Øyvind Myhre's Blog, page 5

«Folk vil jo bo i byer og store tettsteder»

 

Dettesitatet kommer fra Erna Solberg. Det gjentas på innpust og utpust avhenne og hennes sverddragere i nyhetssendinger, i Dax 18, i Politiskkvarter og overalt ellers hvor sånne saker drøftes. Setningenframføres som et mantra hver gang det skal legges ned en skole pået sted som verken er en by eller et stort tettsted, så den er nokvedtatt sentralt og sendt via epost og Teams til Høyres kadre i allebyer og tettsteder. Det hjelper ikke at ungdommer reiser i flokk ogfølge fra små, ubetydelige plasser til den store Byen hvor tingbestemmes, eller at de roper, griner, bønnfaller Makta om å fåbeholde skolen sin: De vil jo egentligikke bo der de bor, harHøyre bestemt, og da trenger de ingen skole heller! Nå får de barekaste seg på bussen og bli ordentlig urbane jo før jo heller; deter jo det de vil,enten de skjønner det sjøl eller ikke. Vusj, vusj!

Høyreskjernevelgere og sponsorer bor i byer og tettsteder. Der driver degjerne forretning og eier tomter og butikker. Jo flere som flyttertil byen, jo flere kunder handler på Giga XXX, og jo dyrere hus ogleiligheter må de kjøpe fra Storfin Eiendom AS. Da fårkjernevelgerne og sponsorene råd til landsted, hytte på fjellet oghytte ved sjøen, sånn at de kan lade batteriene sine og driveforretning over nettet.

Det er mer uklarthva som får Ap og MDG til å slutte opp omsentraliseringsretorikken. For Aps mange byråkrater er det kanskjesånn at når en kommer seg opp og fram i statlige og kommunalehierarkier og får stort kontor med utsikt fra fjerde etasje, såomgås en mange andre i den urbane eliten og identifiserer seg mermed dem enn med snekkere og småbrukere ute på bondelandet. Ogurbane svermere i MDG synes kanskje at bygda er et fint sted åbesøke, på sykkel og i ferien, men ingen kan vel egentlig ønske åbo der, langt fra teateret og caféen.

Riktignok er deten viss forskjell i retorikken til sentraliseringspartiene:Ap-ordføreren og flokken hans understreker, nesten med gråten ihalsen, hvor vondt dette gjør for dem også; men de må opptreansvarlig ... osv. Det er nesten så de ber om medfølelse for at deer nødt til å gå så brutalt til verks.

Bortsett fra atdet er de jo slett ikke. Den enkleste løsningen er riktignok åfølge anbefalingene fra den urbane eliten i administrasjonen, sia deer «faglig begrunnet». Da kan ordføreren toe sine hender undernødvendighetens og fagkunnskapens tvang. Men det er jo ikkebygningene som koster penger; det er de ansatte. Derfor er det fulltmulig å spare penger ved å konsolidere studietilbud og foretanedbemanning andre steder ennbare på Dokka og Lom – for eksempel på videregående skoler iMjøsbyene.

HvaMDG-representantene unnskylder seg med er ikke lett å oppfatte.Kanskje finner de en slags begrunnelse i at hvis folk tvangsflyttestil byen, så slutter de å kjøre bil. - Skjønt det skjer jo hellerikke: Folk kaster seg i bilen til jul, påske og pinse, vår, sommerog høst og hver eneste langhelg, og besøker hjemstedene sine, mangemil ute i huttaheita. Innbill deg ikke at de reiser med bussen: Dethar de ikke tid til, og ikke kan de det heller, for fylkeskommunenhar skåret ned på kollektivtransporten også. Buss og tog erypperlige transportmidler som frakter deg fra et sted der du ikkebefinner deg til et sted dit du ikke har tenkt deg, på et tidspunktsom slett ikke passer deg.

Solbergog kadrene hennes feller ingen krokodilletårer, og trenger ingenunnskyldninger. Tvert imot; dette er nedleggelser som er overmodne,og det skal komme mange flere, lover de. Kjernevelgerne deres blirblanke i øynene og gnir seg i hendene, for her blir det enda større omsetning i Giga XXX og enda flere nye, dyre leiligheter fra StorfinEiendom AS!

Etter at Solbergog kadrene hennes har fastslått at folk vil bo i byer og storetettsteder, legger de til, allerede i neste setning: «Det blir færreungdommer og flere gamle. Da kan vi ikke opprettholde like mangeelevplasser over alt!» Og det er jo sant. For antall ungdommerminker og antall gamlinger øker i hele Innlandet, ikke minst iMjøsbyene. Men sentraliseringspartiene vil ikke legge ned noe somhelst i Gjøvik, Lillehammer og Hamar av den grunn; nei tvert imot:Byene må styrkes, og det skjer ved at småstedene tvangstømmes, for«folk vil jo bo i byene».

Laoss nå ta en titt på Gjøvik, Lillehammer og dalstroka innnafor. PåGjøvik VGS finnes følgende undervisningstilbud: Bygg-og anleggsteknikk;Frisør,blomster, interiør og eksponeringsdesign;Helse-og oppvekstfag;Helsefagarbeidermed studiekompetanse;Informasjonsteknologiog medieproduksjon;InternationalBaccalaureate (IB);Kunst,design og arkitektur;Medierog kommunikasjon;Musikk,dans og drama;Salg,service og reiseliv;Studiespesialisering. Andreprogramområder: Breddeidrett;Toppidrett;Bilde;Lyddesign;Kunstog skapende arbeid;Grafiskdesign;Teaterensamble.

Ogpå Lillehammer VGS: Bygg-og anleggsteknikk;Elektroog datateknologi;Frisør,blomster- og interiørdesign;Helse-og oppvekstfag;Informasjonsteknologiog medieproduksjon;Kunst,design og arkitektur;Restaurant-og matfag;Salg,service og reiseliv;Studiespesialisering;; Påbyggingtil generell studiekompetanse;Kombinasjonsklassen;Tilrettelagtavdeling;Teknologi-og industrifag.

Utvilsomtgode og nyttige fag, alle sammen! Men også: Påfallende like. Og hvaundervises det i på Dokka, inntil skolen der blir nedlagt? Jo:

Bygg-og anleggsteknikk;Elektroog datateknologi;Helse-og oppvekstfag;Teknologi-og industrifag;Studiespesialisering; Påbyggingtil generell studiekompetanse;Tilrettelagtopplæring.

Sågodt som full overlapp mellom Gjøvik og Lillehammer, altså. Men måvirkelig Bygg og anlegg, Elektro og data, Tekno- og industrifag,Helse og oppvekst, Studiespesialisering flyttes fra Dokka til Gjøvikfor å få fylt opp elevplassene i byen? Er det helt utenkelig atnoen flytter den andre vegen, eller at Gjøvik og Lillehammer dekkerhver sine studierertninger? Javisst er det 45 km fra Gjøvik tilLillehammer. Men jeg garanterer at de 42 kilometrene fra Dokka tilGjøvik er vel så lange og slitsomme! Kjør der en vinterdag sjøl,hvis du ikke trur meg.

Dokkadekker dessuten hele området vestover og nordover. Fra Nordsinni erdet 48 humpete kilometer til Gjøvik, og fra Torpa er det 62kilometer. Men det må kanskje til, hvis Frisør, blomster oginteriør på Gjøvik skal få full dekning?

Jeger sikker på at det går an å busse elever denandre vegen også.For eksempel meiner jeg det må være bedre at ungdommer fraSnertingdal reiser 30 km vestover enn at ungdommer fra Torpa måreise 62 km østover. - Med mindre hele hensikten er at Torpa,Nordsinni og Dokka forøvrig skal avfolkes, da. For «folk vil johelst bo i byen».

Folkpå Dokka betaler skatt, de også. Fylkeskommunen mottar driftsmidlerfra Staten basert på hvor mange som bor i hele Innlandet, inklusiveDokka. Er fylkesbudsjettet for trangt, kan det spares på to måter:Enten fordele byrder og kroner noenlunde likt, eller bruke allemidlene på ett sted – nemlig i byen. Nå må folk på Dokkaværsågod være med og betale for at tilbudet styrkes på Gjøvik ogavvikles på Dokka.

Enkoloni har som sin viktigste funksjon å levere skatt og råvarer tilkoloniherren. Fra Dokka og omegn skal det leveres skatt, ogetterhvert råvarer i form av elever, til Mjøsbyene. Makta sitter ibyene, i kraft av at det bor flest velgere der – velgere somkanskje lever godt med at byene favoriseres. Men et demokratifungerer bare hvis flertallet tar hensyn til mindretalletsrettigheter også: Hvis det ikke skjer, forfaller demokratiet til etflertallsdiktatur.

Nårbygdesamfunn behandles som kolonier, er det alltid noen som taper. Påden andre sida: Sentralisering er alltid lønnsomt også. For noen.https://kvernvold.blogspot.com/2024/05/sentralisering-er-alltid-lnnsomt-for.html

Pidgin på "norsk": En språktirade

 

Hør på dette:

«Siriesli, altså.Jeg mente ikke at - «

«Jeg ble veldigkånfjust her. Beisikli mener jeg at - «

«Trenger riili envækeisjen nå. Det har vært litt av en effert å - «

«Wått? Ar jukreisi? Det var virkelig en leim unnskyldning. Du prøver jo åsjeime - - »

«Her har vi enhelt ny keis. Fyren kleimer å ha rett til - - men jeg trur han barefeiker - «

«Dette er blittveldig fæsjenebel. Det er mye glæmmer ute og går - «

«Dette kan jeg giet helt streitfåverd svar på!»

«La meg freimespørsmålet litt annerledes...»

«Vimå se dette i en kåntekst.»

Også videre, og så videre.

Ikulturprogrammene der folk blir intervjuet fordi de er Kjente Navnsprer denne språkfattigdommen seg ustanselig. Dette er ikke (bare)et ungdomsfenomen lenger; det er en del av omgangstonen blant folksom vil framstå som fjonge og fresje.

Nårbegynte dette? Jeg trur vi må helt tilbake til den sagnomsustereklamesnutten «Milk is a better drink», som skulle få ungdommentil å drikke mjølk i stedet for brus. Hjalp det? Brussalget økte. I dag kan du ikke rulle inn på en bensinstasjon uten å bli forulempet med  reklamen som slutter med: «Take it easy.» På kommersfjernsynet –norsk kommersfjernsyn– hører du minst like mye (en slags) engelsk som norsk. Det erikke fordi produsentene ikke trur at vi skjønner norsk, antar jeg,men fordi de trur vi synes (en slags) engelsk er finere.

Jeg går på butikken. Der kan jeg kjøpe «loins» av både kjøttog fisk. Hæ? Kan ikke produsentene det norske ordet «lend»? Neida, og de trur ikke at kundene kan det engelske ordet «loin»heller; de synes bare det er et fint ord. - Men når fikk laksen ogtorsken hofter?

Jegkunne fortsette med å ramse opp eksempler på grusen i det somellers er helt alminnelig, dagligdags prosa. Men du finner sjøl ethopetall eksempler hver eneste dag. Dette er fortsatt bare etoverflatefenomen; det kanlukesbort hvis folk vil. Men vi har også fått djupere strukturelleskader i språket. Jeg tenker på formuleringer som formelt er norsk,men hvor bruksmønsteret blir stadig mer engelsk – eller snarereamerikansk. Dette gjelder særlig når norske ord fylles med en littannen betydning; dvs betydningen til (nesten) likelydende engelskeord. Eksempler:

Jeghører stadig oftere at ordet «simpel» mister sin norske betydning,og i stedet brukes i betydningen «enkel». Vi brukte å si sliketing som: «Det vet jeg» eller «jeg vet det»: Nå hører vi nestenbare «jeg vet» - direkte oversatt fra «I know». Ogkroneksempelet: «Besøk Pelsbutikken for en hyggelig handel.» «Hanreiste til Paris for en ukes ferie.» Den engelske preposisjonen«for» har nesten fullstendig fortrengt et helt sett av norskepreposisjoner. Inntil nylig brukte vi å reise påferie;nå reiser vi visst stadig oftere forenferie. «For» brukte å være en konjunksjon; nå brukes ordetnesten bare som preposisjon, for det er det på engelsk.

