Øyvind Myhre's Blog, page 10

Strømpopulisme ville true forsyningssikkerheten

 

I ytterkantene av det politiske spekteret hersker det en oppfatning om at Staten flår vanlige folk med strømprisene – enten fordi Styresmaktene (det vil si Vedum og Støre) er inkompetente, fordi de er ufølsomme eller fordi de er korrupte. Eller muligens alle tre samtidig. Denne oppfatningen illustreres av utallige aggressivt-humoristiske vitsetegninger som spres på nettet, hvor de to fraskrives all ære og kunnskap fordi de ikke klarer (eller prøver) å holde strømprisene nede på det nivået som folk er vant til.

Både Listhaug og Moxness har lest et sted at «produksjonskostnaden» for strøm er 12 øre pr kWt. Følgelig krever de at det innføres en makspris på i hvert fall ikke mer enn 50 øre. (Sia Rødt befinner seg enda lengre unna risikoen for noen gang å få politisk ansvar enn FrP gjør, er de tidvis enda freidigere, og har vært nede på 30 øre som en rettferdig og realistisk pris.)

Norge har Europas mest generøse strømstøtteordning. Men her i annerledeslandet har vi krav på å få alt vi ønsker oss, så ingen støtteordning er bra nok før vi kan fyre og vaske og dusje så mye vi lyster uten å tenke på strømprisen. Imens faller bombene i Ukraina, og ellers i Europa må vanlige folk velge mellom å sulte og å fryse.

Det er en vanlig oppfatning at hvis vi ikke hadde kraftutveksling med utlandet, så ville vi ha mer enn nok strøm til vår egen bruk. Da kunne vi sette akkurat de prisene vi ville, uten å bry oss om noe så tarvelig som «markedet». Hvorfor skal vi bry oss om at det er skrikende energimangel i hele Vest-Europa på grunn av Putins krig? Vi har så vi klarer oss sjøl; la resten av Europa klare seg så godt de kan – de kan jo kjøpe norsk gass, for eksempel.

Gassprisen i 2022 har vært helt oppe i 6000 kroner pr. fat oljeekvivalent. Det tilsvarer kr 3,75 pr kWt varmeenergi, men når gassen brukes i et kraftverk med virkningsgrad 0,40, blir produksjonskostnaden for strømmen over 9 kroner pr. kWt. Norge kunne altså senke strømprisene i Europa ved å pålegge operatørene på norske felt å selge gass mye billigere til EU og Storbritannia. Gjør vi det? Kommer ikke på tale! Markedet må få virke. Men bare på gass; ikke på strøm! I hvert fall ikke på strøm som produseres i Norge.

På slutten av året har forøvrig gassprisen falt dramatisk. Det ventes at den kommer til å fortsette å svinge kraftig så lenge vi må leve med energiknapphet, akkurat som strømprisen. Den sammenhengen er ikke tilfeldig. Gassprisen synker når gasslagrene fylles, og de fylles opp når det produseres mye vindkraft.

Det er på tide å se på noen tall fra norsk virkelighet, som atskiller seg litt fra strømpopulismens fantasiverden. Den beste kilden til kunnskap om kraftmarkedet i Norge er ukesrapportene fra NVE, «Kraftsituasjonen i Noreg veke xx». I det følgende baserer jeg meg på tall fra den siste ukerapporten i 2022, den for uke 50; se https://www.nve.no/media/14924/2022_50_kraftsituasjonen.pdf.

Det er i Sør-Norge protestene mot høge strømpriser har vært kraftigst. Det skyldes ikke at søringene er mer kravstore enn folk i Midt-Norge og Nord-Norge; det skyldes at i nord har det vært stort overskudd på kraft, takket være uvanlig mye nedbør gjennom året. Prisene i nord har vært på nivå med prisene i 2021, og følgelig har forbruket vært omtrent det samme også. Men denne nedbøren og disse prisene har ikke folk i Sør-Norge hatt mye glede av, for det finnes nesten ikke overføringskabler mellom nord og sør.

Og i Sør-Norge har vi hatt det tørreste hydrologiske året (året fra september til august) på 21 år, ifølge NVE, og dermed uvanlig lite tilsig i magasinene.( https://www.nve.no/media/14924/2022_50_kraftsituasjonen.pdf)

I Sør-Norge ble det til og med uke 50 i år produsert 82,6 Twh, mot 101,6 i fjor. Og vi har brukt 80,2 Twh, mot 88,2 Twh i fjor.

Hvis prisene hadde vært omtrent som i fjor, ville forbruket ha vært det samme også: Litt har vi altså klart å spare på grunn av dyrere strøm. Litt mer enn 10 %, faktisk.

Ved inngangen til vinteren er det om å gjøre at kraftmagasinene er fylt opp. Da er leveringssikkerheten god, og vi risikerer ikke rasjonering, sjøl om det skulle bli perioder med sprengkulde. Magasinene i Sør-Norge har en samlet kapasitet på 57,3 Twh når de er helt fulle. Nå er de samlet 67 % fulle, det vil si at de har lagret vatn nok til å produsere 38,5 Twh. Denne tilstanden er omtrent midt på treet, hvis man sammenlikner med fyllingsgraden i de 20 foregående år. (Se NVEs rapport.) - Men hvis vi hadde brukt 8 Twh mer, noe vi ville ha gjort hvis prisene hadde vært omtrent som i 2021, ville fyllingsgraden ha vært såvidt over 50 % - mye dårligere enn gjennomsnittet, og nesten dårligst i hele spennet fra 2002 til i år.

Og ikke bare det: Vi bruker å kunne stole på kraftig snøsmelting når regnvatnet fra tidligere i år er oppbrukt. NVE har oversikt over snømengdene også, og i år tilsvarer snømagasinet i uke 50 mindre enn 10 Twh – det minste tallet i spennet fra 2002 til i år.

Med strømpriser som hadde gitt samme forbruk som i fjor, ville forsyningssikkerheten foran vinteren altså ha vært svært dårlig. Siste uke brukte vi mer enn 2,6 Twh her i sør. Et lager på 30,5 Twh ville ha vært nok til 11 slike uker.

Den oppmerksomme leser vil se av NVEs rapport at vi også har hatt netto eksport på 2,5 Twh. Uten kraftutveksling med utlandet ville vi ha beholdt disse 2,5 Twh sjøl, men det ville bare ha forlenget forsyningssikkerheten med ei snau uke til. - Og i august/september hadde vi netto import over de samme kablene, hovedsakelig av billig vindkraft.

Vi skal altså være glade for at markedsmekanismen – tilbud og etterspørsel – har gjort det mulig å fylle opp magasinene ganske godt, sjøl i et uvanlig tørt år, sånn at vi har en forsyningssikkerhet som i hvert fall er middels god. Og vi skal være sjeleglade hver gang det blåser så kraftig at vi produserer litt vindkraft sjøl, og dessuten kan importere vindkraft fra land som bygger ut denne kraften mye raskere enn vi gjør her i landet.

I 2024 har svenskene tenkt å produsere 49 Twh vindkraft, og de gir seg ikke med det. - Vi kommer antakelig til å holde oss på samme beskjedne nivå som i år, ca 15 Twh i hele landet.

Kraftbehovet stiger. Vi trenger flere kabler, ikke bare mellom nord og sør her i landet, men også til utlandet; og vi trenger mer vindkraftutbygging nå. Da sørger markedet etterhvert for at prisene faller, og vi slipper å basere oss alt for mye på snøen som falt i fjor.

Dag Sørås (44) er en fryktelig morsom fyr

 

Dag Sørås er enda en av disse fryktelig morsomme fyrene som underholder halvfulle folk ved å stå på en scene og skrike fornærmelser i øst og vest. Han er så morsom at han har fått æren av å erstatte en annen morsom herre, Atle Antonsen (som er blitt indisponert), i P4s radioprogram «Misjonen». Dette er visstnok et humorprogram. Jeg har ikke hørt det, og lite tyder på at jeg kommer til å høre det.

For snart fem år sia sto Sørås på en scene og raljerte over folk som ble krenket av alt mulig. Blant annet trakk han fram en 16-åring som hadde skrevet et debattinnlegg i Si;D i Aftenposten. Denne 16-åringen omtalte han, ved navns nevnelse, som en «ufølsom fitte», og brukte noen minutter på å forklare at hun var «alt som er galt med den der typen unge mennesker».  ( https://www.aftenposten.no/meninger/s... ) 

Nå er denne 16-åringen blitt en ung student som tar mot til seg ved å konfrontere ham med dette fyllerøret. Går han i seg sjøl og innrømmer at han med fordel kunne ha ordlagt seg ansless, hvis poenget var å kritisere krenkelseskulturen? Å langt ifra! I et alt for langt tilsvar skriver han blant annet: « ... når hun går ut med krasse påstander i en av landets største aviser, må hun være åpen for å få tilsvar». Videre: «For det andre vet jeg ikke om offentlig ordskifte er noe for henne, om alt som skal til for å vippe henne av pinnen, er en komiker som gjør narr av hennes omfattende samfunnsanalyse.»

Dag Sørås trur altså at han forteller morsomme vitser når han bruker grove skjellsord i det offentlige rom. Han trur at han deltar i et ordskifte når han slenger ut stygge personkarakteristikker. På CVen hans står det at han har studert på et universitet; det tyder på at han, en eller annen gang, har hørt rykter om saklighetsnormer. En slik norm er at å æreskjelle en person er noe helt annet enn å kritisere et standpunkt. Men han veit antakelig også at jo styggere kjeft han bruker, jo mer oppmerksomhet får han, og da er tydeligvis oppmerksomheten mye viktigere enn sakligheten.

Mannen er blitt 44 år. Både alderen hans og svaret hans tyder på at han er blitt så voksen som han noen gang kommer til å bli. Det tyder på at det offentlige ordskiftet klarer seg veldig godt uten flere bidrag fra hans tastatur.

Kattef*en og den uutholdelige smerten i tilværelsen

 

Kattefaen har gått over til et sunnere kosthold. Dermed er han blitt sprek og spenstig igjen, sin modne alder til tross. Han har bygd på seg ny sjøltillit etter at han flere ganger har jaget naboens Tom bort fra Toms egen plen. Han har også begynt å gå runder i bygda som en fyrrig ungdom, enda han har vært konsulent i ti år.

Dessuten har han begynt å følge etter folk hjem når de har vært innom, åpenbart i håp om at det vanker mer og bedre fór i den andre enden av spaserturen. Dette kunne ha vært greit om han var en trygg trafikant. Det er han ikke.

I går var min niese og jentungen hennes innom en tur. Kattefaen var ute. Jeg tenkte mitt og fikk bange anelser da gjestene la i veg på hjemtur: Vegen går ned til fylkesvegen og følger den tre hundre meter sørøver. Og ganske riktig: Der satt kattefaen inne i buskaset og fulgte med. Hadde han tenkt å følge etter dem, tru? Han hadde nok det, så snart han hadde avsluttet sine mer påtrengende forretninger.

Fylkesvegen nedafor huset vårt byr på både spøk og spenning ved femtida en fredagsefta, særlig fredagen før høstferien. Forbi krysset ved Kroa og oppkjøringa til skolen er det fartsdumper og fartsgrense 40, men deretter er det akselerasjonsstripe som arbeidsfolk på hjemveg kan utnytte til å kjøre inn den timen de har tapt på å kjøre bompenge-slalåm fra Sinsenkrysset. Og det er det mange som prøver.

Jentungen er trafikkvant og flink til å klare seg, særlig når mamma er med. Kattefaen, derimot, er blottet for trafikkforståelse. Her i huset ville det bryte ut landesorg hvis vi fant ham igjen kald og stiv i grøftekanten ned mot Nordgarden. Jeg fortet meg ut for å avverge kattestrofe.

Kattefaen satt inne i villnisset med rett rompe i 45 graders vinkel, opptatt med å spre olifaktorisk mistrivsel blant Tom og andre katter. Etter endt gjerning foretok han den faste kvalitetskontrollen med snuten, gravde litt mose og gras over produktet, og satte seg til å inspisere omgivelsene. Han oppdaget niesen min og jentungen, fikk rompa i gir og smatt ut gjennom nettinggjerdet for å følge etter dem.

Jeg prøvde å gripe inn: Kattefaen skulle ikke ut i fredagstrafikken på fylkesvegen. Jeg fikk tak under magen på ham og hadde tenkt å bære ham inn.

Kattefaen hadde andre planer. Han satte seg fresende til motverge. Da grepet glapp og jeg bare hadde tak i rompa, ble han ei levende sirkelsag av tenner og klør som beit og klorte meg til blods oppover hele underarmen. Aldri ante jeg at det satt så mye spenst og så mange klør på en aldersstegen konsulent!

Basketaket varte kanskje i ti sekunder, men det satte varige spor. Det gjorde illhervelig vondt; jeg slapp taket, karet meg inn i sikkerhet og begynte å rense sårene mens blodet fortsatte å renne. Så vasket jeg alle sår jeg fant grundig med desinfeksjonsmiddel. Kattefaen forsvant inn i krattet igjen.

Som kjent er jeg en sindig kar som møter alle livets traumer og tribulasjoner med stoisk ro. Men alt dette gjorde så illhervelig vondt at sjøl jeg, sinnbildet på Mannen som tåler alt uten å kny, måtte slippe fra meg et ørlite grynt av mismot. Og bedre gikk det ikke utover kvelden: Armen hovnet opp og begynte å sprenge; jeg kunne ikke vri den en millimeter uten at det gjorde ekstra vondt. Det ble så ille at jeg ikke orket å se ferdig den første episoden i sesong 3 av Grace en gang!

Jeg hadde tenkt å skrive. Det gikk så som så. Hvem klarer å finne ordene som speiler sjelens avgrunner i universets uendelighet, når smertene krever all oppmerksomhet? Når ikke en gang paracet virker som den skal? Dessuten har jeg alltid vært en firefingersmann på tastaturet og klarer meg med det; det er dumt å skrive så raskt at tanken ikke følger med. Nå var jeg redusert til to fingre – for høgre pekefinger var blitt ubøyelig, og høgre langfinger ga opphav til nye smerter når jeg brukte den.

Kattefaen kom inn etter en time, så blid som ei sol; han hadde helt glømt tanken på å prøve matlykken hos min niese, så nå ville han tilbake til hjemmets kjøttgryter. Jeg fóret ham med blandete følelser.

Jeg fikk ikke sove særlig godt. En god samvittighet er riktignok den beste hodepute, men det hjelper å klare å finne en stilling som ikke gjør vondt også.

I dag tidlig oppdaget jeg at jeg hadde overlevd, og det var jo en slags seier. Men ellers var alt blitt verre: Armen var vond og stiv, hevelsene hadde gått opp, og hadde jeg ikke ørlitt feber og vondt i hodet også? Jo.

Det ble en ekspedisjon til legevakta. Stivkrampesprøyte og penicillin i ei uke. Men hvis hevelsen flyttet seg lengre oppover armen, sa legen, så måtte jeg komme tilbake. Det er ofte lurt å gjøre som legen sier. Nå er det kanskje ørlitt bedre enn i dag tidlig, og jeg har en australsk Merlot i kjellertrappa. Jeg holder ut!

Heretter skal kattefaen få sette liv og lemmer på spill nede på fylkesvegen uten at jeg løfter en finger til motmæle. Pføy!

Musikk og kvinneforakt

 

Når jeg kjører bil, hører jeg ofte på radio. En favoritt er Vinyl. Dit flykter jeg når P2 setter i gang med enda en halvkjendis fra kulturredaksjonens bekjentskapskrets som snakker om seg og sitt, samtidig som Alltid Nyheter spoler gårsdagens nyheter for tredje gang. (Og når Vinyl spoler sitt eget lydbånd med de teiteste reklamene – de verste er p t Biltema- og strømavtalene - , flykter jeg videre til Retro. De to kjører akkurat de samme reklamesnuttene, men heldigvis asynkront.)

Derfor kom jeg i skade for å høre Frankie Avalons «Beauty school dropout». Seinere har de kjørt den flere ganger. Frankie Avalon var en smørsanger med karrieretopp rundt 1960, men seinere fikk han visstnok slippe til i Travoltas «Grease»-univers. Denne sangen har han skrevet sjøl. Han må ha vært desperat.

Dette er noe av det mest ondsinnete jeg noensinne har hørt i en popsang. Han lekser opp for ei jente om hvor stygg hun er, og at hun er helt mislykket på alle andre områder også. Sangen har ikke en melodi som det går an å huske, og tekstlinjene er klønete satt sammen. Framførelsen er altså blottet for talent, i tillegg til at den oser av forakt. En smakebit:

Well, they couldn't teach you anything

You think you're such a looker
But no customer would go to you
Unless she was a hooker

Baby don't sweat it (don't sweat it)
You're not cut out to hold a job
Better forget it (forget it)
Who wants their hair done by a slob?

Det er mulig at dette oppgulpet hadde en funksjon i en film, og at han fikk som fortjent i filmen. Men den er altså utgitt på plate, uavhengig av filmen, og sangen spilles på retrokanaler uten formildende forklaring. Den hakker laus på en person som, etter hva som framgår av teksten, ikke har gjort noe verre enn å eksistere.

Sjokket ved å høre denne teksten har fått meg til å tenke over hva slags tekster og dermed holdninger jeg har fått inn med popmusikken, med blues og med køntri. Er favorittene mine fra tidligere år gjennomsauset av kvinneforakt, kanskje så selvfølgelig at jeg må lytte ekstra kritisk for å legge merke til det?

Pop handler, som du sikkert har lagt merke til, ofte om forelskelse og kjærlighet av ymse slag. De tilgrensende kategoriene, køntri og blues, holder på med mye av det samme. Da kommer jeg selvfølgelig straks i tanker om den største av alle innen køntri, Hank Williams. Han gjorde ikke stort annet i sin alt for korte karriere enn å surve om hvor ensom og ulykkelig han var. Det gjorde han på en så gripende og hjerteskjærende måte at det går gjennom marg og bein på deg, hvis du ikke har en sjel av tre. Men tilløp til kvinneforakt er det vanskelig å finne – tekster som «Your cheatin' heart» eller «You're window shopping» kunne like gjerne framføres av ei kvinne overfor en mann. Den beste tolkeren av Hank Williams her i landet er Toini Knudtsen, og hun lar seg ikke plukke på nesen.

Don Gibson var også en fyr som hadde det fælt stadig vekk: «I can't stop loving you», «Don't tell me your troubles», «Oh, lonesome me», «Sea of heartaches» - og så videre. Men han var slett ikke voldelig; han satt bare for seg sjøl med gitaren og koret sitt og survet. Akkurat som Patsy Cline.

Verre var det nok med den første virkelig store køntriartisten, Jimmie Rodgers. Hans «Blue Yodel no. 1», best kjent som «T for Texas», foreligger i flere versjoner, men i den versjonen som finnes på mitt samlealbum klager han på Thelna, «the girl that made a wreck out of me». Så skryter han av hvor mange damer han kan få: «I can get more women than a passenger train can haul». Men den hevnen er visst ikke søt nok, for han skal også «buy me a pistol, lawd, lawd, I'm gonna shoot poor Thelma just to see her jump and fall. Yodelaeeeo.»

Tradisjonen med å skyte damer videreføres av en annen av mine favoritter, Charlie Pride, i «The snakes crawl at night»:

«So I stood outside and waited till the morning,

and the gun I held was trembling in my hand.

No, I didn't plan to give them any warning,

'cause the Devil on my shoulder had command.»

Han skyter altså begge to, men han hadde en god unnskyldning: Djevelen fikk ham til å gjøre det.

Tom Jones (som ikke er en av mine favoritter) følger opp: I «Laura» trekker han fram alt det flotte han har gjort for henne, og så avslutter han:

« Laura, count the dresses in your closet

Note the name upon the checkbook in your bag
And if there's time before I pull this trigger, oh Laura
Then tell me what he's got that I ain't got.»

Jeg nøler med å si det, for de fabelaktige fire er jo hellige og hevet over kritikk – likevel: «I'd rather see you dead, little girl, than to be with another man»,synger de i «Run for your life». Og det er det eneste denne sangen handler om; det gjentas og gjentas. Dama som sangen henvender seg til har altså ingen egen eksistensberettigelse; hun skal bare finnes for å være sammen med jeg-personen. Du kommer ikke stort nærmere å bli definert som en bruksgjenstand. Fyttirakkern!

Nå vil kanskje innbarka Beatles-fans mumle noe om «ironi». Beklager; dette er ikke ironi. Dette er rock'n roll avspilt for fulle tenåringer klokka to om natta. Som en kommentator på BBC sa det, ikke uten underfundig ironi: «Donald Trump doesn't do irony.»

Fra bluesen er jeg nødt til å trekke fram en annen kjempe, Huddie Leadbetter («Leadbelly», eller «Blymagan»). I hans vise om Ella Speed går det slik:

De fust ball it entered in po' Ella's side,

De nex' ball entered in her breas',
De third ball it entered in her head;
Dat's de ball dat put po' Ella to bed.

Grunnen er den vanlige, så Leadbetter finner det nødvendig å advare andre unge damer:

All you young girls better take heed'

Don' you do like po' Ella Speed;
Some day you will go for to have a lil fun
An'a man will do you like Bill Martin done.

