Øyvind Myhre's Blog, page 4

Teleportering: En praktisk veiledning

 

«Teleportering»beskriver en måte å reise fra ett sted til et annet på uten åbevege seg mellom de to stedene: Med teleportering kan du gå inngjennom en port på Raufoss det ene øyeblikket og gå ut av en annenport på Zanzibar det neste, uten at du har befunnet deg noe stedmellom de to portene. Teleportering er en hyppig brukttransportmetode i science fiction. Her er noen eksempler:

Denførste kjente anvendelsen av denne praktiske opfinnelsen blebeskrevet av Fred Jane i romanen «To Venus in five seconds» (https://en.wikipedia.org/wiki/To_Venus_in_Five_Seconds) fra 1897. Som tittelen sier, teleporterer denne forfatteren heltensin til Venus. Vår egen Eirik Ildahl, derimot, teleporterer sinheltinne Liriel i romanen av samme navn (https://kvernvold.blogspot.com/2024/10/i-2155-har-en-spesialagent-en-travel.html) til Mars og tilbake igjen. I Philip K. Dicks «The unteleportedman» (https://en.wikipedia.org/wiki/The_Unteleported_Man#Plot_summary) har 40 millioner nybyggere reist gjennom teleporten til en koloni iFormalhauts planetsystem. Larry Niven beskrev i «Flash crowd» (https://en.wikipedia.org/wiki/Flash_Crowd) de samfunnsmessige konsekvensene av at en slik transportmetode blirtilgjengelig for et stort publikum.

Mange flereeksempler kunne nevnes. Teleportering er altså brukt av mangeforfattere til mange forskjellige formål. Metoden som brukes fallergrovt sett i to kategorier:

Detenkleste er å sende informasjonensom trengs for å gjenskape personen fra én teleport til en annen,ikke sjølve personen. Metoden er den samme som i 3D-printing. Dennemetoden kan også brukes hvis man vil lage én eller flerereservekopier av seg sjøl, som i Jack Vances klassiske fortelling«To Live Forever» ( https://en.wikipedia.org/wiki/To_Live_Forever) eller David Brins «Kiln People» (https://en.wikipedia.org/wiki/Kiln_People). Før nevnte Eirik Ildahl bruker metoden til å lage et stortantall kopier, avatarer, av herskeren, slik at hun kan være mangesteder på én gang og se til at hennes vilje blir fulgt i ett ogalt. Les «Undiva» (https://kvernvold.blogspot.com/2024/11/ambisis-framtidshistorie-fra-eirik.html).

Vanligvis sendes informasjonen somelektromagnetiske signaler i vårt fysiske univers. Slikteleportering foregår altså med lyshastighet. En unngår dermed åforflytte seg raskere enn lyset, med de komplikasjoner som slikforflytting ellers kunne medføre: Se f ekshttps://kvernvold.blogspot.com/2025/01/ingen-spk-reise-raskere-enn-lyset.html

Metodenforutsetter at det organiske materialet som trengs for å gjenskapehele personen er tilgjengelig i mottakerporten, akkurat som i en3D-printer. Dette materialet brukes til å rekonstruere denteleporterte. Men å skrive ut en helt presis organisk kopi av enperson er langt mer komplisert enn å skrive ut en plastkopi av enpistol. For at vi skal kunne si at kopien er identisk med originalen,må hver celle, hver bakterie og hvert virus i kroppen, hverelektrisk ladning i cellene og hver tanke i hodet, være kopiert. Laoss se hvor mye informasjon som kreves for at det skal kunne lages etperfekt replika av deg, med alle dine ferdigheter, feil og mangler,implantater og innvollsormer.

Flinkefolk har regnet ut at innholdet i hjernen din utgjør ca 2,5petabytes (https://kvernvold.blogspot.com/2021/04/de-klarer-ikke-innfre-full.html). Men hjerneinnholdet ditt er bare en brøkdel av det som måoverføres. Hele kroppen din inneholder omtrent 30 trillioner celler,og hver celle mottar, lagrer, genererer og sender impulser. ( Se feks https://www.sciencefocus.com/the-human-body/human-microbiome.) I tillegg inneholder kroppen virus, bakterier, sopp og diversesnyltere. Det kan sikkert diskuteres om bakterier har tanker i hodenesine (eller hva de nå bruker i stedet for hoder), men impulser harde; det er sånne impulser som får dem til å ete og drite, deleseg, bevege seg og slippe ut giftstoffene som tar livet av deg.Tidligere nevnte kilde meiner at du også har omtrent 39 trillionerbakterier, viruser, sopper og andre små skapninger i kroppen. Itillegg har du kanskje flatlus, øremidd, trikiner, bendelormer,spolormer og alle eggene deres, hver med sine biomer, sine celler ogsine parasitter. Om jeg ganger antall celler og leieboere i kroppendin med 100, kommer jeg kanskje i nærheten av antall bits som trengsfor å gi en fullstendig og nøyaktig beskrivelse av hele deg, medsnørr og rynker. Eller kanskje ikke:

