Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 12

Litt opprydding i voldtektstall

Høyrepolitiker Mahmoud Farahmand blogget for et par dager siden om voldtekter under tittelen: “Sexovergripere må straffes, ikke ofrene”. Her argumenterer han mot forslaget om å innføre egne soner for kvinner på Gothenburg Culture Festival senere i sommer. Det er jeg fullstendig enig med han i. Det er å angripe problemet i feil ende, og å legge ansvaret på feil gruppe.

Farahmand sin bloggpost har mange gode poenger, kort oppsummert i følgende utdrag:

Kjønnssegregering og tildekking er ikke en løsning for noe som helst. Det er en del av problemet.

Nettopp. Denne bloggposten er derfor en liten avsporing fra hans sentrale poeng. Likevel er det nødvendig å diskutere hans bruk av voldtektsstatistikk, fordi han gjør dessverre samme feil som så mange andre. Vi er nødt til å slutte med denne krisemaksimeringen basert på selektivt utvalg av data, overdrivelser og rene faktafeil.

Han skriver:

I Norge har nesten hver fjerde voldtektsforbryter opprinnelse fra Asia og Afrika. I Oslo hadde 32 av 50 dømte voldtektsforbrytere innvandrerbakgrunn.

I går ble dette avsnittet fjernet fra bloggposten hans, men jeg velger likevel å kommentere det da bloggposten hadde ligget ute et døgn og var lest og delt mange ganger i sin opprinnelige versjon.

Det ser ut til at Farahmand har hentet sine tall fra en av Kjetil Rolness sine tidligere tekster, som igjen er basert på TV2 sine voldtektstall, men mangel på kildehenvisninger i teksten er nedslående.

Uansett, la oss se kjapt på tallene som brukes. TV2 sine tall kommenterte jeg utførlig tidligere i år, og jeg anbefaler å lese den bloggposten for mer bakgrunnsstoff, men det er verdt å gjenta noen hovedpoeng.

De to store feilene

Påstanden om at afrikanere og asiater begår hver fjerde voldtekt i landet ser altså ut til å være hentet rett fra TV2 sin overskrift, som lød “Hver fjerde dømte seksualforbryter i fjor hadde innvandringsbakgrunn”. Men det er to store feil med dette.

TV2 henviser til innvandrere, ikke asiater og afrikanere.
TV2 henviser til seksualforbrytelser, ikke voldtekter alene.

TV2 korrigerte også senere tallene sine (dog ikke grafene sine eller tittel på saken) da de oppdaget at de hadde inkludert adopterte Julio Kopseng i innvandrerbefolkningen. Da de korrigerte for dette, sank andelen fra ca 24 % til 22 %, som merkelig nok fortsatt er rundet opp til “hver fjerde”, heller enn mer korrekt rundet ned til “hver femte”.

Den første feilen i Farahmand sin tolkning av tittelen hos TV2 er altså at den ikke spesifikt pekte på asiater og afrikanere, men folk med innvandrerbakgrunn. Ser vi kun på asiater og afrikanere, utgjorde de 67 av 88 saker hvor innvandrere var gjerningsperson. Da synker tallet fra rett over 22 % til bare 16,8 %.

Ved å bruke korrekte tall fra TV2 sin egen statistikk, ser vi altså at det Farahmand kalte hver fjerde, i realiteten er hver sjette. På landsbasis ble altså folk med innvandrerbakgrunn i 2015 dømt i 22,1 % av seksualforbrytelsene, mens de utgjorde 16,3 % av befolkningen. Afrikanere og asiater er riktignok den subgruppen av innvandrere med størst overrepresentasjon på landsbasis, ettersom denne gruppen bare utgjør litt over syv prosent av befolkningen mens de begår 16,8 % av seksualforbrytelsene, men å overdrive med rundt 50 %, slik Farahmand gjorde, er svært misvisende.

(Og her kan man si fryktelig mye om at betydelige deler av denne overrepresentasjonen forsvinner om man korrigerer for faktorer som kjønnsfordeling, aldersfordeling, sosioøkonomiske forhold, anmeldelsestilbøyelighet etc, men den diskusjonen skal jeg ikke ta på nytt. Det er dog grundig redegjort for blant annet her.)

Hummer og kanari

Den andre feilen i bruk av TV2 sin tittel, er at statistikken gjaldt seksualforbrytelser, ikke kun voldtekter, slik Farahmand hevder. De fleste av disse sakene gjaldt altså andre kriminelle forhold, og Petter Kjørstad har gått gjennom disse sakene og beskrevet en del av dem:

Den eneste domfelte med syrisk bakgrunn, ble dømt for å ha forsøkt å kysse en kvinne på kinnet og halsen. En makedoner er dømt for å ha vært sjåfør for en prostituert og hvitvasket penger. En iransk psykolog er dømt for å ha hatt et seksuelt forhold til en pasient som gikk i terapi hos ham (et lovbrudd, etisk forkastelig og sannsynligvis kontraproduktivt i forhold til terapien, men det kan ikke utelukkes at det har vært oppfattet som et frivillig kjærlighetsforhold av begge). En somalier, en islending og en 15 år gammel norsk statsborger med bakgrunn fra Tanzania er dømt for sexkjøp. (Hvis det er slik at Rolness er motstander av kriminalisering av sexkjøp, er det kanskje ikke helt ærlig å regne med sexkjøpere blant seksualforbrytere. Det er ellers interessant at en mindreårig gutt kan straffes for å ha hatt sex med en voksen.) En kvinne med thailandsk bakgrunn er dømt for å ha «filmet datteren sin på 9 år naken». En norsk kvinne er dømt for å ha redigert et bilde av et barn slik at det har blitt seksualisert. Det er også en del saker hvor personer er dømt for å ha sendt vulgære SMSer (muligens penisbilder) eller brukt seksuelt ladet språk mot offentlig ansatte, antakelig som en slags hevn i situasjoner hvor de har følt seg ydmyket og urettferdig behandlet.

Som Kjørstad påpeker er dette saker som er langt fra å være voldtekter, og i sin natur er svært dårlige eksempler å bruke som bevis for disse innvandrernes “kvinnefiendtlighet” eller dårlige kvinnesyn. Likevel gjør Rolness og Farahmand nettopp det.

Kjørstad skriver derfor videre i en kommentar på Rolness sin blogg:

I måten TV2 og Kjetil Rolness behandler dette materialet på, veier slike saker like tungt som Julio Kopsengs 9 voldtekter, voldelige overfallsvoldtekter (for eksempel nordmannen i 50-årene som overfalt en kvinne som skulle åpne en kafé i Oslo sentrum og voldtok henne på det groveste på bakrommet til kafeen) og overgrep mot barn som har foregått i årevis (f.eks. tyskeren i 50-årene som i løpet av en periode på fire år voldtok stedatter på det groveste – for øvrig uten at moren, som også er tysk, grep inn). Denne samrøren av hummer og kanari mener jeg blir rotete og gir lite nyttig informasjon.

Farahmand fortsetter med å hevde at “32 av 50 dømte voldtektsforbrytere” i Oslo hadde innvandrerbakgrunn. Men her roter han altså igjen med “seksualforbrytelser” vs “voldtekter og voldtektsforsøk”.

Ser vi på voldtekter/voldtektsforsøk alene, var det “bare” 20 av de 55 (ikke 50, som Farahmand skriver, åpenbart ved å gjenta Rolness sin tidligere feil) sakene som var relevante. Av disse var 3 av de dømte personer uten gyldig opphold, 7 var personer med innvandrerbakgrunn, og ti var personer med norsk bakgrunn.

Vil man diskutere “kultur”, var altså 50% folk med innvandrerbakgrunn. Men da bør man i all rettferdighet også ta med nordmenn som begår seksualkriminalitet i andre land. Det er vel nok å nevne kjøp av barn for sex i land som Thailand… Skal man mer korrekt diskutere overrepresentasjon blant Oslos innvandrerbefolkning, var det bare 7 av 20 saker hvor disse var representert.

Det vil si i 35 % av sakene – og folk med innvandrerbakgrunn utgjør 32 % av Oslos befolkning.

Ofrene for voldtekt

Ser man derimot på ofrene, heller enn gjerningspersonene, finner vi at 18 personer var ofre for norsk gjerningsmann, mens seks personer var ofre for overgripere fra Oslos innvandrerbefolkning.

Før vi går videre kan det være verdt å stoppe opp og tenke seg litt om. Det er seks osloborgere med innvandrerbakgrunn her. Seks personer. Du kan telle dem på en hånd pluss en tå. Og disse skal da være beviset på at innvandrere er massivt overrepresentert i voldtektssaker, og beviser at de har et horribelt kvinnesyn. Det blir en merkverdig generalisering ut fra særdeles små tall. Man skal altså være svært forsiktig med å konkludere i noen som helst retning basert på TV2 sine tall fra 2015 alene.

Tilbake til poenget. Rundt 67 %, altså to tredjedeler, var altså ofre for norsk gjerningsmann. Rett over 22 %, eller en drøy femtedel, var ofre for gjerningsmann fra Oslos innvandrerbefolkning, som utgjør en tredjedel av osloborgere. Teller man antall ofre, er altså gjerningspersoner med innvandrerbakgrunn underrepresentert i Oslo.

Hva forteller dette oss? Ikke så mye. Og det er jo også poenget. Hva man leser ut av så små tall, handler mest om hvordan man velger å vinkle det. Vil man snakke om landbakgrunn, kan det nevnes at en svensk statsborger i mars 2016 ble dømt for å ha voldtatt åtte kvinner i Norge. Hvordan vil det påvirke en tilsvarende statistikk for 2016? Og ja, halvparten av ofrene for norsk gjerningsperson i 2015 er på grunn av norske Julio Kopsengs serievoldtekter.

Leker man med små tall, kan enkelthendelser forskyve statistikken så kraftig at det blir svært vanskelig å konkludere i noen retning rundt landbakgrunn og kriminalitet. Likevel ynder mange å gjøre nettopp det.

Oslo vs resten av landet

Farahmands sin bruk av Rolness-statistikk er “mildest talt alarmerende”, for å bruke hans egne ord, men realiteten er at hans egne tall viser at 35 % av voldtekter i Oslo ble begått av en innvandrerbefolkning på 32 %.

Men det er Oslo. Hva med andre kommuner som har mye innvandrere? Står det like ille til der?

Vel, i kommunen med nest flest innvandrere, Drammen, var 0 % av voldtektene begått av folk med innvandrerbakgrunn, selv om de utgjør 27 % av befolkningen.

I kommunen med tredje flest innvandrere, Båtsfjord, ble også 0 % av voldtektene begått av noen med innvandrerbakgrunn, selv om de utgjør 25 % av befolkningen.

I Lørenskog derimot, kommunen med fjerde mest innvandrere, også 25 %, ble 100 % av voldtektene begått av folk med innvandrerbakgrunn. Altså samtlige. Det vil si én dømt. Og han var en tysker.

Ser vi på et utvalg ikke helt tilfeldig utvalgte fylker, var 7 av 7 seksualforbrytelser i Oppland begått av nordmenn uten innvandrerbakgrunn, altså såkalt etnisk norske. I Sogn og Fjordane 4 av 4 saker. Nordland 16 av 16 saker. Møre og Romsdal 14 av 14 saker. Finnmark 15 av 15 saker.

Finnmark, ja. Skal vi først bryte ned tallene for å vise det man selv vil, kan det være verdt å merke seg at finnmarkinger har en større overrepresentasjon av seksualforbrytere enn innvandrere har.

Ser vi på innvandrere i Oslo, ble 1 av ca 7 800 dømt for en seksualforbrytelse i 2015. (Tar vi kun med voldtekter, var det ca 1 av ca 31 000.) Ser vi derimot på Finnmark, begikk 1 av ca 5000 finnmarkinger en seksualforbrytelse, og alle var etnisk norske. Overrepresentasjonen er enda kraftigere om man kun ser på Øst-Finnmark, da snakker vi om 1 per ca 2 000. Tar vi med de nye tragiske barneovergrepssakene fra Tysfjord som er blitt anmeldt i år, ser tallene for 2016 (eller når dommene en dag faller) dårlige ut i favør av både folk fra Nordland fylke og etnisk norske generelt.

Misvisende overrepresentasjon

Det viser med alle tydelighet mitt tidligere poeng om at det å snakke om overrepresentasjon ofte er misvisende fordi det handler om hvordan man bryter ned gruppene. Og med tall som i utgangspunktet er små, vil enkelte serieforbrytere eller spesielle “mikrosamfunn” påvirke statistikken svært kraftig.

Som eksempel, hvis en av mine kompiser fra min oppvekstbygd Tonstad begikk et drap, ville tonstadbuere være overrepresentert i drapsstatistikken med en faktor på rundt 200. Men sier det oss egentlig noe om tonstadbuere? Om sirdøler? Om vestegder? Om sørlendinger? Selvsagt ikke. Overrepresentasjonen varierer med gruppen man tar utgangspunkt i, og det samme gjelder for innvandrere.

Når vi ser folk snakke om den store overrepresentasjonen for voldtekter hos innvandrere, vil de alltid ha valgt ut en subgruppe av innvandrerbefolkningen for å finne dette, for tar man med alle innvandrere, blir tallene noe helt annet. Tar man med “feil” land fra for eksempel Afrika og Asia, blir også tallene noe annet.

Det er svært uredelig å konkludere ut fra statistikk hvor man velger populasjon ut fra poenget man ønsker å bekrefte.

Skal man få de mest dramatiske tallene, må man filtrere ned på de minste gruppene, gjerne enkelte opphavsland. Men da er gjerne gruppen brutt ned til å bestå av noen få tusen personer, slik at et par-tre forbrytere, kanskje en psykisk syk serievoldtektsmann, vil føre til en kunstig stor overrepresentasjon for gruppen. Det er bare å se til Kopseng eller den svenske statsborgeren tidligere nevnt. Sier det oss noe om svensker? Om nordmenn? Kanskje. Men mer sannsynlig gjør det ikke det. Akkurat som at min drapsdømte hypotetiske kompis er lite representativ for den jevne innbygger på Tonstad.

En annen viktig faktor når vi ser en overrepresentasjon i Oslo, er at disse ikke bare omfatter Oslo sin befolkning, men alle som bruker byen. Oslo er det urbane sentrum for rundt 1,5 millioner mennesker, og det er mange til- og gjennomreisende til enhver tid. Rundt halvparten av voldtektene som anmeldes er fest- og sårbarhetsvoldtekter, og da må man sammenligne med den populasjonen som bruker byen som festarena eller oppsøker de sårbare miljøene der, ikke de som bor fast i Oslo. Dette gjør også bruken av voldtektsstatistikk fra Oslo misvisende.

Konklusjon

Farahmand sin bloggpost har viktige poenger rundt kvinnesyn og hvor ansvaret må ligge for de overgrep man har sett i Sverige spesielt, men han går dessverre i fellen med å skjødesløst sitere statistikk feil (uten kildehenvisninger).

Tallene fra 2015 viser at folk med bakgrunn fra land i Asia og Afrika riktignok er overrepresentert i statistikken over domfelte i seksualforbrytelser både på landsbasis og i Oslo, men ikke i den alarmerende grad som Farahmand hevder.

Overrepresentasjonen er der (dog med betydelig usikkerhet knyttet til sosiodemografiske forhold m.m.), og det skal vi ta på alvor, men å fremstille det som en massiv trussel mot nordmenn, eller å be om alarmberedskap, er å misbruke tallene.

Om moral, røykeloven og de klarsynte blant oss

Røyker du? Jeg gjør ikke. Det vil si, jeg har røyket. For mange år siden røyket jeg sigaretter og rullings jevnlig. Men i dag er det utenkelig. Tobakk altså. E-sigg derimot, det liker jeg. Men jeg røyker ikke sigaretter lengre.

Enten du røyker eller ikke røyker, så ber jeg deg likevel tenke på følgende: Du går inn i et fly. Kanskje en SAS-flyvning fra Oslo til Bergen. Du setter deg til rette, fester setebeltet, og ser ut av vinduet. Du kjenner akselerasjonen trykke deg mot seteryggen, og like etter er du i luften. Gardermoen blir mindre og mindre under deg.

Så gjør du noe veldig, veldig rart. Straks flyet har nådd marsjhøyde stikker du hånden ned i lommen, fisker opp en tyvepakning Marlboro, dunker ut en sigg og fyrer den opp. Du tar et drag, ser ut av det lille vinduet på det hvite teppet under deg, og pakker deg inn i din egen lille sky av tobakksrøyk.

Kunne du gjort det? Nei, selvsagt ikke. Det er utenkelig i dag. Helt fullstendig moralsk forkastelig. Men vi skal ikke mer enn rundt 30 år tilbake, før det var helt vanlig. Folk røykte på fly. Det virker helt absurd i dag. Galskap. Ja, faktisk umoralsk. Men det var sånn det var.

Busser også. Jeg husker den groteske, inngrodde lukten av sur tobakk i bussene til Sirdal og Gyland Bilruter, de gangene jeg måtte dra med buss til Flekkefjord eller Egersund. Den satt i setene lenge etter at røykeforbudet ble innført. Men det var jo bare sånn det var. Folk røyket overalt.

Overalt, ja. Jeg husker en gang jeg var liten og satt på venterommet til legen. Det var bare lille meg og en voksen mann. Han røykte. På venterommet. Jeg husker at jeg kikket på ham i fascinasjon, og spurte etter en stund hvordan man slukket røyken. Han så meg inn i øynene og fortalte meg med verdens største oppriktighet at sigarettene hadde en knapp på baksiden som man trykket på for å slukke dem. En sigarettløgn jeg trodde på i mange, mange år.

Sigaretter har ingen slukkeknapp, dessverre – det hadde vært drittøft, men på venterommet til legen kunne man røyke. Sammen med syke pasienter med lungebetennelse og astma. Dette var på åttitallet, da jeg gikk i barneskolen, men ikke så mange år før det kunne man like gjerne kommet inn til legen som også hadde et askebeger på pulten sin og en pipe i hånden.

Hvordan kunne han? Hvordan kunne en lege sitte og røyke? Ikke bare er det ufattelig at en lege kan gjøre noe så helsefarlig, men tenk å utsette sine pasienter for tobakksrøyk? Men det var jo bare sånn det var.

Da jeg gikk i barneskolen på åttitallet dro familien min støtt og stadig på bilferier nedover i Europa om sommeren. Det var alltid like stas. Femmannstelt, soveposer, klær, proviant og annet stæsj ble pakket bakerst i stasjonsvognen. Og viktigst av alt var det å plassere alt slik at det ble en liten seng der bak, omtrent i høyde med ryggstøttene på setene i baksetet.

Mine to brødre og jeg byttet på å ligge der og lese Donald eller lytte til musikk i Walkman, mens pappa kjørte nedover Danmark, Tyskland og Frankrike i høye hastigheter. Det var herlig komfortabelt å kunne strekke seg ut der bak.

