Øyvind Myhre's Blog, page 20

Frihet i vår tid

  Dette er del 10 av 10 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler ligger etter hverandre her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3:  "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten", 5: "Thomas Paine og eiendomsretten", 6: "Liberalister, libertarianere og Liberalistene valgprogram", 7: "Liberalistene og Robert Nozick", 8: "Liberalistene og naturen", 9: "Den sosiale infrastrukturen".

Miljøet er menneskehetens almenning. «Miljøet» omfatter elvene, havet, atmosfæren, biosfæren – vårt felles livsgrunnlag. Å ødelegge livsgrunnlaget er å ta friheten fra oss. Det er en ekstremt aggressiv handling.

Miljøet er udelelig. Du «eier» kanskje en ørliten snutt av det – ei tomt, en skog, et fiskevatn. Det betyr at du er satt til å forvalte denne snutten. Samfunnet, som har definert eiendomsretten med alle muligheter og begrensninger, venter at du bruker den med vett og forstand. Gjør du ikke det, kan samfunnet gripe inn: Da kommer først plansjefen, deretter mattilsynet, til slutt politiet.

Det er forenkling inntil det absurde å påberope seg en «frihet» som går ut på at du kan gjøre akkurat det du vil med din egen eiendom: Forgifte tomta med plantegift så humlene røsser; grave opp den sjeldne soppen; tømme vatnet for liv med rotenon. En sånn rett fulgte aldri med eiendomsretten da samfunnet definerte den.

Du har heller ingen rett til å tømme alt du vil av forurensninger ut i atmosfæren, havet, grunnvatnet eller almenningen forøvrig. Da stjeler du fra oss andre og praktiserer din egen «frihet» på bekostning av oss. Og står du rett foran meg i en fullpakket trikk, mens du pruster og peser og insisterer på din «frihet» til å gå uten munnbind, pandemi eller ikke, så utgjør du en trussel. Bli ikke forbauset om du får deg en på trynet til slutt: Det heter sjølforsvar.

Frihet for oss som lever nå og for alle som følger etter oss forutsetter at vi tar vare på livsgrunnlaget. Et fritt samfunn krever vern av miljøet, av biologisk mangfold og av klimaet. Vi har nettopp lært at det krever smittevern også.

Lover og regler, rettsvesen, bankvesen, pengesystemet, skole og utdanning, helsevesen, forskning og vitenskap, skikk og bruk utgjør vår sosiale infrastruktur. Den er vår felles eiendom, akkurat som det fysiske miljøet.

Jovisst kan vi ha private banker, private skoler og så videre. Men de må operere innafor noen felles rammer: Hvis din bank opererer med sine egne penger, mens min bank bruker helt andre penger, må vi i hvert fall være enige om den relative verdien av de respektive pengesystemene. Din skole kan gjerne bruke andre lærebøker enn min skole, men gangetabellen og det periodiske system må være de samme i begge skolene. Du kan ikke finne opp din egen "vitenskap", undervise i den og kalle det skole. Du kan ikke åpne praksis som hobbykirurg heller.

Hvis samfunnet skal fungere (sånn at handelsmannen kan tjene seg rik, og handelsbetjenten få sin velfortjente lønn), må den sosiale infrastrukturen fungere. Det betyr også at det må herske alminnelig tillit til at den fungerer – at loven og pengene er de samme i dag som i går; at loven er lik for oss begge. Slik tillit forutsetter at samfunnets medlemmer både er og oppfatter seg som likeverdige. Da kan vi ikke ha avgrunnsdjupe forskjeller: Du er ikke likeverdig med noen hvis du ikke aner hvor det neste måltidet ditt skal komme fra, og du har ingen frihet hvis du ikke har tak over hodet. Frihet forutsetter en grunnleggende økonomisk trygghet.

Thomas Paine skjønte at både rikdom og fattigdom kommer fra samfunnet. Han skrev: «De rikeste og de mest elendige mennesker er å finne i de land som kalles siviliserte. ... Fattigdom er en ting som skapes av det som kalles sivilisert liv. Det eksisterer ikke i naturtilstanden. ... Sivilisasjonens første prinsipp burde ha vært, og bør fortsatt være, at omstendighetene for hver person som blir født inn i verden etter at sivilisasjonen er innført ikke blir dårligere enn om denne personen var blitt født før denne perioden.»

Det er tvilsomt om det noen gang har eksistert en naturtilstand slik Paine og andre tenkere beskrev den: Antakelig eksisterte det samfunn allerede da den første Homo habilis kom til verden. Samfunnet er eldre enn det første ordet; den første rettigheten. Samfunn skaper rettigheter, og dermed forutsetningene for frihet.

Samfunn med enorme ulikheter mellom folk er samfunn med liten tillit, svak produktivitet og lite frihet: Saudi-Arabia, Venezuela, Nord-Korea. I USA er nå den sosiale mobiliteten blitt mindre enn i Norge, og heller ikke hos oss er den mye å skryte av. Mange økonomer hevder at tilliteni samfunnet er en forutsetning for høg produktivitet: Transaksjonskostnadene blir små; du veit at hvis kunden har sagt at han betaler i morgen, så kommer han (stort sett) til å gjøre det. Du trenger ikke trekke med deg advokat, vitner og takstmann. Du veit (vanligvis) at du kan stole på sidemannen din når du sender bøtta videre på ei brannvakt, og du trenger ikke å telle fingrene dine når du har handhilst på den nye naboen.

Vi hadde nesten ingen adel her i landet; ingen borgherrer med hundre livegne. En stor grad av likeverdighet er en tradisjon som går mange hundre år tilbake – den ble ikke innført av Ap. Den utgjør en viktig del av Norges sosiale infrastruktur. Infrastrukturen slår sprekker hver gang toppsjefene bevilger hverandre årslønninger fra felleskassa som er hundre ganger inntekten til en minstepensjonist: Det er jo ikke sånn at oljedirektøren produserer mer olje enn andre her i landet, for oljen er ferdiglaget og har ligget her i to hundre millioner år. Den er vårt felleseie. Det er vanligvis ikke sånn at direktøren har bygd fabrikken helt aleine heller.

Antakelig er vi alle, også de som har aller mest, tjent med at en del av medlemskontingenten i samfunnet går til å løfte de svakeste til et visst nivå av trygghet. Antakelig er vi også tjent med at de som har mest forsyner seg litt mindre grådig.

Når vi veit at infrastrukturen er på plass, kan vi sette i gang med å holde Statens klamme hender borte fra resten av våre liv. For det ligger i maktens natur at den alltid prøver å ese ut og fylle flere områder der den ikke har noe å gjøre. Det er blitt stadig flere byråkrater under alle regjeringer som har lovet å redusere byråkratiet – også den nåværende. For er du som jeg, så vil du ikke være med på å lønne likestillingskonsulenter som forteller deg hvilke tanker du skal ha i det vesle hodet ditt, eller byråkrater som regulerer livet ditt i stadig finere detalj.

Kontingenten er betalt, og da skal vi kunne bruke det som er igjen slik vi vil. Vi skal kunne si og skrive, tru og tenke det vi vil, gifte oss med hvem vi vil og med hvor mange vi vil (så lenge noen vil ha oss!). Vil vi blote hestepølse til Odin på midtvinterdagen og drikke heimebrygd øl for godt år og fred, så får vi bare gjøre det. Vil vi heller tilbe Julenissen eller ofre til Herren Hastur, så får vi gjøre det også. Insisterer noen på å gå med skaut, så skal de jaggu ha lov til det: Uten toleranse ingen frihet.