Det går an å fortsette. I blues, køntri og rock skjer det stadig at damer får som fortjent. (Og sia jeg ikke har greie på rap, skal jeg unnlate å trekke fram skrekkeksempler fra den verdenen. Du finner nok en god del sjøl.)

Er dette så ille, da; det er jo bare morsomme tekster? - Ja, det er ille. Kultur formidles gjennom musikk. Når den bekrefter at kvinnfolk kan bankes eller i verste fall drepes hvis de ikke gjør slik jeg vil, bidrar den til å opprettholde en voldelig og kvinnefiendtlig kultur.

Nå kommer du kanskje trekkende med «Frankie and Johnny», hvor rollene er snudd. Denne sangen finnes i utallige tolkninger med litt forskjellig tekst, men jeg foretrekker Lonnie Donegan's udødelige:

«The first time she shot him, he staggered.

The second time she shot him he fell.

The third time she shot him, oh Lawdie,

there was a new man's face in Hell.

She shot her man,

'cause he was doing her wrong.»

Ikke bra, dette heller, selvfølgelig. Men det hører absolutt til sjeldenhetene at kula går den andre vegen.

Mye som er trist og leit i køntrimusikken handler om utroskap. Av og til veit den mannlige sangeren godt at han er den skyldige parten – som i «Please help me, I'm falling» fra Hank Locklin, eller «Walk on by» fra Leroy van Dyke. Men andre ganger rømmer fyren fra sitt eget ansvar og peker på dama: I «Devil Woman» med den ellers ypperlige artisten Marty Robbins angrer fyren seg, og da er det fristersken som har skylda, selvfølgelig. Hun er nemlig fryktelig ond:

Devil woman, you're evil

Like the dark coral reef
Like the winds that bring high tides
You bring sorrow and grief
You made me ashamed to face Mary
Barely had the strength to tell
Skies are not so black, Mary took me back
Mary has broken your spell

Hva slags pudding er det som ikke vil bære sin egen del av ansvaret? Nevnte Mary burde kaste ham på huet og ræva ut.

Jeg hører ikke til dem som er over seg begeistret for Bob Dylan. Men jeg medgir at han har laget mange sanger som står seg. En av disse er absolutt «Don't think twice, it's all right». (Beste innspilling er med Peter, Paul og Mary.) Her, som i mange andre sanger, er han lei seg for at det gikk galt med forholdet, og hovedansvaret ligger på den kvinnelige partneren: Han klarer nemlig alltid å peke på henne mens han leverer en mild reprimande. Så nå stikker han, ha det bra, men ta det ikke så alvorlig, da:

I'm a-thinking and a-wonderin' walking down the road

I once loved a woman, a child, I'm told
I give her my heart but she wanted my soul
But don't think twice, it's all right

Et barn som ikke bare ville ha hjertet mitt; hun forlangte sjela mi også? Huttetu! Du kan jo skjønne at geniet gjør helt rett i å stikke av. Og som avslutning:

I ain't a-saying you treated me unkind

You could've done better but I don't mind
You just kinda wasted my precious time
But don't think twice, it's all right

Å stikke av fra eget ansvar, å skylde alt på den andre i et forhold, er selvfølgelig ikke like ille som å banke opp eller ta livet av den som skuffer deg. Men det er fortsatt en holdning som ikke aksepterer den andre som en likeverdig person, med akkurat samme rett til å følge egne drømmer og mål som du sjøl har. Det kan være trist og leit. men du eier henne ikke. Eller ham.

Jeg har, som sagt, prøvd å tenke over en del holdninger som ble formidlet – direkte eller indirekte – gjennom populærmusikken i mine yngre dager, og som du sikkert finner rester av den dag i dag, hvis du graver. Noen slike sanger, som «Run for your life» og «Devil Woman», kan jeg rett og slett ikke høre på lenger uten å føle meg litt uvel.

Lykkeligvis gjenstår det mange perler som er helt fri for den kvinneforakten jeg har skrevet om her. Hank Williams, for eksempel, var nesten alltid trist og lei, men det gikk mest ut over ham sjøl. Som en forståsegpåer har sagt en gang: «Hva er køntri? Køntri er tre akkorder og Sannheten.» Hank Williams gir oss akkurat det. Derfor er han udødelig.

Og når dama låste ham ute fordi han var dritings, så ble han slett ikke voldelig. Han la seg i bikkjehuset og laget en sang om det.

33 1/3 I'll never get out of this world alive

 

«Oppstandelsens morgen det største er givet,» sier Roger rett som det er. Men denne Rogeren hadde passert punktet for oppstandelse: Han holdt på å gå i oppløsning og luktet enda vondere enn ellers. Det kravlet kvite åmer ut av kjeften og øynene på ham. Usj.

Roger ropte opprømt fra utsida: «Kom og se, bestefar! Dette funnet snur opp ned på historien! Nå kan det fastslås en gang for alle: Kensingtonsteinen er ekte!»

Jeg snublet ut. «Kopien din ligger her inne, Roger. Han er ikke blant oss lenger.» Jeg følte meg sjokkartet: Roger i en sånn tilstand gikk saftig inn på meg. Jeg hadde kjent ham i ... hvor mange år? Opplevd verden sammen. Snakket om alt – øl, musikk, virkeligheten. Til og med kvinnfolk. Kanskje den eneste kompisen jeg hadde. Og nå var han helt og holdent kaputt. Et beinrangel med råtne slintrer på, og mark ut av øynene. Pæra hadde gått en gang for alle.

Min egen kopi hadde passert best før-datoen, han også, der han låg inn mot tømmerveggen. «De runene. Er det jeg som har ristet,» kveste han.

- Det kunne ha vært verre, sa jeg til meg sjøl: Han der inne er en kopi. Jeg har jo orginalen, og du bryter ikke løpet fordi om parkameraten blir disket.

Så jeg gikk bort til steinen og studerte. Det var hogd inn flere linjer med bokstavelige tegn. Det var gjort ganske nyss; det satt fortsatt steinstøv i rissene. «ᚹ᛬ᚵᛰᛐᛚ᛭ᚱ᛬ᚮᚯ᛬ᚫᚪ᛬ᛅᚮ», leste jeg. «ᚱᚱᛉ᛭ᛅᛒᚮ᛬ - «

Roger skubbet meg til sides. «Du leser helt feil!» Han bladde i Hakkespettboka. «Det står: 8: göter: ok: 22: norrmen: po: opdagelsefärd: fro: vinland: of: vest: vi: hade: läger: ved: 2: skjär: en: dags: rise: norr: fro: deno: sten: vi: var: ok: fiske: en: dagh: äptir: vi: kom: hem: fan: 10: man: röde: af: blod: og: ded: AVM: frälse: äf: illü.Ingenting kan være enklere!» Han smikket boka sammen og nikket flere ganger. «Og på sida - « - han kastet et blikk til sida. Nå fikk han øye på kopien min. Han stusset. «Hvem er du? Trenger du mat?»

Den skranglete kopien min ga fra seg noen knirk. «Jeg er Harry. Jeg er tørst. Tørst - - « Hodet hans datt ned på haka. Spyfluene surret; de ventet nok på at han skulle gjøre som Roger-kopien.

Roger skrukket på skallen. «Tørst? Vi har igjen noen ølbokser, har vi ikke?»

Jeg var ikke sikker på at det var øl han trengte. Hadde vi ikke ei eneste flaske cola? Jeg åpnet bildøra. I søppeldynga under plassen til Roger låg det tomme hermetikker, ølbokser, underbukser, skjorter, appelsinskall, bananskall. Jo: Der fant jeg ei flaske uten merkelapp, stappfull av vatn. Den tok jeg med til kopien min. «Drikk litt vatn,» foreslo jeg og holdt tuten opp til kjeften hans.

Han gapte og drakk med oppbydelsen av sine krefter: «Glugg,» sa han. «Glugg-glugg-glugg!»

I samme momanget såg han ut som når katten Felix får elektrisk støt. Armer og bein spratt spasmisk hit og dit; halen sto rett ut; øynene snurret som klinker i regnbuens farger. Det sto stikkflammer ut av øra og kjeften på ham.

Du har nok sett krimfilmer der mordofferet får elektrisk sjokk for å restarte ham. Det virker aldri på film, men det gjorde det her. Han sparket og slo og blåste som en belg. Så sank han sammen igjen. Plutselig spratt han opp igjen som en tiger på sine egne to bein. «Det var en oppstiver!» kom det med malmtung og mandig røst. «Hva er det på den flaska?»

Jeg kikket på flaska. Jeg burde ha skjønt at Roger ikke sølte bort penger på vatn: Dette var livsvatnet fra Linda! Den hadde Knut Berg og kompisen hans glømt igjen. Flaska var like full, enda kopien min hadde tatt en dyktig svelg.

Roger kom bort til oss. «Går det bedre nå? Veit du hvem som har slått disse runene?»

«Runene? Det var det jeg som gjorde. Roger viste meg åssen det skulle se ut – han fant bildet i Hakkespettboka. Hardt arbeid når du bare har en slapp meisel.»

Roger ristet forvirret på hodet. «Hva var vitsen med det?»

«Han kan jo forklare sjøl – men vi hadde vært ute og fisket i noen dager, måtte jo ha mat! Fikk bare noen få karpe diem. Så kom vi tilbake og fant kameratene våre – døde av pesten alle mann, fulle av byller og røde av blod - «

«Pesten gikk på lungene, altså. Men dere overlevde?»

«Ja, forfedrene våre har hatt pesten mange ganger, så vi er mer residente, sier Roger. Vi hadde en snev – holdt på å stryke med før dere kom. ... Vi rodde dem ut på en holme og la røys over. Så satte vi opp en minnestein, for det er det folk gjør. Roger fant ut hvordan den skulle se ut. Det ble en god kopi, om jeg må si det sjøl!»

«Da skjønner jeg!» Roger blomstret opp som ei lyspære. «Blodet kom av pesten! Holand tolket det som om indianerne hadde drept dem.«

«Bare tull!» sa kopien min. «Ikke en indianer på milevis. Da ville de jo bli smittet og dø ut. Jeg håper det går bra med vinlenderne, men - »

Roger kunne knapt styre seg. «Runene er skåret i 1362, akkurat som Holand sa. Forskningen feirer nye triumfer. Den som ler sist!» Han gjorde en seiersdans rundt steinen. Så bråstoppet han. «Du nevnte Roger. Hvor er han?»

Kopiene min kan være irritabelt trege og desorienterte. «Ø – vinlendingene! ... Han vimser vel rundt – han gjør ofte det.» Han såg seg rundt, mot bjørkeskogen, utover vatnet.

Jeg kunne ikke unngå å se at han var blitt tredve år yngre på noen minutter. I stedet for døden nær var han i sin manndoms kraft; blank i pelsen, nesten uskrukkete. Det grå skjegget var blitt svart. Synd å skuffe ham – Roger har jo, med sine feil og mangler, vært en grei kompis i mange, mange år. Det har sikkert kopien vært også. Men sannheten kunne ikke skjules. «Din Roger er dau som ei sursild,» sa jeg med tungt hjerte. «Han ligger innafor døra.»

Kopi-Harry sperret øynene opp. «Hva! Han var da frisk og rask for - - hvor lenge har jeg duppet?»

«Du var på avgrunnens rand,» svarte jeg alvorlig. «Vi reddet deg i siste sekund.»

Roger var opprørt. «Dette er ille! Jeg trenger en intelligent diskusjonspartner. Jeg må redde ham.» Han satte beina foran hverandre og snublet inn den låge døråpningen. Vi etter. Der låg den andre Rogeren like dau som før, med mark i kjeften og nesebora, kjøttslintrer som løsnet, svermer av flue. Olifaktisk så det holdt.

Roger måpte. Kopi-Harry ristet sakte på hodet. Jeg, derimot, er handlingens mann: Livsvatnet hadde vist seg som et probalt middel. Far min brukte å synge om mannen som hengte seg på Ekeberg: «Han ser dårlig ut, men vi får prøve – kanskje er det liv i ham ennu - «

Jeg bøyde meg over liket, holdt meg for nesen og skrudde opp flaska. Så helte jeg livsvatn ned i kjeften hans. Dynket nedover hele skrotten før jeg sprang i sikkerhet, ut av fluesvermen.

Først hendte ingenting. Så kom det romling og ralling. Liket kavet, krøllet seg sammen, rettet seg ut igjen. Det skvatt noen kjøttslintrer. De kvite åmene viftet fælt; så gulnet de og datt nedover kjaken hans. Håret datt av ham i store dotter.

Flere rare lyder: Ynk, hul latter – så reiste han seg ustøtt på krokete bein og ga seg til å ule. Jeg veit ikke om han kunne se oss, for øynene hans var to svarte høl. «Mat,» stønnet han. «Mat!» Stemmen kom nede fra en djup brønn. Ikke så rart, for tunga hans var borte. Et par tenner datt ut. Han kavet etter oss. Jeg veit ikke hva som hadde hendt hvis han fikk satt hendene i oss. Og tennene.

Men min Roger sto urikkelig. «Hold opp, Roger! Du er jo bare en avatar av meg. Du var dau, men vi fikk liv i deg i siste lita. Vi har sikkert en boks med kjøttboller i bilen.»

Dauingen stoppet midt i bevegelsen. Så kom det, med den samme stemmen fra avgrunnen: «Dau? Det forklarer den mugne følelsen. Jeg var på veg ned i dødsriket. Men så begynte det å svi noe grønnjævlig. Og så - «

«Du ble gjenopplivet!» forklarte Roger. «Du er en zombie! Men det tar seg ikke ut å gnafse på folk. Kom her, så finner vi noe du kan sette tennene i. Hvordan artet ferden til dødsriket seg – var det fysiske omgivelser, eller virket det som en symbolsk reise?» Han gikk til døråpningen.

Zombie-Roger humpet etter. Så stoppet han og tenkte seg om. «Det var en transdimensjonal reise! Omgivelsene var ikke akkurat fysiske. Heller metafysiske: Jeg kunne observere dem i flere plan enn her – jeg antar at dette er virkeligheten?» 'Lensmann sa da han fikk betenkt seg, det er rart å tenke på det nu – at hvis fyren ikke hadde hengt seg var det kanskje liv i ham ennu - '

«Metafysiske – altså hinsides fysikken?» De diskuterte videre mens de humpet bort til bilen. Roger romsterte til han fant en hermetikk. «Harry, hvor har du gjort av boksåp – å, der er den.»

Kopi-Harry og jeg satte oss ved tømmerveggen. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at han var en kjekk og kraftig kar i sin aller beste alder. Sånn har jeg altså sett ut! Hvorfor la damene aldri merke til det? Hvorfor -

«Hvor har dere tenkt dere heretterpå?» spurte kopien min.

«Hematt, tenker jeg – jobben er gjort, og Han Tykje maser fælt,» svarte jeg. «Han fjernstyrer oss nok slik at vi lander i...»

«Synd! Ellers kunne vi ha sittet på. Vi må dra til New Orleans og redde noen, har Roger sagt. Det skal være et stort slag der, og - «

«Det har vi ordnet allerede! Og du kan ikke dra til New Orleans med en zombie på slep. Du hørte hva Rogeren min sa – han kommer til å gnafse på folk, og da - «

«Men hvis han skal zombe noe sted, så må da New Orleans være det rette stedet?»

Jeg måtte gi ham rett i det. Men det kom an på hva Zombie-Roger ville også. Nå satt han og gnafset kjøttboller og ølbokser mens han tegnet og forklarte med gravstemmen sin.

«Skjønt jeg kunne godt tenke meg å dra tilbake til huronlandet sammen med vinlenderne,» sa kopien min. «Det var noen damer der som... Men Roger vil videre. Må jo gjøre jobben vår.»

«Men hvorfor var dere her?»

«Husker du ikke det? Vi er jo med på ekspedisjonen til Torfinn Lusaskjegg. Vi leiter etter vestbygdingene. Han har hørt rykter om at de har reist denne vegen, men vi har ikke sett så mye som en snurt. Så antakelig har de slått seg til et annet sted - «

«Ungava Bay!» ropte Roger borte fra bilen. «Oppe på toppen av Labrador. Der er det ruiner etter dem. Dere leiter alt for langt sør. - Kom dere via De store sjøene?»

«Ja,» svarte Zombie-Roger med gravrøsten sin. «Torfinn Lusaskjegg ligger med skipet i Lake Superior - «

«Øvresjøen,» sa Roger.

«Han ville saumfare Lake Superior, mens vi reiste innover i landet med småbåten for å leite.»

«Øvresjøen,» sa Roger.

«Vi bygde en base her for å leite videre. Så begynte mennene å bli sjuke. Bestefar og jeg drog ut på fiske og var borte i noen dager, og da vi kom tilbake - «

Jeg satt og såg ut over vatnet og bjørkeskogen. Funderte på hvor mye pussmerkelig som hadde hendt sia vi møtte Han Tykje på Gullfisken. Så jeg merket ikke at han kom snikende før det sa «gnafs!» bak meg. Jeg kjente et bitt i buksebaken og bråreiste meg. Der hang Zombie-Roger fast etter tennene og lot seg ikke riste av før Roger drog ham i bakbeina så det knakte. Jeg snudde meg og ga ham et spark så det knakte litt til.

Han stirret på meg med svarte øyehuler. «Beklager; jeg lot min tilstand løpe av med meg – naturen over opptuktelsen, kan du si.» Han reiste seg på krokete bein mens kjøttslintrene dinglet. «Men jeg må følge min bestemmelse. Bite og gnafse!» Han smekket med de tennene han hadde og sleikte seg rundt kjeften med den tunga han ikke hadde.

«La være, Roger!» sa Roger. «Du kan ikke fly rundt og bite Harryer. I New Orleans kan du bite så mye du vil!» Til meg: «Du trenger ikke være særlig redd for å bli smittet. Zombiebitt er sjelden dødelige, og vanligvis trengs det mange bitt før du blir en zombie sjøl.»

Jeg trivdes ikke noe særlig her i Kensington, kjente jeg. «Nåvel, det var trivielt å treffe dere, men tida flyr. Er det mer du må vite om denne steinen, Roger? Hvis ikke, er det vel på tide at - «

Han gikk tilbake til steinen. Spanket rundt og sa klikk klikk klikk med mobilen fra alle kanter. «Jeg sender bildene til min egen epost! Da risikerer jeg ikke at de... - og her er sideinnskriften, ja.» Jeg fulgte etter. Jeg begynte å stave: «ᚹᚷᚱ᛬ᛙ᛬ᛘᚷᚿᛇ᛬», leste jeg. «ᛘᚾ᛬ᚼᚷᛘ - - «

Roger hufset meg til sides og bladde i Hakkespettboka. «La meg se: har 10: mans: we: hawet: at: se: æptir: wore: skip: 14: dagh: rise: from: deno: öh: 1362. - Javisst!» Han reiste seg igjen. «Det stemmer på en prikk!»

«Javisst stemmer det!» svarte det nede fra avgrunnen, der stemmen til Zombie-Roger bodde. «Jeg brukte jo samme boka da jeg dikterte... Og der kan du se: Det tok oss fjorten dager fra Lake Superior og hit - «

«Øvresjøen,» sa Roger.

«Så der tok Holand feil! Han pukket på at sjøfarerne kom fra Hudson Bay. Men det er jo - «

«Alt for langt!» konkluderte Roger og nikket. «Kritikerne påpekte at det ville ha tatt mye lengre tid. Nå faller alt på plass: «Havet» er Øvresjøen, selvfølgelig!»

«Lake Superior,» sa Zombie-Roger.

De fortsatte å drøfte Holand, Kensingtonsteinen og historien, begge like oppspilte: En gang Roger, alltid Roger, dau eller levende. Jeg prøvde å blande meg inn. «Det er jo dere sjøl som har sørget for disse runene! Sånn at den ser historisk ut. Men da er det jo likevel en forfalskelse, fordi - «

De snudde seg mot meg, iltre begge to. «Veit du ingenting om historie? Forfalskning, heter det!» sa Roger. «Du ser vel at den er skrevet i 1362. Det heter forfalskning!» sa Zombie-Roger. «Har du satt deg inn i dette i det hele tatt?» sa Roger. «Forfalskning - «

Jeg ga opp og gikk til bilen. I det samme hørtes det et pip: «Hut dokker heim på ståandes flækken, har æg sagt! Vesst ikkje, så sende æg myriada av zombia på dokker, så dokker bli ligganes som to kvite beingrinda tel hælvete frys over. Oppdraget dokkers e slutt! Klikk.»

«Klakk klakk klakk,» sa det som var igjen av tennene til Zombie-Roger. Jeg likte ikke blikket fra de tomme øynene. «Det avgjør saken,» sa jeg og satte meg i førersetet. «Den som vil være med kommer nå!»

Jeg rakk ikke å starte motoren før den startet sjøl. Roger stupte inn i bilen. Zombie-Roger kom humpende etter med klaprende tenner og tydelige hensikter, men han var ikke rask nok lenger. Kopi-Harry tok et forsiktig skritt mot oss – så stanset han og ristet på hodet.

