Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 9

Den amerikanske rasismen

Følgende tekst er hentet fra første manusutkast til min bok «Håndbok i krisemaksimering» (Spartacus forlag, 2016). Det meste av denne teksten ble kuttet da det ble for lite relevant for norske forhold og bokens øvrige kontekst, men i disse dager føles det passende å publisere hele den uredigerte teksten for å kanskje kunne belyse situasjonen i USA noe bedre.

Den amerikanske rasismen

Jeg har debattert innvandring, islam, terror og risikoopplevelse grundig og lenge i sosiale medier og i bloggen min. I den debatten har jeg blant annet hevdet at media burde slutte å oppgi landbakgrunn eller etnisitet til gjerningsperson eller mistenkte i kriminalsaker. Det tjener ingen hensikt annet enn å skape fremmedfrykt.

Ikke alle kjøper det argumentet. De hevder at folk flest skjønner at ikke alle innvandrere er kriminelle selv om media gir oss informasjon om etnisk opprinnelse. Det høres vel og bra ut, men som vi allerede har sett har forskning på risikoopplevelse vist at vi sjelden er så rasjonelle av oss. Hadde mine motdebattanter hatt rett, ville ingen av oss egentlig vært redde for å fly. Og vi ville sett på terror som en liten parantes i historien. Det gjør vi ikke, fordi vårt fryktsenter opererer på et mye mer primitivt nivå.

Media former vårt syn på minoriteter. Dette forstår vi ut fra tilsvarende fenomener som flyskrekk og terrorfrykt, men vi kan også se til andre land og historie for å bekrefte at dette er en reell utfordring som også norske medier burde ta konsekvensene av. USA er et godt eksempel på hvor galt det kan gå når media ikke er nyanserte og korrekte nok.

Selv om rasediskriminering i form av segregering og ideer om genetiske ulikheter i USA har blitt betydelig redusert de siste 70 år, har det i stor grad blitt erstattet av en «mykere rasisme». Så sent som på nittitallet uttrykte en majoritet av hvite at svarte var mindre intelligente, latere, mer tilbøyelige til vold og mer tilbøyelige til å ville leve på trygd enn hvite. Ja, til og med i 2008 fant en studie at hele 40 prosent av hvite så på seg selv som mer hardtarbeidende enn svarte, og en fjerdedel mente at hvite var mer intelligente enn svarte.

Ideen om at svarte var selvforskyldte i sin sosioøkonomiske underlegenhet, heller enn at strukturelle faktorer og langvarig diskriminering hadde en betydning, støttes fortsatt av et flertall av hvite amerikanere. Færre enn én av fire hvite amerikanere støtter også tiltak for å motvirke effektene av dette, for eksempel kvotering av svarte inn i høyere utdanning.

De samme ideene ser ut til å gjelde kriminalitet, hvor hvite stort sett mener at de svarte selv er skyld i sin høyere andel av kriminelle oppførsel på enkelte områder. Amerikanere er i stor grad tilhengere av ideen om at svarte er kriminelle rett og slett fordi de ikke bryr seg om andres rettigheter eller sine forpliktelser til samfunnet – eller fordi de er late. Faktorer som at svarte oftere utfører enkelte typer kriminalitet fordi de faktisk ikke har samme muligheter som hvite på arbeidsmarkedet, eller fordi de oftere lider under fattigdom og lavtlønnede yrker, har lite støtte i befolkningen.

Flere amerikanske studier har vist hvordan befolkningens oppfatning av ulike etniske grupper påvirkes av mediedekningen. Den generelle trenden er at svarte amerikanere figurerer oftere i nyhetssaker om voldelig kriminalitet enn deres andel av kriminaliteten skulle tilsi. Ikke bare det, men når svarte omtales i nyhetssaker, er det oftest i forbindelse med kriminelle forhold, og de beskrives på en mer skremmende måte enn når hvite omtales som gjerningspersoner. Samtidig viser forskningen at når svarte er ofre for voldelig kriminalitet, omtales dette sjeldnere i media enn den faktiske andel svarte ofre i befolkningen. Hvite ofre for kriminalitet får altså relativt til sin befolkningsandel for mye medieoppmerksomhet.

Dette kan ha store konsekvenser for samfunnet. I artikkelen «Race and ethnic representations og lawbreakers and victims in crime news: A national study og television coverage» fra 2010, kan vi lese en drøfting av dette. Her skriver forskerne følgende:

What are the implications of these findings? Although we have not focused on how the media affects individuals’ schemas or world views on crime (as social psychological perspectives do), the privileging of White victims found in our results is highly pertinent in this respect. The natural converse of this result is that victimization in minority communities is routinely minimized. To the extent that television media are responsible for generating public support for and/or altering views of social groups, this differential attention to race-ethnic victims provides a misleading picture of which groups are most vulnerable to violent victimization.

If viewers repeatedly see White victims, their world view will be altered to reflect this such that Whites come to believe they have more reason to be fearful of crime than other groups or than is realistic. Moreover, the consequences may reach beyond an unrealistic assessment of the likelihood of victimization for Whites. The minimization of attention to groups that, in fact, bear the brunt of victimization may lead to a lack of support for policies oriented to addressing their vulnerability to violence.

Effektene av denne skeive mediedekningen er også undersøkt, og i en rapport fra The Sentencing Project publisert i 2014 konkluderte forskerne med at hvite overvurderte andelen kriminalitet svarte amerikanere var involvert i med 20-30 prosent. Hvite hadde oftere enn tendens til å se på svarte som mer voldelige enn det hvite er. De fant også at jo større andel av kriminalitet hvite trodde at svarte begikk, dess større støtte til straffetiltak, inkludert dødsstraff, hadde de.

I studier har man funnet at den amerikanske befolkningen har flere negative assosiasjoner til svarte og latinamerikanere enn til hvite, en effekt man også har funnet hos både politimenn, forsvarsadvokater og dommere.

Disse misoppfatningene om hvor kriminelle og farlige svarte er, kan være en medvirkende årsak til at svarte oftere stoppes i trafikkontroller enn hvite, oftere ransakes, at svarte oftere dømmes i kriminalsaker enn hvite, og at de ofte får strengere og lengre straffer enn hvite. Ikke minst opplever svarte at politiet bruker fysisk makt mot dem tre ganger oftere enn hvite, etter å ha korrigert for andel kriminalitet de ulike populasjonene er involvert i.

I en spørreundersøkelse utført av CNN og Kaiser Family Foundation i november 2015 rapporterte én av fem svarte amerikanere at de hadde blitt urettferdig behandlet av politiet på grunn av sin «rase» i løpet av de siste 30 dagene. Bare 3 prosent av hvite hadde opplevd det samme, ergo skjedde det seks ganger så ofte hos svarte enn hos hvite amerikanere.

En annen rapport utgitt av det amerikanske Bureau of Justice Statistics fant at dobbelt så mange svarte enn hvite opplevde at de var blitt stoppet i trafikken av ugyldige årsaker. Disse følelsene underbygges også av at den samme statistikken viste at svarte sjåfører faktisk ble ransaket av politiet tre ganger oftere (6 prosent) enn hvite (2 prosent). Latinamerikanere (7 prosent) ble for øvrig ransaket enda litt oftere enn svarte igjen.

I begynnelsen av juli 2016 ble den lederen for en skolekafeteria, Philando Castile, skutt og drept av en politimann mens han satt i en bil med sin kjæreste og hennes fire år gamle datter. De hadde vært i butikken og handlet dagligvarer da de ble stoppet av politiet. Årsaken var at en politimann mente de lignet på noen mistenkte i et ran tidligere på dagen. Da politiet nærmet seg Castile og ba om å få se hans førerkort, opplyste sjåføren at han hadde det i lomma, men at han også bar et våpen han hadde lisens til å bære.

Politiet ga ham beskjed om å løfte hendene i været igjen, og i løpet av de neste sekundene, uten at noen vet helt hva som skjedde, ble Castile skutt fire-fem ganger i armen av politimannen. Kjæresten live-strømmet alt som skjedde like etter skuddet ble avfyrt rett ut på Facebook, noe som gjorde at hele verden fikk se den grusomme tragedien, med en blodig Castile som dør ved siden av henne.

I løpet av de neste 24 timene ble videoen sett av over 2,5 millioner mennesker. Vitner meldte i ettertid at andre politimenn som kom til åstedet brukte tiden sin på å trøste den gråtende politimannen som hadde avfyrt skuddene, heller enn å gi Castile førstehjelp.

Basert på disse statistikkene kan man si, slik guvernør i Minnesota, Mark Dayton, uttalte, at om Castile hadde vært hvit ville risikoen hans for å bli stoppet av politiet vært bare halvparten så stor, og risikoen for at det ville endt opp i en voldelig reaksjon vært tre ganger så lav. Ergo hadde Castile seks ganger høyere risiko for å bli skutt av politiet bare i kraft av å være svart. Hadde Castile vært hvit, hadde han sannsynligvis vært i live i dag.

Dette kalles gjerne for «djeveleffekten» hvor et overfladisk trekk, i dette tilfelle hudfarge, avgjør hvordan man karakteriserer individet. Er en person høy og kjekk, vil det gjerne farge videre bedømmelse av personen og kanskje dermed også tillegges egenskaper som intelligent og reflektert. Og motsatt, har en amerikaner afroamerikansk utseende, tillegges fort egenskaper som lat, kriminell, upålitelig og farlig.

Drapet på Philando Castile er bare en av flere politidrap av svarte i USA den siste tiden, og problemet har derfor fått massiv fokus det siste året. Men all skyld for disse misoppfatningene kan likevel ikke tilskrives medias skeive rapportering. I USA er svarte tross alt overrepresentert i enkelte typer kriminalitet, primært på grunn av sosioøkonomiske forhold. En større andel svarte enn hvite vokser opp og bor i fattige strøk, noe som igjen påvirker deres muligheter til utdannelse og arbeid. Dette er faktorer vi vet øker risikoen for å ende opp som kriminell, enten man bor i Norge eller i USA – selv om forskjellene nok er betydelig større i sistnevnte land, noe som gjør effekten desto større.

I 2012 utgjorde svarte amerikanere 39 prosent av arrestasjoner for voldelig kriminalitet, og 29 prosent av kriminalitet knyttet til eiendom (tyveri, innbrudd etc). Samtidig utgjorde de bare 13 prosent av befolkningen. I drapssaker var hele 49 prosent av de arresterte svarte – en betydelig overrepresentasjon. I absolutte tall utfører likevel hvite mer av denne kriminaliteten ettersom de utgjør en vesentlig større del av befolkningen, så om media rapporterte alt helt nøytralt, burde likevel hvite fremstå som mer skremmende. Amerikanere ville tross alt lest oftere om «hvit» kriminalitet enn om «svart». Likevel har hvite en oppblåst ide om hvor mye av denne kriminaliteten som faktisk utføres av svarte. Det er tankevekkende.

Når det gjelder narkotikakriminalitet er svarte derimot ikke overrepresentert. Tvert imot tyder en del data på at hvite bruker narkotika noe mer enn svarte og latinamerikanere, sammenlignet med størrelse på populasjonene. Forskning viser også at brukere oftest kjøper narkotika fra folk av samme etniske gruppe, så om rettsvesenet og politiet arresterte og straffet alle etniske grupper likt, ville hvite utgjort størstedelen av de fengslede med narkotikarelaterte dommer.

Likevel viser statistikkene at bare 30 prosent av fanger dømt for narkotikakriminalitet i statlige fengsler er hvite. Det skurrer. En av årsakene til dette er blant annet at «crack cocaine» inntil nylig ble straffet rundt hundre ganger strengere enn bruk av «powder cocaine». Ettersom crack er fattigmanns-kokainen, har denne skjevheten rammet svarte amerikanere hardt. Det har skapt et samfunn hvor millioner av svarte er blitt annenrangsborgere, ofte uten mulighet til å stemme ved valg, til å få sosialhjelp, og til å få andre rettigheter som kunne hjulpet dem ut av fattigdommen. Det er en ond sirkel.

En annen viktig årsak til dette misforholdet mellom narkotikabruk og straff er måten amerikansk politi og rettsvesen ser på svarte. Når stereotypen er at svarte er mer kriminelle og farligere, et inntrykk media i stor grad bidrar til å skape, vil de også oftere bli ransaket og mer nøye overvåket enn hvite. Eksempelvis viser statistikken at mens svarte bruker marijuana 1,3 ganger mer enn hvite, blir de arrestert for besittelse av marijuana hele 3,7 ganger oftere.

Ulike studier har funnet at minst 61 prosent (i 2004) av overrepresentasjonen av svarte i fengsler skyldes forskjeller i arrestasjoner hos svarte sammenlignet med hvite. Altså at svarte oftere kontrolleres, overvåkes og arresteres enn hvite. Men andel straffede forklarer ikke hele misforholdet mellom hvordan hvite opplever svarte. Statistikken alene kan ikke forklare de hvites vrangforestillinger.

Media spiller en rolle, og en studie fant eksempelvis at media oftere rapporterer saker som virker «nyhetsverdige», gjerne en svart mann som dreper en hvit kvinne. Dette på tross av at den store majoriteten av drap skjer «innad» i de etniske gruppene, og da primært blant menn. Svarte menn dreper svarte menn, og hvite menn dreper hvite menn. Men det er når en svart mann dreper en hvit kvinne, at media får blod på tann. Det er da amerikanere oftest får lese om det.

Krisemaksimeringen media bidrar til rundt minoriteter i USA bidrar i stor grad til å skape den «myke rasismen». Derfor kan også mye endres ved at media tar mer ansvar. Det er av den grunn blitt uformet retningslinjer og tiltak som amerikanske mediehus anbefales å bruke:

The media play a crucial role in determining how and how much people think about crime. Following their critical assessment of media crime coverage, Lori Dorfman and Vincent Schiraldi have made several recommendations to reporters and editors. These include expanding sources beyond criminal justice professionals, contextualizing crime within broader underlying social problems, providing in-depth coverage of more typical crimes rather than highlighting anomalous ones, and auditing content to compare coverage with regional crime trends. They describe practices that were adopted by organizations including the Los Angeles Times, the Chicago Sun-Times, and KVUE-TV in Austin, Texas.

Media må altså aktivt etterstrebe en mer balansert rapportering av kriminalitet. Tilsvarende må politiet aktivt arbeide med å motarbeide tendenser til «djeveleffekten» og en intuitiv forutinntatthet overfor individer med ulike overfladiske karakteristika, noe enkelte amerikanske politistyrker allerede har begynt med.

[…]

Rasisme er et komplekst fenomen. Selv om frykt for fremmede og negative holdninger til de som ser annerledes ut enn oss selv påvirkes av våre opplevelser og inntrykk, peker en del forskning i retning av at rasisme delvis er hardkodet i hjernen vår.

Selv babyer kan reagere med større frykt og skepsis til et ansikt som har en annen hudfarge enn hva de er vant med fra sine foreldre og omgivelser. Hjerneskanninger som gjøres mens deltakere utsettes for ulike typer stimuli og bilder viser også tegn til at vi har en innebygget, intuitiv rasisme og at vi føler mer empati for «vår egen gruppe» enn for de som ser annerledes ut.

I avdelingen for psykologi på New York University har de utviklet et verktøy for å avdekke ubevisste «rasistiske» tendenser hos folk. Systemene har fått navnene Implicit Association Test (IAT) og Weapons Identification Task (WAT) og er ulike datastyrte tester hvor man for eksempel skal skille våpen fra verktøy, eller vurdere ord som enten positive eller negative, etter at man først har sett et hvitt eller svart ansikt i et brøkdels sekund.

Testene har demonstrert at også folk som selv anser seg som ikke-rasister, har en innebygget skepsis til «mørkhudede». Det er ofte en frustrerende og deprimerende anerkjennelse, men burde ikke være særlig overraskende om man går litt i seg selv og sine egne fordommer. Mange tror at så lenge man er klar over disse skjevhetene i hvordan vi bedømmer folk basert på hudfarge og utseende, så vil man ikke selv oppføre seg «rasistisk». Flere studier viser dog at det er feil. Fakta og kunnskap alene er ikke nok.

