Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 10

Om å våge å kritisere de som våger å kritisere islam

I sommer har jeg sett en del på YouTube-videoer med foredrag og debatter av noen av internettets nye helter. Folk som Jordan Peterson, Sam Harris, Maajid Nawaz, Weinstein-brødrene og flere, gjerne samlet til debatt og dialog i podcastene til Joe Rogan.

I går kveld så jeg på en av Rogans relativt nye episoder fra april 2018, hvor Sam Harris og Maajid Nawaz er i studio. Og la meg umiddelbart si at selv om jeg ikke er enig med hverken Rogan, Peterson, Weinstein, Harris eller Nawaz om alt, så har jeg enorm respekt for deres evne kunnskap og perspektiver, samt brilliante evne til å tenke og argumentere. Det er ingen tvil om at dette er mennesker som er milevis fra å være både rasister, homofobe, transfobe eller innehar noen av de egenskapene som ofte brukes til å diskreditere dem. De ønsker virkelig å finne svar og løsninger for å skape en bedre verden.

Og selv om jeg i blant er uenig med dem, og stadig vekk ser at de åpenbart overser en hel rekke faktorer som er ubeleilige for deres argumentasjon, som f.eks. i en sak som Evergreen/Weinstein-episoden, eller har en fascinerende evne til å argumentere med skylappene til en hvit professor, eller hvordan slike problemer de engasjerer seg i først er blitt problemer verdt å diskutere når det rammer dem, så tviler jeg ikke på deres gode motiver. Mye av kritikken mot dem er urettferdig, selv om man kan forstå hvor noe av den kommer fra.

Samtidig var det et segment i denne Rogan-episoden som jeg syntes var verdt å trekke frem, fordi det viser på mange måter hvor lett statistikk kan brukes for å krisemaksimere hvis man ikke tar seg tid til å se litt på nyansene. Det er primært dette jeg har vært kritisk til hos folk som Harris, Dawkins eller Nawaz, nemlig at de så lett kan vinne folk over, spesielt rasjonelle skeptikere som elsker hard logikk og data, ved å servere tall som virker overbevisende og bekrefter følelsen av mot og rå ærlighet.

Hører man på Rogan-podcastene er dette et evig mantra. «Venstresiden tåler ikke ytringsfrihet og fornekter problemer, mens vi dyrker den åpne, uredde og ærlige dialogen.» Noen av det er sant. De er ofte modige og åpne, og det er viktig, uansett om man er enig eller uenig. Men de bommer litt for ofte på å tolke kritikk som «faktafrykt», når det svært ofte faktisk handler om at disse folkene rett og slett misbruker data, overser kompliserende faktorer, og rett og slett i blant tar feil.

Deri ligger det en feighet for sannhet som kamufleres som mot.

I «Håndbok i krisemaksimering» graver jeg en hel del i slike statistikker omkring muslimers støtte til terror eller ytringsfrihet sammenlignet med ikke-muslimer, og det blir fort veldig klart at dette er mye mer komplekst og sammensatt enn hva jeg opplever at disse folkene ofte formidler.

Britiske muslimers syn på homofili

Rundt 1 time og 18 minutter uti videoen snakker Maajid Nawaz om et par undersøkelser utført i Storbritannia de siste årene, som har forsøkt å kartlegge britiske muslimers holdninger. Undersøkelsene har vist en del foruroligende tendenser, som man er nødt til å ta på alvor. Samtidig kan enkelte av tallene veldig lett misbrukes, slik jeg mener Nawaz her gjør.

I videoen viser han først til en studie fra i fjor som fant at 52 prosent av britiske muslimer mente at homofili burde være ulovlig. Dette er selvsagt i seg selv et nedslående tall, og burde egentlig ikke trenge ytterligere dramatisering. Men likevel gjør Nawaz nettopp det ved å føye til at:

… og selvfølgelig, hva betyr kriminalisering under sharia-lov? Vi vet at det straffes med døden.

Han sier altså i praksis at 52 prosent av britiske muslimer mener at homofile skal drepes, kanskje steines til døde.

Men er det riktig måte å tolke tallene? Ser vi på den faktiske undersøkelsen, så er det helt riktig at 52 prosent var uenige i at homofili skal være lovlig i Storbritannia. Kun 18 prosent var enige (i at det bør være lovlig), noe som vel betyr at 30 prosent ikke hadde noe formening om dette.

Til sammenligning mente bare 5 prosent av den øvrige befolkningen at homofili ikke burde være lovlig. Her ser vi altså et veldig tydelig skille i holdninger mellom britiske muslimer og andre briter. Men betyr det at disse muslimene implisitt sier at homofile skal straffes med døden, slik Nawaz hevder? Noen andre data kan hjelpe oss med å belyse det spørsmålet.

Ser vi på noen av de andre svarene i samme undersøkelse ser vi at 86 prosent av britiske muslimer følte en sterk tilhørighet til Storbritannia, mot 83 prosent av øvrig befolkning. Muslimer føler altså en sterkere tilhørighet til landet de bor i enn briter ellers. Og hele 91 prosent av de britiske muslimene følte en sterk tilknytning til sitt nærområde, mot bare 76 prosent av briter for øvrig.

Samtidig mente også 88 prosent av britiske muslimer at Storbritannia var et godt sted for muslimer å bo, og 78 prosent sa de vil integreres inn i det aller meste av britisk livsstil, med noen få unntak som at de vil ha mer skolering i islam og enkelte lover de ikke er enige i.

Allerede her skurrer det litt, for når en så sterk majoritet av britiske muslimer sier de rett og slett trives med landet og livsstilen, er det vanskelig å tolke det som at over halvparten også mener at homofile bør drepes.

Dette misforholdet styrkes ytterligere av at samme undersøkelse viste at 23 prosent støttet ideen om å innføre sharialov i noen deler av Storbritannia. Så mens Nawaz argumenterer for at 52 prosent av britiske muslimer er for en shariatolkning av loven mot homofili, så er det vanskelig å forstå når «bare» 23 prosent faktisk støttet en slik lov, og da ikke engang for hele Storbritannia.

Før jeg går videre må jeg igjen presisere at jeg synes tallene uansett er sjokkerende nok, men det nyanseres ytterligere av å vite at mange muslimer kun ønsker sharialov når det gjelder ekteskapelige eller privatrettslige forhold, ikke at det skal implementeres som nasjonal straffelov. Hva muslimer legger i sharia kommer blant annet an på hvor de opprinnelig kommer fra, da ulike land og regioner har ulik forståelse av sharia.

Nettstedet Snopes skriver:

Non-Muslims have a tendency to identify Sharia law with harsh corporal punishments such as stoning, lashings, and amputations, a category of sentences (collectively known as the Hudud) reserved for the most serious crimes in Islam (violations of the “rights of God”), including theft, illicit sexual relations, drinking intoxicants, and apostasy (renunciation of the faith).

Yet such punishments only constitute a “minuscule” portion of the law, says Brown, while the elements of Sharia covering everyday life are not that different from the Western legal tradition. Moreover, the most severe Hudud punishments are almost never carried out, traditionally, due to a competing requirement under Sharia to “maximize mercy”

Og videre:

Much of the fear surrounding the so-called “encroachment” of Sharia law in Western countries — a claim Brown calls “absurd” — seems to stem from an assumption that Muslims want to impose “their way of life” on non-Muslims. But not only does this imply a monolithic sameness to Islam life everywhere, which is far from the case, it is also contrary to the tenets of Sharia itself, which, according to the web site of the Islamic Supreme Council of America (ISCA), is only meant to apply to Muslims.

Når 23 prosent støtter bruk av sharialov i «noen deler av landet», må man altså anta at de mener kun for muslimer, ikke for briter for øvrig. Dette skiller seg heller ikke vesentlig fra andre religioner. Pew Research Center kan fortelle at i USA har den romersk-katolske kirke over 200 sogne-tribunal om håndterer mange ulike saker, blant annet 15-20.000 annulleringer av ekteskap hvert år. Ortodokse jøder bruker også egne rettssaler for å få religiøst sanksjonerte skilsmisser, avklare konflikter i næringslivet, og orden opp i andre typer uenigheter. Det er mye av det samme en del muslimer ønsker.

Så for Nawaz å tolke det så kategorisk strengt som at 52 prosent av muslimer mener homofile skal straffes med døden, fremstår som absurd, og av alle burde han evne å ta disse forbeholdene og se nyansene mer enn de fleste. Å male et bilde av at over halvparten av britiske muslimer støtter ideen om å straffe homofile med døden, når nesten alle synes at den britiske livsstil er bra som den er, og under en kvart av britiske muslimer vil ha noen som helst form for sharialov, og da sannsynligvis kun for muslimer og ikke som nasjonal straffelov, fremstår som uredelig fra Nawaz.

Britiske muslimer og Charlie Hebdo

Men jeg synes det blir enda verre når Nawaz like etterpå viser til en annen undersøkelse fra 2015 utført av analysebyrået ICM som viste at, og jeg siterer Nawaz:

En kvart av britiske muslimer, når spurt om massakren i Charlie Hebdo-kontoren i Paris, en kvart sa at de angrepene kunne forsvares – de sympatiserte med de som angrep heller enn ofrene, som var de ansatte i Charlie Hebdo-kontorene.

Igjen, hårreisende tall. Og selv med de nyanseringer jeg nå skal komme med, så er dette skremmende og forstyrrende holdninger. La det ikke være tvil om det.

Men rett skal være rett, synes jeg. Hvis man ser på undersøkelsen og spørsmålet som ble stilt, så gjaldt ikke det om muslimene forsvarte terrorangrepet eller om de sympatiserte med terroristene eller deres handlinger. Nei, spørsmålet gjaldt om de har «noe sympati med motivene bak angrepene». Det er ikke helt det samme.

Nå er ikke jeg muslim, og har ingen behov for å beskytte profeten mot spotting og latterliggjøring. Tvert imot. Helt tilbake i 2006 publiserte jeg en av de beryktede Muhammed-tegningene i bloggen min, og det bildet har vært der i over 12 år nå. Men gitt den kulturen de er vokst opp i, så kan også jeg sympatisere med motivene bak en slik handling, selv om jeg på det sterkeste fordømmer enhver bruk av voldelige angrep.

Jeg kan nesten ikke føle mer avsky for terroristene enn det jeg gjør, hjernevaskede galninger som dreper uskyldige mennesker fordi de er for veike til å takle kritikk av sin overtro. Men jeg kan likevel sympatisere med motivet deres, som nettopp var å utføre det de tror er deres plikt. Noe de tror er et angrep i forsvar for sin egen kultur og for å beskytte sitt folk. Jeg kan sympatisere med at gitt den bakgrunnen de har, så føles harselering med Muhammed som noe så smertefullt, farlig og rystende for dem at de mener de gjør verden bedre ved å rydde spotterne av veien.

Idiotisk? Ja. Grusomt? Ja. Kan det forsvares? Ikke under noen omstendighet.

Hvis en mann banker opp eller dreper noen som har grovt misbrukt deres barn, så kan jeg også sympatisere med motivet for handlingen, selv om jeg ikke sympatiserer med handlingen i seg selv. Det at jeg sympatiserer med motivet for en slik hevn, betyr ikke automatisk at jeg har mer sympati for gjerningspersonen enn offeret.

Kanskje forstår jeg spørsmålet feil? Kanskje innebærer «å sympatisere med» at man også støtter en slik handling moralsk? En av betydningene til «sympatisere» er «å være enig med». Hva det dette som lå til grunn for spørsmålet? Kanskje. Men der ligger mye av problemet med slike undersøkelser, fordi hvem vet hva de som spørres legger i spørsmålet og svaret sitt?

Jeg kan, gitt samme tankerekke, også sympatisere med motivene bak Anders Behring Breiviks grusomme handlinger 22. juli 2011. Det finnes ingenting i hele verden som kan forsvare selve handlingene. For et rasjonelt menneske finnes det ingenting i hele verden som heller kan forsvare tankegangen som kan drive noen til å utføre noe så forferdelig. Selv i dag er det vanskelig å vite om jeg helst skal gråte eller bare bli sint.

Men jeg kan sympatisere med hans målsetning, som i hans forkvaklede sinn var å skape et bedre Norge. I å sympatisere med hans motiver ligger det overhodet ingen moralsk støtte eller rasjonell forståelse av hvordan man kan konkludere slik han gjorde. Men hvis vi ikke kan sympatisere med motiver, ha en evne å føle på og forsøke å forstå dem gjennom en annens perspektiv, kan vi heller aldri forstå hvordan slike grusomheter kan skje, og da er vi også svært dårlig rustet til å forhindre dem i fremtiden.

Nawaz har flere data som taler mot hans påstand. Han ignorerer at samme undersøkelse fant at 85 prosent av muslimer fordømmer de som deltar i terrorangrep, og 73 prosent er motstandere av hvordan IS prøver å skape et muslimsk kalifat. Bare tre prosent støttet en slik idé. Da blir det enda vanskeligere å hevde at hvis 27 prosent sa de hadde «noe sympati» for motivene bak terrorangrepet på Charlie Hebdo, så er det det samme som å si at en kvart av alle britiske muslimer i praksis støtter terror, når øvrige tall viser noe annet. Og ja, selv om 15 prosent som ikke fordømmer de som deltar i terrorangrep er for høyt et tall, så er det likevel bare litt over halvparten av det tallet Nawaz brukte.

Selv om ICM-studien var grundig, ettersom de besøkte og gjennomførte en personlig spørreundersøkelse med over 1000 muslimer, så var det også metodologiske problemer med studien. Et slikt problem er at for å spare tid og penger så valgte de å fokusere på områder med mer enn 20 prosent muslimer. Men muslimer utgjør bare rundt 4 prosent av befolkningen i Storbritannia, så de fleste bor mer spredt. Er nødvendigvis holdningene til muslimer som bor i områder med spesielt høy tetthet av muslimer representativt for alle muslimer? Det er rimelig å anta at holdninger kan være mer «ekstreme» slike steder enn hos muslimer som bor i områder med færre andre muslimer og hvor holdningene derfor kanskje i større grad assimileres til britisk syn.

Disse områdene som undersøkelsen jobbet med dekker 51,4 prosent av britiske muslimer, mens i andre spørreundersøkelser ønsker de normalt å dekke langt over 90 prosent av befolkningen for å sikre seg et mest mulig statistisk representativt utvalg.

Til slutt er det heller ikke akkurat uvesentlig at 85 prosent av de spurte muslimene var uenige i at organisasjoner som publiserer bilder av Muhammed fortjener å bli angrepet. Bare 11 prosent mente at de fortjener det. Igjen, 11 prosent er for mye, men det gjør at påstanden om at «en fjerdedel» av britiske muslimer støttet terroristene i Charlie Hebdo-massakren, blir misvisende.

Offerrollen

Her ligger mye av problemet i de debattene jeg er i, og kritikken jeg møtes med. Jeg har ingen som helst innvendinger mot at man skal ta slike statistikker på alvor. Jeg synes tallene, uansett hvordan de nyanseres, er for høye. Og ja, jeg kunne brukt mange avsnitt på å forsøke å rasjonalisere dem med å vise til hvordan vi selv ofte er blinde for grusomheter i vår egen kultur eller religion, eller hvordan vi er blinde for at mye av det vi anser som «normalt» fordi vi har lært at sånn skal det være slettes ikke trenger å være det. Men det er på mange måter irrelevant når tallene først er som de er og vi diskuterer de faktiske holdningene. De må vi kunne diskutere og legge frem data på uavhengig av hva man frykter tallene skal kunne føre til av «islamofobi» eller hat.

Hvorfor tallene er som de er, er derimot interessante i spørsmålet om hvordan man skal motarbeide slike holdninger. Da må man forstå årsaksmekanismene, religion, kultur, gruppeidentitet, sosiale strukturer, klasseforskjeller, hvordan medier konsumeres av ulike grupper, og mye mer. Men for å snakke om hva holdningene er her og nå, trenger vi ikke det.

Så all ære til Nawaz og Harris for å snakke om det. De peker på reelle problemer som må tas på alvor. Men likevel klarer jeg ikke å hylle dem så ukritisk som mange gjør, fordi de går i en ganske banal felle med å bruke tallene veldig sort/hvitt uten å nyansere, uten å forklare begrensingene i dataene, og uten å se de i sammenheng med andre data som gir et vesentlig bedre bilde av virkeligheten.

Da blir det også tilnærmet patetisk når Nawaz i videoen klager over hvordan «venstresiden» kaller ham «fordomsfull» og at han møtes med fornektelse når slike «vitenskapelige fakta» legges frem. Han har nok noe rett i at det er en frykt for å anerkjenne slike data, men han hopper glatt over at mye av kritikken handler om at han rett og slett delvis misbruker data og presenterer dem for unyansert.

Det falske nullpunkt

Ikke minst må man ha «det falske nullpunkt» i bakhodet. Fordi slike tall gir bare mening om man sammenligner dem med en kontrollgruppe, som i dette tilfelle må være «befolkningen for øvrig».

Et eksempel fra ICM-undersøkelsen er at det også var mye negativ fokus i media på det at bare 34 prosent av britiske muslimer sa de ville kontakte politiet hvis noen som stod dem nær var involvert i terrorisme i Syria. Igjen, skremmende tall. Hele to av tre muslimer ville ikke varslet politiet om dette! Men det man ikke fokuserte like mye på var at bare 30 prosent av ikke-muslimer ville gjort det samme. Altså færre. Det falske nullpunkt. Det er lett å fremstille et datapunkt som urovekkende hvis man unnlater å sammenligne det med tilsvarende datapunkt som viser den andre siden av saken.

Andre data fra ICM-undersøkelsen fant at hele 77 prosent av britiske muslimer mente at muslimer gjorde nok eller burde gjøre mer for å bekjempe ekstremisme i muslimske miljøer i Storbritannia, og bare 2 prosent mente at man burde gjøre mindre. Til sammenligning mente 87 prosent av befolkningen for øvrig at man gjorde nok eller burde gjøre mer, mens 5 prosent mente man burde gjøre mindre.

Som tidligere nevnt fordømte 83 prosent av britiske muslimer folk som deltar i politisk motiverte terrorangrep. Men hvor mange av befolkningen for øvrig hadde samme holdning? 100 prosent? Alle fordømmer vel terror? Nei, 95 prosent svarte at de fordømte slike folk. Tolv prosent flere ikke-muslimer enn muslimer. Men bare 4 prosent av muslimer hadde sympati for slike terrorister, mot én prosent av øvrig befolkning. Hvis bare fire prosent sympatiserer med terrorister, er det vanskelig å svelge Nawaz sin kategoriske påstand om at en fjerdedel støttet Charlie Hebdo-terroristene. Han gjengir rett og slett statistikken feil.

Ser vi på selvmordsbombing, er sympatien den samme: fire prosent av muslimer mot én prosent av øvrig befolkning. Mens 99 prosent av ikke-muslimer ikke sympatiserer med slik terror, gjør altså 96 prosent av britiske muslimer det samme. Og selv om fem prosent av muslimer sympatiserer med å steine de som er utro, gjør faktisk også to prosent av ikke-muslimer det. Men selv om både to og fem prosent er deprimerende høye tall, hvor enn lave de er, så gir heller ikke det særlig støtte til Nawaz sin påstand om at en fjerdedel av britiske muslimer ville ha ønsket homofile drept.

Et eksempel jeg bruker i boken min og i foredrag er denne forsiden fra The Sun i 2015:

La meg sitere rett fra boken min, fordi jeg er lat – dog noe forkortet:

«En av fem britiske muslimer sympatiserer med jihadister» var overskriften som fylte en hel forside av den britiske avisen The Sun, 23. november 2015. Krigstypene var illustrert med en svartkledd jihadist med kniven hevet. Akkurat slik vi er vant til å se medlemmer av Islamsk Stat, IS (også kjent som ISIS, ISIL, Daesh), avbildet i deres egen propaganda. Selve artikkelen ble innledet med følgende påstand: «Nesten én av fem britiske muslimer har noe sympati for de som har dratt fra Storbritannia for å kjempe for IS i Syria.» Resultatet var hentet fra en telefonundersøkelse gjort av 1003 britiske muslimer hvor nesten 20 prosent av de spurte svarte at de hadde «noe sympati» eller «mye sympati» med «unge muslimer som drar fra Storbritannia for å slutte seg til krigere i Syria».

Det er flere problemer med denne undersøkelsen.

[…]

Et større problem var nok måten spørsmålet ble stilt. Det ble aldri presisert at spørsmålet omhandlet IS, eller en gang jihadister. Ordlyden «krigere i Syria» er diffust nok til å også kunne ha omhandlet kampen for å støtte Syrias president Bashar al-Assad, eller kurdiske styrker som kjemper mot IS. Andre grupperinger er an-Nuṣrah-fronten, Den frie syriske armé, Den syriske islamske front, Army of Mujahideen, Jaish al-Sham, Det muslimske brorskapet i Syria, og andre grupperinger. Flere britiske muslimer har forlatt landet for å kjempe for disse gruppene, heller enn for IS. Selv om flere av disse gruppene kan kalles jihadister, er målet deres primært å styrte president Assad heller enn å etablere et rabiat, fundamentalistisk islamistisk kalifat i området, eller å angripe vestlige mål.