Galskap. For et opplegg. En bråbrems eller kollisjon og den heldige sengeligger ville vært uheldig nok til å bli skutt som et prosjektil gjennom frontruten. Ja, det ville kanskje vi andre også ettersom det å bruke bilbelte i baksetet i den tiden var en sjeldenhet. Jeg tror ikke engang baksetene hadde bilbelte. Men det var jo bare sånn det var.

Det var annerledes før. Vi gjorde ting som i dag virker helt utenkelig. Og endringer kan skje fort. Det er ikke mer enn tolv år siden røykeforbudet på utesteder ble innført i Norge. For femten år siden, altså etter at jeg var blitt godt voksen, etter moderne hendelser som 9/11 og starten på Irak-krigen, var det nesten en selvfølge at folk kunne røyke på utsteder. Det skulle bare mangle. Og da røykeloven ble foreslått, ble det et ufattelig oppstyr. Det var sjokkerende at vi skulle innføre en slik lov. Helt horribelt! Totalitært!

Og i dag? Vel, i dag ville jeg følt meg som verdens største dritt om jeg fyrte opp en sigg inne på en kafe. I dag ville jeg følt meg direkte umoralsk. Sånt gjør man bare ikke. Det sier seg selv. Det sitter i ryggmargen. Det bare er sånn.

Men jeg spiser kylling. Og jeg spiser biff. Pølse og bacon. Det skulle bare mangle. Det er jo helt normalt. Og de aller fleste som leser dette gjør nok det samme. Hvorfor skulle vi ikke det?

Det er mange grunner til at vi nok ikke skulle det. Se bort fra klimakrise og helserisiko; det er dyrevelferd som er det største problemet. Dyr lider av at vi spiser kjøtt. Deler av matindustrien er utvilsomt organisert massetortur av dyr. Og jeg vet det. Vi vet det. Men vi gjør det likevel. Vi spiser kjøtt. Vel vitende om at det etisk sett er så langt nede i det mørkeste hull at det er nesten ufattelig at vi kan tillate oss det.

Egentlig kan vi ikke det. Vi burde ikke det. Men vi gjør det likevel.

Og så vet jeg, med stor grad av sikkerhet, at om femten år, i hvert fall om tjuefem, så vil jeg se tilbake på meg selv som en barbar. Som et umoralsk menneske. Hvordan kunne jeg? Hvordan kunne jeg være med på å støtte en industri som torturerer millioner på millioner av dyr hver eneste dag? Hvordan kunne jeg fortære deres muskler og fett, som et primitivt rovdyr?

Jeg vet det allerede i dag, men det sitter ikke i ryggmargen. Det er ikke del av min innebygde moral. Samfunnet har ikke endret seg nok. Den kollektive moral er bare så vidt i bevegelse. Men om et par tiår, når vitenskapen har avdekket mer om hvordan dyr opplever smerte, om hvordan de har en bevissthet om det de opplever, og ikke minst – når ny teknologi og økonomi har gjort ekte, etisk produsert kjøtt til en snever luksusvare, mens den store majoritet av forbrukskjøtt er dyrket frem som “laboratoriekjøtt” – så vil jeg føle det. Da er det blitt normen. Da har samfunnet omfavnet den nye tankegangen og prentet det inn i ryggmargen vår akkurat som røykeloven.

Det er mye vi gjorde i 1986 som med 2016-øyne og 2016-ryggmarg virker fullstendig umoralsk og barbarisk. Det er mye vi gjør i 2016 som kommer til å fremstå som fullstendig umoralsk og barbarisk sett med 2036-øyne og følt med 2036-ryggmarg.

I 1850 ville jeg kanskje ment at det var uhørt om en kvinne skulle ha en ledende stilling i menigheten min. Ja, mange av oss ser filmer som skildrer den tiden og tenker at de var idioter. Tankeløse. Vi selv ville selvsagt visst bedre og handlet annerledes.

Men vi ville ikke det. De aller fleste av oss ville fulgt strømmen. Gjort det som var normalt. Ja, ikke en gang ha tenkt tanken om at det var noe galt i det. Men i 2016 mener jeg selvsagt at kvinner og menn skal ha alle de samme muligheter og samme verdi.

I 1930 ville jeg kanskje ment at abort var umoralsk, men i 2016 mener jeg det er umoralsk å ikke tillate det. I 1960 ville jeg kanskje ment at homofili var umoralsk, men i 2016 mener jeg det er ethvert menneskes rett til å elske den de vil.

For ikke snakke om at få nordmenn vil spise stekte gresshopper, men vi spiser gledelig reker. Havets gresshopper. Å spise biller og larver er ekkelt. Det er unaturlig. Grotesk. Fordi vi er ikke vant til det. Men å spise reker og kamskjell og snegler er en delikatesse. Fordi vi er vant til det. Det er sånn det er.

Og likevel er store deler av verden helt uenige med oss. For dem er reker motbydelig. Ekle, salte småkryp. Men termitter tygger de i seg i kilovis. Og en dag, om ikke så lenge, vil vi også være der. Da vil insekter utgjøre en stor del av proteinet vi får i oss. Det er så unaturlig nå, men så naturlig i fremtiden. Eller et annet sted på kloden.

Tid og geografi er ikke uvesentlig. Om jeg var en mann av Etoro-folket på Papa Ny Guinea, ville det være en selvfølge for meg å tilby min erigerte penis til unge gutter, skilt fra sine mødre i ung alder, for at de skulle suge på den og ta til seg min livgivende sæd. Det skulle bare mangle. Noe annet ville være helt umoralsk.

Skulle jeg la de unge guttene forvitre og dø? Nekte dem retten til å begynne å produsere sin egen sæd slik at de kunne få barn selv en dag? Selvsagt ikke. Jeg er da ingen barbar heller. Så sex med guttene ville være en selvfølge, en moralsk nødvendighet, for meg som for alle menn av Etoro-folket.

Det ville sittet i ryggmargen min. Sex med barn ville for Etero-Gunnar være en livgivende naturlov, like naturlig som å spise mat for å overleve. På samme måte som det ville vært det for gamle greker-Gunnar eller romer-Gunnar, som også praktiserte pederasti til den store olympiske gullmedalje.

Men i dag ser jeg på det med forundring. Det er sjokkerende. Fremmed. Feil. Barbarisk. Fordi jeg lever i Norge og i 2016. Jeg er en annen Gunnar. Og etter alle målestokker, i hvert fall i den grad vi kan forstå verden, en bedre og mer moralsk Gunnar.

Så følelse av moral endrer seg. Den er ikke absolutt. Det som føles riktig i dag, føles ikke nødvendigvis riktig i morgen. Det som føles riktig her, føles ikke nødvendigvis riktig der. Ting jeg ville støttet moralsk i en krigssituasjon er ikke ting jeg nødvendigvis ville støttet moralsk i en fredssituasjon. Evnen til å ta et steg tilbake, eller to steg frem, og se seg selv utenfra, forstå at det vi føler er riktig i dag, her og nå, ikke nødvendigvis er det i fremtiden, er en verdifull evne. Et helt nødvendig redskap å bruke, skal man kunne drøfte etikk og moral, skyld og straff.

Vi er ofte blinde. I det minste sneversynte. Vi ser det bare fra vårt ståsted her og nå. Vi er hellig overbevist om at når vi er villige til å ta liv for å forsvare vårt land og våre verdier, er det nobelt, mens når andre er villige til å ta liv for å forsvare sine verdier, er det kaldt og blodtørstig. Kanskje våre verdier virkelig er bedre enn deres, men også våre verdier vil endre seg, og kanskje vi ikke ville kjempet så hardt for 2016-verdiene i 2116. Slik vi i dag neppe ville kjempet for alle våre 1816-verdier, selv om de selvsagt var best i våre øyne også den gang.

Å bryte ut av disse rammene krever at vi bryter ut av oss selv. Det krever mot. Det krever energi. Det krever en evne til refleksjon langt utover det å følge våre instinkter og vaner.

Det krever ofte at vi kjemper mot det naturlige. Eller i hvert fall det vi biller oss inn er naturlig. Fordi det er selvsagt bare en illusjon. Vår illusjon. Vår egen lille boble som føles trygg og… naturlig.

Så å fyre opp en sigarett på et utested i dag ville for meg være ekstremt vanskelig. Det ville føles så fundamentalt feil. Jeg måtte kjempet mot mine instinkter og legge til side all følelse av moral for å gjøre det. Men for femten år siden ville det ikke kostet meg et hårstrå. Jeg ville ikke tenkt over det en gang. Det var jo bare slik det var.

I dag ville jeg aldri satt meg inn i baksetet på en bil uten å umiddelbart feste sikkerhetsbeltet. Herregud, jeg har da intet dødsønske. Og ser jeg folk sitte uten setebeltet på, ser jeg ned på dem. Idioter. Uansvarlige fuckings idioter.

Å få meg til å spise en stekt larve i dag, ville kreve mye av meg. Det ville være å handle mot mine instinkter. Men mine barnebarn vil kanskje ikke heve et øyenbryn av å spise det samme som lørdagsgodt. Krydret med salt, paprika og en dæsj chili.

Og verst av alt; i dag bidrar jeg gledelig til den systematiserte tortur av millioner av bevisste dyr. Millioner av individer som føler frykt og smerte. Millioner av hjerner som kjenner på forvirring, på lidelse, på ensomhet, på isolasjon, på tvang, på sult, på redsel og kanskje også på sorg. Likevel koster det meg ingenting annet enn penger å bestille den kyllingsalaten på kafe, eller å grille en pølse på sommerfesten.

Men 2036-Gunnar vil nesten garantert ha store problemer med å kjøpe den pølsen. Med å stikke den kyllingbiten inn i munnen. Fordi tidene vil ha endret seg. Samfunnet vil ha endret seg. Kunnskapen vil ha endret seg. Jeg vil ha endret meg.

Det som ikke vil ha endret seg, er skaden 2016-Gunnar gjør for den handling 2036-Gunnar aldri ville finne å å gjøre. Det betyr at når jeg spiser kjøtt i dag så føler ikke dyr mindre smerte enn om jeg spiser kjøtt om tyve år. Selvsagt ikke. Handlingen er den samme, selv om jeg vil føle det umoralsk da, men ikke nå. Dyrene opplever det likt. For dem er det akkurat samme tortur uavhengig av datoen på kalenderen.

Umoralen er, om den kan måles objektivt på noe vis, like stor i dag som i fremtiden. Jeg bare føler den ikke så sterkt i dag. Ennå.

Og selvsagt var det like farlig i 1985 å plassere en liten gutt bak på en seng av soveposer, kofferter og familietelt i bagasjerommet på vår Mazda stasjonsvogn som det er i dag. Men det føltes ikke sånn. Handlingen hadde ingen moralske sperrer. Det var bare sånn det var.

For ikke å snakke om at den kvinnediskriminerende dritten jeg sikkert ville vært i 1850 var like umoralsk da, som jeg ville vært med det samme kvinnefiendtlige synet i dag. Men 1850-Gunnar ville ikke skjønt det. Ikke fordi 1850-Gunnar var dummere. Ikke fordi 1850-Gunnar hadde mindre følelser eller empati. Ikke fordi 1850-Gunnar hadde lavere moral. Men fordi 1850-Gunnar var et produkt av sin tid. Av sin kunnskap. Av sin oppdragelse. Av sin ryggmarg.

Konsekvensene av umoralske handlinger blir ikke bedre eller verre avhengig av gjerningspersonens bevissthet om dem. Å ha en afrikansk slave for to hundre år siden var ikke mindre umoralsk den gang enn det ville vært i dag, og likevel kunne det føles riktig og naturlig for datidens Gunnar, selv om dagens Gunnar ser på det med den dypeste avsky.

Å forstå dette betyr ikke at man legitimerer umoralske handlinger. Det betyr ikke at man bagatelliserer skadene av dem. Det betyr ikke at det den gang var greit. Det betyr ikke at det umoralske vi gjør i dag, men ennå ikke forstår hvor umoralsk er, er greit. Det betyr bare at vi beveger oss. Vi evner å reflektere. Vi evner å bli bedre. Litt etter litt. Og å fordømme fortidens moral, er å være fullstendig bevisstløse om oss selv i dag. Så dumme kan vi ikke tillate oss å være.

Likevel velger mange akkurat det. Å være så dumme. Å ikke bruke sin evne til refleksjon til å se litt større på det. Se oss selv utenfra, eller på et annet sted eller til en annen tid.

Så kanskje det er på tide å reflektere litt mer, hver og en av oss. Kanskje vi burde hylle, ikke fordømme, den Fuggeli eller Sörman som våger å reflektere høyt og tydelig. Med alt hat de møter fra de som velger den mindre gjennomtenkte tilnærmingen. De som ikke skjønner at terskler er ulike, at valg er ulike, at energien som kreves for å handle i strid med det personlig vanlige er ulikt.

Kanskje vi skal prøve å forstå dem, uten å gå i fellen hvor vi påstår at de relativiserer umoralske handlinger. Uten at vi påstår de bagatelliserer overgrep. Uten at vi tillegger dem en følelsesløshet overfor ofrenes lidelser.

Fordi til syvende og sist er det våre Fugellier og Sörmenn som har tenkt et steg lenger. De forstår. Det er kritikerne som er blinde. Det er kritikerne som hindrer utvikling. Det er kritikerne som kveler viktig debatt i sin lyst etter å fremstå som moralsk overlegne. Det er kritikerne som ødelegger for den forståelsen vi så sårt trenger for å bekjempe disse problemene på best mulig måte. Slik at vi som folk kan bli litt klokere.

Det er kritikerne som ikke har forstått at for å bli litt bedre, må vi forstå oss selv. Og for å forstå oss selv, må vi forstå de andre. Og for å forstå de andre, må vi forstå hvem vi selv har vært og hvem vi en dag kommer til å bli.

I 2004 var Dagfinn Høybråten en tyrann. I 2016 er han en helt. En selvfølgelig helt. Så selvfølgelig at vi knapt husker hvordan verden var før røykeloven. Og valget om å fyre opp en sigg på restaurant i dag, er selvsagt et valg som krever en helt annen grad av motivasjon enn det gjorde for femten år siden. Det trenger vi å tenke litt på.

Farlig identifisering

Jeg havnet i en interessant diskusjon i går. Diskusjonen gikk på dette med om media skal rapportere informasjon om gruppetilhørigheten til gjerningspersoner ved ulike kriminelle handlinger. Det er et svært viktig spørsmål som jeg mener har et klart svar om vi ønsker å bevare et sivilisert samfunn.

Det som utløste diskusjonen var selvsagt den rapporterte seksuelle trakasseringen på den svenske festivalen Putte i Parken i Karlstad forrige helg.

Nettavisen slo det (selvsagt) opp slik:

I teksten kunne vi lese:

Han [vakthavende hos politiet i Värmland, Per-Arne Eriksson] sier til SVT at guttene det dreier seg om skal være enslige mindreårige asylsøkere, og at de i grupper på mellom sju og åtte stykker skal ha nærmet seg jentene på festivalen og befølt dem.

Flere norske aviser omtalte naturlig nok også saken, og mens de var noe mer nøkterne i sin omtale, kunne vi i mange tilfeller lese at hovedmistanken gikk mot enslige, mindreårige asylsøkere (EMA).

Dagbladet skrev for eksempel:

Blant de mistenkte er minst to svenske statsborgere. Det skal også være flere enslige asylsøkere blant gjerningsmennene.

– Dette er alvorlige lovbrudd. Vi har 27 anmeldelser som vi etterforsker akkurat nå, og det er foreløpig syv mistenkte gjerningsmenn inne i bildet, sier Bengtsson

I VG kunne vi lese:

To unge gutter ble fredag kveld pågrepet etter å ha blitt utpekt som gjerningspersoner. Begge guttene er ifølge politiet enslige mindreårige asylsøkere. De to ble løslatt og tatt hånd om av personell fra det svenske barnevernet.

Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS) skrev en sak med tittelen “Kvinners frihet reverseres – mer ‘tafsing'” og følgende ingress:

Jenter ned i 12-årsalderen utsettes for seksuelle overgrep på festivaler i Sverige. I Karlstad foreligger det så langt 24 anmeldelser om overgrep. Unge asylsøkere i flokker på syv til åtte personer, skal stå bak. Vi lever i nye tider, pent sagt.

Kjetil Rolness var raskt ute med å poste en svensk artikkel fra Sveriges Radio om dette på sin Facebookprofil, og skrev:

Nytt tilfelle av seksuell massetrakassering i Sverige. Og igjen unnlater media å gi relevant informasjon. Kun Dagens Nyheter (se det!) opplyser hva slags guttegjenger det er snakk om […]

Dette selv om VG allerede dagen før hadde skrevet at det var enslige, mindreårige asylsøkere blant gjerningspersonene.

Både HRS og Rolness var altså raskt ute med å påpeke at dette handlet om asylsøkere, uten at noen av dem redegjorde for hvorfor dette var viktig å få frem, og på hvilken måte det løser noen problemer. Mantraet ser ut til å være at hvis bare media slår opp at unge asylsøkere er problemet, ja da er vi kvitt problemet.

Det er dessverre en alt for vanlig tankegang i dagens samfunn, og minner meg om hvordan folk tror at ved å stigmatisere “den skumle pedofile” løser vi problemet med seksuelle overgrep mot barn (selv om de aller fleste overgrep skjer av noen i familie eller nær omgangskrets som sjelden er pedofile selv). Det gjør at man retter fokuset på feil sted i håp om en quick-fix-løsning som samtidig har den fordelen at man kan peke ut en gruppe skyldige som vi ikke selv er en del av.

Den type lettvinte løsninger, hvor man tror at problemet lett kan isoleres hos en gruppe og løses ved å stigmatisere gruppen, har vi brent oss på mange ganger, enten man har pekt på LHBT-personer, psykisk syke eller mørkhudede. Det løser ingen problemer, det skader de som tilfeldigvis havner i gruppebeskrivelsen, og resultatet er at problemet får fritt spillerom til å vokse seg enda større fordi vi angriper det på feil sted og feil måte.

Politiets feilinformasjon

Men i går snudde det hele da flere svenske medier meldte at politiet hadde vært litt raske på avtrekkeren:

Senere fulgte flere norske medier opp med det samme, for eksempel NRK og TV2:

Hos NRK kunne vi lese:

Etter overgrepene under Putte i Parken-festivalen gikk politiet først ut med at de mistenkte var enslige, mindreårige asylsøkere, men nå har de moderert seg. En av de mistenkte er heller ikke en mindreårige asylsøker, men en 35 år gammel mann.

[…]

Gjenger med 7–8 gutter som tilhører gruppen enslige, mindreårige asylsøkere», skrev politiet i Värmland på sine nettsider forrige helg.

Nå har de moderert uttalelsen på nettsiden til at det to mindreårige er pågrepet.

[…]

– Lovbryteren er en gutt eller en mann. Vi har pågrepet syv mistenkte hittil. Seks av de pågrepne er menn mellom 15 og 20 år, og en 35-åring, sier politiinspektør i Karlstad, Urban Bengtsson til avisen.