Det gikk et lyn og dunder og brak over himmelen. Noe landet i ei støvsky på den andre sida av tømmerbygningen. Jeg rakk bare et glimt før vår egen bil kastet seg mot himmelen – kunne det være Tom Trick og Tidhjulet som mellomlandet? Kanskje Harry-kopien og Zombie-Roger kunne få skyss til ett eller annet århundre – hvis han ville ha dem med, da...

Tømmerbygningen, øya, vatnet, skogen bleiknet bort under grå skyer. Landet videt seg ut; ble til et skogland med store sjøer, uten tegn til mennesker. Et sted der nede fantes Tituba. Kanskje. Men kanskje fantes hun bare i en fantasiverden som drømmebilen hadde fraktet oss gjennom. Og nå var det slutt, finito, hjem til dagsrevyen. Det samme evindelige livet som før.

Antonsen ventet på meg. Det var jo noe. Platesamlinga også; den trengte å avbestøves.

Roger satt og bladde. Han mumlet: «Fortsatt veit vi ikke hvor det ble av vestbygdingene. Reiste de til Ungava og blandet seg med eskimoene? Reiste de til Kensington og blandet seg med indianerne? Hva skjedde med befolkningen på Grønland? Kunne jeg bare reise tilbake - «

«No matter how I struggle and strive, I'll never get out of this world alive - « tonte det fra baksetet, med stemmen til en mann som visste at alt håp var ute, og som likevel klamret seg fast ... Jeg snudde meg. Et øyeblikk var han der; så var han borte.

Vi passerte fjell og hav og århundrer. Timer og dager gikk uten at jeg merket det. Jeg veit ikke om vi var over Atlantis eller Atlanteren da det plutselig tonte fra lydanlegget: «Dokker e løyst med umeddelbar verkning frå oppdraget dokkers! Lever straks aill artifakta og gjænstanda, herunder framkomstmedla og betalingsmedla, og makuler eksemplaret dokkers av kontrakta! Ingenting av det dokker ha gjort innafør ramman av kontrakta ha hendt. Ho e herved erklært ugyldig med telbakevirkandes kraft, frå evighet tel evighet. Amen!»

Det hørtes et lite knepp, og lydanlegget ble taust. Helt taust, med fram- og tilbakevirkende kraft.

Roger gapte. «Hva F! Jeg har da dokumentasjonen. Jeg har sendt opptak. Jeg har - - « Han begynte å fingre med dulpen. «Dette må han forklare! Jeg ringer nødnummeret.» Taste, taste, tast!

Det kom en blikkboksstemme. Lydanlegget i bilen var mye bedre, men det virket ikke. «Det herrane e svartelefonen før help desken hannes Tykje på nummeret 666 med ei viktig kunngjering!Ætter lange og krævandes førhandlinga ha han Vårherre og æg nådd fram tel einigheit på aill punkta. Vi seinde nu ut den herrane præssmeldinga tel kunda, leverandøra og samarbeidspartnera, samt representanta før våres respektive organisasjona: Vi fusjonere aill våre verksomheta inn i eitt felles konsern so bli heitandes «Himmel og Helvete Holding AS». Æg går inn som førmainn i Styret, og Vårherre bli administrerandes direktør med signaturfullmakta. Vi rekne med å ta ut store synergia i et tøft og krævandes marked. Den herrane avtalen er gyldig frå evigheit tel evigheit, og trer omeddelbart i kraft i aill universa, multiversa og andre plassa. Arbeidet med å konsolider organisasjona bli påbegynt omeddelbart. Vi tar sekte på å ta ut rasjonaliseringsgevinsta ved omplassering og naturle avgang, men óg ved å avslutte kostnadsdrivandes konsulentavtala. Aill detalja bli annonsert etterkvart som evigheita rulle vidare. Klikk!»

Jeg satt lamslått. - Redundert igjen! Jeg burde ha ventet det. Tenkte jeg ikke allerede da kontrakten ble underskrevet at - ? Jo.

Roger freste. «Han har lurt oss opp i stry! Hele tida mens vi har slitt og strevd har han forhandlet i hemmelighet med den skjeggete gamlingen. Dette er grovt avtalebrudd! Han skal få med advokaten min å gjøre. Jeg skal!»

Et gammelt jungelordtak rant meg i hugen inn: «Trenger du en advokat mot Faen, så har du allerede tapt.» «Har du en advokat, da?» spurte jeg. Med min aller tynneste stemme.

«Ø – nei. Men det spiller ingen rolle. Jeg skal - «

Han fortsatte å lekse opp mens jeg sank bakover i setet og deppet. Kastet et slapt og likegyldig blikk, og la merke til at søppeldynga under beina til Roger var mindre besøplet: Reisekufferten, hermetikkene, ølflaskene bleiknet og forsvant. Etterlot seg en og annen mynt av ubestemt herkomst. Utafor vinduene fantes det bare tomt, ugjennomtrengelig ingenting. Mine egne erindringer ble vage og uklare, som noe jeg kanskje hadde drømt en gang: Stedene jeg hadde besøkt. Titubaene -

Hakkespettboka hadde jeg fortsatt! Nei: Bare det fillete eksemplaret av «On the Road», fullt av eselører.

Flaska! Den som hadde gitt Zombie-Roger et slags liv og kopi-Harry en ny ungdom. Fortsatt stappfull. Uten en eneste ekstratanke satte jeg tuten for kjeften og drakk.

Vatnet splintret seg ned i magen og foldet seg ut gjennom kroppen som en brølende brann. Det rant gløende jern gjennom årene. Hjertet hoppet fra magen opp i halsen og ned igjen. Skinnet krøllet og vrengte seg på armer og bein og mage og rygg. Stjerneskudd eksploderte i huet på meg.

En evighet seinere stilnet det. Det hadde kanskje gått et sekund eller to. Jeg satt i førersetet til en Cadillac. Ute var det stummende mørke... Nei, vent: Lyktene til en møtende bil.

I aller siste brøkdel fikk jeg åndsnærvær nok til å vrenge cadillacen over på venstre side: Jeg var jo i Storbritannia! Roger snudde seg mot meg: «Sa du noe?» Så bøyde han seg over og glodde: «Har du sminket deg? Du er så rar i trynet!»

Jeg rekte ham flaska. Den var like full. «Smak på denne,» sa jeg håst.

Han kikket mistruisk. «Bare vatn? ... Ålreit, da. Alt må prøves. Glugg glugg glugg.»

Han sparket og remjet og fikk sånne rundinger i øynene som Donald får når kjøleskapet detter i huet på ham. Der var det et vegskilt; jeg kjørte forsiktig inn til sida – det var noe kjent... Jovisst; vi var i Street. Glastonbury var rett der framme.

Trafikken tetnet. Det var kveld, men denne vegen hadde jeg kjørt flere ganger enn jeg har tall på. Vegen førte opp til T-krysset der vegen fra sentrum går opp til Chalice Well og the Tor. Jeg svingte til høgre, kjørte et par kvartaler, svingte til høgre igjen, ned på parkplassen til Rifleman's Arms.

«Puh – det var litt av en smell,» sa Roger. Han slapp forsiktig lufta ut av seg. «Holy shit», sa han på norsk. «Jeg er blitt ung og dum igjen. Nå ja; mindre klok enn jeg var. Du, derimot - « Han ristet på huet. «Betenkelige greier. Holy shit!»

Jeg gransket ham. Han var blitt så glatt som ei bånerumpe i trynet. Hengemagen var nesten borte. Jeg måtte ta en titt på meg sjøl i speilet: Svart skjegg, svart hår, nesten rynkefri. Jeg var ung og sprek og spenstig igjen.

Roger ristet betenkningen av seg. «Nå trenger vi en scrumpy!»

Der søppeldyngene hans hadde vært låg det fortsatt noen sedler med kronasje på diverse tungemål. Han plukket dem opp. «Pesetas. Escudos... Pund!» Så sannelig; pundsedler. Han bladde. «Ikke punt – de virker bare i Irland. Ikke Bank of Scotland; ikke States of Guernsey... Her!» En bunke pundsedler i passende alder.

Jeg gikk ut og merket ny spenst i beina. Nesten som 16.32,6 – men en skal ikke bli overmodig. På verandan ned mot parklassen var det liv og rør: Gamlehjemshippier, Gayafolk, tyskere – alt var ved det gamle. Bortsett fra at alt virket nyere, og folka virket eldre.

Inne hang røyken tett, både av tobakk og av noggo attåt. «I look at life from both sides now,» sang jukeboksen. Trengelse ved baren, men suksomsider klarte jeg å trenge meg fram. Barkeper snudde seg mot meg: «Same again, Sir?» Jeg rakk ikke å svare før han begynte å fylle opp glasset med grumsete, halvgjæret sider. Tennene løp i vatn: Scrumpy!

Hvordan kunne han kjenne meg igjen? Jeg fraktet to stappfulle siderglass så forsiktig som en smed gjennom trengselen: - Glassene her i landet er alltid fulle, rakk jeg å tenke. - Hvorfor i hinmannens navn er de ikke en halv sentimeter --

En damestemme skingret gjennom trengelsen, røyken og Jony Mitchell: «Der er dere! Hvor i helvete har dere vært hen? Jeg har måttet dytte unna meg den ene kåte stuten etter den andre! Ikke har jeg noe å drikke på heller.»

Der sto det en langbeint pipestilk av en jentunge med overalls og langt, lyst hår. Det var noe kjent ved henne. «Æ – på toalettet,» stotret jeg. «Kanskje du vil ha denne?»

Dama tok sideren, rynket på nesen, drakk. Drakk igjen. «Takk!» sa hun, litt roligere i stemmen. «Og hvor er Roger?»

Der var han. «Ikke noe papir,» klaget han. «Jeg måtte tørke meg på buksa. Hei, Lisa!»

Det siste var til jentungen. Hun hadde et navn! Sakte datt noen av bitene i livets lange puslespill på plass. Ikke alle; det gjør de aldri. Men noen.

Hun laget trutmunn og var sur i noen minutter, men det gikk over. «Livets store eventyr er såvidt begynt, Lisa!» skravlet Roger. «Vi har pund som brenner i lommen. I kveld skal vi bo staselig på George and Pilgrim! Og i morgen stiger sola opp over en helt ny verden – kanskje finner vi vegen ned til underverdenen, under The Tor! Og kanskje - «

Selvfølgelig smeltet hun, slik damene ofte gjør. Hun begynte å le mens han pludret videre og geleidet henne ut på verandan. «La oss finne en ledig plass på tilværelsens ytterkant, min skjønne!» Det gjorde de: En ledig plass på murkanten ut mot stien. «Me and you and a dog named Boo,» sang jukeboksen. «Travelin' and livin' off the land - «

Vi fylte et par timer med scrumpy mens vi la planer: Finne nedgangen under The Tor. Litt nøkternere: Komme seg til Chalice Well Garden og drikke av det helsebringende vatnet, for nå murret tannverken igjen. Reise østover igjen og finne motorsyklene...

Noen må ta til vettet. Som vanlig ble det meg. «Vi må få oss et rom før de stenger! Det byner å dra ut på natta, og - »

Og som vanlig brukte Roger litt ekstra tid på å stable seg på beina. «Vi lar bilen stå,» foreslo jeg mens vi sjanglet ut på parkplassen. «Den står trygt her, og i morgen er det atter en dag.»

«Ja. Og så må du skrive ned hovedpunktene i vår interdimensjonale reisen! Jeg får ikke gjort det, for jeg får hendene fulle med å avklare gåten om Kensingtonsteinen. Så må jeg arbeide videre med min epokegjørende teori om den multitemporære virkeligheten hinsides alle dimensjoner. Jeg skal selvfølgelig lese gjennom, slik at du får rettet elementære ortografiske feil - «

Han får aldri skrevet så mye som et punktum, men det sa jeg ikke. I stedet sa jeg: "En ortopedisk feil kan sjøl du være! Jeg har et rikelig og følsomt språk, og likevel kraft i frasparket, akkurat som Jack Kerouac. De prøvde seg med rød blyant på ham også, men se om det nyttet! Jeg skriver slik Maier gikk femmer'n i sine fullmaktsdager - kraft og eleganse i hvert skjær! Vil du at jeg skal skrive ned denne historien?"

Roger sukket. "Jeg burde nok gjøre det sjøl - men jeg kan ikke skusle bort intellektuell kraft på trivielt håndverk! Jeg må vie mitt liv til eksistensens grunnleggende gåter, verdensaltets svimlende sammenhenger… Flogistonenes strømvirvler. Kaskadene av temponer, orgoner og tachyoner gjennom dimensjonene! Skriv du, bestefar, så skal jeg rettlede deg."

Jentungen lo høgt. «All you need is love, love, love - « - påsto jukeboksen mens vi sjanglet videre. En bil hadde parkert ved sida av bilen vår, og tre karer kom ut – to av dem var lettere anløpet allerede. De stavret de seg opp til puben mens vi sjanglet i den andre retningen. Det var noe kjent ved dem.

Vi prøvde å stramme oss opp på vegen ned til George and Pilgrim: Kunne ikke virke helt sørpe hvis vi skulle få et rom. Nede i High Street kom jeg plutselig på noe: «Hakkespettboka! Den har du lagt igjen på puben. Du må løpe og hente den!»

«Pytt, pytt!» Han hadde det travelt med Lisa, som omslynget ham så det måtte være vanskelig å gå. «Den blir ikke borte. I morgen er det atter en dag.» De turtlet seg videre nedover med meg på slep. - Javisst, tenkte jeg. - Det er flere dager vestafor.

Vestafor?

Ved den store døra til George and Pilgrim bråstoppet Roger. «Vi er ført bak lyset! Men jeg gjennomskuer. I kraft av mitt formidable - «

Et par kom ut; kikket på oss; gikk i stor bue rundt og fortsatte opp High Street. «Javisst er vi blitt lurt! Fartet rundt i alle tider og dimensjoner. Funnet ungdomskilden. Reddet stumpene ut av ilden for ham, og imens - «

«Nei nettopp! Der har vi det. Det finns ingen ungdomskilde. Det var bare et rykte som Eldrerådet i arbeidsleiren satte ut for å holde folk i tukt og age, og som spanjerne beit på!»

Donald også, husker jeg: Han gikk ut i elva som onkel Donald og kom opp på andre sida som et egg. Men han er heller ikke med i denne historien. «Jeg er et vandrende bevis,» sa jeg irritert. «Jeg ble jo yngre. Kopien min også, han i Wendak, enda han var mange år eldre. Du også, med tryne som ei bånerumpe - «

Roger smilte det nedlatende professorsmilet sitt. «Historiens malstrømmer! Hyperdimensjonale tilbakekoplinger! Alt skyldes livsvatnet frå Linda... Ø. Livsvatnet fra Linda. Det er det som har - «

Av og til gjør tankene hans krumme sprang, sånn at han lander baklengs som et speilbilde. «Det drakk vi jo nå nettopp! I Wendak var vi for - « - ja, når da? Det begynte å bli slitsomt å sortere tanker og hendelser i riktig rekkefølge. Særlig tankene. Vestafor - ?

«Som sagt: Hyperdimensjonale tilbakekoplinger! Galaksens uendelige avgrunner inneholder teknologi som overgår alt vi kan forestille oss. Det umulige er dagligdags; tidspunkter er en betraktningsmåte; tidsstrømmene styres med tankekraft etter forgodtbefinnende. Det galaktiske livsvatnet har forynget oss med tilbakevirkende kraft! Imens har vi trudd på eventyr fra spanske conquistadores. Ja ikke jeg da, men i et naivt perspektiv som ditt - «

Lisa hadde stått med store øyne og sett att og fram som en ping-pong. Plutselig trakk hun et langstrakt sukk; var nok blitt lei av de interlektuelle perspektivene. Hun drog Roger etter seg mens hun dyttet opp døra til The George and Pilgrim: «Skal vi se om de har plass?»

Det hadde de, med tilbakevirkende kraft. Tutt-tutt-tuaaa.

33 My sweet love ain't around

 

«Hva veit vi egentlig?» sa Roger. Vi satt og glante utover en dal. Dalen var lang og flat som ei balje med kanter av fjell. Det var en endelaus åker der nede; rekker og rader av høge buskvekster med kvite flekker på, som om det hadde snødd snøballer. Men det hadde det nok ikke, for det var fryktelig varmt, og folka som gikk mellom radene og plukket hvite baller var ikke særlig godt påkledt. De såg ikke særlig godt ut heller. Virket litt slitne og daffe.

«Vi veit i hvert fall at vi er i California.» Vi sto parkert på en støvete grusveg; satt på et par steiner og pustet ut. «Der er bomullsplantasjene. Fullt av arbeidsfolk som plukker bomull.»

Såg en nærmere etter, var det ikke bare arbeidsfolk der. Det var vakter der også, postulert rundt omkring med børser og bikkjer. Arbeidsfolka virket ikke veldig frivillige. 'California cotton fields, where labour camps were filled with broken men with broken dreams -- ' «Kan dette virkelig være California?»

«Nei, det er det slett ikkje!» sa en stemme bak meg. «Orsak, men eg høyrde de var norske. Dette er Rutu, og der nede ser de slavearbeidarane til diktatoren her i landet, Dr. Panga.»

Jeg snudde meg. Roger også. Fram fra ei bergskorte dukket det en kar i militær kaki. Høg og kraftig, litt mindre enn meg; muskelløs og spenstig. Blå øyne, lys og stuttklipt, firkantet kjake; erkenorsk. Bak ham kom det en litt eldre kar – lut i ryggen, tynn, gul i skinnet. Virket ikke helt jordisk. 'As close to wealth as daddy ever came.'

Merle Haggard spilte inn «Okie from Muskogee», husker du. Han har fått skylda for mye annet også, sånn som at han drasset med seg elgitaren inn i køntrimusikken. Deretter har det utartet seg fullstendig, med strykere og blåsere og englekor. Familiepop!

«Eg heiter Berg. Knut Berg.» Han skottet kjapt rundt omkring; passet på å holde seg i skjul for vaktene. «Og dette er Dr. Sana frå planeten Linda. Eg såg at de kom hit på ein uvanleg måte - «

«Korleis. Ø. Hvordan da?» sa Roger.

Men han spelte inn «California Cotton Fields» også. Og «New York City Blues». Og når du synger så bra, kan du regne med tilgivelse for mangt og mye. Jeg er ikke langsint.

«I ein ljosboge! Eg vart heilt ovandotten. Dr. Sana såg straks at farkosten dykkar er bygt med sers avansert teknologi. Vi treng hjelp til å koma oss herifrå, raskare enn svint. Så vi tenkte - «

Emmylou Harris også, for resten.

Det hørtes et skarpt smell nede fra bomullsmarken; så to til. Jeg kastet et blikk: En av ansattene låg på bakken. Over ham sto en vakt, viftet med geværet og brølte noe grassalt med mange frese- og harkelyder. Ikke godt å høre herfra, men det kunne lyde som: «Ar en baiten! Strafen en strafen!» Kanskje hadde ansattene slappet av litt, men nå tok de seg kraftig sønder. Gikk på for fulle ruller og plukket hvite baller i store kørjer. Eksemplarets makt hadde nok motivert dem. - Ikke noe hvilehjem dette her, nei!

«California Cotton Fields», altså.

«Vi har vore i hovudstaden i Rutu og spana,» forklarte Berg. «Dr. Sana fekk stóle med seg livsvatnet frå Linda, som Dr. Panga hadde røva. Om de kunne frakte oss herifrå og til romskipet vårt i Himalaya, så skulle vi - «

En av bomullsvaktene hadde fått øye på oss. Pekte, ropte, gestulerte. Jeg tok en kjapp bestemmelse. «Hopp inn!»

Berg sprang til bilen, åpnet ei bakdør, vinket på den andre fyren. Det kom noen underlige kvekk; så kom han også hoppende og stupte inn.

«Ingeniør Knut Berg?» spurte Roger. «På eventyr?»

«Javisst, det er eg. Men det tyder ikkje så mykje nett no, når - « - Berg satte seg også inn og smelte igjen døra.

«Ingen setebelter, så vi kan få problem med forsikringa,» sa jeg unnskyldende. «Kommer du, Roger?»

Flere vakter kom fortløpende oppover. De virket mistenkelige. Jeg hadde ikke lyst på et tredjerangs forhør. «Roger!!» - Himalaya? tenkte jeg. - Langt å kjøre. Fryktelig langt å kjøre.

Han kom gående rolig og uanfektert mens han kikket ned mot vaktene. «Jeg kommer! Men jeg skulle gjerne vite - «

Den andre passasjeren vår – Sana? - kvekket noe igjen og tok fram ei flaske fra innerlomma. Den strålte med en mangefarget glød. «Her er livsvatnet som han har teke attende!» sa Berg. «Det må aldri falle i hendene på Dr. Panga. For visst vi ikkje - «

Der smalt det igjen. Nå var det oss de skjøt på! Disse folka somlet seg ikke bort med formalismer. «Ja da, ja da, ikke mas!» Rogern fikk forsinket fart på seg, stupte inn, sprellet litt før han fikk igjen døra. «Men så kjør da, mann! Tut og kjør!»

