Øyvind Myhre's Blog, page 12

18 Take these chains from my heart

 

Til daglig er jeg både modig og egenunyttig. Ser jeg en urett, slår jeg den ned for fote: En ridder uten frukt og daddel. En moderne Robert Hood! Jeg har skrevet leserbrev mot alt som er urettferdig også. I mine fullmaktsdager ville jeg ha vasket opp med vaktene og Helan og Halvan, med livet som innsats. Det hadde vært i tråd med mitt sanne jeg.

Men nå klarte jeg ikke å legge en finger i kors. Du trur nok at jeg bare ventet på en mulighet – men som sant er så tenkte jeg ikke på det en gang. Halve tida var jeg livredd, og den andre halve gikk jeg bare på auto. Begge gangene hadde jeg nok med å overleve. Jeg veit at det ikke er noe å skryte av. Til dagligdags er jeg heltemodigere enn de fleste, så da skjønner du hvor klein jeg var.

Jeg veit ikke åssen jeg kom meg igjennom. Kanskje fordi jeg ikke var der, for det meste. Skrotten min gikk i skyttel: Opp og tømte, ned og hentet, opp og tømte. En robot i evig sisyfos. Men tankene mine var et annet sted. Hvor det var, det aner jeg ikke. Noe må de få ha for seg sjøl.

Det var flere enn jeg som mistrivdes. Det hendte at noen prøvde å stikke av. Begge gangene ble de fanget, og avstikkerne mistet ører eller neser og en og annen finger. Ingenting alvorlig; det var knapt med arbeidsfolk.

Men Roger! Han var i sitt beste ess. Han hadde nok godt av mosjonaden og maten. Dreit som en helt, og alltid et smil og en muntrasjon: ”Fatt mot, Bestefar! Dette er ikke så ille – det blir nok verre!” Han virket sprekere; åringene av øl og levnet rant bort som dugg for sol og lokket fram igjen den vesle spretten av en skjørtejeger fra fordumse dager. Bare at her var det ingen skjørt å jage. Unntatt sluttstykkene til Helan og Halvan, og de fristet ikke. Lag på lag av solbrent skinn skrelte bort, og under skallet var det guttefjeset som gjorde landevegen utrygg. Rockabillyens unge håp.

Situasjonens alvor beit ikke på ham: ”Dette er en protosivilisasjon, Bestefar! Et stivnet sosialt hierarki, en despotisk solkonge, menneskeofring. Det virker som om alle høgkulturer går gjennom dette forstadiet. Og noen forblir der; ta mayaene, ta aztekene med sin blodige dødskultus. Aldri før har en forsker kunnet observere fenomenet fra innsida – tenk hvilken sensasjon det vil skape i forskningsmiljøene når jeg legger fram…”

Bruce Welch-brillene manglet, riktignok. De låg nok igjen i hanskerommet.

Forskningsrapportene falt ikke i god fisk hos fangevokterne. Når det dukket opp en slik en knepte Roger nebb, klokelig av skade, så jeg fikk ikke vite hva slags furorer han skulle lage.

Om natta, når jeg en sjelden gang slo øynene opp fra de truskyldiges søvn, hørte jeg at det knistret og peip under hjorteskinnet hos Roger. Han hadde nok sveivet liv i dulpen sin og sendte forskning til framtida.

Hadde det vært noe tak i oppdragsgiveren vår, så hadde han rykket til unnsettelse. I hvert fall sendt en Emil om at han var forhindret. Men her satt vi, uten kontakt. Før eller seinere kom Helan og Halvan til å henkaste sitt blikk, og da –

Skjønt midt i mørket tindret det stjerner. To av dem dukket opp nesten hver kveld. Å vite at de fantes, det gjorde at jeg tålte alt.

Én baklempe var vi kvitt: Fotreimene tok de av oss etter noen dager – vi ble nok ikke ansett som noen sikringsfare lenger. Dermed slapp vi å snuble når arbeidsiveren tok overhånd. Og apropo Helan og Halvan, så tok karrieren deres en ny vinkel:

Det dukket opp en unggutt en dag; en kar med bronsefjes og tenner så kvite som en Colgate-reklamasjon. Kjøpt inn i overgangsvinduet, antakelig. Helan tok imot ham på vanlig måte. Han var nok sliten den kvelden, for han fikk ikke drageren sin opp. Når slikt hendte, brukte han å tvinge offeret til å suge på den slarkete pølsa til oppmuntring og oppløftelse. Da gikk det ikke lenge før den struttet. Ofte ble han grepet av stemningen og gjorde seg ferdig inni kjeften på offeret, mens vaktene heiet.

Han gjorde som sagt. Gutten gapte, og Helan stappet drageren inn – den begynte alt å løfte seg av forventning. Plutselig hørtes et brøl som en bestukket gris. Blodspruten sto. Det gjorde ikke drageren, for den var borte. Helan sjanglet og skreik mens han holdt seg på restverdien. Unggutten sputtet ut hoveddelen. Så snudde han seg mot Halvan, som sto med rødblyanten framme og ventet på tur. Halvan gapte, og snurillen hans datt som en indeks i oktober. Unggutten hogg tak i ham, slengte ham i golvet og knegikk ham fra skrevet og oppover. Halvan skreik og spydde, men gutten var vill i nikkersen og ga seg ikke. Nå syntes vaktene at moroa gikk for vidt; de kom løpende og ga unggutten en omgang så han roet seg.

Etter dét fikk han ha stussen sin i fred og rykket langt fram i matkøen: Gutten sin som reddet stumpene! Helan hadde mistet utstikkeren, og Halvan hadde fått sin sparket til blodpudding; begge ble bare bleike skygger og datt kraftig i status kvo. De fikk forbindinger for å stanse blodtapet, og dagen deretterpå ble de jaget opp til ny arbeidsdag.

En morgen vaknet jeg før jeg skulle og var ved mine fulle.

Seinere såg vi at han hadde tenner til å bite med. Når han en sjelden gang smilte, kom det fram at framtennene var slipt som en syl. Skikk og bruk i stammen hans, meinte Roger. Takke meg til tannlege Røskeland; han bruker bedøvelse.

Lyset fra oppstandelsens demring hadde så vidt begynt å sive. Jeg såg meg omkring i det stinkende skuret, på de utslitte, møkkete mennene som låg og sov. Noen snorket. Andre ynket seg og stønnet. Hvor lenge gikk det an å leve slik?

Jeg kjente meg klar og lett i huet, som om jeg hadde vaknet fra en rotete feber. De siste dagenes utmattelser var vasket bort. Magan hadde roet seg; jeg kunne liste ut en fis uten følgeskader. Jeg var ung og sprek igjen, ikke en avfeldig infarkpasient!

Jeg kikket på Roger der han låg og snorket og feis. Bortsett fra møkka liknet han som en prikk på sin manndoms halvfulle kraft.

Lyder trengte inn. Pip og fløyt fra fugl og frosk; surr fra de bevingete skarer. Det klødde og stakk over hele kroppen av lopper og lus – det var uviktig, nå som jeg var meg sjøl igjen. De snorkende beinranglene – kollegene mine – virket stakkarslige, nedkjørte; var det dem jeg hadde holdt meg i akt og age for? Nå skulle de få se på andre boller! Jeg skulle –

Jeg holdt på å sprette opp, klar til å ta kraftige insinativ; her skulle det ordnes! I det samme stakk en av vaktene fjeset inn for å brøle oss opp. Jeg rakk å besinne meg i betids. Ikke verdt å forspille alle kort på én gang: Bedre å avvente og se, legge en plan. Én ting var sikkert: Her skulle jeg ikke bli på permanent base.

Vakta ga fra seg sitt vanlige brøl og begynte på vekkelsesrunden. Sparket til høgre, til venstre; flere ganger når nødvendig; brukte av og til en spydspiss som ekstra oppmuntrelse.

Med grynt og stønn kom det liv i leiren. For første gang beit jeg merke i stanken som hang som en brun graut i lufta. Møkka som satt i skorper. Væskende sår og byller.

Ingen sunn og oppbyggelig livsstil.

Jeg satte meg opp før vakta rakk å sparke. Han gjorde store øyne, sparte sparket til nestemann – ville nok ikke bruke krefter i unøda. Jeg kriblet etter å legge luffene rundt nakken på ham, men holdt meg i mitt eget skinn. Overmakta var for stor; jeg fikk være lur.

Roger satte seg gjespende opp. ”Ny dag, nye muligheter, Bestefar! Sovet godt? Du ser ikke så jævlig ut i dag! Hør på et godt råd: Sjøl om du føler deg bedre, så ikke overdriv – en mann i din alder – ”

Mann i min alder? Pø! Jeg hadde vaknet med en oppreisning så stiv og strunk at den ville ha gjort skam på en mann som var dobbelt så ung. ’Sunrise, she comes with the mornin’,’ tenkte jeg. ‘Sunrise, she comes with the dawnin’, spreadin’ all the light all around!’

Dagen var ikke ansless; likevel virket den helt ny. Jeg glupsket i meg grønnsakene, og hadde åndsfraværelse til å plukke ut larvene som tråkket i salaten. Æsj. Arbeidet etterpå var ikke særlig tungt; jeg har gått seigere fjellturer. Var nok derfor det hadde gått greitt med Roger – jeg måtte jo ha vært mer halvdød enn levende, som nesten ikke hadde orket dette pusleriet. Greie treningsøkter, i grunnen. Jeg passet på å subbe og pese som en svamp: La vaktene lulle seg i følelsen av falsk trygghet! Jeg pønsket ut fluktplaner og forekastet dem; ingen virket gjørable. ’Sunrise, she comes every morning – sunrise, she comes every day – sunrise! Every every every every day – “

Jeg kikket gjennom disen ned mot landsbyen. Folk ilte og pilte. Fram bak ei stråhytte stakk det noe blankt og svart: Cadillacen! Like foran den åpne plassen der gubberådet brukte å sitte. Hvordan skulle jeg komme seg dit?

Å stikke av fra jobben var utilrådbart. Her ble det ikke delt ut velferdsperm i hytte og pine; jeg hadde sett hva slags avkortinger som ble gjort når noen prøvde seg.

Roger kom subbende. ”Jeg har samlet nok inntrykk fra vår nåværende sosiale posisjon! Det gjenstår å bearbeide og redigere stoffet; det kan jeg gjøre i roligere omgivelser. Det er på tide at vi kommer oss videre, derfor har jeg lagt en plan.”

Vær på vakt når Roger legger planer! Jeg var nok ikke helt resituert, eller så var jeg ute av trening; de automatiske skepsislampene meldte seg ikke straks. ”Du har rett: La oss kaste slavelenkens åk! Hva har du tenkt ut?”

”Vi må få tak i bilen og kjøre videre. Jeg veit hvor den er! I landsbyen – du kan se den herfra. Vi lister oss ned, setter oss inn og kjører. Har du nøkkelen?”

Jeg sukket. Nå kjente jeg igjen den vanligdagse Roger. ”Og åssen gjør vi det?”

”Sukk. Må jeg tenke på alt? Jeg har trukket opp de store linjene. Du får ta deg av detaljene!”

En av detaljene hadde merket seg skravlinga vår. Nå nærmet han seg med mistenkelig blikk og løftet spyd. I stedet for å svare Roger som fortjent subbet jeg videre.

Seinere kom han tilbake til saken. ”Vi trenger ei avsporing! En naturkatastrofe, for eksempel!” Han viftet nesten, så ivrig var han, men av hensyn til vaktene klarte han å båndlegge seg. ”Hvor blir det av monsunen, taifunen og vinterstormene?”

Dagen gikk, men ingen vinterstorm. Kveldsmaten ble sjokkartet: Jeg hadde gledet meg som en unge til at Titubaene kom. Nå skulle de få se en Harry i min fulle kraft!

Det fikk de ikke, for de kom ikke. I stedet dukket det opp to andre lettkledte damer av lokal forekomst med digre fruktfat.

De skiftet vel på jobbene i dameleiren også. Jeg svelget skuffelsen og grønnsakene; jeg kom til å få bruk for alle de kreftene jeg kunne lagre. Samme monomane kosthold. Men alt som fyller, det før.

For første gang klarte jeg å holde øynene oppe etter leggetid. Mørket datt som en sekk, og kunstig opplysning fantes det ikke; bare vaktene hadde fakler. Det var så vidt jeg kunne skimte neven foran meg. Jeg la meg på rygg mens tankene surret, sammen med hviskestemmen til Roger’n.

”Vi er i Florida! Det har jeg måttet tenke ut, for GPSen virker ikke.”

”Den finns ikke ennå,” sa jeg.

”Før den hvite mann. Eller seinere.”

”På Titubas tid,” meinte jeg. ”Eller mor hennes. Hun kom herfra, for hun snakket språket deres.”

”Eller Guatemala. Yukatan,” fortsatte Roger’n. ”Jeg har prøvd å få bekreftelse fra brukerservice hos han Tykje, men de svarer ikke. Verken på SMS eller på Epost. Lingvistikk er ikke din sterkeste side. ”

”Finns ikke SMS heller!” Du skjønner? Samme håplause Roger. Jeg begynte å oppfatte nytt mot.

”I forhistorisk tid – protomaya, kanskje! Har du lagt merke til at du er blitt mørkere i håret?”

Åssen kunne jeg legge merke til det? Jeg har ikke speil, for jeg har aldri vært noe vakkert syn. I det samme kom det raske skritt trampende, og jeg holdt klokelig kjeft.

Etterpå låg jeg og stirret opp i mørket. Prøvde å tenke. Ikke lett; det har det aldri vært. Til gjengjeld blir tankene lange og grundige når jeg kommer i siget og får drive på til jeg er ferdig. Tenkningens Uno Borgengaard, det er meg! Med mye strev tenkte jeg at hvis oppdragsgiveren vår visste hvor vi var uten å jage oss videre, så måtte dette være et sted der vi hadde et oppdrag. Eller Arie Eriks.

Kanskje jobben vår var å kaste kull på systemet: Sette fangene fri, bringe de skyldige for retten. Og kanskje ikke. Hvem holdt sine beskyttende vingeslag over slavearbeidet og menneskeofringa? Ikke Fader Vår i Himmerik, i hvert fall. Hvem kunne det da være?

Nei. Fred A. Maier!

Grunnlag for ettertanke. Jeg tenkte ei god stund. Så fikk jeg vondt i hodet, skrudde av ettertankene og sovnet.

- Dagen etterderpå kom og gikk, akkurat som den neste. Jeg ventet på Titubaene med hjertet i halsen. De kom ikke. Hvor var det blitt av dem?

Nye dager rant opp. Jeg verket etter å komme i aksjon, men anledningen tilbød seg ikke. Roger sa at vi fikk bare vente på den første den beste orkan. Så kunne vi liste seg ned i landsbyen i forvirringa og rappe bilen. Men orkanene blinket med sitt fraværende, akkurat som Titubaene.

Jeg ble desp. Kanskje trengte de hjelp, og her gikk vi dag etter dag, åt grønnsaker og bygde jordvoller – jeg kunne ikke la dem i stikk på denne måten!

”På den andre sida!” sa Roger og bråstoppet midt i motbakken. ”På den andre sida kan det tenkes at vi ikke reiser fram og tilbake i tida, mellom forskjellige verdener. En alternativ modell er at virkelighetene løper parallelt, akkurat som… akkurat som… - ” Han gapte og viftet opp og ned med pekefingeren.

Jeg tok ham i armen med kraft og bemyndigelse. ”Bli ikke stående - husk vi har en jobb å gjøre!” Det samme tenkte nok en av vaktene, som kom trampende i vår retning mens han skulte bistert og svingte pisken.

Roger var ustoppelig. ”Som en hyssingbunt! Når det virker som om vi flytter oss til et tidligere tidspunkt i en annen virkelighet, da kommer det av at hyssingene er strammet forskjellig i tidsretningen. Noen er blitt litt lengre; andre litt kortere.” Øynene hans ble runde og mjølkekvite; han sto liksom og skuet ut over utallige hyssinger. I den vi befant seg i kom vakten stadig nærmere, stadig sintere. ”Roger!” sa jeg innpåtrengende og halte i ham. Han ristet meg bort:

”Etter en slik modell flytter vi oss stadig framover i tid, mens vi hopper på tvers mellom virkelighetene! Denne beskrivelsen fjerner mange av paradoksene; den forklarer hvordan vi tilsynelatende – men bare tilsynelatende – kan skifte fortid stadig vekk. Hm, jeg må beskrive og videreutvikle den nye kosmologien. Foreløpig har jeg hendene fulle med andre oppgaver – ”

Den mest nærliggende oppgaven tårnet. Et piskesmell landet på ryggen til Roger. Det mjølkekvite blikket hans smuldret i tusen knas. ”Au! Gi deg, din – ”

Så var han plutselig blant oss igjen. Han gapte og blunket. Pisken smalt på ny. Roger ynket seg; så strente han oppover bakken med jordlasset på ryggen. Vaktmannen fulgte med ham ei stund, mens han lot piskeslaga regne rikelig og gavmildt på den solbrente ryggen, til blodet piplet fra de røde stripene. Sånn kan det gå når teorien møter det praktiske liv.

”Nå har jeg fått nok!” erklærte Roger den kvelden. ”En mann av ånd kan ikke finne seg i! Dette, for eksempel, er en parallell virkelighet som er blitt strekt litt mer i lengderetningen enn vår, slik at den ikke er kommet lengre enn til – la oss si femtenhundretallet… I morgen stikker jeg av! Eller forhistorisk tid.”

Det ble ingen avstikk den dagen heller. Ingen kjenner dagen; så også med oss.

Til frokost tenkte han videre. Jeg kunne se det på ham. Av og til bulet hodet hans ut, og han sluttet å tygge – satt bare med grønne stilker ut av kjeften mens hjernevinna hans gomlet på den ene store tanken etter den andre.

Vi skulle akkurat til å kaste oss loss over dagens dont. I det samme spisset vaktsjefen og karene hans øret og stirret mot byen. Det gikk en støvete sti dit, og langs denne stien kom det et følge med støvskyer og hurumhei.

”Det reiser jo det gamle spørsmålet om identitet,” sa Roger mens han pirket seg i tanna og klødde seg i skrevet. Og omvendt. ”På nytt.”

Vaktsjefen strammet seg og ropte en kommando. Vaktene stilte seg i givakt; noen av fangene begynte å gå ned i knestående.

”Ø. På ny?” sa Roger.

Mellom støvskyene dukket bærestolen fram, med gamleskrukken øverst og en viftegutt på hver side. De to Acker Bilkene var ikke med, og heller ikke følget av bærestoler og fotfolk; bare to mindre bærestoler med to damer, dekorert i blomsterkrans og grønne, silkeglinsende slep. Ikke et like høytidelig besøk denne gangen, altså; og uforhåndsanmeldt, å bedømme etter reaksjonen til vaktene.

Men vaktsjefen var seg situasjonen voksen. Det kom flere skarpe kommandoer: De fangene som ikke egenhendig kom seg ned i nesegrusen fikk rask og resolutt hjelp i form av slag og spark.

Roger tok en viktig beslutning. ”På nytt! Ta nå disse Harryene som vi treffer på til stadighet. Er de identiske med deg slik vi har antatt, eller er de parallelle utgaver? Hva trur du? Opps!”

Jeg trudde ingenting. Det rakk ikke Roger å gjøre heller; han fikk et stokkeslag så han datt som en tomsekk, og deretter et spark bak som brettet ham ut i parallell utgave.

Jeg låg i min fulle bredde og myste opp mot stolkongen. Bærestolen hadde stanset foran oss. Gamlingen løftet staven sin med skjelvhendte never, pekte og knirket.

Jeg kjentes som om det rant isvatn inni halsen, ned i magen, videre nedover. Jeg hadde gjort det jeg skulle før frokost; likevel holdt jeg på å pisse på meg. Det var meg og Roger han pekte på. Nå skulle du se; han hadde kommet på at vi skulle ofres! Kanskje det var gått den vegen med Titubaene også -

Vaktsjefen spratt opp, bøyde seg djupt to ganger og snurret rundt. ”Kjapperti kjapp!” bjeffet han. Fire av karene reiste seg og marsjerte bort til meg. Før jeg rakk å si et ord til forklaring, hogg de tak i oss og halte oss bort til bærestolene, en i hver arm.

Jeg sprellet som en karuss i et åbårgarn, men til like lita nytte; disse karene var vant til å handtere oppsatsige. – Nå kommer det en fyr med kniv, fór det gjennom meg. – Farvel, Tituba; farvel, Tituba –

De slapp meg i en sprellende haug ved sida av den ene bærestolen. I det samme hørte jeg en stemme så varm og velkjent som balsa fra himmelen: ”Reise deg, du Harry, vi komme å hente deg, vi!” ”Også rare Jolly Roger; hente ham også, ikke sant, ja?”

Jeg kunne ikke vært mer himmelnedfallen. Midt i støvet og nesegrusen løftet jeg blikket mot bærestolene bak sjefsstolen. Der satt Titubaene, den ene etter den andre. Begge lo og tindret, kledd og pyntet fra topp til tå, med blomsterkrans, grønt flor, hjerter og sikksakk i ansiktet, ildrøde brystvorter. ”Reise dere bli med,” sa den ene. ”Ja reise seg følge med,” sa den andre. ”Dere tjenera våres nå, og vi behandler dere snille, ikke sant?”

Jeg skal innrømme at det gikk trill rundt, og det er ikke første gangen. Tjener? Jeg skulle tjene dem til verdens ende, om så var!

Gamleskrukken knirket noe igjen. Bærerne hans satte seg i revers og svingte tilbake mot byen. Titubaene etter på sine bærestoler, og Roger og jeg snublende etter dem igjen, mens vaktsjefen og karene hans gikk ned på kne i støvskyene bak oss.

”Eller Titubaene. Er de identiske, eller er de parallelle?” sa Roger.

17 I just don't like this kind of living

 

Det er ikke bare Roger som tenker lange og kloke tanker, må du tru! Jeg gjør meg mine reflekser, jeg også. Akkurat nå, feksempel, tenker jeg plutselig og helt av meg sjøl: - Virkeligheten er større enn alle drømmer, for virkeligheten inneholder drømmene. Alt som finns, og alt som ikke finns. Det har jeg egenhendig opplevd.

Den satt, tenker jeg!

Derimot tenkte jeg ingen lange tanker der jeg sjanglet nedover motbakken for å hente det ørtende lasset med jord og stein. Tankestubbene mine var sånne som: - Åssen går det med Tituba. Jeg orker ikke mer. Når tar dette slutt. Åssen går det med Tituba - -

Men der kan du se: Når du leser denne historien, så får du med deg mye mer enn bare det som hendte. Du får med deg mye som ikke hendte også, og mange kloke ettertanker. Så les bare videre!

Vi hadde ikke prøvd å legge ned særlig protest mot slaveriet: Sjøl Roger skjønte at det var lurest å lage lite profil før vi såg hvordan landet låg an. Vente og se våre snitter.

Dette er altså ei fortelling til å bli klok av. Med eller uten teorier og hypofyser.

Men nå klarte jeg snart ikke mer. Jeg gikk i svime; det var tåke foran øynene; det suste i øra. Sakket jeg ørlitt, så var det straks en slavedriver der, med en lang påk som danset reinlender på ryggen. En subbende rytme plantet seg fra bakhodet mitt og nedover ryggraden, med stemmen til Sam Cooke: 'Hah, huh - - hah, huh - - that's the sound of the men workin' on the chain ga-a-ang, that's the sound of the men workin' on the chain gang - - '

Jeg hadde vrengt av meg jakka og skjorta i den våte varmen. Nå var hele kroppen min bedekt av støv og svette så tjukk som skokrem. Et summarium av spyfluer og annet utysk sto som ei sky. Det sto nok en dunst også, tenker jeg, men den la jeg ingen brett på akkurat nå. Nede ved jordgrava sto det en butt med grumsete vatn; der fikk vi nådigst stanse og drikke. Ikke appertittelig akkurat, men i nauda eter faen fluer.

Han ble skutt på et horehus før noen skjønte at han var genial. Nå er han på repertoriet til hver eneste rootsprateplater med respekt for seg sjøl. ’Soul’ kaller de det nå, men det visste han jo ikke der han låg og blødde i hjel, og ikke er det sikkert han hadde gitt bengen heller. Sånn kan det gå. Og hva kan vi lære av det? Ikke stort.

Og gampen puler kuer, som han Ola bruker si.

Jeg hadde mistet oversikten over dag og tid. Jeg hadde båret jord og stein fra evighet til evighet, i en sisyfos uten ende eller slutt. Jeg tømte mekanistisk jorda utover vollen der slavedriveren pekte, snudde, subbet nedover… Så husker jeg ingenting før jeg var ved grava igjen og bøyde meg på knakende ledd for å fylle kørja.

"Slap off, Bestefar," sa en stemme i hodet mitt. "Slutt for i dag!"

Jeg såg meg forvirret om. Var det en fyr som snakket, eller bare en flaggertanke?

Jo visst. Roger. Tåka klarnet litt. Bak den sto det et rundt fjes med rosa overkropp, grimete av møkk – han kom til å bli dyktig solforbrent. Han kikket bekymringsfullt. "Du ser jævlig ut, Bestefar! De skulle ikke sette en mann i din alder til tungt kroppsarbeid. Dessverre finnes det ingen tilsynsmyndigheter som - "

Det svimret. Før jeg visste et ord, så satt jeg på reversen i jordhaugen med et pannebånd av rustent jern. Det gjorde vondt i bringa, i armene, i -

Et panisk stikk kom flagrende: Innfark! Det fikk far min, uten varsel og betenkning: Fresk som en folunge den ene dagen, på elgjakt og skogsarbeid og skitur; grå som oske den neste, med beskjed om å ta det kuli og nyte sitt opium. Det ergret ham så han ble klein.

"En liten illebefinnelse," hikstet jeg. "Børte nok ha tatt meg tid til en skikkelig frokost i dag."

Men der sto Roger, freskere enn jeg kan huske, og her satt jeg, som ellers kunne løpe i sirkel og komme først. Her var det noe fundamentalistisk galt.

Ikke kom han seg igjen heller. Han levde i flere år, men han ble bare en skygge; satt og drakk kaffe på kjøkkenet, grå og grinete, og vågde seg aldri ut i skauen mer. Til slutt kom han på hjemmet. Der låg han og snøvlet om tiur og skaresnø, og etter ei ukes tid ble det stilt borti bosoa.

Undres hvor han er hen nå, jeg. Langt innpå øståsen kanskje, med snadde og kaffekjel over en nying. Rart åssen en husker småting, tjue år seinere.

For ikke å snakke om han bestefar!

Jeg pustet djupt. Flere ganger. Tåkedottene krystallerte seg. Etter ei stund kunne jeg se resten av arbeidslaget. De hadde også satt seg. Fem-seks vakter passet på at vi ikke stelte til ugreie.

Jeg hadde ikke henkastet mange blikk på de nye kollegene mine – registrert dem når vi møttes, men ikke ett ord. Og visa versa. Av og til et grynt. Taletrengte var de ikke nå heller der de satt, tolv-femten mann i hulter og bulter, med skyer av flue og mygg - ingen tusenfryd for øyet. De fleste var unge, men livet hadde krevd sine gnagsår: Noen manglet tenner, andre et øye eller øre og en fing eller to. Et par hadde gapt for høgt og fått avskåret tunga. Alle hadde arr og røde render. De kom fra ymse folkeslag, etter form og fasong å bedømme. Ingen tatover eller bilder med kosmetikk.

Var nok bare fine folk som var dekorert. Praktisk når du er ute blant andre fine folk: Alle og hver kan straks se din stilling og bestand på tatovene dine.

De satt der de falt seg, nedsenket i egne tanker, uten interesser i nærmiljøet eller støyende muntrasjon. De ventet og skulte.

