Øyvind Myhre's Blog, page 21

Det er for jævlig hva en milliardær kan bli utsatt for!

 

Da Kristin Skogen Lund var adm dir i Næringslivets Hovedorganisasjon, meinte hun at «det må lønne seg å jobbe». Ellers kan folk bli fristet til å bli gående på trygd, meinte hun. Med daværende årslønn på et par stusslige millioner kjente hun sikkert denne fristelsen både titt og ofte, men hun beit tenna sammen og sleit seg videre i den ene direktørjobben etter den andre. Nå er hun konsernsjef i Schibsted, hvor jeg håper at hun slipper å ha trygdespøkelset pustende i nakken.

Nå har hun vært på Karrieredagene ved Norges Handelshøyskole. Der har hun sagt at hun har vært «jævlig irritert på den Tangen-saken». Hun meinte også at det var «helt vanvittig hva han er utsatt for og hva han har vært gjennom».

Ja, det er jo forferdelig hva en stakkars mangemilliardær risikerer å bli utsatt for når han søker seg til en av landets viktigste jobber! Helst burde sånne posisjoner fordeles av folk som betyr noe i rom som er godt skjult for offentligheten. Da ville en unngå kritikk og kunne konsentrere seg fullt og helt om det som noen få av oss er skapt til, nemlig å styre.

Vi må bare erkjenne at det finns to slags folk her i landet. Noen få egner seg til å styre og bestemme, så de ofrer seg helt og fullt for det. Da burde alle vi andre finne oss pent i det uten å bry oss med saker som er alt for store for de små hodene våre. For hvis vi driver på sånn hver gang de viser seg på samfunnsscenen, så gjør vi det til slutt helt uutholdelig å være milliardær. Da risikerer vi at de slutter å være milliardærer, og at Kristin Skogen Lund blir fristet over evne til å gå over på trygd.

Hun slumpet forresten til å være deltaker på Tangens drømmeseminar i USA, sammen med flere andre Veldig Viktige Personer. Der måtte hun bl a lide seg gjennom en intimkonsert med Sting. Jeg føler med henne. På Hadeland har vi et gammelt ordtak som sier: «Det er ældri lengre fjellimellom hæll at trølla råkes.» Men dannet som jeg er, så kunne det ikke falle meg inn å nevne sånne folkelige ordtak i forbindelse med eksklusive seminarer.

Filosofi uten snøring: Om frihet og smittevern

Hvis yrkestittelen er «filosof», så hører det til jobbeskrivelsen at du klarer å tenke kloke og klare tanker om virkeligheten som du evner å formidle i et presist og begripelig språk. Antar jeg, i hvert fall. Det kan umulig være en hovedoppgave å servere alminnelig pludring uten nevneverdig sammenheng og struktur.

Derfor satt jeg med åpent sinn og klare forventninger da filosofene Kaia Melson, Lars Kolbeinstveit og Einar Duengen Bøhm skulle diskutere koronarestriksjoner i «Verdibørsen». Det ble en nedtur.

De tre var skjønt enige om at koronaen fortsatt var en trussel. De syntes også at det hadde vært lett å forstå og forholde seg til smittevernråd da Norge stengte ned i mars, for da ble alt så godt og grundig forklart. Men nå var de forvirret og skeptiske til nyinnførte restriksjoner i Oslo. Ingen av dem brukte munnbind, og de hadde ikke helt skjønt hvorfor de burde gjøre det heller. Like vanskelig var det å forstå hvorfor det nå ikke skulle være mer enn 10 personer samlet på ett sted til private sammenkomster. Når det stadig kommer nye restriksjoner som folk ikke skjønner blir tilliten til myndighetene svekket, syntes de. Det var jo heller ikke sikkert at munnbind skjermet noe særlig mot smitte. Og kanskje var det enkelte bestemødre som heller ville få besøk av barnebarna enn å sitte aleine med munnbind på sjukehjemmet. Så er det jo dette med inngrep i den personlige friheten, da. Kravet om bilbelte, for eksempel, er ikke brått så inngripende, og det er noe folk forstår. Kulturlivet blir jo også rammet --- og så videre.

En middels velorientert sjukepleier, lærer eller drosjekusk kunne ha informert filosofene om noe de ikke var i nærheten av å begripe: Munnbindet går ikke ut på å beskytte deg sjøl. Det går tvert imot ut på å beskytte de andre mot deg,fordi du kan være smittebærer uten å vite det. Sammenlikning med bilbeltet er helt irrelevant. Derimot er det relevant å sammenlikne med forbudet mot å kjøre villmann mot fotgjengerfeltet: Det er der for å beskytte fotgjengerne mot din uinnskrenkete frihet til å kjøre drapsmaskinen akkurat som du sjøl vil.

Alle de tre filosofene har hjemmekontor og slipper altså å bevege seg særlig ofte ut i virkeligheten, framgikk det. Men også på hjemmekontoret ville en regnekyndig filosof ha kunnet regnet ut følgende: Hvis det i en bydel i Oslo er 100 smittebærere blant 100.000 mennesker, så vil det potensielle antall nye smittetilfeller være 9, med en sannsynlighet på 1 %, dersom antall festdeltakere i en trang leilighet er 10. Er antall festdeltakere 20, blir straks det potensielle antallet nye tilfeller 19, og sannsynligheten er 2 %. Forventningsverdien av antall nye smittetilfeller på den første festen blir dermed 0,09. På hæla-i-taket-fest nummer 2 blir forventningsverdien av antall nye tilfeller 0,38. Og hvis øvre grense var 50 – regn sjøl.

Jeg antar at filosofer blir invitert til samtaler om aktuelle ting fordi en håper å høre klare tanker, sånn at lyttere kan få ryddet opp litt i sine egne forestillinger om virkeligheten. Folk som kan pludre finns det mer enn nok av, og vi trenger ikke enda mer uinformert pludring om koronaen så lenge den fortsatt utgjør en svært alvorlig trussel.

Hvis «Verdibørsen» skal diskutere smittevern i koronaens tid flere ganger, kan de heller invitere en sjukepleier, en lærer og en drosjekusk – folk som i sitt daglige virke trenger å skjønne hva smittevern dreier seg om.

Vi klarer ikke å terraforme Mars

 

Da jeg var ni år, begynte jeg å drømme om å reise til Mars. Jeg hadde lest «Den røde planet» (originaltittel: «Red Planet») av Robert Heinlein, og kunne ikke vente med å gå på skøyter på kanalen fra Syrtis Minor til Syrtis Major. Det kunne bli enda mer spennende enn å gå på Randsfjorden!

Det er blitt lenge å vente. Gradvis ble Mars en helt annen planet enn vi trudde. Kanalene er borte. I stedet ser vi et nakent landskap i alle sjatteringer av oker, oppskåret av enorme raviner, arrete av meteornedslag, frostsvidd i en atmosfære så tynn som Jordas ytterste stratosfære, sandblåst av evig virvlende støvskyer. «Det er ingen fjell på Mars», påsto Arthur C. Clarke i «The sands of Mars». Nå viser veggkartet mitt en planet med Solsystemets høgeste fjell, tre ganger så høgt som Mount Everest, og en fjellkjede med flere topper som også overgår alt vi kan finne på Jorda.

Men drømmen om å reise til Mars har jeg beholdt. Månelandinga i 1969 åpnet jo døra til verdensrommet på vidt gap! Etter Vikinglanderne i 1976 fablet jeg, bare halvt i spøk, om den dagen jeg skulle reise med kabelbanen til toppen på Olympus Mons sammen med kompisen min, han Ingar. Der skulle vi se ut over det djupfryste ørkenlandet under en stjernestrødd himmel og knirke i kor: «Shake, rattle and roll! Shake, rattle and roll!»

Det blir ikke noe rock'n roll på Olympus Mons de nærmeste åra. Kanskje opplever jeg at de første basene blir opprettet, bare femti år forsinket. Dermed dukker en gammel idé opp igjen fra skrivebordsskuffen: Går det an å terraforme Mars? Skaffe den en atmosfære til å puste i, et klima som egner seg til utendørs opphold? Kort sagt, gjøre den mer lik Jorda? - For skal vi ærlige, så frister ikke den sandblåste, golde grushaugen til varig opphold for særlig mange, uansett hvor fascinerende den er for oss romantikere. Det kommer ikke til å gå godstog med forsyninger fra Jorda. Kolonister må dyrke sin egen mat, bygge sine egne hus, ivareta sitt eget helsestell. Brygge sitt eget øl! Ikke lett i 60 kuldegrader, i tilnærmet vakuum, mens kroppen pepres av livsfarlig stråling: Et fint sted å besøke, men du har egentlig ikke lyst til å bo der.

Jeg var lenge en entusiastisk tilhenger av terraforming, og syslet med ideen på skrivebordet: Hva skal en science fiction-forfatter med sin fysikkutdannelse, hvis han ikke kan bruke den til å gjøre Mars beboelig? Men etterhvert har jeg fått motforestillinger: Mars er en unik verden. Bør vi ikke heller bevare denne vilt fremmede ødemarka som varig kilde til undring og kunnskap? Vi kan bygge så mange verdener vi vil andre steder i rommet - kunstige øyer med plass til millioner av mennesker. (Lurer du på hvordan? Spør en ingeniør. Les «Sabotørene» av meg; les «Ringworld» av Larry Niven. Skjønt sistnevnte er ustabil i den opprinnelige utgaven – Niven er jo ikke ingeniør.) Så kan vi la den urørte naturen på Mars fortsette å være urørt. Skal vi reise dit, må vi gjøre det på planetens premisser: Husk oksygen, strålevern og romdrakt.

Andre har bevart entusiasmen. Kim Stanley Robinsons Mars-trilogi («Red Mars», «Green Mars», «Blue Mars») beskriver kolonisering, terraforming og sosial utvikling over en 200-årsperiode, der Mars framstår som et stadig bedre sted å bo, mens Jorda visner i økologisk og sosialt sammenbrudd. Han har fortsatt å skrive fortellinger i det samme framtidsuniverset.

Hvordan foregår terraforming i praksis? I prinsippet er svaret enkelt: Du må sørge for at planeten har tilstrekkelige mengder drivhusgass, og du må fylle opp atmosfæren med ei passelig blanding av oksygen og nitrogen til du får et atmosfæretrykk omtrent som her hjemme, sånn at vi kan puste i den. Tyngdekraften kan du ikke gjøre noe med: Har du bodd noen år i en verden med 38 % av den tyngdekraften du er konstruert for, bør du ikke reise tilbake til Jorda. Du har ikke kropp til det lenger.

Fra bakken kan du utvinne oksygen og kanskje nitrogen nok, bare du har tilstrekkelig tid og energi. Men aller først trenger vi oppvarming.

Vi må altså øke drivhuseffekten noe voldsomt.

Astronomene opererer med noe de kaller «svartlegemetemperaturen»; det er den gjennomsnittstemperaturen en planet ville ha hvis det ikke fantes en drivhuseffekt. Å regne ut Jordas svartlegemetemperatur er en standardoppgave de fleste som har studert termodynamikk på universitetsnivå har vært gjennom. Regner du riktig, basert på avstand til Sola (150 millioner kilometer), albedo (0,306) og strålingsfluks fra Sola (1361 W/m2), finner du at svaret er 18 kuldegrader. Gjennomsnittstemperaturen, derimot, er 15 varmegrader. Forskjellen – 33 grader C – kommer av drivhuseffekten. Den skyldes at varmestråling fra bakken fanges opp av drivhusgasser i atmosfæren: Vanndamp, CO2 , metan og diverse andre. Vanndamp er den aller viktigste; deretter følger CO2. Det er disse to gassene vi må satse på hvis vi skal terraforme Mars.

La oss først finne ut hvor stor drivhuseffekt vi allerede har på Mars. Flere kilder oppgir at den er «neglisjerbar»; andre at den utgjør inntil 10 grader. Usikkerheten skyldes at det er svært vanskelig å beregne en middeltemperatur på et sted der det er langt mellom termometrene, og der temperaturene varierer voldsomt mellom dag og natt, mellom årstidene og mellom topografiske forhold. Men 0 kan den ikke være, for Mars har en atmosfære som består nesten bare av CO2 . Trykket er bare 0,6 % av trykket på Jorda, men til gjengjeld består atmosfæren altså nesten utelukkende av en drivhusgass.

Mars har altså et partialtrykk fra CO2 på 6 millibar, mot bare 0,4 på Jorda! Drivhuseffekten burde være formidabel der ute. Det ser det slett ikke ut til at den er. Hvordan kan det ha seg?

Det finns flere grunner som trekker nedover på Mars og oppover på Jorda.

