22. juli 2011 – og vi er fortsatt like jævlige

Det er i dag tre år siden jeg satt i en blokk på Grünerløkka og hørte et smell som fikk hele bygningen til å svaie. Tre år siden det som nok er det mest intense døgnet i mitt liv, hvor jeg ikke fikk gjort annet enn å følge med på Twitter, Facebook og TV imens sirenene i Jens Bjelkes gate ulte kontinuerlig som en flerstemt klagesang over den ulykke som hadde rammet landet. Tre år siden jeg tvitret det som i ettertid skulle bli kjent som den første omtale av terroraksjonen i offentligheten, skrevet bare 23 sekunder etter at bomben smalt:

Så ble det rosetog og kjærlighetsbudskap. Jeg var likevel skeptisk. Var vi nordmenn egentlig så rause og gode som vi nå prøvde å lure oss selv til å tro? Nei, jeg følte det var et selvbedrag, så jeg skrev om «Norges situasjonsbetingede reaksjon». Utdrag:

Det norske folk kan ikke få elsket seg selv nok i disse dagene etter terroraksjonen 22. juli. Vi elsker hvordan vi har reagert med et budskap om kjærlighet heller enn hat. Hvordan vi har kvelt hevntankene og dyrket frem ideen om omsorg, frihet og åpenhet. Det er selvsagt en god ting, og jeg er glad og stolt av at det norske folk har reagert som det har i denne triste tiden, men det aner meg at dette er særdeles situasjonsbetinget.

Vi hever oss over USA sin reaksjon etter 9/11 og føler at det norske folk er laget av et helt annet materiale enn disse hatefulle amerikanerne. Vi ser ned på deres rop om hevn og deres fremdyrking av hat etter angrepene på World Trade Center og Pentagon. Slik oppfører ikke gode nordmenn seg må vite! Men jeg tror vi skal være forsiktige med å slå oss på brystet og erklære oss moralsk overlegne. Vår reaksjon har vokst frem fra en viten om at gjerningsmannen var en enkeltperson og han nå sitter i fengsel. Da er det lett å være rause og fulle av kjærlighet, fordi det er tross alt ingen nytte i å rope etter hevn mot en mann som staten allerede er i ferd med å hevne seg på for oss.

Jeg var fortsatt forbannet på all rasismen som oste ut av sprekkene i Frp sin fasade, så jeg skrev om «Grums i Frp». (Og dette partiet sitter nå i regjering. Grøss og gru.)

Så rettet jeg fokus mot de selverklærte klarsynte som etter terroraksjonen kom frem og hevdet at de egentlig hadde forutsett dette. Jeg skrev om en utrolig håpløs «klarsynt» i «Synsk så noe på Utøya… eller kanskje ikke», og om Psychic Nikki og Synske Peggy som begge mente å ha forutsett tragediene 22. juli: Synske spådde terroraksjonen (etter at den skjedde).

Tiden gikk, og da det nærmet seg et år etter terroraksjonen skrev jeg det jeg synes er en av mine beste bloggposter: «Lyden av et menneske som dør». Her prøvde jeg å sette ord på de følelsene jeg hadde denne tragiske, fuktige julidagen i 2011:

Døren ut til balkongen er åpen. Lukten av tropene forviller seg inn og flørter med meg. Det regner. Skyene er mørke. Men det er varmt. Lummert. Kalenderen forteller meg at det er høysommer, men øynene mine sier høst. Het høst. Midt i juli.

Jeg sitter i bare bokseren på sofaen i den lille stuen min. Har sittet slik hele dagen. Kom aldri lenger. MacBooken på fanget. En kopp kaffe på bordet. Luften er deilig. Jeg elsker når den er varm nok til at man kan ha balkongdørene på vidt gap, samtidig som det sildrer vann ned fra oven. For en deilig kombinasjon.

Det er godt å leve.

Luften minner meg om Kenya. Jeg og mine brødre pleide løpe ut i hagen i regntiden. Med nakne overkropper og shorts. Dagvakten vår lo av oss der han stod under tak i sin uniform. Gulhvite tenner lyste mot oss fra et svart ansikt. Snille Henry. Han passet på oss, men hagen kunne han ikke beskytte. Regnet ødela som regel hagen vår. Den røde jorden rant i strie strømmer. Bekker formet seg og dro med seg det tynne laget av plantejord. Igjen. Men vi elsket det. Det fikk være gartneren sitt problem. Vannet plasket opp rundt føttene våre i det vi trampet, lo og lekte i stormregnet.

