Gunnar Roland Tjomlid's Blog, page 14

Gode Nordmenn i et iskaldt land

Det finnes endel lesere som mener jeg er for ukritisk til islam, og for positiv til muslimsk innvandring. Vel, la meg si noen ord om det.

Jeg hater radikal islam. La det aldri være noen tvil om det. Vi står overfor en uunngåelig økning av antall muslimer i dette landet, hvorav noen vil ha ideer som ikke er forenlige med demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Og det bekymrer meg. Ikke fordi jeg frykter muslimer. Ikke fordi jeg er redd for å åpne grensene for annerledestenkende. Men fordi jeg er redd for de Gode Nordmenn som paradoksalt nok vil snu vårt samfunn på hodet for å bevare vårt samfunn slik det er.

Når jeg hører islamister forsvare det å kappe av folks hender som straff for tyveri, eller å steine kvinner til døde for utroskap, blir jeg rasende. Når radikale islamister protesterer mot ytringsfrihet og demokrati, blir jeg oppgitt. Når jeg ser muslimske ledere ønske seg menneskefiendtlige sharialover i vår del av verden, blir jeg skremt.

Men det er ikke som om horrible ideer i strid med menneskerettighetene er noe nytt i dette landet.

Vi har lange, rotnorske tradisjoner for akkurat det, med konservative kristne som gjerne ser at både homofile og kvinner får begrensede rettigheter. Som vil nekte kvinner råderett over egen kropp, eller som synes at å tukte barn er et gode. Som preker et anti-vitenskapelig verdenssyn fullstappet av konspirasjonsteorier og kunnskapsforakt, hvor Noa reddet livet på jorden og Darwin er Satan selv. Som lar rasismen og forakten mot enhver som er for annerledes sive gjennom sprekkene i sin gudfryktige maske.

Det er nok av nordmenn som vil gjeninnføre tortur og dødsstraff i fredstid og som vil gjøre ytringsfriheten et par hakk trangere. Eller som mener at kvinner som kler seg dristig og flørter litt mye en sen lørdagskveld selv må ta skylden for voldtekten de blir offer for natt til søndag.

Jeg blir kvalm av både muslimer, kristne og andre som vil begrense kvinners frihet. Jeg blir oppgitt over enhver ideologi som ikke tillater folk å leve ut sin seksuelle identitet. Jeg blir forbannet av imamer og prester og politiske ledere som taler et budskap hvor individers frihet begrenses på grunn av personlige egenskaper som ikke er til bry for annet enn enkeltes subjektive moralfølelse.

Fundamentalistisk islam gjør meg trist og provosert, slik konservativ kristendom gjør meg trist og provosert. Men jeg aksepterer at muslimer med forskrudde ideer får komme hit, på samme måte som jeg aksepterer at mitt gamle nabolag er forsuret med gammelkristne fiender av individets frihet. Jeg vil ikke forby islamsk fundamentalisme som ideologi, fordi da ville jeg ikke være stort bedre enn en islamist selv. Jeg vil ikke nekte folk å tro på kreasjonisme, fordi da ville jeg selv bidra til å skape et samfunn hvor kunnskap om evolusjon en dag kunne bli forbudt.

Jeg ønsker å leve i et demokrati med frihet og likhet. Da må jeg tåle at det finnes skrullinger blant oss. Da må jeg våge å stole nok på de demokratiske prinsipper til at demokratiet selv overlever. Da må jeg ønske velkommen selv de største toskene blant oss, selv om jeg spyr i munnen av å høre dem spre sin idioti.

For man beskytter ikke demokratiet ved å innføre et diktatur. Man verner ikke om ytringsfriheten ved å kneble andres ytringer. Man ivaretar ikke menneskerettighetene ved å begrense andres muligheter.

Hvis jeg skyver andres frihet til side for å beskytte min egen, har jeg selv blitt den jeg frykter.

Så jeg hater radikal islam, men Norge ødelegges ikke av at vi åpner grensene for mennesker som kan ha farlige ideologier i bagasjen. Norge ødelegges av at vi stenger grensene og lar de Gode Nordmenn redde oss ved å ville fjerne religionsfrihet, gradere folk basert på rase og kultur, dømme og straffe uten rettsprosesser, bekjempe meninger med never og kuler, og bygge murer for å skille oss fra dem.

Hvis disse Gode Nordmenn en dag skulle lykkes i sitt prosjekt, vil de bare ha oppnådd én ting: Ikke å ha reddet Norge, men å ha skapt et nordisk Saudi-Arabia. Et ufritt regime, hvor ikke bare klimaet er kjøligere enn i Midt-Østen, men hvor også hjertene er iskalde.

Får asylsøkere virkelig 31000 kroner i lommepenger hver måned?

På Dagsnytt Atten i går uttalte programleder Anne Grosvold at hver asylsøker får 31000 i lommepenger. Det skapte selvsagt furore i sosiale medier. Se fem minutter ut i sendingen for å høre hva hun sa.

Her er noen eksempler på reaksjonene dette medførte:

… og så videre.

Det er lett å forstå at folk reagerer. Om hver asylsøker fikk tusen kroner dagen i lommepenger her i Norge, ville det være en skandale.

Men slik er det selvsagt ikke. Det disse menneskene tror er 31 000 kroner hver måned, er i virkeligheten 31 000 per år. En ikke ubetydelig forskjell.

Kilden Grosvold ser ut til å ha brukt, er en artikkel på nrk.no lagt ut samme dag: «Dette betaler Norge for én flyktning». Her kan vi finne følgende tabell:

Penger de får til å leve av er altså i snitt kr 31 832 per år.

En voksen i ordinært mottak mottar inntil kr 940,- per måned pluss fri kost. En voksen i ordinært mottak med selvhushold mottar inntil kr 2920,- pr måned, men må da altså betale mat og annet selv. En beboer i asylmottak som har fått avslag på sin søknad om beskyttelse, mottar inntil kr 1980,- pr måned. En person i transittmottak får inntil kr 490,- pr måned og fri kost. Og til slutt får en person i transittmottak med selvhushold inntil kr 2350,- pr måned, men må da altså betale mat og annet selv.

Det gir et noe annet bilde enn de 31 000 kroner per måned som folk nå er rasende over.

Den økonomiske situasjonen til asylsøkere er slettes ikke god. Med en knapp tusenlapp i lommepenger hver måned, eller rundt 30 kroner dagen, for de som bor på asylmottak med kost inkludert, sier det seg selv at de har lite å rutte med.

Dette skal de bant annet bruke til å dekke gebyrer og utgifter ved å søke om reisebevis og videre oppholdstillatelse i Norge, og ender som oftest opp med å måtte låne penger av andre for å klare å dekke utgiftene sine. Å sette disse menneskene i gjeld fra de kommer til landet, er ingen fornuftig behandling.

Sjekk fakta, folkens. Det er en god kur mot fremmedfrykt.

Oppdatering: Det er verdt å merke seg at Grosvold aldri selv sa «per måned», ei heller «per år», men mange har altså tolket det dit hen at beløpet hun nevnte gjaldt per måned. Det var kanskje upresist av Grosvold, men hun sa ikke noe direkte feil, og det er en ganske absurd idé å konkludere med at hun mente 31 000 kroner per måned.

Kritikken min rettes altså ikke mor NRK/Grosvold, men mot de som tar fragmenter av sannhet og bruker det ukritisk til å bygge fremmedfiendtlige «fakta» med.

Kreftmonsterpølser terroriserer Norge!

Du kan ikke ha unngått å ha fått med deg at rødt kjøtt, spesielt pølser og bacon, er den nye folkedødaren. Det kommer tross alt fra Det internasjonale kreftforskingsinstituttet, IARC, en underavdeling av Verdens helseorganisasjon (WHO), som basert på flere tiår med forskningsdata nå har klassifisert rødt kjøtt som «sannsynligvis kreftfremkallende», og bearbeidet kjøtt som «fuckings garantert kreftfremkallende».

Det mange hører når de leser dette er «styr unna pølser, bacon og annet bearbeidet kjøtt, fordi det gir deg kreft»! Ikke bare det, men bearbeidet kjøtt er like farlig som tobakksrøyk, skal vi tro enkelte aviser! Har du sluttet å røyke men spiser pølser i blant? Fuck it. Du kan like gjerne løpe ut og kjøpe deg en pakke Marlboro, fordi du er fucked likevel.

Men det er feil. IARC har ikke til oppgave å drøfte risiko. De plasserer bare stoffer i båser. En av båsene heter kategori 1, og der havner alt de mener garantert kan gi deg kreft, sånn som tobakksrøyk og asbest. I bås 2A putter de alt som sannsynligvis kan gi kreft. Ikke som sannsynligvis vil gi deg kreft om du utsettes for stoffet, men som sannsynligvis kan gi kreft.

Om bananer og biler

La meg gi deg et eksempel på hva forskjellen er. Bananskall kan føre til ulykker. Du kan tross alt være så uheldig å skli på et bananskall, falle og slå deg. Biler kan også føre til ulykker. Ja, rundt 150 nordmenn dør hvert år i bilulykker, og flere tusen skades på ulike vis i trafikken.

Både bananer og biler kan altså føre til ulykker, og ville, om IARC hadde en klassifisering for dette, havnet i samme kategori. La oss kalle den kategori 1, «fuckings garantert ulykkesfremkallende». Fordi ingen kan benekte at biler har ført til ulykker. Ingen kan heller benekte at bananskall har ført til ulykker. Ergo tilhører også bananer kategori 1.

Men er bananer og biler dermed like farlige? Er risikoen for ulykker like stor i begge tilfeller? Nei, selvsagt ikke. Biler utgjør en vesentlig større risiko for liv og helse enn hva bananer gjør, selv om begge to er i samme kategori – akkurat slik bearbeidet kjøtt og tobakksrøyk er.

IARC sin klassifisering sier altså bare noen om hvor sikre de er på at et stoff kan gi kreft i mennesker. I tydelige båser. Enten kan de gi kreft, eller ikke. Garantert (kategori 1), sannsynligvis (kategori 2A), muligens (kategori 2B), eller «vi vet ikke» (kategori 3). Men IARC sier ingenting om risiko. De sier ikke noe om hvor mye kreft disse stoffene gir. Det er det et utall andre faktorer som avgjør.

Husk at i samme kategori som rødt kjøtt finner man også ting som skiftarbeid, frisøryrket, fyr i peisen, og stekt eller grillet mat. Er du frisør som jobber skiftarbeid på et koselig sted med fyr i peisen, og nettopp har deltatt på grillfest for de ansatte, er du altså praktisk talt allerede død.

