2 Let's turn back the years

 "Dokker besøkt mæg jo i Hælvete," begynte Han Tykje over en ny vederkvekkelse.

Roger satte opp det valpesmilet som damer i alle aldre og fasonger av ubegripelige grunner finner så faksinerende. Dette var et gammelt kontravers mellom oss. 

"Ungdommen må rase," sa bestefaren min da han kjøpte seg moped i åttiårsalderen. I mine yngre og dummere dager, da somrene var skyfri og damene blide, var Roger og jeg på guttetur i England. Vi tok båten til Newcastle. I de marinerte omgivelsene mistet vi oversikten, og vi fant den ikke igjen før vi var i Glastonbury. Dehydrauliske og blakke. Men på plankegolvet bak 'Rifleman's Arms' med hver vår lakkfjerner mellom skjelvhendte never, der hensenket det seg et glømselens skjær. Roger påstår til denne dag at vi hadde vært i Helvete og reddet multiverset. Beviset på dét var ei dame han hadde plukket opp, og to motorsykler vi hadde satt igjen på en åker utafor Newcastle. Men Roger har studert så mye at han ikke er riktig vel bevandret. Jeg, derimot, er en enkel sjel med rot i virkeligheten.

Vi har rekapittelert hendelsene på turen, og kapitlene står i ei bok som heter 'Følge en drøm'. Ei ordentlig bok med stive permer og ISDN-nummer; den står på bibloteket. Ja da. Der kan du lese om hele turen hvis du vil - men du må ikke tru alt du leser, for Roger har lagt til mer enn jeg har trekt fra. Og når det gjelder turen til Helvete, så har jeg resonnert på å få ham til å gi seg. Det er risikabelt å plukke sopp i skråningen rundt Durham, meiner nå jeg.

Roger har vært sidekicket mitt fra han gikk på barnsbein og ikke visste forskjell på Robert Merkulov og Roald Aas. Ole Capon og Puck Poffel, det er oss to. Jeg reddet ham fra rennesteinen og et liv i fotform og slengbukse. Han har alltid vært yngst av oss, men det vil han ikke innfinne seg med; han prøver stadig å spille størstefiolin.

Fantomet og Guran. Præriens sorte maske og Tonto. Lynvingen og Boy Blunder! Han har studert så lenge oppe i tolvtetasjen på Blindern at han er blitt blautkokt i huet, så han kommer med innviklative teorier om de enkleste ting. Når han roter bort bilnøklene, for eksempel, så sier han at de har gjort et kvantumssprang og skriver lange formler som inneholder bilnøklenes bølgefunksjon. Han er altså ikke riktig navla mellom øra. Men ofte snill og grei også.

Helt utstudert rakk han ikke å bli, for rett som det var pådrog han seg tvillinger, lærerjobb og leilighet på Tveita. Det har han fortsatt med. Tvillingene blir flere og leiligheta mindre, men jobben er den samme. Når han blir kastet ut står det som regel ei dame i døra og skriker med tårer og knyttnever at han er en uforbedelig og uforsvarlig drømmer. Sant nok. Og hva kan han gjøre med det? Drømmer er sånt stoff som Roger er laget av, derfor henfaller han i tanker bare han skal knyte skolissene og siterer Fredrik Nietsche i stedet. Det er godt at jeg er der til å stake ut den smale sti.

Jeg, derimot, er en rotekte og kjernesunn Harry. Nå om dagen vil jo både kreti og plenti være harry, sjøl sånne som ikke var påtenkt da 'Vend dem ikke ryggen' rullet på kinomategrafen. Aksepter ingen slappe kopier! Bare Harry er harry, med beina plantet i virkelighetens asfalt.

Leser rare bøker gjør han også – sånne som heter ’Universets varmedød’ og ’Lyset fra Alfa Centauri’. Mange av dem har fiolette omslag.

Alt dette tenkte jeg på mens Han Tykje forklarte. Han gestulerte med de smale hendene sine så du var nødt til å følge med; du kunne faktisk talt se det han snakket om mellom hendene hans… Og stemmen hans, så mørk som motorolje, boblet og levde og lokket deg inn i fortellinga. Han ville ha gjort lykke på de skrå breddegrader. Omgivelsene ble bleike og uvirkelige - for sjøl da Kjartan og Kjettene kom inn, var det bare såvidt Roger kastet et blikk på strutteblusene. Kjettene var tre damer i Dolly Parton-format på gitar, ståbass og slagverk. Det gjorde jeg også.