Og hva menes egentlig med ordet «sympati»? Man kan ha sympati for noens ønsker og meninger uten likevel å støtte deres handlinger. Ikke minst så handlet spørsmålet om sympati for de unge menn og kvinner som dro for å krige, ikke for IS i seg selv. Hadde jeg fått spørsmålet ville jeg nok også svart at jeg hadde noe sympati for dette, fordi det er ikke vanskelig å forstå at mange vil dra for å kjempe for sitt land og sine verdier. Til slutt nevnte heller ikke The Sun at støtten til jihadister faktisk hadde sunket fra 28 prosent til 20 prosent fra de stilte samme spørsmål i mars 2015.

[…]

Det er lett å lage gode avisoverskrifter basert på dårlige spørreundersøkelser. Det er også lett å se hvordan The Sun sitt oppslag feilet på flere fronter, og i kjølvannet av all kritikken ble de senere tvunget til å gå ut og innrømme at oppslaget var «grovt villedende». Likevel er det et annet problem jeg synes er blitt for lite belyst, og det minner om det falske nullpunkt som jeg har omtalt tidligere. Oppslaget i The Sun, og tilsvarende oppslag publisert de siste årene, enten det har omhandlet muslimers støtte til Al-Qaida, terrorhandlinger eller kvinnesyn, tar for gitt at støtten hos ikke-muslimer er lik, eller tilnærmet lik null. De gjengir derfor resultatene fra undersøkelsen i feil kontekst. For spørsmålet er ikke hvor stor støtten er for en sak hos muslimer, men hvor stor den er hos muslimer sammenlignet med alle andre.

Heldigvis har vi svaret på det. Survation spurte nemlig også ikke-muslimer om deres syn på saken, og mens fem prosent av muslimer hadde stor sympati for at unge muslimer dro ut av landet for å slutte seg til krigere i Syria, svarte fire prosent av ikke-muslimer det samme. Ni prosent av ikke-muslimer hadde noe sympati for dette, sammenlignet med femten prosent av muslimer. Mens det altså ble hevdet at en av fem muslimer «sympatiserte med jihadister», svarte en av seks ikke-muslimer det samme. Alt i alt var altså ikke ulikheten mellom muslimer og den øvrige befolkningen så veldig stor. Likevel ble svarene til muslimene møtt med ekstrem mistenksomhet, mens svarene til ikke-muslimer ikke fikk noen til å heve et øyenbryn.

Maajid Nawaz og Sam Harris har i sin bok «Islam and the Future of Tolerance: A dialogue», og i mange andre sammenhenger, brukt argumentet om at selv om bare 15 prosent av muslimer støtter radikal islamisme, så utgjør det likevel hele 240 millioner muslimer. Underforstått: Millioner på millioner av muslimer støtter terror og drap og er en enorm trussel mot vesten. Islam er farlig!

Men igjen ser ikke det ut til å stemme helt med hva ulike undersøkelser viser. For det første er det drøyt å trekke en linje fra å ytre støtte til radikal islamisme, hva nå enn den enkelte muslim legger i det, til at de implisitt ønsker og støtter terror og vold. De har også en litt for naiv tro på islam sin nesten isolerte rolle i dette. Ser vi for eksempel på en undersøkelse fra Gallup.com, en av de mest respekterte og grundige analysebyråene på kloden, så fant de at religion faktisk ikke spilte noen særlig stor rolle i spørsmålet om man støttet drap av sivile eller ikke:

Gallups analyse tyder på at religiøs identitet og grad av hengivenhet har lite å gjøre med den enkeltes synspunkter rundt målrettede angrep mot sivile. I følge den største studien av sitt slag, som dekker 131 land, er det menneskelig utvikling og ledelse — ikke fromhet og kultur — som er de sterkeste faktorene i å forklare forskjeller i hvordan folk oppfatter denne type vold.

Jeg siterer igjen fra min siste bok, hvor jeg skriver om undersøkelsen fra Gallup.com om holdninger til vold:

På spørsmålet om det av og til et riktig å ta sivile liv i militære angrep, svarte noe færre (18 prosent) personer i land tilhørende Organisation of the Islamic Cooperation (OIC) at det var det, sammenlignet med land utenfor OIC (24 prosent). Det samme gjeldt når spørsmålet omhandlet «individuelle angrep», altså det vil gjerne kaller for terrorangrep, hvor støtten var henholdsvis 17 og 14 prosent. Muslimer viste altså større motstand mot slike drap enn det ikke-muslimer gjør, både i krigføring og terrorhandlinger.

Gallup skriver at «nyateister» som ynder å peke ut Islam som syndebukk ofte beskylder religion for å oppfordre til og fremme vold. Men dette mangler støtte i forskningen. Andelen som støtter voldelige angrep mot sivile er ikke knyttet til religiøs hengivenhet. Ser man på Asia og afrikanske land sør for Sahara, er de som avviser at voldelige angrep mot sivile i blant er akseptabelt og de som mener at det i blant er det, like ofte sterkt religiøse. I USA og Canada finner man derimot en svak sammenheng mellom religiøsitet og sympati for angrep mot sivile, men den forskjellen er i følge Gallup ikke statistisk signifikant. Ser man på Europa, Midt-Østen og Nord-Afrika (MENA- land), er religiøse oftere motstandere av angrep på sivile enn det ikke-religiøse er.

Analysebyrået presiserer også at støtte til denne type angrep på sivile, enten fra militæret eller fra individer og små grupper, ikke er noen indikator for risiko for denne type angrep. Man kan altså vise sin sympati for at angrep på sivile i blant er nødvendig, uten at det betyr at man selv ville ha deltatt i noe tilsvarende. På samme måte understreker de at terrorangrep eller militære angrep ikke er resultatet av befolkningens støtte. Derimot demonstrerer stor motstand mot denne type drap stor respekt for menneskeliv, noe som er en forutsetning for at et samfunn skal kunne blomstre og fungere stabilt og fredelig.

En tilsvarende undersøkelse utført i 2011 av Gallup fokuserte kun på USA. Her spurte de amerikanere om hvilken religion de tilhørte og om de støttet påstanden om at det av og til var riktig for individer eller små grupper å drepe sivile. Resultatet var nok overraskende for mange, fordi her fant de at den religiøse gruppen som viste størst motstand mot dette igjen var muslimer, hvor hele 89 prosent svarte at det aldri var akseptabelt, mens 11 prosent mente at det var akseptabelt av og til. Hos protestanter, katolikker, jøder, mormonere og ikke- religiøse var motstanden lavere over hele linjen. Hos protestanter og katolikker svarte 71 prosent at det aldri var akseptabelt, mens henholdsvis 26 og 27 prosent mente at det av og til kunne forsvares. I begge gruppene svarte to prosent at «det kommer an på». Hos de ikke-religiøse ga 76 prosent sin støtte til påstanden om at slik terror aldri kan forsvares, 23 prosent mente at det av og til var akseptabelt. En prosent mente at «det kommer an på». På spørsmålet om det var greit for militæret å drepe sivile, var fordelingen omtrent lik som for individer og små grupper, og igjen kom altså muslimer ut som de definitivt mest fredelige av alle spurte religioner.

Betyr det at radikal islamisme ikke er en trussel? Selvsagt ikke. Vår nyere historie har vist at islamister i aller høyeste grad er villige til å drepe og ofre seg selv for sin sak. Radikal islamisme er farlig. Men det er likevel for enkelt å hevde at den avgjørende drivkraft er islam i seg selv, eller at muslimer generelt sett har mer aksept for vold enn andre, når dataene viser det motsatte.

Så når Harris og Nawaz mener, hvis jeg forstår dem riktig, at 240 millioner muslimer i praksis står klare til å ofre seg for sin religion, så velger de å se bort fra data som nyanserer dette betydelig, og som viser at det er et stort sprang fra å vise støtte til en radikal tolkning av islam, og det å faktisk mene at vold mot sivile er legitimt. Ja, en slik aksept for vold er faktisk høyere hos ikke-religiøse i Europa, men dessverre har vi likevel sett at kombinasjonen islam og ekstremisme har en eksplosiv effekt som gjør at terrorhandlinger faktisk gjennomføres i praksis i større grad enn hos ikke-religiøse eller andre religiøse grupper. I hvert fall i nyere tid. Man skal ikke så langt tilbake for å finne at f.eks. kristen eller politiske grupper stod for betydelig mer terror i Europa enn islamister. Og ser vi på norske data alene, vel…

Konklusjon

Dette skulle bare være en kjapp liten kommentar til Rogan-videoen, men ble selvsagt alt for lang likevel. Men jeg håper poenget er klart og tydelig.

Ja, vi skal våge å peke på slike holdningsproblemer hos for eksempel muslimer. Vi skal våge å si at dette er problematisk og at vi må finne måter å endre dette på. Men samtidig må også de som er så opptatt av at de tør kritisere islam eller at de ikke er «faktaresistente» begynne å innrømme at de veldig ofte forvrenger og misbruker data på en måte som undergraver troverdigheten. I boken min har jeg mange slike eksempler, og i denne bloggposten et par til, basert kun på en enkel samtale mellom de to mest prominente islam-kritikerne i intellektuelle kretser i dag.

Harris og Nawaz er ekstremt smarte mennesker. Men de velger å ta en litt for enkel vei for å vinne popularitet gjennom å spille det spillet de vet mange ønsker å høre. Vi frykter islamistisk terror fordi det er den terroren vi hører mest om. En undersøkelse fra USA fant at mens et terrorangrep med en muslimsk gjerningsperson i gjennomsnitt ble omtalt i 90,8 nyhetssaker, og en terroraksjon med en muslimsk gjerningsperson født i utlandet fikk hele 192,8 nyhetsartikler i snitt, ble andre typer terror bare omtalt i gjennomsnittlig 18,1 nyhetsartikler. De tolv prosent av terrorangrep utført av muslimer i USA mellom 2011 og 2015 fikk 44 prosent av nyhetsdekningen. Og de fem prosentene hvor det var en muslimsk terrorist født utenfor USA fikk hele 32 prosent av dekningen i media. Media fucker med hjernene våre.

Det må også være lov å være den som gang på gang påpeker slike faktafeil og slik bias i rapportering, og som er nerdete opptatt av å forstå hva som ligger bak tallene, uten å måtte møte karakteristikker om at man tilhører den «regressive venstresiden», at man lider av «faktavegring», eller at man ikke våger å kritisere islam.

Fordi det handler ikke bare om å våge å kritisere islam. Det handler også om å våge å kritisere kritikerne av islam når de fortjener kritikk.

The post Om å våge å kritisere de som våger å kritisere islam appeared first on Saksynt.

Faktasjekk: «Britene har visst underkastet seg muslimene fullstendig» – FEIL!

Terje Svaerd delte i går, 15. juni 2018, et bilde med noen påstander om britiske muslimer. Bildet er hans oversettelse av et tilsvarende bilde med engelsk tekst, og den norske versjonen har i skrivende stund, bare et døgn senere, blitt delt nesten 1200 ganger fra Svaerds konto alene.

Responsen fra hans Facebook-venner og -følgere er som forventet ikke særlig intelligent eller kritisk.

Ikke minst så er det viktig å huske at når folk flest avgir sin stemme på en politisk kandidat de liker, så kalles det demokrati. Men når muslimer stemmer på en muslim, er det en konspirasjon:

Før jeg går løs på å faktasjekke påstandene, kan det være greit å se litt på Svaerds forhold til fakta og sannhet.

I kommentartråden under bildet er det et par personer som forsøker å påpeke at disse tallene ikke nødvendigvis er helt korrekte.

Boom! Go Kristin!

Men i verdenen til denne muslimredde gjengen er media fienden, og faktasjekk og pålitelig dokumentasjon bare en «mening» med like stor eller liten verdi som alle andre meninger. Sannheten er relativ, og bare det som støtter et allerede subjektiv verdensbilde er Sant.

Joda, Svaerd, artikkelen avkrefter så til de grader tallene. Dette er faktafornektelse av Trumpske dimensjoner.

Og til slutt:

Eh, ja Svaerd, det må du faktisk. Når du legger frem en rekke påstander ligger bevisbyrden på deg. Det er du som må underbygge, dokumentere og legge frem kilder og dokumentasjon.

Faktasjekkene

På samme måte som Kristin, så har jeg også tatt meg bryet med å sjekke påstandene Svaerd serverer oss, og gjennom et par enkle Googlesøk viser det seg at bildet hans farer med rene løgner.

Et av de første søketreff er nettopp en artikkel om dette bildet skrevet av fullfact.org, en britisk versjon av norske faktisk.no. Denne bloggposten baserer seg primært på deres faktasjekk, men med norske oversettelser, flere kilder, noen oppdaterte tall, og noen egne betraktninger.

Faktasjekk påstand 1: Åtte muslimske ordførere – FEIL

I Storbritannia finnes det to typer ordførere, de som er direkte valgt av folket, og de som er «sivile ordførere». Sistnevnte har ingen politisk makt eller styringsansvar, men er mer symbolske i den forstand at de fungerer som ordstyrere og leder ulike seremonier.

De direkte valgte ordførerne er derimot mer som det vi kaller en ordfører, nemlig noen som faktisk styrer og er øverste leder for ulike ansvarsområder i lokalsamfunnene.

Til sammen har England og Wales 16 regioner med direkte valgte ordførere, i tillegg til 7 byer med by-ordførere. Hva gjelder de sivile ordførerne, så er det mange av dem, så at dette bildet klarer å finne 8 muslimske ordførere av begge typer samlet sett, forteller oss lite om hvor stor andel vi her snakker om, spesielt når de ikke tar seg bryet med å forklare forskjellen.

I tillegg er det slik at selv om det er riktig at disse 8 stedene har på et tidspunkt hatt muslimsk ordfører, enten politisk valgt eller av sivil art, så har ikke alle disse stedene en muslimsk ordfører i dag.

Budskapet til bildet er å fremstille det som om at Storbritannia er i ferd med å bli styrt av muslimer, noe som er forferdelig langt fra realitetene.

Faktasjekk påstand 2: Det er 3000 moskeer i Storbritannia – FEIL

Det finnes ingen solide, offisielle tall på antall moskeer i Storibritannia, men tallet antas å ligge på et sted mellom 1000 og 2000.

Årsaken til at det er vanskelig å finne et definitivt tall er at det på samme måte som med kristne, jødiske og andre religioners hellige bygg, handler om definisjoner. Hva kvalifiserer til å kalles moské? Må det være en stor bygning? Eller skal man telle med andre bygninger eller rom hvor muslimer samles for å be? Gjelder midlertidige bønnerom eller «moskeer» som ikke lenger har noen aktiv drift?

Det finnes en oversikt på MuslimsInBritain.org som per september 2017 lister 2056 «moskeer» i Storbritannia og Irland, men de påpeker at en stor andel av disse er lagt ned, midlertidige bønnerom, lokaler delt av flere ulike religioner, eller usikre.

Tallet på antall moskeer i Storbritannia er altså sannsynligvis betydelig lavere enn bildet påstår, kanskje så lite som bare halvparten.

Og til sammenligning er det altså over 50.000 kirker som hører til 340 ulike kristne retninger. Relativt sett betyr det at mens det er ca 1 moske per 2000 muslimer, er det ca 1 kirke per 1200 briter. Selv om man trekker fra andre religioner enn kristendom, vil forholdstallet endres veldig lite, så det er vanskelig å se på disse moskeene som noe bevis på at muslimer er i ferd med å «overta Storbritannia».

Faktasjekk påstand 3: Det er 130 shariadomstoler og 50 shariaråd i Storbritannia – USIKKER

For det første er det ingen vesensforskjell på «shariadomstoler» og «shariaråd», så oppdelingen i bildet er litt merkelig. Tallene er også veldig usikre, så det fremstår derfor også som merkverdig at man i bildet slår fast disse tallene som fakta.

Den forskningen som er blitt gjort peker i retning av at det finnes kanskje 30 (per 2015) store shariadomstoler/-råd, og noen få mindre slike. I 2009 konkluderte den britiske tenketanken Civitas med at det var «minst 85» slik shariadomstoler-/råd hvis man inkluderte internettfora, som vel virker som en litt vid definisjon, og rapporten innrømte at det faktiske tallet var ukjent.

Så man vet ikke, og det kommer igjen an på definisjoner, men tallet på etablerte, store shariadomstoler-/råd er mest sannsynlig betydelig lavere enn de 180 som påstås i bildet.

Faktasjekk påstand 4: 78% av muslimske kvinner i Storbritannia er uten jobb og får sosialhjelp – DELVIS RIKTIG / USIKKER

Det er riktig at muslimske kvinner har større sannsynlighet for å være arbeidsledige eller økonomisk inaktive enn britiske kvinner ellers. I 2015 var ca 16% av muslimske kvinner arbeidsledige, og ca 58% var «økonomisk inaktive». I sum blir dette 74%.

Å være «økonomisk inaktiv» betyr at det er mennesker som ikke aktivt søker jobb. Det kan være flere årsaker, inkludert at de er studenter, pensjonerte, passer på barn eller andre som trenger pleie, eller bare ikke ønsker jobb av andre årsaker.

Til sammenligning var tallet i 2015 at rundt 5-6% av alle kvinner og menn var arbeidsledige, mens 30-40% var økonomisk inaktive. Tallene for både muslimer og andre har de siste årene for øvrig vært synkende.

Årsakene til høy arbeidsledighet hos muslimsme kvinner er i følge en rapport utført av Women and Equalities Committee sammensatt, men inkluderer diskriminering, islamofobi, stereotypisering, press fra tradisjonelle familier, mangel på skreddersydde råd for høyere utdanning, og manglende kvinnelige rollemodeller innen utdanning og arbeidsliv.

Hva gjelder sosialhjelp, så finnes det ingen tall for dette fordelt på religiøs tilhørighet, så det er også bare en udokumenterbar påstand i bildet.

Faktasjekk påstand 5: 63% av muslimske menn i Storbritannia er uten jobb og får sosialhjelp – FEIL

Muslimske menn er også arbeidsledige i større grad enn menn ellers i samfunnet. I 2015 var 11% arbeidsledige og ca 24% økonomisk inaktive, sammenlignet med 5-6% arbeidsledige og 30-40% økonomisk inaktive i befolkningen totalt sett. Til sammen utgjør dette 35% arbeidsledige eller økonomisk inaktive muslimske menn, altså langt fra de 63% som påstås i bildet.

Faktasjekk påstand 6: Alle skoler server nå bare halalmat – FEIL

Det er valgfritt om britiske skoler ønsker å servere halal-mat/kjøtt eller ikke, og mange skoler velger å ikke servere dette. Det finnes ingen lov eller anbefaling om å servere halal-mat/kjøtt på skolene, like lite som det generelt sett finnes noen religiøst begrunnede regler eller anbefalinger generelt sett for skolemat.

Skoler hvor det er høy andel muslimske elever kan velge å servere dette, og noen få skoler velger å servere utelukkende halal-slaktet kjøtt, men påstanden om at alle skoler serverer bare halalmat er svært langt fra sannheten.

Faktasjekk påstand 7: Det bor 4 millioner muslimer i Storbritannia – FEIL

Selv denne påstanden klarer de å bomme på. I 2015 bodde det 3,1 millioner muslimer i Storbritannia, av en befolkning på totalt ca 65 millioner. Altså utgjør muslimer rundt 5% av befolkningen.

Dette tallet er dog basert på noen mindre sikre spørreundersøkelser. Mer sikre tall har vi bare fra 2011, og da var det ca 2,8 millioner muslimer i England, Wales og Skotland, eller rundt 4,4%. Med under 4000 muslimer i Nord-Irland, er andelen for hele Storbritannia omtrent det samme. (Og for øvrig også omtrent som i EU og høyere enn i Norge, hvor andelen muslimer ligger på bare 2-4%.)

Dette tallet har mest sannsynlig økt noe siden den gang, men er fortsatt langt unna 4 millioner, slik bildet påstår.

Konklusjon

Så der har vi en rask liten faktasjekk av påstandene som dessverre går «viralt» fordi folk tror på et bilde med mer eller mindre tilfeldige tall og påstander så lenge det bekrefter deres verdensbilde og holdninger.

Et noenlunde korrekt googlesøk ville umiddelbart gitt dem en lenke til Fullfact.org som viser til kilder for alle tallene som demonstrerer at de i hovedsak er feil.

Så shame on you Terje Svaerd for å spre denne type feilinformasjon og utvise en så pass bastant arroganse for fakta og sannhet. Og shame on you til alle dere som deler og sprer bildet ukritisk for å skape mer frykt, hat og «fake news» i en verden som så sårt trenge mer av det motsatte.

The post Faktasjekk: «Britene har visst underkastet seg muslimene fullstendig» – FEIL! appeared first on Saksynt.

Voksenopplæring om «Gunnar» og «Hassan», folketrygd og asylsøkere

Dette bildet (uten min FEIL-stempling) er delt 11.720 ganger på det ene stedet jeg fant det. Det er sikkert delt mange flere ganger i andre Facebook-poster. Han som delte det der jeg kom over det skriver:

Hvordan kan en totalt fremmed Asylsøker være mer verd for landet Norge,enn enn en 100% etnisk nordmann som har arbeidet og bygget landet Norge i hele sitt voksne liv?Bare spør?Forstå det den som vil !!?? En stor skam og et hån mot våre eldre!!

Blant kommentarene på Facebook finner vi ting som dette:

Ønsker ikke skrive likes på det for det er GALSKAP. De rødgrønne har ødelagt landet vårt . Stopper vi ikke nå har vi musliner som styrer landet vårt.

…utrolig urettferdig! Viktig at befolkningen får vite dette! Har delt!!

15.000 i måneden?, det er jo 5.000 mer en en kameldriver har i året?

