Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 15

Om Petter Stordalen og bedriftsøkonomi

I går kveld begynte det å dukke opp flere statusmeldinger på Facebook hvor folk kritiserte Petter Stordalen for å tjene penger på å tilby hotellrom til flyktninger.

Reaksjonen kom som følge av opplysninger fra bl.a. Aftenposten:

– Vi betaler 650 kroner pr. person per døgn, dette innebærer kveldsmat når de kommer i kveld, overnatting og frokost i to døgn før de transporteres tilbake til Politiets utlendingsenhet for å bli registrert mandag morgen. På mandag jobber vi med å finne andre løsninger, sier Willberg.

Jeg lurer på om noen av disse har bodd på hotell nær hovedstaden de siste 30 år? Jeg bor mye på hoteller i forbindelse med jobbreiser og foredrag, og det er vanskelig å finne hotellrom til under tusenlappen, nesten uansett hvor i landet man er. Enda mindre hvis du skal ha rommet på dagen. I dette tilfellet inkluderer det også en ekstra kveldsmat.

Det Stordalen her kanskje vil fakturere, er altså kostpris. Det er mulig man må ha jobbet en stund i det private næringsliv for å skjønne at å få betalt kostpris er å gå i null, og i så fall er jeg glad for at jeg har drevet firma i 16 år slik at jeg forstår enkel bedriftsøkonomi.

Jeg skriver også «kanskje vil fakturere», fordi Stordalen sier følgende til Aftenposten (min utheving):

– Min avtale med UDI går på at vi nå først og fremst tar imot disse menneskene og organiserer dette så godt vi kan. Så skal vi ha et møte tirsdag, hvor vi skal diskutere disse tingene. Alt er avhengig av omfanget og lengden. Hvis dette strekker seg over veldig lang tid, har jeg sagt at en kostpris vil ligge på 650 kroner, men UDI har ennå ikke fått noen faktura, sier Stordalen.

Foreløpig har altså rommene vært gitt gratis, og kostpris faktureres i utgangspunktet bare hvis avtalen strekker seg over lang tid. Det skulle da bare mangle at de grunnleggende utgifter ble dekket av staten.

Aftenposten skriver videre:

Et ordinært rom ved ett av Nordic Choice Hotels’ tre hoteller på Gardermoen koster til sammenligning rundt 1000 kroner – hvis du skal ha et rom nå i kveld.

Og igjen, det gjelder da et vanlig rom med en frokost, ikke inklusive kveldsmat. Dette er lett å sjekke selv:

(Samme rom med to personer per rom, koster kr 1295,-. Hvis kr 650,- gjelder per person, heller enn per rom, noe som er litt tvetydig i informasjonen som er gitt, får han litt under ordinær pris. Ved store gruppeavtaler får man kanskje ytterligere rabatter, men da er dette et forhåndsavtalt antall rom og personer, ikke et uvisst antall rom tilgjengelig omgående.)

Kritikerne hakker på Stordalen fordi de tror han kommer til å tjene penger på dette. Realiteten er at han i beste fall går i null, og mest sannsynlig taper penger, gitt de opplysninger vi har så langt og som kritikerne uttaler seg på grunnlag av.

Han går i null om dette er rom som ellers ville stått helt tomme, men taper penger hvis dette er rom han ellers kunne leid ut til ordinær pris. Jeg kjenner ikke dekningsgraden i Choice-hotellene, så jeg vet ikke hvor mange rom de normalt har stående tomme, men om han fyller rom han ellers kunne leid ut, er dette rent tap av profitt for Stordalen – ergo et minusregnestykke.

Til TV2 har han sagt at de kan fylle et helt hotell med flyktninger, og i så fall er det lite tvil om at dette er tap av betydelig profitt fordi rommene da åpenbart ikke kan leies ut til fullpris.

Det koster ham altså penger å stille disse rommene til rådighet for flyktningene.

La oss heller ikke glemme følgende oppi alt dette:

Til TV2 lovte Petter Stordalen samtidig å donere to millioner kroner til Unicef som er øremerket hjelp til flyktningebarn. Stordalen har samarbeidet med Unicef i mange år. Han aviser at det er et forsøk på å oppnå goodwill hos UDI når han gir penger til organisasjonen.

– Vår eneste hensikt med å gi penger til Unicef var at behovet er stort, og vårt eneste poeng med avhjelpe UDI er å løse de akutte problemene. Punktum, sier Stordalen.

Han gir altså to millioner til flyktningarbeid i tillegg til å gjøre hotellrom tilgjengelige til kostpris.

Også her har folk kritisert ham for å gamble på at dette gir hotellkjeden og Stordalen-imperiet goodwill. Ja, gud forby at det å hjelpe andre skal føre til at man stilles i et godt lys.

Det skal ikke være lett å være god i dette landet.

Løsningen på innvandringsfrykt er mer innvandring

For noen år siden, da jeg fortsatt var ung og full av pågangsmot, tok jeg meg bryet til å diskutere innvandring i kommentarfeltet til bloggeren og Demokraten Jan Simonsen. Det var temmelig utrivelig, og den groteske turbo-rasismen man kunne finne der, er i dag, gjennom sosiale medier og nye flyktningkatastrofer, blitt mer synlig.

Jeg skrev en bloggpost om dette tilbake i 2009, «Vern om våre vestlige verdier – kast Demokratene ut av landet!», hvor jeg viste til flere eksempler på at politikere fra Demokratene hadde ytret holdninger som var på linje med det vi hører fra de mest kvinneundertrykkende samfunn og teokratier i verden.

Skulle vi altså ta deres mantra om å verne om de norske verdiene på alvor, er kanskje politikere fra Demokratene noen av de første vi burde sende i eksil.

* Les også: Når konspirasjonstenking og fremmedfrykt blir dødelig

I slike debatter er det en ting som slår meg: Disse menneskene, som representerer noen av de verste verdier jeg har sett i mennesker, med ekstrem egosime, ekstremt hat til andre kulturer og religioner, ekstreme ideer om «den hvite manns» overlegenhet, og ofte med grove personangrep og direkte trusler om vold mot både innvandrere og de som forsvarer innvandring; disse menneskene mener faktisk at det er innvandring som truer norske verdier.

Kan bjelken i eget øye bli særlig større?

* Les også: Innvandringsfiendtlige partier mer middelalderske enn innvandrerne de hetser

Hvis de med «norske verdier» mener de verdier de selv presenterer i disse debattene, så må jeg si at norske verdier virkelig trenger å trues.

De samme mennesker vil gjerne forby praktisering av islam i Norge, de vil sende antatt kriminelle innvandrere ut av landet uten noen rettsprosess, de vil renske landet med vold, de vil merke og overvåke ikke-vestlige innvandrere («jødestjerne» anyone?), og de vil at folk som er uenige med dem skal miste retten til å ytre seg.

De vil altså i praksis innføre et totalitært regime i Norge. Et regime uten religionsfrihet, uten ytringsfrihet og uten rettssikkerhet.

Hvorfor? Fordi de er så redde for at innvandrere, og da spesielt disse skumle muslimene hvor minst 110% av dem vil ha sharialov i landet vårt, skal gjøre landet mindre fritt.

Mer paradoksalt enn det blir det nesten ikke. Bruke totalitære metoder for å hindre at folk som flykter fra totalitære regimer får søke trygghet i landet vårt.

Manglende følelse av kontroll

Det henger altså ikke på greip. Men det er ganske avslørende. Til syvende og sist handler det ikke om «å verne norske verdier», verdier som de aller fleste nordmenn mener skal være demokrati, likestilling, deling av goder og ytringsfrihet.

Det handler om at mennesker som tidligere kunne hevde seg ved å mobbe den svake gutten i klassen, eller baksnakke den litt sære kollegaen, har mistet sin makt. Internett og nye medier har gjort dem betydningsløse. Verden er blitt mindre og mer gjennomsiktig. De har mistet kontrollen de tidligere følte de hadde ved å bruke metoder som kompenserte for og dekket til deres egen utilstrekkelighet. Det er frustrerende, og de må legge skylden et sted.

Og de skyldige er alle de som kjemper for rettferdighet og moderne verdier. De må tas. De er trusselen. Det er vi, som gjennom en kamp for å hjelpe de mest utsatte blant oss, har synliggjort hvor usmakelige disse menneskene er. Det er vi, som gjennom å promotere de virkelige norske verdier, verdier som strengt tatt er universelle, har tatt fra dem all makt. De kan ikke lenger hevde seg ved å sparke den rødhårede jenta liggende på bakken.

* Les også: Åpent brev til Siv og Carl Ivar

Psykologi og konspirasjonstenking

Det er et velkjent psykologisk fenomen som gjør at når mennesker føler at de mister kontroll, må de gjenvinne denne ved at hjernen går i høygir for å finne mønstre og sammenhenger som gir en illusjon av mening og orden 1.

Det er ikke tilfeldig at det er disse menneskene som også er konspirasjonsteoretikere og ofte mest overtroiske. Det er disse menneskene som ser hele Systemet og Staten som en trussel mot dem selv. Og hvis Systemet og Staten er for innvandring, så er innvandrerne problemet «by proxy». Og vi som støtter innvandring er på samme måte en katalysator for de krefter de opplever som en trussel mot seg selv.

Lite av denne kampen mot ikke-vestlig innvandring handler om å verne om norske verdier, fordi verdiene disse fremmedfiendtlige nordmenn selv viser, er verdier vi i aller høyeste grad ønsker å bli kvitt. Det handler om at stakkarslige individer ønsker å verne seg selv, i en verden og hverdag hvor de har mistet enda mer kontroll.

Konklusjon

Det er både skummelt og trist, og det er ikke enkelt å gjøre noe for å endre på dette. Det mest effektive er kanskje å la disse menneskene oppleve innvandring i hverdagen, heller enn at de får skape sine fiktive bilder kokt sammen gjennom å kun lese tabloide avisforsider.

Tross alt er det neppe tilfeldig at osloboere, som mer enn noen andre nordmenn lever i den multikulturelle hverdag, er mest positive til innvandring. Når man selv opplever hver eneste dag hvor uproblematisk og positivt et slikt samfunn er, blir det vanskeligere å legge skylden på dette når man søker den skyldige for egne problemer og mangel på kontroll.

Med andre ord er kanskje løsningen på innvandringsfrykt nettopp mer innvandring, fordi det er bare når innvandrerne er på avstand at de oppleves som et problem.

1) Dette skriver jeg en hel del om i boken min Placebodefekten.

