms- eller symptomforløp over lang tid. Å til stadighet få en ny person å forholde seg til, som man må fortelle alt til på nytt, og som ikke får med seg utviklingen i sykdom/symptomer over lang tid, er slitsomt.

I rak motsetning til dette finner vi altså den alternative behandler som har vært på stedet lenge, og som kjenner sine pasienter. Behandleren kan derfor hilse på pasienten ved navn, høre hvordan ting har gått siden sist, snakke om dagligdagse ting og generelt sett gi en mindre stressende og mer aksepterende ramme rundt behandlingen. Pasienten slipper å føle seg som en hypokonder som må forklare det man er redd skal oppfattes som et bagatellmessige symptom for femte gang – med den underliggende følelsen av at man alltid må overbevise om at det virkelig er et problem. (Jeg vet i hvert fall at jeg ofte har det slik hos legen.)

I tillegg gir denne alternativbehandleren behandling som i stor grad handler om berøring. Pasienten får legge seg ned og bli tatt på. Det er massasje og trykking under føtter og andre steder på kroppen – kombinert med samtale og ro.

Virker dette? Selvsagt. Som jeg tidligere har skrevet i bloggen, og som jeg også påpeker i boken min «Placebodefekten», så har jeg stor tro på denne type behandling. Jeg kaller det «rasjonell massasje». Ro, samtale og berøring/massasje, uten mystiske forklaringer og urealistiske lovnader. Det er ikke rart at Berlevåg opplever at befolkningen har nytte av et slikt tilbud.

Jeg har selv argumentert for at hvis det offentlige ville tilby en times gratis massasje til alle ansatte, eller til alle voksne innbyggere, en gang i uken, så hadde vi sett mye lavere sykefravær og kortere helsekøer. Det å gi folk muligheten til å bli fysisk berørt og massert i en times nytelsesoase i hverdagen, vil utvilsomt kunne ha positiv helseeffekt. Det høres kanskje ut som et radikalt forslag, men jeg er ganske sikker på at den samfunnsøkonomiske innsparing ville være stor.

Spesifikke og uspesifikke behandlingseffekter

I Berlevåg har man sett at innbyggerne ønsker et samarbeid mellom det offentlige helsevesen og alternativ behandling. Men det er her det skurrer for meg. Hvorfor kaller vi dette for alternativ behandling? Dette handler ikke om alternativ behandling. Effekten har ingenting med naturopati, refleksologi, øre-akupunktur eller akupressur å gjøre. Og da kommer vi til noe som også er mye av kjernen i min bok, dette med forskjellen på spesifikke og uspesifikke behandlingseffekter.

Det vi ser i Berlevåg er fruktene av de uspesifikke behandlingseffekter. Det som ikke har noe direkte med behandlingen å gjøre. Det handler ikke om å trykke på spesielle punkter. Det handler ikke om meridianer. Det har ingenting å gjøre med at soner under fotsålene henger sammen med ulike organer i kroppen. Det har ingenting å gjøre med at punkter i øret henger sammen med ulike organer i kroppen. Det handler ikke om balansering av energier og chakraer. Det har altså ingenting å gjøre med den spesifikke behandling og tilhørende uvitenskapelige forklaringsmekanismer. Derimot så har det alt å gjøre med selve behandlingssituasjonen. De uspesifikke effektene. Ro. Fokus. Empati. Samtale. Stressreduksjon. Berøring. Massasje. Tid.

NAFKAM har for lenge siden innsett at disse behandlingsmetodene ikke virker. En kikk på nettsidene til NIFAB viser at vitenskapelig konsensus er nedslående for alle kjente, store alternative behandlingsmetoder. Det vil si: de har ingen spesifikk behandlingseffekt. Derfor har NAFKAM begynt å undersøke de uspesifikke effektene. Det kan være vel og bra så lenge de er tydelige på å informere om forskjellen. Det gjør de dessverre ikke alltid like godt.

I artikkelen på alternativ.no kan man lett sitte igjen med inntrykket av at resultatene i Berlevåg viser at for eksempel refleksologi (fotsoneterapi) virker. Det gjør det ikke. Det er basert på en fullstendig utdatert ide om hvordan kroppen er bygget opp.

Derimot er det liten tvil om at det kan ha god effekt å la en sliten ansatt få legge seg ned, nyte en times ro og fred hvor de kun kan tenke på seg selv og slippe stress fra jobb og barn og ektefelle og julehandel, og bli trykket under føttene. Smerteopplevelse, blant annet i rygg, henger i stor grad sammen med stressnivå, og får man stresset ned folk vil også opplevelsen av smerte reduseres og bevegelighet økes.

Avstressingstilbud i offentlig regi

Problemet er at det koster penger:

Legen i Berlevåg konkluerer med at alternativterapeuten har vært viktig for dem som sliter med disse plagene og at behandlingen hos denne terapeuten bidrar til at de unngår sykemelding.

Legen mener også det hadde vært bra om alternativ behandling kunne tilbys innenfor offentlige støtteordninger, slik at alle kunne få tilbudet uansett økonomisk situasjon. Nå er det kun de som har råd, som kan få denne behandlingen så ofte som de opplever at de trenger den.

Ja, la oss få offentlig støtte til ro og massasje. Men ikke kall det alternativ medisin. Ikke bruk ord som refleksologi og akupressur. Kall en spade for en spade. Dette er offentlig sponsning av et avstressingstilbud. Det trenger vi. Det er positivt. Jeg hadde takket ja til dette på et blunk. Det helbreder ikke alvorlig sykdom, men det kan bedre symptomene fra mye kronisk sykdom, og forebygge eller lindre en del stressrelaterte lidelser, fra høyt blodtrykk, søvnløshet, hodepine, eksemer, allergier, ryggproblemer og mer.

