Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 35

Onsdagsgjest hos NRK Ekko – hør intervjuet her!

I dag var jeg onsdagsgjest hos NRK Ekko på P2. Der snakket jeg om boken min, Placebodefekten, såvel som om denne bloggen, mitt liv som skeptiker, og litt andre ting. I motsetning til de litt hektiske intervjuene/debattene jeg har deltatt i den siste tiden, så var det deilig å få god tid til å svare på spørsmålene.

Hvis du ikke fikk hørt det direkte, kan du høre det på nett ved å gå hit.

Du kan også laste ned intervjuet i podcast-format (mp3) ved å klikke her.

Vi du abonnere på Ekko sin podcast, kan du finne dem på iTunes eller i NRK sin egen RSS-feed.

Håper intervjuet ga deg et lite innblikk i hvem jeg er, og ikke minst hva boken min handler om.

Placebodefekten

Husk at du kan kjøpe Placebodefekten ved å gå til Humanist Forlag sine nettsider og bestille den der. Der finner du den også som nedlastbar e-bok til både iBooks og Kindle. Du kan også kjøpe den rett fra iTunes, eller besøke en hvilken som helst nettbokhandel og bestille den der. Er du heldig, finner du den også i din lokale bokhandel.

Jeg har samlet alle bokanmeldelser, sitater og informasjon om Placebodefekten på denne siden. Ta gjerne en kikk! Der finner du også klikkbare lenker til alle kildehenvisninger i boken.

Relateterte bloggposter:
«Placebodefekten» nr 1 på iTunes!
Ymse nyheter og info
Boken «Placebodefekten» er nå i salg!
Placebodefekten kan nå forhåndsbestilles!
Placebodefekten som e-bok
NRK Ekko bommer grovt om akupunktur
iTunes og Back to My Mac

Antiperspiranter øker ikke risiko for brystkreft

A MUST READ..!!!

This is a vital information – literally of life and death – Be sure to read it and send it to those who appreciate it.

[...]

The main cause of Breast Cancer is the use of anti-perspirant!

Denne advarselen har gått sine runder på Facebook mange ganger, så det er vel på tide med en liten gjennomgang. For de som ikke vil lese alt kan jeg avsløre allerede nå at advarselen er basert på flere faktafeil og er altså ikke korrekt.

Men la oss se litt nærmere på deler av den medfølgende teksten. Den fremmer i all hovedsak tre påstander.

Påstand 1: Kroppen kvitter seg med giftstoffer gjennom svetting

Most products on the market are a combination of anti-perspirant/deodorants.

Look at the labels!

Deodorant is fine,

ANTI-PERSPIRANT, NO.

The concentration of toxins causes

cell mutation:

CANCER. Here’s why:

The human body is just a few areas where it can eliminate toxins: behind the knees, behind the ears, the English area and armpits.

Toxins are eliminated through perspiration.

The anti-perspirant, as the name says, prevents you from perspiring, thereby inhibiting the body to eliminate toxins through the armpits.

These toxins do not magically disappear.

As not come with sweat, the organism ta deposited in the lymph glands found under the arms.

Tull. Kroppen skiller ikke ut «giftstoffer» gjennom svetting. Svette er en funksjon kroppen bruker for å kjøle seg ned, og består i all hovedsak av vann, iblandet litt andre stoffer som natriumklorid (salt), laktat, feromoner, albumin (eggehvitestoff) og urea. Det kan også inneholder ørsmå mengder sink, kopper, krom, jern, nikkel og bly, kalsium og magnesium.

Eventuelle giftstoffer som skulle ha samlet seg i kroppen, for eksempel kvikksølv, alkohol eller rester av legemidler eller sprøytemidler, må skilles ut av blodet ved hjelp av lever og nyrer. Disse stoffene forsvinner da ut av kroppen gjennom urin eller avføring, ikke gjennom svetten.

Det er for øvrig bygget opp en stor alternativ industri rundt myten om at man kan «svette ut toksiner», men det er altså bare tull. Du kan ikke påvirke kroppens evne til å skille ut giftstoffer, og dette skjer uansett ikke via svette eller huden.

Å bruke antiperspiranter som hindrer svetting vil altså ikke påvirke kroppens evne til å kvitte seg med skadelige stoffer på noen som helst måte. Lever og nyrer klarer det helt utmerket uavhengig av om du smører antiperspirant i armhulene eller ikke. Ergo vil heller ikke giftstoffene akkumuleres i lymfenodene under armen og føre til brystkreft, slik bildet og teksten påstår. Det finnes ikke engang noen forbindelse mellom lymfekjertlene og svettekjertlene, så dette faller uansett på sin egen urimelighet.

Påstand 2: De fleste tilfeller av brystkreft opptrer i den øvre, ytre kvadrant av brystet

Teksten fortsetter:

Most breast cancers occur in the upper outside quadrant of the breast area.

Dette er misvisende. Den amerikanske kreftforeningen skriver på sine nettsider:

Lymph nodes can be found throughout the breasts and have an important role. The underarm (axillary) nodes filter most of the liquid lymph flowing out of the breast before it goes back into the body’s bloodstream. These nodes are under the arm, in the upper outer quadrant of the breast, and near the collarbone.

The breast quadrants are not actually all the same size. About half of all breast cancers develop in the upper outer part of the breast, probably because there is more breast tissue in this area. The number of breast cancers in the upper outer part of the breast is in proportion to the amount of breast tissue in that area.

There is no evidence to suggest that the location of cancers within the breast is related to using antiperspirants or underarm shaving.

Relativt til mengde brystvev, og altså antall celler, oppstår altså ikke mer kreft i nevnte område av brystet enn andre steder i brystet.

Facebook-bildet hevder videre:

Precisely where are the glands in men seems to occur to a lesser extent, but are not exempt from

Breast Cancer develop because of the anti-perspirant used instead of soap and water.

The difference lies in the fact that when men use anti-perspirant, not applied directly to the skin, they do so in large part on the hair of the armpits.

Women who apply antiperspirant or aftershave shaving the underarms, increase the risk due to tiny injuries and skin irritations which make harmful chemical components to penetrate more quickly into the body,

Men stemmer dette? Får menn mindre brystkreft fordi antiperspiranten i stor grad fester seg på underarmshårene heller enn rett på huden? Nei. Den amerikanske kreftforeningen skriver:

Men are much less likely than women to develop breast cancer, mostly because men have much less breast tissue than women. Women have about 100 times more breast tissue than men and are about 100 times more likely to develop breast cancer.

Hormones also play a role. Men with metabolic or genetic conditions that lead to increased estrogen levels have an increased risk of developing breast cancer.

Underarm hair and antiperspirant absorption have not been linked to male breast cancer risk.

Menn får sjeldnere brystkreft fordi vi har rundt 100 ganger mindre brystvev enn kvinner, og altså 100 ganger færre celler i dette området som vi kan få kreft i. Et lavere nivå av østrogen gjør også at menn er mindre utsatt for å få brystkreft.

Påstand 3: Antiperspiranter fører til brystkreft hos kvinner

Som vi nå har sett så er denne påstanden feil. Men Facebook-bildet har en avsluttende oppfordring:

Please pass this informatión everyone …

Breast Cancer is becoming frighteningly common and this warning may save some lives.

If somehow doubt this information, they can make their own investigations

They’ll probably come to the same conclusion.

Vel, for oss som gjør vår egen gransking, så er svaret ganske klart: Antiperspiranter fører ikke til brystkreft. Den amerikanske kreftforeningen skriver:

There are no strong epidemiologic studies in the medical literature that link breast cancer risk and antiperspirant use, and very little scientific evidence to support this claim.

In fact, a carefully designed epidemiologic study of this issue published in 2002 compared 813 women with breast cancer and 793 women without the disease. The researchers found no link between breast cancer risk and antiperspirant use, deodorant use, or underarm shaving.

