Øyvind Myhre's Blog, page 14

Fossekraft er litt bedre enn fotosyntese - men ikke mye

 

Nesten all den fornybare energien vi rår over stammer fra sola. Solenergien sirkulerer gjennom ledd etter ledd og når oss til slutt i form av «bioenergi», vindkraft, vasskraft, bølgekraft – eller solkraft. Hvor effektivt utnytter de forskjellige sluttleveransene den opprinnelige solenergien? La oss regne.

Sola leverer i gjennomsnitt 240 W pr kvadratmeter jordoverflate – dag etter dag, år etter år, årmilliard etter årmilliard. (Nå ja; litt mer etterhvert som tida går: Solenergien øker noen få prosent hver eneste årmilliard, sier astronomene. I det lange løp kan det ikke fortsette slik, men de nærmeste århundrene går det nok greit.) 240 W er det som er igjen etter at skyene og overflata har reflektert ca 100 W. Regnet over alle årets timer summerer strålingsenergien seg til 2.100 kWt pr kvadratmeter, og ganget ut over Jordas 510 millioner kvadratkilometer blir det 1,07 x 1018 kWt i året. En ørliten del av denne energien høster vi på forskjellige måter og utnytter den til våre egne formål:

Solceller fanger solenergien direkte og omformer den til elektrisk kraft. Dagens solceller er langtfra perfekte; de utnytter mindre enn 20 % av den innkommende solenergien, og fungerer best når sola stråler vinkelrett på panelet. Her i nord skinner Sola ganske skrått. Så med alle fradrag på grunn av dårlig vær og skråsol kan du nøkternt regne med å få ut 100 kWt i året pr kvadratmeter panel, eller omtrent 5 % av den innfallende solenergien.

Teknologien blir bedre. En vakker dag får vi solpaneler som utnytter energien over hele strålingsspekteret, fra infrarødt til ultrafiolett, og som klarer å utnytte både spredt belysning og direkte solstråling. 5 % er likevel veldig mye bedre enn alt du kan sammenlikne med i dag.

La oss et øyeblikk late som om «biodiesel» er klimanøytral. (Det er den ikke: Den kan være verre, like ille som, eller bedre enn fossil diesel med hensyn til utslipp av drivhusgasser, men slike beregninger må gjøres over livsløpet til den enkelte dieselkanne.) Den oljeveksten som gir best avkastning i Norge synes å være raps. På nettet ser jeg at produsenter i solrike innlandsbygder får ut 120 liter pr. dekar. Diesel gir 10 kWt varmeenergi pr liter, så under gode forhold kan du altså få ut (120 x 10)/1000, eller 1,2 kWt varmeenergi, pr. kvadratmeter.

Hva! Dette er 1,2 prosent av det du kan få ut med solpaneler – eller grovt regnet 0,7 promille av innkommende solenergi!

Og dette er den varmeenergiendu får fra rapsoljen. Hvis du vil ha energien levert som elektrisk kraft, må du bruke oljen i et kraftverk, og da er du heldig hvis du får en virkningsgrad på 40 %. Da blir det igjen 0,5 kWt elektrisk kraft pr kvadratmeter, eller 1/200 av den elektriske energien du får hvis du bruker samme areal til solcellepaneler.

Raps er en av de beste kandidatene til bioenergi her i landet. Du kan gjerne gjøre tilsvarende beregninger på trevirke, og da får du like nedslående resultater. (Til hjelp på kalkulatoren din: Tørt trevirke har brennverdier på rundt regnet 5 kWt pr kg, og egenvekten er ca 500 kg pr kubikkmeter. Ifølge SSB er tilveksten 24 millioner kubikkmeter i året, fordelt på 81.000 kvadratkilometer produktiv skog – i snitt altså 0,3 kubikkmeter pr dekar. Regn sjøl – men resultatet blir 0,75 kWt pr kvadratmeter. Levert som varmeenergi.)

Foreløpig konklusjon:Fotosyntesen er en svært lite effektiv måte å høste solenergi på. Normalt gir den mindre enn 1/100 så god utnyttelse som dagens solceller. Og solcelleteknologien blir stadig mer effektiv; det blir ikke fotosyntesen.

La oss heller regne på vår nasjonalskatt, fossekraften! Den er i hvert fall effektiv. Og det er riktig; god ingeniørkunst gjennom mange generasjoner gjør at moderne kraftverk utnytter inntil 95 % av den potensielle energien til vatnet og leverer energien som elektrisk kraft. Denne delen av prosessen kan ikke gjøres særlig mer effektivt.

Men dette er bare det siste trinnet i en lang prosess som omdanner solskinn til elektrisk kraft.

Prosessen starter når energien i sollyset blir absorbert av jordoverflata. Noe av denne energien går med til å fordampe vatn. I gjennomsnitt over hele jordoverflata faller det 990 mm nedbør i løpet av et år. Det betyr at det fordamper like mye, for det kommer ikke til mer vatn i kretsløpet, og det blir ikke borte noe heller. Over alle Jordas 510 millioner kvadratkilometer fordamper det følgelig 5,04 x 1017 kg vatn i året. Fordampingsenergien for vatn ved ca 20 C er 0,681 kWt pr kg. Summert over hele Jorda går det med 3,44 x 1017 kWt til fordamping: 32 % av all solenergi som blir absorbert i jordoverflata, eller 23 % av den solenergien som treffer Jorda. - Fordamping og nedbør utgjør altså en stor del av energiomsetningen på Jorda, og av den motoren som driver klima, vær og vind.

Så stiger vanndampen og blir til skyer. Når dampen stiger, tilføres den potensiell energi, og det er den potensielle energien som utnyttes i kraftverk og konverteres til elektrisk kraft.

Når dampen har steget til 3000 meter over havet og blitt til regnskyer, har den fått tilført 0,0082 kWt pr kg vanndamp som potensiell energi. Se så for deg et fjellområde i Norge, 1000 meter over havet. Der ligger det en demning til et kraftverk. Demningen har et nedbørsområde på 10 kvadratkilometer: All nedbør innafor dette området renner til slutt ned i denne dammen. Gjennom røret føres vatnet ned til turbinen ved havoverflata (eller mer realistisk: Flere turbiner på vegen ned). Der konverteres potensiell energi til elektrisk kraft med en effektivitet på 0,95, takket være solid teknologi fra mange generasjoner av NTH-ingeniører.

Anta at nedbøren på fjellvidda faller som gjennomsnittet på Østlandet og Jorda forøvrig, altså 990 millimeter i året. Se bort fra fordamping og annet tap på vegen til dammen. Da er tilsiget fra dammens nedbørsområde 9,9 millioner kubikkmeter, eller 9,9 milliarder kg, pr år.

Vatnet mister 2/3 av sin potensielle energi ved fallet fra 3000 meter ned til 1000 meter. 95 % av resten blir til elektrisk kraft: 25,7 GWt i året, til glede for forbrukerne, industrien og utlendingene. - Tallet er optimistisk: Det forutsetter som sagt at alt vatnet i tilfangsområdet blir brukt i produksjonen, og slik er det nok sjelden. De fleste kraftverk har dessuten mye mindre fallhøgde enn de 1000 meter jeg opererer med: Finn yndlingskraftverket ditt her. https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vannkraftverk_i_Norge Sjøl liker jeg aller best Toverud kraftstasjon, en praktfull bygning som rommer lokal kultur- og industrihistorie i mer enn hundre år. https://no.wikipedia.org/wiki/Toverud_kraftstasjon(Det var strengt forbudt å gå på røret opp til Sortungen. Men det de foresatte ikke veit, det har de ikke vondt av.)

Med all den innebygde optimismen i tallene: Hvor mye energi får kraftverket i regnestykket mitt ut av et tilfang på 10 kvadratkilometer, sammenliknet med solenergien som treffer det samme området?

Vi er på Østlandet. Fra det skrånende solskinnet mottar bakken noe sånt som 1800 kWt pr kvadratmeter pr år. På 10 kvadratkilometer blir det 18.000 GWt. Kraftverket får altså ut 1,4 promille av dette. Eller 2,8 prosent av det du kunne få ut med solceller, hvis området ble brukt til dét, i stedet for tilfangsområde for fossekraft.

Vi har lært:

Med solpanelet får vi ut 5 % av solenergien som elektrisk kraft.

Bioenergi fra raps gir oss 0,3 promille av solenergien som elektrisk kraft.

Bioenergi fra trevirke gir oss 0,15 promille av solenergien som elektrisk kraft.

Fossekraft gir oss i beste fall 1,4 promille av solenergien som elektrisk kraft.

