Øyvind Myhre's Blog, page 22

Snakk norsk, for svarte F!

Jeg er som kjent en gammel grinebiter! Og det er få ting som får meg til å bite mer grinete enn når morsmålet mitt blir mishandlet. Da meiner jeg morsmålet i videste forstand, fra gamle Riksmålsforbundets halvdansk med nu, efter, frem og sne, til de særeste dia- og sosiolekter. Jeg inkluderer gladelig såkalt kebabnorsk i den store morsmålsgryta: Flere begavete forfattere henter impulser fra denne nye utgaven av norsk. Det er en berikelse: Språket vårt er romslig. Det kjennetegnes av rikdom og variasjon, av kreativitet og stadig fornyelse. Norsk er i evig utvikling.
Men å bvtte ut språket vårt, bit for bit og ord for ord med et annet språk, det er ikke utvikling. Det er avvikling. Og kulturjournalistikken leder an i avviklinga.
Her er pratebobler jeg snapper opp fra NRKs P2 på en hvilken som helst dag: «Ja, nå står vi foran en ny tsjællingsj. Jeg blir veldig kånfjust når du sier slikt. Det er vel et par hundre av dem, giv år teik. Det kommer kunstnere, artister, singersongraiters, juneimit. Det vi snakker om her er divillopment og nye rileisjens. Dette var jo helt æstånisjing! En graundsjeiking avsløring. Her har utviklingen gjort et kvåntum liip.» Og så videre, og så videre, og så videre.
Jeg overdriver ikke: Kulturkanalen har knapt nok ett eneste verbalt innslag som ikke er krydret med sånne ubehjelpeligheter. De kommer så hyppig og med sånn selvfølgelighet at journalister og lyttere venner seg til at det er sånn det skal være. Men for denne lytteren slutter språket å være et nytelsesmiddel. Det blir et torturinstrument. Den evige svien i øra stjeler oppmerksomhet og sinnsro, og jeg blir stadig mer grinete.
Fremmedord skiftes ut med de lettest tilgjengelige fra amerikansk reklamespråk: «Natrium» og «kalium» blir til «sodium» og «potassium». «Silisium» blir til «silikon». I skriftlige ytringer innføres feil ord deling etter mønster av engelsk, enda et norsk språkøre, til forskjell fra et engelsk, hører med en eneste gang at sjuke pleiere er noe annet enn sjukepleiere. Du forveksler ikke «bønder» med «bønner»: Da forveksler du ikke «gaffelbiter» med «gaffel biter» heller, med mindre du undertrykker ditt norske språkøre med fullt overlegg. Språket vårt har en variasjonsrikdom ved utnyttelse av trykk og tonem som det fattigere engelske språket mangler. Hvorfor skal vi, helt frivillig, kaste fra oss denne rikdommen?
Mer subtil er den utskiftinga av ord som fortsatt høres ut som norsk, men der betydningen er erstattet med betydningen av (nesten) likelydende engelske ord. «Besøk Røros for en avslappende ferie!» Her har preposisjonen for fått den engelske betydningen. «Han reiste til Bahamas for fjorten dager.» Nå er denne bruken fra reklamespråket blitt så allestedsnærværende at de fleste antakelig oppfatter den som norsk. Men på norsk heter det altså på ferie og i fjorten dager. Jeg kjemper antakelig en forgjeves kamp for å bevare de trauste norske preposisjonene i og på med norsk betydning – men jeg garanterer: Du skal ikke finne meg død med et sånt for i kjeften. - Og nå har preposisjonsdøden nådd vårt gode gamle om også: Seinest i dag hørte jeg om to kamphaner som utkjempet en rettssak over en eiendom. Hæ? Svevde de over eiendommen mens de sloss? Nei da: «They faught over the property», sier de på engelsk. «De kjempet om eiendommen,» heter det på på norsk.
Nye ord og begreper beriker språket. Å fjerne stadig flere tradisjonelle norske ord og uttrykk for å etterfylle med dårlig engelsk gjør oss fattigere, ord for ord og år for år. Jeg er fullt klar over at jeg arbeider i motbakke: Om femti år er antakelig norsk dagligtale redusert til et farge- og nyanseløst pidginspråk. (Muligens med unntak for Holmlia og enkelte andre Kebab-lommer!) Så jeg veit at jeg hyler mot månen. Men så lenge jeg kan gnåle og kjefte, kommer jeg til å fortsette å si: Snakk norsk, for svarte F!

Kokko-høyre og konspirasjonene

Du skal ikke bevege deg lenge i sosiale medier og i de «alternative» nettavisene før du møter konspirasjonsteorier og alternative fakta. Noen av dem er fikse ideer med evig liv: Månelandinga var bare filmtricks; Jorda er egentlig flat, og her er bevisene; Elvis lever. Sir Paul, derimot, er død, og det er hans dobbeltgjenger som har opptrådt de siste 50 år. Sånne ting.
Andre konspirasjonsteorier er farligere. Her er noen slike:Covid-19 er bare som en mild influensa. Koronahysteriet hausses opp av massemediene og legemiddelindustrien. Denne milde sjukdommen kan enkelt forebygges og kureres med D-vitaminer. Hvis noen få likevel dør, så er det bare de eldste og svakeste, og det er i samsvar med darwinismens «survival of the fittest». (Kommentar: Det siste står det ingenting om hos Darwin. Derimot har nazistene sagt og skrevet mye om det. Hittil er ca 400.000 døde rapportert i hele verden, ifølge nettstedet Worldometer, og vi veit at i nesten alle land er det stor grad av underrapportering.)Vaksiner kan forårsake autisme og er helt unødvendige. Alle vaksiner som utvikles mot Covid-19 kontrolleres av Bill Gates, som håper å tjene enorme summer på dem. (Kommentar: Vaksiner redder påviselig millioner av liv. Gates donerer store summer til utvikling av vaksiner, også mot Covid-19. Han kontrollerer ingen av disse prosjektene.)Forestillingen om menneskeskapt oppvarming er en svindel som FNs klimapanel og korrupte forskere står bak, fordi de tjener store summer på klimahysteriet. Beviset finnes bl a i dokumentarfilmen «The Great Global Warming Swindle». (Kommentar: Det er aldri blitt forklart hvordan klimaforskere og meteorologer kan tjene store summer på å påvise global oppvarming, eller hvem som betaler alle bestikkelsene. Den 10 år gamle «dokumentarfilmen» ble revet i fillebiter av forskere straks den ble vist. Hver eneste påstand i filmen blir tilbakevist i den grundige gjennomgåelsen «The great global warming swindle is itself a fraud and a swindle», se http://www.durangobill.com/Swindle_Swindle.html ). Det internasjonale klimaikonet Greta Thunberg er et forvirret lite Asperger-barn. Skjulte krefter utnytter henne til å spre klimahysteri. Hun burde skjermes mot den kyniske måten hun blir brukt på. (Kommentar: Denne stakkarsliggjøringa veksler med ondskapsfulle karikaturer som latterliggjør Thunberg i stedet. Hun er 17 år og blir ikke «brukt» av noen. Hun framstår som usedvanlig uredd, velformulert og kunnskapsrik, og støttes av blant andre David Attenborough, som heller ikke blir «brukt» av noen.)Demonstrasjoner og opptøyer i USA påstås å være utløst av politivold og rasediskriminering. I virkeligheten finnes det ikke diskriminering i USA, og opptøyene skyldes at presidentens fiender betaler organiserte bander for å reise til byene og lage bråk. (Kommentar: De fleste studier har konkludert med at rasediskriminering pågår den dag i dag. Det finnes ikke fnugg av bevis for at bråkmakerne blir betalt for å lage bråk; alt tyder på at de gjør det helt gratis.)Globalistene, anført av finansmannen George Soros, finansierer svarte hatgrupper for å ødelegge USA. Det framgår av et intervju som Soros ga til tyske Bild i 2014. Det er altså Soros og andre fiender av presidenten som finansierer bråkmakerne, og det gjør de for å ødelegge USA. (Kommentar: Noe slikt intervju finnes ikke i Bilds arkiver. Den engelske «oversettelsen» blir stadig resirkulert i høyreekstreme miljøer, til tross for at påstanden er blitt faktasjekket og tilbakevist mange ganger.) Muslimene arbeider i det skjulte for å overta Europa, og de samarbeider med sosialdemokratiske partier om å nå dette målet. (Kommentar: Noen sånn «plan» er aldri blitt påvist. Muslimer er akkurat som kristne og ateister på den måten at de er individer, og hvert individ har sine egne livsmål og sin egen virkelighet å forholde seg til. Teorien minner i foruroligende grad om en tilsvarende teori om «jødene» som var populær fram til krigen, i stor grad basert på falsumet «Sions Vises Protokoller», som ble laget og spredt av tsarens hemmelige politi. Muslimteorien, også kjent som teorien om «Eurabia», var som kjent motivet bak terroraksjonen i 2011.) De store nyhetsbyråene, avisene og fjernsynsstasjonene – MSM, «Mainstream Media» – skjuler hva som egentlig foregår her i verden. Særlig i USA, hvor de promoterer rasekrig for at presidenten skal få skylda. Men også her i landet blir vi hjernevasket av koronahysterikerne, klimahysterikerne, muslimvennene, innvandringsvennene og antitrumperne i NRK, Aftenposten, TV2, VG, Dagbladet og så videre. Vi må gå til alternatie media for å finne de sannhetene som MSM skjuler: Resett, Document.no, HRS, Steigan. (Kommentar: Noe bevis for den verdensomspennende konspirasjonen mellom journalister og medieeiere framlegges ikke. Den forutsettes å være sjølinnlysende.)
Den som trur på én konspirasjonsteori, har lett for å tru på flere, viser det seg. Det henger muligens sammen med personlighetstype; i hvert fall dreier det seg om noe langt mer grunnleggende enn sunn skepsis, som vi alle bør ha overfor både politikere og medier. En konspirasjonsteoretiker er jo ute av stand til å mobilisere skepsis i det hele tatt overfor sin egen yndlingsteori. I hvert fall ser vi at konspirasjonsteorier opptrer i klynger. Hele den ovenstående buketten blomstrer i omtrent de samme miljøene. De fleste sirkulerer i diverse Alt. Right.-grupper i USA og spres til likesinnete i europeiske miljøer. De dukker også opp i Norge, av og til i elendig oversettelse, og her i landet er det ofte de samme folka som sprer dem.
Disse folka ser den politiske virkeligheten som en eneste stor svindel som bare de sjøl er klarsynte nok til å gjennomskue. Virkeligheten er at vi andre føres fullstendig bak lyset av falske medier, mens skjulte makthavere – storkapital, globalister, finansinstitusjoner, mektige enkeltpersoner – styrer alt som skjer. Politikere og samfunnsinstitusjoner er enten nyttige idioter eller medsammensvorne, og i alle tilfeller helt ubrukelige, noe som kommer klart til uttrykk ved måten politikere og andre kjentfolk blir omtalt på. «Hønsehjerne» er ett av de mildeste uttrykkene som brukes. Ofte hagler det med karakteristikker som «landsforræder», «muslimhore», «klimaidiot», «svindler», «sjarlatan». Det er ikke langt mellom de åpent rasistiske tiradene, ofte formulert med haltende rettskriving og grammatikk.
Samlet har vi å gjøre med «det nye høyre» i fri utfoldelse – det vil si alle slags sære grupper og personer som svever i det ultrafiolette området fra ytterkanten av FrP, til SIAN, Nordisk Forsvarsallianse og videre utover. Kokko-høyre, med andre ord.
Fellestrekk for alle avarter av kokko-høyre er: Antiglobalisme, innvandringsmotstand som slår over i innvandrerhat, nasjonalisme som slår over i sjåvinisme, politikerforakt, intens mistillit til all forskning eller journalistikk som motsier egne oppfatninger. I hvor stor grad det enkelte symptom opptrer avhenger av hvilken yndlingsteori som er viktigst i personens eller gruppas bilde av virkeligheten.
Historisk har politiske konspirasjonsteorier utløst både folkemord og terrorhandlinger. Vaksinemotstanden og forestillingene om Covid-19 kan i verste fall få alvorlige konsekvenser for folkehelsa, og påstander om «klimakonspirasjonen» har utvilsomt bremset klimaarbeidet, i hvert fall i USA. Vrangforestillinger om muslimer og innvandrere fostrer diskriminering av helt uskyldige mennesker – og så videre.
Du kan ikke «vinne» en diskusjon med en konspirasjonsteoretiker om teorien hans. (Eller hennes, skjønt de fleste er «han» - ofte sure, gamle menn på gutterommet.) Du møter nemlig en massiv mur av det psykologene kaller «bekreftelsessyndromet», det vil si at ethvert angrep eller motargument blir en bekreftelse på at teorien er korrekt. Du bør likevel levere saklige argumenter og opplysninger ut i det offentlige rom for å hindre at smitten sprer seg. De fleste noenlunde balanserte mennesker vil jo helst slippe å se virkeligheten som en eneste stor sammensvergelse.
Kokko-høyres virkelighet er kanskje et godt tilfluktssted for paranoikere, men ikke for særlig mange andre. Det vil være ødeleggende for samfunnet hvis konspirasjonsteorier og «alternative fakta» får en stor plass i samfunnsdebatten.

