Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 13

Back to basics

Omtrent på denne tiden for 3 år siden innledet jeg et samarbeid med Nettavisen. I dag har jeg valgt å avslutte det samarbeidet.

Samarbeidet med Nettavisen har vært fruktbart. Det ga meg muligheten til å nå ut til flere lesere og nye lesergrupper, og det skapte ganske betydelige inntekter gjennom en deling av annonseinntekter med Nettavisen. Det er jeg glad for.

Likevel har jeg det siste året gått og følt på at noe var feil.

Men først litt bakgrunn. Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, kontaktet meg høsten 2012 for å høre om jeg var interessert i å innlede et samarbeid med dem.

Avtalen var ryddig og grei: De la ingen føringer på hverken bloggefrekvens, form eller innhold. Jeg kunne blogge akkurat om det jeg ønsket, så kort eller langt jeg ønsket, og om hvilke temaer jeg ønsket.

Det Nettavisen fikk ut av dette var at jeg måtte endre til et Nettavisen-design med lenke til dem i toppen, samt at de fikk servere annonser til bloggen min. Inntektene på disse annonsene, som Nettavisen styrte i sin helhet, delte vi mellom oss.

Jeg startet bloggen i 2006, og feirer i år 10-årsjubileum. De første syv årene ønsket jeg ikke å tjene penger på bloggen. Det ga meg litt avsmak å få inntekter på det jeg skrev, fordi jeg da ville bli mistenkeliggjort rundt motiver og valg av temaer.

Etter noen ganske harde stormer med beskyldninger om at jeg fikk betalt under bordet av ulike aktører, og ganske massive mengder netthets, tenkte jeg at hvis jeg uansett skulle måtte slite med sånt, kunne jeg like gjerne tjene noen kroner på det jeg skrev.

Derfor takket jeg ja til Stavrums tilbud, etter noen runder i tenkeboksen.

Og samarbeidet har fungert godt. Hver måned fikk jeg en grei biinntekt på bloggen min, som tross alt bare er hobby. Min «day-job» er som daglig leder og webutvikler i et lite IT-selskap jeg startet i 1999 og er medeier i. Det er en krevende jobb som tar mye tid, men meningsytringer, vitenskapsformidling og skriving er så viktig for meg, at jeg har funnet tid til å både blogge, skrive bok og holde en del foredrag land og strand rundt.

Det har vært veldig givende, og som min egen sjef i et firma med mye fleksibilitet, har jeg klart å kombinere alt dette.

Problemet var fritiden. Straks jeg har hatt en ledig kveld eller helg, har jeg følt på presset om at jeg burde blogge. Og jeg ønsker jo å blogge. Jeg har mye å blogge om; utallige utkast til bloggposter jeg skulle skrevet ferdig. Jeg elsker å skrive, researche, lære noe nytt og formidle til andre. Men tanken på at hvis jeg ikke blogget når jeg hadde muligheten til det ville jeg «tape inntekter», ble et psykologisk press.

Det er ganske irrasjonelt, fordi Nettavisen har ikke stilt krav til at jeg måtte blogge med en viss hyppighet, men likevel har det blitt en slags konkurranse med meg selv. Det ga et kick å tjene ekstra mye en måned jeg hadde mange lesere, og det ble samtidig et stressmoment.

Så, har det kommersielle aspektet ved bloggen formet innholdet i bloggen slik noen fryktet? Ja, det tror jeg. Men kanskje ikke av den grunn mange tror.

Inntjeningsaspektet har ikke påvirket hva jeg har valgt å blogge om. Det hadde ikke vært mulig selv om jeg ønsket det, ettersom jeg stort sett har hatt mest visninger på tekster jeg aldri ante ville «gå viralt». Nesten uten unntak har jeg blitt tatt på senga når en bloggpost har blitt delt og lest titusenvis av ganger, og ofte har jeg følt en skuffelse når bloggposter jeg har jobbet lenge og hardt med og trodd ville få mange visninger, nesten har blitt forbigått i stillhet.

Hvis jeg virkelig kun var opptatt av å tjene mest mulig penger på bloggen, kunne jeg nok ha doblet inntektene ved å være en meningshore som flere ganger i uken skrev noe mer eller mindre kontroversielt om «dagens snakkis» – som Nettavisen nesten garantert ville frontet med tilhørende mange visninger.

Det gidder jeg ikke.

Klikkinntekter har altså ikke påvirket hva jeg skriver om. Det har derimot påvirket hva jeg ikke skriver om. Når man blir litt for vant til lesertall på flere titusener om dagen, og i blant også både hundre og to hundre tusen visninger på en dag, mister man litt gnisten for å skrive om saker som man antar få vil lese. Litt mer personlige saker. Tema som er litt små.

Og kanskje har det også ført til en viss selvsensur. Jo større bloggen er blitt, dess mer forsiktig har jeg nok blitt med å skrive om hva som helst. Ikke fordi jeg er redd for å ha sterke meninger, men fordi alt maset i kjølvannet rett og slett tar for mye tid.

Får jeg en bloggpost som virkelig engasjerer eller provoserer, kan det gå både to og tre dager med oppfølging av debatter i sosiale medier, telefoner fra pressen, og forespørsler om å delta i debatter eller radio-/TV-program. Det er selvsagt hyggelig, fordi jeg liker selvsagt at folk bryr seg om det jeg skriver, men det er også svært krevende rent tidsmessig, og ofte også en mental belastning.

Denne moderate selvsensuren synes jeg det er synd å måtte utøve, selv om det også har gjort meg til å en bedre blogger som passer på å ta flere forbehold og tenker mer over hvordan jeg ordlegger meg. Kanskje jeg orker å skrive mer fritt igjen nå? Vi får se.

Det er vel uansett for sent å snu. Det er vanskelig å gå tilbake til å være den litt sære bloggen som hadde sine faste få lesere og hvor jeg kunne skrive om alt mulig og stort sett møte et publikum som «skjønte greia». Men jeg har likevel lyst å kunne senke skuldrene litt igjen. Kanskje kunne tenke mindre på Nettavisens fronting og antall visninger, og mer på gleden ved å skrive.

I hvert fall en stund.

Tiden vil vise hva som skjer fremover, men etter å ha tenkt på dette i et års tid, og til og med varslet Stavrum om det for snart et år siden, endte jeg til slutt opp med å ta den endelige avgjørelsen ganske nylig, og er nå en helt frittstående, ikke-kommersiell blogger igjen.

For deg som leser betyr dette en reklamefri blogg, og en blogg som kanskje vil endre innhold og karakter noe. Ikke så mye, men kanskje litt. For meg betyr det et mer avslappet forhold til det å blogge, og en strammere personlig økonomi. Men penger er ikke alt, og når man lukker en dør, åpner det seg som regel en ny. Hva nå enn det måtte bli.

For øvrig håper og tror jeg at 2016 blir et spennende år. Jeg er i sluttfasen med min Saksynt-antologi, en blogg i bokform. Det er også en prosess på gang om å få oversatt Placebodefekten til engelsk. Om vi kommer i mål der, er for tidlig å si, men det er positive signaler så langt. Jeg har også begynt å jobbe litt for Mastiff som researcher/konsulent for en ny serie som kommer på TV 2 i løpet av våren, og jeg samarbeider med et annet produksjonsselskap om å få til noe egne greier på TV etterhvert.

Jeg håper du vil fortsette å lese Saksynt, og jeg gleder meg til de neste 10 år!

Kan hende jeg gjør noe med designet også etterhvert. Foreløpig har jeg bare fjernet annonser og Nettavisen-spesifikke elementer, og slengt opp en foreløpig heading, men det kommer jeg kanskje til å gjøre noe mer med etterhvert når jeg får tid.

Den unorske voldtekten

Etter avsløringene av de organiserte overgrepene mot kvinner i blant annet Köln og svenske byer, har norske menn på alvor blitt opptatt av overgrepsproblematikken. Det er ganske typisk.

Vi frykter det ukjente, og et fenomen som er helt vanlig i vår kultur blir en massiv trussel straks det opptrer på en måte vi ikke er vant til. Fordi da kan norske menn omsider peke på en annen gruppe som ikke inkluderer dem selv, og si at disse menneskene, det er de som er problemet.

Stakkars kvinnene våre.

Vi har lenge sett det samme i voldtektsdebatten. I enhver debatt om enten innvandring eller voldtekt, dukker det opp en påstand om at «alle overfallsvoldtekter er begått av ikke-vestlige innvandrere». Det er jo et faktum. Daværende leder for Oslo-politiets volds- og sedelighetsseksjon, Hanne Kristin Rohde, sa jo det. Ergo må det være sant.

Vel, for det første er det ikke sant. Flere av gjerningsmennene i overfallsvoldtektssaker fra perioden Rohde spesifikt omtalte ble beskrevet som lyse i huden. Noen var etnisk norske.

Det er likevel en massiv overvekt av ikke-vestlige innvandrere som er gjerningsmenn i saker som omhandler overfallsvoldtekter. De fleste gjerningsmenn er av ikke-vestlig opprinnelse. Det er et faktum. Men antall overfallsvoldtekter begrenser seg til noen titalls i året. Det er noen titalls for mye, og en forferdelig handling med tragiske konsekvenser for offeret.

Men likevel.

Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10 000 voldtekter i året. Du vet, sånne norske voldtekter. På fest. I fylla. Mot partneren som sover. Eller med litt hardhendt maktbruk mot hun venninna som jo innerst inne egentlig vil. Ellers hadde hun vel ikke flørtet sånn tidligere på kvelden?

Men overfallsvoldtekter er vel verre enn en uskyldig sovevoldtekt, forsvarer Ola Nordmann seg. Nei, det er ikke gitt. For offeret kan en sove- eller festvoldtekt være minst like traumatiserende.

Blir du overfallsvoldtatt, får du lettere oppfølging, sympati og støtte. Du blir trodd. Politiet oppretter sak. Gjerningsmannen er en fremmed det er lett å anklage. Blir du voldtatt av en venn på fest, blir offeret mistenkeliggjort. (Han ville vel aldri gjort noe slikt? Og de hadde jo flørtet…) Politiet er mindre villige til å etterforske. Det er vanskeligere å få en dom. Og sviket fra denne personen man trodde man kunne stole på kan oppleves vanskeligere enn sviket fra en vilt fremmed.

Det er ikke gitt at en overfallsvoldtekt alltid er verre. Det er mange faktorer som spiller inn.

* Les også: Hvordan unngå å bli voldtektsforbryter: En innføring.

Overfallsvoldtekter utgjør under 5 promille av alle voldtekter. Men det er disse promillene Ola Nordmann er mest bekymret over, fordi det er en unorsk voldtekt. Det er ikke sånn vi er vant til å gjøre det. Når vi voldtar, går vi ikke ut på gata og angriper en uskyldig kvinne med vold. Vi passer heller på å vente til hun er så full at hun ikke kan gjøre motstand, og så lurer vi henne med oss inn på et rom på loftet, og knuller henne.

Gruppen som utfører slike helt vanlige, godt norske voldtekter, er en gruppe alle menn er en del av. Derfor er det vanskelig å kritisere denne gruppen, fordi da kritiserer vi oss selv og vår egen kultur.

Kanskje vi da til og med må anerkjenne at vår drikkekultur er et større problem enn religion ettersom 80 prosent av alle voldtekter er alkoholrelaterte. Men gud forby at noen skulle ta ølflaska fra oss.

Så vi holder kjeft. Retter ingen pekefingre mot speilet.

Overfallsvoldtekter, derimot, er et unorsk fenomen. Som nesten alltid begås av mørkhudede fra Afrika eller Midt-Østen. Det er en gruppe vi ikke er en del av, og da kan vi peke. Da kan vi klage. Da kan vi problematisere. Selv om problemet nesten er bagatellmessig sammenlignet med problemet i den gruppen vi selv er del av.

Og slik er det også med de systematiske overgrepene vi har sett bli omtalt i media de siste ukene. Det er en type tafsing, klåing og overgrep vi ikke er vant til. Det er unorsk å alliere seg med venner og bekjente for å begå overgrep. Vi liker å gjøre det alene på julebord, konserter, puben, hjemmefester og hotellrom.

Det finnes vel neppe den kvinne som ikke har opplevd å bli tafset på. Få en hånd på rumpa uten å ha ønsket det. Bli kløpet i skrittet av en fremmed, full norsk mann på fest. Få en hånd på puppen fra en kollega. Bli holdt fast og presset mot veggen fra en kåt nabo på fest. Bli befølt ved bardisken.

* Les også: Human Rights Service misbruker voldtektstall

Men disse hundretusener av overgrep ignorerer vi, fordi det begås av den gruppen vil selv tilhører. Den gode, norske mann. Overgrepene som i nyere tid er avslørt i blant annet Köln og Sverige er unorske. Det er ikke sånn vi holder på. Og da kan vi rette en pekefinger mot en isolert gruppe vi ikke selv tilhører. De andre. Innvandrerne. Muslimene.

Det liker vi, fordi da kan den norske mann endelig ta samfunnsansvar uten å implisere oss selv. Gud bedre så herlig ansvarlig det føles. Ta kvinnens parti. Omsider.

Og samtidig kunne dyrke litt fremmedhat i samme slengen.

Overgrepene i Köln og Sverige er et problem. Det må bekjempes. Det finnes ingen forsvar for slike overgrep. Men hvis vi virkelig bekymrer oss for seksualiserte angrep på kvinner, må vi innse at problemet nettopp er overgrep mot kvinner, ikke muslimske eller ikke-vestlige overgrep mot kvinner. Hvis vi vil bekjempe problemet voldtekter er, hjelper vi ingen med å lukke øynene for de 99,5 prosent voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i.

* Les også: Menn som hater kvinner

Å påpeke at vi har massive problemer innad i vår egen kultur, er ikke å undergrave problemer i andre kulturer. Det er derimot å tydeliggjøre at det er overgrepet selv som er problemet, ikke om ugjerningen begås av Ahmed eller Ola.

Når Ola Nordmenn er så alt for ivrig etter å engasjere seg i problemet med overgrep mot kvinner først når han kan klage på en liten gruppe han ikke selv er del av, er det i seg selv et problem. Det tydeliggjør den klassiske «dem og oss»-mentaliteten som ligger til grunn for de problemer vi står midt oppi. Det tydeliggjør ansvarsfraskrivelsen og ønsket om å definere oss selv bort fra problemet.

