Øyvind Myhre's Blog, page 18

Forskningen, politikken og Simen Gaure

 

Simen Gaure skriver ( https://www.aftenposten.no/viten/i/yRa50x/atomvinteren-var-80-tallets-skrekkscenario-hva-kan-vi-laere-fra-datide): «På 1980-tallet var vi redde for atomkrigen og for konsekvensene av den, nedkjølingen som ble kalt for atomvinteren. Hvor kom den fra? Hvor ble den av?»

Det er ingen grunn til å tru at en atomkrig i dag vil være mindre forferdelig enn den var på 1980-tallene, sjøl om faren for slik krig ikke har vært like mye framme i offentligheten. Men Gaures ærend er ikke å avdramatisere atomkrigen; det er å fremme tanken på at klimatiske virkninger av atomkrig kanskje ikke er så dramatiske som man antok på 80-tallet. Så kopler han 80-tallets frykt for «atomvinter» med dagens klimaforskning, og antyder på subtilt vis at begge deler styres av forskernes politiske mål. På slutten skriver han nemlig:

Den vitenskapelige utrednin gen av slike spørsmål fortsetter i dag, dog uten de helt store katastrofeoverskriftene og langt mindre dramatisk, kun 2–5 graders nedkjøling.

Akkurat hvorfor atomvinteren ble et så hett tema på 80-tallet, mens det ikke blir det nå, vet jeg ikke.

Muligens fremstår ikke 2–5 graders nedkjøling så dramatisk når verden allerede er livredd for en oppvarming på 2–5 grader? Kolliderer de to katastrofescenarioene?

Her fastslås det altså at nedkjøling på «kun» 2-5 grader ikke er særlig dramatisk. Det er jo ikke mulig å utføre eksperimenter som kan verifisere eller avkrefte påstander om «kjernefysisk vinter». Men for 65 millioner år sia utførte naturen et eksperiment som i hvert fall kan minne om atomkrig, nemlig et gigantisk meteornedslag som førte til Jordas femte store masseutryddelse. Ifølge mange forskere skjedde det først kraftig avkjøling som varte i noen år, og deretter like kraftig global oppvarming. Og «kraftig» betyr, i denne sammenhengen, endring på 5 grader C: «Fem grader høres kanskje ikke så mye ut, men det var en enorm omveltning for livet på jorden. – Det er en veldig stor temperaturstigning. Hvis det skjedde i dag, ville konsekvensene for livet på jorden være verre enn våre verste estimater for de globale temperaturstigningene over det neste århundret, forteller Kenneth Macleod, som er professor ved Department og Geological Sciences ved University of Missouri, i en e-post til videnskab.dk.» ( https://forskning.no/ny-dinosaurer-fossiler/dinosaur-drepende-meteoritt-ga-jorden-heteslag/264487)

Når det gjelder hva som skal til for å utløse istid, kan Meteorologisk Institutt opplyse: «Under siste istid var den gjennomsnittlige temperaturen i verden bare 4-8 grader lavere enn i 1850. En endring på bare noen få grader betyr altså dramatiske forandringer.»( https://www.met.no/vaer-og-klima/klimasvar/klimaendringer-eller-global-oppvarming-hva-er-forskjellen-copy). Det er altså ingen grunn til å avdramatisere globale temperaturendringer på 5 grader. Men Gaure skjønner veldig godt hvordan faktafornektere i klimadebatten vil bruke den avsluttende kraftsatsen hans: Velger forskere hva de skal overdrive etter hvilke politiske prosesser de ønsker å påvirke? Ikke vet jeg.

Simen Gaure lurer på hva vi kan "lære av" skrekkscenariet fra 80-tallet. Han antyder, uten egentlig å ta ansvar for det han antyder, at dette skrekkscenariet ble fremmet ut fra politiske motiver, og at det samme gjelder vår tids skrekkscenarier fra klimaforskningen. Det er naturlig å møte ham med samme metode, ved å spørre:

Ligger det en politisk hensikt bak når Simen Gaure antyder at klimaforskere og meteorologer fremmer katastrofescenarier ut fra politiske motiver? - Ikke veit jeg.

Jon Helgheim meiner at innvandrerne må ta seg sammen

 

Jon Helgheim meiner alltid at innvandrerne må ta seg sammen. Om noe rammer dem er det deres egen skyld, og de ville få det mye bedre hvis de integrerte seg og fulgte skikk og bruk her i Norge, meiner Jon Helgheim. Sånne utsagn bruker følgerne hans å dele på Tryneboka, og så trykker de «Like» og skriver at innvandrerne kan pakke seg hjem hvis de har noe å klage på. (Og «hjem» i denne sammenhengen betyr aldri Stavanger eller Røros. Det betyr alltid Pakistan eller Syria. Aldri Ringelia; alltid Somalia.) Mange av dem skriver også ting som den som administrerer kontoen til Jon Helgheim bestemmer seg for å slette etter ei stund.

Denne gangen meiner Jon Helgheim at innvandrerne må ta seg sammen etter at FHI har publisert en rapport om Covid-19 blant innvandrere. ( https://www.fhi.no/publ/2021/covid-19-blant-personer-fodt-utenfor-norge-justert-for-yrke-trangboddhet-me/). Rapporten sier at innvandrere er kraftig overrepresentert i Covid-19-statistikken, men at sosiale forhold – trangboddhet, låg inntekt, yrker i servicenæringer som medfører mye kontakt – ikke er hovedårsaken, i motsetning til hva mange har antatt. Så da har Jon Helgheim straks konkludert med at innvandrernes kultur er grunnen til smittetrykket, og at forskere og politikere som leiter etter andre forklaringer bare ønsker seg mer politisk korrekte svar. ( https://www.aftenposten.no/meninger/d... ). Nå er ikke dette noe nytt; Jon Helgheim visste jo at kultur og religion var grunnen til smittetrykket blant innvandrere lenge før FHI laget noen rapport om saken. ( https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/Epw4EA/aftenposten-mener-heldigvis-har-ikke-frp-ansvar-for-haandteringen-av-k)

FHIs rapport handler riktignok slett ikke om «kultur og religion». Helgheim baserer altså sin konklusjon på forskningen i hans eget hode, nå som i andre saker der det står «innvandrere» i overskriften. FHI sier heller ikke at sosiale forhold ikke spiller noen rolle, slik Helgheim tillegger dem. Derimot sier de at sosiale forhold spiller mindre rolle enn mange har antatt. Da trenger vi ikke leite lenger, meiner Jon Helgheim, for han sitter klar med sitt vanlige svar.

Heldigvis finns det forskere som ikke lar populismen sette grenser for hva de skal forske på. To slike forskere heter Hugo Zeberg og Svante Pääbo. I en oppsiktsvekkende studie som ble publisert i fjor høst ( https://www.nature.com/articles/s41586-020-2818-3) viste de at befolkningen i Sør-Asia har en stor overrepresentasjon av genetiske varianter som disponerer for kraftig Covid-19: 30 % av befolkningen er bærere av den identifiserte haplotypen, mot 8 % i Europa, står det. Dette funnet forklarer at folk som har sine gener fra denne delen av verden løper mye større risiko for å bli alvorlig sjuke av Covid-19 enn vi blåøyde norskinger.

Ekstra pikant er det når de to forskerne fastslår at akkurat denne kombinasjonen er en arv etter vårt samrøre med neandertalere og denisovere. Så hvis innvandrere med røtter i disse delene av verden skal følge Helgheims råd og «ta seg sammen», må de skaffe seg en tidsmaskin og reise minst 40.000 år bakover i tid, sånn at de kan gripe inn mot uheldige aktiviteter blant være felles tipptipptipp....tippoldeforeldre.

Nå har europeere arvet omtrent like mye DNA (ca 2 %) fra neandertalere som indere og pakistanere, så det må ha vært en mekanisme i sørligere land som har selektert akkurat denne kombinasjonen og gjort at den har spredt seg i befolkningen. Annen forskning har for eksempel indikert at noen genetiske varianter fra neandertalere har hatt betydning for immunforsvaret.

Folk med genetiske røtter i Afrika sør for Sahara, derimot, kan pustet lettet ut når det gjelder arven etter det forhistoriske samrøret: I denne delen av verden finns det (nesten) ikke spor etter neandertalere. Skulle det bli funnet et neandertalgen sør for Sahara, er det nesten helt sikkert ført dit indirekte og mye seinere av folk fra Europa eller Midt-Østen. Men når det gjelder de mest mørkhudete blant oss spiller antakelig et annet forhold inn: D-vitaminmangel.

Det er en grunn til at jeg er lys i skinnet. Før tipptipptippene mine kom riende hit til landet med øksene og bølingene sine for fire-fem tusen år sia, til plage for alle som bodde her fra før, var befolkningen også her kledelig lysebrun i skinnet, ifølge nyere forskning. Det var et kraftig seleksjonspress som gjorde at hudpigmentet forsvant: D-vitamin produseres når solskinnet treffer huden, og får du for lite solskinn, får du for lite D-vitamin. Da stryker du med før du rekker å få særlig mange etterkommere. Dermed blir bleikfisene premiert med flest etterkommere, og resultatet ser du rundt deg i dag.

Mørkhudete folk som nettopp er kommet hit produserer ikke brått så mye D-vitamin som jeg. Sør for Sahara får du nok solskinn likevel; da er det viktigere å ha nok pigment, sånn at du unngår hudkreft. Derfor er den mørke huden blitt kraftig selektert i sørligere strøk. Og derfor lider mange mørkhudete av D-vitaminmangel, dersom de ikke får i seg nok Møllers tran. Etterhvert finns det mange enkeltstudier som indikerer at D-vitaminmangel er en risikofaktor ved luftvegsinfeksjoner. Legetidsskriftet Lancet har nylig publisert en metastudie (oppdatert fra en tilsvarende studie i 2017) som bekrefter at D-vitamin gir en viss beskyttelse mot slike infeksjoner. ( https://www.thelancet.com/journals/la... ) En indisk studie ( https://pmj.bmj.com/content/early/2020/11/12/postgradmedj-2020-139065) viser noe av det samme; likeens en studie fra Spania. Det virker fortsatt usikkert om D-vitamin kan hindre at du blir smittet, men de publiserte studiene tyder i hvert fall på at angrepet kan bli mildnet ved riktig inntak av vitaminer.

Det kan altså hende at innvandrere fra Afrika går rundt med en risikofaktor som verken de eller Jon Helgheim veit om, nemlig mørk hud. Den kan de heller ikke gjøre stort med, uansett hvor mye de tar seg sammen.

I tillegg må det nevnes at andre norske forskere er kritiske til (deler av) FHIs rapport. ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/pAz9BE/smitte-blant-innvandrere-vi-forholder-oss-i-aller-hoeyeste-grad-til-ek ) De meiner at den ikke har sett på sosiale forhold i tilstrekkelig detalj til at konklusjonen kan være sikker. Enda mer kritiske er de til Helgheims lettvinte forklaringer, som bare støtter seg på tanker inne i hans eget hode.

