Øyvind Myhre's Blog, page 25

Sol eller "bio"? Om bruk og misbruk av areal

Talspersonene for det klimaindustrielle kompleks arbeider utrettelig for at vi skal satse stort på «bio»energi. Sånne prosjekter går nesten alltid med dundrende underskudd hvis de skal stå på egne bein. Derfor trengs det store statlige tilskudd og påbud for å få dem i gang. Argumentene er enkle nok til at de får gjennomslag hos populistene i Venstre, som i snart fire år har holdt kronjuvelene til regjeringa i ei skruestikke i alle miljøsaker: «Bio»energi er fossilfri og dermed utslippsfri; dessuten blir det jo slutt på fossilene en gang, og vi må bygge opp produksjon av alternativ energi i god tid før det skjer. Her kan Norge være tidlig ute; vi kan skape store, grønne, verdensledende produksjonsmiljøer – osv. Argumentene treffer midt i blinken i det grønne ordskiftet. Ikke rart at Elvestuen lar seg begistre!
Det er, som alltid, på sin plass å regne litt. 
La oss et øyeblikk, for argumentets skyld, godta den populære misforståelsen at «bio»energi ikke gir fra seg CO2. Det gjør den jo, som du veit, og i mange tilfeller er utslippene mye større enn ved bruk av «fossil» energi. Men kunne ei storstilt satsing på «bio»energi og -drivstoff forsvares hvis fiksjonen om utslippsfri energi var sann?
Den mest effektive måten å produsere "bio"drivstoff på her i landet er antakelig å dyrke oljevekster. Høstraps, f eks, kan realistisk gi ca 100 liter diesel pr. dekar pr. år, ifølge Bioforsk og andre. Pluss minus noen prosent.
100 liter diesel gir en energimengde på ca1.000 kWt.(Dieselslukeren din som drikker 0,6 på mila, svir altså av 6 kWt på den samme strekningen, mens el-bilen til naboen nøyer seg med 2. Vinker og smiler til deg gjør han også, den slasken, der han glir forbi deg i bussfila.)
Vår kjølige, grønne jord befinner seg omtrent 150 millioner km fra Sola, og godt er det. Her ute stråler Sola med en effekt på 1365 W pr. kvadratmeter, vinkelrett på strålingsfluksen. Overflata av ei kule er som kjent 4 ganger tverrsnittet, så denne effekten jevner seg ut til et gjennomsnitt på ca 341 W pr. kvadratmeter jordoverflate. Dag ut og dag inn; år ut, år inn. Jorda har en albedo på ca 0,30, det vil si at ca 30 % av energien blir reflektert. Resten - 70 prosent, eller 240 W pr. kvadratmeter - blir absorbert og varmer opp overflata.
((I energibalanse stråles det ut akkurat like mye energi til verdensrommet i form av varmestråling som Jorda mottar. Som du veit, så hersker det ikke balanse akkurat nå: En økt drivhuseffekt fører til at jordoverflata ikke klarer å kvitte seg med alt. Derfor blir den varmere, og det kommer til å fortsette til varmestrålinga har økt så mye at vi når et nytt balansepunkt. Dette kalles global oppvarming. Og slik det ser ut nå, kommer vi til å ha passert togradersmålet lenge før vi er i balanse, "grønt ordskifte" eller ikke.))
Sahara mottar mer enn gjennomsnittet på 240 W. Her på 60 grader nord mottar vi mindre. Men ikke uhorvelig mye mindre: Det jevner seg ut til ca 200 W pr kvadratmeter, når en husker at vinkelen mot Sola er mye guntigere om sommeren. Et svært konservativt anslag sier at et solpanel greier å utnytte 15 % av dette. Det gir en effekt på 30 W/m2, eller 30 kW/dekar. I løpet av ett år blir det ca 263.000 kWt. Gang ut sjøl, hvis du ikke trur meg!
Altså 263 ganger så myesom om vi dyrker "bio"diesel på samme dekar. Så hvis du låner meg fire kvadratmeter av rapsåkeren din, kan jeg produsere mer energi på disse fire enn du greier å dyrke på de resterende 996.
I tillegg: Dieselen du dyrker kan enten fylles på tanken til en eksplosjonsmotor som bare utnytter 30 % av energien, eller den kan brukes til å fyre et kraftverk, hvor 40 % utnyttes. Resten går opp i røyk. Energien fra solpanelet, derimot, foreligger allerede som elektrisitet.
Tilsvarende beregninger kan gjøres for "bio"etanol, dvs sprit, som dessuten har den stusslige egenskapen at en tredjedel av CO2-utslippet har skjedd FØR det kommer en dråpe på tanken. Det skjer fordi spriten («bio» eller ikke!) framstilles ved bruk av en teknologi som er godt kjent i noe mindre skala her på flatbygda. Det er disse CO2-utslippene som sier "plupp plupp" på ballongen, og som trekker til seg bananfluer i store skarer, til stor frust for enhver hjemmeprodusent.
Diesel kan riktignok lagres. Inntil videre er det et problem for el-produsenter. Men lagringsteknologi – stadig kraftigere og bedre batterier – forbedres stadig, og i verste fall kan elekrisiteten brukes til å produsere hydrogen. DEN kan lagres til seinere bruk, akkurat som diesel.
Konklusjon: "Bio"drivstoff KAN IKKE konkurrere, av helt grunnleggende årsaker: Det er mye mer effektivt å fange solenergien direkte enn å la den gå gjennom mange ineffektive ledd, fra fotosyntese via foredling til tank. Solceller blir mer og mer effektive, og billigere og billigere. - Sola blir ikke borte med det første, og det kommer ingen nye energikilder i overskuelig framtid som NÆRMER seg dens effektivitet. I hvert fall så lenge vi ser bort fra atomkraft.
Gløm «bio»energien! Bruk ØRLITT av arealet her i landet – vi har en god del å ta av – til å produsere solenergi. Dyrkbar jord bør brukes til å lage mat, og dyrkbar skog bør brukes til å lage trevirke. Blir det noe landbruks- og jordbruksareal til overs (og det blir det!), så kan naturen få ta det tilbake og gi seg til å gjenskape de artsrike urskogene som fantes for noen få tusen år sia. Vi trenger denne artsrikdommen – og skal den gjenskapes, må vi gjøre det før artene er utryddet.
Og matolje eller treflis på tanken trenger vi IKKE.