For det første: Drivhuseffekten virker ikke linjært. Ifølge den enkleste beregninga av drivhuseffekt øker den logaritmisk med konsentrasjonen. Det betyr at hvis du dobler konsentrasjonen av en drivhusgass, så øker temperaturen bare med det samme som den økte med forrige gang du doblet konsentrasjonen: Fra 10 til 20 millibar av en gitt gass øker temperaturen kanskje med en halv grad. Da må du doble til 40 millibar for å få økningen opp i én grad tilsammen. Og du må doble igjen, til 80 millibar, for å få den opp i 1,5 grader. Og du må - -

For det andre: Utstrålt varmeenergi fra overflata er proporsjonal med absolutt temperatur opphøyd i fjerde potens, i samsvar med Stefan-Boltzmanns strålingslov. Det betyr at en økning på 1 grad gir relativt mye større tillegg i utstrålt energi på Mars enn den gjør hos oss: Følgelig blir den temperaturendringen som kreves for å oppnå termisk likevekt (det blir verken varmere eller kaldere) også mindre. 

For det tredje: Det er mindre energi som skal stråles ut! Mars befinner seg 228 millioner kilometer fra Sola. Den mottar en strålingsfluks som bare utgjør 43 % av den vi mottar på Jorda. Den har mye mindre energi den trenger å stråle ut for å være i termisk likevekt. 

For det fjerde: På Jorda er vanndamp den viktigste drivhusgassen, og den fungerer som multiplikator på virkningen av CO2. Det foregår slik: Når lufta blir litt varmere, for eksempel på grunn av at det blir mer CO2 i atmosfæren, så stiger metningstrykket for vanndamp. Det blir mer vanndamp i lufta. Vanndamp er en kraftig drivhusgass, så det fører til en temperaturøkning som er større enn den opprinnelige økningen. (CO2 ville ha fungert på samme måte dersom forholda var slik at klimaet var dominert av et verdenshav av CO2, som gradvis gikk over i gassform når det ble varmere, og falt som sommerregn eller tørris når det ble kaldere. På et sånt sted ville du ikke bo - gjett hvorfor.) 

Det betyr at når vi får global oppvarming på Jorda på grunn av CO2-utslipp, så skyldes størstedelen av økningen egentlig at det blir mer vanndamp i atmosfæren. I det temperaturområdet der vår planet befinner seg vil en økning i gjennomsnittstemperatur på 1 grad – uansett hva den skyldes! - gi en økning på ca 7 % vanndamp i atmosfæren. Så blir det et nytt regnestykke å finne ut hvilken temperaturøkning vi får av 7 % mer vanndamp. Deretter må du regne ut hvor mye mervanndamp vi får i atmosfæren på grunn av denne økningen. Og deretter - -

Alt i alt ender de fleste som regner på sånne ting med å si at økningen på grunn av vanndamp blir (minst) dobbelt så stor som økningen på grunn av CO2. Det finns forskere som er uenige: Meteorologen Roy Spencer hevder at økt skydekke på grunn av mer luftfuktighet kansellerer denne effekten. Blant klimaforskere har han ikke mange meiningsfeller. Klimaskeptikerne omfavner ham.

Forskjellige kilder sier at effekten av CO2 aleine, altså før du regner med vanndamp som multiplikator, utgjør 10 til 20 % av temperaturøkningen. Det tilsvarer 3,3 grader til 6,6 grader. Så er spørsmålet: Hvor stor effekt har 15 ganger så høgt CO2 -trykk hatt på Mars?

Noen kilder oppgir at gjennomsnittstemperaturen på Mars er 64 kuldegrader: De oppgir i virkeligheten svartlegemetemperaturen, og det er jo ikke den vi er ute etter. (Regn sjøl. Du bruker en formel som står som en påle i fysikken.) Eldre kilder oppgir ca 50 kuldegrader, hvilket ville tilsvare 14 grader oppvarming på grunn av drivhuseffekten. Jeg fester større lit til American Chemical Society, som publiserer materiale til bruk for framtidas kjemikere. De sier at observert gjennomsnittstemperatur er 58 kuldegrader. I så fall er virkningen av drivhuseffekten en temperaturøkning på 6 grader. (Se https://www.acs.org/content/acs/en/climatescience/energybalance/planetarytemperatures.html)

Det finns dissidenter. Den flittige klimabloggeren Clive Best (som beveger seg i utkanten av klimaskeptikernes pussige flokk) har utviklet en egen modell for drivhuseffekten. Denne modellen har han brukt til å finne en temperaturstigning på 2 grader på Mars! (Se http://clivebest.com/blog/?p=4374) Modellen hans består i at han deler opp atmosfæren i kuleskall, det ene utapå det andre, og så følger han de stakkars fotonene fra de forlater overflata og passerer det ene kuleskallet etter det andre – eller fanges opp, re-emitteres, og sendes videre. Jeg har ikke kunnskaper og tid til å finne feil ved modellen hans – men når han bruker den på Venus, så finner han også der at CO2 svarer for bare en liten del av drivhuseffekten. Hm.

Som en forsiktig optimist holder jeg meg altså til American Chemical Society. Fra regelen om at virkningen av en klimagass stiger logaritmisk med konsentrasjonen finner jeg at for å øke temperaturen med 6 grader til, må jeg seksdoble CO2 -konsentrasjonen – altså til 3,6 millibar. Og for å øke den med enda 12 grader, må jeg seksdoble den en gang til. Og enda en gang! (For nerder: ln(36) = 2*ln(6).)

Da er jeg oppe i en middeltemperatur på 40 kuldegrader – fortsatt 55 grader kaldere enn her på Jorda. Samtidig er CO2 -konsentrasjonen kommet opp i nesten 150 millibar – eller 15 % av et normalt atmosfæretrykk.

To ting er feil med dette tallet. For det første finns det ikke så mye CO2 tilgjengelig på Mars-overflata, ifølge en studie fra NASA-forskerne Jakosky og Edwards. (se https://lasp.colorado.edu/home/maven/files/2018/08/Inventory-of-CO2-available-for-terraforming-Mars.pdf) De har reagert på et forslag fra Elon Musk (hvem ellers?) om å teppebombe polkalottene på Mars med atombomber for å få tørrisen til å fordampe, så vi kan få fortgang i arbeidet med terraforming. I polkalottene er det ikke mer CO2 enn det som skal til for å doble det nåværende atmosfæretrykket, sier de. Kanskje finns det dobbelt så mye spredt i overflata på resten av Mars, men det er heller ikke i nærheten av å være nok. Og kanskje – kanskje - kan vi skrape sammen nok CO2 til 20 millibar – men bare for å få temperaturen opp i 40 minusgrader trenger vi 7,5 ganger så mye!

Men for det andre vil vi ha en atmosfære som folk kan puste i; det var mye av vitsen. Allerede ved 6 % CO2i lufta blir du forvirret og får dårlig syn, hørsel, motorikk. Ved 10 % besvimer du. Og ved 15 % går det verre. Vi kan altså ikke bare kjøre på med stadig mer CO2, sjøl om det kunne skaffes.

Her på Jorda er det vanndampen som sørger for mesteparten av drivhuseffekten, når vi først har fått sparket den i gang med CO2 . Kan den komme oss til hjelp på Mars også? Noen optimister har regnet ut at det skal være nok vann-is i polkalottene og i Mars-tundraen forøvrig til at det kunne dekke overflata med flere meter vatn.

Vi er fornuftige og begrenser CO2-innholdet til 25 millibar, eller 2,5 %  av 1 atmosfære. Da kan vi fortsatt puste og overleve. - Ved 46 kuldegrader er metningstrykket av vanndamp over is ca 0,06 millibar. Alt ut over dette faller som dunlette snøkrystaller i den djupfryste ørkensanden. Hadde dette vært Jorda, ville så mye vanndamp kanskje ha gitt et tillegg i drivhuseffekten som tilsvarer 0,1 grad C.

Der du sitter og leser på verandaen din, i passe tørt og behagelig innlandsklima, ligger partialtrykket av vanndamp på 10-15 millibar. Og slikt blir det jo drivhuseffekt av. Men 0,06 millibar? Give me a break, som vi sier på nynorsk.

Vi kan bli desperate og vurdere metan. Den finns (nesten) ikke på Mars; den må hentes – for eksempel fra Titan, hvor det er store sjøer av den. Fraktkostnadene blir store, men metan er en mye kraftigere drivhusgass enn CO2. Luktfri er den også! Jeg siterer en instruktør ved Norges Brannskole: «Hvis man går lenge i et område med metangass, kan man svime av og i verste fall dø. Har du fått i deg metangass, vil du kjenne at du blir tung i hodet og føler ubehag i kroppen. Sakte men sikkert går ubehaget over i bevisstløs tilstand.» - Kanskje ikke en særlig god idé dette heller, altså.

Mars har vært mye varmere. Det har vært elver og hav der, store hav der det kan ha myldret av liv. For to milliarder år sia kan det ha vært vel så trivelig på Mars som her på Jorda. Hva skjedde?

Solvinden skjedde. Uten magnetfelt hadde ikke Mars noe vern mot strømmen av ladete partikler. Med lågere tyngdekraft enn Jorda klarte den heller ikke å holde på lufta, vanndampen og hydrogenet. Derfor finns ikke lenger muligheten til å gjenskape det frodige klimaet som en gang fantes. Vi må glede oss over planeten slik den er nå: Vill, fremmed, et varig mysterium.

Jeg skriver dette mens Mars er i opposisjon til Sola. Det betyr at den er i minsteavstand til vår egen planet; bare 78 millioner kilometer. Når himmelen er klar, kan jeg se den fra verandaen over åsen – en rødlig planet som gløder rolig mellom de funklende stjernene. Nå som før lokker den på oss.

Vi kommer til å reise dit. Men vi kommer ikke til å klare å omforme den til det ugjenkjennelige etter vårt eget hode, for våre egne formål.

Mars er uovervinnelig.

Ny mini-istid begynte 8. juni i år! Eller kanskje ikke.

 

Den standhaftige professor Valentina Zharkova (se http://kvernvold.blogspot.com/2020/07/professor-zharkova-pa-nye-eventyr.html ) har oppdatert sine varsler om ny miniistid: Vi er nå inne i et nytt «Grand Solar Minimum», og det skal ha begynt den 8. juni i år. Det kommer til å vare helt til 2053. Så blir det varmere igjen, før vi får et nytt minimum i 2370 til 2415.

Zharkova er solfysiker og matematiker, og best kjent for sin teori om at det i stor grad er variasjonen i solflekker som styrer klimaendringene på Jorda. Bak den velkjente 11-årssyklusen i solflekker har hun identifisert større sykler som har resultert i lange perioder med nesten ingen solflekkaktivitet. Den lengste av disse periodene i historisk tid var Maunder-minimumet, ca 1645 til 1710. Denne perioden, hevder Zharkova (og mange med henne), faller sammen med perioden vi kaller «Den lille istid», da verden skal ha vært 1 til 1,5 grader kaldere enn i dag. Sammenhengen er ikke tilfeldig. I sin nyeste studie forklarer hun mekanismene som knytter redusert solflekkaktivitet til kaldere vær.

Færre solflekker gir redusert solstråling. Zharkova anslår at et nesten fullstendig bortfall i solflekkaktivitet vil medføre at solinnstråling, her ute hvor vi befinner oss, vil bli redusert med ca 3 W/m2 , eller 0,22 % av totalen. Hun innser at denne reduksjonen i strålingsenergi aleine på langt nær er nok til å forårsake et betydelig temperaturfall. (Fint! Da er vi i hvert fall enige om én ting: Se http://kvernvold.blogspot.com/2016/08/vi-far-ikke-ei-ny-istid-med-det-frste.html.) Men hun har et par mekanismer til på lager: Variasjonen i solflekkaktivitet skyldes variasjon i Solas magnetfelt. Denne variasjonen gjør at Jorda mottar mindre kosmisk stråling fra Sola, og dét betyr at det dannes mindre ozon i stratosfæren. Dermed blir det kaldere. Til gjengjeld mottar vi mer kosmisk stråling fra galaksen og universet forøvrig; det fører til mer skydannelse, og da blir det enda kaldere.

Hun oppgir ingen tall og viser ingen beregninger. Dermed er det plent umulig å gå henne nærmere etter i sømmene. Det er synd, for både ozon og skylag har beregnelige virkninger på pådrivet, altså forskjellen mellom strålingsenergi som Jorda mottar og strålingsenergi som Jorda avgir. Hvor mye mindre ozon får vi, og hvordan påvirker det pådrivet? Hvor mye tetere skylag får vi; hvordan påvirker det albedo, og i sin tur pådrivet? Dette får vi ikke vite. Dermed kan vi ikke vurdere om effektene – hvis de finnes – er neglisjerbare eller betydelige. Men hvordan kan Zharkova da vite at temperaturene kommer til å falle med 1 grad C? Det får vi heller ikke vite.

Du finner den nye studien hennes her: https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/23328940.2020.1796243 Legg merke til at hun skriver aleine denne gangen, og det kan være grunnen til at hun ikke presenterer noen beregninger av ozonmengden og skylag. Men da er det heller ingen grunn til å tru at temperaturfallet blir akkurat 1 grad – og ikke heller 0,1 grad. Eller 10 grader. Og nå som før overser hun menneskeskapte klimaendringer fullstendig: De finns ikke i hennes studier.

