Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 17

Svar til VGs tilsvar om HPV-vaksine

Jeg publiserte nylig et tilsvar fra VG etter min bloggpost «Bloggdask for grovt uansvarlig artikkel om HPV-vaksinen», og påfølgende Twitter-debatt med redaktør Torry Pedersen.

Her er mine kommentarer til deres punkter. Jeg har stort sett utelatt mange av mine egne sitater for å spare plass, men disse kan altså leses i VGs tilsvar:

1.

VG: Vi kan ikke se at vi har fremstilt Diane Harper som vaksinemotstander. Vi har intervjuet henne og sitert henne fordi hun er en kjent virolog og vaksineforsker, og på den bakgrunn uttaler seg om sine innvendinger mot Gardasil på noen punkter. Blant annet at hun er skeptisk til tryggheten og langtidseffekten av vaksinen. Denne skepsisen har VG bragt videre.

Problemet her er at Harper ikke har ytret noen vesentlige forbehold med hensyn til vaksinens sikkerhet. Det er en konstruksjon VG selv gjør, basert på ett seks år gammelt sitat skrevet av en kjent vaksinemotstander som dengang jobbet i CBS News.

Ingenting av det VG siterer henne på fra eget intervju med henne, sier noe om at hun er usikker på vaksinens sikkerhet. Ved å blande inn gamle sitater som Harper selv har imøtegått, skaper VG derfor et feilaktig bilde av Harpers syn på HPV-vaksinering.

Harper har ytret spørsmål rundt langtidseffekt av vaksinen, og samfunnsøkonomiske spørsmål av vaksinering sammenlignet med screening, men har i flere egne fagvellevurderte medisinske forsknigsartikler skrevet at hun anser vaksinen som trygg, og at hun mener den vil være en betydelig bonus for folkehelsa – gitt at immuniteten varer lenge nok.

(Nå er vel heller ikke Harper virolog, så vidt jeg vet. Hun er gynekolog.)

2.

VG: Det er ikke vi som fusker. Vårt intervju og henvisninger er om Gardasil. Dette er hva Harper sa i intervjuet sitatet er hentet fra:

While researchers aren’t certain that grievances like these stem from direct Gardasil side effects (Cervarix hasn’t been around long enough to amass complaints), «it’s critical to note that more than 70 healthy young girls have died from a neurological reaction that occurred soon after getting Gardasil,» says Harper. (The FDA is not required to act in response to any side effect that occurs in fewer than one in 10,000 people.) So if you’re really concerned, she says, «you can avoid the risks by opting for a lifetime of Pap smear screening rather than vaccination.»

Det er greit at Harper kanskje har uttalt dette, men det er fortsatt en uttalelse som er mer enn tre år gammel (uten at VG tydeliggjør det), og som i dag er tilbakevist av en omfattende mengde forskning – som VG ikke nevner med et eneste ord.

Problemet her er ikke sitatene i seg selv, men at VG vektlegger gamle, utdaterte sitater fra en enkelt forsker, delvis gjengitt av en kjent vaksinemotstander, og unnlater å nevne at nyere studier har vist at hennes frykt var feil.

At VG henger seg opp i min kritikk av sitatbruken, heller enn det overordnede spørsmål om troverdighet i bruk av kilder og svært ensidige vinkling av risikospørsmålet, er bekymringsverdig.

VG unnlater også igjen å ta innover seg, eller rapportere, at Harper er blitt konfrontert med enkelte av disse uttalelsene i ettertid, og har påpekt at hun ble feilsitert og ikke mener at vaksinen er farlig.

3.

VG: Hun beskriver det norske vaksineprogrammet som en studie/forsøk, mens det i følge norske myndigheter er et behandlingstilbud. Hun sier at i dag er det ikke tilstrekkelig dokumentasjon på at vaksinen har livslang varighet. Alternativt må det eventuelt en ekstra vaksine til, og da vil det ikke lenger være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Dette er fortsatt påstander tolket ut av en seks år gammel artikkel hvor langtidsdataene var, ja, nettopp seks år eldre enn i dag. Hvorfor VG mener dette er relevant i 2015 er et mysterium for meg.

Nyere data peker også i retning av at kanskje bare én eller to doser av vaksinen er nok, så selv om man skulle trenge en boosterdose vil det kanskje ikke føre til økte kostnader.

4.

VG: Her er det vanskelig å forstå hva Tjomlid mener. Hvordan 8 år kan bli over 15 år kan han sikkert forklare. Han skriver også at «andre data er minst ti års immunitet uten tegn på å minskes over tid.» Hva betyr det? Hvor er kilden? Slutningen hans på dette resonnementet skal få stå uimotsagt.

Kilden til ti års varighet var i min bloggpost norske fagpersoner, som jeg lenket til. Det er fascinerende at VG heller vil gjengi data fra en seks år gammel artikkel enn de ferskeste studier på området.

Når vaksinen har vist immunitet i 8-10 år uten tegn på å svekkes over tid, samt at modelleringsdata og data fra vaksiner produsert med samme metode viser livslang effekt, så er ikke det noe man bare ser bort fra. Bortsett fra om man er VG-journalist som synes at oppdaterte data og medisinsk kunnskap faktisk er lite relevant.

Journalistene kunne jo eksempelvis sett til amerikanske helsemyndigheter, CDC, som skriver:

«Research suggests that vaccine protection is long-lasting. Current studies have followed vaccinated individuals for ten years, and show that there is no evidence of weakened protection over time.»

Britiske helsemyndigheter skriver:

«Current studies suggest that protection is maintained for at least ten years. Based on the immune responses, it is expected that protection will be extended further; long-term follow-up studies are in place.»

I forskningsartikkelen «Long-term efficacy and safety of human papillomavirus vaccination», kan vi lese (min utheving):

«Based on data from the initial and follow-up studies, the results of the modeling predict that anti-HPV 16 and anti-HPV 18 antibody levels will decrease, but will remain severalfold higher than those associated with natural infection for at least 20 years postvaccination. These results provide circumstantial evidence that should a booster be needed, this need will not occur before a substantial amount of time has elapsed after vaccination, which is consistent with previous modeling results.»

Hos Forbes kan vi lese hva en av forskerne bak HPV-vaksinen sier (min utheving):

«The most current study on the duration of Gardasil’s effectiveness, published last year, shows that the vaccine continues to be effective eight years after the last dose. Block, who coauthored that study as well, said new data not yet published will show that the protection continues beyond eight years, too.»

Men slike fakta ville kanskje ødelegge den gode skremselssaken deres som i sin helhet er bygget på et par utdaterte sitater? At VG ikke selv har funnet disse oppdaterte data, men heller baserer seg på gamle sitater, understreker mitt poeng med dårlig research og slett kildekritikk.

Dette med immunitetens varighet er også helt sentralt, fordi det ligger til grunn for alt Harper sier, både med hvem hun mener bør vaksineres, og det samfunnsøkonomiske spørsmål. I dette gamle videoklippet sier hun at hun regner med vaksinen ikke varer lenger enn kanskje 10 år, men vi vet i dag at det er feil. Den varer i 10 år uten svekking av immunitet. Ergo varer den nok vesentlig lenger.

I tillegg understreker hun at dette betyr at man da kanskje bør vaksinere eldre ungdommer heller enn jenter i alderen 9-12 år. Det er derfor hun er usikker på om hun ville vaksinert egne barn under 16 år. Ikke fordi hun frykter bivirkninger, men fordi hun mener vaksinen kanskje er mer effektiv om den gis noe senere, noe hun utdyper i denne videoen.

VGs journalister ser dessverre ikke ut til å forstå denne forskjellen, og dermed bommer de fundamentalt på Harpers egentlige budskap.

5.

VG: I likhet med Tjomlid bruker vi sitater fra tiden etter at vaksinen ble lansert, siden debatten har pågått internasjonalt siden da. Hele Tjomlids artikkel er basert på sitater og henvisninger fra store deler av denne perioden. Vi har i likhet med Tjomlid henvist til tidligere sitater og rapporter, i tillegg til at vi intervjuet henne så sent som i forrige uke.

Det er vanskelig å vite hva man skal si til dette. VG har ikke vist til en eneste studie eller forskningsartikkel som viser langtidseffekt av vaksinen, eller sikkerhet av vaksinen. Alt er basert på Harpers uttalelser, og de mest sentrale av disse er gamle.

At mine kilder, som altså kritiserer Harpers påstander og feilsiteringer av hennes påstander, også er gamle, skulle jo bare mangle. De ble jo skrevet kort tid etter at Harper serverte dem.

Forskningsartiklene jeg viser til strekker seg frem til januar 2015. Det er betydelig mer relevant enn sitater fra en enkeltperson.

Igjen blir jeg litt lamslått over journalistenes manglende evne til å forstå poenget.

6.

VG: Dette sa Harper til oss i forrige uke, og så vidt vi vet er ikke opplysningen utdatert siden da. Mari Nygård, overlege og forsker ved Kreftsregisteret, har i forbindelse med arbeidet med artikkelen opplyst følgende til oss:

«Vaksinen som brukes nå i Norge gir beskyttelse mot kun to av alle de 15 typene av humant papilloma virus som kan forårsake kreft og forstadier til kreft.

Selv om de to typene er ansvarlig for 70 prosent av krefttilfeller, trenger vi fortsatt å delta i screening for å unngå kreft. «

Kan det være dette Tjomlid viser til? Mari Nygård jobber forøvrig med prosjekter der noe av finansieringen kommer fra Merck (Gardasil-produsenten)

Forøvrig opplyser legemiddelverket og distributøren at Gardasil 9 ikke er i bruk i Norge i dag.

Det siste først. Det er riktig at Gardasil 9 ikke er tatt i bruk i Norge ennå, men den er godkjent for bruk i USA og i EU, og det er nok bare et tidsspørsmål før den blir innført også i Norge. Mitt poeng var at VG merkelig nok ikke nevner dette når de velger å trekke frem Harpers sitat om «47% beskyttelse». Ville det ikke vært naturlig å påpeke at en bedre vaksine er rett rundt hjørnet?

Hva gjelder beskyttelsesprosenten, så har VG atter engang misforstått Harpers uttalelse. VG gjengir sitatet fra Harper som om Gardasil bare beskytter mot 47 prosent av tilfeller av livmorhalskreft. Det er ikke korrekt. Harper baserer seg på en studie publisert i The Lancet Oncology 9. juni, som hun var med på å forfatte. Her fant de at mens Cervarix beskyttet mot såkalte CIN-3 celleforandringer i 93 prosent av tilfellene, beskyttet Gardasil bare mot 47 prosent av tilfellene. Men dette var høygradige celleforandringer forårsaket av alle de 15 typene HPV-varianter, hvorav en del aldri utvikler seg til å bli kreft.

Gardasil er tilnærmet 100% effektiv mot HPV-16 og -18 som forårsaker 70% av tilfellene av livmorhalskreft. Ergo vil rundt 70% av alle disse krefttilfellene kunne unngås om alle unge jenter vaksineres med Gardasil.

VG roter altså sammen CIN-3-celleforandringer og faktisk livmorhalskreft, og får derfor effekten av vaksinen til å virke betydelig lavere enn den faktisk er.

Ettersom livmorhalskreft bruker lang tid på å utvikle seg, og det er de mest «aggressive» virusvariantene HPV-16 og -18 som gir kreft raskest, vil også Gardasil faktisk ha hele 90 prosent beskyttelse mot livmorhalskreft hos kvinner under 40 år, i følge HPV-forsker Sveinung Sørbye, overlege ved UNN. Dette nevnes heller ikke av VG.

7.

VG: Dette er feil. VAERS er ikke et generelt dødsregister. Det som rapporteres til VAERS er mulige utilsiktede virkninger av vaksinasjon, og ligger i tittelen på organet, og denne informasjonen fra deres egen hjemmeside:

The Vaccine Adverse Event Reporting System (VAERS) is a national vaccine safety surveillance program co-sponsored by the Centers for Disease Control and Prevention (CDC) and the Food and Drug Administration (FDA). VAERS is a post-marketing safety surveillance program, collecting information about adverse events (possible side effects) that occur after the administration of vaccines licensed for use in the United States.

Jeg er litt usikker på om VG i det hele tatt forstod min innvending mot misbruk av VAERS-data. Det er egentlig godt gjort all den tid jeg tok med flere artikler og sitater som forklarer dette. JAMA-studien jeg viste til baserer også nettopp på dødsfall hentet ut fra VAERS.

Jeg har aldri sagt at VAERS er et «generelt dødsregister». Den tolkningen får VG selv stå for. Men å bruke dødsfall registrert i VAERS som dokumentasjon på dødsfall forårsaket av vaksiner, er grovt misvisende. Som jeg påpeker i min bloggpost ble de aller fleste av disse dødsfall dokumentert å ikke kunne ha noe med vaksinen å gjøre, og de få uavklarte dødsfallene var lite sannsynlig koblet til vaksinen.

8.

Tjomlid: Det er åpenbart at hun (journalisten, red.anm) vil det skal se ut som at HPV-vaksinen har tatt liv.

VG: Dette faller på sin egen urimelighet.

Vel, her får vi vel være enige om å være uenige. Jeg mener at de grove unnlatelser av nyansering og forklaring av hva disse dødsfallene faktisk representerer, viser at VG bevisst har forsøkt å male et bilde av at Gardasil kan ha tatt flere titalls liv.

9.