"Du bør nok ta det litt roligere," dreiv Roger på. "Spare på kreftene, så jeg slipper bryderi med deg - det kan hende vi må være kjappe til beins, veit du - "

Litt av kreftene kom i retur mens jeg oppsummerte meg. Nå skimtet jeg sola gjennom den røde disen; den hang over skogkanten og innvarslet at kvelden var på frammarsj. Hva var det vi ventet på?

Svaret kom over bakkekammen: Fire damer med digre boller. To av dem var Tituba.

"Skjønt vi må ikke forhaste oss! Først vil jeg studere de sosiale strukturene i dette samfunnet. Alt nå kan jeg fastslå at dette er et langt mer lagdelt samfunn enn Wendak. Det finns åpenbart en adel, med kongen i spissen, dessuten en kriger- og jegerstand, og til slutt slavene, der vi for øyeblikket finner vår plass. Jeg spør meg: Hva er det som holder denne strukturen ved like? Hvorfor gjør ikke slavene opprør; de er sikkert mange nok til å - "

En av slavedriverne hadde skult på Roger ei stund, stram og mistenkelig rundt kjeften. Nå hadde han hørt nok. Det smalt et piskeslag på rosa rygg. "Grubb glafs!" brølte avsenderen.

Utrulig nok tok Roger hintet.

Midt i elendigheta gjorde det ubesigelig godt å se Titubaene. Jeg burde ha visst at de klarte seg. De damene der flyter opp med beina først, de. Se der kom de svevende med store smil, halvnakne og med svulmende oppstoppere, sånn at tjue par øyne snudde seg. Og jeg, gamle elendige mann med stikk i bein og armer, kjente risling av glede: Så lenge disse to fantes, var verden i vater. Uansett.

De kom i følge med to lokale damer. De fire hvisket og knisket som gamle venninner. Ved nærmere tilsyn kunne jeg ikke unngå å overse likheten: Runde ansikter, høge kinn, kraftige trekk. Titubaene var litt mørkere til skinns og hadde spor av krus i håret - ellers var de snytt ut av ermet på den lokale herkomsten. Det var nok her de stammet, nå eller i framtida – vispet godt sammen med et islett eller to fra Afrika, etter farge og kulør å dømme. Fin blanding!

Hver av dem bar en bolle med blandet grøntfór. Mennene stimlet. Damene satte bollene fra seg, neide djupt for slavedriverne og svevde bort. Ikke ett ord ble forvekslet, Titubaene sendte meg hvert sitt blikk. Det var to blikk til å leve lenge på.

Vaktene passet på at vi holdt bordskikk. Bønner og mais, nøtter og bær og saftige rotskudd – prima forsikringskost for vegetærer, og det er ikke jeg. Likevel stappet jeg i meg med begge nevene, og kaninfóret smakte så godt som grønt kan smake. Litt av livskraften kom i retur.

Mett ble jeg ikke - vaktene muntret ikke opp til skjør levnet. Etterpå ble vi avmarsjert ned til det grumsete vatnet som hester til vatning. Der fikk vi drikke så mye vi orket mens solnedgangen blødde ut over jungelen.

I aftenskummerets hendøende skjær ble vi ført til et skur utafor landsbyen. De andre slavene fant plassene sine med senger av lauv og mos på jordgolvet. Roger og jeg måtte klare oss med klærne til madrass. Jeg datt sammen med hjorteskinnsjakka under meg. I halvsvime hadde jeg åndsnærvær til å kjenne etter at bilnøkkelen var der. Hvis jaktsjefen hadde halt Cadillacen opp til landsbyen, måtte jeg på en eller annen måte komme meg dit og - dit og -

Tanker, lyder, lukter skvalpet sammen. Stanken av møkkete menn. Mumlende stemmer. Roger hvisket ett eller annet, men jeg klarte ikke å skjelne. Mørket begravde meg i mattelsens drømmelause søvn.

Og vaknet av et spark med en grov stemme. I ørska løftet jeg meg på albuen. Mitt første innskudd var at hodeverken og sandpapiret kom av sideren til Harry Junior. Nå fikk han hæern fløtta la meg sove… "Nå får du hæern fløtta la meg sove!" gryntet jeg, med uigjenkjennelig stemme.

Det kom et spark til. Med en kraftig anstrengelse fikk jeg øynene på gløtt. Det ene etter det andre. Lyset rant inn, og der sto det en slavedriver med spydet i ene handa og påken i andre. "Bland deg i livsfryden, du som fikk være blomst i dens vår!" kvitret Rogerstemmen et sted i nærheten. ”Gjør som han sier; han blir lett irritert.”

Sakte rant dagens hendelser inn i sitt fulle omfang. På sett eller vis kom jeg meg på stående fot. Det var noe galt med golvet; det gynget som Storsjøen i kuling. Topplokket mitt var ikke skrudd ordentlig på. Armene og bringa verket. Rogerstemmen ble mer innpåtrengende: "Nå ville jeg sette meg i bevegelse hvis jeg var deg, Bestefar. Nyte et døgn til det eviges ære i menneskekår! Liten og svak."

Han kunne få sagt det.

Jeg snublet ut. Fotreimene satt som smurt; jeg måtte trippe som ei jomfru i havsnød. Ute foregikk siste rest av frokost: Grøntfór, akkurat som i går kveld. Jeg hogg til meg en neve, men klarte bare å få i meg noen maiskorn. 'Wake up early in the mornin', hear the ding-dong ring. Walk up to the table, see the same damn thing,' gryntet den grusete stemmen til Blymagan for mitt indre blikk.

Bakken gynget. Skyene duvet. En av våre nye kolleger hadde problemer; han kom seg ut, men der datt han så lang han var, grønn i trynet. En av vaktene begynte å slå, mens han brølte i takt.

Stjal som den fengselsravnen han var, veit du: Blues, folkeviser. Linjer og refrainer han likte. ’Goodnight Irene’, feksempel. ’Pick a bale of cotton’. ’Midnight special’. Kalte dem sine egne, den luringen.

Dessuten hadde jeg dritua. Tarmene knaut seg for hvert skritt, og da jeg endelig fikk satt meg på huk sto spruten som en brun rakett. Dassen var ei søppeldynge bak skuret. Jeg holdt pusten og lot det stå til.

Men sånn gjorde alle på den tida. I den bransjen. Lite opphavsrett å snakke om.

Jeg veit ikke åssen det gikk med stakkaren, for eksemplarets makt oppmuntret meg til å stavre oppover lia. Jeg hørte brøl og piskesmell mens jeg gikk. 'Knife and fork upon the table, nothin' in my pan. Say anything about it, and I'm in trouble with the Man.'

Bortsett fra Blymagan sjøl er det Lonnie som har laget de udødelige versjonene, med sagbladstemme og banjo. Og en og annen gitar hvis nødvendig, men det er det ikke.

Roger peste seg opp på sida. "Ånde ett eneste drag inn av den evige dag! Ekte opplevelsesferie, Bestefar. Litt støl i dag, men det går over. Drikkevatnet har satt fart på magan også. Måtte opp i dag tidlig, jeg har ikke hatt slik leveranse sia - " - en av vaktene kom skulende. Kjeften til Roger datt igjen med et smell. De muntret ikke ansattene opp til ørkeslaust skravel på denne arbeidsplassen.

Ken Colyer også, forresten. Kingston Trio har en ganske effen utgave. Og Fogerty, selvfølgelig!

Nå er han borte, han også. Felt av tidens tann og hjerteinnfark. Men bortafor virkeligheten finns han fortsatt: Der dirrer rytmene som blåknuter av synkopert piggtråd og holder hele greia sammen. Verden, meiner jeg.

Roger, den dvaske stuegrisen, var forvandlet. Som en metaformose var han omvendt til reine frisksportusen. Solstikk, kanskje, eller noe han ikke tålte. Jeg, derimot!

Dagen ble enda varmere enn sist. Verken i bringa ble verre. Det dundret i huet. Tåkedottene kom drivende. Gjennom suset hørte jeg stemmer; de mumlet på grensa til det uhørte, og jeg fattet ikke opp hva de sa - men noe godt varslet de ikke.

Bakken gikk i bølger; sola steikte, vatnet smakte kloakk. Med oppbydelsens siste krefter klarte jeg å stå på beina, bære jordlasset opp, tømme det, ned igjen etter nytt lass, opp igjen… Jeg prøvde å telle turene. Kom ut av tellinga, prøvde på nytt, ga opp.

Av og til skimtet jeg fjes mellom tåkedottene: Arrete og slitne på slavene; morske og truende på slavedriverne. En gang stupte en mann foran meg og ble liggende. Det kunne være han som ikke kom seg opp i dag tidlig; det kunne være en annen. Vakta var sporenstraks på pletten, brølte og slo, og slo og slo og slo - - denne gangen fikk de ikke livstegn i ham.

Vakta ga opp. Den blodete skikkelsen ble liggende tvers over stien. Vi andre skrevet over. I dagens løp ble han stadig gråere av støv og møkk. Utpå eftan kom det et par karer fra et annet arbeidslag, tok den livlause skikkelsen i hvert sitt bein og drog ham bort. Folk subbet videre og orket ikke løfte blikket. Var nok en dagligdags foretelse, dette her.

Roger laget gode miner. "Hold ut, Bestefar!" hvisket det gjennom bruset i ørene. "Jeg skal legge en plan! Men først må vi - " - og så videre.

Plutselig var det kveld igjen, og Titubaene var der. Ei stakkete stund var alt godt. 'Let the Midnight Special shine a light on me - Let the Midnight Special shine its everlovin' light on me!' Blunket til meg også, den ene av dem.

Øyeblikk av blank glede; evigheter i sumpen av smerte og mattelse på avgrunnens bevisstlause rand. Slik gikk dagen. Og dagen derpå. Og dagen deretterpå. Vollen ble breiere og høgere; grava der vi hentet jord og stein ble djupere. Det monokrome slitet ble en del av naturens urokkelige gang, akkurat som den brennende himmelen, den evige motbakken, verkinga i kroppen.

Magakjøret fortsatte. Maten rant tvers igjennom. Ikke fikk jeg vasket finga etter dassturene heller, slik som i helselæra på folkeskolen. Lus og utøy floriserte, men jeg merket ikke noe til dem – de likte nok ikke lukta.

Noe utesvevende sosialt liv var det ikke på denne arbeidsplassen. Noen av fangene mumlet seg i mellom om kvelden, før snorken la seg som en lydmur. En sjelden gang var det noen som gryntet til oss, eller skulte surt. Mange ga ikke en lyd fra seg – det var kanskje det lureste. Roger meinte at slavene måtte være fra forskjellige stammer, og før de rakk å bli kjent med noen, ble de transponert videre til ny arbeidsplass.

Det hendte at fangene sloss. På et sted som dette har du ikke mer moro enn du lager. Men før det ble blodsuttredelse og uvennskap, kom vaktene og slo slåsshanene helselause. Ville nok ikke ha skader på besetningen. Likevel tegnet det seg en rangorden, et hirarki. ”Fengselets sosiologi!” kommenterte Roger’n faksinert. ”Den er seg lik til alle tider: Den sterkeste overlever, men det gjør også den lureste. Det blir interessant å se hvordan vi to klarer oss!” Foreløpig holdt vi oss i bakre rad og ble ikke forelempet.

Og en fisring så sår som om den var skrubbet med tjue korns sandpapir. Jeg måtte ligge på magan.

Noen forsvant uten varsel; nye dukket fram. Smil og latter var det lite av. Ikke akkurat «Arbesslaget hass Johannes Johansen».

Roger og jeg fikk ha sluttstykkene våre i fred – kanskje fordi det var to av oss, eller fordi vi virket gamle og seige. Skal sant sies, så er jeg ikke noen pusling heller, sjøl i min medbetatte tilstand. Det såg nok kvialt ut å prøve seg frampå.

Men ellers ble folk voldtatt rett som det var. Den ivrigste bakstreveren var en diger, arrete kar med flattrykt tryne og never som klubber. Assistenten hans var en liten tass som hang i kjølevatnet og hjalp til når oppgaven krevde mer enn én mann: Helan og Halvan; to stygge alen av samme ulla. Når det dukket opp en ny mann, kunne Helan stå og se på ham mens han drog fram drageren og viftet med den. Han hadde en underlig rødsprengt en. Hvis ikke nykommeren stilte seg på kne med sluttstykket i været fikk han først en omgang spark og slag så han ble dyktig mørnet. Så dukket Halvan opp. De to skiftet på; den ene holdt mens den andre pumpet. Når det løsnet for Helan brølte han så skuret ristet – ikke noe mønsterforbilde på distraksjon og dannelse, nei. Halvan hadde det med å klynke som ei bikkje. Ikke hadde han store snurillen heller - en rødblyant nærmest, en liten knallhard en der flua ikke fikk fotfeste.

Ingen gjørs på å gå i vegen for disse to. Forsynte seg først i matfatet gjorde de også.

Vaktene brydde seg ikke med å stoppe dem så lenge de ikke gikk på helsa laus – tvert imot hadde de moro av å se på. Kanskje tenkte de at en inntroduksjon til bedriftskulturen hjalp til med å høvle ned nykommere til passe størrelse.

Av og til inntraff det seg små epidoser som braut den utrøstelige enstonigheten. Ei natt, for eksempel, vaknet vi av skrik og spetakkel. Levenet gikk over i uling og jammer – så ble det stille. Om morgenen kom en flokk vakter drassende med to kolleger vi drog en gjenkjennelse på, bastet på kryss og tvers etter kunstens regler. Begge var buntet ekstra godt sammen på den måten at det var trukket tau gjennom leggene på dem. Fluene koste seg i blodkakene på kjøttsåret. Ikke rart de hadde vondt for å stå.

Vaktsjefen sto fram med banning og brøl mens han pekte på synderne. Vi skjønte ikke ett ord, men vi skjønte hva han sa: De hadde prøvd å stikke av; nå skulle han statuvere et eksemplar! Uten mer dikkedar drog han fram en lang kniv av den svarte steinen de brukte til skarpe våpen. Mens vaktene holdt og synderne skreik skar han av dem nesene. De fikk på seg forbindelser til å stoppe blodet; så ble de satt i syssel igjen. Ingen karensdager på denne arbeidsplassen! Vi andre vekslet blikk og syntes at hendelsen var lærerik.

En annen gang inntraff det seg ei storhending. Om det var før eller etter husker jeg ikke; dagene henger ikke ordentlig sammen i erindringens bok, jeg aner ikke hvor mange det var av dem en gang. Men denne dagen hang det en rar stemning fra morgenen av. Vaktsjefen spanket og innspekterte; vaktene strammet seg ekstra stramt opp. Midt på dagen ble arbeidsstokken samlet oppe på vollen.

Byggverket hadde vokst noe alvorlig på den tida vi hadde vært her. Ei uke; tre uker? Hver dag var nye alen til landet lagt, og vollen var blitt en enorm, langstrakt jordhaug.

Landsbyen, jordene og jungelen låg i blå dis. Alle former og fasonger ble uklare, som i en sval drøm; likevel syntes jeg at langt, langt i øst, der sola kom fra hver bidige morgen, der ante det meg ei strime av hav. Ellers låg jungelen dampende, bølgende grønn så langt øyet kunne nå. Bare brutt av mørkere striper av vatn.

I landsbyen var det liv og rør. Der nedefra hørtes det en langstrakt, skjelvende tone, som Acker Bilk på feil hastighet. Tonen delte seg, det ble to av den; den ene klatret over den andre, ned igjen; et løvsageri av blå toner. Tonene ble sterkere, kom mot oss. ”Følg med, Bestefar – jeg trur vi får kongelig besøk!” hveste Roger i øret på meg.

Og ja, så sannelig!: Ut av disen krystallerte det seg et opptog. Først to unge menn i badebukse og hodepynt som blåste på hver sin meterlange lur. Så en bærestol båret av fire kraftige karer. På stolen satt den skrukkete gamlingen vi hadde møtt da vi kom til byen, stivpyntet fra rot til topp, malt og tatoverert og påhengt med lange, grønnglinsende slør. Bak ham gikk det to gutter og holdt i sløret så det ikke skulle røre bakken. Jamte ved bærestolen gikk det to til, med store vifter til å svale gamleskrukken med.

Var bare Acker Bilk som fikk til den rare tonen, veit du. Kan godt hende han hadde lært et triks av Chris Barber, men den skjelvetonen over tolv takter eller mer, den var hans oppfinnelse.

Bak gamleskrukken fulgte et par mindre bærestoler. Der satt det to damer som kunne vært tipptipptippdatterdøtrene hans, men det var de nok ikke. De var også styrt ut med promp og prakt: Grønne slør, kvite skjell som dinglet i øra, rødmalte svulmepupper med oppløftende hjelpemidler, fjør i håret. Bak dem igjen, sjanglende til fots, kom de andre gamlingene fra rådsplassen med hver sin viftevifter – og til slutt, som ei buskete rompe, kom resten av landsbyen. I hvert fall alle som kunne krype og gå.

Følget kom opp på toppen og stanset foran vaktsjefen. De to Acker Bilkene blåste en sluttfanfare. Vaktsjefen strammet seg og brølte et kommandorop. Roger og jeg hadde såpass åndsfraværelse at vi kastet oss i nesegrusen med det samme, og når jeg skottet forsiktig opp kunne jeg se at de andre fangene hadde gjort det samme. Vaktsjefen knelte, og de andre vaktene bøyde seg så djupt de kunne uten å gå på snørra, mens de støet seg på hvert sitt lange spyd. Det var nok strenge regler for knelevinkelen i forhold til stilling og stand, for hele skokken bak bærestolene gikk også ned i forskjellige grader.

Gamleskrukken viftet og pekte med den utskårne staven sin, og knirket som et arkivert opptak av ’Sjuende far i huset’ med Jens Bolling. Vaktsjefen svarte. Jeg skjønte ikke orda, men det var lett å se at de betydde: ”Seffølli, Deres Nåde. Ja visst, Deres Nåde. Skal bli, Deres Nåde!”

Flere kvesende knirk – stuttpustet som et sprukkent orgel, gamlingen.

Vaktsjefen reiste seg. ”Gaggelig glakk!” smalt det fra ham. ”Øyeblikkelig, Deres Nåde!” betydde det. Han snurret rundt, viftet og rekommanderte.

Fire vakter spratt opp for å partere ordre. Vaktsjefen pekte; vaktene greip en ung fyr som nettopp hadde begynt i jobben. Fangen hikstet, glippet med øynene, virret med hodet - - før han fikk summert seg hadde de lagt ham på ryggen på ei steinhelle. Den unge mannen sprellet og slo, men vaktene holdt ham i skrustikk. Vaktsjefen knelte foran bærestolen. Med skjelvhendte never utleverte gamleskrukken først en svart steinkniv, så en stor trebolle.

Fangen skreik og skar ansikt så øynene bulte. Skrikinga tok bråslutt da vaktsjefen skar over halsen på ham. Blodspruten sto som en påle til værs.

Det steig et sukk; det var som om alle tok et halvt skritt fram og sleikte seg om munnen. Vaktsjefen samlet blod til bollen rant over. Fangen sparket ikke så kraftig lenger; bevegelsene ble slappere, stanset helt. Da de kjente seg trygge på at han ikke ville stikke av, begynte vaktene å dele ham opp: Først sløyet de ham og rensket ut innmaten; så lemmet de ham opp i passelige stykker.

Vaktsjefen hadde levert tilbake kniven og blodbollen og gått ned i knestående igjen. Gamleskrukken drakk; blodet rant i striper fra de innsunkne munnvikene, nedover finstasen – men noe fikk han nok i seg mens han tømte bollen.

Det hensenket seg en ørebedøvende stillhet. Jeg trur hver eneste landsbyboer oppfattet den knirkende talen som gamleskrukken holdt, med mye host og kves og veiv med staven – en preken, antar jeg. Han virket svært gudfryktig av seg.

Han avsluttet og slapp seg tilbake på stolen med et pip – hadde nok vært strevsomt for en gammel mann, dette. De to Acker Bilkene løftet lurene og blåste en lang avmarsj. Bærerne løftet stolene, og med gamleskrukken først toget skokken nedover igjen i avsluttet orden. På vegen fikk hver av gamlingene med seg en middagssteik av den oppskårne fangen, så langt det rakk.

Seremoniellet hadde kanskje ikke tatt mer enn en halvtime, men der jeg låg på magen, iskald i den steikende varmen, der hadde det vart i en evighet.

Jeg kan ikke huske at jeg tenkte noe særlig – låg bare med nesa i støvet og kjente isen prikke i blod og marg mens jeg såg og hørte. Detaljer virvlet i et koas av skrekk og motbydelse. Men én liten ting står støpt på erindringens lange lerret: Idet vaktsjefen bøyde seg og skar over strupen, bare påført badehandkleet og de kulørte tatovasjonene, la jeg merke til at han sto på huk med en struttende ståmann mellom beina. – Han der er glad i jobben sin, tenkte jeg da blodspruten sto.

Ekte arbeidsglede på slakteriet.

16 Something got a hold on me

 

Sjøl kalte han seg noe helt annet. Han Ola, meiner jeg.

Jeg satt vaglet som et burhøns på den grønne grein og sov den truskyldiges søvn. Jeg kjenner vel skogen, jeg er dens sønn. Gjennom slummerets dype slør ante jeg plask i vatn, skrap og knirk fra skog, melankoliske fløyter, vingeslag… Rolige pust fra Titubaene; traktorsnork fra Roger. En fugleflokk listet seg forbi på mjuke svusj. Ingenting av dette vekte meg; jeg bare forenemmet at det var der, og at alt var vel.

Midt på natta bråvaknet jeg. Det var mørkt som gravens rand. Natta låg og lumret som et dampende dyr. Men jeg visste hvor jeg var: Til venstre satt den ene Titubaen, til høgre den andre; de snorket lett og putrende slik de bruker, og jeg behøvde bare strekke ut handa for å kjenne at de var der.

Og i det samme ble bringa mi fylt av lykksalig trygghet. I dette øyeblikket visste jeg at alt var fullkomment. Jeg kunne dø i samme stund, og likevel vite at alt var akkurat som det skulle: Jeg var i mål og kunne sole meg i mine velfortjente laurbær.

Så stilnet tankene, og jeg sov som en murmel til det årle morgengny.

I ungdommens vår, for eksempel, skrevet han rundt og presangterte seg som Mannen med stålkukken. Ellers dreiv han mye med krypskytteri.

Det var ikke Roger som vekte meg - han snorket stadig, med de påståelige sagbladlydene som er karakterisk for ham. Det var lyset som drog meg ut av Moreus armer.

Det var disig morgen. Et gullstøv av soloppstandelse hadde strødd seg over himmelskalken og foldet seg ut mens jeg vaknet. Sum og surr fortalte at mygg og annet utysk hadde oppdaget det samme.

”Dø Harry,” sa han over kaffedokteren ei sommernatt – vi satt som vanlig og mulefunket etter dansefesten, kvinnfolklause og halvfulle. ’Dream Lover’ på spelleren, med gamle gode Bobby Darin. ”Dø Harry. Veit du å kvinnfolka sier når dom har fått seg en ælvåli god kukk?”

Jeg ristet på huet, slik jeg gjør når tanken skal sorteres. Sentrifugalen hjelper, har jeg merket.

Han flirte gult og klappet seg på balla. ”Dæ gjær je,” sa han.

Hah. Han skulle ha sett meg nå, der han sitter med de stusslige ronkefilmene sine! Hører du det, Ola, tvers gjennom århundrene og slektenes gang? Kos deg du, så godt du kan!

Titubaene satte seg opp og smilte seg søvnig rundt. I det samme kom det rusk i forgasseren til Roger; det hostet og bante som en totakter. "Hvor er kaffen?" gryntet det fra luftfilteret i det grå morgentrynet hans. "Kaffe, kaffe, mitt kongerike for en kopp rykende - "

Den ene Titubaen sparket ham på leggen. "Hysj! Være stille, ikke vite hvem hører!" hvisket hun.

I det samme, i forsinket erindring, husket jeg at det ikke bare var lyset som hadde revet meg ut av slummerets slør. Det var også en … anelse; en forenemmelse. Mine vare instinkter fra Odalens dype skoger hadde varslet at det var noe der ute. Noe som lusket.

Roger snøftet, men gjorde som sagt. Han ristet mismoderlig på hodet så hengekjakene slang.

Jeg spente øremuskelen til det ytterste. Jeg følte skogens ro - - nei, ikke helt. Gjennom kvekk og kvakk og sum og snurr ante jeg listende trinn, luskende stemmer.

Titubaene stivnet - de hadde også hørt lydene. Bare Roger fortsatte å klø seg i skrevet og gjespe. Jeg fanget det vasne blikket hans og gjorde tegn til helt stille. Han blunket. "Hva er det som - "

Det knakk en kvist; det hørtes et lågt rop. Lydene var nesten rett under oss. Øynene og munnen til Roger ble trillrunde. Hysj, hysj, vær stille som mus – suste det i mitt stille sinn, med onkel Laurits og Sølvguttene i bakgrunnen.

Jeg kastet et øyeblikk ned mellom filtrete greiner og grønskete stammer. Et tåkete halvmørke gjømte seg fortsatt, men mørket sang på siste reversen. Jeg skimtet en sammenkrøpet skikkelse som listet seg mot stammen vår… En til. Enda en. En flokk.

Jeg pekte. Vi satt som spurv på snor og fulgte de listende folka med øynene.

Det var ikke oss de listet på - ingen av dem henkastet et blikk oppover. Det var noen andre de var ute etter.

Piler plystret. I mudderet under oss ble det liv og rør; en hensunket tømmerstokk løftet seg på frambeina og smekket med meterlang kjeft. Det kunne være kameraten vår fra i går; det kunne være broren hans - kjøttsaksa var i hvert fall like illevarslende. - After a while, crocodile -

Ingen av pilene gjorde nytte for seg. Noen prellet på den hornete huden; andre ble stående en centimeter inni skinnet og gjorde ikke mer inntrykk enn myggestikk. Gamle Gator ble irritert og vraltet seg halvt opp på land, der han glefset og smekket som Få.

De listende skyggene kom til synes på bredden: Åtte-ti bronsebrune menn - kraftige karer; nesten nakne, bare med et kulørt badehandkle knyttet under skrevet og over hofteholderen, og snodige hetter med fjørdusk og en tjukk ring rett over øra. Over hele kroppen var de malt og tatovert med snirkler og figurer.

De holdt seg på respektabel avstand fra gatoren. To av dem bar en lang, spiss stokk mellom seg: Hva skulle de med den? De nærmet seg forsiktig, mens gatoren vispet vatnet og gapte… Og der! Lynkjapt rente de spissen på stokken inn i gapet! Gatoren smikket kjakene sammen og beit så flisene fauk. De to karene begynte å dra. Gatoren beit seg bare mer fast. De to fikk hjelp av flere som halte og drog - og der var den forevokste firfisla helt oppe på land, og veivet med stjerten så beina ville ha røket av som stilkepiper hvis den hadde råkt noen.

Nå begynte en rar brytekamp: De bronsebrune vrengte og vrei på stokken av alle krefter, men gatoren ga seg ikke; den beit og slo og holdt stanga stangen med alle sine fem meter, en bunt av muskler og tenner som ingen med sine fulle fire ville gi seg i kastelag med!

Graset ble flattrampet; greiner og kvister knakk. De kjempende danset rundt. Gatoren bakset og beit.

Men så! Plutselig hadde mennene fått ekstra godt tak; alle tok i og vridde samtidig. Utysket snurret gjennom lufta, og der låg den på rygg. Ennå beit den like påståelig i stokken.

Men nå var gatoren på gyngende front: Halvparten av mennene holdt stokken; resten gikk laus på smørsida med kniver og spyd. Den sparket og slo som bisatt, men på rygg var den hjelpelaus, og mennene holdt den nede så den ikke fikk gjort motmæle. En kar med ekstra fin fjørdusk kom med et langt, stygt spyd og kjørte spissen tvers gjennom dyret. Gatoren bakset verre enn noen gang ei stukket stund; så slappet den av. Flere stimlet til med økser og spyd. Kampen var avgjort, men gatoren var treg i oppfattelsen; det tok mange stikk før den skjønte at den var død.