Av og til meiner FrPs talspersoner altså at det har vært forsket mer enn nok. I andre sammenhenger meiner de at det har vært forsket alt for lite! Det gjelder særlig ett område der de sikkert har tenkt å sette inn populistiske angrep fram mot valget, nemlig klimaet. De har nemlig vedtatt at det må forskes mer på mulige naturlige årsaker til klimaendringene.

Vedtaket deres sier ingenting om hvilke naturlige årsaker det ikke har vært forsket nok på. Jeg gjetter at det kommer de heller ikke til å si noe om, all den tid de fleste av dem ikke har peiling på hva det faktisk har vært forsket på.

Såvidt jeg har skjønt, har de også vedtatt at det ikke finns systemisk diskriminering i Norge. De fleste av dem unngår likevel å uttrykke seg så presist som åndsfrenden Jimmy Åkesson: I en valgdebatt kunne han fastslå at hvis innvandrere ikke blir ansatt, uansett hvor godt kvalifisert de er, kommer det av at «dom hör inte till här i landet».

For FrPs talspersoner meiner jo tross alt at innvandrere som alt er kommet hit kanskje kan høre til her, bare de tar seg sammen.

Kleptokratiet 2.0: Om likestilling, solidaritet og direktører

 

I et hierarkisk samfunn gjelder det en naturlov som bestemmer hvordan fellesgodene skal fordeles: Jo kortere avstand du har til makta, jo større del av godene får du. Jo kortere avstand til grautfatet, jo mer graut får du i bollen. - I mange afrikanske land er det en selvfølge at hvis du får en maktposisjon med tilgang til offentlige midler, så bruker du en del av disse midlene til å berike landsbyen din og slektningene dine. «Korrupsjon» heter det når det foregår i Afrika. I Norge heter det nettverksbygging.

I Norge roser vi oss av at vi har et egalitært samfunn. Slik skal det fortsatt være, ifølge valgtalene. En grunnleggende norsk verdi er fortsatt at «alle skal med». (I hvert fall nesten alle.)

Det er antakelig riktig at Norge er mer egalitært enn omtrent alle land vi kan sammenlikne oss med. Men også det norske samfunnet blir stadig mer hierarkisk. Den utviklinga er svært tydelig hvis man ser på hvordan lønnsforskjellene utvikler seg. Sagt kort: Sjefene forsyner seg stadig grådigere og med større selvfølgelighet. I store, halvstatlige selskaper beriker direktørene seg uten synlige hemninger av vår felles formue: Se «Det norske kleptokratiet» ( http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/det-norske-kleptokratiet.html). Begrunnelsen er alltid: «Vi må betale det det koster å få dyktige ledere.» Følgelig blir sjefene noen millioner kroner flinkere for hvert år som går.

Tilsvarende utvikling, i litt mindre format, ser en i det offentlige: Skoledirektørene i Oslo sitter atskillig nærmere skolebyråden enn norsklæreren, og får følgelig en mye mer spenstig lønnsvekst. På samme vis skyter lønningene til rådmennene i alle landets kommuner fart, sammenliknet med lønna til læreren, hjelpepleieren eller hjemmehjelpa. («Kommunedirektører», heter det visstnok nå, etter regelverket i liksom-likestillingen som herjer i kommunene. Men jeg skriver «rådmann» så mye jeg vil og så lenge det ennå er lov!) - I kommunen er alle på samme lag. Men det blir stadig mer strekk i laget.

Nettverket av stadig flinkere og dyrere direktører har også spredt seg til medlemsorganisasjoner som egentlig skal være basert på likestilling og solidaritet, altså den såkalte samvirkebevegelsen. For ei tid sia ble det dokumentert at de åtte områdedirektørene i COOP hadde lønn som kunne sammenliknes med direktørlønn i oljebransjen. ( https://www.nettavisen.no/okonomi/her-er-coop-toppenes-monster-lonninger/s/12-95-3424103517) Best betalt var sjefen for COOP Midt-Norge med 11,2 millioner; deretter fulgte sjefen for COOP Øst med 8,8. I tillegg kommer generøse pensjoner og sluttpakker hvis de av en eller annen grunn må gi seg. Ingen av de åtte hadde lønn under 2 millioner.

Nettstedet «Smarte penger» ( https://www.smartepenger.no/) har beregnet gjennomsnittslønn for fulltidsjobb i Norge de siste 30 år. Ifølge deres tabeller har dette gjennomsnittet økt med 52 % fra 2007 til 2019. COOP-direktører har hatt en litt annen lønnsutvikling: I 2007 tjente den best betalte av dem 1,8 millioner, som sikkert også var til å leve av. Men i 2019 tjente altså den best betalte 11,2 millioner. Det tilsvarer en vekst på 522 %! Direktørene må være blitt nesten ufattelig mye flinkere på bare 12 år. Hvordan kunne butikken i det hele tatt gå rundt i 2007?

Nyss har det vært oppstuss rundt en annen gigant tuftet på medlemsfordeler og fellesskap, nemlig OBOS. Der ble toppsjefen i 2020 begunstiget med 4,6 millioner i samlet lønn. Det er verdt å merke seg at oppnådd bonus utgjør over 800.000. Målet som resulterte i en så feit bonus var overskuddet. Det setter unektelig selskapets (lukrative) salg av utleieboliger i et helt nytt lys: Hvis disse leilighetene var blitt solgt til sjølkost til medlemmer, kunne overskuddet, og dermed bonusen, fort ha blitt ansless!

OBOS-sjefen har dessuten en direksjon. Jeg har ikke klart å finne ut hvor mye den kostet i fjor, men i 2018 hadde også disse direktørene til salt på egget. ( https://finansavisen.no/nyheter/boers-finans/2019/04/saa-mange-millioner-fikk-obos-sjefen-i-loenn) Jeg klarer ikke helt å forestille meg at de har gått særlig mye ned i lønn etter det.

Vi kan fastslå: Det er ikke bare halvstatlige selskaper som har mekanismer for at ledelsene skal kunne grafse til seg av fellespotten. Det samme skjer i bedrifter som er bygd på samvirketanken, hvor overskuddet og fordelene skulle gå til medlemmene. Hvorfor har dette skjedd?

Dette har skjedd fordi slike bedrifter sakte men sikkert også er blitt del av nettverket av direktører og styreledere. Også disse styrerommene er blitt sauset inn i ideologien om hvor ufattelig verdifulle de dyktige lederne er. Derfor må de lønnes, og lønnes, og lønnes. (Og de dyktige lederne, de slumper i ni av ti tilfeller til å være folk vi kjenner; folk som likner på oss, og som en gang kommer til å sitte i våre styrer.)

Overskuddet i en virksomhet skapes av hele organisasjonen. Men når overskuddet er skapt, skal det fordeles, og det blir gjort av dem som har makt til det – det vil si ledelsen. Når ledelsen stort sett bare omgås andre ledelser som snakker om hvor viktig det er å ha dyktige ledelser, bygger de seg en sjølforståelse som gjør det helt naturlig å berike seg. Hva skulle vitsen med en maktposisjon ellers være?

Gjennom forskjellige medlemskort har jeg også noen ørsmå maktposisjoner. Og nå bruker jeg nok medlemskortet i COOP litt sjeldnere enn før.

Mer koronasynsing fra professor Tvedt

 

Terje Tvedt fortsetter å skrive om koronaen og mot smitteverntiltakene uten å forholde seg til ett eneste tall. ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/qA4EBz/koronastrategien-og-samfunnets-sunnhet) Det blir som når nettets pandemifornektere, helt uten tallgrunnlag, fortsetter å påstå at Covid-19 bare er en mild influensa. Men sia jeg åpenbart har mye større respekt for tall enn professor Tvedt, får jeg prøve å hjelpe til litt:

I Storbritannia er det pr dato (23. april) registrert 127.345 dødsfall som skyldes Covid-19. Det utgjør 0,2 % av befolkningen. På litt over et år har pandemien krevd nesten en fjerdedel så mange britiske liv som 2. verdenskrig krevde på nesten seks år: Det er grunnen til at britene, i likhet med amerikanerne, begynner å sammenlikne pandemiens dødstall med krigens.

Tallet i Storbritannia ville ha vært enda mye høgere hvis ikke regjeringen hadde satt inn svært strenge tiltak for å begrense smitten – strengere enn noe vi har sett i Norge. Kritikken mot Johnsons regjering har likevel vært knallhard. Den har hovedsakelig gått ut på at myndighetene lot smitten få god tid til å spre seg i hele befolkningen før de satte inn særlig kraftige tiltak.

Mange andre land gjorde omtrent som Storbritannia: Nøle med tiltak inntil smitten hadde spredt seg til uhandterlige nivåer, slik at de ble tvunget til å stenge ned med midler som aldri ble aktuelle i Norge. Ifølge en studie fra det polytekniske universitetet i Madrid hadde Spania i 2020 en overdødelighet på over 24 %, sammenliknet med snittet for 2016 til 2019. Storbritannia hadde 17,9 % overdødelighet; Norge hadde 0,1 %.

Hvis Norge hadde hatt proporsjonalt like mange koronadøde som Sverige, ville det nå ha vært registrert 7.448 dødsfall her i landet – ikke 735, som er det faktiske tallet. Tvedt klarer ikke å se at det ene er noe bedre enn det andre. Han har heller ikke forklart hvilke samfunnsverdier Sverige har ivaretatt så mye bedre enn Norge at et forholdstall på over 10 i antall døde blir mindre viktig.

Enkelte bortforklarer forskjellen mellom Sverige og Norge med at nordmenn bor spredtbygd, i motsetning til svenskene. Ifølge SSB bor 82 % av oss nordmenn i byer og tettsteder, mot 87 % av svenskene. Andre tyr til «flaks» som forklaringsmodell, og fjerner dermed grunnlaget for enhver diskusjon.

Selvfølgelig er det ikke mulig for noen regjering å garantere innbyggerne evig liv. Så når Tvedt tillegger meg at jeg gjør «friheten fra trusler mot liv og helse»til et absolutt krav, overordnet alt annet, så vrangtolker han meg inntil det absurde. Som en annen debattant har påpekt: Avveining mellom forskjellige personers frihet og rettigheter må gjøres ut fra forholdsmessighet. Men i den avveiningen må liv og helse veie tungt, sjøl om det er nærliggende for mange av oss å tillegge andres helse litt mindre verdi enn vårt eget velvære.

Tvedt ordlegger seg som om myndighetenes koronatiltak utgjør trusler mot demokrati og ytringsfrihet, uten å påpeke en eneste begrensning i ytringsfriheten eller i våre demokratiske rettigheter. Uten dokumentasjon blir slik bekymring fortsatt bare synsing.

