Øyvind Myhre's Blog, page 11

28 Move it on over

 

Fortida er lang. Det er framtida også. Tilsammen utgjør de evigheten. Og evigheten er filtret sammen med en hel masse andre evigheter, sier Roger: Ufattelig mange evigheter. På kryss og tvers, att og fram og rundt omkring. Overalt! Er det rart du blir forvirret og anterert?

Som sagt er jeg blottet for dødsforakt. Ikke så dumdristig som i ungdommens vår, i 160 i svingene oppover mot Flisa: Like modig, bare klokere. Og skulle jeg komme videre i livet, i verden, i evigheten, så måtte vi befri denne Lafitte-fyren.

Så nå satt jeg i en elvepram på veg gjennom laguner og gjørmehøl i Mississippis elvedelta for å befri kaptein Sortebill fra femtenhundreogfjorten. Staket oss fram til kamp mot overmakta: Seks fillete sjørøvere med tatover og dingeldang, et par ubrukelige interlektuelle med Asparges, en traust og solid bygdegutt fra Odalens dype skoger. Samt vårt hemmelige våpen; villmannen Cachuara. Kaninen i ermet!

Solgte Lousiana med hud og hår! Litt av en fyr. Men som det står i diktet: «Med seir fra Moskva til Val Gardena - «

Fordelen med en sånn pram er at den ikke stikker djupt i vatnet, så da går den ikke på grunn støtt og stadig. Baklempen er at den mangler kjøl, så den er vond å styre. Snur hit og dit for et godt ord. Akkurat som ei eike.

Napoleon, meiner jeg. Rogerne drøftet situasjonen: «Jean Lafitte kjempet sammen med oberst Jackson i slaget ved New Orleans, står det her!» «Uten ham ville engelskmennene ha seiret. Han kjente sumpen som sin egen bukselomme, og la seg i bakhold der de minst ventet - «

En og annen stripete tømmerstokk flaut forbi. Glefset når de trudde det kunne lønne seg, men ellers like dvaske som råtestokker flest. «Han dør dog ensom på Sankt Helena.» Til ettertanke for noen og hver, tenkte jeg. Til gjengjeld glir ei eike uten kjøl lettere i vatnet. Reis til Storsjøen og prøv! Båt kan du låne av meg.

Youx pekte og rekommanderte mens folka hans staket. Landskapet var seg likt hele tida: Grønne, mosegrodde greiner som hang over hodene på oss; torv og gjørme; vatn som putret og boblet; smale kanaler gjennom grønsken der vi såvidt klarte å komme fram. Lukt av grønske, råtne blader, prumpebobler fra sumpens innerste voller.

Du må tette den først; den ligger ved båtstøa med ræva i været og har ikke vært i vatnet på tre år. Da sprekker den som en sil. Ta med deg ti liter flytende tjære. Kost trenger du også.

Slapp ikke unna jobben, Rogerne og jeg heller. Eller Cachuara. Men det nyttet ikke at alle staket samtidig; en måtte liste seg fram med fin hånd og raffinade: To mann på hver side; flere kunne ikke jobbe samtidig, ellers ble det dårlig kordinering og landkjenning.

Slik tok vi oss fram gjennom dampbadet. Jeg skjønte ikke hvordan Youx kunne ane hvor vi var, her hvor hver kulp og hvert gjørmeflak var klin like den neste. Sjøl ville jeg ha gått meg bort etter to skritt hvis jeg kom så langt. Men Youx nølte sjelden, pekte og maste. Han måtte ha oversanselig fornemmelse av både landskap og vannskap.

Med robåt i Storsjøen kan jeg snu på en femøring. Treffer strandkanten på nærmeste millimeter, nesten som øyne i nakken. Her, derimot! Prammen svingte i nitti grader for et godt ord. Så ble det å rette opp, uten ett eneste punkt å sikte etter. Bare Youx som kjeftet og pekte.

Fluene surret og myggen den beit. Ansiktet, armene, leggene var hovne av bestikkelser. De kom seg inni klærne også; av og til strauk jeg flatneven over bringa og merket at det knaste. Innimellom dukket det opp en ekstra glupsk klegg, så stor som en tomme, amerikansk størrelse. Sånne klasket jeg til hvis jeg rakk det, og det hendte jeg traff så blodet skvatt.

Slanger svømte forbi, noen grønne, noen i regnbuens farger. En trestokk satte seg plutselig i bevegelse og glefset så det klirret i skarpe tenner, etter ett eller annet halvstort kryp som forsvant inn i buskaset. Pissepausene tok vi over ripa, men ikke med en av de knudrete tømmerstokkene i nærheten.

Det gikk ikke lydlaust framover. Karene bannet og bar seg, men dreiv på. Disiplerte og pålitelige arbeidsfolk i sjørøverfaget, virket det som. Jeg hadde ventet at de skulle dra i gang en sjanti mens de staket for å få jobben til å gli mer taktfullt: «Å ro meg langsomt fra land, og gi meg ransom på vann! Til Drøbak med han Grise-Per vi aldri komma kan - «men det gjorde de ikke. Jeg skulle hatt med gitaren, men den hang hjemme.

Rogerne stimlet sammen rundt Hakkespettboka og drøftet: «Lafitte hadde tusen sjørøvere og mange skip - « «Og kaperbrev fra Cartagena de Indias, så han kunne plyndre spanske skip helt lovlig!» «Et helt lite rike med egne lover. Barer, bordell og alle sivilisasjonens gleder.» «Et tropisk paradis!»

Det mørknet så fort som sluppet ut av en sekk. Gjennom dampen og disen steig en diger, omtåket fullmåne over horisontens rand og sendte et spøkelsesaktig skjær over sumplandet.

Ustemt, men med alle strengene. Uten mat og drikke duger ikke helten. Vi stanset et øyeblikk og tygde flatbrød mens øynene vendte seg til spøkelseslyset. Så staket vi oss videre gjennom sund og laguner. I Odalen ligger myggen og flua og resten av de bevingete skarer og sover om natta. Det gjorde de ikke her, de surret og stakk som før.

Cachuara snuste mot været. Myste mistenkelig mot disen. Varulvmånen seig sakte og umerkelig over himmelen: Ante han flere av samme slaget der ute? Skyggen som danset mellom tåkedottene – var det en zombi, eller bare et synsbidrag som forsvant?

Umulig å vite. Tankene sine holdt han for seg sjøl; satt taus og utgrunnelig og skulte. Kjekt å ha ham på sitt eget parti, uansett, og ikke på motpartens.

Sjørøverne jabbet seg imellom på et språk som ikke var skolefransk. Plutselig hysjet Youx på dem, gestulerte, holdt handa opp til øret. Var det stemmer vi hørte gjennom nattesuset?

Nei: Snatring, summing, plask. Ingen stemmer. Vi staket oss videre i spøkelsesskjæret fra en sørpefull måne. Sjøl Rogerne tok signalet og knepte nebb.

Prammen seig gjennom en kanal som videt seg ut og ble til et tjern, en innsjø, ei havbukt. Det var et sig i vatnet som trakk prammen utover. Vi var nok i munningen til Mississippi, der den videt seg ut til sjøer og laguner mens den fraktet halvparten av vatnet i Nord-Amerika mot havet. Og der!

Et rødt øye glødde like over vatnet – nei, over noe langflatt, mørkt noe. Og nå hørte vi svake stemmer. Det bleike lysskjæret gjorde alle avstander like lange, men stemmene kunne ikke være langt borte... Youx gjorde tegn til at vi skulle holde ettertrykkelig kjeft. Han hveste og pekte: «Der er prammen, ja! De frakter le Bos til byen, tredve vakter, kanskje flere! Vi følger etter. Må ikke se oss, nei. Må ikke høre oss. Stille!»

Ikke rette tidspunktet til å rope Skip Åhei, altså. Etterhvert ble det tydelig at den store, mørke tingen også var en pram, mye større enn den vi satt i. Den hadde kurs motstrøms. Det røde øyet var ei lanterne. Jeg skimtet skikkelser langs rekka. De bøyde seg att og fram i takt mens en stemme ropte taktfulle oppmuntringer: «One, two, three, four! One, two, three --»

Roere. Minst ti; sikkert like mange på den andre sida, og kanskje flere på frivakt som jeg ikke kunne se. Skulle forundre meg om de ikke var bevæpnet også. And a one and a two and a three and a four, tenkte jeg. Railroad, steamboat, river and canal – yonder comes a sucker, and he's got my gal. And she's gone, gone, gone -

Jeg veit ikke hvilken plan Youx hadde. Jeg veit ikke hvilken plan jeg hadde sjøl heller. Men hvis den fyren vi skulle befri befant seg på farkosten, så hadde vi ikke lange tida å gjøre det på. Med alle roerne seig den store prammen oppover mye raskere enn vi kunne følge etter. Gode råd var dyrekjøpte.

«Pip», sa det fra den ene Rogeren. «Pip», sa det fra den andre. Så begynte to blikkboksstemmer å snakke i kor. «Gatka ti nikogr wa butichgu wa rachid!» sa de. «Guakk guakk!»

Sjørøverne satte seg rett opp og glodde på Rogerne. Hadde det vært lysere, hadde jeg nok sett at de måpte av fjamselse. Cachuara også.

Jeg skjønte ikke ett ord, og langt mindre to. Men stemmene kjente jeg: Begge tilhørte Han Tykje. Hadde han slått helt over på morsmålet fra Indre Salten?

Blikkboksstemmene kom fra dulpene til Rogerne: Som et trylleslag hadde begge fått liv. Der satt de med hver sin i handa og visste ikke hva de skulle si, og det hendte ikke ofte.

«Guaché?» sa Cachuara. «Wa ta kangaka, né?» Enda han var ikke fra Salten. Mens han snakket, fortsatte han å kikke mot himmelranda.

Det spant seg ut en konservasjon mellom blikkboksstemmene og Cachuara. Vår mann nikket og gestulerte; så slo han seg for brystet og avsluttet samtalen med et ettertrykkelig: «Guakk!» Og før vi visste ett ord av det glei han over ripa og svømte motstrøms med kraftfulle tak.

Roux fant omsider munn og mule. «Hva dere driver med, dere?» kveste han og pekte anklagende på Rogerne. Men i det samme fikk han enda flere ting å tenke på. Dulpene hadde avsluttet samtalen. Nå hørtes et «Pluff!» fra himmelen: Et lysglimt; deretter svak motordur i stedet. Låg murring, omtrent som fra en Cadillac 1952 Series 2 Convertible. Den murret seg stadig nærmere – og der dukket det opp et fjernlys. Det strauk lågt over prammen med blåjakker og skatteoppkrevere. Et mindre lys skilte seg ut, dalte, traff prammen --

«Kapoff!» sa det med et høgt smell. Like deretterpå kom det ett til: «Kapoff!» Så mye skrik og skrål. Vi satt så langt borte at vi bare kunne skimte, men det såg ut til at folk fór i hulter og bulter ut i vatnet. Den store prammen vippet opp, så ned; så delte den seg og mistet framdrift.

Vår egen pram fortsatte å drive utover. Roux pekte: «Ikke roe nå, nei! Stake videre!» Vi så gjorde.

Jo: Det var en Cadillac 1952. Den strauk over oss, så nær at jeg kjente vindpustet og bensinlukta. «Murre murre murre!» sa den. Jeg kunne granske hjulstillinga også.

Vernepliktige og frivillige her i 1812 var nok ikke like svømmeferdige. Det virket som om mange kavet fælt for å komme i land, eller finne en planke å klamre seg til.

Cachuara hadde svømt på kryss og tvers mellom planker og lause eksistenser. Nå kom han svømmende nedover igjen med den ene handa. Med den andre slepte han en fyr som hadde sett bedre dager.

Cadillacen gjorde en runde i lufta, sveipte over vrakrestene og de kavende folka til skattefuten igjen; så satte den kursen mot himmelens rand. «Pluff!» Plutselig var den søkk borte. Etterlot seg bare et høl på himmelen; så kom disen sigende og fylte. Rogerne nikket bifallende. «Det var nok jeg som måtte gripe inn igjen, ja,» sa den ene. «En rask avstikker på vegen mot nye dimensjoner,» fastslo den andre.

Cachuara kom svømmende bort til ripa. Rundt nakken på ham hang det en kar med jakke og bart.

Jakka hadde frynser med gullstriper, gjørme og grønske. Fyren slapp Cachuara, tok tak i ripa, heiste seg opp og skrevet opp i prammen med et smalt smil på tvers av det spisse fjeset. Der tok han sin plass med den selvfølgeligste autorisasjon av verden, grønskeflekker eller ikke. «Merci, mes amis! En beklagelig misforståelse dette, ja. Guvernør Claiborne, han er en overivrig mann iblant, han. Og hvem, gode venner, har vi her?» Blikket hans skvatt fra den ene Rogeren til den andre, til meg, til Cachuara, tilbake til Rogerne.

Roger nummer en kremtet. «Mitt navn er Roger. Jolly Roger,» svarte han med et lite bukk, så belevent som en Roger klarer å få det til. «En vandrer på livets mangfoldige sti. En seiler på undringens buktende elv! Og dette er - «

«Roger. Jolly Roger,» sa nummer to. «Jeg ferdes langs oppdagelsens stier, jeg søker sannheter bak tidens borterste blåne. Og jeg - «

«Jeg er Harry,» sa jeg.

«Og De, edle herre, er utvilsomt Jean Lafitte? Herren til Barataria - « sa en av Rogerne.

«- og handelsmann, adelsmann og sjøfarer?» sa den andre.

«Og dette er Cachuara,» sa jeg.

Lafitte nikket kort. «Og sammen har dere bidratt til å avslutte en pinlig episode! Utvilsomt ville alt blitt klart i New Orleans. Men livet er kort; vi har mye å rette opp.» Han klappet i hendene. «Til Barataria!»

Mennene hadde sittet urørlige, med måpende munn og mæle. Nå satte de seg i bevegelse som én mann, tok stakene og begynte å stake, samme vegen som strømmen bar oss.

Det var noe kjent ved Lafitte. Måten han smilte på; det skarpe blikket; sikkerheten i hver bevegelse. Nei, ikke akkurat som Han Tykje – men kanskje en fetter. En inkanasjon? Mellom alle mangfoldige verdener var det meste mulig.

Lafitte ristet litt tang ut av håret. Kastet et blikk bakover. «Jeg er redd guvernøren ikke kom så godt ut av dette, han,» mumlet han. «Ingen sjømann, han kunne ha sittet trygt i New Orleans, men nå blir han mat for krokodiller, kanskje.» Han ristet sakte på hodet, sukket, strekte ei hand ut mot Cachuara. «Og du, min tause og fryktløse venn, du skal feires som en helt av Barataria og velge fritt blant mine vakre slavinner! Og derfor: Til Barataria! Vi har mye å gjøre, vi. Mais oui, oui.»

Mennene staket på harde livet. Cachuara satt stum som ei sviske og skulte mot månen. Ikke godt å vite hvor mye han oppfattet, og kanskje lengtet han hjem.

Fullmånen svømte over himmelen, og prammen sørover mot Lafittes kongerike.

Jeg listet meg til en time eller to på øret. Tregolvet var hardt og vått med tresmak i ræva, så det ble ikke rare lukkøye jeg fikk. Innimellom måtte jeg ta tørn med å stake. Rogerne rogret og prøvde å få til en konservasjon med sjørøversjefen, men nå var han opptatt med sine egne planer og spurte ut Youx & Co om status kvo og andre muligheter. Praten gikk på fransk og spansk og kaudervelisk, med engelsk innimellom, og Lafitte ble mer opprørt og forbasket jo klarere situasjonen ble for ham.

Elvedeltaet videt seg ut og gikk suksomsider over i hav. Jeg duppet ut og inn av søvnen. Et øyeblikk var jeg hjemme og vatnet Antonsen; så var jeg på Rifleman's Arms med en grumsete sider...

Sola sto opp på en blanklakkert himmel over et hav overbestrødd med øyer og holmer, som persiller på en blå duk. Bevingete skarer av ymse slag hilste morgenen i en kakefoni av tonearter så langt øret kunne se. Mange stakk; andre sa gakk. Rosa pelikaner svømte over himmelen på vinger så lange som en albatrost.

Han greier seg fint noen måner uten vatn; sånt er vanlig i ørkenen han stammer fra. Men kanskje ikke i flere hundre år. Jeg kjente et stikk av samvittighet: Han har fulgt meg som Nilsen på lasset i medgang og nedgang, helt fra min tapte ungdom og like inn i pensjonismen. Sitter i kroken sin og sier ikke et kløyva ord, bare er der. Fortjener ikke å bli overlatt til seg sjøl på denne måten - high and dry, som Emile Ford synger. Men kondoren har visst enda større vingeslag.

Rett foran oss: Ei stor, grønn øy med ei lang brygge. Bebyggelse ned mot stranda; et seilskip på hitsida; to båter så store som nordlandssjekter. Båtene gikk i skyttel, att og fram til brygga. Det hadde nok ligget lagerskur og andre bygninger langsmed stranda, men de var blitt til plankehauger og pinneved. Et par steder steig det røyk. Bygningene lengre oppe virket stort sett uskadd: Hytter med stråtak; et større hus med en stor, overbygd veranda. Lafitte viftet og pekte. «Grande Terre! Mon îsle; mon pays! Vårt land, vårt land, vårt foster - «

Bortover stranda var det sand og vaiende palmer. En gjeng pelikaner vasset rundt og gapte etter fisk, uanfektert av oppstusset ved brygga. Det var lett å skjønne at folk kunne like seg her, langt fra futen og andre plager – til nå, i hvert fall. Et skatteparadis, stappfullt av intensiver for folk med tiltak og pågang. «Vårt vann, vårt vann, vårt fostervann!» kunne han heller ha sunget.

Noen stramme karer i blå frakker holdt styr på en fargerik skare som satt kneblet på hender og føtter. Både folk og røvere, såg det ut til: Mange av fangene var mørke og halvnakne – noen menn; flest damer: Slaver fra Cuba? Andre var av blandet oppsyn og liknet på Lafittes karer her i båten. Blåjakkene gjorde ikke forskjell på noen; det spilte ingen trille enten du var brun eller rosa i skinnet. Buntet sammen med kreti og plenti, og plassert på bakstussen med halen mellom beina.

Bortover bakken låg det strødd fem-seks skikkelser som hadde sine beste år bak seg. Ingen lot seg affektere av dem; blåjakkene som kom drassende med seierens frukter skrevet bare over dem. Akkurat ferdige med å gjennomsøke de gjenlevende bygningene, såg det ut til. De siste kom ned mot brygga mens de slepte på kister, bilder og andre lause ører.

«Merde!» sa Lafitte. «Den gale guvernøren plyndrer våre rikdommer, våre slaver! Drept mange menn; han må skamme seg og brenne evig i helvetes pine og pøl, han! Men vi skal...»

Prammen hadde seget nærmere øya enn godt var. Noen der inne hadde sett oss; plutselig stoppet de opp i sitt travle virke, pekte og gestulerte.

En av blåjakkene hadde en stor og rar hatt. Han viftet med en sabel og ropte noe. Straks spratt flere av de blåkledte opp i en av båtene, skauv den ut og ga seg til å ro.

Lafitte snurret rundt og freste en ordre. Karene hans grep stakene og begynte å skyve. Det låg flere mindre øyer i nærheten; vi satte kursen mot den nærmeste. Robåten nærmet seg med raske skritt.

Rogerne hadde oppfattet situasjonen raskere enn vanlig. De nappet fram hver sin dulp og tastet. «Pip!» sa det. «Herr Tykje? Unnskyld at vi forstyrrer igjen. Men nå er det inntrådt - «

«Achtad ib igbo, waz!» snerret det fra dulpene.

Cachuara fikk plutselig talens munn og mæle igjen. Det var blitt lettere å skjønne ham etterhvert: «Wa bodak, cha kach'node ek!» forklarte han. «Wa dak!»

Dulpen ble irritert. «Nga wach was, wodak!» fastslo den. «Må æg absolutt gjær ailt sjøll? Klikk.»

Rogerne såg storøyd på hverandre. «Det finns en odalizer på nettet!» sa den ene. «Du mater inn norsk, og ut kommer språket til Ola Ronk. Kanskje kunne den ha oversatt kaudervelsk også?»

«Det finns en trøndelizer også,» sa den andre. «Den oversetter begge veger. Synd vi ikke - «

Båten bak oss kom stadig nærmere. Noen av karene hadde seriøse børser med lange kniver på og såg morske ut. Mens roerne fossrodde gikk de ned i knestående og siktet. Muskene dundret, men de hadde ikke særlig godt støhold i båten: Den første salven tegnet tankestreker i vatnet. Til alt hell var de styrt ut med munnladere; det tok tid å lade på nytt med krutthorn og ladestokk.

Internettet er nok kommet for å bli, samma hva du sier. Men det kan aldri erstatte tekst-TV eller ei god bok, og foreløpig klarer jeg meg fint uten. En sånn dulp som snakker på tvers av århundrer og andre hindringer, derimot, kunne det være kjekt å ha.

Prammen skurte mot grusen inne ved land. Den store robåten var bare ti-femten meter bak oss. Skytterne gjorde seg klare til neste salve. Men det er jo ikke sikkert du kunne ringe til flere enn Han Tykje.

Rart med det: Du trur aldri at noe galt kan hende med akkurat deg. Du ser at folk røsser for fote rundt deg; hjertefark, kollisjon, konkurs og skilsmisser – men inne i huet ditt er og blir du sjøl et unntak. Du er udødelig, akkurat som helten i filmen. Ellers ville det jo bli slutt på hele serien.

Sånn er det med meg også. Men en dag ble jeg redundert som lyn fra klar himmel, og deretter gikk det slag i slag. Jeg hadde nådd det punktet der jeg begynte å bli redd for mitt eget skinn. Magan kjentes laus og uberegnelig da jeg skrevet over ripa og hoppet nedi vatnet, og i det samme merket jeg et skjessblad bløtt gjennom fisringen. Godt jeg ikke var i fint selskap - -

«Paff paff», sa det. Jeg brådukket, som om det ville ha hjulpet – kula ville ha truffet meg før jeg hørte skuddet. Men en reagerer jo uansett.

Men det var ikke kuler og krutt jeg hadde hørt. Det var molotover. For når jeg kastet et blikk mot båten som forfulgte oss, så hadde den sluttet med det: Den var i vilt opprør; blåjakkene viftet med børser og årer, pekte og ropte, og det hadde de rett i. For der hørte jeg den låge brumminga fra en motor i godlage igjen. Nei, motorer: Oppe under himmelen sirklet ikke én, men tre utgaver av cadillacen.

Den hitterste konset på båten som hadde fulgt etter oss. De to andre satte kurs som rette streker mot seilskipet og den store øya.

Roger har forklart at cadillacen ikke svever i det hele tatt: Den beveger seg i et annet virkelighetslag parallelt med vårt eget, helt til de to glir sammen. Da ser det ut som om bilen lander, sier han. Men det gjør jo samme nytta. Og jeg er ikke brått sikker på at forklaringene hans holder strikk.

To molotover hadde truffet vatnet og sa fisss. Den tredje var en fulltreffer: Midt i robåten, og «Kapang!» så var den ikke en robåt lenger, men planker og blåjakker som fór i alle retninger før de endte i vatnet som drivved. Noen av blåjakkene klamret seg til planker og flaut sakte utover elva, bort fra oss. Et par prøvde å svømme til land, men så oppfattet de hvem som sto og ventet på dem: Lafitte, Youx og noen karer til som virket enda mindre vennlige. Da staket de ut ny kurs med det samme.

Her hadde vi tre parallelle virkeligheter i hver sin bil, hvis forklaringa til Roger er riktig. Og når de glir fra hverandre, ser det ut som om bilen svever. Eller svinger.

De to andre surret som vepser over skipet inne ved hovedøya og pepret det med molotover. Seil og dekk sto snart i fyr og flamme. Besettelsen på skipet hoppet overbord med hals og hode. Blåjakkene på land virret rundt; så fikk noen den gode idéen å løpe opp til den nærmeste bygningen inne på øya og foreskanse seg. Straks fulgte resten etter.

I tillegg til den vi var i, altså. Cadillacen over oss gjorde noen sirkler. Så gikk den inn for landing; senket seg kattemjukt på sandstranda rett bortafor oss. Ut snublet det først en Roger, og så en Harry – begge uflidde og lite pene i tøyet. Ubarberte også.

Lafitte skottet på dem, på meg og på de to Rogerne mine. Jeg kunne lese tankene hans. Men høflig og beleven til fingerspissene lot han seg ikke bemerke. Han bukket lett for de nyankomne: «Nok en gang, jeg sier hjertelig takk til venner i nøden, jeg! Velkommen til mitt øyrike. Til min - «

«Hvor har du gjort av Titubaene?» sa jeg.

Speilbildet mitt blunket. Han hadde skjeggstubb og skrukker og såg ikke ut som om han hadde fått i seg et dråpe ungdomskilde. «Tubaene? Jeg har aldri hatt noen tuba. Hva er det du rører om?»

Den medbragte Rogeren hans inspekterte mine to med kritisk mine: «Dere trenger en dusj og et klesskift. Hvilken verden kommer dere fra?»

Jeg kikket nærmere. Han hadde rett når det gjaldt dusjen og klesskiftet. Jeg tok meg kanskje ikke ut til mitt aller beste jeg heller, ungdomskilde eller ikke: Du merker det ikke sjøl når du står midt i det, veit du. Ikke den dårlige ånden heller.

Lafitte klappet i hendene. Syntes vel det var nok høflighetsprat; det var på tide med handling. Med kjappe, bestemte bevegelser fikk han husjet og viftet folka sine ut i prammen igjen. Jeg nølte: Skulle jeg bli med Lafitte, eller ta plass i bilen til den nye Harryen, eller -

Rogerne mine stappet seg inn i baksetet. «Jeg skulle gjerne ha blitt med Lafitte,» sa den ene. «Da kunne jeg ha dokumentert historiens løp, som blir endret når Lafitte slår tilbake angrepet fra guvernøren. Men pliktene kaller!»