Sammenhengen mellom solflekkminimum og temperaturer står og faller med Maunder-minimumet og dets påståtte sammenfall med «den lille istid»: Fantes det ikke noe slikt sammenfall, blir det svært vanskelig å påstå at et nytt minimum vil føre til ei ny miniistid. Dette sammenfallet, som «klimaskeptikere» av alle avskygninger har klamret seg til i årevis, er aldri blitt særlig godt dokumentert. Tvertimot har flere forskere påpekt at «den lille istid» begynte lenge før Maunder-minimumet. Og i nyere tid har en hel hær av forskere beskjeftiget seg med å kartlegge faktiske klimaendringer gjennom de siste 2000 år. Resultatet så langt peker iu retning av at det ikke har vært noen «liten istid» med globalt omfang i det hele tatt: De siste 50 år er den første perioden – i hvert fall på 2000 år – som viser sammenhengende og uavbrutt klimaendring i samme retning over hele kloden. Én av disse studiene finner du her:

https://www.researchgate.net/publication/334662695_No_evidence_for_globally_coherent_warm_and_cold_periods_over_the_preindustrial_Common_Era

I oppsummeringa står det: «Vi finner at den kaldeste perioden i det siste årtusen – den antatte lille istid – mest sannsynlig har hatt sin kaldeste periode i det femtende århundre i det sentrale og østlige Stillehav, i det søttende århundre i Nordvest-Europa og det sørøstlige Nord-Amerika, og i midten av det nittende århundre i de fleste andre områder.» Det 15. århundre var et par hundre år for tidlig til å passe med Maunder-minimumet, mens det 19. århundre var hundre år for seint.

Videre: «Derimot finner vi at den varmeste perioden i de siste to tusen år har vært i det 20. århundre på mer enn 98 % av kloden. Dette gir en sterk bekreftelse på at menneskeskapt oppvarming ikke bare er uten sidestykke med hensyn til absolutt temperatur, men også uten sidestykke når det gjelder geografisk konsistens gjennom de siste 2000 år.»

Det fantes ikke termometere for 2000 år sia. Derimot fantes det allerede den gangen flora og fauna; det fantes luftbobler i is; det fantes årringer og pollen. Ut fra pollenavsetninger i myr kan botanikere anslå både middeltemperatur og lengden på vekstsesongen i et gitt område. Ved å kartlegge en mengde slike proxy-data har forskerne kunnet kartlegge klimaet over store deler av Jorda, og kartet stemmer altså svært dårlig med antakelsen om at solflekkminimum gir global frostnatt.

Zharkova er den nye rockestjernen i «klimaskeptikerne»s nettsirkus. Etter at det nyeste klimavarslet hennes ble publisert, har det haglet med triumferende omtaler på nettet. Sjøl holder jeg ikke pusten. Men jeg veit at hver eneste frostnatt framover kommer til å bli lagt ut på nettet som bevis: Bare se – nå er den nye mini-istida her! Æda bæda, alle klimahysterikere og sensasjonsjournalister!

Det er bra at Zharkova har gitt opp sitt halsbrekkende forsøk på å finne forklaringer på den globale oppvarminga i Jordas banevariasjoner. Men det er fortsatt pussig at hun ser helt bort fra de kjente årsakene til klimaendringer – CO2 , metan og andre drivhusgasser. Og det er svært lite tillitvekkende at hun gir nøyaktige svar uten å vise et eneste regnestykke som underbygger svaret.

Time Will Show , sa Blodstrupmoen. Og sia miniistida alt har begynt, bør også meteorologene merke endringene når de skal gjøre opp status: «Annen halvdel av 2020 markerer et kraftig brudd med global temperaturøkning de siste 50 år,» kommer World Meteorological Organization til å skrive da.

Så standhaftig (og påståelig) som hun er, bør hun få helt og fullstendig rett, ellers mister hun enda mer anseelse. Det vil være nesten tragisk. Så hvorforkjører hun på så uforbeholdent som hun gjør, uten belte eller bukseseler?

Svaret er kanskje enkelt: Valentina Zharkova er en verdensledende autoritet på solflekker. Dermed blir hun litt lik den snekkeren som bare har ett eneste verktøy, nemlig hammeren. For en slik snekker vil alle problemer se ut som spiker.

Stopp Idiotiseringa Av Norge!

 Det finns en sær liten klubb som heter SIAN («Stopp Islamiseringen Av Norge»). Den består av paranoikere som har fått islam på hjernen. De er overbevist om at muslimene arbeider utrettelig for å overta landet. Når de har klart det, trur SIAN, vil de innføre sjarialovgiving med avkapping av hender, offentlig pisking og halshogging. Derfor bør islam forbys, muslimer utvises, og ingen nye slippes inn – det være seg flyktninger eller vanlige innvandrere.

Dette glade budskapet reiser de rundt og formidler til alle som orker lytte (hvilket sjelden er særlig mange). For å sprite opp budskapet, brenner de av og til en Koran og «avslører» fæle muslimer i offentligheten. For når de snakker om «muslimene», gjør de ingen finere distinksjoner. De skiller ikke mellom wahabitter og sufier, mellom sjiaer og sunnier, mellom vanlige hverdagsmuslimer og fanatikere, mellom Abid Raja og Abu Bakr al-Baghdadi (som i oppfatningen til muslimer flest vil brenne evig i helvete.). Alle er egentlig av samme ulla, ifølge SIAN.

Denne sære lille flokken ville forbli en kuriositet langt ute i kokko-høyre, hvis det ikke var for fiendene de klarer å skaffe seg. Hver gang de kommer til et sted for å holde en «markering» for noen få frammøtte, tropper det opp mange ganger så mange motdemonstranter, stort sett ungdommer. Så blir det bråk og slagsmål, politiet griper inn, og SIAN kommer i Dagsrevyen og får førstesideoppslag. Takket være voldelige motdemonstranter klarer denne intolerante klubben som vil forby en religion å framstå som forsvarere av ytringsfriheten! Motdemonstrantene sørger også for at de får sympati blant folk som allerede er islamskeptikere, og dermed flere medlemmer.

I Bergen klarte noen motdemonstranter å bryte politisperringene for å banke opp lederen av SIAN mens han holdt den vanlige appellen sin. Dermed får han vise fram det forslåtte oppsynet sitt på Dagsrevyen, og sikres en oppmerksomhet han ellers bare kunne drømme om.

Voldelige motdemonstranter er SIANs beste rekrutteringsagenter.

De verste bråkmakerne og slåsskjempene ble anholdt, og blir ilagt noen klekkelige bøter, får vi håpe. Dermed får de en helt nødvendig leksjon i ytringsfrihet: Fyren har faktisk lov til å stå der og si det han sier, uansett hvor mye du misliker det. Men ingen makt i verden kan tvinge deg til å høre på ham! Så hvorfor kan du ikke bare finne på noe bedre å gjøre den dagen?

SIAN er fanebærer for intoleranse og fremmedfrykt. Men politisk idioti lar seg ikke helbrede med juling: Tvert imot vokser den seg sterkere. Kanhende den smitter også, når den bæres av sympati for mannen med det forslåtte ansiktet.

La SIAN drive på med sitt. Neglisjer dem, eller imøtegå fremmedfrykten de sprer med nøktern argumentasjon. Vurder politianmeldelse hvis de blir alt for grove i kjeften. Men skaff dem ikke mer oppmerksomhet enn de fortjener!

Slik bidrar du best til å stoppe idiotiseringa av Norge.

Maja Lunde bør lese mer science fiction!

 Maja Lunde skriver sånne bøker som jeg i mer ubehøvlete dager ville ha kalt økoporno. Nå er jeg blitt mye snillere og mildere, så nå kan jeg innrømme at hun er en sympatisk forfatter med et viktig budskap: Hun vil redde verden for framtidige generasjoner, og romanene er hennes våpen i denne kampen. Jeg sikter selvfølgelig til øko-trilogien hennes: «Bienes historie», «Blå» og «Przewalskis hest».

Jeg er en snobb og har følgelig en inngrodd skepsis mot bestselgere. (Jeg ville muligens ha vært mindre snobbete dersom jeg én gang hadde skrevet en bestselger sjøl, men som du veit er jeg alltid blitt holdt tilbake av redaktørenes, anmeldernes og lesernes dårlige smak. Hrmf.) Rett skal være rett: Jeg har en inngrodd skepsis mot litterært snobberi også. Hvis forfatterens virkemidler er så subtile at de bare kan skjelnes av skjønnånder som på nesten oversanselig vis fornemmer raffinerte åndfullheter mellom linjene, trur jeg automatisk at skjønnåndene er keisere uten klær, og at vi har med reinspikka jåleri å gjøre. Sånn er jeg. Og der har du bakgrunnen for mine generelle litterære fordommer.

Mine spesifikke fordommer mot Maja Lundes bøker skaffet jeg meg straks da jeg hørte en opplesning fra «Bienes historie». - Hjelpe og trøste - science fiction etter Gernsback-metoden! Tenkte jeg. - Nei takk!

Hugo Gernsback er et navn som ruver blant science fiction-fans. Forbausende få har lest ham, og det har sine grunner. Han oppfant uttrykket science fiction for snart 100 år sia, og han utga det første science fiction-magasinet, «Amazing stories». Men dessuten gjorde han seg skyldig i noen fortellinger i samme gate sjøl. Dermed regnes han som en av sf-litteraturens grunnleggere, sjøl om både du og jeg veit at Jules Verne, H. G. Wells, Jack London og andre skrev sånne fortellinger lenge før Gernsback. De skrev mye bedre også. Men prisene som deles ut hvert år av deltakerne på verdenskongressene for science fiction-folk bærer navnet hans, og det knytter seg enorm prestisje til å vinne en Hugo.

Hans mest kjente fortelling, «Ralph 124C 41+», viser hans sterke sider, men i enda større grad hans svakheter: Styrken hans er evnen til å finne opp fantastiske og – i mange tilfeller – truverdige tekniske nyvinninger. Svakheten er språket og fortellerteknikken. Rask oppsummering:

Vi befinner oss i år 2660. Vitenskap og teknologi har gjort enorme framskritt og skapt et perfekt samfunn. Vår helt, Ralph osv., er en genial oppfinner som rusler rundt og reflekterer over hvor store framskritt verden har gjort sia 1900-tallet. Hver gang han kommer til en ny duppeditt, stopper han opp og snur seg liksom til leseren for å forklare hvordan den virker. Han framstår ikke som et barn av sin framtidsverden, men som en turguide for et reiseselskap fra tidlig 1900-tall på sightseeing i 2660.

Mye tidlig science fiction er skrevet omtrent slik: Hver gang personene møter et fenomen som ikke finns i leserens verden, stopper handlinga opp mens hovedpersonen forklarer åssen tingene virker (gjerne henvendt til sin vakre assistent).

Seinere forfattere har lært å tegne personer (ikke nødvendigvis mennesker) som faktisk lever i den verdenen fortellinga framstiller, og ikke bare er på tur dit fra forfatterens eiga tid. Dyktige forfattere forklarer ikke hvordan teleporten virker: Det framgår av handlinga, og dette hjelpemidlet er en like selvfølgelig del av virkeligheten som betongen under beina og romheisen opp mot himmelen. «Show, don't tell», sier amerikanerne. Uten andre likheter: Les Felix Toresens fantastiske romaner fra vikingtid. De befolkes av personer som faktisk lever i sin hedenske forestillingsverden. De trenger ingen forelesning om hedendom og mytologi; de bloter og henvender seg til gudene slik man gjør i deres verden, uten tanke på at den måpende leseren aldri har opplevd et blot før. Etter kort tid slutter leseren å måpe og begynner å oppfatte personene som levende, truverdige mennesker, hjemme i den virkeligheten som omgir dem. (En del andre vikingtidsforfattere – ingen nevnt, ingen glømt – framstiller dessverre personene sine som nåtidsmennesker med skjegg og pappnese.)