Tjomlid: Det tragiske med VG-artikkelen er at dette burde journalisten forstått om hun hadde gjort et minimum av research. Det er skrevet utallige artikler som forklarer dette og som debunker påstanden om at HPV-vaksinen har ført til mange dødsfall.

VG: Igjen: Vi har ikke skrevet at HPV vaksinen har ført til mange dødsfall.

Dere har i hvert fall gjort en solid jobb med å skape det inntrykket. Hvorfor dere tar med et sitat om «70 dødsfall» hvis dere ikke mener at vaksinen har forårsaket 70 dødsfall, forblir et av mange mysterier i denne saken.

10.

Tjomlid: Skikkelig forskning viser at VG villeder

VG: Javel

Nettopp.

11.

VG: Vi forholder oss til legemiddelverkets definisjoner, som er slik:

De alvorlige reaksjonene er, ifølge legemiddelverket, reaksjoner hos jentene som har medført sykehusinnleggelse eller forlenget sykehusopphold.

Som alvorlig regner de også det som kan kalles «en medisinsk viktig hendelse», hendelser som har gitt vedvarende, betydelig nedsatt funksjonsevne eller kapasitet til å bevege og anstrenge seg, livstruende sykdom eller død.

De bivirkningene Tjomlid nevner, er kategorisert som mindre alvorlige.

Vel, om vi ser på Legemiddelverkets egen rapport om de 37 alvorlige bivirkningene, kan vi lese (min utheving):

«Det er fire tilfeller der jentene er under utredning eller man venter på mere informasjon: To tilfeller med bl.a. besvimelser, et tilfelle med mistenkt kronisk utmattelsessyndrom under utredning og et tilfelle hvor en pike opplevde vekselvis rask puls og generelt ubehag, nå i bedring.»

Og deres oppsummering:

«I all hovedsak er pasientene i bedring eller er helt friske igjen ved rapporteringstidspunktet Innrapportere bivirkninger så langt er som forventet, og gir ingen grunn til å endre på gjeldende anbefalinger om bruk av vaksinen. I all hovedsak meldes det om kortvarig ubehag i forbindelse med vaksineringen.»

12.

VG: I følge kreftregisteret er Humant papillomvirus er svært vanlig og utbredt, nesten 50 prosent av unge kvinner tester positivt på HPV. Denne andelen er høyere nå enn den var for 20 år siden.

Det har også vært svak økning av livmorhalskreft blant yngre kvinner i det siste, noe som kan være forårsaket av den lave deltagelsen i screening, i følge Kreftregisteret. Vi vet at disse tallene ikke gir noen entydige svar for den gruppen av jenter som er vaksinert med Gardasil, fordi de er så unge. Det harmonerer likevel dårlig på Tjomlids påstander over.

Antall tilfeller av livmorhalskreft vil ikke reduseres av vaksinen ennå, fordi de som til nå er vaksinert er alt for unge til å ha utviklet livmorhalskreft ennå. Dette sier VG selv, men mener likevel at deres argument er relevant, uforståelig nok for meg.

Kreftregisteret anbefaler selv HPV-testing heller enn screening i fremtiden. De skriver:

«Én av fem norske tilfeller av livmorhalskreft er plassert slik at de kan være vanskelig å påvise med en tradisjonell celleprøve, viser en ny studie fra Kreftregisteret. – Dette er nok en god grunn til å bruke HPV-testing når vi screener for celleforandringer i livmorhalsen, mener leder for Livmorhalsprogrammet, Stefan Lönnberg.»

Hvis screening er så effektivt som VG mener, hvorfor synes Kreftregisteret at HPV-testing er å foretrekke? Og er det ikke uansett bedre å vaksinere for å unngå infeksjon av HPV, enn å vente til man er infisert, har utviklet celleforandringer som kanskje oppdages av screening, og så må følges opp for dette over lang tid, kanskje med kirurgiske inngrep eller kreft som resultat?

Igjen er det vanskelig å forstå VGs resonnement her.

Celleprøver er ikke alene den beste måten å avdekke celleforandringer på, noe flere nyhetssaker fra Norge har vist den siste tiden. Les for eksempel «Ni av 16 fikk kreft tross normal prøve» i Avisa Nordland, eller VGs egen sak «Fikk normale prøvesvar – ble kreftsyke».

Internasjonale studier tyder på at man bare avdekker rundt halvparten av celleforandringer gjennom screening. Det er ikke godt nok, i motsetning til hva VG vil ha oss til å tro.

Celleprøver har heller ingen effekt på dødelighet hos kvinner under 40 år.

Kreftregisteret sier også selv:

«Vaksinering mot HPV før de blir smittet er sannsynligvis den beste måten å forhindre livmorhalskreft blant de yngste kvinnene.»

Data fra andre land har vist at HPV-vaksinering allerede ser ut til å forebygge forstadier til livmorhalskreft, i tillegg til å ha gitt en dramatisk reduksjon i antall tilfeller av kjønnsvorter.

Det er også en misforståelse om man tror at celleprøver er uten bivirkninger. Det er det slettes ikke, og man kan nok argumentere med at disse er betydelig mer utbredt og alvorlige enn bivirkninger fra vaksinen. Å ikke forebygge HPV-infeksjon med vaksine, men heller vente til kvinner har fått celleforandringer, gir også utfordringer, både av psykologisk art og fordi konisering kan gjøre det vanskeligere for kvinner å få barn. Dette rammer hele 3000 norske kvinner hvert år.

13.

VG: Vi kan forsikre at Harper er korrekt sitert. Hvor idiotisk det er, er opp til enhver å vurdere selv. Et hvert krefttilfelle er tragisk og bekymringsfullt. Det er det selvsagt ingen tvil om.

Kreftregisteret sier dette: Livmorhalskreft er en sykdom som kan forebygges og det er teoretisk mulig å utrydde den, men kun dersom kvinner velger å vaksinere seg og å screene seg.

Harper sier til oss at Gardasil vaksinasjonen i Norge er å betrakte som en studie for å se om den faktisk har ønsket effekt over tid.

Samtidig melder Kreftregisterte at antall kvinner som screener seg er gått ned de siste årene, særlig blant unge. Dette viser etter vår mening at det er et legitimt behov for fortsatt å diskutere hvordan vi kan få redusert antall krefttilfeller best mulig. Og at svaret fortsatt ikke er gitt.

Det er selvsagt legitimt å diskutere, men det følger ikke av sitatene fra Harper som gir inntrykk av at HPV ikke er så farlig ettersom bare noen få faktisk får kreft av det. Et poeng som er totalt irrelevant.

Og hvis antall kvinner som møter opp til screening faller, så er vel det atter et argument for å helle vaksinere jenter mot HPV enn å stole på at kvinner selv følger opp celleprøvene slavisk.

14.

VG: Vi kan ikke se at dette på noen måte er sitatfusk. I følge wikipedia har hun to sønner, det visste hun sikkert selv da hun svarte på spørsmålet fra den danske journalisten. Som vi, kanskje med rette? oppfattet som et billedlig spørsmål på hvor alvorlig hun så på mulige bivirkningen kontra effekt. Svaret er tydelig og ikke til å misforstå.

Som tidligere beskrevet så har Harper aldri, og heller ikke i den danske artikkelen, uttrykt at hun ser på risikoen ved vaksinen som argument mot å vaksinere barn. Det hun fokuserer på er at om varigheten bare er 10 år, så bør man vente med å vaksinere for å sørge for beskyttelse når ungdommene/unge voksne er på sitt mest seksuelt aktive med flere partnere.

At VG prøver å vri dette til å handle om vaksinens sikkerhet, er grovt urettferdig overfor både leserne og Diane Harper, som altså aldri har sagt dette.

15.

VG: Det er særdeles viktig å eksponere at det er ulike oppfatninger om effektene av vaksine. Om den vaksinen som brukes i Norge sier for eksempel presidenten for den franske legeforeningen:

Dr Jean-Paul Hamon, president of the French Medical Doctor Association, in an interview in September 2014 with TF1, a French national TV station, commented on the Gardasil campaign: “The only thing which is efficient is Pap smears, and so far we prefer putting €300 million into something that we know nothing about in terms of efficacy or danger”.

Det har vært debatt om Gardasil og vaksinasjonsprogrammene i mange land. I Frankrike har det vært rettsak om mulig bivirkning av Gardasil. I Danmark har det vært en nyansert og pågående debatt over lang tid. I Japan har det vært svært stor diskusjon og krav om å trekke vaksinen. For å nevne noen.

Vår oppgave som journalister er å løfte fram debatt og ulike synspunkter. Til syvende og sist har vi så stor tiltro til norske foreldre, at vi tror de vil gjøre sine valg ut fra det de mener er best for sine barn.

Pressens samfunnsoppdrag er å drøfte denne type spørsmål. Men da må det være basert på det mest oppdaterte vitenskapelige kunnskap vi har, ikke ved å henvise til «autoriteter» hvis meninger er i strid med den beste kunnskap.

Debatten om HPV-vaksinering i Japan har jeg gått grundig gjennom i denne bloggposten. Som jeg viser i mange kilder i min opprinnelige bloggpost, har svært mange fagpersoner gått ut og kritisert medias håndtering av disse påståtte bivirkningene. Denne type skremselspropaganda koster liv, noe jeg også dokumenterer med tilsvarende historiske eksempler i min Japan-bloggpost.

Norske data viser med all tydelighet at screening alene ikke er godt nok. Rigide vitenskapelige data viser også at HPV-vaksinen virker mot HPV-infeksjoner, og allerede har vist effekt mot forstadier til livmorhalskreft. Da blir det ganske så villedende å skrive en sak som fremmer et annet synspunkt uten å i det hele tatt nevne disse fakta og forbehold.

VGs tilsvar ga meg ingen trygghet i at journalistene forstår alvoret i saken, eller i det hele tatt forstår hva de faktisk skriver om. Mitt inntrykk er at VG har hatt en klar agenda om å vise at vaksinen kan være farlig. I mangel av støtte fra fagmiljøene for å fronte dette synet, har de valgt å bruke den ene vaksineforskeren som har uttrykt forbehold. Klassisk falsk balanse. Men Harpers forbehold har ikke vært knyttet til sikkerhet, men derimot andre forhold – selv om VG roter dette sammen.

Jeg mener fortsatt at VG bør ta ansvar og trekke tilbake sin artikkel ettersom den er svært misvisende rundt HPV-vaksinens sikkerhet og effekt. Vaksinemotstandere i sosiale medier har allerede trykket den til sitt bryst og bruker den for å argumentere mot HPV-vaksinen, noe som viser at uansett hva slags hensikt VG hadde med artikkelen, er budskapet kommet veldig feil ut.

Det er ikke for sent å rette opp i den skaden, håper jeg.

VG svarer på bloggdask om HPV-vaksine

I kjølvannet av min bloggpost «Bloggdask for grovt uansvarlig artikkel om HPV-vaksinen», og påfølgende Twitter-debatt med redaktør Torry Pedersen, har VG nå sendt meg et tilsvar de ønsker jeg skal publisere.

Her er deres tilsvar i sin helhet:

Vi er for et fritt og åpent samfunn der debattanter kan «daske» oss journalister verbalt så mye de vil. Så også Gunnar Tjomlid. Men innlegget som tar utgangspunkt i vår artikkel om HPV-vaksinen Gardasil og mulige bivirkninger et inneholder feil, unøyaktigheter og logiske brister.

Vi skal ta for oss disse punkt for punkt.

1.

Tjomlid: Hun er klar og tydelig på at hun anbefaler vaksinen, men likevel klarer VG å fremstille henne som en regelrett vaksinemotstander.

VG: Vi kan ikke se at vi har fremstilt Diane Harper som vaksinemotstander. Vi har intervjuet henne og sitert henne fordi hun er en kjent virolog og vaksineforsker, og på den bakgrunn uttaler seg om sine innvendinger mot Gardasil på noen punkter. Blant annet at hun er skeptisk til tryggheten og langtidseffekten av vaksinen. Denne skepsisen har VG bragt videre.

2.

Tjomlid: Harper har blant annet fremhevet at det har vært like mange alvorlige bivirkninger av Gardasil som det har vært dødsfall av livmorhalskreft hvert år.

Nei. Dette er sitatfusk. Harper har selv uttalt følgende da hun ble konfrontert med slike påstander:

I did not say that Cervarix was as deadly as cervical cancer. I did not say that Cervarix could be riskier or more deadly than cervical cancer. I did not say that Cervarix was controversial, I stated that Cervarix is not a ‘controversial drug’. I did not ‘hit out’ – I was contacted by the press for facts. And this was not an exclusive interview.

Merk også at Harpers tidligere uttalelser har omhandlet Cervarix, en annen HPV-vaksine enn Gardasil. Det er Gardasil som brukes i Norge, og det eneste som burde være relevant for VG-saken.

VG: Det er ikke vi som fusker. Vårt intervju og henvisninger er om Gardasil. Dette er hva Harper sa i intervjuet sitatet er hentet fra:

While researchers aren’t certain that grievances like these stem from direct Gardasil side effects (Cervarix hasn’t been around long enough to amass complaints), «it’s critical to note that more than 70 healthy young girls have died from a neurological reaction that occurred soon after getting Gardasil,» says Harper. (The FDA is not required to act in response to any side effect that occurs in fewer than one in 10,000 people.) So if you’re really concerned, she says, «you can avoid the risks by opting for a lifetime of Pap smear screening rather than vaccination.»

3.