Eller,som du stadig hører i reportasjer: «Tilbake i 2014.» «Tilbake iBergen mener folk at...» - I Norge brukte vi inntil nylig å nøyeoss med «I 2014» og «I Bergen» - du kom til samme år og samme byda også. Så begynte reporterne å høre på amerikanskereportasjer, og da hadde de ikke mer tillit til sitt eget språk ennat de ga seg til å oversette ordrett fra amerikansk. Nylig hørtejeg reporteren si: «De har lenge kjempet over dette området.» Hva?Har de fløyet over området og kjempet? Nei da. Jeg prøver meg påen ordentlig oversettelse, og da blir det: «De har lenge kjempet omdetteområdet.» «Om» er en av de norske preposisjonene som leverfarlig, for «about» betyr noe helt annet, og da er det tryggest åavvikle hele preposisjonen.

Lameg for ordens skyld ramse opp den lista over norske preposisjonersom vi lærte på folkeskolen for hundre år sia: «For, til, fra,frå, over, under, etter, foran, føre, på, i, av, ved, med, om,hos, mellom, gjennom, uten, blant, iblant, forbi.» Har du fortsatten levende dialekt som du føler deg trygg på, kan du fort legge tilnoen flere. Hvor mange av disse kommer til å overleve i haglstormen fra engelsk?

Erjeg mot låneord? Nei da, språket er fullt av låneord som bærer enny betydning. Jeg bruker massevis av nyord, også fra engelsk; jegdigger Katzenjammer og synes de er kule. I svake øyeblikk kan jeg til og med finne på å si at dette er blitt en stor "hit". Språket blir rikere av at vi låner inn ord for begreper vi mangler. Men språket blir fattigerenår vi avvikler gode norske ord, og erstatter dem med (en slags) engelsk: Det blir bareflatere og fattigere.

Språketvårt blir litt mer pidginisert for hver dag som går. Jeg henter endefinisjon fra Pediaen: «Pidginspråkakarakteriseres av et begrensa vokabular,som kun omfatter termer som er helt nødvendige for kommunikasjon. Dehar en enkel eller nesten ikke-eksisterende grammatikk.»

Moderneengelsk begynte som et pidginspråk – ei blanding av angelsaksiskog normannerfransk som begynte med invasjonen i 1066. Den dag i dagfinnes det ordpar som røper den sosiale avstanden mellomangelsaksisk og fransk: Fine folk eter «venison»; bermen eter«meat». Angelsaksisk «stool» - stol – er så simpelt at det harfått betydningen «avføring». Det tok et par hundre år før dennespråksausen ble et ordentlig språk, et kreolspråk. Og på dettidspunktet var både den franske og den angelsaksiske grammatikkenhelt borte. Moderne engelsk har verken tre eller to kjønn; ingensubstantiver bøyes i nominativ, genitiv, akkusativ og dativ; detskilles ikke mellom transitiv og intransitiv bøyning lenger. (Jo, etørlite tilløp: Beleste folk skiller fortsatt mellom «hanged» og«hung» - men der stopper det.)

Såkan en meine at moderne engelsk er blitt et mye rikere språk på denmåten. (Skjønt både franskmenn og tyskere vil protestere kraftig.)Men det tok uansett alt for lang tid, og på vegen ofret de sine opprinnelige språk.

Detsynes jeg ikke vi skal gjøre. Vi skal utvikle det norske språket,ikke avvikle det. Til kamp mot språkfattigdom og jåleri!Tvangsinnfør norsk språk i mediene. Gjerne i skolen også!

I 2155 har en spesialagent en travel hverdag

 

Mangeframtidsfortellinger begrenser seg til å se på énutviklingstendens, ett utsnitt av nåtidas mangslungne virkelighet,og forlenge denne ene tendensen inn i framtida – av og til inntildet absurde. Så spinner forfatteren en historie der personen(e)likner til forveksling på mennesker i vår egen samtid, med tanker,holdninger og ideer som har stått på stedet hvil fra 2000-tallet,upåvirket av teknologiske, politiske og økonomiske revolusjoner somskjer i mellomtida. Mange spenningsromaner med handling lagt tilkommende århundrer er egentlig cowboy-fortellinger medfolk i rare kostymer. På samme måte er mange historiskefortellinger befolket av 2000-tallsmennesker med pappneser.

Debeste fortellingene, derimot, klarer å beskrive en fullstendig,fremmedartet og likevel gjenkjennelig verden hvor alle deler stemmeroverens: Et vegg-til-vegg-maleri hvor økonomi, politikk, folkeliv,kultur og teknologi henger sammen, hvor handlinga, intrigen, eruløselig knyttet til den verdenen som beskrives, og hvor menneskenetenker, snakker og oppfører seg som om de hører hjemme i akkuratdenne verdenen. Et ypperlig eksempel på en truverdig konstruksjon aven framtidsverden befolket av framtidsmennesker er den prisbelønteromanen «The Windup Girl» av Paolo Bacigalupi, fra ei framtid derglobal oppvarming, genteknologi, ressursutarming og hyppigekatastrofer har gjort verden til et enda mer utrygt sted enn i dag.

EirikIldahl har skrevet en roman der han fører Bacigalupisutviklingslinjer mange hakk videre: I det 22 . århundre er detetablert globale maktstrukturer som såvidt klarer å holde verdensammen. Noen få superrike mennesker har råd til å skaffe segudødelige avatarer, slik at de kan transportere bevisstheten sinover i avatarer og leve evig.

Hovedpersonen,Liriel, arbeider for avatariatet, som er av de to maktstrukturene somholder verden i en slags likevekt. Hun er en «martyr» som har viethele sitt liv til å utføre oppdrag som er nødvendige for å bevarero og orden. Hun er forbedret både genetisk og teknologisk: Hun hargjeller bak ørene som kan redde livet hennes i en oversvømmelse;hun har utvidet synsspekter og kan se infrarødt lys; hun kan kjenneog sende elektromagnetiske pulser, og hun er trent opp til enformidabel drapsmaskin. Verden er befolket av vanlige mennesker, avmennesker som er forbedret på forskjellige måter, av kloner medeller uten forbedringer, av kyborger og androider, og av dyr som erforbedret, slik at de kan utgjøre (deler av) forbedrete mennesker.Kunstige intellegenser opptrer i alle slags former – blant annetsom frittsvevende skyer av nanopartikler.

Intrigensettes i gang av at noen har klart å trenge inn i maktstrukturenesugjennomtrengelige sikkerhetssystem og foretatt en sabotasjeaksjonsom vil få globale og katastrofale konsekvenser. Liriel reiser ut påoppdrag for å finne de skyldige og bidra til å avverge katastrofen.Det viser seg etterhvert at maktstrukturene er mindre oversiktligeenn vi trur; det blir stadig mer uklart hvem som er skurk og hvem somer helt, og hva spillet i det hele tatt går ut på. I sin jakt påde skyldige, hvem det nå måtte være, utfører vår heltinne denene halsbrekkende operasjonen etter den andre og reiser pålivsfarlig oppdrag fra Bouvet-øya til Sibir, til turistfellene underSahara, til de oversvømte atollene i Maldivene, til et svevendekeiserpalass over Kina. Det er et under at hun overlever – ogkanskje gjør hun ikke alltid det heller.

Teknologi,kultur, politikk og de forskjellige miljøene henger sammen på enoverbevisende måte. Heltinnens overlevelsesevne grenser nok til deteventyrlige, men hennes nagende følelse av ensomhet er svært ekte,og svært overbevisende. Framtidsverdenen tegnes med en frodighet ogen fantasirikdom som en nesten må til Jack Vance, verdensbyggernesstormester, for å finne maken til. Og romanen drøfter spørsmålsom blir stadig mer aktuelle etterhvert som teknologien freseravgarde med oss i vår egen, ikke særlig idylliske verden.

«Iriel»av Eirik Ildahl bør få MANGE lesere. Den ligger ikke i dynger oglass ved inngangen i de store bokhandlene, men den kan sikkertskaffes fra nettbutikkene til ARK, Tanum og andre. Kast deg på tastaturet!

Fossilt karbon og rare argumenter

 

Foret par år sia kom det en artikkel i et medisinsk tidsskrift somfastslår at svært lite av CO2-økningen siste 100 år (fra 280 til425 deler pr. million) skyldes menneskelig aktivitet. (https://journals.lww.com/health-physics/Abstract/2022/02000/World_Atmospheric_CO2,_Its_14C_Specific_Activity,.2.aspx)

Grunnen til at jegtrekker fram denne pussige artikkelen, er at den var vedlagt et svarpå spørretjenesten Quori. Spørsmål og svar var på norsk. Dermedgaranterer jeg at denne historien kommer til å dukke opp på eihjemmeside nær deg: De har det med å bli resirkulert og resirkulertog resirkulert, sånne artikler som betviler at det foregåroppvarming, eller at oppvarminga skyldes klimagasser, eller atklimagassøkningen er menneskeskapt, eller at klimaendringer erskadelige, eller ... Sånne hjemmesider, veit du.

Artikkelen tar forseg andelen av den ustabile isotopen C14 i atmosfæren. C14 oppståri de øvre lag av atmosfæren ved at høgenergetiske partikler isolvinden utstyrer C12-atomer med to ekstra nøytroner i kjernen. (Ogdu har rett; det oppstår mange flere C13-atomer.) C14 brytes ned medei halveringstid på 5730 år. Det betyr at hvis du starter med enviss mengde C14, vil bare halvparten være igjen etter 5730 år.Etter 11430 vil bare fjerdedelen være igjen, osv.

C14-nivået iatmosfæren holder seg noenlunde konstant. Når et tre vokser, tardet til seg både C12, C14 og den stabile isotopen C13 i sammeforhold som mengden i atmosfæren tilsier. Men når treet dør,slutter det å ta til seg karbon. I det døde treet vil C14-andelensakte men sikkert avta; det er grunnen til at C14-analyse kan brukestil datering av fortidsminner.

Endigresjon: Ved bruk av karbondateringer hadde man, fram til1960-tallet, kunnet befeste en oppfatning som lenge var opplest ogvedtatt i arkeologien: Nemlig at de enorme gravhaugene i Irland ogEngland var bygd med pyramidene som forbilder. Noe så ruvende kunneikke folk i de tilbakestående utkantene finne på å bygge helt avseg sjøl, meinte man. Impulsen måtte ha kommet fra «sivilisasjonensvugge» i det indre Middelhav. Men på 1960-talletble historikerne oppmerksomme på at C14-datering noen tusen årtilbake i tida kunne bomme med flere hundre år, fordi C14-andelen iatmosfæren faktisk har variert litt. Dermed ble de nødt til åkalibrere C14-dateringer med andre dateringsmåter, deriblantdendrokronologi – altså ved hjelp av årringer. Disseomdateringene la grunnlaget for den revolusjonen i arkeologien somble kalt «Den nye arkeologien», som bl a påviste at slike byggverksom Newgrange, Silbury Hill og flere andre var atskillig eldreennde store pyramidene i Egypt. Dermed ble forståelsen av verdenskulturhistorie radikalt endret. Kulturhistorien kunne ikke lengerbeskrives som en stadig strøm av nye impulser fra «sentrum» ut til«periferien». Denne forskyvningen av perspektiv skjedde ikke utenverbale sverdslag i historiske kretser, selvfølgelig.

Nårkarbonet har ligget i jorda i mange millioner år, er det ikke etteneste C14-atom igjen av det som fantes opprinnelig i en karbonholdigavsetning. Derfor finnes det ikke C14 i fossile brensler.