A study published in 2003 looked at responses from questionnaires sent out to women who had breast cancer. The researcher reported that women who were diagnosed with breast cancer at a younger age said they used antiperspirant and started shaving their underarms earlier and shaved more often than women who were diagnosed when they were older. But the study design did not include a control group of women without breast cancer and has been criticized by experts as not relevant to the safety of these underarm hygiene practices.

Probably, in general, younger women are more likely than older women to shave their underarms and use antiperspirants, whether or not they develop breast cancer later. For instance, most women born in the 1950s and 1960s may have started shaving earlier and using antiperspirants more often than women born in the 1930s and 1940s. Many women may also shave and use antiperspirants less often as they get older. These are more likely explanations of the researcher’s findings than the suggestion that these practices cause cancer. Of note, the study asked about underarm products that the women were using at the time the questions were answered, not what they used before they developed breast cancer.

En stor studie på 1600 kvinner utført i 2002 undersøkte om det fantes en sammenheng mellom brystkreft og bruk av antiperspiranter, og konkluderte slik:

The risk for breast cancer did not increase with any of the following activities: 1) antiperspirant (OR = 0.9; P =.23) or deodorant (OR = 1.2; P =.19) use; 2) product use among subjects who shaved with a blade razor; or 3) application of products within 1 hour of shaving (for antiperspirant, OR = 0.9 and P =.40; for deodorant, OR = 1.2 and P =.16). These findings do not support the hypothesis that antiperspirant use increases the risk for breast cancer.

Men hva med aluminium?

I det siste har det vært en del bekymring rundt dette med aluminium og risiko for kreft. Dette springer ut av en ørliten studie på 17 kvinner hvor man mente å ha funnet aluminium i brystvev hos kvinner med brystkreft. Men studien sammenlignet ikke mengden aluminium i dette brystvevet med mengden aluminium andre steder i kroppen, ei heller mengde aluminium i brystvev hos kvinner uten kreft, og forteller oss derfor lite.

Det finnes ingen indisier på at aluminium i deodoranter skulle kunne føre til brystkreft. Les mer om det her.

Hva med parabener da?

Enkelte har ogstå fryktet at parabener i deodoranter kan gi brystkreft. Dette fordi parabener kjemisk sett ligner på østrogen, og dette hormonet kan ved høye nivåer øke risiko for brystkreft. Denne hypotesen holder likevel ikke vann fordi den østrogenlignende effekten av parabener er så svak at den vil «drukne» i effekten av det naturlige østrogenet i kroppen eller andre kjemikalier vi får i oss gjennom maten vi spiser.

Som Cancer Research UK skriver, så er det ingenting som tyder på at parabener i deodoranter kan øke risikoen for brystkreft.

Konklusjon

Bruk av deodoranter eller antiperspiranter øker ikke risiko for brystkreft. Det som derimot øker risiko for brystkreft er lite fysisk aktivitet, alkohol og overvekt. Mosjoner mer og drikk mindre alkohol – og bruk din antiperspirant med god samvittighet.

Vil du lese mer om dette kan du se den amerikanske kreftforeningens grundige gjennomgang av denne myten, eller du kan lese Hoax-Slayer sin artikkel.

Relateterte bloggposter:
Nei, de fleste kreftspesialister velger ikke bort cellegift
Cellegift og brystkreft
Ikke mer kreft etter mobiltelefonens inntog

Ferdig snakka – NRK Ytring TV

I kveld deltok jeg i en liten debatt på NRK Ytring TV som ble sendt live på nett og som du nå kan se opptak av her.

Spørsmålet var om det finnes temaer i norsk offentlighet som vi burde legge døde og ikke lenger gi spalteplass eller bruke tid på å debattere offentlig. Temaer som er «ferdig snakka»?

I første halvdel av sendingen ble «klimaskeptikere» diskutert, mens i andre halvdel, som jeg deltok i, gikk det i litt mer varierte temaer.

Programleder var Sigrid Sollund, og de tre andre i panelet, Marthe Michelet (debattansvarlig i Dagbladet), Therese Sollien (journalist i Dag og Tid) og Emil André Erstad (leder for KrFu), diskuterte for det meste politikk. Jeg var der for å dra inn litt andre vinklinger mot slutten, og da ble det selvsagt litt prat om vitenskap og alternativ behandling.

Jeg håper og tror det jeg sa var fornuftig, men debatten ble nok litt for sprikende, i følge seere jeg har snakket med. Litt for ulike temaer uten noen reell debatt.

Hva synes du?

Relateterte bloggposter:
NRK Ytring: Digitale mord krenker ytringsfriheten

Realitetsorientering

Da TV2 for et par dager siden la ut denne meldingen på Facebook, kom det naturlig nok mange kommentarer. På dette tidspunkt visste vi ikke det tragiske utfallet av kapringen, men jeg bet meg merke i følgende kommentar:

Denne mannen, som jeg har anonymisert, men velger å kalle for GJ, referer her til selve busskapringen. Drapene visste vi ennå ikke noe om. Likevel er drap det verst tenkelige utfall av en slik hendelse, og jeg finner det fascinerende at denne fyren faktisk tenker at Norge nå er et av de mest utrygge land å bo i.

Så la oss se litt på det. Wikipedia har en oppdatert oversikt over antall mennesker som blir myrdet i ulike land hvert år. Vi snakker da om overlagt drap. Tallene er hentet fra en rapport laget av United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC) i 2012 og viser at av 207 land er det bare 8 land med færre overlagte drap enn Norge. Vi har 0.6 drap per 100.000 innbyggere. Det er rundt halvparten av gjennomsnittet for Nord-/Sør-/Vest-Europa, og bare en brøkdel av drapstallene for Øst-Europa, USA, og andre deler av verden.

GJ mener også at det bare blir verre og verre, noe som heller ikke er korrekt. Tallet på drap har vært synkende de siste 20 år, og ligger nå rundt 40 prosent lavere enn det var midt på nittitallet. Ser man bort fra 22/7 har det aldri noensinne vært så få drap i dette landet de siste 30-40 år som nå*.

Men man kan alltid bli tryggere. GJ har 8 land å velge mellom hvis han vil flytte til et sted med færre drap. Hvis han vil holde seg i Europa, kan ha flytte til Island eller Monaco. Det er de eneste to land med færre drap enn Norge. I hele Europa. Hvis han er litt mer dristig, kan han flytte til Brunei, Japan, Fransk Polynesia, Singapore, Hong Kong eller Palau. Da er han bittelitt mindre utsatt for å bli myrdet, men sikkert mer utsatt for en del andre farer og utriveligheter.

(Illustrasjonen viser antall drap per 100.000 innbyggere.)

Jeg tror det kan være nyttig å heve blikket fra forsidene til tabloidavisene i nye og ne. Det er lett å se seg blind på overskrifter om vold og drap, og mange tenker at alt var så mye bedre før. En kikk på statistikkene viser at det ikke nødvendigvis stemmer. Det var riktignok mindre vold på nittitallet, men de siste 13 år har utviklingen flatet ut. Det har ikke blitt verre siden årtusenskiftet, og den grove volden er synkende. Ser vi på alle typer forbrytelser, ligger vi på samme nivå som tidlig nittitall, og det har vært en nedadgående trend det siste tiåret.

Og for de som ønsker å gjøre enda en feilslutning ved å koble det de tror er en «eksplosjonsartet økning i vold og kriminalitet» med økt innvandring; vel, heller ikke den koblingen holder vann.

Sammenlignet med andre europeiske land ligger vi også langt nede på listen hva gjelder voldskriminalitet. GJ kan flytte til Østerrike, Slovakia, Estland eller Polen om han vil ha mindre vold. (Og det ekstremt lave tallet for voldskriminalitet i Polen får meg til å mistenke at politiets register ikke henger helt med i svingene der.) Utover disse landene er det ikke så mange andre land i Europa som er tryggere enn nettopp Norge.