Jeg prøvde å kjøre. Bilen gryntet misfornøgd. Sana bøyde seg fram over aksla mi, kikket, strekte fram en lang arm og fingret med innstillingene. «Lindabuarane er telemotopatiske,» sa Knut Berg. «Dei kan merke korleis ein motor tenkjer når dei kjem nær nok. No får han bilen til å - «

Og i det samme fikk han bilen til å. Den steilet, vrinsket; så kom den tilfredse duringa. Vi skaut avgarde bortover kjerrevegen. Plutselig forsvant vi i et lysglimt mens småsteinen haglet. Vi dukket inn i skyer, stormkast og ufyselig vær. I samme øyeblikk lynte det en storm av ild rundt oss – jeg skimtet svermer av sinte jagerfly. Like fort forsvant de bort. Dagslyset gikk over: Det ble nattsvart og stjerneklart – myriader og myrioner av stjerner, som om vi befant oss oppe i stratiske sfærer. Det gjorde vi kanskje også, så fort som det gikk uten ul og pip.

Roger satt i nitti grader og konserverte med baksetet. Etterhvert kom det fram at Lindaboeren kom fra planeten Linda, der framskrittet hadde kommet mange lysår lenger. De hadde sluttet med krig og levde i harmoni med verdensaltet og naturen. Nå hadde de oppdaget at Jorda holdt på å ruste seg, og at diktatoren Panga laget atomvåpen og raketter så fort som reimer og tøy for å erobre dem. «Men så lenge vitskapsfolka hans ikkje finn ut av gåta med livsvatnet, så kan han ikkje vinne! For med den løyndomen har Lindabuarane æveleg liv. Dei ser inn i den løynde heimen, og der ser dei planane hans før han sett dei ut i livet!»

Åssen klarte han å rappe denne flaska, da? Tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg rakk ikke å spørre, for plutselig gikk vi inn for landing. Jeg vridde av alle krefter. Svarte klipper suste forbi; kastevinder slengte oss hit og dit- - Kabank! Kabunk! Hjula dunket i bakken, flere ganger, dunket igjen. Så sto vi stille. Roger ropte: «Kan du kjøre litt forsiktig! Du tar livet av oss med denne fartsgalskapen!«

Jeg skulle til å forklare ham at fart er ufarlig; det er bråstopp som er livsfarlig. «It's not the fart, it's the smell,» sier amerikanerne. Men som vanlig rakk jeg det ikke. For det kom det noen fæle fyrer vaggende mot oss: Tobeinte, hårete, åtte fot høge. Omtrent som Chewbacca, bare styggere. De holdt digre klubber i nevene; en av dem klemte fjeset mot vinduet og glodde på oss mens han gapte med lange, gule hjørnetenner.

«Den avskyelege snømannen!» sa Knut Berg. Det syntes jeg også, bortsett fra at det var flere av dem, ikke bare én.

Bilen sto til skrevs i snødriver med svarte klipper til venstre, et bratt stup til høgre. Rett fram sto det en besynderlig farkost, halvt nedgravd i snøen: Den liknet en gammeldags og forvokst snurrebass med diameter på femten meter. Blank, med grønne og røde striper. Det krabbet flere avskyelige fyrer omkring oppå den, banket og beit, men det virket ikke som om de gjorde noe inntrykk.

Da var det verre med oss! Fyren som kikket inn begynte å dundre på døra. Den kom snart til å gi etter, og ennå hadde ikke den hårete fyren kommet på at han kunne slå inn vinduet.

Den tamme romfyren til Knut Berg ristet sørgmodig på huet. Jeg rakk å tenke at kanskje han hadde en gravitator; en sånn en som Lyn Gordon brukte til å få fæle folk til å sveve bort, frigjort fra tyngdekrafta. I stedet tok han fram et lite rør fra skjorta; det såg ut som en pistol med to skaft. Han rullet ned sidevinduet. En iskald vind med ei hel haglskur i kjeften slo inn til oss. Roger ropte: «Hei! Hvem satte opp vinduet? Det trekker!» Skjefter?

Lindaboeren stakk den rare pistolen ut vinduet. Plutselig skaut det et fyrverkeri i lilla, rødt, oransje, grønt ut mot den hårete flokken. Flammene steig rundt dem og over dem. De brølte og veivet med armer og klubber. Men klubbene gikk tvers gjennom fyrverket uten å gjøre inntrykk. En av dem skreik stygt og satte av sted ut i snøføyka. I neste momang løp hele flokken etter ham. De forsvant rundt ei snøfonn og var borte.

Knut Berg lo. «No voner eg dei har lært at dei skal ikkje plage ein lindabuar!» sa han. «Dei får heller finne seg ein fjellklatrar eller ein Rutu-general.»

De to passasjerene våre klarte såvidt å presse opp døra mot snødrevet. «Dette er farkosten til Dr. Sana,» sa Knut Berg. «No må vi kome oss til Linda så fort vi kan, og bu oss til å slå attende åtaket frå Dr. Panga. De skal ha stor takk for at de tok denne omvegen med oss!» - Begge ålet seg ut i snøstormen, albuet seg fram mot stormkastene. Dr. Sana viftet med en fjernkontroll: Der glei det opp ei dør i den rare farkosten. De stupte inn; døra glei igjen.

Farkosten løftet seg sakte i snøkavet. En flyende tallerken! Omtrent som omslagsbildet på «Titanboerne kommer». Den sto stille ti meter oppe i lufta; vibrerte litt. En ørliten brøkdel var den nesten gjennomsiktig. Så var den borte.

Roger har det omslaget liggende i en av pappaskene sine. Han har mange sånne pappasker fulle av fillete, gamle bøker med flygende tallerkener og planeter på. Det blir flere pappasker hver gang han flytter, men møblene står igjen.

Han trakk et langt, skjelvende sukk. «Tenk å treffe sjølveste Knut Berg!» sa han. «Jeg burde ha bedt om autografen hans. Det skal mye til om dimensjonene der han og Dr. Panga eksisterer skjærer vårt eget eksistensplan igjen... Men vi må videre. Hvordan i all verden havnet vi i Himalaya?»

Serviset også, for resten. Så hver gang han blir kastet ut og flytter til en mindre leilighet, kjøper han nye plasttallerker, og pappaskene med bøker tar enda større plass.

Han lente seg mot dasjbordet igjen. Myste, skrudde: «Der! Nå burde vi komme riktig. Kensington i 1362. Tidlig på høsten. Det kan ta litt tid - «

Jeg startet, gasset. Forsiktig. Hjula spant; begynte å grave. Ørlitt mer gass... Der! Hjula fikk tak og akselerte oss gjennom tette skyer av snø. Ut i avgrunnen; ut i svarte natta. Stormen tok tak og filleristet bilen, men her ser du karen som har holdt et ratt på hålkeføret før! Jeg holdt rattet i fast grep. Etterhvert sluttet det å riste. Virvlende snø gikk over til stummende mørke, bare gjennomprikket av lysnåler. En himmel så full av stjerner som jeg aldri har sett den.

Knut Berg har jeg jo lest om hver jul helt fra jeg var liten. Da bygde han jernbane i India. Seinere reiste han til den skjulte dalen der dinosaurene lever, og til et rike bak høge fjell i Afrika der de gamle egypterne fortsatt holder til. Hele tida jakter han på Den blå diamanten som Toron og Dr. Panga har stjålet fra keiserriket Kalimanka.

Nå var det knapt en lyd å høre der ute fra. Bare et svakt sus av vind og vær, som stilnet. Det kjentes som om vi steig og steig, høgt over skyer og luft og atmosfære.

Roger satt helt stille et par minutter. Det såg ut som om han tenkte. Det er sjelden et godt tegn. Plutselig sa han: «Du skjønner at...» - så tidde han igjen, tenkte seg om enda en gang. Så fortsatte han: «Nei, det gjør du nok ikke. Men jeg skjønner at alle virkeligheter sameksisterer i bølgefunksjonen i mulighetsrommet. Straks vi gjør en observasjon, kollapser bølgefunksjonen til én virkelighet. Akkurat som Schrödingers katt, bare i utallige dimensjoner. Jeg må sette noen flinke matematikere på saken. Men aller først – Kensington!»

Etterhvert reiste han ut i verdensrommet i romskipet til Dr. Ryko og besøkte Kamba og Kandella. Der traff han kambaboerne og kandellabrene. Og trur du ikke Dr. Panga var der også? Jo da.

Jeg trengte ikke styre; bilen holdt stø kurs mot ett eller annet mål den hadde sett seg ut.

Sakte men sikkert, som en tung stein i magen, steig sannheten opp for meg: Jeg kom ikke til å finne noen Tituba. Hun var borte. Søkk borte i bølgefunksjonene til Roger. En epidose i mitt langstrakte liv. Et fjernt ekko i mulighetsrommet. Ja ja.

Roger bladde i Hakkespettboka. «Kensingtonsteinen! Kensingtonsteinen...»

Lynild og stikkflammer. Lysbuer danset over himmelen. Foldet seg ut, sloknet igjen: Buer i gløende gull, blendende hvitt, rødmende rosa... Kontinenter steig og sank under oss. Hav, isbreer, grønne skoger. «Skal vi se... I 1342 reiste biskopens sendemann, Ivar Bårdsson, til Vestbygda for å finne ut hva som foregikk der oppe. Hvorfor hadde de sluttet å betale skatt til kongen og kjørka? Var det noe i ryktene om at de hadde forlatt Grønland og reist vestover til Vinland? Men der oppe ble han møtt av et fælslig syn - «

Under oss ble vi møtt av et fælslig syn: En enorm vulkan i utbrudd, ildsøyler som veltet opp mot oss, lava som fosset ut over slettene. Roger la boka til sides: «En supervulkan! Stygg sak. Når er vi egentlig? Vi har ikke hatt supervulkan i utbrudd på - «

Jeg klamret meg til rattet. Ei ildsøyle bommet såvidt på oss. Røyken og oska la seg rundt oss som et grått ullteppe. Gløende steiner regnet oppover; noen traff understellet med kraftige smell. - Eksospotta! Tenkte jeg i mitt stille sinn. - Bare den ikke ryker! Det koster skjorta å ... Det luktet surt. «Styr unna, bestefar! Må du få beskjed om absolutt alt? Vi må være i et tidshull – Toba hadde utbrudd for 74.000 år sia, men vi skulle da ikke - «

Jeg vrengte rattet til høgre, til venstre. Trakk det til meg. Det virket! Bilen løftet seg enda høgere. Brått var vi over ildsøylene og skyene. Vi kunne se hvordan røyken og flammene bredte seg over slettene, havet, verden. Der nede var det nok ikke særlig trivielt.

Brått skiftet utsikten igjen til fjell i fullmåneskinn. Mye en skulle komme ut for mellom alle dimensjonene. Roger kremtet: «Som jeg sa: Et fælslig syn. Gardene var tomme for folk; sau og krøtter gikk og beitet mellom bygningene. Ikke spor av mennesker! Ingenting tydet på at det hadde vært kamp. Hele Vestbygda var forlatt på rolig og ryddig vis.»

Jeg pustet ut og kjente at svetten rant. «Det var ikke rart at de ikke betalte skatt,» sa jeg. «Kanskje det var derfor de rømte! Jeg fikk restskatt på over fem tusen i fjor, og da viste det seg - «

Roger blåste. «Betal skatten med glede! Men måten Vestbygda ble forlatt på er ett av historiens store mysterier. De hadde ikke reist til Østbygda eller til Norge, for det ville Ivar Bårdsson ha visst. Det sannsynlige er at de hadde lastet båtene og fulgt den kjente ruta til Markland: Over til Baffin Island, der de kunne følge havstrømmen sørover til Vinland. Men Ivar Bårdsson måtte reise hjem til Norge - «

«Med forurettet sak! Det kunne han ha godt av. For hva sang ikke Gjest Bårdsen? Hva heller den lensmann, den prest eller fut som driver de skatter så hårdelig ut - «

«Dette var en alvorlig sak! Kongen hadde nettopp mistet halve befolkningen i Svartedauen og trengte alle de skatter han kunne få. Så han sendte beskjed til en av sine befalingsmenn, Pål Knutsson, og ba ham reise vestover og finne de frafalne. Hadde de utvandret til frodigere marker i Vinland, så hadde de nok råd til å betale skatt også!»

«Da lyder der skriken, av skrekk og av harm – da løfter den lensmann sin truende arm...» Jeg bråsvingte og greide såvidt å avvegre kollisjon med en sint komet. «Fant han dem?»

Roger bladde. «Få se; i denne utgaven av historien så...»

«Pip pip! Skal dokker hut dokker heim snart?» sa dulpen. Det sprakte på grunn av forstyrrelser i de sfæriske lag.

«Selvfølgelig, sjef; vi skal bare avspasere de siste to dagene – deretter er vi hjemme som et skudd!»

«Æg trække dokker i timegodtgjørelsen! Klikk.»

«- - som to skudd,» rettet Roger. «Nei, ikke i denne utgaven heller, ser det ut til.» Han smekket boka igjen. «De dukker opp igjen noen år seinere i andre kilder, men det står ingenting om at vestbygdingene var blitt funnet.»

Alle som er kjent oppover Valdres veit jo at vestbygdingene lever i beste velbegående den dag i dag. Du tar av til venstre rett før Bagn, innover mot fjellet, og der bor de. Er været og føret på ditt parti, kan du kjøre videre over fjellet til Hallingdal. Innpå der ligger det flere gode fiskevatn som valdrissene og hallingene har slåss om i uminnelig tid.

«Men i moderne tid er det funnet spor etter dem! Kensingtonsteinen. Beardmore-funnet - «

Fønhus har skrevet om den slåssinga: «I hine hårde dage», heter boka. Jeg har den i bokhylla.

«- viser angivelig at det var en norsk ekspedisjon langt inne i Nord-Amerika i 1362. Historikere og runologer har forkastet Kensingtonsteinen som et falsum, men de har ikke kunnet forklare hvordan en sånn runestein havnet under røttene på et stort tre, eller hvordan beskrivelsen kunne passe så godt med landskapet på 1300-tallet. Dette må jeg avklare! Finner jeg steinen lenge før Colombus, så har jeg et ugjendrivelig bevis.»

Men hvis det er så viktig å få oss hjem igjen sporenstraks, hvorfor fjernstyrer han oss ikke bare rett tilbake? Det klarer han da fint! Tenkte jeg. Kanskje han bare ville ha en unnskyldning for å trekke oss i lønna? Jeg kjenner mine pappenvinere og lar meg ikke lure: Han pønsker! Et langt liv har lært meg.

Ei siste strime av håp: Kanskje, kanskje var hun å finne på vår aller siste mellomlanding. Ikke den versjonen som stakk av sted med en helt annen Harry i en helt annen Cadillac i New Orleans, Min Tituba -

Ka-bom! Ka-bom! Sjubi dubi, sjubi du-a! Bilen sank igjen, ute av kontroll. Vulkanismen og stikkflammene hadde gått over; i stedet stupte vi gjennom tett tåke; falt som en stein. Det smalt og suste. Tomflasker, hermetikk, møkkete underbukser fauk veggimellom. Roger kraup sammen i foster. «Din bøffel – se åssen du kjører!»

Jeg gjorde som han sa, for nå åpnet utsikten seg igjen, grå og utrøstelig under skyene: Et landskap med store og små vatn, elver og bekker; myrer og grassletter med skogholt av lauvtrær innimellom. Ikke spor av folk – jo, vent:

På en flat holme i ett av de større vatna skimtet jeg en tømmerbygning. Steig det ikke ei strime av røyk, rett hitafor bygningen?

Jeg svingte; prøvde å sirkle bilen ned for landing. Plutselig lystret den igjen. Bremset forsiktig, gjorde én runding over bygningen, så en til. Roger satte seg rett opp: «Se! Der er det en bygning! Prøv å lande utafor, så - »

Jeg landet lett som ei fjør framafor bygningen, trillet kattemjukt på plass utafor døra. Stanset, trakk på handbrekket, slo av tenninga. «Det der gikk jo bra!» sa Roger. «Der ser du hvor mye bedre det går når du følger mine råd!»

Jeg ramlet ut av bilen, ustø i knea etter en lang dag med mye ulendt kjøring. Sto et øyeblikk og støet meg mot bilen mens jeg såg meg rundt.

Jeg hadde parkert ved sida av en flat, firkantet stein. Den var gråbrun og sto på høgkant, stakk kanskje trekvart meter opp fra bakken. Det var noen rare merker nedover flatsida på den.

Roger kom snublende etter. Veivet med armene og andre lause deler, ildrød og oppskjørtet i hele ansiktet. «Hva var det jeg sa!» hikstet han. «Der er den, lys levende. Der står Kens - «

I det samme fikk jeg øye på en skikkelse som satt sammenkrøket ved sida av døra til bygningen: Radmager, langt, grått skjegg; klær så fillete at de knapt satt på kroppen. Fluene surret rundt ham, fulle av forventning.

Han var ikke lett å kjenne igjen, men jeg kjente jeg ham med det samme. For der satt det enda en Harry, mer død enn levende.

Han hadde merket at vi kom. Det kom noen kvesende lyder fra ham for å klargjøre stemmen – var nok ikke særlig vant til å bruke den. «Dere er litt seint ute,» kveste han. «Torfinn har reist. Og Roger er ikke blant oss mer.» Så datt haken hans ned på bringa. Han duppet visst av igjen.

Ikke i sin livs form, nei. - Det var ikke Rogeren hans heller. For da jeg stavret meg bort til døra inn til bygningen, fant jeg ham også. Han låg innafor dørstokken, så død som ei sursild.

32 Pan American

 

Et langstrakt liv har lært meg at når huet surrer som veps og golvet står i motbakke når du kreker deg på dass, da er det lurt å stappe litt mat i ansiktet.

Ingen såpe. Bare et møkkete handkle ved vasken. Jeg gjorde som sist og gnudde en liten runding rundt nesen med lunkent vatn fra springen. Morgentoiletten kunne ha vært grundigere, men jeg kjente på meg at i dag gjaldt det å få opp turtallet snartest mulig. Og ikke før så sto Roger i døra. Jeg har sett ham i bedre forfatning. Likevel var han ved godt mot: «Tider kommer, tider henruller, bestefar! Vi må finne totalisatoren. Oppdragsgiveren vår venter at hver mann gjør sin plikt!»

Fort gjort å pakke bagasjen; jeg hadde ingen. Ned trappa til et lokale som var folketomt og luktet av røyk og sminke som hadde gjort sitt beste. Gammal fyll og gammal moro. Mat, derimot? Nei.

Barkeper hadde gått hjem. Til erstatning hadde det dukket opp en reperatør som gikk og tørket bord og disk med en stor, grå klut. Innimellom duppet han kluten i et vaskefat som liknet bytta med skuli som mor brukte å ha stående på kjøkkenet. Ved synet av oss rettet han seg delvis opp og gryntet rundt sneipen som satt der framtennene hans hadde sittet: «Guinness?»

Suttet. Søtti. Sitti?

Jeg er viljesterk og ristet forsiktig på hodet. Det skranglet av lause deler inni der. «Too early on the morning quist,» gryntet jeg. Roger, derimot!: «Kan du kjøre i dag, bestefar? Jeg er fortsatt litt sliten etter i går. Kunne tenke meg en - « - han skrånte i retningen av disken.

Jeg sukket. «Når kjører jeg ikke?»

Men OK: Det var vel tryggest slik.- Han har visst et serfikat et sted, men jeg har aldri sett det. Roger bak et ratt – jeg grøsset ved tanken. «Ta én,» formante jeg.

På gata var det travel morgen. På nærmeste hjørne sto det et mobilt gatekjøkken i form av ei matkjerre med en kar bak. Oppå kjerra var det en disk med krydderier; under disken satt det et stativ, og der var det festet kjeler med rykende ting oppi. Matosen dreiv nedover. Jeg fulgte lukta. Fyren gjettet mine hensikter: «Have a poo'boy today! Tasty tasty, king size shrimp, you come and taste, you!»

Jeg så gjorde. Et digert franskbrød stappfullt av reker og salater og grønne saker som jeg ikke veit navn på. Jeg fikk en serviett så jeg kunne skrelle bort de mistenkeligste grønne greiene og konse på maten. Det gjorde godt i en sulten skrott: Jeg kjente meg nesten klar til å møte resten av dagen.

Roger hadde fulgt rådet mitt og tatt én. Deretter hadde han tatt en til på eget insinativ. Han sukket og klappet seg på magen da jeg kom inn: «Frokost! Én til nå, så er jeg sterk nok til å møte alle de utfordringer som...» Han viftet med fingrene til reperatøren, som skjønte hintet. De gjør ofte det. «Vi er i 1952,» fastslo han. Roger, altså.

«Det gylne året! Hjallis tok tre gull. 1500, 5000 og – åssen veit du det?»

«Kløkt og fingerspitz,» sa han beskjedent, tømte den andre guinnessen med den første handa mens han tok imot den tredje med den andre. Eller omvendt.

Jeg kastet et blikk og gjennomskuet ham: Bak disken hang det ei bikinidame med datoer på. Årstallet sto øverst; på den nederste raden var dagens dato merket med rødt: «Sunday, March 32».