Undertittelen på boken min er «Hvorfor alternativ behandling virker som den virker». Svaret jeg gir i boken er i stor grad «uspesifikke behandlingseffekter», hvorav placeboeffekt er en liten del av hele bildet.

Alternativ behandling «virker» fordi vi mennesker har et stort behov for å bli sett, få våre vondter anerkjent, få trygghet i diagnoser (selv om de bare er tullediagnoser), få trygghet i en kur (selv om det bare er tullekurer), få snakke om våre vondter med noen som har tid til å lytte (lavterskel «psykologitilbud»), få lov til å fokusere på oss selv i en hverdag hvor alle krever av oss, og få avstressing og berøring.

Berlevågs alternative behandler kan tilby alt dette. Det trenger vi mer av i det offentlige helsevesen. Mange leger er også flinke til å gi mye av dette, men de er som regel begrenset av tid, og man kan ikke gå fast til legen ukentlig for å få dekket dette behovet. Så la oss ansette rasjonelle massører i alle landets kommuner. La oss gi folket avstressingstilbud i offentlig regi. La oss tilby folk de uspesifikke behandlingseffektene som alternativbehandlere har tjent penger på, pakket inn i løgn og bedrageri, i alle år.

Det ville gitt oss en todelt effekt: Et friskere folk, samtidig som vi hadde slått bena under mye av markedet for alternativindustrien. Det hadde ført til litt mindre uvitenskapelighet og løgn i samfunnet. Ingenting hadde vært bedre enn det.

Ingen relaterte bloggposter.

Placebokommunen

Følgende kronikk stod på trykk i Klassekampen, fredag 13. desember 2013.

Placebokommunen

av Gunnar R Tjomlid – forfatter av boken «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker»

Under kulturrevolusjonen for rundt 50 år siden bestemte den kinesiske kommunistlederen Mao Zedong at tradisjonell kinesisk medisin, og spesielt akupunktur, skulle bli en vesentlig del av det statlige helsevesen. På den tid var akupunktur nesten falt bort som behandlingsmetode i dette folkerike og fattige landet. Folk opplevde ingen reell effekt av nålene i en tid og et sted hvor det handlet om liv og død.

I mangel av ressurser til å etablere et statlig helsevesen basert på moderne medisin, valgte Mao å gjeninnføre akupunkturen og troen på tradisjonell kinesisk medisin. Han trodde ikke på den selv, men det var godt nok for underklassen. De som ikke hadde tilgang på noe som faktisk virket.

I 2013 ser vi det samme gjenta seg, men denne gang i Fyresdal kommune i Telemark. Ordfører Erik Skjervagen har fått politisk gjennomslag for at kommunen skal bruke nettopp akupunktur som en sentral del av sitt helsetilbud til de skattebetalende innbyggerne.

Det er slettes ikke tilfeldig. Skjervagen er selv utdannet akupunktør og Qigong-master. For ti år siden fikk han 300 000 kroner i lønn fra kommunen mens han tok et toårig avbrekk fra sin tidligere rådmannstilling for å lære mer om akupunktur. Nå behandler han folk med hendene, klemmer trær, fyller kontoret med «energigivende steiner», og holder rundt vannflasker for å «tilføre energi til vannet».

Kommunen har utlyst stillinger som både kommunelege og kommunefysioterapeut med ønske om at søkerne har «utdanning og interesse i akupunktur/alternativ behandling». Barnehage og skole skal også ta i bruk alternativ medisin for å forebygge helseplager og sykdom ved bruk av akupressur.

Det høres vel og bra ut, bortsett fra følgende lille ankepunkt: Akupunktur virker ikke. De siste 40 år er det publisert mer enn 3000 studier på akupunktur uten at forskere har klart å finne noen tydelig og klar effekt av denne alternative behandlingen. Den største systematiske gjennomgang av studier på akupunktur noensinne ble publisert i fjor. I 29 studier var effekten av akupunktur utprøvd på til sammen 18 000 pasienter med kroniske smerter. Forskerne, som selv var svært vennlig innstilte til alternativ behandling, fant at akupunktur ikke skilte seg fra placebo.

Helsearbeidere i Fyresdal har også gått på kurs. De har vært hos den danske akupunktøren Hugo Nielsen, noe som kostet kommunen 236 000 kroner. Med sin egenutviklede metode «parallellakupunktur» og sitt elektroniske apparat kalt Cell Com hevder Nielsen å kunne kurere blant annet kreft. Metodene markedsføres ved å vise til suksesshistorier fra personer som skal ha fått hjelp av ham. Personer som i mange tilfeller i dag er døde.

Hugo Nielsen ble ekskludert fra den største danske akupunktørforening allerede i 1995 for brudd på deres «etiske og faglige regler». Han er også dømt for kvakksalveri to ganger. Men Fyresdal kommune betaler ham likevel for å kurse sine helsearbeidere.

I år har kommunen gitt innbyggerne en julegave i form av en elektronisk bok som kan lastes ned gratis fra kommunens hjemmeside. Boken «Trykk deg sunn» er skrevet av Hugo Nielsen. Her kan vi lese at en uskyldig snue er gift for kroppen, og om den ikke behandles tidlig, så vil den komme igjen og bli til bronkitt, bihulebetennelse, allergier og astma. Vi kan lese at når man benytter seg av «syntetisk medisin» vil man bare utsette sykdommen. Bare gjennom Nielsens metoder vil man virkelig kunne helbrede. Fyresdøler får lære at de fleste livsstilsproblemer enkelt kan fjernes ved å trykke på et punkt ytterst på ringfingeren i rundt to minutter. Dette påvirker stoffskiftet og hormonbalansen i kroppen, skal vi tro Nielsen. Hans dokumentasjon for at dette virker er «personlig erfaring».