Dette er eksempler. Andre regnestykker kan settes opp, men de vil ikke avvike vesentlig fra disse. Og disse eksemplene viser at fossekraft er en del mer effektivt enn bioenergi, men den bleikner mot solkraften. 5 prosent er 35 ganger så mye som 1,4 promille.

Pris deg lykkelig for fossekraften! Den har antakelig gitt oss vel så mye velstand som oljen. Men når vi må skaffe oss MYE mer elektrisk kraft, heter løsningen solkraft og vindkraft. Utbygging av sol og vind gir mange ganger så effektiv arealbruk, og følgelig mye mindre naturskade, enn fortsatt utbygging av fossekraft.

Se også: http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/norge-kan-leve-av-energisalg-i-all.html

"Vi har drekki og eti nok!"

 

Etter pandemien måtte alle kompenseres. («Etter pandemien»? Den fortsetter som før, men nå er den avblåst over hele verden unntatt Kina. Ingen andre har råd, politisk eller økonomisk, til å drive på. Bare keiseren har makt til å gjøre akkurat som han vil.) Så bøndene måtte få «tidenes landbruksoppgjør»; flyteknikerne trudde de måtte få 16 % (!) for å «sikre rekrutteringen» (til et yrke der folk står i kø for å få utdannelse). Lærerne, lektorene, sjukepleierne og alle trøste-og-bærefagene måtte få et skikkelig løft, fordi de hadde «stått i det» under pandemien. (Det hadde kassadamene og servitørene også, og de ble hardere rammet av pandemien enn noen annen yrkesgruppe. Men kassadamer og servitører mangler både mastergrad og slekt og venner i redaksjonene, så de dukket aldri opp i Debatten eller Dax 18.)

Nå har alle dessuten krav på lange ferieturer og på å «unne seg noe ekstra». Nå må alle få økt kjøpekraft som kompensasjon for to triste år. Ikke sant?

«Økt kjøpekraft» kan oversettes til «økt forbruk». Er det en naturlov at forbruket skal øke, og øke, og øke?

Tydeligvis ikke: Nå stanger forbruksveksten mot virkeligheten i form av økte priser – ikke bare på energi, men på alle varer og tjenester som produseres ved bruk av energi, det vil si alle. - Javisst, roper folk, og da må vi kompenseres for strømpris, bensinpris, renteøkning og inflasjon! For økt kjøpekraft har vi krav på. Skulle bare mangle, etter disse fæle åra!

I 1961 reiste jeg på min første utenlandstur. Den gikk helt til København med danskebåten. Tidligere ferieturer hadde gått til så eksotiske steder som Sandefjord, Inderøy og Balestrand. Jeg var privilegert, med to foreldre som tjente bedre enn de fleste. Norge hadde ett radioprogram, og der sendte de stusslige programmer om landbruk og fiske. Til gjengjeld kunne jeg ta inn både Radio Lux og svensk P2 ved å skru av dekslet bak på radioen og skyve forsiktig på kondensatoren med pekefingeren. Fjernsyn fantes i Sverige og i Donald.

Fra 1961 til i dag er kjøttforbruket pr person doblet her i landet. Totalt forbruk pr person, målt i faste kroner, er mer enn tredoblet. Jeg har tilgang til et uendelig antall fjernsynsstasjoner, og nesten alle gnåler om stadig flere steder jeg må reise til og stadig flere ting jeg må kjøpe. Er jeg tre ganger så mett, tre ganger så tilfreds og tre ganger så lykkelig som jeg var i 1961? Ikke helt. Jeg må nok få enda litt mer kjøpekraft. Eller?

Ifølge FNs hovedrapport om naturmangfold fra 2019 er 50 prosent av verdens naturlige økosystemer blitt ødelagt på de siste 50 åra. Over 30 prosent av verdens fiskeressurser fiskes over bærekraftig nivå. Mer enn en fjerdedel av alle kjente arter er utrydningstruet. Plastforurensning er mer enn tidoblet sia 1980. Og så videre; og så videre. Bildet er det samme over hele linja: Vi bruker ikke naturen – vi bruker den opp i stadig raskere tempo.

Det finnes et internasjonalt nettverk, Global Footprint Network, som hvert år beregner en «Global Overshoot Day» - den datoen i året da verdens totale forbruk passerer naturens evne til produksjon og tilvekst for hele året. I 2022 faller denne datoen på 28. juli. ( https://www.overshootday.org/content/uploads/2022/06/Earth-Overshoot-Day-2022-Nowcast-Report.pdf) Fra denne datoen og ut resten av året, sier rapporten, fortsetter vi mennesker å forbruke uten at det skjer noen tilvekst. Datoen faller tidligere for hvert år.

Norge ligger helt i front i overforbruket. Vår lokale «Overshoot day» falt i år på 12. april. ( https://bergensia.com/april-12-norways-overshoot-day-in-2022/) Det betyr at hvis hele verden hadde vårt forbruksmønster, måtte vi ha hatt mer enn tre og en halv jordklode å fordele forbruket på, dersom det skulle skje uten verdiforringelse.

For et par år sia påstå jeg at vi har bevilget oss en forbruksvekst som ikke baserer seg på økt produksjon, men på stadig større uttak av naturressurser.

( http://kvernvold.blogspot.com/2020/05/vi-har-ikke-hatt-konomisk-vekst-pa.html) Beregningene av vår og verdens «Overshoot day» viser at det samme fortsetter i dag: Vi eter opp stadig mer av såkornet, og vi gjør det i stadig større tempo.

Thorbjørn Berntsen – en av få overlevende Ap-ledere som hadde møkk under negla – sa: «Vi har drekki og eti nok!» Så la han til: «Hele opplegget går ut på å få mer i påsan. Kjøpe mer, bruke, kaste, fortere og fortere. Er det noen mening i dette? Da det var tomt i brødboksen var det mening. Men er det noen mening når du faen ikke får igjen lokket på brødboksen engang?» ( https://frifagbevegelse.no/anbefaling/thorbjorn-berntsen--jeg-har-for-lengst-mistet-trua-pa-det-derre-okonomiskvekstsamfunnet-vi-har-drekki-og-eti-nok-6.158.655440.603a3f29fd)

Han får mer rett for hver dag som går. I år flater levestandarden ut her i landet, om den ikke synker et hakk eller to. Det har antakelig både vi og verden godt av.

Så må jeg legge til: Jo, det finnes folk som sliter. Det finnes ekte nød, også i Norge. De trenger fortsatt støtte. Men det er ikke de nødlidende som er mest synlige i kravet om kompensasjon og kjøpekraft. 

Jeg har driti meg ut igjen! Om Caster Semenya, kjønn og sånt

 

Et debattinnlegg av Frode Saugestad tvang meg til å lese meg grundigere opp på saken om Caster Semenya. Da måtte jeg grave meg ned under dynger av reportasjer og debattinnlegg (deriblant mine egne) som utelukkende handler om testosteronnivåer. Sjelden er en kropp og dens hormoner blitt så grundig omtalt og diskutert som akkurat hennes. Derfor bifaller jeg uten forbehold følgende twittermelding fra Jonathan Gault: «The grace with which Caster Semenya has carried herself over the last 10 years is absolutely remarkable. She has endured criticism, hatred, and an invasion of privacy for no other reason than choosing to be herself. Semenya has emerged as a role model and someone to be admired.»

Etter mange spatak har jeg også spadd meg ned til den faktiske grunnen til at Semenya tapte saken sin for idrettens voldgiftsdomstol (CAS) i 2019: ( https://www.tas-cas.org/fileadmin/use... - seinere ble også anken hennes avvist.) Som alle andre - inklusive internasjonale telegrambyråer, BBC, NRK, Aftenposten og alle landets sportsredaksjoner – trudde jeg at dette bare dreide seg om testosteron. Men det gjorde den ikke: Saken baserte seg på bestemmelser som krever at utøvere med 46 XY-syndrom skal regulere ned sitt testosteron-nivå for å kunne delta i øvelser for kvinner. Flere utøvere er seinere blitt stanset etter samme bestemmelse. ( https://www.sportsintegrityinitiative.com/dsd-regulations-call-out-athletes-as-biologically-male/)

Kvinner uten dette syndromet kan ha akkurat så mye testosteron som naturen har utstyrt dem med.