Til slutt låg den stiv. Det praktfulle uhyret var desimert av noen puslete mennesker med list og lusk. Sånn kan det gå.

Sjøl i døden beit den seg fast i trestokken. Flisene stakk ut mellom fæle tenner. Litt mindre påståelig, så hadde den sluppet taket og berget livet, og kanskje en indianerfrokost attåt. Var nok en lærepenge i dét, for både folk og fe. Fra barndommens grønne dal mintes jeg sangen om eslet Umbriago: Men der hvor stien vender imot dalen – der det er best å gå mot vest, der setter Umbriago seg på halen – et trassig best, som esler flest - - Til slutt fikk de lure karene i sangen med seg Umbriago hematt på den måten at de dyttet ham i feil retning. For da gikk han jo strikk motsatt, trassig som han var. Sangen trakk en lærepeng, husket jeg.

Jegerne danset og hylte noen minutter, slik det seg hørte og børte; hukte seg ned og slo seg på knea, skingret så det skar i øra og feiret trumfen. Jeg kjentes litt trist til mote. Den fæle drapsmaskinen hadde nok vært ute etter skinka mi, men jeg tok det ikke personlig. Den gjorde bare jobben sin, og hvem kan betenke en overbevist kjøtteter at den prøver å gafle i seg en velskapt Harry når sjansen byr? Ikke mange. Litt trevlete kanskje, men næringsrik.

Karene danset fra seg. Så gikk de laus på etterraksten. Med kyndige never renset de ut tarmer og gørr, skar laus skinnet og delte kjøttet i porsjoner. Fyren med den største dusken spanket rundt, pekte og ordinerte. Da oppgavene var forfordelt og arbeidet gikk som påsmurt, ruslet han ned til vasskanten og myste seg rundt. Sjøl jeg, som ikke er noen beundrer av mannens kropp fordi det finns finere ting, måtte innrømme for mitt stille sinn at han var en praktkar: Musklene spilte i morgensola; tatoveringene satt så tett som livsverket til en tægger og skinte i rødt, hvitt og blått - ormer som snodde og filtret, snirkler og spiraler, stjerner og halvmåner…

Plutselig rettet han seg opp og sto og glante ut over vatnet. Så bråsnudde han, sprang opp til de andre, veivet og gestulerte.

De stimlet ned på stranda. Der sto de og måpte mot det som sjefen hadde sett: Ute i disen stakk Cadillacen opp av vatnet, mørk og mystisk som et bilvrak i 'Psycho'. Huffetu.

Sjefen forordret og pekte. Karene såg motvillige ut. Det hadde du gjort også, hvis noen ville sende deg ut i ei myr tettstappet av forkledte tømmerstokker. Sjefen ga seg ikke, og de hadde nok en sunn respekt, for til slutt vasset tre-fire av dem ut og innspekterte cadillacen.

Noe slikt hadde de aldri sett i sitt liv. De kjente og luktet på panseret, banket og skvatt til av det harde smellet; de dunket hodene i bilrutene og måtte prøve flere ganger før de skjønte at det var noe hardt og gjennomsiktig der.

En av dem klatret opp på taket og holdt utkikk etter tømmerstokker. Heldigvis dukket det ikke opp noen mens de holdt på; da kunne det ha blitt en annen dans.

Sjefen sto på land og hadde sitt på det tørre. Til slutt tok han en bestemmelse og ga nye forordninger. De der ute begynte å skyve og dytte. Bilen sto med snuta mot land, og det var bra, for ellers hadde den ikke rikket seg. Sto nok i fri også, etter siste forsøk på oppstart. Den flyttet seg en tomme, så en til - - sakte og sikkert fikk de skubbet og skjøvet den innover.

Det skar i hjertet hvordan de handterte Cadillacen - helt uten respekt og silkehansk. Hadde den ikke riper i lakken før, så fikk den det nå, sammen med bolk i skjermen og andre lakkskader. De visste ikke bedre, og ikke kunne jeg hoppe ned og be dem vise hensyn heller.

Inne ved bredden sto den børr. Sjefen tenkte; det var jobben hans. Så pekte han på slyngelplantene og bort på bilen. Såttene hans begynte å kveile og tjore. Så drog de mens de ropte taktfullt: En, to, tre, hiv! En, to, tre, hiv!Eller noe som virket på samme måte.

Med et slafsende sukk slapp framhjula botnen. Med et ekstra kraftig hiv! fikk de framhjula på land. Nå var saken smal; ikke lenge etter sto doningen på tørt land og dryppet gjørme og vassplanter.

Sjefen med den store dusken innspekterte den med sakkyndige grynt og merknader. Dørene slang. Han kraup ut og inn, vridde på rattet, banket på dasjbordet. Etter grundig EU-kontroll traff han en slutning. Han plasserte to av såttene sine som vaktposter og samlet de øvrige med tydelige tegn på avmarsj.

Ingen kastet så mye som et øyeblikk opp i bladverket. Folk gjør sjelden det når det er spøk og spenning på bakken. Vi satt i lønn og kunne dale ned når foranledningen meldte seg og bilen var tørr - men dulpen til Roger ville det ansless.

Han hadde nok sittet og fomlet med den og latt den komme til krefter i morgensolas skjær. Plutselig peip den.

Ikke nok med det. Jeg har ikke greie på sånne dulper og får sjelden virk i dem, men denne her husket de tastene Roger'n hadde trykt i går kveld - for der kom det en pipende teflonstemme: "Det her e ein automatsvarar før hain Tykje sett sentralbord. For a dialogue in English, please dial one. Trøkk to før øyeblikkele hjælp og sjælens førtapels. Trøkk tre før andre bestillinga. Trøkk fir før dagens frestelse. Trøkk fæm før ein oversikt over produktan vårres. Det e mykje jævelskap og ventetid før sentralen svare. men vesst at du veinta i telefona så får du snakk med ein utav småjævlan vårres så snart som det bli ein ledig. Vesst du ikkje lægge på, røkke du stadig bakover i køen." Stemmen feidet bort til tonene av Fanitullen.

Jeg skal ikke underdrive og si at karene virket overrasket. De stimlet, ropte og pekte. Sjefen danset og brølte. På få strakser hadde flere av dem funnet buene sine og besiktiget oss inn. Sjefen viftet med hendene og fikk dem til å vente med å skyte. Så ropte han noe på kaudervelisk opp til oss og sto med hendene på hofta mens han ventet.

"Han vil vi komme ned," sa den ene Titubaen. "Ellers skyte," sa den andre. De begynte å løsne på knutene som bandt dem fast.

Midt i forskrekkelsen måtte jeg stusse. "Skjønner dere hva han sier?"

"Han si mild og mektig mann, men skyter hvis sint," sa den første, og glei nedover stammen. "Mor våres lære snakke når vi er små," la den andre til, og fulgte etter.

Da ingeniør Knut Berg på eventyr kom til Nilens kilder og oppdaget et egyptisk kongerike som historien hadde glømt igjen, var han heldig som hadde med seg munken Tala, for han hadde studert Østens visdom i hjemmetemplet sitt blant Karakorums ville fjell. Der hadde han lært gammelegyptisk, i tillegg til andre nyttige ting, så de klarte seg fint da de traff på lokalbefolkningen. Vi, derimot, var heldige som hadde med oss Titubaene.

Det var bare å følge eksemplarets makt. Jeg gjorde meg laus og ledig og glei ned etter dem. Roger hadde endelig fått skrudd av dulpen, stukket den i en innerlomme og løsnet noen knuter, mens han mumlet: "Nå ser du hva råkjøringa di fører til, Bestefar! Jeg skulle aldri latt deg - - "

Og når jeg tenker på hva jeg kunne ha sagt… Men det gjorde jeg ikke. Jeg slapp meg tvert imot ned med et dunk.

Vi sto som perler på ei snor, og ingen av oss sa et ord. Den muskeløse sjefen underkastet oss en ransakelse like inkvisorisk som bilen.

Først mønstret han oss med smale øyne og stram kjake. Så begynte han å klype for å verifere at vi var ekte. Han saumbefor Titubaene så jeg holdt på å gå fra konfektene: Han klemte og befølte på dem med kjennermine; han… - og hadde de ikke sendt meg advarende øyeblikk, så hadde jeg grepet inn, med konsekvenser til følge. Ferdig med dem begynte han med Roger og meg: Først prøvde han å gni bort ansiktsfargen vår. Da det ikke gikk, begynte han å nappe og dra i det jerngrå skjegget mitt og de pistrete dottene til Roger. Han måtte forevisse seg om at vi var menn også, og tok et grepa tak som nesten fikk meg til å legge bort min besindige ro. Han undersøkte hendene og hodene våre, og viste særlig interesse for mitt stålgrå blikk - jeg trudde nesten at han skulle sette finga i øyet på meg. Det gjorde han ikke.

Han spanket rundt oss og kjente og klaup. Han stakk en pinne i kjeften på meg og undret seg storartet over plombene, akkurat som tannlegen ved mitt siste besøk i sjuogseksti. Han drog skjorta av meg og ble enda mer skjørtet opp over hudfargen min, og ett og annet krøllete hår på bringa. Særlig hårete er jeg ikke - gror ikke gras på bettong, veit du - , men i forhold til skikk og bruk blant den røde mann er jeg nærmest lodden, har jeg sett.

Til slutt kom han nok til at med alle feil og mangler så var vi likevel en slags folk. Dermed ga han noen ordre til, og ikke før visste vi ordet av det så var vi bastet og buntet. Vi ble styrt ut med hver vår renneløkke rundt halsen, og en indianer i hver ende. Hendene våre ble bundet sammen og beina likeså, så tett at vi bare kunne trippe.

Sjefen tok et overblikk. Så ropte han en ordre til avspasering, og hele flokken satte seg i berørelse. Jeg måtte trippe av alle krefter for ikke å bli dratt på snørra. Roger er seinere i snuen, så snuta hans fikk et traumisk møte med bakken før han fant takten. For én gangs skyld kom det ikke en lyd - kanskje var han for sjokkartet til at han klarte å sette ord på følelsene.

Skogen var et uframikommelig kratt av busk og bregn, slyngelplanter og torner, men gjennom urskogen gikk det en sti, brei nok til to om gangen. Stien løp snorrett, og det bar sakte oppover. Vi fire trippet på harde livet, for hver gang vi ble hengende etter, strammet renneløkka seg. Roger prustet som en flodhest i havsnød.

Etter en lang evighet åpnet skogen seg. Her var krattet svidd av i vide kretser; det stakk svartbrente stubber opp av jorda. Over sletta var det tuer med mais, squash, bønner og andre buskevekster. Det arbeidet folk på jordene, både karer og kvinnfolk; de krabbet nesten nakne på knea og såg ikke ut som om de likte seg. Det kan jeg godt skjønne, for de var bundet omtrent som vi, og rundt omkring sto det karer med spyd og passet på dem.

Midt på sletta var det en landsby av runde hytter med stråtak, og breie, rette gater mellom hyttene. Da vi kom nærmere skimtet jeg en stor, overbygd plass i midten der det satt noen eldre herrer, dekorert fra topp til tå, på låge jordbenker i alvorlig konservasjon.

Byen minte litt om Wendak, sjøl om husa var mindre og flere; men stemningen var ikke den samme. Ingen unger sprang og hojet, og ingen flokker av kvinnfolk skravlet og lo på veg ut på jordene. Her hersket det Ordning muss sein. De ungene vi såg, ruslet rundt i avsluttet orden under strengt oppsyn, uten tilløp til spontan muntrasjon.

Jordene buktet seg i bakke, dal. På haugene var det digre voller; noen var snirkelrunde, andre liknet digre slanger, og noen såg ut som fabeldyr som hadde lagt seg ned. På et par slike voller dreiv det folk og arbeidet. De drasset kørjer fulle av jord opp på haugen, tømte dem og klatret ned igjen for å hente flere. Disse karene gikk omtrent nakne; også de ble passet på av dekorerte krigere med buer og spyd.

Det virket lite trivielt. Hvis du ikke var sjef, vel å bemerke.

Vi ble slept langs ei av de snorrette gatene inn til midten. Folk kikket på oss med store øyne, men ingen sa noe. Det hadde de nok ikke lov til.

Vi stoppet ti meter fra de eldre herrene på benkene. Nå såg jeg at det sto flere unge menn bak dem med store vifter av flettet bladverk som de veivet att og fram for å avkjøle dem. Alle gamlingene hadde digre hårdusker med fuglefjør og blomsterkrans. En av dem, en inntørket brødskalk på piperenserbein, hadde ei grønnglinsende kappe som liknet silke, og en hårdusk så diger at den truet med å tippe. Fjeset, bringa og armene hans var dekorert med stjerner og halvmåner, bølgemønstre og slanger, så tett at det ikke var plass til ett eneste punktum. – Her satt nok Hovedsjefen.

Han plirte og knirket med knarkestemme. Ikke før så kastet alle jegerne seg på knærne, unntatt jaktsjefen, som bare bøyde seg djupt og harket for å avklare stemmen.

Vi fire ble stående. Det skulle vi ikke ha gjort: Jegerne ga et napp i tauet så vi datt på trynet. Jeg fikk kjeften full av jord og støv og prøvde å komme meg opp på kne, men da kom det et nytt napp så jeg holdt på å bli kvalt. Jeg resignerte meg og nøyde meg med å vri ansiktet så jeg kunne følge begivenhetens skeive gang.

Sjefen for jaktlaget tegnet og fortalte. Gamlingen plirte; av og til peip han noe. Han virket ikke som noen snill bestefar. Han hadde en stav, blank og fin med utskjæring og dekorasjon, som han viftet med når han spurte. De andre gubbene fulgte med som tente lys på ei snor. Av uransaklige grunner tenkte jeg på livørskallene som satt på trebenken og vedkassa i buttikken til Torgersen da jeg var liten; der satt de og sputtet skråtobakk og hadde dagen til disp, mens de kommenterte år og avling og ungdommen nå for tida. Av og til bommet de og laget brune roser mellom mjølsekkene, men det affikserte dem ikke. Der satt de.

Tanken fikk meg til å hikste et innestengt knis. Så hensenket situasjonens alvor seg, og kniset satte seg fast.

Jaktsjefen skravlet i veg på labbedansk. Av og til pekte han på oss og gestulerte. Gamlingen gjespet. Jaktsjefen tok et hint og avsluttet den historiske gjennomgåelsen sin, bukket så han sto dobbelt en gang til, snudde seg mot de nesegruse såttene sine og brølte som en Gauleiter.

Jegerne spratt opp, og vi med dem. Uten om og men ble vi marsjert ut på jordene og satt i syssel: Titubaene ble slept ut til flokkene som lukte ugras og stelte maisåkrene; Roger og jeg ble marsjert opp til nærmeste jordvoll. Der ble vi framvist for en oppsynsmann - en morsk kar med fjeset og bringa fulle av tatoveringer som hadde grodd til stygge arr i regnbuens farger - ; så ble vi løyst fra renneløkka og uten videre dikkedarium styrt ut med hver vår flettekorg til å bære jord i.

Seinere forsvant Torgersen. I stedet kom Samvirkelaget; der måtte de finne seg av med å sitte ute på trappa. Da forsvant de med de første kuldegradene, men de dukket opp igjen med blåveisen og de brune klysene sine.

Jegerne forlot oss til sin skjebne. Oppsynsmannen brølte og pekte; så sto han med nevene i sida og såg på oss med dyster mine. Kraftig han også.

Her var nok karrierestigen pekt ut for oss. Sikkert klokest å gjøre gode miner. "Kom, Roger," hvisket jeg, tok korga og tuslet ned mot grava der arbeidsfolka hentet jord og stein. Det gikk ikke fort; vi hadde ennå reimer rundt anklene - det var ikke meininga at vi skulle sette av sted i firesprang det første vi gjorde.

Roger fulgte etter, svimeslått i fjeset. Den berømte talegaven hans hadde gått i vranglås. Her var vi, et sted i Florida eller der omkring i historiens morgengny, og her skulle vi henslepe våre liv som slaver på et steinbrudd.

Det var ikke slik jeg hadde tenkt meg det amerikanske eventyret.

15 I can't escape from you

 

Vi la holmen bak oss som et sluttet kapittel. Det foregikk med hump og rist og et stygt smell i venstre framhjul. Roger'n kom med de vanlige injektivene: "Trafikkbøffel! Bilsnøffel! Se hvor du - "

Jeg hørte ikke etter; jeg hadde hendene fulle av andre ting. Sure skyer slafset mot frontruta og la seg som fatafiller på vinduspusserne. Jeg hadde glømt å skrape ruta; ikke var det skrape i bilen heller. Åssen hadde sjåføren greid seg i snødrevet på vegen til Canton, Ohio?

En grinete kastevind ristet oss som ei skrangle. Skyene sprakk et øyeblikk: Der var den svovelgule rytteren igjen - fæl å se på; hesten kom halsende på hamrende hover, kloppettiklapp, med gapende løvekjeft og flagrende faks. Rytteren løftet spydet idet han fylte frontruta. Jeg fikk et glimt av et uforfyselig heslig ansikt og vrengte rattet over… I samme momanget var han borte. Dunstet bort i tynn luft.

"Apokalypsens fjerde rytter!" ropte Roger oppspilt. "Hva gjør han her?"

Jeg pustet skjelvende ut mens jeg ga gass gjennom det tetnende grå. Jeg visste ikke svaret, og det er mye jeg ikke trenger å vite. Det finns viktigere ting.

Titubaene, for eksempel. Jeg henkastet et tilbakeblikk. De satt uanfektert og knasket potetgull mens de pludret og lo - de hadde slett ikke latt seg merke av den turbule starten. Tøffe damer!

"Jeg håper de greier seg," sa jeg. "Greide seg. Men det får vi jo vite seinere. Ø - fikk vi vite."

"No som dokker omsider e komne i gang igjæn så får dokker hold dokker tel den smale sti og oppsøk dæm lokasjonan som æg ha lagt inn," sa radioen med blekkboksstemme. "Finn dokker på nåen fleire omvæga, så gjær dokker det på eigen regning! Det bli ingen diett før den tida som dokker legg og daska på indianerjenta. Og kilometran bli trækt i oppgjøret som 'Privat førbruk'. Skrap, klikk."

"Spre død og fordervelse, kanskje?" fortsatte Roger. "Inngår det i oppdraget vårt å jage ham på flukt, eller er han på vårt parti? Johannes' Åpenbaring er uklar på det punktet."

Slapset ble til hagl som knatret mot frontalruta. Skyene mørknet; snart var det svart omkring oss - et stupsvart mørke over og under og i alle retninger, frå æva til æva, som presten brukte å si på Sølvsuperen hans bestefar. Lyset fra lyktene druknet bort noen handsbredder foran. Vi svevde i ei boble av lys gjennom endelaust mørke.

Jeg prøvde å tenke. Nå som før gikk det trill rundt. "Du Roger! Nå har jeg reist baklengs i tida og truffet mitt eldre jeg, som er blitt yngre imens. Jeg skjønner at når jeg har reist en runde til, så er jeg blitt ham, og da blir jeg også yngre. Men Harryen i båten, hvor kom han fra? Var han også meg?"

"Dæm hørre hain svarten ikkje mæg tel," fortsatte radioen irritabelig. "Sjøll om at det va æg som skapt dæm, på oppdrag frå Hain Sjøll. No får hain plages med dæm, æg vaske nævan mine utav dæm! Og kjenne æg hain rætt, den rævpulendes psykopaten, så seinde hain dæm multiverset ruindt før å straff gudsførnæktera og horbukka med pæst og kolera og ævindele pine, så sekkert som faen i kjerka - og no e lydbaindet fuillt igjæn. Hold dokker på den kursen æg ha stukke ut, som sagt, før no vil æg se resultata!" Eterens sum og sprak fylte radioen.

Kjekk å ha, den Sølvsuperen! Tok inn 208 med fløyelslyd når jeg fikk låne den. The station of the stars! Satt i kammerset hos bestefar hver søndagskveld og hørte Top Twenty.

"Alt henger sammen!" sa Roger. "Riktignok ikke innafor rammene av den aristoteliske logikkens banale, linjære kausalitet. Nei, vi har å gjøre med en relativistisk, multidimensjonal kvantekausalitet hvor virkningen like ofte fører til en framtidig årsak som, æ, som omvendt! Og her var det sannelig igjen ei flaske, ja. Klukk."

"Og åssen har det seg at vi stadig møter oss sjøl i døra? Det burde da være stor nok plass i de fleste verdener - "

Stjerner prikket fram - over oss, under oss, i alle retninger; myriader og myrioner av nålestikk av lys gjennom det svarte. Jorda var borte - kanskje hadde den aldri vært der.

Ikke bare mellombølge heller: Om eftan var det tysksending på langbølge. Skal si vi lærte språk! Ikke på realskolen, men på radio Lux.

"Men kanskje er det våre egne drømmer vi møter!" fortsatte Roger, i stigende turtall. "Kanskje er Amerika i fortid, nåtid og framtid bare forestillinger i våre norske hoder. Som kjent er Amerika et sted i Norge! Slik våre forfedre drømte om Atlantis, slik drømmer vi om Amerika, og i dette vidunderet av en virkelighetsmaskin finner vi det igjen og igjen. I alle dets aspekter og framtoninger! Ny Englands strenge puritanere. De stolte villmennene i Nord-Amerikas dype skoger. Karibiens frodige kvinner. Die Welt als Wille und Vorstellung, Harry! Hikk."

Die Hitparade om søndagseftan: Conny Froboess, Peter Kraus. Schwarze Rose, Rosemarie -

"Vi ingen forestilling, vi, Jolly Roger," kom det fra baksetet. "Virkelige vi, ikke sant Bestefar?"

Roger gikk av skaftet. "Ta bare verdensaltet: Stjernenes glitrende myriader, galakser uten tall, svarte hull som fortærer hele stjernehoper i grådige ginnungagap - slik er klassisk kosmologi!" Han veivet mot uendeligheten utafor frontruta. "Kanskje er de bare lyspærer på svart fløyel! I min nyeste kosmologiske modell er stjernemylderet Vårherres juledekorasjon. Han lar dem skinne et eon eller to; så tar Han dem ned igjen. Hvis jeg ruller ned vinduet og skrur ut ei pære, så slokner hele stasen som juletrelys, for Han har seriekoplet dem!» Han begynte å sveive ned vinduet. Mørket kom sivende inn.

"Men kanskje vi vakker drøm?" sa den ene baki. "Og du liker drømme oss, Bestefar?" sa den andre. De kniste.

Keine Rose blüht so wie sie – doch ihre Augen finden mich nie – Rosemarie...

Radioen sluttet å sprake. "Det e fanken ikkje hain Vårherre som ha hængt dæm opp - hain eig ikkje sains før skjønnhet og undring! Det e æg, og vesst at du røre dæm så får du dæg ein karamell på nåen milliona volt. Ikkje træng æg bekymmer mæg før strømmen heill, før æg ha tjuvkobla dæm! Ailt går på Gud Fader si strømrægning."

Og sånn var det jo på realskolen: Øynene hennes fant aldri meg. Ingermarie, altså, ikke Rosemarie. Som på langbølgen, så óg i livet.

"Men at vi stadig treffer oss igjen, det kommer nok av at vi allerede har vært der når vi kommer," fortsatte Roger'n rundt flasketuten. "Og jo mer vi reiser, jo oftere krysser vi våre spor. Jo flere blir det av oss, og jo mer sannsynlig blir det at vi treffer oss! Tilsynelatende, i hvert fall." Han nikket dypsindig og rullet opp igjen vinduet. Mørket sluttet å tyte.

”Så du skal ikkje vør å rør dæm – la lysan hæng, seie æg, og konsentrer dæg om arbeidsoppgavan! Klikk.”

Og Gus Backus, selvfølgelig: «Da sprach der alte Häuptling der Indianer: Wild ist der West, und schwer ist der Beruf». Alltid like aktuell.

"Dessuten har vi nok med Kammerers serialitet å gjøre. - Kammerer," sa Roger og rapte, "påviste som kjent at usannsynlige sammentreff, rekkene av seksere i tilfeldighetenes terningkast, har det med å hope seg opp, komme i bølger, i strid med Termodynamikkens annen hovedsetning. Det er derfor alle bussene kommer samtidig, etter at du har ventet i en time. Og alle Harryene. For ikke å snakke om Titubaene… Og hvor har vi tenkt oss hen nå, tru?" Han lente seg mot indikatorene.

Telleverket rullet; årstallet passerte 1400 og fortsatte oppover. Så ble det stående og hakke; kom ikke videre. "Ops," sa Roger. "Jeg glømte å sjalte ut båndet - det har hengt seg opp." Han begynte å fomle med knappene.

Plutselig krenget vi. Soloppganger eksploderte i mørket, foldet seg ut som nyttårsraketter og buktende regnbuer. "Helsike!" gryntet Roger'n. "Det bedritne lydbåndet har satt seg fast…" Han trykte og bendte. Plutselig løsnet båndet. "Båndsalat! Jeg får en fryktelig jobb med å - "

Vi stupte gjennom regnbuer. Telleverket snurret. Gjennom blådisen under oss dukket det fram grønne, filtrete trekroner med blanke kulper innimellom - en jungel. "Rett den opp, Bestefar!" skreik Roger'n. "Jeg er for ung og vakker til å dø! Må jeg gjøre alt på denne turen?"

Jeg syntes han hadde gjort mer enn nok, der han satt drapert med lydbånd og fektet i alle retninger, men det sa jeg ikke. Et langt liv har lært meg. I stedet konset jeg på å styre cadillacen inn mot et kontrollert nødsfall.

Grønne greiner kom fykende. Så var de midt iblant oss. Det hørtes skraping og splintring; så braste vi på skrå mot bakken - - nei, mot en kulp omringet av trær på stylter… Jeg pumpet desperat på bremsen; det ulte i skakkjørte akslinger. Bilen rettet seg opp, men alt for sakte.

Vi traff vatnet med et vått smell. Lause deler fauk veggimellom; Roger'n stupte kråke i båndsalat og hermetikk. Sjøl klamret jeg meg til rattet. Vatnet sildret inn. Jeg ga gass så motoren brølte. Vi brøytet oss gjennom mudderet som et antifibium. Bølgene vasket over frontruta; hjula grov seg fram mot ei overbegrodd strand…

Motoren døde.

Jeg vred på nøkkelen; ga gass. Det klikket under dasjbordet, putret litt - så var det like dødt.

Vi satt børr fast med vatn til knes.

Roger presset døra si opp så vatnet fosset. Det var lunkent og luktet brunt. "Noen må vise handlekraft!" sa han. "La oss komme oss inn på bredden; en tenker bedre når en - "

"Ikke gjøre, Jolly Roger," ropte det fra baksetet. "Gator der borte, ham like deg!" Jeg kikket bortover vassflata. Øynene mine fanget en rørelse mellom algegrønne stammer; noe gråbrunt og ruglete som glei ned i vatnet og kom fossende. Forklaringens lys gikk opp for meg. "Roger! Få igjen døra!" Jeg lente meg over ham og hogg tak i håndtaket, rett foran de måpende fingrene hans. Jeg fikk igjen døra akkurat i betids. Brøkdelen etter dunket beistet mot yttersida. Det hørtes et smell fra sultne kjever som klappet sammen.

"Du godeste," sa Roger, bleik men innfattet. Men straks kom han seg ovapå igjen. "Vi befinner oss i subtropiske strøk! Florida, kanskje, eller ekvivalenten til Florida - hadde du ikke vært så uforsiktig å kvele motoren, Bestefar, kunne vi ha inspisert instrumentene og funnet posisjonen."