Relativ vs absolutt risiko

Så la oss snakke litt om risiko da. Hvor stor er risikoen ved å spise rødt, bearbeidet kjøtt? Vel, den er ikke så stor. De som spiser mest prosessert kjøtt har en rundt 17 prosent forhøyet risiko for å utvikle tykktarmskreft per 100 gram rødt kjøtt som spises daglig. For bearbeidet kjøtt var risikoøkningen på 18 prosent per 50 gram per dag.

Rødt kjøtt er alt kjøtt som er mørkerødt før det kokes eller stekes. Det vil si kjøtt som biff og lam, men også svinekjøtt. Bearbeidet kjøtt er kjøtt som er blitt saltet, røkt eller bearbeidet på andre måter, slik at du ikke kjøper det som ferskt. Vanlige typer bearbeidet kjøtt er bacon, pølser, skinkepålegg, salami og pepperoni. Hamburgerkjøtt eller kjøttdeig anses ikke som bearbeidet kjøtt, så risikoen ved å spise pølser er altså høyere enn ved å spise en burger eller en kjøttkake.

Men dette er relativ risiko. Rundt 4100 nordmenn får kreft i tykktarm og endetarm årlig. Risikoen for å få tykktarmskreft i løpet av livet er 3,1 prosent for menn, og 2,8 prosent for kvinner. For endetarmskreft er tallene 2,1 prosent for menn og 1,3 prosent for kvinner.

Det vil si at per tusen nordmenn vil rundt 30 personer utvikle tykktarmskreft i løpet av livet. I absolutte tall medfører altså risikoøkningen at i gruppen som spiser mest prosessert kjøtt vil vi se rundt tre ekstra krefttilfeller per tusen, mens hos de som spiser minst prosessert kjøtt vil vi se rundt tre færre krefttilfeller. Forskjellen mellom de som spiser mest rødt kjøtt og de som spiser minst, er altså rundt seks ekstra tilfeller av kreft per tusen nordmenn i løpet av et liv.

Det er ikke en risiko man skal kimse av, den er reell, og den er lett å unngå, men den er heller ikke av en størrelsesorden som gjør at du skal bekymre deg for helsa om du ikke er blant de største konsumenter av rødt kjøtt.

Konklusjon

Betyr dette at du må slutte å spise pølser eller rødt kjøtt? Nei, selvsagt ikke. I hvert fall ikke av helsemessige årsaker. IARC sin analyse av forskningen konkluderer med at man ikke sikkert kan si at rødt kjøtt gir kreft, men sannsynligvis er det slik. Men da må man altså spise et par hundre gram rødt kjøtt daglig over veldig lang tid.

For bearbeidet kjøtt er derimot den kreftfremkallende effekt ansett som sikker, men igjen betyr det at man må spise slik mat hver eneste dag over lang tid for å få en liten økt risiko for tykk- eller endetarmskreft.

Med andre ord kan du spise din hamburger, biff, bacon eller pølser en gang eller to i uken uten at du trenger bekymre deg. Men om du spiser bacon til frokost hver eneste dag, eller tyller i deg en biff- eller kjøttkakemiddag hver dag, så er du i en gruppe med noe forhøyet risiko for disse krefttypene.

Til syvende og sist koker alt ned til måtehold – som med det meste annet. En biff til helgemiddagen går greit. Skinkepålegg et par ganger i uken er uproblematisk. Et par pølser en gang i uken utgjør ingen vesentlig risiko. Bacon og egg til frokost når du er på ferie er noe du skal nyte med god samvittighet. Men jo mindre du spiser av disse matvarene, dess mindre er risikoen.

Og vi spiser tross alt for mye rødt kjøtt, rundt 50 kg i året. Det er for mye, både av miljømessige og helsemessige årsaker. Inntaket av rødt kjøtt bør halveres.

Erstatt det røde kjøttet med kylling, fisk, frukt og grønt så ofte du kan, og spis dine pølser eller kjøttkaker innimellom som ekstrakos. Da vil du leve til du er hundre. Så lenge du ikke røyker, drikker, er inaktiv eller har dårlige gener.

Og bruk for all del refleks.

Les også:

Cancer Research UK: Processed meat and cancer – what you need to know

The Lancet Oncology: Carcinogenicity of consumption of red and processed meat

Forbrukerombudet slår ned på AltShops markedsføring av «sølvvann»

I juni begynte det å sirkulere et markedsføringsskriv for «sølvvann», signert Kjetil Dreyer, leder av AltShop, på Facebook. Jeg fulgte opp dette med å skrive bloggposten «Kjetil Dreyer forteller tullete ting rundt «vidundermiddelet» Sølvvann», og klaget samtidig markedsføringen inn for Forbrukerombudet, ettersom den helt klart bryter med regelverket for markedsføring av alternativ behandling. Nesten 30 andre personer gjorde det samme. Nå har det omsider gitt resultater.

TV2 hjelper deg la merke til min bloggpost, og kontaktet meg i sommer fordi de ønsket å gjøre en reportasje rundt produktet sølvvann. Jeg ble intervjuet i august, og programmet kommer på lufta kl 20:30 førstkommende torsdag (29. oktober). Tune in!

Forbrukerombudet tar grep

I bloggposten min pekte jeg blant annet på at det ikke er lov å vise til autoriteter eller «vitenskapelig forskning» i markedsføring av alternativ behandling. Det er ikke lov å antyde at det har en effekt mot sykdommer. Det er ikke lov å anbefale alternativ behandling over skolemedisin, eller snakke ned effekten av evidensbasert medisin.

Dreyer gjør alt dette i sitt markedsføringsskriv, men prøver å fraskrive seg ansvaret ved å påpeke at dette bare er «hans personlige mening», ikke noe som hans bedrift Alternativ Netthandel AS (AltShop), som selger sølvvannet, reklamerer med. Likevel legges altså skrivet ut på AltShops egne nettsider, og han lenker til AltShops produktside for sølvvann, sammen med et spesialtilbud for produktet, i slutten av markedsføringsteksten sin.

Da jeg snakket med TV2 hjelper deg, hadde ennå ikke Forbrukerombudet behandlet alle klagene, og de signaliserte til journalistene at de nok ikke hadde kapasitet til å følge det opp. Heldigvis viste det seg å være feil, for nylig fikk jeg, og alle andre klagere, tilsendt kopi av brevet Forbrukerombudet har sendt til Dreyer/AltShop.

Dette er et offentlig dokument, så det kan du lese i sin helhet her.

Kort sagt så sier Forbrukerombudet at markedsføringen hans er ulovlig, og at den må endres i løpet av et par uker, ellers kan det pålegges tvangsmulkt. Bra!

Det er verdt å trekke frem noen punkter fra brevet, blant annet følgende passasje:

Forbrukerombudet vil innledningsvis påpeke at det er uten betydning for vurderingen at Kjetil Dreyer, daglig leder av Alternativ Netthandel AS, påpeker at blogginnlegget er en personlig artikkel. Det lenkes til Alternativ Netthandel AS sitt Sølvvann-produkt med opplysninger om ulike rabatter, og det gis informasjon om formålene med altshop.no. Blogginnlegget er i tillegg lenket fra altshop.no. Blogginnlegget anses følgelig som markedsføring fra altshop.no.

Dette er i tråd med hva jeg selv skrev i min bloggpost. Dreyer prøver å fraskrive seg ansvaret for markedsføringen ved å si at det er hans personlige mening, men det er åpenbart at dette er ren reklame for AltShops egne produkter.

De skriver videre:

Kravet om en nøktern beskrivelse av virksomhetens art innebærer at befolkningens mangelfulle kunnskap ikke utnyttes i markedsføringssammenheng. Dersom en behandler fremhever sine behandlingstjenester som mer egnet enn andre sammenlignbare behandlingsformer vil markedsføringen være i strid med kravet til nøkternhet.

I blogginnlegget foretas det jevnlig en sammenligning mellom bruken av sølvvann og bruken av antibiotika. Markedsføringen gir inntrykk av at Sølvvann er et bedre produkt til bruk mot infeksjoner.

Deretter ramser de opp en rekke sitater fra hans tekst, hvor han konkret sier at sølvvann er bedre enn antibiotika. Igjen ulovlig.

Så peker de på at han snakker ned evidensbasert medisin:

En saklig beskrivelse av virksomhetens art medfører krav om at markedsføringen ikke skal utformes slik at den på en utilbørlig måte undergraver eller svekker tilliten til den ordinære helsetjeneste.

De gir et eksempel fra teksten, og konkluderer:

Forbrukerombudet anser påstandene som egnet til å svekke tilliten til den ordinære helsetjeneste blant forbrukere. Påstandene er dermed i strid med kravet om saklig beskrivelse av virksomhetens art.

Det understrekes at dette kun er eksempler og ingen uttømmende redegjørelse for påstander i strid med en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art.

Så kommer de mer alvorlige anmerkningene, for eksempel at han fremmer ulovlige påstander om effekt:

I blogginnlegget nevnes en rekke konkrete sykdommer som Sølvvann angivelig skal ha effekt mot. Dette fremgår eksempelvis i den historiske redegjørelsen for hva produktet tradisjonelt har vært brukt til. Forbrukerombudet nevner eksempelvis «uskadeliggjøring av alle typer virus, bakterier og sopp», være «overlegent i forbindelse med helbredelse av brannskader» og å «sørge for at sår gror med minimal dannelse av arrvev». Konkrete sykdommer nevnes her i sammenheng med sterke beskrivelser av hva som kan oppnås ved behandlingen. Videre nevnes at Sølvvann av en forsker er ansett som det «beste brannskade-antiseptiske middel han noensinne hadde vært i kontakt med» og at beinsår som vanligvis ikke gror, «gror fort og effektivt ved bruk av kolloidalt sølv».

Blogginnlegget omfatter også påstander om at kolloidalt sølv kan få avkappede fingre etc. til å vokse ut igjen. I blogginnlegget heter det: «Det finnes en annen teknikk som utnytter sølvets evne til å forvandle celler til stamceller, den er utarbeidet av Robert O. Becker. Den baserer seg på at man ved hjelp av et sølvbasert kompress, i kombinasjon med elektrisk stimulering av det skadede vevet, for eksempel får avkappede fingre etc. til helt og holdent å vokse ut igjen – med full førlighet og fingeravtrykk inntakt. Det har imidlertid vist seg at samme resultat kan oppnås ved bruk av omslag dynket i kolloidalt sølv».

Forbrukerombudet anser dette som åpenbare brudd med forbudet mot effektpåstander i forskrift om alternativ behandling.

De fortsetter med å peke på hans indirekte påstander «som av forbrukeren vil kunne gi inntrykk av at den alternative behandlingen har effekt mot konkrete sykdommer også er i strid med forskrift om alternativ behandling jf. forskriftens § 4.», og gir eksempler på dette fra teksten hans. Spesielt trekker de frem hans påstander om at sølvvann kan ha en positiv effekt mot HIV, som spesielt alvorlig.

