Øyvind Myhre's Blog, page 13

8 Settin' the woods on fire

 

Roger får sånne innfall. Sjøl jeg, som er styrt ut med en engels tålmodighet, synes han kan være uforbederlig iblant.

Feksempel avlegger han ofte deler av den milelange juleferien sin i kårstua mi i Odalen. En sånn gang kom han på at han ville fange snøormen. Da hadde han konsommert ei kasse juleøl, med god hjelp av barndomskompisen min, han Ola Brøttet. "Det blir en zoologisk sensasjon!" proklamenterte han. "En hittil ukjent art, som har tilpasset seg til karrige kår i utkant-Norge!" Dermed påførte han seg beksøm, polvott og skinnlue og la av garde for å hjemsøke alle gule kremmerhus i Nord-Odals brøytekanter. "Det er der de kommer opp for å puste!"

Han var så ivrig som en unge med et nytt leiketøy. Det lovet ikke godt.

Søstra mi overtok småbruket, skjønner du, men livøret har jeg overtatt til fritids. Riktig trevalig er den blitt også. Men ellers brukte vi sjelden etternavnet hans: Til daglig hette han av gode grunner Ola Ronk.

"Se her!" boblet han. "Du setter spilleren på Rec mens du trykker Start. Så skifter du spor med pilknappen, hvis du ikke vil spille over det gamle, og stiller inn ønsket lokasjon på posisjonsindikatoren. Sånn!" Fingrene hans fomlet. "Vi reiser til samme sted, samme virkelighet, men vi flytter oss i tid. La oss si ett år før hysteriet startet - det burde være tidsnok. Tituba ble arrestert 29. februar 1692, altså - "

"Hva skal vi der å gjøre?" ville jeg vite.

Fomlefingeren stanset et øyeblikk. "Gripe inn! Vi får Tituba til å slutte med disse seansene som fyller hodene på småjentene med overspente fantasier. Da blir det ingen heksejakt, og ingen blir hengt. Dermed kan heksene fortsette sin subversive virksomhet i fred!" Et sjøltilfreds flir la seg som en plastikk på ansiktet hans.

Ola og jeg drakk opp resten mens vi ventet, og på morgenens årle kvist kom han snublende inn igjen, bleik men innfattet og med forurettet sak. "Jeg hadde den nesten!" erklærte han med hakkende tenner. "Jeg fikk nesten tak i sporden - men den smatt innunder skaren før jeg… I morgen skal jeg…"

Skumringa la seg også. Jeg følte skogens ro. Ingen forenemmelse av uhygge; ingen dansende gespenser med vridde fjes. Froskene gryntet som Få, men gryntinga bar ingen truende undertoner. En fredfylt, hormonisk sommerkveld. Her kunne jeg tenke meg å kule ned et par dager. Vi hadde mat og øl, freden og roden i naturens grønne skjød - hva mer kunne en håpe på i livets aftenrødme?

Men dagen deretterpå låg han med snuten i været, helt ute av funk med tømmermenn og bronketter. Det ble ikke mer snøormjakt. Ola medisinerte ham med glovarme toddier, blandet av lokale fabrikater så potenterte at tapeten krøllet seg.

Tituba snorket.

Snøormen kryper fortsatt gjennom mosen i Odalens dype skoger, skjult for alle sologer og naturvernere. Bare de gule åpningene i snøen gjenstår som tause vitner.

Lyden bragte meg tilbake til hverdagens mas og kjas. Det var fortsatt noe jeg ikke skjønte. "OK, så gjør vi det. Hun er sikkert lett å overtale, etter det hun har vært igjennom. Så kjører vi henne tilbake til 1691. Men der er hun jo alt! Hva gjør vi med den andre?"

Roger sukket. "Sukk! Riktignok har jeg bedt deg konse på det manuelle - men jeg meinte ikke at du skulle tenke manuelt, når du en sjelden gang… Vi bytter dem, selvfølgelig. Så tar vi den andre Titubaen med hit. Kan jeg få arbeidsro?"

Han fingret og trykte. Det klikket og klirret. Jeg trommet på rattet mens jeg gjorde meg mine skeptikktanker. Anabol teknologi er bra når vi snakker om musikk, men fingrene til Roger er digitale. Null og en er kompleksativt nok for dem.

"Ferdig!" Han rettet seg opp med et salig flir. "Nå reiser vi."

I det vesle hodet mitt skjønte jeg riktignok ikke at det ble noen forskjell om vi skiftet ut den ene med den andre, og den andre med ene, hvis begge to var så like som dråper? Men det sa jeg heller ikke.

Cadillacen begynte å male bare jeg rørte nøkkelen. Den ble stående og avvente på ordre. "Vent litt mens jeg skifter spor," sa Roger og lente seg fram.

Bilen gjorde et byks så innmaten skvatt veggimellom - den verste bakkestarten jeg har begått sia kjørelærer Madsen. Hjula spant i utslåtten. Motoren hylte. "Roger, hva i heite holoa har du gjort med bilen!" ropte jeg, mens jeg jobbet feberilsk med giret.

Vi kom i sig. Jeg skiftet raskt til annet; graset subbet mot dørene. Motoren roet seg. Tredje.

Hjula slapp graset; vi svevde. Mer gass. Almeskogen reiste seg som en mørk, ujevn mur. Et øyeblikk trudde jeg at vi skulle drønne rett i trekronene.

I siste lita løftet vi oss så vidt over bladverket; et par greiner skrapte oppunder - så hadde vi utsikt over det bakkete landskapet.

Sola sendte rosa eksos over himmelen. Sletta under oss låg i kveldsmørke; jeg ante en krokete kjerreveg som ormet seg mellom skogholt og enger, spredte gardshus, ei husklynge nede til høgre. Noen få steder skinte det svake lys. Til venstre krysset vegen ei elv, og langt til høgre skimtet jeg et tettsted med smale gater. Utafor der igjen - grå sandstrender som foldet seg om ei stor bukt.

Ny England i 1693. Noen spredte hus og åkerflekker, omringet av villmark.

Og ikke nok med det: Sommeren etter hadde han lest om sjøormen i Storsjøen og ville låne robåten min for å finne den. Da sa jeg nei. Roger i robåt er en tanke du knapt tør tenke.

Gjenskjæret sloknet. Natta kom som en svart vegg. Ubegripelig raskt lysnet det igjen - sola rant i en eksplosjon av lys, danset over himmelen, gikk ned igjen… Vent litt: Opp i vest og ned i øst?

Aha.

Dager og netter flimret i revers.

Roger falt i tanker og tegnet streker og rundinger i lufta. Plutselig ble han trillrund i øynene. "Å faen!"

Det sprakte i høgttaleren. "Æg vil be om at dokker ikkje holder mett namn førfængele," sa det. "Æg vil ikkje holde den uskyldig som messbruke mett namn. Dessføruten så e det copyrightbeskytta. Sjøll om at æg skal vær den føsten tel å innrømm at bainnskap kain vær på sin plass i trængte situasjona. Klikk."

"Neivel, nei da." Roger viftet rettesettelsen bort som en mygg. "Du bestefar, det oppstår et paradoks. På et tidspunkt blir det to av dem."

"Jeg sa jo det! Med en gang vi treffer den andre - "

"Det er ikke det jeg tenker på, din troglodytt! Vi bare bytter dem. No sweat. Men når vi frakter nummer to til 1693 igjen, så finnes den første der allerede - bare to år eldre." Han pekte med tommelfingeren mot Tituba i baksetet. Hun snorket fortsatt, lykkelig uvitende om bakkestarter og paradokser. "Det jeg ikke får til å stemme, det er - - hvordan henger det sammen at det ble en ekstra?"

Jeg grublet med den vesle knotten min. "Det blir jo ikke det, for vi har hentet henne - se, der sitter hun!"

"Ja da, ja da! Men så plasserer vi henne i 1691. Da blir hun enda to år eldre i 1693, og da er det ikke den eldste utgaven vi har hentet, men den, ø, nest eldste, altså…"

Jeg prøvde å trøste ham. "De kan sikkert komme til nytte begge to! Og trilobitt kan sjøl du være."

"Og hvis vi gjentok operasjonen," fortsatte han, "ville det bli tre av dem. Og så fire. Og så - " - han tok seg til hodet som om han hadde tannverk. "Det blir for mye av det gode for én mann!"

"Kanskje tidreiser ikke er noen god ide?" foreslo jeg.

Han stønnet. "Vel vel, vi får bare gjennomføre det vi har bestemt oss for."

- Vi? tenkte jeg i mitt stille sinn. Med min vanlige fintfølelse holdt jeg tenner foran tunge.

Problemet er at han blir levert uten bruksanvisning, sånn at du aldri kan vite når han fleiper, og når han vrøvler på rammeste alvor. Jeg tviler på om han ikke veit det sjøl heller. Dermed mister han oversikten. Damene også. Slik er han.

Han lysnet opp igjen. "Det kommer nok av den sjølrefererende avtalen. Det blir uvegerlig paradokser av slikt, veit du. Jeg får tenke mer seinere. Se hvor du kjører, din bilbøffel!"

Jeg hadde sluppet soloppgangene av syne et øyeblikk. Det skulle jeg ikke ha gjort. Sola sto stille over oss, og cadillacen stupte mot kjerrevegen.

Biggles brukte å dra i spaken. Eller var det Steve Canyon? Jeg prøvde. Rattet satt urokkerlig. I siste øyeblikk tråkket jeg på bremsen av alle krefter.

Bilen rettet seg opp; dalte sakte og pent - jeg rettet opp rattet og landet så søla skvatt som et bombenedslag. Bilen rullet til hjula hadde gravd seg så ettertrykkelig ned at vi sto børr fast.

Det var tidlig vår med blåsur himmel. Vi sto på kjerrevegen rett hitafor brua. På begge sider av vegen vekslet enger med skogholt. Trærne hadde et tynt penselstrøk av lysegrønt; på engene stakk bustete vårblomster snutene opp gjennom vissent gras fra i fjor. En flokk små, radmagre kuer sto og skrapte mismodig i den sølete bakken.

Jeg hoppet ut. Bilen sto på bånnpanna i gjørme. Men jeg har stått fast i vårbløyta før. "Kom og hjelp til, Roger! Jeg finner sikkert ei skuffe baki her."

Det gjorde jeg - under hundrevis, tusenvis av steinkaker. Roger slafset: "Little Richard! Freddie Cannon! Brenda Lee! Johnny Horton! - - Dette er nok de amerikanske drømmene - - spa du, bestefar, så plugger jeg opp makulatoren!"

Jeg gryntet. "Kjapp deg, i så fall. Vi har sikkert vekt furorene med vår buldrende herkomst."

Jeg måkte så svetten høljet. Innimellom rettet jeg meg opp, såg meg omkring, lyttet. Jeg hadde ikke sett snurten ennå, men det var bare et tidsspørsmål - når som helst kunne det komme noen langs livets landeveg…

Jeg fikk bånnpanna fri. Så sprang jeg til nærmeste skogholt, braut av greiner og la dem under hjula. Inn igjen. Jeg startet, ga gass med en fot så følsom og sensibel som en kattepot… Bilen fikk fotfeste. Ørlitt mer gass... Så smått og forsiktig som ei snile på larveføtter listet Cadillacen seg opp på fast grunn.

Jeg pustet djupt og ekte. Nå måtte jeg ikke synke hen i falsk trygghet og nye gjørmehøl.

Roger'n hadde plugget ferdig. Han snudde seg ivrig. "Skal vi se om den virker?" Så rynket han panna: "Se som du griser, mann! Du drar inn søle i hele setet!"

Som sagt; når jeg tenker på hva jeg kunne ha sagt… Men det gjorde jeg ikke, for i det samme hørtes det et laaangt gjesp fra baksetet. "Ah never sleeped dis much in mah life… Wot is dis? Where we be?"

Jeg overlot forklaringa til Roger. "Dette er nok ikke så lett for deg å fatte, Tituba - men denne vogna kan reise gjennom tida." Han snakket så smørblidt som til en trassig unge. "Nå har vi reist til året før du ble hentet og satt i fengsel. Vær ikke redd, det er ikke farlig, og jeg skal passe på deg. Dikke dakk."

Hun avbraut ham. "Like I travel in de dream, only more real?"

"Æ - javisst. Ingen drøm, Tituba, men virkelig. Det kan hende du treffer deg sjøl også - "

"Ah doo dat alla time," svarte hun. "I no need no carriage, I see mah shape, we talk. She tell me da future, she tell me da past. Some time ah not even dream. Wot we doo?"

Jeg godtet meg. Kjappere dame enn han hadde kalibrert med, Tituba!

" - og, og nå skal vi finne deg igjen. For to år sia," forklarte Roger, med litt mindre luft under ballongene. "Kan du vise oss vegen?"

Hun åpnet døra uten å nøle. Lærenem dame; hun hadde bare sett oss åpne bildører et par ganger. Hun gikk ut på den sølete vegen - først nå såg jeg at hun var barbeint. "Pa'sonage dat way," sa hun og pekte.

Roger og jeg fulgte etter. "Jeg har lagt en ufeilbarlig plan," sa Roger. "Jeg foreslår - "

Det rakk han ikke. Kjeften hans datt opp og ble hengende slik. Rundt svingen hundre meter borte dukket det opp et følge: Tre svartkledte karer til hest; flere fotfolk - og tjoret i et tau bak en av hestene: Tituba - så lik den første som to dråper.

Tituba ble ivrig. "Dat me! Mah shape. And dat da Minista. Masta Parris. He own me. Dat Masta Noyes f'om de town, he Minista too. And dat Masta Ha'thorne. He arrest me, and make me tell 'bout da Devil, and put me in da prison." Hun skalv litt. "And dat - "

Følget hadde stanset opp. De virket forbauset. De pekte, ropte og gestulerte. Etter et kort rådslag fortsatte de. Den ene av de svartkledte begynte å synge med kraftig røst. Flere stemte i. Hele koret marsjerte mot oss mens de sang i takt:

Oh God, my strengthe and fortitude,

of force I must love Thee!

Thou art my castle and defence

in my necessitie!

My God, my rock in Whom I truste,

the worker of my wealthe!

My refuge, buckler, and my shielde,

The horne of all my healthe!

Ikke den vakreste al capella-sangen jeg har hørt: Tung, truende. Etterhvert dukket det opp et slepetau av en baktropp: Nyfikne karer og kvinnfolk i arbeidstøy; fire-fem jentunger i finstas. Halve bygda fulgte etter rytterne og fangen deres. Flere av mennene hadde arbeidsredskaper slengt over aksla; noen bar økser eller høygafler; enkelte bar seriøse og betenkelige muskedundre. Hm.

"Dem jenter, dem er Bettie Parris og Abbie Williams," sa Tituba, "og Bettie Hubbard, og Ann Putnam - og Ann hun er verst, hun ser dem hekser alle tider, dagen og natta, hun ser dem ri kosten og, hva du si, knulle med dem djeveler og med ham Djevel sjol, og…"

Den andre Tituba kjente henne plutselig igjen og bråstanset. Det gjorde ikke hesten som trakk henne. Hun datt så lang hun var i søla; rytteren kastet et blikk og motiverte hesten med et rapp på nakken. Tituba 2 ble halt flere meter før hun kom seg på beina igjen. Hvis hun skreik, så druknet det i sangen:

I, when besette with paine and griefe,

Doe praye to God for grayce,

And He forth-with doeth heare my plainte

Out of His holie playce.

The Lord descendeth from above

And boweth the Heavens high,

And casteth underneath His feete

The darknesse of the skye!

De var nok på parti med makta, disse her. Og hvis planen til Roger'n hadde vært å gå stille i døra, så kunne han glømme det nå. Han kunne nok det. "Hva er det som foregår, Tituba?" spurte jeg. "Hvor skal, ø, hvor skulle dere hen?"

"Til Ipswich," svarte hun. "I dag er den dag jeg bli fange og tatt i fengsel. Forhør i morgen."

Roger protesterte. "Det er ikke mulig! Jeg har sendt oss tilbake til året før. Ikke noe av dette har hendt ennå - " - stemmen hans spaknet seg mens han snakket, og øynene fulgte det morske følget som nærmet seg.

De stanset ti meter fra oss. Sangen stilnet. De svartkledte skulte. De hadde ikke sånne rare, spisse hatter som du ser på bilder: To av dem var barhodet; den tredje hadde et mørkt tørkle knyttet stramt over skallen.

Den nærmeste av dem reiste seg halvt i salen. "Begone, you shaypes and apparitions from Helle!" tordnet han. "Begone, spawne of Satan! In the nayme of the Father, the Sonne, and the Holie Ghoste, I commande you: Begone!"

"De vil at vi skal stikke, Roger," forklarte jeg.

Menneskets ånd står aldri stille. Ikke Roger heller. "Kom deg i bilen og start motoren, bestefar," kveste han. "Hiv på ei plate og start spilleren. Full guffe!"

Jeg visste ikke bedre enn å gjøre som han sa. Jeg lot motoren gå og holdt øye i speilet. Rytterne strevde med å roe gampene. Publikum trakk seg litt tilbake, men ikke mer enn at de kunne holde øye med begivenhetens skjeve gang. De hadde vel ikke mye underholdning her i avkroken. Unntatt ei henging i ny og nå.

Jeg fingret i steinkakene. Fant ei på måfå; var ikke sikker på hva Roger'n var ute etter, men noe fikk jeg prøve -

Han som sjefet hele tida - Parris? - mannet seg opp, halte fram et sølvkors og løftet det som en flammekaster mens han sang:

Unspotted are the wayes of God,

His worde is purely tried!

He is a sure defence to such

As in His faithe abide!

Oh God, my strengthe and fortitude -

I det samme skingret en annen kampsang gjennom marg og bein og åpne bildører: "You ain't nothin' but a hound dog, snoopin' ’round my door!" hylte Big Mama Thornton. "You ain't nothin' but a hound dog, snoopin' ‘round my door! You can wag your tail, but I ain’t goan feed you no more!"

Jeg veit ikke om han tok til seg dette budskapet. Men det gjorde hestene: De steilte; to av rytterne ble forkastet, den tredje klorte seg fast mens hesten hans rant som en brun strek bortover enga. Folk løp i alle retninger. Tituba 2 ble slengt over ende igjen. Så løsnet tauet fra salknappen da hesten løp ut; hun ble sittende i søla med et forbauset uttrykk. Roger pilte bort til henne, veivet og pekte mot bilen.

Han virket nok ikke tillitvekkende. Hun satt der til vår egen Tituba kom bort, tok henne i armen og drog henne opp.

Roger og de to Titubaene tumlet over hverandre inn i baksetet idet sjefen for svartkjolene kom seg på beina. Han sputtet gjørme og velsignelser, veivet med sølvkorset og skreik ordre til støtteapparatet, men de hadde det fortsatt travelt med å komme seg i sikkerhet. Ei Guds lykke at ingen av dem kom på å bruke mer verdslige våpen; da kunne stemningen fort ha snudd… Bakdørene smalt i. "Kjør!" skreik det med Rogers stemme gjennom hylinga fra Big Mama Thornton. "Og skru ned volumet, for Guds skyld!"

Med følsom fot fikk jeg bilen i gang - det ville ta seg dårlig ut å sitte fast en gang til. Vegdekket bar - så vidt. Jeg listet meg framover i D (Drive). Foran oss var ei tømmerbru med et dekke av grove planker, så vidt brei nok til at alle fire hjula fikk plass samtidig… Jeg skaut fart over den gyngende brua. Et kikk i speilet viste at flokken omsider hadde funnet våpna sine. Et par muskedundre veivet etter oss.

Roger kom på hodet over seteryggen til framsetet. "Jeg skifter spor!" hylte han gjennom støyen og fingret med knappene. "På tide å komme seg over i andre dimensjo - "

Vi var over brua; inne i skauen på den andre sida. I mitt stille sinn gjenlød røsten av fars foremaninger mellom tømmerveltene i de dype skoger: "Nå får'u gire ner, gutt - her er det grøvre skau!" Så hørtes et ørebedøvende brak. Ild og mørje omsluttet oss. Vi forsvant fra virkelighetens verden som et sprakende fyrverk av nyttårsraketter.

7 Angel of Death

 

Han har sine sider, Roger. Det peker eksene hans på rett som det er, mens de freser som ei sur sild. Rotete og uforsvarlig. Begynner på nye ting før han fullfører. Kaster baller opp i lufta og lar dem henge der. En drømmer uten fotfeste og magamål i virkeligheten.

Så sant som sagt, alt sammen! Men var det ikke derfor de svermet rundt ham som fluer på en tralt, da? Jeg har sett ham spirere inn liv og levnet hos damer på randen av sammenbruddets kant. Han dikter og fabler for ungene så de får stjerner i øynene, helt til hverdagens larveføtter kommer trampende med mødre og skifterett. Da slokner stjernene, og kravmentaliteten melder seg.