Tjomlid: Harper har ikke «tatt til orde mot» at HPV-vaksinen er inkludert i det norske barnevaksinasjonsprogrammet. Hun har derimot stilt spørsmål ved om dette er samfunnsøkonomisk fornuftig – basert på data som var tilgjengelige da hun skrev dette i en artikkel i 2009.

VG: Hun beskriver det norske vaksineprogrammet som en studie/forsøk, mens det i følge norske myndigheter er et behandlingstilbud. Hun sier at i dag er det ikke tilstrekkelig dokumentasjon på at vaksinen har livslang varighet. Alternativt må det eventuelt en ekstra vaksine til, og da vil det ikke lenger være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

4.

Tjomlid: Men dette er altså data fra før 2009. I dag har vi sikre data som viser at immuniteten varer i minst 8 år. Andre data tyder på at den er minst 10 år, uten tegn på å minskes over tid. Ergo tyder alt på at varigheten er over 15 år, sannsynligvis livsvarig ut fra modelleringsstudier og data fra vaksiner laget på samme prinsipp. Hele denne innvendingen fra Harper er i praksis utdatert.

VG: Her er det vanskelig å forstå hva Tjomlid mener. Hvordan 8 år kan bli over 15 år kan han sikkert forklare. Han skriver også at «andre data er minst ti års immunitet uten tegn på å minskes over tid.» Hva betyr det? Hvor er kilden? Slutningen hans på dette resonnementet skal få stå uimotsagt.

5.

Tjomlid: Men VG liker visst, i god antivaksineånd, å bruke mange år gamle påstander og fremstille dem som om de er ferske. Det er et sammensurium av ting hun skal ha uttalt til VG nylig, og gamle påstander journalistene har gravd frem på nett uten å sette dem i riktig historiske perspektiv. Det er fryktelig villedende for leserne, og ufint gjort mot Harper selv.

VG: I likhet med Tjomlid bruker vi sitater fra tiden etter at vaksinen ble lansert, siden debatten har pågått internasjonalt siden da. Hele Tjomlids artikkel er basert på sitater og henvisninger fra store deler av denne perioden. Vi har i likhet med Tjomlid henvist til tidligere sitater og rapporter, i tillegg til at vi intervjuet henne så sent som i forrige uke.

6.

Tjomlid: At «bare 47 prosent» av tilfeller livmorhalskreft kan forebygges med vaksinen, er også både upresist og utdatert. Upresist, fordi 47 prosent handler om celleforandringer, ikke krefttilfeller. Vaksinen forebygger hele 70 prosent av krefttilfellene. Utdatert, fordi med den nye Gardasil 9 som nå er godkjent for bruk i USA, vil dette tallet øke betydelig. Norske fagpersoner skrev tidligere i år i Aftenposten om dette og påpekte følgende:

I en studie som nå er publisert i New England Journal of Medicine blir Gardasil® sammenlignet med Gardasil 9, som i tillegg til de fire HPV-typene har effekt mot fem sjeldnere kreftfremkallende typer. Vaksinen beskytter dermed mot 90 prosent av de typene som kan fremkalle livmorhalskreft.

VG: Dette sa Harper til oss i forrige uke, og så vidt vi vet er ikke opplysningen utdatert siden da. Mari Nygård, overlege og forsker ved Kreftsregisteret, har i forbindelse med arbeidet med artikkelen opplyst følgende til oss:

«Vaksinen som brukes nå i Norge gir beskyttelse mot kun to av alle de 15 typene av humant papilloma virus som kan forårsake kreft og forstadier til kreft.

Selv om de to typene er ansvarlig for 70 prosent av krefttilfeller, trenger vi fortsatt å delta i screening for å unngå kreft. »

Kan det være dette Tjomlid viser til? Mari Nygård jobber forøvrig med prosjekter der noe av finansieringen kommer fra Merck (Gardasil-produsenten)

Forøvrig opplyser legemiddelverket og distributøren at Gardasil 9 ikke er i bruk i Norge i dag.

7.

Tjomlid: Jepp, hvis vi ser på bivirkningsrapporter fra den amerikanske VAERS-databasen kan vi finne slike tall. Problemet er bare at alle dødsfall rapporteres inn, uavhengig av hva årsaken er. VAERS sier ingenting om årsaksforhold.

VG: Dette er feil. VAERS er ikke et generelt dødsregister. Det som rapporteres til VAERS er mulige utilsiktede virkninger av vaksinasjon, og ligger i tittelen på organet, og denne informasjonen fra deres egen hjemmeside:

The Vaccine Adverse Event Reporting System (VAERS) is a national vaccine safety surveillance program co-sponsored by the Centers for Disease Control and Prevention (CDC) and the Food and Drug Administration (FDA). VAERS is a post-marketing safety surveillance program, collecting information about adverse events (possible side effects) that occur after the administration of vaccines licensed for use in the United States.

8.

Tjomlid: Det er åpenbart at hun (journalisten, red.anm)vil det skal se ut som at HPV-vaksinen har tatt liv.

VG: Dette faller på sin egen urimelighet.

9.

Tjomlid: Det tragiske med VG-artikkelen er at dette burde journalisten forstått om hun hadde gjort et minimum av research. Det er skrevet utallige artikler som forklarer dette og som debunker påstanden om at HPV-vaksinen har ført til mange dødsfall.

VG: Igjen: Vi har ikke skrevet at HPV vaksinen har ført til mange dødsfall.

10.

Tjomlid: Skikkelig forskning viser at VG villeder

VG: Javel

11.

Tjomlid: VG skriver videre om norske bivirkninger, og påpeker at de nyeste tall viser 37 alvorlige bivirkninger etter vaksinering. Men de unnlater å nevne hva definisjonen av «alvorlig bivirkning» er. I praksis kan dette være tilfeller hvor en jente besvimer fra vaksinen. Det skyldes som regel sprøyteskrekk, ikke vaksinen i seg selv. Dette vet vi fordi det skjer like ofte når folk får placebovaksine.

VG: Vi forholder oss til legemiddelverkets definisjoner, som er slik:

De alvorlige reaksjonene er, ifølge legemiddelverket, reaksjoner hos jentene som har medført sykehusinnleggelse eller forlenget sykehusopphold.

Som alvorlig regner de også det som kan kalles «en medisinsk viktig hendelse», hendelser som har gitt vedvarende, betydelig nedsatt funksjonsevne eller kapasitet til å bevege og anstrenge seg, livstruende sykdom eller død.

De bivirkningene Tjomlid nevner, er kategorisert som mindre alvorlige.

12.

Tjomlid: Til slutt trekker VG frem Diane Harper igjen for å virkelig overbevise foreldre om at de aldri må la sin datter vaksineres. Dette gjør meg rett og slett eitrende forbannet, og det er her VG får blod på hendene.

De påpeker først at Harper mener Gardasil ikke er godt nok utprøvd:

– Gardasil, slik den er inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet, er i realiteten en observasjonsstudie for å se om antall tilfeller livmorhalskreft faktisk reduseres i Norge som følge av vaksinen.

Vel, før vaksinen ble godkjent ble det gjort flere studier som demonstrerte at HPV-vaksinen ga god immunitet mot de aktuelle HPV-variantene. Studier Harper selv i noen tilfeller var med på å gjennomføre. Og som jeg har forklart tidligere , hvis man eliminerer HPV-infeksjonene, og ser at antall forstadier til kreft allerede på få år er redusert, kan man slutte seg til at vi også vil se en nedgang i antall krefttilfeller.

Dette finnes det allerede harde data på. Det er ikke noe vi lenger må vente for å se.

VG: I følge kreftregisteret er Humant papillomvirus er svært vanlig og utbredt, nesten 50 prosent av unge kvinner tester positivt på HPV. Denne andelen er høyere nå enn den var for 20 år siden.

Det har også vært svak økning av livmorhalskreft blant yngre kvinner i det siste, noe som kan være forårsaket av den lave deltagelsen i screening, i følge Kreftregisteret. Vi vet at disse tallene ikke gir noen entydige svar for den gruppen av jenter som er vaksinert med Gardasil, fordi de er så unge. Det harmonerer likevel dårlig på Tjomlids påstander over.

13.

Tjomlid: Så avluttes artikkelen slik:

– Hvor alvorlige synes du bivirkningene er i forhold til fordelene med vaksinen?

– Det må bli et personlig valg ut fra den kunnskap som finnes, sier hun og viser til følgende fakta:

*Screening for livmorhalskreft gir svært nøyaktige resultater uten bivirkning

* 90 prosent av HPV-infeksjoner går faktisk tilbake av seg selv.

* Mindre enn fem prosent av infeksjonene fortsetter til å bli forstadier til kreft, og bare halvparten av disse igjen utvikler seg til kreft.

– Ut fra dette må man selv vurdere hvilke risiko man vil utsette seg for, sier Harper til VG.

Dette er så idiotisk at jeg nesten nekter å tro at VG kan ha sitert Harper korrekt. For det første er det ikke korrekt at screening alene er godt nok, som tidligere forklart. Og det at de fleste tilfellene av HPV-infeksjoner går over av seg selv er jo totalt irrelevant. Det er de resterende prosentene som gjør at rundt 300 kvinner i året får kreft.

Hver uke får seks norske kvinner beskjed om at det har livmorhalskreft . Er disse uvesentlige bare fordi de færreste er så uheldige?

VG: Vi kan forsikre at Harper er korrekt sitert. Hvor idiotisk det er, er opp til enhver å vurdere selv. Et hvert krefttilfelle er tragisk og bekymringsfullt. Det er det selvsagt ingen tvil om.

Kreftregisteret sier dette: Livmorhalskreft er en sykdom som kan forebygges og det er teoretisk mulig å utrydde den, men kun dersom kvinner velger å vaksinere seg og å screene seg.

Harper sier til oss at Gardasil vaksinasjonen i Norge er å betrakte som en studie for å se om den faktisk har ønsket effekt over tid.

Samtidig melder Kreftregisterte at antall kvinner som screener seg er gått ned de siste årene, særlig blant unge. Dette viser etter vår mening at det er et legitimt behov for fortsatt å diskutere hvordan vi kan få redusert antall krefttilfeller best mulig. Og at svaret fortsatt ikke er gitt.

14.

Tjomlid: Hun har tidligere sagt at hun ikke ville gitt den til sine egne barn.

Vel, dette finner jeg ingen referanse til etter mye søking på nettet. Jeg har mailet journalisten og spurt om kilden for påstanden, men i skrivende stund ikke fått svar. Diane Harper har for øvrig to sønner, ingen døtre.

VGs redaktør Torry Pedersen sendte meg en link til en dansk nettavis som skulle vise kilden til at Harper ikke ville gitt vaksinen til sine egne barn. Igjen fusker de med sitatene. Det hun sa var:

– Jeg ville diskutere det med min ældre børn, så de forstod vaccinens begrænsninger, og hvilke andre sundhedsbehov de stadig ville have brug for. Jeg ville ikke give den til mine 9-16-årige børn, siger Diane Harper.

Hun ville ikke gitt den til barn under 16 år. Ikke fordi hun sier den er farlig, men fordi hun er usikker på nytteeffekten. Det er ikke det samme som at hun ikke ville gitt vaksinen til sine barn.

VG: Vi kan ikke se at dette på noen måte er sitatfusk. I følge wikipedia har hun to sønner, det visste hun sikkert selv da hun svarte på spørsmålet fra den danske journalisten. Som vi, kanskje med rette? oppfattet som et billedlig spørsmål på hvor alvorlig hun så på mulige bivirkningen kontra effekt. Svaret er tydelig og ikke til å misforstå.

15.

Tjomlid: Og det overordnede spørsmål blir fortsatt: Hvorfor i all verden fokuserer VG på meningen til en enkeltforsker heller enn på de store, omfattende studier som viser at hennes bekymring er grunnløs – og som merkelig nok ikke nevnes med et ord i artikkelen?

VG: Det er særdeles viktig å eksponere at det er ulike oppfatninger om effektene av vaksine. Om den vaksinen som brukes i Norge sier for eksempel presidenten for den franske legeforeningen:

Dr Jean-Paul Hamon, president of the French Medical Doctor Association, in an interview in September 2014 with TF1, a French national TV station, commented on the Gardasil campaign: “The only thing which is efficient is Pap smears, and so far we prefer putting €300 million into something that we know nothing about in terms of efficacy or danger”.

Det har vært debatt om Gardasil og vaksinasjonsprogrammene i mange land. I Frankrike har det vært rettsak om mulig bivirkning av Gardasil. I Danmark har det vært en nyansert og pågående debatt over lang tid. I Japan har det vært svært stor diskusjon og krav om å trekke vaksinen. For å nevne noen.

Vår oppgave som journalister er å løfte fram debatt og ulike synspunkter. Til syvende og sist har vi så stor tiltro til norske foreldre, at vi tror de vil gjøre sine valg ut fra det de mener er best for sine barn.

Til slutt: Vi er blitt beskyldt for å være vaksinemotstandere. Det er ikke sant. Til Tjomlid og andre som bruker dette som argument mot oss, kan vi opplyse at vi begge har fullvaksinert våre barn gjennom barnevaksinasjonsprogrammet. Også det kan dokumenteres, om nødvendig.

Hilsen

Jorunn Stølan

Kari Aarstad Aase

Med dette ser VG sitt bidrag i debatten som avsluttet i denne omgang.

Mitt tilsvar til VGs tilsvar kan leses her.

