Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 8

Se mine livestreams – nesten hver kveld på YouTube!

I vår startet jeg opp min egen Patreon for å skape et fellesskap av kritiske tenkere og folk som ønsker å støtte meg i arbeidet for å drive folkeopplysning og spre vitenskapelig skeptisisme.

Du finner min Patreon her, og hvis du vil støtte meg vil det bety veldig mye for arbeidet jeg gjør. Støtten går til å både hjelpe meg med å dekke kostnader til programvare, lisenser og teknisk utstyr, samt gjøre det mulig for meg å prioritere tid til å lage flere videoer, skrive bloggposter, produsere foredrag, og kanskje på sikt også skrive nye bøker.

Ved å bli patron får du både video og lydbok/podcast av mine bøker, Placebodefekten og Håndbok i krisemaksimering, som jeg har lest inn selv. Du finner også flere av mine foredrag som videoer, du får spesialrabatter, du får automatisk tilgang til min Discord-server, og i blant dukker det også opp noe annet ekslusivt snacks til mine patrons.

Velger du å bli «Blodfan» får du også en ukentlig spesial-livestream – Samboerprat – som jeg har hver søndag kveld sammen med min samboer Tone Sabro.

Går du får det høyeste nivået av støtte, såkalt «VIP-medlem», får du også tilsendt en av mine bøker signert og med en personlig hilsen rett i posten.

Tomprat-podcast og livestream

Ikke minst så får du min (nesten) daglige podcast som heter Tomprat. Denne er kun tilgjengelig inne på min Patreon, og ekslusiv for alle mine patrons.

Når jeg spiller inn podcasten har jeg de siste ukene valgt å livestreame det, slik at seere kan delta i chatten med spørsmål og innspill underveis. Livestreamene er åpne for alle, men eldre episoder tas etterhvert bort fra YouTube slik at de kun kan finnes inne på min Patreon.

Ønsker du å få med deg mine livestreams kan du abonnere på min YouTube-kanal, Tvilsomt med Tjomlid. Pass på å slå på alle varslinger og ha gjerne YouTube-appen installert på mobilen slik at du får varslinger hver gang jeg går live. Som regel skjer dette rundt kl 22 på kvelden, men i blant tidligere eller senere. Noen ganger varsler jeg i forkant på Facebook/Twitter/Patreon, mens andre ganger går jeg «rett på».

Disse livestreamene har så langt vært utrolig gøye å gjøre, og de som ser på er aktive, stiller mange gode spørsmål, og det blir alltid et par trivelige timer eller tre. Jeg håper du også vil delta!

Så enten du vil/kan støtte meg på Patreon eller ikke, håper jeg å se deg i livechatten på neste livestream!

The post Se mine livestreams – nesten hver kveld på YouTube! appeared first on Saksynt.

Ny podcast: Virkelig grusomt

For noen uker siden lanserte jeg en ny podcast sammen med min samboer Tone Sabro. Podcasten heter Virkelig grusomt – Grusomme historier fra virkeligheten, og produseres av Moderne Media.

Du finner podcasten på Spotify og i de fleste podcast-tjenester og -apper.

Vi slipper nye episoder hver mandag morgen, så pass på å abonnere på podcasten enten på Spotify eller i din podcast-app for å få med deg kommende episoder.

Har du tilbakemeldinger å gi, eller tips til grusommet historier fra virkeligheten som du ville likt å høre oss prate om, kan du sende oss en mail på virkeliggrusomt@gmail.com.

Vi har så langt sluppet en teaser og tre fulle episoder, som du også kan høre her:

Vi håper du liker det du hører!

The post Ny podcast: Virkelig grusomt appeared first on Saksynt.

Desinformasjon om covid-19 og vaksiner fra Fritt Vaksinevalg

Foreningen for Fritt Vaksinevalg har den siste tiden distribuert en brosjyre hvor de vil advare nordmenn mot en kommende koronavirus-vaksine. Brosjyren er et vanvittig sammensurium av misvisende og rare påstander som jeg vil se litt nærmere på i denne bloggposten.

Foreningen for Fritt Vaksinvalg, heretter kalt FFV, med slagordet «- Min kropp, – mitt samtykke» har i følge sine nettsider følgende formål:

Foreningens formål er å fremme og forsvare individets rett til egne frie medisinske valg på vegne av seg selv og sine barn i samsvar med en moderne rettsstat.

Vi kan vel alle være enige om at dette er prisverdig, og måten den norske stat tvinger i oss legemidler, utfører kirugiske inngrep på tilfeldige mennesker uten samtykke, og straffer folk som ikke frivillig inntar alle vaksinene de vil ha, er jo helt…

Nei, vent litt. Alt dette er jo frivillig i dag? Ingen vaksiner er obligatoriske for folk flest her i landet. Barnevaksinasjonsprogrammet er et frivillig og gratis tilbud til alle norske foreldre og barn. Så spørsmålet blir: Hva er egentlig hensikten med FFV?

Hvorfor eksisterer det en forening som vil kjempe mot noe som ikke finnes? Vel, ingen kan kritisere folk for å ville ha en hobby, men hekling og frimerkesamling må da være mye triveligere enn å bruke tid og krefter på å spre løgner om ikke-eksisterende fiender.

OK, leser vi videre nyanserer de litt:

Foreningen skal være en formidlingsplattform for uavhengig informasjon, og bidra til en bredere innsikt i vitenskapsbaserte fakta om vaksiner, – spørsmål ved vaksinens faktiske effektivitet, og dens potensielt skadelige helseeffekter.

På denne måten vil foreningen være et korrektiv og supplement til den informasjonen som fremmes av norske helsemyndigheter, helsepersonell, media og den farmasøytiske industrien som i stor grad er ensidig, mangelfull og ubalansert.

Som navnet tilsier, så er det hovedsakelig vaksiner som er tema her, ikke medisinske valg generelt sett. De ønsker å gi «uavhengig informasjon» og «bidra til en bredere innsikt». Dette er som regel kodeord for «informasjon som ikke oppfyller vanlig vitenskapelig standard for evidens men som passer med den konklusjonen vi allerede har bestemt oss for».

Så la oss se litt på hva de skriver i brosjyren sin om koronapandemien og vaksiner.

Ny vaksineteknologi

Forsiden av brosjyren inneholder påstanden:

– en eksperimentell hasteutviklet vaksine med ukjente biologiske og genetiske langtidsvirkninger

Dette er en upresis påstand ettersom det er utviklet flere ulike vaksiner hvorav noen er basert på velkjente og velprøvde teknologier, mens andre er basert på nye teknologier.

Eventuelle «genetiske langtidsvirkninger» vil i så fall bare være relevant for de av vaksinene som benytter seg av mRNA eller DNA. Vi må derfor anta at FFV her utelukkende fokuserer på de to vaksinene fra Pfizer/BioNTech og Moderna, som begge er basert på mRNA.

Hvis du vil vite mer om hvordan mRNA-vaksiner virker, kan du lese min bloggpost om de nye koronavaksinene.

Den korte forklaringen er at vi i all hovedsak har to type koronavaksiner. Den tradisjonelle typen bruker døde eller svekkede virus som dyrkes i store mengder, puttes i vaksinen, og sprøytes inn i menneskekroppen for å stimulere en immunrespons og lære vårt naturlige immunforsvar hvordan det skal kjenne igjen dette viruset hvis det kommer inn i kroppen i fremtiden, da i sterk og levende versjon.

* Les mer: 31 løgner om vaksiner

Den andre typen er mRNA- eller DNA-baserte vaksiner. I de to aktuelle vaksinene benyttes mRNA, som er en slags oppskrift for hvordan kroppen skal lage et protein. Ved å produsere biter av syntetisk mRNA og sprøyte dette inn i kroppen, vil våre egne muskelceller lese «oppskriftene» som mRNA koder for, og selv produsere virusprotein som immunforsvaret vårt vil reagere på og lære seg å kjenne igjen.

Mer spesifikt er det det spesifikke «pigg-proteinet» (S-proteinet) som gir SARS-virusene det karakteristiske piggete utseendet som skal produseres. Kroppen lager altså ikke hele virus, men bare en liten bestanddel av koronaviruset som i seg selv ikke kan gi sykdom eller replikere seg selv.

Bitene av mRNA som sprøytes inn med vaksinen, brytes ned i løpet av få timer, og forsvinner ut av kroppen vår igjen kjapt.

Det finnes ingen risiko for at dette skal endre vårt DNA, fordi mRNA-bitene trenger aldri inn i cellekjernen på våre muskelceller hvor vårt DNA befinner seg. Og selv om det skulle skje har kroppen så mange sikkerhetsmekanismer for å forhindre «feilkopiering» at risikoen ville være forsvinnende liten for at dette skulle ha noen effekt på vårt DNA.

Pigg-proteinet blir derimot produsert av ribosomer utenfor den isolerte cellenkjernen, og beveger seg så ut av cellen der immunforsvaret vårt kan oppdage dem og tillintetgjøre dem. Et effektivt intensivkurs i selvforsvar som er nyttig mot en eventuell fremtidig infeksjon av samme virus.

Vaksinene er riktignok hasteutviklet, og ingen mRNA-vaksiner er tidligere godkjent for bruk i mennesker, men det betyr ikke at denne teknologien ikke er nøye studert. Tilsvarende vaksiner er utprøvd i mange år mot HIV, rabies, influensa, Zika og andre sykdommer, og i sommer ble en mRNA-basert ebola-vaksine godkjent. mRNA-vaksiner er også testet ut i kampen mot kreft med lovende resultater.

Fordelene med mRNA-vaksiner er at de er mye raskere å utvikle og produsere, og kan gi en vesentlig bedre immunrepons enn de mer tradisjonelle vaksinene vi har hatt frem til nå.

Selv om disse nye vaksinene er utviklet på rekordtid, er det ikke tatt noen snarveier med tanke på sikkerhet. Vaksinene er tvert i mot testet i veldig store fase-3-studier på flere titusener av mennesker – og har så langt vist svært høy effektivitet og en god sikkerhetsprofil.

Villedende sitat

På baksiden av brosjyren kan vi lese et sitat av Dr Bali Pulendran, en immunolog fra Stanford:

… but if there is one thing I’ve learned about the immune system, it is that we have to be humble.

Et Google-søk viser at dette sitatet finnes igjen blant annet på Los Angeles Times tilbake i juni, hvor Pulendran uttaler til avisen:

«None of us have a crystal ball to know where all these efforts will be on Dec. 31,» said Dr. Bali Pulendran, a Stanford immunologist. «I’m cautiously optimistic, but if there is one thing I’ve learned about the immune system, it is that we have to be humble.»

Betyr det at Pulendran er kritisk til vaksinen? Absolutt ikke. Han er en forsiktig optimist i juni, og et par måneder senere kan vi lese følgende i The Denver Channel:

Dr. Bali Pulendran, a pathology, microbiology and immunology professor at Stanford University, says just because a COVID-19 vaccine is being expedited doesn’t mean it’s any less safe.

«It’s a very established, lengthy process. It’s expedited now because of certain technologies such as the mRNA technology that really helps you accelerate this process,» said Dr. Pulendran.

He says the creation of a vaccine is rigorously tested, first with mice, then primates, and finally, humans. Tens of thousands of people are currently choosing to participate in COVID-19 vaccine trials.

«And so, this is a development and paradigm that has served vaccinology really well. It’s really served it well in terms of enabling the licensure of some 20 or more vaccines,» said Dr. Pulendran.

Dr. Pulendran says every year, the flu vaccine varies in efficacy. For a good year, it could be 90 percent protective, while the next year, the flu shot may only be 10 percent effective. The COVID-19 vaccine is expected to be 60 percent effective.

«I think for me, personally, if I saw a vaccine coming out in the next year or so that had a 60 to 70 percent efficacy, that to me would be very encouraging,» said Dr. Pulendran.

Og nå, i desember, vet vi at begge disse mRNA-vaksinene er 95% effektive – langt bedre enn selv de forsiktige optimistene håpet på.

Det er noe uklart hvorfor FFV velger å bruke dette sitatet fra Pulendran. Man må vel anta at det skal gi inntrykk av vaksineskepsis fra en kjent immunolog, i et forsøkt på å skape troverdighet rundt antivaksinekampanjen, men i praksis er altså denne eksperten svært positiv til mRNA-vaksinene.

Min kropp – mitt samtykke

På baksiden skriver de videre at:

Vi må selv kunne bestemme hva som skal injiseres i egen kropp.

Det er jeg helt enig i, og jeg har skrevet utførlig om min motstand mot obligatorisk vaksinering, også mot koronaviruset.

Men det er vanskelig å forstå hvorfor de er så opptatt av dette når det ikke er obligatorisk vaksinering i Norge, og myndighetene har vært helt tydelige på at koronavaksinen vil være både frivillig og gratis for nordmenn? Dette er vel nesten definisjonen på stråmannsargumentasjon.

Jeg antar for øvrig også at alle medlemmer av FFV også er tilhengere av abort…

Vaksineteori fra FFV

Inni brosjyren finner vi en side hvor FFV skal forklare hvordan den nye vaksinen virker. Her skriver de blant annet:

Den nye vaksineteknologien baserer seg på at fremmed / syntetisk mRNA eller DNA innpodes i våre egne celler.

Dette er noe misvisende. For det første er det ingen DNA-vaksine blant de mest aktuelle vaksinene i dag.

Det er også noe rart å snakke om «fremmed / syntetisk mRNA» all den tid også de tradisjonelle vaksinene inneholder dette, men da som en naturlig del av de inaktiverte eller døde virusene som sprøytes inn. Det er altså ikke noe nytt at man sprøyter inn «fremmed DNA» i kroppen vår, og milliarder av vaksinedoser gitt de siste tiårene viser at dette er helt trygt. Ingen mennesker har blitt mutanter fra vaksiner ennå.

I tillegg så vil også helt naturlig smitte av et coronavirus gi deg vesentlig mer fremmed DNA, på samme måte som all smitte du får i deg hver eneste dag – men som kroppen stort sett bekjemper av seg selv. Så om noe vil en vaksine sørge for at du får i deg mindre fremmed DNA enn om du skulle bli smittet ved å ikke være vaksinert.

Videre skriver de:

Det radikalt nye med denne uprøvde vaksineteknologien er at vår egen kropp skal manipuleres til både å produsere proteriner og samtidig reagere immunologisk mot disse.

Men det er altså ikke en uprøvd teknologi. Den er ny, og testet i kortere tid enn de fleste tradisjonelle vaksiner, men den er altså testet på både dyr og mennesker i forbindelse med andre mRNA-vaksiner, og er nå testet på over 100.000 mennesker i forbindelse med de nye koronavaksinene.

Og før vaksinen blir tilgjengelig for deg og meg vil sannsynligvis noen millioner andre har fått vaksinen også, med flere nye måneder med sikkerhetsdata.

Autoimmune sykdommer

FFV fortsetter:

Ved den nye vaksineteknologien er frykten stor for at man utilsiktet kan sette i gang alvorlige autoimmune sykdommer og det kan gi endringer på vårt DNA.

Nei. Det er renspikket vås. Som tidligere nevnt så interagerer ikke vaksinens mRNA med vårt DNA på noen måte. Det finnes ingen faglig frykt for at vårt DNA vil endres av disse vaksinene. Ingen.

Kan vaksinen derimot gi alvorlige autoimmune sykdommer? Det er en mer realistisk frykt, men fortsatt veldig usannsynlig. For noen år siden skrev jeg om vaksiner og autoimmune sykdommer, og viste der at dette skjer svært sjeldent.

Et eksempel er narkolepsi fra svineinfluensavaksinen, noe du kan lese min gjennomgang av her. Det andre tilfellet er noen svært sjeldne tilfeller av Guillan-Barré Syndrom (GBS) fra vanlig influensavaksine. Men her er altså risikoen for å få den autoimmune sykdommer GBS rundt 10 ganger høyere hvis man får influensa, så selv om 4-7 per million vaksinerte utvikler GBS, er det mye tryggere å vaksinere seg enn å risikere å bli smittet av influensaviruset.

Hva gjelder svineinfluensavaksinen og narkolepsi, så tyder mye på at også svineinfluensa i seg selv utløste narkolepsi hos en del, selv om risikoen var forhøyet når man var vaksinert. Vi vet ennå ikke sikkert om det var kombinasjonen av å bli smittet av svineinfluensaviruset og vaksine som utløste narkolepsi, eller om vaksinen alene kunne gjøre det, og man måtte være genetisk disponert for narkolepsi.

Og selv om «bare» rundt 0,01% av de vaksinerte fikk denne bivirkningen, ble denne vaksinen trukket fra markedet så snart mistanken om denne bivirkningen var sannsynliggjort.

Et siste sjeldent tilfelle av vaksineforårsaket autoimmun sykdom er en mulig sammenheng mellom MMR-vaksinen og den autoimmune sykdommen primær immun trombocytopeni (ITP) hos rundt 1 per 40.000 vaksinerte barn. Dette er, på samme måte som GBS, en forbigående sykdom som sjelden er livstruende, og også her er risikoen for ITP mange ganger større hvis man smittes av viruset vaksinen beskytter mot.

Med andre ord, vaksiner gir svært sjeldent autoimmun sykdom, og selv i de få tilfellene de gjør det, er dødeligheten fra sykdommene man vaksineres mot vesentlig høyere enn risikoen for en mindre alvorlig og forbigående autoimmun sykdom fra vaksinen.

Men kan mRNA-vaksinen være en større risiko for autoimmun sykdom enn hva tradisjonelle vaksiner er? Det synes ikke å være noe utbredt faglig bekymring rundt dette, selv om frykten ikke er helt irrasjonell. Det finnes alltid en mulighet for at en vaksine kan trigge en autoimmun respons, altså at kroppens immunforsvar går til angrep på kroppens egne celler, men hvis det skjer fører det svært sjeldent til en autoimmun sykdom fordi kroppen har kontrollmekanismer som stort sett ordner opp i det på egen hånd.

Vaksiner basert på mRNA vil kanskje ha mindre risiko for å gi en autoimmun respons fordi mRNAet brytes ned så fort. I datene fra studiene på titusenvis av mennesker over flere måneder er det så langt ikke avdekket noen høyere risiko for autoimmun sykdom hos vaksinerte sammenlignet med kontrollgruppen.

FFV frykter altså at vaksinen kan føre til autoimmun sykdom, og selv om risikoen for dette kanskje ikke er null, så er den garantert mindre enn risikoen for å bli alvorlig syk av SARS-CoV-2.

Hvis vi gjør som FFV ønsker, og utsetter vaksinering med flere år, så tilsier ganske så enkel matematikk at det vil dø en del millioner mennesker, i tillegg til at flere titalls millioner mennesker vil måtte leve med langtidsbivirkninger fra covid-19.

Selv i et worst-case scenario vil ikke disse nye vaksinene kunne gi et verre resultat enn det.

Underraporterte vaksinebivirkninger?

FFV skriver at færre enn 1% av vaksinebiviriningene blir innrapportert. Hva er deres kilde for dette? Det forklarer de på sine egne nettsider hvor de viser til en rapport fra rundt 2010, og en kommentarartikkel fra 1993.

I denne kommentarartikkelen skriver de at kanskje bare 1% av alle bivirkningen fra alle type behandlinger og legemidler på sykehus rapporteres til FDA, og kilden til dette er en studie fra 1987 som kun så på leger på ett sykehus i Rhode island i USA. Hensikten med studien var nettopp å innføre et nytt system kalt MEDWatch for å styrke innrapporteringer, noe som etterfølgende studier viser har skjedd i de 30 årene som er gått siden den gang.

Med andre ord er denne «studien» særdeles svak i utgangspunktet, og om noe bekrefter den bare at disse tidligere svakhetene ner utbedret slik at tallet FFV bruker ikke lenger er korrekt.

Førstnevnte rapport fra 2010 er bare foreløpige data, og ikke en publisert studie. Her finner de riktignok at færre enn 1% av vaksinebivirkninger innrapporteres til FDA, men dette gjelder ikke alvorlige bivirkninger alene, dermed er tallene ikke så overraskende.

Vi vet at en ganske høy prosentandel av de som får vaksiner får milde og forbigående bivirkninger i form av muskelsmerter, lett feber, kuldefølelse, kvalme, svimmelhet osv, men dette er ofte knyttet mer til sprøytefrykt og noceboeffekter enn relle bivirkninger fra vaksinen i seg selv.

Det er heller ikke alvorlig, og å antyde at det er mye mer alvorlige bivirkninger fra vaksiner enn det som registreres, legger ikke FFV frem noe som helst dokumentasjon på.

Disse dataene sier heller ikke noe om rutinene i Norge, og er således ikke så nyttige uansett. Men å antyde at vaksiner egentlig er mye mer farlige enn vi får høre, er ren fiksjon.

Hvor farlig er covid-19?

Så kommer de til spørsmålet om covid-19 i seg selv, og argumenterer for at dette egentlig ikke er en så farlig sykdom. De skriver:

I hht de siste internasjonale studier ligger den samlede dødelighet på ca 0,1%, dette kan sammenlignes med dødeligheten ved en kraftig influensasesong.

Først må det nevnes at FHI har estimert dødeligheten i Norge til 0,31%, altså i så fall rundt tre ganger høyere enn fra en «kraftig influensasesong». Det er rart de ignorerer dette tallet, som burde være det mest relevante å vise til.

Men kilden de selv viser til sier at dødeligheten ligger på mellom 0,1% og 0,5% som er sammenlignbart med de middels store influensapandemiene i 1957 og 1968. Ikke bare en «kraftig influensasesong», altså, og muligens fem ganger høyere enn det FFV velger å skrive i brosjyren sin.

Data fra Storbrittania peker i retning av en total dødelighet (IFR) på rundt 1%, og i land som Belgia, Italia og Spania, samt i New York City, er dødeligheten estimert til å være høyere enn 1% i hele befolkningen – i følge FFV sin egen kilde.

Og ikke minst: Dette er dødeligheten i et scenario hvor vi faktisk har gjennomført lockdown i svært mange land. Dødstallene i Sverige synes å være rundt 10 ganger høyere enn i Norge (justert etter folketall), og selv om det selvsagt ikke endrer på den relative dødeligheten, så sier det noe om konsevensene av å ikke klare å flate ut kurven over tid.

Vi kan ikke fortsette med lockdown i all fremtid, så skal vi unngå vesentlig høyere dødstall må vi ty til en vaksine.