Om badedrakter og yrkesforbud

Se for deg ei badestrand i Frankrike: To kraftige karer geleider ei dame bort fra den offentlige badeplassen. Mennene er politifolk og har lov til å være på stranda i fulle klær. Dama, derimot, får ikke lov til å være fullt påkledt på stranda. Hun har værsågod å strippe ned til normalt strandantrekk for unge damer, nemlig bikini. 
Bakgrunnen for slike scener var terroraksjonen der folk ble meid ned med lastebil. Grepet av alminnelig hysteri innførte enkelte kommunestyrer i Sør-Frankrike lokale forbud mot heldekkende badedrakt. Det var som om man fryktet at unge kvinner skjulte livsfarlige kjøretøy under klærne.
Slike lokale forbud ble visstnok ganske raskt kjent ulovlige – Frankrike er tross alt et rettssamfunn. Det samme landet har likevel innført forbud mot nikab og burka i det offentlige rom. En kan altså fastslå at det fortsatt er tillat for muslimske kvinner å gå fullt påkledt i Frankrike, også på badestrendene, bare de ikke dekker ansiktet. Jeg har ikke registrert at forbudet mot slør foran ansiktet også rammer katolske nonner.
Sånne bekledningsforbud har vi ikke i Norge ennå. Men det rykker i forbudsfoten hos ganske mange. Det diskuteres om det kan aksepteres at folk bruker skaut på skolen, på sjukehjemmet eller i kassa på Rimi, omtrent som om et skaut skulle utgjøre en trussel mot vår nasjonale sikkerhet. Ennå er det likevel ikke kommet så langt at noen krever alminnelig yrkesforbud for folk med skaut.
Men når noen går så langt som til å dekke til ansiktet, da tar forbudshysteriet av – også hos representanter for det offentlige Norge.
Islamsk Råd ansatte nylig ei dame som bruker nikab. Hun har fått en kontorjobb der hun skal legge til rette for organisasjonens utadvendte virksomhet. Ifølge arbeidsgiveren var hun den best kvalifiserte søkeren. Arbeidsgiveren anser ikke at hennes påkledning er til hinder for det arbeidet hun skal utføre.
Dette er ei dame som klarer fint å snakke for seg sjøl. Det er altså svært vanskelig å påstå at hun er utsatt for tvang fra fæle patriarker. I nødsfall kan de forbudsivrige hevde at hun er hjernevasket av patriarkatet, sånn at hun må frigjøres mot sin vilje. Dette er samme resonnement som AKP(m-l) brukte i sine glansdager, da de utstyrte alle sine motstandere – som var ganske mange – med «falsk bevissthet» som klassefienden hadde påført dem.
Dama det gjelder har likevel deltatt flere ganger i offentlig debatt og vist at hun klarer både å resonnere og å argumentere uten synlige patriarker i ryggen. Hun bruker nikab blant annet som en beskyttelse mot en kroppsfiksert kultur, sier hun. Hun får en ro som hun ikke oppnår når hun hele tida merker at hun blir beglodd og vurdert. Dette er hennes eget valg, som hun gjennomfører konsekvent til tross for de begrensningene det medfører, og til tross for den hetsen hun utsettes for.
Personlig har jeg vondt for å skjønne at det skal føles så vanskelig å bli sett og (kanskje) beundret. Jeg ville neppe ha tatt et sånt valg hvis jeg hadde vært henne. Men det er jeg ikke! Dette får være hennes valg, ikke mitt eller noen andres. De som mottar skriv eller andre henvendelser fra Islamsk Råd merker neppe at konvolutten er brettet av en person med nikab.
Men sånn tenker ikke det offentlige Norge. Kulturministeren har sett inn i kameraet med store, blå øyne og beklaget det «signalet» arbeidsgiveren gir ved å ansette en sånn person. («Signalet» består i at man kan få en jobb hvis man er den søkeren som er best kvalifisert, til tross for at man kler seg på en måte som ministeren misliker.) Og Abid Rajah, talsmann for et parti som liker å kalle seg liberalt, har indikert at statsstøtten til Islamsk Råd bør revurderes ut fra denne ansettelsen.
Sjøl vil jeg ikke finne på å gå med turban, med caps, med skjegg ned til navla eller med topplue innadørs. Da heller gå kledt slik ekte mannfolk går i Arizona (i hvert fall i Flagstaff): Hatten sitter på både ute og inne, og enkelte tar den visst ikke av seg i senga heller. I Guds eget land har ingen ennå krevd at det innføres hatteforbud. Men du må gjerne gå med den fjollete capsen din på tvers, hvis du absolutt vil! Hver sin smak.
Likeens: Mormor brukte skaut, akkurat som andre kvinnfolk i hennes miljø og hennes generasjon, og ingen hengte seg opp i det. Katolske nonner går med slør, og ingen bryr seg. Hver 17. mai kryr det av folk i bunad, og ingen bunad er komplett uten tilhørende hodeplagg. Men når det dukker opp folk som kler seg på en måte som kan indikere at de er muslimer, rykker forbudsforkjemperne ut: Skaut er ille; nikab er ti ganger verre.
Jeg skjønner at i enkelte yrker kan det være problematisk å gå med bestemte plagg. Pianister kan ikke stille på jobb med boksehansker. Men det er en praktisk sak som arbeidsgiver og arbeidstaker får diskutere seg imellom. Det er da i hersens navn ingenting som halve Norge har noe med!
Toleranse og personlig frihet er grunnleggende verdier i et liberalt demokrati. Når det kreves yrkesforbud eller andre restriksjoner mot folk bare fordi de kler seg litt ansless enn majoriteten, så bidrar det ikke til å «forsvare norske verdier», slik forkjemperne hevder. Det bidrar til det stikk motsatte. Det skaper et intolerant, autoritært samfunn.

Klimaministeren og forskningen

Klimaministeren fastslår: «Biodrivstoff bidar til å redusere klimagassutslipp i transportsektoren.» («Aftenposten», 11, mars.) Han står altså urokkelig fast ved sine dogmer, uten å skjele til fakta, forskning og fysikk.

Det finnes mengder av forskningsrapporter som viser at de fleste former for biodrivstoff bidrar til å økeklimagassutlippene, ikke til å redusere dem. En av de mest omfattende studiene, «The land use change impact of biofuels consumed in the EU»(«GLOBIAM-rapporten») fra 2015, tar for seg hvordan dyrking av råvarer til drivstoff påvirker utslipp fra jordsmonnet. Konklusjonen er at slik dyrking forårsaker større utslipp enn den «fossile» energien man ønsker å erstatte. Verstingen er palmeolje, fulgt av soyaolje. EUs biodrivstoffblanding – som klimaministeren vil ha mer av – kommer også svært dårlig ut.
Imidlertid finnes det sterke interessegrupper som misliker en slik konklusjon. Fremst blant disse er bedrifter som importerer, produserer eller planlegger å produsere biodrivstoff. Politikere flest er mest lydhøre for dem som roper høyest. Og i kampanjene for biodrivstoff brukes det megafon, mens forskningen hvisker.
Grunnen til at biodrivstoff forårsaker store CO2-utslipp er enkel: Jordoverflata utgjør et karbonlager på like linje med lagrene av fossilt karbon. Dette lageret inneholder ca 3000 milliarder tonn, nesten fire ganger så mye som atmosfæren inneholder i form av CO2. 500 milliarder tonn befinner seg over bakken; 900 milliarder er mineraler i bakken, og 1600 milliarder er organisk materiale under bakken: Humus, røtter, rotsopp, bakterier, døde planterester, insekter, andre smådyr.
Når vi bruker karbon fra dette lageret til energi, gir det utslipp av CO2, akkurat som karbon fra fossile kilder. I tillegg fører aktiviteten med å hente karbon til utslipp: Når torv og våtmark dreneres, blir organisk materiale utsatt for lys og luft og begynner å råtne. Det fører til utslipp av CH4 og CO2. Det samme skjer når store områder avskoges, enten det gjelder regnskog eller nordlig barskog.

Prosessen med å hente kull opp fra bakken gir riktignok også utslipp, men ikke tilnærmelsesvis så mye som når skoger felles for å gi plass til soya eller oljepalmer. Mye mer går til spille, og havner likevel i atmosfæren. Uttaket av karbon fra dette lageret er altså en mye mindre effektiv prosess enn uttak av fossilt karbon, når en beregner hvor stor del av karbonutslippene som faktisk utnyttes.
Klimaministerens parti påberoper seg at de driver en «kunnskapsbasert» politikk. Da er det på tide at ministeren setter seg inn i forskningen og skroter innblandingspåbudet i diesel og bensin. Dette påbudet fører til økte klimagassutslipp, og det påtvinger bilistene store kostnader fordi mange bilmotorer ikke tåler disse blandingene. Påbudet er og blir en skandale.
 