Human Rights Service misbruker voldtektstall

Nina Hjerpset-Østlie har skrevet en artikkel om voldtekter på nettsidene til Human Rights Service (HRS). Det starter med å vise til en dansk artikkel, før hun i brorparten av teksten sammenligner det med norske forhold.

Det er skremmende lesning:

Gjerningsmenn fra en gruppe som utgjør 20,8% av befolkningen sto altså for 52,9% av voldtektene. Overhyppigheten er dermed mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika og Asia enn hos befolkningen forøvrig

[…]

Ikke-vestlige innvandrere og etterkommere var således ikke bare overrepresentert prosentmessig; i flere kategorier sto de rent faktisk for flertallet av voldtektene i Oslo til tross for at de altså bare utgjorde 20,8% i stort og smått. Etniske nordmenn tegnet seg også for en stor del i kategoriene Festrelatert, Sårbarhet og Annet, men i denne sammenhengen er det en vesentlig underrepresentasjon ettersom gruppen nordmenn fortsatt utgjorde 70,4% av Oslos befolkning.

Skremmende, ikke fordi tallene isolert sett tyder på at ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert innen voldtekter i Oslo, men fordi Hjerpset-Østlie ikke har viet et eneste ord til å inkludere forbeholdene og nyanseringene i de politi-rapportene hun selv bruker som kildegrunnlag.

Jeg har tidligere skrevet om «Overfallsvoldtekter og innvandring – en faktasjekk», hvor jeg påpekte blant annet følgende utdrag fra disse rapportene:

Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.

Det er altså hva Oslopolitiet selv skriver om sine tall. HRS ignorerer dette glatt.

* Les også: Noen tanker omkring Oslo-politiets voldtektsrapport fra 2007

Oslopolitiet nyanserer videre:

Variasjonene som uttrykkes her er i imidlertid basert på små tall og vil med all sannsynlighet forandres og forsvinne dersom større deler av mørketallet ble inkludert i materialet. Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.

Dette fant heller ikke HRS det nødvendig å ta med i sin artikkel. De tok heller ikke med følgende:

Det er stor sannsynlighet for at forskjellene mellom gjerningsmennene forandres dersom anmeldelsestilbøyeligheten øker eller jevner seg ut mellom ofre for gjerningsmenn med norsk og ikke-norsk bakgrunn. Videre er det sannsynlig, ifølge ny forskning fra Sverige, at den samme forklaringen gjelder for begge gruppene, nemlig sosioøkonomiske faktorer hos foreldre og nabolag, men at dette rammer flere menn med utenlandsk landbakgrunn.

[…]

I gjennomgangen ellers framgår det en forskjell knyttet til at de unge ikke-norske gjerningspersoner oftest anmeldes for voldtektstyper der partene er ukjente for hverandre, som i overfalls- og sårbarhetsvoldtekter samt i noen grad festvoldtekter.

[…]

Samtidig kan også en del av forklaringen være at anmeldelsestilbøyeligheten blant kvinnene er større når uønskede eller krenkende hendelser skjer i tilknytning til ikke-norske personer enn når norske menn står bak. Det er lettere å anmelde ”fremmede” enn personer man kjenner selv eller nettverket til.

* Les også: Sveriges voldtektstall under lupen – ikke så ille likevel?

Politiet viser i sin rapport til bl.a. denne svenske artikkelen av kriminologen Jerzy Sarnecki, en totalslakt av Sverigedemokratenes misbruk av voldtektstall, hvor vi kan lese (min utheving):

Enligt flera undersökningar (Diesen 2005, 2006, SOU 2006:30, BRÅ 2008:4) sker när det gäller brottligheten i stort en selektion bland de fall som anmäls och döms. Selektionen (diskriminering) leder till att andelen invandrare är större bland de misstänkta och dömda än bland de faktiska förövarna.

En överrepresentation av invandrare även i den faktiska brottsligheten finns dock med största sannolikhet och orsakerna är i huvudsak socioekonomiska. Även om BRÅ i sina rapporter 1996:2 och 2005:17 inte har kunnat visa på dessa faktorers effekter så påpekar man att skillnaden i brottslighet till exempel är nästan sex gånger mellan de som saknar gymnasieutbildning och de som har eftergymnasial utbildning. Både forskning i Danmark (Holmberg & Kyvsgaard 2003) och en pågående undersökning i Stockholm visar att sådana faktorer som familje- förhållanden, utbildning, ekonomisk status och i viss mån bostadsområde, förklarar stora delar av skillnader i brottslighet mellan invandrare och svenskar. Den typen av studier har dock inte gjorts specifikt för just våldtäkter.

Han fortsetter med ord som like gjerne kunne vært rettet direkte mot Hjerpset-Østlie og HRS (min utheving):

SD:s argument om att kulturella skillnader orsakar en överrepresentation hos invandrare bland våldtäktsdömda är inte värt några längre kommentarer. De citerar allt som stödjer deras tes och ingenting som motsäger den.

Oslopolitiet viser også til den norske rapporten fra Statistisk Sentralbyrå, «Lovbruddskarrierer og levekår. En analyse av fødselskullet 1977», som oppsummerer analysen slik (mine uthevinger):

Analysene viser at det er store forskjeller mellom gruppene. Jo mer alvorlig lovbruddskarriere man har, desto dårligere skårer man på alle de sosiale indikatorene. Personer med et langvarig lovbruddsmønster har svært ofte ikke fullført videregående skole. Mange er langtidsmottakere av sosialhjelp og har i liten grad en stabil tilknytning til arbeidslivet. Selv om de fleste i alle grupper har foreldre med utdannelse fra videregående skolenivå eller mer, er det en langt større andel med lav eller ingen utdannelse blant personer med en alvorlig lovbruddskarriere enn det er i normalpopulasjonen. […] Det konkluderes med at lovbruddskarrierer i stor grad må sees i sammenheng med personenes allmenne livssituasjon, og med marginaliseringsprosesser i samfunnet.

Konklusjon

Det er skremmende at HRS ikke gjør det minste forsøk på å se bak tallene. Ikke et ord er viet et forsøk på å nyansere eller søke data som strider imot deres klare budskap om at ikke-vestlig innvandring er en trussel mot det norske folk.

Det blir spesielt ille når disse nyanseringene og forklaringene finnes i de samme rapportene som HRS henter sitt tallmateriale fra. Mens politiet altså skriver at den type generaliseringer som HRS bedriver er «feilaktig, utilstrekkelig og uheldig», så ignorerer Hjerpset-Østlie dette og kjører på med en artikkel som velger å bruke tallene nøyaktig slik politiet selv fraråder.

Det er en politisk utfordring at slike sosioøkonomiske forskjeller rammer enkelte grupper av ikke-vestlige innvandrere særlig hardt. Vi må se på dette som en klar utfordring om at vi må jobbe hardere for økt integrering, bedre hjelpe til de som trenger det, og å kjempe for større likhet for alle samfunnsgrupper.

Det siste vi trenger er å stigmatisere de dårligst stilte grupper i samfunnet. Det vil bare forsterke problemet.

Når HRS selv bidrar til å øke marginaliseringsprosesser i samfunnet ved å spre slike poulistisk og lettvint bruk av statistikk, må de anses som å selv være en del av problemet knyttet til innvandring.

Åpent brev til Siv og Carl Ivar

Prosjekt: Vinterkroppen 2016 – 10 uker – 10 kg

Som et lite avbrekk i blogging om sånne uvesentlige ting som flyktningepolitikk og god, norsk rasisme, må jeg nå fokusere på det som er viktig her i livet: kropp.

I midten av juni blogget jeg om mitt «Prosjekt: Vinterkroppen 2016». Jeg ønsker å gå ned i vekt, og gjør det ved hjelp av en app som heter Lifesum.

Strategien er enkel: Spise hva jeg vil, men innta færre kalorier (og kanskje forbrenne noen flere også).

Det har funket. Det er nå rett over 10 uker siden jeg startet å bruke Lifesum, og i dag viste baderomsvekten at jeg er gått ned 10 kg. Fra 102 kg den 6. juni, til 91,8 kg i dag.

(Bildet viser at jeg startet på 103 kg, men det var fordi jeg la inn dette i appen basert på gjetning. Jeg hadde ingen baderomsvekt på det tidspunkt. Da jeg veide meg få dager senere, var vekta 102 kg, så det er nok mitt egentlige utgangspunkt.)

Jeg har stilt inn appen på at jeg til daglig har lav aktivitet, altså en mye stillesittende kontorjobb. Basert på dette, samt min alder og vekt, fant den ut at jeg må spise rundt 1300 kcal daglig for å gå ned 1 kg per uke i vekt. Det ser ut til å ha stemt bra.

1300 kcal er likevel i minste laget, så jeg bruker også Jawbone aktivitetsarmbånd til å telle skrittene jeg tar i løpet av en dag. Det gjør at jeg som regel tjener inn et sted mellom 300-600 kcal, som jeg da kan spise ekstra. I praksis ender jeg derfor opp med å spise rundt 1600-1700 kcal per dag – og går likevel ned i vekt i ønsket tempo.

(Den ene utstikkeren var da en venninne dro meg med på en lang gåtur oppover Akerselva og ned igjen, totalt rundt 20.000 skritt. I tillegg til de øvrige skritt den dagen, ble det 25.000 skritt, eller rundt 2 mil. Grusomt.)

Hva spiser jeg? Vel, i utgangspunktet det jeg selv ønsker. Jeg har altså ikke utlukket noen spesiell næringsgruppe som karbohydrater, proteiner eller fett, men ser bare på totalen av kalorier i det jeg spiser. I praksis betyr det likevel at for å ikke få i meg for mange kalorier, må jeg velge lettprodukter og styre unna mat med mye sukker og fett.

Det er ikke så vanskelig, og ved å velge riktig mat, kan jeg spise nesten så mye jeg vil, og uten å føle sult i særlig grad.

Det fine bivirkningen av dette er at jeg nå også spiser vesentlig sunnere enn før. Det er mye knekkebrød i ulike varianter (jeg visste ikke at det fantes så mange ulike sorter), mye makrell i tomat eller laks som pålegg, lette gul- og brunoster, syltetøy uten tilsatt sukker, gulerøtter, Cola Zero, vann, kaffe, sushi og mye frukt.

Når jeg spiser ute velger jeg mindre porsjoner (om mulig) og ofte ting som kyllingsalat eller tilsvarende retter med mye grønnsaker og ikke for mange kalorier. Det er lenge siden jeg har spist en burger, for å si det sånn.