Videre skriver Forbrukerombudet at hans bruk av studier og dokumentasjon for effekt, også er brudd på lovverket:

Av alternativloven § 6 fremgår det at behandling av sykdommer som i lov om vern mot smittsomme sykdommer § 1-3 er å anse som allmennfarlig smittsom sykdom, skal kun utføres av helsepersonell. HIV er etter ovennevnte bestemmelse å regne som en allmennfarlig smittsom sykdom. Dette medfører at alternative behandlingsformer for HIV ikke kan markedsføres av alternative behandlere.

Ved at blogginnlegget inneholder påstander om Sølvvanns effekt mot HIV foreligger det et klart brudd med forskrift om alternativ behandling § 2 tredje ledd.

Dreyer ramser også opp en hel rekke alvorlige sykdommer sølvvann skal hjelpe mot, blant annet: «cancer, chronic fatigue syndrome, fibromyalgia, Crohn’s colitis, Type II diabetes, multiple sclerosis, Parkinson’s disease, Wegener’s disease, and collagen-vascular diseases such as rheumatoid arthritis and Alzheimer’s», hvorpå Forbrukerombudet påpeker:

Forbrukerombudets vurdering er at den jevne forbruker vil oppfatte teksten på en slik måte at Sølvvann har effekt på konkrete sykdommer, diagnoser og lidelser. Markedsføringen er dermed i strid med forskrift om alternativ behandling.

Forbrukerombudet ønsker også å påpeke at internettsiden viser til fornøyde brukeromtaler som gir forbrukeren inntrykk av at Ionisert Kolloidalt Sølvvann har virkning mot forkjølelse, kutt- og sårskader og er effektiv i bekjempelsen mot resistente bakterier (MRSA). Som nevnt ovenfor er dette i strid med forskrift om alternativ behandling.

De avslutter med følgende formaning:

Forbrukerombudet ber om at Alternativ Netthandel AS umiddelbart gjennomgår sin markedsføring på altshop.no og endrer eller fjerner markedsføring som er lovstridig slik at nettsiden er i tråd med kravene som følger av lov om alternativ behandling av sykdom mv., og forskrift om markedsføring av alternativ behandling av sykdom.

Vi ber om en bekreftelse på at Alternativ Netthandel AS vil innrette seg etter kravene vi har redegjort for i dette brevet. Vi ber dere beskrive konkret hvilke endringer dere vil foreta slik at vi kan vurdere om endringene oppfyller lovens krav.

… og gir ham en frist til 3. november med å skriftlig bekrefte at markedsføringen er endret.

Klarsynt som jeg er, vil Dreyer nå komme med noen rants på Facebook om hvordan han knebles og hvordan Forbrukerombudet er infiltrert av pedofile som prøver å stikke kjepper i hjulene for hans kamp for kjærlighet, frihet, helse, og mer penger på kontoen til AltShop, men det vil nok hjelpe lite. Her må han ta grep, ellers vil det svi på pungen.

Intervjuet

I forrige uke fikk TV2 omsider til et intervju med Dreyer selv, og i vanlig konspiratorisk ånd er dette intervjuet selvsagt filmes av Dreyer, eller en medsammensvoren, selv for å sikre seg mot at han redigeres til å fremstå som en tulling. Det fine med videoen er at det demonstrerer at han klarer å fremstå som en tulling helt uten at det må redigeres på noe urettferdig vis.

Du kan se videoen her:

La meg trekke frem noen høydepunkter. I videoen gjør han et poeng ut av at han selv aldri sier at sølvvann virker mot noe, eller kan erstatte antibiotika. Han bare referer til andres påstander, hevder han. Men journalisten har gjort sin jobb, og påpeker at han selv skriver følgende:

Ut fra et effektivitetssynspunkt, et resistens- utviklingssynspunkt, og ikke minst et sikkerhetssynspunkt, burde man benytte ionisert kolloidalt sølv fremfor ulike antibiotika er min personlige mening.

Dette er i det hele ganske ironisk da hele teksten er gjennomsyret av «min personlige mening», i et forsøk fra å unngå at Forbrukerombudet skal kunne ta AltShop for markedsføringen. Han snur altså 180 grader i sin argumentasjon alt etter hva han føler kan beskytte hans interesser best.

* Les også: Kjetil Dreyer våser om vaksiner

Dette har også Forbrukerombudet reagert på, som vi tidligere så. De kjøper ikke påstanden om at dette bare er hans personlige mening når han tross alt er daglig leder og innehaver av AltShop, publiserer teksten på AltShops egne nettsider, og lenker til AltShops spesialtilbud for sølvvann i bunnen av teksten.

Når Dreyer føler det tjener hans interesser best, er teksten bare hans personlige mening. Men når han møter motstand på det, argumenterer han med at han aldri har hevdet noe som helst, han bare referer til det andre mener. Grovt uærlig. Sukk.

Antibiotikaresistens

I intervjuet er for øvrig Dreyers primære forsvar at antibiotikaresistens er et stort problem i verden i dag, og at sølvvann derfor kan være et bedre alternativ.

Ja, antibiotikaresistens er et stort problem, og en løsning på det hadde vært fantastisk. Men å erstatte effektiv medisin med tullemedisin for å slippe resistensproblematikken, er som å erstatte p-piller med IFA-drops for å unngå hormonelle bivirkninger fra prevensjonen. Bivirkningene blir riktignok borte, men man ender opp med et barn ni måneder senere. Ingen god løsning.

Dreyer ignorerer også det ikke helt ubetydelige faktum at sølvprodukter også kan føre til resistensproblematikk, noe jeg skriver om i min bloggpost.

Dosen gjør giften

Det er for øvrig også morsomt å høre Dreyer snakke om at dosen er avgjørende for bivirkninger og effekt. Og det har han helt rett i. Et stoff kan være helt trygt i en dose, men giftig i en annen dose. Det er derfor hans forsvar for at sølvvannet hans er trygt. Det er så lav dose av sølvioner, må vite. Men hvorfor ser han ikke dette når det gjelder vaksiner eller andre legemidler? Dosering er tross alt det mest sentrale poeng innen skolemedisinen.

* Les også: Kjetil Dreyer: En profittmotivert løgner

Kjetil Dreyer er eksempelvis ekstremt opptatt av at kvikksølv, aluminium og andre tilsetningsstoffer i vaksiner er farlige, men ignorerer at dette også handler om doser. Tilsetningsstoffene i vaksiner finnes i de mikroskopiske doser som omfattende mengder forskning har vist er trygt.

Atter en gang tilpasser han altså argumentasjonen etter hva som tjener hans interesser best. Doser er viktig for de produkter han selger, mens for konkurrerende produkter er doser irrelevant. De er farlige uansett!

God forskning

Han gjentar også flere ganger at sølvvann er trygt fordi han har solgt det i syv år uten å ha hørt om at noen opplevde bivirkninger.

Vel, som jeg skrev i min forrige bloggpost om sølvvann er dette en merkelig argumentasjon ettersom han alltid maser om at det ikke er nok forskning på at vaksiner er trygge. Der krever han helt urealistiske studier med enorme antall mennesker som følges over et helt livsløp for at han skal akseptere vaksiners trygghet. Men for hans eget produkt er «jeg har aldri hørt noen av mine kunder klage» god nok dokumentasjon.

Mot slutten av intervjuet konfronteres han med at nyere metastudier på bruk av sølvvann ikke finner noen effekt. Dette sier han først at han ikke kjenner til, men når han får spørsmål om ikke han som selger sølvvann burde vite dette, så hevder han at han selvsagt har lest dette likevel, men at det ikke var så interessant å nevne i markedsføringen.

Han kritiseres også for å ikke nevne bivirkninger med et eneste ord. Det blir også ganske absurd ettersom Dreyer og hans alternativkompiser mener at mer eller mindre reelle bivirkninger fra legemidler underkommuniseres av myndighetene. Selv om disse både står trykket på pakningene, stadig vekk omtales i media, og når det er relevant for pasienten også påpekes av legen som forskriver medisinen.

* Les også: En lurenDreyer møter seg selv i døren

Noe av det morsomste i hele videoen er likevel når Dreyer presterer å understreke at med mindre denne nyere forskningen er randomiserte, kontrollerte og dobbeltblindede studier, så teller det ikke. Vel, gratulerer Kjetil, du har nettopp undergravd hele din egen virksomhet. Ingenting av det han selv selger har evidens for effekt eller sikkerhet fra slike høykvalitetsstudier.

Dreyer viser derimot til at han har prøvd å se forskningen på sølvvann i «et hundreårsperspektiv», men glemmer at ingen av den forskningen han selv har vist til av bøker og artikler i sin markedsføring, er dobbeltblindede, randomisert og kontrollerte studier. Det meste av det er til og med fra en tid før slike kontrollerte studier ble standard innen medisinsk forskning.

Det er ikke måte på hvordan den mannen endrer standpunkt alt etter hva som tjener bankkontoen hans best.

Skikk og bruk

Til slutt ber TV2 ham vise hvordan sølvvann skal brukes. Dreyer spruter noen doser sølvvann i munnen, sier at det kan være der i 3-5 minutter, og så kan man velge om man vil svelge eller spytte ut. Det utgjør ingen nevneverdig forskjell, sier han. Det er jo fascinerende. Det betyr altså at så mye kolloidalt sølv opptas av slimhinnene i munnen at det er nok til å gi antibiotisk effekt, skal vi dro Dreyer. Jeg lurer på om han har noe dobbeltblindede, randomiserte og kontrollerte studier til å underbygge den påstanden? Han avviser jo alt annet som useriøst.

Og kikker vi litt på det forskning viser, finnes det relativt lite solide data på opptak av sølvioner i kroppen. Men det som er gjort av studier tyder på at opptaket er ganske lavt, selv når det svelges. Ergo er det nok vesentlig lavere når det ikke svelges. Ettersom det ikke finnes noen solide regler for dosering av sølvvann, vil hver bruker kunne ende opp med å innta vidt forskjellige doser, alt fra det helt ufarlige til det potensielt farlige:

Greater risks are expected through uncontrolled use of colloidal silver products containing unspecified levels of ionisable silver which are commercially available in some countries as food additives, health supplements, breath fresheners, multipurpose antiseptics, topical therapies, and many other claims; many of which are not substantiated by scientific or clinical evidence.

Et kjapt Google-søk viser at de fleste alternative nettsider som promoterer sølvvann påpeker at det skal svelges for maksimal effekt. Jaja, er det så nøye?