Jeg prøvde å skru på tenninga for å få liv i dasjbordet. Null virk; bare stusslige klikk. "Grønn overledning i elektrikken," gryntet jeg. "Motoren må tørkes."

Roger himlet med øynene. "Nå har du virkelig kjørt oss fast, Bestefar! Men fortvil ikke; jeg skal tenke ut en løsning."

"Vi vente til han gå sin vei," foreslo en av Titubaene praktisk. "Vi sitte på setene og ha tørt og fint." Og det var sant; hvis jeg trakk beina opp under meg, så unngikk jeg så vidt å surkle. Jeg gjorde som sagt.

"Beethoven satt med beina i vatn når han komponerte," sa Roger. "Kanskje det setter ytterligere fart også på mine lynraske hjernevinninger? La oss se." Han satt noen sekunder og tenkte geniale, usynlige tanker. Plutselig illskreik han. "Det stikker! Få bort det satans kreket!"

Det satt en lakrisbåt så stor som tommelfingen min på leggen hans. Den hadde sugd seg godt fast; med en viss skadelig fryd braut jeg den laus og forkastet den ut i vinduet. Det piplet blod der den hadde sittet. Svømte nok mye artig rundt i den subbtropiske økosofien, ja. Roger var blitt bleik som et vandrende spøkelse. "Den har forgiftet meg," sa han med svak stemme. "Hils alle hjemme. Fortell dem at jeg møtte min skjebne uten å kny, at jeg sto på min post så lenge det var pust av liv - "

"De bruker ikke det," sa jeg. "Jeg veit om ei vik i Storsjøen der det kryr av blodsugere, men ingen blir forgiftet av dem."

Dagen gikk og vi med den. Roger'n kom langsomt til sine hekter etterhvert som han overlevde, mens han surmumlet og klødde på såret. Det ble dampende varmt. Det hjalp litt å rulle ned vinduet, bare at da ble det fritt leide for de bevingete skarer, som surret og stakk så iltert som ei sommernatt på Krokskogen.

Like ved en badeplass også, langgrunt og fint; svulmende, solbrune topper. For noen år sia kom det opp en plakat der: ”Surf itte her”, sto det. Veit ikke om det ble slutt på surfinga likevel, jeg.

Etter en times trykkoker sa Roger sammenbitt: "Dette går ikke lenger. Nå må jeg!" Han henkastet blikk i alle retninger. Mistenkelige tømmerstokker var ikke å se, men hva som lurte rundt svingen i surklesumpen var ikke godt å vite. "Weissmuller gjorde noe slikt i 'Tarzans hemmelige skatt'," mumlet Roger og begynte å tyte ut gjennom vinduet. "Eller var det i 'Jungel-Jim i det forbudte land'?" På ubegripelig vis greidde han å krølle seg rundt karossen og fram på panseret, som stakk en fot opp av elementet. "Forsiktig med lakken, Roger!" ropte jeg. "En Cadillac skal omgås med kjærlighet og snill såpe!"

Han nedverdiget meg ikke til et svar. Det hang greiner over vatnet, og ned fra greinene slepte det slyngelplanter. Jeg ville ikke ha stolt på dem, men det gjorde han. Han surret seg fast og stupte som et tigersprang inn mot bredden.

Det gikk slik det måtte gå. Slyngelplantene ga etter og glei som grønn såpe mellom fingrene. Tigerspranget endte i et mageplask en halvmeter fra bilen.

Roger forsvant i grønske og brunske. Det steig en sverm av bobler; til slutt ei stor - som brast. Deretter kom Roger med gjørme i håret og grønne stengler i girlander.

Rotvelter og gjørmerygger vaknet til liv. I flere retninger dukket det opp grådige krypdyr som dugg for solen. Roger vasset for livet. Jeg trudde hans siste sukk var kommet for å bli, men han kom seg opp på panseret noen brøkdeler før de fæle brødsaksene klappet sammen der beina hans hadde vært. Han snublet seg opp på biltaket. Det var nok lurt, for sjøl om panseret var glatt klarte den ivrigste å få framkroppen opp. Fem meter sint alligator, og halvparten var sylskarpe tenner.

"Hjelp," skreik det med tynn stemme over oss. "Jeg egner meg ikke til dyrefór. Hjelp!"

Jo da: Roger kan brukes til alt fra dildo til reveåte, men det sa jeg ikke. Jeg ville gjerne hjelpe, men her jeg satt kunne jeg gjøre lite med saken. Det kunne alligatoren. Den halte seg helt opp på panseret og kom i min retning mens den smikket med kjakene. Sjøl med frontruta imellom likte jeg ikke å se den karen i øynene. Gule var de også, smale sprekker og uten smilerynker. I mangel på Roger tok den sikte på meg.

Den stygge kjeften smalt mot ruta. Glasset holdt. Alligatorer er for dumme til at de kan lære noe, og denne karen hadde heller ikke funnet opp noe krutt. Den prøvde igjen. Og igjen.

Jeg kaldsvettet, til trass i den tropiske varmen. Før eller seinere ville ruta sprekke. Vi satt i en hermetikkboks, og gatoren kom til å åpne den.

"Ta det med rolig, Bestefar," sa det bak meg. "Vi hjelpe skal deg, vi."

Det hendte noe rart. For stemmene til de to var så milde og rolige at plutselig ble jeg trygg. Som om ingenting riktig galt kunne hende meg, så lenge Titubaene var der.

Det samme kunne ikke sies om Roger. Han skreik og jamret som en hannkatt i bur.

Titubaene begynte å synge - sakte og tostemt med rare toner, uten ord, uten rytme; to stemmer som flettet seg som lianer over det rørte vatnet. Lyden smaug som mjuke fingre inn bak tankene mine, glattet bort uro, strauk og strauk og gjorde meg søvnig, søvnig…

Jeg skvatt. Hadde jeg sovet? En av Titubaene ristet forsiktig i meg. "Fort stille nå," hvisket hun, mens den andre sang videre. Tvers over panseret låg det digre krypdyret og døste. I vatnet hadde kameratene hans også roet seg; låg og flaut som de trestokkene de var.

Titubaene hadde fått opp den ene bakdøra. Nå glei de ut i vatnet mens de sang videre, sang denne sangen som flettet seg rundt alle sanser… Langsomt og rolig vasset de mot bredden, forbi en av de drivende tømmerstokkene. Hele tida sang de.

Jeg skaut hjertet i halsen og dyttet døra opp. Så vasset jeg uti. Roger hadde seget sammen på biltaket. Satt og gapte som en druknet fisk. "Hva…" kvekket han. "Hvor…"

"Stille," hveste jeg. "De sover. Kom her!"

Jeg måtte hjelpe ham ned; han var så spenstig som en potetsekk. Kreftene hans hadde nok gått med i sluttspurten. Jeg støet ham gjennom vatnet, ti livsfarlige meter inn til bredden - der ventet Titubaene. De sto med armene rundt hverandre, sang og svaiet i en langsom dans. Men sangen virket ikke lenger. Beistet på panseret slo med hodet og myste rundt seg etter nærmeste middag.

Jeg snublet og gikk på snørra i gjørma. I forfjappelsen gispet jeg etter luft og slukte halve myra: Kjeften, halsen og magan fyltes av grønn pyton; en solar pleksus av død og bederv midt i mellomgolvet. Jeg kavet meg opp mens jeg hikstet og sputtet og braut meg med Roger som en mjølsekk rundt nakken; hinmannen måtte vite hvilke ulumsker jeg hadde fått i meg… Ikke tid til slike bekymmer nå. I øyekroken såg jeg at gatoren hadde glidd ned i vatnet og staket ut kursen.

Vi sprang de siste par metrene. Det var ikke en brøkdel for tidlig. De ruglete ryggene kom fossende. Det sto et digert tre nesten uti vatnet. Titubaene klatret smidig opp på hver si grein, to-tre meter over oss. Roger og jeg styrtet etter og heiste oss med hals og hode til vi også satt i trygg forfatning i bladverket. "See you later, alligator," hikstet jeg med min siste oppbydelse.

Der satt vi mellom asken og ilden. Alligatorene romsterte ei stund, men så virket det som om de glømte oss - hadde vel ikke noe langt tidsminne verdt å nevne. De slapp seg ned i vatnet og døste videre. Roger ble utålmodig. "Skal vi komme oss videre? For det første må du få opp bilen. For det andre må vi finne ut hvor vi er. Og for det tredje - "

"Og når," supplementerte jeg.

"Og når." Han begynte å fire seg nedover. Ikke før var foten hans nede på bakken, så begynte det å plaske i vatnet. Han kom seg opp igjen som en bjønnskremt molteplukker.

"Vær forsiktig vente, Jolly Roger," formante en av Titubaene. "Ham Gator, han springe fortere til lands." "Vi vente sove slappe her, vi," forklarte den andre. "Morgen kommer, vi gå videre, kanskje."

"Sove!" protesterte Roger. "Da ramler jeg ned. Sulten og tørst er jeg også. Hm, jeg liker det ikke, men dette er nok tidspunktet til å ringe nødnummeret…" Han famlet på seg, så godt som situasjonen tillot. Omsider kom dulpen fram for en dag. Han trykte på taster. "Å dæven!"

Han trengte ikke forklare. Dulpen var klissvåt og utladet; ikke et pip var å drive opp.

Titubaene visste sjelden uråd! Slik nå også. "Se her binde fast," sa den ene. "Vi hvile trygt mens venter," sa den andre. "Ikke annet gjøre så lenge, vel?" De ga seg til å hale inn meter på meter av de seige slyngelplantene. Hver av dem hadde en liten kniv gjømt mellom hjorteskinnet. De skar opp slyngelplantene i passelige lengder; så satte de seg skrevs over tjukke greiner tett ved stammen og bandt seg betryggelig fast. "Nå sove trygt. I morgen atter dag, ikke sant?"

De damene var ikke til å tru. Det varte ikke mange minuttene før begge to snorket med låge putrelyder. Villmarkens døtre.

Roger satt en halvmeter under dem og grumlet, viftet med den avskiltete dulpen, sparket i treverket. "At du aldri kan se deg for! Jeg burde ha visst bedre enn å overlate kjøringa til deg. Her sitter vi glømt i historiens mørke og blir krokodillemat - bare fordi du er for glad i gasspedalen og fomler med bremsen - "

"Alligator," sa jeg.

"Men som en sønn av vestens kultur kan jeg ikke unnslippe min trang til handling! Jeg kan ikke, som disse naturmenneskene, falle til ro mens jeg fatalistisk avventer min skjebne – min faustiske kraft krever utløp!"

"Det finns en krokodilleart her også," forklarte jeg. "Det har jeg lest på Animal Planet. De lever i brakkevatn og er utrydningstruet. Det fantes nok flere av dem nå."

"Ventetidas martyrium! Det er det verste for en handlingens mann som jeg. Å vente avmektig på at skjebnens blinde terningkast skal - "

Jeg ser naturprogrammer mens jeg spikker, skjønner du. Derfor veit jeg alt om krokodiller, alligatorer og sånt. På TV.

Det var seint på dagen; lufta var så våt at det dryppet av den; ettertankens bilder blomstret for mitt indre øye: Sett at jeg hadde sklidd en gang til der i vatnet. At jeg ikke hadde fått Roger ned av biltaket i betids. Sett at…

Adrenalet hadde kokt bort i kålen og gjort meg sliten inn til margen. "Jeg trur jeg følger eksemplarets makt," sa jeg og begynte å taue inn noen meter med slyngelplante.

Og kaimaner, selvfølgelig! Samme slaget. Bare ansless.

Klagesangen hans durte videre. Jeg lot den dure mens jeg tjorte meg fast for å vente på min fatale skjebne, jeg også. Det tok ikke lenge før jeg hensovnet stille inn.

14 Six more miles to the graveyard

 

Båten liknet ei forevokst Nordlandssjekte. Svart av tjære, med kvitmalt pyntelist. Det hadde mast og seil, men seilet hang og blafret. Ti-tolv karer rodde mot strand med slappe årer.

Junior sto og kopte ned mot stranda. "Det er båten til Torfinn Lusaskjegg!" braut han ut. "Hva gjør han her så seint på året? Jeg går og ser etter."

Flere hadde tenkt den tanken. Sjastaretsi og noen av rådsmennene var på veg nedover dit kanoene låg marsjert opp som grisunger langs ei purke. Vi hengte oss på dem. Etter ei stund kom Roger og dulpen hans pesende etter.

Tjyru, sier vi heme. Men jeg skriver jo sånn at du også skal skjønne skrivelsen, sjøl med innskrenket norskformat. Som du ser så er jeg ganske flink.

Folk kom ut og kikket - nyfikne, men det ville de jo ikke vise. Det var jobben til Sjastaretsi å ta imot besøkende på rolig og severdig vis, og spørre seg ut etter nytt fra utlandet.

Det sa lærer Madsen på folkeskolen også. ”Harry, du Harry,” sa han. ”Du skriver som en hest sparker, du. Hva skal vi gjøre med deg?” Og det har jeg fortsatt med.

Båten skurte mot grusen og ble liggende og slingre på bånnpanna. Roerne hang over årene, skjeggete og slitne; et gjennombarket folkeferd, helt forskjellige fra de skjegglause wendatene. Jeg hadde trudd de skulle hoppe ut og dra opp båten, men det gjorde de ikke. I stedet dukket det opp en bleik, skjeggete kar i stavna. Han speidet mot land mens han støet seg på treverket.

Sjastaretsi stanset. Vi andre stilte oss i en halv sirkel bak ham. "Det er Torfinn!" sa Junior. "Han ser ikke bra ut. Dette husker jeg ikke - "

"Gobbeldigokk," sa Sjastaretsi, langsomt og tydelig. "Jakk jakk." Eller noe sånt. Han løftet høgrehanda med smørsida fram. Venstrehanda kvilte på kniven han bar i beltet.

Båtsjefen svarte noe som liknet. Han holdt også penhanda i været. Rådsmennene slappet av litt. Dermed hadde de nok avtalt at dette var et besøk med fred og fordragelse.

Det spente seg ut et ordskifte. Av geberdelsene skjønte jeg at Sjastaretsi ba sjøfolka komme i land. Det var lett å se at de trengte en pustepause, men sjefen deres avslo høflig.

Vatnet kurpet på seg. Et vindkast feide over fjeset mitt som en sur sopelime. Sammen med vinddraget kom det et gufs av tjære, og en klam eim av noe annet.

Byen til wendatene var ikke luktfri. Søpla låg i dynger bak langhusa; utedassene var noen rajer festet mellom bjørkestammene på baksida. Dit gikk folk og vaglet seg når de hadde noe på hjertet, som høner på ei snor. Ikke var de hysteriske når det gjaldt sin daglige dusj heller. Legg til matos og røyk, så skjønner du at hver dag var en lukterisk opplevelse for nesen. Du ble jo vant til det.

Men eimen fra skipet hørte ikke til blant de daglige dunster. Det var en emmen stank, som ei spruteflaske med vellagret Grønmo.

Rådsmennene snurpet neser og vekslet blikk. Nå såg jeg at flere av karene som hang over årene hadde byller og sår. Fra noen av dem rant det gul verk. De var ikke i toppform.

Mannen som Junior kalte Torfinn snakket lenge og innpåtrengende på gurglespråket til wendatene. Rådsmennene ble urolige, men Sjastaretsi beholdt innfatningen; han sto spikret mens Torfinn snakket. Så stilte han noen spørsmål, og Torfinn svarte.

Sjastaretsi sa noe til rådsmennene. De begynte å gå oppover igjen, mens de kastet lange øyeblikk bakover. Sjastaretsi sto igjen. Han såg lenge på Torfinn, skipet, mennene som hang på årene. Til slutt bøyde han seg djupt og kom med ett eneste ord som ble hengende til tørk og dirre i den blåsure lufta. Så snudde han seg også og gikk oppover mot byen. Han virket bekymringsfull.

Junior sto med store glugger og hengekjeft, som om han hadde mistet både munn og mule.

Torfinn satte øynene i oss tre som sto igjen. Ved nærmere ettertanke såg jeg at det hang striper av størknet verk i skjegget hans. "Hoyrir thu mek, Harri Austmadr?" sa han, grå i stemmen.

"Ek hoyrir, Thorfinn. Ill ferd, thykkist mer, hefir thu farit," svarte Junior. Jøss. Sannelig var han blitt språkfullmektig, den gamle dobbeltgangeren min! Her talte han i tunger med dativ og modulerte hjelpeverb som en annen språkfilolog! Titubaene virket nok heldig på ham.

"Thá skaltu vardøgrit ditt kenna." Torfinn snudde seg.

Stille, stille i samme stund stakk det opp to nye fjes - og nå var det jeg som gapte.

De to var nesten umiskjennelige av hår og skjegg, og av blåsvarte byller og verk - likevel kjente jeg dem med det samme. Enda to - og i en forferdelig innfatning!

"Hei, Harryer. Hei, Roger," snøvlet den lengste av dem. Han strevde fælt med r-ene, som om han kom rett fra tannlegen. Men det gjorde han nok ikke. "Vi kom. For å advare."

"Torfinn har nettopp advart Sjastaretsi," fortsatte den stutteste. "Dette gikk ikke slik jeg tenkte. Men forskningsresultatene er sensasjonelle! Nå kan jeg fastslå hinsides all tvil at svartedauen ikke var byllepest, slik historikerne har trodd. Smitten bæres ikke av rotter og mus eller lopper og lus. Det er en dråpesmitte; derfor holder vi oss på trygg og tilbørlig avstand." Han hadde lettere for å snakke enn sidemannen. Det har han alltid.

"Svartedauen?" utbraut Junior skrekkfallen. "Er det den dere har fått? Er det englenderne som - "

"Svartedauen?" ropte Roger, mens han veivet og filmet med dulpen. "Hvordan kom den hit så fort? Er det englenderne som - "

"Svartedauen?" sa jeg betenksomt. "Den kom på svalevinger fra Egyptens land. Kanskje det er englenderne som - "

«Svartedauen,» snøvlet Pest-Roger. «Mitt sensasjonelle funn viser at det må være en virussjukdom. Og ganske sikkert er det englenderne som - «

Harry med byllene viftet med ei slapp hand. "Alt er. Vår. Skyld," klarte han å trøkke ut av seg. "Pesten sprer seg. Som. Varme hveteb…" Han ga opp; tok sats på ny: "Dere må. Rømme. Langt bort. Unngå all kontakt."

"Overlevelsesprosenten er omtrent femti - det er et godt tegn at vi fortsatt lever! Det ville være et uopprettelig tap for vitenskapen om jeg ble revet bort akkurat nå, da jeg - - " - bylle-Roger fikk et fælt hosteanfall og måtte støe seg på Harry med byllene til han fikk igjen pusten. "Men for sikkerhets skyld - Roger, kan du notere deg at det ikke er byllepest? Jeg ser for meg oppslagene - de kan til og med nå ut til dagspressen, for dette er epokegjørende stoff !"

Ei kald hand tok spenntak rundt hjerterota mi. "Titubaene!" skreik jeg. "Hvordan er det med dem, er de - "

"Det forklarer mye som forskerne ikke har fått til å stemme," avbraut Roger ivrig. Min Roger. "Spredningsfarten, for eksempel. Og at spredningen fortsatte i den kalde årstida. Byllepest i India og Kina i moderne tid har oppført seg helt annerledes. Du Roger, hvis du overlever må vi sette oss ned og - "

"Vi har ingen. Titubaer," snøvlet Bylle-Harry. "De er jo hos. Deg. Lykkeligvis, ellers hadde de… Pass godt på dem, hører du!" Jeg veit ikke om han snakket til Junior eller til meg. Kanskje han såg dobbelt.

"Og ikke nok med det!" Rogerkopien klødde seg under øret så det rant blod og verk nedover skjegget hans. "Jeg kan også avsløre at Kensingtonsteinen er ekte! Den er jo avskrevet som et falsum, men jeg har fulgt Pål Knutssons ekspedisjon fra dens endeligt i Minnesotas sumper tilbake til begynnelsen, og nå kan det ikke herske tvil! Dette kommer til å kullkaste - "

Torfinn Lusaskjegg hadde hørt på med to hender på pyntelista. Nå meinte han at møtet hadde vart lenge nok. "Tid er kominn at fara af," sa han, så bestemt som dagsformen tillot. "Far tu vel, Harri Austmadr. Vita skaltu at eigi eru allir vinlendingar daudir!" Han sjanglet bakover i båten, ga noen ordre. Mennene ved årene begynte å skåte. Norrønafolket, det ville fare.

Himmelen var blitt snerkete av skyer, som blåsur mjølk. Fjorden var knurpete; bølgene slafset mot skipssida og fikk båten til å slingre mens den gnuret mot grusen. Vindkast fra alle kanter vasket meg over snuten med gufs av lik. Dagen hadde tegnet godt fra oppstandelsen av; det gjorde den ikke lenger. Jeg sa: "Hvor skal… hva gjør dere nå?"

Den opphovnete kopien min hang fortsatt over pyntelista. "Vi kom for å. Advare. Torfinn er. En pålitelig venn. Røm mens dere kan. Pass godt på. Titubaene!"

"Vi ligger i karantene på ei ubebodd øy," la Roger-kopien til. "Der blir vi til vi stryker med eller blir friske - det tar ikke lang tid. Men vi er redd pesten har spredd seg. God tur videre. Ikke gløm svartedauen og Kensingtonsteinen, hører du!"

Båten slapp botnen med et slurp og seig utover, snudde sakte mot den frisknende vinden. Slappe hender vinket. Det siste jeg hørte var et rop fra Roger-kopien: "Vi sees, hvis vi lever så lenge!"

Junior og jeg såg etter dem i tause ettertanker. Det er betenkelig å se seg i speilet, merket av dødens såld; det er et syn som avstemmer sinnet til etterpåtanker. Om ikke lenge låg han kanskje med nesen i været ute i historiens ville mark… Han kunne ha vært den ene av oss. Eller den andre.

Roger klipte tankene mine av på midten, slik han bruker. "Det er noe jeg ikke skjønner. Hvordan kom de seg helt fra New Foundland og hit før de strauk med?" Han stakk dulpen i lomma, ferdig med å filme. Slutt på filmen, kanskje.

Jeg studerte kartet for mitt indre blikk. Han hadde et poeng. Turen fra New Foundland var ikke akkurat en dagstur. Hvor lang kunne innkubinasjonen være?

"Han kommer ikke derfra," svarte Junior. "Vinlenderne har et handelssted ved utbruddet av den store elva. Det er der han holder seg om sommeren."

«Den sprer seg altså langs handelsvegene. Så fort som Få!» sa Roger. «Da bør vi nok spre oss i forvegen.»

Skipet forsvant i skyer av skifer. Vinden hufset. Mellom skyene skimtet jeg noe svovelgult - det liknet en kappekledt rytter på en enorm hest. Rytteren veivet med et brennende sverd… Bildet var der et øyeblikk; så sloknet det. Kanskje et solgløtt mellom skyene som spilte øynene mine et pussig pek.

Noen ordentlig hest var det ikke heller. Hodet liknet en løve.

Blikket mitt landet på holmen der Cadillacen sto i det proviserte skuret. Uroa kom over meg med fornyet kraft og tyngde. "På tide å komme seg av garde!" sa jeg.

"På tide å komme seg av garde!" sa Junior: To sjeler og en tanke; to rasshøl på en planke. Han begynte å småjogge opp mot landsbyen. Jeg etter, og Roger til slutt. "Vi må komme oss videre," prustet han. "Det er mye jeg må finne ut av - - "

I landsbyen møtte vi Titubaene til Junior på veg nedover, med hver sin bylt på hver sin mage. "Vi bli kalt til råd!" sa den ene. "Store Sjef, ham Sjasti, trenge snakke," sa den andre.

"Det er pest blant vinlenderne," forklarte Junior. "Den er fryktelig smittsom. Vi må forflykte oss langt bort før den - "

Titubaene prøvde å rolige ham ned. "Vi skjønne pest," sa den ene. "Mange ganger i Barbaree." "Vi si flytte straks til langt av sted," sa den andre. "Og danse synge trolldom, så pest ikke finne," forsikret den første igjen. "Høvding Store Sjef venter," sa den andre. Så fortet de seg videre.

Jo visst. Disse to skjønte fort hva som måtte gjøres, og hadde autorisasjon til å få det gjort. To Damer!

Roger begynte feberilsk å pakke. "Wampunen min," mumlet han. "Amuletten." Det var hjørnetanna til en bjørn rundt halsen; den virket mot okier og annet pakk. "Notater, piller, kondomer, tannbørste - nei det er sant, de ligger hjemme - "

Jeg prøvde å forklare Titubaene mine hva som sto på. "Jeg hadde tenkt å bli her lenge, jeg," sa jeg tafatt. "Men nå må vi dra en kos fortere enn svint. Kommer pesten hit, da - "

De smilte i kor. "Vi visste å dra, vi, snille Bestefar," sa den ene. "Søstra våres huske, ikke sant?" "Vi reise som vi, hva sier du, gikk og sto, vi," sa den andre. Den første strauk meg mildt og snilt over kjaken: "Ikke redd deg, du; vi passe deg alle tider vi, ikke sant?"

Jeg snublet rundt og pakket mitt verdslige gods: Blåjensen; skinnjakka; den storrutete bomullsskjorta, sokkene, tangotrusa med tigerstriper. Alle klærne mine var reine og pene, takket være omsorgsfulle Titubaer. Hakkespettboka! Jeg fant det fillete eksemplet og vimset videre. Traktorskoa -

Jeg kolliderte med Junior rundt hushjørnet. Han sto og mumlet for seg sjøl. "Jeg skjønner det ikke. Det var ikke pesten - det var englenderne. De kom i hærskarer for å plyndre og voldta og omvende oss - ikke sant?" Han såg bønnfallende på meg.

Jeg syntes nesten synd på ham. Et øyeblikk såg han ut som sine søtti år, og vel så det. "Resultatet blir jo det samme," sa jeg. "Reiser du med din egen bil?"

"Bil? Bil?" Han blunket. "Jeg har ingen bil. Den krasjlandet på fjorden, ikke sant - Roger hadde stilt inn kursen, og det var på nøden og nippet at - " - han fikk øye på Hakkespettboka jeg holdt i neven. "Det eneste jeg fikk med meg var den der. Den vil jeg beholde, er du snill."

"Dette er mitt eksempel! Det står navnet mitt i den!" Jeg bladde til jeg fant 'On the Road'. "Se her: Harry Olsen, Odalen, 16. august 1961 - " - skrevet med penn i vakker skråskrift. Bortsett fra kulken som kom av dårlig penn allerede da.

"Eksemplaret ditt ligger i bilen, Harry," sa Roger idet han pilte forbi. Junior og jeg protesterte samstemt: "Hvilket eksempel? Hvilken bil? Hvilken Harry?" Plutselig tidde vi i kor og glodde på hverandre.

"Behold den du, Harry," sa jeg i et gavmildt innfall. "Jeg kan kjøpe flere bøker hjemme.» Det skar meg i hjertet - men hva gjør jeg ikke for gamle kjente?

- Rådsmøtet var fort ferdig; Titubaene til Junior kom opp igjen med ungene på magen. Rådet hadde tatt den riktige bestemmelsen. Snart sto landsbyen i oppstandelsens tegn. Mat og klær, våpen og husberåd ble lastet på flåter. Utover eftan samlet folk seg framafor langhusa, tente bål og holdt fest på all den maten de ikke kunne frakte med seg. Innimellom sang de farvel til husa, til landsbyen, til øya som hadde vært hjemmet deres i manns minne. Noen av de nyttigste nevene flettet wampuner som skulle sendes til andre landsbyer - noen kom vel til å høre på advarslene, andre ikke. Grytidlig neste morgenkvist skulle hele skokken ut på flytteføtter.