Jeg finner ingen politisk bevegelse som fullt ut ivaretar den friheten jeg snakker om: Jeg leiter forgjeves på nettet etter «De Frihetlige Sosialøkologister». Likevel lever jeg i ett av verdenshistoriens frieste samfunn: Hovedbekymringen er nå hvordan vi skal sikre den friheten vi har, både for oss sjøl og for etterkommerne våre.

I dagens partiflora er det i hvert fall ikke «Liberalistene» som ivaretar friheten på den beste måten. Etter valgprogrammet sitt burde de heller ha kalt seg «Økonomistene». Og av de liberalister og libertarianere som jeg har sneiet innom i denne gjennomgåelsen, er det Thomas Paine jeg heier mest på – liberalisten som fant opp formueskatt, arveavgift, folketrygd og borgerlønn. Heia Tom!

Den sosiale infrastrukturen

 Dette er del 9 av 10 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler ligger som perler på snor rad  her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3:  "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten", 5: "Thomas Paine og eiendomsretten", 6: "Liberalister, libertarianere og Liberalistene valgprogram", 7: "Liberalistene og Robert Nozick", 8: "Liberalistene og naturen".

Jeg gjentar det som gikk opp for meg da jeg var ute i naturen på leiting etter naturretten: Rettigheter er sosiale konstruksjoner. De finns ikke utafor samfunnet. Lover og regler, sedvanerett, små og store reguleringer av alle slag utgjør en sosial infrastruktur som tillater at de fleste ting i hverdagen går greit og forutsigbart for seg. Når du står opp om morgenen, veit du omtrent hva som møter deg: Du kan lage deg frokost fordi du har handlet brød og smør og pålegg, egg og kaffe sist du var på butikken, og da kjørte du på en veg som noen har bygd og vedlikeholdt.

Noe av dette har private leverandører skaffet deg. Det kan de gjøre fordi markedet funker. Men markedet funker fordi det finns et pengesystem, og fordi det finns lover som setter visse regler for handelen: Du vil nødig bli forgiftet av tilsetningsstoffer i brødet, så slikt har vi regler for. I butikken betaler du den prisen som står på varen, og ikke en helt annen pris. Det finns det også regler for.

Hvis noen prøver å plyndre deg, så kommer (forhåpentlig) polisen til unnsetning. Det gjør polisen fordi loven sier at polisen har slikt å gjøre. Rettssystemet straffer tollere og syndere etter fortjeneste, og på forskriftsmessig måte. Kontraktsretten sikrer (noenlunde) rimelige avtaler som (stort sett) blir overholdt. Arbeidsrett og avtaler mellom arbeidsgivere og lønnsmottakere sikrer det samme i slike forhold.

Alt dette er sosial infrastruktur. Den utgjør vårt felleseie og kan ikke privatiseres. Den er utviklet gjennom århundrer i den klubben vi kaller samfunnet, og alle medlemmer av samfunnet har del i den. Du kan ikke selge din del av lovgivningen, rettsvesenet, politiet, pengesystemet, avtaleretten til høgstbyende, mer enn du kan selge din del av atmosfæren. (Noen steder kan du visst det. Det går rykter om at i noen land – ingen nevnt, ingen glømt – kan du kjøpe både loven, rettsvesenet og politiet; eventuelt leie dem for kortere eller lengre perioder. Når du har tenkt deg om, trur jeg ikke du har lyst til å leve under et sånt system.)

For å være med i klubben må du følge medlemsbestemmelsene. Om du bryter bestemmelsene, risikerer du riktignok ikke å bli ekskludert, men du risikerer straff eller andre sanksjoner som klubben har satt opp for slike brudd. Du betaler også en medlemskontingent; den heter skatter og avgifter.

Vil du ikke være medlem, sier du? Greit. Du slipper skatt. Du slipper å bruke penger også, for de er klubbens betalingsmiddel. Du får ingen beskyttelse: Hvem som helst kan slå deg ned og forsyne seg med alt du eier og har uten at noen bryr seg. Huset ditt brenner ned til grunnen – brannvernet bryr seg ikke. Forsikring? Narr meg ikke til å le! Du har ingen rettigheter. Du ligger sanselaus på fortauet med brudd på hodeskallen. Ingen ambulanse plukker deg opp.Du har absolutt ingen rettigheter; du er rettsløs. Så pakk deg vennligst bort herfra – vi vil ikke ha deg her!

Kanskje du, ved nærmere overveielse, foretrekker å være medlem likevel? Da kan du fortsette å surve på klubbmøtene og prøve å redusere de urimelige medlemsavgiftene. Der kan du også mase støtt og stadig om at bestemmelsene er for strenge: Butikkene trenger ikke å stenge klokka fem; det må da for H være lov å gifte seg med hvem man vil; ingen trenger blande seg borti hvor mye jeg betaler i husleie. Vi lever da i et fritt samfunn!

Milliardærer og minstepensjonister er klubbmedlemmer på like fot. Begge har lovens fulle beskyttelse for alle verdier de eier og har. Men det er kanskje ikke rart at medlemsavgiften for å beskytte noen milliarder er en del større enn medlemsavgiften for å beskytte en tusenlapp. Burde være det, i hvert fall.

Det er lover og regler for handel og omsetning som gjør det mulig for enkelte å tjene seg søkkrike. Og når arvingene dukker opp, så finns det lover og regler som beskytter deres arv også, slik at det ikke kommer grådige advokater og andre kjeltringer og grafser den til seg. Du kan trygt bruke noen millioner på jetsettlivet ditt; milliardene ligger fortsatt og venter pent mens du raser fra deg. Som den skarpsindige Thomas Paine påpekte: Det finns ikke rikdom uten et samfunn. Så slutt å klage over at du ikke får rasekjøre i 200 oppover Østerdalen, eller drønne langs fjøresteinene i racerbåten din: Sånn er reglene i denne klubben. Hvis du vil melde deg ut, så finns det sikkert et ubebodd skjær ned mot brekanten i Antarktis der du kan slå deg til. Inntil videre.

Den sosiale infrastrukturen er vårt felleseie, akkurat som miljøet er det. Dine og mine rettigheter kommer ikke dalende ned fra himmelen: De er en del av denne infrastrukturen, bygd opp gjennom generasjon etter generasjon.

Det er grunner til å meine at jo mer solid denne infrastrukturen er, jo tryggere er du på hvilke rettigheter du har, og på at de blir respektert. Det kan også være grunn til å meine at dette er en forutsetning for et fritt samfunn.

"Liberalistene" og naturen

 Her er del 8 av 10 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler ligger i rekke og rad  her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3:  "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten", 5: "Thomas Paine og eiendomsretten", 6: "Liberalister, libertarianere og Liberalistene valgprogram", 7: "Liberalistene og Robert Nozick".

«Liberalistene» er tilhengere av naturen. Derfor vil de privatisere den, sånn at den enkelte eier kan beskytte sin del (eller la det være) slik det passer ham. Etterhvert som offentlig eiendom (naturparker, almenninger) blir solgt til private, vil eiendomsretten i stadig større grad regulere forurensing og naturødeleggelser. Meiner de.

Vern av naturområder skal overføres til private, og statsstøtte til miljøvern skal avskaffes. Lov om motorisert ferdsel i utmark skal også avskaffes, for det er grunneieren som skal bestemme hvem som får ferdes i naturen hans, og hvordan ferdselen skal skje. All tvungen fredning skal opphøre.

Utrydningstruete arter kan altså beskyttes best av private eiere: Hver grunneier sin private salamander, fiskeørn eller humleart – på den måten blir de trygge. Jeg kjenner meg ikke like trygg.

Riktignok er en viss grad av forurensning en naturlig del av å leve i et moderne samfunn. Og vi må heller ikke glømme, meiner «liberalistene», at menneskene er en del av naturen. Forurensning er altså en naturlig del av naturen.