Jeg skal ikke skifte sol og vår mellom Roger og hverdagen. De passer ikke sammen. Helt og holdent inkomportable. Og sjøl om han prøver å ta seg sønder iblant, rydder i leiligheta og legger pornoen i stabel med brettekant, så får han det ikke til: Rett som det er så flyr han avgarde på neste oppskrudde idé. Det rare er at han aldri mister motet. Gang på gang detter han ned fra avgrunnens svimlende høgder og pådrar seg utpanting og skrubbsår, men han kommer seg alltid på beina igjen. Ubekuelig optimist, er han. Det straffer seg nok; sann mine ord.

Nå, for eksempel, satt han og pludret liv og farger i ansiktet til den forskremte skapningen som han hadde snublet over inne i krattet, der hun hadde gjømt seg da den fæle tordenfuglen kom drønnende. Ikke rart hun trudde det var faen sjøl som kom settende for full oktan.

Mange av de skrudde ideene sine leser han seg til, i tjukke bøker med lange fotnøtter og bilder av galakser og tidreiser. Resten finner han på. Og når det har gått ei stund, så husker han ikke hva som er sant og hva han har diktet opp. Men det gjør kreditorene. Akkurat som Donald, hver gang han får en genial ide. - Kensington, du liksom!

Jeg, derimot!

Ikke hadde hun fått vått og tørt på år eller dag heller, såg det ut til. Da hun hadde foresikret seg om at brødet var spiselig, så stappet hun i seg blings etter blings, og helte i seg saft til det taut ut av porene. Det breie ansiktet hennes livnet til bak lag av møkk og svette. Øynene strålte; du kunne ikke la være å se på henne og kjenne sug i bringa. Det var noe ved henne… Hun møtte blikket mitt. I forfjaskelsen fant jeg ikke på noe bedre enn å slå øynene ned. Der har du meg og damene summert i et nøtteskall.

Lukta hennes var olifaktorisk. Det spørs nok om hun hadde hensenket sitt legeme det siste året. Fluene svermet som kreditorer rundt et bostyre. Det anfekterte henne ikke det minste - hun var nok vant til lukta.

Jeg trakk meg distret tilbake og fulgte konservasjonen. "Jeg heter Roger," sa Roger og la ned stemmen en halv oktan for å gjøre den mørk og mandig. "Jolly Roger." Han gjorde en kunstig pause. "Jeg og gamle Bestefar kommer fra et land langt, langt borte. Vi er hjemløse seilere på tidens endeløse hav - " - slik dreiv han på ei stund. "Og du, skjønne ukjente? Hva bringer deg hit; hvilke hemmeligheter bærer du?"

"Tituba!" sa hun og rettet seg opp. "Ah be Tituba! Ah be someone too. Now ah am slave. Ah from de Barbary, and now ah be here. In de Barbary, de sun he shine all de yere. We eet de banana from de tree and de fish from de see, and we no worry 'bout de devil and de dying. Here, de devil be all de place!" Tanken fikk henne til å krympe seg sammen; hun skottet rundt i alle retninger. Roger roet henne: "Vær ikke redd, Tituba! Ingen jævel får røre deg så lenge Jolly Roger er her!" Reint ekkelt å høre på.

Jeg hadde nok ikke vondt av en matbit, jeg heller. Det satt en liten gnager i tarmtottene, og der hadde den sittet ei stund. Jeg åpnet en Heinz og gaflet i meg guffa rett fra boksen. Roger sier at spagettene på hermetikker fra Amerika er kunstige; en stusslig erstatning for ferske stengler fra spagettplantasjene på Po-sletta. I min tilstand smakte det som mat likevel. Gnageren roet seg. For sikkerhets skyld fóret jeg den med noen blingser også.

Jeg ryddet mens Roger pludret. Så begynte jeg å undersøke omgivelsene. Det vokste engblomster i skogkanten; mellom almene gikk det krøtterstier, kantet av tørre ruker. Ingen ferske. Fugl plystret og peip i trekronene, men jeg kjente ikke stemmen på noen av dem. Lyder som varslet om folk var ikke å høre - eller vent, var det ikke bikkjegnell jeg hørte i det fjerne? Jo.

Jeg kjente noe kaldt som rislet mellom skulderbladene - en anelse, en forutnemmelse av noe … farlig, fremmed. Som om dauen hadde vaglet seg på de tjukke greinene og plirte på meg.

Jeg prøvde å riste forenemmelsen av meg. Det var en varm sommerdag; ingen grunn til å fryse på ryggen. Trykkende varm, når sant skulle sies.

Det løp et gjengrodd bekkefar langs kanten av enga, med svarte kulper av stille vatn. Digre frosker gryntet med Donaldstemmer der inne. Mens jeg kikket inn mellom de råtne stammene kom den frysende anelsen tilbake. Den klamme lufta dirret av … lurende ondskap - jeg finner ikke noe bedre ord.

- Innbilninger! Sa jeg til meg sjøl. Jeg var blitt kastet med hals og hode gjennom århundrer og dimensjoner, uten annet enn det jeg gikk og sto. Ikke rart jeg kjente meg litt ute av fase, som min elektriske onkel Einar ville sagt. Jeg skyndte meg tilbake til bilen for å gi hendene og tankene noe å gjøre. Han Tykje hadde sagt at det låg et lass med drømmer i kuffertrommet; det var på tide å ta en kikk!

Jeg åpnet kuffertlokket og ble stående og måpe som ei låvedør.

Steinkaker! 78-plater i hauger og lass, i kasser og asker. Nei, vent: Dynger med 45-plater også; de tok bare ikke så stor plass. La oss se!

Jeg sto på hodet og bladde så øya løp i vatn: Tidlig Fats Domino. Gene Autry, Tex Ritter, Ruth Brown, Big Mama Thornton, Carter Family - og så sant jeg lever: Bill Haley and his Saddlemen. Alt av Hank Williams, Luke the Drifter-innspillingene også. Og her var … Huddie Ledbetter; sjølveste Blymagan. Jelly Roll. Lonnie Johnson; Fats Waller. Engelske artister også: Nancy Whisky. Alma Cogan! Bob Cort, Ken Colyer, The Vipers - og Lonnie Donegan, selvfølgelig. Boks etter boks etter boks med Lonnie.

Hundrevis av kasser og bokser. Tusenvis. Det var ingen ende på dem - men aller innerst sto det en gammeldags plateskifter med ledninger og plugger. Kanskje vanskelig å finne et strømuttak som passet, her i 1693 - - nei, vent: Denne her såg ut til å passe til radioen i bilen. Smal sak.

Rett bak meg sa det med stemmen til Roger: "Der har vi nok makulatoren, ja!"

Jeg rettet meg opp og svarte andrektig: "Musikk for evigheten, Roger. Hvor er dama?"

"Hun sovnet igjen, stakkar - helt utslitt, men nå kan hun slappe av. Jeg trenger en øl." Han fant den, jekket opp og fortsatte rundt flasketuten: "Flott dame. Sjarmerende; vidunderlig form for humor. Hun trenger en dusj, selvfølgelig." Han hadde dette blikket som han alltid får når han har los.

Det var på tide å løfte en inntrengende finger. "Slap off, Roger. Hun er tre hundre år eldre enn deg; hun kunne vært tipptipptipp - - " – jeg begynte å telle på finga.

Han feide pekefingeren av seg med et skuldertrekk. "Vær ikke snurpete, Bestefar! Noen holder seg godt lenge etter sin første ungdom; det er et spørsmål om innstilling. Bare se på meg!" Jeg kikket, og såg en bleikfeit halvgamling med hengekjaker. Han fortsatte: "Men det jeg skulle ha sagt - nå veit jeg hvor vi er. Tituba har forklart det meste, sjøl om hun ikke klarer å gjøre det helt sammenhengende. Hvor er Hakkespettboka?"

Han fant den i framsetet og begynte å bla. "Var det ikke en verdenshistorie her et sted? … Jo visst - og her er den. Witchcraft, Witchcraft… her er vi! Vi er utafor Salem i 1693 - du husker hekseprosessene?"

"Jeg var ikke født den gangen," svarte jeg surt. Han har det med å gjøre et nummer av mine modne år. "Men jeg såg en film en gang, Heksene i Harlem - "

"Rettere sagt Salem Village, til forskjell fra Salem Town. Det var i alt - " han kikket i boka: "Nitten hekser som ble hengt. Prosessene er nettopp avsluttet, og alle gjenværende hekser sluppet fri - de som kunne betale for fengselsoppholdet, selvfølgelig. Resten sitter i buret ennå. Tituba kunne jo ikke betale, men hun ble kjøpt fri av en riking i Boston - slik skaffet han seg en billig slave. Hun har rømt og tatt seg tilbake hit, det var i denne enga det begynte. Hun måtte se dem igjen, sier hun. Be om tilgivelse."

"Hvem da? Hvorfor da?"

"For at de ble hengt - hva veit jeg? Hun har ikke forklart det så nøye." Han bladde. "Her har vi mer! 'Soknepresten Samuel Parris hadde vært noen år i Barbados. Fra dette oppholdet bragte han med seg et par slaver, kjent som Tituba og John Indian. Mellom andre oppgaver fungerte Tituba som en slags guvernante for Parris' datter Elizabeth og hennes kusine Abigail Williams. Tituba pleide å underholde jentene med karibisk folklore; eventyr, spådom, kunsten å se inn i den skjulte verden. Det gjorde hun så godt at andre jenter i nabolaget besøkte prestegarden for å høre på. Etter hvert var det en krets på ti-tolv jenter som kom for å høre Tituba synge og fortelle. Noen av dem fikk det med å falle i trance eller hyle i ekstase, og i denne tilstanden kunne de 'se' heksene samle seg til heksesabbat. Disse samlingene skjedde, ifølge jentene, et stykke fra prestegården, på ei eng som låg avskjermet fra landsbyen.' Skjønner du, Harry? Det må være her!" utbraut han begeistret.

Jeg kikket på den stadig disigere himmelen, mot bekkedraget der froskene dreiv på. Jeg kjente igjen dette streifet av uhygge. "Det høres fælt ut - hengte de folk bare fordi noen jentunger begynte å hyle og peke på dem?"

Men i mitt stille sinn kunne jeg ikke la være å tenke: - Øvrigheta er seg lik, da som nå! Skalter og vralter og henger folk for et godt ord. For fem år sia, for eksempel, fikk jeg tre måners inndragelse og ei bot som... Torvald med radar nordafor Slåstad! Har du i dine levedager? Er det rart at han Tykje og vi andre gjør opprør?

"De gjorde visst det. Det står noe om det…" Han leste: "Heksehysteriet må sees på bakgrunn av økende uro i Ny England-samfunnet. Koloniene var grunnlagt av hardt arbeidende puritanere, som tok land med Bibelen i den ene handa og munnladningsgeværet i den andre, til vern mot franskmenn og indianere. I puritanerens verden var det lite rom for verdslige adspredelser. Til gjengjeld hadde han sin faste tro på Guds strenge rettferdighet: Fromhet og gudfryktighet ble nøye avregnet og belønnet med framgang i det jordiske liv, slik det også skulle belønnes i det hinsidige. Koloniene var basert på et kongelig charter som garanterte 'The Massachusetts Bay Company' og dets frimenn bestemte privilegier til evig tid – deriblant all politisk makt. Dette verdensbildet ble utsatt for stadig sterkere spenninger: Det kom nye innvandrere; handelsmenn og håndverkere, folk som ikke framsto som spesielt gudfryktige, og kanskje tilhørte dissentermenigheter. Charteret ble tilbakekalt. Usikkerheten skapte konflikter, misunnelse, rykter. På den ene sida kunne puritanerne glede seg med bøker som beskrev hvordan de salige skulle sitte i Himmelen og nyte synet av synderne, der de ble pint i evig fortapelse. På den andre sida måtte de daglig ergre seg over syndernes materielle framgang. Hekseprosessene kan sees som det puritanske samfunnets forsøk på å gjenskape universets perfekte orden, med jentene - de uskyldige og ufordervete - som middel."

"Uskyldige og ubedervet!" utbraut jeg. Traumiske minner fra realskolen flagret forbi i erindringens lange bok. "Jenter i puberten kan være de mest forevorpne - " - så tok jeg meg i det. En skal ikke feie over alle med én kam.

Roger travet att og fram. "Vi befinner oss i ett av historiens knutepunkter! Visjonene til jentene utløyste hekseprosessene. De hadde sett først den ene, så den andre, til slutt halve landsbyen, ri på sopelimer hit til enga og danse og te seg usedelig. Anklagene gikk som en farsott over New England; til og med en prest ble fakket helt oppe i Maine, anklaget og hengt. Tituba ble fengslet den - " han bladde - "29. februar 1692, og i løpet av våren og sommeren ble et par hundre personer anklaget og dømt. Eneste måten å slippe dødsstraff på var å tilstå og bli en angrende synder. Jentene ble fraktet fra by til by for å avsløre stadig nye hekser. Til slutt fikk folk nok. Myndighetene kom på bedre tanker; de kunne ikke avfolke halve landsbygda, og de gjenværende heksene ble frikjent utover høsten og vinteren. Også Tituba, som hadde satt i gang hele karusellen med spådomskunstene sine, stakkar."

"Hva skal vi gjøre med det?" sa jeg.

Roger spilte øynene opp. "Utføre oppdraget vårt, selvfølgelig. På disse kantene har Vårherre seiret på alle fronter - heksene er avslørt, kontrollen gjenopprettet. Det må vi forandre på!"

"Og hvordan gjør vi det?" ville jeg vite.

"Hindrer at de blir avslørt, vel! Vi endrer historiens skjeve gang."

"Du sier jo at det allerede har skjedd! Tituba-dama sier at - "

"Bestefar, Bestefar! Overlat historiens kraftlinjer til meg. Jeg finner nok på noe."

Det gjør han alltid, og det var det jeg var redd for. Jeg sa det ikke, for litt har jeg lært i mitt langstrakte liv.

Han bladde videre i Hakkespettboka. "Fant du ikke ei instruksjonsbok her?"

Jeg måtte hjelpe ham - han er en fommel med tolv totter der fingra sitter. "Hva ser du etter?"

"Det burde stå hvordan man spiller inn nye spor i manøvreringsenheten… Hør, Bestefar, det drar på eftan. Hent Tituba, du - hun kan slappe av i baksetet, det er god plass. Jeg fordyper meg i avansert navigasjon imens."

Tituba var i ferd med å vakne igjen. Hun stirret fortumlet på meg. "Where is dat, dat… nice man, de Jolly Roger?" sa hun med tynn stemme.

"Borte i, i - - the carriage," sa jeg og pekte. "Bli med meg, det er god plass - så reiser vi."

"Where we go?" Plutselig satte hun seg ned. "Dey come," sa hun med svak stemme. "Dey all dead, all dead. Dey all hanged. Fo'give me, please. Fo'give me, Goody Nurse, fo'give me, Goody Good - ah didna know dey wood hang you. Fo'give me!" Det siste kom som et tynt skrik.

Det var blitt kveld; sola var hensunket bak trekronenes rand. Rart så fort ettermiddagen hadde gått… Froskene kvekket infenalisk, men fuglene holdt kjeft. Over myra låg det et grått, dampende mørke.

I det grå dukket det fram skikkelser - utydelige, gjennomsiktlige som gjenferd. Ei krokryggete gammel dame med et mildt smil; ei morsk matrone; en diger arbeidskar med never som slegger og et himmelfallent uttrykk som om han ikke skjønte det som hadde hendt ham. En spenstig liten sprett med prestekrage og svart kjortel… De danset, nei de svevde over enga, ble borte, dukket fram igjen - stadig mer forvridde, stadig mer forpinte… De var der, og likevel var de ikke der: For hvis jeg blunket eller snudde ørlitt på hodet, så var de borte; men i neste øyekrok dukket de opp igjen.

Jeg sto spikret fast, klarte ikke å tenke en tanke - hodet, magan, hele kroppen kjentes fylt av isbiter. Fjernt, fjernt gjennom froskelarmen hørtes skrik, stønn, gråt; og jeg visste at jeg kunne ingenting gjøre, annet enn å stå hjelpelaus og ta imot all denne fortvilelsen… Lengst bak i bevisstheten tonte stemmen til Luke the Drifter: "Can you truly say with your dying breath you're ready to meet with the Angel of Death…"

Tituba hadde sunket på kne; tårene silte. "Fo'give me - "

Det gikk ei skjelving gjennom verden. Runddansen stanset; tåkene løyste seg opp. Stemmen baki ryggmargen tonte bort. Et øyeblikk sto en av skikkelsene helt stille - den gamle, krokete dama såg mot oss med ansiktet fylt av ro, medynk, jeg veit ikke hva. Svakt som et vindpust steig det fra myra: "Live in peace - " - så var også denne skikkelsen borte.

Kulda og lammelsen slapp taket. "Kom, Tituba!" sa jeg. "Det blir mørkt; la oss komme oss bort i, ø, the carriage!"

Hun reiste seg langsomt. Øynene hennes tindret. "Yoo hear, grand-dad? Yoo hear? Goody Nurse, she fo'give me. Now we go."

Hun trippet bort mot cadillacen og nølte bare en brøkdel før hun satte seg inn.

Roger snudde seg ivrig mot oss. "Der er dere endelig! Jeg har funnet ut av det, Bestefar. Jeg veit hvor vi skal kjøre, og jeg veit hva vi skal gjøre. Start motoren!" Han snudde seg mot Tituba i baksetet: "Bli ikke redd, kjære deg. Det kommer til å dure litt, men det er slett ikke farlig. Dette er et kjøretøy som - "

Han fortsatte ei stund før han oppdaget det samme som jeg. Tituba hadde sunket sammen på setet og sovnet med det samme. Hun smilte.

6 Lost highway

 

Nostalgi, liksom! Suss meg i stussen. Manuell musikk, det er dét som gjelder. Musikk som er laga av arbeidsfolk med kniv i hjertet og flis i finga. Kan jeg noe for at de sluttet å lage det for førti år sia? Nei. The blues ain't nothin' but a poor workin' man feelin bad -

"Ta et eple," sa Roger. Han slengte til meg et stort, rødt ett mens han åpnet ei ølflaske og løftet en inntrengende pekefinger: "Ikke øl til sjåføren, Bestefar! Ta to." Det kom ett til.

Unntatt Sondre Bratland. Synger Hank Williams også, så hjerterskjærende at du kan grine hvis du sitter aleine der ingen ser deg.

Roger bladde på må og på få i Hakkespettboka. Plutselig sa han: «Kensingtonsteinen! Holder den nøkkelen til ett av historiens store mysterier?»

Det var jo uvisst hvilken promille som gjaldt her oppe i den stratiske færen. Men promille eller ikke: Fyllekjøring ligger jeg unna. Ungdommen trenger positive forbilder.

Smerten og gleden og lengselen. Livets dirrende undertoner! Hører gjerne på det slaget fra hele verden, bare det er ekte vare. Nusrat Aga Khan, for eksempel. Jeg har gitar sjøl, men den var hjemme. Akkurat som mobilen.

Likevel kjente jeg en djevelsk trang til en doggfrisk vederkvekkelse. Trangen ble ikke mindre trang av å se Roger klukke tilfreds mens dråpene sildret. "Åffer er det alltid jeg som kjører?" ville jeg vite.

Han trakk på skuldrene. "Naturlig talent? Du egner deg til det manuelle, Bestefar. Håndens arbeid. Jeg må konsentrere meg om de intellektuelle utfordringene vi står overfor. La hver mann gjøre det han er best til, det er mitt motto. Klukk!" Flaska slapp motstrevende inn ei luftboble. «Den ble funnet i Minnesota i 1898 av en svensk bonde – Öhman – under rota av et stort tre. Han brukte den til tram til huset sitt i mange år, før det ble oppdaget at det var hogd inn runer på den sida som vendte ned. Det var en norskamerikansk historiker, Hjalmar Holand, som - «

Khan er død, han også. Det går den vegen med dem.

Jeg har gjort så mye handarbeid at det holder, i et langt ungkarsliv med spasmodisk tilgang på damer - men det sa jeg ikke. Det var Ali borti kiosken som introdukserte meg. ”Komma her å høra, Harry, her har jai ai plate som du lika!” sier han, og da går vi på bakrommet og speller bangla. Han har ei diger samling. ”Vi er to snørr fra samma nesa, du og jai, Harry,” sier Ali og flirer. ”To dumme aper fra bushen, ikke sant? Høra på denna, du!”

Han hadde et poeng. For er det noen som er kjapp til å snu ei ølflaske med ræva i været, så er det Roger. Måtte nok resonere på å holde følge, ja! Rett mann på sin rette plass. «Få låne boka mi,» sa jeg.