Tragisk. Dette landet blir ødelagt innen 10 år.

Man blir bare rasende på hvordan det er blitt i dette sinnsyke landet, og som holder på å skifte ut sin egen befolkning.

Norge og Europa har 3 valg: Underkastelse,Repatriering eller Borgerkrig! Hva velger du?

Og selvsagt mye generelt AP- og politikerhat.

Det er visst på tide med litt voksenopplæring igjen, fordi her er det mange feil å ta tak i.

«Gunnar»

Facebook-posteren burde ane at noe skurret når bildet snakker om en minstepensjonist, mens han i statusteksten beskriver «Gunnar» som en som har «arbeidet og bygget landet Norge i hele sitt voksne liv». Hvis man har vært arbeidsfør hele sitt voksne liv, så ender man ikke opp med minstepensjon.

Akkurat hvordan pensjonsordningen (Folketrygden) fungerer, har jeg tidligere skrevet grundig om i min mye delte bloggpost «Flyktninger og pensjonsordningen – igjen». Les gjerne den først.

Kort sagt så består pensjonsordningen primært av av grunnpensjon, særtillegg og tilleggspensjon. Hvis man ikke har jobbet, men bodd i Norge i 40 år, mottar man grunnpensjon og særtillegg, i sum også gjerne omtalt som «minstepensjon«.

Har man derimot jobbet og tjent opp pensjon, kalles dette tilleggspensjon, og utbetales i tillegg til grunnpensjonen. Er tilleggspensjonen lavere enn særtillegget, får man også særtillegg avkortet mot tilleggspensjonen.

Så «Gunnar» mottar i følget bildet kun minstepensjon, og har derfor ikke hatt mulighet til å jobbe og bygge landet. Kanskje han har vært arbeidsufør hele livet.

I følge bildet får «Gunnar» utbetalt kr 14.416,-/mnd. Det tilsvarer kr 172.992,-/år. I oversikten over pensjonssatsene finner jeg ikke nøyaktig dette beløpet, så det er vanskelig å vite hvilken sats «Gunnar» får pensjon etter. Dette varierer nemlig med hans sivilstatus og hva slags pensjon eller lønn hans ektefelle/samboer har. Er han enslig, gjelder også andre, høyere satser.

Bildet ble opprinnlig delt i april 2016, og da var satsene for minstepensjon (grunnpensjon + særtillegg) som følger:

Det nærmeste beløpet her er såkalt «Høy sats» på kr 175.739,-/år, eller kr 14.645,-/mnd. Denne satsen kan «Gunnar» få hvis han er gift/samboende, men hans ektefelle/samboer har inntekt under to ganger grunnbeløpet (2G) og ikke mottar noen pensjon selv. Grunnbeløpet (G) var da Facebook-posten ble delt på kr 90.068,-.

Nå i 2018 ville «Gunnar» fått kr 15.145,-/mnd med høy sats.

«Hassan»

La oss se litt på «Hassan» da. Han er asylsøker og får visstnok utbetalt kr 15.011,-/mnd, skal vi tro bildet.

Uten videre kan jeg påpeke at dette er feil. Ingen asylsøkere får utbetalt slike beløp. Tallet er åpenbart hentet fra en artikkel i Aftenposten (eller samme kilde som Aftenposten har brukt) fra oktober 2015 som påpekte at en enslig, mannlig flyktning mottar kr 15.011,-/mnd «mens han deltar i et toårig introduksjonsprogram med språkopplæring og arbeidstrening i kommunen der han bor».

(Denne artikkelen i Aftenposten er for øvrig svært villedende i seg selv, noe Doremus Schafer har gjennomgått i denne bloggposten. Les gjerne også en oppfølgingsartikkel i Aftenposten «Får flyktninger mer i uføretrygd enn nordmenn?»)

Beløpet gjelder altså en flyktning, og en flyktning er ikke det samme som en asylsøker. Flyktningstatus får man først når oppholdstillatelse er innvilget. Før dette er man asylsøker, og da gjelder følgende satser:

Bor man i mottak med fri kost, får en asylsøker over 18 år inntil kr 782,-/mnd.
Bor man i ordinært mottak med selvhushold, får en asylsøker over 18 år inntil kr 2447,-/mnd for å dekke mat, telefon, reiser og det meste annet.

(Har man fått endelig avslag, synker beløpet man får utbetalt.)

Asylsøker «Hassan» får altså maksimalt kr 2447,-/mnd. Hvis «Hassan» derimot hadde fått innvilget opphold, ville han bli utplassert i en kommune, og motta (i 2015) kr 15.011,-/mnd for å dekke bolig, mat, klær og alt annet.

Men dette beløpet er tidsbegrenset. Det utbetales kun i to år forutsatt at «Hassan» deltar i et program for norskopplæring og arbeidstrening. Ergo kan han ikke ha ordinært arbeid i denne perioden, og noe må han tross alt leve av.

Etter disse to årene skal han i utgangspunktet måtte få seg jobb eller klare seg på de samme støtteordninger som alle andre nordmenn kan få gjennom NAV. Her er ingen forskjellsbehandling.

Men gratis lege og tannlege da?

«Men får ikke flyktninger gratis lege og tannlege og alt mulig da?» Dette er en påstand jeg ser gjengitt gang på gang, men det er også feil. Igjen må vi skille mellom asylsøker og flyktning.

En asylsøker som bor i et asylmottak kan få dekket utgifter til akutt lege- og tannlegebehandling, inklusive reiseutgifter og medisiner. Dette gjelder altså ikke vanlig lege- eller tannlegebehandling, men akutte tilfeller.

Men også nordmenn ellers kan få dekket utgifter til tannlegebehandling om det faller inn under en liste på 15 alvorlige tilstander. Eldre som bor på institusjon eller mottar hjemmesykepleie i mer enn tre måneder får også gratis tannlege. Og har du dårlig råd, kan du søke NAV om støtte til tannbehandling.

I tillegg kan enkelte rusmiddelmisbrukere, psykisk utviklingshemmede, innsatte i fengsel og folk som har vært utsatt for tortur eller overgrep og dermed har sterk angst for tannbehandling få dekket hele eller delar av kostnadene.

En asylsøker kan også få dekket sin egenandel og reiseutgifter til psykolog/psykiater og fysioterapeut hvis behandlingen skjer etter henvisning fra lege.

Har man fått innvilget oppholdstillatelse og flyktningstatus, må man forholde seg til de samme ordninger som alle andre nordmenn.

Når det gjelder lege så er det flere grupper av voksne som får gratis undersøkelse og behandling, inkludert folk med yrkesskade. Hvis «Gunnar» ikke har opparbeidet seg noe tilleggspensjon fordi han nesten ikke har vært i arbeid, er det mulig at han ville fått både gratis lege og tannlege også.

Flyktninger får altså ikke gratis lege eller tannlege, med mindre de faller inn under de samme unntak og ordninger som alle andre nordmenn gjør. Asylsøkere kan få dekket akutte, alvorlige tilstander mens de sitter i mottak, men slik støtte faller bort når de eventuelt får innvilget oppholdstillatelse og må klare seg selv som alle andre nordmenn, med eller uten støtte fra NAV.

Konklusjon

«Gunnar» er minstepensjonist med ektefelle eller samboer som også har inntekt eller pensjon. Han er ikke alene, men han er sannsynligvis arbeidsufør da han ikke har opptjent noe tilleggspensjon.

«Hassan» er alene i Norge, uten ektefelle eller familie, og beløpet som er oppgitt stemmer absolutt ikke, da ingen asylsøkere får utbetalt i nærheten av dette. Det reelle beløpet er i beste fall en sjettedel av dette.

Hvis «Hassan» var flyktning, heller enn asylsøker, ville han få det oppgitte beløpet i to år – under strenge forutsetninger om deltakelse i introduksjonsprogram. Deretter måtte han søkt NAV om støtte til livsopphold på lik linje som alle andre hvis han ikke fikk seg jobb.

Og hvis «Hassan» var like gammel som «Gunnar» og hadde flyktningstatus, ville han få nøyaktig samme minstepensjon som «Gunnar», hvis ingen av dem har jobbet noe særlig. Den eneste forskjell er at «Gunnar» bare ville fått den om han hadde bodd i Norge hele livet (eller minst 40 år), noe han i følge Facebook-posten har, mens «Hassan» ville få det uten å ha bodd her så lenge.

Men minstepensjonen ville være den samme, og i nesten alle realistiske tilfeller ville en arbeidsfør «Gunnar» ha opparbeidet seg tilleggspensjon som «Hassan» ikke har hatt mulighet til da han er relativt ny i landet, og har mistet den han eventuelt hadde opparbeidet seg i landet han flyktet fra. En arbeidsfør «Gunnar» ville derfor få utbetalt vesentlig høyere pensjon enn «Hassan», med mindre «Hassan» kom hit som barn og dermed kunne tjene opp full tilleggspensjon på lik linje med alle andre nordmenn.

Flyktninger har heller ingen særrettigheter med tanke på lege- og tannlegebehandling. Alle nordmenn kan få dekke slik behandling hvis de oppfyller visse kriterier.

Lik og del.

The post Voksenopplæring om «Gunnar» og «Hassan», folketrygd og asylsøkere appeared first on Saksynt.

Mikroplast og plastproblemet: Tallene bak Debatten

Et eksempel er klesprodusenter som nå reklamerer med at de benytter seg av plastsøppel som gjenvinnes til syntetiske fibre som de kan lage klær av.

I dag er over halvparten av alle klær i verden laget av nettopp slikt plastbasert materiale. Men klær av resirkulert plast er jo miljøvennlige produkter, ikke sant? Gjenvinning er topp. På kort sikt. Men på lang sikt fører disse klærne til en opphoping av mikroplast i naturen. Hver gang slike klær vaskes eller kjører en syklus i tørketrommelen, frigjøres mye mikroplast som havner både i luft og i avløpsvann.

Det er kan hende verre enn om plasten samles inn og heller brennes.

Er mikroplast farlig?

Et annet spørsmål NRK ville jeg skulle svare på, og som programleder Fredrik Solvang stilte meg direkte, var om mikroplast faktisk er helsefarlig. Her er svaret veldig usikkert.

Mikroplast er løselig definert som plastpartikler under 5 mm og kan i teorien være farlig på flere vis. Vi finner i dag mikroplast nesten overalt, både i drikkevann, flaskevann, fisk, øl, honning og annen mat. Mengdene er små, men effekten bør likevel kartlegges grundig.

En potensiell fare er at mikroplast, eller kanskje i enda større grad nanoplast, altså enda mindre støvpartikler av plast, kan føre til irritasjoner og kanskje til og med kreft når det innhaleres i lunger eller tar seg en tur gjennom fordøyelsessystemet vårt.

* Les også: Saksynt: Om miljø og perspektiver

Her vet vi foreløpig lite. Men basert på at mennesker har vært eksponert for mikro- og nanoplast i flere tiår allerede uten at vi har sett noen tydelige helseeffekter av dette, er nok risikoen liten. Den bør likevel granskes nøyere for å finne ut om det medfører en risiko, og i så fall hva og hvor stor den er.

En annen bekymring er at mikroplast absorberer giftstoffer og tungmetaller på veien ut mot havet. Når disse mikroplastpartiklene spises av for eksempel fisk, så er man redd for at disse stoffene lekker ut i magen og tarmene til fisken og kan skade den. Enda verre er det om fisken spises av større rovdyr, som igjen spises av enda tørre rovdyr, slik at mengden farlige stoffer gradvis akkumuleres og øker oppover i næringsskjeden.

Heldigvis peker forskningen så langt i retning av at dette ikke skjer i noen bekymringsverdig grad:

We show that HOC [«hazardous hydrophobic organic chemicals»] microplastic-water partitioning can be assumed to be at equilibrium for most microplastic residing in the oceans. We calculate the fraction of total HOC sorbed by plastics to be small compared to that sorbed by other media in the ocean. We further demonstrate consistency among (a) measured HOC transfer from microplastic to organisms in the laboratory, (b) measured HOC desorption rates for polymers in artificial gut fluids (c) simulations by plastic-inclusive bioaccumulation models and (d) HOC desorption rates for polymers inferred from first principles. We conclude that overall the flux of HOCs bioaccumulated from natural prey overwhelms the flux from ingested microplastic for most habitats, which implies that microplastic ingestion is not likely to increase the exposure to and thus risks of HOCs in the marine environment.

Kort sagt så ser mikroplasten ut til å ha omtrent samme mengder gift som dyreliv og havet har fra før, slik at systemet er i en slags pervers balanse. Fisken får altså ikke i seg mer gift fra mikroplasten enn den allerede før i seg fra annen mat den spiser – og da i mye større mengder enn den lille andel mikroplast den får i seg.

Det er gjennomført en rekke studier som har forsøkt å finne ut om det er en sammenheng mellom giftnivå i fisk og mengden mikroplast der fisken lever, uten at det ser ut til å være en sammenheng. Enkelte studier har funnet at mikroplast gjør fisken mer giftig, men det er ofte i laboratoriesammenhenger som ikke helt ser ut til å gjelde i «den virkelige verden».

En EU-rapport om mikroplast-problemet kan vi lese (s. 65):

Emerging evidence suggests that some additive chemicals, which can be present in relatively high concentrations in some particles, transfer across the gut and concentrate in tissue, under natural conditions. Absorbed contaminants have been shown to exhibit similar behaviour in the laboratory, but there is not yet published, unequivocal evidence to demonstrate that this occurs under natural conditions.

Og:

Microplastics may be transferred from prey to predator, but the process will be species-specific. Currently there is no evidence to support or refute potential bio-magnification of particles or associated chemicals.

Og:

Among the various types of seafood, consumption of filter feeding invertebrates, such as mussels or oysters, appears the most likely route of human exposure to microplastics. However, there is no evidence to confirm this is occurring.

Likevel maner forskere til forsiktighet:

In summary, there is little evidence that marine micro-plastics affect the global transport or bioaccumulation of POPs [«Persistente organiske forurensninger»] in the oceans. In terms of bioaccumulation, experimental designs can be manipulated to show that micro-plastics are a vector of POPs into organisms in the laboratory. Yet, there is scant evidence from field studies that the ingestion of microplastics affects the bioaccumulation of POPs. Although there are some studies that show several low-solubility compounds increase in animals that have ingested more microplastic pieces, this might, in fact, be from the presence of micro- and nanoplastic particles in those animals. Just because microplastics are not relevant for the transport of POPs does not take away from their potential for detrimental impacts on the environment. A possibility to address these concerns could be to consider marine (micro)plastics as POPs and rely on the Stockholm Convention to reduce their sources.

Det finnes også tegn til at mikroplast kan bidra til å spre virus og andre patogener, noe som også foreløpig er lite kartlagt.

På alle disse feltene trengs det – som vanlig – mer forskning. Men et føre-var-prinsipp er nok ikke noen dum ide da vi foreløpig vet for lite om konsekvense mikroplast kan ha for natur, miljø og helse.

Hormonforstyrrende?

Selv om mikroplast i havet og naturen er bekymringsverdig, er det provoserende å se hvordan f.eks. Naturvernforbundet bastant kan hevde følgende:

Plastavfallet inneholder flere typer miljøgifter. Flere av disse stoffene påvirker hormonbalansen vår om vi får dem inn i kroppen. De kan redusere fruktbarheten og påvirke sexlyst og læringsevne og gi oss høyere blodtrykk og øke faren for kreft.

Dette er rett og slett svært misvisende, men en vanlig del av den skremselsretorikken som brukes. Det finnes ingen god forskning som tyder på at plastpartiklene lekker miljøgifter til dyr og mennesker i noen nevneverdig grad. Å hevde at disse stoffene kategorisk er «hormonforstyrrende» er også misvisende.

Vanlige stoffer som trekkes frem er Bisfenol A (BPA) som brukes mye i plast. Men EFSA sin siste gjenomgang av forskningen fra 2015 fant følgende:

EFSA’s latest comprehensive re-evaluation of BPA exposure and toxicity was published in January 2015. EFSA’s scientific experts concluded that BPA poses no health risk to consumers of any age group (including unborn children, infants and adolescents). Exposure from the diet or from a combination of sources (diet, dust, cosmetics and thermal paper) is considerably under the safe level (“tolerable daily intake” or TDI) of BPA in food: four micrograms per kilogram of body weight per day (µg/kg of bw/day). The highest estimates for dietary exposure and for exposure from a combination of sources (called “aggregated exposure”) are three to five times lower than the TDI.

The TDI is an estimate of the amount of a substance (expressed on a body weight basis) that can be ingested daily over a lifetime without appreciable risk.

Dette har jeg tidligere blogget om her.

Hva med ftalater? Også her påpeker EFSA og Vitenskapskomiteen for mattrygghet at ingen av de ftalatene som er lovlig i bruk i kosmetikk og næringsmidler i dag utgjør noen helserisiko. (Det kan være en risiko ved at slike stoffer brukes i andre land, og at stoffene ender opp i maten vår etter å ha beveget seg med havstrømmene, men som tidliere nevnt tyder lite på at en slik mekanisme skjer i praksis.)

Ftalater har jeg for øvrig også blogget om tidligere her.

Andre stoffer som PCB, DDT, andre dioksiner og sprøytemidler, har lav akutt giftighet men er potensielt farlige ved langtidseksponering. Disse finnes likevel allerede i større mengder i havet og maten vår enn det mikroplast vil kunne tilføre. Og mengdene er så små at de anses som ufarlige.

Ettersom det per i dag ikke finnes noen klare tegn på at disse stoffene akkumuleres og konsentreres oppover i næringskjeden på grunn av mikroplast, er dette en form for villedende fryktpropaganda jeg gjerne skulle sett at miljøorganisasjonene avsto fra. Men de har lang tradisjon med å peke på farene ved «hormonhermende stoffer i maten», selv om både Mattilsynet og VKM gang på gang peker på at dette ikke utgjør noen dokumentert trussel alene eller gjennom «cocktaileffekten» for menneskers helse.

* Les også: Saksynt: Kan jeg få tilbake parabenene mine, takk!

I grafen ser vi at med tanke på CO2-utslipp er det bare plast og metall det er klare fordeler med å gjenvinne. Papir, papp, treverk og restavfall gir lavest utslipp om de brennes og energien brukes til fjernvarme. Våtorganisk avfall (matsøppel) bør helst gjøres om til biogass og fjernvarm eller komposteres. Glassemballasje er så pass stabilt at det nesten er ett fett om man deponerer det, gjenvinner eller utnytter energien fra det i fjernvarmeanlegg.

Men miljø handler om mer enn bare CO2. Østfoldforskning har også vurder miljøeffekten av ulike typer avfallsbehandling og konkluderer med at:

Resultatene fra denne studien for beregning av klimagassbelastning er svært robuste for avfallstypene glassemballasje, metallemballasje, plastemballasje og våtorganisk avfall. I følge gjennomgått litteratur gir materialgjenvinning også best resultat for de fleste andre vurderte miljøpåvirkningskategorier for disse 4 avfallstypene.

Og:

For fiberavfallstypene papp og papir er resultatene for klimagassbelastning også i tråd med relevant internasjonal litteratur, som viser at forutsetningene tilknyttet forbruk og erstatning av fossil energi i de systemene som sammenlignes (materialgjenvinning og energiutnyttelse) er svært viktige for resultatene. Dette er synliggjort ved at det er gjennomført 2 følsomhetsvurderinger for behandling av papir, som viser at rangeringen mellom materialgjenvinning og energiutnyttelse raskt kan endres ved endring av forutsetningene som inngår.

Men:

For tilnærmet alle andre analyserte miljøpåvirkningskategorier enn klimagassutslipp (for eksempel energiforbruk, forsuring, toksisitet mfl.), er konklusjonene fra litteraturgjennomgangen entydige i forhold til at materialgjenvinning medfører lavere miljøbelastning enn energiutnyttelse, også for papp og papir. Dette er eksemplifisert med data for denne studien for miljøpåvirkningen Energiforbruk, som viser at materialgjenvinning av papir gir klart best energiregnskap.

Igjen: Dette er komplisert, man må veie miljøfaktorer mot hverandre, og klimaeffekten av ulike typer avfallsbehandling avhenger av hvordan energien utnyttes, hvor i Norge og verden søppelet behandles, hvordan klimagasser og giftstoffer fanges opp i prosessen og mye annet.

Uansett, plast bør gjenvinnes hvis vi ser på CO2-utslippene. Men ved å gjenvinne øker vi samtidig utslippene av mikroplast både i gjenvinningsprosessen, såvel som i slitasje av produktene de gjenvinnes til, spesielt om dette er i form av klær. Så når plast gjenvinnes bør det heller gjenvinnes til mer stabile og robuste produkter som rør og andre solide plastprodukter. Med gode returordninger for industrien og andre forbrukere, kan dette være en miljøvennlig måte å håndtere plast.

Bør vi heller brenne plast?

På den annen side sier SSB at vi har tredoblet forbrenningen av søppel siden 1990, samtidig som utslippene er redusert med 90%. Det å brenne søppel er altså ikke så ille som det en gang var. Og eneste måte å sikre oss at plast ikke til slutt ender opp som mikroplast i naturen, er å brenne plasten. Kanskje vi rett og slett burde brenne mer plast heller enn å kildesortere og gjenvinne?

Men sirkeløkonomien, sier miljøorganisasjonene. Det er viktig å gjenbruke heller enn å bare produsere nytt. Joda, det er en fornuftig tanke. Men hvor mye olje kreves for å produsere plasten i Norge? Veldig lite.

