Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 18

Om flyktninger og perspektiver: Min datter er ikke alt for meg

Debatten om norsk flyktningepolitikk har rast i kjølvannet av de vanvittige tragediene som utspiller seg i Middelhavet, hvor tusenvis av desperate flyktninger drukner i sin kamp for å komme seg bort fra det helvetet de flykter fra.

Enkelte partier har foreslått at vi burde ta inn 10 000 syriske flyktninger for å hjelpe, og det er et utspill som skaper harme i andre kretser.

Forleden dag endte jeg atter en gang opp i en Facebook-diskusjon om flyktningepolitikk etter at jeg leste denne statusmeldingen fra en av mine Facebookvenner:

Jeg er snill. Det kan alle rundt meg bekrefte.
Jeg er litt kristen også. Var i Raufoss kirke 1.mai.

Men jeg vil ikke ha 10000 båtflyktninger hit.

Jeg vil ikke ha 10000 ufaglærte, som ikke kan språket, som ikke har den samme moralen, som ikke har de samme oppfatningene om rett og galt.

Jeg vil begrense innvandringen drastisk.

Jeg vil at alle skal bidra til vår felles velferdsstat. Gjør din plikt, krev din rett.

Jeg vil ikke at Rom-folk skal stå og tigge på gatehjørnene. Den kulturen er uforenelig med våre verdier om et godt samfunn, for det er vel det vi vil?

Jeg vil at det stilles tydelige krav til innvandrere om hva vi forventer.

Jeg vil at mine barn arver et politisk stabilt land med en solid velferdsstat.

Jeg vil at vi i Norge skal bestemme over oss selv. Ikke EU eller EØS.

Jeg vil ikke at vi skal ha universelle lover som fratar oss selvråderett.

Dessuten vil jeg at Rockheim nedlegges.

Både i denne statusmeldingen og i kommentarene i tråden under kunne jeg lese at det sentrale argument mot økt inntak av flyktninger blant annet er at det ville gjøre Norge mer utrygt for oss som allerede bor her.

En påstand, som ble fremmet av et par sentrale skribenter hos Human Rights Service, Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østlie, var at det vil bli mer kriminalitet og spesielt flere voldtekter hvis vi tar inn flere flyktninger.

Jeg skal ikke ta kriminalitetsdebatten i detalj her ettersom jeg mener at disse påstandene er tilbakevist gjennom det enkle faktum at kriminaliteten i Norge har sunket de siste 15 årene. Den er nede på samme nivå som på 80-tallet, og levekårsundersøkelser viser at nordmenn føler seg tryggere nå enn på lenge. Det er mindre vold, færre drap, færre innbrudd og mindre kriminalitet på de fleste områder.

Politiet påpeker også at dette neppe skyldes synkende tendens til å anmelde, slik de som ikke liker denne positive trenden som regel forsøker å bortforklare det med.

* Les også: Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold

Jeg skal heller ikke ta debatten om hvor mange flyktninger vi konkret skal ta inn. Vi trenger åpenbart en balanse mellom å hjelpe fattige land direkte, hjelpe flyktninger i deres nærområder, og å hjelpe dem her hos oss, fordi om vi skal kunne hjelpe dem må vi ivareta et fungerende samfunn selv.

Men vi kan tåle å hjelpe mange, mange flere – selv om det vil koste oss.

Og det er nettopp denne kostnaden jeg ønsker å drøfte. Ikke kostnadene i kroner og øre, men i trygghet og levestandard.

Mitt første utspill i kommentartråden under statusmeldingen til min Facebookvenn var dette forsøket på å billedlig vise min uenighet:

Det kan nemlig se ut til å være et sentralt premiss at Norge bare skal hjelpe hvis det ikke koster oss noe. Vi skal altså ikke måtte risikere å senke levestandard eller trygghet for å hjelpe andre. Jeg mener det er en ekstremt sneversynt og farlig måte å se verden og menneskeheten på.

Det føles kanskje godt i nuet, men på sikt er dette formelen til en økende utrygghet for oss alle.

Joda, jeg er enig i at innvandring skal skje kontrollert, og vi må passe på at vi har nødvendig infrastruktur på plass til å håndtere flyktningestrømmen på en god måte. Men det å ta inn flyktninger fra krigsherjede land vil nødvendigvis medføre at vi utsetter oss selv for noe større risiko. Det kommer vi ikke bort fra.

For realitetene er at selv om kriminaliteten totalt sett synker, så vil flere flyktninger medføre noen voldtekter som ikke hadde skjedd hvis vi heller hadde latt disse menneskene dø i hjemlandet sitt. Det vil medføre noen voldsepisoder på byen som vi kunne sluppet ved å heller la dem få en granat i ansiktet. Det vil gjøre at noen norske hjem vil bli ranet fordi vi ikke heller lot den eritreiske gutten drukne i Middelhavet.

Men det må vi faktisk tåle. Vi må faktisk tåle å bli våte på bena for å redde et druknende barn. Vi må tåle å ofre noe av vår ekstraordinære trygghet og velstand for å hjelpe de som har det verre.

* Les også: Realitetsorientering 2

Alle er ikke enige i det. Ansvarlig redaktør hos Human Rights Service skrev:

Jeg synes dette er dritvanskelig. Min datter er nemlig det viktigste mennesket for meg. Jeg elsker henne mer enn noen annen, og synes hun utelukkende fortjener å ha det så godt og trygt som mulig er.

Men hun er ikke alt for meg. Bare en sneversynt person vil si at én person er alt. Bare en egoistisk fjott med skylappene på vil si at én person er viktigere enn alle andre mennesker på kloden.

Likevel vet jeg at de aller fleste andre foreldre tenker det samme som meg om sine sønner og døtre, enten de bor i Norge, i Syria eller i Eritrea. Alle er seg selv nærmest.

Og det må også være lov. Det er naturlig. Vi verner mest om våre egne. Men samtidig har jeg har ingen rett til å bestemme at min datter skal ha det bedre enn andre. Og det er her jeg skiller mellom folk jeg synes det er verdt å diskutere med, og folk jeg synes er, vel, rett og slett litt enkle. Eller ekle, om du vil.

Det er fullstendig legitimt og nødvendig å diskutere innvandring og hvordan vi skal håndtere denne på en best mulig måte. Men hvis man ikke evner å forstå at det sentrale premiss for enhver debatt om flyktninger må være at alle mennesker er like mye verdt, så har man bommet fryktelig.

Dette er den største utfordringen vi har når det gjelder diskusjonen om flyktninger og nødhjelp. Det å innse at det ikke finnes noe «dem» og «oss», som Lindis Hurum fra Leger uten grenser sa i mitt intervju med henne. Vi er alle «oss». Vi må klare å ta et steg tilbake og innse at hvor mye vi enn elsker våre nærmeste mest, så er de faktisk ikke mere verdt enn en fremmed.

* Les også: Overfallsvoldtekter og innvandring – en faktasjekk

Aftenpostens ferske portrett av Lindis Hurum ble avsluttet slik:

Før var det alltid vanskelig å forklare andre hvor hun kom fra. Det forandret seg etter 22. juli 2011. Barndomsrommet hennes har vindu med utsikt mot Utøya. Som barn gikk hun på ski over isen og rastet der. Om sommeren utfordret ungdommene hverandre om hvem som kunne svømme over. Når AUF hadde sommerleir og vindretningen var riktig, kunne de høre musikken fra bandene som opptrådde. De fire siste årene har ikke Lindis Hurum vært der. 

Hun og broren hadde gått Besseggen og planla neste fjell-etappe da de moren ringte og fortalte om skuddene hun hørte, mannen de så gjennom kikkerten og alle som svømte fra øya i Tyrifjorden. Da Lindis Hurum ringte tilbake til moren litt senere, fikk hun vite at flere naboer allerede var ute på fjorden for å hjelpe.

At de som svømte i det kalde vannet skulle reddes, var aldri noe spørsmål.

