Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 25

Geelmuyden serverer oss mer sprøytemiddelvås

Folk liker å frykte noe. Spesielt noe som de selv føler de kan kontrollere. Det gir oss en følelse av å kunne styre tilværelsen mer enn vi egentlig kan.

Å frykte mat gir for eksempel stor følelse av mestring, fordi mat kan vi alle velge selv. Vi er alle herre over det vi velger å spise. Men ernæring er komplisert. Derfor er det viktig å ha klare båser for farlig mat og sunn mat. Klare skillelinjer. Enkle regler. Noe som gjør at selv de dummeste av oss kan klare å styre får egen helse gjennom å velge bort mat i båsen merket «farlig».

Det er big business å produsere frykt rundt mat. Noen skor seg godt på dette. Store deler av alternativbransjen har dette som et av sine primære fokus. Å dele vårt kosthold inn i mat som gir deg kreft, og mat som kurerer kreft. Ingen mat er bare mat. Alt er enten dritfarlig eller dritsunt.

Personer som Berit Nordstrand og Niels Chr. Geelmuyden er frontkjemperne her til lands. De skriver bøker som selger som hakka møkk, og reiser land og strand rundt for å holde foredrag hvor de forteller folk hvor redde de bør være for maten de spiser. I utlandet har vi folk som Food Babe og Joseph Mercola, blant mange, som driver med det samme.

Problemet er at slik mat-skremsel nesten alltid er basert på cherry-picking av studier og generelt sett dårlig vitenskap. Ernæring er fryktelig komplisert. Ulike næringsstoffer virker inn på kroppene våre på utallige måter, ofte svært individuelt. Samtidig er ernæring fryktelig enkelt. Følger man myndighetenes ernæringsråd vil man i all hovedsak sikre det beste kostholdet vi har gode vitenskapelige data for å stole på.

Geelmuyden og hans fiktive farer

Niels Chr. Geelmuyden har skrevet bok. Denne boken inneholder helt sikkert mye som er riktig. Det er definitivt mange ting å stille spørsmål ved i måten mat produseres og presenteres til forbrukerne. Problemet er bare at i sin iver etter å avsløre løgnene i matindustrien, presterer Geelmuyden å konstruere en hel rekke nye usannheter. I sin iver etter å fortelle leserne hva de bør være kritiske til, ender han opp med å skape frykt rundt svært mye som det ikke finnes noen grunn til å være redd for. Fordi han selv ikke er kritisk nok. Han konstruerer fiktive farer for å kunne selge frykt.

Jeg har tidligere tatt for meg en rekke av disse usannhetene i bloggpostene Geelmuydens 8 myter om mat: Et koldtbord av løgner og Geelmuydens Facebook-forsvar feiler fryktelig, men han gir seg ikke.

Nylig postet han dette på sin Facebook-profil:

Det ser jo ganske skremmende ut. Problemet er bare, som jeg har sagt så mange ganger tidligere i denne bloggen, at korrelasjon ikke nødvendigvis betyr at det er en årsakssammenheng. Vi kan jo for eksempel se på en annen korrelasjonsgraf:

Bekjennelse fra en mobber og mobbeoffer

I dag har jeg lest om Odin i VG. Han ble bare 14 år. Tidligere i år tok han sitt eget liv etter en skolegang fylt med mobbing. Det er umulig å lese den artikkelen uten å grine. Men det er viktig at du leser den artikkelen likevel. Gjør det for Odin. Gjør det for hans familie. Gjør det for oss alle.

Da jeg leste Odins historie kjente jeg meg igjen. I hvert fall litt. Jeg hadde det aldri så ille som Odin må ha hatt det. Jeg ville aldri ta mitt eget liv. Langt i fra. Tanken slo meg aldri. Men det var mange dager jeg ikke ville gå på skolen. Det var mange, mange dager jeg ikke ville møte andre mennesker.

Det er rart med det. Vi som er blitt mobbet er ofte de flinkeste til å fornekte at vi er blitt mobbet. Jeg har aldri tenkt så mye på at jeg ble mobbet før en venn av meg fortalte at søstra hans, ei jente som gikk i klassen min gjennom hele grunnskolen, hadde sagt til ham at jeg ble mobbet. Jøss, tenkte jeg da jeg hørte det. Opplevde hun det som at jeg ble mobbet?

Og når jeg er helt ærlig med meg selv, så ble jeg nok det. Litt av og på. Det var gode og dårlige perioder på skolen. Men jeg ble mobbet.

Det startet i barneskolen. Et av de klareste minner jeg har fra skolegården var en periode en klassekamerat insisterte på å ri meg som en hest. Ja, du kan le, men dette gjorde han. Gang på gang. Tvang meg til å stille meg på alle fire så han kunne sitte på ryggen min mens jeg gikk bortover skolegården. Gjerne på ruglete is dekket med grus. Jeg husker hvor vondt det var. Grus og is skar inn i knær og håndflater. Men jeg smilte, tror jeg. Latet som ingenting.

Det var vondt i knær og hender, men det var likevel milevis vondere inni meg. Ydmykelsen var det verste. Det å krype på alle fire mens jentene i klassen så på. Blir harselert med på den måten. Bli tråkket på. Fornedret.

Men jeg lo med. Jeg var selvsagt kul nok til å være med på spøken. Viste ingen at jeg holdt på å dø inni meg. Han skulle ikke få meg til å vise sann nedverdigelse. Så jeg smilte.

Vi hadde det gøy i skolegården. Skikkelig gøy. Jeg hatet hvert minutt.

Oppover i klassene fikk jeg alltid høre at jeg var tjukk. Men det var jeg jo. Så jeg levde med det. Teite briller hadde jeg også. Tenkte ikke på det som mobbing. Men i ettertid vet jeg at det ødela meg litt innvendig. Jeg fikk høre dag etter dag at jeg var stygg. Feit. At jeg aldri hadde sjans på jenter.

Det tok meg over 20 år å finne ut at det gikk an for en jente å synes at jeg var fin. Så lang tid tok det å gjenopprette skaden. Delvis. Jeg kommer nok aldri til å ikke føle meg stygg. Men i perioder klarer jeg å tro på at jeg kan være attraktiv, jeg også. Det er da noe.

På tross av erting om utseende og sånt, var ungdomsskolen egentlig ganske fin. Jeg var populær. Var med på alle festene. Ikke bare var jeg med på festene, men jeg var som regel med i den gjengen på 4-5 stykker som valgte ut hvem som skulle være med på festene. Plutselig var jeg en mobber, uten å vite det selv. Vi holdt folk utenfor. Vi mobbet ved å passe på at de «upopulære» ikke fikk delta.

Det har alltid plaget meg i voksen alder. Jeg skjønte det jo ikke selv dengang, men tenk så vondt det må ha vært for de som visste at vi «kule» skulle ha fest, mens de ikke fikk delta?