Naturen og opptuktelsen - eller: Skyldes du arv eller miljø?

Tenk på elefanten.
Hvorfor det, da? Fordi elefanten har et organ som er enestående i dyreverdenen. Elefanten bruker det til å spise, drikke, løfte, kaste, puste, lukte, bære, lagre, brøle. Organet har visstnok over 100.000 muskler og ikke en eneste knokkel; det har en ekstrem styrke, det er svært fleksibelt og samtidig følsomt. Det kalles snabelen.
Med snabelen kan elefanten gjenkjenne sine nærmeste, løfte tunge stokker og plukke opp fjørlette blader. Den kan avkjøle seg ved å bruke snabelen som hageslange med spreder. Små elefanter sutter på den. Store elefanter bruker den som snorkel; slik klarte stegodonten å svømme fra Java til Flores.
Snabelen gjør elefanten til elefant. Dette enestående organet, nyttig til nesten alt, har satt ymse elefantarter i stand til å kolonisere alle kontinenter unntatt Australia og Antarktis, og til å overleve under ekstreme forhold, fra Sibir til Sahara. Snabelen har gjort elefantskap til ett av pattedyrverdenens mest suksessrike konsepter.
Evolusjonen er kaotisk; den har ingen plan og ingen retning. Tilfeldigheten – hjulpet av ørsmå variasjoner i sjanser og odds – bestemmer om en mutasjon skal overleve til neste generasjon eller ikke. (Som oftest ikke; de fleste mutasjoner medfører antakelig ulempe, ikke fordel.) Gjennom tilfeldighetenes spill og det naturlige utvalgs lykkekast slumper det til å oppstå en sammenvokst nese og overleppe, muskler, sener, nervetråder; dessuten koplinger i hjernen som sikrer en presis mental avbildning av det nye organet; hårfin følsomhet, presis kontroll. Og ikke minst et mentalt program – kall det et instinkt – for å bruke dette organet til praktiske formål. Husk at hvert eneste snublende skritt på vegen må ha vært fordelaktig isolert sett, ellers ville det ha vært bråstopp der og da. Men der står elefanten med snabelen sin, unik i dyreriket, og det har ikke tatt en generasjon eller to å komme dit; det har krevd hundretusenvis av terningkast i evolusjonsludoen. Millioner av år.
Det vil si: Der sto en av elefantens forfedre for noen millioner år sia med en fullt ferdig snubb av en snabel. Men så! Plutselig ’oppdager’ evolusjonen – den nådelause kampen for å overleve fra dag til dag, fra generasjon til generasjon – at snabelen blir nyttigere jo mer det er av den. Det blir et voldsomt evolusjonspress i retning av lengre snabel, og på kort tid er den blitt to meter lang.
Jeg maser om elefanten fordi den illustrerer hvor viktig ett spesialisert organ kan være i kampen for tilværet. Men før jeg kommer til saken, tar jeg et skritt tilbake og to til sides.
Allerede i åtte-tiårsalderen hadde jeg for vane å gjøre noe helt annet enn det jeg fikk beskjed om. Det hendte at mor mi – travel yrkeskvinne, tålmodig pedagog – sukket: ”Dænna gutten er helt umulig!” Var jeg innafor hørevidde når hjertesukket falt, kan du være sikker på at jeg løftet den spisse snuten min fra ’Ingeniør Knut Berg på eventyr’ og ytret med tynn barnestemme: ”Ja det er fæle greier, mamsen – trur du det skyldes arv hæll miljø?”
Noe presist svar på det spørsmålet fikk jeg aldri. Derimot hendte det at oppfølging av gangetabell, formskrift og andre rutineoppgaver ble kraftig skjerpet som direkte følge av sånne ytringer.
Femogseksti år seinere står spørsmålet fortsatt ubesvart. Rettere sagt; det er avgitt mange skråsikre svar, men hvert svar blir like skråsikkert avvist. Og det er ikke så rart; spørsmålet berører på en grunnleggende måte min forståelse av meg sjøl, hvem jeg er, hva som har gjort meg slik. Det knyttes sterke følelser til ethvert tenkelig svar.
La meg først legge død en naiv forestilling om at menneskets natur er formet av ’historien’. ’Historien’, altså Sumer og Egypt og de gamle grekere, er fortellinga om ting som har hendt de siste fire-fem tusen år, etter at vi begynte å sysle med jordbruk, ble feilernærte og skaffet oss tyranner. Før den tid har mennesker levd som jegere og samlere i to millioner år. Skarve to hundre generasjoner med jordtreller og lønnsslaver har ikke endret en tøddel på den grunnleggende natur som ble nedlagt i oss gjennom de foregående åtti tusen. Så hvis ’historien’ har formet oss, så er det indirekte, gjennom den kulturen vi eventuelt er produkter av. Det finns ingen renessansegener.
Altså; hva er det som former oss mennesker: Arv eller miljø? Biologi eller kultur? Nature or nurture? Materie eller ånd? Gener eller memerPsykologer som steller med IQ-tester har hatt ett svar i over hundre år.Andre psykologer og atferdsforskere har påvist/påstått (stryk det som ikke passer) at evner og anlegg, endog temperament og livsanskuelse, er arvelig – dvs genetisk bestemt: Vi er slaver av genene, ikke av kulturen.For femti år sia slo ’den nye biologien’ igjennom med dunder og brak. Gjennom bøker i store opplag av Robert ArdreyNoen av disse bøkene gir et underlig alderdommelig inntrykk i dag. Særlig Ardrey, enda bøkene hans kom som intellektuelle jordskjelv for mange av oss. For i mellomtida har forskningen avdekket mange flere lag og tråder i vår biologiske utvikling. Det er slett ikke sikkert at vi stammer fra Australopithecus afarensis, og det er enda mindre sikkert at forfedrene våre flakket rundt i blodtørstige flokker med afrikanske bøfler som livrett. Kyndige folk har påvist at jegere og samlere henter mer protein fra larver, termitter, muslinger og møll enn fra storvilt. Enda verre; det skjer oftere at kvinner graver fram proteinene med kjeppene sine enn at tapre menn nedlegger dem på heroiske jaktturer. Sagt kort: På femti år har ’den nye biologien’ holdt seg dårligere enn Darwins utviklingslære på hundreogseksti. Like fullt har den farget populære forestillinger om menneskets evolusjon like til i dag.
Reaksjonen kom selvfølgelig, i skikkelsene til sosialantropologer og humanister. Det pågår en krig mellom biologer – foraktfullt kalt ’biologister’ – som hevder at alle våre muligheter og begrensninger er bestemt av genene, og representanter for sosiale vitenskaper som hevder at folk er forskjellige, alt etter hvor de kommer fra. Men sia biologer gjerne, gjennom den utdannelsen og det naturvitenskapelige miljøet som har formet dem, er væpnet med de skarpeste statistiske og matematiske knivene, er biologistene på offensiven. Det avtegner seg en ny Offentlig SannhetNå vil jeg heise min egen lille vimpel!: Jeg trur at svaret ikke er så enkelt. Jeg trur også at det er mye enklere. Det er ingen motsetning mellom natur og kultur, for kulturen er vår grunnleggende natur. Kultur definerer mennesket som biologisk art, akkurat som snabelen definerer elefanten.
Hvorfor er dette viktig? For det første er det viktig – for meg, i hvert fall – å ha en djupere forståelse av hvem jeg er. For det andre er det viktig å erkjenne om mennesket i bunn og grunn er en blodtørstig morder, dømt av drifter og instinkter til å fortsette å slakte sine artsfrender i all evighet, eller om det tvert imot kan formes av oppvekst og miljø til å bli snill og grei og ansvarlig. Hvis det første er riktig, kan ikke en gang rasjonell egeninteresse redde oss. Hvis det siste er riktig, er det meiningsfylt å streve for en bedre verden.
Jeg hører ofte: ”Det ligger i menneskets natur at…” Og så kommer eksemplene: Krig. Massedrap. Rasisme. Promiskuitet. Historien flyter over av sånne eksempler. Men historien kjenner også eksempler på sjølutslettende altruisme, oppofrende samarbeid, sølibat, askese. Ikke bare gladiatorkamper, men også genial kunst. Ikke bare Big Brother og Idol, men også kvantemekanikk og relativitetsteori. For hver påstand om hva som ligger i vår ’natur’ kan vi vise eksempler på det stikk motsatte. Det skulle indikere at den menneskelige natur gir rom for nesten alt. Så hvordan kan det være genene som former oss? Vi er ikke så forskjellige – genetisk er menneskene en forbløffende homogen art!
Det er med folk som med elefanter: Når vi skal forstå måten de opptrer på, kan vi ikke bare fokusere på at i bunn og grunn er de dyr, og dyr (maurslukere, tapirer og bavianer) oppfører seg sånn og slik. Vi må også, og kanskje især, se på hva som er unikt med akkurat denne dyrearten.
Det unike med elefanten er snabelen. Det unike med mennesket er språk, kultur, teknologi, kunnskap. Det ligger i elefantens gener at den skal bruke snabelen til det meste. Det ligger i våre gener at vi skal bruke språk, kultur og teknologi til det meste.
Jeg trur det er et blindspor å følge krumspringene til Australopithecus afarensis, A. africanus, A. anamensis, A. garhi og alle de andre oppreiste apene på den afrikanske savannen. Ja, én i dette mylderet av aper førte til oss. Men inntil det skjedde, var de stadig aper – oppreiste sjimpanser, med litt forskjellig livsstil. Noen av dem lærte seg å dele steiner i to for å bruke den skarpe kanten til å slå og skjære med – omtrent som enkelte sjimpanseflokker har lært seg å bruke kjepper og strå, og japanske makaker har begynt å vaske poteter og ris. Hva de enn foretok seg, så kan de ikke lære oss noe annet om å være menneske enn vi kan lære av å studere sjimpanser og bonoboer.
For ca 2,5 millioner år sia dukker det opp oppreiste aper som likner så mye på oss at de får betegnelsen Homo. Det er flere av dem, og ekspertene er ikke samstemte med hensyn til klassifisering: Vi får Homo rudolfensis, H. ergaster, H. habilis. (Den siste befinner seg i en gråsone; noen forskere har foreslått å ekskludere den fra Homo-klubben.) Felles for dem er at de lager steinredskaper, at de er høgrehendte – og at de har litt større hjerne enn de andre oppreiste apene.
Så eksploderer det! Med H. ergaster/H. erectus øker hjernevolumet fra 500 cm3 til 1300 cm3 – det vil si like mye hjerne som de fleste av oss er utstyrt med i dag. Og det går fort; på under 1 million år øker hjernevolumet med 150%.Du trekker på skuldrene: ”Ja, hva så? Menneskene ble mer intelligente, og det var en stor fordel i kampen for tilværelsen.”
Kanskje det. Men det ville ha vært en like stor fordel for sjimpansene også, eller bavianene, eller de mange tobeinte apeartene som ruslet rundt i Afrika for 2-4 millioner år sia. Du skal ikke se bort fra at også hyener, løver og andre flokkdyr ville ha hatt nytte av kjappere omløp i hodet. Men det skjedde ikke – sjimpansen har fortsatt samme hjernevolum som våre felles forfedre for fem-seks millioner år sia. Så hvorfor akkurat vi?
TANSTAAFLDen store hjernen vår ville vært en katastrofe i evolusjonssammenheng, hvis den ikke medførte formidable fordeler som mer enn oppveide ulempene. Hjernen måtte bli så nyttig at den dekte sine egne ekstrakostnader og litt til.
Den lempen som mer enn oppveier ulempene, hva kan det være?
H. habilis har et avtrykk på innsida av kraniet der hvor Brocas område sitter på moderne mennesker. Brocas område regnes av mange for å være hjernens språksenter. (Ja, jeg veit at det er alt for enkelt. Men alle forskere du snakker med vil medgi at Brocas område er sterkt knyttet til språket, om ikke annet.) H. erectus viser tegn på asymmetri i hjernen, noe som vanligvis forbindes med språkutvikling. H. erectus viser også de endringene i strupehodet som kreves for å artikulere lyder.H. erectus gjorde mer enn det: I løpet av et par hundre tusen år beveget hun seg fra savannene nordover gjennom Afrika, gjennom elvedaler og halvørken, over fjell og dal, inntil hun for 1,8 millioner år sia dukker opp i Georgia. Og plutselig er hun overalt: I Nordøst-Kina, på Java, i Spania!