"Som dokker veit så satt æg no der og styrt butikken som æg sjøll ville. Sett du som sjæf i ei bedrift så får du konsentrer dæg om å lever resultata tel eigeran - du e ansatt før å driv butikk, ikkje poletikk. Og i aill dei æona som æg ha hadd ansvaret før Hælvete så ha æg levert avkastning på investeringan, dokker kain berre klikk dokker inn på Hælvete dott komm, der legg årsrapportan på række og rad frå Skapelsen av…" Han sukket og drakk. "Men en vakker dag så skull Faen ha takk, før da kom det en delegasjon frå Konsærnlædelsen og sa at dæm vurdert å omstrukturer Konsærnet; det va nye tider og nye markeda, og synergia og globale perspektiva og andre floskla som dæm hadd lært på læderkurs på Bibelakademiet. Det va fire kara i svarte dressa med gullmansjetta, stuttkløpt og med mobila som hadd breibaind rætt tel Styret - og ætter en fjorten hundre år så kailt dæm mæg inn tel møte." Han slo neven i bordet så halvlitrene skvatt: "Tænk dokker, æg bli kailt inn tel å møt på mitt eige kontor som ein ainn lagersjæf!"

Jeg begynte å sympatere med fyren, for dette låt kjent. Sjøl hadde jeg i en mannsalder slått meg gjennom til regnskapssjef for studielån i Kassa: Ikke verst for en innmigrert innfløtter med realskole og handelsbrev, og praksis fra Meieriet på Skarnes! Men en vakker dag, som lyn på klar himmel, kom det kallelse til møte med en fyr som kalte seg Task Force, og han sa at jeg var blitt redundert. Sjefen min var der også, svett i kragen og klam i hendene; han sa ikke ett ord, men han Task Force sa at tatt i betraktning av langstrakt tjeneste såg de seg i stand til å gi meg et attraktivt tilbud i dispansjon… Med andre ord, fortidspensjon.

Det kom som julenissen på kjerringa. Akkurat som Odd Lundberg blir jeg bedre med åra, og det hadde jeg tenkt å fortsette med - men fyren snakket så glatt og fint, og sensibel som jeg er så merket jeg jernhansken bak smilet. Og en dag i august 2002 fylte jeg seksti, pakket kufferten og drog min bekomst. Det var på dagen femogtjue år etter at Elvis måtte kaste inn årene. Det låg en melankolisk symbolikk i det, syntes jeg.

Jeg har det med å ta livets tilsnikelser med ro og forfatning. Men visst var det trist å innfinne seg i livets fuselkopp med så mye ugjort. Jeg måtte legge opp nytt skjema: Kaffe og avis (særlig dødsannonsene - de inneholder mye oppmuntrelse for en moden mann); et par timer klassisk musikk og treskjæring; dugurd med mer kaffe og musikk, litt trening - og ved firetida kommer gjerne Roger ruslende for å ta en trivelig depp og en halvliter (eller to, eller tre): Nyutkastet, som vanlig - sikkert fortjent, men det sier jeg ikke. Distraksjon er en æressak når det gjelder Roger og damene. Da snakker vi om laust og fast, og særlig om alt som er trist og leit - hipp hopp, for eksempel, eller hemoridene til Roger.

Han Tykje såg ikke ut som en pensjonist, han heller - men der satt han, med en historie som liknet til foreveksling på min. "Det blåser på toppene," sa jeg. "Det har jeg også fått merke."

Eller tannverken min. Ellers liker jeg å lese – ordentlige bøker, altså; Morgan Kane, Jack Kerouac og sånt. Det står mye rart i bøker, og jeg merker at jeg blir klokere av dem. Jeg har jo Antonsen til selskap også, men han sier ikke stort.

Men hemoridene går igjen. Det har de gjort så lenge jeg har kjent ham. Jeg husker desserten på annen juledag hjemme i Odalen, første gangen han besøkte oss: ”Det kommer av at endetarmen knytter seg rundt avføringa,” forklarte han, og knyttet neven over riskremen for å demontere. ”Og når avføringa er blitt hard, så oppstår det rifter og sår.” ”Nei se, nå har det jammen bint å snæge att,” sa mor mi og pekte på vinduet.

Han Tykje fnyste. "Æg mått berre finn mæg i det! Og der satt dæm, fire byråkrata som ha sotte og klødd sæg i ræva sia Skapelsen, mens æg ha bøgd opp Hælvete frå en idé tel en suksessbedrift uten like, med filiala i aille laind, salgskontora med den proffeste salgsstørken som verden ha sett, agænta på høgt nivå i aill regjæringa, lojale samarbeidspartnera på jorda som óg i himmelen blaint muslima, atæista, hindua og jøda, og ikkje minst fæmten milliona småjævla i produksjon og distribusjon som sørge før at jævelskapen bli telpassa og gjort telgjængelig før kundan i aill dimensjona, frå ævighet tel ævighet - - " han hufset på seg, drakk djupt av glasset, vinket på et nytt et. "Æg snakke mæg varm," fastslo han.