Jeg vet også at ungdomsskolen var ille for noen av mine klassekamerater. Det forstod jeg heller ikke før mye senere, men herregud så grusomme vi var. Slengbemerkninger til noen utvalgte, i timer og i friminutter. Uskyldig erting. Trodde vi. Det føltes uskyldig. Men hvert ord må ha truffet dem som knyttenever i ansiktet i en så sårbar alder. Ydmyket for resten av klassen.

Jeg var også en mobber. Tror jeg. Ikke fordi jeg ville noen noe vondt. Men fordi jeg var en del av flokken. Jeg skjønte at noen i klassen var annerledes. Av en eller annen grunn var de annerledes. Man skulle liksom ikke like dem. Derfor likte heller ikke jeg dem. Det bare var sånn. Ingen vonde hensikter, jeg fulgte bare spillereglene.

Det var feigt av meg. Men samtidig ikke, fordi jeg skjønte ikke at det burde være annerledes.

Derfor klandrer jeg heller ikke de som mobbet meg. Jeg tror ikke de mente det vondt. Jeg tror sjelden at mobbere egentlig vil andre vondt. De følger bare spillereglene. Hakke-hierarkiet. Det er bare sånn det er. Barn og unge klarer ikke så lett å se sånt. Livet er bare sånn det er. Gruppedynamikken er sånn den er. Man mangler perspektivene til å fortså hva som egentlig foregår. Jeg gjorde hvertfall det.

Det er da de voksne trengs. Lærerne. Foreldre. De som forstår hva som foregår. De som kan sette ned foten og rydde opp. Fortelle oss hva som er galt. Be oss endre oppførsel. Forklare at det kan føles vondt for andre. Verne de som utsettes for mobbingen. Snu urett til rett.

Men jeg kan aldri huske at det skjedde. Jeg husker aldri at lærere virkelig grep inn. Joda, hvis noen åpenbart og synlig ble ertet, så sa de nok fra. Men de skjønte aldri helt hva som ulmet under overflaten. Smerten fra de små konstante stikk. De så nok bare en gutt som red på ryggen til en annen gutt mens alle lo. La barna leke! De kunne ikke se at jeg ville bare grine og gjemme meg bort.

De burde kanskje ha sett det.

Det var nok ekstra vanskelig å se i mitt tilfelle, fordi jeg var skoleflink. Alt gikk jo bra rent faglig. Jeg var en av de flinkeste i klassen, kunne lese og skrive da vi startet i første klasse, gjorde alltid ferdig oppgavene fort, og behersket de fleste fag bra. Det var ingenting som tydet på at jeg mistrivdes. Og, i all rettferdighet, jeg tror egentlig jeg hadde det bra mesteparten av tiden. Det var bare disse jevnlige angrepene fra en eller to gutter i klassen som plaget meg. Men jeg overlevde fordi jeg var smart, skoleflink, hadde gode foreldre, gode venner, og dermed et godt fundament å vokse på. På tross av forsøkene på å bryte meg ned.

Men det ble verre.

Etter niendeklasse startet jeg, og mange fra klassen min, på Sirdal videregående skole. Et idrettsgymnas som opprettet en allmennfaglig linje det året jeg begynte. 1990. Vi var pionérer.

Det første året gikk greit, så vidt jeg husker. Da var det stort sett meg og klassekamerater fra niende, og vi hadde det ganske fint sammen. Men andre skoleår forsvant en del av mine venner, og noen eldre sirdøler dukket opp i vår klasse. Da startet et virkelig helvete.

Det jeg husker fra andre år på videregående var at jeg ikke ville gå på skolen. Jeg gruet meg til hver dag. Hatet å møte opp. Jeg visste at hver dag ville bli en ny ydmykelse. Og jeg var mer sårbar enn noensinne. Hormoner og kviser. Forelskelser og kjærlighetssorg. Usikkerhet og annerledeshet.

De eldre guttene mobbet meg. Virkelig. Jeg likte ikke kroppsøving i utgangspunktet, fordi jeg aldri har likt sport noe særlig. Jeg var ikke av de mest håpløse. Jeg kunne sparke en fotball, og håndterte mange aktiviteter helt middelmådig og greit. Men jeg hatet hvert sekund av gymtimene. Det hjalp ikke akkurat at vi fikk gymlærere som trente OL-utøvere og ikke helt skjønte at vi litt dvaske allmennfagselever ikke var på verdenselitenivå rent fysisk. Jeg følte meg ofte ganske håpløs.

Da hjalp det heller ikke at jeg gjerne endte opp naken og alene i garderoben etterpå fordi de andre hadde stukket av med klærne mine mens jeg dusjet. Det var ekstra «moro» når de atpåtil åpnet garderobedøra og ropte på jentene i klassen.

Det finnes nesten ikke noe verre for en usikker, småfeit tenåring med kviser. Det er ikke rart jeg heller ville gjemme meg bort på rommet mitt enn å gå på skolen. Men jeg tror aldri jeg sa det til noen. Ingen visste.

Det var den harde mobbingen. Men det fantes også en mer subtil mobbing. Den type mobbing jeg selv var med på. Jeg husker et par elever i parallellklassen, de som gikk idrettslinje, som pleide å rope ut navnet mitt og noen tyske gloser i tysktimene vi hadde sammen. Jeg smilte og lo med, men følte meg så dum. Fordi jeg følte meg utenfor. Jeg skjønte ikke hvorfor de gjorde det. Hva mente de med å rope navnet mitt på en sånn pseudo-tysk måte? Hva var det jeg ikke skjønte? Hva hadde jeg gjort for å fortjene det? Hva hadde de imot meg?

Det var uskyldig, men drepende. Fascinerende nok ble den ene av disse guttene senere min beste venn da han begynte i vår klasse tredje året. Vi snakket senere om det, og han hadde aldri skjønt at det føltes vondt for meg når de ropte ut navnet mitt. Det var jo bare en uskyldig spøk.

Selvsagt var det det.

Det var også en uskyldig spøk da jeg selv var en av dem som gjerne ropte ut navnet til en jente i min klasse på en rar måte i tide og utide. Intern humor, kalles det. Det hadde egentlig ingenting med henne å gjøre. Det var bare en greie vi lo av, oss imellom. Men det kunne ikke hun vite. For henne rammet nok ordene som kuler. Slik de rammet meg i tysktimene. Så uskyldig. Så meningsløst. Så vondt. Så potensielt dødelig.

En dag klikket det for meg. Jeg hadde fått nok. En gutt i klassen dyttet meg over grensen. Jeg var lei av å le og late som om jeg også syntes det var morsomt. Slik jeg til og med gjorde da jeg stod naken og alene i garderoben. Jeg lo. Haha! Kjempebra spøk, gutter! Jeg er med på leken!

