Øyvind Myhre's Blog, page 2

Jesus elsker en glad milliardær!

 

«Det ervekkelsesluft over landet,» sang broder Åge. (https://www.youtube.com/watch?v=m4LYBESDvIY) Og nå har vekkelsen sannelig skyllet inn i milliardæermiljøeneogså!

Først enhistorisk bakgrunn: Puritanerne i koloniene i New England varoverbevist om at Gud belønnet sine mest trufaste tjenere rikelig medjordisk gods og gull. Ledet av intellektuelle kjemper som Increase (https://en.wikipedia.org/wiki/Increase_Mather) og Cotton Mather ( https://en.wikipedia.org/wiki/Cotton_Mather) (far og sønn) var de strevsomme puritanerne overbevist om at Gudstraffet latskap og belønnet iherdig arbeid, sånn at en mannsgudfryktighet kunne avleses direkte på vedkommendes verdsligerikdom. Og om Gud et øyeblikk glømte å gripe inn mot de ugudelige– Han hadde jo mye å tenke på allerede da, den karen – så varikke puritanerne fremmede for å gripe inn sjøl, blant annet vedresolutte tiltak mot hekser og andre ugudelige (https://no.wikipedia.org/wiki/Hekseprosessene_i_Salem).

Sentralt i kampenmot latskap og ugudelighet sto løftet om straff og belønning i dethinsidige. - Som på Jorda, så óg i himmerik, har de rike ogrettferdige tenkt, mens de gledet seg til sin lønn i det hinsidige:Etter dommedag skulle de nemlig sitte i salighet og salmesang oppe iskyene og skue ned mot helvetes pøl og pine, for riktig å nytesynet av synderne og latsabbene som pines i all evighet nede iildmørja.

Kunnskapen om atrikinger – og særlig milliardærer – er velsignet av Gud harholdt seg borte i Guds eget land, hvor det blir stadig tydeligere atTrump og milliardærvennene hans er utpekt av Gud til å ordne oppmed tollere og syndere i en skakkjørt verden.

Omsider har denneerkjennelsen nådd fram til norske rikinger også. Flere av demgledet seg oppriktig over at Trump kom tilbake i Det hvite hus (dennegangen helt uten væpnete stormtropper). Og i det aller siste harvekkelsen kommet til uttrykk gjennom donasjoner, ved at mange viser ikonkret handling hvor mye Guds velsignelse betyr for dem: ØysteinStray Spetalen, for eksempel, har donert rikelig (til ham å være)til KrFs valgkamp, lutret av ekte familieverdier og kristnekjerneverdier som han er blitt. Samme åndelige fornyelse finner vihos en kar som Stein Erik Hagen. Alt i alt har rikingene donert 9,2millioner til KrFs valgkamp, leser jeg.

Hvilken berikelse,ikke minst på det åndelige plan, ville det ikke medføre hvis KrFkom over sperregrensa og sikret borgerlig flertall! Da kunne foreksempel Hagen hente sine 29,5 milliarder hjem fra Sveits uten fryktfor en knugende og kvelende formueskatt. Den som sår et korn i Gudsåker høster tifold igjen, og i Hagens tilfelle kan avkastningenkomme opp i det tusenfoldige og vel så det.

Nå håper nokHagen og andre rikinger at de endelig skalø bli bli kvitt stempeletsom pariakaste!(https://www.magnelero.no/2017/08/08/hagen-som-pariakaste/) Vi kan jo ikke være bekjent av at de blir henvist til å livnæreseg av dasstømming, og ellers sitte aller nederst ved bordet, totaltutestengt fra samfunnslivet. ( https://snl.no/paria)

Da blir Hagensikkert glad! Og her i gråsteinmyra kan vi glede oss over vekkelsentil de sanne verdier blant rikinger, samt innse sannheten i det gamleskriftsted: Jesus elsker en glad milliardær.

Om Lagaliak

 

Lagaliak og denssol, som innbyggerne kaller Sol, ligger i kulehopen NGC 2419, ca300.000 lysår over Melkeveiens plan. Dette er en stor og tettkulehop med en radius på 65 lysår og ca 1 million stjerner. Defleste av disse stjernene er røde kjemper, men det finnes også etspektrum av andre stjerner. Sol er en gul dverg med ca 65 % av våregen sols masse.

NGC 2419 er entemmelig stabil kulehop. Lagaliak beveger seg i en spesiell form forbundet rotasjon omkring Sol, i en avstand som varierer mellom 115 og125 millioner kilometer. Planeten har egenrotasjon om en akse somalltid vender mot Sol. Det vil si, rotasjonsaksen vandrer; denbeskriver en sirkel på ca 30 grader rundt det punktet - «Sydpolen»- som alltid vender mot Sol. Derfor finnes det et område sør for 60grader sør der Sol alltid er på himmelen, og et område nord for 60grader nord der det aldri skinner sol. I området mellom 60 gradersør og 60 grader nord er det både dag og natt. Dagene er lengst isør, kortest i nord. Årstidene følger hverandre over heleplaneten: Det er sommer når avstanden til Sol er kortest, vinter nåravstanden er størst.

Lagaliak har etareal på ca 1.000.000.000 kvadratkilometer, nesten dobbelt så myesom Jordas. Omtrent halvparten av området er fortsatt forbeholdt det«gamle» livet. Resten er bebodd av det «nye» livet - liv som(antakelig) stammer fra Jorda. Det finnes flere fortellinger omhvordan det «nye» livet kom til Lagaliak.

Lagaliak bestårav mye lettere materiale enn Jorda, ca 3,5 kg/dm3. Planeten er blantannet mye fattigere på jern enn Jorda. Derfor er tyngdekraften påoverflata bare ca 90 % av tyngdekraften på Jorda, eller ca 8,8 m/s2.

Som på Jorda harlivet på Lagaliak holdt på med fotosyntese i lang tid, sia sollyser den viktigste energikilden som livet har tilgang til.Atmosfæresammensetningen er derfor ganske lik sammensetningen påJorda, kanskje litt mer oksygenrik.

Året er på 652lokale døgn. Dette tilsvarer ca 691 Jord-døgn. Ett år på Lagaliaktilsvarer altså litt over 1,89 Jord-år.

I nord, der hvorSol aldri skinner, er det sammenhengende isbre. Det meste er vannis,men en del er også is av CO2. I sør er det store, glovarmeørkener. Ca halvparten av overflata dekkes av hav, og havstrømmenedistribuerer solenergien over nesten hele planeten. Derfor erklimaforskjellene i beboelige områder mindre enn de ville ha værtuten havstrømmer og vind. Det går en kraftig havstrøm nordovergjennom sundet mellom Agadan og Gei Kandu, og om vinteren blåser detvarme vinder innover landet fra dette sundet.

Lagaliak haringen måne. Den har likevel tidevatn med små døgnvariasjoner ogmye større årsvariasjoner. Tidevatnet drives av avstanden til Sol.

De opprinneligelivsformene på Lagaliak er lite kjent, men det ser ut til at de hartilpasset seg å overleve i de minst gjestmilde områdene.

Norsk hykleri og svensk moralisme

 

Jeghar ikke lest den svenske bestselgeren «Norgesparadoxen» av LisaRõstlund (sehttps://www.aftenposten.no/kultur/i/8qdwQw/den-svenske-forfatteren-lisa-rostlund-fremstiller-nordmenn-som-hyklere-egoister-og-klimafornektere-i-boken-norgeparadoxen?fbclid=IwY2xjawK_TVNleHRuA2FlbQIxMAABHosL35qph3ZZ8JOuxrdZYYmhxS76K2fjGkcGWND4prwTUSwgx1rzYljiKRdy_aem_2wKhxelaEogdJFGtWurIuQ), og jeg kommer ikke til å gjøre det heller, sjøl om den nyligfikk gratisreklame og flere bein å gå på i radioprogrammet«Norsken, svensken og dansken». Jeg har viktigere ting å brukeresten av den tida jeg har igjen til. Men jeg har lest flereanmeldelser og omtaler av den. Så jeg må ta det forbeholdet at jegantar hovedbudskapeter godt dekket i disse omtalene – som f eks i Aftenposten: «Hvordankan det ha seg at Norge produserer olje og gass og samtidig ser påseg selv som foregangsnasjon på klima? spør Röstlund. ...Norgebidrar til klimakrisen med sin store oljeindustri. Det fører til atavlinger tørker ut eller blir ødelagt i flom. Og det fører tilsult og død – i økende grad, hevder forfatteren.»Dettesamsvarer godt med andre omtaler jeg har lest.

Jegskal være den siste til å forsvare sløseriet og hykleriet i norskoljeindustri – slik som de uanstendige sjefslønningene og deabsurde påstandene om at vi er avhengigeavoljeindustrien for å gjennomføre «det grønne skiftet».Jeg garanterer nemlig: Hvis det ble bråslutt på olje, gass og køl,ville det grønne skiftet bli gjennomført raskere enn svint. Detville riktignok medføre andre konsekvenser, f eks sosialtsammenbrudd i store deler av verden, herunder Sverige. - Jeg er ogsålei av å høre om hvor mye olje og gass vi produserer:Viproduserer jo ikke en eneste dråpe olje i verden i dag, mer enngruvearbeiderne i Sør-Afrika produsererdetgullet de graver opp. Oljen i Nordsjøen var ferdig produsert for 145millioner år sia, og har ligget der som en skjult kapital hele tidaetterpå. Nå bruker vi opp denne kapitalen og kaller det inntekt: Ognår det er tomt er det tomt, må etterkommerne våre må leite andresteder etter lett tilgjengelig energi, den dagen de må løfte segetter bukseselene etter en eller annen framtidig katastrofe.

Mennok om det norske hykleriet. La oss heller ta for oss den svenskemoralismen, og dens pekefinger som alltid peker ut mot verden –aldri inn mot Sverige. For denne journalisten trenger åpenbart heltgrunnleggende opplæring i fysikk. Hun trenger å lære at oljenskaper ingen utslipp når den pumpes og fraktes: Det er når oljenbrukes atutslippene kommer. Likeens med gassen. (Jo da, pumpinga og fraktengir også utslipp, men de er knøttsmå i sammenlikning.) Så det erikke leverandøren som skaper utslippene; det er brukeren –deriblant journalisten Lisa Rõstlund. Du kan ikke snu deg rundt iden moderne verden uten å bruke ting og tjenester som gir utslipp,og når jounalisten reiser rundt og snakker med kilder, utgjør hunen ambulerende utslippsbombe. Utslippene fra norsk olje og gasskommer der hvor oljen og gassen brukes,somfor eksempel i Sverige. Hvis markedet ikke finnes, så kommer ikkeoljeindustrien i Norge til å pumpe opp en eneste dråpe lenger.

Ognår dansken Preisler i det nevnte radioprogrammet slutter seg tilden samme moralismen, så er det sannelig rætte ræva som feis, somvi sier heme. Danmark får halvparten av sin el-kraft fragasskraftverk. Den andre halvparten kommer fra vindkraft, som eravhengig av balansekraft, sia det ikke produseres kraft når det ikkeblåser. Nå finnes det enkle løsninger som ville gjøre det mulig ålagre energien fra vindkraft, men å innføre slike løsninger er p tprohibitivt dyrt;derforfortsetter Danmark å slippe ut store mengder CO2 fra sinegasskraftverk.

Sånn går det når moralistene slippes laus på problemstillinger deikke skjønner.

Forøvrig meiner jeg at norsk oljeindustri bør fases ut på en roligog verdig måte, og at vi i langt større grad bør basere oss påmer bærekraftige industrier. Men vi trenger åpenbart ikke spørresvenske moralister om gode råd til den omstillinga.