Om vi klarte å gjenvinne all plast i Norge i dag, ville det bare tilsvare den mengden olje som produseres i Norge på 3,5 timer. Det er bagatellmessig. Om vi klarte å gjenvinne all plast i Norge, ville det redusere klimagassutslippene med bare 3 promille av de totale utslipp. Og å gjenvinne all plast er aldri realistisk. Med dagens nivå av plastgjenvinning sparer vi miljøet for bare 0,04% (0,4 promille) av årlige utslipp. Og de totale utslipp fra avfall i Norge utgjør under 1% av alle klimagassutslipp.

Likevel er det et enormt fokus på hvor viktig det er å kildesortere og gjenvinne, selv om altså det å brenne drikkekartonger av papp gir lavere CO2-utslipp enn å gjenvinne dem, og sparer miljøet for mange tonn mikroplast hvert år. Selv om det å gjenvinne plast bare utsetter mikroplastproblemet sammenlignet med å forbrenne det, og de totale utslipp og olje/gass-forbruk i landet knapt påvirkes. Hm.

Men vi bør vel i det minste bruke mindre plast enn i dag? Ja, jeg er enig i det. Jeg ser ingen problemer med å forby engangsplast som sugerør, plastbestikk, drikkekopper av plast og lignende, og det kommer mest sannsynlig også til å skje relativt snart. Men da må vi også være sikre på at alternativene vi erstatter disse med er mer miljøvennlige. Og når klimagassutslippene av papir- og papp-produkter er vesentlig høyere enn fra plast, samt at det krever mer energi og mer vann å produsere, og likevel, hvis det er noen form for plastbelegg på produktene, slipper ut en del mikroplast i gjenviningsprosessen likevel, blir svaret mer usikkert.

Plast brukt som emballasje på frukt og grønt er heller ikke noe onde, da det har store positive miljøeffekter gjennom mindre matsvinn. Hele 14% av verdens CO2-ustlipp kommer fra matavfall, og plastinnpakning av for eksempel agurker øker holdbarheten vesentlig.

En del utstyr som medisinsk utstyr og annet må være pakket i plast, men det er også mange områder hvor plast kunne være redusert, for eksempel i innpakning av leketøy og annet småplukk man kjøper i butikkene.

Her bør man innføre enten forbud mot unødvendig plastinnpakning, i den grad noen kan definere det på noen entydig måte, eller høye avgifter rettet mot produsentene som bruker så mye plast, for å gi et insentiv til å begrense dette mest mulig. Å overlate alt til at forbrukerne skal kildesortere, er etter mitt syn å angripe problemet i feil ende. Spesielt når større investeringer i maskinell sortering som er ekstremt mye mer presise enn det mennesker selv er ville gitt vesentlig bedre miljøresultater enn å hamre løs på forbrukerne.

Man kan også hevde at mens vi vet at global oppvarming er et reelt, dødelig problem allerede her og nå, er mikroplast bare en potensiell risiko som mest sannsynlig er vesentlig mindre. Da burde kanskje det å begrense klimagassutslipp veie tyngre? Bør vi heller prioritere plast fremfor papir da mikroplast sannsynligvis er et mindre problem enn klimagasser? På den annen side så føles det veldig feil å brenne plast, men hvis klimagassutslippene i stor grad kan fanges opp i forbrenningsanlegg, og vi reduserer mikroplastproblematikken, er det kan hende er det den beste løsningen likevel, alt sett under ett.

Konklusjon

Det hele virker ganske fånyttes. Tar man én flytur fra Oslo til New York må man gjenvinne nesten 100.000 drikkeflasker for å kompensere for klimagassutslippene. Jeg drikker mye Cola Zero, men selv jeg ville slite med å klare det.

Å erstatte plastposer med papirposer er neppe fornuftig. Papirposer krever som nevnt mer vann og energi å produsere, og har rundt 4 ganger høyere klimagassutslipp.

Handlenett av bomull er enda verre, da produksjonen av bomull krever enorme mengder vann, store mengder sprøytemidler, mye areal (og det verste vi gjør mot naturen er å bruke enda mer areal enn vi allerede gjør), nesten ikke gjenvinnes, og må brukes kanskje flere hundre eller tusen ganger for å kompensere for miljøeffekten sammenlignet med norske plastposer, avhengig av hvilke analyser man ser på.

Og som nevnt bidrar plastposer bare mikroskopisk til mikroplastprobematikken her i Norge.

En del av dette kan løses gjennom bedre teknologi. Eksempelvis bør det innføres påbud om partikkelfiltre i vaskemaskiner og tørketromler som kan fange opp de minste plastpartiklene. Vi trenger også bedre teknologi til å skille plast fra laminert papir og drikkekartonger slik at papir og kartong kan gjenvinnes uten store utslipp av mikroplast. Krav om at materialgjenvinning av plast rettes mot å produsere mer holdbare produkter av tykk plast heller enn for eksempel klær, bør også innføres.

Men hva med plastbasert maling? Kan det forbys? Fines det gode nok alternativer? Jeg vet ikke. Og hva gjør vi med mikroplast fra bildekk? Det utgjør jo over halvparten av problemet, og har vi noen umiddelbar løsning der?

Men en annet utfordring er at plastforsøpling først og fremst er et globalt problem. 60% av plasten i havet kommer fra fem asiatiske land. Her finner man hele 27 ganger mer plast i havet enn i resten av verden. Norge bidrar bare med kanskje 0,05% av plasten i havet. Det er ille nok for vårt lille land, men det meste kommer fra fiskerinæring og skip, ikke fra land, så igjen er det viktigere å rette tiltak mot de verste synderne heller enn å drive det som kan virke som symbolpolitikk ved å angripe for eksempel plasposer.

Alle monner drar, men vi har ikke tid til å sløse ressurser på de mest synlige småproblemene som engasjerer folk når det er vesentlig større problemer som bør fikses fort. Å fokusere på personlig kildesortering var nok viktig for 20-30 år siden for å gjøre folk miljøbevisste. Men nå har vi ikke tid lenger. Vi må gjøre noe som faktisk virker.

Internasjonal politikk er ikke enkelt å forholde seg til, men idealistisk sett kunne man løst vesentlig mer av plastproblemet ved å spytte inn penger i disse landene for å hjelpe dem med å skape en bedre håndtering av søppelet sitt. Man kunne også brukt 100 ganger mer ressurser fra myndigheter og miljøorganisasjoner på å jobbe mot de store aktørene som forsøpler mest, og fått et bedre miljøresultat enn ved å stadig appellere til enkeltindividets moral og skyldfølelse. Vi burde investere i maskinell sortering av søppel. Det koster kanskje noe på kort sikt, men kostnadene ved å ikke løse dette problemet vil i et lengre perspektiv være massivt mye større.

For å sette dette i perspektiv: I boken min «Håndbok i krisemaksimering» (Spartacus, 2016) skriver jeg blant annet:

En relativt ny studie fra Royal College of Physicians regnet seg til at det i Storbritannia dør 40 000 mennesker hvert år på grunn av forurensing fra fossile energiformer, noe som koster dem hele 20 milliarder britiske pund årlig. Biler og kraftverk står for det meste av denne forurensingen. En amerikansk studie fant at forurensing koster USA hele 131 milliarder dollar i året i samfunnsmessige utgifter, primært helserelaterte kostnader. Det meste av denne forurensingen kommer fra kraftproduksjon. Hvis man regner med dødsfall knyttet til klimaendringer i kjølvannet av økte CO2-utslipp og global oppvarming, har en analyse knyttet fossile energiformer til hele 5 millioner dødsfall årlig, mer enn de samlede dødsfall fra kriger, drap og trafikkulykker globalt.

Kanskje økoplast er en løsning? Teknologien finnes, men her trengs nok statlige reguleringer for å få fortgang og økonomi i produksjonen og tilgjengeligheten.

Det tragiske er at uansett hva vi gjør nå vil mengden mikroplast i havet øke fremover. Selv om vi stanset all plastforsøpling av havet, vil de millioner av tonn plast som allerede finnes der gradvis brytes ned over de neste hundrevis av år til stadig mindre partikler. Mengden mikroplast i havet vil bare øke. Uansett.

Så imens man bekymrer seg over det, kan man i det minste starte der hvor det hjelper mest. Ved å bruke kondom. Så lenge du ikke kaster den i toalettet etterpå.

Når Jon Hustad skriver om dritt blir det mye bullshit

Fredag 16. februar satte avisen Dag og Tid en merkverdig tekst på trykk, «Tarmen vert stadig meir trøblete» (bak betalingsmur). Den er skrevet av Jon Hustad, og serverer flere særdeles tvilsomme påstander om blant annet glyfosat og tarmhelse.

Det overordnede problemet med teksten er Hustads bastante påstander. Påstander fremmes som om det er etablerte vitenskapelige fakta og teorier, men som vi skal se er det meste i beste fall hypoteser, og hans kjerneargumenter er basert på svake kilder.

Når man baserer påstander på et fåtall studier av forskere som er kjent for svært uvitenskapelige metoder og meninger, så bør man i det minste ta med alle forbeholdene om nettopp dette. Som journalist burde Jon Hustad være mer kildekritisk, og ikke minst mer ærlig om hva forskningsmiljøene utover hans få, perifere forskere mener. Han burde som minimum nevne all forskning som taler mot hans egne påstander og konklusjoner.

En slik fremstilling av «fakta» som Hustad bedriver her er ikke opplysende, men direkte villedende for leserne.

Så la oss da se litt nærmere på noen av disse påstandene.

Havre og gluten

Hustad starter med å fortelle om hvor mange som sliter med mage og tarmer for tiden. Han peker også på alle intoleranser folk sliter med, ikke minst folk som påstår de har glutenintoleranse. Nå peker en del forskning i retning av at glutenintoleranse (eller «ikke-cøliakisk glutensensitivitet») ikke er noe reelt fenomen (det er andre stoffer i maten folk reagerer på, f.eks, hvete eller fruktaner), men glutenallergi, eller cøliaki, er en medisinsk anerkjent og godt dokumentert autoimmun lidelse.

Min datter har cøliaki, så jeg kjenner godt til hvilke tilpasninger som må gjøres i matveien for henne, og har brukt mye tid på å nilese innholdsdeklarasjoner for å finne matvarer hun tåler.

Det er viktig for cøliakiere å kunne finne gode, glutenfrie alternativer i dagligvarebutikkene, og sånn sett har de nytt godt av alle «glutenintolerante» som har skapt et marked for at butikker kan tjene penger på å selge slike varer. Hustad peker korrekt på denne mekanismen, men drar det litt langt når han skriver:

I alle matbutikkar kan ein no få kjøpt glutenfri havre som kostar 30 prosent meir enn vanlig havregryn. Salet går strålande, og det sjølv om havre aldri har innehalde gluten.

Det er jo et artig poeng, men likevel fullstendig misforstått. Det er riktig at havre i seg selv ikke inneholder gluten, men min datter kan likevel ikke spise vanlig havre, fordi den ofte er «forurenset» av melstøv fra blant annet hvete – som inneholder gluten.

Glutenfri havre er altså havre som er kvernet og produsert i et miljø hvor det ikke forurenses av annet korn. Derfor er den glutenfri. Og derfor er det viktig at det finnes glutenfri havre for cøliakiere.

Et kjapt Google-søk hadde lett avklart denne misforståelsen for Hustad, men mulig poenget var for godt til å la seg ødelegge av fakta.

Dysbiose, tryptofan og glyfosat

Hustad skriver videre om det han kaller tarm-dysbiose. Dette er karakterisert som ubalanse i tarmfloraen. Han skriver:

Tarmfloraen er stort sett bakteriar, og dei er mange. Faktisk har vi ti gonger så mange bakteriar i tarmfloraen som vi har celler i heile kroppen.

Ja, dette har lenge vært antatt, men nyere analyser tyder på at det er feil. Den siste gode studien på dette estimerte forholdstallet vesentlig lavere, til bare rundt 1,3 bakterier per vanlige kroppscelle.

Det tar ikke bort Hustad sitt poeng om at tarmfloaren er svært tallrik og viktig, men litt faktasjekk av gamle faktoider kan være nyttig når man skriver så bastant som han gjør.

Før vi diskuterer dysbiose videre, må vi innom neste punkt på Hustads liste, nemlig tryptofan, en essensiell aminosyre. At den er essensiell betyr at kroppen ikke lager den selv, så vi må få det tilført via maten.

Tryptofan kan påvirke mengdene melatonin og serotonin i hjernen, og dermed også påvirke psyken vår. Feil balanse av disse stoffene kan påvirke både søvn og humør, og det spekuleres i om tryptofan-tilskudd kan dempe symptomer på depresjon. Men hvis tarmfloraen er i ubalanse, kan opptaket av tryptofan fra maten være lavere enn optimalt, skriver Hustad, og dermed kan tarmfloraen således påvirke psyken vår.

Det tredje elementet i trekløveret er glyfosat. Hustad hevder at en metaanalyse publisert i 2013 viste at dette sprøytemiddelet, oftest kjent under merkenavnet Roundup, dreper de gode bakteriene i tarmen og får de dårlige til å ta over. Han skriver også at glyfosat hindrer planter fra å produsere tryptofan, noe som derfor gir dobbelt negativ effekt for mengden tryptofan vi får i oss gjennom kostholdet. Vi får mindre i oss fra plantene vi spiser, og tar også opp mindre gjennom tarmen fordi bakteriefloraen der er ute av balanse.

Hustad skriver:

Glyfosat drep enkelt og greit dei gode bakteriane i tarmen og gjev dei dårlige nokså fritt spelerom. Dette har produsenten av stoffet visst lenge, sidan dei har teke ut eit patent på Roundup som ein mikrobedrepande mekanismen [sic].

Er det riktig? Både ja og nei. Antibiotika dreper bakterier, og Hustad påpeker som riktig er at antibiotikakurer kan forstyrre tarmfloraen på uheldig vis, ikke bare kortvarig, men kanskje også mer langvarig.

Det er også riktig at produsenten Monsanto tok ut patent på Roundup som bakteriedrepende. Dette er vanlig praksis når man søker patenter, fordi man ønsker å patentere så mange potensielle virkninger av stoffet som mulig. Det kan gi maksimalt økonomisk utbytte i fremtiden.

Men selv om glyfosat kan være bakteriedrepende i høye doser når det påføres bakterier direkte, er det ikke det i de dosene som er i praktisk eller lovlig bruk. Den mikrobedrepende effekten som Hustad bekymrer seg over er altså neppe relevant for debatten om bruk av glyfosat i matproduksjon.

Det kan sammenlignes med at ren alkohol også er sterkt mikrobedrepende, men å drikke en øl kurerer likevel ingen infeksjoner i menneskekroppen.

Det er milevis forskjell på hva slags effekter man kan oppnå under kontrollerte former i en petriskål i et laboratorium, og hva man ser i praktisk bruk og i menneskekroppen. Du kan dynke en petriskål full av kreftceller med vaskemiddelet Zalo og se at de dør, men Zalo kan likevel ikke sies å kurere kreft.

Det samme gjelder med skadelige stoffer. Kaffe inneholder sannsynligvis store antall kreftfremkallende stoffer, men likevel tyder ikke forskningen på at kaffe gir kreft. Tvert i mot tyder mye på at det kan beskytte mot enkelte krefttyper.

Det som virker logisk på mikronivå, i isolerte reagensrør og petriskåler, stemmer ofte ikke på makronivå, i den komplekse biologien til en menneskekropp.

Er tarmproblemer økende?

Vi kommer snart tilbake til en grundigere diskusjon av den såkalte «metaanalysen» Hustad viser til, og hans påstander om glyfosat. Men først må det nevnes at Hustad i teksten hevder at «dysbiose trolig kan føre til fibromyalgi, kronisk utmattelsessyndrom (ME), diabetes, overvekt, gikt og vondt i ledd, allergier og autoimmune sykdommer» – uten at han kan vise til noe solid støtte for dette i vitenskapen. Det er på dette stadiet i beste fall hypoteser, men Hustad fremstiller det som dokumenterte fakta.

Og dette er viktig, fordi effekten tarmfloraen har på helsen er i dag mest på hypotesestadiet. Det er fryktelig spennende forskning, og at tarmfloraen betyr mer enn vi kanskje tidligere trodde, er nok ganske sikkert, kanskje spesielt for psyken vår. Men fra det til å bastant hevde slike årsaksammenhenger som Hustad gjør, er fryktelig prematurt og misvisende.

Et viktig spørsmål er også om det egentlig har vært en reell økning i plager knyttet til mage-/tarmsystemet, samt psykiske lidelser (som kan være relaterte). Kanskje har det det, selv om dataene synes å være usikre. Vi vet egentlig ikke.

Det kan bare skyldes økt fokus på og krav til egen helse. Det kan være mote og helsetrender, eller bedre diagnostisering og mer kunnskap som skaper et inntrykk av at disse helseproblemene øker. Så selv om det ikke ser ut til å være noen reell økning i f.eks. autisme og ADHD, tyder mye på at allergier har økt ganske betydelig de siste tiårene. Mens Hustad synes å skylde på sprøytemidler, er en mer nærliggende hypotese hygiene. Vi utsetter barn for lite for skitt og bakterier, noe som påvirker både immunforsvar og tarmflora negativt.

Det er likevel litt uklart om Hustad selv mener det er blitt mer av disse tarmproblemene i befolkningen, eller om det bare er mer fokus og kunnskap om det. Han bruker sistnevnte poeng delvis for å latterliggjøre «mote-diaré», samtidig som hele premisset for hans videre problematisering av glyfosat må være at dette sprøytemiddelet i nyere tid har ført til mer helseproblemer. Det er ikke noe solid grunnlag for å hevde at det har vært en faktisk økning av mage-/tarmproblemer, og dermed faller mye av poenget med artikkelen hans bort.

Stephanie Seneff

La oss nå se litt på denne såkalte «metaanalysen» Hustad baserer sitt argument på. Artikkelen heter «Glyphosate’s Suppression of Cytochrome P450 Enzymes and Amino Acid Biosynthesis by the Gut Microbiome: Pathways to Modern Diseases» og er forfattet av Anthony Samsel og Stephanie Seneff.

De som har fulgt med litt i skeptiske debatter kjenner kanskje igjen navnene, spesielt Seneff. Og da burde også alle alarmbjeller ringe.

Hverken Samsel eller Stephanie Seneff er medisinske forskere. Seneff er primært utdannet innen IT, og artikkelen Hustad referer til er publisert i et online «open access» fagtidsskrift, Entropy, for «entropy and information studies». Denne type online tidsskrifter driver business av å la folk betale for å få publisert sine artikler, ofte med varierende terskel for kvalitet. Og i blant slipper ren tulleforskning gjennom.

Tidsskriftet Entropy er primært for fysikk, ikke medisin, biologi, kjemi eller ernæring – som ville vært relevante fagområder. Ergo er ikke artikkelen av Samsel/Seneff nødvendigvis fagfellevurdert av kompetente fagpersoner innen medisin. Så to personer uten relevant kompetanse publiserer en artikkel som fagfellevurderes av andre folk uten relevant kompetanse, og det tas for god fisk av Hustad.

Seneff har promotert usedvanlig mange rare påstander og årsakssammenhenger, både at vaksiner eller aluminium fører til autisme, at tilskudd av vitamin D ikke har noe effekt, at glyfosat fører til autisme (nå må hun bestemme seg for hva som egentlig fører til autisme her), og mye annet rart, som jeg også kommer tilbake til senere. Hva gjelder glyfosat spesifikt, mener hun også det kan føre til kreft, fedme, diabetes, astma, infeksjoner, osteoporose, infertilitet, Alzheimers, fødselsdefekter og nerveskader.

Det er ikke måte på, og ingenting av dette har noe støtte i forskningslitteraturen.

Hun har aldri publisert noe egne data, kun lange pseudovitenskapelige «essays» om en rekke fagfelt hun ikke har noe faglig kompetanse på, og hvor hun mener å avdekke sammenhenger som viser at A fører til B og derfor er farlig. Stikk i strid med hva mengden av vitenskapelige data egentlig viser.

(Jeg har faktisk omtalt nevnte «studie» tidligere i bloggposten «Geelmuyden serverer oss mer sprøytemiddelvås», og du kan lese mer også der.)

La meg sitere fra noen andre kritiske artikler om Seneff-studien. Først fra Discovery Magazine hvor Keith Kloor skriver:

The paper is by two authors with dubious credentials and is such a mashup of pseudoscience and gibberish that actual scientists have been unable to make sense of it.

I Wikipediaartikkelen om Seneff kan vi lese:

A 2017 Review Article written by Kings College of London researchers and published by Frontiers in Public Health called Seneff’s glyphosate health-risk research claims «a deductive reasoning approach based on syllogism» and «at best unsubstantiated theories, speculations or simply incorrect.» And, Consumers Union senior scientist Michael Hansen characterized Seneff and her glyphosate claims as «nutty,» «truly unhinged,» and «dangerous.»

Brian Dunning fra Skeptoid-podcasten skriver:

Kevin Kloor writes about the poor reporting done on this study (and poor science reporting as a whole). For example, Reuters called the paper a “study,” which it clearly is not – it is a review – but really should be treated more as an editorial commentary since the literature review is very biased and incomplete. Hank Campbell at Science 2.0 talks a little about this paper and the dangers of an open-access journal such as Entropy. Even though it carries a label of “peer-review,” it is merely a small editorial board looking for certain gross errors, but not truly peers in the field looking at the science itself. Hank Campbell does offer hope that some science reporters did actually look at the study, and showed it to be nonsense…but the fact the Reuters article still exists without so much as an update is concerning.