Konklusjon

Kort sagt er sølvvann et produkt uten dokumentert effekt, men med dokumenterte bivirkninger. Det finnes ingen regler for dosering, man bruker det nesten som man vil, og det finnes ingen forsøk på å fange opp eller kartlegge bivirkninger av bruken. Så lenge ingen klager direkte til Dreyer selv, anser han det som trygt. En standard for ansvarlighet så lav at et legemiddelfirma som forsøkte seg på det samme ville blitt slått konkurs omgående.

Heldigvis for Dreyer kan alternativbransjen gjøre tilnærmet som de vil i et marked som nesten ikke har reguleringer, tilsyn eller klageinstans – så lenge de ikke er dumme nok til å skryte av lovbruddene offentlig. Dreyer er dessverre så dum, og nå må han kjenne på konsekvensene.

Det er flott at Forbrukerombudet tok denne saken på alvor. Markedsføringen av sølvvann er farlig og ulovlig, og den må stoppes. Det gjenstår å se hvordan Dreyer vil forholde seg til påbudet om å endre sin markedsføring, men jeg vil tippe at det ikke skjer så mye på en stund. Han vil forsøke seg med å skrive et usammenhengende og meningsløst svar til Forbrukerombudet for å klage sin nød i håp om å trenere saken, og det vil gå flere runder før noe til slutt vil skje.

Jeg håper dog at Forbrukerombudet setter hardt mot hardt, og følger opp dette helt til Dreyer har gjort det han er pålagt å gjøre. Når den dag kommer, vil vi se at hans markedsføring vil gå over til at «produktet virker så godt at selv forbrukermyndighetene forsøker å kneble markedsføringen!». Og forresten er alle pedofile.

Slik er alternativbransjen. Rendyrket uærlighet, roterende argumentasjon, og et umiddelbart krav om offerstatus straks de må forholde seg til en brøkdel av de samme krav om dokumentasjon og etikk som det legemiddelindustrien må. Triste greier. Ikke la deg lure.

De trangsynte skeptikerne?

I går kunne vi lese et hjertesukk fra Ida Landberg i Aftenposten: «Skeptikerbevegelsens ekkokammer: Når de rasjonelle blir irrasjonelle». Det er viktig at skeptikerbevegelsen møter kritikk, men noen av Idas poenger var skivebom.

I leserinnlegget hennes skriver hun om en sak som kort kan oppsummeres slik: Ida ble blokkert fra Facebook-siden «Rasjonalitet». Dette tok hun så opp i Facebook-gruppen «Vi som er blokkert fra Fri Presse». Tråden hennes ble slettet, noe som ble kommentert i en post av gruppens administrator. Ida fortsatte å poste sine hjertesukk i den nye tråden, noe som endte opp med at hun til slutt ble blokkert også der.

(Jeg velger å være på fornavn med Ida, da jeg kjenner henne personlig.)

Tåler ikke skeptikerbevegelsen uenighet?

Ida mener dette viser at skeptikerbevegelsen ikke tåler kritiske røster og at nevnte grupper er blitt et «ekkokammer». Hun skriver:

Som over gjennomsnittet glad i å diskutere, har jeg hatt stor glede og nytte av dette. Dessverre synes jeg å merke en økende tendens til at flere av disse sidene og gruppene går i retning av å være klubber for innvidde heller enn arenaer for åpen diskusjon.

Kommentarfeltene er oftere arenaer for selvbekreftelse enn for utfordring. Uenighet med nettstedets eller gruppens administrator(er) blir ofte møtt med uvilje.

Man kan få inntrykk av at det finnes uskrevne regler om hva en skeptiker skal mene. De som mener noe annet, blir i beste fall stemplet som kranglete, eller i verste fall sanksjonert med hersketeknikker.

La oss gå litt tilbake og gi noe kontekst her. Det stemmer at Ida ble blokkert fra siden «Rasjonalitet». Jeg kjenner admin på siden, og selv om jeg ikke selv bevitnet Idas debatter der inne, vet jeg at terskelen for å blokkere noen er svært høy.

Følgende tall er verdt å merke seg (statistikk har jeg fått av admin selv):

For å sette tilfellet Ida Landberg i litt relevant kontekst:

Rasjonalitet har nær 10.000 tilhengere.

Det deles mellom 5 og 6.000 saker i året.

Total rekkevidde er på 200 til 300.000 i uken.

Mellom 10 og 30.000 ukentlige samhandlinger med brukere.

Antall tråder som er stengt hittil: 0.

Antall tråder som er slettet hittil: 0.

Antall brukere som er utestengt: 17.

Disse 17 inkluderer alt fra spam-bots til de som har en upassende språkbruk. Og rendyrkede konspirasjonsteoretikere, som jeg ikke ønsker skal få bruke sidens kommentarfelt som plattform for å spre tankegodset sitt.

Det er altså eksepsjonelt få som utestenges, og kun i særskilte tilfeller det skjer. Takhøyden er enormt stor, og kommentarfeltet brukes hyppig til å fremsette motstridende meninger og krass kritikk mot siden.

Alle som har sett på noen av diskusjonene inne på Rasjonalitet vet at det er folk som både er enige og uenige. Det er absolutt ingen som ønsker noe ekkokammer, og debatt er kjærkomment.

Av alle som debatterer der inne er altså bare en håndfull reelle brukere blokkert. Ida er en av disse få.

Da må man spørre seg: Hvorfor ble Ida blokkert? Var det fordi hun var uenig, eller kan det ha vært andre årsaker?

Da Ida tok opp debatten inne på «Vi som er blokkert av Fri Presse», skrev jeg følgende (23. september, altså lenge før debatten traff Aftenposten):

Dette er en kjent problemstilling som jeg selv har møtt de få gangene jeg har valgt å blokkere noen fra bloggens kommentarfelt. I løpet av 2015 alene har bloggen fått over 22 000 kommentarer. I tillegg er det kommet rundt 30 000 kommentarer på mine bloggposter inne på Facebook. Enhver som tar en kikk i disse kommentarfelt vil se at det er ekstremt mye uenighet.

Jeg vil anta at det er flere kritiske kommentarer, enn kommentarer som støtter meg. Det er naturlig, da det normalt er de som er uenige som har mest på hjertet. Og det er flott! Debatt ønskes velkommen.

Men så har jeg noen få, enkle regler for kommentering som jeg ønsker at folk skal forholde seg til. Disse brytes ofte, og jeg får langt i fra med meg alt, men en sjelden gang blokkerer jeg noen for å ha brutt reglene gjentatte ganger. Det første jeg får høre når dette skjer, er at «Tjomlid tillater ikke at folk er uenige med ham!».

Det føles ganske absurd å få slik kritikk når det er ganske åpenbart, bare ved å lese en håndfull kommentarer, at uenighet aldri er grunn til blokkering. Kommentarfeltet mitt har en overvekt av folk som er uenige med meg! Blir man blokkert, er det fordi man bidrar til ikke-konstruktiv støy, noe som hindrer andre kommentatorer, enten de er enige eller uenige, fra å få frem sine meninger.

Så vidt jeg vet var Ida aktiv inne på Rasjonalitet i over 10 måneder, før hun til slutt ble blokkert. Og så vidt jeg har forstått, ble hun altså blokkert, ikke fordi hun var uenig i noe av postingene der inne, men fordi hun følte for å gi uttrykk for dette gang på gang på gang på gang over flere måneder.

Det kommer da til et punkt hvor man kanskje bør innse at folk har tatt poenget, men at admin til syvende og sist selv velger hva han ønsker å poste. Det er hans side. Uenigheten er registrert, men den trenger ikke gjentas til det kjedsommelige. Da får man heller leve med at man ikke er enig i alt, og heller kanskje finne andre grupper og sider å lese på.

Malplassert debatt?

I tilfellet Ida, så vet jeg at hun er en svært rasjonell og skeptisk person. Og jeg har satt stor pris på hennes innspill i debatter hvor vi begge har deltatt. I tidligere nevnte kommentartråd skrev jeg derfor også:

Jeg kjenner som nevnt ikke til hennes oppførsel inne på «Rasjonalitet», og fikk aldri med meg debattene eller utestengelsen før jeg lest om den inne på «Vi som er blokkert av Fri Presse», men da hun også ble blokkert der, var jeg uenig. Det ga jeg uttrykk for:

Samtidig respekterer jeg gruppeadmins valg, da han ikke ønsket denne type debatter inne i en gruppe hvor akkurat den debatten strengt tatt ikke hørte hjemme.

Det er dog viktig å være klar over at begrepet «Fri Presse» ikke henviser til «den frie presse», men spesifikt til en tidligere blogg og tilhørende Facebookgruppe med navnet «Fri Presse», drevet av ekstrem-alternative og vaksinemotstandere som tradisjonen tro blokkerte alle som våget å ytre noen form for uenighet.

Som en liten «ventil» ble derfor gruppen «Vi som er blokkert…» opprettet for at vi som faktisk er blokkert kunne ha en arena å gi våre innspill til Fri Presse på indirekte vis – da vi antok at moderatorene for Fri Presse ville følge aktiviteten i gruppen.

(Kanskje Ida kan starte gruppen «Vi som er blokkert av Rasjonalitet»? Det vil i så fall bli en svært liten og tom gruppe…)

Det er forståelig at ikke admin på «Vi som er blokkert…» ønsket en debatt om en enkeltpersons blokkering på en helt annen Facebook-side («Rasjonalitet») der inne, da gruppen er viet «Fri Presse»- og tilsvarende saker spesifikt. Likevel tror jeg det hadde vært greit å gi Ida en arena å få blåst ut litt på, da det er lett å forstå at man føler det urettferdig å bli blokkert, uansett om det er på sin plass eller ei.

Skeptikerbevegelsens idealer

Ida skriver:

Jeg finner det fordummende, og slett ikke til fordel for skeptikerbevegelsen. Når man blir sett på som kverulerende og i siste instans blokkert fordi man ønsker noe så absurd som å diskutere i en diskusjonsgruppe, sier det seg selv at skeptikerbevegelsen ikke er tro mot sine egne idealer.

En av skeptikerbevegelsens fremste kritikker mot alternativ- og konspirasjonsteoretikerbevegelsen er hvordan dette miljøet kveler debatt ved å blokkere meningsmotstandere. Da er det uheldig når skeptikermiljøet selv gjør det samme.

Det er mye å kritisere oss skeptikere for. Men at vi blokkerer folk som er uenige, er ikke en av dem. Når noen blokkeres, så skyldes helt andre forhold enn uenighet alene.