Og jeg spiser aldri snop, cookies, kaker, potetgull, is eller tilsvarende kaloribomber som jeg så alt for ofte belønnet meg selv med før.

Jeg er ikke glad i å trene, så det har jeg heller ikke gjort, men jeg lar ingen dag forbli passiv. Hver dag går jeg en tur og hører på podcast.

På arbeidsdager er det som minimum frem og tilbake til kontoret, ca 6000 steg, og på fridager tar jeg en tur rundt i Oslo. Det er ikke fryktelig mange steg, de fleste dager går jeg ikke engang de anbefalte «10 000 om dagen», men det er blir rundt 40-60 minutters spasertur hver dag. Noen ganger mer. Det er jeg fornøyd med, og det gir meg de ekstra kaloriene som jeg deretter kan spise igjen i belønning.

Konklusjon

Kaloritelling funker. Men det funker bare om man virkelig følger nøye med på hva man gjør. Det skal ikke store utskeielsen til før man plutselig har brukt opp dagens kalorimengde, og da går man sulten på kvelden. Derfor må jeg være nøye på hva jeg spiser, men er jeg det, kan jeg spise jevnt helt dagen uten at magen knurrer.

Når jeg har lyst på noe «snacks» blir det ofte mager cottage cheese med en spiseskje usukret syltetøy og en oppkuttet banan oppi. Eller fruktbiter med en dæsj mager kesam med vaniljesmak på. Supergodt, og ganske så kalorifattig.

Jeg er altså fornøyd med progresjonen, og superglad for å ha gått ned 1 kg i uken – selv om jeg har hatt ferie, vært på sydentur, hatt selskaper og rikelig med risiko for utskeielser.

Planen er å ideelt sett gå ned 10 kg til. Og når jeg har nådd målet, starter den virkelig utfordringen: Å ikke gå opp igjen i vekt. Jeg er også spent på når kroppen går inn i «sparebluss-modus» slik at vektreduksjonen stagnerer. Jeg håper det enda er noen kilo til det skjer…

I følge NHI.no sin kalorikalkulator har en 41 år gammel mann på 180 cm og 80 kg som er i «stillesittende arbeid med mulighet for bevegelse og uten hard fysisk aktivitet i fritiden» et daglig energibehov på mellom 2764 og 2937 kcal. Klikk.no sin kalkulator sier et sted mellom 2500 og 2950 kcal per dag, litt avhengig av hvor mye man beveger seg i arbeidsdagen. I så fall vil jeg kunne spise minst 1000 kcal mer enn i dag. Det føles jo nesten som ren fråtsing i mat sammenlignet med de få kalorier jeg kan spise i dag, så det virker jo overkommelig.

Trikset vil være å ikke senke skuldrene. Ikke begynne å spise for mye snop og kaloririk mat av gammel vane. Og fortsette å gå turer hver dag.

Jeg liker å tro at det skal gå greit, fordi jeg vil nok garantert fortsette mitt nye kosthold hvor jeg spiser sunnere mat, primært lettprodukter, og styrer unna sukkerbomber. Ikke bare fordi jeg tenker på vekta, men fordi det er et så enkelt valg å gjøre, og den maten er like god.

Time will show.

Sandbergs forsvarstale imponerer ikke

Gårsdagens bloggpost om Frp og syriaflyktninger skapte mye debatt i sosiale medier. Faktisk så mye at Fremskrittspartiets nestleder, Per Sandberg, i dag kom med et tilsvar. Jeg er ikke imponert.

La oss se litt på hva Sandberg skriver:

Det er interessant å se at Syria-debatten ikke lenger dreier seg om FrP har rett eller ikke. Det siste halmstrået til innvandringstilhengerne dreier seg om å diskutere hvor MYE FrP har rett.

Allerede her kommer Sandberg skeivt ut. For det første er det interessant at han synes å innrømme at Frp tok feil. Han er bare fornøyd med at feilen i hans øyne ikke er større enn at han mener de fortsatt har litt rett. Han om det.

Personlig mener jeg at når man argumenterer med tall som omhandler folks liv, bør man være ganske sikker på at man ikke bruker dem til politisk løgn.

Selv de mest innbitte FrP-motstanderne har innsett at man kan hjelpe langt flere flyktninger i nærområdene.

Ja, det har han helt rett i, og det skriver jeg selv i min bloggpost.

Feilslutningen hans er at den tankegangen bare fungerer om man overser virkeligheten. Åh, den slitsomme virkeligheten. Alltid en hemsko for populistisk politikk.

Vi kan ikke hjelpe alle der de er, uansett hvor vakkert det klinger i Frp-velgernes ører å kunne holde grusomhetene på en armlengdes avstand.

En slik politikk vil føre til at flere lider og dør. Alle flyktninger er nemlig ikke like. Noen kan reddes i nærområdene, mens andre ikke kan det. Den politikk Stortinget har lagt opp til i dag handler om å hjelpe begge grupper, ikke velge bort de som ikke kan hjelpes der de er fordi Sandberg synes de er for dyre i drift.

Sandberg skriver videre:

Justisdepartementet har beregnet kostnaden for mottak av 8000 syriske flyktninger til 8 milliarder over 5 år. Tjomlid trekker frem at 8 milliarder er lavere enn tallene FrP opererer med. Jeg har flere ganger fremhevet at bærekraften i innvandringspolitikken må ses over et langt perspektiv. Det blir derfor misvisende bare å forholde seg til de direkte kostnadene de fem første årene. Jeg går ut fra at hverken Tjomlid eller Syria-flertallet ikke vil sende syrerne tilbake etter fem år?

Nå kan ikke jeg se at jeg noe sted har trukket frem at 8 milliarder er lavere enn tallene Frp opererer med. Her synes Sandberg å rote det til.

Jeg har derimot påpekt at om man skal hjelpe 1 million syrere i nærområdene til samme kostnad som å ha 8000 flyktninger i Norge i fem år, kan de ikke bruke mer enn 8000 kroner per flyktning over fem år. Det er samme kostnad som Verdensbanken og FN mener det koster på ett år – og da bare om man velger å ignorere vesentlige menneskelige behov.

En politikk som problematiserer langsiktige nasjonale kostnader for å unngå å ta imot de mest desperate av flyktninger, vil først og fremst føre til at mange dør på flukt. Eller at vi i beste fall skyver problemet over på europeiske land lenger sør. Land vesentlig fattigere enn Norge.

Det er en uansvarlig politikk som i langsiktig perspektiv vil skape større globale forskjeller, mer ustabilitet og mer nød enn det løser.

Det retoriske grepet Frp og Sandberg benytter seg av, og håper ingen skal avsløre, er å på den ene siden sette opp en kostnadssammenligning i kortsiktig perspektiv, altså med de kroneverdier som er lagt til grunn for ett år og hevder at dette kan redde «1.000.000 syrere», men straks noen påpeker at dette er matematisk umulig, hopper de over på at «jammen de vi egentlig mener er at vi legger til grunn de langsiktige kostnadene».

Sorry, men skal de spille det spillet, må de samtidig innrømme at valgkampanjen fremmer direkte feilinformasjon.

Dette dobbeltspillet avsløres ytterligere når han skriver:

Tjomlid hevder at langt færre enn en million mennesker kan hjelpes i nærområdene, og viser til tall fra jordanske myndigheter, som hevder at det koster 150 000 kroner å hjelpe en flyktning over fem år i Jordan. Tjomlid mener dette fører til at vi «bare» kan hjelpe syv ganger så mange i nærområdene som i Norge.

Den første logiske feilsluttningen til Tjomlid er at han forutsetter at FrPs flyktningemilliard skal brukes over fem år. Jeg kan opplyse Tjomlid om at statsbudsjetter lages for ett år av gangen, ikke fem år. FrPs flyktningemilliard er forutsatt å skulle brukes i 2015, og vil derfor kunne hjelpe langt flere mennesker enn Tjomlid legger til grunn i sitt regnestykke.

Her roter Sandberg igjen. Jeg har ikke skrevet at en flyktningemilliard skal brukes over fem år. Jeg har lagt til grunn at hver syriaflyktning i Norge koster én million over fem år. Dividerer man det på de 150 000 kroner som det koster for en flyktning i Jordan, får man (tilnærmet) det magiske tallet syv, som Sandberg her trekker frem.

Sandberg roter altså sammen mine utregninger basert på kostnadene for flyktninger i Norge, og Frps flyktningemilliard. Den er ikke del av dette regnestykket mitt i det hele tatt.

Men jeg kan selvsagt legge Sandbergs tall til grunn, om han ønsker det. Hvis Frps flyktningemilliard skal brukes på ett år, og i følge Frp sin egen kampanjevideo hjelpe én million syrere, får de tusen kroner hver.

Bravo, Per Sandberg. Du har nettopp gjort Frp sitt utspill enda svakere enn det selv jeg ga dere kred for.

Frps nestleder avslutter med den kanskje mest alvorlige bommert:

Videre er det en rekke forskjellige anslag på hvor mange som kan hjelpes i nærområdene for en gitt sum penger. FN opererer med mellom 13 og 26 ganger så mange som i Norge, mens Flyktninghjelpen har sagt at de vil kunne hjelpe en million mennesker for en milliard kroner. Det er denne milliarden Fremskrittspartiet nå har fremmet forslag om i Stortinget.

Vel, Sandberg glemmer at Flyktninghjelpen selv har gått ut og kritisert Frp for å bruke deres tall på denne måten. De skriver i Aftenposten 3. juli:

Det er helt riktig at Flyktninghjelpen kan hjelpe inntil en million flyktninger i nærområdene for en milliard kroner.

Vi har imidlertid understreket […] at dette tallet selvfølgelig ikke er tallet for å gi en million flyktninger den minimumshjelpen de samlet trenger.

Vi hjelper for eksempel mange barn med skoleplass i lokale skoler eller egne klasser i flyktningleirer. Da teller vi én person pr. skoleplass eller lærerstilling.

Men fortsatt er barna avhengig av mye annen hjelp som ikke inngår i Keshvaris regnestykke. Barnet har jo fortsatt ikke fått hverken tak over hodet, helsehjelp eller noe å spise.

Og ikke minst:

FN har regnet ut at det til sammen trengs minst 36 milliarder kroner for å møte behovene til de rundt fire millionene flyktninger i Syrias naboland i år. Under en fjerdedel er hittil finansiert.

I tillegg kommer hjelpen til mer enn 12.2 millionene syrere i nød inne i landet.