Kapitlet om «Forurensning og eiendomsrett» gir ikke noe direkte svar på om lufta, grunnvatnet og elvene også skal være privat eiendom. Men sia grunneieren kan gjøre hva han vil på sin egen eiendom, må lufta antakelig tilhøre den som eier bakken, helt ut til stratosfæren. Da må også alt som befinner seg under bakken tilhøre grunneieren, i hvert fall inn til magmaen – om ikke helt til kjernen. Så hvis du ikke eier grunn med luft over, er det ikke sikkert du har noen rett til å puste. Hos Rothbard har ikke den skipbrudne rett til å redde livet ved å krabbe opp på flåten heller, hvis ikke eieren gir ham lov til det. Da må det jo være eieren som bestemmer hvem som får puste i privat luft også.

Når det gjelder global oppvarming, kan «Liberalistene» opplyse at Jorda har gått gjennom perioder med drastiske endringer lenge før den industrielle revolusjon. Hvis det en gang i framtida skulle bli bevist (det framgår ikke hvilket bevis de venter på) at menneskelig aktivitet utgjør en trussel mot klimaet, vil det frie markedet – grunneiere og industriherrer – ta seg av problemet. For hvis det ikke lønner seg å starte opp flere kølkraftverk, så slutter de sikkert med det. Norge skal uansett gå ut av alle klimaavtaler, og «frykten for menneskeskapt global oppvarming skal ikke legge hindringer i veien for produksjon og økonomisk utvikling». Det siste betyr i klartekst: Hensynet til resten av menneskeheten skal ikke legge hindringer i vegen for fortjenesten i forurensende industri.

Dette er ikke liberalisme; det er økonomisme på rike industriherrers premisser. Følgende burde være innlysende, også for siviløkonomer:

Begrepet «almenningens tragedie» i klassisk økonomisk teori skriver seg fra overbeite av fellesområder i England og Skottland. Generelt viser det til at hvis en ressurs eies i fellesskap, og hver deleier kan forsyne seg så mye han vil uten å kompensere medeierne, så vil alle ha interesse av å forsyne seg ubegrenset. Da blir fellesressursen uttømt eller ødelagt, til skade for alle. En oppførsel som er rasjonell sett fra hvert individs synspunkt gir altså et resultat som alle taper på.

Atmosfæren og havet er menneskenes felleseie – vår almenning. Når bekker og elver fylles med plast som blir gnagd i småbiter og til slutt ender i maten, i lufta og i drikkevatnet som nanoplast, da skjer det fordi forurensning er gratis. Dette er almenningens dilemma i global skala. Den kan ikke hindres ved at problemet privatiseres. Den kan bare bremses ved at det blir tilstrekkelig dyrtå forurense.

Nøyaktig det samme er tilfellet med global oppvarming. Det er bare enkelte kverulanter som fortsatt benekter at det foregår menneskeskapt global oppvarming som vil få stadig mer alvorlige konsekvenser, dersom den ikke stanses. Da må forurenseren tvinges til å betale for den skaden han gjør. Det må koste å bidra til global oppvarming.

Det er dessuten en aggressiv handling. Når fabrikkpipa oser (unødvendig mye) CO2 , forurenser den mitt miljø, og den bidrar til global oppvarming som vil gå ut over mine etterkommere. Dette er en aggresjon som, ifølge liberalistisk teori, (mini)staten skal beskytte oss mot. Hva slags «Liberalister» er det som ikke skjønner såpass?

På åttitallet ble det observert hull i ozonlaget. Disse utvidet seg stadig. Det ville etterhvert føre til at vi ble badet i ultrafiolett stråling, noe som i sin tur ville føre til epidemier av hudkreft. Forskerne fant ut at hullet var forårsaket av hydrofluorkarboner («HFC») fra (blant annet) kjøleskap og bokser med trykkluft. Disse gassene fungerte som katalysatorer for nedbryting av ozon, og det ble stadig mer av dem der oppe. En samlet verden oppfattet uvanlig raskt at den sto overfor et globalt helseproblem. Det ble vedtatt et internasjonalt forbud mot produksjon av HFC. Hvem motarbeidet forbudet? Produsenter som tjente penger på HFC. De ble overkjørt, og godt var det.

Geirfuglen er utryddet. Tasmansk tiger er utryddet. Vandreduen, som var så tallrik at svermene kunne formørke himmelen, er utryddet. Ifølge artsdatabanken finns det 35 humlearter i Norge, derav fem på rødlista, men nesten alle er i tilbakegang. Hvilken grunneiere skal verne dem mot utryddelse? Bestandene av landlevende virveldyr er i gjennomsnitt halvert på de siste 50 år – av arealbruksendring, utbygging, miljøgifter, global oppvarming. Tigeren er truet; neshornet er sterkt truet; flere froskearter enn jeg har tall på er truet. Nå sier biologene at bortimot halvparten av planteartene er truet også. Vi finner arter som ble utryddet før vi rakk å oppdage dem.

Det er rimelig å spørre: På hvilken måte hjalp det geirfuglen, den tasmanske tigeren eller vandreduen at utryddelsen stort sett skjedde på privat land og ble utført av privatpersoner? - «Liberalistene» vil la utryddelsen av flora og fauna gå sin «naturlige» gang så lenge private grunneiere ikke hindrer det. De vil overlate vårt felles miljø til ubegrenset arealbruksendring, giftbruk og stadig mer intens utnyttelse. Det blir i så fall almenningens aller største tragedie.

Det er svært gode grunner til å sette grenser for hva en grunneier kan foreta seg med det miljøet han forvalter på vegne av fellesskapet. På mange områder er antakelig grensene satt alt for slapt – det er hovedgrunnen til at forurensningen øker, at klimaendringene skyter fart, at arter utryddes i stort tempo. Vi er nødt til å fastslå:

Naturmangfoldet er vårt felleseie. Det samme er atmosfæren, havet og grunnvatnet. Å gi grunneierne disposisjonsrett helt uten grenser ville være å innføre grunneiernes tyranni mot alle som sitter igjen uten eiendom (og i siste instans uten rett til å puste!). Det blir ikke rare friheten igjen for andre enn grunneierne.

«Liberalistene» har altså ikke snøring på hva frihet betyr.

"Liberalistene" og Robert Nozick

Her er del 7 av 10  i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler ligger i rekke og rad  her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3:  "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten", 5: "Thomas Paine og eiendomsretten", 6: "Liberalister, libertarianere og Liberalistene valgprogram".

«Liberalistene» vil altså at «Statens eneste oppgave skal være å beskytte individets rett til liv, frihet og eiendom». Dermed havner partiet et sted mellom klassiske liberalister og anarko-kapitalistene, som vil privatisere hele Staten og alt dens (u)vesen. I hvert fall tilsynelatende plasserer de seg på linje med den mest interessante og engasjerende libertarianeren, Robert Nozick.

Nozick skal ha skrevet sitt bidrag til politisk teori som et svar på John Rawls' oppskrytte «Theory of Justice». Sjelden er et så kjedelig verk blitt møtt av et så lesverdig og engasjerende svar. Sjøl stiftet jeg først bekjentskap med Nozicks «Anarchy, State, and Utopia» i Fairbanks i 1981, etter at jeg hadde fått den anbefalt i en stedlig oase for frihetlig litteratur, «The Freedom and Libertry Bookstore». Jeg leste den ut i ett jafs, og før neste dag grydde var boka full av eselører og understrekninger. Seinere er det blitt flere.

