Øyvind Myhre's Blog, page 9

Ap lover: Europas billigste kraft fra Europas dyreste kraftverk!

 

På Aps landsmøteble det gitt mange fagre løfter. Ett av de fagreste, som forentebåde regjering og strømopprørerne fra Giskeland, var næringsministerens løfteom at «strømprisene skal ned. Og de skal være lavere i Norge enn iEuropa.» (https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/9zMOMW/siste-ap-landsmoetet-enig-om-stroempolitikken)

Skal han få tildet, har han bare tida og vegen, og knapt nok det. For i Europabygges det ut fornybar kraft i stadig større tempo, og i Norgebygges det ingenting. Ifølge eksisterende planer og prognoser skaldet bygges ut 129 GW i Europa i perioden 2023 til 2027. Det girtilsammen over 500 Twh pr år i økt produksjon. Prognosen for 2030sier litt over 300 GW (ca 1.200 Twh pr år). Og i Norge? 0,06 GW.https://energiogklima.no/nyhet/her-blir-det-bygd-ut-mest-vind-i-europa-de-neste-fem-arene/

Javisst, men såskal det deles ut områder til utbygging, har regjeringa lovet:Sørlige Nordsjø II som skal gi 1,5 GW, og Utsira Nord som ogsåskal gi 1,5 GW. Og innen 2040 skal det være delt ut arealer fortilsammen 30 GW (ca 120 Twh), ifølge regjeringa, som sjøl meiner atdette er svært ambistøst.

Og det blir jobare ti år for seint, sett i forhold til Europa forøvrig. I tilleggkommer at i Europa bygges 2/3 av kraften ut som landbasert vindkraft,som er den billigste fornybare kraften det er mulig å skaffe:Kostnaden er under 30 øre pr. Kwt, ifølge NVEs beregninger. Detmeste av den norske kraften, derimot, skal skaffes fra flytendehavvind. Det koster i dag ca 3 ganger så mye som vindkraft på land.Det kommer den til å gjøre i 2030 også, ifølge samme kilde. (https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/)

Altså: Vi skalbygge ut fornybar kraft til en kostnad som er mye høgere ennkostnadene ellers i Europa, men ut til industri og forbrukere skaldenne kraften bli billigst i Europa. Vi skal dessuten levere den nyekraften ti år seinere enn resten av Europa.

Det er lov å håpepå julenissen, eller kanskje heller subsidienissen. For massiv subsidiering vil være den eneste måten norsk, flytende havvind kanbli «billigere» enn europeisk landvind, og følgelig den enestemåten næringsministeren kan klare å oppfylle løftet sitt, gitt deeksisterende planene. Og oljefondet kommer til å fortsette å gistor avkastning, både i 2030 og i 2040. Noe må jo avkastningenbrukes til – hvorfor ikke som subsidier til ei næring som kunne hagått med store overskudd for egen motor?

Vindenergi er enutømmelig ressurs som kunne gi Norge store, løpende inntekter i alloverskuelig framtid. (http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/norge-kan-leve-av-energisalg-i-all.html) Men både regjeringa og omtrent alle partier har som kjentkapitulert overfor populistene i «Motvind» og andre steder, sånnat det er effektiv slutt på utbygging av vindkraft på land. Dermeder det fullt mulig å gjøre også denne inntjeningsmuligheten om tilet varig pengesluk.

Og nå går det nokmot stenging av vindparken på Fosen også. Sann mine ord!

Christian Borchs narsissistiske egotripp

 

ChristianBorch, best kjent som forhenværende nyhetsanker, har skrevet bok: «Bak kulissene. Minner fra et liv i journalistikkens skarpe ende»

Forfatteren har en imponerendeCV. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Borch) Sjøl er han også svært imponert, å dømme etter Morgenbladetsanmeldelse: «Christian Borch har skrevet bok om40 år med verdenspolitiske begivenheter. Den eneste røde tråden erChristian Borchs fortreffelighet.» (https://www.morgenbladet.no/boker/2023/04/19/god-kveld-dere-bornerte-idioter/) Dagbladet er litt snillere, men bekrefter inntrykket av at Borch eropptatt av å formidle kunnskapen om Christian Borchs overlegneinnsikt: «Hantror nok han kan ta feil, men vet han forstår det meste bedre ennfolk flest.» (https://www.dagbladet.no/bok/arrogant-og-provoserende/78981246)

Bokahar skapt debatt. Debatten oppsto ikke på grunn av udokumenterte,sensasjonelle påstander, som at Israel betalte en million dollar tilde norske forhandlerne av Oslo-avtalen, eller at Einar Førde kan havært en større spion enn (den nesten helt uskyldige) Arne Treholt.Sånne «avsløringer» ville selvfølgelig ha gitt sensasjonsoppslagi alle medier, dersom oppegående redaktører hadde tatt hamalvorlig. Dagbladets anmelder kommenterer: «Deter som kjent flere ting som kan ha skjedd her i verden enn somfaktisk har skjedd.»(Du skal likevel ikke se bort fra at sånne lakriser blir plukket oppav «Russia Today» og fordelt videre til diverse konspi-hjemmesidernær deg.)

Nei,debatten ble skapt av at Borch også synser i veg om journalistikkensforfall, både i NRK og andre steder. Om dialekt i nyhetssendingeneskriver han bl a: «Detvirkelig tankevekkende er at NRK lar dette skje. Kanskje nyeutlysninger bør ta det inn i teksten, for eksempel: ‘Stillingenåpner uante muligheter for uhindret narsissistisk egotripp’».Særlig smertefullt er det visstnok å høre korrespondenten LarsOs, som bruker Østerdals-dialekt i reportasjene: «Han snakker endialekt som er spesiell inntil det ubegripelige. Spørreordene i hansverden er kven, kessen, kesst og keffer. Hyggelig for folk i bygdanår han sier det, vil jeg tro. Men hva med resten av nasjonens seereog lyttere?»

ChristianBorch må være den eneste lytter som er så språklig uformuende athan ikke skjønner spørreord som kessen og keffer. De stårriktignok ikke i ordboka, hovedsakelig fordi de ikke er registrertmange nok ganger i skrift. Det gjør derimot sånne ord som «åffer»og «åssen». Jeg er ikke brått sikker på at Borch ville godkjenne bruken av dem fra en programleder heller, ordbok eller ikke. 

Jeghar tatt meg bryet med å høre om igjen innslaget i «Dagsnytt 18»der Borch belærer oss om hva slags språk journalister skal bruke.( https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/NMAG03007623) For å gjøre seg forstått, må journalister unngå dialektbruk,meiner han. De må snakke «normert bokmål eller nynorsk». Seinerehar han fått litt støtte fra enkelte andre språkligemuseumsvoktere, som meiner at godt språk er å snakke slik desnakker.

Menetter et krav om "normert bokmål" ville ikke Borch ha fått innpass i«Dagsrevyen». Han trur sjøl at han ikke snakker dialekt, men duskal ikke ha hørt lenge på ham før du oppfatter at han bruker enmuntlig variant som lever innafor trekantenVinderen-Montebello-Ullern. Den har et bestemt lydmønster, ettonefall og en trykkfordeling som skiller den klart fra (foreksempel) totning. Sjølve ordvalget kan være nøyaktig det samme;likevel ville Christian Borch antakelig ha meint at totningen snakkerdialekt, mens han sjøl snakker normert bokmål.

Typiskfor Borchs dialekt er runde l-er (til forskjell fra totning, som harflat l i framlyd og tjukk l etter konsonant og mellom lange vokaler),aversjon mot tonem 2 (si gjerne 'kån-jakk'eller 'kån-jakk',menunngå for alt i verden 'kon-jakk'!),samt moderat lydforskyvning i diftonger ('sau' blir til 'sæu', menikke til 'sævv').

Verkenbokmål eller nynorsk er talespråk: De er skriftspråk.Det ville lyde ganske rart hvis du prøvde å gi en lydriktig muntliggjengivelse av følgende setning: «Jeg er vanligvis oppe førklokken syv hver dag.» Borch ville si: «Jæi ær vanlivis åppe førklåkken syv vær dag.» Totningen, derimot, ville si: «Je ærvanlivis oppe før klokka sju hår dag.» Begge ville uttrykke detsamme innholdet på sin egen dialekt, og det skal stor vrangvilje tilfor å hevde at det ene er lettere å forstå enn det andre.