Skal vi så ta dette på nytt, Sandberg? FN legger til grunn at det vil koste rundt 9000 kroner per flyktning per år i Syrias naboland å gi dem mindre enn minimumshjelpen de egentlig trenger. Sandberg skryter av at Frp vil gi 1000 kroner per flyktning.

Matematikken er ikke så vanskelig, og selv min datter på 8 år vil klare å regne ut at Frp sitt regnestykke står til stryk. Både matematisk og humanitært.

Men det blir verre, fordi Sandberg går så over i falsk livreddingsmodus:

For øvrig bisto Flyktninghjelpen i 2014 ca. 1,6 millioner mennesker i de syriske nærområdene til en kostnad av 750 millioner kroner. Selvfølgelig vil ikke et tilbud gitt av humanitære nødhjelpsorganisasjoner eller FN være det samme som å få opphold i Norge, men det viktigste i en nødsituasjon må da virkelig være å redde flest mulig liv?

Pål Nesse, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen, skriver derimot:

I et debattinnlegg i Aftenposten 1. juli gjentar innvandringspolitisk talsmann Mazyar Keshvari i Frp partiets matematiske krumspring i Syria-debatten – samtidig som de fortsetter å lukke øynene for at ikke alle de syriske flyktningene kan få beskyttelse der de er nå.

Norge bør ta imot syriske kvoteflyktninger fordi det ifølge FNs høykommissær for flyktninger er mange individer som ikke kan sikres beskyttelse der de er nå.

Derfor må alle vi andre hjelpe til – ved å gi flere nødvendig beskyttelse her.

Sandberg sier dette handler om å redde liv, og det har han helt rett i. Problemet er bare at hans politikk vil ta liv.

Glansbildet hans om å «hjelpe alle der de er» er basert på fantasier. Flyktninghjelpen og FNs høykommisær presiserer at alle ikke kan hjelpes der de er. Noen har behov for å flykte via andre kanaler enn inn i naboland, og det er disse vi ønsker å hjelpe ved å ta dem inn til Norge.

Tror Sandberg at syrere risikerer sitt eget og sine barns liv ved å flykte over Middelhavet fordi de ikke er fornøyd med at det ikke tilbys femstjernes containerne i flyktningleirene i nabolandene?

Det handler også om at det er en absurd tanke at vi, som en av verdens rikeste nasjoner, ikke skal ta inn en knøttliten andel av alle de millioner syriaflyktninger som deres fattige naboland tar i mot, fordi vi kan «kjøpe oss ut av problemet».

Det er en tankegang vi i et globalt perspektiv burde skamme oss over å engang lukte på.

Legg også merke til at Sandberg glatt valgte å overse det kanskje viktigste punktet i min kritikk: Frp har lovet at Kurdistans utenriksminister garanterer «bolig, utdanning, velferdstjenester, helsehjelp og mat» til flyktningene for kun kr 6700,- per person per år, mens både Flyktninghjelpen, Verdensbanken og FNs tall viser at dette ikke er i nærheten av å være realistisk.

Mon tro hvorfor Sandberg så lett tiet om det?

Konklusjon

Det er sjokkerende arrogant av Sandberg å fronte en politikk med argumenter som FN og Flyktninghjelpen selv har avvist som feil. Det er spesielt arrogant fordi det gjør at desperate mennesker på flukt vil gå en sikker død i møtet når Sandbergs parti jobber så hardt med å bygge murer rundt vårt rike land.

På tross av at Per Sandberg kjemper for å justere summen av én pluss én slik at svaret skal ligge ideologisk nærmere Frps politikk, altså rundt femten eller deromkring, mislykkes han grovt. Det er bekymringsverdig fra en politiker i den posisjon han er.

Beklager, Sandberg, men ditt tilsvar avslørte bare i enda større grad hvordan Frp sine lovnader ikke holder vann. For tusen kroner per flyktning per år får man ikke gjort nok.

Skal du holde det du har lovet dine velgere, vil det koste flere milliarder i året å «hjelpe flyktningene der de er». Dette er penger som da også må gå på bekostning av norsk kommuneøkonomi – og menneskeliv. At du lover å hjelpe 1 million flyktninger for penger som ikke finnes i noe budsjettforslag, er å lyve til velgerne.

Det er jeg ikke særlig imponert over.

Dagsavisen publiserte 18. aug. også en artikkel, «Flyktningleirene vokser i Europa», som er relevant her:

Frp-leder Siv Jensen har fått mye kritikk for å be Frp-politikere i norske kommuner om å si nei til å ta imot mennesker på flukt. Jensen sier hun heller vil øke støtten til nærområdene, altså landene rundt Syria. Det holder ikke lenger, sier Pål Nesse i Flyktninghjelpen.

– Fordi det er så mange mennesker på flukt her, er også Europa i ferd med å bli en del av nærområdene, sier Nesse.

Frp villeder om Syria-flyktninger

Frp driver naturlig nok valgkamp i disse dager, og et poeng de hamrer hardt på er at de synes det er en dårlig idé å ta imot 8000 syriske flyktninger til Norge når vi kunne hjulpet mange flere i nærområdene. Men er det så enkelt?

På sine nettsider skriver Frp:

Hvis du kunne bestemme…

… ville du ha tatt imot 8.000 syriske flyktninger dersom det kan gå på bekostning av velferdstjenestene?

… eller fortsette satsingen med gode velferdtjenester og samtidig hjelpe 1.000.000 syrere i nærområdene?

Denne påstanden om at vi for samme pris som det koster å ta inn 8000 syrere til Norge kunne hjulpet 1 000 000 syrere i nærområdene, hamres inn gang på gang både på nettsidene, en kampanjevideo på YouTube, og i aviskronikker.

Men stemmer egentlig dette? Det virker som om Frp blander sammen epler og pærer når de regner på disse kostnadene.

La oss se litt på tallene:

Prisen for en syrisk flyktning i Norge er i følge Justis- og beredskapsdepartementet 1 million kroner over en femårsperiode. Ergo vil de direkte kostnadene av 8000 syriske flyktninger være 8 milliarder kroner over fem år.

Det kan være vanskelig å finne gode tall på hva det koster å ha syriske flyktninger i flyktningleirer i nabolandene til Syria, men tall fra Jordan viser at det koster rundt kr 150 000 å ha en flyktning i den største flyktningleiren i Jordan i 5 år. Rundt en syvendedel av hva det koster å skulle hjelpe de samme flyktningene i Norge.

Erna Solberg opererer med noe mer generøse tall. Hun sier at det koster rundt 72 000 kroner å huse en flyktning i nærområdene, altså rundt halvparten av hva Jordans tall viser. Hun mener vi kan hjelpe rundt 14 flyktninger lokalt for samme pris som det koster å ta én syrer inn i Norge.

Dette er en annen virkelighet enn det Frp viser i sin valgkamp. Hvis de mener at vi kan hjelpe 1 million flyktninger i nærområdene for samme pris som det koster Norge å ta inn 8000 flyktninger her, må de legge til grunn at det bare koster kr 8000 per flyktning over fem år.

Så hvor får de dette lave tallet fra? Frps Mazyar Keshvari gir oss kanskje svaret:

Kurdiske myndigheter anslår kostnadene ved å bosette 1,8 millioner flyktninger vil være anslagsvis 12 milliarder kroner. Dette tilsvarer ca. 6700 kroner pr. flyktning […]

Det han ikke sier er at dette kun gjelder for ett år. Så hvis det koster Kurdistan 6700 kroner for ett år, høres det rart ut at Frp mener vi kan hjelpe samme flyktning der nede i fem år for bare 8000 kroner.

Keshvari skriver at Falah Mustafa Bakir, den kurdiske minister med ansvar for utenriksspørsmål, har lovet at kostnadene vil dekke «bolig, utdanning, velferdstjenester, helsehjelp og mat», og derfor er sammenlignbart med hvordan Norges flyktningepolitikk praktiseres.

Spørsmålet er om disse lovnadene representerer virkeligheten. I en rapport fra Verdensbanken (s. 32-33) om kostnadene av syriakrisen for Kurdistan, kan vi lese følgende:

Direct costs are high for KRG [Kurdistan Regional Government] as measured by transfers to IDPs and refugees. The cost of providing IDPs [internally displaced person] with basic needs such as food, shelter, and health services is a direct fiscal impact for KRG. Under an assumption that the direct transfers (for example, those expenditures that are exclusively for the displaced, which do not cover other public goods and services) to IDPs and refugees have been $1,000 per person in 2014; these will stay at the same rate in 2015.

Her hevdes det altså at de direkte kostnadene til flyktningene er på USD 1000 per person. Det er noe over 8000 kroner per flyktning i dagens dollarkurs, i tråd med Frp sine påstander, men inkluderer altså kun grunnleggende tilbud som mat, husly (i flyktningeleir) og helsetjenester.

Andre kostnader som for eksempel utdanning, kommmunikasjon, avfallshåndtering, vann/kloakk, sikkerhet og ordinære offentlige tjenester og goder er ikke tatt med i det regnestykket.

Flyktninghjelpen poengterer i et svar til Keshvari også dette misforholdet mellom Frps vidløftige påstander og den faktiske minimumshjelp som inkluderes i deres påstand om at det er mulig å hjelpe en million flyktninger i nærområdene for en milliard kroner.

Mens Frp hevder Kurdistan har lovet å forsørge syriske flyktninger for kr 6700 per hode, mener Verdensbanken at de mest grunnleggende tjenester alene koster kr 8000 per hode. FN sier tallet er minst 9000 kroner per flyktning per år. Det henger ikke helt sammen.

Et verdig liv?

At Keshvari og Frp jukser med tallene er likevel ikke det verste. Det største problemet er måten de goder man får for samme beløp sammenlignes.

Frp sier i sin kampanjevideo at «Det koster din kommune å integrere flyktninger så de kan leve et verdig liv», og setter i neste setning dette opp mot kostnadene av å dytte disse menneskene inn i flyktningleirer basert på kostnadstall hvor kun de mest grunnleggende behov dekkes.

De setter altså opp kostnadene ved å nettopp gi disse syriske flyktningene et verdig liv i norske kommuner mot å gi dem ren nødhjelp til å overleve i Syrias naboland. En sammenligning som er absurd, men sikkert effektiv så lenge de unnlater å informere velgerne om at de sammenligner to helt ulike størrelser.

Et større problem er det at selv om vi aksepterer Frp sin fiktive kostnad, er det i revidert nasjonalbudsjett bare satt av 1 milliard kroner til slik hjelp i nærområdene, noe som da gjør at de i praksis bare vil kunne hjelpe 150 000 flyktninger. Da også spesifikt syriaflyktninger, fordi ekstrabevilgningene tas blant annet fra bistand til andre land i den tredje verden.