Den andre nikket. «Pliktene kaller! Og jeg vil gjerne bli oppdatert på det historieløpet som har ført oss alle hit. Ikke minst dere to. Så henter jeg bilen der vi satte den, og - »

«Så reiser vi hver til sitt, før vi møtes vi ved Kensingtonsteinen!» sa de i kor. Cachuara såg fra den ene til den andre til den tredje; så ga han fra seg et grynt og skrevet inn i baksetet.

27 I'm so lonesome I could cry

 

Så da skjønner du hvor stusslig det var med meg. Leonard Cohen inni huet, liksom!

Vi merket stor oppskjørtelse på lang avstand. Det pilte folk att og fram. Noen snakket og gestulerte. En flokk hadde samlet seg bortest på fortauet; det foregikk noe ute på vatnet.

Kommet nærmere såg vi at det låg en stor, flatbotnet båt der. Et par karer dreiv og forankret den. Karene i båten – fem-seks stykker – virket ikke helt tilforlatelige. De var kledt ansless enn folk i landsbyen: Glorete tøyer som hadde vært finklær en gang; rester av uniformer. Sko også. Gullenker, dingel og dangel. Manglet bare BMW, men båten gjorde vel samme nytta.

Ikke ufarlige heller. Alle hadde kniv i beltet og bukselinninga; et par hadde lange, stygge kårder. I båten låg det tre-fire musker og dundrer opp mot ripa.

En av karene sto oppreist framme i båten, veivet og ropte. Nede i båten låg det en fyr rett ut, grønn i trynet, størknet blod over skjorta. Han virket ikke særlig pigg heller.

Cachuara kom vassende gjennom trengelsen så den delte seg som Moses i ørkenen. Han sto litt på bryggekanten, tok et overblikk – så hoppet han ut i båten.

Snakket stilnet. Karene i båten glodde; kom vel ikke på noe å si. Cachuara stilte seg på huk ved den sårete fyren, gransket såret. Så lente han seg fram, sputtet på såret og vasket det. Mannen ynket seg, men han var nok ikke helt med.

Såret var grundig reingjort. Fra der jeg sto, liknet det et kjøttsår, men Cachuara ga seg ikke: Han sang noen besvergelser, så bøyde han seg og begynte å skjære og skrape med en kniv. Mannen sprellet og skreik, men Cachuara dreiv på. Plutselig nappet han opp noe og slapp det ned i båten. En av karene tok det opp: En klump av metall. Aha! Der var nok grunnen til at han virket nedfor. Sikkert usunt å gå med for mye bly inni seg, eller hva det nå var.

Cachuara reiste seg, ropte og kommanderte på kaudervelisk. Ingen reaksjon. Med et grynt spratt han opp av båten igjen, sprang inn i det nærmeste huset. En brøkdel deretterpå kom han ut med et brennende vedtre. Han hoppet utatti båten, blåste på vedtreet, dunket det mot ripa så det ross oske og glør i vatnet. Sssss, sa det. Bøyde seg igjen og klemte den gløende enden av vedtreet mot såret. Sssss, sa det.

Mannen sa ikke Ssss. I stedet skreik han enda vederstyggeligere, sparket og veivet. De omkringstående gapte, men kom seg ikke til å gjøre noe, enda så handlingskraftige de virket.

Lite fristende, tenker jeg, å stille seg opp mot en kar som såg ut som om han tygde pakker med analoge steroider til frokost. Han såg ut over myra, torva som flaut, vassplantene som stakk opp av gjørma. Så stupte han uti.

Det gikk et gisp, særlig damene. Var nok flust med knudrete tømmerstokker som flaut tilforlatelig rundt i de våte elementene her også. Men Cachuara kvidde seg ikke; han svømte til den nærmeste torva, gransket vekstene.

Nei. Dukket igjen, svømte til neste torv.

Der fant han noe. Rotet mellom filtrevekstene, grov, nappet. Med ene neven full av brun gørje svømte han tilbake med den andre, halte seg opp i båten. Så klasket han slam og gørje på det svartbrente såret, gnudde griseriet godt nedi, reiv skjorta til mannen i strimer og bandt rundt.

Mannen merket nok ikke så mye, for etter skrikinga hadde han sloknet til ro. Grønnfargen i trynet hadde gått over til bekledelig bleikt.

Surringa satt. Cachuara tok et overblikk, nikket, bøyde seg og løftet hele karen som en mjølsekk. Det såg lett ut, men sjøl jeg ville nok ha kommet til et kort da han hoppet lett og ledig opp på plankefortauet med pasienten på aksla.

Karen ved fortøyelsen var nok en slags sjef: En firkantet bryter, nese som en plog, kjeft som en krøllstrek, griseøyne. Ubarbert også. Han tok et halvt skritt. Cachuara enste ham ikke, strente gjennom folkefjølda enda en gang, inn i huset der vi hadde overnattet.

Hele skokken hadde stått tryllebundet mens opptrinnet opptrådte. Nå braut skravlen laus; mannen med plogskjæret greip tak i den første den beste, og det var meg. Ene neven i skjorta mi, andre neven i rotasjon mens han freste: En lang harang som inneholdt sånne ord som ’la résponsibilité’, ’s’il meurt’ og så videre.

Virket ikke spesielt symptomatisk, denne karen. Med stor verdighet tok jeg ham rundt handbaken og sa: ”Skjønner ikke ett ord. I don’t understand. Verstehe nicht die Fille. Få bort labben!”

”Fikk du med deg hele?” sa den ene Roger’n bak meg. ”Javisst!” sa den andre. ”Vi gjør som vi bruker; klipper sammen opptakene til – ”

Plogtrynet blunket med stikkeøynene sine og slo over på engelsk. ”We require your ‘elp! De Grande Terre, she been destroyed, and de Bos, ‘e been taken captive by Claiborne – dey gonna ‘ang ‘im! – My name, it is Youx. Dominique Youx.” Navnet hans skulle nok gjøre inntrykk, men det gjorde det ikke. Han slapp skjorta mi og rettet fram neven.

Jeg rakk ikke å ta den; det gjorde den nærmeste Rogeren. ”And mine,” sa han med belevert mine, ”is Roger. Jolly Roger.”

Fremmedkaren – Youx, som han kalte seg – stirret på ham. Så lo han. Rått og uhøvlet. Det gjorde karene i båten også.

Youx lo fra seg, tørket lattertårene og sa: ”You de Jolly Roger? You ‘elp us, den, yes? No much time. Where all de men in de village?”

“Gone fishing,” sa jeg og skulle til å representere meg. Det rakk jeg ikke, for der var sannelig den andre Rogeren også og hilste med penhanda. ”I’m Roger,” sa han verdig. ”Jolly Roger.”

Youx såg fra den ene til den andre. Og omvendt. ”Anudder?... Very good, very well, you ’elp too...”

Cachuara kom ut att uten potetsekken. Hadde nok deponert ham på bakrommet. Unger, bikkjer og kjerringer delte seg for ham som åker for plogen og ble stående og glo. Vokst mye bare sia i går, Cachuara; og kanskje hadde han mer inne. Potensial, den gutten!

Youx rettet en tommelfingertott i retningen hans. ”Your savage, ’e can be trusted, non? Hva gjorde han der inne?”

”Cachuara er en stor høvding og trollmann fra Florida!” erklærte den ene Rogeren. ”Såg du hvordan han stelte såret?” sa den andre. ”Hvis ikke Cachuara kan få ham frisk, så kan ingen det!» «Hans mystiske visdom overgår alt den moderne legevitenskap kan – ”

”Ja, ja.” Youx ble utålmodig. ”Lever han, så lever han, oui. Vi må ha hjelp. Hvem jeg skal snakke med, jeg?”

”Snakk med oss!” sa den ene Rogeren. ”Hvis ikke vi kan, så – ”

”Hva gjelder det?” sa den andre.

” – nytter ingenting,” sa den første.

Folka var skikkelig gjestefrie her i byen: Ikke bare tok de seg av den skadeskutte karen, men suksomsider kom det fram gumbo og drikketil også. Ikke så storbeslått som i går kveld, men likevel. Gjestene trengte visst både vått og tørt; virket som de hadde vært på farten ei stund, og ikke slappet av stort på vegen.

Landsbyfolka visste tydeligvis hvem de var: Ikke akkurat redd dem, men respektable.

Rogerne satte seg på fortauet sammen med Youx, ei potte gumbo og ei bøtte vin. En annen av de nyankomne satte seg sammen med dem; en purklendt kar med hengevom og hengegeip, sur å se på, som om han var kronologisk forstoppet. Vincent Gambi, kalte han seg, men etter at han hadde gjort dét sa han ikke et ord, satt bare og skulte under svarte øyenbryn som børte vært klipt. Hår i øra også. Gamle Robert kom borttil.

Jeg ville ha litt kontroll og satte meg i utkanten av rådslagelsen. Rundt gikk kjerringer og unger med øra på stilk.

Dominique Youx førte ordet og var nok vant til det. ”De kom for to dager sia – et krigsskip, seks kanonbåter! Hundrevis av soldater! De gikk inn i havna, rett utafor le grand maison –blanke formiddagen. Le Bos, han underholdt gjester på verandaen; handelsmenn fra byen; det var kvinner, vin, orkester; vi andre hadde hviledag... Og da båtene dukket opp hilste vi dem med flagg og jubel; de var våre beskyttere, n'est-ce vrai!” Han ristet på huet, rullet med begge øynene, kunne ikke tru det han fortalte, enda han egenhendig hadde sett det sjøl. Han måtte styrke seg med en forfriskelse. Og en til.

Rogerne satt side ved side, nikket langsomt og forstandig, hmmet og såg kloke og utgrunnelige ut. Til hjelp i dette arbeidet hadde de hver sin kopp med vin i som de tømte og fylte i takt. Visste en ikke bedre, skulle en tru de var et speilbilde.

Jeg skjønte åssen de tenkte, for jeg er ikke dum: Si så lite som mulig; grynte noen symptomatiske lyder, men ellers lye nok til å skjønne hvor landet låg an. Hvor lenge var det fysikalsk mulig for en Roger eller to å holde snavla? Lurte jeg på i mitt stille sinn.

”Uten varsel begynte kanonene å drønne! Le grand maison, paviljongen, restauranten, våre egne hus, horehuset; alt ble smadret, ikke sant! Det var en kanonade som aldri ville gi seg, og folk løp for livet – sjøfolk, hustruer, tjenere, en skipslast med slaver nettopp ankommet fra Cuba. Horene, kjøpmennene og følget deres, skrik og spetakkel, og kruttrøyken dreiv, kanonene tordnet; drepte og sårete i alle retninger – et blodbad!”

Beretningen fosset ut mens de små, spisse øynene hans skvatt att og fram mellom den ene Rogeren til den andre. Imens satt sidekicket hans, Vincent Gambi, og skulte for å passe på at vi fikk med oss hvert ord. Geipte nå og da, for å streke under alvoret. Gamle Robert satt bak Rogerne med øyne som klinker. Nå kunne han ikke holde seg lenger: ”Merde! Guds blod! De nekter seg intet og ingen ting, disse geitpulerne, nei; hver kveld jeg ber som Gudfryktig mann at Helvetes porter må åpne seg og oppsluke hver eneste Anglais til den evige pine, jeg – ”

Youx satte seg rett opp. ”Anglais? Hvem sa Anglais? Det var amerikanske skip, amerikanske soldater, stjerner og striper, oui! Derfor vi ikke løsnet et skudd mens de la breisidene til; derfor vi flokket oss ned på stranda for å hilse og vinke!” Han huffet og puffet seg, som om han ikke kunne tru sine egne ører. «Le Bos, han har sagt vi ikke røre amerikanske skip, og en gang hengt en fyr som - « han prustet og ristet på huet, sint og frust.

Robert, stakkar, ble enda trillere rund i øya. De grå skjeggstråene strittet. ”Americaine! Men men men, de skal beskytte, ja? Ikke beskyte? Ikke dundre og drepe? Vi deres lojale såtter, vi? Og krigsskip, de skal stoppe les Anglais og banditter, ikke flinke handelsmenn som Monseigneur Lafitte, nei? Og jeg sier, hvor ville fine folk i byen være, hvor de fikk sine slaver og sin vin, sin krydder og sin silke, om ikke fra Monseigneur Lafitte? Vi også.” Han strauk seg villredelig over skjeggbusta. Som en ettertanke måtte han gripe til glasset.

Rogerne passet på å nikke i kor. ”Så sant som det er sagt, Robert! Kloke ord! Men hva kan forklaringa være på slik underlig atferd? Klukk.”

Youx snerret: ”Misunnelse; hva jeg veit? Men denne amerikanske guvernøren – denne Claiborne som de har sendt oss nordfra som straff for våre synder, dem vi har gjort og dem vi har tenkt å gjøre, han har vært ute etter le Bos helt fra han kom, med sine skatter og avgifter og bøter! Og soldater. Det er bare ett år sia han satte opp plakater, 500 blanke sølvdollar til den som fører kaptein Lafitte til New Orleans som fange – ”

Robert gapskrattet. ”Ja, og noen dager derpå satt det nye plakater der, hvor kaptein Lafitte lovet 1500 dollar til den som fører guvernør Claiborne som fange til Barataria – og alle folk lo, men guvernør Claiborne, han lo ikke, han.”

«Vasst litt!» sa en av Rogerne. «Vent litt!» sa en av de andre «Hvem er denne Claiborne, og Barataria, og - « «Står de i Hakkespettboka?» sa den første.

Youx og gamle Robert begynte å svare samtidig. Men som på kommando foldet begge Rogerne øra sammen og bladde i Hakkespettboka i stedet. Og sannelig min katt hadde de hver sin! Hvor kom den fra? Den andre Rogeren hadde jo rotet bort sin. Det vil si min. Det vil si -

En av dem (Rogerne) utbraut: «Her er han! En kjekkas.» Han viste fram bildet i boka: «Jean Lafitte – gentleman, sjørøver og patriot,» sto det. Trønderbart. Svart, krøllete hår, lusestegar ned til øreflippen, hatten på snei. Skarp nese, mysende øyne, et halvsmil. Han sto og tok seg ut som om han likte å stå og ta seg ut.

«En smukkas,» sa den andre og leste: «Jean Lafitte var smuglerkongen av Barataria, et øyrike av sumper, sandbanker, dampende jungel og blå laguner fra New Orleans til Mexicogulfen. Fra sitt luksuriøse hovedkvarter - «

«En populær og aktet mann i byen, både i dens sosiale elite og i skarene av fransk-spanske kreoler, cajuns fra Canada, tyskere, rømte slaver, forliste sjømenn og innflyttere av ymse herkomst,» leste den andre. «USA hadde kjøpt - «

« - på den største øya, Grande Terre, styrte han et nettverk av smuglerruter og en armada av kaperskip som spesialiserte seg på å plyndre spanske handelsskip. På et tidspunkt var han den rikeste og mektigste mannen i den nye delstaten Lousiana - - «

« - territoriet fra den pengelense Napoleon i 1803. Men Washington var langt borte, og innbyggerne var vant til å omtale sine fjerne overhoder med et skuldertrekk. Den nyutnevnte guvernøren, Charles Claiborne, satte seg som mål å få bukt med smuglerhandelen inn til byen og oppover Mississippi. Han innførte - «

Rogerne var oppslukt. Det var ikke Youx eller Gambi. «Nok snakk!» sa den første. «Grynt!» sa den andre. Begge reiste seg. «Dere hjelpe oss, non?» sa Youx. «Vi samler hær av frivillige. Vi befrir le Bos før han kommer til byen, oui. Vi skal vise!»

Gambi skulte. Så begynte han å rense neglene sine med kniven. De trengte en rens.

Napoleon hadde vært blakk, altså. Ikke så rart når en tenkte etter: «Det køster å vara kar,» sa han Ola Ronk når han reiste til Skarnes og leide pornofilm. - Jeg merket at gjestene begynte å bli utålmodige. Her trengtes inngrep fra min sindige ro! Så jeg reiste meg også. «Vi hjelper,» sa jeg. «Men vi må tenke oss litt om. Hva er lurest?»

«Ikke tid til tanke!» ropte Youx. «Le Bos, de frakter ham til New Orleans, henger ham, kaster ham i fangehullet, hvem vite? Vi drar nå. Menn, børser, pistoler, økser. Alle som kan krype og gå. Vi må! Dra nå!» Han trampet. Gambi gryntet.

Gamle Robert sa: «Men, men, men. Du sa krigsskip, kanonbåter, mange hundre menn? Hva kan vi - «

«Krigsskip ligger ved Terre Grande. Kanonbåtene reiser rundt, jakter fredelige sjømenn – prøver nok å rense Barataria!» snerret Youx. «De roter seg bort, finner ikke fram, veit du. Men én pram som frakter soldater og le Bos til byen. De har tjue, tredve mann. Vi må avskjære. Dra nå!»

Jeg er ikke så dum som du skal ha det til. Jeg fikk en glitrende god idé. «Cachuara!» sa jeg.

Youx snudde seg mot meg. Gambi tok kniven ut av neseboret og skulte som om jeg var en buse han hadde gravd ut. Youx sa: «Hva meine? Hvem er? Hvor da?»

Rogerne fortsatte med å peke og forklare: «Smuglervirksomheten var bare én del av Lafittes innbringende virksomhet. Han hadde - « Jeg sa: «Vi har ikke tid til å samle mange menn; da blir han sikkert hengt først. Vi drar nå, med noen få menn, og rasker over dem! Da trenger vi Cachuara. Én av ham gjør ut for mange av dem. Hvor langt borte er de?»

Som sagt før: Huet mitt er laget for frakt, ikke for fart. Og nå hadde jeg fraktet og lagt sammen. Lafitte måtte være den fyren som Han Tykje ville at vi skulle befri; han hørtes ut som en sånn en. Så dermed kom vi ikke noe sted før vi hadde gjort som sagt. Måtte vi, så måtte vi. Jim Dandy to the rescue!

«- kaperbrev fra republikken Cartagena, som kjempet for uavhengighet fra - «

Som du skjønner: Når det trengs, er jeg en modig maur med dødsforakt. Jeg reiste meg og gikk mot den flate båten. Rogerne holdt på med sitt: «- mange legender om Lafitte og damebekjentskapene hans. En av dem vil ha det til at guvernørens hustru - « sa den ene.

«- arrestordre på ham. Men Lafitte fortsatte med å besøke byen, hilse på gode kunder, invitere framstående personer til festligheter på Grande Terre - « sa den andre.

«Colombia. Dette brevet tillot ham å borde og plyndre spanske og andre skip i rom sjø. Men kapervirksomhet begynte å gå av moten internasjonalt, og Claiborne - « sa den tredje.

Jeg snudde meg, løftet begge Rogerne opp etter nakkeskinnet og sendte dem i retning båten. «Vi drar!» sa jeg.

Tredje?

Og hvis Han Tykje ikke fikk viljen sin, kunne jeg bli sittende til evig tid og aldri se en eneste Tituba igjen. Dermed var det én ting å gjøre, og det var å få befridd denne Lafitte så fort råd var. Helst før han rakk å bli hengt.

Rogerne begynte å oppfatte situasjonen og snublet egenhendig bortover plankefortauet, ned i båten. Cachuara dukket opp i døra til nabohuset, kikket hit og dit, kastet et spørrende blikk på meg: «Gabbel gokk?»

«Ja kom igjen!» svarte jeg og vinket ham med meg. Opp i båten med oss begge to. Youx og Gambi sprang rundt som stabssersjanter og samlet det gjenlevende mannskapet sitt. Ikke alle virket begeistret; hadde kanskje gledet seg til en frikveld. Men: «Komme nå, vi drar, ja!» ropte Youx og sendte den ene etter den andre på huet og ræva opp i båten igjen. Gambi gryntet og gjorde likeens.

Omsider var vi samlet til avmarsj. Båten var flat som ei pannekake med årekeiper, men de var mest til pynt; Youx satte folka sine i gang med å stake. Var nok den greieste måten å ta seg fram på, i denne gjørma uten skarpt skille mellom landjord og våte elementer. - Øvde karer, tydeligvis; vi fikk forbausende god fart gjennom gjørma.

Froskene kvekket og insektene surret; myggen beit, og dampen hang som et vått og varmt ullteppe mellom greinene over oss. Vi glei innover mellom buskene og hadde snart lagt landsbyen bak oss. Rakk ikke å si ordentlig takk for oss en gang.

«- bestemte seg for å stanse piratvirksomheten. Han samlet en styrke på fem hundre menn og sendte - « sa Rogerne. En av dem.

26 Long gone lonesome blues

 

“Store nyheter!” ropte Roger oppglødd rundt frokosten. ”Jeg veit alt!” Han virket ikke så verst medtatt etter natterangelen. Sjøl om det sto en dunst. Det gjør det ofte.

Den ene av dem.

Den besto av digre rislapper av mais, samt bøtter med syltetøy. Fru Jean Pierre pilte att og fram og serverte, sorterte unger, sendte de største ut på ærender, tørket snørr på de minste, trøstet og bar seg. Herr Jean Pierre hadde abstinert seg.

”Nesten,” sa den andre. Cachuara sa ingenting.

”Robert er et sant oppkomme. Han har fortalt alt vi trenger å vite!” Klærne var også ille tilberedt. Det er de ofte.

”Nesten,” sa den andre. Cachuara åt rislapper.

Å drikke til var ei ubestemt blanding av fruktige safter. Roger 2 tvinnet koppen mellom hendene, myste ned i grumset med tydelige skepsistanker. ”Gvæææ,” sa han.

Av mais.

”Sil det i skjegget, Sinfjøtle,” sa den første og drakk. ”Lokalbefolkningen overlever. Sjøl om floraen av innvollsormer... Varulven – le Loup Garou – har holdt til i disse traktene i femti år! En rømt straffange, sier Robert; Pierre le Baton. Han slo seg ned som eneboer, slo seg opp som varulv og slo ihjel unger. Drakk blodet deres og ble udødelig, udrepelig. En pest og en plage. Ikke rart at vår edle villmann er dagens helt!”

Roger 2 virket tregere i opptrekkeren. Hadde nok fått en broderlig halvpart, etter gråtonen å bedømme. Han grein på nesen, tømte koppen og fant den evindelige dulpen. ”Vi er i september 1812,” gryntet han. ”Gulp. Robert er ikke sikker på datoen. Ryktene sier at engelskmennene har kommet for å ta Washington. Så vil de seile ned elva og ta New Orleans – og det er ikke rykter, for pålitelige folk har hørt det. Så – ” Han skiftet farge, la dulpen pent fra seg og tørrbraut seg.

Skjegg verdt å nevne hadde han jo ikke. En pistrete snørrbrems, noen fjoner her og der – ikke rare greiene å sile med. Jeg, derimot! Ikke den andre heller.

”Det finns flere Loup Garous andre steder!” ropte Roger 1 frydefullt. ”Av og til samles de til fæle fester. Dit flyr de på flaggermus så store som hester! Nåde deg hvis du kommer ut for dem natters tid – enten dreper de deg og drikker blodet ditt, eller så drikker de og lar deg leve såvidt, men når du vakner er du sjøl blitt en Loup Garou. Av andre uvesener – ”

Ute på jobb, sikkert. Jeg hadde vaket like under bevisstheten i løpet av natta, eller tidlig, tidlig på morgenen; jeg syntes jeg hadde hørt mannsstemmer, skramling i årer, plask – var nok fiskerne som la ut med morgengnyet. Jeg kvir meg ikke for å jobbe, men å gå på kontoret ved firetida er dyrplageri.

Den eldste guttungen også. Tidlig krøkes, veit du. De har ikke vondt av å arbeide så lenge det ikke går ut over skøytetreninga.

Roger 2 svelget noen ganger og tok bakkestart. ”Hvis de tar New Orleans, kan de få kontroll over ferdselsårene i det indre og klemme USA i en nøtteknekker. Det kan bli slutten for den unge republikken! Det er derfor mange historikere – ”

” – må vi nevne les lumiéres! Trolske lys som danser over myrene om natta. Vi hører overjordisk vakker sang om skjønnhet, rikdom, kjærlighet. Straks gripes vi av en ubendig trang til å følge dem, men de danser alltid videre når vi prøver å nå dem. Før vi veit ordet av det, står vi i kvikksand og synker til vår visse død. Havfruene lokker oss på samme vis ut i malstrømmer, eller ut på havet når det blåser opp til storm.»

” – har kalt det det viktigste slaget i Nord-Amerikas historie. Og vi har fått orkesterplass! Jeg må bare komme meg litt først; det har vært ei lang og strabasiøs reise. En vinskvett hadde kanskje – ” – han fingret med dulpen. ”La meg sjekke om det har skjedd noe i hyperrommet først.”

” Og zombiene! De kom hit sammen med rømte slaver fra Jamaica. De står opp av grava, holder deg fast med knokkelhendene sine og eter deg opp. Nylig har det dukket opp enda flere – mye tyder på at de kommer fra indianerkrigene nordpå. Og alligatorene, selvfølgelig. Vi har dumpet oppi et folkloristisk skattkammer!” erklærte nummer 1. ”Mine banebrytende studier vil avdekke de blodige realitetene bak mytene. Dokumentere, en gang for alle...” Han hadde fått fram dulpen sin, han også. Den liknet til foreveksling på Roger sin.

”Fortsatt ingen kontakt,” gryntet nummer 2. ”Bare et par gamle meldinger jeg har glømt å...” Han gjorde noen spasmodiske øvelser med fomlefingertotten: ”Husk linkefest lørdag 18. og søndag 19.! Lukket turnering i Masters of the Universe! Pokker, jeg skulle vært med; jeg har over to hundre styrkepoeng, men det rekker jeg nok ikke – ”

Cachuara sa fortsatt ingenting, men langet innpå den ene rislappen etter den andre mens han observerte verden med vakent blikk. Virket absolutt kurant i dag.

”Tenk deg oppstussen blant folklorister og antropologer: ’Loup Garou-myten i Louisiana: Dødskult og sosiale ritualer’! La meg sjekke om det har skjedd noe i hyperrommet først.”

”Vi befinner oss i et område uten bedekning,” konstanterte jeg. ”Det bedrer seg nok om et par hundre år. Hvor er vi egentlig?”