Duunngår ikke å bruke en eller annen dialekt når du snakker. Du kanselvfølgelig prøve å etterligne en annen dialekt enn den duvanligvis bruker, og i den grad du klarer det, snakker du en annendialekt.Men du snakker ikke et skriftspråk.

Slårdu opp på ordet «Dialekt» i Store Norske Leksikon, finner dufølgende: «Dialekter ein geografisk avgrensa variant av eit språk.Dialekten utgjer eit komplett språksystem og kunne såleis hafungert som eit språk i seg sjølv. Det er gjerne historiske ogpolitiske grunnar til at eitt språksystem blir rekna som språk,medan eit anna blir rekna som dialekt. Dialekten seier noko om kvarein kjem frå, kven ein er, og somme tider òg kven ein ønskjer åvere. Det er ein sterk samanheng mellom dialekt og identitet.» ( https://snl.no/dialekt )Disse kriteriene passer like godt på Borchs variant av norsk talemålsom på totningens.

Enfjernsynsreporter skal først og fremst gjøre seg forstått. Detoppnår en ved å uttale hver lyd tydelig, uten å snøvle ellersluke ordene, og ved å unnlate å bruke ord som er så spesielle atmange seere ikke forstår dem. Utover dette bør reporteren kunnebruke den varianten av norsk som vedkommende behersker best ogkjenner seg komfortabel med. Da blir reportasjen best. Den personligetonen gjør at mange, deriblant jeg, synes at Lars Os har levert mangegode og hverdagsnære reportasjer fra USA.

Dettehandler selvfølgelig ikke om forståelighet: Det handler om status.Detbor mye penger, makt og anseelse i trekantenVinderen-Montebello-Ullern. Folk med penger, makt og anseelse haralltid kunnet definere hva som er god og dårlig smak, og hva som ergodt og dårlig språk: Riktig norsk er det språket visnakker;ikke den bablinga de mumlende masser der ute holder på med.

Borchseget talespråk har hatt status som «riktig», «dannet» og endog«pent». Denne statusen begynte å glippe for mer enn femti år sia,og nå er den nesten helt borte, alle andre steder enn i hodene tilenkelte av dens brukere. Tap av privilegier er alltid vondt åforsone seg med. Det gjelder også språklige og kulturelleprivilegier, sia språk og kultur er viktige elementer i ensidentitet og sjølforståelse. Derfor dette språklige korstoget –eller, for å si det med ei formulering fra Borchs egen gullpenn:Denne narsissistiske egotrippen.

Nåren krever stor plass for seg sjøl og sine egne innfall, vil en oftemøte motstand. Men for en som bruker å ha så mye rett som Borchbruker å ha, gjør det nok ekstra vondt å møte motstand. Derforsier han til «Dagsavisen» og alle andre som vil høre: «Jeger gjort til nasjonalt mobbeoffer på linje med Märtha Louise.» (https://www.dagsavisen.no/oslo/navn-i-nyhetene/2023/04/23/mannen-som-satte-dialekter-pa-plass/)

Deter riktignok ikke brått alle som ser Märtha Louise som noemobbeoffer, når hun stadig søker oppmerksomhet for å snakkeoffentlig om seg og sitt. Likevel var det ikke mange som ville nevneChristian Borch i en kongelig sammenheng før han nevnte det sjøl.Det var fint at han minte oss på hvilken sammenheng han føler seghjemme i.

Også økonomiprofessorer bør forstå hvordan markedsøkonomien fungerer

 

Under tittelen«Også forfattere trenger olje» gjør Øystein Sjølie,høgskolelektor i økonomi, seg lystig over at 159 forfattere harskrevet under på et krav om stans i norsk oljeleiting. «Mange avoss ønsker å endre verden til det bedre. For å klare det, må manførst sette seg inn i hvordan verden fungerer,» skriver han.

Jeg er en av disse159 forfatterne. Jeg er også sivilingeniør i teknisk fysikk, og jeghar arbeidet mesteparten av mitt yrkesaktive liv med teknisk støtteog markedsføring i ett av verdens største teknologiselskaper. Jegmeiner at jeg har skaffet meg en viss oversikt over hvordan verdenfungerer. Ikke full og hel oversikt, bevare meg vel; det er det nokbare noen ganske få økonomiprofessorer som har. Men nå skal jegforklare denne økonomiprofessoren hvordan deler av verdensøkonomienfungerer.

Tittelen hans erfeil. Forfattere og andre folk trenger energi, ogden behøver slett ikke å komme fra olje. Olje er én vare sominneholder energi, men slett ikke den eneste.

Jomer det pumpes opp av denne spesifikke varen, jo større blirtilbudet. Da synker prisen på denne varen. Da blir det mindrelukrativt for leverandører av andre former for energi - solkraft,vindkraft, kjernekraft - å bygge ut nye anlegg. Med andreord: Da brukes det mer forurensende energi og mindre forurensningsfrienn det som ellers ville ha skjedd.

Det er enkjensgjerning at verden allerede har funnet mer olje og gass enn detvi trenger å brenne opp for å passere 1,5-gradersmålet med godmargin. Når vi sper på med mer køl, slik mange gjør, har vifunnet nok til å passere 2-gradersmålet også. Jeg kan gjerne sendeøkonomiprofessoren dokumentasjon, hvis han er interessert. Å leiteetter enda mer betyr altsåat vi øker risikoen for å passere både 1,5- og 2-gradersmålet.

At Norge slutter åleite etter mer olje, betyr ikke at oljekranene blir skrudd av imorgen. Tvert imot; de vil levere olje i mange år ennå. Den oljenman eventuelt finner ved mer leiting, derimot, den blir kanskje ikkeleveringsklar før om 15 år. Akkurat tidsnok til å forlenge brukenav forurensende energi noen år til, med andre ord.

Ved overgang tilforurensningsfri energi kan både forfattere og andre folk innen dentid reise med biler, båter og fly som drives av elektrisitet, ellerav hydrogen eller ammoniakk som er produsert av elektrisitet.Elektrisiteten er i sin tur produsert ved hjelp av vindkraft,solkraft eller kjernekraft. Denne helt nødvendige overgangen blir,som vist over, forsinket hvis man fortsetter å subsidiere leitingetter mer forurensendeenergi enn den som allerede er funnet.

Hvisman vil forbedre verden, bør man altså først sette seg inn ihvordan markedsøkonomien fungerer.

Også økonomiprofessorer bør forstå hvordan markedsøkonomien fungerer

 

Under tittelen«Også forfattere trenger olje» gjør Øystein Sjølie,høgskolelektor i økonomi, seg lystig over at 159 forfattere harskrevet under på et krav om stans i norsk oljeleiting. «Mange avoss ønsker å endre verden til det bedre. For å klare det, må manførst sette seg inn i hvordan verden fungerer,» skriver han.

Jeg er en av disse159 forfatterne. Jeg er også sivilingeniør i teknisk fysikk, og jeghar arbeidet mesteparten av mitt yrkesaktive liv med teknisk støtteog markedsføring i ett av verdens største teknologiselskaper. Jegmeiner at jeg har skaffet meg en viss oversikt over hvordan verdenfungerer. Ikke full og hel oversikt, bevare meg vel; det er det nokbare noen ganske få økonomiprofessorer som har. Men nå skal jegforklare denne økonomiprofessoren hvordan deler av verdensøkonomienfungerer.

Tittelen hans erfeil. Forfattere og andre folk trenger energi, ogden behøver slett ikke å komme fra olje. Olje er én vare sominneholder energi, men slett ikke den eneste.

Jomer det pumpes opp av denne spesifikke varen, jo større blirtilbudet. Da synker prisen på denne varen. Da blir det mindrelukrativt for leverandører av andre former for energi - solkraft,vindkraft, kjernekraft - å bygge ut nye anlegg. Med andreord: Da brukes det mer forurensende energi og mindre forurensningsfrienn det som ellers ville ha skjedd.