Komiske Carl I. i den postfaktuelle virkelighet

Du husker Komiske Ali, som sto midt i bomberegnet i Bagdad og rapporterte gledestrålende til verdenpressen at den amerikanske invasjonen var slått tilbake på alle fronter? Den hjemlige klimadebatten har nå gitt oss vår egen Komiske Carl I.
Carl I. Hagen lever i en postfaktuell virkelighet, der enhver står fritt til å dikte opp sine egne fakta. Via nettstedet til den kuriøse klubben som kaller seg «Klimarealistene» har han fått tak i NIPCC-rapporten «Climate Change Reconsidered» fra Hartland Institute. Denne institusjonen har i årevis drevet en kampanje mot klimaforskningen, med bakvaskelse, personangrep og artikler i en kvasivitenskapelig språkdrakt – deriblant altså NIPCC-rapporten. Denne virksomheten finansieres blant annet av oljemilliardærene brødrene Koch. Hartland Institute har tidligere publisert «forskning» som motbeviser at røyking er helseskadelig, og den «forskningen» ble finansiert av tobakksindustrien.
Jeg har foran meg ei liste på 198 profesjonelle forskerorganisasjoner som har vedtatt uttalelser om klimaendringene. Alle har bekreftet, i forskjellige formuleringer, at det pågår store klimaendringer som hovedsakelig er menneskeskapt. De 198 organisasjonene omfatter de nasjonale vitenskapsakademiene i USA, Storbritannia, Canada, Russland, India, Kina, Frankrike, Tyskland, Australia, New Zealand, Irland, Danmark, Belgia, Sverige, Norge og flere andre land. De omfatter nasjonale foreninger av astronomer, fysikere, meteorologer, geologer, polarforskere, havforskere og geofysikere i blant annet USA, Australia, Canada og Storbritannia. De omfatter International Alliance of Research Universities, International Arctic Science Committee, International Council of Academies of Engineering and Technological Sciences, International Union of Pure and Applied Physics... og så videre, og så videre.
Av og til er jeg også innom hjemmesidene til NASA, til NOAA (den amerikanske værtjenesten) og til Storbritannias meteorologiske institutt (the Met). Disse tre institusjonene vedlikeholder hver for seg globale datasett som dokumenterer endringer i gjennomsnittlig temperatur fra måned til måned, fra år til år, fra tiår til tiår. Japans meteorologiske institutt gjør det samme. Jeg er også av og til innom nettstedene til forskjellige amerikanske universiteter som vedlikeholder og publiserer sine egne lokale eller regionale datasett. Alle forteller den samme historien.
Men Carl I. Hagen stoler ikke på noen av disse organisasjonene. De baserer seg alle sammen på «noe som framstår som en religiøs tro og ikke vitenskap», skriver vitenskapskritikeren Carl I. Hagen i «Afrenposten». Altså i motsetning til «troverdige vitenskapsfolk» ved Hartland Institute.
Hver dag publiseres det ekte forskningsrapporter som på forskjellige måter belyser klimaendringene. De skrives av forskergrupper fra universiteter og forskningsinstitusjoner over hele verden, og alle rapporter som aksepteres av anerkjente tidsskrifter på papir eller nett gjennomgår ei streng vurdering blant fagfeller før de blir publisert. Tusenvis av slike rapporter har gjennom 30-40 år bygd opp en overveldende dokumentasjon som peker i samme retning, nemlig at det pågår store klimaendringer som skyldes menneskelig aktivitet. Dette samsvarer helt og fullt med grunnleggende fysikk: I løpet av 200 år har CO2 -innholdet i atmosfæren steget fra ca 280 milliontedeler til over 400. Økningen fortsetter, og den går nå raskere enn noen gang før. Dette medfører en stadig sterkere drivhuseffekt, som vil fortsette i mange årtier framover sjøl om CO2 -innholdet skulle stabilisere seg på dagens nivå – noe det altså slett ikke gjør.
Det er tvilsomt om Carl I Hagen i det hele tatt kjenner til at det finnes slik forskning. Likevel uttaler han seg skråsikkert og nedlatende om IPCC-rapportene, som utgjør et konsentrat av publisert forskning om klima, og som skrives og redigeres av hundrevis av forskere fra mange forskjellige land. I utarbeidelsen av den siste rapporten deltok også 18 framstående norske forskere. Ifølge Carl I. Hagens angrep er heller ikke de «troverdige vitenskapsfolk», men deltakere i «en politisk styrt og ledet alarmistorganisasjon».
Slikt uinformert vrøvl ville ikke ha fått spalteplass i en seriøs avis hvis ikke Carl I. Hagen fortsatt hadde en slags kjendisstatus. Men utfallet viser at han forlengst har passert sin holdbarhetsdato. Nå fortjener han en permanent mediapause.
 

Det klimaindustrielle kompleks

 
11. november får klimaindustrien utfolde seg over to helsider i «Aftenposten», under overskriften «Nå kan du snart fylle norske skoger på tanken!». Fire forskjellige bedrifter skal produsere «avansert» biodrivstoff fra tømmer. Dette utgjør viktige bidrag til å redde klimaet, står det. Investorene trenger bare litt drahjelp fra politikerne. Og det får de: Partiene overbyr hverandre i løfter om påbudt innblanding av biodrivstoff.
Dagen etter gir avisen plass til et langt leserinnlegg fra Norges Skogeierforbund, som forteller følgende eventyr: «Biodrivstoff fra skog reduserer klimagassutslippene mellom 70 og 95 prosent.»
Det er en fysisk kjensgjerning at trevirke avgir like mye CO2pr. produsert kWt som kull, og mer enn vanlig diesel eller bensin. Dette utslippet forsvinner ikke om man først omdanner trevirket til diesel, og deretter fyller denne dieselen på tanken. Tvert imot: Utslipp pr. utnyttbar kWt fordobles, fordi omdanning av trevirke til diesel også krever mye energi. SSBs forsker Bjart Holtsmark har i flere analyser vist at bioenergi fra skog vil føre til økte utslipp ut hele dette århundret, sammenliknet med gass eller olje. Hans funn støttes av tilsvarende analyser fra forskere i USA, Canada og Europa. I 2015 kom NVE til samme konklusjon i sin utredning «Analyse av klimagassutslipp fra utnyttelse av skog til energiformål».

Dette skyldes at skogen her i nord har en lang vekstfase. Når du brenner opp et 70 år gammelt tre, slippes det ut CO2 som treet har brukt 70 år på å ta opp. Det vil ta 70 nye år før et nyplantet tre har tatt opp like mye CO2 som du nettopp har sluppet ut. Både produksjonen og bruken av biodiesel medfører utslipp. Dermed pådrar du deg en «karbongjeld», og inntil den gjelden er nedbetalt går klimaregnskapet ditt i rødt.
Derfor bruker forskerne begrepet «tilbakebetalingstid» om den tida det tar før samlet utslipp fra biodrivstoffet blir like stort som samlet utslipp fra tilsvarende mengde fossilt drivstoff. Fram til dette tidspunktet gir biodrivstoffet mer CO2 i atmosfæren enn fortsatt bruk av vanlig diesel og bensin. Forskjellige studier oppgir tilbakebetalingstider som varierer fra 30-50 år til langt over 100 år.
Men ved å satse på slike «løsninger» kan politikerne vise klimapolitisk handlekraft, samtidig som de skaper nye (subsidierte) arbeidsplasser! En kriserammet skogindustri ser nye muligheter i form av subsidier og påbud. Pådrivere er naive miljøvernere med mediatekke, men uten grunnleggende kunnskaper om fysikk. Med andre ord; et perfekt interessefellesskap. Dette klimaindustrielle komplekset er så dominerende i media at det er nesten umulig for kritiske røster – som Holtsmarks – å trenge gjennom lydmuren.
Derfor kommer politikerne antakelig til å bruke hundrevis av millioner på å øke utslippene, samtidig som de sier at de gjør det motsatte. De fører nemlig et regnskap uten utgifter. Tørt trevirke gir fra seg 400 g CO2 pr. produsert kWt, men i politikkens og klimaindustriens finurlige karbonregnskap er dette tallet justert ned til 0.