”Jeg har valgt Tzinwiz, vortemonsteret fra Rigel, som min avatar,” sa nummer 2. ”Svak teknologi, men desto sterkere på telemanti og mental projeksjon. Hadde vi tid, burde vi – ”

”Du også? Jeg har tohundreogfem styrkepoeng, og nesten femti posisjonspoeng; min Tzinwiz står klar til å projisere en skyggehær på fem tusen augurker til Alfa Centauri – da kan jeg utslette det ytre forsvaret til Jordboerne, og dermed – ” Han fingret. ”Fortsatt ingen kontakt... Så rart – jeg har de samme meldingene!”

Hvordan visste han det? «Hvordan veit du det?» spurte jeg. «Og hvor er vi egentlig?»

«Elementært, min kjære... Pussig – den neste er uten avsender; det står bare: ”Få han fri!” ”

”Garumf,” sa Cachuara. Så reiste han seg, strekte seg, tok spydet og gikk ut. I øyekroken såg jeg at fru Jean Pierre kikket stjålent etter ham; de digre musklene, dekorasjonene. Hm.

” – reise over og følge utviklinga hjemme i en parallell virkelighet – men jeg rekker ikke alt heller.” Roger 2 hadde snakket seg opp i turtall; litt av rødfargen dukket fram igjen mellom skjeggtustene.

Nummer 1 sendte meg det vanlige nedlatende blikket. ”I Mississippideltaet, selvfølgelig. Dette virvaret av sumper og sandbanker, overgrodd jungel, elver og sjøer, kvikksand; et eldorado for fugl og fisk, krepsdyr og krypdyr, muslinger, slanger, alligatorer – ” – han veivet med armene for å favne hele dyreriket. I forfjappelsen veivet han ned en bolle med syltetøy.

”Pussig!” sa nummer 2. ”Den neste er uten avsender; det står bare: ”Få han fri!” ”

Det gikk litt rundt for meg. De to Rogerne var litt ute av fase, som en telefon over satelitt. Som om ingen av dem var helt asynkron.

”Vi trenger Hakkespettboka,” fastslo nummer 1. ”Vi trenger Hakkespettboka,” kom det fra nummer 2. De snudde seg mot meg som to mann og sa i kor: ”Kan du hente Hakkespettboka, Bestefar?”

Du skjønner? Det kan være nerverende nok med én av dem. ”Jeg skal ikke hente noe som helst. Jeg skal videre; jeg skal til – ”

”Kensington må vente! Mine folkloristiske studier – ”

”Kensington må vente! Mine historiske studier – ”

”Wendak!” hylte jeg. ”Jo snartere, jo før. Det er der de er. Jeg må – ”

Det ble til at vi slo følge, alle tre. Med fakter og fingerpek forklarte vi at vi trengte vegviser. Omsider lyste fru Jean Pierre opp: ”Au bogey de fer, oui! Marie! Ou est elle, la folle pichouette, la – Marie!”

Jentungen dukket opp. Litt seinere marsjerte vi i avsluttet tropp bortover plankefortauet. Marie tok teten med hopp og sprett. Det kunne ha vært kjekt å få med seg Cachuara også; han kunne fort komme til nytte... Den tause kjempen var omringet av unge damer som gjorde fnisende forsøk på å konservere ham. Han svarte med enstavelsesgrynt. Virket ikke som om det dempet interessen.

Et dillidemma: Burde vi skysse ham hjem igjen? Han hadde aldri bedt om å bli fraktet med hals og hode til Cajunland. På andre sida hadde han visst ikke noe imot det heller. Jeg prøvde å få oppmerksomheten hans. Jeg kunne jo spørre hva han helst ville... Fåfengelig. Han såg ikke i min retning en gang, opptatt som han var av to blussende femtenåringer som trippet arm i arm og beundret mønstrene hans.

Jeg ga opp, småsprang etter Rogerne, som var inne i seriøse drøftelser. ”Jeg kan legge en tankesperre rundt Sol. Dermed er Jordboerne for alle praktiske formål eliminert – ” ”Ja, men det ville kreve nesten alle styrkepoengene mine, slik at flagellantene fra Sirius kunne...”

Og ikke bare de yngste! Travle husmødre gjorde seg ærender ut og kikket raskt. Det var fine tatoveringer.

I dagslyset var stien en dampende, overgrodd tunnel. Tunell. Tunnell! Fotside slør av grønn frynse hang og dasket i fjeset. Lumske røtter stakk foten fram og spente beinkrok; summende skarer gikk til stupbombeangrep. Det hang en klam dis; dagslyset ble filtrert til et grønnlig spøkelsesskjær. Marie trippet forsiktig og slo på bakken føre seg med en lang kjepp. Slanger? Skorpioner? Jeg holdt meg bak henne; det var hun som var kjentmann.

”Det kryr sikkert av korallslanger her!” ropte en av Rogerne. ”Et usedvanlig dekorativt krypdyr, med striper i alle regnbuens farger; ett lite bitt gir en sikker og smertefull død, strekt ut over et par timer – ”

”Noen av disse snyltevepsene er interessante,” supplementerte den andre. ”Et stikk som du nesten ikke merker; du får bare en hard liten kul som klør, men noen dager seinere blir eggene til larver som eter seg inn i kjøttet; det skal være helt uutholdelig – ”

”Skorpioner! Du dør ikke, men du ønsker at du hadde gjort det. Foten hovner opp til tredobbel størrelse. Av og til fører det til koldbrann – ”

”Og igler, selvfølgelig. Blodigler av alle slag og størrelser. For ikke å nevne vepsen.”

Han farfar hadde støtt med seg ei brun medisinflaske, husker jeg. Der samlet han pipeolja hver gang den bynte å surkle, til bruk mot vepsestikk og hoggorm.

Vi surklet oss fram over råtne stubber, nedfallsgreiner, myrhøl, bekker. Det luktet vassent og sur, gammel fis. Stien slo krøll, delte seg, forsvant, dukket opp igjen på nye steder. Sjøl jeg, en ektefødt sønn av de dype skoger med usviktelig stedsans, ville hatt problemer, men Marie fant vegen uten å nøle.

Hadde klokkersviertru på sånne remedier, han farfar. Og den brune, stinkende gørja på medisinflaska kunne sikkert virke profylaksativt mot det meste.

”Kvæk,” sa det i et myrhøl ved sida av stien. Marie bråstoppet. Før du fikk sukk for seg, stupte hun på trynet uti. Det basket og plasket noen øyeblikk, så dukket hun opp att med gjørme og visne blader og et stort, kritthvitt smil midt i det nøttebrune fjeset. I hendene holdt hun en diger frosk som sparket og spente. Hun gjorde noen raske handbevegelser. Frosken stilnet, men fortsatt rykket det i den. Det tok litt tid før den skjønte at den var død.

Marie kom med en lang ravil full av smattelyder. Det betydde vel at froskelår var en lekker bisk. Kanskje det var frosking de holdt på med i går kveld, hun og Jean Batiste, da de ble overfalt av varulven.

Hun slapp den ned i en pose i beltet. Posen fortsatte å sparke spasmodisk mens vi plasket videre.

Og der var bilen, omringet av buskis og kratt. Nesten ubegripelig at jeg hadde klart å kjøre helt hit langs den overbegrodde kjerrestien. Det kom til å bli et godt stykke med rygging.

Jeg låste opp og smatt inn. Rogerne bakset seg inn på den andre sida og fraktet med seg halve myra i trengelsen. En av dem nappet til seg Hakkespettboka; den andre nappet den ut av hendene hans.

”Boka mi!” ropte jeg. ”Vær forsiktig!” Jeg nappet den til meg og satte meg på den.

Begge såg på meg med sluke ører. ”Finn stikkordregisteret!” foreslo den ene. ”Slå opp på ’Lousiana’,” sa den andre. ”Se på ’Cajun’,” la nummer én til. ”Prøv Acadia,” kom det fra den andre.

Boka var slafsete av lang tids bruk. Stikkordregisteret var kilometerlangt, som vanlig. Noen hadde satt et eseløre midt i boka – hvem kunne det være? Ikke jeg; jeg har mer respekt enn som så.

”Prøv ’New Orleans’,” sa den første.

Jeg bladde opp på eseløret. ”Cajuns: En forvanskning av ’Acadians’,” leste jeg. Hm. Hvem kunne ha merket av akkurat dette stedet? ”Acadia, kanskje opprinnelig Arcadia, var det franske navnet på det nåværende Nova Scotia. De første nybyggerne, folk fra Bretagne, Normandie og Biscaya-området, reiste hit på slutten av 1500-tallet. De livnærte seg av jordbruk, fangst og fiske, utviklet vennskapelige forbindelser med indianerne i området, lærte fangstteknikker av dem og drev handel og misjon. Det finnes flere eksempler på ekteskap mellom indianere og franske kolonister.”

”Fortsatt ingen kontakt!” sa det bak meg.

”Ved freden i Utrecht i 1713 ble Acadia avstått til England. De nye koloniherrene ønsket å supplere den fransktalende befolkningen med engelskmenn og skotter. Denne politikken toppet seg i 1755 da guvernøren, Charles Lawrence, besluttet å deportere alle fransktalende. Han sendte tropper som dreiv befolkningen sammen og stuvet dem ombord på transportskip. Forholdene var kummerlige; mange omkom under transporten. Skipene dumpet dem i engelske kolonier langs kysten, hvor de enten ble jaget videre eller satt i tvungen tjeneste. Etterhvert klarte de fleste å komme seg til Lousiana, som fortsatt var fransk territorium. Der slo de seg ned i Mississippideltaet og livnærte seg som fangstfolk, småbønder og fiskere, akkurat som i Acadia.”

”Fortsatt ingen kontakt!” sa det ved sida av meg.

”Til de samme områdene kom også rømte slaver, indianere som var fordrevet fra sine hjemland, spanske og tyske kolonister og all slags hjemløse folk. Acadierne tok imot dem, slik at den unike cajun-kulturen som utviklet seg inneholder elementer fra mange forskjellige kilder – ”

”Likevel har jeg fått inn enda ei melding,” sa det bak meg. ”Det står – ”

Jeg la fra meg boka. ”Høres ut som gode odalinger, disse acadierne!” slo jeg fast. ”Men vi får komme oss videre, cajun eller ikke.”

”Jeg har fått den samme meldinga,” sa det ved sida av meg. ”Det står – ”

Manøvringsenheten viste 19091812, lengde og bredde og dybde. Men motoren startet ikke.

”Se å få satt han fri!” sa det i kor.

Null virk. Så null som et flatt batteri. Jeg kunne da ikke ha gått fra bilen med lyset på?

”Se å få satt den i fri!” sa det i kor.

Jeg sjekket alle de bryterne jeg kunne finne. Ut; nesa i motoren. Sjekket plugger og ledninger. Ingen grønn overledning, ingenting å utsette; motoren var rein og pen som ei bånerumpe.

Inn igjen. ”Jeg får en anelse,” sa Rogeren ved sida av meg.

Jeg vridde om nøkkelen. Ikke et klikk.

”Jeg også,” sa Rogeren bak meg.

Jeg fant Hakkespettboka igjen, bladde til jeg fant den tekniske manualen. Myste meg gjennom koplingsdiagram, oljetrykk, dekktrykk, turtall, forgasser og utveksling.

”Hvem er ’Han’?” funderte en av Rogerne. ”Kan det være noen vi kjenner?”

Den virket jo perfekt i går! Det måtte finnes ei vitenskapelig forklaring!

”Har du husket å ta av håndbrekket?” sa den andre. ”Har du sjekket varsellampene?” sa den første.

Jeg fór over dasjbordet med argus og saum. Vasst litt. Der var det et lite kattøye som lyste gult, og jeg kunne foresverge at det ikke hadde vært der i går.

Manualen hadde tegning med forklaringer. Hm. ’Idiotsperre’, hva var det?

”Kanskje du er bensintom?” foreslo den første. ”Det skal finnes et ikon for – ” Sukk.

”Kjenner vi noen som sitter fast?” sa den andre.

Jeg bladde tilbake, fant stikkordregisteret og slo opp. ’Idiotsperre: Denne styres over en lukket kommunikasjonskrets. Kretsen tillater eieren, via ekstrasensorisk persepsjon, å oppdage at føreren er i ferd med å starte opp fordi han ikke har bedre vett. I slike tilfeller kan eieren utløse idiotsperren med fjernkontroll. En indikator (se illustrasjon) lyser når sperren er aktiv.’

Jeg lente meg bakover. ”Vi får ikke startet,” sa jeg matt.

”Kanskje du har for lite luft?” foreslo den første.

”Kanskje du har for lite olje?” foreslo den andre.

”Kanskje idiotsperren er på?” foreslo den tredje.

Den tredje? Jeg bråsnudde meg. Ingen der.

Det foldet seg ut et stort lys. Oppdragsgiveren vår ville ikke at vi skulle reise videre. Derfor hadde han satt på idiotsperren.

Kanskje ville han aldri oppheve den. Da ble vi sittende her i sumpen i 1812 til evig tid, og aldri se skimten av Titubaene mer.

Jaggu hadde han tatt balletak, den sleske gamle slasken. Jeg burde ha skjønt at det stakk noe under stolen før jeg skreiv under. Bare at da hadde jeg aldri møtt Titubaene, og da...

Roger hadde husket riktig: ’I asked Hank Williams, How lonesome does it get? Hank Williams hasn’t answered yet – '

Jeg åpnet døra igjen og gikk ut. Bakken sank bort under beina på meg for hvert skritt. Med tung stemme sa jeg: ”Vi kan like godt snu. Vi kommer ikke videre før vi har gjort – hva det nå er vi skal gjøre.” Jeg tok med meg Hakkespettboka før jeg låste, til lesestoff i tunge, triste kvelder. ’But I can hear him coughin’ all night long – a hundred floors above me, in the tower of song – ’

Marie hadde fanget to frosker til. Vi la i veg tilbake til landsbyen mens jeg spilte Leonard Cohen inni huet.

25 Jambalaya

 

Roller, du liksom! Suss meg.

Du får gjøre som du vil, men jeg går ikke rundt og trer på meg roller i eninga, som om livet var et kostymert ball fra morgen til kveld. Jeg er den jeg er og har evinderlig nok med det.

Her om dagen var det en sånn interlektuell en med skarring og ettertrykk på stavelsen da jeg kom i vanvare for å få Nurk Peto på sterion. Han bar seg ille om hvor vanskelig det er å finne sin mannsrolle. Jeg trur han hadde for mange dresser, jeg, sånn at han kom i anger og gruelse hver gang han skulle skifte. Sjøl har jeg svartdress til bryllup og begravelse, og Donaldslips til pent, men ellers blåjens. Aldri har jeg lurt på om jeg er mann eller hva slags, og ikke leser jeg lange innserater for å finne det ut heller. Jeg er meg på alt slags føre, uten lausskjegg og pappnese, og det har jeg tenkt å fortsette med. Roller! Pø.

Noen hadde hengt opp ekstra opplysning på stake over bordet der vi satt. Det regnet ikke lenger, men lufta var så våt at du kunne vri den. Likevel var det godt å sitte her. Jeg smakte på vinen: Den glei som sval fløyel gjennom kråsen. Jeg smakte litt til. Rogerne fikk påfyll. Cachuara satt stiv som en stokk og gransket glasset sitt med argus, som om han var redd det skulle hoppe opp og bite. Plutselig hogg han det til seg, løftet det med dødsforakt og drakk to dråper. Satt litt. Det gikk en rykkelse over steinfjeset. Så gryntet han og drakk mer.

Bergenser, sikkert – de er jo det, sånne akademister. Jeg hadde en sjef som ville lære meg kundemishandling en gang, og han sa: ”Vi har to ører og én kjeft, og det er for at vi skal lytte mer enn vi snakker. Unntatt bergenserne, for der er kjeften så brei at det ikke blir plass til øra.” En klok mann. Men å få meg skolert om til salgsmann måtte han resonnere på.

Landsbyen var ti, tolv store skur av grov plank. Noen av dem sto på stylter. Det gjorde plankefortauet framafor bygningene også, glatt av grønske. Vatnet klukket en halvmeter under beina, og i sprekkene kunne jeg se ned i de våte elementer. Trebåtene som låg på rekke og rad som grisunger langs ei purke liknet robåten min i Odalen, bare ansless. Baki båtene låg det teiner, fiskegarn, båtshaker, dorger. Over den mørke vassflata danset tåkedotter som gjenferd på en kjørkegard. Bak bygningene skimtet jeg trær, kjøkkenhager og andre forplantninger, et par fjøs og innhegninger. Gotta make a livin’, he’s a Lousiana man –

Det var noe drømmeaktig her. Det seig en ressenert ro inn i meg; en forenemmelse av at sjøl om alt var tapt, så var det likevel godt å være til, på en sorgmunter, melankolisk måte.

Musikken var en kar og et kvinnfolk som hoppet og danset og sang lange tirader, og en skrukkete gamling som humpet etter på fele. Det ble straks ryddet plass og danset ang mass. Folk tok det de fant, pinner og mugger, og slo takta; noen klappet, og en kar hadde ei diger balje som han fikk til å låte som en bongo. Hah. Skiffle! Det er sånn manuell musikk skal lages; du tar det du har, og alt som gir lyd kan bli et instrument, bare du har takt og tone i beinmargen. Og det hadde disse tre! En rar, haltende takt: Pa ram, pa ram, pa ram pa pa! Pa ram, pa ram, pa ram pa pa! Felefransen la finurlige krusser og duller rundt takta, og innimellom plukket han på strengene som en gitar eller slo med flathanda så det gikk et søkk av toner.

Men enda så rask og lystelig spillet gikk, så skalv det en blåtone under; en tone i mold.

Det var tydelig at vi fire var dagens helter, og særlig Cachuara: Sangerne og felefyren gjorde en sveip bortom oss, bukket, danset videre.

Fé dodo, mo fils, crab dans la calalou,

Fé dodo, mo fils, crab dans la calalou!

Papa, li couri la rivière,

Mama, li couri péché crab.

Fé dodo, ma fille, crab dans la calalou,

Fé dodo, ma fille, crab dans la calalou!

Par etter par kom hoppende. Stemningen steig. De nærmeste sang med på refrainet, og sakte og sikkert drog takta seg opp til reine heksedansen. Det begynte å dirre i rockefoten. Jo mer takta skrudde seg, jo vanskeligere ble det å holde på balansen for dem som danset, og rett som det var kom de på ytterskjær og sklei ut i svingen. Opp igjen, med hyl og latter.

Felefrans er et navn på jerven, veit du, hvis du har lest Fønhus og har skyldfolk på Finnskogen. Han liknet en skrukkete gammel jerv også; en liten luring med fela.

”Interessant rytmikk!” sa Roger. Den andre. ”Og her kommer maten!” sa den første.

Det gjorde den. Digre, dampende boller med brun gørje og mystiske småbiter: Det kunne være ymse grønne saker, fisk, kylling, krabbe og kreps. Det smaug seg en tung, amoratisk dunst langs tårekanal og nesebor, som lukteriske minner om et bedre liv. Akkurat som mors lapskaus – for tynn til å henge på gaffel, for tjukk til å ete med skje.

”Toraderen!” replikerte den første. ”Det er den som bærer all klassisk cajun. Hør bare på Thibodeaux! Men den kom nok seinere.”

Taterslekt også, trur jeg – bare se på det kølsvarte håret til mor mi. Jeg er produsert i et omfattende blandingsforhold, skal jeg si deg, og har samlet i meg kvintessen av det beste! Egentlig kommer det av Vielgefrass, som er tysk og betyr storeter. Kom ikke her.

Ikke at det er lett å være mann. Det har det aldri vært – prøv sjøl, så får du se. Men det er ikke noe å skape seg for heller. Fordømt til å halse gjennom livet på evig jakt etter lykksaligheten. Dømt til å tape, og likevel gir du deg aldri før du står på gravens rand under tre fot jord. Og hva så? Vil du være med på leiken, får du tåle steiken. A man’s gotta do.

”Og likevel. Likevel!” Roger 2 tygde og drakk i én håndbevegelse. Så fortsatte han med tunga i krøll rundt munnfullene: ”Du kan nesten høre hvordan fela imiterer toraderen, i en forunderlig musikalsk pré vue – hvordan det sniker seg inn elementer fra vår tids blågras også, og fra hillbilly; her i mellomspillet, for eksempel, savner jeg en banjo. Slurp.” Med et trylleslag var glasset tomt igjen. Lynraskt var det ei diger mugge der, og straks var glasset stappfullt på nytt.

Roger – jeg hadde mistet tellinga på ham – rapte og tørket seg med handbaken. ”La oss for argumentets skyld si at alle disse Harryene har samme identitet, men at de foreligger i mange versjoner – hver av dem er en projeksjon inn i virkeligheten av en proto-Harry. Samtidig kan hver Harry innta utallige roller: Bankfunksjonæren Harry, gammalrockeren Harry, Harry som dobbeltpappa. Ser du? Det er tåkelegging, et slør over den klare tanke, å blande sammen rolle og identitet. Slurp!”

Jeg smakte. Og smakte! Jeg sier så stort et ord; lapskausen hennes mor hadde møtt sin overmann. Det var pepper nedi der, og kvitlauk, og eksoteriske krydderarter som jeg aldri har møtt. Kjøtt og fisk og kylling, og mais, gule røtter, blomkål, poteter, diverse andre vekster. Kokt ihop til en høgere enhet så mild og mettende at drøvelen krøllet seg. Sterkt nei? Så mild som en føn – men ikke desto så spratt tårene, og stadig måtte jeg gripe glasset og etterslokke.

”Likevel sies det at identiteten går i oppløsning, straks en fyr mister jobben eller kjerringa og blir usikker på sin egen rolle. Men identiteten er én og urokkelig; den strekker seg som en fulltonende streng gjennom det transdimensjonale rom og materialiserer seg i knutepunkter, som konkrete personer i de respektive virkelighetene – glugg glugg glugg.”

Proton-Harry? Særlig. Finns bare én, og han er ekte, uten biroller og nøytron.

”Musikk, veit du! Den dirrende rytmen som binder virkelighetene sammen på tvers av tid og rom; som strekker sine tentakler – skal vi?” Felespilleren var kommet til siste verset; sangerne gjorde et hopp og en stopp, og tonene krøllet seg som eføy rundt det siste taktslaget. Felespilleren gnidde seg i skallen med et frynsete jakkeerme og seig ned på nærmeste krakk. Ikke før så spratt Rogerne opp i kor, bort til ham. ”Ø. May we? Können wir, bitte? Est-ce que nous – “

Det skjønte han jo ikke. Den utstrakte handa, derimot, og med et skrukkete smil rekte han fram fela med ene neven og greip etter forfriskelser med den andre.

Og skulle du ha sett! Der klatret Rogerne opp på hver sin krakk. Det hensenket seg en stillhet; hele landsbyen stimlet og glodde. Hva fant de på nå, tru? Den ene holdt fela som en gitar og begynte å klimpre. Klarte faktisk å lage en sær og hulkende lyd; ganske effen som kompanjemang. Den andre begynte å synge mens han trampet rytmisk og taktisk.

Vais au bal tous les samedis

pour secouer mes vieilles pattes.

Danser avec tout’ les belles filles,

puis j’lâche pas la patate.

Hvor i all verden hadde de lært? Kanskje fra platene de snakket om. Foresamlinga fattet fort både rim og rytme; snart skramlet og skifflet det over hele fortauet. Fyren med balja la på et par skingrende krigsrop. Cachuara satt med trillrunde øyne og fulgte med. Vandrende kultursjokk; burde vel ikke blitt med på denne turen – skjønt åssen hadde det gått med varulven da? Det hadde minket i glasset hans. I bollen også. Han smektet ikke bort, i hvert fall.

Twostep hadde de ikke lært seg, og slett ikke swing; like fordømt så danset de; improvoserte noen trinn og fikk det til.

Lâche pas la patate, mo nègre,

lâche pas la patate.

Une chose q’est sure, j’fais mon affaire,

mais j’lâche pas la patate.

Ei vise om poteter, skjønte jeg. Er det noe vi har greie på i Odalen, så er det potet. Ringerike, Marius, Beate. Kom ikke her! Kærs pink går opp i løsning for et godt ord og høver bare til stappe. Pimpernell, derimot, er kokfast og velsmakende til hverdag og fest. Mandel? Tja. Mest til pynt med kruspersill, meiner nå jeg.

Nei at jeg er mann, og hva slags, har jeg ikke tvilt på et sekund og har ikke tenkt å gjøre det. Det er nemesisen min, det. Så retroseksuell som dagen lang.

Ikke at dét hjelper. De har det med å smile skjelmisk og skygge unna, disse vidunderlige skapningene. Og der står jeg igjen med klamme, tomme hender og ser på at de kaster seg i arma på den første den verste uhøvlete bøllen som byr seg.

Han Ola har en mer direkte tilnærmelse. ”Damer?” sier han. ”Ittno problem. Je strik bære kukkleggen over galatippen på dom, og da smelter dom som smær.” Men Ola er Ola, og etterberettelig har han aldri vært. Er ikke halv der du ser ham, den karen.

J’ai pas marié, j’ai pas personne

pour me t’nir le fond d’culottes.

Quand j’veux partir, c’est bon, j’dis j’pars,

mais j’lâche pas la patate.

Nå hadde historikken gjentatt seg enda en gang. Dama smilte og stakk. Verst var det at den uhøvlete bøllen denne gangen, det var min egen alter egon. En tilfeldig kopi fra fortid, nåtid og framtid. Skamme seg, skulle han. Jeg sukket, såg ut over de drivende tåkene, drakk. This world is not my home, I’m just a-passin’ through –

Den kvithårete felefransen dumpet ned på krakken ved sida. ”Bonjour!” knirket han og rekte fram en knoklete arbeidsneve. ”Me, j’m’apelle Robert Thibodeux, me. Yoo speaka d’English, oui?”

Cachuara såg stivt på neven hans og visste ikke hva han skulle gjøre med den. Det gjorde jeg. Jeg ristet den og merket at han var fast i klypa ennå. ”I am Harry,” forklarte jeg. ”Og dette er Cachuara. Han snakker ikke språket vårt, men han er sterk og modig.” Jeg nikket for å streke under.