Det er enkjensgjerning at verden allerede har funnet mer olje og gass enn detvi trenger å brenne opp for å passere 1,5-gradersmålet med godmargin. Når vi sper på med mer køl, slik mange gjør, har vifunnet nok til å passere 2-gradersmålet også. Jeg kan gjerne sendeøkonomiprofessoren dokumentasjon, hvis han er interessert. Å leiteetter enda mer betyr altsåat vi øker risikoen for å passere både 1,5- og 2-gradersmålet.

At Norge slutter åleite etter mer olje, betyr ikke at oljekranene blir skrudd av imorgen. Tvert imot; de vil levere olje i mange år ennå. Den oljenman eventuelt finner ved mer leiting, derimot, den blir kanskje ikkeleveringsklar før om 15 år. Akkurat tidsnok til å forlenge brukenav forurensende energi noen år til, med andre ord.

Ved overgang tilforurensningsfri energi kan både forfattere og andre folk innen dentid reise med biler, båter og fly som drives av elektrisitet, ellerav hydrogen eller ammoniakk som er produsert av elektrisitet.Elektrisiteten er i sin tur produsert ved hjelp av vindkraft,solkraft eller kjernekraft. Denne helt nødvendige overgangen blir,som vist over, forsinket hvis man fortsetter å subsidiere leitingetter mer forurensendeenergi enn den som allerede er funnet.

Hvisman vil forbedre verden, bør man altså først sette seg inn ihvordan markedsøkonomien fungerer.

Det er forskjell på folk, og forskjellen blir stadig større

 

Tenk deg etutopisk samfunn med 1000 innbyggere. Du kan gjerne skalere opp; deenkle regnestykkene du skal få se blir akkurat like gyldige med 1million innbyggere, bare du husker å gange opp noen andre tall med1000 også.

Dette samfunnet eri likevekt. Det betyr at hver innbygger får nøyaktig 2 barn, oghvert av disse får nøyaktig 2 barn - og så videre. Samfunnet blirikke rikere eller fattigere fra slektledd til slektledd; folk erallerede søkkrike og lever i pakt med naturens begrensninger. Jeg saat det er en utopi!

Levekårene tilhver innbygger kan framstilles i en skala. Jeg slår sammen alle tallfor materiell velstand, helse og utdannelse til én parameter, p. Jegforenkler videre og sier at denne parameteren bare kan ha diskreteverdier. På min tilfeldig valgte skala kan den ha verdien 0, 1,2..., opp til 10, 11, 12, og så videre i det uendelige: Ingen øvregrense.

I starttilstandenhar samtlige innbyggere helt like levekår. Parameteren p er lik 10for samtlige innbyggere. I dette harmoniske likevektssamfunnet er detaltså ingen som har grunn til å begjære sin nestes okse, aseneller noe annet som hører ham til. (Knapt nok hans hustru. Jegsnakker fortsatt utopisk.) Det skjer som sagt verken økonomisk veksteller økonomisk tilbakegang; neste generasjon vil i gjennomsnittogså få levekår lik 10. Men bare i gjennomsnitt.

Enhver kan påvirkesin egen livssituasjon litt, men bare litt. Foreldrenes levekår –deres inntekt, kunnskaper, utdannelse og sosiale posisjon – erutgangspunktet. Ditt eget bidrag gjør at du enten får levekår somer 1 enhet lågere enn foreldrenes, likt med foreldrenes, eller 1enhet høgere enn foreldrenes. Ingen store sprang, altså.

Jeg gjør dessutenden forenklende antakelsen at begge foreldre har samme posisjon –da slipper jeg å beregne tvilsomme gjennomsnitt av foreldrenesposisjoner. Prøysen sa: «Så træff du den du meine er den enesteog eine, og trur at hu står jamhøgt mæ stægaplassen din.» Somhos Prøysen, så óg i utopien.

Ungene til denfullstendig likestilte første generasjon vokser opp med eksakt sammeforutsetninger. Men de er født med forskjellige evner og egenskaper.De har også forskjellige grader av flaks og uflaks gjennom livet:Donald får meteoritten i huet, mens fetter Antons meteoritt detterned ved sida av ham og er full av diamanter. Det er altså to tingsom bestemmer hvilke levekår en person i neste generasjon ender oppmed: Foreldrenes levekår, samt den enkeltes kombinasjon avegenskaper, flaks og uflaks.

Her i Utopia villikevel ikke personlige egenskaper og flaks/uflaks påvirke dinelevekår særlig mye: Maksimalt kan du gå ned eller opp 1 enhet påden vilkårlig valgte skalaen. Av de 1000 ungene som nedstammer frade første 1000 innbyggerne vil 500 ende opp likt med foreldrene,altså med levekår lik 10. 250 vil ende opp med levekår lik 9, og250 vil ende opp med levekår lik 11. (Du kan gjerne gjøre livetvrangt og vrient ved å plassere endringene fra foreldregenerasjonenrealistisk, dvs kontinuerlig og normalfordelt. Da skal du sannelig fåregne og integrere også. God fornøyelse.)

Som den kyniskematerialist du er, vil du sikkert konvertere alle sosiale goder, ogsåkunnskaper, utdannelse og anseelse, til inntekt. Dette er et søkkriktsamfunn, så parameteren 10 for samtlige i første generasjontilsvarer 1.000.000 i inntekt. Da vil 250 i annen generasjon endeopp med inntekt på 900.000, 500 vil ende opp som foreldrene med1.000.000, og 250 vil ende opp med 1.100.000. Slike små forskjellermå vi tåle. Det går opp og ned, og i påfølgende generasjonerjevner deg seg ut igjen. Eller - ?

Nei, det gjør detslett ikke! Barna til annen generasjon vil også variere med hensyntil personlige egenskaper og flaks/uflaks: Noen vil falle ned ettrinn, noen vil komme seg opp et trinn, og halvparten vil bli ståendeder foreldrene befant seg. I tredje generasjon vil 25 % av barna tilforeldre med levekår lik 9 ende opp med levekår lik 8. 50 % vilende opp som foreldrene, med levekår lik 9, og 25 % vil komme opptil utgangspunktet, med levekår lik 10. Så må vi fordele levekårtil barn av foreldre med levekår 10, og barn av foreldre med levekår11.

Vi summerer ogfinner, når barna i tredje generasjon har nådd sine nivåer, at 62befinner seg på nivå 8, 250 på nivå 9, 375 på nivå 10, 250 pånivå 11, og 62 på nivå 12. Som den mistenksomme fyren du er,legger du sammen og finner bare 999 barn i denne generasjonen: Aha!Ett barn må være enebarn. Det stemmer, for jeg regner bare med helepersoner. Hvis du vil, kan du gange opp til et samfunn med 1 millioninnbyggere. Da går det noen flere generasjoner før du må dele folki to.

Nå kan du regnevidere sjøl. Da finner du at i fjerde generasjon ender 16 personeropp med 7, 93 personer med 8, 235 personer med 9. 312 personer stårfortsatt på 10, 235 personer på 11, 93 personer på 12, og 16personer på 13. (Tilsvarende, i din materialistiske målestokk:700.000, 800.000, og så videre, opp til 1.300.000.)

Forskjellene økeraltså fra generasjon til generasjon. Små forskjeller blir størreog større, også i et utopisk samfunn der du bare kan endre dineegne levekår ørlitt fra der hvor foreldrene befinner seg. Og sånnfortsetter det – regn videre sjøl.

I den virkelige,mindre utopiske verden øker forskjellene en god del raskere: Egneevner og anlegg, samt flaks eller uflaks, kan endre dine levekår myemer enn 10 % opp eller ned. Blir du ufør, sitter du ikke igjen med90 % av gjennomsnittsinntekten. Og som sønn eller datter av enmilliardær har du et springbrett som er mer enn 10 % bedre enngjennomsnittets.