Strengt tatt tror jeg GJ skal holde seg akkurat der han er, om han ønsker å kunne føle seg trygg. Vi har det ekstremt bra i Norge, tross alt.

Dette året, 2013, ser ut til å få en oppsving i antall drap, men trenden går i all hovedsak nedover.

Relateterte bloggposter:
Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
Om innvandring, kriminalitet og vold

Chili-tull

Jeg har tidligere skrevet om kosttilskuddet Chili Forte. Disse pillene inneholder en kombinasjon av chili, grønn te, krom og vitamin B3 og skal i følge produsenten øke forbrenningen og gjøre at du går mer ned i vekt – hvis du samtidig trener og legger om kostholdet ditt. I tillegg skal de kunne redusere ditt søtsug og dermed hjelpe deg til å redusere ditt kaloriinntak.

Som jeg viste i min bloggpost så er dette bare tull. Ingrediensene har ingen praktisk relevant effekt på forbrenning eller søtsug. Det er lurepiller og bortkastede penger.

Good For Me

Forleden dag dukket det opp en annonse i min Facebookfeed for et tilsvarende produkt som heter Good For Me Chili. På nettsidene sine sier de ingenting om hva kosttilskuddet skal hjelpe for eller mot, men skriver bare:

GOOD FOR ME CHILI er et kosttilskudd som passer mange typer mennesker. Produktet er basert på en blanding av urter og vitaminer bestående av chili, grønn te, niacin og krom.

Eh, javelja. Da så.

Innhold

Men det var noe som skurret, fordi ingrediensene i Good For Me Chili virket mistenkelig likt Chili Forte. Så jeg kikket innom nettsidene til begge for å sjekke. Der fant jeg at Chili Forte inneholder (per 2 piller):

Chili (Capsicum annuum) 480 mg, grønn te (Camellia sinensis) 300 mg, krom 100 ug (250% i % av referanseverdi), vitamin B3 (Niacin) 32 mg (200% av referanseverdi).

Mens Good For Me Chili inneholder (per 2 piller):

Innhold per daglig dose: Chili (capsicum annuum) 480 mg; Grønn te (Camellia sinensis) 300 mg; Vitamin B3 (Niacin) 32 mg 200%*); Krom 100 μg 250%*) av referanseverdi

Nøyaktig det samme altså.

Deretter kikket jeg på kontaktinformasjonen, og fant at begge selskapene har samme forretningsadresse. Chili Forte leveres av selskapet Lab Pharma AS, mens Good For Me leveres av, ja, Good For Me AS. Haakon Ringerike Hoftun er styreleder i begge selskap, de har samme regnskapsførerselskap, overlappende styremedlemmer, og likelydende vedtektsfestede formål. Det er altså i praksis samme selskap splittet i to ulike foretak.

Jeg sendte derfor en melding til Good For Me via nettsidens kontaktskjema for rundt 4 uker siden:

Hei!

Jeg får i blant opp reklame for produktet «Good for me Chili» på Facebook. Jeg ser at dette er samme selskap som selger «ChiliForte», og produktene ser identiske ut innholdsmessig.

Hva er egentlig hensikten med å ha to ulike navn og selskap, men med samme eier og postadresse, bak det som i praksis er samme produkt? Er dere i ferd med å fase ut ChiliForte for å gå over til Good for me? Eller motsatt? Eller skal produktene eksistere parallelt?

Ser frem til snarlig svar!

Jeg har ennå ikke mottatt noe svar. Dermed får jeg ta meg friheten til å undersøke og spekulere litt selv.

Pris

Her har vi altså to produkter med nøyaktig samme innhold fra det som i praksis er samme leverandør. Da er vel prisen den samme da? Nei. Good For Me Chili koster kr 298,- for en forsendelse med piller nok til to måneder. Det vil si en boks på 120 piller der man tar to piller hver dag.

Bestiller du hos Chili Forte, koster nøyaktig samme antall piller med nøyaktig samme innhold kr 398,-. De glorete Chili Forte-forpakningene koster altså en hundrelapp mer enn de litt mer nøytrale Good For Me Chili-forpakningene. Men innholdet er det samme.

Da må jeg atter en gang minne om lovnadene fra Lab Pharma:

Er det egentlig ærlighet å selge samme produkt til to ulike priser? Er det egentlig innovasjon å pakke samme produkt i ulike bokser for å tyne markedet? Viser det egentlig handlekraft når kundeservice ikke har tid til å svare på henvendelser, men derimot har tid til å slette alle kritiske kommentarer om produktene?

Det Lab Pharma og Good For Me gjør er slettes ikke ulovlig. Men det er etter mitt syn ganske flaut å lure sine egne kunder på denne måten. Hvis chilipillene kan selges for kr 2,48 per stykk til de som velger den ene forpakningen, så er det lureri å selge dem for kr 3,32 per stykk til de som velger den andre forpakningen.

Tvilsom markedsføringsstrategi

En kikk på Facebooksiden til Good For Me viser at de også benytter seg av rosabloggere til å markedsføre kosttilskuddene sine.

Bloggeren Lene Orvik benytter seg av sponsede lenker for å selge pillene til Good For Me – mot at hun selv sannsynligvis mottar provisjon for salg. Bloggposten er merket med teksten «Annonse i samarbeid med Good for me», så hun holder seg kanskje innenfor loven, men det er likevel trist at produsenten prøver å lure unge jenter til å ta virkningsløse kosttilskudd for å bli like «vakre og vellykkede» som sine bloggerforbilder.

Rosablogger Sophie Elise reklamerer også for Good For Me, men benytter seg ikke av sponsede lenker i teksten. Hva slags avvtale hun har med Good For Me er ikke godt å si, men det er tragisk at også hun lar seg bruke til å pushe tullepiller til unge lesere.

Alt dette er identisk med markedsføringsstrategien til Chili Forte – som de har fått mye kritikk for av blant annet Forbrukerombudet.

Konklusjon

Ingen av pillene virker. Både Good For Me Chili og Chili Forte er fullstendig unødvendige kosttilskudd uten noen relevante helsemessige eller slankende effekter. Å kjøpe slike kosttilskudd er bortkastede penger, men om du likevel insisterer på å la deg lure, så la deg i det minste lure til en litt rimeligere penge ved å velge Good For Me fremfor Chili Forte.

Relateterte bloggposter:
Lab Pharma med ulovlige helsepåstander
Chili Forte – useriøse løgnhalser
Chili Forte får pepper
Den sviende sannhet om Chili Forte

PFU: Ikke brudd på god presseskikk

I begynnelsen av september blogget jeg om Frp-politikeren Willy Wiksaas som jeg mente hadde kommet med noen rasistiske ytringer i sosiale medier og egen blogg. Min samarbeidspartner Nettavisen valgte å fronte denne bloggposten, og den endte opp med nesten 190 000 visninger på få dager.

Wiksaas reagerte på dette, og gikk derfor ut i media og sa at han ville klage Nettavisen inn for PFU. Som sagt, så gjort, og nå har PFU behandlet klagen. Du kan lese behandlingen i sin helhet her, men jeg gjengir deres kjennelse:

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en bloggartikkel under Nettavisens redaktøransvar med kritikk av en lokal leder av Fremskrittspartiet for hans publisering på Facebook. Han an Hanmener Nettavisen har bidratt til å stemple ham som rasist og viser til den store belastningen bloggartikkelen har påført særlig familien.