Men så er det slik at alt ikke handler om dødelighet. Det er også et problem at rundt tre ganger flere blir alvorlig syke fra covid-19 enn fra influensa. Kombinerer du dette med en større smittsomhet fra SARS-CoV-2 enn fra sesonginfluensavirus, så vil det føre til en mange ganger høyere belastning på sykehusene enn hva dødeligheten alene skulle tilsi.

Det vil ha tragiske konskevenser for mange flere pasienter enn bare de med covid-19, noe flere land har fått smake på allerede, og en del sykehus i USA nå kneler under.

De skriver videre:

Gjennomsnittsalderen for de som dør er 82 år. Slik viruset har artet seg til nå er detliten grunn til at barn eller friske voksne skal behøve å frykte dette viruset.

Det er i prinsippet korrekt, men her overser de at selv med lav risiko for alvorlig sykdom og død hos yngre mennesker, så må den risikoen multipliseres med en høy faktor hvis vi lar smitten løpe løpsk.

De glemmer også at risikoen for eldre øker betydelig når det er mer smitte i samfunnet, fordi det er praktisk umulig å holde folk i risikogrupper isolert – noe tallene fra Sverige har vist oss. Vi vet heller ikke hvem som er i risikogrupper, selv om det antas at rundt 1 av 4 nordmenn er det, og det gjør ønskescenarioet til FFV enda mer håpløst.

Svineinfluensa

I brosjyren trekker de selvsagt frem svineinfluensapandemien i 2009 og skriver:

Under svineinfluensaen i 2009 ble vi utsatt for en skremselskampanje i media og av våre helsemyndigheter. Vi ble fortalt at 13 000 personer ville kunne dø, og alle ble oppfordret til å la seg vaksinere.

Dette er ikke helt riktig. Helsemyndighetene sa altså ikke at 13 000 ville kunne dø av svineinfluensa. De sa at ut fra en modell basert på influensapandemien i 1917, korrigert for bedre helsetiltak i dag, kunne man forvente 13 000 ekstra dødsfall om 1917-/worst-case-scenarioet skulle slå til. Men de sa eksplisitt at det mest sannsynlige scenarioet var en mildere influensa med få døde. Og denne pressekonferansen ble holdt hele 6 uker før det ble erklært pandemi.

Dette kan du lese alt om i denne bloggposten som jeg skrev i 2012.

Tvert imot sa FHI fra starten at svineinfluensaen hadde lav dødelighet, men kunne være veldig farlig for noen få. Det viste seg å være riktig all den tid det totalt sett døde omtrent like mange globalt som av en sesonginfluensa, men at medianalderen for død lå ca 50 år lavere enn ved vanlig sesonginfluensa.

FFV skriver videre i sin kamp for å så tvil om helsemyndighetenes pålitelighet:

Våre politikere og helsemyndigheter forsikret oss om at vaksinen var trygg og effektiv. Det skulle vise seg at vaksinen var lite utprøvet og førte til at mange fikk alvorlige bivirkninger.

Pasientskadenemda har foreløpig utbetalt 365 millioner kroner i skadeerstatninger, og kun 1 av 5 har fått medhold i sine saker.

Det var all grunn til å anta at vaksinen var trygg og effektiv. Det som derimot skjedde var umulig å forutse, da det var en salig kombinasjon av tilfeldige faktorer man ikke kunne ha testet for. (Det forklarer jeg i mer detalj her.)

Vaksinen var i aller høyeste grad effektiv, mer enn 90% effektiv, og for 99,99% av de vaksinerte så var det ingen alvorlig bivirkning. Men tragisk nok tyder mye på at kanskje rundt 1 per 10 000 vaksinerte fikk narkolepsi fra vaksinen. De aller fleste av disse (121 av 200 saker) har fått medhold i pasientskadeerstatning, ikke bare 1 av 5 slik FFV hevder.

Tar vi med de som har søkt erstating fordi de hevder å ha fått ME fra vaksinen, så har riktignok færre av dem fått medhold, men selv om de inkluderes har ca 1 av 3 fått erstatning totalt sett. Det er lite grunn til å tro at pandemivaksinen i 2009 utløste ME hos mange da det aldri er påvist noen statistisk eller vitenskapelig sammenheng her.

Selv hos de som har fått medhold, er det ofte svakt grunnlag for å tro at vaksinen forårsaket sykdommen, men så lenge man opererer med omvendt bevisbyrde skal de få erstatning hvis staten ikke kan dokumentere en mer sannsynlig årsak.

Visste du at…

Til slutt skal vi se litt på noen påstander FFV ramser opp under tittelen «Visste du at…»:

Vaksineprodusentene er fritatt for økonomisk ansvar i forhold til de som blir skadet av vaksinene.

Ja, for vaksiner som myndighetene har som del av sine vaksineprogram, eller anbefaler i forbindelse med f.eks. en pandemi, så overtar staten (ved Norsk Pasientskadeerstatning, NPE) erstatningsansvaret.

Ettersom man her opererer med omvendt bevisbyrde, altså at pasienten har krav på erstatning med mindre staten v/NPE kan sannsynliggjøre at det er mest sannsynlig at vaksinen ikke forårsaket skaden, så er dette en trygg og god ordning. En ordning som sannsynligvis er vesentlig bedre enn om den enkelte pasient måtte gå til søksmål mot legemiddelgiganter for å få erstatning.

At vaksineprodusenter er fritatt for erstatningsansvar skyldes også at det vil være tilnærmet umulig for dem å kunne utvikle vaksiner ellers. Over lang tid har de fleste tidligere vaksineprodusenter måtte kaste inn håndkledet fordi de ble så nedlesset i usaklige søksmål at det ikke var økonomisk forsvarlig for dem å utvikle og selge vaksiner lengre. Dermed har de fleste land en ordning hvor staten selv overtar dette ansvaret overfor sine innbyggere.

I USA ble National Vaccine Injury Compensation Program nedsatt i 1986 for å gjøre det enkelt for folk som hevder de er blitt skadet av vaksiner å få erstatning. De legger listen veldig lavt og betaler også omkostningene til advokat og kostnader knyttet til saken slik at det er gått sport i advokatbransjen å ta på seg slike saker. Det er «big business», og fører kanskje også til overdrevent mange pasientskadeerstatningssaker i USA.

Uten et slikt statlig system for erstatning fra påståtte vaksineskader, ville vi ikke lenger hatt vaksiner fordi det da ikke ville være lønnsomt å produsere dem. Mengden av søksmål mot vaksineprodusenter som det har vist seg at var grunnløse, har historisk sett vært så kostbare for legemiddelfirmaene å forsvare seg mot, at svært mange har sluttet å produsere vaksiner. Det er en situasjon som er uholdbar med mindre vi vil tilbake til 1930-tallets tilstander. Derfor har myndighetene overtatt erstatningsansvaret, og legger listen for utbetaling lavt – men ikke uforsvarlig lavt.

Det er svært vanskelig å få anerkjennelse og erstatning for en vaksineskade.

Nei. Hvis ikke NPE, som gjennomgår hver sak svært grundig, kan sannsynliggjøre at symtomene eller sykdommer var til stede allerede før personen fikk vaksinen (noe som ofte er tilfellet), eller at noe annet med større sannsynlighet førte til skaden (noe som også svært ofte er tilfelle, f.eks. at en tidligere infeksjon har utløst f.eks. en autoimmun sykdom allerede før de fikk vaksinen), så vil pasienten få erstatning.

På sine nettsider nevner FFV et par norske saker hvor et par personer måtte kjempe i lang tid før de fikk medhold, men selv om de til slutt vant og fikk erstatning, så er det svært lite vitenskapelig evidens for at de faktisk ble skadet av vaksinen. Sånn sett viser de sakene at det i praksis er lav terskel for å få erstatning. Ja, noen kjemper en lang og innbitt kamp, men det er da også mest sannsynlig fordi de har en særdeles dårlig sak og strengt tatt ikke burde fått erstatningen om man ser rent vitenskapelig på det.

(Likevel er jeg glad de fikk det, fordi tvilen skal komme pasientene til gode når staten er motparten. Det er bare viktig å være klar over at disse erstatningene ikke nødvendigvis sier noe om vaksinens faktiske rolle i sykdommene.)

Pågående endringer av bioteknologiloven og genteknologiloven har som konsekvens at de nye genteknologiske vaksinen får en svekket regulering og kontroll.

Nei. De samme krav til effektivitet og sikkerhet stilles til vaksinene uansett hvordan de produseres.

I vaksinestudier benyttes ikke nøytralt placebo, men heller en annen vaksine eller en aktiv adjuvans. Dette strider mot de krav som foreligger ved all annen sikkerhetstesting av legemidler.

Dette er et svært vanlig argument fra vaksinemotstandere, men gir ingen mening. For det første er ikke påstanden korrekt. Ja, i den nye Pfizer/BioNTech-vaksinen som FFV frykter så mye at de har designet, trykket og distribuerer en brosjyre om det, så fikk placebogruppen sprøytet inn saltvann – et nøytralt placebo.

Auda.

Men å alltid teste vaksiner mot «ekte placebo» i form av f.eks. saltvann er ikke alltid det mest etiske eller vitenskapelig sett beste. Likevel brukes ofte ekte placebo i vaksinetesting, noe man kan finne oversikter over f.eks. her og her. FFV kan ikke har brukt mye tid på å sjekke om påstanden de har trykket opp faktisk stemmer.

Når det brukes en annen vaksine som placebokontroll, er det fordi den andre vaksinen allerede har vist seg å være trygg og kan ha vært testet mot f.eks. saltvannsplacebo, og siden det finnes en effektiv vaksine ville det være uetisk å frarøve placebogruppen muligheten til å motta denne vaksinen. De får derfor da en kjent og effektiv vaksine, og så får testgruppen en ny vaksine for å se om den er tryggere og har bedre effekt enn den beste vaksinen som finnes tilgjengelig.

Under koronapandemien har demokratiske rettigheter blitt tilsidesatt. Mange land ruller nå ut et overvåkingssamfunn med detaljert løpende kartlegging av sine innbyggere.

Vel, det er også jeg motstander av, og jeg laget en hel videoserie hvor jeg kritiserte personvernaspektet ved den opprinnelige Smittestopp-appen tilbake i april. Jeg var og en av de som opprinnelig signerte oppropet mot appen. Men dette momentet har svært lite med diskusjonen om vaksiner å gjøre, og synes å være tatt med mest av alt for å bygge opp under irrasjonell frykt.

Det eneste argumentet FFV har for denne påstanden er at vi har et sentralt, digitalt vaksineregister for de som er født etter 1995. Og at det «det blir diskutert flere steder at man ønsker å kunne koble vaksineregisteret opp mot et ID kort evt. pass», men det er altså ikke en realitet, og har uansett lite med vaksinen i seg selv å gjøre.

Covid-pass, tvangsvaksinering og en rekke restriksjoner er varslet i flere land. De som ikke følger kravene vil risikere å bli fratatt grunnleggende rettigheter.

Her viser de til en plan fra World Economic Forum som vil lansere noe de kaller CommonPass. Dette skal gi muligheten for mennesker globalt å kunne dokumentere sin covid-19-status uten å gi fra seg noen andre helseopplysninger.

Hensikten med CommonPass er altså å gjøre dine data tryggere, fordi alternativet er å måtte bære med seg papirdokumentasjon som ofte er fra ukjente laboratorier på et utall ulike språk som enkelt kan forfalskes.

CommonPass skal være basert på åpne standarder, nøytralitet, gjennomsiktighet og sterkt personvern. Dette vil gjøre det enkelt og sikkert å kunne dokumentere at man innfrir kravene til covid-19-status i land man skal reise til. Å hevde at dette vil frata oss grunnleggende friheter er å snu det helt på hodet.

De dokumenterer heller ikke noe sted at vi i Norge står i risiko for å bli tvangsvaksinert, og helsemyndighetene har til alle tider vært tydelige på at de ønsker at vaksiner skal være frivillig.

Det meste av argumentasjonen her handler altså om spekulasjoner uten grunnlag. Men noe skummelt må de jo dikte opp for å kunne fremstå som modige helter som kjemper mot (den innbilte) dragen.

Konklusjon

Så, da har jeg tatt for meg det aller meste av påstandene i brosjyren, og det var knapt en eneste setning som ikke var villedende på en eller annen måte.

Kort oppsummert så er frykten for mRNA-vaksiner basert på flere misforståelser, og dataene vi har så langt tyder på at de er trygge. Skulle det oppdages ukjente alvorlige bivirkninger, vil vaksinen fort bli trukket fra markedet igjen.

Covid-19 har høyere dødelighet enn influensa, men problemet er mye større enn det. Det handler også om alvorlig sykdom, om sykehuskapasitet, og om økonomiske konsekvenser. Du kan lese mer om dette i min tidligere bloggpost hvor jeg besvarer spørsmål rundt pandemien.

Det er ingen planer om tvangsvaksinering, og du har fortsatt full råderett over din egen kropp hva gjelder medisinsk behandling og vaksinering. Påstandene om svineinfluensavaksinen er i all hovedsak feil, og det samme er påstandene rundt pasientskadeerstatning.

Konklusjonen er altså at når FFV hevder de har som formål å gi «uavhengig informasjon» og «bidra til en bredere innsikt» i vaksiner, så lykkes de ikke særlig bra. Det de har oppnådd med denne brosjyren er å gi «feilaktig informasjon» og å «bidra til en dårligere innsikt» i vaksinespørsmålet.

Hvis du skulle få en slik i postkassen anbefaler jeg at du fyrer opp i peisen med den mens du fortsatt praktiserer sosial distansering i vente på en vaksine.

The post Desinformasjon om covid-19 og vaksiner fra Fritt Vaksinevalg appeared first on Saksynt.

Mannegruppa Ottar, nabovarsling og Megan’s Law

Tidligere i år ble det kjent at en representant for Mannegruppa Ottar reiste rundt i landet for å advare folk om tidligere overgrepsdømte som bor i nabolaget. En del mennesker støtter dette, og det kan være lett å forstå hvorfor. Men er dette egentlig en fornuftig strategi for å forebygge overgrep?

For de fleste av oss så er overgrep mot barn noe av det verste vi kan tenke oss. Kanskje spesielt vi som selv er foreldre. Ideen om at noen skal sette barnet i en situasjon som kan oppleves som skremmende, krenkende og smertefull som konsekvens av tvang eller manipulasjon, uten at vi kan beskytte det, er vondt og vanskelig for folk å håndtere. Derfor er også hatet mot overgripere så sterkt, og man ønsker å føle seg trygg og skjermet fra mennesker man tror kan utgjøre en risiko for barn.

Av denne grunn har en representant for Mannegruppa Ottar, så vidt jeg har forstått er dette 39 år gamle Aron Jahnsen, valgt å ta saken i sine egne hender ved å reise rundt i landet for å oppsøke steder hvor det bor tidligere overgrepsdømte og så ringe på hos naboer og fortelle dem hvor overgrepsdømte bor.

Bakgrunnen for å gjøre dette synes å være flere ting. For det første ligger det en ide om at det å vite hvor tidligere overgrepsdømte bor gjør at folk i større grad kan bruke denne informasjonen til å beskytte sine barn. I tillegg er det en slags utvidet straff mot en person som allerede er dømt og har sonet straff, men som denne «varsleren» mener ikke har blitt straffet nok.

Leder av Mannegruppa Ottar, Kay Erikssen, forsvarer denne aksjonsformen og forklarer til NRK:

– Han får tak i domspapirer på overgripere. Så dette er allerede offentlig informasjon. Dette skal fungere preventivt, slik at det kan hindre folk i å begå overgrep, sier Erikssen til NRK.

Målet med aksjonen er et register med oversikt over hvor overgrepsdømte bor.

Flere av personene som er blitt hengt ut har allerede anmeldt denne aktiviteten til politiet, og minst én person er allerede feilaktig uthengt som overgriper. I juni ble nabovarsel-aktivisten pågrepet og avhørt av politiet, som har vært tydelige på at denne type aktivitet er ulovlig. Men ut fra Instagram-kontoen @nabovarselnorway synes aktivitetet å ha blitt gjenopptatt i november – på tross av at politiet altså har slått fast at dette er ulovlig.

I tillegg til å ringe på hos naboer og varsle dem om at det bor en tidligere overgrepsdømt i nabolaget, legger de også ut bilder av hus og personer i sosiale medier sammen med mer eller mindre tildekte trusler og nedsettende betegnelser av menneskene de forsøker å sette i gapestokk. Overgrepsdømte omtales kategorisk som «pedofile», uten at nabovarsleren har noe grunnlag for det. (Husk at de fleste overgrepsdømte ikke er pedofile, men har utført overgrep av andre årsaker, alt fra maktbehov, depresjon, rus, ren opportnunisme osv.)

På sin tidligere Instagramkonto @nabovarselnorge, som synes å være fjernet nå, ble det lagt ut bilder og identifiserbar informasjon til overgrepsdømte som åpenbart var utviklingshemmede eller led av alvorlige psykiske problemer, men dette stopper likevel ikke nabovarsleren fra å henge ut disse menneskene, noe som gjør det hele til et ekstra grovt overtramp. Det legges ut biler av kjøretøy, hus og andre eiendeler som identifiserer folk, så vel som adresser, arbeidssted og navn. Dette kan fort misbrukes av folk som ønsker å «ta saken i egne hender», noe som kan være svært farlig og ende tragisk.

Når også nabovarsleren oppfordrer folk til å kontakte tidligere overgrepsdømtes arbeidsplasser for å få dem til å gi disse sparken, insinuerer at de bedriver overgrep mot egne barn – helt uten grunnlag, så er dette i sum en effektiv måte å sørge for at slike mennesker som allerede har sonet sin straff vil få det ekstra vanskelig å komme tilbake til samfunnet. Det bidrar til å gjøre problemet med seksuelle overgrep mot barn verre, ikke bedre, noe vi skal se nærmere på snart.

Rettsprinsipper

Det er mye å ta tak i her, så la meg starte med det rent prinsipielle. Er det riktig å bedrive borgervern overfor mennesker som allerede er dømt og har sonet sin straff?

Svaret på dette er selvsagt nei. Selv om det kan føles vanskelig i noen situasjoner, så er vi nødt til å forholde oss til et rettsprinsipp om at en person som har sonet sin straff må anses som en fri person med de samme rettigheter som alle andre. Vi er helt avhengige av å forholde oss til dette hvis vi skal fungere som et sivilisert samfunn hvor staten har ansvaret for å straffe folk på befolkningens vegne.

Men er straffene strenge nok? Jeg skal ikke bruke mye tid på å drøfte straffenivå, men mener man at straffene er for lave for slike overgrep må man i så fall jobbe med å endre dette på politisk nivå, ikke ved å begå egne lovbrudd gjennom å tildele privat ekstrastraff til de man subjektivt mener fortjener det. Det er barbarisk.

I tillegg er det viktig å huske på at slike saker ofte svært komplekse, og skjuler ofte dypt tragiske historier ikke bare hos offer, men også hos gjerningsperson. Å bedrive borgervern slik Mannegruppa Ottar gjør avslører en dyp arroganse hvor de tror de har all informasjon som kreves for å vite hva slags straff disse personene «egentlig» burde fått, men med stor sannsynlighet kjenner de ikke hele historiene og alle nyansene som ligger til grunn for at en straff et blitt utmålt. Dermed blir det veldig skadelig og urettferdig når de tar loven i egne hender.

Collateral damage

I tillegg til å bedrive nabovarsling, ønsker Mannegruppa Ottar seg også offentlige registre over dømte seksualforbytere. Folk skal vite hvor overgrepsdømte bor, sier de, men denne kunnskapen har kanskje ikke den effekten som de korttenkte aktivistene tror.

Enkelte undersøkelser viser nemlig at når slike registre og nabovarsling finnes, så kan det redusere viljen til å anmelde overgrep. Årsaken til dette er at hvis en familie, kjæreste eller venn finner ut at noen som står dem nær har begått et overgrep, og de vet at hvis det anmeldes så vil de stå i fare for å bli offentlig assosiert med denne personen med alt sosialt stigma det medfører, så er det kanskje fristende å heller la være å anmelde.

Hvis man frykter at ens familienavn skal bli stående i et register for overgrepsdømte, og det også kan bidra til å identifisere ofrene i et lite samfunn der alle kjenner alle, så kan det virke avskrekkende for noen fra å ville blande inn politiet i saken. Det er i så fall svært uheldig, fordi da risikerer man at en overgriper ikke straffes for sin ugjerning, og kanskje til og med kan fortsette med overgrepene.

Det å gjøre den sosiale kostnaden ved å anmelde overgrep høy, virker altså mot sin hensikt.

Et annet viktig moment er at ved å henge ut overgripere på denne måten så risikerer man å implisitt også identifisere ofre. Dette er nok svært uønsket for de fleste ofre for overgrep. De ønsker ikke at alle skal vite at de har blitt utsatt for overgrep, eller av hvem, fordi det gjerne medfører mye skam og ikke minst en kontinuerlig påminnelse om noe de kanskje helst vil legge bak seg.

Hva tenker Mannegruppa Ottar om det? Jo, de sier følgende til NRK:

– Vi har kommet frem til at hvis vi kan redde barn fra overgrep med dette, er det verdt det. Vi må beskytte barna her og ikke overgriperne, sier han.

Jahaja. Så de vil beskytte barna ved å utsette barna for sosialt stigma og nye psykologiske traumer. Nabovarsel-kampanjen høres altså ut som en særdeles lite gjennomtenkt strategi iverksatt av særdeles lite smarte folk som virker mest opptatt av å føle seg viktige selv heller enn å faktisk bry seg om overgrepsofre.

Dette synes i praksis å være samme mentalitet som ligger bak høyreekstreme som har «pedofile» som sin fremste fiende, eller Qanon som forsøker å samle støtte og sympati gjennom å drive aktive kampanjer for å «stoppe de pedofile». Det er en måte for mennesker som føler seg ubetydelige i samfunnet på å finne seg selv gjennom å velge å kjempe mot det de er mest sikre på at flest mulig nærer et felles hat mot for på den måten å få en slags sympati og støtte. De lurer seg selv og andre til å tro at dette handler om å kjempe for barnas sak, men i praksis er det en øvelse i mobbing, vold og psykologiske overgrep for å mate sin egen følelse av verdi og moralsk overlegenhet.