Etter 22. juli-terroren skrev jeg selv en bloggpost, «Bryggen Norge», hvor jeg brukte det samme poenget:

Neste gang du ser en somalier, afghaner eller kosovoalbaner vil du kanskje stoppe opp i fem sekunder, lukke øynene og føle på frykten fra Utøya, og så innse at dette mennesket også har vært der. Dette mennesket, en flyktning som i dag knyttes først og fremst opp mot overfallsvoldtekter, snikislamisering og en trussel mot vår norske kulturarv, flyktet også fra Utøya. Den kjærlighet vi nå føler ovenfor den overlevende 17 år gamle AUF-jenta, eller den 14 år gamle AUF-gutten, må være den samme vi føler ovenfor disse fremmedkulturelle menneskene som har svømt gjennom Tyrifjorden i bagasjerommet av en bil gjennom Europa for å komme hit til oss.

Rent flyktningepolitisk er Norge den trygge bryggen med ambulanser og hjelpemannskap, mens Utøya er Somalia, Afghanistan, Kongo og Irak. Lukk øynene og se for deg scenene som utspant seg på øya en gang til, og tenk deg at vi alle står på denne bryggen og kan ta i mot de sårede og traumatiserte menneskene som i desperasjon flykter for livet til det trygge fastland. Til Norge. Til oss.

Hvis 22/7 lærte oss noe som helst håper jeg det var å føle på den enorme smerte og sorg mange av våre nye landsmenn også må leve med fra de grufulle opplevelser de selv har gjennomgått i sitt hjemland. Den enorme hyllest til kjærligheten som har omgitt oss siden fredag kveld er verdiløs om den ikke gjør oss til mer empatiske individer med større evne til å leve oss inn i andre menneskers lidelse og med et dertilhørende ønske om å hjelpe dem.

Den 22. juli 2011 gjorde Anders Behring Breivik oss til mennesker med en helt ny erfaring. La oss bruke den erfaringen til å redde flere overlevende fra alle jordens Utøyer.

Problemet med å skille mellom subjektive følelser og objektiv rasjonalitet ødelegger så mange debatter. Jeg har vært inne på det samme i diskusjonene om seksuelle overgrep og hvordan overgripere skal straffes. Som far ville det vært helt grusomt om min datter ble utsatt for et overgrep. Som far ville jeg gjort nesten hva som helst for å beskytte henne. Som far ville jeg følt et brennende ønske om hard straff for gjerningsmannen.

Men som samfunnsborger vet jeg at også overgriperen har en fortid og en rett til å bli hørt og behandlet rettferdig. Som samfunnsborger vet jeg at også overgriperen har rett på rehabilitering og tilgivelse. Som samfunnsborger vet jeg at også overgriperen har menneskeverd.

Jeg kan føle én ting som far, men samtidig forstå at mine fars-følelser aldri kan eller bør sette presedens for hvordan andre mennesker skal behandles, dømmes og straffes.

Det samme må gjelder i debatten om flyktninger og U-hjelp. Som en Tjomlid vil jeg at andre Tjomlider skal ha det trygt og godt. Som osloborger vil jeg at Oslo skal være et godt sted å bo. Som nordmann vil jeg at norske gater og hjem skal være trygge steder å ferdes. Som europeer vil jeg at mine med-europeere skal ha det godt.

Men som jordboer vet jeg at også en syrisk jente har nøyaktig samme rett til å være trygg som det min datter har.

Jeg må altså akseptere at min datter potensielt må gå en mer utrygg fremtid i møte for å sikre at noen tusen syriske flyktninger skal få det bedre. Det er ikke et offer, men en investering. En investering i en bedre og tryggere verden for alle mennesker, fordi det som til syvende og sist gjør oss alle utrygge, er en stadig økende forskjell mellom rik og fattig, krig og fred.

Først når vi starter debatten med det utgangspunkt at en jente i Syria er nøyaktig like mye verdt som våre egne døtre, kan vi komme i mål. Først når vi innser at det ikke er en større tragedie for menneskeheten om vår egen datter voldtas enn om en jente i Syria voldtas, kan vi prioritere riktig.

For meg er min datter det aller viktigste. For menneskeheten er alle døtre like. Og menneskeheten vil alltid være viktigere enn meg og mine følelser.

Så lenge vi skiller mellom dem og oss, vil verden forbli utrygg. Det er på tide at vi slutter med det. For vår egen skyld.

Facebookstatusen jeg siterer er publisert på en lukket Facebookprofil. Vedkommende har likevel nesten 600 venner, så ytringene på hans vegg må anses som offentlige. Vedkommende er likevel en privatperson, og jeg velger derfor å anonymisere ham. Skjermskuddene med kommentarene fra de to representantene fra Human Rights Service velger jeg derimot å ikke anonymisere da deres rolle i den offentlige debatten taler mot dette.

Saksynt #15 – Josephine Victoria Ryan – Ringenes herskerinne

Josephine Victoria Ryan er gullsmed og holder til i Sarpsborg. Hun er selverklært nerd, og lager fantastiske smykker som du kan kjøpe i hennes nettbutikk på Etsy.com.

NB: Hvis du bruker tilbudskode SAKSYNT får du 10% rabatt på bestillinger fra Miriel Designs Etsy-nettbutikk! – Og nei, jeg får ingen provisjon eller fortjeneste av dette salget. Det er kun en hyggelig bonus fra Josephine til mine podcastlyttere.

Mange av smykkene har et nerdete design, så hvis du elsker J.R.R. Tolkien, H.P. Lovecraft eller Douglas Adams, vet du hvor du skal bestille gifteringen din.

I denne episoden kan du høre om hvordan hun lager smykkene sine, om hennes forhold til blekkspruter, og om hvordan det gikk den gang hun solgte 1500 smykker til I Fucking Love Science.

Hun har solgt sine smykker til hele 25 land og 42 amerikanske stater (i podcasten husker hun litt feil), og hvis du hører helt til slutten av podcasten får du høre om det noe spesielle navnet til hennes datter… som ble født på Towel Day.

… og ja, forresten, visste du at hun også maler med kaffe?

Du finner Facebooksiden til Miriel Design her, og du kan også følge henne på Instagram.

Se bunnen av bloggposten for å spille av podcasten, eller abonner og lytt til podcasten på iTunes.

Husk å legge igjen en omtale og gjerne en drøss med stjernen i iTunes hvis du liker det du hører!

HPV-vaksinen virker

En av de vanlige argumentene mot HPV-vaksinen er at det ikke er bevist at den faktisk beskytter mot livmorhalskreft. Det finnes ingen studier som har påvist dette direkte, fordi denne type kreft gjerne bruker minst 10-20 år å utvikle seg, og ingen studier har fulgt vaksinerte jenter lenge nok.

Det høres ut som et godt argument, men det er to problemer med dette:

1) Vi vet hva som forårsaker denne type kreft, og fjerner man årsaken, kan man anta at man også reduserer antall krefttilfeller.

2) Det foreligger nå etterhvert data som i praksis viser at vaksinen faktisk beskytter mot livmorhalskreft.

La meg se på begge disse punktene.

1) Krefttrekanten

Du har sikkert sett denne før:

For å få livmorhalskreft må man ha en livmorhals med de riktige celletypene, lang tid, og HPV. Fjerner du en av disse tre komponentene, får du ikke livmorhalskreft.

Det HPV-vaksinen gjør, er å gi deg rundt 90 % immunitet mot to av variantene av HPV som fører til 70 % av livmorhalstilfellene. Man fjerner altså HPV fra krefttrekanten. Da kan man heller ikke få livmorhalskreft.

(Dette er bittelitt upresist da rundt 1 % av livmorhalstilfeller skyldes andre ting enn HPV, men i 99 % av tilfellene vil min krefttrekant være gjeldende.)

Derfor kunne man hevde allerede da vaksinen ble innført i vaksineprogrammet at ved å gjøre kvinner immune mot HPV, slik at de ikke ender opp med å smittes og potensielt ha en virusinfeksjon i livmorhalsen over mange år, så ville man også forhindre livmorhalskreft.