Når jeg har sett folk bli blokkert fra andre grupper drevet av skeptikere, så er det som regel fordi det kommer noen som for eksempel er veldig alternative og poster uvitenskapelige lenker eller påstander uten dokumentasjon. En grunnregel i disse gruppene er at påstander må kildebelegges. Hvis man da deretter nekter å poste dokumentasjon, eller gir dokumentasjon fra koko-nettsider som NaturalNews, Nyhetsspeilet eller Mercola.com, har man strengt tatt ikke noe i debatten å gjøre. Da hender det at vedkommende tuppes ut av gruppen etter å ha fått noen oppfordringer om bedre dokumentasjon, eller advarsel om gruppen/sidens regler.

En annen grunn kan være at vedkommende har fått svar, med gode kilder, men fortsetter debatten som om svarene/dokumentasjonen aldri er gitt. De lukker i praksis øyne og ører og roper «LALALALALA» og turer videre som en rabiat okse i kommentarfeltene. Det ødelegger for debattene og gruppene, og kan og bør medføre utestengning.

Det er altså ikke fordi vedkommende er uenig i sak, men fordi vedkommende ikke forholder seg til helt grunnleggende prinsipper for skeptisk debatt, som altså per definisjon skal være tuftet på vitenskapelig evidens.

Det er dette som er skeptikerbevegelsens idealer. Ikke at alle skal få uttrykke hva de vil hvor som helst, men at alle skal få uttrykke hva de vil så lenge de kan kildebelegge eller argumentere rasjonelt basert på vitenskapelig metode og tenking.

Skeptikerbevegelsens arroganse

Skeptikere kan nok gjerne fremstå som arrogante i blant. Eller kanskje ofte. Ida skriver:

Det dannes et bilde av skeptikerbevegelsen som en klikk med autoriteter som hevder seg berettiget til å styre debatten (eller mangelen på sådan), i tillegg til å avgjøre hva som er viktig å diskutere og hva som ikke er det.

Her har hun definitivt et poeng, og jeg er nok selv skyldig i dette i noen sammenhenger. Men hvorfor blir det slik? Er det fordi vi skeptikere tror vi er autoriteter som kan bestemme debatten?

Jeg kan ikke svare for alle, men jeg vet at for min egen del handler det rett og slett om en «yrkesskade». Noen debatter er jeg dritt lei, fordi vedkommende som løfter opp debatten kunne fått svaret ved å bruke fem kritiske minutter på Google. Når noen serverer påstander som er tretti år gamle, og hvor det finnes hundrevis av gode artikler som forklarer hvorfor påstanden er feil, med gode vitenskapelige kilder, så kan man lett føle for å svare vedkommende litt syrlig. «Herregud, dette burde du faktisk ha visst.»

Og når man har sett samme påstand bli fremmet for søttifjerde gang, så orker man ikke lenger svare så diplomatisk. For seks år siden svarte jeg nok folk i kommentarfeltet mitt mer saklig enn jeg gjør på enkelte påstander i dag. Fordi jeg har sett samme påstand så uendelig mange ganger, og det ville være så lett for vedkommende å finne svaret, at jeg rett og slett ikke gidder være like imøtekommende som jeg kanskje burde.

Skeptikere er som regel ganske beleste og kunnskapsrike. Vi har hørt debattene før, og vi kjenner ofte til mytene og faktafeilene. Når det da kommer en stakkar inn på en slik gruppe og stiller et spørsmål som «alle» skeptikere allerede kjenner historien til og vet svaret på, så kan den uheldige spørsmålsstilleren fort føle seg latterliggjort. Det er trist, og vi skeptikere burde være bedre enn det. Men vi er også bare mennesker. Vi går lei gamle debatter, og vi faller fort i fellen med å dyrke vår gruppetilhørighet gjennom å fronte «det vi alle vet» som en forenende faktor.

Ida setter fingeren på dette når hun skriver:

Det skapes en klassisk dualisme der det er «the good guys» mot «the bad guys».

Det er sant. Både hennes beskrivelse, men også realiteten av good vs bad. Fordi det finnes good guys og bad guys. Og det er her det er så lett å gå i fellen. De som fronter vaksinemotstand eller natron-kurer mot kreft er «bad guys» i min bok. Det er direkte skadelige, og i blant dødelige, handlinger og meninger som jeg mener vi skal slå hardt ned på.

Men så hender det ganske ofte at det kommer noen som ikke er en «bad guy», men bare «har lest noe på internett», og vil ha et svar på hva som egentlig er greia. Da har jeg selv gått i fellen noen ganger ved å svare litt bryskt, syrlig og arrogant, fordi jeg tenker at «for en idiot, nå skal jeg ta ham/henne» – og så var det egentlig bare en nøytral person som stilte et oppriktig spørsmål.

Det prøver jeg være obs på, og jeg forsøker å minne meg selv på å ikke anta noe om spørsmålsstiller før det er blitt bevist at det er sånn. Det er ikke sikkert at personen er motstander av vaksiner på helt uvitenskapelig grunnlag selv om de stiller et spørsmål rundt sikkerheten til en vaksine. Det er lov å være usikker, og det er lov å stille spørsmål. Og i blant er det en reell faglig usikkerhet og debatt som er relevant å ta.

En tid og sted for alt…

Ida skriver også:

Dermed blir diskusjon vanskelig, fordi kompleksitet og subtilitet ikke blir ansett som viktig.

Enten er du med oss, eller så er du mot oss.

Det tror jeg også hun har noe rett i. Og det tror jeg også koker ned til at skeptikere gjerne liker å føle trygghet i å ha «De Rette Svarene», akkurat slik alle mennesker gjør. Vi liker kategorier og båser. Og på samme måte som i mitt forrige poeng, så kan fort spørsmål som forsøker å nyansere ende opp med å tolkes som et «angrep» på disse meningene. Vi vet jo hva vitenskapen sier, hva som er rett, og da angriper vi de som stiller spørsmål.

Her må vi skeptikere ta oss selv i nakken. Vi må ikke anta noe om spørsmålsstiller. Ofte kan vedkommende, som i tilfellet Ida, være hundre prosent på vår side, men det er likevel nyanser i en sak som kan være verdt å drøfte. Hvis man antar at slike spørsmål stilles fordi vedkommende er fundamentalt uenig, kan man ende opp med å svare på helt feil måte, og debatten drepes. Jeg har også gått i den fellen mer enn én gang.

Samtidig kan det også finnes kritikk og nyanseringer som best hører hjemme på en annen arena.

Selv om spørsmålene og poengene kan være legitime, så kan det handle mest om personlige preferanser. Det kan man få lov til å ytre, men det finnes ikke noe evidensbasert svar, og da trenger ikke det poenget gjentas for ofte. Det kan ofte være uinteressant for andre å høre hva man selv, rent subjektivt eller moralsk, føler er riktig vinkling av en sak – som man kanskje alle er enige i rent faktamessig.

«Jeg er enig i at det ikke finnes en gud, men må vi være så slemme med de troende?» Jeg tror noe av problemet i «Rasjonalitet vs Ida»-saken koker ned til det.

Vi er alle idioter

I mange debatter er det jeg som er den kunnskapsløse, og jeg som trenger å få svar på noe andre mer kunnskapsrike mennesker anser som en selvfølge. Noe de sikkert synes jeg er idiot som spør om, og hvor de kanskje mistenker meg for å være fundamentalt uenig med dem bare fordi jeg bringer opp spørsmålet. Vi er alle på ulike steder i kunnskapsspekteret avhengig av sak. Det er viktig å huske på.

Jeg ønsker å møte nysgjerrige røster på en åpen måte, og bør være raus og saklig så lenge også motparten oppfører seg slik. Dessverre er det nok likevel mer regelen enn unntaket at straks man pirker litt i meningene deres, så kommer den fullblodse konspiratoriske og antivitenskapelige siden av spørsmålsstiller frem. De starter med «jeg stiller bare spørsmål», men straks de får gode svar, slår de seg vrange og viser at de egentlig har gjort seg opp en mening på uvitenskapelig grunnlag for lenge siden. Da ender jeg gjerne opp med å daske dem litt skriftlig.

Konklusjon

Ida Landberg er, slik jeg kjenner henne, en smart, klok, modig og svært rasjonell person. Og noe av kritikken hun retter mot skeptikerne er viktig og riktig.

Samtidig er det synd at dette i stor grad drukner i en debatt om en Facebook-blokkering som slettes ikke hadde noe med uenighet i sak å gjøre. Det maler et bilde av en skeptikerbevegelse som blokkerer folk som er uenige over en lav sko, når det er svært langt fra realiteten. Tallene fra «Rasjonalitet» viser at hennes blokkering er et av særdeles få tilfeller, på tross av mye debatt og uenighet inne på siden.

Det er lett å forstå at det føles sårt for Ida, som tross alt er «en av oss», og tar like mye avstand fra alternativt svada og konspirasjonsteorier som vi andre gjør. Dessverre føles det litt som at hun har skapt sin egen lille konspirasjonsteori når hun går så hardt ut mot skeptikerbevegelsen og generaliserer basert på en personlig, og svært sjelden, hendelse.

Jeg håper inderlig at Ida fortsatt vil engasjere seg som samfunnsdebattant og skeptiker, fordi hun er en stemme vi trenger. Så håper jeg samtidig at hun tar til seg noen velmente råd angående personlig debattform, slik vi alle må i ny og ne. Jeg har også måtte finne meg i å bli irettesatt, men prøver i så tilfelle å ta det til meg, bli bedre, heller enn å skylde på alle andre.

Skeptikerbevegelsen skal være et imøtekommende og åpent miljø hvor kritisk tenkning, vitenskapelig evidens, og saklig debattform verdsettes. Vi er enige om metode, men slettes ikke alltid i sak. Mine argeste meningsmotstandere er ofte skeptikere selv, og jeg har hatt mang en opphetet debatt med folk som er «på min side», men som har landet på andre konklusjoner enn meg i ulike spørsmål.

Det er helt greit. Jeg har aldri blokkert noen av disse fra hverken blogg eller Facebook-side/profil på grunnlag av uenighet. Men forutsetningen må alltid være at de forholder seg ryddige i debatten.

Den kanskje viktigste lærdom jeg har gjort etter snart tyve år i slike debatter, er å gi meg. Når jeg har sagt mitt, og ser at motparten fortsatt er uenig, er det lov å trekke seg ut. Jeg hater begrepet «la oss være enige om å være uenige», men det er tross alt noe i det. Det tok meg mange år, men jeg begynner å føle at jeg klarer å la ting bare ligge.

Kan hende det er mitt beste råd også til Ida: Det kommer et punkt hvor man bare må la det ligge. Man får aldri alle til å se ting fra sin side, og da ødelegger man bare for andre ved å insistere på å stå på sitt i et forum hvor man strengt tatt ikke har noen ytringsrett.

Og om man ikke klarer holde kjeft: Start en blogg. Det virket for meg.