De «1.000.000 syrere» de opererer med i valgkampanjen er fullstendig fiktiv – med mindre de et eller annet sted i valgprogrammet sitt har som kampsak å øke denne budsjettposten til 8 milliarder kroner.

Det har de selvsagt ikke. Og om de så hadde, ville hele poenget deres om kostnadsbesparelser kollapset. Det er rendyrket lureri.

Overdrivelser og løgn

I kampanjevideoen viser de også til familiegjenforening som en faktor som vil øke kostnadene i stor grad, og illustrerer dette med bilde som viser at én flyktning blir til tre (eller fire?).

Sannheten er at UDI sin statistikk viser at familiegjenforeningen hos syriske flyktninger er på rundt 0,7 personer. Mindre enn en dobling altså, mens Frp bokstavelig talt tegner et bilde av minst en tredobling.

Det på tross av at de selv mener danske familiegjenforeningstall, som viser at hver flyktning fører til 1,4 nye personer, er mer korrekte. Når Frp ikke en gang tror på seg selv, hvordan kan de forvente at oppegående mennesker skal tro på dem? (Det gjør de selvsagt ikke.)

Subtilt, og man kan unnskylde det med at det «bare er en illustrasjon», men det er effektiv misvisende propaganda, hvor overdrivelsene bankes inn gang på gang.

Dette er kjent taktikk fra Frp. Overdrivelser, tåkelegging og faktafeil. Alt for å bygge opp under frykt, egoisme og flere stemmer.

Konklusjon

Frp villeder fryktelig i sin omgang med tall og kostnader for syriske flyktninger.

Det er riktig at vi kan gi ren nødhjelp til flere flyktninger i nærområdene for samme pris som det koster oss å gi dem et verdig liv i Norge. Men kan man virkelig sette disse to kostnadene opp imot hverandre?

Jeg mener nei. Det er to fullstendig ulike scenarioer. Å bo i en container i en overfylt flyktningleir, uten frihet til utdanning, jobb, fritidsaktiviteter og alt det andre vi tar for gitt, er ikke sammenlignbart med å gi dem et nytt liv i en relativt sett rik, norsk kommune.

Som Marte Michelet påpeker i et kommentarinnlegg i Dagbladet, er det også slik at flyktninger i vesten sender store summer med penger tilbake til familiene i hjemlandene. Ved å ta flyktninger inn i Norge og gi dem mulighet til å skape verdier, hjelper vi samtidig folk i opphavsland og nærområdene i kanskje enda større grad grad.

Og jeg mener at det beste er å hjelpe begge steder; både gi så mange vi har råd til et bedre liv i Norge, og samtidig gi så mye vi kan til nødhjelp i nærområdene. Det ene utelukker på ingen som helst måte det andre.

Til syvende og sist er likevel realiteten at Frp underkommuniserer kostnadene for å gi syriske flyktninger et noenlunde verdig liv i nærområdene ganske ekstremt. Det de i valgkampen påstår koster mindre enn kr 8000 per flyktning, koster i realiteten et sted mellom 72 000 og 150 000 kroner.

Det er temmelig drøyt, men det er kanskje ikke så nøye når det er valg?

Noe er råttent i kongeriket Norge…

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse:

Alle kommentarer er hentet fra denne bloggens kommentarfelt.

Sitatene fra Lindis Hurum er fra privat korrespondanse, brukt med tillatelse.

Bildene er brukt med tillatelse.

«Gylden fallskjerm» eller rasjonell humanisme?

Finansnestor Jan Petter Sissener trør til med en bloggpost som ville gitt meg bakoversveis hadde jeg ikke barbert hodeskallen min jevnlig.

I bloggposten skriver han:

Om 24 dager går kanskje verdens mest lukrative pengestøttetilbud til ulovlige innvandrere ut. De heldigste får tilbud om 330.000 kroner hvis de reiser hjem frivillig før 1. september.

Jeg har hørt denne påstanden bli fremmet flere ganger, og formuleringen gir inntrykk av at en flyktning som søker om hjemreisestøtte innen 1. september får 330 000 kroner med seg på turen.

Slik er det selvsagt ikke. Sissener utdyper lenger nede i teksten at dette beløpet gjelder for en familie på fem, ikke per person, men det er flere problemer enn bare det i uttalelsen hans.

Fordelingen i praksis er som følger:

Og fordelingen skjer på følgende vis:

Du kan få 30 000 kroner i kontanter. Dette er 20 000 kroner mer enn tidligere.
Støtte til arbeidsformidling, opplæring, næringsetablering, skole eller utdanning til en verdi av 25 000 kroner.
I tillegg kan du søke International Organization for Migration (IOM) om bostøtte på inntil 3 000 US dollar etter at du har kommet til Irak.
Er du mellom 18 og 23 år kan du også få betalt utdanning eller arbeidstrening i Irak i inntil 6 måneder (VTY) til en verdi av 1 200 dollar.
Barnefamilier kan få 10 000 kroner ekstra per barn. Dette gjelder uavhengig av om de søker før eller etter utreisefristen.

Totalt kan dette altså hypotetisk sett bli kr 330 000 om et foreldrepar har tre barn under 18 år og får innvilget maks støtte fra alle parter.

Men hver av de voksne får bare 30 000 kroner i kontanter – når de lander i Irak. Øvrig støtte gis kun ved egne søknader og utbetales ikke direkte til personen selv. Knut Henrik Berntsen i UDI forklarer (min utheving):

– For en familie kan reetableringsstøtten bli en ganske betydelig sum og sørge for en god start. En irakisk familie på fem personer hvorav tre er barn kan få til sammen 295.000 kroner. Av dette blir noe utbetalt kontant ved hjemkomst og noe gis i praktisk bistand av IOM [International Organization for Migration] til å finne arbeid, etablere en mindre bedrift eller ta utdanning. Sistnevnte del av støtten utbetales normalt ikke til den enkelte, men betales direkte til utdanningsinstitusjonen denne skal gå på, til leverandør av kasseapparatet i butikken som eventuelt etableres eller til de som leverer den første varebeholdningen. I mange tilfeller gjør denne støtten det mulig for familien å etablere en mindre bedrift som kan sørge for familiens livsopphold i lang tid fremover, sier han.

Per voksen person er altså støtten totalt sett på kr 55 000, hvorav nesten halvparten ikke gis direkte til personen selv. De 30 000 kroner vedkommende får er altså et litt annen størrelsesorden enn de 330 000 som Sissener gir inntrykk av at den norske stat kaster etter hver asylsøker som frivillig reiser hjem.

Etter 1. september reduseres for øvrig støtten til kun kr 7000 per voksen og kr 6000 per barn, totalt kr 20 000 for en irakisk familie på fem.

Disse håpløst ynglende somalierne…

Sissener avslører også dårlig skjulte fordommer når han videre skriver:

Hva støttebeløpet utgjør for en somalisk familie på 14 har direktoratet ennå ikke offentliggjort, men statens asylkontor bekrefter at for Somalia og Etiopia «gjelder egne regler». Så skal man tippe et beløp nærmere en halv million kroner?

Vent, en familie på 14? Åja, fordi somaliske asylsøkere normalt har 12 barn. Du vet, de prøver jo å ta over Europa…

La oss ta en kikk på hva Statistisk sentralbyrå sier om dette. Hos Folkehelseinstituttet kan vi lese at norske kvinner i snitt føder 1,76 barn. Somaliske kvinner føder i snitt 4,4 barn. Det er vesentlig mer enn norske kvinner, men et godt stykke unna den smårasistiske stereotypien om 12 barn per familie.

For øvrig er irakiske kvinner de som føder nest mest, med 4,3 barn per kvinne, så at Sissener spekulerer i at støtten vil bli vesentlig høyere for en somalisk familie enn for en irakisk vitner om at han ikke har sjekket fakta i særlig grad.

Uten at det er direkte relevant for denne diskusjonen, kan det være verdt å merke seg at fruktbarheten til somaliske kvinner er det samme som den var hos norske kvinner for litt over 100 år siden. Størrelse på en familie handler ikke primært om religion eller kultur, men om levestandard og tilgang til prevensjon og abort.

Dette bekreftes av at kvinner fra Afrika, Asia og Latin-Amerika som kom til Norge som barn, har et fruktbarhetstall på bare 2,2. Pakistanske kvinner født i Norge har samme fruktbarhet som gjennomsnittet i befolkningen.

Dårlig tiltak?

Sissener mener også at denne ordningen har hatt liten effekt:

Selv om reisepenger til asylsøkere har vært benyttet i mange år er effekten av ordningen ikke nok utredet. I en rapport fra 2012 av Oslo Economics for justisdepartementet antydes det at effekten er 15 prosent, samtidig som analysen ber departementet å granske dette nøyere på grunn av usikkerhet.

Men i rapporten kan vi lese:

IRRINI-programmet [Informasjon, Retur og Reintegrering av Irakiske statsborgere til Irak], som gjelder for retur til Irak, synes å ha hatt klar positiv effekt på sannsynligheten for å returnere. I Irak, og særlig nord i Irak der mange irakske asylsøkere i Norge har sin tilhørighet, har utviklingen til dels vært meget positiv i årene etter at programmet ble innført i 2008. Det kan tenkes at de frivillige returprogrammene har virket sammen med bedre forhold i hjemlandet og skapt den økte sannsynligheten for retur.

Sissener nevner heller ikke følgende fra rapporten:

Den økte støtten for barnefamilier ble innført først i 2012, og det er for tidlig å si noe spesifikt om effektene av denne ordningen. I perioden vi har analysert, er det imidlertid også innført andre ordninger som har vært positive for barnefamiliene. For eksempel er det tilkommet behovsprøvd bostøtte, som i særlig grad tilfaller barnefamilier, og således øker barnefamilienes økonomiske incitament til å returnere. Våre analyser viser at sannsynligheten for at en asylsøker med barn i familien skal returnere frivillig har økt signifikant i analyseperioden.

Altså et klart budskap om at tiltaket virker, og ikke minst at det virker bedre med økt tilrettelagt støtte:

I 2011 estimerer modellen at sannsynligheten for at en irakisk person med utreiseplikt har returnert frivillig er mer enn 30 prosentpoeng høyere enn i 2004.

Sannsynligheten for frivillig retur anslås til 40 prosentpoeng i 2012.

Ettersom mye tyder på at effekten har økt ytterligere etter 2012, da mer støtte for barnefamilier ble innført, kan man anta at effekten de siste år har vært enda større.