2) Data fra virkeligheten

Vi har de siste år også fått samlet inn gode data som viser at teorien bak krefttrekanten gjør seg gjeldende i praksis.

* Les også: HPV-vaksinen: Svar til Charlotte Haug og alle usikre foreldre

Før man får kreft i livmorhalsen vil man nemlig kunne se såkalte celleforandringer, som kan være forstadier til kreft. Det er dette legen ser etter når kvinner er inne til «screening», altså undersøkelse av livmorhals (celleprøver).

Celleforandringene kan være av ulik alvorlighet. Lavgradige celleforandringer vil ofte kunne gå over av seg selv, mens mer alvorlige celleforandringer ofte vil kreve et operativt inngrep for å fjerne de syke cellene. Rundt 3000 kvinner i året må gjennomgå slik behandling.

* Les også: Vaksine og screening: Ja takk, begge deler!

Ettersom disse forstadiene til kreft kan vedvare i mange år før kvinnen eventuelt får kreft, kan man ganske tidlig måle om antallet kvinner med forstadier til kreft påvirkes av vaksinen. Og det ser vi nå at det gjør.

En ny studie fra Australia, hvor de har vaksinert kvinner opp til 26 år helt siden 2007, viser at det aldri tidligere har vært så få kvinner under 24 år med forstadier til kreft i livmorhalsen, som det var i 2013.

Denne tendensen har man også sett tidligere. Data fra 2012 viste en kraftig nedgang i antall australske kvinner med alvorlige celleforandringer. Ettersom man ikke så noen tilsvarende reduksjon i aldersgrupper som ikke var vaksinert, kunne man være ganske sikker på at det var vaksinen som forårsaket denne nedgangen.

En annen australsk studie som sammenlignet vaksinerte jenter med uvaksinerte jenter tyder på at risikoen for livmorhalskreft halveres.

Men det er ikke bare i Australia at man har sett denne positive trenden. En helt ny studie fra Canada undersøkte 260 000 jenter og fant en reduksjon på 44 % i antall tilfeller av celleforandringer hos unge jenter i alderen 14-17 år – bare 3 år etter vaksinering!

Den mest tydelige effekten så de hos seksuelt aktive jenter, og konklusjonen er at man definitivt ikke bør utsette vaksinering av sin datter i den naive tro at de ikke er seksuelt aktive allerede i ganske ung alder.

* Les også: HPV-vaksine hjelper voksne kvinner

Studiens hovedforfatter, Leah Smith ved The Queen’s University for Health Services and Policy Research i Ontario, Canada, uttalte:

«Cervical dysplasia and genital warts can happen as soon as a girl becomes sexually active, more or less. Some parents have been delaying vaccination for their daughters until they’re older, because they don’t think they are sexually active. These results show this age group is sexually active and they are at risk. The vaccine really needs to be given before the girls are at risk.»

(Denne studien ble for øvrig finansiert av canadiske helsemyndigheter, ikke av legemiddelindustrien, og myndighetene hadde ingen innflytelse på studiens design, gjennomføring eller konklusjoner.)

Ny og enda bedre vaksine på horisonten

Dagens vaksine, Gardasil, beskytter mot fire varianter av HPV, hvorav to forårsaker kreft. En ny vaksine, Gardasil 9, som snart kommer på markedet vil beskytte mot hele ni HPV-varianter, hvorav 7 forårsaker kreft.

Mens dagens vaksine altså beskytter mot de to HPV-variantene som forårsaker 70 % av krefttilfellene, vil den nye beskytte mot HPV-varianter som forårsaker 90 % av krefttilfellene.

Dette betyr at man med ny vaksine kan øke beskyttelsen mot behandlingstrengende celleforandringer fra 50 til 80 prosent, og mot livmorhalskreft fra 70 til 90 prosent.

Vi vet at vaksinen gir beskyttelse i minst 10 år, og mye tyder på at beskyttelsen vil vare livet ut. Og, som jeg har skrevet om til det kjedsommelige tidligere, så er vaksinen svært trygg.

* Les også: Spetalen sprer ubegrunnet frykt rundt HPV-vaksinen

Konklusjon

Påstanden om at det er umulig å si om HPV-vaksinen virker før det er gått 20 år, er altså feil. Vi kan med stor grad av sikkerhet si at den vil virke ut fra teori alene: Vi vet at de fleste tilfeller av livmorhalskreft forårsakes av enkelte varianter av HPV, og ved å immunisere jenter mot disse virusene, kan vi forvente at også krefttilfellene vil reduseres betydelig.

I tillegg har vi nå også data fra virkeligheten som viser at forstadier til kreft er bortimot halvert hos jenter som er vaksinerte.

I Norge vil 0.2 % av kvinner dø av livmorhalskreft før de er 75 år. Det betyr at nesten 100 kvinner vil dø hvert år av livmorhalskreft. I tillegg til de som dør av kreft vil et par hundre kvinner få kreft, men overleve. Det er likevel naturlig nok en vond prosess med tung behandling og senvirkninger. Rundt 3000 kvinner vil måtte opereres for å fjerne forstadier til kreft, og bortimot 30 000 kvinner vil få beskjed om at de har celleforandringer. De aller fleste av disse er ufarlige, men jeg har selv flere venninner som har fått denne beskjeden, og det er en psykologisk belastning i seg selv.

Hvis HPV-vaksinen halverer antall krefttilfeller, sparer vi rundt 50 liv årlig. I tillegg vil rundt 1500 kvinner slippe å måtte operere (konisere), og rundt 15 000 kvinner vil slippe den skumle beskjeden om at det er oppdaget celleforandringer hos dem.

Med den nye vaksinen vil antall koniseringer falle ned til bare 750 hvert år, og enda flere tusener av kvinner vil slippe å få den skumle beskjeden om celleforandringer. I tillegg vil selvsagt enda færre dø av kreft. Det vil også kunne medføre at celleprøvene som kvinner over 25 år i dag bør ta hvert tredje år kan falle helt bort, da den ikke lenger vil være kostnadseffektiv gitt den enorme risikoreduksjonen fra vaksinen.

La oss håpe at flest mulig foreldre innser verdien av dette for deres egen datter slik at jenter, og etterhvert gutter, kan få den vaksinen de fortjener.

Når får vi en kritisk dokumentar om Snåsamannen?

I mine yngre dager hadde jeg en liten drøm om å bli journalist. Helt siden barndommen hadde jeg likt å leke detektiv. Løse mysterier. Grave etter fakta. Lære og forstå. Kikke under overflaten for å se om det var noe som gjemte seg der som ingen hadde undersøkt ennå.

I 2006 startet jeg denne bloggen, og i starten skrev jeg mange ganger om mirakler og uforklarlige fenomener omtalt i media – som ved nærmere ettersyn viste seg å ikke være så uforklarlige likevel.

Det spennende med å være journalist måtte være det å tilnærme seg enhver sak med et kritisk blikk og prøve å fortelle noe som ikke var blitt sagt før.

Bygdedoktoren

Produksjonsselskapet TMM Produksjon fikk sin dokumentar om Joralf Gjerstad, Bygdedoktoren, sendt på TV Norge i går kveld. Programleder Marte Hallem er også journalist, men dessverre ser det ikke ut til at hun og produsentene bak dokumentaren har hatt det samme ønsket om å forstå, granske og opplyse, som det jeg hadde som barn – og fortsatt har i godt voksen alder.

TV Norge stod selv for brorparten av finansieringen, men TMM Produksjon fikk i 2013 også bevilget 200 000 kroner fra Midtnorsk filmsenter til å lage dokumentaren.

Den gang uttalte filmkonsulent i Midtnorsk filmsenter, Kalle Løchen, til FriTanke.no at han ikke trodde det ville bli noen spesielt kritisk dokumentar, men heller ikke noe «koseportrett»:

– Målet er å komme bak fasaden. Jeg håper de greier å gjøre noe mer enn bare å gjengi spekulative påstander og at det blir et nært og ærlig portrett, sier Løchen.