Dettrengs i virkeligheten en beskrivelse av hvert eneste molekyl ikroppen din. For hvis kopien skal være identisk med originalen, måhvert eneste molekyl være kopiert, sammen med informasjonen om type molekyl, plassering i kroppen, koplinger til andre molekyler,ioniseringstilstand – og flere andre ting som jeg ikke er flink noktil å tenke på i farten. Du har ca 7 * 1027molekyler i kroppen (https://consensus.app/questions/how-many-molecules-in-the-human-body/), og da er jeg ikke sikker på at hvert eneste koronavirus er teltmed. Jeg runder av oppover og antar samtidig at hvert molekyl trenger10 bits i snitt for at beskrivelsen skal bli fullstendig, og det erantakelig en underdrivelse. Medregnet redundans og kontrollbits (duvil jo unngå alt for mange kopieringsfeil) kommer jeg til at en sågodt som fullstendig beskrivelse av hele deg krever 1029bits – altså100000000000000000000000000000 bits. Med kløktigekomprimeringsteknikker kan en kanskje redusere antallet noen prosent.

Kommersielttilgjengelige bredbånd over satelitt kan i dag levere inntil 100Gb/s. Med en slik kapasitet tilgjengelig vil det ta ca 31,5milliarder år før du er framme på Zanzibar, forutsatt at Zanzibarog universet forøvrig fortsatt eksisterer.Til gjengjeld kan du kjenne deg trygg på at sveisen ligger slik dula den, og at du klør akkurat like ille i bakstussen som du gjordepå Raufoss. Med denne transmisjonstida ser du ingen grunn til åklage over en redundans på 1/3 sekund, noe som er uunngåelig vedsatelittoverføring.

Metoden trengeraltså litt finpuss før den blir praktisk anvendelig. Etiske ogjuridiske problemstillinger må også avklares: Hva skal skje medoriginalen som fortsatt befinner seg på Raufuss – skal dendestrueres idet avsenderporten får beskjed om at overføring ervellykket gjennomført? Eller må vi leve med at det finnes to sågodt som identiske individer som begge gjør krav på å være deg,med alle dine rettigheter og noen av dine forpliktelser? Det trengsgrundig utredning før denne reisemåten kan tillates i kommersiellbruk, i tillegg til at en del tekniske problemer må avklares.

Den andrereisemetoden er enklere og mer elegant, men samtidig langt merteknisk komplisert enn den første: Den går ut på at den reisendeblir transportert fysisk gjennom et hull i verdensveven (eteinsteinsk «ormehull» i romtidskontinuumet, en «fjerde dimensjon»,et tunnel gjennom et parallelt univers, etc) og dukker opp på denandre sida.

Fysikkenbak slik transport blir aldri særlig godt forklart, så det trengsmye forskning for å få det til å virke. Felles for alle teknikkersom brukes er at personen forsvinner fullstendig fra ett sted i denfysiske verden og kommer ut igjen på et annet sted i den fysiskeverden.

Det er vanskelig åregne på teknikker som ikke er særlig godt beskrevet. Vi måforutsette at kjente fysiske lover virker både ved avreise og vedankomst. Fysikken er den samme, både på Zanzibar og på Raufoss.Jeg vil ta utgangspunkt i energibevarelsen, som er en urokkelig lov ivårt univers: Energien kan konverteres til andre former, f eks tilmasse i samsvar med regelen E=mC2, men den kan aldriforsvinne. Eller masse kan omformes til energi etter samme regel.

Denenkleste måten å få en person til å forsvinne fysisk på ett stedog gjenoppstå fysisk på et annet sted er ved annihilasjon ogkreasjon. Vi kjenner ikke hvilket hull i fysikken som tillater eislik kopling, men så lenge vi veit at masse og energi erekvivalente, kan vi regne på det. Å annihilere en hel person er enlangt mer fullstendig prosess enn f eks en hydrogenbombe: I en slikbombe blir bare en liten del av massen til energi, men når helepersonen annihileres, tilsvarer det en gjensidig anihilasjon avmaterie og antimaterie: Altskalbort.