Hva forteller forskningen?

La oss likevel se bort fra dette og gi Mannegruppa Ottar «the benefit of the doubt» og anta at de har full kontroll på dette, at straffenivåene er for lave, og at de derfor gjør rett i å henge ut tidligere straffede personer på denne måten og ønske seg et offentlig register.

Spørsmålet blir da: Hjelper det?

Det korte svaret er : nei. Dette skrev jeg om tilbake i 2009 i bloggposten Hvorfor Megan’s Law ikke er noen god ide, men ettersom det er blitt aktuelt på nytt og det er kommet mer forskning siden den gang kan det være interessant å se litt nærmere på dette på nytt.

Megan’s Law er (litt forenklet) en føderal lov i USA, og en fellesbetegnelse på ulike statlige lover, som innebærer at folk som er dømt for overgrep mot barn (og en del andre typer seksualkriminalitet) skal føres opp i et offentlig register. Som regel vil man stå i dette registeret resten av livet, men ulike stater praktiserer litt ulike varigheter avhengig av forbrytelsens alvorlighet.

Det varierer også fra stat til stat hvordan denne informasjonen gjøres tilgjengelig for folk, men det er alt fra en offentlig søkbar database på nett og varslinger til skoler o.l. i nærområdet, til deling av navn, adresse, bilde og hva personen er straffet for i sosiale medier, flyveblad, aviser osv. Hvis en tidligere overgrepsdømt flytter til ny adresse, må de melde fra om dette slik at registeret kan oppdateres.

Mannegruppa Ottar uttaler selv at mye av grunnen til at de driver med sin nabovarsling er at de ønsker å provosere frem en debatt om nettopp et slikt register. Underforstått: De mener vi i Norge burde innføre en «Megan’s Law». Og for mange høres dette fornuftig ut, rent intuitivt. Det må da være en god ting å vite hvor overgrepsdømte bor slik at man kan beskytte sin barn fra dem?

Frp har lenge ønsketseg slikt register. Daværende Frp-politiker Jan Simonsen ønsket seg dette i 2000, Frps Jan Arild Ellingsen gikk i 2009 ut og ønsket seg «Megan’s Law» i Norge, Fpu ønsket seg dette i 2017, og så sent som i høst har Sylvi Listhaug gått ut og etterlyst et offentlig register over overgrepsdømte her i landet.

Mens Mannegruppa Ottar og Frp synes å basere dette kun på egne følelser og politisk populisme, synes jeg det er viktig å se hva forskningen kan fortelle oss. Megan’s Law ble tross alt innført i USA i 1994, og tilsvarende lover er innført i enkelte andre land, så det finnes etterhvert rikelig med erfaringer for å se hva slags effekt et slikt lovverk har.

Studie nr 1: Virker Megan’s Law? – 2008

I 2008 utførte «New Jersey Department of Corrections» studien «Megan’s Law: Assessing the Practical and Monetary Efficacy». Her ønsket de å finne ut av følgende punkter:

Har Megan’s Law påvirket utviklingen av seksuelle overgrep mot barn over tid?
Har loven redusert risikoen for at dømt overgripere skal forgripe seg på nytt?
Hvilke økonomiske kostnader medfører loven?

For å finne ut av dette brukte de data fra 10 år før og 10 år etter at loven ble innført, med både statistikker over seksualkriminalitet, data på 550 dømte seksualopvergripere som var ferdig sonet i perioden 1990 til 2000, og en oversikt over kostnader knyttet til å vedlikeholde offentlige registre og alt loven fører mer seg av administrasjon.

Konklusjonene var som følger:

Megan’s Law hadde ingen effekt i å redusere antall ofre for seksuelle overgrep.
Megan’s Law hadde ingen effekt i å redusere risikoen for at noen skulle forgripe seg på nytt, ei heller hvilken type seksualkriminalitet en løslatt person gjorde på nytt.
Megan’s Law har en kostnad som øker over tid og som er på mange millioner dollar selv bare i de få distriktene som ble analysert i studien.

Den endelige konklusjonen i sum lød som følger:

Given the lack of demonstrated effect of Megan’s Law on sexual offenses, the growing costs may not be justifiable.

Studie nr 2: Konsekvenser for tidligere dømte – 2007

I 2007 ble det publisert en studie: «Megan’s Law and its Impact on Community Re-Entry for Sex Offenders«. Målet med denne studien var å se hva slags effekt Megan’s Law og «nabovarsling» hadde på registrerte seksualovergripere, både med tanke på overgrep mot barn og voldtektskriminalitet.

Forskerne gjennomførte intervjuer med 239 tidligere dømte i Connecticut og Indiana og fant at loven hadde betydelige negative konsekvenser for disse menneskene, selv om de hadde sonet ferdig sin dom.

De negative konsekvensene handlet oftest om:

tap av jobb
trusler og trakassering
ødeleggelse av eiendom
familiemedlemmer som blir lidende

Noen få rapporterte også om å bli kastet ut av hjemmene sine og å bli utsatt for fysisk vold. De aller fleste opplevde også psykososialt stress i form av depresjon, skam og en følelse av håpløshet.

I studien peker de også på at forskning som er gjort på tyder på at Megan’s Law ikke har noen preventiv effekt mot overgrep:

A time-series analysis examined the effect of registration and notification laws in ten states and found no systematic reduction in sex crime rates after the implementation of registration and notification policies (Walker, Maddan,Vasquez, VanHouten, & Ervin-McLarty, 2005).

[…]

In sum, thus far there is little empirical evidence that notifying communities about the presence of sex offenders results in enhanced community safety or that it aids in the prevention of child sexual abuse. An additional concern is the ability of state registries to maintain up-to-date records that can be helpful in prevention efforts

Studien belyser også problemet med at slike registre ofte ikke holdes godt nok oppdatert, og at det i flere ulike stater viste seg at så mange som halvparten av adressene i registrene er feil fordi personen har flyttet eller til og med ikke lever lengre.

Forfatterne av studien viser også til data på hva slags effekt Megan’s Law og nabovarsling har for den øvrige befolkning, og finner at mens mange synes loven er en god ide fordi det føles trygt å vite hvor overgrepsdømte bor, så fører det også til mer frykt og bekymring fordi de ikke egentlig kan bruke denne informasjonen til å beskytte sin familie på noen god måte.

Å vite at det bor en tidligere overgriper i nabolaget fører altså til meningsløs frykt som ikke egentlig gir dem noe reell beskyttelse.

Studien konkluderer blant annet med at gitt alle de negative konsekvensene overgrepsdømte opplever som følge av å stå oppført i et slikt offentlig register og tilhørende nabovarsling, så kan det føre til en lavere grad av personlig investering i å ville følge samfunnets verdier, samt øke deres avsky for fellesskapet.

Det er i samfunnets beste interesse å sørge for at tidligere dømte i så stor grad som mulig ken bli en produktiv del av fellesskapet igjen så raskt som mulig, men Megan’s Law motvirker dette målet gjennom sosialt stigma, vanskeligheter med å få bolig og jobb, vanskeligheter med å få til varige forhold, psykologisk stress osv. Konsekvensen er at samfunnet derfor blir mer utrygt, ikke mer trygt.

Et annet viktig poeng studien trekker frem er at de aller fleste overgrep mot barn blir utført av familiemedlemmer, venner og bekjente. Megan’s Law ble primært innført som et tiltak mot fremmede som kidnappet og misbrukte barn, men slike hendelser er sjeldne. Det er derfor et særdeles tvilsomt grunnlag å basere en så bred og omfattende lov på.

Risikoen for gjentakelse av overgrep hos dømte overgripere er også svært lav, og vesentlig lavere enn for annen type kriminalitet. Dermed vil en slik lov og offentlig register ha liten positiv betydning for de fleste overgripere.

Samtidig er det noen få overgripere som er i stor fare for å forgripe seg på nytt, og som anses som høyrisikoindivider. Man har etterhvert gode metoder for å vurdere denne risikoen fra person til person, og i studien anbefales det å heller fokusere på varslingssystemer for disse få individene, heller enn for alle som er registrert for seksualkriminalitet.

Det er viktig å huske på at Megan’s Law rammer alle som er dømt for overgrep mot barn, også de tilfeller hvor man vanskelig kan si at gjerningspersonen er en overgriper eller utgjør noen risiko mot andre barn. Eksempelvis står det fryktelig mange i registeret hvis eneste «ugjerning» var å ha sex med sin kjæreste som for eksempel var 15 år da de selv var 19 år.

Hva samfunnet får igjen for å henge slike mennesker ut i et offentlig register og effektivt sørge for at de vanskelig kan finne bosted eller få seg jobb i fremtiden, er vanskelig å se. Om noe så sørger et slikt system for at dette er mennesker som i større grad vil innbefatte seg med kriminalitet fordi de ikke kan bli en del av fellesskapet og må skaffe seg nettverk og inntekter på mer tvilsomt vis.

Studien fant også at selv om de fleste eksperter tviler på at offentlige registre og nabovarsling faktisk beskytter barn mot overgrep, og til og med kanskje bare gir foreldre en falsk trygghetsfølelse, så er det bred støtte i befolkingen for å ha slike lover.

Studie nr 3: Virker Megan’s Law – 2018

De to nevnte studier ble publisert allerede før jeg skrev min forrige bloggpost om temaet i 2009, men i 2018 kom enda en ny studie: «Megan’s Law 20 Years Later: An Empirical Analysis and Policy Review«.

Her så man på over 500 dømte overgripere fra både før og etter at Megan’s Law ble innført, og fulgte dem i over 15 år i snitt (noen helt opp til 29 år) for å se hvordan det gikk med dem. Gjennom ulike analyser hvor det ble justert for ulike tendenser for kriminalitet i ulike områder i samme tidsperioder, fant man at det generelt sett ikke var noen forskjell på gjentakelsesfare med eller uten Megan’s Law.

Studie nr 4: Virker Megan’s Law – 2020

I vårutgaven 2020 av tidskriftet «Justice Policy Journal» fra «Center on Juvenile and Criminal Justice» finner vi også en studie som har en fin gjennomgang av Megan’s Law og tilsvarende varianter av dette. Her skriver de:

The effectiveness of SORN [Sex Offender Registration and Notification] is highly questionable and has been the subject of criticism since the inception of the policy. Numerous studies have indicated that SORN has had little to no statistically significant effect on sex offender recidivism rates (Agan, 2011; Freeman, 2012; Letourneau, Levenson, Bandyopadhyay, Armstrong, & Sinha, 2010; Levenson & Zgoba, 2016; Maddan, Miller, Walker, & Marshall, 2011; Zgoba, Jennings, & Salerno, 2018).

In the most recent evaluation of SORN’s effect on recidivism, Zgoba and colleagues (2018) examined the recidivism (sexual and general) rates of 547 convicted sex offenders in New Jersey who were released from prison prior to and subsequent to the passage of Megan’s Law. Following the offenders for an average of 15 years, no significant differences in recidivism rates were uncovered.

Videre kan vi lese følgende:

In addition to SORN’s lack of influence on recidivism rates, SORN has also been criticized for its negative impact on sex offender reintegration. Multiple studies suggest that registered sex offenders experience a variety of unintended consequences stemming from SORN including difficulties finding and maintaining housing (Levenson & Cotter, 2005; Mercado, Alvarez, & Levenson, 2008), difficulties finding and maintaining employment (Tewksbury, 2005; Tewksbury & Lees, 2006), social isolation (Levenson & Cotter, 2005;Mercado et al., 2008), declines in emotional and psychological well-being (Jeglic, Mercado, & Levenson, 2012; Tewksbury, 2012), and threats and harassment (Levenson & Cotter, 2005; Tewksbury & Lees, 2006).

Men noe av det mest interessante er altså at «folk flest» likevel er svært positive til slike registre over seksualforbrytere og tilhørende varsling om disse til lokalsamfunnet, på tross av at det finnes lite evidens for at det virker. Ja, de aller fleste som ble intervjuet i studien svarte at de ville være positive til et slikt register selv om det ikke fantes noe som helst vitenskapelig evidens for at det reduserer gjentakelsesfaren for overgrep.

I studien konkluderer de med at støtten til Megan’s Law i stor grad handler om at folk flest har et syn på at seksualforbrytere bør straffes mer enn de allerede er blitt, spesielt når det gjelder overgrep mot barn. Studiens konklusjon sier videre at dette ikke er spesielt overraskende ettersom mange fagpersoner knytter støtten til slike lover opp mot det de kaller moralsk panikk rundt overgrep mot barn. De skriver videre:

SORN may have been implemented to quell public fear about the sexual victimization of children, however, SORN has been practiced for over 20 years at this point without a demonstrated effect on reducing sexual victimization of children or adults (Zgoba et al., 2018). Although the evidence points to SORN being ineffective, the public believes it is effective. In the present study, almost two-thirds (63.7%) of the respondents believe that SORN is effective in preventing the sexual victimization of children (51.7% agreeing the same for adults). The public’s fear of sex offenders may have driven the passage of SORN and it appears that their fear, misunderstanding of the effectiveness of the policy, or both has allowed for the continuation and strengthening of SORN.

Artikkelforfatterne skriver også at det synes å være vanskelig å gjøre noe med disse lovene, selv om de ikke virker, fordi politikere er livredde for å virke «soft on crime». Ergo ender vi opp med en praksis som koster mye, er ineffektiv, og totalt sett ser ut til å skade folk, utelukkende fordi den uinformerte befolkning føler at det hjelper samtidig som man i et demokrati må være noenlunde populistisk for å kunne overleve politisk. Trist.

Studie nr 5: Virker Megan’s Law i Australia og Storbritannia – 2018

Det er ikke bare i USA at denne praksisen som Megan’s Law innebærer har vært ført. En studie fra det australske institutt for kriminologi, «What impact do public sex offender registries have on community safety?«, publisert i 2018 så også nærmere på effekten av slike lover.

I New South Wales i Australia ble det i år 2000 innført en noenlunde tilsvarende lov, med den store forskjellen at registeret over seksualforbrytere kun var tilgjengelig for politiet og andre aktører som jobber med å håndlheve lovverket. De siste årene har tilsvarende lovverk også blitt innført i andre deler av Australia, og det har vært en debatt om det bør innføres på nasjonalt nivå. I studien ønsket man derfor å se på følgende punkter:

I hvilken grad fører offentlige og ikke-offentlige registre over seksualforbytere til at seksualkriminalitet skjer og at gjentakelsefaren hos tidligere dømte reduseres?
I hvillen grad fører slike registre til at en følelse av trygghet i befolkningen?
Hvilke andre momenter bør vurderes i vurderingen av om slike registre skal innføres på nasjonalt nivå?

I studien viser de til at det i 1997 ble innført den såkalte «Sex Offenders Act» i Storbritannia hvor dømte seksualforbytere bar pålagt å holde politiet informert om deres bostedadresse til enhver tid. I 2003 ble denne loven erstattet av «Sexual Offences Act» som medførte enda strengere registrering, men fortsatt i et register som ikke var offentlig.

I 2008 ble det gjort forsøk med delvis offentliggjøring av registeret i noen politidistrikt, før det ble rullet ut nasjonalt i 2010. Med denne nye endringen ble det mulig for vanlige folk å spørre politiet om et gitt individ står registrert for overgrep.

Dette er i stor grad samme utvikling som man har sett i Australia, men mens den amerikanske implementasjonen av lovverket har til hensikt at den genrelle befolkning skal kunne vite hvor overgrepsdømte bor, så er hensikten med registrene i Storbritannia og Australia primært at politiet selv skal kunne hva oversikt over hvor disse til enhver tid befinner seg.

I den australske studien gjennomgår de tidligere forskning, og finner igjen at det i all hovedsak synes å ikke være noen forebyggende effekt av slike lover. Men de peker også på studier som tyder på at slik registrering og nabovarsling faktisk øker andel overgrep.

Enkelte har forsøkt å forklare dette med at det egentlig bare handler om at politiet i større grad klarer å identifisere og sikte disse personene for nye overgrep fordi de allerede finnes i registrene. Andre mener derimot at dette skyldes at den offentlige uthengingen av tidligere overgrepsdømte har så høye sosiale, økonomiske og psykologiske kostnader for de som «henges ut» at de føler seg utstøtt fra samfunnet slik at terskelen for å begå nye overgrep dermed senkes.

Også her peker de på problemet med at slike lover primært ble utformet for å beskytte mot «fremmede overgripere», men at disse i Australia ugjør bare mellom 5-10% av faktiske overgrep. Over 90% av overgrep begås av noen i nær familie eller bekjente av familien, og i slike tilfeller er det stor sannsynlighet for at familien allerede kjenner til deres kriminelle historikk (f.eks. at de har sittet i fengsel for overgrep). I tillegg er det lavest grad av gjentakelsesfare nettopp i saker hvor det begås overgrep mot noen i egen familie, slik at et register ikke vil være til noe nytte i de aller fleste saker.

I Australia er også tiltroen til slike registre mye lavere enn i USA. Bare et lite mindretall av de spurte hadde noe tro på at det ville forhindre overgrep, og få følte at det ga dem noen økt følelse av trygghet.

Studien peker også på mange andre viktige momenter. Som tidligere nevnt vil slike registre også omfatte mange som neppe er noen trussel for samfunnet, for eksempel tenåringer som har sex med venner eller kjæreste under seksuell lavalder, eller ungdommer som straffes for «produksjon av barneporno» fordi de har tatt seksualiserte bilder av seg selv og sendt til andre, eller besitter slike bilder de har fått av jevnaldrende, såkalt «sexting».

Når undersøkelser viser at rundt halvparten av australske ungdommer innrømmer å ha sendte slike bilder av seg selv til andre, og to av tre sier de har mottatt slike bilder, som per definsjon er «barneporno», vil et slikt register kunne ramme fryktelig mange unge som på ingen som helst måte er en fare for samfunnet.

Lovverket har også negative konsekvenser for politiet selv. For det første koster det mye å administrere og vedlikeholde slike registre, hvorav en betydelig andel oppført i registrene ikke utgjør noen risiko for samfunnet, noe mange frykter vil bety mindre penger til annet viktig politiarbeid.

Offentlige registre over seksualforbytere ser også ut til å føre til mye vold og trakassering. Ikke bare mot de tidligere overgrepsdømte, men også mot deres partnere og familiemedlemmer.

Alt i alt konkluderer også den australske studien med at den overveldende majoritet av forskning ikke klarer å finne noen tydelig positiv effekt av offentlige registre, og at enkelte studier tvert i mot finner at det øker risikoen for overgrep.

Hva gjelder ikke-offentlige registre, så finnes det mye mindre data. Noen studier peker likevel i retning av at det kan ha en positiv effekt fordi det gjør det enklere og raskere for politiet å finne gjerningspersoner, samt at de som står på listen er klar over dette.

Studie nr 6: Virker Megan’s Law – 2010

Går vi tilbake til USA igjen finner vi en review fra 2010, «Sexual Offender Laws and Prevention of Sexual Violence or Recidivism«, som også konkluderer som følger:

It is clear from this review of recent policies enacted to protect communities from sexual violence that the proliferation of well-intentioned political efforts to curb sexual violence has led to the creation of laws lacking a solid evidence base. Although additional community-based studies are needed, research to date indicates that after 15 years the laws have had little impact on recidivism rates and the incidence of sexually based crimes. The most significant impact of these laws seems only to be numerous collateral consequences for communities, registered sex offenders (including a potential increased risk for recidivism), and their family members.

Studie nr 7: Virker Megan’s Law – Storbritannia 2006

I 2006 slapp den britiske organisasjonen «The National Society for the Prevention of Cruelty to Children» rapporten «Megan’s Law: Does it protect children?«. Her er konklusjonen også ganske så utvetydig:

There is currently insufficient proof that the community notification practices of Megan’s Law makes children safer. Registration and notification alone cannot solve the problem of child sexual abuse. Policy-makers should ensure that sex offender management policies are based on objective evidence of what makes children safer and not on popular responses to high-profile sex crimes such as Megan’s Law, however tempting it is.

Mer skade enn nytte

Borgerrettighetsorganisasjonen ACLU i New Jersey gjentar også i sin artikkel «Why Sex Offender Laws Do More Harm Than Good» mange av de samme poengene jeg alerede har listet opp i denne bloggposten:

Because the most common type of sex crime so often goes unreported, most sex offenders never become part of the criminal justice system and therefore are not affected by Megan’s Law or banishment zone laws. As a result, these laws give the public a false sense of security, letting us believe that sex offenders have been exiled from their neighborhood, or that if a sex offender does live nearby, we will receive notification of his presence. If we believe that, we are fooling ourselves and, worse, doing our children a disservice. Sex offenders live in every American community, and children need supervision no matter what.

I artikkelen forklarer forfatteren godt hvorfor lover som fører til sosial eksludering fra samfunnet faktisk gjør oss mer utrygge. Det er krevende å slippe ut av fengsel og bli en lovlydig borger igjen, og når man utsettes for det enorme sosiale stigmaet som bl.a. Megan’s Law medfører, gjør det denne prosessen svært mye vanskeligere. Og, som forfatteren skriver:

If you doubt whether we should care about the stress and suffering of someone who committed a sex crime, consider the consequences for society when the ex-offender fails. When nothing works out – job, home, family-individuals are more likely to give up and reoffend.

Konklusjon

Alt i alt viser forskning fra flere ulike land at offentlige registre og varsling om dømte og løslatte seksualforbrytere er kostbart, at det ikke reduserer risiko for overgrep, at det medfører store problemer for gjerningspersonene selv og deres partnere og familie, at det høyner terskelen for pårørende å varsle, at det påfører ofre ytterligere traumer, og at det i noen tilfeller faktisk øker risikoen for nye overgrep.

Kort sagt: Det virker ikke.

Når Mannegruppa Ottar – og Frp – støtter ideen om registre over seksualforbytere og bedriver ulovlig nabovarsling og gapestokkvirksomhet, så er det tydelig at de neppe har brukt en kalori på å sjekke om det faktisk er vitenskapelig dekning for at dette skulle ha noe for seg. I tillegg til at det ikke virker, så er det både uetisk, et brudd med fundamentale rettsprinsipper, og det skader både ofre og familier.