Bengtsson sier at to av de pågrepne bor på et hjem for enslige, mindreårige asylsøkere, men at 35-åringen definitivt ikke gjør det.

– Politiet skal være forsiktige med hva vi går ut med. Etnisitet skal kun være et poeng, dersom det er av relevans, sier han.

Dette ble aldri postet av Kjetil Rolness, så etter å ha ventet en stund postet jeg det inne i tråden under hans opprinnelige posting om overgrepene. Og så var debatten i gang. Tråden i sin helhet kan leses her, men la meg trekke frem noen poenger jeg synes er relevante i dette spørsmålet.

Bør politiet oppgi gruppetilhørighet?

Jeg skal innrømme at jeg synes dette i utgangspunktet er et vanskelig spørsmål, men etter å ha tenkt og diskutert mye, har jeg landet på at svaret er nei.

Argumentet fra andre siden er at det er viktig med gjennomsiktighet. Det er viktig at politiet går ut med all informasjon alltid, fordi ellers vil folk spekulere, og det vil skape mistillit og konspirasjonsteorier når informasjonen om gjerningspersonene likevel lekker ut med tiden.

Det kan hende. Men jeg synes det er mye mer komplisert enn det. Det høres selvsagt prisverdig ut at folk alltid skal få all informasjon. Men spørsmålet er hva denne informasjonen egentlig skal brukes til?

Vil informasjon om at gjerningspersoner er asylsøkere gjøre norske (eller svenske) jenter tryggere? Noen mener det. Jeg mener det er en illusjon. Ikke bare er det en illusjon, men det er også en svært skadelig illusjon.

La meg konkretisere. Tenke deg at du har en tenåringsdatter som skal på festival. I forkant har politiet gått ut med mye informasjon om at enslige, mindreårige asylsøkere har vært dominerende som mistenke i flere slike hendelser tidligere. Med denne informasjonen tilgjengelig, vil din datter være tryggere? Nei, selvsagt ikke.

Det vil si, når hun står i folkehavet foran scenen kan hun selvsagt passe på å hele tiden holde seg så langt unna unge mørkhudede gutter hun bare kan, men ikke bare er det praktisk vanskelig, det vil også gjøre henne til et enklere “bytte” for de enslige gjerningspersoner som ikke er de hun ser etter.

Ikke minst vil det skape et samfunn som minner mistenkelig om en verden med raseskiller som vi ikke på noe vis ønsker oss tilbake til.

Informasjon om at det er en spesiell og overfladisk lett identifiserbar gruppe som har begått slike ugjerninger tidligere, hjelper i praksis ingenting. Ikke en eneste jente vil bli tryggere med denne kunnskapen, og en hel rekke mennesker vil bli vesentlig utryggere.

Det er ikke lenge siden Sverige opplevde at høyreekstreme gikk og regelrett jaktet etter slike unge, mørkhudede gutter for å banke dem opp. Og hvorfor skulle de bankes opp? Jo, fordi det bare noen dager i forveien hadde vært store medieoppslag om at gutter som ligner på disse skal ha begått overgrep mot jenter blant annet på nyttårsaften i Sverige.

Det er den ekstreme siden av spekteret. Men på den noe mer dagligdagse siden, kan jeg be deg tenke deg et annet scenario. Tenk at du selv har en tenåringsgutt som passer beskrivelsen til gjerningspersonene media har gått ut med. Kanskje du selv er flyktning fra Afghanistan eller du har adoptert en gutt fra et av landene hvor de mistenkte ofte er beskrevet å være fra.

Hvordan vil det være for din sønn å dra på festival etter slike oppslag? Hvordan føles det for en 17 år gammel gutt, mørk i huden, å dra på en festival hvor alle jenter og kvinner er opplært til å mistenke deg for å være voldtektsforbryter kun på grunn av utseendet alene?

Det er selvsagt en helt forferdelig situasjon å bli plassert i, og som samfunn kan vi ikke legge opp til en slik bevisst stigmatisering av en gruppe mennesker. Det er hakket før å plassere en stjerne på kragen deres før de slipper inn på festivalområdet.

Som motargument fikk jeg servert blant annet av Nina Hjerpset-Østlie i HRS en rapport fra svensk politi med følgende utdrag:

Svensk politis kartlegging omfatter perioden 2011 til 2016 og tar for seg drøyt 10.000 anmeldelser av seksuell trakassering. Politiet har også gransket omtale av cirka 2000 anmeldelser i perioden 2015 til 2016. Den typiske gjerningsmannen er en middelaldrende mann som handler alene. Disse har sjelden blitt identifisert, men oppgitt signalement tyder på at de ikke utgjør noen homogen gruppe, skriver politiet. Få er identifisert, men av signalementet finnes det ingen spesifikk profil og alderen varierer fra unge gutter til menn i 50-60 årsalderen. Av de 17 mistenkte som ble identifisert i 2015, var fire svenske statsborgere, resten utenlandske. Ytterligere 17 ble pågrepet, men deres identitet kunne ikke fastslås.

Men når det gjelder forbrytelser som er utført av grupper i det offentlige rom og i ditto svømmehaller; der dreier det seg i all hovedsak om ungdommer som søker eller nylig har fått asyl i Sverige.

Hennes egen kommentar til dette var:

Denne ånden skal det nok bli vanskelig å stappe tilbake på flasken uansett hva en gjeng politiserte bortforklarere måtte føle og mene.

Først er det påfallende at Hjerpset-Østlie trekker så sterke konklusjoner fra data som utgjør 0,85 % av alle sakene. Og ser man kun på forbrytelser utført av grupper i det offentlige rom og i svømmehaller, er riktignok majoriteten (av de anmeldte) enslige, mindreårige asylsøkere, men det er altså kun ved gruppeovergrep. De mange overgrep som utføres enkeltvis, begås av alle mulige mennesker. Disse er merkelig nok ikke så interessante for HRS.

Jeg svarte henne:

Argumenterer dere altså for å forhåndsdømme en gruppe ungdommer basert på tidligere hendelser? Ingen rettsprosess eller uskyldig til det motsatte er bevist gjeldende lengre?

Det er faktisk ikke greit.

Hvorpå hun fulgte opp med:

Du mener altså at vi nå skal se bort fra absolutt alt vi vet om akkurat denne typen atferd og hvilke grupper som utviser den – inkl. politiets opprinnelige uttalelse i nettopp denne saken – fordi…?

Og litt senere i tråden tar hun den helt ut:

Det eneste som er relevant er de reelle ofrene for denne typen atferd og hvordan vi skal forhindre at det blir flere ofre og at fenomenet fortsetter og/eller sprer seg ytterligere. Og først når vi får debattert den med riktig adressat, har vi håp om å kunne løse dette problemet.

Dette fenomenet er tilvandret med gutter og unge menn fra noen av verdens mest kvinnefiendtlige land. Etter et tilfelle av “gruppeovergrep” i Norge advarte voldsforsker ved politihøgskolen Ragnhild Bjørnebekk om fenomenet og faren for spredning. I 2008 – for åtte år siden. Likevel har skiftende regjeringer og resten av det innvandringsliberale etablissementet konsekvent unnlatt å ta inn over seg hvilke følger dette kunne få for landets kvinnelige befolkning og ikke minst: våre barn. For øvrig karakteriserte den samme Bjørnebekk allerede i 2007 gjengvoldtekter som et nytt, tilvandret fenomen i Norden.

Hva Tjomlid og andre personlig føler at er greit eller ikke er fullstendig irrelevant og de har alt tapt debatten av den enkle grunn at de ikke har fakta på sin side. De er i grunn ikke verd å bruke mer tid på, vi har alt kastet bort nok tid på diskutere uvesentligheter. Det har vi gjort siden 2008 og det får holde.

Debatten om hvilke konsekvenser dette vil få for Europas jenter og kvinners bevegelsesfrihet og hva vi skal gjøre for å stoppe denne atferden må taes – og det er det som kommer til å skje fremover. Vi er allerede på god vei fordi dokumentasjonen hoper seg opp og gir stadig mindre albuerom for de som helst vil skjule det eller snakke om alt annet.

Det er da jeg blir bekymret, fordi dette er en holdning som etter mitt syn er farlig. Hvis vi virkelig skal begynne å stemple alle av samme etniske gruppe som potensielle forbrytere basert på hva andre i samme gruppe har gjort, er vi som tidligere nevnt på vei mot et svært utrivelig samfunn.

Faren med stigmatisering

Det har tidligere også vært en viktig debatt rundt måten media omtaler psykisk sykdom koblet til kriminelle personer på, og konklusjonen fra ulike studier har vist at eksempelvis schizofrene opplever dette som et stigma og at det i den generelle befolkning er en utbredt ide at psykisk syke er farlige mennesker.

Også norsk politi og politikere har møtt kritikk for uttalelser om “de farlige psykisk syke”, for eksempel Maren Malthe-Sørensen som uttalte:

Det er ikke bankranere som er norsk politis hverdag. Det er jo i veldig stor grad psykisk syke mennesker.

Slike uttalelser og begrepsbruk stigmatiserer en hel gruppe, og folk lider under dette. Men heldigvis for psykisk syke, så kan man sjelden se det på dem. En afghaner eller somalier har det noe verre, fordi de stikker seg umiddelbart ut fra folkemengden på en nordisk musikkfestival. De er stemplet som farlige, forhåndsdømt og fratatt uskyld og frihet til å bevege seg.

En meddebattant forsøkte å argumentere for viktigheten av å identifisere gjerningspersoners gruppetilhørighet med følgende eksempel:

En motorsykkelgjeng flytter inn i en by. De tar over 90% av narkotrafikken. Politet skal altså i det tilfellet IKKE snakke om hvem som styrer 90% av narkotrafikken? Av redsel for å stigmatisere andre motorsyklister?

Det er flere problemer med dette. For det første er deltagelse i en motorsykkelgjeng frivillig. Etnisitet, alder, foreldreløshet og det å som barn måtte flykte til et fremmed land er ikke det.

I tillegg snakker vi her om helt ulike størrelser. En motorsykkelgjeng er en veldig veldefinert og begrenset gruppe. Hele deres virksomhet i eksemplet over er knyttet til narkotikakriminalitet. Det er en kriminell handling de alle er en del av og som alle må ta ansvaret for å være del av.

Å være en enslig, mindreårig asylsøker i Sverige er derimot ikke det. De fleste vil være uskyldige, de har ikke bedt om å være del av en gruppe hvor noen begår seksuelle overgrep, og de vil derfor bli stemplet urettferdig.

I tillegg rammer det mange, mange flere enn bare dem. For hvordan skiller du adopterte Geir fra Somalia fra den enslige, mindreårige asylsøkeren Ahmed på festival? Og hvorfor skal noen av dem måtte bære stigma, utstøtelse og mistenkeliggjøring for noe Ishmael har gjort, bare fordi de ligner på ham?

Den samme debattanten fulgte opp med følgende:

Jeg har to sønner. Om en spesifikk gruppe utøver veldig mye mer vold enn andre grupper på byen, så vil jeg vite om det for å kunne snakke med guttene mine om det før de går på byen. Du har to døtre (stemmer det?), men du vil som far IKKE vite hvem som er mest tilbøyelig til å utsette døtrene dine for noe sånn at du kan snakke med dem om det?

Det høres kanskje litt brutalt ut. Men det var altså hundrevis av foreldre som sendte sine døtre inn i WeAreSthlm over flere år, uvitende om det som foregikk der selv om politi og presse kunne advart dem.

For å ta det siste først: Hvordan skulle informasjonen om at unge, enslige asylsøkere stod bak overgrep ha hindret disse jentene fra overgrep, uten at vi samtidig skaper et samfunn hvor mørkhudede er mistenkeliggjort på grunn av utseende alene? Det fungerer ikke. Det er ikke sånn man forhindrer overgrep.

Det som skulle være gjort i WeAreSthlm og tilsvarende saker er at politiet og festivalarrangører skulle tatt problemet med seksuelle overgrep på alvor, og jobbet aktivt for å forebygge dette. Uavhengig av hvordan gjerningsmenn ser ut. I det øyeblikk man begynner med “racial profiling”, vil man automatisk få tunnelsyn og ende opp med dårligere sikkerhet.

Ja, det er kritikkverdig at media ikke rapporterte om seksuelle overgrep på festivalene, fordi dette er informasjon folk trenger å vite. Media sin jobb er å rette et fokus på slike problemer, slik at man kan skape press mot arrangører og deltakere om å ta problemet på alvor. Men det er ikke deres jobb å mistenkeliggjøre uskyldige mennesker basert på generalisering om etnisitet eller andre identifikatorer.

Dette er del av et mye større problem som jeg tror vi heldigvis har sett lite til i Norge så langt, men i f.eks. USA har denne måten å mistenkeliggjøre grupper på, enten det er mørkhudede eller folk i LHBT-kategorien, vært massivt. Ropet etter at media skal fokusere på etnisitet hos kriminelle, er et stort steg i retning av et slikt samfunn som vi på ingen som helst måte ønsker oss.

Så til det første: Nei, jeg ville aldri noensinne oppdratt min datter (jeg har bare én) til å frykte mørkhudede gutter fordi disse har vært overrepresentert som mistenkte i slike saker tidligere!

Ikke under noe omstendighet vil jeg bidra til å skape en farlig, rasediskriminert verden for å gi min datter falsk trygghet. Fordi det er hva det er: Falsk trygghet.

Det er ikke den informasjonen som kan gjøre henne trygg på festival. Det som vil gjøre henne tryggere er informasjon om intimgrenser (hva som er greit og hva som ikke er greit), om hva hun skal gjøre hvis noen forgriper seg på henne (uansett hudfarge), om å passe på seg selv (kanskje ikke gå alene noe sted), om å holde seg unna rusmidler og om å ta normale forholdsregler som ikke ødelegger festivalen for henne og heller ikke bidrar til at uskyldige mennesker blir mistenkeliggjort.

Om å ofre andres frihet for egen frihet

Mot slutten av diskusjonstråden kom følgende kommentar fra en annen debattant:

Som far til to, derav en ung jente vil jeg selvfølgelig lese om hvem som gjør hva. Dette gir et vist bilde slik at jeg som far kan gi råd til de håpefulle. Ser at Gunnar Tjomlid er uenig, for meg neste ikke mulig å fatte. Risken av å stigmatisere noen er jeg villig til å ta for å trygge mine barn, det tror jeg de fleste foreldre er.

Her er vi nok svært forskjellige. Jeg er ikke villig til å ofre andres frihet for å gjøre meg selv og mine tryggere. I det øyeblikk man gir etter for en slik tankegang som kommentaren illustrerer, er vi på vei mot et vesentlig mer utrygt samfunn. Et samfunn med raseskiller, mistenkeliggjøring, og fremmedgjøring som vil føre til mer ustabilitet og kriminalitet.

Det eneste som gjør et samfunn virkelig trygt er inkludering og likestilling. Bare når vi evner å behandle alle som likeverdige, og som uskyldige inntil det motsatte er bevist (ikke bare i rettsvesenet, men også i eget hode), kan vi fungere sammen. Bare da kan vi forebygge de mekanismer som til syvende og sist skaper kriminalitet.

Jeg har tidligere pekt til en WHO-rapport som beskrev årsaken til både masseovergrep (av typen vi blant annet så i Køln i fjor) og det relativt sett nye fenomenet gruppevoldtekt. Her kunne vi lese:

Gang rape is associated more with poverty. There’s been quite interesting research to argue that men come together in gangs and then get involved in a whole range of violence and antisocial activities as a way of trying to assert their masculinity, to make themselves feel like strong and powerful men. The conditions of poverty that they live in prevent them from having access to more traditional manifestations of manhood, such as being a provider. Their energies get directed rather into demonstrating sexual success with women, demonstrating dominance and control over women, and fighting with other men.

Det er altså unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar og uten tilhørighet som begår slik kriminalitet. Og hvordan sørger vi effektivt for å skape flere slike unge menn? Jo, vet å bidra til mer stigmatisering, mistenkeliggjøring og utstøting fra samfunnet.

Å tro at vi gjør våre døtre tryggere ved å fokusere på å offentlig mistenkeliggjøre etniske grupper som vi ser på som potensielt problematiske, er oppskriften på å skape nettopp flere av de som senere da kan finne på å begå slik kriminalitet for å hevde seg.

For øvrig var reaksjonen på denne bloggposten, og disse formuleringene spesielt, en “satirisk” tegning fra kunstneren Thomas Knarvik hvor jeg ble gruppevoldtatt av to “fremmedkulturelle”. En tegning Rolness syntes var viktig og morsom. Og samme Knarvik fulgte også opp med:

Dette illustrerer poenget. Det handler om holdninger som slettes ikke er begrenset til enslige, mindreårige asylsøkere. Det handler om en useriøs og lettvint holdning til hele voldtektsproblemet, hvor dette brukes lettvint som “humor”. Det handler om at man massesuggerer samfunnet til å ikke forstå hva problemet egentlig er. Man senker skuldrene fordi vi har klart å peke på “de andre”, og så kan vi selv fortsette som før.

Så nei, å tro at et evig fokus på å få media og politiet til å gå mer aktivt ut med informasjon om gruppetilhørighet vil gjøre unge jenter tryggere, er en grov misforståelse. Det vil virke direkte motsatt av sin hensikt.

Korrekt informasjon

Det kanskje mest påfallende i debatten var likevel dette:

Ikke en debattant ville bekrefte at de var enige i dette. Selv om man mener at det er viktig for politiet å gå ut med identifiserende informasjon, skulle man tro at noe så basalt som å vente med å gå ut med informasjon til man er sikre i sin sak, var noe vi kunne enes om. Men nei. Alle forsvarte svensk politi som hadde gått ut med informasjon før de egentlig hadde oversikten.

Ikke bare det, men gårsdagens korreksjoner i media ble avfeid med konspirasjonsteorier om “politisk korrekthet”. Det er å misforstå problemet helt fundamentalt. Selv om det senere viser seg at alle gjerningspersonene var EMA, er det feil å gå ut med den informasjonen før man har full oversikt.

Hvis man ikke lenger bryr seg om at informasjonen er korrekt så lenge det er asylsøkere som rammes, så lenge man setter en lavere terskel for rettssikkerhet for “de andre”, da handler ikke diskusjonen lenger om hva som gjør kvinner trygge. Da er det ren blodtørst.

Ikke et nytt problem

Til sist er det viktig å være tydelig på at den type seksuell trakassering vi har sett på de svenske festivalene er fullstendig uakseptabel. Det er viktig å finne gjerningspersonene om mulig, og de skal få sin straff. Politiet og myndigheter bør signalisere svært kraftig ut til folk at dette er en oppførsel vi ikke tillater.

Det er også viktig at politi og festivalarrangører er svært bevisste dette problemet, og innfører tiltak med godt vakthold og opplæring av vakter til å se og forebygge slik trakassering.

Samtidig bør vi være ærlige nok til å innrømme at seksuell trakassering av jenter på festival ikke kom med flyktningbølgen.