Jeg fikk den og begynte å bla. Roger hadde lest så mye som han trengte for å sette i gang, og det var ikke stort: «- brukte hele livet til å argumentere for at runene vitnet om en norrøn ekspedisjon til Nord-Amerika på 1300-tallet. Han ga ut bøker, holdt foredrag, foretok flere undersøkelser i området - «

Innholdsforetegnelsen fylte de første hundre sidene, de første tusen, de første… Jeg bladde og bladde. Foretegnelsen tok ikke slutt, enda så tynn boka var. Pussmerkelig! Jeg kikket på kapitlene: "Om verdensaltet." "Kvinnen og alt hennes vesen." "Alle kjente språk: Grammatikk og ordliste." "Verdenslitteraturen fra Gilgamesj til Følge en drøm." (Aha! Der kunne jeg finne 'On the Road'!) "Verdenshistorien fra fortid til framtid." "Al Azif (Necronomicon) i autoriserte oversettelser." Under kapitlene var det avsnitt på avsnitt; bare "Alle kjente språk" hadde bortimot hundre sider med avsnitt: "Abbadeisk." "Abe." "Abisk." … Jeg bladde videre. Der! "Teknisk håndbok for Cadillac 1952 Convertible (Extended)."

«- mens den ortodokse vitenskapen ristet på hodet og erklærte steinen som et falsum. Slik står saken den dag i dag. Hm! Kan dette være enda en oppgave for mitt formidable intellekt?»

”Must must,” synger Nusrat med den rare, håse stemmen sin, sånn at det fryser på ryggen. Skjønner jo ikke ett ord, men det speller ingen; det er musikk som røkker og ruller. Handler visst om Gud, mye av det. Ali legger huet bakover, lokker att øya og nyter.

«Det er naturlig å se funnet i sammenheng med de norrøne bosetningene på Grønland! Og spesielt med Vestbygda, der hele befolkningen visstnok forsvant på mystisk vis i 1342 - «

Boka var styrt ut med fingergrep, akkurat som gamle telefonkataloger - lett å slå opp, det uendelige innholdet til trass. På de første sidene var det bilde av dasjbordet. Jeg myste. Jeg har aldri brukt briller og akter å gå i min grav. Men i seinere år har de begynt å gi ut lesestoffet med grassalt liten og grumsete skrift, sånn at jeg må knipe øya sammen til sprekker for å fatte det som skrevet står. Samme utveg hadde Hakkespettboka brukt for å få plass til alt.

Etter ei stund begynte bildene å stemme med instrumentene. "Hva står det her, Roger? Location: Multiversell Positrons - "

«Norskekongen skal nemlig ha sendt en ekspedisjon for å – hæ?» Han kastet et blikk. "MultiUniversell PosisjonsIndikator, selvfølgelig! Det betyr at den fastslår med usvikelig presisjon hvor vi er, når vi er og hvilket univers vi er i. Verre er det ikke."

Han lente seg fram, grepet av en ny iver: "Se her! Lengde, Bredde, Dybde, Tid. Klart som blekk! - Og der er speedometeret," la han til. Takk skal han ha. «Og svenskeknappen.»

Viserne kunne godt peke på grader, for alt jeg skjønte: I så fall kraup vi vestover og sørover. "Åssen kan bilen vite gradene? Har den kompass og sekskant?"

"Underestimer ikke en bunnsolid analog teknologi!" sa Roger. "Det finns sikkert følsomme sensorer som reagerer på finstrukturen i historiens kraftlinjer: Magnetismen, strømninger i magmaen, flogistonenes hvisken og temponenes sukk - " han rullet med øynene; det gikk over stokk og styr for ham.

Jeg prøvde å taue ham inn mens han ennå var blant meg: "Og dybde? Det skulle heller være høgde; her sitter vi kilometervis over bakken som en annen dumbojet - "

"Milde Mons! Har du ikke oppfattet noe av det jeg har formidlet? Dybde betyr … avvik fra bilens opprinnelige virkelighetsplan. Fra nullposisjonen. Hvor djupt nede i virkelighetene vi befinner oss, der de ligger i flortynne lag over hverandre. Helt til de svinner i intet, i den ytterste utkant av Pettersens sannsynlighetsrom - Erkjennelseshorisonten, som jeg kaller dette grenselandet mellom det nesten umulige og det totalt utenkelige - "

Han falt i bokstaver blant de utenkelige tankene sine; kjeften hans ble slapp, øynene blanke. Så vaknet han med et rykk og satte ølflaska til munnen.

Telleverket telte bakover: 1902 12 22, sto det nå. Sifrene snurret. Jeg vendte tilbake til instruksboka.

Radioen og bandspilleren var en radio og bandspiller, men også en… "Manøvringsenhet!" utbraut jeg trumferende. "Her står det: Sett bandet med innspilt kjøreplan i leseren (se diagram), og sett spilleren på Auto. Innstill radioen på Aux. Trykk Start for å starte kjøreplanen, trykk Stop for å gå til manuell kjøring. Må bare gjøres når bilen står i fri, og i stillstand mellom dimensjonene!Kjøreplanen spoles fram og tilbake med Fwd og Bwd. Bruk av gass og brems vil øke eller redusere avspillingshastigheten, som ved manuell kjøring. Ett sjuspors band inneholder inntil 7 nummererte kjøreplaner; bruk + og - for å skifte. Telleverket nede til høgre viser gjeldende kjøreplan. NB! Manøvreringsenheten inneholder en fast kjøreplan som følges dersom bilen startes uten band i spilleren." Jeg ristet på hodet. "Dette er ikke en bil, Roger - det er et vidiospill!"

"Livet er et spill," sa Roger og drakk. Han rapte og brettet ut beina. "Og dette er livet, Bestefar: Kruse mellom virkelighetene i en '52 Cadillac, frigjort fra hverdagens og setebeltets tyranni, strekke beina i alle retninger og la tankene flyte!" Han gjorde som sagt, la seg bakover og strekte potene på dasjbordet og overalt ellers. Jeg kunne se tankene flyte. "Til nå har jeg tenkt: Reisen er en metafor for livet. Nå slår det meg at det er å snu tingene på hodet! Det er livet som er en metafor: Reisen er uendelig, uten begynnelse eller slutt; reisen er den grenselause virkeligheten vi prøver å fange innafor rammene av et begrenset og ufullkomment liv!" Han strekte seg; gjespet. "En slik tanke er stor nok for én dag. Men der kan du se, Bestefar: Hadde jeg måttet kjøre, så ville denne tanken aldri blitt tenkt. Og hvor langt ville vi ha kommet da?"

"Omtrent hit," sa jeg. Tankene til Roger blir ofte for store for den vesle knollen hans. Da stiger han til værs som en ballong, og jeg må hale ham ned igjen. "Og en semafor kan du være sjøl. Hvor er bandet til manøvringsenheten?"

"Selvfølgelig kan vi også se livet som en metafor for naturkreftenes blinde spill, som vi prøver å fange i våre grovmaskete nett av lover… Men som sagt, én så stor tanke får greie seg for i dag. Det sitter i spilleren."

Jeg skrudde på radion og startet spilleren. Det suste og knitret fra høyttalerne; viserne vippet - så hørtes en kjent stemme gjennom suset:

"God dag, kjære medarbeidera! Det her e Hain Tykje igjæn. Som dokker skjønna så mått æg gjær mæg usynle med ein vess fart; hain Gud Fader ha spiona og agænta i Ængland óg - men æg ha vorre førutseandes nok tel å automatiser prosæssen. Den herrane reiseplanen dække aill lokasjona som e knutepunkta i Den falske drømmen - og i minst ein utav dæm så finn dokker nok Totalisatoren. Når dokker nærme dokker Totalisatoren, så lyse det rødt i kattauget på dæsjen, og den vesle pila peke mot han. Dokker får føll reiseplanen og makuler Den falske drømmen der dokker finn han, og når dokker finn Totalisatoren, så fylle dokker han opp med drømma, starta han opp og fær heim. Verre e det ikkje. Ha dokker nokka å spørr om?"

"Hvor er drømmene?" sa Roger. "Hvor er vi?" sa jeg.

"Drømman legg baki kuffertrommet," svarte lydbandet. "Der legg det óg ein makulator tel bruk mot falske drømma. Hain virke som Totalisatoren, berre at det e ein ænkel bærbar modæll som berre projisere drømma lokalt der dokker befinn dokker. Og akkerat no så e dokker på tur milla drømman. Og vesst at det ikkje va nokka meir - "

"Vasst litt! Vent litt! Hvor reiser vi hen?" ville jeg vite.

"Hitet og ditet," var svaret. "Dokker finn utav det etter kvart."

"Kan vi ringe deg opp igjen og spørre når det er noe vi lurer på - "

"Dokker kain ikkje ring mæg - det herrane e ikkje mæg, det e lydbaindet som ha spelt inn svar på det dokker lura på. Men akkerat no så e det ikkje plass på baindet tel fleire svar. God tur!"

Klikk.

Viserne danset. Plutselig var det som ei diger hand hogg tak i bilen, snurret den rundt noen ganger og slengte den framover. Roger og jeg låg flate oppunder taket av sentrifugal - så datt vi på plass igjen. Og i et glimt, rett foran oss i skylaget - "Se!" gispet jeg. "En caddilac. Maken til oss. Det er oss!"

Cadillacen foran oss hadde dukket opp fra ingen steder. Plutselig snurret den også rundt; stupte oppover, bakover, bleiknet bort mellom skyene - forsvant.

"Et lufthull!" ropte Roger oppspilt. "Æ - virkelighetshull. Ei revne i romtidsveven. Da vi falt ned i hullet, kom vi nok et par sekunder bak oss sjøl. Så falt de også ned i det, og dermed - "

Jeg lot ordgrauten hans strømme ut det ene øret og inn det andre mens jeg pustet ut. Roger kan bortforklare alt.

Han heter visst noe annet, men det er dét vi kaller ham – det passer liksom. Ali.

- Langt, langt under oss var havet blitt borte under kvite dyner. Sola sto opp på en strålende, djupblå himmel; sveipet over himmelen; sank i brennende skyer. Brannen sloknet; himmelen ble svartere enn svart, gjennomprikket av nålespisser av lys. Til høgre danset nordlyset som sjøllysende konfekti.

Sola sto opp på ny, virvlet over himmelen, dukket bak horisontens rand en gang til… Det gikk fortere og fortere. "Her går dagene unna!" ropte Roger begeistret. "Eller kanskje det er den samme dagen! Kanskje flytter vi oss mellom dimensjonene med svimlende hastighet. Vi gjør nok det," konkluderte han og åpnet ei ny flaske.

"Vi skulle hatt et vegkart," sa jeg.

Skyene under oss mørknet. Sola ble borte. Bilen fyltes av bleikt halvlys; snø og sludder haglet mot vinduene. Jeg hutret. Det kjentes kaldt plutselig; isende kaldt…

Et innskudd fikk meg til å kaste et øyeblikk i speilet. Vi var ikke aleine.

Jeg snudde meg. Det låg en kar i baksetet - en lang, hengslete fyr med cowboystøvler, stetson på snei over ansiktet, kremfarget dress med påtrykte noter. Ansiktet hans var magert, nesten innhult; likbleikt. Det rant litt slev nedover den spisse haken. I den ene handa holdt han en halvrøykt sneip; i den andre ei tomflaske.

Ei isklo hogg tak rundt strupen min. Jeg kjente dette ansiktet, stivnet i smerte. Jeg visste hvem som fulgte med oss på ei reise gjennom evigheten, ei reise uten hjemkomst.

Gjennom murringa fra motoren og suset fra regn og skodde hørtes fjernt, som gjenlyden av en gjenlyd: "No matter how I struggle and strive, I'll never get out of this world alive - - " - med en stemme like forpint som ansiktet.

Et gløtt av sol trengte gjennom skylaget. Skikkelsen i baksetet bleiknet bort. Varmen kom tilbake.

Jeg kikket bort på Roger - han hadde starvet av et øyeblikk. Nå skuttet han seg, satte seg opp. "Så kaldt det ble, Bestefar - finns det ikke varme i bilen?"

Sola stakk flere hull i skyene. Vi dalte. Under oss syntes en oppklort kyst med øyer og viker og nes. Havet gikk på med historiske drønn. Lenger inn løftet landet seg med bratte åser, buskete av barskog.

Nå når det var mer å feste blikket på merket jeg hvor fort det gikk. Vi raste innover strendene. Så kjentes det som om vi dreide igjen; sola sto høgt på himmelen foran oss. Med min usviktelige stedsans, nedarvet som en rød tråd i generasjoner av skogsfolk, fastslo jeg at vi kjørte sørover.

Landskapet ble blidere. Barskogen gikk over i blandingsskog, deretter lauvskog med grassletter, kvitskummende bekker, blinkende vatn. Etter ei stund subbet understellet nesten nedi greinene.

Vi flagret av sted over trekronene ei god stund. Roger fikk et pinlig uttrykk. "Kan du parkere snart? Jekslene står i vatn - jeg må strø!"

"Det kunne du ha tenkt på før," svarte jeg skadefrodig.

Ei grasgrodd slette åpnet seg. Det lysnet i skogen, da bilte jeg frem. Cadillacen satte snuten ned. Jeg hogg tak i rattet, satt klar med én fot på bremsen og én der kløtsjen skulle ha vært - - og der!

Bomp! Det ene framhjulet traff bakken; det neste like etter. Roger satte kneskåla under haka så amalgamen skranglet som spurvehaggel. "Råtass! Bilbølle!" hylte han, mens cadillacen rullet til ro i skyggen av ei diger eik.

Der sto vi i knehøgt gras. Roger lente seg fram og gransket instrumentene. Han plystret mellom tennene. "Bestefar, vi er i New England en vakker sommerdag i 1693. Den nittende juni, så vidt jeg kan fastslå i farten. Og nå - må jeg!"

Det siste kom med et pinlig hikst. Så forsvant han ut i det fotside graset, inn under nærmeste almetre og gjorde det han måtte. Etter lyden å dømme strevde han med sin ukentlige avføring.

Jeg skrudde av tenninga. Cadillacen roet seg med et sukk. Jeg ryddet i koaset; samlet tomflasker, et par hermetikker som lignet mat. Hvordan hadde han bestemt tid og sted, tru? Jeg myste mot tallene på dasjbordet.

En gang foreskanset han seg på utedassen i Odalen og satt og trøkte så hele anlegget ristet. "Går du ofte på sånne steder, Roger?" ropte jeg. Mellom stønn og ulyder kom det et forpint svar: "Zweimal der Woche. Das genügt!"

Pilene viste et par og førti nord, enogsøtti vest, dybde så godt som null. Telleverket hadde stanset på 1693 06 19. Det betydde vel den nittende juni i det året - skjønt hvem kunne ane hva slags kalender de holdt seg med her omkring… Geografien min var rusten, måtte jeg innrømme. Jeg fikk stole på Roger og - vasst litt.

Hakkespettboka.

Ett av de utallige kapitlene inneholdt et verdensatlas. Jeg bladde. Nordamerika… Der. Boston hette en by som låg omtrent der pilene sa. "Now you citizens of Boston, don't you think it's a scandal how the people have to pay and pay?” nynnet jeg flerstemt, med stemmen til Kingston Trio. ”Fight the fare increase, vote for George O'Brian, get our Charlie off the MTA!"

Roger kom byksende ut av buskaset som skutt med kanon. Han kavet seg gjennom graset og dundret mot døra, bustete, bleik og med åpen smekk. "Bestefar!" hikstet han. "Kom fort. Det ligger ei dame mellom buskene - "

"Dra igjen smikken for det," svarte jeg nøkternt. "Du hopper for fort på konklusjonen."

"Dama er livlaus! Kanskje dau. Vi må se om det er noe vi kan gjøre - og jeg, jeg er ikke så sterk i magan akkurat…"

Jeg sukket og gikk ut. Punktlærsmagan hans virker bare på scrumpy og rottegift. Får den se en dråpe blod, da streiker den.

Sommervarmen slo mot meg som en vegg, sammen med svermer av feite fluer. De tetnet over skikkelsen som låg i en bult mellom buksene.

Dama var lysebrun i ansiktet, kledt i rare skjorter og et skjørt som kanskje hadde hatt farger en gang, men som var slitt ned til en basaltfarge av møkkete brunt. Arbeidstøy. Her og der var det slitt hull på klærne hennes.

Jeg måtte se en gang til - hun hadde et sånt ansikt. Ikke akkurat pent; pene fjes er kjedelige. Men bredt, sterkt - støpt i livets skole. Et ansikt som gir deg lyst til å kjenne personen bak… Nåvel. Tid for handling: Jeg tok tak under armene hennes og støet henne opp mot en trestamme. Hodet hennes datt ned på bringa. Jeg dyttet det tilbake og lyttet på bringa hennes: Det surklet.

Jeg reiste meg. "Hun lever. Jeg ser ingen sår på henne heller. Hent vatn!"

Roger stirret som om jeg hadde gått fra konfektene. "Vann?"

"Cola. Mineralvatn. Øl, om det er det eneste vi har!"

Blikket klarnet. "Selvfølgelig, Harry! Skal bli!"

To sekunder seinere var han tilbake med ei åpnet flaske. Han ble stående og trippe og vri hendene mens jeg løftet det mørke hodet og tvang flasketuten inn mellom de breie leppene.

Hun glippet med øynene. Plutselig merket jeg at kroppen hennes stivnet. Hun sperret øynene opp, ga fra seg et tynt skrik og begynte å bakse og kave. "He'p! He'p! De devil, he kill me! He'p - "

Jeg holdt henne forsiktig nede med hendene på skuldrene. Kreftene hennes var fort oppbrukt; hun seig tilbake med et stønn. Øynene hennes rullet som store klinker.

"We're friends," sa jeg med den snilleste stemmen min. "We'll help you. We're not the devil, only his loyal servants - "

Dette med servantene var nok ikke det klokeste jeg har sagt. Hun begynte å kave igjen og rullet enda verre med øynene.

Roger hadde gjenvunnet innfatningen da han skjønte at dama ikke var død. Nå kom han omsider til nytte. Han gikk ned i knestående og såg henne djupt inn i øynene. "Så, så," sa han med dikkedikk-stemmen sin. "Bry deg ikke om Bestefar, du. Han er stygg, men ufarlig - jeg skal passe på deg, jeg…"

Det er noe med Roger og damene. Du trur det kanskje ikke, men etter enda noen dikk og dakk så roet dama seg; det kom tilsmers et slags smil i ansiktet hennes. "Hungry," hvisket hun. "Tired. 'Fraid. You he'p me?"

Roger nikket og strauk henne over håret. "Så, så - den stygge framtoningen får ikke røre deg så lenge jeg er her!" Han snudde seg til meg og freste: "Hva står du og koper etter? Ser du ikke at stakkaren er døden nær? Stell i stand et måltid og et sted der hun kan slappe av!"

Når jeg tenker på hva jeg kunne ha sagt! Men da er det for seint. I stedet gjorde jeg som han sa.

Jeg ryddet en leirplass i skogkanten, hentet et pledd, fant brød og syltetøy og endatil ei flaske saft blant alle ølflaskene. Mens jeg jobbet, hørte jeg hvordan de småpratet og pludret og lo, nesten som to turtler.

Det er noe med Roger og damene.

5 Alone and forsaken

 

Jeg innfant meg i et koas av tepper og lakener. Jeg kavet meg fri og klarte suksomsider å sette meg opp. Det skulle jeg nok ikke ha gjort.

Først trudde jeg at jeg hadde fått et lass murstein i huet. Så skjønte jeg at det var dagslyset. Det kravlet maur i nerver og årer, jeg hadde en skjærebrenner i magen, og noen dreiv og drillet høl i huet mitt med en Black og Decker. Hjertet dunket som en sliten totakter.

Sakte klarnet det. Jeg merket at jeg satt halvt påkledt i ei himmelseng, og at redningen i form av dusj og dass var fem meter borte.

Jeg mobliserte mine ytterste og stupte over målstreken, inn på badet.

Tre kvarter og et stappfullt badekar seinere kjente jeg meg marginelt bedre. Jeg hadde til og med overskudd til å fundere på hvor jeg var hen. Bilder av erindringens bok flagret forbi som halmstrå i vinden, men de ville ikke sitte sammen. Jeg seig ned i en sliten og støvete lenestol ved vinduet.

Utsikten var pussmerkelig kjent: Der var krysset mellom High Street og Magdalene Street; på andre sida av den travle gata låg parkplassen og klosterruinene. På fortauet vimset det turister, slitne hippier, druider, dopvrak… Jeg var i Glastonbury.

Glastonbury! Jeg måtte komme meg opp til Chalice Well så snart jeg var i befatning til det. Sitte i den svale stillheten under kristtorn og barlind; suge inn freden med alle porer, kjenne sinn og sanser gro sammen. Drikke av vatnet fra hemmelige kilder djupt under The Tor, som gir helsebot og renser kropp og sjel. Jeg måtte jo det.

Ikke at jeg er overtruisk. Jeg trur slett ikke på den undergjørende virkningen som lovprises av både kristenfaener og hedninger. Men det spiller ingen trille om jeg trur på det, bare det virker, og det gjør det. Det har jeg egenhendig opplevd. Roger burde prøve det, så fikk han nok fart på den konsiperte tarmen sin.

Særlig mot tannverk. Den har fulgt etter meg som en akilles helt fra skoletannlegen. Jeg er i godt selskap: Kankkonen kvidde seg ikke for å legge øra mellom skituppa i Bischofsbakken - men tannlegeskrekk hadde han, og kjeft deretter. Og kjente jeg ikke begynnende banking av Marius og Kaktus nede i venstre sving, der det sto et minnesmerke etter en jeksel? Jeg fikk nok supe i meg noen never av det brune vatnet. Det hjelper.