Nåkommer vi til argumentasjonen i «WorldAtmospheric CO2, Its14C Specific Activity, Non-fossil Component,Anthropogenic Fossil Component, and Emissions (1750–2018)»:(Artikkelen er to år gammel; jeg bruker oppdaterte tall, menresonnementet er det samme.) Hvis karboninnholdet i atmosfæren harsteget fra 278 i før-industriell tid til 225 i dag, og hele økningenskyldes fossile brensler, skulle C14-andelen ha vært «utvatnet» ien slik grad at den relative andelen synker med 34 %. Men det har denikke gjort! Den har bare sunket med 12 %. Altså skyldes bare 12/34av økningen i CO2 tilsig fra fossile kilder. Da må resten skyldesandre kilder, som ikke har noe med menneskelig aktivitet å gjøre!

Nåtenker du straks på de kosmiske partiklene som genererer nytt C14høgt oppe i atmosfæren. Beklager, men det tilskuddet rekker ikkelangt: Ifølge de nyeste kalkylene utgjør den prosessen omtrent 1,64C14-atomer pr. sekund pr. kvadratcentimeter overflate. (https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0012821X1200266X) (Eldre kilder oppgir hele 2,5 C14-atomer pr. sekund pr.kvadratcentimeter. Som du snart vil se, så ville ikke det ha gjortstore forskjellen.)

Hvisdu ganger ut 1,64 med alle Jordas kvadratcentimeter og alle åretssekunder, finner du at det blir generert 2,65 x 10^24 C14-atomer iløpet av et år. Hvert C14-atom veier 2,33 x 10^-23 g.

Dermedfinner du raskt ut at den kosmiske strålinga genererer i alt 62 gC14 i løpet av et år. (Regner du med 2,5 i stedet for 1,64, får du95 g i året. Ikke imponerende mye, det heller.) Den totale mengdenC14 i atmosfæren utgjør 10^-12 av den totale karbonmengden, ifølgeganske mange kilder – f eks denne:https://en.wikipedia.org/wiki/Carbon-14. I før-industriell tid hadde vi nesten 600 milliarder tonn karbon iatmosfæren, derav litt over 600 kg C14. Verken 62 g eller 95 g gjørstore forskjellen.

Dermedfastslår forfatterne: «Våre resultater viser at prosentdelen avCO2 som skyldes fossile brensler økte fra 0 % i 1750 til 12 % i2018, alt for lite til å være årsaken til global oppvarming.»

Delar altså C14-andelen være et mål for hvor mye fossilt karbon somhar nådd atmosfæren. «77 % av CO2-økningen må altså skyldesandre kilder,» skriver de. De nevner ikke hvilke kilder, men snakkerom «utvekslingsreservoarene». Det største reservoaret er havet,som inneholder 40 ganger så mye karbon som atmosfæren. Men deforklarer ikke hvorfor havet plutselig skulle gi fra seg mer og merkarbon til atmosfæren, nøyaktig i takt med vår økende bruk avfossile brensler. Med andre ord; forfatterne er på bærtur.

Dehar likevel et viktig poeng når de nevner «utvekslingsreservoarene».Men de unnlater å nevne den prosessen som gjør«utvekslingsreservoarene» viktige i denne sammenhengen, nemlig dennaturlige karbonsyklusen. Den mest lettleste og grundige, og dermedden beste, beskrivelsen av denne syklusen finner du i Hans PetterJacobsens fortreffelige «Klimablogg»: Klimablogg:Karbonsyklusen (hpklima.blogspot.com)

Bloginnleggetom karbonsyklusen er noen år gammelt, så karbonmengden i atmosfærenhar økt en god del sia dette innlegget ble skrevet. Jeg tillater megå bruke tall som er oppdatert til 2024, og dessuten å avrunde.

Isyklusen inngår det at atmosfæren hvert år avgir ca 123 milliardertonn karbon til vegetasjon og jordsmonn, og får ca 120 tilbake. Påsamme måte bytter atmosfæren karbon med havet: Den avgir ca 80milliarder tonn årlig, og får 77 tilbake. At den stadig gir fra seglitt mer karbon enn den mottar, skyldes at den hele tida får tilførtet overskudd av karbon utoverdetsom inngår i den naturlige karbonsyklusen, nemlig karbonet frafossile kilder. Noe av dette overskuddet klarer atmosfæren å kvitteseg med, men ikke alt: Hvert år øker atmosfærens egetkarboninnhold med 4 milliarder tonn.

Haddejeg vært klimaforsker med vegg-til-vegg-kompetanse på sånneprosesser, samt tilgang til sofistikerte algoritmer, statistikker ogmange teraFLOPS på den nyeste parallellprosessoren, ville jeg hastartet reaktoren og generert en strøm av presise regnestykker. Jeghar en konvolutt, en kulepenn og en PC, derfor må jeg forenkle litt.

Iden gjensidige utvekslinga av karbon mellom atmosfæren og andrekarbonlagre må vi ha klart for oss følgende: Det aller meste avutvekslinga med havet foregår i overflatelagene. Dermed fåratmosfæren tilbake karbon som den leverte fra seg for ti, tjue,hundre år sia. Da har ikke C14-andelen minket så mye at du merkerdet. Etter hundre år gjenstår det fortsatt 5.630 år førC14-andelen i dette karbonet er halvert.

Likedani utveksling med vegetasjon og jordsmonn: Atmosfæren mottar karbonfra fjoråret når meitemarken, soppen og bakteriene bryter ned vissent gras og lauv. Atmosfæren mottar også karbon fra 1 .000 årgamle trær som omsider detter og råtner – fortsatt med 4.700 årå gå på før C14-andelen er halvert.

Jegmeiner jeg erkonservativhvis jeg antar at 80 % av karbonet som atmosfæren mottar fra hav ogland inneholder (for alle praktiske formål) like stor C14-andel somatmosfæren allerede inneholder. De siste 20 % regner jeg somC14-frie.

Vigjør et tankeeksperiment: Se for deg at atmosfæren mottar alle de300 milliarder tonn fossilt karbon på én gang, på toppen av 600milliarder tonn som «alltid» har vært der. La oss kalleC14-andelen av karbonet i en 1750-atmosfære for a. Etter injeksjonav 300 milliarder tonn fossilt karbon vil C14-andelen i atmosfærenvære 0,66 a.

Idenne utopiske verdenen skjer det ingen flere fossile utslipp. Menkarbonsyklusen fortsetter som før: Det første året gir atmosfærenfra seg 200 milliarder tonn karbon som har en C14-andel på 0,66 a,og mottar 200 milliarder tonn som har en C14andel på 0,8 a.

Etterett år blir C14-andelen i atmosfæren denne:

ax (700 x 0,66 200 x 0,8)/900 = 0,69.

Etter2 år:

ax (700 x 0,69 200 x 0,8) = 0,71.

Etter3 år: 0,73. Etter 4 år: 0,75 – osv.

Duser hva som skjer? C14-andelen i atmosfæren går asymptotisk motC14-andelen i utvekslingsreservoarene. Det fossile karbonet iatmosfæren uttynnes med C14-holdig karbon fra vegetasjon, jord oghav. Disse reservoarene er uhorvelig mye større enn lageret iatmosfæren, og karbonet i reservoarene inneholder nesten like myeC14 som atmosfæren inneholdt for noen årtier eller århundrer sia.

Etmye mer komplisert regnestykke som ser på utslipp og karbon fra årtil år ville ha vist det samme. Regn sjøl.

Detteforklarer hvorfor det ser ut som om bare 23 % av det fossile karbonetbefinner seg i atmosfæren. Observasjonen er forsåvidt riktig, men77 % av utslippene har etterhvert havnet i vegetasjon, jord og hav,og blitt erstattet av C14-rikt karbon fra vegetasjon, jord og hav. Sånn funker karbonsyklusen.

Drivereni denne prosessen, som gjør at CO2-innholdet i atmosfæren øker ogøker, er utslippene av fossilt karbon. Karbonsyklusen maskerer denfossile kilden til karbonøkningene. Enkle resonnementer somfrikjenner utslippene av karbon basert på slik maskering er ikkeriktige.

Månereiser og bomturer i science fiction

 

Sciencefiction er fortellinger om det ukjente. Det ukjente kan væreframtida, fortida, fremmede land, fremmede verdener. Det kan værefremmede samfunn og politiske systemer – parodier, utopier,dystopier. Robert Heinlein (https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_A._Heinlein), grunnleggeren av modernescience fiction, foreslo begrepet «speculative fiction».

Hvis fortellingerskal skape engasjement, må de være truverdige. Det er langt merkrevende i science fiction enn i kjøkkenbenkrealisme: Leserne er mernyfikne og kunnskapsrike enn gjennomsnittet. Forfatteren som vilgjøre det fantastiske truverdig må vite minst like mye om destedene og fenomenene hun eller han beskriver som leseren.Sogeskriverne på Island kunne dikte freidig om énfotinger iHvitramannaland, for ingen visste mer om verden vest for Vinland ennskribentene. I dag har leserne atlas.

Jeg skal ta formeg et grunntema i science fiction der forfatterne har tabbet seg ut,sett i lys av de kunnskapene som du og jeg besitter i dag. Og oftesett i lys av kunnskaper som fantes da fortellingene ble skrevet. Jeger en typisk science fiction-leser, trur jeg, og vi er som kjent bådekravstore og kritiske, men desto mer begeistret når vi møteroriginale ideer som funker. En annen gang skal jeg kanskje ta formeg noen sånne. Men jeg innrømmer at hvis jeg kan dra ned buksa påen skribent som fusker med fakta, så fylles jeg av hjertevarm ogondskapsfull skadefryd. Den gleden unner jeg deg å få del i.

Jegbegrenser meg til fortellinger som med rimelighet kan kalles sciencefiction, altså ikke eventyr og fantasifortellinger. I slike kan vifinne både drager og demoner, og det aksepterer vi fordi vi harinngått en avtale med forfatteren: Hun eller han viser oss en fulltog helt oppdiktet verden,og det godtar vi så lenge den henger sammen, sjøl om den ikke harett eneste berøringspunkt med (det vi oppfatter som) virkeligheten.Hvis du absolutt vil ha et teoretisk grunnlag for at det skal væretillatt å drive på slik, kan du jo begynne med Samuel Coleridge:https://www.gradesaver.com/coleridges-poems/study-guide/the-willing-suspension-of-disbelief

Skillelinjene kan være uskarpe. Men de finnes: Du ville ikke finnepå å kalle «Ringenes Herre» science fiction. Du vil ikke finne påå kalle «Reisen rundt Månen» fantasy heller. Baron vonMunchhausens eventyr holder jeg også utafor; de var skrøner somingen tok alvorlig, aller minst baronen sjøl.

Andrefantasifulle fortellinger om eventyrlige reiser til fjerne land –som «The Travels of Sir John Mandeville» (https://en.wikipedia.org/wiki/Mandeville%27s_Travels) - ser jeg også bort fra. Jeg konsentrerer meg om noenkjernefortellinger i science fiction. Og du finner ingen fasterekjerne i denne tradisjonen enn historiene om reiser til Månen. Laoss se hvordan disse reisene er framstilt ned gjennom århundrene.

1: Lukianos

Mangemeiner at Lucianos av Sanmosata (https://no.wikipedia.org/wiki/Lukian) skrev den første «ordentlige» science fiction-roman. Han levdefra ca år 120 til ca år 160, og skrev ei fortelling med tittelen«En sann historie». Trass i tittelen begynner forfatteren med åerklære at hele historien er oppspinn. Det må vi gi ham rett i: Hanbeskriver hvordan han sammen med et reisefølge ble ført av stormenlangt ut på havet, til ei øy der de ble løftet opp til Månen aven virvelvind. Der oppe ble de innblandet i en krig mellom kongen avMånen og kongen av Sola.

Lukianos begynneren lang tradisjon innen månereiser ved å befolke Månen medmerkelige skapninger. Etter å ha stiftet fred, blir de fraktettilbake til Jorda, hvor de blir slukt av en 300 km lang hval. Ihvalens buk møter de andre merkelige vesener som de fører krig mot.Etter å ha kommet seg ut igjen, seiler de videre over et hav avmjølk, går i land på ei øy der de møter Homer, Pythagoras ogheltene fra trojanerkrigen -- og så videre.