Hva betyr dette, da? Det betyr at etter en biologisk definisjon er disse utøverne hannkjønn, men at de har utviklet seg og vokst opp med en dominerende kvinnelig anatomi. De har oppfattet seg som kvinner, og omgivelsene har oppfattet dem som kvinner – først i voksen alder er deres biologiske kjønn blitt fastslått. I fysiske idretter vil de alltid ha den fordelen som Y-kromosomet medfører. Å regulere ned testosteronnivået vil dempe fordelen, men neppe fjerne den helt. Det er heller ikke gitt at hormondemping vil være sunt for dem: De skal leve resten av sine liv med den kroppen naturen har gitt dem, også det testosteronnivået som er naturlig for en biologisk mann. Semenya har klokelig avvist alle forslag om hormondemping for å kunne fortsette å konkurrere som kvinne.

Slike og liknende utviklingsforstyrrelser i det anatomiske kjønnsuttrykket forekommer hos 0,018 prosent av befolkningen, leser jeg. At de forekommer, utgjør ikke noe argument i den ene eller den andre retningen i diskusjonen om kjønn og identitet: Les for eksempel noen kloke ord fra Swarajya Staff. ( https://swarajyamag.com/sports/keep-your-agenda-out-of-my-sport-the-oversimplification-of-caster-semenya-case) Men jeg er redd de utgjør et argument mot alt for eplekjekk skråsikkerhet i vanskelige saker. Dermed kan jeg fastslå offisielt: Jeg har driti meg ut igjen. Det blir nok ikke siste gangen heller. Skulle du komme i skade for å lese noe av det jeg tidligere har skrevet om Semenya, blant annet her på Øyvinds Globb, så husk å ta det med store klyper salt.

Men er Caster Semenya kvinne eller mann, da? Selvfølgelig er hun kvinne. Det har hun vokst opp som, det oppfatter hun seg som, og det får hun da sannelig være så lenge hun vil. Helt uten hormonbehandling og kirurgi.

Journalist Rogstad bør bli enda flinkere til å guggle

 

«Troen på grunnleggende biologiske fakta forgifter transdebatten», påstår journalist Aksel Rogstad. ( https://www.morgenbladet.no/ideer/kommentar/2022/06/24/troen-pa-grunnleggende-biologiske-fakta-forgifter-transdebatten-skriver-aksel-rogstad/) Så tar han evolusjonsbiolog Sætre i skole for utsagn som «i all kjønnet formering er det alltid to», og «To kjønn er dypest sett to ulike og evolusjonært stabile strategier i forplantningen». Så viser Rogstad til fenomenet «interkjønn», som visstnok «gjør det vanskelig å plassere individet i en binær kjønnsmodell».

Her kunne journalisten med fordel ha gugglet videre og funnet mange flere referanser enn hjemmesiden til Foreningen Fri. Da ville han ha sett at ved forskjellige tilstander kan det være vanskelig å fastslå kjønnet. Det betyr ikke at det er umulig. Det viser seg, ifølge biologien, at de aller fleste slike tilfeller har en kropp som enten er disponert for å produsere små kjønnsceller (mannlige), eller for å produsere store kjønnsceller (kvinnelige). Det finnes ikke kropper som produserer kjønnsceller mellom de små og de store.

Blant planter er tvekjønnethet vanlig. Vi tildeler ikke plantene betegnelsen «interkjønn» av den grunn: Kjønnet formering hos planter er akkurat like binær som hos mennesker, sjøl om det finnes både hannblomster og hunnblomster på samme plante. En liknende tilstand hos mennesker kalles hermafrodittisme, ifølge Store Medisinske Leksikon. ( https://sml.snl.no/hermafrodittisme_-_hos_mennesket) Den er svært sjelden, og den aller sjeldneste tilstanden er «ekte hermafrodittisme», altså ekte tvekjønnethet. Da inneholder kjønnskjertlene vev fra begge kjønn, står det i boka. Heller ikke her er det snakk om noe tredje, fjerde eller femte kjønn, altså.

Transvestisme, derimot, er noe helt annet, i hvert fall tradisjonelt: Det beskriver trangen til å kle seg og te seg som det motsatte kjønn. Og det må da folk av alle legninger få lov til å gjøre så mye de vil – det betyr likevel ikke at man blir det motsatte kjønn. Jeg blir ikke kvinne fordi om jeg tar på meg kjole og leppestift. Tvert imot bør det finnes forståelse for at også menn skal kunne drive med slikt, akkurat like mye som for at kvinner skal kunne kle seg i bukse og jakke!

Og sannelig belærer journalisten naturviteren om grunnleggende vitenskapsteori også. Han vil «åpne for at det er vårt vitenskapelige begrepsapparat som trenger å oppdateres. Dét ville være å lete etter biologiske fakta.» - Som biologer og andre naturvitere alltid blir innprentet, er gjeldende teori midlertidig: Den gjelder inntil det blir gjort nye observasjoner som krever endring av teorien. Men det betyr ikke at teorien må endres basert på gamle observasjoner, når disse allerede har fått sin forklaring innafor gjeldende teori. Det ville være å nedgradere teorien i stedet for å oppgradere den.

NATO omringer Russland? Javisst. Og Russland omringer Norge.

 

Russland, verdens største land, har ei grense mot andre land på tilsammen 19.917 km. Av dette utgjør grensa mot NATO-land 1.142 km, altså 5,5 prosent. Dette inkluderer grensene mellom enklaven Kaliningrad og Polen/Litauen.

Disse 5,5 prosentene framstiller Putin og hans apologeter – deriblant studenten (?) Anna Jevsejeva, nettstedene Steigan, Derimot og inntil nylig SV, Rødt samt flere stortingsrepresentanter for FrP – som om NATO «omringer» Russland.

Til sammenligning: Norges grense mot andre land utgjør 2.562 km. Av dette utgjør grensa mot Russland 196 km, det vil si 6,5 prosent. Hvis NATO virkelig omringer Russland, er det altså helt klart at Russland omringer Norge.

Men påstanden om «omringing» må selvfølgelig oppfattes som del av en myte, ikke som beskrivelse av en faktisk virkelighet. Den inngår i ei paranoid fantasifortelling om at NATO rykker fram og underlegger seg stadig nye territorier. I den virkelige verden er det Russlands naboer som har løpt til NATO og bedt om å få slippe inn så snart de har hatt muligheten til det. Det kommer ikke av at NATO rykker fram; det kommer av at de ønsker seg beskyttelse mot en stadig mer aggressiv og uforutsigbar nabo, altså Russland. Når Finland nå etter all sannsynlighet blir NATO-medlem, er det fordi de ønsker trygghet: Overfallet på Ukraina har overbevist det nøytrale Finland om hvor farlig det kan være å ha Russland som nabo. Da vil Russlands grense mot NATO-land bli 1.313 km lengre. Russland blir altså mer enn dobbelt så omringet som nå, og det skyldes utelukkende framferden til landets kriminelle regime.

Russlands overfall på Ukraina er i strid med all internasjonal rett. Det kommer stadig nye meldinger om brutale overgrep mot sivilbefolkningen, og om byer som blir lagt i grus helt uten hensyn til sivile lidelser. Alle påskuddene som ble brukt - «befrielse» fra «naziregimet», NATO-baser, planer om atomvåpen, utvikling av biologiske våpen mot genetiske russere (!), overgrep mot russisktalende – har vist seg å være spunnet av tom luft. Nå er de erstattet av Putins historiske fantasier om at ukrainere og russere er «ett folk», og at Ukraina må gjenforenes med Russland.

«Wikingeländer zurückgekehrt!» lød overskriften i flere tyske aviser den 9. april 1940, etter overfallet på Danmark og Norge. Nå skulle de «ariske folkene» gjenforenes under én Fører, i samsvar med sin historiske bestemmelse. Putin vil forene de «russiske folkene» under én leder. Gjett hvem.

Studenten (?) Jefsejeva ønsker «dialog og forståelse». Det kan hun få til ved å befri det russiske folk fra det kriminelle Putinregimet. Så lenge denne mafiaen sitter med all makt, vil Russland være en paria blant verdens siviliserte land.

Vi får fortsette å lese Dostojevskij, Bulgakov, Zamjatin, Solzjenitsyn og andre store russiske kulturbærere som – hver i si tid, hver med sin stemme – talte for Russlands befrielse fra brutale makthavere. Tyskland ble befridd fra barbariet. Det samme, må vi håpe, vil skje med Russland.

Inntil det skjer, er det mange av Russlands naboland som har grunn til å føle seg omringet.