Underverkene er mye eldre enn Josef av Aritmatea, bare så du veit det: Ikke den heldige gral, men druidenes visdom. Kraftlinjer som tar fart helt borte fra Stonehenge, og treffer bakken akkurat i Glastonbury Tor. Så sildrer kraften nedover og renner ut i brønnen i Chalice Well. Såpass har jeg fått med meg fra fredsfolk og New Agere, de gangene jeg har vært innom Rifleman's Arms gjennom åra.

Roger, ja… Et bilde av det slappe hengetrynet hans over et grumsete glass flagret forbi. Og der var Han Tykje også; enda et flagrende ark i minnenes mørklagte bok. Hank Williams, Cadillac, scrumpy…

Og brosjyrene med bilder av kraftlinjer, selvfølgelig. Ikke at jeg fester særlig lit til dem heller. Men som sagt, spiller ingen trille hva jeg trur, bare det virker.

Bitene flagret seg sammen, ble til hendelser som sluttet i Cadillacens mjuke mørke. Han Tykje hadde nok transponert oss til hotellet og stemplet oss inn… Vi skulle visst møtes til frokost?

Det grumsete vatnet smaker grønn pyton, huffetu. Vondt skal vondt bedrive.

Bankinga ble verre. Så skjønte jeg at den kom fra døra. Jeg vaklet bort og åpnet.

Roger vasset inn, morgenfrisk som Få. "Oppstandelsens morgen det første er givet!" strålte han. "Kun former går tapt.» Scrumpyen hadde nok gjort profylaksative underverker. «Lett på ræva. Livet løper fra oss!»

"Det har det gjort i seksti år," svarte jeg mutt, med en stemme så grautete som et sandpapir.

"Bland deg i livsfryden, du som fikk være blomst i dens vår! Vi kan ennå rekke det. Frokosten stenger ti, så vi har fortsatt tolv minutter på oss."

Det virket enklest å gi seg. Vi peilet oss ned ei smal og skakk knirketrapp som rant ut ved sida av resepsjonen. På andre sida av gangen foregikk det frokost. Roger fant et bord, hentet saft med grapefruktsmak (flere ganger) og vinket til oss en seriøs engelsk frokost - egg og bacon som svømte i steikefett, pølser, svidde brødskiver med stram marmelade.

Litt av livskraften vendte tilbake mens frokosten gikk sin seiersgang. Skjærebrenneren i magan sloknet; drillen i huet stilnet. Jeg tok sjansen på å snu hodet og la øynene vandre. Det gikk bra - bygningen veltet ikke.

Et eldre ektepar; en barnefamilie med to dresserte unger i åtte-tiårsalderen. Ingen Tykje.

"Han kommer nok," sa Roger. "Og hvis ikke, så får vi gratis ferie her i 1980."

Tannhjula i huet mitt hadde begynt å tikke igjen. Sakte, med fæle klirrelyder. Trengte nok rens og smurning, ja. "Såg du ikke de tre typene i går? Vi er i 1977," pekte jeg på.

"Du har så rett! Det spørs bare hvilket 1977?"

Jeg ble tyngre i huet igjen. Han har ofte den virkningen. "Er det mange av dem?"

"Utallige som havets sand! Hvert øyeblikk har sin komplekse bølgefunksjon på tvers av tid og rom - slumpen avgjør hvilket punkt du finner deg igjen på." Innspirasjonen greip ham; han reiste seg og veivet med arma: «Det kan beskrives med ei generalisert Schrödingerligning. Jeg kaller det Pettersens sannsynlighetsrom! Det gjenstår litt matematisk fotarbeid - trøttsomt, men nødvendig; det får andre ta seg av. Tidspunktet 'nå' er skjæringslinja mellom alle tenkelige fortider og alle tenkelige framtider! På denne skjæringslinja ligger det et uendelig antall punkter - noen mer sannsynlige, noen mindre. Inn til punktet der du befinner deg stråler alle tenkelige fortider. Ut fra punktet stråler alle tenkelige framtider!» Han heiv etter pusten. «Og når vi legger til at det finnes uendelig mange slike punkter, som hver for seg representerer mulige nåtider, skjønner vi at -- «

Han ble overveldet av de store tankene sine og måtte sette seg. Det gjorde han så etterpåtrykkelig at stolen veltet, og han med den. Han låg og sprellet mens hotellgjester og betjening glodde sjokkartet. Den dresserte gutten to bord borte sa med blandet fryd: "We cannot do a thing like that, Dad?"

Jeg sendte ham en håndsstrekning og halte ham opp. Han prustet som en elefant på land. «Det finns mycket, som svensken sier,» fortsatte han, helt uanfektert. Så faset han ut litt slik han gjør; ble blass og tenksom i blikket. «Eller kanskje mulighetsrom?»

"Jeg husker bare ei fortid," sa jeg.

"Trivielle detaljer! Konturene blir diffuse. Du husker ikke så nøye. I minnet flyter alle dine fortider sammen - det er slik hjernen er konstruert. Du skulle høre hva eksene mine husker, i motsetning til mine klare erindringer om de samme hendelsene - - "

Han ble avbrutt i monologien av en oppknappet fyr fra resepsjonen som sto og kremtet. "Execute me, men er dere herrene Roger og Harry fra Norge?"

"Harry og Roger," korrekterte jeg.

"Da har jeg en beskjed fra herr… herr Tuchee, please excuse my pronunciation. Han måtte reise til et viktig møte og vet ikke når han kan være tilbake. Han har gjort opp for rommene, og her er bilnøklene. Både herr Tuchee og hotellet ønsker dere en rask og behagelig avreise."

Reseptoren knikset med den øverste halvdelen og la en blank nøkkel på bordet. "Ha en fin dag," sa han og retunerte seg tilbake til standplassen ved trappa.

Vi glodde på hverandre. Sjøl Roger virket betuttet. "Vi tar en kopp kaffe," foreslo han.

Men der kunne han se. Det stikker som oftest under stolen; såpass har jeg lært i mitt langstrakte liv.

«Vi kan også betrakte tidspunktet «nå» som en lokal virvel i temponstrømmen! Virvelen vandrer, lik strømvirvelen bak en båt. Ved nærmere analyse ser vi at det finns utallige lokale virvler. Tilfeldighetens blinde terningkast bestemmer hvilken slik virvel - «

Jeg kjente etter. Lommeboka låg fortsatt i baklommen; husket jeg riktig så rommet den et par hundre kroner, førerkort, visumkort, to flatklemte kondomer fra tidenes morgen og en bunke kvitteringer. Likviderte midler til å overleve helt til 2003 var det smått med. "Vi er strandet i fortidene dine, Roger," sa jeg mismodig.

Det hender at Roger synker i tungsinnets kvalmer, men han flyter fort opp igjen. "Se det som en mulighet, Bestefar! Vi kan gjenoppleve våre siste femogtjue år, styrket av livserfaring og kunnskap. Og da kan vi rette opp att alle feil ifrå i går!" Han ble blank og rund i øynene igjen. "Vi kan kjøpe Microsoftaksjer mens de er verdt noen knapper. Vi kan…"

"Livets lange skole har lært meg aldri å skyte skinnet," sa jeg. "Først må vi skaffe oss jobb, og hvordan klarer vi det - to herrer på femti-seksti år…"

"Åtteogførti," sa Roger.

"…ikke akkurat velsignerte, og uten fast boplass og indentitet? Og hvordan får vi kjøpt så mye som en guinness uten lokal mynt?"

Eksemplet fikk Roger til å fatte situasjonens alvor. Han tømte resolutt kaffekoppen og reiste seg, denne gangen uten fatalistiske ringvirkninger. "La oss se om bilen står på parkeringsplassen. Kanskje Han Tykje har lagt igjen litt kronasje," sa han.

Det hadde han. Det gjorde den. I framsetet låg det en reisekuffert, og i kufferten låg det bunker med pund og dollar, dessuten ymse rare mynter i gull, sølv og bronse. "Og Noregs samvit, Stortinget sjøl, ga tusen kroner til mat og øl!" sa Roger. "Vi provianterer før vi drar."

Tenning der nøkkelen passet. Choke. Svenskeknapp. Dasjbordet var styrt ut med knapper og instrumenter: Speedometer, oljetrykk, temperatur, turtall. Det fantes også noe som hette 'Location', og under der var det tre små vinduer med visere. Vinduene hette L, B og D. Aller nederst et telleverk merket T. Luftkondisjon, kanskje? Det var et rundt lite kattøye der også, med enda en ørliten viser i.

Under dasjbordet satt det en radio så blank og fin som Sølvuperen til bestefar - skruknotter og store knapper til å trykke på, som en tanngard av gule flodhesttenner. Ved sida av den igjen satt det, så inderlig forbarme seg, en bandspiller. Med band i.

Godt at bilen var romslig: Cadillac Convertible, seksseter; de lager ikke sånne biler lenger. Men for å betjene denne karen her, så måtte jeg skjønne meg på instrumentene. Jeg fikk bla opp i instruksboka…

Instruksboka.

"Hvor er det blitt av 'On the Road'?" brølte jeg så hele Roger hoppet. Det skal mye til.

"Du har vel glømt den igjen som vanlig," svarte han. "Hvor er butikken?"

"Rett oppi gata!" hylte jeg mens jeg satte i gang en kanonspurt - inn bakdøra til hotellet, forbi resepsjonen, opp den kronglete trappa så århundrers støv sto i skyer. Jeg holdt på å løpe ned ei eldre dame i femtiåra på øverste sats. Jeg henslengte et "Execute me, madam!" mens jeg la over i svingen.

Der var rommet mitt. 'The Abbot', sto det på den svarte, skakke døra.

Jeg bråstoppet. På mitt indre øye mintes jeg et bilde av døra mens Roger halte meg ned til frokost: Den hadde vært trang som et skohorn, så jeg lot den stå på gløtt; av reisegods hadde jeg jo ikke så mye som en tannbørste. Men nå var døra igjen, slik det forsømmer seg ei ubebodd dør på et hotellrom.

Mistankens skjerpende blikk gjorde sitt inntog. Jeg har vært i en del pekuniære situasjoner her i livet, og erfaringens røst har lært meg å tenke seg om.

Det kunne jo være vaskehjelpa. Men da skulle det ha vært rammel og skrammel inne i bildet, i hvert fall en støvsuger. I stedet var det så taust som gravens rand.

Jeg listet meg ned igjen. Han Tykje hadde nok ikke bare venner her i England heller. Som hans håndslagne mann måtte jeg regne med å møte skepsis.

Bedre lealaus enn rådlaus! Jeg gikk til resepsjonen. Fyren som hadde levert nøkkel til cadillacen sto og renset øra med kulepenn. Han gransket avkastningen med kritisk mine. Den gule klumpen tydet på at det var mer å hente.

Jeg kremtet. Omsider registrerte han meg; kulepennen forsvant ned i skjortelommen. "Can I help you, Sir?" Han såg ut som om det var det siste han kunne tenke seg.

Men det kunne han! Det var det at - hrrm - jeg hadde sjekket ut, men jeg hadde glømt igjen ei bok. Kanskje vaskehjelpa hadde funnet den?

"They haven't been up there yet," svarte han.

Neivel. Javel. Kanskje han kunne låse meg inn?

Med et sukk kunne han det. Han satte opp et pappskilt: "Back in 5 minutes"; så trasket vi opp.

Som du veit, så er jeg av natur både omtenksom og hensynsfull. Men også jeg, når det blir krevet, kan være en slesk liten slask. Jeg la meg bak ham på vekslingssida og lot ham dytte den gjenstridelige døra opp.

Han tok et skritt innover - så forsvant han som sugd av ei pumpe med vakum. Brøkdelen etter smalt døra igjen. Jeg hørte hikst og bankelyder.

Jeg trakk meg skjønnsomt tilbake, rundt svingen i korridoren.

Fem minutter seinere hørte jeg at døra gikk opp igjen. Så hørtes forsiktige skritt. En stemme freste: "You idiot - -"

Lydene ble borte. Jeg tok sjansen på å kikke rundt hjørnet: Korridoren var tom. Jeg pilte bort til rommet og smatt inn.

Reseptoren satt ved senga og skrudde skallen sin på plass, omtrent som ei lyspære. Han stønnet. "What happened?"

Jeg var snill og hjelpsom, støet ham opp, fikk ham på beina mens jeg forklarte: "Det var to fyrer inne på rommet - de smelte igjen døra foran nesen på meg. Jeg prøvde å komme inn, men døra gikk ikke opp - så løp jeg for å hente hjelp, men da kom de stormende ut og dyttet meg til sides…" Øynene mine fór over rommet med saum mens jeg forklarte. Og der!

På nattbordet låg Hakkespettboka. Jeg grafset den til meg. Så begynte jeg å hjelpe ham ned trappa. Det tok tid.

I resepsjonen var det kø. Reseptoren gikk på autopilot og viklet av køen. "I'm sorry, Sir; yes, the tourist office is just two corners up the street… Wait a minute, please!" Det siste var til meg, da jeg prøvde å troppe meg av. Jeg ventet. Ikke verdt å lage mer fokus og oppstandelse enn allerede.

Arbeidet fikk ham til sine fulle hekter igjen, virket det ut som. Han ble morsk og besluttsom. "Vent her mens jeg ringer politiet! Innbrudd og overfall på blanke formiddagen; det er jo det reine vill vest…"

Jeg listet meg ut bakdøra mens han gestulerte i telefonen. Nå ble det nok forskning og forhør - og her sto jeg uten indentitet og pass, femogtjue år for tidlig. Det kunne bli vanskelig å gjøre rede.

Roger satt ved bilen, neddynget i handleposer, med ølboks i den ene handa, avføringspiller i den andre og keltikkens mysterier i den tredje. Han hadde nok vært innom Gothic Image, for det låg flere bøker på asfalten: Arthur og Camelot, jordgudinner, Atlantis, astrale legemer. Han lyste opp da jeg kom. "Dette er interessant, Bestefar! Under The Tor er det en nedgang til Dødsriket. Kanskje vi snakker om en port mellom virkelighetene. Det kan hende jeg må utvide Pettersens mulighetsrom til å omfatte - "

"Det får du omfatte seinere!" avbraut jeg. "Vi må abstinere oss avgarde før sjeriffen kommer!" Jeg låste opp og begynte å stappe inn handleposene hans. De klirret.

Han stablet seg opp. "Hva har du stelt i stand nå? Kan jeg ikke snu ryggen til deg et øyeblikk uten at du ramponerer hele butikken, som en elefant i - "

Jeg tok Roger i nakkeskinnet og stappet inn ham også. "Seinere!"

Idet jeg stupte inn bak rattet, kom reseptoren ut bakdøra i låg høgde med armene i rotasjon og forbinding rundt hodet. Vri rundt nøkkelen, beinet på bremsen, inn med kløtsjen og... Kløtsjen var borte – venstrebeinet mitt trampet i lause lufta! Men motoren murret tilfreds. Javisst, amerikanerne var for late til å gire sjøl, allerede i 52 – det overlot de til automaten.

Automatisk greip jeg etter girspaken for å sette bilen i første. Ingen spak heller! Jeg fikk bare tak i en stutt liten arm til å dytte att og fram.

Omsider fikk jeg det til: Sto på bremsen mens jeg trakk den stutte armen tilbake fra P til D. Slapp bremsen så forsiktig jeg kunne... Cadillacen brølte og steilet – så bykset den framover.

Alt dette automatiske tok tid. Reseptoren rakk nesten å hogge neven i dørhandtaket, vill i nikkersen. Jeg veit ikke hva polisen hadde sagt da han endelig kom fram til asjurhavende, og jeg behøvde ikke å vite det. Det er ikke sikkert at det hadde noen sammenheng med de ulende sirenene som nærmet seg. Det får jeg aldri vite, for nå vrengte jeg Cadillacen rundt og etterlot reseptoren i ei blå sky av eksos.

I mitt stille sinn konstanterte jeg at det ikke ble noe helsebringende vatn i Chalice Well denne gangen. Life ain't easy, synger Dr. Hook, som sant er. And nothing is free. Inntil videre fikk Roger tygge dritepiller, og jeg fikk møte tannverken som en mann. Med smertestillende og hyl og skrik.

Jeg svingte mot utkjøringa fra parkplassen. Viserne danset. Bilen svevde - et vidunder av en bil; du merket nesten ikke asfalten; det var som å flyte på puter av hydrofoil… Ah. Cadillac 1952 - en bil. Hvor skulle jeg ta vegen?

Det store, glatte rattet glei mellom hendene mine. Bilen akselerte, men nektet å svinge. Gata ble skjåmete av skodde. Skodda tetnet. Bilen duvet mellom rekker av hus jeg ikke kunne se - jeg bremset, men bremsen tok ikke. Roger kavet seg opp i et koas av flasker og hermetikk: "Se hvor du kjører, mann!" ropte han. Akkurat som om det var mulig.

Det kom sprekker i tåka. Plutselig sprakk den helt opp, smuldret bort. Vi svevde under en djupblå, strålende klar himmel. Djupt, djupt under oss låg grønne åser med små husklynger innimellom.

Landskapet slo krøll på seg, forandret form og farge som en datageneralisert film. Bakkene ble grunne tjern; åsene ble øyer. Øyene sank i havet. Så la det seg isflak, snø, isbreer på havet. I revnene var det kun vårliv å se. Himmelen skiftet - ble lyseblå, sjøgrønn, svart med et dryss av stjerner, mjølkekvit.

Mens landskapet forandret seg som formplast i usynlige hender, så flyttet vi oss også, såg det ut til: Vestover, vestover - - isen gikk over i blygrått hav; iskanten forsvant. Fjell dukket opp av havet - en av dem ble til en vulkan i utbrudd; hele himmelen ble blodrød; så bleiknet rødfargen igjen. De buktende fjelltoppene forsvant.

Roger hadde sluttet å kjefte - nå satt han med øya på en stilk og studerte landskapet. "Fascinerende!" utbraut han. "Se hvordan verdener skifter fra sekund til sekund - vi flytter oss på tvers av tidsstrømmene, Bestefar. Jeg lurer på hvor vi skal hen!"

Det lurte jeg også på. En ting var sikkert: Dette hadde vi ikke full kontroll over.

Roger åpnet ei ølflaske til. "La veien gå hvor hen den vil - vi vandrer fram med sang og spill! Slap off og nyt turen, Bestefar. Det er ikke stort mer du kan gjøre!"

Det hadde han rett i. Jeg slapp rattet og lente meg bakover. Suget i magen ville ikke gi seg.

Vi var sannelig kommet ut for å kjøre.

4 Ramblin' man

 

Glastonbury er en plass du reiser tilbake til. På Rifleman's Arms, like oppunder Chalice Well og stien til The Tor, har tidens tann stått stille sia 1967. Riktignok blir gamlehjemshippiene mer mosebegrodde for hvert år: Noen faller fra, men nye tilkommer - nå er det tredje generasjons blomsterbarn som dingler og dangler i fotside sandaler og treperler. "Peace and love," sier de og viser V-tegnet, og det er jo ikke så dumt sagt. Og fra rockolan strømmer 'All you need is love' minst én gang hver kveld.

Jeg har sett mye snodig der. Tolerabel som jeg er, så letter jeg sjelden på brynet. Likevel stusset jeg da jeg såg de tre personasjene som var på veg ut. Den ene var lang, den andre var lubben, og den tredje var slank og vakker som en syfilide. Alle tre var ubegripelig unge og glatte som bånerumper. Og sjøl om linjene var uskarpe i den blå augustkvelden, syntes jeg at jeg drog en kjennelse, slik du kjenner fjesene på et falmefoto fra barndommens grønne dal.

"En ortopedisk feil kan sjøl du være!" hørte jeg den lange brumme, med tilkjempet ro. "Jeg har et rikelig og følsomt språk, og likevel kraft i frasparket, akkurat som Jack Kerouac. De prøvde seg med rød blyant på ham også, men se om det nyttet! Jeg skriver slik Maier gikk femmer'n i sine fullmaktsdager - kraft og eleganse i hvert skjær! Vil du at jeg skal skrive ned denne historien?"

Den lubne sukket. "Jeg burde nok gjøre det sjøl - men jeg kan ikke skusle bort intellektuell kraft på trivielt håndverk! Jeg må vie mitt liv til eksistensens grunnleggende gåter, verdensaltets svimlende sammenhenger… Flogistonenes strømvirvler. Kaskadene av temponer, orgoner og tachyoner gjennom dimensjonene! Skriv du, Bestefar, så skal jeg rettlede deg."

Det siste jeg hørte var en trillende latter fra dama som gikk sammen med dem - så forsvant de i den blå kvelden. Bleiknet som minner, smeltet og rant bort som tapte drømmer.