Lag dine egneregneeksempler. Si at (for eksempel) 10 % går 2 punkter ned ilevekår, 25 % går 1 plass ned, 25 % går 1 plass opp, og 10 % går2 plasser opp. Da vil du også se at forskjellene øker atskilligraskere. (Som sagt, innfør gjerne normalfordeling og regn ut fra detogså. Det er jeg for lat og for rusten i matematikken til å prøve.)

Denneutviklinga er ikke det du har lært å kalle bærekraftig. Derimot erden uunngåelig, hvis den enkeltes levekår bestemmes av foreldrenesposisjon, vedkommendes egen innsats samt flaks/uflaks. Små,tilfeldige forskjeller vokser i løpet av noen generasjoner tilstore, systematiske forskjeller.

Den som ser at huneller han har havnet mange hakk under den posisjonen derbesteforeldrene befant seg blir rasende og forlanger «sin del avkaka». Er det mange nok som ser det slik (og det blir det,etterhvert som forskjellene øker), gjør de opprør. Voldeligeopprør unngås så lenge kaka blir større fra generasjon tilgenerasjon, slik at min halve promille av kaka er større ennbestefars hele promille av kaka på hans tid. Men det forutsettervekst, og vekst, og vekst. Hva skjer når kaka slutter å vokse,fordi vi allerede bruker langt flere ressurser enn naturen klarer ålevere fra år til år? Når vi hvert år eter opp litt større delav såkornet for neste år?

Da kommer de mestutsatte til å kaste stadig olmere blikk – ikke bare motmilliardærene, men også mot sånne alminnelig velstående folk somdeg og meg. Prøv ikke å forsvare deg med at du har gjort degfortjent til hver eneste fordel du nyter godt av, for det er ikkesant. Det er samfunnet og naturrikdommene som har skapt det meste avvelstanden din, fra vinkjelleren opp til hytta på fjellet. Elbilendin er finansiert av den oljen som ble laget for 125 millioner årsia.

Skolen skal bidratil sosial utjevning, og det klarer den ikke. Den klarer heller ikkeå hindre at flere blir sosialt og økonomisk deklassert. Eneste måteå hindre deklassering på er å sikre at ingen faller under detnivået der opprøret ulmer – det vil si å sørge for at alle haret anstendig innkomme å leve av. Uten at de må stå med lua i handaog senket blikk mens de ber om det.

Det finnes en sånnmekanisme. Den heter borgerlønn. «Statens pensjonsfond utland» børendres til «Statens fond for borgerlønn» litt faderlig fort. -Hvorfor det? Fordi oljen tilhørte oss alle. Da gjør avkastningendet også.

Det er forskjell på folk, og forskjellen blir stadig større

 

Tenk deg et utopisk samfunn med 1000 innbyggere. Du kan gjerne skalere opp; de enkle regnestykkene du skal få se blir akkurat like gyldige med 1 million innbyggere, bare du husker å gange opp noen andre tall med 1000 også.

Dette samfunnet er i likevekt. Det betyr at hver innbygger får nøyaktig 2 barn, og hvert av disse får nøyaktig 2 barn - og så videre. Samfunnet blir ikke rikere eller fattigere fra slektledd til slektledd; folk er allerede søkkrike og lever i pakt med naturens begrensninger. Jeg sa at det er en utopi!

Levekårene til hver innbygger kan framstilles i en skala. Jeg slår sammen alle tall for materiell velstand, helse og utdannelse til én parameter, p. Jeg forenkler videre og sier at denne parameteren bare kan ha diskrete verdier. På min tilfeldig valgte skala kan den ha verdien 0, 1, 2..., opp til 10, 11, 12, og så videre i det uendelige: Ingen øvre grense.

I starttilstanden har samtlige innbyggere helt like levekår. Parameteren p er lik 10 for samtlige innbyggere. I dette harmoniske likevektssamfunnet er det altså ingen som har grunn til å begjære sin nestes okse, asen eller noe annet som hører ham til. (Knapt nok hans hustru. Jeg snakker fortsatt utopisk.) Det skjer som sagt verken økonomisk vekst eller økonomisk tilbakegang; neste generasjon vil i gjennomsnitt også få levekår lik 10. Men bare i gjennomsnitt.

Enhver kan påvirke sin egen livssituasjon litt, men bare litt. Foreldrenes levekår – deres inntekt, kunnskaper, utdannelse og sosiale posisjon – er utgangspunktet. Ditt eget bidrag gjør at du enten får levekår som er 1 enhet lågere enn foreldrenes, likt med foreldrenes, eller 1 enhet høgere enn foreldrenes. Ingen store sprang, altså.

Jeg gjør dessuten den forenklende antakelsen at begge foreldre har samme posisjon – da slipper jeg å beregne tvilsomme gjennomsnitt av foreldrenes posisjoner. Prøysen sa: «Så træff du den du meine er den eneste og eine, og trur at hu står jamhøgt mæ stægaplassen din.» Som hos Prøysen, så óg i utopien.

Ungene til den fullstendig likestilte første generasjon vokser opp med eksakt samme forutsetninger. Men de er født med forskjellige evner og egenskaper. De har også forskjellige grader av flaks og uflaks gjennom livet: Donald får meteoritten i huet, mens fetter Antons meteoritt detter ned ved sida av ham og er full av diamanter. Det er altså to ting som bestemmer hvilke levekår en person i neste generasjon ender opp med: Foreldrenes levekår, samt den enkeltes kombinasjon av egenskaper, flaks og uflaks.

Her i Utopia vil likevel ikke personlige egenskaper og flaks/uflaks påvirke dine levekår særlig mye: Maksimalt kan du gå ned eller opp 1 enhet på den vilkårlig valgte skalaen. Av de 1000 ungene som nedstammer fra de første 1000 innbyggerne vil 500 ende opp likt med foreldrene, altså med levekår lik 10. 250 vil ende opp med levekår lik 9, og 250 vil ende opp med levekår lik 11. (Du kan gjerne gjøre livet vrangt og vrient ved å plassere endringene fra foreldregenerasjonen realistisk, dvs kontinuerlig og normalfordelt. Da skal du sannelig få regne og integrere også. God fornøyelse.)

Som den kyniske materialist du er, vil du sikkert konvertere alle sosiale goder, også kunnskaper, utdannelse og anseelse, til inntekt. Dette er et søkkrikt samfunn, så parameteren 10 for samtlige i første generasjon tilsvarer 1.000.000 i inntekt. Da vil 250 i annen generasjon ende opp med inntekt på 900.000, 500 vil ende opp som foreldrene med 1.000.000, og 250 vil ende opp med 1.100.000. Slike små forskjeller må vi tåle. Det går opp og ned, og i påfølgende generasjoner jevner deg seg ut igjen. Eller - ?

Nei, det gjør det slett ikke! Barna til annen generasjon vil også variere med hensyn til personlige egenskaper og flaks/uflaks: Noen vil falle ned et trinn, noen vil komme seg opp et trinn, og halvparten vil bli stående der foreldrene befant seg. I tredje generasjon vil 25 % av barna til foreldre med levekår lik 9 ende opp med levekår lik 8. 50 % vil ende opp som foreldrene, med levekår lik 9, og 25 % vil komme opp til utgangspunktet, med levekår lik 10. Så må vi fordele levekår til barn av foreldre med levekår 10, og barn av foreldre med levekår 11.

Vi summerer og finner, når barna i tredje generasjon har nådd sine nivåer, at 62 befinner seg på nivå 8, 250 på nivå 9, 375 på nivå 10, 250 på nivå 11, og 62 på nivå 12. Som den mistenksomme fyren du er, legger du sammen og finner bare 999 barn i denne generasjonen: Aha! Ett barn må være enebarn. Det stemmer, for jeg regner bare med hele personer. Hvis du vil, kan du gange opp til et samfunn med 1 million innbyggere. Da går det noen flere generasjoner før du må dele folk i to.

Nå kan du regne videre sjøl. Da finner du at i fjerde generasjon ender 16 personer opp med 7, 93 personer med 8, 235 personer med 9. 312 personer står fortsatt på 10, 235 personer på 11, 93 personer på 12, og 16 personer på 13. (Tilsvarende, i din materialistiske målestokk: 700.000, 800.000, og så videre, opp til 1.300.000.)