Det er dessuten verdt å merke seg at bekymringen for ytringsfriheten kommer fra en person som på kort tid har ytret seg over tilsammen 6,75 helsider på landets mest leste debattsider om samme sak. Så om ytringsfriheten her i landet er alvorlig truet, har trusselen ennå ikke nådd helt fram til professor Tvedt.

Professoral synsing over fire helsider om "makt og frihet"

 

I dag, 9. april 2021, setter professortettheten på debattsidene i «Aftenposten» en nesten uslåelig rekord: Fem av seks debattsider beslaglegges av professorer. Den sjette deles mellom to direktører, en tidligere statssekretær og en lærer. En kan altså fastslå at debattredaksjonen også i dag ivaretar sitt journalistiske mandat, nemlig å sikre gode ytringsmuligheter for landets sosiale elite.

Samtlige professorer ytrer seg om pandemien. Fem av dem meiner (sammen med en sivilist, som riktignok også er tilknyttet Universitetet i Oslo) at «smittetall kan ikke trumfe selve samfunnet». Neivisst; har noen sagt det? Men jeg skal la deres ytring hvile i denne omgangen, blant annet fordi de tilsammen innehar både medisinsk og juridisk kompetanse, sånn at de kan sies å ytre seg ut fra fagkunnskaper. Det kan en ikke si om historieprofessor Terje Tvedt, som aleine fyller fire (!) sider med pretensiøs synsing. ( https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/41wPPV/makt-og-frihet-i-smittejaktens-tid). Derfor skal jeg konsentrere meg om ham.

Han har synset om samme sak tidligere, den gangen bare over to sider. Da la han fram sin kongstanke om at myndighetene, heller enn å innføre drastiske smitteverntiltak, burde ha utvidet kapasiteten i helsevesenet. Da kunne koronaen ha fått bølge fritt over landet uten å gjøre særlig skade, mens alle alvorlig sjuke ville ha fått betryggende behandling. Nå pukker han videre på den samme fikse idéen, denne gangen over fire sider. (For spesielt interesserte: Dette er egentlig en nær slektning av Great Barrington-erklæringa, som forlengst er plukket i fillebiter av fagfolk innen helse og smittevern verden over. Det er det tvilsomt om Tvedt er klar over.)

Det kan jo godt hende at mye mer burde ha vært gjort for å styrke behandlingskapasiteten. Men det ville på ingen måte ha gjort omfattende smitteverntiltak overflødige. Helseministeren har prøvd å forklare historieprofessoren hvorfor et frislepp ville ha fått langt større skadevirkninger enn vi har hatt under pandemien, men den forklaringa har professoren nektet å oppfatte. Hovedgrunnen til det er antakelig manglende tallforståelse. Han raljerer over «R-tallet, som nesten ingen hadde hørt om før 2020», uten å skjønne hva dette tallet uttrykker. Det er tydelig at eksponensialfunksjonen ikke står særlig sterkt innen historiefaget:

R-tallet står for «reproduksjonsfaktoren» og uttrykker hvor mange personer én smittet person i gjennomsnitt fører smitten videre til. Så lenge dette tallet er høgere enn 1, vil antall personer som er smittet stige og stige, helt til store deler av befolkningen er eller har vært smittet. Hvis tallet for eksempel ligger konstant på 2,5 med en smitteperiode på ti dager, vil én smittet person smitte 2,5 nye. Disse vil i sin tur smitte 6,25 nye, som smitter 15,6 nye, som smitter... - Etter to måneder vil én person ha ført smitten videre til (2,5 6,25 15,6 39,1 97,7 244) = 405 personer. Lenge før det er kommet så langt vil skadene være så åpenbare at smitteverntiltak tvinger seg fram, uavhengig av hva historieprofessorer måtte meine. Kyndige fagfolk med god tallforståelse anbefalte derfor at det skulle settes inn tiltak lenge før skadene ble så tydelige som i Nord-Italia. Det er grunnen til at vi har sluppet såvidt lett fra det i Norge.

Det kan hende at Tvedt har hørt vage ymt om «flokk-immunitet», som enkelte forståsegpåere (blant annet i Sverige) fablet om i begynnelsen. Slik flokk-immunitet oppnår vi når antall nye smittetilfeller er lik antall personer som slutter å være smittebærere. Hvis reproduksjonsfaktoren uten smitteverntiltak ligger på 2,5, oppstår den når 60 % av befolkningen har vært smittet. Det betyr ikke at viruset ikke lenger smitter nye personer, men det betyr at antall personer som er sjuke samtidig passerer toppen. I det lange løp vil så godt som hele befolkningen bli smittet.

USA har ikke hatt noe særlig effektivt smittevern før massevaksinering av befolkningen kom i gang. I det landet er pr. i dag 573,877personer døde, ifølge statistikken som samles på www.worldometers.com. Det utgjør mer enn 1,7 promille av befolkningen. Landet har aldri vært i nærheten av å oppnå flokk-immunitet på den «naturlige» måten: Antall registrerte smittetilfeller utgjør ifølge samme statistikk 31,7 millioner. Det betyr at 1,8 % av registrerte smittetilfeller har endt med døden. Antakelig har minst dobbelt så mange vært smittet uten at det er blitt registrert, men uten vaksine ville man likevel ikke ha vært i nærheten av flokk-immunitet. Antall dødsfall ville ha fortsatt å stige kraftig i lang tid ennå.

Oversatt til norske forhold ville 1,7 promille bety 9.000 døde, og uten vaksine ville ikke pandemien ha stoppet der heller, hvis den fikk spre seg fritt. Kunne slike dødstall ha vært unngått hvis Regjeringa hadde gjort slik historieprofessoren insisterer på at den burde ha gjort – styrke kapasiteten og ellers la alt skure?

Historiene fra USA, hvor garasjer og lagerskur ble tatt i bruk for å gi plass til alvorlig sjuke personer, gir et tydelig svar: Det ville ha ført til at stadig flere døde i provisoriske sjukestuer også hos oss, mens overarbeidete leger og sjukepleiere jogget rundt og ordnet respiratorkøene så godt de kunne. Å hastverksutdanne titusenvis av ufaglærte til hjelpepleiere (som i sin tur ville ha blitt smittet) ville heller ikke ha vært mulig, for ikke å snakke om alle de ekstra legene som vi også ville ha trengt.

Tvedt viderefører myten om at uten drastiske smitteverntiltak ville ikke pandemien ha fått særlig alvorlige virkninger i samfunnet. Han skriver: «Det å være opptatt av konsekvensene for barns psyke, arbeidsløsheten og næringers sammenbrudd blir naturlig nok oppfattet som en distraksjon.» For det første er dette en grov karikatur av myndighetenes holdning til disse problemstillingene. Men for det andre slutter Tvedt seg til den naive skare som innbiller seg at en frittherjende pandemi ikke ville ha fått noen konsekvenser for barns psyke, for arbeidsledigheten eller for næringers sammenbrudd. Tilstandene i alle land hvor pandemien har fått herje friere enn i Norge burde ha fått ham til å innse: Det er ikke sunt for barns psyke om besteforeldrene dør, om foreldrene blir sjuke og sengeliggende, om skolen må stenge fordi lærerne blir sjuke. Arbeidslivet i Nord-Italia slapp slett ikke uskadd fra pandemien før smitteverntiltakene kom på plass. Alternativet til kraftig nedbremsing var aldri at samfunnet kunne fortsette «som normalt»: I hvert fall finns det ingen eksempler på land i den virkelige verden der en slik politikk har vært vellykket.

En veit ikke om en skal le eller gråte når historikeren blir medisiner: «Å hindre at mennesker blir syke ... kan i det lange løp true sivilisasjonen selv, siden det er virus som trigger det kollektive immunforsvar,» klarer han å skrive. For «bare en smitteutsatt befolkning kan være en sunn befolkning. Det var jo, for eksempel, mangel på motstandsdyktighet som nesten utryddet befolkningen i Sør-Amerika da spanjolene kom dit...» Urbefolkningen i Sør-Amerika var altså usunn, fordi den ikke hadde vært utsatt for smitte som kunne «trigge immunforsvaret»?

Immunforsvaret fungerer ikke på den måten. Befolkningen i Mexico hadde helt sikkert et fortreffelig immunforsvar som tok seg av de fleste stedlige sjukdommer for spanjerne kom dit. Likevel sank befolkningen fra anslagsvis 25 millioner til 6,3 millioner i løpet av en menneskealder, fra 1519 til 1548. Det skyldtes ikke at befolkningen var spesielt usunn: Det skyldtes at de ikke hadde noen immunitet mot nye virus fra Europa, deriblant kopper og meslinger. - Og at denne befolkningen ble redusert til en fjerdedel av nye, ukjente virus, det skal være et argument for at nye virus bør få herje fritt? Som de sier i fjernsynet: Real-ly?

Som sagt kan det hende at historieprofessoren har problemer med tallforståelse. Han skriver nemlig: «Det er foreløpig ikke mulig å svare generelt på om Norges strategi var bedre eller verre enn Finlands, Frankrikes, New Zealands, Sveriges eller Floridas.» - Det kommer selvfølgelig an på hvilke kriterier en legger til grunn. Men et uttalt og svært viktig mål – i Norge som i andre land – har i hvert fall vært å spare menneskeliv. Og etter det kriteriet er det ganske enkelt å fastslå empirisk hvem som har lykkes dårligst: Florida har pr dato 33.922 døde (1.579 pr million innbyggere); Frankrike har 98.065 døde (1.500 pr million); Sverige har 13.595 døde (1.340 pr million). Og Norge? 684 døde; dvs 125 døde pr. million. - Sverige har altså 10,7 ganger så mange døde pr million innbyggere som Norge. Det samme forholdstallet bevares også i de nye dødstallene. Er det likevel plent umulig å fastslå at Norge har lykkes mye bedre enn de aller, aller fleste etter dette kriteriet? Da spør jeg igjen: Er det virkelig så vanskelig å skjønne tall?

Tvedt antyder at vi er i ferd med å miste grunnleggende demokratiske rettigheter. Virkelig? Er det ikke lenger det representative demokrati, ved Storting og regjering, som styrer landet? Er ytringsfriheten alvorlig truet? Jeg registrerer jo at «Debatten», «Politisk kvarter» og «Dagsnytt atten» lever i beste velgående. Det publiseres også alle slags leserinnlegg og kronikker, kloke som vrøvlete, og valget til høsten er ennå ikke avlyst. Å dramatisere tilstanden til en slags langsom kvelningsdød for demokratiet og rettsstaten er rett og slett hysterisk. Vi er godt nok forsynt med konspirasjonsteorier allerede; vi trenger ikke historieprofessorer som konstruerer enda flere.