I en studie utført av Emily Pronin og hens kolleger ved Princeton universitetet ba dem en rekke studenter og andre deltakere på internett vurdere kvaliteten til 80 kunstmalerier. Deltakerne ble bedt om å gi maleriene poeng fra 1 til 10 basert på de kunstneriske kvalitetene. Halvparten av deltakerne fikk se navnet til (den påståtte) maleren, mens den andre halvparten kun fikk se bildene. Navnene den ene halvparten fikk se var en blanding av kjente kunstnere og en del tilfeldige navn tatt ut av telefonboken.

Som man kanskje kunne forvente viste det seg at de som fikk se navn knyttet til maleriene rangerte kunstverkene til kjente malere høyere enn maleriene knyttet til ukjente navn. Mer interessant var det at selv om deltakerne i studien var enige i at slik informasjon kunne påvirke vurderingen, anså de alle seg selv som objektive i egne vurderinger. De mente altså at kunnskap om malerens navn ikke hadde farget deres poenggivning.

Vi er rett og slett blinde for vår egen «bias», altså skjevheter i tankegang og oppfatninger, noe som eksemplifiseres godt i at mer enn halvparten av oss alltid rangerer oss som «over gjennomsnittet flinke» enten det gjelder bilkjøring, egen popularitet eller kvaliteten på parforholdet man er i, selv om det rent matematisk ikke kan være tilfelle. På samme måten er de fleste av oss overbeviste om at vi i mindre grad enn andre lar oss påvirke av de innebygde vurderingsskjevhetene som jeg nettopp har drøftet.

Vi er altså alle ofre for en underbevisst diskriminering av andre basert på overfladiske kjennetegn. Denne «myke rasismen» kan virke relativt ufarlig hos folk flest, men den kan være direkte dødelig når vi begynner å innse at den i like stor grad gjelder folk med myndighet til å drepe andre mennesker; politiet. En studie utført hos politi og sivilbefolkning i Denver lot folk se bilder av personer som enten holdt et våpen eller en uskyldig gjenstand som en lommebok. De måtte så ta en avgjørelse om de skulle trykke på en knapp merket «SKYT» eller en knapp merket «IKKE SKYT».

Testene viste at når det var en mørkhudet person på bildet, trykket folk SKYT betydelig raskere enn hvis vedkommende var hvit. Tilsvarende trykket de IKKE SKYT mye raskere hvis personen holdt en ufarlig gjenstand og var hvit, sammenlignet med hvis personen på bildet var ubevæpnet og svart. Deltakerne var altså mer mistenksomme mot svarte enn mot hvite. Den samme «rasismen» var tydelig både hos politioffiserer og sivile, selv om politiet var raskere til å avgjøre om personen på bildet var bevæpnet eller ikke.

Dessverre viser også tall fra virkeligheten at svarte som er ubevæpnet, eller har en ikke-dødelig gjenstand i hånden (lekepistol e.l.), oftere drepes av amerikansk politi enn hva ubevæpnede hvite blir, sammenlignet med sin befolkningsandel. Dette betyr at den intuitive rasismen, den som påvirker avgjørelser som må tas i løpet av et brøkdels sekund, fører til unødvendig tap av liv. Den myke rasismen blir i det lyset veldig hard. Ja, til og med dødelig.

Den logiske konsekvensen av dette er at når amerikansk politi vet at svarte er tre ganger mer utsatt for å bli utsatt for voldelig makt fra politiet, bør de samtidig være tre ganger så sikre på at en svart person de anholder faktisk bærer et farlig våpen, enn om vedkommende var hvit. Politiet må altså forankre sine intuitive følelser i kunnskap og fakta, og tvinge seg selv til å kompensere like kraftig for magefølelsen som det de vet at statistikken viser at de feilvurderer.

[…]

Så hvordan overkommer man denne innebygde rasismen? Forsker Brian Nosek ved Universitetet i Virginia prøvde ut 17 ulike måter å redusere den rasistiske tilbøyeligheten som ble avdekket med IAT, og en av disse metodene utmerket seg. Det var rett og slett å la testpersonen, hvorav ingen selv var svarte, først lese en gripende historie hvor han ble utsatt for et voldelig angrep fra en annen hvit person, og at en mørkhudet person reddet ham. Etter å ha lest en slik fortelling, ble den negative holdningen til mørkhudede i IAT redusert med hele 48 prosent.

Dette tyder på at informasjon vi tar til oss via for eksempel media, i aller høyeste grad kan påvirke vår «innebygde rasisme». Hvis vi fikk mer balansert informasjon, med betydelig større vekt på positive historier knyttet til folk med innvandrerbakgrunn, kan det bidra til å forme den instinktive negative holdningen mange har til folk som er lette å identifisere som «utenforstående» basert på utseende alene. Dessverre er tendensen i media det motsatte. Vi får i stadig større grad negativ informasjon om ikke-vestlige innvandrere servert.

Vil du lese mer om dette basert på forskning fra Europa og Norge, kan du bestille signert utgave av «Håndbok i krisemaksimering» på min bestillingsside.

Hvis du støtter meg på Patreon, kan du også se video eller høre lydbok/podcast hvor jeg leser hele boken for deg. Her finner du også høytlesning av hele min bok «Placebodefekten», så vel som en daglig podcast, ukentlig livestream og annet ekslusivt innhold.

The post Den amerikanske rasismen appeared first on Saksynt.

Om ytringsfrihet og annonsering

Folkets Strålevern hadde nylig en helsides annonse på trykk i Dagsavisen, Stavanger Aftenblad, Rogalands avis og Klassekampen. Det førte til en del kritikk, men ansvarlig redaktør i Medier24 tok avgjørelsen om å trykke annonsen i forsvar, og i dag kom også sjefredaktør i Dagsavisen, Eirik Hoff Lysholm, på banen med sin forsvarstale.

Waatlands argumentasjon for hvorfor det var riktig å trykke annonsen kan du lese i artikkelen «Det er lov å være så klin kokos man bare vil. Og ingenting hindrer deg i å rope det ut til alle.», og oppsummeres greit i ingressen:

«Ytringsfriheten gjelder også på reklameplass. Heldigvis», skriver Erik Waatland.

Her viser han blant annet til at komiker Dag Sørås reagerte på annonsen i Klassekampen ved å dele den på Facebook og skrive:

Dette førte til at Sørås og jeg endte opp med en liten prat om dette i podcasten vår Dialogisk, episode 128.

Jeg la deretter også ut en liten video på min YouTube-kanal, Tvilsomt med Tjomlid, hvor jeg la frem mine betraktninger rundt dette. Se gjerne den før du leser videre:

Etter å ha laget videoen, tenkte jeg ikke mye mer på saken, men i dag kom altså Lysholm med et debattinnlegg i egen avis: Ytringsfrihetens omkostninger.

Misbruk av ytringsrett-forsvaret

Waatland tagget meg på Facebook et par ulike steder og sa at denne teksten i praksis også var hans svar til min video, men heller enn å starte en diskusjon i ulike tråder hvor svarene må gjentas og det bare blir rot, tenkte jeg å skrive et lite svar her i bloggen.

For jeg er ikke særlig imponert over forsvaret og argumentasjon til sjefsredaktør Lysholm. Allerede i ingressen snubler han på samme måte som jeg mener Waatland gjorde i sin tekst. Lysholm skriver:

Kostnaden for at nettopp du skal kunne ytre deg fritt, er at også dem du anser for å være idioter skal ha den samme retten.

Og, som jeg sier i videoen min: Dette er vi helt enige om!

Jeg tror ikke noen av oss er uenige i hvor viktig ytringsfriheten er, og at den også sikrer «idioters» rett til å ytre seg. Selvsagt med enkelte begrensninger som direkte trusler, oppfordring til terror, enkelte hatytringer osv, i tillegg til at det finnes taushetsplikt innenfor ulike yrker og roller. Men generelt sett har jeg både i denne bloggen og i podcasten Dialogisk gjentatte ganger forsvart idioters rett til å ytre også meninger jeg forakter – selv utover det norsk lov i dag beskytter.

* Les også: En kommentar til Einar Flydal og hans frykt for smarte strømmålere

Så ja, selvsagt skal vi tillate slike ytringer som for eksempel Folkets Strålevern serverer om «farlig mobilstråling» og «sykdomsfremkallende 5G», selv om det mangler vitenskapelig forankring.

Men debatten handler ikke om ytringsfrihet. Den handler ikke om hva som skal være lov å ytre. Nei, debatten handler om hva som er presseetisk riktig av media å publisere.

Ingen mener at Dagsavisen skal bøtelegges for å ha satt annonsen på trykk. For på samme måte som ytringsfriheten sikrer Folkets Strålevern retten til å ytre sine meninger, sikrer den også avisers rett til å trykke slike meninger. Eller ikke å gjøre det. Det er veldig mye her i verden som er lov, men som likevel ikke moralsk riktig eller etisk forsvarlig å gjøre. Å bidra til spredning av helsefarlige løgner, er noe jeg mener havner i sistnevnte kategori.

Det er ikke forbudt, men det er ganske så ansvarsløst.

Offerrolle

Lysholm starter sin tekst ved å plassere seg i en offerrolle hvor han forklarer hvordan han stadig vekk får sinte mailer fra lesere som ikke liker at de kritiserer Donald Trump eller at de ikke er kritiske nok til innvandring. Men å trekke frem slike eksempler viser at Lysholm ikke helt synes å forstå hva kritikken mot Folkets Strålevern-annonsen handler om.

Det er nemlig ikke slik at jeg kritiserer annonseringen bare fordi jeg ikke liker Folkets Strålevern eller er uenig med dem. Fordi dette handler ikke om person, politikk eller verdier. Det handler om vitenskap. Om det faktamessig fundamentet samfunnet vårt må hvile på. Og det er selvsagt lov å stille spørsmål ved det. Ja, det er ikke bare lov, det er helt nødvendig at vi gjør det. Fordi uten skepsis til forskning, dogmer og fakta, vil vi aldri lære mer, bli klokere og kunne skape et bedre samfunn.

Så derfor må Folkets Strålevern for lov til å ytre seg, men det må være i en kontekst hvor det kan balanseres med kompetente tilsvar. I en nyhetssak hvor Folkets Strålevern fikk ytre seg som kilde, ville Dagsavisen aldri unnlatt å balansere det med fagpersoner som representerer et vitenskapelig syn, og faktabokser med informasjon om hva for eksempel Statens Strålevern forteller at forskningen viser oss.

Derfor er det rart at de fører en helt annen praksis på annonseplass når Vær Varsom-plakaten på ingen som helst måte opphever redaktøransvaret der.

Og ja, selvsagt er dette et grumsete farvann. Bør vi også forby reklame for ineffektive rynkekremer og kvisekremer? Strengt tatt mener jeg at ja, det burde vi, fordi de har heller ikke vitenskapelig dokumentasjon på sin side. Men samtidig er risikoen knyttet til slik reklame lav. Det samme kan man ikke si om å spre det budskapet Folkets Strålevern gjør.

* Les også: Om karse, wifi-stråling, og en snurt naturfagslærer

Vi er altså enige i at interessegruppen selvsagt skal få komme til orde, og jeg har både presentert deres syn og plukket det fra hverandre i min egen blogg. Fordi slike uvitenskapelige påstander som de serverer, må serveres i en kontekst som informerer og opplyser folk heller enn å villede dem. En helsides annonse mangler denne konteksten og balansen.

Derfor ville jeg ikke tatt betalt for at de skulle få lov til å annonsere i bloggen min. Fordi da har jeg en direkte økonomisk interesse i å bidra til å spre deres budskap.

Da jeg selv i en periode samarbeidet med Nettavisen og hadde deres annonser i min blogg, slaktet jeg til og med helsepåstander fra en annonsør som (utenfor min kontroll) dukket opp med annonser i bloggen, noe som førte til at de trakk seg fra annonseavtalen. Men selv Nettavisen hadde ryggrad nok til å stå fast på at den tapte millioninntekten var mindre viktig enn det å sikre vitenskapelig korrekt informasjon på redaksjonell plass. I podcasten Dialogisk har vi tilsvarende takket nei til annonsører som er svært mye mindre kontroversielle enn Folkets Strålevern, rett og slett fordi vi ikke vil bidra til å promotere budskapet deres, selv om vi får penger i kassa.

Det ville aldri falt meg inn å føle at alle annonsører har en rett til å annonsere hos oss under dekke av Grunnlovens §100. Like lite som at jeg ville brukt ytringsfriheten min som et argument for at Dagsavisen måtte trykke et leserinnlegg jeg sendte dem, fullt av faktafeil og farlige konspirasjonsteorier.

Deres rett til å ikke sette en slik annonse på trykk, er minst like viktig som retten til å trykke den. Fordi det å si nei til et farlig og vitenskapelig feilaktig budskap, er en viktig ytring i seg selv.

Kommersialisert ytringsfrihet

Dagsavisen skal derimot ha ros for at de, i motsetning til de andre tre avisene, krevde at Folkets Strålevern endret en linje i annonseteksten slik at den fremstod mer som en meningsytring enn som en faktapåstand. Bra. Men jeg synes likevel ikke det er nok.

Lysholm skriver videre:

Noen mener vi gjorde det bare for pengene. Til dem svarer jeg at omkostningene, og ikke minst tidsbruken, forbundet med å trykke denne annonsen har vært langt større enn annonseprisen forsvarer, men at ytringsfriheten også har en pris.

Men i sin deling av teksten på Faceboook, skriver han likevel:

For meg er det et signal med krevende konsekvenser å si ja til en (riktignok redigert) annonse, men det er også et krevende signal i å skulle si nei. Nå har vi sagt ja til å trykke budskapet en gang, og jeg har brukt betydelig med tid på å forklare det. Sier vi ja neste gang? Tja, det får vi se på. Det skal tross lønne seg med annonser, og denne annonsen er ikke isolert sett verdt prisen. Det var imidlertid verdt all støy at Folkets Strålevern nå ikke kan hevde seg sensurert av oss, og det, folkens, synes jeg faktisk er litt viktig.

Så egentlig handler dette om penger, likevel. Fordi «ytringsfriheten» står ikke sterkere i Dagsavisen enn at de kanskje vil si nei til tilsvarende annonse neste gang, nå som de har oppdaget at det kanskje var et tapsprosjekt, gitt all arbeidstiden det medførte. Så ytringfriheten er verdifull når den kan omsettes til penger i kassa, men de er ikke villige til å ofre noen kroner for å forsvare den.

Det er kanskje det svakeste forsvaret for ytringsfriheten jeg har sett på veldig lang tid.

På Facebook bruker han også følgende eksempel for å klargjøre hvorfor de valgte å trykke annonsen:

For 100 år siden kom de første vage forskningsrapportene om at røyking var helsefarlig. Amerikanske aviser nektet i all hovedsak å ta inn budskapet, som jo da rammet en av de største inntektskildene man hadde, annonsørene i tobakksindustrien. Det tok 40 år før de helseskadelige aspektene med tobakk begynte å bli allment kjent i den amerikanske offentligheten. Betyr det at jeg mener Folkets Strålevern har rett? Aldeles ikke. Men jeg mener altså at de har rett til å ytre seg, så lenge ytringen er innenfor norsk lov og presseetikken.

Men dette eksemplet er ikke sammenlignbart. Det var nemlig ikke slik at det allerede da fantes en overveldende mengde forskning som ikke hadde funnet noe sammenheng mellom tobakk og lungekreft på det tidspunkt, slik at påstander om helsefare var i strid med 50 år med solid, vitenskapelig forskning. Men det er en overveldende vitenskapelig konsensus om at stråling fra mobiltelefoner, WiFi og smarte strømmålere er ufarlig, så Folkets Stråleverns «vage forskningsrapporter» er ikke bare vage, men svake, lette og villedende i lys av andre tunge data.