Titubaene til Junior gikk systemisk rundt og pakket skinn, redskaper, krukker og kar med mat. Junior vimset svimeslått etter, og benglene sprang i vegen med viltre hyl. Jeg hogg tak i Junior på veg ut med den samme maiskrukka for tredje gang. "Slå følge med oss, Harry," foreslo jeg. "Vi har god plass i bilen, og…" Jeg regnet fort i hodet: Vi var fire; de var tre hele, to halve, to kvarte… Det kunne gå, hvis vi la dem lagvis og anføttes.

Junior ristet på hodet. "Det er her vi hører til. I 1362, meiner jeg. Ett eller annet 1362…" Han holdt hodet mellom hendene for å få det til å sitte stille. "Dette er folka våre. Ungenes og Titubaenes, og mine. Vi blir her og tar det som byr." Han pilte videre; løp ut med maiskrukka, inn igjen. På vegen støtte han på Titubaene sine. Ungene satte i å illskrike. Uten å stanse en brøkdel ble de vippet nitti grader og bestukket med hver sin pupp rett i munningen. Sirenene stoppet monumentant. Titubaene tok tak i hver sin utstikkende del på Junior, dreide ham hundreogåtti grader rundt og dyttet ham i gang igjen før de fortsatte med sitt.

Han vimset videre i sjokkartet tilstand. Til nytte kunne han umulig være, tenkte jeg. Knapt nok til pynt. - Jeg, derimot - !

Solnedgangen møtte havdisen og smeltet som saftis med jordbærsmak ut over horisontens rand. Roger samlet seg rundt meg. "Vi er reiseklare, bestefar - skal vi komme oss av sted?" Og der var Titubaene mine, stivpyntet, litt oppspilt. "Vi reise rundtur nå?" sa den ene. "Komme tilbake lenge sia, unge og glade?" sa den andre.

Jeg såg ut over landsbyen; menneskene ved leirbåla… Jeg fikk klump i halsen. Jeg hadde hatt det fint her. Mer enn det; jeg var kommet hjem, for første gang på… Jeg skulle ønske jeg kunne… Men nei, slik gikk det ikke an å tenke. Jeg hadde en jobb å gjøre.

Og dessuten: Jeg skulle komme tilbake. Her skulle jeg leve den beste delen av livet mitt.

Besluttsomt stakk jeg handa i øvre venstre frynse. "Ålreit, vi får - "

Bilnøkkelen var borte.

Panikken senket seg. Jeg kunne ha foresverget at den var der da jeg la den der! Jeg løp inn i båsen der jeg brukte ligge, kolliderte med den ene bengelen etter den andre så de spratt veggimellom med inngniterte hyl, lette i haugen av skinn på brisken, på jordgolvet… Historiens skjeve gang sto og falt med at jeg fant den forbistrete nøkkelen. Sett at vi ble fanget her i det fjortende århundret. Da kunne ikke noe av dette ha hendt. Da ville vi ikke komme tilbake hit for ni år sia, forynget og forfrisket; Titubaene ville ikke ha blitt respekterte rådgivere, og hele stammen ville bukke under for pestens herjinger…

Ingen nøkkel. Hvor ellers? Ved ildstedet der jeg brukte sitte om morgenen, med kaffe og avis… nei, det var sant; ingen kaffe i 1362. Jeg sprang ned en av guttungene en gang til; den andre gikk klokelig i ett med veggen. Jeg kjemte oska rundt ildstedet. Ingenting. Kanskje på utedassen: Jeg hadde sittet på stanga i går kveld; den kunne ha ramlet ned - ut, bak huset, over gjerdet.

Flere hadde vært der etter meg. Jeg fant en kjepp og begynte å grave. Noen harde klumper - kunne en av dem være nøkkelen? … Nei. Bare de hardstappete hønseegga til Roger.

Det begynte å bli skumt. Fortvilt ruslet jeg tilbake, sunket hen i tanker om når jeg sist hadde hatt den…

De andre var samlet ved bålet og tok avskjedigelse - Roger, alle Titubaene med avleggere, benglene, Junior. "God tur, Harry!" ropte Junior. "Og velkommen tilbake for, æ, for…"

"Du lete denne her, Bestefar?" ropte en av Titubaene mine og holdt opp bilnøkkelen. "Den ligger på bakke der du sto da du gikk," forklarte den andre. Harry Junior ristet på hodet. "Du blir verre rotekopp for hvert år! Du trenger sannelig å finne ungdomskilden, ja."

"Tusen takk," sa jeg. "Jeg visste at du hadde den."

- Det ble ingen lang minnestund - vi skulle jo sees igjen. Hadde sees igjen. Hadde settes igjen. Det vil si, det skulle vi ikke; men… Sjastaretsi svingte bortom for å overse forberedselen til avgang. Vi forklarte behovet vårt; han slo noen grimaser og framskaffet sporenstraks et par spenstige karer som kunne ro oss ut og tilbake.

Jeg kunne nok ha tjuvstartet den. Slikt klarte jeg fint i min ungdoms fagreste vår: Man hadde gått och läst, och man var sjutton år! Men likevel.

Vi tok farvel med den gamle hedersmannen slik vi hadde lært, med mange grepa tak rundt armen og slag på ryggen. Han foldet ansikt som en statsmann, nikket mye og holdt en kort tale som bare Titubaene skjønte. Har jeg fortalt at de er et unikum når det gjelder språk? Det har jeg ikke, og det er de.

De siste dråpene av solnedgang blødde bort. Djupblått mørke rant over himmelen som et blekkhus på trekkpapir. Vi ruslet ned til stranda med våre laster og braster; de to kraftige karene rodde oss til holmen. Vi satte oss i bilen. Jeg kastet et siste vankelvemodig blikk mot landsbyen, der ulmende bål tegnet dansende skygger over menneskene som sang sin mangstemte avskjed med hjemstedet. Et melankolisk syn.

"I'll be back," mumlet jeg og satte nøkkelen i låsen.

Cadillacen startet som om den aldri hadde gjort noe annet.

13 At the first fall of snow

 

Junior og jeg satte opp snikkerverksted og begynte å lage spørrboger.

Buene fikk vi laget av spesialister. Et par av de eldste og skrukkeste fagfolka tasset rundt i lauvskogen og myste seg fram med stramme kjaker til de fant ei rettvokst alm, eik eller bjørk. Først innspekterte de treet fra topp til tå, danset noen runder og sang forsvergelser. Så stanset de for å lye, enda skrukkere i skallen og snurpere rundt kjeften; de hørte etter om treet var i godlune, sa Junior. Var stemningen grinete, fortsatte de til neste skogholt. Men hvis treet var i humør, skar de det ned med mer sang og besverg. Så tøyde og bøyde de bueemnet til de fant den spenstigste retningen, spikket videre mens de mullet og sang, og forsterket bueryggen med horn som de limte og surret.

Buestrengene ble laget av andre eksperter. Brukte både fiber fra borken på almene eller dyresener. Strengene ble flettet og tøyd med mange ritualier til de dirret som stål og sa spjång. Pilene ble også laget med mye oppstuss og besverg; de skulle være rette og spenstige, og balansere hårfint på fingen når spissen og halefjøra var felt inn. En god pilspikker kunne høre om pila plystret på rette måten - gjorde den ikke det på første skudd, så måtte den spikkes og flikkes til den fant tonen. Hvis den ikke ga seg, hendte det at den ble kastet på bålet som straff til slutt, men det skulle mye til. Pilspikkerne var gemenslige folk.

Buene til spørrbogene måtte være lengre og kraftigere enn manuelle buer. Strengene måtte være sterkere, og pilene måtte ha ekstra lengde og ettertrykk. I førsten ble det mye surmumling når Junior sendte ekspertene hjem med forurettet sak, men etter hvert fikk han det som han ville. Deretter tok vi over. Vi spikket kolber med lange, snorrette løp og plugget fast buene. Så monterte vi avtrekkere som kunne holde strengen i skruestikke, og likevel slippe den så fjørlett som en katt når skuddet skulle gå. På noen av spørrbogene monterte vi sikte med kors og korn også. Korset kunne flyttes opp og ned når du skaut inn børsa - reineste diopeter, skal jeg si deg.

Innimellom tok vi pauser for å innstruktere skytterne. Vi skyter links både Junior og jeg, veit du, så det var litt kompleksativt å få wendatene til å holde spørrbogene på den vanlige måten. De tok det fort likevel, og det var en fryd å se øynene på dem når pilene forsvant i disen langt ute på fjorden, eller da en av dem sendte ei jernskodd pil tvers gjennom plankeveggen.

Arbeidet gikk ikke fort, for dette var finsløyd med millimeter, og vi to slurver ikke med børsene. Vi måtte ofte vente på geberdene til wendatene når de ville danse og synge, muntre i klynge, for å gjøre børseånden blid og morderisk. Til slutt skar vi inn en elg, ei gaupe eller en bjørn i kolben, spenstige dyr med kraft og avspark i hver sene. Det var nesten den viktigste delen, for ble det ikke dreis på dyra så fikk ikke børsa drap i seg, det veit enhver elgeskytter fra Odalen. Langfredagsbørsa i «Trollelgen», husker du, ble smidd på tre langfredager etter enannen. Så ble det litt av et våpen også, og råkte alt som råkes skulle.

Så god tid hadde ikke vi, men sluntre med drap i børsa, det gjorde vi ikke! På en heldig dag fikk vi ferdig ei børse hver, men oftere et par dager. Likevel var det artig arbeid. Skal du først smekte i ansikts sved, finns det da noen bedre måte enn å kjenne treet leve under finga mens kniven skreller bort den ene overflatiske flisa mindre og nøyere enn den andre? Nei.

Eller var det «Reinsbukken på Jotunfjell»? Samma det. God børse.

Og Harry Junior var, når alt kommer til sin rett, en kurant kar å jobbe med. Han har jo sine synkrasier og brøler som en stut bare han får flis i fingen, men slikt får en bære over. Oftest står han og brummer med sin malmtunge røst og slipper fornøyde fis - da veit du at arbeidet glir som det skal. Når vi gjør noe sammen, så skjønner han hva jeg meiner uten ett ord, og viske versa; derfor samarbeider vi uhorvelig effektivt. En sunn sans for humor og musikk også. Det er kanskje ikke så rart at vi gjennomskuer - vi er jo trass alt autentiske som to tvillinger og har opplevd det meste i lag, sjøl om han drar på åra. Han måtte jo være nærmere søtti, enda han såg ut som førti med disse armhevelsene sine.

Slik gikk dagene. Og nettene var sånne som jeg bare har drømt i mitt langstrakte liv. Jeg veit ikke åssen det er med deg: Du har kanskje opplevd alt som livet kan by av sjelens lyst og kjødets oppstandelse. Men for en mann som har lett et langt liv uten å finne drømmen, og til slutt - i aftenrødmens resignasjon - har gitt opp å leite, så var Titubaene som å bli født på ny. Ja visst. Som om verden ble flunkendes ny og ubrukt, og jeg med den!

Roger vimset, slik sånne Rogerer gjør. En dag lærte han rådsmennene og diverse damer å danse jenka. En annen gang lærte han dem rævkrok, handbak og andre nyttige ting. Som du veit så har han flere tommeltotter enn vi andre har fingre; likevel klarte han å spikke et brett og lære hele landsbyen Ludo, og det hadde de stor moro av. Prøvde seg på sjakk også, men han måtte resonnere på brikkene.

Ellers gikk han rundt og blandet seg inn når kloke folk snakket, og dreiv på med de petrologiske studiene sine. Så lenge jeg har kjent ham har han samlet stoff til medistergradsavhandlinga si, og det gjorde han nå også. Han tok opp sanger og fortellinger og sendte dem gjennom hyperrommet til identen sin i 2003. Jeg trur han lærte noen danser også. Wendatene var tolerable folk og fant seg i at han vimset; de oppfattet ham nok som en harmlaus bytulling. Klødde han på damene slik han bruker, så gjorde han det med distraksjon, for det artet seg aldri ut til noe spetakkulært.

Titubaene jobbet jamt og trutt. Mye av tida dreiv de på åkeren i lag med de andre damene og sanket mais og rotfrukt, stelte tuene og vekslet sladder - der fikk de greie på alt som hendte og mer til. Nesten som mor mi på sandalmisjon. Sjastaretsi stakk ofte innom for å lye nytt. Ellers plukket de røtter og nøtter og ville epler, røykte ut bier og høstet honning, sanket sopp og bær. Innimellom var de rundt i langhusa og stiftet fred. Mine to ble flinkere til å snakke språket for hver dag, og Junior sine ble stadig mer framtunge.

Det høres kanskje ut som om vi glei inn i en rytme der den ene runden var den neste lik. Men hver dag hendte det ting som braut opp monologien. Rett som det var kom guttungene til Junior hylende med revet skinn til service og vedlikehold. Det var et fælt slagsmål mellom to unge jegere. Den ene måtte ligge i flere uker og bli resituert, og Titubaene forhandlet lenge med alle partier om passende bot, sånn at begge to kunne bli venner og vel forlikte. En annen gang var det en svartbjørn som huserte på søppeldynga; alle våpenføre menn måtte rykke ut med mann og mus, og det tok halve dagen før bjørnen låg der, så piggete av piler som et pinnsvin på motorvegen. Da måtte jo bjørneånden roes ned med sang og dans, kan du skjønne, ellers kom den til å hjemsøke.

To oldemødre passerte holdbarheten og sovnet stillferdig inn. Da stanset all virksomhet opp; det ble sang og opptog, og hele byen gledet seg fordi de to skulle reise bortafor himmelen og bli unge og vakre i evindelig tid. Sjastaretsi stilte i finstasen med hjortehorn på hodet og holdt tale, og avsluttet med å kaste klærne til de henfarne på bålet. Så ble bårene fraktet ut i skogen og heist opp i et tre. Der skulle de henge til våren, forklarte Junior; da skulle knoklene tas ned, knuses og kastes i vatnet. Til den tid var det tryggest å lagre dem et stykke fra byen - slike nyavgåtte kunne stelle til mye ugreie før de vente seg til å være døde. Akkurat som pensjonister. Mange av spøkelsene og plageåndene som flakket rundt i skogen - okier, ble de kalt, enda de ikke var det minste oki - var dauinger som ikke hadde somlet seg videre. De fór rundt som tåkedotter om natta og skremte vettet av folk, eller stakk kalde fingre inn i bringa og fikk hjertet til å stanse. Var nok best å sende de døde avgarde på betryggelig vis, ja.

Etter gravferdene var det stilt og fredsomt ei ukes tid; folk hilste alvorlig og høviskelig, og knapt et uvennlig ord ble forvekslet. Seldom is heard a discouraging word, som det står i sangen.Ja da. Så ble det nye opptog med sang og dans. Opptogene kumulerte med at de to langhusa som hadde mistet oldemødrene sine pekte ut nye, myndige damer til å sjefe innomhus. Sjastaretsi svinste rundt og gjorde grønne hoser for å ynde seg hos de nye. Etter det ble byen full av ståk og latter og krangel som før.

Du lurer nok på om vi helt hadde glømt den stakkars Cadillacen som fortsatt sto til knes i småstein og grus ute på holmen. Det hadde vi ikke. Roger og jeg rodde ut en dag og klappet og stelte til den gjenvant litt av sin gamle glans. Den fortjente oljeskift og piggdekk også, men det fikk den ikke, stakkar. For ikke å snakke om motorvarmer. Derimot fikk den et plankeskur til vern mot vinteren. Jeg gjorde så godt jeg kunne for den; det er helligbrød å la en sånn praktfull skapning gå til hundene.

Ikke kunne vi sluntre alt annet heller: Det var vedlikehold på gjerdet, det var fangstgraver som skulle ettersees, det var fiskesteng og fiskestang. Vinterved skulle hogges og lagres. Så du skjønner, det hendte stadig noe som heftet oss. Men sakte og sikkert ble landsbyens menn væpnet med skytevåpen som kunne stanse en hest.

Nettene ble kalde og klare. Om morgenen låg ølrøyken som et kvitt sjal over fjorden; almene og lønnene og bjørkene ble flekkete, som om det hadde regnet oker og mønje. Damene fikk det travelt med innhøsting; de gikk i skyttel med digre neverkonter for å tømme maisen i spisskammerset inne i husa. Jegerne la ut på høstjakt. Junior hadde brukt å være med på disse langturene før om åra, men nå hadde han ikke tid; han og jeg jobbet som et pisket råskinn for å bli ferdige. Noen av jegerne brukte de nye våpna, og etterpå kunne de ikke få fullrost; de var uovertreffelige når det gjaldt å henlegge et dyr på langt hold med ett skudd. Jeg merket at Junior og jeg fikk ny status kvo blant mennene.

En morgen sto ikke Titubaene til Junior opp slik de brukte. Titubaene mine skysset oss ut mann av huse med hode og hals; guttungene, Roger, Junior og jeg. De rusterte noe alvorlig der inne; den ene sprang ut og inn og hentet ved, vatn, digre glosteiner; den andre pilte bort til det nærmeste langhuset og kom tilbake med et etterslep av damer. To av dem var staset ut med fæle masker og fjørpynt; de sang taktfullt mens de ristet i skrangler og slo på vaskebrett som et skiffle-band. De forsvant inn i huset og smelte døra.

Guttungene piltret inn i byen for å bengle. Roger tok fram dulpen og dikterte til identen sin i enden av tid og rom. "Dette er en sensasjonell hendelse!" ropte han med den ene handa, og tegnet og fortalte med den andre. "Som den første i verden kan jeg rapportere fra seremoniene ved en barnefødsel hos wendat-indianerne på 1300-tallet. Sammen med fedrene er jeg blitt kastet ut av huset; på denne arenaen har menn ingen adgang. I første del av seremonien drives onde ånder bort. I mangel av en eksakt betegnelse kan vi kalle de to kvinnene som har dette ansvaret for åndemanere. Vi merker den skarpe lukta av einer som kommer drivende ut med røyken. Vi hører også den manende sangen, akkompagnert av rytmeinstrumenter. Hadde vi kunnet kikke inn bak den stengte døra, ville vi ha sett åndemanerne i langsom dans rundt hovedpersonene. Og vent! Nå kommer ei av kvinnene ut - " - det var ei av Titubaene mine som var ute igjen og fylte fanget med ved. Jeg kunne ikke se hvem det var; det kan jeg aldri. Heter det samme gjør hun også.

Harry Junior hadde stått tafatt med blanke, runde øyne og en hake så stor som ei låvedør. Nå tok han seg kraftig sønder og kom til en slags forfatning. "Dø, ø, Tituba - " sa han.

Hun pilte inn att uten å ense. "Åssen har hun det - " - sa Junior. Døra smalt igjen.

Han kopte og krøllet klamme hender. "De, meiner jeg," la han til.

Roger dreiv på. "Vi befinner oss på ei øy i det innlandshavet som en gang skal få navnet Ontariosjøen, under en strålende klar høsthimmel. Vi er gjester hos det vennlige folket som historien kommer til å kalle Huroner, men som sjøl kaller seg Wendat. Stedet vi besøker er en landsby på noen hundre sjeler; et egalitært samfunn preget av nøktern velstand, og styrt etter hevdvunne, demokratiske regler, hvor det hersker full likestilling og vel så det." Han snudde seg i en rund omkrets mens han lot dulpen feie over landsbyen, sjøen, skogen. "Som bildet viser ligger landsbyen omgitt av urskog, en urørt villmark hvor det er mange dagsreiser mellom bosetningene, hvor ulv og bjørn streifer fritt som i tidenes morgen. For wendatene er ikke villmarka en trussel som må bekjempes og overvinnes; den er en evig fornybar ressurs hvor de høster med nøysomhet og forstand - et tapt paradis hvor menneskene lever i intim og harmonisk symbiose med en streng, men gavmild natur - "

Jeg lot monologien hans gå ut det ene øret og inn det andre, mens jeg konset på det som foregikk bak stengt dør. Den taktfulle sangen hørtes fortsatt, omgitt av andre damestemmer og skrammel og dunk. Titubaene var sikkert i sin skjønneste orden, så jeg kymret ikke for dem; men Junior, stakkar, var i dårlig befatning. Han sto, travet, sto igjen, stadig bleikere i trynet. Tålte han egentlig flere fødsler i hans alder? "Slap off, Junior," sa jeg for å roe ham. "Det går nok bra. Du klarte deg fint sist, ikke sant?"

Han sendte meg ikke så mye som et blikk, hadde vel ikke registrert at han ble tiltalt en gang. Han begynte å trave igjen.

Ryktet om hendelsen hadde spredt seg blant grasrøttene. Utover morgenen kom det ruslende folk som egentlig skulle på jobb, men som slumpet til å legge vegen bortom Titubahuset: Damer som skulle ned og høste mais; krigere og jegere som skulle på jakt; unger og bikkjer som skulle ha flydd i vegen andre steder. Også Sjastaretsi tok en sving oppom. Når Titubaene fikk unger så var det ei storhending, for disse damene var viktige folk i byen.

"Som vi ser har ryktet om fødselen spredt seg til hele landsbyen," kjatret Roger og viftet med dulpen. "Folk kommer stimende for å følge begivenheten, for fødsler er viktige hendelser for disse stolte naturfolka. At et nytt menneske melder sin ankomst, det er et like stort under hver gang det skjer. Like stort som at - - ". Og så videre.

Det hørtes et skrik fra hytta. Ett til. Junior skvatt himmelhøgt, gapte og bulte med øynene som en druknet fisk. Han prøvde å si noe, men det kom bare et kvekk.

Den tostemte skrikinga fortsatte, mellom oppmuntrende tilrop fra støtteapparatet. Det sitret ei ny spenning i skaren av nysgjerrige. Damer skravlet oppglødd og vekslet sakkyndige kommentarer. Herrene vimset.

Det stilnet litt. Folk stakk hjemom for å få seg en matbit; noen drog ut på den jobben de ikke kunne utsette lenger, andre kom tilbake. Roger kommenterte løpende. Overføringa må ha kostet en formue, riktignok med seks hundre og førti års forfall og vel så det. Så begynte oppstandelsen igjen med nye, stakkato skrik. Titubaene mine var ute som snarest etter mer vatn og ved, men de nyfikne som prøvde å få et glimt gjennom glåppen ble bryskt dyttet til sides før døra smalt igjen. Junior tygde negler, rød og konsentrisk i øynene. Han var utilsnakkelig.

Titubaene mine kom i døra igjen. Nå strålte de som en soloppgang. Hver av dem hadde en tult i armene. Det senket seg et ørebedøvende sus av stillhet. "Unge Bestefar, du komma her!" ropte den ene. "Du se ungene din?" sa den andre. Harry Junior sto lamslått til jorda et øyeblikk - så gikk sannhetens øyeblikk opp for ham. Han sjanglet bort og tok imot de skrikende tultene. Et forklaringens lys strålte over ham, og han stotret: "Tu-tusen takk. Det var fint. Gratulerer." "…og i dette øyeblikk," hylte Roger og dulpen hans, "er spenninga utløst! Her ser vi den stolte far med en velskapt, ø, to velskapte nyfødte. For også i denne bakevjen av historien utspiller livets under seg; ett drama får sin lykkelige utløsning idet et nytt innledes - et nytt kapittel i slektens sagas lange lære, her i en liten landsby i urskogen på det amerikanske kontinent før Columbus. Og på denne spede tonen av håp avslutter jeg min reportasje. Roger Olsen, Ontariosjøen, Amerika i 1362."

Gratulantens rekker sto i kø. Harry Junior sto med et fjollete flir og to skrukkete, ildrøde kålhoder som stakk opp fra hver sin tult og hylte som en gris. Jeg klarte å dytte meg fram til døra, med Roger på slep. "Gratulerer, Junior!" ropte jeg. "Åssen har du det?"

Situasjonens alvor fikk Junior til å rette seg opp, i bekjennelsen av at det ble ventet en uttalelse. Med stø og rank stemme proklamenterte han: "På en dag som i dag vil jeg si med dikterens ord: 'Var eg ein Gud, ville eg skapa fødsel og død. Berre fødsel og død.'"

"Kjærleik," ropte Roger. Junior blunket: "Berre fødsel og kjærleik. Mer har jeg ikke å si! Dette har vært ei påkjenning, og nå må småjentene mine trekke seg tilbake og roe meg ned."

Harry Junior, de nye småborgerne og Titubaene forsvant bak stengt dør. Folkemassene sto igjen og skravlet oppberømt - men etter hvert begynte de å kikke på sola som var blitt over tolv, og kom i tanker om alt som var ugjort. Enkeltvis og i små flokker diffunderte de bort. Resten av dagen låg det en feststemning over byen, og stadig vekk var det folk som stakk oppom i håp om en kikk. Men Titubaene mine holdt streng vakt, og de få som slapp inn fikk bare et glimt av barnefaren før de ble skysset på dør. Blant dem som slapp til for en stukket stund var matrikratene fra de fem langhusa, Sjastaretsi og et par rådsmedlemmer.

Jeg og Roger var også innom da trengselens time hadde lagt seg. Mødrene satt på hver sin brisk, inntullet i skinn og med ungene inntil seg. Jeg veit jo hvor stygge og skrukkete sånne kre er fra naturens side, fra de gangene jeg har besøkt søstra mi og damene til Roger, så jeg lot meg ikke sjokkere. Titubaene mine og de andre damene svinset og stelte for mor og barn med maisgraut og tørkler og dikke-dakk. Junior, stakkar, låg på en brisk og pustet ut, men ingen av damene verdiget ham så mye som et trøstelsens ord. Det gjorde vi.

"Jeg tok opp alt på mobilen og sendte filmen til brukeridenten min, Harry!" sa Roger. "Sammen med mine løpende, innsiktsfulle kommentarer. Du kan få kopi når vi kommer hjem. Stick it in your fam'ly - album! Som Tommy Steele sier."

Jeg er ikke sikker på hvilken Harry han snakket til, om noen. Det er jeg aldri. Kopien min stønnet fra sjukeleiet: "Jeg reiser ikke hjem, Roger. Jeg er hjemme." Stemmen hans kom litt til krefter igjen. "Her skal jeg se ungene mine vokse opp, og her vil jeg bli gammel sammen med Titubaene mine."

"Gammel er du alt," sa jeg.

"Du, da," sa Roger og snudde seg mot meg. "Du blir med hjem igjen, i hvert fall, når jobben er gjort."

"To nydelige jenter," sa Junior og satte seg opp. "Kari og Mari, er det fint, synes dere?"

Jeg klødde meg i hodet og i skrevet. Så langt hadde jeg ikke tenkt; jeg trivdes godt her. "Men hvis jeg har skjønt riktig, så er jo han der meg om noen år, og da reiser vel ikke jeg hjem heller - "

"Men Titubaene må si hva de meiner. Kanskje de vil finne på navn denne gangen - det er jo rettferdig når jeg fikk foreslå navn på guttungene."

"De kan ikke ha to av dere travende rundt her!" sa Roger. "Det er mer enn nok med en."

"Tenk når de vokser til! To blonde og blåøyde skjønnheter blant mørke indianere. To nordiske soloppganger - "

"Blonde? Blåøyde?" Roger ristet sørgmodig på hodet. "Du var kommunebrun før du ble grå, og øya dine er grå og triste som irske lavtrykk. Pris deg lykkelig hvis de likner mor si, du."

Junior lot seg ikke affektere. "Vi må bygge på huset. De får familier etter hvert, og da må vi ta dem opp i vårt hus. Jeg ser for meg - " - øynene hans ble blanke og fjerntliggende.

Det var ikke mulig å føre noen fornuftig konservasjon med ham. Jeg skal vokte meg vel for å bli like paterisk hvis jeg skaffer meg avleggere, en gang i min alderdoms høst.

Roger og jeg forstrakk oss tilbake fra åstedet. Utafor fortsatte jeg med snikkerarbeidet, mens Roger gikk i vegen som en oppsynsmann. "Hvorfor lager dere alle disse våpna?" spurte han.

"Junior trur at det kommer en invasjon," forklarte jeg. "Han har opplevd dette før, første gangen han var her - bare at da var han meg."