I sitt svulstige forsvar for det han trur er «frihet» avslutter Tvedt sin kronikk slik: «Dette handler om ... å bevare og styrke det beste vi har: Et skjørt, demokratisk samfunn hvor alt må kunne diskuteres, og som hviler på ideen om at innbyggerne må ha en høy grad av personlig frihet og ansvar.»

Tvedt har ikke møtt særlig alvorlige hindere mot å utøve sin demokratiske rett til å diskutere så mye han vil i store opplag. Det kan riktignok være vanskeligere for andre som mangler tittel og kjendisfaktor å slippe til over fire sider på landets mest leste debattsider, men det er ikke noe nytt.

De fleste av oss er dessuten like opptatt av å bevare den personlige friheten i det norske samfunnet som Tvedt skriver at han er. Det gjelder også friheten fra trusler mot liv og helse. Hvis jeg skulle ha rett til å spre så mye smitte jeg bare vil, ville minuhemmete utfoldelse være en trussel mot din frihet.

I et samfunn må alle finne seg i at ens egne rettigheter begrenses av andre menneskers tilsvarende rettigheter. John Stuart Mill blir av og til tillagt følgende sitat: «My right to wave my fist ends where your nose begins.» Det betyr også at min rett til å spre virus slutter der hvor din nese begynner. Derfor må jeg bruke munnbind i butikken, og derfor må jeg sitte i karantene hvis jeg har utsatt meg for smitte, sånn at jeg ikke smitter deg. Det er et spørsmål om frihet – ikke bare for meg, men også for deg.

De klarer ikke å innføre full tankekontroll riktig ennå

 

Det hender at jeg mottar dystre varsler over nettet om koronavaksinen, Bill Gates, 5G og andre fæle ting. Advarslene kommer fra de samme miljøene som ellers har det travelt med å bekjempe klimasvindelen, koronahysteriet, islamiseringen og globaliseringen - altså alle de sammensvergelsene som verdens skjulte makthavere driver med for å undertrykke deg og meg. De få opplyste (også kjent som konspi-brigaden) som har gjennomskuet disse sammensvergelsene kjemper heroisk for å avsløre disse forferdelige sannhetene som MSM (Main Stream Media) holder skjult for oss. Kampen mot vaksinen, Gates og 5G-nettet er en viktig del av dette arbeidet.

Kort fortalt: Bill Gates bruker svindelen om korona (den er bare en mild influensa) til å lure oss til å ta vaksiner (som ikke virker mot noe som helst) slik at han kan smugle mikrobrikker inn i blodårene våre. (Gates har dessuten skjulte eierinteresser i vaksinene og vil tjene nye milliarder på dem. Han har utviklet vaksinene ved å eksperimentere på småbarn i Afrika. Disse tilleggsopplysningene lar jeg ligge i denne omgangen.)

Ved å sende kodete instruksjoner over 5G-nettet til mikrobrikkene i blodårene våre vil Gates fylle hodene våre med nye personligheter og nye tanker. Slik vil han gjøre oss til viljelause slaver, og altså utføre en mye mer effektiv og raffinert form for hjernevask enn noen diktator tidligere har klart.

Anta at konspi-brigaden har rett, og at Bill Gates faktisk prøver å hjernevaske oss med vaksiner, mikrobrikker og 5G. Har han mulighet til å lykkes?

Skal han få til noe, må han omprogrammere oss. Det vil si at han må skifte ut informasjonen i hodene våre, for der ligger kodene og algoritmene som bestemmer hvordan vi tenker, hvilke minner vi bærer på, hvordan vi står og sitter og går – i det hele tatt all informasjon som gjør at du er du og jeg er jeg. Hvor mye informasjon kan det dreie seg om? Hvor mye er det plass til der inne?

Dette har hjerneforskere og informasjonsteoretikere grublet over i lang tid, og det er utført studier med tildels svært forskjellige resultater. Hjernen din inneholder godt og vel 100 milliarder nevroner. Hvert nevron er knyttet til andre nevroner med flere tusen synapser, og hver synapse kan lagre et stort antall bits. Et hyppig sitert resultat er at hjernen i alt kan lagre ca 2,5 petabytes, eller 2,5 millioner gigabytes. (Professor Paul Reber: «What is the Memory Capacity of the Human Brain?», Scientific American, 01.05.2010.) Andre resultater varierer fra 10**15 til 10**17 bits, men det later til at 2,5 petabytes er det estimatet de fleste forholder seg til.

Andre forskere har gjort grundige analyser av hvor mye informasjon synapsene kan lagre og formidle; se for eksempel «Nanoconnectomic upper bound on the variability of synaptic plasticity» fra ei forskergruppe ved MIT ( https://elifesciences.org/articles/10778). Jo mer du fordjuper deg i slike studier, jo tydeligere blir det at hjernen er en uhorvelig kompleks innretning. Derfor er alle tall for lagrings- og behandlingskapasitet usikre, tentative og tildels irrelevante. Saken blir ikke enklere av at informasjon som lagres biologisk egentlig ikke lar seg redusere til noe så enkelt som nuller og enere: Kroppen fungerer analogt, ikke digitalt, og det blir ikke akkurat det samme. Spør en vinylentusiast om hvorvidt rockens klassikere ytes full rettferdighet når de utsettes for digital lagring og gjengivelse. Len deg så tilbake, lytt og lær! Men uansett må vi gjøre så godt vi kan, utilstrekkelig og ufullkomment som det alltid blir, og jeg bruker de beste tallene jeg klarer å finne.

Bare en ørliten del av all informasjon som hjernen lagrer ligger i det lille hjørnet vi kaller «bevissthet». Resten er summen av sanseinntrykk du har mottatt gjennom livet, sammen med de rutiner, innfall og tilbøyeligheter du (eventuelt) måtte være født med: Din personlighet, i aller videste forstand. For å si det med mesteren: «Det gyntske selv, – det er den hær af ønsker, lyster og begær, – /det gyntske selv, det er det hav af indfald, fordringer og krav,/ kort alt, som netop mit bryst hæver, og gør at jeg, som sådan, lever.» Bare ei ørlita vik av dette store havet ligger i bevisstheten.

Skal du hjernevaskes og omprogrammeres, så er det denne informasjonen som må endres, og ingen – unntatt muligens Bill Gates – aner hvordan det skal gjøres.

Flinke folk strides om hvor mye av denne informasjonen som er medfødt. Noe er det: Du er født med reflekser og automatiske rutiner som beskriver hvordan hjertet ditt skal slå og pusten din skal gå, men også hvordan du skal spise, gjøre fra deg, skrike og vokse, ta til deg kunnskap og utvikle deg; hvordan du skal knytte deg til andre, lære å gå, lære å snakke. Det diskuteres i hvilken grad temperamentet ditt (ikke minst det ustyrlige sinnet ditt) er medfødt eller tillært, om språkevnen er et reint instinkt eller styrt av kulturen; om kjønnsroller er helt eller delvis eller slett ikke kulturbestemt – og så videre. Men etterhvert fylles tomheten i hodet ditt (eventuelt: Endres innholdet i hodet ditt) av informasjon som du mottar gjennom sansene.

Hvor mye informasjon mottar du? Se deg omkring: Hvor mange tusen, eller hundre tusen, eller millioner pixler trengs for å beskrive hele det landskapet du ser i minste detalj? Snu på hodet: Du ser et annet bilde, bestående av like mange tusen, hundre tusen, millioner pixler. Andre flinke folk har beregnet omtrent hvor mye informasjon dette blir. Og når alle andre kilder svikter eller gir vage svar, går jeg til Encyclepedia Britannica (https://www.britannica.com/science/information-theory/Physiology). Der står følgende: Gjennom øynene mottar vi 10 millioner bits pr. sekund. Gjennom huden mottar vi 1 million bits pr sekund; gjennom ørene 100.000; gjennom luktesansen 100.000; gjennom smakssansen bare 1.000. Og enda har de ikke regnet med smerter, velvære eller andre fornemmelser inne i kroppen. Totalt forsyner sanseapparatet deg altså med en informasjonsstrøm på over 11,2 millioner bits i sekundet. Bare en forsvinnende liten del blir lagret i den tynne overflata vi kaller bevisstheten.

Lagret blir de likevel. 20 år seinere får du se det samme landskapet igjen, og da gjenkjenner du det umiddelbart. Du kan ha problemer med å beskrive personen du traff i går – men når hun dukker opp, kjenner du henne straks igjen. En besynderlig duft av brent leire får deg plutselig til å minnes en opplevelse i barndommen.,, Hvor har disse bildene og denne duften vært i mellomtida? Ett eller annet sted inne i huet ditt. Der ligger alle de bildene, luktene, melodiene, minnene du ikke klarer å kalle fram igjen akkurat nå.

Hvordan stemmer dette med de 2,5 petabytes som hodet ditt skal kunne lagre? 8 bits utgjør 1 byte, i hvert fall i EBCDIC-formatet som jeg lærte i mine formative IT-år. 11,2 millioner bits i sekundet er altså 1,4 millioner bytes i sekundet. Anta at du sover gjennomsnittlig 8 timer i døgnet, og at hjernen din ikke mottar en eneste bit i disse timene. (Det er ikke riktig, men vi må nøye oss med ca.-tall i sånne regnestykker.) Jeg ganger bytes pr. sekund med sekunder, gtimer og år, og finner: I løpet av mine første 75 år har jeg mottatt 2,2 petabytes gjennom sansene. Det er snart fullt! Og jeg sover ikke brått så mye som åtte timer om natta heller.

Hvor mye av denne informasjonen kommer inn i bevisstheten? Ikke stort, sa jeg. Eksempel: Tradisjonelt er det menneskelig tale som utgjør den viktigste informasjonsstrømmen inn til bevisstheten. Ei forskergruppe har studert hvor mye informasjon som bæres av vanlig dagligtale på mange forskjellige språk: «Different languages, similar encoding efficiency: Comparable information rates across the human communicative niche» (https://advances.sciencemag.org/content/5/9/eaaw2594). Det viser seg at resultatene er forbausende like, uansett språk: Gjennomsnittlig 39 bits, pluss minus noen få bits, pr. sekund. Jeg runder av til 5 bytes pr. sekund.

Hvis Bill Gates vil erstatte innholdet i hjernen din i denne farten, må han snakke uavbrutt i 15,8 millioner år.