Lite tyder på at Nozick har vært en viktig inspirator for «liberalistene» i programarbeidet. I hvert fall skriver de ikke brått så morsomt! Og der hvor «Liberalistene» starter med en bastant konklusjon («Liberalistene vil at....»), der resonnerer Nozick seg møysommelig og prøvende, med mange sidespor, fram til tentative konklusjoner, ut fra like tentative forutsetninger.

Nozick starter med å fastslå at det er usikkert hvordan fenomenet Stat har oppstått. Men så spør han: Er det mulig å tenke seg at en Stat kunne oppstå på moralsk akseptabel måte? Og hva slags Stat kunne det i så fall bli?

Utgangspunktet hans er Lockes «naturtilstand», der enhver har sin fulle frihet og rett til å forsvare sitt liv og sin eiendom med tilstrekkelige og nødvendige midler. (Han er ikke brått sikker på «naturretten» og dens uangripelighet, men den er det beste startpunktet han finner.) Med dette utgangspunktet kommer enkeltpersoner etterhvert til å samarbeide for å forsvare frihet og eiendom mot andre. De inngår avtaler om hvilke rettigheter som krever felles forsvar, og hvilke reaksjoner på aggresjon utenfra som er akseptable. De inngår også avtaler om hvordan de samarbeidende individene skal løyse konflikter seg imellom.

Det vil altså bli etablert forskjellige gjensidige beskyttelses-sammenslutninger, som etterhvert utvikler seg til beskyttelsesbyråer i et marked. Byråene vil ganske sikkert ha forskjellige regler. Noen vil være mer aggressive enn andre. Men et byrå som opptrer moralsk akseptabelt vil fastsette regler for hvordan medlemmene kan opptre for å være beskyttet. Det vil det gjøre for å unngå ressurskrevende konflikter med andre, dersom det ikke er godt begrunnet. Dermed må byråene også inngå konfliktdempende avtaler seg imellom. Noen byråer vil slå seg sammen. Etterhvert vil det i ethvert område etablere seg ett dominerende beskyttelsesbyrå, og kanskje noen mindre spesialistbyråer, og enkelte individer som insisterer på å klare seg sjøl.

Et dominerende byrå er fortsatt ikke en stat, for en stat er en institusjon som har maktmonopol i et gitt område. Byrået er det man kan kalle en proto-stat.

Fram til dette punktet har Nozick ført et logisk resonnement for at ei slik utvikling kunne foregå uten at noens rettigheter blir krenket. Men så sier han: Det store beskyttelsesbyrået må sikre seg og medlemmene mot risikoen for urettmessige angrep eller overgrep som det ikke er mulig å innkreve kompensasjon for. Da kan det utvide sin makt til å omfatte de mindre byråene, og dessuten de individene som unndrar seg medlemskap, dersom det blir gjort på en moralsk akseptabel måte. Det store byrået kan påtvinge de andre sin vilje hvis det kompenserer dem, og kompensasjonen går ut på at de gir dem minst like god beskyttelse som den de hadde ved å stå utafor.

Og på dette punktet sier jeg: Prrro! Hittil har alt foregått frivillig; derfor kan Nozick si at alle trinn har vært moralsk akseptable. Men dette siste trinnet forutsetter tvang, og han gir ingen god begrunnelse for at tvang er legitimt i dette trinnet. At individene får «minst like god beskyttelse» er ikke godt nok, for den vurderinga har de rett til å gjøre sjøl. Det store byrået kan ikke la sine vurderinger være gyldige for de andre før de er blitt medlemmer. Men hadde de vært enige i alle sånne vurderinger, ville de allerede ha vært medlemmer. Og det er ikke en gang sikkert at alle frittstående individer prioriterer sikkerhet foran frihet: Det kan godt hende de ønsker å stå utafor nettopp fordi det gir dem en følelse av autonomi. 

Argumentet om kompensasjon kan dessuten utvides i det uendelige: Du må ha helseforsikring, og vi kompenserer dette påbudet ved å gi deg bedre sikkerhet enn du ellers ville ha. Du må bruke bilbelte. Du må slutte å røyke. Du må - -

Jeg har en mistanke om at Nozick er fullt klar over denne svakheten, for han dekker til overgangen så godt han kan. Og nå har han klart å etablere en institusjon som har et legitimt maktmonopol i et gitt område – det vil si en mini-stat.

Han sier ikke at det er slik ministaten oppstår. Han sier at det er slik den kunne oppstå på moralsk akseptabelt vis, dersom utgangspunktet er Lockes naturtilstand med tilhørende naturrett.

I del 2 av den samme boka undersøker han om ministaten kan utvide sin virksomhet til mer enn å beskytte medlemmenes rettigheter. Han kommer til at det kan den ikke gjøre på noen moralsk akseptabel måte. (Men se mitt argument om «kompensasjon»!) Han er altså kommet så langt som han har tenkt seg. Og i del 3 beskriver han et ganske luftig «rammeverk for utopier». Innafor dette rammeverket kan forskjellige grupper etablere hver sine utopier; sine egne samfunn med lover og regler som gjelder mellom idealsamfunnets egne medlemmer. Det gjør de uten tvang eller påvirkning fra andre. Rammeverket lar altså hver utopi utvikle seg fritt, og beskytter bare de forskjellige mini-samfunnene mot vold og overgrep seg imellom. - Ikke overraskende kommer han fram til at et slikt rammeverk i praksis er identisk med den mini-staten han har bygd opp nedenfra tidligere i boka. - Ministaten, sier han altså, har muligheten i seg til å la alle grupper etablere sine egne idealsamfunn. 

Igjen melder det seg motforestillinger: Hva er til hinder for at et individ hopper fra Delsamfunn A til Delsamfunn B, etter å ha utnyttet alle mulighetene i A uten å gjøre opp for seg? Det må antakelig A hindre med alle tenkelige midler – også sånne som man i andre delsamfunn betrakter som grove overgrep. Med andre ord; tvang, overgrep og ufrihet kan florere vilt i delsamfunnet, uten at storsamfunnet kan gripe inn.

Dessuten: Et sånt delsamfunn likner til forveksling på et beskyttelsesbyrå med noen utvidete ordninger. Hvorfor kan ikke Delsamfunn A tvinge de andre delsamfunnene under seg, bare de får tilstrekkelig «kompensasjon»?

 Denne korte oppsummeringa yter på ingen måte rettferdighet til Nozicks resonnementer, eller til rikdommen i måten han betrakter hvert trinn i resonnementene fra alle tenkelige vinkler på. Han blir aldri bastant i argumentasjonen; han tar deg med som samtalepartner, og er aldri skråsikker på sine slutninger.

Det han beskriver er ei tenkt utvikling. Den trenger ikke være en realistisk beskrivelse av noe som helst. Han skriver så godt og medrivende at du lett lar deg overbevise ved første gangs gjennomlesing. Men ved grundigere gjennomgåelse blir de logiske svakhetene tydeligere. Så heller ikke Nozicks samfunn er helt tilfredsstillende for en libertarianer, sjøl om vegen fram dit er mer engasjerende enn noe annet politisk vegkart jeg finner i bokhylla.

Så langt jeg kan begripe, burde han etter sin egen logikk ha stoppet ved nest siste trinn, altså ett dominerende og flere mindre beskyttelsesbyråer, samt et antall enkeltindivider som klarer seg sjøl så godt de kan. Da ville idealsamfunnet hans ha vært et anarkokapitalistisk samfunn etter David Friedmans modell. Noen ville si at et sånt samfunn likner til forveksling en mafiastat.

Men Nozicks oppfatning er altså at han har begrunnet en mini-stat som gjør akkurat det «Liberalistene» ønsker, verken mer eller mindre: «Beskytte individets rett til liv, frihet og eiendom».

Er det nok? Er det for mye? Jeg leser videre i programmet.