Vel, der tok han beklageligvis feil. Det ble en tankeløs og uintelligent repetisjon av alt vi har hørt tusen ganger før: Joralf sitter og forteller om hvor ydmyk han er, bare avbrutt av en rekke anekdoter om hans egen innbilte fortreffelighet.

Produsent Dag Rune Johansen uttalte i 2013 følgende til FriTanke.no:

– Han er et menneske mange har meninger om, men det er ikke så mange som vet hvem han virkelig er. Det er dette vi skal prøve å kaste lys over. Vi vil prøve å komme under huden på den virkelige personen Joralf Gjerstad. Det gjør vi ved å følge ham gjennom en periode, samt at vi ser på livet hans og miljøet han har levd i. På den måten håper vi å kunne gi et annerledes bilde enn det som har kommet fram i mediene tidligere, sier Johansen.

Vel, jeg beklager å måtte si det, men de mislyktes i sitt prosjekt. Det var ingenting i denne dokumentaren som ikke tidligere er blitt fortalt i ulike varianter i alle de hundrevis av intervjuer, portretter, dokumentarer og bøker som allerede er skrevet om Snåsamannen. Det dukket ikke opp en eneste opplysning som sa oss noe nytt.

Med ett hederlig unntak: Scenen hvor hans 92 år gamle søster sier hun ikke tror at han har noen mirakuløse evner, er kostelig. Det er godt det finnes noen med kritisk sans i den familien.

 

Produsenten hevdet likevel at de ville være kritiske til mirakelhistoriene:

– Vi stiller spørsmål til historiene der han hevder å ha helbredet personer og hans synske evner. Men hovedfokuset er historien om personen. Vi skal ikke drive forskning og etterprøve faktapåstander, sier Johansen.

Jeg så ikke noe til disse spørsmålene. Gjerstad fikk lire av seg anekdote etter anekdote, uten et eneste kritisk motspørsmål. En håndfull sannhetsvitner fikk fortelle om hans påståtte mirakler, uten at programlederen forsøkte å undersøke sannhetsinnholdet i disse på noe vis.

Hva med litt realisme?

Dokumentaren hadde fått et ganske annet preg om man hadde kryssklippet inn noen videosnutter hvor for eksempel «mentalisten» og skeptikeren Derren Brown både leser kort og folks tanker, akkurat slik Snåsamannen hevder å gjøre. Men en dose realisme ville jo drept hele dokumentaren, så det styrer man unna.

* Les også: Snåsamannen: En systematisk analyse

TV Norge må gjerne bruke sine økonomiske midler som de vil, men hvordan kan man forsvare å sløse bort 200 000 kroner av offentlige midler, penger som det nok er utallige håpefulle filmskapere som kjemper om, på noe så innholdsløst som dette? Livshistorier og uverifiserbar svada som vi har hørt så mange ganger før?

Må Joralf ligge i graven før noen våger å være oppriktig kritiske mot sjarlatanen? Det kan nesten virke slik.

Jeg er likevel optimist, og håper at noen snart tar på seg oppgaven med å gi publikum et mer kritisk blikk på trollmannen fra Snåsa. Her er mine tips til hva en kritisk dokumentar burde inneholde:

Hva med å intervjue Bjarne Håkon Hansens eks-kone som mente at Snåsamannen ikke helbredet deres kolikksyke spedbarn – i motsetning til den historien media valgte å gå ut med i 2009?
Hva med å ignorere alle de uverifiserbare påstandene om klarsynthet, og heller fokusere på alle de verifiserbare spådommene hans hvor hans treffsikkerhet er på lik linje med helt vanlig gjetting?
Hva med å snakke med kvinnen han hevder å ha gitt synet tilbake, en kvinne som hverken var blind eller i dag går god for Snåsamannens gjengivelse av historien?
Hva med å vise alle de klokkeklare eksemplene på at han bedriver cold reading – noe vi fikk se også i TV Norges dokumentar?
Hva med å vise hvordan historiene om hvordan han skal ha helbredet en døv gutt, gjort Petter Northug frisk, eller ha funnet den savnede kvinnen i raset i Jamtfjellet faktisk ikke holder vann når man gransker de faktiske hendelser?
Hva med å intervjue alle dem som sier de ga ham penger da de hadde vært hos ham for hjelp – selv om Gjerstad påstår han aldri har mottatt penger for sin hjelp?
Hva med å ta for seg hans særdeles ufine reaksjoner på folk som har rettet saklig kritikk og spørsmål til hans påstander?
Hva med å rette et søkelys på alle de alvorlig syke menneskene som i desperasjon har oppsøkt ham for hjelp, og opplevd at han slettes ikke hadde noe som helst å gi dem annet enn skuffelse?
Hva med å være kritiske til at han hevder å ha gitt kraft som kan helbrede kreft videre til andre, men likevel nekter å la seg undersøke slik at verden kunne blitt et bedre sted?
Hva med å peke på absurditeten i hans påtatte ydmykhet samtidig som han har skrevet og medvirket til hele seks biografier om seg selv, i tillegg til et par dokumentarer, en film, utallige TV-opptredener, avisoppslag, ukebladhistorier og signeringsferder landet rundt?
Hva med å peke på absurditeten i at han hevder å ikke ha krefter til å bruke et par dager på å demonstrere sine evner under kontrollerte omstendigheter, men samtidig har skrevet og medvirket til hele seks biografier om seg selv, i tillegg til et par dokumentarer, en film, utallige TV-opptredener, avisoppslag, ukebladhistorier og signeringsferder landet rundt?
Hva med å ta med noen sekvenser hvor man forklarer folk hvordan selektiv hukommelse, tidskomprimering av hukommelsen, bekreftelsesskjevhet og andre psykologiske mekanismer spiller inn når folk kommer med sine svært etter-redigerte gjenfortellinger av helbredelser og spådommer?
Hva med å peke på hans grunnleggende manglende evne til å være selvkritisk?
Hva med å demonstrere hvordan man kan «prime» folk til å kjenne både kribling og varme kun gjennom ordets kraft alene?
Hva med å forklare publikum hvorfor Cato Schiøtz bommer så fundamentalt i sin tolkning av vitenskapens tilnærming til Snåsamannens mirakelhistorier?
Hva med å stille spørsmål ved om en som hevder å ha evner til å gjøre godt, også kan bruke de samme evnene til å gjøre vondt?
Hva med å demonstrere hvordan folk som er syke, og som har forsøkt en rekke behandlinger over lang tid, til slutt opplever å bli bedre etter å ha møtt for eksempel Snåsamannen – rett og slett fordi de fleste lidelser går over av seg selv og det siste man prøver før man blir bedre får æren for bedringen? Det er uunngåelig. Men folk lurer seg selv fordi de ikke ser det store bildet. En god dokumentar burde klare å synliggjøre denne tankefellen for sitt publikum.
Hva med å påpeke Gjerstads dobbeltmoral når han på den ene siden hevder å anbefale skolemedisin, men samtidig sier rett ut at han har helbredet kreft gjennom håndspålegging?

Jeg tror det burde finnes materiale til opp til flere dokumentarer i den listen, men hvor er filmskaperne som våger å ta fatt i dette og vise det sanne bildet av denne mannen? Dyktige Margreth Olin er i ferd med å fullføre en film om Snåsamannen, men jeg frykter at den neppe vil oppfylle mine ønsker, selv om jeg forsøkte å hjelpe henne på vei i fjor.