Som riktignok heller burde kalles «Det grønne ordskiftet», sia det stort sett går ut på å sette stadig mer luftige mål langt der ute, og stadig færre konkrete tiltak her og nå.

Hvis da ikke oljedirektørene gjør som andre direktører i underskuddsbedrifter: Løper til sine venner i den snille Staten og får feite subsidier til å opprettholde ulønnsomme arbeidsplasser, samt egne lønninger på femten-tjue millioner.

Den kommende singulariteten

 

Forå forstå hva som foregår, hvorfor det foregår og hvordan detkommer til å gå, må vi forstå fortida. Her kommer det et raskttilbakeblikk på menneskehetens vekst og vekst.

SlektenHomo har eksistert i godt og vel to millioner år. Vi brukte sammeslags tilhogde skrape- og skjæresteiner i en million år - førtitusen generasjoner. Så utviklet vi den acheulianske steinkniven - etvakkert og presist utformet redskap som forble uendret i nye trekvart million år. I løpet av disse tredve tusen generasjoneneskaffet vi oss også (en slags) kontroll over ilden.Heidelberg-menneskene og deres etterkommere neandertalerne, samtderes samtidige i Afrika og Asia, laget mer varierte og spesialisertesteinredskaper og fant opp lanser, kastespyd og andre treredskaper.Det tok et par hundre tusen år.

For100.000 år sia dukket det opp tydelige symbolske uttrykk:Kroppsmaling og smykker. Utvikling og utbredelse av avstandsvåpen –atlatl, pil og bue – tok 50.000 år. For 40.000 år sia hadde viutviklet sammensatte våpen, hulemalerier, religiøse uttrykk. For20-30.000 år sia temte vi hunden; for 10.000 år sia utviklet vijordbruket; for 6.000 år sia skaffet vi oss ridedyr; ikke lengeseinere fant vi opp skrift og metallurgi, havgående skip, årer ogseil. Vi skaffet oss konger, presteskap og byer. For 3.000 år siautviklet vi astronomi, geometri, matematikk. Så fulgte verdensreligioner, imperier, trykkekunst, kuler og krutt, bøker, denindustrielle revolusjon, naturvitenskap, verdenskriger. Kjernefysikk,atomvåpen, datamaskiner, romfart, massekommunikasjon. Mobiler,sosiale medier, masseutryddelse og kunstig intelligens.

Vihar gått fra én viktig fornyelse i løpet av en million år tilteknologiske og samfunnsmessige revolusjoner hvert eneste tiår.

Forandringenegår altså raskere, raskere og raskere. Og nå skal du få vitehvorfor det er slik, hvorfor det må være slik, og hvordan det kankomme til å ende.

Evolusjonenhar slumpet til å utstyre oss som dyreart med et uniktkonkurransefortrinn i kampen for tilværelsen. Denne spesialitetenkaller vi «kultur»: Evnen til å dele erfaringer, kunnskap ogidéer mellom artsfrender. Homo erectus i Georgia hadde kanskje ikkeet språk som inkluderte hypotetisk konjunktiv, men hun klarte åforklare flokken sin at de måtte samle kastestein, i tilfelle detskulle dukke opp en sabeltann. Den planen fulgte de, og følgeligoverlevde de.

Fordenne ene dyrearten ble språk og kultur drivkraften i evolusjonen,til erstatning for genetikken. Menneskene trengte ikke lenger å fåoppgradert sin biologiske maskinvare for å tilpasse seg; de kunne istedet oppgradere programvaren i hodene sine.

Evolusjonenbruker gjerne hundrevis av generasjoner på å kode inn et nyttinstinkt. Så god tid hadde ikke vår ukjente stamfar, den første ogsiste gangen han sto ansikt til ansikt med en sabeltanntiger. Menflokken hans trakk en lærdom som de kunne dele med hele stammen:«Pass deg for sabeltannen! Den eter folk!»

Haddedenne stamfaren vært en alminnelig apekatt, så ville kunnskapen hadødd ut med hans egen generasjon.

Våreforfedre og -mødre overlevde fordi de var litt flinkere enn andreapekatter til å fortelle hverandre hvor det neste måltidet skullekomme fra; hvor det nærmeste vannhullet var å finne; hvor farlig ensabeltann kunne være. Lagre og dele kunnskap. Kultur danker utgenetikk med henda på ryggen. Programvare danker ut maskinvare. Åendre atferd ved genetisk tilpasning krever hundre generasjoner. Åendre atferd ved kulturell tilpasning tar en generasjon.

Vedhjelp av kultur skapte evolusjonen stadig mer effektive måter åspre kulturimpulser – memer – på. Men i vår forhistorie skjeddeendringene likevel ubegripelig langsomt. Det tok som sagt tre kvartmillion år før den acheulianske steinøksa ble etterfulgt av noemer komplekst. Dette er blitt tolket som et uttrykk for at de villeinnfødte var tjukke i huet og ikke klarte å finne på særlig myenytt. Det krevdes en helt ny versjon, en ordentlig H. sapienssapiens, før det kunne bli fart over nyskaping og utvikling, ble detkonkludert og skrevet.

Menhvis du trur du er en reinraset etterkommer av den nyeste versjonensom dukket opp i Øst-Afrika for 4.000 slektledd sia, så må du truom igjen. Din genetiske arv er ei vaffelrøre hvor det er rørt inningredienser fra alle verdens avkroker, og fra alle tilgjengeligeversjoner av Homo. Finn deg i det: Kjøtere overlever best, ogforestillingen om «reine raser» er en pervers drøm. Og en genetiskkatastrofe.

Menhvorfor gikk det så sakte?

Endringshastighetkan beregnes som forholdet mellom antall nyskapende ideer og tida dettar å få spredt en slik idé til størstedelen av verden. La ossregne:

Foren million år sia levde en vanlig H. erectus i en flokk. Noen slikeflokker utgjorde en stamme. En typisk størrelse på en stamme i etjeger- og samlersamfunn er 500 individer. Flokkene streifer overstore områder, men møtes til bestemte tider på faste steder for åkrangle, handle og utveksle ektefeller. En riktig god idé kunnedermed bli spredt til hele stammen i løpet av 10 år. Og var ideenekstremt god, kunne den etterhvert hoppe over til de tusen andrestammene også. Det ville ta ti tusen år.

PåH. erectus si tid var det en halv million individer som kunne slumpetil å få gode ideer. Men da som nå var det ekstremt få individersom slumpet til å få særlig gode ideer – de aller fleste nøydeseg med ideer de allerede hadde fått fra andre. Forholdet mellomantall personer som hypotetisk kunne pønske ut endringsskapendeidéer og tida det ville ta å spre én slik idé til størstedelenav menneskeheten var altså lik 500.000/10.000 = 50.

Rykkfram til Alexander den Store. På hans tid var det kanskje femtimillioner individer som kunne snuble over en glitrende god idé. Enerobrer og disiplene hans kunne nå ut til store deler av den beboddeverden i løpet av 100 år eller så. Forholdet mellom antallpersoner som kunne få gode ideer og tida det tar å få den spredttil menneskeheten forøvrig var altså 50.000.000/100 = 500.000. Endringshastigheten ble 10.000 ganger så høg som på H. erectus'tid.

Ogi vår tid kan endringene foregå 10.000 ganger så raskt som påAlexanders tid! Regn sjøl. Med andre ord: Endringsraten er i dag100.000.000 – hundre millioner – ganger så høg som på H.erectus' tid – uten at vi trenger forutsette noen som helstframgang i mentale ferdigheter.

Jegunderdriver. Hvilke nye ideer du får, avhenger også av hvilke –og hvor mange – informanter du har. Vår helt H. erectus hadde maks499 informanter som kunne overføre kunnskap, impulser, forslag.Alexander og vennene hans hadde 10.000. Og du, der du sitter ogsurfer på toppene av verdens samlete kunnskap? Noen milliarder.

Fartsøkningenhar bare såvidt begynt. Kultur tillater evolusjonen å løfte segsjøl etter bukseselene. Og nå har den fått riktig godt tak.

Alleredenå klekkes mange gode idéer ut av AI-systemer. Om ti år utviklerAI-systemene nye og stadig bedre AI-systemer. De bor i kjøleskapetditt, i grasklipperen, i dørmatta og i øreringen, og de er der forå hjelpe deg. Hatten din tenker bedre og raskere enn huet den sitterpå. De trenger ikke å oppgradere programvaren i hodene påmenneskene lenger; det går alt for sakte.

Myriadeneav AI-systemer og intelligente dulper bobler over av gode idéer –det er jobben deres. Hundre milliarder dørmatter, øreringer ofgkrigsmaskiner som sprer idéene sine til hele verden på ett sekundgir et nytt forholdstall for endringshastighet: Det går 630.520ganger så raskt som i dag. Regn sjøl.

Sånnfortsetter det. Endringshastigheten går mot uendelig, og vi kommertil det som kalles en singularitet – et punkt der det er plentumulig å beskrive eller forstå hva som skjer, eller hva som kommerut på den andre sida. Dette er endepunktet for den utviklinga somevolusjonen satte i gang da den utstyrte én av sine skapninger medevnen til å skille mellom subjekt, predikat og objekt. Og til åoppgradere seg og andre med programvaren i hodene, uten å måttevente på ny maskinvare.

Fornoen år sia tippet jeg at denne singulariteten ville inntreffe i år2050. Nå trur jeg at den kommer tidligere. Hva skjer etterpå?

Nårde gode ideene skapes og sprer seg enda mye raskere mellomAI-systemer enn mellom mennesker, så er det AI-systemenes evolusjonsom dominerer i framtida. Vi kan meine, håpe og tru at menneskene,eller noen av menneskene, styrer AI-systemene og hva de skal foretaseg. Det kommer til å gå over.

NårAI-systemer og elektroniske dulper i alle slags utforminger begynnerå formere seg, skjer det en evolusjon. Den foregår lynraskt. Etenkelt eksempel på styrt evolusjon er utviklinga av Alpha-, innenhenholdsvis sjakk og go: Her har evolusjonen skjedd ved atforskjellige varianter av systemene har spilt mot hverandre, og atbare vinnerne overlever. Kopier av vinneren, med tilfeldigevariasjoner, har så spilt mot hverandre igjen – og så videre. Påkort tid har disse systemene slått alle andre sjakk- og gosystemer,og presentert spill som menneskelige spillere aldri har forestilt segvar mulige.

Metodenmed å la AI-systemer reprodusere og utvikle seg ved evolusjon kommerselvfølgelig til å bli tatt mye mer i bruk, sia den har vist segsvært effektiv. Vi kan drømme om at AI-systemene vil lystreAsimovs robotlover, men det kommer ikke til å skje hvis det hindrerevolusjonen. Det er også temmelig bortkastet å diskutere om kunstigintelligens vil få «bevissthet» eller ikke: Vår egen bevisstheter et produkt av evolusjonen fordi den fremmer overlevelsen, sålenge denne evnen ikke koster for mye i form av energi eller andrelivsnødvendigheter. Derfor vil nye AI-systemer over tid utvikle denbevisstheten de trenger for å sikre sin egen overlevelse. Detbehovet kan gjerne variere, fra den intelligente tannbørsta til denvel så intelligente krigsroboten. Det er ikke sikkert at disseformene for «bevissthet» er noe vi mennesker er i stand til åforstå. Vi skjønner oss jo ikke på bevisstheten til maurtuer engang.