Jeg er usikker på hvor Sissener finner sine 15 prosent fra, men i konklusjonen kan vi lese:

Sannsynligheten for at en asylsøker med utreiseplikt i mottak velger å returnere frivillig øker i perioden, og er høyest i slutten av perioden. Da er sannsynligheten for en frivillig retur mer enn 15 prosentpoeng høyere enn i 2004.

Det betyr ikke at effekten er 15 prosent, men at den er 15 prosentpoeng høyere enn i 2004, samlet sett for alle asylsøkere. De skriver også:

Kvantitative analyser av sannsynligheten for at irakere og barnefamilier velger frivillig retur gir lignende resultater som den generelle analysen vist i Figur 41. Vi mener således at vi klart har sannsynliggjort at frivillige returordninger når målet om flere frivillige returer, både totalt sett og for noen enkeltgrupper.

Masteroppgaven Sissener lenker til viser også at målsetningene om antall returnerte asylsøkere i større og større grad innfris i takt med bedre tilrettelegging for frivillig retur:

UDI bekrefter også at tiltakene synes å være vellykkede:

Programmet for assistert retur til Irak har ifølge Berntsen vært meget vellykket.

– Totalt har 2493 personer reist med programmet siden det startet opp. Resultatet er at det per utgangen av juni kun var 181 irakere med utreiseplikt igjen i norske asylmottak. De irakerne som bor i asylmottak er nå i all hovedsak personer som enten har fått opphold eller som har en sak under behandling.

Alt peker altså i retning av at tiltaket ser ut til å virke.

Konklusjon

Jeg er glad for at vi gjør det vi kan for å hjelpe disse menneskene til en verdig tilværelse og en tryggere fremtid når de kommer tilbake til sitt hjemland. Jan Petter Sissener er enig i at dette er del av «den gode norske humanismen», men synes likevel «det får være grenser for giverglede».

Det er selvsagt lov å diskutere hvilke virkemidler og hvor mye penger det norske samfunn skal bruke på asylsøkere og ordninger for frivillig hjemreise. Men det er skuffende å se at finansnestoren argumenterer ved bruk av fordommer som at somaliske familier som regel har store barneflokker, og at han overdriver hvilke pengebeløp som realistisk sett gjelder for den enkelte asylsøker.

Grunnen til at programmet nå legges ned fra 1. september, er at det har oppfylt sin hensikt, i følge UDI. Ergo blir det også noe søkt når Sissener ytrer sin misnøye med et tiltak som både er under avvikling, og i tillegg ser ut til å ha virket etter hensikten.

Når Sissener kaller programmet for en «gylden fallskjerm til ulovlige innvandrere» og «et lukrativt pengestøttetilbud», er det etter mitt syn både kunnskapsløst, korttenkt og sterkt overdrevet. Det understøtter den fremmedfiendtlige ideen om at de fleste asylsøkere er lykkejegere, og at vi nordmenn er naive som hjelper dem økonomisk.

Å antyde at asylsøkere som reiser fra hjem og familie uten noenting i lommene, ofte bærende på traumatisk opplevelser, som må sitte i uvisshet på trange og stusselige asylmottak med svært begrensede rettigheter i lang tid, er her for å utnytte oss stakkars nordmenn til egen fordel, er en inhuman holdning vi trenger å legge bak oss.

La oss være gode, norske humanister, være rause når vi ser at det hjelper, og være glade for at disse menneskene kan gå en bedre fremtid i møte fordi vi stilte opp når de trengte det. Mine skattepenger går i det minste til slike tiltak med stor glede.

Kreftfremkallende jordbær?

Denne bloggposten er skrevet i samarbeid med Doremus Schafer.

Forbrukerrådet er ute og advarer det norske folk igjen. Denne gangen er det jordbær vi skal passe oss for.

Og de har rett. Et jordbær er en kjemikaliebombe av dimensjoner. Bare se hva du får i deg når du spiser et jordbær som du kjøper i butikken:

Syrer

Formic acid
3-Hydroxyoctanoic acid
Acetic acid
16 Nonanoic acid
Propanoic acid
Non-3-enoic acid
2-Methylpropanoic acid
Decanoic acid
Butanoic acid
Dec-2-enoic acid
2-Methylbutanoic acid
Undecanoic acid
3-Methylbutanoic acid
Dodecanoic acid
2-Methylbut-2-enoic acid
Tridecanoic acid
Pentanoic acid
Tetradecanoic acid
4-Methylpentanoic acid
Tetradec-2-enoic acid
2-Methylpent-2-enoic acid
Pentadecanoic acid
2-Methylpent-3-enoic acid
Hexadecanoic acid
Hexanoic acid
Hexadec-9-enoic acid
Hex-2-enoic acid
Heptadecanoic acid
5-Methylhexanoic acid
Octadec-9-enoic acid
3-Hydroxyhexanoic acid
Octadeca-9,12-dienoic acid
Heptanoic acid
Octadeca-9,12,15-trienoic acid
Octanoic acid
Nonadecanoic acid
Oct-2-enoic acid
Eicosanoic acid

Alkoholer

Methanol
Hex-1-en-3-ol
Ethanol
Heptan-1-ol
Propan-1-ol
Heptan-2-ol
Propan-2-ol
Heptan-3-ol
2-Methylpropan-1-ol
Octan-1-ol
Butan-1-ol
Octan-2-ol
Butan-2-ol
Octan-3-ol
2-Methylbutan-1-ol
Oct-3-en-1-ol
3-Methylbutan-1-ol
Oct-1-en-3-ol
2-Methyl-butan-2-ol
Nonan-1-ol
Pentan-1-ol
Nonan-2-ol
Pentan-2-ol Non-1-en-3-ol
Pentan-3-ol
Decan-1-ol
Pent-1-en-3-ol
Decan-2-ol
Pent-3-en-2-ol
Undecan-2-ol
Hexan-1-ol
Dodecan-1-ol
Hexan-2-ol
Dodecan-2-ol
Hexan-3-ol
Tridecan-2-ol
trans-Hex-2-en-1-ol
Pentadecan-2-ol

Aldehyder

Acetaldehyde
cis-Hex-3-enal
Propanal
Hexa-2,4-dienal
Propenal
Heptanal
Butanal
Hept-2-enal
But-2-enal
Oct-2-enal
Pentanal
Nonanal
Pent-2-enal
Decanal
Hexanal
Deca-2,4-dienal
trans-Hex-2-enal

Ketoner

Propanone
4-Hydroxy-4-methyl-pentan-2-one
Butanone
Hexan-2-one
Methylbutanone
Heptan-2-one
Diacetyl (Butan-2,4-dione)
Octan-2-one
Pentan-2-one
Nonan-2-one
Pentan-3-one
Decan-2-one
Pent-3-en-2-one
Undecan-2-one

Estere

Methyl formate
Ethyl 2-methylbutanoate
Ethyl formate
Isopropyl 2-methylbutanoate
Butyl formate
Butyl 2-methylbutanoate
3-Methylbutyl formate
2-Methylpropyl 2-methylbutanoate
Hexyl formate
2-Methylbutyl 2-methylbutanoate
Methyl acetate
3-Methylbutyl 2-methylbutanoate
Ethyl acetate
Hexyl 2-methylbutanoate
Propyl acetate
Octyl 2-methylbutanoate
Isopropyl acetate
Ethyl 3-methylbutanoate
Butyl acetate
Butyl 3-methylbutanoate
2-Methylpropyl acetate
Methyl 3-hydroxybutanoate
2-Methylbutyl acetate
Ethyl 3-oxobutanoate
3-Methylbut-2-enyl acetate
Ethyl pentanoate
Pentyl acetate
Methyl 4-methylpentanoate
Isoamyl acetate
Methyl hexanoate
1-Methylbutyl acetate
Ethyl hexanoate
3-Methylbutyl acetate
Butyl hexanoate
Pentyl acetate
Pentyl hexanoate
Hexyl acetate
3-Methylbutyl hexanoate
1-Methylpentyl acetate
1-Methylbutyl hexanoate
trans-Hex-2-enyl acetate
Hexyl hexanoate
cis-Hex-3-enyl acetate
Hex-2-enyl hexanoate
Hex-1-en-3-yl acetate
trans-Hex-3-enyl hexanoate
1-Methylhexyl acetate
1-Methylhexyl hexanoate
Hept-1-en-3-yl acetate
Octyl hexanoate
Octyl acetate
Decyl hexanoate
Decyl acetate
Ethyl trans-hex-2-enoate
Methyl propanoate
Methyl 3-hydroxyhexanoate
Ethyl propanoate
Ethyl 3-hydroxyhexanoate
cis-Hex-3-enyl propanoate
Methyl heptanoate
Methyl 1-methyl propanoate
Ethyl heptanoate
Ethylmethyl propanoate
Methyl octanoate
Methyl butanoate
Ethyl octanoate
Ethyl butanoate
Isopropyl octanoate
Propyl butanoate
Butyl octanoate
Isopropyl butanoate
3-Methylbutyl octanoate
Butyl butanoate
Hexyl octanoate
2-Methylpropyl butanoate
cis-Hex-3-enyl octanoate
Pentyl butanoate
Methyl nonanoate
1-Methylbutyl butanoate
2-Methylpropyl nonanoate
3-Methylbutyl butanoate
3-Methylbutyl nonanoate
Pent-3-enyl butanoate
Methyl decanoate
Hexyl butanoate
Ethyl decanoate
trans-Hex-2-enyl butanoate
Isopropyl decanoate
cis-Hex-3-enyl butanoate
Hexyl decanoate
1-Methylhexyl butanoate
Methyl dodecanoate
Octyl butanoate
Ethyl dodecanoate
1-Methyloctyl butanoate
Methyl hexadecanoate
Decyl butanoate
Methyl octadecanoate
Ethyl but-2-enoate
Methyl octadec-9-enoate
Methyl 2-methylbutanoate
Methyl octadeca-9,12,15-trienoate

Laktoner

γ-Hexalactone
δ-Octalactone
δ-Hexalactone
γ-Decalactone
δ-Heptalactone
δ-Decalactone
γ-Octalactone
γ-Dodecalactone

Acetater

Dimethoxymethane
1-Butoxy-1-ethoxyethane
Diethoxymethane
1-Ethoxy-1-pentoxyethane
1,1-Dimethoxyethane
1-Ethoxy-1-hexoxyethane
1-Ethoxy-1-methoxyethane
1-Ethoxy-1-hex-3-enoxyethane
1-Butoxy-1-methoxyethane
1,1-Dihexoxyethane 17, 18
1-Methoxy-1-pentoxyethane
1,1-Diethoxypentane
1,1-Diethoxyethane
1,1-Diethoxyoctane
1-Ethoxy-1-propoxyethane