* Les også: Pinlig statistisk vås fra CICERO-forsker om WiFi og hjernekreft

Det var ikke slik at på tross av «vage forskningsrapporter» som pekte i retning av at tobakk kunne være skadelig, så fant man ingen økning i antall tilfeller lungekreft i praksis. Tvert i mot så var det nettopp en slik mystisk økning som førte til at noen begynte å ane en sammenheng med tobakksrøyking. Mens når det gjelder mobilstråling har det ikke vært noen økning i f.eks. hjernekreft i løpet av de 2-3 tiår mobiltelefoner og WiFi har vært utbredt, noe som får hele deres teori til å rakne i møtet med virkeligheten.

Det var heller ikke slik at anti-tobakk-budbærerne hadde direkte økonomisk interesse i å spre et slikt budskap. Men strålingshysterikere har ofte en personlig økonomisk interesse i å spre helsefrykt om mobilstråling fordi de selv selger måleutstyr, konsultasjoner, «stålingsbeskyttelse» og mer.

Og til slutt var det ikke direkte helsefarlig for aviser å skrive om forskningsrapporter som påpekte at tobakk kunne være helseskadelig. Men slik er det altså med mobilstråling, som vi snart skal se.

Folkets Strålevern er ikke modige underdogs som våger å «varsle» om helsefare knyttet til mobilstråling i et vakuum av kunnskap på feltet. De er derimot vitenskapsfornektere som jeg, og mange med meg, har dokumentert gang på gang at driver cherry-picking av forskningsresultater, jukser med studier, tier om studier som taler mot deres budskap – selv når det er replikeringer av tidligere studier som de føler støttet deres påstand.

Jeg vil heller utfordre, som jeg gjorde i videoen, både Waatland og Lysholm til å ta stilling til følgende:

Hvis en rik vaksinemotstandere nå finansierer en kampanje med helsides annonser i norske aviser hvor budskapet er at det er helsefarlig å vaksinere barn mot meslinger, kikhoste og HPV, vil da Dagsavisen og Medier24 trykke slike annonser under dekke av «ytringsfriheten»?

Ut fra argumentasjonen så langt, må svaret være «ja», fordi konsekvenser synes ikke å være en faktor her. Men la meg minne redaktørene på konsekvensene:

I både Europa og USA har nå anti-5G-aktivister ødelagt og brent mange mobilmaster.
Aktivister har også i mange titalls tilfeller trakassert og gått til fysisk angrep på telekom-teknikere på jobb.
Det er en betydelig overlapp mellom konspirasjonsteorier om koronaviruset, og anti-mobilstråling- og anti-5G-holdninger.
Det er også overlapp mellom korona/5G-konspirasjoner og QAnon-konspirasjoner som vi allerede har sett har ført til vold og drap.
Medias promotering av antivaksinebudskap har ført til at vaksinedekningen verden over har sunket, dessverre godt hjulpet av nettopp media, noe som blant annet har gitt meslingeepidemier med lidelse, dødsfall og enorme økonomiske konsekvenser for samfunnet.
Frykt for mobilstråling fører også i seg selv til helseplager, og det er grovt uetisk å promotere falske diagnoser til syke mennesker.

Folkets Strålevern sin annonse er altså ikke en saklig ytring. Det er promotering av farlige konspirasjonsteorier og farlig helseinformasjon. Interessegruppen promoterer selv, blant annet ved å vise til Einar Flydal, konspirasjonen om at det er en sammenheng mellom 5G og koronaviruset. På sine nettsider. Som annonsen i Dagsavisen henviser direkte til.

* Les også: Viser WHO-rapport at mobilstråling er farlig?

De hevder videre at det er en sammenheng mellom DNA-skader og mobilstråling, mellom atferdsproblemer hos barn og mobilstråling, at mobilstråling har ført til mer kreft hos barn, at mobilstråling skader sædkvaliteten, at mobilstråling gir utmattelse og søvnproblemer, og mye mer. Selv om Dagsavisen fikk dem til å endre en setning i annonsen, trykker Dagsavisen likevel en stor og tydelig nettadresse som leder til en nettsider hvor alt dette står på forsiden.

Og alt dette mangler de vitenskapelig dekning for. Ja, de mangler ikke bare vitenskapelig dekning, men deres påstander er direkte i strid med hva den beste forskning på feltet forteller oss. Noe som da også gjør at annonsen strengt tatt er i strid med markedsføringsloven. Men heller ikke det ser de fire avisene ut til å bry seg så mye om.

Konklusjon

Det er derfor vanskelig å forstå at Dagsavisen kan mene at det å ta betalt for å fylle en hel side i egen avis med et budskap som har ført til hærverk, vold, trakassering, dødelige konspirasjonsteorier og feilaktig helseinformasjon retten mot både foreldre og barn, er viktig «i ytringsfrihetens navn».

Fordi dette handler ikke om ytringsfrihet. Ytringsfriheten gir Folkets Strålevern rett til å spre et feil og farlig budskap uten å straffes av Staten for det. Og det gir Dagsavisen rett til å gi dem en plattform til å rope ut dette budskapet enda høyere for å nå ut til enda flere – uten å risikere bøter eller fengselsstraff.

Men det frikjenner ikke Dagsavisen, Klassekampen, Stavanger Aftenblad og Rogalands avis for et samfunnsansvar om å ikke aktivt bidra til en fordumming av samfunnet, helsefrykt, farlige konspirasjonsteorier og vitenskapsfornektelse. Det frikjenner ikke avisene fra et presseetisk ansvar om å ikke aktivt promotere villedende innhold i strid med vitenskapen, jf Vær Varsom-plakatens punkt 3.2.

Ytringsfriheten gir deg rett til å ytre din mening, men den forplikter ingen til å selge deg en talerstol.

Avslutningsvis i sin tekst trekker likevel Lysholm frem et sitat fra generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening som på Facebook forsvarte annonsepubliseringen med følgende:

Det kan ikke bare være de med de forskergodkjente synspunktene som skal få lov til å ytre seg. Det landet vil i hvert fall ikke jeg bo i. Skjerpings!

Arne Jensen forstår sjokkerende nok ikke forskjellen på ytringsfrihet som et vern mot å bli straffet for ytringer, og et presseetisk ansvar for å ikke fungere som kommersiell, betalt plattform for vitenskapelig feilaktige og helsefarlige ytringer. Han lefler også med den Trumpistiske ideen om at det er like viktig for pressen å løfte frem «alternative fakta» som de «forskergodkjente». Det er trist.

Heldigvis må vi ikke så mange år bak i tid for å finne noen som forstod problemstillingen betydelig bedre. Så jeg parerer med et sitat fra tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, mottaker av Fritt Ords honnør for sin «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten», som hamrer inn poenget krystallklart i en tidligere sak om nettopp mobilstråling publisert hos Fri Tanke:

– Hvis vitenskapelige funn peker helt klart i en retning, så har pressen et ansvar for å formidle dette. Hvis mediene for eksempel framstiller det som om evolusjonslæren og kreasjonisme er to likeverdige syn, så blir det problematisk med hensyn til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2. Et syn som er godt vitenskapelig dokumentert er utvilsomt mer korrekt enn påstander som ikke er dokumentert, sier Kokkvold.

What he said.

Oppdatering 20.05.2020 kl 23:40: Utvidet et sitat av Lysholm da han mente jeg hadde klippet det ut av kontekst.

The post Om ytringsfrihet og annonsering appeared first on Saksynt.

Støtt kritisk tenkning!

Det blir lite blogging for tiden, men til gjengjeld jobber jeg med å produsere videoer med skeptisk innhold til min YouTube-kanal, Tvilsomt med Tjomlid. Det er tidkrevende og kostbart arbeid, men store investeringer i teknisk utstyr, og mange timer med forarbeid, filming og redigering.

Hvis du ønsker å støtte dette arbeidet kan du nå bli en Patreon! Jeg har tre ulike medlemsnivåer, og for hvert nivå får du ulike fordeler:

Alle medlemmer får allerede nå tilgang til videoopptak av et foredrag om dommedag og konspirasjonsteorier som jeg holdt i 2012. Det vil med tiden postes mer slikt ekslusivt innhold, og som Patreon vil du også få tilgang til å forhåndskjøpe ulike produkter jeg tilbyr i fremtiden.

Om kort tid vil jeg også gjennomføre en høytlesning av boken min «Placebodefekten» ekslusivt for Patreon-medlemmer, og høytlesning av «Håndbok i krisemaksimering» er allerede tilgjengelig som 6 episoder for alle medlemmer.

Er du minst Blodfan får du også tilgang til å delta i livestreams på YouTube hvor jeg ranter, svarer på spørsmål og vi koser oss sammen. Første livestream går av stabelen 9. mai kl 20:00!

Blir du VIP-medlem får du som du ser også tilsendt en av mine bøker gratis, signert og med personlig hilsen. I tillegg vil du få en shout-out i kommende videoer for at jeg kan vise min takknemlighet.

Become a Patron!

Jeg håper du vil stille innom patreon.com/tjomlid og bli medlem. Det vil bety utrolig mye for det arbeidet jeg gjør!

Takk!

The post Støtt kritisk tenkning! appeared first on Saksynt.

Ti myter om Snåsamannen

Etter mange år med blogging, har jeg, som mange følgere nok har merket, gått litt lei, og følte for å utforske litt andre arenaer for å spre kritisk tenkning. Derfor startet jeg på tampen av 2018 en egen YouTube-kanal som heter «Tvilsomt med Tjomlid».

Etter å ha kjøpt inn en del produksjonsutstyr som kamera, objektiver, lys og annet stæsj, samt lært meg Final Cut Pro X til redigering, har jeg så smått begynt å legge ut litt videoer.

Mitt første store prosjekt er en serie på 11 episoder hvor jeg retter et kritisk blikk på Snåsamannen. De som har fulgt bloggen min lenge vet at jeg har skrevet kritisk om Snåsamannen i mange, mange år, men det er spennende å kunne forsøke å presentere noe av argumentene på en litt mer tilgjengelig og kompakt måte.

Det er ti episoder som tar for seg ti myter eller vanlige påstander om Snåsamannen, samt en bonusepisode hvor jeg kommer med et lite hjertesukk om pressens behandling av Gjerstad, samt noen tips til hvordan de kunne dekket fenomenet Snåsamannen på en mer kritisk og samfunnsnyttig måte.

Så langt er de tre første episodene ute, og planen er å slippe de resterende episodene med noen få dagers mellomrom.

Vil du få med deg når nye episoder slippes, bør du abonnere på YouTube-kanalen, og gjerne også trykke på varslingsikonet så du får varslinger når det skjer noe nytt. Jo flere som abonnerer, dess mer spredning og prioritet får jeg på YouTube, og kan på den måten nå ut til flere mennesker som kanskje trenger litt kritisk tenkning i livet sitt. Halleluja!

The post Ti myter om Snåsamannen appeared first on Saksynt.

Presentasjonsvideo og bokbestillinger

Jeg har laget en liten presentasjonsvideo for ting jeg driver med, både foredrag, blogg, debatter, bokskriving og podcast. Ta gjerne en kikk:

Les mer om mine foredrag og Dialogisk-liveinnspillinger her.

For å gjøre bestilling av signerte bøker enklere, har jeg også laget en bestillingsside. Ønsker du å bestille noen av bøkene mine til deg selv eller som gave, kan du gå hit for å bestille, så sender jeg deg i posten!

Sjekk også ut den nye YouTube-kanalen jeg har laget med Tone Sabro. Den heter «Greit nok for en fisk», og her vil vi legge ut videoer med både tull og alvor. Abonner gjerne for å få med deg videoer etterhvert som de slippes!

Første video er et kurs i kiwi-spising:

The post Presentasjonsvideo og bokbestillinger appeared first on Saksynt.

Honning mot akutt hoste?

NRK kan i kveld melde at honning i følge britiske helsemyndigheter har en medisinsk effekt som demper hoste.

Det er det anerkjente National Institute for health and care excellence (NICE) i England som nå anbefaler honning. Og NICE er ikke hvem som helst. Deres vitenskapelige konklusjoner blir lyttet til internasjonalt, også av norske helsemyndigheter.

Helsedirektoratet har likevel valgt å avvente å endre sine retningslinjer for behandling av akutt hoste til det foreligger mer forskning. Og det virker fornuftig, for la oss se litt på hva NICE og forskningen egentlig sier.

Forskningen

Studiene som ligger til grunn for NICE sine nye anbefalinger er tre kontrollerte studier (RCTer) oppsummert i en systematisk litteraturgjennomgang og metaanalyse. Deltakerne i studiene omfattet 568 barn i alderen 1 til 18 år med akutt hoste forårsaket av infeksjon i øvre luftveier.

Barna fikk én dose med honning. I den ene studien var dosen på 10 gram, mens i de to andre var det ingen informasjon om dose. I to av studiene ble det rapportert at honningen ble gitt før leggetid, mens tidspunkt ikke kom frem i den siste studien. Det ble brukt ulike typer honning i de ulike studiene.

To av studiene ble gjort med honning sammenlignet med ingen behandling. I den ene RCTen fikk alle deltakerne (barna) beskjed om å benytte seg av støttebehandling etter behov. Dette kunne være nesedråper, vanndamp, å rense nesen/snyte seg, og paracetamol om nødvendig.

Her er det viktig å skyte inn at studier gjort med en behandlingsmetode sammenlignet med ingen behandling, i praksis bare demonstrerer en eventuell effekt som like gjerne kan være placeboeffekt. Slike studier forteller oss fryktelig lite og er egentlig meningsløse. Men la oss likevel se på resultatet av de to første RCTene:

Honning ga en statistisk signifikant reduksjon i hyppigheten av hosten.
Alvorlighetsgraden av hostingen hadde også en statistisk signifikant reduksjon.
Det var ingen forskjell i graden av den udefinerte klassifiseringen «brysom hoste» mellom gruppen som fikk honning og gruppen som ikke fikk noen behandling.
Søvnkvaliteten viste også en statistisk signifikant bedring hos både barna selv og foreldrene deres.

Summa summarum kan jo dette høres ut som at honning vitterlig hadde en effekt i studiene. Ja, kanskje det. Men det er verdt å merke seg at forfatterne av metaanalysen presiserer at disse to studiene hadde høy risiko for systematiske feil fordi det ikke var noen blinding av deltakere og forskere. Ettersom det ikke var noen placebogruppe, så visste jo alle deltakerne om de fikk honning eller ikke. Merkelig nok var også denne informasjonen tilgjengelig for de som analyserte resultatene, så de var heller ikke blindet.

Det ble også sett på som en betydelig potensiell feilkilde at alle deltakerne kunne bruke støttebehandlinger fritt. Det kan jo eksempelvis bety at de som fikk honning også brukte mer paracetamol (som ga bedre søvn?) eller brukte mer nesedråper enn den andre gruppen. Det vet vi ingenting om, og dermed er det vanskelig å si om det var honningen som hjalp eller noe helt annet.

Til slutt er det et problem at all rapportering er rent subjektiv. Det er ikke urimelig å anta at de som fikk honning kan føle at det hjalp dem selv om hosten ikke egentlig ble lindret, og dermed rapporterer mer positiv virkning enn de som ikke fikk noe behandling og dermed ikke hadde noen grunn til å «pynte på» effekten.

Alle data fra disse studiene ble altså ansett som å være av lav kvalitet.

I den tredje RCTen ble honning sammenlignet med placebobehandling. Her fikk en gruppe barn ekte honning, mens en annen gruppe fikk «falsk honning» eller sirup laget av dadler. Resultatene var som følger:

Honning viste en statistisk signifikant bedring av både hyppigheten av hoste og alvorlighetsgraden av hoste sammenlignet med placebo (daddelsirup).
Det var ingen statistisk signifikant forskjell i barnas og foreldrenes søvnkvalitet mellom de to gruppene.