Sett fingeren på kartet, følg vandringene hennes fra Kenya til Georgia, østover til Kina, sørover til Indonesia, vestover til Spania. Tenk etter hvilke tilpasninger dette har krevd: Ørken og fjell, jungel og steppe, blandingsskog og savanne. Nye dyre- og plantearter; nye farer, nye muligheter. Hundre tusen år er nesten ingenting i utviklingssammenheng – hun har ikke hatt sjanse til å tilpasse seg biologisk til alle disse miljøene. Sjimpansen befinner seg fortsatt i regnskogen.
Hennes mulighet til å overleve under så forskjellige forhold har vært å tilpasse seg kulturelt.Framme i Georgia går flokken hennes ned på elvebredden og samler nevestore rullestein som de drasser med seg flere hundre meter opp i åssida. Der legger de steinene i en haug som får paleoantropologene til å klø seg i sine grånende hoder, 1,8 millioner år seinere: Hva er nå dette for slags apestreker?
Men vi som skjønner at dette er en kulturell tilpasning til utrygge naboforhold, vi trenger ikke klø lenge: For her ligger det jo et arsenal av høvelig kastestein til bruk mot sabeltenner og andre inntrengere. Flokken har diskutert, planlagt, utført.
De gjør noe annet rart også, uhørt blant andre aper: De holder liv i en tannlaus, eldre herre i flere år etter at han mistet tennene. Hundre tusen år seinere gjør en H. erectus-flokk i Kenya noe liknende; de mater og steller en kvinnelig artsfelle som er fullstendig forkrøplet av A-vitaminforgifting i månedsvis. Skjelettet hennes er helt ødelagt; hun har hatt forferdelige smerter; hun har ikke kunnet gå eller stå – men hun har fått mat og drikke, og vern mot hyener og geparder som ville ha gjort kort prosess hvis hun hadde vært aleine.
I Kenya som i Georgia har det altså vært skikk og bruk å holde liv i folk som ikke lenger kunne klare seg sjøl. Og hvorfor det, da? Fordi de har vært verdifulle. I hvert fall har kunnskapene deres vært verdifulle – men det har de bare vært hvis de kunne snakke, og resten av flokken lytte og forstå.
H. erectus klarer seg under de forskjelligste forhold fordi hun samler og deler erfaringer: Hun har et språk.
Jeg tjuvlåner en definisjon: ’Språket er eit system av abstrakte symbol, eller teikn. Teiknet står for noko utanfor og anna enn teiknet sjølv, noko som er forskjellig frå teiknet…. Dei teikna som utgjer språket, har to viktige eigenskapar: Dei kan referera til noko som ikkje ligg føre her og no, og dei kan kombinerast i samsvar med bestemte reglar og prinsipp slik at dei kan danna nye teikn og uendeleg mange ulike uttrykk.’Det blir ofte upresist sagt at andre dyr enn mennesket også har et slags språk. Det har de ikke. Mange andre dyr, blant andre sjimpanser, har et rikt repertoar av lyder for å signalisere sinnsstemning, fare, oppfordringer. Men ingen andre dyr kan fortelle hverandre om ting som hendte i går eller beskrive steder og forhold langt borte; de kan ikke gjøre avtaler om noe som skal skje i morgen; de kan ikke legge felles planer for framtida. Framfor alt kan de ikke ytre noe som aldri er blitt sagt før, og likevel bli umiddelbart forstått.
Enhver fireåring handterer grammatiske og fonetiske konstruksjoner med en presisjon og kompleksitet som ligger langt bortafor barnets – og de fleste voksnes! - intellektuelle forståelse. Tyske unger handterer både hypotetisk og bydende konjunktiv, for ikke å snakke om verbbøyning i første, andre, tredje person entall og flertall. I Polen og på Skåbu skiller ungene hårfint mellom tallorda två, tve og tvau. Kasusbøyning, og hvilke preposisjoner som styrer hvilke kasus. Sjøl her på den tilbakestående flatbygda veit de godt forskjellen mellom på Gran og i Gran, og er i stand til å tolke konstruksjoner som ’je bor på Grymyr i Gran på Hadeland’. De skiller perfekt mellom tonem 1 og tonem 2, og handterer også nyansene som det fonetiske fenomenet sirkonfleks åpner for (’sætt deg i bil’’ kontra ’vi skar kjøre bil’).
Men hvis du ikke behersker denne kompleksiteten i fireårsalderen, da blir tilegnelsen mye vanskeligere, og den blir aldri perfekt (som du godt veit hvis du har prøvd å lære kinesisk i vaksen alder). Og hvis du av en eller annen grunn ikke har lært å gå før du er to år, er risken stor for at du aldri lærer det ordentlig.
Du har et instinkt for å lære å bruke kroppen din. Du har et instinkt for å lære å snakke. Du har også et fullt integrert språkorgan, bestående av deler av hjernen, nerveforbindelser, muskler, strupehode og tunge – og du er programmert til å lære å bruke det. Noen lingvister vil si at konstruksjonen subjekt, predikat, objekt er hardkodet i hjernen, og at hjernen rommer en mengde parametere som bestemmer den spesifikke strukturen i det språket du tilfeldigvis vokser opp med. Du bruker dine første leveår til å sette disse parametrene. Preging, kalles det i etologien.Det er en utbredt misoppfatning at det finnes ’primitive’ og ’avanserte’ språk. (Den gjør seg særlig gjeldende blant folk som anser sitt eget språk som avansert.) Til denne misoppfatningen knytter det seg en vag forestilling om at språket har utviklet seg fra gutturale grynt i ’steinalderen’ (en periode som altså strekker seg over et par millioner år), gjennom stadig mer sofistikerte trinn fram til i dag. Enhver lingvist kan fortelle deg at sånn er det ikke. Jegere og samlere har like rike, komplekse språk som en hvilken som helst engelskprofessor. Språkorganet er universelt blant mennesker, og det har det vært i et par millioner år.
Vi må anta at rudimentære tilløp til språkorganet fantes hos de umiddelbare forfedrene til Homo habilis. Kanskje som en evne til å kombinere enkeltsignaler – en kan lett tenke seg at allerede evnen til å sette sammen et skingrende skrik (’Fare! Fare!’) med et klynk (’Jeg er skadet!’) har vært til nytte i kampen for overlevelse. Dette er fortsatt ikke en setning som er særlig tynget av kompleks grammatikk. Men har du, som H. habilis, et gjenkjennelig Brocas område, da har du en hjernedel som er spesialisert på språk, herunder grammatikk. Du har en hjernedel som skjønner seg på subjekt, predikat og objekt. Og hva skal du med det, hvis du ikke bruker subjekt, predikat og objekt i ditt daglige liv og virke? Husjt – bort med det! sier evolusjonen, som ikke har sans for kostbare og unyttige ting.
Det bedrer altså individets overlevelsesevne at det har et språkorgan? Slett ikke. Det bedrer flokkens overlevelsesevne at hvert individ har et språkorgan. Og som du veit (men som du fort glømmer i diskusjoner om ’the selfish gene’), så er det aldri det enkelte individ som overlever. Flokken overlever.
Paleoantropologer og andre har skrevet en god del om språket som medfødt evne, og om hvordan denne evnen gjør at vi automatisk lærer det språket som omgir oss. Jeg har ikke klart å finne ett eneste ord om det absolutt nødvendige trinn 2 i denne pregingsprosessen: Når vi først har lært språket, så er språket det midlet som brukes til å prege oss videre i barndommen. Vi har lært å dekode de forskjellige ytringene som når oss; nå begynner vi å ta til oss det som blir sagt, i en prosess som er sterkest i barndommen, men som fortsetter hele livet. Vi suger til oss og trur på det vi hører. Bare slik er vi i stand til å lære stammens myter, lage og bruke de redskapene vi trenger, finne den store elva vi har hørt om. Vi gjør flokkens fortellinger til våre egne – de blir en del av vårt mentale kart over virkeligheten. Slik oppstår og vedlikeholdes følelsen av et fellesskap, en stamme. Slik oppstår en kultur.
Evolusjonen har gitt oss det organet som gjør at vi blir formet av kulturen.
Preginga skjer ved bruk av språkorganet. Uten slik preging ville ikke den vesle flokken vi såg for oss ha holdt sammen på den lange vegen gjennom passet, og H. erectus ville aldri ha nådd Georgia.
Mennesket tilpasser seg kulturelt til nye forhold, ikke (bare) biologisk.
Steiler du ved tanken på at noe så komplekst som språk, herunder instinktet for å lære seg språk og la seg forme av språk, kan være genetisk bestemt? Gløm elefanten et øyeblikk; tenk heller på flaggermusa. Den orienterer seg i stummende mørke ved å sende ut høgfrekvente lyder og registrere ekkoet. Hvordan er det mulig? I hjernen har den et organ som bygger et fullstendig, tredimensjonalt bilde av omgivelsene bare ut fra noen svake lyder. Dette mentale bildet forandrer seg hele tida: Ikke noe problem for flaggermusa. Instinktet for å lære seg å bruke dette organet er genetisk programmert inn i flaggermusa fra unnfangelsen av.
Du kan ikke trene opp mennesker til å bygge slike mentale bilder og orientere seg etter dem bare ved hjelp av lyd. Og du kan ikke trene opp flaggermusa til å forstå språk. Mennesket har et språkorgan; flaggermusa har et lydorienteringsorgan.
Eller tenk på sangfugler. De har et instinkt for å synge, dét er du vel enig i? Men hvis den potensielle mestersangeren ikke hører sin egen stammes sang i reiret, er han ille ute når han blir stor; da får han aldri til mer enn noen enkle pip, langt fra den fulltonende melodien som trengs hvis han skal skaffe seg dame. Så: Sangen drives nok av et instinkt; like fullt må sangen læres. Akkurat som språket. Derfor finns det dialekter blant sangfuglene også.Før Darwins utviklingslære ble akseptert, var Jean-Baptiste Lamarcks evolusjonsteori gjengs i mange miljøer: Den at ervervete egenskaper overføres til neste generasjon – giraffen strekker seg etter bladene, og dermed blir neste generasjon født med lengre hals. Etter en slik modell ville artenes tilpasning til ytre forhold ha gått mange ganger raskere: Det ville ha krevd noen få generasjoner å utvikle en fullverdig giraffhals; ikke hundrevis, tusenvis av generasjoner med tilfeldig variasjon.
Med kulturell tilpasning blir Lamarcks modell virkeliggjort: Ervervete egenskaper, i betydningen ervervet kunnskap, overføres til neste generasjon. Biologisk evolusjon erstattes av kulturell evolusjon, som går mye fortere. Mennesket blir i stand til å overleve raske endringer og sprer seg over hele den gamle verden, i en periode da forholda endrer seg så raskt at alle de andre oppreiste apene dør ut.
Overgangen fra biologisk evolusjon til kulturell evolusjon skjer gradvis, og den kulturelle evolusjonen påvirker den biologiske: Akkurat som i tilfellet med elefanten oppdager evolusjonen at det nye organet fungerer bedre jo mer det er av det. En større hjerne setter mennesket i stand til å handtere mer komplekst språk (for eksempel ordforråd); mer kompleks kultur. Hjernen vokser så fort at resten av kroppen nesten ikke klarer å følge med. Etter en snau million år nås det punktet der fortsatt økning gir like store ulemper som fordeler. Nå er den kulturelle tilpasningen blitt helt dominerende i forhold til den genetiske.
Det er jo ikke slik at den genetiske tilpasningen stanser opp: Mye pigment gir fortsatt fordeler under steikende sol, men ulemper i nordlige strøk. En slank kroppsbygning gir fordeler i varme strøk, mens en mer kompakt bygning er å foretrekke i subarktiske omgivelser – neandertal-mennesket viser en ekstrem tilpasning til livet på tundraen. Og bor du i et isolert område der det er trangt rundt matfatet, kan det være en fordel å være liten – jfr pygméer og Floresmennesker (’hobbiter’). Men i det store og det hele er det kulturen som dominerer; ikke biologien. De har skjedd et kvalitativt sprang i utviklinga.Så der er vi. Mennesket er genetiskbestemt til å bli formet av kulturen. Det er helt naturlig for oss å bo i byer eller ødemarker, å drive med kunst og kultur og teknologi, med festivaler, orgier og askese, å skrive lange fortellinger om arv og miljø. Jaså; du har et ’helt naturlig’ forhold til seksualitet? Det har jeg også. – Mitt er sterkt preget av tabuer, normer og ritualer som jeg vokste opp med.
Vi lar oss forme av kulturen til nesten hva som helst: Vi kan ikke la det være; det ligger i genene. Natur eller kultur? Begge deler – det er to sider av samme sak.