"Men nå har historien forandret seg. Denne gangen husker han hva som skal skje. Dermed er det god grunn til å anta at det vil skje noe helt annet."

"Det kan hende." Jeg siktet langs et børseløp: Løpet var snorrett; perfekt. "Jeg greier ikke å følge logistikken i denne multihistorien din. Bedre føre snar, meiner nå jeg."

- Dagene falt ned i det jamne siget igjen. Fortsatt hang gleden som ei rosa sky over huset. Livet hadde fått to nye midtpunkter, som låg i hver si korg og gurglet og dreit. Titubaene til Harry Junior kom seg fort og tok igjen kommandoen. Benglene benglet rundt søstrene sine og kunne ikke skjønne at de ikke fikk bruke dem til blink, for far deres hadde laget små spørrboger til dem. Junior og jeg hadde snart styrt ut hele byen med våpen. Titubaene ble ferdige med innhøstinga og fant fram den digre siderpressa som Junior hadde laget - det tæret stygt på ressursene å ha en Roger i huset, og det var på betids å berede grunnen for nye drikkevarer.

Som du skjønner; det var stadig nok å gjøre - men arbeidet gikk med latter og smil, og jeg kunne ikke tenke meg å være noe annet sted enn akkurat her, akkurat nå.

Men alt har en ende, og pølsa har to. Hvor lenge var Adam i Paris?

En morgen glitret nysnøen kvit mot morgensola gjennom disen. Jeg kikket ut over sjøen slik jeg brukte mens jeg holdt på med mitt bak huset.

Fram av skodda kom det sigende et tjærebredd skip for slappe årer, inn mot vika der kanoene låg.

Mennene som hang over årene var bleike og skjeggete. Både de og skipet hadde sett bedre dager, tenkte jeg, mens hjertet sank i meg.

Kom de med nyhendinger så seint på året, så var det ikke godt nytt de fraktet.

12 I ain't got nothing but time

 

Verden er hektet sammen med rytmer. Når bråket og ståket roer seg helt, da kan du ane rytmene som driver vind og vær og bølgene på havet, sol og stjerner og hufsende skyer, like til dine egne dundrende hjerteslag og atomenes svirrende elektroner: Du kjenner dirringa fra slagverk og bass, klonkerti klonk fra en honky tonk, turer og rundinger fra ei trollstemt fele. Vispeslag mot et vaskebrett, metalliske stønn fra et wabbleboard, hyl fra en mishandlet sax. Musikk! Rytmene dirrer i deg og gjennom deg og alt du ser og sanser, i tre fjerdedel og tolv fjerdedel og totakt, i springar og reel og reinlender og rock’n roll. I sorg og latter, i ensomhet og i kjærlighet er det de som holder deg gående, nesten uten at du merker dem. En sjelden gang dirrer de så tett oppunder yta at du må sprette opp og trampe takta, snu fjeset mot regnet og vinden og skrike: For goodness sake - do the hippy hippy shake!

Sånn er det, samma hva Roger sier. Ubi dubi, ubi duaaa!

Vi stallerte oss inn hos Titubaene og Harry Junior med vårt rørlige pakk og pikk: En diger klesvask, Hakkespettboka samt dulpen og dritepillene til Roger'n. Så begynte Junior å innstruktere oss i skikk og bruk og stedets kostyme.

Og når ditt henfarne støv en gang spres for alle vinder, da skal sjela sveve ut i det store intet på vindpustet av en hendøende blåtone.

Wendat-folket besto av fire stammer smurt ut over tredve byer på øyene og i skogene. Denne byen, Andiaton, tilhørte bjørnefolket - 'attignawantan', eller noe sånt; det var bare så vidt han fikk den skjeggete kjeften sin rundt de lange forstavelsene. Det fantes fem familier, fem 'hus' også; hver familie hadde sitt eget hus i hver by, og der bodde slektenes gang med poder og avleggere, mormorunger og svigergutter i ei eneste mølje. Når folk giftet seg flyttet brudgommen inn hos brura og ble segregert inn i slekta. Ikke rart de trengte romslige hus.

Dessuten så heter det sax, bare så du veit det. Ikke saks. Saxofonen ble oppdaget av Anton Sax, og han tok navnet sitt deretter.

Det var forbudt å gifte seg med folk i sitt eget hus. De fleste levde i monomane ekteskap, men noen av de harde kara giftet seg med flere søstre i slengen. Hvis søstra til dama du var gift med ble enke, så hadde du plikt på seg til å gifte seg med henne også, så ungene ikke voks opp farlause.

Og klassisk rock er jo utenkelig uten en sax-solo i midten! Først to vers, så refrain, så en sax-solo som vræler og vrenger så taket løfter seg – og så roer du ned med tredje vers og refrainet en gang til. Siste linje gjentas et par ganger og feides bort. Dette kan jeg! Hør bare på «I need your love tonight».

I husets fire vegger styrte matrikatet, og gamlemor var alfa og mega i alt som skulle gjøres og lades. Det var bare menn som satt i Rådet, men damene bestemte hvem som skulle sitte, hvem som skulle være sjef og hvor lenge han skulle. Hvis sjefen ikke beskikket seg, kunne damene når som helst dekronisere ham. Og ble han blind, døv, lam eller innpotent måtte han sporenstraks strekke seg tilbake, sånn at damene kunne velge en ny en. Det gjorde at han skjerpet seg, meinte Junior.

Rådet kunne ikke sjefe helt over stokk og styr heller. Når de bestemte noe, slik som da Junior og Titubaene hans fikk slå seg ned, eller nå da vi anmeldte vår herkomst, hadde de ikke anna makt å sette bak bestemmelsen enn at de var myndige og respektable karer. Ellers brukte de tida til å foreslå kompromikser og helle olje på opprørt ild. Stort sett rettet folk seg slik som Rådet bestemte. Noen surmumlet, men rette seg gjorde de like fordømt.

Eller «Stupid Cupid». Eller -

Mennene dreiv med jakt og fiske, krig og tobakk. Damene dyrket mais og bønner, sanket røtter og nøtter og bær, laget mat og hadde oppsyn med alt som gikk for seg. Det var de som eide all fast eiendom også, både hus og hager; kara eide bare våpna sine og det de gikk og sto med. Når det gjaldt ofring til gudene, sang og spell og festlivitas, handel og medisin, så kunne både karer og kvinnfolk drive med det. Det var liten forskjell på folk: Det fantes verken rikfolk eller slaver, så de var fælt primitive.

Det var ikke godt å si åssen vi sju passet inn. Kanskje var vi et nytt hus. Men Titubahuset var puslete i forhold til slektenes lange gang. "Det er en begynnelse," sa Junior. Jeg fikk en forenemmelse av at han hadde tenkt å bli her til evig tid. Og hvorfor ikke? Ungene voks til, og snart kom det flere; hva hadde han i 2003 å gjøre? Han var innfløtter der også.

Harry Junior var kommet for å bli.

Roger fingerte med dulpen sin, tastet og knattet. Har jeg glømt å si at den nye dulpen hans har solcelle, tekstmishandling og leksikon? Jeg har nok det. Nå løftet han nesen fra mikrotastene. "Sosialt press!" erklærte han oppberømt. "Det er det som holder enkle bygdesamfunn sammen! Den usynlige veven av skikk og bruk, forpliktelser og forventninger. Inngifte og utgifte, vennskap og kjennskap, onkler og nevøer. Onkelsystemet, akkurat som i Andeby! Og som i Odalen.” Han falt i ettertanker. ”Det er vidunderlig å se hvor fint det fungerer! Jeg får nok skrive en sammenlignende studie: 'To primitive samfunn: Odalen og Wendak - en personlig beretning.' Jeg kan trekke på de gangene jeg har vært med deg på fisketur. Slik kan jeg bringe et nytt og personlig perspektiv inn i sosialantropologien. Skjønt fisk ble det jo ikke, og hjembrenten til han der Ola Ronk - "

Junior såg surt på ham. "Du kan ta sosialpetrologien og tørke deg i annalen din med! Ikke husker du stort fra fisketurene heller, trur jeg. Vil du ha mer sider?"

Det var som om et magisk øyeblikk dalte ned over oss: Luftfilteret til Roger stilnet med tilbakevirkende kraft, og fortsatte med det i flere sekunder etter hverandre.

Han Ola barndomskompis, ja. Han er en gap og en hemføing som aldri har gjort et dagsverk hvis det kunne unngåes, i hele sitt lange og skjeggete liv. Likevel har han møkk under negla og kronasje mellom finga, for han tuskhandler med skau på rot, avskiltete småbruk og alt som kan settes om, og han kommer aldri ut i minus. Du ville ikke invitere ham i bryllup, for du veit at han kommer til å klå på brura og drekke opp alle slantene. Men ellers er han en triviell kar å være i lag med. Banner og røyker, eter med finga og drekker som en skorstein. Han er ikke med i denne historien.

Tobakk, derimot, var en alvorlig sak. Det var bare rådsmedlemmene som hadde lov til å røyke, og bare når alvorlig store saker skulle bestemmes – som når de skulle ut på jakt, feksempel. Da satt de i ring og sendte pipa mellom seg som en skokk med gamlehjemshippier. Sa ikke stort, bare satt, og til slutt var de enige.

Men det er jo ikke du heller, når sant skal sies.

Eller utsendinger fra andre stammer. Røyke tobakk, altså.

Midtsommers, fortsatte Junior, møttes rådsmennene fra alle bjørnefolkets byer. Møtestedet gikk på omgang; nå i sommer hadde det vært i en annen småby tvers over fjorden. Sjastaretsi hadde begynt å ta med seg Titubaene som rådgivere, og etter hvert hadde folk fra hele Wendak begynt å spørre dem til råds. Junior svulmet: "Grepa kvinnfolk, skal jeg si dere. De veit råd for det meste. Førsteklasses!" - Jeg måtte si meg enig. Jeg måtte det, ja.

Sure sokker også, og jeg tør ikke tenke på underbuksa. Roger nærer en skrekkblandet faksinasjon: "Han er dyrisk - en villmann! Ikke akkurat edel, men verneverdig. En urkraft!”

Med års mellomrom møttes rådsmenn fra alle fire folka i Wendak. Men hvis krig eller annen fare truet, kunne rådene sende wampuner til hverandre og møtes på kort sikt, slik som da vinlenderne herjet for noen år sia. Ellers hadde det vært fred og foredrag i Wendak helt sia krigen med sononterronene, året etter at Harry Junior kom hit.

Ugift er og blir han, med en kontant tilnærmelse til dameproblemet. Jeg husker ham fra en fest på Skytterhuset i min grønne vår. Musikken hadde pakket sammen og bilene kjørt, men han Ola sto svaiende i skaukanten og ropte innover stien: "Fær je fitta? Je veit du har a!"

”Titubaene forsikrer oss en solid status kvo her i byen,” sa Junior. ”Flotte damer – har jeg husket på å si det? Jeg har visst ikke det. Men jeg gjør nytte for seg, jeg også. Bueskytter blir jeg aldri, men her skal du se!” Han gikk bort til husveggen og løftet ned en kontrapasjon som hang der: En diger spørrboge med to meter lang bue, festet til et langt løp på en trekolbe med avtrekker. ”Denne her skyter som en hest! I vinter tok jeg en elg med ett skudd. Sjastaretsi har spurt om jeg kan lage flere, og det kan jeg.”

Det er litt penibelt å sette sånne ord på papiret, skal jeg innrømme – jeg har aldri hatt noe til overs for obskuriteter, og i hvert fall ikke med damer til steds. Men sannheten må fram.

Jeg lot hendene gli over den glatte kolben. En spenstig elg var skåret inn med usviktelig formsans. Han hadde ikke glømt mine gamle treskjærerkunster, nei. Sånne her hadde jeg også laget da jeg var ung: Morderiske greier – du kunne skyte mye lengre og treffsikkere med en sånn en. ”Hva skal han med dem?” spurte jeg.

”Jakte! Dessuten trur han at det kan bli krig. Ikke med lenapene, eressaron eller vinlenderne. Men farende folk forteller om en stamme i vest, der de store elvene flyter sammen. De bor i en by med mange tusen krigere, med høge murer og store hus til høvdingene. De ofrer folk til gudene sine, og nå har de begynt å sende krigere og tvinge nye stammer under seg. Over alt hvor de kommer, gjør de folk til slaver og bygger store hauger der de ofrer folk. Før eller seinere kommer de hit, derfor vil Sjastaretsi ta sine forhåndsregler.” Han kikket opp på den blanke himmelen. ”Solguden vår nøyer seg med en sang og en dans, han, og ei klype tobakk i ny og nå. Slik vil vi ha det her i Wendak.”

Noe svar kom det ikke inne fra skauen, og etter ei stund satte han seg boms ned og tok saken i egne hender. Det var da han fikk akronymet sitt.

Roger'n bladde i boka. Så lente han seg fram. ”Her står det om Mississippi-kulturen! De bygde hauger og plattformer av jord og stein, og hersket fra en by i Mississippi-dalen – Cahokia, heter den nå; ingen veit hva innbyggerne kalte den. Den blomstret i fem hundre år og kan ha vært en av verdens største byer… Vi har å gjøre med en vaskeekte protosivilisasjon, nesten på linje med mayaene! Og nå som historien er forandret, så kan hva som helst skje. Det skal bli spennende å følge med i de nærmeste århundrene. Men når det gjelder Kensingtonsteinen – ”

”Den har du ikke tid til,” påpekte jeg. ”Vi har en jobb å gjøre, ikke sant?” Skjønt sant å si hadde jeg det ikke travelt med å komme på jobb, jeg heller. Er du først pensjonert, så blir det fort en vane.

Hår i hendene også, og det er jo ikke noe rart.

”Vi har all verdens tid! Vi kan reise hvor vi vil når vi vil, og skrur vi litt på knottene så kommer vi bestandig tidsnok!” Han ble trillrund i øynene. "Aldri mer forsinket til første time! Sove til du vakner, ta den tida du trenger på dass, skru på knotten - vips så er du i rute igjen!"

”Jeg har ikke sagt det til Sjastaretsi, men jeg er mer redd for englenderne på Mannahatin,” fortsatte Junior og fylte på sider. ”Snart kommer de i hærskarer og legger landet for fote - og vi tre veit jo åssen det gikk.” Han blunket og fikk det fårete uttrykket jeg kjenner så godt: ”Kommer til å gå. Kan komme til å gå.”

”For ikke å snakke om alle de feilene en kan rette opp – ” - Roger henfalt i ettertanker. Øynene hans ble blanke.

Vi satt som vanlig i seinsommerkvelden foran Titubahuset og drøftet verden. Titubaene var borte i ett av langhusa og stiftet fred; Junior sine meglet, og mine to var med på opplæring. De fire hang sammen som erter dagen lang. På få dager hadde damene mine lært seg mye om skikk og bruk, og kunne allerede knote mange forstavelser på den lokale lingo franko.

”Så vi får god bruk for spørrboger! Og stålet til vinlenderne. Landerne. Landingene. Og kyndige karer som meg til å stå for opplæring. Når vi er forberedt, kan vi snu skjebnens uifravikelige gang.”

Roger kom tilbake fra tankeutflukten sin. ”Det er vår misjon!” deklarerte han. ”Bevare drømmen om det uberørte Amerika. Urskogens edle villmenn, ubesmittet av sivilisasjon og fordervelse! Stanse det kristelige barbariet i fødselen! Trur du jeg kan beholde bilen når vi har avsluttet oppdraget?”

”Det kunne vi ha gjort hjemme i Odalen også,” påpekte jeg sardinisk.

”Odalen,” replikerte Roger, ”er kjent som stedet der det ble fremmet forslag i herredsstyret om at taterne skulle skytes. Barbariet har altså godt fotfeste allerede."

Det var noe jeg hadde lurt på, men som jeg ikke hadde rukket å spørre om i all hurumheien – det er ikke hver dag du reiser på skrå gjennom århundrene og gifter deg med to autentiske skjønnheter. Det tar tid å få igjen pusten. ”Du – ø – Harry, hvor lenge blir vi her? Ble vi her? Kommer vi til å bli her?”

”De skal få seg en overrask de ikke har regnet med! Sist, husker du, ble vi tatt på senga og rumplet over. Nå veit vi at de kommer, og da får pipa en annen dans!” Junior nikket bestemt.

”I hvert fall til jeg er kommet à jour med hensyn til læreplanen?" la Roger til.

”Så nå spikker jeg spørrboger dag og natt,” fortsatte Junior. ”Det kan du gjøre også. Du er jo ganske flink til å arbeide i tre, ikke sant? Hva var det du spurte om?”

”Arbeide i tre? Det var jeg som lærte deg det, din grønne skolling – jeg spikket spørrboger mens du gikk på barnsbein i stuttbukser! Du er meg, må du huske.”

Roger oppklarte. ”Hvor lenge blir vi her, spurte han. Forslaget falt riktignok mot åtte stemmer, og i referatet står det at nå er det forbudt å skyte tatere i Sør-Odal. Har du mer sider?”

En forsinket tanke traff meg i bakhuet. ”Hvordan det gikk sist, sa du? Blir vi overfalt?”

”Ja, det husker du da – vi måtte rømme med hals og hode da englenderne kom. Byen sto i brann, og hvordan det gikk med folka her fikk vi aldri greie på – men denne gangen skal de få se noen andre boller, sier jeg jo! Vær så god.” Han helte i mer til masekoppen.

"Det husker han ikke," sa Roger. "Ikke jeg heller. Vi var ikke her - det var noen andre Rogerer og Harryer og - "

”Noen enda eldre versjoner!" supplementerte jeg. "Du kom jo hit som mitt yngre jeg! Akkurat som oss traff du en annen Harry her, en som virket yngre men som likevel var en gammel knark, med to graverte Titubaer, og – ” - det gikk litt over stokk og styr for meg.

Men ikke for Roger!: ”I åttetall gjennom tida! Historiens evige kretsløp! Tidsparadoksenes paradoksale rundkast!”

Skallen til Junior ble skrukkete av konsentrasjon. ”Ja visst. Og så ble jeg her og lærte skikk og bruk, og – gammel knark? Knark og knirk meg opp og ned; jeg tar førti armhevninger på hælen! Og når det gjelder oppreisning og potensial, så skal neggu ingen gråhårete jypling komme her og - ” - han prustet og hisset seg opp til harniks som en annen ungsau.

Det peip. En liten fugl plystret 'Scotland the Brave'. Roger'n fektet som om han hadde fått veps i jakka. Omsider fant han dulpen mellom de lubne hendene sine.

Det var den som peip. Den holdt kjeft da Roger'n trykte på den og la den inn til kjakan, så kjærlig som et kosedyr. "Dette er Roger," sa han malmtungt. "Jolly Roger."

To meter borte kunne jeg høre en stemme av sølvpapir som knitret og peip. "Ka i svarten e det dokker hoilde på med! Når at æg betale det kvite utav øyan før å få resultata, så førveinte æg at dokker sætt fart på, og ikkje lægg dokker tel i ein feriekoloni med fyll og skjørlævnet mens Gud Fader herje som han vil opp og ner gjønna heile den amerikanske historien!"

Roger holdt dulpen på strak arm mens han himlet. "Sjefen," sa han mørkt og teatrisk.

Metallstemmen roet seg. "Ka ha dokker å sei tel sett førsvar?"

"At det var fint du ringte så vi kunne spørre deg til råds, herr Tykje!" svarte Roger på sitt silkeste mjuke. Han kan snakke så glatt som en ål iblant, Roger. "Vi står overfor et dilemma! Vi har havnet i en tidslomme av vill natur, hvor stolte wendater og vikinger lever sine frie, hedenske liv mellom tundra og urskog. Denne bakevjen av opprinnelig villskap trues av kristne hærer med bønn og salmesang. Nå spør vi - skal vi bli her og slå Gud Fader sine stormtropper tilbake, eller skal vi haste videre på leiting etter Totalisatoren? Vårt mandat åpner for begge deler."

Pipestemmen bortafor multiverset tok en tenkepause. Så: "Da får dokker i Herrens namn gjer begge dela! Systematisk og i rækkefølle. Æg kain ikkje gå ner i aill detalja - æg førveinte at dokker bruka proffesjonælt omdømme! Og vesst at det ikkje va nokka meire, så ha æg eit møte med invæstora å førbered - "

"Hjertelig takk, det var den veiledningen vi trengte," sa Roger'n.

Dulpen stilnet. "Da fortsetter vi som før!" fastslo Roger'n tilfreds. "Vi blir her til vi ser hvordan det går!"

"Dere må dra når angrepet kommer," sa Junior bestemt. "Ellers går det ikke slik det gikk, og dermed gikk det ikke slik det går. Da kom ikke jeg tilbake hit. Ikke dere heller!"

"Men slik går det ikke uansett," pekte Roger på. "Denne gangen veit du om angrepet på forhånd. Og Sjasta - øpp - resti og krigerne har armbrøster og ligger i bakhold. Det blir ingen brent by og flukt over hals og hode!"

Junior rynket pannen, klødde seg i skjegget. Flasset fauk som snøstorm i motvind. "Men jeg husker jo tydelig," sa han. "Jeg veit jo at - "

"Alt flyter!" fastslo Roger ubekymret. "Panta rei, og vi med den! Fortid og framtid forandrer seg ustanselig; nye hendelser oppstår; gamle forsvinner. Vi dupper som korker på temponenes hav! Har du en skvett til?"

- Som du skjønner: Det har sine sider å stå ansikt til ansikt med sin eldre utgave - særlig når fyren er tjue år yngre, og likevel husker alt du har tenkt å oppleve. Litt penibelt også. Jeg gikk rundt og kjente på meg at fyren kunne lese mine bakerste tanker, og dem vil jeg ha for meg sjøl. På den andre sida skulle han ikke føle seg for trygg - jeg visste ett og annet om ham, jeg også.

Men det var fortsatt ting jeg ikke skjønte. Huet er lite og verden er stor; du får ikke plass til alt på én gang. "Du kom altså tilbake hit for ni år sia - bare at da var du blitt mye yngre."

Junior nikket og flirte det dumme fliret sitt. "Jeg er en eldre og klokere utgave av deg, veit du. Lytt til de grå hår! Livet selv kan gi de rette svar! For eksempel så liker Titubaene at du - "

Milde skaper, hadde han glømt alt jeg har lært ham om distraksjon og dannelse? Jeg skyndte meg å bryte ham av: "Men så reiser jeg også den samme runden og kommer tilbake hit for ni år sia."

"Det stemmer! En dråpe til? Du er meg, som sagt; du ligger bare en runde etter." Han nikket tilfreds flere ganger. "Dette er sider med høgoktan, skal jeg si deg! Ikke noe blyfritt skvip her, nei."

"Men da skulle det vært to av deg," fortsatte jeg med streng og uifravikelig logikk. Jeg ristet på huet for å bli kvitt fluene som surret der inne. "Det vil si - en av deg, og en av meg. Og så blir begge to ni år eldre. Og så kommer jeg. Og jeg blir her ei stund, og så reiser jeg ut på den samme runden. Da blir det tre av oss for ni år sia. Og tre Rogerer. Og, ø, seks Titubaer. Og så - " - det gikk trill trall rundt for meg. "Vi blir utallige som liljene på marken! Men hvor er vi, alle sammen?"

Junior blunket noen ganger. "Jeg er jo her. Det er mer enn nok!"

Roger hadde sittet og kikket fra den ene til den andre av oss med et sardinisk flir. Nå blandet han seg inn, slik han gjør når vaksne folk snakker. "Jeg kan forklare alt!"

"Det sier du alltid når damene dine finner deg i komprimerte situasjoner! Og med en tryllestav blir de eksdamer, uansett hvor mye du forklarer - "

"Hold damene mine utafor! Du har evig nok med dine egne!" Ante jeg et streif av misunnelse? Heh! Egentlig kunne evigheten bare rulle videre så mye den ville uten min hjelp.

Roger fortsatte: "Du beviser bare at tidreiser er en logisk umulighet, Bestefar. Men det visste vi fra før! Og dét igjen viser at aristotelisk logikk er et alt for enkelt verktøy til å beskrive multiverset med alle dets paradoksale sammenhenger. Vi trenger en multidimensjonal kvantelogikk! Og jeg trenger mer sider."

Junior, stakkar, satt lamslått til jorden. "Multiverset - hvem er det?" Det var tydelig at det var ei god stund sia han hadde rotet bort sin egen Roger.

"Et uni med mange vers," forklarte jeg. "Det har Roger sagt." Jeg tenkte litt før jeg summerte: "Vi har altså all den tida vi trenger. Fram og tilbake og i alle retninger!"

I det samme kom Titubaene leende og pludrende tilbake fra fredsoppdraget sitt. Samtalen snudde straks i praktiskere retning, så vi fikk ikke drøftet ferdig spørsmålet om åttetall og tidreiser denne gangen heller. Og kanskje aldri.

11 Hey, good lookin'

 

Jeg er ikke bygd for sprint. Jeg er bygd for runde etter runde på livets lange bane. Odd Lundberg perset godt ned mot rekorden til Kupper'n etter at han var ute av aktiv tjeneste. Sjøl sprengte jeg atten minutter på tier'n på de nye klapperskøytene mine for et par år sia, en sur desemberkveld på Balle Hoven med bare motvind og yttersvinger. Bare oldboys-legenden Ole Støa sneik seg noen brøkdeler foran meg.

Som sagt: Jeg går ikke på strikk, og jeg blir bedre med åra. Med denne farten slår jeg 16.32.6 når jeg nærmer meg hundre. Det tar tid før jeg kommer i siget, men når jeg først kommer dit, da er jeg ustanselig.

Og nå var jeg der! Jeg var lykkens ukronte pamfil; jeg var sterk og ubøyelig som min ungdoms fulle kraft: Jeg hadde funnet både ei fenomenal dame og to av henne, som strålte mot meg som om jeg var den kjekkeste karen i lokalet! Der kan du se, Roger. Når det kommer til kjernen av essensen, så er det de ekte varene som teller. Bappsji vari vari!

Jeg vaknet av sol og fuglesang. Mens søvnens tåkedotter dunstet bort i huet mitt, trudde jeg en stukket stund at jeg hadde drømt, og hjertet mitt seig resonnert ned i magen igjen - - så hørte jeg stemmen og latteren hennes og skjønte at det var sant. Du trur meg nok ikke, som vanlig, men da denne vissheten strålte gjennom meg som tusen volt, da kjente jeg den samme ubøyelige oppreisningen. - Nå lever jeg igjen, tenkte jeg. Wopbopbaloomabawopbamboo!

Jeg lirket på meg buksa og andre tekstiler og stolpret ut i fellesrommet.

Der sto hun. Så lik seg som to dråper: Øyne som tindret i et fjes så gyllenbrunt som et vaffelhjerte; en brei, kraftig nese; en stor munn som smilte nesten støtt; en svart foss av et hår. Ganske låg, breibygd - ei frodig og fullvokst dame, et ubestemt sted mellom tredve og femti.

Knea smeltet under meg. "Ø - god, ø, morgen," sa jeg. Som sagt, konservasjonens ukronte mester.

"Gode morgen," kvitret den ene og klemte meg, kinn mot skjorteknapp. "Og takk for natt," hvisket den andre og klemte meg også.

"Hrrm. Sovet godt?" gryntet Harry Junior ved ildstedet, der han satt og ildnet opp gamle glør. "Snart frokost. Tygg en sikringskost så lenge." På den flate steinen låg det slintrer av spekekjøtt, tørrfisk, ymse ubestemte frukter og grønne saker. Jeg tok spekekjøttet. Vi menn fra de dype skoger er forsiktige med grøntfóret.

Elgekjøtt med røyksmak: Perfekt for en villmarkens sønn. Vi satt på huk og tygde ei stund. "Titubaene mine steller i stand til festen," sa Harry Junior. "Guttungene er ute og flyr - de er på rekruttlaget, skjønner du. Lærer å følge spor, sette snuru, skyte pil og sånn. Mest leik. Om et par år kommer de opp i aldersbestemte klasser, og da blir det alvor. Du veit åssen det er."