Det meste av det han fremmer i sin bok er i strid med grunnleggende kunnskap om ernæring, medisin og menneskets fysiologi. Det finnes ingen klinisk forskning som underbygger Nielsens påstander. Tvert i mot viser summen av flere tiårs forskning at han farer med usannheter.

Fyresdal kommune har bestemt seg for å kaste seg over Mao-metoden. Det er lett å forstå at ideen appellerer. Forebygg gjennom enkle grep hjemme heller enn å bruke av dyrebare helseressurser og kostbar behandling av syke pasienter. Men har man et blødende magesår bør man få behandling hos legen, ikke sitte hjemme og trykke på seg selv i overbevisning om at det er den beste kur.

Fyresdal er blitt en farlig kommune å bo i. Men i motsetning til Mao tror Skjervagen selv på metodene han prakker på innbyggerne. Metoder som er i strid med vår beste kunnskap og vitenskap, men som føles riktige av en politisk leder som mener at alle trær utstråler helbredende energi. Metoder som ikke er underlagt noe offentlig helsetilsyn, ikke er kvalitetssikret, og som fører til at en stor del av innbyggerne kan miste tilliten til helsevesenet.

Når personlig tro trumfer evidensbasert kunnskap, har politikerne mistet grepet. Da er de blitt redusert til åndssynsere i en placebokommune.

Ingen relaterte bloggposter.

Kulturrådet kjøper inn Placebodefekten!

Før helgen hvisket en fugl meg i øret at Kulturrådet hadde valgt å kjøpe inn boken min, «Placebodefekten», under sin innkjøpsordning for «Ny norsk sakprosa for voksne». I dag ble det offisielt, og jeg roper: Hurra!

Innkjøpsordninga for sakprosa skal stimulere til skriving, utgiving, spreiing og lesing av ny norsk sakprosa. Bøkene som blir kjøpte inn, kjem fram til lesarane gjennom utlån i norske folkebibliotek, for meir info, sjå sakprosaavtalen.

Innkjøpsordninga garanterer forlaga eit minstesal på 1 000 eksemplar av dei innkjøpte sakprosabøkene. Ordninga er såkalla selektiv, det vil seie at det er budsjettet som avgjer kor mange sakprosabøker som kan kjøpast inn årleg. Kulturrådet tar sikte på å kunne kjøpe inn inntil hundre titlar innan nokre få år.

Dei innkjøpte sakprosabøkene blir sende til folkebiblioteka saman med dei skjønnlitterære bøkene. Publikum kan slik gjere seg kjent med mange interessante utgivingar innanfor ei rekkje samfunnsområde.

Det er en hyggelig anerkjennelse, og det er flott at det vil gjøre boken tilgjengelig for enda flere lesere gjennom biblioteker landet over.

Informasjon om hvor boken kan kjøpes, samt bokanmeldelser og mer snacks, kan du finne på denne siden: «Placebodefekten»

Relateterte bloggposter:
Placebodefekten – Kriminelt spennende!
En alternativtilhengers anmeldelse av Placebodefekten
«Placebodefekten» nr 1 på iTunes!
Boken «Placebodefekten» er nå i salg!
Placebodefekten kan nå forhåndsbestilles!
Bok: Placebodefekten
Placebodefekten som e-bok
Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som det virker
Skeptisk litteratur
Bokhyllen min

Placebodefekten – Kriminelt spennende!

I dag fikk jeg tilsendt en svært hyggelig anmeldelse av boken min «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker».

Anmeldelsen er gjort av redaktør Ulf Borthen for medlemsbladet «Helsefagarbeideren – for helsefagarbeidere i Delta». Bladet trykkes i et opplag på 10 000 og når dermed ut til mange helsefagarbeidere i landet. Om kort tid kan du laste ned PDF av bladets utgave 4/2013 fra denne nettsiden.

I lederen omtaler Borthen boken som «Kriminelt spennende!», og jeg har fått lov til å gjengi hele bokanmeldelsen her:

I Norge tilbys mer enn 250 ulike alternative behandlingsformer, i tillegg til et imponerende antall dietter, kosttilskudd, kurer og helbredelsesritualer.

Tjomlid har lagt ut på en lang reise fra den spirende forhåpningen om alternativ helbredelse, via forståelsen av vitenskapelig påvist virkning og fram til erkjennelsens endepunkt. Når de siste av de mer enn 450 sidene er fordøyd, finnes det ingen appetitt tilbake på alternativ medisin.

Det er tvilsomt om produsenter og forhandlere av mirakuløse Aloe Vera-salver leser boken. De vil måtte konstatere at deres svindel, enten den er iskald beregnende eller er resultat av forkvaklet naivitet, er avslørt. Tilbake er du og jeg som er lurt trill rundt av noe klin på tube som kostet fire hundreogfemti kroner.

Det grunnleggende er å hjelpe mennesker

Tjomlid bygger opp sin uangripelige argumentasjon omkring to viktige begreper innen moderne vitenskap: kontrollerte studier og placeboeffekten.

Kontrollerte studier innebærer at en gruppe pasienter får medisin, mens en annen gruppe med den samme sykdommen får narremedisin. Deretter ser man etter hvem som har fått best effekt. Det viser seg at alle blir bedre av behandling, enten det dreier seg om en virksom behandling eller bare en tilsynelatende

behandling som ikke inneholder noe – dette er placebo. Placebo-effekten er fysiologisk påvisbar: kroppen setter i gang sin egen helbredelsesprosess. Dersom man har kommet fram til en medisin som har effekt, vil denne effekten komme i tillegg til placebo-effekten.

