Problematisk identifisering av voldtektsforbryter
Men stemmer det? Absolutt ikke. De færreste seksualforbrytere gjentar overgrep etter straff. Andelen kan være vanskelig å måle, men et av de høyere tall jeg har funnet viser at rundt 1 av 4 gjentar nye overgrep:
The evidence suggests otherwise. Sex crimes researchers R. Karl Hanson and Kelly E. Morton-Bourgon of Public Safety Canada conducted a large-scale meta-analysis (quantitative review) of recidivism rates among adult sex offenders. They found a rate of 14 percent over a period averaging five to six years. Recidivism rates increased over time, reaching 24 percent by 15 years. The figures are clearly out of alignment with the public’s more dire expectations.
Tre av fire vil altså ikke forgripe seg igjen. Mariann, og alle de som deler hennes syn, tar grovt feil, og det er en farlig misforståelse, fordi også seksualforbrytere har krav på en ny sjanse.
Når det gjelder nytten av behandling, fant samme metaanalyse følgende tall:
If recidivism is not as common as people generally believe, how do their impressions of treatment’s failure or success hold up? Levenson and her colleagues also found that a whopping 50 percent of the public believes that treatment for sex offenders is ineffective and will not prevent them from relapsing. Yet some studies have shown that treatment can significantly reduce recidivism for both sex and nonsexual crimes. Hanson and his colleagues conducted a meta-analysis on treatment and found that 17 percent of untreated subjects reoffended, whereas 10 percent of treated subjects did so. When recidivism rates for sex and nonsexual violent crimes were combined, 51 percent of untreated and 32 percent of treated subjects reoffended.
(Flere studier er referert i Wikipedia-artikkelen om seksualforbrytere.)
Ingen stor og tydelig effekt, men bedre enn ingenting. Og så lenge det hjelper noen, bør vi la tvilen komme dem til gode og gi dem behandling og muligheten til å rehabiliteres. Det kan redusere faren for nye overgrep i fremtiden, og det må jo være vår felles målsetning.
Subgruppen av seksualforbrytere med «psykopatiske trekk», og som allerede har forgrepet seg mange ganger, selv etter å være kjent med anmeldelser mot seg, slik denne norske danseren har, vil nok ha mye høyere risiko for å gjenta overgrep enn de som utfører overgrep bare en gang og uten noen underliggende personlighetsforstyrrelse. Men så lenge det finnes indikasjoner på at også «psykopater» kan ha nytte av behandling, bør vi virkelig forsøke å legge til rette for at disse får behandling og kan integreres i samfunnet igjen.
Det kan hende at akkurat denne danseren er en «lost case». Kanskje fagpersoner mener han aldri blir trygg for samfunnet igjen. Det er vanskelig å vite, men ønske om forvaring kan peke i den retning, og i så fall vil han aldri utgjøre noen trussel for andre uansett. Men som en hovedregel reagerer jeg på at så mange roper etter identifisering av slike lovbrytere, fordi det gjør det nesten umulig for disse menneskene å få et normalt liv igjen. Og så lenge de føler seg utstøtt og verdiløse, vil risikoen for ny kriminalitet være høyere enn om de kan finne sin plass i samfunnet igjen.
Bredesen sier også følgende til TV2:
– Mange som er dømt for voldtektsforbrytelser og pedofile overgrep slipper ut etter noen få år. I USA har man offentlige registre over pedofile. Vi mener det er en god idé at man kan beskytte seg mot det. Hvis en familie leier ut underetasjen i eneboligen sin, bør de få vite det hvis pedofile flytter inn.
Det er et syn også Frp tidligere har gått ut med, og som jeg stadig vekk ser folk ytre i offentlige debatter. Problemet er at selv om det kanskje høres bra ut, så funker det ikke. Erfaring fra USA viser at det koster svært mye, og har ingen nytteeffekt. Ja, det kan tvert i mot virke som om det gjør vondt verre, nettopp fordi slik offentliggjøring umuliggjør et vanlig liv for disse menneskene i ettertid, og dermed er terskelen lavere for å forgripe seg på nytt.
Konklusjon
Det er lett å forstå at de som vil offentliggjøre navn på denne type seksualforbrytere mener det godt. De tror det vil virke preventivt på flere plan. Problemet er at de sjelden tar innover seg all risiko knyttet til slik offentliggjøring. Det har konsekvenser for mange andre enn bare den straffedømte selv, og konsekvensene for gjerningspersonen selv kan bli forferdelige den dagen han eller hun løslates.
Jeg synes det er synd at Nettavisen har valgt å identifisere denne mannen. Mange nettsider og Facebookgrupper har gjort det allerede, men pressen skal forholde seg til Vær Varsom-plakaten, og jeg sliter med å se at en slik identifisering kan forsvares så lenge han tross alt allerede er dømt og fengslet og ikke utgjør noen trussel.
Jeg synes også det er synd at mange ukritisk lenker til det tydelig rasistiske og nazistiske nettstedet Frie Ord. Slutt med det. Det finnes ingen god grunn til å drive trafikk til denne siden og på den måten indirekte støtte opp om slike holdninger som utvises der.
Debatten om identifisering av dømte lovbrytere er ingen enkel debatt. Det er mange forhold som taler både for og imot slik offentliggjøring av navn. Men jeg håper i det minste at når slik identifisering skjer, så gjøres det av pressen selv, og ikke av tilfeldige personer. De store presseaktørene er tross alt underlagt Vær Varsom-plakaten, og må gjøre grundige vurderinger i forkant for en slik offentliggjøring. De kan klages inn til PFU slik at man har mulighet til å reagere på slike saker. Det er mye vanskeligere å reagere mot enkeltpersoner. Da må man politianmelde eller kjøre en privatrettslig prosess, noe som er vesentlig mer omfattende og tungt.
La pressen foreta disse avgjørelser før du selv velger å identifisere kriminelle. De tar kanskje heller ikke alltid korrekte avgjørelser, men det er i det minste mye tryggere å identifisere folk etter noen har foretatt en redaksjonell avgjørelse, enn før det har skjedd.
Relateterte bloggposter:
Realitetsorientering
Hvordan unngå å bli voldtektsforbryter: En innføring.
Men så var han etnisk norsk. Han også.
Noen tanker omkring Oslo-politiets voldtektsrapport fra 2007
Sveriges voldtektstall under lupen – ikke så ille likevel?
Jan Simonsen og Human Rights Service sprer rasistisk propaganda nok en gang
Den Røde Knappen
TV2 voldtar statistikken
Statistikken taler mot nytt lovforslag
Om barneporno og tankekontroll