Det hjelper ingen. Aller minst alle de kvinner og menn som utsettes for overgrep hver eneste dag. Først når norske menn tør innrømme at vi selv har et massivt holdningsproblem, kan vi peke fingre. Skal vi sørge for at kvinner får en tryggere hverdag må vi starte med de 99,5 prosent. Ikke promillene.

Selv om å redusere promillen også ville være en godt start.

Vi må snakke litt mer om palmeolje og Sophie Elise

Jeg liker Sophie Elise. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Hun er en kvinne som har vært tøff, gått sine egne veier, og ikke latt seg knekke på tross av mye motgang og kritikk. Det heier jeg på.

Likevel kan jeg ikke dy meg for å atter en gang ta tak i dette med palmeolje. Ja, du husker kanskje debatten fra tidligere i år? Her er den, kort oppsummert:

* Sophie Elise skriver blogginnlegg om at vi bør boikotte Freia Påskeegg fordi de inneholder palmeolje som ødelegger regnskogen.

* Jeg skriver blogginnlegg hvor jeg forsøker å se litt nærmere på fenomenet palmeolje, og om en boikott egentlig er til det beste for regnskogen.

* Jeg skriver deretter en bloggpost hvor jeg påpeker en viss dobbeltmoral i at Sophie Elise tidligere har promotert mange produkter, primært hudpleie og sminke, som inneholder nettopp palmeolje.

* Dette blir oppfattet som veldig slemt og urettferdig av Sophie Elise selv, som påpeker at hun skal delta på både TV og radio for å snakke om palmeolje. (Den ene debatten på NRK P1 hvor hun skulle møte meg, trakk hun seg plutselig fra rett før sending.)

* Dagbladet plukker opp debatten og kjører den som toppsak.

* Dagbladet følger opp med et par kommentarer hvor Sophie Elise hylles for sitt engasjement, og åpenbart forstår politikk bedre enn jeg gjør. Underforstått: Fakta er ikke så nøye. Det viktige er å ha den rette innstillingen og appellere til følelser. Du vet, slik politikk så ofte gjør.

* En satireblogg ser humoren i dette, og påpeker det absurde i måten debatten har blitt fremstilt.

* Regnskogfondet tar også Sophie Elise i forsvar.

* Jeg svarer Regnskogfondet med enda mer data og argumenter for at en boikott av palmeolje neppe er til det beste for regnskogen.

Så blir det ganske stille. Folk er drittlei palmeoljedebatt, påsken 2015 kommer og går, og Freia Påskeegg selger like godt som før.

Fortjent palmeolje-goodwill?

Jeg liker altså Sophie Elise. Hun har skrevet mye bra i bloggen sin, og hun har en viktig stemme mot en lesergruppe som jeg og mange andre ikke når på samme vis. Men hun tjener også sinnsykt mye penger på virksomheten sin. Da må hun tåle at de bloggposter hun direkte tjener penger på granskes.

Men det handler ikke bare om penger. Det handler minst like mye om image og troverdighet. Den siste måneden har hun fått enormt med positiv omtale, mye på grunn av det som sprang ut av palmeoljedebatten.

Så sent som i et intervju hos Det Nye/klikk.no for to dager siden kunne vi lese følgende passasje:

Hun mener selv det begynte i mars i år. Da hun i et blogginnlegg ba folk om la være å spise påskeegg fra Freia, fordi de inneholdt palmeolje. Hæ? Sophie Elise, som liksom bare skulle være opptatt av sminke og utseende, engasjerte seg i klimadebatten?

Kritikken kom. Hun ble kalt dobbeltmoralsk, fordi nettopp den sminken hun tidligere hadde lovprist, også inneholdt palmeolje. Hun ble beskyldt for ikke å vite hva hun snakket om.

Og hva gjorde Sophie Elise selv? Jo, hun svarte på tiltale. Medgikk at nei, hun ikke hadde visst om dette med sminken, og at hun heretter skulle forsøke å unngå slike produkter.

I samme slengen gjorde hun det klart at hun ikke syntes noe om å bli kritisert for å prøve å gjøre bevisste valg.

Da debatten raste i slutten av mars, sa hun til Dagbladet (mine uthevinger):

– Tjomlid kritiserer folk som prøver å gjøre et bevisst valg. Han har tydeligvis ikke så mye å gjøre siden han har lest gjennom hele bloggarkivet mitt. Hva personlig får han ut av dette? Mens han selv sitter og trykker i seg påske-egg så prøver andre å gjøre bevisste valg. Han kan finne sminketipsene sine fra en annen blogg fra nå av.

– Tjomlid mener du ikke har satt deg godt nok inn i temaet til å kritisere det. Hva mener du om det?

– Jeg laga innlegget mens jeg sto i køen på Narvesen og sjekka regnskogsfondets sider på nettet, så nei, da hadde jeg ikke satt meg ordentlig inn i det. Nå i ettertid har jeg lest meg ordentlig opp på det. Bærekraftig palmeolje blir som bærekraftig olje, eller frittgående høns. Jeg vet hva jeg snakker om, sier hun, og legger til:

– I slutten av innlegget sitt skriver han at jeg burde ta meg en lang prat med sponsoren min. Jeg skal gå nøye gjennom alle sponsorene jeg har, slik at jeg kan være sikker på at jeg kan stå for alle produktene jeg promoterer.

Slik jeg forstår henne går hun altså ikke god for min argumentasjon om at bærekraftig palmeolje er greit, og hun understreker at hun skal rydde opp i saken sammen med sponsoren sin. Hun ønsker tross alt å kunne stå for produktene hun selger.

I samme sak ble for øvrig mitt siste tilsvar til Sophie Elise utelatt av journalisten. Kanskje forståelig. Media vil ha konflikt, ikke forsoning og forståelse. Her skrev jeg blant annet:

Helt greit svar fra henne. Skal jeg kommentere noe så er det jo ikke riktig at jeg har gått gjennom hele bloggarkivet hennes. Det tok meg ikke lang tid å bare google ordet sminke på hennes blogg, og så deretter søke opp ingrediensene i de kosmetiske produktene. Jeg ga bare noen kjappe eksempler i min bloggpost, og som jeg skriver der ville det nok vært mye mer å vise til om jeg hadde «lest gjennom hele bloggarkivet hennes».

Det er bra at hun tar selvkritikk både for manglende forståelse for palmeoljespørsmålet og egen promotering av produkter med ingredienser hun selv kritiserer andre for. Samtidig mener at det bevisste valg skal være kunnskapsbasert, ikke utelukkende følelsesbasert.

Sminketipsene mine har jeg for øvrig alltid fått fra Fotballfrue, ikke Sophie Elise ;-)

Deja-vu all over again

Kritikken min mot Sophie Elises dobbeltmoral ble slaktet fordi eksemplene jeg brukte var tatt fra noen måneder til år gamle bloggposter.

Derfor kikket jeg på bloggen hennes igjen i begynnelsen av mai, litt over en måned etter den store debatten, for å se om det var skjedd en endring. Og hva fant jeg? Hun promoterte fortsatt nye produkter med palmeolje – og sa eksplisitt at produktene ikke inneholdt palmeolje. På tross av at hun både dengang og nå gjør et nummer ut av at hun ryddet opp i dette med sin sponsor.

Jeg mailet henne derfor om dette privat, heller enn å gjøre noe nummer ut av det i bloggen:

Hei!

Jeg ser i din siste video (http://sophieelise.blogg.no/143050713...)

at du promoterer sminke du sier ikke inneholder palmeolje. Jeg stusser litt på dette, fordi The Balm Foundation inneholder retinyl palmitate som med svært få unntak består blant annet av palmesyre fra nettopp palmeolje.

http: //www.thebalm.com/timebalm-foundation.html

http: //en.wikipedia.org/wiki/Retinyl_palmitate

http: //personalcaretruth.com/2010/06/a-close...

Minner deg også på at de en del av variantene av QuestBars som du promoterte forleden dag også inneholder palmeolje.

Du uttalte tidligere at «Jeg skal gå nøye gjennom alle sponsorene jeg har, slik at jeg kan være sikker på at jeg kan stå for alle produktene jeg promoterer.»

Har du sjekket at ikke The Balm Cosmetics faktisk bruker palmeolje? Og hva tenker du om at du promoterer QuestBars med palmeolje?

Ser frem til å høre fra deg!

Hun svarte allerede samme dag:

Hei!

Dette var utrolig leit å høre – for dette har jeg gått igjennom med alle mine sponsorer, vært på møter, og blitt såkalt «forsikret» Sendte en mail opp igjen nå, og ble mildt sagt veldig forbannet.

Det er ikke noe jeg ønsker å promotere, men ble forsikret og lovet. Men da har jeg lært, igjen.

Flott. Hun var blitt bevisstgjort, og skulle (igjen) rydde opp i dette sammen med sine sponsorer. Jeg var fornøyd.

Tjener fortsatt penger på palmeoljeholdige produkter

Jeg lot derfor saken ligge. Men så kunne jeg ikke dy meg for å sjekke bloggen hennes på nytt i dag, etter at palmeoljesaken ble brakt på banen i flere nye artikler om henne. Og hva finner jeg – igjen? Jo, allerede i den første bloggposten med omtale av hudpleieprodukter promoterer hun produkter med palmeolje.

I bloggposten fra 9. desember med tittel «MIN FAVORITTPARFYME OG MER!» promoterer hun både «Shiseido protective hand revitalizer» og «REN GUERANDE SALT EXFOLIATING BODY BALM». Førstnevnte inneholder Hydrogenated Palm Oil mens den andre inneholder Ethyhexyl Palmitate.

Lenkene til begge disse produktene er såkalte «sponsede lenker», altså at forhandleren kan spore eventuelle salg tilbake til en henvisning fra henne slik at hun kan få prosenter av salget. Sophie Elise tjener altså fortsatt penger på salg av palmeoljeholdige produkter, samtidig som hun går ut i media og sutrer over at noen tidligere har kritisert henne for å prøve å gjøre bevisste valg.

I Det Nye kunne vi også lese Sophie Elise uttale:

– Jeg blir brått en representant for noe. Etter palmeoljeinnlegget sto jeg plutselig på klimakonferansen til Aftenposten med Regnskogfondet sin leder. Og på TV-aksjonen snakket jeg rett etter Erna Solberg. Dette var et innlegg jeg skrev i køen på Rema, og plutselig ble jeg kastet inn i en debatt med masse seriøse folk. Jeg må være litt forsiktig. Før jeg vet ordet av det, sitter jeg på Mars, på grunn av et eller annet jeg har uttalt meg om.

Jepp, Sophie Elise ble hyllet av både miljøbevegelsen og media for sin bevisstgjøring rundt palmeolje. Men hvor lenge er det greit at man surfer av gårde på folkets goodwill fordi man tok et oppgjør med den «forferdelige palmeoljen», men fortsatt tjener mer enn de fleste nordmenn blant annet gjennom salg av palmeoljeholdige produkter? Det er jo ikke som om hun ikke er blitt gjort oppmerksom på dette ganske mange ganger nå.

Men det er kanskje greit – så lenge hun har den riktige innstillingen?

Konklusjon

Mye av rosen Sophie Elise har mottatt den siste tiden er fortjent. Men noe skurrer når det gjelder akkurat palmeoljesaken.

Nå har jeg sjekket bloggen hennes tre ganger siden mars-debatten, og i samtlige tilfeller finner jeg at hun fortsatt promoterer nye palmeoljeholdige produkter. På tross av at hun fremstiller seg som et uskyldig offer i den fryktelig urettferdige palmeoljedebatten og gjentatte ganger har lovet å rydde opp i dette.

Begynner ikke troverdigheten å rakne litt da?

Årets Osloborger 2015: Helt eller skurk?

Jeg vokste opp i et kristent miljø, midt i bibelbeltet på åtti- og nittitallet. Jeg jobbet i kirken, var leder og musiker for Sirdal Ten Sing, Sirdal blandakor og Sirdal barnekor i mange år. Jeg arrangerte fester og aktiviteter for ungdommer, i kirkelig regi. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på å gjøre mye for mange i min oppvekst.

Det er jeg glad for den dag i dag. Men i det arbeidet samarbeidet jeg med mange konservative kristne. Veldig konservative kristne. Kvinner og menn som helt uten skam kunne fortelle at homofili var synd. At abort var drap. At onani var en vederstyggelighet. At psykisk sykdom skyldtes onde ånder som bare Gud kunne fordrive. At samboerskap gjorde at man var ukvalifisert til å lede kristelig arbeid. At skilsmisse var syndig.

Forkastelige holdninger, gode gjerninger

Dengang som nå synes jeg slike holdninger og ytringer er forferdelige. Jeg tror det skadet en del unge som slet med usikkerhet rundt egen seksualitet eller mentale helse. Jeg synes det er forkastelig at disse kirkens menn og kvinner kunne tro og mene noe så middelaldersk og menneskefiendtlig.

Det la jeg heller aldri skjul på. Jeg skrev mange innlegg om dette i lokalavisen, og da jeg startet min blogg tilbake i 2006, var det mye hard religionskritikk der. Jeg følte for å ta avstand fra disse holdningene, og si tydelig fra om at det ikke var greit for kirken å fronte slike syn.

Og likevel synes jeg mange av disse menneskene er fantastiske folk. Likevel har jeg alltid gitt min uforbeholdne hyllest til de som ga så mye av sin tid for å jobbe for lokalmiljøet, for ungdom, for vanskeligstilte og for de svake.

Det finnes folk jeg jobbet med i kirken som jeg er så uenig med at jeg nesten får akutt hjernesvulst av å tenke på det. Evolusjonsfornektere, konspiratorikere, homofober, og mennesker med et foreldet syn på likestilling. Likevel står deres gjerninger støtt. Likevel anser jeg dem som fundamentalt gode mennesker. Mennesker med et større hjerte enn meg selv.

De gjorde mer for samfunnet enn de fleste andre sirdøler, på tross av sine holdninger. De ønsket å gjøre godt, selv om de hadde ideer som et moderne menneske med rette synes er forkastelig. Men til syvende og sist var de bare mennesker. Som gjorde så godt de kunne. Med den bagasje de hadde fra oppvekst og kirke. På godt og vondt.