Men det var jeg selvsagt ikke. Jeg ville grave meg ned. Jeg ville rømme. Jeg ville forsvinne fra jordens overflate.

Jeg ville hvertfall hjem. Begrave oppmerksomheten og tankene i datamaskinen. Lære meg et nytt programmeringsspråk. Basic. Visual Basic. Pascal. C++. Jobbe videre med tegneprogrammet jeg programmerte fra bunnen av. Komponere musikk i Ballade og Cakewalk med min Roland D-50 og Turtle Beach lydkort. Skrive dikt. Mange dikt. Om kjærlighet og sorg. Lese. Pløye gjennom bøker. Forsvinne i historiene. Tegne. Sitte i timesvis og pusse på portrettegninger av jenter jeg var forelsket i.

Jeg var på én eneste fest i løpet av hele videregående. Det var en fest etter russedåpen. Praktisk talt obligatorisk. Bortsett fra det satt jeg alene mesteparten av tiden. Jeg var han nerden som da vi lærte om Newtons lover i fysikken, gikk hjem og programmerte en simulator som viste et legemes bevegelse hvis man kastet det med forskjellige utgangshastigheter, vinkler og med valgfri gravitasjon. De andre gikk på fest. Jeg programmerte, leste, komponerte, skrev dikt og dyrket ensomheten.

Det var egentlig ikke så verst. I voksen alder har jeg høstet fruktene av det. «Du er heldig som kan så mye», sier jevnaldrende. Vel, jeg kan mye fordi jeg satt dag ut og dag inn og lærte meg selv nye ting og jobbet intenst med det for å bli bedre.

Det er ensomhetens pris. Det er også ensomhetens gevinst.

Ensomhet er ikke så verst hvis man bare bruker tiden til noe fornuftig. Det var den beste skole jeg kunne få. Ensomhetens universitet.

Men altså, tilbake til dengang jeg klikket. Jeg var blitt dyttet over grensen. Så jeg klikket og jaget etter gutten. Han snublet og falt. Og jeg gikk løs på ham. Sparket ham i ræva, gang på gang. Stakkaren hadde det vondt. Det var ikke så rart, fordi dengang gikk jeg alltid på tresko. Året rundt. Sommer eller vinter. Tresko. Ja, det er kanskje ikke rart at jeg ikke fikk kysse en jente før jeg ble 20 år gammel. Men han fikk tuppen av denne treskoen i ræva om og om igjen. Jeg var rasende. Frustrert. Jeg visste ingen utvei.

Senere lo vi av det. Husker dere den gangen Gunnar gikk amok på X? Utrolig morsomt. Men de andre visste ikke at jeg nok hadde det minst like vondt som han jeg sparket. Jeg klikket ikke som del av en morsom lek. Jeg klikket fordi jeg var en rotte, fanget i et hjørne, uten noen måte å komme meg unna på, alles oppmerksomhet på meg, pirket i og tullet med, dag etter dag, til jeg til slutt eksploderte. Mistet kontrollen.

Det var også den eneste gangen jeg gjorde det. Mistet kontrollen. Resten av mitt liv har jeg vært en ekspert på å le. Være med på leken. Gi inntrykk av at jeg har kontroll. Late som om det ikke plager meg. Det tror jeg kanskje reddet meg. Eller kanskje det gjorde alt verre.

Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet er at jeg overlevde. Jeg kom ut på vinnersiden. Kanskje fordi jeg aldri tillot andre å bryte meg ned. Jeg lot dem aldri få det mentale overtaket. Uansett hva som skjedde, hadde jeg datamaskinen, tegneblyanten, diktblokken og musikkinstrumenter å vende meg til. Der skapte jeg mitt eget univers. Der var jeg Kongen. Der kunne ingen ta meg.

Odin hadde det nok mye verre enn meg. Mye verre. Mobbing kommer i alle former og i alle grader av alvorlighet. Men det er alltid vondt. Mye vondere enn det folk rundt som regel tror. De forstår det først når de leser en artikkel i VG eller en bloggpost fra et mobbeoffer.

For mange år siden så jeg filmen Hotel Rwanda. Da filmen var ferdig var jeg helt matt. Hvordan kunne verdenssamfunnet ha tillatt at dette skjedde? Hvis jeg hadde vært eldre dengang, hadde jeg gjort noe! Trodde jeg. Men det samme skjer i dag. I Syria. I Gaza. I Irak. Og jeg gjør ikke egentlig noe. Det er så mye lettere å føle noe når man har fått det på avstand. Når det pågår, er man ofte blind for at det skjer.

Hvert mobbeoffer lever i sitt eget, lille, private Rwanda. Det er så ille det som skjer, men ingen griper inn. Ikke før de får lese om det noen år etterpå. Da har alle medfølelse. Men da er det litt for sent.

Alt for sent.

Jeg har selv en datter i skolealder nå. Jeg elsker henne over alt på jord. Hun er skoleflink og tøff. Mye mer selvsikker enn hva jeg var i den alderen. Men hun er også fryktelig sensitiv og sårbar. Jeg er livredd for at hun skal bli et mobbeoffer, og både hennes mor og jeg er flinke til å følge med og prate med henne. Høre hvordan hun har det. Lese henne og følge med.

Men minst like viktig er det å passe på at hun ikke selv blir en mobber. Fordi mens vi alle er flinke til å passe på at ikke våre barn blir mobbet, er vi kanskje ikke alltid like flinke til å passe på at våre barn mobber. De kan nemlig være mobbere uten å vite det selv. I perioder var jeg det. Jeg hadde ingen til å fortelle meg at det du gjør kan føles vondt for den som rammes, uansett hvor uskyldig det virker for deg.

Så jeg vil jevnlig ta den praten med min datter. Forklare henne at det å holdes utenfor gjengen, det å bli ertet, det å få slengbemerkninger sendt mot seg, er vondt. Fryktelig vondt.

Ikke minst håper jeg at min datter kan være den som stiller opp hvis hun ser noen bli ertet. At hun kan ta det ansvaret de voksne ikke alltid tar, fordi de ikke ser hva som skjer. Barn ser det mye lettere, fordi de er til stede, hele tiden. Da kan kanskje hun være den som støtter noen andre. Ingenting hadde gjort meg mer stolt enn det.

Så jeg ble mobbet. I perioder alvorlig, men hele tiden litt sånn subtilt. Men jeg var også en mobber. Jeg tror få slapp helt unna. Alle har nok opplevd litt av det. Men på det verste var jeg et hovedmål, og hadde jeg ikke hatt mitt indre tankeunivers å støtte meg til, hadde jeg kanskje ikke fullført videregående.

Men jeg overlevde.