Det er ikke nok med et enkelt forsøk. Gjentatt forskning over lang tid og med ulike pasientgrupper er nødvendig. Forskerne skal ikke vite hvem som får hva, og pasientene har ikke innsyn i hva slags medisin de har fått – før etterpå, når alle pasientenes symptomer og tilstander er objektivt målt, nedtegnet og vurdert. Selv den enkleste sårsalve eller mega-komplekse kreftbehandling må gjennom nøyaktig de samme prosedyrene basert på disse prinsippene.

Alternativ medisin virker ikke

Dette er det springende punktet i Tjomlid sin argumentasjon: ingen alternativ-medisin eller alternativ behandling kan dokumentere bedre virkning enn placebo. Enten finnes ikke dokumentasjon fordi produsenten eller behandleren er klar over at medisinen i så fall ville bli avslørt som uvirksom – eller det har vært gjennomført slike studier, uten at det har kunnet observeres noen virkning utover placebo. Som kjent: tro kan flytte fjell, det kan da ikke skade om man inntar uskyldige placebo-preparater, når hovedsaken er å bli frisk?

Urtemedisin er gift på avveie

Dessverre er alternativmedisinen ikke bare fri for helbredende virkning, den er også i mange tilfeller skadelig. De fleste medisinene som brukes i dag har sitt utspring i naturlige stoffer rundt oss, mange av dem kommer fra planteriket. I legemiddelindustrien er de virksomme stoffene isolert og produsert i ren form og i tilmålte mengder. I naturlig tilstand er virkestoffene til stede i varierende grad. I tillegg er de andre stoffene i planten eller i mineralet ikke bare uten kontrollert virkning, men kan også være direkte skadelige – i verste fall nok til å ta livet av folk. Hvem av oss med alvorlig hjertelidelse vil gå ut i skogen og plukker den vakre, blå klokkeblomsten Revebjelle – og tygge i seg noen munnfuller? Ingen ville finne på det. Den inneholder det svært potente legemiddelet Digitalis. Urtemedisin er i beste fall uten virkning, men skremmende ofte direkte skadelig.

Boken «Placebo-defekten» gjennomgår i detalj mange av behandlingene som han mener ikke har dokumentert virkning: Kiropraktikk, akupunktur og homeopati blir plukket fra hverandre til de uvirksomme elementene de er satt sammen av. Behandlingsformene kan ikke vise til helbredende virkninger gjennom kontrollerte, vitenskapelige studier. De pasientene som har klokketro på behandlingene blir friskere alle sammen.

Mytene rundt årelating

En to tusen år gammel metode, som opp gjennom tidene har vært ledende i behandlingen overfor syke mennesker over hele verden, er årelating. USA sin president George Washington, endte sine dager tappet for litervis med blod, etter en kraftig forkjølelse.

Desto mer legebehandling presidenten fikk, desto dårligere ble han. Det skulle gå enda flere tiår før legevitenskapen forsto hva kontrollerte studier innebar. En fransk lege observerte pasienter med lungebetennelse som ble årelatt, og sammenlignet disse med en tilsvarende gruppe pasienter uten denne behandlingen. Han kom til det oppsiktsvekkende resultat at årelating ikke hadde den ønskede virkningen på lungebetennelse. Dette innledet den moderne formen for medisinsk, kontrollert, forskningsbasert behandling slik vi kjenner den i dag.

En kontrollert studie er en omfattende og tidkrevende prosess. Tusenvis av potensielle stoffer blir forsket på til enhver tid. Gunnar R. Tjomlids bok om «Placebodefekten» sørger for at vi får større forståelse for legevitenskapen og «mirakelkurene». Kan hende blir verden litt mindre fargerik og litt mindre spennende når vi ikke lenger kan forledes til å tro på «mirakelkurer». Som helse-arbeidere skal vi ikke bare tro på det vi gjør med pasientene – vi skal vite.

Det var en svært hyggelig anmeldelse, og jeg håper at flest mulig helsefagarbeidere tar seg tid til å lese «Placebodefekten» fordi jeg tror den har et viktig budskap til alle som jobber innen helse. Et budskap både om hvor viktig det er med kritisk tenkning og evidensbasert praksis, men også hvor viktig de mellommenneskelige aspektene ved helsearbeid er. I boken får man lære om hvordan både oppførsel, ordbruk og berøring kan stimulere og styrke effekten av behandlingen, og på den måten gi pasientene er større totaleffekt.

Placebodefekten som julegave

Og forresten, har jeg nevnt at det snart er jul?

En av mine blogglesere likte visst boken så godt at hun gir den som julegave til både familie og venner. Som du ser av bildet til høyre kjøpte hun inn hele 10 eksemplarer! Sånt varmer et forfatterhjerte!

Hvis du også vil lese boken eller legge den under juletreet, kan du bestille den i alle store nettbokhandler eller direkte fra Humanist forlag. Der finner du den også som ebok til både Kindle og iBooks – selv om det kanskje funker dårlig under treet. Stikker du innom iTunes kan du kjøpe boken også der, og så finner du selvsagt også boken hos bokhandlere landet rundt.

