Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 11

The natural thing is that your children die

As part of the European Immunization Week I was asked to publish a blog post about vaccines, as this is a topic I have written extensively about, and also travelled around Norway and other European countries to talk about for lay people and health authorities.

A while ago the World Health Organization (WHO) did an interview with me which today has been published here. You can both read the text and listen to the audio.

The following is a blog post I originally published in Norwegian back in October 2014, but with the help of freelance journalist Malin Bring, who has been hired by WHO to work on this project, I can now present this English version. Some of the links are unfortunately in Norwegian, but I have linked to Google Translate versions of the blog posts and articles.

It is an honour for me to be part of this important campaign to promote vaccines, and I hope you’ll enjoy the read and also read and listen to the interview on the WHO’s website.

www.immunize-europe.org

Toddler mothers view yet another vaccine with sceptisicm: ”It is preventive to be allowed to be ill”

Norway has introduced a rotavirus vaccine; the eleventh vaccine in the recommended childhood immunization schedule. Not everyone likes it.

Toddler mother Vigdis Gammelsæther is one of the opposers. Gammelsæther thinks that it is beneficial for her children to get sick. She may not be an outright vaccine denier, but seemingly appears to be a disease advocate:

Yesterday, the 11-month-old boy was discharged from hospital, after being hospitalized for two days as a result of dehydration. It was caused by the rotavirus.

Mum Vigdis Gammelsæther has been worried about her son and the pains the rota virus have caused him. Yet she is not convinced about the necessity of a vaccine.

”The vaccine must be given during the first six months, so Stein was too old. Now that he has been through this ordeal, I think he would have avoided the strain, had he been vaccinated beforehand. At the same time, I think being allowed to have a childhood disease acts as a prevention later on in life. It strengthens the immune system in the long run,” says Gammelsæther.

This is a common assertion among some of the people who are critical of letting their kids have a few or all of the vaccines they are offered. «We do well to be a little sick,» they say. «The immune system is strengthened by it.»

Misconceived effect?

When I hear this claim, I suspect that these parents may not be quite aware how vaccines work. Quite frankly, I suspect that some believe that a vaccine consists of «chemicals», which are injected into the body in order to reside there to protect the recipient against specific viruses and bacteria. The idea seems to be that a vaccine works in place of, or in addition to, the body’s natural immune defenses. Therefore, the immune system does not get the training it should receive in a young body.

This is obviously not so. The substances in a vaccine disappear from the body within a few days. It is not the substances in themselves that protect us. It is our immune system. The only thing the vaccine does is train the immune system to recognize a particular pathogenic organism, so that if we are one day infected, our immune system is ready and prepared for the fight.

This is still a completely natural process, it just works a little bit better than it would do without the vaccine workout.

Vaccines do not inhibit the immune system

A vaccine thus strengthens the immune system. That is the way the vaccine works. It is the only sensible and undeniable way to strengthen an immune system. And by «strengthening», I mean making the system more targeted. The system is taught which kind of invaders are dangerous, and therefore need to be attacked before it is too late.

It is hard to know what Vigdis means by claiming that the immune system is strengthened when we fall ill. It makes no sense in theory, and furthermore we know from several studies that this is not the case in practice either. Vaccinated children have a better immune system than unvaccinated children, in the sense that they are in no way harmed by vaccines, but are rather able to recognize and fight more disease-promoting organisms than the immune system of an unvaccinated child.

If the immune system really was weakened by vaccines, we would have seen that vaccinated children are more prone to illnesses later in life. This is not the case. They are not more asthmatic. They do not have more allergies or infectious diseases. The only thing a vaccine does is reduce the risk of getting the diseases one is vaccinated against. So vaccinated children are overall healthier than unvaccinated children. It is that simple.

«Vaccines are unnatural»

In an episode about vaccines in the Norwegian Public Broadcasting Corporation’s (NRK) program ”Folkeopplysningen” (”Information for the people”), we saw Sølje Bergman, mother of young children, talk about her scepticism to vaccines. Later she told the tabloid newspaper VG:

”Vaccines create fear. We are straying too far from nature and biology. To me, vaccines are more scary than nature. I have confidence in the body.”

This is the classic argument that «natural is better», and since vaccines are a modern invention that we add to the body from the outside, they must be unnatural. Implicitly she believes that being sick is natural, because this is how it has always been, and this is what people have been accustomed to at all times.

The only problem is that she sees it in an extremely short perspective. There is nothing natural with today’s infantile disorders. On the contrary, they are a rather recent phenomenon in human history. Most of our modern endemic diseases only appeared when we started to keep livestock.

I wrote a bit about this a few years ago, and quoted an article that puts this into perspective:

”Many epidemic diseases that affect contemporary or historical populations originated in domesticated animals. Smallpox and measles appear to be descended from diseases of cattle. Influenza probably came from a disease of pigs or chickens. William McNeill (1976) argues that most, if not all, distinctive infectious diseases of civilized society came from animal herds. He reports that humans share fifty diseases with cattle, forty-six with sheep and goats, forty-two with pigs, and twenty-six with poultry (some of these diseases afflict several domesticated species). Diamond (1997) argues that the main reason lethal crowd diseases were relatively absent in the Americas before European contact was the paucity of domesticated animals.”

Furthermore, I wrote:

Most of our domestic animals such as goats, pigs, sheep and cows, have only cohabited with us for around 6,000 to 10,000 years. Homo sapiens are about 200,000 years old, and we have human-like ancestors from millions of years ago. This means that these common infectious diseases are very new in the light of human history. They have only been around for the last 3-5% of the existence of Homo sapiens.

As if that were not enough, there are parts of the world where these diseases have only existed for a few hundred years. For instance, several of these diseases only reached the Americas when the Europeans invaded the continent. For these people, our infectious diseases must be said to be very unnatural and, in biological terms, a dramatic intervention into the their human bodies.

So the question is: When people who have lived over 95%, perhaps far more than 99%, of their history without these diseases, when these people suddenly have them added to their lives, is it then fair to call it tampering with nature if one tries to treat or prevent the diseases ? Is it not on the contrary more accurate to say that one tries to lead people back to their natural state, namely a life without these very modern diseases?

What Sølje believes to be natural is in fact, seen in a historical perspective, entirely unnatural. In human history, we have had these diseases for a very brief time. The rotavirus is one of the viruses that is believed to appear only after humans began keeping domestic animals, i.e. at the earliest 11,000 years ago. When Sølje strives to eat «natural food» based on principles from a time that was «more natural», and at the same time believes it to be natural to have modern diseases, it is a contradiction in terms.

Too many vaccines?

Furthermore, Sølje adds:

”I find it startling and frightening that Norwegian children are recommended to have no less than eleven vaccines. Our society has no time or means to afford a sick child,” she says.

I agree that the rotavirus vaccine is not an essential vaccine for children. Should you drop a vaccine, this is perhaps the one you should choose. Not because it is dangerous; the risk of complications is much higher if you let your child become ill than from the vaccine itself, but because the disease caused by the virus is not life threatening and only rarely causes persistent complications.

One might argue that the introduction of this vaccine, what with the uncertainty that part of the population already feels about vaccines, may cause more harm than good. When the tabloid VG chooses to run a big story on parental fear of vaccines, it merely creates more fear and uncertainty, which may in turn affect the important vaccines in the original vaccine schedule.

But this is Norway. In the developing world, the rotavirus vaccines are extremely important. On a global scale, half a million children die from the virus every year. This means that the rotavirus vaccine could save hundreds of children’s lives each and every day. By offering the rotavirus vaccine to poor countries, we prevent an entire school of children from dying every day. Think about it.

More vaccines, but less vaccine substance

Although the number of different vaccines is increasing, we are actually receiving «less and less vaccine.»

A study that looked at the US childhood immunization programme found that, while in the late nineties, a child received many thousands of antigens, in 2012 this number was reduced to a mere 315. This is because the technology behind vaccines is improving. They are becoming more targeted, and, from using all or parts of the bacteria or viruses in a vaccine, scientists are now using only certain specific proteins. The introduction of Combination Vaccines also means that you receive fewer additives in vaccines – even though these are already occurring in harmless, microscopic amounts from before.

It is thus wrong to look at the number of vaccines alone, without taking into account that these vaccines are constantly being improved, and thereby «burdening» the body less.

The myth of the sterile child

But perhaps the most important point of all is to remember that children do not live in a sterile environment in their everyday lives.

One can sometimes get the impression that parents think children only ingest pathogenic microorganisms and drugs when they are either infected by a known child illness, or when they receive a vaccine. Viewed in that light, it seems as if eleven vaccines constitute a fairly extensive increase in the number of times a child’s immune system is challenged.

This is of course not so. We are bombarded with bacteria and viruses all day long. Every time we breathe, pick our nose, rub our eyes, lick our fingers, or graze a knee, we are subjected to a huge number of foreign objects which the immune system must fight.

Not to mention every time a mother or father kisses her or his children:

Kiss your child once, and you have bombarded it with many times more antigens than it receives through an entire life with vaccination.

When children are exposed to thousands of potentially pathogenic microorganisms every day, it is absurd to claim that their immune system is adversely affected, or «oveburdened», by a handful of additional antigens from vaccines during their first year of life.

This argument is also somewhat bizarre because it does away with the previously used argument that children can benefit from exposure to pathogenic microorganisms. Vaccine opponents even arrange infect rings so that children can be infected. It’s so healthy, as you know. So on the one hand vaccine deniers claim that children’s immune systems need to be challenged to be strong, while on the other hand, they believe that the immune system is overburdened by a fraction of more antigens from vaccines … Incomprehensible reasoning.