For min egen del har denne bagasjen gjort det mulig for meg å kunne hylle årets Osloborger, Mohsan Raja, på tross av hans dårlige holdninger overfor homofili, på tross av hans kvinnefiendtlige ytringer, på tross av at han synes å være konspirasjonsteoretiker. Fordi på tross av alt dette, har han tatt på seg skoene hver kveld, gått ut, og gjort noe for felleskapet. For de svake. For de trengende.

Det er mer enn hva jeg har gjort, så hvem er jeg til å skulle slakte ham?

Men jeg vil slakte hans ytringer. Jeg vil utfordre ham på hans kvinnesyn. På hans syn på homofili. På hans idiotiske ide om at 9/11 var en «inside job». På hans kvalmende forsøk på å rettferdiggjøre islamistiske terrorhandlinger. Han fortjener motbør og verbal tyn for disse ytringene. Det har han også fått, og vil fortsette med å få.

Og likevel velger jeg å hylle ham for hans gjerninger. Akkurat slik jeg den dag i dag vil hylle mine tidligere medarbeidere for deres innsats i kirkelig regi, på tross av at jeg får fnatt av en del av deres meninger og ytringer. Jeg ville ikke nølt med å støtte en tildeling av «Kulturprisen» i Sirdal til en av disse, selv om jeg synes deres holdninger er ren idioti.

Det er fullt mulig å være både forbilde og tulling på samme tid.

Helt eller skurk?

Det hele koker egentlig ned til en farlig trend i dagens sosiale medier og debattklima: Alle er enten eller. Alle plasseres i båser. Man er enten helt eller idiot. Enten forbilde eller skurk. Enten god eller ond.

Men ingen av oss er det. Noe grums er synlig, annet grums er ukjent. Hver eneste person som noensinne får en utmerkelse kan være en drittsekk i det skjulte. Det kan vi aldri vite. Det eneste vi kan vite med sikkerhet, er at alle har en skitten fortid. Alle har sagt og gjort noe som vi burde ta avstand fra.

Jeg mener ikke å relativisere og hevde at alle er like snille eller slemme. Noen er genuint bedre mennesker enn andre. Men det avhenger til syvende og sist av hva man vektlegger og hvordan man måler.

I tilfellet Raja har sosiale medier gjort grumset så alt for synlig. Han har skrevet mye dumt, og han fortjener å møte hard kritikk for dette. Og likevel burde vi klare å ta den debatten separat fra debatten om prisen for årets Osloborger, som tross alt ble tildelt for hans gjerninger og innsats for flyktningene på Tøyen.

Ingen er enten eller. Man kan være en helt på et område, og en dust på andre. Vi er alle det.

Denne ideen om gode og onde mennesker er noe jeg har tenkt mye på. For hvor setter vi skillet? Hvordan kategoriserer vi? Når krysser man grensen fra å være helt til å bli skurk?

Vi hyllet campinggjestene som uselvisk kastet seg ut i båter for å redde ungdommer som flyktet fra Utøya den tragiske sommerdagen i 2011. Helter, kalte vi dem. De burde få medaljer. Men hva om en av dem var homofob? Eller hadde snytt på skatten? Eller stjålet jevnlig fra butikken? Eller voldtatt en kvinne i skjul? Jeg kan garantere deg at hver og en har svin på skogen, mer eller mindre alvorlige svin. Men tar det bort verdien av deres heltedåder?

Og hvor mange norske krigshelter som har fått medaljer av kongen banket opp sine koner? Snakket stygt om homofile? Kanskje til og med drepte uskyldige? Stjal fra militærlageret? Var utro mot sin kone? Tar det bort verdien av deres heltedåder?

Hvor mange forskere som har ført verden fremover og kanskje reddet millioner av menneskeliv gjennom utvikling av nye medisiner, ny kunnskap om menneskets biologi eller ny teknologi har også vært homofobe? Rasistiske? Hatt et forkastelig kvinnesyn? Trodd på konspirasjonsteorier? Tar det bort verdien av deres bidrag til menneskeheten? Eller kan vi se verdien i det ene, samtidig som vi fordømmer det andre?

Hvor mange rockehelter, skuespillere og kunstnere er elsket av hver og en av oss, selv om vi vet at de pulte rundt bak ryggen til sine kjære, vandaliserte hotellrom, sloss og skadet andre mennesker, ytret ufattelig mye idiotisk, og brøt utallige lover i utallige land og stater? Sid Vicious. Billie Holiday. Varg Vikernes. Lauren Hill. Tupac Shakur. Pete Doherty. Chuck Berry. James Brown. David Crosby. Ozzy Osbourne. Chuck Berry. Woody Allen. Roman Polanski. Gjør det kunsten deres mindre fantastisk? Brenner vi deres album, sletter mp3-filene, knuser DVDene og kaster kunstmaleriene på dynga? Eller kan vi forgude musikken og filmene, og samtidig fordømme kunstnerens fortid? Kan de være en inspirasjon, og samtidig en drittsekk?

* 42 Musicians Who Spent Time In Prison

* 10 Shocking Crimes Committed by Rock Musicians

Jeg ler fortsatt av Jim Carrey, og unner ham gjerne en pris eller fem for sitt skuespillerarbeid, selv om han er en forferdelig vaksinemotstander som sprer farlig propaganda.

Det er vanskelig dette. En vanskelig balanse. Burde James Watson blitt fratatt sin nobelpris for sine kvinnefiendtlige og rasistiske holdninger? Burde Chris Brown miste retten til fremtidige utmerkelser for sin musikk på grunn av sin voldelige historie? Burde ingen noensinne mer le av The Cosby Show fordi Bill Cosby ser ut til å ha vært en systematisk voldtektsmann? Jeg vet ikke. Men jeg tror ikke det. Jeg tror vi kan fordømme og straffe deres handlinger, og likevel hylle deres kunstneriske og vitenskapelige prestasjoner.

Vi er alle rasshøl

Til syvende og sist er vi alle noen rasshøl. I varierende grad, riktignok, men likefullt rasshøl. Vi er bare så heldige at folk flest ikke vet det. Raja er også et rasshøl. Men samtidig er han en helt. Et forbilde. Og en person vi ikke vil at barna våre skal lære sine holdninger fra. Han er ikke enten eller, han er begge deler. Slik vi alle er.

Det er få av oss som har dratt på oss skoene hver kveld for å gjøre den jobben Raja hard gjort. Jeg kan skrive bloggposter om det ene og det andre til fingrene blir blå, og mange synes det er flott. Jeg har også mottatt utmerkelser for det. Men det er alltid med en viss bismak, fordi det er andre der ute som gjør den viktige jobben.

Jeg kan skrive om flyktningkrisen, men det er ikke jeg som drar ned til Middelhavet og hjelper båtflyktningene i land. Og det er de som burde hylles. Det er de som burde få medaljer. Ja, til og med om mange av dem helt sikkert kommer fra en konservativ menighet på sørlandet som fordømmer homofili.

Så takk, Mohsan Raja, for den jobben du har gjort for flyktninger. For det er du en helt i mine øyne. Men når det gjelder dine ytringer, må du ta deg en bolle. Den dialogen er nå startet, og den vil du måtte leve med.

Selv har jeg lagt ned min sten. Jeg vil ikke kaste. Jeg vil derimot kaste opp litt av holdningene Raja har vist i sosiale medier. Men jeg er optimist. Jeg tror på dialog. Jeg tror at det å vise at gode gjerninger verdsettes kan bidra til at også holdninger endres. Med ros og økt selvfølelse, kommer også større raushet. Det ser vi allerede tegn på. Og nettopp ved å løfte frem de gjorde gjerninger utført av et uperfekt menneske, skaper vi et grunnlag for en debatt som gavner oss alle.

Det hadde derfor vært fint om vi som ikke er homofobe, konspiratoriske eller kvinnefiendtlige i det minste unnlot å være menneskefiendtlige i sosiale medier. Det hadde vært en god start.

Er vi alle mordere? Svaret er fortsatt: ja.

«Er vi alle mordere?», spør Nils August Andresen i et Minerva-tilsvar til min bloggpost «Vi er alle mordere».

Andresens tilsvar er en interessant tekst som du bør ta deg tid til å lese, men jeg mener den feiler på et par sentrale premisser.

Det er synd, fordi Andresen er utvilsomt kunnskapsrik og reflektert. Men her har han gått i fellen av å føle seg personlig, moralsk angrepet på et eller annet plan, og dermed ender han opp i et forsvar basert i stor grad på å rasere stråmenn og tolke inn politiske poenger som aldri er skrevet av meg.

Tekstanalyse

Han skriver nemlig følgende:

Selv om Bjørneboe og Bestialitetens historie har sluppet taket i meg, kan det fortsatt være interessant og produktivt å tenke på vår egen skyld i verdens grusomheter, snarere enn å plassere den hos alle andre. Ikke fordi alle andre har mindre skyld, men dels fordi det alltid er konstruktivt å se hva man selv kan gjøre annerledes, dels for å oppveie for tendensen vi alle har til å se flisen i vår brors øye så mye tydeligere enn vi ser bjelken i vårt eget.

Det er imidlertid forskjell på å se etter bjelken i sitt eget øye, og å bruke den bjelken som et balltre man slår i øynene på alle som ikke vil se det man selv mener å ha funnet ut.

Og det er det siste jeg stusser med. Denne offermentaliteten hvor han føler seg grusomt hardt angrepet fordi jeg våget å stille spørsmål ved konsekvensene av våre veivalg med tanke på flyktningkrisen. Han er enig i at det er viktig å reflektere over skyld og ansvar, men mener at jeg i min selvrefleksjon har valgt å innta en holdning av moralsk fortreffelighet som jeg bruker til å slå i hjel meningsmotstandere.

Det Andresen reagerer på er tilsynelatende at jeg skal ha skrevet følgende:

«Alle som ikke er enige med meg i flyktningepolitikken er større mordere enn terrorister!»

Ja, jeg er enig med Andresen i at det ville være en idiotisk ting å skrive. Det ville være å benytte seg av balltre mot de som er uenige med meg. Og nettopp derfor skrev jeg ikke det. Det jeg skrev var derimot følgende:

«Hvis angrepene i Paris bremser viljen til å hjelpe flyktninger hit i trygghet, er vi større mordere enn terroristene.»

Den oppvakte leser vil se at dette er noe helt annet enn det Andresen, og en del andre, tilsynelatende kritiserer meg for. Så la oss da gå til verks med litt enkel tekstanalyse. Det ser ut til å trengs.

Premiss og konklusjon

Jeg innleder med «Hvis», og serverer leseren et premiss knyttet direkte til terrorangrepene i Paris og dets effekt på vår følelse av trygghet. Jeg skriver ikke, slik Andresen synes å tro, at alle som er for en restriktiv innvandringspolitikk er større mordere enn terroristene. Jeg er svært presis og definerer nøyaktig hvilket premiss jeg legger til grunn. Å tolke dette som et politisk utspill, er derfor feil. Det er en refleksjon over vårt moralske ansvar. Jeg tror ikke et eneste politisk parti er uskyldige i den anklage jeg retter. Derfor retter jeg den også mot «oss», altså «vi». Men mer om det senere.

Etter å ha gitt premisset om «hvis», kommer jeg med påstanden om at vi i så tilfelle er større mordere enn terroristene. Skriver jeg her at alle som er uenig med meg i flyktningepolitikken er verre mordere enn Paris-terroristene? Nei. Skriver jeg at alle som stemmer Frp er mordere? Nei. Skriver jeg at jeg har rett og alle andre tar feil? Nei.

Jeg skriver derimot tydelig og klart at et valg om å hjelpe færre flyktninger hit i trygghet, har reelle konsekvenser i form av dødsfall – og det i et antall som vil være større enn antall ofre i Paris. Derav påstanden om «større mordere», en direkte henvisning til bruken av ordet «mordere» om muslimer i Twitter-debatten jeg reagerte på.

Det burde egentlig være ganske ukontroversielt. Om Europa stengte grensene av frykt for terror, slik enkelte land allerede ser ut til å ville etter Paris-terroren, og som en rekke ytret ønske om på Twitter – noe som utløste min omdiskuterte tweet, er det uunngåelig at liv vil gå tapt.

Bare antall båtflyktninger hvis liv er blitt reddet gjennom europeiske hjelpeaksjoner i Middelhavet har langt oversteget ofrene for Paris-massakren. Skulle vi slutte med denne hjelpen i å «hjelpe flyktninger hit i trygghet» fordi vi frykter at noen av dem kan være terrorister, ville fryktelig mange flere drukne. Eller stryke med på andre vis i mangel på mulighet til å søke trygghet. Det er et faktum. Derfor skrev jeg også det.

Hverken mer eller mindre.

Om tankeeksperimenter

Andresen går også i den klassiske fellen med å angripe et tankeeksperiment på det premiss at han først stiller opp sitt eget tankeeksperiment, en variant av mitt, og deretter angriper svakhetene i dette. Det er selve definisjonen av å rasere stråmenn.

Han er ikke alene om det. Flere kommentatorer har startet sin kritikk av min bloggpost om cruiseskipet og redningsbåtene ved å først konstruere sitt eget alternative scenario, for deretter å påpeke at jeg derfor tar feil. Men da har de plutselig beveget seg over i et helt annet farvann, et farvann hvor de har begynt å drøfte konkrete politiske løsninger og europeisk historie, heller enn det generelle spørsmålet om ansvar og skyld, som mitt tankeeksperiment hadde til hensikt å illustrere.

Minerva-skribenten skriver:

For det første er det slik at de færreste som kommer til Norge, kommer direkte fra en synkende båt. Mer enn to tredjedeler kommer fra andre land enn Syria, ofte land der det finnes trygge områder – som Afghanistan og en rekke afrikanske land. Og enten det er syrere eller afghanere har de stort sett vært innom en rekke andre land der de kunne fått beskyttelse – som Russland eller Tyrkia. Fortsatt har Tyrkia, justert for folketall, gitt beskyttelse til lang færre mennesker på flukt enn Norge – og Russland knapt til noen.

For det andre handler kostnadene ikke om at vi ikke får feste og more oss. Samfunn er komplekse organismer, og livet er ikke som en dans på danskebåten. I den virkelige verden er det slik at et lands evne og vilje til å hjelpe – enten det er i form av økonomisk bistand, mottak av kvoteflyktninger eller en liberal asylpolitikk – henger sammen med det økonomiske, politiske og sosiale overskuddet. Asyltilstrømningen legger press på alle tre.