Relateterte bloggposter:
En alternativtilhengers anmeldelse av Placebodefekten
«Placebodefekten» nr 1 på iTunes!
Boken «Placebodefekten» er nå i salg!
Placebodefekten kan nå forhåndsbestilles!
Bok: Placebodefekten
Placebodefekten som e-bok
Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som det virker

Sukker gjør ikke barn hyperaktive

I boken min «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker» har jeg et kapittel om kontrollerte studier. Her skal du få en liten smakebit fra boken. Kapitlet om kontrollerte studier innledes nemlig slik:

Alle vet at barn blir hyperaktive av sukker. Er man forelder, så har man fått dette bekreftet gang på gang. Bare tenk deg hvordan barna blir i fødselsdagsfester hvor de etter å ha spist litt kaker og gele og drukket litt brus plutselig fyker rundt som små raketter i dagligstuen, opp på loftet og ned i kjelleren. Barnehageansatte har også sett dette. Har man en feiring i barnehagen hvor barna får noe godteri, kake eller brus, så blir de helt ville. Sukker er som jetbensin i barnets motor, og får dem til å bli fulle av energi som de bare må få ut ved å rope, skrike, løpe og hoppe.

Men det er feil. Sukker gjør ikke barn hyperaktive. Dette er dokumentert i studie etter studie, men er likevel en av de moderne mytene som er vanskeligst å avlive. Hvordan kan det ha seg at sukker ikke påvirker barn når vi voksne så tydelig ser det med våre egne øyne? Vel, vi er lette å lure. Studier har vist at hvis man deler barna i to grupper hvor den ene får mat med sukker og den andre med kunstig søtningsstoff, så er det ingen forskjell på hvor aktive barna blir etterpå. Derimot opplever foreldrene barna som mer aktive hvis de tror at barna har fått sukker. Det er altså en forventningseffekt vi ser, og troen på at sukker skal gjøre barna mer aktive gjør at vi ser dem som mer aktive.

I tillegg er det selvsagt slik at barn som er i omgivelser hvor det er mer sukker, for eksempel et fødselsdagsselskap, vil være mer aktive enn ellers på grunn av omstendighetene. I et selskap vil barna naturligvis være mer viltre med masse lek og moro, og det at det også er sukkerholdig mat og drikke til stede er bare en tilfeldig variabel, ikke en årsak til oppførselen. Her er det lett å konstruere årsakssammenhenger som ikke er korrekte.

Fysikeren Richard Feynman sa: «Det første prinsipp er å ikke lure deg selv − og du er den enkleste å lure.» Det oppsummerer kort og enkelt hvorfor det er så viktig med kontrollerte studier.

Forskningen

I boken viser jeg selvsagt til gode vitenskapelige kilder for mine påstander, og når det gjelder sukker og hyperaktivitet viser jeg til en metaanalyse gjort av hele 16 kontrollerte studier på dette fenomenet. I konklusjonen skriver forskerne:

The meta-analytic synthesis of the studies to date found that sugar does not affect the behavior or cognitive performance of children. The strong belief of parents may be due to expectancy and common association. However, a small effect of sugar or effects on subsets of children cannot be ruled out.

En dundrende negativt resultat altså. Gjennom disse 16 studiene hvor én gruppe barn fikk mat eller drikke med sukker, og en annen gruppe fikk kunstig søtningsstoff, så fant man ingen forskjell i aktivitetsnivå mellom de to gruppene. Derimot fant man at foreldrene gjerne hevdet at barn de trodde fikk ekte sukker var mer aktive enn ellers, selv om barna faktisk hadde fått kunstig søtningsstoff. Det handler om forventninger. Man ser og opplever det man tror man vil se og oppleve.

Den siste setningen i forskernes konklusjon forteller oss bare at studiene ikke kan utelukke fullstendig at enkelte barn kan oppleve en slik oppkvikkende effekt av sukker. Det kan for eksempel hende at barn med en spesifikk type sykdom/lidelse vil reagere annerledes enn friske barn, men at ingen slike barn var med i studiene og at man derfor ikke kan generalisere forskningsresultatene til å omfatte alle barn. Det kan også hende at sukker gir en liten effekt hos noen barn, men at man ikke vil se effekten totalt sett i en større gruppe barn.

De harde fakta er derfor at å gi barn sukker ikke gjør dem hyperaktive. Hvis du er sikker på at dette er feil fordi du har sett at barna dine blir «hypre» av sukker, så trenger du faktisk å lese «Placeboeffekten» for å få en grundig, steg for steg gjennomgang av hvorfor våre hjernen i stor grad er hardkodet til å gjøre slike feiltolkninger av verden rundt oss.

Konklusjon

Denne sukkermyten er et prakteksempel på hvordan vi alle kan la oss lure, og hvordan selv de mest rasjonelle blant oss kan ha vanskeligheter med å slippe ideen om at det de selv har opplevd må være sant.

Det demonstrerer hvorfor vi må utvise en ydmykhet overfor dobbeltblindede, randomiserte, kontrollerte studier og akseptere at resultater fra mange slike gode studier forteller oss noe om verden som er mer sant enn det vi selv mener å føle at er sant. Det er ofte vanskelig, og det strider mot vår «magefølelse» og personlige overbevisning. Men det er likevel slik at selv om noe føles sant, så er det ikke nødvendigvis det – hvis god forskning viser det motsatte.

Og hvis du absolutt ikke gidder å kjøpe boken hverken på papir eller til din mobil/nettbrett/lesebrett, så kan du se denne videoen som gir en kort og underholdende innføring i mye av det samme som jeg skriver om i «Placebodefekten».

For ordens skyld: Med «hyperaktiv» menes i denne sammenheng «sukkerkick» eller å bli «hyper», som i et forbigående «rush» av høynet aktivitetsnivå. Jeg sikter ikke til en mer klinisk diagnose, som for eksempel ADHD eller tilsvarende – som for øvrig heller ikke påvirkes av sukker.

Det er uansett lurt å begrense sukkerinntaket hos barn da det ikke er godt for hverken tenner eller øvrig helse.

Takk til Wasim Zahid for videotips!