VG sår nye frø av frykt

VG skriver i dag om en norsk mamma som stiller spørsmålet om hennes datter kan ha blitt syk av HPV-vaksinen. Det er viktig å få klarlagt, men er det riktig av VG å slå dette opp på forsiden?

Etter flere rapporter om sykdommene POTS og CRPS fra Danmark, vil nå det europeiske legemiddelkontoret (EMA) granske vaksinen. Det er bra. Mistanker om alvorlige og hittil ukjente bivirkninger skal man ta på alvor, og det er viktig å avdekke en eventuell sammenheng for å kunne forhindre flere tilfeller.

* Les også: HPV-vaksinen: Svar til Charlotte Haug og alle usikre foreldre

Før vi går videre kan det være fristende å vise til Betteridge’s law of headlines som sier at:

«Any headline that ends in a question mark can be answered by the word no.»

OK, det vet vi ikke ennå, men som regel vil man finne at svaret på denne type spørsmål i titler kan besvares med nei når man leser resten av teksten.

Hva er POTS/CRPS?

Folkehelseinstituttet skriver følgende om POTS:

POTS kjennetegnes av svimmelhet, besvimelser, trøtthet og stigende puls og blodtrykk når pasienten reiser seg fra liggende til stående stilling. Symptomene må vare i minst 3-6 måneder for å klassifiseres som POTS. Diagnosen kan være vanskelig å stille fordi symptomene er uspesifikke. POTS er vanligst hos kvinner (80 % av tilfellene), og rammer oftest i aldersgruppen 15-50 år. Årsaken til POTS er fortsatt ikke avklart, men det er kjent at det kan oppstå etter større kirurgiske inngrep, traumer eller graviditet. Sykdomsgraden kan variere fra lett til alvorlig avhengig av hvor sterkt man er plaget.

FHI har på grunnlag av rapportene fra Danmark sendt ut brev til norske leger og bedt dem være ekstra observante på disse symptomene. I den sammenheng skriver de også følgende om POTS/CRPS:

Det er for tiden oppmerksomhet rundt diagnosen POTS (Postural Orthostatic Tachycardia Syndrome) hos danske jenter/kvinner som har fått HPV-vaksinen Gardasil. POTS er et syndrom med mange ulike symptomer. Årsaken er foreløpig ukjent. POTS har vært sett i etterkant av for eksempel kirurgiske inngrep, infeksjonssykdommer, hurtig vekst i tenårene og graviditet. Europeiske legemiddelmyndigheter (EMA) har nå startet en utredning for å avklare om HPV-vaksiner gir økt risiko for POTS. Samtidig utredes også mulig sammenheng mellom HPV-vaksine og CRPS(complex regional pain syndrome), en tilstand som gir kroniske smerter i armer og ben.

Bakgrunnsstøy

Likevel er det viktig å ha et edruelig risikoaspekt i bakhodet her. For det første er det aldri påvist noen sammenheng mellom HPV-vaksinene (Gardasil og Cervarix) og POTS/CRPS. Det at noen får en slik sykdom etter å ha blitt vaksinert, betyr selvsagt ikke at det er en sammenheng.

* Les også: Bloggdask for grovt uansvarlig artikkel om HPV-vaksinen

POTS er en sykdom som kan utløses av flere ulike faktorer, og opptrer også hos uvaksinerte jenter. Hvor utbredt sykdommen er, vet vi ikke, men et estimat er at rundt 170 per 100 000 personer har denne lidelsen. Men vi ønsker så gjerne en forklaring når noe uheldig rammer oss, og da er det naturlig å stille seg spørsmålet om for eksempel en nylig vaksinedose kan ha utløst sykdommen.

Det er ikke første gang slike hypotetiske sammenhenger blåses opp av norske medier. For et par år siden slo Dagbladet opp en tilsvarende sak hvor en mor fryktet at hennes datter hadde fått ansiktslammelse av HPV-vaksinen. Jeg blogget dengang om saken, og minnet leserne på det vi kaller «statistisk bakgrunnsstøy».

Det er nemlig slik at ansiktslammelser opptrer med en viss frekvens i befolkningen, uavhengig av om de er vaksinert eller ikke. Det at en jente får ansiktslammelser etter vaksinering, betyr derfor ikke at vaksinen utløste det. Man må se på risikoen for å statistisk sett få ansiktslammelse i løpet av ulike tidsperioder etter en vaksinering, og når man gjør den øvelsen finner man oppklarende tall:

Ser man nøyere på tabellene fra studien ser man at hvis man vaksinerer 1 millioner mennesker under 18 år vil man kunne forvente 1,32 tilfeller av ansiktslammelser innen 7 dager, og 7,94 innen 42 dager. Ser man derimot mer enn 6 tilfeller innen 7 dager, eller 16 tilfeller innen 42 dager, kan man være 99% sikker på at vaksinen fører til lidelsen, fordi da er antall tilfeller alt for høyt i forhold til det man burde forvente i bakgrunnstøyen. Caroline fikk ansiktslammelsen rundt to uker etter vaksinen, og ut fra denne studien se vi at vi normalt vil kunne forvente om lag 3-4 tilfeller av ansiktslammelser innen et par uker etter vaksinen er tatt – uten at det har noe som helst med vaksinen å gjøre.

I Norge er det gitt rundt 200 000 vaksinedoser siden 2009, så det er vanskelig å overføre tallene fra denne studien direkte til HPV-vaksinen i Norge, men poenget er at man altså forventer å se noen få tilfeller av denne lidelsen innen et par uker etter vaksinering gjennom ren tilfeldighet alene. Til sammenligning vil man også forvente to dødsfall hos unge innen 42 dager etter en vaksine gjennom ren tilfeldighet alene, men om en tenåring dør uforklarlig innen en drøy måned etter å ha mottatt en slik vaksine vil mange dessverre utomatisk anta at vaksinen var årsaken. Denne feilslutningen har vi sett mange tilfeller av når det gjelder spesielt HPV-vaksinen.

Den samme øvelsen må nå EMA gjøre for POTS og HPV-vaksinene. Er det en statistisk overhyppighet av POTS-tilfeller hos vaksinerte sammenlignet med «normalbefolkingen» eller uvaksinerte jenter? Hvis ikke, kan man fortsatt ikke utelukke at vaksinen forårsaket POTS i isolerte tilfeller, men man kan slå fast at vaksinen på befolkningsnivå ikke øker risikoen for denne bivirkningen.

* Les også: Risikobløff om HPV-vaksine

Risikoanalyse

Vi må også gjøre den vanlige øvelsen med risikoanalyse. Risikoen for å dø av livmorhalskreft i Norge er to per tusen kvinner, altså 0,2 prosent. Dagens HPV-vaksine vil i følge de data vi har og biologisk forståelse av sykdommen beskytte mot rundt 70 prosent av livmorhalskrefttilfeller.

Hva er så risikoen for POTS? Vel, la oss se hva Legemiddelverket skriver:

På verdensbasis er 55 millioner kvinner vaksinert med Gardasil/Silgard, mens 17 millioner kvinner er vaksinert med Cervarix. EMA opplyser at det er det meldt om 66 tilfeller av POTS og 47 tilfeller av CRPS ved bruk av Gardasil og 48 tilfeller av CRPD ved bruk av Cervarix. I Norge er det nylig meldt om ett tilfelle av mulig POTS.

113 tilfeller av POTS/CRPS dividert med 55 millioner vaksinerte kvinner gir en risiko på 0,003 prosent. Rundt tre per hundre tusen vaksinerte jenter har meldt om POTS/CRPS. Det er om lag 50 ganger lavere enn risikoen for å dø av livmorhalskreft om man ikke vaksinerer seg, gitt at vaksinen gir beskyttelse mot 70 prosent av tilfellene.

I Norge er det kun rapportert inn ett tilfelle av POTS etter at rundt 157 000 jenter er blitt vaksinert. Det gir en risiko på 0,0006 prosent. Ut fra norske tall er det altså over 230 ganger større risiko for å dø av livmorhalskreft ved å ikke vaksinere seg, enn å få sykdommen POTS av å vaksinere seg.

* Les også: Flere unge kvinner får livmorhalskreft

Hvis vi er rause og sier at bare 10 prosent av tilfellene faktisk er meldt inn, så er det fortsatt over 20 ganger større risiko for å dø av livmorhalskreft uten vaksine enn å få sykdommen POTS med vaksine – en sykdom som kan være alt fra ganske mild til mer alvorlig.

Husk også at om «bakgrunnsstøyen» er at 170/100 000 personer har POTS, så vil vi altså forvente at noen jenter får POTS også helt uavhengig av vaksinen. Vi vet heller ikke noe om i hvilken grad en alvorlig og vedvarende HPV-infeksjon eller kreft kan utløse POTS.

Nå har vi også bare sett på dødsfall, og kun fra livmorhalskreft alene. HPV er også involvert i flere andre krefttyper, blant annet i munn/svelg/nakke, penis, anus med flere. Risikovurderingen går altså enda mer i favør av vaksinering om man også regner inn disse sykdomstilfellene. Tar vi også med at 3000 kvinner årlig må opereres for å fjerne forstadier til kreft, noe som både er en psykologisk belastning og ofte hemmer deres evne til å bære frem barn senere, så styrkes anbefalingen om vaksinering ytterligere.

Og alt dette forutsetter fortsatt at det finnes en sammenheng mellom HPV-vaksinene og POTS/CRPS. Noe vi enda ikke vet.

* Les også: Spetalen sprer ubegrunnet frykt rundt HPV-vaksinen

Flere grunner til forebehold

Bloggeren Skeptical Raptor lister opp noen viktige momenter som gjør at vi bør stille oss avventende før vi antyder det som VG dessverre gjør:

Det er foreløpig kun relativt få rapporter.
Det finnes ingen kontrollgruppe, så vi vet ikke noe om antall tilfeller hos vaksinerte sammenlignet med uvaksinerte.
Det er få tilfeller og dermed vanskelig å trekke solide statistiske slutninger.
Det mangler en plausibel biologisk virkningsmekanisme som kan få vaksinen til å gi POTS.
Det finnes fryktelig mange årsaker til at POTS kan utløses, og da blir det spekulativt å peke på vaksinen uten bedre data.
POTS er «ganske vanlig» hos tenåringsjenter og unge kvinner. Sykdommen dukker altså opp omtrent i samme periode som de får vaksinen, og da gir det inntrykk av en årsakssammenheng som kanskje bare er tilfeldig.
Det er ikke rett frem å diagnostisere POTS, noe som også skaper usikkerhet rundt det faktiske antallet syke.

Og ikke minst at flere store studier på over en million jenter har ikke klart å avdekke en sammenheng mellom HPV-vaksinene og alvorlige bivirkninger som POTS.