Roger hadde veltet seg ut av bilen. Han kikket etter de tre og sukket melankolisk. "Ungdommens overmot! Her står jeg og har ikke, til denne dag, klart å vikle ut trådene i tilværets komplekse vev. Og så Lisa, da. Vidunderlige Lisa. Hun ble gift med en rørlegger. Kanskje i en annen tidsstrøm, et annet univers…" Så rettet han seg opp, etter beste evne. "Men fatt mot! Nye verdener, nye muligheter. Og hvor er scrumpyen?"

Han Tykje hadde også kommet ut. Han strekte seg. "Æg håper dokker ha sotte komfertabelt under overfarten - han va så støgg i kjæften så en sortlænding den her gongen," sa han. "Ska vi få oss ein oppkvekkar mens æg fylle dokker ut om arbeidsoppgavan?" Uten å avvente på svar slentret han opp på treverandan bak puben og fortsatte inn i baren.

Nei: Vikle den inn, det er det han gjør. Tilværelsets røde tråd, altså. Og hver gang han setter seg ned for å begynne på det verket som skal forklare alt og forandre verden, så setter han seg på nettet i stedet og erobrer universet eller sletter ut New York. Han spiller mot amerikanske tolvåringer og pasjonerte engelske oberster, og han blir ratt sittendes til det årle morgengny når andre går på jobb. Gir seg ikke tid til å gå på dass heller. Ikke rart at!

For meg var tida kommet da begeret var fullt. Jeg styrtet inn, tok ladegrep og lot det stå til. Noen salige sekunder sto jeg og lot tankene sildre mens tanken sildret. Jeg kjente meg i det samme lausrevet fra alt; en surklende sneip i Vårherres store pissoar, uten mål og meining. Egentlig gjorde det ingenting. Det betydde bare at ennå, ennå kunne alt skje: Se opp, verden! Her kommer Harry, og han har mange runder igjen! Leverte jeg ikke den dag i dag ei stråle like kraftfull og gul som i ungdommens vår, kanskje? Jo.

De slutter aldri heller, disse spillene. Jeg har verken sett eller hørt dem, men jeg har lest om sånne spill som har foregått i årevis. Roger påstår at de hjelper ham å holde huet klart og nypusset. Jeg trur han hadde kommet like langt med å pusse brillene.

Speilet over vasken hadde vært sprukket sist jeg var her, men ennå var det like helt. Ellers var alt ved det gamle - dassen rant over, vasken virket ikke, beholderen var tom for papir. Enkelte ting står uifravikelig fast gjennom alle stormkast i livets lange puslespill.

Jeg spurte ham en gang, der han satt hensunket i ’Warcraft’ på tredje døgnet: «Vinner du noen gang?» Da snudde han seg med rødsprengt, trillrundt blikk og såg forvirret på meg: «Vinner?» Så fortsatte han med å rydde ut mongolene til en fyr i California.

Jeg plystret da jeg kom ut igjen, klar for nye yttersvinger. - Ist man auf Tur, so bist man auf Tur! tenkte jeg i mitt stille sinn. M i tysk på realskolen; kom ikke her. Bahoa!

Roger hadde hensunket ned på en av de grå trebenkene. Og der!

Undrenes tid er ennå blant oss. Midt på bordet låg det fillete eksemplet mitt av 'On the Road', det som jeg har savnet i femogtjue år. Akkurat der jeg nettopp hadde glømt det igjen.

Jeg stupte over det. Bladde, fant igjen eselører og skriftsteder. Jack Kerouac og Jack London har vært yndlingslesningen i mitt langstrakte liv, helt fra jeg klarte å stave de vanskelige orda. 'On the Road' var Bibelen i min rastlause ungdom når jeg ragget mot solnedgangen over Kongsvinger, Flisa og Våler. Seinere, da jeg tok Roger under mine beskyttende vingeslag, ble vi de lokale utgavene av Sal og Dean på livets lange asfalt. Cisco Kid og Pancho! Tom og Teddy! Riktignok har han vondt for å fatte hvem som er mester og hvem som er læregutt – og fortsatt må jeg rake ut kastanjettene når han roter dem bort.

Han Tykje kom ut med tre grumsete pinter svevende mellom fingertuppene.

Og Fønhus, selvfølgelig: «Der vildmarken suser.» «Trollelgen.» Akkurat som hjemme på Sand.

Scrumpy! Lokal sider, slik den bare blir laget i denne kroken av verden: Rå som spylevæske med knust glass og svart pepper, konsistent som gjæret hestepiss. Må drikkes før den etser bort glasset. En drikk som gjør menn til menn og skiller klinten fra fårene!

Jeg lente meg bakover og lot det gule grumset sprenge seg ned gjennom kråsen og sluktarmen. En lysfontene foldet seg ut nede i mine innerste voller, bredte seg langs blodårer og nervetråder til jeg kjente meg gjennomstrålt av en stor klarhet. "Fortell," sukket jeg med brunsvidd drøvel.

Folk kom og gikk, med hår og gevanter flagrende etter. Et par lyspærer kastet sitt dunkle skinn - et forsonlig skjær som visket bort detaljene, og lot de store linjene stå klare og reine fram. Mureren Bill var blitt yngre sia sist; det krøllete skjegget var mørkere, årringene i det læraktige fjeset mindre skarpe. Men han satt på samme plassen, på tomtønna i hjørnet, med beina i pendel noen sentimeter over bakken og Newcastle Brown i fast grep. En jentunge på fem-seks år leikte med ei lurvebikkje av ubestemt avkomst, overvåket av et par fredsfriker i møkkete T-skjorter med nedrustning: En mørk og møkkete liten skjønnhet - en miniataur av den mørke og møkkete store skjønnheten i fjor sommer. Barnet er kvinnens far, veit du. Noen hollandske fredsturister på leit etter Gaia var tro kopier av de tyske fredsturistene fra sist. - Tida forhaster seg ikke i Glastonbury, verken framlengs, baklengs eller sidelengs.

"Æg ser du fann han igjæn," sa Han Tykje og nikket mot den fillete boka. "Du kommer tel å få bruk før han, det va derfør æg la turen hit føst."

"Ja jøss, ja visst. Uunnværlig!" Jeg løftet Jack Kerouacs mesterverk for å bla fram et skriftsted. Boka hette ikke 'On the Road'. Med et trylleslag hette den Hakkespettboka.

"Du finn alt du træng i boka," forklarte Han Tykje. Så la han nok merke til skuffelsen i ansiktet mitt, for han la til: "Æg ha transformert ho tel ein høgare æksistens, såless at ho e generelt anvænnele. Du finn igjæn 'On the Road' inni når du træng han."

Jeg fikk ta ham for god fisk. Han hadde nok laget en metaformose igjen.

Roger ga sitt bestikk med i laget. "Snakk om å møte seg sjøl i døra! Men sånne paradokser følger logisk av at vi har inngått en sjølrefererende avtale. De gjør nok det." Han nikket djupsindig og slurpet grumsete sider.

"Der finn du óg aill tækniske data før bilen. Du træng ikkje bekymmer dæg før bensina. Han drekk ein fir-fæm liter før mila, men æg ha fylt opp tanken så det klare sæg før nåen milliona kilometra med pen kjøring." Herfra såg ikke bilen ut som om den hadde så stor tank, men han visste nok hva han snakket om. Han virket som en erfaren sjåfør.

"Og så Lise, da. Æ - Lisa. Latteren hennes. Det rare smilet… Jeg skulle gjerne ha truffet henne igjen."

"Det som dokker skal prøv på, det e å finn Totalisatoren og start dæm opp att. Aill drømman. Æg rakk å få småjævlan tel å gjømm han unna, rætt under næsen på Konsærnlædelsen."

"Hvem er Totalisatoren?" sa jeg.

"Det er vel ulovlig?" sa Roger, blank i blikket.

"Totalisatoren e ein maskin som generere og distribuere drømma," sa Han Tykje stolt. "Æg ha konstruert han sjøll, med assistanse utav nåen tæknisk skolerte småjævla. Han sende drømman langs multidimænsjonale orgonstrænga, ut gjønna multiverset, og mangfoldiggjær dæm så det bli meir enn nok tel aill skapninga frå Skapelsen og tel Dommedag. - Vesst at det bli nån Dommedag når førrætningsimperiet hainnes rakne," la han til, med et fult flir.

"Jeg forstår," sa Roger oppglødd. "Vi skal sabotere Vårherres store plan! Overstrømme markedet med kvalitetsdrømmer som danker ut produktet til Konsernet! I stedet for monopolfortjeneste sitter de med et uselgelig produkt, og en tungrodd organisasjon med store, faste kostnader - en utgiftsmaskin som ruller rett til Skifteretten! Er det slik du tenker?"

"Æg skjønne du ha føllt med," svarte Han Tykje tilfreds. "Du læse vesst Næringslivet, du óg."

"På lærerværelset." Roger lente seg fram. "Hvor befinner den seg?"

"Ja det e ikkje så godt å sei! Æg ha gjømt han godt, førstår dokker. I hjertet av Guds eige laind, Amerika! Men æg mått lægg nåen usekkerhetsrelasjona på han. Som dokker veit så e usekkerhet ein ting som Gud Fader ikkje finn ut av, om hain så står på høvvet og drit spiker og torskeøngel. Hain e litt her og litt der, kain du sei."

"Herlige Heisenberg! Betyr det at bølgefunksjonen er spredt utover? At den har flere maksima, og at vi må finne alle?"

"Det kain godt vær. Æg ha merka av nåen plassa i manualen der hain e mæst sannsynle. Men med gullhår i ræva så finn dokker han på den føste plassen. Likevæl så må dokker vær beredt på å leit i mange verdena. I Gud Fader sett hus e det mange rom!"

"Dette kan bli en lang tur," sa Roger, med stjerner i øynene.

"Hvorfor må du sende oss?" spurte jeg, litt mistenkelig igjen. Et langt liv har lært meg. "Hadde det ikke vært enklest om du gjorde jobben sjøl, du som er kjent?"

"Får du ikke visum?" spurte Roger.

"Dæm ha skjerpa beredskapen før mykje," svarte Han Tykje. "Dæm ha sætt inn sekkerhetsteltak som får konsærnet tel å minn om en konsæntrasjonsleir! Sist gangen så va det på hængandes kinæsiske kushåret at dæm ikkje tok mæg - og da hadd dæm kasta mæg i mett eige hælvete tel førtapels i evig tid! Vi va ikkje nættopp bussa da æg fór."

"Har de ikke viklet av hele Helvete?" ville jeg vite.

"Jo da, dæm ha sætt det ut av produksjon, mæn dæm ha beholdt lokalan og konvertert dæm tel lagerplass før verstinga - kommunista, lappjævla, rompissa, atæista, muslima og ainna uførbæderle pakk! Og havna du der, så bli du der tel Dommedag. - Nei, æg ha ingen sjans om æg prøve mæg. Dæm ha jævelskapsdetektora på aill grænsestasjona, i aill trafikknutepunkta, i skjæringspunkta milla aill dimænsjona, og kamera med ansiktsgjænkjennels i aill gatekrøss. Om æg nærme mæg, så sprætt nålan i været likså ståpekk i Beiarn, og da går alarmen i aill sju himla, med full utrøkking utav ængla og serafa, ein stakkars faen ha ikkje ein snøbaill i hælvete. Med dokker to bli det noko ainna, æg kain ikkje merk ferten utav jævelskap, om æg få vær så frimodig." Han blunket ironisk til Roger, til meg - så tømte han glasset og reiste seg. "Får æg by på ein sider tel?"

"Han lurer oss, Roger," sa jeg mens han var inne. "Det er noe han ikke vil si."

Roger trakk på skuldrene. "Jeg synes han forklarer seg greitt og tilforlatelig, jeg. Og hvis han lurer oss, så er det avtalebrudd. Da saksøker vi ham."

En ny scrumpy landet på bordet. "Ta ein kikk på organisasjonskartet, så ser dokker kæm dokker ha med å gjær!" Han Tykje plukket et nytt papir ut av lause lufta. - Et finurlig knep, det der, tenkte jeg. - Kjekt å imponere damene med før orkesteret spiller kliner'n. Heaven and Earth Unltd., sto det øverst på arket, med snirklete gullbokstaver.

Skulle gjerne ha hatt et sånt knep å ty til i fårna dar, når Skarneskvartetten drog til med ’He’ll have to go’. Mye kunne ha viklet seg ut ansless da, kanskje. Ja ja. Tapte sjanser og spilt øl. Else Marit, for eksempel -

"Her sett Styret." Han pekte på den øverste boksen, der en skjeggete gammel mann glante bistert mot oss, mot Glastonbury, mot universet. "Dæm e tre, ætte valget på Generalførsamlinga i 325, der træenigheta vart bestæmt."

"Det har jeg lest om!” utbraut jeg. ”Det var på kirkemøtet i Ikea."

"Ja vesst. Det her, det e Faderen, hain Store-Georg, hain e styreførmainn. Og her e Sønnen, hain Vesle-Georg - hain e konsærnsjæf og styre den daglige drefta. Og så ha vi Ånden som går, hain Dick, hain sett bakom og trækk i trådan. Dæm skifte navn likså hatta, men i aille tida og verdena e dæm de tre herran."

Fingeren hans beveget seg nedover, til stadig flere bokser. "Her ha vi Konsærnstaben. Der sett Oljegarkan - Dæm fire rytteran, som dæm kaille sæg. Længer ner så ha vi produksjon og salg og distribusjon, og under her ha vi Intern sekkerhet, Ekstern sekkerhet, Intrasekkerhet og Ækstrasekkerhet, og førskjællige sekkerheta som e så hæmmele at dæm ikkje står på kartet. Og under her…." Fingeren hans fulgte boksene nedover; rekke etter rekke, nedover og utover i det uendelige. Arket utvidet seg stadig, med nye bokser og streker; tusener, millioner… Jeg ble ørsken og ristet på hodet så firkantene surret. Et djupt drag av scrumpyen klarnet tankene.

"Nikea," sa Roger.

Han Tykje rullet papiret sammen. "Det her bli mykje å få med sæg på ein gong," sa han. "Dokker finn aill detaljan i manualen."

Roger skrukket skallen. "Det er noe jeg ikke skjønner. Sjøl om vi lykkes, så tjener ikke du fem øre - gratisdrømmer kaster ikke mye av seg! Har du tenkt å kjøpe tilbake Helvete?"

Han Tykje ristet bestemt på hodet. "Æg vil ikkje ha det om æg fekk det tel giandes! Æg bøgge opp nokka heilt nytt, ein moderne frestelsesbedrift, og da kain æg design hain som æg vil og lægg hain akkerat der det passa mæg! Med Internett og Hypernett kain æg nå markedan uanhælvetessett kor æg e lokalisert. Æg ha sedd på nåen høvelege banklokala i Bodø. Æg ha hadd kontakta med Æksportrådet, Importrådet og Transportrådet, og med fleire investora som byna å bli lei utav å ha fleirfaldege sprængkåt milliarda settandes uverksomm - æg kain komm i gang på dagen når æg ha avklart lokaliseringa. Æg e sekker på ein ting: Markedet før drømma og ain jævelskap, det e umættele. Når dokker sprænge monopolet, så vække det ein slumrandes appetitt, og der sett æg klar tel å fór han."

Roger satt noen øyeblikk med tankeskrukker og blanke øyne. Så gikk det et forklaringens lys over ham. "Det første skuddet er gratis! Akkurat som når spillprodusentene leverer demoer til fjortisene - da løper de som lemen for å kjøpe hele spillet. Er det sånn du tenker?"

"Sånn omtrent e det! Men æg tænke litt længer óg. Når ein får muleheita tel å gå igjønna heile førrætningsmodællen, da lønna det sæg å tænk radikalt nytt!" Det glitret djevelsk i øynene hans; han lente seg fram og begynte å tegne luftslott med hendene: "På ein måte så har Konsærnlædelsen gjort mæg ein stor tjæneste, ved at dæm ha tvunge mæg tel å gå tel kjernen utav førrætningen… Det gamle Hælvete va før gammeldags, før mykje præga utav kompromiss og telpasning, med svovel og straff og ævindele pine. Den her gongen vil æg bøgg opp ein attraksjon som konkurrere Himmerike sønder og sammens, med avdælinga før sang og dains og skjørlævnet, æventyr og ækstase, sanselause glæder i ævighet - men óg før ro og kontæmplasjon og sjælefred, og før uberørt natur, fjellvidda og urskoga og uløste mysteria! Æg ska sei dokker, æg føle mæg som ein ungsau igjæn, ein gründer med nye visjona - æg kain næsten ikkje veint på å se sjælene førlate den smale væg i hærskara, og flokka sæg tel mæg og det nye telbudet mett!"

Roger fulgte med som et betent lys. "Skjørlevnet? Sanselause gleder? …Gikk det an å få en brosjyre?"

"Seinar, seinar - æg ha laindskapsarkitækta og byførnyera som arbeide på spræng med fleire prosjækta… Samtidig så vil æg utnøtt og utvikkel viare det gamle merkevarekonsæptet og gjænkjennelsesverdian som legg i namnet mett. Æg ser det før mæg; Satanisk spennandes, står det i gullbokstava, et Fandens æventyr! Derfør så ha æg hyra inn nåen jævelsk gode trendanalytikera og æksperta på brænding og re-brænding og retrobrænding, dæm arbeide under mottoet 'Førnye før å bevare'…"

Iveren hadde løpt av sted med ham. Nå kom han i tanker om de nærmere ting. Han kikket på klokka. "Æg ha dokker på prospæktlista! Det her ha vorre ein artig kveild, men no e det seint, og dokker ha langt å reis." Han reiste seg, la hodet bakover og helte i seg resten av scrumpyen uten å forstrekke en mine. "Æg ha boka dokker inn på The George and Pilgrim, det e der æg bruka ta inn her i byen. Æg frakte oss dit, så kain vi diskuter dæm siste detaljan over frokosten - ka dokker sei?"

Jeg prøvde å følge eksemplaret hans, men bakken sto ikke stille da jeg skulle reise meg; jeg måtte gjøre et forsøk til.

"God idé!" sa Roger. Det gikk greiere for ham å komme seg opp; han har ikke så lang veg. Han tømte sitt eget glass - så utbraut han forskrekket: "Se hva du gjør, Harry! Du er i ferd med å overlate en pint av solens gylne nektar til en uviss skjebne - la meg avverge en ressurskatastrofe…" Dermed tok han glasset mitt også. Du trur det ikke, men mens jeg sto og såg på og verandan gikk i bølger, så helte han hestepisset i seg, uten å trekke pusten en eneste gang.

Han smattet tilfreds og satte det tomme glasset fra seg. "Det er best at du kjører denne gangen også, Tykje," sa han og ruslet ned mot parkeringsplassen. "Harry er ikke helt i form, og jeg er litt uvant med venstrekjøring."

Virkeligheten svømte. Jeg vaklet gjennom et sus av lys og skygge, av verdener som løyste seg opp og satte seg sammen igjen, som når det kommer berserk på dekoderen. Gjennom suset hørte jeg stemmen til Roger: "Hei, Harry, gløm ikke boka di! Her er den." Noe ble stukket inn mellom de valne hendene mine - ja visst; boka. Jeg klamret meg til den som ei livbøyle mens jeg sjanglet ned til Cadillacen. Der stupte jeg inn i et baksete så djupt og mjukt som Jeppe i baronens seng og var borte.

3 I saw the light

 

Før eller seinere skulle det hende noe vidunderlig. Før eller seinere skulle jeg finne den dama som var skapt for akkurat meg. Jeg skulle se hele verden gjennomstrålt av Sannheten og høre jubelbruset fra Store Stå. Klokker skulle kime og stålgitarer dirre i tre fjerdedels, fra grensa og ut til de drivende skjær! En gang, som det skrevet står i 'On the Road', skulle ei perle bli lagt meg i hendene.

Tida gikk, og jeg med den. Det vidunderlige hendte ikke. Det kom gode dager og dårlige dager, men den perfekte dagen, den kom ikke. Jeg traff noen damer jeg likte, og andre damer som likte meg, og det var trivielt så lenge det varte, men det gjorde det ikke. En gang eller to skimtet jeg henne i det fjerne - men borte var hun før jeg fikk summert meg, og kanskje var hun bare et synsbidrag.

Jeg skal slett ikke påstå at livet har vært trist. Jeg hadde en ålreit jobb, jeg hadde skøytene og musikken og bøkene og treskjæringa; jeg hadde kamerater å dele interessene med. Fresk og sunn og godt temperert, det har jeg alltid vært. Kjerring og unger fikk jeg aldri somlet meg til. Riktignok gikk det hardpakkete rykter om at jeg har en uregistrert avlegger på Flisa, men det ryktet kan jeg demontere på det strammeste, for jeg har sjekket datoen og er flink med tall. I stedet for egne unger har jeg min lille nevø Anton som jeg har drasset med på fisk og fjell fra han kunne stabbe og gå. Nå er han to meter lang og to meter brei, men han er fortsatt min lille nevø Anton som sender kort fra utlandet. Skal sant sies så har jeg levd et godt liv etter at jeg la min ville ungdom bak meg, akkurat passe for en sånn raring som meg.