Relateterte bloggposter:
Klare tall: Uvaksinerte barn blir oftere alvorlig syke
Gruer 300 000 barn seg til jul?
Når voksne kvinner blir barn
Homeopati mot akutt diaré hos barn
Ettersøkt pedofil knyttes til døde barn -ish
Håpløst EU-utspill om seksuelt misbruk av barn
Dødelige rutiner – Om å glemme barn i bilen
Tullete nettvettregler for barn
Småbarn tvunget til sex foran hundre voksne

Overfallsvoldtekter og innvandring – en faktasjekk

Hver gang debatten om innvandring, islam, rasisme eller kriminalitet kommer opp i denne bloggen og andre steder, raser det inn med kommentarer hvor folk peker på dette:

Alle overfallsvoldtekter i Oslo blir begått av ikke-vestlige innvandrere!

Påstanden har de selvsagt plukket opp fra ulike medieoppslag, spesielt i perioden 2009-2011. I faksimilen fra Aftenposten øverst i denne bloggposten ser vi at daværende leder for Oslo-politiets volds- og sedelighetsseksjon, Hanne Kristin Rohde, i april 2009 hevdet at innvandrere stod bak alle anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo i perioden 2006 til 2008.

NRK Dagsrevyen innledet sin sending den 25. mai 2011 med følgende ord:

– Alle overfallsvoldtektene i Oslo de siste fem årene er begått av menn av utenlandsk opprinnelse.

Dette ble gjentatt av flere andre medier. Men påstanden var feil. Politiet reagerte, og Ingjerd Hansen, seniorrådgiver i Oslo politidistrikt, uttalte følgende:

– Overskriften som NRK Dagsrevyen hadde, stemmer ikke med virkeligheten.

Mistolket statistikk

Påstanden om at alle overfallsvoldtekter i Oslo var begått av innvandrere var nemlig bare korrekt om man plukket vekk over 80 prosent av de anmeldte tilfellene.

Aftenposten-oppslaget baserte seg på Politiets egen rapport, «Voldtekt i Oslo 2007″. La oss se litt på disse tallene. I 2007 var det 33 personer som ble utsatt for overfallsvoldtekt. Det var registrert opplysninger om 38 gjerningsmenn, altså ble noen av voldtektene utført av flere på en gang. Av disse var det kun 6 personer som var identifisert og siktet, og alle disse var av «ikke-norsk bakgrunn». Av de uidentifiserte var 26 beskrevet som å ha «ikke-norsk bakgrunn», mens to av dem ble beskrevet som norske. Fire av dem manglet beskrivelse.

Allerede ut fra dette ser vi at selv om menn med ikke-vestlig bakgrunn i aller høyeste grad var overrepresentert, så utgjorde de ikke samtlige gjerningsmenn.

Definisjonen «ikke-norsk» i Politiets rapport er også svært upresis og sier ingenting om at gjerningsmennene er «mørkhudede» eller av ikke-vestlig opprinnelse, og enda mindre om de er asylsøkere, arbeidsinnvandrere, turister eller annet. Politiet følger Statistisk sentralbyrå (SSB) sin definisjon av ikke-norsk: «en person der begge foreldre er født utenfor Norge». Ergo trenger ikke gjerningspersonene som defineres som «ikke-norsk» være hverken asylsøker eller førstegenerasjonsinnvandrer. En «ikke-norsk» i statistikken kan være en person født og oppvokst i Norge, men med innvandrerforeldre.

Legges norsk statsborgerskap til grunn, vil tallene for «norske» være vesentlig høyere, skriver Politiet i sin rapport. Politiets rapporter sier uansett ikke noe klart om at «ikke-norsk» er det samme som «ikke-vestlig». Dermed kan vi ikke si noe om den faktiske etniske tilhørighet til rundt 80 prosent av de som har begått overfallsvoldtekter.

Hva så med 2010? I rapporten «Voldtekt i den globale byen» ser vi at det ble anmeldt 24 overfallsvoldtekter og forsøk på overfallsvoldtekter. Kun 5 av gjerningsmennene ble identifisert, og alle disse var «ikke-norske». Men Politiet skriver:

Inkluderer man de som ikke er identifisert, men kun beskrevet av den fornærmede, oppgis imidlertid flere med nordisk/vestlig utseende.

Igjen ser vi at påstanden om at samtlige gjerningsmenn var «ikke-norske» kun er basert på de rundt 20 prosent gjerningsmenn som faktisk ble identifisert og siktet. De resterende åtti prosent tas elegant ut av regnestykket når folk hevder at samtlige gjerningsmenn er ikke-norske.

Politiet skriver følgende om de identifiserte gjerningsmenn som endte opp med å bli siktet for overfallsvoldtekter i 2010:

Den etniske profilen varierer innenfor de ulike voldtektstypene, men for samtlige unntatt overfallsvoldtekt er norske gjerningspersoner den største gruppen. Overfallsvoldtektene omhandler imidlertid kun 6 forhold, hvor samme gjerningsmann sto ansvarlig for to (5 unike personer mistenkt/siktet i 6 anmeldelser). I 4 av de seks anmeldelsene (3 unike menn) var gjerningsmannen fra Midt-Østen, i en overfallsvoldtekt var mannen fra Afrika, og i en annen fra Asia. Påstanden om at alle overfallsvoldtekter begås av utlendinger støttes dermed av disse tallene, skjønt basisen for uttalelsen er liten og utvalget spesielt. To av de 5 ulike identifiserte gjerningsmennene bak overfallsvoldtekt var svært unge – under 18 år – og to hadde alvorlige psykiatriske diagnoser. Dersom man utvider materialet med også de 16 overfallsvoldtektene der personen ikke er identifisert, men gitt et signalement fra offerets side, oppstår et annet bilde: 8 av gjerningsmennene hadde afrikansk/mørkhudet utseende, 5 var vestlige/lyse/nordiske og 4 hadde asiatisk utseende. Hvor mange ulike personer som står bak disse beskrivelsene på gjerningsmennene er usikkert, siden gjerningspersonene bak overfallsvoldtekter har en tendens til å begå flere overgrep.