Alt dette har han rett i. Men det er en drøfting av noe annet enn det jeg skrev. Det er en drøfting om politikk, ikke om skyld og ansvar. Og i bloggposten min uttrykker jeg eksplisitt at hvordan vi skal hjelpe best er et åpent spørsmål hvor jeg ikke har noen fasit. Likevel velger Andresen å bygge en stråmann om at jeg har hevdet at det eneste riktige er å slippe alle som vil inn i Norge, og at alle som er uenige i det er moralsk underlegne – noe jeg altså ikke har skrevet.

Dermed blir hans reaksjon et merkverdig skue, basert på noen antagelser han har gjort seg om hva jeg egentlig mener, heller enn å forholde seg til det jeg faktisk har skrevet og det jeg faktisk drøfter i tankeeksperimentet mitt.

Unnlatelsessynder

Et annet problem er at Andresen kritiserer meg for ting jeg har utelatt i teksten, selv om det vitterlig er nevnt i bloggposten min. Et eksempel er dette:

Tjomlid snakker om effektiv altruisme – uten å reflektere over at vi ville kunne gi beskyttelse til langt flere ved å gi penger til flyktningleirer i nærområdene […]

Mens jeg i bloggposten skriver:

Vi skal drøfte hvordan vi best kan hjelpe flyktninger, og det er både lov og konstruktivt å mene at det finnes bedre metoder enn å la «for mange» komme til Norge. Noen mener oppriktig at de hjelpes «bedre der de er». Det er en legitim innstilling, så lenge det ikke bare brukes som dekkargumentasjon kun for å holde flyktninger borte fra Norge.

La meg gjenta. Jeg skriver at det både er lov og konstruktivt å mene at vi kan hjelpe flyktninger på bedre måter enn å slippe flest mulig inn i Norge, og at det er legitimt å mene at vi hjelper dem bedre der de er.

Jeg er usikker på hvor mye tydeligere det er mulig å bli på at jeg nettopp har reflektert over at det finnes flere, og kanskje bedre, veier til Rom.

Deretter skriver Andresen:

Å kalle folk for mordere fordi de har menneskelige reaksjoner som lar seg forsvare innenfor de fleste etiske og politiske systemer, er et grovt overtramp.

Kanskje det. Men jeg skriver altså følgende i min bloggpost:

Det er også menneskelig å ikke ville innse dette. Det er menneskelig å bli sint når noen peker ut det åpenbare som vi så aktivt forsøker å fortrenge. Men det er likevel et faktum.

Ja, vi er enige om at det er en menneskelig reaksjon. Jeg skriver det i bloggposten, men Andresen velger igjen å ignorere dette, og fremstiller det som at jeg overhodet ikke har utvist noen forståelse for en slik reaksjon. Selv om jeg altså har skrevet det klart og tydelig.

Derimot påstår jeg at på tross av denne menneskelige reaksjonen, bør vi tenke litt lengre og litt dypere. Selv om en flystyrt gjør folk redde for å fly, en helt menneskelig reaksjon, er det viktig å påpeke at det å heller velge bilen ikke gjør folk tryggere. Tvert i mot er vi mer utrygge på veien enn i luften. Det er et faktum.

Hvis det å korrigere folks irrasjonelle antagelser er et grovt overtramp, har jeg lite mer å skrive om i denne bloggen. Skal jeg derfor våge å gjøre en antagelse om hva Andresen egentlig mener, vil jeg tro at Andresen ikke synes det er galt av meg å korrigere vaksinemotstandere når de lar seg forlede av irrasjonell frykt til å ikke vaksinere barna sine. Et valg som setter barna i større fare, ikke mindre. Han synes nok ikke det er galt av meg å angripe denne irrasjonaliteten fordi han nok også er for vaksiner. Men når jeg treffer et punkt som han mener rammer hans politiske syn, så er det plutselig er overtramp å peke ut irrasjonaliteten. Merkverdig.

Men det er vel også en menneskelig reaksjon som er høyst forståelig.

Selvrettferdighet

Så kommer vi til det som vel egentlig er kjernen i debatten. Det aller mest interessante. Andresen skriver:

Også om Tjomlid er uenig i alle vurderingene som er gjort her, også om han står knallhardt på en form for altruisme som tilsier at man hverken vektlegger sitt eget liv mer enn andres, også om han er overbevist om alle som kommer, flykter direkte fra synkende skip, også om han tror at asylstrømmen ikke har noen kostnader, eller at det ikke påvirker samfunnet vårt eller vår evne til å spille en positiv rolle i fremtidige kriser, er det en blind selvrettferdighet i anklagen som er ganske ubehagelig.

Det hele koker egentlig ned til at han misliker den selvrettferdighet som ligger i den innsikt i å kunne si at man ikke selv er mer verdt enn andre. Det er dette som oppleves ubehagelig. Det er dette han mener blir overdrevent «godhetstyranni», og det er dette kritikerne til syvende og sist er så forbanna over. Jeg skal nemlig ikke komme her å påpeke at vi alle er like mye verdt, og at vi skal ofre egen sikkerhet og velstand for andres skyld!

Vel, jeg gjør likevel det, og jeg har gjort det før. Da jeg skrev bloggposten «Om flyktninger og perspektiver: Min datter er ikke alt for meg» møtte jeg noe av samme reaksjonen. Folk ble forbanna, fordi å si at selv om jeg menneskelig sett ønsker å sette min datter over alt annet, er det objektivt sett ikke noe som kan forsvares, og sånt pirker borti en fundamental ide om at vi alltid har lov og rett til å sette oss selv og våre egne først.

Jeg er ikke kristen, men jeg er helt på linje med slik jeg tolker Jesus på dette punktet. Det er en form for altruisme jeg mener vi skal strebe etter. Og det provoserer mange. Det er denne viljen til å si at vi ikke har noen gudegitt rett til å ha det så fordømt bra i Norge. Vi er faktisk forpliktet til å hjelpe andre som har det betydelig verre enn oss, selv om det vil koste oss noe i kroner og øre, selv om det kan medføre redusert velferd, selv om det kan gjøre oss litt mindre trygge.

Det er her Andresen synes å mene at jeg bommer helt, og han kaller det «selvrettferdighet».

Vel, akkurat det lever jeg godt med. Om han og andre synes det er plagsomt selvrettferdig å vise en vilje til å mene noe sånt, og samtidig gjentatte ganger være selvkritisk rundt det faktum at jeg langt på nær klarer å etterleve dette i praksis, så får vi være enige om å være uenige.

Andresen mener det er en anklage mot meningsmotstandernes moral, men feiler også grovt her, fordi jeg har ikke rettet den anklagen mot andre. Jeg har rettet den mot oss. Jeg skriver «vi» i setningen som er utgangspunktet for hans reaksjon. Og i bloggposten følger jeg opp med å påpeke hvordan jeg er like ansvarsløs og skyldig som andre på dette punktet. Men jeg er i det minste villig til å innrømme det, og til å diskutere hvordan vi som samfunn kan bli bedre.

Det er jeg heldigvis ikke alene om, basert på alle de positive reaksjoner jeg har fått på min tweet og bloggpost.

På tross av alt dette føler Andresen seg likevel urettmessig moralsk angrepet. På tross av at jeg er overtydelig i å påpeke at dette handler om vårt kollektive ansvar, og om selve prinsippet om at vi alle er like mye verdt – selv om det altså er menneskelig å ikke klare å etterleve det i praksis, føler han at jeg moraliserer. Vel, i mine øyne er dette selvkritikk mer enn selvrettferdighet. Og vårt samfunn er så bra som det er nettopp fordi mange er så uendelig mye bedre enn meg til å etterleve disse prinsipper i praksis, ved å gi og ofre av seg selv og sitt for å skape et bedre liv for andre. Ære være dem.

Hvordan skape en konstruktiv debatt?

Helt mot slutten oppsummerer Andresen slik:

Men det er forskjell på å prøve å hjelpe ganske mange flyktninger i Europa, og å hjelpe enda flere i nærområdene, samtidig som man også gjerne vil ivareta sine egne lands politiske og økonomiske systemer, og å gå rundt i et teater i Paris og skyte ned mennesker i kaldt blod. Når Tjomlid kaller meg morder, avføder det mest av alt et gjesp. Slikt blir det dårlig politisk debatt av.

Vel, jeg er uenig. Det som skaper dårlig politisk debatt er når han velger å ignorere deler av det jeg skriver, og heller konstruerer noen stråmenn som han finner det frydefullt å rasere. Det som skaper dårlig politisk debatt er når han hevder at jeg har sidestilt det å «prøve å hjelpe ganske mange flyktninger i Europa, og å hjelpe enda flere i nærområdene, samtidig som man også gjerne vil ivareta sine egne lands politiske og økonomiske systemer» med å skyte folk i kaldt blod, når jeg tvert imot har presisert at det ikke er noe enten eller, og heller ikke har kommet med noen politisk løsning på hva som vil hjelpe flest flyktninger i trygghet.

Jeg har bare sagt at å redusere viljen til å hjelpe flyktninger i trygghet, vil føre til tap av liv, og dermed må vi være villige til å se at vi i den kontekst også er å anse som mordere. Det står jeg fortsatt ved, selv om det pirker borti enkeltes selvrettferdighet.

Konklusjon – Mea culpa?

Andresen vil at jeg skal innrømme feil. At jeg skal beklage. Jeg skulle ønske jeg kunne det, fordi ingenting er bedre enn å bli overbevist om at man tok feil, og så kunne unnskylde seg for det. Jeg har derfor latt denne saken ligge noen dager for å ha tid til å reflektere over spørsmålene og innsigelsene, men føler meg fortsatt trygg på det jeg skrev.

Dessverre for meg, kanskje.

Det hadde vært lettere å si «Mea culpa», slik Andresen ønsker, enn å videreføre debatten gjennom å fortsatt stå for det jeg skrev og å være uenig i mye av hans kritikk. Men det ville være uredelig av meg å ikke gjøre det.

Jeg synes Andresens kritikk er både interessant og i prinsippet fruktbar. Den er vesentlige mer solid og reflektert enn mye annen kritikk som er kommet av det mer emosjonelle og rabiate slaget. Men jeg mener likevel at han bommer på flere punkter fordi han legger til grunn en del feilaktige antagelser.

På et par sentrale punkter er vi også rett og slett uenige, og det er helt greit. Men jeg synes det er problematisk når han likevel mener at fordi han ikke deler mitt syn, må jeg knele og be om forlatelse. Det synes jeg grenser til pur arroganse. Jeg ville aldri gitt et tilsvar til ham om at fordi jeg er uenig med ham, har jeg per definisjon rett, og det eneste riktige for ham er å innrømme feil. Jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg tror begge har gyldige poenger, og at debatten kanskje er viktigere enn svarene.

Til syvende og sist tror jeg vi er mer enige enn uenige. Vi deler kanskje ikke det politiske syn, og har nok foreløpig ulike standpunkt hva gjelder flyktningpolitikk. Men Andresen har reflektert over mye av det samme som meg, han bryr seg om det samme som meg, selv om han har kommet til noen andre konklusjoner.

Og som han selv skriver avslutningsvis, er det viktig for alle og enhver å reflektere over spørsmålene om skyld og ansvar. Kanskje jeg endrer mening om to år, om fem år, eller når jeg bikker seksti? Hvem vet. Men her og nå er min oppfatning at vi fortsatt har et ansvar for å ikke la irrasjonell frykt lede oss inn i egoismen. Gjør vi det, er vi større mordere enn terroristene.

Kortpost: Vi er alle mordere

Tenk deg et cruiseskip med 1000 passasjerer. Nær skipet er et annet skip med redningsbåter nok til minst 500 personer. Der har de fest og det er god stemning.

På cruiseskipet går det også en morder løs. Han skyter og dreper kaldblodig en familie inne i en lugar.

Cruiseskipet begynner plutselig å synke, noe kapteinen og mannskapet på det andre skipet ser. De har mulighet til å sende ut sine egne redningsbåter, men ettersom stemningen blant passasjerene er høy, og de vil tape penger på å stanse festen og skape misfornøyde gjester, velger de å ikke gjøre noe.

Fordi naboskipet ikke bistår, drukner til slutt 200 personer fra cruiseskipet, passasjerer som ville overlevd om naboskipet hadde prioritert å hjelpe. Festen ville blitt ødelagt, og noen passasjerer ville til og med fått våte festklær og fått et mer utrivelig cruise, men 200 liv ville blitt reddet.

Hvem er egentlig den største morder? Han som skjøt familien, eller bemanningen på naboskipet som velger å bare se på at cruiseskipet synker og passasjerer drukner?

Et spørsmål om ansvar

Her kan man argumentere seg blå om intensjoner og direkte vs indirekte årsak til død, men jeg synes det bare blir litt triste forsøk på å fraskrive oss ansvaret.

Jeg har tidligere drøftet dette i min bloggpost om dødsstraff, hvor jeg også refererte til «the trolley problem». Er det etisk sett bedre å la noen dø gjennom en indirekte handling, enn gjennom en direkte handling?

Vi straffer mord på en enkelt person vesentlig hardere enn mer indirekte handlinger som kan livet av mange flere, f.eks. en bedriftsleder som med vilje og vitende velger å slippe ut miljøgifter som hun vet vil føre til mange dødsfall de neste 20 år. Den måten å tildele skyld, ansvar og straff på er et dilemma, synes jeg. Jeg har ingen svar på hvordan det skal løses, men vi er tjent med å reflektere over det.

* Les også: Our terrorism double standard: After Paris, let’s stop blaming Muslims and take a hard look at ourselves

Kanskje svaret rett og slett er at ansvaret er det samme,men skylden ulik, og at vi derfor likevel ikke kan ikke straffe det på samme vis? Og det er vel også premisset for det poeng jeg forsøkte å få frem med min statusmelding/tweet. Det handler ikke så mye om å tildele skyld, men om å plassere ansvar.

Ved å peke på ansvar, ved å innrømme ansvar, kan vi gjøre bedre valg for fremtiden.

Effektiv altruisme

Et bilde som også ofte blir brukt er av den lille jenta som er i ferd med å drukne i vannet jeg går min søndagstur forbi. Det er lett å vasse ut og redde hennes liv, men jeg kjøpte jo nye tursko i går, og de ville bli ødelagt om jeg gikk ut i vannet. Så jeg lar henne drukne.