I denne studien ble risikoen for systematiske feil ansett som liten, men dataene likevel bare av moderat kvalitet.

I de to første RCTene ble også honning sammenlignet med hostesaft som inneholder dekstrometorfan. (Dette virkestoffet brukes for øvrig ikke i hostesaft i Norge.) Dosen av hostesaft ble ikke rapportert i studiene. Resultatene var som følger:

Man fant ingen statistisk signifikant forskjell mellom gruppen som fikk honning og gruppen som fikk hostesaft på hyppigheten eller alvorlighetsgraden av hoste.
Man fant ingen statistisk signifikant forskjell mellom gruppene i barnas eller foreldrenes søvnkvalitet.

Som vi så tidligere var risikoen for systematiske feil i disse studiene høy, og kvaliteten på dataene her ble ansett som svært lav. Problemet er igjen at det manglet blinding, de fikk bruke støttebehandlinger fritt, og alle resultatene var subjektive vurderinger fra pasientene selv.

Det er også verdt å merke seg at i andre studier fra NICE-rapporten som har sett på effekten av nettopp hostesaft med dekstrometorfan, så finner man heller ikke noe solid evidens for at det virker. Så her sammenligner man kanskje bare placebo mot placebo og finner – kanskje ikke overraskende – samme effekt.

Den tredje RCTen testet også honning sammenlignet med antihistaminer som normalt brukes mot allergier. Heller ikke her ble dosen på legemiddelet oppgitt, men resultatene ble som følger:

Honning ga en statistisk signifikant reduksjon i hyppigheten av hosten sammenlignet med antihistaminer.
Alvorlighetsgraden av hostingen hadde også en statistisk signifikant reduksjon sammenlignet med antihistaminer.
Søvnkvaliteten viste også en statistisk signifikant bedring hos både barna selv og foreldrene deres.

I denne studien var risiko for systematiske feil høy, fordi det også her manglet blinding, pasientene fikk bruke støttebehandling fritt, og resultatene var basert på subjektiv rapportering. Totalt sett anses dataene som å være av lav kvalitet.

Her må det også nevnes at i andre studier fra NICE-rapporten som har sett på effekten av antihistaminer mot akutt hoste, så finner man heller ikke noe solid evidens for at det virker. Så igjen sammenligner man kanskje bare placebo mot placebo, men finner at honning virker bedre – kanskje fordi det er en mer behagelig behandling.

Så hva viser disse dataene oss i sum?

Vel, de fleste av studiene var av lav eller svært lav kvalitet med høy risiko for feil. Kun i den placebokontrollerte studien ble dataene ansett som av moderat kvalitet, men her var resultatene sprikende da man fant en bedring i hoste, men ingen bedring i søvnkvalitet.

Jeg finner det vanskelig å mene at denne metaanalysen gir noen god dekning for å hevde at honning virker mot hoste. Et annet stort problem er at resultatene kun ble rapportert én gang dagen derpå, så vi vet ingenting om varigheten av effekten over tid.

Ser vi på den faktiske metaanalysen, så konkluderer den svært nøkternt:

Honey may be better than ‘no treatment’ and diphenhydramine in the symptomatic relief of cough but not better than dextromethorphan. There is no strong evidence for or against the use of honey.

Dette gjenspeiles således også i de faktiske anbefalingene fra NICE, hvor de skriver under behandling av typen «self-care»:

Be aware that limited evidence suggests that the following have some benefit for the relief of cough symptoms:

og så lister de opp honning, en urtemedisin og to hostesafter. Så dette er altså bare basert på begrenset evidens av svak kvalitet som kanskje gir noe lindring… ikke så mye å skrive hjem om egentlig.

Fra diskusjonsdelen av anbefalingene, kan vi også lese:

The committee agreed that there was some evidence that suggests honey reduced cough symptoms in children and young people with an acute cough caused by an upper respiratory tract infection. The clinical significance of the benefit of honey on cough symptoms is unclear, particularly because follow-up was for 1 day only.

Så ja, noe evidens peker i retning av at honning kanskje kan hjelpe litt, men den kliniske signifikansen er uklar. Honning skal likevel ikke gis til barn under 1 år grunnet faren for botulisme og fordi sukkerinnholdet ikke er bra for tennene.

Misvisende rapportering i media

NRK overdriver altså når de hevder at NICE «slår fast» at honning har en medisinsk effekt som demper hoste. Og det er enda verre, sjokkerende nok, å lese at Norsk Helseinformatikk skriver om den samme NICE-rapporten og hevder at de «fant gode bevis for at honning virker». I tittelen skriver de også at «honning var «best på å lindre hoste», noe studiene på ingen som helst måte kunne konkludere med da kvaliteten på dataene var så lav.

Dette er altså å ta veldig hardt i, og er ganske så villedende helseinformasjon fra NHI når metaanalysen selv bare konkluderer med at det hverken finnes gode argumenter for eller mot å prøve honning.

Det viktige her er vel egentlig å huske at det ikke egentlig er så mye som hjelper mot akutt hoste. Reseptfrie hostemedisiner har ingen dokumentert effekt, og selv reseptbelagte hostesafter vet man ikke om egentlig virker.

Antibiotika bør svært sjelden brukes, da de fleste tilfellene av slik hoste skyldes virusinfeksjoner som antibiotika følgelig ikke virker mot. Og slik hoste går som regel over av seg selv relativt fort uansett.

Konklusjon

NICE skriver at man kan prøve honning mot akutt hoste hvis man ønsker det, men at det ikke finnes noe som helst god evidens for at det faktisk har noen klinisk effekt. Med andre ord, kanskje det virker, kanskje det ikke virker. Men det skader i hvert fall ikke.

Den eneste grunnen til at NICE «anbefaler» å prøve honning, er rett og slett at det ikke finnes noe annet heller som hjelper. Og så lenge man ikke helt kan avfeie at honning muligens kan lindre noe, og det i hvert fall ikke er farlig (annet enn for tennene) for barn over 1 år, så sier de at det gjerne kan prøves i mangel av noe bedre alternativ. Det er tross alt bedre enn at folk kaster bort penger på hostesafter og bruker tid på unødvendige legebesøk som koster samfunnet mye.

Men å si at honning faktisk virker mot akutt hoste finnes det ingen dekning for å hevde.

The post Honning mot akutt hoste? appeared first on Saksynt.

Om risikoopplevelse og kjernekraft

Etter å ha sett NRK Folkeopplysningens episode om kjernekraft fikk jeg lyst til å dele et utdrag fra min siste bok, «Håndbok i krisemaksimering» (Spartacus forlag, 2016). Her peker jeg på mye av de samme poengene som Folkeopplysningen gjorde, og synes det er så pass viktig og interessant at det er verdt å gjenta.

Utdrag fra bokens kapittel om «Risiko» som innledes med drøfting av selvkjørende biler, før det fortsetter med dette:

Det er flere årsaker til at mennesker har en «irrasjonell» risikoopplevelse. Én viktig faktor i hvordan vi opplever risiko handler om grad av egenkontroll. På starten av 60-tallet oppstod nye utfordringer knyttet til forurensing og energiproduksjon. Samfunnet trengte bedre og renere metoder for å skaffe energi, og en av de rene alternativene var atomkraft. Men folk fryktet denne teknologien. Selv om vitenskapsmenn forsøkte å forklare folk at atomkraft var mye tryggere enn alternativer som for eksempel kullkraft, var folk svært skeptiske. I 1969 publiserte ingeniøren Chauncey Starr en artikkel med tittelen «Social benefit versus technological risk» hvor han forsøkte å analysere hva som påvirket folks risikoopplevelse. Hans kanskje viktigste funn var at vi opplever risiko som mer akseptabel hvis vi føler vi har kontroll over utfallet selv. Starr hevdet at folk lett aksepterte risiko fra eksempelvis bilkjøring, hvor de følte de hadde kontrollen selv, men i mye mindre grad ville akseptere risikoen fra et atomkraftverk, hvor de følte at de ikke kunne påvirke sikkerheten, selv om førstnevnte risiko var tusen ganger større. Overført til mitt innledende eksempel, ville nok Starr funnet at folk stolte mer på en bil de kjørte selv, men med høyere risiko, enn en førerløs bil som beviselig var tryggere, men hvor de selv ikke kunne føle samme grad av kontroll.

Mye av den tidlige forskningen på frykt og risiko la likevel til grunn at så lenge folk hadde korrekt informasjon, ville de kunne foreta veloverveide vurderinger av risiko. Hvis man bare ga folk vitenskapelige fakta og korrekt statistikk, ville folk forstå og forholde seg rasjonelt til risiko. En mengde forskning har i senere tid vist at dette er feil. Vi er ikke så rasjonelle vesener.

Psykologene Daniel Kahneman og Amos Tversky har forsket mye på risikoopplevelse, og har identifisert flere faktorer som gjør at vi ofte vurderer risiko feil. Eksempler på dette kan være banale ting som at farer vi lett kan visualisere, eller tenke oss til, oppleves mer skremmende enn farer vi ikke så lett klarer å se for oss. Vi kan eksempelvis lett se for oss å bli voldtatt på gaten, det skaper levende bilder i oss, men de individuelle og personlige konsekvensene av fremtidig global oppvarming er mer diffust. En annen faktor er at vi har en tendens til å plassere ulike hendelser i grupper eller kategorier basert på likheter. Men ved å gjøre det vil ofte ulike hendelser rangeres som like farlige bare fordi de utad ligner på hverandre, selv om risikoen ved disse hendelsene kan være svært ulik. For eksempel tenker vi gjerne på plantevernmidler brukt i matproduksjon som en felles kategori av gift. Sprøytemidler er per definisjon farlig, tenker vi. Derfor skaper enhver rapport om funn av sprøytemidler i mat stor frykt, selv om sprøytemidlet som er funnet kanskje er tusen ganger mindre giftig enn de sprøytemidler vi har lest om tidligere som formet vårt fryktbilde av disse stoffene. Tilsvarende vil vi ofte også vurdere risiko basert på noe vi kjenner til fra før, og bruke det som utgangspunkt for å vurdere risikoen ved noe fremmed som minner om samme sak, uten at vi egentlig justerer kraftig nok for de faktiske ulikhetene.

Ved å la forsøkspersoner gjennomføre ulike eksperimenter knyttet til gambling, har psykologene også avdekket interessante tendenser som at vi aksepterer lite risiko når det dreier seg om å vinne noe. Vi foretrekker altså en lav gevinst med stor sikkerhet for å vinne, heller enn en større gevinst hvor risikoen for å ende opp med ingenting er høyere. På den andre siden tolerer vi stor risiko hvis vi kan håpe på å ikke tape noe, heller enn å akseptere et sikrere, men mindre, tap.

Til slutt kommer det kanskje viktigste: Vi foretrekker det som er helt sikkert, fremfor det som er mindre sikkert, selv om endringen i risiko er lik. Et godt eksempel på dette er vaksiner, et tema jeg kommer tilbake til senere. Ulike forsøk viser at vi foretrekker tanken på en vaksine som reduserer risikoen for en sykdom fra 10 prosent til 0 prosent, fremfor en vaksine som reduserer risikoen fra 20 prosent til 10 prosent. Vaksinens effekt er i begge tilfeller lik, og den gir samme grad av økt beskyttelse mot sykdommen. Likevel føles en vaksine som reduserer risikoen til null mye bedre enn alternativet. Det betyr også at enhver risiko som er større enn null, oppleves som likere enn alle gradsforskjeller over null. Hvis risikoen for noe er eliminert, føler vi oss trygge. Men om risikoen derimot er 5 prosent eller 50 prosent, er gjerne av mindre betydning. Økningen fra null risiko til noe risiko oppleves som mye større enn fra noe risiko til mye større risiko, selv om spranget er betydelig høyere enn fra null til noe.

Det er altså mange ulike faktorer som gjør at vår «intuitive» vurdering av risiko feiler. Interessant nok viser forskning at eksperter og fagpersoner ikke er bedre til å vurdere risiko enn det «vanlige folk» er. Den store forskjellen er bare at ekspertene er sikrere i sin sak enn det andre er, selv om risikovurderingen ikke er noe mer korrekt.

Mens Starr mente at vi ville akseptere mye større risiko hvis vi følte at vi selv hadde kontroll over utfallet, har senere forskning av blant annet Paul Slovic vist at denne effekten kanskje er mindre enn hva Starr trodde. Starr overså nemlig psykologiske mekanismer som at hvis vi føler en aktivitet gir oss stor gevinst, aksepterer vi også mer risiko. Hvis vi får stor glede av en aktivitet eller et produkt, tolererer vi også mer risiko fra aktiviteten eller produktet. Det er ikke uten grunn at folk fortsatt hopper i fallskjerm eller driver med basehopp, selv om mer enn én av hundre førstegangshoppere i fallskjerm skades og noe mindre enn én per 100 000 hopp fører til dødsfall. For ikke snakke om at rundt en av seksti basehoppere dør av sporten. Ja, og så var det dette med ubeskyttet sex da. Det er høy risiko, men mange føler at det er verdt det.

Det som til syvende og sist avgjør hvordan vi opplever risiko er nettopp vår subjektive opplevelse av risiko, ikke hvor stor risikoen objektivt sett er i forhold til noe annet. Vår opplevelse av risiko påvirkes derfor primært av tre faktorer:

1) I hvilken grad vi forstår risikoen.

2) I hvilken grad det frembringer en følelse av frykt.

3) Antall mennesker som utsettes for risiko.

Disse tre faktorene gjør at vi gjerne opplever risiko som mindre hvis det fremstår som fjernt for oss.

Et eksempel som omfatter mange av disse effektene i ett, er nettopp det som stimulerte til Starrs analyser på slutten av 60-tallet: kjernekraft. Vi frykter kjernekraft. Hvorfor? På grunn av Tsjernobyl-ulykken, i hvert fall om jeg skal se til min egen generasjon. Tsjernobyl er noe mange av oss opplevde. Heldigvis på god nok avstand til at vi ikke tok direkte skade av det, men vi merket noe til de indirekte effektene. På gården jeg vokste opp i på Sørlandet måtte vi i lang tid «nedfôre» sauene med spesielt fôr for å motvirke radioaktivitet sauene kunne ha fått i seg etter sommerbeitingen på heia. I noen deler av landet fortsatte dette til langt ut på 2000-tallet. Vi leste også om katastrofen i avisene da det skjedde. Vi så det på TV og hørte om det på radioen. Vi levde i frykt, fordi ingen visste helt hva som ville skje og hvor farlig det radioaktive nedfallet var. På toppen av det hele har vi alle sett videoer og bilder av atomsoppskyer fra prøvesprengninger av atom- og hydrogenbomber, og bilder fra et utbrent Hiroshima og Nagasaki. Det er altså enkelt for oss å visualisere en kjernefysisk katastrofe.

I tillegg plasserer vi kanskje en atombombe i samme «risikokategori» som en ulykke i en atomreaktor, og tenker da at faren er omtrent den samme. Vi kjenner til de vanvittige konsekvensene av en atombombe, hvor hundretusener av mennesker kan dø i løpet av kort tid, og overfører gjerne dette bildet til et kjernefysisk uhell, uten at vi egentlig er i stand til å justere risikoen kraftig nok for å ta høyde for at det strengt tatt er to svært ulike type hendelser. De psykologiske effektene Kahneman og Tversky beskriver, gjør seg altså gjeldende. Ergo opplever vi at atomkraft medfører svært stor risiko, men i realiteten er atomkraft den formen for energiproduksjon som ser ut til å være desidert tryggest.