Hatretorikk fra styremedlem i Oikos

Jeg har flere ganger reagert på Oikos sitt i overkant dogmatiske forhold til økologisk matproduksjon og motstand mot industrialisert landbruk. En del forskningsresultater blir vridd og vrengt på for å gi inntrykk av andre konklusjoner enn det rapporter og studier faktisk sier. Dessverre har de nå overgått seg selv.

Et eksempel på slik villedende presentasjon av data skrev jeg om her, hvor de trakk frem en liten og svært mangelfull studie på glyfosatinnhold i urinen til europeere, og presenterte den som «en omfattende studie» – med en konklusjon som ikke kunne ledes ut av studien.

Et annet eksempel er deres forvrengte fremstilling av Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) sin vurdering av økologisk vs konvensjonelt dyrket mat. Når resultatene av rapporten ikke passet Oikos sitt syn, endret de bare noen konklusjoner i strid med det VKM selv la frem.

Men sånn er gjerne «politikk». Idealisme driver frem fargede tolkinger av data for å støtte egen sak.

Det blir verre når retorikken mot meningsmotstandere blir direkte hatsk. Styremedlem i Oikos, Stig Braathen, skriver i en fersk bloggpost hvor han tar for seg debatten rundt Gunhild Stordalens omdiskuterte EAT-konferanse:

Kronidioter, som Ole Gjølberg, kaster seg over henne for å forsvare den dødlige utvikling i feil retning vi har tilbedt i mange tiår.

Ole Gjølberg, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), har til Dagbladet uttrykt følgende om EAT-konferansen:

– Jeg tror for å være helt ærlig, at fint lite kommer ut av slike konferanser.

– Jeg er redd en slik kjendisbegivenhet veldig fort blir en avsporing, med politiske korrektheter og fokus på økologisk og kortreist mat. Da glir de fundamentale utfordringene i verden fort unna, sier Gjølberg til Dagbladet.

– Gunhild Stordalen er en imponerende dame, men jeg har veldig liten tro på den type happenings, sier professoren.

Dette liker ikke Braathen, og peker på at han ikke tror at en modernisering av landbruket ved hjelp av teknologi, kunstgjødsel og kjemikalier er veien å gå, slik Gjølberg mener. Og deretter kommer det drøyeste (min utheving):

Fattigfolk, som meg, er veldig glade for at familien Stordalen snakker vårt språk og i tillegg har midler til å nå ut i verden. Jeg ser imidlertid frem til at Gjølberg og alle de djevlene som har tjent seg søkrike på å spre død i verden er utryddet fra jordens overflate. Tiden er overmoden for å ta de riktige valg og endre alle tanker og handlinger som medfører forbruk (misbruk) av noen som helst ressurser.

Spre død i verden? Det anslås at utviklerne av kunstgjødsel, Fritz Haber og Carl Bosch, har reddet over 2,7 milliarder liv. Norman Borlaug, som stod bak «den grønne revolusjon» med sitt moderniserte landbruk og foredlede kornvarianter, anslås å ha reddet minst en kvart milliard mennesker. (Mange mener tallet er over en milliard.) Såkalt «Golden rice», en genmodifisert risvariant med ekstra A-vitamin, kan redde livet til en million barn årlig i den tredje verden.

Dette er det Braathen mener er problemet på kloden vår. Kunstgjødsel, effektivisering og moderne teknologi som GMO. Og de som har forsket og kjempet frem slike teknologier, mennesker som har reddet milliarder av menneskeliv, mer enn både vaksiner og antibiotika, ser han på som djevlene i verden.

Ikke bare det, men han gleder seg til disse djevlene, altså alle oss som synes at det å produsere mat nok til verdens befolkning er en god ting, «er utryddet fra jordens overflate» – hva han nå legger i det.

Oikos er blitt konfrontert med dette på Twitter, og svarer at de tar avstand fra slik kommunikasjon:

Det er bra, men når et styremedlem i Oikos ordlegger seg slik offentlig, og signerer andre innlegg i bloggen sin med «Styremedlem, Oikos», er det vanskelig å se at dette utelukkende er private ytringer.

Jeg synes det er uheldig at Oikos forvrenger sin presentasjon av data slik de dessverre i blant gjør. Det gjør det vanskelig å ta dem seriøst når man vet at de har en historikk med å la sine presentasjoner styres av en agenda.

Det blir enda vanskeligere når et styremedlem rett ut fornekter de enorme goder moderne, industrialisert landbruk har hatt for jordens befolkning, og regelrett ønsker sine meningsmotstandere døde. Ja, det er lov å diskutere hvilken balanse man skal ha mellom økologisk landbruk og industrialisert landbruk, men å kategorisk hevde at sistnevnte har ført til mye død i verden, og ønsker dets forkjempere utryddet, er mildt sagt ikke særlig tillitsvekkende.

* Les også: Ja til industrielt landbruk

Det virker som om de lider av det psykologiske konseptet som kalles «What You See Is All There Is». Hvis du har vokst opp i en verden av overflod, der det alltid er mat i butikken, så er det muligens lett å tro at det største problemet med mat er mikroskopiske rester av sprøytemidler.

Men det er det ikke. Det største problemet med mat er å ikke ha mat. Nesten en milliard mennesker er kronisk underernært. Folk dør av sult. Ingen dør av sprøytemiddelrester i mat. Men det ser du ikke om du driver økologisk-gourmetrestaurant. De underernærte var ikke på EAT-forumets taleliste. Og det er ingen sultkatastrofe i Nygaardshaugs hage i Lier.

Oppdatering 1: Stig Braathen beklager nå formuleringer i innlegget, melder Nationen.

Oppdatering 2: Stig Braathen har nå trukket seg fra alle styreverv i Oikos.

Prosjekt: Vinterkroppen 2016

2) The food diary: All food has a metabolic cost, and it’s measured in calories. It’s promoted as a tool to guide eating, and make eating more conscientious. Freedhoff not only encourages logging what was eaten, but also the calories, when it was eaten, and any hunger cravings. There are a number of online sites and phone apps that make logging take only minutes per day.

Jeg skal nerde meg ned i vekt. Jeg har tatt i bruk appen Lifesum, som jeg synes er helt genial. Her legger man inn litt data om seg selv, og velger hva man ønsker: Gå ned i vekt? Bli sunnere? Bygge muskler?

Jeg har valgt «Gå ned i vekt», og satt et vektmål for meg selv. Dermed regner appen ut hvor mange kcal du kan innta hver dag for å nå dette målet til fornuftig tid.

Appen er utrolig fin, men man må jobbe litt for det. Hver eneste ting du spiser må loggføres. Men det liker jeg. Da føler jeg at jeg har kontroll.

Det er morsomt å se hvor mye kcal ulike matvarer inneholder, og ha kontroll på hvor mye man kan spise til hvert måltid. «Nå fikk jeg lyst på noe snacks. Jeg må sjekke med Lifesum om jeg kan tllate meg en banan.» Ja, jeg er som sagt blitt en sånn person jeg pleide å hate…

Lifesum har det aller meste av matvarer i databasen sin, så nesten uansett hva du spiser kan du søke det opp og den vil da automatisk vite hvor mange kcal det inneholder basert på den porsjon du oppgir, samt fordeling av karbohydrater, fett og proteiner.

Hvis du vil gå ned i vekt kan du nemlig velge ulike dietter i appen, enten standard, lavkarbo ellr 5:2-dietten. Jeg har valgt en standard-diett. Det har jeg mest tro på.

Hvis du ikke finner akkurat den matvaren du leter etter, kan du med et klikk også scanne strekkoden på matvaren, og Lifesum vil finne frem produktet til deg slik at du kan legge det til journalen. Kjapt og enkelt.

Det er litt knotete i starten, fordi det blir mye søking etter matvarer, men etter noen dager vil den ha alt det siste du har spist liggende øverst i søkelisten slik at hvis du spiser det samme ofte, vil du finne matvarene umiddelbart uten å måtte søke. Du kan også opprette dine egne måltider, hvor du altså kombinerer matvarer til et måltid, og kan da enkelt legge til dette heller enn hver enkelt matvare hver gang.

For en som aldri har slanket seg på noen seriøs måte tidligere, er dette ganske fascinerende. Jeg har alltid syntes at lettprodukter er noe vås, men nå ser jeg plutselig verdien i å velge produkter med færre kalorier enn alternativene. Jeg sammenligner matvarer i butikken, og velger de magreste. Jeg styrer helt unna snop og varer med tilsatt sukker, fordi tilsatt sukker er verstingen når det gjelder fedme. Jeg har kuttet ut alle unødvedige kalorier som margarin/smør på brødskivene og appelsinjuice til maten. Nå går det i vann, Cola Zero og kaffe.

Og jeg liker det.

Men tilbake til sukker. Det er utrolig mange myter om sukker, helse og fedme. Ernæringsbloggeren, nevrobiolog og fedmeforsker Stephan Guyenet har skrevet en veldig fin bloggpost om dette, og etter en grundig gjennomgang av hva forskning viser, oppsummerer han det slik:

Sugar, including fructose, is not inherently fattening relative to other calorie sources, and unrefined sugar is compatible with fat loss in the context of simple whole food diets.
Sugar can be fattening in certain contexts, specifically if it is added to foods and beverages to increase their palatability, reward value and energy density.
Sugar-sweetened beverages are probably one of the most fattening elements of the modern diet.
Fruit is not fattening, and it may actually be slimming.
In excess, refined sugar can cause body fat to redistribute from the subcutaneous depot (under the skin, where you want it) to the visceral depots and the liver (where you don’t want it). It can also cause insulin resistance in the liver and increase blood pressure, all components of the ‘metabolic syndrome’. This is caused specifically by the fructose portion of the sugar.

Derfor er jeg heller ikke spesielt redd for å spise frukt. Det er utrolig godt, jeg elsker frukt, og på tross av høyt karbohydratinnhold, ser det ikke ut til å være fetende. Kanskje tvert i mot.

3) Banishing hunger: Keep hunger pains at bay by eating regularly: Don’t skip breakfast, eat every 2-3 hours (set reminders if necessary), and include adequate protein (for satiety) every time you eat. Your daily calorie “budget” needs to be allocated across your meals.

Her er Lifesum uvurderlig. Den kan gi deg varslinger og påminnelser dagen lang. I tillegg til mat, kan den minne deg på å drikke vann jevnlig. Alle slike varslinger kan man selv skru av og på etter behov, men mange av dem er nyttige.

Skal jeg si noe negativt om Lifesum må det være at den også i blant kommer med en del jallavarslinger.

«Husk å spise mye blåbær så unngår du forkjølelse og betennelse.»

«Husk å drikke mye vann for å bidra til å detoxe kroppen.»

Sånne ting. Jeg har skrudd av de varslingene.

Samtidig husker jeg alltid på Wasim Zahids vise ord: «Skal du gå ned i vekt, må du regne med å være sulten i blant.» Det viktige er å ikke lenger frykte sult.

Tidligere ville jeg alltid ha spist noe når jeg følte meg sulten. Det er det slutt på. Det er helt greit å føle seg litt sulten, og er det plagsomt kan man spise noe kalorifattig som grønnsaker. Det hjelper faktisk også mye å drikke vann jevnlig, synes jeg. Kanskje bare psykologisk, men hey.

Og så har jeg e-sigaretter da. Takk Gud for e-sigarettene. Holder munnen opptatt, men null kalorier.

4) Cook: Regularly eating purchased and prepared meals make it more difficult to control portions and calories. Cook real foods focusing on healthy ingredients. Minimize using refined and processed foods as much as possible, but not so much that you’ll give up.

Her er jeg ikke helt enig. Når man bruker en app som Lifesum er det faktisk lettere å holde styr på kalorier med ferdiglaget mat. Da er det ofte bare å scanne en strekkode, så har man all info man trenger. Det er mer styrete når man lager maten selv, fordi da må man finne hver ingrediens, veie denne og legge inn dataene manuelt.

Når det er sagt, så prøver jeg likevel å spise mest mulig enkelt og sunt. For helsa og lommebokas skyld.

5) Think: Describe your best weight — one in which you’re living the healthiest life you can honestly enjoy.

Done. Jeg har et mål. Det vil jeg nå, men om jeg ikke kommer helt dit, skal jeg likevel være fornøyd.

Å forbrenne kalorier er likevel et bidrag på vei til vektnedgang, og mosjon er som sagt ekstremt viktig for helsa, såvel som at det gir en psykologisk økt motivasjon for slankingen.

Jeg har derfor også kjøpt meg en Jawbone UP24 slik at alle mine skritt telles. Lifesum kan synke data med mange apper, både Jawbone, Fitbit, iOS sin interne Helse-app, og mange flere apper og enheter. Du kan velge om forbrente kalorier skal trekkes fra dagens total eller ikke. Jeg lar den trekke fra mine forbrente kalorier slik at jeg hele tiden ser balansen. Det motiverer.

Grunnen til at jeg vil ha et aktivitetsarmbånd heller enn å bare stole på skrittelleren i min iPhone, er at jeg ikke bærer med meg telefonen hele tiden. Og alle skrittene man tar inne på kontoret eller hjemme, blir faktisk sjokkernde mange skritt i løpet av en dag.

Forskning viser også at det faktisk er disse ekstra skrittene ved å ta trapper istedenfor heis, gå til jobb heller enn å ta trikken, bevege seg litt innendørs hver time, som har mest å si. Mer enn den halvtimes løpeturen du prøver å tvinge deg selv til hver dag.

Det viktige er ikke trening. Det er jevn aktivitet som teller. Både for helsen og for vektnedgang.