Conclusion

If one really wants to live a life that is «natural» and reject modern medicine and vaccines, one must imagine a life where the normal outcome is that some of one’s children die before they reach the age of five. This is unimaginable for us today. It is very rare that infants die, and thank God for that. But it is precisely because we have been fighting against the «natural». We have used technology to break out of the natural. Today we live in the totally unnatural circumstance of being able to become older than five years of age.

Call me crazy, but I actually think that is a good thing.

Et sexdukkehjem

Spørsmål det er naturlig å stille seg er da: Hvis disse sexdukkene rammes av loven mot seksualisering av barn, og det er forbudt å besitte, se eller publisere bilder og teginger som seksualiserer barn, har ikke da VG, Dagbladet, NRK, Tollvesenet og en rekke andre norske medier og institusjoner brutt § 311 ved å publisere bilder av disse dukkene? På samme måte som jeg nå har distribuert «barneporno» ved å bruke et bilde av en slik dukke i denne bloggposten? Og har ikke egentlig alle de hundretusener av nordmenn som har sett bildene av disse sexdukkene på tilsvarende vis brutt loven? Man kan jo argumentere for at man planmessig har oppsøkt disse bildene ved å klikke på nyhetenes titler for å lese sakene, vel vitende om hva som med stor sannsynlighet er avbildet der.

Hvorfor er det et lovbrudd å oppsøke et slikt bilde på det mørke nettet, men ikke å se et tilsvarende bilde i Dagbladet?

Det henger ikke på greip. Hvordan kan man hevde at dukkene er ulovlige fordi de seksualiserer barn, samtidig som det er lovlig å publisere bilder av disse i samarbeid med politiet og tollvesenet selv? Har ikke politiet også brutt loven da? Eller mener de egentlig at dukkene ikke i seg selv seksualiserer barn nok til å være ulovlige, men om de riktige menneskene får tak i dukkene så kan de finne på å skape fantasier i hjernene sine som plutselig krysser denne grensen?

Men hva så? Er dukken i seg selv lovlig så lenge du ikke finner på å bli kåt av den? Kan det egentlig bli mer tydelig enn dette at det utelukkende er tanker vi her straffer?

Er det virkelig dette samfunnet vi ønsker oss? Et samfunn hvor vi kriminaliserer og straffer folks innerste, private lyster og fantasier?

Age-play

Et annet fascinerende paradoks når det gjelder dette lovverket er det som kalles «age-play» innen bdsm/fetisj-verdenen. Gjerne også i form av DD/lg – Daddy Dom/little girl. Dette er en rollespill-fetisj – eller livsstil/seksualitet – hvor to eller flere parter nyter leken eller dynamikken knyttet til at den ene part er yngre, alt fra baby til lite barn eller ungdom, mens den andre er voksen. Det arrangeres age-play-fester i Norge, fullstendig lovlig – som seg hør og bør. Dette er voksne mennesker som skal få ha sine fantasier og lyster for seg selv. Det er ingen offer her. Alle parter er samtykkende voksne som tenner på slikt rollespill eller en slik emosjonell og seksuell relasjon.

Men har de noe grunnlag for å hevde dette? Nei. Psykolog Pål Grøndahl, som har jobbet med slik overgrepsproblematikk i mange år, sier at han ikke kjenner til noe forskning som tyder på en slik kobling. Jeg var selv i en debatt med Grøndahl og psykolog Thore Langfeldt på Universitetet i Oslo hvor temaet var nettopp animert barneporno, og det var felles enighet i panelet om at ingen av oss kjente til noe forskning som tydet på en slik klar sammenheng. Her fra en artikkel i Aftenposten om debatten:

Den falske åpne debatten

Nettavisens Erik Stephansen skrev i går et innlegg hvor han kritiserer min bloggpost om islam og ytringsfrihet. Han primære kritikk går på at konferansen ikke skal drøfte ytringsfrihet, men ytringsklima. Det har han helt rett i, og jeg grep nok for raskt til kanonen når jeg fant det hensiktsmessig å diskutere folks holdning til ytringsfrihet i lys av denne konferansen.

Likevel er det et par viktigere momenter som synes å gå Stephansen hus forbi.

Det større poenget

For det første handlet altså det meste av bloggposten min om noe helt annet enn Nettavisens kommende konferanse. Deres arrangement var en knagg å hekte et større poeng på, for å gjøre det dagsaktuelt. Det er alltid en risikosport, fordi om noen finner en svakhet i denne koblingen, drukner som regel tekstens egentlige poeng i støyen av alle som skal gjøre et nummer ut av nettopp det.

For all del, kritikken mot min «svaksynte» lesing av konferansens navn og tema er berettiget. Men jeg skulle ønske at en tungvekter som Stephansen likevel ville ofret noen linjer til mine primære poeng, og mine andre eksempler, som tross alt fyller det meste av bloggposten min.

Selv om Nettavisen er brukt som innledende og avsluttende eksempel, trekker jeg frem flere ferske eksempler fra samfunnsdebatten og medier for å vise hvordan ytringsfrihet så ofte problematiseres utelukkende i tilknytning til nettopp islam.

Det interessante poenget er nemlig mye større enn Nettavisens konferanse. Det handler om hvordan vi så ofte er blinde for våre egne holdninger så lenge vi kan låse debatten til en utpekt problemgruppe. Og de undersøkelsene som er gjort på området, både fra Norge, USA og Europa, er således særdeles interessante. De er også nedslående, fordi de viser at et er en svært utbredt holdning at ytringer som kan krenke bør forbys – enten man er muslim eller ikke.

Vi burde kunne ta den debatten. Vi bør kunne snakke litt høyere om hvordan de holdningene som gang på gang på gang blir knyttet til islam, egentlig gjelder folk flest. Et flertall av nordmenn ønsker ikke at for provoserende ytringer skal være lov. Halvparten av europeere ønsker ikke at sårende og krenkende ytringer skal være lov.

Når debatten da likevel så ofte ender opp med å handle om «hårsåre muslimer», uten at disse undersøkelsene tas med som kontekst, blir samfunnsdebatten hverken særlig konstruktiv eller redelig.

Den falske åpne debatten

Jeg lar meg også provosere av Stephansens gjentagende mantra om at «åpen debatt er så viktig», og at Nettavisens (etter mitt syn) ekstreme fokus på innvandring og islam derfor utelukkende er et gode. Ja, åpen debatt er viktig. Men når Stephansen parafraserer meg i sin bloggposttittel ved å hevde at jeg har skrevet at åpen debatt er «farlig», så bygger han stråmann – eller misforstår meg helt.

Jeg mener selvsagt ikke at åpen debatt i seg selv er farlig. Men en debatt er ikke åpen om den til stadighet er ensidig og snever.

Et gjentakende mantra i disse debattene er at «Det er viktig å ta debatten …» og «Vi må våge å snakke om problemene …». Det er riktig og viktig. Likevel er det slik at vi som har forsøkt å nyansere og trekke inn andre sider av saken som er helt sentrale for å forstå problemene, blir beskyldt for å drive «tåkelegging». Det kan altså virke som om en «åpen debatt» ikke er så interessant lenger hvis noen ødelegger den med for mye åpenhet.

Jeg har aldri ønsket at media ikke skal skrive åpent og fritt om problemer knyttet til innvandring. Men skal det gjøres på en nyttig og informativ måte, må media samtidig være ansvarlige nok til å våge å se hele bildet. I boken min «Håndbok i krisemaksimering» gikk jeg gjennom blant annet medieanalysebyrået Retrievers rapporter fra 2009, 2011 og 2014, samt journalistene Lindstad/Fjeldstads anaylser fra årene 1999 og 2005, og det er intet vakkert syn. La meg gi noen eksempler.

Når media oftere dekker kriminelle saker hvor ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert, så maler det er skeivt bilde av virkeligheten. Når folk med innvandrerbakgrunn, som utgjør rundt 15 % av den norske befolkning, bare kommer til orde i 2 % av nyhetssakene, et tall som har ligget stabilt i flere år på tross av en stadig økende innvandrerbefolkning, så maler det et skeivt bilde av virkeligheten.

Når etnisk bakgrunn oppgis dobbelt så ofte når en person med innvandrerbakgrunn omtales i en sak med problemperspektiv sammenlignet med saker som har et ressursperspektiv, maler det et skeivt bilde av virkeligheten. Når folk med innvandrerbakgrunn oftest omtales i nyhetssaker om fotball og kriminalitet, eller ekstremisme, radikalisering og asylpolitikk, maler det et skeivt bilde av virkeligheten.

Da jeg 31. oktober deltok i radioprogrammet Kulturhuset på NRK P2, og rettet nettopp denne kritikken mot media, var forsvaret fra også NRK Nyheters reportasjeredaktør Anders Børringbo det samme. «Tjomlids bok er farlig», hevdet han uten å ha lest den, fordi jeg visstnok mener media skal knebles og ikke få lov til å omtale samfunnsproblemer knyttet til innvandring. Men en slik respons er feig og unnvikende, fordi jeg har aldri sagt at vi skal snakke mindre om problemer. Jeg har bare sagt at vi må snakke mer balansert om problemer. Ikke fortell oss mindre, fortell oss mer! Gi oss hele bildet!

Når debatten om voldtekt de siste årene har fokusert primært på overfallsvoldtekter og gruppevoldtekter, to voldtektstyper hvor ikke-vestlige innvandrere synes å være betydelig overrepresentert, blir fokus fryktelig feil når vi samtidig vet at disse utgjør kanskje 0,5 % av alle voldtekter. Likevel var mediefokuset i 2011 så stort på nettopp overfallsvoldtekter at politiet måtte gi ut en helt egen rapport knyttet til dette. Ja, i 2011 ble ordet «overfallsvoldtekt» brukt mer enn fire ganger mer enn det var nevnt i hvert av alle de tre foregående år. Det maler et skeivt bilde av virkeligheten.