Nettavisen avviser klagen. Avisens ansvarlige redaktør mener det må være avisens fulle rett å rette søkelyset mot klagerens offentlige ytringer som leder for Fremskrittspartiet i Namskogan, og avisen kan ikke se at det foreligger brudd på noen av punktene i Vær Varsom-plakaten.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis konstatere, helt i tråd med hva Nettavisen også selv gjør, at å være vertskap/publiseringskanal for bloggere må innebære at man som medium også påtar seg publiseringsansvaret, i tråd med formuleringen i Vær Varsom-plakatens punkt 2.1 om redaktøransvar.

I det foreliggende tilfellet dreier det seg om en kommentarartikkel, en blogg, der bloggeren karakteriserer og kritiserer klagerens ytringer. Utvalget har mange ganger uttalt at det må være stor takhøyde for meninger i journalistikken, selv om de presseetiske normene også gjelder for meningssjangrene. Slik utvalget ser det, hevder bloggeren at klageren har fremmet rasistiske synspunkter. En slik kritikk må det være rom for, særlig sett i lys av at klageren på publiseringstidspunktet var leder for et politisk lokallag. Utvalget vil på generelt grunnlag understreke viktigheten av at det foregår en offentlig debatt også om vanskelige temaer, og at ytringer som er sterke og som oppleves belastende, blir møtt med motytringer.

Nettavisen har ikke brutt god presseskikk.

Wiksaas klaget også inn Namdalsavisa, men PFU konkluderte på samme måte også i den saken.

Det ligger også to viktige prinsipielle avgjørelser i dette:

1) Nettavisen har publiseringsansvar for det jeg blogger hvis de velger å være vertskap/publiseringskanal for en bloggpost ved å fremheve den i egen nettavis.

2) En bloggpost anses som en kommentarartikkel, og det er derfor svært stor takhøyde for hva som tillates. Mine bloggposter er ikke fritatt for de presseetiske normer, noe jeg alltid er bevisst på, men en bloggpost har mye større spillerom enn en vanlig nyhetsartikkel.

Dette betyr at det burde bli slutt på trusler om anmeldelser og PFU-klager hver gang noen synes det er ubehagelig at bloggen min retter et søkelys på noe de har sagt eller gjort i det offentlige rom.

Relateterte bloggposter:
Ikke host ved hjerteinfarkt!
Grums i Frp
Loven er ikke lik for alle – fjern rasismeparagrafen!

En alternativtilhengers anmeldelse av Placebodefekten

Da Humanist Forlag holdt lanseringsfest for boken min «Placebodefekten» på Litteraturhuset 9. oktober, dukket en gammel bekjent opp. Torkel Magne Liland bor i Sirdal hvor jeg er oppvokst, og kom til Oslo for å delta på lanseringsfesten. Det satte jeg veldig pris på.

Torkel Magne og jeg har hatt våre disputter de siste årene fordi han har mer og mer bikket over i alternativ-verdenen, etter mitt syn, og jeg var derfor overrasket over at han viste slik interesse for boken min. Men han dukket altså opp, og kjøpte med seg to eksemplarer som han fikk signert av meg.

Jeg var selvsagt ekstra nysgjerrig på hva Torkel Magne syntes om boken. Ville han bli provosert? Ville han synes at den var for avvisende til det han selv trodde på? Ville han bli skuffet? Ville han lære noe? Derfor spurte jeg ham nylig om han hadde lest boken ferdig, og om han i så fall kunne tenke seg å skrive noen linjer om hvordan han opplevde boken.

Det ville han, og da han hadde fullført boken sendte han meg følgende korte anmeldelse:

Jeg har med stor interesse lest min sambygding Gunnars første bok. Glitrende skrevet, og med en grundighet og detaljkunnskap på en rekke felt som er imponerende.

Jeg har «hatt et bein innafor den alternative verden» siden tidlig på 80-tallet. Lært meg EFT, stressmestring, allergibehandling og behandling av traumer og fobier. Gunnars bok er så utrolig godt skrevet at den «bør bli pensum» på legestudiet og også leses av alle i Norge som utøver alternativ behandling. Ikke minst den siste gruppen har god nytte av å se Gunnars tankerekkefølge og hans forklaring på mangt og mye.

Jeg har samme holdning som Gunnar på et viktig punkt: Jeg «tror aldri på» alternativ behandling, med mindre andre forklaringsmodeller er utenkelige. Ting er ikke alltid som vi i første omgang tror. Vi er et speilbilde av hvordan vi velger å oppfatte verden. Det får Gunnar veldig godt frem. Det kan nemlig hende at vi verken blir gode igjen av medisin eller en alternativ behandling for en viss tilstand. Så kan plutselig en endring av kosthold, positive tanker eller naturens forunderlige måte å hele seg selv løse det hele.

Gunnar har gått løs på et ufattelig komplisert tema. Og skrevet seg gjennom dette på en forbilledlig måte.

Jeg syntes det var en fin anmeldelse, og jeg synes det er viktig å få frem at dette er en bok som selv de som i utgangspunktet er uenige med meg om effekten av alternativ behandling kan få mye ut av. Tilbakemeldinger jeg har fått fra mange lesere er at den ikke er for avvisende eller arrogant overfor meningsmotstandere, men tvert i mot går langt i å forsøke å forstå det sentrale spørsmål i boken, nemlig hvorfor behandling som ikke har noen dokumentert effekt kan oppleveles å virke likevel – og hvilken verdi det eventuelt har.

Halvard Heggdal er lærer i Alexanderteknikken, som regnes som en alternativ behandlingsform. Men også han anbefaler boken, og konkluderer sin bokanmeldelse slik:

Placebodefekten er mindre harselerende i stilen enn Gundersens Snåsakoden. Tjomlid er ganske snill, underholdningsverdien tilsvarende lavere. Men jeg synes Tjomlid ligger hakket over rent språklig. Han skriver veldig godt til ikke å være proff forfatter/journalist. Tjomlid guider oss lekende lett gjennom tildels kompliserte problemstillinger. Placebodefekten har en logisk og organisk oppbygning. Boken er solid med over 400 referanser, det meste til nettadresser du lett kan sjekke selv. Det eneste jeg savner er stikkordregister. Mellom kapitlene er det korte artikler som imøtegår typiske påstander fra forsvarere av alternativ behandling.

Kun en ting hindrer denne boka fra å være en bestselger: den er for tjukk. Selv om det er 444 lettleste sider. Mitt ønske for framtida er ei ny bok på 144 sider, med samme tema og med morsomme illustrasjoner. Tjomlid gir foredrag om emnet så jeg er sikker på at han vet å forfatte seg kort og presist. Populariteten til tv-serien «Folkeopplysningen» viser at behovet og interessen for saklig informasjon er stort.

Jeg vil også trekke frem legestudent Oda Martine sin flotte anmeldelse av boken. Hun skriver blant annet:

Det er ikke bare med legestudent-øyne jeg har lest denne boka med stor interesse. For hvem handler den egentlig om? Det er ikke bare konspiranoiaene på nyhetsspeilet, eller leger og helsearbeidere. De grunnleggende menneskelige egenskapene som muliggjør tankefellene og bidrar til alternativbevegelses popularitet er noe vi alle er underlagt – og temaet er derfor relevant for oss alle. Det er veldig interessant å lese forklaringer på hendelser jeg selv har opplevd, og forstå hvorfor jeg ofte trekker slutninger som kanskje ikke stemmer. Og kanskje blir jeg litt bedre til å vurdere påstander, vurdere «egne sannheter» og forholde meg kritisk og nysgjerrig til verden rundt meg.

Denne grunnleggende menneskelige forklaringsmodellen som presenteres mener jeg er en av Tjomlids store styrker. Ved å vise til grunnleggende psykologi; om hvordan våre hjerner fungerer og hvordan vi mennesker er i stand til å lure oss selv, gjør han disse tankefellene til noe allment, og motvirker noe av den store kløften mellom alternativbevegelsen og skeptikere, der man står på hver sin kant og mener den andre parten er dummere enn en selv. Når også viktigheten av disse funksjonene for å overleve, sett i evolusjonsperspektiv, bringes frem, kan man rett og slett føle seg litt ovenpå dersom man en gang har tydd til alternativ behandling eller sett mønstre som i virkeligheten ikke er der.