Politikerne redder klimaet med bokføring

Regjeringen vil redusere utslipp av klimagasser ved bruk av bioenergi. «Miljøpartiet» Venstre synes ikke det går raskt nok, og vil øke innblanding av biodiesel. Og nå går Ap enda lengre og vil at det bare skal selges «utslippsfrie» biler fra 2025. Dessuten vil de satse enda kraftigere på bioenergi fra skog.
Felles for alle disse fromme ønskene er at de ser suverent bort fra grunnleggende fysikk.
Det finnes ikke utslippsfrie biler. Om en bil går på elektrisitet, så inngår også norsk el-produksjon i et internasjonalt marked: En del av vårt forbruk stammer fra kullkraftverk på kontinentet. Sånn kommer det til å være i 2025 også. I tillegg krever også el-biler en infrastruktur som bygges ut og vedlikeholdes, og det medfører utslipp. Nye biler produseres av en industri som medfører utslipp. Når materialene som bilene bygges av utvinnes, foredles og transporteres medfører det utslipp. Så i et fullstendig karbonregnskap framgår det at forestillingen om utslippsfrie biler er like utopisk som forestillingen om perpetuum mobile.
Men denne bokføringsfeilen bleikner mot den hemningsløse bio-begeistringen som har grepet hele det politiske miljøet. Partiene overbyr hverandre i innblanding av biodrivstoff og bioenergi fra norsk skog – til tross for at det er en fysisk kjensgjerning at trevirke avgir like mye CO2 pr. produsert kWt som klimaverstingen kull! Og denne kjensgjerningen forsvinner ikke om man omdanner trevirket til diesel, i en prosess der over halvparten av energien går til spille. SSBs forsker Bjart Holtsmark har i mange grundige analyser påvist at i et fullstendig karbonregnskap vil bruk av bioenergi fra skog føre til økte utslipp ut gjennom hele dette århundret, dersom man sammenlikner med fortsatt bruk av gass eller olje. Holtsmarks funn bekreftes av et stort antall forskningsrapporter fra Tyskland, Canada, USA og flere andre land, samt av utredninger fra blant andre NVE.
Forestillingen om at bioenergi fra skog er «klimanøytral» bygger på at CO2 som slippes ut når trevirket brennes tas opp igjen av nyplantet skog. Dette argumentet ville ha noe for seg hvis hogsten skjedde uten karbontap fra skogbunnen og fra avfall i form av topper, greiner og rotstubber, og hvis det nye skogfeltet sto der ferdig utvokst dagen etter at det gamle feltet ble hogd. Men sånn er det jo ikke: Det tar som kjent 70 år før et nyplantet felt blir 70 år gammelt! Og det kan ta mange hundre år før skogbunnen har tatt opp like mye karbon som den mistet på grunn av hogsten.
Politikerne baserer seg på et etablert dogme om at bioenergi er utslippsfri. Så setter de opp et karbonregnskap der utslipp fra slik energi settes til 0, og slik «redder» de klimaet med kreativ bokføring. I realiteten kan denne politikken føre til økte utslipp fram til 2025, og kanskje ut hele dette århundret.

Nye naturlover i 2050?

Statsministeren presenterte grunnlaget for en «nasjonal strategi for å fremme grønn konkurransekraft» i en kronikk i «Aftenposten» lørdag 29. oktober. Hun har mottatt en rapport fra regjeringens ekspertutvalg, skriver hun, og ekspertene hennes har kommet med et oppløftende klimabudskap: I 2050 skal prosessindustrien, transportindustrien og maritim sektor være utslippsfrie.
Når det gjelder resultatene på kortere sikt er hun mindre konkret. Med god grunn: Norske utslipp av klimagasser fortsetter å øke, til tross for at regjeringen «fører en ambisiøs politikk på klimaområdet», ifølge statsministerens egenattest.
All virksomhet – prosessindustri, transport, skipsfart – drives av energi. Denne energien må komme fra et sted, og den må distribueres. Null utslipp av klimagasser er bare mulig hvis energien kommer fra en utslippsfri kilde. Den må også produseres og distribueres ved bruk av midler som i sin tur opererer utslippsfritt, og som er produsert ved bruk av utslippsfri energi.
For å få til alt dette må statsministeren sørge for at all virksomhet i samfunnet drives av utslippsfri energi: Det vil i praksis si solkraft eller atomkraft. Det minste innslag av karbonbasert forbrenning – det være seg av fossil energi eller av «bioenergi» - gir utslipp. Og det nytter ikke å påstå at «bioenergi» er utslippsfri, for det er rett og slett ikke sant: Forskjellige former for bioenergi kan gi større eller mindre utslipp enn tilsvarende fossil energi, men utslipp gir de.
Så hvis ikke statsministeren har tenkt å avvikle absolutt all karbonbasert forbrenning i god tid før 2050, må hun innføre nye naturlover.
Men hvis man ikke har tenkt å gjøre noe særlig for å redusere utslippene her og nå, og likevel vil påberope seg «en ambisiøs politikk på klimaområdet», kan det være en god strategi å løfte blikket mot utopiske tilstander langt inne i framtida: Har vi ikke sagt at vi skal bli utslippsfrie i 2050? Da tåler vi fint at utslippene fortsetter å øke i enda noen år. La tankene dvele ved et utslippsfritt 2050 mens vi drønner mot framtida for full dieselguffe!
Ved nærmere ettertanke er det riktignok slik at den aller viktigste motoren for både deg og meg gir utslipp uavlatelig: Vi gir begge fra oss nærmere 1 kg CO2 i døgnet, så lenge vi fortsetter å ete og puste. Mye av maten vi stapper i oss kommer også fra dyr som eter og puster. Det virker ikke særlig realistisk å utstyre ungene våre med solceller i stedet for en mer gammeldags fordøyelse. Så en helt utslippsfri verden får vi nok ikke så lenge det finns mennesker og andre dyr her på kloden.
I stedet for å tegne en utslippsfri framtidsutopi basert på nye naturlover bør vi forholde oss til den virkelige verden, og redusere utslippene så mye som det er praktisk mulig å få til. Da må vi begynne nå, og ikke somle bort enda flere valgperioder.

Kjenseths grønne karboner

Kjetil Kjenseth fra Venstre vil «gjøre grønne karboner fra skogen billigere og svarte karboner fra havbunnen dyrere». Han trur også at bilistene «heller vil fylle grønn biodiesel fra Innlandet enn svart bensin fra havbunnen». (Oppland Arbeiderblad, 8. oktober.)

Her trengs det massiv satsing på naturfag, både i grunnskolen og blant stortingsrepresntanter. Det finns ikke «grønne og svarte karboner». Det finns bare ett grunnstoff som heter karbon – Kjenseth kan se etter i hvilken som helst utgave av de periodiske tabellene. Forestillingen om at karbonatomene som tilføres atmosfæren i form av CO2 kan huske om de kommer fra en trebit eller fra et kullstykkemå stamme fra en besynderlig form for åndemaning. Den stammer i hvert fall ikke fra fysikken!
Tørt tre som brennes opp gir fra seg ca. 400 g CO2 pr. avgitt kWt – over dobbelt så mye som f. eks. naturgass. I tillegg kommer at framstilling av diesel fra ved er en svært lite effektiv prosess. Det går med ca 1 m3 trevirke for å framstille 120 liter biodiesel – i aller beste fall. Da kan man erstatte like mange liter fossil diesel; det vil si at man «sparer» utslipp fra fossile kilder på ca 420 kg CO2. Men 1 m3trevirke representerer ca. 1 tonn CO2, som treet har fanget inn gjennom sin vekstperiode. Over halvparten av denne karbondioksyden frigis til lufta under produksjonen av biodiesel. Resten frigis i bilmotoren. Og da har jeg ikke en gang nevnt det trevirket – greiner og avkapp – som blir liggende igjen ved hogst, eller rot og rotsopp som dør. Disse avgir både CO2 og metan når de blir utsatt for sol og regn etter hogst. Disse utslippene kan bli like store som utslippene fra det trevirket som omdannes til diesel.
Det er jo riktig at hvis det plantes nye trær på hogstfeltet, så vil de fange inn like mye CO2 som de nedhogde trærne hadde fanget inn. Men for å erstatte et tre som har vokst i 70 år, kreves det at det nye treet også får vokse i 70 år! Det oppstår altså en formidabel karbongjeldsom biodiesel-entusiastene aldri tar hensyn til. I virkelighetens verden vil denne formen for bioenergi føre til større utslipp av klimagasser gjennom hele dette århundret enn om man fortsatte å bruke fossil diesel. Dette er påvist i mange forskningsrapporter: Både av vår egen Bjart Holtsmark og av amerikanske, tyske og canadiske forskere.
Det samme gjelder mye av den biodiesel som vi importerer, og som tvangsinnblandes i vanlig diesel – blant annet takket være Venstres iherdige innsats. I en radiodebatt i mars i år påpekte Holger Schlaupitz fra Norges Naturvernforbund at slik biodiesel fortsatt i stor grad er basert på palmeolje. Og nå er det godt kjent, også utafor forskningen, at biodiesel fra palmeolje skaper en enorm karbongjeld og gir utslipp som er mange ganger større enn utslipp fra vanlig diesel. I samme debatt svarte Venstres Elvestuen at det var svært beklagelig, men man måtte likevel fortsette arbeidet for å erstatte fossilt drivstoff med drivstoff fra «bærekraftige» kilder! Med andre ord; utslippene må gjerne øke, bare utslippskildene er «bærekraftige».
Venstres romantiske forestillinger om at alt drivstoff er bra bare man setter det grønne og snille leddet «bio» foran navnet lar seg ikke rokke, verken av forskning eller av regnestykker. De fortsetter å presse på for å innføre klimatiltak som gir økte utslipp av klimagasser, i naiv overtru på sine «grønne karboner».
Er du bekymret for global oppvarming? Da skal du holde deg langt unna Venstre ved neste valg. De bidrar aktivt til å gjøre problemet større, og bruker millioner av skattekroner for å få det til.