Kanskje kommer vi inn i EU samtidig med Ukraina

 

Sommeren 1972 haiket jeg rundt i Storbritannia med ryggsekken full av Conan-bøker (fra et støvete antikvariat i London) og et norsk flagg bakpå sekken. Der hadde jeg også klistret på et «Ja til EF»-merke og, hvis jeg husker riktig, et merke som gikk inn for «Samling i Europa». På det fantastiske klatrerhotellet Pen-y-Gwryd i Wales, der røykesalongen - «Everest-rommet» - var full av relikvier etter Hillary og Tensing, argumenterte jeg heftig over guinnesen for frihandel mot skeptiske walisiske sauebønder.

I 1972 fantes det ei eneste forbindelseslinje til den ytre verden fra dette hotellet: En mynttelefon i gangen bak røykesalongen. Jeg kan ikke huske om den fortsatt insisterte på gamle shillinger og pence, eller om den hadde konvertert til de nye. (Trulig ikke.) I mitt daglige virke punsjet jeg hølkort i EBCDIC-kode, og Ard Schenck var uovervinnelig på skøytebanen.

I dette fjerne året var «de europeiske fellesskap» hovedsakelig et frihandelsprosjekt, med fri flyt av varer, tjenester og folk – et fellesmarked. Hvem kunne være motstander av dét? - Flertallet av den norske befolkningen, viste det seg, da 53 prosent sa «nei til salg av Norge». Jeg sturet, men motsto trangen til å reise ut og strø ugrassalt i «grasrota».

I kremmerlandet Storbritannia, derimot, var folk positive: Storbritannia ble medlem i 1973; de ungkonservative tente varder ved Dover og Calais for å hilse hverandre over kanalen, og i 1975 bekreftet de medlemskapet med 67 prosent ja i en folkeavstemning.

I 1994 hadde jeg kommet opp og fram i verden: Jeg hadde råd leiebil og til å bo på ett av de to rommene på Pen-y-Gwryd som hadde egen dass og dusj. På jobben der hjemme hadde jeg terminal på pulten og sendte elektronisk post til kunder og kolleger. EF hadde lagt kraftig på seg og blitt til EU, en union med store politiske ambisjoner: De hadde et parlament, et ministerråd som ikke sto ansvarlig overfor parlamentet, og en kommisjon som heller ikke sto ansvarlig. Disse organene vedtok direktiver som ble bindende for medlemslandene, over hodene på både EUs parlament og parlamentene i de respektive medlemsland. Hva slags demokrati var dette? Så nå hadde jeg skaffet meg en rød knapp som satt på hatten min: «Stem nei!» sto det på den.

I hotellbaren fant jeg flere meiningsfeller denne gangen: Her i kjernen av gamle Gwynedd, hvor folk reiste rundt med malerkost og rettet uhyrlige anglisismer på vegskiltene («Conway» til »Conwy», "Festiniog" til "Ffestiniog", etc.), sto lokal sjølråderett like høgt i kurs som nasjonal sjølråderett i Norge. Og hjemme ble det nei enda en gang, nå med 52 prosent. Denne gangen jublet jeg og sang «Vi sier ja til folkestyre, vi sier nei til union!»

Vi prøvde å skaffe oss de fordelene medlemskapet ville ha sikret oss gjennom et reservemedlemskap som heter EØS. Høgrefolk sier at vi må følge alle direktivene, uten at vi får være med på å vedta dem, og det har de rett i. På sett og vis er vi blitt mer og mer medlem uten at vi får være med og bestemme noe som helst.

Waliserne fikk begrenset sjølstyre etter ei folkeavstemming, så nå har de lagt bort malerkostene og vedtar sine egne vegskilt. Og i 2016 sa britene nei til en union som var blitt utålelig mye mer enn en frihandelsavtale: 52 prosent sa nei, mot snaue 33 prosent i 1975.

Jeg trur ikke resultatet ville ha blitt det samme i dag: Verden er blitt en annen enn de trudde i 2016. For ikke å snakke om hva vi trudde i 1994.

EU har fortsatt å utvikle og innvikle seg, og er blitt enda mer overnasjonalt. De har også innført en felles valuta. Jeg var overbevist om at dette prosjektet kom til å gå ettertrykkelig i do: Hvordan kan du ha en felles valuta for land som fører hver sin finans- og pengepolitikk? Det er nødt til å gå galt, sa jeg og skrev jeg. I valutaavdelingen der jeg jobbet den gangen kunne ingen forklare meg hvordan dette kunne gå bra: Skulle denne muskelsvake mynten overta rollen til D-mark? - Det skulle den, har det vist seg. Jeg skjønner fortsatt ikke åssen det har vært mulig, med Euro fra Hellas til Tyskland – men det har det vært, i strid med tilbud, etterspørsel og ikke minst tyngdeloven.

Unionen har fortsatt et demokratisk underskudd. Den sliter med medlemsland som vil ha alle fordelene, men ingen av ulempene. Men den har vist en enorm evne til samhold når det virkelig gjelder – i klimapolitikken, og nå i holdningen overfor gangsterstyret i Russland.

Så har EU utviklet noe vi ikke er med på: Et forsvarspolitisk samarbeid. Det kommer de til å videreutvikle. Vi har en nabo i øst som har begynt å oppføre seg som en psykopat på speed. Norges sikkerhet er mer avhengig av NATO-samarbeidet enn noen gang før. Det vil først og fremst si samarbeidet med USA. Men hvor lenge kan vi stole fullt og fast på den amerikanske garantien? Det amerikanske demokratiet har vist seg langt mer ustabilt enn vi trudde. I verste fall kommer Trump tilbake i 2024. Hva han kan finne på å gjøre hvis Macron ler av ham eller Putin skryter av ham, er det ingen gitt å vite i dag. Og kommer ikke Trump, kan det dukke opp en rasjonell isolasjonist som meiner at europeerne bør kunne klare seg sjøl. Det vil en slik kandidat ha helt rett i: I EU er det tre land – Tyskland, Frankrike, Italia – som har større BNP enn det tilbakestående føydalriket Russland, og tilsammen har EU et BNP som er 12 ganger Russlands. Så selvfølgelig kan EU, med sine økonomiske muskler, forsvare seg mot bandittregimet i øst – hvis de må.

I EU finner vi fortsatt en garantist for demokrati og en liberal rettsstat. Nesten overalt ellers – også i USA – er autoritære krefter på frammarsj. I 1994, etter murens fall og oppløsningen av Sovjet-diktaturet, trudde vi at frihet og demokrati ville fortsette å seire på alle fronter. Nå, en generasjon seinere, veit vi bedre. Vi kan måtte forsvare demokratiet enda en gang, og den mest pålitelige forbundsfellen kan vise seg å være EU.

Norge bør delta i EUs forsvarssamarbeid. Følgelig har jeg beveget meg: Fra ivrig frihandelstilhenger i 1972, via motstand mot overnasjonal union 1994, til nølende tilhenger av en enda tettere, enda mer forpliktende union i 2022. Når Finland finner det nødvendig å søke medlemskap i NATO, bør Norge åpne nye forhandlinger om medlemskap i EU. For sikkerhets skyld.

Kanskje kan vi bli medlem samtidig med Ukraina.

Je er hadelending, je ma. Amma.

Jeg tok helt feil! Jeg trudde at SMS-undersøkelsen om Grans fylkesvalg ville få liten oppslutning, men at aksjonister ville sørge for et knapt flertall for Akershus. ( http://kvernvold.blogspot.com/2022/03/sms-som-demokrati-surrogat-spam-fra.html) Men så viste det seg at undersøkelsen ble besvart av halvparten av de spurte (35 % av målgruppa), og resultatet ble flertall til fordel for Innlandet – 49 % mot 45 %.

Som før sagt var spørsmålene både ledende og argumenterende, til fordel for Akershus. I tillegg ble det plutselig åpnet for at folk som ikke hadde mottatt noen SMS, kunne kontakte kommunen og få mulighet til å svare likevel. Forestill deg følgende: Du oppdager at det foregår en meiningsundersøkelse hvor det er valgt ut et antall respondenter. Da ringer du til oppdragsgiveren og sier at du vil gjerne være med. Og det får du lov til! Er dette vanlig praksis? I så fall bør du se på neste gallup med helt nye øyne!

For det andre var det annonsert at undersøkelsen skulle avsluttes fredag 18. mars. I virkeligheten kunne du svare helt til tirsdag 21. mars. Det oppdaget du bare hvis du (som jeg) var mistruisk nok til å prøve, eller hvis noen fortalte deg det.

I hvert fall den førstnevnte uregelmessigheten vippet i én bestemt retning: Uten de etteranmeldte, de som ringte til kommunen for å få være med, var resultatet 51 % for Innlandet; 42 % for Akershus. Jeg har ikke klart å få greie på hvordan stillingen var den 18. mars klokka 15, da opptellinga egentlig skulle være avsluttet. Men tanken er fri.