Dette har vært et stort problem lenge:

Problemet med seksuelle overgrep på festivaler er omtalt i mange artikler, se f.eks. her, her og her. Problemet er at det ikke finnes gode studier som har undersøkt omfanget, og det aller meste blir aldri rapportert. Og da er vi tilbake til problemet jeg beskrev i bloggposten om “Den unorske voldtekten”:

Overfallsvoldtekter, derimot, er et unorsk fenomen. Som nesten alltid begås av mørkhudede fra Afrika eller Midt-Østen. Det er en gruppe vi ikke er en del av, og da kan vi peke. Da kan vi klage. Da kan vi problematisere. Selv om problemet nesten er bagatellmessig sammenlignet med problemet i den gruppen vi selv er del av.

Og slik er det også med de systematiske overgrepene vi har sett bli omtalt i media de siste ukene. Det er en type tafsing, klåing og overgrep vi ikke er vant til. Det er unorsk å alliere seg med venner og bekjente for å begå overgrep. Vi liker å gjøre det alene på julebord, konserter, puben, hjemmefester og hotellrom.

Det finnes vel neppe den kvinne som ikke har opplevd å bli tafset på. Få en hånd på rumpa uten å ha ønsket det. Bli kløpet i skrittet av en fremmed, full norsk mann på fest. Få en hånd på puppen fra en kollega. Bli holdt fast og presset mot veggen fra en kåt nabo på fest. Bli befølt ved bardisken.

Men disse hundretusener av overgrep ignorerer vi, fordi det begås av den gruppen vil selv tilhører. Den gode, norske mann. Overgrepene som i nyere tid er avslørt i blant annet Köln og Sverige er unorske. Det er ikke sånn vi holder på. Og da kan vi rette en pekefinger mot en isolert gruppe vi ikke selv tilhører. De andre. Innvandrerne. Muslimene.

Det liker vi, fordi da kan den norske mann endelig ta samfunnsansvar uten å implisere oss selv. Gud bedre så herlig ansvarlig det føles. Ta kvinnens parti. Omsider.

Og samtidig kunne dyrke litt fremmedhat i samme slengen.

Overgrepene i Köln og Sverige er et problem. Det må bekjempes. Det finnes ingen forsvar for slike overgrep. Men hvis vi virkelig bekymrer oss for seksualiserte angrep på kvinner, må vi innse at problemet nettopp er overgrep mot kvinner, ikke muslimske eller ikke-vestlige overgrep mot kvinner.

Vi reagerer først når det er “de andre” som begår overgrepene. Vi reagerer først når det skjer på en ny måte, som gruppeovergrep. Alle de som nå roper så høyt om grusomhetene ved seksuell trakassering og overgrep på musikkfestivaler har i det store og hele aldri nevnt dette som et problem før vi fikk satt et flyktningeansikt på problemet. Da reageres det. Da er “kvinnene våre” plutselig utrygge.

Men kvinnene våre har alltid vært utrygge på festival. Vi har bare ikke brydd oss noe særlig før.

Eller som en skribent i et debattinnlegg i svenske Aftonbladet beskrev det:

Men jag vet också att de flesta inte skulle skämmas. Det är så införlivat i vår kultur att vi knappt märker det. Vårt eget kvinnoförtryck har blivit till vår vardag.

Men när nån annan gör det. När ”nyanlända” förgriper sig på kvinnor i Köln eller antastar flickor på en konsert i Stockholm. Då vaknar de svenska männen till liv, då ska kvinnorna försvaras. Men en sak vet jag. När män tar för sig av kvinnors kroppar – då är det ett mansproblem. Inte ett invandrarproblem.

Eksperter som har uttalt seg om problemet i bl.a. USA og Storbritannia påpeker at årsaken i stor grad er for dårlig vakthold (for å spare penger):

Paul Wertheimer, the founder of the public safety awareness organization Crowd Management Strategies, believes that the prevalence of sexual harassment and assault at festivals is due in part to the lack of qualified security or crowd managers. In an interview with Fox News, Wertheimer stated that the understaffing of security at festivals “is a cost-cutting trend that impacts the safety of the public, and often specifically women. I, like so many other concertgoers, have witnessed women attacked, have intervened at times and seldom seen security in the area come to the aid of the victims.”

Og rus:

While there is no agency that collects data about sexual assaults at concert venues and festivals, industry experts and law enforcement officials we talked to say that sexual assaults at these events are on the rise. And any reported incidents are likely just the tip of the iceberg, as experts say most victims don’t report the crimes, or are unable to remember details due to impairment from alcohol and/or drugs.

“Alcohol is the number one date rape drug. Most commonly, a perpetrator uses alcohol to lower the defenses of a victim,” Dr. John Foubert, founder of the rape prevention non-profit organization One in Four said, adding that rohypnol – the “date rape” drug – is also a growing cause for concern.

“Sexual assault have become commonplace because of the combination of alcohol, drugs and the extreme lack of security,” said California-based attorney Leo Terrell, of CleartheCourt.com. “These venues are often breeding grounds for overly aggressive men to commit crimes of violence.”

Og nei, dette handler ikke om å tilsløre at grupper med unge asylsøkere har seksuelt trakassert unge kvinner på svenske festivaler. Det tyder politiets data på at de har – selv om vi også skal være svært bevisste problemet med at fremmedkulturelle nok i større grad oppleves som en trussel og derfor også lettere anmeldes og ikke minst identifiseres. Når blonde Henrik fra fra Bærum tafser på en jente, er nok sjansen for at det rapporteres vesentlig lavere enn om den fremmede, mørke asylsøkeren gjør det.

Fokus i media gjør også dette til et selvforsterkende problem. Jo mer man rettes oppmerksomheten mot en spesiell gruppe, dess større sjanse er det for at denne gruppen mistenkes og rapporteres. Da ender man opp med å skape falsk statistikk, som igjen fører til feil fokus, som igjen er enda en grunn til at media ikke bør gå ut med slik identifiserende informasjon.

I den tidligere nevnte svenske politirapporten skisserer også politiet løsninger for å forebygge festivalovergrep, og de peker på akkurat de samme tingene som meg. Det handler rett og slett om bedre arbeid fra både arrangører og politiet selv, med bedre informasjon, bedre opplæring og bedre vakthold.

Konklusjon

Dette handler ikke om å forsøke å fjerne fokuset fra problemet med at grupper av enslige, mindreårige asylsøkere har oppført seg kriminelt og skapt mye lidelse på enkelte arenaer. Det handler om å ta hele problemet på alvor, og forsøke å løse det med midler som faktisk hjelper.

Å skape et fokus på utseendet til en gruppe som har utført noen av disse overgrepene, gjør ingen tryggere, og det skader mange. Ved å heller snakke om seksuelle overgrep på festivaler som et reelt problem, og innse at det stiller krav til strenge regler (nulltoleranse-reglement), godt vakthold og at et fornuftig forhold til rus og egen sikkerhet er viktig, gjør vi derimot det.

Faren ved dette nye fokuset på enslige, mindreårige asylsøkere gjør at kvinner totalt sett vil bli mer utrygge, fordi vi retter fokuset for snevert. Sikkerhet handler om å heller lære festivalgåere gode tips til hvordan de kan holde seg trygge, ikke gi dem meningsløse råd (“vokt deg for unge mørkhudede gutter”) som i det store og hele ikke vil hjelpe dem det grann.

Skal vi se en positiv side ved det siste årets medieoppslag om disse skumle asylsøkerne, så er det at det omsider er kommet et viktig fokus på seksuell trakassering og overgrep på festivaler. Det er satt på dagsorden. Dessverre er vinklingen helt feil, men det blir i hvert fall omsider snakket om. Og da kan vi gjøre noe med det. Ikke ved å stigmatisere en gruppe i befolkningen, men ved å lære festivaldeltakere om hvordan de kan holde seg trygge, ved å stille krav til festivalarrangører om at de må ivareta godt vakthold med vakter som er trent til å se slik oppførsel og slå hardt ned på det, og ved å gi et kraftig signal til gutter om at den type oppførsel ikke er akseptabel.

Da kan vi omsider skape et festivalmiljø som gjør jentene trygge.

Ingenting varer evig

Dette kommer ikke til å vare, vet du. Den privilegerte tilværelsen nordmenn lever i, kommer ikke til å vare evig.

Vi ser verden med 2016-øyne, hvor folk i Syria og Somalia og Afghanistan har det jævlig, mens vi har det bra. Og de trenger å flykte fra faenskapen. Komme seg i trygghet. Skape seg et nytt liv uten å måtte leve i fattigdom og frykt.

Norge er den trygge havn. Vi har penger. Vi har trygghet. I 2016. Og det ønsker vi å ta vare på. Deler vi for mye, blir det for lite igjen til oss. Drysser vi for mange smuler på flyktningene, får vi ingen stor kakebit selv. Så vi vokter grensene. Slipper inn bare de som absolutt må. Hjelper dem heller der de er.

Livredde for å miste oss selv. Enda mer redde for å miste vår rikdom. Det er tross alt vi som har skapt den. Vi har naturens rett til å ha det godt, så flinke som vi har vært.

Vi fortjener å ha det best. Joda, litt skal vi nok kunne hjelpe, men det stopper der hvor det går utover vår egen velstand og trygghet. Et sted må grensen gå, og den går ganske tydelig ved selvoppofrelsen. Å hjelpe skal ikke koste oss noe. I det øyeblikk vi merker det på kroppen, må vi sette ned foten.

Det skulle bare mangle.

Vi kan ikke svikte våre etterkommere, har jeg hørt noen si. Tenk på barna våre. Barnebarna! Hvis vi tar inn for mange flyktninger vil ikke de kunne nyte av den rikdom og trygghet som vi selv har hatt. Det er et svik overfor våre etterkommere. Vi må ta ansvar i dag!

Gammel visdom sier at man skal gjøre mot andre det man ønsker at andre skal gjøre mot oss selv. Den gyldne regel.

Eller enda bedre, den omvendt gyldne regel: Ikke gjør mot andre, det du ikke ønsker at andre skal gjøre mot deg.

Plutselig skriver vi 2036. Eller 2066. Kanskje 2096. En serie absurde politiske hendelser har fått Russland til å gå bananas. Norge er i krig. Og vi har ikke en sjanse. Eller kanskje den raskt eskalerende globale temperaturøkningen har bremset golfstrømmen. Det er plutselig femten grader kaldere enn normalt. Alt landbruk legges dødt, fiskerinæringen havarerer fullstendig og petroleumsfondet tappes raskt.

Eller kanskje Oslo får en meteor i hodet.

Ingen kjenner fremtiden, men vi kan være helt sikre på at den mer eller mindre tilfeldige velstand og trygghet vi nordmenn har nydt godt av i et mikroskopisk lite vindu av verdenshistorien ikke representerer noen sannsynlig virkelighet i all fremtid. Å utforme en politikk hvor vi kun tar hensyn til vår situasjon her og nå, er uendelig korttenkt.

Det kommer ikke alltid til å være slik som nå.

En dag må våre barnebarn flykte. En dag må deres barnebarn søke asyl, kanskje i et sydligere land, etter å ha flyktet gjennom Europa i desperasjon. En dag er rollene snudd på hodet. Det er ingen fantasi, det er en uunngåelig virkelighet.

En dag.

Og da. Da skulle vi ønske at vi hadde gjort det vi trygler, håper og ber om at de nå vil gjøre mot oss. Ønske oss velkommen. Gi oss en trygg havn.

Da skulle vi ønske at vi ikke hadde sviktet våre etterkommere ved å vokte vår rikdom så hardt, ved å bygge murer, ved å først og fremst tenke på oss selv, den gang da. Den gang alt var så godt og trygt. Den gang, tilbake i 2016, da Norge var den trygge havn med alt for høye murer.

Så korttenkte vi var den gang. Oljen varte ikke for evig. Klimaet endret seg. Nasjoner gikk i oppløsning og kriger ble startet. Og den gyldne regel virker ikke retroaktivt. Det nytter ikke å si at “om vi bare hadde visst, så hadde vi handlet annerledes”. Fordi vi vet.

Vi vet.

Det er uhyre naivt å late som om man ikke vet at verden er i forandring. At det snevre lille vindu av historien vi eksisterer i nå på ingen som helst måte setter noen standard for hvordan det vil være om 50 eller 150 år. Bare tenk hvordan Norge hadde det for 100 år siden. Vi flyktet. Vi mottok nødhjelp. En dag er vi der igjen.

Vi vet. Egentlig. Men vi vil ikke se. Vi kan ikke fatte at vi en gang kan være dem. At de en dag er oss.

Så la oss ikke svikte våre barn, våre barnebarn og deres barn og barnebarn. La oss ta ansvar for de som kanskje ennå ikke er født ved å ta ansvar nå. La oss føre en politikk som tar hensyn til den gylne regel. En politikk som alltid tar utgangspunkt i at vi faktisk er dem. Om ikke nå, så en dag.

Hvordan ville vi ønske at Norge handlet om rollene var byttet om?

Vi må tenke på oss selv. Men oss selv kan være hvem som helst, i enhver situasjon, i enhver rolle, en eller annen dag. Derfor må vi forme politikken med det som utgangspunkt. Som om vi kan være dem. I morgen, eller om hundre år. Da har vi en sjanse på lengre sikt. Da har våre etterkommere en sjanse. Noe annet er korttenkt. Naivt. Feigt.

For det kommer ikke til å vare, vet du.

Ingenting varer evig.

Rolness-effekten: Mindre kriminalitet – mer hatkriminalitet

På tross av det som tidsvis minner om katastrofebeskrivelser og kriselignende tilstander når enkelte snakker om innvandring, kan det være greit å se litt på realitetene. Jeg har gjort det flere ganger før, f.eks. da jeg skrev om at “Jeg flytter fra dette jævla landet” på slutten av fjoråret.

Siden den gang har vi fått oppdatert statistikk, og jeg tok derfor nettopp en kikk på Politiets rapport over kriminaliteten i Oslo i 2015.

Det første å merke seg er en ganske så betydelig nedgang i anmeldt kriminalitet de siste tre årene etter et toppår i 2012, som likevel var lavere enn i 2003:

Anmeldte tilfeller av ran/utpressing er nå nede på et nivå vi må tilbake 30 år for å finne:

Anmeldte persontyveri har også hatt en nedgang de siste tre år, og ligger nå like lavt som for ti år siden:

Grovt tyveri fra bolig har sunket og sunket, etter en topp i 2009-09, og er nå nede på halvparten av hva det var for 12 år siden:

Det er også gledelig å se at det blir stadig mindre ungdomskriminalitet:

Seksualkriminalitet

Etter en nedgang i perioden 2011-2014 (hvem skulle trodd det med medias krisemaksimering rundt voldtekter de siste 2-3 år?) i anmeldte voldtekter og voldtektsforsøk, var det en økning i 2015. Men i følge politiet er en av årsakene til denne økningen “avdekkingen av enkelte store seriesaker med overgrep mot barn begått via internett”.

Tre av de anmeldte voldtektene kom også etter en lovendring i oktober 2015 (primært relatert til at all seksuell kontakt med barn under 14 år nå automatisk klassifiseres som voldtekt), og var derfor ikke sammenlignbare med tidligere år.

Ser vi nærmere på dette i politirapporten “Voldtektssituasjonen i Norge 2015”, finner vi nærmere forklaring på økningen, som de på landsbasis estimerer til å være i underkant av 12% fra 2014 til 2015:

Et stadig vanligere fenomen er voldtekt over internett. I slike saker får hver fornærmet et eget saksnummer, noe som kanskje delvis kan forklare fjorårets økning i antall saker. I 2015 ble 5 gjerningspersoner anmeldt for til sammen 63 voldtekter, og i mange av disse sakene ble voldtektene begått over internett, uten fysisk kontakt med de fornærmede.

Grunnet lovendringen 1. oktober 2015, anslår politiet at antall saker vil øke med 5-600 av denne grunn alene i 2016. Det kan være greit å ha i bakhodet når vi snart får høre om en dramatisk økning i antall voldtektsanmeldelser – med tilhørende henvisning til innvandring som årsak.

På landsbasis så vi altså en liten økning i antall anmeldte voldtekter og voldtektsforsøk fra alle årene 2011-2014 og til 2015. Men det er vanskelig med en direkte sammenligning av tallene grunnet ny registrering på nye koder innført 1. oktober 2015:

Noen klar økende tendens de siste årene, ser vi uansett ikke i disse tallene. Spesielt ikke når de korrigeres for nye lovbruddskategorier og ny registrering som flytter enkelte lovbrudd som tidligere ble klassifisert utenfor voldtektskategoriene inn under voldtektskategorien.

Men vi ser likevel en økning det siste året. Så hvor har økningen skjedd? Dette er interessant, så la oss se litt nærmere på de ulike kategoriene.

Andelen overfallsvoldtekter var i 2015 lavere enn noe år i perioden 2011-2014. I absolutte tall lå det omtrent på samme nivå som i 2012-2014, kun med en økning på 4,3%. Det er viktig å merke seg all den tid det meste av diskusjonen rundt voldtekt ser ut til å dreie seg om denne kategorien voldtekt. Men den er altså ganske stabil, og betydelig lavere enn i 2011, på tross av økt innvandring.

Andelen festrelaterte voldtekter var lavere enn i 2014, og på nivå med 2011-2013. I absolutte tall var det likevel en liten økning på 5,8%. Slike voldtekter utgjør rundt 40% av totalen, og er altså et betydelig problem, hvor rus/alkohol svært ofte er en del av bildet.

Andelen relasjonsvoldtekter, altså voldtekter i parforhold, økte fra 2014 til 2015, men var lavere enn i 2013. I absolutte tall økte likevel relasjonsvoldtekter ganske mye fra 2014 til 2015, hele 42,5%. Noe av årsaken til flere anmeldelser kan være økt fokus på denne type overgrep i 2015, men det antas at mørketallene fortsatt er betydelige.

Antall sårbarhetsvoldtekter gikk opp hele 71,4% fra 2014 til 2015, og andelen av totalen var høyere i 2015 enn noe annet år etter 2011. Dette gjelder altså primært voldtekter mot f.eks. personer med utviklingshemminger, folk med rusproblemer i institusjoner, eller voldtekt av kvinner som selger seksuelle tjenester.

Til slutt ser vi at kategorien annet hadde den største økningen, hele 76%, og her finner vi altså mye av disse internettovegrepene. Det er derfor viktig å merke seg at når det er snakk om flere voldtekter enn før, sett i en mer langsiktig trend, så skyldes det i stor grad at man i dag også kan voldta over mobiltelefon eller internett, uten noensinne å ha møtte ofrene.

Mens en voldtekt i 2005 primært var fysisk kontakt, er i dag mange av sakene hendelser som kun er skjedd “virtuelt”. Det er selvsagt også fryktelig alvorlige saker, men det kan være greit å forstå hva som ligger bak tallene.