Likevel kom det en dag da jeg kikket over kanten og såg at lyset var skrudd av. Det gikk opp for meg at dagene kom til å fortsette som før, bare litt gråere og stuttere for hver gang, helt til teppet falt ned bak horisontens rand. Den strålende dagen jeg hadde ventet på, den kom aldri til å renne opp.

Som du skjønner, så ventet jeg ikke lenger at det skulle hende noe særlig her i livet. Jeg ventet slettes ikke at hinmannen sjøl skulle dukke opp med et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Derfor leste jeg avtalen som Han Tykje hadde latt etter seg med mistankens skjerpende blikk. Flere ganger. Det sto:

Mellom Han Tykje - heretter kalt KLIENTEN - og herrene Roger Pettersen og Harry Olsen - heretter kalt KONSULENTENE - er pr. dags dato inngått følgende

AVTALE OM KONSULENTBISTAND:

KONSULENTENE skal begi seg til forskjellige eksisterende og mulige verdener for å distribuere Den ekte amerikanske drømmen i alle dens versjoner, avskygninger og utforminger. Så langt det er mulig under hensyn til den primære oppgaven skal de også oppspore og makulere alle lokale kopier av Den falske amerikanske drømmen, om mulig også originalen. De skal motta nødvendig opplæring og veiledning av KLIENTEN, men de skal også i stor grad benytte egen erfaring, kompetanse og fantasi. KLIENTEN vil stille egnet transport og andre hjelpemidler til rådighet, og dekke alle dokumenterte kostnader som KONSULENTENE pådrar seg under utførelsen av oppdraget, samt diett etter Statens satser. KONSULENTENE mottar som kompensasjon undringens gave, opplevelsens sanseløse fryd, sorg og glede i skjønn forening samt uvisnelig heder. Oppdraget ansees som utført når KONSULENTENE har gjort sitt ytterste og levert sluttrapport.

KONSULENTENE plikter å behandle alle opplysninger av personlig eller forretningsmessig art som de får kjennskap til gjennom utførelsen av oppdraget som strengt konfidensielle, fra evighet og til evighet. Kravet til konfidensialitet omfatter også avtalen som sådan. Ved mislighold vil KONSULENTENE forspille sin sjelefred og være henfalne til evig fortapelse.

KLIENTEN innestår for at denne avtalen, etter hans beste skjønn og hinsides rimelig tvil, omfattes av virkeligheten og er i fullt samsvar med naturens lover. Skulle det likevel påpekes motstrid mellom virkeligheten og denne avtalen, vil avtalens bestemmelser gå foran. Eventuelle tvister avgjøres ved voldgift av Historiens og Evighetens dom.

Signert i blod ved midnatt den 31.12.2002:

Han Tykje Roger Pettersen Harry Olsen

Roger myste over kanten på hornbrillene. "Dette er sjansen vi har ventet på!" erklærte han. "Nye eventyr venter deg, sjøl i støvets alder, Bestefar. Carpe diem!" Han rynket pannen, i plutselig ettertanke. "Det er en logisk brist her - eller snarere et paradoks. Avtalen er sjølrefererende! Det sier seg sjøl at da kan den ikke være konsistent og samtidig altomfattende. Hrm, min Gödel er litt rusten, men hvis jeg får tid på meg…" Øynene hans svømte som en fisk på land, av øl og sprenglærde tanker.

Så kom han opp igjen. "Det får jeg finne ut seinere. Vi har det travelt - skriv under!"

Du skjønner? Lopper i blodet og huet i skyene - han biter på med begge beina hver gang.

Jeg, derimot!: "Ta det nå litt festina lente! Hvis Han Tykje er den vi trur, så blir vi lurt opp i stryn. Dette med å gjøre vårt ytterste, hva ligger det i det? Når er vi ferdige?"

"Kanskje aldri?" Han trakk på skuldrene. "Du Harry, jeg er så lei denne hestevandringa i trivialitetenes helvete at jeg kunne spy. Hva i F har jeg å se fram til her i den såkalte virkelige verden? Samme gudsjammerlige jobben, dag ut og dag inn. Damer som ikke tåler trynet på meg. Unger som bare vil besøke meg hvis jeg river i slalåmski og merkeklær og kule mobiler. Der ute - " han veivet i alle retninger på én gang og holdt på å hvelve et par halvlitere - "venter det opplevelser, halsbrekkende ritt under fullmånen, underskjønne kvinner - ja det er vel ikke noe for en mann i din alder, men du kan jo nyte synet! Smerte og ekstase, erkjennelse, visjoner - gjør det noe om vi må drive på i noen mannsaldre?"

En mann i min alder, liksom! Jeg har oppreisning rett som det er den dag i dag, jeg. På mandagen som var, for eksempel. Roger, derimot, er en slapp fisk på det fysiske planet, i forhold til spenstige karer som meg. Treg mage har han også. En riktig bakstrever, der han sitter bak lås og lykte og trøkker så huset rister. Derfor svarte jeg tørt og flegmisk: "Hjertet ditt har ikke godt av det, Roger."

Ikke at han genererer seg heller! For eksempel så hender det at han besøker meg med mye ugjort. Da fyller han opp glasset og trekker seg tilbake. Så sitter han for åpen dør og konserverer belevent mens han drekker med den ene handa og driter med den andre, bare avbrutt av påfyll.

Han veivet videre; øya hans ble runde og konsentoriske bak brilleglassene, som Donald etter et slag i huet: "Drømmen om Amerika, mann! De uendelige muligheters land. Mulighetenes uendelige land! Prærien, skogene, byene. Toogførtiende gate. Route 66. Rock'n roll og blues. Asfaltstripa som strekker seg inn i evigheten!» Hjelpe meg, han talte snart med tunger!

Likevel hadde han et poeng. Sixteen tons, and what do you get? Another day older and deeper in debt - rislet det gjennom mitt stille sinn, med stemmen til Tennessee Ernie Ford.

«Tír na nÓg. Hy-Braesil. Utrøst. Lykkelandet vest for alle solnedganger. Sjelens oppstandelse og det evige liv!»

Midnattstimens tunge slag nærmet seg med raske skritt. Det gjorde nok Han Tykje og de fem minuttene hans også. Jeg såg meg rundt og oppdaget noe betenkelig: Omgivelsene var blitt bleike, halvt gjennomsiktige; jeg kunne skimte gatelys og bygninger tvers gjennom veggen og bargjestene. Kjartan og Kjettene var ikke helt virkelige lenger, men spøkelsesaktige fargespill mot den rimete profilen av Ekebergåsen, der de steppet til takten av 'Nobody loves like an Irishman'. Det var så vidt lyden nådde meg, mer som et hvisk enn som et hyl; og støyen fra de festlige gjestene var bare et svakt sus som døde bort.

Kjartan og Kjettene bleiknet bort som fire pjoltergeister i en pantemineforestilling. Det ble iskaldt. Gullfisken ble helt borte, slik den hadde vært i over tolv år, og vi sto på en nediset parkeringsplass midt i Oslo - strålende opplyst til nyttårsfeiring. Fra Ekeberg foldet rakettene seg ut i sprakende ildbuer på natthimmelen.

Og akkurat idet den optiske illustrasjonen blafret helt bort, skimtet jeg, som et falskt gjenskjær, oss sjøl - Roger og meg, der vi kom vasende inn fra gata et par timer tidligere, lettere anløpet og med kul på ryggen.

Så forsvant vi også. Og plutselig var himmelen et lyshav. Fra alle kanter hørtes det glade rop, tutende bilhorn, en kakefoni av lyder. Rett foran oss, i blåskjær, sto Han Tykje, lent opp mot….

Øynene ville sprette ut av skallen min. Jeg trudde ikke det jeg såg. For bilen var, så sant hjelpe meg, en Cadillac, tidlig femtitall, blå i lakken med en matt, ulmende glans som viste at den knapt hadde kjørt en kilometer - et vidunder, rett fra pressa.

Jeg sier så stort et ord: Det falt skall fra mine øyne - jeg hadde sett Lyset. Sa jeg at jeg siklet? Slevet rant så det hang istapper fra munnvikene. – Sjubi dubi, tenkte jeg lamslått. – Sjubi duaaa –

Han Tykje nikket og smilte. "Dæm fæm minuttan e ut," sa han. "Æg ha heinta firmabilen dokkers, som ska frakt dokker trøgt gjønna aill dimensjona. E han ikkje fin?" Han strauk handa kjærlig over frontruta på åpenbaringa.

"Skal vi, skal jeg… kjøre rundt i den der?" gulpet jeg.

"Om dokker skriv under, så," sa den sleske slasken.

Jeg kunne ikke slippe vidunderet med øynene. "Loddet er forkastet," sa jeg med tilkjempet ro. "Fakta est alias!"

Vi rispet oss i fingertuppene og signerte med blod mens Rådhusklokka slo sine tunge slag, og himmelen brant som en svovelfabrikk. Det stakk kanskje ørlitt i meg, brøkdelen før jeg leverte fra meg papiret: Er nå dette så lurt? En avtale med Faen sjøl - - så kikket jeg på bilen igjen, og siste skygge av tvil blafret bort. Jeg skulle ha solgt sjela mi for å kjøre en slik en.

"Skriv opp mobilnummeran og Emilan dokkers óg, før sekkerhets skyld," sa Han Tykje. Roger rablet. Jeg skreiv ingenting; mobil er noe jeg legger igjen hjemme, ellers blir den bare borte. "Har du et mobilnummer der vi kan treffe deg?" spurte Roger.

"Æg ha ein hæmmele Help Desk som dokker kain skriv dokker bak øran: Vesst at dokker kommer i den ytterste nød og pine, så slår dokker 666 - da får dokker ailltid hjælp. Men berre i nødsfaill! Æg vil ikkje at sæntralen bli sprængt utav fyllerør." Han Tykje stirret bistert på oss. Dette var nok en advarsel vi burde skrive oss på øra. Så smilte han igjen, og stakk avtalen inn på innerlomma. "Det her skal dokker ikkje anger på! Æg sende dokker kopia i posten. No trur æg at vi skal unn oss ei kjøpskål på ein varmar plass, så kan æg sætt dokker litt beire inn i oppdraget. Sætt dokker inn, så fær vi!" Bakdørene glei opp uten en lyd. Roger tumlet inn; jeg gikk rundt bilen for å komme inn fra den andre sida. Jeg kastet et blikk.

Ettertankens lys traff meg med en solar pleksus i bakhodet idet jeg glei ned i skinnsetet: NC 955627, med ei tynn, rød stripe rundt. Var det ikke - ?

Tanken lette feberilsk blant fleip og fakta – sånt rask og rusk som du lagrer gjennom åra i minnenes melodi. Og dette nummeret, det hadde jeg liggende et sted i roteboksen, blant telefoner og glømte fødselsdager.

Jo visst: Der var det! Og det var det. For femti år sia i natt svevde Hank Williams inn i evigheten med dette nummeret. Og her satt vi og kunne ikke annet.

Lukta av lær og blybensin, av krom og nikkel og polering, fylte neseborene som den herligste parfyme. Jeg strekte mine lange, muskeløse bein og sank i setet som ei silkeseng. Skulle jeg også sveve inn i evigheten, da kunne jeg ikke bedre fare.

Roger hensenket seg med et sukk og begynte å fomle med dulpen sin. "Sender bare et par meldinger," mumlet han. "Ber vaktmesteren tømme postkassa og kaste regningene hvis jeg skulle bli … hupp … forsinket noen år. En veit aldri."

Det stakk i meg med ei knappenål av samvittighet: - Antonsen. Jeg burde ha fått noen til å vatne ham, i fall det skulle… i fall jeg skulle… Men nei. Det gikk sikkert bra. Jeg kom nok hjem igjen. Det gjør jeg alltid.

Som en siste forhåndsregel stakk jeg neven i innerlommen på skinnjakka. Globoiden var på plass. Jeg kunne reise til verdens ender uten frykt for tannverk.

Han Tykje satte seg bak rattet. "No fær vi," sa han. Jeg hørte ei låg romling, som fra strupen på en fornøgd katt. Jeg kunne ikke merke at bilen startet - det ene øyeblikket sto vi stille; det neste svevde vi bortover asfalten; ut av parkeringsplassen, av Oslo sentrum øst, av virkeligheten. Møtende billys ble færre, ble borte. Svart natt vekslet med snøfokk, sollys fra djupblå himmel, buktende regnbuer og enda rarere mønstre.

En tanke eller to flagret forbi mens vi fartet fram gjennom stråleglans: Han hadde jo helt i seg noen halve litere, Han Tykje også. Og lovens lange arm står aldri stille, sjøl ikke ei nyttårsnatt: Sett at han ble vinket inn av en ivrig Torvald og måtte blåse. Fort gikk det også. Sett at - -

Så døste jeg bort, og vaknet ikke før vi rullet inn på parkeringsplassen bak 'Rifleman's Arms' med huet fullt av tømmermenn og blærespreng. 'All you need is love, love, love - - ' bruste det gjennom sommernatta.

Lett for dem å si, det.

2 Let's turn back the years

 "Dokker besøkt mæg jo i Hælvete," begynte Han Tykje over en ny vederkvekkelse.

Roger satte opp det valpesmilet som damer i alle aldre og fasonger av ubegripelige grunner finner så faksinerende. Dette var et gammelt kontravers mellom oss. 

"Ungdommen må rase," sa bestefaren min da han kjøpte seg moped i åttiårsalderen. I mine yngre og dummere dager, da somrene var skyfri og damene blide, var Roger og jeg på guttetur i England. Vi tok båten til Newcastle. I de marinerte omgivelsene mistet vi oversikten, og vi fant den ikke igjen før vi var i Glastonbury. Dehydrauliske og blakke. Men på plankegolvet bak 'Rifleman's Arms' med hver vår lakkfjerner mellom skjelvhendte never, der hensenket det seg et glømselens skjær. Roger påstår til denne dag at vi hadde vært i Helvete og reddet multiverset. Beviset på dét var ei dame han hadde plukket opp, og to motorsykler vi hadde satt igjen på en åker utafor Newcastle. Men Roger har studert så mye at han ikke er riktig vel bevandret. Jeg, derimot, er en enkel sjel med rot i virkeligheten.

Vi har rekapittelert hendelsene på turen, og kapitlene står i ei bok som heter 'Følge en drøm'. Ei ordentlig bok med stive permer og ISDN-nummer; den står på bibloteket. Ja da. Der kan du lese om hele turen hvis du vil - men du må ikke tru alt du leser, for Roger har lagt til mer enn jeg har trekt fra. Og når det gjelder turen til Helvete, så har jeg resonnert på å få ham til å gi seg. Det er risikabelt å plukke sopp i skråningen rundt Durham, meiner nå jeg.

Roger har vært sidekicket mitt fra han gikk på barnsbein og ikke visste forskjell på Robert Merkulov og Roald Aas. Ole Capon og Puck Poffel, det er oss to. Jeg reddet ham fra rennesteinen og et liv i fotform og slengbukse. Han har alltid vært yngst av oss, men det vil han ikke innfinne seg med; han prøver stadig å spille størstefiolin.

Fantomet og Guran. Præriens sorte maske og Tonto. Lynvingen og Boy Blunder! Han har studert så lenge oppe i tolvtetasjen på Blindern at han er blitt blautkokt i huet, så han kommer med innviklative teorier om de enkleste ting. Når han roter bort bilnøklene, for eksempel, så sier han at de har gjort et kvantumssprang og skriver lange formler som inneholder bilnøklenes bølgefunksjon. Han er altså ikke riktig navla mellom øra. Men ofte snill og grei også.

Helt utstudert rakk han ikke å bli, for rett som det var pådrog han seg tvillinger, lærerjobb og leilighet på Tveita. Det har han fortsatt med. Tvillingene blir flere og leiligheta mindre, men jobben er den samme. Når han blir kastet ut står det som regel ei dame i døra og skriker med tårer og knyttnever at han er en uforbedelig og uforsvarlig drømmer. Sant nok. Og hva kan han gjøre med det? Drømmer er sånt stoff som Roger er laget av, derfor henfaller han i tanker bare han skal knyte skolissene og siterer Fredrik Nietsche i stedet. Det er godt at jeg er der til å stake ut den smale sti.

Jeg, derimot, er en rotekte og kjernesunn Harry. Nå om dagen vil jo både kreti og plenti være harry, sjøl sånne som ikke var påtenkt da 'Vend dem ikke ryggen' rullet på kinomategrafen. Aksepter ingen slappe kopier! Bare Harry er harry, med beina plantet i virkelighetens asfalt.

Leser rare bøker gjør han også – sånne som heter ’Universets varmedød’ og ’Lyset fra Alfa Centauri’. Mange av dem har fiolette omslag.

Alt dette tenkte jeg på mens Han Tykje forklarte. Han gestulerte med de smale hendene sine så du var nødt til å følge med; du kunne faktisk talt se det han snakket om mellom hendene hans… Og stemmen hans, så mørk som motorolje, boblet og levde og lokket deg inn i fortellinga. Han ville ha gjort lykke på de skrå breddegrader. Omgivelsene ble bleike og uvirkelige - for sjøl da Kjartan og Kjettene kom inn, var det bare såvidt Roger kastet et blikk på strutteblusene. Kjettene var tre damer i Dolly Parton-format på gitar, ståbass og slagverk. Det gjorde jeg også.

"Som dokker veit så satt æg no der og styrt butikken som æg sjøll ville. Sett du som sjæf i ei bedrift så får du konsentrer dæg om å lever resultata tel eigeran - du e ansatt før å driv butikk, ikkje poletikk. Og i aill dei æona som æg ha hadd ansvaret før Hælvete så ha æg levert avkastning på investeringan, dokker kain berre klikk dokker inn på Hælvete dott komm, der legg årsrapportan på række og rad frå Skapelsen av…" Han sukket og drakk. "Men en vakker dag så skull Faen ha takk, før da kom det en delegasjon frå Konsærnlædelsen og sa at dæm vurdert å omstrukturer Konsærnet; det va nye tider og nye markeda, og synergia og globale perspektiva og andre floskla som dæm hadd lært på læderkurs på Bibelakademiet. Det va fire kara i svarte dressa med gullmansjetta, stuttkløpt og med mobila som hadd breibaind rætt tel Styret - og ætter en fjorten hundre år så kailt dæm mæg inn tel møte." Han slo neven i bordet så halvlitrene skvatt: "Tænk dokker, æg bli kailt inn tel å møt på mitt eige kontor som ein ainn lagersjæf!"

Jeg begynte å sympatere med fyren, for dette låt kjent. Sjøl hadde jeg i en mannsalder slått meg gjennom til regnskapssjef for studielån i Kassa: Ikke verst for en innmigrert innfløtter med realskole og handelsbrev, og praksis fra Meieriet på Skarnes! Men en vakker dag, som lyn på klar himmel, kom det kallelse til møte med en fyr som kalte seg Task Force, og han sa at jeg var blitt redundert. Sjefen min var der også, svett i kragen og klam i hendene; han sa ikke ett ord, men han Task Force sa at tatt i betraktning av langstrakt tjeneste såg de seg i stand til å gi meg et attraktivt tilbud i dispansjon… Med andre ord, fortidspensjon.

Det kom som julenissen på kjerringa. Akkurat som Odd Lundberg blir jeg bedre med åra, og det hadde jeg tenkt å fortsette med - men fyren snakket så glatt og fint, og sensibel som jeg er så merket jeg jernhansken bak smilet. Og en dag i august 2002 fylte jeg seksti, pakket kufferten og drog min bekomst. Det var på dagen femogtjue år etter at Elvis måtte kaste inn årene. Det låg en melankolisk symbolikk i det, syntes jeg.

Jeg har det med å ta livets tilsnikelser med ro og forfatning. Men visst var det trist å innfinne seg i livets fuselkopp med så mye ugjort. Jeg måtte legge opp nytt skjema: Kaffe og avis (særlig dødsannonsene - de inneholder mye oppmuntrelse for en moden mann); et par timer klassisk musikk og treskjæring; dugurd med mer kaffe og musikk, litt trening - og ved firetida kommer gjerne Roger ruslende for å ta en trivelig depp og en halvliter (eller to, eller tre): Nyutkastet, som vanlig - sikkert fortjent, men det sier jeg ikke. Distraksjon er en æressak når det gjelder Roger og damene. Da snakker vi om laust og fast, og særlig om alt som er trist og leit - hipp hopp, for eksempel, eller hemoridene til Roger.

Han Tykje såg ikke ut som en pensjonist, han heller - men der satt han, med en historie som liknet til foreveksling på min. "Det blåser på toppene," sa jeg. "Det har jeg også fått merke."

Eller tannverken min. Ellers liker jeg å lese – ordentlige bøker, altså; Morgan Kane, Jack Kerouac og sånt. Det står mye rart i bøker, og jeg merker at jeg blir klokere av dem. Jeg har jo Antonsen til selskap også, men han sier ikke stort.

Men hemoridene går igjen. Det har de gjort så lenge jeg har kjent ham. Jeg husker desserten på annen juledag hjemme i Odalen, første gangen han besøkte oss: ”Det kommer av at endetarmen knytter seg rundt avføringa,” forklarte han, og knyttet neven over riskremen for å demontere. ”Og når avføringa er blitt hard, så oppstår det rifter og sår.” ”Nei se, nå har det jammen bint å snæge att,” sa mor mi og pekte på vinduet.