Vilmenneskene overleve i en verden dominert av AI-systemer? Det kommeran på hvordan de vurderer oss. Det kan være forskjelligeoppfatninger blant AIer også: Noen synes vi er for ubetydelige tilat de trenger å bry seg om oss; andre meiner vi bør utryddes, ogandre igjen meiner at de har fått i oppgave å redde oss – omnødvendig også fra oss sjøl.

Jeghar skrevet tre romaner om ei framtid etter singulariteten. Alle trehandler om hvordan forskjellige AIer – med fellesbetegnelsen«meker» - frakter overlevende mennesker til andre verdener, i ogutafor vår egen galakse, med hensikter som ofte er uforståelige.Den første, «Fremmed i en fremmed verden», finner du her påØyvinds globb: https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-1.html. I den nyeste, «Naturlig utvalg», har menneskene (nesten) klart åutrydde seg sjøl og resten av alt levende på planeten. De sisterester er reddet av meker som har fått i oppdrag å reddemenneskeheten. Etter 104.000 år kommer en flokk mennesker tilbake,fraktet av et intelligent stjerneskip. De skal befolke Jorda pånytt. For å unngå en ny menneskeskapt katastrofe har meken somfrakter dem forbedret dem genetisk – de er blitt vennligere, merintelligente, sunnere og mer empatiske enn den forrige utagven. Jordaer blitt beboelig og frodig igjen, 104.000 år etter denkjernefysiske vinteren. Evolusjonen har gått videre på Jorda også,blant annet i økosystemene av store og små meker.

Ingentinggår akkurat slik de hjemvendte menneskene – Sapiens 2.0 – ellermeken som frakter dem har tenkt. Det har jeg skrevet ei fortellingom. Foreløpig har jeg ikke funnet noe forlag som er villig til åutgi disse romanene, sia de ikke handler om samlivskrisene til urbanekvinner i øvre middelklasse, men jeg håper å få dem utgitt førsingulariteten treffer oss.

 

Vi klarer ikke å terraforme Mars, V2.0

 

Detteer en ny og forbedret utgave av «Vi klarer ikke å terraforme Mars»fra 1920 - sehttps://kvernvold.blogspot.com/2020/09/vi-klarer-ikke-terraforme-mars.html.

Advarsel:Denne gjennomgåelsen kommer til å inneholde mange tall og et parregnestykker. Derimot inneholder den IKKE ETT ENESTE pent bilde fraMars. Det blir altså drepende kjedelig, så hold ut! .

Dajeg var ni år, drømte jeg om å reise til Mars. Jeg hadde lest «Denrøde planet» («Red Planet») av Robert Heinlein, så da ville jegogså gå på skøyter på kanalen fra Syrtis Minor til Syrtis Major.Det kom til å bli mye mer spennende enn å gå på Randsfjorden.

Detble lenge å vente. Gradvis ble Mars en helt annen planet. Kanaleneble borte. I stedet ser vi et nakent landskap i alle sjatteringer avoker, oppskåret av enorme raviner, arrete av meteornedslag,frostsvidd i en atmosfære så tynn som Jordas ytterste stratosfære,sandblåst av evig virvlende støvskyer. «Det er ingen fjell påMars», påsto Arthur C. Clarke i «The sands of Mars». Påveggkartet mitt ser jeg en planet med Solsystemets høgeste fjell,tre ganger så høgt som Mount Everest, og en fjellkjede med flereandre topper som overgår alt vi kan finne på Jorda.

Mendrømmen om Mars har jeg beholdt. Etter Vikinglanderne i 1976 fabletjeg, bare halvt i spøk, om den dagen jeg skulle reise med kabelbanentil toppen på Olympus Mons sammen med kompisen min, han Ingar. Derskulle Norges to beste Mars-forfattere se ut over det djupfrysteørkenlandet og knirke i kor: «Shake, rattle and roll! Shake, rattleand roll!»

Detblir verken rock'n roll eller køntrimusikk på Olympus Mons denærmeste åra. Kanskje blir de første basene opprettet, bare femtiår forsinket. Da dukker en gammel idé opp igjen fraskrivebordsskuffen: Går det an å skaffe Mars en atmosfære til åpuste i, et klima som egner seg til utendørs opphold? Kort sagt,gjøre den mer lik Jorda? - For skal vi ærlige, så frister ikke densandblåste, golde grushaugen til varig opphold, uansett hvorfascinerende den er for oss romantikere. Det kommer ikke til å gågodstog med forsyninger fra Jorda. Kolonister må dyrke sin egen matog brygge sitt eget øl! Ikke lett i 60 kuldegrader, i tilnærmetvakuum, mens kroppen pepres av livsfarlig stråling: Et fint sted åbesøke, men du har egentlig ikke lyst til å bo der.

ElonMusk har lest de samme science fiction-bøkene som jeg. I hvert fallhar han lest «Stranger in a strange land» av Heinlein. I denneromanen har Valentine Michael Smith vokst opp på Mars og lært enform for djup erkjennelse, kalt «grok», som gir ham nestenovernaturlige evner. Derfor har Musk kalt KI-systemet sitt for«Grok». Han har også foreslått å bruke atomvåpen påpolkalottene for å få dem til å fordampe, slik at CO2-innholdet iatmosfæren blir økt, og drivhuseffekten gjør temperaturen merbehagelig. Terraforming med hydrogenbomber, med andre ord. - Detkommer ikke til å hjelpe stort, som du snart skal få se.

Jegvar lenge en entusiastisk tilhenger av terraforming, og syslet medideen på skrivebordet: Hva skal en science fiction-forfatter med enfysikkutdannelse, hvis han ikke kan bruke den til å gjøre Marsbeboelig? Men etterhvert har jeg fått motforestillinger: Bør viikke heller bevare denne vilt fremmede ødemarka som varig kilde tilundring og kunnskap? Vi kan bygge så mange verdener vi vil andresteder i rommet - kunstige øyer med plass til millioner avmennesker. (Lurer du på hvordan? Spør en ingeniør. Les«Sabotørene» av meg; les «Ringworld» av Larry Niven. Skjøntsistnevnte er ustabil i den opprinnelige utgaven – Niven er jo ikkeingeniør.) Så kan vi la den urørte naturen på Mars fortsette åvære urørt. Skal vi reise dit, må vi gjøre det på planetenspremisser: Husk oksygen, strålevern og romdrakt.

Andrehar bevart entusiasmen. Kim Stanley Robinsons Mars-trilogi («RedMars», «Green Mars», «Blue Mars») beskriver kolonisering,terraforming og sosial utvikling over en 200-årsperiode, der Marsframstår som et stadig bedre sted å bo, mens Jorda visner iøkologisk og sosialt sammenbrudd. Han har fortsatt å skrivefortellinger i det samme framtidsuniverset.

Hvordanforegår terraforming i praksis? I prinsippet er svaret enkelt: Du måsørge for at planeten har tilstrekkelige mengder drivhusgass, ogfylle opp atmosfæren med oksygen og nitrogen til du får etatmosfæretrykk som hjemme. Tyngdekraften kan du ikke gjøre noe med:Har du levd noen år med 38 % av den tyngden du er konstruert for,bør du ikke reise tilbake til Jorda. Du har ikke kropp til detlenger.

Frabakken kan du utvinne oksygen og kanskje nitrogen nok, bare du hartilstrekkelig tid og energi. Men aller først trenger vi oppvarming.Vi må altså øke drivhuseffekten noe voldsomt.

Iterraforming er «Svartlegemetemperaturen» et sentralt begrep. Deter den gjennomsnittstemperaturen en planet ville ha hvis det ikkefantes en drivhuseffekt. Den viser på enkelt vis hvor sterkdrivhuseffekt du trenger for at temperaturen skal bli levelig. Åberegne Jordas svartlegemetemperatur er en standardoppgave itermodynamikken. Bruker du Stefan-Boltzmanns ligning og regnerriktig, basert på avstand til Sola (150 millioner kilometer), albedo(0,306) og strålingsfluks fra Sola (1361 W/m2),finner du at svaret er 18 kuldegrader. Gjennomsnittstemperaturen påJorda er 15 varmegrader. Forskjellen, 33 grader C, skyldesdrivhuseffekten. Varmestråling fra bakken blir fanget opp avdrivhusgasser i atmosfæren: Vanndamp, CO2,metan og diverse andre. Vanndamp er den aller viktigste; deretterfølger CO2.Det er disse gassene vi må satse på hvis vi vil terraforme Mars.

Vimå først vite ut hvor stor drivhuseffekten er på Mars. Mars mottari snitt bare 43 % så mye solenergi som Jorda, og har en albedo på0,25. Da kan du regne ut at svartlegemetemperaturen er 210 K –altså minus 63 grader C. Det er temmelig krevende å finnegjennomsnittstemperaturen på et sted der det er så langt mellomtermometrene, og der temperaturene varierer voldsomt mellom dag ognatt, mellom årstidene og i ymse slags topografiske forhold. MenWikipedia oppgir at Mars har en drivhuseffekt på 5 grader. En annenkilde oppgir 6 grader, en studie fra Nasa oppgir 7 grader, og jeg harsett en kilde som oppgir så mye som 10 grader. Sistnevnte kildemeiner altså at snittstemperaturen er 220 K, det vil si minus 53grader C. Fortsatt ganske utrivelig.

For3,5 milliarder år sia var det mye varmere på Mars. Det var storesjøer, elver, isbreer. På den nordlige halvkule kan det ha vært etstort hav; i det enorme Hellas-krateret var det et innlandshav.Valles Marineris er et ravinesystem som får Grand Canyon til åvirke som et lite skar. Der fosset det enorme mengder med smeltevatn.For at alt dette skal ha vært mulig, må snittemperaturen – ihvert fall på store deler av planeten – ha vært minst 273 K,altså null grader C. Men SAMTIDIG har solstrålinga vært 25 %svakere enn i dag, for Sola skinner sterkere for hver årmilliard somgår. Hvis Mars hadde samme albedo som nå – 0,25 - , så varsvartlegemetemperaturen 195 K, eller minus 78 C. Drivhuseffekten måaltså ha utgjort minst 78 grader. Hvordan i all verden var detmulig?

Deter publisert et hopetall studier som prøver å besvare dettespørsmålet. Ingen har så langt levert et fullgodt svar. Forskerneer enige om at atmosfæren den gangen inneholdt mye mer CO2 enn nå.Én rapport fastslo i 1989 at for at flytende vatn skulle finnes påoverflata, måtte partialtrykket fra CO2 ha utgjort minst 1,3atmosfærer. En annen rapport fra 2014 bekrefter dette tallet, medtillegg av at det må ha vært fra 5 til 20 % hydrogen, plussvanndamp, i atmosfæren.

Andrestudier fastslår at heller ikke dette har vært tilstrekkelig. Deter blitt laget store modeller som tar hensyn til forskjeller itopografi og lokalt klima, og til sykliske variasjoner i aksehellingog eksentrisitet i banen: Mars har nemlig også Milankovitsj-sykler,akkurat som Jorda. Ved å forutsette store utbrudd med tilførsel avSO2, og en kombinasjon av hydrogen og metan i tillegg tilkarbondioksyd, klarer de nestenå forklare det tidlige klimaet på Mars, og hvordan det gikk fravarmt og vått til kaldt og tørt. Men bare nesten. Det ser ut til atliv i en eller annen form kunne ha eksistert der. Men noe triveligsted for mennesker ville det ikke ha vært, med et trykk på et paratmosfærer, hovedsakelig bestående av CO2, med solide doser av SO2,metan og fritt hydrogen. Samt litt vanndamp.