Det er gjort mange analyser av dette, med ganske varierende tall, men relativt sett konkluderer de fleste analyser med det samme. Det som tar mest liv er uten tvil kullkraftverk. Per milliard kWh produsert, tar kullkraft et sted mellom 2,8 og 32,7 menneskeliv. Atomkraft tar et sted mellom 0,2 og 1,2 menneskeliv. Da er de ni tusen dødsfall fra Tsjernobyl tatt med. Betydelig sikrere altså. Vannkraft tar fra 1,0 til 54,7 menneskeliv, litt avhengig av om man inkluderer en serie katastrofale dambrudd i Kina i 1975 som tok over 230 000 menneskeliv eller ikke, og naturgass tar fra 0,3 til 1,6 menneskeliv. En studie publisert i 2013 fant at hvis alt fossilt brensel var blitt erstattet av kjernekraft, ville man i perioden 1971 til 2009 ha spart 1,8 millioner menneskeliv globalt. I Europa alene ville vi spart 670 000 menneskeliv. I 2013 estimerte man for øvrig at 23 000 mennesker døde som konsekvens av kullforurensing i Europa alene.

En relativt ny studie fra Royal College of Physicians regnet seg til at det i Storbritannia dør 40 000 mennesker hvert år på grunn av forurensing fra fossile energiformer, noe som koster dem hele 20 milliarder britiske pund årlig. Biler og kraftverk står for det meste av denne forurensingen. En amerikansk studie fant at forurensing koster USA hele 131 milliarder dollar i året i samfunnsmessige utgifter, primært helserelaterte kostnader. Det meste av denne forurensingen kommer fra kraftproduksjon. Hvis man regner med dødsfall knyttet til klimaendringer i kjølvannet av økte CO2-utslipp og global oppvarming, har en analyse knyttet fossile energiformer til hele 5 millioner dødsfall årlig, mer enn de samlede dødsfall fra kriger, drap og trafikkulykker globalt.

Atomkraft er etter alle målestokker vesentlig tryggere, både med tanke på ulykker og konsekvenser knyttet til forurensing og klima. Men det er vanskeligere for oss å visualisere den samlede effekten av en serier enkeltstående dødsfall fra astma og hjertesykdom som springer ut av forurensing, eller dødsfall fra ekstremvær og sykdomsepidemier knyttet til global oppvarming, enn det er å se for oss den mer umiddelbare effekten av en atomulykke. Mediedekning og populærkulturens fremstillinger av kjernekraftens farer gjør også at det fremstår som farligere. Vi ser sjelden filmatiseringer av dødsfall knyttet til kullkraftverk, og når mange tusen mennesker i Kina dør på grunn av ulykker eller forurensing får ikke det samme mediedekning som en atomulykke gjør.

Tenk bare på Fukushima-ulykken i 2011. Den fylte avisforsidene og nyhetssendinger i lengre tid, og NRK meldte blant annet i mars 2015 at «Tusen Fukushima-evakuerte døde i fjor – fire år etter katastrofen.» Her kunne vi videre lese:

11. mars 2011 er en dato japanerne ikke glemmer. Et jordskjelv utløste en tsunami. Deretter smeltet den ene reaktorkjernen ved Fukushima-anlegget. Over 18.000 mennesker mistet livet.

Det får det til å høres ut som at tusenvis av mennesker døde i en kjernefysisk katastrofe. Sannheten er at antall mennesker døde av radioaktiv stråling fra reaktornedsmeltingene i Fukushima var null. Forsker ved Frisch-senteret, Simen Gaure, påpekte denne misvisende nyhetsformidlingen i en kronikk i Aftenposten, hvor han skrev:

Men det var jo ikke sånn. Den helt store katastrofen var tidenes største jordskjelv og tsunami i Japan. De tusen evakuerte døde som følge av sykdommer som kan knyttes til evakueringsforholdene, ikke av stråleskader. Dette er gamle folk som slett ikke har det lett med midlertidige boliger og kummerlige forhold.

De 18.000 døde ble drept av jordskjelvet og tsunamien, og ulykker under den påfølgende evakueringen, samt manglende medisinsk hjelp på grunn av knuste og oversvømmede sykehus. Ingen er så vidt man vet døde av stråleskader ennå, og man forventer knapt noen slike dødsfall på lengre sikt. Man får antagelig en svak eller ubetydelig økning i krefttilfeller over tid, mange krefttyper som er lette å behandle.

Det er lett å tro at atomkraft er farlig. Media har fortalt oss det. Men i realiteten er det den tryggeste form for kraftproduksjon vi har, og kanskje en helt nødvendig løsning for å ha en sjanse til å unngå de verste konsekvensene av den klimakatastrofen vi er i ferd med å påføre oss selv. Problemet er at de færreste av oss har nok kunnskap om og forståelse av den relative risikoen mellom atomkraft og andre typer kraftproduksjon til å vurdere konsekvensene av dette valget på en korrekt måte. Som blant annet Slovic påpekte, er det ikke nok å ha korrekt informasjon. Vi kan gjenta fakta om trygghet ved atomkraft sammenlignet med andre energiformer til vi blir blå i ansiktet, men likevel vil folk føle at atomkraft er mye verre. En del av årsaken til dette er nettopp hvordan media og populærkulturen former vårt verdensbilde og vår risikoopplevelse.

Tallene for antall døde som følge av Tsjernobyl-ulykken varierer mye, noe Folkeopplysningen også nevnte. I boken brukte jeg tallet 9000 døde, et tall som kanskje også er svært overdrevet. Jeg vil anbefale å lese redaksjonen i Folkeopplysningens svar på kritikk fra Greenpeace her, og til slutt å se følgende tyveminutters TED-talk fra en som tidligere var kritisk til atomkraft til å ha blitt overbevist om at det er en nødvendig faktor for å redde menneskeheten fra for store klimaendringer.

PS: Ønsker du å bestille et signert eksemplar av «Håndbok i krisemaksimering» (eller min forrige bok, «Placebodefekten«) – send meg en mail!

The post Om risikoopplevelse og kjernekraft appeared first on Saksynt.

Misvisende fra Kjetil Rolness om kriminaliteten i Sverige

«Svenskene tar feil. Volden går ned. Dagsavisen vet sannheten», skriver Kjetil Rolness i en kommentarartikkel på Medier24.no.

Han kritiserer en artikkel i Dagsavisen som skriver:

Det har knapt vært tryggere noensinne i Skandinavia. Likevel er mange redde: Tre av fire svensker tror kriminalisten går opp – mens den går ned.

Rolness har nok rett i mye av sin kritikk av Dagsavisens kildebruk. Å bruke statistikk som ikke er oppdatert, eller ikke er nyansert nok, kan være misvisende i denne konteksten. Likevel bommer Rolness selv på flere punkter.

Faktisk.no

Men før jeg tar for meg Rollnes må jeg si noen ord om Faktisk.no som publiserte sin egen faktasjekk etter at jeg hadde skrevet ferdig brorparten av denne bloggposten,men før jeg fikk publisert.

Faktisk.no konkluderer med at Dagsavisen tar delvis feil i at kriminaliteten i Sverige går ned. De gjør likevel dette på en merkelig måte. Faktisk.no mener at kriminaliteten er gått opp siden 90-tallet,og at Rolness derfor har rett i sin kritikk av Dagsavisen. Samtidig påpeker de at kriminaliteten riktignok er gått ned i nyere tid.

Og strengt tatt er det de siste årene som er relevant da Rolness eksplisitt knytter hans påståtte økning i kriminalitet mot den store innvandringen til Sverige de siste årene:

Ingen vet hvordan man skal stoppe gjengvolden og utviklingen av parallellsamfunn i de mest utsatte forstedene. Og imens fortsetter innvandringen i Sverige på høyt nivå.

Som vi skal se bruker Rolness en cherry-picking av data, som i samtlige tilfeller er feil, misrepresentert eller misforstått. Men selv om vi ser bort fra dette har han ingen dekning for å hevde at kriminaliteten har økt på grunn av innvandring.

Dagsavisen vs Rolness

Mens Faktisk.no bare har sett på hovedpåstanden om at kriminaliteten er gått ned i Sverige, har jeg sett også på hans individuelle påstander og i hvilken grad disse er riktige. For uansett hva man måtte mene om utviklingen i Sverige, bør man i det minste bruke skikkelige data når man argumenterer mot en påstand og kritiserer andre for bruk av dårlige data.

I kommentaren starter Kjetil Rolness med å liste opp noen «fakta om Sverige». La oss se litt nærmere på disse.

Faktapåstand 1:

Antall skytinger med dødelig utgang opp fra 4 pr. år på tidlig 90-tall, til 42 i fjor (og ytterligere økning hittil i år). Det er samme nivå som Sør-Italia, og fire-fem ganger mer enn Norge og Tyskland. Det skytes betydelig mer i Sverige enn i nesten alle andre europeiske land, i forhold til folkemengden.

Dette er et vanlig mantra hos de mest innvandringskritiske – og Rolness knytter selvsagt alt dette til innvandring. Det er dog noen viktige nyanseringer her som Rolness overser.

En av forskerne bak studien Rolness viser til, Manne Gerell, er selv veldig tydelig på at vi ikke vet hva som gjør at det er så pass mange flere skyteepisoder i Sverige enn i en del andre sammenlignbare land. Gerell skriver i sin blogg:

Det är rimligt att göra kopplingar till invandring eftersom en majoritet av de unga männen i utsatta områden är utlandsfödda eller har utlandsfödda föräldrar, men frågan är nog också ganska komplicerad, vilket kan konsteras utifrån att Tyskland inte alls har samma nivå eller utveckling av skjutvapenvåld bland unga trots att även det är ett land som haft en relativt stor invandring.

Tyskland har også hatt en svært høy grad av innvandring, også spesifikt ikke-vestlig innvandring/asylsøkere, de siste årene. Rolness har selv vært aktiv i å svartmale effekten dette har hatt på kriminaliteten i landet. Men her ser vi altså et motsatt resultat. Tyskland ligger på bunn av listen over de landene forskerne sammenligner Sverige med, til og med lavere enn Norge, på tross av svært høy innvandring.

Forskerne er tydelige på at vi rett og slett ikke vet hva denne økningen i skytevåpenrelaterte drap spesifikt i Sverige skyldes, men en viktig faktor kan være endring i aldersfordelingen i befolkningen. Gerell påpeker nemlig at det på slutten av nittitallet var omtrent like mange unge menn i alderen 15-29 år som ble drept som menn 30 . De siste 20 år har den yngre gruppen økt betydelig, mens gruppen 30 har sett en vesentlig mindre endring.

Som vi vet har sosiodemografiske faktorer svært mye å si for de fleste typer kriminalitet. At det er blitt flere unge menn vil være en viktig faktor i at ulike typer kriminalitet øker, for ser vi på menn over 30 år, ligger ikke Sverige spesielt dårlig an:

Med andre ord kan man nok si at utviklingen indirekte skyldes innvandring, da en overvekt av de ikke-vestlige innvandrerne nettopp er unge menn. Men ettersom den samme utviklingen ikke har skjedd i andre land med tilsvarende innvandring, må bildet nødvendigvis være mer komplekst enn det.

Rolness skriver også at «det skytes betydelig mer i Sverige», men i realiteten er det bare i noen få, små geografiske områder det skytes så mye mer. Gerell peker på at det finnes en del fellesnevnere her:

Vi vet sedan tidigare att skjutvapenvåldet dessutom är starkt koncentrerat till utsatta områden (Öberg 2015; Sturup et al 2017), och vi kan därmed konstatera att den negativa utveckling som skett kring skjutningar till stor del handlar om unga män – och utsatta områden. Detta har skett parallellt med att andra typer av negativa händelser växt fram i ungefär samma kontext – bilbränder har exv ökat, och sker till stor del i utsatta områden (Gerell, 2017; Malmberg et al 2013), och en majoritet av de som rest till Syrien eller Irak för att ansluta sig till terrorgrupper kommer från samma områden (Gustafsson & Ranstorp 2017). Många av de samhällsproblem vi idag fokuserar mycket på verkar ha att göra med just denna grupp – unga män i utsatta områden.

Hvorfor er dette relevant? Jo, fordi selv om Rolness har rett i at det har vært en stor og bekymringsverdig økning i skytevåpen relatert vold i Sverige, viser data om gjentagelsesfaren både tidsmessig og geografisk at dette primært handler om gjengrelatert vold som er isolert til små områder.

Å hevde at det er blitt mer skyting i Sverige, blir derfor en misvisende generalisering som gir inntrykk av at alle svensker er blitt mer utrygge på grunn av innvandringen, når dataene viser at det primært er noen snevre geografiske områder som er blitt mer utrygge, og da primært for de som selv er deltakere i disse gjengene. Det er selvsagt likevel alvorlig og farlig, men er en nyansering som man er nødt til å ha med.

Konklusjon: Rolness tar altså ikke direkte feil i sin påstand om mer skyting i Sverige enn andre land, og en markant økning i antall skytevåpoenrelaterte voldelige angrep, men det er for enkelt om noen ut fra dette skulle påstå at svensker jevnt over nå opplever mer skytevåpencrelatert vold, eller at dette handler om ikke-vestlig innvandring isolert sett.

Faktapåstand 2:

78 angrep med håndgranat siden 2011. Dette er på nivå med Mexico, et land i nærmest permanent unntakstilstand på grunn av narkokrigen.

Dette er også en påstand med store forbehold. La oss igjen vise til Gerell som irriterer seg over hvordan media – og altså nå Rolness – har brukt hans data:

Det enda andra land varifrån vi hittat en sammanställning över frekvensen av handgranatsattacker är Mexiko. Data i den rapporten är svag, den bygger på medierapporter, och även om siffrorna tyder på nivåer per invånare som är i samma storleksordning som de i Sverige är vi de första att erkänna att det inte entydigt kan tolkas som ett bevis, något som vi har försökt förmedla men inte alltid nått ut med.

Det er ingen tvil om at bruken av håndgranater i Sverige de siste årene har vært ekstraordinært, men det er likevel viktig å forsøke å være presis i kritikken når man først skal gå hardt ut og kritisere andre for svak kildekritikk.

Mens granatangrep i Sverige mest sannsynlig registreres ganske omfattende, er sammenligningen gjort mot medierapporterte hendelser i Mexico, et land Rolness selv omtaler som å være i «permanent unntakstilstand». Jeg tviler på at alle granatangrep i Mexico registreres og enda mindre omtales i media. Sammenligningen er derfor på grensen til absurd.

Likevel lenker Rolness til en artikkel i Expressen som sier at volden i Sverige likestilles med Mexico, noe som er fullstendig feil. Til dette kommer Gerell med følgende presisering i sin blogg:

Vi har aldrig hävdat att Sverige skulle ha liknande våldsnivåer som Mexiko mer generellt. Inte heller avseende grovt vapenvåld i allmänhet. Varje sådan tanke är helt befängd. Den enda variabel som det möjligen går att jämföra de båda länderna avseende är handgranatsdetonationer, vilket utgör en mycket liten del av våldet i såväl Mexiko som Sverige.

Det eneste man kan si er at det er vesentlig mer bruk av granater i Sverige enn i de fleste andre vestlige land justert for befolkningsstørrelse, men en sammenligning med Mexico er det uhyre svakt grunnlag for å gjøre. Og å generalisere dette til å gjelde vold generelt, er direkte feil.

Det er også relevant å se på hvordan håndgranater brukes. Jeg har ingen data på bruken av håndgranater i Mexico, men politiet i Sverige påpeker at disse brukes mot eiendom, ikke personer, i Sverige – selv om hensynsløshet gjør at gjerningspersonene ser ut til å bry seg lite om tilfeldige personer rammes. Men om håndgranater brukes i Mexico som våpen for å skade og ta liv, så er heller ikke dette direkte sammenlignbart med Sverige hvor de ikke brukes som våpen, men som et middel til å skremme.

Konklusjon: Rolness har rett i at det er forholdsvis mange granatangrep – mot eiendom – i Sverige, men å sammenligne det med Mexico er feil. Han bruker dårlige data og generaliserer på en måte som dataene ikke er egnet til.