”Ah, Cachuara!” Han nikket anerkjennende. ”Big strong man, killa de terrible man-wolf, him! I am born in de Acadia, me.” Bestemte nikk. “Him gov’nor Lawrence – “ han sputtet navnet – “him chase us out, cleanse the land, ev’y man woman and chillen, him. And me only ten year old, one month all locked up in de bottom of de ship, many die - lose me mother and baby brother, all cause of dat terrible Anglais, yes. Year of five and fifty it was, l’année de cinquante cinque, oui. And now de English is coming back.” Han svingte glasset, drakk djupt, plantet det i bordet med et smell.

Jeg skjønte ikke bæra. Det gjør jeg støtt. ”That was a long time ago, and now you’re here! Det må ha vært et spennende liv. Hvor lenge har du bodd her?”

”Sailed us to the Carolina, him, and we was deliver’d to big fat farmer to work field all day, no pay no rest, no. Juste like slave, no? Den we hear ‘bout de Louisiane and run away, walk and fish and hunt all de way, juste papa and me and sister, yes. Come here in sixty, and dat was two and fifty year ago, old man now, live good life, seven fine chillen, and now de English come here too, curse dem, yoo no be English, no?”

Jeg forsikret. Han fortsatte: “Him Cachuara, him be Indian, and we friend with Indian, we, and sometime marry, cause dey help when we come here, yes, and many Indian from de Barbaree and Flo’da come here and stay after rebellion, yes? Maybe mix good, and black people too, but no English, no!” Han nikket bestemt og tømte glasset. ”And German. And Spaniard. You be German, you? Bist Deutsch, ja?”

”Nesten – ø – almost. Vi er – ”

”Reisende fra det ytterste nord!” erklærte det fra den ene sida mi, der Roger dumpet på plass igjen. ”Frie ånder, søkere etter dunkle sannheter i verdens avkroker og våtmarker!” kom det fra den andre sida. Så ble det helt stille på begge sidene, unntatt små klukk og lange sukk.

Pappan til de to ungene dukket opp. Det spant seg en konservasjon; pappan lyste opp. ”De L’Allemagne du Nord! Trés biens amis, gute Freunde, oui!” Han klasket på ryggen etter tur; så kom det en tirade med pek og veiv. Den språkfullmektige felefyren forklarte: ”Min venn Jean Pierre, han sier mange gange takk, reddet ungene, oui, yes, ja. Nå være dere gjester hans, ikke sant, bo så lenge som vil, ete drikke, ikke røre kvinner, hø hø hø. Der borte, hans hjem, og nå de små sove, vi gamle drikke litt, og tidlig morgen ut på fisk, ikke sant?” Han gjorde som sagt. ”Ah – good wine, non?”

Rogerne og jeg ble halt med for å innspektere; Cachuara kom humpende etter med spydet. Jean Pierre førte oss inn i hjemmets arme lune. Huset var mer innholdsrikt enn det virket fra utsida, styrt ut med stort kjøkken åpent ut mot fortauet, flere rom innafor. På kjøkkenet presiderte den ferme unge dama som hadde tatt hand om ungene over boller og gryter som ennå putret, fisk i ymse grader av tilberedelse, grønne kvaster, stygge kjøkkenkniver. Hun strålte da hun såg oss igjen.

Det hang kvitlauk over døra, over vinduene og over alt. Skulle nok verge mot vampyrer og annet skrømt; det har jeg sett på film. Små sølvkors her og der, og et stort bilde av St. Peter. Jeg kjente ham igjen på det morske oppsynet og en stor nøkkel, akkurat som kinovakten på Folkets Hus da jeg var liten.

Det vekslet seg ut et ordskifte mellom mann og kone, med armer og bein og munnen i rasende fart; ingen sjanse til oppfattelse. Det gjorde ikke noe heller, for nå viste Jean Pierre oss inn på et bakrom, og der var det laget fire bosoer med teppe og potte. Gjesterom.

Synes ikke i speilet heller, sånne skapninger. Godt vi ikke har dem hjemme. Bare huldra innpå Øståsen, og henne er det bare han Ola som har sett snurten av og til.

Vi trykte ut våre takksigelser så godt vi kunne. Jean Pierre slo ut hendene med unnskyldelser; dette var det beste han kunne gjøre, han håpet vi ville ta til takk?

Cachuara gryntet. Vi andre holdt hendene avvegrende opp. ”Trés bien!” sa den ene Rogeren. ”Absolument!” sa den andre. ”Sehr gut! Perfect!” Cachuara lot handel følge ord; resolutt prøvesatte han seg på ett av teppene, med beina i krøss og spydet i fast grep. Før vi visste ordet så pustet han djupt med låge putrelyder. Satt fortsatt, med hodet på knea, klar til sprang hvis faren truet.

Hadde hatt en stri dag, Cachuara. Drept varulv, virvlet rundt i ukjent verden og greier. Jeg hadde kjent meg bånnkjørt sjøl, jeg. Ved nærmere ettertanke gjorde jeg nok det.

Likevel er det en norsking som har skrevet ei hel bok som heter ’Varulven’. Det veit jeg, for søstra mi har ham i bokhylla. Hun leser mange bøker og kan titlene.

Etter flere høflige fraser spankulerte vi andre ut igjen. Det hadde begynt å tynnes; klokka var blitt svarte natta, og folk skulle sikkert tidlig på jobb. Felefransen derimot, gamle Robert Thibodeux, holdt ut, væpnet med ei diger mugge. Han lyste opp. ”Der dere er, ja! Dere får fint, Jean Pierre god mann, god fiske, god fange, ham.”

”Vi er i attentolv, Roger,” sa jeg. Jeg er flink med tall.

Samme fyren som laget Kvanteloven, forresten. Det visste du ikke!

Folk rasket med seg krakker og bord og andre lause ører, hilste, ruslet til sitt. Jean Pierre gjespet, strekte seg og sa noe som inneholdt bonne nuit; så forsvant han også. Til sist satt bare Rogerne og jeg igjen sammen med gamle Robert og ei diger mugge med mye ugjort. Nesten litt hustri nå; det surret og suste i hodet. Jeg kjente meg bortkommen, fortapt bak ei vogn. Magen full, hjertet tomt.

Rogerne, derimot, var kommet i siget og ville ingen ende ta: ”Du Robert! Vi har hørt at USA er i krig med England igjen, og at det ikke er lenge til slaget om New Orleans?” ”In eighteen fourteen we took a little trip, along with colonel Jackson down the mighty Mississipp – ” Si hva du vil om Roger: Klassikerne kan han. Noen av dem.

Vindsus over vatnet. Tåka tetnet, lettet litt, tetnet igjen. Raslende lyder fra krattet, et plask, et kvasst skrik. Svimmel, forvirret; hjemlaus mellom virkelighetene. Ola kunne beholde både huldra og de andre damene; det var bare ei for meg – nå ja, to - ; og hun var tapt for alltid... Som over en lang avstand gjennom nattesuset hørte jeg Robert svare: ”De French? Fui. Didna do notting in de Acadie, didna do notting now, no. We gotta stop de English our selves, else dey come and burn de houses, burn de crops, take our land here in de Lousiane like dey took our land in de Acadie – fui!”

Jeg reiste meg. Stemmen min var rar og fjern; jeg hørte meg såvidt da jeg sa: ”Unnskyld meg, det har vært en lang dag, tusen takk for – ” så vaklet jeg inn på bein jeg nesten ikke kjente. ”Men det er jo i 1815,” hørte jeg gjennom suset. ”Like over nyttår. Slaget om New Orleans var kanskje det viktigste slaget i – ” “We took a little bacon and we took a little beans, and we fought the bloody British in the town of New Orleans. We fired our guns and the British kept a-comin, there wasn’t nigh as many as there was a while ago – “

På ett eller annet vis kom jeg meg inn på rommet der Cachuara fortsatt satt og sov. Jeg stupte over ende på et ledig teppe. - Beste måltidet i hele mitt langstrakte liv, rakk jeg å tenke. - Hadde bare Titubaene --

Brøkdeler seinere var jeg fortapt for denne verden.

24 Howlin' at the moon

 

Dermed var hun enke for annen gang! Bille-Jean Jones, altså. Du husker nok at hun giftet seg med Hank Williams rett før han sluttet å røyke. Ni måner seinere giftet hun seg med Johnny Horton også. Dame med oppdrift.

”Alle amøber er egentlig identiske,” doserte Roger. ”Bare at de er forskjellige. De formerer seg ved å dele seg i to like amøber. Kall primæramøben A; kall sekundæramøbene B og C. Hvem er identisk med A: B eller C? Vi tvinges til å svare: Begge to!”

Cachuara sa ingenting.

Den ene av dem, altså. Den andre satt med skallen i skrukk og funderte på autentiske amøber.

Regnet slo mot rute. Grusvegen forvandlet seg til søle. Hjula slurpet seg fram, til skrevs i søla. Smal også; stadig stakk det ut greiner så jeg måtte manøvre på grunn av lakkskader. Jeg prøvde å trekke den vidluftige diskusjonen ned på det jordiske. ”Åssen havnet vi i den andre bilen?”

”Og dette spørsmålet kan vi føre tilbake til den aller første encellete organisme i urtidsmørket for tre og en halv milliarder år sia! Egentlig er sånne organismer udødelige – de har ingen etterkommere; de reproduserer bare seg sjøl i stadig nye dubletter. Derfor er alle nålevende amøber identiske med den opprinnelige, og dermed med hverandre – ”

Rett skal være rett: Han var en fattig og ukjent køntrisanger, men Billy-Jean hjalp ham til å få i gang turtallet – kontanter, kontakter, kontrakter. Uten henne hadde vi kanskje ikke ant hvem som hadde store hitser med ’Sink the Bismarck’, ’Ole Slew-Foot’, ’The Battle of New Orleans’… Skremmende tanke!

”Kanskje fire! Milliarder.”

Eller ’North to Alaska’. Regnet høljet tettere; vi var nesten like mye over vatnet som under. Kjerrevegen ble en sti, bare så vidt Cadillacen klarte å forsere seg. Ingen grøftekanter; elendig trenering. Ingen flere veglys. Jernbanesporet var borte; det var som om vi hadde forlatt sivilasjonens ytterste post inn i jungelens ville niss.

Skjønt coverversjonen til Lonnie var enda bedre. De er ofte det.

”Og sånn er det med oss mennesker også. Det er ikke mulig, for eksempel, å skille denne Harryen her fra den du hadde med deg, og som vi etterlot et sted i Florida – ”

Dette gikk for vidt! ”Jeg er meg, om alle mann var døde!” fastslo jeg. ”Alle andre er bleike kopier! Jeg kan bevise det. Her i handflata har jeg et arr etter kniven da jeg var ti år. Jeg veddet med han Ola på at jeg kunne hogge den tvers gjennom plankeskuret.”

”Som jeg hadde med meg? Det var da vitterlig du som! Jeg hadde med meg denne her, jeg.” Han klappet meg på aksla med eiermine. ”Men når du sier det, så står vi igjen overfor et paradoks. Det blir som med eneggete tvillinger: Sjøl om de virker identiske, så oppfatter vi dem som separate individer. De har til og med forskjellige navn. Skjønt det har jo ikke Harryene – eller for den saks skyld amøbene.”

En liten luring alt den gangen, han Ole! Vant den fine nye lommekniven min, og jeg måtte til doktoren. ”Jeg formerer meg ikke med deling og knoppskyting! Jeg skal bli pappa til to flotte - ”

”Grynt,” sa Cachuara og pekte.

I forfjappelsen hadde jeg glømt dem noen øyeblikk. Nå kom de tilbake. Det svei i bringa, tårene spratt, jeg klarte ikke å si mer på ei stund. Besluttsomheten anmeldte seg: Jeg skulle! Hvor og når var vi egentlig; hvordan skulle jeg finne? Og hva var det han pekte på?

”Det er kanskje mer fruktbart å se dem som parallelle identiteter! Husk at de lever i parallelle virkeligheter, riktignok sammenfiltret gjennom multiversets translogiske rasjonalitet: Paradokset forsvinner ikke, men det går opp i en høgere, hyperlogisk absurditet når vi innser at sett fra én virkelighet er denne Harryen ekte og alle andre kopier, mens fra en annen – ”

Mørket sto tett som en pott; vatnet plasket som en bilvask med fullt program. Likevel skimtet jeg en bevegelse. Cachuara hadde falkeblikk og var en handlingens mann: Uten et ord stupte han ut i himmelens sluser. Det lange, stygge spydet fulgte med ham.

”Riktignok stammer disse to fra samme virkelighet; de er bare forskjellige tidsaspekter av hverandre. Utvilsomt finnes det parallelle Harryer i de andre virkelighetene også, så vi må holde tunga rett i munnen og ikke forveksle – hva er det som foregår?”

”Aspekt meg opp og ned! Jeg er meg, om alle land lå øde.” Fjernlyset nyttet ikke; det var som å kjøre i tett tåke. Jeg ålte meg enda en meter. Hjula grov seg gjennom torv og gjørme. Og nå såg jeg noe!

På stien foran oss: En skimt av noe digert, grått; smale øyne som lyste av fosfor; en gapende kjeft som siklet. Ei bikkje? Nei – mye større! Det var noe galt med proposisjonene; skuldre så breie som en mann. Der hukte beistet seg til sprang – ikke mot oss, men mot to unger som klemte seg inn mot en trestamme. En gutt på ti-tolv år; ei jente som kunne være litt yngre. Gutten viftet med en kniv.

Cachuara dukket opp i lyktelyset: Sammenkrøpet som et vilt dyr han også, nesten naken, muskler som Tarzan, overbestrødd med bloddyppende tatoveringer – et syn til å skremme faen på flatmark! Han gapte, snerret, knurret; løftet spydet…

Det grå beistet virret med hodet, snuste, snøftet. I det samme dreiv skyene bort så mye at månen trengte gjennom en stakkels stund – diger, sørpefull; sendte et bleikt, spøkelsesfullt skjær over skogen, ungene, udyret.

Skapningen løftet snuten mot månen og ulte. Et tynt skrik som skar gjennom marg og bein, med tagger av is. Et skrik om død og evig forderv.

Skyer dreiv foran månen igjen; skriket tonte skjelvende bort. Og enda det var varmt og klamt som et tyrkerbad, så fraus jeg nedover ryggen.

Uhyret fikk øye på Cachuara. Snudde seg mot ham, reiste seg på bakbeina, gapte – en taus latter. Tommelange hoggtenner som glinste gult og usunt. Øynene plirte – ikke dyreøyne; de hadde blikket til en gal mann. På de nevedigre framlabbene satt det lange klør; mellom tjafsene av grått ragg skimtet jeg leopardflekker. ’Don’t go out tonight – it’s bound to take your life,’ tenkte jeg forstøkket. ‘There’s a bad moon on the rise – ‘

Der sto de rett mot hverandre! To skrekkinnjagende villdyr. Og skulle jeg velge mellom å settes ut for en alligator og denne skapelsen her, så er jeg sannelig ikke sikker: For alligatoren hørte virkeligheten til, men dette uhyret var fra avgrunnen bortafor all virkelighet – ’Hope you have got your things together, hope you are quite prepared to die – ’

De sirklet. Cachuara fintet med spydet; det grå beistet glei til sides. Av og til gikk det nesten i ett med regnet og skodda; av og til –

”En vaskeekte Loup Garou!” eksklamerte en av Rogerne. ”Jeg visste ikke at slike fantes lenger. Vent mens jeg får fram mobilen!”

”Jeg også,” sa den andre. ”En skapning fra marerittets ytterste mørke! Egentlig et metaforisk bilde av dyret i mennesket, avgrunnene i menneskesinnet… Vi må altså være i – ”

Rogerne veltet seg ut på hver si side av bilen, den ene etter den andre, med dulpen løftet som et krusefiks. Trasket gjennom søla, sank i for hvert skritt. Uhyret enset dem ikke. Samlet seg til sprang: Øyne som svovel, slevjende kjeft. Cachuara likeså. Det dirret ei låg knurring gjennom lufta, djupere enn sibirsk strupedans, og jeg var ikke sikker på om lyden kom fra dyret eller fra mannen.

Ungene nistirret, øyekuler så store som klinker. Regnet sildret fra alle himmelens sprengte blærer. Et blaff av blits spredte dansende skygger; brøkdeler seinere skrallet det torden. I samme blunket gjorde Cachuara et sprang av dødsforakt; det fæle spydet snerret som en grå strek rett i bringa på uhyret!

Et iskaldt, jamrende skrik! En menneskestemme – nei, ikke menneske, men heller ikke dyr – og der sto Cachuara aleine, hivende etter pusten. Den jerngrå skyggen minket som et punktert dekk, seig sammen, ble liggende og forvri seg…

Ikke en dråpe blod. Ikke noe dyrelik heller; bare en radmager, forkrøplet mann med et gapende hull i bringa. Det rykket spasmodisk i legger og armer på det malferte liket. Så gikk det helt opp i liminga; kjøttslintrene løsnet fra beina, smuldret, forsvant. Og mens jeg satt med lamslått blikk i skjæret fra billyktene og tilfeldige lynglimt, gikk hele skikkelsen opp i løsning. Til slutt låg det bare noen morkne bein og en glisende hodeskalle på bakken.

Cachuara visste nok hva han gjorde. For mens jeg fortsatt satt som betente lys og fulgte med, gikk han att og fram og fant to digre steiner; så knuste han beingrinda til pulver. Han reiste seg, samlet beinpulveret i nevene, danset et stivbeint åttetall og strødde pulveret i naturen mens han sang i en enstonig, langsom rytme. Bøyde seg, samlet mer beinmjøl og beinfliser, sang og danset og strødde videre. Slik fortsatte han til det ikke var bein tilbake på bein. Da ble han stående og fare over omgivelsene med saum; morsk i ansikt, stål i bein og armer. Til slutt nikket han og løftet på blikket.

Rogerne hadde vært bemerkelsig stille under opptrinnet, opptatt med dulpene sine. Nå tok de sine monner. ”Jeg fikk med det meste!” ropte den ene. ”Hvis begge mangler noe, kan vi klippe og lime og få én førsteklasses film, i stedet for – ” ”Jeg prøvde å sende til sørveren, men jeg fikk ikke kontakt; bare skraping i hyperrommet!” ”Jeg også! Såg du hvor rutinert han gikk fram? Helt tydelig en ekspert; jeg har lest at mange indianske folk hadde egne varulver, og tradisjoner for hvordan de skulle – ”

Jeg snublet meg ut. Jeg måtte finne ut hvor, når, hvordan vi skulle. – Det varme regnet traff meg igjen som en behagelig dusj, og på en innskyt skrellet jeg av meg de gørmøkkete hjorteskinnsklærne, sto i bare trusa og dusjet under himmelens sluse. Inderlig godt, omsider, å få vasket av seg møkka! Et øyeblikk sto jeg og kjente velværelsen i det varme regnet, frisk og rask og for øyeblikket trygg for fare - - så husket jeg at hjertet mitt var knust. – Titubaene, tenkte jeg. – Jeg må finne dem. Jeg må –

Men var det ennå noe som rørte på seg inne i krattet? En svak, hufsende lyd. En skygge midt i mørket; noe som humpet i veg - - nei. Borte.

Ungene kom trippende fryktsommelig mot oss, holdt hverandre i handa. Fillete skjorter og knebukser; barbeinte begge to. Stilte seg storøygde foran Cachuara. ”Tu as tué le Loup, tu!” gispet guttungen med tynn stemme. ”C’est pas possible! C’est une marveille, oui! Du hast den Wolf getötet, du! C’est – ”

Cachuara pustet ut. Plutselig såg det ut som om han minket som en ballong. Han seig sammen, grå i trynet. Det kom en gurglelyd; så satte han seg rett ned i søla.

Rogerne svinset. Den ene gikk bort til ungene, viftet med armene. ”Ø – je suis Roger. Roger le Joli. Quel heur est il?”

”Haben Sie Angst?” sa den andre.

Ungene stirret rundøyde; skjønte nok ikke Rogerversjonen av den lokale lingo franko. Gutten blunket. ”Je m’appelle Jean Batiste, moi. La pichouette, elle est Marie, elle est ma seur, oui.” Han nikket bestemt.

”Savez-vous planter le chou?” spurte Roger. ”À la mode de chez nous?” Noe måtte han jo si. ”Nous sommes des voyageurs du temps,” la han til og pekte opp i lufta.

«Ich bin ein Hamburger,» sa den andre.

Klokere ble de visst ikke av det. Stakkars unger, livredde og forvirret; her var det på tide med mitt trauste og rolige vesen. Jeg gikk bort og stilte meg på huk, pekte hit og dit; på meg, på bilen, på dem. Så gjorde jeg noen runde og spørrende bevegelser. Gutten lyste opp. Han begynte å kakle noe alvorlig mens han pekte bortover stien og halte i skjorteflaket mitt.

Jeg reiste meg. ”De vil ha oss med borti hogget her,” forklarte jeg. ”Jeg foreslår at vi slår følge. Kanskje vanker det en matbit, om ikke annet, og jeg skal innrømme at – ”

”Det var det vi hadde tenkt å foreslå,” sa Rogerne tostemt. ”Et lykketreff at vi er med, med kulturell og språklig kompetanse til å – ”

Stien videre var uframkommelig. Like godt å parkere. Jeg kjørte bilen til sides så godt som gjørlig; ingen parkering forbudt var å se, men mange bøter gjennom et langt liv har lært meg. Som den gangen i Parkveien, for eksempel. Jeg stanset motoren, låste bilen. Et blikk på dasjbordet: Instrumentene var skjåmete av dogg og damp, utapå og inni; uråd å lese ett eneste tall. Fikk undersøke seinere.

Ungene pekte bortover stien og forklarte. Det var kveld eller tidlig natt; månen hang fortsatt over de søkkvåte skyene og spredte et grått lysskjær – nok til at vi kunne se oss som bleike skygger i halvmørket.

Rogerne drøftet. ” – i Cajun-land!” fastslo den ene. ”Tidlig attenhundre, eller kanskje seint søttenhundre;” supplementerte den andre. ”De snakker et arkaisk distriktsfransk. Det er ikke å vente at de forstår mitt urbane – ”

Cachuara kom seg på beina, tok noen vaklevorne skritt mens han støet seg på spydet. Kampen med uhyret hadde sugd kreftene som et vissent skall. Den ene Rogeren stanset og studerte ham. ”Interessant! Litteraturen gir mange eksempler på at en kamp med overnaturlige uhyrer tømmer helten for livskraft – etter kampen befinner han seg fortsatt halvt i den overnaturlige verden – ”

Veslejenta tok den digre neven til Cachuara mellom sine to små og leide ham bortover stien. Den tatoverte kjempen fulgte føyelig med, from som en lammunge. Jeg etter; Rogerne til slutt. ”Samtidig,” sa den andre, ”leser vi ofte at en slik seier gir helten en enorm magisk kraft. Kanskje vår Cachuara blir en sjaman uten sidestykke, med makt over alle naturkrefter!”

Der var den svake lyden igjen, gjennom surkel og rissel av vatn. Var visst bare jeg som hørte det – eller hørte jeg syner? Jeg skottet bakover. Der pilte en skygge tvers over stien – en brøkdel var den helt tydelig. Det var noe ved den som minte om Roger: En skygge-Roger som humpet etter oss med veivende hender og klaprende tenner... Nei. Der var den søkk borte. Hadde aldri vært der.

Stien ble et tråkk. Bladverket vokste sammen over hodene på oss; vi gikk krumbøyde gjennom en mørk, søkkvåt tunnel der jeg knapt kunne skimte en fot. Tunnelen svingte hit og dit; den surklende bakken ble tidvis til en bekk; noen ganger tok det av andre stier fra den vi fulgte. – Reine labyrinten. Mistet vi retningen her, kunne vi virre rundt til dommedag uten å gjenfinne oss. Tunell.

Jeg kastet et par ekstra blikk. Ingenting å se; ingen skygge-Roger i buskisen. Jeg trakk pusten djupt og lenge: La gå at han kunne gå på nervene av og til. Så det var nok den slitne fantasien min som hadde begynt å befolke bladverket med spøkelses-Rogerer. Det fikk den slutte med; det var mange nok av ham i virkeligheten.

Ungene visste hvor vi skulle, og jeg hadde den breie ryggen til Cachuara foran meg som en grå vegviser. Rogerne kom snublende etter: ”...kan bli et fascinerende møte med denne særegne kulturen i sin opprinnelige form!” ”Ikke minst musikalsk; jeg har noen samle-CDer som dokumenterer utviklinga i Cajun-musikk fra tidlig 1900-tall til i dag, men dette blir jo – ” ”Du også? Så pussig; det har jeg også. Hvilke har du?”

Virkelighetene.

Lendet åpnet seg litt. Stien ble ei hengemyr. Rett som det var måtte vi vasse til knes, omringet av digre trær på skrå med grå slør hengende som fotside kåper ned i vatnet. Sypresser, trur jeg de heter, men ikke heng meg. Gjennom suset av regn og vind hørtes plask, gurgel, kvekk, boblelyder, som når du tråkker i myra og stanken stiger. Det gjorde den; du kunne kjenne eimen av råtne egg i søkkvåt luft. Hva slags ulumskheter kunne det være som sto bak disse lydene?

”Joe Falcon, selvfølgelig,” peste Roger’n. ”Leroy Leblanc. Klassikerne.” ”Javisst,” prustet den andre. ”Ambrose Thibodeaux, har du ham? Helt utrulig på trekkspill. Han ble lassgammal, veit du – ”

Skimtet jeg et svakt lys? Jovisst; flere. Diffunderte som baklys i tett tåke. De hang på rekke og rad i lause lufta.

”Ja da. Og Jimmy Newman. Han er den moderne helten, solgte til gullplate både i Louisiana og i Canada. Det var han som introduserte – ”

Nei! Det gjorde de ikke: Der dukket det opp konturer av hus – firkantete kasser, nærmest. De svake lysa var lamper over døra. Foran bygningene gikk det et plankefortau, og utafor fortauet låg vatnet svart så langt øyet kunne se. Der låg det fortøyd båter på rekke og rad. De to ungene satte opp farten.”Maman! Papa!” ropte de. ”C’est nous, c’est Jean Batiste et Marie!”