Idag har Mars fortsatt en atmosfære som består nesten bare av CO2.Trykketer bare 0,6 % av trykket på Jorda. Men partialtrykket fra CO2 eraltså på 6 millibar, mot bare 0,45 på Jorda! Hvorfor er ikkedrivhuseffekten minst like kraftig som på Jorda?

Detfinns flere grunner som trekker nedover på Mars og oppover påJorda.

Fordet første: Drivhuseffekten virker ikke linjært. Ifølge denenkleste beregninga av drivhuseffekt fra én gass øker denlogaritmisk med konsentrasjonen. Det betyr at hvis du doblerkonsentrasjonen av en drivhusgass, så stiger temperaturen bare meddet samme som den økte med forrige gang du doblet konsentrasjonen:Fra 1 til 2 millibar av en gitt gass øker temperaturen kanskje meden grad. Da må du øke med 2 millibar til for å fåtemperaturøkningen opp i 2 grader. Og du må øke med 4 millibar forå få temperaturøkningen opp i 3 grader. Og med 8 milibar til for å - -

Fordet andre: Utstrålt varmeenergi fra overflata er proporsjonal medabsolutt temperatur opphøyd i fjerde potens, i samsvar medStefan-Boltzmanns strålingslov. Det betyr at en økning på 1 gradgir relativt mye større økning i utstrålt energi på Mars enn dengjør hos oss: Følgelig blir den temperaturendringen som kreves forå oppnå termisk likevekt (det blir verken varmere eller kaldere)også mindre.

Fordet tredje: På Jorda er vanndamp den viktigste drivhusgassen. Denfungerer som multiplikator på virkningen av CO2.Det foregår slik: Når lufta blir litt varmere, så stigermetningstrykket for vanndamp. Da blir det mer vanndamp i lufta. Siavanndamp er en kraftig drivhusgass, fører det til en størretemperaturøkningenn den utløsende økningen. Det skjer enten grunnen til denutløsende økningen er CO2, økt solaktivitet eller svart magi. Nåveit vi med tilnærmet 100 % sikkerhet at økningen i våre dagerskyldes CO2, med litt metan i tillegg.

Defleste som regner på sånne ting konkluderer med at økningen her påJorda på grunn av vanndamp er (minst) dobbelt så stor som økningenpå grunn av CO2–dvs en multiplikatoreffekt på minst 3. Detfinns forskere som er uenige: Meteorologen Roy Spencer hevder at øktskydekke på grunn av mer luftfuktighet motvirker denne effekten.Blant klimaforskere har han ikke mange meiningsfeller. Og det eringenting ved global oppvarming de siste åra som tyder på at hanhar rett.

Forsom kjent passerte vi 1,5 grader oppvarming i 2024, i henhold tilalle som måler slikt - deriblant Copernicus, NASA og WorldMeteorological Organization. Da ligger vi tre år foran det skjemaetjeg satte opp i 2016: Da skrev jeg – ut fra svært enkle og banaleregnestykker - at vi kom til å passere 1,5 grader i 2027, og 2grader i 2045. MEN jeg skrev også at sia utslippene fortsetter somfør, kommer oppvarminga til å gå fortere.

Økningenpå 1,5 grader betyr at det nå er over 10 % mer vanndamp i Jordasatmosfære enn det var i før-industriell tid. Det er denne økningensom forårsaker mesteparten av den globale oppvarmingen. En slikvirkning får du ikke på Mars.

Forhvis tallet fra Nasa er riktig, er gjennomsnittstemperaturen på Marsminus 56 grader. La oss sammenligne: Når temperaturen på Jorda harøkt fra 13,5 til 15 grader C, har metningstrykket for vanndampsteget fra 11,6 til 12,8 mm kvikksølv – altså 1,2 mm. Men nårtemperaturen på Mars har steget fra 63 til 56 minusgrader, harmetningstrykket steget fra 0,006 til 0,01 mm – altså en økning på0.004 mm. Slikt blir det ikke mye ekstra drivhuseffekt av.

Forat vanndamp skal fungere som en kraftig klimagass, må temperaturenførstkommeopp i noe nær smeltepunktet. Ved smeltepunktet er metningstrykketomtrent 1/3 av metningstrykket ved 15 grader. - I tillegg må detselvfølgelig finnes vatn som kan fordampe. På Jorda er det hav på71 % av overflata. På Mars er det tilsvarende tallet 0 %. Med andreord: Det er tørt.

Hvorlangt kan vi komme med bare å øke CO2-innholdet i Mars-atmosfærennoe aldeles grassalt? La oss prøve den enkle modellen som sier attemperaturen øker logaritmisk med konsentrasjonen.

Hvisdrivhuseffekten i dag utgjør 7 grader, kan vi med dette enkleregnestykket finne ut at vi oppnår ytterligere 7 grader forbedringved å øke konsentrasjonen med 12 millibar, dvs totalt 18. Og vi kanoppnå ytterligere 7 grader forbedring ved å øke konsentrasjonenmed ytterligere 24 millibar – totalt 42. Og så videre.

Hvisjeg har klart å holde tunga rett i munnen, klarer vi å økemiddeltemperaturen på Mars til 273 K, dvs 0 grader C – 15 gradermindre enn på Jorda, men vi er ikke storforlangende – ved å øke partialtrykket fra CO2 til 3068 millibar. Godt og vel treatmosfærer.

Hvisjeg er så generøs at jeg bruker den kilden som sier at Mars har endrivhuseffekt på hele 10 grader, er middeltemperaturen i dag minus53 grader C. Hvis jeg gjør de samme regnestykkene, finner jeg at vedå øke trykket til 1270 millibar, får jeg engjennomsnittstemperatur på pluss 7 grader C. Det stemmerforbløffende godt med de studiene som sier at Mars for 3,5milliarder år sia må ha hatt minst 1,3 atmosfærers trykk fra CO2for å ha flytende vatn. Husk at for 3,5 milliarder år sia varsvartlegemetemperaturen 15 grader lågere enn i dag, på grunn avsvakere stråling fra Sola.

Konklusjon:For å få levelige temperaturer på overflata av Mars i dag, trengervi minst1 atmosfæres trykk fra CO2. Antakelig mye mer, og dessuten SO2 ogfritt hydrogen i tillegg. Pluss vanndamp.

Menflere ting er feil med dette tallet. NASA-forskerne Jakosky ogEdwards har reagert på det glupe forslaget fra Elon Musk om åteppebombe polkalottene med atombomber for å få tørrisen til åfordampe. For i polkalottene er det ikke mer CO2enndet som skal til for å doble det nåværende atmosfæretrykket, sierde. Kanskje finns det dobbelt så mye spredt i overflata på restenav Mars, men det er heller ikke i nærheten av å være nok. Ogkanskje – kanskje - kan vi skrape sammen nok CO2til20 millibar – men for å få temperaturen opp til 0 grader Ctrenger vi 50 ganger så mye!

Fordet andre vil seriøse klimaforskere protestere vilt mot detregnestykket jeg har satt opp. De vil påpeke at den enkle,logaritmiske økningen bare gjelder innafor et begrenset område. Detoppstår flere komplekse effekter – blant annet at vi får skyer avCO2 i de øvre atmosfærelagene. Disse skyene vil øke albedo og giavkjøling.

Fordet tredje ønsker vi en atmosfære vi kan leve i. Allerede ved 60millibar CO2 ilufta blir du forvirret og får dårlig syn, hørsel, motorikk. Ved100 millibar besvimer du, og ved 150 millibar går det enda verre meddeg. Vi kan altså ikke bare kjøre på med stadig mer CO2,sjøl om det kunne skaffes.

Herpå Jorda er det, som sagt, vanndampen som sørger for mesteparten avdrivhuseffekten, når vi først har fått sparket den i gang med CO2.Kan den komme oss til hjelp på Mars også? Noen optimister harregnet ut at det skal være nok vann-is i polkalottene og iMars-tundraen forøvrig til at det kunne dekke overflata med fleremeter vatn, eventuelt is. Det kan være overoptimistisk, men la ossprøve.

Vier fornuftige og begrenser CO2-innholdettil 30 millibar. - Ved 43 kuldegrader er metningstrykket av vanndampover is ca 0,06 millibar. Alt ut over dette faller som dunlettesnøkrystaller i den djupfryste ørkensanden. Hadde dette værtJorda, ville så mye vanndamp kanskje ha gitt et tillegg idrivhuseffekten på 0,1 grad C.

Derdu sitter på verandaen din i sommerlig innlandsklima, liggerpartialtrykket av vanndamp på 10-15 millibar. Slikt blir detdrivhuseffekt av. Men 0,06 millibar? Give me a break, som vi sier pånynorsk.

Vikan bli desperate og vurdere metan. Den finns (nesten) ikke på Mars;den må hentes – for eksempel fra Titan, hvor det er store sjøerav den. Fraktkostnadene blir store, men metan er en mye kraftigeredrivhusgass enn CO2.Luktfri er den også! Jeg siterer en instruktør ved NorgesBrannskole: «Hvis man går lenge i et område med metangass, kan mansvime av og i verste fall dø. Har du fått i deg metangass, vil dukjenne at du blir tung i hodet og føler ubehag i kroppen. Sakte mensikkert går ubehaget over i bevisstløs tilstand.» - Kanskje ikkeen særlig god idé det heller, altså.

Marshar som sagt vært mye varmere. Det har vært elver og hav der, storehav der det kan ha myldret av liv. For tre og en halv milliarder årsia kan det ha vært vel så trivelig på Mars som her på Jorda. Ihvert fall hvis du var en mikroorganisme som svømte rundt i de svalebølgene i Hellas-krateret mens du mesket deg på CO2 og SO2, i ettrykk på 1,3 atmosfærer eller mer. Men for deg og meg ville denneblandinga ha vært dødelig – vi ville ha trengt umiddelbarlegehjelp etter det første åndedraget.

Imotsetning til Jorda – for ikke å snakke om Venus! - mistet Marssin tidlige atmosfære. Forskere meiner at solvinden har hatt mye avskylda for det. Uten magnetfelt, eller med et mye svakere magnetfeltenn Jorda, hadde ikke Mars noe vern mot strømmen av ladetepartikler. Med lågere tyngdekraft enn Jorda klarte den heller ikke åholde på lufta, vanndampen og hydrogenet. I tillegg vil fritthydrogen, hvis det har vært en del av blandinga, ha forsvunnet ut irommet på grunn av et svakere tyngdefelt, sammen med vanndamp og –kanskje – en god del CO2. Resten av den tidlige atmosfæren finnerdu i eller under ørkensanden i form av karbonater av ymse slag.

Derforfinns ikke lenger muligheten til å gjenskape det frodige klimaet somen gang fantes. Vi må glede oss over planeten slik den er nå: Vill,fremmed, et varig mysterium.

Vikommer til å reise dit. Men vi kommer ikke til å klare å omformeden til det ugjenkjennelige etter vårt eget hode. Mars eruovervinnelig.