Det visste jeg! Hvor mange timer har jeg ikke brukt på min lille nevø Anton; lære ham å sitte nede og skyve, gå langsida på ytterskjær, legge over i svingen, trene styrke og spenst til tårene rant? Ikke få.

Skøyteløper ble han aldri. Men brøle og banne, det har han lært så det sitter!

"Jeg er litt rusten i dag," innrømte Harry Junior. "Sideren setter sine utvetydelige spor. Unnskyld meg - " - han bråreiste seg og pilte ut. Fottrinn langs husveggen tydet på at han gikk den vegen han måtte gå.

Titubaene smilte de hemmelige smilene sine. Jeg såg fra den ene til den andre; øynene mine ble ikke mette. Jeg harket. "Da du, da dere kom til meg i natt - åssen kom dere på - " - det gikk i strå for meg.

Den ene strauk meg på kinnet. Den andre rufset meg i håret. "Søstre våres forklarte," sa den ene. "Vi skulle, hva du si, komme til deg," sa den andre. "Det skulle bli bra," sa den første. "Og så skal alt andre hende," sa den andre. "Så vi kan reise rundt i tid," sa den første. "Og komme til hit igjen og være lykkelig," sa den andre.

Jeg prøvde å stappe alle slags lause tanketråder på plass inne i huet. Selvfølgelig. Harry Junior og Titubaene hans var oss om noen år, etter noen flere runder i tid og rom og virkelighet. De to hadde altså sverget seg sammen med sine yngre kopier og forklart at det var slik det begynte med oss, æ, oss tre. Men men men: For at de skulle forklare, så måtte det jo allerede ha hendt. Og for at det skulle ha hendt, så måtte det ha vært noen andre Titubaer her til å tegne og fortelle for dem, og… Det gikk litt rundt for meg igjen.

Det ble som ordtaket sier: Hvem kom først; kua eller egget?

Titubaene tok tidreiser og paradokser på hælen, de. Hadde nok måttet lære seg å ta livets tilstikkelser som de kom. For noen kvinnfolk!

"Ørr. Ursch. Grynt," grumlet det grumsete fra en av båsene. Brøkdeler seinere kom Roger snublende ut, grønn i trynet, matt i blikket. Tydelig preget av ettertankens stille sinn. "Hvor. Er. Dassen?" Uten å vente på nærmere forklaring tumlet han ut døra.

Venner kommer og går. Sjansen til en munter replikk kommer kanskje aldri igjen. "Det kan være dårlig ånde, Roger!" ropte jeg etter ham.

Harry Junior kom inn igjen. "Jeg møtte Roger her ute, ille innredt," sa han. "Han trenger nok noen glykogener i fast form, og om litt er maisgrauten klar."

Leirkrukka som sto mellom reinkanerte glør på peisen inneholdt gul gørje med graslauk. Dette dampende stoffet helte han opp i boller som han delte ut sammen med skjeer og kopper av tre. "Jeg har egenhendig spikket bestikkelsen her i huset," forklarte han stolt. "Fullt serviss til tolv på dusinet, gutt! Folk her i byen såg rart på meg i førsten; skjeer og tallerker hadde de aldri hørt eller sett - men nå har de begynt å ta etter. En sneip av sivilasjonens lysskjær som jeg har innført!"

Grauten var god, til trass for grøntfóret. Styrkende også. Det kunne jeg trenge; i kveld kom Titubaene til meg igjen - - kropp og sinn svømte i salig forventning.

Sivilasjonen kom trampende tilbake, i form av den rustne røsten til Roger. "Jeg skal aldri gjøre det mer!" erklærte han og slapp seg ettertrykkelig ned ved sida av meg. "The Devil made me do it! Jeg er så dehydrert som en prest i helvete… har du cola i huset?"

"Kildens klare vann," sa Harry Junior og helte opp. Roger drakk som et dragsug. Fssst, sa det da vatnet traff kråsen hans.

"Aaah." Etter et par liter gikk grønnfargen i fjeset hans over i mer rotekte nyanser av grått. Hans naturlige skjønnhet og sjarm kom til rette. "Nå kan jeg møte dagen! Hvor mye er klokka?"

Jeg kikket på handleddet. "Kvart over to, lørdag fjerde januar 2003," konstanterte jeg. Harry Junior myste ut mot den skrå morgensola. "Frokosttid," fastslo han. "Vi får raske på. Dere trenger storreingjøring. På rådsmøtet må dere stå fram med stil og raffinade."

Han hadde nok rett. Blåjensen og traktorskoa mine hadde sett bedre dager; likeens skinnjakka. Roger'n såg ut som om han hadde tapt KM i gjørmebryting.

Etter frokost tok Harry Junior med seg en bunt av tekstil og halte oss med bak huset, ut gjennom en port i stolpegjerdet, bortover en sti mellom granbuskene. Vi kom til en liten bekk med en stor, svart kulp. "Uti!" beordret Junior.

Jeg parterte straks ordre; skrelte av meg og stupte uti - jeg skjønte jo sjøl. Det kalde vatnet sendte et forefriskende sjokk gjennom hele anlegget. Roger, derimot, ble stående splitter på stranda med blåfrossen finale lik to slappe mjølsekker, og en semifinale så innskrumpet som ei skrukkete snile. "Rrr - er det kaldt?" spurte han. "Jeg brygger på en influensa, skjønner du. Det er kanskje best at - "

Mer fikk han ikke sagt, for Junior hadde tatt rennefart og ekspandert ham uti med et plask som en hvalross på land.

Jeg lot ham plaske og skrike ei stund før jeg reddet ham opp. Der sto han og hutret, bleik men innfattet, og avventet på sin videre skjebne.

Junior pakket ut klesbunten; så staset vi oss ut med knebukser og trøyer av hjorteskinn, belter, skinnsko og frynser. Junior fór over oss med saum. "Nå er dere representable!" konkluderte han. "Klær skaper folk."

Titubaene hans var kommet tilbake. De holdt på å struktere inn mine to i finurlige dansetrinn. De stanset da vi kom. "Så fint!" sa den ene. "Nå dere også kan danse!" "I dag er soldans," forklarte den andre. "Vi danse og ofre tobakk til store Oki i himmel." "Og sønnen Iuskeha, som er sol," la den første til. "Da bli god avling og mais," sa nummer to. "Nå danse!"

De laget en ring av oss og lærte oss trinna: Venstre venstre, stopp; høgre høgre, stopp. Venstre venstre -

Jeg ante et mønster. Jeg snurret rundt og tok noen dansetrinn. "Reinlender!" ropte jeg. Noen trinn til: "Texas Twostep! Foxtrot!" Fryden inne i meg boblet over. Min rungende røst fikk veggene til å riste: 'Jeg strever og struggler jo, men - jeg kommer aldri levandes herfra igjen...'

Harry Junior glodde. "Hadde Hank Williams vært blant de levendes tall så ville han ha snudd seg i sin grav," sa han.

Ingen av dansetrinnene fenget. Vel vel; ville de ha ringdans, så skulle de få det: "Jenka!" Jeg samlet meg sjøl, Roger og Harry Junior i ei rekke og akkomponerte oss med trompetlyder: "Dutt, dutt, du-re-ru-ru-rutt; dutt, dutt, du-re-ru-ru-rutt - "

Harry Junior hjalp til og spilte annenstemme. Våre malmtunge, sonare røster runget så de løftet laft og lofte. Sjøl Roger begynte å bli såpass resituert til fordums prakt at han reagerte på ytre stimuler; etter noen snubletrinn falt han inn i rytmen. Fire Titubaer glodde trillrundt - så lo de høgt og begynte å klappe takta.

Vi forlenget rekka og danset, hoppet, danset rundt huset, de framtunge Titubaene til Junior like taktfullt som oss andre. Er det sant som dyrlegen sier at Dagros har godt av mosjonade når hun skal kalve, så stemmer det sikkert for damer også.

Slik kom vi dansende på lang rekke ned til den store plassen en halvtime seinere. Der var det fullt av folk; røyken dreiv fra et digert bål. Sjastaretsi, den stramme herren vi hadde truffet tidligere, og en sju-åtte karer til på samme alder og severdighet satt på låge krakker i en runding nærmest bålet; resten av folka dreiv omkring, pratet, åt og lo. Det hang en god stemning. Det måtte være mange flere her enn de som bodde i de fem langhusa, og det kom stadig folk ruslende opp fra den store porten. Idet vi gjorde en æresrunde nedom porten, skimtet jeg en hel flåte av båter på stranda, og ute på fjorden kom flere roende.

Alle var stivpyntet: Sjastaretsi og kretsen rundt ham hadde høysåter av fuglefjør i håret, kjeder rundt nakkene, kopperpynt og glinsende skjell på jakkene. Andre hadde beinpiper i øre og nese, eller malerier på hele overkroppen. Ekstra stilige var noen av damene som hadde kastet skjorta og heist opp muggene med kvite røyskattskinn. Noen hadde hengt skjell, kopperbiter og trekuler rundt buksebeina så det klirret i takt.

Folk stanset og pekte der vi kom hoppende. Ungene glante; noen av dem hoppet etter. Harry Junior danset foran. "Vi skal først hilse på Rådet!" peste han og staket ut en retning som sirklet oss inn mot bålet. Med et avsluttende 'du-ru-ru-ru-rutt, du-ru-ru rutt-dutt-dutt!' bråstanset han foran Sjastaretsi og bøyde seg djupt. Titubaene hans stilte seg på hver side og gikk ned i knestående.

Sjastaretsi reiste seg i stivstasen og hilste høverisk på Junior og Titubaene hans. Det spente seg ut en trialog; Sjastaretsi sa noe, og Titubaene svarte annenhver gang. Rådet og mange av landsbyfolka sto med spisse ører og fulgte med. Til slutt var Sjastaretsi fornøgd: Han leverte en sluttreplikk; Junior og damene hans bøyde seg igjen, en gang mot Sjastaretsi og en gang mot resten av rådet; så trakk de seg til sides.

Sjastaretsi tok et par skritt fram og ble stående foran Roger, Titubaene og meg. Han gransket oss med innpåtrengende blikk. Så holdt han et langt foredrag mens støtteapparatet mumlet bifallende. Foredraget inneholdt nok både spøk og spenning, for noen ganger lo tilhørerne, andre ganger gikk det et sukk.

Sjastaretsi snudde seg til Rådet og stilte et spørsmål. De mumlet. Så snudde han seg mot forsamlinga bak oss og spurte om det samme, eller noe som lignet. Nytt bifall.

Han gikk fram til Roger og mønstret ham fra toppen til tærne med mistankens innskjerpende blikk. Roger hadde tatt seg mesterlig sønder i løpet av formiddagen, sjøl om han fortsatt bar preg av ånden som står. Han ble godkjent uten dopingtest. Et av rådsmedlemmene kom borttil med et bredt belte som han ga til Sjastaretsi. Fra sida kunne jeg konstantere at beltet var kunstig flettet av tynne skinnreimer og plantefibre; det var rødbrunt, med kvite tegninger vevd inn i mønsteret - ordentlig dekorabelt, var det.

Roger fikk levert over beltet med mange formanende ord til stille ettertanke. Det skal sies til hans ros at han bukket så han nesten tippet over, og smilte tvers over ansiktet.

Turen var kommet til oss tre. Før jeg visste av et ord stilte Titubaene mine seg på begge sider, tok meg i armen og trippet fram til Sjastaretsi. Han la hodet på skakke og sang og ropte opp mot himmelen.

Det kan være innbilning. Jeg sier bare hva jeg egenhendig såg, ikke hva som virkelig hendte: Sola blusset opp som en moden eggeplomme; skyene skinte som nypusset sølvtøy; det sildret stråleglans. Uhørlige sølvtoner sitret.

Sjastaretsi løftet hendene over hodene våre og sa noe igjen - ikke strengt og myndig denne gangen, men mildt som en velsignelse, og likevel med sånn kraft og autorisasjon at håra reiste seg på ryggen. Titubaene skinte. Det samme rådsmedlemmet kom med tre belter som var enda større og finere enn det Roger hadde fått. Sjastaretsi dekorerte dem rundt halsen på oss; så sto han noen brøkdeler og betraktet oss med et stort smil på det stramme oppsynet sitt.

Han gikk et skritt tilbake. Så begynte han å trippe rundt oss - først langsomt, deretter raskere og raskere - mens han nynnet. Det hørtes ut som: 'Sjubadi du-a, sjubadi ei-ei - '

Og plutselig begynte først hele Rådet, deretter hele sletta å danse i store rundinger mens de veivet med arma og kom med oppmuntrende tilrop. Noen slo stiften eller sparket ned usynlige hatter, akkurat som hallinger på kappleik. De rocket og rullet og sang og lo. Etter hvert formet det seg tre ringer rundt oss; den innerste danset mot sola, den midterste med, den ytterste mot. I vrimmelen var det ikke ett surt tryne å se.

Jeg fingret med beltet mitt. Det var flettet med stor fingerferd av tynne, tynne reimer. De kvite figurene var strektegninger av en lang fyr med en diger drager, to mindre damer med struttende fordeler, en hærskare mindre figurer, to og to bortover, så langt beltet rakk. Figurene var laget av ørsmå biter av skjell, omhyggelig flettet inn mellom strimene av skinn og rotfibre… Utrulig forseggjort.

De tre beltene våre var like, såg jeg nå. Titubaene skottet på meg og smilte. Jeg kjente at jeg rødmet under skjeggrota. Ja visst er jeg en kraftig kar med en flott oppreisning, men jeg er beskjeden også: Trenger ikke vise meg fram for Gud og Hermann for å demonstrere. Nei da.

Nåvel: Andre skikker, andre steder. Tolerabel er jeg også.

Roger kom trippende. "En wampun!" skreik han gjennom sangkoret mens han viste fram beltet sitt. Det hadde strektegninger av små, runde Rogerer som hoppet rundt og gjorde rare, Rogeraktige ting. "Det har jeg lest om. De representerer avtaler. Her står det at jeg skal fiske og jakte og drikke øl - " - han skar en grimasje. "Må jeg, så må jeg. En mann er en mann."

"A man's gotta do wot a man's gotta do," supplementerte jeg. Bildene på mitt eget belte kom i et nytt lysskjær. Her sto det at -

Harry Junior dukket opp. "Gratulerer!" ropte han gjennom kakefonien av jublende fest. "Nå er dere lovformerlig tatt opp som medlem. Titubaene mine har gått i brekkasjen for dere; Sjastaretsi hører alltid på dem i viktige saker." Han flirte. "Og dere tre er blitt gift. Gratulerer med det også!"

Jeg kjente at kjeften datt opp. Situasjonens alvor sank i meg. "Vi tre! Betyr det at - "

"Det betyr at du skal elske og ære Titubaene dine og aldri mer kaste begjærets belastelige blikk på andre! Din gamle gris!" Han koste seg; jeg kjente det skakke, usunne gliset. "Det betyr også at du skal avle unger og leve lenge i landet. Og det har du jo klart. Jeg meiner – det har jeg klart."

Ja visst. Jo visst. Han var jo det levende beviset på… ett eller annet. Sjøl om det fortsatt var vanskelig å få huet rundt den tanken at han var meg; ikke bare tjue år yngre, men ni år eldre også.

Så kikket jeg på Tituba igjen. På den ene, den andre, den første. Jeg kjente at bringa ble brei og hårete av manndoms fulle kraft. Og samtidig kjente jeg meg… ydmyk? Redd? Jeg veit ikke. Det danset stjerner i huet mitt; det rant gnister langs nervetrådene.

Aldri vært gift før, veit du. Og slett ikke med to. Sjøl om de to var den samme.

Det fikk gå som det kunne gå! Resolutt tok jeg et grepa tak og halte dem med meg. "Let's twist again!" ropte jeg.

Vi sang og vi lo, vi danset og åt og drakk til sol gikk ned. Og vel så det.

10 I'm a long gone daddy

 

Forundringens tid er ennå blant oss. Hvem skulle vente å møte sin alter egon i en helt annen virkelighet, langt tilbake i historiens slør? Tjue år yngre også. Er det rart jeg mistet munn og mule og satte meg bums ned?

Roger og Titubaene også. Karene med bronsefjes ble stående i respektabel avstand.

Unge Harry forvekslet noen ord med den eldre fyren som lot til å være sjef. Så tok de høflig avskjedigelse ved å holde hverandre rundt armen med den ene handa og slå hverandre på aksla med den andre. Og omvendt. De fargeglade karene trakk seg tilbake, og jeg trakk et lettere sukk.

Omsider gjenfant jeg talens bruk. "Ø. Åssen går det?" spurte jeg. Som sagt - et oppkomme av beleven konservasjon. Muntert midtpunkt til hverdag og fest.

"Bedre enn noen gang!" svarte kopien min med et fjollete flir. "Sprek som en ung sau, alderen til trass!"

"Godt å høre. Æ - hva gjør du her?" Noe må en jo si.

"Dyrker tobakk og jakter med pil og bue! Fisker og ror, spikker trehester, danser ringdans og lever slaraff!" Fliret hans ble enda breiere. "Og drar opp ungene, selvfølgelig. Det er jo like mye min jobb som, æ, som Titubaenes."

Du trur meg nok ikke. Men som et magisk trylleslag kom den tredje og den fjerde ut av døra. Begge hadde store smil og stabler med lefser. Til forskjell fra de to første var de pene i tøyet og luktet godt. Virket yngre, de også – skjønt ikke godt å si med sånne runde, rynkefrie fjes. De hadde grønne reimer rundt det lange, svarte håret, skinnklær med fryns, skinnsko. Begge var dessuten øyenifallende framtunge, sterkt preget av gravitasjon. Kunne nok ha terminalen sin først som sist, begge to. De satte fra seg lefsestablene på en flat stein og omringet den yngre kopien min på alle kanter.

Harry Junior flirte fra vegg til vegg. "Det kan vel ikke nektes," sa han og holdt kjærlig rundt dem. "Nummer tre og fire er på veg om ikke lenge!" Han klappet dem forsiktig på magene. De smilte.

Jeg stotret: "Er det du som - "

"Jeg har egenhendig gravert dem. Ikke sant, Tituba og Tituba?"

De strålte i kor: "Ja visst ham ha det!" sa den ene. "Ham ha, hva du si, flink snuril," sa den andre. "Ikke sant, søstra mine?" sa den første.

Dette ble for saftig kost. Jeg glante fra den ene til den andre til den tredje, mens fluene surret som et humlebol i huet mitt. Roger kopte med øyne som klinker og ristet på hodet, mens de to første Titubaene fnisket og hvisket og dyttet hverandre i sida.

Harry Junior braut den penible stillheten før den hensenket seg. "Forsyn dere, folkens! Langt har dere reist og sultne er dere, det veit jeg av egenhendig erfaring - sett i gang!"

Eller de to andre? For de to andre måtte da være de to første.

Når jeg kjente etter, så hadde han rett. De to andre Titubaene gikk en runde til og kom ut med trekrukker med sirup og syltetøy. Vi lot oss ikke be og kastet oss over fóret som en sulten skrabb.

Eller de første.

Maislefsene smakte foretreffelig og gikk ned på høg kant. Harry Junior hentet ei diger krukke som han plantet mellom oss. Det taut brunt frau opp gjennom tuten. Han hektet ned en, to, tre, fire, fem trekopper av forskjellig form og fasong fra nærmeste laftestolpe til utdeling. Roger fulgte føre var, slik han bruker, og tok den største. "En tåre over tørsten mens dere kommer til fulle hekter!" erklærte Junior. "Det har vært en strevsom tur, så vidt jeg husker; ikke mye tid til ro og kompilasjon - nei, Titubaene mine skal ikke ha," sa han til det spørrende blikket mitt. "De er nøye med alkohol i svangerskapet." Han nikket stolt og bestemt.

Han helte opp. Mellom skumdottene rant det noe gult og grumsete. Han løftet koppen. "Skål og velkommen!"

Jeg drakk. Forsiktig.

Det rant fresende hoggormer nedover inntaket. Luftfilteret ble lammet; forgasseren krøllet seg i krampe. Ormeeiteren eksploderte med gnister og rådebank i innvollens ytterste avgrunn. Himmel, skog og vatn virvlet rundt i en eim av sure epler. Jeg satt allerede, men jeg satte meg enda mer.

Så senket det seg ei salig sitring i blodets hvisken og benpipenes sukk. Et fredfylt aaaah rislet gjennom mitt stille sinn, fra esse til fotsåle.

Eplevinen til mor mi, slik hun laget den i fordumse dager hjemme i Odalen, hadde noe av det samme trøkket. Trengte ikke brennes og destilleres for å bli slagferdig den, nei.

Etter et minutts stillhet klarte jeg å stotre: "Det. Var. Kraftige. Saker."

Våre medbragte Titubaer smilte salig. Roger var igjen situasjonens herre. "Så sannelig - scrumpy! Om mulig enda mer scrumpete enn den i Somerset - hvor får du kjøpt den?" Han tørket frau ut av barten med den ene handa og holdt fram tomkoppen sin med den andre.

Ram i kjeften, spesielt når hun prøvesmakte utover høsten. Likevel var hun aktivert i Sandalmisjonen helt til de viklet av for noen år sia. Der satt kjerringene og strikket, slarvet og drakk kaffe med smultring to kvelder i månen. Sånn fikk de greie på alt som foregikk og holdt Odalen i jerngrep med kjeften sin.

"Lager'n sjøl - med god hjelp av Titubaene," sa Harry Junior og holdt godt rundt dem. "De kan å brygge sider av villepler, det har de lært hjemme i Harlem - "

"Salem," sa Roger.

"- og her på øya vokser det flust av dem. Jeg stiver opp safta med lønnesevje når gjæringa er kommet i gang. Jeg skal si deg," sa han og lente seg ivrig fram mens han fylte koppen til Roger igjen, "dette stoffet banker livskiten ut av mjøden og ølet til vinlenderne - "

Roger tok imot. "Vinlenderne?"

"Fra Vinland! De har ikke vin der; det er en sånn falsk entomologi. Men mjød! De kommer i langskip hver vår og høst for å handle. Ja nei det veit dere kanskje ikke; vikingene har seilt i Leif Eirikssons fotspor og bodd i Vinland helt sia manns minne. Kjekke karer, for det meste - de prøvde seg på litt plyndring for noen år sia, men de ga seg da vi performerte de verste røverne og brente et par skip. Noen av disse karene - " - han veivet med handa mot resten av landsbyen - "kan treffe et spikerhue på hundre meter. Da står det respekt. Ø. Vinlendingene?»

Slekta hennes var fra svarteste Finnskogen, skjønner du. En og annen tater også, og kjeft deretter. Men snill og godhjertet som dagen lang. Far min, stakkar, vågde seg aldri til motmæle, enda så vrang han kunne være ellers. Der kan du se.

Roger begynte å få opp turtallet; han drakk, rapte og drakk. "Resten av verden - Europa, Asia - hvordan står det til der? Hvilket år er vi i, for eksempel?"

Harry Junior klødde seg i skjegget. "Jeg er ikke sikker; Titubaene og jeg har jo vært her en åtte-ni år, og verden klarer seg fint likevel. Vi savner ikke verken Harlem eller Norge. Jeg ba deg jo hilse hjem, for resten. Nei det er sant, jeg kommer til å be deg hilse hjem - " det gikk litt i strå for ham; han rynket panna og begynte å tegne rundinger i lufta. Akkurat som Roger på sitt verste.

"Årstallet," sa Roger.

Tankeskrukkene ble djupere. "Sjefen for handelsfolka fra Vinland, Torfinn Lusaskjegg, nevnte i vår at det er tohundreogseksognitti år sia Haraldene delte England mellom seg. Og Harald Hardråde falt i 1066; det har jeg lest i Snorre. Men det gjorde han jo ikke."

Roger gikk opp i knestående av iver. "Slaget ved Hastings er avlyst? Wilhelm Erobreren måtte gi seg for to Haralder og en hærskare vikinger? England ble aldri normannisk, og - " - han veivet illevarslende med armer og bein. Roger i kjent postatur. ”Vi befinner oss i en kontrafaktisk historie! Vi må reise og finne Kensingtonsteinen!”

"Wendatene har drevet handel med vinlandingene så lenge de kan huske - skinn og tømmer og kopper den ene vegen, korn og jern og vømmel den andre. Og sauekjøtt og ost," fortsatte Junior. Han tok en stålblank kniv fra beltet. Perler av solskinn rant langs eggen. "Vinlenderne. Den her fikk jeg av Torfinn - makelaus spikkekniv! Torfinn klager over at norskekongen er blitt masete, sender prester til Leifsbudir og vil ha Vinland inn i norgesveldet, akkurat som Grønland. Det finns et anglervelde også; de er pytt og panne sørover i Europa og sender skip til Mannahatin. De handler med tsjakanea-folka der ute. Vinlanderne!"

Han ble rød i kjakene av kons. "Lenape, kaller de seg sjøl - det har jeg lest i Hakkespettboka. De samme som solgte, æ, kommer til å selge Mannahatin til hollenderne - bortsett fra at det gjorde de ikke. Kommer ikke til å gjøre." Han pustet ut og ble slapp og naturlig i ansiktet igjen.

Roger fektet. "Eller i en parallell historie, som vi dybdestrukturalister foretrekker å si. Dette må vi finne ut mer om, Bestefar! Historiens kraftlinjer; kulturstrømmenes tideverv - hvordan én enkelt hendelse endrer verdensrikenes vekst og fall!" Han reiste seg på bein som allerede var blitt ustø. "Vi må reise og lære, Harry! Til Kensington, til Vinland og Grønland, til Norge og England - - når jeg kommer hjem, kan jeg skrive min store avhandling om historiens knutepunkter…" Han satte seg igjen med et dunk.

Jeg prøvde å hjelpe ham. «Norgesveldet har jeg lest om! Det består av Island og Grønland og...»

Roger kom litt til hektene igjen. «Og vesterhavsøyene! Færøyene og Shetland og - «

«Orknøyene og Hybridene,» la jeg til. «Og Jämtland og Härjedalen og...»

«Båhuslen nesten til Malmö!» Han girte seg opp igjen. «Vi befinner oss i historiens knutepunkt. Herfra kan vi gjøre Norgesveldet greit igjen!» Den tanken var så overvelmende at han sank helt sammen. «Greit igjen,» sukket han.

De fire Titubaene brydde seg ikke om historiens åreknuter. De hadde satt seg sammen og vekslet ut erfaringer. De lo og skravlet på et språk som liknet enda mindre på skoleengelsk enn ellers. Innimellom kikket de på oss og kniste. Etter ei stund snudde en av dem seg til Harry junior og rusket ham i skjegget. "Vi gå til bekk, bestefar," sa hun. "Ikke redd for oss!" Nummer to la til: "Søstre våre trenger vaske, gjøre seg vakker." De fniste igjen; så reiste de seg i kor og forsvant med høge knis rundt hushjørnet.

Harry Junior kikket på meg. "De pønsker," sa han. "Nå går de og konstiperer."

Roger fortsatte å spørre og grave; det var ikke råd å få inn så mye som et komma. Han ville vite alt om folk og stammer og språk, om vinlandingene – ø, vinlenderne – og om lenaper, irokesere og andre folk. Junior svarte så godt han kunne, men en dåre kan spørre mer enn ti vise, veit du. "Nei, irokeserne heter ikke irokesere. Det er et lenapeskjellsord og betyr klapperslange. De heter hadenoson - bare at vi kaller dem eressaron. Det står i Hakkespettboka. Hikk."

Roger spurte videre. Det er et under at han samtidig greide å tømme kopp etter kopp av brygget til Harry Junior, men det gjorde han. Til slutt krevde naturen sin skjeve gang. Han fikk bruksanvisning til et sted bak huset der menn var menn og sjanglet av sted, mens han veivet med armene og gryntet gutturelt.