«Det kan ikke stemme,» sa jeg. Jeg har et knep med datoer: Jeg har lært meg å regne dem ut i huet. Sånne knep som du kan brife med i selskapslivet gjør det lettere å trekke damer, for de liker at du er kjapp i huet. «Den 31. mars 1952 var en mandag,» fastslo jeg. «Den 32. er altså - «

«Andre skikker, andre steder! Multiverset er fullt av pussigheter og paradokser... » På magisk vis hadde han klart å helle i seg den tredje i én langstrakt slurk mens han pratet.

Det har ikke virket ennå, må jeg innrømme. Men jeg gir ikke opp! Det ville kanskje virke bedre hvis jeg var ute i selskapslivet, men det er jeg ikke.

Roger drog skjorteermet over kjeften, der det satt noen dråper med skum. «Tida flyr, og vi med den. Hikk!» Han satte fra seg glasset på disken med et ettertrykkelig smell og strente mot døra. «Nå får du slutte å somle! Vi har ikke hele hundreåret. Århundret.»

Jeg fulgte etter. Som vanlig kom jeg på hva jeg kunne ha sagt fem sekunder deretterpå, og da var det for seint. Historien om livet mitt.

Ute på fortauet dreide Roger nitti grader rundt og marsjerte oppover gata. En brøkdel var jeg fristet til å la ham fortsette. Men jeg er for snill; det har alltid vært problemet mitt. Jeg fikk tak i armen hans og dreide ham hundreogåtti grader rundt. Han marsjerte ufortrødelig videre, nå i riktig retning.

Bilen sto der. Ikke ei ripe – hadde den ikke bulk og skrap etter mye ulendt kjøring? Ikke så mye som en søleskvett! Var den sjølreparerende også? Men men vi var jo i 1952, og bilen var nesten ny fra fabrikken. Det sa seg kanskje sjøl at den var uten skrap og lyte.

Eller bilvask. Rare ting hender på rundtur i multiverset, men det er ofte en sammenheng.

Rotet i framsetet, derimot, var på plass og vel så det. Tomme flasker, underbukser med bremsespor, mynt og sedler strødd utover. Brukt pølsepapir med sennep på – hvor kom det fra?

Jeg stoppet og falt i tanker. Var dette vår cadillac, og ikke bilen til en av de utallige Harry-kopiene?

Roger hadde ikke tid til tenkepause. «Se å få startet opp, sånn at vi - «

Ikke før var nøkkelen satt inn, så startet den. Samme låge, mjuke, tilfredse murringa: Ah, en bil!

Det var bortkastet å prøve å styre! Cadillacen trillet sjølgående ned til gatekrysset. Der gjorde den en u-sving og trillet oppover igjen i retning Lake Pontchartrain. Den visste nok hvor den skulle. Javisst; hadde ikke Han Tykje satt inn et spor på automat? Men det var jo blitt til båndsalat... Jeg sjekket: Ingen salat. Pussige ting hendte. Det var ikke første gang.

Forutnemmelsen ble sterkere: Denne dagen skulle det hende ting. Denne dagen skulle jeg kanskje finne Titubaene – bilen visste nok hvor de var hen. Denne dagen -

Roger myste mot dasjbordet: «Der kan du se! Jeg tok ikke feil. Jeg tar ikke feil. Se på den MultiUniverselle PosisjonsIndikatoren!» Sannelig: 1952 03 32. «Og når det gjelder Lengde, Bredde og Dybde, så - «

Lengde, Bredde og Dybde begynte å snurre og sto ikke så stille at de var avleselige lenger. Den vesle varsellampa varslet. Blinket, lyste sterkere... Når varsellamper varsler blir jeg bekymringsfull. «Vi har for lite olje! Motoren kan skjære seg; vi må stoppe og - «

Fotbremsen virket ikke. Ikke handbrekket heller. Utafor vinduet virket ikke omgivelsene særlig virkelige heller. De flimret; gatebilder flagret forbi som plakater i vindkast. Plutselig høljet regnet ned i bøtter. Like fort var det steikende solskinn. Stormkastene feide med seg greiner, takplater, lause hatter og annet tomgods – i neste øyeblikk vindstille... Jeg prøvde å huske instruksboka: «Trykk Stopp for å gå over til manuell kjøring. Må bare gjøres når bilen står i Fri.» Men bilen sto ikke i fri. Jeg bremset feberilsk: Null virk.

Her måtte det skytes med skarpere lut. Når alt annet svikter: Prøv svenskeknappen! Jeg lente meg fram, skulle til å trykke – og lot det være. For i det samme fikk jeg se pila over det røde kattøyet. Den svingte, og straks svingte bilen. Kattøyet blinket, lyste sterkere... Selvfølgelig!

Det foldet seg ut et forklarelsens lys. Lydbandet hadde jo forklart det før i Glastonbury: Når vi nærmer oss Totalisatoren, da lyser varsellampa, og pila peker.

Det var ikke tvil; vi nærmet oss Totalisatoren. «Det er ikke tvil – vi nærmer oss Totalisatoren!» sa Roger. Som sagt; hva skulle jeg -

Bilen svingte brått til venstre, enten jeg vridde på rattet eller ikke. Pila pekte like påståelig. Kattøyet lyste sterkere. Sekunder, minutter, århundrer flagret forbi.

Jeg har aldri vært av det slaget som gjør seg baktanker og bekymringer. Rolig og temperert; tar motvinden når den kommer, rister den av seg og kaster seg inn i svingen. Nytter ikke å lage seg bekymringer som kanskje aldri blir virkelige; du risikerer bare å bli skuffet. I dette endelause øyeblikket gikk det likevel mange tanker gjennom hodet mitt på én gang. Tanker som: Er dette slutten? Er dette begynnelsen? Hvordan skal det gå med Antonsen hvis jeg aldri -

Plutselig sto vi stille.

Vi hadde parkert foran en staselig, rød bygning i to tasjer. Folk pilte ut og inn med kufferter, vesker, ryggsekker. Ikke så rart: Det løp et jernbanespor mellom oss bygningen. Rett foran oss var det parkert et tog. «En jernbanestasjon!» sa Roger.

Pila blinket påståelig. Bakpå den bakerste godsvogna hang det et nedslitt treskilt med noen bokstaver: «TO ALI A OR».

Det gikk to sekunder. Så kom det et såvidt hørabelt sukk fra Roger'n: «Totalisator, står det. Jeg trur vi skal - «

Javisst skulle vi! Alt var klinket og klart. Jeg satte på håndbrekket, for det skal du gjøre når du parkerer. Giret i N. Hoppet ut av bilen, sprang rundt, åpnet døra til bagasjen: Der låg platene i hulter og bulter. Femogførti, åtteogsøtti, treogtredve, til og med noen voksruller... «Kom og hjelp til!!» ropte jeg. Jeg tok en stabel, så stor som jeg klarte å bære. Blymagan, Fats, Chubby Checker...

I kuldegrader bør du la den stå uten håndbrekk, for da kan det fryse. Men det var det ikke. Forsiktig, forsiktig med rillene; unngå rip og flekkfetter! Bar den opp til godsvogna. Porten til lasterommet var åpen. Jeg skrevet opp og inn... Det sto et vidunder der inne: En rock-Ola 1448 med blinkende lys. Akkurat maken til den som sto på Kafé Solvang, der vi løp inn i matfriminuttet og kjøpte stryller med pikekyss for femoggtjue øre.

Jeg satte fra meg stabelen, sprang ut igjen, fortsatte å stable. Roger satt med nesen i Hakkespettboka: «New Orleans Union Station! Den ble åpnet i 1892. Det er flere baner som terminerer her - «

De hadde en spilleautomat der også, en sånn en med knipseboks der du la inn femøringer. Det store, gamle slaget. De var av kopper, men jeg hadde fått tak i et par stykker fra krigen, og de var av jern.

Jeg stablet videre. «Oh the Rock Island Line she's a mighty good road, the Rock Island Line is the road to ride - « Den første platestabelen var borte. Rock-olaen hadde slurpet den i seg! Jeg satte fra meg en ny stabel: Bessie Smith. Billie Holiday. Ernie K Doe. Clarence Frogman Henry – ut igjen; ny stabel. « - blant andre Illinois Central Railway, Mississippi Valley, Southern Pacific - «

I øyekroken fanget jeg tåkete bilder av bil etter bil etter bil. Fra hver bidige bil sprang det Harry-aktige spøkelsesfigurer med platestabler... - Ikke la seg distraktere, tenkte jeg. - Få jobben gjort.

Dessuten hadde jeg en magnet! Med største forsiktighet ga jeg knipseboksen et kakk. Det var bare såvidt magneten virket gjennom glasset, men jeg klarte å lose femøringen forsiiiktig bort til den midterste klaffen, der myntene sto i en høg stabel: Der slapp jeg den nedi. I neste øyeblikk klirret fangsten i skåla. Fikk meg mange pikekyss på den måten.

Platelageret var utømmelig som Sareptas enke. Rock-olaen var umettelig. Platene forsvant som nål i en fillehaug. Blind Willie Johnson. Drifters. Coasters. Clovers. Svetten høljet. «If you ride you gotta ride her like you find her, Get your ticket at the station for the Rock Island Line - «

Sånne som var laget av melis og stivelse, altså. Det slaget som kameratene mine alltid pratet om, derimot, det ble det aldri noe av. Jentene brukte å smile når de såg meg. Så lo de, og da gikk jeg.

«Den gamle bygningen ble revet i 1958 og erstattet av...» - han gløttet opp, kikket mot den æreverdige gamle murbygningen. «Men så langt er vi ikke kommet ennå, så dette er nok den gamle. Det er nok det, ja.»

Flere stabler. «I may be right, I may be wrong, I know you're gonna miss me when I'm gone - « - Hadde det minket litt i bakrommet? «Eller i hvert fall en liknende versjon i en liknende virkelighet, på et liknende tidspunkt! Mer kan vi ikke være sikre på. Og kanskje ikke så mye heller.»

Woody Guthrie, Jimmie Rodgers, Tex Ritter... Flatt and Scruggs... Jeg stoppet et øyeblikk for å puste. Kastet et blikk framover langs toget. Godsvognene fortsatte og fortsatte; det var ingen ende på dem. Det var ingen ende på blå cadillacer heller, med Harryer som sprang att og fram med arma fulle av musikk. Vognene og cadillacene og alle harryene var tåketere og mer utflytende jo lengre borte de var, til de blånte bort uendelig langt der framme... Jeg fortsatte å bære.

«Vi får komme i gang med jobben!» Roger stolpret seg ut. «Jeg antar at jobben vår er å - «

«Puff-puff-puff-puff, puff-puff-puff-puff!» sa toget. Ganske svakt. Så tok det seg opp: Langt der framme, over godsvognene som forsvant innover i evigheten, steig det ei svart sky. Så ei til.

« - bære disse platene opp i Totalisatoren. Dert skulle være fort gjort!» Han tok tre-fire femogførtier, gransket dem: «'Too much monkey business' - tidlig Drifters! Var det før Ben E. King kom inn i bildet?»

Det begynte absolutt å minke. Og alle kopiene mine, framover langs det uendelige toget – ble de enda mer flytende i kantene? Jo. Der forsvant de aller borterste bort.

Ett og annet lysglimt har han fått inn i det vesle, runde huet sitt, innimellom alle de rare tankene. For Ben E. King var jo innom med den litt rustne stemmen sin og løftet hele laget. Sammen laget de noen fenomenale innspillinger før han begynte egen butikk. Etterpå laget han «Stand by me»; «Spanish Harlem - « - udødelig.

To stabler til, så var det nesten tomt. «Tu-uut! Tu-uut!» sa toget, med den klagende fløytestemmen sin. «Puff-puff-puff-puff, puff-puff-puff-puff», stadig mer påståelig. - Last train to San Fernando, tenkte jeg. If you miss this one, you'll never get another one – last train to San Fernando -

Brenda Lee. Patsy Cline... Roger kom med den siste 78-plata. «Her er den siste plata! Tidlig innspilling med denne Hank Williams-fyren, ser det ut til.»

Han rakk såvidt å komme seg ned på bakken før porten til godsvogna klappet igjen med et smell. «Det var jo fort gjort! Fint at du også kunne hjelpe til litt.»

Alle kopiene mine tonte helt bort. Toget satte seg i bevegelse: Bare såvidt til å begynne med; etterhvert raskere, raskere, raskere... Fra rock-olaen der inne hørtes den forpinte stemmen til Hank Williams, akkomponert av knitter og sprak fra ei velspilt plate: «She's the beauty of the southlands, listen to that whistle scream: It's that Pan American on her way to New Orleans...»

Toget fikk opp farten. Dette handfaste toget der jeg hadde lastet opp plater til rock-olaen. Sikkert alle kopi-togene også, stadig bleikere utgaver som var blitt fylt opp av stadig bleikere Harry-kopier... Jeg kjente et grøss av frydefull skrekk eller undring: Der reiste musikken og alle drømmene den bar. Fra hjertet av New Orleans reiste musikken og drømmene oppover Mississippidalen, til Louisville og Kansas City; til Cincinatti og Nashville...

All smerten, gleden, lengselen. Ytterste pine; sanselaus fryd. Til Chicago, Memphis, San Francisco, New York. Til London, Liverpool og Odalen. «She leaves Cincinnati headin' down that Dixie line. When she passes that Nashville tower you can hear that whistle whine. Stick your head out the window and feel that southern breeze, You're on that Pan American on her way to New Orleans!»

Jobben var gjort. Den ekte amerikanske drømmen skulle redde verden på nytt.

Og kanskje ikke. Med alle drømmene sine ble han29 år.

Gatebildet hadde sluttet å flimre og var klart og skarpt i kantene. Ingen kopier å se. Vi sto parkert ved en stor mursteinsbygning som snart skulle gå ut på dato, bli redundert til fordel for et nyere og effektivere bygg. Men ennå, i 1952 eller når vi var, gjorde bygningen nytta si og vel så det for alle folka som strente ut og inn og skulle reise hit eller dit.

«Da var den jobben gjort, » sa Roger. « Og nå er det på tide at vi kommer oss videre.» Han satte seg i passasjersetet igjen og begynte å fomle med knappene på dasjbordet.

«Videre?» Så langt hadde jeg ikke tenkt. «Jeg veit ikke om... Vi må jo finne Titubaene! Jeg veit ikke om - «

«Titubaene?» Han rynket pannen. «Hvem er det?» Han ristet på hodet. «Vi har jo en avtale, husker du vel? Vi skal til Kensington.»

Han stilte inn den siste knappen og lente seg tilbake med arma i kors. «Starter du?»

Jeg hadde trudd Han Tykje ville få oss hjem litt faderlig fort, nå som jobben var gjort. Ingen liker å ha svindyre konsulenter som bare trår graset og dingler med beina. Men bilen ville det ansless. Og kanskje fulgte han ikke med hele tida heller – hadde vel andre ting å ta seg av også. 'I'll always be a drifter, but I'll be drifting back,' tenkte jeg. 'To where I left you cryin' in the smoke along the track - '

Mer rakk jeg ikke på tenke på ei stund. For plutselig raste vi av sted på tvers av tidssoner og lengdegrader, hulter i bulter, hals over hode. Minuttene, sekundene og århundrene raste forbi, og jeg rakk ikke å få med meg alt. Bilen gikk aldeles amok og sveipet innom den ene ville marka villere enn den andre.

Jeg husker ikke alle de panamerikanske detaljene lenger. Kan godt være jeg hoppet over noen, og jeg er ikke sikker på hvor lang tid det tok. Akkurat som når du drømmer: Du lever et helt liv i de siste sekundene før du knuser vekkerklokka med en velrettet karate.

Omgivelsene klarnet. I det samme var vi i Grand Canyon, eller noe som liknet. Stupbratte fjellsider som ei lagkake rett til himmels.

Roger blunket noen ganger. Så oppfattet han situasjonen og falt i bokstaver: «Her ser vi verdens geologiske historie i lag på lag på lag, fra før skapelsen til lenge etter vår tid!» Inne fra det gulsvidde krattet hørtes det ei betenkelig klapring – ikke et sted du gikk for å slå lens. Langt under oss var det ei grønn elv som hoppet fra stryk til stryk med kvite skumtopper på. Et fint sted å besøke, men du ville ikke bo der. Alt for langt til butikken. Så det var det ingen som gjorde.

Atter en gang prøvde Roger å stille oss inn på Kensington. Kanskje var det de butte fingrene hans som tastet feil, og kanskje var det bilen som fusket videre. Før vi fikk sukk for seg var vi i Denali i Alaska, med elvedelta og myrer i midten, og fjell med meliskaker av snø over toppene; sol fra en himmel så blå og klar at det svidde i øynene når du løftet blikket. Brune flekker som beveget seg nede i myra – var det grizzlyen? Hm. Best å dra videre.

Neste stopp: Death Valley, så varmt og tørt at motoren kokte. Brunsvidd hvor du snudde blikket, i flere forskjellige brunfarger enn du ante at det fantes. Godt vi kom oss derfra før vi fikk motorstopp! Estes Park i Rocky Mountains – himmelropende blå fjell der også, i alle tenkelige retninger, men dessuten en hamburger og cola. Fort andpusten, dessuten, høgere enn banen i Alma Ata. Godt med matbit og pust i bakken, og folka var trivelige, slik fjellfolk ofte er. «Howdy», sa de, og det virket som om de meinte det. Kjekt med hatt.

Vi virret videre til flere steder, så mange at jeg blir svimmel av å prøve å huske. Som om vi skulle mates med hele Amerika og vel så det. Kanskje alle stedene var innstilt på forhånd i spillelista, sånn at vi måtte innom for å bli ferdige. Fast Forward, står det på knappen, og kanskje hadde den hengt seg opp.

Jeg er jo en villmarkens sønn! Men dette ble nesten for mye villmark av det gode. Som om bilen ville vise meg alt jeg skulle gå glipp av når turen min var over. For en eller annen gang tar jo også denne turen slutt, har jeg hørt. Perle eller ikke. I denne verdenen, og i alle andre.

Jeg lurer på hva som hender deretterpå, når ingenting finns lenger. Ikke verden heller. Men hvordan oppdager jeg at verden ikke finns lenger? Og hvordan oppdager verden det?

Det lurer jeg på. Men hva veit jeg egentlig?

31 Lovesick blues

 

Situasjonen krevde full kons, men Roger har en uheldig virkning. Av og til er lykka likevel enda bedre enn forstanden: Denne gangen kom jeg tidsnok i tanker om overnatting, og da viste det seg at puben hadde et par rom til leie oppe i andre tasje.

En sprukken vask, sånn at jeg fikk reinvasket en runding midt i trynet. Dass på gangen. Til rommet hørte det en balkong ut mot gata der jeg kunne kule ned og holde oversikt samtidig. Svenskene var borte med den lange ledningen sin, sikkert på veg opp til innsjøen. Johnny B. Goode hadde tatt hatten og gitaren sin og foreduftet. Det begynte å bli ut på eftan, og folk stimlet enda tettere.

Roger romsterte på det andre rommet. Etter ei stund kom han ut og proklamerte at han hadde vasket seg under arma og i skrevet, så nå var han klar for nye oppgaver. Så da ble det ikke noe kuling nå heller.

Vi gikk ned den knirkete trappa igjen. Lokalet hadde begynt å fylle seg: Folk i mange slags størrelser og aldre, men ingen med dress og slips. Mye ståk og røyk, men i bakgården var det lettere å puste.

Det var en sene der, bygd av grove planker som hadde fått et strøk maling for tredve år sia. Der sto det en gitarist i grønt, oransje og hvitt. «Early on a Sunday mornin high upon the gallows tree, Kevin Barry gave his young life for the cause of liberty», sang han. «Irsk kampsang!» sa Roger. «Den synger de bestandig når de fester.»

Lonnie Donegan spilte inn den, veit du. Nei det veit du kanskje ikke, for pussmerkelig nok ble den aldri spilt på Lux. Den ble visst bare gitt ut i Irland også.

Vi kunne ikke sitte og høre irske kampsanger uten guinness mellom hendene. Sånn var det flere som tenkte, for det var stimling ved kranene. Baren hadde nok sine baktanker med repertoriet. «Just a lad of eighteen summers, still there's no one can deny as he walked to death that morning, he proudly held his head on high.»

Følsomt gitarspell – nesten som å høre meg, bare jeg får stemt gitaren. Listet seg som ei stiplet linje under sangen, slik kompanjemanget til ei sensibel og melankolisk vise skal være. Noen minutter var tanken på Titubaene borte. Roger sa: «Kanskje de to andre kommer innom også? Hvem de nå er. Vi får roe oss og samle tankene så lenge. Særlig jeg, som har en del tanker å samle.»

Utsatt for spillenekt flere ganger, gode gamle Lonnie: De spilte aldri «You're diggin' my potatoes» heller. Og da han tok «The Battle of New Orleans» under Donegan-behandling, måtte han lage to utgaver.