Tall fra 2011 viser at av fem identifiserte gjerningsmenn i overfallsvoldtektssaker var to fra Afrika, to fra Asia, og én fra Norge. Igjen ser vi at påstanden om at alle gjerningsmenn er ikke-vestlige innvandrere er feil. Og Politiet understreker:

Det er ingen grunn til å trekke den konklusjonen at disse er representative verken for resten av gjerningsmennene anmeldt for overfallsvoldtekt eller for de etniske gruppene de har røtter i.

Å trekke konklusjoner om ulike befolkningsgrupper basert på en håndfull menneskers ugjerninger, er statistisk idioti.

Sosioøkonomiske forhold

Vi har altså sett at en del av gjerningsmennene beskrives som «norske». Likevel er det et faktum at de aller fleste ble beskrevet som «ikke-norske» av ofrene. Betyr det at «fremmede» er mer tilbøyelige til å voldta? At de har et råttent kvinnesyn og lav respekt for menneskeverdet? At de er mer kriminelle og voldelige av natur? Nei. Og her er Politiet svært tydelige:

Variasjonene som uttrykkes her er i imidlertid basert på små tall og vil med all sannsynlighet forandres og forsvinne dersom større deler av mørketallet ble inkludert i materialet. Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.

Dette utdypes videre i rapporten:

Det er stor sannsynlighet for at forskjellene mellom gjerningsmennene forandres dersom anmeldelsestilbøyeligheten øker eller jevner seg ut mellom ofre for gjerningsmenn med norsk og ikke-norsk bakgrunn. Videre er det sannsynlig, ifølge ny forskning fra Sverige, at den samme forklaringen gjelder for begge gruppene, nemlig sosioøkonomiske faktorer hos foreldre og nabolag, men at dette rammer flere menn med utenlandsk landbakgrunn.

[...]

I gjennomgangen ellers framgår det en forskjell knyttet til at de unge ikke-norske gjerningspersoner oftest anmeldes for voldtektstyper der partene er ukjente for hverandre, som i overfalls- og sårbarhetsvoldtekter samt i noen grad festvoldtekter.

[...]

Samtidig kan også en del av forklaringen være at anmeldelsestilbøyeligheten blant kvinnene er større når uønskede eller krenkende hendelser skjer i tilknytning til ikke-norske personer enn når norske menn står bak. Det er lettere å anmelde ”fremmede” enn personer man kjenner selv eller nettverket til.

Med andre ord: Politiet mistenker at ikke-norsk gjerningsmenn anmeldes oftere enn «norske» gjerningsmenn i saker med overfallsvoldtekter. Men enda viktigere er det at overrepresentasjonen av ikke-norske gjerningsmenn i saker med overfallsvoldtekter kan tilskrives sosioøkonomiske faktorer.

Politiet skriver:

Igjen må det understrekes at den sterke overrepresentasjonen av personer med minoritetsbakgrunn for flere av voldtektstypene ikke kan tolkes som er resultat av at fremmed kultur er en årsaksforklaring for voldtekt. Anmeldelser gjelder kun et fåtall av de voldtekter som skjer og anmeldelsestilbøyeligheten er ikke lik overfor gjerningsmenn med norsk og annen landbakgrunn. Videre tilsier grundig kvantitativ forskning at den statistiske forskjellen i kriminell adferd mellom etniske grupper forsvinner dersom man kontrollerer for sosioøkonomiske forhold personene har vokst opp med her til lands.

Feilaktige fellesnevnere

Vi mennesker trenger å identifisere farer i klart definerte båser. Det er en overlevelsesmekanisme som kan være nyttig. Fra dyreverdenen vet vi at giftige arter ofte har sterke farger som et signal til andre rovdyr om at de bør styre unna. Dette kan også utnyttes av ugiftige arter som tilpasser seg det faktum at sterke farger får rovdyr til å holde seg borte. Vi har evolvert til å se etter overfladiske og tydelige tegn på fare.

Så hva er den mest åpenbare fellesnevner for de som står bak overfallsvoldtekter? Jo, de er brune i huden. De er «ikke-norske» av utseende. Ergo legger vi intuitivt til grunn at det som gjør disse menneskene til voldtektsforbrytere er at de kommer fra en annen del av verden. De er «fremmede». Enten er denne tendensen til voldtekt kodet inn i genene deres, ellers så stammer det fra deres kultur eller religion.

Men dette er feil. Her spiller hjernen vår oss et puss. Den søker enkle løsninger og tydelige grupper, men bommer fullstendig på hva som er den egentlige fellesnevneren.

Fellesnevneren er nemlig ikke etnisk, kulturell eller religiøs opprinnelse, men derimot hvordan disse menneskene har vokst opp og hvordan de lever her i landet. En ung, arbeidsledig mann med dårlig økonomi vil være mer tilbøyelig til å voldta enn en eldre mann i god jobb. Uavhengig av «hudfarge». Men innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn er overrepresentert i gruppen «arbeidsledige, unge menn på trygd», og vil derfor også være overrepresenterte i gruppen «voldtektsforbrytere».

Dette betydelige overlappet av to grupper lurer oss. Gruppen med «unge menn på trygd» overlapper i stor grad med «brune mennesker». Sistnevnte faktor kan vi se med våre egne øyne. Det er en overfladisk og enkelt identifiserbar fellesnevner. Det er derimot ikke så lett å vite om en person er arbeidsledig eller trygdet. Det krever litt mer bakgrunnsinformasjon. Derfor faller vi ned på den enkle løsningen. Den overfladiske. «Brune mennesker er voldtektsforbrytere.»