Når du lytter til tale, kan du ofte klare å holde på med én ting til uten å miste konsentrasjonen. Altså kan det gå litt raskere hvis du konser helt og holdent på den infoen du vil få inn i bevisstheten, for eksempel ved å lese. Bill Gates kan altså (kanskje) hjernevaske meg litt raskere hvis han tvinger meg til å se en sammenhengende tekst for mitt indre øye. Normal lesehastighet er ca 300 ord i minuttet. Jeg klarer kanskje, hvis jeg konsentrerer meg intenst og ikke har en eneste bekymring her i verden, å komme opp i 600 ord i minuttet. Da blir jeg sliten i huet etterhvert. Medregnet mellomrom, linjeskift, innrykk og alle slags tekstlige finurligheter inneholder skriften kanskje så mye som 10 bytes pr. ord. Altså leser jeg, hvis jeg tar meg kraftig sammen, 100 bytes i sekundet. Med fortløpende tekstvising, 24 timer i døgnet, kan Gates klare å fylle hele hodet mitt med ny informasjon på litt under 800.000 år.

Krever jeg for mye? Er det ikke nok at Bill Gates klarer å fylle den vesle delen av hjerneinnholdet der bevisstheten min ligger? Det går unektelig mye raskere.

Men nei, du: I den store, ubevisste delen av hjernen min ligger som sagt alle fordommene mine, alle erindringene, alle mine automatiske vurderinger. Smaken, tilbøyelighetene: Hvorfor synes jeg at tjukke l-er er tøffere enn tynne l-er? Hvorfor liker jeg kvinnfolk bedre enn karer? Hvorfor blir jeg så sint når jeg hører at --

Ikke før er den plagsomme stemmen fra Bill Gates borte fra mitt indre øre, så fylles bevisstheten opp igjen fra dette havet av «indfald, fordringer og krav» som fortsatt er der. Bevisstheten er ei lita vik av havet, sa jeg, og sakte men sikkert skiftes vatnet i vika ut av strømmer og tidevatn. Hele havet må erstattes hvis Bill Gates skal ha noe håp om å endre min personlighet: Bare da får han full kontroll over alle mine tanker, ord og gjerninger.

Han er nok nødt til å gå elektronisk til verks! Det går vanligvis noen størrelsesordener raskere.

I kultfilmen framfor noen for paranoikere, «Matrix», sprang folk inn i ei ringebu og slo et bestemt nummer når hodene deres skulle oppdateres. Filmen er fra 1999, og da fantes det røde telefonkiosker med analogsamband. I beste fall kunne en slik kiosk være utstyrt med en forbindelse på 4.800 baud, det vil si 4.800 bits pr. sekund. Det blir 600 bytes i sekundet. Ved full elektronisk utnyttelse av analogsambandet kunne personligheten altså være oppgradert i løpet av litt under 80.000 år. Litt for lang tid hvis han har det travelt med å hjernevaske meg, antar jeg.

Men kanskje det analoge sambandet i «Matrix» var skiftet ut med et digitalt ISDN-samband, med en kapasitet på hele 64 Kbit/s? Da ville full oppgradering ha gått unna på under 10.000 år!

Teknologien blir stadig mer effektiv. I årevis har folk med tinnfoliehatter vært bekymret for kommunikasjonssatellittene i geostasjonære baner som fyller hodene på folk uten slike hatter med søppel. ViaSat-1 ble sendt opp i 2011. Den satte en ny standard for overføring, med en kapasitet på 140 Gbit/sekund. Hvis hele denne kapasiteten ble satt inn i anstrengelsene for å oppgradere hjernen din, kunne hele jobben være gjort på fire og et halvt år! En helt ny standard i tankekontroll – ikke rart at folk skaffet seg tinnfoliehatter.

Men antakelig trengs det mer enn bare båndbredde for å skifte ut innholdet i en hjerne: Det trengs et mottakerapparat også, og prosessorer som oversetter elektromagnetiske signaler til nerveimpulser inn på synapsene. Mikrobrikkene til Bill Gates er nettopp slike prosessorer. Så snart du kommer inn i et område der 5G-nettet er aktivt begynner disse brikkene å lage signaler i hjernen din, og sakte men sikkert blir minnene, fordommene og personligheten din skiftet ut. Dataraten kan bli inntil 20 Gbit/sekund, står det i reklamen.

Hva! Bare 1/7 av kapasiteten til ViaSat-1! - Ja, fordi ViaSat-1 skal betjene mange millioner brukere om gangen. Det skal ikke en 5G-antenne, som dekker et begrenset område. (For eksempel området sør for Skykjuåsen på Bjonskauen. Da blir det kanskje dekning på Kvernvoldssetra også! Det ser jeg fram til.)

Men med 1/7 av kapasiteten til ViaSat-1 må du belage deg på at full oppgradering av innholdet i hodet ditt tar 7 ganger så lang tid også – altså nesten 32 år. Da må båndbredden være 100 % utnyttet til dette ene formålet i alle disse åra, så du får pent holde deg innafor dekningsområdet til antennemasta som kommer opp i nærheten av Sølvsberget, hvis det er der du bor. Andre brukere får finne seg noen andre master i mellomtida.

Kanskje Bill Gates kan oppnå mye med litt mindre fullstendig oppgradering? Han lar deg beholde noen minner, noen innøvde ferdigheter og noen tvangsforestillinger; de er ikke viktige i hans onde plan. Men da må han vite hvilke minner og forestillinger det er OK å la deg beholde. Da må han kartlegge deg først; da må datastrømmen gå den andre vegen, og da går kanskje vinninga opp i spinninga. Eller omvendt.

Husk også på at det er svært sjelden en tjeneste kan utnyttes 100 % hele tida også. Hvis du kan din køteori, så veit du at køtida inn mot en tjener som er 100 % utnyttet er uendelig lang. Det er kanskje ikke så ille hvis det ikke oppstår noen kø, sia denne antennen bare skal betjene én bruker – nemlig deg. Men sett at flere brukere må dele på tjenesten? Det er jo ikke bare du som skal bli en viljelaus slave: Det finns fem millioner andre norskinger også. Alle må oppgraderes, hvis Bill Gates skal nå sin onde plan. Må hver av dem ha en dedikert 5G-sender? Det kan fort bli i dyreste laget for konsernet hans, verdensherredømme eller ikke.

Jeg trur ikke han har tid til å vente i 32 år. Han må finne på noe annet; 5G holder ikke i hans onde plan.

Hjernen er en fantastisk maskin. Det blir ofte tatt for gitt at hjernens hovedfunksjon er å generere bevissthet, men det meste tyder på at «bevissthet» er en liten ekstraoppgave som den har påtatt seg i løpet av de siste par hundre millioner år, fordi det kan gi en marginal fordel i evolusjonen. Mye viktigere er sånne oppgaver som at den setter sammen en haglskur av fotoner til bilder og kaskader av vibrasjoner til lyder; at den tolker disse bildene og lydene og avgjør hvordan organismen skal reagere på dem; at den deretter sender ut de impulsene som sørger for at disse reaksjonene blir gjennomført. Alt dette skjer altså kontinuerlig, uten bevisst innblanding. Det samme gjelder innlærte, automatiserte ferdigheter som å gå – hvordan skulle du klare å flytte beina ett eneste skritt hvis du måtte sende bevisste ordre til hver eneste muskel, hver eneste sene, om hvordan de skal utføre sine deler av dette ene skrittet?

Når du kommer i skade for å legge handa på ei glovarm plate, reagerer hjernen din lynraskt på mottatte impulser. Den sender ut et fyrverkeri av nye impulser som gjør at du reagerer like lynraskt ved å nappe til deg handa. Skulle hjernen og kroppen ha ventet mens den trege bevisstheten din analyserer informasjonen og legger en aksjonsplan, ville det lukte svidd kjøtt før du rakk å begrense skaden. Og når det gjelder hjerteslagene dine --

Som sagt, en fantastisk maskin; antakelig den mest avanserte i det kjente univers. Det gjelder enten den sitter i et menneske eller i ei kråke. Hundre milliarder koplingsbokser, som alle står i forbindelse med flere tusen andre koplingsbokser, behandler og distribuerer elleve millioner impulser hvert eneste sekund.

Det kommer til å ta lang tid før Bill Gates, Illuminati, jøden Soros eller reptilianerne fra det ytre rom får elektronisk kontroll over alle dine tanker, ord og gjerninger. I mellomtida kan du trygt ta vaksinen din og legge tinnfoliehatten på hylla.

Synsere i Aftenposten, del 2: Martin Sandbus urbane kvaliteter

 

Dette er del 2 i en serie om urban provinsialisme blant synserne i Aftenposten. Martin Sandbu er en av disse synserne. Over halvannen side forklarer han at hvis det blir en kulturkrig, så kommer «det urbane» til å vinne. ( https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/R9oAwA/by-og-land-etter-pandemien)

Det har han nok rett i, og det er det eneste han har rett i. «Det urbane» vinner av den enkle grunn at makta rår. La meg plassere vår tids solkonger i en tradisjon:

Ved Solkongens hoff i Frankrike var det trengsel rundt kongens morgentoalett. Der kunne rikets viktigste maktpersoner nyte synet av kongen på dass. Han satt på en opphøyet toalettstol, sånn at beundrerne kunne følge hvert eneste trinn i avføringsdramaet. Bedøvet av parfyme, slik at de skulle holde ut stanken av kongen og hverandre, kunne de sukke henført når han prompet, og juble ekstatisk ved hvert «klask!» som indikerte framgang i forretningene. - Og når Stalin holdt sine lange, kjedelige taler, ble han stadig avbrutt av spontan,. taktfast applaus som ingen ende ville ta. Det lønte seg sjelden å være den første som sluttet å klappe.

Det som var helt nødvendig for enhver som ville opp og fram i Frankrike var å sikre seg en plass i kretsen rundt solkongens dass. I Sovjet var det like nødvendig å stå blant de jublende ved Stalins føtter. (Riktignok risikabelt også, viste det seg, men noen sjanser må du ta hvis du vil fram i verden.)

Makta ter seg ikke like absurd eller absolutt i et moderne demokrati. Men den ter seg. I Norge som andre steder lønner det seg å være nær makta. Den som sitter nærmest mannen ved grautbollen får alltid mest graut på tallerkenen. Avkastningen fra vår felles eiendom under Nordsjøen, oljen, gir et tydelig eksempel: Equinordirektøren får en tallerken som rommer femten millioner i året. Jenta i kassa på Remi, derimot, får en asjett som rommer en kvart million. I regnestykket til Equinordirektøren og styret hans (som består av andre med store tallerkener) betyr det at direktøren utgjør 60 kassadamer, målt i verdiskaping. Om du nå for ditt indre blikk ser for deg små sekstidels oljedirektører i lange rekker bak kassaapparetene, så kan jeg ikke hindre deg i det.

Oljedirektørens og hans ansatte produserer riktignok ikke en eneste liter olje; den var ferdig produsert for 160 millioner år sia. Det de gjør er å flytte verdier fra en konto under Nordsjøen over i diverse konti i verdens banker. Noen av de store kontiene slumper til å tilhøre direktørene.