Dessverre ser det ut til å være tabu å utvise kritisk sans mot Gjerstad, men, mens vi likevel venter i håpet, kan du ta en kikk på hva dyktige showmennesker som Derren Brown kan gjøre. Han gjør alt Snåsamannen hevder å kunne gjøre, men er ærlig nok til å innrømme at han utnytter psykologiske mekanismer og triks i gjennomføringen:

Ja, Derren Brown kan også helbrede syke (det kalles placeboeffekt):

Og vil du selv bli en ny Snåsamann eller Lisa Williams, kan du lære mer her: Learn psychic cold reading

Hvis du allerede tror du er en Snåsamann eller Lisa Williams, kan du kanskje ta innover deg tankene til en tidligere «klarsynt» som oppdaget at han selv bare brukte cold reading ubevisst:

Cold Reading: Confessions of a psychic

#SaksyntAMA 1 – Fyr løs!

Saksynt #14 – Sofia Rana – Livet over skyene

Sofia Rana er flyvertinne i SAS. I denne episoden får vi høre litt om livet over skyene.

Hva er de beste og verste passasjerene? Er hun redd når hun flyr? Er Gate 19 egentlig porten til Helvete? Hva er en flyvertinnes beste venn, og hvorfor skal du aldri bruke Tinder under take-off?

Mine tanker om Skavlan-intervjuet

Palmeolje – boikotte eller ikke boikotte?

La oss snakke litt mer om palmeolje.

Denne bloggposten kommer som et resultat av mange diskusjoner i sosiale medier, og gjennompløying av utallige artikler og rapporter. Det er komplisert, og Regnskogfondet har mange viktige nyanseringer i sitt tilsvar til min forrige bloggpost om palmeolje.

De har rett i at måten RSPO-sertifiseringen brukes av enkelte aktører kan være en form for «grønnvasking» av produktene, altså at de ikke er fullt så miljøvennlige eller bærekraftige de gir uttrykk for.

En viktig årsak til dette er at mesteparten av den påståtte bærekraftige palmeoljen egentlig er vanlig, ikke-bærekraftig palmeolje som de bare har betalt litt «avlat» for gjennom såkalte Green Palm-sertifikater. Det er ikke godt nok, men kan likevel være et nyttig middel for å finansiere infrastrukturen som må til for å produsere mer bærekraftig palmeolje.

Det er også viktig å understreke at vi er fullstendig enige om målet, nemlig å stoppe rasering av regnskog og utnyttelse av arbeidere i produksjonen av palmeolje.

Men så er vi likevel uenige på ett viktig punkt, og det er veien til dette målet. Regnskogfondet mener at man bør slutte å kjøpe palmeoljeholdige produkter inntil disse kan garanteres å være bærekraftige, altså ha full RSPO-sertifisering (eller tilsvarende) som sikrer at oljen kan garanteres å være produsert bærekraftig. Jeg mener at en slik boikott ikke vil ha noe for seg, og rett og slett kan gjøre vondt verre.

Hvorfor jeg mener det skal jeg forsøke å argumentere for her.

Å bytte ut et onde med et større onde

Vi lever i en kultur hvor folk vil ha enkle løsninger og tydelige budskap. Det å appellere til frykt og følelser er alltid effektiv kommunikasjon. Det kan brukes riktig, og det kan brukes feil.

Amerikanske FoodBabe er et eksempel der det brukes fryktelig feil.

Ved å forvrenge vitenskap skaper hun frykt rundt ingredienser i mat som egentlig er fullstendig trygge. På den måten får hun folket med seg til å presse ulike produsenter til å legge om produksjonen. Det koster penger og fører til tapt salg – for ingenting.

Vaksinemotstandere bruker også frykt for å skade. De bruker anekdoter og skremselshistorier til å så et frø av frykt hos foreldre slik at de blir usikre på om de bør vaksinere barna sine.

Effektiv kommunikasjon, følelsesladet og tydelig, men hvor resultatet er fryktelig uheldig.

Frykten rundt parabener er et annet eksempel. Folk i dag bare vet at parabener er farlig, og styrer derfor unna slike produkter. Resultatet er bruk av produkter med erstatningsstoffer som er vesentlig mindre testet og som vi ikke kjenner sikkerheten til i like stor grad. Men folk har aldri har hørt noe negativt om disse stoffene, og tror derfor de er trygge.

Det kan slå svært uheldig ut, som vi nylig har sett i et erstatningsstoff som nå viser seg å være fryktelig allergifremkallende.

Det samme gjelder bisphenol A (BPA), som alle visste var farlig og hvor produsenter tjente penger på å selge «trygge alternativer». I dag er BPA ansett som trygt for forbrukere, og enkelte «trygge alternativer» er farligere.

Eller antioksidanter. Alle vet at antioksidanter er sunt. Det er ikke noe spørsmål, engang. Dermed kjøper vi produkter som reklamerer med å ha mye antioksidanter, og vi dytter i oss vitamintilskudd for mange hundre millioner i året.

Budskapet er tydelig, klart og direkte relatert til helse. Det liker vi. Men så viser det seg at det å putte i seg masse antioksidanter ikke har noe positiv helseeffekt. Ja, kanskje tvert imot.

Det enkle budskap selger

Problemet med slik kommunikasjon er at de enkle og tydelig påstander selger. Spesielt om de relaterer til følelser eller helse.

Unngå palmeolje, er en slik påstand. Det budskapet funker fordi man kan vise bilder av nedsvidde regnskoger og døde orangutanger. Det appellerer til frykt og følelser.

Men kanskje viktigere, det handler også om helse. Din og min helse. Slave- og barnearbeid i produksjon av kakao til de samme sjokolader som har palmeolje er nok en minst like stor uting som rasering av regnskog, men få roper opp om det fordi det handler til syvende og sist ikke om vår egen helse.

Kombinasjonen av globalt ansvar og personlige interesser, gjør palmeoljesaken til en sikker vinner. Da er det vanskelig å nå ut med det noe mer tørre og saklige budskap, det som også nyanserer, drøfter og problematiserer.

Misforstå meg ikke. Jeg mener ikke å sutre over at det enkle gjerne trumfer det grundige. Men det er viktig å forstå konseptet om at å identifisere og eliminere en påstått fare ikke alltid gjør oss tryggere i det lange løp. Alternativet kan i blant være verre.

Ensidig fra Regnskogfondet

Regnskogfondet ga meg som nevnt et tilsvar med mye bra faktainformasjon i. Espen Antonsen har også skrevet en respons til meg, hvor han primært fokuserer på de sosiale kår for urbefolkning og arbeidere i Malaysia, og mener at bruk av palmeolje ikke kan forsvares under noen omstendigheter. Det er viktig og lærerikt, og jeg anbefaler deg å lese det.

Men kommunikasjonen deres har en stor mangel: De fokuserer kun på én side av saken. De hamrer inn hvordan palmeolje er uheldig, og viser til at gjeldende ordninger for å bedre dette ikke er godt nok. Derfor bør vi unngå palmeolje.

De identifiserer et problem og vil ha det eliminert. Men de drøfter ikke konsekvensene av alternativet på noen skikkelig måte.

Jeg har spurt Regnskogfondet om hva alternativet er. Hva vil skje om vi unngår palmeolje. Vil da rasering av regnskog reduseres? Vil miljøet vinne?

Til nå har jeg ikke fått noen gode svar på dette. Det nærmeste vi kommer er at de gjentatte ganger viser til rapporten fra Union of Concerned Scientists (UCSUSA), Solutions for Deforestation-Free Vegetable Oils (2012). Men anbefales det her å unngå palmeolje? Tja. Deres anbefaling til forbrukere er:

Consumers can buy deforestation-free products whenever possible, demanding that more companies make public declarations to go deforestation-free, and then hold them to their word.

Flott. Den første delen kan tolkes litt diffust: Enten unngå Freia påskeegg fordi palmeoljen som brukes per i dag hovedsakelig ikke er avskogingsfri, eller velge Freia påskeegg nettopp fordi Mondelez har forpliktet seg til at den skal bli avskogingsfri innen få år.

Andre del av anbefalingen handler om å stille krav til selskaper som Mondelez, og der er jeg fullstendig enig. Det kommer jeg også tilbake til.