Erik Tunstad skriver også fint om boken på forskning.no:

Det fikk meg til å tenke på Darwin, som berømmelig uttalte at han skrev sin Artenes opprinnelse som ett langt argument – et argument så gjennomarbeidet at dersom du leste det, og forsto det – kunne du ikke unngå å være enig. Tjomlid har gjort det samme.

Det er ikke småtterier du må forstå, for å forstå at alternativ medisin ikke virker. Du må forstå hvordan vi kan vite at vi vet det vi vet. Du må forstå hvor lett det er å lure deg selv. Du må forstå ikke bare nytten av – men livsnødvendigheten av – systematisk og godt dokumentert informasjon. Du må forstå nødvendigheten av kritisk tenking – og også hvordan du tenker kritisk. Du må i tillegg forstå og vite en masse om biologi, fysiologi, medisin og vitenskapshistorie.

I tillegg må du kunne se gjennom bløffen og misforståelsene – avsløre at historier du hører, ikke har stor verdi før de er dokumentert og ikke minst systematisert. Og du må være modig nok til å innse at mye av det du tror du vet om verden, ikke stemmer. At du tar feil – og kanskje har brukt et liv og en formue på denne feilen.

Det er ikke lett å famle seg gjennom en slik jungel. Og det er enda vanskeligere å få med seg andre, mer motvillige sjeler. Alle vet jo noe om alternativ medisin. Alle mener noe, alle har prøvd det – eller kjenner noen som har. Og alle har ei tante som ble helbredet – der legevitenskapen ikke kunne hjelpe.

Det er her Placebodefekten imponerer. Gjennom Tjomlids oppbygning av teksten. Han skriver lett og lekende, bruker få fremmedord, tar seg tid til å forklare når ting blir vanskelig, sørger for at leseren holder følge .

Og det med en sympatisk, vennlig og langt fra arrogant tone – han levner ingen tvil om at han er på leserens side. Han hoverer ikke. Antyder aldri at du er dum, dersom du ikke kjøper hans argument.

Jeg håper virkelig også de som i utgangspunktet er uenige med meg i sak vil ta sjansen på å lese Placebodefekten, fordi selv om den neppe vil endre de grunnleggende holdningene på kort sikt, så vil den med sikkerhet gi viktige innspill og nyanseringer som alle kan lære noe av.

I boken angriper jeg aldri de som prøver alternativ behandling, selv om jeg tidvis er hard mot noen av de som tilbyr slik udokumentert behandling til alvorlig syke mennesker. Boken formål er å forstå, ikke å dømme.

Til slutt vil jeg også anbefale at du gir episode 18 av podcasten Psykologilunsj en liten lytt. I de første minuttene av episoden diskuteres de tre psykologene boken min og temaer knyttet til den. Veldig interessant!

Foto: Arnfinn Pettersen.

Avbildet: Erik Tunstad til venstre, Gunnar Tjomlid til høyre.

Relateterte bloggposter:
«Placebodefekten» nr 1 på iTunes!
Boken «Placebodefekten» er nå i salg!
Placebodefekten kan nå forhåndsbestilles!
Bok: Placebodefekten
Placebodefekten som e-bok
Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som det virker
Bokprosjekt – innspill ønskes!

Hvordan unngå å bli voldtektsforbryter: En innføring.

Denne bloggposten skulle egentlig handle om noe annet. Den skulle handle om hvor vanskelig det er å diskutere voldtekt. Men mens jeg skrev oppdaget jeg av det finnes et viktigere poeng her. Heller enn å diskutere og kverulere rundt hvordan voldtekt oppfattes og debatteres av kvinner og menn, begynte jeg å skrive om hvordan jeg som mann aktivt unngår å bli en voldtektsforbryter selv.

Jepp. Det går nemlig an ser du. Mange tusen norske menn feiler hvert år, men med noen enkle grep kan man holde seg på matta.

Jeg var tidligere en særdeles usikker gutt og mann når det kom til kvinner og sex. Jeg debuterte seksuelt først da jeg var 20 år gammel, og hadde ikke hatt kjæreste, kysset eller tatt på en pupp før jeg gikk inn i to lange monogame forhold bare avbrutt av en liten singelpause. Jeg følte meg derfor ganske uerfaren, på tross av min alder. Og jeg syntes synd på meg selv.

Først da jeg ble singel igjen i en alder av 34 år begynte jeg å finne ut av meg selv og min seksualitet. I løpet av de rundt 20 kjønnsmodne år før dette hadde jeg mange mislykkede forsøk på å finne fysisk nærhet hos kvinner. Jeg gjorde ting jeg slettes ikke er stolt av. Aldri noe i nærheten av en voldtekt, men håpløse tilnærmelser og «tafsing» jeg aldri ville gjort i dag.

Hvorfor gjorde jeg noe så tåpelig og potensielt sårende og skremmende? Fordi jeg var usikker. Fordi jeg var redd. Fordi jeg desperat ønsket å føle den fysiske nærhet og det begjær jeg følte at andre opplevde rundt meg hele tiden. Jeg ville også være en del av dette. Og så prøvde jeg meg frem. På mitt eget fomlende og urutinerte vis. Jeg ville også smake den frukt jeg følte alle andre slafset i seg.

Kanskje jeg den gang hadde hatt godt av å bli minnet på et par viktige konsepter når det gjelder sex. Derfor skriver jeg denne bloggposten som en foreløpig oppsummering av hva jeg har lært rundt dette temaet. Hvis du blir provosert av at jeg skriver en bloggpost som kun er basert på synsing og følelser, så kan du slutte å lese her. Det nye Asterix-bladet skal visstnok være gøy. Stikk og les det heller. For alle andre som tåler at jeg lirer av meg litt synsing og personlige erfaringer, er det bare å lese videre. Asterix kan vente.

Ingen har rett på sex

Først og fremst må vi ha et poeng krystallklart: Ingen har rett på sex.

Uansett hva du har gjort, uansett hva dama har gjort, uansett hva noen har sagt eller hintet om, uansett hva du trodde eller håpet, uansett hva alle andre enn deg opplever, så har du ikke rett på sex med dama med mindre hun gir sin aksept.

Så enkelt er det. I tilfelle det ikke sank helt inn skal jeg gjenta meg selv, og nå peker jeg på deg: Du har ikke rett på sex. Selvmedlidenhet og en følelse av urettferdighet er ikke gyldige grunner til å tafse eller trenge deg på kvinner. Dine personlige problemer gir deg ingen seksuelle rettigheter.

Men hva om man misforstår? Hva om man tolker signaler feil? Hva om hun først ga sin aksept, men senere var usikker? Vel, vet du hva? Det finnes en enkel måte å unngå dette problemet på: Spør henne, og vent på et tydelig svar.

Det er ikke så vanskelig. Jeg gjør det hele tiden når jeg er med en ny kvinne.

«Går det bra at jeg tar på deg slik?»

«Har du det fint?»

«Er du sikker på at du ønsker dette?»

«Føler du deg komfortabel med det vi gjør?»

Det er mulig å forsikre seg om at hun vil, uten å ødelegge stemningen hvis man bare bruker hodet og sier ting på riktig tidspunkt og på riktig måte. Og hvis du likevel ødelegger stemningen ved å være overforsiktig? Vel, det er hvertfall bedre å gå glipp av et knull enn å knulle noen som ikke ønsker det. Enig?

Men for å kunne gi sitt samtykke må man være ved sine fulle fem. Det vil si at man ikke bør være beruset. Jeg har en veldig grei leveregel når det kommer til sex: Ikke ha sex med berusede kvinner.