Vi får ikke ei ny istid med det første!

Midt i agurktida i 2015 gikk det et iskaldt gufs over førstesidene i alle verdens tabloider: «Jorda går mot ei ny istid!» sto det. «Global nedfrysing i 2030!» Seinere er sånne overskrifter blitt holdt i sirkulasjon i klimafornekternes ekkorom verden rundt, som enda et «bevis» på at forestillinger om global opparming bare er tull. Her i landet har den kuriøse sekten «Klimarealistene», som driver en utrettelig propagandakampanje mot etablert klimaforskning, pepret nettet med påstander av typen: «Alle seriøse forskere er enige om at verden går mot kraftig nedkjøling.»
Bakgrunnen er følgende: På årsmøtet i Royal Astronomical Society i Llandudno i Wales presenterte professor Valentina Zharkova et prosjekt som hun og hennes medarbeidere hadde arbeidet med i flere år. De hadde brukt statistiske metoder for å finne mønstrene i solflekkvariasjoner. Det har vært kjent svært lenge at solflekkene varierer i en 11-årig syklus. Men Zharkova og hennes medarbeidere meinte å ha avdekket – med 97 % sikkerhet – en syklus over en litt lengre periode. Når maksimum i de to syklusene faller sammen, forsterker de hverandre, og sola får stor solflekkaktivitet. Men når syklusene kommer i motfase vil de oppheve hverandre. Det vil skje fra og med 2030 i to eller tre påfølgende 11-årsperioder. Da får sola ekstremt liten solflekkaktivitet. «We predict that this will lead to the properties of a ‘Maunder minimum’,” sierZharkova.«Maunder-minimum» var en periode fra ca. 1645 da det var svært lite solflekkaktivitet. Ofte forbindes denne perioden med det som upresist kalles «den lille istid».Det er liten grunn til å tvile på Zharkovas resultater: Hun er en anerkjent forsker, og russiske forskere har tidligere publisert liknende resultater som ikke har fått særlig stor oppmerksomhet i vest. Men resultatene vil bli grundig gransket og kritisert. Jo lenger konklusjonene til Zharkova & Co står seg mot kritisk granskning fra andre forskere, jo sikrere blir de. Det kan godt hende at solflekkaktiviteten når et firehundreårs-minimum i 2030. Men hva betyr egentlig det?
Energifluksen fra Sola varierer med solflekkaktiviteten: Jo flere solflekker, jo mer energi gir Sola fra seg. Det finns nøyaktige satellittmålinger som viser en slik sammenheng: I løpet av en 11-årssyklus varierer solarkonstanten – definert som energi pr. tidsenhet pr. kvadratmeter i en avstand på 1 astronomisk enhet (her hvor vi befinner oss) – med inntil 1 promille rundt et gjennomsnitt på 1365 W/m2. En slik variasjon påvirker selvfølgelig klimaet på Jorda. Spørsmålet er hvor mye.
1 promille av 1365 W/m2 er jo 1,365 W/m2. Dette er variasjonen i den energifluksen som treffer ei flate lik tverrsnittet av Jorda. Tverrsnittet utgjør pr2, der r er Jordas radius. Men energien fordeles over hele jordoverflata, som har et areal på 4pr2! Variasjonen blir altså 0,34 W/m2i gjennomsnitt over hele jordoverflata. Jorda har dessuten en albedo på 0,3; det vil si at 30 % av innkommende stråling blir reflektert. Så variasjonen i absorbert solenergi – altså den variasjonen som inngår i Jordas energibalanse – er inntil 0,24 W/m2over en 11-årssyklus.
Pådrivet fra klimagasser utgjør nå ca 3,0 W/m2, ifølge flere kilder; blant andre NASA. Vi må dessuten regne med et fradrag fra (blant annet) menneskeskapte aerosoler – avgasser som bidrar til å reflektere solskinn. Dette fradraget et mer usikkert, men flere kilder opererer med et netto pådriv på fra 2,3 til 2,6 W/m2. Dette er det overskuddet som gir global oppvarming.
11-årsvariasjonen i solstråling kan altså utgjøre et tillegg eller et fradrag på inntil 0,24 W/m2, eller pluss minus 10 % av pådrivet. Med andre ord; ubetydelig. Men hva skjer hvis vi får et Maunder-minimum?
Det finns ingen sikre tall for hvor kraftig reduksjonen i solstråling var i det historiske Maunder-minimumet. Men det finns en god del forskning. I 2013 publiserte tidsskriftet «Astronomy And Astrophysics» en omfattende gjennomgåelse av forskningrapporter fra et halvt århundre om dette spørsmålet. Fofatterne oppsummerte slik: «Estimatene av TSI-endringene fra slutten av Maunder-minimum til i dag varierer fra 0,8 W/m2 til 3 W/m2.» (TSI = «Total Solar Irradiance».)
La oss anta det verste – at solstrålinga i 2030 faller med hele 3W/m2 her ute hos oss. Det tilsvarer 0,75 W/m2 i gjennomsnitt over hele jordoverflata, eller 0,5 W/m2 når vi tar hensyn til albedo og trekker fra den delen som ikke inngår i Jordas energibalanse.
Altså: Vi har et pådriv for global oppvarming på 2,3 til 2,6 W/m2 , og det er svært lite som tyder på at dette tallet blir vesentlig redusert før 2030. Men hvis vi får et Maunder-minimum om 14 år, og hvis det største estimatet for redusert solstråling slår til, kan vi håpe på en reduksjon i pådrivet – ned til mellom 1,8 og 2,1 W/m2.
Med relativt enkle midler kan vi altså fastslå: Det blir ikke ei ny istid med det første, Maunder-minimum eller ikke. Det beste vi kan håpe på er at et sånt minimum kan bremse farten på den globale oppvarminga ørlitt. Hvis vi vil stanse de menneskeskapte klimaendringene, må vi sette inn kraftige tiltak her på Jorda: Det kommer ingen mirakelkur fra Sola.

Togradersmålet er kommet og gått - del 2

Dette er en utvidet og bearbeidet utgave av en artikkel fra januar 2016. Denne gangen legger jeg fram resonnementene og regnestykkene som ligger til grunn for den dystre overskriften, sånn at du kan etterprøve dem og eventuelt sette opp dine egne regnestykker ut fra dine antakelser. Jeg beregner også hvor lang tid vi har på oss, og om vi har grunn til å frykte havstigning på flere meter.
Dette er regneeksempler, ikke en fasit. Fasiten er det ingen som har. Men dette er den utviklinga som jeg finner mest sannsynlig, dersom innholdet av drivhusgasser i atmosfæren skulle flate ut på dagens nivå. Men sånn går det jo ikke: Tvert imot; innholdet av klimagasser i atmosfæren øker raskere enn noen gang før. Så det blir nok en god del varmere enn det jeg har beregnet.
1: Å regne på klimaet er enkelt. I prinsippet.
Når Jorda mottar mer energi (pr. tidsenhet) enn den gir fra seg blir den varmere, helt til den er så varm at den gir fra seg like mye energi som den mottar. Det er som når du setter på en vifteovn mot en vegg: Veggen blir oppvarmet, og den fortsetter å bli varmere helt til den gir fra seg like mye energi som den mottar. Da er veggen i energibalanse med omgivelsene og blir ikke varmere, sjøl om vifteovnen fortsetter å vifte.