Stilskaperen framfor noen var Robert Heinlein. Han tok seg bryet med å tegne fullstendige framtidssamfunn med teknologi, økonomi og politikk som hang sammen og som virket, og med personer som levde, handlet og hørte til i sin verden. Leseren lærer hvordan tingene henger sammen gjennom handling, ikke gjennom bruksanvisninger og forelesninger midt i handlinga. Etter at Heinlein hadde vist hvordan ordentlig eksposisjon skulle gjøres, ble det slutt på tekniske omvisningsrunder hos andre forfattere også. De begynte å skrive fortellinger i stedet for utstyrskataloger. «Slutt på ingeniørprosaen!» var det noen som sa, uten tanke på at Heinlein var utdannet ingeniør. (Det var Poul Anderson også; en av de beste og mest språkfølsomme stilistene du finner i amerikansk science fiction. Og fantastiske, magiske Jack Vance. Og - )

Omsider kommer jeg tilbake til Maja Lunde. «Bienes historie» begynner med at en av de tre hovedpersonene hennes, Tao, sitter i et tre og håndpollinerer. I 2098 er biene borte; folk må gjøre jobben sjøl hvis trærne skal bære frukt. Men i stedet for at Tao bare gjør jobben sin i den eneste verden hun kjenner (mens hun kanskje tenker på hva mannen holder på med, åssen det går med guttungen i dag, hva de skal ha til middag), sitter hun og reflekterer over hvorfor det er blitt slik som det er nå, og ikke slik som det var for 100 år sia: I tankene går hun igjennom historien, med sprøytemidlene og bidøden i 1980-åra, den store kollapsen seinere, utvikling av børster til pollinering, organisering av arbeidet. Først når hun er sikker på at jeg som leser har skjønt forhistorien godt nok kan handlinga begynne. Og nå skjønner du hvorfor jeg straks tenkte på Gernsback og ble så irritert at jeg lot være å lese Maja Lunde i flere år. For er det én ting jeg misliker i ei fortelling, er det at forfatteren trur jeg er dum og må fóres med teskje.

Tenk litt sjøl. Når du sitter på kontoret og blar i søknadsbunken, eller hva du nå driver med der du sitter, så bruker du ikke tida på å fundere over hvordan innvandringshistorien har utviklet seg, fra rallarne som bygde jernbane, via jøder og politiske flyktninger i mellomkrigstida, krigen, ungarerne, chilenerne, tsjekkerne, vietnameserne, og hvorfor antall flyktninger har fortsatt å øke fra 70-tallet til i dag --- nei du gjør jobben din så godt du kan, uten å prøve å forklare den for en tenkt leser for hundre år sia. Du tar den verden som omgir deg for gitt, for det er er den du kjenner. Tao mister truverdighet som person der hun repeterer forhistorien i tankene mens hun pollinerer, bare for at leseren skal komme inn i handlinga..

Men nå har jeg altså tatt meg sammen, overvunnet mine fordommer og lest hele «Bienes historie». Den tar seg opp etterhvert. Fortellerteknikken funker mye bedre når Maja Lunde følger en enkelt persons handlinger, tanker og følelser mens virkeligheten treffer med den ene kilevinken etter den andre. Et tilbakefall til Gernsback-teknikk er det riktignok når Tao seinere kommer til et falleferdig bibliotek i Beijing og leiter seg fram på måfå, til hun i virvaret finner akkurat de bøkene som forteller hva som har skjedd de siste 100 år. Dermed får hun hele forklaringa på sivilisasjonens sammenbrudd. Denne overveldende kunnskapen tar hun inn på noen timer, hvoretter hun gir leseren ei grei oppsummering.

Lundes fortellermåte er å følge forskjellige jeg-personer til forskjellige tider i historien. Det gjør hun i parallellfortellinger som hun knytter sammen mot slutten. «Bienes historie» foregår i 2098, i 2007 og i 1852, og til slutt blir det lysende klart hvordan historiene henger sammen. Lunde klarer å gi hver person en egen stemme, sjøl om alle tre (ei kvinne, to menn) har lett for å få voldsomme følelsesutbrudd som de stenger inne. Når hun vil gi en person et røft og folkelig språk, så virker hun riktignok ikke helt komfortabel med dette språket: «En kvern», «oppdaga», «bærene».

«Bienes historie» handler altså om insektdød, først og fremst om bienes død. «Blå» handler om tørke. FNs klimarapporter og alle klimaforskere som har uttalt seg om saken varsler at det blir stadig varmere og tørrere i Sør-Europa. Så i «Blå» er Spania og Sør-Frankrike blitt ørken i 2041. Samfunnet bryter sammen; folk flykter nordover. Det opprettes flyktningeleirer som skal ordne strømmen av klimaflyktninger, men etterhvert tappes leirene for ressurser og går i oppløsning under presset fra stadig flere fortvilte flyktninger.

Her har hun to parallelle fortellinger. Den andre fortellinga foregår i 2017 og følger ei eldre kvinne som har arbeidet lidenskapelig hele sitt vaksne liv for å ta vare på naturen: Elva på hjemstedet; den store breen. Vi hører ekkoet fra Mardøla. Også her knyttes fortellingene sammen på en fiffig måte på slutten.

I «Blå» liker jeg fortellerteknikken bedre. Lunde går rett inn i fortellinga, uten å gi seg til å forklare hvorfor alt er blitt slik det er blitt. Hun stoler – korrekt – på at leseren skjønner bakgrunnen. Hun veit hvorfor tørken har rammet Sør-Europa, men hun har skjønt at hun ikke trenger fortelle leseren alt hun veit.

Som ingeniør synes jeg riktignok ikke at de to motivene i boka henger særlig godt sammen: På den ene sida kampen mot vasskraftutbygging; på den andre sida virkningene av global oppvarming. Det er ikke utbygging av fornybar energi som har ført til global oppvarming; tvert imot. Jeg får en fornemmelse av at hun protesterer følelsesmessig på vegne av en organisk og «naturlig» verden mot storsamfunnets påfunn.

Maja Lunde fortjener skryt for forarbeidet sitt. Hun slurver ikke med fakta: I motsetning til mange tilhengere av grønne og mjuke verdier setter hun seg grundig inn i alle praktiske detaljer før hun skriver. I «Bienes historie» imponerer hun med detaljkunnskaper om bier, bisamfunn, kuber og birøkting, og ikke minst om den intense bruken av bier som pollinatorer i et industrialisert landbruk. I «Blå» beskriver hun seiling så detaljert og tett på at lenestolen din gynger i stormkastene der du sitter. Her føyer hun kunnskapene sine organisk sammen med handlinga og med personen som seiler; hun stopper ikke opp et sekund for å forklare noe som helst, men lar hovedpersonen bruke kunnskapene i kamp med seilføring og uvær. Sånn skal det gjøres! - Litt glipper det nok når det gjelder bussforbindelser i bygde-Norge: Hun lar hovedpersonen bli forbauset over at bussen går bare én gang i timen. «Sånn er det her, alt skjer sjelden, og må planlegges, jeg har bare glemt det etter alle disse årene.» Én gang i timen? Det er bussen fra Jernbanetorget til Ulvøya, det. Hvor ofte trur hun det går buss fra Brandbu til Jevnaker?

Å skaffe seg gode nok og tette nok bakgrunnskunnskaper er science fiction-teknikk: Jo mer din fiktive verden avviker fra den leseren lever i, jo viktigere er det at detaljene stemmer, at de henger sammen og virker overbevisende. Og finner du på ting, slik du må gjøre i en framtidsverden, så må alt du finner på stemme noenlunde overens. (En gang oppdaget jeg til min skrekk at Jack Vance hadde jukset: Han hadde ikke gjort det enkle regnestykket som ville ha fått alt til å stemme. Men Jack Vance var Jack Vance og kan få tilgivelse for nesten alt. Det kan ikke vanlige dødelige forfattere regne med.)

Maja Lunde behersker denne teknikken. Hun setter seg grundig inn i alt hun trenger å vite før hun går i gang med et tema. Hun vil skrive framtidsfortellinger på en måte som rister oss ut av likegyldigheten og motiverer oss til handling. Da er detaljkunnskapene viktige, like viktige som at personene lever og overbeviser. Hun har nesten alle forutsetninger for å skrive fenomenale framtidsfoprtellinger som griper og engasjerer.

Det hun ikke veit, er at hun har begitt seg inn i en lang og brei litterær tradisjon – katastroferomaner i science fiction. Denne tradisjonen har utviklet og testet ut metoder: Forkastet noen som ikke funker; forbedret andre som funker. Denne tradisjonen bør hun gjøre seg kjent med, med ønske om å lære av de beste. Og den beste jeg kjenner til nå heter Paolo Bacigulapi, forfatter av den strålende romanen «The Windup Girl» og den bare halvparten så strålende «The Water Knife».

Noen ord om disse to romanene:

«The Windup Girl» foregår i Thailand noen flere årtier ut i dette århundret. Verdenssamfunnet har raknet; klimaendringene har truffet oss med full tyngde; genteknologien har feiret nye triumfer og samtidig løpt løpsk. Folk lever og overlever så godt de kan mens troperegnet høljer og kriminaliteten florerer. Delfortellingene henger sammen i et blomstrende virvar av hendelser drevet av forretningsinteresser, religiøse tradisjoner, politiske konflikter. Tittelpersonen er ei genmodifisert jente som er laget for å være til glede for japanske rikinger. Et hovedtema er: Hvor mye fri vilje har hun; kan hun ha sine egne livsmål, eller er hun bare i stand til oppfylle andres ønsker? Du leser og lar deg fascinere av luktene, lydene, varmen, menneskene. Og samtidig blir du mer og mer grepet av tittelpersonens famlende forsøk på å finne en egen personlighet; et eget «jeg».

«The Water Knife» foregår omtrent samtidig, men på et helt annet sted: I et USA som har sprukket opp i delstater, i en evig kamp om ressurser. Den drivende konflikten dreier seg om vatn, som er en stadig mer begrenset og verdifull ressurs i det tørkerammete sørvest. Nevada forsøker med alle midler å få kontroll over vatnet som Arizona også gjør krav på. Ett av midlene er hovedpersonen i boka, en agent med romslig moral. Han behersker både våpnene og teknologien som trengs i denne konflikten, men den kunnskapen deles også av mafia og andre agenter. Som ventelig er i en verden i oppløsning finns det flere konfliktlinjer. Hovedpersonen må gjøre valg som kanskje skal definere ham som menneske. Men ingen slike valg er enkle.

Bacigulapi skriver spenningsromaner fra en verden som vakler videre gjennom sammenbrudd i sakte kino. Han tegner overbevisende bilder av samfunn i oppløsning, der teknologien og økonomien fortsatt funker på sett og vis, mens folk tilpasser seg så godt de kan med de midlene de har. Han bryr seg ikke med å forklare hvordan verden har kunnet utvikle seg til å bli slik han beskriver den – han regner med at leseren tenker sjøl.

Maja Lunde skriver mye smalere. Hun følger enkeltmennesker som rammes av de krisene utviklinga har skapt. Jeg skulle ønske at hun utvider repertoaret sitt til å skildre hele samfunnet, ikke bare enkeltmennesker. Hun har evnen og viljen til å skaffe seg de kunnskapene hun trenger for å skape en truverdig framtidsverden. Hvis hun også tilegner seg den fortellerteknikken hun trenger for å skape verdener som henger logisk sammen, midt i sammenbruddet, kan hun skrive storartet science fiction, på nivå med de aller beste der ute.

For å utvikle den teknikken bør Maja Lunde begynne å lese science fiction. Hun kan ikke starte denne etterutdannelsen på noen bedre måte enn å lese «The Windup Girl». Da vil hun også skjønne hvorfor hun bør bevege seg i den retningen. Helt sikkert!

Jeg veit ikke om slike bøker fra Maja Lunde ville selge bedre enn bøkene hennes allerede gjør. Men jeg er helt sikker på at de ville bli enda nedre. Og nå skal jeg lese «Przewalskis hest».

Mer bokføringsjuks og flere kortreiste myter om karbon

 Regjeringa vil skjerpe innsatsen mot klimaendringene ytterligere ved å øke kravet til innblanding av biodrivstoff i bensin og diesel. Mest utsatt for slik innblanding er nok diesel, sia den står for størstedelen av forbruket.

Palmediesel, plankediesel og all annen biodiesel brenner på samme måte som vanlig diesel. Det betyr selvfølgelig at de slipper ut akkurat like mye CO2 som vanlig diesel. Forskjellen består rett og slett i at utslippene fra biodiesel ikke blir bokført i utslippsregnskapet. Og utslipp som ikke blir bokført eksisterer ikke, tenker alle politikere som ikke kan fysikk.

At utslipp fra bioenergi ikke bøkføres er i tråd med EUs regelverk. Denne praksisen er gang på gang blitt kritisert av forskere og naturvitere. EUs vitenskapelige råd for EEA ( European Environment Agency) har to ganger advart kraftig mot slik bokføring, fordi det kan føre til tiltak som øker utslippene. En mengde forskere fra universiteter verden over har sluttet seg til disse advarslene i forskjellige opprop, seinest i et brev til EU-parlamentet i januar 2018. Ingenting hjelper, for biolobbyen og næringsinteressene som står bak den er mye mektigere i det politiske spillet enn forskningen. I politikken går økonomiske lover foran naturlovene.