Plutselig stakk det fram skjeggete og barbeinte fjes fra døråpningene, og ikke før så kom det yrende ut unger og bikkjer i alle aldre, samt mødrene deres. Vi ble møtt av en skokk landsbyboere der vi skramlet oss bortover plankefortauet.

”El-gitaren, ja! Jeg har flere av de beste innspillingene hans, jeg også. Et tverrsnitt gjennom musikkhistorien. Zydeco har jeg ikke; det blir for – ”

På et blunk hadde de ringet oss om og ropte så det ikke var ørens lyd. Mange av dem såg med stor skepsis, pekte og viftet. Særlig Cachuara. Han virket ikke akkurat tillitsfull heller, der han sto og blunket, halvnaken og dekorert fra isse til topp. Han lente seg på spydet og skulte.

Vesle Jean Batiste ga seg til å forklare. Pekte og ropte. Sakte senket ståket seg; folk sto i ring og lyttet. Men jeg luktet. Gjennom disen og eimen av råtne egg kjente jeg dunsten av matos, og den var slik at tennene løp i vatn helt av seg sjøl.

”Kommerst og spekulativt, ja! Jeg deler langt på veg den oppfatningen. Nå kan det selvfølgelig påstås – ”

Og der kom nok mammaen deres anstigende, sann mine ord! Ferm og frodig, men ikke gamle dama; svart hår i skulderlange fosser; og i kjølevatnet på henne tre, nei fire, mindre avleggere som andunger i ei snor. Hun brøytet seg gjennom trengelsen, la arma rundt dem og klemte dem til seg så de druknet mellom overarmene og brystene hennes. ”Marie, mo la Reine!” lo og skreik hun, mens tårene rant. ”Jean Batiste, mo piti bébé! Merci bon Dieu, tu n’est pas mort, tu!”

Han har sånne kick, Roger. Plutselig skaffer han seg et lass med rar og obskøn musikk fra verdens kanter. ”Utvide horisonten!” sier han og veiver med arma. «Verdensmusikk!” og himler med øynene.

Unge Jean Batiste ville slett ikke være noen piti bébé; tvert imot var han en handlekraftig ung mann som visste å verge seg. Han frigjorde seg og krevde oppmerksomhet igjen. Veivet og pekte, tegnet og fortalte. Det senket seg undrende mumling og sindige nikk, særlig de eldre herrene.

Bo Kaspers. Mongolsk strupedans. Og Snoddas! ’Hadderian, haddera – ’ Det finns mycket, som svensken sier. Og der kom far hans veivende også, måtte være; barbeint, fillete knebukse, trønderbart. Fisketeine i ene handa, lang stang med pose på i den andre. I enden. Han strammet rett bort til guttungen, la handa på aksla hans med eiermine og begynte å blande seg inn med spørsmål og svar.

Plutselig ble det rop og kakkel i alle retninger; folk begynte å hale og dra i oss, peke og eksklamere. Cachuara, stakkar, som hadde stått urokkelig som en statue, begynte å glippe med øynene og stotre ubegripelig til svar. Eneste ordet jeg oppfattet var det som ble gjentatt stadig vekk, med hoderist og alvorlig mine: ”Loup Garou; Loup Garou!”

Ganske raskt tok far til ungene insinativet igjen. Klappet i hendene, ropte. Skjønte fort at han ikke kom noen veg med det verbiale, så han stilte seg foran oss fire, mønstret og pekte. Så snudde han seg trill rundt og marsjerte gjennom trengelsen bortover plankefortauet, kastet et blikk for å se at vi kom etter. Det gjorde vi, for det var nok meininga. Hele flokken, unger og kjerringer, gamlinger og lausbikkjer, etter.

Han gjorde avdeling holt utafor ett av plankeskura, pekte og rekommanderte. Ikke før så dukket det opp kjerringer med boller og tresleiver, karer med bord og krakker og mugger som skvulpet. Cachuara ble bragt an på hedersplass; Rogerne og jeg også, og digre glass i hendene, fylt med mørkt stoff som ikke såg ufarlig ut. Svarte brødblingser og klaser med kvitlauk på bordet.

Roger sank hen på krakken med et fredfylt sukk, glasset i breddfull balanse mellom hendene.

Den andre også. ”Men det er klart: I analysen må vi skille hårfint mellom rolle og identitet. Våre Harryer, for eksempel, har inntatt forskjellige – ”

Så kom musikken.

23 House of Gold

 

Skarpe lykter flerret nattemørket! Automatisk kom jeg i vanvare for å løfte øynene og fikk hundre watt i fleisen. Det regnet stjerneskudd og sotflak. Jeg dediserte at lyktene satt på Cadillacen. Den andre. Den kom rullende så det skvatt folk og røvere til alle sider.

Bilduren stanset og ble stående på tomgang ved sida av oss. Jeg kunne ikke se en hårsbredd på grunn av blendinga, men jeg visste nok hvem som kjørte. Vakker lyd, det skal jeg innrømme: Finstemt, lyrisk; trimmet og stelt med omsorg og grønn finger. Slik skal en motor murre!

Det smalt i bildører, rop og oppstandelse fra krigerne. Jeg glippet med øynene og prøvde å blunke blendverket bort. Omsider fikk jeg igjen konturen av nattesynet mitt.

Gamleskrukken satt høgt hevet, som om lurvelevenet ikke affikserte ham. Lengre borte i det flakkende skjæret kom en skokk krigere drassende på to karer som ikke likte seg: Ballongbuksene var møkkete og sundslitne; kneblingsbartene hang med sluke ører. Begge var avsablet, og den ene grisete av blod. To spanjarder som var tatt til fange! De liknet ikke fryktlause kvistadorer nå; de såg livredde ut.

De utmarsjerte krigerne hadde nok plukket dem opp i koaset etter molotovene. Da hadde transporten vært lynrask. Hvis det fortsatt foregikk kamper, så var det nok spanjardene det gikk mest ut over denne gangen. Men kjente jeg Wutina rett, så hadde han alltid bruk for nye arbeidsfolk etterhvert som de gamle ble oppbrukt. Spanjardene ble nok ikke desimert mer enn nødvendig.

Oktanene rant i strie strømmer; dammen spredte seg – snart nådde den det nærmeste bålet… Det nyttet ikke å henfalle i reflekser! Jeg blåste en lang blaff i etikettene og begynte å reise meg. Krigerne gapte. Hvordan skulle jeg få forklart?

Stille, stille i samme stund steig det en stemme gjennom spettakkelet: ”Snille Bestefar, snille Jolly Roger, vi reise nå, god tur!” Jeg snudde på øynene. Der lente den ene Titubaen seg ut av bilen til reserve-Harry. Den andre også! Ved rattet skimtet jeg reserven sjøl, sleskt og slaskete flir, stygg og skjeggete. Jeg gikk helt fra konfektene og spratt opp. ”Reise! Dere må ikke, dere skal jo!”

Den nærmeste strauk meg lett over kjaken. Jeg smeltet; orda satte seg på tvers. ”Gulp,” sa jeg. ”Gulp gulp.”

Hun smilte det store, gode smilet sitt, så vakker at det gjorde vondt tvers igjennom. ”Vi reise til, hva du si, Wendak, så barnet blir født og ha trygt,” forklarte den ene. ”Dere komme seinere, og alt bra,” sa den andre.

Seinere? Seinere kunne alt hende. Jeg klarte å pipe: ”Ikke dra! Jeg skal jo passe på dere og ungene; det er jeg som er pappaen; jeg skal – jeg vil – ”

Reserve-Harry rullet ned vinduet. ”Ikke prøv deg! Det er jeg som er Harry – og damene vil være med meg, hører du! Hos meg er de trygge. Både de og ungene!”

Alt hendte på en gang. Tituba lente seg tilbake og smelte bildøra, ennå med det gode smilet. Reserve-Harry gasset og flirte. Wutina pekte; krigerne skulle til å gripe meg. Men jeg var ustoppelig! Bilen til reserve-Harry rullet hompelidomp bortover sletta. Jeg stupte inn i mitt eget førersete og skreik bak meg: ”Hiv dere inn! Nå går toget!” Krigerne etter. Det løftet seg et dramaskrik da jeg smelte døra; var nok noen som ikke la fingrene imellom. Fra baksetet hørtes armer og bein: ”Vent på oss! Vi må få med oss – ” – men jeg kunne ikke vente; krigerne var overalt, og baklysa på den andre Cadillacen skaut fart – der begynte de å løfte seg…

Jeg tråkket på så motoren brølte. Det skvatt krigere til høgre og venstre. Bærestolen løyste seg opp i pinneved, herunder Wutina. – Da sprach der alte Häuptling der Indianer, tenkte jeg lynraskt. Jeg kjørte gjennom bålet så gnistene sprakte. Baklysa til reserve-Harry blafret i røyk og dis; minket – snart var de borte. Jeg ga på med reimer og tøy - fjøringa fikk reise eller ryke! Jeg hadde en kriger eller to på taket, for plutselig hang det et ansikt foran frontruta, men borte i neste brøkdel. I det samme -

- ristet verden i et ørebedøvende brak så trommehinnene vrengte seg! Bilen ble slynget avgarde som skutt med kanon. Det reiste seg en vegg av blendende lys rundt oss; det hørtes skingrende rop, smell som mitraljøser, rumlende torevær. – Wild ist der West, und schwer ist der Beruf!

Vi kjørte gjennom kaskader av lys. Vi måtte ha gått i lufta, for der hvor jungelen begynte var det ingenting. Under oss skimtet jeg blafrende bladverk; i bakspeilet et brølende bål. Ei spettakkulær avreise!

Lyset sloknet. Over og under og til alle sider var det svart. Baklysa til reserve-Harry var borte. Titubaene var borte. Alt var borte.

Mørket hadde slukt oss. Alt var fortapt.

Jeg seig sammen over rattet. Sliten til beinmargen; tygd og utsputtet. Fra et sted bortafor mørket tonte ei blå fele, en melankolisk gitar, en tynn, forpint stemme som sang om uopprettelig tap: ’Hear that lonely whipporwill, he sounds too blue to fly – the midnight train is whinin’ low, I’m so lonesome I could cry…’

”Grynt,” sa det bak meg. ”Gragakk.” Hørtes ikke ut som Roger. Hadde jeg rotet ham bort?

Jeg sukket djupt og tok meg mesterlig sammen. Tap eller ikke; en mann er en mann og gjør det han må, om hjertet blør og sjela fryser til is. Med mine siste oppbydelser løftet jeg hodet og snudde meg.

I det gule lyset fra taklampa kunne jeg se stabler av armer og bein som strevde med å knyte seg opp, store nok til å inneholde minst to Rogerer. Takk lov, jeg hadde ikke rotet ham bort; ikke godt å vite åssen han skulle. Skjønt én av dem var mer enn nok.

I den andre halvdelen av baksetet satt Cachuara og klamret seg. Han hadde mistet den friske ansiktsfargen. Men steinansiktet var like urokkelig: En mann.

Måtte ha stupt inn i baksetet da jeg ga gass, akkurat som Rogerne. De visste kanskje hva de gjorde; det gjorde ikke han. Hvordan skulle jeg få levert ham tilbake?

Et par armer og bein hadde utviklet seg av floken. Det dukket fram et Rogerfjes. ”Hvor er vi?” stønnet det. ”Hva har du rotet oss bort i nå?”

Det var like svart, og slik kom det til å fortsette i all evighet. En langsommelig visnedød utafor tid og rom. Uten lys, uten håp, uten Tituba.

Helsike heller! Jeg slo knyttneven i handflata så det sang. Var jeg ikke Præriens sorte maske fra Skarnes til Kongsvinger; en handlingens mann med stålgrått blikk? Jeg skulle finne henne. Dem. Wendak; var det ikke dit de hadde tenkt seg? Var det en revers på manøvringsenheten?

Du slipper ikke ustraffet hendene på rattet i limboland. Bilen krenget; snurret. En av Rogerne var på veg over stolryggen. Plutselig låg han oppunder taket. ”Hei! Se hvor du kjører, din - !”

Ikke lett å se, nei. Svart i alle retninger; lyset fra lyktene var som sugd bort noen meter frammafor. Jeg fikk tak i rattet igjen og rettet oss opp. Men hvor skulle jeg svinge? Hvor var framover?

Rogeren landet ved sida av meg med et dump. ”Forresten er jeg sulten,” klaget han. ”Og tørst. Du kunne godt ha utsatt avreisen til vi fikk oss en matbit – ”

En tanke smalt i fleisen på meg som ei bøtte med isvatn: Bensin! Herre jeremias, mens vi satt her og fomlet blødde bilen til døde. Livsblodet fosset i strie strømmer, gørrskutt av en skytegal spanjard. Når som helst kunne det si puttputtputt, her midt i svarteste limbo, utafor all folkeskikk og virkelighet… ”Roger!” ropte jeg. ”Finn et verksted. Vi må til reperasjon!” Blikket mitt streifet bensinmåleren. Kvart tank, og minket mens jeg såg på.

Den andre også. De klemte seg sammen på passasjersetet, så like som dråper, begge med ivrige fomlefingre. Det spant seg en diskusjon. ”Skal vi dra rett til Kensington, eller skal vi mellomlande først? Hva synes du?”

”Det kunne vært ålreit med en dusj og en matbit, en doggfrisk halvliter, en pustepause mens vi planlegger – det er blitt litt vel hesblesende villmarksliv i det siste, synes du ikke?”

”Vi må finne et verksted nå!” skreik jeg. ”Ellers er vi ferdige! Fortapt i historikkens mørke!”

Jeg kunne like gjerne ha skreket til veggen. Begge lente seg framover; myste. ”Kan du få litt lys her, Bestefar? Jeg ser jo ingenting – ” ”Hei, det er fortsatt båndsalat – har du ikke ordnet opp i den ennå?” ”Og et skikkelig toalett, selvfølgelig – ”

På et trylleslag ble mørket splintret av lys! Stormkast filleristet bilen; Rogerer og lause ører skranglet rundt; fra baksetet hørtes et stønn av Cachuara der han klamret seg. ”Fest setebeltene!” skreik jeg; så husket jeg at vi var før setebeltene.

I samme sekund stilnet det igjen. Motoren, instrumentene og taklyset døde. Vi svømte i gyllent, sitrende lys, og alt var overjordisk fred.

Jeg løftet blikket mot stråleglansen. Høgt, høgt der framme svevde et slott – skinnende kvitt, søyler, bueganger. Over slottet løftet det seg gylne spir, høgere og høgere, forsvant i uendeligheten over oss. Fra slottet fosset lyset, makta og æren i all evighet! En av Rogerne gispet: ”Det nye Jerusalem!”

Jeg vridde på nøkkelen med valne fingre: Ingen virk eller reaksjon. Rattet glei slapt mellom hendene. Alle instrumenter viste null. Vi svevde hjelpelaust utafor all virkelighet.

”Jeg synes det ser ut som Det hvite hus, jeg,” sa den andre.

Bildet klarnet, ble overjordisk skarpt. Nå såg jeg en høg plattform hitafor slottet. Der sto det en kar jeg kunne dra en kjennelse på fra Dagsrevyen. Kledt i skinnende kvitt; gullkrone; handa løftet i velsignelse. Det furtne pappaguttfjeset var stivnet i urokkelig ro; ei maske av allmakt, fra evighet til evighet. Over ham buktet seg regnbuer i farger jeg aldri har sett, fra innerste infra til ytterste ultra; regnbuene hyllet ham inn som sjal av kraft og visdom.

Omkring ham satt det eldre herrer på hver sine troner, de også kledt i kvitt med kroner av gull, tolv på hver side. Foran tronene svevde det fire livsvesener – de liknet en løve, en ukse, et menneske og ei ørn; bare at hver av dem svevde på tre par vinger, så breie at vingespissene rakk fra synsrand til synsrand. Hitafor alle disse bredte det seg et endelaust, glitrende hav av krystall.

Tida var stivnet. Det eneste som fantes var sitrende lys og denne overjordiske visjonen av promp og prakt.

Rogerne fektet i kor. ”Min communizer virker ikke!” ropte den ene. ”Helt svart!” Han ristet, prøvde på nytt: Null virk.

Umeldt, lattermildt midt i sorgen, kom tanken: - Akkurat som Gamleskrukken på stolene sine. Sjefen i midten; resten av gamlingene utover. Som på Jorda, så og i himmelen -

”Ikke min også! Det må være et kraftfelt som…”

I det samme. Eller en evighet seinere – eller tidligere, jeg er ikke sikker – kom det liksom et slør over bildet. Det mørknet; stråleglansen blafret, sloknet; til slutt var det bare ett strålende punkt igjen, tronen der framme – så sloknet den også.

”Imponerende 5D-grafikk. Minst!” sa en av Rogerne. ”Synd at jeg ikke – ”

Akkurat i det momanget at alt sloknet og svartnet igjen, gikk det ei skjelving. I denne åndelause brøkdelen skimtet jeg noe: Fire ryttere dundret ut fra slottet og trona. De rei i hver sin retning, og de var ikke gode å se på; en kvit, en rød, en svart og en gul.

I hvert fall trur jeg at jeg skimtet. Men en trur jo så mye. Og i samme øyblikket var alt svart igjen. Nei, ikke helt: Det stormet, det lynte; bilen knakte og skalv i alle sammenfortøyninger, men instrumentene lyste, og sannelig startet motoren da jeg prøvde. Hah! Full kontroll.

Svarte skyer under oss. Skimtet jeg lys? Javisst skimtet jeg. Rattet virket igjen; jeg tvang oss nedover, hørte gjennom stormkast de ivrige Rogerstemmene: ”Ei framstilling av Akopalypsen! Imponerende i sin storslagne visjon. Skjønt rollene kunne vært bedre besatt: John Wayne har nettopp den autoritet, den refsende ro som karakteren krever. Georg Busk derimot – tja, jeg veit ikke – ”

”Jeg skimtet et blikk av de apoplektiske rytterne akkurat da lyset gikk,” opplyste jeg. ”Alle fire. På veg ut for å – ”

”John Wayne? Ham ville jeg heller ha sett i ”Prosessen”. Perfekt som Josef K. Anthony Perkins blir litt bleik – Orson Welles’ filmatisering, veit du, etter en idé av Kafka – ”

”- legge verden øde! John Wayne er død,” påpekte jeg, mens jeg strevde med rattet: Vinden ville formerlig rive det ut av hendene mine. Regnet også, i strie strømmer. Jo, absolutt bestemt lys; rekker av dem, og de kom nærmere. ”Clintern derimot! I sin alderdoms høst.”

”Grynt!” sa Cachuara. Han hadde ikke deltatt i filmdiskusjonen; nå stakk han en diger neve forbi nesen min og pekte. ”Grynt grynt!”

Jeg myste: Sannelig, ei hyssingstripe av en grusveg; duvende trær; og parallelt med vegen – togskinner? Jeg skulle ha henkastet et blikk på manøvringsenheten, men jeg kunne ikke slippe rattet.

”John Wayne lever evig!” proklamenterte den ene Rogeren. ”Stagecoach! The Shootist. Rio Bravo – ”

“The Man Who Shot Liberty Valance. North to Alaska. The Misfits – “

Grusvegen kom stupende opp mot oss. Jeg sto på bremsen, halte i rattet. Fortsatt stupte vi. Håndbrekket!

Vi flerret greiner og bladverk, tok bakken så smågrusen haglet; humpet bortover så plomberingene skranglet – så sto vi. Mørbanket, men ved godt mot.

Det var jo Johnny Horton som spilte inn ’North to Alaska’. Han var ikke med i filmen, men det var Fabian.

Jeg seig sammen over rattet for å puste ut. Den ene Rogeren lente seg mot meg: ”Hvor er vi? Når er vi? Med den kjøringa di er det et under at vi – ” – mens den andre fingret med dulpen og lyste opp: ”Aha; den virker igjen! Og her har jeg visst fått ei melding. La se – ”

En kjerreveg. Borti svingen sto en lyktestolpe med ei enslig lyspære som gjorde sitt beste i nattemørket. Gjennom sus av regn og storm hørtes et fjernt, klagende ul: ”U-huuu! U-huuu!” Ei togfløyte? Vi var i sivilasjonen igjen. Hva nå?

Aller først: Magen og mellomgolvet kjentes som om de hadde smeltet. En pissepause var nødvendig. Jeg stolpret meg ut.

I ”Rio Bravo”, derimot, spilte Rick Nelson. Det var mens han ennå hette Ricky. Johnny Horton omkom jo like etterpå – kolliderte med en fyllekjører.

Regnet som traff meg på tvers gjennom vindkastene var lunkent. Lufta kunne vris som en vaskeklut. Jeg trampet inn mellom det tette bladverket og gjorde mitt besyv.

I 1960, husker jeg. Han omkom sjøl også. Det hadde han godt av!

Rart hva en kommer på når en står sånn og sildrer. ”Det hadde væri fær gæli,” sa han Ola mens vi satt der i sommernatta og mulefunket, kvinnfolklause og halvfulle, ”å levere inn att snurillen på dommens dag og takke fær lånet, visst at’n bære har brukt’n tæl å pisse med.”

Og her sto jeg, førti år seinere, like kvinnfolklaus. Stemte sinnet til ettertanke, det. Cachuara og en ekstra Roger i bytte mot begge Titubaene! Ikke helt kompitabelt.

De andre hadde også sitt å gjøre, hørte jeg på sildrelydene fra buskis og kratt. Jeg gjorde meg nennsommelig ferdig og mintes enda et Ola-sitat: ”Såmmå hå mie du rister og slær, siste dråpan i buksa gær,” brukte han å si når han sto slik. Det gjorde han ofte.

Jeg snudde meg mot bilen og skulle sette meg inn. Vasst litt. Det var noe som manglet: Den andre sildrelyden hadde stilnet. Borte vekk. Lyden av bensinen som rant. Var tanken tom?

Det var den ikke! Motoren murret ufortrødelig på P. Og da jeg kastet et blikk på dasjbordet, fikk jeg syn for utsagn: Bensinmåleren var nesten full.

I stigende forundring ruslet jeg rundt bilen. Rart så pen og nyvasket den var - og hvor var kulehullet?

Borte. Det glitret ved sitt fraværende.

Jeg seig ned på førersetet igjen i påvente på de sildrende Rogerne. Blikket mitt henfalt på koaset i setet ved sida av meg. Hva skuet mitt blikk, krøllete og flattrykt av Roger-rumper?

Hakkespettboka. Ingen tvil var umulig lenger; vi var i feil bil. Når hadde det skjedd?

Passasjerene kom tumlende tilbake: Cachuara taus som en sviske; Rogerne i ivrig diskusjon: ”…identitet er et grunnproblem i erkjennelsesteorien. Ta for eksempel amøben – ”

”Vi er i den andre bilen,” sa jeg mens de hensatte seg.

Pfft! Sa det i en ølboks. «Å takk; det skal smake bra… Hva er det med amøben?”

Jeg ga opp å få fornuft ut av dem. Like godt å følge snuten og se hva som ventet rundt neste blåne. Jeg startet opp og forsvant bortover grusvegen.

22 My bucket's got a hole in it

 

Skjønner jo ikke bæra av det hun sier, de fleste av dem. Nanna, for eksempel: Skrukkete som en rusin, pledd over fanget, rugger att og fram og roper på mamma. Bettina uler og driter på seg. Gulbrand har et glimt innimellom; han knegger høgt av obskuritetene hennes og pugger dem så de ikke skal bli borte for ham: ”Fitte fitte fitte, hø hø knegg knegg, fitte fitte…”

Ikke rart hun vil på frifot. Blir depp bare jeg nedsetter en fot eller to der, jeg. Og så tenker jeg: - Sånn ser målstreken ut – slik renner de siste dråpene av livet ditt ut.

Stakkars mor. Stakkars oss alle sammen. Og faen ta Gud fader, der han sitter allmektig i skyene og synger om den store hvite flokk å se.

Vi fylte flaskene med høgoktan og korket med twist. Det ble atten molotover; han hadde vært flittig på flaska, Roger, og jeg hadde vært nøye med å plukke tomgods i naturen. Så fylte vi bilen. Krigerne lastet vi ut igjen til seinere bruk. Cachuara sendte dem hit og dit. ”Forrige gang rykket spanjolene helt fram til landsbyen,” forklarte en av Rogerne. ”De hadde nok massakrert hele befolkningen og tatt resten som slaver, men så kom vi til unnsetning! Da rømte de.” Han nikket bestemt.

Du må alltid trekke fra det en Roger forteller, veit du. Særlig når det er han som er helten. Han er ikke så herostratisk i virkeligheten. Ikke klarte han å gi en nøyere beskrivelse heller. Men jeg skjønte at han og reserve-Harry hadde vært her for åtte år sia og jaget spanjardene på flukt. Nå var de her igjen for å plyndre og kristne, så nå fikk vi jage dem en gang for alle. Det var nok jobben vår.

Jeg holdt et øye eller to med reserve-Harry mens jeg arbeidet: Stolte ikke på ham; han ventet nok på sitt snitt. Han sto på huet i motoren og skrudde lause deler, tørket med twist og gjeninnsatte med olje. Rask og nevenyttig, det måtte innrømmes.

Jeg var klar! Jeg stablet molotovene på golvet foran passasjersetet. Jeg trengte bare én Roger, men begge to insinuerte på å være med: ”Kom nå av sted mens vi har dagslys – denne hendelsen må jeg få på kameraet!” sa den ene. ”Autentiske bilder av Ponce de Leon!” ”Etterpå drar vi rett til Kensington,” sa den andre.

Og Cachuara, selvfølgelig. Ville nok ikke ta risken på at vi kom tilbake. Begynte vel å bli vant til flyturen, og ville se med egne sjølsyn at vi tok knerten på den plageriske spanjarden.

Vi rullet nedover stien, fikk fart, skjente opp i lufta. I speilet sto reserve-Harry fortsatt med finalen i været og tørket deler. Fire-fem krigere satt og passet på ham med beina i lotus. Ingen Titubaer. Han kunne bare våge!