Uten drivhuseffekten ville Jorda ha vært ubeboelig for sånne som oss. Denne effekten virker slik: Jorda mottar nesten all sin energi i form av stråling fra sola. Den kvitter seg med energi ved at overflata sender varmestrålingEnkelte gasser – vanndamp, metan, CO2 - er i større eller mindre grad ugjennomskinnelige for varmestråling. Disse gassene kan fange varmestråling og sende den ut igjen i forskjellige retninger – av og til tilbake til overflata, hvor den blir absorbert og bidrar til å gjøre overflata varmere. Uten drivhuseffekt ville Jorda ha hatt en gjennomsnittstemperatur på 18 minusgrader. Takket være drivhuseffekten har vi et gjennomsnitt på 15 varmegrader i stedet. Når det blir mer av disse gassene i atmosfæren blir drivhuseffekten kraftigere, og Jorda blir oppvarmet. Det er grunnen til at vi omtaler en del gasser som «klimagasser».
For tida mottar Jorda mer energi enn den gir fra seg. Det kommer av endringer i atmosfæren. Fra ca 1800 har innholdet av CO2 og andre klimagasser steget til et høgere nivå enn på mange millioner år. Den økningen har vi mennesker sørget for ved å brenne opp olje, køl og gass, samt litt torv og en god del skog. Mer CO2, metan og så videre gjør at drivhuseffekten styrkes. Følgelig blir det varmere.
Ved å regne på den energien som Jorda mottar og den energien Jorda gir fra seg kan vi finne tall for hvordan klimaet i gjennomsnitt kommer til å utvikle seg. Da overser vi suverent alle finere detaljer, sånne som en trenger uhorvelig mye kompetanse og uhorvelig kraftige datamaskiner for å regne på. Jeg har ingen av delene, så jeg nøyer meg med å sette opp noen enkle regnestykker basert på grunnleggende fysikk. Grunnprinsippet er veldig enkelt: Så lenge det ikke er balanse mellom energien Jorda mottar og energien Jorda sender fra seg blir Jorda varmere. Når balansen omsider er gjenopprettet er Jorda ferdig oppvarmet.Sånne regneøvelser har jeg gjort før. Ved ettertanke skjønner jeg at jeg har underdrevet endringene, blant annet fordi noen av de tallene jeg la inn var for små.Men her skal du få vite hvor varmt det kommer til å bli, hvor lang tid det vil ta, og hvor mye havet kommer til stige. Du kommer også til å skjønne hvorfor det går slik. Stort mer kan du ikke vente i én eneste artikkel!

2: En klimaavtale, hurra! (?)
I november 2015 varslet World Meteorological Organization, basert på data fra 191 medlemsland, at 2015 «etter all sannsynlighet» ville bli det varmeste året som noen gang er registrert. Etter årsskiftet ble dette varslet bekreftet av de fire viktigste institusjonene som analyserer data om temperaturer og klima: NASA, NOAA (USAs værtjeneste for hav og atmosfære), Hadley-senteret i England og Japans meteorologiske institutt. Hver av disse institusjonene administrerer store og gjensidig uavhengige datasett over temperaturmålinger. Alle fastslo at 2015 slår det nest varmeste året, 2014, med klar margin. Temperaturøkningen fra før-industriell tid har nå passert 1 grad C.
Så langt i 2016 har både NASA og NOAA fastslått at hver måned i 2016 har vært varmere enn tilsvarende måned i 2015. Hvis det fortsetter slik – og alt tyder på at det gjør det – , så blir altså 2016 enda varmere enn 2015.
Samtidig blir det satt stadig nye rekorder ved Mauna Loa-observatoriet på Hawaii, hvor de har målt CO2-innholdet i atmosfæren hver dag sia 1959. I desember var gjennomsnittet 401,85 ppmCO2 -innholdet i atmosfæren gjennomgår naturlige årstidsvariasjoner: Hav og vegetasjon absorberer CO2i varierende hastighet, avhengig av årstid. Derfor ser kurven fra 1959 til i dag ut som en stigende sagtann-kurve. Men sammenlikner man 2015 med 2016 dag for dag eller måned for måned, ser man at 2016-målingene hele tida ligger 3-4 ppm over målingene på de samme datoene i 2015. Så raskt har denne kurven aldri steget før.
Målingene viser altså at CO2-innholdet fortsatt øker. Ikke bare det; det øker stadig raskere. Det er som om vi sitter i førersetet til en bil og får beskjed om å stanse øyeblikkelig, men fortsetter å trå på gassen i stedet.
Trenden det siste tiåret er at CO2-innholdet øker med 0,55% i året, men det tallet stiger altså nå til opp mot 1%.Den daværende miljøministeren kom tilbake fra Paris som et eneste stort smil, strålende tilfreds med det hun og de andre delegatene hadde fått til. For der var alle blitt enige om at de ikke syntes temperaturen bør stige mer enn 2 grader C fra før-industriell tid. Egentlig syntes de ikke den bør stige mer enn 1,5 grad heller. Alle hadde dessuten lovet å gjøre så godt de kunne, og å møtes hvert femte år for å se åssen det går. - Men summen av det de faktisk gjør, viste det seg, vil ikke bikke CO2 -kurven ett eneste lite hakk nedover: Den kommer fortsatt til å stige.Jeg er sikker på at delegatene ønsket hverandre god jul og godt nyttår også.

3: Tallenes tale
Klimaendringer styres av fysikk, ikke av talemåter. Det hjelper ikke å nevne «det grønne skiftet» i annenhver setning, som om disse tre orda er en magisk formel som får alle vakre klimaønsker til å gå i oppfyllelse. I den virkelige verden er det tall som teller; ikke taler. La oss se på noen tall.
I 2014 inngikk Kina og USA en «historisk» avtale om å redusere sine utslipp av klimagasser. Det vil si; Kina forpliktet seg til å stanse veksten i sine utslipp innen 2030. Den samme «forpliktelsen» la de i potten som sitt bidrag til avtalen i Paris. Er ikke det strålende?
Tygg litt på formuleringa: De lovet ikke å redusere sine utslipp. De lovet ikke en gang å redusere den årlige økningenav utslipp før 2030. Nei, de lovet at i 2030 skal den årlige vekstenflate ut!
I 2014 utgjorde verdens totale menneskeskapte utslipp av CO2 ca. 36 milliarder tonn. Av dette sto Kina for ca 12 milliarder.En sånn «forpliktelse» virker ikke særlig forpliktende. Mange andre lands forpliktelser er av samme luftige sort. Vi kan altså være temmelig sikre på at de årlige utslippene kommer til å fortsette å øke. Kurven over CO2 -målinger på Mauna Loa og andre steder kommer til å fortsette å stige.
Men sett at denne kurven på mirakuløst vis skulle flate ut der den er nå. Det ville kreve umiddelbare tiltak i et omfang som langt overgår de vage forpliktelsene fra Paris, så det kommer selvfølgelig ikke til å skje. Men sett nå likevel... hva ville det føre til?

4: Drivhuseffekten – enda en gang
En rask repetisjon: Jorda mottar energi i form av solstråling, og avgir energi i form av varmestråling. Jo varmere jordoverflata er, jo mer varmestråling avgir Jorda. Når Jorda er akkurat så varm at den avgir like mye energi som den mottar, er den i energibalanse, og da foregår det verken oppvarming eller avkjøling.
På vegen fra overflate til det ytre rom møter varmestrålene hindringer: De kan bli spredt av partikler i lufta, og de kan bli fanget opp av gassmolekyler og deretter re-emittert i tilfeldig retning. Noen varmestråler blir fanget og re-emittert mange ganger på sin ferd mot det ytre rom. Andre blir sendt tilbake til overflata og bidrar til mer oppvarming. Økt oppvarming fører til mer varmestråling, og så videre. Summen av alle hindringene som varmestrålene møter kalles drivhuseffekten. Uten drivhuseffekt ville Jorda som sagt ha hatt en gjennomsnittstemperatur på 18 kuldegraderForskjellige gasser bidrar i forskjellig grad til drivhuseffekten. Vanndamp er den vikigste; målinger og beregninger viser at vanndamp står for fra 60 % av effekten (ved skyfri himmel) og opp til 75 %. Nest viktigst er CO2; så følger metan, N2O og enda sjeldnere gasser. Mange av disse stammer fra våre utslipp.
Hvis temperaturen i atmosfæren stiger, så stiger også innholdet av vanndamp, så lenge det finns flytende vatn tilgjengelig. Og når det blir mer vanndamp i atmosfæren, så øker drivhusefekten.
Vanndampen fungerer altså som en multiplikator ved temperaturendringer: Blir det mindre CO2 i atmosfæren, så blir det kaldere. Da blir det mindre vanndamp i atmosfæren, og det gjør at det blir enda kaldere. Omvendt når CO2-innholdet stadig øker. Vanndamp ville spille akkurat samme rolle uavhengig av den opprinnelige årsaken til temperaturøkning: Hadde det vært sant (men det er det ikke!) at temperaturen øker fordi solaktiviteten øker, så ville vanndamp ha forsterket denne økningen også.
Jorda er et tregt system: Det tar tid før overflata blir så varm at det oppstår en ny energibalanse. Med jordoverflata forstår vi dessuten hele overflata, også de 70 prosentene som er dekket av hav. Skal lufta bli varmere, må overflatevatnet bli varmere. Og «overflatevatnet» utgjør et lag som strekker seg nedover til noen hundre meters djup. Dette laget holder nesten samme temperatur, fordi det stadig blir rørt rundt av vind og vær og havstrømmer. Under dette laget finns det en «temperaturskråning» ned mot djuphavet, der temperaturen synker temmelig linjært til 4-5 grader. Både overflatevatnet og overgangssonen ned mot djuphavet blir varmet opp.Det er som når du skrur på varmeovnen i et iskaldt rom: Det tar tid før golv, tak og vegger blir gjennomvarme. I huset tar denne prosessen noen timer; på Jorda tar den noen tiår.
Ifølge NASA og andre kilder mottar Jorda for tida ca 2,5 W/m2 mer enn den klarer å kvitte seg med. Dette er det «pådrivet» som klimaforskerne snakker om. Det betyr at varmeovnen står på, men huset er ikke blitt gjennomvarmt ennå.Pådrivet er satt sammen av mange elementer; noen som trekker oppover, og noen som trekker nedover.