Hvisvi setter inn m = 80 kg og C = 300000000 m/s, får vi atannihilasjonen utløyser en energi på 7,2 * 1017Nm, tilsvarende ca. 10 millioner Hiroshima-bomber. Samme energimengdetrengs for å frambringe en 80 kilos person der ingenting finnes påforhånd. Kravet om energibevarelse er ivaretatt ved at energienutløyses på Raufoss og brukes på Zanzibar i samme øyeblikk sompersonen forsvinner og dukker opp.

Denneteknikken kan ikke anbefales til praktisk bruk for et størrepublikum. En kan forestille seg å teleportere (for eksempel) ettenkelt elektron på denne måten, men du er 1032ganger så tung og krever 1032ganger så mye energi hvis samme teknikk skal brukes på deg. Det vilikke omgivelsene eller myndighetene godta.

Det er noktryggere for omgivelsene hvis transporten foregår uten at personenforsvinner og gjenoppstår. Da trenger vi en tunnel gjennomverdensveven. Personen faller gjennom et hull i virkeligheten ogankommer bestemmelsesstedet med alle sine egne molekyler intakt. Menogså en slik metode medfører tap eller tilførsel av energi: Hvisvi igjen tar utgangspunkt i Raufoss og Zanzibar, ser vi at personener tilført en god del ekstra bevegelsesenergi ved ankomsten. Detskyldes følgende: Jorda roterer med en hastighet på en omdreining idøgnet. På Raufoss befinner du deg ca 3.190 km fra rotasjonsaksen –det betyr at du slynges rundt med en hastighet på 36,8 m/s. PåZanzibar er farten dobbelt så stor. Da er du blitt tilført enekstra bevegelsesenergi på 162.529 Nm, eller 0,045 Kwh, i løpet avet øyeblikk.

Hvor skal den ekstra bevegelsesenergien hentesfra? Det er bare du og kroppen din som blir flyttet. Altså må du ogkroppen din avgi energi i form av varme. Ditt varmetap blir tilbevegelsesenergi – den eksakte konverteringsmåten å vi kommetilbake til. Er du en vanlig, slapp fyr som jeg, så produsererkroppen din kanskje 2,5 Kwh varmeenergi pr døgn. Hvisbevegelsesenergien hentes fra kroppen din, går det altså med 26minutters varmeproduksjon for å få opp farten. Det blir litt av etkuldesjokk på null sekunder, men det kan hende du tåler det, ihvert fall på et godt og varmt sted som Zanzibar. Verre blir detkanskje når du er akklimatisert i Syden og reiser hjem til Raufoss:Da blir du kraftig overopphetet. Be fastlegen sjekke blodtrykk oghjerterytme før du reiser!

Hvis du skalteleporteres til Mars på denne måten, går det med mer energi. Vikan se bort fra at du skal forlate en gravitasjonsbrønn somtilsvarer 11,2 km pr sekund og ned i en annen gravitasjonsbrønn på5 km/s (finn alle tall du kan ønske deg her:https://nssdc.gsfc.nasa.gov/planetary/factsheet/marsfact.html) For nå skal du verken opp eller ned, du skal bare forsvinne pådet ene stedet og dukke opp på det andre, omtrent som i denkvantemekaniske tunneleffekten, hvor du plutselig finner et savnetelektron på utsida av et uoverstigelig energipotensial. (Se ogsåHawking-stråling;https://no.wikipedia.org/wiki/Hawking-str%C3%A5ling)

Når du dukkeropp, har du en litt annen bevegelsesenergi enn du hadde da duforsvant (se reiseeksemplet Raufoss-Zanzibar). Denne forskjellen erså liten at alminnelig latskap tilsier at jeg ser bort fra den: Regnsjøl, hvis du er av den pedantiske typen. Derimot har du fått enkraftig økning i potensiell energi, regnet i forhold til Sola: Dubefant deg 150 millioner kilometer fra dette kraftsenteret. Nå er duplutselig 228 millioner kilometer borte!