”Ifølge krønikene visste han at ungdomskilden befant seg her i nærheten,” fortsatte en av Rogerne baki. ”Så vidt vites fant han den aldri; i hvert fall døde han av sårene han fikk.” ”Drømmen om evig ungdom!” supplementerte den andre. ”Tenk for et marked han ville ha hatt. Og makt!”

Sola nærmet seg horisontens borterste rand, blodrød, diger. Skyene ulmet. Fint at det ble skumt; en gammal elgskytter veit jo at da blir siktet usikret. Mindre sjanse for at de råkte oss med dundrene sine.

De hadde kommet seg i orden på stranda, satt opp telt, kve til gampene, stablet kassene med forsynelser av ymist slag. Vakter postet mellom leiren og skogen. Et arbeidslag felte trær og spikket stokker; et annet reiste stokkene og flettet dem sammen til palisander. Denne Ponce var nok litt av en ordensmann, der han spanket att og fram og pekte og ordinerte. Tydelig at han gikk planmessig og metologisk fram, og at han tenkte å bli her ei stund. Det fikk vi se på!

Jeg er lur. Med full pinne kom de til å høre oss og løfte blikket, og deretterpå børsene. Jeg løftet oss høgt over skogens rand, sirklet, ga gass og gikk inn i stupeflukt. Rogerne gulpet: ”Kan du ikke!” ”Skal du ikke!” Cachuara, derimot, var en mann av få og nødvendige ord; han satt med stive kjaker og smale øyne og speidet, uten et grynt. Midt i stupet avskrudde jeg tenninga. Rogerne hikstet. Ellers var bare vindens svale sus å høre, en foss av luft mot frontruta.

Nedefrasett var vi uanselige mot solnedgangens ulmende brann. Vi stupte mot leirplassen. Jeg svelget noen ganger mens jeg strevde med molotovene… Fyr! Jeg tente den ene med den andre, den andre med den tredje, og stakk den etter tur i neven til Roger. Sveivet ned vinduet i rasende fart – ingen idiotisk elektronikk her, nei, som gjør at du må trøkke på knapper, ned, opp, ned igjen, og aldri får vinduet akkurat passe opp – de skulle vært skutt! Knappemakerne.

Nerver av stål! Leiren kom kastet mot oss. Vektlause som i det tomme rom; jeg klamret meg med klamme never og tviholdt i rattet. Telt og palisander og spanske erobrere vokste; hjertet dunket - hundreogfemti meter, hundreogti… Jeg innrømmer at jeg holdt på å gjøre i buksa. Ekte heltemot krever at du kjenner frykten.

Ennå hadde de ikke sett oss. Det kom de til å gjøre. Åtti meter. Søtti.

”Kast!” ropte jeg og kastet flaska ut vinduet. Ikke et sekund for seint! Noen brøkdeler til, så kunne bensinbomben ha eksplodert i fanget på meg: Ingen Harry; ingen bil. Skjelvfingret skrudde jeg på igjen tenninga, mens en fresende tanke kinaputret gjennom hodet mitt: - Sett at den fusker. Sett at jeg ikke får rettet opp. Sett at –

Motoren mól som en katt på peisen. Jeg girte brennkvikt, ga gass, drog i rattet for å rette opp, girte igjen. Ennå stupte vi, men med et stort og lettet sukk kjente jeg at vekta kom tilbake – kilo for kilo, inntil alle åtti var på plass og noen til, idet vi flatet ut tredve meter over dem og fikk ekstra vekt av sentrifugal.

Jeg kastet et blikk. Rogerne satt ennå med ulmende bomber mellom finga! Helt i parallakse. ”Kast!”skreik jeg så det skingret. ”Ellers går vi til –”

Ø. Sentripetal?

Hva skulle jeg ha gjort uten Cachuara! Jeg trengte alle hendene mine til å holde rattet, kløtsje, gire, gasse. Og vel så det. Men mannen med steinansiktet oppfattet situasjonen. Plutselig hogg to tatoverte armer som slanger over setet og nappet hver sin molotov, mens Rogerne blunket. Nesten i samme øyeblikk forsvant begge bombene ut gjennom vinduet, og ikke før så smalt den siste i lufta med dunder og brak, få meter under oss. Eksplosjonen slengte oss framover og snurret oss rundt. Jeg klamret og bante; Rogerne hikstet; Cachuara sa ingenting. Med kraft og ynde og mesterlig glattkjøring fikk jeg kontroll over bilen.

Nå hadde de sett oss! Forvirring; høge rop gjennom bilduren. Før de rakk å gjøre noe med det, fikk de andre ting å tenke på. Den ene bensinbomben smalt høgt over dem, men ikke helt skadeslaus; telt og lause ører flagret; hester steilet; mennene skreik enda høgere. Rett etterpå smalt den første bomben rett over bakken.

Jeg hadde min fulle hyre. Likevel fikk jeg henkastet et blikk. Den hadde smelt av like utafor leiren. Hester og vaktposter ble kastet hit og dit. Stakkars dyr.

Det var ett av teorispørsmåla, husker jeg: ”Hva må du alltid ha over bilen?” Svarte du ’presenning’, kunne du se tynt etter kjørelappen det året. Men det gjorde jeg ikke.

Vi var ute over sjøen, på veg mot skipa. Fra leiren hadde ingen somlet og samlet seg til å løsne ett eneste skudd, så kjapt hadde vi rasket over dem. Står og faller med sjåføren, veit du. Men på skipa var det også folk, og der såg jeg den første røykdotten over rekkverket.

Ikke særlig treffesikre ved første forsøk, heldigvis. Trengte nok å skyte seg inn. Vi steig og svingte, snart utafor fare.

Men den tredje! Den landet midt i kruttønna og detroniserte hele lageret. Først smalt det slik det bruker; flisveden av kasser, dekketøy og uheldige spanjarder fór veggimellom. Så smalt det igjen. Og igjen. Og igjen! Dundringa rullet som et torevær, og svartrøyken la seg over leirplassen så vi ikke kunne se en finger, bare ett og annet smell. Goodness, gracious, great balls of fire!

Til slutt hadde det smellet fra seg. Smølli. Smullet? Røyken låg svart som et teppe, der vi kretset over sletta i solnedgangens rødmende skjær.

Smelt!

Rogerne hadde fått igjen talens munn og mule og satt med ivrige dulper mellom hendene. ”Fikk du med den siste?” ”Trur det; håper bare det ikke ble for mørkt; denne bavianen av en sjåfør – ” ”Vi får vaske opptaket når vi kommer hjem. Jeg har noe programvare som kan – ” ”Jeg også! Og redigere sammen bildene våre. Det blir litt av en reportasje når vi!”

Ingen vits i å spandere flere molotover på leiren, for der var det uråd å sikte og å se hva vi råkte. Det begynte å mørkne også.

Men skipa! Fikk vi senket dem, tok det desto lengre før nye slavehandlere fant akkurat denne kysten igjen.

Jeg svingte ut over sjøen igjen – holdt stor høgde; jeg visste bedre enn å. Det begynte å knerte og knarte igjen straks vi nærmet oss. Sjansen for at de råkte oss så høgt nedefra var liten; det fikk stå seg til.

Jeg kastet en molotov, kjørte en sving og ei langside, kastet en til. Men vi var langt fra dem også; halvparten av bombene falt i havet. Resten råkte.

Det heter molotov etter en fæl kommunist i Moskva, veit du. Jeg husker bildene fra Ungarn i seksogfemti, der bønder og arbeidsfolk møtte tanksen med høygafler og molotover. Det gikk slik det måtte gå; Imre Nagy fikk fritt leide og ble henrettet, og hundre tusen ungarere rømte vestover.

Snart var det stupmørkt. Det gjorde ingenting, for begge skipa var belyst av brennende seil og treverk. Folk fór rundt og strevde med å slokke, men hver gang var vi der igjen med en ny molotov.

Rogerne begynte å murre. ”Disse kameraene er ikke så gode - kanskje var det en idé å spare resten av bombene til i morgen?” ”Da kan vi få skikkelige bilder til reportasjen vår! Vi har tenkt å kalle den: ’Når fortid møter framtid: Conquistadorens bitre nederlag’ – eller kanskje noe mer dramatisk – ”

Jeg vendte det blinde øret til og ga dem resten av bombene. Begge skipa sto med lysende lue før vi ga oss. Mannskapene prøvde ennå å slokke, men det var nok et tidsspørsmål.

Jeg likte det ikke helt - jeg bruker ikke å bensinbombe fremmedfolk så båten synker. Men jeg har lest bøker også. Disse folka kom for å kristne og plyndre og voldta, og det kom de til å gjøre hvis ingen stanset dem. På andre sida var ikke gamle Wutina særlig snill, han heller. Jo, kanskje inni seg, men hvem veit.

Jeg falt i tanker mens jeg svingte vestover igjen, mot den siste mørkerøde stripa av gjenskjær i natta. Hm. Hva hadde de sagt, Titubaene – tre hundre år?

Rogerdiskusjonen sildret mot øra. ”Utvilsomt har vi endret historiens gang! Ponce de Leon reiser ikke hjem for å dø; vi befinner oss altså i et nytt 1521!” ”Hadde vi enda fått noen skikkelige nærbilder! ’Conquistadorens dødskamp’ – vi må gjøre et grundig redigeringsarbeid før vi…” – Ungdomskilden, hadde de sagt. Et stort lys blomstret. Det var den som hadde holdt liv i ham så lenge. Det visste Ponce de Leon; det var derfor han kom tilbake!

”Ungdomskilden!” kom det fra en av Rogerne. Uvisst hvem – det kunne like gjerne være den andre. ”Det er den som har holdt liv i ham så lenge!”

”Hvem da?” sa den andre. ”Bestefar?”

”Ham også! En mann i støvets år; han burde jo egentlig – nei jeg tenker på Wutina. Sikkert de andre gamlingene også. Der har vi maktbasen deres!”

”De virker da ikke særlig ungdommelige?”

Begge var slukt opp; de rullet og viftet med øynene. ”Tenk deg hvordan de hadde sett ut hvis ikke! Aldringsprosessen går langsommere. Reverseres kanskje, men neppe permanent. Kan det være den svarte drikken?”

Den siste stripa sloknet. Natta var kølsvart. Hvor var landsbyen? Hvordan skulle jeg klare å lande i det gjennomutrengelige mørket?

”Hm. Kanskje – men Bestefar virket yngre og sprekere før han drakk av den. Kan den ha tilbakevirkende kraft?”

”De kontrollerer tilgangen. Det gir dem en uangripelig maktbase! Og kunnskapen om hvor den finnes. Folk viser absolutt og total lydighet, i håp om en gang – ”

Cachuara sa aldri særlig mye. Hadde nok lært i livets lange skole. I stedet lente han seg fram og pekte.

”Mikroorganismer! Kanskje en virus. Det må være forklaringa. Husker du hvor sjuk Bestefar var før han sto forynget fram, som en sommerfugl av en kokong?”

”Forskningen krever at vi finner den! Vi kan bli søkk… ø, vi kan vinne grunnleggende ny kunnskap om livets og dødens mysteriumer – ”

«Æ. Et virus - «

Langs fingerpeket skimtet jeg bål gjennom disen. Prikker av lys, som om Sjustjerna hadde lagt seg og bredt over seg kveldsskyene.

”Møll av en kokong, meiner jeg. Å kalle ham en sommerfugl faller på sin – ”

”Ø. Mysterier. Vi skriver på etiketten: ”Evig liv med Livets vatn!” Selvfølgelig må vi sikre oss sjøl varig tilgang først, sånn at vi kan holde kunnskapens flamme!”

Jeg svingte mot den disige sjustjerna. Den ble flere. Etterhvert såg jeg at den besto av bål i en runding. I skjæret fra båla skimtet jeg hus; mørke skikkelser - var nok slik de holdt vakt rundt byen om natta. ”Vi må ha full kontroll! Vi kan ikke la simple kommersielle interesser - ” ”Aldrende milliardærer. Tenk hva de vil være villige til å betale! Vi kan… ø, vi kan finansiere store forskningsprosjekter. Kartlegge erkjennelsens grenseland mot – ” ”Slott i Irland. Tjenere. Årgangsviner, Roger! Årgangskvinner!” ”Kasser med Egri Bikaver.” ”Glen Ellen pink Zinfandel. Gallon på gallon med scrumpy fra Taunton!” ”Medisinske gjennombrudd – avføring uten frykt, til velsignelse for menneskeheten!” Det ballet på seg. De fantaserte videre: ”Måneraketter! Forskningsstasjon på Mars!” ”Ferietur med ungene! Leilighet på Majorstua! The sky’s the limit!”

Jeg satte på fjernlyset. Dalte; siktet… Disen tetnet. Skimtet jeg ei humpete slette? Det gjorde jeg. Jeg bremset forsiktig, kretset, rettet opp. Bakken kom mot oss. ”Det gjelder bare å finne denne kulturen med mikroorganismer. Hvor har han – ” Begge vendte seg mot meg. ”Hvor fikk du det i deg, Bestefar?”

Plutselig var bakken rett foran oss! Jeg hadde feilbedømt avstanden i mørket. Jeg rettet opp, pumpet, ga gass… Homp! Domp! Skomp! Stakkars støtdempere; stakkars Cadillac! ”Husker du når han begynte å – au!” Rogerne skvatt veggimellom så tenna skranglet.

Jeg også, men jeg holdt meg fast og sto på bremsen. ”Vi er for vakre til å dø! Kan du aldri se å – ” og plutselig sto vi stille.

Jeg sank sammen og pustet ut. Jeg skalv; søkkvåt av svette over hele meg.

Cachuara gryntet tilfreds, åpnet bakdøra og gikk ut. Jeg trakk pusten djupt enda en gang og gjorde det samme. Bakken gynget. Knea var så morkne som en titusen på trå is.

Rogerne kom etter. ”Vi må finne et godt hjem for milliardene. Hvor møll og skatt ikke tærer! Caymanøyene? Isle of Man? Irland?” ”Ja vi må få mest mulig forskning ut av dem, veit du. Endelig får vi tid og råd til det. Sirkelens kvadratur! Lineær A! Menneskehetens opprinnelse! Livets – ”

Dansende krigere omringet oss. Wutina på bærestol. Hele landsbyen bak dem igjen. Jeg gjorde meg klar til å bli mottatt som helter. Rogerne kom meg i forekjøpet: Med verdige miner vendte de seg mot foresamlingen og proklamenterte: ”Kjære venner! Det finnes en vei ut av fattigdommen! Vi kan vise dere veien, gjøre dere rike – ”

Det skulle de ikke ha gjort. Krigerne måpte som om de ikke trudde sine egne. Cachuara tok kontroll: Han bjeffet en ordre, og ikke før visste de ordet av det, så låg de på alle fire med kjeften solid forplantet i grastustene. Måtte bite ordentlig i det sure graset.

Jeg også. Klok av skade gikk jeg ned på kne. Ungdomskilde eller ikke – alt var som før, og makta rår.

Det stilnet. Wutina satt på stolen sin, såg på Cachuara og avventet på rapport. Dansende fakler kastet sitt trolske skimmer og skjær over det inntørkete fjeset. Ungdomskilde? Han såg ikke slik ut.

I stillheten hørtes en sildrelyd. Jeg kjente noe vått på finga. Det luktet bensin, og lukta ble skarpere - - jeg henkastet et sideblikk, og ble plutselig iskald i tropevarmen.

Muskedundrene hadde fått inn et treff uten at vi merket det. Fra sida på Cadillacen sto det ut ei gul stråle så stri som ei blære i ungdommens vår.

Faklene vaiet ufortrødelig i vinden og henkastet både gnister og trolske lysskjær. Når som helst kom vi til å gå opp i den store helheten med et smell som fikk kruttet til Ponce de Leon til å bleikne, både Rogerne, Cadillacen og jeg. Med samt store deler av de ville innfødte.

21 Your cheatin' heart

 

Mor mi, derimot! Hun lever i beste velbegående, enda hun nærmer seg nitti med stormfulle skritt. Hun prater ofte om alt hun skal gjøre når hun slipper ut fra hjemmet. ”Fyst skær je få meg en kær,” sier hun. ”Sea skær je byne mæ brækkdæns.”

Hun kommer nok aldri på frifot mer. Det sier jeg ikke, for da får jeg beskjed om å vente med å holde snaltra til jeg blir tørrlagt på øra.

Men det var ikke det jeg skulle snakke om.

Ekstra-Roger og reserve-Harry var slitne, men innfattet. Unntatt reserve-Harry. Han maste: ”Hvor har du gjort av dem? Du lovet å passe på dem! Jeg - ”

”Ta det med ro, Bestefar; de greier seg godt uten deg,” sa sidekicket hans. ”Du Roger, nå skal du høre; jeg har gjort oppdagelser som vil revolusjonere!”

I rullestol. Hun tinger på blader med kroppsbygning og glansfulle bolehuer som kropper seg i tangotruse. På hjemmet blir bladene konfiksert i posten, som seg hører og bører, men søstra mi innsmugler dem, ellers blir hun arvelaus.

Nye skinnklær begge to, og reine og pene i tøyet, hvor de nå så hadde vært. Og når. Men dyktig slitne, og ekstra-Roger hadde sånne konsentoriske ringer rundt øya som Donald i trance. Reserve-Harry virket stressa.

”Jeg også!” boblet hoved-Roger. ”Jeg har funnet en protosivilisasjon som vitenskapen knapt kjenner. En forlengelse av Hopewell, men åpenbart med kontakter sørover, og Maya-impulser – ”

Det heter brekkdans fordi de kaster seg på knea, og da kan de tynne stilkepipene ryke tvers av. De burde ha trent mer styrke og spenst.

”Det er riktig som kildene sier at Vestbygda ble fraflyttet,» sa ekstra-Roger. «De fleste reiste til Vinland. Noen kom ut av kurs og havnet i Ungava Bay, der det finnes ruiner etter dem. Og ett eller flere skip kom helt til Hudson Bay med folk og krøtter. Pål Knutsson ble sendt for å leite etter dem, og det var han som – ”

”Grrr glabb,” sa Cachuara og satte bakenden av spydet i bakken med et smell. Det var tydelig at nå tok han ledningen. ”Wak wak!”

Å ja du mor! Å ja hu mor. Grov i kjeften, og verre med åra, særlig etter at han far ble borte. Hun underholder gamlingene med sånne historier som hun hørte fra han Ola Brøttet for tredve år sia. Ganske penibelt. ”Du vet en lyt no tala,” sier hun og knegger. ”Du har itte en dram, væ?”

Roger kunne ikke stå stille av iver. ”Oppsiktsvekkende! Og ruinene i Ungava Bay, de er altså virkelig – ” – min Roger, altså. Den ekte. Sjøl om begge to var så like som en dråpe.

Han pekte oppover stien. ”Knurr!” knurret han. Alle andre ville ha tatt hintet.

Reserve-Harry pekte også. ”Er de der oppe? Da ser du til å frakte oss dit. Fluks pronto!” Han satte seg inn i sin egen Cadillac igjen. Den virket som en ekte kopi; samme registernummer, samme modell. Bare at den var møkkete fra topp til tå og ikke ville starte. Våte ledninger.

Men ikke Roger! Den andre, altså: ”Norrøne hustufter, ja! Flyktninger fra Vestbygda, som – ”

Cachuara var en behandlingens mann. Han tok den ene Rogeren etter den andre i nakkeskinnet og slengte inn i baksetet. ”- slo seg til der. Fangstfolk, kanskje. Au! Tuftene viser at de var der i noen år. Noen fortsatte vestover til Hudson Bay, og så fulgte de elvene sørover. Hva de flyktet fra – ”

”Svartedauen!” avbraut hoved-Roger, der han låg i hulter og bulter og sorterte bein og armer. ”De flyktet fra Svartedauen, og det var den som gjorde det av med dem! Det er det Kensington-steinen meiner når det står – åssen var det – ”

Vestbygda ligger til venstre før Bagn, den. Slett ikke på Grønland. Ikke rart det blir mye rot.

Cachuara klauv inn ved sida av meg, gjorde enda et framoverpek og satte spydspissen mot bringa på meg. ”Brrr!” brummet han og laget motorlyd. Men i Valdres sier de Vestbygdé, selvfølgelig.

”Vi fant ti menn raude av blod og daude,” hylte ekstra-Roger. ”At jeg ikke tenkte på det! Helt sia steinen ble funnet har vi trudd det dreide seg om menn drept i strid. Og så var det kanskje en beskrivelse av blodstyrtning, som følge av Svarte… Vi må til Minnesota. Straks og med en gang!”

Jeg startet bilen. Rogerne lente seg fram i takt. ”Kjør til Kensington!” ropte den ene. ”12. august 1362,” kom det fra den andre. Jeg ga gass; slepetauet strammet seg. Bare nå reserve-Harry hadde åndstilværelse til å sitte stille og følge med. ”Se etter en stor innsjø som seinere er tørket inn,” sa den første. ”Til myrer og sumper – bare at nå er de drenert og dyrket opp,” sa den andre. ”Du kan se dreneringsgrøftene, overgrodd av kratt og…” ”Det stikker opp en holme i sjøen – den er blitt en bergknaus midt i åkeren,” sa den første. ”Der har Pål Knutsson og mennene hans slått leir. De leiter etter flyktningene fra Vestbygda!”

Spydspissen stakk; Pål Knutsson fikk vente, hvem han nå var. Vi krabbet oppover stien. Kunne ha trillet fortere til fots, men den stakkars Cadillacen hadde fått juling nok. Den andre også.

Omsorgsfull er hun ennå, signe det gamle skinnet. ’Du gamle mor i syningom,’ sto det i leseboka. ’Som bles meg ut og inn.’ Jeg kan det utenat.

”Er du sikker på at de ikke fulgte St Lawrence-kanalen og de store sjøene? Der ser du jordvollen vi har bygd. Gamle Bestefar orket ikke stort, så jeg tok meg litt av ham. Et meiningslaust monument, i likhet med alle sånne byggverk – har bare til hensikt å demonstrere høvdingens makt. Her er vi.” Vi var kommet til utskjørtene av landsbyen, og der sto det en hel proposisjon og møtte oss: Gammelskrukken først på staskjelken sin; fire koner på plass bak ham, men Titubaene på heders; deretter de mindre skrukkene, så krigerne, til slutt alt som kunne krype og stå. Alle hadde nok hørt eller sett luftseilasen vår. Ingen daglig kost her i 1521. Sist sa hun: ”Du sir så blek ut Harry, du er vel itte klen? Passer du på å få deg nukk fitte?”

”Det veit jeg ikke; jeg traff ham bare så vidt – du skjønner vi måtte absentere oss litt faderlig, men jeg er sikker på at vi kan forklare…” For seint kom jeg på at jeg hadde glømt å vie inn de to duploene i stedets kostyme. Knele i nesegrusen, for eksempel. ”Roger! Si til Harryen din at han må – ”

Jeg stoppet fordi jeg ikke kom lengre i trengelsen. Cachuara steig ut; sitasjonens ukronte herre. Han sto en brøkdel ved sida av bilen, tøff i trynet – så bøyde han seg djupt og mandig. ”Kakalink kakaja,” sa han, en halv oktan grøvre i målet. Ikke like spiss vinkel heller; hadde nok lagt alen til sin vekt på statusen.

”Ta det med ro,” sa det baki, ”vi har vært her før – vi er dere, ikke sant? Bare litt eldre og klokere.” Dermed veltet Rogerne ut, den ene etter den andre, og bøyde seg pent. Det gikk et sus gjennom hærskaren av skuebelystne: Én Roger i rare klær hadde de sett før; men to av dem? Hvor mange var det av ham? Tenkte de nok.

Og der kom sannelig jeg ut også, og speilbildet mitt fra bilen bak! Unntatt klærne. Nyvasket også. Men gamle Wutina lot seg ikke fjamse – hadde nok sett det meste i sitt lange liv. Eller kanskje Titubaene hadde forklart. I hvert fall løftet han ikke på en øyekrok; viftet bare med den skjelvhendte kjeppen sin over oss fire, der vi låg respektabelt på kne. – Andre skikker, andre tider, tenkte jeg bistert. – Får jeg sjansen, så skal jeg… Og hvis den gamle grabukken så mye som…

Det knirket en ordre, omtrent som Sjuende far i huset av Jens Bolling. Cachuara reiste seg, snudde seg til oss fire og viftet med spydet. Det strålte kraft og autorisasjon av ham; han skulle nok snart styre seg ut med enda flere vinkler og pontifikker, så sant det ble plass blant krusedullene. På rumpeballene, kanskje.

Søstra mi sier at hun er senil, men jeg veit ikke. Kanskje sivilasjonens ferniss renner bort når en nærmer seg kanten. Klarere utsikt i ettertankens bleike skjær, og tør si ting som en bare tenker. ”Kænskje je sku spørja pleierskene? Det er sikkert nåen ta dom som har en bæta åt deg – ” ”Ha det bra så lenge, mor!” sa jeg og rømte. Håper inderlig hun lever og har helsa når jeg kommer tilbake. Hilse på barnebarna sine, og greier – alle unger skal ha bestemor.

Vi reiste oss også, kikket på Cachuara, hverandre, omgivelsene. Hva nå? Duploen min fikk øye på Titubaene. Han kvekket håst; øynene ble blanke; han smilte så slevet rant fra munnvikene nedover lurveskjegget – ekkelt å se på.

De også! ”Velkommen, store snille Bestefar Harry,” klukket den ene. ”Vi vente på deg lenge, vi,” fra den andre. ”Men nå følge Cachuara og gjøre som sier,” sa den første igjen. ”Snakke og kose seinere, snille Harry!” Sa de.

Til ham! Jeg snudde meg og snerret: ”Ligg unna Titubaene, hører du! Det er jeg som er Harry. Du er bare en slapp kopi. Jeg skal – ”

”Jasså gitt!” Jaggu flekket han tenner, den skjeggete orangutangen. ”Hvem var her først?” Knyttet never også, gjorde han! Sannelig på tide å saturere et eksemplar! Jeg tok et skritt mot ham. Ingen fikk røre Titubaene; ikke gamleskrukken; ikke denne latterlige Harrykopien –

”Ikke sinte, snille Harry, vi glade begge, vi!” kom det blidt fra Titubaene. Ja visst, og det var dét som var problemet! Jeg tok enda et skritt fram.