SVs talsperson har riktignok løftet en sped røst til advarsel mot palmediesel: «Vi må unngå at utslippsreduksjon i Norge går på bekostning av regnskogen,» sier han, med hele den uvitenhetens naivitet som bare SVere kan mønstre. For saken er jo at å brenne palmediesel i stedet for diesel ikke reduserer utslippene med ett eneste gram i Norge heller. Men ifølge den store og grundige rapporten som EU fikk utarbeidet av ordentlige fagfolk i 2015, «The land use change impact of biofuels consumed in the EU», gir produksjon av palmediesel dessuten et utslipp på grunn av arealbruksendring. Dette utslippet utgjør gjennomsnittlig 3 ganger utslippet ved forbrenning! Så den forrige gangen som kravet til biodiesel ble oppfylt med palmediesel, ble utslippene i realiteten firedoblet, sammenliknet med fortsatt bruk av vanlig diesel. I Norge var de reelle utslippene uendret, mens utslippene i Indonesia og Malaysia, der palmene ble dyrket, kom i tillegg. Men daværende miljøminister Elvestuen var tilfreds og bokførte en reduksjon. Slik går dagene i det grønne ordskiftet.

Av samme rapport framgår det at soyaolje gir et tillegg på grunn av arealbruksendring på to ganger utslippene ved forbrenning. Forskjellige andre oljevekster gir også store tillegg.

I den virkelige verden er det altså slik at biodrivstoff gir utslipp når den forbrennes, akkurat som fossilt drivstoff. Hvorvidt produksjonen gir tillegg eller fradrag i totalutslippene når regnskapet skal settes opp er alltid et komplisert regnestykke, og forskjellige studier gir sjelden nøyaktig samme resultat. Men det finns ikke en eneste forskningsrapport på hele vår grønne jord som viser at nettoutslippene fra biodrivstoff er null. En slik null finns bare i bokføringa når Regjeringa skal vise oss og verden at vi kutter utslipp, og det uten at det koster ei krone i statsbudsjettet. Og sia ingen er villige til å sette inn reelle tall, er risikoen stor for at biodiesel (og alkohol i bensinen) totalt sett øker de samlete utslippene, samtidig som vi skryter på oss at utslippene blir redusert.

Din nærmeste SP-lobbyist vil nå gripe ordet og påpeke at fossile energikilder fører mer karbon inn i det naturlige karbonkretsløpet, mens bioenergien ikke tilfører mer karbon til kretsløpet. Derfor kan bioenergien regnes som karbonnøytral sett over tid, sier lobbyisten. Dette har vedkommende lest mange ganger i leserbrevspalten i «Nationen», så her kan han eller hun være sikker i sin sak. (Det lobbyisten tenker, men ikke sier, er at her skal palmediesel etterhvert fortrenges av «avansert» biodiesel, det vil si plankediesel, til glede for skogeierne.)

Det er jo riktig at forbrenning av organisk materiale ikke bringer mer karbon inn i kretsløpet. Men klimaendringene tar ikke hensyn til hvor mye karbon som befinner seg i det naturlige kretsløpet; de bryr seg bare om hvor mye karbon som befinner seg i atmosfæren.

Det naturlige kretsløpet består av følgende elementer: I atmosfæren befinner det seg ca 900 milliarder tonn karbon (etter at vi har pumpet karbon ut dit i et par hundre år). I vegetasjon på landjorda befinner det seg 700 milliarder tonn, og i jordskorpa 2.500 milliarder tonn – hovedsakelig som organisk materiale i jordsmonnet. Men i havet finns det – ifølge de beste beregningene forskerne klarer å komme fram med – så mye som 38.000 milliarder tonn. (Du vil finne litt forskjellige tall, avhengig av hvilken kilde du sjekker, men du vil ikke finne særlig store avvik fra disse tallene.)

I det naturlige kretsløpet overføres det årlig ca 110 milliarder tonn att og fram mellom lufta og landjorda, og ca 60 milliarder tonn mellom lufta og havet. I tillegg overføres det karbon mellom hav og jord. Du finner et mer detaljert oversiktsbilde i den utmerkete klimabloggen http://hpklima.blogspot.com. (Denne bloggen inneholder også, som blogger flest, enkelte misforståelser, men er stort sett svært pålitelig. Alle blogger bør leses med sunn skepsis og kritisk sans. Bare Øyvinds globb er fullstendig pålitelig i ett og alt. Hrm.)

Menneskeskapte utslipp kommer på toppen av dette kretsløpet. Naturen klarer å absorbere halvparten av det vi slipper ut hvert år; resten lagrer seg i atmosfæren. År etter år etter år.

Altså: I de lagrene som utveksler karbon med hverandre i det naturlige kretsløpet finns det i alt ca 42.100 milliarder tonn karbon. Av dette finns 900 milliarder tonn, litt over 2 %, i atmosfæren. Forbrenning av biologisk materiale bidrar til å øke den andelen av dette kretsløpet som til eihver tid finnes i atmosfæren. Det er ingen lov som sier at andelen ikke kan overstige 2 % ved ekstra påfyll fra de andre lagene. Dermed bidrar ekstra utslipp av karbon fra jordbunn og vegetasjon til global oppvarming, akkurat som utslipp av karbon fra fossile kilder.

Sjøl ikke den ivrigste leserbrevskribent i «Nationen» vil finne på å benekte – trur jeg – at en skogbrann slipper ut CO2 . Det er vanskelig å skjønne hva som er den prinsipielle forskjellen på at ei kanne med planteolje brenner opp i en motor og at palmen brenner opp i en skogbrann: Begge deler gir utslipp av CO2. Det samme gjør den «avanserte» energien fra greiner og stubber i norsk skog.

Hvilken energiform som gir minst utslipp er et regnestykke basert på fysikk, ikke på politiske vedtak. Og tar vi hensyn til fysikken, er det ingenting som slår utslippsfri kraft fra sol og vind.

Da får vi riktignok en diskusjon om helt andre ting enn bokføring.

Om kjønn og biologi og sånt

1: Mine fordommer og andre begrensninger

Jeg er 195 cm lang, slank og spenstig, med svart hår og bruke øyne. Høg og mørk. Browneyed handsome man. - Sånn føler jeg meg, og sånn vil jeg det skal stå i passet mitt også!

Og hvorfor flirer du av meg? Sjøl forlanger du jo å stå oppført som «Mann» i alle dokumenter, enda jeg ser tydelig at du kan tjene som illustrasjon til The Shadows' «36-24-36». Jeg har vondt for å tru at du alltid går med to ballonger festet under blusa, og jeg skal vedde på at du leiter forgjeves etter en funksjonell snurill når du står på pissoaret og drar ned glidelåsen. Det gror ikke skjegg på deg, og det vesle kornet på den slanke halsen din likner ikke mye på et adamseple. - Kvinnfolk fra topp til tå, med andre ord.

Men du vil bestemme sjøl hvilket kjønn du tilhører. Kjønn er en sosial konstruksjon, og jeg diskriminerer deg noe alvorlig hvis jeg nekter deg å være mann. Basta!

Javel. Så hvorfor kan ikke jeg få være en svarthåret, brunøyd kar på 195 cm, sia det er sånn jeg føler meg?

Fordi lengde og bredde er objektive størrelser, sier du. Kjønn, derimot, er sånn som du føler deg. Det finns også folk som verken vil være mann eller kvinne, eller begge deler, eller et tredje, fjerde eller femte kjønn – og hvordan kan jeg nekte dem retten til sine følelser?

Thomas Szasz sa: «Hvis en mann påstår at han er Napoleon, sier andre psykiatere at han er sinnsforvirret. Jeg sier at han juger.» Jeg er tilbøyelig til å være enig. Jeg er en grei fyr og meiner at folk må få være slik de vil så lenge det ikke går ut over andre. Jeg meiner også at folk kan få ha alle de seksuelle legninger de måtte ønske, eller ingen i det hele tatt. La folk kle seg som de vil eller (nesten) ikke – jeg kan jo se en annen veg hvis jeg misliker synet av en rødprikkete kjole over grove og hårete legger. Folk er så forskjellige, og la dem nå være det! Men et sted går grensa mellom tull og toleranse.

Etter grundig overveielse godtar jeg at jeg ikke er så høg og mørk som jeg gjerne vil være. Men da vil jeg ikke kalle kvinner «menn» heller, eller menn «kvinner» - uansett hvilken legning de måtte ha.

Da himler du med øya og viser tydelig at utviklinga har løpt fra meg. «Dette dreier seg ikke om seksuell legning!» Og det har du jo helt rett i: Som sagt, folk må få være så -file i en eller annen retning (eller i flere, eller i ingen) som de bare vil, så lenge de ikke skader andre. Og sia jeg har lest meg opp på slikt, avstår jeg fra å meine noe bastant om hva slags legninger som er «naturlige». Det foregår mye rart i dyreverdenen. Et gammelt jungelordtak sier: «I nøden eter faen fluer, og gampen p**er kuer,» og zoologene nikker. Så la oss holde oss til kjønn: Alle slags legninger varierer på kryss og tvers av alle slags kjønn, og det får de bare gjøre.

I huet mitt sitter det altså spikret fast at «kjønn» er like objektivt som hårfarge og kroppslengde: En medfødt egenskap ved kroppen din, enten du liker det eller ikke. Derimot må du kunne gå rundt med alle de tanker og følelser som rommes inni denne skrotten, og det får alle andre bare akseptere og respektere.

Jeg har mange fordommer, sjøl om jeg har lagt av meg ganske mange etterhvert. Dette med «mann» og «kvinne», er det bare en av dem jeg ikke har kvittet meg med? La oss gå grundigere til verks og drøfte saken.

Først må vi snakke om biologi. Jeg kan nesten ingenting om biologi. Men jeg er flink til å lese, og jeg har lest ganske lenge. Selvfølgelig har jeg lest Darwin og en halv hyllemeter med Dawkins (de populærvitenmskapelige bøkene hans, unntatt den slitsomme antireligiøse propagandaen). Jeg har pløyd meg gjennom noen bind av Stephen Jay Gould også, samt hauger og lass om evolusjon og evolusjonsteori fra andre forfattere. Og før jeg satte meg ned for å synse om kjønn og sånt, gitt den heksegryta som dette er blitt, trålte jeg nettet på kryss og tvers for å oppgradere huet mitt. Jeg garanterer IKKE at alt jeg skriver holder mål under en fagpersons strenge blikk. Det kan tenkes at jeg har misforstått enkelte grunnleggende ting. Jeg prøver å synse på grunnlag av faktisk kunnskap, men det står deg fritt å meine at alt jeg skriver her er tull. Da blir jeg sur, og det må du leve med.

2: Kjønnslivet hos eukaryoter flest

Alle gode kilder jeg klarer å finne oppgir at kjønnet forplantning oppsto for to milliarder år sia. Da hadde livet allerede eksistert i et par milliarder år på planeten vår, så forplantinga må ha gått greit uten dette nye påfunnet fra evolusjonen. Skillet mellom «hann» og «hunn» kan spores tilbake til den siste felles stammor/far til alle eukaryoter (amøber, planter, dyr og sopp). Hos alle disse gruppene er kjønnet formering den overlegent vanligste formen, derfor antar biologene at den har vært med oss helt fra vi skilte lag med prokaryotene (bakterier og arker). De, derimot. har drevet på like ukjønnet som før og klarer seg godt med det, ser det ut til.

Et viktig skille: Alle vi eukaryoter har celler med cellekjerner omgitt av en membran. Inni cellekjernen ligger arvestoffet vårt ganske trygt. Prokaryotene, derimot, mangler cellekjerne, så deres DNA ligger nakent og utsatt. Kunne denne forskjellen utgjøre en god grunn til å finne opp kjønnet formering?

Men hvorfor var kjønnet formering en god idé, da? Det vanlige svaret er at det sikrer større genetisk variasjon, noe som medfører en stor fordel i evolusjonen. For jo større variasjon hos avkommet, jo større sjanse for at noen overlever. (Sjøl om mange dør, er det alltid noen som overlever. Da alle sønnene og døtrene hans var drept, var Job fryktelig nedfor, står det i Jobs bok i Bibelen. Men så fikk han nye sønner og døtre, og dermed ble han glad og priste Gud, for da var alt i orden.)

Men dette enkle argumentet forklarer ikke hvorfor antall kjønn stoppet på to. Tre eller fire ville jo ha gitt enda større variasjon. (Det har kanskje slimsoppene oppdaget: Hos dem har evolusjonen gått helt av skaftet og framskaffet inntil 13 kjønn, ifølge én kilde. Et annet sted påstår en biolog at det finns slimsopparter med dusinvis av kjønn. Og CNN har viderebragt et rykte om inntil 720 kjønn. CNN er riktignok Fake News, ifølge trumpistene.) Argumentet forklarer heller ikke hvorfor man må være to separate kjønn for å få felles avkom. Og riktig nok: Det finns arter der hvem som helst kan parre seg med hvem som helst og produsere avkom. Mikroorganismer kan dessuten absorbere genetisk materiale fra andre organismer uten parring i det hele tatt. Det må da gi all den genetiske variasjon man kan ønske seg, så hvorfor kunne ikke alle bare fortsette med den ordningen? Videre: Hvis to kjønn er optimalt, hvorfor finns det da arter som har drevet med kjønnet forplantning i millioner av år, og deretter sluttet helt med det? Eller arter som veksler mellom kjønnet og ukjønnet formering? Eller arter som skifter kjønn slik det passer dem? Eller -

Mye er uklart, altså! Uansett: Vi er etterkommere etter skapninger som, stort sett, har holdt på med to separate kjønn i milliarder år. Hann og hunn. Det er vanskelig å tenke seg at trilobitten og fisken, frosken og termitten, amøben og kantarellen har holdt på med sosiale konstruksjoner i alle disse åra. Skulle noen mistenkes for å drive med slikt, måtte det jo være de underfundige slimsoppene. Men så finurlige trur jeg ikke de klarer å være, som de enkle og éncellete sjelene de er.