Er jeg da bedre enn en morder? Tja, jeg kan sikkert gjøre et eller annet argument som redder mitt eget skinn. Men til syvende og sist er ikke forskjellen stor.

Moralfilosofen Peter Singer, aktiv støttespiller av bevegelsen effektiv altruisme, snakker om det i følgende foredrag. Sett av noen minutter til å se den, du også. Det trenger vi alle.

Jeg også er passasjer på festskipet. Hver dag velger jeg å ikke gjøre mer for å redde liv som jeg så enkelt kan redde. Hver dag velger jeg å kjøpe en kaffe latte heller enn å gi pengene til kjøp av myggnetting til en familie et sted i Afrika. Og hvert 30. sekund dør et barn av malaria. Imens jeg drikker min latte, dør minst 20 barn.

Slik er vi skrudd sammen. Og hvis terror får oss som samfunn til å ville hjelpe færre, er vi til syvende og sist alle større mordere enn terroristene selv.

Og det er vel slik det fungerer. Det er jo et av terrorismens målsetninger. Passivisere, skape frykt, skape konflikt, og dermed forårsake mer indirekte skade enn terrorhandlingene i seg selv. Det er en grunn til at terrorister heller vil sprenge et fly enn en båt. Det er enkel menneskelig psykologi.

* Les også: Oss og dem

Det er også menneskelig å ikke ville innse dette. Det er menneskelig å bli sint når noen peker ut det åpenbare som vi så aktivt forsøker å fortrenge. Men det er likevel et faktum.

Det er lov å være kritisk

Vi skal drøfte hvordan vi best kan hjelpe flyktninger, og det er både lov og konstruktivt å mene at det finnes bedre metoder enn å la «for mange» komme til Norge. Noen mener oppriktig at de hjelpes «bedre der de er». Det er en legitim innstilling, så lenge det ikke bare brukes som dekkargumentasjon kun for å holde flyktninger borte fra Norge.

Noen mener også at ved å stenge Europas grenser vil vi skremme folk fra å flykte over Middelhavet, og på den måten faktisk redde flere liv. Erfaring fra for eksempel Australia viser dessverre at det ikke fungerer. Det gjør flyktningene bare mer utsatt for overgrep og risikofulle fluktmetoder, og problemet flyttes bare til andre land som ofte har dårligere muligheter til å hjelpe.

Konklusjon

Hvis frykten for terror gjør at vi velger å la flere båtflyktninger drukne, velger å stenge ute de som flykter for å komme i trygg havn, velger å stenge Europas grenser fordi vi heller ofrer mange andre enn å risikere å miste noen få av våre egne, så er vi alle større mordere enn hva terroristene selv er.

Denne bloggposten kommer delvis som en respons på en del kritikk av statusmeldingen/tweeten gjengitt øverst. Denne er blitt oppfattet som om jeg sier at «alle som ikke har samme syn på innvandring som meg er mordere!». Det er ikke det den sier, hverken i ord eller i overført betydning.

Den er derimot et kall til alle om å reflektere over konsekvensene av våre valg. Den er skrevet i håp om å gi et perspektiv som er helt sentralt for å i det hele tatt kunne diskutere innvandringsspørsmålet på en etisk forsvarlig måte. Den eneste pekefinger jeg retter, er mot meg selv og oss alle.

De som vil «stenge grensene» er ansvarlige for andres død, og det i større antall enn hva terroristene er. Derfor er de større mordere. Og jeg lar meg provosere av det. Men utallige valg jeg tar i min egen hverdag koster også liv. Og det i mye større antall enn hva stengte grenser gjør. Det provoserer meg også, og det gjør også meg til en enda større morder.

Jeg er villig til å reflektere over dette. Jeg er villig til å ta personlig ansvar. Er du?

Om no-go-soner, svenske voldtektstall og oppdiktede kilder

Jeg ser at en del dessverre deler denne artikkelen, «Norge på vei mot borgerkrig?», fra NorgesAvisen.no for tiden. Kjære vene. Dette er virkelig pinlige saker.

Artikkelen er rett og slett et sammensurium av oppdiktede kilder, manglende forståelse for statistikken det vises til, anekdoter, og rene løgner. Ja, det er så åpenbart tøv at du ikke engang trenger være enig med meg i innvandringsspørsmålet for å måtte innse at dette er renspikket vrøvl.

La meg gi deg noen eksempler.

Voldtekter

I artikkelen kan vi lese:

Selv om 9 av 10 voldtekter utføres av menn med minoritetsbakgrunn rapporteres gjerningsmannens etnisitet aldri i media. Hvordan kan norsk kvinner da beskytte seg? Og om ingen får vite om denne store skjevfordelingen av hvem som voldtar, vil ikke dette påvirke folks oppfatning av innvandring på en feil måte?

Oisann. Her har den eminente forfatteren visstnok dokumentert at 9 av 10 voldtekter i Norge utføres av menn med minoritetsbakgrunn. Det er spenstig. Hvorfor har vi aldri hørt om det? Jo, fordi «NRK, TV2, Aftenposten og andre politisk korrekte medier er programforpliktet til å rapportere innvandring til landet på en positiv måte», hevdes det, og så viser forfatteren til nettopp NRK som kilde for sin egen påstand om etnisitet.

Auda.

Men jaja, la oss se bort fra det åpenbare selvskuddet og se hva artikkelen hans viser.

Det første vi ser er at dette kun gjelder voldtekter i Stavangerregionen i perioden 2009-2012. Og det gjelder 20 dømte personer. Videre kan vi lese at «blant de 20 dømte er tre etnisk norske, en polakk, ti afrikanere og fem asiater.» Det gir altså 19 personer, ikke 20. Femten av dem er fra minoritetsbakgrunner av den type NorgesAvisen drøfter. Det er i så fall 3 av 4, ikke 9 av 10.

Men det egentlige problemet ligger ikke der. Nei, problemet er det som etterforskningsleder Kristian Johansen sier avslutningsvis i artikkelen:

– Når vi ser på det totale antallet anmeldelser vi behandler, er det et større antall etnisk norske i disse sakene. Det overrasker meg at så få etnisk norske er dømt, sier han.

Med andre ord, det er i dette tilfellet en overvekt av ikke-vestlige som dømmes for voldtekt, ikke som anmeldes for voldtekt. Hvorfor er det slik? Vel, det er ikke urimelig å anta årsaken kan være at ikke-vestlige innvandrere oftere er involvert i den type voldtekt som lettest fører til dom, nemlig overfallsvoldtekter. Etnisk norske voldtar som regel på andre måter. Det er sovevoldtekter, festvoldtekter og en type overgrep hvor det ofte blir ord mot ord, og dermed vanskeligere å få noen dømt.

Uansett, det sentrale her er at politiet bekrefter at det er flere etnisk norske som anmeldes, selv om flest ikke-vestlige dømmes. Det nevner selvsagt ikke NorgesAvisen. Og i rettferdighetens navn roter også NRK ganske mye i sin fremstilling av saken.

No-go-soner

Den neste blunderen er en perle. Det starter ille, men blir verre – og mer tragikomisk. Følg med.

NorgesAvisen skriver:

Ifølge Svenska Dagbladet finnes der nå 55 «no-go» soner, dvs. områder som det svenske Politiet ikke klarer å opprettholde lov og orden i.

I Frankrike, som ligger enda lengre frem i utviklingen enn Sverige, er det nå hundrevis av slike soner.

Den svenske kilden er en leder fra Svenska Dagbladet hvor vi blant annet kan lese at politiet aldri omtaler no-go-soner. De snakker derimot om steder hvor «allmänheten i flera fall uppfattar det som att det är de kriminella som styr i områdena» og der «polisen inte kunnat fullgöra sin uppgift».

Det er altså primært snakk om hva politiet beskriver at allmennheten opplever, ikke nødvendigvis hva som er realitetene. Og selv om politiet ikke klarer å utføre alle sine oppgaver tilfredsstillende der, så er det slik at de fortsatt kan patruljere der fritt:

”I de flesta områdena upplevs trots allt poliser kunna promenera fritt och fotpatrullera utan rädsla att bli angripna.”

Det høres ikke så veldig «no-go» ut, spør du meg.

Så finnes det da såkalte no-go-soner i Sverige? Nei. Ikke i den forstand innvandringsmotstandere bruker uttrykket. Politiet selv avviser påstanden om slike soner, og beskriver de 55 områdene slik:

”…(polis) störs ofta och hindras i sin tjänsteutövning, vilket kan skapa olust att arbeta i området. Dessutom upplevs det vara problem med att klara upp brott i områdena. Det är svårt att få personer att delta i brottsutredningar, men det är också svårt att agera obemärkt och bedriva spaning i dessa områden…”

[…]

”I de fall allmänheten uppfattar det som att Polisen inte lyckas stävja och utreda brott kan det bidra till uppfattningen att kriminella ”styr” i området.”

Det kan også være verdt å merke seg at slike lovløse miljøer startet med MC-klubber i Sverige, og har utviklet seg i ulike retninger. I dag består det også av etnisk svenske gjenger, så vel som ofte familiebaserte «klaner» fra ulike land, ofte Øst-Europa og Vest-Asia. Å knytte disse områdene til muslimer, er altså en forvrengning av realitetene.

Norske innvandringsmotstandere må slutte å snakke om disse fiktive no-go-sonene, og enkelte svenske aviskommentatorer frustreres også over vrangforestillingene:

När jag läser rapporten slås jag av att två av dessa påstått laglösa områden är de där jag bott under större delen av mitt liv. Men rapporten talar inte om no go-zoner, tvärtom kan poliser i allmänhet ”promenera fritt och fotpatrullera utan rädsla att bli angripna”. De enda gånger studien nämner parallellsamhällen är när den skriver att sådana inte har utvecklats där. Vad det handlar om är i stället att detta är 55 områden där polisen ”upplever problem med lokala kriminella nätverk som har negativ påverkan på lokalsamhället”, men främst ”löst sammansatta nätverk” med ”låg strategisk förmåga”.

Han påpeker at levekårsundersøkelser viser at svenskene føler seg stadig tryggere, i motsetning til det skremmebildet enkelte promoterer, og skriver videre:

Problem med löst sammansatta kriminella nätverk i 55 områden beskrivs mindre än ett år senare som att det råder sharia i dessa områden. Så fungerar viskleken när vi nu skrämmer upp varandra med vad ”en kompis kompis” har delat om invandring och muslimer. I en sådan tid måste vi alla bli viralgranskare i stället för att tanklöst dela vidare.

Nettopp. Områder hvor politiet har problemer grunnet gjenger og klanmentalitet, blir plutselig til «muslimske no-go-soner styrt av sharia-lover». En fjær blir til fem høns. Derfor er også denne bloggposten du nå leser nødvendig.

Frankrikes fiktive no-go-soner

Men det blir verre, eller bedre, når vi sjekker kilden NorgesAvisen har valgt for å dokumentere at Frankrike har hundrevis av no-go-soner, for her har de valgt nettstedet Snopes som dokumentasjon. Og hva driver nettstedet Snopes med? Jo, de sjekker om ulike påstander som florerer på internett er korrekte eller ikke. Hva konkluderte de med i påstanden om franske no-go-soner?

Fantastisk! NorgesAvisen bruker en kilde som selv bekrefter at påstanden er feil.

OK. Du kan slutte å le nå, fordi den virkelige rasismen begynner heretter å skinne gjennom.

Voldtektskrise i Sverige?

La oss gå videre. NorgesAvisen skriver:

Ifølge en rapport har Sverige fått en voldtektskrise i takt med den stadig økende muslimske innvandringen. Sverige topper voldtektsstatistikken i verden og tusenvis av kvinner er alt blitt ofre for denne volden og mange flere vil følge på.

Men stemmer dette? Tja. Jeg gikk i gjennom denne statistikken allerede i 2010 i bloggposten «Sveriges voldtektstall under lupen – ikke så ille likevel?», og viser at årsaken til de tilsynelatende høye tallene først og fremst skyldes ulike måter å føre statistikken på fra land til land.

NorgesAvisen bruker bl.a. nettstedet LiveLeak som kilde, hvor noen bare har kokt sammen noen ville teorier på egen hånd. Hvis man heller går til den faktiske kilden, altså Det svenske kriminalitetsforebyggende rådet (BRÅ), skriver de:

Under de senaste tio åren har antalet anmälda sexualbrott ökat konstant och polisanmälningarna för våldtäkt har mer än fördubblats. Detta beror troligtvis på en kombination av en ökning av den faktiska brottsligheten samtidigt som benägenheten att anmäla ökar. En stor del av ökningen har skett efter 2005, då den nya sexualbrottslagstiftningen trädde i kraft. Den innebär att en del gärningar, som tidigare klassades som sexuellt utnyttjande nu rubriceras som våldtäkt.

En viktig årsak til tilsynelatende høye voldtektstall og en stor økning i anmeldelser er altså at svensk definisjon av voldtekt ble drastisk endret i 2005, slik at det som tidligere ble regnet for å være seksuell utnyttelse i ulike former, nå ble klassifisert som voldtekt.

En annen, og kanskje viktigere årsak til de høye voldtektstallene i Sverige, er at de fører hver eneste voldtekt, med samme gjerningsperson og offer, som en ny voldtekt i statistikken. Hvis en mann voldtar sin kone hver dag i et år, så føres det opp som 365 voldtekter i statistikken. I Norge og Danmark registreres det som én voldtektssak.

BRÅ sier videre:

För det första har vi i Sverige en påtagligt vid juridisk definition av vad som är våldtäkt. Det gör att fler gärningar i Sverige bedöms och registreras som våldtäkt än i flertalet andra länder. För det andra lägger vi i Sverige på ett mycket tidigt stadium i processen ner ovanligt mycket arbete på att registrera alla fall som kan misstänkas vara våldtäkt, vilket gör att vi även räknar med fall som senare visade sig vara något annat sexualbrott, inget brott alls osv. Vi registrerar också alla enskilda gärningar, inte bara det senaste tillfället eller huvudbrottet. I många andra länder väntar man och sorterar bort många fall från statistiken, för att de inte har valt lika ambitiösa system för att registrera brott och skapa statistik som vi.