7) Indulge: There are no forbidden foods. Real life includes indulgences, and permanently denying yourself pleasurable foods (whatever they may be) makes any diet plan unsustainable. So one must learn to manage indulges in a calorically-responsible way. Freedhoff suggests asking yourself two questions: “Is it worth the calories?” and “How much of it do I need to be happy?”

Gode poenger. Det må være lov å kose seg, men man må kose seg bevisst. Ikke unne seg belønninger hele tiden, fordi da skeier man ut. Husk at det er kaloriinntaket som teller, til syvende og sist. Du skal mosjonere veldig mye for å kompensere for selv små utskeielser, så vær bevisst, men ikke slutt å nyte livet.

Generelt sett er tommelfingerregelen ved slanking at du kan spise hva du vil. Så lenge du ikke spiser for mye av det. Hvor kaloriene kommer fra, har lite å si. Det er mengden kalorier som gjelder.

En kalori er faktisk en kalori. Ja, mange mener at dette er feil, men de mangler vitenskapen til å backe opp den påstanden. Det den beste forskning viser, er at en kalori er en kalori.

Slanking er matematikk, ikke ernæringsvitenskap.

Noen dietter, som lavkarbo, gir deg kanskje en raskere kortsiktig vedktnedgang, men etter 6-12 måneder, er reduksjonen den samme uansett hvilke makronæringsstoffer man reduserer.

8) Eat out: Cooking is crucial, but eating out is part of life for many — so navigating a restaurant successfully is an essential weight management skill. Freedhoff suggests knowing your calories, pre-eating, moderating alcohol, and making thoughtful choices between calories and food you’ll actually enjoy.

Jeg er vant til å spise ute ganske mye. Det er kjedelig å lage mat når man er alene, så det har ofte blitt mat på kafeer og restauranter. Men det er en utfordring å vite kalorimengden på mat man får servert av andre. Og det fucker opp kontrollen med Lifesum-appen.

Så heretter blir det nok mindre utespising, i hvert fall frem til jeg har mer kontroll og følelse med hvor mye kalorier ulike måltider inneholder, slik at jeg kan legge inn en omtrentlig verdi i appen.

Og hvis jeg først spiser ute, gjelder det å velge sunn og mager mat. Salater er en fin ting.

9) Goal setting: Behavior change is accelerated when goals are achieved. The two most important goals are (1) to eat the smallest number of calories possible (while still liking your life) and (2) to exercise as much as you can enjoy.

Jeg er veldig opptatt av å følge rådet til ernæringsfysiolog Erik Arnesen, som sier at hvis man skal klare å gå ned i vekt må man finne en diett man liker og klarer å holde seg til.

Å spise helt andre ting enn det som føles naturlig og som er sunt i henhold til Helsedirektoratets ernæringsråd, vil være en bommert. Sære dietter hvor man må kutte ut helt vanlige matvarer fordi de er «fy fy» vil være vanskelig å holde seg til, og da vil man feile – med mindre man er helt psycho.

Så jeg driter i gode råd om «superdietter» fra ulike hold. Jeg prøver å spise mest mulig likt det jeg alltid har spist, bare med noen justeringer for å kutte ut tilsatt sukker, unødvendige kalorier som margarin eller fruktjuice, og styre helt unna kaloririke snacks og småspising. I tillegg går jeg så mye jeg kan hver dag.

Det er i praksis samme strategi som høyrepolitiker Sveinung Stensland nylig gikk ut i media og sa at han hadde gått ned 22 kg på tre måneder med. Imponerende, og inspirerende. (Og ja, jeg vet at ikke alle bare kan «ta seg sammen», men svært mange av oss kan faktisk det, så han er et eksempel til etterfølgelse.)

Jeg kommer nok aldri til å trene særlig aktivt, men jeg vil også gå så mye jeg kan, både lange turer, og hyppigere bevegelse dagen lang. Jawbone er også fin i så måte, fordi du kan sette den til å gi en liten vibrasjon f.eks. hver time for å minne deg på på reise deg opp av kontorstolen og gå noen skritt.

Konklusjon

Det er merkverdig tilfredsstillende å gå inn for å slanke seg. Det gir en god følelse. Jeg er overraskende lite sulten, på tross av at jeg spiser betydelig mindre enn før. Det er gøy å følge med på progresjonen via Lifesum-appen, og jeg gleder meg til å ha holdt på så lenge at jeg får se skikkelige statistikker og ser en reell vektnedgang.

Det er faktisk ganske gøy å slanke seg. Who’d have thunk?

Heldige bivirkninger av min slankekur er selvsagt bedre helse, men jeg merker også at det sparer meg for mye penger. Det er utrolig hvor mye mindre jeg sløser når jeg ikke kjøper masse usunt tull med meg i butikken, og dropper all småspisingen i løpet av en dag. Jeg produserer også mye mindre avfall, og kaster mindre mat. Win/win/win.

Dette skal jeg få til, og ved slutten av 2015 håper jeg å se en del annerledes ut enn jeg gjør i dag. Det blir herlig. Og kanskje jeg også skal be om en ny ultralyd for å se om leveren min har det litt bedre enn i dag.

Fettlever, liksom. For en ultradøll diagnose.

Kan jeg få tilbake parabenene mine, takk!

Vi lever i en tid med parabenoia. Vi har fått det for oss at parabener er farlige. Det tragiske er at denne frykten i stor grad er dyttet frem av de som burde være en pålitelig kilde, nemlig Forbrukerrådet. Og enda mer tragisk er det at de stoffene vi erstatter parabener med, ofte viser seg å være vesentlig verre.

Gang på gang har Forbrukerrådet gått ut og advart oss om disse skumle parabenene, i nyere tid spesielt i forbindelse med solkrem. Ja, de lanserte i 2011 til og med en app for å hjelpe oss forbrukere å identifisere produkter med parabener, slik at vi kunne velge bort disse i butikken. Det har skadet produsenter og ført til unødvendig helsefrykt hos nordmenn.

Parabener er ikke noe å bekymre seg for

Tanken har nok vært god, men det er ett stort problem: Parabener utgjør ikke noe helseproblem. Forbrukerrådet har klart å konstruere en falsk frykt. De bygger opp under kjemofobi, en lidelse som er minst like farlig som det å faktisk innta eller påføre seg enkelte kjemikalier som er stemplet som farlige.

Eller rettere sagt: Muligens farlige. Fordi dette handler som vanlig om å være føre-var. Et prisverdig prinsipp i mange sammenhenger, men i dette tilfellet strekker Forbrukerrådet det alt for langt.

For hva er definisjonen av «farlig» for de tilsetningsstoffer de advarer mot? Jo, at det finnes minst én dyrestudie som har antydet at stoffet kan være farlig:

Forbrukerrådet har testet kremer for stoffer som står på EUs kandidatliste over hormonforstyrrende kjemikalier. Alle stoffene har dokumentert hormonforstyrrende effekt på minst en dyreart og mistenkes å ha lignende effekter på mennesker.

Det er altså aldri vist at parabener er farlige for mennesker i de doser vi får det i oss.

Forbrukerrådet har i forbindelse med solkremer spesifikt advart mot propylparaben, et stoff som for øvrig også er tillatt tilsatt i maten (E216). Folkehelseinstituttet (FHI) skriver:

Flere studier viser imidlertid at parabenene er meget svake hormonhermere. De er mellom tusen og en million gang mindre virksomme enn naturlige østrogener.

De siste årene er det publisert enkelte studier som ser på mulige sammenhenger mellom bruken av parabener i kosmetikk brukt i armhulen og utvikling av brystkreft.

Europakommisjonens vitenskapelige komité på kosmetikkområdet (SCCS) vurderte både i 2005 (SCCP/0874/05) og 2010 (SCCS/1348/10) studiene på parabener og brystkreft. De konkluderte med at det ikke forligger nok data til å påvise en sammenheng mellom utvikling av brystkreft og kosmetiske produkter påført i armhulen.

FHI konkluderer slik:

Er det trygt å bruke kosmetiske produkter med parabener?

Europakommisjonens vitenskapelige komité på kosmetikkområdet publiserte i mars 2011 en vurdering av bruken av parabener i kosmetiske produkter (SCCS/1348/10).

De konkluderte med at bruken av butylparaben og propylparaben er trygt for forbrukerne så lenge summen av deres individuelle konsentrasjoner ikke overskrider 0,19 % i det endelige produktet. Tilsvarende er bruken av metylparabener og etylparabener også trygt dersom konsentrasjonen ikke overskrider 0,4 %. Den totale mengden parabener i produktet skal ikke overskride 0,8 %.

En omfattende review publisert i International Journal of Toxicology i 2008 testet ulike parabener på et utall måter (gitt oralt, injisert i kroppen, smørt på huden etc) i mange ulike doser, og konkluderte med at slik det brukes i dag i kosmetikk (inkl. solkrem), er det helt trygt. Det fører i praksis ikke til allergiske reaksjoner, det kan ikke gi kreft, og den hormonforstyrrende effekten er særdeles tvilsom.

Grenseverdiene som er satt ligger mange tusen ganger under det man tror i verste fall kan føre til negative helseeffekter, så selv en cocktaileffekt er høyst usannsynlig.

Jammen Danmark?

EU og Forbrukerrådet krever altså bare at én dyrestudie viser en hormonforstyrrende effekt, og legger seg av denne grunn på en føre-var-holdning. Men det er gjort flere dyrestudier som ikke finner noen hormonforstyrrende effekt. Og den effekten som er påvist er gjort med ekstremt mye høyere doser av parabener enn hva man får i seg via kosmetikk og solkrem.

EUs vitenskapskomité for forbrukerprodukter (SCCP) har konkludert med at både metylparaben, etylparaben, propylparaben og butylparaben er helsemessige trygge under visse grenseverdier.

Forbrukerrådet gjør likevel et nummer ut av at Danmark i mars 2011 innførte et nasjonalt forbud mot parabener i produkter ment for bruk på små barn under 3 år. Det de ikke sier er at EUs vitenskapskomite for forbrukersikkerhet (SCCS) gjennomgikk Danmarks vurdering og konkluderte i oktober 2011 med at danskene ikke fikk medhold:

For general cosmetic products containing parabens, excluding specific products for the nappy area, the SCCS considers that there is no safety concern in children (any age group) as the MOS was based on very conservative assumptions, both with regards to toxicity and exposure. The risk assessment in opinion SCCS/1348/10 was carried out for the most lipophilic compound, butylparaben, using the very low NOEL value of 2 mg/kg bw/day in juvenile rats, a high dermal absorption value of 3.7% and a cumulative human exposure value of 17.4 g/day to cosmetic products containing lipophilic parabens. This approach is confirmed to be very conservative by recent human biomonitoring data from Europe and the United States (for adults and children above 6 years) suggesting that systemic exposure doses are considerably lower than estimated in the paraben opinion.

SCCS opprettholdt denne vurderingen også i sin gjennomgang i 2013.

Europakommisjonen vil måtte avgjøre om Danmark må trekke tilbake det midlertidige nasjonale forbudet.

Det store paradokset

Bruken av propylparaben som konserveringsmiddel i solkrem og hudpleieprodukter/kosmetikk er altså ansett som trygt av regulerende myndigheter, både i EU, USA og Norge. Dermed blir det noe merkverdig når Forbrukerrådet går ut og advarer på denne måten.

Det blir spesielt uheldig fordi disse solkremene bør ha et konserveringsmiddel for å ha en varighet på mer enn noen få måneder. Og bruker man ikke parabener, må man bruke noe annet.

Folkehelseinstituttet har dette å si om saken:

Kan vi bruke noen alternative kosmetiske produkter uten parabener?

Ja, men omtrent alle kosmetiske produkter er tilsatt et eller annet konserveringsmiddel. Uten konserveringsmidler er det meget stor mulighet for oppvekst av bakterier i produktet.

Konserveringsmidler er en av de ingrediensene i kosmetiske produkter som hyppigst gir bivirkninger, men sammenliknet med de stoffene som er vanlig å bruke, gir parabener få bivirkninger. Kosmetiske produkter som inneholder andre konserveringsmidler enn parabener er dermed ikke nødvendigvis tryggere i bruk.

Dette har vi dessverre allerede sett konkrete eksempler på. Når man fjerner parabener, som altså fungerer som et bakteriedrepende konserveringsmiddel, så risikerer man i stedet at produktene blir vesentlig mer utrygge fordi man kan få bakterievekst i dem.

Parabener er valgt fordi de er det tryggeste og mest effektive alternativet vi har. Det har vært brukt i minst 60 år uten at man har sett noen negative helseeffekter. Men når man begynner å peke på føre-var-prinsipper basert på en ekstremt konservativ holdning til risikoaspektet, ender man opp med å skremme forbrukere til å velge andre alternativer. Og disse alternativene er ofte vesentlig mindre testet og man har mindre kjennskap til deres positive og negative effekter.

Ergo ender forbrukere opp med å velge potensielt farligere produkter i sin iver etter å unngå det de tror er farlig.

Alternativer til parabener kan være DMDM Hydantoin (som kan virke irriterende på huden), Kathon (også potensielt allergifremkallende), grapefruktkjerneekstrakt (virker ikke uten at syntetiske stoffer blandes inn, stoffer som kan være farlige), phenoxyethanol (flere kjente bivirkninger), kaliumnitrat (potensielt helseskadelig og irriterende for huden), sorbinsyre (trygt, men dårligere effekt enn parbener), og vitamin E, A og C (dårlig effekt).