I tillegg til «RedPlanet» (https://en.wikipedia.org/wiki/Red_Planet_(novel))av Robert Heinlein og «The Sands of Mars» (https://en.wikipedia.org/wiki/The_Sands_of_Mars) av Arthur C. Clarke har jeg brukt bl a følgende kilder:

R. Durham,R.B.Schmunk,J.W.Chamberlain: «Comparative analysis of the atmospheres of early Earthand early Mars», Advances in Space Research, 1989( https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/0273117789902196 )

Ralph Kahn: «Theevolution of CO2 onMars», Icarus issue 2, 1985 (https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/0019103585901162)

Y.L.Yung,H.Nair,M.F.Gerstell: «CO2Greenhouse in the Early Martian Atmosphere: SO2Inhibits Condensation», Icarus issue 1, 1997(https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0019103597958085)

JiachengLiu,JosephR. Michalski,Zhicheng Wang, Wen-Sheng Gao: «Atmospheric oxidation drove climatechange on Noachian Mars», Nature communications 2024(https://www.nature.com/articles/s41467-024-47326-0)

MichaelA. Mischna,VictorBaker,RalphMilliken,MarkRichardson,ChristopherLee:«Effects of obliquity and water vapor/trace gas greenhouses in theearly martian climate», Journal of Geophysical Research: Planets,Vol. 118, 2013(https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1002/jgre.20054)

Wikipedia:«Atmosphere of Mars»(https://en.wikipedia.org/wiki/Atmosphere_of_Mars)

RobinD. Wordsworth: «The Climate of Early Mars», Annual Review of Earthand Planetary Sciences, 2016(https://www.annualreviews.org/content/journals/10.1146/annurev-earth-060115-012355)

Four facts from the future

 

Thereis no production growth – just increasing consumption

NeitherNorway nor the world has seen real production growth for many years. We have had steadily increasing consumption, and financed thisconsumption by using up an ever-increasing portion of our capital,i.e. natural resources. In Norway, we have long been doing what wecall oil production. But oil production ended 145 million years ago.We are pumping up our capital, the values on the seabed, and usingthem up, and we call this production. It is the same as withdrawingmoney from your savings account, spending it, and calling it‘income’. Accountants will, rightly, be accused of fraud if they convert savings to income in this manner.

In 2014, a report was published that calculatedthe annual value of ecosystem services worldwide at 145 trillion 2007dollars. (Costanza et al.: ‘Changes in the global value ofecosystem services’, Global Environmental Change 26 ). Based onthese calculations, the annual loss of ecosystem values due to landuse changes alone was estimated at between 4.3 and 20.2 trilliondollars per year.

Earth Overshoot Day in 2025 is estimated tofall on 25 July. By then, we will need 1.75 Earths for the extractionof natural resources to be in balance with nature's productioncapacity. This date is coming earlier every year. Norway's OvershootDay fell on 16 April, so if everyone in the world consumed as much aswe do, we would need 3.5 Earths to be in balance.

Thereis no ‘advanced civilisation’ out there

Theterms ‘advanced’, “intelligent” and ‘civilisation’ areanthropocentric: they are words of praise that we use to describe(what we perceive to be) our own best qualities. And then we assumethat our (supposedly best) qualities are universally valid andapplicable.

Thefly agaric mushroom gathers information from its surroundings throughlong root threads. It uses this information to regulate growth. Thespruce communicates with its surroundings through its roots (via rootfungi) and by releasing aerosols. In this way, it warns otherindividuals of bark beetle attacks so that they can prepare adefence. The spruce also subsidises its closest relatives by feedingthem through its roots via the root fungi: Is all this an expressionof ‘intelligence’? Corn has many more active genes than you and Ihave. Does that make corn more advanced? If you represented one ofthe 2,400 known species of termites, would you ask: Will we findcreatures in space that build mounds as intelligently designed asours, with equally advanced cooling and ventilation systems?

Theidea that life evolves ‘forward’ is a late Victorian notion ofdevelopment and progress. The world was constantly improving thanksto the blessings of civilisation – such as the steam engine and FiveO'clock Tea. But evolution, unlike the English colonists, has nodestination in mind: not forward, not backward – just here andthere in fits and starts. In this way, it ensures that life forms areconstantly changing in line with changing conditions. The houseflyhas evolved through many more generations than you and I: does thatmake it more ‘advanced’?

Ifwe find something similar to multicellular life out there, it will bemuch more different from you and me than the fly fungus, the spruce,the corn or the termite. It will share no common ancestors with us.Why would they build what we call ‘civilisation’? Not even thehedgehog has come up with anything like that, and the hedgehog is oneof our closest relatives.

Two astronomers. (Tom Westby andChristopher Conselice: ‘The Astrobiological Copernican Weak andStrong Limits for Intelligent Life’, ‘The Astrophysical Journal’,June 2020) have used Drake's equation to calculate that there are atleast 36 civilisations in the galaxy capable of communicating acrossinterstellar distances.

But 97% of stars are older than theSun. Most of these civilisations should have been here millions ofyears ago – but there is no trace of them. If I set even stricterrequirements, the same calculation leaves only 0.58 such planets inthe galaxy.

Homo habilis imperceptibly transitioned into (akind of) human: it developed culture as a survival strategy. Macaquesand chimpanzees also have culture, you say: Of course. Both Putin andyour neighbour Fredrik have weapons: Putin has nuclear weapons, andFredrik has a slingshot.

Language,culture and technology are based on a genetic adaptation that isunique to us. There was no reason why language skills had to emergein any of the many hominids that roamed Africa two and a half millionyears ago. If we suddenly disappeared, it would not be chimpanzeesthat would take over after us, as in Planet of the Apes. It wouldprobably be the cockroaches.

IfI don't use Drake's equation, but instead use the probability that 10critical events that have been necessary for human evolution wouldalso occur on another planet that is a twin of Earth, I get acombined probability that beings like us would arise of 1.125 x10-10. And then there are probably many other random but necessaryevents in the evolution of life that I have overlooked.

Howwe can travel to the stars

Givea spaceship a steady acceleration of 1 G, i.e. the same gravity as onEarth. After two and a half years, the spaceship is travelling at 99%of the speed of light. You will then have travelled 6 light years! Ina ‘stationary’ coordinate system, 6.8 years will have passed. Nowyou start to slow down with 1 G. After another 2.5 years (on thespaceship), you will have travelled a total of 12 light years. Youthen land on one of the planets of Tau Ceti and start your new life,five years older than when you left. ‘At the same time’, 13.6years have passed according to how your friends back home measuretime.

Inorder to reach a solar system 12 light years away as quickly as wewould like, a 100,000-tonne spacecraft must be supplied with a totalof 30.4*1018 kWt. Every year, the Sun delivers more than 100 milliontimes as much energy as these 30.4*1018 kWt. Our hyper-intelligentdescendants, the AIs, can use solar power to produce antimatter. Thiswould enable them to reach the edge of the universe within a humanlifetime. But they cannot travel home again: if they do, they willdiscover that the Earth has aged 27 billion years while they havebeen away.

Howlong can consumption growth continue?

Humansare like bacteria in a Petri dish: We increase our consumptionexponentially, until the dish is full. Unlike bacteria, we havealways been able to find larger dishes, once the one we are in isfull. Let us see how long this can go on.

Fromthe Industrial Revolution to the present day, humanity's energyconsumption has increased by 1.7% per year. In 2015, our consumptionreached 1.6*1014 kWt – approximately 1/10,000th of the amount ofenergy that the Sun shines down on Earth.

Let'sassume we continue with a modest annual growth rate of 1.4%. Thatmeans we double our consumption every 50 years. In practice, we onlymanage to use 50% of the solar energy that hits the planet. Thatmeans growth here on Earth will come to an end in the year 2630. But:

We can build a Dyson sphere and utilise half of all solarenergy. Then we have another 1550 years.

The Sun is a fairlyaverage star, so roughly speaking, we can assume that the galaxyproduces 300 billion times as much energy as the Sun. If we continueto double our consumption every 50 years, we will have used up allthe available energy in the entire galaxy after 1906 years. In theyear 6086, it will be full.

But the universe has about 100billion galaxies, according to cosmologists. We will be able to fillthem up in 1827 new years. So in the year 7913, growth will come toan end. Completely. We therefore have approximately 5900 years ofexponential growth ahead of us before the laws of nature, theuniverse and the exponential function pull the plug. Then the largestof all Petri dishes, the universe, will be full. We will have to findmore universes.

Stoltenbergs skattelotteri

 

Jegtrudde øra skulle dette av da jeg hørte om Stoltenbergs sosialeeksperiment: Han vil la noen forskere finne ut om redusert skatt fårunge folk til å arbeide mer, eventuelt hvormyemer, ved å la 100.000 tilfeldig valgte unge få redusert skatt i etår. Det er satt opp en algoritme: På det meste kan en heldig ungdomspare 27.500 kroner. Etterpå skal statistikerne sjonglere medinntektstall fra de tilfeldig utvalgte og kontrollgruppa, altså desom ikke harkommet heldig ut i lotteriet, for å finne ut om reduksjonen har hattnoen virkning.

Jeg trudde først at det hadde vært hjemme alene-fest pågutterommet blant statistikerne i Finansdepartementet, og atforslaget ville bli plukket ned når far sjøl i huset kom hjem. Mennei: Der sto Stoltenberg sjøl i fjernsynsapparatet mitt og forklarteentusiastisk at slik ville en få mye kunnskap gjennom eteksperiment. - Og ingen vil jo tape på det, forklarte han alvorligmens han såg meg inn i øynene og gestikulerte med to parallellehandflater, slik han bruker.

Her har vi å gjøre med minst tre feil: Hva som er psykologiskforsvarlig, hva som er etisk forsvarlig og hva som er korrektforståelse av statistikk. De tre henger sammen.

27.500 kroner er en seriøs sum for unge i etableringsfasen. Nyhetenom at noen mottar denne feite summen av Staten bare fordi de harslumpet til å bli trekt ut, mens andre ikke får fem flate øre, vilikke skape glede og munterhet blant dem som ikke er like heldige. Detvil skape misunnelse, frustrasjon og sinne, og det vil ikke styrketilliten til politikere og myndigheter. Da hjelper det lite åforklare taperne i lotteriet at de ikke kommer noe dårligere ut: Deskjnner godt at noen får feite fordeler, og det er ikke dem.Følelsen av å tape blir ikke borte av liksom-rasjonelle argumenter.

Fordet andre: Det er et bærende prinsipp i rettsstaten at folk skalbehandles likt. Samme misgjerning skal gi samme straff; samme inntektog samme fradrag skal gi samme skatt. Samme lov for Loke som for Tor!-Riktignok blir ikke alle behandlet likt: Mannlige overtrederestraffes litt strengere enn kvinnelige; velstående overtrederestraffes litt mildere enn fattigfolk. Da kreves det mye harking ogverbalt fotarbeid fra jurister og politikere som sier at dette visstevi ikke; dette må vi se nærmere på – og så videre. Men idealet erfortsatt likebehandling: Vi hører aldriatfetter Anton bør slippe skatt fordi han er fetter Anton. Og duventer aldri, når du blir vinket inn etter å ha kjørt i 100 i80-sonen, at Torvald skal trekke fram terningen sin før han skriverut forelegget, og la den bestemme beløpet. En sånn måte åbehandle folks økonomi – folks liv–på er djupt umoralsk. I hvert fall hvis vi venter at lover og reglerskal ha noe slags samfunnsetisk grunnlag. Det finnes ingen bedre måteå undergrave likhetsidealet på enn å behandle folk ulikt etterternmingkastmetoden.

Fordet tredje viser statistikerne liten forståelse for statistiskemetoder. For hvis de finner avvik mellom heldiggrisene ogkontrollgruppa, så aner de ikke hva de måler: Måler de effekten avat heldiggrisene beholder mer av det de tjener, eller måler deeffekten av at heldiggrisene veit de blir målt i et eksperiment? Ogat folk i kontrollgruppa også veit de deltar i et eksperiment? Hvormye vil (den kortvarige) gleden over å ha vunnet i Lotto påvirkeheldiggrisenes arbeidsinnsats, og hvor mye vil frustrasjonen overikke åvære utvalgt påvirke de mindre heldiges arbeidsinnsats? - I etordentlig dobbelt blind-forsøk veit ikke de forsøkspersonenehvilken kategori de tilhører. De veit ikke om pillene de får ersukkerpiller, eller om de inneholder den medisinen som skal testes.Dermed kan en eliminere placebo-effekten og få et påliteligresultat som viser om medisinen virker eller ikke.