Med andre ord: Selv om vi så en økning i voldtekter i 2015, så er de voldtektstypene som primært er knyttet til frykten for ikke-vestlige innvandrere, det som gjør “norske jenter på gata og på fest utrygge”, altså overfallsvoldtekter og festvoldtekter, ganske stabile over tid. (Husk at det her heller ikke er korrigert for en befolkningsøkning i Oslo i samme periode.)

Hva gjelder landsbakgrunn, så er riktignok om lag 25% av voldtektene begått av noen med fødested utenfor Europa, noe som “kan indikere en overrepresentasjon i forhold til befolkningssammensetningen”. Men som jeg har drøftet mange ganger før, forsvinner mye av denne overrepresentasjonen når man korrigerer for “alder, kjønn, bosettingsmønster og inkludering i arbeidslivet”, slik politiet og SSB selv presiserer. I tillegg vil andre faktorer som anmeldelsestilbøyelighet for ulike typer voldtekter være en viktig faktor, noe som ytterligere utjevner tallene.

Seksualkriminalitet og norsk ungdom

At kriminaliteten i Oslo totalt sett synker, er gledelig, men la oss se litt nærmere på dette med seksualkriminalitet. Det er nemlig en utbredt ide om at det er blitt farligere for unge, spesielt jenter, å bevege seg ute for tiden. Risikoen for voldtekt er blitt for skremmende, og enkelte høylytte samfunnsdebattanter bruker enhver anledning til å svartmale og krisemaksimere for å bygge opp under dette bildet.

Mye tyder likevel på at det slettes ikke er blitt noe farligere for unge gutter og jenter de siste årene. Nylig ble rapporten Ungvold 2015 sluppet. Her er 4 500 ungdommer mellom 18 og 19 år over hele landet blitt intervjuet, og dataene er sammenlignet med tilsvarende undersøkelse som ble oppsummert i rapporten Ungvold 2007.

Det er mye å si om denne rapporten, men jeg skal nøye meg til å drøfte det som er relevant i denne sammenhengen, altså seksualkriminalitet og innvandring. Det gledelige er at rapporten faktisk viser en svak nedgang i omfanget av seksuelle krenkelser fra 2007 til 2015:

– Nedgangen ser ut til å gjelde både mild og grov seksuell vold, men nedgangen er ikke stor og gjelder ikke alle former for seksuell vold, understreker Mossige. – Derfor konkluderer vi med at utviklingen i det store og hele er preget av stabilitet.

En annen interessant observasjon er at det faktisk var lavere risiko for å oppleve seksuelle overgrep i nære relasjoner hos barn som var vokst opp med foreldre av ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Barn av foreldre født i Norge eller Norden, hadde altså høyere risiko for denne type overgrep.

Alkohol er også oftere enn før en del av bildet når det skjer seksuelle overgrep, selv om ungdommer drikker mindre i dag enn før:

Ofte er det alkohol med i bildet når overgrepet finner sted.

Det er også flere jenter i 2015 (44 prosent) enn i 2007 (38) prosent som svarer positivt på dette. For gutter har denne andelen økt enda mer, fra 40 prosent i 2007 til 53 prosent i 2015.

Når alkohol var inne i bildet da overgrepet skjedde, var det vanligste at begge parter var beruset.

Så kan man spekulere i om vi hadde sett en mer markant reduksjon i seksuelle overgrep hos unge hvis vi var tydeligere på å peke på alkohol som en trussel, heller enn innvandrere. Men det er vanskeligere å ansvarliggjøre en kultur vi selv er en del av, enn å heller peke på “de andre”. Vi liker å definere oss selv ut av problemet, og da er ikke-vestlige innvandrere enklere å skylde på enn vinglasset vi helst vil klamre oss fast til.

Mange foreldre ser paradoksalt nok på det å lære ungdom opp til å drikke alkohol som uproblematisk, selv om det er klare tall på at barn og unge som har sett sine foreldre beruset har økt risiko for å utsettes for seksuelle overgrep. Denne måten å flytte fokus og ansvar fra oss selv til “de andre” for å verne om egne interesser, er farlig. Både for oss selv og “de andre”.

Skyldes ikke lavere grad av anmeldelser

Totalt sett ser vi altså en nedgang i kriminalitet:

Og før du kommer trekkende med at “jammen det skyldes bare at folk har mistet tilliten til politiet og derfor ikke anmelder så mye som før”, så viser altså SSB sin levekårsundersøkelse at også utsatthet for tyveri, skadeverk, vold og trusler om vold er lavere i 2015 enn i noe foregående undersøkelse.

Det er altså en nedgang i disse typene kriminalitet på landsbasis, som kan måles helt uavhengig av antall faktiske anmeldelser.

Hatkriminalitet

Men, det som dessverre er trist å se, er at det har vært en markant økning på ett felt: hatkriminalitet. Vi så mer enn en dobling av antall anmeldte tilfeller hatkriminalitet mot etniske og religiøse grupper fra 2014 til 2015:

Det er selvsagt heller ikke tilfeldig hvem som er ofre her. I rapporten er hat mot ulike etniske grupper spesifisert mer detaljert, og politiet konkluderer slik:

Det er fremdeles slik at det under hovedkategori etnisitet anmeldes flest forhold som rammer personer med bakgrunn fra Asia og Afrika.

Hva gjelder religion, skriver de – ikke overraskende:

Tallene for religiøst motivert hatkriminalitet berører, med få unntak, islam.

Rundt halvparten av de anmeldte tilfellene omfatter vold eller trusler om vold. Nesten en tredjedel er hatefulle ytringer.

I nesten tre av fire saker er gjerningspersonen født i Norge eller i Europa. Ser man kun på sakene som omhandlet religion eller etnisitet, har rundt to av tre saker gjerningsperson født i Norge.

Det er ganske nedslående. Samtidig skal man ikke overtolke tallene. De er i utgangspunktet små, og variasjoner fra år til år kan skyldes mange ulike faktorer.

Selv om politiet selv har jobbet for å ha mer fokus på hatkriminalitet i 2015, var likevel ikke noen større andel av sakene anmeldt av politiet selv i 2015 sammenlignet med året før. Det kan tyde på en reell økning i antall saker, men det er uansett store mørketall på dette området. Antall tiltaler og forelegg var uansett høyere i 2015 enn for noe annet politidistrikt noe tidligere år, så hyggelige statistikk er det ikke.

Da gjenstår en litt nedslående konklusjon, noe jeg har valgt å kalle Rolness-effekten.

Rolness-effekten

Vi får det stadig tryggere og bedre i landet, men grunnet en evig svartmaling og hatpropaganda mot enkelte innvandrergrupper, ser vi at den reelle konsekvens blir at disse menneskene utsettes for mer hatkriminalitet selv.

Fryktpropagandaen har altså ikke bidratt på noen som helst positiv måte, selv om de som bedriver det prøver å smiske seg med at “de tør kalle en spade for en spade” eller at “det er viktig å være ærlig om problemene”. Fine tanker, men når problemene i stor grad er fiktive, oppblåste og løsrevet fra de faktiske data, blir det løgn. Og disse løgnene skader andre.

Rolness-effekten er altså konsekvensene av offentlige, høyrøstede debattanter og meningsytrere som bruker fryktelig mye energi på å stigmatisere og svartmale tilstanden i landet knyttet til ikke-vestlig innvandring. Det er effekten av en evig misbruk av statistikk og anekdoter for å krisemaksimere og skape et bilde av at vi er mer utrygge enn noensinne før, og at ikke-vestlige innvandrere utgjør en stor trussel for det norske folk.

Men dette er rett og slett ikke korrekt. Kriminaliteten synker, både i Norge og i Sverige, som så ofte blir trukket frem som et land på randen av total kollaps.

Det betyr selvsagt ikke at det ikke er utfordringer knyttet til innvandring, eller at ikke enkelte innvandrergrupper kan være overrepresentert innen enkelte typer kriminalitet, men det totale bildet er likevel at vi har det tryggere i 2016 enn vi har hatt det på flere tiår. På tross av høy ikke-vestlig innvandring.

Det vil si, etnisk norske har det tryggere. Ikke-vestlige innvandrere er kanskje mer utsatt for hatmotivert vold nå enn noensinne før. Kanskje på grunn av denne Rolness-effekten.

Kjetil Rolness er selvsagt ikke ene og alene ansvarlig for dette, men han har vært en tydelig og stolt fanebærer av denne retorikken og fryktskapende taktikken. Det har han solt seg i glansen av oppmerksomheten fra lenge, og da antar jeg at han også er mann nok til å være ansvaret når statistikkene viser de negative konsekvensene.

Konklusjon

I det store og hele ser vi altså fortsatt en nedadgående trend for kriminalitet, både i Oslo og landet for øvrig. Disse data baserer seg ikke bare på anmeldte forhold, men også på levekårsundersøkelser som viser samme trend. Stadig færre rapporterer at de er utsatt for, eller uroer seg for, tyverier, ran, innbrudd, vold og trusler.

I tillegg ser vi at norske 18- og 19-åringer ikke synes å være noe mer utsatt for seksuelle overgrep i dag enn hva de var for åtte år siden. Å påstå at innvandring har gjort spesielt jenter mer utsatte for overgrep, er det altså ingen dekning for om man legger den omfattende Ungvold-undersøkelsen til grunn.

Den evige krisemaksimeringen rundt problemene med ikke-vestlig innvandring fra ulike samfunnsdebattanter, med hærfører Kjetil Rolness i front, ser altså ut til å være basert på myter og fantasi. Ingen blir tryggere av at de med mest spalteplass i avisene bruker tusenvis av ord på å stadig vekk peke på fiktive trusler. Derimot ser vi at det bygger opp under fremmedfrykt og hat.

Kan hende de mange som tror at de gjør en viktig jobb ved å stadig vekk problematisere innvandring burde ta seg en pust i bakken og se litt på realitetene, fordi innvandring har ikke gjort Norge mer utrygt. Fantasifull kritikk av innvandring har derimot det.

Voldtekter, innvandring og statistikk – igjen

TV 2 kjører for tiden en sak hvor de har gått gjennom alle dømte seksualforbytere i Norge i 2015. Det har selvsagt gitt både Kjetil Rolness og Human Rights Service (HRS) blod på tann. Dessverre er omgangen med statistikk og fakta like lettvint og overfladisk som alltid.

Rolness skriver på sin Facebookprofil:

Honnør til TV2 som har fått et helt team av journalister til å jobbe i en måned på fulltid med å undersøke seksualforbrytelsene begått i Norge i 2015. Funnene vil bli presentert etter hvert. Men Nina Hjerpset-Østlie har allerede hentet ut og regnet på tallene om voldtekt og innvandringsbakgrunn i Oslo, siden det nylig har stått strid om dem. Og hva sier de? Det samme som står i politirapporten ”Voldtekt i den globale byen”, men som politiforsker Marianne Sætre ikke vil si. Det samme som blogger Gunnar Tjomlid burde har fått med seg, men ikke vil si. Det samme som tidligere norsk og skandinavisk statistikk har vist: Gjerningmenn med innvandringsbakgrunn er svært overrepresenterte. Særlig menn med opphav fra Asia, Afrika og Midt-Østen. Så igjen spør man: Hvorfor skal norske sosiologer og debattanter nedtone dette åpenbare faktum – eller bortforklare det med usikkerhet i metode og utvalg? Og hvorfor i utgangspunktet utelukke kulturbakgrunn som forklaring? Ingen har påstått at kultur er eneforklaringen. Men noen påstår hardnakket at kultur overhodet ikke er noen årsak. Og det før den er veid mot andre faktorer (alder, sosioøkonomi, osv.). Denne uviljen krever selv en forklaring.

Det er mye å ta fatt i her.

Statistikk og misbruk

Først kan vi se på selve statistikken. HRS har valgt å ta utgangspunkt kun i Oslo-tallene, og ignorerer resten. Det i seg selv blir misvisende, da Oslo på ingen som helst måte er representativt for landet for øvrig.

Man kan skape mange artige statistikker ved å velge og vrake i dataene først etter at man har bestemt seg for man hva vil vise. Jeg kan for eksempel bevise at innvandrere aldri voldtar ved å plukke ut data fra fylkene Oppland (7 saker, 7 norske), Sogn og Fjordane (4 saker, 4 norske), Nordland (16 saker, 16 norske), Finnmark (15 saker, 15 norske) og Møre og Romsdal (14 saker, 14 norske).

Wow. 100% av voldtekter i 2015 ble begått av etnisk norske!

Det er altså relevant hvilke deler av landet man ser på og hvilke segmenter av statistikken man trekker frem. Det mest redelige er derfor å ta for seg nasjonale tall, slik TV2 selv har gjort.

HRS skriver likevel:

Dvs. at gjerningsmenn fra en gruppe som i stort og smått utgjør 18,2% prosent, ble dømt i 50% av rettsakene om voldtekt i Oslo 2015.

Det var altså kun Oslo. Men la oss se på landet som helhet. I følge SSB var 15,6% av befolkningen innvandrere ved inngangen til 2015. I følge TV 2 sin statistikk var 22,5% (90 av 399) av de dømte seksualforbryterne innvandrere eller norske statsborgere med innvandrerbakgrunn.

Allerede her ser vi at det er enorm forskjell på overrepresentasjonen om man ser på Oslo sammenlignet med resten av landet. Den ble faktisk mer enn halvert. Oslo er altså heller ikke representativt.

Politiet sier noe om dette i sitt ferske tilsvar til Rolness, og det er også nevnt i deres tidligere rapporter:

Oslo er det urbane sentrum for en region på 1,5 millioner mennesker, og preges for øvrig av et stort antall til- og gjennomreisende. Både gjerningsperson og offer har ofte bosted utenfor bygrensene i de anmeldelser som registreres ved Oslo politidistrikt. Et treffende sammenlikningsgrunnlag er ikke de som er bosatte i Oslo, men de som faktisk bruker byen. Ikke minst gjelder dette for gjerningspersoner som anmeldes for fest- og sårbarhetsrelaterte hendelser. Disse utgjør omtrent halvparten av voldtektsanmeldelsene i Oslo, der sammenlikningspopulasjonen må være de som bruker byen som festarena og/eller oppsøker de sårbare miljøene.

Og før vi går videre må vi se litt på hvordan HRS velger å omtale sakene TV2 har presentert. HRS snakker om TV2 sine tall som dømte voldtektsforbrytere. Det er ikke korrekt. Det er seksualforbrytere. Når de derfor bruker TV2-tallene over dømte seksualforbrytere og sammenligner med politiets tidligere rapporter om anmeldte voldtekter, sammenligner de epler og granater.

Av de 55 sakene i Oslo er 33 personer med utenlandsk bakgrunn, men her er eksempelvis Julio Kopseng telt med to ganger, ettersom han har opprinnelse fra Colombia. Kopseng ble adoptert til Norge som lite barn, og er oppvokst i Norge med norske foreldre. Det er vanskelig å se hvordan kultur eller etnisitet da kan være av relevans, og å omtale ham som en med innvandrerbakgrunn, virker rart. Det er vanskelig å si hvor mange andre av gjerningspersonene med annen landsbakgrunn som er i samme situasjon, men Kopseng bør i det minste regnes som norsk.

Av de 55 sakene er bare 20 voldtekter eller voldtektsforsøk, ut fra TV2 sine beskrivelser. Inkludert i det flertallet av saker som HRS kaller «voldtekter», er seksuelle handlinger, kjøp av sex, nedlasting av barneporno, misbruk av stilling til å få sex, seksuell omgang med barn under 16 år (selv om gjerningspersonen kanskje bare er 5 år eldre), blotting og lignende. Det blir mildt sagt rotete når HRS omtaler alt dette som voldtekter i sin analyse.

Tre av de dømte i voldtektssakene var utenlandske personer uten lovlig oppholdstillatelse, syv var innvandrere, og ti var etnisk norske. Altså var 35% innvandrere og 50% var etnisk norske. HRS skiller ikke mellom folk med ulovlig opphold i landet, og innvandrere, så når de sammenligner prosentandel dømte med befolkningsandel, tar de folk som ikke har lovlig opphold i Norge og regner mot innvandrerbefolkning. Det er også upresist og misvisende.

Hva betyr alt dette? Jo, mens HRS altså påstår at en befolkningsgruppe som utgjør 18,2% av Oslos befolkning stod for 50% av rettssakene om «voldtekt» i 2015, så er det korrekte tallet 35%. En ikke helt ubetydelig forskjell.

Sosiodemografiske forhold betyr noe

Så kommer jo det evindelige stridspunktet: Hvilken innvirkning har økonomi, kjønn- og aldersfordelingen på dette?

Vi kan alle være enige om at hvis de fleste innvandrere var 50 år gamle kvinner, eller småbarn, ville innvandrere vært dramatisk underrepresentert i voldtektsstatistikken. Da følger det også at hvis en betydelig større andel innvandrere er unge menn, de som altså begår de aller fleste voldtektene, enn i øvrig befolkning, vil de automatisk bli overrepresentert i statistikken, selv om gruppen ikke egentlig voldtar mer enn andre.

Politiet selv skriver i sitt tilsvar til Rolness:

Kvinner og visse aldersgrupper av menn, er nærmest fraværende i rollen som mistenkte/siktede i voldtektsanmeldelser og bør uansett ekskluderes fra sammenlikningsgrunnlaget. Hvor skjev profilen på landbakgrunn/statsborgerskap ville framstå i en slik sammenlikning, er ukjent.

SSB påpeker en stor ulikhet i alderssammensetning hos innvandrere sammenlignet med øvrig befolkning:

Halvparten av alle innvandrere i Norge er mellom 20 og 40 år. Kun 9 prosent er over 60. De barna som innvandrere har fått etter at de kom til Norge er enda yngre. Over halvparten er under 10 år, 80 prosent er under 20 år og kun 1,7 prosent er over 40 år.

Jeg er ikke kompetent til å regne ut hvordan dette vil virke inn som helhet, men man skulle tro at HRS sin Nina Hjerpset-Østlie ville ta en slik betydelig variabel på alvor. Det gjør hun ikke, men avfeier det derimot ganske lett med følgende:

Men ingen av disse tallene er korrigert for det faktum at voldtektshyppighet er aldersavhengig og at alderssammensetningen ikke er identisk for Afrika, Asia og Midtøsten og referansegruppen, men en slik korrigering ville uansett ikke kunne bortforklare en betydelig overrepresentasjon som måtte tilskrives andre faktorer som sosioøkonomisk status eller kulturell bakgrunn.

Hun slår altså fast at «en slik korrigering ville uansett ikke kunne bortforklare en betydelig overrepresentasjon», uten å demonstrere dette på noe vis. Så hendig.

Legger vi til grunn SSB sin 2011-rapport om innvandring og kriminalitet, sier de at inntil 45 prosent av slik overrepresentasjon i innvandrerbefolkningen kan forklares med sosiodemografiske faktorer.