Faktapåstand 3:

Antall «särskilt utsatta områden» opp fra 15 til 23 mellom 2015 til 2017. Begrepet betegner en akutt situasjon der politiet har problemer med å utføre sine oppdrag, og folk – av redsel – avstår fra å vitne i rettsprosesser. I disse områdene frykter politiet en «kriminaliserandeprocess som med tiden får så stort genomslag att ett helt bostadsområde påverkas och en alternativ social ordning skapas».

Men skyldes denne økningen at situasjonen i Sverige er blitt verre? Nei, rapporten Rolness lenker til sier ikke det. Tvert i mot beskriver politiet dette slik:

Antalet områden har ökat sedan förra rapporten vilket främst beror på att polisen har fördjupat sin kunskap om problemen i utsatta områden genom ökad närvaro, fördjupad kartläggning och samverkan. Några områden nominerades inte till förra omgången. Dels på grund av tidsbrist och dels som tidigare nämnts för att kunskapen om utsatta områden har ökat.

Auda, Rolness. Årsaken til økningen fra 15 til 23 mellom de to rapportene i hhv 2015 og 2017 er altså bedre kartlegging, bedre kunnskap, og tid til å inkludere flere områder. Ikke at situasjonen nødvendigvis er blitt markant verre i flere områder. Dette er rett og slett uærlig – eller veldig slett kildebruk.

Konklusjon: Rolness har ingen dekning for sin påstand, og misrepresenterer data i kilden han viser til.

Faktapåstand 4:

Antall voldsbejaende islamister tidoblet på mindre enn ti år. Säpo – Sveriges PST – rapporterer om sterk økning i saker relatert til terrororganisasjoner, terrorfinansering, radikaliserte personer og attentatsplaner. En IS-inspirert usbeker drepte fem og skadet femten personer på gaten i Stockholm i fjor.

Det er rart, men ikke overraskende, at Rolness fokuserer kun på islamistisk ekstremisme. Säpo har plassert sikkerhetstrusselen fra islamistiske ekstremister til nivå 3 på en skala fra 1-5, hvor 5 er høyeste nivå. Samtidig er trusselen fra høyreekstreme og i mindre grad venstreekstreme satt til nivå 2, altså også forhøyet. Og i sin rapport med vurderinger for 2018 anser Säpo likevel høyreekstrem vold som en større umiddelbar risiko grunnet det kommende valget i september.

Sommaren 2017 tillkännagav Säkerhets-polisen att det då fanns cirka 3 000 personer som var av intresse för myndigheten inom ramen för dess uppdrag, utan att för den skull vara potentiella terrorister. Drygt 2 000 av de 3 000 kunde härröras till den våldsbejakande islamistiska extremismen. Övriga återfinns i vit makt-miljön och den autonoma miljön.

Rapporten fra 2010, som anslo antallet potensielt voldelige islamister til 200, sa at hvis man inkluderte politiske ekstremister som høyreekstreme var antallet «flere hundre» totalt sett. I 2017 var det totale antallet økt til 3000, hvorav ca 2000 var islamistiske ekstremister. Med andre ord har antallet høyreekstreme risikopersoner også vokst betydelig, selv om veksten hos islamistiske ekstremister har økt mer.

I tillegg er det vel også verdt å nevne at i Säpo sin oppsummering av 2017 var det én alvorlig terrorhandling av en islamistisk ekstremist, som Rolness nevner. Men det var flere bombeangrep mot asylmottak fra høyreekstreme samme året.

Og ikke minst: Säpo påpeker også at disse tallene er mest av alt veiledende for å vise noe av kompleksiteten i terrorbildet, og at situasjonen kan endre seg fort:

– Det är klart att siffror lockar, de gör det vi säger greppbart. Men siffror bidrar också till en förenklad syn på hotbilden eftersom det till exempel inte bara är antalet personer som avgör hur hotbilden ser ut. Syftet med att vi ändå gick ut med siffror var för att visa på komplexiteten i vårt arbete och på hur många människor som vid ett tillfälle var av intresse för oss inom ramen för vårt uppdrag. Det var också för att skapa förståelse för svårigheten i vårt arbete och för att visa att vi lägger nästan lika mycket resurser på att avfärda som att bekräfta information.

At det har vært en økning i saker Säpo må behandle, handler mye om at de fleste rapportene de får er fra noen som har overhørt andre kanskje si noe som kan bety at de planlegger terror. Denne type rapporter handler mye om befolkningen økte bevissthet, kanskje nettopp på grunn av det tragiske terrorangrepet i Drottninggatan i Stockholm april 2017 og tilsvarende islamistiske angrep i Europa de siste årene, og vil nødvendigvis føre til en dramatisk økning i antall saker selv om den reelle økningen kan være vesentlig lavere.

Säpo presiserer også at økningen i antall saker de behandler handler like mye om å avkrefte trusler som å bekrefte dem. Ergo sier ikke økningen i saker som behandles noe direkte om en økning i antall reelle trusler.

De skriver videre:

Vi följer alla tre extremistmiljöerna, det är en del av vårt huvuduppdrag. Att vi just nu bedömer att den våldsbejakande islamistiska miljön utgör det största hotet av de tre, betyder inte att vi struntar i de övriga. Vi har koll, ner på individnivå, och gör hela tiden bedömningar av hur olika omständigheter påverkar deras avsikt och förmåga.

En annen viktig faktor er internett og sosiale medier, som i følge Säpo også fører til at stadig flere personer nå overvåkes, i tillegg til at svenske myndigheter har satt inn betydelig større ressurser i å overvåke og kartlegge disse miljøene. Å ignorere denne type helt sentrale faktorer som gjemmer seg bak statistikken gjør at tallene fra Rolness som vanlig fremstår mer som villedende enn opplysende.

Konklusjon: Ja, det har vært en stor økning i «voldsbejaende islamister» i Sverige de siste ti årene, men hvor mye av dette som er en reell økning og hvor mye som handler økt bevissthet og økte ressurser hos politiet, vet vi ikke. Det har også vært en stor økning i antall politiske ekstremister, spesielt på høyresiden, og disse har utført flere angrep enn islamister har – dog med færre ofre så langt. Rolness sin påstand er derfor misvisende og selektiv i bruk av fakta.

Faktapåstand 5:

Andelen som oppgir å bli utsatt for mishandling, trusler, seksuelle overgrep, personran, bedrageri eller trakassering har økt til rekordnivåer. Andelen kvinner utsatt for seksualforbrytelser er mer enn fordoblet fra 2014 til 2016.

Det er nesten alltid uredelig å bruke korte tidsperioder når man skal snakke om trender i statistiske data. For kriminalitet som seksualforbrytelser, er det vanlig med ganske store årlige variasjoner, så å plukke to år og så si at det ene er dobbelt så høyt som det andre, gir lite nyttig informasjon. Men det maler selvsagt det bildet Rolness ønsker.

La oss se på grafen som viser utsatthet for seksualforbrytelser. Altså ikke anmeldte tilfeller, men hvor mange svensker som i den nasjonale trygghetsundersøkelsen sier de har vært utsatt for seksualforbrytelser. Og husk at seksualforbrytelser her også omfatter trakassering, blotting, hallikvirksomhet, internettovergrep, seksuell utnyttelse etc.

Rolness har rett i at det har vært en betydelig økning i antall svensker som sier de har vært utsatt for seksualforbrytelser de siste årene, men 2014 hadde en nedgang sammenlignet med 2013. Hadde han derfor heller snakket om endringen fra 2013-2016, ville økningen være mindre. Hadde han valgt endringen fra 2012 til 2016, ville endringen vært større.

Brå skriver også på sine nettsider:

Dock har antalet händelser varierat kraftigt över tid, vilket medför att de årsvisa resultaten för antal händelser ska tolkas med försiktighet och inte användas som huvudsaklig indikator på utsatthet för sexualbrott.

Derfor må man heller se på lengre trender, enn å sammenligne to tilfeldige årstall.

Forskerne påpeker også at en økning i bevissthet rundt overgrep mest sannsynlig forklarer en vesentlig del av økningen. I min bok «Håndbok i krisemaksimering» skriver jeg en del om norsk politis analyser av hvordan mediedekning av overfallsvoldtekter fører til en økning i antallet anmeldte voldtekter. I Sverige har det vært stort fokus på dette etter hendelser på svenske festivaler og ikke minst #metoo-kampanjen. Økt mediedekning gir flere anmeldelser. Ja, i Norge så vi en nesten 30% økning i voldtekter etter at TV-serien Skam tok for seg voldtekt og overgrep.

Tilsvarende opplevde hovedstaden i 2011 en «voldtektsbølge». Et betydelig mediefokus på en serie overfallsvoldtekter i Oslo førte til en stor økning i antall anmeldte voldtekter. Da politiet analyserte hva som hadde skjedd i etterkant av denne mediedekningen, fant de at det ikke var noen økning i antallet overfallsvoldtekter, men en «usedvanlig sterk samvariasjon mellom oppslagene om overfallsvoldtekt og antall anmeldelser for festrelaterte hendelser, eldre hendelser som lå mer enn 1 måned tilbake i tid, samt anmeldelser fra fornærmede som var beruset, kvinne over 30 år og med psykiske og rusrelaterte problemer».

Årsaken var ikke en copycat-effekt (smitteeffekt), men endret risikoopplevelse, altså en økt frykt for voldtekt i befolkningen, med tilhørende lavere terskel for å anmelde. Budskapet om større fare ble en selvoppfyllende profeti. Disse effektene er godt dokumentert i statistiske analyser, og er derfor helt sentrale for å forstå sammenhengen mellom økt fokus på seksuelle overgrep i media, og antall i befolkningen som rapporterer å ha opplevd seksuelle overgrep av ulike art.

Uten å ta høyde for slike faktorer blir statistikkene misvisende og kanskje meningsløse.

Et annet eksempel som gjør at dette blir spesielt tydelig er en rapport Den europeiske unions byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) ga ut i 2014. I rapporten brukte de tall fra 2012 hvor innbyggere i europeiske land var blitt spurt om de hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep eller seksuell trakassering etter at de ble 15 år. Funnene for Sverige var på overflaten sjokkerende. De fant at hele 80 til 100 prosent av alle svenske kvinner var blitt utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep i voksen alder. Dette var betydelig høyere enn de fleste andre europeiske land.

Er det virkelig så ille å bo i Sverige? Nei, tallene avdekker nok egentlig noe helt annet. Sverige er et land hvor det er stor bevissthet rundt seksuell trakassering og overgrep, hvor folk kjenner sine grenser, og tør å si fra. Det er det mest likestilte landet i Europa, og tallene i FRA-undersøkelsen viser hvordan økt bevissthet og likestilling fører til at terskelen for å forstå og melde fra om at man har blitt seksuelt trakassert senkes.

I rapporten drøftes dette, og de skriver:

For example, the different level of acknowledgement of sexual harassment in national legislation and its prioritisation in specific policies and political debates might be reflected in women’s overall level of awareness of sexual harassment as a fundamental rights abuse, and their disclosure of such experiences.

Hva så med anmeldte seksualforbrytelser? Her er grafen som viser anmeldte forhold per 100.000 innbyggere:

Her ser vi en ganske brå økning først fra 2013 til 2014, noe som nok primært skyldes at straffeloven ble endret for å utvide voldtektsbegrepet 1. juli 2013. Andre former for seksualforbrytelser er blitt straffbare gjennom utvidelser i straffeloven både i 2005, 2009 og 2011, noe som selvsagt påvirker tallene. Men etter en nedgang igjen til 2015, kommer en jevn økning i 2016 og videre i 2017. Årsaken til denne økningen de siste par år kan altså være en reell økning, men er med stor sannsynlighet også påvirket av mekanismene jeg har drøftet i de foregående avsnittene.

Hva så med voldtekter isolert sett? Her er dataene per 100.000 innbyggere:

Her ser vi fortsatt en økning, men 2016 ligger eksempelvis lavere enn 2011, og selv om 2017 ligger over tidligere år, er svingningene så pass store fra år til år at det vanskelig kan kalles en trend. Vi vet ikke før det er gått noen år om dette er en tilfeldig topp som skyldes ulike faktorer som medias dekning av voldtekter i Sverige de siste årene, eller faktisk betyr at antall voldtekter øker.

Brå skriver selv om tallene fra trygghetsundersøkelsen (NTU):

I reguljära NTU visar svaren på de tre frågorna sammantaget att 29 procent av de sexualbrott som uppges ha begåtts 2016 varit så pass allvarliga att det kan röra sig om försök till eller fullbordat sexuellt tvång eller våldtäkt. Det är på samma nivå som föregående år (29 % 2015). Under mätperioden har andelen allvarliga händelser varierat mellan 27 och 49 procent, och ingen tydlig trend går att utläsa.

Antall selvrapporterte voldtekter har altså ikke fulgt samme trend som antall anmeldte voldtekter. Flere anmelder voldtekt, noe som kan henge sammen med «Skam-effekten» og «voldtekstbølge-effekten» vi har sett i Norge. Mer bevissthet og mer medieoppmerksomhet gir flere anmeldelser.

Men hva med antallet dømte seksualforbrytere?

Antallet personer dømt for seksualforbrytelser har bare økt med 21% fra 2007-2016, og da er ikke befolkningsveksten tatt med, så økningen er relativt beskjeden, og langt under økningen i antall anmeldelser. Det kan også tyde på at økningen vi ser i dataene i stor grad handler om økt bevissthet og lavere terskel for å anmelde. Men antall anmeldte i 2016 ligger langt under nivået for 2010 og 2011, noe som enten tyder på at rettsvesenet og politet gjør en dårligere jobb, at det faktisk skjer færre seksualforbrytelser, eller at det er blitt færre gjerningspersoner per offer over tid. De siste årene er overgrep og voldtekt over internett blitt tatt inn i statistikkene, og her er det ofte over hundre ofre per gjerningsperson, i motsetning til et 1:1-forhold som var mest vanlig tidligere. Det betyr at antall personer som er utsatt for seksualforbrytelser kan øke, selv om det blir færre seksualforbrytere.

Oppsummert betyr dette at ja, vi har sett en stor økning i antall personer som sier de har vært utsatt for seksualforbrytelser, men ingen klar økning i antall svensker som sier de har vært utsatt for voldtekt de siste årene. Til slutt ser vi at antall dømte for seksualforbrytelser ikke har økt i nevneverdig grad, på tross av befolkningsøkning og flere utvidelser av straffelovens paragrafer knyttet til seksualforbrytelser.

Hva så med andre typer forbrytelser mot personer?

Rolness skriver at antall utsatt for mishandling har økt. Det har det ikke. Tallene har sunket eller ligget stabilt siden 2005, kun med en økning i 2016 – som fortsatt ikke er høyere enn for noe annet år. Trusler har økt de siste to år, men har ellers ligget ganske stabilt siden 2005. Trakassering er høyere i 2016 enn tidligere år, men ikke dramatisk, og ligger bare marginalt høyere enn i 2005. Bedrageri har derimot økt ganske jevnt i hele perioden, men er en type kriminalitet som gjerne også henger sammen med økning i internettkriminalitet. Til slutt har vi personran som også har en liten økning det siste året i statistikken, men ikke dramatisk.

Dette kan igjen handle om endring i bevissthet. Terskelen for hva folk anser som vold har endret seg over tid, forklarer professor i kriminologi Felipe Estrada:

Våldet minskar. De gäller både det dödliga våldet och lindrigare misshandel. Samtidigt görs allt fler anmälningar och en majoritet av befolkningen är övertygad om att våldet ökar. Felipe Estrada, professor i kriminologi vid Stockholms universitet, menar att dessa motsatta förhållanden bäst förklaras av att det är vår tolerans för våld som har minskat och att definitionen har förändrats.

Estrada viser til at mens det på nittitallet ble vanlig at skoler anmeldte voldstilfeller på skolen, var det noe som aldri skjedde ti år tidligere. En slik endring i terskelen for hva som anmeldes fører til at selv om antall voldsanmeldelser øker, betyr ikke det at volden i seg selv øker.