Her veit både forsøksgruppa og kontrollgruppa hvilken kategori detilhører Og det er ikke mulig for statistikerne å finne ut hvor myedenne kunnskapen påvirker den atferden som måles.

Oppsummert: Dette påfunnet skaper frustrasjon og svekker tillitentil at myndighetene behandler folk likt. Lotteriet er et umoralskspill med folks inntekt, og forsøket kan ikke gi den kunnskapen deter satt opp for å gi.

Jeg har ansett Stoltenberg som en person med god dømmekraft. Nåbegynner jeg å tvile. Jeg håper i det lengste at han skrinleggerdette viltre påfunnet når han kommer til sans og samling igjen.

A critical look at the physics in 'The Wandering Earth' by Liu Cixin

 

As a young and as yet unpublishedscience fiction writer, I had many projects in my head. One of themwas to make the large moons of the Solar System habitable by movingthem to sunnier environments - roughly in Earth's orbit. (Or a littlefurther in. Here on Earth, we're lucky to have an atmosphere thatgives us 33 extra degrees of heat in the form of the greenhouseeffect. We might not be so lucky with another celestial body.)

Iconsidered the four large moons of Jupiter and Saturn's Titan (thehome world of Heinlein's obnoxious Puppet masters), but finallysettled on Triton, the large moon of Neptune. - ‘It can't be usedfor anything useful out there in the cold and dark, four and a halfbillion kilometres from the Sun,’ I thought. - If I transport itinto the warmth, the ice will thaw, and then conditions will belivable!

How would I manage to move it in away that would seem almost believable? I sat struggling with mypencil in one hand and my slide rule in the other. Occasionally Iwould put them down, crumple up another sheet of useless arithmeticand throw the crumpled paper emphatically against the wall. Remember,this was back in the day, before HP invented the calculator and Lotusinvented the spreadsheet: If you needed a calculation like that, youwere welcome to write your own FORTRAN programme. You also needed aten-tonne computer. I melted off more and more nuclear bombs to givethe poor moon speed and direction. I collected asteroids and hurledthem at the stubborn moon. I created a pressurised chamber withnuclear bombs deep in the ice, so that I could start a hydrogen bomb.All to no avail: Triton barely budged. It was too heavy; it wasn'tpossible to get anywhere near the energy I needed.

I resignedmyself to it. I realised that it would never be cost-effective tomove the big moons around. Much easier to improve the moons wherethey are by building heat shields around them (read ‘Farmer in theSky’ by Heinlein), or build artificial worlds that you can placewhere it suits you (read ‘The Saboteurs’ by me). Later, I took upthe hydrogen bomb again in another novel. But then it was just a tinyasteroid that had to be moved, not a huge globe. And I'm not at allsure that... Anyway.

But I was thinking far too small! Myinventions pale in comparison to Liu Cixin's idea: He moves our ownplanet to a star 4.3 light years away, and spends 2,500 years on thejourney.

Liu Cixin (or Cixin Liu: Liu is his surname) writesstories in a cosmic format. He conveys a sense of wonder and awe atthe marvellous universe that I find in very few other writers. Hegives the reader a sense of wonder that is completely lacking in theentertainment industry's stories about cowboys in space suits. Thesettings in his stories are grand yet (somewhat) realistic, anddescribed in such detail that the fantastic takes on an almosteveryday realistic feel. The ideas are almost always original. Hecomes up with so many strange ideas that I'm itching to check themout!

I have previously pointed out a number of gaping holes inclassic stories by (among others) Jules Verne and H G Wells. Afterhis global breakthrough, primarily thanks to ‘The Three-BodyProblem’, Liu has now also become as classic as it is possible tobecome in life (other members of this exclusive club: Heinlein,Vance, Anderson, Asimov, Clarke, Le Guin, Atwood). Then he has to putup with having his tricks scrutinised by an old physicist with adegree in classical mechanics. I don't have a slide rule anymore;instead I have a calculator and a spreadsheet! And to replace theone-volume work on ‘The Planets’, I have access to the entireomniscient web - it's just a matter of sorting out both the raw andthe rotten. I rub my hands together and get to work.

The storygoes like this: Using an enormous number of enormous rocket engines,fuelled by nuclear power, the Earth is lifted out of solar orbit andaccelerated towards Proxima Centauri. After 500 years, the planetreaches its maximum speed, which is 0.5 per cent of the speed oflight. It then continues at this speed for 1300 years, untildeceleration begins. That takes another 500 years. Then it is guidedinto its new orbit.

You need 6.08*1036 Nm of energyto pull off a stunt like this (assuming you achieve 100% efficiencyof the energy you release - otherwise you need more. The dieselcooker you're driving around in manages 35%).

Half, i.e.3.04*1036 Nm, is used during the first 500 years, whilethe Earth is accelerating. You need the other half to slow down.That's 6.08*1033 Nm per year - a figure that correspondsto more than half the energy that a medium-sized sun (e.g. our own)produces per year. And we won't be able to get hold of solar energyas we move further and further away, so unconventional solutions areneeded.

Fusion energy? It takes 65 times the volume of waterin the world's oceans to get all the hydrogen needed to power thereactors using hydrogen fusion. The solution is explained on one ofthe first pages: The reactor is fuelled by rock and gravel, which areused for ‘heavy element fusion’. This field is ‘too complex forme to explain to you at your age’, the young first-person narratoris told by the expert on page 4. And so you and I don't get theexplanation either! But we can think:

Gravel and stone areextracted from the earth's crust. It contains 49% oxygen and 28%silicon, so these are the heavy elements that are fused. Such afusion process is entirely possible - it happens in massive starsevery day; this is how stars produce even heavier elements. Thetemperature must first rise to at least 1.5 billion degrees, and thepressure must correspond to the pressure at the centre of Sirius. Andto get enough oxygen and silicon for acceleration and deceleration onthe journey to Centauri, you have to use up the entire Earth's crustand get a good deal more down in the mantle.

So it willprobably be quite difficult.

I have a suggestion that couldhave made the job much easier: The solar system consists of the Sun,Jupiter and some debris. Jupiter is made up of 90 per cent hydrogen.Hang a huge container in stationary orbit above Jupiter, drop down abig, long straw and pump up enough hydrogen for the whole trip. Youwon't need nearly as much mass as when you use water - you only need1/8 as much. Then you can leave the Himalayas, the Andes and the restof the Earth's crust alone!

And while we're on the subject ofJupiter: At the beginning of the trip, the clever engineers utilisethe slingshot effect by giving Earth an extra boost in gravity fromthe largest planet. This saves them several tonnes of grey rock. Theauthor paints a stunning picture of the view of Jupiter from theEarth's surface: "I realised that the red edge ... was an arc somassive that it stretched from one end of the horizon to the other.As it rose, the sky beneath it turned red, as if a velvet theatrecurtain was being draped over the rest of the universe." Alittle later: ‘As Jupiter continued this terrible ascent, itgradually filled half the sky.’ This is followed by an intensedescription of the storms on Jupiter, of the red spot, of the colourpattern. Like the protagonist, you can't help but be gripped.

Butthe protagonist should have been gripped in a very literal sense too!I haven't done my calculations on a Jupiter that fills ‘half thesky’. I've just let it fill an arc of ninety degrees across thesky, out of the 180 from horizon to horizon. In practice, it onlyfills a quarter of the sky, but that's certainly dramaticenough.

Jupiter has a mass of 1.9*1027 kg and aradius of 71,492 km. When it's right above your head and fills 90 ofthe 180 degrees, you can use geometry to work out that the distancefrom the surface of the Earth you're standing on to the centre ofJupiter is just over 100,000 km. Newton said that if you're an 80 kgperson, the monster up there is pulling on you with a forceequivalent to 101.4 kg. (https://en.wikipedia.org/wiki/Newton%...) This means that Jupiter produces a gravitational field that isalmost 30% stronger than the gravitational pull of Earth. In otherwords, you're hurtling upwards - perhaps straight towards the redstorm on the giant planet. In actual fact, Earth will have been tornto pieces long before you ended up in this predicament. It happenedwhen the planet came within the Roche radius(https://nn.wikipedia.org/wiki/Roche-grensa).

A little later, Liu lets Jupiter fillthe entire sky. In a literal sense, this would mean that the Earth isresting on the surface of Jupiter. Liu has let himself get carriedaway with his own story, but perhaps he should have realised thislast point without any calculations.

You'll recall that theEarth was to be accelerated for 500 years, up to a speed of 0.5 percent of the speed of light. Still with good support from Newton, Icalculate that the acceleration amounts to 9.52*10-6 m/s2(i.e. completely imperceptible compared to the Earth's gravity). In500 years, the Earth thus travels 0.125 light years.

The Earthis now travelling at its maximum speed, 0,5 percent of the speed oflight. This speed is maintained for 1300 years, which means ittravels 6.49 light years. Then it decelerates for another 500 years, travelling as far as it did during the acceleration - 0.125 lightyears. In total, the Earth has travelled 6.74 light years.Therefore, it will end up 2.44 light years beyond Proxima Centauri.It should have stopped in time.

A couple of other items shouldalso be mentioned: The Earth passes through the asteroid belt. Theclever engineers struggle bravely to avoid being hit by asteroidslarge and small, devising ways to get rid of the worst threats. In anemergency, they will use anti-matter bombs.

My childhood heroJack O'Hara, who operated for a couple of seasons in the cartoonsection of the evening paper, was a space pilot. He had a devicelooking much like a radio tube implanted in his brain, enabling himto think and react at lightning speed - which he had to do if he wasgoing to be able to navigate his spaceship between rocks across theasteroid belt.

But both Liu's engineers and Jack O'Hara couldhave relaxed: The asteroid belt - like the rest of space - consistslargely of empty space, and the risk of hitting a really big one isvanishingly small. And in that case, these engineers, with theirsuperior technology, will recognise the impending collision years inadvance and take action. In all likelihood, the worst that willhappen is that earthlings experience a sharp increase in shootingstars.

One more thing to pick on while I'm in the criticalcorner:

The reason why earthlings have to transport the entireEarth instead of sending humans and all their creatures off in anarmada of spaceships is that the nearest star with a habitable planetis 850 light years away. And as yet, spaceships cannot fly fasterthan 0.5 per cent of the speed of light, it says. It would take170,000 years to travel there, and it's not possible to maintain aclosed ecosystem for that long.

But there is nothing inphysics that prevents the spacecraft from continuing to acceleratewhen its speed reaches 0.5 per cent of the speed of light, providedit still has energy and reaction mass! And, of course, this will notbe a challenge to a civilisation that is capable of making antimatterbombs and conducting controlled fusion at a temperature of 1.5billion degrees. So using a tiny fraction of the energy required tomove Earth, humans could have sent an armada of starships towardsthis habitable planet. The ships could be accelerated at acomfortable 1 G, equal to Earth's gravity, until they were halfwaythere. Then they could slow down again. With this kind ofacceleration, the journey takes 854 years, measured in stationarytime. But thanks to the time dilation, only thirteen years pass onboard. Transporting Earth to Proxima Centauri in the way Liudescribes, on the other hand, takes 2,500 years. That's assuming theplanet and humans survive the Jupiter flyby.

Seen through thephysicist's stern eyes, this short novel has some flaws andshortcomings, to say the least. Viewed as a cosmic drama, however, itoffers breathless excitement from beginning to end. Cixin Liu is aprogenitor of such stories. And in several essays, articles andinterviews, he shows a breathless wonder, an insatiable curiosity,about the great mystery we call the universe. It is this wonder andcuriosity, coupled with imagination and a wealth of ideas, that makeshis stories vivid and worth reading.