Kanskje slår dette ut annerledes for voldtekter enn for all kriminalitet samlet, men om vi legger til grunn en så stor korreksjon på grunnlag av sosiodemografiske forhold, og ser kun på voldtekter (som tross alt er det HRS diskuterer), har det HRS fremstiller som at «18,2% begår 50% av voldtektene» (i Oslo), blitt til at «18,2% begår ca 27% av voldtektene». Det er fortsatt en overrepresentasjon, men et betydelig annet bilde enn den sleivete og tendensiøse bruk av data HRS presterer.

Og det er Oslo isolert, noe som vi har sett gjør at man kommer skeivt ut fra start. Ser vi på landet som helhet, reduseres kanskje «15,6% begår ca 25% av voldtektene» til «15,6% begår ca 21% av voldtektene».

Andre variabler

Det er likevel flere relevante faktorer. Rolness og HRS ser for eksempel ikke på anmeldelsestilbøyelighet. Hvilke typer voldtekter anmeldes oftest? Hvilke type relasjoner? Og i hvilken grad har utseende noe å si for anmeldelser? Og hvem ender oftest opp med å bli dømt?

Politiet har påpekt gang på gang at alle disse faktorene er viktige å ta med i beregningen, og viser til forskning som har avdekket slike skjevheter. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har også drøftet dette i sin omfattende rapport om «Menn som har begått voldtekt – en kunnskapsstatus» fra 2013, og skriver blant annet (min utheving):

Det er likevel konsensus innenfor voldtektsforskningen om at terskelen for å anmelde en voldtekt antas å være høyere jo nærere relasjonen mellom offer og overgriper er (Stefansen & Smette, 2006). De amerikanske forskerne Feldhaus et al. (2000; i Woods & Porter, 2008) fant for eksempel at 79 % av kvinnelige voldtektsofre som ble utsatt av fremmed overgriper anmeldte overgrepet til politiet, sammenliknet med 18 % av de som ble utsatt for voldtekt av en samlivspartner. Når vi samtidig vet at de fleste voldtekter begås i mer eller mindre nære relasjoner, blir det klart at utsnittet av «voldtektsvirkeligheten» som kunnskap fra justissektoren representerer ikke nødvendigvis er generaliserbart til resten av feltet.

Vi vet også at mørketallene er store:

Som nevnt finnes det ikke sikre anslag over forekomst av voldtekter årlig i Norge, men Voldtektsutvalget anslår altså at mellom 8.000 og 16.000 voldtekter og voldtektsforsøk finner sted hvert år. Det er bred konsensus i fagfeltet om at det er sannsynlig at en majoritet av voldtekter og andre seksuelle overgrep ikke anmeldes til politiet. Anslag over hvor stor andel av det reelle antall voldtekter som anmeldes til politiet varierer mellom 6 % og 25 % (Sætre & Grytdal, 2011; NOU 2008:4; Kripos, 2013).

Dermed blir anmeldelsestilbøyelighet en sentral faktor om man skal begynne å spekulere i hvilke grupper som voldtar mest kun basert på anmeldelser alene, og enda mer usikker ut fra domfelte, ettersom bare 15-20% av sakene ender i tiltale og rettsak, og rundt 1 av 3 av disse igjen ender med frifinnelse.

Det blir derfor ganske absurd å benytte seg av tall for domfelte, som altså utgjør kanskje 2-3 prosent av alle gjerningspersoner, og komme med bastante konklusjoner, når vi kjenner til disse skjevhetene i tallmaterialet.

Likevel velger Rolness og HRS å gjøre nettopp det. Fordi det selvsagt er mye enklere og vinnende å gjøre ting enkelt. Klage på at grundige tekster og analyser med mye dokumentasjon blir for lange å lese. Ignorere alle kompliserende faktorer. Alle variabler vi ikke har sikre tall på. Og disse avfeies gjerne nettopp fordi de ikke er sikre størrelser, noe innvandringskritikerne dermed mener kvalifiserer til at vi kan sette dem til størrelsen 0. Ingen relevans, altså. La oss bare se bort fra dem og late som om de ikke gjelder. Det er statistisk uredelig og mildt sagt tøvete.

Når det gjelder hvem som oftest anmeldes, skriver NKVTS (min utheving):

Det ser ut til at straffesakskjeden fungerer som en slags «trakt» når det gjelder personer med innvandrerbakgrunn. Østby (2004) refererer ulike undersøkelser som antyder at «ikke-vestlige innvandrere har hatt en større sannsynlighet enn andre til å «falle ut» underveis i straffesakskjeden» (s. 122). Det betyr at en eventuell overrepresentasjon på anmeldelsesstadiet kan jevnes ut og i noen tilfeller helt forsvinne på andre stadier, for eksempel på tiltalestadiet eller ved domfellelse/frifinnelse. Det kan skyldes at kontrollapparatet i større grad er skjerpet overfor innvandrere, og at de dermed oftere enn andre opplever å bli pågrepet for et straffbart forhold uten at det fører til straffedom. SSB har konkludert med at det med den kunnskapen vi har om voldtekt i dag ikke er grunnlag for verken å avkrefte eller bekrefte over- eller underrepresentasjon av overgripere i de ulike grupper av innvandrerbefolkningen (Bitsch & Kruse, 2012).

Politiet påpeker at folk med «annerledes utseende» ser ut til å anmeldes oftere enn de som ligner oss selv:

En rekke faktorer, som har med offerets bakgrunn og sosiale nettverk å gjøre, handlingen og situasjonen den skjer i, kjennetegn ved den som fremmer de uønskede seksuelle tilnærmelsene og relasjonen mellom partene, har betydning for valget om å anmelde. Mange av faktorene har direkte eller indirekte med de involvertes landbakgrunn å gjøre, og taler for at personer med annen landbakgrunn lettere oppleves truende og blir anmeldt, enn de norske personene som opptrer tilsvarende.

Hva gjelder domfelte, som TV2-saken tross alt handler om, påpeker politiet at vestlige innvandrere kanskje også oftere dømmes fordi de lettere kan identifiseres (min utheving):

Når det gjelder informasjonen om gjerningspersoner, har skjevheten i materialet motsatt fortegn av det som ble beskrevet over: Identifiseringen av gjerningsperson er særlig liten for overfallsvoldtekter (ukjent person), men sterkt når det gjelder relasjonsvoldtekter (kjent partner). Også her er det faktorer som er slår ulikt ut, avhengig av de involvertes landbakgrunn/statsborgerskap. «DNA-registeret» består f.eks. av prøver som tas i mange ulike sammenhenger, og som i større grad gjelder utlendinger enn nordmenn. Dette gir grunnlag for flere «treff» på utlendinger i etterforskning av anmeldte voldtekter uten kjent gjerningsperson. Dette forsterker skjevhetene som innebærer at mistenkte/siktede med annen landbakgrunn enn norsk anmeldes lettere. Dette slår særlig ut i voldtektstyper der DNA-registeret er viktig for identifisering av gjerningsperson, som ved overfallsvoldtekter.

Kripos skriver også om dette i sin rapport (s 13-14), og påpeker at det synes å være vanskeligere å anmelde noen man kjenner godt, for eksempel en kjæreste, enn en fremmed. Dermed blir gjerne relasjonsvoldtekter ekstra kraftig underrepresentert i statistikken, noe som vrir den i favør av etnisk norske.

På den annen side er det ikke urimelig å anta at fremmedkulturelle kvinner som voldtas sjeldnere enn etnisk norske kvinner anmelder voldtekt, og at tallene fra den kanten derfor er kunstig lave. Enda en faktor som spiller inn og som gjør at det er vanskelig å trekke de bastante konklusjoner som Rolness og HRS gjør i et datamateriale som bare viser et fragment av virkeligheten.

Tre av fire anmeldte voldtektssaker hadde i 2012 for øvrig en gjerningsperson som også var registrert med andre straffbare forhold (Kripos, s 22), noe som også peker i retning av at sosioøkonomiske årsaker har en betydelig innvirkning på tallene her.

Konklusjon

Å tolke disse data er vanskelig, og både politiet og SSB er enige om at det er umulig å dra noen konklusjoner om over- og underrerpresentasjon basert på de data vi har. Men Rolness og HRS ignorererer det. Gang på gang. Og de konkluderer i vei, basert på et statistisk ukomplett grunnlag.

Rolness presterer til og med å skrive:

Hvorfor skal norske sosiologer og debattanter nedtone dette åpenbare faktum – eller bortforklare det med usikkerhet i metode og utvalg?

Som om disse faktorene er bortforklaringer. Det er ikke bortforklaringer, Rolness. Det er forklaringer. Helt sentrale forklaringer. Statistikken gir absolutt ingen mening uten å ta høyde for aldersfordeling, botid, kjønnsfordeling, sosioøkonomiske faktorer, anmeldelsestilbøyelighet, hvem som oftest dømmes i slike saker, hvilket utvalg av statistikken man velger å fokusere på osv.

Så, er da folk med innvandrerbakgrunn overrepresenterte i voldtektsstatistkken? Svaret er at vi ikke vet. Vi kan ikke vite. Kanskje er de det, og skulle jeg gjøre en kvalifisert gjetning, basert på de data som foreligger, vil jeg tror at det finnes en liten overrepresentasjon.

Men i allerede små grupper skal det svært få utskudd til å for å skape en kunstig høy overrepresentasjon, så det sier lite om befolkningsgruppen som helhet. SSB skriver for eksempel i sin 2011-rapport:

Størrelsen på standardfeilene avhenger delvis av totale utvalgsstørrelse, men også av antall gjerningspersoner. Hvis det er et veldig lite antall gjerningspersoner (selv om andelen kanskje er høy) vil vi med andre ord få store feilmarginer.

Hele Rolness og HRS sin argumentasjon kollapser egentlig med de to setningene.

Hvis én person fra hjembygda mi begikk et mord, ville tonstadbuere være overrepresentert med en faktor på rundt 200 i drapsstatistikken sammenlignet med landets øvrige befolkning. Man må jobbe for HRS for å tolke det som at tonstadbuere dermed ville være en trussel mot samfunnet. Selv om det statistisk sett er en helt korrekt konklusjon – hvis man ser bort fra alle relevante forhold og feilmarginer.

Så vi vet ikke om innvandrere er overrepresentert i voldtektsstatistikken. Det vi derimot vet helt sikkert, er at den overrepresentasjon som Rolness og HRS fremmer, er et grovt vrangbilde av virkeligheten basert på feilaktig bruk av statistikk og et alt for snevert datagrunnlag.

Men innvandringskritikerne biter på, fordi det passer det bildet de selv ønsker. Et enkelt bilde, uten nyanser, uten forbehold, og med tydelige grupper og klare syndere. Det er en feilaktig og farlig innstilling.

Du Rolness, du Rolness

Oisann, denne Thomas Knarvik har visst mer godis på Facebook-profilen sin. I går postet han følgende bilde som reaksjon på mitt innlegg i Dagbladet hvor jeg svarte på Kjetil Rolness’ helgekommentar om innvandring og voldtektsrisiko:

Bildet er barnslig nok i seg selv. Men kanskje mer interessant er det å se at Kjetil Rolness selv har liket dette bildet.

Bra nivå på Dagbladets faste spaltist der, altså.

At Minervas Lars Akerhaug og Human Rights Services Hege Storhaug også fant dette bildet verdt å like, sier vel også sitt.

Og nei, dette handler ikke om at jeg er butthurt (pun intended), men at jeg rett og slett synes det er lavmåls at slike rasistiske personangrep møtes med støtte fra disse debattantene, som jo er svært opptatt av å få frem at deres innvandringskritiske standpunkt bare handler om en rasjonell debatt og ikke på noe som helst vis om fremmedfiendtlighet.

Det er skikkelig bra integreringsstrategi og virkelig dialogfremmende av disse samfunnsdebattantene å spre denne type muslimhets.

Avslutningsvis må jeg også få trekke frem Knarviks noe spesielle kommentar postet under bildet:

Jeg går og ser litt mer Netflix.

Oppdiktede påstander i barnebrud-debatten

I dag ble jeg tagget i et bilde en viss Thomas Knarvik valgte å lage og poste på Facebook. Det gjør meg frustrert, både fordi bildet viser en så skamløs fremvisning av manglende intelligens og kunnskap, og fordi en del ellers fornuftige meningsmotstandere legitimerer den nedrige debattformen med sine likes.

I bildet, som er en kommentar til barnebrud-debatten og Per Fugellis utspill om å møte disse flyktningene med forståelse selv om praksisen i seg selv ikke skal aksepteres, er jeg sitert fra en gammel bloggpost fra 2008:

Selv om hun hadde vært 10 år da han begynte å voldta henne ville det neppe vært snakk om en pedofil mann, med mindre det kunne dokumenteres at hans primære seksuelle interesse lå hos prepubertale barn.

Denne bloggposten handler om hvordan Polens statsminister den gang omtalte den 45 år gamle «Krzystof B» for pedofil fordi han hadde misbrukt sin datter på 15 år seksuelt. Statsministeren ønsket derfor å endre loven slik at pedofile kunne tvangssteriliseres.

Jeg reagerte den gang på statsministerens definisjon av «pedofil», og skrev i bloggposten:

Pedofile? Så vidt jeg har fått med meg var datteren 15 år første gang faren hadde sex med henne. Dette har da overhodet ingenting med pedofili å gjøre. Selv om hun hadde vært 10 år da han begynte å voldta henne ville det neppe vært snakk om en pedofil mann, med mindre det kunne dokumenteres at hans primære seksuelle interesse lå hos prepubertale barn.

Jeg blir alltid litt oppgitt i disse debattene når folk ikke tar seg bryet til å forstå definisjonene som brukes i debatter de deltar i.

«Pedophilic disorder» er definert som en «paraphilic disorder», altså en parafili, i følge DSM-5. Det havner i samme gruppe som «voyeuristic, exhibitionistic, frotteuristic, sexual masochism, sexual sadism, pedophilic, fetishistic, and transvestic disorders».

Pedofili defineres også som en primær og vedvarende interesse for prepubertale barn, altså barn yngre enn 13 år, på en måte som gir den pedofile skyldfølelse, angst, føler seg utstøtt/annerledes, har problemer med å oppnå personlige mål, eller faktisk velger å oppsøke barn for å tilfredsstille seg selv seksuelt i virkeligheten.

Men de fleste som forgriper seg på barn er ikke pedofile. Altså, de møter ikke diagnosekriteriene for å kalles pedofile. En slik presisering har ingenting å gjøre med å møte overgripere med overdreven forståelse, slik Knarvik insinuerer, når han til bildet skriver:

Pedo-juntaen, som mener at selv voldtekt av barn er relative størrelser. Jeg forstår argumentet og logikken bak bekymringen om traumatisering hos barnet, ved et brudd mellom barnebrud og ektemann, men hva er et brudd satt opp mot daglig voldtekt og undertrykkelse. Hva med de stadig pågående traumene som gjengen under anerkjenner, samtidig signalene til resten av det muslimske samfunnet. Er ikke voldtekt og pedofili nettopp voldtekt og pedofili? Igjen denne kvalmende berøringsangsten og liksom-forståelsen.

Tjomlid har sagt så mye uintelligent som legitimerer hans tilstedeværelse, selv om han i bunn og grunn er med for komposisjonens del. Det er selvsagt mange som kunne passe inn på dette arket, inkludert Tor Erling Staff, men han er litt utdatert og jeg mistenker han forsvarer for sportens skyld. Men ikke desto mindre kvalmt.

Det handler heller ikke om noen form for relativisering. Det kan synes som om Knarvik dessverre tror at begrepet pedofili sier noe om alvorligheten til handlingen. Det gjør det selvsagt ikke.

Poenget mitt er derimot en drøfting om terminologi og årsaker. Om en mann forgriper seg på en 10 år gammel jente, så er det i følge de undersøkelser som er gjort kanskje 10-20% sjanse for at han selv er pedofil. Andre undersøkelser har funnet tall fra 35-50%. Og når det gjelder incest, som denne polske saken omhandlet, finner man at pedofili sjeldnere er en årsak til slike overgrep mot barn.

De fleste som forgriper seg på barn, gjør det altså av helt andre årsaker enn at de er pedofile. Det kan være depresjon, ekteskapsproblemer, manglende tilgang på en voksen partner, asosiale tendenser, unormalt høy sexdrift, alkoholproblemer eller andre psykiatriske diagnoser. Det kan til og med skyldes hjernesvulst.

Og, så kommer det sentrale: Handlingen er like gal uansett årsak!

Å påpeke at man ikke nødvendigvis oppfyller den psykiatriske diagnosen pedofil fordi man har forgrepet seg på et prepubertalt barn, er en debatt om terminologi. Ikke om moral.

Jeg bruker tross alt ordet «voldta», noe som burde gjøre det hevet over enhver tvil om at dette er et alvorlig overgrep uansett bakenforliggende årsak. Å si at jeg mener «at selv voldtekt av barn er relative størrelser» faller på sin egen urimelighet, gitt sitatet som er valgt. Her kaller jeg overgrepet for hva det er, voldtekt, uten noen form for relativisering.

Det har også stor relevans for hvordan en slik person skal straffes og behandles. Om man har forgrepet seg på et barn fordi man er pedofil, må man behandles og følges opp annerledes enn om det skyldes et rusproblem eller en annen psykiatrisk lidelse enn pedofili.

Jeg har gjennomgått dette mer grundig i bloggposten «Vanskelig nyansering rundt pedofili» fra 2013, hvor jeg måtte imøtegå tilsvarende misbruk av dette sitatet – den gang også fra en ekstremt innvandringsfiendtlig vaksinemotstander.

I den bloggposten brukte jeg den (tidligere) psykiatriske diagnosen «pyromani» som analogi (selv om den nå er fjernet i DSM-5 fordi den omfattes av andre diagnoser), og skriver:

En amerikansk studie tyder på at mellom 14% og 39% av påsatte branner, avhengig av hvilken studie man ser på, er utført av en som lider av pyromani. Men betyr det at hvis man påpeker at den skyldige bak en brann ikke er pyroman, så sier man samtidig at brannspåsettelsen er uproblematisk og grei? Selvsagt ikke. Handlingen er like gal uansett om gjerningsmannen lider av et psykiatrisk problem eller ei. Men det er stor forskjell på hvordan man må behandle en som lider av pyromani, og en som bare setter på en brann i fylla, som en hevnaksjon, som del av forsikringssvindel, eller basert på andre motiver.

Nøyaktig det samme gjelder selvsagt også seksuelle overgrep. Denne saken handler om incest med en jente over seksuell lavalder, og skal man komme med et politisk utspill om «kjemisk kastrering av pedofile» som forebygging av seksuelle overgrep mot barn, må man i det minste klare å skille ulike problemer fra hverandre og benytte seg av korrekt terminologi.

Det er alltid like frustrerende og trist å se at folk misbruker og harselerer med et så viktig og følsomt tema for å score noen billige poeng i en debatt.