Journalist og agronom Øystein Heggdal har også tidligere omtalt Seneffs ville påstander, hvor hun finner merkverdige korrelasjoner der ingen andre fagpersoner gjør det. Han påpeker blant annet at hun går så langt som å hevde at glyfosat kan være årsaken til Boston-bombingen og skoleskytinger i USA, så vel som at rester av glyfosat i maten vil føre til at halvparten av alle barn er autister innen 2025 (!).

Heggdal skriver:

Problemet med forskninga til Seneff er at korrelasjon ikke medfører kausalitet, noe som er en vanskelig måte å si at en forveksler at to hendelser inntreffer på samme tid med at de har samme årsak. Sykdommene som Seneff har koblet til glyfosatbruk, har av andre igjen blitt koblet til vaksiner, mobilstråling, prosessert mat og parabener. Men innen miljøene som faktisk forsker på disse sykdommene, er det rimelig enighet om at grunnen til at sykdomsfrekvensen øker, er bedre diagnostisering, ikke at det er en faktisk økning i tilfeller. De som forsker på glutenallergi, autisme og Alzheimer, har heller aldri koblet noen av sykdommene verken til glyfosat eller vaksiner. Seneff er i tillegg en dataingeniør som forsker på kunstig intelligens og har aldri publisert egen grunnforskning innen biologi, medisin eller noen relevante fag.

Over hele linja slaktes Seneff og «studien» hennes, som ikke er en studie i det hele tatt, og enda mindre en metaanalyse, men Hustad svelger det rått. Det er pinlig, men også farlig når han går så hardt ut med påstander om årsakssammenhenger som er basert på totalt diskreditert og håpløs «forskning» fra aktivister.

Og ja forresten, i selve «metanalysen» som Hustad refererer til, har tidsskriftet Entropy tilføyd et notat:

Note added by the Publisher: The editors of the journal have been alerted to concerns over potential bias in opinions and bias in the choice of citation sources used in this article. We note that the authors stand by the content as published. Since the nature of the claims against the paper concern speculation and opinion, and not fraud or academic misconduct, the editors would like to issue an Expression of Concern to make readers aware that the approach to collating literature citations for this article was likely not systematic and may not reflect the spectrum of opinions on the issues covered by the article.

De påpeker altså at dette ikke er en reell metaanalyse, og at det er rettet så pass vektig kritikk for bias og misvisende og tvilsomme kildehenvisninger at tidsskriftet ble nødt til å påpeke det ovenfor leserne. Atter et moment som kanskje burde fått Hustad til å være litt mindre skråsikker, eller frastå fra i det hele tatt å bruke den skandaløse artikkelen som sin eneste oppgitte kilde i teksten sin.

Er glyfosat giftig?

Så hvor farlig er glyfosat? Det finnes strengt tatt ikke noe som er enten giftig eller ikke-giftig. Alt handler om doser. En vanlig målestokk er det vi kaller LD50, og «angir hvor stor en dose må være for at 50 prosent av testsubjektene i en populasjon skal dø». Dette avhenger av art, så LD50 må alltid angis sammen med hvilken art det gjelder, for eksempel mus, rotte eller menneske. For mennesker er det også viktig å oppgi hvordan dosen inntas, f.eks. oralt, rektalt, gjennom hud, rett i blodet o.l.

Og jo lavere LD50 er, dess høyere er giftigheten.

For glyfosat er LD50 på 5600 mg/kg for mennesker. Tar man en gruppe på 100 personer som alle veier 70 kg og forer dem med 392 gram glyfosat hver (5600 mg * 70 kg = 392 gram), vil statistisk sett halvparten av dem dø av forgiftning. Det høres jo skummelt ut inntil man sammenligner med andre mer velkjente stoffer.

LD50 for vanlig bordsalt er eksempelvis 3000 mg/kg, altså vil en dose litt mer en halvparten så mye salt som glyfosat drepe halvparten av de som inntar det. Koffein har en LD50 på bare 192 mg/kg, og er sånn sett ekstremt mye mer giftig enn glyfosat. Flere sprøytemidler brukt i økologisk landbruk i USA har en LD50 lavere (altså mer giftig) enn glyfosat.

Og deri ligger også mye av problemet. Glyfosat er et av de minst giftige sprøytemidlene vi har, så når folk kjemper for å forby dette sprøytemiddelet, eller sprer frykt rundt det slik Jon Hustad gjør, så risikerer vi å måtte gå tilbake til eldre sprøytemidler som er vesentlig mer giftige. Det er ikke et fremskritt for hverken mennesker, dyr eller miljøet.

Så hvor mye glyfosat kan vi få i oss i praksis? Vel, i rottestudier er det gitt doser på 31 mg/kg/dag uten at man så noen negative helseeffekter. Hunder har fått 500 mg/kg/dag uten negative effekter. Les mer om dette i en glitrende artikkel av The Credible Hulk: «Glyphosate toxicity: Looking past the hyperbole, and sorting through the facts.»

Men LD50 handler om den akutte giftigheten. Når det gjelder lavere doser og potensielle skadelige virkninger av dette over lengre tid, må andre metoder brukes. I EU og Norge er akseptabelt daglig inntak (ADI) satt av EFSA til å være 0,5 mg per kilo kroppsvekt per dag hos oss forbrukere. En person på 70 kg kan altså få i seg 35 mg glyfosat hele livet uten å ta skade. Hos folk som jobber med glyfosat i landbruket, er grenseverdiene satt enda lavere.

Grenseverdiene er, basert på en gjennomgang av all god forskning på helseeffektene av glyfosat over tid, altså lavere enn 1/11 000 av LD50, og til en tusendel av det man har sett at er trygt hos for eksempel hunder. Og de færreste av oss får i oss mengder som er i nærheten av ADI i praksis.

Med andre ord: Grenseverdiene er særdeles konservative, slik de alltid er, og det finnes ingen dokumentert risiko i dag for at rester av glyfosat i maten har noen negativ helseeffekt.

Glyfosat og kreft

Men har ikke IARC klassifisert glyfosat som «trolig kreftfremkallende»? Joda, men som Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) skriver:

EFSA har gått gjennom rapporten til IARC. Konklusjonen i revurderingen som EFSA og medlemslandene har gjort av glyfosat er at det er usannsynlig at glyfosat utgjør noen kreftfare for mennesker.

The Skeptical Raptor har også en god artikkel om dette, hvor han skriver:

Unfortunately, when the IARC made its decision two years ago, there was one major problem. According to an extensive article by Kate Kelland in Reuters, one of the members of the IARC’s study group looking at glyphosate knew of recently published data that showed no link between the weed killer and cancer. Aaron Blair, an epidemiologist from the US National Cancer Institute, never mentioned this new data to the study group examining whether glyphosate causes cancer. So the IARC made its decision without all of the available evidence.

IARC inkluderer bare publisert forskning, så de kunne inkludere den noe store analysen som pekte på motsatt konklusjon da de gjennomførte sin vurdering. Men hadde de ventet litt, ville konklusjonen blitt motsatt. Hadde de inkludert den nye studien som viste at glyfosat ikke er er kreftfremkallende, ville bevisbyrden vært i tråd med alle andre tidligere analyser som har konkludert med at glyfosat ikke fører til kreft.

Og ikke minst, dette medlemmet av komiteen som The Skeptical Raptor nevner, Christopher Portier, glemte også å fortelle at han hadde mottatt over 120 000 pund fra advokatfirmaer som førte saker på vegne av folk som mente de hadde fått kreft av sprøytemidler.

På toppen av det hele har det senere vist seg at IARC aktivt fjernet dokumentasjon som pekte mot deres konklusjon:

The World Health Organization’s cancer agency dismissed and edited findings from a draft of its review of the weedkiller glyphosate that were at odds with its final conclusion that the chemical probably causes cancer.

Documents seen by Reuters show how a draft of a key section of the International Agency for Research on Cancer’s (IARC) assessment of glyphosate – a report that has prompted international disputes and multi-million-dollar lawsuits – underwent significant changes and deletions before the report was finalised and made public.

Så nei, IARC sin vurdering er ikke veldig pålitelig, og lite eller ingenting tyder på at glyfosat er kreftfremkallende.

(Jeg har skrevet mer utfyllende om det i bloggposten «Glyfosat – kreftfremkallende eller ei?»)

Mer kritikk – denne gang fra kjente kritikere av glyfosat

I artikkelen «Facts and Fallacies in the Debate on Glyphosate Toxicity» går forskerne Robin Mesnage og Michael N Antoniou gjennom mange av Seneffs påstander.

Før jeg referer deres konklusjon er det verdt å merke seg at Mesnage har en Phd i celle- og molekylærbiologi og har publisert flere artikler selv som peker på farer ved sprøytemidler. Ja, han var til og med medforfatter av den kontroversielle og nå diskrediterte Seralini-studien som mente at glyfosat ga rotter kreft.

Michael N Antoniou jobber med molekylærgenetikk og har også forsket mye på effektene av glyfosat. Dette er kompetente personer som neppe kan sies å være pro-glyfosat på noe som helst vis. Eller som Mesnage selv skriver på sin profilside:

My toxicology studies do not constitute endorsement or recommendation for use or non-use of the commercial products tested, nor do they reflect my views on the risk management of these products.

Så til deres konklusjon om Samsel og Seneffs påstander om helseeffektene fra glyfosat (min utheving):

The aim of this review is to examine the evidential basis for these claimed negative health effects and the mechanisms that are alleged to be at their basis. We found that these authors inappropriately employ a deductive reasoning approach based on syllogism. We found that their conclusions are not supported by the available scientific evidence. Thus, the mechanisms and vast range of conditions proposed to result from glyphosate toxicity presented by Samsel and Seneff in their commentaries are at best unsubstantiated theories, speculations, or simply incorrect. This misrepresentation of glyphosate’s toxicity misleads the public, the scientific community, and regulators. Although evidence exists that glyphosate-based herbicides are toxic below regulatory set safety limits, the arguments of Samsel and Seneff largely serve to distract rather than to give a rational direction to much needed future research investigating the toxicity of these pesticides, especially at levels of ingestion that are typical for human populations.

Når selv beryktede anti-glyfosat-forskere slakter Samsel og Seneff, så bør man virkelig være skeptisk til hva denne duoen påstår. Men for Jon Hustad er deres diskrediterte artikkel god nok.

Bruken av glyfosat eller Roundup ser altså ikke ut til å være relevant for diskusjonen om hverken tarmflora eller problemet med antibiotikaresistens. Likevel konkluderer Hustad med at det er en åpenbar og godt dokumentert sammenheng mellom bruk av glyfosat i landbruk, tarmflora, tryptofan, serotonin, melatonin, oppvekst av sopp, lekk tarm og andre (påståtte) problemer.

Det fremstår som særdeles spekulativt i en tekst som gir inntrykk av å drive folkeopplysning.

Epilog: Hustad sin respons på kritikken

På Facebooksiden til Dag og Tid hvor artikkelen hans er postet, har flere kritikere kommet med innvendinger. Hustad er selv til stede i kommentarfeltet og debatterer, og det er et noe merkelig skue.

Som svar på kritikken starter Hustad med å vise til tre andre studier som han mener bekrefter hans påstander, nemlig denne, denne og denne. Nå får jeg bare lest abstraktene, men ingen av disse er kliniske studier (eller endra mindre metaanalyser) som viser at glyfosat direkte påvirker tarmfloraen hos mennesker gjennom å ha bakteriedrepende effekter, som er hans hovedpåstand. Et par av dem er også skrevet av kjente anti-GMO-aktivister med tvilsom forskningshistorikk.

Den ene studien handler om «shikimat biosynteseveien» som mekanisme for farene ved glyfosat, men Øystein Heggdal forklarer:

I forskninga som det blir referert til her, hevder Seneff at siden glyfosat kan påvirke enkelte bakterier i magen negativt, vil det føre til glutenintoleranse. Bakgrunnen for dette er at glyfosat hemmer prosessen (shikimat biosynteseveien) som lager aminosyrer i planter. Denne syntesen finnes i hovedsak hos planter, sopp og enkelte bakterier, men ikke i dyr og mennesker. Men i magen til mennesker og dyr finnes det bakterier som er avhengige av denne syntesen, og teorien er at glyfosatrester i mat hemmer disse bakteriene.

Problemet for teorien er som vanlig dosene vi utsettes for. Nevroforsker doktor Alison Bernstein forklarer det på følgende vis: La oss si at du spiser 150 gram bønner som inneholder 5 ppm (parts per million) glyfosat. Maksimum tillatt mengde glyfosatrester i USA er 30 ppm, men det observeres sjelden. Du ender da opp med 0,75 milligram glyfosat i en magesekk på rundt en liter, eller en konsentrasjon på 4,4 mikromolar. Dette er en tusendel av konsentrasjonen som er nødvendig for å påvirke bakterier.

Og det er bakterier i petriskåler, ikke bakterier som lever i magen vår. For å oppnå konsentrasjoner som ville kunne skade magebakteriene, måtte vi spise i størrelsesorden 150 kilo bønner, med den høyeste tillatte verdien av glyfosatrester. Hver dag. Og da er det ikke snakk om at bakteriene dør, de får bare noe lavere aktivitetsnivå.

Heggdal peker videre på at dette er testet, med konklusjonene:

First animal exposure trial to focus on the impact of glyphosate on gut bacteria.

* Glyphosate has very limited effects on the gut microbiota composition in vivo.

* Intestinal aromatic amino acids alleviate the antimicrobial effect of glyphosate.

Deretter viser Hustad til en annen studie som hevder at glyfosat kan gi cøliaki. Men igjen er det en «studie» av «the usual suspects» Anthony Semsel og Stephanie Seneff, og igjen er det ingen studie hvor de presenterer egne data, det er kun spekulasjoner over påståtte korrelasjoner som ikke er underbygget med faktisk klinisk forskning.

Hustad bruker videre professorene Jan Raa og Tore Midtvedt som alibi, og påpeker at Midtvedt er en av verdens mest siterte tarmforskere, og hvis han vil ha et forbud mot glyfosat er det godt nok for Hustad.

Men er Midtvedt egentlig troverdig? Han har ytret seg som vaksinemotstander hvor han gjengir den forlengst diskrediterte påstanden om at MMR-vaksinen kan gi autisme. Han har skrevet forord til konspirasjonsboken til Trond Skaftnesmo, «Folkefiender», som demoniserer både vaksiner, mobilstråling og genmodifisert mat – samt hyller Andrew Wakefield, mannen som indirekte har ført til høye antall dødsfall og lidelser ved å lure foreldre til å ikke gi sine barn MMR-vaksinen. Ja, i 2017 så vi en tredobling av meslingetilfeller i Europa grunnet nettopp frykt for MMR-vaksinen.

Gitt disse påstandene, stiller jeg meg tvilende til at Midtvedt er hverken objektiv eller oppdatert på forskningslitteraturen de siste årene.

Hustad forsøker altså å forsvare sine påstander, men graver seg bare dypere og dypere ned i konspirasjonene og dårlig forskning. Han utviser en total mangel på kildekritikk som er skremmende, og hans i skrivende stund siste forsvar så langt, er følgende:

Det er nokså banalt, hindrar Roundup tryptofan eller ikkje? Du veit svaret?

Han mener altså at i hvilken grad forskerne og «forskningen» er dårlig er irrelevant så lenge han likevel mener det er dokumentert at Roundup hindrer opptak av tryptofan. Men som flere har forklart ham, så er slettes ikke det vitenskapelig dokumentert:

Det er lite biologisk plausibelt at glyfosat hindrer produksjon av tryptofan i planter. Hvis de ikke klarer å produsere tryptofan, dør de. Det er en av årsakene til at glyfosat er så effektivt i å drepe ugress, men samtidig ikke påvirker dyr og mennesker som fullstendig mangler de samme mekanismene som glyfosat angriper.
Det er ikke dokumentert at mennesker tar opp mindre tryptofan fra mat i dag enn før. Hele problemstillingen er derfor oppkonstruert og hypotetisk.
Det er ikke nok rester av glyfosat på maten vi spiser til at det kan ha noen innvirkning på bakteriene i tarmfloraen.
Dette er testet i dyrestudier, og man har, som tidligere nevnt, funnet det motsatte av hva Hustad hevder, nemlig at glyfosat har marginal eller ingen innvirkning på tarmfloraen.
Glyfosat har altså ingen relevant «antibiotisk» effekt i tarmene våre.
De mange helseeffektene som Hustad mener springer ut av dårlig tarmflora er foreløpig kun hypotetiske, selv om han presenterer dem som fakta.

Feil, feil og atter feil fra Hustad, der altså.

Til slutt vil jeg tipse om at komiker Dag Sørås og jeg prater om nettopp glyfosat, GMO og økologisk matproduksjon i nyeste episode av vår ukentlige podcast Dialogisk. Du kan sjekke den ut på Spotify, iTunes, SoundCloud eller i din podcast-app.

The post Når Jon Hustad skriver om dritt blir det mye bullshit appeared first on Saksynt.

Om innvandring, kriminalitet og livmorhalskreft

En sak som går igjen i nesten enhver debatt jeg har hatt om statistikk for innvandring og kriminalitet de siste årene, er en manglede forståelse hos motdebattanter for hvorfor det er viktig å bruke tall som er justert for sosiodemografiske faktorer.

Som jeg skrev i gårsdagens bloggpost kan man argumentere med at sosioøkonomiske faktorer er mindre interessante enn de kjønn og alder. De slår også vesentlig mindre ut på tallene enn hva kjønn og alder gjør. Så la oss fokusere på dette.

M1 og M2

Dette er et bilde fra den nyeste SSB-rapporten om innvandring og kriminalitet:

Med utgangspunkt i dette skrev jeg blant annet følgende tweet:

Hvordan fikk jeg disse tallene? Jo, som man ser i tabellen var 44,9 per tusen norske bosatte, 15 år eller eldre, siktet i en kriminalsak i løpet av perioden 2010-2013. Det betyr at 955,1 per 1000 ikke var siktet, ergo 95,5 % av befolkningen.

Samme øvelse kan man gjøre med innvandrere. Men her oppstår debatten, fordi noen mener jeg burde brukt tallet 67 per 1000, kalt M1 i tabellen, heller enn 58,4, kalt M2. M2 er det tallet hvor man har justert for kjønn og alder, og bruker man det finner man at 94,2 % av innvandrere totalt ikke var siktet i løpet av de aktuelle årene.

Men hvorfor brukes ikke M1? Det viser jo hvor mange som faktisk var siktet?

Vel, det kommer an på hvilket spørsmål man ønsker å besvare. Hvis spørsmålet er:

Hva betyr innvandring for kriminalitetsbildet?

– da er M1 interessant. Det sier oss noe om hvor mange som faktisk ble siktet. Hvor mange som har utøvd kriminalitet.

Men hvem er dette interessant for? Hva kan vi gjøre med dette tallet? Ikke mye. Det sier ikke noe om risiko. Det sier ikke noe om hvor man må rette tiltak for å bekjempe kriminalitet. Det eneste det sier noe om er hvem politiet identifiserte og siktet. Det er bare tall, men kan ikke brukes til noe konstruktivt.

Et spørsmål som derfor er mer interessant, er:

Er innvandrere mer kriminelle enn befolkningen for øvrig?

Hvis man ønsker svar på dette spørsmålet, må man bruke M2. Og her blander mange kortene. De går inn i debatter som stiller det siste spørsmålet, men bruker tallene som er relevante for det første spørsmålet. Det gir ingen mening.

Om innvandring og livorhalskreft

La meg demonstrere dette tydelig. Livmorhalskreft rammer bare kvinner, fordi bare kvinner har livmor. Hvis man ønsket å se om innvandrere var mer eller mindre utsatt for livmorhalskreft enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn, så måtte man først innhentet tallene for antall tilfeller livmorhalskreft hos de to gruppene.

La oss si at 3 per 1000 innvandrere hadde livmorhalskreft, og 2 per 1000 i øvrig befolkning hadde det. Disse tallene ville man kalt M1 i tabellen over. Ujusterte tall. Råtall. Eller «kald statistikk», som jeg kaller det i «Håndbok i krisemaksimering».

Ville man på det grunnlag kunne si noe om livmorhalskreft var mer vanlig hos innvandrere enn hos andre? Vel, i følge de som ønsker å debattere kriminalitet med ujusterte tall, M1, kunne vi det. Men jeg tror de fort skjønner at det er feil. Disse tallene i seg selv forteller oss ikke noe med mindre vi også vet noe om hvor mange menn og kvinner det er i de to gruppene.

Hvis det (for eksemplets skyld) var 50% mer kvinner hos innvandrere enn i befolkningen ellers, så måtte man korrigert for dette, og ville da funnet at det egentlig bare var 2 per 1000 tilfeller også hos innvandrere. Altså M2. Dette er det tallet som egentlig forteller oss noe om virkeligheten. M1 er en unyttig fiksjon. M2 er virkelighet.

M1 ville ikke gitt oss noe informasjon om hvor vanlig livmorhalskreft er i de to gruppene. Den ville ikke kunne danne grunnlag for helsepolitiske beslutninger. Den har ingen informativ kraft. Det er et dødt tall som kun er starten på jakten for å finne sannheten, som er M2. M2 kan man bruke politisk. Det kan brukes for å vurdere risiko. Det kan brukes for å ta beslutninger. Det kan brukes til å informere. M2 er nyttig.