Når nesten samtlige medier atpåtil blindt gjengir en påstand om at «alle overfallsvoldtekter i Oslo ble begått av ikke-vestlige innvandrere», selv om et minimum av kildekritikk hadde vist dem at dette var feil, maler det er skeivt bilde av virkligheten.

Når avisene fyller forside etter forside om ransbølgen i Oslo, hvor til og med statsminister Erna Solberg gikk ut og manet innvandrerforeldre til å ta spesielt ansvar, mens sannheten er at det aldri var noen ransbølge, så maler det et skeivt bilde av virkeligheten.

Når en britisk studie som gjennomgikk 43 millioner ord fra de 20 største britiske avisene for å se hvilke ord som ble mest brukt i sammenheng med innvandrere, viser at det var ordet «ulovlige», etterfulgt av ord som «flom» og «bølge», er det et problem. Når en kanadisk studie undersøkte effekten av ordbruk som «snylter» og «lykkejeger» kontra «flyktning på jakt etter trygghet» i nyhetssaker om innvandrere, fant en tydelig kobling til graden av dehumaniserende begreper som ble brukt om innvandrere av leserne i etterkant, så er det et problem. Når en liten analyse av norske mediers omtale av «flyktningstrømmen» viste en overvekt av negative saker, så er også det et problem.

Og sånn kan vi fortsette. Ja, Stephansen, selvsagt skal vi ta debatten, og en åpen debatt er aldri farlig i seg selv. Men det forutsetter at man har en åpen debatt som omfatter alle data og alle sider av en sak, ikke en åpen debatt om kun et lite fragment av hele problemet. En fullstendig ubalansert og sneversynt debatt blir ikke mer åpen om man fyller 1000 avissider om en flik av hele bildet. Tvert i mot blir den mer lukket.

Det er når man bygger opp under falske premisser med et selektivt utvalg data og feilaktig kaller det for «åpen debatt», at det er farlig. Det er når man våger påstå at en klar overvekt av negative vinklinger og mistenkeliggjøring av en befolkningsgruppe er en «åpent debatt», at det blir farlig.

Det er nok som redaktør Fritjov Nygaard i avisen Lindesnes uttalte til Journalisten etter at resultatene fra den norske analysen ble presentert i sommer:

«Journalister er enkle folk. Vi går etter ting som selger.»

Når målet om å skape debatt og fiske sidevisninger blir viktigere enn en balansert fremstilling av virkeligheten, er vi over i det jeg mener er farlig.

Konklusjon

Det er forståelig at Stephansen ønsket å gå ut og korrigere det noe misvisende bildet jeg hadde gitt av Nettavisens kommende konferanse. Men jeg skulle likevel ønske jeg hadde sett noe vilje til å snakke om det som var bloggpostens budskap, nemlig at vi er nødt til å se et større bilde om vi skal diskutere innvandring, islam, kriminalitet og ytringsklima.

En av konferansens talere, Jon Hustad, skrev for et drøyt år siden, da debatten om flyktningsstrømmen raste på sitt verste, følgende:

I åra framover vert det mindre forsamlingsfridom i Noreg, mindre ytringsfridom i Noreg, mindre demokrati i Noreg, og mindre integrering i Noreg.

Hans spådom var altså at mer innvandring gir mindre ytringsfrihet. Skal jeg ta på meg min noe nedstøvede spåmannshatt, så tør jeg vel vedde på at nettopp disse «lettkrenkede muslimene» likevel kommer til å bli et tema på konferansen, selv om de ikke skriver det i programmet to måneder i forkant. På den annen side kan det hende at min forrige bloggpost kanskje bidrar til at noen tar ansvar for å dra den forskningen som setter ytringsfrihetsinnskrenkende holdninger inn i en litt større kontekst.

Jeg kommer nok likevel ikke til å betale deltakeravgiften på 2495 kroner for å sjekke om spådommen min slår til.

Om ytringfrihet, islam og folk flest

Nettavisen arrangerer i februar en konferanse om «Islam og ytringsfrihet». Her skal samfunnsdebattanter, politikere og bloggere delta, og vi finner navn som Tino Sanandaji, Bård Vegar Solhjell, Unni Wikan, Jon Hustad, Sylo Taraku og flere. Konferansen skal ledes av Kjetil Rolness.

En slik konferanse fremstilles som viktig, men i praksis medfører den bare til at det fiktive premisset som det Rolness kaller «vårt viktigste stridstema» bare forsterkes. Det er uheldig, og det er farlig.

Premisset synes nemlig å være at islam har et stort problem med ytringsfrihet. Islam er derfor en fare for vårt sekulære samfunn som er bygget på pillarer om den uinnskrenkede rett til å ytre seg, noe nordmenn flest er enige i. Norske nordmenn fra Norge, eller vestlig befolkning for øvrig, enten det er europeere eller amerikanere, ønsker stort sett full ytringsfrihet. Vi er ikke begrenset av den religiøse tvang slik som disse muslimene er, og det må vi våge å diskutere. Vi er ikke så hårsåre, og tåler at vår tro og våre meninger utfordres i den offentlige debatt.

Eller?

Skylapper og Det falske nullpunkt

Ja, det er lite tvil om at religion kan legge bånd på ytringer. Religion kan også bidra til ekstreme reaksjoner når religiøse føler seg alvorlig krenket av andres ytringer. Det har vi sett tragiske eksempler på gjennom brutale terrorangrep de siste årene.

Men er en debatt om ytringsfrihet likevel egentlig et spørsmål om religion? Er det virkelig islam og muslimer som er det sentrale problemet her? Det er et interessant spørsmål, og i debatten om islam og ytringsfrihet har jeg til gode å se noen drøfte ikke-muslimers forhold til ytringsfrihet. For skal vi først snakke om ytringsfrihet i konteksten av en spesifikk og snever gruppe nordmenn, bør vi også se på den andre siden; hva nordmenn flest egentlig mener.

I min bok «Håndbok i krisemaksimering» (2016) skriver jeg om dette i et kapittel jeg kaller «Skylapper». Det er nemlig ikke slik at debatten om ytringsfrihet nesten alltid burde handle om islam alene. Når vi glemmer å ta et steg tilbake og se hva folk flest mener, ender vi opp med å fokusere så snevert at vi ikke er i stand til å adressere det egentlige problemet.

La meg ta et par eksempler på hvordan debatten gjerne «frames». På nyåret 2015 skrev Nina Hjerpset-Østlie i Human Rights Service en kronikk i Aftenposten hvor hun siterte leder for Islamsk råd, Methab Afsar, som etter Charlie Hebdo-massakren, som kostet 12 menneskeliv og skadet mange flere, uttalte følgende om ytringsfrihet:

– Det er en universell verdi. Men med ytringsfrihet følger også ytringsansvar. Muslimer går ikke rundt og snakker nedlatende og krenkende om Jesus, Moses eller andre, og det skal vi aldri gjøre. Men vi krever da også at folk viser respekt for muslimenes profet, ved ikke å tegne ham som et dyr.

Hun viste også til at styrelederen i Det muslimske samfunnet i Trondheim etterlyste strengere regler for hva media kan publisere, og nevner flere eksempler på at europeiske land har innført begrensninger på ytringsfriheten – visstnok etter press fra muslimer.

Tilsvarende fikk forstander ved det Det islamske forbundet, Basim Ghozlan, mye kritikk da han i et portrettintervju i Dagens Næringsliv 5. august 2016 kom med følgende utfordring til det norske folk:

«Gi meg et eksempel der den vestlige kulturen sier stikk motsatt av islam. Gi meg en!»

I en statusoppdatering på Facebook utdyper Ghozlan dette ved å skrive at uttalelsen kom som et svar på spørsmålet om han kunne leve som en god muslim i Norge, og han skriver i sin redegjørelse at «jeg sjelden finner det vanskelig å være lovlydig borger og samtidig være en god praktiserende troende muslim».

Ghozlan møtte samfunnsdebattant og forfatter Espen Goffeng til debatt i NRK Dagsnytt Atten tre dager senere, og her ga Goffeng to eksempler på verdier som han mente islam var i strid med norsk kultur på. Det første var nettopp ytringsfrihet, da spesielt med fokus på om det skulle være lov å kritisere og latterliggjøre religion.

Goffengs underliggende premiss var altså at i norsk kultur er dette en selvfølge. At norske ikke-muslimer i all hovedsak er enige om at en slik vid ytringsfrihet er et gode, mens muslimer ser ut til å være mindre aksepterende for at slik religionskritikk skal aksepteres.

Det skulle man kanskje tro, og jeg er selv fullstendig for en ytringsfrihet hvor også religionskritikk må være lov. Goffeng sin kritikk er betimelig, fordi kritikk av folks livssyn og tro må ikke bare være akseptert, men også absolutt nødvendig i et opplyst samfunn. Overtro av denne sort må utfordres, kritiseres og, om det gjøres på riktig måte, også kunne harseleres med. Likevel er ikke dette en holdning som det norske folk er unisont enige i, og å trekke et verdiskille mellom muslimer og «oss andre», slik det så alt for ofte gjøres i samfunnsdebatten, blir derfor kunstig.

Hva med oss andre?