«Dette er nok ikke femtitallet akkurat slik du husker det! Antakelig ei nærliggende tidslinje. Hvordan gikk det med fristaten Barataria, tru? Hva sier Hakkespettboka?» «Just before they hanged young Kevin, in his lonely prison cell – Black and tan, they tortured Kevin, just because he wouldn't tell - «

«We faught the bloody British» står det i originalen. Men i BBC-utgaven som Lonnie laget sang han om «the bloomin' British» i stedet. “Bloody” ville BBC verken høre eller se, kan du skjønne.

«Når han synger om Kevin Barry, må jo påskeopprøret i 1920 ha skjedd... Jo, her står det: --» «Tell the names of all your comrades, and other things we want to know. Turn informer, or we'll hang you! Kevin proudly answered no - «

For ikke å snakke om Craig Douglas, som måtte lage to versjoner av «A hundred pounds of clay».

Det gikk rundt en fyr og skranglet med en blekkboks. Grønn, orange og hvit skjorte på ham også, og et stort kløverblad på blekkboksen. «Skal vi se; Påskeopprøret... 1921, står det! Det er jo feil. Det var da i - « «Go on and shoot me like a soldier, don't hang me like a dog in scorn. For I faught to free old Ireland, on that chill September morn. Just a lad of eighteen summers - «

Folk klappet. Gitaristen bukket. Så begynte han å klimpre på en ny sang, og det var lett å høre at den også kom til å bli irsk og melankolisk. Fyren med blikkboksen var kommet bort til oss. «Gi et bidrag til frihetskampen!» sa han og skranglet. «Ennå er Ulster under Englands tyranni!»

«Det er nok tryggest å tute med ulvene.» Roger fisket opp noen dingeldangler; jeg bladde fram et par grønne flak. Mannen skulte på Roger, nikket til meg og fortsatte på runden sin.

Å dømme etter skranglinga var det kraftig støtte til irskesaken rundt oss. Fikk håpe det var mye svinn og korrupsjon på vegen til Nord-Irland, sånn at dollarsedlene ikke gikk rett til bombefabrikken. «Det var ikke bare franskmenn og spanjoler og rømte slaver og indianere og cajuns og amerikanere som slo seg ned her i byen, skjønner du,» sa Roger. «Hikk.» Han stakk nesen i guinnessen og slurpet, slik at det ble en naturlig pause i belæringa.

Fyren på scenen var i gang igjen. «A hungry feeling Came o'er me stealing, And the mice were squealing in my prison cell. And that auld triangle went jingle-jangle all along the banks of the Royal Canal- «

«Det kom tyskere også. Og portugisere. Og massevis av irer!De holder god kontakt med gamlelandet fortsatt.» «To begin the morning The screw was bawling: "Get up ya loser and clean up your cell!" And that auld triangle went jingle-jangle All along the banks of the Royal Canal- «

Trivielt med irske sanger, men det hjalp ikke meg stort. Ett eller annet sted, i ei eller anna tid, i en eller annen verden, var Tituba. Titubaene. De kom jo ikke et skritt nærmere av å sitte og suse og duse med den ene guinnessen etter den andre. Eller tredje.

«Det var i 1920,» sa Roger.

Jeg reiste meg så godt jeg kunne. «Jeg tar en luftetur! Ser om de andre har dukket opp.»

«De andre?» Huet hans snurret rundt et par ganger. «Javisst, de andre. Jeg nyter musikken her, jeg. Si fra om du ser dem.» Han lente seg bakover, lokte att øynene, digget. «Påskeopprøret,» mumlet han. «Oh! the wind was rising, the day declining - As a lady, I'm praying In my prison cell. And that auld triangle - «

Jeg klarte med flid og møye å manøvre meg ut. Verden svømte litt, men ikke verre enn at jeg kunne se at gata var blitt enda stappere full av folk. Nede fra elva kom det et opptog i alle slags kostymer: Djevlemasker, bukkehorn, rare hatter. Ståk og styr uten like. Noen ristet med rangler, noen slo på små trommer, noen blåste på trefløyter. Der kom det en kar i en rar kjole med en stav i handa, og øverst på stanga satt det en hodeskalle.

Opptoget kom nærmere. Gjennom fotbladene kjente jeg en tung rytme i sakte marsj, en halv oktan under bassen. Der kom det ei plattform med glitter og stas båret av seks sterke karer. Oppå den sto det en diger kar i ulveskinn, med ulverompa hengende bak som om den var hans egen, og ulvekjeften som ei skyggelue over huet. Store, stygge tenner. Taus og urokkelig; løftet en krokete stav mot folka omkring.

Omtrent som sånne jerpepiper som vi spikket av syljukvister om våren da jeg var liten. Det gjør de ikke lenger. Eter ikke sisselrot eller epleslang heller. Hva skal det bli av sånne unger, tru?

Brått falt det skall fra mine øyne: Han var eldre og kanskje klokere, og det skulle bare mangle hvis han hadde dratt på seg enda hundreogførti år. Men fyren på plattformen var ingen annen enn Cachuara. - Sannelig kommet seg opp og fram i alder og severdighet, den gamle krigeren! Men da var kanskje Titubaene også -

Følget rullet oppover med sang og besvergelser. Folk med hår i tjafser og bein i håret, andre som hadde klint seg inn med kritt eller kitt så de liknet spøkelser. Damer med smultringer av svartmaling rundt øynene og kjeften. Skrangleringer rundt anklene, halsen, arma. Smykker som dinglet og danglet fra halsen og liknet dauinghoder eller ormer.

Den tunge, mumlende rytmen ble sterkere. Innimellom var det noen som vred seg i krampe, andre som stønnet og skreik. Mumlinga ble et kor: «Eh eh, Bomba hen hen! Canga bafie te, Danga moune de te, Canga do ki li! Canga li! - - Eh eh, Bomba hen hen - «

Langt baki følget kom det rullende en himmelblå Cadillac. Ut av vinduet stakk det en lang, hårete arm – skulle ikke forbause meg om den ikke tilhørte en Roger. Det kom en tung rytme ut av vinduet også: «She'll put a spell on you - Marie, Marie La, Voodoo, Veau - She'll put a spell on you - Marie, Marie La, Voodoo, Veau- «

Canga og Danga og Bomba var vel åndene eller gudene eller småjævlene her i byen, det. Folk trur jo på mye rart: I bedehuset på Sand, for eksempel -

Bak bilen hang det ei kjerre. I kjerra sto det to damer, så like som dråper, nakne ovabeltes. Fra beltet hang det tøyreimer i alle slags lengder og farger. Noen av reimene såg ut som slangeskinn, med hodene dinglende ned. Rangler rundt handledd og ankler som skranglet i takt med sangen. Oker eller mønje i ansiktet, på halsen, på brystet. Håret hang i tjafsete fletter. De svaiet i takt med tonene: «Possessed by the devil's skew, From a shack by the swampland - With a mud-pie brick Marie stirred her witch's brew - «

Men alle forkledninger og sminker til trass, så kjente jeg dem med det samme. «Tituba!» ropte jeg. «Dime or a nickel, any one could buy Voodoo of any kind - Potions and lotions, herbs and tanna leaves Guaranteed to blow your mind - « «Tituba!»

Umulig å høre meg gjennom ståket, antakelig. Uansett så enset de meg ikke, danset bare videre. Nå var de bare et par meter fra meg og burde ha sett meg. Det gjorde de ikke: Øynene var vidåpne og blanke; blikket var rettet mot noe bortafor omgivelsene, bortafor virkeligheten. Og skal jeg være ærlig, så virket ikke virkeligheten særlig virkelig heller: Tåkete, utflytende - likevel full av farger, rytmer som drønnet... «She'll put a spell on you - Marie, Marie La, Voodoo, Veau - She's the Witch Queen of New Orleans - Of New Orleans – Marie, Marie La, Voodoo, Veau - «

Jeg sto spikret og fastfryst til fortauet et minutt eller to. Det kjentes som en diger istapp fra hodet, ned gjennom skrotten og ned i fotbladene, størrelse 46. Jeg sto sikkert og gapte også.

Brått var de forbi og kommet et godt stykke oppover. De begynte å bli borte i trengelsen. Jeg klarte å komme meg laus fra lammelsen, brøytet meg veg oppover fortauet. Nådde halen på opptoget som danset lystig videre med rytmer og besvergelser... Ingen bil å se. Inga kjerre med to Titubaer i full mundur og vel så det. Borte som en ånd i en høystakk. And she ain't never, never ever comin' back... Oh, oh, oh, oh – Cadillac.

Aller bakerst snublet og gikk det en skabelon: Klær i filler, blåsvart i trynet, tomme øyenhuler, kjøttslintrer som hang ned som reimer. Humpet avsted på krokete bein der beinpipene stakk ut. Gapte og glefset til høgre og venstre med klaprende tenner, kavet med arma for å få tak i folk, men de trakk seg fort unna... Et øyeblikk syntes jeg han liknet litt på Roger. I neste øyeblikk var han også borte.

Eller 47, hvis skoen er kinesisk.

Jeg veit ikke hvor lenge jeg vaset rundt og lette. Men hvor jeg snudde blikket, så var det bare gjenferd og spøkelser og dauinghoder, men ingen Cadillac. Ingen Titubaer. Biter av sang og musikk og besvergelser flagret forbi.

Omsider ga jeg opp og snublet meg tilbake til puben. Roger'n hadde forfrisket seg mens jeg var ute og begynte å bli uklar i omrisset. Øynene hans svømte et par sentimeter over kanten på guinnessen.

Jeg datt ned på stolen, pustet ut, kjente motlausheten sige på. - Synd på meg, tenkte jeg, Ja ja. Jeg hadde i hvert fall musikken. Dessuten full mage og en pint med guinness – det var da noe. Men inni meg var det tomt, full mage eller ikke.

Nå sto det en kar med trompet, skyggelue og rutete skjorte på scenen, omringet av gitar, bass og vaskebrett. Han holdt på med en skingrende versjon av «Zambezi»: Habilt, men ikke Eddie Calvert. Folk klappet heftig likevel. De hadde kanskje ikke hørt orginalen i Ønskekonserten.

Det var noe ubenektelig engelsk ved ham. Kanskje skyggelua? Etter et par fanfarer til satte han fra seg trompeten og tok banjoen som sto ved sceneveggen. Så begynte han å synge, og da gikk det opp et stort lys: «I hate to hear the K. C. when she moans, I hate to hear the K. C. when she moans. I hate to hear the K. C. when she moans – well she blows like she ain't gonna blow no more - «

Litt sånn rusten, melankolisk stemme. Uten særlig register opp og ned, men bluesfolk har ikke det – de røyker og drekker for mye. Han husket opp og ned mens han klimpret og sang. Vaskebrettet ved sida av ham vispet i veg, og gitaren på den andre sida klimpret i motfase med banjoen, litt sånn pling og svar, pling og svar. Han sang bedre enn han trumpeterte, men skribentene har alltid meint strikk motsatt. Dem om det.

Roger'n duppet opp fra guinnessen og snakket sakte og forsiktig, ellers kunne det fort gå galt. «Det der kunne ha vært en tolvtakter» sa han. Så tenkte han seg grundig om mens hodet hans rugget att og fram. «Men det er det ikke.»

Nei, det var ei verselinje for mye til det. Det har det alltid vært. «Well I wish I'd listened to what my mama said, Well I wish I'd listened to what my mama said, Well I wish I'd listened to what my mama said - I wouldn't be here thinking 'bout the life I led.» Sant nok.

«Det. Er. Noe. Kjent.» Roger nikket sakte og bestemt. Selvfølgelig var det det, og Roger hadde egenhendig hørt flere av mine seks album mens han satt med åpen dassdør og drakk øl. For på scenen sto den veritable Ken Colyer. Kjent og fryktet langt inn i jazzen, fordi han faktisk hadde vært i New Orleans. På ulovlig landlov begge gangene, og desto mere aktet etter at han ble kastet i buret, og deretterpå buntet sammen og sendt hjem til London. Men nå sto han her og var verken buret eller buntet ennå! Legenden Ken Colier: Verden hadde fortsatt mye å by på.

«Jeg har tenkt på at vi må.» «The sun's gonna shine in my backdoor someday. The sun's gonna shine in my backdoor someday. The sun's gonna shine in my backdoor someday. The wind's gonna rise and blow my blues away- « - jovisst, håpe kan en alltid. “Hope in a hanging snore”, sier amerikanerne. Med seg i huet på båten hadde han tradjazz og skiffle. Det første han gjorde der, det var å stifte et band og få med seg Lonnie som læregutt.

«Komme oss. Videre. Jeg har en. Fornemmelse.» Roger vippet på glasset og kikket ettertenksomt ned i det. Han skimtet nok forenemmelsen sin nede i skummet.

Og at de burde ha hørt på mora sia, det sier alle når de kommer tilbake til New Orleans: Tenk bare på «House of the rising sun». Eric Burden er fenomenal til å angre seg.

«Det skal. Snart hende noe. Vi skal,» la han til, med ettertrykk. Men før han kom seg videre gjorde han et taktomslag: «Bare. En guinness først, så.»

Forenemmelse hadde jeg også. En uro i skrotten som ikke skyldtes drikkevarene, gumboen eller Titubaene som forsvant. Det ble en til på meg også, enda jeg hadde bestemt meg for å vise styrke.

Colyer & Co – eller kopiene deres – ga plass til nye spillemenner. Blues, cajun, blågras – og så mere blues. Så gikk det kaldt gjennom meg og hele rommet: Hvem var karen i hvit dress med noter på, hatt på huet, sneip i kjeften – var det et spøkelse som sto der så full som ei pære og framførte «Jambalaya»? «Goodbye, Joe, he gotta go, me oh my oh - He gotta go, pole the pirogue down the Bayou. His Yvonne, the sweetest one, me oh my oh. Son of a gun, we'll have big fun on the Bayou!»

Enda så mye han svaiet, så traff han tonene. Hver gang. Det var én ting Elvis aldri mistet også, og det var stemmen.

Røyken var blitt så tett at den kunne skjæres med kniv – skikkelsen som svevde bort over scenen kunne være ei røyksky. Lyden kunne være ekko av mine egne svømmende tanker. Men pipinga i dulpen til Roger var en handfast og uimiskjennelig lyd. «Nu får dokker få ræva i gir!» sa dulpen. «Æg betale ikkje det kvite utav augan før to konsulenta som slit bardesken mens dæm fakturera med gafla!»

Roger ble plutselig stram og bestemt i både ryggen og stemmen. »Nei selvfølgelig! Vi er klare så snart dagen gryr. Og vi fakturerer selvfølgelig ikke timer som - «

«Ja da ser æg at dokker e på baillen i morgo tidleg før faen får skodd sæg! Klikk.»

Roger sank sammen igjen. «Det ble kanskje en litt heftig kveld, enda... « Han kikket seg forvirret rundt. «..enda damene...»

Nei, merkelig nok hadde han ikke eglet seg innpå ei eneste dame, enda her var det blitt flere av dem etterhvert – mange ganske ettertaendes, som vi sier heme. Hadde han mistet guffet helt? «Kanskje på tide...» Han slurpet i seg skummet nederst i glasset, støet seg i bordkanten og reiste seg ettertrykkelig. «Som han sa: I morgen tidlig... Og jeg har på følelsen...»

Det hadde jeg også, og uroen var blitt enda mer urolig. Skya over scenen, den skya som kunne ha vært minnet om Hank Williams, løyste seg helt opp; virvlet bort i tobakksrøyken med et sukk: «Jambalay, crawfish pie, filé gumbo, for tonight I'm gonna see my ma cher ami-o - Pick guitar, fill fruit jar and be gay-o. Son of a gun, we'll have big fun on the Bayou!»

Motbakken opp trappa var tung. Støy og ståk fra glade og fulle folk suste bort, som om noen sto og skrudde ned volumet på verdensradioen. I enden av korridoren der oppe var det en dass. Plutselig kjente jeg at det var blitt mer enn to guinnesser; at korridoren var lang, blæra trang, og beina slitne.

Jeg rakk det såvidt! Med et frydefullt sukk lot jeg det sildre. «Tiss now or never - « tenkte jeg, med stemmen til Elvis. Det er ikke brått sikkert at jeg var så konsentrisk som situasjonen krevde, så stråla vandret kanskje litt på må og på få. Leve og la leve.

Roger dundret på døra. La ham dundre! Men omsider kunne jeg samle tankene om dagens siste delmål: Døra til kottet der jeg var tildelt ei seng.

Jeg må ha sovnet før skrotten traff senga. En gang ut på natta vaknet jeg såvidt av at jeg låg på et hardt golv. Jeg kavet meg opp i senga, og det neste jeg veit er at det sto skarpe solstråler rett på trynet mitt.

30 There's a tear in my beer

 

Omsider hadde sola begynt å klatre på himmelen. Samtidig kom disen sigende og pakket den inn i våte omslag. Det ble varmt og klamt, så svetten rant og skjorta klistret seg. Jeg kjente at jeg var sulten som en skrabb.

«Vi kjører til French Quarter nede ved elva!» sa Johnny og pekte. «Det er stor parade i dag. Vi følger Lafitte Avenue, så kommer vi rett inn!»

Lafitte Avenue? Den gamle kjeltringen hadde fått egen gate! Sikkert fortjent, så mye ugagn som han hadde gjort. Jeg tråklet meg gjennom trange gater med økende trafikk mens gitaristen i baksetet pekte og forklarte. Det var folk på alle gatehjørner; virket ikke som om noen hadde det travelt med å komme seg hit og dit. De trasket rett ut i gata uten å forese seg, så jeg måtte holde en forsiktig fot på pedalen. Noen steder pågikk det vegarbeid i moderat fart, og da måtte jeg kjøre enda moderatere.

Biler vi møtte virket femtitallse: Halefinner, griller som haitenner, skyer av eksos. Flak som fylte vegen uten at det var nødvendig. En Ford tupé; en kabriol med kalosj. Det var stolper med gatelys, så utviklinga hadde nok gått sin gang sia vi forlot Barataria. Hadde kopien min reist til 1814, måtte han ha tatt av til venstre et sted på vegen.

«Veit du om et sted der vi får noe å spise?» spurte jeg. «Veit du om et sted der vi får noe å drikke?» spurte Roger. «Jeg veit om et sted der jeg kan spille,» sa Johnny. «O'Brians Pub, vi kommer rett forbi den etter at vi krysser Basin Street.»

Med vinduene oppe fikk vi litt lufting så lenge vi var i fart. Likevel kunne du vri lufta som ei vaskefille. Magan gnagde som en sulten ikønn. Hadde ikke sovet stort i natt, og reist langt og lenge deretterpå. Sliten og støl, med andre ord. Roger, derimot: «Nå er vi på Lafitte Avenue!» ropte han ivrig og pekte på gateskiltet. Han bladde i Hakkespettboka: «Her er det et kart!»

Og der var det butikker: Isenkram og ekvipasje, to sider av samme sak. Hjorteskinnet hang og slang på meg, og Roger var ikke bedre. Jeg kjørte til fortauet og stanset. «Handel,» foreslo jeg. «Vi må fornye oss!»

Og det gjorde vi. Ekviperte oss fra topp til tå; Roger også - han skjønte nok sjøl. Vi valset inn med hver vår grønne bunke fra reisekassa. Ekspitøren såg på oss med kritisk mine da vi kom inn i butikken hans: Stifinner og Hjortefot i fillete tøy, og ikke helt nyvasket. Så viftet vi med sedlene, og da klarnet blikket hans. Skiltet over kassa sa: «In God We Trust. All others pay cash.» Jeg ville ikke ha stolt fast og fullt på ham heller, jeg.

Nye blåjenser av solid, gammelt snitt og matriale, så stive at du fikk gnagsår i skrevet. Skinnjakker, bomullsskjorter. Hatter! Jeg glodde på meg sjøl i speilet: Bynte jeg å bli gråsprengt igjen, litt mer skrukk i skallen? Begynte ungdomskilden å gå over, foreldet med flere hundre år? Sukk.

Vi betalte noen få dollar hver; var nok kommet til ei tid da krona ennå var verdt femti øre, og vel så det. Eskpitøren bladde i sedlene og såg nesten uforisk ut. Bare han ikke kikket på årstallet og fant noen sedler som ikke var trykt ennå... Vi fortet oss inn i bilen og startet igjen.

Gitaristen hadde ventet pent i ti minutter. Burde kanskje ha fått på ham ei bukse også? Han kunne nok trenge – nei, det hadde vært nedlatende, unnskyldte jeg meg. Hadde ikke tenkt så langt heller.

Gatene var linjert opp med vinkel; mattelærer Madsen ville ha frydet seg og regnet hypotenuser. Rett som det var passerte vi Basin Street, som var breiere og gikk litt i krøll. Tett med trafikk: «Tut tut!» sa det til høgre og venstre. Ei og anna hestekjerre blandet seg med bilismen og gjorde framferden ekstra tjuktflytende. Omsider kom vi over, og nå hette gata Orleans. Johnny sa at nå var vi der snart.

Skoa, derimot, hadde fortsatt sett bedre dager. Hadde ikke sett noen skobutikk, så vi fikk ta til takke og glede oss over at det ikke var vinter.