Dessverre kan det virke som at så lenge vi ikke har et slikt register vil enkeltpersoner ta på seg «ansvaret» med å varsle folk selv. Den eneste måten å stoppe det på er ved at politiet reagerer hardt mot slik virksomhet, og at disse menneskene straffes for å bedrive ulovlig trakassering og uthenging av rettsprinsipelt uskyldige mennesker. Så langt synes politiet å ha talt med kløyvd tunge, hvor de offentlig sier at dette ikke er noe folk skal drive med, men samtidig synes å vise liten vilje til å reagere mot virksomheten.

Problemet med seksuelle overgrep mot barn er noe vi skal ta på alvor, men metodene som benyttes av Mannegruppa Ottar har ikke evidens for effekt på sin side. Og selv om det hadde det er gjentakelsesfaren hos de fleste tidligere overgripere så lav at det ville hatt lite betydning uansett.

Den triste sannheten er at det å bekjempe seksuelle overgrep mot barn er vanskelig og vil kreve mer strukturelle endringer i samfunnet, ikke bare offentlige registre og trusler om 50 års fengsel, slik Frp nylig har foreslått. Primært handler dette om både psykisk helsevern, sosiale ulikheter og fattigdom, rusmisbruk, seksualmoral og skam, og mere. Vi trenger en evidensbasert politikk for å bekjempe sosiale problemer, og da er det spesielt uheldig å se at et regjeringsparti ønsker å handle stikk i strid med den evidens man har samlet etter flere tiårs erfaring fra andre land.

Klarer vi ikke å bekjempe problemet, er i hvert fall det dummeste vi kan gjøre å ty til tiltak som synes å gjøre problemet verre. Likevel er det den strategien Mannegruppa Ottar har valgt.

The post Mannegruppa Ottar, nabovarsling og Megan’s Law appeared first on Saksynt.

Spørsmål om covid-19 og smittervernstiltak. Jeg forsøker å svare.

Jeg fikk et tips om denne teksten som visstnok har sitt opphav hos Steigan, men som jeg ser mange har delt som ren copy/paste i ulike poster i sosiale medier. Det er en liste med spørsmål rundt smitteverntiltak og covid-19, og jeg tenkte derfor jeg ville forsøke å svare så godt jeg kan ut fra den informasjonen jeg har funnet.

Det varierer litt hvem spørsmålene er rettet til i ulike versjoner av teksten. I den versjonen jeg fikk tilsendt er spørsmålene rettet til Faktisk.no (som om det var én person), så jeg mistenker at opphavet er noe helt annet, men at ulike mennesker som deler spørsmålene bare erstatter mottaker med det som passer dem.

Spørsmålene er også ganske nye da de omtaler pandemien som å ha vart i over 6 måneder, og jeg helst finner dem postet fra slutten av oktober, så det er ikke noe unnskyldning for spørsmålsstiller at informasjonen som etterspørres ikke var kjent da spørsmålene ble skrevet.

Det starter slik:

Jeg har noen spørsmål til FAKTISK…Kan du forklare meg dette?

OK, jeg er ikke faktisk.no (jeg har tross alt gjort denne faktasjekkingsjobben i 15 år helt gratis), men la meg se litt på spørsmålene og om det finnes gode svar.

Forklar hvordan Japan med 126.5 millioner innbyggere har kun ca 1700 døde. uten lock down.

Godt spørsmål, og mange har forsøkt å finne svaret på det.

Det er likevel ikke helt riktig at det ikke har vært noe lockdown i Japan. Landet erklærte tidlig i april unntakstilstand, men oppfordring om å bli hjemme var frivillig. Ikke-essensielle bedrifter ble også bedt om å stenge, men det var ingen straff for å ikke følge dette påbudet. Så sammenlignet med mye av Europa var Japans «lockdown» lite strikt, og likevel har de klart seg bra så langt.

Mulige forklaringer som er foreslått er alt fra at asiatere kan ha vært utsatt for et lignende virus tidligere, noe som kan ha gitt dem en grad av immunitet mot det nye koronaviruset som vi i den vestlige verden ikke har og derfor rammes hardere. Det kan skyldes sosiale og kulturelle normer i Japan som påvirker hvordan de omgås hverandre.

Eller kanskje det at en del japanere bruker masker uansett og at terskelen for maskebruk derfor har vært mye lavere der, har hjulpet? Kanskje det er japanernes autoritetstro som gjør at de har praktisert sosial distansering og andre foreslåtte tiltak i mye større grad enn oss, selv om det ikke har vært noe påbud eller straffer for å unnlate å gjøre det?

Vi vet altså ikke sikkert, men jeg er litt usikker på hvorfor spørsmålet er så relevant all den tid man kan peke til andre land med svakere tiltak enn Norge hvor det på ingen som helst måte har gått spesielt bra. Se f.eks. til Sverige, Storbritannia eller USA hvor både antall smittede og døde langt har overgått Norge, såvel som at noen av landene har fått enn ny bølge som gjør at store deler av butikker og servicetjenester nå har måtte stenge ned helt igjen.

Så tilstanden i Japan er ikke noe argument for at de anbefalinger og påbud vi har hatt i Norge det siste halve året har vært unødvendige.

Forklar hvor mange er det som har fått påvist at Covid-19 er hovedårsak til døden mot totalen?

Det er en vanlig påstand at det å dø med korona ikke burde telle med i statistikken. Noen vil at det bare er det å dø av korona som er relevant.

Det er selvsagt feil – eller i beste fall meningsløst.

Bare se på meslinger. Ingen dør «av meslinger», men i en uvaksinert befolkning dør rundt 2-3 per tusen smittede med meslinger. Det de fleste dør av er riktignok lungebetennelse eller en sjelden gang hjernebetennelse. Og de fleste er babyer. Betyr det at de egentlig døde av lungebetennelse, og meslinger derfor er helt ufarlig?

Selvsagt ikke, fordi disse små barna er «mennesker i risikogruppen» – i kraft av å være uvaksinert baby, men ellers friske – og får lungebetennelse som en konsekvens av at de er blitt smittet av meslinger. De ville ikke fått komplikasjonen lungebetennelse eller hjernebetennelse uten først å ha blitt smittet av meslinger, og ville dermed heller ikke dødd.

Så selv om det teknisk sett er lungebetennelse som dreper dem, er det likevel meslinger som gjør at de ikke lenger lever.

Eller satt mer på spissen: En deprimert person som velger å ta sitt liv ved å skyte seg i hodet dør strengt tatt av å skyte seg i hodet, men de hadde neppe skutt seg selv uten å være deprimert. Så jeg vil fortsatt hevde at denne personen døde av depresjon, ikke av et våpenuhell.

Poenget er at om man er i en risikogruppe og smittes av det nye koronaviruset og deretter dør, så er det stor sannsynlighet for at vedkommende ikke ville dødd uten å først ha blitt smittet. Selv om man ikke kan etablere med sikkerhet at sykdommen covid-19 alene tok livet av personen, så er det å dø med covid-19 for de aller fleste det samme som å dø av covid-19.

Dette er ikke annerledes enn ved influensa, hvor det bare dør i snitt 100 personer årlig av influensa som enten er laboratoriebekreftet eller behandlende lege forstår at influensa har tatt livet av pasienten. Men overdødeligheten i løpet av en influensasesong er på rundt 900 personer i snitt. Vi kan ikke slå fast med sikkerhet at alle disse 900 døde av influensa, men ettersom dødsfallene skjer oftere i influensasesongen, og dødsraten da altså øker med noen prosent sammenlignet med andre tider på året, kan vi med ganske stor grad av sikkerhet si at de ikke ville dødd uten influensa.

Ergo er influensa en dødsårsak, selv om disse menneskene stod i fare for å dø av andre årsaker også uten influensa. Det samme vil gjelde covid-19, og i den situasjonen vi er i nå blir disse tilfellene i vesentlig større grad bekreftet enn hva som gjelder ved sesonginfluensa.

(Fascinerende nok har pandemifornekterne en tendens til å bruke nettopp tallet på folk som døde med influensa for å vise hvor ufarlig det nye koronaviruset til sammenligning er, og samtidig hevde at man bare må se på tallene over de som døde av covid-19. Selvmotsigende.)

Forklar hvorfor en ubrukelig PCR test legges til grunn for å avgjøre om noen er smittet?

PCR-testen er på ingen som helst måte ubrukelig. Her er hva FHI skriver:

PCR-testen for covid-19 er en god test med svært høy spesifisitet og god sensitivitet. Det anslås at den kliniske spesifisiteten er rundt 99,999 % og at den kliniske sensitiviteten i sykdomsperioden er rundt 80%. Sensitiviteten av testen er avhengig av hvor i sykdomsforløpet den smittede befinner seg og er høyest i dagene rundt symptomstart. Da er den sannsynligvis over 90%. I de aller fleste tilfeller kan man stole på prøvesvaret. Ingen test er likevel helt sikker, og svaret må tolkes i lys av hvor sannsynlig det i utgangspunktet er at en person er smittet.

Les også hva Vaksinebloggen skriver om testing av covid-19.

Cochrane gjorde en systematisk gjennomgang med metaanalyse på hvor god PCR-testing er for å avdekke covid-19 tilbake i juni, og fant da følgende (min utheving):

The researchers found that the sensitivity (the proportion of the people who have had COVID-19 that the test can detect) of antibody testing is very closely related to when the test is performed. Tests of the IgG and IgM antibodies at 8 to 14 days after onset of symptoms correctly identified only 70% of people who had COVID-19. However, when the researchers looked at data reported at between 15 and 35 days after symptoms first began, antibody tests accurately detected over 90% of people with COVID-19. There are insufficient studies to estimate the sensitivity of antibody tests beyond 35 days after the beginning of symptoms. The tests only wrongly diagnosed COVID-19 in 1% to 2% of people without COVID-19.

Testens nøyaktighet avhenger altså mye av når man testes, og testen er ikke perfekt. Men den er veldig langt fra «ubrukelig».

Forklar hvorfor dette viruset aldri er isolert og renset opp sånn at vanlige vaksiner kan lages.?

Vel, viruset ble isolert allerede tilbake i januar i Kina, februar i bl.a. Sør-Korea, og kort tid senere også i Australia, Tyskland, USA og Canada.

Amerikanske CDC tilbyr til og med viruset gratis til forskere som kvalifiserer til det, så å hevde at viruset ikke er isolert, implisitt at man ikke kjenner viruset eller er sikre på at det gir covid-19, faller på sin egen urimelighet.

Forklar hvordan man her mener å kunne bevise dette virusets eksistens, når ingen av Kochs postulats kriterier er oppfyldt?

Alle seks postulater er oppfylt. Les mer om det også her.

Forklar hvorfor man må tilby 48.000 til de som frivillig vil la seg infisere av dette viruset for å forske på dette, er ikke tilgangen til infiserte stor nok ut fra «smitte-tallene»?

De fleste studiene på vaksiner mot Sars-CoV-2 er basert på å sammenligne vaksinerte individer mot en kontrollgruppe som har fått placebovaksine, og deretter la alle leve et vanlig liv og dermed være utsatt for villsmitte, på samme måte som du og jeg. Over tid kan man da se om flere i kontrollgruppen blir syke av covid-19 enn i vaksinegruppen og regne ut statistisk om vaksinen har god nok beskyttende effekt eller ikke.

Men ettersom tiltak som sosial distansering m.m. har flatet ut kurven, er det så pass lite smitte i de fleste land at det tar tilsvarende lengre tid å finne ut om vaksinen virker eller ikke. Dette skrev jeg også litt om i denne bloggposten om forskningen på koronavaksine.

Hver eneste dag kan man se i alle de store avisene hva smittetallene er, og de er selvsagt ikke spesielt høye som en andel av hele befolkningen. Ingen har hevdet det. Men det spørsmålsstiller overser er smittsomheten til viruset, og den eksponentielle veksten som vil oppstå om man lar smitten spre seg ukontrollert. Da kan det være snakk om bare uker og måneder fra man har nesten ingen som er smittet, til de fleste er smittet.

En slik eksponentiell vekst illustreres godt i denne heklevideoen (!):

Bekymringen for det som ser ut som lave smittetall kan derfor virke overdrevne – hvis man ignorerer det faktum at smittsomheten vil føre til eksponentiell vekst hvis vi mister kontrollen.

For å fremskynde datainnsamlingen vil vaksineprodusenter ofte prioritere å teste vaksinen på folk som har høy risiko for smitte, for eksempel helsepersonell eller folk som jobber i serviceyrker der de omgås mange fremmede mennesker hver dag.

Noen har også valgt å tilby penger for at enkelte frivillig lar seg smitte av det nye koronaviruset for å raskere kunne finne ut om en vaksine virker. En praksis jeg personlig synes er uheldig og som jeg selv ikke ville stilt opp på for en slik sum, gitt risikoene ved å bli smittet. Da er det en bedre løsning å praktisere sosial distansering, håndhygiene, hjemmekontor og maskebruk for å minimalisere smitterisiko, og så heller måtte vente noe lenger på vaksinen.

Forklar hvorfor en normal situasjon blir krisemaksimert og verdensøkonomien rasert for å stagge en trussel på linje med influensa?

Trusselen er nok større enn en influensa. Det har bl.a. Faktisk.no gått gjennom tidligere.

De enkle, men tydelige og dystre tallene, er at mens det i skrivende stund har vært registrert rundt 1,3 millioner dødsfall fra covid-19 i verden, og ca 240.000 dødsfall i USA alene, så regner man med at antall dødsfall fra influensa ligger på mellom 290.000 og 650.000 globalt og normalt 24.000-62.000 dødsfall i USA, hvert år.

Ergo har covid-19 allerede tatt minst 2-4 ganger flere liv globalt og 4-10 ganger flere liv i USA på ca 3/4 av tiden.

Dette kan du også lese mer om i Vaksinebloggen: Covid-19 vs influensa.

Antall døde globalt av covid-19 passerte altså allerede i sommer det antall som normalt dør av influensa. Og det på tross av alle tiltak som er innført i de fleste land verden over. Men disse tiltakene begrenser også spredningen av influensa, så antall influensadøsfall i 2020 er lavere enn normalt.

Dermed kan man til en viss grad sammenligne sykdommene, og man ser at det eksempelvis har dødd rundt tre ganger flere av covid-19 enn av influensa og lungebetennelse i England og Wales i år. Og dette er kun de tilfeller hvor covid-19 er den faktiske bekreftede dødsårsaken, ikke tilfeller hvor noen dør «med covid-19».

Covid-19 gir også mer alvorlig sykdom enn influensa. I følge CDC har 174,8 per 100.000 med covid-19 endt opp på sykehus, mens det i forrige influensasesong «bare» var 66,4 per 100.000 med influensa som måtte innlegges.

Dødeligheten fra influensa ligger på rundt 0,1%. Dødeligheten er i følge norske data på 0,31% for covid-19, altså tre ganger høyere enn for sesonginfluensa også her i Norge.

Men alt kan ikke måles i dødsfall. Det kommer stadig mer skremmende data om langtidseffekter av covid-19 som er veldig annerledes enn for influensa. Dette omtales nå som «post-acute covid-19» eller «long covid» og kan oppstå også etter relativt mild covid-sykdom.

Et sted mellom 10% og 33% opplever sykdomsfølelse i flere måneder etter at de først ble syke med covid-19, med både «hoste, lavgradig feber eller utmattelse […] muskelsmerter, mage-tarm- besvær, vedvarende tap av luktesans, utslett, hukommelsesproblemer, angst- og depresjonsfølelse». Enkelte opplever også hjerteproblemer flere uker etter de først ble syke.

Andre foreløpige data peker i retning av at kanskje så mange som 1 av 5 utvikler psykiske lidelser etter covid-19.

Det blir derfor kunnskapsløst å hevde at koronapandemien ikke er mer alvorlig enn influensa.

Forklar hvorfor den delen av befolkningen man skulle beskytte er mest rammet, ikke kun av viruset men også tiltakene, der skrekk scenarioet «ingen tilgang til lege eller sykehus» er realisert av tiltakene, IKKE overfyldte sykehus?

Norge har ikke hatt noen økt overdødelighet i perioden med pandemi. Selv hos de eldste på over 90 år er dødeligheten tilnærmet uendret eller lavere enn tidligere år.

Det betyr at tiltakene åpenbart har vært effektive, faktisk så effektive at også andre dødsårsaker som f.eks. av influensa eller hjerte-/kar-sykdommer er redusert. Det betyr også at tiltakene neppe har økt dødeligheten hos de eldre i noen betydningsfull grad.

Man skal likevel ikke glemme at mange sliter ekstra hardt med ensomhet og psykisk helse når de hindres nærkontakt med venner og familie over lengre tid. Men som vi så lenger oppe, så er slike psykiske lidelser også ganske vanlige som følge av covid-19 selv, så det er vanskelig å vite hvilken strategi som vil slå best ut på dette området.

De første tre månedene av pandemien var det ingen økning i antall selvmord (tvert i mot en liten nedgang) og det var færre narkotikadødsfall, men det er for tidlig å si hvor robuste disse tallene er.

Ingen hevder at «nedstengingen» av samfunnet er uten konsekvenser, også når det gjelder helse. Men det foreligger ingen gode, entydige data hverken fra Norge eller andre land som tyder på at de helsemessige konsekvensene ville være lavere uten de tiltak som er iverksatt. Tvert imot.

Forklar hvorfor Danmark nå innfører ansiktsmasker i hele det offentlige rom, det samtidig med at den største videnskapelige undersøkelse av ansiktsmaskers effekt i det offentlige rom akkurat viser at de har NULL effekt, ja faktisk negativ.?

Dette er ikke riktig. Munnbind virker, spesielt de kirurgiske, men også vanlige tøymasker (les hvorfor her), og er i hvert fall ikke farlige. Dette vet man nå både ut fra ulike studier, men også ved å sammenligne antall smittede i områder hvor munnbind er påbudt med områder hvor de ikke er det.

Kort fortalt tyder de nyeste data på at masker kan redusere risikoen for å både spre viruset og selv smittes av viruset med 70% i mange tilfeller. En økonomisk analyse viste at om 15% flere brukte masker globalt, ville det kunne redusere økonomiske tap med opp mot 1 billion amerikanske dollar.

Og nei, oksygeninntaket ditt svekkes ikke på noe farlig måte ved å bruke munnbind.

Forklar hvorfor håndspriten i matvarebutikkene står inne, mens handlevogner i de store sentrene står ute, og før håndspriten.?

Fordi mennesker er idioter? (Det er vel for øvrig like effektivt å sprite hendene også etter å ha hentet handlevognen, så det er kanskje ikke så idiotisk som det først kan synes.)

Forklar hvorfor denne virus krisen reelt sett ikke omtales på siste IMF konferansen 17 april?

I følge nettsidene til IMF er pandemien i aller høyeste grad omtalt på konferansen i april. At mange av talerne ikke adresserte det, kan skyldes at disse sannsynligvis er planlagt og innsendt lenge før noen pandemi inntraff.

Men covid-19 har hovedfokus i bl.a. The Managing Director’s Global Policy Agenda, Spring Meetings 2020 : Exceptional Times Exceptional Action og omtales med en gang man går inn på nettsidene til april-konferansen.

Forklar hvordan de kan mene på den samme konferansen 17 april at Climate Change er det største krisen i vår tid.?

Fordi målt i både økonomiske tap og tapte menneskeliv er klimaendringer mange størrelsesordener verre, ikke bare i fremtiden, men også historisk sett.

Forklar hvorfor man allerede før 4 uker er passert inn i galskapen snakker om «gjenoppbygging iht bære-kraftsmålene» som om verden allerede var smadret økonomisk?

Vel, for de som fulgte med og har advart om effektene og konsekvensene av en pandemi i mange år allerede, samt basert på modelleringer og de data man allerede satt på, var det vel liten tvil om at de økonomiske konsekvensene ville være massive.

Forklar hvorfor de fortsatt holder på å rasere økonomien 6 måneder etter de viste konsekvensene av tiltakene?

Data viser at det å gjenåpne tidlig, eller å unngå alvorlige tiltak av smittevernshensyn, ikke har vært en fornuftig strategi rent økonomisk. Det som fører til økonomisk nedgang er pandemien, ikke tiltakene mot pandemien. Økonomien kan ikke vokse igjen før pandemien er bekjempet.

Forklar logikken i at man med SDG mål som skulle bekjempe fattig dom, nå har doblet fattigdom?

FNs bærekraftsmål («SDG-mål») har blant annet som mål å utrydde fattigdom. Jeg finner ikke noe tall på at fattigdom globalt er doblet i 2020, men i følge Norad er det dobbelt så mange som nå sulter. Årsaken er blant annet at i de fattigste land har pandemien vært relativt mild, og derfor er effekten av tiltakene mot korona kanskje verre enn viruset i seg selv.

Jeg sliter likevel med å se argumentet til spørsmålsstilleren her… Hva har FNs bærekraftsmål med pandemien direkte å gjøre? Disse målsetningene ble etablert lenge før noen pandemi, og er ikke noen direkte respons på koronavirusets herjinger.

Effekten i den tredje verden er heller ikke spesielt relevant for å vurdere tiltakene her i Norge, selv om det definitivt er verdt å være klar over de alvorlige problemene andre land sliter med. Vi har det tross alt veldig bra – på tross av all klaging!

Forklar hvordan vi kan forsvare å sende mulig 21 millioner flere årlig inn i sultedøden?

Har noen forsvart det? Det er nok ikke norske myndigheter eller FN som bestemmer hvordan disse landene skal håndtere pandemien.

Det vi derimot kan gjøre er å øke bistanden til disse landene for å hjelpe i den krisen de nå står oppe i, samt være klar over hvor viktig det er å bidra til tiltak (styrke kvinners utdanning, bedre tilgang på vaksiner og helsehjelp, enklere tilgang på lån til å etablere egen virksomhet, bekjempe dikaturer, jobbe mot klimaendringer osv) i slike land for å unngå like negative effekter ved fremtidige pandemier og katastrofer.

Forklar hvordan myndighetene mente man kunne redusere ca 95% av fastlegene og sykehusenes kapasitet uten enorme konsekvenser for folkehelsen?

Jeg vet ikke hva spørsmålsstiller spesifikt sikter til her når teksten totalt mangler kilder, så det blir en vanskelig påstand å svare på.

Debatten om effektivisering og sentralisering av helsetilbudet i Norge, er en interessant og viktig debatt. Men den startet lenge før pandemien kom til landet, og en direkte kobling mellom hvilke pandemitiltak myndighetene har innført og tidligere omorganiseringer i helsevesenet blir en avsporing akkurat nå. (Men det kan definitivt være nyttig å se på i fremtiden.)