Mens mange nordmenn stiller seg uforstående til at mange muslimer påstås å reagere svært negativt på karikaturer av Profeten eller kritikk av religionen for øvrig, er vi kanskje ikke så mye mer tolerante selv. En undersøkelse utført av TNS Gallup på oppdrag for Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) i 2004 viste at hele åtte av ti nordmenn ønsket å innskrenke ytringsfriheten. Bare 20 prosent svarte at de syntes det var greit for grupperinger av nazister, rasister og fundamentalistiske muslimer å holde offentlige møter. En av fire ønsket også for øvrig å forby kommunister å samles på samme vis.

Da TNS Gallup gjennomførte en tilsvarende undersøkelse i 2013, fant de at bare én av tre ønsket å tillate «religiøse ekstremister eller personer med fordommer mot ulike etniske grupper bør få holde offentlige møter/demonstrasjoner». Bare én av fem nordmenn ønsket å tillate at folk som vil avsette regjeringen med makt skulle få lov til å gi uttrykk for dette, og kanskje mest skremmende svarte én av fire at «personer med ytterliggående meninger ikke bør få utgi bøker for å uttrykke sitt syn».

Et overveldende flertall vil altså begrense folks ytringer hvis de kan oppfattes som «krenkende», rasistiske eller oppfattes som politisk revolusjonært. Merk at dette ikke gjaldt trusler eller verbale angrep mot enkeltpersoner, men ekstreme politiske eller religiøse ytringer offentlig frontet av en gruppe som del av et møte eller demonstrasjon.

Det kan da være nyttig å minne på at andel av den norske befolkning som er muslimer ligger et sted mellom to og fire prosent. Når 80 prosent av de spurte ønsker å begrense folks rett til å krenke gjennom ytringer, er ikke dette først og fremst et «muslimproblem». Det er et samfunnsproblem.

I USA viste en undersøkelse utført av PEW Research Center i 2015 at hele fire av ti unge i alderen 18 til 34 år mente myndighetene burde kunne forby ytringer som kan oppleves som krenkende av minoriteter. Av alle amerikanere, uansett alder, mente 28 prosent det samme.

Men det blir enda verre hvis vi ser til Europa. Undersøkelsen viste at hele 49 prosent av innbyggere i EU-land ønsker å forby ytringer som kan oppleves som krenkende av minoriteter. Ytringsfriheten står altså sterkere hos det amerikanske folk enn hos europeere, og det er foruroligende at halvparten av EU-borgere ønsker å innskrenke ytringsfriheten på denne måten.

Dette står altså i strid med problematiseringen fra Human Rights Service og andre aktører om at det primært er muslimer som har et problem med ytringsfriheten. Ja, kanskje er prosentandelen muslimer som vil innskrenke ytringerfriheten høyere enn hos ikke-muslimer, men i EU-land var det i 2010 bare 3,8 prosent muslimer, så det er åpenbart at å gjøre dette primært til en debatt om islam bare er atter et eksempel på at vi skaper kunstige skillelinjer som legger grunnlaget for polarisering og splid.

Konklusjon

I dagens verden ser vi dessverre at ytringsfriheten utfordres fra flere hold. Myndighetene vil straffe tanker og fantasier. Massiv overvåking gjør folk redde for å uttale seg fritt. Religiøst raseri skremmer folk og medier fra å si og publisere det de kanskje ønsker og burde. En viss påtroppende president truer media med sanksjoner om de skriver ting han ikke er komfortabel med. Det er viktig med en debatt om ytringsfrihet, men hvis vi velger å fokusere på to-tre prosent av befolkningen heller enn folk flest, vil vi bomme massivt i jakten på gode og effektive tiltak.

Det undrer meg derfor at Nettavisen velger å atter en gang gjøre muslimer til den truende part i kampen for ytringsfrihet. De velger å arrangere en konferanse for å drøfte og utfordre en mentalitet som 80 % av befolkningen innehar, men hvor fokuset er på de to-tre prosent utpekte skyldige. Problemgruppen. Og ja, religiøse fundamentaliser og ekstremister er et problem for samfunnet når de reagerer voldelig på ytringer, men da burde debatten handle om det, ikke om ytringsfrihet og samfunnsdebatt knyttet opp mot islam spesielt.

Når de viktigste navnene som deltar har en overvekt av profilerte islamkritikere, ser vi hvor dette bærer hen. Et slikt snevert religionsfokus leder oss på ville veier. Ikke bare hindrer det oss fra å skape et bedre samfunn fordi fokuset er malplasset, men det bidrar også aktivt til å stigmatisere og skape kunstige skiller som ødelegger samfunnet.

Atter en gang ser vi dessverre hvordan innvandrerbefolkningen pekes ut som skyldige for at vi andre skal kunne definere oss selv ut av problemgruppen. Det er beleilig og deilig å være skyldfri, men en konferanse hvor temaet atter en gang er «dem mot oss» vil ikke løse noen problemer knyttet til ytringsfrihet.

Kjøp signert bok og støtt Leger uten grenser!

(Se bildet i full størrelse her.)

Det nærmer seg jul, og jeg vet du er på desperat jakt etter julegaven som har det lille ekstra. Vel, her er løsningen.

Hvis du kjøper en av mine bøker, den smårykende nestenferske «Håndbok i krisemaksimering», eller min forrige bok, «Placebodefekten», slår du tre fluer i ett smekk!

Du får kjøpt en julegave mottakeren enten vil elske eller hate.
Du får gitt en gave som gir både kunnskap og underholdning.
Du hjelper noen som virkelig trenger det i disse juletider.

Og nei, med punkt 3 tenker jeg ikke på meg selv, men alle de mennesker i krig og nød som trenger vår hjelp og støtte. Om du kjøper bøkene mine i julegave gir jeg nemlig hele fortjenesten min til Leger uten grenser!

«Håndbok i krisemaksimering» koster kr 299,-, og «Placebodefekten» i pocket-utgave koster kr 169,-.

Du kan bestille dem ved å sende en e-post til gunnar@tjomlid.com hvor du oppgir hvilke bøker du ønsker å bestille, antall, og hvilken adresse de skal sendes til. Ønsker du å få bok/bøker signert må du oppgi hvem jeg skal skrive hilsen til.

Hvis du er i Oslo kan du få bok/bøker overlevert personlig. Har du ikke anledning til det, kan du få bok/bøker tilsendt i posten. I så fall kommer et forsendelsesgebyr på kr 70,- i tillegg.

Postens frist for å sende pakker som skal nå frem til jul er 16. desember. Ønsker du bok overlevert personlig i Oslo, er siste mulighet 20. desember.

Du kan betale enten med Vipps, med kreditt-/bankkort om du kan møte meg personlig for overlevering av bøker, eller ved kontooverføring. Betalingsinformasjon får du per mail etter bestilling.

God jul og god bok!

Trumpsk og norsk er ikke så ulikt, tross alt

Har du lest om lettbrus på TV2.no? Da bør du lese dette.

I dag er TV2 ute med en artikkel hvor de hevder at:

Svenske forskere har funnet ut at det er en sammenheng mellom inntak av lettbrus og diabetes type 2.

Jasså, har de egentlig det? Det er mye å ta tak i her, men la meg se litt nærmere på noen av problemene med denne rapporteringen og ikke minst studien artikkelen omtaler.

Om korrelasjon og kausalitet

TV2 skriver:

Studien viser nemlig at to glass (4 dl) med lettbrus daglig har 2,4 ganger så stor sjanse for å utvikle diabetes type 2, i forhold til andre.

En hel liter om dagen tidobler sjansen for diabetestypen.

Studien viser at det ikke er noen forskjell på om brusen inneholder sukker eller søtstoff, som mange tror.

Når man skal vurdere slik forskning er det alltid nyttig og viktig å bla seg nedover til diskusjonsdelen mot slutten av artikkelen. Her finner man forskernes drøfting av resultatene, ofte satt inn i en kontekst av resultater fra tidligere forskning, og forsøk på å tolke resultatene og peke ut retningen for fremtidig forskning. I en god forskningsartikkel bør forfatterne være selvkritiske og belyse svakheter i sin egen studie.

* Les også: Er lettbrus farlig å drikke?

I diskusjonsdelen av denne nye studien gjør forfatterne heldigvis det, og det kanskje viktigste å merke seg er følgende (min utheving):

Alternatively, one could speculate that consumers of artificially sweetened beverages may have swapped from sugar-sweetened beverages to prevent further weight gain. In that case, we may actually be assessing diabetes risk related to previous high consumption of sugar-sweetened beverages. In line with this explanation, we found the highest BMI, both at present and age 20, in the group reporting high intakes of artificially sweetened beverages.

Dette er en gjenganger. Studier som mener å finne en sammenheng mellom inntak av lettbrus og vektøkning, baserer seg som regel på selvrapportering. Deltakerne i studien skal altså selv rapportere om sitt kosthold, nå og/eller i fortiden, deriblant hvor mye lettbrus de drikker eller har drukket.

Det man da ofte ser er at overvektige drikker mye lettbrus. Betyr det at «lettbrus gjør folk overvektige»? Kanskje, men en mer sannsynlig forklaring er at allerede overvektige mennesker drikker lettbrus i håp om å redusere sitt kaloriinntak. Ofte har disse drukket mye sukkerholdig brus tidligere, noe som har bidratt til vektøkning, og så har de i nyere tid byttet til lettbrus som et grep for å motarbeide dette. Eller de har drukket lettbrus lenge, men bruker det som et «plaster på samvittigheten» fordi de generelt sett spiser for mye ellers.

Fenomenet med å bestille en stor Whopper Cheese-meny på Burger King, og be om lettbrus for å liksom døye litt på den dårlige samvittigheten og lure seg selv til å tro at man gjør sunne valg, er velkjent for mange av oss.