Om innvandring og RCTer

Dette er statistisk analyse 101. Alle som har fulgt denne bloggen vet at når man skal gjenomføre testing av behandling og legemidler, må man bruke en randomisert, dobbeltblindet studie, en såkalt RCT, for å få noenlunde sikre data.

Hvorfor randomisert? Jo, fordi hvis man lager to grupper hvor en gruppe får placebo og en annen får ekte behandling, så er det viktig at disse to gruppene er sammenlignbare.

La oss si at vi skal teste medisinen Innvandrium. Vi deler testpersonene inn i to grupper, uten randomisering, og gir den ene gruppen Innvandrium, og den andre en narremedisin.

(Dobbeltblindingen er kritisk i en god studie, men det er ikke relevant for denne saken, så jeg skal ikke gå inn i det nå.)

Når studien er ferdig, finner man at Innvandrium hadde en veldig god effekt. Vesentlig bedre enn det kontrollgruppen opplevde. Ergo virker Innvandrium.

Eller gjør den det? For la oss se litt nærmere på gruppene. En analyse finner at i gruppen som fikk Innvandrium var det en stor overvekt av unge menn. Hvis man fokuserer kun på resultatet, altså M1, ville man kanskje si at Innvandrium virker. Men strengt tatt vet man bare at det kanskje virker best for unge menn. Kan hende det var det at det var så mange unge menn i behandlingsgruppen som gjorde at det fremstod som at Innvandrium var effektiv behandling?

Vi vet ikke. Resultatet M1 er plaget av for mange ukjente variabler knyttet til alder og kjønn. Derfor må studien gjøres på nytt. Denne gangen må gruppene randomiseres. Det betyr at man fordeler personene så tilfeldig at de skal ha samme fordeling av kjønn og alder i begge gruppene.

Når studien da kjøres på nytt, finner man at effekten er like god i begge gruppene. Innvandrium virket ikke likevel. M2 viser virkeligheten. M1 var en forvrengning basert på at det var skjevheter mellom gruppene.

Ergo er det igjen M2, som baserer seg på at man først har sørget for at de to gruppene man sammenligner er mest mulig like i fordeling av alder og kjønn, som gir det korrekte svaret.

Konklusjon

I innvandrerbefolkningen er 2 av 3 personer under 25 år. Det er ganske dramatisk. Kun 6,8% er over 40 år. Det avviker svært mye fra befolkningen ellers.

Vi vet samtidig at kriminalitet utøves oftest av unge menn. Gitt et scenario hvor innvandrere og befolkningen forøvrig var nøyaktig like kriminelle, så ville likevel statistikken vise mer kriminalitet hos innvandrere. Ikke fordi de er innvandrere, men fordi de har flere unge enn resten av befolkningen. Dette er M1. Og det forteller oss veldig lite. Det gir et falskt bilde av virkeligheten, akkurat som med livmorhalskreft-eksemplet.

Vi må først justere for forskjellene i befolkningssammensetningen. Da kan vi finne ut om innvandrere faktisk er mer kriminelle. Og vi kan starte arbeidet med å i så fall forsøke å finne ut hvorfor de er det. Da kan vi ta politiske beslutninger. Vi kan inverksette tiltak. Vi kan vurdere risiko. Men kun med M2.

Så la oss nå glemme M1 i debatten videre. Det tallet er kun et starttall som man bruker for å komme seg til M2. M1 i seg selv forteller oss ikke noe nyttig om virkeligheten hvis målet er å sammenligne grupper, og det meste av debatten handler nettopp om å sammenligne.

Skal man sammenligne, identifisere risiko og årsaker, er man nødt til å bruke M2. Noe annet er en oppskrift på å koke sammen falske data.

The post Om innvandring, kriminalitet og livmorhalskreft appeared first on Saksynt.

Innvandring og kriminalitet – noen morgentanker om den ferske SSB-rapporten

Noen kjappe take-aways fra dagens SSB-rapport om innvandring og kriminalitet, relevant for ting jeg har blogget om og skrevet om i boken min «Håndbok i krisemaksimering» (hvor alt dette gjennomgås ganske så grundig):

1) Ser man på perioden 2010-2013 var 8 per 10.000 nordmenn uten innvandrerbakgrunn dømt for seksuallovbrudd. Hvor mange av de med innvandrerbakgrunn? Ni.

Og ser man på norskfødte med innvandrerforeldre, er det ingen forskjell. Det er 8 per 10.000 både i den gruppen og i den øvrige befolkningen etter at man har justert for kjønn og alder.

Jeg synes akkurat den forskjellen er verdt å merke seg. Det fremstår noe mindre dramatisk enn det bildet innvandringskritikerne ønsker å fremme i debatten. Ikke minst viser det hvorfor nettopp det å justere for kjønn og alder er så viktig. Det er nemlig en overrepresentasjon om man ikke tar høyde for dette, men det skyldes at det er flere menn hos innvandrere i den aldersgruppen som voldtar mest. Da vil det naturlig være en overrepresentasjon selv om det ikke sier noe om kriminell tilbøyelighet i gruppen i seg selv.

2) Hos norskfødte med innvandrerbakgrunn fører en justering for sosiodemografiske årsaker, da primært kjønn og alder, til en 40 % reduksjon i andelen gjerningspersoner.

Jeg har ofte påpekt at sosiodemografiske årsaker er viktig å ta hensyn til når man diskuterer kriminalitet. De ferske tallene fra SSB bekrefter atter en gang at dette har mye å si. For innvandrere fra enkelte land gir en justering for sosiodemografiske årsaker så mye som 50 % reduksjon i andel gjerningspersoner.

Samtidig er det verdt å merke seg at dette primært handler om kjønn og alder – og spesielt alder. Unge menn begår mest kriminalitet uavhengig av bakgrunn. Når da også unge er betydelig overrepresentert hos kanskje spesielt ikke-vestlige innvandrere, vil det alene føre til en overrepresentasjon selv om det ikke sier noe om kriminell tilbøyelighet i gruppen som helhet. Det er viktig.

Fra rapporten:

Helt sentralt her er at unge menn vesentlig oftere begår lovbrudd enn andre grupper. Det er følgelig rimelig å forvente at befolkningsgrupper med en stor andel unge menn er overrepresentert i kriminalstatistikken nettopp fordi de består av en større andel unge menn.

Og:

Det er for eksempel en langt større andel unge blant norskfødte med innvandrerforeldre enn i de to andre gruppene, med hele 66,7 prosent under 25 år. Kun 6,8 prosent er 40 år eller eldre i denne gruppen.

Når det justeres for sosioøkonomiske faktorer som sysselsetting, bosted o.l., så ser dette ut til å ha mindre å si. Dette er også viktig, fordi det fremste argumentet mot å forholde seg til sosiodemografiske forhold er at man ikke nødvendigvis kjenner årsaksretningen. Er det kriminalitet som fører til dårligere levekår, eller er det dårlige levekår som fører til høyere kriminalitet? Men sosioøknomiske årsaker har altså ikke veldig mye å si, ifølge SSB-rapporten. I hvert fall ikke langt på nær så mye som kjønn og spesielt alderssammensetning, som man derimot ikke kan rasjonalisere bort på noe vis.

3) Overrepresentasjonen hos innvandrere er gått markant ned de siste 15 år.

Sammenlignet med tidligere rapporter, ser vi at overrepresentasjonen har sunket med ca 23 %. Det er gledelig.

Kriminaliteten har sunket også i befolkningen for øvrig, men har altså sunket betydelig mer hos innvandrere.

Det betyr også at de gamle tallene for overrepresentasjon som er brukt hyppig i debatten tidligere, nå ikke er relevante lengre. Ergo har mye av debatten vært tuftet på et realitetsbilde som allerede da var utdatert med mange år. Og budskapet har ofte vært «det blir stadig verre», mens det i virkeligheten blir bedre og bedre. Det blir både mindre kriminalitet totalt sett i befolkningen, og kriminaliteten hos innvandrere synker i tillegg mest.

Det siste er veldig interessant, fordi et vesentlig argument mot å bruke «lavere kriminalitet nå enn før» som argument mot innvandringsfrykt har vært at «jammen, kriminaliteten ville vært enda lavere om det ikke var for innvandring». Det er selvsagt riktig. Men de samme debattantene har også hevdet at det er en dramatisk økning i kriminalitet hos innvandrere som har motvirket den nedgangen i kriminalitet vi ellers ville ha sett. Det viser seg å ikke være korrekt. Tvert i mot har kriminaliteten hos innvandrere altså sunket mer enn hos nordmenn for øvrig.

Nedgangen er også størst hos flyktninger og familigjenforente (altså ikke-vestlige), mens det er en oppgang hos arbeidsinnvandrere (primært vestlige/»øst-europeere»). Det kan man også dvele litt ved.

4) Registertall viser ikke nødvendigvis hele sannheten.

Så er det verdt å huske at dette er basert på registertall. Men hvem som ender opp i registrene er kanskje ikke helt representativt for kriminalitetsbildet?

Faktorer som rapporten ikke har kunne vurdere er i hvilken grad folk med innvandrerbakgrunn oftere identifiseres, siktes og dømmes enn folk i den øvrige befolkningen gjør. Det finnes holdepunkter for at det er tilfelle, bl.a. fordi DNA-registeret inneholder vesentlig høyere andel innvandrere (grunnet familiegjenforeningssaker osv), fordi folk som «ser annerledes ut» oftere anmeldes, og andre årsaker.

I rapporten kan vi lese følgende drøfting av dette:

En mulig tredje forklaring på innvandreres overrepresentasjon i registrert kriminalitet er at de har høyere oppdagelsesrisiko enn personer i den øvrige befolkningen. Denne forklaringen åpner for at innvandrere ikke faktisk begår mer kriminalitet, men at de – tilsiktet eller utilsiktet – blir diskriminert av politiet og andre aktører i strafferettssystemet.

Noen studier antyder at slik diskriminering finner sted. For eksempel viser (Sollund, 2006, 2008) hvordan ellers trivielle møter mellom innvandrergutter og politiet lettere eskalerer grunnet misforståelser.

Det at «ikke-vestlige» innvandrere blir frifunnet eller får saken henlagt noe oftere enn øvrig befolkning (Stene, 2000, s. 33-38) kan også stemme med en slik antagelse – skjønt det kan også skyldes andre forhold som ikke er synlige i statistikken, for eksempel bevisførsel, tilbøyelighet til å tilstå, etc. (jf. Holmberg og Kyvsgaard, 2003).

Det er også verdt å merke seg at mens alle studier basert på offisiell statistikk finner en overrepresentasjon av innvandrere, er bildet mer nyansert i selvrapporteringsstudier blant ungdommer, se for eksempel Andersen og Bakken (2015). Det mangler imidlertid sikre systematiske undersøkelser av hvorvidt måten rettsvesenet møter innvandrerbefolkningen på kan være en forklaringsfaktor bak overrepresentasjonen i kriminalstatistikken. Dette spørsmålet må derfor regnes som uavklart i norsk sammenheng.

Slike faktorer kan neppe forklare all overrepresentasjon, men vil fortsatt ha betydning for tallene. Det er et stort problem når man skal vurdere overrepresentasjon. Er den virkelig eller en konsekvens av systemet?

Det bør også nevnes at rapporten nesten i en bisetning påpeker at også norskfødte med nordiske innvandrerforeldre har en signifikant overrepresentasjon i kriminalitetsstatistikken sammenlignet med innvandrere fra de samme nordiske land. Hva forteller det oss om konsekvensene av å føle seg som en fremmed i landet, selv om man bare kommer fra et naboland?

5) Det er viktig å benytte seg av relevante og bekreftede tall når innvandring og kriminalitet skal diskuteres.

Nettavisen kjørte for et års tid siden en serie artikler hvor de så på landbakgrunn for personer i saker ført for tingretten i Oslo. Basert på om navnene i sakene var «utenlandske» eller ikke, laget de noen statistikker på dette. Forsvaret for å kjøre en slik opptelling var: «Ingen grunn til å frykte fakta». Det er viktig med kunnskap uansett hva den forteller oss.

Det er jeg enig i. Men å telle utenlandske etternavn i saker man ikke vet hva omhandler, med personer man ikke vet hvem er eller hvor kommer fra, er ikke fakta. Det er støy og tilfeldigheter.

Det Nettavisen ignorerte er f.eks. at saker ført for domstolen i Oslo ikke bare gjelder folk bosatt i Oslo. Det inkluderer flere hundre tusen som bare er innom Oslo i forbindelse med jobb eller fritid og fest i helgene. Det inkluderer turister og folk med kortvarig opphold på grunn av arbeid. Det inkluderer ulovlige innvandrere. Det inkluderer saker hvor innvandrere naturlig vil være overrepresentert, f.eks. saker knyttet til nettopp innvandringsspørsmål i seg selv. Så å sammenligne med den bofaste innvandrerbefolkningen i Oslo, vil gi veldig uriktige tall hvis målet er å finne overrepresentasjon.

TV 2 gjorde i stor grad same blunder da i fjor de skulle se på seksuallovbrudd i 2015.

SSB-rapporten forholder seg derimot til de som er bosatt i Norge hvert år, samt verifisert landbakgrunn og type lovbrudd. En analyse av dette kan kalles fakta, og det er nyttig og sunt, selv om også disse tallene har en del betydelige forbehold – slik forskerne bak rapporten selv påpeker.

Endelig er det en rekke problemer knyttet til å bruke kriminalstatistikken som mål på den virkelige kriminaliteten (Thorsen et al., 2009), og dette medfører usikkerhet ved konklusjonene. Grunnet mulige feilkilder vet vi ikke hvorvidt, og eventuelt i hvilken grad, tallene overvurderer eller undervurderer forskjellene i den faktiske kriminaliteten mellom befolkningsgruppene.

6) Innvandrere rammes også oftere av kriminalitet.

Forskerne skriver:

Videre har analysene i denne rapporten hatt et utelukkende fokus på innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre som gjerningspersoner for kriminalitet, mens tidligere studier har vist at innvandrere er overrepresenterte også som ofre for kriminalitet (Egge-Hoveid, 2017; Gundersen et.al., 2000).

Dette er viktig, fordi overrepresentasjon i kriminalitetsstatistikken er høyest når det gjelder voldslovbrudd. Betyr det at nordmenn uten innvandrerbakgrunn er mindre trygge på grunn av innvandrere? Ikke nødvendigvis.

Mye av denne volden skjer i ungdomsgjenger som utøver vold mot hverandre. Det er innvandrere mot innvandrere. Det er selvsagt fortsatt et problem som må bekjempes, og et symptom på noe underliggende galt, men det trenger ikke bety at den vanlige volden mot tilfeldige ofre i samfunnet er vesentlig høyere på grunn av innvandring.

Konklusjon

Det er mye å si om rapporten, og dette var bare noen få poenger på morgenkvisten. Det mest interessante er kanskje å finne ut hvorfor innvandrere fra enkelte land, og kanskje spesielt norskfødte med innvandrerbakgrunn, er såpass overrepresentert i kriminalitetsstatistikken, selv etter at det er justert for sosiodemografiske årsaker – i den grad statistikkene gir et riktig bilde av virkeligheten.

Det vi i hvert fall ser er at overrepresentasjonen ikke er statisk. Den endrer seg mye over tid, og de grupper som hadde høyest overrepresentasjon for 15-20 år siden, har hatt størst nedgang. Det betyr at politikk og tiltak virker. Det er mulig å gjøre noe med dette. Spørsmålet er hva som virker best. Det kan rapporten ikke si noe om, men det burde gi inspirasjon til å jobbe med problemstillingene.

Forskerne skriver i sin avslutning:

Studier av norskfødte med innvandrerforeldre demonstrerer imidlertid hvordan personer i denne gruppen befinner seg i en unik posisjon «mellom barken og veden» i sin søken etter identitet, kultur og tilhørighet (Friberg, 2016; Hernes, 2010), og for andre utfall (for eksempel frafall og skole- prestasjoner) ser man ofte en tydeligere polarisering i denne gruppen i den forstand at noen gjør det svært bra mens andre faller utenfor (se for eksempel Hernes, 2010; Steinkellner, 2017). Dersom slike prosesser er gjeldende også for kriminalitet kan dette forklare noen av mønstrene vi observerer. Å identifisere og bedre kunnskapen om ulike typer mekanismer som øker sannsynligheten for lovbrudd bør imidlertid vies ytterligere oppmerksomhet i senere studier. Dette er svært viktig for å kunne implementere effektive kriminalitetsforebyggende tiltak rettet mot både innvandrere og andre befolkningsgrupper.

Det er naturlig å anta at mye her handler om utfordringer med integreringsarbeidet, hvor skylden delvis også må ligge hos enkelteinnvandrergrupper selv.

Vi skal også huske at kriminaliteten synker totalt sett. Ifølge SSB sin rapport for 2016 må vi 24 år tilbake for å finne like lav kriminalitet i Norge.

Men det viktigste er kanskje å holde hodet kaldt og lese den nye SSB-rapporten med nøkternhet og forståelse for hva rapporten ikke kan si noe om. Trenden er uansett positiv, men utfordringer gjenstår.

The post Innvandring og kriminalitet – noen morgentanker om den ferske SSB-rapporten appeared first on Saksynt.

Ris og ros til IKYA-klinikken

For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en Facebook-venn som var litt bekymret fordi en venninne av henne drev og utdannet seg innen IKYA, eller «vibrational medicine», og hun følte venninnen kastet bort pengene på dette. Hun lurte på hva jeg mente om IKYA, men jeg kunne ikke svare så mye da det var ganske ukjent for meg.

Jeg undersøkte litt mer, og fant ikke noe spesifikt om IKYA, annet enn promotering av opplegget fra folk som tjener penger på dette. Men et par kritiske artikler om «vibrational medicine» dukket opp.

Skeptics Dictionary definerer «vibrational medicine» slik:

Vibrational medicine is a type of energy medicine. Energy medicine is based on vitalism, the metaphysical doctrine that living organisms possess a non-physical inner force or energy that gives them the property of life.

Dette er i praksis det fryktelig mye alternativ behandling handler om, altså ideen om en «livskraft» som skaper liv og helse i kroppen. Fra tradisjonell kinesisk medisin kjenner vi det gjerne som «chi» eller» «qi». Akupunktur baserer seg på å manipulere qi ved bruk av nåler. Den opprinnelige kiropraktikken baserte også behandlingen på å «justere ryggraden» ettersom livskraften strømmet gjennom denne, og «blokkeringer» («subluksasjoner») kunne forstyrre eller hindre denne strømmen. De fleste norske kiropraktorer har forlatt denne tankegangen.

(Les en grundig gjennomgang av både akupunktur, kiropraktikk og qi i boken min «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker».)

Mystisisme og kommersialisert fornektelse

Det er fascinerende at ideen om qi fortsatt lever i beste velgående i alternativindustrien, ettersom dette er en ide som hører til fra en tid vi ikke visste noe om menneskets biologi og fysiologi. Det var forklaringen på liv og helse før vi visste noe som helst om hva liv og helse egentlig var. Omtrent som at lyn og torden ble forklart med Tor med hammeren i norrøn mytologi fordi vi ikke visste noe om meteorologi, fysikk og elektrisitet. Jeg antar disse alternative behandlerne ikke lenger tror på guden Tor nå som vi har fått bedre forklaringer, men likevel tviholder de på tusen år gamle uvitenskapelige ideer om qi selv i en tid hvor vi vet bedre.

Eller som Skeptics Dictionary skriver:

The fact that no scientific instrument has been able to detect subtle energy and that modern science abandoned vitalism more than a century ago has had little deterrent effect on the belief that health depends on an invisible form of energy. Worse, despite the lack of compelling scientific evidence for any form of energy medicine, there are many pseudoscientific devices on the market that claim to heal by vibrational therapy […]. The sellers of these devices have found a niche market among the desperate who cling to magical thinking against the claims of science.

Det danske skeptikerforumet Skeptica skriver i sin artikkel «New-Age for begyndere» følgende:

Pseudovitenskapelige trossystemer har vært populære siden 1960-årene; kanskje fordi de har større apell til enkelte mennesker enn ekte vitenskapelige ideer har. Mange mennesker frykter vitenskapen. De sier at den er inhuman og skadelig fordi den har avstedkommet slik elendighet som kjernefysiske våpen, CFCs, thalidomide og surt regn. Men på samme tid beundrer de også vitenskapen. De erkjenner at den er suksessfull og virkningsfull fordi den også har fremskaffet antibiotika, mirakuløst store avlinger, hjertetransplantasjoner og sponplater. En pseudovitenskapelig ide er tilstrekkelig “varm og tåket” til å uttrykke deres frykt, og samtidig kan den lyde vitenskapelig nok til å fremkalle deres respekt. De håper å få det beste fra begge verdener.

Men ta ikke feil – for New Agere er vitenskapen i pseudovitenskapen kun emballasje, snaut nok en tiltrekkende pakning. New Agere ser seg ikke om etter forklaringer. De er snarere på utkikk etter emosjonell terapi, slik som hyggen ved kjærlighet og vennskap, massasje og berøring, spenningen ved det paranormale, undrene ved meditasjon, transe og hypnose og komforten ved raske og enkle kurer. Alt som lyder som vitenskap der blir verdsatt ikke for dets testbare sannhet men snarere dets følelsesmessige effekt.