Sandbu har tilbragt det meste av sitt voksne liv i verdensbyer med flere innbyggere enn Norge. Der har han funnet seg til rette på grunn av mangfoldet, spenningen, energien, fornyelsen og mylderet. - «Kjæm'n frå Alvdal så trevs'n ælle stann,» sier Solan Gundersen.

I hans sjølforståelse inngår det at alt dette urbane mylderet har gjort ham dyktigere, mer åpen, mer kreativ, mer produktiv enn om han hadde bodd på det stedet han kaller «bygda». (Bygda er seg lik enten den ligger i Amazonas eller i Sibir, veit du.) Og hvis bygdefolk er villige til å ta imot, skal han mer enn gjerne dele disse urbane verdiene med dem. Da kan «bygda» etterhvert bli nesten like verdiskapende som byene, etterhvert som den slutter seg til de «urbane verdiene».

I mitt stille sinn risler gjenklangen av en strofe fra barndommen: «Stakkars små i hedningland, kjenner ei sin frelsermann,» sang vi i søndagsskolen.

Sandbu og direktørklubben meiner nemlig at verdiskapingen i byen er mye større enn verdiskapingen på «bygda». Dette finns det tall for: Du legger sammen inntektene i en kommune og deler på antall innbyggere, og vips får du verdiskaping pr. innbygger. Dermed veit de urbane elitene nøyaktig hvor mye større verdiskaping de sørger for enn de tilbakestående bygdenissene.

Og det veit de fordi de ser på tallene for «verdifordeling» og kaller det «verdiskaping». Banken har hovedkontor i byen: Betyr det at alle verdiene skapes der? Langt ifra. Verdiene skapes av differansen mellom innskuddsrenter og utlånsrenter, minus kostnader. (Nå hører jeg noen sure stemmer som gnåler om at pengeflytting ikke skaper noe som helst. De sure stemmene prater tull, men den diskusjonen tar vi en annen gang.) Poenget er at innskuddsrentene oppstår der innskyterne bor, og utlånsrentene oppstår der låntakerne bor. Begge deler skjer over hele landet, ikke bare ved hovedkontoret, der de bokføres – og der direktørene får lønn som fortjent (og vel så det).

På samme vis: Verdien av fisken skapes ikke der hvor selskapet er registrert. Verdien av oljen skapes ikke der hvor oljeselskapet bor. Derimot er det direktørene og flere andre godt avlønnete personer ved hovedkontoret som fordeler de verdiene som skapes: Først tar de sin egen rundelige del; deretter risler kronene ut til andre ansatte, i tynnere stråler jo lengre borte fra maktens sentrum mottakeren befinner seg.

Gjenta etter meg: «Å fordele er ikke å skape. Å fordele er ikke å skape. Å fordele...»

Men hvorfor ligger hovedkontorene akkurat der de ligger? Og hvorfor slumper direktørene også til å bo omtrent der? Hvorfor flokker folk til byene? Er det for å bli kreative, framoverlente og nyskapende, eller er det for å få sin del (og vel så det) av kaka?

Jeg trur mest på det siste. - Her følger sivilisasjonens historie i et nøtteskall:

Før folk bygde byer og ble siviliserte levde de i små, ganske likestilte stammesamfunn uten konger, slaver og skattefuter. Folk strevde med sitt, først og fremst med å skape de verdiene de skulle leve av.

Sia det ble skapt verdier som kunne plyndres, oppsto det røverbander som levde av å plyndre folk. Folk liker ikke å bli plyndret. Derfor dannet de forbund og valgte høvdinger som skulle forsvare dem mot røverne. Noen inviterte også en av de omflakkende bandene til å slå seg ned og forsvare dem mot de andre bandene. Slik oppsto det en sosial pyramide med høvdingen (etterhvert kongen, keiseren, Verdens evige sol som skinner i våre hjerter, osv) på toppen, diverse småhøvdinger under dem, prester og krigere under dem igjen, helt ned til skopusseren på hjørnet – en Stat, med andre ord. Det oppsto også stadig større forskjeller mellom folk, fra solkongen ned til slavene. Dette heter «framskritt», et begrep som er funnet på av dem som sitter øverst.

Staten bor der hvor sjefen over alle sjefer bor med sine undersjefer, sine prester, sine skatteoppkrevere og sine krigere. Den krever inn midler for å sikre alle i maktapparatet et anstendig utkomme (og vel så det). Sia et ordnet samfunn må ha lover og regler, tar den også jobben med å lage de lovene og reglene som alle må følge: Den bestemmer hvem som får eie land og andre ressurser; hvor og hvordan folk skal bo; hvilke guder de skal ofre sine førstefødte til. Og selvfølgelig: Hvor mye folk skal betale i skatt for at Kongen & Co skal herske over dem.

Stedet der Staten bor heter «en hovedstad». Dit reiser folk for å komme så nær makta som mulig. Akkurat som adelsmennene rundt solkongens dass veit de nemlig: Jo nærmere makta du klarer å komme, jo større tallerken får du når vår felles grautgryte skal fordeles. På årsmiddagen til Norges Bank får du til og med fasan i tillegg til graut.

For bankdirektøren, fyrstikkfabrikanten og tøffelimportøren er det også om å gjøre å sitte nærmest mulig dem som bestemmer. Da kan de møtes i fine klubber og omgås de mektige som lager lovene. For det er jo de mektige som deler ut privilegier og monopoler. Derfor havner hovedkontorene etterhvert også i hovedstaden, og derfor kommer alle som vil opp og fram i disse selskapene rekende til hovedkontoret, etterfulgt av alle som bare vil ha en jobb å leve av.

Norge har, som andre moderne samfunn, ei blanding av markedsøkonomi og kommandoøkonomi. Markedet er distribuert; kommandolinja er sentralisert. Grauten blir kokt ute i markedet, men den blir fordelt i kommandolinja.

Makta trenger ikke være særlig kreativ; den greier seg godt uansett. Elitene som befinner seg nær grautfatet liker likevel å fortelle seg sjøl og andre at privilegiene deres kommer av at de skaper ekstra store verdier, takket være sin kreativitet og sine kunnskaper. Følgelig setter synseren Sandbu seg sjøl opp som eksempel. Han har stor sympati for den tilbakestående «bygda» og vil bringe de urbane verdiene ut, sånn at flest mulig kan bli lik ham og vennene hans.

Han vil bruke teknologi og infrastruktur til å flytte «moderne og lønnsomme» jobber ut på «bygda», sammen med de urbane verdiene. Han trur på ramme alvor at tanken på bredbånd, fjernarbeid og raskere kommunikasjon er nye, kreative og revolusjonerende idéer ute på misjonsmarkene, hvor folk knapt har hørt om et hjemmekontor før. Slik vil han sørge for en «kritisk masse av kunnskapsjobber» flere steder. Da kan «flere byfolk bo landet over», og «det urbane spre seg i takt med en urban økonomi».

På nabotomta har det i lengre tid jobbet noen flinke arbeidsfolk med maskiner og verktøy. De bygger ny grunnmur, legger ny drenering, installerer nytt el-anlegg, nytt avløp, og de konstruerer en ny, overbygd kjellernedgang. Etter å ha lest Sandbus kronikk kan jeg nå opplyse disse karene om om at det de driver med ikke krever kunnskap. Men nå kommer det snart urbane kunnskapsjobber ut over hele «bygda», med hjemmekontor og aviskronikker til erstatning for det primitive strevet deres. Det kan jeg si til dem!

Eller kanskje ikke. For hvis misjonæren Sandbu kommer flyttende med den samme uvitenhetens grenselause arroganse som kronikken hans vitner om, så trur jeg han møter utfordringer, for å si det forsiktig. Da blir det atskillig lettere å integrere innvandreren fra Somalia enn å integrere utvandreren fra Oslo.

Nå har jeg levd store deler av livet mitt omgitt av trivelige og skikkelige byfolk. De aller fleste av dem skal være hjertelig velkomne i mitt nabolag, uansett hva de arbeider med! Sandbu representerer bare et tynt sjikt av provinsielle urbanister som er blitt alt for høge på seg sjøl, i mangel på korreksjoner fra omgivelsene. Dessverre er dette tynne sjiktet kraftig overrepresentert blant synserne 'i landets største avis.

Sandbus lange artikkel er illustrert med ei tegning av en kjempestor hjerne, omgitt av fire små. Tegninga skal nok symbolisere et budskap. Dessverre framgår det ikke at giganthjernen bare er fylt med varm luft.

Faste synsere i Aftenposten, del 1: Kjetil Rolness og pandemien

 

Lokalavisa for Oslo Vest, «Aftenposten», har noen faste synsere som får stor spalteplass der de sprer privat synsing i store opplag mot god betaling. En slik synser heter Kjetil Rolness. Han har skapt seg et navn som en slags høyreintellektuell rabulist; en Helge Lurås for den dannete (øvre) middelklasse.

Hans metode er å servere passe sjokkerende meininger som er skreddersydd for å sikre mange delinger og klikk, uten at han beveger seg så langt ut i Kokko-høyres domene at det går ut over abonnementene. Disse meiningene er vanligvis godt tilpasset hans egen sosiale posisjon og utsiktspunkt. Typisk var hans utspill en gang landslaget hadde tapt enda en fotballkamp, samtidig som han sjøl hadde en sønn som spilte fotball: Da ville han spisse barnefotballen og lage «ett lag for de gode og ett lag for de dårlige» spillerne.

( http://kvernvold.blogspot.com/2014/09/hvem-skal-steike-vaflene.html)

Nå har han trådt til med ei helside fra landets største offentlige talerstol

( https://www.aftenposten.no/kultur/kommentar/i/2dq7Wr/naar-frykten-blir-vane-kjetil-rolness- Betalingsmuren er avisens påfunn, ikke mitt). Der spør han hvor lenge vi skal «strupe livet for å unngå smitte og død», og lar seg skremme av tanken på at vi skal «berøve mennesker for sosialt samkvem, fornøyelser, reiser – nesten alt som gjør livet verdt å leve».

Han er selvfølgelig ikke det minste skremt; han bare later som. Og hvis han på ramme alvor meiner at «sosialt samkvem, fornøyelser, reiser» er nesten alt som gjør livet verdt å leve, da har han levd et liv så fylt med privilegier at han lever på en annen planet enn de fleste andre. Svært mange vil nemlig meine at god helse, varme klær, en varm og god bolig, mer enn nok å spise og drikke, familie, venner, tilgang til friluftsopplevelser, sosial og økonomisk trygghet, tilgang til verdenslitteraturen, til verdenskulturen og til verdens samlete viten er minst like viktige for at livet skal være verdt å leve som selskapelighet og shoppingturer til London.

Jeg har lest mye surving og sutring under pandemien, fra folk som nekter å begripe hvor privilegerte vi er i vår ørvesle avkrok av verden og verdenshistorien, sjøl med de aller strengeste smitteverntiltakene på plass. De aller, aller fleste før oss og rundt oss har hatt det og har det mye verre. For mange her i landet har pandemien hittil vært ett eneste langt luksusproblem.