Lukianos tok segnok noen friheter med datidas kunnskaper om verden. Han var enflittig skribent, og den mangslungne historien var skrevet som ensatire, en parodi over fantastiske fortellinger som sirkulerte i hanssamtid. Han avsluttet historien mens den var på sitt mest dramatiskeog lovet spennende fortsettelse i neste bind, men det løftet blealdri innfridd. I en oversikt over litterære reiser til Månen stårlikevel hans transportmekanisme, virvelvinden, som en av de mestusannsynlige. Han har ikke skrevet denne historien i håp om atleseren skal tru på den.

2: JohannesKepler

Jeggjør et langt hopp, til en av naturvitenskapenes største helter –Johannes Kepler ( https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Kepler). Han var astronom og matematiker, og la grunnlaget for det modernebildet av Solsystemet med de tre lovene for planetenes bevegelser (https://snl.no/Keplers_lover). Han utformet disse lovene ut fra egne og Tycho Brahesobservasjoner, og femti år seinere kunne Isaac Newton bekrefte demmed beregninger basert på hans egen gravitasjonsteori (https://no.wikipedia.org/wiki/Newtons_gravitasjonslov).

Itilleg til sitt vitenskapelige arbeid skrev Kepler en roman, Somnium( https://en.wikipedia.org/wiki/Somnium_(novel)). Den ble utgitt i 1634, først etter hans død. I denne romanendukker det opp en demon som kan bære mennesker hvor som helst demåtte ønske, også til Månen, men turen dit er svært krevende pågrunn av akselerasjonen og den isende kulden i rommet. Demonenbeskriver likevektspunktet hvor Jordas og Månens tiltrekning er likestore, og den beskriver hvordan Jorda og stjernehimmelen ser ut fraMånen – en beskrivelse som står seg ganske godt den dag i dag.Den forklarer at månedøgnet er på tredve dager, og at det blirisende kaldt i løpet av den lange månenatta. Til gjengjeld blir detkokende varmt i løpet av månedagen.

Demoner var nokvanligere på Keplers tid enn i dag, også i romtransporten. Hellerikke beskrivelsen av Månens innbyggere står seg like godt som deastronomiske beskrivelsene: Kepler var astronom, ikke exobiolog. Ogverken i Keplers samtid eller i løpet av det neste århundret vardet noen som kunne påpeke feil i Keplers spekulasjoner om utsiktenfra og forholdene forøvrig på Månen. Tvert imot forholdt Keplerseg strengt til kunnskapene om astronomi og mekanikk på hans egentid. (Naturlig nok, sia det var han som hadde gjort de vikigsteoppdagelsene!)

3: Jules Verne

Derimotkan det ikke påstås at Jules Verne (https://no.wikipedia.org/wiki/Jules_Verne)forholdt seg strengt til gjeldende kunnskaper i samtida. Da han gaut de to månereiseromanene sine, «Dela Terre à la Lune» i 1865 og «Autour de la Lune» i 1869, haddeNewtons «PhilosophiæNaturalis Principia Mathematica” (https://en.wikipedia.org/wiki/Philosophi%C3%A6_Naturalis_Principia_Mathematica) vært tilgjengelig i 178 år. Og sjøl om Verne i.kke kunne regne,så hadde han minst en rådgiver som kunne det, for han visste atJordas unnslippingshastighet er 11,2 km/s. Men rådgivningen innenNewtonsk mekanikk har tydeligvis begynt og sluttet med denne eneopplysningen.

IJules Vernes månereise, som jeg bladde meg storøyd igjennom da denkom i norsk utgave («Reisen rundt månen», Tiden Norsk Forlag,1950), reiser heltene i ei kanonkule. Ja, du leste riktig. Etterborgerkrigen i USA har Kanonklubben fått mange entusiastiske ogdyktige medlemmer. Presidenten i klubben vil bruke denne kompetanseni vitenskapens tjeneste, så han får med seg et par andreentusiaster og samler inn penger til en månekanon. Løpet er 300meter langt og plasseres i ei sjakt. Eventyrerne forsegles inne i eihul kanonkule som heises ned og blir skutt ut med et smell som høresover hele Florida. Og sia Jules Verne har skjønt at luftmotstandenvil bremse prosjektilet, må utskytningshastigheten være 16 km/shvis kanonkula fortsatt skal ha utslipningshastighet når den kommeropp i lufttomt rom.

Nåfølger noen regnestykker. Jeg garanterer ikke at jeg har unngått enog annen desimalfeil; sånt har hendt før, så du må gjernekontrollregne. Først ser jeg på utskytinga:

Etpar ligninger fra Newtons mekanikk sier: V = A t, og S = 1/2 * At**2.Her er V hastigheten (16 km/s) ved utløpet av kanonen; S er liklengden (300 m) på kanonrøret, A er akselerasjonen kanonkula får ikanonrøret, og t er tida det tar å skyte kula ut av kanonen.

Vifinner at t = 0,0375 sekunder, og A er 426.667 m/s**2, Eller omtrent43.450 ganger tyngdens akselerasjon på jordoverflata. Veier du 80 kgder du står og går, vil du merke at i disse 0,0375 sekundene veierdu 3.476 tonn. Det varer ikke lenge, men det er minst 4.345 ganger såmye som du tåler. Det forklarer nok at passasjerene blir svimeslåttav utskytinga. I en Newtonsk verden er de flate som pannekaker lengefør de når munningen på kanonen.

Antalikevel at de på mirakuløst vis overlever! De er ute i atmosfæren,hvor de bremses ned fra 16 til 11,2 km/s. Den bevegelsesenergien somblir tapt bli konvertert til varme.

Iregnestykket mitt har kanonkula en masse på 100 tonn. Men massenspiller ikke særlig stor rolle, sia den dukker opp på begge siderav likhetstegnet og kan forkortes bort. Anta at disse tonnenehovedsakelig består av stål (dvs jern), som har en spesifikkvarmekapasitet på 452 Joules pr kg pr grad K, ifølge tabeller dufinner både på nettet og i bøker. De fantes nok på Jules Vernestid også.

Inedbremsinga taper kanonkula da en bevegelsesenergi på 6,55*10**12Nm, som tilsvarer det samme i Joules. Anta at halvparten går med tilå verme opp luft, og halvparten til å verme opp kanonkula. Da servi at kanonkula etter nedbremsing er blitt 7,2*10**4 gradervarmere.

Såvarm blir den selvfølgelig aldri. Den kommer ikke langt før bådefarkosten og passasjerene har gått over i gassform. Det er altså engod grunn til at måneraketter nå for tida er godt utstyrt medvarmeskjold, som de slipper fra seg etterhvert som de blir skikkeligvarme. De beveger seg ikke med sånne hastigheter som Jules Verneskanonkule før de er godt over atmosfæren heller, og det er nokklokt.

Nåhar vennene våre kommet seg ut i rommet, med denunnslipningshastigheten som både og fartøyet deres har fått. De eraltså i fritt fall helt til de bremses ned? Nei, ikke hos JulesVerne! Der har de fortsatt en tyngde som blir mindre og mindre, helttil de når punktet der Jorda og Månen trekker på dem med like storkraft. Der veier de nesten null. Kanonkula har såvidt fart nok tilat de begynner å falle mot Månen, og da blir de sakte men sikkerttyngre igjen.

Noken gang har Jules Verne misforstått Newton. For hvert enestemilligram i kanonkula, passasjerene og lasten deres er jo utsatt forakkurat samme tyngdekraft. De faller altså fritt, og det vil degjøre helt til kanonkula blir bremset av en medbragt rakett ogutsetter passasjerene for en kunstig tyngdekraft. Du har nok lagtmerke til at astronautene på romstasjonen svever som snøfnugg rundti kabinen, enda de befinner seg godt innafor Jordas tyngdefelt: Defaller og faller fritt i sin egen og romstasjonens bane. Slik villeVernes månereisende ha svevd inne i kanonkula også, hvis de og denvar kommet så langt.

IVernes historie reiser kanonkula i bane rundt Månen og blir slengttilbake mot Jorda. Ingen rakett bremser kanonkula når den fallertilbake mot Jorda. Det er bare atmosfæren som bremser, og igjen ville de ha gått over i gassform lenge før de nådde havoverflata.Jeg har ikke prøvd å regne ut hvor djupt ned i havet kula fallerfør den begynner å flyte opp igjen. Men kula er både hul oglufttett, så den flyter opp igjen, og når redningsmannskapeneomsider kommer fram, sitter månefarerne og spiller domino.

Vernehar dessverre dannet skole for en del seinere guttebokforfattere:Ikke med kanonkula si, men med forestillingen om at du blir lettereog lettere etterhvert som du beveger deg ut fra Jorda. Du gjør ikkedet: I fritt fall veier du ingenting før rakettene blir skrudd på.

4: H. G. Wells

OmVerne har skrevet halvparten av vår science fiction-kanon (!), såhar H. G. Wells ( https://snl.no/H._G._Wells) skrevet den andre halvparten. Og når Verne hadde sendt sine helterrundt Månen, kunne ikke Wells være dårligere: Han sendte dem tilMånen og lot dem lande. For at de skal kunne reise dit, introdusererhan en fantastisk oppfinnelse: Cavoritt, oppfunnet av den enedeltakeren på ekspedisjonen, Cavor. Dette er et stoff som isolerermot tyngdekraften. Ved å utstyre farkosten sin med vinduer som kantildekkes med plater av cavoritt, klarer heltene våre å styre den helt til Månen. På vegen oppplever de å være uten tyngde: Rimelignok, sia de kan isolere seg mot tyngdekraft!

Forholdenepå Månen er beskrevet noenlunde realistisk, med perioder av intenskulde som går over i varme når Sola viser seg etter den langemånenatta. Måneboerne er – selvfølgelig, sia dette er Wells –avanserte skapninger som lever i et komplekst, sosialistisk samfunn.De ser ut som kjempestore insekter og har flokker av enormemånekalver som husdyr. Månelandskapet er dødt og goldt ikuldeperioden, men når Sola vsier seg og dampen stiger over defrosne slettene, vokser merkelige planter fram meed stor fart.

Jeghar ikke prøvd å regne på fart og akselerasjon, for med cavorittkan man få til det man vil. Og det er problemet: Denne oppfinnelsengir deg mulighet til å bygge alle slags evighetsmaskiner. Énmekanisme er den som frakter denne farkosten til Månen og tilbakeigjen uten bruk av energi. En annen (tenkt) mekanisme er følgendeenkle: Du legger ei plate cavoritt på bakken. Lufta over den blirvektlaus og stiger til himmels. Det skaper et undertrykk over plata,så vinden blåser fra alle retninger inn mot plata. Vinden fraktermer luft, som også stiger – og så videre. Vindenergien utnyttesav vindkraftverk rundt plata, og slik kan du skaffe deg så myeelektrisk kraft som du måtte ønske deg i all framtid.

JulesVerne skal ha blitt irritert over denne historien, som han oppfattetsom etterligning av hans egen månereise. «Vis meg dette stoffet!»skal han ha sagt. Javisst, men Wells kunne jo godt ha svart: «Vismeg denne kanonen!»

5: Otto W. Gail

Endeligen fysiker!

I1903 publiserte den russiske huslæreren Konstantin Tsjolkovski denklassiske rakettligninga (https://en.wikipedia.org/wiki/Tsiolkovsky_rocket_equation) som viser hvilken hastighet en rakett oppnår under ideelleforhold. Den skal visstnok ha vært utledet av William Moore alleredei 1813 (både Newtons bevegelsesligninger og hans differentialregningfantes jo ad også!), men ingen tok noen notis av Moore, og knapt nokav Tsjolkovski. Men så utledet Robert Goddard (https://en.wikipedia.org/wiki/Robert_H._Goddard) og Hermann Oberth ( https://en.wikipedia.org/wiki/Hermann_Oberth) den samme ligninga, igjen uavhengig av hverandre, og begge to bleaktive forkjempere for romfart.