Nå begynner vi også å se resultatet av dette hysteriet. Forskning.no skriver:

Det største problemet for tiden er stoffet MI – methylisothiazolinon. Det har vært kjent siden 1980-tallet som tilsetningsstoff i industrien, men siden 2005 har det også blitt brukt i kosmetikk og andre produkter. Dermed har det spredd seg til veldig mange mennesker, forteller en dansk professor.

– MI er fortsatt ikke regulert, kanskje fordi det er et viktig stoff i mange vannbaserte produkter. Industrien har ikke funnet alternativer til det. Det finnes mange steder hvor du ikke venter det. Flere typer oppvaskmiddel har det også. Hvis du blir allergisk, har du et stort problem, sier Klaus Ejner Andersen, professor ved Syddansk Universitet og Odense Universitetssykehus.

[…]

MI har blitt mer og mer utbredt fordi det kan erstatte de såkalte parabenene – som er mistenkt for å ha hormonforstyrrende effekter.

– Jeg mener parabener er mye sikrere. Nå bruker produsentene erstatninger som gir en lang rekke andre problemer, mener Andersen.

Naturlig betyr ikke trygt

Ideen om at naturlig er bedre enn syntetisk er farlig. Syntetiske tilsetningsstoffer er som regel utviklet for et spesifikt formål, for å være effektive og trygge. Når disse erstattes av «naturlige alternativer», så bytter man i praksis ut noe man vet er trygt, med noe man ikke vet særlig mye om, og som ofte er mer allergifremkallende.

De økologiske og «naturlige» kosmetiske produkter viser seg å frembringe mye mer allergier enn de syntetiske produktene. Det er trist at vi ødelegger for oss selv på denne måten.

Fra asken til ilden

Vi ser det samme på andre områder. Folks hysteri rundt et av de tryggeste sprøytemidler på markedet, glyfosat, kan føre til at bønder heller må bruke vesentlige farligere sprøytemidler. Disse skriker ikke folk opp om – fordi de aldri har hørt om dem. Det vi ikke vet, frykter vi ikke.

Eller hva med hysteriet rundt bisfenol-A (BPA)? Også her ble plastflasker uten BPA fort en stor industri, men i senere tid har man funnet ut at BPA ikke er farlig for forbrukere, og at erstatningsstoffene muligens er vesentlig farligere. Forbudet mot BPA ser ut til å være basert på temmelig dårlig vitenskap og en misforstått bruk av føre-var-prisnippet.

Vi har sett det samme med legemidler. Eksempelvis Avendia (rosiglitazone), en medisin brukt for å regulere blodsukker hos diabetespasienter. En studie antydet at dette legemiddelet kunne gi økt risiko for hjertesykdom, og det ble trukket fra markedet. En senere analyse av dataene viste derimot at dette neppe var tilfelle likevel.

Vel, det er bra å være føre var med legemidler, men problemet også her er at mange pasienter byttet til medisiner som man hadde vesentlig dårligere sikkerhetsdata for enn Avendia. Men disse var ikke fryktet nettopp fordi man ikke hadde studert dem like godt. Det at man finner en mulig bivirkning ved et legemiddel, betyr ikke at man nødvendigvis er tryggere ved å slutte med dette eller bytte til et annet.

I blant forbys også tilsetningssstoffer som har vist seg å være farlige med god grunn, for eksempel 3-acetyl-2,5-dimetyltiofen som ble forbudt i 2013:

Bakgrunnen er nye opplysninger fra det europeiske mattrygghetsorganet EFSA om at aromastoffet har en gentoksisk effekt. Det vil si at det kan skade det genetiske materialet (DNA) i cellene, og derfor innebære en helsemessig risiko. Stoffer med slike egenskaper skal ikke tilsettes mat- og drikkevarer med hensikt.

Det er sikkert fornuftig. Ingen grunn til å tilsette smaksstoffer som har vist seg å være farlige, selv om risikoen også i dette tilfellet ble ansett for å være «svært lav». Men betyr dette at vi blir spesielt mye tryggere? Nei. Dette stoffet hadde et totalt årlig forbruk i EU på 2,3 kg. Ja, du leste riktig. Litt over to kilo i året for hele EU. Og stoffet er det samme som du får i deg helt naturlig hver gang du koker, steker og griller mat.

Det er altså viktig å forstå forskjellen mellom det å forby et tilsetningsstoff fordi det er et tilsetningsstoff, og det å tro at vi blir særlig tryggere av den grunn. Det samme stoffet kan finnes helt naturlig i maten i mye større doser. Stoffet er ikke spesielt farlig fordi det er et tilsetningsstoff, men fordi vi ønsker å begrense inntaket av det, forbyr vi stoffet tilsatt til mat. En viktig forskjell.

Et siste eksempel er EU sitt forbud mot neonikotinoider av frykt for at dette skadet biene våre. Dette spørsmålet er ennå ikke avklart, men neonikotinoider utgjør nok i verste fall bare en liten del av problemet.

Avgjørelsen kan være basert på dårlig vitenskap og misforstått bruk av føre-var-prinsipp, noe som er uheldig i seg selv. Men enda verre er det at et slikt forbud har ført til at man heller bruker sprøytemidler som synes å ha verre konsekvenser både for matproduksjon, flora og fauna.

Konklusjon

Dette er et paradoks. Vi frykter stoffer som potensielt sett kanskje kan være helsefarlig, fordi man etter lang tids bruk og mye forskning plutselig finner noe som virker skummelt, gjerne i en dyrestudie med svært høye doser. Altså et resultatet som sjelden eller aldri kan overføres til vanlig bruk hos mennesker.

Og så bytter vi ut dette stoffet med noe som virker tryggere. Tryggere, fordi vi aldri har hørt noe skummelt om det. Og vi har aldri hørt noe skummelt om det nettopp fordi det ikke har vært brukt like lenge eller omstendelig, og ikke er særlig mye forsket på.

Vi vil heller bruke et utestet stoff som media aldri har skrevet noe om, enn et godt testet stoff hvor farene gjerne er svært overdrevet.

Det gjør i praksis at vår trang til føre-var-holdning stadig vekk driver oss til å velge farligere produkter. Det er ganske paradoksalt og burde være en oppvekker for mange med kjemofobi. Ofte er det bedre å holde seg til det som bare teoretisk sett er farlig på grunnlag av omfattende forskning, enn å bytte til noe man bare tror er trygt fordi det har vært forsket lite på.

La oss lære av våre feil, og la oss ikke ledes ut i fristelsen til å stole mer på det ukjente enn det kjente.

Jeg er også rasist

Det finnes følelser og instinkter hos oss mennesker som det kan være vanskelige å overvinne.

I mine foredrag om hvordan vi lurer oss selv, viser jeg eksempler på hvordan hjernens forventningsbaserte tolkning av sanseinntrykk gjør at vi kan se, høre, smake, lukte og føle noe annet enn det vi rasjonelt sett vet at vi sanser.

Vi kan se en firkant med en kjent farge/nyanse, og likevel se en helt annen farge/nyanse. Og vi klarer ikke å overstyre denne automatikken som får hjernen til å lure oss, selv om vi vet hva som foregår og hva vi egentlig burde se.

Men det samme gjelder på mange flere subtile plan. Det er spesielt tre områder hvor jeg lar meg irritere over at mine instinkter overstyrer mine ønsker og rasjonelle vurderinger:

Ekkel mat

Jeg har lyst å kunne spise alt som er ufarlig og som smaker greit, uansett hva det er og hvordan det ser ut.

Men jeg klarer det ikke.

Jeg hadde slitt med å spise en grillet gresshoppe eller en stekt larve selv om det var tilberedt slik at det smakte godt. Jeg klarer det ikke, fordi det er et insekt, og da stritter noe i meg imot.

Det er egentlig helt irrasjonelt, fordi jeg spiser jo reker. Og forskjellen på en reke og en gresshoppe er… ingenting?

Og jeg spiser krabber. Som ligner på store edderkopper. Men jeg hadde ikke spist en grillet tarantell.

Og jeg hadde hatt problemer med smalahove, selv om kjøttet i sauens kinn eller kjeve ikke burde være mer ekkelt enn kjøttet på låret.

Jeg skulle ønske jeg kunne overvinne denne irriterende og idiotiske aversjonen mot «ekkel, men ufarlig mat».

Homoseksualitet

Jeg elsker sex, men jeg elsker sex med kvinner. Tanken på sex med en mann er en tanke uten lyst og kåthet.

Det irriterer meg.

Jeg beundrer bifile som kan nyte begge kjønn like mye. Som bare nyter kropp og intimitet uansett hvilke kjønnsorganer som er tilgjengelige.

Dette høres kanskje noe absurd ut, fordi vi fødes jo med en preferanse et eller annet sted på spekteret mellom homofil og heterofil. Det er ikke noe feil eller galt med det. Men det irriterer meg likevel, fordi det er ikke rasjonelt. Jeg burde kunne nyte sex med en mann også. Så hvorfor stritter det imot inni meg?

Det føles primitivt, på et vis. Fordomsfullt. Ufritt. Jeg er en slave av mine instinkter. Det liker jeg ikke.

Jeg skulle ønske at jeg kunne overvinne denne irriterende og idiotiske aversjonen mot «sex med eget kjønn».

Rasisme

Jeg legger merke til hudfarge. Jeg dømmer og klassifiserer på grunn av hudfarge. Det er, som Louis CK så fint forklarte det i sin famøse SNL-monolog nylig, en mild og harmløs rasisme, men den er der.

Og det irriterer meg.

La meg gi deg et eksempel: Hvis jeg bestiller take-away, så har ofte de som leverer maten en kortterminal hvor man kan legge til tips før man betaler. Jeg er alltid ekstremt usikker på om man bør gi tips eller ei. Jeg har jo allerede betalt mye ekstra for å få maten levert, og disse budene får jo sin lønn?

Jeg er usikker. Og likevel føler jeg litt mer for å gi tips hvis personen som leverer maten er mørk i huden. Det er akkurat som om jeg føler at de sikkert har det litt verre enn en hvit person. At de sikkert har litt dårligere råd og trenger tips litt mer.

Det er jo egentlig sympatisk ment, men det er likevel rasisme. Jeg lar mine fordommer og forventninger til en ukjent person farges av nettopp «fargen».

Eller hva med at jeg automatisk tenker at en afrikansk ung mann:

a) er flink til å synge

b) er flink til å danse

c) løper fort

d) har stor kuk

Alt er positive egenskaper, så det er ikke ondsinnet rasisme. Men jeg kategoriserer personlige egenskaper basert utelukkende på etnisitet. Det er en form for mild rasisme som skjer helt automatisk.

Og det plager meg.

Hvorfor kan jeg ikke bare fullstendig ignorerer hudfarge? Hvorfor påvirker det hvordan jeg dømmer og forholder meg til en person når det ikke skal ha noe som helst å si?

Jeg skulle ønske at jeg kunne overvinne disse irriterende og idiotiske fordommene basert på hudfarge og etnisitet.

Konklusjon

I foredragene mine understreker jeg alltid at det ikke er noen vesentlig forskjell på folk som tror på alternativ medisin eller konspirasjonsteoretikere, og på andre. De psykologiske mekanismer som leder folk på ville veier i sin tolkning av verden rundt seg, er til stede hos oss alle, uansett hvor intelligente eller velutdannede vi er.

Det er nok av folk i Mensa som tror på de villeste konspirasjoner, og det er nok av høyt utdannede mennesker som tror både på homeopati og at jorden stadig vekk besøkes av intelligente aliens, men at vi ikke får høre om dette fordi media er med på konspirasjonen. Jeg vet, fordi jeg har pratet med disse menneskene selv. De er blitt et offer for sin egen hjerne. Ikke fordi de er dumme eller ikke har nok kunnskap, men fordi de er blinde for sine egne kognitive skjevheter.

Det som skiller en skeptiker fra en ikke-skeptiker er nok bare graden av bevissthet rundt disse kognitive «svakhetene». Jeg lar meg lure av disse logiske tankefeil og instinktene hver eneste dag. Men jeg prøver også hele tiden å lære mer om meg selv og bli bevisst disse tankefellene. Og når man er bevisst dem, kan man til en viss grad korrigere for dem.

Det er likevel skummelt å oppdage hvordan hjernen hele tiden konstruerer en falsk virkelighet for oss hvis vi ikke er klar over og oppmerksom på disse mekanismene. En virkelighet som velger og forsterker de data som bygger opp under det man ønsker å tro, en virkelighet som får deg til å føle at du har mye mer kontroll over det som skjer enn det du egentlig har, en virkelighet hvor alt man ikke forstår presses inn i former som gir mening og en følelse av kontroll.

Hjernens oppgave er å få deg til å føle egenverdi, kontroll og å overleve. Ikke å sanse verden slik den faktisk er.

Heltidsrasistene i mine kommentarfelt har som regel sett og lest og opplevd det samme som meg, men de gir seg hen til de psykologiske mekanismer som fører til at de blir lurt. De lar bekreftelsesskjevheter bygge opp under de instinktive følelser de måtte ha, heller enn å være kritiske til disse instinktene og søke informasjon som utfordrer dem.

Ved å utfordre mine følelser, være kritisk til mine tanker, og aktivt forsøke å fange opp mine egne kognitive skjevheter, kan jeg unngå å bli fast inventar i Nettavisens ofte hatske kommentarfelt.