Vi har ikke hatt økonomisk vekst på lenge - bare økt forbruk

1: Karl Marx, merverdien og BNP
Den grinete koneplageren Karl Marx la ikke bare grunnlaget for flere av historiens blodigste terrorregimer. Han gjorde også uopprettelig skade på verdensbildet til atskillige samfunnsvitere og sosialøkonomer. Denne gangen skal jeg la de politiske katastrofene som marxismen har ført til ligge, og konsentrere meg om følgeskadene av marxismen i økonomifaget.
I sitt absurde forsøk på å beskrive verdiskaping i kapitalismen, merverditeorien («Kapitalen», bind I), satte Marx verdien av naturressurser til 0. (Merverditeorien beskrives med én formel. Sia den inneholder et enkelt matematisk uttrykk, har naive sjeler latt seg lure til å tru at den har noe med vitenskap å gjøre. Det har den ikke.) Denne måten å verdsette en svært viktig produksjonsfaktor på har fulgt oss til denne dag, og ligger til grunn når samfunnsøkonomene beregner en så sentral størrelse som «Bruttonasjonalprodukt» (heretter: BNP). Denne størrelsen er definert som verdien av alle de varer og tjenester som produseres i et samfunn, minus verdien av de varene som forbrukes i produksjonen. Når BNP øker fra ett år til det neste, kalles det «økonomisk vekst».
Enten du er bedriftsleder eller privatperson med behov for oversikt over egen økonomi, så veit du at i et regnskap skal du legge sammen inntektene og trekke fra utgiftene. Resultatet viser om du går i pluss eller minus. Hvis du har tatt ut penger av en sparekonto for å betale løpende drift, så er det en utgift. Hvis du selger en eiendom, er salgssummen en inntekt, og bokført verdi av eiendommen før du selger den må du føre som utgift.
Det er mulig at samfunnsøkonomene skjønner dette like godt som du og jeg. Men i så fall spiller denne kunnskapen ingen rolle i det regnskapet de setter opp for BNP, for der er verdien av naturressurser satt til 0, i tråd med marxismens vrangforestilling.
Den fortreffelige institusjonen SSB har tall for det meste du lurer på her i livet. Så selvfølgelig har de tall for Norges BNP også, fra 1865 til i dag. De har beregnet at i denne perioden økte BNP, målt i faste kroner, med 2,9 % i året, og med 2,3 % i året pr. innbygger. En formidabel vekst, når vi husker at tallrekken også inneholder produksjonsfallet i 30-åra og under 2. verdenskrig. Men kan vi stole på en tabell med (nesten) uavbrutt vekst?
2: Produksjonen av olje ble avsluttet for 145 millioner år sia!
I løpet av perioden fra 1865 til i dag er store naturverdier blitt forbrukt eller ødelagt. Men ingen av disse verdiene er taksert og trukket fra i regnskapet. La oss se litt på én naturressurs, nemlig vår fellesformue på bunnen av Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Jeg tenker selvfølgelig på olje og gass. Så lenge olja og gassen befinner seg under havets bunn, er de verdt nøyaktig kr. 0, ifølge BNP fra 1865 til 2019.
For eksempel: I 1980 hadde vært langstrakte land en BNP på 952 milliarder kroner, målt i faste 2005-penger, ifølge SSB. Samtidig hadde vår raskt voksende oljeproduksjon nådd et trappetrinn i sin vekst: Ca 350 millioner fat. (Her er gassen med, omregnet til oljeekvivalenter.)
Du stusset ikke over at jeg brukte ordet «oljeproduksjon»? Dette ordet er jo grovt misvisende: Vi produserer ikke en eneste dråpe olje; vi bare pumper opp olje som allerede ligger der. Produksjonen ble avsluttet for ca 145 millioner år sia. Vi bruker altså opp en naturressurs og kaller det produksjon. Det er det samme som å ta penger fra sparekontoen og kalle det en inntekt.
Olja og gassen under havbunnen er vår felles eiendom. Du eier akkurat like stor del av disse verdiene som adm. dir. i Equinor eier. (Det føles kanskje ikke slik når Dagbla' offentliggjør inntektene til lønnstoppene her i landet, sånn at du kan sammenlikne dine egne olje- og gassinntekter med oljesjefens – men sånn er det.) I dag, sier oljefolk, har vi tatt opp omtrent halvparten av de utvinnbare verdiene fra Lindesnes og så langt nordover som blikket kan skue før det butter mot iskanten. Litt av verdiene har havnet på konto og blitt til «Oljefondet», et par hundre milliarder har oljesjefene sølt bort i amerikansk skifer og sand (litt må de jo yte for fantasilønningene sine!), men det meste har gått til forbruk.
Kort sagt: Vi har finansiert en del av vårt stadig økende forbruk ved å ta ut verdier fra vår felles konto i Nordsjøen og kalle det inntekt.
3: Hvor mye er den egentlig verdt?
Det er jo ikke hele historien: I enhver fornuftig økonomisk modell inngår det at oljen får større verdi etterhvert som den pumpes opp, fraktes til land, raffineres og blir til forskjellige produkter – deriblant sånne som får dieselkokeren din til å pumpe CO2 ut i atmosfæren. (Jeg lar klimadiskusjonen ligge akkurat nå.) Men uten olje under Nordsjøen blir det ingen verdiskaping i resten av kjeden. Og den olja som er pumpet opp kan ikke pumpes opp flere ganger! Kort sagt, vår felles sparekonto der nede er blitt mindre, uten at uttaket er bokført.Folk som har mer penger og bedre greie på investeringer enn jeg er villige til å betale for retten til et oljefelt. Og en daværende partieier gikk i si tid inn for at vi skulle selge rettighetene til høgstbyende, så slapp vi å tukle med en teknologi som vi ikke hadde snøring på. En ukjent helt i Norgeshistorien, geologen Farouk Al-Kasim fra Irak, fikk oss bort fra den tanken og foreslo et system som har sikret at vi i dag har et oljefond som nå er verdt nesten to millioner kroner pr. innbygger. «Norges mest lønnsomme innvandrer» blir han kalt. Men hva kan den reelle verdien av et sånt felt være? La oss gjøre et overslag.
Den aller billigste produksjonen av olje (der sa jeg p-ordet igjen!) foregår i Irak, Iran og Saudi-Arabia, står det på nettet. Der pumper de den opp med en kostnad på 10 dollar fatet, så hvis de kan selge for 20, har de 100 % fortjeneste. Uten at det er noen direkte sammenheng mellom uttakskost og verdi, går det kanskje an å si at et rimelig anslag for verdien i bakken ligger i dette området, altså 10 dollar, eller 100 kroner, pr fat. (Eller godt og vel 6 øre pr. kWt energi, for å sette det i begripelig perspektiv.) Men det er i dagens kroner. I 2005-kroner, som SSB av en eller annen grunn har brukt i sin BNP-oversikt, tilsvarer det 74 kroner.
4: Den reelle veksten etter fradrag av kostnad
Altså: I 1980 tok vi ut olje og gass tilsvarende 350 millioner fat. Og etterhvert mye mer. Men hvis dette uttaket reduserte vår faste eiendom med (74 x 350 millioner) 26 miilliarder 2005-kroner, så hadde vi ikke en reell økonomisk vekst på 2,9 %. 26 milliarder utgjør 2,7 % av vårt daværende BNP, så veksten var i hvert fall ikke mer enn 0,2 %. Og uttaket vokste: I 2019 var det ca 1.300 millioner fat.
Fra starten av oljevirksomheten til årsskiftet 2019/2020 har vi tatt ut olje og gass tilsvarende 47 milliarder fat, ifølge Oljedirektoratet. I dagens penger – gitt en undersjøisk verdi på 10 dollar – er olje- og gassreservene redusert med 4.700 milliarder kroner. Til sammenlikning: Oljefondet har i skrivende stund en verdi på 10.224 milliarder kroner, ifølge Norges Bank. Størstedelen av dette er avkastning på fondets investeringer! Tilførsler fra oljeinntekter har utgjort 3.300 milliarder. Altså mindre enn det vår konto under havet har minket med.
Det som ligger igjen og kan pumpes opp utgjør litt mer enn vi allerede har tatt opp. Noen meiner at resten bør få ligge i fred; andre at det bør pumpes opp fortest mulig. Det skal jeg ikke ta stilling til denne gangen. Men HVIS våre etterkommere – om en generasjon, om 100 år, om 1000 år – skulle ha behov for å hente opp den lettest tilgjengelige olja og gassen, så finns ikke den muligheten lenger. Vi har brukt den opp. Og 1000 år er ikke fryktelig lenge i menneskehetens historie.
5: Verdien av naturens tjenester
Olja og gassen er ikke den eneste naturressursen vi bruker opp. Vi utrydder biotoper og arter; vi forsurer miljøet og forverrer klimaet med forurensing og utslipp; vi erstatter artsrik skog med monokulturelle plantasjer. Tapet av biologisk mangfold pågår i stort tempo i alle land, ifølge FNs naturpanel, og den viktigste grunnen er arealbruksendring. Deretter følger miljøgifter, menneskelig aktivitet og klimaendringer. Verdens største fiskeplass, det eventyrlige fisket utafor New Foundland, finns ikke lenger. Hvalfangsteventyret som nesten utryddet blåhvalen bidrar med bare plusser i BNP-regnskapet, og ikke en eneste minus. (Minn meg på at jeg skal sitere hva Martin Tranmæl sa om Sandefjord, hvalspekk og halvfascisme en gang. Det var ikke noe pent.)
I 1900 var halvparten av Norges areal «villmarkspreget»; dvs det befant seg fem km eller mer fra tyngre tekniske inngrep. I 2018 var dette redusert til 11 %. Og bare fra 2013 til 2018 ble Norges «inngrepsfrie» områder, dvs områder som befinner seg 1 km eller mer fra tyngre tekniske inngrep, redusert med 5,9 %. Nedbygging og andre inngrep fortsetter og deler opp bestander og biotoper i stadig mindre områder, som til slutt blir så små at de ikke kan overleve.
Naturen yter tjenester vi er avhengige av, fra frisk luft til pollinering. I perioder med redusert biltrafikk – som under koronakrisen – viser det seg at tilfeller av slag og hjerteinfarkt går kraftig ned, særlig i byene. Andre viktige økosystemtjenester: I mange deler av verden lever folk av havfiske. Jordbruket er avhengig av at årstidene skifter på forutsigbart vis, at regnet kommer når det skal og i passelige mengder. Elver, våtmarker og elvedeltaer utgjør buffere for smeltevatn og kraftige regnskyll: Når våtmarkene er tørrlagt og elvene lagt i rør, er bufferen borte, og vi får store oversvømmelser. Og så videre.
Det finns ikke norske tall for verdien av naturtjenester. Men i 1997 publiserte forskningstidsskriftet «Nature» en studie der samlet verdi av økosystemtjenester i hele verden ble beregnet til 33 trillioner dollar pr. år. (Costanza et al.: «The Value of the world's ecosystem services and natural capital», Nature 387). Etter den tid har det kommet flere slike studier og nye beregninger. I 2014 kom det en ny rapport som oppdaterte tallmaterialet fra 1997, supplerte med tall fra flere områder og justerte årlig verdi av økosystemtjenester i hele verden til 145 trillioner 2007-dollar. (Costanza et al.: «Changes in the global value of ecosystem services», Global Environmental Change 26 ). Basert på disse beregningene ble det årlige tapet av økosystemverdier ved arealbruksendringer anslått til mellom 4,3 og 20,2 trillioner dollar pr. år.
Veldig enkelt sagt: Vi bruker opp det naturgrunnlaget vi trenger for å overleve, og det gjør vi i stadig raskere tempo. Resultatet kaller vi økonomisk «vekst». Da har vi ikke trukket fra kostnadene ved oppbrukt natur.
6: Verdens naturødeleggelser
Vi har ansvar for vår del av dette tapet: Ikke bare ved naturødeleggelser i vårt eget land, men også ved de varene vi importerer som forårsaker ødeleggelser i andre land. (Palmeolje. Soya. Matvarer, mineraler.)
I 2018 hadde Norge et BNP på 434 milliarder US dollar, slik Verdensbanken regner, og da er olja med. I 2018 tømte vi lageret der nede for 1.430 millioner fat olje og gass. Hvis disse rikdommene var verdt 10 dollar fatet der de var, betyr det at vi tok ut 14,3 milliarder dollar av sparebøssa – det vil si 3,3 % av BNP som skulle ha vært ført til fradrag, men som ikke ble det.
La oss prøve å tallfeste Norges bidrag til verdens naturødeleggelser. Vi er moderate og legger oss litt under midten av Costanzas beregninger, og antar at i hele verden forsvinner det naturverdier for 10 trillioner dollar i året. Verdens samlete BNP i 2018 var 84,3 trillioner dollar, ifølge Verdensbanken. «Calculated without making deductions for depreciation of fabricated assets or for depletion and degradation of natural resources», skriver de sannelig! De er altså fullt klar over bokføringsproblemet (i motsetning til oss her hjemme), men de gjør ikke noe med det.
Hvis 10 trillioner i tap pr. år på grunn av arealbruksendringer er noenlunde riktig, så hadde verdenssamfunnet et ikke bokført tap på 12 % av samlet BNP dette året. Samtidig økte bokført BNP fra 2017 med 7 %. I så fall hadde ikke verden en økonomisk vekst på 7 %, men en økonomisk tilbakegang på 5 %. Derimot hadde verden en vekst i forbruket på 7 %, som hovedsakelig ble finansiert ved forbruk av naturressurser.
7: - og Norges andel
WWF Verdens Naturfond beregner hvert år en «World Overshoot Day», altså den dagen i året da vårt samlete forbruk passerer Jordas bæreevne for det året. I 2018 falt denne dagen på 1. august; i 2019 på 29. juli. Fra 1970 (da den falt på 31. desember) til i dag har denne dagen kommet tidligere hvert eneste år: Nå ville vi trenge 1,7 jordkloder dersom naturressursene skulle holde tritt med forbruket vårt. Og Norge? Vår «Overshoot day» falt i fjor på 18. april. Hvis alle levde og forbrukte som oss, ville vi trenge 3,5 jordkloder.
På denne bakgrunnen er det ikke urimelig om vi setter Norges andel av de 10 trillionene til å være proporsjonal med folketallet – altså (5,3 millioner / 7,8 milliarder) 6,8 promille. Å dømme etter «Overshoot day» er det en kraftig underdrivelse.
6,8 promille av 10 trillioner er 68 milliarder. Dollar. Det utgjør 15 % av vårt bokførte BNP.
Hvis beregningene til Costanza & Co er noenlunde riktige, så bleikner vår vesle bokføringsfeil for uttak av olje og gass, sammenliknet med vårt bidrag til verdens naturødeleggelser. Tilsammen utgjør de 18,3 % av vårt BNP, som skulle ha vært trukket fra. Da blir det vanskelig å snakke om økonomisk vekst.
8: Vi må begynne å føre bøkene riktig. Ellers går vi konk.
Costanza er ingen grønn tulling: Han er professor i sosiale studier i Australia, med lang utdannelse og internasjonal praksis i økonomi og økologi, og i sine studier har han med seg et internasjonalt lag av dyktige forskere. Arbeidet til disse folka står ikke aleine i faglitteraturen: Det publiseres stadig nye forskningsrapporter om økosystemtjenester og hvordan verdien eller tapet av slike tjenester kan beregnes økonomisk. Det er etterhvert blitt overveldende klart at naturverdier må tildeles verdi i økonomiske kalkyler, fordi disse verdiene er grunnleggende for menneskers velferd og trivsel.
Det er altså ikke sånn at vi må velge mellom miljøvern og økonomisk vekst. Hvis vi slutter å jukse med bokføringa, skjønner vi at å ivareta naturressursene er å ivareta enorme økonomiske verdier. For hvis vi fører bøkene riktig, med både inntekter og utgifter, ser vi at vi ikke har hatt reell økonomisk vekst på mange, mange år. Vi har bare hatt et stadig økende forbruk, og det har vi fått til ved å bruke opp fast eiendom – verdier i naturen – i stadig større tempo.
I lang tid har vi beregnet en økonomisk vekst mens vi i virkeligheten har bygd opp et stadig større underskudd. En stadig økende gjeld, med naturen som kreditor. Men den dagen vi går konk, kan ingen bokføringsknep redde oss.
Derfor må vi begynne å føre regnskapet riktig. Vi må slutte å fråtse og begynne å produsere et ekte overskudd litt faderlig fort, ellers blir det et stusslig konkursbo vi lesser i fanget på etterkommerne våre.