Dessverre er ikke lettbrus noen magisk pille mot overvekt. Den er bare en liten brikke i det totale kostholdet og energiregnskapet. Får man i seg for mange kalorier via annen mat og drikke, går man ikke ned i vekt av å drikke lettbrus – naturlig nok. Men om man fjerner kalorier fra sukkerholdig drikke ved å bytte til lettbrus, og kostholdet for øvrig er som før, vil man innta færre kalorier totalt. Det vil være en medvirkende årsak til vektnedgang hvis kaloriregnskapet totalt sett er «negativt».

Det forskerne av denne nye studien altså påpeker er at de som drakk mest lettbrus også var de som hadde høyest BMI, altså var mest overvektige. Den forhøyede risikoen for diabetes kan altså være konsekvensene av et tidligere høyt inntak av sukkerholdig brus med tilhørende overvekt, ikke en konsekvens av at de senere har byttet til lettbrus.

* Les også: Lettbrus-studie uten tyngde

Usunn livsstil

Forskerne utdyper dette videre når de skriver de ikke kan utelukke at usunn livsstil kan være årsaken til den forhøyede risikoen for diabetes:

Another explanation for our findings could be that high intake of sweetened beverages simply is a marker of an overall poor lifestyle leading onto the trajectory toward diabetes onset. We did observe that high consumers had an unhealthier lifestyle in general, and the highest BMI, both currently and at age 20, and the greatest weight gain since age 20. The excess risk in high consumers did persist after adjustment for a wide range of dietary and lifestyle factors including BMI, but we cannot rule out residual confounding due to unmeasured or imprecisely measured factors, such as BMI, energy intake or socio-demographic factors, as an explanation for our results.

De fant nemlig at de som drakk mest lettbrus også var de som hadde en mest usunn livsstil generelt, og at selv om de forsøkte å korrigere for dette i analysene sine, kan de ikke utelukke at det fortsatt er variabler her som påvirker resultatene deres.

BMI er heller ingen robust indikator for faktorer som påvirker risiko for diabetes. Dermed kan måling av vekt/BMI alene overse faktorer som fettfordeling på kroppen, noe som er svært relevant når man skal vurdere vekt og helse:

In line with previous studies on type 2 diabetes, the observed positive association remained after adjustment for BMI, possibly suggesting a direct adverse effect of sweetened beverage intake on glucose homeostasis. However, it could be that the BMI does not fully indicate the level of visceral fat, which is a predictor of type 2 diabetes.

* Les også: Sukker-oppspinn og kostholdsmyter fra Berit Nordstrand

Hukommelsesskjevhet

Et annet stort problem med slike studier er «recall bias», altså hukommelsesskjevhet. Dette har jeg skrevet mye om knyttet til mobilstråling og studier som mener å finne en sammenheng mellom hjernekreft og mobilbruk. I et debattinnlegg på Dagbladet.no oppsummerte jeg det slik:

Når han hevder å ha funnet en sammenheng mellom mobilbruk og hjernekreft, ja, til og med at kreftsvulstene oftere sitter på den siden av hodet hvor vedkommende normalt holder mobilen, så er disse basert på selvrapportering. De som er spurt i undersøkelsene har altså selv fortalt hvor mye de brukte mobiltelefon i de aktuelle årene, og hvilken side av hodet de normalt holdt den. Men husker du hvor mye du brukte mobilen din i perioden 1995-2000? Jeg tviler på det.

På den annen side, om du har fått hjernekreft og en forsker antyder at det kan skyldes mobilen, vil du mer sannsynlig huske at du brukte mobilen din oftere og lengre enn det du egentlig gjorde. Det ville jo kanskje forklare den ellers uforklarlige sykdommen du var så uheldig å bli rammet av.

Det samme gjelder nok for denne lettbrus-studien. Vi vet at folks selvrapportering av kosthold er svært upålitelig, i blant så mye som 80 prosent! Overvektige har altså en tendens til å underrapportere sitt kaloriinntak ganske kraftig. Og det er lett å mistenke at de som i denne studien er overvektige, og dermed har høyest risiko for diabetes type 2, også har underrapportert sitt inntak av sukkerholdig brus, og forsøker å lappe på samvittigheten sin ved å rapportere høyere inntak av lettbrus. Det gir jo en følelse av å ha levd litt sunnere enn man kanskje egentlig har gjort.

* Les også: Facebook-post av Vegard Lysne

I studien inkluderte forskerne 357 personer med LADA (latent autoimmun diabetes hos voksne), 1136 personer med en diabetes type 2-diagnose («livsstilsdiabetes») og 1371 tilfeldige deltakere fra befolkingen for øvrig. De uten diabetes ble bedt om å beskrive sitt kosthold for ett år siden, mens de med diabetes ble fortalt at de skulle rapportere om sitt kosthold før de fikk diagnosen.

Og, vel, hvor pålitelig kan det være? Jeg husker knapt hva jeg spiste i går, og om noen skulle ha meg til å beskrive mitt kosthold fra et år eller fem siden, ville jeg feile miserabelt. Dette føyer seg inn i rekken av tilsvarende studier som ofte finner en sammenheng mellom lettbrus og fedme når man baserer det på hukommelse og selvrapportering, men hvor man finner det motsatte når det gjennomføres kontrollerte studier hvor forskerne selv har full oversikt over kostholdet og følger deltakerne fremover i tid.

Lettbrus og sultfølelse

Forskerne spekulerer også i om lettbrus påvirker insulinproduksjonen og dermed fører til «søtjag» og økt sultfølelse, men dette har de heller ikke vitenskapelig dekning for. Studier som har undersøkt dette finner at lettbrus ikke påvirker insulinnivåene eller fører til mer matlyst.

En annen svakhet forskerne påpeker er dette:

One could also speculate that the high consumption of sweetened beverages reported by patients reflects greater thirst in the period preceding diagnosis due to hyperglycemia. This is difficult to assess, but we noted that these patients did not report excess intake of water.

Jeg drikker selv mest Cola Zero, og veldig sjelden vann (jada, jeg vet det er toskete). Om jeg led av økt tørst fordi jeg var i ferd med å utvikle diabetes, ville det primært ha gjenspeilet seg i økt inntak av nettopp lettbrus, ikke av vann. Forskernes forsøk på å avfeie denne svakheten kjøper jeg derfor ikke helt.

* Les også: Eskerud Ernæring: Gir lettbrus diabetes?

Jeg finner det også noe tendensiøst at studiens forfattere skriver følgende:

Further, artificial sweeteners have also been hypothesized to have adverse effects on abdominal fat and gut microbiota, which may induce glucose intolerance.

Hva gjelder «gut microbiota», altså bakteriefloraen i tarmen, viser de til den mye omtalte studien publisert i Nature i 2014 som fant at svært høye doser av enkelte kunstige søtningsstoffer kunne påvirke bakteriene i tarmene hos forsøksmus.

Men effekten gjaldt der doser mye høyere enn det vi mennesker får i oss via kostholdet, noe både Erik Arnesen og Vegard Lysne påpekte da Tidsskrift for Den norske legeforening omtalte studien. Søtningsstoffet de fant en slik effekt av var for øvrig sakkarin, et stoff som knapt brukes i lettbrus lengre, og derfor neppe er relevant i denne sammenhengen.

Problemet med enkeltstudier

Min nye bok «Håndbok i krisemaksimering» er nå ute i butikkene, og et av kapitlene i boken handler om «Problemet med enkeltstudier». Her forklarer jeg hvordan og hvorfor forskning er en prosess, og hvorfor medias rapportering av oppsiktsvekkende, innledende enkeltstudier, studier som oftere viser seg å være feil enn riktige når senere forskning gjøres, medfører at det de rapporterer som regel er det motsatte av sannheten.

Det er alltid viktig å se nye forskningsresultater i lys av tidligere forskning, og ikke minst i lys av bedre forskning. Resultater fra enkeltstudier kan sprike i alle retninger, og derfor er det så viktig å se på større litteraturgjennomganger og metaanalyser for å finne ut hva som mest sannsynlig er riktig.

Det er også viktig å være klar over at kvaliteten på studier varierer, og når det gjelder kosthold er randomiserte, kontrollerte studier betydelig mer troverdige enn studier basert på selvrapportering i befolkningen. Sistnevnte studiedesign kan aldri si noe sikkert om årsaksforhold, altså kausalitet, kun om årsakssammenhenger, altså korrelasjoner. Dermed kan man si at dataene viser en sammenheng mellom A og B, men ikke om A fører til B eller motsatt.

* Les også: Søte løgner om aspartam

Det er altså flere problemer med en studie som baserer seg på egenrapportering og analyser gjort ved å «se på fortiden». En vesentlig mer rigid metode er å analysere effekten av ulikt kosthold på grupper man setter på ulike dietter og følger fremover i tid. Når man summerer og analyserer resultatene fra slike studier, finner man at lettbrus gir vektnedgang, noe en stor metaanalyse fra 2014 viste (min utheving):

The current meta-analysis provides a rigorous evaluation of the scientific evidence on LCSs [«kunstige søtstoffer»] and body weight and composition. Findings from observational studies showed no association between LCS intake and body weight or fat mass and a small positive association with BMI; however, data from RCTs, which provide the highest quality of evidence for examining the potentially causal effects of LCS intake, indicate that substituting LCS options for their regular-calorie versions results in a modest weight loss and may be a useful dietary tool to improve compliance with weight loss or weight maintenance plans.

Boom.