Kjønnsuttrykket har riktignok skiftet: Noen arter fant på å bli tvekjønnet (altså to kjønn i én organisme); andre sluttet med kjønnet formering og begynte på igjen; noen ble hunner når vatnet var varmt og hanner når det var kaldt. Men så fant evolusjonen kanskje ut at det måtte være en fordel for oss hvirveldyr å få kjønnet hardkodet i vårt DNA, framfor å være prisgitt helt tilfeldige tilpasninger. I hvert fall utstyrte den oss med kjønnskromosomer for minst 300 millioner år sia.

Kromosomene inneholder genene dine, og genene bestemmer hva og hvem du er helt fra unnfangelsen. Når du får kjønnskromosomer, så ligger det altså hardkodet i hver eneste celle om du skal være hann eller hunn. Det gjelder enten du er firfisle eller fugl; frosk eller folk.

3:     X og Y, XX og XY, XXX og XXY - og så videre

Kjønnskromosomene har endret seg. For 160 millioner år sia inntraff den siste betydelige hendelsen som bestemte om du skulle ha utover- eller innovertiss. Da vedtok evolusjonen at det finns to, og bare to, kjønnskromosomer; X og Y. Ved unnfangelsen får du ett kjønnskromosom fra far din og ett fra mor di. Slumper du til å få XX, blir du dame. Får du kombinasjonen XY, derimot, blir du mann. Dette gjelder den greina av pattedyr-treet som vi tilhører etter at kloakkdyra (nebbdyr og nebbpinnsvin) skilte seg ut. Så enten du er sjimpanse eller kenguru, sabeltanntiger eller markmus, gjelder regelen: XX er dame; XY er mann. Fuglene har det visstnok på akkurat samme måte – bare omvendt. (Se så flotte fuglehannene er, sammenliknet med de grå hunnene! Tilfeldig? Neppe.)

Så i 160 millioner år har alle vi placentale pattedyr vært enten XX eller XY. I så lang tid har hver celle i kroppene til hulebjørner og flaggermus, mammuter og blåhval vært hardkodet som enten XX eller XY. Ikke som følge av sosiale konstruksjoner, men som følge av biologi: Kromosomene dine kan du ikke endre, uansett hvor mye terapi, hormonbehandling og kirurgisk lemlesting du gjennomgår.

Du er altså født med et bestemt biologisk kjønn, og det kan du ikke gjøre noe med. Punktum?

Ikke helt. Det finns avvik. (Det heter «avvik», ikke «feil». Naturen er mangfoldig, og det hender den avviker fra våre forventninger.) I sjeldne tilfeller blir folk født med et ekstra kjønnskromosom – XXX, XXY, XYY. Sånt skjer i en av 500 graviditeter, sier kildene. Det finns enda sjeldnere avvik: XXXX, XXXY, XXYY... og så videre. Noen avvik medfører utviklingshemming; andre ikke. Men regelen er at hvis du har ett (eller flere!) Y-kromosomer, er du mann. Har du bare X-kromosomer, er du kvinne. Eller - ?

4: Gammelt og nytt fra idrettens underlige verden

Idretten har et skarpt blikk for kvinner som egentlig er menn. Verken publikum eller konkurrenter liker at menn kler seg ut som kvinner og grafser med seg medaljene i kvinneøvelser. Derfor holdt man lenge på med kjønnstesting i hytt og pine når kvinnelige utøvere ble alt for dyktige. Flere karrierer ble lagt i grus på grunn av slik testing: Polske Eva Klobukowska, en av verdens beste sprintere, er et eksempel. Hun ble fratatt sin bronsemedalje fra OL da det ble «avslørt» at hun egentlig var mann, til tross for sitt ytterst kvinnelige utseende. Kjønnstesten viste nemlig at hun hadde den sjeldne kombinasjonen XXY. En slags oppreisning var det da enda grundigere testing viste at det formastelige Y-kromosomet var inaktivt, slik som det kan være i noen sjeldne tilfeller. Dermed var hun akkurat like mye kvinne som konkurrentene. Seinere pekte hun nese til hele kontrollregimet da hun giftet seg og fødte barn, helt uten kirurgiske eller hormonelle hjelpetiltak. Men medaljen sin fikk hun ikke tilbake. «Urettferdig» er bare fornavnet!

Idretten har sluttet med de gammeldagse kjønnstestene. I stedet har man innført andre og mer selektive tester mot kvinnelige utøvere som blir alt for gode! Sørafrikanske Caster Semenya var fullstendig uslåelig på 800 og 1500 meter. Konkurrentene protesterte: Hun måtte jo egentlig være mann for å være så god, meinte de. Etter en del tester viste det seg at Semenya naturlig produserer mer testosteron enn det som er vanlig blant kvinner. Det gjør at hun lettere bygger muskelmasse enn de fleste konkurrentene. Dermed vedtok man å sette grense for hvor mye av dette hormonet man kan ha i kroppen når man deltar i løp. I kvinneklassen. På mellomdistansene. Dermed måtte Semenya dope seg ned hvis hun skulle få konkurrere, og det har hun nektet å gjøre. Nå løper hun 3000 meter og er (nesten) like overlegen der, så en kan frykte at hormonforbudet kommer til å følge etter henne.

Det finns utøvere med naturlige fortrinn i alle idretter: Claudio Chiapucci var uslåelig på de verste klatreetappene i Tour de France. En kan vel gå ut fra at han inntok omtrent like mye forfriskninger som proffsyklister flest på hans tid, men styrken hans var fasongen: Liten og lett som han var kunne han nesten stå under armen til den store sykkelhelten på samme tid, baskeren Miguel Indurain. Det finns skiløpere med naturlig høge blodverdier, noe som gir en fordel i kondisjonskrevende idrett. Javier Sotomayor er 193 cm lang og veier 80 kilo, ifølge Pedia, og var kanskje enda lettere da han satte den verdensrekorden i høyde som fortsatt gjelder. Men enda så lang og tynn som han var, var det ingen som forlangte at han skulle hoppe med blylodd for å skape like forutsetninger. Hvis du hadde gleden av å se Mo Farah løpe 10.000-meter i London-OL, så skjønte du også at han har noen naturlige forutsetninger som du og jeg mangler.

Men Sotomayor ble ikke verdensrekordholder uten å trene. Og Semenya ble ikke verdens beste i sin idrett uten time etter time, dag etter dag med blodslit. Du blir ikke best i noe som helst bare fordi du har gode forutsetninger for å bli det.

Caster Semenya er aldeles utvilsomt et kvinnfolk – noen vil si ei flott dame. At det innføres en spesialregel mot naturlige forutsetninger som rammer henne og noen få andre er en blodig urett: Som kvinnelig utøver får hun ikke lov å delta i konkurranser med den kroppen hun har?

I Øst-Tysklands glansdager på idrettsbanen hendte det at kvinnelige utøvere utviklet skjegg, kraftige muskler og djup stemme. Men de skiftet ikke kjønn av anabole steroider; de bare ødela kroppen sin. Ingen slags kjønnstest kunne avsløre dem. Derimot kunne dopingkontroll etterhvert sikre at de verste misbrukerne ble nektet å delta. I dag kreves det altså tvert imot at enkelte utøvere doper seg NED for å kunne konkurrere som det kjønnet man tilhører.

Fjollete ad hoc-regler som i praksis er rettet mot enkeltutøvere må bort, og det siste ordet er nok ikke sagt i Semenya-saken. Men eksemplene fra idretten viser at det ikke alltid er så lett å skille mellom kvinner og menn. Likevel KAN det gjøres, gitt tilstrekkelig kunnskap og gode nok metoder.

Hvis verden bestemmer seg for at kjønn er en sosial konstruksjon, og at enhver har rett til å velge hvilket kjønn man tilhører, kan vi se for oss at kvinneklassene i den ene idretten etter den andre vil bli fylt opp av forhenværende menn som gjør krav på å være kvinner? Neppe. Her har erkefeministene opplagt en viktig rolle, og de bruker å få viljen sin. Da antar jeg at idretten vil sørge for at biologisk kjønn gjelder, punktum. Og så får man innføre testmetoder som er tilstrekkelig avanserte til å unngå nye Klobukowska-fadeser. Men da fastslår man samtidig at det faktisk ER noe som heter biologisk kjønn, og at dette kjønnet må man leve og dø med – i hvert fall i idretten.

Litt større usikkerhet oppstår det kanskje i alle situasjoner der kravet om kjønnskvotering slår beinhardt igjennom, med rettruenhetens uimotståelige kraft. Hva skjer når den etablerte rettruenheten møter den nye rettruenheten – den som sier at alle har rett til å velge sitt eget kjønn, uavhengig av biologi? Og at man til og med har rett til å være mann om morgenen og kvinne om kvelden, og ingen av delene om natta? Hvordan skal de rettruende kunne enes om et felles regelverk for kjønnskvotering til studier, sjefsjobber og politiske utvalg? Kjønnsforskningen arbeider med saken og finner kanskje en ideologisk korrekt løsning. Men hold ikke pusten.

5: Sosiale konstruksjoner

Det raser en debatt om kjønnsidentitet og -tilhørighet. Et økende antall unge, særlig jenter, har en opplevelse av at de er «født i feil kropp». Dermed diskuteres det hvor lett det skal være å få medisinsk hjelp til å «rette» på denne feilen. Mange meiner at det er alt for lett: Ungdommer i en sårbar fase kan bli utsatt for irreversible inngrep som de seinere angrer bittert på. Denne etiske og medisinske diskusjonen blandes så sammen med ideologi og identitetspolitikk ute i kokkoland på ytterste venstre side. Der tørner folk og akademikere sammen fordi de ikke kan bli enige om de finere nyanser i kjønnsideologi, identitetspolitikk og ultrafeminisme. De klistrer merkelapper på hverandre og utsteder fatwaer i form av ytringsnekt for enhver som tenker feil. (Heldigvis ikke mot sånne som meg; jeg befinner meg langt utafor synsfeltet til den ene prosenten som driver på med kjønnsideologi og sånt.)

Jeg leiter forgjeves i rødglødende debattinnlegg etter det ene ærlige utsagnet: Du er født med et biologisk kjønn, og det kan du ikke endre, uansett hvor gjerne du vil. Det du KAN endre med hormonbehandling og kirurgi er kjønnsuttrykket. Betyr det at du skifter kjønn? «Ja!» roper kjønnsideologene. «Kjønn er bare en sosial konstruksjon!»

Som jeg har prøvd å vise, i denne raske gjennomgåelsen av kjønn og sånt de siste to milliarder år, er saken litt mer sammensatt. Simone de Beauvoir var sikkert ei flink dame som hadde lest både Hegel og Hume, men det er ikke sikkert at hun hadde like god greie på biologi og evolusjon. Derfor har mer nøkterne debattanter begynt å skille mellom «biologisk» og «sosialt» kjønn.

Gjerne for meg. Men i passet sktår det enten M eller K. Det samme gjelder på idrettsbanen, og innafor alle slags kvoteringsregler som det bare blir flere av. (Når skal det komme kjønnskvotering av antall innsatte i norske fengsler? Hvor er feministene og plakatene på 8. mars?)

Sosialt kjønn omtales ofte som likebetydende med engelsk «gender», til skilnad fra «sex». Jeg stusser når jeg hører den forklaringa, for da jeg lærte engelsk, betydde «gender» grammatisk kjønn. Men verden er full av ordbøker. Jeg blar i noen av dem:

Engelsk-norsk ordbok, «Gyldendals blå», sa i 1965: «Gender– kjønn (grammatisk).» Oxford Advanced Dictionary of Current English, 1977, er rørende enig: «Gender –n., grammatical grouping of words (nouns and pronouns) into classes (masculine, feminine and neuter).» Collins National Dictionary, 1972, er mer tvisynt: «Gender –n. Sex, male or female; (Gram.) the classification of nouns according to sex (actual or attributed).» Kunnskapsforlaget utga også ei tjukk ordbok, og i 2002 meinte den: «Gender – 1 (grammatikk) genus 2 kjønn».