Noen av de mest bemidlete klarte faktisk å kalle det et «brudd på menneskerettighetene» at de i en kort periode ble nektet å reise på hytta! Når reiseforbudet en gang blir opphevet, kan Elin Ørjasæter med flere ta en tur til Jemen for å finne ut hvordan virkelige brudd på menneskerettighetene ser ut. Men hittil har jeg ikke sett andre enn Rolness som har klaget over at livet knapt er verdt å leve med alle disse smitteverntiltakene.

Hobby-epidemiologisten viser til en norsk lege, Charlotte Haug. Hun har undertegnet den skandaliserte Great Barrington-erklæringa, som vil skjerme «de mest sårbare», men ellers la pandemien rase, sånn at vi når den sagnomsuste tilstand av flokkimmunitet. Han siterer: «Det gjør ikke noe at det sprer seg blant barn og unge. De blir heldigvis lite syke.» Haug har aldri gitt noen oppskrift på hvordan man unngår at barn og unge bærer smitten videre til foreldre og besteforeldre – hvis man ikke setter aldersgruppene opp til (for eksempel) 25 år i et kollektivt isolat, da. Men da faller kanskje mye av vitsen bort!

I USA har hittil godt over 530.000 mennesker vært sårbare nok til å dø av sjukdommen, kanskje etter at barn og unge og andre usårbare har tatt med seg smitten hjem. Et liknende tall har EU kommet til. Og både USA og EU-landene har faktisk hatt en del smitteverntiltak, riktignok mer eller mindre effektive – men jeg har ikke sett en eneste ekspert hevde at dødstallene ville ha vært lågere uten smittevern!

Rolness unnlater selvfølgelig ikke å påpeke at vi «bare» har hatt 640 dødsfall. Og i forlengelsen: «Vi kan uansett fastslå ... at korona er ufarlig for de aller fleste». Det må vel bety at vi ikke hadde hatt så mange flere dødsfall om tiltakene hadde vært mye lempeligere? - Likevel har Sverige, som hadde så lempelige tiltak fra starten av at viruset fikk god anledning til å spre seg, registrert over 13.000 dødsfall. Er antallet «mest sårbare» virkelig så mange ganger større i Sverige enn i Norge? Eller ville 6.500 døde hittil – halvparten av Sveriges tall – ha vært akseptabelt, i bytte mot litt uhemmet selskapelighet?

Rolness slutter seg til Charlotte Haugs formulering om at «de som ikke er sårbare umiddelbart bør få gjenoppta livet som normalt». Nå viser en ny undersøkelse fra Storbritannia («Risk of mortality in patients infected with SARS-CoV-2 variant of concern 202012/1: matched cohort study»; https://www.bmj.com/content/372/bmj.n579?fbclid=IwAR074oej7G7xqmwLDNwmSCJaO6AWshD2oa_faYtEz02M6u6MJpz4QSdo-Ig) at dødeligheten for folk over 30 som ikke befinner seg i institusjon, dvs ikke er spesielt sårbare, er 4,1 promille når de smittes av den «engelske» mutanten, altså den som nå har overtatt markedet i Norge også. (I påvente av den brasilianske, som antakelig er enda farligere.) Dermed kunne sosiologen sikkert ha regnet ut at det fort blir 12.000 døde her i landet, sjøl om man klarer å skjerme de mest sårbare fullstendig.

Ute i verden har myndighetene skaffet seg erfaring med flokkimmunitet-strategien. For eksempel i Storbritannia, hvor den ble prøvd ut helt til å begynne med. Det var gode grunner til at de forlot den.

«Langtidseffektene av tiltakene kan bli triste, men myndighetene har blikket stivt festet på R-tallet,» sutrer Rolness. Grunnen til at myndighetene har blikket festet på R-tallet er nok at de har hatt besøk av fagfolk, som med enkle ord og bilder har forklart dem hvordan eksponensialfunksjonen virker: Hvis R holder seg på 1,5, vil smittetallene i løpet av et par måneder stige fra 1.000 til 25.000 om dagen. Da er det snart ingen igjen å smitte, i hvert fall ikke før vi får besøk av Brasil-utgaven, som visstnok ikke lar seg stoppe av at du allerede har vært smittet. På den andre sida er det ikke sikkert at sjukehuset har plass til magesåret ditt, kreftsvulsten din eller blindtarmen din – for der er alle sengeplasser, alle korridorer, heiser og resepsjoner fylt opp med koronapasienter, mens den halvparten av leger og pleiere som fortsatt er på jobb jogger rundt og sorterer respiratorkøen.

Javisst, la oss snakke om «langtidsvirkningene»: Ikke bare av nedstengningen, men av koronaen. Over halvparten av folk som ikke har vært særlig hardt rammet opplever langtidsvirkninger, viser en ny norsk undersøkelse. ( «Funnene fra Bergen Covid-19 Research Group viser at 61 prosent av de som ble koronasmittet, fortsatt sliter med ettervirkninger» - VG; TV2.) En britisk undersøkelse bekrefter det samme. ( https://www.thelancet.com/journals/la... ) Utmattelse, konsentrasjonssvikt, svekket hukommelse; hodepine, magesmerter... Er dette den tilstanden du helst ser at husets 12-åring havner i?

I huet mitt er det sånn at ikke minsthensynet til barn og unge tilsier kraftig og effektivt smittevern, helt til størstedelen av befolkningen er vaksinert. Når synseren Rolness setter i gang klagesangen over «tvangsregime i frie samfunn», argumenterer han for en kunnskapslaus politikk som i praksis vil redusere friheten for oss alle mye mer enn de nåværende tiltakene. Den vil nemlig ramme en atskillig mer grunnleggende frihet enn retten til å dra til London på shopping, nemlig den friheten som omfatter retten til liv og helse.

Bruk munnbind, hold avstand, vask hendene og hold deg hjemme når du må. Det er ille for folk som mister jobb og inntekt, og de må få rask og god hjelp. Men verken du, jeg eller Kjetil Rolness hører til den kategorien. Vær glad du overlever uten mén, og slutt å surve!

Myten om vaksinen, rettferdigheten og stakkars Oslo

 

I Oslo og omegn har det bredt seg en forestilling om at Oslo blir kraftig diskriminert når det gjelder fordeling av vaksiner, trass i at byen har mye kraftigere smittepress enn resten av landet. Denne forestillingen formidles av byrådet i Oslo, av utallige kommentatorer i sosiale medier, og ikke minst av hovedstadens lokalavis Aftenposten.

Da må vi jo se på noen tall. SSBs uuttømmnelige databaser viser:

Ved forrige årsskifte hadde landet 5.367.580 innbyggere. Oslo hadde 693.494 innbyggere, altså 12,9 % av befolkningen.

Landet hadde 827.420 innbyggere eldre enn 67 år. Oslo hadde 76.414 eldre enn 67 år, altså 9,2 % av denne delen av befolkningen.

Jeg skriver dette den 2. mars 2021. Dagens smittetall er: 729 i hele landet; derav 137 i Oslo. 18,8 % av landets smittetilfeller er altså registrert i Oslo, som bare har 12,9 % av befolkningen. Med andre ord: Det er større smittepress i Oslo enn det som er gjennomsnittet her i landet – men ikke mange ganger så stort, slik en får inntrykk av ved å lese lokalpressa. Akkurat denne dagen har den registrerte smittespredningen i Oslo vært 46 % større enn det som er gjennomsnittet for landet.

Registrerte smittetall spretter jo opp og ned (mest opp i det siste, dessverre). Men dagens forholdstall er ganske representative.

Det påstås dessuten av stadig flere, med stadig kraftigere utestemme, at Oslo har fått tildelt alt for få vaksiner i forhold til resten av landet, sammenliknet med behovet.

Det har hittil vært en uttalt strategi at vaksinene først skal brukes til å beskytte de gruppene som er mest utsatt for alvorlig sjukdom og død. Statistikker fra andre land i verden viser at hvis man først blir smittet, har en 75-åring 20 ganger så stor risiko for å dø av Covid-19 som en 50-åring. (https://www.cdc.gov/coronavirus/2019-ncov/covid-data/investigations-discovery/hospitalization-death-by-age.html) Derfor har det også vært enighet om eldre skal prioriteres, uansett hvor de bor hen i landet.

Dagens tall fra FHI viser:

Pr. 1. mars har 329.034 personer fått den første vaksinesprøyten. Av disse er 37.484 satt i Oslo, altså 11,4 % av totalen.

Av disse har 161.891 personer også fått vaksinesprøyte nummer 2, derav 21.723 i Oslo. Det tilsvarer 13,4 % av totalen.

Vi ser altså at av den delen av befolkningen som de fleste er enige om å anse som utsatt, nemlig folk over 67 år, bor 9,2 % i Oslo. Samtidig er 11,4 % av første sprøyte og 13,4 % av full vaksine satt i Oslo.

Oslo har ikke fått mindre enn sin andel av vaksinene, hvis en ser landet under ett. Oslo har fått en større andel av vaksinene enn befolkningsstrukturen skulle tilsi.

På nettet og blant politikere med sine egne agendaer gjør det seg også gjeldende en forestilling om at pandemien kan bremses kraftig hvis vaksinene først blir gitt til de mest utsatte områdene – det vil si først og fremst Oslo. Da kan vi åpne opp samfunnet og slippe så tunge smitteverntiltak, sier myten.

Som tallene over viser, så ville det ikke hjelpe stort: For det første foregår altså 80 % av smittespredningen i landet forøvrig. For det andre har vi hittil bare rukket å fullvaksinere en liten del av den utsatte befolkningen: Mindre enn 40 % av folk over 67 år har fått sin første sprøyte, og mindre enn 20 % av denne delen av befolkningen er fullvaksinert. Om samtlige vaksiner som er satt iu hele landet til nå var blitt brukt i Oslo, ville ennå mindre enn 25 % av Oslos befolkning ha vært fullaksinert. Samtidig ville resten av landet – der 80 % av smittespredningen foregår – ha vært uten vaksine. Dette ville ikke ha bremset pandemien.

Realiteten er: Vaksinen kan ikke bidra vesentlig til å stanse spredningen før vi kommer i gang med massevaksinering av hele befolkningen. Dit er det, dessverre, flere måneder. Inntil det tidspunktet bør vi fortsette med å bruke våre knapt tildelte kvoter til å skjerme de mest utsatte for alvorlig sjukdom og død.

Det er risiko for at vedvarende populistisk press fra Oslo med omegn kan komme til å påvirke vaksinestrategien. Det kan i så fall koste oss dyrt i form av sjukdom og død, bare fordi politikere, journalister og andre folk vegrer seg mot å forholde seg til tall.