Romfartsforkjempernefikk så stor tilslutning til ideene sine at New York Times var nødttil å slå kaldt vatn i blodet på dem: 13. januar 1920 trykte desin berømte «Nothing to push against»-leder, hvor de hevdet atraketter ikke kunne virke i et vacuum, for der var det ingenting åskyve fra mot. Skribenten hadde nok ikke satt seg særlig godt inn iNewtons bevegelseslover. Først i 2009, etter at opptil flereraketter – deriblant Hitler-Tysklands V2 – hadde beveget seggjennom rommet, fant de grunn til å trekke tilbake påstanden. (https://www.popsci.com/military-aviation-amp-space/article/2009-07/new-york-times-nasa-youre-right-rockets-do-work-space/ )

OttoWilli Gail ( https://en.wikipedia.org/wiki/Otto_Willi_Gail) var en tysk journalist og forfatter. Han hadde studert fysikk ogvar en bekjent av Oberth. Diskusjonene deres om romfart inspirerteham til å skrive både populærvitenskapelige bøker og romaner medromfart som tema. Romanene hans ble så populære at han bleoversatt, bl a til engelsk, og utgitt i USA. Den best kjente av disseromanene var antakelig «Hans Hardts Mondfahrt» fra 1925. Den bleoversatt til norsk også, og fant vegen til gutterommet midt i VestrefGran («Til månen i rakett», Gyldendals Gode Guttebøker, 1950).

Jegslukte alt som hadde med romfart å gjøre, og jeg kan ikke huske atGails fortelling skilte seg ut fra (for eksempel) «Simon Black ihimmelrommet» eller bøkene om rom-speideren Kemlo. Men ved gjensyni dag blir jeg imponeret over hvor godt og realistisk Gail skildretromferden. Han lar (ganske korrekt) et fly bære raketten Wieland(Vølund på norsk!) høgt i atmosfæren, hvoretter rakettmotorenovertar. Han gir nøyaktige beskrivelser av drivstoffet ogakselerasjonen, og skildrer presist hvordan romfarerne merkerakselerasjonen som økt tyngde. Etter akselerasjonen befinnerromfarerne seg i fritt fall, og denne tilstanden gir Gail også enrealistisk beskrivelse acv. Idet de nærmer seg Månen, starterekspedisjonens leder rakettmotoren for å bremse, før han setterWieland ned på Månen, like mjukt og presist som Armstrong i 1969.

Denneromanen kunne nesten ha vært ei lærebok for tidlig romfart.Djevelen er i detaljene, men jeg klarer ikke å finne noen hull iframstillinga av ferden til Månen, eller av mekanikken rundtakselerasjon og nedbremsing. Romanen er likevel ikke ei kjedeliglærebok; forfatteren klarer hele tida å opprettholde spenning ogframdrift i historien, samtidig som han krydrer framstillinga medalle de tekniske detaljene som gjør historien truverdig.

Ekspedisjonensleder er både flink og oppfinnsom, og ikke minst kan han å regne.Det oppstår flere tekniske problemer; da setter han opp noenregnestykker før han gjør akkurat slike tiltak som situasjonenkrever. For eksempel: På Månen viser det seg at drivstofftanken harfått lekkasje. Dermed har de ingen mulighet til å komme levendehjem til Jorda. Hans Hardt veit råd: Han bygger et solkraftverk,bruker strømmen til å spalte vatn (de har funne is nede i krateret)og fyller tanken med flytende hydrogen og oksygen. Når Sola skinnerpå en skyfri himmel hele den lange månedagen, får de drivstoff noktil å komme seg hjem. En ingeniør etter mitt hjerte!

Dehar likevel ikke riktig så mye drivstoff som de trenger for å landetrygt på Jorda. Men Wieland har en landingsmodul; en lukket gondolmed en kjempestor fallskjerm. De går i gondolen og frigjør den fraWieland. Fallskjernmen folder seg ut når de kommer ned i atmosfæren,og mens Wieland faller rødgløende i havet, splintres og forsvinner,flyter gondolen med månefarerne opp til overflata igjen som en dupp.De blir reddet, men den medbragte journalisten mister alle notatenesine – de fulgte Wieland ned i djupet.

Detaljenefra Månen er så korrekte som det var mulig å få dem, for 99 årsia. De reisende har selvfølgelig romdrakter: En livsfarligsituasjon oppstår når en av dem får en liten rift i romdrakta –da mister han luft og kan omkomme hvis de ikke klarer å tette dennerifta. Det klarer de.

Imotsetning til andre romfarere møter de ingen skapninger som minnerom mennesker. Derimot dukker det opp en flokk av lange, ormeaktigevesener som kveiler seg rundt dem og bare lar seg drive bort med dampfra ei trykkluftkanne. Beskrivelsen av hvordan de lange, ormeliknendeskapningene vrir seg og bukter seg om hverandre likner en forstørretutgave av et ormebol. Jeg mistenker at forfatteren en gang har settet slikt et og blitt fascinert av det, og så har han forstørret dettil et riktig ufyselig bilde av utenomjordiske skapninger.

Summering:Av de fem måneferdene jeg har tatt for meg, er det bare Gailsfortelling som virker realistisk og gjennomarbeidet – takket væreat han hadde kunnskaper til å gi seg i kast med en så krevendeform. Forfattere etter ham har prøvd å skrive like realistisk utenat det går ut over handlinga. Ikke alle har klart det, og ikke allehar tatt seg bryet med å prøve heller.

Omnoen amerikansk science fiction-forfatter har lest oversettelsene avfortellingene hans og latt seg inspirere, må det være RobertHeinlein. Større anerkjennelse kan en ikke gi en av de litteræreromferdenes viktigste pionerer.

MÃ¥nereiser og bomturer i science fiction

 

Sciencefiction er fortellinger om det ukjente. Det ukjente kan væreframtida, fortida, fremmede land, fremmede verdener. Det kan værefremmede samfunn og politiske systemer – parodier, utopier,dystopier. Robert Heinlein (https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_A._Heinlein), grunnleggeren av modernescience fiction, foreslo begrepet «speculative fiction».

Hvis fortellingerskal skape engasjement, må de være truverdige. Det er langt merkrevende i science fiction enn i kjøkkenbenkrealisme: Leserne er mernyfikne og kunnskapsrike enn gjennomsnittet. Forfatteren som vilgjøre det fantastiske truverdig må vite minst like mye om destedene og fenomenene hun eller han beskriver som leseren.Sogeskriverne på Island kunne dikte freidig om énfotinger iHvitramannaland, for ingen visste mer om verden vest for Vinland ennskribentene. I dag har leserne atlas.

Jeg skal ta formeg et grunntema i science fiction der forfatterne har tabbet seg ut,sett i lys av de kunnskapene som du og jeg besitter i dag. Og oftesett i lys av kunnskaper som fantes da fortellingene ble skrevet. Jeger en typisk science fiction-leser, trur jeg, og vi er som kjent bådekravstore og kritiske, men desto mer begeistret når vi møteroriginale ideer som funker. En annen gang skal jeg kanskje ta formeg noen sånne. Men jeg innrømmer at hvis jeg kan dra ned buksa påen skribent som fusker med fakta, så fylles jeg av hjertevarm ogondskapsfull skadefryd. Den gleden unner jeg deg å få del i.

Jegbegrenser meg til fortellinger som med rimelighet kan kalles sciencefiction, altså ikke eventyr og fantasifortellinger. I slike kan vifinne både drager og demoner, og det aksepterer vi fordi vi harinngått en avtale med forfatteren: Hun eller han viser oss en fulltog helt oppdiktet verden,og det godtar vi så lenge den henger sammen, sjøl om den ikke harett eneste berøringspunkt med (det vi oppfatter som) virkeligheten.Hvis du absolutt vil ha et teoretisk grunnlag for at det skal væretillatt å drive på slik, kan du jo begynne med Samuel Coleridge:https://www.gradesaver.com/coleridges-poems/study-guide/the-willing-suspension-of-disbelief

Skillelinjene kan være uskarpe. Men de finnes: Du ville ikke finnepå å kalle «Ringenes Herre» science fiction. Du vil ikke finne påå kalle «Reisen rundt Månen» fantasy heller. Baron vonMunchhausens eventyr holder jeg også utafor; de var skrøner somingen tok alvorlig, aller minst baronen sjøl.

Andrefantasifulle fortellinger om eventyrlige reiser til fjerne land –som «The Travels of Sir John Mandeville» (https://en.wikipedia.org/wiki/Mandeville%27s_Travels) - ser jeg også bort fra. Jeg konsentrerer meg om noenkjernefortellinger i science fiction. Og du finner ingen fasterekjerne i denne tradisjonen enn historiene om reiser til Månen. Laoss se hvordan disse reisene er framstilt ned gjennom århundrene.

1: Lukianos

Mangemeiner at Lucianos av Sanmosata (https://no.wikipedia.org/wiki/Lukian) skrev den første «ordentlige» science fiction-roman. Han levdefra ca år 120 til ca år 160, og skrev ei fortelling med tittelen«En sann historie». Trass i tittelen begynner forfatteren med åerklære at hele historien er oppspinn. Det må vi gi ham rett i: Hanbeskriver hvordan han sammen med et reisefølge ble ført av stormenlangt ut på havet, til ei øy der de ble løftet opp til Månen aven virvelvind. Der oppe ble de innblandet i en krig mellom kongen avMånen og kongen av Sola.

Lukianos begynneren lang tradisjon innen månereiser ved å befolke Månen medmerkelige skapninger. Etter å ha stiftet fred, blir de fraktettilbake til Jorda, hvor de blir slukt av en 300 km lang hval. Ihvalens buk møter de andre merkelige vesener som de fører krig mot.Etter å ha kommet seg ut igjen, seiler de videre over et hav avmjølk, går i land på ei øy der de møter Homer, Pythagoras ogheltene fra trojanerkrigen -- og så videre.

Lukianos tok segnok noen friheter med datidas kunnskaper om verden. Han var enflittig skribent, og den mangslungne historien var skrevet som ensatire, en parodi over fantastiske fortellinger som sirkulerte i hanssamtid. Han avsluttet historien mens den var på sitt mest dramatiskeog lovet spennende fortsettelse i neste bind, men det løftet blealdri innfridd. I en oversikt over litterære reiser til Månen stårlikevel hans transportmekanisme, virvelvinden, som en av de mestusannsynlige. Han har ikke skrevet denne historien i håp om atleseren skal tru på den.

2: JohannesKepler

Jeggjør et langt hopp, til en av naturvitenskapenes største helter –Johannes Kepler ( https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Kepler). Han var astronom og matematiker, og la grunnlaget for det modernebildet av Solsystemet med de tre lovene for planetenes bevegelser (https://snl.no/Keplers_lover). Han utformet disse lovene ut fra egne og Tycho Brahesobservasjoner, og femti år seinere kunne Isaac Newton bekrefte demmed beregninger basert på hans egen gravitasjonsteori (https://no.wikipedia.org/wiki/Newtons_gravitasjonslov).

Itilleg til sitt vitenskapelige arbeid skrev Kepler en roman, Somnium( https://en.wikipedia.org/wiki/Somnium_(novel)). Den ble utgitt i 1634, først etter hans død. I denne romanendukker det opp en demon som kan bære mennesker hvor som helst demåtte ønske, også til Månen, men turen dit er svært krevende pågrunn av akselerasjonen og den isende kulden i rommet. Demonenbeskriver likevektspunktet hvor Jordas og Månens tiltrekning er likestore, og den beskriver hvordan Jorda og stjernehimmelen ser ut fraMånen – en beskrivelse som står seg ganske godt den dag i dag.Den forklarer at månedøgnet er på tredve dager, og at det blirisende kaldt i løpet av den lange månenatta. Til gjengjeld blir detkokende varmt i løpet av månedagen.