Furaner

2-Furfural
2,5-Dimethyl-4-hydroxy-2H-furan-3-one
2-Furancarboxylic acid
2,5-Dimethyl-4-methoxy-2H-furan-3-one

Aromatiske forbindelser

Benzyl alcohol
Benzyl acetate
2-Phenylethanol
2-Phenethyl acetate
2-(4-Hydroxyphenyl)ethanol
Methyl salicylate
trans-Cinnamyl alcohol
Ethyl salicylate
Benzaldehyde
Methyl cinnamate
Acetophenone
Ethyl cinnamate
Benzoic acid
4-Vinylphenol
4-Methylbenzoic acid
2-Methoxy-4-vinylphenol
2-Hydroxybenzoic acid
Eugenol
Phenylacetic acid
1-Methylnaphthalene
3-Phenylpropanoic acid
2-Methylnaphthalene
trans-Cinnamic acid

Svovelforbindelser

Methanethiol
Methylthiol acetate
Ethylthioethane
Methylthiol butanoate
Ethyldithioethane
Dimethyl disulphide

Terpener

Limonene
Borneol
a-Pinene
Isofenchyl alcohol
b-Pinene
Linalool oxides
Linalool
a-Ionone
Nerolidol
b-Ionone
a-Terpineol

b-D-Glukopyranosider

Benzyl b-D-glucopyranoside
2,5-Dimethyl-4-hydroxy-2H-furan-3-one
b-D-glucopyranoside
2-(4-Hydroxyphenyl)-ethyl b-D-glucopyranoside
2,5-Dimethyl-4-hydroxy-2H-furan-3-one
6@O-malonyl-b-D-glucopyranoside

Men vent, dette må da være mange farlige og giftige kjemikalier? Ikke rart Forbrukerrådet advarer.

«Kjemikalier» er et skummelt ord. Men ingen av disse kjemikaliene i listen ovenfor er påført jordbæret kunstig. Dette er bare en liste over noen av ingrediensene i et naturlig jordbær, helt uavhengig av sprøytemidler. En liste over noen av de kjemikaliene naturen selv produserer for å lage et jordbær med den fantastiske, gode, søte jordbærsmaken vi alle kjenner.

Skummelt, ikke sant?

Jordbæret inneholder stoffer som metanol – som er giftig, acetaldehyd – som er kreftfremkallende, goitrogener – som kan påvirke skjoldbrukskjertelen negativt, og fytater – som hemmer opptaket av næringsstoffer i kroppen. For å nevne noen.

Ettersom mange av disse stoffene faktisk er giftige og kreftfremkallende, må vel jordbær være farlige å spise? Nei. Selvsagt ikke. Tvert imot er jordbær svært sunne, fordi alt handler om doser.

Doser, doser, doser

NRK publiserte nylig en sak med overskriften: «Ansett som kreftfremkallende i USA – sprøytes på jordbær i Norge». Men som vi har sett inneholder jordbær kreftfremkallende stoffer helt naturlig. Det er bare det at i små nok doser er ikke stoffene kreftfremkallende likevel.

Det finnes ingen stoffer som er giftige eller kreftfremkallende i seg selv. De har bare den egenskapen i gitte doser. Alle stoffer kan være giftige, og alle stoffer kan være ugiftige. Det er ikke en egenskap ved stoffet eller kjemikaliet, men ved kombinasjonen av stoff/kjemikalie og mengde/dose.

Kaffe er et godt eksempel på dette. I brente kaffebønner er det over 1000 ulike kjemiske forbindelser, og 19 av dem har dokumentert kreftfremkallende effekt i dyrestudier:

There are more rodent carcinogens in a single cup of coffee than potentially carcinogenic pesticide residues in the average American diet in a year, and there are still a thousand chemicals left to test in roasted coffee.

Så selv om kaffe inneholder en hel rekke stoffer som teoretisk sett burde kunne gi oss kreft, så ser vi ikke dette i praksis, fordi kroppen vår har mekanismer for å håndtere disse kjemikaliene slik at vi ikke tar skade fra dem.

Ja, en del studier tyder på at kaffe tvert i mot kan beskytte oss mot enkelte krefttyper, mot depresjon, mot hjerte-/karsykdom og mer. Vi er komplekse organismer, og kaffe er en komplisert kjemisk suppe av ulike forbindelser med ulike effekter i kroppen vår.

Det at noen av kjemikaliene i kaffe – eller jordbær – er giftige eller kreftfremkallende, gjør dem ikke nødvendigvis farlige for oss. Det gjør dem derimot farlige for en del bakterier, virus, midd, sopp og insekter som er en trussel mot plantene. Nettopp derfor finnes alle disse kjemikaliene i et jordbær. Ikke bare for smakens skyld, men fordi de er bærets egne, naturlige plantevernmidler.

Og på samme måte som sprøytemidlene vi påfører plantene kunstig, er de ufarlige for mennesker i små nok mengder, selv om de tar knekken på mindre organismer som vi ønsker å bekjempe.

Masterstudent i samfunnsernæring, Daniel Bieniek, oppsummerer dette fint i en kommentar til Forbrukerrådet i 2014:

Ost inneholder tyramine og er linket til høyt blodtrykk. Tangeritin i frukt og eks appelsiner kan være embryotoxic og er sett i sammenheng med fødseldefekter. Seleri inneholder goitrogen kan påvirke tyreoidafunskjonen ved å påvirke jod-oppaket. Det samme med reddik. Gulerøtter inneholder myristicin som kan gi nervotoksiske effekter som blant annet hallusinasjon. Denne brukes også i økologisk insektmiddel da denne er «naturlig». Men epler da? Dette inneholder blant annet phlorizin, metanol, blåsyre og formaldehyd. Phlorizin kan igjen påvirke glukose i urinen og diabetikere kan være forsiktige her.

Tomater har sin strategi på å bli spredt via å bli spist opp men har intet ønske at dette skal skje for tidlig og derfor har umodne tomater et lite innhold av alkaloidet nikotin, potensiell nervegift i en gitt dose/respons. (Hva brukte man nylig innenfor økologisk drift USA (1.1.2014?) Nikotin sulfat.

Forbrukerrapporter viser at vi spiser mellom 80-100 matvarer i snitt per måned. Med andre ord utrolig mye helt naturlig potente saker for substanser som mange av oss spiser på daglig basis og veldig mye *kan* og atter kan. Men det betyr ikke at risikoen til tross for et daglig inntak av alle disse er sett automatisk i en økt risiko, selv om det kan ha evnen. Det betyr bare at du er eksponert for noe vi tåler i de dosene.

Selv noe så i utgangspunktet ufarlig som rent vann, er giftig for kroppen i for store doser.

Slik er det med alle stoffer. Det handler alltid om doser. Når NRK hevder at et sprøytemiddel er kreftfremkallende, så er det særdeles upresist, fordi det sentrale spørsmålet blir: Kreftfremkallende i hvilken dose?

(Les mer om EFSA sin evaluering av plantemiddelrester i mat her.)

Spirodiklofen

Forbrukerrådet advarer nå altså mot at jordbær kan inneholde rester av sprøytemiddelet spirodiklofen som brukes for å beskytte mot midd på ulike planter.

NRK skriver:

Spirodiklofen kan gi dem som er i kontakt med stoffet redusert forplantingsevne over flere generasjoner og kreft i lever, testikler og livmor, har forsøk på rotter vist.

Ehm, nei. Det å fóre rotter med store doser spirodiklofen over lang tid, er ikke likestilt med å «komme i kontakt med stoffet». I rotteforsøk måtte man opp i doser mange tusen ganger høyere enn akseptabelt daglig inntak hos mennesker for å gi dyrene kreft. NRK får det til å høres ut som at bare man får i seg littegrann spirodiklofen, så risikerer man alvorlige helseskader. Det er selvsagt ikke korrekt, som vi snart skal se.

Men er våre jordbær fulle av spirodiklofen? Nei. Det er ytterst sjeldent. I 2013 fant Mattilsynet spirodiklofen i kun 1 av 81 prøver. Mengden de fant var 0,013 mg/kg, og grenseverdien (MRL, Maximum Residue Limit) er satt til 2 mg/kg, altså lå funnet på 0,65 % av grenseverdien. Rundt 150 ganger lavere enn det som er tillatt.

(MRL er grenseverdien for hvor mye rester av plantevernmidler som er tillatt på maten i en enkelt prøve. Denne grensen brukes for å regulere bruken av plantevernmidler, og har ikke noe direkte med hvilke mengder som er trygge å få i oss. Overstiger restene av plantevernmidler MRL, har det sannsynligvis blitt brukt feil.)

Videre kan vi lese:

Det er grunnen til at stoffet er på en liste over kreftfremkallende stoffer i California i USA, og til at Nederland i 2012 tok til orde for å kutte kraftig i tillatt mengde i jordbær.

Nederland tok riktignok i 2012 til orde for å redusere grenseverdien fra 2 mg/kg til 0,02 mg/kg. Det NRK dessverre ikke påpeker er at selv med denne nye grenseverdien, som ligger 100 ganger under dagens verdi, ville funnet av spirodiklofen i jordbær være å anse som trygt.

EFSA publiserte i 2009 en rapport hvor de gjennomgikk forskningen på spirodiklofen med tanke på mattrygghet, og her kan vi blant annet lese:

The consumer risk assessment showed that the chronic exposure to spirodiclofen residues from fruit and spirodiclofen-enol residues from food of animal origin is well below the ADI of spirodiclofen.

Hva gjelder ADI (akseptabelt daglig inntak) og NOAEL (No-observed-adverse-effect Level), skriver de:

Spirodiclofen is not acutely toxic via oral, dermal and inhalation routes. It is not a skin or eye irritant, but it is a skin sensitiser, therefore R43 “May cause sensitisation by skin contact” was proposed. The overall relevant NOAEL is 1.45 mg/kg bw/day (liver and adrenal effects) for repeated dose administration to spirodiclofen. Spirodiclofen chronic administration results in liver tumours in mice, Leydig cell tumours and uterus adenocarcinomas in rats, with clear NOAELs demonstrated. The classification R40 “Limited evidence of a carcinogenic effect” was proposed. Spirodiclofen has no genotoxic, reproductive and developmental toxicity potential. The subchronic NOAEL for neurotoxicity is 70 mg/kg bw/day, while the chronic neurotoxicity NOAEL is 110 mg/kg bw/day. The established Acceptable Daily Intake (ADI) is 0.015 mg/kg bw/day and the Acceptable Operator Exposure Level (AOEL) is 0.009 mg/kg bw/day (100 safety factor applied).