Svenske undersøkelser viser også at den fysiske volden går nedover, akkurat som i Norge. En av årsakene er at det rett og slett er mindre sosialt akseptert å ty til vold for å løse konflikter enn det var i tidligere tider. Den grove volden mot både menn, kvinner og barn synker, men mer «mild vold» anmeldes, fordi man i dag har en mindre tolerant holdning til dette. Det gir inntrykk av en økning i volden i samfunnet, selv om det i virkeligheten er motsatt.

Konklusjon: Rolness hevder at kvinner utsatt for seksualforbrytelser er doblet de siste par-tre år, men dette er basert på selvrapportering som påvirkes av mange faktorer og at nye former for seksualforbrytelser er tatt inn i lovverket. I sum tyder ikke dette på noen dramatisk økt uttrygghet for svensker hva gjelder seksualkriminalitet. Andre typer forbrytelser mot personer har for de fleste typer kriminalitet vist en økning de siste par år, men store årvisse endringer gjør det vanskelig å si om dette er tilfeldig eller starten på en oppadgående trend. Hadde vi sett på data frem til 2013, ville vi sett samme tilsynelatende økning, men der sank det igjen året etter for nesten alle typer kriminalitet mot personer, så å konkludere ut fra de siste par år, er vanskelig.

Har volden i Sverige gått opp eller ned?

La meg til slutt se litt på hovedpåstanden til Rolness, nemlig at mens Dagsavisen hevder at volden i Sverige har sunket, så har den faktisk økt.

Rolness skriver for eksempel:

Dagsavisen presterer også å referere til den nasjonale trygghetsundersøkelsen til BRÅ, uten overhodet å nevne hovedfunnene: At uroen for kriminalitet er økende, at tilliten til rettsvesenet er synkende, at en tredjedel av kvinnene føler seg utrygge ved å gå alene i nabolaget på kveldstid.

Men igjen blander han høner med egg. La meg gi noen eksempler på hvorfor følelse av trygghet ikke er noen god målestokk for reell trygghet.

Høsten 2013 meldte alle store norske aviser om en «ransbølge» i Oslo, og halvparten av osloborgere følte seg nå utrygge ute. Statsminister Erna Solberg ba innvandrerforeldre ta ansvar, og politiet innførte spesialtiltak for å få bukt med den dramatiske økningen.

Halvparten av Oslos innbyggere følte seg utrygge, altså. Og i følge Rolness er sånne følelser bevis på at ting er blitt verre. Men han glemmer at folk flest baserer sitt inntrykk av trygghet på hva de hører i media og fra andre kilder, ikke opplevd kriminalitet. For i realiteten var det aldri noen ransbølge i Oslo høsten 2013.

Nivåene var lavere enn flere tidligere år – som 2009, og helt innenfor normalen de foregående ti årene. Ransbølgen var primært medieskapt, og folks uttrygghet stammet fra avisforsidene og skremselspropaganda.

Men så lenge media kastet seg over ideen om en økning i personran høsten 2013, ble dette sannheten, og folk følte seg plutselig utrygge. Vi kan virkelig ikke bruke folks følelse av uttrygghet som målestokk, fordi folks følelser påvirkes av budskapet de hører.

Sånn sett er Rolness og andre skremselspropagandørers budskap en selvoppfyllende profeti. Jo mer de forteller oss om hvor ille det er blitt, dess mer utrygge føler folk seg. Og dess mer utrygge folk føler seg, dess bedre bevis har Rolness og co for at det blir verre. De skaper sin egen virkelighet.

Det samme mønsteret ser vi i andre data. I følge politiets nasjonale innbyggerundersøkelse fra 2010 hadde hele 77 prosent av nordmenn inntrykk av at det var blitt mer kriminalitet i Norge det siste året. Realiteten er likevel at vi må nesten tre tiår tilbake for å finne samme lave tall for kriminalitet som i dag her til lands. Den har sunket jevnt og trutt de siste femten år, etter en topp på slutten av nittitallet.

Det mest interessante er at bare 40 prosent mente det var blitt mer kriminalitet i deres eget nærområde. Inntrykket av økt kriminalitet kom altså fra informasjon om andre steder, sannsynligvis fra media. Men om de fleste føler det er blitt verre andre steder enn akkurat der de selv bor, uansett hvor de selv bor, er det noe som åpenbart skurrer.

Rolness vet likevel å være dramatisk:

I følge forskeren i Lund er alt dette et uttrykk for «okunskap» og «inte verkliga faror». Og dette groteske premisset – som er en direkte hån mot både voldsofre og de som opplever utryggheten i egen nabolag – kjøper Dagsavisen med hud og hår. Artikkelen spør ikke hvorfor volden øker i Sverige, men om dette: «Hvorfor frykter så mange kriminalitet når tallene viser fredelige tider?»

Jepp, det er selvsagt et overgrep mot voldsofre å fortelle svensker at det faktisk ikke blir mer utrygt i landet. Selv om det er sant. For hva viser egentlig voldsstatistikken? Jo, her er tallene fra 2000-2017:

Den var lavere i 2017 enn på mange år. Ja, man må tilbake til 2005 for å finne like lave nivåer. Og det på tross av innvandringen de siste årene som Rolness er så bekymret for.

Hva så med drap?

Heller ingen økning. Tallene har ligget på mellom 7 og 9 drap per 100.000 innbyggere i hele perioden. Men for ordens skyld burde kanskje antall drap ha sunket i perioden, så det er vanskelig å vite om dette egentlig er en «skjult økning». Men det er i hvert fall ikke blitt verre enn det var før.

Og slik kan vi fortsette. Volden synker. Drap viser ingen økning. Voldtekter ligger stabilt. Det eneste som øker betydelig er seksualforbrytelser generelt sett, men her er mye av forklaringen sannsynligvis økt bevissthet på problemet, og flere lovendringer. At man for eksempel har gjort sexkjøp ulovlig, strammet inn lovgivningen i seksuell handling med barn, og fått en ny verden med internettovergrep, påvirker dataene betydelig.

Enkelte andre typer forbrytelser mot personer har økt de siste par år, men som Faktisk.no påpeker har samtidig mye av dette sunket i årene før, så det er vanskelig å hevde at det har vært noen tydelig økning de siste årene.

Konklusjon

Kjetil Rolness ønsker å fremstå som en korreks til dårlig journalistikk, men fungerer egentlig som en forviller. Påstand etter påstand han serverer er enten rene faktafeil, eller unnlater å nevne viktige forbehold og nyanseringer.

Rolness og innvandringsmotstandere har noen få utsatte områder i Sveriges storbyer å klamre seg til. Og her har riktignok volden økt. Her er uttryggheten større nå enn før. Men det er små områder hvor de mest utsatte primært er gjerningspersonene selv. Det er viktig for politiet å kjempe systematisk mot gjengvold, radikalisering og våpenbruk i disse områdene, men de sier like lite om svensker uttrygghet som det et par hundre osloungdommer har å bety for osloborgernes trygghet. Gjengene terroriserer primært hverandre innad i gruppene, og selv om det er viktig for politiet å jobbe aktivt mot dette, kan ikke det brukes som målestokk for kriminalitetsutviklingen i et land eller tryggheten til svensker generelt sett.

Har du lest så langt, er det kanskje verdt å minne om hovedfunnene på nytt:

Faktapåstand 1: Ja, det er mye vold utført med skytevåpen i enkelte små områder av svenske byer isolert til unge menn. Men å hevde at dette skyldes innvandring alene er en påstand forskere ikke er enige i, og som ikke rimer med utviklingen i andre europeiske land med høy innvandring og svært lav bruk av skytevåpen.

Faktapåstand 2: Ja, det har vært mange tilfeller av sprengninger med håndgranater i Sverige, men igjen er dette isolert til få områder, og tallene kan ikke sammenlignes med Mexico, slik Rolness gjør. Bruken har også vært mot eiendom, ikke mennesker, og Rolness sin kilde som hevder at voldsnivået i Sverige er på nivå med Mexico er stikk i strid med hva forskerne bak studien selv sier.

Faktapåstand 3: Ja, det har vært en økning i særskilt utsatte områder Sverige, men det skyldes sannsynligvis at politiet har brukt mer ressurser og tid på å kartlegge flere, ikke at det nødvendigvis er noen reell økning.

Faktapåstand 4: Ja, det har vært en stor økning i antall radikale islamister som Säpo overvåker, men det har også vært en stor økning i antall høyreekstreme i samme periode. Begge grupper anses som en risiko, og selv om islamistene har høyere terrornivå, er høyreekstreme kanskje den største reelle trusselen med tanke på valget i Sverige i 2018. Årsaken til økningen er nok i stor grad også økt ressursbruk for å kartlegge og overvåke disse, så vel som at antallet rapporterte mistenkte skyldes utvidet bruk av internett og sosiale medier. Tallene gjelder også personer Säpo overvåker, ikke nødvendigvis antallet «potensielle terrorister».

Faktapåstand 5: Ja, det har vært en tilsynelatende økning i selvrapporterte ofre for seksualforbrytelser, men både lovendringer og økt bevissthet på feltet bidrar til mye av dette. Antall selvrapportert voldtekter har ikke økt, på tross av hva Rolness og HRS og andre til stadighet påstår, og forskerne slår fast at årlige svingninger i tallene koblet med økt mediefokus på seksuelle krenkelser kan være årsaken til økning de siste to år.

Hovedpåstand: Nei, volden øker ikke i Sverige. Drap øker ikke i Sverige. Voldtekter øker ikke i Sverige. Enkelte andre typer forbrytelser mot personer ser derimot ut til å ha økt de siste par år, men vi vet ikke om dette representerer en reell stigende trend.

Så hvem har rett? Rolness eller Dagsavisen? Vel, begge har litt rett. Dagsavisen kan med rette hevde at både vold, drap og voldtekter synker eller ligger på et stabilt nivå. Og antall anmeldte forbrytelser har sunket siden 2010. Svensker tar, på samme måte som nordmenn og europeere flest, sannsynligvis feil når de tror at den farligste kriminaliteten øker, men samtidig er det bekymringsverdig og alvorlig at vold med skytevåpen, granatangrep og antallet ekstremister øker i Sverige.

I kildebruk får både Dagsavisen og Rolness knapt ståkarakter, og Faktisk.no sin analyse bekrefter også mitt hovedpoeng om at det er vanskelig å gi et svar med to streker under, fordi det som vanlig er litt mer komplisert enn hva Rolness ønsker å gi inntrykk av.

The post Misvisende fra Kjetil Rolness om kriminaliteten i Sverige appeared first on Saksynt.

Facebook-fravær, men jeg lever fortsatt

Jeg har lenge tenkt på å forlate Facebook, slik sikkert mange har. Men det har ikke vært så lett da jeg har mange ulike tjenester knyttet mot Facebook, bruker det i jobben, og har hatt mye glede av det. Men jeg har også følt på at det er på tide å stikke av. I hvert fall som et prøveprosjekt for å se hvordan det går. Det kan hende jeg er tilbake i løpet av kort tid om jeg ikke klarer presset, så dette er ikke noen bombastisk «JEG FORLATER FACEBOOK FOR ALLTID»-varsel, mer en heads-up om at jeg for tiden ikke er å finne på Facebook. Ingen dramatikk, bare et personlig valg.

Så jeg skriver bare dette slik at folk vet hvor de kan finne meg om de trenger å ta kontakt, og slik at folk forstår hvorfor hvis de plutselig ikke finner meg på Facebook. Jeg er tilgjengelig på WhatsApp, Signal eller SMS/iMessage for de som har mitt nummer. Jeg er også fortsatt på Instagram som @civix, og på Twitter som @civix. Du kan selvsagt også sende meg e-post på gunnar ætt tjomlid.com.

Årsakene til at jeg forlater Facebook, midlertidig eller helt – time will show, er primært tre:

Det tar for mye tid. Jeg går rundt med stress i kroppen fordi jeg er med i diskusjoner hvor jeg hele tiden føler jeg må svare og følge opp, eller jeg ser så mange poster/statuser som irriterer meg og som jeg har lyst å si noe om, men prøver å styre unna fordi jeg vet at det er en ond sirkel. Jeg må evakuere fra det stresset.
Det er ødeleggende for samfunnsdebatten. Jeg har egentlig ikke særlig tro på Facebook som debattplattform lengre, og føler at det egentlig bare er en del av forfallet i samfunnsdebatten som jeg helst ikke vil være en del av. Det gir fokus til for mange uvesentlige tullediskusjoner som media dessverre alt for ofte velger å løfte frem for å ikke miste verdi. Og alle debatter går egentlig bare i sirkel. Etter over ti år på Facebook føler jeg egentlig bare at jeg har stanget hodet i veggen hele tiden, og få endrer mening om noe av å krangle i kommentarfeltene der. What’s the point?
Jeg ønsker et annet fokus. Det er mye jeg har lyst å gjøre og bruke mer tid på. Hvis jeg har noe på hjertet burde jeg heller skrive det i bloggen hvor det har verdi over lang tid, enn å skrive det på Facebook hvor det er aktuelt i tre dager, og så er det både glemt og nesten umulig å finne igjen når man trenger informasjonen. Facebook gjør det for enkelt å produsere svada, og det er ikke sunt for min egen del når jeg heller burde bruke energien på mer ordentlige prosjekter. Og jeg har noen nye planer, så får vi se om jeg får dem i gang snart…

Persovern er selvsagt også en faktor, men så lenge jeg fortsetter å bruke Facebook-eide WhatsApp og Instagram kan jeg ikke slå så hardt i bordet med det.

Vi får se hvor dette bærer, men kontoene på Facebook og Messenger er deaktiverte (ikke slettet ennå), så får jeg føle på om det har flere fordeler enn ulemper, fordi Facebook har jo ubestridelig mange fordeler også.

Anyway, de som vil kontakte meg finner meg andre steder enn Facebook/Messenger, og så håper jeg at dette gjør meg mer produktiv på andre fronter.

The post Facebook-fravær, men jeg lever fortsatt appeared first on Saksynt.

Pinlig statistisk vås fra CICERO-forsker om WiFi og hjernekreft

Etter Bjørn Vassnes sin hårreisende uvitenskapelige og villedende spalte i Klassekampen om WiFi og kreft hos barn, fulgte Marit Simonsen opp med et strålende tilsvar. Her pekte hun på flere av problemene med Vassnes sine påstander, momenter jeg stort sett har gjennomgått ganske så grundig i tidligere bloggposter selv.

Nylig kom det et nytt forsvar av Vassnes i avisen, denne gang skrevet av Solveig Glomsrød, seniorforsker ved Cicero. Og det var nesten enda mer hårreisende, for maken til merkverdig bruk av statistikk er det lenge siden jeg har sett.

NORDCAN og kreft-statistikk

Glomsrød skriver:

Databasen Nordcan har samlet kreft-data for de nordiske landene. De viser at kreft i hjernen og sentralnervesystemet hos norske kvinner økte med 29 prosent fra 1995 til 2015, for menn 22 prosent.

Dette er fort gjort å sjekke. Her ser vi dataene fra Nordcan som jeg antar at Glomsrød sikter til:

Grafen viser helt riktig en betydelig økning fra 1995 til 2015, og ser vi på tallene i seg selv, finner vi at insidensen («antall nye tilfeller») av kreft var 16,35 per 100 000 kvinner i 1995, og 20,95 per 100 000 kvinner i 2015, en økning på 28,13 prosent. Dette er tall som er justert for aldersfordeling representativt for Norden, og det er verdt å merke seg hvor ekstremt sjeldent kreft i hjernen er, og at variasjoner over tid derfor lett kan påvirkes av et utall faktorer av lav risiko.

Men det er minst to problemer med denne bruken av statistikken. For det første må man spørre seg hvorfor hun valgte akkurat 1995-2015. Vel, endepunktet er gitt fordi Nordcan ikke har data lenger enn til 2015. Men hvorfor starte med 1995? Kanskje fordi det var da vi begynte å se mobiltelefoner i Norge? Men utbredelsen av mobiltelefoner har endret seg drastisk over tid.