Den neste pandemien kan bli mye verre

Hvis delstaten New York hadde vært et eget land, ville det ha toppet statistikken over antall koronadødsfall i forhold til folketallet. Mandag 13. april viste statistikken 513 omkomne pr. million, ifølge New York Times. Etter den tid er det blitt atskillig flere.
Norge ligger langt nede på denne lista: I dag, 17. april, er det registrert 28 dødsfall pr. million her i landet. I Sverige 132; i Belgia 445. Så tallene spriker. Men én ting går igjen, fra storbyen New York til Gran på Hadeland: Jo større befolkningstetthet, jo raskere spredning. I Norge er det Oslo som rammest hardest; i Sverige Stockholm; i USA New York.
Noen norske tall: I Oslo var det i går registrert 2,93 smittete pr. 1000 innbyggere, mot 0,73 i Gran. Vår spredtbygde kommune har altså sluppet svært lett fra smitten. Men det finns kommuner der folk bor enda mer spredt: Nordre Land med 0,15 smittetilfeller pr. 1000 innbyggere; Sør-Aurdal med 0.
Selvfølgelig er det flere faktorer enn befolkningstetthet som påvirker smitteforløpet. Sammenliknet med nesten alle andre har hele Norge klart seg svært godt. Da kommer vi ikke utenom måten som myndighetene har handtert krisen på. Som en innsender skriver i Morgenbladet: Det er som å kjøre rallycross med djevelen på panseret og tusen kartlesere i baksetet. En rask sveip på nettet gjør at du får atskillig større tillit til sjåføren enn til alle de sjølutnevnte kartleserne.
Så vi kommer til å klare oss. Med skrammer og sår, men vi klarer oss. Men seinere vil det dukke opp nye virus, og nye varianter av de gamle. Den neste pandemien kan komme i morgen eller om ti år, og den kan være mye farligere enn denne.
Vi kommer nok til å være bedre forberedt: Det blir mindre handhilsing, kos og klem i lang tid framover. Mye mer fjernarbeid og hjemmearbeid; færre jobbsamlinger og femtiårslag med hæla i taket. Men i tillegg må vi slutte å avvikle vårt kanskje aller sikreste smittevern, nemlig spredt bosetting!
I årevis har vi vært underlagt «statlige retningslinjer» som sier at bebyggelsen må fortettes, fortettes, fortettes. Eneste begrunnelse som er gitt for denne politikken, er en påstand – som aldri er blitt dokumentert – om at det vil redusere klimagassutslippene. Ogjo lenger vi følger retningslinjer som fører til fortetting og sentralisering, jo større risiko bygger vi opp: Ikke bare økt risiko for smittespredning, men også for terror. Terrorister har best arbeidsforhold der folk flokker seg sammen som sild i tønne.
Når barnehager og skoler gradvis åpner igjen, skal vi her i Gran også være glade for at vi har en struktur med små og spredte barnehager og skoler: I en skole med fem hundre elever kan det finns ti ganger så mange smittespredere som i en skole med femti, og én enkelt smittespreder kan smitte ti ganger så mange. Små enheter reduserer risikoen, og gjør det lettere å avgrense omfanget når uhellet er ute.
Globaliserings-ånden er forlengst og uavkallelig ute av flaska. Vi får ikke manet den ned igjen, uansett hvor mye vi lokker og besverger. Nettet er tilgjengelig 24/7; kapasiteten blir stadig større. I en sånn verden er det slett ingen naturlov at vi må drive på med fortetting, sentralisering, stadig større enheter: Tvert imot er det hodelaus sosial risikosport. Helt grunnleggende risikobegrensing tilsier at vi må gå i stikk motsatt retning.
«Small is beautiful», sa hippiene. Det er sannere i dag enn det var i 1970.

Hestekraft kan ikke erstatte hestekreftene. Det finns andre midler!