Sagt på en annen måte, New Agere – i motsetning til deres navn – leter etter gamle verdier og sannheter, ikke moderne testbare forklaringer. De pakker inn noen av sine sannheter i pseudovitenskap, men bare fordi suksessen og styrken i vitenskapen låner prestisje og respekt til deres forestillinger. Man bør ikke overraskes over at vitenskapen ikke ønsker å bli forurenset av slikt valgflesk.

IKYA-klinikken

Jeg tok en kikk på nettsidene til den norske IKYA-klinikken hvor jeg fant en del tvilsomme påstander, og sendte dem en mail:

Hei!

Jeg leser med nysgjerrighet på nettsidene til IKYA, og er interessert i å se hva slags dokumentasjon som ligger til grunn for å kunne påberope effekt av slik behandling.

Kan dere sende meg en oversikt over hva slags behandlinger dere gir, priser per behandling, og vitenskapelig dokumentasjon på at dette har effekt som lovet?

På forhånd takk!

Det gikk rundt seks uker uten at jeg fikk svar, så jeg purret på dem, og dagen etter kom svaret. Et svar som var genuint genialt og fascinerende:

Hei.

I henhold til de nye retningslinjene fra Forbrukerombudet og retningslinjer for markedsføring for alternativ behandling, kan vi dessverre ikke besvare ditt spørsmål om vitenskapelig dokumentasjon:

Refererer til Retningslinjer for markedsføring av alternativ behandling:

#3.4.3 Bruk av kilder i markedsføringen

Autoritative kilder

Bruk av autoritative kilder vil lett oppfattes som en påstand om at behandlingen har effekt og er som hovedregel ikke tillatt.

Eksempler er vitenskapelige studier eller forskning som omhandler behandleren eller den enkelte be- handlingsform. Tilsvarende gjelder uttalelser, an- befalinger eller konklusjoner fra fagtidsskrifter, forskningsinstitusjoner og lignende.»

En oversikt over behandlingsformer og priser finner du på nettsiden vår.

Med vennlig hilsen

IKYA Klinikken

Kort sagt: Fordi behandlingsmetoden ikke har vitenskapelig dokumentasjon på effekt, defineres den som alternativ behandling. Men siden det er alternativ behandling har ikke klinikken lov å vise til vitenskapelig dokumentasjon for å dokumentere effekt.

Dette er et vanlig forsvar fra alternativbransjen. De mener det er selvmotsigende at de ikke kan vise til forskning for å demonstrere effekt. Det kan jo høres paradoksalt ut, men årsaken til dette er at folk flest ikke forstår forskning, eller evner å lese denne kritisk, og dermed lett kan la seg forlede av henvisning til enkeltstudier og dårlig forskning.

Det er nemlig ikke slik at vitenskapelige spørsmål besvares gjennom å vise til enkeltstudier. Vi vet at de fleste av slike enkeltstudier er feil eller har overdrevne konklusjoner. (Dette skriver jeg et helt kapittel om i min siste bok, «Håndbok i krisemaksimering«.)

Forskning er en prosess. Man må se på summen av data over lengre tid. Samle studier og deres replikeringer, analysere kvaliteten på dataene, analysere dem statistisk, og se hva disse i sum viser. Og konklusjonen er at denne livsenergien IKYA baserer seg på å jobbe med, ikke kan måles eller en gang defineres, og gode kontrollerte studier finner ikke at slike behandlingsformer har noen effekt utover placeboeffekt – eller uspesifikke behandlingseffekter.

Jeg har skrevet mer utfyllende om dette i bloggposten «En skeptikers forsvar for alternativ behandling».

I praksis betyr dette at det å få behandling gjennom samtale, berøring, håp, en følelse av å bli sett, mestringsteknikker osv, kan ha positive helseeffekter gjennom stressreduksjon og psykologiske effekter, så vel som at det meste av effekten kun handler om regresjon mot normalen og andre statistiske effekter. Men det finnes ingen spesifikk behandlingseffekt knyttet til selve metoden eller til qi. IKYA blir, på samme måte som akupunktur, homeopati og en rekke andre alternative behandlingsformer, bare en «proxy» for å oppnå andre uspesifikke effekter.

Dermed kan man i beste fall si at å motta behandlingen kan virke, selv om behandlingen i seg selv ikke virker.

Det er for øvrig alltid et slags faresignal når mailen signeres av:

Daglig leder og IKYA Master Practitioner™

En tittel som altså er «trademarked», eller merkevarebeskyttet. Det viser ganske tydelig at dette er en kommersialisert tittel hvor businessen består i å tjene penger på å utdanne nye behandlere, som så kan bruke tittelen. Dette er tydelig fremhevet i toppen av alle sidene på IKYA-klinikkens hjemmesider:

Innholdet i kursene holdes som regel strengt hemmelige fordi hele det økonomiske grunnlaget ligger i å tilby kurs og tilby den «hemmelige kunnskapen» mot betaling. Det er altså ikke kunnskap basert på offentlig kjente metoder eller dokumentasjon, slik evidensbasert medisin er. Det er kunnskap basert på mystisisme, guruer, opphøyet visdom og hemmelighold.

Omtrent slik Tankefeltterapi (TFT) i starten var nesten kultisk hvor en mann hadde funnet Svaret på all sykdom, og man kunne lære de ultrahemmelige bankealgoritmene ved å betale enorme summer for å gå på kurs. (Disse hemmelige algoritmene ble senere lekket.) Metoden var altså ikke basert på testbare metoder eller vitenskap, men en slags «opplyst visdom» som bare de som kunne betale nok ville få tilgang til.

En slik beskyttet kunnskap er et stort, rødt flagg når man skal søke behandling. Hvis metodene ikke er offentlige, og alt er basert på dyre kurs for å få tilgang til «visdommen», bør man være særdeles skeptisk. (Som for eksempel med Lightning Process.)

Mer kritikk – og et oppløftende svar

Jeg sendte et svar til klinikken:

Hei!

Takk for svar. Dette er ikke nye retningslinjer. Slik har det vært i veldig mange år allerede.

Men svaret begår en logisk brist. Fordi hvis dere mener at dere ikke kan svare meg med dokumentasjon, så innrømmer dere samtidig å ha fremmet påstander om helseeffekt som ikke er lovlige. Hvis dere derimot ikke har fremmet helsepåstander som ikke er lovlige, så er det ingenting i veien for å sende meg dokumentasjon på disse påstandene. Dere kan ikke både nekte å sende dokumentasjon ved å vise til regelverket, og samtidig hevde å ikke ha fremmet påstander som rammes av regelverket. Det gir ingen mening.

Ergo ber jeg igjen om at dere sender meg vitenskapelig dokumentasjon på de helsepåstander dere fremmer på nettsidene, ellers så må dere fjerne disse påstandene all den tid dere selv nå innrømmer at de rammes av regelverket.

For å være mer konkret: Det meste av det dere skriver på nettsidene er uproblematisk. Dere snakker om en mer abstrakt definisjon av helse og velvære, og det har jeg all sympati for. Det jeg synes er mer bekymringsfullt, er det dere skriver på siden om TKM:

https://www.ikyaklinikken.no/kinesiskmedisin

Her skriver dere bl.a. «Tradisjonell kinesisk medisin benyttes ofte ved:», og lister så opp en rekke konkrete sykdommer og plager som normalt skal og bør behandles av fagpersoner og evidensbasert behandling. Dere skriver ikke at dere kan helbrede disse, men formuleringen er likevel ment for å gi inntrykk av at det dere kan tilby gjennom TKM kan virke mot disse sykdommene/plagene. Ergo gir dere inntrykk av effekt, noe som ikke er lov.

Ingen av metodene dere lister opp (TKM, akupunktur, kopping, krystaller etc) har dokumentert effekt mot noe som helst av dette. Men dere mener åpenbart at det virker, og derfor spør jeg hva dere legger til grunn for dette. Hvis dere altså mener at dere ikke kan fremlegge dokumentasjon iht retningslinjene § 3.4.3, så sier dere samtidig at dere faktisk gir inntrykk av effekt mot sykdom, og bryter derfor retningslinjene gjennom det dere skriver. Hvis dere ikke kan sende meg dokumentasjon, må dere altså fjerne disse påstandene.

Jeg ser frem til å høre fra dere igjen!

Her er et utdrag fra den nevnte nettsiden tilbake da jeg sendte mailen:

Dagene og ukene gikk på nytt, og jeg sendte en ny purring etter en måneds tid. Og så kom svaret:

Hei.

Vi har gått gjennom nettsiden vår og fjernet de påstander som du pekte på, eller omskrevet slik det er forespeilet i den nye utgaven av «Loven om markedsføring for alternativ behandling», som trer i kraft i januar 2018. Vi er blitt oppfordret til å ta denne til etterretning allerede fra i høst. Vi er også blitt forespeilet hvilke begreper vi kan og ikke kan bruke, hvilke formuleringer som er godkjent og ikke. Vi jobber derfor med å oppdatere hele siden vår i henhold til disse kravene og disse henvisningene, og velger derfor å forholde oss til det nye lovverket i sin helhet.

Vi takker for ditt engasjement, og understreker verdien av slike tilbakemeldinger som du har presentert for oss.

Med vennlig hilsen

IKYA Klinikken

Wow. Det er virkelig bra. Kudos til IKYA-klinikken får å lytte til kritikk og rette seg etter denne. Kikker man nå på siden deres om Tradisjonell Kinesisk Medisin, er informasjonen i bildet ovenfor fjernet. Min kritikk spilte kanskje en rolle, men først og fremst skyldes det vel at Forbrukerombudet har gått hardere ut mot alternativbransjen for å be dem skjerpe seg.

Her har også foreningen Skepsis vært på banen for å få fortgang i arbeidet, og hjelpe til å med å rapportere slike lovbrudd.

Når mener jeg fortsatt at en del av informasjonen der er i gråsonen for hva som burde være lov å si. De skriver f.eks. fortsatt:

Tradisjonell kinesisk medisin omfatter både kropp og sinn, og gjør at vi kan behandle begge deler samtidig.

Det foreligger ingen god dokumentasjon på at TKM kan behandle noe som helst. Men de kan jo sånn sett tilby «behandling», så lenge de ikke hevder at den faktisk virker på spesifikke lidelser og sykdommer.

For å gi et bilde av hva IKYA er, kan det også være verdt å sitere dette fra samme side:

Her kombineres tradisjonell kinesisk medisin med IKYA metodikk, en behandlingsform som spesielt arbeider med koblingen mellom kropp og sinn. Utøver inkluderer gjerne krystaller, urtemedisin og blomsteressenser i behandlingen for å forsterke den fysiologiske behandlingen av deg som mottaker. Dermed kan vi i enda større grad åpne opp de bakenforliggende tanker og følelser, og hjelpe deg på veien til varig selvhelbredelse.

Igjen vil jeg påstå at det er drøyt å si at disse metodene «forsterker den fysiologiske behandlingen», så lenge det i utgangspunktet ikke foreligger dokumentasjon på at det er noen fysiologisk effekt av det de gjør. Jeg vil påstå at dette er markedsføring som gir inntrykk av effekt, noe som er brudd på retningslinjene for markedsføring av alternativ behandling. Men det er så pass diffust formulert, at de vel ikke kan tas på det.

Følgende formulering viser ogsp hvor flink disse behandlerne er til å formulere meningsløs svada som ikke bryter retningslinjer, men som likevel kan gi inntrykk av effekt for de som måtte tro på sånt (og som er kondisjonert til å skjønne mumbo-jumbo):

Du kan også kombinere denne form for behandling med andre terapiformer. Fordi det er kroppens programmeringer og lagrede minner som bearbeides, vil du kunne oppleve at dine terapeutiske prosesser konkretiseres og tydeliggjøres. Du får styrket koblingen mellom din indre og ytre verden og øket dialogen mellom kropp, sinn og liv.

Konklusjon

Uansett: Jeg synes det er flott at IKYA-klinikken velger å ta kritikken til etterfølgelse, at de retter seg etter Forbrukerombudets pålegg og endrer på informasjonen sin slik at den i større grad er i tråd med gjeldende lovverk.

Ikke minst er det hyggelig at de også evner å gi en hyggelig tilbakemelding uten at det lyser «butthurt», slik det så ofte gjør.

Bravo!

The post Ris og ros til IKYA-klinikken appeared first on Saksynt.

En kommentar til Einar Flydal og hans frykt for smarte strømmålere

Ganske nylig lanserte jeg nettstedet KortOppsummert.no. Bakgrunnen for at jeg ønsket å lansere et slikt nettsted kan du lese i denne Facebookposten.

Kort sagt fungerer KortOppsummert.no slik at hvem som helst kan stille spørsmål, og så kan hvem som helst svare på dette. Eneste begrensening er at de kan bruke maks 1000 tegn og maks 3 linker i svaret. Poenget er altså å gi korte oppsummeringer og bakgrunnsstoff for spørsmål og saker som er nyhetsaktuelle.

For noen dager siden kom følgende spørsmål inn på siden:

Hva er egentlig fakta om disse nye strømmålerne? Så snart man ser en nyhetsartikkel om disse blir kmtfelt fylt med linker om farlig stråling osv..

Ettersom det er et tema jeg har skrevet en del om før, og interesserer meg for, valgte jeg å skrive et svar selv hvor jeg kort sagt sa at ingenting tydet på at slike «smartmålere» er helsefarlige.

Dette ble tydeligvis fanget opp av Flydal, og han har nå skrevet en bloggpost med tittelen «Kort oppsummert: Tøv fra Tjomlid». La oss se hva han har å si.

Konspiratorisk tøv

Flydal starter med følgende innledning:

Sara Evjeb har sendt inn et spørsmål om smartmålere som Tjomlid har besvart på usedvanlig tøvete vis. Jeg måtte undre meg over hvordan han får det til, for så uinformert er han vel ikke at han ikke ser hvor dårlig og tendensiøst svaret er?

Til det er det bare å si: Hansken er kastet. Flydal er selvsagt velkommen til å skrive sitt eget svar på under 1000 tegn. Ja, jeg oppfordrer ham faktisk til å gjøre det. Ethvert svar vil bli overfladisk når man har så lite plass å boltre seg på med bokstaver og ord, men det er også poenget. Man skal kunne få en kjapp oppsummering på veldig kort tid, og så kan man dykke ned i lenker og andre artikler hvis man vil ha mer informasjon.

Jeg håper Flydal vil bidra med sin korte oppsummering, og så kan brukere stemme svarene opp/ned for å gi tilbakemelding om hvilket de mener er best. Jeg venter spent.

Han fortsetter med dette:

Alternativt skulle jeg gjerne visst hvem som er oppdragsgiver. For et slikt nettsted bør opplyse om det drives med finansiering fra noen som ser seg tjent med svar som trekker i en bestemt retning, eller om det er Gunnar Tjomlid selv som driver det av idealistiske grunner i folkeopplysningens tjeneste. Det framgår ikke per dato.

Hvis Flydal hadde tatt seg bryet til å lese nettsiden FAQ, ville han kunne lese at «Initiativtaker og ansvarlig redaktør for KortOppsummert.no er Gunnar R Tjomlid». Nettstedet er gratis og reklamefritt, hvem som helst kan registrere seg og skrive spørsmål, svare eller stemme opp/ned, så det er vanselig å forstå hvordan han mener noe skal kunne trekkes i en bestemt retning.

Jeg skrev mitt svar, og Flydal er selv velkommen til å skrive sitt svar. Dessverre viser dette noe av den grunnleggende konspiratoriske tenkingen Flydal besitter, og som synes å være mye av grunnen til at hans strålingsfrykt i utgangspunktet. Alt er en konspirasjon mot ham og hans meningsfeller!

Er stråling farlig?

La oss så se på svaret til Flydal. Han tar for seg setning for setning av mitt svar, og kommenterer dette. Jeg skal stort sett nøye meg med å parafrasere/oppsummere hans påstander og kommentere disse, for å spare litt plass, men du kan altså lese hele hans tekst her.

Han starter med å si at når jeg skriver om mobiltelefoner, så er det en avsporing, fordi spørsmålet omhandler smarte strømmålere.

Vel, min første setning i svaret handler om «stråling fra mobiltelefoner», fordi dette er en innledning til å snakke om smarte strømmålere. Det er umulig å diskutere strømmålerne uten først å si noe om hva forskning på mobiltelefoner har vist, da det i praksis er samme stråling og teknologi i litt forskjellige innpakninger.

Hva forskningen sier om mobilstråling og helserisiko, kan du lese i disse bloggpostene:

Saksynt – 1. juni 2011: VISER WHO-RAPPORT AT MOBILSTRÅLING ER FARLIG?
Saksynt – 11. juni, 2011: EL-OVERFØLSOMHET: MYTE ELLER REALITET?
Saksynt – 6. juli, 2011: MOBILTELEFONER OG KREFT – NEPPE NOEN SAMMENHENG
Saksynt – 8. januar, 2013: NEI, MOBILSTRÅLING ER FORTSATT IKKE FARLIG
Saksynt – 28. juli, 2013: PPS: BLOGGDASK OM EL-OVERFØLSOMHET
Saksynt – 15.september, 2014: FOLKETS STRÅLEVERN GJØR FOLK STRÅLESYKE
Saksynt – 8. mars, 2015: NY GJENNOMGANG AV FORSKNINGEN: MOBILSTRÅLING ER FORTSATT IKKE FARLIG

Kort sagt så er status at ingenting tyder på at elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner eller wifi er farlig, eller at såkalt el-overfølsomhet er et reelt fenomen. Og for ordens skyld, jeg henviser ikke til mine egne bloggposter som autoritative, men til forskningen og artiklene jeg lenker til og oppsummerer i bloggpostene.

Økonomiske insentiver

Flydal fortsetter så til å peke på at «Det er kvaliteten på studiene som teller, ikke antallet.» Der er vi helt enige! Dermed er det rart at han gang på gang støtter seg forskning som er diskreditert og slaktet av alle anerkjente fagmiljøer i verden, noe jeg skriver litt om i mine innlegg i Dagbladet da jeg i fjor diskuterte med Flydal der. Disse inneholder i seg selv de viktigste ankepunktene mot hans blogg og påstander:

Dagbladet – 25. august, 2016: Mobilstråling er fortsatt ikke farlig
Dagbladet – 29. august, 2016: Viktig melding: Lytt til fagfolk

Det kan virke som om kvalitet ikke er så viktig så lenge studiene sier det Flydal selv ønsker. Hele bloggen hans er en «gish-gallop» av påstander og henvisninger til dårlige studier og misvisende forskning. Uten disse hadde ikke Flydal hatt noe sak eller blogg. Hele hans budskap hviler på svak forskning, noe han egentlig selv innrømmer, som vi skal se på helt til slutt.

Han viser så til en oversikt som skal vise at studier finansiert av telekom-myndigheter, det offentlige, forskningsmiljøer og bransjen selv kommer til ulike konklusjoner. Oppsummeringene gjort av telekom-myndigheter og bransjen har en overvekt av studier som ikke finnes negative helseeffekter, mens de som er finansert av det offentlige eller av forskningsmiljøer derimot finner overvekt av skadelige helseeffekter.

Fascinerende nok omfatter disse studiene alle typer elektromagnetisk stråling, primært mobilstråling. Det er rart at Flydal umiddelbart griper til dette, når han i avsnittet før mente at min henvisning til studier på mobilstråling var irrelevant. Jaja.

Studieoppsummeringene Flydal viser til er hentet fra et foredrag av IT-spesialisten Steve Weller, en fyr som selv mener han er el-overfølsom. Ja, faktisk i så sterk grad at han flyttet seg og sin familie til en annen del av Australia for å unngå for mye stråling. Det burde være en indikasjon på at han kanskje ikke er den mest objektiv part i en slik debatt.

Men et større problem er at dataene i dette foredraget handler om et utall ulike bølgelengder og data fra helt andre type eksponeringer enn det man får fra moderne mobiltelefoner, wifi eller smartmålere.

Weller viser også til en del undersøkelser der folk hevder å føle ubehag ved bruk av f.eks. mobiltelefoner, men dette er meningsløse data all den tid det ikke er kontrollerte studier. Som jeg skriver i en tidligere bloggpost, såvel som i boken min Placebodefekten, så vet vi at en del mennesker vil oppleve slikt ubehag så lenge de frykter et fenomen. Vi har sett det med alt fra vindmøller i Australia, til trykksverte i Sverige. Og da trådløse Trondheim ble i gangsatt var det ingen som gikk til legen med helseproblemer før det stod i avisen at nettet var slått på – selv om det hadde vært i drift i lang tid før det.

Dette kalles noceboeffekt, og vi har alle opplevd det i ulike sammenhenger. Jeg kan f.eks. oppleve sterkt fysisk ubehag når jeg ser en sprøyte, selv om jeg ikke synes sprøyten er smertefull i seg selv. Når folk frykter noe, så kan de negative forventningseffektene føre til fysisk ubehag og helseplager. På den andre siden er det også slik at når folk som allerede har ulike plager, enten fordi de er syke, lider av psykosomatiske stresstilstander eller annet, så søker de gjerne etter en forklaring.

Hvis det da er nye vindmøller som får medieoppmerksomhet, får disse skylden. Er det trykksverte i aviser som problematiseres, mener folk det er dette som gjør dem syke. Frykter de vaksiner, moderne mat, gluten, «chemtrails», «toksiner», amalgam eller fluor, så får disse skylden. Og når aktører som FELO og Einar Flydal forteller folk at de skal frykte smarte strømmålere, ja så vil vi se at en del vil rapportere helseplager knyttet til nettopp disse instrumentene.