Litt om liberalister, libertarianere og "Liberalistene"s valgprogram

 Dette er del 6 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler ligger i rekke og rad  her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3:  "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten", 5: "Thomas Paine og eiendomsretten". 

Om prinsipprogrammet til «Liberalistene» er kortfattet, så var valgprogrammet deres til Stortingsvalget 2017 desto fyldigere. På 120 sider dekkes de fleste politikkområder. Men det som går igjen gjennom hele valgprogrammet er vekten de legger på privat eiendom. Statens eneste oppgave skal være å «beskytte individets rett til liv, frihet og eiendom», står det under «Rettsstaten».

«Liberalistene» vil privatisere skoler og universiteter, veger og jernbaner, museer, kulturminner, NRK, statlige og kommunale bedrifter, almenninger: Nevn et offentlig gode, så skal det privatiseres. (De veit muligens ikke at bygdealmenninger allerede er private, idet de eies av de «bruksberettigete», som utgjør et mindretall i de fleste bygder.)

Under avsnittet «Eiendomsretten» fastslår de igjen hvor viktig (den private) eiendomsretten er: «Fravær av eiendomsrett er det samme som frarøving av menneskets livsgrunnlag, og derfor er eiendomsretten ukrenkelig. Det innebærer at enhver skal kunne bruke sin egen eiendom slik man selv ønsker, så lenge man ikke krenker andres rettigheter, og at alle former for ekspropriasjon og båndlegging av privat eiendom ikke skal finne sted.» Under «Økonomisk politikk» understrekes det at «statens rolle i økonomien på lang sikt kun skal omfatte håndhevelse av kontrakter og beskyttelse av eiendomsretten».

I disse formuleringene ligger det jo også at den som ikke har eiendom, den har heller ikke noe livsgrunnlag. Da hjelper det nok ikke stort at vedkommendes eventuelle kontrakter blir håndhevet.

Valgprogrammet kretser altså hele tida om eiendomsretten. Det dreier det seg utelukkende om privat eiendom, så når ambisjonene om privatisering er oppfylt, finns det ingen fellesgoder igjen. Riktignok sies det ingenting om de to mest grunnleggende produksjonsfaktorene i nesten alle virksomheter, nemlig lufta vi puster i og vatnet vi drikker. Skal atmosfæren og grunnvatnet også deles opp i private parseller? Hvordan går det da med de eiendomsløse som ikke eier en eneste kubikkmeter luft å puste i?

Jeg kommer tilbake til flere fellesgoder seinere – goder som vi også er avhengige av, hvis vi vil leve i et noenlunde fritt samfunn.

De klassiske liberalistene argumenterte også for det vi har lært å kalle «vekterstaten», en stat som bare skal drive med det nødvendigste – forsvar, politi, rettsvesen. Sjøl ikke den «verste» av dem, den alltid misforståtte og utskjelte Herbert Spencer (som slett ikke fant opp «sosialdarwinismen», i motsetning til det alle SV-ere som har hørt navnet hans påstår), ville avvikle staten. Derimot ville han begrense dens oppgaver til å fastsette og håndheve de lover og regler som trengs for å beskytte borgernes integritet og frihet – inklusive lover og regler for forvaltning av fellesgoder.

Verken Ludwig von Mieses, Friedrich Hayek eller Milton Friedman har gått inn for å avvikle Staten og selge alle dens eiendommer. Derimot har de argumentert for at det må settes klare grenser for hva (den alltid klåfingrete) Staten skal drive med. De har vist hvilke ulykker som kan følge når Staten vil styre økonomien i strid med markedsmekanismene, og de har advart kraftig mot at Staten tiltar seg stadig mer makt. Både von Mieses og Hayek ser en stadig mektigere Stat som en totalitær trussel. Og den som ikke gir dem rett i det, har ikke lest seg opp på de verste skrekkregimene gjennom de siste 100 år. 

Men «Liberalistene» er tydelig inspirert av nyere ideologer, i tillegg til Ayn Rand: Murray Rothbard («For a New Liberty») og David Friedman («The Machinery of Freedom»).

Rothbard oppsummerer sin «libertarianske» overbevisning slik: 1) Det enkelte menneskets absolutte rett til å eie sin egen kropp; 2) Den like absolutte retten til ressursene et menneske har funnet og transformert, og 3) Derfor: Den absolutte retten til å gi eller bytte bort slik eiendom til enhver som måtte være villig til å inngå en byttehandel. Dette skiller seg ikke mye fra John Lockes klassiske formulering, men Rothbard viser etterhvert hvordan alle andre rettigheter springer ut av eller avhenger av eiendomsretten. Blant annet drøfter han hvem som har rett til å disponere over en redningsflåte når skipet har sunket, og hvordan et privat politi, private domstoler og et privat forsvar kan ventes å virke. Han (meiner at han) viser hvordan forurensing best kan straffes ved at eiendomsbesittere anlegger sak. Fellesgoder – en felles dam, for eksempel – kan utvikles ved at jeg først kjøper alle berørte eiendommer, deretter foretar utbedringer som kommer alle eiendommene til gode (for eksempel en dam), og til slutt selger eiendommene med fortjeneste. Han drøfter også foreldrenes rett til å skille seg fra sine barn, og barnas like store rett til å skille seg fra sine foreldre.

Friedman (ikke Milton, men sønnen, David!) vil dele opp staten og dens funksjoner i småbiter, og deretter selge bitene, en etter en. Til slutt er alle bitene solgt, og vi har etablert et kapitalistisk anarki, som er det han ønsker seg.

Thomas Paine og eiendomsretten

Dette er del 5  i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler kan også leses her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3:  "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten". 

En nyere liberalisthelt, Thomas Paine, er mer forbeholden. I pamfletten «Agrarian Justice», utgitt i 1796, skriver han: «Det er et uimotsigelig standpunkt at jorda i sin naturlige, uoppdyrkete tilstand var, og alltid ville ha fortsatt å være, alle menneskers felles eiendom. I den tilstanden ville hvert menneske ha vært født til eiendom. ... Men jorda i dens naturlige tilstand er, som før sagt, i stand til å opprettholde livet til bare en liten del av det som er mulig i oppdyrket tilstand. Og idet det er umulig å skille ut forbedring av jorda ved oppdyrking fra jorda, har ideen om land-eiendom oppstått fra denne uatskillelige forbindelsen; men det er ikke desto mindre sant at det er verdien av forbedringen, og ikke jorda, som er individuell eiendom.

Hver besitter av dyrket land skylder derfor samfunnet en grunnrente(for jeg kjenner ikke noe bedre ord som kan uttrykke samme idé) for landet han holder...»

Grunnrenten skal altså tilsvare verdien av jorda før den ble «forbedret». Locke anslår denne opprinnelige verdien til 1/10 av verdien av dyrket land. (Den taksten kan du diskutere med eiendomsutvikleren som har fått lov til å bygge ut ei strandtomt.) Tiendedelen kan mest praktisk utbetales ved hvert eierskifte, enten det skjer ved salg eller ved arv. Av disse inntektene betaler samfunnet ut et stipend til hver borger ved oppnådd myndighetsalder, og et fast årlig beløp fra fylte femti år. Slik mottar de eiendomsløse også sin rettmessige del av verdien av det landet som opprinnelig var menneskenes felleseie.

Arveskatt på 10 %, altså. Har du hørt noe verre! Heldigvis bare på jorda. Og fabrikken og handelsbedriften eksisterer ikke fra naturens side. Disse eiendommene, skapt av eget arbeid, må i hvert fall eierne få ha i fred!

Men nei da, sier Paine. For bare hør: « Land er, som før sagt, Skaperens gave til menneskene i fellesskap. Personlig eiendom er virkningen av et samfunn, og det er like umulig for et individ å samle personlig eiendom uten samfunnets hjelp som det er å lage nytt land.