Forskjellene øker altså fra generasjon til generasjon. Små forskjeller blir større og større, også i et utopisk samfunn der du bare kan endre dine egne levekår ørlitt fra der hvor foreldrene befinner seg. Og sånn fortsetter det – regn videre sjøl.

I den virkelige, mindre utopiske verden øker forskjellene en god del raskere: Egne evner og anlegg, samt flaks eller uflaks, kan endre dine levekår mye mer enn 10 % opp eller ned. Blir du ufør, sitter du ikke igjen med 90 % av gjennomsnittsinntekten. Og som sønn eller datter av en milliardær har du et springbrett som er mer enn 10 % bedre enn gjennomsnittets.

Lag dine egne regneeksempler. Si at (for eksempel) 10 % går 2 punkter ned i levekår, 25 % går 1 plass ned, 25 % går 1 plass opp, og 10 % går 2 plasser opp. Da vil du også se at forskjellene øker atskillig raskere. (Som sagt, innfør gjerne normalfordeling og regn ut fra det også. Det er jeg for lat og for rusten i matematikken til å prøve.)

Denne utviklinga er ikke det du har lært å kalle bærekraftig. Derimot er den uunngåelig, hvis den enkeltes levekår bestemmes av foreldrenes posisjon, vedkommendes egen innsats samt flaks/uflaks. Små, tilfeldige forskjeller vokser i løpet av noen generasjoner til store, systematiske forskjeller.

Den som ser at hun eller han har havnet mange hakk under den posisjonen der besteforeldrene befant seg blir rasende og forlanger «sin del av kaka». Er det mange nok som ser det slik (og det blir det, etterhvert som forskjellene øker), gjør de opprør. Voldelige opprør unngås så lenge kaka blir større fra generasjon til generasjon, slik at min halve promille av kaka er større enn bestefars hele promille av kaka på hans tid. Men det forutsetter vekst, og vekst, og vekst. Hva skjer når kaka slutter å vokse, fordi vi allerede bruker langt flere ressurser enn naturen klarer å levere fra år til år? Når vi hvert år eter opp litt større del av såkornet for neste år?

Da kommer de mest utsatte til å kaste stadig olmere blikk – ikke bare mot milliardærene, men også mot sånne alminnelig velstående folk som deg og meg. Prøv ikke å forsvare deg med at du har gjort deg fortjent til hver eneste fordel du nyter godt av, for det er ikke sant. Det er samfunnet og naturrikdommene som har skapt det meste av velstanden din, fra vinkjelleren opp til hytta på fjellet. Elbilen din er finansiert av den oljen som ble laget for 125 millioner år sia.

Skolen skal bidra til sosial utjevning, og det klarer den ikke. Den klarer heller ikke å hindre at flere blir sosialt og økonomisk deklassert. Eneste måte å hindre deklassering på er å sikre at ingen faller under det nivået der opprøret ulmer – det vil si å sørge for at alle har et anstendig innkomme å leve av. Uten at de må stå med lua i handa og senket blikk mens de ber om det.

Det finnes en sånn mekanisme. Den heter borgerlønn. «Statens pensjonsfond utland» bør endres til «Statens fond for borgerlønn» litt faderlig fort. - Hvorfor det? Fordi oljen tilhørte oss alle. Da gjør avkastningen det også.

Kulturkjendisen, statsministeren og strømmen

Jan Kjærstad fårto helsider i Aftenposten til å drodle rundt populæremisoppfatninger om strøm, og til å stille spørsmål tilstatsministeren basert på disse misoppfatningene.

Om kassadame KariEvensen hadde skrevet den samme artikkelen, ville debattredaktøren ibeste fall ha bedt henne skrive den ned til en notis på ti linjer,men sannsynligvis ha refusert den i sin helhet. Men kulturkjendiserhar helt andre ytringsmuligheter enn kassadamer, også om ting deikke har satt seg inn i. Da må statsministeren også få to helsidertil å svare på misoppfatningene.

De populæremisoppfatningene koker ned til to antakelser, som populister i defleste småpartiene (herunder også SP) baserer seg på hver gang deraljerer med strømpolitikken:

1: Norge harubegrenset elektrisk kraft til befolkningens egne behov, bare vi ikkeselger den til utlandet.

2: Strømkablenetømmer landet for strøm, og det er grunnen til de høgestrømprisene.

Hvis vi stengerstrømkablene til utlandet og vedtar en strømpris på 30 til 50 ørepr Kwh vil altså alt bli bra igjen, og regjeringspartiene får igjensin gamle oppslutning, ifølge disse populære feiloppfatningene.

NVE gir ukentligut rapporter om strømsituasjonen i Norge. (Se f ekshttps://www.nve.no/media/14955/2022_52_kraftsituasjonen.pdf)De er lett tilgjengelige og skrives på forståelig norsk, og deinneholder så mange tall som man bare kan ønske seg. Av disserapportene framgår bl a:

1: I Sør-Norge(det er her vi har hatt størst problemer med strømprisene) harkraftverkene produsert 20 Twh mindre i 2022 enn i 2021. Etteroverforbruk i 2021 og en nedbørsfattig sommer har det værtnødvendig for å fylle opp magasinene til et nivå som ivaretarforsyningssikkerheten. Og det er blitt mulig ved at nettoeksporten erredusert med 12 Twh, og ved at vårt eget forbruk er redusert med 8,3Twh.

2: Sør-Norges nettoeksport for hele året var redusert til 1,4 Twh. Dethar altså vært importert nesten like mye kraft som det har værteksportert, og i lange perioder, både i august-september og motslutten av året, har vi hatt netto import av kraft. For siste uke iåret skriver NVE: «Den store nedgangen i produksjon gjordeat 41 prosent av forbruket i sør vart dekt av import i veke 52.Noreg har aldri importert meir kraft i løpet av ei veke enn i veke52.»

Norge er altså avhengig av at vi kanimportere strøm i perioder. Strømkablene virker begge veger, og deter temmelig urealistisk å stenge dem for eksport, men ikke forimport. Videre:

Hvis strømprisen til forbrukerne haddevært like behagelig som vi er vant til, ville vi ha brukt like myeogså. Da ville fyllingsgraden i magasinene i Sør-Norge ha værtnede mot 50 %, og forsyningssikkerheten ville ikke ha værtivaretatt.

Vi kan altså verken stengestrømkablene til utlandet eller regulere ned strømprisene til etbehagelig nivå uten å skape store forsyningsproblemer i vårt egetland. Dette kunne Aftenpostens egne journalister lett ha funnet utav, som grunnlag for alminnelig folkeopplysning.

Kulturkjendisen, statsministeren og strømmen

Jan Kjærstad får to helsider i Aftenposten til å drodle rundt populære misoppfatninger om strøm, og til å stille spørsmål til statsministeren basert på disse misoppfatningene.

Om kassadame Kari Evensen hadde skrevet den samme artikkelen, ville debattredaktøren i beste fall ha bedt henne skrive den ned til en notis på ti linjer, men sannsynligvis ha refusert den i sin helhet. Men kulturkjendiser har helt andre ytringsmuligheter enn kassadamer, også om ting de ikke har satt seg inn i. Da må statsministeren også få to helsider til å svare på misoppfatningene.

De populære misoppfatningene koker ned til to antakelser, som populister i de fleste småpartiene (herunder også SP) baserer seg på hver gang de raljerer med strømpolitikken:

1: Norge har ubegrenset elektrisk kraft til befolkningens egne behov, bare vi ikke selger den til utlandet.

2: Strømkablene tømmer landet for strøm, og det er grunnen til de høge strømprisene.

Hvis vi stenger strømkablene til utlandet og vedtar en strømpris på 30 til 50 øre pr Kwh vil altså alt bli bra igjen, og regjeringspartiene får igjen sin gamle oppslutning, ifølge disse populære feiloppfatningene.