I debatten om seksuelle overgrep er en forståelse av definisjoner helt kritisk for å kunne handle til barnets beste. For å kunne iverksette de beste tiltak for å forebygge overgrep, og for å behandle offer og overgriper best mulig. Dette sitter langt inne for en del mennesker å akseptere. De vil bare ha en marginal gruppe de kan definere seg selv ut av for å skylde på og heve seg over moralsk, uten at de egentlig forstår hva de egentlig diskuterer.

Selvsagt har en rekke av de kjente vaksinemotstanderne på vennelisten til Knarvik liket bildet for full maskin. Det er som forventet. Det er dog mer rystende å se ellers oppegående motdebattanter, også fra min egen venneliste, like en slik uintelligent og skadelig ytring.

La meg til slutt si at jeg selvsagt er sterkt imot tradisjonen med barnebruder, og anser det som et alvorlig overgrep mot unge jenter. Det er ikke en tradisjon vi skal legitimere gjennom forståelse, selv om, slik jeg oppfatter Fugelli, vi må evne å møte selve individene med forståelse.

Det betyr ikke at man skal respektere tradisjonen, eller legitimere den på noe som helst vis, men derimot å møte vedkommende på et nivå det er mulig å få til dialog og endring av tankemønster. (Og selvsagt straffeforfølge, hvis det foreligger bevis for faktiske overgrep.)

Det er fullt mulig å gjøre samtidig som man sikrer barnets rettigheter og får henne i trygge hender.

Ingeborg Senneset oppsummerte det godt tidligere i dag:

Debatten om barnebruder og overgrep mot barn burde foregå på en ryddig og informert måte. Dessverre ser vi nå at enkelte motdebattanter i innvandringsdebatten legitimerer vaksinemotstandernes tradisjonelle og veldokumenterte netthets. Det burde de holde seg for gode til.

Om innvandring og norske kvinners trygghet

Denne teksten skrev jeg flere dager før jeg skrev tilsvaret til Kjetil Rolness i forrige bloggpost. Det mer spontane tilsvaret fikk prioritet, fordi det ble så mye debatt om hans helgekommentar i sosiale medier, og jeg måtte komme med en respons. Men denne teksten du nå skal lese ble i all hovedsak forfattet først.

Derfor blir det noen gjentagelser, ettersom jeg brukte noen avsnitt fra denne bloggposten i den forrige teksten. Men jeg synes likevel denne bloggposten også er viktig, fordi den drøfter litt andre sider av saken enn hva den forrige gjorde.

Mens forrige bloggpost drøftet om forskjellene i voldtektsrisiko var knyttet til landbakgrunn, etnisitet, kultur eller religion, og konkluderte med at det er liten grunn til å vektlegge disse merkelappene, så handler denne bloggposten om realkonsekvensene av at virkeligheten nå en gang er som den er. Og ikke minst, hva jeg tror vi kan gjøre med det.

Å blogge til et stort publikum hvor folk har ulike fanesaker, bakgrunner og livssyn er krevende. Å anta at leserne allerede vet hva jeg mener om en sak, basert på det jeg har skrevet tidligere, er naivt, og her har jeg mang en gang tråkket feil.

Den tidligere bloggposten om «Den unorske voldtekten» handlet om hvordan vi så mye lettere reagerer på og fordømmer det ukjente. Vi legger mer vekt på farene ved det nye og fremmede, selv om det kanskje er et mindre problem i utstrekning enn det kjente og «kjære».

Og i forlengelsen av dette fenomenet kritiserte jeg de som er blinde for nettopp denne mekanismen og plutselig er blitt brennende engasjerte i kvinnesak nå som trusselen kommer utenfra heller enn fra våre egne.

Dessverre valgte en del å lese dette som at jeg hevdet at Norge og nordmenn var like ille som en del andre land og kulturer når det kommer til overgrep mot kvinner. Det skrev jeg ikke noe sted, og er langt fra det jeg mener.

Tvert imot har vi det usedvanlig bra i dette landet. Likestillingen, den kanskje viktigste faktoren for å redusere seksualisert vold mot kvinner, er blant de fremste i verden.

Norske kvinner er heldigvis vesentlig tryggere enn kvinner i mange andre land.

Frihet og solidaritet er ikke gratis

Det sentrale spørsmålet er da om norske kvinner vil bli mer utrygge som følge av en stor innvandring fra land hvor overgrep, voldtekt, kvinnesyn og likestilling har en helt karakter og størrelse enn her hjemme.

Svaret på det er nok dessverre, ja. Å slippe inn en stor mengde asylsøkere fra enkelte land vil føre til at flere norske kvinner (og menn) utsettes for overgrep og voldtekt.

Som drøftet i min forrige bloggpost, så er det vanskelig å vite størrelsesordenen på dette. Men innvandrere fra enkelte land er betydelig overrepresentert på statistikken for voldtekt.

Å identifisere risikogrupper, basert på blant annet på alle de forhold og faktorer jeg drøftet i forrige bloggpost, er helt sentrale for å jobbe systematisk mot at disse faktorene skal få gi grobunn til kriminell oppførsel. Heldigvis er dette kartlagt ganske grundig allerede, men frem til vi har klart å justere politikken i tråd med den kunnskap, vil vi se tilhørende kriminalitet både hos nordmenn uten og med innvandrerbakgrunn.

Dette skyldes i stor grad sosiodemografiske forhold, som jeg ikke skal gå så mye inn på her atter en gang. Det handler altså ikke primært om deres etnisitet, kultur eller religion. Men så lenge dette er mennesker som likevel lever i disse sosiodemografiske grupper, og med de utfordringer, bakgrunn og sosioøkonomiske status de har, vil voldtektene være en realitet.

Når slike sosiodemografiske grupper øker forholdsvis mye sammenlignet med øvrig befolkning, vil kriminaliteten som er knyttet til disse faktorene naturlig nok også øke tilsvarende.

Så ved å slippe inn flere asylsøkere, vil det koste oss noe. Både i penger og i trygghet.

En pris det er verdt å betale

Men så var det dette med å akseptere at vi i blant må bli våte på bena for å redde et druknende barn.

Negative konsekvenser ved solidaritet, er uunngåelig. Det betyr også at enhver avveining mellom nasjonal trygghet og internasjonal solidaritet, har et balansepunkt hvor kostnadene blir for store sammenlignet med fordelene.

Hvor og når man når dette punktet, er en politisk prioritering. Men når menneskeliv og global stabilitet er en del av regnestykket, bør prisen vi er villige til å betale ligge svært høyt.

Solidaritet og åpenhet vil alltid koste samfunnet noe, men det har også en verdi i seg selv. Og det som kan ha en negativ effekt på lokalt nivå, kan likevel ha en positiv effekt sett i et større bilde. Et bilde vi til syvende og sist selv er en del av, uansett hvor hardt vi lukker øynene for virkeligheten utenfor landets grenser.

Det som føles som trygghet i dag, er kanskje ingen trygghet i morgen, når det er vi selv som banker på naboens dør.

Vi er nødt til å tenke langsiktig, solidarisk og globalt.

* Les også: Jeg flytter fra dette jævla landet

Det koster penger og trygghet å tilby en stor gruppe mennesker asyl, men vi anerkjenner likevel at det ikke er noe vi kan si nei til, fordi det har globale og humanistiske ringvirkninger vi er villige til å betale noe for.

En dag kan, og vil, det nemlig være oss selv som trenger den hjelpen. Asylinstituttet er således stor grad bygget på en egoistisk illusjon av altruisme.

Den store verden – og islam

Rapporter fra både WHO («Understanding and addressing violence against women») og FN («WHY DO SOME MEN USE VIOLENCE AND HOW CAN WE PREVENT IT?») er nedslående lesning. Statistikk for overgrep mot kvinner i en rekke ikke-vestlige land er forferdelig å se:

Dette er en type rapporter som i stor grad deles av de som ser med stor bekymring på innvandringen, og som gjerne også mener at problemet har sitt utspring i religion, da primært islam.

Men hva ser vi når vi leser disse rapportene? Jo, de er ganske klare på at det som fører til denne høye andelen voldtekter er de mer underliggende faktorer, som dårlig oppvekst med mishandling som barn, eller at man har sett kvinner bli mishandlet da man selv var barn. Det handler om depresjon og mye stress på jobb.

Det handler om at seksualisert vold i for liten grad blir slått ned på av rettssystemet. Det handler om et maskulinisert samfunn hvor menn mener de har rett på sex. Det handler om rus og alkoholmisbruk. Det handler om fattigdom og sosioøkonomisk status. Det handler om manglende likestilling.

Man kan argumentere at mye av dette også springer ut av religion, men ettersom store deler av menn fra samme religion ikke voldtar og ikke har et kvinnefiendtlig syn, noe nevnte rapporter også har dokumentert, er det meningsløst å peke på islam isolert som en forklaring.

Disse holdningene og statistikkene varierer også sterkt mellom ulike land som har samme religion. Ergo er det andre underliggende faktorer som til syvende og sist er avgjørende, selv om religion alltid vil påvirke disse i en vekselvirkning.

Derfor blir fokuset på islam unyttig om vi virkelig ønsker å gjøre noe med problemet seksualisert vold mot kvinner.

* Les også: Noen tanker omkring Oslo-politiets voldtektsrapport fra 2007

Å sette merkelapper kan bidra til å identifisere hvordan vi bør iverksette arbeid for å løse problemer, men problemene i seg selv er aldri isolert til en religion. Det er primært de samme faktorer som driver Ola til voldtekt, som Ahmed. Men fordi disse utløsende faktorene opptrer i mindre skala i rike, stabile og likestilte Norge enn i et fattig, udemokratisk muslimsk land, er også voldtektsproblemet mindre.

Løsningene er likevel i stor grad de samme. Uavhengig av religion, landbakgrunn og kultur. Så la oss fokusere på dem, heller enn på merkelapper.

Kompleksitet og løsninger

Ingen av de nevnte rapportene fra WHO og FN sier altså at dette handler om én isolert faktor som religion, men derimot om et komplekst samspill mellom mange ulike faktorer.

Derfor vil man ikke kunne bekjempe problemet ved å f.eks. kun redusere rusmisbruk eller minske arbeidsledigheten. Man må jobbe systematisk med problemet fra barndommen og oppover, både med informasjon om sex og kropp, med ruspolitikk, med psykiatri, med holdningsskapende arbeid, med likestilling, med utjevning av forskjeller i levestandard og mer.

Eller som FN-rapporten sier det:

Overall, the study findings support existing theories on how underlying gender inequalities and power imbalance between women and men are the foundational causes of violence against women. The findings go further to show how men’s use of violence against women is also associated with a complex interplay of factors at the individual, relationship, community and greater society levels. These factors cannot be understood in isolation and should be understood as existing within a broader environment of pervasive gender inequality. Consequently, simply stopping one factor—such as alcohol abuse—will not end violence against women.

I WHO-rapporten skriver de også om hvordan man best kan bekjempe overgrep og voldtekt av kvinner, og understreker at det synes å være mer effektivt å jobbe med dette fra et folkehelseperspektiv enn via rettssystemet:

While approaches in the past to sexual violence have largely focused on the criminal justice system, there is a general movement towards a public health approach, which recognizes that violence is not the result of any single factor but is caused by multiple risk factors that interact at individual, relationship and community/societal levels. Thus, addressing sexual violence requires cooperation from diverse sectors, including health, education, welfare and criminal justice. The public health approach aims to extend care and safety to entire populations and focuses primarily on prevention, while ensuring that people who experience violence have access to appropriate services and support.

Det er altså mange krefter som må dra sammen. Løsningen er kompleks, men risikofaktorene kjenner vi, og disse kan vi gjøre noe med når flyktninger ankommer landet – og i årene som følger.

Hva betyr dette for Norge?

Hva betyr dette for norske kvinner? Det jeg leser ut av disse rapportene fra WHO og FN er at mange av faktorene som fører til overgrep og voldtekt av kvinner i stor grad mangler, eller er mindre, i Norge. Heldigvis.

Vi har mindre sosioøknomisk ulikhet og mer trygghet og stabilitet. Vi har færre klasseskiller, ytringsfrihet og et stabilt demokrati hvor alle har en stemme. Vi kan dermed ikke anta at de samme trender vi ser hos menn i disse landene direkte overføres til Norge hvis de bosetter seg her. Til det mangler flere av faktorene som legger til rette for slik oppførsel.

* Les også: Så la oss lytte til kvinnene

Likevel er flere av disse farlige holdningene noe som podes inn fra barndommen av, og de forsvinner ikke i det flyktninger passerer norskegrensen.

Det vil ta tid for flyktningne å tilpasse seg norske forhold, men basert på de årsaksmekanismene som både WHO og FN peker på, må vi kunne anta at kommende generasjoner innvandrerbarn født i Norge, som ikke lider under fattigdom, som får samme seksualundervisning som andre norske barn, som er mindre utsatt for alkoholmisbruk, og som ser en annen holdning til kvinner rundt seg i sin oppvekst, vil være likere norske menn uten innvandrerbakgrunn når de vokser opp.

Norsk kriminalitetsstatistikk viser også dette i praksis.

Men det ligger et stykke frem i tid for bølgen av flyktninger som nå kommer til Norge for beskyttelse. I mellomtiden vil det være stadig nye førstegenerasjonsinnvandrere som ikke har gjennomgått den sosialiseringen og tilpasning som senere generasjoner av innvandrere vil ha. Noen få av disse vil bli et problem for det norske samfunn.

Hva gjør vi med dem?

Ser vi på disse masseovergrepene som er blitt mye omtalt de siste uker, samt det relativt nye fenomenet med gruppevoldtekter, har disse et klart utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.

Forskerne bak WHO-rapporten oppsummerer til National Geographic:

Gang rape is associated more with poverty. There’s been quite interesting research to argue that men come together in gangs and then get involved in a whole range of violence and antisocial activities as a way of trying to assert their masculinity, to make themselves feel like strong and powerful men. The conditions of poverty that they live in prevent them from having access to more traditional manifestations of manhood, such as being a provider. Their energies get directed rather into demonstrating sexual success with women, demonstrating dominance and control over women, and fighting with other men.

Det gir oss en pekepinn på hvor skoen trykker, og hva vi kan gjøre for å motarbeide disse grusomhetene.

Integrering og arbeid

Det er heldigvis en del faktorer som likevel trer i kraft i det de passerer norskegrensen, rett og slett fordi vi har en annen levestandard og stabilitet. Men for å maksimere den «oppdragende effekten» av vårt i stor grad likestilte samfunn, er en god integrering helt fundamentalt.

Innvandrere må ut i jobb. De må inn i et nettverk av nordmenn og ikke ende opp årevis i asylmottak eller bosettes i «ghettoer» hvor de kun omgås sine egne. De må se at overgrep mot kvinner blir slått hardt ned på av rettssystemet.

Jeg tror det er lite uenighet om dette, men da blir det desto mer absurd når en del av de mest innvandringskritiske, som plutselig bekymrer seg veldig over kvinners trygghet, gjerne også er de som vil frata våre nye landsmenn sosiale rettigheter og stønader.

Introduksjonsstønad, introduksjonsprogram, pensjon og trygderettigheter – som i noen tilfeller er fordelaktige for asylsøkere sammenlignet med de som er oppvokst i landet, er til alles beste. Det skaper mindre forskjeller, og det er helt sentralt for å redusere risiko for kriminalitet av ulike former.

Jeg skrev om dette i bloggposten «Om Rolness, flyktninger, kostnader, velferdssamfunnet og sånt», hvor jeg viser til data fra andre land som er tydelige på at det beste vi kan gjøre for å få positiv økonomisk avkastning på flyktningsstrømmen og redusere problemer med kriminalitet, er å tilrettelegge for at asylsøkere skal komme raskt ut i jobb og bli en integrert del av samfunnet.

* Les også: Om no-go-soner, svenske voldtektstall og oppdiktede kilder

Vi må prioritere å pøse mer penger inn i systemet slik at asylsøknader behandles raskere, vi må våge å satse på boliger og utdanning som er dyrt på kort sikt, men som vil føre til økonomisk gevinst og mindre problemer på lengre sikt.

Vi må i det hele tatt være mindre redde for at noen skal få opphold på feil grunnlag eller ha «urettferdige fordeler», og heller tilrettelegge for å gjøre disse til produktive deltakere i det norske samfunn.

Det vinner alle på.

Konklusjon

Vi kommer til å se mer overgrep og voldtekter som følge av høy innvandring. Det har vi ganske gode data for å slå fast. Men det er samtidig viktig å ikke overdrive dette.

Det blir ikke kaotiske tilstander. Norge vil fortsatt være et av verdens kanskje beste og tryggeste land å bo i. Kvinner kan fortsatt gå trygt gjennom gatene i Oslo. Den største risiko for voldtekt man har, vil fortsatt være å drikke seg full på en hjemmefest.

Risikoøkningen vil være statistisk sett reell, men av liten betydning for den jevne nordmann. Det er likevel en risikoøkning noen vil lide under, og som vi må jobbe målrettet for å dempe, eller til og med reversere, om mulig. Vi vet i stor grad hva som må gjøres. Det som mangler er ofte viljen.

Så lenge folk er fantastisk opphengt i merkelapper som etnisitet, kultur og religion, vil vi få gjort lite for løse problemet. Det er først når vi våger å kikke bak disse merkelappene, innrømme hvorfor enkelte grupper har flere individer med slike merkelapper enn øvrig befolkning (det de innvandringskritiske ofte så misforstått kaller «tåkelegging»), at vi kan begynne å jobbe konstruktivt.

Så lenge vi velger å fokusere på de overfladiske identifikatorer som landsopprinnelse og religion, vil vi skape en gruppetenkning, fremmedgjøring, og motstand mot effektiv integrering.

Ironisk og tragisk nok er det nettopp disse elementene som legger til rette for en overgrepskultur.

Impotent voldtektsanalyse

Debatten om innvandring har de siste måneder handlet mye om at den må være åpen, ærlig og faktabasert. Innvandringskritikere som Kjetil Rolness har frontet dette synet, og gjør det igjen i sin helgekommentar i Dagbladet med tittelen «Importert voldtektrisiko».

Rolness hevder at politiforsker Marianne Sætre og undertegnede bedriver «aktiv tåkelegging» og at vi ikke kan ha en situasjon «der ideologi overstyrer forskning og risikogrupper ikke defineres».

La meg se litt nærmere på akkurat det.

Jeg er helt enig i at debatten må være fundamentert i fakta, statistikker og gode data. Nettopp derfor har jeg blogget om dette temaet flere ganger, alltid basert på de beste tilgjengelige rapporter fra politiet og Statistisk sentralbyrå (SSB).

Disse rapporter og statistikker er nyttige, fordi de presenterer råtallene, men går så videre i å drøfte hva disse tallene betyr gitt de forhold vi kjenner til som påvirker dem. Dette er forhold som sosiodemografisk fordeling, anmeldelsestilbøyelighet, hvordan begrepet «landbakgrunn» må tolkes, og andre forhold.

Man skulle derfor tro at når vi har disse gode statistikkene og rapportene, så hadde vi et grunnlag for en åpen, ærlig og faktabasert debatt.