5: Hvor mye varmere blir det i første omgang?
Når klimaforskerne prøver å forstå og beregne alle de store og små delprosessene som skaper klimaet, bruker de stadig mer komplekse og finmaskete regnemodeller. Disse modellene putter de inn i stadig kraftigere parallellprosessorer, og slik kan de beskrive framtidas klima stadig bedre under forskjellige forutsetninger.Fysikken har noen grunnleggende lover som beskriver hvordan ting henger sammen. En av disse lovene heter Stefan-Boltzmanns strålingslov. Den står urokkelig både teoretisk og i observasjoner, så hvis du forkaster den (slik noen «klimaskeptikere» er tilbøyelige til), så må du forkaste nesten hele fysikken og skaffe deg en ny en. Stefan-Boltzmann sier i all sin fortryllende enkelhet:
E = K(T4 - T04 )                 (1
Her er E den energien pr. tidsenhet som et svart legeme gir fra seg. K er en konstant. T er legemets absolutte temperatur (dvs temperaturen i grader Kelvin), og T0 er omgivelsenes absolutte temperatur. «Omgivelsene» er i dette tilfellet det ytre rom, og der er temperaturen ca 3 grader K, tilsvarende 270 vanlige kuldegrader. Brrr.
Jorda mottar ca 240 W/m2fra Sola, etter at vi har trukket fra energien i det sollyset som blir reflektert. Men den klarer altså ikke å kvitte seg med mer enn 237,5, og derfor blir den varmere. Gjennomsnittstemperaturen er ca 15 grader C (288 grader K). Da kan vi regne ut hvor mye høgere gjennomsnittstemperaturen må bli før Jorda stråler ut akkurat så mye energi som den mottar. Vi setter opp de utgavene av Stefan-Bolzmanns formel som beskriver Jordas energibalanse med omgivelsene:
237,5 = K(2884 - 34 )         (2
og  
240 = K(T4 - 34 )                (3
Her er T den temperaturen Jorda har fått når den er kommet i energibalanse, slik at den stråler ut akkurat 240 W/m2. Vi eliminerer K, driver litt regnearkgymnastikk og ender opp med:
T = 288,75
Jorda er allerede 1 grad varmere enn i før-industriell tid. Med den nåværende sammensetningen av atmosfæren kommer Jorda altså til å bli enda 0,75 grader varmere. Tilsammen 1,75 grader, under den helt urealistiske forutsetningen at CO2 -innholdet stopper på 400 ppm, og ikke stiger ytterligere.Vi kan altså si farvel til halvannengradsmålet her og nå: Det kommer til å skje mye rart i atmosfæren. Men at innholdet av CO2, metan og andre klimagasser blir REDUSERT i overskuelig framtid, det kan vi glømme.

6: - og hvor mye varmere blir det etterpå?
Jeg sa jo at når temperaturen stiger, så blir det mer vanndamp i atmosfæren. Og når det blir mer vanndamp i atmosfæren, så får vi en forsterket drivhuseffekt. Vanndampen gir en multiplikatoreffekt. Den må vi ta med i regnestykket.
Først finner vi ut hvor mye ekstra vanndamp det blir når temperaturen stiger 0,75 grad fra i dag. Clausius-Clapeyrons likning beskriver hvordan partialtrykket av en gass forandrer seg ved forskjellige temperaturer, når energien som kreves ved en faseovergang - fra fast stoff til damp, eller fra væske til damp – er kjent. I området fra 15 til 20 grader C forteller denne likninga oss at en temperaturøkning på 0,75 grader gir ca 5 % mer vanndamp.
Men hva sier mine umistelige fysikalske tabellerHva betyr det for drivhuseffekten at det blir 5 % mer vanndamp i atmosfæren? Vi veit fra før at vanndamp svarer for 60% til 75 % av den totale drivhuseffekten. Hvis vi regner linjærtMen la oss kontrollregne! I en omfattende studie som ble publisert i 2008 fant NASA at ved en temperaturøkning på 1,0 grad C vil den påfølgende økningen av vanndamp føre til at ytterligere 2 W/m2 blir fanget opp.Altså: En ekstra temperaturøkning på 0,75 grader medfører at ytterligere 1,5 W/m2 blir fanget inn. Vi går tilbake til Stefan-Boltzmanns fortreffelige strålingslov. Der setter vi nå inn:
238,5 = K(288,754 - 34 )         (4
og (som før):
240 = K(T4 - 34 )                     (5
Hvis vi fortsatt holder tunga rett munnen, finner vi denne gangen:
T = 289,20
- altså en ytterligere temperaturstigning på 0,45 grader. Sånn kan vi fortsette: For denne temperaturøkningen gir enda mer vanndamp, som gir enda mer drivhuseffekt – og så videre. Vi får ei uendelig rekke med nye tillegg i temperaturen. Lykkeligvis er denne rekka tilnærmet geometrisk, slik at den kan summeres. Og når vi gjør det, finner vi – når Jorda omsider er kommet i energibalanse – et samlet tillegg på 1,1 grad C.Altså: Samlet temperaturøkning blir (0,75 1,1) grader, eller 2,85 grader, fra før-industriell tid, når vi rekner med den ene graden som gjennomsnittet alt har steget. Da er Jorda blitt så varm at den stråler ut like mye energi som den mottar. Dette forutsetter at innholdet av CO2 holder seg på 400 ppm som i dag, og at innholdet av andre klimagasser (unntatt vanndamp!) ikke forandrer seg. Uansett: Togradersmålet er kommet og gått.


7: Og hvor lang tid vil det ta?
Ting Tar Tid. Det gjelder ikke minst global oppvarming. Hvis sammensetningen av atmosfæren forblir slik den er nå (bortsett fra at den etterhvert inneholder mer vanndamp), så vil den fortsette å bli varmere i lang tid før den er ferdig oppvarmet. Men hvor lang tid?
Når overflata blir varmere, så gjelder det havets overflate også. Undersøkelser på nettet får meg til å tru at hvis vi sier «overflata» består av de øverste 300 metrene, så gjør vi ikke noen stor feil. Disse 300 metrene skal altså bli 1,85 grader varmere enn i dag. I tillegg er det en «temperaturskråning» ned til ca 800 meter, der vatnet blir gradvis mindre oppvarmet. Ned til større djup enn 800 meter – der temperaturen er konstant, mellom 4 og 5 grader – foregår det ikke særlig mye varmetransport.Havet dekker 362 millioner kvadratkilometer. Overflatesjiktet ned til 300 meter utgjør da et volum på 109 millioner kubikkilometer, som skal varmes opp 1,85 grader. I tillegg kommer et volum på 181 millioner kubikkilometer, overgangssonen ned til djuphavet, som skal varmes opp delvis. Temperaturfallet fra 300 til 800 meter er temmelig linjært. Det betyr at disse 181 millionene skal varmes opp 0,925 grader i gjennomsnitt.
En kalori er den energimengden som kreves for å varme opp 1 gram vatn 1 grad C.Forskjellen mellom mottatt og avgitt energi utgjør altså 2,5 W/m2. Hvis vi ganger ut med alle Jordas kvadratmeter og alle årets sekunder, finner vi at dette pådrivet i løpet av ett år tilfører jordoverflata netto ca 4,0 x 1022 Wattsekunder. Det aller meste av denne energien – bortimot 95 % - ender til slutt i havet: Altså 3,8 x 1022 Wattsekunder, som går med til å varme opp havet.Hvis pådrivet er uforandret, vil det altså ta (15,4x 1023 / 3,8x1022 ) = ca. 40 år før jordoverflata er fullt oppvarmet. Men husk at pådrivet minker etterhvert som temperaturen stiger: Farten i oppvarminga synker tilnærmet eksponensielt.Men det kommer ikke til å skje. Kurven fra Mauna Loa fortsetter å peke oppover, og temperaturen på Jorda kommer til å stige raskere enn det jeg har beregnet her. 