Konklusjon

Den beste forskning vi har på området så langt tyder på at lettbrus ikke stimulerer apetitten, at den ikke påvirker insulinnivåer, at den ikke påvirker risiko for diabetes, og at den ikke fører til vektøkning. På den annen side vet vi med stor sikkerhet at sukkerholdig brus fører til både vektøkning og økt risiko for diabetes.

* Les også: Professor sprer unødvendig frykt om aspartam

I motsetning til det TV2 skriver i sin ingress har ikke svenske forskere funnet en sammenheng mellom inntak av lettbrus (spesifikt) og diabetes type 2. Det de har funnet er en sammenheng mellom overvekt/livsstil og økt risiko for diabetes type 2, noe som ikke er noen nyhet.

Valget mellom lettbrus og sukkerholdig brus påvirkes derfor ikke av denne nye studien. Drikker du mye brus, er det kunstig søtede alternativet fortsatt det beste valget om vekt og helse står i fokus.

Bloggposter om alkohol og narkotika

Etter at NRK Folkeopplysningen rettet fokus på narkotikapolitikk og spesielt hva forskningen sier om risiko ved bruk av cannabis, tenkte jeg det kunen være nyttig å samle en liten oversikt over det jeg har skrevet om dette i løpet av de siste årene.

Selv er jeg ingen tilhenger av narkotiske stoffer. Jeg har aldri vært ruset på illegale stoffer, og drikker svært sjelden alkohol. Likevel opplever jeg at dagens narkotikapolitikk ikke er veldig rasjonell eller evidensbasert, og støtter kampen for å endre denne i retning av mer legalisering og dermed også mer kontroll og regulering.

Kanskje noen lesere finner nyttig stoff i disse bloggpostene, skrevet over en periode på rundt ti år. Here goes:

30. august 2006: Fordomsfull narkotikapolitikk

10. februar 2007: I take illegal drugs for inspiration

24. mars 2007: Alkohol og tobakk mer skadelig enn cannabis og ecstacy.

28. juli 2007: En joint er nok?

2. oktober 2008: Alko mer skadelig enn cannabis

30. juni 2009: På tide å legalisere tunge narkotiske stoffer?

31. oktober 2009: Fikk sparken for å si sannheten om narkotika

20. februar 2011: Ny studie viser at ecstasy er ufarlig

7. juli 2014: Brus vs marijuana

Og, for ordens skyld, jeg har også skrevet en del om skadevirkningene ved alkohol:

10. juni 2012: Noen tanker om alkohol og foreldreansvar

18. juni 2012: Sitering og alkodebatt

16. desember 2012: Noen flere tanker og forskning rundt alkohol og foreldreansvar

23. desember 2012: Gruer 300 000 barn seg til jul?

19. desember 2014: Fem grunner til å ikke drikke alkohol foran barna dine

13. januar 2015: Et tilsvar til CasaKaos om alkohol og foreldreansvar.

Enjoy!

Ta det som en mann, Kjetil

Kjære Kjetil Rolness,

Kan du slutte å fremstille menn som så lettkrenkede? Kan du slutte med den sutringen din? Kan du rope mindre og lytte litt mer? #Ikkeallemenn er så lettkrenkede og sarte som deg. Heldigvis.

Her er greia: Du vet, når en kvinne, ti kvinner, hundre kvinner står frem i media og forteller om sine opplevelser med menn, om tafsing, tilrop, forskjellsbehandling, seksuell trakassering og voldtekt, så blir jeg glad. Det vil si, det gjør meg ulidelig trist å høre om deres opplevelser, men det gjør meg glad at de forteller meg om verden fra sitt perspektiv. Fordi det gjør at jeg kan lære og bli bedre. Det gjør at jeg kan forstå mer om hvordan tilsynelatende uskyldige handlinger i mitt perspektiv kan oppleves som skremmende eller ubehagelig fra noen andres perspektiv.

Når så godt som samtlige av mine venninner forteller at de siden de var barn har opplevd at menn seksualiserer dem, klår på dem, frarøver dem sitt intellekt og likeverd ved å se på dem først og fremst som et potensielt knull, eller i det minste som en seksuell bekreftelse, så gjør det meg glad. Ikke for fordi jeg liker det jeg hører, men fordi det er et speil jeg som mann trenger for å kunne se meg selv.

Ja, når en skremmende stor andel av mine nære venninner forteller meg at de selv har opplevd voldtekt, alt fra brutale, voldelige angrep til påtvunget fyllesex eller å bli penetrert i søvne, så gjør det meg glad. Ikke der og da, ikke når de forteller meg om sine opplevelser, ikke fordi jeg unner dem de vonde opplevelsene, selvsagt ikke. Men i ettertid, når jeg kan bruke denne innsikten til noe nyttig, til å lære og forstå mer om andres liv, til å skjønne mer om hvordan sånt påvirker kvinners forhold til menn, da blir jeg glad.

Det er så mye jeg selv har sagt, det er så mye jeg har gjort, det er så mye jeg har skrevet, som jeg ikke forstod var dumt den gang da. Og jeg tror ikke jeg er verre enn noen andre. Jeg tror ikke jeg er annerledes. Jeg tror jeg er ganske gjennomsnittlig på det området. Jeg tror jeg er som menn flest. Og det er nettopp det som skremmer meg aller mest.

Det betyr ikke at jeg alltid er enig med det jeg hører. Det hender at jeg også hører historier hvor jeg også tenker at herregud, det der var da ingenting. Såpass må du tåle. Slutt å skap deg. Ikke vær et offer! Flørting er lov. Seksuelle tilnærmelser er lov – gitt riktig tid, sted og relasjon. Vi har lov til å være kåte, og vi skal kunne begjære hverandre. Men i blant oppdager jeg at jeg tok feil i min vurdering av det jeg ble fortalt. At min instinktive reaksjon som mann var skivebom. Fordi jeg hadde ikke gått i hennes sko. Jeg hadde ikke levd i hennes verden. Derfor tar det tid for meg å forstå, helt til jeg våger å senke Y-kromosomskjoldet og bare lytte.

Akkurat som jeg ikke fullt ut kan forstå hvordan hverdagsrasismen oppleves for nordmenn med mer melanin enn oss etniske nordboere. Eller hvordan hverdagstrakassering oppleves for homofile og transpersoner. Jeg har aldri kunne se verden gjennom deres øyne, og derfor er disse problemene stort sett usynlige for meg – med mindre jeg velger å lytte fordomsfritt og aksepterende. Norge i 2016 er et likestilt, inkluderende, ikke-rasistisk og homovennlig land. Og likevel lider så mange, hver dag, fordi vi ikke ennå har hørt og lyttet nok.

De færreste av oss er voldtektsforbrytere. Det er vi enige om. Men dette handler om noe mer. Om et samfunn, en verden som skader kvinner. Hver dag. Mange kvinner, ja kanskje de fleste, takler det helt fint. Det er jo bare sånn det er. Det er blitt en vane. Ingen psykologiske arr eller traumer. Men det påvirker oss alle likevel. Det gjennomsyrer vårt samfunn, fra valg av protagonister i film til spørsmål om barnepass rettet mot kvinnelige ledere. Fra kvinners trygghet på festivaler til russejenters trygghet på russetreff. Fra magasinforsider til kronikker i Dagbladet. Ja, du vet de kronikkene hvor kvinner mistenkeliggjøres, infantiliseres og harseleres med fordi de står frem og forteller om sine opplevelser.

Selv om de fleste kvinner tåler det, så er det likevel ikke greit. Det fjerner ikke problemet. Og det er ikke slik at vi hører for mye om disse problemene. Det er ikke slik at det er nok nå, at det er synd på menn som må høre hvor grusomme vi er. At det er urettferdig fordi #ikkeallemenn. Det er ikke slik at vi har tatt poenget, og at erfaringene som deles tilhører fortiden.

Nei, problemet er fortsatt at vi ikke hører nok om det. At ikke flere kvinner (og menn) står frem med sine opplevelser. At de få som faktisk gjør det må tåle å møte en kronikk eller Facebookpost fra Kjetil Rolness og andre som føler et behov for å fortelle verden hvor krenket de er over at noen våger påpeke det som er et omfattende mannsproblem i samfunnet. Det gjelder jo ikke oss. Det gjelder bare de andre.

Mye av hinderet fra å kunne ha en konstruktiv debatt om dette er at vi alltid velger å se på ytterpunktene, der hvor vi ikke selv er. Når vi diskuterer rus blir ofte debatten banalisert til å omhandle rusmisbrukere versus alle oss andre. Det er misbrukerne som er problemet. Som har problemet. Alkoholikerne. På den måten kan alle vi andre som drikker alkohol definere oss selv bort fra problemet. Men det er et selvbedrag. Fordi selv om misbrukerne, alkoholikerne, de med de største problemene, er få, er det majoriteten, de som drikker moderat, du og jeg, som står for det meste av vold og helseproblemer i samfunnet.

Slik er det også med seksuelle overgrep. Det handler ikke kun om voldtekt. Om ytterpunktet. De som voldtar eller er blitt voldtatt utgjør en relativt sett liten gruppe, i den grad én av ti er lite. Det er alle oss andre, majoriteten, du og jeg, vi som bare seksualiserer kvinner moderat, direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst, som er det største problemet. Vi kommer aldri til å bli perfekte. Det er heller ikke noe mål. Til det er det for mange gråsoner og udefinerbare variabler. Men summen av alle menns små feiltramp blir likevel så problematisk at vi i det minste må strebe etter å bevisstgjøre oss selv og andre. Hele tiden.