Demoner var nokvanligere på Keplers tid enn i dag, også i romtransporten. Hellerikke beskrivelsen av Månens innbyggere står seg like godt som deastronomiske beskrivelsene: Kepler var astronom, ikke exobiolog. Ogverken i Keplers samtid eller i løpet av det neste århundret vardet noen som kunne påpeke feil i Keplers spekulasjoner om utsiktenfra og forholdene forøvrig på Månen. Tvert imot forholdt Keplerseg strengt til kunnskapene om astronomi og mekanikk på hans egentid. (Naturlig nok, sia det var han som hadde gjort de vikigsteoppdagelsene!)

3: Jules Verne

Derimotkan det ikke påstås at Jules Verne (https://no.wikipedia.org/wiki/Jules_Verne)forholdt seg strengt til gjeldende kunnskaper i samtida. Da han gaut de to månereiseromanene sine, «Dela Terre à la Lune» i 1865 og «Autour de la Lune» i 1869, haddeNewtons «PhilosophiæNaturalis Principia Mathematica” (https://en.wikipedia.org/wiki/Philosophi%C3%A6_Naturalis_Principia_Mathematica) vært tilgjengelig i 178 år. Og sjøl om Verne i.kke kunne regne,så hadde han minst en rådgiver som kunne det, for han visste atJordas unnslippingshastighet er 11,2 km/s. Men rådgivningen innenNewtonsk mekanikk har tydeligvis begynt og sluttet med denne eneopplysningen.

IJules Vernes månereise, som jeg bladde meg storøyd igjennom da denkom i norsk utgave («Reisen rundt månen», Tiden Norsk Forlag,1950), reiser heltene i ei kanonkule. Ja, du leste riktig. Etterborgerkrigen i USA har Kanonklubben fått mange entusiastiske ogdyktige medlemmer. Presidenten i klubben vil bruke denne kompetanseni vitenskapens tjeneste, så han får med seg et par andreentusiaster og samler inn penger til en månekanon. Løpet er 300meter langt og plasseres i ei sjakt. Eventyrerne forsegles inne i eihul kanonkule som heises ned og blir skutt ut med et smell som høresover hele Florida. Og sia Jules Verne har skjønt at luftmotstandenvil bremse prosjektilet, må utskytningshastigheten være 16 km/shvis kanonkula fortsatt skal ha utslipningshastighet når den kommeropp i lufttomt rom.

Nåfølger noen regnestykker. Jeg garanterer ikke at jeg har unngått enog annen desimalfeil; sånt har hendt før, så du må gjernekontrollregne. Først ser jeg på utskytinga:

Etpar ligninger fra Newtons mekanikk sier: V = A t, og S = 1/2 * At**2.Her er V hastigheten (16 km/s) ved utløpet av kanonen; S er liklengden (300 m) på kanonrøret, A er akselerasjonen kanonkula får ikanonrøret, og t er tida det tar å skyte kula ut av kanonen.

Vifinner at t = 0,0375 sekunder, og A er 426.667 m/s**2, Eller omtrent43.450 ganger tyngdens akselerasjon på jordoverflata. Veier du 80 kgder du står og går, vil du merke at i disse 0,0375 sekundene veierdu 3.476 tonn. Det varer ikke lenge, men det er minst 4.345 ganger såmye som du tåler. Det forklarer nok at passasjerene blir svimeslåttav utskytinga. I en Newtonsk verden er de flate som pannekaker lengefør de når munningen på kanonen.

Antalikevel at de på mirakuløst vis overlever! De er ute i atmosfæren,hvor de bremses ned fra 16 til 11,2 km/s. Den bevegelsesenergien somblir tapt bli konvertert til varme.

Iregnestykket mitt har kanonkula en masse på 100 tonn. Men massenspiller ikke særlig stor rolle, sia den dukker opp på begge siderav likhetstegnet og kan forkortes bort. Anta at disse tonnenehovedsakelig består av stål (dvs jern), som har en spesifikkvarmekapasitet på 452 Joules pr kg pr grad K, ifølge tabeller dufinner både på nettet og i bøker. De fantes nok på Jules Vernestid også.

Inedbremsinga taper kanonkula da en bevegelsesenergi på 6,55*10**12Nm, som tilsvarer det samme i Joules. Anta at halvparten går med tilå verme opp luft, og halvparten til å verme opp kanonkula. Da servi at kanonkula etter nedbremsing er blitt 7,2*10**4 gradervarmere.

Såvarm blir den selvfølgelig aldri. Den kommer ikke langt før bådefarkosten og passasjerene har gått over i gassform. Det er altså engod grunn til at måneraketter nå for tida er godt utstyrt medvarmeskjold, som de slipper fra seg etterhvert som de blir skikkeligvarme. De beveger seg ikke med sånne hastigheter som Jules Verneskanonkule før de er godt over atmosfæren heller, og det er nokklokt.

Nåhar vennene våre kommet seg ut i rommet, med denunnslipningshastigheten som både og fartøyet deres har fått. De eraltså i fritt fall helt til de bremses ned? Nei, ikke hos JulesVerne! Der har de fortsatt en tyngde som blir mindre og mindre, helttil de når punktet der Jorda og Månen trekker på dem med like storkraft. Der veier de nesten null. Kanonkula har såvidt fart nok tilat de begynner å falle mot Månen, og da blir de sakte men sikkerttyngre igjen.

Noken gang har Jules Verne misforstått Newton. For hvert enestemilligram i kanonkula, passasjerene og lasten deres er jo utsatt forakkurat samme tyngdekraft. De faller altså fritt, og det vil degjøre helt til kanonkula blir bremset av en medbragt rakett ogutsetter passasjerene for en kunstig tyngdekraft. Du har nok lagtmerke til at astronautene på romstasjonen svever som snøfnugg rundti kabinen, enda de befinner seg godt innafor Jordas tyngdefelt: Defaller og faller fritt i sin egen og romstasjonens bane. Slik villeVernes månereisende ha svevd inne i kanonkula også, hvis de og denvar kommet så langt.

IVernes historie reiser kanonkula i bane rundt Månen og blir slengttilbake mot Jorda. Ingen rakett bremser kanonkula når den fallertilbake mot Jorda. Det er bare atmosfæren som bremser, og igjen ville de ha gått over i gassform lenge før de nådde havoverflata.Jeg har ikke prøvd å regne ut hvor djupt ned i havet kula fallerfør den begynner å flyte opp igjen. Men kula er både hul oglufttett, så den flyter opp igjen, og når redningsmannskapeneomsider kommer fram, sitter månefarerne og spiller domino.

Vernehar dessverre dannet skole for en del seinere guttebokforfattere:Ikke med kanonkula si, men med forestillingen om at du blir lettereog lettere etterhvert som du beveger deg ut fra Jorda. Du gjør ikkedet: I fritt fall veier du ingenting før rakettene blir skrudd på.

4: H. G. Wells

OmVerne har skrevet halvparten av vår science fiction-kanon (!), såhar H. G. Wells ( https://snl.no/H._G._Wells) skrevet den andre halvparten. Og når Verne hadde sendt sine helterrundt Månen, kunne ikke Wells være dårligere: Han sendte dem tilMånen og lot dem lande. For at de skal kunne reise dit, introdusererhan en fantastisk oppfinnelse: Cavoritt, oppfunnet av den enedeltakeren på ekspedisjonen, Cavor. Dette er et stoff som isolerermot tyngdekraften. Ved å utstyre farkosten sin med vinduer som kantildekkes med plater av cavoritt, klarer heltene våre å styre den helt til Månen. På vegen oppplever de å være uten tyngde: Rimelignok, sia de kan isolere seg mot tyngdekraft!

Forholdenepå Månen er beskrevet noenlunde realistisk, med perioder av intenskulde som går over i varme når Sola viser seg etter den langemånenatta. Måneboerne er – selvfølgelig, sia dette er Wells –avanserte skapninger som lever i et komplekst, sosialistisk samfunn.De ser ut som kjempestore insekter og har flokker av enormemånekalver som husdyr. Månelandskapet er dødt og goldt ikuldeperioden, men når Sola vsier seg og dampen stiger over defrosne slettene, vokser merkelige planter fram meed stor fart.

Jeghar ikke prøvd å regne på fart og akselerasjon, for med cavorittkan man få til det man vil. Og det er problemet: Denne oppfinnelsengir deg mulighet til å bygge alle slags evighetsmaskiner. Énmekanisme er den som frakter denne farkosten til Månen og tilbakeigjen uten bruk av energi. En annen (tenkt) mekanisme er følgendeenkle: Du legger ei plate cavoritt på bakken. Lufta over den blirvektlaus og stiger til himmels. Det skaper et undertrykk over plata,så vinden blåser fra alle retninger inn mot plata. Vinden fraktermer luft, som også stiger – og så videre. Vindenergien utnyttesav vindkraftverk rundt plata, og slik kan du skaffe deg så myeelektrisk kraft som du måtte ønske deg i all framtid.

JulesVerne skal ha blitt irritert over denne historien, som han oppfattetsom etterligning av hans egen månereise. «Vis meg dette stoffet!»skal han ha sagt. Javisst, men Wells kunne jo godt ha svart: «Vismeg denne kanonen!»

5: Otto W. Gail

Endeligen fysiker!

I1903 publiserte den russiske huslæreren Konstantin Tsjolkovski denklassiske rakettligninga (https://en.wikipedia.org/wiki/Tsiolkovsky_rocket_equation) som viser hvilken hastighet en rakett oppnår under ideelleforhold. Den skal visstnok ha vært utledet av William Moore alleredei 1813 (både Newtons bevegelsesligninger og hans differentialregningfantes jo ad også!), men ingen tok noen notis av Moore, og knapt nokav Tsjolkovski. Men så utledet Robert Goddard (https://en.wikipedia.org/wiki/Robert_H._Goddard) og Hermann Oberth ( https://en.wikipedia.org/wiki/Hermann_Oberth) den samme ligninga, igjen uavhengig av hverandre, og begge to bleaktive forkjempere for romfart.

Romfartsforkjempernefikk så stor tilslutning til ideene sine at New York Times var nødttil å slå kaldt vatn i blodet på dem: 13. januar 1920 trykte desin berømte «Nothing to push against»-leder, hvor de hevdet atraketter ikke kunne virke i et vacuum, for der var det ingenting åskyve fra mot. Skribenten hadde nok ikke satt seg særlig godt inn iNewtons bevegelseslover. Først i 2009, etter at opptil flereraketter – deriblant Hitler-Tysklands V2 – hadde beveget seggjennom rommet, fant de grunn til å trekke tilbake påstanden. (https://www.popsci.com/military-aviation-amp-space/article/2009-07/new-york-times-nasa-youre-right-rockets-do-work-space/ )

OttoWilli Gail ( https://en.wikipedia.org/wiki/Otto_Willi_Gail) var en tysk journalist og forfatter. Han hadde studert fysikk ogvar en bekjent av Oberth. Diskusjonene deres om romfart inspirerteham til å skrive både populærvitenskapelige bøker og romaner medromfart som tema. Romanene hans ble så populære at han bleoversatt, bl a til engelsk, og utgitt i USA. Den best kjente av disseromanene var antakelig «Hans Hardts Mondfahrt» fra 1925. Den bleoversatt til norsk også, og fant vegen til gutterommet midt i VestrefGran («Til månen i rakett», Gyldendals Gode Guttebøker, 1950).

Jegslukte alt som hadde med romfart å gjøre, og jeg kan ikke huske atGails fortelling skilte seg ut fra (for eksempel) «Simon Black ihimmelrommet» eller bøkene om rom-speideren Kemlo. Men ved gjensyni dag blir jeg imponeret over hvor godt og realistisk Gail skildretromferden. Han lar (ganske korrekt) et fly bære raketten Wieland(Vølund på norsk!) høgt i atmosfæren, hvoretter rakettmotorenovertar. Han gir nøyaktige beskrivelser av drivstoffet ogakselerasjonen, og skildrer presist hvordan romfarerne merkerakselerasjonen som økt tyngde. Etter akselerasjonen befinnerromfarerne seg i fritt fall, og denne tilstanden gir Gail også enrealistisk beskrivelse acv. Idet de nærmer seg Månen, starterekspedisjonens leder rakettmotoren for å bremse, før han setterWieland ned på Månen, like mjukt og presist som Armstrong i 1969.