Men jeg er likevel rasist. Og det er nok du også. Det sitter litt i ryggmargen. Vi dømmer på utseende. Vi foretar instinktive valg som skjer uavhengig av den rasjonelle delen av hjernen. Vi frykter det som er annerledes, og søker til vår egen gruppe.

I en primitiv verden ga det kanskje overlevelse. I en moderne verden fører det til krig.

Heldigvis er det mange av oss som ofrer noen ekstra kalorier på å la smarte tanker sparke instinktene litt i ballene. Vi tar oss sammen. Vi utfordrer våre egne instinkter. Da kan vi begrense rasismen til en pinlig og personlig karakterbrist heller enn å la det gå ut over andre.

Kortpost: Om å skape sitt eget rom

Jeg er 40 år gammel. Snart 41. Jeg kom sent i gang med det meste. Hadde hverken kjæreste eller sex før jeg var 20 år. Smakte ikke alkohol eller tobakk før et par-tre år etter det. Klarte aldri å engasjere meg nok til å gjennomføre en skikkelig utdannelse.

Men jeg har rukket å være samboer i en del år, vært gift en kort periode, skilt meg, og fått verdens beste datter. Jeg har startet et par firmaer, gitt ut bok, skrevet over 1,2 millioner ord i bloggen min, har gode venner, har ivaretatt gode relasjoner til mine ekser, og har det egentlig veldig, veldig bra.

Det kom likevel ikke av seg selv. Før bodde jeg nemlig i feil rom. Det måtte jeg rive, og bygge et nytt. Mitt eget rom. Et rom som passet meg.

Da jeg bodde på Tonstad, hvor jeg vokste opp, var jeg engasjert i mye forskjellig. Jeg har alltid jobbet med musikk. Ledet kor, spilt i band og undervist i musikkskole. Jeg har jobbet med drama og teater, vært kommunal fritidsklubbleder, og vært initiativtaker til og leder av mange arrangementer og forestillinger. Jeg var aktiv i lokalpolitikk, drev (og driver) eget firma, bidro i lokal nærings- og eiendomsutvikling, og hadde generelt sett alltid mange jern i ilden.

Jeg likte alt dette. Det var spennende, lærerikt og inspirerende å engasjere meg i så mye, men det gjorde meg samtidig til en slave for omgivelsene. Det var alltid noen å stå til ansvar for. Noen andres krav jeg måtte innfri. Så mange hensyn å ta.

Sammen med min datters mor bygde jeg hus, kjøpte bil, hadde en liten dachshund og var rimelig godt etablert. Fremtiden var staket ut, og jeg følte meg egentlig tilfreds med tingenes tilstand.

Så raknet forholdet. Hun flyttet hjem til Kristiansand sammen med vår datter, og jeg flyttet kort tid senere til Oslo.

Det var en stor avgjørelse å ta, men det var en riktig avgjørelse. Etter å ha vært pådriver og deltaker i mange aktiviteter helt siden ungdomsskolealder, kuttet jeg ut nesten alt av forpliktelser. Jeg solgte hus og bil, og kvittet meg dermed med all gjeld. Jeg falt naturlig ut av alle aktiviteter knyttet til hjemkommunen.

I Oslo startet jeg et nytt liv hvor jeg for første gang bare hadde meg selv og mine personlige interesser å dyrke: Firmaet mitt, skriveprosjekter og min datter.

Endelig var jeg min egen sjef. I mitt eget rom. Et rom som passet meg.

Her i Oslo leier jeg en leilighet på Tøyen. Ja, jeg leier. Nesten alle jeg sier det til synes det virker som galskap. Hva, vil du ikke heller kjøpe? Det er jo mye mer fornuftig!

Tja. Det kommer an på hva man prioriterer. Eierskap betyr at jeg må tenke på maling, reparasjoner, gjeld, møbler, kjøp og salg. Jeg vil ikke eie. I hvert fall ikke før jeg en dag slår meg til ro med en ny samboer. Akkurat nå har jeg det veldig bra, rett og slett fordi jeg ikke eier noe stort og forpliktende. Det gir meg frihet. Og frihet vil for meg alltid være viktigere enn eiendom.

Frihet.

Jeg vet ikke hva som har gitt meg en slik aversjon mot for mange unødvendige forpliktelser. Kanskje er det en slags PTSD etter all svette, alle tårer og alle bekymringer fra å eie og drive et firma med flere ansatte, et par tusen kunder, og enormt med ansvar på egne skuldre.

Kanskje er det en reaksjon på at jeg alltid har drevet med ting for andre helt siden jeg var ung.

Kanskje er det rett og slett det at jeg endelig har funnet meg selv.

Men jeg føler jeg har gått i motsatt retning av de fleste på min alder. De samler på mer og mer. Kjøper større hus. Kjøper hytte og båt. Får flere barn. Hund og tre katter. Gjelden deres vokser. Og når gjeld og forpliktelser vokser, minsker friheten.

Frihet.

Det høres kanskje nesten litt buddhistisk ut, men jeg mener at eiendeler gjør deg til en slave. Jeg knytter meg veldig lite til ting. Da jeg flyttet ut av huset solgte jeg mye av inventaret til familie. Mye ga jeg bort gratis. Småting som kjøkkenutstyr, bøker, stjerneteleskop og annet utstyr, har jeg lagret i kjelleren til mine foreldre. Da jeg flyttet til Oslo ville jeg ha med meg minst mulig.

Jeg liker ikke å samle på gamle bilder, gamle skolebøker og ting som handler om fortiden. Fortiden finnes ikke. Det er bare et anker som hindrer fremgang. Jeg har hatt et fantastisk barndom og et godt liv, men blir likevel alltid trist å tenke på fortiden. Den er ikke viktig for meg. Å dvele ved det som var, spesielt om det knyttes til ting, er meningsløst.

Jeg har skapt meg et rom som jeg passer inn i. Og det er så ufattelig sentralt for å være lykkelig. Det er umulig å finne lykken hvis man hele tiden prøver å fylle et rom som ikke er formet slik man selv ønsker det. Et rom skapt av andre. Et rom formet av samfunnets forventninger, sosialt press, og tidligere målsetninger.

Dessverre er det alt for mange som strever med å fylle et slikt rom, og da vil de alltid føle seg utilstrekkelige. De vil aldri klare det. Og heller enn å leve i misnøye fordi man ikke klarer å fylle det rommet, burde de bygge om rommet. Endre fasong. Dra det litt inn her og dytte det litt ut der. Forme det slik at det passer til deres egne ønsker, behov, muligheter og størrelse.

Rommet kan endre seg over tid. Det skal og bør det. Men det må passe deg her og nå, akkurat slik du er. Ellers så vil du alltid ha det litt vondt.

Det er ikke nødvendigvis enkelt. Det vil ofte kreve at man brenner noen broer og kutter noen sikringstau. Men når jeg hører venner klage over at huset må males, at en av de to bilene må repareres igjen, at de ikke har råd til ferie fordi det er så dyrt med tre barn, at sexlivet har stagnert, at plenen må klippes igjen, at de ikke kan dra bort fordi ingen kan passe hunden, og at sjefen er en dritt, så lever de i feil rom.

Da lever de i et rom formet av et samfunn som har lært oss til å tro at vi må ha et hus, at vi må ha en hytte, at vi har rett til å få så mange barn vi selv ønsker, at partneren vil få det grusomt om forholdet går dukken, at barna vil få livet sitt ødelagt om de ikke har to foreldre som bor under samme tak, og at plenen alltid må være nyklippet.

Eller de lever i et rom formet av fortidens drømmer heller enn nåtidens realiteter.

For noen er det et fint rom. Et rom som passer. For mange er det ikke det. Men det krever mot å innrømme at man bor i feil rom. At rommet er for stort. Eller for lite. At rommet buler litt her nede og har litt for lav takhøyde. At man rett og slett ikke fyller rommet slik man føler man burde.

Det er ikke deg det er noe galt med. Det er rommet. Men rommet endrer ikke fasong med mindre du selv former det.

Hvis det er sånn et hekkan å male huset, vaske tre etasjer og klippe plenen, så kan det hende at du ikke trenger et hus. Kanskje tar det huset litt for mye plass i rommet ditt. Kanskje burde du selge det og kjøpe – eller leie – en leilighet. Kanskje nærmere jobben. Eller nærmere skolen. Da trenger du kanskje ikke to biler heller. Og hvis du kvitter det med alle de unødvendige tingene dine, tingene som lenker deg til fortiden, trenger du ikke så mange kvadratmeter heller.

Og hvorfor har du den hagen hvis du så ofte ser på det som et slit? Er det verdt det? Tror du barna dine har mest igjen for å ha en lykkelig mor eller far med tid til dem, eller en hage å leke i? Det finnes andre gressplener der ute. Den må ikke ligge på din eiendom hvis det forringer din livskvalitet. Drit i at en stor hage var drømmen din for ti år siden. Du lever nå, fortiden finnes ikke, og er du ikke tilfreds, må du gjøre noe med det.

Og hvis det er så dyrt å ha tre barn… hvorfor fikk du da tre barn? Hva får folk til å tro at de skal ha rett til tre barn når de inderlig godt vet at de ikke har rett på den dyreste Mercedesen? Det er samme sak. Det koster å ha barn. Det gir deg mindre frihet. Det burde man kanskje tenkt på før man presset ut et tredje og fjerde barn i en rosenrød fantasi om at dette er viktig for livsgleden? Barn er ingen menneskerett. Men å ha tid og råd til å ta vare på de barna man har, er et minstekrav.

Og hvis du ikke kan dra bort i helgene fordi hunden eller de to kattene trenger tilsyn, og du synes det er et slit å hele tiden vaske kattetiss og fjerne hundebæsj fra stueteppet, hvorfor har du de dyrene? Klart det er koselig med kjæledyr, men du må ikke ha dem. De binder deg. De tar bort frihet. De hemmer deg, selv om de også gir deg glede.

Fytterakkern så lei jeg er av folk som klager over hvor utrolig slitsom hverdagen er, samtidig som de insisterer på å ha ni barn, fjorten kjæledyr, sjuetasjers hus og tretten kott fulle av unødvendige ting. Pluss den overfylte kjelleren som skulle vært ryddet.

Hva med sexlivet da? Den manglende kjærligheten? Hvordan ordner man det? Vel, kanskje du lever med feil partner. Den største kilden til ulykke i denne verden tror jeg er ideen om at man mislykkes om man ikke får et forhold til å vare livet ut. Det er en fryktelig ødeleggende vrangforestilling. Men vi har alle kjent på den.

Som singel og datende i mange år, har jeg møtt utallige kvinner med samme historie. Enten de nylig har gått ut av et forhold som var dødt alt for lenge, eller de er i et vaklende forhold som de prøver å holde i live med kunstig åndedrett. Ting er ikke bra, men det er et fryktelig nederlag å gjøre det slutt. Man har feilet. Man fikk det ikke til. For en skam!

Herregud, mann. Herregud, kvinne. Ta dere sammen! Det er ikke slik det fungerer. Du har ett liv. Nyt det. Hvis du ikke har det bra med din partner, og dere har prøvd å snakke dere gjennom det, så gjør det slutt. Ta den vonde avgjørelsen. Ta den vonde praten. Ta vare på hverandre. For begges skyld. For barnas skyld, ikke minst. To lykkelige foreldre under ulike tak er uendelig mye bedre enn to ulykkelige foreldre under samme.

Lever du kun for andre, lever du ikke for noen.

Men ideen om det livslange forholdet er også en vegg i dette rommet som du ikke har bygget selv. Det er Samfunnet som snekret den veggen. Eller Religion. Eller var det kanskje Sosiale Forventninger som kom med spikere og hammer? Det var i hvert fall ikke du. Så kanskje den burde rives ned den også?

Å bli i et forhold man ikke er lykkelig i, er usympatisk overfor partneren. Fordi en partner vil heller aldri kunne oppnå lykke så lenge de er sammen med noen som ikke selv er lykkelig. Dermed frarøver man også dem muligheten til å forme sitt eget rom.

Jeg sier som komikeren Louis C.K. at livet har aldri vært så bra som etter at jeg skilte meg. Det er det beste som har skjedd meg! Og det kan jeg si på tross av at jeg har verdens beste eks-kone.

Vi er kjempegode venner og har aldri hatt noen konflikter av alvorlig art. Fra den dagen vi gjorde det slutt var vi enige om å ta vare på hverandre uansett hva som skjedde. Vi har en datter som er kjempefornøyd med tilværelsen fordi hun har to fornøyde foreldre som elsker henne, uansett hvilken by hun er i. Forholdet vårt var en vegg som måtte rives, og takk og lov for at min eks så det før meg. For det er jeg henne evig takknemlig.

Du må forme ditt eget rom. Og du må forme det selv. Men mange føler at det er umulig.

De er fastlåst i et forhold, i en jobb, og de må jo ha hus og hage til barna. Men veldig ofte er man ikke så fastlåst som man tror. Det er bare at vinduene i rommet er alt for små. Man har mistet perspektivet.

Det som virker helt umulig, er ofte, ja kanskje alltid, helt mulig. Det krever bare en dose initiativ, innsats og at man er villig til å ofre noe kjent og kjært for å få noe bedre. Det er det alltid verdt.

Hvis det er ting i livet ditt du ikke er fornøyd med, tenk over om det skyldes at rommet ditt har feil fasong. Tenk over om problemet er at du forsøker å fylle et rom du ikke selv har formet. Tenk over hva som mangler eller tar for stor plass i dette rommet ditt, og om du kan gjøre noe med det.