Brona var morfars trufaste hjelper i omtrent alt utearbeid. Hun drog sladen på vinterføre; hun drog harva og plogen og slåmaskinen, og hun drog lass etter lass med høy opp på låvebrua. Hun mukket aldri; slapp til nød fra seg et oppgitt prrrust når hun syntes lasset ble for tungt eller bakken for bratt. En eneste gang streiket hun: Hun hadde fått ferten av et hestefølge oppe i åsen og klarte å bryte seg ut av innhegningen der hun gikk og åt mens morfar kvilte middag. Hesteskospora strente rett til skogs og var lette å følge. Vi satte etter innover åsen, søttiåringen og fjortenåringen: Kilometer etter kilometer i bratte og ulende. Vi tok henne igjen utpå kvelden, langt inne på Bjonskauen, der hun fortsatt trasket avgarde på leiting etter de andre gampene. Hesten er et flokkdyr. Vi fikk henne med hematt, men hun ytte ikke sitt beste dagen etter. Det gjorde ikke vi heller.
Sånne som Brona får ikke jobb i dagens landbruk. De er for dyre i drift; for lite effektive. De får ikke jobb i transportbransjen lenger heller. Jeg leste nettopp at den tradisjonsrike hestetrikken i Douglas på Isle of Man er i ferd med å bli nedlagt: Det er ikke mulig å få den til å lønne seg, samme hvor mange underskrifter det samles inn for å bevare den.
Men romantikeren i meg savner Brona, hestedrosjene, hestetrikken. Godlukta i stallen på Kvernvold. Hestepærene på vegen, der spurven trippet rundt og fant mye ugjort. Så jeg spør: Er det tenkelig, i en helt annen og langsommere verden, at hesten kunne spille en rolle i transporten likevel, gitt gode nok støtteordninger, i byer og tettsteder der farten likevel må holdes nede?
Mer hest og mindre bil ville bidra til reduserte CO2 -utslipp. Og i motsetning til kua går ikke hesten rundt og raper metan. Riktignok gir den fra seg andre avgasser, slik enhver veit som har sittet på høylasset bak ei merr. Men hestens avgasser er mye greiere mot klimaet enn drøvtyggernes.
Nostalgi og romantikk er én ting. Regnestykker er noe annet. Så la oss regne på tall fra den virkelige verden:
Vi bruker tre milliarder liter autodiesel årlig her i landet. Det blir åtte millioner tonn CO2, som hesten kanskje kunne hjelpe oss å redusere. (Jeg holder meg til diesel fordi den er lett å regne på, og fordi diesel fortsatt dominerer i transportbildet.) Én liter diesel gir en energimengde på 10 kWt, så autodiesel svarer for et energiforbruk på 30 milliarder kWt i året.
En hestekraft heter det den heter fordi det er den effekten en vaksen, bærekraftig gamp klarer å yte i fullt arbeid. Den utgjør omtrent 0,75 kW. (Litteraturen oppgir litt forskjellige hestekrefter. Kanskje ikke rart; det finns forskjellige hester.) Men ingen klarer å arbeide av full kraft en hel arbeidsdag; prøv sjøl. La oss anta at en hardt arbeidende gamp klarer å yte 50 % av full effekt i 8 timer daglig – dag ut, dag inn. Da driver vi kanskje rovdrift på den, men hesten er et tålmodig dyr. Hvis vi unner den 30 fridager i året, vil det trufaste dyret levere 1.000 kWt arbeid pr. år.
Dieselforbruket vårt tilsvarer 30 milliarder kWt i året, sa jeg. Skulle hesten levere ALL denne energien, måtte vi altså ha 30 millioner hester. Det blir nok for mye av det gode: Sjøl i Mongolia har de bare tre millioner.
Omsider demrer det for meg: Besteforeldrene mine fyrte med ved, de brukte hest eller handkraft til alt mekanisk arbeid, og noen få kilowatt strøm var alt de trengte til lyspærene i huset. Skulle de en sjelden gang helt til Jevnaker, så gikk det buss et par ganger om dagen. De klarte seg fint med det, og det gjorde folk på andre småbruk mellom steinrøysene oppover Vestsida også. Men etter deres tid har energibruken, det vil si forbruket, økt enormt. Samfunnets utallige intrikate mekanismer ville stoppe opp hvis vi ble satt tilbake til 50- og 60-tallets forbruksmønster, og samfunnet ville klappe sammen.
Men la oss si at vi vil kvitte oss med ti prosent av dieselutslippene ved å la hester gjøre jobben, da. Da ville vi trenge tre millioner fullvaksne hester. Det kunne vi vel greie?
Hesten er et populært dyr: På nettet finner du hauger og lass av informasjon om hestehold. Et gjennomsnitt av de kildene som virker mest seriøse viser at en hest på 500 kg som skal utføre hardt arbeid trenger 6,8 foringsenheter daglig. En foringsenhet tilsvarer 1 kg bygg. Hesten er laget for å ete gras, så da bør minst halvparten av fóret være gras eller høy; det er de seriøse kildene enige om.
På ett dekar god dyrkingsjord får en driftig bonde fram 400 kg bygg pr år, hvis helsa, gjødningen og været er gode nok. (Det finnes statistikker pr. fylke. Jeg holder meg til flatbygda, for den kan jeg se fra verandaen min.) Dyrker du høy, kan du få fram ca 600 kg tørrfór. Men sia 1 kg tørt høy gir 0,68 fórenheter, blir arealbehovet det samme enten du dyrker korn eller høy til arbeidshesten.
En hest som må ha 6,8 foringsenheter om dagen trenger 2480 foringsenheter i året. Slå av litt for hviledager og del på 400, så ser du at en slik hest trenger årets avling fra i alt 6 dekar for å gjøre jobben sin.
Tre millioner slike arbeidshester vil dermed trenge 18 millioner dekar dyrket areal. I Norge har vi ca 8 millioner dyrket mark. Så hvis kraftige arbeidshester skulle utføre ti prosent av det transportarbeidet som vi i dag får utført ved å brenne opp diesel, måtte vi fóre dem med avlinga fra et areal som er mer enn dobbelt så stort som det eksisterende landbruksarealet her i landet.
Jeg har jukset litt: I en bil med eksplosjonsmotor går 2/3 av energien med til å lage lyd og varme, ikke til å skape framdrift. Den gromme brummelyden du liker så godt er lyden av ineffektivitet. Og av den siste tredjedelen går mesteparten med til å overvinne luftmotstand. Hesten lager ikke mye lyd og varme der den lunter avgarde, og ikke har den rare luftmotstanden å overvinne heller. Så regnestykket mitt underdriver grovt hvor mye praktisk arbeid vi kan få ut av tre millioner hardtarbeidende hester. Kanskje klarer vi å erstatte 30 % av dieselforbruket med tre millioner hester, heller enn 10 %. Det virker likevel som en dårlig handel.
La oss, før vi går videre, se på hvor effektivt den hestebaserte transporten klarer å utnytte energien vi gir den.
1 kg bygg inneholder 6900 kJ fordøybar energi, sier kildene. Det tilsvarer 1,92 kWt. Vi ganger ut, og finner at vår trufaste arbeidshest fortærer 4.765 kWt årlig, og leverer 1.000 kWt som nyttig arbeid. Som frittstående maskin betraktet har den altså en virkningsgrad på 21%.

Og det er slett ikke dårlig! Har du reflektert over din egen virkningsgrad noen gang? Hvor mye nyttig arbeid leverer du i prosent av energiinntaket ditt – av pølser og poteter, av brødskiver med syltetøy, av sjokoladepudding, iskrem og snop? Jeg vedder på at hesten slår deg langt ned i støvlene.
Verre blir det når vi ser på hele verdikjeden. Takket være fotosyntesen, og med passelige mengder nedbør og gjødning, får vi 400 kg bygg, eller 768 kWt, pr. dekar pr. år. Men hver kvadratmeter overflate her på Østlandet mottar minst 1.500 kWt som energi fra vår gavmilde sol i løpet av et år. Gang dette med 1000, så ser du at et dekar mottar 1,5 millioner kWt. Av dette klarer fotosyntesen altså å fange opp og levere 768 kWt som nyttig energi. En halv promille, med andre ord.
Den halve promillen går til hesten. Og den klarer å levere 21 % av det den eter som nyttig arbeid. Alt i alt 0,10 promille av solenergien. Som produksjonssystem betraktet er denne verdikjeden – solenergi til matvarer til hest til arbeid – en skandale, hvis målet er effektivitet.
Så hvis vi vil erstatte hestekreftene fra dieselmotoren med alternativ energi, kommer vi ikke langt med hestekraft. Uansett hvor mye triveligere det kunne være. Og den løsningen vi har satset på i lang tid er jo elbil.
Og ikke før har jeg skrevet ordet, før jeg hører gnyet fra illsinte elbilmotstandere: «Skal vi bruke hele elproduksjonen vår til å kjøre bil? Eller skal vi importere kølkraft fra Polen, slik at de øker sine utslipp med mer enn vi sparer? Må vi bygge nytt elnett over hele landet, da?» Og så videre.
Nok en gang bør vi regne før vi påstår noe som helst! Dagens dieselmotorer bruker altså 30 milliarder kWt i året for å gjøre jobben. 2/3 av denne energien går med til å lage lyd og varme, sa jeg. Elmotoren er mye mer effektiv: Hvis jeg sier at en elbil-park ville trenge bare 40 % av 30 milliarder kWt, altså 12 milliarder, for å gjøre samme jobb, så er jeg usedvanlig snill mot dieselmotoren. For da har jeg sagt at dieselbilen bruker 0,5 liter på mila, mens tilsvarende elbil bruker 2 kWt pr. mil. Sjekk og regn sjøl.
I 2018 produserte vi 147 milliarder kWt elektrisk kraft, ifølge SSB. 12 milliarder utgjør 8 % av produksjonen. Det er altså ikke snakk om å bruke «hele elproduksjonen» til å kjøre bil. Det er ikke snakk om å bygge om hele strømnettet heller!
Og hvis vi vil, kan vi produsere mye mer elektrisk kraft. For eksempel kan vi utnytte solenergien mye mer effektivt enn i regnestykket basert på fotosyntese: Her på flatbygda kan et solcellekraftverk produsere i hvert fall 60 kWt pr. kvadratmeter pr. år. Og da er jeg igjen svært konservativ.
For å levere el-kraft nok til å erstatte all dieseltrafikken med el-trafikk, trenger vi altså solpaneler som dekker i alt 200.000.000 kvadratmeter. 200.000 dekar. 200 kvadratkilometer. Én nittiendedel av de 18 millioner dekar dyrket mark som skulle til for å erstatte bare en del av trafikken med hestetransport. Ogt denne nittiendedelen trenger slett ikke være på dyrket mark: Den kan fordeles på hustak, på steinrøyser, overalt.
Da sier elbilmotstanderne: Rasere 200 kvadratkilometer norsk natur for å kjøre bil! Er du helt i tåka! Og jeg svarer, rolig og behersket: Vegnettet i Norge dekker mer enn 2.000 kvadratkilometer, igjen ifølge SSB. Da er ikke vegskuldere regnet med. Likevel hører jeg få protester fra elbilmotstandere når det skal bygges større, breiere, raskere veger slik at dieselbilene kan komme fortere fram. Bortsett fra protestene mot nye bompenger, da.
Altså: Når vi skal erstatte hestekreftene fra diesel, må vi ta i bruk hestekrefter fra sola. Drømmen om å erstatte dem med ekte hestekraft må vi gi opp. La oss i stedet nyte synet av beitende hester som ikke arbeider det skapte grann, men som bare eksisterer – til glede for hestejenter og andre entusiaster, og til minne om ei tid da verden snurret langsommere rundt.
Hestekraft kan ikke erstatte hestekrefter, i hvert fall transportteknisk. Estetisk stiller saken seg helt ansless.