De ubehagelige fakta

Dessverre har det vist seg å være naivt. Når jeg har blogget om disse rapportene, har jeg blant annet trukket frem viktige konklusjoner fra forfatterne som dette, sakset fra rapporten «Voldtekt i den globale byen» utarbeidet av Oslo politidistrikt (med blant annet Marianne Sætre) i 2011:

Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.

Eller dette fra «Voldtekt i den globale byen – 2011» utgitt året etter:

Sakstilfanget og –behandlingen ved Oslo politidistrikt kan heller ikke være utgangspunkt for generaliseringer om hvordan situasjonen er andre steder i landet.

Det er ganske klokkeklart fra politiet selv. Og ettersom dette er en tolkning basert på de beste tall vi har, og en rekke internasjonal forskning som er lagt til grunn for å kvalifisere disse tallene, skulle man tro at vi var på trygg grunn.

Dette er nettopp grunnlaget for en slik faktabasert debatt som Rolness og co roper etter.

Likevel serverer Rolness oss i sin helgekommentar påstander om voldtektshyppighet blandt ulike grupper på landsnivå basert på tall fra kun Oslo politidistrikt, og han skriver at etnisitet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene. Stikk i strid med det rapportene selv presiserer.

Han vil ha mer statistikk og flere analyser, men velger samtidig å overse konklusjonene i de rapporter som gir ham nettopp dette. Intet ønske om en faktabasert debatt likevel, altså.

Og hva skjer straks man forsøker å føre en slik faktabasert debatt? Jo, man beskyldes for å «dekke til sannheten», eller å drive «tåkelegging av de harde fakta», og andre mer fargerike beskyldninger.

Det er altså blitt slik at så lenge man legger til grunn de beste data og analyser vi har, og disse ikke klart sier at ikke-vestlige innvandrere er betydelig verre enn oss gode nordmenn, så lyver man. Da tåkelegger man. Da tør man ikke kalle en spade for en spade.

Med andre ord, fakta som ikke sier det disse innvandringskritikerne vil høre, er plutselig ikke lenger fakta. Det er løgner iscenesatt av en stor konspirasjon. En konspirasjon med initialene P.K.

Da må man spørre seg hvilke «fakta» de mener man skal legge til grunn for denne åpne, ærlige og faktabaserte debatten de selv ønsker. Tabloide forsider? Nynazistiske artikler som aktivt deles på Facebook? Magefølelse? Anekdoter fra en nevø som bor på Grønland og en gang fikk frastjålet mobilen sin?

I realiteten ønsker ikke disse menneskene en faktabasert debatt, fordi fakta gang på gang viser seg å ikke støtte opp under det verdenssynet de ønsker å ha. En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.

Jeg tok feil.

Om innvandring og kriminalitet

La meg gi et eksempel. Rolness skriver:

En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden.

Rapporten han viser til, som gjelder for alle typer kriminalitet i hele landet, viser at innvandrere fra enkelte land troner 3-4 ganger høyere på kriminalitetsstatistikkene enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn. Det er sant. Tallene gjelder dog for årene 2001-2004, og kriminaliteten har sunket jevnt og trutt siden den gang, men betraktningene er likevel overførbare til i dag.

Det som er mer interessant er at den samme rapporten er tydelig på at dette er tall som ikke direkte sier at risiko for kriminell atferd alene er knyttet til opphavsland, implisitt religion eller kultur. Inntil 45% av denne overrepresentasjonen skyldes sosiodemografiske forhold, altså at det er vesentlig flere unge menn fra disse landene enn i øvrig befolkning, at de ofte har lavere levestandard, at de oftere er arbeidsledige, at flere mottar sosiale stønader og mer.

Slike forhold er ikke bortforklaringer. De er i forskningslitteraturen veldokumenterte årsaker til økt risiko for kriminalitet, noe jeg blant annet tok for meg i bloggposten hvor jeg måtte be også Human Rights Service stå skolerett for sin misbruk av voldtektsstatistikk.

Rapporten drøfter også et annet viktig aspekt, nemlig botid i Norge. Land hvor folk har innvandret eller flyktet til Norge fra i flere tiår, er ofte lavere representert på kriminalitetsstatistikkene enn land hvor innvandringen er av nyere art. Det forklares da med at de innvandrerne med kortest botid i Norge ikke er like integrert og etablert. De mangler nettverk, familietilhørighet, jobbmuligheter og andre sosiale bånd som de eldre flyktninggruppene har.

Dette er viktige faktorer for om noen faller utenfor, føler seg isolert, føler seg maktesløse, og dermed i større grad utøver kriminalitet.

Forskerne drøfter også forhold som sosioøkonomisk status, utdanningsnivå, anmeldelsestilbøyelighet, høyere oppdagelsesrisiko hos grupper som overvåkes nøyere av politiet, diskriminering av enkelte grupper i straffesystemet, politiets prioriteringer overfor enkelte kriminalitetstyper (hvor enkelte grupper kan være overrepresentert i utgangspunktet), og hvor vanskelig enkelte type saker er å oppklare.

Noe av dette kan man korrigere for, men mye er ukvantifiserbart og forblir usikre estimater eller ignoreres helt i analysene. Med disse forbehold konkluderer likevel forskerne med at det er en reell overrepresentasjon av kriminalitet utført hos personer fra enkelte land.

Hvor reell er så denne overrepresentasjonen når man korrigerer for variabler som er vanskelige å sette en størrelse på? Flere slike diffuse faktorer er nevnt tidligere, men også ting som mental helse vil være relevant, spesielt da overrepresentasjonen ofte gjelder land med stor ustabilitet og krig.

Bosted er også av betydning, ettersom forholdsvismessig flere innvandrere bor i sentrale strøk hvor det generelt sett er mer kriminalitet, sammenlignet med øvrig befolkning.

Utlending eller asylsøker?

Et annet usikkerhetsmoment i disse dataene er for eksempel hvorfor gjerningspersonene har oppholdt seg i Norge. Statistikken sier ingenting om en person er asylsøker, langpendler, arbeidsinnvandrer eller annet. Merk dog at selv personer født i Norge grupperes basert på foreldrenes opprinnelsesland hvis de begge er født i utlandet, noe som gjør det meningsløst å knytte disse konklusjonene tydelig til for eksempel gruppen «asylsøkere».

Men også dette har man forsøkt å analysere. En ferskere rapport, «Asylsøkere, ulovlig opphold og kriminalitet – et marginalt problem?», utført av Oxford Research på oppdrag fra UDI i 2014 for å «styrke kunnskapsgrunnlaget om i hvilken grad utlendinger og asylsøkere er representert i det norske kriminalitetsbildet og slik bidra til en faktabasert debatt», gir oss nyttig tilleggsinformasjon.

Her kan vi lese at «asylsøkere og utlendinger uten lovlig opphold antakelig står for to prosent av alle registrerte siktelser» og videre at asylsøkere sannsynligvis ikke står for mer enn 0,5 prosent av siktelsene. Rapporten finner også at asylsøkere og utlendinger samlet sett har en kriminalitetsrate som ligger rundt to ganger høyere enn resten av befolkningen, men at denne overrepresentasjonen er usikker, og kan være vesentlig mindre grunnet en del usikkerheter knyttet til ulike estimater brukt i beregningene.

Her kan det være verdt å nevne at rundt én av tre innsatte i norske fengsler er folk fra land i Norden eller det tidligere Øst-Europa, altså primært arbeidsinnvandrere, ikke flyktninger. Folk som altså er «utlendinger» kun med midlertidig opphold eller som langpendlere.

SSB-rapporten viser også at forskjellen mellom innvandrere og øvrig befolkning jevnes betydelig ut etter én generasjon botid i landet. Den fant sogar at det var en svakt økende andel kriminelle innvandrere fra Norden i perioden de undersøkte, mens kriminaliteten hos innvandrere fra Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika var synkende.

For å sette det hele i perspektiv i absolutte tall: Rapporten slår fast at mens 97,1 prosent av innvandrere er lovlydige, er 98,3 prosent av øvrig befolkning det. Det er et viktig aspekt å ha i bakhodet før man begynner å generalisere om individer i ulike grupper.

Årsaker og løsninger

Rolness hevder at myndighetene i andre saker er opptatt av å definere risikogrupper. Bare ikke når det gjelder kriminalitet og innvandring, fordi det er for politisk betent.

Det er en merkelig påstand gitt at det som vist finnes flere slike rapporter hvor Rolness kan lese statistikker «brutt ned så mye som mulig», for deretter at risikogrupper defineres, slik han selv ønsker seg. De er ikke mange år gamle, og det er usikkert hvor mye nyttig informasjon vi får av å gjenta de samme analysene på nytt.

Vi vet i stor grad hva som øker risikoen for at et menneske begår en forbrytelse. Og det er de primært de samme faktorer som gjelder for Ola som for Ahmed.

Disse årsaksforholdene er også analysert i forskning gjort av FN og WHO.

Her ser vi at høy risiko for å begå voldtekt i de ikke-vestlige land som er studert primært skyldes faktorer som dårlig oppvekst med mishandling som barn, eller at man har sett kvinner bli mishandlet da man selv var barn. Det handler om depresjon og mye stress på jobb. Det handler om at seksualisert vold i for liten grad blir slått ned på av rettssystemet. Det handler om et maskulinisert samfunn hvor menn mener de har rett på sex. Det handler om rus og alkoholmisbruk. Det handler om fattigdom og sosioøkonomisk status. Det handler om manglende likestilling.

Enkelte av disse faktorene kan man argumentere for at er knyttet til et lands religion eller kultur, med ulik grad av vekselvirkninger, mens de fleste er felles også for kriminelle i andre land som Norge. Det er for enkelt å peke på én faktor, fordi det er mye mer komplisert enn det.

Forskerne bak WHO-studien oppsummerte årsakene til de nye overgrepsformene gruppevoldtekt, som er et relativt nytt fenomen i Norge, og «organiserte masseovergrep», som vi i senere tid har fått rapporter om fra blant annet Köln og enkelte svenske byer, slik:

Gang rape is associated more with poverty. There’s been quite interesting research to argue that men come together in gangs and then get involved in a whole range of violence and antisocial activities as a way of trying to assert their masculinity, to make themselves feel like strong and powerful men. The conditions of poverty that they live in prevent them from having access to more traditional manifestations of manhood, such as being a provider. Their energies get directed rather into demonstrating sexual success with women, demonstrating dominance and control over women, and fighting with other men.

Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.

Det gir oss en pekepinn på hvor skoen trykker, og hva vi kan gjøre for å motarbeide disse grusomhetene. Kvinnesyn vil også være en viktig faktor i denne type overgrep, men neppe utløsende alene. Derfor må vi igjen se på hva vi faktisk kan gjøre for å redusere problemet, altså se på de underliggende faktorer, ikke nøye oss med å sette merkelapper og tro at det løser noe i seg selv.

Dataene, definering av risikogrupper, og anbefalinger om forebygging finnes. Rolness må bare velge å føre en faktabasert og åpen debatt, så vil han også se dem.

Norsk statistikk og analyse

Så la oss se litt på hva virkeligheten er, i motsetning til den tåkelegging Rolness driver med.

Politiet ga som nevnt ut en rapport i 2011 med navnet «Voldtekt i den globale byen». I nevnte rapport får vi alle de harde råtallene. Men deretter drøftes disse, og de tolkes i lys av ulike sosiodemografiske forhold og andre relevante faktorer. Politiet skriver innledningsvis i rapporten:

De siste årene er det blitt lagt stor vekt på at personer med utenlandsk landbakgrunn har vært overrepresentert blant de anmeldte voldtektsmennene. I media har dette framstått som en slags mystisk forklaringsvariabel, som har vært ekstra egnet til å skape frykt. Lite dokumentasjon og forskningsbaserte teorier har blitt utviklet og/eller publisert om hvorfor denne egenskapen er knyttet til hendelsesforløp eller mellommenneskelige prosesser som ender med voldtektsanmeldelse. Monsterbilder av fremmede og uforståelige gjerningsmenn har dermed fått godt spillerom. I rapporten forsøker vi å komme bak overflaten av overrepresentasjon og beskrive nærmere både likhetstrekk, nyanser og variasjoner i hva personer med bakgrunn fra Norge, Europa og andre kontinenter anmeldes for. Målet er å erstatte feilaktige risikobeskrivelser med nøkterne vurderinger av empiriske data, samt åpne opp et rom for utvikling av testbare teorier om mekanismer bak voldtekt.

Rapportens forfattere skriver videre om voldtektsstatistikken for Oslo og ulikheter i risiko for å begå voldtekt basert på ulike landbakgrunn:

Variasjonene som uttrykkes her er i imidlertid basert på små tall og vil med all sannsynlighet forandres og forsvinne dersom større deler av mørketallet ble inkludert i materialet. Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.

La det synke litt. Rolness ønsker å fronte et syn om at det ikke nytter å skyve under teppet at religion og kultur er helt sentralt for hvor stor risiko det er for at noen skal begå voldtekt. Likevel finner vi at dette ikke er støttet i litteraturen som finnes på området. Skal vi føre en faktabasert debatt, må vi være ydmyke nok til å lytte til det disse rapportene sier.

Og det slutter ikke der:

Det er stor sannsynlighet for at forskjellene mellom gjerningsmennene forandres dersom anmeldelsestilbøyeligheten øker eller jevner seg ut mellom ofre for gjerningsmenn med norsk og ikke-norsk bakgrunn. Videre er det sannsynlig, ifølge ny forskning fra Sverige, at den samme forklaringen gjelder for begge gruppene, nemlig sosioøkonomiske faktorer hos foreldre og nabolag, men at dette rammer flere menn med utenlandsk landbakgrunn.

Når det gjelder dette med anmeldelsestilbøyelighet, en faktor som alt for ofte overses, skriver de videre:

I gjennomgangen ellers framgår det en forskjell knyttet til at de unge ikke-norske gjerningspersoner oftest anmeldes for voldtektstyper der partene er ukjente for hverandre, som i overfalls- og sårbarhetsvoldtekter samt i noen grad festvoldtekter.

[…]

Samtidig kan også en del av forklaringen være at anmeldelsestilbøyeligheten blant kvinnene er større når uønskede eller krenkende hendelser skjer i tilknytning til ikke-norske personer enn når norske menn står bak. Det er lettere å anmelde ”fremmede” enn personer man kjenner selv eller nettverket til.

Rolness mener at vi må vite gjerningspersonenes opprinnelsesland for å ikke havne i full 17. mai-stemning med en overdreven fellesskapsfølelse som skader statistikk og politikk. Men også dette finnes i eksisterende rapporter hvor gjerningspersoner nettopp er gruppert basert på landbakgrunn. Rolness glemmer i den sammenheng en viktig faktor: Landbakgrunn sier ingenting om hvorfor vedkommende var i Norge i gjerningsøyeblikket, noe politiet selv understreker:

Det presiseres at sammenlikning mellom populasjonen i rapporten mot befolkningen som bor i Oslo blir mangelfull og misvisende siden det til enhver tid befinner seg mange utlendinger i Oslo på midlertidig basis (som arbeidskraft, studenter, turister, konsulenter, kunstnere osv.)

I tilsvarende rapport som kom ut året etterpå, «Voldtekt i den globale byen – 2011», gjentar de dette poenget mer grundig:

Annen ”landbakgrunn” eller ”etnisk bakgrunn” henviser til geografiske røtter og ikke til eget fødested eller nasjonal identifisering. Det defineres ut fra Statistisk sentralbyrås begreper og viser da til en person der begge foreldre er født utenfor Norge. Gruppen inkluderer dermed både personer som har vokst opp i Norge, som opplever seg som norske og blir oppfattet slik av andre, og personer som nylig har ankommet landet og som selv identifiserer seg med annen herkomst. Oslo har som storby alltid vært et knutepunkt preget av mange tilflyttere og reisende. Oppdelingen i etnisk landbakgrunn gir stadig mindre mening i en tid med stor kommunikasjon over grenser. Variasjonene i kultur og mangfold er det som er Oslo politidistrikts identitet. Det må også understrekes at enhver ”overrepresentasjon” av enkelte grupper omhandler en vanskelig sammenlikning basert på bofast befolkning, mens byen til enhver tid brukes av et stort oppland og til- og gjennomreisende med ulike opphav.

Når man leser disse rapportene er det lite som peker i retning av noe tåkelegging eller uvilje til å drøfte opprinnelsesland. Tvert imot er det drøftet svært inngående, men gitt den øvrige forskningslitteraturen om risikofaktorer for kriminalitet og voldtekt, blir overfladiske faktorer som nettopp etnisitet og kultur relativt intetsigende.

Konklusjon

Norske kvinner er heldigvis vesentlig tryggere enn kvinner i mange andre land. Likestillingen, den kanskje viktigste faktoren for å redusere seksualisert vold mot kvinner, er blant den fremste i verden.

Vi kommer kanskje til å se mer overgrep og voldtekter som følge av høy innvandring. Likevel utføres det aller meste voldtekter av berusede, etnisk norske menn på fest, og selv om Rolness helst ikke vil snakke så mye om det, er dette fortsatt vår største utfordring.

Det betyr at vi må stille høyere krav både til oss selv, såvel som til våre nye landsmenn. Vi må jobbe mer for å utjevne sosioøkonomiske forskjeller. Vi må jobbe for mer likestilling. Norske menn må være enda tydeligere på at overgrep ikke er akseptabelt, og kvinnehat i kommentarfelt og sosiale medier må bekjempes. Vi må drive seksualundervisning og holdningsskapende arbeid rettet mot asylsøkere. Vi må være tydelige på de juridiske konsekvenser av overgrep og voldtekt. Vi må drive rusforebyggende arbeid.

Det vi ikke må gjøre er å banalisere debatten til å tro at dette kun handler om religion. Eller bare om kultur. Vi må heller ikke tro at det løser problemer å bygge murer, frata rettigheter, mistenkeliggjøre, støte ut, frata asylsøkere de trygdeytelser som kan utjevne sosioøkonomiske forskjeller, ikke ansette folk med rare etternavn, eller tro at norske kvinner blir mye mindre utsatt for voldtekt om vi stenger grensene.

Vi vet i stor grad hva som gjør folk til voldtektsforbrytere, og vi har gode analyser fra de siste 15 år. Men alt dette er ting som Rolness mener er å dekke over sannheten, fordi «virkeligheten er ikke rasistisk». Han har rett; den er ikke det. Men råtall er ikke virkeligheten. Skal man bruke statistikk til å si noe om virkeligheten, må man faktisk ta med de relevante forhold som forteller oss hvordan statistikken skal tolkes – i den virkelige verden.

Rolness vil altså ha tall og statistikker. Men når statistikkene blir analysert og justert for de forhold som er helt sentrale for at vi skal kunne identifisere risikogrupper og forebygge problemene, mener han at det straks gir grunnlag for konspirasjonsteorier og mistillit til eliten. Fordi en faktabasert tolkning av rådata er «aktiv tåkelegging».

Eller sagt på en annen måte: Damned if you do, damned if you don’t.