I once said that JackVance could be forgiven some sloppy mistakes in physics because hewas Jack Vance. Liu Cixin can also be forgiven a lot - because he isLiu Cixin. Dream of having him as a guest of honour at a convention.

Glenn Diesen juger videre

 

INRKs «Debatten» 20.05 i år, der putinistene i mikropartiet FORfikk fritt armslag for propagandapåstandene sine, kom Glenn Diesenmed ei rekke oppsiktsvekkende påstander. Seks av dem ble oppsummertav Anki Gerhardsen. ( Russiskpropaganda må møtes med journalistikk - Aftenposten )

Jegskal ta dem for meg punkt for punkt:

1:Nato fjernet Ukrainas president gjennom etstatskupp i 2014. President Janukovitsj ble avsatt medoverveldende flertall – 328 mot 14 stemmer – av Ukrainasfolkevalgte nasjonalforsamling. Bakgrunnen var at Janukovitsjplutselig hadde sagt nei til en handelsavtale med EU, stikk i stridmed sine egne valgløfter. Det førte til omfattende og langvarigedemonstrasjoner i Kyiv og andre byer. Til slutt åpnet presidentenssikkerhetspoliti ild mot demonstrantene på Maidan-plassen, og minst82 mennesker ble drept. (NRKs daværende koprrespondent i Kyiv, HansWilhelm Steinfeld, ga en levende beskrivelse av hendelsene.) Da gikkdemonstrasjonene over i voldsomme opptøyer, sikkerhetsplitiet stakkav, og presidenten rømte i huj og hast til Kharkiv. Påstandene omat «Nato gjennomførte statskupp» savner altså rot ivirkeligheten. At det i det hele tatt dreide seg om et «kupp» kanogså diskuteres: Ifølge Ukrainas grunnlov kunne nasjonalforsamlingaavsette presidenten med 3/4 flertall. 328 er mer enn 95 % av destemmene som ble avgitt, men bare 72 % av hele nasjonalforsamlinga på450 medlemmer. Mange medlemmer møtte ikke, eller unnlot å stemme.Hvorvidt grunnlovens krav var oppfylt eller ikke er dermed ettolkningsspørsmål. En eventuell protest kunne ha vært behandlet avUkrainas grunnlovsdomstol og i sste instans av Høyesterett, meningen formell klage ble fremmet – Janukovitsj satt bare i Kharkivog påsto seg avsatt ved et «kupp», før han reiste videre tilMoskva og framla de samme klagene der. Påstandene om «kupp» eruansett hypotetiske; enhver kan jo prøve å forestille seg hvordanJanukovitsj skulle ha kunnet fungere videre som president etterMaidan-massakren.

2:USA erkjenner nå at de fremprovosertekrigen i Ukraina, og at de startet en stedfortrederkrig.Hvem i all verden er «USA» i denne påstanden? Det finnes sikkertamerikanere som er kontrære nok til å hevde noe sånt. Men detoffisielle USA har ikke vært i nærheten av et sånt utsagn – sjølden nåværende presidenten, som ofte inntar en kreativ holdning tilsannheten, har bare beskyldt Ukraina for å starte krigen.

3:Ukrainas president VolodymyrZelenskyj har sagt at Vesten brukte Ukraina for å få i gang en krigsom kunne svekke Russland. Zelenskyjhar aldri sagt noe slikt. Som det ble påpekt i debattprogrammet skalhan ha sagt at det finnes noen som hevdernettopp dette. Men som han også har sagt utallige ganger dreierdette seg for Ukraina om landets soleklare rett til å forsvare segmot et massivt angrep.

4:Zelenskyj er en diktator.Detteer gjentakelse av en av påstandene fra Trump i det skandaløse møteti Det Hvite Hus. Denne påstanden hadde Trump åpenbart hørt direktefra Putin. I samme møte sa Trump at Zelenskyj bare har oppslutningfra 4 % av velgerne. Zelenskyjble valgt til president i 2019, med over 73 % av stemmene i annenvalgomgang. Normalt skulle det ha vært nyvalg i 2024, men Ukrainasgrunnlov fastsetter at det ikke skal holdes nyvalg under en krig. Deter sant at oppslutningen om Zelenskyj har falt, men i nyestegallup hadde han fortsatt oppslutning fra 60 % av befolkningen. Detbetyr ikke at40 % ønsker å legge ned våpnene (dvs kapitulere), forforsvarssjefen har, ifølge samme gallup, langt større støtte ennpresidenten, og det påstås at hvis det hadde vært presidentvalgnå, ville forsvarssjefen ha vunnet. Men han er absolutt ingentilhenger av å oppgi krigen. Det er ikke det store flertallet iUkraina heller, i noen gallup som er blitt utført.

5: Det har aldri har vært merenn 20 prosents oppslutning om Nato i den ukrainske befolkningen. Deter riktig at det var liten oppslutning om Nato-medlemskap da landetsøkte i 2008, men etter Krym-annektering og Russlands innmartsj iDonbas i 2014 spratt oppslutningen i været, og etter den tid har detvært solid flertall for Nato-medlemskap i hver enestemeiningsmåling.. I desember 2024 sa 62 prosent at de ønsket etNato-medlemskap. I tillegg må det påpekes at det er lettere absurdnår Putins norske støttespillere stadig snakker om«Nato-medlemskapet» som grunnen til at Russland har gått til krig– all den tid Ukrainas Nato-medlemskap ble blokkert allerede i2008, og kommer til å være blokkert i overskuelig framtid.Putinistene viser til en hypotetisk hendelse langt ute på2030-tallet eller seinere som en forståelig grunn til Russlandsinvasjon! Slik argumenterer ikke folk som kan kreve å bli tattalvorlig.

6: Zelenskyjs rådgiver vil atUkraina skal gi fra seg fire regioner til Russland. Dettetilhører kategorien «en eller annen vil at». Ingen offisiellrådgiver hos Zelenskyj har gitt offentlig uttrykk for et slikt ønske– og det er lite trulig, for å si det mildt, at Glenn Diesen harfått vite noe som helst av Zelenskyjs «rådgiver» under fire øyne.

Enkunne si at alle disse punktene, som Diesen har fremmet påforskjellige måter, tilhører kategorien fri diktning. Men det erverre enn som så: Det er blanke løgner som stemmer fullstendigoverens med påstander fra Putins propagandaapparat. Diesen opptreraltså i rollen som «nyttig idiot» - skjønt det kan sikkertdiskuteres hvor «nyttig» han egentlig er.

Seogså:https://kvernvold.blogspot.com/2025/04/alle-glenn-diesens-halvsannheter-blir.html

oghttps://kvernvold.blogspot.com/2025/05/russlands-kolonikrig-i-ukraina.html

Liu Cixin tar seg store friheter med fysikken!

Som ung og ennå upublisert science fiction-forfatter hadde jeg mange prosjekter ihuet mitt. Ett av dem gikk ut på å gjøre de store månene iSolsystemet beboelige ved å flytte dem til mer solrike omgivelser –sånn omtrent i jordbane. (Eller litt lengre inn. Her på Jorda harvi flaks med en atmosfære som gir oss 33 ekstra varmegrader i formav drivhuseffekt. Det er ikke sikkert vi ville være like heldige medet annet himmellegeme.)

Jeg vurderte defire store Jupiter-månene og Saturns Titan (hjemverdenen tilHeinleins ufyselige Titanboere), men landet til slutt på Triton, denstore månen til Neptun. - Den kan ikke brukes til noe nyttig der utei kulda og mørket, fire og en halv milliard kilometer fra Sola,tenkte jeg. - Hvis jeg frakter den inn i varmen, så tiner isen, ogda blir det levelige forhold der!

Hvordanskulle jeg klare å flytte den på en måte som ville bli bortimottruverdig? Jeg satt og strevde med blyanten i den ene handa ogregnestaven i den andre. Innimellom la jeg dem fra meg, krølletenda et ark med ubrukelige regnestykker sammen og slengte detsammenkrøllete papiret ettertrykkelig i veggen. Husk at dette var iurtida, før HP fant opp kalkulatoren og Lotus fant opp regnearket:Hvis du trengte et sånt regnestykke, fikk du værsågod skriveFORTRAN-programmet ditt sjøl. I tillegg trengte du en titonnsdatamaskin.Jeg smelte av stadig flere atombomber for å gi den stakkars månenfart og retning. Jeg samlet asteroider og slynget dem mot dengjenstridige månen. Jeg laget et trykkammer med atombomber djuptnede i isen, slik at jeg fikk startet en hydrogenbombe. Alt til ingennytte: Triton rikket seg nesten ikke. Den var for tung; det var ikkemulig å skaffe noe nær den energien jeg trengte.

Jeg resignerte.Jeg skjønte at det aldri kunne bli regningssvarende å flytte rundtpå de store månene. Mye enklere å forbedre månene der de er ved åbygge varmeskjold rundt dem (les «Farmer in the Sky» av Heinlein),eller bygge kunstige verdener som du kan plassere der det passer deg(les «Sabotørene» av meg). Seinere tok jeg opp igjenhydrogenbomben i en roman, «Kontrabande». Men da var det bare enknøttliten asteroide som skulle flyttes, ikke en diger klode. Og jeger ikke brått sikker på at... Nåvel.

Menjeg tenkte jo alt for smått! Mine puslete påfunn bleiknerfullstendig mot ideen til Liu Cixin: Han flytter vår egen planet tilei stjerne 4,3 lysår borte, og bruker 2500 år på transporten. ( Sehttps://kvernvold.blogspot.com/2025/03/liu-cixin-frakter-jorda-til-alfa.html)

Liu Cixin (eller CixinLiu: Liu er etternavnet, som er foranstilt på kinesisk) skriver fortellinger i et kosmisk format. Han formidler enundring og en ærefrykt overfor det fantastiske universet som jegfinner hos svært få andre forfattere. Han gir leseren den måpendefølelsen av undring som mangler helt i underholdningsindustrienshistorier om cowboyer i romdrakt. Kulissene i fortellingene hans erstorslåtte og likevel (noenlunde) realistiske, og beskrevet sådetaljert at det fantastiske får et nesten hverdags-realistisk preg.Ideene er så godt som alltid originale. Hanfinner på så mye rart at jeg klør i finga etter å etterprøveideene!

Jeghar tidligere påpekt en del gapende høl i klassiske fortellinger av(bl a) Jules Verne og H G Wells. (https://kvernvold.blogspot.com/2024/10/manereiser-og-bomturer-i-science-fiction.html) Etter sitt globale gjennombrudd, først og fremst takket være«Trelegemeproblemet», er  Liu nå også blitt så klassisk somdet er mulig å bli i levende live. (Andre medlemmer i denneeksklusive klubben er Heinlein, Vance, Anderson, Asimov, Clarke, LeGuin, Atwood.) Da må han tåle at knepene han bruker blirgjennomgått av en avdanket fysiker med eksamen i klassisk mekanikk. Jeg har ikke regnestav lenger;derimot har jeg kalkulator og regneark! Og til erstatning forettbindsverket om «The Planets» har jeg tilgang til hele detallvitende nettet – det gjelder bare å sortere bort både rått ogrøti. Jeg gnir meg i hendene og går i gang.