Denneromanen kunne nesten ha vært ei lærebok for tidlig romfart.Djevelen er i detaljene, men jeg klarer ikke å finne noen hull iframstillinga av ferden til Månen, eller av mekanikken rundtakselerasjon og nedbremsing. Romanen er likevel ikke ei kjedeliglærebok; forfatteren klarer hele tida å opprettholde spenning ogframdrift i historien, samtidig som han krydrer framstillinga medalle de tekniske detaljene som gjør historien truverdig.

Ekspedisjonensleder er både flink og oppfinnsom, og ikke minst kan han å regne.Det oppstår flere tekniske problemer; da setter han opp noenregnestykker før han gjør akkurat slike tiltak som situasjonenkrever. For eksempel: På Månen viser det seg at drivstofftanken harfått lekkasje. Dermed har de ingen mulighet til å komme levendehjem til Jorda. Hans Hardt veit råd: Han bygger et solkraftverk,bruker strømmen til å spalte vatn (de har funne is nede i krateret)og fyller tanken med flytende hydrogen og oksygen. Når Sola skinnerpå en skyfri himmel hele den lange månedagen, får de drivstoff noktil å komme seg hjem. En ingeniør etter mitt hjerte!

Dehar likevel ikke riktig så mye drivstoff som de trenger for å landetrygt på Jorda. Men Wieland har en landingsmodul; en lukket gondolmed en kjempestor fallskjerm. De går i gondolen og frigjør den fraWieland. Fallskjernmen folder seg ut når de kommer ned i atmosfæren,og mens Wieland faller rødgløende i havet, splintres og forsvinner,flyter gondolen med månefarerne opp til overflata igjen som en dupp.De blir reddet, men den medbragte journalisten mister alle notatenesine – de fulgte Wieland ned i djupet.

Detaljenefra Månen er så korrekte som det var mulig å få dem, for 99 årsia. De reisende har selvfølgelig romdrakter: En livsfarligsituasjon oppstår når en av dem får en liten rift i romdrakta –da mister han luft og kan omkomme hvis de ikke klarer å tette dennerifta. Det klarer de.

Imotsetning til andre romfarere møter de ingen skapninger som minnerom mennesker. Derimot dukker det opp en flokk av lange, ormeaktigevesener som kveiler seg rundt dem og bare lar seg drive bort med dampfra ei trykkluftkanne. Beskrivelsen av hvordan de lange, ormeliknendeskapningene vrir seg og bukter seg om hverandre likner en forstørretutgave av et ormebol. Jeg mistenker at forfatteren en gang har settet slikt et og blitt fascinert av det, og så har han forstørret dettil et riktig ufyselig bilde av utenomjordiske skapninger.

Summering:Av de fem måneferdene jeg har tatt for meg, er det bare Gailsfortelling som virker realistisk og gjennomarbeidet – takket væreat han hadde kunnskaper til å gi seg i kast med en så krevendeform. Forfattere etter ham har prøvd å skrive like realistisk utenat det går ut over handlinga. Ikke alle har klart det, og ikke allehar tatt seg bryet med å prøve heller.

Omnoen amerikansk science fiction-forfatter har lest oversettelsene avfortellingene hans og latt seg inspirere, må det være RobertHeinlein. Større anerkjennelse kan en ikke gi en av de litteræreromferdenes viktigste pionerer.

Øyvinds bøker

Detfinnes visst fortsatt folk som leser bøker! Jeg har restopplag avnoen av bøkene mine, og jeg har IKKE tenkt å slenge dem på dynga.Den aller nyeste, Elide av Sarande,er tilgjengelig via nettbokhandler eller rett fra forlaget – søk«Elide av Sarande» på nettet. Da finner du flere nettbutikker somselger den. NB: Du finner mange tilbud om feriereiser til Sarandaogså. Unngå forvekslinger; ferieturen tar lengre tid og er myedyrere.

Du kan ogsåbestille «Elide av Sarande» fra forfatteren: Vipps 300 kroner tilØKM, 982 65 009, og skriv adressen din i meldingsfeltet! Da sørgerjeg for at forlaget sender den til deg. Det kan ta noen dager. Lesmer om denne boka lengre nede her.

Dessuten kan dubestille eldre bøker direkte fra meg. Da skriver du først et tall –1, 2, 3, osv – i meldingsfeltet, og deretter adressen din.Selvfølgelig kan du sende en forklarende SMS i tillegg. (Og hvis dusynes noen av prisene er stive: Jeg betaler portoen, og det er blittDYRT å sende brev og bøker her i landet!)

Her er noen bøkerjeg har på lager:

1: Følge en drøm- innbundet, Aventura 1984. Harry og Roger drar på motorsykkelferietil England for å finne igjen sin tapte ungdom. På vegen må dereise gjennom tid, rom og forskjellige andre dimensjoner for å reddemultiverset slik vi kjenner det. Dette er forhistorien til «Kommeraldri levende herfra igjen», som du kan lese gratis på Øyvindsglobb:https://kvernvold.blogspot.com/2022/08/kommer-aldri-levende-herfra-igjen-forord.html - Men for å få tak i «Følge en drøm» kan du vippse 250,- krtil 982 65 009. Skriv 1 og deretter adressen din i meldingsfeltet, sågår det nok bra, skal du se.

2: 1989 –innbundet, Dreyer 1982. Framtidsfortelling fra en alternativvirkelighet, om forvaltningssamfunnets sammenbrudd allereede i 1989.Vipps kr 250,- til 982 65 009.

3: Skyld – innbundet,Bladkompaniet 1993. Krim og spenning fra jappetida. Vipps kr 250,-til 982 65 009.

4: Stjerner over Tharsis – nyefortellinger fra Mars. Heftet. Bok- og magasinforlaget 1995. Sciencefiction-fortellinger som ikke har rukket å bli foreldet ennå. Vippskr 200,- til 982 65 009.

5: Mørke over Dunwich –heftet. Bok- og magasinforlaget 1991. Lovecraftig skrekk i enidyllisk engelsk landsby. Vipps kr 200,- til 982 65 009.

6: Vindens datter, bjørnens bror –heftet. Bok- ogmagasinforlaget, 1997. For 40.000 år sia levde neandertal-menneskenespredt i Europa og Nord-Asia. Samtidig vandret flokker av «moderne»mennesker nordover og vestover med kultur og teknologi som gjorde atde kunne utnytte viltet på de store slettene. Et sted i Europamøttes de: To slags mennesker, to kulturer, to verdener. Vipps kr200,- til 982 65 009.

7: Makt – innbundet.Aventura 1983. For 5.300 år sia ble noen enorme gravmonumenter reisti Boyne-dalen i Irland av «primitive» steinalderfolk. En roman omsivilisasjonens røtter.  Vipps kr 250,- til 982 65 009. 

8: Pålgrims vandring –innbundet. Cappelen 1985. «Solasvartner, jord siger i havet, stjerner kverver av himmel-kvelven.Eimen gøyser, ilden sleiker, loger leiker lukt til himmels.»(Voluspá, v 57.) En roman om klima, Island, kjærlighet og mytologi.Vipps kr 250,- til 982 65 009.

9: Møt meg i Moolawatana –innbundet, Cappelen 1986.Fortellinger fra Australia, Irland, Alaska, Bjonskauen og andremytiske steder. Vipps kr 250,- til 982 65 009.

10: Snön på Nix Olympica – NOVApocket, 1986. Även på svenska! Fortellinger fra Mars. Vipps kr150,- til 982 65 009.

Ogsom sagt :

Elide av Sarande - heftet, Kolofon Forlag, 2024. Vipps 300,- til 982 65 009.

Nok en gang: Husk ALLTID din egen adresse i meldingsfeltet når du vippser! Ellers kan det gå riktig galt. Jeg får penga dine, men du får kanskje ikke boka mi. Da blir du sur, og slik kan vi ikke ha det.

Øyvinds bøker

Detfinnes visst fortsatt folk som leser bøker! Jeg har restopplag avnoen av bøkene mine, og jeg har IKKE tenkt å slenge dem på dynga.Den aller nyeste, Elide av Sarande,er tilgjengelig via nettbokhandler eller rett fra forlaget – søk«Elide av Sarande» på nettet. Da finner du flere nettbutikker somselger den. NB: Du finner mange tilbud om feriereiser til Sarandaogså. Unngå forvekslinger; ferieturen tar lengre tid og er myedyrere.

Du kan ogsåbestille «Elide av Sarande» fra forfatteren: Vipps 300 kroner tilØKM, 982 65 009, og skriv adressen din i meldingsfeltet! Da sørgerjeg for at forlaget sender den til deg. Det kan ta noen dager. Lesmer om denne boka lengre nede her.

Dessuten kan dubestille eldre bøker direkte fra meg. Da skriver du først et tall –1, 2, 3, osv – i meldingsfeltet, og deretter adressen din.Selvfølgelig kan du sende en forklarende SMS i tillegg. (Og hvis dusynes noen av prisene er stive: Jeg betaler portoen, og det er blittDYRT å sende brev og bøker her i landet!)

Her er noen bøkerjeg har på lager:

1: Følge en drøm- innbundet, Aventura 1984. Harry og Roger drar på motorsykkelferietil England for å finne igjen sin tapte ungdom. På vegen må dereise gjennom tid, rom og forskjellige andre dimensjoner for å reddemultiverset slik vi kjenner det. Dette er forhistorien til «Kommeraldri levende herfra igjen», som du kan lese gratis på Øyvindsglobb:https://kvernvold.blogspot.com/2022/08/kommer-aldri-levende-herfra-igjen-forord.html - Men for å få tak i «Følge en drøm» kan du vippse 250,- krtil 982 65 009. Skriv 1 og deretter adressen din i meldingsfeltet, sågår det nok bra, skal du se.

2: 1989 –innbundet, Dreyer 1982. Framtidsfortelling fra en alternativvirkelighet, om forvaltningssamfunnets sammenbrudd allereede i 1989.Vipps kr 250,- til 982 65 009.

3: Skyld – innbundet,Bladkompaniet 1993. Krim og spenning fra jappetida. Vipps kr 250,-til 982 65 009.

4: Stjerner over Tharsis – nyefortellinger fra Mars. Heftet. Bok- og magasinforlaget 1995. Sciencefiction-fortellinger som ikke har rukket å bli foreldet ennå. Vippskr 200,- til 982 65 009.

5: Mørke over Dunwich –heftet. Bok- og magasinforlaget 1991. Lovecraftig skrekk i enidyllisk engelsk landsby. Vipps kr 200,- til 982 65 009.

6: Vindens datter, bjørnens bror –heftet. Bok- ogmagasinforlaget, 1997. For 40.000 år sia levde neandertal-menneskenespredt i Europa og Nord-Asia. Samtidig vandret flokker av «moderne»mennesker nordover og vestover med kultur og teknologi som gjorde atde kunne utnytte viltet på de store slettene. Et sted i Europamøttes de: To slags mennesker, to kulturer, to verdener. Vipps kr200,- til 982 65 009.

7: Makt – innbundet.Aventura 1983. For 5.300 Ã¥r sia ble noen enorme gravmonumenter reisti Boyne-dalen i Irland av «primitive» steinalderfolk. En roman omsivilisasjonens røtter.  Vipps kr 250,- til 982 65 009. 

8: Pålgrims vandring –innbundet. Cappelen 1985. «Solasvartner, jord siger i havet, stjerner kverver av himmel-kvelven.Eimen gøyser, ilden sleiker, loger leiker lukt til himmels.»(Voluspá, v 57.) En roman om klima, Island, kjærlighet og mytologi.Vipps kr 250,- til 982 65 009.