Ikke bare det, men jeg vant. Sårene gror aldri. Jeg unngår speil som pesten. Jeg føler meg fortsatt spedalsk. Jeg har det fortsatt best alene. Men jeg overlevde.

Og jeg vant.

Relateterte bloggposter:
Bekjennelse fra en stygg andunge

Flokkimmunitet og vaksiner

Jeg ble tipset om denne videoen fra en Facebook-venn, og jeg anbefaler alle å sette av ti minutter til å se den. Den illustrerer nytten av flokkimmunitet bedre enn jeg noensinne har sett det gjort før. Morsom er den også :-)

(Ignorer hans politiske rants innledningsvis. Det er verdt å se hele.)

Tips fra Nadeem – nadeem.no

Relateterte bloggposter:
31 løgner om vaksiner
Vaksiner redder liv
Flokkimmunitet – en kjapp innføring
Fugleinfluensavirus funnet i vaksiner? Vent litt, ikke så fort…
Kjetil Dreyer våser om vaksiner
Svineinfluensa: Viktig lærdom om vaksiner
Om Lotto og vaksiner
Om vaksiner og å klusse med naturen
Fører vaksiner til krybbedød?
Svin, vaksiner, epler og appelsiner

Ulf Leirstein og Rettssikkerhetsgruppen – ikke så uskyldig uvitende likevel

TV2 utfordret i går Frps stortingsrepresentant Ulf Leirstein med netthets og skumle holdninger fra medlemmer i hans Rettssikkerhetsgruppe. Resultatet ble at Ulf avviklet gruppen på flekken.

Det er bra. Medlemmene i den gruppen representerte noe av de mørkere sidene av internett, og de burde ikke ha noen som helst tillit i politisk eller juridisk sammenheng.

Det som derimot skurrer er hvordan Leirstein hevdet at medlemmenes oppførsel var helt nytt for ham:

For etter å ha blitt konfrontert med hva medlemmene i gruppens hans mener sier han følgende.

– Hadde jeg visst at noen av medlemmene hadde sagt dette hadde jeg aldri villet ønske dem i en sånn gruppe.

– Betyr det et at du angrer på at du opprettet gruppen?

– Nei, jeg er overrasket over at noen av disse medlemmene har sagt det du nå hevder. Hvis man har den typen meninger vil jeg selvfølgelig ikke ha noen råd fra den typen mennesker. Selvfølgelig ikke, sier Leirstein.

Nei, selvfølgelig ikke. Problemet er bare at Leirstein har visst om dette i lang tid.

Da gruppen ble opprettet i begynnelsen av juni blogget Ulf Leirstein om sitt møte med disse representantene. Allerede dengang kom det innspill i kommentarfeltet om hva en del av disse gruppemedlemmene stod for. Et par eksempler:

Dagen etter Leirsteins blogginnlegg, den 5. juni 2014, skrev jusprofessor Hans F. Marthinussen et debattinnlegg i Aftenposten hvor medlemmenes fortid og holdninger ble trukket frem:

I dette tilfellet er det imidlertid særlig alvorlig, fordi gruppens sammensetning er meget spesiell, og egnet til å svekke den alminnelige tilliten til Stortinget og andre statlige institusjoner.

Ifølge nettsiden ledes gruppen av Leirstein selv, mens en eks-advokat er leder for arbeidsgruppen. Dette er en eks-advokat som er straffedømt og fratatt sin advokatbevilling for blant annet motarbeidelse av rettsvesenet og trusler mot en annen advokat (dommen er trykket i Rettens Gang 2011 side 1397).

Gruppens sammensetning er meget spesiell, og egnet til å svekke den alminnelige tilliten til Stortinget

Forøvrig består gruppen av flere personer som er aktive i kommentarfelter og sosiale medier med diverse konspirasjonsteorier, grove, udokumenterte beskyldninger om korrupsjon og maktmisbruk av offentlige myndigheter og enkeltpersoner, eller fremmer vedvarende svært ubalansert kritikk av barnevern og domstoler.

Debattinnlegget ble kommentert av Leirstein selv, så å hevde at han ikke kjente til denne informasjonen er særdeles tynn.

Dette debattinlegget ble også omtalt i en sak på NRK Østlandet sine nettsider.

Nettstedet Vepsen skrev også en artikkel om Rettssikkerhetsgruppen allerede samme dag som Ulf selv blogget om den:

Flere av medlemmene har forbindelse til konspirasjonsmiljøer, herunder organisasjonen NORM (Norsk Organisasjon for Rettssikkerhet og Menneskerettigheter) som gjorde seg bemerket da de delte ut flyveblader utenfor Tinghuset under Utøya-rettssaken. Med unntak av en tidligere advokat er ingen av medlemmene jurister.

Ifølge nettstedet er Marius Reikerås, som titulerer seg selv human rights counselor, leder for «arbeidsgruppen». Reikerås ble i 2009 dømt for påvirkning av en 85 år gammel eks-klient og trusler mot motpartens advokat, og fratatt advokatlisensen. Reikerås var i 2010 med å etablere organisasjonen NORM, som presenterte seg som en menneskerettighetsorganisasjon som arbeidet for opprettelsen av en uavhengig menneskerettskommisjon og som ville hjelpe urettferdig behandlede nordmenn med å få tatt opp saken sin i Strasbourg.

Samtidig har organisasjonens facebookgruppe vært preget av konspirasjonsteorier om domstoler og psykiatri, hatske utfall særlig mot Arbeiderpartiet og kritikk av barnevernet som blant annet beskyldes for å drive menneskehandel.

NORM gjorde seg bemerket under Utøya-rettssaken i 2012, da medlemmer av organisasjonen delte ut flyveblader utenfor Tinghuset der de hevdet at domstolen var ulovlig fordi dommerne manglet dommerforsikring, og at dommen derfor ville være ugyldig. Vepsen kjenner også til at et av motivene var å forsøke å få kontakt med massemorderen Anders Behring Breivik i håp om at han kunne tale deres sak i rettssalen.

NORM ser ut til å ha blitt nedlagt i september 2013 etter uoverensstemmelser mellom Reikerås og organisasjonens webdesigner. Minst to andre medlemmer i Rettssikkerhetsgruppen, Joan Myhre og Kristin Brataas, har også bakgrunn fra NORM. Sistnevnte har blant annet gått inn for «sivile arrestasjoner» av dommere, dommerfullmektige og sorenskrivere. Myhre er også aktiv i en antibarneverngruppe, drevet av sølvvannselgeren og holocaustfornekteren Kjetil Andreas Dreyer. Med seg i styret har de barnevernskritikeren og vaksinemotstanderen Rune Fardal.

Og hvordan reagerte Leirstein på kritikken? Slik:

(Leirstein ser ut til å ha slettet sin tweet i ettertid.)