Forklar hvorfor FHi ble frakoblet og besluttningene tatt politisk «by proxy» uten fagkompetanse i ryggen?

Politikere bør styre landet ut fra råd som fagpersoner kommer med. Samtidig må politikere vurdere flere hensyn enn bare de rent medisinske og helsemessige, for eksempel effekter på økonomi, psykologisk tåleevne, fellesskap, næringsliv, fritidstilbud osv, og dermed kan de komme med anbefalinger og påbud som ikke alltid er i tråd med det f.eks. FHI anbefaler.

Akkurat hvor balansen skal gå og hvordan politikerne bør håndtere slike saker, finnes det neppe noe enkelt svar på, og sunne diskusjoner rundt dette vil heldigvis pågå i lang tid fremover.

Forklar hvorfor man håndhever en forskrift som ikke har dekning i smittevern loven den støtter seg på?

De mange forskriftene som er vedtatt under pandemien er hjemlet i Smittervenloven §7-12, som sier:

§ 7-12.Særlig fullmakt for Kongen

Når et utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom truer folkehelsen, eller når det er fare for et slikt utbrudd og det på grunn av disse forhold er fare ved opphold, kan Kongen gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge folkehelsen, og for at det kan settes inn tiltak til vern om befolkningen. Om nødvendig kan Kongen gjøre avvik fra gjeldende lovgivning. Lov av 15. desember 1950 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold §§ 3 og 4 gjelder tilsvarende.

Samt § 4-1 som i andre ledd sier:

Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom og når det er avgjørende å få satt tiltak i verk raskt for å motvirke overføring av sykdommen, kan Helsedirektoratet treffe vedtak som nevnt i første ledd for hele landet eller for deler av landet.

og som i første ledd bokstav a og b også er relevante. I tillegg ligger også § 4-3 til grunn:

§ 4-3.Forskrifter om karantenebestemmelser

Kongen kan gi forskrifter for å motvirke at smittsomme sykdommer føres inn i landet eller spres til andre land (karantenetiltak), herunder bestemmelser om tiltak som gjelder personer, dyr, transportmidler, varer og gjenstander som kan tenkes å overføre smittsomme sykdommer. I forskriftene kan Kongen også fastsette nærmere krav til undersøkelser, smittesanering og dokumentasjon i forbindelse med innreise til og utreise fra Norge og i forbindelse med inn- og utførsel av varer.

samt § 1-2 tredje ledd, §4-1 andre og sjette ledd, §4-3a som sier:

§ 4-3 a.Forskrifter om isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet mv.

Kongen kan for å forebygge eller motvirke overføring av covid-19 gi forskrifter om isolering og andre begrensninger i bevegelsesfrihet for personer som har, eller etter en faglig vurdering antas å ha, covid-19. Det samme gjelder for personer som har økt risiko for covid-19 etter nærkontakt med smittet eller antatt smittet person. I forskriftene kan Kongen fastsette nærmere krav til undersøkelser i forbindelse med eller til erstatning for isolering eller andre begrensninger i bevegelsesfriheten.

Videre gjelder § 7-10 andre ledd, § 7-11 første ledd. I tillegg er tiltak hjemlet i Helseberedskapsloven.

Hvis spørsmålsstiller spesifikt mener f.eks. bruk av munnbind, så er ikke det eksplisitt definert i Smittevernloven, men § 7-12 gir rom for å kunne innføre forskrifter for å trygge folkehelsen ved utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom.

Forklar hvilken krise det er vi har, og som gjør det nødvendig med lover ala unntakstilstand»?

Sverige har hatt mer enn ti ganger så mange dødsfall fra covid-19 som oss (sammenlignet med befolkningsstørrelse), men har tross alt gjennomført en del smitteverntiltak som gjør at de har klart seg noe bedre enn land som Storbritannia, USA, Frankrike, Italia, Spania og flere andre.

Det vi samtidig ser i land som f.eks. Sverige er at tiltakene ser ut til å ha bremset annen dødelighet en del, fra f.eks. influensa, slik at dødeligheten totalt ligger omtrent på normalen fra tidligere år.

Norge har etter forholdene klart seg særdeles bra, men det er, om vi sammenligner oss med andre europeiske land, utvilsomt nettopp fordi vi har innført «unntakstilstand». Mens vi har hatt en dødelighet på bare ca 53 per million innbyggere, ligger altså tidligere nevnte land på omtrent 10-15 ganger dette.

Hadde vi altså ikke behandlet dette alvorlig, er det ingen grunn til å tro at ikke også vi ville ha sett dødstall på opp mot 5-10.000 døde allerede.

Jeg slutter aldri å forundre meg hvordan så mange kan si at tiltakene ikke er nødvendige fordi det er så få som dør. Det er like korttenkt som å si at poliovaksinen ikke trengs fordi vi aldri lenger ser noen som dør av polio. Som jo nettopp er fordi vi vaksinerer mot polio.

Nesten ingen dør av meslinger lengre, så hvorfor vaksinerer vi mot meslinger? Jo, fordi ellers ville mange begynt å dø av meslinger igjen!

Vi kan ikke vurdere alvorligheten av covid-19 ut fra norske tall når alle tiltakene er innført og pågående. Men vi kan se til andre land som ikke har hatt de samme strenge tiltakene like tidlig som oss og se hva som skjer der.

Vi kjenner smitteraten til Sars-CoV-2 og vet at med mer avslappede tiltak vil svært mange smittes veldig fort. Og vi vet at selv om dødeligheten for yngre mennesker er lav, så vil likevel en situasjon med svært mange smittede gi flere dødsfall også hos unge mennesker.

Alt dette er enkel matematikk, statistikk og realisme. Derfor har vi disse «unntakstilstand»-lovene, og takk for det.

* Les også: Inngripende tiltak mot korona er nødvendige

Forklar hvordan vi kan tillate månedsvis med psykisk terror og traumatisering av våre egne barn med trusel-bilder i en tid som er en normaltilstand?

Jeg har ikke sett noe dekning for at barn opplever dette som psykisk terror og blir traumatiserte av det. Men flere barn ville nok bli traumatiserte om deres besteforeldre og familiemedlemmer døde som fluer.

Forklar hvorfor kuren som benyttes fra myndighetene er verre enn sykdommen og på toppen påstås nødvendig?

Her finnes selvsagt ikke noe fasitsvar. Det kommer helt an på hvordan man vektlegger ulike faktorer.

Men så langt har tiltakene i Norge vært relativt sett milde, og vi har klart oss relativt sett svært bra sammenlignet med mange andre land. Som tidligere nevnt ser også ut til å være økonomisk bedre i det lange løp å minimalisere smitte og sykdom i et samfunn sammenlignet med å holde næringslivet i full vigør på bekostning av mer sykdom og død.

Lite tyder på at kuren er verre enn sykdommen.

Forklar hvorfor grunnlaget for tiltakene er hemmeligstemplet?

Det er vi mange som lurer på, men selv med helt åpne data kan det lett argumenteres for at tiltakene i det store og hele har vært riktige.

Den som kan forklare meg alt dette, han vil jeg gjerne lytte til, velkommen skal du være. Spørsmålene er seriøse, og har du ikke ett svar, har din mening om spørsmålene INGEN interesse. Vi er nemlig berettiget et svar på alle spørsmålene ovenfor, ingen av de er besvart til dato og det nå nødvendig å få svarene for å forstå det vi er vitne til.

Spørsmålene er kanskje seriøse, men de fleste av dem er svært lite gjennomtenkte.

De fleste av spørsmålene er også besvart mange steder «til dato», og det ville tatt spørsmålsstiller få timer å finne svar på det meste om ønskelig. Men jeg tviler på at spørsmålsstiller ønsker svar. Dette er nok mest av alt et alvorlig tilfelle av «JAQing off», som det heter på fagspråket.

Jeg håper likevel at spørsmålstiller leser denne bloggposten – og kanskje da vil lytte til meg?

Velkommen skal du være.

PS: Finner du feil i denne teksten, eller har tips til andre gode kilder, eksempler eller svar på spørsmålene, kan du gjerne skrive det i kommentarfeltet eller ta kontakt.

The post Spørsmål om covid-19 og smittervernstiltak. Jeg forsøker å svare. appeared first on Saksynt.

Del 3/3 – Korona og vaksiner – Bør vi ha obligatorisk vaksinering?

Jeg kom i går over en tekst skrevet av Camara Lundestad Joof i Dagbladet: Som barn ble jeg ikke vaksinert. Det er en god tekst som du burde lese, og nå som en vaksine mot SARS-CoV-2 forhåpentligvis ikke er så alt for mange måneder unna, er en diskusjon om obligatorisk vaksinering spesielt viktig.

Dette er del 3 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.

Les del 1: Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen

Les del 2: Kan vi stole på en koronavaksine?

I teksten får vi høre om hvordan det var for Joof å oppdage i 6. klasse at hun ikke hadde fått sine barnevaksiner som de aller fleste barn heldigvis får. Hennes mor er åpenbart ikke noen fan av vaksiner, og først i en alder av 28 år fikk hun endelig sine barnevaksiner.

La meg starte med å kommentere deler av teksten hennes, før jeg går over i en mer generell drøfting av spørsmålet om obligatorisk vaksinering.

Svineinfluensa og narkolepsi

Hun skriver:

Moren min er vaksineskeptiker. Såkalt anti-vaxxer. Det er vanskelig å skrive om, for moren min og jeg er nære, men akkurat dette, dette kan vi ikke enes om, hun og jeg. Etter at bivirkningene fra svineinfluensavaksinen Pandemrix ble kartlagt i en studie i 2017 ble det enda vanskeligere. Det er forståelig at folk blir redde.

Ja, det er lett å forstå at bivirkningen fra vaksinen mot svineinfluensa kan gjøre folk skeptiske til vaksiner. Samtidig er dette en frykt som statistisk sett ikke holder vann, men ettersom mennesker sjelden baserer sin frykt på fullstendig rasjonelle vurderinger, er det vanskelig å komme utenom en slik konsekvens av erfaringene fra 2009.

Men jeg skal ikke gjenta meg selv da jeg drøftet nettopp dette spørsmålet i del 1 av denne bloggserien.

Antivaksere og latterliggjøring

Videre kan vi lese:

Anti-vaksere blir ofte latterliggjort eller framstilt som hensynsløse idioter, og det spekuleres fort i om de er uegnede foreldre. Jeg har ingen tvil om at min mors overbevisninger kommer fra et ønske om å beskytte barna sine. Beskytte meg. Jeg har alltid vært dypt elsket. Bare ikke vaksinert.

Dette er et komplisert spørsmål, fordi det utføres daglig mange grusommer handlinger i kjærlighet. Alt fra å omskjære barn til å utføre terroraksjoner.

Selv Breivik utførte sine grusomme handlinger som del av en ide om at dette ville gjøre verden bedre. Og Snåsamannen har bedratt tusenvis av mennesker og fått store pengesummer i den tro at han hjelper folk og utfører Guds virke på jorden. Foreldre sender alkohol med barna på fest fordi de tror det vil lære dem å nyte alkohol på en fornuftig måte, selv om forskning peker i retning av at det bare gir barna et mer uansvarlig forhold til rusmiddelet, med tilhørende økt risiko for å å bli utsatt for vold og voldtekt, til sykdommer senere i livet. Andre foreldre igjen tror at ved å skremme barn fra å få faglig kunnskap om sex, vil de beskytte dem fra ungdomsgraviditet og overgrep, mens alle data peker i motsatt retning.

Så at man gjør ting i beste mening for sine barn, medmennesker eller sitt folk, betyr ikke at man ikke samtidig utfører dårlige handlinger eller er «uegnet som forelder». Fordi dette handler om ydmykhet. Ydmykhet til kunnskap. Ydmykhet til at andre med god grunn kan mer om et tema enn hva du selv kan.

Det handler rett og slett om at når man er nådd en voksen alder så bør man også være selvkritisk nok til å ikke sette sin egen alternative overbevisning høyest i saker hvor det er global vitenskapelig konsensus om det motsatte.

Hvis man unnlater å vaksinere sin datter mot HPV, så vet man fra historiske data som ingen bestrider at rundt 2 per 1000 norske jenter vil dø av livmorhalskreft forårsaket av HPV-virus innen de når 75 år. Dette vet man. Og man vet også at det har vært vaksinert millioner av jenter verden over mot HPV uten at det er registrert noen alvorlige, permanente bivirkninger.

Men selv om hypotetisk sett hele 0,1 prosent av vaksinerte jenter døde som et direkte resultat av vaksinen, så ville det fortsatt være lavere risiko enn å ikke vaksinere. (En slik farlig vaksine ville selvsagt bli trukket fra markedet umiddelbart, men for argumentets skyld…)

Forskjellen er at en mor da vil føle et ansvar for det selv. Samtidig som hun ikke vil føle ansvar hvis datteren smittes av HPV (noe i praksis alle blir før eller senere hvis de har sex) og dør av livmorhalskreft. Dette er et slags trolley-problem-dilemma hvor vi lettere aksepterer død forårsaket av passivitet, enn død forårsaket av en aktiv handling. Men å ikke vaksinere er også en aktiv handling, et aktivt valg, og dermed er man like «skyldig» for datterens død uansett.

Ergo er argumentet om at «å ikke vaksinere var et valg gjort i kjærlighet» i praksis intet annet enn et valg gjort i et grotesk utslag av selvhøytidelighet og egoisme. Hun ville ikke ta ansvar, og om du ble syk og døde fordi du ikke vaksinert, vel, så var vel i hvert fall ikke et resultat av hennes valg.

Men det var jo akkurat det det var.

Camara Lundestad Joofs mor elsket henne nok, men ved å foreta et slikt kunnskapsfornektende valg vil jeg driste meg til å si at hun til syvende og sist elsket seg selv høyere. Beklager, Camara.

Samtidig er jeg enig i at man ikke skal latterliggjøre vaksinemotstandere. Selv om også jeg har falt for fristelsen når man ser kommentarfelt på Facebook hvor en lang rekke vaksinemotstandere erklærer at de aldri ville tatt en rabies-vaksine hvis de ble bitt av en rabiessyk hund… En sykdom som altså er 99,9 prosent dødelig, hvor det finnes en vaksine som er inntil 90 prosent effektiv, og likevel sverger hele gjengen heller til vitaminer og homeopati.

Når absolutt alle sikringer er røket, er det vanskelig å møte dem med annet enn et nedlatende fnys. Men så går det fort fra latter til tårer når man i neste øyeblikk kommer på at de nok ville latt sine egne barn dø med blod proppfullt av vitaminer om de havnet i samme situasjon…

Likevel har jeg alltid fokusert på å heller møte påstander med fakta og saklig informasjon, og har skrevet både bøker og uttallige bloggposter, samt brukt mye tid i podcaster og sosiale medier, hvor jeg forsøker å gi korrekt informasjon om vaksiner. Jeg har også holdt mange foredrag i inn- og utland for både helsepersonell, medisinstudenter, skoleelever, helsemyndigheter, forskere, pensjonister, foreldre og andre om nettopp vaksiner og vaksinemotstand hvor jeg har forsøkt å drøfte hvilke metoder som fungerer best for å endre noens mening.

Min konklusjon så langt er at man må bruke et rikt arsenal av metoder, fra å apellere til det emosjonelle, til å hamre inn harde fakta og statistikk, til å bruke humor for å i blant peke ut narrene for hva de er.

Obligatorisk vaksinering – er det fornuftig?

Men så over til kjernen av saken, for Joof skriver videre:

Det er ikke grunn til å slå alarm her enda, men det er bekymringsfullt at WHO i 2019 omtalte vaksinemotstand som en av de ti viktigste truslene mot global folkehelse. Derfor har jeg etter mye refleksjon og lesing, spesielt av Ingeborg Senneset i Aftenposten, begynt å lene meg mot obligatorisk vaksinering av barn, nettopp fordi dette ikke er noe som burde legges på et barn.

Dette er delvis begrunnet tidligere i teksten, hvor hun skriver:

Likevel gikk i 2018 daværende smittevernoverlege i Oslo, Tore W. Steen, ut og sa at Norge burde vurdere vaksinepåbud for alle barn, særlig mot meslinger. Han hadde tidligere vært skeptisk til obligatoriske vaksiner, men etter stadige utbrudd av meslinger i Europa endret han mening.

Så både daværende smittevernoverlege Steen, Aftenposten-skribent Senneset, og Joof selv mener at vaksinering bør være obligatorisk i Norge. Jeg er, noe alle som har fulgt meg de siste 15 år vet, svært opptatt av vaksinering og kunnskapsformidling rundt dette temaet. Men jeg er likevel ikke tilhenger av obligatorisk vaksinering.

Skribenten fremmer likevel et viktig poeng jeg ikke tidligere hadde tenkt på når hun skriver:

[…] begynt å lene meg mot obligatorisk vaksinering av barn, nettopp fordi dette ikke er noe som burde legges på et barn. Dette er heller ikke noe som burde legges på en 16 åring. Jeg skulle også ønske at dette var noe som ikke lå mellom oss, moren min og meg. Jeg skulle ønske at dette ikke var et valg.

Det er lett å forstå hennes standpunkt her, fordi hun har levd i denne situasjonen selv. Og det er en uholdbar situasjon å sette sitt barn i. Atter et utslag av å være så arrogant og blottet for selvkritikk at man ofrer sitt barn på alteret til ideen om egen vitenskapelig uovertreffelighet. Men er likevel det et vektig argument for å gjøre vaksiner obligatoriske?

Jeg heller mot at svaret er nei. Men det blir bare en følelse og en subjektiv mening, så la oss heller se litt på forskning og fakta.

Funker det å gjøre vaksiner obligatoriske?

Det er varierende praksis på dette i ulike land, og det er noe begrenset med gode data på om det å gjøre vaksiner obligatoriske er en god strategi eller ikke. Og det vi snakker om her er primært barnevaksinasjonsprogrammet, altså vaksiner som barn får mot smittsomme sykdommer fra de blir født til de er 18 år. Dette gjelder per i dag:

I 2006 ble det publisert en rapport i The Lancet som konkluderte med fire hovedpoenger:

Å gjøre en vaksine obligatorisk kan være nyttig når det er en voksende epidemi på gang. Det kan også være nyttig for å oppnå høy vaksinedekning i en befolkning, og å få til en rask bruk av en ny vaksine.
Men for at dette skal være effektivt må de fleste allerede være villige til å få vaksinen, og myndighetene må sørge for en stabil tilgang til trygge og effektive vaksiner.
Å tillate unntak fra å få vaksinen, f.eks. på grunn av religiøs overbevisning, kan dempe en eventuell negativ respons fra befolkningen.
Å gjøre en vaksine obligatorisk vil kreve at myndighetene i landet må gjøre alt de kan for å sikre seg at vaksinene er trygge.

Men de konkluderer også med at selv om obligatoriske vaksiner kan være en effektiv strategi, er det kanskje ikke akseptabelt i land hvor man har oppnådd god vaksinedekning gjennom andre metoder, som for eksempel i Norge, Danmark, Sverige, Nederland og Storbritannia.

Og viktigst av alt: De fant ingen vesensforskjell på vaksinedekningen i land hvor vaksiner var obligatoriske sammenlignet med land som Norge hvor de ikke er det.

I 2016 ble det publisert en systematisk litteraturgjennomgang som så på effekten av obligatorisk vaksinering, men her fant de bare 11 studier som sammenlignet vaksinedekningen før og etter innføring av obligatorisk vaksinering, og 10 studier som sammenlignet ulike populasjoner med hhv obligatorisk og ikke-obligatorisk vaksinering. De fleste studiene ble gjort på barn i ungdomsskolen.

Forskerne konkluderte her med at det totalt sett så ut til at obligatorisk vaksinering hjalp med å øke vaksinedekningen, men en svakhet i dataene var at 18 av studiene kom fra USA alene. To var fra Canada, og en fra Frankrike. Studien kartla heller ikke hvordan obligatorisk vaksinering påvirket holdningene til vaksiner i befolkningen.

Men det at de primært undersøkte barn på ungdomsskoler kan gjøre statistikken misvisende, for hvis man måler vaksinedekning hos skoleelever før og etter at et vaksinepåbud er innført, så kan det i blant se ut som om det har stor effekt. Større andel av elevene er vaksinert etter at vaksinering er gjort obligatorisk. Men ser man nærmere på tallene viser det seg at påbudet fører til at flere tar elevene sine ut av skolen og heller skolerer dem hjemme. Dette vil forskyve statistikken og gi feil inntrykk av påbudets positive effekt, samtidig som det også viser hvor langt foreldre vil gå i å hindre sine barn i å få vaksiner, påbud eller ei.

I 2018 ble det publisert en litteraturgjennomgang som så på vaksinepolitikken i 53 land i den europeiske region. Her fant man at det var et vidt spekter av praksiser, fra vaksineanbefalinger til strenge krav. Men de fant ingen tydelige bevis for at en strategi var bedre enn en annen. Det var altså ingen direkte sterk sammenheng mellom vaksinedekningen i et land og hvilke vaksinepolitikk landet førte.

(I denne databasen kan du se hvilke vaksiner som er del av vaksinasjoneprogrammet i ulike land, og hvilke som eventuelt er obligatoriske.)

En studie fra 2010 så på 28 EU-land, pluss Norge og Island, og fant at 16 av landene hadde helt frivillig vaksinering, mens resten hadde enkelte aller alle vaksiner obligatoriske. Flere land har siden den gang innført enkelte nye vaksiner som obligatoriske, og noen land jobber med å innføre nye lover som vil straffe foreldre som ikke vaksinerer barna sine, blant annet Frankrike og Romania.

I en EU-finansiert studie fant man heller ingen sammenheng mellom obligatorisk vaksinering og grad av vaksinedekning i landet. Land med obligatorisk vaksinering får normalt ikke bedre vaksinedekning enn naboland eller sammenlignbare land som har frivillig vaksinering.

Dette er også et vanskelig og komplekst felt, fordi det handler så mye om et lands historie og geografiske kontekst. Eksempelvis ser man at i tidligere Sovjet-stater, hvor man tidligere hadde et sterkt sentralisert helsevesen med obligatorisk vaksinering som ikke kunne stille spørsmål ved, med tilhørende høy vaksinedekning, så har man i dag ofte en svært lav vaksinedekning. Kanskje fordi det å ha blitt en fri stat og et friere folk gjør at man er i opposisjon til ideen om obligatoriske vaksiner og påbud fra staten.