I øyekroken hørte jeg Rogerne drive på. ”Jeg slo opp i Hakkespettboka sist jeg var her. Dette er timucuastammen – de er utdødd i vår tid; utryddet av slavehandlere på 1600-tallet – men Juan Ponce de Leon kom hit to ganger. Første gangen for å finne gull og slaver; andre gangen – ”

De kunne skravle, de som ikke hadde viktigere ting! Jeg såg rødt. Jeg løftet neven for å rette noe alvorlig på det skakke snyteskaftet - men ikke før så var jeg omringet. Fire-fem kraftige karer, kanskje de samme som hadde fanget alligator, alle med spyd. Cachuara snerret og pekte. Han var ikke vanskelig å misforstå.

”Jeg var her den første gangen - dette er nok den andre. Historien gjentar seg!” Uten mer dikkedarium ble vi marsjert av sted etter bærestolen til gamleskrukken. Publikum delte seg som Moses i ørkenen. Inn i byen, langs gatene, inn på den åpne plassen. Der var det bråstopp; hele flokken ned på kne igjen, mens Wutina ble nedsenket og stavret som en blåsebelg bort til sjefsstolen, opp på pallen. Så kom de andre gamlingene, den ene skrukkere enn den neste; de stultret seg på plass. Omsider reiste krigerne seg – Cachuara først, som den hovedpersonen han var.

Det spant seg en samtale. Jeg skjønte ikke stort. Cachuara tegnet og fortalte, og gamlingene drøftet. De virket bekymringsfulle.

Gamleskrukken tok en beslutning. ”Hrr hsss!” sa han og pekte skjelvhendt. På Cachuara, på Rogerne og meg; mot jungelen. Cachuara strammet seg, bukket djupt og slo hæla sammen. ”Klakk!” ville det ha sagt hvis han hadde hatt støvler, men det gjorde det ikke.

Det kom liv og rør i en flokk unggutter som klemte seg sammen mellom tilskuerne. De sprang hit og dit og kom tilbake med rykende treboller som de leverte til gamlingene med bukk og knebøy. De plirte på hverandre over bollekantene; så drakk de. Gurglet og drakk så tårene rant. ’Og itte kælle je det å gråte om aua vassflyg nå’n tæk en dram,’ sang det for mitt indre øye.

Drammen var nok ettertaendes, som vi sier heme: Gamlingene peste og skalv. Ø - hjemme. Det kom farge i de skrukkete kjakene. De begynte å svette, og guttene bak plattformen fikk det travelt med å vifte. Rogerne hvisket opphisset: ”De drikker det kildene kaller Den svarte drikken! Den gir visjoner og klarsyn, bringer dem i fase med den skjulte verden og setter dem i stand til å ta kloke avgjørelser. Bare høvdinger og dødsdømte får drikke, og bare ved bestemte anledninger!” ”Er det kaffe? Alkohol? Pipeolje?” ”Slett ikke; det er visstnok – ”

Men nå ble vi kalt fram! Med spisse spyd i baken ble jeg og Rogerne og den stygge kopien min drevet fram til plattformen. Ned på kne på nytt. Det hensank en stillhet så taus som graven. Wutina reiste seg på skjelvhendte bein, peste og viftet med staven. Pekte. På oss! – Nå skjer det, tenkte jeg panisk. – Denne gangen blir vi ofret, om ikke før. De skjærer oss opp og –

Jeg kjente et stikk der hvor sola aldri skinner. Jeg skjønte at vi skulle reise oss igjen. Vi sto som perler på en tråd og avventet på vår skjebne. Sjøl Rogerne virket nervøse.

Gamlingene hadde drukket ferdig! Med store fakter leverte de bollene til guttungene. Fire av guttene snudde seg mot oss og rekte oss hver vår bolle. Hver sin.

Stillheten låg som et torevær. Alles øyne sto på stilk og pekte på oss. Omsider skjønte jeg hva som sto på: Vi skulle også drikke. Vi skulle dødsbedømmes.

Bollen mellom hendene mine var halvfull av svart gørje og stinket som en septikk. Dette skulle jeg drikke? Magen kom oppover bare ved tanken. Men her gikk det ingen veg utenom: Spydspissene løftet seg; Cachuara fikk det stramme draget rundt kjaken.

Jeg har møtt mye fæl fusel i mitt liv, i lag med han Ola Brøttet og omkretsen rundt ham. Men dette var ingen ovnslakkfjerner fra Odalen. Det var en ovnsfjerner.

A man’s gotta do wot a man’s gotta do. Svartkoppen var urundtkommelig. Jeg har aldri, i hele mitt langstrakte liv, gjort noe tøffere enn da jeg kneip pusten sammen, løftet svartkoppen og drakk.

Stjerner og planeter, samt historiens lange vingesus, drønnet forbi i fyrverk av lys og mørke. Glovarm gørje rant gjennom mine innerste voller med mothaker av piggtråd. Verden roterte. – Stikk tur, suste det, med stemmen hans Ola. – Du er da itte nåen pudding, læll? Stikk tur!

Tunga og svelget svømte i ammoniakk og usunne dunster. Magen ville ut i friluft. Det brølte fossefall i øra; det krøllet seg regnbuer. Jeg kjente meg ikke helt bra.

Handa var tung som bly og leppene så numne som en tannlegetime – likevel klarte jeg å løfte koppen en gang til og tømme den.

Brått lyste det en stor klarhet: I et altinnfattende glimt såg jeg all virkelighet og alle drømmer, stivnet på en tusentommers flatskjerm fra synsrand til synsrand, fra evighet til evighet, fra grav til vogge. Jeg såg Rogerer og Titubaer og Harryer i speil bak speil bak speil; myriader og myrioner av folk og dyr i farger og fasonger; himmel og hav, fjell som oppløftet seg, byer som sank i grus, kontinenter som druknet i kokende hav. Jeg skimtet anelsen av en sammenheng; den ville bli synlig i neste brøkdels –

Flatskjermen sprakk som ei frontrute, ble til mukkel som smuldret bort.

Lufta brant som en Jøtul i lungene. Kvalme revesakser roterte i magen. Grønn pyton fylte nese og svelg som en vellagret møkkjeller. Likevel visste jeg hvor jeg var; jeg kunne stå på beina; jeg kunne se og høre. Bakken sto nesten stille.

Det hørtes et smatt fra en hås Roger. ”Den var stram! Får vi påfyll?”

Jeg kjente ikke igjen stemmen min; den var alt for stor for kjeften: ”Takk som byr, men jeg er forsynt.”

Seremoniaden var over. Cachuara og krigerne gikk i knestående igjen, og vi med dem; deretter ble vi marsjert bort mens gamlingene sjefet videre. Gjennom øresuset hørte jeg Rogerne judisere: ”I Hakkespettboka står det at Den svarte drikken inneholdt avkok av ask og svartor,” sa den ene. ”Og nogo attåt,” meinte den andre. ”Merket du en ettersmak av peppermynte?” ”Og brente drueskall – omtrent som grappa?”

Men i en brøkdel som sloknet i samme stund hadde jeg skimtet – sannheten? Evigheten? Jeg veit ikke. Svetten høljet, tårene rant, kvalmen steig og sank.

Vi ble stappet på plass bak hvert vårt ratt, reserve-Harryen og jeg. Etter oss et lass med lagdelte krigere, åtte-ti oppå hverandre, og en Roger til slutt. Cachuara veivet og pekte som en innkaster på Reperbanen. Motoren på den andre bilen måtte tørkes ordentlig ut før den startet, men det skjønte ikke Cachuara.

”Jeg skjønner hva han vil!” peip Roger opphisset. Cachuara tok spenntak og dyttet dørene på plass. Krigerne gryntet og bar seg, så tette som en sardin i tønne, og noen ble nok plattføtt for livet. ”Vi skal fly over spanjolene og overraske dem! Ovenfra.”

I Hamburg, veit du. Jeg har ikke vært der, men det har lille nevø Anton. Han brukte å sende kort og forklare åssen innkastere funker. Jeg mistenker at han var lettkastelig, enda så diger han er.

”De husker ham fra sist og vil ikke ha flere besøk! Han var her for åtte år sia.” Flere krigere sto i gelender og avventet på ordre. Ville fyren at vi skulle fly i skyttel og kaste det ene lasset etter det andre i hodet på spanjardene? Snakk om å bli overfalt, i ordets forstand!

Nå er han forsvarlig gift, med én unge i hagan og en i magan. Hamburgerturene er et tilbakebelagt stadion. Turid heter hun. Så oldebarn har hun jo.

Fra mitt siktepunkt – det vesle jeg kunne se, omringet av tatoverte armer og bein så langt øyet rakk – var dette en dårlig idé. I sta hadde de begynt å skyte på oss, og før eller seinere kom de til å råke. Kanskje ikke den første turen, men i hvert fall den siste. Ikke rart vi hadde fått den siste pipeolje.

Mor, altså. Den neste har ikke noe navn, men Anton bruker samlebegrepet Ole Sofie.

Hjernen er en ensom ting. Inniblant, når nøden er størst, lager den en idé. ”Panta rei!” ropte jeg. ”Mene tekel! Jeg har det!”

Hvis jeg skulle få utsette idéen i livet, måtte jeg bevise den. Jeg åpnet døra og spratt ut igjen. Cachuara skulle til å bruke grillspydet, men jeg stanset ham: ”Vent litt, sjef! Jeg skal vise deg noe lurere!”

Jeg gikk rundt bilen og åpnet kuffertlokket; Cachuara kom etter med spydet i ene handa og mistankens skjerpende blikk i den andre. Hulter i bulter mellom vinyl og skjellakk fant jeg tomflaskene til Roger, dotter med twist, en slange.

Jeg skrudde opp bensinlokket. Lukta av blybensin renset nesen. Jeg halerte inn i djupe drag: Aaa! For en ekte Harry er blybensin den herligste parfyme; dette var bilen sin som aldri hadde raffinert noen Toyotaprotokoll! Miljøslipp eller ikke.

Jeg brukte slangen som hevert og fylte ei flaske. Krigerne fulgte interessert med. Det gjorde Roger også, flatklemt på bakruta; med øyekroken konstanterte jeg at nå var begge brilleglassa tomme. Jeg svelget litt høgoktan i hasteverket, men etter Den svarte drikken var det en rein forfriskelse.

Jeg tettet med twist. Nå var det bare å vise Cachuara hvordan jeg… Ø. ”Fyr?” ropte jeg. Krigerne såg på meg; hva var det jeg maste med? Jeg klappet meg på lommen der tenneren skulle ha ligget. Fortsatt skjønte de ikke en døyt, og jeg har ikke tatt en blås på utallige år. Ungdommen trenger positive forbilder. Jeg har fyrstikker; de ligger på kaninhylla hjemme.

Bedre rådlaus enn tannlaus! Hank Williams røykte Camel. Han kjøpte ikke bil uten tenner.

Frami igjen: Der satt den, rett over oskebegeret! Jeg trykte den inn og ventet. Det gjorde krigerne også, med armen i kors over bringa – de virket ikke tålmodige.

Tenneren spratt ut, rødgløende i enden som en tatersnurill. Jeg tok den og fikk twistdotten til å ulme. Tok tak rundt tuten og slengte molotoven i høg bue nedover stien. Det gikk et par sekunder. Så –

Et ørebedøvende smell. Ildmølja sto. Hele jungelen løftet på hatten. Lufttrykket slo så øra flagret, blandet med stein og kvist.

Uten filter, selvfølgelig. Fantes ikke helsesigaretter den gangen.

Varmen sloknet fort, men etterforlot seg et digert, rykende høl i buskisen. Krigerne sto med hengende haker og glante. Jeg snudde meg mot Cachuara og tegnet i lufta: Pekte på bilen og på meg, over jungeltaket og ned igjen; ”Bang! Bang!”

Han blunket; skallen hans glattet seg ut – jeg kunne tydelig se at han tenkte.

Plutselig smilte han. Det var nok uvant; smilet var stivt, som om det var hengt opp på en strikkepinn gjennom kjakene. ”Biddeli baddeli buddeli bokk,” fastslo han.

”Ja,” betydde det.

20 Calling you

 

Ah. Den frydefulle murringa like under høregrensa; sitringa av Kraft durch Freude i marg og bein! Rattet som glei mjukt og elektrisk mellom nevene. Det tause brølet som bare ventet på en liten tøtsj med gassfoten for å vakne –

Det er vanedannende å sitte bak rattet i en Cadillac 52. Og nå var det alt for lenge sia jeg hadde søtti der. Sittet.

Med en berørelse så lett som kattepot holdt jeg bilen i gangfart mens jeg ålet oss ut av bakgården til Titubahuset, ut på sjefsplassen, nedover stien der Cachuara og karene hans hadde marsjert oss inn i byen. Suttet. Sitti?

Folk stanset opp i sine daglige donter der vi kom, måpte og pekte. Ingen prøvde å stanse oss; vi kunne fort ha ristet av oss hele byen som en tilbakelagt stadion. Men Titubaene hadde sagt, og Titubaene er kloke damer. Dessuten var de ikke med oss.

Så dette fikk bli en rekognose. Likevel var det ubeskrivelig godt å kjenne vindpustet av frihet - som på Harleyen i ungdommens grønne solnedganger, over prærien gjennom Solør og Flisa, mot storbyens neon og Kongsvingers falne kvinner. Præriens sorte maske. Jess!

Jeg økte farten nedover stien. Hva vi skulle se etter, visste jeg ikke – begivenheten fikk gå sin vindskeive gang. Et tilbakeblikk i speilet viste at Cachuara satt stiv og forstokket, grønn i trynet. Til hans ros skal det sies at han ikke unnslapp så mye som en lyd. Men spydet holdt han i skruestikk.

På Kongsvinger var det lyskryss, tilsmers. Et pust av den store verden! Det med solnedgangen var forresten kraftfullt sagt, når jeg tenker meg om. Jack Kerouac kunne ikke ha trøkt det ut bedre. Ø. Begge Kongsvingers -

Det samme raske blikket ga et glimt av meg. Det var lenge sia jeg hadde sett meg – men nå fikk jeg syn for sang og skvatt så lang jeg var.

Kølsvart skjegg som krøllet seg over bringa. Et like svart og rufsete hår som Ringo Starr på sitt lurveste. Dette stemte ikke.

Mitt stålgrå blikk var stålgrått som før; et blikk som kunne møte dauen i kvitøyet uten å svelge. Men hadde ikke håret vært bekledelig gråsprengt? Et stenk av modning og severdighet? For ikke å snakke om skjegget. Og hadde ikke det brunsvidde fjeset mitt vært furbitt, været av alderens rynkete platina? Jo.

Det var ikke et synsbidrag at jeg kjente meg ung. Jeg var ung – ikke en dag over femti. ”Jeg er ung igjen, Roger! Ikke en dag over førti!”

Med erfaring og visdom i behold. Hadde jeg bare visst i dag alt jeg ikke visste da jeg var atten! Alle dumhetene som medførte seg anger og gruelse. Alle jentene, tomflaskene, kjøreturene. Da hadde jeg nok ha gjort det om igjen, tenker jeg.

Ø. Begge jentene.

Ute av landsbyen: Jungelen stimlet sammen; greinene klorte. På tide å ta helt av! Jeg ga mer gass og trakk i spaken slik Johnny Hazard brukte å gjøre. Eller Biggles. Det virket jo ikke, men jeg begynte virkelig å kunne det!

Det virket. Framhjula slapp bakken; bakhjula kom etter. Vi svevde, steig. Det kom et tynt grynt bakfra – Cachuara klarte ikke å holde seg helt tett! Roger rotet i rotet i setet, mellom tomme hermetikker, vinyl og skjellakk. ”Det skulle da være en ølboks her et sted – ”

Eller Steve Canyon?

Ølet hadde gått til sine fedre før Wendak, men det hadde Roger foretrengt. Jeg hadde ikke hjerte til å si det. Dessuten hadde jeg viktigere ting: Se der; jungelen foldet seg ut med buktende elver, grønne av grønske; her og der et større vatn, overgrodd av grønne stengler og forvokste nøkkeroser. Et par rydninger på horisontens rand. Brune striper som hyssinger gjennom jungelen – stier, sikkert. Jeg steig videre; det boblet og bruste i blodet; det måtte ut! Jeg stemte min sonare røst av fulle lungers kraft: ”Flip, flop and fly, don’t care if I die! Flip, flop and fly – ” jeg har et stort og vakkert organ, om jeg skal si det sjøl, og det skal jeg.

Biip biip, peip det hos Roger. Biip biip.

Big Joe Turner. Urhelten i rock'n roll! Da Bill Haley skulle spelle den inn, ble teksten vasket og hengt til tørk. ”Rist, rasle og rull! Jeg sa, rist, rasle og rull! Jeg sa – ”

Han snurret som et ormebol i setet, som om han hadde loppe og lus over alt, og det hadde han. Innerlommer, ytterlommer, baklommer og framlommer. Underbuksa. Pipinga ga seg ikke. Omsider fant han dulpen som han holdt i handa. Han klemte den mot kjaken og peste: ”Roger. – Jolly Roger.”

”Roger,” peip det med en stemme av blikkboks. ”Jolly Roger. Hvor blir det av dere? Det er temmelig ubehagelig å sitte her til knes i brakkvatnet, så hvis du – ”

”Det er jeg som er Jolly Roger!” snøftet Roger. ”Vi er her, selvfølgelig. Kan du legge på? Jeg venter på svar fra Han Tykje. Har lagt inn på telefonsvareren. Jeg ringer opp igjen etterpå.” Han trykte på en knapp eller to og kortsluttet samtalen.

’I’m like a Mississippi bullfrog, sittin’ on a hollow stump – Like a Mississippi bullfrog, sittin’ on a hollow stump - I got so many women, I don’t know which way to jump.’ Jeg svingte så bilen krenget med Roger, søpla og baksetekrigeren trøkt opp mot døra av sentrifugal. ’Flip, flop and fly!‘ Vi gikk i stor bue over landsbyen. Jeg kunne se runde bygninger, gater der folk stimlet og pekte, solsvidde åkre, store voller utafor byen. Og der var sannelig vollen der vi hadde arbeidet; skuret med slavene. Rekker av krumnakke menn som slepte seg opp med kørjer på rygg, mens vaktene svingte pisker. Jeg kjente en ubendelig trang til å stupe ned dit og –

Sentripetal?

Biip biip, sa det. Biip biip. Kunne han ikke skaffe seg en kulere ringetone? Det var visst fullt mulig. ’Chantilly Lace’, for eksempel. Eller ’Wildcat blues.’

På skøyter heter det sentrifugal, i hvert fall.

Irritert: “Hva er det nå da? Jeg har jo sagt at – ”

”Kunne du skynde deg litt? Vi sitter i elva, som du husker. Vi kommer ikke ut, for det kryr av krokodiller. Du har jo et slepetau i kufferten. Du må dra oss opp!”

”Alligatorer!” knitret en stemme av rustent sølvpapir i bakgrunnen. Rogerdulpen er mest til klunder og bry, men god lyd, det har den. Noen sterio er det jo ikke. ’I’m like a one-eyed cat peepin’ at a seafood store, like a one-eyed cat peepin’ at a seafood store, I can look at you and tell you ain’t no child no more! Shake, rattle and - ’

”Ja ja, vi kan jo ta en kikk. Jeg lover ingenting; vi har tross alt en jobb å gjøre!” Roger snurpet kjeften og trykte på sluttknappen igjen. Han snudde seg mot meg: «Enda en Harry som har kjørt bilen rett ned i myra, tydeligvis. De er seg sjøl lik, hele bunten.»

Men det spiller ingen trille – de beste lydene er i mono uansett, bare de ikke er tuklet og remikset. Kan du tenke deg Jimmie Rodgers uten blikkboks? Sånt skulle vært skutt og forbudt! Bokslyden er en integral del av musikken! ”Ø. Seg sjøl like? Ta et sveip nedover elva, Bestefar; han gir seg ikke med maset!” sukket Roger og pekte oppover elva. Usviktelig retningssans. Vi måtte gå manngard da han hadde vært på utedassen i snøværet, han Ola og jeg.

Jeg svingte strikk motsatt og steig litt til. Gjennom dis og grånende skyer skimtet jeg hav, sandstrender, dønninger. Elvedeltaer skar strendene opp i skiver, som ei formkake med grå melis.

Plutselig kom det liv i baksetet! ”Giggara gokk!” sa det baki der. ”Glubberti glabb!” Or words to that effect.

Jeg snudde meg halvt. Cachuara hadde fått igjen litt av den påskesunne ansiktsfargen sin; noen reddhare var han jo ikke, sloss med alligatorer og greier. Han pekte med spydet så spissen holdt på å ta med seg ørefippen min. ”Kakkaplunk kakkaplank!”

Jeg fulgte peket hans med blikket. Så sannelig!

Det var ikke rekved som duppet på dønningene; det var to skip med master, og grå seil rullet sammen som fotside skjørt under mastene.

Jeg har sett skip før. At disse to kunne ta seg fram over det blide, det blåe hav, det gikk langt inn i prestens; de såg ut som to oppblåste baljer. Men sånn brukte båtene å se ut under de store oppdagelser; det har jeg sett på bilder. De hadde sendt avleggere inn på stranda også, for der låg det flere båter på bredden av en brei utflod. Hester; folk som myldret. Hva var nå dette!

Det kom en strøm av ord bakfra; Cachuara likte ikke det han såg. ”Harrumf harramf; gli glabb glokk? Garrumfel!” – og så videre. Hadde jeg skjønt så mye som en stavelse, kunne jeg ha laget fotnøtter med oversettelse. Men det gjorde jeg ikke, så det gjør jeg ikke. Jeg kan jo ha hørt feil.

Uansett! Dette måtte kikkes nærmere i korta. Roger hadde også oppfattet; han lente seg fram så hodet nesten stakk gjennom frontruta. ”Hva er!” utbraut han entustisk. ”Hvor er!”

”To skip,” forklarte jeg langsomt.

”Brillene mine!” Omsider oppdaget han hanskerommet og begynte å rote. Det sitter bare vindusglass i dem, men han er psykiatrisk avhengig.

Vi svevde nedover mot stranda. Motoren murret. Det var dette den likte best, Cadillacen; kruse rundt med utsyn over hele vide virkeligheten; ligge mellom skyene og kule’n med brølende krefter på lur under panseret.

Vi kom nærmere; folka ble tydeligere. De såg pussmerkelige ut. Stripete skjorter, rare stuttbukser som var blåst opp som ballonger, strømpebukser som strammet som om de var to nummer for små. Noen hadde digre blikkspann på huet, med vaiende fjørdusker. Spesielt én fyr; han gikk rundt og spansket seg, pekte og rekommanderte.

Roger hvislet oppberømt. ”Spanske conquistadores! Vi må være i… Når er vi, Bestefar?” Han hadde funnet brillene. Det ene glasset var knust; han trøkte ut glassbitene og såg like godt for det. Han lente seg over og myste på manøvringsenheten. ”Vi er i – la oss se – sjette august 1521! Om formiddagen.”

”Dra til deg labbene!” ropte jeg. For nå veivet han slik at han kom i vegen for giringa. Ufortrødelig fortsatte han: ”Åtteogtjue grader femti minutter nord; enogåtti og litt til vest – hvor er Hakkespettboka?” Han romsterte i hanskerommet så innholdet flagret som lause ører.

”I Wendak,” svarte jeg behersket. ”Jeg lot Harry Junior beholde den. Han trengte den for å – ”

Roger stønnet. ”Det er vel likt deg! Nå får vi aldri vite hvor vi er.”

Cachuara virket bedre orientert. ”Grrynt! Glefs!” Han strekte seg fram og pekte ned. Han virket misbillig, som om han kjente dem fra før. Så pekte han oppover igjen, dit vi var kommet fra. Ennå kunne vi skimte landsbyen og rydningene rundt.

Noen av ballongbuksene hadde fått øye på oss, stanset og pekte – det ble en sammenstimling. Stilte seg kanskje skeptisk til privatbilisme.

Cachuara tok et fast grep rundt armen min. Neven hans hadde tatt et tak før, kjente jeg. Den andre handa hans pekte bestemt mot landsbyen. ”Akka bakka!” insinuerte han. ”Bonka rakka!” Han ristet med spydet og såg morsk ut.

Jeg begynte å bli kymringsfull; han kunne radt gjøre et uhell på Cadillacen hvis han fortsatte å veive. Tryggest å gjøre ham til laks. ”Ta det med ro, ingen grunn til å skjørte seg opp – ” – jeg begynte å svinge rett vest, opp mot byen.

- Puff puff, sa det plutselig. Små, harde smell som hørtes tydelig gjennom malinga fra motoren. - Lydpotta! tenkte jeg med et panisk stikk. – Ikke rart etter all julinga den hadde fått. Åssen skulle vi finne et verksted, her i 1521 –

- Puff! Det kom ikke fra bilen. Jeg henkastet et skråblikk ned på stranda. Der hadde ballongbuksene organisert seg: De sto på kne og siktet med lange rørstubber; musket og dundret den ene salven etter den andre opp mot oss – jeg kunne se kvite dotter fra børsepipene.

Jeg veit ikke åffer de ikke likte oss, men det gjorde de. Før eller seinere kom de til å råke, og de brukte nok ikke spurvehagl. Jeg ga gass og dukket lågere over trekronene; snart var vi ute av syne og ubeskadiget.

Roger knastet og mumlet besvergelser. ”Det skulle da gå an… Det er jo et stikkordregister…” Har jeg sagt at dulpen hans har leksikon, og dessuten kan ringes med? Han fant ikke det han lette etter. ”Jeg har det på tungespissen! Det var en spanjol som utforsket Nord-Amerika tidlig på femtenhundretallet. Ikke Cortez; han kom ikke – ”

Biip biip! Roger klasket dulpen mot kjaken. ”Fint at du ringte! Hvor er vi, og hvem er spanjolen som driver og skyter på oss?”

”Florida!” peip dulpen. “Fyren heter Ponce de Léon – det står i Hakkespettboka! Og nå ser du til å redde oss, før krokodillene - "

”Alligatorene,” knitret det i sølvpapir bak ham.