Alternativer til palmeolje

Palmeolje er svært arealeffektivt. Det betyr at om vi slutter å bruke 1 mål skog til å dyrke palmeolje, risikerer vi at 4-12 mål skog raseres et annet sted for å dyrke annen vegetabilsk olje, enten det er kokosolje, solsikkeolje eller rapsolje. Da har man ikke nødvendigvis vunnet noe.

Verdensbanken har estimert at for å møte behovet for vegetabilske oljer i 2020 vil vi trenge 6,3 millioner hektar med oljepalmeplantasjer. Velger man i stedet soyabønner, vil man trenge hele 42 millioner hektar.

Så for hvert mål regnskog man redder i Malaysia ved å boikotte palmeolje, må man eventuelt rasere 7 mål regnskog i Brasil for å produsere soyaolje.

Regnskogfondets svar på dette er at de ikke ønsker det skal raseres regnskog hverken i Malaysia eller Brasil. Nei, igjen, det er vi nok enige om, men jeg savner en viss pragmatisme iblandet all idealismen. Behovet for vegetabilske oljer blir ikke bare borte, og markedet endres ikke på en dag.

Heldigvis har man i Brasil klart å redusere rasering av regnskog til soyaproduksjon til nesten null. Hvordan har de klart det? Ved å boikotte soyaolje? Ved å redusere produksjonen? Nei. Ved å lovregulere og effektivisere produksjonen slik at man får mer ut av eksisterende arealer.

Det er altså mulig.

Hvor mye av regnskogen i Øst-Asia er det palmeoljeproduksjon har rammet? De siste 20 år kan et sted mellom 11 og 16 prosent av tapt regnskog i Indonesia knyttes til palmeolje. Rundt halvparten av produksjonsarealet for oljepalmer har gått på bekostning av naturlig skog.

Jeg er som sagt enig i at regnskog er viktig. Ekstremt viktig. Den må vi bevare så langt vi kan. Den er unik med tanke på blant annet biologisk mangfold og medisinplanter. Men heller ikke her er bildet helt sort/hvitt.

Som jeg nevnte i min første bloggpost, er tropisk skog relativt sett dårlig på å binde karbon. Må man rasere annen europeisk skog for å eksempelvis dyrke rapsolje, så kan det ha ekstremt mye mer alvorlige miljøkonsekvenser med tanke på CO2-nivåer i atmosfæren.

Et eksempel er den boreale barskogen. Mikael Ohlson, professor ved NMBU og Håvard Kauserud, professor ved Universitet i Oslo skriver i Aftenposten:

For å illustrere størrelsen på skogenes karbonlagre kan vi nevne at det er om lag 750 gigatonn karbon i atmosfæren, og at den globale forbrenningen av fossilt brensel gir et utslipp av ca. 9 gigatonn karbon pr. år. I tropiske skoger er omtrent like mye karbon lagret i jorden som i biomassen over bakken. Mengden karbon som er lagret i skogsjorden øker markant jo lenger mot nord en kommer, og et særtrekk ved våre boreale skoger på nordlige breddegrader er at det her er lagret mye mer karbon i jorden enn i biomassen over bakken.

Til tross for at tropisk skog har et større areal enn boreal skog, er karbonlagret langt større i den boreale skogen enn i den tropiske, ca. 560 mot 430 gigatonn. Forklaringen til dette ligger bokstavelig i jorden. Svære mengder karbon er nemlig lagret i boreal skogsjord, og opp mot 85 prosent av karbonlagret i boreal skog ligger i jorden.

Regnskogfondet mener at det er bedre å bytte til f.eks. rapsolje. Men skal vi dyrke nok av det i Europa for å dekke fremtidig behov, vil vi måtte rydde svært mye skog. Skog som binder karbon bedre enn regnskogen gjør.

Som jeg tidligere har skrevet, så kan man produsere verdens behov for palmeolje uten å hogge ned flere trær i regnskogen. Det amerikanske landbruksdepartementet (USDA) skriver i en rapport:

This implies that Indonesia has enough degraded or already logged (cleared) forest land to sustain its current oil palm expansion for the next 20 years. These existing tracts of cleared forest lands are largely concentrated in the core areas specifically targeted for future oil palm plantation development. At current annual rates of increase, therefore, Indonesia could theoretically double current national oil palm acreage by 2030 and increase palm oil production to 60-65 million tons without undue additional damage to remaining forest reserves.

Dyrking av rapsolje vil også medføre mye mer bruk av sprøytemidler. Det totale miljøregnskapet kan altså ende opp på negativ side om vi erstatter arealeffektiv palmeolje med areal- og sprøytemiddelkrevende rapsolje.

Bør vi boikotte palmeolje?

Men likevel, kan vi ikke bare slutte å bruke palmeolje?

Regnskogfondet vil ha det til at det er så enkelt. Det er det ikke:

Unfortunately, the reality of avoiding palm oil is a lot more difficult. Given that it is found in about half of all products on grocery store shelves, it is not as simple as avoiding one brand or even type of product. Vegetable oils are present even in vegan diets. Although there are alternatives to palm oil, other vegetable oils like soy or canola all come with their own set of problems and trade-offs.

Og her er igjen Regnskogfondet bemerkelsesverdig tause. De er flinke til å peke på problemer ved palmeolje, men vil altså ikke snakke om negative sider ved alternativene. Dermed bidrar de på ingen måte til at forbrukere kan foreta et informert valg.

Regnskogfondet hevder for øvrig at de ikke egentlig oppfordrer til boikott. Det blir vel et definisjonsspørsmål. Deres første anbefaling til forbrukere er tross alt å unngå produkter med palmeolje, og så lister de opp hvilke produkter dette er. Jeg sliter med å se at det ikke er identisk med boikott.

De skriver også i sitt tilsvar til meg:

Enn så lenge gjør Sophie Elise og andre bevisste forbrukere rett i å holde seg unna palmeolje.

Så den bevisste forbruker skal altså unngå palmeolje. Eller boikotte palmeoljeholdige produkter, med andre ord. Kanskje uenigheten ligger i at jeg snakker om boikott av spesifikke produkter, ikke boikott av spesifikke selskaper – selv om det fort kan bli den indirekte konsekvensen når et selskap trekkes frem og svartmales. Vi overser gjerne at også Nidar sine påskeegg inneholder palmeolje…

Men som vi har sett er ikke alle enige i at boikott er veien å gå. Det er rett og slett en litt for enkel tenkemåte:

I began to wonder if it was worth it. What good could one person boycotting palm oil do anyway? Not much, says Rhett Butler, founder and president of rainforest conservation website Mongabay. “Boycotts were a widely discussed approach between 2006-2008,” he explains. “Pushing for stronger standards is more conventional now. A bunch of companies have signed on promise to stop deforestation and to just use land that’s already been destroyed.”

Dette er i tråd med hva jeg selv skrev i forrige bloggpost. Forbrukermakt har nok vært viktig for å bevisstgjøre en del selskaper, men når de først har forpliktet seg til å rydde opp, er ikke boikott lenger noen vei å gå.

Christopher Wille of the Rainforest Alliance says that it’s not actually palm oil that’s the problem—it’s the way it’s grown. “Oil palm is a bounteous and valuable crop, he says. “It’s highly productive compared to other oils, creates jobs and revenues and can be used in an amazing variety of products.”

[…]

So what is the heart of the battle here? Stopping deforestation, says Wille, along with consumers fighting for both “higher sustainable standards” and a greater transparency on how palm oil is used in what they’re eating. “The hope is that companies will continue making changes to meet market demand. Some lobby for alternative oils, but all farming has a similar impact.”

Swapping palm for something like coconut oil would have the same impact, then? “Right. Palm is by far the most productive per hectare used, so better to fix it than try to replace it—or avoid it.”

WWF har samme innstilling i følge en fersk artikkel i The Guardian:

The environmental groups that once spearheaded campaigns against the industry are now encouraging people not to boycott palm oil. “We knew a boycott wasn’t the right solution,” says Adam Harrison, senior policy officer for food and agriculture at WWF. “The trick is to cut the link between palm oil and the unacceptable impacts rather that cut it out.”