Voldtektstallene inkluderer altså også saker som man kun mistenker som voldtekt – uten at det noengang dokumenteres en slik ugjerning, inklusive saker som senere viser seg å faktisk ikke være voldtekt i det hele tatt! Altså enhver anmeldelse, uansett om den ender i dom eller til og med viser seg å være falsk eller uberettiget, registreres som en voldtekt.

I tillegg er det slik at all seksuell omgang med barn under 15 år registreres som voldtekt i Sverige, noe som ikke har vært tilfelle i f.eks. Norge før den nye straffeloven trådte i kraft 1. oktober i år (da med en aldersgrense på 14 år).

Men det stopper ikke der. I følge svensk lov er heller ikke voldtekt det samme som uønsket samleie eller seksuell omgang. Enhver seksuell handling som utføres med en person som f.eks. er beruset eller av andre årsaker ikke er i stand til å ta vare på seg selv, defineres som voldtekt. Beføler man brystene til en jente utenpå henne t-skjorte mens hun er full, så er dette voldtekt. Dette er strengere enn i Norge, hvor kun seksuell omgang (penetrering i en eller annen form) defineres som voldtekt.

Så da har vi mange faktorer som bidrar til å blåse opp de svenske voldtektstallene:

Gjentatte overgrep telles individuelt.
Hendelser som ikke er voldtekt, men som anmeldes som det, registreres som voldtekt.
Seksuelle handlinger med hjelpeløs person registreres som voldtekt.
Seksuelle handlinger med barn under 15 år registreres som voldtekt.

Hvis man derimot baserer seg på levekårsundersøkelser hvor man kartlegger ofre for ulike typer lovbrudd, finner man at Sverige ligger omtrent midt på treet når det kommer til voldtekter eller seksuallovbrudd generelt, sammenlignet med andre europeiske land. Dette bekreftes også av tall fra FN og Interpol.

BRÅ sine tall viser også at antall personer utsatt for voldtekt og andre seksualforbrytelser faktisk sank fra 2005-2011, selv om antall anmeldte voldtekter steg betydelig.

BRÅ påpeker ikke minst at en stor del av voldtektene skyldes økende grad av internettrelatert dating og kontakt, og kanskje enda viktigere, en økende fest- og ruskultur. Ikke innvandring. Den type voldtekter som NorgesAvisen advarer mot, altså voldtekt begått av en fremmed utendørs, det vi kaller overfallsvoldtekt, sank betydelig i Sverige i den perioden NorgesAvisen selv viser til.

Hele deres voldtektsargumentasjon basert på svenske tall er med andre ord et gedigent sammensurium av manglende kildekritikk og kunnskapsløshet.

Myten om overfallsvoldtektene

Så kommer de selvsagt drassende med den forlengst tilbakeviste påstanden om norske overfallsvoldtekter:

Politiet i Oslo forteller i en artikkel allerede i år 2009 at ALLE overfallsvoldtekter i årene 2007, 2008 og 2009 er utført av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn.

Dette er feil, noe du kan lese i detalj om i bloggposten «Overfallsvoldtekter og innvandring – en faktasjekk». Her ser vi blant annet at påstanden er basert på identifiserte gjerningsmenn, mens flere ikke-identifiserte gjerningsmenn er beskrevet som norske eller nordiske. Dette nevner selvsagt aldri innvandringsmotstanderne.

Det er også merkverdig at man henger seg sånn opp i overfallsvoldtekter, en type kriminalitet som kanskje utgjør rundt 3 promille av alle voldtekter. Ja, ikke-vestlige innvandrere ser ut til å være kraftig overrepresentert i den statistikken, men for de 99,7% andre voldtekter er etnisk norske i klar majoritet.

Det er rart at de som er så uhyre opptatt av voldtektsproblematikken aldri ser ut til å være så opptatt av å se på disse 99,7 %. Kan hende det er fordi de, på samme måte som f.eks. Human Rights Service (HRS), heller ikke er så opptatt av å virkelig forstå hva tallene forteller oss. For eksempel politiets nyanseringer rundt sosiodemografiske forhold, høyere anmeldelsesgrad av mørkhudede personer, definisjoner av grupper (etnisitet/opphavsland/innvandrerstatus) og andre forhold. Det er mer behagelig å se på rådata, isolert fra politiets forbehold og nyanseringer, når man ønsker å skape fremmedfrykt.

Eller som HRS’ sin redaktør Nina Hjerpset-Østlie så fint formulerte det i mitt kommentarfelt da jeg kritiserte henne for slikt misbruk av voldtektsstatistikkene:

Ellers kunne jeg vært interessert i hvilket offentlige regelverk som sier at alle må og skal ta med en rekke «forbehold» for å legge frem offentlig statistikk for at det ikke skal være «misbruk». Hvor kan jeg finne det?

De som for eksempel mener at alder- og kjønnsfordeling, samt sosiodemografiske forhold, er uinteressante i slike diskusjoner, kan jo fortelle meg hvordan kriminalitetsstatistikkene hadde sett ut om de fleste ikke-vestlige innvandrere var 50 år gamle kvinner.

Tenkte meg det, ja.

Muslimer bak de fleste voldtekter?

Så kommer NorgesAvisen med den kanskje drøyeste, og tåpeligste, påstanden:

I Sverige ble det i 2014 meldt inn 6700 voldtekter til Politiet. 77% av voldtektene er utført av bare 2% av befolkning – muslimske menn.

Wow. Hvor får de dette fra? Jo, en graf en eller annen anonym svensk blogger har laget, visstnok basert på tall fra BRÅ, som ikke sier noe om muslimer, men kun om «personer av utenlandsk opprinnelse». Her ser det også ut til at man generaliserer fra domfellelser til anmeldelser/gjerningsmenn.

Og hvor sikre er tallene? Jo, i følge nettsiden: «has been anonymously confirmed by Swedish polish [sic] in a phone conversation».

Jadda.

Ser man på de faktiske tallene, ser man først og fremst at dette ikke handler om voldtekter, men om alle typer seksualforbrytelser, hvorav over halvparten omhandler ting som blotting eller kjøp av seksuelle tjenester. I tillegg nevnes ikke etnisk opphav eller religiøs tilhørighet noe sted i rapporten.

La meg gjenta det. Etnisk opphav, eller religion, nevnes aldri i rapporten. Likevel konkluderer NorgesAvisen med at dette utelukkende er muslimske menn. Det er rett og slett imponerende.

Grafen og statistikken er altså ren fiksjon.

Det statistikkene til BRÅ derimot viser er at det ikke er noen skremmende utvikling av seksualforbrytelser og voldtekter i Sverige i takt med økt ikke-vestlig innvandring.

Konklusjon

Resten av artikkelen er et sammensurium av lenker, stort sett til ulike videoer som skal bekrefte hvor ille det står til, eller til meningsytringer som ikke er basert på solide kilder eller statistikk. Og formålet? Jo, å vise oss at det snart går til helvete, og eneste utvei er borgerkrig.

Men er det ikke rart med det? De deler av Norge som har størst innvandrerbefolkning er også der folk er mest positive til innvandring. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at vi som bor for eksempel på Tøyen ser at dette faktisk går helt greit, mens de som bor langt unna innvandrergrupper og bare leser fiksjonsmateriale som NorgesAvisen, ender opp med å faktisk tro på løgnene.

Og så har vi den lille og ikke helt ubetydelige bagatellen med at det faktisk blir stadig mindre kriminalitet i Norge. Det er jo nesten ufattelig når NorgesAvisen mener å kunne vise at jo flere muslimer vi får, dess grusommere får vi det i landet. Kanskje artikkelforfatteren burde lese mer statistikk og politirapporter, og se mindre på YouTube-videoer.

For det er løgner, noe jeg håper å ha vist i denne bloggposten. Det er oppdiktet statistikk, falske påstander og rene konstruksjoner fra A til Å. Det er denne type spredning av løgnaktig hatpropaganda som gjør Norge utrygt, ikke innvandrere eller muslimer. Det er ikke uten grunn at PST har utpekt høyreekstreme som den virkelige trussel i landet.

* Les også: Frykten for den europeiske flyktningkrisen er sterkt overdrevet

Jeg flytter fra dette jævla landet

Dette går ikke lengre. Norge tåler ikke mer innvandring. Vi må sette ned foten og stenge grensene, fordi denne invasjonen av muslimer vi har sett siden nittitallet ødelegger landet vårt.

Det er forjævlig sånn som det har blitt. Denne eksplosjonen i kriminalitet som innvandringen har ført med seg advarte jeg om for lenge siden. Men disse politikerne vil jo ikke høre.

Demokrati, du liksom.

Norge har aldri vært så ille å bo i. Man kan ikke bevege seg ute lenger uten å være redd for vold, voldtekter og annet faenskap. Går du gjennom Grønland med din iPhone 6 S synlig, vil du bli voldtatt, drept og verst av alt, de tar mobilen.

Alt var bedre før. Det vet jeg, fordi jeg husker jo hvordan det var.

Det går ikke en dag uten at man leser om noen som er myrdet. Sånn var det ikke da jeg var ung. Jeg kan knapt huske at noen ble drept den gang. Nå er det derimot drap over alt hele tiden.

Det gjør noe med oss, all denne nye kriminaliteten disse lykkejegerne bringer til landet. Mitt land, for faen. Ikke deres.

Folk føler seg ikke trygge lengre, slik de gjorde før i tiden.

Denne jævla innvandringen ødelegger landet vårt. Nå er det nok. Nå er det faen meg nok. Mitt trygge, vakre fedreland er blitt ødelagt.

Det er faen meg på tide å flytte til et bedre sted.

Oppdatering:

Ettersom det i kjent stil kommer mange kommentarer som hevder at nedgangen utelukkende skyldes mørketall eller at folk ikke gidder anmelde lengre, kan jeg minne på at det ikke er korrekt.

SSB har i sin analyse tatt høyde for mørketall, blant annet ved å sammenligne anmeldelser med sin levekårsundersøkelse hvor de kartlegger hvor mange som er utsatt for vold, og finner at utsatthet for vold ikke heller har økt – noe en av grafene mine ovenfor viser. Dermed kan man ikke hevde at mørketall eller lavere anmeldesesgrad forklarer nedgangen. Sorry.

Det kan også være verdt å minne på at rundt 80% av alle voldstilfeller er alkoholrelaterte. Hvis vi virkelig bekymrer oss over vold er det altså neppe muslimer vi bør frykte.

Kriminaliteten er lavere enn på 20 år. 77 % av befolkningen tror at den øker. De fleste tror økningen er andre steder enn de selv bor. Kanskje folk burde lese mer statistikk og mindre avisforsider?

Dag Fallet og barneporno – stadig like unyansert og uærlig

Det kan ikke være lett å være Dag Fallet nå om dagen. Frisøren fra Cambridge er en iherdig vaksinemotstander, og antivaksinekampen gikk på en solid smell i vinter da meslingeepidemier og medieskriverier førte til at foreldre oppsøkte helsestasjoner og legekontor en masse for å få vaksinert barna sine.

Så da faller Fallet tilbake til det han egentlig ser ut til å like best, bedrive pedosverting mot de som er for vaksiner – eller enda verre – er medlem i Human-Etisk Forbund.

I går kom han på banen med en ny bloggpost. Denne gangen en lenge forventet reaksjon på min bloggpost om VG-serien «Nedlasterne». Min bloggpost, ««Nedlasterne» – spennende journalistikk med store svakheter», er en grundig gjennomgang av debatten rundt barneporno, spesielt animert barneporno, og konklusjonene der faller ikke i smak hos Fallet.

Så hva gjør han når forskning ikke viser det han ønsker, sånn som med vaksiner? Jo, han cherry-picker, friserer sitater, forvrenger forskningsresultater, og maler det bildet som passer ham selv.

Så også her. Det kunne nesten vært sjarmerende om det ikke var for at bloggen hans allerede har vært gjenstand for en rettsprosess hvor dommeren totalslaktet den. I rettssaken var Tore Krudtaa blant annet anklaget for å ha bedrevet «pedohetsing» ved å spre bloggpostene til Fallet.

La meg sitere fra dommen, hvor dommeren altså skriver:

Krudtaa har linket til flere innlegg av bloggeren Dag Fallet, som har engasjert seg sterkt i debatt med Tjomlid, men uten å være like nyansert.

Ut fra gjennomgangen av Fallets og mine bloggposter, så altså dommeren at Fallets skriverier var mindre nyanserte. Dommeren skriver videre om Fallets bloggposter:

Samlet sett kan det ikke være noen tvil om at innleggene Krudtaa linker til gir inntrykk av at Tjomlid fremmer pedofili. Retten er ikke enig med Krudtaa i at det dreier seg om en ordinær debatt med forskjellige standpunkt i pedofilidebatten. Med overskrifter som «Normalisering av pedofili i den sekulære bevegelse», «Seksuelt misbruk av barn – no big deal?» og «Vitenskapelig pro- pedofil fra Human-Etisk Forbund» kan det ikke være noen tvil om at man fremstiller det slik at Tjomlid og Human-Etisk Forbund fremmer pedofili. Retten finner derfor at Bergh har ført sannhetsbevis for sine uttalelser om at Krudtaa driver med pedofilisverting. Svertingen fremstår som et forsøk på å stanse debatten eller debattantene, og Bergh hadde derfor en aktverdig grunn til å fremsette disse uttalelsene. Det var heller ikke utilbørlig av ham å fremsette dem.

Det er altså ikke særlig tvil i Tingrettens øyne at Fallets bloggposter ikke har til hensikt å drøfte barneporno eller pedofili på en skikkelig måte, men derimot forsøker å sverte andre meningsmotstandere gjennom beskyldninger om «legitimering av pedofili».

Det som gjør dette ekstra absurd er at Krudtaa anket dommen, og ankesaken kommer opp ganske snart. Men hva gjør Krudtaa? Jo, i går velger han å dele Fallets nyeste bloggpost, på tross av at Tingretten altså så på dette som klar pedofilisverting, og som bidro til at Krudtaa tapte forrige runde. Snakk om å grave sin egen grav.

Sitatfrisering og ytringsfrihet

Men la oss se på Fallets nyeste bloggpost med tittel «Gunnar Tjomlid vil ha animerte overgrepsbilder av barn legalisert».