Gatelyder rant inn og ut av vinduene: Motordur, horn som tutet, rop, musikk. På et hjørne var det oppstandelse: Det kom marsjerende en flokk med tubaer og trompeter og tut og pert, glorete skjorter, stråhatt og solbrill. De fleste var lysebrune i forskjellige sjatteringer. Det var ikke «When the saints» de holdt på med, men tanken var god. Bak følget danset det folk og damer i alle slags fasonger, blide som smør.

De siste danserne passerte. Jeg skulle kjøre videre, men ikke før så kom det et opptog til, bare omvendt. De var styrt ut med feler, kassegitarer, toradere, vaskebrett. Stripete dressjakker og stuttbukser. Folk kom dansende etter dem også, i polka og reinlender, jenka og twostep på en gang. Disse var gjennomsnittlig litt lysere rundt snuten; hadde nok rukket å bli en generasjon mer utspedd.

De to flokkene møttes. Tubaistene og trompetfolka tok sats og blåste så kjakene sto som ballonger. Felegnukkerne ville ikke være dårligere; de spilte stråhattene av tubaistene så de danset bortover fortauet. Hattene, altså.

En kamp på harde livet om å overbedøve hverandre! Folk stimlet rundt. Noen heiet på den ene flokken eller på den andre; ikke lett å høre forskjell. Jubel og oppmuntrende tilrop.

Statusen sto på stedet hvil mens jeg suksomsider snirklet oss gjennom trengelsen. I speilet et kvartal lengre nede var det fortsatt uavgjort. Ville det bli ekstraomgang hvis ingen ledet etter ordinert tid?

New Orleans! Omtrent sånn hadde jeg drømt om byen i min fortapte ungdom. Her skulle jeg gjerne ha stoppet opp for å se åssen musikkrigen viklet seg ut, men smågnageren i sluktarmen ble stadig sintere. Musikken fikk vente. Den hadde nok ikke tenkt å gå noe sted.

«Der nede!» sa Johnny og pekte fra baksetet. Et par meter over fortauet sto det et grønt skilt ut i gata: «O'Brian's», med store forbokstaver. Under skriften var det bilde av et glass Guinness med skumkrem på toppen, så du ikke skulle henfalle i tvil: Vederkvekkelser ventet.

Biler var parkert tett i tett på andre sida av gata. Det var antakelig ingen snøplog i kjømda, men når kjentfolk dataparkerte på bare den ene side av gata så var det nok en grunn. Det ville være lite trivielt å bli tauet, så jeg trillet videre.

«Nei se her og der!» ropte Roger og pekte. Jeg glante langs pekefingeren hans. Mellom haifinnete amerikanere med glisende griller sto det en bil jeg skulle kjenne igjen overalt: En granngivelig Volvo PV444 1950, så blank og fin i lakken som om den kom rett fra dusjen. På en prikk lik den PVen som onkel Oskar kom trillende inn på tunet med en vårdag i 1951. Da hadde han ventet trekvart år på kjøpetillatelse, for åssen skulle han kunne kjøre drosjebil uten bil? Glinsende svartlakkert.

Rogerpekefingeren hadde svarte sørgerender under neglene. Ikke vasket seg på henda heller, kunne jeg se. Var kanskje ikke så nøye her på femtitallet, men han trengte nok en renselse.

«En Volvo PVC!» fortsatte Roger. «Jeg skulle kjenne den igjen overalt! Den sto på låven hos deg etter at din onkel Oskar - « - og det gjorde den; han hadde striglet og stelt den i tredve år. Til slutt gikk det galt med dem begge: Han kom på kjørkegarden, og bilen kom til Skarnes. Sånn kan det gå.

Det hang en stikkontakt under motoren. Pussmerkelig - hva hadde den der å gjøre? Og hva gjorde en svenskebil i New Orleans på femtitallet?

«Hva gjør en svenskebil i New Orleans på femtitallet?» sa Roger mens vi fortsatte nedover i gangfart. Johnny sa ingenting.

Der var det en ledig plass! Mange hadde gitt opp og kjørt forbi; amerikanerne har aldri lært seg å lukeparkere. Det kommer av at de har et stort land å parkere i. Jeg, derimot! Jeg manøvret oss inn mens Roger holdt pusten. Der var jeg på plass, nesten støtfanger mot støtfanger på bilen foran -

Bilen foran. Det var noe kjent med den også. Det var noe veldig kjent med den! Det var en himmelblå 1952 Series 62 Convertible. Det var vår egen bil.

«Der er vår egen bil!» sa Roger. - Ingen tvil: De hadde kommet hit før oss. Hvem de nå var denne gangen.

«De har kommet hit før oss,» forklarte Roger. Som sagt: Hva skulle jeg ha gjort?

Jeg var på veg ut av bilen før jeg kom på at vi trengte flere penger. «Tar du med noen sedler?» sa jeg.

«Sedler? Sedler.» Kufferten hadde havnet mellom tomflaskene under bakbeina hans igjen. Han tok den opp og åpnet den forsiktig med lokket ned. Mynt og sedler av de ymseste slag raste ut. «Forsiktig! Det er dietten vår; vi må ha til vi er hjemme igjen!» Jeg strekte meg over, rasket til meg en bunke grønne sedler. Fikk håpe de var gamle nok, enda de virket helt nye.

Roger sto på knea i setet. «Nickels and dimes, nickels and dimes!» nynnet han og plukket mynt. «Vi kommer langt med noen mynter.»

Ute på gata slo det meg at vi fortsatt var olifaktiske av lang fartstid. Roger skranglet mens han gikk. Men folk vi møtte kastet bare et blikk, og kanskje ett til, før de fortsatte: Hadde vel sett mye rart i gatene her i byen.

Vi kom opp til puben. Johnny rigget seg til på andre sida av gata, rett imot inngangen. Han vrengte et uformelig tøystykke ut av bukselommen og formet det til noe hatteaktig. Denne gjenstanden plasserte han på fortauet med gapet opp. Han hengte gitaren rundt nakket, klimpret et par klimp. «Hei, skal du ikke bli med inn?» sa jeg.

Plutselig var det umulig å lese ansiktet hans. Han ble så stiv som en plakat i trynet, og øynene hans skyet over. «Kanskje slipper jeg inn, kanskje ikke,» svarte han tonlaust. «Spille får jeg ikke. Når folk kommer snublende ut har de slanter til overs. Der kommer jeg inn i bildet. Takk for skyssen!»

Jeg kikket på et par gjester som strente inn. Det gikk opp et stort, kaldt lys inne i huet: Gjestene var ikke særlig pene i tøyet de heller, men de var like blendahvite i trynet som du og jeg. Vi var i Lousiana på femtitallet, eller i hvert fall en kopi. «Du er jo i følge med oss,» gulpet jeg. «Da får du vel - «

Han ristet på huet, klimpret videre. Skyldbetynget fisket jeg opp en grønn seddel og la den i hattepøsen. Roger slengte oppi en neve mynt. «Æ,» sa jeg. «Du får ha lykke til. Æ.»

Kunne jo ha holdt meg for god til å gå inn. Skulle jo ha holdt meg for god til å gå inn. Jeg gjorde ingen av delene; jeg snublet inn sammen med Roger. Det brant i kjakene: Bak oss sto en av dem som gjorde akkurat denne byen til akkurat denne byen. Denne fontenen av musikk som fosset ut i hele den vide verden, rake vegen til Odalen. Og akkurat sånne som han kunne ikke gå inn på en musikkpub og spille.

«Hans tid kommer!» sa Roger. «Johnny, be good!» Så strente han videre innover.

Jeg trasket etter. Sa til meg sjøl at det var ingenting jeg kunne gjøre; fremmed i byen og uten talerett. Kanskje hadde han fått slippe inn; kanskje ikke. Han ville ikke prøve, og det var hans valg. Sikkert for ung til å gå på pub også... Unnskyldningene smakte vondt i kjeften. - En gang tramper han inn og ser seg verken til høgre eller venstre, tenkte jeg. - En gang står navnet hans i lysskrift oppå veggen her. En gang.

Roger var forlengst kommet videre i livet sitt. «Kvinner og bar'n først. Og her er baren!» sa han og pilte til baren. Barkeper målte ham med blikkets målesnor og snøftet. Det betydde nok at han kjente en velbrukt dunst. Jeg kom i tanker om at tennene ikke hadde kjent ei børste på år eller dag heller.

Roger stakk neven i lommen så det klirret. Barkeper ble straks mer symptomatisk i trynet. «Og herrene ønsker?»

Vi forhandlet oss til hver vår guinness. Så sto vi faksinert og studerte teknikken hans: Har du noen gang vært øltørst, så veit du at det tar en evighet før guinnessen klarner. Sakte men sikkert blir skummet på toppen til et lag så lyst og tett som krem. Den gode pubvert etterfyller når skummet er nesten mjølkehvitt. Det gjorde Barkeper også: Og med de siste, hendøende dråpene fra krana tegnet han et sirlig kløverblad i skummet. Bildet ble stående lenge, så det kjentes nesten som helligbrød å begynne å drikke. Men det måtte vi jo.

Lengre inne i lokalet var det ei dør til bakgården. Før vi kom så langt, stanset vi ved en annen disk og forsynte oss med gulbrun gørje som etter skiltet å dømme hette «gumbo». En skjeggete kar i møkkete kokkeklær sto og fylte boller med ubestemmelige ting. Verken gørja eller servitøren virket særlig tilforlaterlige å se på, men over bollene svevde det en duft med løfter om kulinert salighet. Lev livet farlig! Noen sjanser må en ta.

Med boller og guinnesser i hendene fant vi et bord mellom bakhagens grønne vekstbusker. Jeg tok skjea og gikk laus på oppgaven. Aldri i mitt langstrakte liv har jeg smakt noe så godt som denne grauten av ei grønnsaksuppe. Seinere har jeg lest meg opp og veit at gumbo oppstår ved at du steiker og koker og rører sammen lauk og selleri, sellera; kål og hvitlauk; buljong av kjøtt og fisk; åbårpinner eller kyllingbein; litt potet, litt hvetemjøl, litt ris, litt øl. Har du et kjøttstykke eller ei utkokt gulrot, så går de i gryta. Du koker og rører og heller i pepper og sukker og planteolje, bønner og okra, og ellers alle de matrester du finner. Når alt er kokt og avlivet i en evighet serverer du det. Sånn gjorde mor mi når hun kokte lapskaus, og sånn gjør de det i New Orleans. Riktignok bruker de rød snapper og svart snapper i stedet for åbår, og kanskje ei hummerklo. Rikt på protoner blir det også.

Og mor brukte aldri hoggorm og stålorm i lapskausen. Men der borte hiver de oppi en slange bare den er etendes og har sluttet å bite.

Jeg strekte beina og pustet ut. Så konset jeg på mat og drikke en halvtimes tid. Var innom en tur og fikk gratis påfyll med gumbo. Påfyll med guinness var ikke gratis, men sånn er livet.

Roger ble melankolisk. «Hvorfor havner vi alltid på slike steder?» sa han over den tredje guinnessen. Hvis du frekventerer sånne steder, så veit du at den tredje er den farlige: Etter den raser du rett utfor. Derfor hadde jeg, med uovermenneskelig viljestyrke, stoppet med den andre.

Ettertankene kom sigende. Dette kunne ha vært perfekt. Satori, kalte Jack Kerouac det: Fullkommen klarhet og ro og sjelefred, bortafor alle plager og bekymmer – det evige øyeblikket der alt er i orden. Satori i New Orleans. Hvis bare.

«Kanskje de er knutepunkter i verdensveven!» kom han på. «Steder der tanker og fornemmelser knyttes sammen med rytmer. Ubevisst, uvilkårlig, merker vi disse trådene som trekker oss til knutepunktene.» Han nikket. «Sånn er det nok.»

Hvis bare Tituba var her. Det trengtes ikke to av dem; den ene klarte seg. Jeg ante ikke hvem som var ekte og hvem som var kopi, om begge var det eller ingen. Men ingen av dem var her, og jeg ante ikke hvor.

Jeg merket en hard klump i halsen, nesten en tåre i øyekroken. - Riktignok er jeg en av de harde kara. Men også jeg kjenner sorg når noe umistelig blir borte, sjøl om jeg bærer det med stoisk ro... Jeg svelget. - Stakkars meg, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Roger la mynter utover bordplata. «En dollar og femti. Røverkjøp; vi får råd til atskillige guinness før vi - « - du skjønner? Akkurat det jeg var redd for. “You never count your money when you're sittin' at the table; there'll be time enough for countin' -”

«Finns här såminsanten flera norrbaggar?» buldret det bak meg.

Jeg snudde meg. Det gjorde ikke Roger; han satt den vegen allerede. Jeg gnudde raskt det våte ut av øyekroken med et møkkete skjorteerme: Kan jo ikke sitte og grine når du treffer folk.

Ved bordet bak oss satt det to svensker. De var ikke til å ta feil av; du kunne ha sagt på hundre meters avstand: «Der går det to svensker!» Stuttbukser maken til Jungle Jim; lyseblå skjorter med stutte ermer; briller ytterst på nesene; blå øyne og midtskill. Nystriglet. Johan på Snippen og Kalle på Spången.

«Javisst,» svarte Roger før jeg rakk å svare. «To vandrere på livets lange sti! To undrende sjeler på søken etter... etter...» Han harket og tok en slurk mens han søkte etter ord.

«Nej, det ãr ju desamma som förra gången, fast lite mer trötta vad det värkar.» sa den andre.

De samme som sist? Det måtte bety at... «Har dere truffet tvillingbrødrene våre?» sa jeg før Roger rakk å komme opp fra glasset igjen. «Vi skulle ha møtt dem her, men vi har nok omgås. Omgåttes.»

De såg på hverandre. «Tvillingarna? Bröderna? Betyder det att - «

«Omgått!» Jeg skimtet antydning til tvil i de runde, blå blikkene. Roger ville hjelpe til: «Egentlig er vi firlinger. Men vi - «

De skvulpet med hvert sitt glass lyst øl. Hadde de reist tvers over det atlantiske hav uten å unnslippe Prippsen? Broderfolkets evige forbannelse? Omsider sa den ene: «Ja, vi träffade två som såg ut precis som ni två - ni är lätta att känna, ser ut exact som norrmän, vet ni!”

«Javisst. Men när?» sa den andre og ristet sakte på hodet. «Jag kommer inte ihåg så noggrant – kan det ha varit igår, Carl Gustaf?»

«Nej, det måste varit i morse uppe vid stranden, Claes Göran,» sa den andre. Sakte men sikkert ble de enige: «Ja, vi var ju där uppe med bilen. Men då hade vi inte tillräckligt lång strömslådd, så vi var tvungna att - «

Roger var blitt bedugget og jovial allerede. Han dyttet stolen sin nærmere bordet der de satt og begynte å tegne og fortelle om våre vandringer gjennom universene. Svenskene ble runde i øynene og skubbet seg litt bort. «Nej, nu måste vi nog - « begynte svenske nummer 1. Claes Gustaf, eller var det Carl Göran?

Jeg kunne ikke slippe dem fra meg så raskt! Jeg kuttet av Roger midt mellom Harlem og Huron: «Hva gjør dere her i byen? Hvor traff dere tvillingene våre?»

Begge hadde løftet seg to sentimeter fra stolsetene. Nå slapp de seg en sentimeter ned igjen: «Vi är här för att prova vår amfibiska bil. Det är en revolutionerande uppfinning!» Og ikke før hadde Carl Olof sagt dette, så slapp de seg helt ned og ble blanke i øynene. «Vi har arbetat på den natt och dag i sex månader och nu är det äntligen klart!»

«Men over Huronsjøen,» sa Roger, «kjørte Harry feil, så vi måtte nødlande. Vi ble tatt hånd om av de edle villmennene som holdt til i området. Takket være mine overtalelseskunster - »

«Var de i følge med ei dame eller, æ, to?»

«Det måste ha varit vid Lake Pontchartrain. Vi var där för att prova bilen,» la Nils Göran til, «derför att det är grunt och fint där, så det passar perfekt för vårt syfte!»

Jeg måtte holde dem i ånde, så ikke Roger skulle jage dem bort med ville historier. For når jeg satt og hørte på ham, må jeg innrømme at det låt litt overvelmende. «Hva går oppfinnelsen ut på?»

«Vi kör elektriskt!» strålte Claes Oscar. «Volvo har byggt en prototyp enligt vår specifikation. Senn har vi anpassat den till det amerikanska elnätet. Men tyvärr - «

Roger var fortsatt ikke helt på samme plattfot. «Det var der vi traff kopien til Harry! Mange år yngre, og med to kjerringer som hadde hver sin avlegger. Det vil si, de var jo kopier av hverandre, fordi - «

Det gikk opp et lys. «Er det den som står parkert nede i gata? Jeg syns den ser ut som en alminnelig Volvo PV. En flott bil. Den forutgriper mange tekniske fornyelser! Men - «

«Just precis!» Carl Johan strålte. «Volvo levererar de bästa bilarna i världen, långt före USA! Vi transporterade den hit för att demonstrera vår svenska, världledande teknologi. Så hittade vi en liten puckel i vägen, kann man säga.»

«Jeg trenger en guinness til!» sa Roger. Det gjorde han ikke. «Etterpå skal jeg fortelle om møtet med de norrøne kolonistene fra Vinland, som nettopp var blitt truffet av Svartedauen. Hikk.» Han reiste seg og gikk i tretakt mot døra inn til baren.

«Vi hade inte en tillräcklig lång strömkabel! En detalj, men absolut nödvendig för framdriften. Annars kommer vi ingen väg.»

«Og når det gjelder disse to damene, så - «

«Elektriska fordon är framtiden! Det er vi och Volvo överens om. År 2000 kommer alla bilar att använda el som overförs trådlöst,» sa Sven Bertil.

« - har dere kanskje sett dem også?»

«Just så,» supplementerte Nils Johan. «Men nu tar vi bara två innovationer i taget, nu kör vi amfibiebil på el, så får trådlös el och automatisk växel vänta på nästa generation, i 1975 eller så där. Men bilen måste ha el!» Og som på kommando såg begge på klokkene sine. «Och nu er det dags!» De reiste seg igjen. Nå var det alvor.

«Hei - hva skal dere? Hvor skal dere? Hvor kan vi treffe- «

«Vi har beställt en elkabel som er tillreckligt lång. Den måste levereras från fabriken,» sa Carl Olof. «Lake Pontchartrain er 39 kilometer bred, och vi tänkar köra till andra sidan, så vi måste ha ungefär 40 kilometer kabel.» Begge tømte i seg de Prippsete skvettene sine.

Roger kom snublende inn igjen med guinnessen i handa og holdt på å kollidere med begge to. Den ene etter den andre. «Vent litt, jeg rakk ikke å fortelle om - «

«Hey,» sa den digre, skjeggete karen i overalls som kom trampende inn bak ham. «I'm lookin' for Claes Johnson and Carl Hanson, they've ordered an unbelievable length of electric cable, my truck is outside. I can't stop the goddam city traffic forever!»

Og før jeg rakk å forspørre meg mer etter kopiene våre (og Titubaene), pilte svenskene ut i dragsuget etter trailersjåføren. Hvor stor lastebil trengs det for å frakte 40 kilometer strømkabel, tru? Hvor skulle de sette stikkontakten? Og hvor langt kunne de komme før noen nappet den ut og gjorde dem kontaktlause?

Av og til glimter Roger'n til og oppfatter detaljer av det som foregår i verden, enda så asynkron han er ellers. «De har jo skandinavisk kontakt under bilen! De trenger en overgang for å plugge seg inn på det amerikanske nettet. Det har de nok ikke tenkt på.»

Enda et teknisk mankemang, altså. To svensker med ekstra lang ledning. Det skulle mye til om de noen gang kom så langt som til Lake Ponchartrain. Eller over.

Jeg tok en tredje guinness likevel. Dermed hadde vi det gåendes.

29 On the banks of the old Pontchartrain

 

Seilskipet sto i lysende lue. De to cadillacene fortsatte å slippe molotover over bygningen der soldatene hadde foreskanset seg. Snart brant den røde hane for fulle mugger der også. Noen soldater kom snublende ut, løp ned på stranda og kom seg i den andre skipsbåten, som ennå låg skadefri ved brygga. De fylte båten til ripa og skauv utpå. Så rodde de for livet i sikk og i sakk bort fra øya, nedover elva. «Well, they ran throgh the briers and they ran through the bushes!» nynnet jeg i mitt stille sinn. «And they ran through the bushes where a rabbit couldn't go!»

«They ran so fast the hounds couldn't catch them!» brummet det skrukkete speilbildet mitt borte ved bilen. «Down the Mississippi to the gulf of Mexico! Well, we fired our guns - »

Roger nummer tre var utålmodig. «Skal vi reise? Vi har ikke hele dagen. Vi må tilbake til 1814 og redde New Orleans! Dette er en ekstrarunde vi egentlig ikke har tid til, og - «

«Ikke mas,» svarte Roger og kikket seg rundt. Min Roger. Trur jeg. «Er det igjen noen ølflasker?»

«Vi må videre,» sa jeg og trøkte meg inn, jeg også. Cadillacen har et romslig baksete. «Vi må finne Titubaene!»