I møtet i kommunestyret 21. april skulle så spørsmålet om Grans fylkesvalg avgjøres. Da hadde kommunestyret i Jevnaker nettopp vedtatt å søke om overføring til Akershus, hvor Lunner allerede var plassert.

I sin 46 sider lange utredning berørte rådmannen omtrent alle sider av fylkeskommunal virksomhet, og dessuten samfunnsutvikling, kommunale tjenester, landbruk, samferdsel, interkommunalt samarbeid osv. Felles for nesten hvert punkt var formuleringer av typen: Det er ikke så godt å si; på den ene sida, på den andre sida. Ikke så rart, sia Akershus fylke ikke eksisterer ennå! I konklusjonen lar likevel rådmannen, akkurat som ventet, tvilen komme Akershus til gode: På lang sikt er det nok best for Gran å komme inn i Akershus, meiner han. Han skriver ikke noe om hvor lang den sikten er.

I kommunestyret sitter det 27 representanter. Åtte av disse, deriblant jeg, tilhører Gran Bygdeliste, som i sitt valgprogram hadde følgende formulering: «Gjennomføre rådgivende folkeavstemming om regiontilknytning, dersom det blir aktuelt å revurdere vår plassering i det nye fylket Innlandet. Gran Bygdeliste vil følge resultatet av en slik folkeavstemming.» Seks representanter er valgt inn fra Senterpartiet, og i deres valgprogram sto det: «Tilknytning til regionen Innlandet beholdes. En eventuell endring av regiontilknytning må baseres på et godt beslutningsgrunnlag og en folkeavstemming.»

14 av 27 representanter i kommunestyret hadde altså lovet velgerne en rådgivende folkeavstemming. Eventuelt, hvis man motvillig godtok meiningsundersøkelsen som god nok erstatning for folkeavstemming, ville de samme 14 representantene gå inn for å bli i Innlandet.

Ut fra valgprogrammene burde det altså være grei skuring: Enten vedtok man folkeavstemming, eller så vedtok man uten noe mer dikk eller dakk å bli i Innlandet. Å følge ordførerens, Aps og rådmannens råd om å søke overgang til Akershus fylke skulle egentlig ikke ha vært aktuelt i det hele tatt, hvis valgprogrammene ble fulgt.

Men «den som får vite hvordan pølser og politikk blir laget vil aldri mer få ei god natts søvn», sa Bismarck. Senterpartiet hadde som vanlig sprukket; nå var det en fraksjon som heller ville følge sin egen samvittighet enn sitt eget valgprogram. Dessuten var det viktig å holde Hadeland samlet! Ap på si side la stor vekt på meiningsundersøkelsen, hvor et flertall hadde sagt at det ville være fint om alle tre kommuner var i samme fylke. Riktignok hadde kommunestyret aldri vedtatt å stille noe spørsmål om den saken – det var bare lagt inn som et slags premiss i undersøkelsen om fylkesvalg. Kommunestyret hadde bare vedtatt å undersøke hvilket fylke flertallet ønsker å tilhøre. Og det spørsmålet hadde undersøkelsen gitt et utvetydig svar på.

I Jevnaker var det også gjennomført ei meiningsmåling. Til forskjell fra målinga i Gran var den fri for ledende spørsmål. Den viste at i Jevnaker ville 48 % til Buskerud, 24 % til Innlandet, mens hele 22 % ville til Akershus.

I kommunestyret i Jevnaker sto den ene politikeren etter den andre opp og bekjente at det var vanskelig å velge, men når de måtte velge, så ble det Akershus. Ikke en eneste representant viste til meiningsmålinga, der det altså var et stort flertall for Buskerud. Derimot var flere opptatt av at Gran måtte følge etter! - Så vedtok de enstemmig å søke seg til Akershus.

Presset var altså sterkt – fra nabokommunene, fra administrasjonen, fra lokalavisen og fra ordføreren. Men etter to timers debatt vedtok kommunestyret: «Avklaringer for vesentlige fylkeskommunale tjenester og finansieringsordninger må foretas før Gran kommune og innbyggerne kan ta stilling til et eventuelt fylkesskifte ved folkeavstemming.» Forslaget var fremmet av Sps varaordfører, og ble vedtatt med 15 mot 12 stemmer.

Dermed ble det lurveleven i kommentarfeltene og i de asosiale medier. De grinete, gamle gubbene i Gran fikk gjennomgå så det holdt. Det ble sirkulert en gravstein over Hadeland, som var avlivet av oss granasøkninger. Alt samarbeid med sånne som oss var umulig, sia vi ikke ville løfte Hadeland inn i «fremtiden», men pukket på at alt skulle være som i bestemors tid. Og så videre. Lokalavisen fylte forsida med tre skuffete ordførere. Nå hadde vi hatt muligheten til å «samle Hadeland i ett fylke», og så hadde vi skuslet den bort. Et par moroklumper fra Lunner godtet seg over at nå kunne de lage revy om kommunestyret i Gran igjen: Kommunestyret der politikerne følger valgprogrammene sine – kan du tenke deg noe mer komisk?

Jevnaker har 6.500 innbyggere, Lunner har 9.000, og Gran har 13.500. Det er ikke gitt at den største kommunen absolutt må gjøre slik de to minste ønsker. For hvis ordførerne i Jevnaker og Lunner meiner at de tre kommunene må være i samme fylke, kan de få til det på en svært enkel måte: De kan søke seg tilbake til Innlandet. Men det er slett ikke aktuelt; begge vil til Akershus, for der befinner «fremtiden» seg. Lengselen mot Akershus er altså sterkere enn ønsket om å «samle» Hadeland i ett fylke.

Så hvis Hadeland med dette er nedlagt, er ikke Gran aleine om å stå for nedleggelsen.

Men Hadeland er selvfølgelig ikke «nedlagt». Jeg forblir hadelending uansett hvilket fylke jeg bor i. I mitt lange, ugudelige liv har jeg bodd i Trondheim, i Oslo, i Nittedal og i Gran; mange år på hvert sted. Hele tida har jeg fortsatt å være hadelending. Hadeland er ikke bare et fysisk område; det er en tilstand, en kulturarv, en kultur, en tilhørighet. Det er språk; det er bilder av fjord og skau og bygder; av grønne åkre, røde låver og breibeinte våningshus. Det er krøtter på beite. Det er Søsterkjørkene, Halvdanshaugen og gravhaugene. Det er utsikten over åser, skau, bygder og vatn fra Sølvsberget, Brandbukampen, Skykjuåsen. Det er Røykenvika, Nesbakken, Oppdalen, Grindvold. Ingenting av dette flytter seg en millimeter om vi bytter fylke. Ingenting forsvinner. Steinringen på Bilden har stått der i 1600 år; den står der nok i noen år til.

Vi lever alle i forskjellige sirkler av tilhørighet, i stadig større sirkler: Jeg er ikke bare hadelending; jeg er også en kar fra flatbygdene, fra Østlandet, fra Norge, fra Europa. Jeg har forskjellige slags følelsesmessig tilknytning til Trondheim og Bodø, til Reykjavik og Glastonbury og Betws-y-Coed, til Fairbanks, New Orleans og Alice Springs – og til utallige andre plasser på Herren Hasturs grønne jord.

En kommune er ikke bare en administrativ enhet. Et fylke er heller ikke bare en administrativ enhet. Et fylke er også en sirkel av tilhørighet. Reiser jeg til Toten, Ringsaker eller Trysil, hører jeg varianter av mitt eget morsmål. Det gjør jeg ikke i Asker og Bærum. I røttene til min språklige identitet finner jeg Einar Skjæråsen og Alf Prøysen, Hans Børli og Vidar Sandbek, Mikkjel Fønhus og Kjell Aukrust. Samt Vazelina, Narum og Urbane Totninger. Og selvfølgelig Øystein Sunde fra Skarnes. Jeg leser uhorvelig mange andre forfattere og hører på mange andre musikere også! Men forbausende få kommer fra Asker og Bærum.

Jeg trur mange granasøkninger kjenner seg som innlendinger – i tillegg til at de er både granasøkninger og hadelendinger. Nærheten til åker og skau og fjord, til talemålet i Innlandet, er en arv og en identitet som vi deler med totninger, landinger, hedmarkinger og tryslinger. Ikke et vondt ord om Asker – de har en framifrå skøytebane, og de har fått fram flere gode skøyteløpere. Men Odalen har fått fram flere. Løperne fra Odalen sier dessuten: «Je har vøri litt klein», ikke «jeg har vært litt syk».