NVE gir ukentlig ut rapporter om strømsituasjonen i Norge. (Se f eks https://www.nve.no/media/14955/2022_52_kraftsituasjonen.pdf)De er lett tilgjengelige og skrives på forståelig norsk, og de inneholder så mange tall som man bare kan ønske seg. Av disse rapportene framgår bl a:

1: I Sør-Norge (det er her vi har hatt størst problemer med strømprisene) har kraftverkene produsert 20 Twh mindre i 2022 enn i 2021. Etter overforbruk i 2021 og en nedbørsfattig sommer har det vært nødvendig for å fylle opp magasinene til et nivå som ivaretar forsyningssikkerheten. Og det er blitt mulig ved at nettoeksporten er redusert med 12 Twh, og ved at vårt eget forbruk er redusert med 8,3 Twh.

2: Sør-Norges nettoeksport for hele året var redusert til 1,4 Twh. Det har altså vært importert nesten like mye kraft som det har vært eksportert, og i lange perioder, både i august-september og mot slutten av året, har vi hatt netto import av kraft. For siste uke i året skriver NVE: «Den store nedgangen i produksjon gjorde at 41 prosent av forbruket i sør vart dekt av import i veke 52. Noreg har aldri importert meir kraft i løpet av ei veke enn i veke 52.»

Norge er altså avhengig av at vi kan importere strøm i perioder. Strømkablene virker begge veger, og det er temmelig urealistisk å stenge dem for eksport, men ikke for import. Videre:

Hvis strømprisen til forbrukerne hadde vært like behagelig som vi er vant til, ville vi ha brukt like mye også. Da ville fyllingsgraden i magasinene i Sør-Norge ha vært nede mot 50 %, og forsyningssikkerheten ville ikke ha vært ivaretatt.

Vi kan altså verken stenge strømkablene til utlandet eller regulere ned strømprisene til et behagelig nivå uten å skape store forsyningsproblemer i vårt eget land. Dette kunne Aftenpostens egne journalister lett ha funnet ut av, som grunnlag for alminnelig folkeopplysning.

Vår evindelige misnøyes vinter

 

Urinnbyggerne pånordvestkysten i Amerika hadde en skikk de kalte «potlatch».

(https://en.wikipedia.org/wiki/Potlatch) Skikken var utbredt blant folkegruppene haida, tlingit, kwakiutl ogflere andre, og bidrog til å opprettholde sosial orden i ethierarkisk stammesamfunn. En potlatch besto i at en av stammenshøvdinger inviterte til fest med sang og dans, magiske ritualer, godmat og et overdådig forbruk. Var du en storkar (det var sværtsjelden kvinner, er jeg redd), så var dette anledningen til å slåhæla i taket og demonstrere din makt og rikdom. Det gjorde du ved ågi gaver til alle frammøtte. Deretter fortsatte du å imponere ved åknuse og ødelegge store verdier: Brenne opp langhuset, smadrevåpnene og kanoen. Til slutt toppet du det hele ved å drepe eneller flere av slavene dine. Til dette verdige formålet fantes detet spesielt verktøy som gikk under betegnelsen «slavedreperhammer». (Se f eks https://www.researchgate.net/publication/348264619_Russian_Resistance_to_Human_Sacrifice_among_the_Tlingit_Indians_1819-1867 eller https://historum.com/t/slavery-in-the-pacific-nw-tribes.52180/) Skikken med å ofre slaver ble motarbeidet av russiske myndighetermens Alaska var en russisk koloni, og av amerikanske myndigheter bådeda og seinere. I Canada var potlatch forbudt til ut på femtitallet,men overlevde selvfølgelig i det skjulte - riktignok med mindreslaveofring, for etterhvert måtte også urinnbyggere slutte å holdeslaver. Prinsippet var fortsatt det samme enkle: Jo rikere gaver ogjo større ødeleggelse, jo større status fikk du, og jo kjekkerekar var du.

Sammeprinsipp ble fulgt av storkarer i norske fjellbygder. I Peer Gyntklager Mor Åse over faren til Peer og statusmarkeringa hans som harutarmet garden: «Hvorer det, som gik til spilde / ved det store Vintergilde, / da hverGjæst lod Glas og Flaske / bag sin Rygg mod Væggen klaske?» Peergjør så godt han kan for å gjenopprette både rikdom og status.Det går så som så, som du veit.

Ijappetida på 80-tallet fulgte de kjekke og kjappe samme skikk nårde samlet seg på Barock for å feire dagens børskupp: For åmarkere deg som en av gutta («the gutts») måtte du oversprøytekollegene med ekte sjampis. Skulle du imponere skikkelig, måtte durive i magnumflasker fra baren så tusenlappene flagret. Da fikk dunavnet ditt på veggen med gullskrift, til evig misunnelse ogbeundring for framtidige finanssløver. (Eller til spott og spe,avhengig av hvordan du ser på det.)

Dettevar bare tre historiske eksempler på det antropologene kaller«spektakulært forbruk»: Bruk og kast så mye som mulig; ikke fordidu trenger det, men for å imponere omgivelsene. Skikken med å sittebaki drosja og tenne sigaren med tusenlapper, som ble praktisert avkjentfolk i finanslivet (ingen nevnt, ingen glømt), faller inn i detsamme mønsteret. Det samme gjør påfuglens fjørprakt: Hannen gjørstørre lykke hos hunnene jo mer prangende den fullstendig unyttigefjørpynten er. Ifølge biologene er det et viktig poeng at halen erbåde unyttig og besværlig i en praktisk hverdag, der det gjelder åunngå oppmerksomheten til kongeørna og andre som ikke vil deg vel.Den praktfulle halen viser nemlig at du er så frisk og kjekk at duklarer deg til tross for handicappet. Damene blir imponert og kommerflaksende. Liknende tanker har nok leikt i hodet til børsløven somvinket på magnumflaskene, og ikke minst i hodene til de kvinneligekontorassistentene som flagret rundt ham.

Førtiår etter jappetida er hele Norge blitt et jappesamfunn, med etspektakulært forbruk som gjør inntrykk på utlendingene. I2022 falt vårt lokale Earth Overshoot Day på 12. april, ifølge beregningene til WWF.(https://www.overshootday.org/newsroom/country-overshoot-days/) Hadde alle mennesker på kloden hatt vårt forbruk, måtte vi hahatt 3,5 jordkloder til rådighet hvis forbruket skulle værebærekraftig. Likevel strever vi utrettelig for å få øktkjøpekraft og enda høgere forbruk, for det må til hvis vi skalopprettholde vår status. (Tok en langweekend i Paris – godt å komme litt bort fra vintermørket... Fantastisk som de har pusset oppkjøkkenet og stua; det må ha kostet! ... Ny bil igjen? Den der hardu ikke fått billig! ... Vi leide Rorbua med full servering tilfemtiårslaget; det er tross alt ikke hver dag vi feirer med tohundre gjester...Jo, vi tok et cruise til Svalbard i år; litt må vijo unne oss etter pandemien – etc.)

Hvertår etter krigen er gjennomsnittsnordmannen blitt rikere og harkunnet forbruke enda litt mer enn året før. I 77 år har vi ikkeopplevd annet enn økonomisk vekst, og vekst, og vekst. Bare fra 1985til 2021 har kjøpekraften økt med 86,8 %, ifølge statistikken fraSSB. ( Se https://www.smartepenger.no/jobb/2584-lonnsutvikling. Regn sjøl. Jeg går ut fra at du kan renteregning.) Vi er blittså vant til vårt stadig stigende overforbruk at vi betrakter detsom vår særskilte menneskerett, uansett åssen folk har det iresten av verden. Under pandemien og andre kriser som rammet restenav verden har den snille Staten bevilget oss ut av alle problemer,ved at regjeringa sprøytet stadig flere oljekroner ut over alletilløp til misnøye. Dermed kunne mange bedrifter gå medrekordoverskudd under pandemien, til tross for kraftig redusertaktivitet. Flyselskapet Norwegian delte ut millionbonuser tildirektørene etter et år da flyene sto på bakken, sikkert sompåskjønnelse fordi de hadde vært så flinke til å få tak istatlige koronakroner.