Skill et individ ut fra samfunnet og gi det ei øy eller et kontinent: Mennesket kan ikke samle personlig eiendom. Det kan ikke bli rikt. All akkumulering av personlig eiendom, ut over hva menneskets egne hender kan lage, er tilført ved at vedkommende har levd i samfunnet; og etter ethvert prinsipp om rettferdighet, takknemlighet og sivilisasjon skylder vedkommende en andel av den oppsamlete rikdommen tilbake til samfunnet den er kommet fra.» Så fabrikkeieren må også avstå tiende ved eierskifte, akkurat som bonden.

Ut fra dette enkle, frihetlige resonnementet har Thomas Paine begrunnet eiendomsskatt, arveavgift, alderspensjon og borgerlønn. Paine var en av de viktigste ideologene bak den amerikanske revolusjonen, og han var temmelig sikker på at hans enkle og rasjonelle syn på rettferdighet ville vinne tilslutning. Men han hadde et lyst og muntert sinn og kanskje et vel optimistisk syn på menneskene. I forordet til del 2 av hans hovedverk, «The Rights of Man», skriver han: «Jeg trur ikke at monarki og aristokrati vil fortsette å eksistere i sju år til i noe opplyst land i Europa.»

Tankene hans har nok ikke samme gjennomslag i dagens Tea Party-bevegelse som de hadde i Kongressen mens han levde. Det virker ikke som om «Liberalistene» har mye til overs for dem heller, for prinsipprogrammet deres uttrykker uforbeholden støtte til eierens suverene disposisjonsrett og inneholder ikke ett ord om arveavgift og eiendomsskatt. Tanken på 10 % arveavgift ville nok få dem til å miste brillene av bare forskrekkelse.

Liberalistene og eiendomsretten

Her er del 4 i fortellinga om minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Hva har de tenkt; hvor tenkte de feil, og når tenkte de riktig? Del I er "Norske liberalister?", del 2 er "Ayn Rand og Liberalistene" , og del 3 er "John Locke, liberalistene og naturretten". Les alle delene på Øyvinds globb.

Etter å ha forklart at individet må tenke og handle på egen hånd, tar prinsipprogrammet for seg den aller viktigste rettigheten i «Liberalistene»s idealsamfunn, nemlig «Eiendomsrett». Dette er «retten til å disponere midler og ressurser du har tjent, skapt eller fått slik du måtte ønske».

Det finns neppe et samfunn i verdenshistorien der retten til å disponere over egen eiendom har vært uinnskrenket: Eiendomsretten er alltid omgitt av begrensninger, og disse er resultat av alle slags forhandlinger mellom interessegrupper. Bygger du atomkraftverk i bakgården, kommer kommunens Planavdeling på besøk. Farao var kanskje allmektig, men hvis han (for eksempel) fant på å demme opp Nilen for å lage en privat innlandssjø, ville det fort dukke opp en alternativ Farao. Men formuleringa «tjent, skapt eller fått» får meg til å fundere: Hvordan oppsto eiendomsretten? Hvordan har det seg at noen eier tusen kvadratkilometer av fedrelandets grunn, og andre ikke så mye som en kvadratmeter? Hvorfor er noen født som eiere av aksjer for milliarder av kroner, og andre som eiere av nøyaktig 0? 

Jeg griper igjen til John Locke. Det gjør nok «Liberalistene» også. Han skriver:

«Skjønt Jorda og alle dens skapninger er alle menneskers felles eie, har hvert menneske en eiendom i sin egen person: Denne har ingen andre noen rett til. Kroppens slit og hendenes arbeid, kan vi med rette si, tilhører det enkelte mennesket. Alt som mennesket tar ut av den tilstanden naturen har gitt det, og etterlatt det i, har mennesket blandet sitt eget arbeid med, og derved sammenføyd med sitt eget, og gjort det til sin eiendom. Ved at mennesket har fjernet det fra den fellestilstanden som naturen har satt det i, har det ved dette arbeidet fått tilført noe som ekskluderer andre menneskers felles rettigheter: For idet dette arbeidet utvilsomt tilhører arbeideren, kan ingen andre ha en rett til det som arbeidet er sammenføyd med, i hvert fall så lenge det er nok, og like godt, igjen til felles nytte for andre mennesker.» (Tung og treg oversettelse av undertegnete. Originalen er akkurat like omstendelig.)

Enklere uttrykt: Jorda og alt som er på den var opprinnelig menneskenes felleseie. Men den som blander sitt eget arbeid med en del av jorda gjør denne delen til sin eiendom og ekskluderer andres rett – i hvert fall så lenge det er nok igjen til andre.

Av den videre drøftelsen hos Locke framgår det at villmannen som jakter hjort i urskogen bare har rett til det dyret han nedlegger, mens skogen forblir menneskenes felleseie. Når det dukker opp en bonde som rydder skogen og planter hvete, derimot, så blander bonden arbeidet sitt med denne jordflekken, og da blir den hans. Da må villmannen holde seg unna akkurat denne flekken neste gang han vil ha en hjortesteik. Ved at bonden har blandet sitt eget arbeid med jorda får denne flekken en verdi også (det hadde den ikke så lenge den bare var villmark), og dermed oppstår det verdier, handel og rikdom, ifølge Locke.

Ved eventuell strid mellom jegeren og bonden tar Locke altså bondens parti: Det er bare å forsyne seg, så lenge det er nok igjen til andre! Dermed tar han parti for kolonisten mot villmannen: Sistnevnte kan jo bare dra et annet sted, men bonden skaper en verdi som sitter fast på samme sted. - Så med Bibelen i den ene handa og «Second treatise» av John Locke i den andre kunne flinke engelskmenn dra ut i verden og fordrive jegere og samlere fra deres tradisjonelle (og verdiløse) områder, som ble bondens straks han satte plogen i jorda.

Nå kan det også diskuteres hvor lenge det var «nok igjen til andre». I praksis har ikke retten til land vært fordelt etter noe regelverk om «verdiskaping»; den har vært fordelt etter prinsippet om at makt er rett. Makt springer ut av geværmunningen, sa Mao, og det prinsippet ble fulgt i Amerika, Australia og Afrika lenge før hans tid. Landbruket i Norge ble innført av innvandrere som jaget bort de jegerne og samlerne som levde der tidligere.

En kan videre spørre seg om Løvenskiold og andre skogeiere har «blandet sitt arbeid» med jorda og dyrket skog. Ellers ville jo skogen, i henhold til Locke, fortsatt være befolkningens felleseie. I virkeligheten ble eiendomsretten til Norges skoger fordelt av konger og storbønder fordi de hadde makt til det, og da spurte de verken fattigfolk eller farende fant til råds.

Altså: Har du «tjent, skapt eller fått» en eiendom, så kan du bruke den akkurat som du vil, sier «Liberalistene». Det gjelder landet du eier, og selvfølgelig også fabrikken og handelshuset du eier.I den grad du eier noe som helst.

John Locke, liberalistene og naturretten

 Dette er del 3 i gjennomgåelsen av  minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg. Del I er "Norske liberalister?", og del 2 er "Ayn Rand og Liberalistene" på Øyvinds globb. 

Vi får altså ikke noe direkte svar på hvor rettighetene kommer fra. Men liberalister har brukt å vise til naturretten, det vil si at menneskets rett til liv og frihet er naturgitt. (Eller gitt av Gud, og i den religiøses verden er vel det samme sak.) For eksempel skriver liberalismens store helt John Locke i «Second Treatise of Government», utgitt i 1690: «Menneskets naturlige frihet er å være fri fra enhver overordnet makt på Jorda, og ikke befinne seg under viljen eller den lovgiende autoriteten til noe annet menneske, men å ha bare naturens lov som sin regel.»