”Ja ja, ikke mas! Jeg ser hva denne grobianen av en sjåfør kan få til. Vent ikke for mye av ham. Men Hakkespettboka vil vi ha igjen, hører du det?”

Der! Rett under oss låg dammen der vi hadde landet – og midt i dammen stakk det opp et svart biltak med en Roger oppå, omsvermet av sultne tømmerstokker. Rogeren der nede viftet og vinket noe aldeles iherdelig.

Duploene våre satt trangt i det. Åssen i all verden hadde de klart å rote seg inn i dette? ”Roger, spør dem åssen de klarte – ”

Roger hadde lagt på. ”Bøllete kjøring, selvfølgelig! Jeg får tenke ut en løsning, som vanlig.” Han fikk en idé; jeg kunne se lyspæra over hodet hans. ”Kast ut slepetauet, bestefar, så drar vi dem i land!”

Jeg kretset tjue meter over de forulykkete. Roger på biltaket danset og veivet, mens gatorene samlet seg i store skarer – ryktet om festmåltidet hadde nok spredt seg. ”Slepetauet ligger baki,” pekte jeg på.

”Hent det, da! Må jeg forklare alt?”

Jeg trakk på skuldrene. ”Hent det sjøl – jeg kjører.”

”Kan du ikke klare de enkleste – ” - han begynte å åpne døra, ble trillrund i øynene, smelte døra igjen. ”Det må da være en måte å – ”

Jeg svarte ikke; jeg hadde fått en idé sjøl, helt aleine. Jeg sirklet lågere, lette – der var den smale stien. Jeg bremset forsiktig og landet med et fjørlett brak. Hah! Kjørelærer Madsen ville vært stolt av meg! Kanskje.

Cachuara hadde sluttet å mase; i stedet fulgte han med i dansen på biltaket. Jeg hoppet ut, sprang rundt bilen, vippet opp bakdøra og begynte å grave mellom platedyngene. Reservehjul. Laurie London. Oljekanne. The Platters. Jimmy Cliff. Tomflasker, slange, jekk… En taustump! Jeg begynte å dra. Det singlet i sjellakk, og lyden skar i hjertet – her gikk uopprettelige skatter heden… Uansett. Det sto om livet til duploene våre, og farken måtte vite hvor mange Titubaer –

Tauet var et godt gammeldags hampetau, tjue meter, grovt nok til å klynge opp et godstog. Jeg krabbet på kne bak bilen: Der! Et slepefeste. De hadde tenkt på alt, disse amerikanerne. Jeg festet tauet – det var så grovt at det var så vidt jeg klarte å knyte det. Kastet nervøse bakoverblikk mens jeg dreiv på: De var truendes til å komme på land også, alligatorene; skikkelige sprintere visst -

Ferdig! Inn i bilen igjen, starte, opp igjen – jeg begynte å få teken på disse oppturene. Tauet dinglet som tjue meter rompe.

Det vanskeligste var å stå stille som en øyenbestikker i lufta. Jeg klarte å vippe fronten på Cadillacen opp og ble sittende og slure på håndbrekket i evig bakkestart. Dette hadde ikke Madsen likt. Stakkars Cadillac! Nå måtte de vel ha fått tak i tauet?

Jeg kikket ned. Rogeren der nede prøvde ikke å feste tauet; han prøvde å klatre opp. Gang på gang greip han tak, heiste seg to sentimeter opp, sklei ned igjen. Han virket desp. Jeg rullet vinduet og skreik: ”Fest tauet, din tulling!”

Han hørte nok ikke hva jeg sa i motorduren. I hvert fall fortsatte han å prøve å hale seg opp, like fåfengelig. En av alligatorene hadde fått frambeina opp på taket og smekket ivrig med den meterlange tanngarden. Det virket sikkert distrakterende.

”Heis ham opp, da!” skreik Roger. Min Roger. Han virket oppskjørtet han også, som om det var hans eget skinn og bein som sto på spill. En tenker ikke klart da.

Men det gjorde Cachuara! Han hadde oppfattet situasjonen. Han hadde fått med seg åssen døra virket også; plutselig vrengte han den opp og hoppet ut med spydet i den ene handa og et skingrende skrik i den andre.

Manglet ikke mannsmot, den karen! Kanskje var det ikke ti metere ned til biltaket – kanskje var det bare ni og en halv. Han landet med et brak på alle fire, rett ved sida av Roger der nede, og hjertet slo stiften i bringa mi: - Taket! Han ødelegger taket!

De lager ikke sånne biler lenger: Taket holdt. De lager ikke sånne menn lenger heller; Cachuara kom seg på beina, forslått, men ved full virk. Han løftet spydet og tok rennefart mot det innpåslitne krypdyret, og med et kraftig skyv dyttet han beistet ut i vatnet igjen.

Jeg husket at han egenhendig hadde hatt gleden av å få bilen vår opp av vatnet og skyve den til landsbyen. Kanskje det var han som hadde vasket og stelt den også – i hvert fall visste han hvordan en bil såg ut, deriblant hvor slepetauet skulle festes. Han tok tauet mellom tennene og hoppet ned i vatnet, midt mellom de glefsende gatorene. Før de fikk så mye som et sukk for seg hadde han halt tauet gjennom forhalingsringen, og i neste brøkdel spratt han opp på fronten igjen mens tennene klapret der beina hans hadde vært. Der sto han like hel på taket mens gjørmevatnet kokte, og i ro og mak slo han blåknut på tauet. Nei, de lager ikke sånne menn lenger.

Rogeren der nede hadde stått og glodd med åpen kjeft. Nå kom det noen spasmiske rykninger fra kjeften hans – kanskje flere gode forslag. Cachuara snudde seg opp mot oss og holdt spydet over hodet med begge nevene. ’Ferdig her’, betydde det.

Endelig kunne jeg avslutte bakkestarten. Lett som et snøfnugg slapp jeg bremsen. Bilen begynte å dra; tauet strammet seg… Det hørtes et vått sukk da gjørma slapp bilhjula. Cachuara låg flatt på taket, men det gjorde ikke Roger; han hadde stupt på hodet i vatnet hvis ikke Cachuara hadde hogd tak i leggen på ham idet han datt.

Desimeter for desimeter halte vi kopien vår gjennom gjørma, opp på bakken, inn på stien. Greiner og bladverk skrapte mot vinduet. Jeg merket at jeg hadde holdt pusten; nå trakk jeg den med et gledelsens sukk og slapp gassen forsiktig ut. Cadillacen dalte på englevinger og falt til ro på stien.

Jeg var søkkvåt av svette, og så sliten som om jeg hadde gått en tier. Jeg kom meg ut på skjelvhendte bein. Roger etter.

Den andre Rogeren – han på biltaket – vinket ned til oss. ”Takk for hjelpa! Det var sannelig bare så vidt jeg klarte det denne gangen, men under min kyndige rettledning – og puh, nå skulle det sannelig smake med en øl!”

Supermannen ved sida av ham såg på ham med et smalt smil; så tok han spydet og hoppet ned.

Et svart bustehue med lurvete skjegg kom fram fra førersetet, fulgt av to lange bein. Så lik meg at jeg ikke kunne se forskjell. Yngre han også, men tydelig merket av turen. ”Hvor er Titubaene?” ropte han.

19 I'm free at last

 

Slik la vi slavelenkens åk bak oss med et lettelsens sukk. Men spørsmålstegna sto i kø.

Titubaene strålte; situasjonens herrer! Roger og jeg prøvde å ta ordet til oppklaring, men de to smilte og ristet på hodet. ”Tid seinere, snakke da, men nå hysj!” Hodene.

Roger ville ikke la seg spise av og løftet fingeren til motmæle. I det samme satte bærerne i galopp, og han fikk hendene fulle med å følge med. Dette var karer som hadde båret en stol før – sikkert slaver de også, for ingen var malt eller tatovert, men stelt og striggelert som veddeløps. Lår som skøyteløpere, og sjøl med bærestolene holdt de på å løpe fra oss.

Godt at jeg endelig var som en ungdom frisk! Ellers ville jeg ha kommet til et sørgelig kort. Roger hadde sin hyre, og sjøl jeg ble andpusten.

Ikke Falko Zandstra; han gikk på pipestilker. Et under at han klarte å gå en tier i det hele tatt. Koss, derimot!

Bærerne jogget uanbefektet avsted. Vi etter. Stien ormet seg over jordene der folk sto krumnakket i ansikts sved, og innimellom morske vakter med pisk og spyd. Slavearbeidet var nok motoren her til lands.

Utafor landsbyen bråstoppet bærerne som fusk i forgasseren og gikk unisont ned på kne. Rask i oppfattelsen som jeg er, så fulgte jeg sporenstraks eksemplaret. Roger er jo litt tregere i opptrekkeren; jeg freste: ”Ned på kne, din snøffel! Ned på – ”

I siste sekund fattet han poenget og gjorde som sagt. Det var i grevens time, for der kom en enda fjongere bærestol anstigende, belastet med en av kompisene til gamleskrukken. Trafikkreglene inneholdt nok absolutt påkjørsrett, for etter at denne karen hadde passert og vi var kommet i siget igjen, la jeg merke til at hver gang vi krysset fartsretningen, så var det de andre som bråstoppet og knelte i ymse vinkler. Det var tydelig at Titubaene hadde persons anskuelse. Kommet seg opp og fram, ja! Jeg svulmet av stolthet.

Men det var Gianni Romme som gjorde virkelig furorie, veit du. Fra tidenes morgen har det vært påbudt at langdistanser skal gås med kraftfulle skyv på langsidene, og liste seg mjukt gjennom svingen. Hjallis og Kuppern og Maier, Kleine og Stensen – ja om det så var Heiden og Koss, så gikk de tier’n etter boka. Husker du åssen Koss seilte oppover langsida uten å lee en finger og husket seg gjennom svingen? Men så kom Romme! Han begynte å skyve noe alvorlig med både ytterskøyta og innerskøyta så han akselerte i hver eneste sving; venstreskøyta ble ti meter lang, og han stupte inn i svingen og satte fart, fart, fart som en villmann fra jungelen! Tenk på det – femti fæle svinger på en titusen! Er det rart han gikk halvminuttet fortere? Det skulle ikke vært lov.

Vi kom inn på den åpne plassen; bærestolene foran, Roger etter som et slips, jeg i lett og uanstrengt trav. Bærerne gjorde en halv æresrunde foran de overbygde stolene der gamlingene brukte å sitte. De satt ikke; hadde vel lagt seg nedpå – tok vel på for en gammel skrott å sjefe hele dagen, tenker jeg.

Nå har både gud og Hermann tatt etter. Lasse Sætre også; Odalens nest største sønn. Tier’n er blitt langspurt, så nå trengs det lengre langdistanser. Maraton?

De stoppet foran ei stor, rund hytte. Bygd av oppreiste påler med luker på sidene. Taket var av flettet blad. Dårlig vinterisolert, men det var vel ikke nødvendig. Bærerne senket seg; Titubaene steig adstadelig ned og seilte inn mens bærerne knelte, og vi med dem. I inngangen stanset de og vinket på oss. Så forsvant de inn.

Vi forvekslet et usikkert blikk – ikke godt å vite skikk og bruk. Ikke lurt å vekke for mye fokus.

Den som intet våger! Jeg reiste meg besluttsomt og marsjerte etter. Merket med øyekroken at Roger kom etter.

Det steig ingen gisp fra bærerne eller forbipasserende, og ingen prøvde å stanse oss. Men da jeg kom til inngangen holdt jeg på å bråstoppe helt av seg sjøl. For rett bak huset, tvers gjennom lufteluka, sto det et glimt av Cadillacen, blåsvart og blank, skinnende som en åpenbaring. Nyvasket!

Jeg kom i siget igjen mens tankene snurret. – Ikke mer enn ti meter borte; jeg kunne ta rennefart, springe tvers gjennom reisverket og stupe inn… Nøkkel i lommen. Jeg klemte neven rundt den som en øyestein.

”Harry!” peste Roger i nakken på meg. ”Jeg veit hvor bilen er! Den står rett bak!” Og flere ting i samme tone. ”Vi kan!”

Jeg løftet handa med myndig røst. ”Gi tål, unge brushane! Ting må planlegges. Ta det med ro, jeg har en full kontroll.”

Det hadde jeg ikke. For idet jeg kom inn i det svale halvmørket, ble jeg plutselig omringet på alle kanter. To varme, mjuke Titubaer klemte meg, smasket og ga fra seg putrelyder. ”Harry Bestefar, glad å se på deg enda igjen!” klynket den ene. ”Ja, nå vi ikke skal slippe deg, nei!” murret den andre. Beina mine holdt på å svikte av lykksalighet. ”Du også, Jolly Roger, vi passer deg også, vi!”

Men plutselig måtte jeg stå på egne bein og kave etter pusten. De hadde sluppet meg og ble praktiske og travle. ”Nå sitte få mat mens snakker,” sa den ene. Den andre dyttet oss ned på en benk med fruktfat.

Jeg foretok meg et fortumlet overblikk. Rommet var delt i båser med låge vegger imellom. På baksida var det ei mindre dør enn på framsida; der var det en utvendig peis med Cadillacen bak seg.

Forskjellig pynt hang på veggen: Et par fæle masker med maling og dekorasjon, fjørkrans, spyd, perlekjeder. I nærmeste bås sto det krukker – ei stor ei med drikkevatn og auser; flere mindre. Der var nok kjøkkenet, tenker jeg. Ausene kunne jeg ha spikket bedre.

Titubaene satte seg og viftet med hver si fuglefjørvifte. Skaftet var besatt inn med perleskall. ”Nå dere lurer nok hvorfor vi er her!” sa den ene av dem. ”Ja, og hvordan vi kan redde fra slaveri!” sa den andre.

”Ja,” sa jeg, ”det er ikke fritt for – ”

”Forklaring er lett!” De skiftet på å fortelle; hver gang den ene begynte å le, fortsatte den andre til hun falt i besmittet latter; da tok den første stafetten igjen. Og omvendt. ”Vi er koner til ham store Wutina! Ham konge, størst blant store!”

”Men ikke redd, Harry Bestefar, han ikke røre oss; nei han er for gammel så ikke kan stå!” De kniste. ”Men det er sant, han virkelig er gammel, de sier over tre hundre år!”

Sjalusiens grønne spøkelse skar meg i marg og bein. ”Koner!” Jeg begynte å reise meg. ”Kom, jeg har nøkkel til bilen. Vi reiser – ”

De skauv meg ned igjen mens de kniste videre. ”Ham ikke farlig, ikke minste, vi har sagt jo!” ”Men han er konge, så han må gifte alle vakre kvinner.” ”Ja, han har åtte før, og likevel lang tid sia…”

Jeg tvang meg til å sitte mens jeg svelget såre klumper. ”Åssen gikk det for seg at – ”

”Lett, lett! Vi passer på synge når han drar forbi. Han stanser.” ”Ja, og så snakker han, ber oss synge så han sover.” ”Han er ikke flink å sove lenger, du skjønner!” ”Så synger vi, og han blir frisk og sover om natta, og da vil han gifte.” ”Og nå er vi gift i mange dager, og vi må ha egne slaver, og vi sier at henter slavene våre.” ”Men vi henter Jolly Roger og Harry Bestefar, vi!”

Det svimret for meg. Halsen kjentes ru av desp. ”La oss komme av sted! Vi kan ikke risikere å bli her så lenge at han, at han – ” – for mitt indre øre såg jeg heslige bilder der den skrukkete gamlingen kom med den skrukkete tingen sin, slevjet og siklet. ”Dere kan ikke – ”

”Snille Bestefar, du høre, ja? Du stole oss.” ”Ja, for søstra våre har fortalt at vi venter. Og nå skal forteller deg, snille gamle Harry.” Var det mulig, ante jeg rødme i de brune ansiktene?

Det var ikke mulig – brune fjes rødmer ikke. Øyevippene vippet over store, brune øyne. ”Snille Harry, vi må tenke på flere, og gjøre som søstra våres forteller.” ”Vi må tenke på to flere, og vente her, Harry.” ”Du skjønne, vi er, hva kaller du, på tjukkasen, vi.” De smilte og flagret.

Bakken forsvant. ”På tjukken! Er det jeg som – ”

De nikket, smilte. ”Flinke Harry Bestefar,” sa de. ”Så nå må vente til – ”

Jeg klorte meg fast i denne tingen som et slags fotfeste. Jeg skulle bli – æ, ø – pappa.

Jeg hadde jo ant det, oppe i Wendak. Harry Junior var autentisk med meg, og Titubaene også. Bare eldre, men yngre. Og han hadde to avleggere – nei fire. Men de kom seinere.

Et nytt alvor hensenket seg. Ungdommens tante og fjas var over: Jeg måtte ta ansvar! Slekt føder slekt, stigende evne den når. ”De må ha navn,” slo jeg fast. ”Og leker. Ordentlige greier av tre, ikke plastikkfjas. Jeg skal spikke trehester, jeg. Og rangler. Skal de døpes, synes du? Og skolegang. Vi må se oss om etter et sted å bo – et lite sted med trygg skoleveg, Odalen kanskje. Eplehage; det er en forbrytelse å la unger vokse opp uten eplehage - ”

Roger hadde fått igjen pusten omsider. Han såg på meg med et sardinisk flir på snuten. ”Gratulerer,” sa han. ”Og før du legger for vidløftige planer, bør vi orientere oss i verden slik den er. Hvor er vi, for eksempel? Og når da?”

Det siste sa han til Titubaene.

De såg på hverandre og skrukket skallene, telte på fingrene. Så nikket de i kor. ”Vi er hundreogseksti, søtti år sia! Mora våres, hun forteller at han store Wutina, han lever da.” ”Ja, han vinner kriger og leve evig, og etterpå kommer spanjardene og tar slaver, og mora våres.” ”Så vi blir født og vokser langt borte i De Barbaree. Men han prest, han kjøpe oss, og vi blir med hjem og blir hekser.” De lo.

”Jeg kjenner på meg at det blir gutt,” slo jeg fast. ”Ø – gutter. En far kjenner sånt på seg. Har du tenkt på noe navn, Tituba?”

”Og nå her og gjør trolldom! Akkurat som søstra våres sier. Og nå vente.”

Roger hadde fått det blanke uttrykket i øynene som han får når tankene faller på. ”Vollene tyder på at vi kan befinne oss i innflytelsessfæren til Mississippikulturen – sannsynligvis en direkte etterløper til Hopewell, som i sin tur mottok sterke impulser fra Adena-kulturen. I mangel av skriftlige kilder må en bygge på sammenliknende studier. Kanskje er det ikke for radikalt å trekke indirekte linjer til høgkulturene i Mellom-Amerika. Mayaene, for eksempel – ”

”Arne kanskje? Det hadde vært fint å kalle ham opp etter far min. Det ville han ha likt. Eller Ola, etter bestefar.”

”Vi kan altså fastslå at vi befinner oss i Louisiana. Eller Florida. På femtenhundretallet. Er dette huset deres private, eller tilhører det kongen?”

” Og vi synger bedre trolldom enn noen! Vi synger så han sover fint.” De vekslet ut noen øyeblikk mellom seg og kniste. ”Ja, og nå han store Wutina venter at vi synger så han får stor og stiv igjen.” ”Og vi sier at da skal vi synge lenge under tre fulle måner!”

”Nei forresten,” kom jeg på. ”Det går jo ikke an å kalle en liten unge for Ola.”

”Kanskje helst Florida – det var tidlig spansk område.” Han nikket glassaktig til seg sjøl. ”Hvis jeg bare kunne få svar på communizeren!”

”Dessuten har vi han Ola Brøttet. Det er mer enn nok Ola.”

”Det er hus våres,” sa Titubaene stolt. ”Store Wutina, han sagt vi er førstekoner for at vi skal synge!” ”Og da skal ha hus sjol, for alle førstekoner har hus.” ”Han må spørre for å komme inn!” ”Og dere to,” sa de og pekte, ”skal være slaver våres egne. Han Wutina spørre at dere er, hva du si, forgjeldet, og vi sier ja da, ingen snuril som virker.” ”Ja, men nå dere hvile spise drikke, og alt er bra!”

Mer kosthold kom på bordet, mange hakk bedre enn i slaveleiren: Tørket kjøtt, fersk fisk, reint vatn – og et stort steinkar stappfullt med vatn og østers, slik at den holdt seg fersk og levende helt til den møtte sin nemesis. Og det gjorde den, med hud og hår. Og store, saftige frukter.

Søstra mi, for eksempel, har nok ikke glømt brudeskålen hans ennå! Han måtte jo bli bedt i bryllupet; nabo og barndomskamerat - kunne ikke unngås, sjøl om anelsen var bange. Og der kom han til bryllupsfest på Strand med hundre gjester – upresset dressbukse, snusflekk på skjorta, slips med blåknut, men ellers passabel. Nyvasket, til og med, og luktet ikke så ille som vanlig.

Roger klappet seg på magen etter endt gjerning. ”Ah – dette må jeg gjøre oftere! Ta det med ro,” han vinket avvegrende til damene, som hadde begynt å plukke sammen matrestene. ”Bestefar tar oppvasken – det er det minste vi kan gjøre! Og så trenger jeg en dusj.”

Det gikk bra lenge: Rapte ikke mer enn at lyden druknet i snakk, og sleikte ikke tallerken heller. Påfyll mange ganger, men det var det flere som gjorde, ikke minst jeg. Så kom talene, mens søstra mi satt på bordenden og blusset som pigerne i mai, og svigergutten satt og skrapte mens han samlet seg til innsats. Men Ola slo ham i forkjøpet. Plutselig sto han og svaiet utenom taletid, og stillhetens tause forventning hensenket seg rundt bordet.

”Hægst ærede brur og brurgom! Detti er en merkedag fær hele livet. Sælig fær deg, Ænders.” Han løftet glasset og svaiet litt, men tok seg mesterlig inn. ”Fer je har hært at nå’n bler gift, da lærer’n seg å sætta pris på en god ronk.”

”Nei nå lit vi få litt mussikk!” sa mor mi. Og det fikk vi.

Jeg sanket sammen østersskrell og annet rask. Roger hjalp til med sine fomle fingre. ”Bruker de kildesortering?” spurte han.

”Bare la ligge, vi kaste!” ”Ja, for nå skal gjøre oppdrag, vi har sagt til gamle konge at dere flyr under himmelen!” ”Gamle konge vil vite hvor uvenner er. Han store kriger Cachuara, han venter, han følger med. Komme nå!”

Roger lot seg ikke be. ”Jeg er klar for større oppgaver, så sant de inneholder en dusj! Når drar vi?”

”Drar nå, du,” svarte Titubaene og smilte. ”Komme her, komme straks.”

Jeg var halvt i svime ennå; det er ikke hver dag du blir pappa. I hvert fall med fortidspensjon. Likevel fikk jeg stavret meg på beina og fulgte Titubaene ut gjennom bakdøra.

Han Ola ble ikke bedt i femtiårslaget hennes, seksogtjue år seinere.

Og der sto den i sin fulle prakt. Blank, skinnende; Titubaene eller noen hadde vasket og stelt. Et hvilende rovdyr; et uhyre av kraft og spenst, stivnet i spranget! En cadillac. Mer enn en bil!

Det klødde i finga; tenna sto i vatn. Jeg innrømmer det; noen øyeblikk var både Titubaer og sønner ute av tanker og sinn.

”Vi sier dere fly som fugl under himmel og likevel sitter trygt,” forklarte de. ”Han unge Cachuara, han betyr Fryktelig Bjørn, han er ikke redd for noe.” ”Likevel skjelver litt, tror jeg!” Det siste kom med et smil.

Det gjorde Cachuara også – det vil si, det stive og litt hånlige smilet hans kom til Roger og meg, men sjøl reiste han seg langsomt fra sittende stilling og bøyde seg lett for Titubaene. Jeg kunne ha ønsket meg større vinkel og ærbødighet, ja. Hvem trudde han at han var?

Kildesort var det nok ikke snakk om – jeg trur ikke de hadde søppeltømming i det hele tatt. I bakgården låg søpla i hulter og bulter - knuste leirkar, utbrent oske og fiskeslo. Ikke rart at stanken sto som en vegg, eller at fluene surret. Du hadde nok gjort det samme.

Kanskje hadde det noe med utsmykkelsen hans å gjøre, for han var malt og tatovert fra topp til tå, nå som sist. Det tok ikke lang tid å trekke en kjensel, for Cachuara var den samme vaktsjefen som hadde jaktet alligator og fanget oss. Jeg trur nesten han hadde fått enda en spiral eller to. Så her var gutten sin som rykket i gradene.

Men han skulle passe seg for å bli høg på pæra si! Jeg fisket opp bilnøkkelen mellom lommerusket og kjente musklene svulme. Det var slutt med å bøye seg i støvet; nå skulle hestekreftene vise hvem som var sjef!

Hovmot står for forfall, jeg veit det. Men i dette momanget kjente jeg trang til – omsider – å trekke pusten djupt og skreve med bakbeina, jeg også.

”Ta en tur hit eller dit langs elva, lovet jeg,” forklarte Titubaene. ”Men være forsiktig, komme tilbake, vær snill!”

Å vær trygg, jeg skulle komme tilbake; jeg hadde ett og annet usnakket ord med gamleskrukken og diverse fangevoktere, og først og sist så drog jeg ingen steder uten Titubaene og ungene! Jeg vinket på Roger. ”Stå ikke der og fall i bokstaver; vi har ikke hele dagen! La oss få tatt denne utflukten.” Til Cachuara: ”Klyv inn, din vesle bølle – nå skal gamle Harry kjøre bil!”

Jeg klatret inn; Roger fulgte. Det skal sies til Cachuaras ros at han satte seg inn i baksetet uten å nøle.

Jeg satte nøkkelen i tenninga og hjertet i halsen. Bare nå elektrikken var tørr, og ingen alvorligere feil og mangler i veien… Det gikk et åndelaust pust av evigheten. Så merket jeg den gode murringa mot handflatene og trommehinna, og som en frydefull foss bruste det gjennom meg: Gamle Harry var på vegen igjen.

Bugli bugli bugli bugli sju!