Eirik Raudes bugnende kornåkre

 Med ujevne mellomrom leser du oppslag i debattspaltene som latterliggjør forestillingen om «menneskeskapt global oppvarming», ofte ført i pennen av FrPs klimaeksperter med Carl I. Hagen i spissen. De siste fem-seks åra har Eirik Raude og hans bugnende kornåkre på Grønland spilt en stor rolle i argumentasjonen fra klimaforskerne i FrP.

La oss se på hva de bygger på når de skriver triumferende om «vikingenes bugnende kornåkre på Grønland». Bakgrunnen er denne:

Ved arkeologiske undersøkelser på Grønland i 2011 og 2012 ble det funnet byggkorn ved tre norrøne hustufter, og toppen av et aks på et fjerde sted. Utgravningsstedene, Qassiarsuk og Igaliko, ligger innerst i fjordene i det bosetningsområdet som bosetterne kalte Østbygda, altså i de varmeste og mest gjestmilde områdene. Igaliko tilsvarer det norrøne godset Gardar, som var biskopens sete da Grønland hadde egen biskop. (Peter Steen Henriksen: «Norse agriculture in Greenland – farming at the northern frontier», https://pure.kb.dk/en/publications/norse-agriculture-in-greenland-farming-at-the-northern-frontier). Disse funnene vandret raskt via sensasjonsoppslag i forskning.no («Vikingene dyrket korn på Grønland!») til enda mer sensasjonspregete oppslag i dagspressen.

Steen Henriksen argumenterer for at kornet må ha vært dyrket på stedet. Å importere utresket korn fra Norge ville ha krevd for stor plass på båten; dessuten ville det ha blitt fuktig under overfarten og mindre holdbart. Han skriver videre, ganske nøkternt, at «det er vanskelig å avgjøre hvordan byggen ble brukt eller hvor omfattende bruken var».

Sånne forbehold tok ikke forskningsjournalistene, slett ikke sensasjonsjournalistene, og absolutt ikke «klimarealistene» i FrP og andre steder. De sistnevnte gledet seg over oppslag som: «Sensasjonelle funn viser at vikingene kunne drive jordbruk på Grønland!» Det etablerte seg raskt som en urokkelig sannhet i disse kretsene at klimaet i middelalderen var mye varmere enn i dag – beviset på dét var jo disse kornåkrene! Kan vi slippe å høre mer om «menneskeskapt global oppvarming», takk, når verden beviselig var mye varmere for 1000 år sia, helt uten olje og CO2? - Skrev de, mens myten om de bugnende kornåkrene ble resirkulert og resirkulert og resirkulert, og vokste seg større for hver runde.

I rapporten sin skriver Steen Henriksen også om eksperimenter som ble foretatt i 1997, og som viste at norske og islandske byggsorter kunne bli modne i de innerste og varmeste områdene i Østbygda – altså på nøyaktig sånne steder som Qassiarsuk og Igaliko. Byggkornene fra norrøn tid viser altså bare at under heldige forhold og på de beste stedene kunne byggen på Grønland bli moden i norrøn tid, akkurat som i dag. Men «klimarealister» fordyper seg ikke i forskningsrapporter, så lenge de får vite alt de trenger å vite av noen feite overskrifter.

Det hører nok også til sjeldenhetene at de leser historie. Hadde de gjort det, ville de ha nølt med å omtale norrøne grønlendere fra 985 til 1450 som «vikinger»: Disse folka levde jo slett ikke av plyndring og ran, men av husdyrhold, fiske og fangst. Og hvis tilhengerne av historien om Eirik Raude og kornåkrene hans hadde giddet å sette seg inn i Grønlands norrøne historie, så fascinerende og gåtefull som denne historien faktisk er, ville de ha funnet samtidige beskrivelser av livet på Grønland i høgmiddelalderen. En slik beskrivelse står i «Kongsspeilet», ei slags lærebok for unge prinser, skrevet som en samtale mellom far og sønn. Boka er skrevet i Norge ca. 1250. På den tida var det årlig forbindelse mellom Norge og Grønland. Grønlandshandelen var et kongelig monopol, så folk i kongelige kretser hadde god greie på grønlandske forhold. Sønnen får blant annet vite følgende («Kongsspegelen», Det Norske Samlaget 1963, til nynorsk ved Alf Hellevik):

«På Grønland er det slik, som du venteleg kan vite, at alt det som kjem dit frå andre land, det blir dyrt der, for landet ligg så langt ifrå andre land at folk fer sjeldan dit. Og alt det som dei skal hjelpe opp landet med, det må kjøpast frå andre land, både jarn og alt det tømmer som dei skal byggje hus av. -- Men desse ting fører folk derifrå til vederlag for varene sine: bukkeskinn og nauthuder og selskinn og slike tau som vi før tala om, dei som folk skjer av den fisken som kallast rostung, og som blir kalla svordreip, og likeins tennene hans. Men når det gjeld det som du spurde om anten det var nokon kornavl eller ikkje, då trur eg at det landet har lita framhjelp av det. Likevel er det folk, og då helst dei som er haldne for dei gjævaste og rikaste, som prøver å så for ein freistnad skuld. Men det er likevel stormengda i det landet som ikkje veit kva brød er og enno aldri har sétt brød.»

«Rostungur» betyr hvalross, ifølge 2. utgave av min utmerkete «Dönsk-íslensk Orðabók» fra 1992. Både tennene og skinnet på denne «fisken» var verdifulle eksportvarer; tennene som elfenbein, og skinnet som tau. At lista over eksportprodukter er korrekt – noe som bekreftes av funn i Norge - gir grunn til å anta at resten av dette avsnittet også er til å stole på. Og da står det altså: I den varmeste perioden av Middelalderen har folk flest på Grønland aldri sett brød. Noen stormenn har likevel prøvd seg på slik dyrking.

Stormennene holdt selvfølgelig til på de største og beste gardene, altså akkurat der hvor Steen Henriksen gjorde sine funn, og der det kan dyrkes litt bygg den dag i dag.

Seinere står det i samme kilde:

«Du spør kva dei lever av i det landet, etter di dei ikkje har kornavl. Men folk lever av fleire ting enn berre brød. Så er sagt at det er gode beite og gode og store gardar på Grønland, for folk der har mykje naut og sauer og lagar mykje smør og ost. Folk lever mykje av det og så av kjøt av allslags veidn, både av rein- og kval- og sel- og bjørnekjøt; av det nærer folk seg der i landet.»

Kilden sier altså at folk lever av husdyrhold, fangst og fiske. Husdyrholdet bekreftes av mange arkeologiske undersøkelser på Grønland: Jorda ble i det store og det hele brukt til gras og beiteland, ikke til korndyrking. Slike undersøkelser er dokumentert av blant andre Christian Koch Madsen («Pastoral settlement, farming, and hierarchy in Norse Hvatnahverfi, South Greenland», University of Copenhagen 2014, https://www.nabohome.org/postgraduates/theses/ckm/CKM_PHD.pdf).

I flere andre studier er karbon- og nitrogenisotopene i skjelettene til norrøne grønlendere blitt analysert. Av flere studier som omfatter i alt 123 forskjellige individer har man kunnet konkludere: Folk på Grønland levde i stor grad av husdyrhold, jakt og fiske, og i løpet av perioden 980 til 1450 forskjøv kostholdet seg stadig mer i retning av sjømat. (Jette Arneberg, Niels Lynnerup, Jan Heinemeier: «Human Diet and Subsistence Patterns in Norse Greenland AD c. 980 – AD c. 1450: Archaeological interpretations», Journal of the North Atlantic 2012).

Arkeologien og moderne analysemetoder bekrefter altså akkurat det vi kan lese i «Kongsspeilet»: Norrøne folk på Grønland levde av husdyrhold, fangst og fiske. Noen stormenn gjorde enkelte forsøk på korndyrking, men det ble aldri noe mer enn forsøk.

Eirik Raude hadde ingen «bugnende kornåkere». Verken arkeologien eller samtidskilden gir grunn til å anta at klimaet på Grønland var vesentlig varmere på hans tid enn det er i dag, uansett hva «klimarealistene» måtte ønske å tru. Men kan det ha vært like varmt som i dag? Ja, det er sannsynlig. Men nå blir det raskt mye varmere, ifølge 22 forskere som oppsummerer forskningen om klimaet på Grønland fram til 2012: «Vi viser at i løpet av det siste tiåret (2000-tallet) nærmer atmosfæretemperaturer og temperaturer i havoverflata seg nivåer som sist viste seg for årtusener sia, da solinnstrålinga om sommeren var høgere på grunn av andre banekonfigurasjoner.» (Valérie Masson-Delmotte og 21 andre: «Greenland climate change: from the past to the future», https://www.researchgate.net/publication/232453445_Greenland_climate_change_From_the_past_to_the_future). (I min kronglete oversettelse viser jeg blant annet til solinnstrålinga. Den varierer i samsvar med de astronomiske syklene, også kjent som Milankovitsj-syklene: Jordas rotasjonsakse vipper, jordbanens eksentrisitet varierer, og jordbanens korte og lange akse flytter seg rundt Sola. Dette fører til klimaendringer som foregår over titusenvis av år, og som ikke har noen betydning for vår tids raske klimaendringer.)

Seinere studier (Lasher og Axford: «Medieval warmth confirmed at the Norse Eastern settlement in Greenland», Geology, 06/02 2019) har bekreftet at det var en varm periode på Grønland i de første århundrene med norrøn bosetning. Mm denne og andre slike perioder sier hovedforfatteren, Yarrow Axford, følgende: «Til forskjell fra global oppvarming i det siste århundret var middelalderens varmeperiode lokal. ... Forestillingen om at perioder som «den lille istid» var globale hendelser har vært døende i forskningen. Men forestillingen er stadig populær blant ikke-eksperter, som ønsker å så tvil om den dramatiske og virkelig globale oppvrarminga som har foregått gjennom det siste århundret.» (https://www.theatlantic.com/science/archive/2019/07/why-little-ice-age-doesnt-matter/594517/)

Vi kan konkludere: På Eirik Raudes tid og i de første århundrene etter ham var det like varmt på Grønland som det er i dag. Denne varmeperioden var lokal, akkurat som den påfølgende kuldeperioden og den seinere «lille istid». Det er først i vår tid at vi opplever globale klimaendringer. Og den som påberoper seg «Eirik Raudes bugnende kornåkre» som argumenter mot at det foregår global oppvarming i dag, gjør det muligens mot bedre vitende – men mest sannsynlig på grunn av uvitenhet og intellektuell latskap.

For det er jo fullt mulig å finne ut at verken Eirik Raude eller andre «vikinger» hadde store kornåkre på Grønland. Men da kan en ikke nøye seg med å lese overskrifter i store bokstaver: En må ta seg bryet med faktisk å lese kildene.