I 2022 har viopplevd den verste krisen sia 2. verdenskrig. Regjeringa har, for engangs skyld, innsett at det ikke er mulig å bevilge seg ut avstrømknapphet, inflasjon og stigende rente: Å trykke flere pengervil bare forverre inflasjonen. I en klassisk Carl Barks-historie,trykt i «Donald Duck & Co» nr 2, 1952, kommer det en syklon somløfter taket av onkel Skrues pengebinge og blåser pengene hans utover landet. De regner ned over begeistrete innbyggere som sankersedler i poser og sekker. Men gleden er kortvarig; det produseresingenting, sia alle er blitt rike og har sluttet å arbeide, og påprislista i onkel Skrues gardsutsalg står det nå: «Ull 4.000.000;1 egg 1.000.000.»

Skrues pengebingetilsvarer vårt oljefond. Vi har også en sentralbanksjef som heverrenten så kraftig hun bare kan for å bremse prisstigningen.Riktignok er mye av inflasjonen importert, men hun vil ikke ha enhjemmelaget inflasjon på toppen, noe vi får hvis Staten bare delerut penger i øst og vest.

Europa,USA og stort sett hele resten av verden har hatt kraftig inflasjon i2022 på grunn av Putins krig. I Storbritannia er inflasjonen over 10%; EU-landene og USA ligger ikke langt etter. Norge er nesten «best»i klassen med en inflasjon på 6,5 %. (https://e24.no/norsk-oekonomi/i/Llo1kJ/prisveksten-i-norge-dempet-seg-til-65-prosent-i-november) Samtidig har vi hatt en gjennomsnittlig inntektsvekst på 4,1 %. (https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/statistikk/antall-arbeidsforhold-og-lonn/artikler/lonnsveksten-tar-seg-opp) Nedgangen i realinntekt utgjør altså 2,4 %. Vi er med andre ordsatt tilbake til 2019-nivå når det gjelder gjennomsnittligkjøpekraft! Nesten ingen andre land har klart seg så godt gjennomkrisen hittil.

Men skulle endømme etter klagene på nettet, i avisspaltene og ved lunsjbordene,måtte en tru at vi er satt tilbake til det fæle 30-tallet. Denregjeringa som er satt til å lose oss gjennom krisen faller som enstein på gallup, og de to partilederne idioterklæres og æreskjellesav alle nettets strøm- og økonomieksperter. Erna Solberg rir på eipopularitetsbølge som hun bare kunne drømme om mens hun haddeansvar, sjøl om den politikken hun ville føre som statsminister istore trekk er den samme som den Støre fører. Populister i deinfrarøde og de ultrafiolette delene av politikken fråtser i løfterom billig strøm og økonomisk kompensasjon i hauger og lass. Måttealle gode makter forby at disse populistene får en finger pårattet!

Julehandeleni 2022 ble en kjøpefest, nå som i tidligere år. ( Julehandel2022, Forbruk | Så mye brukte vi på julehandelen 2022(nettavisen.no)) Og fyrverkeriet på nyttårsaften sprakte nesten like livlig somfør. Var det husleia for hele første kvartal som gikk opp ilysglimt og røyk?

Det finnesselvfølgelig grupper som er blitt hardt rammet av inflasjon ogstrømpriser: Flyktninger, uføre, minstepensjonister. Fattigdommenøker. Men det er ikke de fattige som klager høgest og kreverstrømstøtte til hytta, billigere bensin, rentekompensasjon oglågere skatt. De høgeste klageropene kommer fra den breiemiddelklassen som aldri har opplevd annet enn velstandsvekst. Og dekommer fra folk som, mot alle advarsler, har tatt opp alt for storelån. (Når inflasjonen er på 6,5 %, er 4 % rente egentlig for lite,sia en slik rente fortsatt gjør det lønnsomt å ta opp lån.)

Vår evigemisnøyes vinter er over oss. Velstandsvekst gjennom 77 år har gjortoss til et folk av sutrepumper. Vi forlanger at Norge fortsatt skalvære unntakslandet som øker forbruket ytterligere, mens alle andremå stramme livreimene. Til våren kommer den ene yrkesgruppa etterden andre til å kreve kompensasjon, både for prisstigningen og forat de har «sakket akterut i lønnsutviklingen». For ingen må fåmindre enn de andre, og alle har sakket akterut, derfor må alle nåfå mer enn gjennomsnittet. Sia det er valg til høsten, er det storfare for at den sittende regjeringa også lar seg friste til åsprøyte nye oljekroner over misnøyen. De som igjen må tåleinflasjon uten kompensasjon, er de som ikke har sterke organisasjonerog lobbyister i ryggen: Flyktninger, uføre og minstepensjonister.

La oss håpe at vii løpet av det året vi er inne i innser at vi må tilpasseforbruket til virkeligheten, blenge litt mindre og kutte i hvert fallén shoppingtur til London. Det har vi bare godt av. Dessuten harkloden godt av det. Til gjengjeld bør vi tåle at de som faktiskblir enda litt fattigere blir tilgodesett; de kommer ikke til å tamange ekstraturer til London av den grunn.

Kanskje vi til ogmed holder ut å gå med genser innadørs.

Vår evindelige misnøyes vinter

 

Urinnbyggerne på nordvestkysten i Amerika hadde en skikk de kalte «potlatch».

( https://en.wikipedia.org/wiki/Potlatch) Skikken var utbredt blant folkegruppene haida, tlingit, kwakiutl og flere andre, og bidrog til å opprettholde sosial orden i et hierarkisk stammesamfunn. En potlatch besto i at en av stammens høvdinger inviterte til fest med sang og dans, magiske ritualer, god mat og et overdådig forbruk. Var du en storkar (det var svært sjelden kvinner, er jeg redd), så var dette anledningen til å slå hæla i taket og demonstrere din makt og rikdom. Det gjorde du ved å gi gaver til alle frammøtte. Deretter fortsatte du å imponere ved å knuse og ødelegge store verdier: Brenne opp langhuset, smadre våpnene og kanoen. Til slutt toppet du det hele ved å drepe en eller flere av slavene dine. Til dette verdige formålet fantes det et spesielt verktøy som gikk under betegnelsen «slavedreperhammer». (Se f eks https://www.researchgate.net/publication/348264619_Russian_Resistance_to_Human_Sacrifice_among_the_Tlingit_Indians_1819-1867 eller https://historum.com/t/slavery-in-the-pacific-nw-tribes.52180/) Skikken med å ofre slaver ble motarbeidet av russiske myndigheter mens Alaska var en russisk koloni, og av amerikanske myndigheter både da og seinere. I Canada var potlatch forbudt til ut på femtitallet, men overlevde selvfølgelig i det skjulte - riktignok med mindre slaveofring, for etterhvert måtte også urinnbyggere slutte å holde slaver. Prinsippet var fortsatt det samme enkle: Jo rikere gaver og jo større ødeleggelse, jo større status fikk du, og jo kjekkere kar var du.

Samme prinsipp ble fulgt av storkarer i norske fjellbygder. I Peer Gynt klager Mor Åse over faren til Peer og statusmarkeringa hans som har utarmet garden: «Hvor er det, som gik til spilde / ved det store Vintergilde, / da hver Gjæst lod Glas og Flaske / bag sin Rygg mod Væggen klaske?» Peer gjør så godt han kan for å gjenopprette både rikdom og status. Det går så som så, som du veit.

I jappetida på 80-tallet fulgte de kjekke og kjappe samme skikk når de samlet seg på Barock for å feire dagens børskupp: For å markere deg som en av gutta («the gutts») måtte du oversprøyte kollegene med ekte sjampis. Skulle du imponere skikkelig, måtte du rive i magnumflasker fra baren så tusenlappene flagret. Da fikk du navnet ditt på veggen med gullskrift, til evig misunnelse og beundring for framtidige finanssløver. (Eller til spott og spe, avhengig av hvordan du ser på det.)