9: Møt meg i Moolawatana –innbundet, Cappelen 1986.Fortellinger fra Australia, Irland, Alaska, Bjonskauen og andremytiske steder. Vipps kr 250,- til 982 65 009.

10: Snön på Nix Olympica – NOVApocket, 1986. Även på svenska! Fortellinger fra Mars. Vipps kr150,- til 982 65 009.

Ogsom sagt :

Elide av Sarande - heftet, Kolofon Forlag, 2024. Vipps 300,- til 982 65 009.

Nok en gang: Husk ALLTID din egen adresse i meldingsfeltet når du vippser! Ellers kan det gå riktig galt. Jeg får penga dine, men du får kanskje ikke boka mi. Da blir du sur, og slik kan vi ikke ha det.

Anelsens mangel

Jeg hører sværtgjerne på reportasjer med den fortreffelige NRK-journalisten YamaWolasmal. Han bruker åpenbart mye tid på å sette seg grundig inn isakene han vil grave seg ned i, og han har en unik bakgrunn for åkunne sette seg inn i konflikter i Midt-Østen. Han trekker ingenkonklusjoner: Det overlater han til den observante seer.

For ei tid siainetrvjuet han en eldre kar i en kibbutz på grensa til Gaza. Mannenvirket svært sympatisk; han hadde ingen tydelige motforestillingermot palestinere. Nå var han tynget av fortvilelsen over et nærtfamiliemedlem som fortsatt sitter fanget som gissel. Han var fortsattsjokkert over grusomhetene som Hamas og Islamsk Hellig Krig begikkden 7. oktober. Den reaksjonen er det svært lett å forstå.

Mest av alt virketdet som om han var sjokkert over fiendskapen fra folk han haddeansett som gode naboer. Flere ganger kom han tilbake til at han haddearbeidet på kibbutzen sammen med mange palestinere og lært dem oppi fruktdyrkingsfaget ut fra sin egen kompetanse, samlet gjennommange tiår. Han hadde aldri ant at disse vennlige arbeidsfolka kunnehuse et slikt hat, forklarte han.

Her har vi altsåen liberal, velmeinende israeler som prøver å bidra til et godtforhold mellom israelere og palestinere. Han trur at han har bygdgode, menneskelige relasjoner. På alle måter en sympatisk fyr, medholdninger som visstnok er ganske vanlige i kibbutsene nær Gaza. Deter som om han har fått revet bort bakken under sin vennligelivsanskuelse og plutselig stirrer ned i et avgrunnsdjupt høl. Enkan forstå ham.

Så tenker jeg:Menneskene som er klemt inne i Gaza er ertterkommere av folk somrømte fra den etniske rensinga i 1948, da israelske militsermassakrerte landsbyer og jaget folk fra gard og grunn. Slik utvidetde det territoriet som Israel kontrollerte langt ut over FNsdelingskart. 750.000 mennesker ble drevet bort. Flertallet endte iGaza, og der har de og etterkommerne deres vært sperret inne fra1948 til i dag. Mens amerikanere, russere og europeere som påberoperseg at deres forfedre bodde der for 1800 år sia flytter «hjem» ogbygger landsbyer og kibbutzer, får ingen palestiner vende tilbaketil garden og landsbyen som besteforeldrene ble drevet bort fra for76 år sia.

Men minnet omfordrivelsen, nakba, lever: Det er et nasjonalt traume like djupt ognærværende som israelernes minner om masseutryddelsen. Og et traumeblir ikke borte av å bli undertrykt med makt, gang på gang: Tvertimot, det blir et stadig djupere og stadig mer betent sår.

Med ujevnemellomrom har de gjort opprør. Hver gang er de blitt drevet tilbakeav en overlegen militærmakt, og de nybygde bygningene deres er blittbombet enda en gang. Hver gang har forholdstallet mellom antalldrepte ligget i størrelsesorden 10 palestinere til 1 israeler. I dennåværende konflikten er det satt en ny standard; nå harforholdstallet passert 35 til 1. Israel har jo rett til å «forsvare»seg.

Ønsket om åvende tilbake til hjemlandet har overlevd i den fordrevnebefolkningen. I perioder mellom de voldelige konfliktene har mangekunnet reise inn i Israel som dagarbeidere, kontrollert av israelskesoldater som ser til at de er tilbake på plassen sin når kveldenfaller på. Slik har de fått lov til å bidra til de nye eiernesvelstand, i frukthager og landsbyer som deres egne besteforeldre bledrevet bort fra.

Fra landet bakpiggtråden har de kunnet se hvordan hagene har båret stadig merfrukt. I fjor høst kunne de nyte lyden av livslyst og glede påavstand, der de nåværende eierne arrangerte musikkfestival.

Wolasmalsintervjuobjekt er nok ikke den eneste liberale israeler som blesjokkert over hatet og villskapen som fosset fram den 7. oktober. Dehar ikke ant hva slags følelser som 76 års landsforvisning harfostret. Ett eneste glimt av forståelse for de andres tapog frustrasjon klarte jeg ikke å oppfatte – ikke en gang hos dennesympatiske representanten for det liberale Israel.

«Ianelsens mangel har fyren med hoven sin beste angel», står det iPeer Gynt. Fyren med hoven kan regne med god fangst i Gaza og omegn imange år framover.

Innfør borgerlønn!

 

En stadig størredel av befolkningen blir pensjonister. Stadig flere unge fallerutafor arbeidslivet på forskjellige måter. Det blir stadig færreigjen til å gå på jobb – og en stadig større andel avarbeidstakerne jobber i trøste-og-bære-yrkene, som også betales avdet offentlige. Hvordan skal den stakkars Staten ha råd til altdette?

Vi må jage flereut i arbeidslivet. Vusjt, vusjt! Uføre og pensjonister må tilbakepå jobb. Vusjt, vusjt! Fram med feiekosten! Her må vi brukeskarpere lut og se med mistankens skjerpede blikk på unnasluntrerne.Ellers går ikke morgendagens samfunn rundt lenger! Da får vi ikkeråd til statlige direktører til flere millioner pr stykk, ellerbyråkrater til langt over millionen. Hvordan skal det gå med landetvårt da?

Det kommer til ågå veldig bra. Her følger litt folkeopplysning:

Oljefondet- «Statens Pensjonsfond Utland», som en lur politiker fant på åkalle det – har i dag en markeedsverdi på 18.553 milliarderkroner. ( https://www.nbim.no/no/oljefondet/markedsverdi/) Når regjeringene henter noen milliarder fra dette fondet, stortsett i samsvar med handlingsregelen, så er det slett ikkeoljepenger de henter, slik det alltid blir påstått: Det eravkastning fra et fond som har plassert penger rundt omkring iverden i alle slags virksomheter, og som gir avkastning slik gode ogveloppdragne investeringer skal gjøre. Grunnen til at dette fondeteksisterer, er at en flink innvandrer fra Irak overbeviste oss om atdet er lurt å plassere noe av overskuddet i et fond, når vi driverog pumper verdier opp fra havbunnen. Slik unngikk vi å pumpeoverskuddet rett inn i økonomien, pådra oss den hollandske sjukenog gå konk, slik land som blir søkkrike av naturrikdommer bruker ågjøre. Nå sitter fondet investert rundt omkring i verden og blirstadig feitere, helt uavhengig av hva som skjer med oljen. Dermed kanvi fortsette å ta ut «oljepenger» i all evighet, lenge etter atden siste oljebrønnen er plugget igjen.

Jeg er ingen lurinvestor. Jeg tjente riktignok noen kroner på aksjehandel i den tidada Spetalen sa at nå kan enhver idiot tjene penger på aksjer. Ogderetter satte jeg, som den idioten jeg var, det meste avfortjenesten i en livspolise som var knyttet til overpriseteIT-aksjer, og på et par år var halvparten borte igjen. Så nå harjeg mine få sparekroner i et vanlig aksjefond.

Norges Bank harsikkert like flinke forvaltere som de flinkeste fondsforvalterneellers. Jeg har ikke klart å regne ut hvor stor avkastning«oljefondet» har hatt over de siste fem åra, for det er etkomplekst regnestykke når det stadig renner ny olje inn på kontoen.Men jeg klarer fint å finne ut hvor stor avkastning forvalterne harpint ut av min egen, beskjedne konto, og det er 11,5 % i året igjennomsnitt. Og da er jeg helt sikker på at de har holdt litttilbake til seg sjøl også; forvaltere skal jo også leve, stakkar.

Noen aksjer gårtil himmels; andre går i null. Jeg sitter fortsatt med aksjer i RECtil en verdi av noen tiøringer. Men i det lange løp – hvis du harråd til å vente – går de gjennomsnittlig OPP. Og i snitt gir dealltid større avkastning enn en langsiktig sparekonto ibanken.

Oljen underNordsjøen utgjorde en verdi som tilhørte oss alle. Etterhvert somden ble pumpet opp, ble litt – bare litt! - av denne verdien saltetned i Oljefondet. Så dette fondet tilhører oss alle, det også.Hvis fondet betaler et utbytte på beskjedne 6 % i året, altså barelitt mer enn på sparekontoen din i Utbyttingsbanken, gir det eiutbetaling på 1.113 milliarder i året.

SSB veit det mesteom oss. De sier at i 2023 var vi 4,25 millioner norskinger fra 20 årog oppover (https://www.ssb.no/befolkning/folketall/statistikk/befolkning/artikler/slik-ser-befolkningen-i-norge-ut). Hvis 1.113 milliarder penger deles likt på 4,25 millionernorskinger, så blir det 262.000 pr snute.

Ei borgerlønn på262.000 ville gi hver eneste vaksen norsking en økonomiskgrunnplanke. Litt mer enn minstepensjonen for enslige; litt mindreenn uførepensjon uten opptjente rettigheter. Den snille Statenregner altså med at dette skal du – såvidt – kunne klare degpå.

Borgerlønn erikke noe du skal trenge å trygle og be om. Du skal ikke behøve å gjennomgå nedverdigende møter og samtaler, sende skjemaer ogdokumenter i evigheter, for å overbevise ansiktslause makthavere omat dette er noe du trenger og har krav på. Borgerlønn får du utenat du må gå til trygderetten først.

Jeg gjentar:Oljefondet er vår felles eiendom, fordi den stammer fra vårtfelleseie i form av naturressurser. Hver eneste norsk borger -oljeingeniøren, NAV-direktøren og uteliggeren - har én og bareen aksje i dette fondet, og rett til samme utbytte. Ved 6 %avkastning vil fondet slett ikke bli tappet over tid; historisk hargjennomsnittet vært mye høgere. Hvis ikke verden går under – noeden riktignok fort kan gjøre - , så kommer fondet til å fortsetteå legge på seg. (Og hvis verden går under, hjelper det ikke å gå til NAV heller.)

Selvfølgelig vilalle som kan likevel prøve å tjene til sitt daglige brød vedvanlig arbeid: 262.000 i året er ikke akkurat noe å bli feit av,sjøl om det blir justert i takt med fondets videre vekst. Forarbeidsfolk blir det en vanlig skattbar inntekt på toppen av anneninntekt. I snitt vil altså minst 40 % av de 6 prosentene i praksistilfalle Stat og kommune. Men de som ikke har noenting ellers vil fået eksistensminimum uten å trygle og be. De som sitter så trangt idet at de bare nesten klarerseg vil også få det romsligere.

Detblir ikke færre arbeidstakere fordi om de vanskeligst stille fårdet litt lettere. Riktignok sparer vi inn noen funksjonærer sombruker arbeidstida på noe så uproduktivt som å skille mellomverdige og uverdige trengende. Og sia maskinene tar unna stadig merav det arbeidet vi har brukt å trenge folk til, kommer vi i alloverskuelig framtid til å ha nok arbeidsfolk til de viktigeoppgavene.

Krevborgerlønn nå! Deter din rett: Du eier1/4.250.000 av de verdiene som sitter spredt rundt på verdensbørser. Da har du rett til din del av avkastningen også.

Ogtakket være en syrisk innvandrer har landet råd tilå innføre borgerlønn.