Dette er det etiske betenkelige problemet med virksomheten til Flydal og andre strålehysterikere. De bidrar i praksis til å påføre folk helseplager, eller forleder folk med eksisterende helseplager til å søke fullstendig meningsløse og feilaktige løsninger på sitt problem.

De gjør folk syke, og holder folk syke.

Manglende kritisk sans

Steve Weller blander inn solstormer og militære radiosendere, og meningsløse studier som kun viser at enkelte mener de har helseplager knyttet til stråling – uten å forholde seg til at det er som å hevde at homeopati virker fordi folk som bruker homeopati mener at det virker.

Dette er problemet med Flydal og hans bloggvirksomhet. Forståelsen av forskningen er tullete, rett og slett. Han har ingen kritisk sans for hva som er god og dårlig, eller en gang relevant forskning. Det er en absurd studie i cherry-picking av ethvert halmstrå som kan styrke hans argument, i håp om at leserne ikke egentlig vurderer kildene hans kritisk.

Han viser f.eks. til Santini et al, 2002, som fant at folk som bodde nær mobilmaster opplevde ulike typer ubehag. Men han viser ikke til den vesentlig mer interessante, og vesentlig større (nesten 6 ganger flere intervjuobjekter) nederlandske studien fra 2011 som utførte samme type undersøkelse, med en viktig forskjell. Denne siste studien sammenlignet folks tro om hvor nært de bodde en mobilmast med GPS-data som viste hvor nært de egentlig bodde, og fant at jo nærmere folk trodde de bodde en mobilmast, dess mer helseproblemer hadde de. Når forskerne korrigerte for faktisk geografisk avstand, fant de ingen sammenheng mellom helseplager og mobilmastene. Et tydelig og klart eksempel på noceboeffekt.

Det er denne kritisk tilnærmingen Weller og Flydal mangler. De ønsker ikke å se på studier som forsøker å finne riktige forklaringer ved å justere for de variabler som kan påvirke resultatet. Nei, de samler sammen studier som er designet spesifikt for å finne en sammenheng, hvor konklusjonen er satt før studien utføres, og bruker disse som dokumentasjon. Det er fundamentalt uredelig.

Finansiering og studiekvalitet

Men tilbake til poenget. Weller viser altså til en analyse av forskeren Dr Henry Lai og andre som har funnet at studier finansiert av industrien sjeldnere finner en sammenheng mellom stråling og helseskader (f.eks. kreft) enn det studier finansiert av universiteter og andre gjør. Det er et viktig poeng, og et par andre analyser har funnet det samme.

Er dette likevel avgjørende? Nei. Det er viktig å ta hensyn til finansiering når man skal gjøre kunnskapsoppsummeringer av forskningen på et felt, men for å sitere Flydal selv: «Det er kvaliteten på studiene som teller, ikke antallet.» Nettopp. Det begynner å føles som at Flydal burde begynne å gå med skuddsikkert fottøy, for her skyter han seg selv i foten gang på gang.

Når det er gjort store systematiske gjennomganger av forskningen, hvor også nettopp studiekvalitet hensyntas, konkluderes det likevel med at det ikke finnes noe klare tegn på at mobilstråling fører til kreft eller er helseskadelig på annet vis. Se tidligere lenkede bloggposter for gjennomgang av disse analysene.

Flydal synes heller ikke å finne det problematisk at en av hans viktigste kilder, nemlig forskeren Lennart Hardell, selv har mottatt penger for å stille som ekspertvitne i saker hvor hans oppgave er å argumentere for at mobilstråling er farlig. Hvorfor er Flydal så opptatt av objektivitet og øknomiske interesser kun når det taler mot hans sak?

Merk også at disse studiene som i den veldig grove oversikten hevdes å «finne en effekt», på ingen som helst måte er entydige og klare i at det er en sammenheng mellom mobilstråling og helseskader. De antyder kanskje at en slik sammenheng ikke kan utelukkes og at «mer forskning trengs», eller de finner effekter som ikke er relevante for denne debatten i det hele tatt. Oversikten Flydal viser til er derfor ubrukelig til å argumentere for hans sak, uten at det i vesentlig større grad nyanseres rundt hva studiene faktisk viste og ikke viste. Vi vet ikke. Det er bare et bilde, uten kilde, uten kontekst, uten åpenhet om hvilke studier som er inkludert i analysen, og uten understøttende dokumentasjon.

El-overfølsomhet

Flydal fortsetter med å sitere meg på at jeg sier de som opplever helseplager knyttet til stråling ser ut til å være ofre for noceboeffekt og andre uspesifikke effekter. Hans kommentar til dette er:

Gunnar Tjomlid forsøker her å holde liv i en død hest. Det er foretatt dobbeltblindtester som klart identifiserer de el-overfølsomme, det fins kjemisk-biologiske tester som viser reaksjoner, det fins enkle reaksjoner på cellenivå som lar seg demonstrere i laboratorier i cellekulturer – gang på gang av helt ulike miljøer og på dyr og planter som ikke kan ha nocebo-reaksjoner, og det fins et vell av empiriske data som demonstrerer at biologisk-fysiske reaksjoner fra mikrobølget stråling skjer på så fundamentale funksjoner – hos mennesker, dyr, insekter, fugler, planter, mikrober – at Gunnar Tjomlids påstand nå tilhører eventyrenes verden.

Dette er dessverre ren og skjer villedning fra Flydal. Jeg har gått gjennom store mengder av disse studiene Flydal viser til, og de sier ikke det han hevder. Studier på f.eks. dyr og planter er uten unntak svake studier som konkluderer med årsakssammenhenger der de bare har vist korrelasjoner. Eller det er studier med betydelige svakheter i studiedesignet (eksemplifisert i den kjente WiFi/karse-studien utført av danske skoleelever).

En gjennomgang av nesten 40 blindstudier på el-overfølsomhet, fant ingen sammenheng mellom stråling og helseplager. Reaksjonene på cellenivå er ikke uten videre relevante for det som mennesker opplever på makronivå. Hadde det vært det ville vi har kurert kreft tusenvis av ganger allerede. Påstander om at det påvirker blod/hjerne-barrieren eller fører til autisme, mangler støtte i forskningen. Og så videre, og så videre.

Igjen ser vi at Flydal trekker slutninger fra studier som på ingen som helst måte har den styrke og konklusjon som han mener de har. De er ønsketenkning og cherry-picking fra hans side.

* Les også: NTNU OG STRÅLINGSFRYKT

Flydal fortsetter med å si at han er enig med meg i at smarte strømmålere stråler under trygge grenseverdier, men mener at disse grenseverdiene er satt kun ut fra teorien om termisk skade (oppheting av kroppsvev), ikke andre mekanismer som Flydal tror kan forårsake helseplager. Problemet igjen er at dette er hypoteser som ikke tas alvorlig av et samlet fagfelt – med unntak av en håndfull strålingsaktivister.

Fascinerende nok så velger Flydal som regel å operere med egne grenseverdier satt av interessegrupper som trenger å få senket grenseverdiene for at deres hypoteser skal stemme. De flytter altså målstengene slik at de kan hevde å ha rett, heller en å innse at deres data faktisk ikke er riktige i utgangspunktet. Det er omtrent som å si at hvis vi bare senker grenseverdiene for D-vitamin i kroppen, så lider alle av vitaminmangel, og da får de som tror at D-vitaminer kurerer masse sykdom plutselig rett.

Han hevder videre at grenseverdiene egentlig bare er satt for å beskytte leverandørene og myndighetene mot erstatningssøksmål og mot å tape ansikt. Det hele fremstår som ganske pinlig.

Maske-nettverk og strålingsmengde

Til slutt påpeker han at det er riktig som jeg skriver at strømmålerne bare sender noen få datapulser med total varighet på sekunder til minutter per døgn, men han mener at det finnes andre type målere som sender andre type signaler nesten hele tiden.

Men igjen, en rekke studier utført i flere amerikanske stater, i Australia, Storbritannia og andre land, har målt den faktiske elektromagnetiske strålingen fra tusenvis av husstander med slike strømmålere over lengre tid, og finner at disse ligger tusenvis av ganger lavere enn det f.eks. en mobiltelefon gjør, eller lekkasje fra mikrobølgeovnen din, eller et utall strålingskilder du omgir deg med hver dag.

Flydals påstander synes å blant annet å være basert på målinger utført av EMF Consult. Så var det dette med å skyte seg i foten igjen da, fordi EMF Consult lever nettopp av å rådgi folk om hvordan de kan beskytte seg fra stråling, samt utføre målinger for folk som hevder å være plaget av mobilstråling. Og EMF Consult bruker Flydal som sitt sannhetsvitne på at stråling er farlig. Så her snakker vi om inhabilitet og sirkelonani de luxe.

En annen påfallende tendens vi ser hos folk med en eller annen frykt, er at de flytter målstengene etterhvert som vitenskapelig dokumentasjon viser at de tar feil. Vi ser det innen alternativ behandling, hvor årsaksforklaringer hele tiden endrer seg etterhvert som gamle må forkastes, men også når det gjelder mobilstråling.

* Les også: MOBILFRI STRAND I FARSUND

Først førte mobilstråling til kreft. Så ble det etablert temmelig sikkert at dette ikke er en realitet. Vi ser heller ingen økning i relevante kreftformer etter rundt 25 år med mobilbruk. Dermed ble det termiske effekter som hadde skylden. Oppvarming av kroppsvev var farlig, mente de. Men så viste det seg at oppvarmingen er så liten at den på ingen som helst måte kan føre til skader. Og nå er flydal over på «elektrosmog»-hypotesen, med finurlige cellemekanismer som skal forklare plagene enkelte opplever. Den teorien er kun en hypotese frontet av noen ytterst får aktivister, men om de også må akseptere at den ikke holder vann, kommer det nok en ny ad-hoc-forklaring.

Det samme ser vi med smartmålere. For en del år siden var frykten knyttet til datatransmisjonen. Men så kom et frem at denne var minimal, både i mengde og styrke. Så det kunne ikke forklare helseproblemene, all den tid den ikke ville være relevant sammenlignet med all annen stråling som omgir oss til daglig. Det var ingen mulighet for at noen skulle bli syke pga av en slik mikroskopisk endring i strålebildet.

Så da er målstengene flyttet, og nå er det altså disse maske-nettverkene som er problemet, slik Flydal hevder. Han er enig i at strømmålerne bare sender minimalt, men pga av maskenettverk, hvor enhetene hele tiden sender små «ping»-signaler til nærliggende enheter for å samarbeide, så er visstnok strålingen svært mye høyere. Ja, denne skal i følge Flydal tilsvare kontinuerlig stråling.

Men også dette er undersøkt, og i realiteten finner man at selv signalene fra maskenettverksfunksjonaliteten er så liten at det neppe kan være noen risiko. Bakgrunnsstrålingen som omgir oss hele tiden fra blant annet TV og radio overgår langt strålingen fra smartmeterne, selv om disse skulle stråle kontinuerlig:

The results show that the RF EMF levels from the AMI Meters, even when measured just 30 cm away, are lower than the levels from other common household items. The actual RF EMF levels from an AMI meter inside the house is very low compared to the levels from such devices as wireless modems, mobile phones and microwave cookers. The mobile phone is usually the highest EMF that people experience because they are used in close proximity to the body. The actual transmit power from the mobile phone was not known since the actual power transmitted varies depending on distance from a base station. The level measured here at 30 cm would be a typical exposure level to the head of the user when using a mobile phone with a hands free kit. The typical exposure from a mobile phone used at the ear or in the pocket/beltclip is 1 to 2 Watt/m2 (50% to 100% of the limit) for localised exposure.

Many suburban environments, especially those closer to commercial radio and TV broadcasting transmitters have continuous ambient RF EMF levels in the range 0.01% to 0.05% of the ARPANSA General Public limit. […] The environmental RF EMF levels associated with the broadcast transmitters are much higher than the RF EMF levels from the AMI Meter boxes when measured inside the home.

Et maskenettverk ser heller ikke ut til å øke totalen av stråling, fordi bare én enhet sender om gangen. Og det er også feil, slik Flydal hevder, at disse maskenettverkene tilsvarer kontinuerlig stråling. Målinger gjort i nevnte undersøkelse fant at signalene er så kortvarige (få millisekunder) at selv om de skjer hyppig så tilsvarer det bare sending i 0,14 % av tiden. Det tilsvarer bare litt under 1,5 minutt i løpet av et døgn i samlet stråletid. Basert på de mest konservative målingene, hvor de altså tok høyde for noen få enheter som stråler mer enn normalt, kom de frem til at maksimal strålingstid («worst case») var 2,5 %, eller litt over en halvtime om dagen. De aller fleste enheter lå likevel på under tre minutter daglig stråling.

En annen australsk studie som målte ulike smartmålere i maskenettverk, fant enda lavere strålingstid, i snitt under et minutt per døgn, med en strålingsstyrke på under en promille av tillatte grenseverdier – selv når man står nesten like ved strømmåleren. Strålingsstyrken tilsvarer den fra en bilnøkkel med fjernkontroll for å låse opp bilen, og i praksis er strømmålerne normalt montert i skap og bak vegger (eventuelt med antenne utenfor boligen), slik at strålingseffekten synker ytterligere.

Stråling og sylteagurk

Flydal konkluderer med:

Eksponeringen fra smartmålere kommer lett over de nivåer som forskere anser som skadelige. Stråling av denne typen er klassifisert som fareklasse «2B – kan framkalle kreft» – i klassifikasjonssystemet til WHOs kreftforskningsinstitutt, IARC.

Men han glemmer å si at klasse 2B i praksis betyr at mengden av evidens peker i retning av at det ikke fremkaller kreft, men at noen få studier med motsatt resultat ikke kan utelukke muligheten. (I praksis er dette noen få sterkt kritiserte studier av tidligere nevnte kjeltring, Lennard Hardell.)

I klasse 2B finner vi for øvrig også talkumpulver, brannmann- og snekkeryrkene, sylteagurk, aloe vera, en rekke vanlige maturter og det svært vanlige naturlige tilsetningsstoffet karragenan (E-407). Hvis Flydal spiser sylteagurk eller bruker hudkrem med aloe vera, eller i det hele tatt spiser mat, må man anse ham som en hykler.

Ettertanke

Einar Flydal avslutter med en liten ettertanke. Her innleder han med noen spørsmål:

Hvorfor skriver Gunnar Tjomlid en så svak oppsummering?

Fordi på 1000 tegn kan man ikke gå i dybden. Men jeg har skrevet to mer komplette artikler til Flydal tidligere (uten at han ville lytte til det), og nå får han også denne bloggposten.

Hvilken interesse har han av det?

Min interesse er kun å formidle korrekt vitenskapelig informasjon, basert på summen av den beste forskning vi har på området. Sannhet har en verdi i seg selv, og der ligger min interesse.

Tror han på det han skriver?

Jeg tror på den vitenskapelige metode, og hvis jeg gjengir forskningsdata korrekt, tror jeg på det jeg skriver. Flydal er velkommen til å peke ut feil, men har så langt historisk sett kun brukt personangrep og henvisning til diskrediterte forskere eller feiltolkning av svake studier. Det overbeviser meg ikke.

Har han bare svalgt offentlige sannheter uten å utvise den tilbørlige skepsis?

Jeg har aldri forholdt meg til offentlige sannheter alene, men har gått inn i enkeltstudiene og rapportene og lest selv. Jeg har sogar lest Bioinitiative-rapportene, som er strålehysterikernes hellige gral, og funnet at disse er rene propaganda-rapporter som konsekvent lyver om hva forskningen sier. Jeg har sett på hva f.eks. Magda Havas og andre sier, gransket studiene deres, og funnet at disse ikke holder vann. Jeg har sett på begge sider av saken, hørt på hva fagpersoner på feltet konkluderer med, sett at disse er i tråd med den forskningen jeg selv har lest, og konkludert ut fra dette.

Eller har han ikke satt seg inn i temaene?

Jo, det har jeg åpenbart, gitt den mengde tid og tekst jeg har viet til nettopp dette temaet historisk sett. Men om jeg tar feil, lytter jeg gjerne til saklige, dokumenterte motargumenter. Så langt har jeg ikke fått noe slikt.

Jeg vet ikke, men jeg er ganske forundret og lurer på om det er på samme vis i andre temaer han uttaler seg så sikkert om.

Flydal er velkommen til å gjøre samme jobb som jeg har gjort med andre temaer også. Og finner han noen faktafeil, håper jeg han melder fra om det.

Alle tre referanser han gir, er forresten til svake omtaler av forskning, og da til forskning som forholder seg til grenseverdier og målestokker som bare ser på energioverføring målt slik det er lurt når man skal måle oppvarmingsfare. Det er irrelevant i møtet med dagens mikrobølgeteknologi.

Referansene jeg gir er enkle artikler som oppsummerer en del forskning, fordi det er hensikten til KortOppsummert.no. Det er ikke et vitenskapelig nettsted, men et nettsted hvor folk kan finne lavterskel-informasjon som gir en grei forståelse av et tema.

Flydals påstand om at måletypene ikke er relevante, gir bare mening hvis man forkaster all vitenskapelig kunnskap og velger å se verden ut fra en smal hypotese som ikke har noe vitenskapelig støtte.

Man bør heller se etter gode studier som undersøker om folk faktisk får helseplager eller ikke, og gjerne lete etter blindtest-situasjoner i enkeltpersoners egne beskrivelser. For selv om enkeltbeskrivelser har lav vitenskapelig status, starter nesten all kunnskapsutvikling med anekdoter og enkelttilfeller.

Dette er det evige mantraet til andre fryktguruer og alternativtilhengere. Når god forskning ikke viser det de ønsker den skal vise, må vi se til forskning av lavere kvalitet for å finne støtte. Men det er jo fullstendig koko, og er i praksis en fallitterklæring. «Vi kan ikke dokumentere at vi har rett, derfor velger vi heller å bruke svakere dokumentasjon som viser at vi har rett likevel!.»

Han har rett i at case-studier og anekdoter er nyttige for å danne hypoteser som senere kan testes. Men det er nettopp det som er blitt gjort, i flere tiår. Og når hypotesene er blitt testet, så er konklusjonen utvetydig at disse helseplagene enkelte opplever ikke er knyttet til elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner, wifi eller smartmålere.

Og helt til slutt:

Det nye nettstedet til Gunnar Tjomlid, kortoppsummert.no viser oss forøvrig en av sosiale nettverks måter å pervertere demokratiet på: man kan man stemme fram hvilke spørsmål og svar som er «best».

Er for eksempel Gunnar Tjomlids svar på spørsmålet om smartmålere bedre enn svaret på spørsmålet «Hvordan kan gjerningsmannen bak massedrapet i Las Vegas ha skutt så mange på så lang avstand?» eller på «Hvorfor er det egentlig så viktig hvem som er stortingspresident?»

Velg altså den korte sannheten du vil tro mest må, og stem den fram!

Akk og ve…

Det er riktig at sannheten ikke er demokratisk avgjort. Og KortOppsummert.no kan aldri påberope seg at det mest populære svaret er det mest korrekte. Samtidig vil jeg argumentere for at det er mange oppegående folk som velger å stemme på svarene inne på KortOppsummert.no, og disse vet å lese tekster og forskning kritisk, og vil derfor neppe godkjenne svar som åpenbart er utvitenskapelige.

Et godt eksempel på det er at det neste svaret som kom på spørsmålet om smartmålere henviste til Einar Flydal sin blogg, og det ble ganske fort nedstemt. Er det fordi alle konspirerer mot Flydal? Neppe. Det er fordi det finnes mange kloke og kunnskapsrike mennesker som gjenkjenner bullshit når de ser det.

Når Flydal deretter forsøker å gjøre en sammenligning av mitt svar om smartmålere med andres svar på andre spørsmål, så sliter jeg med å forstå poenget hans. Hvorfor er det relevant? Disse er ulike spørsmål hvor svarene ikke måles mot hverandre.

Hvis Flydal er skeptisk til at man finner de beste svarene på KortOppsummert.no, så finner jeg det rart at han ikke selv velger å skrive et svar. Gjør han det, blir svardelen mer balansert, og folk kan vurdere om hans argumenter og kilder er de beste. Uten å en gang våge å forsøke, blir det tullete å avfeie nettstedet som biased.

Hansken er som sagt kastet.

The post En kommentar til Einar Flydal og hans frykt for smarte strømmålere appeared first on Saksynt.

Dialogisk – ny podcast med Dag Sørås og Gunnar Tjomlid

Første episode er nå tilgjengelig på iTunes eller i din favoritt podcast-app. Søk etter Dialogisk, så skal du finne. Og hvis du ikke lytter til podcaster i iTunes eller apps, kan du også høre den på SoundCloud:

Til slutt vil jeg bare komme med et lite ønske. Vi setter enormt pris på at du bruker 30 sekunder til å gi oss en rating på iTunes. Vi blir glade for å få tildelt noen stjerner, og er du ekstra generøs skriver du også en linje eller to med anmeldelse/kommentar til ratingen. Det hjelper oss enormt mye i å nå ut til flest mulig!

I tillegg er det selvsagt flott om du deler denne bloggposten, eller link til podcasten, på Facebook, Instagram, Twitter eller andre steder. Vi ønsker å nå ut til mange, og det er dere lyttere som kan gjøre det til en realitet gjennom delinger og engasjement. På forhånd takk!

Husk å følg Dialogisk på Facebook, Twitter og Instagram.

Og ja, forresten, hvis du er i Trondheim 21. juni kan du delta på en live-innspilling av Dialogisk under Starmus-festivalen. Les mer om det her!