Nettstedet Venstresida skrev også samme dag en knusende kritikk av medlemmene, med fyldig dokumentasjon på ting de hadde ytret og holdninger de hadde.

Leirsteins generelle respons på all denne kritikken tilbake i begynnelsen av juni var, vel, ikke spesielt imponerende:

Da Rettssikkerhetsgruppen ble opprettet delte jeg Marthinussens debattinnlegg i Aftenposten på Facebook, og omtalte medlemmene som «skrotinger», en betegnelse jeg synes er en ganske harmløs måte å si at de representerer en del tvilsomme meninger:

Dette tok medlemmene i Rettssikkerhetsgruppen svært ille opp, og Marius Reikerås sin respons var å umiddelbart sette i gang med pedosverting i beste Trude Helén Hole-ånd:

Flere har kontaktet Leirstein både på Facebook, Twitter og per e-post, med informasjon om medlemmenes oppførsel, men uten at han har villet ta dette innover seg. Tvert i mot ble slik kritikk ofte brukt av Rettssikkerhetsgruppens medlemmer og støttespillere som hets mot kritikerne.

Leirstein har konsekvent ignorert alle advarsler og informasjon om medlemmene i Rettssikkerhetsgruppen, helt til han fikk TV2 sitt kamera pekt i ansiktet og konfrontert med det samme atter en gang. Da måtte han omsider ta realitetene innover seg og innse at disse menneskene ikke har noen som helst troverdighet eller tillit hva gjelder rettssikkerhet.

Konklusjon

Det er flott at Ulf Leirstein tok til vettet til slutt, men det er mye som tyder på at dette ikke handler om en ansvarlig avgjørelse tatt av en politiker konfrontert med ny informasjon. Dette var derimot en pinlig fallitterklæring fra en politiker som ikke lenger kunne slippe unna med å spille uskyldig uvitende. Informasjonen TV2 presenterte til Leirstein var gammelt nytt for ham, men endelig ble det for vanskelig å ikke ta ansvar.

En pinlig sak for Frp. En pinlig sak for Rettssikkerhetsgruppen og dets støttespillere. Og ikke minst en særdeles pinlig sak for Ulf Leirstein. En mann som er stemt inn på Stortinget. Det er kanskje det mest skremmende av alt oppi det hele.

Relateterte bloggposter:
Noen ord om hva ytringsfrihet ikke er
PFU: Ikke brudd på god presseskikk
Mørk sjokolade – bra for helsen likevel?
Uskyldig, på en måte…
Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
Sveriges voldtektstall under lupen – ikke så ille likevel?
Men jeg var ikke homo likevel
Patrick Kelly – Uskyldig dømt?
Blindtarmen – nødvendig likevel?
Hvorfor jeg ikke stemmer FrP

Problematisk identifisering av voldtektsforbryter

Men stemmer det? Absolutt ikke. De færreste seksualforbrytere gjentar overgrep etter straff. Andelen kan være vanskelig å måle, men et av de høyere tall jeg har funnet viser at rundt 1 av 4 gjentar nye overgrep:

The evidence suggests otherwise. Sex crimes researchers R. Karl Hanson and Kelly E. Morton-Bourgon of Public Safety Canada conducted a large-scale meta-analysis (quantitative review) of recidivism rates among adult sex offenders. They found a rate of 14 percent over a period averaging five to six years. Recidivism rates increased over time, reaching 24 percent by 15 years. The figures are clearly out of alignment with the public’s more dire expectations.

Tre av fire vil altså ikke forgripe seg igjen. Mariann, og alle de som deler hennes syn, tar grovt feil, og det er en farlig misforståelse, fordi også seksualforbrytere har krav på en ny sjanse.

Når det gjelder nytten av behandling, fant samme metaanalyse følgende tall:

If recidivism is not as common as people generally believe, how do their impressions of treatment’s failure or success hold up? Levenson and her colleagues also found that a whopping 50 percent of the public believes that treatment for sex offenders is ineffective and will not prevent them from relapsing. Yet some studies have shown that treatment can significantly reduce recidivism for both sex and nonsexual crimes. Hanson and his colleagues conducted a meta-analysis on treatment and found that 17 percent of untreated subjects reoffended, whereas 10 percent of treated subjects did so. When recidivism rates for sex and nonsexual violent crimes were combined, 51 percent of untreated and 32 percent of treated subjects ­reoffended.

(Flere studier er referert i Wikipedia-artikkelen om seksualforbrytere.)

Ingen stor og tydelig effekt, men bedre enn ingenting. Og så lenge det hjelper noen, bør vi la tvilen komme dem til gode og gi dem behandling og muligheten til å rehabiliteres. Det kan redusere faren for nye overgrep i fremtiden, og det må jo være vår felles målsetning.

Subgruppen av seksualforbrytere med «psykopatiske trekk», og som allerede har forgrepet seg mange ganger, selv etter å være kjent med anmeldelser mot seg, slik denne norske danseren har, vil nok ha mye høyere risiko for å gjenta overgrep enn de som utfører overgrep bare en gang og uten noen underliggende personlighetsforstyrrelse. Men så lenge det finnes indikasjoner på at også «psykopater» kan ha nytte av behandling, bør vi virkelig forsøke å legge til rette for at disse får behandling og kan integreres i samfunnet igjen.

Det kan hende at akkurat denne danseren er en «lost case». Kanskje fagpersoner mener han aldri blir trygg for samfunnet igjen. Det er vanskelig å vite, men ønske om forvaring kan peke i den retning, og i så fall vil han aldri utgjøre noen trussel for andre uansett. Men som en hovedregel reagerer jeg på at så mange roper etter identifisering av slike lovbrytere, fordi det gjør det nesten umulig for disse menneskene å få et normalt liv igjen. Og så lenge de føler seg utstøtt og verdiløse, vil risikoen for ny kriminalitet være høyere enn om de kan finne sin plass i samfunnet igjen.

Bredesen sier også følgende til TV2:

– Mange som er dømt for voldtektsforbrytelser og pedofile overgrep slipper ut etter noen få år. I USA har man offentlige registre over pedofile. Vi mener det er en god idé at man kan beskytte seg mot det. Hvis en familie leier ut underetasjen i eneboligen sin, bør de få vite det hvis pedofile flytter inn.

Det er et syn også Frp tidligere har gått ut med, og som jeg stadig vekk ser folk ytre i offentlige debatter. Problemet er at selv om det kanskje høres bra ut, så funker det ikke. Erfaring fra USA viser at det koster svært mye, og har ingen nytteeffekt. Ja, det kan tvert i mot virke som om det gjør vondt verre, nettopp fordi slik offentliggjøring umuliggjør et vanlig liv for disse menneskene i ettertid, og dermed er terskelen lavere for å forgripe seg på nytt.