«Tale om heimsleg,» skrev Tarjei Vesaas. «Snø og granskog er heimsleg.» Så skrev han litt mer, og avsluttet: «Og har i oss ein lovnad / om å koma heim. / Koma heim, / gå borti der, / bøyge greiner, / - og kjenne så det fer i ein / kva det er å vera der ein høyrer til.

Heile heile tida, / til det er sløkt / i våre innlandshjarte. «

Vesaas var riktignok telemarking. Men innlandshjerte, det hadde han! Godt gift var han også, med ei dame fra Trysil. Dessuten brukte han kløyvd infinitiv, akkurat som du gjør hvis du behersker Hadelandsmålet.

Hadeland lever selvfølgelig fortatt i aller beste velgående. Fylkesgrenser er helt trivielle hindere, både for samarbeid og for identiteten, bare viljen finnes.

Så enten Gran havner i Innlandet eller i Akershus til slutt, og uansett hvor jeg er hen i verden, kommer jeg til å rette nakken og si, med min karakteristiske blanding av stolthet og ydmykhet: «Je er hadelending, je ma. Amma.»

SMS som demokrati-surrogat : Spam fra ordføreren i Gran

 

Noen hadde snakket sammen og blitt enige om at Hadelandskommunene må inn i Akershus fylke. «Noen» var denne gangen Ap-ordførerne i Lunner, Jevnaker og Gran. Sammen med lokalavisen gjennomførte de så i full fart en PR-kampanje for å løyse et problem vi ikke visste at vi hadde: Den 9. februar var hele framsida i avisen viet til et Hadelandskart klipt i tre store, røde biter, sammen med teksten «Det knaker i grensene!» Den 28. februar meinte avisen at «Folk flest vil ha Hadeland samlet, men politikerne sa nei.» (Det framgikk ikke hvordan avisen visste hva «folk flest» ville ha.) Denne gangen måtte det røde kartet dele framsida med et portrett av Grans ordfører, som meinte at det er blitt «mye tydeligere nå», og inne i avisen var de tre ordførerne smilende enige om at nå måtte kommunene samles. Denne gangen mistet det røde kartet litt av sin dramatiske effekt ved at avisen hadde snudd det opp ned og satt feil navn på alle de tre kommunene.

Etter denne lynkampanjen kjørte ordføreren i Gran gjennom en haster-sak i kommunestyret og fikk vedtatt følgende: «Rådmannen bes om å gjøre nødvendige utredninger og gjennomføre en opinionsundersøkelse om eventuelt fylkesbytte, som grunnlag for en sak der kommunestyret kan ta stilling til en søknad om eventuelt fylkesbytte den 21. april.»

Denne tidsfristen er selvfølgelig alt for kort til at det er mulig å utrede et fylkesbytte fullt ut. Derfor kommer Rådmannens utredning til å inneholde ei liste over lemper og ulemper, bakdeler og fordeler, som beskrives og kommenteres, før den konkluderer med at «i et helhetsperspektiv» er det best å bytte fylke. Sånne verbale utredninger har lett for å konkludere slik Ap-ordføreren helst vil, veit du.

Men i kommunestyret sitter det et flertall fra partier (SP og Gran Bygdeliste) som har programfestet at et fylkesbytte forutsetter rådgivende folkeavstemming. Ap har dårlige erfaringer med folkeavstemminger. Da er en «opinionsundersøkelse» mye bedre, En slik undersøkelse kan framstilles som om man faktisk hører på hva folk ønsker, og «tar velgerne på alvor», slik at man i beste fall kan overtale samarbeidspartnerne i SP til å frafalle kravet om folkeavstemming,.

Undersøkelsen foretas slik, ifølge melding som ble sendt til medlemmene av kommunestyret, og seinere lagt ut på kommunens hjemmeside:

Mandag 14. mars vil du som bor i Gran kommune motta en SMS. Her får du mulighet til å delta i en meningsmåling og si din mening om fylkestilhørighet. Fristen for å svare er fredag 18. mars.

Denne SMSen inneholder lenke til ei side hvor du først får ei lang forklaring, og deretter blir bedt om å svare på følgende:

Hvor viktig er det for deg at hadelandskommunene Lunner, Jevnaker og Gran er i samme fylke?

 viktig

 litt viktig

 ikke viktig

 vet ikke

Slik situasjonen er nå, er nytt Akershus fylke det alternativet som gir mulighet for å samle hadelandskommunene. Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtida?

 Innlandet

 Akershus

 har ingen betydning for meg

Videre kan de som vil, legge inn informasjon om kjønn og alder. Dette er frivillig og ikke påkrevd for å delta i undersøkelsen.

Godtruende som du er, lar du deg kanskje forlede til å tru at dette er nesten det samme som ei avstemming. Da må du realitetsorienteres:

Ved ei avstemming er det vanlig at alle stemmeberettigete kan delta. Ifølge informasjonen som ble sendt til kommunestyrets medlemmer blir meldinga sendt til ca 7.000 mobilnummer registrert på personer fra 15 år og oppover bosatt i Gran. Men i Gran det bosatt ca 11.500 personer fra 15 år og oppover! - At det finnes 4.500 personer fra 15 år og opp som ikke har registrert mobilnummer i Gran, skyldes sikkert forskjellige ting: Enkelte har ikke mobil, noen disponerer mobil som er registrert på andre, og andre igjen har mobil som er registrert på en adresse i en annen kommune. Uansett betyr det jo at Aps valgspråk om at «Nesten alle skal med» denne gangen heller skal forstås som «61 prosent skal med».

Ca 11 prosent av innbyggerne i Innlandet er ikke-digitale, ifølge undersøkelser som ble gjort i forbindelse med avstemminga om fylkestilhørighet. Om man har en mobil, betyr det jo ikke at man har de digitale ferighetene som kreves for å navigere seg inn på ei nettside, rulle seg nedover i en vanskelig tilgjengelig tekst, og til slutt svare på et par ledende spørsmål. Så her er det nok noen av de 61 prosentene som faller av lasset også.

Ei forsvarlig folkeavstemming krever grundig utredning, folkeopplysning og debatt. Vi har ikke hatt noe av dette; vi har bare hatt en hastverkskompanje fra Ap-ordførerne og lokalavisen.

I ei avstemming er det ikke opp til ordføreren og rådmannen å informere velgerne om hva saken «egentlig» dreier seg om. Både i den forklarende teksten og i sjølve spørsmålsstillingen framstilles det som om saken bare dreier seg om hvorvidt de tre kommunene skal være «samlet» i ett fylke eller ikke. Men fylkestilknytningen berører også videregående skoler, fylkesveger, samarbeid på tvers og på langs mellom kommuner og fylker, samt så uhandgripelige ting som kulturell og følelsesmessig tilhørighet. Denne kompleksiteten underslås fullstendig i kommunens bruksanvisning.

Ei avstemming består i at du velger mellom likestilte, lett forståelige alternativer, uten en forklarende bruksanvisning og uten ledende spørsmål. Ei avstemming ville ha nøyd seg med å stille følgende enkle spørsmål:

Hvilken fylkeskommune ønsker du at Gran kommune skal tilhøre:

Innlandet? Skriv A

Akershus? Skriv B

Javel: Så kan ikke denne undersøkelsen kalles ei avstemming, sier du. Men det kan vel regnes som en gallup?

I en gallup blir et antall tilfeldig utvalgte, anonymiserte personer bedt om å svare på presise spørsmål. De blir også bedt om å svare på spørsmål som kartlegger demografisk fordeling: Alder, kjønn, yrke, inntekt, hva stemte du ved forrige valg? På den måten kan seriøse opinionsundersøkere sjekke hvor godt svarerne sammenfaller med gjennomsnittet av befolkningen, og justere for eventuelle avvik ved vekting av svarene. Det er gjort i hver eneste gallup du leser i avisen eller ser på nettet.

Kommunens SMS-kampanje foretar ikke noe tilfeldig utvalg av svarere. I stedet skytes spørsmålene med hagle ut over befolkningen (nå ja; 61 prosent av befolkningen), og så overlates det til mottakerne å velge om de vil svare. Og da kommer det ikke svar fra tilfeldig utvalgte personer: Svarene kommer fra folk som er spesielt interessert, og fra velorganiserte grupper som er enige om hva de skal svare.

Mottar du også støtt og stadig spam på mobilen din? Selgere som vil vite hvordan du opplevde den siste handleturen din; andre selgere som vil ha svar på hvilke av deres produkter du liker best; vintersportsteder som vil at du skal anmelde oppholdet ditt med tall fra 1 til 5 i tre forskjellige kategorier? Svarer du ofte på slik spam? Ikke du heller? Men hvis du er en av de 7000 mobilene i Gran, så får du snart spam fra ordføreren også. Kommer du til å svare på den, trur du?

Jeg skriver dette den 13. mars, dagen før disse SMSene spres ut over en intetanende befolkning. Jeg spår at svarprosenten blir svært liten, men at flertallet blant de få som svarer kommer til å gå inn for overgang til Akershus. Hva har man aksjonister til, hvis de ikke skal trå til å sånne sammenhenger? - Så om ti prosent av 11.500 i alderen fra 15 år og oppover svarer, og litt over halvparten av dem går inn for Akershus, kommer både avisen og ordføreren til å konkludere: «Flertallet vil til Akershus!»

I avstemminga om deling av Innlandet var det et flertall på nesten 12.000 velgere her i Oppland som ville tilbake til Oppland fylkeskommune. Det var ikke mange nok, ifølge Innlandet Ap. I SMS-eventyret til Gran Ap, derimot, gjetter jeg at et flertall på et par hundre svar til fordel for Akershus vil være mer enn nok til å bikke saken: Politikk er å ville, veit du, for det har Palme sagt.

Når resultatet foreligger fra denne parodien på en demokratisk prosess, kommer jeg til å bestride at det kan brukes til noe som helst. Det er bare ei folkeavstemming, gjennomført etter at saken er grundig belyst gjennom en offentlig debatt, som kan fortelle om flertallet ønsker et skifte av fylkestilhørighet eller ikke.

Psykopaten og lakeiene hans

 

Jeg har ikke peiling på sikkerhetspolitikk, militære strategier og sånt. Innafor sånne områder hører jeg gjerne på fagfolk, vel vitende om at også de bommer med en kilometer på målskiva av og til. Jeg prøver altså å ta forskernes og generalenes vurderinger med en knivsodd salt. All verdens synsere på nettet, derimot, tar jeg med spiseskjeer salt. Ptvii!

Derimot har jeg, som de fleste av oss, hatt litt med folk å gjøre gjennom livet. Jeg er blitt nødt til å danne meg oppfatninger om andre mennesker ut fra måten de oppfører seg på, og måten som de presenterer seg for verden på. På området «menneskekunnskap» er vi alle både amatører og spesialister.  Sjøl levde jeg godt av ledelse og salg i mange år, og da var jeg pukka nødt til å lære meg litt om åssen folk funker. (Jeg likte det ikke, men jeg måtte.)

Ta nå denne fyren Putin (av stadig flere kalt Putler). Den 21. februar i år holdt han et møte med sitt nasjonale sikkerhetsråd. Dumaen hadde anmodet ham om å anerkjenne «republikkene» Donetsk og Luhansk, og nå ville han gjerne høre rådene fra de kloke mennene (bare menn, såvidt jeg kunne se) i sikkerhetsrådet sitt.

Det var en merkelig forestilling. Den ble påstått å bli overført direkte, men armbåndsuret til en av lakeiene var synlig, og det viste at seansen var innspilt fem timer tidligere. Hver bevegelse, hvert ord, var nøye innstudert. Vi fikk altså se en spillefilm.

Putin satt på en direktørplattform ved et skrivebord. I halvsirkel foran ham – langt foran; Putin plasserer alltid undersåttene sine på lang og ærbødig avstand – satt rådsmedlemmene på taburetter, fullt oppdresset og oppdressert, med oppmerksomheten rettet mot mannen ved skrivebordet. Så fikk de ordet, en etter en, og kom med sine anbefalinger.

Jeg kan ikke russisk. Jeg baserer meg på transkripsjonene på BBC og NRK. (Oversettelsene kan jo ha vært forfalskninger fra ende til annen; vi har med MSM å gjøre, veit du. - Men jeg trur ikke på noen konspirasjon mellom journalister og språkvitere heller. Sånne altomfattende konspiteorier overlater jeg til Putin & Trump, Steigan & Jaquesson.) Ifølge oversettelsene fastslo hver eneste rådgiver at situasjonen var svært alvorlig. Russlands sikkerhet var truet; derfor anbefalte de Putin å følge anmodningen fra Dumaen. Putin satt rolig og nikket klokt til hvert råd.

Én gang glapp det litt: Spionsjefen (?) kom i skade for å bruke feil modalt hjelpeverb i en setning, sånn at innholdet ikke ble nøyaktig slik som innstudert. Da fikk han en skarp reprimande fra Putin. Mannen ble så redd at han begynte å stamme og måtte prøve igjen flere ganger før han ble ferdig med å anbefale anerkjennelse.

Seinere gikk det som det gikk. Angrepet, som Putin hadde bestemt seg for lang tid på forhånd, ble satt i gang tre dager seinere, etter formelle vedtak fra presidenten og Dumaen.

Hva forteller denne spillefilmen om Putin?

For det første: Bildet av armbåndsuret kunne ha vært redigert bort. Det ble det ikke. Folk skulle skjønne at påstanden om direkteoverføring var blank løgn, og at alt var regissert.

For det andre: Scenen med den livredde spionsjefen kunne også ha vært redigert bort. Dette ene minuttet kunne ha vært klippet bort, eller det kunne ha vært spilt inn på nytt, etter at spionsjefen hadde fått vatn og valium. Folk skulle se hvor redd en av Putins nærmeste rådgivere ble etter å ha blitt irettesatt for å bruke feil verb.

En kan til og med tenke seg at glippene – inklusive spionsjefen – var lagt inn med vilje. Han skulle late som om han ble livredd.

Omredigering ville ha vært en smal sak. Disse små tegnene er altså sendt ut i den virkelige verden fordi Putin vil det. Han vil at vi skal skjønne at han juger, og at han driter i at vi skjønner det. Han vil at vi skal se at han har full kontroll over rådgiverne sine, at de er livredde for ham, og at vi skal skjønne hvor livredde de er. Han vil altså at vi skal vite hva for slags maktgal psykopat han er.

Denne mannen sitter med atomknappen. Bli veldig, veldig redd! Men ikke så redd at du kryper som en hundset spionsjef. Du er et fritt menneske så lenge du velger å være det. Det står en ganske liten kar med ukegammelt skjegg i sentrum av Kyiv akkurat nå og viser hva «frihet» betyr. Lær litt av ham. 

Even Aleksander av Innlandet

 

Karl 1. var den siste keiseren av Østerrike-Ungarn. Han var kritisk til forslaget om å dele dobbeltmonarkiet: Det ville gjøre de politiske forholdene i Europa svært ustabile, meinte han, og det ville slett ikke være til brødrefolkenes beste. Ikke ett øyeblikk var han opptatt av sin egen posisjon; han tenkte bare på hva som var best for østerrikerne, for ungarerne og for menneskeheten.

Jeg kan i farten ikke komme på ett eneste tilfelle av at toppsjefen i et land, et fylke eller en virksomhet har gått inn for å halvere sin egen makt. Når de har argumentert for å bevare egen makt og myndighet ubeskåret, har de alltid gjort det ut fra hensynet til noe allmennyttig, disse sjefene. De har aldri vært opptatt av sin egen posisjon. Alltid das Ding an sich, aldri das Ding für mich. Det skulle jo ta seg ut!

Ta for eksempel Even Aleksander Hagen (Ap). I likhet med partiet sitt var han motstander av tvangssammenslåing av Hedmark og Oppland til den nye konstruksjonen «Innlandet». Det var begge fylkestingene også, og ikke minst flertallet av velgere i de to fylkene, ifølge meiningsmålinger.

Så ble det tvangssammenslåing likevel, og Even Aleksander Hagen (Ap) ble fylkesordfører. Deretter var det stortingsvalg, og etter valget dannet Ap regjering sammen med SP. De to partiene var rørende enige om at tvangssammenslåtte fylker skulle deles igjen dersom fylkestingene ba om det. Aller mest enige var Senterpartistene, som meinte at tvangssammenslåing førte til sentralisering og større avstand mellom velgerne og de valgte.

Men nå hadde Even Aleksander Hagen (Ap) fått et mye større kontor enn før han ble tvangssammenslått. Fra dette kontoret fikk han mye videre utsyn, og nå ville han se framover. En deleprosess ville koste penger, meinte han nå – penger som heller kunne brukes til nyttige oppgaver, som for eksempel å rehabilitere fylkeshuset på Hamar, sånn at kontorene kunne bli enda finere, og det ble mulig å samle kompetanse på ett sted. (Nå ja; to. Det skulle fortsatt være kompetanse på Lillehammer også.) Deling ville dessuten ta lang tid og være til plage for de ansatte.

Toppbyråkratene, som også hadde fått større kontorer med bedre utsyn, var helt enige. Så da begynte både fylkesordføreren og toppbyråkratene å skrive og snakke om hvor viktig det var å se framover. I disse innleggene presenterte de nøkterne og uegennyttige argumenter om at det var best for økonomien og allmennheten at det «Innlandet» fikk bestå. «Innlandet: Fantastiske muligheter!» sto det på hjemmesida til storfylket.

Senterpartistene ville ha rådgivende folkeavstemming om spørsmålet. Det ville verken fylkesordføreren eller partiet hans; de ville se framover og få et fint, rehabilitert fylkeshus på Hamar. En enslig Ap-representant dristet seg til å meine at nå var det vanlige folks tur til å bestemme. Dermed ble rådgivende folkeavstemming vedtatt med én stemmes overvekt.

Men ennå var ikke løpet kjørt! Fylkesordføfreren satte i gang høringer. Samtlige kommunestyrer i Hedmark og Oppland ble bedt om å uttale seg om mulig deling av «Innlandet». Fylkeskommunedirektøren laget en innstilling som alle kommunestyrene kunne legge til grunn. Der sto det at «Innlandet» ikke burde deles, for nå var det viktig å se framover. De lokale Ap-gruppene i kommunestyrene rundt omkring mottok «signaler» fra fylkespartiet om at nå måtte en se framover.

I nesten alle kommunene i «Innlandet» har Storkoalisjonen – Ap og H – flertall, om nødvendig med støtte fra V og FrP. Følgelig vedtok de fleste kommunestyrene at «Innlandet» ikke burde deles, for nå var det viktig å se framover.

Leder i valgstyret var fylkesordføreren. Valgstyret bestemte at det skulle stemmes digitalt: Velgerne skulle presentere seg med sin bank-ID eller en offentlig tildelt elektronisk ID og stemme over nettet. Det ble laget en fin, elektronisk løsning som man måtte logge seg på for å kunne stemme.

Jeg logget meg på for å stemme. På innloggingsbildet fikk jeg tilbud om å få vite mer om hvilke saker fylkeskommunen tar seg av. Det sa jeg JA til, og da kom det opp ei lang liste over allmennyttige ting som Fylkeskommunen Innlandet gjør for innbyggerne. «Innlandet: Fantastiske muligheter!», sto det. Det sto ingenting om hva Hedmark eller Oppland kunne gjøre for innbyggerne. Så hadde jeg vært i tvil, ville jeg kanskje ha nølt: Kunne jeg virkelig ta sjansen på at de flotte videregående skolene kunne bli nedlagt; at fylkesvegene kunne bli dårligere vedlikeholdt; at bussforbindelsene kunne bli dårligere? - Omgitt av så mye mild markedsføring av Innlandet følte jeg meg som om jeg kom inn i et fysisk valglokale der veggene var tapetsert med valgplakater for Innlandet Arbeiderparti.

På sida for avstemming kunne du dessuten få en oversikt over hvor mye administrasjonen meinte det kunne koste å dele fylkene igjen. I utredningen sto det at tallet var en antakelse. I kortversjonen var denne antakelsen blitt til en objektiv sannhet. - Derimot fant jeg ingen oversikt over hvor mye ei skikkelig oppgradering av fylkeshuset på Hamar kunne komme til å koste. Det har jeg funnet ut på andre måter; vedtaket i Innlandet Fylkeskommune sier 356 millioner. Det kan nok fort bli litt mer, skal du se.

11 prosent av velgerne i Innlandet er ikke-digitale. Det gjelder særlig mange av de eldste, som aldri har vært på Internett eller identifisert seg med sikker nøkkel over nettet. Så folk krevde at det måtte bli mulig å stemme manuelt også. Men fylkesordføreren og valgstyret vedtok at yngre pårørende kunne hjelpe de ikke-digitale med pålogging, og i verste fall kunne folk gå på rådhuset i sin kommune og få hjelp. Da måtte de først skaffe seg elektronisk ID, selvfølgelig.

I postkassene til alle «Innlandet»s husstander kom det en lapp med informasjon om rådgivende folkeavstemming. Der sto det også hvordan man kunne skaffe seg en elektronisk ID. Den lappen kom akkurat tidsnok til at hvis du reagerte lynraskt, kunne du rekke å få din elektroniske ID levert i lukket konvolutt allerede dagen etter at avstemminga var avsluttet.

Undersøkelser viste at de eldste var mest kritiske til tvangssammenslåing, og mest tilbøyelige til å stemme for oppdeling. Derfor ville mange motstandere av deling ha trukket et lettelsens sukk hvis noen hadde fortalt dem at valgdeltakelsen blant folk fra 80 år og oppover ble bare 28 %. Som republikanerne i USA veit: Et lurt knep for å sikre flertall er å gjøre det vanskelig for utvalgte grupper å stemme.

Sett under ett var det 46,7 % av de stemmeberettigete som stemte. Av disse var det 50,8 % som ville dele Innlandet; 48,2 % som ville beholde fylket. 1 % stemte blank. Resultatene var ikke før lagt ut på nettet før storfylketilhengerne begynte å snakke det ned: Med så liten deltakelse kunne jo ikke resultatet tillegges vekt!

I valgdeltakelsen var også 16- og 17-åringer regnet med, og av dem var det bare 30 % som stemte. Av 80 -åringene var det altså bare 28 % som stemte. At personer som ikke har stemmerett ved vanlige valg hadde liten deltakelse, ble altså et argument for at valgresultatet ikke var (særlig) gyldig. Og at mange som, ifølge meiningsundersøkelser, var tilbøyelige til å stemme for deling ble forhindret fra å stemme, det ble OGSÅ et argument for at flertallet for deling ikke var (særlig) gyldig!

Fylkesordføreren sa: «I realiteten er velgerne delt på midten.» Det hadde han rett i, men i en helt annen betydning enn den han tenkte på: I Oppland var det nemlig 58 % som gikk inn for deling. I Hedmark, derimot, ville 54,8 % beholde storfylket. På et fargekart over Innlandet, der «Ja til Innlandet»-kommuner var røde og «Del»-kommuner var grønne, utgjorde Mjøsregionen, med Hamar som episenter, en stor, rød rosett i et grønt hav. Argumentet om avstand og sentralisering kunne knapt illustreres bedre.

Forskjellen mellom Oppland og Hedmark illustrerer også mange opplendingers erfaringer gjennom mange år: Alt skal til Hamar. I store deler av landets politiske elite synes begrepet «Innlandet» lenge å ha vært synonymt med «Hamar med någå attåt». Da høghastighetsbane til Hamar ble vedtatt (i hvert fall i prinsippet!), var det jubel på Løvebakken: «Da vil hele Innlandet bli knyttet til arbeidsmarkedet i Oslo!» lød det fra flere politiske kanter. Tvangssammenslåinga endret ikke på noe; tvert imot var det nærmest en selvfølge at fylkeshuset skulle ligge på Hamar.

I privatlivet er det sånn at hvis den ene parten i et ekteskap vil skilles, så blir det skilsmisse, uavhengig av hva den andre parten meiner. En kunne jo tenke at sånn måtte det være i det politiske livet også? Men nei. Fylkesordføreren meinte at en måtte høre på hva kommunene sier også. Og flertallet av kommunestyrer hadde sagt Nei til deling, takket være gode råd fra (blant andre) fylkesordføreren. Even Aleksander Hagen (Ap) ville altså lytte mest til råd som kommunestyrene hadde gitt ham, fordi de hadde lyttet til råd fra Even Aleksander Hagen (Ap). Disse rådene må tross alt veie tyngst, meinte han, og nå må vi se framover.

I Ap hersker det demokratisk sentralisme, i samsvar med tradisjonen fra Lenin, Stalin og AKP(m-l). Så da representantskapet i Innlandet Ap med det minste mulige flertallet vedtok å stemme MOT deling, måtte hele partigruppa stemme mot deling i fylkestinget. Dermed blir det ikke deling. I motsetning til keiser Karl får Even Aleksander Hagen (Ap) beholde det store kontoret sitt.

I hvert fall inntil videre. Men nå må vi se framover: Neste år er det kommune- og fylkestingsvalg, og da er det vanlige folks tur igjen, en dag eller to. Både i Hedmark og i Oppland.