Han strålte ut makt og autorisasjon, slik folk i toppjobber gjør: Barkeper kom halsende med nye glass så kjapt at han snublet i sine egne bein. Han ynket seg litt - hadde vel fiskekroker i kronjuvlene også. Da gjør det vondt når de skrangler i motfase.

Og Mikkjel Fønhus, selvfølgelig! Ei bokhylle uten Fønhus er splitter pine naken.

"Det va ein utav dæm som førde ordet, ein ækstra feit og slæsk fettoter mæ Rotarynål på jakka, og han sa at dæm hadd konkludert, og Styret hadd godkjænt konklusjonan: Konsærnet mått konsolideres; den gamle modællen med fleire bedrifta og kvar sine produkta mått reorganiseres tel én produksjonsbedrift, én salgsbedrift og én distribusjonsbedrift, og ein liten konsernstab som trækt opp strategia og fælles satsninga - og så mått produktan bli enklar og meir standardisert. Hos mæg, før æksæmpel, mått heile drømmeproduksjonen, med myriada av brukertelpassa drømma før privatkunda, harmoniseras med bedriftsmarkedet sine produkta. Og ætter lang overveiels va dæm komne tel at æg ikkje va rætt mainn tel å før dettane herre vidare i ei ny tid." Han såg på meg, på Roger, på meg igjen. Øynene hans lynte, kvitt og kaldt. - Den karen vil jeg helst ikke ha som uvenn, tenkte jeg. "Så dermed kunn dæm meddel mæg at æg va fristilt med umeddelbar virkning, men at dæm vill ha bruk før mæg som konsulænt i omstillingsperioden!"

"Har du ikke en fagforening?" sa Roger. "Dette høres som et skoleeksempel på usaklig oppsigelse. For det første skal du ha oppsigelsesvarslet skriftlig - "

Jeg skjemtes. "Vi snakker om en toppjobb i næringslivet - ikke en livstidsstilling i offentlig skjermet virksomhet, Roger!" sa jeg. "Dette ligger langt utafor din kompulens!" Jeg lærte én ting da jeg ble satt på døra: Arbeidsgiveren har alltids en lovgjemsel hvis det trengs. Det er slikt de har advokater til.

Kjartan og Kjettene åpnet med en hyldest til enda en av de udødelige som var gått bort, en hjemmelaget versjon av 'Does your chewing gum lose its flavour on the bed-post over night'. Du trur meg kanskje ikke - men jeg oppfattet med et halvt øre at det var flere blant de brylkledte som ikke kjente navnet Lonnie Donegan; som ikke ante at ved sida av Elvis var han den største - den egenhendige oppfinneren av britisk folkerock og alt som fulgte. Har du hørt opptaket av 'Rock Island Line' fra 13. juli 1954, da har du opplevd de første tre minuttene av Skapelsen… Uvitende ungdom! Iblant kjennes det ensomt å være gammel og klok. - Men tyggegummirocken slo an; noen par hoppet opp på plattingen ved scenen og danset, så Kjartan fulgte opp med 'Puttin' on the style'. Dollydamene akkomponerte så strutteblusene hoppet.

Det var blitt tettere av folk i lokalet, og lufta var blitt enda stinnere av snakk, latter, røyk og parfyme. Pussig å tenke på at egentlig fantes ikke dette stedet - for hva gjorde alle disse folka her da?

Han Tykje trengte ikke skru opp volumet. Den mørke stemmen hans skar gjennom støyen og tvang deg til å lytte. "Æg avslo," sa han. "Faen han rævpul mæg om æg vill vær med på å riv ned livsverket mett, eit merkevarenavn med ein gjænkjennels som slår Coca Cola ned i støvlan - så nødig var æg ikkje på å håv inn nåen billiarda ækstra! Så dermed mått æg pakk sakan og førlat lokalet på dagen, og ikkje brydd æg mæg med å kræv attæst heller. Men sluttgebyret kom pronto på konto, akkerat som det skrevet står."

"Sluttgebyr?" sa Roger. "Du hadde fallskjerm, altså? Og etterlønn, og en pensjon feitere enn livsinntekta til en lærer, og - " Misunnelsen og kvanteloven låg tjukt utapå ham.

"Roger," avbraut jeg. "Tenk på ansvaret! Han Tykje har sikkert fortjent hver eneste biljard!"