Man fant også at i land som Italia og Belgia, hvor noen vaksiner av historiske årsaker var obligatoriske, mens andre ikke var det, så var det god vaksinedekning på de obligatoriske vaksinene, men for lav dekning for de frivillige vaksinene. Kanskje det skyldes at folk antar at de frivillige vaksinene sikkert ikke er så viktige og mindre nødvendige, og derfor ikke bryr seg med å ta dem i samme grad som de obligatoriske.

Gulerot og pisk

Skal man innføre et krav om vaksinering må det ha konsekvenser for foreldre som ikke vaksinerer barna sine uten å ha en medisinsk grunn til dette, eller som ikke får unntak for personlig eller religiøs overbevisning. Det kan for eksempel være gjennom bøter, nekte dem å få barnehage-og skoleplass, eller fjerne sosiale goder.

Australia innførte i 2015 sin «No jab, no pay»-politikk hvor foreldre ble nektet deler av barnetrygden og andre velferdsytelser hvis de ikke vaksinerte barna sine. Muligheten til å søke om unntak av overbevisningsgrunner ble fjernet, og dette førte til en økning i antall vaksinerte fem-åringer i løpet av et par år. Men man fant også at det førte til større sosioøkonomiske ulikheter.

Og det bringer oss over på de negative aspektene ved obligatorisk vaksinering, fordi ikke bare er det ingen veldig klare bevis for at det virker bedre enn metoder som brukes i land med frivillig vaksinering og høy vaksinedekning, men det kan også innføre nye problemer.

I Australia og amerikanske stater som California hvor man fjernet muligheten for å ikke vaksinere sine barn grunnet personlig overbevisning (f.eks. religiøs tro), så man at antallet unntak fra vaksinering av medisinske årsaker økte. Det tyder på at heller enn å innrette seg etter vaksinekrav, vil de som er motstandere av vaksiner heller finne på medisinske årsaker til at de ikke kan få vaksinen, og da er man kanskje like langt.

Den australske modellen tyder også på at foreldrenes vaksinemotstand har ført til at fattige familier ble enda dårligere stilt økonomisk, naturlig nok. Det å ramme allerede vanskeligstilte familier ved å frata dem sosiale goder, er kanskje ingen god løsning.

Dette adresserer Joof sin problemstilling direkte, fordi mens det kan være «enkelt» for en velstående vaksinenektende familie på Nesodden å miste barnetrygd eller andre sosiale støtteordninger, så kan det være kritisk for en lavinntektsfamilie på Grønland. Og hvem er det som da til syvende og sist blir skadelidende for foreldrenes valg? Jo, barna. Fjerner man deres rett til å gå i barnehage fordi foreldrene ikke vil la dem vaksineres, så stilles disse barna i et kanskje enda større dilemma enn hva Joof gjorde. De blir stående utenfor og må uansett lide for foreldrenes dårlige valg.

På toppen av det hele viser data fra Australia at det nesten dobbelt så ofte var velstående familier som nektet barna vaksiner, som fattige familier. Og da vil økonomiske sanksjoner ha tilsvarende mindre effekt.

Er egentlig vaksinemotstanderne problemet her?

Efaringer fra andre land som Australia viser også at det ikke primært er vaksinemotstandere som utgjør den største gruppen av foreldre med ikke-vaksinerte barn. Få bastante vaksinemotstandere vil nok vaksinere barna sine uansett sanksjoner, fordi på lik linje med Joofs mor, er det nok primært av (uinformert) kjærlighet og et ønske om å beskytte sine barn de unngår vaksinen. Må de betale en pris for dette i kroner og øre, ja så vil nok det bare styrke deres fantatiske motstand, og styrke deres tro på at Staten er ond.

Det finnes tross alt ingen garantier for at hennes mor ville latt henne bli vaksinert selv om det var obligatorisk.

For til syvende og sist er den største gruppen av ikke-vaksinerte barn de som av helt andre årsaker enn foreldrenes vaksinemotstand ikke har fått vaksinene sine. Kanskje de ikke møtte opp til helsesøster, lege eller skole den dagen de skulle få vaksinen, og så er det aldri blitt fulgt opp senere. Kanskje bor de et sted som gjør det praktisk vanskelig eller dyrt å få det til, og dermed blir det bare utsatt, nedprioritert eller glemt. En del er faktisk vaksinert, men det er bare ikke registrert korrekt (også et utbredt problem i Norge), og dermed står de som uvaksinerte. Enkelte er født i utlandet hvor de ikke ble vaksinert, og så har de aldri fått tilbud om å bli vaksinert da de flyttet (tilbake) til Norge.

Ofte handler altså manglende vaksinasjon mer om sløvhet eller praktiske forhold heller enn rabiat vaksinemotstand.

Et eksempel på dette kan være «anti-vaksinehovedstaden i Norge», nemlig Nesodden. Nesodden har historisk sett hatt vesentlig lavere vaksinedekning enn landsgjennomsnittet, blant annet på grunn av et utbredt Steinerskole-miljø som tiltrekker seg alternative mennesker som er skeptiske til vaksiner. Men i perioden 2012 til 2015 økte vaksinedekningen hos 2-åringer i Nesodden kommune fra 88 prosent til 93 prosent, og nærmer seg nå landsgjennomsnittet med hele 94,7 prosent vaksinedekning i perioden 2015-2019.

Det er en større økning enn man ser i land som har innført obligatorisk vaksinering. Hva er årsaken til dette? Vel, ikke obligatorisk vaksinering, i hvert fall, da vi aldri har innført dette her. Derimot kan det skyldes økt fokus på meslingeproblemtikken i Europa de siste årene, hvor det har vært mange utbrudd og et økende antall meslingedødsfall.

Disneyland-utbruddet i USA i 2015 fikk også mye medieoppmerksomhet, noe som kan ha bidratt positivt ettersom det burde være skremmende for de fleste foreldre at rundt 30 prosent av barn som får meslinger opplever komplikasjoner som gjør at de må legges inn på sykehus. I tillegg er det lov å håpe at andre informasjonskanaler som NRK Folkeopplysningen og min egen blogg, som begge fokuserte aktivt på vaksiner i denne perioden, kan ha bidratt positivt.

Dermed er det kanskje et bomskudd å innføre obligatorisk vaksinering for å nå den allerede lille gruppen som er vanskeligst å omvende, når det ville være mer effektivt å bruke penger på å nå ut til de som ikke er vaksinerte av helt andre årsaker. Hvem som er hvem, vet man kanskje ikke, men ved å kjøre målrettede tiltak mot de som står som ikke-vaksinerte i registrene vil man kanskje nå minst like mange som ved å gjøre vaksinasjon obligatorisk, og det uten å samtidig fyre opp under nettopp vaksinemotstand og skepsis mot «systemet».

Fordi vaksinemotstandere er sjelden eller aldri bare vaksinemotstandere. De er som regel vaksinemotstandere fordi de allerede har en grunnleggende mistillit til Staten og eliten og helsevesenet. Å forsøke å «tvinge» dem til å endre mening, vil kanskje bare skape mer motstand. Det vil gjøre valget om å vaksineres til et spørsmål om grunnleggende rettigheter, og en slik mistillit kan være vanskelig å reparere i fremtiden.

En annen utfordring ved å ha obligatorisk vaksinasjon er at mange leger da vil føle seg presset av sinte foreldre til å godkjenne unntak fra vaksinering på medisinsk grunnlag. Det kan skape et dårlig forhold mellom lege og pasient som igjen gjør at foreldre i mindre grad vil sørge for at barna får den helsehjelp de trenger. De kan dermed også miste en viktig mulighet til å diskutere sin vaksineskepsis på en god måte med helsepersonell, som ellers kanskje kunne ha betrygget dem om vaksiners trygghet og effekt.

Nå skiller Norge seg fra enkelte andre land som USA og kanskje Australia ved at vi har et veldig godt helsevesen med god oppfølging, generelt sett lite fattigdom, og de fleste har enkel tilgang til helsetjenester og skole. Men det kan likevel være verdt å ta med seg at data fra USA og Australia har vist at det å heller yte bedre støtte, informasjon og oppfølging av familier med ikke-vaksinerte barn er en mer effektiv strategi enn å straffe dem, hvis man også ser på de negative konsekvensene av slike økonomiske sanksjoner.

Vaksiner og bilbelter

Camara Lundestad Joof skriver at hun blant annet ble overbevist om at et vaksinepåbud kunne være fornuftig også i Norge etter å ha lest Ingeborg Senneset skrive om dette, noe hun blant annet gjorde i Aftenposten i 2015. Her argumenterer også hun på samme måte som Joof ved å vise til barns rettigheter:

Lover er ikke bare til for å muliggjøre straff. Det at barnet ditt møter sosiale sanksjoner, eller i verste fall blir syk eller smitter et annet barn med potensielt dødelig sykdom, ville være straff nok i seg selv. Lovers normative virkning er viktigere, og her hele hensikten.

Dette er et viktig poeng, for som tidligere drøftet så tyder mye på at vaksineskeptiske foreldre i liten grad vil la seg påvirke av et påbud. Derimot kan det bidra til at «treige foreldre» som bare ikke har tatt vaksineringen alvorlig nok til å prioritere å få det gjort, kanskje får et spark i ræva til å kunne krysse av dette på sin TO DO-liste. En påbud vil minne dem på at dette faktisk er viktig.

Hun viser også, som andre i debatten har gjort, at vi tross alt har et påbud om å bruke bilbelte, og viser til et blogginnlegg jeg skrev for mange år siden. Senneset skriver:

Noen frykter bivirkninger, akkurat som noen frykter skade av å bruke bilbelte. Det siste har likevel vi påbudt ved lov, av den enkle grunn at det er langt farligere å kjøre i bil uten belte enn med. Dette massive inngrepet i folks liv – et påbud om å sitte fast inne i sin egen bil – blir likevel ikke omtalt som «statlig beltelegging».

Det er også sant. Men dette handler i mye større grad om psykologi. I min siste bok Håndbok i krisemaksimering viser jeg til forskning fra blant annet Daniel Kahneman som illustrerer hvordan vi synes noe som vi lett kan visualisere virker som en større risiko enn noe vi ikke kan visualisere like enkelt.

Vi kan enkelt visualisere en flystyrt eller et terrorangrep eller en atomkraftulykke, fordi dette er så store og konkrete hendelser som er visualisert for oss gjennom filmer og bilder mange ganger at vi lett kan «føle på kroppen» hvor farlig og skremmende det er. Derfor tror vi gjerne også at flyreise er farlig, at terrorangrep er en høyst reell dødsrisiko for folk flest, eller at atomkraft er en alvorlig trussel mot liv og helse, når sannheten er at fly er statistisk mye tryggere enn andre transportmidler, terrorangrep er en nesten ikke-eksisterende dødsårsak i Norge, og atomkraft har tatt vesentlig færre liv per enhet energi produsert enn noen annen type energiproduksjon.

Dermed er det også noe enklere å stille krav til bilbeltebruk, fordi vi lettere kan visualisere og forholde oss til effekten av et bilkræsj i 80 km/t enn til å dø av komplikasjoner fra meslinger. En del av oss har mistet kjente og kjære i trafikkulykker. Men å se noen bli invalid eller dø av meslinger eller polio, har nesten ingen av oss sett eller måtte føle på. Dermed er det psykologisk naturlig at motstand mot et vaksinepåbud, som tross alt fremstår som å ikke egentlig beskytte oss mot noen reell trussel, vil være dramatisk større enn mot et bilbeltepåbud.

Nettopp derfor er også informasjon så viktig, og i min bloggpost hvor jeg sammenligner bilbelte og vaksiner er poenget mitt nettopp å vise at mens det finnes en ørliten risiko for at et bilbelte kan ta liv, så er ikke det noe argument mot bilbelter fordi det redder så fryktelig mange flere fra å dø. På samme måte som at mens vaksiner kan medføre skade en sjelden gang, så redder det tusenvis av flere liv slik at risikoberegningen burde være uhyre enkel å gjøre. Hvis man kjenner tallene. Og det var hensikten med min bloggpost: Å gjøre disse tallene og risikovurderingene enkelt tilgjengelig for folk.

Dermed tror jeg altså også at det er en bedre metode for å få folk til å vaksinere sine barn. Gi god og tydelig informasjon heller enn å innføre et nytt påbud som vil være vanskelig å håndheve, skape mer vaksinemotstand, og urettmessig ramme de dårligst stilte blant oss.

Bør en covid-19-vaksine være obligatorisk?

Det leder oss over på om en kommende vaksine mot det nye koronavaksine bør gjøres obligatorisk. Jeg tror at alle data og erfaringer presentert i denne bloggposten peker i retning av at den ikke bør være det. Ja, å gjøre en slik vaksine obligatorisk i en tidsbegrenset periode kan bidra til å slå ned pandemien raskere og mer effektivt enn ellers. Men det vil uten tvil føre til et enormt opprør mot vaksiner, og skulle vaksinen vise seg å ha ukjente og alvorlige bivirkninger, vil det i enda større grad ville skade tilliten til vaksineprogrammet enn om den er frivillig.

Jeg er selv tilbøyelig til å ville forsvare en obligatorisk vaksine mot en pandemi som var vesentlig mer dødelig enn den vi står oppe i nå, men samtidig tror jeg at under slike forhold ville også enda flere være positive til vaksinen, og dermed ville også vaksinepåbud være unødvendig.

Konklusjon

Å innføre obligatorisk vaksinering kan være et tveegget sverd. I et land som Norge, hvor vi har høy levestandard og god tilgang til helsetjenester, kan kanskje obligatorisk vaksinering bidra til at noen få etternølere sørger for å få barna sine vaksinert. Men samtidig har vi så pass god vaksinedekning at et slikt tiltak mest sannsynlig ville ramme mer negativt, i form av økt vaksinemotstand og uforholdsmessig kraftig ramme de som allerede har utfordringer med å få barna vaksinert grunnet økonomi, geografi eller andre praktiske forhold.

Slike negative effekter med økt motstand mot vaksinering kan også gjøre det enda vanskeligere å få bukt med lokale «hot spots» med lav vaksinedekning, som for eksempel Nesodden, fordi disse gruppene vil få en redusert tillit til helsevesenet og myndighetene, og økt skepsis mot vaksiner. Hvis de må tvinge vaksinene på oss må det vel være noe muffens?

Men i tilfellet Nesodden så vi at god informasjon, blant annet av lokale ildsjeler og helsepersonell som jobbet aktivt med å informere foreldre og skoler, og økt fokus på problematikken hadde stor effekt. Et vaksinepåbud var ikke nødvendig.

I realiteten vil det selvsagt være medisinsk uetisk å tvinge noen til å bli vaksinert mot sin vilje. Så det eneste vi kan gjøre er å stille krav om vaksinering, og så gi en straff i form av reduserte velferdsytelser, å nekte dem barnehageplass eller skolegang, eller økonomisk straff til de som ikke etterfølger kravet. Men alle disse tiltakene vil primært ramme barna, og da barn i fattige familier mest. Og det er ikke de fattige familiene som primært er vaksinemotstandere.

En mildere form av «påbud» ville være å kreve at foreldrene signerer et unntaksskjema, slik at de i det minste må ta et aktivt og «offentlig» valg om å ikke vaksinere. Det ville kunne føre til en sterkere bevisstgjøring hos foreldre om hvor viktige vaksinene er, og sørge for at de som ikke signerer et slikt skjema kan bli fulgt opp systematisk for å finne ut hvorfor barna ikke er blitt vaksinert.

Til syvende og sist har jeg mest av alt tro på god informasjon og et robust helsevesen som gjør det enkelt å ta vaksiner, og som følger opp befolkningen på en systematisk og god måte. Det er heller ingen nedgang i vaksinedekningen i Norge, og ingenting som tyder på økt vaksinemotstand i den norske befolkning, så det er viktig å ikke skyte spurv med kanon.

Vi er flinke i Norge, selv om det er noen merkverdige mangler. Alle voksne bør eksempelvis ta vaksinen mot kikhoste, difteri, stivkrampe og polio hvert 10. år, da denne vaksinen har relativt kortvarig effekt. Men det er det nesten ingen voksne som vet, og helsemyndigheten har ikke noe system for å følge opp alle de som ikke passer på å revaksinere seg når de skal. Så også her kan vi bli bedre, og får vi til en skikkelig oppfølging med systematisk registrering og tilhørende innkallinger eller påminnelser, tror jeg vi vil fortsette å ha høy vaksinedekning i dette landet.

Helt uten å måtte gjøre det obligatorisk.

The post Del 3/3 – Korona og vaksiner – Bør vi ha obligatorisk vaksinering? appeared first on Saksynt.

Del 2/3 – Korona og vaksiner – Kan vi stole på en koronavaksine?

Det jobbes nå på spreng for å utvikle en effektiv og trygg vaksine mot SARS-CoV-2, og en del legemiddelselskaper er nå i gang med fase-3-studier på sine vaksiner. Men hvordan lages disse vaksinene, og hvordan virker de? Og kan vi føle oss trygge på at vaksinene vil være frie for alvorlige bivirkninger og beskytte oss mot covid-19?

Dette er del 2 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.

Les del 1: Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen

Les del 3: Bør vi ha obligatorisk vaksinering?

Nye legemidler testes grundig. I min bok «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som det virker» har jeg et kapittel om utprøving av legemidler og kliniske studier, hvor jeg skriver:

Det første trinnet i en klinisk studie kalles fase 0. Her gir man en lav dose av medikamentet til 10−15 personer for å se hvordan det oppfører seg i menneskekroppen. Basert på disse dataene kan man gå til fase 1, hvor medikamentet gis i en terapeutisk dose til 20−80 mennesker. Her forsøker man å finne ut hvilken dose som har terapeutisk effekt, og hvilke bivirkninger som oppstår i ulike doseringer.

Etter at man i fase 1 har fått en forståelse av hvilke doser som kan brukes trygt og effektivt, kommer en enda større utprøving på 100−300 mennesker. Dette kaller vi fase 2, og det er svært ofte her medikamenter feiler. Dette er den første fasen hvor man virkelig tester om medikamentet har den medisinske effekten vi ønsker, uten at det er for store bivirkninger. Hvis fase 2 viser seg å være positiv, så kommer den endelige testfasen, fase 3.

Det er kliniske studier i fase 3 som virkelig dokumenterer at et medikament virker som ønsket. Her tester man den gjerne på ti ganger så mange mennesker, ofte fra 1000 til 3000 personer, for å samle enda mer data om hvordan effekten er sammenlignet med eksisterende legemidler, og eventuelle bivirkninger som er så sjeldne at man bare ser dem når medikamentet testes på mange.

Hvis en klinisk studie i fase 3 er vellykket, vil produsenten kunne søke om godkjenning for legemiddelets bruk og salg. Ofte vil myndighetene kreve at flere fase 3-studier utføres for å være virkelig sikre på at effekten er god nok og at medikamentet er trygt. Når medikamentet er godkjent, innledes en overvåkingsfase som kalles fase 4. Dette er når legemiddelet er tatt i allment bruk og brukes på titusener eller millioner av mennesker. Svært sjeldne bivirkninger vil man ikke ha mulighet til å spore før mange nok mennesker har tatt medikamentet i bruk, og derfor samler myndigheter og legemiddelprodusenter i denne fasen inn rapporter om bivirkninger og analyserer disse statistisk for å se om det kan være en sammenheng mellom medikamentet og bivirkningen.

Enkelte vaksiner mot det nye koronaviruset har altså allerede nådd fase-3. Vaksinen mot svineinfluensa kunne utvikles veldig raskt fordi der var vaksinen i praksis allerede klar, både den vanlige sesonginfluensavaksinen pg en pandemivaksine mot fugleinfluensa, og man trengte bare å tilsette riktig virus, og så produsere og distribuere den globalt.

Utvikling av vaksine mot det nye koronaviruset har også gått noe raskere enn normalt fordi vi allerede har kunnskap og erfaringer fra SARS og MERS, som SARS-CoV-2 er en variant av. Dermed starter man ikke helt fra scratch.

Målet er å utvikle en vaksine som er svært trygg og som er effektiv mot dette spesifikke viruset, men som også gir immunitet som helst varer over lang tid, og som aller helst også er effektiv hos eldre mennesker med allerede svekket immunforsvar – noe som gjør at vaksiner ofte virker dårligere i denne gruppen.

Ulike typer av vaksiner

Det finnes ulike typer vaksiner man kan utvikle. Jeg skal forsøke å gi en enkel gjennomgang av dem her, før jeg kommer tilbake til hva slags vaksinetyper som ser mest lovende ut for SARS-CoV-2.

1) Virale vaksiner: Disse vaksinene inneholder det viruset man ønsker å beskytte mot, men finnes i to ulike varianter.

Noen virale vaksiner inneholder levende, men svekkede, virus. Man dyrker frem svekkede virus ved å smitte dyre- eller menneskeceller gjentatte ganger helt til det oppstår naturlige varianter av viruset som er mindre sykdomsfremkallende, eller ved å modifisere virusets genetiske kode direkte for å gjøre det mindre farlig.

Disse svekkede virusene vil gi en immunrespons, men ikke kunne gi sykdom hos ellers friske mennesker. Det finnes mange slike vaksiner i bruk, blant annet mot meslinger, kusma, røde hunder, kopper, og vannkopper. Men de innebærer en liten risiko for at selv de svekkede virusene kan smitte andre uvaksinerte som har et svekket immunforsvar, og dermed gjøre dem syke.

Dette er likevel et tilnærmet ikke-problem så lenge mange nok i befolkningen er vaksinert. Da vil man ha flokkimmunitet, og viruset vil statistisk sett aldri kunne smitte et slikt utsatt individ fordi ingen rundt personen bærer på smitte.

Dette er for øvrig en av årsakene til at flokkimmunitet er så fryktelig viktig i en befolkning. Ettersom ingen vaksiner er 100 prosent effektive og enkelte individer ikke er vaksinerte (fordi de er for unge eller ikke tåler vaksiner), er det kritisk at mange nok er vaksinerte og immune slik at smitte ikke kan spre seg i befolkningen og smitte disse individene.