(Spirodiklofen har ingen akutte helseeffekter, så der finnes ingen grenseverdi. Det er kun ved langvarig eksponering i svært høye doser man har påvist kreft i dyr, og derfor settes kun en ADI-grense.)

La meg oppsummere. Det er tillatt med rester av spirodiklofen på 2 mg per kilo jordbær. Spiser du ett kilo jordbær med sprøytemiddelrester på tillatt grenseverdi, får du altså i deg 2 mg spirodiklofen. ADI for stoffet er 0,015 mg per kilo kroppsmasse per dag. En person på 70 kg kan da tåle 1,05 mg spirodiklofen per dag. Med andre ord kan man spise en halv kilo jordbær hver dag over lang tid og likevel være helt trygg.

Og, som vanlig er, er ADI satt 100 ganger lavere enn det man har observert negative helseeffekter av, så strengt tatt må du spise 50 kg jordbær hver dag for å komme opp i et nivå som anses som muligens kreftfremkallende – hvis man hadde hatt maksimal mengde tillatte rester av spirodiklofen på norske jordbær.

Så høye rester er dog aldri påvist. I det ene funnet var det kun 0,013 mg/kg, rundt 150 ganger lavere enn tillatt MRL. Ergo må man spise 75 kg av disse jordbærene hver dag for å komme opp i en mengde som potensielt sett kan være farlig. Eller, om man også tar høyde for sikkerhetsmarginen, måtte man spist hele 7,5 tonn jordbær daglig før man kommer opp i mengder spirodiklofen som fortsatt er på NOAEL, altså uten noen observerte helseeffekter.

Jeg vil si risikoen her er noe overdrevet, selv med massiv eksponering fra andre kilder.

Cocktail-effekten

Aha, men vi slipper ikke unna så lett, i følge Forbrukerrådet. Når man ikke egentlig kan argumentere for at mengden sprøytemiddel man får i seg er i nærheten av en mengde som potensielt sett kan være helsefarlig, så roper man på «cocktail-effekten».

Den er grei å ha, fordi da kan man bare parere med at «vi kjenner jo ikke effektene av å blande sammen mange ulike stoffer i kroppen». Og det er forsåvidt riktig. Men nettopp derfor er det også satt så høye sikkerhetsmarginer.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet, VKM, kom i 2013 med en uttalelse angående slike kombinasjonseffekter av kjemiske stoffer i mat og drikke, og de sa at det «generelt sett var lite sannsynlig at cocktaileffekten bidrar til økt helserisiko i Norge» – fordi sikkerhetsmarginene er så høye, og funn av plantevernmiddelrester er så lave.

Cocktail-effekten kan være relevant, men å bare dra det kortet for å vinne enhver debatt om potensielle helseskader fra sprøytemidler, blir useriøst. Det er som når strålehysterikere alltid hevder at «vi vet ikke noe om langtidseffekten» fra mobilstråling, selv om 20 år med data viser at det er helt ufarlig. Eller vaksinemotstandere mener at vaksiner aldri er testet godt nok, fordi det finnes alltid en eller annen kombinasjon av biologi, genetikk, kjemikalier og auraer som ikke er testet ut over minst 50 år.

Med mindre man faktisk har et godt grunnlag for å hevde at cocktail-effekten utgjør et relevant problem for saken man diskuterer, bør den holdes unna diskusjonen. Og som VKM konkluderer, er ikke cocktail-effekten noen fare med tanke på norsk frukt og grønt.

«Mest uheldige helseegenskaper»

NRK bygger videre opp under et skrekkscenario, og skriver:

Jeg legger det ved som screenshot, fordi denne påstanden er uthevet som mellomtittel i teksten. NRK føler altså at dette er viktig å få frem. Og det høres jo unektelig ille ut. Her får man inntrykk av at spirodiklofen er «det preparatet som har mest uheldige helseegenskaper» – av alle sprøytemidler som brukes?

Nei. Det er ikke det rapporten sier. I vedtaksbrevet fra Mattilsynet skriver de:

Vi vil samtidig gjøre oppmerksom på at ved behandling av søknaden ble substitusjon for bruk i jordbær og i prydplanter vurdert. Av de relevante preparatene er Envidor 240 SC det preparatet som har mest uheldige helseegenskaper, men på grunn av resistensfare ble det vedtatt å ikke substituere Envidor 240 SC. Dette vil tas opp til ny vurdering når nye alternativer foreligger.

Nøkkelordet her er subtitusjon. Mattilsynet beskriver dette slik:

Substitusjon vil si at plantevernmiddelet egentlig oppfyller alle kriterier for å bli godkjent, men likevel ikke blir godkjent fordi det er et preparat for samme bruksområde tilgjengelig på markedet som anses å ha mindre risiko.

Det er altså ikke slik at spirodiklofen er det farligste sprøytemiddelet som brukes, men den spesifikke formuleringen kalt Envidor 240 SC har, «med hensyn til egenskapene til virksomt stoff, formuleringsstoffer og preparat», mest uheldige helseegenskaper av den gruppen plantevernmidler med samme funksjon som Envidor 240 SC har.

Envidor er plassert i avgiftsklasse 4, noe som betyr at det er et preparat med «middels helserisiko og høy miljørisiko, eller høy helserisiko og middels miljørisiko». Her er det, slik jeg forstår det, miljørisikoen Mattilsynet mener er høy, ettersom stoffet er «meget giftig, med langtidsvirkning, for liv i vann», og er «giftig for bier og andre insekter», ergo er helserisikoen ansett som middels.

Det er noe annet enn det bildet NRK maler for oss.

Jammen, California da?

Journalisten vektlegger også flere ganger at stoffet er listet som kreftfremkallende i staten California, USA. Joda, det er riktig det. Men det er også ansett som potensielt kreftfremkallende i Norge og EU, så hvorfor hun trekker frem California, er uvisst.

På etiketten til Envidor har Mattilsynet pålagt produsenten å skrive: «Mistenkes for å kunne forårsake kreft.»

Forskjellen er at California (EPA, Environmental Protection Agency) mener stoffet er «sannsynligvis kan forårsake kreft», mens EU/Norge bare mistenker at det kan det.

I en tidligere versjon av NRK sin artikkel kunne vi også lese at spirodiklofen var svartelistet i California. Rett og slett forbudt, altså. Dette var ikke korrekt. Det er kun et krav om at plantevernmidler med spirodiklofen må merkes med at det sannsynligvis er kreftfremkallende. Ingen forskjell der fra Norge altså, annet enn at formuleringen er noe sterkere i California.

Men hvor stor er sannsynligheten for å få kreft fra spirodiklofen? Beregningene gjort i USA tyder på at kreftrisikoen for mennesker er ett tilfelle per million personer som eksponeres for spirodiklofen via mat og drikke. Da har de brukt alle tenkelige «worst-case»-scenarioer med maks tillatt påføring av plantevernmiddelet på frukt/grønt, kortest mulig tid før innhøsting, og maksimal sannsynlig eksponering fra drikkevann og andre kilder samtidig, med langvarig eksponering. EPA anser det som lite sannsynlig at de har undervurdert risikoen.

Men NRK bruker kanskje dette California-argumentet for å forsterke bildet om at «Norge henger etter», en påstand som fremmes flere ganger i artikkelen. Det blir enda mer tydelig når journalisten skriver at «Spirodiklofen selges hverken i Sverige eller Danmark», før det først litt lenger nede uttales fra produsenten at dette ikke er på grunn av bekymring rundt helseeffekter, men andre landsspesifikke krav.

Og for å slutte sirkelen kan vi jo se på hvilke andre kjemikalier som står på den samme listen over kreftfremkallende stoffer i California. Et av de første stoffene man finner er acetaldehyd – et av stoffene som finnes helt naturlig i jordbær.

Men det er jo så liten dose at det går greit, ikke sant? Vel, bruker man dose-argumentasjonen for acetaldehyd, må den i rettferdighetens navn også gjelde for spirodiklofen.

(På listen finner vi for øvrig også eksempelvis alle alkoholholdige drikker, koffeinsyre (som finnes i alle planter), p-piller, og støv fra treverk.)

Konklusjon

Det er ingen grunn til å anta at spirodiklofen på jordbær utgjør noen helserisiko. Å kalle stoffet «kreftfremkallende» er misvisende, ettersom det gjelder en hel rekke stoffer vi spiser og drikker hver eneste dag. Så lenge dosene er små nok, er de ikke kreftfremkallende likevel, eller risikoen er innenfor det vi aksepterer.

For å sette det i perspektiv er risikoen for kreft ved å drikke alkohol i moderate mengder svært mye høyere enn ved å spise jordbær med maksimalt tillatte verdier av spirodiklofen. Det finnes ingen trygg, nedre grense for alkoholinntak med tanke på forhøyet kreftrisiko, så om man virkelig bekymrer seg for kreftfare bør man droppe vin og øl og heller nyte jordbærene.

Mattilsynet både i Norge og Sverige har tidligere gått ut og påpekt at sprøytemidlene ikke er farlige. Grenseverdiene er satt så lavt at det er helt trygt å spise frukten selv uten å skylle den først. Tillatte grenseverdier for rester av plantevernmidler er nemlig satt nettopp med utgangspunkt i at folk ikke skyller maten de spiser først.

Europeiske data publisert i 2015 viste at 97,4 % av all europeisk mat hadde rester av sprøytemidler under grenseverdiene. Hele 54,6 % av maten hadde ingen rester overhodet, og det meste annen mat hadde rester langt under det som er tillatt.

Og husk, selv disse grensene er satt 100 ganger lavere enn det man teoretisk sett frykter kan være helseskadelig, og da normalt ved langvarig eksponering. Kun 1,5 % av maten hadde nivåer over tillatte grenseverdier, og det var primært fra mat importert fra land utenfor EU.

Så, på tross av NRK og Forbrukerrådet sine skrekk-overskrifter og advarsler, er det nok tryggere å basere seg på god vitenskap og de forskningsdata som tross alt foreligger. Og gjør man det, er saken klar: Spirodiklofen på jordbær er ingen grunn til å styre unna jordbærene.

Det er bedre for helsen å spise nok grønnsaker, frukt og bær enn å unngå det. Nyt derfor jordbærene dine med god samvittighet!

I år også.