Det er vanskelig i dag å sette seg inn i hvor radikal en slik tanke var i et England der politisk kamp dreide seg om fordeling av makt mellom kongen og parlamentet. Det var ille nok at Locke allerede, i «First Treatise of Government», hadde nappet ned buksene på teologer som brukte Bibelen til å begrunne at kongen var innsatt av Gud og derfor hadde uinnskrenket makt som kunne arves videre fra far til sønn til evig tid. Enda verre var det at han reiste tvil ved om det fantes noen gudegitt makt til fordeling i det hele tatt: Den tanken plasserte Locke langt ute på den revolusjonære fløyen.

Han fortsetter med å hevde at all rettskaffen myndighet springer ut av denne naturgitte retten, ved at folk er blitt enige om å leve i samfunn og avstå en del av den personlige suverenitet til en felles øvrighet. Menneskene har altså inngått en sosial kontrakt, og det er grunnen til at vi har satt konger og fyrster til å herske over oss. Men, sier Locke også, slik makt er delegert, og vi kan når som helst ta den tilbake hvis kongene ikke oppfører seg. Folket er suverent.

Jeg har heiet på John Locke og naturretten i årevis. Jeg er som sagt ikke aleine om det: De naturgitte rettighetene er uttrykt eksplisitt i den amerikanske uavhengighetserklæringen og i diverse menneskerettighetserklæringer. Flere hyllemetere i bokhylla mi dreier seg om samme sak. Men jeg har alltid hatt problemer med den friksjonsfrie overgangen fra naturtilstanden til ordnet samfunn: Var det slik at alle mennesker frivillig undertegnet den sosiale kontrakten? Og om de gjorde det – var kontrakten uoppsigelig til evig tid, og bindende for alle påfølgende generasjoner? Hadde den ingen Best Før-dato? - Og framfor alt: Fantes det noen naturgitte rettigheter i det hele tatt?

Så for noen år sia bestemte jeg meg for å finne naturretten. Med kompasset i den ene handa og Robert Nozicks «Anarchy, State and Utopia» i den andre bega jeg meg ut i naturen og begynte å leite. (Nozicks bok er den beste turplanleggeren i dette landskapet, for han snuser seg mellom steiner og kratt og finner alltid noe. Innimellom finner han også det han leiter etter. Mer om ham seinere.)

Naturen er stor, så jeg lette og lette. Jeg fant det ene samfunnet etter det andre – stammesamfunn, bystater, mafiastater, anarkier, kleptokratier – der folk hadde rettigheter. Sjokkerende ulikt og tilfeldig fordelt, både her og der. Sviende urettferdig, sett med mine snille og liberale øyne – men rettigheter: Droit du seugneur; stemmerett; neverett; odelsrett. Hammurabi lot skrive ned gjeldende lov og rett; Cyrus den Store lot skrive ned en oversikt over rettighetene til vanlige folk; på Island møttes folk i 930 og avtalte lov og rett, for det måtte et nybyggersamfunn ha, syntes de. «Revolverens rett» heter en av William Colt MacDonalds utallige westernbøker.

I naturen, derimot, utafor alle storbyer, landsbyer, beitemarker og almenninger, fant jeg ikke et fnugg av rettigheter. Nada. Detter jeg ned på ei fjellhylle og blir liggende hjelpelaus, kan jeg påberope meg rettigheter til jeg blir blå i trynet – det vil ikke hjelpe.

Stephen Crane skrev: «En mann sa til Universet: Min herre, jeg eksisterer! - Imidlertid, svarte Universet, har denne kjensgjerningen ikke skapt noen følelse av forpliktelse hos meg.» Robinson Crusoe var muligens fri, men han hadde ikke en eneste rettighet. I hvert fall ikke før han gikk i kompaniskap med Fredag.

Verken John Locke eller Robert Nozick har gått fjelltur i Rocky Mountains. De har ikke gått Besseggen en gang. For du må jo ut i naturen for å innse den sjokkerende sannheten:

Det finns ingen rettigheter der ute! Alle rettigheter er sosiale konstruksjoner. Du har ikke ræva full av «naturlige rettigheter» som du kan delegere til en felles myndighet. Rettigheter finns bare i et samfunn, der vi daglig definerer og redefinerer dem i samarbeid og forhandlinger med hverandre.

(Vent litt: Sa ikke enda en av mine helter, Margareth Thatcher, at «Samfunnet eksisterer ikke»? Jovisst sa hun det, og hun hadde helt rett. Den diskusjonen tar vi en annen gang.)

Så hvis vi prøver å overleve ved å «tenke og handle på egen hånd», slik partiet går inn for, blir vi ikke særlig gamle. Blir du slått ned og ranet på gata, så er det samfunnet, ikke naturen, som sørger for at du havner på sjukehus, og i beste fall også at banditten blir pågrepet. Naturen bidrar bare til at du gror fortere sammen igjen, hvis du er heldig – men gjør du ikke det, så godtar den ingen klager.

Mennesker bygger samfunn der vi avtaler rettigheter og plikter oss imellom fordi det er slik vi er. Både i Afrika og i Georgia har folk holdt liv i hverandre lenge etter den enkeltes utløpsdato. Det gjorde de for minst 1,8 millioner år sia, og deretter har etterkommerne deres holdt på med det samme. Innimellom har folk drept og spist hverandre også, antakelig fordi de tok seg rett til det.

Allerede i utgangspunktet bommer det nye partiet altså på en grunnleggende sannhet: Rettigheter er ikke naturgitt – de må skapes og avtales. Det skjer innafor rammen av et samfunn.

Ayn Rand og "Liberalistene"

 Dette er del 2 av en laaang gjennomgåelse av Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg. Del I er lagt ut, se "Norske liberalister?" på Øyvinds globb. 

Dette minipartiet fikk et blaff av vind i seilet da Per Sandberg meldte overgang dit. Partiet har nok også fått tilsig av frustrerte, forhenværende FrP-ere som ble utrensket på Bolkesjø. (For unge lesere: Bolkesjø, også kjent som «Dolkesjø», var stedet der FrP holdt landsmøtet i 1994. Der fikk daværende partieier Hagen kastet hele den frihetlige delen av partiet, inklusive ungdomspartiet, ut fra sin bevegelse. Han hadde nemlig oppdaget at fremmedfrykt skåret mye bedre hos velgerne enn liberalisme, åpenhet og toleranse.)

Partiet ble stiftet i 2014. Fotografiet fra stiftelsesmøtet var preget av kjekke unge menn fra BI. Jeg syntes det liknet mest på et bilde av et Ayn Rand-seminar. Men du skal ikke skue hunden på hårene. Sia jeg deler mange av de ideene som liberalister bruker å påberope seg, bestemte jeg meg for å finne ut om dette kunne være partiet for meg, motforestillinger til tross.

Jeg hentet altså partiets prinsipprogram på nettet. (Se sjøl: https://www.liberalistene.org/.) Det svekket ikke inntrykket av Ayn Rand-seminar.

Programmet er kortfattet og består av skriftsteder som: «Liberalistene ... står for fred, fornuft og et samfunn bygget på frihet, frivillighet og samfunnsoptimisme». Mange av skriftstedene ser ut som sitater, så jeg fristes til å leite etter originaltekstene i mitt fillete eksemplar av «For the New Intellectual». Jeg hadde ikke trengt å leite lenge, for allerede i «Introduksjon» uttrykker partiet sin begeistring for Aristoteles og opplysningstida. Som kjennere av Ayn Rand veit: Hun var monomant opphengt på enkelte ting, og én slik ting var Aristoteles og logikken hans. «A er A», påsto hun stadig vekk. Det fikk henne til å gå til angrep på alt hun oppfattet som uklar og tåkete tenkning, deriblant kvantefysikken. (Som den opplyste leser også veit: I den kvantemekaniske verden kan man aldri være sikker på at A er A – spør bare Schrödinger og katten hans.)