Du er altsåtilført en energimengde som tilsvarer integralet av (G*M*m/r2)drfra r = 150 millioner km til r = 228 millioner kilometer. Her er Gden universelle gravitasjonskonstanten (https://no.wikipedia.org/wiki/Gravitasjonskonstant), M er solas masse ( https://no.wikipedia.org/wiki/Solen) og m er dine egne 80 kilogram. Ved første øyekast virker svaretbeskjedent: Energikravet for å komme fra den ene tilstanden til denandre er 6720 KWh. To-tre måners strømforbruk på vinterstid;koster det ikke mer å komme til Mars?

For å bygge enslik teleport, må du først finne en tunnel som forbinder punktenemed hverandre over en avstand på minimum 78 millioner kilometer. Såmå du skaffe energien. Nå kan du ikke ikke ta den fra din egenkroppsvarme; du vil jo ikke dukke opp på Mars som ei stor isblokk.Et skikkelig kraftig batteri skule holde. Men hvordan overfører du ipraksis denne energien til å gjennomføre et makroskopiskkvantesprang fra Raufoss til Valles Marineris?

Finner du førstdenne tunnelen, eller dette nettverket av tunneler gjennom andredimensjoner enn de fire vanligste, er fristelsen stor til å brukeden til mer enn vanlig transport også: Kanskje kan du stoppe påvegen og besøke andre universer enn vårt eget, og gjerne andretider også? Les mer om slike muligheter her:https://kvernvold.blogspot.com/2022/08/kommer-aldri-levende-herfra-igjen-forord.htmlog i de to påfølgende innleggene på globben. Mulighetene eruendelige, når de viktigste gjennombruddene viser seg.

Men foreløpig harvi ikke funnet noen tunnel gjennom virkeligheten som forbinder GranStasjon med Oslo S en gang. Så forskningen har fortsatt et stykke ågå før vi kan innføre teleportering som et praktisk alternativ tilbuss for tog.

Sia Dick var Dick, blir det etterhvert stadig mer uklart hva som egentlig foregår. Forfatteren kan heller ikke ha vært sikker, sia han skrev historien om igjen flere ganger. Forståsegpåere meiner at dette er ei av hans aller mest paranoide fortellinger, og det sier ikke lite.

Great fleas have little fleas upon their backs to bite 'em,
And little fleas have lesser fleas, and so ad infinitum.
And the great fleas themselves, in turn, have greater fleas to go on;
While these again have greater still, and greater still, and so on.

- Augustus De Morgan: A Budget of Paradoxes, 1872

«Jeg vil så gjerne hen til Zanzibar, men Zanzibar, hvor er nå det», sang Bjørg og Per Gunnar i min ungdom. Dette spørsmålet kan igjen bli aktuelt, når du håper å komme fram til den riktige teleporten.

Og da ser jeg i denne omgangen bort fra sånne tilfeller der den reisende – med eller uten hensikt – havner i et annet univers, på et annet tidspunkt osv. Her dreier det seg bare om å reise lynraskt fra ett sted i vår egen verden til et annet sted i vår egen verden.

Ingen spøk å reise raskere enn lyset

 

Ei gammelfolkevise fra Oxfordshire lyder slik:

There was ayoung lady named Blight

who travelledmuch faster than light.

She set out oneday

in a relativeway

and returned onthe previous night.

Jeg vil illustrereproblemstillingen som denne folkevisa tar opp gjennom et eksempel.Som kjent er megastaten Trantor blitt så overbefolket at det tyterfolk, roboter og andre skapninger ut av alle tunnellene somgjennomhuller planeten på kryss og tvers. Overflata er dekket frapol til pol av et lag med bebyggelse som strekker seg helt ut istratosfæren. Alle beboelige planeter i resten av galaksen er entenbebygd eller satt ut til forskjellige utbyggere. Hvor skalbefolkningsoverskuddet gjøre av seg nå?

Folkmå reise ut og prøve lykken i andre galakser! StjernekrysserenNina, Pinta og SantaMaria er ett av mangestjerneskip som frakter håpefulle nybyggere til nye verdener. Skipetlegger ut på turen til Den store magellanske sky, bare 170.000 lysårborte. 10.000 lysår fra galaksen ankrer skipet opp og rekognoserer.

Skipets skarpeblikk faller på planeten Kandella, som ser ut til å egne segypperlig til kolonisering: En funklende blå sydhavsverden med eipasselig stor og stabil sol, et magnetfelt som skjermer mot usunnstråling, en atmosfære til å puste i, rotasjonsperiode, årstiderog tyngdekraft som oppfyller de strengeste krav fra sarte jordiske organismer. Hva mer kan en håpe på? Noen bedre verden å bebyggekan knapt tenkes.