* Les også: Aftenposten: – HPV-vaksinen har vist seg bedre og tryggere enn selv de mest optimistiske håpet på

Konklusjon

Foreløpig er alt dette basert på enkelttilfeller som kun kan danne grunnlag for å formulere en testbar hypotese. De data som foreligger så langt sier ingenting om en årsakssammenheng. Derfor blir det så spekulativt av VG å slå opp bildet av en fortvilet mor med et sykt barn og det tendensiøse spørsmålet om vaksinen kan ha skadet barnet.

Det fører til at det sås et frø av frykt hos foreldre som bare ønsker det beste for sine barn. Slike krigstyper og bilder virker mye sterkere enn all verdens statistikk de måtte ta med i selve artikkelen. Og hvis fem hundre foreldre skremmes fra å vaksinere sin datter, vil statistisk sett en av disse jentene dø av livmorhalskreft før de er 75 år gamle. Helt unødvendig.

Det er viktig å ta slike bivirkningsrapporter på alvor, men husk at det kun er meldt inn ett slikt tilfelle i Norge etter at over 150 000 jenter er vaksinert. Risikoen er uansett mikroskopisk, i den grad den i det hele tatt er reell.

Derfor er det også viktig igjen å understreke at selv den danske Sundhetsstyrelsen sier at «fordelene er større enn ulempene», og at vaksinering mot HPV derfor er anbefalt på tross av denne mulige bivirkningen. Både fordi det foreløpig bare er spekulasjoner, men også fordi en eventuell sammenheng med vaksinen ikke gir et risikobilde i favør av å avstå fra vaksinen.

Som med de fleste slike vaksinebivirkningssaker må vi aldri glemme at det i moderne tid alltid har vist seg å være større risiko å ikke vaksinere, enn å vaksinere.

Flyktninger og pensjonsordningen – igjen

Sukk. Vi må visst ta dette igjen. Bildet over hevder at det er stor forskjell på pensjonsordningen for Tore, en «innfødt nordmann» og Aman, en flyktning fra Eritrea. Det er feil.

Jeg har allerede gjennomgått dette i bloggposten «Libertiniusen villeder om pensjonsordningen», men ettersom dette bildet igjen spres i sosiale medier, og litt for mange ukritisk svelger løgnen, tar jeg det en gang til.

I sommer surret også følgende bilde, med tilsvarende påstander som bildet fra Libertiniusen, rundt på Facebook:

Regelverket er komplekst. Det tok meg lang tid å lese og gruble før jeg skrev forrige bloggpost om temaet. Likevel finner enkelte det lettvint å bare avfeie min tidligere oppklaring med «jammen Tjomlid er bare en blogger som synser», på tross av at jeg altså lenker til lovverket som alle kan lese selv. Jeg velger derfor denne gang å gjengi et skriv fra en som virkelig vet hva han prater om.

Christer Alexander Jenson er utdannet jurist, med fartstid blant annet som skattejurist i Skatteetaten, og har jobbet i flere år i NAV med spørsmål om nettopp ytelser til flyktninger.

Her er hva Christer svarte meg da jeg faktasjekket dette hos ham:

Påstand:

Diskriminering av etniske nordmenn!!! Diskriminering av de som har bygd opp landet her!! De snur seg sikkert i grava om de ser uretten som rår! Skal vi nordmenn måtte jobbe i 40 år for at flyktninger ikke trenger jobbe en dag for å få full pensjon?

[Henvisning til rundskrivet til folketrygdloven §§ 1-7 og 3-2]

Fakta:

Alderspensjonen i Norge består for personer født frem til 1962 av grunnpensjon, tilleggspensjon, og særtillegg. Grunnpensjon og særtillegg gis uavhengig av tidligere inntekt. Summen av grunnpensjon og særtillegg utgjør det som vanligvis omtales som «minstepensjon».

For å få full grunnpensjon og fullt særtillegg kreves 40 års botid i Norge, jfr. folketrygdloven §§ 3-2 og 3-3. Ikke 40 års arbeid. Botid.

Allerede her tar vi en pause for å understreke poenget. Det som skrives om «full grunnpensjon og fullt særtillegg» er altså ikke det samme som at det Tore må arbeide og slite for gis til Aman uten videre. Både Tore og Aman får dette uten å måtte jobbe en dag i sitt liv.

Eneste forskjell er at Tore må ha bodd i Norge i 40 år, mens Aman kan få det selv om han flykter hit i godt voksen alder.

Jeg håper og tror de fleste kan enes om at det ville være grovt urimelig om en flyktning skulle få den lille minstepensjonen avkortet fordi han var så «privilegert» å måtte flykte fra hjemlandet sitt – og eventuelle opparbeidede pensjonsrettigheter der.

* Les også: Mer flau smålighet fra Libertiniusen

Christer skriver videre:

Det er gjort et unntak fra dette for flyktninger (men ikke for andre utlendinger). Flyktninger får full grunnpensjon og fullt særtillegg, til sammen minstepensjon, uten å måtte ha bodd i Norge i 40 år. På det meste vil dette utgjøre to ganger folketrygdens grunnbeløp – 2G.

Den som har jobbet her i 40 år vil motta tilleggspensjon, som ofte utgjør mer.

Vi pauser igjen. Det kritikerne her ofte roter med, er at de tror grunnpensjon er noe man opparbeider gjennom et yrkesaktiv liv. Det er som nevnt feil. Det er tilleggspensjon man jobber seg til. Dette får ingen flyktning uten å jobbe. Her er det ingen forskjell på Tore og Aman.

Og ettersom Tore normalt har hatt mulighet til å opparbeide seg tilleggspensjon, mens Aman mistet sin da han flyktet, kommer Tore som regel bedre ut pensjonsmessig.

Videre:

Det finnes ett tilfelle der en flyktning vil motta mer enn en innfødt i samme situasjon, og det er de særskilte overkompensasjonsreglene for personer født før 1937. Disse får full opptjening av tilleggspensjon etter mellom 20 og 40 poengår (40 poengår for person født i 1937, 39 poengår for person født i 1936, etc). En nordmann født før 1937 må ha trygdetid opptjent før 1967 for å få tilgang til denne fordelen. En flyktning trenger ikke slik trygdetid. For å nyttiggjøre seg denne rettigheten må man imidlertid ha hatt lønnet arbeid (eller en trygdeytelse som gir pensjonspoeng) før fylte 70 år, noe som svært få har hatt.

Henger du fortsatt med? Jeg merker at jeg svetter, fordi dette er litt komplisert, men det viktige er egentlig dette:

For det første er det snakk om en lukket gruppe. Du må ha vært født før 1937.

Så ja, kritikerne har rett i at det er en forskjell hva gjelder dette ene særtillegget, altså overkompensasjon. Men det gjelder ikke flyktninger generelt. Det gjelder en ørliten subgruppe flyktninger som er født før 1937.

Aman er i følge Libertiniusens bilde kun 32 år. Regelverket gjelder ikke ham heller, like lite som det gjelder Tore.

* Les også: Libertinusen sprer faktafeil om sosiale stønader

Christer presiserer ytterligere:

For det andre er det her snakk om en svært liten gruppe. Samtlige utenlandske borgere i Norge over 67 år er en gruppe på 14 500 mennesker. En minoritet av dette igjen har flyktningestatus, de øvrige har opphold på humanitært grunnlag eller på grunnlag av familieinnvandring. En enda mindre minoritet har rukket å få pensjonsgivende inntekt nok før 2006 til å nyttiggjøre seg denne fordelen.

For det fjerde er dette en rettighet vi gir nordmenn fordi de født før 1936 ellers ikke ville kunnet få full pensjonsopptjening. Dette rasjonalet gjør seg gjeldende for personer med flyktningestatus, men på en annen måte: Vel har de muligens opptjent pensjonsrettigheter, men siden de for å få flyktningestatus må være forfulgt av sin hjemstat vil de ikke kunne nyttiggjøre seg denne muligheten.

Her trer altså fornuft og empati inn. Hvis en flyktning har jobbet og opptjent tilleggspensjon i sitt hjemland, er ikke dette penger han kan få utbetalt – nettopp fordi han er flyktning. Det er en pensjon han har mistet. Derfor tilbyr Norge en kompensasjon for dette, til de aller eldste av flyktningene. I all rettferdighet.

Så kommer noe som er relevant for blant annet Aman:

For personer født etter 1962 gjelder reglene om ny alderspensjon. I dette regelverket er det et krav om 40 års trygdetid for å få garantipensjon (minstepensjon). En flyktning får full minstepensjon uavhengig av trygdetid.

Da vi vedtok disse reglene fra 1. januar 1971 ble det uttalt at det er en naturlig følge av at vi mottar flyktninger at vi også gir dem noe å leve av. Minstepensjon ble ansett være «noe å leve av». Det vi gir flyktninger er minstepensjon uten at de har måttet bo her hele livet.

Dette er altså den eneste reelle forskjell mellom Tore og Aman, som jeg skrev tidligere. Men det handler altså kun om minstepensjon, en pensjon alle nordmenn som har bodd her i 40 år uansett får, og som er liten (for tiden rundt 82 000 kroner). Med særtillegget, som Tore også kan få om han ikke har hatt nok lønnet arbeid, kan dette strekke seg til maksimalt 2G.

Christer avslutter med følgende, og det vraker samtidig påstandene fra Libertiniusen ytterligere:

Om man fjernet disse rettighetene fra flyktninger ville de likevel hatt rett til minstepensjon. Dette skyldes at Stortinget i 2005 vedtok en lov om supplerende stønad til personer med kort botid etter forslag fra regjeringen Bondevik. Denne ordningen ble vedtatt fordi det viste seg at retten til sosialhjelp ble brukt i veldig stor utstrekning fordi ytelsene fra folketrygden var så lave. Ordningen ga og gir rett til stønad tilsvarende minstepensjon når søkeren har fylt 67 år og har for kort botid i Norge til å få minstepensjon fra folketrygden.

Konklusjon

Oppsummert er det altså slik at både Aman og Tore vil få full grunnpensjon og fullt særtillegg om de ikke har opparbeidet seg noe arbeidstid i landet. Forskjellen er at Tore attpåtil må ha bodd i Norge i 40 år, noe Aman ikke behøver fordi han vil ha mistet sin opparbeidede tilleggspensjon fra hjemlandet – en pensjon Tore får beholde.

Med andre ord kommer Tore, som ikke har jobbet en dag i sitt liv, og Aman, som jobbet i hjemlandet, men ikke har jobbet i Norge, likt ut.

Hvis Aman også var født før 1937, ville han fått tilleggspensjon med overkompensasjon. Der får han en reell fordel foran Tore. Men det er han ikke, og dette er derfor irrelevant for ham og de aller fleste andre flyktninger.