Ayn Rand var en glitrende forfatter. Men det var jo (for eksempel) Hamsun også. Gode forfattere er ikke nødvendigvis gode tenkere. Rand skrev så intenst og medrivende at du risikerer å forlese deg på henne i ung og inntrykksvar alder. Det kan gå slik som det ble sagt om diktene til den unge Herman Wildenvey: «Man blir sittende og lese med bare øynene.» Og flere av dette partiets grunnleggere har nok gjort akkurat det. Men hos meg får du ingen ekstrapoeng av å forkaste kvantefysikken til fordel for Aristoteles.

Innledningen fortsetter: «Liberalisme innebærer et fritt og velstående samfunn, respekt for individet, vern om eiendomsretten, toleranse for alle fredelige mennesker og rettssikkerhet». Fint – men en kritisk leser spør seg: Hvor kommer friheten, velstanden, respekten, eiendomsretten og toleransen fra – og ikke minst den rettssikkerheten som skal ivareta alle disse godene?

I neste avsnitt, «Individet», fastslår partiet at individet er ukrenkelig og suverent. «Retten til å leve i fred er ikke overnaturlig eller menneskeskapt», står det. Den er «utledet av det faktum at mennesket må tenke og handle selvstendig for å fremme sitt eget liv og søke lykken.» John Galt kunne ikke ha sagt det bedre.

  

Norske liberalister?

 

Dette er del I av en evig lang gjennomgåelse av Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg. Flere deler kommer.

I 1984 ble Norges første liberalistkongress arrangert på Mastemyr. Dette var i ei tid da landet holdt på med å demontere formynderstatens utvekster: Statsmonopolet i radio og fjernsyn ble gradvis avviklet; omsetning av boliger trengte ikke lenger å smøres med seddelbunker i brune konvolutter; det ble mulig å kjøpe egg, ost og smør etter klokka 17 på hverdager. Det ble nesten legalt å nevne «tilbud og etterspørsel» i dannet selskap. Denne utviklinga foregikk i sterk motvind fra sjiktet av venstreradikale synsere; dette sjiktet av hjertevarme folk som alltid er på parti med moral og medmenneskelighet, ofte iført en kledelig drakt av lånt elendighet. På denne kongressen var den frilynte stemningen nærmest euforisk: Her kunne vi, individualister og radikale frihetsapostler av alle slag, endelig diskutere våre ideer med (noenlunde) likesinnete, uten å måtte dempe stemmen av hensyn til snille og sensitive kollektivister.

En god del av de frammøtte var ungtyrkere fra FrPs ungdomsorganisasjon. Andre var frittsvevende frihetskverulanter uten politisk tilknytning, mens andre igjen hadde lest Ayn Rand før hodet var utvokst og pådratt seg varig hjerneskade. Så vi diskuterte frihet i jus og politikk, næringsliv og livet forøvrig. Det gjorde vi i baren, i møterom og i korridorer til langt på natt. Trenger vi en stat? Hvor stor skal den i så fall være, og hva skal den drive med? Skatt – er det tjuveri eller medlemsavgift? Hvem eier naturressursene? Hjemmebrenning og prostitusjon, smugling og narkotika, polygami og abort: Hva er lov i et fritt samfunn? Er noenting forbudt? De fleste av oss var sprenglærde av frihetlige tanker fra bokhylla. Dette var første gang vi kunne diskutere sånne tanker fritt, uten å stange i muren av Politisk Korrekthet som ellers stengte for prinsipiell diskusjon på alle arenaer.

Midt på natta syntes en av de unge idéskaperne som deltok ivrigst i ideologidebatten at vi burde gå ut og hyle mot fullmånen. Så det gjorde noen av oss. Ute under månen falt han i tanker og sa noe som han tydeligvis hadde grublet på, men ikke hadde dristet seg til å si i møtesalen: «Jeg kunne antakelig klare å gi en libertariansk begrunnelse for velferdsstaten.» Vi andre måpte og stammet, men fikk ikke til noe ordentlig svar, så vi gikk inn igjen mens vi ristet på våre eldre og klokere hoder. Trygt inne fant vi ny styrke i øl fra resepsjonen.

Seinere reiste flere av oss på internasjonale libertarianer-kongresser, og det ble også arrangert en slik kongress her i Norge. Forskjellen på «liberalist» og «libertarianer» er flytende, og kategoriene overlapper. Men et forslag til avgrensing med stiplet linje kan være at en liberalist er mest opptatt av økonomisk frihet, mens en libertarianer er tilhenger av personlig frihet over hele skalaen av menneskelig utfoldelse – ikke minst i privatlivet, men også i økonomien. Libertarianere finnes i alle avskygninger og over et bredt spektrum; liberalister er mer smalspektret.

Begge gruppene påberoper seg tenkere innen «naturretten» som sine åndelige fedre. I en engelskspråklig tradisjon blir John Locke og Thomas Paine ofte nevnt. Så henter liberalister først og fremst argumenter fra liberalismens klassikere – Adam Smith, Herbert Spencer, Ludwig von Mieses, Friedrich Hayek, Milton Friedman. Libertarianere finner i større grad støtte og trøst hos nyere tenkere: John Hospers, Murray Rothbard, Robert Nozick, David Friedman. Og ingen av gruppene klarer å styre utenom Ayn Rand, er jeg redd.

Allerede nå vil ti av ti lesere løfte indignerte pekefingre for å korrigere, problematisere, presisere. Det gjør de alltid når jeg sier noe.

Det eneste store partiet som har påberopt seg å være «liberalister» i Norge er FrP. Og når Ayn Rand allerede er nevnt, må det sies at flere FrP-politikere har sagt at de har bøkene hennes på nattbordet. (Har vanlige politikere for vane å lese romaner på over 1000 sider? Jeg tviler. Men John Galts manifest utgjør tross alt bare en liten del av «Atlas Shrugged».) Av og til rykker det ennå litt i den frihetlige godfoten fra gamle og mer frilynte dager, da FrP-ere kunne delta under fullt navn på libertarianske kongresser og diskutere fri innvandring og fri hasj. Når sånne impulser griper dem, sier de: «FrP er et liberalistisk parti!». Men i dag er FrP også et parti som vil diktere deg hva slags hodeplagg du får lov å gå med, hvordan du skal hilse («I Norge håndhilser vi!») og hva du skal spise og drikke («I Norge drikker vi brennevin og spiser grisesteik.»). Frihetlig? Særlig! - Sånne rariteter finner du ikke hos «Liberalistene», et miniparti som dukket opp før Stortingsvalget i 20|17.

Nå har jeg tenkt å gå dette partiet nærmere etter i sømmene. Og da trengs det en språklig presisering: Når jeg skriver liberalistene, viser jeg til en lang tradisjon i politisk tenkning, som allerede skissert. Når jeg skriver Liberalistene, derimot, viser jeg til partiet av samme navn. Spiss øynene mens du leser, så skjønner du nok forskjellen. 

Denne framstillinga skal dessuten bli noe mer, håper jeg, enn en gjennomgåelse av hva dette minipartiet står for, og hvorfor det (ifølge meg) tar helt feil på svært viktige punkter. Jeg prøver også å peke ut noen stolper og vegmerker i liberalistisk og libertariansk tenkning. Til slutt skisserer jeg noen rammer for et frihetlig samfunn i vår tid. Hold ut!