Frykt og avsky i koronaens tid

Det finns et sjikt av synsere som alltid skyter fra hofta, og som aldri bryr seg om å sette seg inn i en sak før de skyter. De kan alltid lukte en konspirasjon og skimte en sannhet som media prøver å skjule. De nærer djup mistillit til all kompetanse som de sjøl mangler, og forkynner alternative fakta i ekkokammere på Tryneboka og i kommentarfeltene til Resett og Document.no. Fra en posisjon av evig forurettethet slynger de hånsord mot myndighetspersoner og faglige autoriteter. I deres verbale salver inngår ofte ord som «korrupt», «svindel», «imbesil», «inkompetent», «forfalskning», «vanvittig», «skandale».
Jeg tenker selvfølgelig på den skaren av sure gubber (av alle kjønn og aldre) som inngår i sekkebetegnelsen «Det alternative høyre». (Amerikansk: Alt. Right; svensk: Tok-högern.) Deres yndlingstemaer har lenge vært islamiseringen som truer oss, innvandrerne som snylter på oss, og selvfølgelig «den store klimasvindelen». Men nå er koronakrisen også blitt et viktig tema i deres alternative virkelighet.
Før en eneste ekspert hadde rukket å uttale seg, haglet det av bastante meldinger fra fluesvermen av nettsynsere. Dermed fikk vi straks vite at denne nye Asia-sjuken ikke var verre enn den årlige influensaen, at mediene som vanlig holdt på med sensasjonsjournalistikk, og at regjeringa hadde funnet enda en måte å sløse bort milliardene våre på. Våre skattepenger; våre pensjoner; våre oljekroner.
Mer nøkterne observatører har påpekt at land som Italia, Spania, Frankrike, Storbritannia, USA og så videre kanskje behandlet koronaen som en vanlig influensa litt for lenge. Det hjalp ikke; nettsynserne driver på: «Stopp galskapen! Erna & Co. ruinerer oss!» Det antydes at det ligger skjulte krefter bak; at «noen» hausser opp hysteriet og tjener store penger på å kjøre det norske samfunnet i dass. «Follow the money!» Alt. Right.- synsere svikter aldri når det gjelder å snuse opp konspirasjoner.
I den virkelige verden blir fagfolk kalt fagfolk fordi de kan sine fag. Det er grunn til å anta at en epidemiolog som har studert medisin, biologi, statistikk og tilhørende fag i åtte-ti år, og deretter fylt på med praktisk yrkesutøvelse i like lang tid, har bedre grunnlag for å uttale seg om en epidemi enn en facebook-ekspert som har brukt noen minutter på å lese overskrifter. En må også kunne anta at når fagpersonen har tilgang til data og analyser fra kolleger verden over, blir faktagrunnlaget enda litt mer pålitelig enn en hvilken som helst sensasjonell påstand som lanseres uten kilde eller faktasjekk over nettet. Så når fagpersonen sier at dette er fortsatt usikkert, men vi finner ut stadig mer, og samtidig må vi ta de beste beslutningene vi kan på et usikkert grunnlag - da stoler jeg mer på fagpersonen enn på facebook-eksperten.
Heldigvis for oss alle har det vært vaksne folk hjemme i regjeringa, slik at faglige råd har fått veie tyngst. Lettvint populisme er skjøvet ut over sidelinja, og det ser ut til at et overveldende flertall i befolkningen har oppfattet alvoret. Tilliten til myndighetene styrkes.
Et øyeblikks refleksjon ville ha fått Alt. Right.-synserne til å innse at det ikke er Erna Solberg eller norske helsemyndigheter som har fått oljeprisen, kronekursen og verdens børser til å stupe. Det er ikke norske myndigheter som sørger for at stadig flere land stenger grensene. Og sjøl om svermer av Norwegian-fly fortsatt hadde kunnet ta av fra Gardermoen, så ville de ikke ha funnet en eneste storflyplass der de kunne lande. Verden der ute ville ha truffet norsk økonomi med et smell om vi ikke hadde gjennomført ett eneste koronatiltak. Men refleksjon er ikke styrken til faktafornekterne i den alternative virkelighet.
I den virkelige verden er dette en global krise; ikke en krise som er hjemmelaget av dumme eller skurkaktige norske politikere. Norge er ei flis som dupper på bølgene i stormkastene. Vi må bare tilpasse oss så godt som mulig, ta best mulig vare på hverandre og følge rådene fra fagfolk, usikre som de også er. Faglige råd basert på usikker viten er rasjonelt. Uvitenhetens skråsikkerhet er galskap.
Javisst går det over til slutt. Men slutten er et langt stykke borte, dessverre, I sine rapporter opererer Folkehelseinstituttet med tre scenarier: «Gjør ingenting», «Brems» og «Undertrykk». Ingen av dem er lystelige. Men «Gjør ingenting»-scenariet er det aller verste, og vil medføre at først helsevesenet, deretter hele samfunnet bryter fullstendig sammen. Les analysene fra Folkehelseinstituttet og regn sjøl: Med en reproduksjonsfaktor på 2,4 hver 10. dag ville hver hjemvendt skiturist med smitte ha skaffet seg 62.605 avleggere før sommerferien.
Du trudde aldri du skulle høre meg uttrykke full tillit til myndighetene. Men i denne saken gjør jeg det – fordi jeg ikke har noe annet realistisk valg, og fordi jeg kan holde øye med dem. Jeg kan høre hva de sier og se hva de gjør. Jeg skjønner resonnementene og regnestykkene, og jeg ser at vi er på samme parti. De har faktisk vist seg oppgaven voksen.
Du kan glede deg over små lysglimt: Kanskje ikke fra den andre enden av tunnelen ennå, men i hvert fall fra lampene som lyser opp vegen mot utgangen. Ett av de store lyspunktene er at vanlige folk – du og jeg og Kristiansen – tar ansvar når det trengs. Bretter opp ermene, samarbeider, hjelper hverandre, tar fatt på dugnaden.
På legekontoret henger det flere oppslag. Ett av dem lyder: «Enten går det bra, eller så går det over.» Dette kommer også til å gå over. Samfunnet overlever. Det kommer til å være varig endret når vi er ute på den andre sida, men det er slett ikke sikkert at alle de varige endringene blir til det verre. Kanskje kommer vi, for å ta ett eksempel, til omsider å utnytte de mulighetene som nettet og fjernkommunikasjonen har åpnet. Kanskje kan vi endelig begynne å bo der vi vil, og likevel få gjort jobben vår. Slutt på sentralisering; slutt på tvangsfortetting! Noen av oss jubler over den muligheten.
Fra store og små bedrifter, fra skoler og barnehager, fra artister og kunstnere, endog fra trauste byråkrater kommer det eksempler på nyskapende løsninger for å få oppgavene gjort. Noen av dem vil vise seg midlertidige; andre blir permanente. Gi deg sjøl i oppgave å tenke ut nye muligheter i samfunnet etter pandemien!
Bry deg ikke om nettsynserne. De blir et problem bare hvis du tar dem på alvor. Og du har da mye viktigere ting å konsentrere deg om: Hold ut, hold avstand, vask hendene. Gå på jobben hvis du kan; hold deg hjemme hvis du må. Hjelp noen som trenger det. Spander et smil og en saftig spøk: Da går alt uhorvelig mye lettere.

TGS-ingeniør Eilertsen jukser med tall

TGS er et stort, internasjonalt selskap som lever av å levere tjenester til oljeindustrien. I dette selskapet arbeider sivilingeniøren Kjell Erik Eilertsen. Når han skriver at «Norge bør trekke seg fra Parisavtalen», oser det selvfølgelig av inhabilitet, enten han «skriver som enkeltperson» eller ikke. Verre er det at han jukser med tall på en måte som burde være svært lett å gjennomskue. Likevel får han nesten ei helside i landets største avis til et populistisk angrep på klimapolitikken.
Jukset består i at han konsekvent regner i prosenter, ikke i absolutte tall. Han oppgir at «i Norge var 68 prosent av det norske energiforbruket utslippsfritt». Det skal liksom være et argument for at vi ikke trenger redusere våre utslipp.
Ja, det er riktig at Norge fråtser i fornybar energi, dvs vannkraft. Men likevel er vi blant de land i verden som slipper ut mest CO2 pr. innbygger. For blant de prosentene og promillene han ikke nevner er at mens at mens Norge har 0,66 promille av verdens befolkning, så har vi 3,4 promille av verdens energiforbruk. De 32 % av vårt energiforbruk som stammer fra olje, køl og gass, utgjør dermed vesentlig merenergi pr. innbygger enn resten av verden har til disposisjon fra allekilder.
Ingeniøren jukser videre når han underslår at mens verden har et utslipp på 4,8 tonn CO2 pr innbygger, så har Norge et utslipp på 8,3. Kina har 7, og India har 2. (2018-tall.) Likevel peker ingeniøren på Kina og India og sier at så lenge de ikke kutter, trenger ikke Norge gjøre det heller.
Så kommer vi til det kronargumentet som florerer i populistiske innlegg på nettet: Vi er så få her i landet; det finnes uhorvelig mange flere kinesere og indere. Derfor trenger ikke vi gjøre noe som helst, for det teller så lite i den store sammenhengen.
Alle utslipp skjer lokalt. Leder av landsbyrådet i enhver liten kinesisk landsby kan si: «Vi er jo bare 3000 mennesker her i landsbyen! Våre generatorer utgjør bare 0,00038 promille av verdens utslipp. De betyr altså absolutt ingenting, så vi kan trygt fortsette som før!»
Ingeniøren oppgir at han også er MBA. Da burde han gjenkjenne et klassisk tilfelle av almenningens tragedie når han ser det. Denne tragedien består i at summen av individuelle fordeler blir en stor kollektiv ulempe, fordi alle kan forsyne seg, men ingen har ansvar for helheten. Parisavtalen utgjør et forsøk på å skape en internasjonal dugnad for at vi sammenkan avverge almenningens tragedie. Avtalen er ufullstendig og foreløpig svært lite effektiv, men den er det eneste vi har. Vi er ikke tjent med å svekke den ytterligere for å ivareta våre egne, snevre og svært kortsiktige interesser.

Kortreiste myter

Fra en senterpartist nær deg kommer du snart til å få høre (enda en gang) at norskprodusert kjøtt er klimavennlig, fordi det er så kortreist. Særlig her på flatbygda er denne myten både populær og kortreist.

Fremtiden I Våre Hender kan ikke beskyldes for å være en aktiv pådriver for omfattende varetransport. Likevel har de gang på gang dokumentert ut fra internasjonale studier at klimautslipp ved transport av kjøtt er ubetydelige, sammenliknet med hva som slippes ut ved produksjonen. . Det kommer av at kjøttet vanligvis fraktes i enorme konteinere, og da blir utslipp pr kg små. I klimasammenheng spiller det nesten ingen rolle om biffen din produseres i Argentina eller i Sørum, så lenge den produseres på samme måte. Spør CICERO, så svarer de det samme.

Derimot framgår det av flere studier at produksjonsmåten i Argentina slett ikke er den samme som i Norge. Derfor blir den argentinske biffen enda mindre klimavennlig enn den norske. Den tyske, derimot, kommer ut nesten likt med den norske, så de to slipper ut omtrent like mye CO2-ekvivalenter - det vil si metan - hver: Ca 30 kg pr kg kjøtt, ifølge CICERO, som ikke har noen grunn til å skrøne om denne saken. De er helt på linje med internasjonal forskning.

Dette tallet gjelder ammekyr. Når mjølkekyr blir til biff, kommer regnestykket bedre ut, fordi utslippet skal fordeles mellom produsert mjølk og produsert kjøtt. Men heller ikke dette kjøttet er en klimavinner: 19,5 kg CO2-ekvivalenter pr kg kjøtt, sier de. ("Klimagassutslipp fra norsk mat", 25. april 2019.)

Skal du spise kjøtt, så er gris og kylling mye bedre for klimaet, sier CICERO: 5 kg CO2-ekvivalenter pr kg kjøtt for svin; 3 kg for kylling. Du kan altså spise 10 kg kylling uten å slippe ut mer klimagass enn om du spiser 1 kg fra ammekyr. Jeg vil ikke anbefale et sånt inntak: Prøv heller å redusere klimaavtrykket fra middagen din til 1/10 av hva det kunne ha vært, du.

Fisk er enda mer klimavennlig, for ikke å snakke om kornprodukter, poteter og grønnsaker.

Hva skyldes denne enorme forskjellen? Ganske enkelt at kua - i likhet med sauen og geita - er en drøvtygger. Det er verken grisen eller torsken. Drøvtyggere har flere mager etter hverandre, husker du fra naturfagtimene, og det inngår i fordøyelsen at de raper ut store mengder metan. Uten metan ingen fordøyelse, og da legger de ikke på seg stort.

Vi kommer nok til å fortsette å spise rødt kjøtt - altså kjøtt fra ku og sau - i all overskuelig framtid. Men trenger vi å stappe i oss så mye? Folkehelsa sier at vi eter mer rødt kjøtt enn det som er godt for oss. Og i 2016 kunne nettsida norsklandbruk.no gledesstrålende melde at norsk kjøttproduksjon hadde økt fra 119.000 tonn pr år på 60-tallet til over 300.000 i 2014. Og i 2018 produserte vi 351.300 tonn, ifølge SSB. Nesten en tredobling, altså. Er kostholdet vårt virkelig blitt 3 ganger så godt (og sunt) på disse åra?