Dette var bare tre historiske eksempler på det antropologene kaller «spektakulært forbruk»: Bruk og kast så mye som mulig; ikke fordi du trenger det, men for å imponere omgivelsene. Skikken med å sitte baki drosja og tenne sigaren med tusenlapper, som ble praktisert av kjentfolk i finanslivet (ingen nevnt, ingen glømt), faller inn i det samme mønsteret. Det samme gjør påfuglens fjørprakt: Hannen gjør større lykke hos hunnene jo mer prangende den fullstendig unyttige fjørpynten er. Ifølge biologene er det et viktig poeng at halen er både unyttig og besværlig i en praktisk hverdag, der det gjelder å unngå oppmerksomheten til kongeørna og andre som ikke vil deg vel. Den praktfulle halen viser nemlig at du er så frisk og kjekk at du klarer deg til tross for handicappet. Damene blir imponert og kommer flaksende. Liknende tanker har nok leikt i hodet til børsløven som vinket på magnumflaskene, og ikke minst i hodene til de kvinnelige kontorassistentene som flagret rundt ham.

Førti år etter jappetida er hele Norge blitt et jappesamfunn, med et spektakulært forbruk som gjør inntrykk på utlendingene. I 2022 falt vårt lokale Earth Overshoot Day på 12. april, ifølge beregningene til WWF. (https://www.overshootday.org/newsroom/country-overshoot-days/) Hadde alle mennesker på kloden hatt vårt forbruk, måtte vi ha hatt 3,5 jordkloder til rådighet hvis forbruket skulle være bærekraftig. Likevel strever vi utrettelig for å få økt kjøpekraft og enda høgere forbruk, for det må til hvis vi skal opprettholde vår status. (Tok en langweekend i Paris – godt å komme litt bort fra vintermørket... Fantastisk som de har pusset opp kjøkkenet og stua; det må ha kostet! ... Ny bil igjen? Den der har du ikke fått billig! ... Vi leide Rorbua med full servering til femtiårslaget; det er tross alt ikke hver dag vi feirer med to hundre gjester...Jo, vi tok et cruise til Svalbard i år; litt må vi jo unne oss etter pandemien – etc.)

Hvert år etter krigen er gjennomsnittsnordmannen blitt rikere og har kunnet forbruke enda litt mer enn året før. I 77 år har vi ikke opplevd annet enn økonomisk vekst, og vekst, og vekst. Bare fra 1985 til 2021 har kjøpekraften økt med 86,8 %, ifølge statistikken fra SSB. ( Se https://www.smartepenger.no/jobb/2584-lonnsutvikling. Regn sjøl. Jeg går ut fra at du kan renteregning.) Vi er blitt så vant til vårt stadig stigende overforbruk at vi betrakter det som vår særskilte menneskerett, uansett åssen folk har det i resten av verden. Under pandemien og andre kriser som rammet resten av verden har den snille Staten bevilget oss ut av alle problemer, ved at regjeringa sprøytet stadig flere oljekroner ut over alle tilløp til misnøye. Dermed kunne mange bedrifter gå med rekordoverskudd under pandemien, til tross for kraftig redusert aktivitet. Flyselskapet Norwegian delte ut millionbonuser til direktørene etter et år da flyene sto på bakken, sikkert som påskjønnelse fordi de hadde vært så flinke til å få tak i statlige koronakroner.

I 2022 har vi opplevd den verste krisen sia 2. verdenskrig. Regjeringa har, for en gangs skyld, innsett at det ikke er mulig å bevilge seg ut av strømknapphet, inflasjon og stigende rente: Å trykke flere penger vil bare forverre inflasjonen. I en klassisk Carl Barks-historie, trykt i «Donald Duck & Co» nr 2, 1952, kommer det en syklon som løfter taket av onkel Skrues pengebinge og blåser pengene hans ut over landet. De regner ned over begeistrete innbyggere som sanker sedler i poser og sekker. Men gleden er kortvarig; det produseres ingenting, sia alle er blitt rike og har sluttet å arbeide, og på prislista i onkel Skrues gardsutsalg står det nå: «Ull 4.000.000; 1 egg 1.000.000.»

Skrues pengebinge tilsvarer vårt oljefond. Vi har også en sentralbanksjef som hever renten så kraftig hun bare kan for å bremse prisstigningen. Riktignok er mye av inflasjonen importert, men hun vil ikke ha en hjemmelaget inflasjon på toppen, noe vi får hvis Staten bare deler ut penger i øst og vest.

Europa, USA og stort sett hele resten av verden har hatt kraftig inflasjon i 2022 på grunn av Putins krig. I Storbritannia er inflasjonen over 10 %; EU-landene og USA ligger ikke langt etter. Norge er nesten «best» i klassen med en inflasjon på 6,5 %. ( https://e24.no/norsk-oekonomi/i/Llo1kJ/prisveksten-i-norge-dempet-seg-til-65-prosent-i-november) Samtidig har vi hatt en gjennomsnittlig inntektsvekst på 4,1 %. ( https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/statistikk/antall-arbeidsforhold-og-lonn/artikler/lonnsveksten-tar-seg-opp) Nedgangen i realinntekt utgjør altså 2,4 %. Vi er med andre ord satt tilbake til 2019-nivå når det gjelder gjennomsnittlig kjøpekraft! Nesten ingen andre land har klart seg så godt gjennom krisen hittil.

Men skulle en dømme etter klagene på nettet, i avisspaltene og ved lunsjbordene, måtte en tru at vi er satt tilbake til det fæle 30-tallet. Den regjeringa som er satt til å lose oss gjennom krisen faller som en stein på gallup, og de to partilederne idioterklæres og æreskjelles av alle nettets strøm- og økonomieksperter. Erna Solberg rir på ei popularitetsbølge som hun bare kunne drømme om mens hun hadde ansvar, sjøl om den politikken hun ville føre som statsminister i store trekk er den samme som den Støre fører. Populister i de infrarøde og de ultrafiolette delene av politikken fråtser i løfter om billig strøm og økonomisk kompensasjon i hauger og lass. Måtte alle gode makter forby at disse populistene får en finger på rattet!

Julehandelen i 2022 ble en kjøpefest, nå som i tidligere år. ( Julehandel 2022, Forbruk | Så mye brukte vi på julehandelen 2022 (nettavisen.no)) Og fyrverkeriet på nyttårsaften sprakte nesten like livlig som før. Var det husleia for hele første kvartal som gikk opp i lysglimt og røyk?

Det finnes selvfølgelig grupper som er blitt hardt rammet av inflasjon og strømpriser: Flyktninger, uføre, minstepensjonister. Fattigdommen øker. Men det er ikke de fattige som klager høgest og krever strømstøtte til hytta, billigere bensin, rentekompensasjon og lågere skatt. De høgeste klageropene kommer fra den breie middelklassen som aldri har opplevd annet enn velstandsvekst. Og de kommer fra folk som, mot alle advarsler, har tatt opp alt for store lån. (Når inflasjonen er på 6,5 %, er 4 % rente egentlig for lite, sia en slik rente fortsatt gjør det lønnsomt å ta opp lån.)

Vår evige misnøyes vinter er over oss. Velstandsvekst gjennom 77 år har gjort oss til et folk av sutrepumper. Vi forlanger at Norge fortsatt skal være unntakslandet som øker forbruket ytterligere, mens alle andre må stramme livreimene. Til våren kommer den ene yrkesgruppa etter den andre til å kreve kompensasjon, både for prisstigningen og for at de har «sakket akterut i lønnsutviklingen». For ingen må få mindre enn de andre, og alle har sakket akterut, derfor må alle nå få mer enn gjennomsnittet. Sia det er valg til høsten, er det stor fare for at den sittende regjeringa også lar seg friste til å sprøyte nye oljekroner over misnøyen. De som igjen må tåle inflasjon uten kompensasjon, er de som ikke har sterke organisasjoner og lobbyister i ryggen: Flyktninger, uføre og minstepensjonister.

La oss håpe at vi i løpet av det året vi er inne i innser at vi må tilpasse forbruket til virkeligheten, blenge litt mindre og kutte i hvert fall én shoppingtur til London. Det har vi bare godt av. Dessuten har kloden godt av det. Til gjengjeld bør vi tåle at de som faktisk blir enda litt fattigere blir tilgodesett; de kommer ikke til å ta mange ekstraturer til London av den grunn.

Kanskje vi til og med holder ut å gå med genser innadørs.