[…]

Those advocating alternatives should think carefully. Per hectare, palm’s yields are more than four times that of rapeseed, but require a tenth of the fertiliser and pesticides needed for soya. “That’s why we helped set up the Roundtable for Sustainable Palm Oil (RSPO) in 2004,” says Harrison, who is also RSPO’s vice-president. “It has standards on all those unacceptable impacts and addresses them as a package rather than individually.”

WWF har også tidligere påpekt problemet med boikott:

Even the orangutans’ champion, the World Wildlife Fund, agrees that palm oil is here to stay. The group’s palm oil expert, Adam Harrison, says: “Negative campaigns boycotting palm oil aren’t helpful. There’s no point in delivering a strong critical message unless you can offer a way out.”

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft påpeker det samme, etter å ha vært i Indonesia og snakket med myndighetene og produsenter der:

- Jeg mener forbud er feil medisin. Forbud eller boikott kan gjøre det vanskeligere å bevare regnskogen. Hvis Norge forbyr palmeolje, vil den bli solgt til andre land. Da er det mye bedre å stille krav om at palmeoljeproduksjonen skal være bærekraftig, sier Sundtoft til VG.

Journalist og forfatter Martin Stevenson jobber med en bok om palmeoljedebatten, og han sier også følgende:

Companies including Unilever, P&G, Nestle and L’Oreal have all made commitments to source sustainable palm oil for their products. Critics argue that companies don’t spend money on green initiatives unless they know they’re going to see a return on investment. If that’s true, it’s unlikely the threat of a boycott is going to offer companies any incentive to examine their supply chains.

RSPO adresserer også spørsmålet om hvorfor vi ikke bare kan erstatte palmeolje, og påpeker følgende punkter:

Replacing palm oil with other types of vegetable oil (such as sunflower, soybean or rapeseed oil) would mean that much larger amounts of land would need to be used, since palm trees produce 4-10 times more oil than other crops per unit of cultivated land. This would result in serious environmental damage, with the risk that more forests would need to be converted into agricultural land.
In producing countries, millions of farmers and their families work in the palm oil sector. Palm oil plays an important role in the reduction of poverty in these areas. In Indonesia and Malaysia, a total of 4.5 million people earn their living from palm oil production. Stopping the production of palm oil altogether would create significant problems for these people who support their families by working in this industry.
Replacing palm oil with other types of oil is not always feasible due to palm oil’s unique properties as food ingredient. Using other oils would not give the products the same texture and taste that palm oil offers.

Palmeolje er rett og slett den mest effektive måte å produsere vegetabilsk olje på, og hverken Regnskogfondet eller andre debattanter har ennå klart å legge frem noe realistisk scenario for hva alternativet ville være.

Svaret jeg får er alltid at vi må fokusere på å stanse rasering av regnskog nå, og så får vi ta andre problemer ved alternativene når det en dag blir aktuelt. Det synes jeg høres ut som oppskriften på å utsette og akkumulere problemene, heller enn å forsøke å løse dem nå.

Vil det hjelpe å kutte ut palmeolje nå?

Regnskogfondet skriver:

Indonesia planlegger å doble landets palmeoljeproduksjon innen 2020 for å imøtekomme økende etterspørsel internasjonalt. En slik ekspansjon vil høyst sannsynlig føre til mer regnskogsrasering. Regnskogfondet mener derfor det er positivt at selskaper som Rema 1000 har kuttet ut palmeolje i egne produkter, og at de profilerer seg på dette. Realiteten er at det er den eneste måten å være helt sikker på at man ikke bidrar til avskoging gjennom bruk av palmeolje.

Og der er vi ved kjernen, fordi her presenterer de nettopp den enkle, men kontraproduktive løsning, som dessverre så mange forbrukere har tatt for god fisk. Realiteten er nemlig ikke at man unngår avskoging ved å ikke bruke palmeolje. Man er ikke nødvendigvis en del av løsningen ved å unngå palmeolje.

Hva så med de sosiale konsekvenser av palmeoljeproduksjon? Det er fryktelig lett for oss her i Norge å ville boikotte et viktig handelsprodukt fra fattige land, men det er ikke nødvendigvis en god ting for innbyggerne.

Visehandelsminister i Indonesia, Dr Bayu Krisnamurthi, uttrykte følgende på en konferanse i fjor:

Some producer countries were worried that pressure from the western world to implement 100% sustainable palm oil supply chains as soon as 2015 was misguided and threatening, he added.

“It’s not something that will happen overnight and at the same time, you can’t just stand still and stop trading palm oil while we wait to be trade certified [as sustainable],” said Krisnamurthi.

“We need to trade to make it a viable business while building [more sustainability] and that’s the biggest challenge we face today.”

Grunnlegger og leder av Land Empowerment Animals and People i Malaysia, Cynthia Ong, påpekte samtidig følgende:

“In Indonesia and Malaysia, palm oil is inextricable and we have to get used to that. There’s no way we can say no to palm oil. It’s our bread and butter; it puts food on the table and a roof over our heads.”

Nettopp. Idealistene har gode intensjoner, men markedet trenger tid på å endre seg. Hvis man boikotter palmeolje nå fordi alt ikke er optimalt, ødelegger man for muligheten for industrien å snu seg gjennom å få på plass de riktige mekanismer for å sikre en bærekraftig produksjon og handel fremover.

De fleste store innkjøpere opererer med en tidsfrist på 2018-2020 for å nå målet om en fullstendig bærekraftig bruk av palmeolje. Er det da riktig å sette på bremsene nå slik at de heller kutter ut bruken og lar andre, vesentlig mindre miljøbevisste innkjøpere, ta over?

Neppe. Og det er denne helhetlige tenkingen jeg savner i debatten. Det globale perspektivet. Det å forstå at Norge ikke er alene, men en brikke i et stort spill hvor våre «gode valg» kan gi dårlige resultater.

Men Regnskogfondet tror ikke på disse selskapene. De mener at vi ikke kan stole på at de faktisk jobber mot de mål de har satt seg.

Jeg er mindre pessimistisk. Unilever, verdens største enkeltkjøper av palmeolje, satte i 2013 samme mål som Mondelez om 100% sporbar olje innen utgangen av 2014. De nådde ikke helt målet, men i desember 2014 var 98% av palmeoljen deres sporbar. De mener å nå målet om 100% nå i mars 2015.

En liten forsinkelse, men definitivt en innfrielse av de offentlige forpliktelser de har gitt. Det er ikke nødvendigvis slik at det drar ut år etter år uten at noe skjer, slik Regnskogfondet frykter.

Jeg er heller ikke alene om å være optimist. På nettstedet FoodNavigator kan vi lese følgende om RSPO:

Those who attend its meetings are clearly driven to change the supply chain. Some think it can be done faster than others, and there is disagreement over priorities, but essentially their goal is the same: ensuring a truly sustainable palm oil supply decoupled from deforestation and social injustice.

Some NGOs also back the RSPO – and as executive director of the Orangutan Land Trust Michelle Desilets astutely pointed out in Berlin last week, her decision to support the organisation means her reputation stands or falls with it too. It’s a risk, but it’s also testament to the work the RSPO is doing that many NGOs are willing to take that risk.

Dette er viktig. Nesten 40 ikke-statlige organisasjoner (NGOer), som f.eks. WWF International, er med i RSPO-samarbeidet. Det at disse har valgt å støtte RSPO er et viktig signal om at det er veien å gå. Alle er enige i at tilstanden i dag ikke er god nok, men disse NGOene vil jobbe innenfra for å påvirke og endre til det bedre.

Når Regnskogfondet og Antonsen mener at palmeolje må unngås for enhver pris, selv fra selskaper i RSPO-samarbeidet, så er de altså på kant med disse NGOene som mener at på tross av alle utfordringer med tanke på miljø og sosiale forhold, så er RSPO-sertifiseringer fremtiden.