* Les også: Viser WHO-rapport at mobilstråling er farlig?

Bare fra 2011 til 2016 økte andelen nordmenn med mobiltelefon fra 46 til 89 prosent. Tallet i 1997 var rundt 38 prosent.

Andelen med tilgang til hjemme-PC økte fra 39 prosent i 1995 til 94 prosent i 2015. Men i starten var de færreste PCer tilknyttet internett. Andelen nordmenn med internett var bare 13 prosent i 1997, mens den i 2015 er på 96 prosent. Man har neppe WiFi hjemme hvis man ikke har internett-tilgang, og som datanerd selv vet jeg at få hadde WiFi hjemme eller på kontorer før ut på 2000-tallet.

Ergo begynner denne påståtte korrelasjonen mellom kreft og WiFi å skurre litt allerede. For hvorfor ser vi en jevn økning fra 1995 når både mobil og WiFi ikke var viden utbredt før minst 10-15 år senere? Og enda merkeligere, hvis man ser på kurven, så begynner faktisk andel kvinner som får kreft i hjerne og sentralnervesystem å synke betydelig fra rundt 2007 og frem til i dag.

Risikoen for disse krefttypene synker altså samtidig som mobiltelefoner og WiFi begynner å bli vanlig i de norske hjem. Det må jo bety at mobilstråling og WiFi beskytter oss mot kreft, eller?

Et annet betydelig problem med Glomsrøds bruk av denne statistikken, er at kreft i hjernen normalt tar fra 10-30 år å utvikle seg. Så basert på hennes egen hypotese om at mobilstråling kan føre til hjernekreft, ville vi ikke sett denne effekten før tidligst i 2005, og sannsynligvis ikke før rundt 2010. Men på det tidspunktet var insidensen av disse krefttypene synkende! Og når det gjelder WiFi, burde vi ikke se effekten før de helt siste få årene, men så langt har man ikke funnet noe i dataene som tyder på at det blir mer hjernekreft enn det man skulle forvente fra de kjente faktorene som økt levealder, flere eldre i befolkningen, og bedre diagnostisering – noe vi straks kommer tilbake til.

Historiske data

Men la oss også se litt på kreft-utviklingen for hjerne og sentralnervesystem fra litt lengre tilbake i tid. For eksempel fra 1980:

Vi kan til og med gå helt tilbake til 1953 da de første data ble registrert hos Nordcan:

Her ser vi at det har vært en økning hele tiden, lenge før vi hadde noe mobiltelefoner og WiFi. På syttitallet en gang begynte krefttilfellene å øke noe raskere, og fra rundt årtusenskiftet enda litt raskere hos kvinner, og noen år senere hos menn. Men dette sank altså igjen når bruken av mobiltelefoner og WiFi virkelig begynte å bli utbredt. Og jo flere med WiFi og mobiltelefoner de siste årene, dess færre får kreft. Ja, dataene fra Nordcan viser at 2015-tallene er for kvinner nesten er nede på 2000-nivå, og for menn på 1995-nivå. Dette henger jo ikke sammen med at mobilbruk og WiFi skulle være en årsak.

Det er også interessant å lese at selv i 1990 var folk bekymret for den økningen de så i hjernekreft, selv om det åpenbart ikke kunne skyldes hverken mobiltelefoner eller WiFi på den tiden. Så her må det være noe annet som skjer.

Diagnosefellen

Jeg er stadig i diskusjoner hvor folk mener at sprøytemidler gir oss kreft, at mobil- og WiFi-stråling gir oss kreft, at vaksiner gir oss kreft, at moderne mat gir oss kreft, og så videre. Dokumentasjonen på at disse tingene er farlig, er ofte statistikker som viser at det stadig er flere som får kreft.

Men det er et par problemer med dette. For det første viser disse statistikkene bare hvor mange nye krefttilfeller som diagnostiseres. Og vi blir stadig flinkere til å diagnostisere kreft tidlig. Det betyr at tallene for krefttilfeller tilsynelatende stiger, uten at det behøver å være noen reell økning.

* Les også: Ny gjennomgang av forskningen: Mobilstråling er fortsatt ikke farlig

Innføring av CT og MRI tidlig på 70-tallet, førte til at mange flere små svulster i hjernen kunne oppdages. Hos spesielt eldre mennesker hadde disse tidligere ofte bare blitt tolket som demens eller slag, mens nå havnet de i statistikkene som hjernekreft. Stadig bedre teknologi og forståelse for alle de ulike kreftsykdommene, gir altså en økning i antall diagnostiserte krefttilfeller. Dette kan forklare den økningen vi ser nettopp fra rundt 1973 i Nordcan-dataene.

(Et tilsvarende eksempel er troen på at det er en autisme-epidemi på gang, men flere studier har forsket på dette og funnet at økning primært er drevet av bedre diagnostisering og utvidede diagnosekriterer. Se f.eks. , her, her eller her.)

Definisjonen av kreft i hjernen har også endret seg i perioden, blant annet i 2000 og 2007, da nye sykdommer ble inkludert:

The authors point out that in 2000 the World Health Organization, which publishes the handbook for the classification of diseases, revised its definition of glioblastoma by including the category of anaplastic astrocytoma, which formerly had been a separate category. Another change was made in 2007, further expanding the definition of glioblastoma to include anaplastic oligoastrocytoma.

Så hvis man ser på glioblastomer isolert sett, den mest vanlige av de primære ondartede krefttypen hos voksne, noe som ofte gjøres i data som skal se på sammenhengen med mobilbruk, må slike forbehold tas med.

* Les også: Nei, mobilstråling er fortsatt ikke farlig

I tillegg til at diagnosekriterier endres over tid, så vil også praksis for å registrere ulike typer kreft, spesielt de godartede typene, endre seg:

In our population-based study, the incidence of brain tumors increased from 1985 to 2005 overall and for benign tumors, but not for malignant tumors. Part of the temporal variations may be attributed to improvement in diagnostic imaging techniques and, particularly for benign tumors, in changes in registration practice.

Falske korrelasjoner

Et annet problem er at om det så var en reell stigning, så kan man ikke bare peke på en hvilken som helst tilfeldig faktor og hevde at det er årsaken. Solveig Glomsrød insinuerer denne utviklingen skyldes blant annet WiFi, men gir ingen dokumentasjon på det. Skal vi finne ut om det er en årsakssammenheng mellom WiFi og økning i krefttilfeller, må man eliminere andre variabler som kan spille inn, for eksempel endring i levealder, endring i levestandard, endring i ulike miljøfaktorer, endring i kosthold, endring i røykevaner og alkoholbruk, endring i utbredelses av ulike virus som kan gi kreft (f.eks. HIV og HPV), og så videre. Å bare se på rådataene sier ingenting om årsaksforhold.

Den viktigste faktoren som forklarer en økning er nok bedre diagnostisering og høyere levealder. Det er ikke slik at vi lever så mye lenger nå enn for 20-30 år siden, men andelen eldre i befolkningen øker fordi fødselsratene har endret seg over tid. Vi ser eksempelvis nå effekten av babyboomerne på 50- og 60-tallet som nå begynner å nærme seg pensjonistalder og samtidig alderen hvor kreftrisikoen dobles.

Når gjennomsnittsalderen i befolkningen øker, øker også antall krefttilfeller. Cancer Research UK skriver:

By far the biggest risk factor for most cancers is simply getting older. More than three-quarters of all people diagnosed with cancer in the UK are over the age of 60.

And this is because cancer is a disease of our genes – the bits of DNA code that hold the instructions for all of the microscopic machinery inside our cells. Over time, mistakes accumulate in this code – scientists can now see them stamped in cancer’s DNA. And it’s these mistakes that can kick start a cell’s journey towards becoming cancerous.

The longer we live, the more time we have for errors to build up. And so, as time passes, our risk of developing cancer goes up, as we accumulate more of these faults in our genes.

[…]

This means there are now more people than ever living to an age where they have a higher risk of developing cancer.

Nordcan-dataene er justert for aldersfordeling sammenlignet med aldersfordeling i hele Norden i år 2000, men ikke for endringer over tid, hvis jeg forstår det riktig, slik at en stadig eldre befolkning i Norge naturlig gir høyere kreft-tall.

Den kanskje viktigste livsstilsfaktoren for kreft i dag, er rett og slett vekten. Data fra Storbritannia viser at økning i vekt nå er den viktigste driveren av økning i kreftrisiko der. Røyking er fortsatt den største risikofaktoren totalt sett, men andel røykere synker, mens andel overvektige øker.

Andre faktorer verdt å ta med i beregningen er at spredning av kreft til hjernen fra kreft andre steder i kroppen øker dess bedre vi blir til å behandle kreft. Kreft i hjernen som skyldes spredning fra andre svulster i kroppen er fem ganger mer vanlig enn primær hjernekreft, og jo lenger kreftpasienter overlever med kreften sin, dess større er risikoen for at den også sprer til hjernen før de dør, og dermed vil tallene for kreft i hjernen måtte justeres også for slike faktorer.

Jeg er litt usikker på om dataene fra Nordcan kun er for primære svulster, hvor kreften starter i hjernen heller enn å spre seg dit fra andre steder i kroppen, så dette forbeholdet er kanskje ikke relevant der, men nettopp slike indirekte krefter må alltid tas med i beregningen når man bruker denne type statistikk for å argumentere for årsakssammenhenger.

Årsaker og tidligere studier

Så hvorfor økte kreft i hjernen mer hos kvinner enn hos menn på slutten av nittitallet og litt ut på 2000-tallet? Det vet vi ikke sikkert. Forskere har spekulert i at det kan skyldes bruker av p-piller eller mer utstrakt bruk av hormonterapi hos kvinner i overgangsalderen. Andre rare funn er en tilsynelatende sammenheng mellom høyere utdanning og kreft i hjernen hos kvinner.

Vi så tidligere at økende andel overvektige i samfunnet er en viktig årsak til at vi ser mer kreft. Dette slår hardest ut nettopp for kvinner, ettersom en del krefttyper som påvirkes av fedme primært gjelder krefttyper kvinner rammes av. Derfor ser vi også en større økning i kreft hos kvinner enn hos menn.

* Les også: En kommentar til Einar Flydal og hans frykt for smarte strømmålere

Alkohol er også en viktig årsak til kreft, og i nyere tid har kvinner begynt å drikke omtrent like mye som menn, noe som gjør at kreft øker tilsvarende mer hos kvinner.

Det vi likevel etterhvert kan være ganske sikre på, er at mobilstråling ikke er en medvirkende faktor. Hvis det var det, burde vi sett det tydeligere i Norden enn i resten av verden. Men når man korrigerer for alder og andre faktorer, finner man ingen slik økning.

En studie som undersøkte sammenhengen mellom kreft i hjernen og hvor tidlig ulike land etablerte mobilsamband, fant eksempelvis ingen slik sammenheng:

The rates of the most common form of brain tumour did not increase in the countries first to launch mobile phone networks and with the most mobile phone users, a new study has found, which contradicts claims they are a possible cause of the disease.

The incidence of glioma did not increase in Nordic countries in the age groups who were most likely to be mobile phone users, scientists from the International Agency for Research on Cancer (IARC) and the Karolinska Institute found.

The paper published in Epidemiology in January looked at the rate of glioma in men and women aged 20 to 79 years between 1979 and 2008 to look for a trend that might indicate a link with the disease due to the rapid increased use of mobile phones during that time.

“People living in the Nordic countries were quick to adopt mobile phone technology and mobile phones have been used by a very large percentage of the population,» Professor Maria Feychting of the Institute of Environmental Medicine at Karolinska Institute said.

“All Nordic countries have cancer registries of a very high quality, which provide excellent opportunities for studying changes in the incidence of brain tumours.”

“Incidence rates were generally stable over the whole period, and increased gradually among older persons. A slight decrease in incidence rates was observed after the late 1980s among the younger men overall and in Denmark and Sweden, but not in Finland and Norway,” the researchers concluded.

Norge og nordiske land var tidlig ute med å ta i bruk mobiltelefoner, men det ga i følge denne studien ingen utslag på antall tilfeller hjernekreft.

* Les også: Om karse, wifi-stråling, og en snurt naturfagslærer

Flere andre studier har heller ikke funnet noen slik sammenheng, blant annet en stor studie fra Australia i 2016 som ikke fant noen økning i kreft etter at landet hadde hatt mobiltelefoner i bruk i 29 år, noe også en tilsvarende britisk studie viste. En reanalyse av dataene fra INTERPHONE-studien hvor metodologiske svakheter ble eliminert, fant heller ingen slik sammenheng. En rekke andre studier har vist samme manglende sammenheng.

Det er også viktig å se på hvor i hjernen kreft oppstår. I en analyse av amerikanske kreftpasienter, fant man at det ikke var noen logisk sammenheng mellom hvor kreft i hjernen burde oppstå først om det skyldtes mobilbruk, og hvor man faktisk så en økning av kreft:

With the exception of the 20–29-year age group, the trends for 1992–2006 were downward or flat. Among those aged 20–29 years, there was a statistically significant increasing trend between 1992 and 2006 among females but not among males. The recent trend in 20–29-year-old women was driven by a rising incidence of frontal lobe cancers. No increases were apparent for temporal or parietal lobe cancers, or cancers of the cerebellum, which involve the parts of the brain that would be more highly exposed to radiofrequency radiation from cellular phones. Frontal lobe cancer rates also rose among 20–29-year-old males, but the increase began earlier than among females and before cell phone use was highly prevalent. Overall, these incidence data do not provide support to the view that cellular phone use causes brain cancer.

Konklusjon

Å finne ut om mobilstråling eller stråling fra trådløse nettverk kan føre til helseskader, er selvsagt viktig. Men det er blitt utført mange hundre slike studier, uten at man har klart å finne noen sammenheng.

Måten Solveig Glomsrød her bruker statistikk på, står til stryk. Hun gjør en mest elementære feilen med å anta at korrelasjon mellom mer bruk av mobiltelefoner og flere tilfeller kreft i hjernen og sentralnervesystem betyr at det er en årsakssammenheng. Slik er det selvsagt ikke. Bruken av økologisk mat har også økt i samme periode. Er det kanskje økologisk mat som gir kreft?

Hun jukser også ved å ta ut et segment av statistikken uten å vise den historiske utviklingen tidligere. Vi har sett at økningen i disse krefttypene har pågått jevnt og trutt i flere tiår før mobiltelefoner og WiFi i det hele tatt ble oppfunnet, og det gjør at trenden etter 1995 primært viser seg å være en ren forlengelse av en historisk utvikling.

Ikke minst så ser vi at insidensen av slike krefttyper faktisk har sunket etter at mobiltelefoner og WiFi virkelig ble tatt i utstrakt brukt i Norge, noe som taler mot en sammenheng. At kreft i hjernen som regel også bruker mange år på å utvikle seg, gjør at det ikke finnes noen rasjonell grunn til å tro at man skulle se noen tydelig økning før for rundt ti år siden – men da begynte jo tallene å synke.

Årsaken til at kreft generelt sett øker, er at befolkningen stadig blir eldre og mer overvektige, og det er nå gjennomført så mange omfattende studier på om mobiltelefoner fører til kreft i hjernen som har vist at en slik sammenheng ikke ser ut til å finnes, at man med relativt stor sikkerhet kan anta at strålingen ikke medfører noen kreftrisiko.

Glomsrøds ekspertise ser ut til å være innen økonomi, og hun bør nok holde seg borte fra lettvinte, spekulative og direkte løgnaktige analyser av WiFi-risiko for å ikke dumme seg mer ut.

Anbefalt lesning om hvordan debatten om mobilstråling og helsefare så ofte er basert på dårlig vitenskap: Distinguishing polemic from commentary in science: Some guidelines illustrated with the case of Sage and Burgio, 2017

The post Pinlig statistisk vås fra CICERO-forsker om WiFi og hjernekreft appeared first on Saksynt.