Konklusjon

Det er lett å forstå at de som vil offentliggjøre navn på denne type seksualforbrytere mener det godt. De tror det vil virke preventivt på flere plan. Problemet er at de sjelden tar innover seg all risiko knyttet til slik offentliggjøring. Det har konsekvenser for mange andre enn bare den straffedømte selv, og konsekvensene for gjerningspersonen selv kan bli forferdelige den dagen han eller hun løslates.

Jeg synes det er synd at Nettavisen har valgt å identifisere denne mannen. Mange nettsider og Facebookgrupper har gjort det allerede, men pressen skal forholde seg til Vær Varsom-plakaten, og jeg sliter med å se at en slik identifisering kan forsvares så lenge han tross alt allerede er dømt og fengslet og ikke utgjør noen trussel.

Jeg synes også det er synd at mange ukritisk lenker til det tydelig rasistiske og nazistiske nettstedet Frie Ord. Slutt med det. Det finnes ingen god grunn til å drive trafikk til denne siden og på den måten indirekte støtte opp om slike holdninger som utvises der.

Debatten om identifisering av dømte lovbrytere er ingen enkel debatt. Det er mange forhold som taler både for og imot slik offentliggjøring av navn. Men jeg håper i det minste at når slik identifisering skjer, så gjøres det av pressen selv, og ikke av tilfeldige personer. De store presseaktørene er tross alt underlagt Vær Varsom-plakaten, og må gjøre grundige vurderinger i forkant for en slik offentliggjøring. De kan klages inn til PFU slik at man har mulighet til å reagere på slike saker. Det er mye vanskeligere å reagere mot enkeltpersoner. Da må man politianmelde eller kjøre en privatrettslig prosess, noe som er vesentlig mer omfattende og tungt.

La pressen foreta disse avgjørelser før du selv velger å identifisere kriminelle. De tar kanskje heller ikke alltid korrekte avgjørelser, men det er i det minste mye tryggere å identifisere folk etter noen har foretatt en redaksjonell avgjørelse, enn før det har skjedd.

Relateterte bloggposter:
Realitetsorientering
Hvordan unngå å bli voldtektsforbryter: En innføring.
Men så var han etnisk norsk. Han også.
Noen tanker omkring Oslo-politiets voldtektsrapport fra 2007
Sveriges voldtektstall under lupen – ikke så ille likevel?
Jan Simonsen og Human Rights Service sprer rasistisk propaganda nok en gang
Den Røde Knappen
TV2 voldtar statistikken
Statistikken taler mot nytt lovforslag
Om barneporno og tankekontroll

Vålerenga lar seg lure av LifeWave

Det naturlige er at barna dine dør

Norge innfører nå en vaksine mot rotavirus. Den ellevte vaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet. Ikke alle liker det.

Småbarnsmoren Vigdis Gammelsæther synes for eksempel at det er gunstig at barna hennes blir syke. Hun er kanskje ikke en vaksinemotstander, men synes åpenbart å være en sykdomsforkjemper:

I går ble den 11 måneder gamle gutten skrevet ut fra sykehus, etter å ha vært innlagt i to dager som følge av dehydrering. Den ble forårsaket av rotavirus.

Mamma Vigdis Gammelsæther har vært bekymret for sønnen og de plagene rotaviruset har medført. Likevel er hun ikke overbevist om nødvendigheten av en vaksine.

– Vaksinen må gis de første seks månedene, så Stein var for gammel. Nå som han har vært gjennom dette, tenker jeg at han hadde sluppet unna den påkjenningen disse dagene har vært, om han hadde fått vaksinen. Samtidig tror jeg det er forebyggende for kroppen å få lov til å være syk som barn. Dette styrker nok immunforsvaret i det lande [sic] løp, sier Gammelsæter.

Dette er en utbredt påstand hos en del som er kritiske til å la barna få noen eller alle vaksiner de får tilbud om. «Vi har godt av å være litt syke», sier de. «Immunforsvaret styrkes av det.»

Misforstått virkning?

Når jeg hører denne påstanden mistenker jeg at disse foreldrene kanskje ikke helt vet hvordan vaksiner virker. Jeg mistenker rett og slett at noen tror en vaksine er «kjemikalier» sprøytet inn i kroppen for å ligge der og beskytte mot spesielle viruser og bakterier. At vaksinen virker i steden for, eller i tillegg til, kroppens naturlige immunforsvar. Derfor får ikke immunforsvaret trent seg slik det skal i en ung kropp.

Slik er det selvsagt ikke. Ingrediensene i vaksinen forsvinner ut av kroppen i løpet av få dager. Det er ikke vaksinens ingredienser i seg selv som beskytter oss. Det er immunforsvaret vårt. Det eneste vaksinen gjør er å trene immunforsvaret til å gjenkjenne en spesiell sykdomsfremkallende organisme, slik at hvis vi en dag smittes, så står immunforsvaret klar til å bekjempe det.

Det er fortsatt en fullstendig naturlig prosess, den virker bare litt bedre enn den ville gjort uten vaksine-treningen.

Vaksiner hemmer ikke immunforsvaret

En vaksine styrker altså immunforsvaret. Det er måten vaksinen virker på. Det er den eneste fornuftige og reelle måten å styrke et immunforsvar på. Og med å «styrke» mener jeg at det blir mer målrettet. Det læres opp til å vite hva slags inntrengere som er farlige og som det må angripe før det er for sent.

Det er vanskelig å vite hva Vigdis mener med at immunforsvaret styrkes av at vi blir syke. Det gir ingen mening i teorien, og vi vet også fra flere studier at det ikke er tilfelle i praksis. Vaksinerte barn har et bedre immunsystem enn uvaksinerte i den forstand at det på ingen som helst måte tar skade av vaksiner, men derimot er i stand til å gjenkjenne og bekjempe flere sykdomsfremmende organismer enn det immunforsvaret til et uvaksinert barn er.

Hvis immunforsvaret virkelig ble svekket av vaksiner, ville vi sett at vaksinerte barn er mer syke senere i livet. Det er de ikke. De har ikke mer astma. Ikke mer allergier. Ikke flere infeksjonssykdommer. Det eneste vaksinen gjør er å redusere risikoen for at de får de sykdommer de er vaksinerte mot. De er altså totalt sett friskere enn uvaksinerte barn. Så enkelt er det.

«Vaksiner fører til noe unaturlig»

I NRK Folkeopplysningen sin episode om vaksiner fikk vi se småbarnsmor Sølje Bergman fortelle om sin vaksineskepsis. Til VG forteller hun i dag:

– Vaksiner skaper frykt. Vi går for langt bort fra natur og biologi. For meg skremmer vaksinene meg mer enn naturen. Jeg har tillitt til kroppen, sier Bergman.