Cadillacen kom til liv, brummet, løftet seg mjukt. Det skrukkete speilbildet mitt var en flink sjåfør, nesten på mitt nivå; det må jeg innrømme. «Hvilke tubaer?»

Roger nummer tre rotet mellom golvmattene: «Det skal ligge et par flasker her - « - med et trylleslag dukket det opp tre Newcastle Brown. «Fsst», sa den ene. «Fsst!» sa den andre. «Fst», sa den tredje. Han leverte to av dem med brune skumdotter oppå til Rogerne i baksetet, tok den tredje sjøl, drakk og rapte. «Tankens arbeid krever sin mann! En blir tørst av så mye konsentrasjon.»

«Så sant, så sant!» svarte min egen Roger. Eller var det min egen? Kanskje den ekte Rogeren var den andre?

Så mange spørsmål. Så få svar. Verden er et usikkert sted.

På øya hadde fangene frigjort seg. De siste nedsotete blåjakkene som ikke hadde klart å rømme med skipsbåten kom snublende og hostende ned til brygga. Der møtte de noen iltre slaver og noen enda iltere sjørøvere. Det ble litt brudulje, men snart var blåjakkene surret sammen, og ikke omvendt. De satt og molefunket og justerte ned planene sine for helga.

Rogerne utvekslet reisefortellinger. «Vi er i 1812,» sa han jeg hadde med meg. En av dem. «Jeg har nettopp reddet kaperen Jean Lafitte ut av klørne til guvernøren i New Orleans. Det måtte jeg gjøre slik at han - «

«Skal kunne hjelpe oberst Jackson i 1814!» supplementerte den nye. «Ellers blir de amerikanske styrkene beseiret i slaget ved New Orleans. Engelskmennene invaderer Washington og brenner Det hvite hus, og så - «

«Seiler de nedover Mississippi for å invadere New Orleans! Det må unngås. Ellers vil amerikansk historie bli endevendt!» sa nummer to.

«Ikke bare det!» Den nye Rogeren senket stemmen og ble konstipatorisk i tonefallet: «Det virker som om oppdragsgiveren vår har et bløtt hjerte for Lafitte. Kan de være i slekt?» Alle tre lente seg mot vinduene for å følge det som var igjen av kampen nede på øya. Det var ikke stort: Lafitte spanket rundt, pekte hit og dit, tegnet og forklarte. Nå var han situasjonens herre igjen. Fangene satt med sluke ører og ante nok det verste.

Men du skal ikke tru alt du hører. Særlig sånt som Roger sier. For det kan jo hende at historien er blitt endevendt likevel. Hvordan skulle vi kunne vite det?

«Jeg var i 1814!» fortsatte han. «I Barataria: Sandstrender, palmer, vidunderlig vin, vakre kvinner – et tropeparadis! Jeg planla et grundig studium av hvordan et slikt øysamfunn fungerer; hvordan det klarer å balansere mellom stormaktene og opprettholde sin uavhengighet. Mye henger nok sammen med Lafittes personlighet; hans sjarm og intelligens, hans diplomatiske evner - «

For da befinner vi oss jo i den endevendte historien, og ikke i den andre! Som den naturligste sak i verden. Da har den ekte historien som ikke er endevendt gått oss hus forbi.

De to andre cadillacene var forduftet gjennom hullet i virkeligheten. På øya hadde den sjarmange diplomaten satt slavene i gang med å reise galger. Blåjakkene virket lite begeistret for dette tiltaket. «I'm gonna hang your body up and set your spirit free,» synger Dickie Bishop i sangen om Stagger Lee. Akkomponert av Lonnie & Co. «Men plutselig! Som lyn fra klar himmel! Kom det beskjed fra vår oppdragsgiver gjennom min communizer. Jeg måtte straks og med en gang reise hit til 1812, ellers kunne hele prosjektet falle i fisk - «

Og jeg har egenhendig sett at det finns mange av dem, med hver sin Roger og Harry og hver sine hendelser. Historiene, altså. Da er det plent umulig å vite hva som er den virkelige historien og den virkelige virkeligheten. Så der tenker jeg at du har fått noe å tenke på. «'Cause you're a bad man, your name is Stagger Lee- «

«Dulpen sin, meiner han,» gryntet det fra førersetet. «Den piper når det er noe den vil. Men det er ikke støtt den virker.» Jeg skvatt ved lyden: Det var nesten som å høre min egen stemme. Den sa akkurat det jeg hadde tenkt å si.

Det finns jo mange sanger om den karen. Lloyd Price sin versjon, for eksempel.

«Svært interessant!» sa Roger. Min Roger, trur jeg. Men den dag i dag er jeg ikke sikker på at jeg har fått med meg den riktige Rogeren, og ikke en av kopiene. Han klappet seg på skjortelomma, kjente etter i setet, bøyde seg og lette på golvet. «Hvor er Hakkespettboka?»

«Hvor er Hakkespettboka?» sa den andre baksete-Rogeren og klappet seg på skjortelomma, kjente etter i setet, bøyde seg og lette på golvet. «Jeg er sikker på jeg hadde den i går!»

«Grynt,» sa Cachuara.

«Her er den!» kom det fra framsetet. «Den ligger i hanskerommet. Her står det - « - han bladde. «Barataria består av et tjuetall øyer ved utløpet av Mississippi og i Mexicogulfen. Landet fikk uavhengighet i 1814, etter en overenskomst mellom USA, Frankrike og Storbritannia. De 20.000 innbyggerne er svært velstående. Rikdommen er basert på handel, idet Barataria er et frihandelsområde ved porten til de amerikanske markedene. Hovedstaden, Barataria By, ligger på den største øya, Grande Terre.... Men det var det jeg skulle ha sagt: Jeg fikk altså beskjed om å rykke ut og redde den unge øystaten fra utslettelsen i 1812. Og det har jeg gjort, som du ser.»

Rogeren ved sida av meg strekte handa fram. «Få se, få se! Det er et par ting jeg må sjekke.» Han fikk Hakkespettboka. Den hadde eselører og ølflekker, men fortsatt lesbar. «Jo: Lafitte var den egentlige seierherren i slaget om New Orleans, står det. Ø – blir. Det er jo ennå to år til, og mye kan skje.»

«Hvor skal jeg kjøre?» brummet det i framsetet.

«Her er Hakkespettboka!» sa sidemannen hans og plukket den opp fra golvet. Den liknet på en prikk. Han bladde. «Her står det at hans våpenbror, den tause og mystiske kjempen Cachuara, ledet bakholdet mot de utslitte britiske troppene... Et forferdelig syn når han sto fram i full krigsmaling, står det. Ingen kunne stå seg mot ham. Kuler beit ikke på ham – det var som om han var forhekset!»

«Grynt!» sa Cachuara.

«Tilbake til bilen vår!» svarte jeg.

«Mange legender knyttet seg til denne Cachuara. Ingen visste hvor han kom fra. I New Orleans ble det hvisket at han var en varulv og forvandlet seg til et rasende villdyr under fullmånen. Bare ei sølvkule kunne stoppe ham, ble det sagt, men i slaget ved New Orleans var alle kulene av bly.»

«Og hvor er den?»

« Som slagets reelle seierherre kunne Lafitte diktere betingelsene: Uavhengighet for Barataria under beskyttelse av alle de tre signaturmaktene. Status som frihavn med spesiell frihandelsavtale med USA. Til gjengjeld -»

Jeg lente meg fram og pekte: «I den retningen. Det ligger en fiskerlandsby der, vi finner den hvis vi kjører sakte og -»

« - måtte han slutte med kapervirksomhet. Cartagena var blitt tvunget til å inndra alle kaperbrev, for signaturmaktene meinte at slik virksomhet ikke ville bidra til fred og forsoning.»

«Sjøl om uavhengighetskrigene raste videre. Og Cartagena ble etterhvert invadert av både - «

Den skrukkete kopien min i førersetet dreide på rattet. Bilen svingte. Østover? Jeg prøvde å tenke. Det var ikke lett; du kan prøve sjøl. Særlig med øra stappfulle av tre Rogerer på én gang. Jo! Det måtte være østover, for vi var kommet nordfra. I østen stiger solen opp, akkurat som i Odalen.

Etterhvert hadde de diskutert og drøftet seg fram til en felles plattfot når det gjaldt historien, virkeligheten og sånt, alle tre. Et øyeblikk tidde de nesten stille på én gang.

Den store øya, det brennende skipet, folka ved stranda minket, forsvant under synsranda. Ei stund kunne vi ennå se røyken som snodde seg i spiral mot himmelen. Vi passerte over elver, laguner, åpent vatn – med grønt, grønt, grønt land innimellom. Hver morgen står den opp over Øståsen, bare det ikke er overskyet.

Der! Var det ikke - - jo, der var landsbyen. En landsby. Harry i setet foran meg sa: «Er det den der du meiner?» Han slapp oss ned mot plankefortauet. Folk der nede stimlet og pekte. Hadde vel aldri sett en så spenstig bil før.

Byen liknet, og den liknet ikke. Et par nye plankebygninger, og var fortauet litt breiere? Bildet av byen skalv litt: Plutselig dukket det opp enda et par nye bygninger. Det var som om landskapet holdt på med sakte metaformose foran øya på meg. «Vi trenger ikke lande her,» sa jeg. «Vi kan bare fortsette innover – bortover - « - men hvor var bilen vår? Hvor hadde vegen dit tatt vegen?

Vi sirklet og lette. Ingenting å se. Vi snudde; kjørte tilbake til landsbyen. Noen hus var borte; enda noen nye var kommet til. Båtene var flere og større. Jeg fikk vondt i hodet igjen. Landet dirret og skalv. Trærne flyttet på seg; elver var plutselig et annet sted. Landsbyen vandret i rykk og napp bortover, tilbake igjen. Lagunen videt seg ut, strypte seg sammen igjen. Det dukket opp stier som var der et øyeblikk før de grodde igjen... Lenge sia jeg hadde fått i meg vått og tørt. Kanskje hadde jeg begynt å se hallisunasjoner! Jeg blunket for å klare blikket. Det ble ikke klarere.

«Landsbyen forandrer seg!» sa en av Rogerne. «Flytter vi oss gjennom virkelighetene uten å merke det?»

Kopien hans i framsetet snudde seg. «Stabilisatoren er nok blitt litt slarkete. Den fikk seg en trøkk da vi landet i 1814. Sjåføren må passe på, ellers forskyver den seg. Og du veit hvordan det er med konsentrasjonen til sånne Harryer.»

Harry i førersetet gryntet. «Du satte kursen. Da får du passe den også!»

«Hvor er vi?» ropte jeg. «Og når er vi?»

Roger i framsetet kikket på panelet. «Vi er på veg mot New Orleans! Bilen har stilt seg inn sjøl. Jeg har en fornemmelse av at oppdragsgiveren vil ha oss dit! Kanskje det er endestasjonen vår.»

Bilen svingte igjen. Endestasjonen? Kanskje Titubaene hadde havnet der! Sjåfør-Harry snudde det skrukkete trynet sitt bakover mot oss. «Ser du noe?»

Landskapet flimret forbi. Bilen sveipet lågt over ei treklynge. Greinene vridde seg som grønne ormer; vi var fortsatt på veg tvers gjennom tider og verdener, og der - «Stopp!» ropte jeg og pekte. «Der er den!»

Sammenfiltret og overgrodd av buskvekster, bare såvidt synlig gjennom grønsken: Cadillacen vår! I hvert fall en som lignet. «Sett oss ned!»

Sjåfør-Harryen girte, svingte, bremset. En sti snodde seg som en brun hyssing gjennom det grønne. Bilen dalte, braste gjennom greiner og grønnsvær, dunket hjula i bakken. Så sto den stille. «Der ser du hvordan han kjører!» hylte Roger-kopien. «Er det rart at stabilisatoren er blitt lealaus?»

Jeg presset døra opp mot greiner og buskvekster. Et stykke lengre borte sto bilen vår: Det grodde kvister over den, gjennom de åpne vinduene, rundt hjula. Her trengtes det litt arbeid.

Min egen Roger (?) kom etter. «Er det denne?» spurte han. «Denne»? Fantes det flere biler her? Jeg nedverdiget ham ikke et svar. Åpnet bagasjerommet; romsterte mellom platestablene etter verktøy.

«Hvis dere ikke trenger oss mer nå, så fortsetter vi på vår egen tur!» ropte det bakfra. «Vi kjører til New Orleans. Det er vel ikke mer enn fire-fem mil dit. Kan hende denne stien - «

«God tur!» svarte Roger. «Vi kommer nok etter. Av en eller annen grunn har jeg aldri vært i New Orleans. På tide at jeg tar en tur!» Den andre bilen trillet inn i grønnsværet – flimret bort pussmerkelig fort, med kopien min, Cachuara og to Rogerer inni. Vel bekomme.

Kniv, baufil, jekk... Jeg tok kniven og begynte å skjære. Roger kom etter med jekken. «Kan vi bruke denne?»

Jeg spikket og skar mens Roger såg på, full av gode råd og oppmuntrelse. Etter en times tid var bilen frigjort. Skrammer i lakken, søle, et par bulker – den hadde vært gjennom mye, stakkar. Jeg satte meg inn. Roger snublet inn på andre sida.

Med hjertet i halsen fisket jeg opp nøkkelen fra lommen og satte den inn. Sist hadde den vært død som ei sursild... Jeg vridde. «Murre murre murr,» sa bilen, som om den aldri hadde gjort noe annet. «New Orleans er i den retningen,» sa Roger og pekte på tvers av stien, inn i en stamme så brei som ei låvedør. «Det er krevende å jobbe så intenst! Også jeg kan bli sliten til slutt; nå er det din tur til å ta et tak. Vekk meg når vi er framme.» Han krøllet seg sammen i setet og sovnet som et barn.

Like greit: Skulle bli kjekt å høre meg sjøl tenke... Bilen med alle kopiene hadde kjørt i den retningen der. Da var vel det den rette leia. Altså måtte jeg snu: Jeg svingte og rygget en sentimeter eller to. Fram igjen; tilbake - - omsider pekte snuten den rette vegen. Antakelig den rette vegen. Muligens. - Jeg kjørte. I got no time for talking, I got to keep on walking, 'cause I'm walking to New Orleans... Gode, gamle Fats.

Knudrete stammer sto tett i tett og klemte stien sammen mellom seg. De liknet sånne tujaer som søstra mi har i bedet, bare mye større. Jeg kjørte i en grønn tunnel av hengende greiner - smått og forsiktig, slik livet har lært meg. Riktignok var det lite trafikk på stien, men en kunne aldri vite. Humpete, svingete og smalt, og slett ikke plass til å møte noen. Fartsgrense null, og knapt nok det.

Tunell. Tunnell!

Nålene på instrumentene danset rundt. Jeg myste fra det ene speedometeret til det andre, prøvde å skjønne hva alt betydde... Umulig. Jeg har plass til mye eksoterisk kunnskap i det langstrakte huet mitt, men dette gikk over begripelsen. Jeg burde ha fulgt bedre med da Han Tykje forklarte. Sto det ikke i Hakkespettboka? Jeg kikket bak meg: Nei, den hadde de tatt med seg. Begge to. De var dessuten i den andre bilen.

Sakte og sikkert utvidet stien seg – ble et kjerrespor, et traktorspor. Jeg kunne se avtrykk etter hjulspor og hestehov i gjørma. Noen fotspor, med og uten sko.

Det gikk timer. Vegen ble stadig litt mer framkommabel. Fortsatt ikke en sjel å se. Sola flyttet seg ikke; den hang rett over buskaset og påsto at klokka var kvart over ti. Armbåndsuret hadde stoppet.

Roger snorket. Jeg kunne ha spurt ham til råds, men da måtte jeg vekke ham, og det er aldri lett. Og som du veit, så hender det han har en lettferdig omgang med virkeligheten også. Jeg lot ham snorke.

Skogen hadde stått uiframkommelig inn mot kjerrevegen hele tida. Nå ble det glissent på venstre side, og brått svingte vegen inn mot et jernbanespor. Det ble enda mer åpent, og jeg kunne akselere.

Det ene framhjulet traff ei hump så bilen ristet. Den sammenkrøllete Rogeren ble slengt mot frontruta: Han hadde ikke tatt på seg bilbeltet; dessuten var det ikke bilbelte her. Det kom et hult «Dunk!» da huet hans traff ruta, omtrent som ei bongotromme.

Ruta holdt. Roger vaknet. «Åssen er det du kjører!» ropte han. «Vil du ta livet av meg? Hodet mitt er det eneste pålitelige verktøyet vi har; uten dét - « - han bråtidde. Det hender sjelden, og det varte ikke lenge: «Det har gått et tog her! Se, der er sporet etter det!»

Gjennom motorens milde murr hørtes et klagende fløyteul. Hvis toget skulle være her kvart over ti, så var det i rute. «Tattåge, tattåge, tattåge ---» dunket det. Toget passerte: Et svart beist av et lokomotiv med digre godsvogner på slep. Det ga fra seg et nytt ul og sendte svarte røykringer mot himmelen. 'And when I hear that whistle blow, I hurry home and pack – and leave my baby cryin' in the smoke along the track', sang det baki huet mitt.

Toget forsvant. Rundt svingen dukket det opp et vegkryss, lagerskur og en stasjonsbygning. Ved lagerskuret satt det en guttunge med en kassegitar i fanget. Han fikk se oss og spratt opp, ned til vegen, viftet ivrig med handa. «Han vil vi skal stoppe!» sa Roger. Hva skulle jeg ha gjort uten en Roger til å forklare ting?

Jeg stoppet og rullet ned vinduet. Han kom bort til oss. Han var brun i skinnet, hadde ei kortermet skjorte som kanskje hadde vært rød, fillete olabukse. Femten-seksten år. Han smilte et stort smil med skinnende hvite tenner. «Moaning, Sir! Can I goa widd yoo to Noo Oalins? Pliz?»

Glade, glitrende øyne. En stemme som sprudlet. «Veit foreldrene dine at du reiser, da?»

«Mah paerants?» Han sperret øynene opp, som om begrepet «foreldre» var nytt for ham. «Ah'm a groan man, suh! Also, dey consent, seeing ah'm tryin teh find woik in town!»

Neivisst, en vaksen kar på femten år trengte ikke spørre mamma før han drog ut i verden for å få seg jobb! «OK, hopp inn,» sa jeg. Han børstet støv av buksa og kom seg inn i baksetet. Bilen var vant til møkkete skjorter og hølete bukser; verken Roger eller jeg var kledt for det fjongeste selskap lenger.

Jeg kom oss i gang igjen, bort til vegkrysset. Vegene var blitt ordentlige grusveger. «Which way to New Orleans?» spurte jeg. «And how long?»

Han pekte til venstre, over jernbaneovergangen. «Cuppel ahrs – depending how fast yoo drive!» Ingen sikret planovergang her: Jeg kikket til høgre, til venstre, til høgre. Kjørte over.

Roger lente seg bakover. Kremtet. «My name is Roger. Jolly Roger. My driver's name is Harry Olsen. Og du er?»

I speilet kunne jeg se Solidox-smilet igjen. «Mah nehm is Goode. Johnny B. Goode,» svarte han. «Ah play the guittar. Yoo wanna hear?» Han begynte å klimpre uten å vente på svar.

Og han spilte! Fingrene danset; rytmene spratt fra gitaren som spiker fra en mitraljøse. 'Boy, how that little country boy could play!'

De to timene gikk i swing og twostep og tolvtaktere. Han sang litt og hadde en brukbar stemme, men det var riffene fra den billige kassegitaren som satt i øra. Satte mine egne tre grep i relieff, kan du si. Og jeg som har øvd i seksti år.

Vi møtte et par lastebiler; noen støvete pickuper. Cadillacen vår hadde nok skilt seg ut hvis den hadde fått en vask, men det hadde den ikke.

Etter et par timer åpnet landskapet seg enda mer: Til venstre dukket det opp bebyggelse; på høgre side en stor innsjø. Vi kjørte lenge langs innsjøen. Trafikken tetnet. Plutselig hadde vi gater med låge trehus til venstre, en stor parkeringsplass rett fram. Videre bortover stranda var det en slags promenade der folk kunne spankelure. Noen flokker hadde slått seg ned med store parasoller; ungdommer løp bortover og kastet en diger ball mellom seg. «Her må vi svinge hvis vi skal inn i byen!» forklarte Johnny B. Goode. «Jeg tenker jeg kan skaffe meg spillejobb der inne – French Quarter er ikke langt herfra. Der,» han pekte på innsjøen, «er Pontchartrain, fineste innsjøen i verden.»

Jeg kikket på vatnet og kunne ikke se at den var finere enn Storsjøen, men det sa jeg ikke. Jeg stanset og satt noen øyeblikk mens jeg pustet djupt. Jeg kjente et sug i magen: Spenning, engstelse, undring. Skrekkelig sulten var jeg også. Trengte å stappe noen karbonhydrater i magen.

New Orleans, hvor all den gode musikken er født! Det ville ikke være så rart om dette viste seg å være målet for turen.

Jeg trakk pusten djupt, myste innover de trange gatene mot byen. New Orleans ventet.