Atter en gang: Svært enkelt i prinsippet, men du må gjøre noen valg i ditt liv for å oppnå dette målet. Det kan være vanskelig for mange, men for å løse et samfunnsproblem må man starte med seg selv.

To tommelfingerregler

La meg nå oppsummere min livsvisdom rundt sex:

1) Spør kvinnen om at hun virkelig ønsker å gå videre med sex.

2) Ikke ha sex med berusede kvinner.

Hvis alle menn hadde holdt seg til disse to reglene, hadde en vesentlig del av alle voldtekter vært eliminert. Mange mennesker hadde hatt færre emosjonelle arr. Mange mennesker hadde i dag levd lykkeligere liv enn de gjør. Noen som ikke lever i dag hadde levd.

Men vent, jeg nevner alkohol i samme åndedrag som voldtekt. Forsøker jeg meg på «victim-blaming» her? Å antyde at kvinnen selv er skyld i voldtekten ved at hun har drukket? Nei. Jeg snakker her hele tiden om at det er mannens ansvar å ikke ha sex med en kvinne som ikke kan gi sitt samtykke.

For en eventuell voldtekt sin del er det irrelevant om dama er beruset eller ikke, fordi ansvaret for handlingen ligger fullt og helt på mannen. Hvis hennes berusede tilstand gjør at du er i det minste tvil om at hun vet hva hun gjør, så stopper du.

Det er bedre å gå glipp av et knull enn å knulle noen som ikke ønsker det.

Det høres så plumpt ut, men jeg tror det gjemmer seg litt visdom i den setningen.

Hold deg edru

Et større problem er selvsagt at mannen som regel også er beruset i slike tilfeller, og i denne tilstand glemmer han kanskje mine to huskeregler. Han blir mer skjødesløs, mer pågående, og fanger ikke opp de signaler han ville gjort i edru tilstand. Hvordan løser man det problemet?

Vel, i mitt tilfelle er løsningen å ikke drikke. Jeg har ikke vært full på flere år, fordi da vet jeg at jeg ikke gjør noe idiotisk overfor en kvinne. Hvis jeg havner til sengs med ei jeg liker, så er opplevelsen ekstremt mye bedre når man også er edru. Selv har jeg knapt noensinne hatt sex i beruset tilstand, og jeg må si jeg synes synd på de som stort sett har hatt sine seksuelle opplevelser med promille involvert. Det er et sykdomstegn.

Når du er edru kan du først og fremst gi kvinnen en mye bedre opplevelse, fordi du er tilstede og lytter til hennes signaler, lærer kroppen hennes å kjenne, har finmotorikken i orden, kan kommunisere verbalt og intelligent, og kan dermed tilfredsstille henne på flere plan – noe som krever at du er oppvakt og ikke sløvet av rusmidler. I tillegg vil du ha en bedre opplevelse selv, noe du har gleden av å ta med deg i hukommelsen – uten at den er sløvet av rusmidler.

Vi skammer oss over den naturlige seksualitet

Dette er noe jeg skrev i min ganske lite aktive Tumblr-blogg for et par år siden:

Sex på Big Brother. Sex på Paradise Hotel. Sex på avisforsidene. Vi tror vi er liberale, men er dødsens redde for den naturlige seksualitet. Vi raver rundt fulle på byen hver helg for å ha en unnskyldning til å innrømme lyst. Vi er fulle av skam. Og det er en skam.

Vi velter over hverandre under blinkende lyskastere i rus og et evig ønske om å bli begjært og tilfredsstilt. Men vi tør ikke være seksuelle vesener. Vi må maskere lysten med utilregnelighet.

Og så skjer det 16 000 voldtekter hvert år.

Det ligger en eller annen sannhet i skjæringspunktet der et sted…

Jeg er sjelden ute i byen i helgene, men de få gangene jeg har måttet rusle gjennom Oslo sentrum en lørdagskveld, får jeg lyst til å gråte. Å se så mange mennesker rave rundt i fylla i det som i all hovedsak er en desperat søken etter nærhet, er tragisk. Å se så mange unge kvinner drikke seg fulle fordi det er lettere å si at «Jeg var så full så jeg endte opp med å ha sex med han kjekke fyren fra Nordstrand», enn å innrømme at man som jente er kåt og har lyst på sex, er deprimerende.

Kvinners sexlyst er fortsatt ganske tabu, i det Herrens år 2013. En kvinne skal ikke uttrykke en sterk seksualitet, fordi da er hun løs på tråden. Menn liker ikke kvinner som utfordrer dem seksuelt. Kvinner med en seksuell sult. Kvinner som, Gud forby, kanskje har hatt sex med mange, mange menn før deg.

Selv elsker jeg kvinner med en sterk seksualitet. Jeg elsker kvinner som tør snakke åpent om sex, om sex de har hatt og sex de har lyst på. Det har aldri virket truende på meg. Tvert i mot finner jeg det ekstremt tiltrekkende. Likevel registrerer jeg at mange menn synes slike kvinner er skumle. Og det er et handicap for kvinner. De henges ut og trakasseres fordi de har en seksualitet og tør å vise det.

Da er det lettere å drikke. Være «uskyldig» i at man endte opp med sex den kvelden. Skylde på utilregnelighet heller enn kåthet, når man på mandagen forteller venninner om helgens fangst. Det er en oppskrift på katastrofe, og den katastrofen ser vi i de tragiske høye voldtektstallene.

Og igjen: Dette er ikke «victim-blaming». Jeg sier ikke at kvinnen er skyld i å bli voldtatt ved å drikke. Ansvaret ligger igjen fullt og helt på mannen. Kvinnen har all rett til å være dritings om hun vil, uten at menn skal anse det som en mulighet for litt ukomplisert mus. Men den trenden som gjør at rus er blitt en så sentral del av mange menneskers jakt på nærhet, er definitivt en medvirkende faktor til at overgrep skjer.

Konklusjon

Min bønn til andre menn er derfor følgende: Vis hensyn. Du har ikke rett på sex. Men om du oppfører deg hensynsfullt, så har du mye større sjanse for at en kvinne vil ligge med deg. Tro meg, jeg vet.

Du burde ikke drikke for å finne motet, og hvis du «scorer» i fylla, så imponerer du neppe dama noe særlig uansett. I tillegg er det vesentlig høyere risiko for å at du tråkker over en grense og på den måten ender opp med å skade kvinnen. Ja, kanskje blir du den voldtektsforbryteren du aldri selv trodde du kunne være.

Det er ditt ansvar, min gode mann. Ene og alene. Det er du som må stå ansvarlig for at du velger å drikke, velger å være pågående, velger å ikke lytte, og velger å kreve noe du ikke har krav på. Om kvinnen var full, ga utydelige signaler, hintet om noe du tolket som et ja, eller du følte at du fortjente det etter alle de drinkene du betalte for henne, er fullstendig irrelevant.

Det er ditt ansvar å få et ja. Det er ditt ansvar å spørre henne. Det er ditt ansvar å stoppe i tide.

Sånn, nå kan du også gå og lese Asterix.

Ja, jeg er klar over at også menn voldtas av både kvinner og andre menn, og at også kvinner voldtar kvinner. Men for å ikke komplisere teksten har jeg holdt meg til det som er det vanligste, og det som er relevant for mine egne erfaringer som heterofil mann, nemlig menn som voldtar kvinner.

Relateterte bloggposter:
Flokkimmunitet – en kjapp innføring
Hvordan identifisere helselureri
Hvordan ha en rasjonell og saklig diskusjon
Forbrukerombudet nedprioriterer ulovlig markedsføring av alternativ behandling
Mattilsynet reagerer på VitaePros markedsføring
VitaePro – villedende markedsføring
14-åring sa nei til sexerstatning
Hvordan evolusjon fungerer
Hvordan føles det å dø?