Her kommer hun med det klassiske argumentet om at «naturlig er bedre», og ettersom vaksiner er noe moderne som vi tilfører kroppen utenfra, må det være unaturlig. Underforstått mener hun at det å bli syk er det naturlige, fordi slik har det alltid vært, og det er dette mennesker har vært vant til i alle tider.

Problemet er bare at hun ser det i et ekstremt kort perspektiv. Det er ingenting naturlig med dagens barnesykdommer. De er tvert i mot noe som er ganske nytt i menneskehetens historie. De fleste av våre moderne, smittsomme folkesykdommer dukket nemlig først opp da vi begynte å holde husdyr.

Jeg skrev litt om dette for noen år siden, og siterte da som satte dette litt i perspektiv:

Many epidemic diseases that affect contemporary or historical populations originated in domesticated animals. Smallpox and measles appear to be descended from diseases of cattle. Influenza probably came from a disease of pigs or chickens. William McNeill (1976) argues that most, if not all, distinctive infectious diseases of civilized society came from animal herds. He reports that humans share fifty diseases with cattle, forty-six with sheep and goats, forty-two with pigs, and twenty-six with poultry (some of these diseases afflict several domesticated species). Diamond (1997) argues that the main reason lethal crowd diseases were relatively absent in the Americas before European contact was the paucity of domesticated animals.

Videre skrev jeg:

De fleste av våre husdyr som geiter, griser, sauer og kyr har vi bare levd sammen med fra rundt 6000 til 10.000 år siden. Homo sapiens er omkring 200.000 år gammel, og vi har menneskelignende forfedre millioner av år bakover i tid. Det vil si at disse mest vanlige smittsomme sykdommene er veldig nye sett i lys av menneskets historie. De har bare eksistert i de siste 3-5% av Homo sapiens sin eksistens.

På toppen av det hele er det deler av verden hvor disse sykdommene bare har eksistert i noen hundre år, for eksempel kom flere av disse sykdommene til Amerika etter at europeere invaderte kontinentet. Hos disse menneskene må våre smittsomme sykdommer kunne sies å være svært unaturlige og biologisk sett en dramatisk inngripen i menneskekroppene der.

Spørsmålet blir da: Når mennesker som har levd over 95%, ja kanskje langt over 99%, av sin historie uten disse sykdommene plutselig får dem innført i sine liv, er det da virkelig å tukle med naturen hvis man forsøker å behandle eller forebygge sykdommene? Er det ikke tvert i mot mer korrekt å si at man forsøker å føre mennesker tilbake til sin mest naturlige tilstand, nemlig et liv uten disse svært moderne sykdommene?

Det Sølje mener er naturlig, er altså historisk sett høyst unaturlig. I menneskehetens historie har vi knapt hatt disse sykdommene. Rotavirus er en av virusene som man antar først dukket opp etter at mennesker begynte å holde hudsyr, altså tidligst for bare 11.000 år siden. Når hun både streber etter å spise «naturlig mat» basert på prinsipper fra en tid som var «mer naturlig», og samtidig mener at det er naturlig å ha moderne sykdommer, blir det en total selvmotsigelse.

For mange vaksiner?

Sølje sier videre:

– Jeg synes det er oppsiktsvekkende og skremmende at det er hele elleve vaksiner norske barn blir anbefalt. Samfunnet vårt har ikke tid eller råd til syke barn, sier hun.

Jeg er enig i at rotavirus-vaksinen ikke er en kritisk vaksine for barn å få. Skal man droppe en vaksine, er det kanskje denne man bør velge. Ikke fordi den er farlig, risikoen for komplikasjoner er svært mye høyere ved å la barnet bli sykt enn fra vaksinen selv, men fordi det ikke handler om liv og død og svært sjelden er vedvarende komplikasjoner av sykdommen.

Man kan kanskje argumentere med at det å innføre denne vaksinen i dag, men den usikkerhet en del av befolkningen allerede har til vaksiner, vil gjøre mer skade enn nytte. Når VG velger å kjøre en stor sak på nettopp foredlres frykt for vaksiner, skaper det bare enda mer frykt og usikkerhet, og det kan gå ut over de viktige vaksinene i vaksineprogrammet.

Men det er her i Norge. Rotavirus-vaksinene er derimot ekstremt viktige i den tredje verden. På verdensbasis dør en halv million barn av viruset hvert år. Det betyr at vaksinen kan redde flere hundre barns liv hver eneste dag. Vi unngår at en hel skole med barn dør hver dag ved å tilby rotavirus-vaksine i fattige land. Tenk litt på det.

Flere vaksiner, men mindre vaksinestoff

Selv om antallet vaksiner øker, så er det også slik at vi egentlig får i oss stadig «mindre vaksine».

En studie som så på det amerikanske barnevaksinasjonsprogrammet fant at mens et barn på slutten av nittitallet fikk i seg mange tusen antigener, var dette redusert til bare 315 i 2012. Dette er fordi teknologien bak vaksiner blir stadig bedre. De blir mer målrettede og man går fra å bruke hele eller deler av bakterier/virus i en vaksine, til bare å bruke noen spesifikke proteiner. Kombinasjonsvaksiner gjør også at man får i seg stadig mindre av tilsetningsstoffene i vaksiner – selv om disse allerede opptrer i ufarlige, mikroskopiske mengder fra før.

Det blir altså feil å bare se på antall vaksiner alene, uten å ta hensyn til at disse vaksinene stadig blir bedre og «belaster» kroppen mindre.

Myten om det sterile barn

Men kanskje viktigste av alt er det å huske på at barna ikke lever i et sterilt miljø til vanlig.

Man kan i blant få inntrykk av at foreldre tror barn kun får i seg sykdomsfremkallende mikroorganismer og stoffer når de enten smittes av en kjent barnesykdom, eller når de får en vaksine. Sett i det lys virker det som om 11 vaksiner utgjør en ganske omfattende økning i antall ganger et barns immunsystem blir utfordret.

Slik er det selvsagt ikke. Vi bombarderes med bakterier og virus hele dagen lang. Hver gang vi puster, tar oss i nesa, gnir oss i øyet, slikker oss på fingrene, eller får et skrubbsår på knærne utsettes vi for enorme antall fremmedlegemer som immunsystemet må bekjempe.

For ikke å snakke om hver gang en mor eller far kysser sitt barn:

Kyss barnet ditt en gang, og du har bombardert det med mange ganger flere antigener enn de får i seg gjennom et helt liv med vaksinering.

Når barn utsettes for tusenvis av potensielt sykdomsfremkallende mikroorganismer hver eneste dag, blir det absurd å hevde at immunforsvaret til barn påvirkes negativt, eller «overbelastes», av en håndfull ekstra antigener fra vaksiner i løpet av sine første leveår.