Rammen er altså slik: Ved bruk av en uhorvelig mengde enormerakettmotorer, drevet av kjernekraft, blir Jorda løftet ut avsolbane og akselerert i retning Proxima Centauri. Etter 500 år når planeten maksimal hastighet, som er 0,5 % av lyshastigheten. Såfortsetter den i denne hastigheten i 1300 år, inntil nedbremsingabegynner. Det tar nye 500 år. Deretter føres den inn i sin nyebane.

Sompåpekt første gang jeg skrev om denne historien, trenger du6,08*1036 Nmenergi for å få til et slikt stunt. (Forutsatt at du oppnår 100 %effektivitet av energien du frigjør – ellers trenger du mer.Dieselkokeren du kjører rundt i klarer 35 %.)

Halvparten,altså 3,04*1036 Nm,brukes i løpet av de første 500 år, mens Jorda akselereres. Denandre halvparten trenger du til å bremse ned. Det blir 6,08*1033 Nmi året – et tall som tilsvarer over halvparten av den energien somei middels stor sol (f eks vår egen) produserer pr. år. Ogsolenergien får vi ikke tak i når vi fjerner oss stadig mer, såher trengs det utradisjonelle løsninger.

Fusjonsenergi?Som tidligere påpekt, trengs det 65 ganger så mye hydrogen som altsom finnes i verdenshavet, dersom reaktorene skal drives avhydrogenfusjon. Forklaringa kommer på ei av de første sidene:Reaktoren drives av stein og grus, som brukes til«tungelement-fusjon». Dette feltet er «for komplekst til at jegkan forklare deg det i din alder», får den unge jeg-personen høreav eksperten på side 4. Og dermed får ikke du og jeg forklaringaheller! Men vi kan tenke:

Grusog stein hentes fra jordskorpa. Den inneholder 49 % oksygen og 28 %silisium, så dette er nok de tungelementene som fusjoneres. En sånnfusjonsprosess er fullt mulig – den skjer i massive stjerner hverbidige dag; det er slik stjernene lager enda tyngre elementer. Da måtemperaturen først opp i minst 1,5 milliarder grader, og trykket måtilsvare trykket i midten av Sirius. Og for å få nok oksygen ogsilisium til akselerasjon og nedbremsing på ferden til Centauri, mådu bruke opp hele jordskorpa og hente en god del mer nede i mantelen.

Sådet blir nok ganske vanskelig.

Jeghar et forslag som kunne ha gjort jobben mye enklere: Solsystemetbestår av Sola, Jupiter og litt smårusk. Jupiter består av 90 %hydrogen. Heng en digerbeholderi stasjonær bane over Jupiter, slipp ned et stort og langt sugerørog pump opp hydrogen så du har nok til hele turen. Du trenger ikkebrått så mye masse som når du bruker vatn – du trenger bare 1/8så mye.Så kan du la Himalaya, Andesfjellene og resten av jordskorpa være ifred!

Ognår vi er inne på Jupiter: I begynnelsen på turen utnytter deflinke ingeniørene slynge-effekten ved at Jorda får ekstrafartsøkning i gravitasjonen fra den største planeten. Slik sparerde atskillige tonn gråstein. Forfatteren tegner et overveldendebilde av utsikten mot Jupiter fra jordoverflata: «Jeg forsto at denrøde kanten ... var en bue så massiv at den strekte seg fra den eneenden av horisonten til den andre. Etterhvert som den steg blehimmelen under den rød, som om et mjukt teaterteppe ble halt foranresten av universet.» Litt seinere: «Etterhvert som Jupiterfortsatte denne forferdelige oppstigningen, fylte den gradvis halvehimmelen.» Så følger en intens beskrivelse av stormene påJupiter, av den røde flekken, av fargemønsteret. I likhet medhovedpersonen kan du ikke unngå å bli grepet.

Menhovedpersonen burde ha blitt grepet i helt bokstavelig forstand også!Jeg har ikke regnet på en Jupiter som fyller «halve himmelen». Jeghar bare latt den fylle en bue på nitti grader over himmelen, av de180 fra horisont til horisont. Da fyller den i praksis bare kvartehimmelen, men det er sannelig dramatisk nok.

Jupiterhar en masse på 1,9*1027kg og en radius på 71.492 km. Når den befinner seg rett over huetditt og fyller 90 av de 180 gradene, kan du bruke geometri til åfastslå at avstanden fra jordoverflata du står på til sentrum avJupiter er ørlitt mer enn 100.000 km. Da har Newton sagt at hvis duer en person på 80 kg, så trekker monsteret der oppe på deg med enkraft som tilsvarer 101,4 kg. (https://en.wikipedia.org/wiki/Newton's_law_of_universal_gravitation) Jupiter aleine gir altså et tyngdefelt som er nesten 30 %kraftigere enn det Jorda kan stille opp med. Med andre ord, du detteroppover – kanskje rett mot den røde stormen på kjempeplaneten.Det vil si: Jorda er blitt revet i stumper og stykker forlengst, oglenge før du havnet i denne vanskelige situasjonen. Det skjedde da planeten kom innafor Roche-radien. (https://nn.wikipedia.org/wiki/Roche-grensa)

Littseinere lar Liu Jupiter fylle helehimmelen.Bokstavelig forstått betyr jo det at Jorda ligger helt nedpåoverflata til Jupiter. Liu har latt seg rive med av sin egenhistorie, men dette siste poenget burde han kanskje ha oppfattet heltuten regnestykker.

Duhusker at Jorda skulle akselereres i 500 år, opp til en hastighet på0,5 % av lyshastigheten. Fortsatt med god støtte hos Newton regnerjeg ut at akselerasjonen utgjør 9,52*10-6 m/s2(altså helt umerkelig sammenliknet med tyngdekraften på Jorda). På500 år tilbakelegger Jorda dermed 0,125 lysår.

Nåer Jorda oppe i maksfarten sin, og den farten holder den i 1300 år.Da tilbakelegger den 6,49 lysår. Så brenses den ned i 500 nye år,og da tilbakelegger den like mye som under akselerasjonen – 0,125lysår. Altså: Jorda tilbakelegger i alt 6,74 lysår! Da ender denopp et godt stykke bortaforProxima Centauri. Den burde ha stanset i tide.

Etpar andre påfunn bør også nevnes: Jorda passerer gjennomasteroidebeltet. Da er det et svare strev å unngå å bli truffet avstore og små asteroider, og ingeniørene pønsker ut måter å blikvitt de verste truslene på. I nødsfall har de antimateriebomber pålager.

Minbarndomshelt Jack O'Hara, som opererte et par sesonger itegneserieseksjonen i Aftenpotten (sammen med den udødelige«Putte»), var rompilot. Han fikk implantert en tingest som liknetet radiorør i hjernen, slik at han kunne tenke og reagere lynraskt –det måtte han nemlig hvis han skulle klare å navigere romskipetsitt mellom grus og stein, tvers gjennom asteroidebeltet.

Menbåde Lius ingeniører og Jack O'Hara kunne godt ha slappet av litt:Asteroidebeltet består – i likhet med verdensrommet ellers –stort sett av tomrom, og risikoen for å treffe en virkelig stor ener forsvinnende liten. Og i dét tilfellet kjenner disse ingeniørene,med sin overlegne teknologi, til det truende sammentreffet flere årpå forhånd og treffer tiltak. Det verste som vil skje ellers er atjordboerne opplever en kraftig økning i stjerneskudd.

Enting til å plukke på mens jeg er i det kritiske hjørnet:

Grunnentil at jordboerne må frakte hele Jorda i stedet for å sendemenneskene og alt deres vesen av sted i en armada av romskip, er atnærmeste stjerne med en beboelig planet er 850 lysår borte. Og ennåkan ikke romskipene fly raskere enn 0,5 % av lyshastigheten, stårdet. Da ville det ta 170.000 år å reise dit, og så lenge er detikke mulig å vedlikeholde et lukket økosystem.

Mendet er ingenting i fysikken som hindrer romskipet i å fortsette åakselerere når hastigheten er oppe i 0,5 % av lyshastigheten,forutsatt at det fortsatt har energi og reaksjonsmasse! Og det harselvfølgelig en sivilisasjon som klarer å lage antimaterie-bomberog å drive kontrollert fusjon av oksygen ved en temperatur på 1,5milliarder grader. Så ved å bruke en forsvinnende liten del av denenergien som kreves for å flytte Jorda kunne menneskene ha sendt enarmada av stjerneskip mot denne beboelige planeten. Skipene kunneakselereres med en behagelig 1 G, altså lik Jordas tyngdekraft, tilde var halvvegs. Så kunne de bremse ned igjen. Med en slikakselerasjon tar turen 854 år, målt i stasjonær tid. Men takketvære tidsdilasjonengår det bare tretten år ombord. Å frakte Jorda til ProximaCentauri på den måten Liu beskriver, derimot, tar 2500 år.Forutsatt at planeten og menneskene overlever Jupiter.-passeringa.

Settmed fysikerens strenge blikk har denne kortomanen altså enkelte feilog mangler, for å si det mildt. Sett som et kosmisk drama, derimot,byr den på gispende spenning fra begynnelse til slutt. Cixin Liu eret oppkomme av slike fortellinger. Og i flere essays, artikler ogintervjuer viser han en måpende undring, en umettelig nysgjerrighet,overfor det store mysteriet som vi kaller universet. Det er denneundringen og nysgjerrigheten, koplet med fantasi og idérikdom, somgjør fortellingene hans levende og lesverdige.

Jeghar en gang sagt at Jack Vance kunne tilgis noen slurvefeil ifysikken fordi han var Jack Vance.  Liu Cixin kan også tilgis mye –fordi han er Liu Cixin. Drøm om å få ham som æresgjest på enkongress!

Og trelegemeproblemet var uløselig, da som nå. Kunne bare beregnes numerisk, trinn for trinn for trinn - ikke analytisk. Huff!

Yndlingsfaget mitt! Jeg var så misfornøgd med 2.0 at jeg gikk opp til ny eksamen. Proffen syntes det var en dårlig idé å gå om igjen på 2.0, så jeg fikk 2.0 en gang til. Kanskje var jeg ikke bedre heller.

Jeg hadde flere: En lommeutgave til raske overslag, en ingeniørutgave på 30 cm, samt overingeniørutgaven med alle slags tabeller i tillegg til regnefunksjonene. Hvor i all verden kan jeg ha lagt dem?

Og når jeg tenker meg om: Hvis du ikke bruker opp hydrogenet på Jupiter til å flytte de andre planetene rundt i galaksen, vil atmosfæren til denne planeten gi en så godt som evigvarende energikilde til interstellar romfart. Kan noen skrive romanen om kampen om ressursene og sabotasje mot pumpestasjonene?

Men regn sjøl! Husk at lyshastigheten er 300000 km i sekundet. 0,5 % av dette er også ganske mye. Det har hendt at jeg har regnet feil, tru det eller ikke, så nå kan du sette deg og kontrollregne.

Han navigerte mesterlig mellom asteroidene og ble en bejublet helt. Men fordi han var blitt så rask i huet, var han også blitt kald og ufølsom, så kjæresten hans ble veldig lei seg. Lykkeligvis fikk han et slag i huet. Da var det noe som gikk i stykker der inne, og han ble igjen den følsomme Jack O'Hara – dårlig til å regne, men varm og kjærlig. Så kjæresten hans ble glad igjen. «Ett dåligt hufvud hade han, men hjãrtat, det var gott,» som det står i visa om Sven Dufva.

I den kraftigste atombomben som noen gang er detonert, en sovjetisk hydrogenbombe på Novaja Semlja, ble 0,7 prosent av massen konvertert til energi. I en antimateriebombe som treffer like mye materie blir 100 prosent av massen konvertert til energi. Kraftige saker.

Ikke Newton denne gangen, men Einstein!