Rapporten Klimakur 2030, utarbeidet av Miljødirektoratet, beskriver alle tenkelige (og noen utenkelige) måter vi kan kutte klimagassutslipp på. Den sier at vi kan spare 2,89 millioner tonn utslipp ved overgang fra rødt kjøtt til «plantebasert kost og fisk». (Særlig gode psykologer er de ikke, disse fagfolka. De kunne ha fått nesten samme reduksjon ved å skrive «overgang til kylling og gris», og det ville ha vært mye mer, hm, spiselig for mange kjøttelskere.) Vi kan spare ytterligere 1,53 millioner tonn ved å redusere matsvinnet, står det. Disse to endringene er også noen av de billigste pr tonn: Mindre enn 500 kr/tonn, eller 2,2 milliarder for å spare 4,4 millioner tonn. Andre tiltak de beskriver er tildels mye dyrere.

Men rapporten var ikke før sendt ut før nettet kokte. Landbruksmediene, senterpartistene og konspirasjonsteoretikerne gikk i fistel: Disse tiltakene vil rasere landbruket, koste flere tusen arbeidsplasser og avfolke landsbygda, kunne vi lese. Hele Klimakur er bestilt av storkapitalen for å legge landet åpent for kjøttimport fra EU, sto det. (Og dessuten for at de samme kreftene skal få kontroll med energiressursene våre. Og dessuten  er klimahysteriet oppdiktet. Og dessuten slipper kineserne ut hundre millioner ganger så mye klimagass som vi gjør. Og dessuten - - )

Hva? Må vi opprettholde matsvinnet for å bevare arbeidsplassene? Er vi nødt til å spise usunt av samme grunn? Er det plent umulig for landbruket å omstille seg til nye markedskrav, slik andre bransjer må omstille seg, og slik landbruket også har omstilt seg mange ganger før? Soyaburgeren kommer. Det samme gjør syntetisk kjøtt, dyrket i biofabrikker, sjøl om det ligger lenger fram i tid. Skal publikum tvinges til å kjøpe burgere og biff fra ammekyr, dersom markedet beveger seg i en helt annen retning!

Vi kommer til å fortsette å spise biff, skjønt ikke brått så ofte som nå. Vi kommer til å fortsette å drikke mjølk og ete ost. Men det er absolutt ikke nødvendig å fortsette en subsidiepolitikk som skaper flere digre driftsenheter som produserer stadig flere ammekyr til et marked som forlengst er mettet. Derimot liker mange, meg inklusive, å se mjølkekyr på beite: Det er rett og slett trivelig. Dessuten veit vi at disse dyra fyller tre viktige funksjoner: De skaffer oss mjølk og ost; de skaffer oss biff på tallerkenen en gang iblant, og de vedlikeholder engfloraen og det biologiske mangfoldet. Men disse tre funksjonene krever slett ikke at vi produsere tre ganger så mye kjøtt som på 60-tallet. Jeg husker godt at det fantes mjølk og ost i butikken den gangen også, og kulturlandskapet var mye mer åpent da enn nå. Engfloraen var rikere; blomstene og biene flere.

Vi får ikke 60-tallet tilbake. Slåttonna på Kvernvold, hesjene der høyet hang til tørk, høyvogna til morfar med Brona mellom skjekene er vakre bilder i minnearkivet mitt, men slike bilder vil fortsette å være bare minner. Derimot er det fullt mulig å legge om subsidiene i langt mer klimavennlig retning. Slik det er nå, er landbrukssubsidiene innrettet til nesten ekstrem fordel for den minst klimavennlige produksjonen.

Men kanskje er du fortsatt litt fascinert av argumentet om at "kortreist" er mye mer klimavennlig enn "langreist"? Tenk i så fall over følgende:

For at kjøttet skal komme til butikken, er det ikke  bare det ferdige produktet som må fraktes. Produksjonsmidlene må også fraktes, ellers blir det ikke noe produkt.

I 2019 ble det brukt 2.026.728 tonn kraftór til husdyr her i landet, ifølge Landbruksdirektoratet. Av dette var 1.045.403 tonn importert. Det vil si; det var ingrediensene til kraftfór som ble importert: Soya fra Brasil; raps fra Tyskland; diverse kornsorter fra både her og der.

Samtidig (riktignok i 2018, for tall fra 2019 fant jeg ikke) ble det altså produsert 351.300 tonn kjøtt her i landet, ifølge SSB.

For å produsere 351.300 tonn kjøtt importerte vi altså 3 ganger så mye kraftfór, målt etter vekt.

Det er liten grunn til å tru at å frakte 1 kg kjøtt gir mye større utslipp enn å frakte 1 kg soya, raps eller hvete. Hvis vi hadde importert alt det kjøttet vi produserer, for eksempel fra Frankrike og Tyskland, ville vi ha forårsaket utslipp fra frakt av 351.300 tonn. Når vi i stedet produserer alt sjøl, forårsaker vi utslipp fra frakten av 1.045.403 tonn.

Alt i alt er det hjemmeproduserte kjøttet altså 3 ganger så langreist som om vi hadde importert det, når vi også regner med produksjonsmidlene.

Som sagt meiner verken jeg eller klimaforskerne at transporten av mat spiller noen stor rolle i klimabildet. Men hvis du fortsatt abonnerer på myten om at kortreist er klimavennlig, bør du
gå inn for at vi slutter å produsere kjøtt her i landet, og heller importerer alt vi trenger fra Europa.

Hvis det faktisk er klimahensyn som får deg til å holde på den kortreiste myten, da. Hvis det ikke bare er slik at du plukker opp ethvert argument som ligger strødd langs vegen, til bruk i forbønnen for alle dine sjuke mødre. Det heter vikarierende argumenter. Og vikarer har vi nok av i denne debatten.

Flymekanikeren Anders og sjamanen Durex

Du er med i et reisefølge som leier et småfly fra Røros til Kristiansand. Over fjellet blir det ruskevær.   Flyet mister høyde, begynner å riste, gir fra seg rare skramlelyder. Flygeren klarer på mesterlig vis å ta flyet ned på den nedlagte flystripa på Leirin. Alle puster lettet ut.

Ombord på flyet er flymekanikeren Anders, som har fem års utdannelse i faget og femten års praksis. I samråd med flygeren går han ut for å studere tilstanden.

Ombord er også sjamanen Durex, som snakker med de døde og andre ånder, renser vaginaer og snur atomer. Han har med seg katten Fidus, som sitter i buret sitt og skuer uutgrunnelig inn i åndeverdenen.

Anders kommer inn. «Vi har en lekkasje et sted,» sier han. «Det er ikke tilrådelig å fly videre. Flyet må undersøkes grundig  på et verksted. Vi får dra inn til Fagernes og skaffe oss skyss derfra.»

Durex protesterer. «Helt unødvendig! Jeg har snakket med vindens og himmelens ånder. De vil ta vare på oss. Og Fidus, som ser inn i det ukjente, er helt rolig. Se, der gløtter sola fram igjen!»  Og sannelig, der gløtter sola fram. Stemningen stiger blant passasjerene. Flere av dem har viktige ærender i Kristiansand. Flygeren har en feit bonus i sikte når passasjerene er framme, og sjamanen Durex har invitert femti godseierfruer og adelige til en seanse der han skal tale med åndene og selge sjelefred til de frammøttte. Han har ikke en eneste tusenlapp å miste.

Flygeren tviler seg fram til at det er trygt å fortsette. Resten av passasjerene, unntatt du, gjør det samme. Du tenker deg om og følger med flymekanikeren til Fagernes. Der får dere hotellrom og reiser videre dagen etter. «Men katten vart aldri meir spurt,» som Jakob Sande skriver. Ikke passasjerene heller, men vraket blir funnet på Valdresflya.

-  I klimadiskusjonen finnes det både mekanikere og sjamaner. Vår hjemlige sjaman er forhenværende selger med realskoleeksamen i både fysikk og matte, og har grunnlagt «Folkeopprøret mot klimahysteriet». Han gir mange interessante opplysninger om det nevnte hysteriet. Eksempler:

Det finnes mange meteorologiske institutter og forskningsinstitusjoner som holder øye med endringer i global temperatur.  Det gjør de ved å samle målinger fra tusenvis av målestasjoner spredt over hele verden. De best kjente av disse institusjonene er NASA, NOAA (den amerikanske værtjenesten), Universitetet i East Anglia i samarbeid med Met Office (den britiske værtjenesten), Japans meteorologiske institutt og Kopernicus (EUs klimatjeneste).  Alle disse institusjonene publiserer statistikker som, uavhengig av hverandre, viser at det er blitt 1,1 til 1,2 grader varmere fra 1800-tallet til i dag. Økningen har vært sterkest i dette århundret. World Meteorological Organization, som er sammenslutningen av meteorologiske institutter i FNs medlemsland, bekrefter disse opplysningene, og skriver at antall registrerte tilfeller av ekstremvær øker fra år til år. - Men sjamanen opplyser at det ikke blir noe varmere, og at mange vanlige folk er enige med ham i det, så nå er de lei klimahysteriet.

Australias meteorologiske institutt skriver i sin årsrapport for 2019 at dette året var det varmeste som noen gang er registrert i landet, og samtidig det tørreste. Varmen og tørken har tilsammen ført til katastrofebrannene som herjet flere delstater før årsskiftet. Sjamanen, derimot, opplyser at disse brannene var påsatt. Så nå er folk lei klimahysteriet.

Forskere fra 50 internasjonale organisasjoner har samarbeidet om studier av Grønlandsisen ved bruk av satelittbilder. De har kommet til at fra 2008 til 2018 har denne isen minket med gjennomsnittlig 253 milliarder tonn hvert år. Årlig avsmeltingen øker, sier de også. Men sjamanen opplyser at det er satt kulderekord på Grønland, så påstander om avsmeltingen er bare tull. Og nå er folk skikkelig lei klimahysteriet!

Målestasjoner på Hawaii og flere andre steder viser kraftig økning av CO2 i atmosfæren. Økningen er størst de siste 20 åra, og den stiger fortsatt. Det kommer av at vi fortsetter å brenne køl og olje, sier forskerne. Men sjamanen opplyser at CO2 fordamper fra havet. Så regner den ned igjen, og trærne fanger den opp. Dette er bare bra, påpeker han, og nå er folk lei av klimahysteriet.

IPCCs rapporter, som bygger på alt som utgis av fagfellevurdert forskning om klima, hevder at klimaet blir stadig varmere, at det blir stadig mer ekstremvær, at havet blir stadig surere på grunn av CO2 i atmosfæren, og at klimaendringene kan bli katastrofale i løpet av århundret hvis vi ikke får stanset utslippene. Men sjamanen veit at det ligger andre krefter bak, krefter som vil tjene penger på å få kontroll over energien i verden, og i virkeligheten er det bare 1,2 % av forskerne som støtter påstandene om menneskeskapte klimaendringer. Nå er folk blitt skikkelig lei dette hysteriet!

Han opplyser også at han ikke har lest IPCCs rapporter. Men hvis han finner den, skal han gjerne lese den, sier han.

Jeg kunne fortsette å ramse opp sjamanen avsløringer, men dette får klare seg. Forhåpentlig er ovenstående nok til å vise at folk flest er lut lei klimahysteriet. Vi må lytte til folk som har det riktige klarsynet. Folk som klarer å gjennomskue den store sammensvergelsen mot vanlige mennesker som forskernes ekspertvelde utgjør!

Nå trengs det et folkeopprør mot vaksineringshysteriet også! Legemiddelindustrien vil prakke på oss vidundermedisin som ikke virker, og legene er med på det. De vil skremme oss til å la oss vaksinere. Vaksineringspropagandaen er en sammensvergelse som dreier seg om store penger, og legene er med på sammensvergelsen. Det eneste som virker mot influensa, corona, meslinger og røde hunder, det er håndspåleggelse og demonutdrivelse. Vi har sjamaner som har nødvendig kunnskap om disse demonene også. La dem overta!

Forskerne må ut av forskningen. Legene må ut av medisinen. Flymekanikerne må ut av flymotorene. La vanlige folk overta! De skjønner kanskje ikke så mye av hvert fagfelt, men de skjønner nok til å vite at de blir lurt. I hvert fall når det dukker opp en ekte sjaman som påpeker lureriet.

Og nå er vi skikkelig lei av klimahysteriet.