Det pensjonsregelverket som mange sprer feilinformasjon om i sosiale medier, godt hjulpet av Libertinusen, sørger bare for at en flyktning ikke kommer vesentlig dårligere ut enn en nordmann som ikke har jobbet en dag i hele sitt liv. Ettersom dette også fører til lavere kostnader i andre trygdeytelser, koster neppe denne ordningen det norske samfunnet noe.

Det er på tide at nordmenn slutter å klage over en innbilt urettferdighet som kun sørger for at flyktninger har et minstemål å leve av.

Dette er ikke diskriminering. Det er rettferdighet.

Kjære Doktor, ikke vær en app

For en liten uke siden våknet jeg opp og følte meg frisk og fin. I om lag ti minutter. Så begynte det å verke nederst i ryggen, litt på venstre side.

Smerten økte fort i intensitet, og selv om det normalt sitter langt inne hos meg å ringe legen, så endte jeg opp med å søke opp nummeret til legevakten i Oslo og ringe en tjeneste jeg heldigvis aldri hadde trengt å ringe før.

Men først etter å ha utført et kjapt Google-søk, selvsagt. Mens jeg stod i undertøyet på alle fire i et smertehelvete, googlet jeg «nyrestein». Jeg har aldri før hatt gleden av å hilse på en slik piggete røver i nyren, men det virket som en sannsynlig diagnose. I løpet av få sekunders lesing fikk jeg bekreftet at symptomene stemte.

Mellom krampeaktige og støtvise åndedrag, fikk jeg beskrevet problemet mitt til mannen i telefonen, og i det han spurte meg om jeg kunne komme meg til legevakten selv, kastet jeg opp av smerter. Lekkert.

De sendte ambulanse.

Ambulansepersonellet var flinke. De var oppmerksomme, omsorgsfulle, undersøkte meg fort, og fikk meg levert til legevakten. På veien ned målte de blodtrykk og blodsukker, og da jeg ble «sjekket inn» på legevakten, ble blodtrykket målt på nytt.

Så langt var jeg fornøyd. Jeg hadde smerter, men følte meg ivaretatt.

Deretter gikk det nedover.

Jeg fikk tildelt en kølapp og ble bedt om å avgi en urinprøve mens jeg ventet. En kølapp. «Et nyresteinsanfall er noe av det mest smertefulle du kan oppleve», står det på nettsidene til Norsk Helseinformatikk, og jeg stod der alene med en kølapp.

Og ventet.

Og ventet…

Smertene kom i bølger, og i de mindre pinefulle stunder tafset jeg litt på Facebook for å få tankene over på noe annet. Min eks ringte meg og holdt meg ved selskap på mobilen en god stund. Sympatien fra venner og bekjente var god å ha.

Det gikk vel nærmere en time før jeg omsider ble ropt opp. Da hadde jeg gått rundt og rundt og pustet og stønnet i smerter og kvalme. Herregud, så ubehagelig. Herregud, så lenge å vente.

En lege kom og hilste på meg, ba meg sette meg ned på en stol inn på kontoret, og så begynte han å taste på PCen sin.

Og han tastet.

Og tastet…

Stilte meg et spørsmål eller to, og tastet litt mer.

Sånn holdt han vel på i 10-15 minutter, og jeg måtte opp og gå igjen. Rundt og rundt på kontoret. «Smertene kan være så intense at det føles best å vandre rundt omkring under anfallene», skriver Norsk Helseinformatikk. I symptomlisten for nyrestein heter det nemlig at man får bevegelsestrang.

Check!

Jeg følte for å gå og gå og gå. Jeg kunne gått til Roma og tilbake. Det var umulig å sitte stille.

Til slutt sa legen at han skulle få ordnet noe smertestillende til meg, og forsvant ut. Jeg studerte en edderkopp som tuslet rundt på gulvet. Den vandret rundt like hvileløst som meg selv.

Legen hadde forduftet, men edderkoppen var der i det minste for meg. Min verste fiende var blitt min ensomme venn. Jeg håpet den hadde en bedre dag enn meg.

Omsider kom legen inn igjen. Han ville lytte på hjerte og lunger, og trykket litt på magen for å finne hvor det var vondt. Så ba ham meg gå ut i gangen og vente på en sprøyte med smertestillende og muskelavslappende.

Mer vandring. Umulig å sitte stille. Minuttene gikk. Jeg var tørst, men det var ikke noe vann noe sted. Jeg følte meg dum. Fikk lyst til å rope til andre pasienter at jeg hadde nyrestein og at det var forbasket vondt, slik at de ikke skulle tro jeg var helt rar og ustabil der jeg haltet meg rundt og rundt. Men det slo meg at om jeg begynte å fortelle tilfeldige folk om diagnosen min, ville jeg nok bare fremstå som enda rarere. Så jeg holdt kjeft og lot dem heller lure.

Etter kanskje ti nye minutter kom en sykepleier og sa hun skulle gi meg sprøyter. Jeg la meg ned på en benk og fikk en dose i hver skinke.

Så forsvant hun. Og jeg gikk ut for å vente igjen.

Enda tørstere. Enda vondere.

Så kom kvalmen tilbake for fullt, og jeg så legen komme mot meg. «Finnes det et sted jeg kan kaste opp?», spurte jeg. Legen mumlet noe, snudde seg og gikk. Så stoppet han og ble stående og se på noe som skjedde i en sidekorridor.

Spyttproduksjonen i munnen begynte for fullt.

Legen snudde seg, og jeg sa at det hastet. Han gikk og pratet med en sykepleier, men alt skjedde for sakte. Greia med oppkast er at den ikke eier oppdragelse. Den venter ikke pent på sin tur. Den tar seg til rette som om den eier kroppen. Og nå ville den ut.

Jeg kikket rundt meg, fant et tomt siderom med en vask, løp inn og kastet opp. Etter et minutt med spying og spytting, kom en sykepleier inn og spurte om jeg ville ha en spypose.

Verdens mest sarkastiske svar ønsket å trenge seg ut av munnen som oppkastet like før, men jeg orket det ikke. Jeg eier tross alt oppdragelse. Hun kom med spyposen likevel, og jeg vandret ut i gangen igjen. Kvalmen hadde gitt seg, og plutselig dampet smertene bort.

Det finnes en gud, og hun heter Big Pharma!

Noen minutter senere hentet legen meg inn på kontoret sitt igjen en siste gang. Han ga meg en resept på Voltaren stikkpiller og et skjema jeg måtte postlegge for å få innkalling til CT.

Det siste jeg følte for på en fredags ettermiddag, dehydrert, slapp, og utslitt, var å gå ut i byen for å finne et postkontor, kjøpe konvolutt og frimerke, og postlegge et skjema. Så jeg gikk heller til apoteket ved siden av legevakten, fikk hentet ut smertestillende, og tok nærmeste taxi hjem.

Nå, fem dager senere, er jeg endelig smertefri. Men jeg har noe på hjertet.

Kjære Doktor. Den behandlingen jeg fikk kunne jeg fått av en app på min kjære iPhone.

* starte app *

«Hva tror du at du feiler?» Jeg velger nyrestein fra en liste.

«Har du hatt nyrestein før?» Nei.

«Hvor er det vondt?» Jeg trykker på venstre flanke på en 3D-modell.

«Har du bevegelsestrang?» Ja.

Diagnose: nyrestein.

* lukke app *

OK, de fant også blod i urinen, men det kunne strengt tatt også vært målt med en tilleggsgadget og litt Bluetooth.

Jeg er glad i det norske helsevesen. Jeg er glad i skolemedisin. Takk gud for de smertestillende legemidlene jeg fikk. Men hør nå her, kjære Doktor: Ikke vær en app! Du er mer enn det. Du må være mer enn det.

Vi trenger at du er mer enn det.

Da jeg kom inn på ditt kontor skulle du bedt meg sitte ned. Kanskje lagt en hånd på min skulder. Du skulle sett på meg, og spurt meg hvordan jeg hadde det. Så kunne du fortalt meg at ut fra symptomene og urinprøven tydet det på at jeg hadde nyrestein. Du kunne gitt meg en liten undersøkelse med dine hender og stetoskop. Du skulle sagt at dere har gode smertestillende som jeg skulle få om et par strakser.

Du kunne gitt meg litt trygghet. Litt informasjon om hva som ville skje. Det virker så unødvendig at jeg skulle måtte gå rundt i et par smertefulle timer uten å vite noe som helst, når jeg egentlig kunne fått den sprøyta på ganske kort tid.

Byråkratiet kunne vært gjort unna etterpå. Jeg kunne gladelig ventet sammen med Lille Petter Edderkopp når smertene først var borte. Å bli spurt om jeg ville ha en plastkopp med vann, hadde heller ikke skadet.

I boken «Placebodefekten» skriver jeg om hvor mye betydning en leges oppførsel og kommunikasjon har å si for blant annet smerter hos pasienten. Trygghet og fravær av frykt er ekstremt viktig. Det er smertestillende i seg selv, fordi smerte uten frykt, er halvert smerte.

Vi trenger nemlig å bli sett. Vi trenger å føle trygghet. Vi trenger å vite at det finnes en løsning.

Legevakten hadde en løsning. En solid dose Voltaren sprøytet inn i skinka. Effektivt som fy. Det hadde jeg satt pris på at legen hadde sagt til meg med en gang. Men jeg satt istedenfor et par timer i uvitenhet over hva som skulle skje. Hva som kunne skje. Hva som ventet der fremme. Jeg sier ikke at jeg var redd, jeg visste jo at nyrestein er ganske ufarlig, men det handler om å besvare pasientens tause spørsmål.

Så, kjære flinke lege, start med å se pasienten før du begynner ditt arbeid på PCen.

Se. Lytt. Informer.

Kjære Doktor, ikke vær en app. Vær et menneske. Et profesjonelt medmenneske.

Damned if you do, damned if you don’t

– La meg gi dem tak over hodet,

sa den store.

– Jasså, så nå skal vi importere flere arbeidsledige?!,

svarte de mange små.

– La meg få sette dem i arbeid,

sa den store.

– Jasså, så nå skal de komme her og ta jobbene fra oss?!,

svarte de mange små.

Og alt var slik det pleide å være i småfolkets rike,

der alle hadde pistol, men bare en fot å gå på.

Og forresten…

I anledning syriske flyktninger, Frp og Petter Stordalen, alle temaer jeg har blogget om de siste ukene, har jeg nylig fått tilsendt to gode tips som er svært relevante og som jeg fikk lyst til å dele med dere.

Til Frp og innvandringsmotstandere

Det første vil jeg tilegne Carl I. Hagen, Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde, såvel som de mer rabiate innvandringsmotstandere: