Øyvind Myhre's Blog, page 15

Om stordriftsulemper, ledelse og sånt

 

Tenk deg en virksomhet med et arbeidslag på 6 ansatte. De mottar, fordeler og utfører oppgaver. Det er det de lever av.

Det kan jo tenkes at det kommer akkurat passe oppgaver i akkurat passe fart til at hver ansatt har inntektsgivende arbeid hele tida. Det kan også tenkes at hver ansatt veit akkurat hvilke oppgaver hun skal gjøre, og i hvilken rekkefølge de skal gjøres, for at kapasiteten til arbeidslaget skal bli optimalt utnyttet. Det kan til og med tenkes at hver ansatt sørger for å skaffe seg akkurat den kompetansen hun kommer til å trenge for å fortsette å gjøre god nytte for seg i framtida.

Alt dette kan tenkes. Men det er mye lettere å tenke seg at ingen av disse antakelsene stemmer. Da trengs det ledelse og administrasjon hvis arbeidslaget skal få oppdrag og utføre dem på en måte som gir kroner i kassa og mat på bordet for de ansatte, nå og i framtida.

Derfor ansetter eierne av virksomheten en leder som skal ta seg av prioritering, fordeling og oppfølging, og sørge for at arbeidslaget alltid har nødvendig kompetanse. Hvis ikke kundene kommer av seg sjøl med oppdragene sine, må dessuten lederen skaffe oppdrag.

Kanskje er behovet for administrasjon og ledelse passe stort til én flink sjef. En sjef koster gjerne 25 % mer enn de arbeidsfolka som sjefen sjefer over. Hvordan kan det ha seg? Det henger nok sammen med at det er sjefen som bestemmer lønna, og ikke du. Enhver sjef vil fortelle deg at såpass må du betale for å få en flink sjef. - Så hvis én arbeider koster 100 penger, koster hele organisasjonen nå (6 x 100 1 x 125) penger, altså 725 penger. 600 penger går til nyttig arbeid; 125 penger – 17 % - går til ledelse og administrasjon.

For å lede må lederen snakke med folka sine. Det går med et par timer hver uke til formelle fellesmøter. Mye av ledertida ellers går med til uformell kommunikasjon. Hvis det må tas en viktig beslutning, går den ansatte til sjefen, som forhører seg med de andre ansatte og tar beslutningen, som så meddeles samtlige. Medgått tid ved viktige beslutninger er kanskje én dag.

Eieren av virksomheten er en dynamisk fyr. Han (det er vanligvis en mann!) skaffer seg fem sånne virksomheter til. Da har han i alt 36 ansatte som gjør nyttig arbeid, og 6 sjefer som driver med ledelse og administrasjon. Eieren er en svoren tilhenger av effektivitet, og trur at store organisasjoner utnytter ressursene mer effektivt enn små organisasjoner. Det kaller han stordriftsfordeler. Så han slår sammen virksomhetene og får 6 avdelinger med hver sin sjef.

Avdelingene skal jo utnytte ressursene bedre når de blir slått sammen! Da kan de ikke drive på hver for seg. Det trengs samordning; det trengs en felles ledelse og administrasjon som prioriterer, fordeler og følger opp. Avdelingslederne trenger altså en leder. En flink annenlinjeleder koster fort 25 % mer enn en førstelinjeleder, altså 156 penger.

Hele organisasjonen koster nå (36 x 100 6 x 125 1 x 156) penger, altså 4.506 penger. 3.600 penger går med til nyttig arbeid; 906 penger – eller 20 % - går til ledelse og administrasjon. Hva! Den store organisasjonen skulle jo bli mer effektiv. Men nå er det igjen bare 80 % av ressursene til nyttig arbeid, mot 83 % i hver av de små virksomhetene.

Det skjer dessuten mer enn at kostnader til ledelse øker. Annenlinjelederen må snakke med avdelingslederne sine for å kunne lede dem, så det trengs et ledermøte en gang hver uke. Det tar et et par timer. Hver avdelingsleder bruker nå 4 timer i uka på formelle møter, mot tidligere 2.

Videre: Når det oppstår et behov for endring i avdeling C, må det tas en beslutning. Da blir først avdelingslederen involvert. I lykkelige fall kan beslutningen begrenses til denne avdelingen. Men ofte vil en beslutning berøre hele organisasjonen: Du kan ikke utføre en oppgave på én måte i avdeling C, og på en helt annen måte i alle de andre avdelingene. Så lederen for avdeling C går til annenlinjelederen, som forhører seg med lederne for avdeling A, B, D, E og F. Førstelinjelederne forhører seg med sine undersåtter og gir tilbakemeldinger til annenlinjelederen, som tar en beslutning og meddeler den nedover. Det blir behov for kommunikasjon og informasjon oppover, nedover og på tvers i organisasjonen. Da trengs det fort en koordinator også. Og en informasjonsansvarlig. Og - - regn sjøl.

Antall ledd som kommunikasjonen skal igjennom før beslutningen er tatt og meddelt til hele organisasjonen øker fra tre til minimum ni. Da går nok tida det tar opp fra én dag til tre dager også. Prøv så å forestille seg hvor mange møter, formelle og uformelle, som en viktig beslutning genererer, og hvor mange misforståelser som kan oppstå på vegen. Husk så på at den tida som de ansatte nederst i hierarkiet bruker på møter, den går på bekostning av det nyttige arbeidet som skal utføres: Rett på bånnlinja, med andre ord.

Enhver organisasjon har antakelig et punkt for antall ansatte der stordriftsulempene blir større enn stordriftsfordelene hvis organisasjonen blir enda større. Dette vendepunktet ligger nok på svært forskjellige steder, avhengig av hva slags organisasjon og hva slags oppgaver vi snakker om. Men hvis vi ikke veit hvor punktet ligger, bør vi se med skepsis på forslag om sammenslåing som kommer fra toppen av pyramiden. For øverst i pyramidene sitter det alltid folk som skjønner at jo høgere pyramiden blir, jo større blir sjefskontorene. Den forståelsen sitter i ryggmargen hos sjefene, både i Direktørpartiet og i Forvaltningspartiet.

Ledelse er et nødvendig onde: En organisasjon trenger så mye ledelse at den kan fordele, utføre og følge opp oppgavene på en noenlunde effektiv måte, men ikke ett gram mer. Og da må ikke organisasjonen bli større enn den trenger å være for å få gjort oppgavene sine.

Det kommer alltid en krise! Da må alle få kompensasjon.

 

Talspersonen for Norsk Hytteeierforening er bekymret: Noen hytteeiere har opplevd seksdobling av strømprisen! Skrekkeksemplene omfatter hytteeiere som har måttet betale over 2.000 kroner for en måned. Talspersonen krever at strømkompensasjonen skal gjelde hytter også, for «dette er nok en situasjon som er kommet for å bli». Da blir det mindre attraktivt å eie hytte, og det vil føre til at det blir bygd færre hytter, meiner han.

Rekk opp handa, alle som synes det er trist hvis tempoet i nedbygging av natur blir bremset litt! Men jeg trur han tar feil, dessverre. Folk som betaler noen millioner for en heltidsbolig som kalles «hytte» lar seg ikke skremme av et par tusen kroner for strømmen. (De skrur vanligvis strømmen av og på med mobilen, så hytta bruker nesten ikke strøm når ingen er der.)

Som eier av Kvernvoldssetra synes jeg selvfølgelig at strømregninga er blitt stiv i det siste. Men jeg har ikke klart å mobilisere noe samfunnsøkonomisk argument for at jeg skal få billigere strøm der også, i tillegg til den kompensasjonen jeg får her jeg bor. Men hvorfor ikke? Alle bør jo få kompensasjon for alt.

I 2020 fikk næringslivet kompensasjon for tap de ble påført av alle slags koronatiltak. Ifølge oversikten fra Dun og Bradstreets, som «Aftenposten» publiserte 17. januar, gikk det ikke fullt så ille som nesten alle varslet at det ville gå: Resultatgraden for alle bransjer under ett gikk opp fra 5,4 % til 7,2 %. Størst var framgangen i «Kultur og underholdning», fra 4,5 % til 12,1 %! Sånn kan det gå når den snille Staten tar utgiftene og kompenserer gavmildt for bortfall av inntekter. Og er det noen bransje som har sluppet til i mediene med klaging over tapt lønnsomhet, så er det «Kultur og underholdning».

Det skal sies at oversikten dekker bedrifter med mer enn 1 million i omsetning. Enkeltpersoner kan altså ha kommet mye dårligere ut. Men andre enkeltpersoner har kommet mye bedre ut – det gjelder særlig direktørene. Flyselskapet «Norwegian» måtte reddes i et par omganger, og noen av støttemidlene gikk med til å gi direktørsjiktet ekstra millionbonuser for at de skulle fortsette å være direktører. Bonusene kom i tillegg til lønna, som var til å leve av allerede.

Og nå melder «Dagens Perspektiv» at bonusutbetalingene i næringslivet i 2021 økte med mer enn 6 milliarder. Sånne bonuser betales oftest basert på økonomiske resultater, det vil si inntekter minus utgifter. Kompensasjonene er inntekter, og har altså bidratt til å sikre større og flere bonuser enn noen gang tidligere.

Det er alltid ei krise! Først koronaen, nå strømmen, og snart kommer antakelig økonomiske straffereaksjoner mot Russland. Da blir det slutt på lakseeksporten østover, og da må jo oppdrettsmilliardærene få kompensasjon. - Og uansett hvor mange milliarder den til hver tid sittende Regjering punger ut med i kompensasjon, så finnes det alltid populister (Rødt, SV, FrP) som forlanger at den må punge ut mer. Og sia de holder mindretallsregjeringene som gisler, så bruker de å få viljen sin. Det gjaldt under Solberg, og det gjelder under Støre.

Vi svømmer jo i penger her i landet! Det er fritt fram å forsyne seg fra avkastningen på «Norges Pensjonsfond Utland». Oljefondet, med andre ord.

Oljen og gassen utgjør ressurser som kommer til å ta slutt. Naturen bruker hundre millioner år, minst, på å erstatte de rikdommene vi har pumpet opp. Derfor ble det vedtatt at oljefondet skulle sikre avkastning til etterkommerne våre i all overskuelig framtid. Populister, derimot, ser sjelden lengre fram enn til neste strømregning, og de bruker å få viljen sin.

Og det kommer alltid en krise.

I neste pandemi kan det bli ekstra farlig å bo i by

 

Denne pandemien kommer til å fisle bort til slutt, takket være nye varianter og flere vaksiner. Men det kommer flere pandemier, i morgen eller om ti år, og den neste kan godt være mye farligere enn den vi plages av nå. Svartedauen tok livet av halve befolkningen her i landet.

Gran kommune skal lage ny samfunnsplan. Den skal inneholde ROS-analyse («Risiko og sårbarhet») for forskjellige ulykker: Flom, brann, skred, og så videre. Ut fra erfaringene de siste to åra foreslo jeg i kommunestyret at det også skulle vurderes om fortetting og sentralisering medførte økt risiko for smittespredning ved framtidige pandemier. Men det ville ikke sentraliseringspartiene (Ap, SP og H) ha noe av, så forslaget ble nedstemt.

Derimot vedtok jeg sjøl å gjøre en liten analyse for egen maskin, basert på statistikker som bl a VG publiserer. ( https://www.vg.no/spesial/corona/) Jeg gikk gjennom alle kommuner i Innlandet og delte dem i tre grupper: Kommuner med mindre enn 5 innbyggere pr kvadratkilometer, kommuner med 5 til 10 innbyggere pr kvadratkilometer, og kommuner med over 10 innbyggere pr kvadratkilometer. Så hentet jeg tall for totalt antall registrerte smittetilfeller pr kommune fram til 5. januar 2022. Jeg fikk følgende resultater:

De 21 kommunene med under 5 innbyggere pr kvadratkilometer hadde tilsammen 1974 smittetilfeller, fordelt på 59.363 innbyggere –  i snitt 33 pr. 1000 innbyggere.

De 12 kommunene med 5 til 10 innbyggere pr kvadratkilometer hadde tilsammen 2715 smittetilfeller fordelt på 64.845 innbyggere - i snitt 42 pr. 1000 innbyggere.

De 13 kommunene med mer enn 10 innbyggere pr kvadratkilometer hadde tilsammen 11.082 smittetilfeller fordelt på 245.832 innbyggere - i snitt 45 pr. 1000 innbyggere.

Så langt kommunene i Innlandet, inklusive de få og små byene her. Hva med landets store byer?

Jeg hentet tall for Oslo, Bergen,Trondheim, Stavanger, Tromsø og Bodø. Tilsammen hadde disse byen 155.435 smittetilfeller, fordelt på 1.339.238 innbyggere – altså 116pr. 1000 innbyggere.

Ser vi på hver enkelt by, kommer Oslo dårligst ut med 162 tilfeller pr. 1000 innbyggere. Tromsø hadde 88; Bergen 79.

Tilfeldige variasjoner har selvfølgelig påvirket tallene, særlig for de minste kommunene: Et bønnemøte med en superspreder til steds kan ha sendt statistikken i en liten kommune til himmels. Men i gjennomsnitt jevner tilfeldighetene seg ut, og tendensen er utvetydig.

Smittetallene for de forskjellige kommunene oppgis temmelig fullstendig. Statistikken over antall koronadødsfall pr. kommune, derimot, er dessverre svært mangelfull. VG førte slik statistikk fram til 4. oktober 2021, men de skriver at mange sjukehus ikke har villet oppgi hjemkommunen til folk som dør på sjukehuset. Jeg hentet likevel tallene fram til 4. oktober i fjor fra VGs arkiv. De må altså tas med et par store klyper salt, men de tallene som det var mulig å få tak i viste følgende:

Kommuner med under 5 innbyggere pr kvadratkilometer: 8 dødsfall pr 100.000 innbyggere.

Kommuner med 5 til 10 innbyggere pr kvadratkilometer: 6 dødsfall pr 100.000 innbyggere.

Kommuner med mer enn 10 innbyggere pr kvadratkilometer: 8 dødsfall pr 100.000 innbyggere.

De 6 byene: 12 dødsfall pr. 100.000 innbyggere. Her var det 4 byer som nesten ikke hadde registrert dødsfall, og da tviler jeg enda mer på datakvaliteten. Her er de tallene som var registrert for de to største byene:

Oslo: 16 dødsfall pr 100.000 innbyggere.

Bergen: 20 dødsfall pr 100.000 innbyggere.

Også her er det lett å se en klar tendens, sjøl om tallene for antall dødsfall er mangelfulle og antakelig inneholder systematiske feil. 

Gitt nok data, arbeidskapasitet og tid ville jeg dessuten ha registrert alderssammensetning og tettstedsstruktur i hver kommune: Det kan jo hende at i én tilsynelatende spredtbygd kommune bor omtrent alle innbyggerne i ett tettsted, mens resten av kommunen er skau og fjell. I en annen kommune med like mange innbyggere kan alle bo spredt utover. Hadde dataene vært tilgjengelige, kunne jeg ha beregnet antall smittetilfeller pr 1000 innbyggere i tettsteder, kontra antall tilfeller pr. 1000 innbyggere som bor spredt. Og hvis viljen hadde  vært der, kunne Gran kommune ha gjort dette som del av ROS-analysen i samfunnsplanen. Men det ville altså ikke sentraliseringspartiene, som fortsatt ivrer for mer fortetting og flere folk til tettstedene.

Jeg meiner likevel det er grunnlag for å påstå: Kommer det en pandemi som smitter like lett som koronaen, men som tar livet av 10 % eller mer av alle som blir smittet, blir det farlig å bo alle steder. Men det blir ekstra farlig å bo i by, og i storbyene blir det livsfarlig. Det tryggeste blir nok å bo spredtbygd.

Da er det godt å vite at vi nå har infrastruktur og teknologi som tillater at stadig flere kan bo utafor sentrene og utføre store deler av arbeidet sitt over nettet. Den (relativt) snille og greie pandemien vi fortsatt strever med har lært både sjefer og ansatte at en slik livsstil er fullt mulig i praksis, ikke bare i teorien.

Se dessuten: http://kvernvold.blogspot.com/2020/04/den-neste-pandemien-kan-bli-mye-verre.html

Kjetil Rolness, gassen og regnestykkene

 

Så var det Rolness igjen, da, populismens intellektuelle alibi i Aftenposten. Han har oppdaget at mange har mistet tillit til regjeringen i det siste. Dette er mat for mons: Rolness henter fort fram alle nettets begrunnelser for tapt tillit og slutter seg helhjertet til dem. Nok en gang oversetter han Facebook-kommentariatets ubeherskete utbrudd til noenlunde velskapte og sammenhengende setninger. Dermed kan du og jeg få våre daglige ergrelser servert i lettleste porsjoner av rettferdig harme og nikke gjenkjennende: Akkurat sånn er det, ja! Han treffer spikeren på hodet. (Kjetil Rolness: «Tilliten rakner», Aftenposten, 8. januar.)

Denne gangen tar han for seg – du gjettet det! - strømpriser, korona og alt som ellers er plagsomt for regjeringen Støre akkurat i dag. Jeg skal ikke gå gjennom hele smørbrødlista; jeg skal bare ta for meg en påstand som gjentas så plagsomt ofte av alle slags populister at jeg vil bidra det vesle jeg klarer til å legge den død og makteslaus: «Vi kan drive vanlige folks strømregninger videre til værs ved å «fullelektrifisere» samfunnet», skriver Rolness. «Inkludert oljeplattformene, med null global klimaeffekt (den sparte gassen blir bare brent i andre land).»

Resonnementet er akkurat det samme som følgende: Hvis du reduserer unødvendig kjøring med dieselkokeren din, fører det bare til at innenlandsk oljeforbruk blir litt mindre, og at eksporten øker tilsvarende. Alle kutt i karbonutslipp her i landet er altså bortkastet; det fører bare til at mer karbon slippes ut i utlandet.

Jeg er helt sikker på at sosiologer, også Rolness, lærer å regne i løpet av utdannelsen. Av og til passer det likevel å glømme logikken og regneferdighetene når de kommer i vegen for et lettvint populistisk poeng:

Det er nemlig slik at gassen som eksporteres i stor grad blir brukt i kraftverk til fortrengsel for køl. Køl slipper ut ca 380 g CO2 pr kWt som blir generert (og ca 1.000 når du regner med at sånne kraftverk bare har en virkningsgrad på 38 %). Naturgass slipper ut halvparten. Noe av gassen går kanskje også til oppvarming, til erstatning for kølkraft – det gir enda større utslippsreduksjoner.

Den gassen vi ikke brenner hvis vi elektrifiserer sokkelen, gir altså reduserte utslipp BÅDE på Nordsjøen OG i Tyskland. - Det kan Rolness finne ut hvis han gidder, men da forsvinner ett av hans retoriske poeng som dogg for sola.

Om dette er den beste bruken av den ekstra elektriske kraften vi (forhåpentlig) kommer til å produserer, veit jeg ikke. Jeg holder en knapp på at det ville være mer effektivt – også i klimasammenheng – å eksportere kraften rett til det krafthungrende tyske markedet, til erstatning for kølkraft. Men det kommer ingen regjering til å våge å gjøre før denne vinterens folkestorm mot strømprisene er glømt. Og det blir den ikke med det første; populistene kommer til å holde vinterens strømkrise levende i vår felles hukommelse i årevis framover, som en dyster advarsel mot strømhandel med det fæle utlandet.

Koronasynsing om professorens frykt og beven i "Aftenposten"

 

Professor i filosofi, Einar Øverenger, har oppdaget at «politikere og presse har sviktet i pandemien». I tillegg er han, i likhet med et hopetall av mindre opphøyde synsere på Tryneboka og Twitter, blitt livredd for at det det skal bli innført koronapass. Dette føler han seg forpliktet til å meddele allmenheten. Da er det jo rimelig (?) at han tildeles fire sider i «Aftenposten» til professoral synsing. Sin frykt for koronapass begrunner og forklarer han slik:

«Et koronapass er ødeleggende, skremmende og farlig. ... Først og fremst er dette et uegnet tiltak, de vaksinerte blir også smittet. Å utstyre folk med synlige bevis på at de er innenfor eller utenfor, er en dårlig idé. ... Jeg har absolutt ingen forståelse for at politikere ønsker å innføre dette i Norge, det skaper et «oss» og «dem». Det er det motsatte av fellesskap.»

I et anfall av akutt sinnsforvirring kunne jeg finne på å si: Jeg har et synlig bevis på at jeg er «innenfor» i et bestemt fellesskap. Dette beviset heter førerkort. Det skaper et «oss» som har førerkort og et «dem» som ikke har. Hvorfor skal noen skyves ut av bilførernes fellesskap? Slipp alle ut i trafikken uten et kort som skaper det motsatte av fellesskap!

Det kunne jeg finne på å si, men jeg gjør det jo ikke. Den skremte professoren, derimot, sier akkurat det samme om koronapasset. Har han en eneste motforestilling mot sin egen, banale argumentasjon, så framgår det ikke av intervjuet.

«De vaksinerte blir også smittet.» Sier du det? Dette har altså ikke tilhengerne av vaksinepass tenkt på? Det er kanskje ikke gjort kjent gjennom mediene?

I mitt hypotetiske anfall kunne jeg også finne på å si: Krav til førerkort er et uegnet tiltak, for folk med førerkort kolliderer også. Opplæring, øvelseskjøring og førerprøve er bortkastet og bidrar til å skape det motsatte av fellesskap.

Men jeg sier ikke det heller! Jeg veit nemlig at ferdigheter i bilføring, dokumentert ved et førerkort, reduserer risikoen for å skade seg sjøl og andre ute i trafikken, sjøl om det ikke fjerner all risiko.

På samme måte: Hvis filosofiprofessoren hadde forholdt seg til noe så trivielt som tall og sannsynlighet, ville han ha visst at risikoen for alvorlig sjukdom blir kraftig redusert ved vaksinering. Det samme gjelder risikoen for å smitte andre.

Hvor mye kan vaksinepass redusere smittespredningen ved del-åpning av samfunnet? Det veit jeg ikke, og det veit ikke professoren heller. Men skal de siterte utsagnene oppfattes bokstavelig, så meiner han på ramme alvor at svaret er 0.

Dette er et faglig spørsmål. Det finnes kvalifiserte forskere som studerer sånne ting. Filosofiprofessoren er ikke en av disse. Men er reduksjonen stor nok til at det kan rettferdiggjøre bruk av vaksinepass? Det er et politisk spørsmål, som du og jeg kan vurdere akkurat like godt som en professor.

Professoren meiner nok at hans synsing er mer vesentlig enn de fleste andres: «Som professor ved en høyskole har jeg et ansvar for å delta i samfunnsdebatten. Min kjepphest i alle disse årene har vært å bringe min kunnskap inn i de debattene som foregår ... Jeg står i en humanistisk tradisjon som går tilbake til gresk tenkning og vektlegger individenes evne til selvbestemmelse.» Og sannelig legger han til: «Jeg forstår at makt og politikk handler om noe annet enn forskning og vitenskap.»

Han trur altså at det er ny kunnskap han bringer fram i offentligheten når han sier: «De vaksinerte blir også smittet».

Det er flere enn professoren som kan påberope seg en humanistisk tradisjon. I denne tradisjonen har individene en selvfølgelig rett til sjølbestemmelse. Og reell sjølbestemmelse medfører at man også bærer konsekvensen av sine valg og handlinger! Det er frivillig å lære å kjøre og å ta førerprøven for å få utstedt førerkort. Gjør du ikke det, så har du gjort et valg, og da er konsekvensen at du ikke får lov til å kjøre bil.

På samme måte: Det er frivillig om du vil la deg vaksinere. Men blir det innført vaksinepass, medfører valget ditt om ikke å la deg vaksinere den konsekvensen at du ikke slipper inn på steder hvor det kreves vaksinepass. En sånn liberal selvfølgelighet kan professoren sikkert også lese seg til hvis han leser noen av klasssikerne i den humanistiske, liberale tradisjon. For «sjølbestemmelse» uten konsekvenser er ikke sjølbestemmelse. Det er ansvarsfrihet.

Jeg veit ikke om jeg vil støtte innføring av vaksinepass eller ikke, hovedsakelig fordi jeg ikke har hørt hva fagfolk sier om hvor mye sånne pass kan hjelpe oss. Men når professorale banaliteter mot vaksinepass blir framført over fire sider, i et stemmeleie som om de uttrykker essensen av århundrers visdom, får jeg en ubendig trang til å kreve vaksinepass jo før jo heller.

Øl til jul!

 

Gulatingsloven sier: «Det er no dinest at me har lova ølgjerd, det kallar folk samberingsøl; det skal vera øl av ein mæle malt for husbonden og av ein til for kona hans.» (Oversatt fra norrønt av Knut Robberstad.) Det er uvisst hvor mye en «mæle» er, men vi snakker om betydelige mengder – minst 16 liter, ifølge Robberstad. Det skulle holde til 160 liter øl, og 160 til for ditt hjertes utkårete, om du har noen.

Riktignok sier loven også: «Men den som eig mindre bu enn 6 kyr eller mindre åker enn 6 såld, han skal berre bryggja om han sjølv vil.» Nå er vi mange som verken har krøtter på fjøset eller korn på åkeren. Derimot har de fleste såpass med gods og gull at det gjør ut for atskillige kyr, så hvis du vil holde deg til lovens ånd og ikke bare dens bokstav, så tar du i så du er på den sikre sida.

Dette skrives i slutten av november. Så hvis du holder deg strengt til lovens bokstav, er nok løpet kjørt for i år. For loven legger til: «Ølet skal vera bryggja fyre Helgemess seinast.» Helgemess er allehelgensdag, det vil si dagen etter allehelgensaften – eller «halloween», som folk med svake norskkunnskaper bruker å si.

Men som du sikkert også veit, bygde Gulatingsloven på atskillig eldre tradisjoner. Og hedningene brydde seg ikke det døyt om helgemess. De siktet seg inn mot juleblotet, som etter gammel tidsregning tok til den 12. januar. Denne dagen møttes folk for å drikke jul, og det holdt de på med i atskillige dager derpå. Og DA nyttet det ikke å ha sitt på det tørre lenger. - Så hvis du som jeg blar i Hávamál eller Vǫluspá av og til, mens du brummer forsiktig på «Give me that old time religion», kan det hende du likevel har kortsiktig nytte av mine enkle råd, basert på prøving og feiling gjennom et langt liv. Og takket være de forenklingene som teknologisk utvikling har gitt oss – blant annet at byggkornet kommer ferdig maltet på bokser - , kan du ennå rekke å ha alt på stell når jula ringes inn.

På nettet finner du utallige gode råd fra folk som har utviklet brygging til en kunstart og altså kan mye mer om dette enn jeg. Brygging later til, i noen kretser, å ha blitt enda et felt for sosial konkurranse og spektakulær egenrealisering. Jeg brygger bare for å få øl som jeg sjøl liker, og som jeg ikke trenger skamme meg for å by andre. Men hvis du er en perfeksjonist og vil briljere i bryggekunsten, kan jeg anbefale «Brygg ditt eget øl» av Greg Hughes, Cappelen Damm 2014. Dette er boka for den som ikke vil jukse på ett eneste trinn. - Riktignok jukser de aller fleste – også de ekte feinschmeckerne – på ett punkt: Nesten ingen holder seg strengt til de bayerske reinhetslover av 1516, som ennå håndheves i bajerens hjemland: Øl skal inneholde fire, og bare fire, ingredienser – malt, vatn, humle og gjær.

Jeg jukser utilslørt: Livet er for kort til å ta alle omvegene. Jeg kjøper halvfabrikata i butikken, men så varierer jeg oppskriftene uavhengig av hva som står på bruksanvisningen. «Vegen er berre eit forslag», sa min gamle kollega Halldor, som foretok sauesanking i utmarka med firehjulstrekker. Og her følger (omtrent) det jeg ville gjøre hvis jeg var deg, og var mer opptatt av resultatet enn av prosessen.

Aller først: Skaff deg en dunk. Den dumdristige satser på en gammeldags vinballong. Sånne er blitt vanskelige å oppdrive, og de har sine sider: Du må være litt av en kraftkar for å flytte en full ballong fra kammerset til kjøkkenet når godsakene skal tappes opp: Glipper taket et øyeblikk, er katastrofen et faktum. Forestill deg 25 liter ferdiggjæret øl og tusen glasskår som eksploderer ut i leiligheta. Fantasien rekker knapt nok til for å fatte omfanget av ulykken. Du kan regne med at stemningen i heimen blir anstrengt, og at du får ekstraarbeid i flere døgn framover. Du må rykke tilbake til start med hele bryggeprosjektet, og kanskje med samboprosjektet også. Huff!

Jeg kvir meg for å innrømme det, men sannheten må fram: Jeg satser på plast. (Men flaskene skal være av glass, når jeg kommer så langt! Der er jeg urokkelig.) De firkantete dunkene som er ujevne både i bånn og øverst, der tuten sitter, må du sky som pesten. Du får dem for en billig penge på Europris når du skaffer deg dine halvfabrikata, men jeg advarer innstendig: La det være. Disse dunkene er formgitt av en frustrert designer som endelig har fått fritt utløp for sin kreative skaperkraft, uten å måtte inngå noe kompromiss med hensynet til praktisk bruk. Disse dunkene får du aldri tømt ordentlig når prosessen er unnagjort; det blir alltid igjen en ørliten skvett. Det betyr at du aldri får dem 100 % reine igjen. Har du kommet i skade for å skaffe deg en sånn en, så husk at alle søppelfyllinger har egne containere for hardplast.

Det finns plastdunker på 25 liter som har den vidunderlige egenskapen at de blir tomme når du tømmer dem. Det kommer av at det ikke er lagt ned så mye som et gram kreativ skaperkraft i utforminga; derfor er de runde med flat bånn. Skaff deg en sånn en! Eller, av grunner som vil bli åpenbare etterhvert: Skaff to.

Hvis du har levd noen år, så husker du reklameplakatene i T-banevognene i Oslo, med tegning av en skyldbetynget fyr som nettopp er blitt fersket med en åpnet boks med Moss Maltekstrakt i handa. Budskapet var krystallklart: «Nei nei, det er FORBUDT å lage øl av Moss Maltekstrakt!» sto det. «Maltekstrakt skal spises med skje FOR HELSENS SKYLD.» Disse plakatene må ha inspirert flere generasjoner av T-banepassasjerer til ulovlig egeninnsats på ølfronten.

Jeg trengte riktignok ingen reklameplakat for å innse nytten av maltekstrakt. I slyngelalderen hjalp jeg kompisen min, Torbjørn, med å gjøre ende på kanonølet han hadde brygget. Hans enkle oppskrift står seg godt den dag i dag: To kilo sukker, en kilo malt, et par never rusiner og en gjærpakning til 20 øre. Rør ut i 20 liter vatn som holder romtemperatur, la dunken stå under lokk i sommervarmen bak huset ei ukes tid, vift bort fluene, fyll koppen og drikk. Bakpå en konvolutt har jeg regnet ut at det halvsure brygget må ha holdt sine 7 %, så det var ettertaendes saker for et par trettenåringer. Vi rullet hemtullinger med avispapir og knusktørre tobakksplanter (etterlatt etter krigen i vognskjulet på Kvernvold), fyrte opp, fylte koppene og lot det stå til. - Man lærer så lenge man lever.

Mormor var fra Valdres og hadde bryggekunsten med seg hjemmefra. Hun hadde en hekk med humle som hun stelte. Hun brukte nok å lage malt sjøl også, men i min oppvekst hadde hun gått over til Tomtebrygg med egne tilpasninger. Året rundt brygget hun ganske svakt øl til tørstedrikk, men til jul tok hun sterkere i: En favoritt var mørk sirup i tillegg til sukker. Slike erfaringer fikk meg til å innse: Tomtebrygg er ingen begrensning. Tvert imot; det åpner utallige muligheter.

Mens «Korketrekkeren» på Majorstua eksisterte, var jeg fast kunde og skaffet meg blant annet humle og maltet byggkorn. Der fant jeg også opp et rikt utvalg av øltyper på boks med oppskrifter til hjemmebrygging. Men «Korketrekkeren» forsvant, og Europris dukket opp. Nå har jeg i flere år vekslet mellom halvfabrikata fra Europris og mine egne komposisjoner. Hvis du som jeg har en forkjærlighet for mørkt engelsk øl, så finner du ikke noe bedre i butikken enn Geordie Bitter i en hendig hermetikkboks sammen med en pose ølgjær i ei hylle på Europris. Der finner du også ølkorker, vinkorker og ferdige flasker, om du ikke har mange nok av det slaget sjøl. Til korking trenger du egne apparater – ett til ølkorker; ett til vinkorker. Disse nødvendighetsartiklene er vanligvis å finne et par hyller lengre ned, sammen med hevert, termometer og diverse annet spesialutstyr. Som sagt før: Unngå plastdunkene som du får kjøpt samme sted!

Jeg er blitt lovlydig med åra. Følgelig vil jeg ikke drømme om å medgi at jeg fortsatt misbruker maltekstrakt. Men i det hypotetiske tilfellet at jeg ville begå et så stygt brudd på straffeloven, ville jeg for eksempel gå fram slik:

Kjøp en beholder med Geordie Bitter! Den inneholder ferdiglaget malt til 24 liter brygg. Ifølge bruksanvisningen på pakka skal du tilsette 1 kg sukker og blande alt sammen godt ut i 24 liter vatn som holder mellom 20 og 25 grader. Så heller du i gjær fra den pakningen som fulgte med, rister litt og lar dunken gjære ved værelsestemperatur i ei ukes tid før du begynner å tappe på flasker.

Jeg, derimot, ville ha gjort følgende: Blande ut den ferdiglagete malten i 24 liter vatn, sammen med 1 kg uraffinert brunt sukker: Det gir både bedre farge og bedre smak. Så ville jeg sette til 450 gram maltekstrakt. Det resulterende ølet ville nå bli sterkere og mørkere enn fabrikantene har planlagt, men jeg ville la det stå til: Jeg ville også tilsette 1 liten flaske Tomtebrygg og 2 – nøyaktig 2! - nellikspiker. Begge deler gir ekstra smak. Så ville jeg tilsette halvparten av den medfølgende gjærpakka.

Jeg ville ha hatt en hensikt med å bruke bare halve gjærpakka: For nå ville jeg finne fram (minst) 4 x 450 gram maltekstrakt, samt 1 kg mørk sirup, og røre alt sammen ut i 24 liter vatn mellom 20 og 25 grader. Denne blandinga ville mangle noe vesentlig, nemlig humlesmaken: Derfor ville jeg helle på to bokser vørterøl og to små flasker Tomtebrygg. For å spisse smaken ytterligere: 3 nellikspiker. (Du kan øke til 4, men da balanserer du på en knivsegg!) Den resterende halvparten av gjærpakka ville følge etter.

Så ville begge de to dunkene ha blitt satt til gjæring ved romtemperatur i 7 til 10 dager. (Du smaker deg fram og skjønner sjøl når tida er inne.) Deretter ville jeg tappe begge dunkene på flasker, drysse på 1 teskje sukker pr helflaske (3/4 liter), korke flaskene og la dem ettergjære i et rom ved romtemperatur i ei uke til.

Deretter ville jeg sette flaskene på et kjellerkaldt sted. (Ikke kjøleskap! Det finns en egen plass i helvete for folk som lagrer ølet sitt i kjøleskap. I kjøleskapet skal det bareligge rosa zinfandel, og til nød annen californsk rosévin, sammen med mjølk og smør og hva du nå ellers har i et sånt skap.)

Jeg ville altså ha hatt to typer øl, framstilt på hver sin unike måte. Deretter ville jeg passe på å holde de to typene atskilt. Som kjent finns det to slags folk: De som liker sterkt og mørkt øl, og de som tvert imot liker enda sterkere og mørkere øl.

Etter enda ei uke i kjellermørket ville ølet være klart til å drikke. Ettergjæringa har sørget for at flaska sier fssst! Og fruser når du heller opp. NB: Hell forsiktig; det finns bunnfall – berm – som du ikke har lyst til å drikke.

Omtrent slik ville jeg ha gått fram i år. Gjør du slik som jeg ville ha gjort, kan vi jo sammenlikne resultatene og trekke konklusjoner i god tid før neste jul. NB: Sørge for at du alltid har et betryggende lager med Tomtebrygg i huset. Matbutikkene har en lei uvane med å pakke det bort tidlig i januar og ikke pakke det ut igjen før neste jul, som begynner ca 15. oktober i de fleste butikker. De kan nok ikke forestille seg at folk brygger øl også på tidspunkter da det strengt tatt ikke er påbudt i Gulatingsloven. Så kjøp Tomtebrygg mens hyllene er fulle av jul, så mye at du er sikker på å ha nok hele året! Ellers kan du bli nødt til å bestille over nettet fra en forretning i Bergen, og slik kan vi jo ikke ha det.

Hvis du regner etter, finner du nå ut at du har akkurat tida og vegen fram til «Grevinnen og hovmesteren». Lykke til! Og på forhånd god jul.

Stadig nye unnskyldninger for å skulke klimaarbeidet

 

Som du veit, sia du er en opplyst person, er det ikke bare IPCC som hevder at klimaendringene nå foregår mye raskere enn på noe tidspunkt som vi har pålitelige data fra. Det samme dokumenteres av meteorologiske institutter i bl a USA, Storbritannia og Japan, av World Meteorological Organization, av NASA og av flere universiteter – det vil si av alle som fører pålitelige statistikker over temperaturmålinger. (https://public.wmo.int/en/media/press-release/2020-was-one-of-three-warmest-years-record) Det blir dessuten dokumentert i svært grundige gjennomgåelser i den nyeste klimarapporten; se https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/. Det er snart bare faktafornektere fra kokko-høyre som lever i en alternativ virkelighet der isen i Arktis øker, der det var mye varmere i vikingtida og der vi går mot ei ny istid.

På nettet finns det riktignok stadig en skare gamle, grinete gubber (av alle kjønn og aldre) som sprer kokko-høyres myter videre. Nettstedet skepticalscience.com har samlet de 198 vanligste påstandene fra sånne ekkokammere, og besvarer dem på et så enkelt eller så grundig nivå som du kan ønske deg. Så neste gang du blir utsatt for en eller annen fantastisk påstand fra en «klimarealist», anbefaler jeg at du tar en titt her (https://skepticalscience.com/argument.php) før du legger ned store anstrengelser i tilbakevising. Sannsynligheten taler for at påstanden er tilbakevist minst 100 ganger før.

Men i det store og det hele har populister flest nå innsett at klimaendringene er virkelige, og at hovedårsaken er våre egne utslipp av drivhusgasser. Å benekte dette er ikke truverdig i offentligheten lenger. Derfor finner de opp nye grunner til at vi skal la være å gjøre noe. De mest populære nå heter «Se på Kina!» og «Befolkningsveksten». Disse stammer også opprinnelig fra nettavisene til kokko-høyre, og blir delt og spredt i sosiale medier av leserne deres.

«Se på Kina» argumenterer med at norske utslipp er så små: De virkelige synderne er Kina, USA, Kina og noen få andre. Her sidestilles altså utslippene fra noen milliarder mennesker med utslippene fra fem millioner nordmenn, og da konkluderer man med at våre utslipp utgjør en forsvinnende liten del av verdens utslipp – så da kan vi like godt la være å gjøre noe.

Klimakrisen er et kroneksempel på det økonomene kaller «almenningens tragedie». Atmosfæren er hele verdens almenning. Isolert sett tjener hver og en av oss på å forurense av hjertets lyst, for regningen bæres av det store fellesskapet, ikke av den enkelte forurenser. Dermed blir summen av rasjonelle valg på individnivå en kollektiv tragedie. Skal vi unngå at etterkommerne våre rammes av denne tragedien, må alle verdens land samarbeide på tvers av egeninteressene. På godt norsk kalles et slikt samarbeid for en dugnad.

Hver liten landsby, hvert lite distrikt, hvert lite land står for en forsvinnende liten del av totalutslippene. Hvorfor skal folk i Wyoming (578.000 innbyggere) bry seg om å bremse utslippene, når ikke en gang det søkkrike Norge gidder å bremse? Hvorfor kan ikke fylket Lan (175.000 innbyggere) i Kinas Shanxi-provins starte opp et nytt kølkraftverk, når ikke en gang Wyoming i det søkkrike USA... - og så videre.

Kina som helhet har omsider kommet nesten opp på Norges nivå når det gjelder utslipp pr. innbygger. Men hvis en ser på akkumulerte utslipp pr innbygger – altså hvor mye har hver enkelt av oss bidratt til global oppvarming – må de fortsette med sine nåværende utslipp et par hundre år til for å komme opp på norsk nivå! (Se https://ourworldindata.org/grapher/co-emissions-per-capita?tab=chart&country=OWID_WRL~USA~GBR~CHN~IND~AUS~ZAF~BRA~NOR) Forutsatt at vi kutter alle våre utslipp i dag, da. Men det gjør vi jo ikke.

Argumentet: «Vi er så små, så det spiller ingen rolle om vi skulker klimaarbeidet» er nøyaktig det samme argumentet som: «Det spiller ingen rolle om jeg snyter så mye skatt som jeg bare klarer, for skatten min betyr ingenting på statsbudsjettet uansett!» Det er unnasluntrerens og gratispassasjerens argument. Men i klimaarbeidet vil ikke den store verden der ute akseptere gratispassasjerer i det lange løp – i hvert fall ikke gratispassasjerer som er så søkkrike som Norge, og som samtidig har så puslete muskler.

Argumentet om «Befolkningsveksten» sier: «Antall mennesker er det store problemet! Derfor må vi stoppe befolkningsveksten; ellers er det ikke mulig å stoppe utslippene.» Altså: Hvis vi ikke klarer å stoppe veksten i sånne land som Den Demokratiske Republikken Congo (landet der veksten er størst), så er det bortkastet å kutte ut våre egne utslipp. Altså - -

Det er de fattige landene som har stor befolkningsvekst. I industrialiserte land er veksten så godt som 0. ( https://ourworldindata.org/grapher/population-growth-by-world-region-the-annual-change-of-the-population?country=OWID_WRL~Africa~Asia~Europe~Northern+America~Latin+America+and+the+Caribbean~Oceania) Men de fattigste landene bidrar nesten ikke til verdens CO2-utslipp: Congo, for eksempel, slipper ut 80 kg CO2 pr innbygger. ( https://www.worldometers.info/co2-emissions/democratic-republic-of-the-congo-co2-emissions/) Landets 90 millioner innbyggere slipper tilsammen ut ca 7,2 millioner tonn. Med et sånt utslippsnivå må de opp i en halv milliard innbyggere før de slipper ut like mye som Norge.

Jeg henter noen flere tall fra det fortreffelige nettstedet Ourworldindata. Min intelligente leser kan lett verifisere disse tallene hvis hun vil. Jeg tar utgangspunkt i året 1800. Da var vi ganske nøyaktig 1 milliard innbyggere på planeten, og tilsammen slapp vi ut ca 26 millioner tonn CO2. Så skrur vi fram kalenderen til 2016: Da slapp vi ut 35,5 milliarder tonn CO2. Hva har skjedd? Var vi blitt (35500/26) 1365 ganger så mange mennesker – altså 1365 milliarder?

Selvfølgelig ikke: I 2016 var vi 7,4 milliarder. Om vi bare hadde sluppet ut 7,4 ganger så mye CO2 som i 1800, ville vi ikke ha hatt noen klimakrise, for den menneskeskapte globale oppvarminga ville ha vært 0,0 grader.

Forskjellen er selvfølgelig at disse 7,4 (nå: 7,9) milliardene har gitt seg til å brenne opp køl, olje og gass i et omfang som ingen kunne drømme om i 1800. Og det er akkurat dét vi må slutte med! Dessuten er det svært ønskelig at fattige land i Afrika og Asia klarer å bremse befolkningsveksten, men det har ingenting – absolutt ingenting –med klimakrisen å gjøre. Vi får ikke redusert bruken av køl, olje og gass sjøl om befolkningsveksten blir 0.

Populistene finner på stadig nye unnskyldninger for å sluntre unna i klimaarbeidet. Unnskyldninger som de to jeg har nevnt framstår jo som absurde hvis man går dem nærmere etter i sømmene, for eksempel ved å hente noen tall fra nettet og bruke de fire regningsartene på dem, men det er det ikke meininga at du skal gjøre.

Hensikten er bare at du skal trekke et lettelsens sukk og tenke at da kan vi jo utsette klimainnsatsen i noen år til: I hvert fall til Kina har redusert sine utslipp. I hvert fall til USA. I hvert fall til Congo ... og så videre.

Og dermed blir klimaarbeidet sabotert akkurat like effektivt som om «klimarealistene» og oljegarkene fikk bestemme agendaen.

Politikk og kunnskapsvegring

 Gran kommune skal gjennomføre en Risiko Og Sårbarhets-analyse (ROS-analyse) for å styrke beredskapen. Dette er en formell gjennomgåelse der en ser på risiko og mulig omfang for forskjellige hendelser, for å identifisere tiltak som reduserer skaden hvis ulykken først er ute. Sist torsdag skulle kommunestyret vedta et mandat for arbeidsgruppa som skal utføre analysen. I debatten holdt jeg følgende innlegg (litt redigert, sånn at jeg framstår enda mer veltalende i skrift enn på talerstolen – æ-hrm):

«I tidligere ROS-analyser har en ikke sett på hvilke vedtak vi gjør lokalt som kan påvirke risikoen. Eksempler på slik påvirkning er:

I en pandemi vil befolkningskonsentrasjoner påvirke risikoen for spredning: Jo tettere folk bor, jo større smittespredning får vi. Fortetting og sentralisering vil dermed, under ellers like forhold, øke smittespredningen.

Store enheter gjør oss mer utsatt enn små enheter. En smittet lærer på en skole med 10 lærere kan smitte 9 andre. På en skole med 30 lærere kan vedkommende smitte 29 andre.

Koronaen er en mild pandemi. Den neste kan være mye verre: Svartedauen tok livet av halve befolkningen i Europa. Tenk deg et virus like dødelig som ebola og like smittsomt som Covid-19. Hvis hele befolkningen er samlet på ett sted, hvis alle ungene går på én stor skole, hvis alle ansatte sitter på en og samme arbeidsplass, er vi ekstremt utsatt om en sånn pandemi kommer. For alt vi veit, sitter det flinke folk og utvikler et slikt virus på en hemmelig lab akkurat nå.

Det samme gjelder ved andre hendelser som terroraksjoner eller naturkatastrofer. En meteoritt som detter ned i Brandbu sentrum gjør mye større skade enn en som detter ned i Rakalauv. En bombe som blir sprengt i Vassenden ("Gran sentrum") kan ta livet av mange flere enn en bombe som blir sprengt på Bjonskauen.

Spredt bebyggelse, spredte tjenester og små enheter gir oss altså en motstandsdyktighet – en resiliens – som blir svekket av sentralisering, fortetting og sammenslåing. Sentralisering, fortetting og sammenslåing er ingen naturlov; det er prosesser som blir skapt av politiske vedtak. Vi kan styrke vår resiliens ved å bruke teknologi og samfunnsplanlegging til å desentralisere bosetning, tjenester og arbeidsplasser, eller vi kan fortsette å svekke vår resiliens ved å fortsette å sentralisere.

Disse momentene har ikke vært belyst i tidligere ROS-analyser. Det bør de bli nå.» Så la jeg fram følgende forslag til vedtak, som tillegg til det foreliggende mandatet:

I arbeidet med ROS-analyse bør en vurdere om lokale vedtak kan påvirke skadeomfanget ved pandemier, ved terrorangrep, ved flom eller ved andre naturkatastrofer.

Vedtak som kan tenkes å påvirke risiko og omfang er:

Befolkningskonsentrasjon kontra spredt bosetting;

Store kontra små enheter (skoler, barnehager, andre tjenestetilbud).

Om en finner at slike vedtak kan påvirke risiko og skadeomfang, bør det dokumenteres hvordan risiko og omfang best kan begrenses.

Forslaget ble nedstemt: Ap, SP, Høyre og SV/Rødt stemte imot. Ap syntes det var vanskelig å stemme for et forslag som inneholdt «eksempler»; SP kunne være enig i noe, men fant det vanskelig å stemme for alt. Høyre meinte at dette var et fordekt forsvar for «den antikverte skolestrukturen» i Gran.

Legg merke til at forslaget ikke trakk noen konklusjon: Det ba bare om at arbeidsgruppa skulle vurdere hvorvidt sentralisering, fortetting og sammenslåing av enheter kunne øke risikoen. Men Ap, SP, Høyre og SV/Rødt ville ikke ha noen vurdering hvor formålet ville være å finne ut noe.

Det ville ikke være særlig vanskelig å finne ut om befolkningstettheten på forskjellige steder har påvirket smitteomfanget under pandemien, eller om pandemien har truffet store skoler hardere enn små skoler. Riktignok er det mange forhold som påvirker spredningen; alderssammensetning, yrke, utdannelse, og så videre. Men det finns statistiske metoder som kan brukes til å skille enkeltfaktorene fra hverandre.

Forslaget stanget altså mot en mur av politisk kunnskapsvegring. Og det er kanskje ikke rart: Alle de nevnte partiene har bidratt til sentralisering, fortetting og sammenslåing av enheter her i Gran. Da passer det kanskje dårlig å undersøke om dette har økt kommunens sårbarhet – i hvert fall hvis en mistenker at det faktisk kan være tilfelle.

Høyres kunnskapsvegring er særlig interessant. De var en svært aktiv pådriver da tre skoler i Brandbu ble lagt ned, og elevene ble samlet i én stor skole. Partiet argumenterte lenge og høglytt med at antall lærere kunne reduseres, og at en ville en få et bedre læringsmiljø og bedre læring når kompetansen ble samlet på ett sted. Slik kunne en spare penger og få bedre resultater i skolene på samme tid. Sånne tanker sitter i ryggmargen hos enkelte Høyre-folk; særlig i direktørdelen av partiet, der det er vanlig å se samfunnets forskjellige pyramider ovenfra. Fra det perspektivet blir alt enklere, bedre og mer effektivt hvis pyramidene blir færre og større.

Seinere i samme møte behandlet vi tilstandsrapporten for skolen. Da la jeg fram statistikk fra nasjonale prøver og elevundersøkelser i barneskolen i Gran fra 2013 fram til 2021. (I grønne og røde tall, av gode pedagogiske grunner.) De viste at den store, nye skolen skårer godt under landsgjennomsnittet på nasjonale prøver, mens resten av skolene – som fortsatt henger igjen i den «antikverte» strukturen – fortsatt skårer litt over gjennomsnittet. De viste også at den store, nye skolen skårer godt under gjennomsnittet i elevundersøkelsene, som måler læringsmiljøet i skolen, mens resten av skolene fortsatt skårer langt bedre enn gjennomsnittet. Antall lærere har ikke latt seg redusere, og kommunens økonomi tynges av renter og avdrag på lån til nytt skolebygg. Summa summarum: Ikke bedre og billigere, men dårligere og dyrere.

Ungene skal ikke få et dårligere læringsmiljø og et dårligere læringsutbytte bare fordi sentraliseringskåte politikere ikke skjønner konsekvensene av sine vedtak. Derfor la jeg fram et forslag om at administrasjonen måtte finne ressurser og kompetanse som trengs for å bringe nyskolen opp på nivå med de gamle skolene.

Da jeg la fram statistikken (og delte ut arket som inneholdt tallene), virket Høyres talsperson først himmelfallen: Det var som om bakken i hans forestillingsverden var revet bort under beina på ham. Men han kom seg fort. Nå var problemet blitt at restenav skolene ikke var blitt konsolidert (slik Høyre har brukt å foreslå i sine budsjettframlegg).

Det er jo svært vanskelig å kunnskapsvegre seg bort fra ark med tall beregnet ut fra offentlige statistikker. Så de tallene jeg la fram ble tatt såpass alvorlig av de andre partiene at innholdet i mitt forslag ble enstemmig vedtatt, bare navnet på skolen ble tatt ut. Dermed kom det noe svært godt ut av ett av mine to forslag på vegne av Gran Bygdeliste sist torsdag.

Når det gjelder ROS-analysen, så skal den behandles i kommunestyret også. Da kommer jeg nok til å nevne sentralisering, fortetting og sammenslåing igjen, skal du se. Vegring eller ikke.

Greta Thunberg har dessverre rett

 

Politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil B Alstadheim, spør: «Er det lov å være kritisk til Greta Thunberg?» ( https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/V95yK3/politikerforakt-redder-ikke-verden) Svaret på det er selvfølgelig ja: Thunberg opptrer på den internasjonale arenaen med svært tydelige standpunkter, og det hun sier har stor innflytelse, så selvfølgelig må hun kunne kritiseres, akkurat som en hvilken som helst annen påvirker. Men det hadde jo vært en fordel om kritikken hadde en viss relevans også.

Essensen i Thunbergs kritikk er at statsledere holder svulstige taler og lover nullutslipp om 10, 20, 30 eller 40 år, men ikke ett eneste kraftfullt tiltak som vil gi noen merkbar reduksjon nå. Og uten reduksjon nå kommer det ikke til å bli nullutslipp om 10, 20, 30 eller 40 år heller. Men det oppdager vi først når den tida har gått, når mange av verdens nålevende statsledere ligger i sine graver, mens Thunberg og hennes generasjon må leve med konsekvensene av at vi ikke gjorde noenting i 2021, 2022, 2023 eller 2024 heller.

Alstadheim påstår dessuten: «Effekten av klimatiltak vil ikke vise seg før flere år fram i tid.» Men det er rett og slett ikke sant: Effekten av reduserte utslipp kan måles omtrent med en eneste gang, ved at økningen i atmosfærens CO2- og CH4-innhold går ned. (Innholdet av drivhusgasser ville fortsett6e å øke, dessverre, men det ville ikke øke like raskt.)

En kan kanskje spørre seg om Thunberg ordlegger seg på klokest tenkelige måte. Men da får en diskutere formen på budskapet, ikke innholdet. For i innhold har hun dessverre rett: Ingen statsledere introduserer tiltak som har målbar virkning nå. Og hvis det skal være håp om å holde global oppvarming under 2 grader (for ikke å snakke om 1,5), så trengs det slike tiltak nå – ikke luftige løfter om hvor bra det skal bli om 10, 20, 30 eller 40 år.

Da kommunereformen kom til Hadeland og snudde

 

I 2014-2015 rullet kommunereformen som en tsunami over landet: Kommunene skulle fornyes, forbedres og robustiseres, og middelet var kommunesammenslåing. Det var både statsråd Sanner og statsministeren enige om.

Bølgen kom også til Hadeland. Lydige ordførere og administrasjoner organiserte et felleprosjekt mellom Lunner og Gran for å vurdere (i praksis: Planlegge) kommunesammenslåing. Det ble satt sammen ei arbeidsgruppe med representanter for alle politiske partier i begge kommuner. Med god hjelp av flinke konsulenter skulle denne gruppa komme fram til riktige konklusjoner.

Arbeidsgruppa fikk levert bunke etter bunke med rapporter og utredninger fra Sanners konsulenter. I disse rapportene sto det at sammenslåing ville gi bedre tjenester, mer demokrati, flinkere politikere, bedre økonomi, mer robust kommune samt godt og gagnlig vær. Demokratirapporten anbefalte at innbyggerne burde spørres hva de meinte om sammenslåing. Det burde gjøres gjennom veiledende samtaler, sto det. Folkeavstemming var ikke egnet til å gi et godt resultat, for da ville velgeren bli stående helt aleine i valgavlukket, uten noen å spørre, og uten hjelp til å forstå dybden og alvoret i spørsmålet. Det ville ikke være særlig demokratisk, meinte rapporten.

Alle disse rapportene var utarbeidet av nøytrale eksperter (utnevnt og lønnet av Sanners departement), så alt som sto der måtte regnes som sant og riktig. Stemningen i den bredt sammensatte arbeidsgruppa var god og positiv til sammenslåing. Jeg deltok i prosjektet som representant for Gran Bygdeliste, og oppdaget at jeg var den eneste som skapte ulyd i harmonien ved å stille kritiske spørsmål.

I slutten av prosjektet, i juni 2015, skulle vi vedta et «beslutningsgrunnlag». Det ble presentert en skisse til en rapport som prøvde å beskrive de paradisiske tilstandene i en framtidig storkommune, med blomstrende næringsliv, kloke politikere, dyktige ansatte og lykkelige innbyggere. Hos meg frambragte denne skissen sterke tilløp til munterhet. Jeg klarte å overbevise tilhengerne av sammenslåing om at det ikke ville tjene saken deres å vedta en beskrivelse av Utopia.

Derimot ble det vedtatt en intensjonsavtale om sammenslåing. Dette vedtaket ble støttet av alle unntatt Gran Bygdeliste. Det ble også vedtatt å holde rådgivende folkeavstemming. Grunnen til at flertallet tok en slik sjanse var nok at det tidligere var gjennomført to spørreundersøkelser – den siste i mai/juni, hvor 52 % i Gran og 56 % i Lunner var «positive» til sammenslåing. I den første undersøkelsen hadde 50 % i hver kommune stilt seg positivt. Med mange «Vet ikke» i begge undersøkelsene betydde det et klart, og økende, flertall i befolkningen for sammenslåing. (Se alt du vil se og mere til om hele saken på https://nykommunevurdering.wordpress.com/page/2/.)

Jeg er ikke sikker på om svarene i telefonintervjuene framkom etter en «konstruktiv dialog», eller om folk faktisk svarte helt uten påvirkning. Undersøkelsene ble uansett gjort før det hadde vært noen debatt i det hele tatt! Befolkningen i begge kommunene hadde i en lang periode bare mottatt gladmeldinger om framtidig sammenslåing, med avisen «Hadeland» som en entusiastisk pådriver. (Avisen «Hadeland» er alltid lydhør når de store styringspartiene vil noe.) Innbyggerne hadde ikke hørt ett eneste motargument – om byråkratisering, stordriftsulemper, større avstand til beslutningsfattere, osv - , og slett ikke hatt tid til å vurdere for og imot. Nå ble det folkemøter med debatt, avisinnlegg, innlegg på sosiale medier – og ved folkeavstemminga samme høst ble det et rungende NEI i begge kommuner. Dermed ble det ingen sammenslåing.

Nå er spørsmålet tatt opp igjen, nok en gang med «Hadeland» som pådriver, etter at Høyre på nytt tok opp forslaget i kommunestyret i Gran og ble nedstemt så det sang. Lokalavisen gjennomfører en «undersøkelse» hvor folk klikker seg inn og sier JA eller NEI til sammenslåing. Etter at entusiastiske Høyrefolk har mobilisert kraftig, er det blitt klart flertall FOR sammenslåing i denne undersøkelsen, og dermed fastslår avisen at stemningen har snudd.

Vi får nå se, da. Jeg trur den eneste måten sammenslåerne kan få realisert drømmen sin på, er å vedta sammenslåing i kommunestyrene uten noen ny folkeavstemming.

Og nå er det mindre enn to år til neste kommunevalg.