Regnskogfondet viser som nevnt til Union of Concerned Scientists som alibi for at det beste er å unngå palmeolje. Calen May-Tobin er en av de engasjerte og bevisste forskerne i UCSUSA. Han er sjefsanalytiker ved The Tropical Forest and Climate Initiative og forsker på palme-relatert avskoging og hvordan man skal redusere karbonfotavtrykket fra palmeoljeindustrien. Han sier dette:

I get asked a lot whether you should stop buying products with palm oil altogether. The answer is “no,” for three major reasons.

Deretter lister han opp tre punkter:

Vegetabilske oljer kan lett byttes med hverandre i mange typer bruk.
Fordi oljer så lett kan byttes, vil ikke en reduksjon i etterspørsel fra et selskap eller land føre til noen global nedgang i bruk av palmeolje. Hvis et land kjøper mindre palmeolje til fordel for rapsolje, vil andre land få mindre tilgang på dette og dermed velge den rimeligste alternativet – som er palmeolje.
Palmeolje er ekstremt arealeffektivt og oljepalmene har lang levetid. Alternativene er altså verre.

Vi står overfor følgende paradoks: Selskaper som Mondelez jobber for å gjøre mer av palmeoljen bærkraftig, men samtidig jobber vi forbrukere for å redusere ønsket om palmeolje. Da står vi igjen med dette dilemmaet:

Uptake by consumers of certified palm oil is more sluggish than Webber [generalsekretær i RSPO] would like, too. «Sustainable palm oil is still not a commodity; it’s a niche. We only have 15% of the [total palm oil] market», he admits.

To make matters worse, nearly half (48.3%) of the 8.59m tonnes of certified palm oil produced over the last 12 months has failed to find a buyer. Instead, it was sold as conventional palm oil without a price premium. That hardly inspires producers to certify.

Richard George i Greenpeace er en aktivist som jobber mot rasering av regnskog. Han er bekymret over palmeoljeindustrien, men mener også at boikott er feil vei å gå:

“We’re certainly not calling for a palm oil boycott,” said Richard. “Perversely, if we all stopped using palm oil, the rainforest would be under an even greater threat – it takes far more land to produce the same amount of coconut or soy oil. Besides, the responsibility for forest-friendly products doesn’t lie with the public. Companies must take responsibility for the palm oil they use and ensure they only buy from responsible suppliers that aren’t wiping out the forest to make a quick buck.”

Både Greenpeace, WWF, Mongabay og Rainforest-Alliance jobber for å styrke RSPO, og ingen av dem ønsker boikott av palmeolje:

In a recent online debate on October 17 [2013], Greenpeace, WWF and the RSPO discussed the important topic of deforestation. All panellists – including Greenpeace – agreed that palm oil can be sustainable and that the RSPO standard is the basis to start from.

Så langt jeg kan forstå er de fleste tunge aktører enige om én ting: Fortsett å kjøpe palmeoljeholdige produkter fra aktører innenfor RSPO-samarbeidet, men still krav til at palmeoljen skal være bærekraftig.

Norge forbruker rundt 0,01% av det globale palmeoljevolumet. En titusendedel. Det betyr at om vi kutter ut all palmeolje, så vil det ha lite å si for behovet for å produsere palmeolje i Øst-Asia. Derimot vil det ha mye å si for selskaper i det norske markedet som må velge hvor mye ressurser de skal bruke på å jobbe for bærekraftig palmeolje. Forsvinner palmeolje fra markedet, vil insentivet for å gjøre produksjonen mer etisk og miljøvennlig også forsvinne. Vi overlater effektivt problemet til andre, mindre miljøbevisste nasjoner og selskaper.

Det er et helt sentralt problem, fordi om vi ikke får med oss store aktører som Kina, kan bærekraftig palmeolje forbli et nisjemarked. Derfor er det så viktig å støtte opp om, ikke bare kritisere og bagatellisere, RSPO, slik jeg opplever at Regnskogfondet gjør. Å toe sine hender, løser ingen problemer.

Kravet til Mondelez og Freia må være tydelig fra oss forbrukere: De må innfri sitt mål om 100% sporbar palmeolje i 2015. De må innfri sitt mål om 100% bærekraftig palmeolje innen 2020 – og aller helst mye før. Green Palm-sertifikater er ikke godt nok i det lange løp. De må kjøpe sporbar olje som dokumenterbart er avskogingsfri og etisk produsert. Hvis ikke er vi mange som følger med og vil reagere.

WWF påpeker at det tross alt går fremover:

Sales of sustainable palm oil has risen more than 500% over the last five years – from 0.4 million tonnes in 2009 to 2.478 tonnes in 2014. While market uptake is still slow […], 47% of certified palm oil was purchased as such in 2014. 18% of world’s palm oil production has been RSPO certified as of October 2014.

Konklusjon

Kanskje tar jeg fullstendig feil. Kanskje er jeg arrogant som våger å utfordre dogmet om at palmeolje må unngås. Men jeg mener definitivt at denne debatten er viktig, fordi jeg ønsker ikke at palmeolje blir enda en paraben- eller BPA-fadese.

I 2013 skrev jeg en kronikk på NRK Ytring om kildesortering av avfall. Der påpekte jeg at maskinell avfallshåndtering er dobbelt så effektiv som den manuelle søppelhåndteringen. Likevel tviholder de fleste norske kommuner på at vi skal sortere alt for hånd.

I den anledning skrev jeg:

Ja, vi er faktisk villige til å ofre miljøet for å beholde følelsen av at vi redder miljøet.

Jeg sitter litt med samme følelse i palmeoljesaken. Det er blitt viktigere å skape et inntrykk av å være miljøbevisst, enn å faktisk gjøre det som gavner miljøet best.

Å boikotte palmeolje virker som en tydelig og enkel løsning. Og folk liker tydelige og enkle løsninger. Men resultatet kan være null innvirkning på det globale konsumet av palmeolje, og at vi bare overlater ansvaret til aktører som langt på nær er så opptatt av en bærekraftig produksjon som det vi er. Da gjør vi kloden en bjørnetjeneste.

Men så lenge vi føler oss som ansvarlige borgere akkurat nå, er kanskje ikke det så farlig?

Litt tall og statistikk om palmeolje.

Hvordan gi Sølje Bergmann tidenes mareritt

«Barnets indre organer er fremdeles i utvikling og bør få modnes i fred før en tilfører kjemikalier.»

– Sølje Bergmann, 2013

«Men vitenskapen er bare sann pr i dag, og lite vet vi hva som skjer i neste generasjon med alle vaksiner, medisiner og kjemikalier vi stapper i oss og barna.»

– Sølje Bergmann, 2015

Noen kjemikalier vi stapper i oss og barna:

Alle illustrasjoner er hentet fra bloggen til James Kennedy.

Kortpost: Alt eller ingenting

I forbindelse med de siste dagers debatt om palmeolje, påskeegg og regnskog, slår det meg at argumentasjonen mot Freia minner mistenkelig om argumentasjonen fra aktivister på andre områder.

Regnskogfondets primære argument er at så lenge Mondelez International (som eier Freia) sin handlingsplan for bærekraftig og sporbar palmeolje ikke er 100% uten problemer, bør vi fortsatt velge å jobbe mot bruk av palmeolje.

Vi har sett den samme argumentasjonen fra vaksinemotstandere. Et av deres favorittargumenter er at ingen vaksine gir 100% immunitet, så hva er da vitsen? Og de har jo rett. Ingen vaksine er 100% effektiv. Men samtidig er en beskyttelse på kanskje 70% fra en vaksine med realtivt «dårlig» effekt vesentlig mye bedre enn 0% beskyttelse.

Men slik ser de det ikke. De går eksempelvis hardt ut mot sesonginfluensavaksinen fordi den i snitt «bare» er 60% effektiv. Hva er da poenget med å vaksinere seg? Vel, poenget er at risikoen for influensa reduseres betydelig, selv om man ikke er garantert å ikke bli syk.

En del er bedre enn ingenting.