Giraffbilder gir ikke Facebookvirus!

For en ukes tid siden hadde jeg min datter på besøk, og vi satt og tegnet sammen. Hun ville at jeg skulle tegne ulike dyr for henne slik at hun kunne fargelegge dem. Dermed googlet vi «How to draw a…» og satte inn ulike dyrenavn. Der fant vi som regel fine steg-for-steg instruksjoner for å tegne dyrene. Et av dyrene jeg tegnet for henne var en giraff – som jeg også endte opp med å fargelegge selv fordi Maya var opptatt med å spise blåbær på det tidspunktet.

Jeg var såpass fornøyd med tegningen at jeg for moro skyld satte det som profilbilde på Facebook forrige helg.

I går kveld var jeg på halloweenfest hos en venninne, og utpå natten så jeg plutselig at mange hadde giraff som profilbilde. Jeg googlet dette og så at det var en greie.

Greit nok. I dette tilfellet må jeg vel kunne kalle meg en giraffhipster ettersom jeg hadde giraff i profilbildet før det ble kult å ha giraff i profilbildet. Fnis.

Men så dukker altså en bloggpost hos bloggeren Rene Kleveland opp som hevder følgende:

Jeg har endret mitt profilbilde til en giraff. Jeg prøvde å svare på en gåte,men svarte feil. Får du riktig får du beholde ditt. Får du galt,må du bytte til giraff for de neste 3 dagene.

[...]

Problemet er bare en ting. Før denne meldingen begynte og florere på Facebook er det lagt inn hack i google sitt bilderegister når du søker på giraff / giraffe. Det er hackere som står bak som samler inn diverse informasjon. Når du går på google og søker etter giraff / giraffe og laster det opp til din Facebook, så får de som står bak denne hacken all info om din brukerprofil. Dette pga av de har lagt inn en «kode» i bilderegisteret til google når du søker på giraff / giraffe.

Som om ikke dette var idiotisk nok i prinsippet, så blir det ekstra ille når man ser på bloggen informasjonen kommer fra. De siste innleggene fra denne Rene Kleveland er blant annet:

MAIL FRA TV2 – NÅR SKAL JEG TA OVER NORGE – NORSKE TALENTER
ER BARNET DITT OVERVEKTIG? DU HAR DEG SELV Å TAKKE
10 GRUNNER TIL AT DU BØR DRIKKE ALKOHOL
SLIK DANSER SOSSER, RAPPERE, DEPRESSIVE,OVERVEKTIGE OG KÅTE KVINNER PÅ BYEN (VIDEO)
ER DETTE DEG? HUN STØNNET SOM EN DIVA, MENS VI PUL*E TIL LÅTER AV JUSTIN BIEBER (VIDEO)

Er dette en mann du vil få dine IT og personvernstips fra? Jeg trodde ikke det, nei. Dette er åpenbart en tulleblogg som har til hensikt å skrive tullebloggposter som tiltrekker lesere. Og det har han absolutt klart i dette tilfellet!

Post hoc ergo propter hoc

Det er fascinerende å se kommentarfeltet hvor folk allerede hevder at de er blitt offer for dette giraffbildevirushacket. De skriver at de ikke lenger kommer seg inn på sin Hotmail-konto og tror det er fordi passordet er stjålet av «hackere» gjennom viruset i giraffbildet de lastet opp på Facebook.

Dette viser hvor lett det er å lure folk gjennom å utnytte de samme psykologiske triks og logiske tankefeil som man ser brukt av de som hevder å være klarsynte eller å kunne helbrede folk ved hjelp av krystaller. Hvis mange nok deltar i leken, vil en del oppleve det som beskrives (den klarsynte «ser» noe om en person man kjenner / man blir bedre fra hodepinen / man blir stengt ute fra Hotmail), og tro at dette bekrefter påstanden. Folk glemmer eller skriver feil passord på sin Hotmailkonto hele tiden, og opplever da å ikke få logget inn eller at kontoen sperres. Men når dette skjer etter at de som tusenvis av andre har endret sitt profilbilde til en giraff, så får Rene bekreftende historier i kommentarfeltet som tilsynetalende verifiserer hans påstand.

Akkurat som healer Svein-Magne Pedersen vil oppleve at noen blir bedre av sine ryggsmerter dagen etter at 700 000 nordmenn har lagt sin hånd på TV-skjermen i det han ber for dem. Eller på samme måte som Uri Geller fikk folks døde urverk til å starte igjen etter at 5 millioner mennesker så ham på TV. Loven om store tall gjør at dette er statistisk forventet, og kombinert med noen logiske tankefeil hvor vi ser årsakssammenhenger som ikke er der, så har vi plutselig mirakelhistoriene på plass. Deretter kan svindlerne håve inn penger og berømmelse.

Fiktive kilder

Bloggeren siterer en engelsk advarsel som lyder slik:

A virus that exploits the recently discovered JPEG vulnerability has been discovered spreading over google’s giraffe pictures.

«It’s been done in the past, but with HTML code instead of the JPEG,» said James Thompson, chief technical officer for SANS’ Internet Storm Center, the organization’s online-security research unit. «It is a virus, but it didn’t spread very far. We’ve only had two reports of it.»

The Facebook message goes like this: «I just changed my profile picture to a giraffe, but my answer was wrong» When you do it, Facebook automatically gives the hackers your user mail and password, malicious code embedded in the JPEG image gives the hackers everything they need, James said.

The code also installs a back door that can give hackers remote control over the infected computer. Antivirus expert Fred Hypponen of F-Secure warned on Wednesday that the JPEG exploit can also damage your Iphone if you charge it with your computer. By default, antivirus software only scans for .exe files. And even if users change the settings on antivirus software, the JPEG file name extensions can be manipulated to avoid detection.

Microsoft and google are working on it now, oct 25. We recommend Facebook users: DO NOT change your profile picture to giraffes.

Et googlesøk på noe av den engelske teksten bloggeren hevder er opphavet til advarselen gir null treff. Jeg får også null treff på «James Thompson» sammen med «SANS Internet Storm Center», noe som tyder på at navnet også er fiktivt. Ikke så overraskende. I tillegg får jeg null treff på «Fred Hypponen» sammen med «F-Secure». Også et fiktivt navn. Chief Research Officer i F-Secure heter derimot Miko Hyppönen. Chief Research Officer hos antivirusselskapet AVG heter for øvrig Roger Thompson og dukker opp som søketreff på «SANS Internet Storm Center». Snedig.

Fiktive sikkerhetshull

På toppen av det hele er selve sikkerhetshullet som beskrives ren idioti. Ja, det er mulig å gjemme ondsinnet kode inne i bilder, men da måtte i så fall problemet vært at alle brukte samme bildefil, ikke at man finner et tilfeldig bilde av en giraff. Og selv om slik ondsinnet kode var gjemt i en spesifikk bildefil, så ville den ikke endre Facebook slik at den viser ditt brukernavn og passord. Enda mindre ville den kunne hoppe over på din iPhone når du lader den med USB-kabel, blant annet fordi man ikke kan overføre filer på denne måten med en iPhone. Og nei, et antivirusprogram scanner ikke som default bare etter .exe-filer. Hvertfall ikke de siste 20 år.

Rene Kleveland beskriver for øvrig også noe mer enn bare det han gjengir i den engelske teksten. Han hevder det finnes en feil i Google sin søkemotor som gjør at når man søker etter «giraff/giraffe» så trigges en kode hos Google som legger viruset inn i bildet du laster ned – eller noe sånt. Fullstendig absurd. Det vil si, det er selvsagt teknisk mulig om alt lå til rette for dette, men i praksis er denne sikkerhetsproblematikken bare vås.