Han Tykje fnyste. "Æg mått berre finn mæg i det! Og der satt dæm, fire byråkrata som ha sotte og klødd sæg i ræva sia Skapelsen, mens æg ha bøgd opp Hælvete frå en idé tel en suksessbedrift uten like, med filiala i aille laind, salgskontora med den proffeste salgsstørken som verden ha sett, agænta på høgt nivå i aill regjæringa, lojale samarbeidspartnera på jorda som óg i himmelen blaint muslima, atæista, hindua og jøda, og ikkje minst fæmten milliona småjævla i produksjon og distribusjon som sørge før at jævelskapen bli telpassa og gjort telgjængelig før kundan i aill dimensjona, frå ævighet tel ævighet - - " han hufset på seg, drakk djupt av glasset, vinket på et nytt et. "Æg snakke mæg varm," fastslo han.

Han strålte ut makt og autorisasjon, slik folk i toppjobber gjør: Barkeper kom halsende med nye glass så kjapt at han snublet i sine egne bein. Han ynket seg litt - hadde vel fiskekroker i kronjuvlene også. Da gjør det vondt når de skrangler i motfase.

Og Mikkjel Fønhus, selvfølgelig! Ei bokhylle uten Fønhus er splitter pine naken.

"Det va ein utav dæm som førde ordet, ein ækstra feit og slæsk fettoter mæ Rotarynål på jakka, og han sa at dæm hadd konkludert, og Styret hadd godkjænt konklusjonan: Konsærnet mått konsolideres; den gamle modællen med fleire bedrifta og kvar sine produkta mått reorganiseres tel én produksjonsbedrift, én salgsbedrift og én distribusjonsbedrift, og ein liten konsernstab som trækt opp strategia og fælles satsninga - og så mått produktan bli enklar og meir standardisert. Hos mæg, før æksæmpel, mått heile drømmeproduksjonen, med myriada av brukertelpassa drømma før privatkunda, harmoniseras med bedriftsmarkedet sine produkta. Og ætter lang overveiels va dæm komne tel at æg ikkje va rætt mainn tel å før dettane herre vidare i ei ny tid." Han såg på meg, på Roger, på meg igjen. Øynene hans lynte, kvitt og kaldt. - Den karen vil jeg helst ikke ha som uvenn, tenkte jeg. "Så dermed kunn dæm meddel mæg at æg va fristilt med umeddelbar virkning, men at dæm vill ha bruk før mæg som konsulænt i omstillingsperioden!"

"Har du ikke en fagforening?" sa Roger. "Dette høres som et skoleeksempel på usaklig oppsigelse. For det første skal du ha oppsigelsesvarslet skriftlig - "

Jeg skjemtes. "Vi snakker om en toppjobb i næringslivet - ikke en livstidsstilling i offentlig skjermet virksomhet, Roger!" sa jeg. "Dette ligger langt utafor din kompulens!" Jeg lærte én ting da jeg ble satt på døra: Arbeidsgiveren har alltids en lovgjemsel hvis det trengs. Det er slikt de har advokater til.

Kjartan og Kjettene åpnet med en hyldest til enda en av de udødelige som var gått bort, en hjemmelaget versjon av 'Does your chewing gum lose its flavour on the bed-post over night'. Du trur meg kanskje ikke - men jeg oppfattet med et halvt øre at det var flere blant de brylkledte som ikke kjente navnet Lonnie Donegan; som ikke ante at ved sida av Elvis var han den største - den egenhendige oppfinneren av britisk folkerock og alt som fulgte. Har du hørt opptaket av 'Rock Island Line' fra 13. juli 1954, da har du opplevd de første tre minuttene av Skapelsen… Uvitende ungdom! Iblant kjennes det ensomt å være gammel og klok. - Men tyggegummirocken slo an; noen par hoppet opp på plattingen ved scenen og danset, så Kjartan fulgte opp med 'Puttin' on the style'. Dollydamene akkomponerte så strutteblusene hoppet.

Det var blitt tettere av folk i lokalet, og lufta var blitt enda stinnere av snakk, latter, røyk og parfyme. Pussig å tenke på at egentlig fantes ikke dette stedet - for hva gjorde alle disse folka her da?

Han Tykje trengte ikke skru opp volumet. Den mørke stemmen hans skar gjennom støyen og tvang deg til å lytte. "Æg avslo," sa han. "Faen han rævpul mæg om æg vill vær med på å riv ned livsverket mett, eit merkevarenavn med ein gjænkjennels som slår Coca Cola ned i støvlan - så nødig var æg ikkje på å håv inn nåen billiarda ækstra! Så dermed mått æg pakk sakan og førlat lokalet på dagen, og ikkje brydd æg mæg med å kræv attæst heller. Men sluttgebyret kom pronto på konto, akkerat som det skrevet står."

"Sluttgebyr?" sa Roger. "Du hadde fallskjerm, altså? Og etterlønn, og en pensjon feitere enn livsinntekta til en lærer, og - " Misunnelsen og kvanteloven låg tjukt utapå ham.

"Roger," avbraut jeg. "Tenk på ansvaret! Han Tykje har sikkert fortjent hver eneste biljard!"

Han Tykje gjorde et nikk i min retning. "Æg takke før tilliten," sa han. "Æg meine jo det sjøll óg."

Haka mi datt ned et hakk: Fyren hadde antydning til viker i håret; men det jeg hadde trudd var et par grånende topper mellom krøllene, såg jeg nå, var to små horn. Uvilkårlig kikket jeg ned mot beina hans, men han satt slik at jeg ikke kunne se hva slags fottøy han hadde nedafor blåjensen.

Han kruste munnvikene igjen; jeg hadde følelsen av at han fulgte hver mistanke jeg gjorde meg, som om de låg bladd opp som en tabloid på bordet. Fortumlet sa jeg: "Og nå - - hva driver du med nå? For du har sikkert finnet på noe å ta deg til?"

"Æg ha lagt mine plana," svarte han hemmelighetsfullt. "Men førr at æg seie nokke meir om det, vil æg at vi skal ha ein avtale, med konfidensialitetserklæring og arbeidskontrakt. Æg e ein jævel på formælle avtala."

"Du vil hyre oss inn, altså?" sa Roger. Han kunne nesten ikke styre seg av iver, såg jeg.

Sjøl er jeg mer nøktern og mistenkelig av meg. "Åssen fant du oss?" ville jeg vite. "Og hvorfor akkurat oss to?"

Han slo ut med hendene. "Æg kjenne dokker, og veit at dokker har dæm kvalitetan som æg går ætter - kombinasjonen utav dokker to e idææll før den her utfordringa! Dessuten så vill æg ikkje gå via heddhøntera; rættnok så love dæm diskræsjon og konfidensialitet, men når vi ha med Konsærnet å gjør, så veit æg at dæm ha øya og øra i aille fettsprækka og rævhol. Og koilles æg fainn dokker?" Han lo; øynene glitret av stålis. "Det va æg som satt opp den herrane lokaliteten. Æg vill få tel det her møtet, og det klart æg jo." Han knadde lufta mellom hendene. Omgivelsene skalv - løyste seg opp, satte seg sammen igjen.

Jeg tvilte ikke på at han kunne ordne både illuminasjoner og tidsstrømmer.

Roger lot seg ikke stagge. "Hva går avtalen ut på?" Han trippet der han satt; dette passet den løpske fantasien hans som hånd i hanke.

Han Tykje lente seg fram. Det kom en fryktelig intensitet i ansiktet hans, uten antydning til smil. "Dokker lova på dokkers sjæl si frælse at det herrane bli mellom oss?" Jeg svelget og nikket - mot dét blikket var det ikke annet å gjøre. Roger gjorde det samme.

Han hvislet, så lågt at orda så vidt bar gjennom bruset i lokalet og i øra: "Dokker skal vær mine agænta, og reis ut og redd aill drømman. Aill produktan. Æg bøgge opp firmaet mett på nytt, og konkurrere dæm sønder og sammens."

"Rekker vi det før skolestart?" spurte Roger. Som lærer har han vegg-til-vegg-ferie jul, vinter, påske, pinse, sommer og høst, bare avbrutt av planleggingsdager. Han skulle ikke på jobb før langt ut i 2003.

"Med den firmabilen som æg låne dokker, så ha dokker aill tid i verden," svarte Han Tykje. "Og i aill andre verdena. Dokker kan vær ferdig tel i går, om dokker vil."

Roger kraup nesten over bordet. "Hvor skal vi signere?"

En fuseltast, som sagt. Spretter opp og løper i alle retninger på én gang. Jeg prøver stadig å helle litt malurt i blodet når han fyker avgarde, men det hjelper ikke stort.

Jeg kremtet. "Nå tar vi det litt piano forte! Vi må diskutere litt først; er det i orden, herr Tykje?"

Han Tykje reiste seg med et stort smil. "Sællfølgelig! Æg gir dokker - - fæm minutta, e det i orden? Æg absentera mæg mens dokker bli enige. Her e papiran." Med et trylleslag nappet han et ark ut av lause lufta og lot det dale ned mellom oss.

Og abstinere seg, det gjorde han til gangs: Plutselig var han ikke der.

Kjartan og Kjettene var kommet til spurtrunden på 'Lost John'. "If anybody asks, who sang the song, tell'em Lonnie Donegan bin 'ere and gone. And I'm long, long gone, long, long long gone…"

Det svidde i øyekroken. Pokker pule, det kunne være det samme med det stadig gråere livet i jamredalen. Kanskje det var på tide med en ny tur til Helvete og tilbake - sjøl om turen bare foregikk i den forespente fantasien til Roger.

Jeg lente meg fram og myste på avtalen.

1 I won't be home no more

 

Det er ingen begynnelse eller slutt, sier Roger. Det bare fortsetter og fortsetter. Av og til passerer du start og får to tusen kroner. Og av og til havner du i fengsel og må stå over. Fra evighet til evighet, og vel så det.

Kan hende han har rett, men ett sted må jeg jo begynne. Og det kan hende han tar feil også. Det gjør han ofte.

Hvis du ikke slår to like, da. Men sånn flaks har aldri jeg.

For eksempel da det demret for meg, denne nyttårsnatta for uhorvelig lenge sia: Det er noe rart med verden – den er ikke skrudd riktig sammen. Akkurat som når det mangler noen deler fra Ikea, og så setter du dem sammen likevel.

Det var Roger som la merke til det først. Han har skarp nese for fotnøttene i livets lange bok, Roger. Han myste seg rundt bak de forevokste Hank Marvin-brillene og sa med et forundrende blikk: ”Vi er ikke her, Harry.” Men ikke like skarp for overskriftene.

Jeg var midt i en halvliter, så jeg skjønte ikke hva han meinte med det samme. Jeg kikket omkring meg gjennom skyer av røyk og parfyme. Jeg kunne ikke se oss, jeg heller. Det sitter bare vindusglass i dem, men de gir ham et kult og interlektuelt skjær som trekker til seg damer.

Men så oppdager du at skapdøra slår innover, og skuffene står opp ned. En anelse spirte i min sarte sjel: Det var noe som ikke stemte; noe surt og ustemt.

Vi var på Gullfisken for å markere at det Hersens år 2002 skulle gå til sine fedre. Men når jeg tenkte meg om, og som Roger nettopp hadde konstantert, så kunne vi umulig være her, sia Gullfisken og alt dens vesen brant opp for... Med en kraftig anstrengelse løftet jeg blikket mot det pløsete Rogerfjeset. ”Når var det egentlig, Roger? Åra går så fort nå om dagen.”

Av og til leser han dikt også: "Deg vil jeg ømt med rytmer spikre fast," sier han og ser på dem gjennom brillene, i skjæret fra stærin og rødvin.

Han pusset brillene, deponerte dem ned i skjortelommen og skrukket ansiktet som om han tenkte. Det gjør han ofte. ”11. april 1990. De laget parkeringsplass av branntomta. Det er der vi sitter nå. På parkeringsplassen,” forklarte han. Som jeg sa; en skarp nese for detaljer. Han kan være litt av en pedometer. - Skrukker ansiktet, altså.

Brannen var et hardt slag for rockabillyrørsla. En solar midt i pleksus. Mismotet sank i meg som en stein ved det triste minnet. ”Og derfor er vi ikke her,” konkluderte jeg med fjellstø logistikk. ”Men hvor er vi, og åssen kom vi dit?”

”Vi gikk,” svarte Roger. ”Vi møttes på puben på Oslo S og tok en guinness. Så ruslet vi videre. Begynner korttidsminnet å skrante, Bestefar?”

Selvfølgelig husket jeg at vi hadde gått. Hva skulle en fortidspensjonert gammalrocker og en nyskilt fembarnspappa ellers ta seg til en nyttårskveld? Sitte hjemme På Tur Med Tore, eller henge ute og deppe sammen med tvilsomme venner? Vi bestemte oss for det siste. Tvilsomme venner er bedre enn ingen. Først til Østbanen, og så hit. Hvor nå hit var.

For andre gang – eller var det tredje? Nyskilt, altså.

"Frittgående høner!" sa Roger. "Det er det vi trenger en nyttårsaften. Ja ikke du da, Bestefar, en mann i støvets år - men du kan jo se på!"

De har det med å stikke av. Da setter han seg og klimprer ensom og melankolisk på gitaren. ”Baahooaa,” grynter han med den bassen han ikke har. Jeg, derimot! Aaaoo.

Skjebnens svangre lune hadde styrt våre skritt i denne retningen – og hva strømte mot oss gjennom frysegradene da vi rundet siste ytre, annet enn tonene fra Toini og tomkattene? De kom fra det stygge, gule huset, der jeg en gang detonerte bort lærslipset mitt til en finsk sjømann. "I’ll never get out of this wo-orld alive –", sang Toini, som sant var. Tannlaus var han også.

En hund etter frittgående høner, Roger. Det har vært en skjebnens nemesis for ham i alle år.

Ved inngangen hang det en plakat som proklamenterte at det var rock’n roll-galla denne nyttårskvelden, med Toini før pausen og Kjartan og Kjettene etterpå, og mye vinyl på rockolan innimellom. Ute var det vinter så nesebora limte seg, så kaldt at sjøl en puslete femhundremeter på Balle Hoven ville blitt avlyst. Naturligvis ruslet vi inn – hadde ikke du gjort det samme? Jo.

Rart vi ikke hadde husket at hele stedet var borte. Men men, du kan jo ikke tenke på alt heller. Og ikke bare frittgående, når sant skal sies.

Så nå var vi her – men det kunne vi jo ikke være. Jeg kjente meg plutselig litt trang i skjæret. Det var blitt mange seige runder her i livet. Som sagt, det demret for meg at det var noe rart med verden.

Langs de flekkete treborda satt det kjekk rockabillyungdom i alle aldre og tilstander: Guttunger og modne herrer i sin tredje ungdom iført bryl, myggdrepere og dongeri med koppernagler; småjenter med strutteskjørt og struttepupper, stilettsko, truter så røde som trafikklys i travel time og hårboller som liknet glassert brødbakst. Ved et bord satt det to par i førtiåra dressert opp med slips og kjole, godt merket av tempoet. Og innimellom én og annen avskiltet familiefar med hengekjaker og nedfallsblikk - øyne som hadde kikket over kanten og ikke sett snurten der heller. Sånne som oss to.

Typisk rockabillypublikum anus 2002.

På scenen innerst i lokalet var det brutt ut pause. Toini og tomkattene hadde kastet arma og måtte gå æresrunde med 'Long gone lonesome blues'. Toini kastet slengekyss og danset bort. Nå hylte Wanda Jackson fra det kvadrofoniske anlegget, og grauten av røyk og rør hang som skodde over borda. Var det mine barnslige blå som begynte å tilsløre seg, eller var omgivelsene - de oppstyltete småjentene, bardisken, bordflisene - blitt litt diffunderte i kantene? Ikke helt der, liksom?

Jeg kjente meg i det samme usigelig gammel og fremmed her. Hvor nå 'her' måtte være, som sagt. "Let's have a partyyy," skingret Wanda, men jeg var ikke i stemning til det. I seinere år har jeg dessuten fått sansen for klassisk musikk: Hank Williams, Jimmie Rodgers, Slim Dusty. Kurt Foss og Reidar Bø. Blind Willie Johnson. Blymagan. Evige verdier. Rock'n roll makter ikke helt å fylle livet mitt lenger. Modning, heter det.

Roger fingret med den nye dulpen sin. Den var rosa med grønne prikker og omtrent så stor som et bankkort med overtrekk. Knappene kunne ikke brukes av fingre som har passert puberten. Roger kjøper ny dulp hver gang det kommer en ny funksjon som gjør den enda vanskeligere å bruke. Denne her hadde SMS, GPS, DVD, ADHD, Epost og frisurf, vidio med blitz, solcelle, dagbok og ordbok og automatisk tungetale, samt uhorvelig mange spill. Den kunne dessuten ringes med hvis du klarte å finne menyen.

Foss og Bø, ja!: Mange er ikke klar over hvor geniale de var. Harmoniseringa, for eksempel - de forutgriper Everly Brothers, som forutgriper Beatles. Det går en rød strek fra 'Ho Kleppemare frå Kleppeskaret' gjennom 'Till I kissed you' til 'Love me do'. Resten er historikk.

Og ikke bare det! Jeg har utvidet mitt spekter og fått øynene opp for moderne musikk også. Credence, Dr. Hook - i sine fullmaktsdager var de bedre enn folk vil ha det til.

Dulpen pistret og peip; ortopediske tegn knitret på den mikroskopiske skjermen. Roger rynket panna. "Vi er faktisk akkurat her, akkurat nå," sa han. "Min communizer tar aldri feil. Feilen må ligge i omgivelsene."

Egentlig var det Roger som fikk meg til å se litt større på det. Han leide vidio en kveld midt i det verste åttitallet og fikk meg til å se på den berømte filmen deres – ’Hard dags ferd mot natt’. Svarthvitt og greier! Jeg måtte motstrevende innrømme det; de var slett ikke verst. ’I – should have known better with a girl like you, that I would love everything that you do’ – det ruller så det røkker i bakfoten! Men er det kunst?

Plutselig husket jeg det. Mismotet festet seg. "Femti år i natt," utbraut jeg, ut i den blå disen.

"Vi må være omringet av en annen virkelighet som kommer flytende på tvers av tidsstrømmen. Slikt skjer nok oftere enn folk er klar over," sa Roger betenksomt, stakk dulpen ned til brillene og drakk.

"Natt til nyttårsdag 1953. I snøværet, døddrukken i baksetet på den nye cadillacen sin. Ingen veit akkurat når han sluttet å røyke - "

"Tolv og tre kvart år, Bestefar. Vi er havnet i en virkelighet der Gullfisken ikke brant ned - hvem veit hva som kan ha skjedd på alle disse åra?"

"I kulda og snødrevet på vegen til Canton, Ohio - der svevde han bort. Femti år sia i natt," konkluderte jeg tungt.

"Tolv og tre kvart år," grublet Roger. "Kanskje jeg fortsatt er gift med, med…" - han knipset med fingrene - "med Karin? Natta den ellevte april. Hvor tok vi det skjebnesvangre skrittet, bort fra vår kjente og triste virkelighet? Kan det ha vært alkohol med i spillet?"

"Døddrukken, som sagt. Men han ville ha gått bort, uansett. Han hadde en medfødt sjukdom som…" Jeg ristet på hodet for å få bort disen som sivet inn gjennom øra. "Husker ikke hva det het. Men det var der det begynte. Det var der på vegen til Canton, Ohio, at fargene begynte å bleikne. Og sia har det fortsatt. Hjallis, for eksempel. NM, EM og VM tre år på rad. Tre gull i 52. Etter det … ingenting. Et skarve NM i 54 - "

"Utafor parkeringshuset, kanskje." Roger glippet med øynene. "La du merke til om det var noe parkeringshus der, Bestefar?"

"Og hvor er vi kommet på alle disse åra?" spurte jeg melankolisk, mens jeg løftet glasset mot bardisken med en uovermenneskelig anstrengelse. "En halvliter til, er du snill." Barkeper nikket så ringene i øra, nesen og øyebryna skranglet, og ilte til med to skummende vederkvekkelser. "Kan vi noen gang finne hjem igjen her i livet?"

"Spør ikke meg!" sa Roger. "Jeg veit ikke alt jeg heller, sjøl om det virker slik. Men jeg får finne ut av det!" Han virket nesten opprømt; hengekjakene hadde stivet seg opp litt. "Opp med ræva, Bestefar, nye eventyr venter. Og Roger er her for å rettlede deg!"

Jeg tok imot det nye glasset som mannen med ringer og hestehale leverte og tømte det gamle. Tåka klarnet et øyeblikk. "Vi er kommet inn i en optisk illuminasjon!" erklærte jeg. "Et fakta morgana. Det ser ut som Gullfisken, men i virkeligheten er vi nok på Stortorget." Jeg nikket bestemt og drakk litt mer.