En annen type virale vaksiner har inaktiverte, eller døde, virus. Her dyrkes det frem virus som deretter drepes gjennom oppvarming eller bruk av kjemikalier som for eksempel formaldehyd (som finnes helt naturlig i kroppen vår og i maten vi spiser). Dette er samme prinsippet som brukes for influensavaksiner, og disse vaksinene kan heller ikke gjøre noen syke, fordi virusene er døde og ødelagte.

Ulempen med denne type vaksiner er at de som regel er noe mindre effektive enn vaksiner med levende, svekkede virus. Det gjør at man ofte må få flere doser av slike vaksiner, eller, som med svineinfluensavaksinen, tilsette en adjuvans, ofte en aluminiumssalt, noe som er helt uproblematisk.

2) DNA- eller mRNA-vaksiner: I denne type vaksiner er det ikke noe virus i det hele tatt, men derimot bare genmodifisert DNA eller syntetisk mRNA («messenger RNA», eller «budbærer-RNA») med de genetiske instruksjonene for å produsere S-protein.

Dette S-proteinet er det etterhvert så velkjente pigge-proteinet vi ser på overflaten av koronaviruset og som gir den det karakteristiske utseendet.

DNA-vaksiner er noe mer krevende å få til å virke fordi her må DNA inn i cellekjernen til menneskeceller for å kunne bidra til å produsere mRNA som så må bevege seg ut i cellen før det kan begynne å produsere det ønskede virus-proteinet. Man kan kun få DNA inn i cellekjernen når celler deler seg, så dermed er det en tregere prosess.

Det pågår forsøk hvor man forsøker å omgå dette ved å sende elektriske pulser samtidig som vaksinen gis for å øke opptaket av DNA i celler, men bruker man heller mRNA direkte, er det vesentlig mer effektivt. Ved å ha mRNA i vaksinen heller enn DNA, kan mRNA enkelt trenge inn i cellen, noe 95 prosent av det automatisk gjør, og starte proteinproduksjon med en gang.

Med denne metoden trenger man ikke dyrke koronavirus for å tilsette i vaksinen, så vaksinen vil være helt fri for virus. Man «lurer» derimot kroppen til å produsere S-protein selv, ved at mRNA-molekyler i vaksinen får våre egne celler til å begynne produksjonen av dette virus-fragmentet.

Dette anses som trygt fordi mRNA aldri kan gi en infeksjon, da det ikke er snakk om hele virus. De trenger heller aldri inn i cellekjernen, og kan derfor ikke påvirke det menneskelige DNAet. I tillegg så brytes disse molekylene ned av kroppen selv i løpet av få timer, slik at risikoen for langvarige bivirkninger er veldig liten.

På den annen side gjør nettopp dette at enkelte stiller spørsmål ved om slike mRNA-vaksiner vil gi en beskyttelse som varer over tid. Hvis ikke vil det medføre at man må få flere doser av vaksinen, noe som er mer kostbart og tidkrevende, og dermed suboptimalt. Men selv om en vaksine bare gir beskyttelse i begrenset tid, vil det være godt nok til å kunne ta brodden av pandemien slik at verdenssamfunnet kan gå tilnærmet tilbake til normalen.

Å lage slike DNA- eller mRNA-vaksiner er relativt kjapt og enkelt ettersom man bare trenger å produsere mRNA/DNA-materie som produserer «fingeravtrykket» til viruset – som vårt immunforsvar da vil lære seg å gjenkjenne. Man slipper å dyrke store mengder virus for bruk i vaksinen, og når det ikke finnes noe virus i kroppen som immunforsvaret vårt må bekjempe, kan det konsenterer seg om å bare bli «sterkere».

Det betyr at man forventer en veldig sterk og god immunrespons fra slike vaksiner etter kun én dose, uten bruk av noe adjuvans. Lykkes man med dette vil det åpne en helt ny arena for ulike typer vaksiner som da kan produseres vesentlig raskere enn tradisjonelle vaksiner.

Men ingen vaksiner basert på denne metoden er så langt ferdig utprøvd i store fase-3-studier, og ingen slike vaksiner er derfor godkjent for bruk i mennesker, så hvis dette lykkes vil det være en helt ny type vaksine.

Det er blitt testet ut mRNA-vaksiner mot rabies, influensa og Zika i noen små tidlig-fase-studier, og resultatene var lovende, selv om de ikke helt levde opp til forventningene. Men det ble også rapportert om moderate til alvorlige lokale og systemiske reaksjoner, selv om de alvorlige tilfellene var svært sjeldne.

Resultatene for mRNA mot covid-19 har derimot vært mer oppløftende, både med tanke på effekt og trygghet.

3) Viral-vektor vaksiner: Norge har allerede sikret seg retten til å få tilgang på en slik vaksine når den er klar. Denne type vaksiner er basert på andre kjente virus, som for eksempel meslingevirus eller forkjølelsesvirus i en svekket variant som er genetisk modifisert til å lage for eksempel S-protein.

En undertype av denne type vaksine har virus som replikeres i kroppen, men som ikke selv kan gjøre noen syke. Dette er den metoden man har brukt for å lage vaksine mot ebola, og slike vaksiner er gjerne svært effektive. Denne typen vaksiner er det også lang forskning på i forbindelse med å utvikle en vaksine mot HIV.

Ulempen er at om man allerede er immun mot f.eks. meslinger eller det spesifikke forkjølelsesviruset, så vil en slik vaksine være mindre effektiv da vårt immunforsvar vil ta knekken på de svekkede og genmodifiserte virusene før de får produsert nok S-protein til å gjøre nytte for seg.

En annen undertype av slike vaksiner har genmodifiserte virus som ikke replikeres i kroppen. Det finnes ingen slike vaksiner i bruk i dag, selv om metoden brukes i genterapi av for eksempel kreftpasienter. Her vil man normalt måtte ha flere doser av vaksinen for å oppnå god nok immunitet.

4) Proteinbaserte vaksiner: Til slutt har man proteinbaserte vaksiner. Dette er den metoden flest legemiddelselskaper er i gang med å forske på. Disse vaksinene minner om vaksiner med inaktiverte virus, men heller enn å bruke hele, døde virus, har det bare fragmenter av disse virusene, mer spesifikt gjerne bare S-proteinet, altså «blomstene» eller «piggene» på overflaten til viruset.

Slike vaksiner har vist seg effektive mot SARS i dyreforsøk, men har ikke blitt testet i mennesker. En ulempe med denne type vaksiner er at immunresponsen de gir er så pass svak at de ofte krever en adjuvans for å gi kraftig nok immunrespons, samt kreve flere doser.

En annen undergruppe av de proteinbaserte vaksinene er noen som bruker viruslignende partikler (VLP), som gjerne er «tomme skall» av virus hvor «innmaten» og det genetiske materialet som gjør at viruset kan replikere seg, er fjernet. Disse gir ofte en kraftig og god immunrespons, men er krevende å produsere.

HPV-vaksinen Gardasil er en VLP-basert vaksine, og den er uhyre effektiv og særdeles trygg.

Som vi ser er det altså mange ulike type vaksiner som nå prøves ut. Noen av dem er basert på velkjente metoder, mens andre er mer eksperimentelle. Det er likevel viktig å huske på at mens Donald Trump løgnaktig betrygger sin mest naive velgerbase med at USA vil ha en vaksine klar «very soon», er det i realiteten i dag ennå ingen garanti for at vi noensinne vil få en effektiv vaksine.

Og om vi får det, kan det fortsatt ta mange måneder før den er klar til bruk.

Hvilken type vaksine kan vi forvente oss?

De mest lovende kandidatene per nå er et par viral-vektor vaksiner hvor genmodifiserte forkjølelsesvirus brukes for å produsere S-protein som trener vårt immunforsvar til å gjenkjenne det nye koronaviruset. Et legemiddelselskap bruker et forkjølelsesvirus som smitter aper (den «norske» vaksinen), et bruker et annet virus som smitter kyr og griser og gir dem sykdommen Vesicular stomatitis, mens et annet selskap igjen bruker et forkjølelsesvirus som smitter mennesker.

Fordelen med å bruke ape-viruset er at det ikke kan gjøre mennesker syke, og ingen mennesker har et immunforsvar som umiddelbart vil angripe det. Bruker man virus fra mennesker, er det i så fall viktig å bruke en variant av forkjølesesviruset som er svært sjeldent og som få eller ingen har vært smittet av før, ellers vil disse som tidligere nevnt kunne ha en naturlig immunitet mot forskjølsesviruset og vaksinen vil da ikke være effektiv hos disse individene. I begge tilfeller kan likevel kryssimmunitet, altså eksisterende immunitet mot et liknende virus, fortsatt svekke immunresponsen vaksinen gir, noe som vil være uheldig.

Den vaksinen Norge har sikret seg er basert på et forkjølesesvirus fra sjimpanser for å levere DNA-kode inn i våre muskelceller slik at de begynner å produsere S-protein som immunforsvaret da vil lære seg å kjenne igjen. Vaksinen har fått det sexy navnet AZD1222 og benytter seg av en ikke-replikerende virustype som dermed uansett ikke kan gi sykdom, og skal gi en kraftig immunrespons etter bare én dose.

Denne vaksinen, som utvikles ved Oxford-universitetet i samarbeid med legemiddelselskapet AstraZeneca, er blitt testet på mus og rhesusaper som ble smittet med koronaviruset, og vaksinen ga beskyttelse mot korona-lungebetennelse i følge en studie som ennå ikke er blitt fagfellevurdert. Vaksinen viste heller ikke noe tegn til å utløse autoimmun sykdom hos apene.

Vaksinen er senere også testet i fase-1- og fase-2-studier på ca 500 mennesker. Her fant man at vaksinen hadde akseptabel trygghet, dvs ingen alvorlige bivirkninger etter ca 2 måneder, og ga en god beskyttende effekt mot SARS-CoV-2. Forskerne er derfor nå i gang med en fase-3-studie på rundt 10.000 personer i Storbritannia. Det er også påbegynt tilsvarende fase-3-studier i Brasil, India, Sør-Afrika og USA for å teste vaksinen i andre befolkningsgrupper. Totalt vil det være rundt 30.000 personer som deltar i denne fasen.

En utfordring er at med for lite smitte i befolkningen, vil det ta mange måneder før man har gode nok data for å sammeligne hvor mange vaksinerte som har blitt smittet av SARS-CoV-2 sammenlignet med uvaksinerte (kontrollgruppe). Av den grunn prioriterer de å inkludere personer som er mer utsatt for smitte, som folk i helsevesenet og andre som har mye nærkontakt med mennesker i sine yrker, men utprøvingen kan fortsatt ta lang tid før vi har gode nok data om effekt.

(Det noe mindre positive med denne vaksinen er at foreløpige studier viser at den gir vesentlig redusert mengde virus i lungene, men ikke i nese. Noe som kanskje betyr at selv om den kan forhindre sykdom, så kan vaksinerte som er smittet kanskje fortsatt smitte andre…? Det er et mindre problem om mange nok er vaksinerte og dermed immune uansett, men ikke helt optimalt.)

Planen er at AstraZeneca skal levere inntil 400 millioner vaksinedoser til europeiske land innen utgangen av 2020. I tillegg skal de levere 700 millioner doser til Storbritannia, USA og andre land, i tillegg til en milliard doser til India og andre ikke-vestlige land. Totalt er det altså snakk om to milliarder doser, samtidig som det ennå ikke finnes noen garanti for at vaksinen faktisk vil virke i mennesker.

Et par andre lovende kandidater benytter seg av mRNA-baserte vaksiner.

Ettersom Norge synes å ha allerede ha valgt en ikke-replikerende viral-vektor vaksine, er det mest sannsynlig den vi kommer til å få den dagen den er klar, men det pågår nå fase-3-studier også for vaksiner som bruker inaktiverte koronavirus, viral-vektor forskjølelsesvirus og altså mRNA. En vaksine som godkjennes for bruk må i tillegg til å være trygg også være minst 50 prosent effektiv, så det er ennå for tidlig å si når en vaksine vil være klar.

Kan jeg føle meg trygg på koronavaksinen?

Det var mye vaksineteori, men bør man da ta en eventuell kommende koronavaksine, eller er det best å la være?

Det er igjen et vanskelig spørsmål. Det er naturlig å være skeptisk til en slik vaksine, men jeg håper min lille gjennomgang av scenarioet fra svineinfluensapandemien i del 1 av denne bloggserien viser at det å unngå ukjente bivirkninger alltid må måles opp mot liv reddet, lidelse spart og øvrige samfunnsmessige konsekvenser.

Hvis 0,01 prosent av de som vaksineres mot koronaviruset får en alvorlig bivirkning, slik vi så med svineinfluensavaksinen, er det da verdt det? Vel, vanlig influensa har en dødelighet på 0,1 prosent. Det betyr at 1 av 1000 som smittes av influensavirus dør av det. Dette er i all hovedsak svært gamle mennesker. Dødeligheten for svineinfluensaviruset lå noe lavere enn for vanlig sesonginfluensa, muligens fordi en del eldre allerede hadde en viss immunitet mot H1N1 fra tidligere utbrudd da de var yngre, men rammet til gjengjeld også mye yngre mennesker. Målt i antall tapte leveår var det en ganske alvorlig pandemi, tross alt.

Vi er nå inne i vår tredje koronavirus-epidemi. Vi har hatt epidemier av koronavirusene SARS og MERS tidligere, men disse ble aldri til pandemier, slik SARS-CoV-2 er blitt. Årsaken til dette handler mye om dødelighet.

Dødeligheten for SARS ligger på 9,6 prosent, og for MERS på hele 34 prosent. Fordelen med svært dødelige virus er at de kan spores enklere, og ved å drepe sin bærer får de mindre mulighet til å smitte andre og spre seg. En potensiell pandemi av SARS eller MERS vil da altså nødvendigvis bare kunne skje med varianter som har mutert til å bli vesentlig mindre farlige. Og det er på mange måter det vi nå ser med SARS-CoV-2. Det er en variant av SARS/MERS-virusene som er mye mindre dødelig, men har til gjengjeld derfor også mye større potensiale for å spre seg. Det tok bare noen uker fra det først ble oppdaget i Kina, til alle land på kloden hadde smittede innbyggere.

Den nyeste analysen fra Folkehelseinstituttet (FHI) tyder på at . Det er altså noe over tre ganger så dødelig som vanlig sesonginfluensa er. Sagt på en annen måte så vil ca 1 per 300 som smittes dø av viruset. Men dette tallet varierer sterkt over ulike aldersgrupper, så i praksis er dødeligheten en del høyere hos eldre, og lavere hos unge. Likevel er det viktig å huske på at uten de strenge tiltakene med sosial distansering, håndvask, munnbind, forbud mot store forsamlinger og annet, så ville vi sett opp mot 5000 dødsfall fra covid-19 i løpet av 2020.

Tallet er heldigvis bare en brøkdel av dette, selv uten vaksine, men det har kostet oss mye.

La oss da si at dødeligheten hos unge er som en influensa er hos eldre, f.eks. at 0,1 prosent dør, mens en alvorlig, ukjent bivirkning rammer like hardt som med svineinfluensavaksinen, nemlig 0,01 prosent, er det da verdt å ta vaksinen? De fleste vil nok velge en sykdom foran død, så rent logisk er vaksinen fortsatt å foretrekke selv om man legger til grunn at bare 10 prosent av befolkningen vil bli smittet før eller senere. Velger man å ikke få vaksinen, gitt at den er svært effektiv, så unngår man riktignok risikoen for vaksinens hypotetiske bivirkning, men har da null beskyttelse mot viruset, og risikoen for død er dermed like stor som for en bivirkning fra vaksinen.

Det blir også feil å regne kun dødsfall som relevante i analysen, fordi det finnes ofte mange alvorlige konsekvenser fra sykdom som ikke nødvendigvis medfører død. Selv om bare rundt 1 per 2000 smittede dør av meslinger (som regel babyer), så får en del overlevende permanente hjerneskader som kan gi lammelser, døvhet og lignende. Rundt 30 prosent av de smittede får komplikasjoner som lungebetennelse eller annet som gjør at de må legges inn på sykehus. Og selv om «bare» rundt 2 per 1000 norske kvinner dør av livmorhalskreft forårsaket av HPV-virus, så opplever rundt 10 prosent å få beskjeden om at de har celleforandringer og må koniseres (kirurgisk fjerne/brenne vekt sykt vev), noe som gjør det vanskeligere for dem å å bli gravide og øker risiko for spontanabort.

Alt kan ikke måles i bare liv og død alene.

Ikke minst er vi i en situasjon hvor samfunnet er delvis lammet, med alvorlige konsekvenser for både økonomi og næringsliv, såvel som for gamle som ikke får se sine barnebarn og folk som lider under ensomhet og får større problemer knyttet til psykisk sykdom. Konsekvensene er mange og ofte alvorlige så lenge vi har et virus i omløp som nesten ingen er immune mot.

Dermed er det lett å argumentere ut fra et altruistisk perspektiv. Det å få en vaksine som er ny og dermed kan ha uoppdagede bivirkninger, er en handling som direkte vil føre til at mange rundt deg får det bedre, fordi hvis mange nok vaksineres vil vi kunne gjenåpne samfunnet igjen.

Konklusjon

Det er mange spennende og lovende vaksinekandidater under utprøving, og forhåpentligvis vil vi ha en vaksine mot det nye koronaviruset i løpet av 2021. Men selv om nye vaksiner testes grundig på tusenvis av mennesker, kan vi aldri være helt trygge på at det ikke vil finnes en ukjent og alvorlig bivirkning. Som med svineinfluensavaksinen så kan det være uforutsette negative effekter på enkelte genetiske populasjoner, eller i kombinasjon med andre forhold som avviker fra testpopulasjonen.

Men rent statistisk vil likevel en slik vaksine være testet på mange nok til at en eventuell bivirkning vil være mindre enn risikoen ved å ikke vaksinere seg. Det er selve fundamentet for å få en vaksine godkjent. Selv om man aldri kan garantere seg mot ukjente bivirkninger, kan man føle seg trygg på at risikoen ved å ikke vaksinere seg sannsynligvis vil være mye større. Dermed vil det være statistisk fornuftig å få vaksinen, selv om den er ny og utviklet relativt raskt.

Det er likevel viktig å huske på at å være skeptisk til en ny koronavaksine er vesentlig mer fornuftig enn å være skeptisk til vaksine i det ordinære vaksineprogrammet. Sistnevnte vaksiner har i all hovedsak vært brukt i lang tid på millioner av mennesker uten at det er avdekket alvorlige bivirkninger, så å være kritisk til disse er ren faktafornektelse.

Å være kritisk til en ny koronavaksine er derimot sunn intuisjon, men nettopp da er det viktig å sette seg grundig inn i saken. Fordi hvis man leser seg opp på de strenge kravene som skal tilfredsstilles før en vaksine blir godkjent, og forstår statistikken og matematikken i dette, bør vektskålen tippe i retning av at det er tryggere å ta vaksinen enn å ikke gjøre det.

For husk, selv om du selv kanskje ikke er spesielt utsatt for å dø av covid-19, er det mange i vårt lille land som er det. Og den beste måten du kan ta vare på de du er glade i, er ved å sørge for å være smittefri selv.

En vaksine er den beste garanti for at du vil være det.

The post Del 2/3 – Korona og vaksiner – Kan vi stole på en koronavaksine? appeared first on Saksynt.

Del 1/3 – Korona og vaksiner – Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen

Vi er midt oppe i en pandemi. Denne gangen er det viruset SARS-CoV-2 som herjer, og som kan gi sykdommen covid-19 hos de som blir smittet. Men det er bare 11 år siden sist vi opplevde en pandemi, og erfaringene fra å vaksinere mot svineinfluensa kan naturlig nok gjøre enkelte skeptiske til å si ja til en ny pandemivaksine. Det er forståelig, men er det likevel rasjonelt?

Dette er del 1 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.

Les del 2: Kan vi stole på en koronavaksine?

Les del 3: Bør vi ha obligatorisk vaksinering?

Da svineinfluensapandemien dukket opp tidlig i 2009 ble arbeidet med å utvikle en influensavaksine for å bekjempe viruset raskt iverksatt. Dette burde i utgangspunktet være ganske uproblematisk da vi har mange tiår med erfaring som viser at sesonginfluensavaksinen er særdeles trygg, selv om dens effektivitet i snitt bare ligger på et sted rundt 60 prosent.

* Les også: Virker influensavaksinen? (Saksynt)

Årsaken til dette er ikke at vaksinen i seg selv er «mislykket», men at den må tilpasses hvert år for å målrettes mot de varianter av influensavirus man antar vil være rådende kommende sesong på vår del av kloden.

Vaksinen beskytter mot flere ulike varianter av influensa hvert år, men akkurat hvilke varianter som vil være relevante kommende sesong er en slags «gjetning» basert på faglig kvalifiserte antakelser. Ofte treffer man ganske godt, og effekten kan ligge på over 90 prosent, mens andre ganger bommer man grovt, og effektiviteten synker til kanskje ned mot 30 prosent, litt avhengig av aldersgruppe.

Men selv når man bommer på hvilket influensavirus som vil være mest aktivt, vil de andre antigenene mot mindre dominerende virus fortsatt være relevante, så vaksinen er aldri totalt ineffektiv.

Og selv når vaksinen «bommer» et år, peker enkelte data i retning av at hvis man da får influensa, så opplever man noe mildere symptomer, kanskje på grunn av det som kalles kryssimmunitet. Dette betyr at immunitet mot et annet influensavirus enn det man er smittet av gjør immunforsvaret bedre i stand til å delvis bekjempe det aktuelle viruset.

Å lage en svineinfluensavaksine i 2009 handlet derfor primært om å identifisere den nye varianten av H1N1-influensaviruset (som tidlig fikk betegnelsen A(H1N1)pdm09 eller A/California/7/2009(H1N1)pdm), dyrke viruset i store nok mengder på kort tid, og så tilsette inaktiverte (døde) virus i vaksinen. (I del 2 forklarer jeg nærmere hvordan slike vaksiner virker.)

Disse døde virusene kan ikke utløse sykdom, men når vi injiserer vaksinen i kroppen, vil vårt immunforsvar trenes opp til å gjenkjenne viruset. Hvis vi da senere utsettes for smitte av dette viruset, er immunforsvaret klart til å bekjempe det før vi blir syke av det.