Endelig fikk jeg sjansen til å spørre meg ut. Jeg målte dobbeltgangeren min opp og ned: Det var ikke tvil; han var en ekte Harry, retusjert til ungdommens kraft og fylde. "Fortell meg en gang for alle åssen du havnet her," forlangte jeg. "Og mens du er i gang: Er det faen sjøl som har gitt deg din fortapte ungdom tilbake?"

"Nei da! Den har jeg ærlig og ridderlig fortjent. Vi fant Ungdomskilden, husker du - " - han blunket: "Nei, det gjør du jo ikke. Jeg har litt vanskelig for å holde styr på oss alle sammen, skjønner du. Jeg klarer ikke å skjelne Titubaene en gang. Fantastisk dame, begge to." Han ble blank i øynene. "Hun liker seg så godt her, så hvis jeg fant på å reise hjem igjen, er det ikke sikkert jeg fikk dem med meg. Det står respekt av dem her - alle i landsbyen hører på dem; det hender at hele rådet for wendat-forbundet kommer og spør henne, ø, dem til råds. Der hun var før, der var hun en slave, et husdyr, men her - - "

Jeg avbraut monologien hans. "Åssen kom du hit?"

"Åtte år sia, som sagt. Eller ni? Du hjalp oss jo opp av myra. Så reiste vi hit. Likte oss godt, og bestemte oss for å bli. Sjefen her, gamle Sjastaretsi, tok mot oss med åpne hender. Hikk. Han kjente oss jo fra før - " - øynene hans ble trillrunde: "Nei, det kunne han da ikke gjøre? Hikk."

"Og Roger - hvor ble det av ham?" Jeg holdt fram koppen igjen; Junior fylte opp med gult grums. Det var blitt trøblete å krølle tunga rundt konsonantene, men jeg ga ikke opp.

"Særlig Titubaene. De kunne jo språket, og kunne spå om alt mulig… Solformørkelsen like etter at vi kom, og … og … angrepet fra sononterronene året etter - hadde ikke de forutsett angrepet, så kunne byen blitt utslettet. Det kunne den." Han nikket bestemt.

"Kunne språket? Men de er jo ikke herfra - " så blomstret forklaringens lys for mitt indre. "Aha! Vi blir her til de lærer språket, og alt som har hendt de siste åra, og så kommer vi tilbake for ni år sia - da er de spåkoner og veit alt som skal hende…" Jeg lente meg tilbake, litt overveldet. Tidreiser kunne nok være praktisk. Veldig praktisk. Hvis en klarte å holde tunga på rett kjøl. «Men hvor har du Roger hen?»

Det hørtes dunk og stygge injektiver bak huset. "Å, Roger?" sa Junior. "Han forsvant bak huset. Plages nok av inkonsistens. Holder ikke så godt på drekkevarene som vi gamlekara, nei. Skål! Dette var jaggu trivielt."

"Din Roger! Han bak huset, han er min sin. Du hadde vel en, du også!"

"Å, den Rogern? Det er ikke lett å se forskjell på dem, veit du. Han reiste videre for å forske ut Vinland, verden og så videre. Etterpå ville han reise hjem og skrive om igjen historien, sa han. Gjøre Norgesveldet greit igjen, og sånn. Han fikk skyss med Tom Trick som var innom her - møtte du ikke ham på vegen hit, for resten? Jo."

Jeg mintes møtet med Tidhjulet. "Jovisst! Jeg ante ikke at Roger var om bord. Hjem, sa du?"

Alvorlige nikk. "Jeg trur han savnet ungene. Kunne ikke være greitt i lengden å gå aleine og se gutta mine vokse opp, og greier… Jeg ba ham hilse."

Roger kom snublende tilbake, iført skrubbsår og gjørme. "Snublesteiner! Brennesler! Kratt og torner! Akkurat som utedassen din i ødemarka i Odalen. Når skal du få lagt inn vannklosett? Greitt med rural idyll, men det får være måte… Jeg trenger en scrumpy."

"Han lovet å stikke innom og vatne Antonsen også. Men du kjenner Roger. Kan du sjekke etter at han har husket det når du, hvis du - "

- Antonsen, ja. Hjertet sank ned i meg et øyeblikk. Nå sto han vel og smektet… Så husket jeg at jeg ikke trengte bekymre meg på noen hundre år. Det ble nok ei råd hvis jeg levde så lenge.

Timene gikk. Vi ble sittende og skravle i sommerkvelden - Roger umettelig på kunnskap og scrumpy, Harry Junior og jeg like ivrige etter å veksle erfaringer og sortere reiseruter. Ingen av oss ble særlig klokere. På et tidspunkt kom to smågutter på sju-åtte år, brune som ekorn og like møkkete, i låg høgde fra en leikeplass og kastet seg i armene på Harry Junior, mens de hylte på et språk jeg ikke skjønte. Junior bablet noe ubegripelig tilbake. Så glupsket de i seg de siste maislefsene og pilte inn. Junior såg etter dem. "Eirik og Torbjørn," sa han med grautete og fuktig stemme. "Kjekke gutter, om jeg skal si det sjøl. Det skal jeg, ja."

På et annet tidspunkt - før eller etter, jeg husker ikke så nøye i glømselens slør - kom Titubaene tilbake. Alle fire. Våre to var vasket og pyntet etter kunstens regel; det tjafsete håret var gredd ut og blitt svart og blankt; de hadde fått på seg skinnklær med frynser og sikksakk; de luktet sommer og furunålspastill, så strålende vakre og representable at det vasne blikket mitt fikk klump i halsen.

Alle fire smilte hemmelig. "Bare sitte, dere tre," sa den ene til Harry Junior. "Og drikke snakke," sa den andre. "Vi legge sove," sa den første igjen. "I morgen stor råd, og vi ordne," sa den andre. Så forsvant de også.

Sommerkvelden senket seg hen. Lydene fra landsbyen - rop, latter, bikkjegnell - stilnet. Til slutt hørtes bare sus fra skog, risling av vatn, rasling fra kratt, ei and som snatret. Dagslyset sildret bort bak raggete render av skog. Ennå ulmet blodskutte bål i mørket mellom langhusa.

Harry Junior gjespet og strekte seg. "Vi kvelder tidlig her i urtidens mørke. I morgen er atter en dag. Da blir det varm velkomst for dere fire, med rådsmøte, dans og sang og festlivitas. Kanskje på tide å drikke ut?"

Roger hadde kommet ham i forekjøpet, og foldet seg pent sammen med små putrelyder.

Ennå var det mye jeg skulle ha spurt om - - men skogens ro ble til et sus i hodet mitt. De få tankestubbene mine druknet i suset. Så måtte jeg også gjespe, og i det samme kjente jeg hvor trøtt jeg var, trøtt inn til margen. Det hadde vært en hard dags natt.

Vi bar Roger mellom oss inn i tømmerhytta. "Kraftlinjer," snøvlet han, og snorket videre. Du verden så tung han var, den vesle spretten. Var nok mye godt i ham, ja.

Det var ikke helt mørkt der inne; glørne fra et ildsted kastet dunkelhetens skjær på de sotete tømmerveggene. Dette var nok fellesrommet - lengre inne var det båser med plankevegger mellom, og brisker langs veggen. Vi bar Roger inn i en bås, veltet ham ned på brisken og bredte over ham et raggete skinn. "Tidsstrømmer - " mumlet han og krøllet seg.

Jeg fikk båsen ved sida av Roger. Dobbeltgangeren min svaiet; så gjespet han så høgt og tydelig at jeg kunne ha telt bendlene hans hvis det hadde vært lyst. "Vi prater mer i mårå! Nå er det kvelden for en sliten pater familius…" Han tuslet bort til den største båsen og forsvant.

Jeg måtte ta en tur bak huset før jeg la meg - jeg er ikke bunnløs, jeg heller. Jeg sto i nattestilla med himmelen som en avgrunn over hodet, og stjerner strødd som gnister fra historiens kraftledning. Jeg kjente en stor fred og ei stor uro samtidig, langt inne i meg, der sjela mi holdt til, hvis jeg hadde noen. Det kjentes som om jeg var kommet hjem etter seksti års leiting. Bare at jeg ikke visste hvor jeg var kommet.

Inne igjen sank jeg sammen på brisken, lys vaken plutselig. Dagens - dagenes, århundrenes? - hendelser danset i hodet mitt som glansbilder i storm. Blandet seg med røyklukt, vindsus, snork i forskjellige tonearter, til en følelse av å bli virvlet med i et koas av inntrykk, opplevelser… Én tanke sto plutselig blendende klar, midt i virvaret: - Nå skulle bestemor ha sett meg - hun som kvidde seg for å ta bussen så langt som til Skarnes…

Jeg bråvaknet i loddent mørke. Et øyeblikk visste jeg ikke hvor jeg var; hvem, når - - men det spørsmålet ble uviktig med det samme: Mjuke hender kjælte med meg. Strauk meg over bringa, magen, låret. En dunst av furunål, av varm kvinne; en gurglende liten latter - et hvisk mot øret: "Du like, Bestefar?"

Pusten satt plutselig fast i halsen, i en klump av blodsmak; hjertet dundret som det ikke hadde gjort sia – det samme kan det være. Jeg kavet rundt meg; hendene mine fant et svulmende bryst, ett til - enda ett! Hvor mange hadde hun?

Den samme latteren strauk mot øret mitt: "Du like."

En håpefull forutseelse hadde ant meg. Ikke helt turt å håpe – men nå var den blitt til oppfyllelse.

Lenge etterpå gjorde de seg forsiktig fri i virvaret av armer og bein og la det raggete skinnet over meg. Den ene hvisket: "Sant som søstre våres si, bestefar - ganske flink snuril, du!" Den andre mumlet mjukt: "Vi se deg mye mer - men sove, sove nå…"

Så var de borte. Jeg låg igjen på brisken og smilte ut i den svarte natta.

9 Kaw-Liga

 

Du har nok skjønt at det er jeg som er helten. Med min trauste og besindige ro klarer jeg som regel å stake oss ut av de fallegruver som Roger i sitt overmot innvikler oss i.

Men når det gjelder damer, så er Roger primus. Damer er en skjebnens nemesis i livet mitt. Jeg får ikke til dette med rødvin og dempet gaffelmusikk; sånt er det Roger som kan.

De to Titubaene pludret og lo som bestevenninner i baksetet, mens de forklarte hverandre hvordan sakene sto. Hun virket som et nytt menneske; reineste muntrasjonen. Frykten var vasket av henne.

Ø. To nye mennesker. Hun ropte i kor: "Jolly Roger, yoo come and 'splain us wot happen?"

Det ville Roger, og det gjorde han. Jeg satt med rattet i fanget og mugnet. 'Seven little girls sittin' in the back seat, kissin' and a-huggin' with Fred', hørte jeg for mitt indre øye, med stemmen til The Avons. 'I said, why don't one of you come up and sit beside me?, and this is what the seven girls said - -'

Vi flaut gjennom et mjølkekvitt, sjøllysende ingenting. Inga sol over oss; ingen verden under oss. Hvor i all verden hadde han sendt oss nå? "Hvor i all verden har du sendt oss nå?"

"Hæ? Å, jeg trykte på noen knapper - rakk ikke å sjekke så nøye… " Roger fortsatte å forklare for damene. "Jeg prøvde å reise tilbake til året før - 29. februar 1691. Men Bestefar begynner å se litt dårlig; ikke er han særlig kjapp i oppfattelsen heller - han bommet med et år. Og her er vi."

Jeg spisset øret. "Roger," sa jeg langsomt og tydelig. "Stilte du inn manøvringsenheten på 29. februar 1691?"

"Jeg sa jo det!" svarte det iltert bakfra. "Akkurat ett år før arrestasjonene begynte."

"Den datoen finns ikke," pekte jeg på med tilkjempet ro. "Så derfor detter vi nedover i tida – eller oppover – til vi treffer en dato som stemmer. Det er nok sånn den anabole teknikken virker. Ø. Fantes ikke.»

Det falt en lang og sjelden taushet. Så: "Det kunne du ha sagt før! Men gjort er gjort og spist er spist, for så vidt. Hvis du unnskylder meg, Harry, så holder jeg på å forklare Titubaene dette med tidreiser." 'Keep your eyes on the drivin', keep your hands on the wheel, and keep your snoopy eyes on the road ahead - we're havin' fun, sittin' in the back seat, kissin' and a-huggin' with Fred’, tenkte jeg surt.

Vi kunne jo levere henne igjen på - for eksempel - 28. februar 1692, tenkte jeg. - Og så hente henne igjen året før, og bytte henne med den gamle… Nei, vent litt - da ble det to Titubaer i 1692, og etter hvert tre… Jeg begynte å få vondt i hodet. Uansett hva vi gjorde, så ble det bare flere av dem. ’Di duri dam dam, di duri dam dam, di duri dam dam dam!'

Eller bakover. Eller framover.

Hvor var vi? Jeg kikket på posisjonen. Den var hårreisende.

Roger hadde skrudd opp både tid og sted før den siste bakkestarten. I tillegg hadde han fingret med dybden: Nå sto den på minus ti; det betydde nok at vi innfant oss ti virkeligheter under vår egen. Hva hadde vi nå her å gjøre!

Fra baksetet hørtes plutselig to utrop i kor. "Wat be dat?" ropte Titubaene i munnen på hverandre. Jeg snudde meg halvt. De stirret ut gjennom sidevinduet. Det gjorde jeg også.

Ute i det mjølkekvite, i ubestemt avstand, svevde ei lyspære med en Saturn-ring rundt skruinga nederst. Matt 60-watts, såg det ut som.

Lyspæra vokste. Et øyeblikk hang den på sida av oss. Nede i skruinga var det vinduer; jeg skimtet noen fjes som vinket - så skaut den fart og kjørte fra oss. På kort tid var den borte, like lydlaust som den kom. Et gjenkjennelsens skjær demret for mitt indre.

"Roger!" ropte jeg. "Det fartøyet der kjente jeg igjen!"

"Opplys oss," sa Roger.

"Tom Trick reiste rundt i en sånn en! Han besøkte inkaene og Blodhauken og fant sjørøverskatten på Manatonga. Tidhjulet, heter det. Det er laget av professor Salisbury, som har labbfrakk og skjegg. Dattera hans er med på turen. Dale Evans, heter hun det? Nei vent, det er feil - "

"Dale Evans er dama til Roy Rogers," sa Roger. "Ikke prøv å bløffe med populærkulturens klassikere! Hva gjorde han her?"

"Roy Rogers har ikke vært her. Han reiste rundt på Trigger med en gitar på ryggen - "

"Tom Trick, din snøffel! Kan du ikke følge det enkleste resonnement?"

"Han var en tur i Huron-land før den hvite mann," svarte jeg mildt. Roger blir så grinete når han tabber seg ut.

Han tar seg fort inn igjen også. "Huronene bodde ved De store sjøer og var i krig med irokeserne," doserte han. "Det veit jeg fra Hjortefot. Få hit Hakkespettboka, er du snill."

"Du sitter med den i fanget," sa jeg.

Jeg fikk et grynt til svar. Stillhetens ro nedsenket seg; bare de dype skogers saktmodige sus var å høre. Skoger? - Jeg konset på frontruta igjen. Det mjølkekvite hadde klarnet litt; en ny virkelighet begynte å krystallere seg ut av tomheten. Nå skimtet jeg grønne flekker under oss. De ble klarere, større; ble et teppe av urskog fra synsrand til synsrand. Innimellom dukket det opp blinkende vatn, hektet sammen med bekker og elver.

De siste dottene av uvirkelighet løyste seg opp. Vi såg ut over endelause skoger. Ikke spor av folk; dette måtte være en verden i urtidas mørke… Nei, vent: Ved ett av de blinkende vatna steig det ei tynn strime av røyk.

Jeg prøvde å stake ut himmelretningene. Etter sola å dømme gikk det rett vest. Foran oss dukket det opp ei blå strime i horisontens rand. Den ble breiere, ble et vatn - et hav, flekkete av skogvokste øyer.

Roger plystret mellom skakkjørte tenner. "Det der må være Ontariosjøen!"

Titubaene var blitt musende stille. Jeg kikket bakover: De satt som tente lyspærer og stirret trillrundt på det overveldende landskapet under oss.

«Og da,» kom det håpefullt bakfra, «har vi en mulighet til å undersøke Kensingtonsteinen, lenge før den blir oppdaget! Det vil bli en sensasjon hvis jeg - - og her står det om huronene.» Det blafret i papir som ble bladd.

Snart var vi over vatnet - ei enorm vassflate som fikk Storsjøen til å bleikne. Endelaust langt til høgre skimret disen over kvite strender, og der rant det ut ei brei elv.

Vatnet videt seg ut; ble breiere, breiere - en uhyggelig anelse gjorde meg plutselig trang i halsen. "Roger, du har ikke stilt oss inn på et sted midt ute i havet?"

"Det aner jeg ikke," svarte han ubekymret. "Det gikk litt fort. Hør her, bestefar: Huronene hette egentlig Wendat - samme ordet som Wyandot; samme stamme. Huron var et skjellsord som franskmennene satte på dem. Språklig og kulturelt er de irokesere, men de hadde et eget forbund i konkurranse med irokeserforbundet og var i evig krig med dem. De hadde ordnete samfunnsforhold med fire hovedstammer. I tillegg til wendat fantes - "

"Roger," gjentok jeg påtrengende. "Gjør noe!" For nå dalte vi merkbart, og foran oss var det vatn, vatn, bare vatn.

"Det er du som kjører," sa Roger flegmisk. "Må jeg ta meg av absolutt alt? Du får gjøre så godt du kan - nå må jeg forklare situasjonen for damene." Det gjorde han.

Svettedråpene kilte i armhulene. - Dette er ikke meininga, suste det panisk i hodet mitt. - Jeg skal ikke drukne her for mange hundre år sia, i en annen virkelighet… Jeg prøvde rattet. Bilen svingte.

Langt til høgre - mot nord? - låg det skogkledte øyer. Kanskje hadde jeg en sjanse… Jeg ga gass, svingte mot øyene. Bilen lystret. Vi dalte stadig, men hvis jeg ga på med alt jeg hadde, og ga blaffen i fartsgrenser - det satt vel ingen Torvald på de nærmeste skyene…

Øyene vokste. Jeg oppfattet nytt håp. Motoren brølte. Nåla dirret mot 130. Miles, ikke kilometer. Cadillac 52!

Nå kunne jeg skjelne skumtoppete bølger. Og tett urskog foran oss - ikke ei slette; ikke ei sandstrand… Vi hadde sunket så mye at jeg mistet oversikten. Jeg svingte rundt de raggete grantoppene på den første øya så cadillacen krenget av sentrifugal. Steinkaker, matposer og passasjerer flakset. "Bestefar!" hylte det i baksetet.

Der! En steinete holme i sundet mellom to øyer. Bortafor holmen skimtet jeg ei strand med grønne sletter, store bygninger, båter på stranda - så hadde jeg nok med å sikte på holmen. Jeg bremset så det skreik i svidde dekk. Bilen satte snuta ned. Jeg ga gass, rettet opp, bremset igjen - - holmen kom mot oss med rasende fart. Jeg pumpet feberilsk med brems og gass… BUMP! Vi landet i steinrøysa så det smalt; hoppet bortover mellom steinene mens jeg sto på bremsen -

Så sto vi stille. Jeg sank sammen over rattet mens pulsen dunket og svetten høljet.

"Jeg skjønner ikke hvor du fikk kjøpt førerkort hen," sa det bakfra. "Har du hørt om hensynsfull kjøring?"

Adrenalet roet seg. Jeg rettet meg opp, litt skjelvende. Jeg hadde truffet perfekt: Holmen var kanskje ti meter lang, halvparten brei, og låg midt i ei stor vik. Småbølger kruste viken.

"Vi framme nå?" sa den ene Titubaen. "Det venner av deres?" sa den andre.

Jeg flyttet blikket og skjønte hva hun meinte. Tre forvokste barkebåter kom fossende fra øya. I hver av dem satt det fire bronsebrune karer med hanekam i håret, røde og grønne striper med sikksakk i ansiktet, skinnklær med rare frynser på. De rodde hitover med breibladete kanoårer.

Ikke godt å vite hva de pønsket - men de såg betenkelig bærekraftige ut.

"Jeg får nok ta meg av snakkinga," sa det bak meg. "Ta det med ro, bestefar - alt ordner seg når jeg tar hånd om saken."

Roger gikk ut. Jeg gjorde det samme, ennå skjelvhendt i knea. Jeg støet meg til bilen og la merke til at den kunne trenge en vask. Et under at dekka var like hele. Jeg burde nok unngå flere slike kjøreturer.

Båtene skurte inn til holmen. De senete karene vasset inn og stilte seg rundt oss. De såg ikke spesielt sinte ut, og ingen av dem hadde trukket knivene eller øksene som de bar i hemper på hoftene. Heller ikke de lange, seriøse buene som de hadde hektet bakpå ryggen. Men de såg ikke blide ut heller: De gransket oss med stokastisk ro, uten tilløp til sinnesbevegelse. De sto som perler på ei snor, og ingen av dem sa ett ord.

Stemningen ble trykkende. Jeg kikket på Roger. Hadde munn og mule forlatt ham?

Ikke helt. Han harket noen ganger; så sa han: "Æ. My name is Roger. - Jolly Roger."

Det gjorde lite inntrykk. Han prøvde igjen: "Do you speak English?"

Ingen respons. "Est-ce que vous parlez Francais?"

No way, som de sier der borte. "Sprächen Sie deutsch, bitte?"

Ante jeg en bevegelse i øyekroken mellom de røde og grønne sikksakkene; trakk de i et lite smilebånd? Roger'n ble desp: "Talar ni svenska?"

En kar som virket eldre og skarpere i fjeset stilte seg foran oss og mønstret oss opp og ned med smale, grå øyne. Han hadde litt flere striper og vinkler enn de andre; kanskje en sjef. 'Kaw-Liga - just stood there and didn't let it show, so she could never answer yes or no…'

Han snøftet. Så gjorde han et kast med hodet, ned mot båtene. Før vi fikk snudd oss ble vi trøkt sammen mellom tolv karer med kraftige, brune never. Uten mer om eller men marsjerte de oss ned til båtene.

Hva med Titubaene? Skulle de overlates til sin egen kos? Jeg kikket bak meg.

Ingen fare. Et par av de skinnkledte gikk rundt bilen, gransket den så nøye som en brukt bilhandler og vinket damene ut. De fulgte lydig og fryktsommelig etter.

Tom Trick ble reddet av ei jente som skar over tauet hans om natta. Lille Sol; var det det hun hette? Men vi var ikke brått så unge og blonde som Tom Trick. Ikke så ubarbert heller. Vi begynte å likne grånende pissavakoster begge to. Vi ble forfordelt i kanoene og rodd til lands. Ennå var det ingen som sa noe.

Øya låg et steinkast fra holmen der vi hadde landet. Skogen var ryddet et godt stykke oppover. I skogkanten låg det en landsby bak et høgt stolpegjerde. Vi la inn i vika og ble ført langs en smal sti opp mot landsbyen.

Stien gikk gjennom en diger åker. Det sto meterhøge tuer på gelender bortover, og på toppen av tuene var det et vilt niss av grønne blader med stengler og krypplanter. Mellom tuene gikk det kvinnfolk i side skjørt og unger i alle grader av påkledning og arbeidet. Noen lukte; noen gravde; noen plukket tynne maiskolber i store kurver. De rettet seg opp og glante da vi gikk forbi; pekte, skravlet, lo.

Kørjer. Korger?

"Flotte damer!" peste Roger. "Ser du, bestefar; de er jordbrukere! De dyrker de tre søstre, som indianerne kalte det - bønner, mais og squash."

Det stakk fram en brun liten guttesnute med et stort ekornsmil mellom tuene. Det lå en pjokk og lurte i turnipsåkerns gress, tenkte jeg, akkurat som i diktet på småskolen. Sto seg godt den dag i dag, det diktet. Det står i helseprogrammet på TV at bønner er rikt på vitaminer og protoner. Hvis du har lite kjøttkaker bør du spise mye bønner. .

Roger klarer ikke å gjøre to ting på en gang. Derfor hadde han stanset opp mens han pekte. Det skulle han ikke ha gjort. Han fikk et dult så han snublet. "Mobilen min!" hylte han. "Mob…" - han kravlet feberilsk rundt på knea og famlet etter den fortapte dulpen. De trauste karene stilte seg rundt ham.

Det er sånne ting som gjør at jeg legger igjen mobilen hjemme. Eller soya.

Karene begynte å miste utålmodigheten, såg jeg. "Roger," sa jeg påtrengende. "Du trenger ikke dulpen din her! Det finns ikke SMS i mils omkrets - "

"Jeg kan sende tekstmelding gjennom hyperrommet," gryntet han og lette videre. "Eller post."

Jeg stønnet. "Og når får du svar da, trur du?"

"Om noen hundre år… Der!" Med ærverdig mine stakk han den i skjortelommen, reiste seg og børstet seg grundig før han begynte å gå igjen. Jeg fortrakk et lettelsens sukk og fortsatte å granske omgivelsene.

Bortafor tuene var det et mørkegrønt felt med andre vekster - kunne det være poteter? … Nei: Tobakksplanter! - Slike som bestefar hadde i skråningen bak uthuset. Vi smålømlene, jeg og han Ola, rullet tørre blader i avispapir og røykte så vi ble grønne i trynet. Det satte en sunn og naturlig lærepenge.

Vi ble ført inn i landsbyen gjennom en brei port i stolpegjerdet. Stolpene var mannshøge, hektet sammen med viu, spisse på toppen. Var nok ikke lett for rette uvedkommende å ta seg inn her. Landsbyen besto av fem-seks digre bygninger med god plass imellom. Husa måtte være femti-seksti meter lange, bygd på rammer av trestokker med mose og never imellom. Skråtak og never på taket også.

Lømlene nå for tida, derimot - hva slags penger lærer de? De klarer jo ikke å spikke seg en sprettert en gang, der de sitter med puter under arma og spiller vidio.

Framafor hver bygning var det leirplass med rykende ildsteder og folk som arbeidet: Kvinnfolk som flettet korger, sydde skinn, bakte lomper på flate steiner; karer som flikket på våpen og redskaper. Det krydde av lurvebikkjer som gneldret og møkkete unger som leikte og hylte og sloss, slik unger skal gjøre. Noen halvstore bengler stimlet og glodde da vi ble innført. De vaksne kikket opp fra arbeidet før de fortsatte med sitt, som om de hadde sett rarere ting før. Fluene surret. Kørjer!

Det hang en eim i lufta - ei blanding av røykos, matlukt, møkk og uvaskete kropper. En vente seg vel til det - vi luktet nok ikke godt lenger, vi heller.

Det såg i det store og hele tatt ganske fredsommelig ut. Kanskje vi ikke skulle buntes sammen og skalperes likevel.

Nei ikke så mye som en stakkars epleslange! For eplene kommer jo blankpusset og fri for smak og konsistens fra kassa på Remi, og gidder de å naske noe i det hele tatt, så er det bare sukkerknask.

Vi ble ført gjennom landsbyen, til et litt mindre hus som sto for seg sjøl på en åpen plass. Denne bygningen var laftet, med utstikkende stolper der det hang redskaper og våpen. I mønet var det spikret opp et digert elghorn. Ekte tolvtakker.

I solskinnet framafor døra satt det en hengslete kar i fillete blåjens og skinntrøye, med et svart lurveskjegg nedover bringa. Uflidd var han, og så solbrent at han var nesten like brun som de handfaste karene rundt oss - likevel skulle jeg ha kjent ham igjen overalt: Han liknet som en prikk på det tjue år gamle passbildet mitt.

Han såg på oss og flirte. "Tenkte det var dere som kom buldrende med hals og hode rett fra himmelen, ja! Velkommen til Wendak. Sitt ned og få litt å biteti etter turen."