Det samme gjelder all form for voldskriminalitet, men det er like feil der. For å sette det på spissen: Hvis de aller fleste innvandrere fra ikke-vestlige land var 50 år gamle kvinner, så ville ikke-vestlige innvandrere vært sterkt underrepresentert på kriminalitetsstatistikkene.

Så enkelt er det. Fellesnevneren er ikke hudfarge eller religion. Fellesnevneren er kjønn, alder, økonomi og sosiale forhold. Det er en overrepresentasjon av unge menn som mottar sosiale stønader i gruppen av ikke-vestlige innvandrere i Norge. Hvilken hudfarge eller religion disse har, er irrelevant for om de vil bli voldtektsforbrytere eller ikke.

For å unngå å la tabloidenes overskrifter føre til en frykt for «mørkhudede», må man altså tenke et steg lenger enn det magen gjerne vil. Det er det dessverre ikke alle som evner, og derfor oppstår den type irrasjonelle argumentasjon som jeg viste til innledningsvis.

Kvinnesyn som forklaring?

Avisen Utrop skrev i fjor en artikkel med mye av det samme budskapet som jeg har i denne bloggposten, men den fikk dessverre så alt for liten oppmerksomhet. Utrop skrev at Rohde gikk ut og ryddet opp i sine sleivete uttalelser i ettertid. Hun presiserte blant annet at det bare i et lite fåtall av tilfellene var asylsøkere som var gjerningsmenn.

Men Rohde bommet også grovt på et annet punkt da hun uttalte seg til Aftenposten i 2009:

Hanne Kristin Rohde sier til NRK at gjerningsmennene enten er traumatiserte eller psykisk skadet, eller at de kommer fra et land der vold mot kvinner er vanlig.

- Vi ser at flere av dem har et kvinnesyn som tilsier at de når som helst kan ta kontroll over andre personer, da helst kvinner, sier Rohde.

Men Politiets rapporter understøtter ikke dette. De påpeker tvert i mot at man ikke kan gjøre slike generaliseringer, og at den eneste fellesnevner for gjerningsmennene ser ut til å være sosioøkonomsike faktorer. Politiet skriver i sin 2011-rapport:

Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.

Nettopp. Det er ufattelig trist å tenke på hvor mye skade disse uheldige uttalelsene fra Rohde har medført når Politiets egne rapporter sier det motsatte av henne.

Konklusjon

Hva betyr så alt dette? Vel, først og fremst betyr det at påstanden om at samtlige overfallsvoldtekter begås av ikke-vestlige innvandrere er feil. Både i 2007, 2010 og 2011 var det beskrevet flere gjerningsmenn med norsk (eller vestlig) utseende. I tillegg antar politiet at de med ikke-vestlig utseende oftere anmeldes enn de med norsk eller vestlig utseende, ofte fordi dette kan være folk man kjenner og dermed ikke er like tilbøyelig til å anmelde. Påstanden om at samtlige overfallsvoldtekter begås av ikke-vestlige innvandrere må legges død nå.

Det andre vi kan lære av dette er litt mer komplisert, og her er nok kjernen til svært mye rasisme og fremmedfrykt i Norge i dag: Det er ikke etnisk opprinnelse, religion eller kultur som avgjør om man blir voldtektsforbryter eller ikke. Det er derimot oppvekstforhold og leveforhold.

Som vi så i tallene for 2010 var også gjerningsmennene enten svært unge, eller de hadde alvorlige psykiatriske diagnoser. I 2011 var 4 av 5 identifiserte gjerningsmenn uten arbeid og mottok trygd eller sosial stønad. Den siste var under utdanning. Fire av fem var også kjent av politiet og tidligere mistenkt eller siktet for tidligere kriminelle forhold.

I rapporten «Voldtekt i den globale byen 2011: Anmeldelser og medieoppslag» understreker politiet:

Det må også understrekes at enhver ”overrepresentasjon” av enkelte grupper omhandler en vanskelig sammenlikning basert på bofast befolkning, mens byen til enhver tid brukes av et stort oppland og til- og gjennomreisende med ulike opphav.

Dette er viktig å merke seg. Ikke noe sted i politiets rapporter fastslår man at gjerningsmenn er asylsøkere, innvandrere eller fastboende. De som er «ikke-norske» kan både være gjennomreisende, asylsøkere, innvandrere, turister, eller gutter/menn som er født og oppvokst i Norge, men med to foreldre som er født i et annet land, alt fra Sverige til Irak.

Innenfor den ørlille, men dog så alvorlige, fliken av kriminalitet merket overfallsvoldtekt, ser vi altså en svært sterk overrepresentasjon av ikke-vestlige gjerningsmenn. Men antall gjerningsmenn er svært få, og de er ikke representative for sin gruppe. Å bruke denne marginale gruppen mennesker til å generalisere rundt alle andre som ser like ut på overflaten, er fullstendig meningsløst.

Ergo kan man i beste fall bruke tallene for overfallsvoldtekter til å føre en debatt rundt integreringspolitikk eller hvordan vi tar vare på psykisk syke. Men man kan ikke under noen omstendigheter bruke tallene for overfallsvoldtekter til å begrunne sine innvandringsfiendtlige holdninger, til å begrunne rasisme, eller til å hevde at innvandring er et problem for Norge. Statistikken for overfallsvoldtekter sier nemlig ingenting om dette.

Relateterte bloggposter:
Oslo – plutselig utrygg?
Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
Noen tanker omkring Oslo-politiets voldtektsrapport fra 2007
Om innvandring, kriminalitet og vold