Han Tykje gjorde et nikk i min retning. "Æg takke før tilliten," sa han. "Æg meine jo det sjøll óg."

Haka mi datt ned et hakk: Fyren hadde antydning til viker i håret; men det jeg hadde trudd var et par grånende topper mellom krøllene, såg jeg nå, var to små horn. Uvilkårlig kikket jeg ned mot beina hans, men han satt slik at jeg ikke kunne se hva slags fottøy han hadde nedafor blåjensen.

Han kruste munnvikene igjen; jeg hadde følelsen av at han fulgte hver mistanke jeg gjorde meg, som om de låg bladd opp som en tabloid på bordet. Fortumlet sa jeg: "Og nå - - hva driver du med nå? For du har sikkert finnet på noe å ta deg til?"

"Æg ha lagt mine plana," svarte han hemmelighetsfullt. "Men førr at æg seie nokke meir om det, vil æg at vi skal ha ein avtale, med konfidensialitetserklæring og arbeidskontrakt. Æg e ein jævel på formælle avtala."

"Du vil hyre oss inn, altså?" sa Roger. Han kunne nesten ikke styre seg av iver, såg jeg.

Sjøl er jeg mer nøktern og mistenkelig av meg. "Åssen fant du oss?" ville jeg vite. "Og hvorfor akkurat oss to?"

Han slo ut med hendene. "Æg kjenne dokker, og veit at dokker har dæm kvalitetan som æg går ætter - kombinasjonen utav dokker to e idææll før den her utfordringa! Dessuten så vill æg ikkje gå via heddhøntera; rættnok så love dæm diskræsjon og konfidensialitet, men når vi ha med Konsærnet å gjør, så veit æg at dæm ha øya og øra i aille fettsprækka og rævhol. Og koilles æg fainn dokker?" Han lo; øynene glitret av stålis. "Det va æg som satt opp den herrane lokaliteten. Æg vill få tel det her møtet, og det klart æg jo." Han knadde lufta mellom hendene. Omgivelsene skalv - løyste seg opp, satte seg sammen igjen.

Jeg tvilte ikke på at han kunne ordne både illuminasjoner og tidsstrømmer.

Roger lot seg ikke stagge. "Hva går avtalen ut på?" Han trippet der han satt; dette passet den løpske fantasien hans som hånd i hanke.

Han Tykje lente seg fram. Det kom en fryktelig intensitet i ansiktet hans, uten antydning til smil. "Dokker lova på dokkers sjæl si frælse at det herrane bli mellom oss?" Jeg svelget og nikket - mot dét blikket var det ikke annet å gjøre. Roger gjorde det samme.

Han hvislet, så lågt at orda så vidt bar gjennom bruset i lokalet og i øra: "Dokker skal vær mine agænta, og reis ut og redd aill drømman. Aill produktan. Æg bøgge opp firmaet mett på nytt, og konkurrere dæm sønder og sammens."

"Rekker vi det før skolestart?" spurte Roger. Som lærer har han vegg-til-vegg-ferie jul, vinter, påske, pinse, sommer og høst, bare avbrutt av planleggingsdager. Han skulle ikke på jobb før langt ut i 2003.

"Med den firmabilen som æg låne dokker, så ha dokker aill tid i verden," svarte Han Tykje. "Og i aill andre verdena. Dokker kan vær ferdig tel i går, om dokker vil."

Roger kraup nesten over bordet. "Hvor skal vi signere?"

En fuseltast, som sagt. Spretter opp og løper i alle retninger på én gang. Jeg prøver stadig å helle litt malurt i blodet når han fyker avgarde, men det hjelper ikke stort.

Jeg kremtet. "Nå tar vi det litt piano forte! Vi må diskutere litt først; er det i orden, herr Tykje?"

Han Tykje reiste seg med et stort smil. "Sællfølgelig! Æg gir dokker - - fæm minutta, e det i orden? Æg absentera mæg mens dokker bli enige. Her e papiran." Med et trylleslag nappet han et ark ut av lause lufta og lot det dale ned mellom oss.

Og abstinere seg, det gjorde han til gangs: Plutselig var han ikke der.

Kjartan og Kjettene var kommet til spurtrunden på 'Lost John'. "If anybody asks, who sang the song, tell'em Lonnie Donegan bin 'ere and gone. And I'm long, long gone, long, long long gone…"

Det svidde i øyekroken. Pokker pule, det kunne være det samme med det stadig gråere livet i jamredalen. Kanskje det var på tide med en ny tur til Helvete og tilbake - sjøl om turen bare foregikk i den forespente fantasien til Roger.

Jeg lente meg fram og myste på avtalen.