I det ovenstående har jeg holdt meg til den engelske utgaven av engelsk. Men jeg har et åpent sinn, og enten du trur det eller ikke, så finns det amerikanske ordbøker også. Macmillan's Dictionary, 1973, tok sin språklige opplysningsplikt svært alvorlig, for den sa: «Gender n. 1 grammatical classification of words, used primarily in Indo-European and Semitic languages, which distinguishes chiefly between masculine and feminine, but which in some languages also includes the classifications neuter, animate, and inanimate. 2 any one of such classes. 3 Informal. Quality or condition of being of the male or female sex; sex. (Old French gendre ; kind, sort, from Latin genus.)»

Jeg gir nesten opp jakten på det sosiale kjønnet. Men til slutt åpner jeg The Penguin English Dictionary fra 2002. Og etter at denne aktverdige publikasjonen pliktskyldigst har redegjort for grammatikk og kjønn, følger en innskutt «Usage Note» om gender and sex: « Efforts have been made in recent years to enforce a distinction between gender and sex, using gender to refer to femaleness or maleness in cultural, social, and linguistic contexts and sex in biological ones.»

Omsider! I «seinere år» er det altså gjort anstrengelser for å påtvinge en sånn betydning. Ja vel.

6: En slags konklusjon

Språk er en sosial konstruksjon, det kan vi være enige om. Nå er betydningen «sosialt kjønn» blitt forsøkt påtvunget et spesifikt ord. Da ligger tanken snublende nær: Forestillingen om et eget «sosialt kjønn» er ganske ny, sia den må beslaglegge et ord som allerede betyr noe annet. Da er denne forestillingen i seg sjøl en sosial konstruksjon.

Jeg vil likevel hevde med stor styrke at hvis vi først skal åpne for at folk kan velge «sosialt kjønn» etter forgodtbefinnende, må også de som ønsker det ha lov til å velge flere muligheter. Mann om morgenen; kvinne om ettermiddagen; et tredje kjønn om kvelden; et fjerde om natta. Vi kan da ikke ta i bruk trange, tradisjonelle begrensninger når vi først har åpnet et stort, nytt rom for sosiale konstruksjoner!

Men hvis du fritt kan velge ditt eget sosiale kjønn, da trenger du vel ikke å maltraktere kroppen og personligheten din med kirurgi og hormontilskudd? Ti ganger bedre at du velger «sosialt kjønn» med begreper i stedet for med kniv, i hvert fall!

Jeg avslutter med samme sunne skepsis som jeg begynte med. Jeg kan ikke fri meg for at når stadig flere unge – særlig kvinner – synes de må korrigere kjønnet sitt, så henger det sammen med en tyngre trend som drives av kyniske produsenter og påvirkere, og som sprer smitte gjennom sosiale medier: Nemlig at hele kroppen stadig må korrigeres. Leppene er for små; øra sitter for stramt; nesen er slarkete; puppene henger ned; underlivet...

La det være! Og la oss for svarte H fremme holdninger der de evindelige kjønnsrollene blir romslige nok, slik at enhver ungdom kan leve komfortabelt med sine egne avvik og sin egen fasong. Det er bruk for alle, og du skader ingen ved å være akkurat den du er. Kle deg i bikini eller stripedress og slips. Men la kirurgen bruke kniven til å skjære i bryst med kreftsvulster; ikke til å skjære bort bryst som er aldeles sunne og friske.

I passet mitt kommer det fortsatt til å være biologisk kjønn som gjelder. Og jeg kommer fortsatt til å være en mann med olabukse, rutete skjorte og cowboyhatt.

Ørnen fra øst, Jan Oscar Sverre Lucien Henri Guillou

Jan Guillou har muligens så stort ego at han trenger tre hjemland for å få plass til det. I hvert fall påberoper han seg jevnlig at Norge er hans tredje hjemland. Nå kommer han svevende som en ørn fra øst og lander med flaksende fjør i norske medier for å refse oss. Fra de høgere luftlag har han skuet ut over store og viktige ting, sånn som at han har fått brev fra noen norske venner. Trivielle fakta som er lett synlige her nede på bakken, derimot, har han ikke brydd seg om. En kan ikke få med seg alt.
Full av rettferdig harme har han skrevet en artikkel i ei svensk blekke og beklaget seg over norsk skadefryd under koronakrisen. Som følge av det har han selvfølgelig fått bildet sitt over hele framsida i VG og framstått i fri dressur i Dagsnytt Atten med utgangspunkt i disse brevene. (En stusser litt over hva slags venner han holder seg med, men det kunne være hans egen sak, så lenge han ikke lufter dem offentlig.) Og når sjølveste Jan Guillou meiner ett eller annet om Norge, er det en uunngåelig følgeskade at hele Norge blir informert om det, uansett hvor uinformert og vrøvlete det lyder.
Ifølge Guillou har vi her i Norge gjort koronakrisen til en landskamp, der vi daglig hoverer over svenske dødstall. At Norge har hatt så få døde (i skrivende stund: 255) sammenliknet med Sverige (i skrivende stund: 5.639) kommer av flaks og uflaks, kunne han opplyse. Dessuten drar svenskene på skiferie til Østerrike, mens nordmenn drar til Hemsedal. Og da Norge innførte reiseforbud mot hele Sverige unntatt Gotland, var det bare for å vise svenskene fingern.
Riktignok var det ikke bare Norge som holdt Sverige ute av det gode selskap da Europa forsiktig begynte å åpne for tilreisende igjen: Det gjorde mange europeiske land, deriblant Kypros og Hellas. Hele verden, med mulig unntak for Jan Guillou, har nemlig tilgang til sånne nettsteder som worldometer og Johns Hopkins, og kunne følge utviklinga i smittetall og antall døde. Den utviklinga fristet ikke til utstrakt Sverige-turisme.
En norsk redaktør som var innkalt for å balansere ørnen fra øst serverte noen fakta. Hun påpekte blant annet at fram til 12. mars fulgte smittespredningen samme kurve i begge land. Da stengte Norge ned store deler av samfunnet, mens Sverige lot det være. Deretter sank kurven i Norge, mens den fortsatte å stige i Sverige. Denne opplysningen avfeide han med at i Norge hadde åpenbart enhver journalist blitt smittevernsekspert over natta. Tall og vurderinger overlot han til ekspertene, og det syntes han alle journalister burde gjøre.
Økonomi ble også et tema: Programlederen i Dagsnytt Atten sa at økonomiske hensyn kanskje var blitt tillagt litt forskjellig vekt i de to land – i hvert fall hadde slike hensyn vært debattert i Norge. Nå viser det seg at arbeidsledigheten i Sverige har steget like mye som i Norge, og at den økonomiske virksomheten har krympet litt mer. «Å, så landskampen fortsetter!» fastslo Guillou sarkastisk. Så opplyste han at Norge eksporterer olje og torsk, mens Sverige eksporterer industriprodukter og tjenester. Økonomien i de to landene kunne dermed ikke sammenliknes.
Vegg-til-vegg-synseren Guillou raljerte over norske journalister som var blitt «smittevernspesialister over natta». Så la han, i kraft av sin egen kompetanse, fram en ny og oppsiktsvekkende smittevernteori, nemlig at forskjeller i spredning hovedsakelig skyldes flaks og uflaks. En kan altså slutte at smitteverntiltak har liten virkning sammenliknet med tilfeldighetenes terningkast: 256 seksere i Norge; 5.639 i Sverige. Deretter la Guillou på røret, antakelig for å flakse videre til nye førstesideoppdrag der han kan vise fram virkeligheten i dens rette, faktafrie lys.
Jeg føler ingen som helst trang til å hovere over svenske katastrofetall. Jeg synes tvert imot at det er en tragedie når landet ligger blant de fem verste i verden, målt i antall døde pr million innbyggere, mens de andre nordiske land – Norge, Danmark, Finland, Island – befinner seg i den andre enden av skalaen. Og det som skilte smittevernet i Sverige fra de andre fire, er at de andre stengte ned store deler av samfunnet, mens Sverige gikk mye lempeligere fram, med milde henstillinger og oppfordringer. Ute på byen blomstret utelivet; i Åre gikk skiturismen og After Ski-festen desto livligere fordi alt var stengt ned i Trysil. Slik fikk koronaen lov til å spre seg ukontrollert, mens kurvene i de fire andre landene pekte nedover.
Det virker ikke som om myndigheter og offentlige synsere som Guillou ENNÅ har villet diskutere om pandemien kunne ha vært handtert ansless fra starten. Jeg fulgte noen av pressekonferansene til Tegnell og hans medarbeidere mens antall døde økte fra dag til dag. Hver gang ble jeg slått av hvor servilt journalistene opptrådte: Ingen av dem stilte kritiske spørsmål; ingen av dem lot til å ha satt seg inn i hvordan smitten spredte seg i verden forøvrig. Ingen gjorde noe så enkelt som å sammenlikne med smittespredning i nabolandene. De var der utelukkende for å motta og formidle budskap fra Myndighetene, lot det til.
Jeg har mitt å si om norske journalister. Men jeg garanterer at hvis dødstallene hadde skutt i været på samme måte her i landet, så ville pressekonferansene ha artet seg ansless, for å si det mildt. Helseministeren ville ikke ha sluppet pinlige sammenlikninger med nabolandene. Avisene ville ha skummet av kritiske lederartikler, kronikker og leserbrev. Stortinget ville ha blandet seg inn, og Regjeringen måtte ha gjort kraftfulle og synlige tiltak for å få beholde taburettene.
Det er blitt svært tydelig at Sverige trenger en diskusjon om hvordan den offentlige samtalen fungerer. Om det virkelig er slik at Myndighetene står for den offisielle og objektive Sannhet, og den verken kan eller vil en levende sjel i det offentlige Sverige utfordre. Uten en slik diskusjon er det svært sannsynlig at den neste katastrofen kommer til å treffe like kraftig, enten den kommer i form av en ny pandemi eller det dukker opp nye farer i vår stadig mer utrygge verden.
Jeg har som sagt ikke noe behov for å hovere. Men jeg er sjeleglad for at både helsemyndigheter og politikere her i landet faktisk viste seg oppgaven voksne når det gjaldt som mest. Jeg håper inderlig at når samfunnslivet åpnes igjen, skritt for skritt, så klarer de fortsatt å manøvrere riktig, og kommunisere så klart og éntydig at vi alle skjønner at koronaen ikke er borte. Den ligger bare på lur og venter på at vi skal falle tilbake til gamle vaner. Og fordi alt har gått så bra hittil, har statsråden og helsemyndighetene skaffet seg en truverdighet i denne saken som gjør at de fleste vil akseptere det budskapet som følger.
Vi må fortsatt holde avstand, vaske hendene, unngå store flokker. Vi kan ikke, slik Guillou trur, basere oss på flaks. Det trengs litt dyktighet også, og ikke minst vilje til å lære av egne feil.