Han starter med et sitat tilegnet meg. Men i vanlig frisørstil er dette sitatet frisert. Fallet har lest bloggen min grundigere enn noe annet menneske på jorden. Han har trålet alle mine kommentarfelt med titusenvis av kommentarer for å se om han finner noe å ta meg på. Og i en kommentar i 2009 fant han noe verdt å trekke frem:

«Dette er likevel litt ved siden av debatten, ettersom du nå snakker om “ekte barneporno”, ikke materiale med “barn” over den seksuelle lavalder, eller fiktiv barneporno (tegnet/animert). Selv om denne type “barneporno” skulle føre til mer seksuelle overgrep, så sliter jeg likevel med å forby det,..”(sitat, Gunnar Tjomlid)

Han lenker til sin egen blogg som kilde, altså en av bloggpostene som Tingretten spesifikt har påpekt er lite nyansert og primært fungerer som pedofilisverting av meg, ikke som en saklig drøfting av barneporno og pedofili. Men om vi går til originalkilden, altså kommentarfeltet i min blogg, kan vi se konteksten. Her ser vi at Fallet har utelatt slutten av sitatet. I sin helhet lød det altså slik:

Videre i debatten skriver jeg (for seks år siden):

Derfor tror jeg ikke at det å se barneporno i seg selv vil medføre mer overgrep. Men jeg ser ikke bort fra at det å dyrke barneporno i fellesskap med andre, altså være del av et nettverk hvor slikt materiale utveksles og diskuteres, kan bidra til lavere terskel for å utføre overgrep, pga en normalisering/aksept for handlingene. Likevel mener jeg altså ikke at fiktiv barneporno kan forbys på dette grunnlag fordi det rører ved ytringsfriheten vår og skaper så mange unødvendige offer. (Han jeg nevnte som nå er fengslet for å ha «produsert barneporno», har forsøkt å ta livet sitt tre ganger og har vært et år på psykiatrisk avdeling kun pga denne politisaken. Mediene har også rapportert om enorm psykisk belastning på de siktede, inkl et selvmord, for den siste barnepornosaken som ble rullet opp for noen dager siden.)

Fyren jeg nevner i kommentaren er en mann i slutten av tyveårene som hadde seg med en jente på 17 år, en handling som de sammen valgte å filme. Jenta og mannen redigerte videoen, la på litt musikk, og han hadde denne til privat bruk på egen PC. Den var laget i samtykke med jenta, sexen var fullt lovlig, og han delte den aldri med andre. Likevel ble han tatt for denne videoen i forbindelse med en annen sak han var involvert i som gjorde at politiet sjekket PCen hans, og media omtalte det som at han var siktet for besittelse og produksjon av barneporno.

Når folk i nærmiljøet plutselig tror du har voldtatt småbarn og laget barneporno av dette for distribusjon, er det klart det er enormt belastende. Og når slike rettslige reaksjonen mot en privat video av helt lovlig og samtykkende sex fører til selvmord, er det bare tragisk.

Det er noe av årsaken til at jeg den gang argumenterte for at animert barneporno burde være lovlig – selv om det skulle føre til flere overgrep. For hva er egentlig konsekvensene av å forby dette? Altså å kneble ytringsfriheten?

Vel, la meg bruke et eksempel Dag Fallet selv burde forstå godt. Vi har dessverre sett mange alvorlige sykdomstilfeller og dødsfall knyttet til antivaksinepropaganda. Spedbarn som dør av kikhoste eller meslinger. Hundrevis av barn som legges inn på sykehus med alvorlige komplikasjoner fra kikhoste og meslinger. Ja, i disse dager er det et nytt utbrudd av kikhoste i Canada grunnet vaksinemotstand.

La oss ikke glemme det spanske, uvaksinerte barnet som døde av difteri. Hvorfor? Jo, fordi folk som Fallet forleder foreldre til å tro at man ikke burde vaksinere. Foreldrene til det spanske barnet sa eksplisitt at de følte seg lurt av vaksinemotstandere. Konsekvensene var at deres kjære lille gutt døde av en sykdom som ingen har dødd av i Spania på 30 år.

Vaksinemotstand dreper. Men bør vi av den grunn forby Fallet å skrive det han gjør? Nei. Selv om antivaksinepropaganda skader og tar liv, så vil jeg ikke forby det. Fordi det handler om ytringsfrihet. Selv om trykking av Muhammedtegninger kan trigge voldelige reaksjoner, så må vi ikke forby det. Og selv om animert barneporno hypotetisk sett kan gjøre at enkelte forgriper seg på barn, så må vi likevel tillate det.

For hva skulle rasjonalet være i å forby en novelle hvor en voksen har sex med et barn, men tillate Fallets blogg som kan føre til at foreldre indirekte dreper sine barn?

Hvis Dag Fallet virkelig ønsker et forbud mot for eksempel tekstlige skildringer av pedoseksuelle handlinger, må han også innse at hans egen blogg må være grunnlag for strafferettslige reaksjoner. Det ønsker han selvsagt ikke. Det ønsker ikke jeg heller. Jeg vil at Fallet skal få skrive det livsfarlige vrøvlet sitt, selv om jeg vet at det vil skade barn.

Det kalles ytringsfrihet, og er noe av det mest verdifulle vi har.

Farlige løgner og forvrengninger

Fallet lirer deretter av seg en del gamle løgner hvor han hevder jeg har sagt at barn som regel ikke tar skade av sex med voksne (det har jeg ikke skrevet), og at jeg kjemper for at dette skal være lov (nei, jeg har utallige ganger skrevet at det skal være straffbart, helt fra min første bloggpost om temaet).

Dette er grundig gjennomgått og redegjort for i bloggpostene «En historie om sitatfusk og løgner – del 1» og «En historie om sitatfusk og løgner – del 2».

Påstandene fra Dag Fallet om mine blogg og meninger ble grundig avkledd i Tingretten hvor Berghs advokat hadde gått gjennom samtlige av hans påstander og sjekket dem opp mot bloggen min i en systematisk oversikt. Hun fant intet annet enn løgn etter løgn etter løgn. Eksempelvis fant hun at Fallet gjentatte ganger skrev at jeg hadde sagt X, og henvist til bloggpost Y som kilde. Men når man leser bloggpost Y ser man at jeg aldri har sagt X. Fallet lurer leserne ved å vise til bloggposter som kilde, i håp om at disse aldri sjekkes.

Effekten av dette så vi i pedogate i januar 2014 hvor blant annet tidligere Nettavisen-blogger Trude Helen Hole gikk rett i fella. Hun tok Fallet på ordet, men glemte å sjekke om hans påstander var korrekte. Dermed endte hun opp med å påstå masse rart om meg, som det ikke fantes grunnlag for om man gikk til bloggen min og leste det jeg selv hadde skrevet.

Slike løgner er farlige. I utlandet har man sett folk bli truet med drap, og sogar myrdet etter tilsvarende falske pedofilibeskyldninger.

MAN WRONGLY LABELED A PEDOPHILE ON FACEBOOK GETS DEATH THREATS

Suspected Pedophile Murdered By Girl Vigilante

Officers deny misconduct over death of man falsely accused of being paedophile

Bijan Ebrahimi Burned To Death After False Pedophilia Accusations

Mother, boy admit killing man they thought was pedophile

Steven Rudderham: Dad falsely accused of being paedophile on Facebook found hanged

‘These false paedophile accusations will kill me’

Jeg har selv mottatt min andel dødsønsker og trusler etter at folk som Fallet, Hole og Krudtaa har spredt sine pedofilibeskyldninger. Det er en farlig og uansvarlig lek de bedriver.

Deretter prøver Fallet å male et bilde av at jeg bagatelliserer alvorligheten av overgrepsmateriale. Det er igjen ren fiksjon fra Fallet da jeg i min bloggpost selv beskriver grovheten i mye av materiale, ting som er ren tortur av barn. Fallet vil likevel at hans lesere skal tro at jeg ikke synes barnepornografi er så ille, selv om jeg bruker mye plass i min bloggpost på å beskrive nettopp hvor grusomt det er, og hvor grusomt det er for ofrene når dette spres.

Jeg ønsker velkommen en debatt om barneporno og overgrep, men det er frustrerende å bare ende opp med at Fallet og hans følgere sprer løgner. Det er nettopp av den grunn Tingretten avfeide hans blogg som unyansert, fordi det er så tydelig at han ikke forholder seg til sannhet, men kun har en agenda om å fremstille mitt syn i et forferdelig lys gjennom rene forvrengninger og løgner. Og dem gjentar han i sin nyeste bloggpost, uten å ha lært noe av dommerens formaninger.

Om eksperter og kilder

Fallet er deretter indignert over at jeg kaller VGs ekspert Joe Sullivan for «ekspert» – i hermetegn. Frisøren viser til at Sullivan har solid kompetanse innen sitt felt, noe jeg ikke er uenig i. Men han selger likevel en kommersiell tjeneste hvor han har direkte økonomiske interesser i å gi inntrykk av at nedlastere er en trussel mot samfunnet.

Og han bruker løgndetektor i sitt arbeidet, noe som ikke gir særlig tillit til hans objektivitet. Den amerikanske psykologiforeningen skriver:

Polygraph testing has generated considerable scientific and public controversy. Most psychologists and other scientists agree that there is little basis for the validity of polygraph tests. Courts, including the United States Supreme Court (cf. U.S. v. Scheffer, 1998 in which Dr.’s Saxe’s research on polygraph fallibility was cited), have repeatedly rejected the use of polygraph evidence because of its inherent unreliability.

Dette gjør at selv om han faglig sett er ekspert på sitt felt, så bruker han tvilsomme metoder. VG unnlater også å vise til den ganske store mengde forskning som sier det motsatte av det Sullivan påstår, og det er dette poenget jeg gjør, og demonstrerer, i bloggposten.

Som motargument peker Fallet på at en av mine mange kilder er en advokat han mener ikke er objektiv. Ettersom denne ene juristen jobber i et advokatfirma som blant annet forsvarer folk som er siktet for besittelse av barneporno, mener Fallet han er inhabil. Kanskje har han rett i det. Men han unnlater å nevne at denne juristen bare er en av fryktelig mange kilder jeg viser til som sier akkurat det samme. Ikke bare enkeltpersoner, men også systematiske litteraturgjennomganger fra for eksempel canadiske myndigheter.

Igjen ser vi et kjent mønster. Fallet plukker ut fragmenter av totalbildet og kritiserer det, og håper at leserne ikke merker at det nettopp bare er fragmenter. Selv om jeg fjernet alt om denne juristen fra min tekst, ville argumentasjonen min være like godt underbygget fra de andre kildene.

Kirsebærplukking

Hans neste poeng er ironisk nok nettopp kirsebærplukking («cherry-picking»), fordi han mener at én av studiene jeg viser til ikke er god nok og er i strid med en annen studie («Hall & Hall») i Wikipedia-artikkelen jeg hentet min studie fra. Fallet skriver:

Kanskje er Tjomlids problem med blant annet Hall og Hall (2007), at den medfører argumentasjonen hans faller sammen. For metastudien viser til tall som forteller at opp til 80% av individer som ser på overgrepsbilder av barn, og 76% av de som ble arrestert for bruk av samme materiale, hadde begått overgrep mot barn.

Det kunne vært et godt poeng om det ikke var slik at jeg ignorerte Fallets foretrukne studie fordi Wikipedia selv skriver følgende om den:

[…] however they note that it is difficult to know how many people progress from computerized child pornography to physical acts against children and how many would have progressed to physical acts without the computer being involved.

I tillegg misforstår Fallet kilden han selv viser til. Hall&Hall er ikke en metastudie, slik Fallet hevder. Det er kun en artikkel hvor man drøfter aspekter rundt diagnostisering, behandling og definisjonen av pedofili og hvordan dette er relevant for etterforskning. Tittelen «A Profile of Pedophilia: Definition, Characteristics of Offenders, Recidivism, Treatment Outcomes, and Forensic Issues» burde gitt Fallet et hint.

Forskerne i studien sier altså at resultatene er svært usikre. Ikke bare det, men studien Fallet viser til baserer seg på denne kilden. Her fremgår det at de 80% Fallet hevder «ser på overgrepsbilder av barn» i studien er omtalt slik:

According to the United States Postal Inspection Service, at least 80% of purchasers of child pornography are active abusers and nearly 40% of the child pornographers investigated over the past several years have sexually molested children in the past.

Det er altså ikke folk som ser på barneporno på nettet, men som har kjøpt blader og bilder sendt via posten. En kategori mennesker som skiller seg vesentlig fra de som bare ser på barneporno på nett, som nettopp er den distinksjonen jeg har understreket i bloggposten, og som gjør tallene blant annet VG bruker så skeive.

Men det slutter ikke der. Fallet skriver at 76% av de som ble arrestert for å ha sett barneporno hadde begått overgrep mot barn. Men det er slettes ikke det kilden sier. I originalkilden kan vi lese:

In a 2000 study issued by the Federal Bureau of Prisons, 76% of offenders convicted of internet-related crimes against children admitted to contact sex crimes with children previously undetected by law enforcement and had an average of 30.5 child sex victims each.

«Internet-related crimes» involverer alt mulig, inklusive blotting eller det å få barn til å blotte seg på webcam. Det er igjen en helt annen kategori enn å se på barneporno gratis tilgjengelig på nettet, en vesentlig mer passiv handling, som gjenspeiler en helt annen personlighetstype og motivasjon.

Vi ser altså igjen at Fallet ikke egentlig sjekker kildene sine, men bare tar løsrevne tall og setter dem inn i den kontekst som passer ham.

Tsjekkia-studien

Så kommer vi til Fallets største blunder, nemlig forskningen på om tilgang på barneporno kan forhindre overgrep.

I min bloggpost viser jeg til forskning fra flere land, både Tsjekkia, Danmark, Japan og Tyskland. Fallet mener jeg har tolket Tsjekkia-studien feil, og tror at argumentasjonen min derfor faller sammen. Vel, selv om han hadde rett om denne ene studien, ignorerer han likevel at dataene fra flere andre land bekrefter min påstand. Men selv i Tsjekkia-studien bommer han. La oss se litt på dette.

Fallet skriver:

Her kan man da få inntrykk av at når Tsjekkia legaliserte pornografi og overgrepsbilder av barn, ble det en nedgang i antall overgrep – men så enkelt er det ikke. For Tjomlid har kirsebærplukket fra sin kirsebærplukkete studie.