8: Og hvor mye stiger havet?
Det er to grunner til at havet stiger når klimaet blir varmere: For det første smelter breene. For det andre utvider vatnet seg når det blir oppvarmet.

La oss ta det siste først. Hvor mye vatnet utvider seg ved 1 grad temperaturstigning, varierer kolossalt med den temperaturen vatnet allerede har: Når vatnet holder 15 grader og varmes opp til 16 grader, så utvider det seg med 0,15 promille. Men når vatnet holder 5 grader og varmes opp til 6 grader, så er utvidelsen 0,02 promille! Her må vi nok en gang gripe til de fysikalske tabellene og finregne.
Vi gjør det fortsatt så enkelt som mulig. Vi regner fortsatt med en overflatesone på 300 meter som holder 15 grader – denne sonen varmes opp til 16 grader. Og vi regner fortsatt med en «temperaturskråning» fra 300 meter ned til 800 meter. Denne skråningen blir litt brattere: I regnestykket antar vi at de nederste 50 metrene varmes opp 0,1 grad; de neste 50 metrene varmes opp 0,2 grader, og så videre. Under 800 meter er djuphavet fortsatt uberørt av temperaturøkningen der oppe.
Vi beregner utvidelsen for det øverste sjuktet på 300 meter, og for hvert sjikt på 50 meter ned til 800 meter. Så beregner vi summen. I havet har vatnet bare en veg å utvide seg, nemlig oppover! Og når vi har gjort disse øvelsene, ender vi opp med at vatnet fra 800 meter og opp stiger tilsammen 7,6 cm.
Altså: Når overflatetemperaturen er blitt 1 grad varmere, utgjør summen av havstigning på grunn av at vatnet utvider seg 7,6 cm.Men vi er ikke ferdige: Vatnet utvider seg på grunn av issmelting også. Breene smelter på Grønland, i Vest-Antarktis og på kontinentene.
Det er vanlig antatt at bresmeltinga på Grønland utgjør ca 250 milliarder tonn pr. år, og at dette utgjør omtrent halvparten av verdens totale bresmelting.Det finns ingen sikre prognoser for om issmeltinga vi fortsette, om den vil avta eller om den vil holde seg på samme nivå. Men så lenge pådrivet ikke endres dramatisk, er det antakelig liten grunn til å tru at smeltinga endres vesentlig. Så la oss anta at det fotsetter som nå: Hvert år blir netto 500 milliarder tonn is omdannet til 500 milliarder kubikkmeter vatn, og disse kubikkmetrene skal fordeles på 362 millioner kvadratkilometer hav.
Du får ingen nobelpris for å regne ut at under disse forutsetningene vil havet stige med (ytterligere) 1,38 millimeter pr. år.Slår vi sammen havstigning på grunn av utvidelse og havstigning på grunn av smelting, får vi:
I 2027, når gjennomsnittstemperaturen har steget 0,5 grader fra 2015, vil havet ha steget 5,5 cm. I 2045, når gjennomsnittstemperaturen har steget 1 grad fra 2015, vil havet ha steget 11,7 cm. Og i 2100, når gjennomsnittstemperaturen har steget 1,6 grader fra 2015, vil havet ha steget 23,9 cm.
Om du foretrekker å sløyfe desimalene i disse tallene og rekne havstigningen i hele cm, så har jeg full forståelse for det. Konklusjonen er uansett: Det kan kanskje hende at du drukner på grunn av flom, flodbølger eller annet ekstremvær som følger med klimaendringen. Men du kommer ikke til å drukne på grunn av stigning i havnivå.


9: Oppsummering, bortforklaringer og forbehold Vi har funnet: Hvis mengden av klimagasser i atmosfæren holder seg på samme nivå som ved utgangen av 2015, kommer den globale oppvarminga til å fortsette gjennom hele dette århundret og langt ut i neste. I 2027 passerer gjennomsnittlig økning fra førindustriell tid 1,5 grader. I 2045 passerer den 2,0 grader. I 2100 ligger økningen på 2,6 grader, og i løpet av neste århundre flater den ut på 2,85 grader.Samtidig stiger havet: I 2027 er havnivået 6,2 cm høgere enn i 2015. I 2045 er nivået 13,1 cm høgere, og i 2100 blir det 25,1 cm høgere.

Det er ikke gjennomsnittstall som utgjør den største trusselen: Du dør ikke av at havet stiger noen centimeter, eller av at temperaturen stiger en grad fra i dag. (Sjøl om enkelte stillehavsøyer kan bli ubeboelige, og sjøl om jordbruket mange steder må ta i bruk nye dyrkingsformer.) Men 7 % mer vanndamp i atmosfæren betyr også 7 % mer energi. I tillegg er atmosfæren varmere; det betyr også mer energi. Energien transporteres. Mer energitransport er det samme som mer vær. Flommene blir verre; orkanene blir hyppigere og kraftigere; større områder treffes av perioder med mer enn femti varmegrader. I 2015 og 2016 har India, Pakistan og deler av Midt-Østen hatt temperaturer som tar livet av folk. Flere kommer til å bli rammet: Store landområder kan bli ubeboelige i praksis.
Mine regnestykker bygger på noen få og enkle forutsetninger: Nemlig at oppvarminga vil fortsette til Jorda kommer i energibalanse, og at det ikke skjer overraskelser i form av store vulkanutbrudd, meteornedslag eller andre naturkatastofer som påvirker energibalansen vesentlig. Som sagt har jeg regnet ut fra at nivået av klimagasser holder seg konstant – og den forutsetningen ryker så det synger, det ser vi allerede. Derfor kommer både oppvarminga og havstigningen til å gå raskere enn jeg har regnet ut.
Klimaforskere kan plukke disse regnestykkene i småbiter, fordi jeg ikke tar hensyn til alle de uhorvelig komplekse prosessene i havet og i atmosfæren som påvirker vær og klima. Det kommer av at jeg ikke har snøring på alle disse prosessene. Jeg har den djupeste respekt for det enorme fagområdet som heter klimaforskning, for all den kunnskapen som kreves for å utøve dette faget, og for forskere som faktisk har skaffet seg den nødvendige kompetansen.
I sammenlikning med ordentlige klimaprognoser blir beregningene mine å betrakte som banale regneeksempler. Kan godt hende jeg bommer. Men jeg bommer ikke med fryktelig mye, og sikkert ikke så mye som med en faktor 2: Naturen er forbausende lovlydig, og så vidt vi veit tar den hensyn til både energibevarelse og strålingslover i alt den foretar seg her på Jorda.
I 2045 har jeg tenkt å fylle 100 år. Jeg er villig til å vedde ganske mye på at på 100-årsdagen min er «togradersmålet» passert med svært god margin. Noen som vedder imot?

Aha: Der kneip du meg! Triumferende påpeker du at etter mine forutsetninger synker jo pådrivet etterhvert som middeltemperaturen stiger. Da blir det jo stadig mindre energi til overs til issmelting. Følgelig slutter isen etterhvert smelte! - Kanskje har du rett. Hvis du antar at netto smelting synker i takt med pådrivet, kan du regne ut at havstigningen fram mot 2100 blir noen cm mindre enn jeg har regnet ut. Lykke til.