Det var vått, men det var varmt.

Kroppen min er i en stue i Jens Bjelkes gate i Oslo, like ved Trondheimsveien, mens tankene er i Afrika. Jeg kan føle regnet på kroppen. Kjenne den varme lukten i nesen. Jeg savner livet på ekvator. Det glimter i lyn bak øyelokkene mine.

Og så smeller det.

Les resten.

Så kom ettårsdagen. 22. juli 2012. Mens minneordene strømmet ut på internettet, følte jeg for å se tragedien i et litt annet perspektiv, så jeg skrev «Til minne om alle de med hull i livet». Her er et utdrag:

La oss rett og slett ikke glemme at på hver eneste av de 365 dagene som er gått siden terroraksjonen i fjor har det skjedd tragedier som for de involverte er like forferdelige som det Utøya var for de nærmeste pårørende. På hver eneste dag har noen opplevd å få et gapende hull i livet sitt. På hver eneste dag har noens hjerteslag stanset, sakte eller brått, for aldri å starte igjen.

22. juli 2011 var en spesiell dag hvor omfanget av lidelse og sorg var eksepsjonelt stor. Ikke minst fordi denne sorgen var kombinert med så mye sjokk, vantro og sinne. Og den rammet oss alle. Men hver eneste dag i året som har gått har noen opplevd sitt eget lille 22. juli. En dag med tap, overveldende smerte, og starten på resten av et liv med et hull i hjertet. Et hull i livet.

Det er nå tre år siden en forferdelige dagen som aldri kommer til å slippe taket i meg helt. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det norske folk har lært. At vi er blitt klokere. Rausere. Mer inkluderende. Vi forstår nå at fremmedfrykten og faktafeil rundt innvandringen til landet kan føre til tragiske konsekvenser. Vi skjønner at hat og løgner spredt av både politimenn og politikere kan være gnisten mot lunta til dynamittgubben som en dag vil smelle.

Men nei. Det var visst bare en drøm. Vi er ikke blitt klokere. Vi er ikke blitt mer inkluderende. Vi er ikke blitt rausere. Kanskje tvert imot. Det virker som om fremmedfrykten og hatet mot de som er annerledes bare er blitt større og større.

Realitetsorientering
Realitetsorientering 2
En liten tekst om stor smålighet
Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
Overfallsvoldtekter og innvandring – en faktasjekk

Vi har rett og slett sviktet ofrene etter 22. juli. Vi lærte ingenting av deres død.

Hva faen feiler det oss? Klarer vi ikke engang å forstå hva dette handler om selv når vi får det sprengt inn i hjernen? Kan ikke engang drapet av 77 uskyldige personer få oss til å forstå at et slikt hat basert på løgner og kunnskapsløshet er farlig? Er vi et folk så kørka at vi ikke skjønner vi er nødt til å ta oss selv i nakken skal vi unngå mer lidelse?

Det virker slik. Rosetoget er kanskje det verste som er skjedd det norske folk fordi det fungerte som en kollektiv unnskyldning for å oppføre oss som bortskjemte drittunger i årene etterpå.

Så her er vi, tre år etter at en vestkantgutt sprengte vår politiske ledelses hovedkvarter og kaldblodig drepte mange titalls norske ungdommer, og vi har ikke lært en dritt av det. Når ikke engang 22. juli 2011 klarte å gjøre oss bedre, er det da egentlig håp for oss?

Oppdatering få timer etter at blogginnlegget ble publisert:

Takk til alle dere i kommentarfeltet som i aggressiv iver etter å være uenige med meg har demonstrert poenget i bloggposten bedre enn jeg noensinne kunne gjort med all verdens kildehenvisninger og argumentasjon.

Relateterte bloggposter:
Nei, mobilstråling er fortsatt ikke farlig
Lyden av et menneske som dør
Meslinger – en statusoppdatering for 2011
Kreftsiden – fortsatt like uredelige, kyniske og farlige
Typisk løve å ikke tro på astrologi
Nattevandring Oslo, 26. juli 2011
Oslo 22. juli 2011
Den Røde Knappen – fortsatt uten målbar effekt
Fortsatt ikke noe svar fra Nuform
TFT mangler fortsatt vitenskapelig dokumentasjon