Seksuell trakassering av kvinner er et enormt problem. Blant venner. I forhold. På arbeidsplassen. På byen. I taxi. På gata. I kommentarfelt. På Twitter. På Facebook. Det er en realitet vi alle trenger å ta til oss. Først når vi vedkjenner oss dette, kan vi endre atferd, lære våre egne barn opp til å bli bedre enn oss, undervise elever om grenser, holdninger og lover, og skape et tryggere og mer likestilt samfunn for alle.

Dette er bare min opplevelse. Dette er min lærdom. Ingen statistikker eller studier, fordi jeg vet du har lest dem før, Kjetil. Dette er bare hva jeg har hørt og sett. Og selv om det ikke er noe hyggelig å vedkjenne seg at man er en del av problemet, så forsøker jeg å gjøre nettopp det. Jeg prøver å ta det som en fuckings mann. Eller som en kvinne, fordi om det er noen som gjennom århundrer har måtte vise baller i et samfunn dominert av menn, er det nettopp kvinner.

Kanskje det er på tide at du gror et par baller selv, Rolness, fordi makan til sutring og krenkelseshysteri har jeg sjelden sett før. Det å lytte til kvinner er ikke så vanskelig. Og det er lærerikt. Nyttig. Du burde prøve det selv en gang.

Unyansert og misvisende fra politiinspektøren

Politiinspektør i Sør-Vest politidistrikt, Thomas Utne Pettersen, mottar i dag hyllester etter å ha skrevet et innlegg i Haugesunds avis, senere også gjengitt hos Nettavisen. Her oppsummerer han kriminalitetsbildet som at “Kvinner og barn ofres på asyl- og flyktninginstituttets alter.” La meg se litt nærmere på akkurat det.

Det er flere problemer med hans utspill, men det første som slår meg er hvor uprofesjonelt det er for en høytstående representant for politiet med en slik ensidig, subjektiv, kildeløs og surrete tekst som bygger opp under fremmedfrykt. Arbeiderpartiets Stein-Erik Lauvås omtaler også kronikken som “useriøs”. Det holder jeg med ham i.

La oss se litt på noen av politiinspektørens påstander.

Anekdoter, anekdoter, anekdoter

Pettersen starter med å beskrive en vanlig arbeidsuke. Her peker han på alle sakene i løpet av en uke hvor personer med opphav fra andre land er involvert. Selv om han i utgangspunktet skriver om flyktninger og asylsøkere, er eksemplene fra hans arbeidsuke mer diffuse.

På mandagen er det visst tre (ikke så vise) menn fra Midtøsten i arresten på grunn av narkotikalovbrudd. En av disse har ulovlig opphold i Norge. En har blitt norsk statsborger, mens den tredje vet vi ikke noe om. Så én av tre er altså flyktning og relevant for saken. Svak start, Pettersen.

På tirsdagen får vi høre om to nye narkotikalovbrudd, igjen med utlendinger som vi ikke vet hvorfor er i Norge. Norsk statsborgerskap har de i hvert fall ikke.

Onsdagen er visst en rolig dag for Pettersen. Eller kanskje han bare ikke fant det verdt å nevne de personer i arresten som ikke hadde utenlandsk opphav. Kanskje var det femten? Fire? Ingen? Vi aner ikke.

På torsdag blir tre personer innbrakt i arresten for knivstikking. To av dem er utlendinger. Som betyr hva? Er de svensker? Polakker? Irakere? Somaliere? Amerikanere? Vi vet ikke. Men det er ikke så nøye for Pettersen, fordi gitt at han har startet sitt innlegg med å peke på asylsøkere og flyktninger, antar nok de fleste at det også her er asylsøkere og flyktninger det er snakk om, og da er hensikten hans oppfylt.

Etter å ha beskrevet en tilfeldig og i følge Pettersen “normal” uke, uten noen form for dokumentasjon for at dette på noe som helst vis er statistisk representativt, får vi høre om en spesifikk uke, uke 30, 2016. Siste uken i juli. Denne uken fengsles tre personer med utenlandsk bakgrunn i hans politidistrikt. Vi får vite at én er fra Irak, men de to andre er ubeskrevet. Var de latviere? Briter? Spanjoler? Vi vet heller ikke her.

Dette er visstnok i hans politidistrikt, et distrikt som omfatter 32 kommuner og 511 000 innbyggere (rundt 10 prosent av Norges befolkning) hvorav 26 kommuner er i Rogaland, fem er i Hordaland og én er i Vest-Agder. Det er et ganske stort geografisk område. Beskriver Pettersen arrestasjoner knyttet til ett spesifikt lensmannskontor, eller alle i hele distriktet? Det presiseres ikke. Det høres likevel skremmende ut.

Men kriminaliteten synker jo, Pettersen!

Pettersen fortsetter med mer konkrete, dog fortsatt kildeløse og ubekreftede, tall:

I 2015 hadde undertegnede påtaleansvar for en rekke arrestanter med til sammen ca. 2.600 varetektsdøgn – 2.200 av disse døgnene var utenlandske menn.

Dette er tall fra 2015, og Sør-Vest politidistrikt ble etablert 1. januar 2016, så det er igjen litt diffust hvilket geografisk område Pettersen her referer til. Det er ikke usannsynlig at Pettersen snakker om tidligere Rogaland politidistrikt, og her viser statistikken for 2015 at det var 3179 innsettelser i arresten i 2015, hvorav 1433 registrert som “varetekt politi”. Det interessante er at dette er en betydelig nedgang fra tidligere år, faktisk mer enn 20 % fra alle de seks siste foregående år, noe som får hans katastrofebeskrivelser til å virke noe merkelige. Hvis flyktningesituasjonen i 2015 gjorde jobben hans så vanskelig, hvordan kan det ha seg at det ikke har vært færre varetekter enn på mange år? Dette går jo rette veien!

Snakker vi derimot om Haugaland og Sunnhordaland politidistrikt, finner jeg ikke oversikt over varetekter, men kriminalitetsutviklingen basert på anmeldte forhold er ganske klar:

Jøss, har du sett. Det blir stadig mindre kriminalitet også i dette politidistriktet. I snitt har det vært en nedgang på to prosent per år fra 2012-2015, mens det i 2014-2015 var hele 6 prosent nedgang. Mye av nedgangen skyldes nedgang i vinningslovbrudd, mens det har vært en (tilsynelatende) økning i seksuallovbrudd. Politiet forklarer disse som følger:

Seksuallovbruddene, og spesielt seksuelle overgrep mot barn, har vært viet mye oppmerksomhet de siste årene. Det er nærliggende å tro at det sterke fokuset har bidratt til økningen i anmeldelsene.

De utdyper videre at endringen i stor grad skyldes ny straffelov (iverksatt 1. oktober 2015) hvor også seksuell omgang med barn under 14 år nå registreres som voldtekt, at “tvungne internettovergrep” nå er voldtekt, og at blotting for mindreårige nå straffeforfølges mer. Videre skriver de at “tilbøyeligheten til å anmelde seksuallovbrudd er økende” grunnet et sterkt fokus på dette i media, i tillegg til at flere aktører har økt innsatsen for å avdekke lovbrudd, at politiet er mer deltakende i tverretatlig samarbeid etc.

Hva gjelder voldtekt er den største økningen i saker med barn under 14 og 16 år, og politiet påpeker at dette ikke nødvendigvis gjenspeiler noen reell økning, men altså økt fokus på voldtektsproblemet og utvidelse av voldtektsdefinisjonen.

Narkotikalovbrudd, som Pettersen trekker frem flere eksempler på fra sin arbeidsuke, har også hatt en nedgang i distriktet. Voldslovbrudd har økt fra 2014 til 2015, men det forklares som følger av politiet:

Hovedårsaken til økningen det siste året er endringene som følger av den nye straffeloven. Trusler, forulemping og hindring av offentlige tjenestemenn og andre særskilte yrkesgrupper var etter gammel straffelov tilordnet kriminalitetskategorien “annen”. Etter ny straffelov er disse straffebudene tilordnet voldslovbruddene. Halvparten av økningen i voldsanmeldelsene kan tilskrives denne endringen.

Vold i nære relasjoner har også økt med 6 prosent fra 2014 til 2015, men det er i følge politiet en “ønsket utvikling” som kun avdekker tidligere mørketall da politiet har hatt en “sterk satsning på dette området”. Det er altså neppe noen reell økning.

Statistikken for første tertial 2016 (Haugaland og Sunnhordaland politidistrikt) viser også nedgang i anmeldte lovbrudd, sammenlignet med 1. tertial de siste årene. Ser man på statistikken er det blant annet en (tilsynelatende) markant økning i anmeldte voldslovbrudd og seksuallovbrudd, men igjen omtaler politiet dette som en “ønsket utvikling” grunnet større satsing på området, samt at ny straffelov og endring i måten saker registreres forklarer hovedvekten av økningen.

Antall drapssaker er også det laveste de fem siste år.

Rogaland politidistrikt følger i all hovedsak de samme trender og vurderinger. Altså nedgang eller stabilitet.

Flere enkeltsaker uten sammenligningsgrunnlag

Pettersen fortsetter:

Asylsøkere har i «lille» Haugesund de senere årene stått for en rekke voldtekter.

Senest nå i sommer ble en afghansk asylsøker dømt for voldtekt av et norsk barn. Haugesunds Avis har tidligere i vår omtalt en annen sak der tre syriske asylsøkere er siktet for voldtekt av to norske barn.

Men hva forteller dette oss? At asylsøkere også er kriminelle? Uten å kunne sammenstille tallene med tall for andre befolkningsgrupper, forteller disse selektive utvalg oss fryktelig lite. Likevel konkluderer Pettersen som følger:

Når politikere i fjor sommer skulle overby hverandre i hvor mange flyktninger og asylsøkere Norge skulle ta imot, så visste de – dersom de er noenlunde realitetsorienterte – at dette ville medføre flere voldtekter og andre grove integritetskrenkelser.