Empiri, folkens. Empiri.

Det mest tåpelige er at han skriver at viruset avslører ditt brukernavn og passord på Facebook. Han viser også et screenshot som skal demonstrere dette. Men det skal vel ikke mere til enn å ta en kikk på alle dine Facebookvenner med giraff som profilbilde, så ser du at denne login-informasjonen ikke er synlig. Bare ved å sjekke selv, kunne man altså sett at dette er tull.

I tillegg kommer de «små detaljene» med at det er en fiktiv tekst med fiktive navn som skildrer fiktive sikkerhetshull hos både Google og Facebook som denne tullebloggeren Rene Kleveland altså kan dele med verden før teknikere hos Google og Facebook raskt og enkelt har lappet sikkerhetshullet. Seems legit, som man sier på godt norsk.

Jaja, det var dagens lørdagsfrust som måtte blåses ut. Skjerpings folkens. Sånt skremselsvås som dette skal man ikke dele videre når det så åpenbart er en spøk! Og kudos til Rene som har klart å lure så mange!

Men én fin ting oppnår Rene. Vi blir kvitt mange av giraffbildene. Kanskje han bidrar til at jeg igjen kan ha giraffprofilbildet mitt i fred.

Relateterte bloggposter:
Typisk løve å ikke tro på astrologi

Pøbelprosjektet tuller med tall

Kragerø Blad Vestmar skrev for et par dager siden om Pøbelprosjektet og hvilken enorm suksess det hadde hatt. De skriver:

[Eddi Eidsvåg] grunnla prosjektet i 1997 som et selvstendig ideelt AS, og har blant annet fått innlemmet det i kronprinsparets fond. Til nå har 1.274 ungdom over hele landet deltatt, og de aller fleste er altså i dag kommet ut i jobb. Resultatene prosjektet har oppnådd sparer samfunnet for store summer. Ifølge Eidsvåg kan dette regnes til hele 2,1 milliarder kroner så langt.

Pøbler i jobb?

Nettavisen har gjengitt samme sak i dag, og en leser tipset meg om noe som skurret her. Eidsvåg skryter nemlig veldig av resultatene:

Gründeren av det landsdekkende prosjektet, Eddi Eidsvåg, kan fortelle at hele 94 prosent av ungdommene som har vært innom, faktisk kommer i jobb, skriver Kragerø Blad Vestmar.

Det høres jo imponerende ut. Men stemmer tallet? Hvis vi tar en kikk på Utdanningsdirektoratet sin sluttrapport om «Kartlegging av Pøbelprosjektet» fra 2011 får vi litt andre tall:

I rapporten kan vi lese:

Det samlede tallet for alle tre årene på hvor mange

som er i enten jobb, lærlingplass eller skole, er 64 prosent.

Så hvor kommer dette tallet på 94 prosent fra? Det har en naturlig forklaring, og i samme rapport kan vi lese:

I Pøbelprosjektets rapportering til Kunnskapsdepartementet fra januar 2010 og mars 2011, rapporterer de om at henholdsvis 92 og 95,46 prosent av deltakerne på daværende tidspunkt er i jobb eller på vei til jobb. Her inkluderer Pøbelprosjektet alle som ikke er utvist eller falt fra som på vei til jobb. Vi antar at dette er gjort med bakgrunn i at de som ikke er enten i jobb eller skole, fremdeles er under oppfølging i Prosjektet og dermed på vei til jobb. Det kan diskuteres om dette er riktig måte å rapportere på. Informanter i NAV og OT oppfatter dette nærmest som juks med tall. En av informantene fremholder at ingen forventer 95 prosents måloppnåelse, og at Pøbelprosjektet vil vinne på å være mer ærlig på dette med at en som soner en fengselsdom, er i behandling eller har blitt overført til andre tiltak i NAV ikke nødvendigvis kan regnes som vei til jobb.

OK, så når Eddi Eidsvåg sier at «94 prosent av ungdommene som har vært innom, faktisk kommer i jobb», så mener han egentlig at bare 6% har falt ut av prosjektet. Det er ikke ensbetydende med at de er i jobb eller skole. Spesielt ikke hvis de sitter i fengsel eller er arbeidssøkende hos NAV.

Som Utdanningsdirektoratet påpeker så er 64% i tråd med målsetningen om å klare å få minst 60% tilbake i jobb, men da er det samtidig dumt å gå bombastisk ut med et svært oppblåst tall som bare gjør at de mister sin troverdighet.

Tallene er også basert kun på 2008-2010 som inkluderte bare 98 deltakere. Å generalisere fra dette lille tallet, og til de 1274 deltakerne som har deltatt frem til og med 2013, blir ganske absurd, og statistisk svært upålitelig.

Samfunnsøkonomiske besparelser

Hva så med de samfunnsøkonomiske effektene av prosjektet? Eidsvåg hevder denne er på hele 2,1 milliarder kroner. Dette har han hentet fra en rapport utarbeidet av Vista Analyse, som viser følgende tall:

Tallet Eddi viser til gjelder beregningen basert på «høy effekt», altså at 85% av deltakerne kommer i arbeid. Men basert på den rapport han selv henter tallene sine fra er ikke dette tilfelle. Det er litt over 60% som er kommet i arbeid, og dermed må vi se på tallene fra beregningen med «lav effekt», som er basert på at 60% kommer i arbeid. Denne viser en kostnadsbesparelse på rundt 1 milliard, under halvparten av det Eddi forteller journalisten.

(Her kan man sikkert også trekke inn andre besparelser, som i modellen er estimert til henholdvis 1,1 og 0,5 milliarder avhengig av høy eller lav effekt. Men ettersom Eddi ikke har tatt dette med i sitt tall på 2,1 milliarder, regner jeg heller ikke med dette.)

Konklusjon

Mye tyder altså på at Pøbelprosjektet er et vellykket prosjekt som sparer samfunnet for utgifter i det lange løp, men Eddi bør nok være forsiktig med å gå ut med tall som ikke har noen rot i virkeligheten. Det er nok fristende for gründeren å blåse opp effekten av prosjektet både av idealistiske årsaker, men også fordi de trenger mer penger til driften. Vista Analyse sin rapport sier:

Årsrapporten fra Pøbelprosjektet 2012 tyder på at prosjektet sliter med økonomien og møter utfordringer mht å kunne finansiere det nivået på tiltakene som Pøbelbedriften selv mener er nødvendig for å lykkes.

Pøbelprosjektet fikk statsstøtte på 1,9 millioner i 2010 og 2011, noe som senere viste seg å være kontroversielle tildelinger. Fra og med 2012 har de derfor ikke mottatt statsstøtte, men får støtte fra blant annet FERD SE, Kronprinsparets Fond og REMA 1000.

Ut fra de rapporter som foreligger kan man ikke annet enn å applaudere tiltaket, og mye tyder på at det er samfunnsøkonomisk riktig å gi statsstøtte til selskapet. Frp har blant annet gått ut og lovet støtte til Pøbelprosjektet. Likevel bør Eidsvåg være mer nøktern når han uttaler seg om prosjektets resultater, og kanskje journalistene burde ta seg bryet til å sjekke fakta før de setter sånt på trykk? Bare en idé.

Oppdatering: Et annet poeng jeg overså i første omgang er at denne statistikken er basert på tall uten kontrollgruppe. Det er bra at 64% av de som er med i prosjektet kommer seg i arbeid/skolegang, men hva er sammenligningsgrunnlaget? Er det 0% av de som ikke er med i Pøbelprosjektet som får til det samme? Eller er det 50%? Hvis sistnevnte, så er kanskje ikke Pøbelprosjektet så velinvesterte penger likevel…

Relateterte bloggposter:
Klare tall: Uvaksinerte barn blir oftere alvorlig syke
Nyhetsspeilet leker med tall