Roger ristet på hodet. Jeg hørte at det skranglet. "På Stortorget er det tradjazz. Dette her, det er virkelig, ikke bare en illusjon. Hvem da?"

"Hvem hvem?" Tankesprangene til Roger kan være distrakterende iblant.

"Han i Clinton, Ohio - "

"Canton!" Jeg sukket, mer i sorg enn i sinne. "Din uvitenhet, Roger, er umettelig som Sarons krukke. Enda jeg har ofret en mannsalder…"

"Nærmere tre."

"…på å fylle din uvitenhets avgrunn med dannelse. Ta Tommy Bruce. Uten meg hadde du ikke ant hvordan 'Ain't misbehavin' skal gryntes…" Jeg drakk djupt for å gjenvinne innfatningen. "Hank Williams, selvfølgelig! Nyttårsnatta for femti år sia - da la han ut på den siste turneen."

Roger lyste opp. "Det er ham Leonard Cohen synger om i 'Tower of song'! Da doo ron ron ron, da doo ron ron - "

"Den da-dudaen rappet han fra The Crystals." Jeg tok en slurk til. "Det må finnes et svar. Hva var det som gikk galt. Det er ikke bare vi som er nedslitt, Roger. Hele verden har gått av hengslene - "

"Det kan du gje dæg fanken på," sa en mørk stemme i øret mitt.

Jeg snudde meg. Det sto en senete kar i lærjakke og blåjens ved bordet vårt. Han hadde dukket opp som en ånd i en høystakk - jeg skulle ha foresverget at han ikke var der for en brøkdel sia. Det var noe kjent ved ham. Det trekantete revefjeset; krøllene; stålblikket som spikret sjela di fast på plankeveggen. Smilet: Faenivoldsk hinsides all bekymmer - et smil som ikke hadde noe å tape. Jeg hadde sett denne karen før et sted, en eller annen gang. Men livet er langt.

Fyren kunne være rundt femti, likevel merkelig alderlaus - for kroppen var yngre, men blikket var tusen år. "Hva meiner du?" gryntet jeg.

Jerry Lee? Gene Vincent? Han kunne minne om begge. Men likevel –

"Får æg sætt mæg?" Han ventet ikke på svar, men slapp seg ned på en stol som også plutselig var der. Gjennom den tetnende disen registrerte jeg at småjentene kikket i retning av bordet vårt - det var noe ved denne fyren som drog dameblikkene til seg. Alderen kunne det ikke være; sjøl har jeg både skjønnhet og sjarm, og dessuten alderens platina, men det er lenge sia småripsene har sendt så lange øyeblikk til meg. Hvis noen gang.

Plutselig hadde han ølglass i neven. Han lente seg fortrulig fram over bordet. "Æg kjenne dokker igjen," sa han lågt, mens kårdeblikket hans skvatt fra Roger til meg og til Roger igjen. "Dokker e hain Roger og hain Harry, vesst at æg ikkje messtar mæg. Æg må reis inkognito no før tida, men æg kaille mæg før Tykje. Hain Tykje."

Reiser seg for meg på bussen også. Den som var femti igjen!

Roger rettet seg opp og glitret med øynene. "Det går en nemesis igjennom livet!" erklærte han. "Driver dugg, faller regn! Skjebnens veier er uransakelige! Du er kommet for å gi oss et svar, ikke sant? Derfor spør jeg ærlig og oppriktig - kan vi noensinne finne hjem igjen, og når går trikken?"

"Nei heim kommer dokker ikkje i kveld," svarte fyren, og krøllet smilet rundt ølglasset. "Dokker skal ut på ei lang, lang reis gjønna tid og rom og dimænsjona. Det kain heind at dokker aldri finn heim."

Roger lente seg bakover igjen med et fett smil. "No sweat! Hjemme er en kald hybel full av pappasker og ubetalte regninger. Fortell om eventyret vi skal ut på!"

Hjemme hos meg ventet Antonsen. Han har fulgt meg i tjukt og tynt, men han liker ikke å reise. Dessuten klarer han seg fint uten vatn en fjorten dagers tid.

"Det ska æg gjær," sa den velkjente fremmedkaren med et djevelsk smil. "Men har dokker ikkje tomme glass igjæn?"

Det ble ei mørk og stormfull natt.

Kommer aldri levende herfra igjen: Forord

 I 1977 trengte Harry og Roger å avreagere i sorgen etter at Elvis plutselig gikk bort. Derfor væpnet de seg med gitarer og motorsykler og tok båten til England for å leve ut siste rest av ungdommens villskap. Der borte havnet de på ei rundreise gjennom mange av multiversets verdener, men klarte omsider å redde både sivilisasjonen og virkeligheten slik vi kjenner dem.

I 2002 er begge blitt 25 år klokere. Og kanskje ikke.

You're lookin' at a man that's gettin' kind-a mad

I had a lot of luck, but it's all been bad

No matter how I struggle and strive,

I'll never get out of this world alive.

Fred Rose and Hank Williams: «I'll never get out of this world alive»

Hyllest til Tore Hund , helten på Stiklestad

 

I Hurdalsplattformen står det (femtende kapittel, første vers): «(Regjeringa vil)Sørgje for at 1000-årsjubileet for slaget på Stiklestad blir ei nasjonal markering. Stiklestad Nasjonale Kultursenter skal vere navet i jubileet. Det skal utarbeidast ein plan, for å setje i stand steinkyrkjer frå mellomalderen fram mot tusenårsmarkeringa.»

I år ble 29. juli, også kjent som olsok, feiret med mye brask og brumm, tilstelninger og festligheter landet rundt. Dette kommer til å balle på seg hvert eneste år fram til 1000-årsjubileet i 2030, uansett åssen det går med dagens regjering. Det kommer nok nye språklige plattføtter etter denne, kanskje med helt andre nav, bærebjelker, dynamoer og grunnmurer, men olsok er kommet for å bli.

«Nasjonal markering» - kanskje ikke helt, bare nesten, på linje med 17. mai. Jeg kunne støtte en slik ambisjon hvis det var riktig person som ble hedret, men det er ikke tanken. Tvert imot kommer det offentlige Norge til å fortsette å feire og hedre voldsmannen og psykopaten Olav Digre, også kjent som Olav den hellige.

Denne fyren var landets mest framgangsrike massemorder på begynnelsen av 1000-tallet. Her følger en kortfattet oversikt over hans liv og virke:

Han vokste opp hos stefaren sin, den fredelige storbonden Sigurd Syr, som mor hans ble gift med etter at faren hans, Harald Grenske, ble brent inne på en frierferd til Sigrid Storråde. Dama ble muligens så fornærmet over tilbudet om å bli hustru nummer to hos en ubetydelig småkonge at hun skjenket ham full og satte fyr på ølstua. Dette var altså ei dame som bar tilnavnet sitt med rette. -

Denne Harald påberopte seg å være sønnesønns sønn av Harald Hårfagre. Samme avstamming påberopte stefaren Sigurd Syr seg: Landet var stappfullt av folk som hadde Harald Hårfagre som tippoldefar, tipptippoldefar og så videre. Nesten alle slike regnet seg følgelig som rette arving til landets kongekrone, så det fantes alltid flust med kongsemner. Harald Hårfagre var kanskje ikke riktig like produktiv som Djenghis Khan, som har 16 millioner sønnesønnesønnesønnne .... sønnesønnesønner i dag, men han gjorde så godt han kunne.

Som kongssønn var Olav riktig bortskjemt og stor på det: Tolv år gammel trasset han seg til å få sitt eget vikingskip med full besetning. Med dette skipet seilte han til Danmark, hvor de kyndige læremestrene hans lærte ham å drepe og plyndre helt til han møtte motstand. Deretter seilte han videre til Sverige og praktiserte denne lærdommen, og videre til Finland og hele vegen langs Østersjøkysten for å repetere kunnskapen. Overalt klarte han å stikke av med krigsbyttet og slavene han hadde tatt før det dukket opp folk som klarte å gjøre motstand. Etterhvert fikk han rykte på seg for å være uvanlig flink til å drepe og plyndre, slik at flere drapsmenn og flere skip sluttet seg til ham.

I de følgende åra reiste han rundt i England, Frankrike og Spania og arbeidet seg stadig høgere opp i hierarkiet av mordere og ransmenn, i skiftende allianser med kongsemner og andre kjeltringer. Han ble særlig kjent for sitt stunt (som han gjennomførte to ganger, ifølge noen kilder) med å slå tau rundt bærestolpene til bruene over Themsen og ro medstrøms nedover elva, slik at bruene og mennene som forsvarte den forsvant i bølgene. «London Bridge is falling down, falling down, falling down, London Bridge is falling down – my fair lady,» synger engelske skoleunger den dag i dag.

Det fører for langt å gjennomgå den evig lange lista over plyndringer, voldtekter, tortur og drap som Olav og hans menn utførte på egne og oppdragsgiveres vegne. Men det skal nevnes at han ikke bare arbeidet i egen virksomhet; han leide også ut talentet sitt til folk som betalte godt nok: Han tjente kong Ethelred the Unready – Adalråd Illråde på norsk – så lenge det var lønnsomt, og seinere hjalp han Knut den mektige opp på Englands trone.

Ute i Europa merket Olav seg den effektive maktideologien som kongene der ute betjente seg av, nemlig kristendommen som støtteapparat for verdslig makt. Med denne ideologien banket makthaverne og deres håndlangere, presteskapet, inn i hodene på folk at slik det er én allmektig hersker i himmerik, slik er det også allmektige herskere her i Jorderik - utpekt av Gud sjøl, som Hans lokale representanter. Som i himmelen, så óg på Jorda: En perfekt maktpyramide; kongen hadde alltid Gud på sitt parti. Den som er utpekt av Gud trenger ikke bry seg med å bli valgt på tinget, slik skikken var i det tilbakestående bondelandet Norge. Ikke trenger han bekymre seg om begrensninger i maktbruken heller, allmektig av Guds nåde som han er.

Olav la sikkert også merke til at for å framstå som en likemann blant konger og fyrster ute i Europa, måtte han komme i kristelige klær. Så han omfavnet kristendommen med stor entusiasme og lot seg kristne sammen med hele mannskapet sitt, en gang han var i Rudsborg – Rouen – på plyndring.

Halldor K. Laxness har skrevet en vidunderlig satire over sagaer og vikingromantikk, «Gerpla» (på norsk: «Kjempeliv i nord»). Han beskriver Olav som en bleikfeit torturist med gode talegaver. I forbindelse med kristninga lar han Olav argumentere som følger: "Jeg meiner at jeg veit mangt om kristendommen bedre enn andre menn her i skipslaget; til det kommer at jeg har skåret av nese og ører, og dessuten klipt ut tunga og stukket ut øynene på mange flere lærde menn og nonner enn andre norrøne menn." (Klønete oversatt av meg, med Laxness i den ene handa og Íslensk-dönsk ordbok i den andre.) Så forklarer han at hvis hele besetningen lar seg kristne, vil Rikard jarl her i borgen slippe dem inn, gi dem rikdommer og la dem forsyne seg av landets kvinner og andre goder uten at de trenger å løfte armen til ett eneste sverdslag.

Jeg trur Laxness fanger Olavs tanker om omvendelse bedre enn alle helgenlegendene. Uansett la ikke denne omvendelsen noen demper på strevet hans med å plyndre, torturere og drepe menn, kvinner og barn, ofte ved å brenne dem inne.

Han ble sikkert skuffet og sur da Knut ikke belønnet ham med et saftig stykke land, trass i innsatsen hans med (blant annet) å plyndre og rasere både Canterbury og London. Så i 1015 reiste han hjem for å erobre et land for egen regning. Klarte han det, kunne han gjøre plyndringa permanent og kalle det «skatt». Slik gjorde de mest framgangsrike røverhøvdingene det ute i Europa, hadde han lagt merke til. Han var blitt søkkrik av plyndring og løsepenger, og sølvet kunne han bruke til å kjøpe seg vennskap og støtte. Han hadde også med seg sin egen biskop, Grimkjell, og flere prester: De skulle skaffe ham støtte blant kristne som syntes det gikk tregt med avskaffelsen av hedenske skikker. De skulle også bygge opp en kristen organisasjon til støtte for den nye kongen. - Gud og Mammon i skjønn forening, altså, i tillegg til mange flinke drapsmenn.

Norge var på den tida styrt av lokale høvdinger – jarler, herser, småkonger. I «Opplandene», som omfattet det nåværende Innlandet pluss Ringerike, satt det minst seks konger. Kystlinja fra Viken i sør til Kvitsjøen i nord ble kontrollert av mektige høvdinger som Erling Skjalgsson, Mørejarlene, Ladejarlene, Hårek på Tjøtta og Tore Hund på Bjarkøy. Takket være gjensidige allianser og giftermål var det ganske fredelige forhold, og følgelig lokal oppslutning om de forskjellige høvdingene. Danske konger, som i lang tid hadde dominert i Viken – Oslo-fjorden med omegn - , hadde i en periode vært overkonger i hele Norge, men det var mer i navnet enn i gavnet. Kong Knut var i England og strevde med å konsolidere makta si der, og i hans sted var det Håkon, sønnen til Eirik ladejarl, som styrte. Landsstyret hans var neppe særlig tyngende; de forskjellige smårikene og tinglagene gjorde stort sett som de sjøl ville, så lenge de ikke plyndret hos andre. «Himmelen er høg, og keiseren er langt borte,» som kineserne sa, helt til keiseren skaffet seg mistenksomme AI-øyne på hvert gatehjørne. Ingen overordnet makt brydde seg om lokale forhold. Ingen konge, sentral eller lokal, blandet seg inn i hvilke guder folk dyrket – Tor og Odin, tusser og alver, ånder i skog og mark eller Kristus. Sistnevnte var allerede godt representert i hele landet; mange stormenn hadde egne prester hos seg. Andre helgarderte ved å blote til både Jesus og Frøy.

Så kom Olav hjem, og da var det slutt på freden.

Han satte straks i gang med det han kunne: Plyndre og drepe. Han fikk fanget Håkon jarl i et bakholdsangrep og tvang ham til å rømme landet, etter å ha frasverget seg retten til å styre. Etter et seinere slag klarte han også å jage halvbroren til Håkon, Svein, fra landet. Dermed var den siste ladejarlen borte, og den viktigste motmakta til Olav fjernet.

Ved hjelp av rikdommene han hadde med seg og støtten fra stefaren sin, Sigurd Syr, klarte Olav å slå ned motstanden i størstedelen av landet. For å sikre makta beslagla han store eiendommer – særlig i Trøndelag, der ladejarlene ikke lenger kunne verge land og folk – og ga dem til sine egne, betrudde menn. Han reiste rundt med større følge enn noen konge før ham og holdt veitsle på kongsgardene som han hadde skaffet seg. Ofte tvang han bøndene til å avstå mat og drikke som de vanskelig kunne unnvære. Hoffskalden hans, Sigvat, har beskrevet hvordan han konsoliderte makta. Tilsvarende beskrivelser finnes i andre kilder. Historikeren Øystein Morten oppsummerer: «(Olav hadde) handlet raskt ved å ri rundt til de forskjellige områdene for å avsette de gamle kongene; noen hadde han myrdet, andre lemlestet. Samtidig hadde han kjøpt seg hærstøtte i form av sølv og gull. Enhver motstand var blitt møtt med nådeløs vold, og mange gårder ble brent til grunnen. Frykten hadde lammet befolkningen. Det var massehenrettelser ved hengning; grupper av lik med ben dinglende fra trærne. De som ikke ville la seg døpe.» (Øystein Morten: "Jakten på Olav den hellige", Spartacus 2022). Sigvat skald, som i andre kvad stadig lovpriser Olav for alle menn han klarer å gi til ravnene, utbryter begeistret:

«Den gavmilde kongen, / han som rikt

ga ulvene føde, / han lemlestet tjuvpakk.

Slik hindret han tjuveri. / den vennekjære kongen

lot hver tjuv og kjeltring få bøte.

Hogg av armen, / slik ble det fred i landet.»

Guds fred, kan en si. For imens var biskop Grimkjell i full gang med å bygge en organisasjon og et kirkelig propagandaapparat i samsvar med kongens krav. Kongen fremmet kjærlighetens evangelium med forskjellige motiverende tiltak, ifølge Flatøyboka: "Han undersøkte nøye folks kristendomshold, og der hvor han syntes det var mangelfullt, lærte han dem de rette seder og var så ivrig hvis de ikke ville gi slipp på hedenskapen, at han viste noen ut av landet, noen lot han lemleste, miste hender eller føtter eller få øynene stukket ut, noen ble hengt og noen halshogd. ... Slik fór han rundt i hele dette riket. ... Han straffet både mektige og småfolk like hardt."

Så når Olav etterhvert fikk full kontroll, skyldtes det neppe at alle var like begeistret for styret hans. Det skyldtes heller at all motmakt i landet var pulverisert, eller i hvert fall nøytralisert. Men i utlandet samlet uvennene hans seg; først og fremst Knut den mektige, som fortsatt meinte at det var han som var landets rette konge. Og sommeren 1028 rustet han ut en stor flåte og seilte til Norge for å gjøre opp med oppkomlingen. Olav måtte flykte over hals og hode til Sverige og videre til Gardarike, mens Knut lot seg hylle på tingsted etter tingsted, sammen med stedfortrederen sin, den tidligere landsforviste Håkon Ladejarl. Dermed var alt som før, slik det skulle være, tenkte Knut den mektige.

Men Olav ga seg ikke. Hos gamle venner og kjente i Gardarike og Sverige klarte han etterhvert å samle sammen en broget skare av hirdmenn, landevegsrøvere og vikinger – mange nok til at han våget å gjøre et nytt forsøk på å vinne landet med makt.

Ryktet løp foran ham. Men de som samlet seg for å møte ham, det var ikke hæren til Håkon Ladejarl eller Knut den mektige; det var de forbitrete trønderne som hadde gledet seg da de trudde.de var kvitt Olav en gang for alle – denne ransmannen som hadde brent gardene deres, forsynt seg av avlingene, beslaglagt store eiendommer, hengt eller halshogd mange gode menn og tvunget dem til å dyrke den guden som han hadde valgt ut. Det var bønder og andre som ville ha liv, eiendom og gudstru i fred for den allmektige statsmakta; felle sine egne dommer på tinget; blote til den guden de ville, enten det var Odin, Kristus eller åndene i jord og vatn.

I spissen for bondehæren gikk stormenn fra flere deler av landet. Fremst av dem var Tore Hund fra Bjarkøy. Han var det som klarte å gi kongen banesåret ved å støte spydet sitt gjennom ham, etter at han først var blitt alvorlig såret sjøl.

Opprøret nedenfra lyktes; bøndene seiret over et allmektig vanstyre. Men seierens frukter ble bitrere enn de hadde håpet. Danskestyret kom tilbake, og de innførte om mulig enda strengere lover og hardere skatter enn Olav hadde gjort. Snart bredte opprøret seg også mot dem. Til slutt ble de drevet ut av landet, og kampen mot dem ble ledet av noen av de samme som hadde ledet opprøret mot Olav.

Olav ble derimot mer populær etter døden enn han noen gang var i levende live. Det geistlige apparatet som Grimkjell hadde bygd opp med Olavs hjelp satte i gang med å produsere helgenlegender etter mønster fra England. Øystein Morten skriver: «Kongens drøm om døden før slaget, det at han kastet fra seg sverdet og overga seg, kjertelysene over graven, blodet som leget såret på motstanderens hånd, miraklene rundt vannet helgenen ble vasket med, den blinde som gned seg i øynene, rødmen i ansiktet året etter, luktene, håret og neglene som vokste og måtte klippes – alt dette fantes allerede i den engelske kirkens beretninger om Sankt Edmund og Sankt Oswald.» Grimkjell og folka hans gjorde som moderne fantasy-forfattere; de plagierte eventyr som hadde vist seg effektive tidligere. Det gjorde hoffskalden Sigvat også.

Ingen av historiene om Olavs liv og virke er fullt ut pålitelige, selvfølgelig. De er skrevet ned etter mange gjenfortellinger på folkemunne, og det er ikke alle kildene som er enige om at det var noe stort slag på Stiklestad i det hele tatt. Men ALLE historiene om Olavs ustanselige og hensynslause voldsbruk gjennom mer enn 20 år er konsistente og svært konkrete. Det er atskillig større grunn til å feste lit til dem enn til helgenlegendene som er produsert som avskrift av engelske forbilder.

På olsok feires altså legenden om en mann som aldri har eksistert; en helgen som hevdes å ha lagt grunnlaget for nasjonen Norge – med andre ord et stort nasjonalt eventyr. Olav var en massemorder av verste skuffe, og som konge representerte han maktovergrep, vanstyre og undertrykkelse. Jeg vil heller hedre en helt som gjorde opprør mot undertrykkelsen; en mann som kjempet for lokalsamfunnet mot ei overmektig statsmakt. I stedet for Olav hedrer jeg Tore Hund. Et par dager forsinket hever jeg en seidel mørkt, skummende, heimebrygget øl og feirer torsok. Skål!