Kvinner og barn ofres på asyl- og flyktninginstituttets alter.

Ja, flere innbyggere vil naturlig nok også øke antall forbrytelser. Hvis økningen også er uforholdsvismessig stor, er det noe vi i så fall både må tåle fordi “at Norge som et rikt land både har en etisk og moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker på flukt”, slik Pettersen selv formulerer det, men også noe vi kan jobbe for å motarbeide på konstruktive måter. De nye forslagene for bedre integrering, blant annet å korte ned behandlingstiden for asylsaker og hjelpe flyktninger raskere ut i jobb, er i så måte viktige tiltak – om de vedtas og implementeres.

Politiinspektøren fortsetter med å rote det til:

I mars 2014 var over 30 prosent av de innsatte på Ullersmo personer med utenlandsk bakgrunn. I mars 2014 var ca. 33 prosent av alle varetektsinnsatte utlendinger.

I mars 2016 var 50 prosent av alle innsatte på Ullersmo utlendinger. En slik betydelig økning ville på de fleste andre samfunnsområder medført krav om gransking og tiltak.

Joda, men det Pettersen ikke sier er at de aller fleste av disse er fra Polen, Litauen og Romania (per 1. januar 2014). De er hverken asylsøkere eller ikke-vestlige innvandrere.

Statistisk sentralbyrå skriver:

Av alle innsatte per 1. januar 2014 med kjent statsborgerskap var over 68 prosent norske statsborgere. Videre hadde 19 prosent statsborgerskap fra et annet europeisk land enn Norge, og de med statsborgerskap fra land i Afrika utgjorde 7 prosent.

Av de i alt 1 276 utenlandske statsborgerne som var fengslet i begynnelsen av året, hadde 60 prosent et statsborgerskap fra et europeisk land. Av disse 771 personene hadde drøyt halvparten statsborgerskap fra enten Polen (167), Litauen (126), eller Romania (116).

Innsatte med norsk statsborgerskap kan likevel inkludere innvandrere, men tall for landbakgrunn finnes ikke. Likevel kan vi lese i en stortingsmelding på regjeringen.no:

Økningen i antallet utenlandske innsatte faller tidsmessig sammen med utvidelsen av EU i 2004 og 2007 samt innlemmelsen av en rekke østeuropeiske land i Schengen-samarbeidet i 2007. 12 pst. av nyinnsettelsene i 2013 gjaldt personer med statsborgerskap fra EU/EØS-land i Øst-Europa. Disse landene utgjorde over 40 pst. av nyinnsettelsene av utenlandske statsborgere.

Vold i innvandrerfamilier

Pettersen fortsetter med familievold:

En undersøkelse fra Oslo viser at 9 av 10 som blir dømt for vold mot barn har innvandrerbakgrunn. Enkelte har latt seg overraske over at tallet er så høyt.

Dette er i utgangspunktet sjokkerende tall, og det er ikke urimelig å anta at denne type kriminalitet er mer utbredt hos innvandrerfamilier. Likevel blir det feil når han fortsetter med dette:

Undertegnede er ikke overrasket – tvert imot bekrefter objektive faktum min subjektive opplevelse.

Å kalle tallene fra Oslo for “objektive faktum” blir for enkelt. Her er det store mørketall, og i en leder i Aftenposten kunne vi etter at tallene ble lagt frem lese:

Samtidig som en må undersøke årsakene til overrepresentasjonen, er det åpenbart at det finnes nordmenn som også slår barn og partner. Mye tyder på at for få av overgriperne i majoritetsbefolkningen blir tiltalt og dømt. Hvorfor? Kjenner de systemet? Eller har det sammenheng med at terskelen for å melde fra om mistanke om vold i ressurssterke hjem er for høy?

I dag finnes det knapt forskning på dette emnet. Det gjør svarene færre og mer spekulative.

Dette er et så lite studert område av samfunnet at det er grovt å kalle det for “objektive funn”, når funnene mest sannsynlig også sier mye om hvorfor enkelte grupper anmeldes oftere enn andre.

Advokat Cecilia Dinardi uttaler for eksempel følgende til Aftenposten:

— Aftenposten har sett på saker ved domstolen i den byen i Norge med størst konsentrasjon av minoritetsbefolkning. Det er viktig å understreke at dette på ingen måte er representativt, sier hun. – Hadde man undersøkt ved domstolene i andre deler av landet, ville bildet vært mer nyansert. Det er i tillegg store mørketall hva gjelder psykisk vold mot barn i familier som vi ikke kan trekke noen kunnskap om ved bare å se på disse sakene.

Daglig leder Inger-Lise W. Larsen ved Oslo krisesenter sier at tallene heller ikke stemmer med det bildet Oslo krisesenter har:

— På dagsenteret vårt er det 50 prosent etnisk norske. Mange er fra beste vestkant og bor fortsatt sammen med overgriperen, eller søker tilflukt i eget nettverk. Disse kvinnene og barna blir også utsatt for vold, som innvandrerkvinnene og deres barn. Forskjellen er at den vold de utsettes for ikke etterlater merker, sier Larsen.

Aftenposten skriver videre:

Larsen mener at Aftenpostens funn med få etnisk norske dømte muligens skyldes at politi og påtalemyndighet kan ha vanskeligheter med å identifisere mer skjult voldsutøvelse, som psykisk vold og stalking. Dette kan føre til at de sakene som havner på rettens bord ikke alltid gjenspeiler virkeligheten og de faktiske maktforholdene.

Volden fra etnisk norske kan være utelukkende «bare» av psykisk art og derfor mye vanskeligere å bevise, mener Larsen. Men dette er vold som også er svært skadelig.

Larsen mener at en av årsakene til at færre av disse sakene ender i rettsapparatet, kan være at mange norske ofre er så preget av skam og mishandling at de ikke vil anmelde volden. Dessuten kjenner mange voldsutøvere godt til hjelpeinstanser og rettsapparatet, og vet hvordan de skal gå frem for å avkrefte beskyldninger om utøvelse av vold.

Det at norske kvinner har et større nettverk og ofte kjenner til sine rettigheter gjør dem mindre sårbare, og kan bidra til at de kan få hjelp tidligere.

Å se på anmeldelser alene er ofte misvisende. Andre typer undersøkelser er nyttige, og den nyeste Ungvold 2015, hvor 4 500 ungdommer mellom 18 og 19 år over hele landet har deltatt, viser riktignok at barn i familier med ikke-vestlige bakgrunn er vesentlig mer utsatt for fysisk vold. Andelen har likevel sunket fra forrige undersøkelse i 2007:

Sammenliknet med 2007 har omfanget gått ned. I 2015 hadde om lag en fjerdedel av ungdommer med mor fra et ikke-vestlig land opplevd vold fra mor. For åtte år siden var andelen om lag en tredjedel.

Politiinspektøren har altså mest sannsynlig rett i at familievold i innvandrerfamilier med ikke-vestlig bakgrunn er bekymringsverdig høyt, men det virker likevel merkelig å trekke det inn i et innlegg som handler om folks frykt for innvandring.

Til slutt

Pettersen er heldigvis løsningsorientert:

Undertegnede er opptatt av kriminalitetsbekjempelse – og et av de viktigste enkeltstående tiltak Norge kan gjøre for å begrense kriminalitet er å begrense innvandringen.

Tja. Det viktigste vi kan gjøre er vel å sperre inne eller overvåke unge menn. Men det ville være urimelig, fordi de fleste unge menn er jo ikke kriminelle. Det videre resonnementet trenger vel ikke utdypes.

For å virkelig svartmale, velger Pettersen deretter å trekke inn forhold fra andre land. Som vanlig blir Sverige brukt som et eksempel på hvor ille det kan gå. Det er i grunnen rart ettersom de ikke har sett noen tydelig forverring i hverken vold eller voldtekter, på tross av at de har tatt i mot vesentlig større andel flyktninger enn Norge.

I tillegg viser “statistikk fra svensk politi kan kun en prosent av alle lovbrudd i landet knyttes til asylsøkere eller flyktninger”.

Konklusjon

Jeg gir meg der, men poenget burde være tydeliggjort. Debattinnlegget til Thomas Utne Pettersen er en oppvisning i selektiv databruk og anekdoter.

Han roter sammen asylsøkere med vinningskriminelle fra europeiske land, og han unnlater å se på de nyanserende forhold som alltid er viktige når man skal fremlegge statistikk på denne måten.

Ikke minst så viser statistikk fra politiet selv at kriminaliteten er synkende i begge de politidistrikter Pettersen beskriver situasjonen i. Dermed blir hans selektive eksempler svært lite representative for det generelle kriminalitetsbildet innvandringen har medført.

Jeg tror altså at Pettersen tar feil når han hevder at “folks fremmedfrykt i forhold til denne gruppen er høyst rasjonell og berettiget”. Sannheten er at tendensiøse innlegg av typen han selv bidrar til er det som skaper fremmedfrykt. Om han heller var opptatt av å vise hva objektive data faktisk forteller om kriminalitetsutviklingen, ville han kunne være en viktig stemme for å dempe denne frykten. Det ville være et særdeles viktig tiltak for å forebygge en viktig årsak til at kriminalitet oppstår, nemlig mistenkeliggjøring, gruppetenking og en følelse av utenforhet hos unge innvandrermenn.

Som politimann skulle man tro at forebygging var viktig for ham, men han velger heller å helle bensin på bålet. Det er uansvarlig og fryktelig korttenkt. Spesielt når det kommer fra politiet selv.