I Tsjekkia var pornografi og overgrepsbilder av barn forbudt til 1989. Sistnevnte ble tillatt å besitte frem til 2007. Men den nedadgående trenden i overgrep mot barn skjedde ikke når de legaliserte overgrepsbilder, derimot var det en trend som begynte tidlig på 70 tallet.

Og videre:

Man kan og stille spørsmål om hvorfor Tjomlid ikke forteller at studien faktisk viser det motsatte av hva han hevder – for det ble rapportert en økning av seksuelt misbruk av barn de 9 første årene etter at Tsjekkia legaliserte overgrepsbilder av barn.

Kan jeg ha bommet så fryktelig? Vel, det første tegnet på at jeg neppe har misforstått studien slik Fallet hevder er at forskerne selv konkluderer helt likt som det jeg selv gjør. De skriver nemlig:

This study, following the effects of a new law in the Czech Republic that allowed pornography to a society previously having forbidden it allowed us to monitor the change in sex related crime that followed the change. As found in all other countries in which the phenomenon has been studied, rape and other sex crimes did not increase. Of particular note is that this country, like Denmark and Japan, had a prolonged interval during which possession of child pornography was not illegal and, like those other countries, showed a significant decrease in the incidence of child sex abuse.

Og hvorfor skriver forskerne dette når Fallet mener at antall overgrep tvert i mot økte? Vel, fordi Fallet lyver. Igjen. Her er grafen som viser utviklingen:

Besittelse av barneporno er fortsatt lovlig i Tsjekkia, og har vært det siden 1989. Dataene i grafen går frem til 2007. Det interessante her er den kurven som er øverst i bildet, altså den som viser «Child Sex Abuse». Som vi ser starter den høyt og faller frem til 1980. Deretter er trenden ganske flat frem til 1989. Det er altså ti år uten noen nedadgående trend, før barneporno gjøres lovlig i det landet går ut av kommunismens diktatur og inn i demokratiet i 1989.

Hva skjer da? Jo, antall overgrep nesten halveres umiddelbart. Det går fra rundt 1300 overgrep i året til rundt 750 overgrep. De ni neste år ser vi en stigning igjen, slik Fallet korrekt beskriver, men det han glemmer å nevne er at tallene aldri, med unntak av en liten topp i 1998, overskrider nivået det var på før barneporno ble legalisert. Deretter faller det igjen frem til 2007.

Totalt sett er altså trenden synkende fra 1989 og frem til 2007, i den perioden hvor barneporno har vært lovlig i landet, selv om trenden ikke var synkende i de ti år før demokratiseringen av landet.

Fallet ignorerer også to andre faktorer. Antall husstander med internett steg fra 5,8 % i 2001 til 29,9 % i 2007. I tillegg glemmer han å ta hensyn til befolkningsøkningen:

From 1989 to the present, there has been a steady population increase. Statistical analysis using Pearson’s r for the relation between the number of males aged 15-64 in the population and cases of child sex abuse found a negative correlation (Pearson’s r = -.787; p = .001).

Kombinasjonen av rundt en økning på rundt en halv million mennesker i den vanligste gruppen overgripere (menn 15-64 år), og en massiv økning i internettdekningen, gjør nedgangen i overgrep på tross av lovlig barneporno desto mer slående.

For ikke snakke om dette, som Fallet også ignorerer så fint:

Other countries have been investigated to see if Kutchinsky’s findings would hold across diverse cultures and traditions. Three Asian locations studied, Japan (Diamond & Uchiyama, 1999), Shanghai, China (Diamond, 1999) and Hong Kong (Ng & Ma, 2001) with very different histories and social structures from those studied earlier, also found that available government records showed that, while the amount and availability of pornography increased, the rates of sexual crimes decreased. Reassessment of the situation in the U.S. (Diamond, 1999) also supported this pattern, as did studies conducted in Croatia (Landripet, Stulhofer, & Diamond, 2006) and Finland (Diamond & Kontula, 2009).

Tsjekkia-studien demonstrerer altså, på linje med data fra flere andre land, at antall overgrep synker når barneporno er legalisert. Det er ikke noe argument for å legalisere ekte barneporno, da det per definisjon kan involvere misbruk av barn, men det kan være et argument for å tillate animert barneporno.

Aftenposten: Fagfolk diskuterer: Bør animerte overgrepsbilder av barn være lovlig?

Konklusjon

Fallet konkluderer på følgende uærlige vis:

Tjomlids artikkel sparker i så mange retninger det blir umulig å ta opp alle trådene, og kanskje er det poenget. La en debatt om nedlasting av grove overgrepsbilder bli til en diffus utvannet debatt, som heller handler om for eksempel tenåringer rundt 17 som sender bilder av seg selv til kjæresten sin.

Ja, det er umulig for Fallet å ta opp alle trådene, fordi nesten alle trådene mine viser at han tar feil. De få trådene han velger å ta opp er altså enten bagatellmessige, hvor han griper tak i et halmstrå og ignorerer alle andre kilder, forskere og data som bekrefter det samme som halmstrået han forsøker å knekke, eller rett og slett er hans forsøk på å forvrenge data. Han har ikke et eneste poeng i sin bloggpost som motstrider mine argumenter, og presterer dermed å gjøre seg enda mer irrelevant i debatten enn han var fra før.

Han hevder at jeg forsøker å bagatellisere overgrepsbilder ved å få debatten til å handle om tenåringer som sender bilder av seg selv til kjæresten, men det er bare et fragment av det min lange bloggpost omhandler.

Så hvis du virkelig tror Fallet har et poeng, vil jeg anbefale deg å faktisk lese min bloggpost og se om du er enig i hans karakteristikk. Bloggposten er særdeles tydelig på hvor alvorlig reelt overgrepsmateriale er, og at det skal være forbudt. Det er ingen bagatellisering av problemet barneporno er i seg selv, men derimot en påpekning av at det å besitte barneporno neppe korrelerer med at man er en overgriper selv, og at barneporno ser ut til å kunne forhindre overgrep, noe som er et argument for å legalisere animert barneporno.

Jeg får vel egentlig bare takke Dag Fallet for atter en gang å ha gitt meg muligheten til å hamre inn enda tydeligere hva forskningen viser og hvor uærig han er. Igjen har han demonstrert at han lyver, forvrenger og konstruerer stråmenn.

Ikke minst har han gitt meg muligheten til å vise inkonsistensen i hans syn på ytringsfrihet. Han vil forby animert barneporno fordi han tror det indirekte kan skade barn, men forbeholder seg retten til å skrive utallige bloggposter som beviselig er del av et fenomen som globalt har vist seg å skade og drepe barn. Hykleriet lenge leve.

MDG og aspartam – en farlig kombinasjon

Huff da. Dette er pinlig, MDG. Her må noen i ledelsen ta en liten prat med lokalpolitiker Katrine Aalstad og lære henne litt om hvordan man ikke skal hente informasjon fra konspiratoriske koko-nettsteder.

Aalstad har nemlig foreslått at Pepsi Max må fjernes fra de politiske møter på Hamar fordi hun er skeptisk til aspartam. Og hennes skepsis er av en helt ny og ekstra tåpelig art. Hun tror nemlig at aspartam passerer gjennom kroppen uten å brytes ned, og dermed havner i avløpet og til slutt i elver og hav hvor det ødelegger reproduksjonsevnen hos dyr og mennesker, og spesielt fisk.

* Les også: Søte løgner om aspartam

Jeg sliter alltid med å forstå hvordan mennesker som Aalstad fungerer. Hadde jeg skulle reist meg opp og laget oppstyr på denne måten ville jeg først forsikret meg om at jeg virkelig hadde rett. Jeg ville ha sjekket den vitenskapelige litteratur og forsøkt å finne hva som faktisk skjer med aspartam i kroppen.

Det har åpenbart ikke Aalstad gjort, og det blir ekstra ille når hun er politiker. Burde vi ikke kunne forvente at politikere som foreslår endringer i samfunnet baserer disse på vitenskapelig kunnskap om mulig? Jeg blir livredd når politikere begynner å kreve endringer basert på noe de «bare tror er sånn fordi de leste det på internett et sted».

(Klikk på bildet for å se full størrelse og kontekst.)

* Les også: Rent vann er giftigere enn aspartam

Her er litt fakta til deg, Aalstad. Aspartam brytes fullstendig ned i kroppen:

All the scientific studies to date in animals and human volunteers have shown that the breakdown of aspartame in the gut is very rapid and complete.

Ingen aspartam kommer ut med urinen eller avføringen. Vi vet akkurat hva som skjer med aspartam i kroppen, ned til den minste detalj:

Upon ingestion, aspartame is completely metabolized to two amino acids and methanol (approximately 50% phenylalanine, 40% aspartic acid, and 10% methanol).

Asparaginsyre/aspartat (aspartic acid) finnes og dannes helt naturlig i kroppen fra før:

Asparaginsyre, eller aspartat, er ei ikke-essensiell aminosyre. Asparaginsyre inngår dermed i de fleste proteiner. Asparaginsyre (aspartat) er dessuten en komponent i produksjonen av søtningsstoffet aspartam, som er et dipeptid dannet av aminosyrene asparaginsyre og fenylalanin.

Fenylalanin får vi også i oss gjennom maten hver eneste dag, i mye større mengder enn fra normalt aspartamkonsum:

L-fenylalanin brukes i menneskets kropp, hvor den er én av de essensielle aminosyrer. L-fenylalanin kan omdannes til tyrosin, som på sin side kan omdannes videre til L-dopa, norepinefrin og epinefrin. D-fenylalanin kan kun omdannes til fenyletylamin.

* Les også: Professor sprer unødvendig frykt om aspartam

Og til slutt har vi metanol, som brytes ned til formaldehyd, som igjen brytes ned til maursyre, et giftig stoff som får en del til å frykte aspartam. Men metanol får vi i oss gjennom maten hele tiden. Drikker du et glass fruktjuice eller spiser en banan får du i deg mye mer metanol, og dermed formaldehyd, enn fra et glass Pepsi Max.

Her snakker vi om doser på rundt 0,024 gram metanol fra et glass lettbrus søtet med aspartam, omtrent det samme fra eplejuice, eller 0,046 gram fra druejuice og hele 0,085 gram fra tomatjuice. Men du må opp i mye større doser før metanol er skadelig for kroppen. Du må faktisk drikke rundt tusen glass lettbrus på kort tid for å komme opp i helseskadelige doser av metanol.

Dødelig dose av metanol kan være så lite som 20 gram, så hvis du drikker rundt 30 liter fruktjuice kan du dø av metanolforgiftning. Men da dør du også sannsynligvis av en hel rekke andre årsaker samtidig.

(Og nei, det er ikke korrekt at metanolet i frukt er bundet opp i pektin som ikke brytes ned i kroppen, slik enkelte anti-aspartamikere hevder. Pektin brytes ned og man får dermed i seg metanol også fra frukt.)

Men hvor får Aalstad det fra at aspartam skader reproduksjonen til dyr og mennesker? Det må gudene vite. Jeg har forsøkt å lete etter dette i forskningslittearturen, men finner ikke noe. Det eneste jeg finner er et par e-poster fra konspirasjonsteoretikeren Mark Gold og anti-aspartam-fanatikeren Betty Martini.

* Les også: ASPARTAM ER ET KJEMISK KRIGSVÅPEN OG NERVEGIFT I FØLGE PENTAGON!!11!!!

Mark Gold er behørig omtalt på nettstedet «American Loons», og hans påstander er også plukket fra hverandre her.

Betty Martini har jeg tidligere tatt for meg i denne bloggposten, og hennes påstander er også radbrukket her.

* Les også: Er lettbrus farlig å drikke?

Enkelte alternative nettsteder hevder også at aspartam både fører til hjernesvulster og ødelegger reproduksjonsevnen, men det er utelukkende basert på en pervertering av vitenskapelige data. Ikke minst glemmer de at de tre nedbrytningskomponentene til aspartam allerede finnes i kroppen og i maten vi spiser i vesentlig større doser, slik at om påstandene deres var korrekte, ville man måtte unngå det meste av mat, både kjøtt og frukt.

(Klikk på bildet for å se full størrelse og kontekst.)

Ekstra idiotisk blir det når Aalstad oppfordrer kommunen til å bytte ut lettbrusen med sukkerholdig brus. En ting som er helt sikkert er at de sukkerholdige variantene er mye verre for helsen enn hva de sukkerfrie variantene er.

* Les også: Hva skjer egentlig i kroppen når du drikker en boks Coca-Cola?

Konklusjon

Det forundrer meg alltid hvorfor folk er så redde for aspartam. Det er et molekyl som vi kjenner metabolismen av fullstendig. Vi vet hvilke molekyler det brytes ned til, og hvordan disse fungerer i kroppen. Og hvis du er skeptisk til om vi egentlig vet det, kan du trøste deg med at de samme molekyler finnes i, eller er et resultat av, det meste annet vi spiser.

Som kjemikeren D. Eric Walters skriver:

Is aspartame safe? In my opinion, it is extremely safe–I know exactly how it is handled in the body. I have no reservations about letting my children or my parents use it.

Katrine Aalstad må lære seg å gjøre hjemmeleksen sin før hun tar ordet. Det er synd at politikere med et spesielt fokus på miljø, noe som er viktig og bra, litt for ofte også har en alternativgrønn tilnærming til vitenskap. Alt som ikke er naturlig er farlig, og dokumentasjonen kommer litt for ofte fra alternativnettsteder eller økoekstremister som ikke er så opptatt av hva god vitenskap forteller oss.

Kjemi synes også å være fremmedord for dem, annet enn som del av ideen om at kjemikalier er farlig. Du vet, dihydrogenmonoksyd og sånt.

Oppdatering:

Det ser ut til at Aalstad har kommet med en slags oppklaring i en del tråder på Facebook, bl.a. her. Hun skriver at hun egentlig mente sukralose, ikke aspartam. Det er korrekt at sukralose ikke brytes ned i kroppen i særlig grad, og nesten alt kommer ut igjen i urin og avføring, men på den annen side inneholder ikke Pepsi Max sukralose, så jeg blir egentlig bare enda mer forvirret…

Dessverre peker hun igjen på denne skumle trespriten som aspartam brytes ned til, altså metanol, men ignorerer fortsatt at det samme gjelder frukt og fruktjuice i tilsvarende eller større mengder, samt at dosen uansett er så liten at det er totalt ufarlig.