Dette argumentet er også litt merkverdig fordi det slår i hjel det tidligere brukte argumentet om at barn har godt av å utsettes for sykdomsfremkallende mikroorganismer. Vaksinemotstandere arrangerer til og med smitteringer slik at barna kan bli smittet. Det er jo så sunt, må vite. Så på den ene siden mener vaksinemotstandere at barns immunsystem trenger å utfordres for å bli sterkt, mens på den andre siden mener de at immunsystemet overbelastes av en brøkdels promille flere antigener fra vaksiner… uforståelig resonnement.

Konklusjon

Hvis man virkelig vil leve et liv som er «naturlig», og forkaste moderne medisin og vaksiner, må man tenke seg et liv hvor det normale er at noen av barna dine dør før de er fem år gamle. Dette er helt utenkelig for oss i dag. Det er svært sjelden at småbarn dør, og takk og pris for det. Men det er nettopp fordi vi har kjempet mot det «naturlige». Vi har brukt vitenskap og teknologi til å bryte ut av det naturlige. Vi lever i dag i den totalt unaturlige tilstanden det er å bli mer enn fem år gammel.

Kall meg gjerne gal, men jeg synes faktisk at det er en god ting.

Relateterte bloggposter:
Samfundsmøte: Vaksinehysteri
Kvikksølv-lureri fra antivaksineleiren
31 løgner om vaksiner
Farlig falsk balanse i helsejournalistikk
Klare tall: Uvaksinerte barn blir oftere alvorlig syke
Kjetil Dreyer våser om vaksiner
Svineinfluensa: Skammelig journalistikk fra VG
Undertrykker legemiddelindustrien naturlige medisiner?
Vaksinér barna dine!
Vaksiner redder liv

Follow me!

Det er veldig hyggelig at mange allerede ønsker å følge med på det som skjer i bloggen min, men ettersom jeg stadig får nye lesere vil jeg bare minne dere på hvor dere kan følge med på hva som skjer.

Facebook – blogg

Først og fremst håper jeg flest mulig vil like Facebook-siden til bloggen. Der postes automatisk alle nye blogginnlegg, og da får dere dem opp i feeden på Facebook.

Hvem blir følger nummer 9000? (OK, det er et stykke frem dit ennå, men hey, det er lov å håpe…)

Annet

Jeg har også kontoer på Instagram (med navn civix), Google+, ask.fm, og en teit og lite oppdatert Tumblr-blogg. Du finner også civix på Snapchat og Netbot (fnis), og kan også søkes opp på Vine.

Til dere som følger meg på , Goodreads, Flickr etc, må jeg bare beklage å si at det er ganske lite givende da jeg ikke egentlig har tatt de tjenestene i aktiv bruk. Kanskje en dag…

Relateterte bloggposter:
THE One – give ‘em hell!
Slik følger du bloggen!
Livsfarlig aspartam?
Dagens WTF?!?
Følg meg!
Nå også på tumblr
Trine Grung drapstruet på Twitter? Selvsagt ikke.
Jeg outet Kims-duden
Spread the good word!
Twitter

Monster-edderkoppen som bare var en illusjon

Med tittelen:

Bilen står jo flere meter foran garasjen. Og bildet tatt fra denne vinkelen viser at edderkoppnettet straks ser en del mindre ut enn i det første bildet. Men det ser fortsatt ut til å være festet til garasjeporten.

Sannheten er likevel at dette er en slags optisk illusjon. Edderkoppnettet strekker seg mellom hjørnet på husveggen og bilen. Det henger altså mange meter foran garasjen, og er omtrent like stort som det de fleste av oss ser stadig vekk, kanskje 30-40 cm i diameter, eller noe sånt. Ikke de 6 fot (nesten 2 meter) som avisene omtalte det som. Edderkoppen selv var nok heller ikke større enn korsedderkopper flest.

Dødelig Ebola-idioti

Ebola sprer seg raskt i enkelte områder av Afrika, og i går ble en norsk kvinne smittet med Ebola-viruset fraktet hjem til Norge for medisinsk behandling. Sykdommen er på norsk jord, men heldigvis i isolat og uten noen risiko for oss andre. Men det er ingen umulighet at viruset også dukker opp her etterhvert, selv om vi heldigvis har et så godt helsevesen og infrastruktur at det neppe vil kunne bli noen epidemi. Viruset er for lite smittsomt til det.

Det jobbes med å utvikle en vaksine mot Ebola, og den forventes klar i 2015. Mennesker i høyrisokoområder vil da kunne vaksineres, mens vi her hjemme bare ville trenge en vaksine om viruset skulle begynne å spre seg ut av kontroll.

Men hvis det skjedde, hva ville du i så tilfelle gjort? Gitt at det fantes en effektiv og antatt trygg vaksine, og du var i reell risiko for å bli smittet av dette viruset som dreper minst halvparten av de som rammes av sykdommen; ville du vaksinert deg?

Ja, jeg antar du ville det. Fordelene vil langt oppveie for eventuelle ulemper. Man kan akseptere en del bivirkninger fra vaksinen om dette virkelig ble en reell trussel og vaksinen virker bra.

Men ikke alle er enige i det. Fra Facebooksiden til Vaksineaksjon.no kunne vi nylig se dette:

Vaksiner deg og lev videre, eller ikke vaksiner deg og dø en rask, smertefull og grusom død. Men denne norske vaksinemotstander velger sukkerpiller og vitaminer, noe som vil være fullstendig virkningsløst. Heldigvis smitter ikke rabies på noen enkel måte, så hun ville ikke sette andre i reell fare, men hennes ignoranse ville tatt livet av henne med 100% sikkerhet.

Dette er graden av vrangforestillinger en del av disse menneskene har. I den grad man kan forstå at de vil la være å vaksinere barna sine mot f.eks. meslinger, selv om også ca 1 av 3000 dør av det, og mange flere får permanente hjerneskader, så blir det helt ufattelig når 3000 av 3000 som får rabies dør uten vaksine, og 3000 av 3000 overlever når de får vaksine.

Konklusjon

Jeg sliter med å prosessere en slik innstilling til vaksiner. Det gir ingen mening. Man vil heller legge seg ned og dø heller enn å ta risikoen for milde, men forbigående bivirkninger.

Men sånn er det altså. Disse menneskene er en trussel mot folkehelsen. Vi kan overleve dem nå så lenge vaksinedekningen er høy nok til å gi oss flokkimmunitet mot de vanligste smittsomme sykdommer i vår del av verden, men den dag vi står overfor et mer alvorlig utbrudd av enten Ebola eller fugleinfluensa eller annet ukjent virus, vil disse menneskene ta liv gjennom sin vitenskapelige kunnskapsløshet. Ikke bare sitt eget liv, men også sine barn og folk de kommer i kontakt med.