Det er ikke alt man kan gjøre noe med. Sykdom, for eksempel. Men kanskje nettopp som syk kan det hende at rommet må bygges om. Slik at syke deg passer i det rommet som friske deg tidligere passet i. Det finnes ikke noe one size fits all, og du er ikke den samme som du var i går.

Jeg er veldig stolt over at jeg har klart å forme mitt eget rom. Jeg eier ingenting av stor verdi, jeg har ingen gjeld, jeg har god økonomi, jeg har ett barn, og mitt ansvar er begrenset til de områdene jeg selv velger. Det gir meg økonomi og frihet til å gi min datter og meg selv det beste av opplevelser og tid.

Ikke minst gir det meg trygghet og overskudd til å bry meg om andre. Til å være der for andre som trenger meg. Fordi det er plass til det i rommet mitt nå. Jeg har den plassen de selv mangler i sitt eget trange rom. Der kan jeg slippe dem inn litt når de trenger det.

Alt er ikke perfekt. Firmaet krever mye, og i blant må jeg jobbe når jeg heller skulle vært med datter. Jeg skulle gjerne skrevet en bok til, blogget og reist mer, men jeg har ikke tid. Likevel vet jeg at det er mitt problem. Det er jeg som må forme rommet mitt til å passe et liv med mer skriving hvis jeg ønsker det. Det er mitt ansvar. Mitt valg. Jeg må prioritere, og kan ikke klage over tilværelsens tilstand hvis jeg selv velger å bo i feil rom.

Jeg er som nevnt lite opptatt av ting. Ting gjør deg til en slave. Min ideelle tilværelse er å bare ha en MacBook og en iPhone. Vite at jeg kan reise og være fri, men ha et verktøy til å skrive og kommunisere med. Uttrykke meg. Holde kontakten.

Det er egentlig alt jeg trenger.

Og kjæreste da. Det eneste jeg virkelig savner i livet, er en kjæreste. Men det håper jeg kommer. Det er særdeles god plass til henne i rommet mitt.

Kortpost: Å tenke som en skeptiker

Flysikkerhet og trafikkdød

Etter 9/11 ble det innført mange nye og strenge sikkerhetskontroller på flyplassene. Dette ble selvsagt gjort for å stanse terrorister fra å komme seg på fly, og vi må vel alle være enige om at det er en god ting.

Fantastisk! Det gjør oss alle tryggere, og verden blir et bedre sted.

Men så kommer skeptiker-tenkingen inn: For på samme måte som med sykkelhjelmen, så kan det jo hende at så mye forsinkelser og styr i sikkerhetskontrollene gjør at enkelte heller velger å ta bilen på kortere distanser?

Selv om sikkerhetskontrollene hypotetisk sett gjør flyreisene tryggere, så må vi igjen se på totalbildet. For hva skjer på befolkningsnivå, når man også tar med de som grunnet sikkerhetstiltakene velger bilen fremfor fly?

Ironisk nok viser data fra USA at disse sikkerhetskontrollene førte til så mye ekstra trafikk på veiene at det resulterte i rundt 500 ekstra trafikkdødsfall årlig i årene etter 2001. I løpet av få år døde altså like mange i «ekstra» trafikkulykker, som det antall som døde da tvillingtårnene raste sammen.

Man måtte altså forhindret en terroraksjon på størrelse med 9/11 minst hvert 5. år for at disse sikkerhetstiltakene faktisk ville spare menneskeliv totalt sett i USA.

Ved å tenke litt lenger og se det store bildet, får man altså et litt annet svar enn det man kanskje intuitivt trodde. På tross av disse harde data vil nok de fleste av oss føle oss tryggere med disse sikkerhetskontrollene på flyplasser, enn uten. Men det er menneskets natur. Vi er ekstremt dårlige til å vurdere risiko, nettopp fordi vi sjelden klarer å se det store bildet.

Utgivelse av Saksynt-antologi? Kom med dine forslag!

URLen skal se f.eks. slik ut:

http://tjomlid.com/2015/05/05/hpv-vak...

For å finne gamle bloggposter kan det være lurt å åpne en ny fane med Google i nettleseren. Her kan du søke på noen stikkord du mener identifiserer bloggposten, og slenge på ordet saksynt eller site:tjomlid.com. Da vil du få søketreff relatert til bloggen min.

Svar på #SaksyntAMA 1 – del 1

Nei, nå har jeg holdt dere på pinebenken lenge nok, alle dere Saksynt-fans som har ligget våkne om nettene, badet i svette, frådende om kjeften, mens dere febrilsk har refreshet tjomlid.com i nettleseren i håp om at jeg endelig skulle svare på alle De Viktige Spørsmålene i #SaksyntAMA 1.

Kjære leser, nå kan refresh-tasten få hvile. Endelig kommer svarene. Endelig skal du få tilfredsstilt ditt behov for å vite hva jeg tenker om det du lurer på.

@Arkivsatan på Twitter spør:

Hvem ville ha vunnet en nevekamp mellom Fantomet og Tarzan?

Fantomet.

Tarzan er sterk og har vunnet slåsskamper med en rekke ville dyr. Men det at han overvinner det kanskje sterkeste landrovdyret på planeten, selveste tigeren, betyr kanskje bare at han har litt mer enn styrken til en tiger.

Fantomet har derimot «ti tigres styrke», skal vi tro et gammelt jungelord.

Etter mitt syn taler det klart i favør av at Fantomet ville ha vunnet over Tarzan.

(Disclaimer: Jeg er medlem i Fantometklubben og er dermed muligens inhabil.)

@ErlendBjornson på Twitter spør:

Brillestyrke?

Hvis jeg husker riktig så er det noe sånt som -2,75 på høyre øye, og -4,75 på venstre øye. Jeg er altså ganske nærsynt, med ganske stor forskjell på øynene.

Lars Olsen spør i kommentarfeltet:

Ville du heller ha sloss mot 100 hester i ande-størrelse enn mot én and på heste-størrelse?

100 hester i andestørrelse, helt klart.

Ender er ofte veldig sinte, så en and i hestestørrelse hadde skremt livskiten ut av meg. Hester er derimot ganske fredelige, og i miniatyrstørrelse tror jeg de ikke ville vært så truende. Hvis de ble plagsomme, kunne jeg sparket dem bort fortløpende etterhvert som de angrep meg.

Og forresten, mamma har alltid lært meg at #HestErBest.

Georgio Mascagni spør i kommentarfeltet:

Er det virkelig mulig å nå gjennom til hardcore konspirasjonsteoretikere, vaksineskeptikere, religiøse o.l. som «vet at de sitter på sannheten» med rasjonelle argumenter og fakta, eller er det en lost cause å forsøke?

Ben Goldacre skrev i boken sin Bad Science at «You cannot reason people out of a position that they did not reason themselves into.»

Det er veldig sant. Hvis de har kommet frem til sitt standpunkt basert på følelser, subjektive tolkninger av verden rundt seg, pseudovitenskap eller cherry-picking av data, så kan man vanskelig overbevise dem gjennom rasjonelle arguementer og bruk av solide, vitenskapelige data.

I tillegg er det dessverre slik at folk som tror sterkt på en sak gjerne får denne troen styrket når de møter fakta og bevis som taler mot deres sak.

Dette gjør at man lett kan miste motet. Men samtidig så har jeg opplevd at det nytter. Jeg fikk en gang mail fra en far som sa han nå hadde valgt å vaksinere barna sine etter å ha blitt overbevist ved å lese bloggen min.

Også i debatter på Facebook har jeg klart å få enkelte til å endre mening:

Jeg kjørte også en serie bloggposter som het «Fra overtro til skeptisisme» hvor blogglesere kom med sine «vitnesbyrd» om hvordan de hadde endret mening på ulike områder etter å ha fått mer kunnskap, blant annet ved å lese bloggen min.

Så kan man stille seg spørsmålet om hvor «hardcore» disse menneskene i utgangspunktet var. De færreste av disse representerer nok de mest ekstreme vitenskapsfornekterne der ute, så de er kanskje ikke gode eksempler. Men til syvende og sist handler vitenskapsformidling og det skeptiske budskap om å nå ut til gjerdesitterne, altså den store majoritet som befinner seg mellom ytterpunktene.

De mest ekstreme vitenskapsfornekterne kan man nok svært sjelden overbevise, men de er et nyttig å debattere med slik at tredjepart, de som mer passivt leser debattene, ser argumenter for og imot, og kan gjøre seg opp sin egen mening.

Da vil normalt vi som er på vitenskapens side vinne, ettersom folk flest er oppegående nok til å kjenne igjen bullshit når de ser det. Det merker vi vi også resultatet av nå som stadig flere velger å vaksinere seg etter de siste tiders vaksinedebatter.

Samme kommentator spør også:

Også – hvordan tror du verden ser ut i 2050?

iPhone 26 S koker kaffe og har en app som kurerer kreft.

Kiwi stiller følgende spørsmål i kommentarfeltet:

Hva tror du blir samfunnskonsekvensene av å fjerne naturlig seleksjon?

Jeg tror ikke vi har fjernet naturlig seleksjon. Hvis du med å «fjerne naturlig seleksjon» for eksempel mener at vi ikke lar syke barn dø, så skyldes det vår evne til å tilpasse oss omgivelsene gjennom intelligens, og det er like my en del av naturlig seleksjon som å utvikle bedre lårmuskulatur for å løpe raskere og dermed unngå andre rovdyr, eller ta en stein i nebbet for å knuse et sneglehus og dermed kunne spise sneglen.

Det folk gjerne kaller «å fjerne naturlig seleksjon» er til syvende og sist bare en konsekvens av våre avanserte kognitive evner, og resultatene av dette vil derfor fortsatt være naturlig seleksjon; overlevelsen til de mest tilpasningsdyktige.

Men hva blir konsekvensene av at vi er blitt flinkere til å motarbeide «genetiske svakheter» gjennom bruk av teknologi? På kort sikt får vi et lykkeligere samfunn. Mindre sykdom, mindre død, større likhet, mer rettferdighet, mer fritid, og større rom til å dyrke personlig vekst.

På lengre sikt? I blant får man kanskje følelsen av at filmen Idiocracy kunne være beskrivende for utviklingen. Folk med lavere IQ får også flest barn, og ettersom IQ er delvis genetisk betinget, kunne man da kanskje anta at vi blir dummere og dummere.

Samtidig viser Flynn-effekten at gjennomsnittlig IQ øker med rundt 3 poeng per tiår.

Så, blir vi dummere eller smartere? Selv om IQ er delvis genetisk betinget, har ernæring og miljø fryktelig mye å si. Levestandard vil derfor være minst like viktig for utviklingen av menneskers intelligens.

Selv om mindre intelligente mennesker får flere barn og dermed viderefører lavere intelligens rent genetisk sett, vil bedre helse og ernæring langt overgå denne effekten, slik at nettoeffekten er en smartere befolkning, skal vi tro James R. Flynn selv.

I velstående land som Norge og Sverige finner man heller ikke samme korrelasjon mellom lavere IQ og flere barn, fordi vi her generelt sett har så god levestandard, så god tilgang på prevensjonsmidler og så god kunnskap om familieplanlegging, at det kompenserer for den effekten man kan se i mindre velstående land. Igjen ser det altså ut som at velstand er en viktig faktor for å øke intelligens og bevare intelligens over generasjoner.

Det betyr at ved å «motvirke naturlig seleksjon» gjennom bruk av teknologi, som jo er en forlengelse av intelligens, så synker neppe intelligensen, tvert imot. Vi ivaretar og høyner den.

Høyere intelligens gir bedre helse, og bedre helse gir høyere intelligens. Dermed blir kanskje det viktigste vi kan gjøre for menneskehetens fremtid å gjøre vårt ytterste for å skape fred, likhet og rettferdighet – og dermed økt velstand, bedre ernæring, mindre sykdom og mindre forgiftning av tungmetaller og miljøgifter – for alle klodens mennesker.

Den beste måten å gjøre det på, etter mitt syn, er ved å kjempe for kvinners rettigheter i land hvor kvinner er undertrykket. Ved å la kvinner få utdanning på lik linje med menn, vil de føde færre barn og ha en positiv effekt på landets bruttonasjonalprodukt. Det vil igjen legge til rette både for en økning og bedre ivaretakelse av intelligens, som i en positiv feedback-loop gir bedre helse og ernæring, som igjen gir høyere intelligens.

Og hvordan oppnår vi dette målet? Jo, nettopp ved å motarbeide den klassiske ideen om «naturlig seleksjon» vil vi faktisk skape en smartere, mer likestilt og bedre verden for flest mulig.

Jeg avslutter denne første del av #SaksyntAMA 1 med et enkelt spørsmål fra Earl Turner i kommentarfeltet:

Skrev du denne bloggen på en kafé i nærheten av Enerhaugen for et par dager siden? Syns jeg kjente deg igjen. :-)

Jeg leser bloggene dine med stor glede!

Sannsynligvis, ja. Jeg sitter ofte på Kafé Lyst på Enerhaugen ettersom jeg bor på Tøyen, bare et steinkast fra kaféen. Der skrev jeg mye av boken min, Placebodefekten, og mang en bloggpost er blitt skrablet ned der.

Dessverre er kaféen stengt for tiden, og jeg vet ikke hva som skjer med den fremover, men håper den åpner igjen snart, ellers vet jeg ikke hva jeg skal finne på :-)

Det er fortsatt mange spørsmål å besvare, men det får du i del 2 av #SaksyntAMA 1.