Professor Zharkova på nye eventyr

Den gale professor Zarkow dukket opp under et juletre i Vestre Brandbu i 1952. («Lyn-Gordon i dødsraketten», Nasjonalforlaget.) Han hadde bygd en rakett som skulle skytes mot den løpske planeten Mongo for å få den til å bomme på Jorda. Da Lyn-Gordon og hans vakre venninne Gerd Arden besøkte Zarkow for å inspisere farkosten, hadde professoren regnet ut at planeten ville bomme litt på Jorda likevel. Genial som han også var hadde han bare forakt til overs for all verdens forskere forøvrig, sia de ikke kunne regne ut såpass. Nå ville han dra med raketten for å kolonisere den nye planeten, men medarbeiderne hans ville ikke hjelpe ham med denne planen, så dem hadde han tatt livet av. Lyn-Gordon og den vakre Gerd Arden ble tvunget til å bli med. Etter en strabasiøs ferd ble de kastet ut i halsbrekkende eventyr med forhistoriske kjempeøgler, keiser Ming (universets keiser), salamandermennene, løvemennene og andre severdigheter.
Den gale professoren var en del av livet mitt i noen år, sammen med sine kolleger Salisbury i «Tom Trick og tidhjulet» og Rykov i «Ingeniør Knut Berg på eventyr». Seinere har de svevd bort i glømselens tåkeheim av litterære professorer. Men Zarkow har ei moderne navnesøster, professor Valentina Zharkova (litt forskjellig skrivemåte – samme uttale). Og når jeg leser om henne, dukker gamle Zarkow fram fra glømselen: Det er plent umulig å la være å tenke på ham.
Zharkova er fra Ukraina, men nå er hun professor i matematikk og astronomi ved Northumbria University. Hun er sikkert ikke gal, men publikasjonene hennes peker absolutt i retning av betydelige ambisjoner og begavelse, muligens genialitet. I likhet med navnebroren regner hun ut livsviktige sammenhenger som resten av forskerverdenen har vondt for å akseptere. Og akkurat som han gir hun seg ikke på tørre møkka når andre forskere sier henne imot..
Hennes faglige hovedinteresse er sykliske variasjoner i Solas magnetfelt, som hun har kartlagt med statistisk analyse. Disse variasjonene ser hun i sammenheng med variasjoner i solflekkaktiviteten. De elleveårige syklusene i solflekker er godt kjent og beskrevet i litteraturen, men Zharkova meiner å kunne sannsynliggjøre statistisk at elleveårssyklusen kommer på toppen av en langsommere syklus, som kommer på toppen av en enda langsommere syklus. Hun meiner at disse syklusene forklarer slike fenomener som Maunder-minimumet (en periode med ekstremt lite solflekkaktivitet), og hun forutsier at vi snart vil få en ny slik periode.
Teorien om lange sykluser i solflekkaktivitet er omdiskutert blant astronomer, men ikke egentlig kontroversiell. Det kontroversielle er at hun kopler maksima og minima i slike sykluser til perioder med global oppvarming og avkjøling, for eksempel «den lille istid». Andre forskere har påpekt at «den lille istid» er en svært romslig betegnelse som dekker forskjellige perioder på forskjellige steder, og som ikke sammenfaller særlig godt med det veldokumenterte Maunder-minimumet. Alle verdens «klimarealister» har likevel utpekt henne til en klarsynt profet som taler «klimahysterikerne» midt imot, sia hun varsler at verden går mot kaldere tider. Det finnes et hopetall av blogger og nettsteder, skrevet av folk med ytterst variabel kompetanse, som fremmer denne teorien. Den norske bloggen MINIISTID er ett av de ytterste variable.
Zharkova ble kjent blant tabloide lesere i 2015 da hun skapte førstesideoppslag med sin teori om sykliske endringer som ville føre til et «Maunder-liknende» solminimum fra år 2030. (Se «Vi får ikke ei ny istid med det første!», http://kvernvold.blogspot.com/2016/08/ ) Flere forskere påpekte at spørsmålet om et nytt «Maunder-minimum» og klimaendring var studert mange ganger før. (Eks.: «The 'mini ice age' hoopla is a giant failure of science communication» - Michael Brown, professor ved Monash University i Australia.) Så oppstusset døde etterhvert ut, bortsett fra et tilnærmet evig liv i bloggosfæren, der de stadig resirkulerte innleggene alltid illustreres med en standardgraf som viser «Den lille istid», diverse Maunder-liknende minima og – selvfølgelig – et voldsomt og varig temperaturfall fra 2030 og utover.
I 2019 publiserte Zharkova og tre medforfattere en ny rapport i «Scientific reports», en underavdeling av det anerkjente tidsskriftet «Nature». Rapporten hette «Oscillations of the baseline of solar magnetic field and solar irradiance on a millennnial timescale» En av medforfatterne var sønnen hennes, Sergei Zharkov, som foreleser i fysikk ved universitetet i Hull. Rapporten omhandlet de 11-årige syklusene, storsykluser med varighet 350-400 år og super-storsykluser med varighet 2000-2100 år. Rapporten avsluttes med et kapittel som forsøker å få variasjonene i solflekkaktivitet til å stemme med en observert stigning i temperatur fra 1880 til i dag: «Effects of SIM on a temperature in the terrestrial hemispheres». (SIM står for «Solar Inertial Motion»; det vil si Solas banebevegelse i forhold til Solsystemets massemiddelpunkt.)
For Sola står ikke stille. På grunn av tiltrekning fra andre objekter i solsystemet – først og fremst gasskjempene; Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun – danser den en kompleks dans rundt massemiddelpunktet, barysenteret, i solsystemet. Disse bevegelsene er blitt kartlagt av andre forskere, og en fullstendig runddans tar 179 år. (NB: Prøv ikke å regne ut slike ting analytisk! Du kan være så flink Newtonianer du bare vil: Sjøl om du ser helt bort fra alt smårusket i Solsystemet, krever en matematisk løsning at du finner løsningen på femlegeproblemet. Og allerede trelegemeproblemet krever, som du veit, kraftige datamaskiner som hjelper deg å finne numeriske løsninger. Analytiske? Gløm det.)
Men så skriver de: «Fordi Sola beveger seg rundt solsystemets barysenter, medfører det at den også flytter seg rundt hovedfokus for Jordas bane, enten nærmere perihelium eller nærmere aphelium. ... SIM betyr for Jorda at avstanden mellom Sola og Jorda endres betydelig (inntil 0,02 astronomiske enheter) i de ekstreme posisjonene til SIM, og det samme gjør gjennomsnittlig solinnstråling, som er omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom Sola og Jorda.» (Her som seinere må jeg bære ansvaret for en klumpete oversettelse. Bær over med meg! Originalteksten på engelsk er ikke stort bedre.«Perihelium» er det punktet der vi er nærmest Sola; «aphelium» er det punktet der vi er lengst borte.)
Altså: Sola beveger seg rundt massemiddelpunktet, men Jorda følger ikke med i denne bevegelsen. Derfor kan avstanden mellom Jorda og Sola variere med inntil 2 % av middelavstanden, 3 millioner kilometer, ut over variasjonen som følger av at Jorda beveger seg i en ellipsebane.
Dette, skriver Zharkowa & Co, medfører en betydelig variasjon i solstråling som Jorda mottar. Beregningene er ikke dokumentert, men jeg finner fort ut at disse prosentene gir en variasjon på ca 14 W/m2 i den solenergien som treffer oss, eller ca 10 W/m2 når vi trekker fra den energien som blir reflektert av atmosfære og overflate. Jeg minner om at det pådrivet som gjør at det blir stadig varmere på planeten vår bare er på ca 2,5 W/m2. Solide fradrag og tillegg, når vi husker at endring i solintensitet ikke utgjør hele pådrivet: Enhver temperaturøkning medfører økning av vanndamp i atmosfæren, og pådrivet fra vanndampen gir et tillegg som blir (minst) like stort.
Men ting jevner seg ut, mer eller mindre; for når avstanden øker i den ene halvdelen av jordbanen, så minker den i den andre. Så i konklusjonen skriver forfatterne: «En rekonstruksjon av total solinnstråling antyder en økning i gjennomsnittlig solinnstråling etter Maunder-minimum på omtrent 1 – 1,5 W/m2. Denne økningen er tett korrelert med den tilsvarende økningen i gjennomsnittløig Jord-temperatur.»
Økt innstråling på 1,5 W/m2ville gi et pådriv på minst 3 W/m2på grunn av mer vanndamp i atmosfæren, så jeg trur forfatterne underdriver. Men det spiller liten rolle, av grunner som snart skal bli klare. De fortsetter ufortrødent: «... vi venter en videre økning i globale temperaturer med 2,5C eller litt mer. Denne økningen forårsakes av Solas bevegelse omkring barysenteret, se illustrasjon.»
Hva! Enhver «klimarealist» som har klart å stave seg så langt, må ha satt colaen i halsen: Heltinna Zharkova varsler plutselig en fortsatt økningmed minst 2,5 grader – verre enn alle «klimahysterikere»! Likevel: Hvis en slik hypotetisk leser klarte å lese noen linjer til, ville han finne trøst og falle til ro, for der står det: «Naturligvis kommer det på toppen av denne basetemperaturen mye større oscillasjoner som forårsakes av standard solaktivitetssykluser på 11 og 350-400 år... Betydelige temperaturfall ventes i løpet av to store minima som vil finne sted i 2020-2055 og i 2370-2415. Omfanget av disse kan ennå ikke forutsies og krever ytterligere undersøkelser.»
Altså: Trass i temperaturøkningen som skyldes Solas dans rundt barysenteret blir det kaldere likevel. Mye kaldere! Og ifølge denne rapporten begynner mini-istida allerede i 2020. «Klimarealisten» puster lettet ut; heltinna var til å stole på likevel.
Det syntes ikke de leserne som behersket klassisk mekanikk. Leserbrevene haglet – ikke bare fra professor Ken Rice, opphavsmannen til bloggen «...and Then There's Physics» (hvor han mildt dissekerer pussige påstander fra «klimarealister»), men fra svært mange andre også. Oppsummert: Påstanden om at Sola danser rundt solsystemets massemiddelpunkt mens Jorda står stille er i strid med grunnleggende fysikk. Jorda er nemlig utsatt for akkurat de samme påvirkningene fra de ytre planetene som Sola. De befinner seg også så langt ute at i praksis trekker de i samme retning på Jorda som på Sola, så Jorda følger for alle praktiske formål med i den samme dansen som Sola. Jorda går i ellipsebane rundt Sola, ikke rundt barysenteret.
Ken Rice var, som alltid, mild i sin første kommentar. Andre var mer syrlige, påpekte flere feil og stilte spørsmål om kvalifikasjonene til både forfatterne og til dem som hadde godkjent manuskriptet.
Valentina Zharkova er, som sagt, ikke den som gir seg. Hun svarte hver eneste kritiker i stadig mer iltre ordelag, inntil en av dem (Ilya Usoskin) kommenterte: «Det er ingen grunn til å diskutere den imaginære bevegelsen rundt et barysenter. Bare spør astronomer og strålingseksperter hva de synes om pluss minus 2 % endring i avstanden mellom Sola og Jorda, eller pluss minus 4 % i total innstråling i løpet av et år, og nyt svaret.»
Innleggene ble til et krav fra flere: Studien holder ikke mål og må trekkes tilbake, for den bygger på elementære feil i forståelsen av klassisk mekanikk, i tillegg til flere andre feil.
Du skal ikke være flau for at heller ikke du fant feilen ved første øyekast. Klassisk mekanikk var yndlingsfaget mitt i studiene. På et tidspunkt syntes jeg at jeg faktisk skjønte hele dette elegante byggverket der min helt, Isaac Newton, hadde bygd grunnmuren og vel så det. Likevel må jeg innrømme at jeg måtte telle på fingrene mange ganger før jeg klarte å få huet rundt hva som var hårreisende galt med Zharkovas resonnement. Jeg skjønte det til slutt, men Zharkova brukte lengre tid på å skjønne det, før hun til slutt publiserte en modifisert utgave hvor den grove feilen var fjernet, og med den hele forklaringa på temperaturstigningen fra 1880 til i dag. «Klimahysterikerne» kunne altså juble. Men rettelsen kom for seint: 4. mars 2020 trakk utgiveren artikkelen tilbake, med følgende avslutning: «Beregninger viser at avstanden mellom Sol og Jord over noen århundrer varierer betydelig mindre enn den mengden som rapporteres i denne artikkelen. Som følge av dette har redaktørene ikke lenger tillit til de konklusjonene som presenteres.»
Sergei Zharkov sa seg enig i denne konklusjonen; Zharkova og de to andre forfatterne satte seg imot. En kan bare fantasere om hva slags ordskifter mellom mor og sønn som kan ha funnet sted over søndagsmiddagene i familien Zharkov.
Etterspill: Allerede 5. mars 2020 klaget nettstedet www.thegrandsolarminimum.com over avgjørelsen, i et følelsesladet innlegg som var godt krydret av ord skrevet med store bokstaver. Skribenten fastslo at «vi lever i en verden der pengene snakker, og hvor klimaalarmister kan skyte ned ekte vitenskap uten debatt.» (Debatten hadde da rast i månedsvis, med Zharkova på den ene sida og en hærskare fysikere på den andre.) Lengre nede i den samme harangen: «Er det slik vitenskapen er blitt? En fiendtlig kloakk av hat, misunnelse, sexisme, sjalusi og redsel for avvikende oppfatninger? Vitenskap der pengene snakker og store agendaer styrer fortellingene?»
Og så videre. Ganske som når norske «klimarealister» beskriver hvordan de forfølges, overvåkes, sensureres og plages i det norske samfunnet, og redselen de føler for at de snart kan få besøk av det hemmelige klimanazipolitiet, akkurat som under okkupasjonen. (!)
Seinere er det riktignok blitt påfallende stille blant «klimarealistene» om det store gjennombruddet til Zharkova, som forklarte global oppvarming fram til nå bare ved hjelp av banebevegelser, og uten å gi slipp på den kommende mini-istida. Kanskje har de en avdanket fysiker i sine rekker – én som har rådet dem til å danse mer stillferdig rundt barysenteret. Men den kommende mini-istida lever videre i bloggosfæren, riktignok igjen utsatt til 2030.
Det er altså med «klimarealister» som med andre pussige sekter: De proklamerer åndens seier på dommedag og samler seg til salmesang. Der sitter de til morgenen gryr, uten at noe skjer – verken mini-istid eller andre oppløftende hendelser. Da rusler de skuffet hjem og blar videre i sine apokryfe skrifter fra Heartland Institute og andre hellige læresteder. Snart finner de en tekst som gir dem nytt håp: De har bare misforstått litt – Maunder-minimum kommer; det er bare utsatt en ti års tid.
Jeg har sans for Zharkova. Hun er ikke en vanlig, inkompetent «klimarealist». Derimot har hun store ambisjoner og grandiose teorier om Sola. Denne gangen gapte hun for høgt, fordi hun ikke har tilnærmelsesvis samme grep om klassisk mekanikk som hun har om solfysikk. Så blir hun rasende når noen beskylder henne for grove feil: En ytterst arrogant og menneskelig professor, med andre ord.
Minner litt om professor Zarkow slik jeg husker ham.