* Les også: Det naturlige er at barna dine dør (Saksynt)

Ingrediensene i vaksinen forsvinner fort ut av kroppen, og ved fremtidig smitte er det vårt helt naturligr, men nå «skolerte», immunforsvar som gjør jobben.

Ikke helt som andre influensavaksiner…

Det var likevel to ting som skilte Pandemrix, den vaksinen mot svineinfluensa som Norge valgte å bruke, fra en vanlig sesonginfluensavaksine.

For det første er det vanskelig å dyrke nok virusmateriale på så kort tid, og dermed ble det tilsatt en adjuvans i vaksinen. Denne adjuvansen var i dette tilfellet skvalen, som er en helt naturlig olje som finnes i mange planter og dyr og som har vært testet i vaksiner siden 1960-tallet. Skvalenet skal hjelpe til med å «irritere» kroppsvevet og stimulere immunforsvaret slik at man får en kraftig nok immunrespons selv med lite virusmaterie i vaksinen.

Over 40 millioner influensavaksiner med skvalen hadde vært brukt i Europa før svineinfluensaen kom, og kliniske forsøk med over 50 000 deltakere hadde ikke vist noen alvorlige sjeldne bivirkninger, spesielt ikke med overhyppighet av autoimmune sykdommer.

Den andre utfordringen var å få distribuert nok vaksine på kort tid. Normalt får vi sesonginfluensavaksinen i én-dose-beholder, men under svineinfluensapandemien ble det distribuert ti-dose-beholdere for at produksjon og distribusjon skulle gå mer radig unna. Vaksinen bestod også at to komponenter, en med adjuvansen, og en med inaktiverte virus, som måtte blandes sammen før bruk. Denne blandeprosessen, kombinert med at man måtte stikke en ny sprøytenål ned i beholderen flere ganger for å suge opp den vaksinedosen hver pasient skal ha, medfører en liten risiko for at vaksinen forurenses.

For å unngå dette tilsatte man et konserveringsmiddel kalt tiomersal. Tiomersal er vist å være helt trygt, men ble fjernet fra alle andre vaksiner i vaksineprogrammet for over 20 år siden fordi man fryktet at folks skepsis mot tiomersal, basert på mye desinformasjon fra vaksinemotstandere, skulle hindre at folk lot seg vaksinere. Det var også dengang noe mangelfulle data på effekten av etylkvikksølv i kroppen, som utgjør rundt halvparten av tiomersal-forbindelsen, og fjerningen av tiomersal var derfor også et «føre-var-tiltak».

* Les også: Kvikksølv-lureri fra antivaksineleiren (Saksynt)

Senere data har vist at etylkvikksølv, i motsetning til metylkvikksølv (som er den kvikksølvforbindelsen man kan få i seg ved å spise blant annet fet fisk, og som kan være helseskadelig i store nok doser), er helt trygt i de mikroskopiske doser som finnes i en vaksine.

Et tragisk utfall

Norge fikk vaksinen Pandemrix mot svineinfluensa i oktober 2009, og noe under halvparten av befolkningen ble vaksinert. Hensikten med vaksineringen var å skape flokkimmunitet for å beskytte de mest utsatte individene, og grunnet relativt lav smittsomhet fra viruset, trengte man ikke vaksinere langt på nær så mange som vi trenger for å beskytte mot f.eks. meslinger.

Vaksinen kom likevel litt for sent for å ha best mulig effekt i 2009, så flokkimmuniteten var derfor ikke så høy som man kunne ønsket denne høsten, og det ble registrert 32 dødsfall fra H1N1. Alle bortsett fra én av de som døde var uvaksinerte folk med underliggende sykdom. Den ene vaksinerte hadde alvorlig immunsvikt og døde før hen kunne fått den andre dosen som ville gitt bedre immunitet.

Selv om vaksinen kom for sent til å ha maksimal effekt i 2009, så visste helsemyndighetene at den viktigste effekten av vaksineringen denne høsten var å forhindre sykdom og dødsfall i påfølgende sesong, 2010/2011. Dessverre ble dette dårlig kommunisert av mediene da kritikken haglet i etterkant. Det kommer jeg straks tilbake til.

Vaksinen mot svineinfluensa var over 90 prosent effektiv, så de som tok vaksinen var veldig godt beskyttet mot viruset. Et virus som Folkehelseinstituttet (FHI) allerede fra våren 2009 kommuniserte at hadde lav letalitet (dødelighet) men kunne være veldig farlig for enkelte utsatte personer. Det viste seg å være helt korrekt.

* Les også: 31 løgner om vaksiner (Saksynt)

FHI var også tydelige på at selv om vaksinen måtte anses som trygg, kunne man aldri være 100 prosent sikker på at det ikke ville være sjeldne og ukjente bivirkninger. Det viste seg dessverre også å være helt korrekt.

For vi kjenner vel alle historien. Det ble etterhvert oppdaget at en del vaksinerte fikk den autoimmune sykdommen narkolepsi, gjerne med tilhørende katapleksi. Narkolepsi er en søvnsykdom som gjør at man kan sovne ukontrollert når som helst og samtidig slite med dårlig søvn nattestid, søvnparalyse og andre problemer, mens katapleksi gjør at man kan miste muskelkraften spontant, gjerne utløst av følelser.

Hvorfor førte Pandemrix til narkolepsi?

Omfattende studier har i de påfølgende år vist at en sannsynlig årsak til at vaksinen utløste narkolepsi er at enkelte overflateproteiner på H1N1-viruset minner om strukturen på celler i hjernen som produserer et hormon som kalles hypokretin, som blant annet regulerer søvn. Dermed går vårt eget immunforsvar til angrep på disse naturlige bestanddelene i kroppen, i den tro at de bekjemper virus, og når disse hypokretinproduserende cellene ødelegges av vårt eget immunforsvar kan det føre til en type narkolepsi.

Data viser at også ikke-vaksinerte hadde høyere risiko for narkolepsi hvis de ble smittet av H1N1-viruset, fordi immunforsvaret vårt vil gjøre samme feil enten man er vaksinert eller ikke. Men grunnet den tilsatte adjuvansen i Pandemrix ble immunresponsen på vaksinen så sterk at immunforsvaret gikk litt «bananas» og i mye større grad begynte å angripe hypokretin hos enkelte pasienter som er genetisk disponert for narkolepsi, noe som førte til et høyere enn normalt antall pasienter som fikk denne diagnosen tidlig.

* Les også: Svineinfluensa – noen tanker om massevaksinasjonen (Saksynt)

Med andre ord: Tiomersal i vaksinen var helt uproblematisk, som forventet. Derimot kan det hende at skvalenet førte til en sterkere immunrespons som hos enkelte personer som var genetisk disponert for narkolepsi fikk dette utløst. De kunne også fått det utløst om de ble smittet av H1N1-viruset, men vaksinen aktiverte immunforsvaret sterkere enn hva naturlig smitte ville gjort, og dermed trigget det flere narkolepsitilfeller enn hva viruset alene ville gjort.

De nyeste data, inkludert estimerte mørketall, tyder på at rundt 250-300 nordmenn kan ha fått narkolepsi som følge av Pandemrix-vaksinen. De fleste av disse er veldig unge, og dermed kan man heller ikke vite om en del av disse ville utviklet narkolepsi senere i livet uansett – uten at det er spesielt relevant for sakens alvorlighet.

Burde vaksinen vært testet bedre?

Mange vil si at Pandemrix burde vært testet bedre. Og ja, selvsagt burde den det på samme måte som de andre vaksinene som er i vanlig bruk og som vi derfor vet er svært trygge. Men dette var en pandemisituasjon hvor det hastet veldig å få en vaksine på plass. Da kan man ikke vente for lenge hvis vaksinen i det hele tatt skal være nyttig.

Tragisk nok havnet vi vel egentlig i et guffent mellomstadie hvor vaksinen egentlig kom for sent til å gi maks effekt for 2009, men for tidlig til å kunne testes godt nok. Hadde man bremset opp kunne man kanskje heller fokusert på å rette vaksinen inn mot 2010/2011-sesongen, men da ville vi sett mange flere dødsfall. Mer om det snart.

Men det er også viktig å huske at vaksinen tross alt ble testet relativt godt. Pandemrix var en vaksine som opprinnelig ble utviklet til bruk mot en eventuell fremtidig pandemi av fugleinfluensa, H5N1. Da svineinfluensa, H1N1, dukket opp, ble selve viruskomponenten byttet ut, og vaksinen kunne dermed benyttes mot denne nye pandemien.

* Les også: Svineinfluensa: Handlet myndighetene korrekt? (Saksynt)

Vaksinen var derfor prøvd ut i kliniske studier på mer enn 41 000 mennesker, hvorav 2 000 av disse fikk den varianten med H1N1-virus, uten at man fanget opp noen alvorlige bivirkninger. Og da er vi ved et viktig poeng, fordi statistisk sett var denne bivirkningen så sjelden at det i praksis ville være umulig å teste den godt nok. Man måtte testet den på flere hundre tusen mennesker før man ville kunne se at noen ytterst få fikk denne autoimmune bivirkningen, og da er man i praksis der at man allerede har tatt den i allmen bruk i befolkningen.

Genetikk ser også ut til å ha spilt en rolle her. Hvis man hadde testet vaksinen på 500.000 mennesker i Korea eller USA, er det ikke sikkert at man likevel ville ha sett flere narkolepsitilfeller, fordi mye tyder på at det er et spesifikt nordisk fenomen å være så hyppig disponert for denne type vaksineutløst narkolepsi.

Så hvordan skulle man da fått testet vaksinen godt nok? Den eneste måten å «teste den» er å ta den i bruk, og så følge nøye med på bivirkningsrapporter i det man gjerne kaller «fase-4-studie», altså overvåking av et legemiddel etter at det har fått markedsføringstillatelse.

* Les også: Vaksiner og autoimmune sykdommer (Saksynt)

I etterpåklokskapens tegn kunne man sagt at Norge burde vært mer forsiktige og valgt en vaksine uten skvalen, slik en del andre land gjorde. Men det var ingen solide data som tydet på at skvalenet skulle være farlig, og det var i den spesifikke kombinasjonen med dette nye H1N1-viruset at problemet oppstod. Pandemrix sin søstervaksine, Arepanrix som også inneholdt skvalen ble brukt i andre land som f.eks. Canada uten at man så samme bivirkning, noe som altså også peker på dette fenomenet med «nordisk genetikk».

Så kombinasjonen av skvalen, et nytt virus og en genetisk utsatt subgruppe var et problem det var umulig å forutse.

Var det verdt det?

På den annen side er det estimert at ved å vaksinere så mange som vi gjorde i Norge, rundt 45 prosent av befolkningen, eller ca 2.2 millioner nordmenn, unngikk vi statistisk sett 43 ekstra dødsfall fra svineinfluensa.

I en vanlig influensasesong dør det rundt 100 mennesker av laboratoriebekreftet influensa, så sånn sett var svineinfluensa en mindre dødelig sykdom. Men her er det viktig å merke seg at medianalderen for dødsfall som følge av svineinfluensa lå 50 år lavere enn ved vanlig sesonginfluensa. Medianalderen lå altså på rundt 38 år, hvorav halvparten av de døde var under 40 år, mens så godt som 100 prosent som dør av sesonginfluensa er over 80 år gamle. Dermed snakker vi altså om minste 20 unngåtte dødsfall av barn, ungdommer og unge voksne.

I tillegg er det slik at i land med vesentlig lavere andel vaksinerte mot svineinfluensa, som England, Skottland og Danmark, så opplevde de også mange dødsfall i den påfølgende influensasesongen 2010/2011, faktisk flere enn i 2009, ettersom H1N1-varianten fortsatt var i omløp (og er det fortsatt).

I Norge var antall dødsfall fra H1N1 denne sesongen redusert til bare to personer. Disse landene kjempet også mot overbelastede intensivavdelinger fra H1N1-pasienter i 2010/2011, mens vi mer enn halverte antallet forventede intensivpasienter knyttet til H1N1 i Norge – fordi vi hadde vaksinert så pass mange.

* Les også: Svineinfluensa: Redaktøren i Tidsskriftet forvrenger fakta (Saksynt)

Så hvordan setter man da disse tallene opp mot hverandre? Det er ingen tvil at narkolepsi er en alvorlig sykdom og et tragisk utfall hos de som fikk dette av vaksinen. Sykdommen kan ikke kureres, men en del kan leve tilnærmet normalt med sykdommen ved hjelp av tilrettelegging i hverdagen og medisinering.

Hva er da verst? 43 ekstra dødsfall, halvparten unge, samt mange pasienter på respirator i overbelastede intensivavdelinger og mulige senskader, eller 250 nye narkolepsipasienter?

Det finnes det selvsagt ingen fasit på.

Men realiteten er at om vi hadde latt være å vaksinere mot svineinfluense og dermed fått færre narkolepsipasienter (husk at noen av disse ville sannsynligvis fått utløst tidlig narkolepsi av influensaen i seg selv), så måtte vi samtidig akseptert at mange både unge og gamle døde unødvendig. Vi måtte også akseptert at veldig mange ville havnet på respirator og måtte behandles på intensivavdelinger, selv om de til slutt ville overlevd – men kanskje med senskader.

Konklusjon

Jeg har ikke svaret på «hva som er verst», men det er ganske åpenbart at svaret ikke er enkelt. Derfor er det noe frustrerende å høre folk være skeptiske til en kommende koronavaksine fordi «vi så hva som skjedde med svineinfluensavaksinen«. Ja, vi så dessverre det. Men ville alternativet med å ikke vaksinere den norske befolkningen virkelig vært bedre? Hva slags ramaskrik ville det ikke vært om norske helsemyndigheter satt på hendene og ikke gjorde noe, mens nesten 100 unge og gamle døde av en «ufarlig influensa» og sykehusene kollapset under presset av alle intensivpasientene de måtte forsøke å redde?

Husk at hvor enn tragisk det er at noen fikk narkolepsi fra vaksinen, så utgjorde disse bare rundt 0,01 prosent av de vaksinerte. Det vil si at 99,99 prosent av de som fikk Pandemrix opplevde å få over 90 prosent beskyttelse mot viruset helt uten noen alvorlig og permanent bivirkning. Men selv med så pass gode tall anser vi Pandemrix som en utrygg vaksine som kort tid senere ble tatt ut av bruk. Det sier litt om hvor rigide kontrollmekanismer og hvor strenge krav det er til vaksiners trygghet.

Selv en vaksine som er 99,99 prosent trygg er heldigvis ikke godt nok!

The post Del 1/3 – Korona og vaksiner – Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen appeared first on Saksynt.

Foredrag om kritisk tenkning – søndag 2. august kl 17:00

Mennesker er lette å lure, og vi blir lurt hver eneste dag. Årsakene til dette er mange: Vi mangler god forståelse av hvordan statistikk kan misbrukes til å lure oss. Vår hjerne tar snarveier for å fatte raske beslutninger – som ofte er upresise eller direkte feil. Media vinkler nyheter for å selge ved å krisemaksimere og skape unødvendig frykt. Sosiale medier inneholder fryktelig mye feilinformasjon basert på dårlige kilder – som vi alt for ofte ukritisk deler videre. Vi tror ofte mer på det vi ønsker skal være sant, enn det som er i konflikt med vårt eksisterende verdensbilde. Enkeltstudier innen vitenskapelig forskning er upålitelige. Folk som presenteres som eksperter på et felt er ofte ikke det. Og mye, mye mer…

De siste årene har jeg holdt over 130 foredrag for alt fra ungdomsskoleelever til pensjonister, leger og psykologer, medisinstudenter og tannleger, filosofi-nerder og bibilotekarer, film-entusiaster og offentlige ansatte, IT-bedrifter og kvinneforeninger, forskere og studenter av alle slag, nordiske helsemyndigheter og idrettsmedisinske spesialister, og mange flere.

Jeg har reist rundt i hele landet, og til og med holdt foredrag i ulike europeiske land. Men etter at pandemien slo inn over landet for fullt har det vært vanskelig å holde foredrag, og tidligere bookede foredrag er blitt avlyst. I tillegg er det vanskelig å besøke enhver krik og krok i dette landet, så for å bøte på det ønsker jeg nå å kjøre et foredrag direkte på internett.

Foredraget kjøres altså som livestream søndag 2. august kl 17:00 og vil vare i rundt en time.

I foredraget viser jeg høyaktuelle eksempler på hvordan statistikk misbrukes, hvordan media i blant prioriterer sensasjonisme fremfor nøktern sannhet, hvorfor eksperter ofte ikke er det, hvordan sosiale medier lurer oss, hvorfor man skal være forsiktig med å tro på all forskning, og ikke minst hvordan vår hjerne er «designet» for å lure oss.

Ønsker du å se foredraget kan du støtte meg på Patreon. Besøk patreon.com/tjomlid og bli medlem. Du kan velge mellom følgende medlemsnivåer:

Foredraget vil være tilgjengelig for alle nivåene inne på Patreon, så om du bare ønsker å støtte mitt arbeid ved å bli Støttemedlem, kan du fortsatt se foredraget. Men velger du å heller bli Blodfan eller VIP-medlem, får du ekstra goder på kjøpet.

Du kan når som helst oppgradere/nedgradere eller avslutte ditt medlemsskap. Det er ingen bindingstid. Så blir du Støttemedlem i bare en måned, får du se foredraget til rundt en femtilapp. Det er rimelige inngangspenger.

Som Blodfan får du bl.a. en ukentlig livestream, og som VIP-medlem får du en av mine bøker tilsendt gratis med signatur og personlig hilsen. Alle medlemmer får tilgang til min daglige(-ish) podcast som heter Tomprat, alle mine lydbøker, og litt annet snacks.

Som min patron hjelper du meg i arbeidet for å spre kritisk tenkning og drive vitenskapsformidling gjennom blogg, bøker og videoer. Så skynd deg å bli patron, så kan du få med deg mitt første livestreamede foredrag! Da får du også mulighet til å se fremtidige foredrag jeg kommer til å livestreame i løpet av høsten.

Og, ikke minst, ønsker du at jeg besøker din skole, bedrift, organisasjon, bibliotek, forening e.l. for å holde et av mine foredrag, kan du booke meg gjennom Athenas.

Velkommen til foredrag!

The post Foredrag om kritisk tenkning – søndag 2. august kl 17:00 appeared first on Saksynt.

Kan jeg kalle meg fotograf?

I 2001 besøkte jeg Kenya på en kort ferie. Det var mitt første besøk til landet siden jeg bodde der i perioden 1984-1986. Vi badet i Det indiske hav, kjørte på safari i Tsavo vest, og opplevde utrolig mye som jeg skulle ønske jeg kunne ha tatt fine bilder av. Jeg hadde med meg et lite digitalt kompaktkamera, men det var tidlige tider innen digitalfoto, og bildene er i dag lite å skryte av. Ikke var det mulig å ta bilder av dyr eller fugler på litt avstand heller…

Da jeg kom hjem til Norge igjen bestilte jeg meg et Canon digitalkamera. Jeg tror kamerahuset kostet rundt 18.000 kroner, og jeg fant noen brukte objektiver på nettet som jeg kjøpte. Kvaliteten var dårligere enn de billigste mobilkameraene i dag, og interessen holdt bare noen måneder før jeg mistet gnisten. Å håndtere et speilreflekskamera ble for komplisert og slitsomt.

Først på tampen av 2018 kom basillen krypende tilbare og bet meg på nytt, og jeg løp ned til Scandinavian Photo og kjøpte meg et Sony A7iii. I de ca 18 månedene som er gått har jeg sett hundrevis av timer med YouTube-videoer om foto, og brukt alt for mye penger på objektiver og kamerautstyr. Men interessen har ikke blitt mindre – tvert imot.

Jeg er hekta. Det er dyrt, og det er vanskelig, men jeg elsker å ta bilder!

Etter at jeg kjøpte meg mitt Sony-kamera har jeg vært så heldig å få reise en del. Island. Japan. Latvia. Rundt omkring i Norge. Og sekken med kamerautstyr er alltid med. Jeg har også hatt gleden av å få noen til å stå modell for meg ved noen anledninger, og til og med vært assisterende fotograf i et bryllup. Det gjør at jeg nå har en del bilder som jeg har lyst å vise frem.

Ta gjerne en kikk på min nye fotoside – foto.tjomlid.com – hvor du kan se et utvalg av bildene mine.

Kunstgalleri

Bilder på skjerm kan være vakkert, men skal man virkelig kunne nyte fotografiene bør de printes ut i stort format og henges på en vegg. Jeg har derfor valgt ut noen veldig få av de flotteste bildene mine som du nå kan bestille prints av på nettsiden art.tjomlid.com.

Her finner du noen få portretter som jeg synes har et spesielt uttrykk. Noen landskapsbilder, noen naturbilder og andre motiver. Jeg har valgt ut de formater, papirtyper, blekktyper og rammer som jeg synes passer til de ulike bildene.

Fotografiene kan printes på alt fra metall til ulike papirtyper, i mange ulike størrelser, med og uten rammer, og bestilles rett hjem på døra. Du velger bildet og ønsket format, og betaler rett på nett, så får du fotografiet printet hos et profesjonelt trykkeri som sender bildet til deg – uten at det går via meg.

Ved å bestille prints av mine fotografier bidrar du til å støtte meg i mitt arbeid med alt fra blogging og bokskriving, til foto og video. Og jeg tror du vil ha mye glede av et nytt og flott bilde på veggen hjemme.

Så kan jeg kalle meg fotograf? Jeg er usikker. Jeg er jo bare en nybegynner, og kan alt for lite om faget ennå. Men jeg har profesjonelt utstyr, tar bilder som folk synes å like, og brenner for fotokunsten, så jeg tar meg friheten til å kalle meg fotograf. I tillegg til å være podcaster, youtuber, foredragsholder, forfatter, blogger og IT-mann.

Noe skal man jo drive med…

Og forresten: Hvis du ønsker at jeg skal ta bilder av eller for deg, er det bare å ta kontakt! Jeg ønsker både kvinner og menn som vil stille som modeller, folk som vil ha flotte portrettbilder av seg selv, sin familie eller de ansatte i selskapet de jobber i, folk som trenger noen til å ta bilder på ulike events eller konserter, eller noen som skal gifte seg og tør satse på meg som bryllupsfotograf.

The post Kan jeg kalle meg fotograf? appeared first on Saksynt.