Skipet tar enbeslutning og setter kursen mot Kandella, 10.000 lysår borte.Passasjerene er utålmodige: Sjøl om overfarten fra Trantor harforegått med relativistisk hastighet, har den tatt tolv år avlivene deres: De var unge ved avreisen, men nå har de fleste bareto-tre hundre år igjen å leve. Ikke flere år å miste, tenkerskipet, og girer over i fotonhastighet for å komme til Kandella pånull tid. Bokstavelig talt.

I eteinsteinsk univers er det jo ikke mulig for en gjenstand medhvilemasse forskjellig fra null å komme helt opp i lyshastighet –det ville kreve uendelig mye energi.Men Nina, Pinta og SantaMaria besitteren teknologi som vi fortidsmennesker bare kan drømme om: Denneteknologien tillater at hele skipet med søkke og snøre og mann ogmus konverteres over i fotonrommet med hvilemasse null, men medrelativistisk masse nøyaktig lik hvilemassen til skipet. I dennetilstanden transporteres skipet hele vegen til Kandella. Der spretterskipet ut av fotontilværelsen igjen og konverteres tilbake tilopprinnelig tilstand.

Altså: I det ene øyeblikket befinner skip, passasjerer og inventarseg 10.000 lysår borte. I neste øyeblikk befinner det seg i banerundt Kandella. I passasjerenes referanseramme tar denne overfartennøyaktig 0 sekunder, men i referanserammen til en observatør sombefinner seg i ro i forhold til Kandella tar den 10.000 år. Du kangjerne bruke begrepet «teleportering» om denne transportmåten, somjeg nettopp har forklart for deg på en vitenskapelig måte. Hrm.Ikke prøv dette hjemme.

Skipet veit at før passasjerene tar Kandella i bruk, må planetentilpasses til menneskelige behov. Det lever sikkert organismer der,utviklet med en helt annen biologi enn den menneskene er vant til.Alle slike organismer må bort, fra mikro til makro. Planeten måblankskures. Så må den fylles opp med Jordas yrende liv; mikroberog makrober, brontosaurer og pungfuruer, akasier og slimsopp.Bakterier, virus og prioner. Terraforming fra innerst til ytterst!

Slikt tar tid: Bakterier og andre skapninger må tilpasses oggenredigeres mens det lokale livet utslettes. Så må de jordiskekulturene bli spredt og sådd over hele planeten og gitt tid til åfylle himmel og hav og alt imellom. Alt dette må være gjort påforhånd, slik at Kandella er innflyttingsklar når menneskenekommer.

Påforhånd? Javisst, stjernekrysseren Nina,Pinta og Santa Maria harenda mer avanserte teknologiske knep til rådighet. I lasten frakterden med seg en minikrysser på noen få milliarder tonn. Denneminikrysseren har alt utstyr som trengs til terraforming. Den harkløktige tenkebokser som raskt finner ut den optimale måten åutslette enhver fremmed biologi på, og som gjennomfører en slikprosess mest mulig smertefritt og optimalt. Den har andre tenkeboksersom inneholder genetiske oppskrifter på ti milliarder arter med alletenkelige variasjoner innafor arten, hvordan artene kan redigeres oggenereres, hvordan de kan spres mest mulig effektivt. Minikrysserentenker på alt. Den styres av den kløktige androiden Petter: Petterer sjølreparerende og dermed nesten udødelig, og han har én enesteoppgave her i livet, nemlig å terraforme Kandella. Når det ergjort, kan han folde sine hender og sovne stille inn.

Petter tenker dessuten djupe tanker om livet, evigheten, hensiktenmed det hele og slikt. Slike tanker må Petter kunne tenke for åfungere optimalt og skape en god verden for menneskene sine.

Oghvordan kan Petter klare å gjøre alt klart for menneskene når dekommer? Stjernekrysseren Nina,Pinta og Santa Maria måsørge for at Petter er på plass på Kandella noen tusen år førstjernekrysseren sjøl ankommer. Da må Petter reise raskere ennlyset! Så i nøyaktig samme øyeblikk som stjernekrysseren hopperover i fotonrommet, transformeres Petter og minikrysseren hans over itachyon-universet – et selsomt univers som står på tvers av detfysiske universet. I tachyon-universet foregår all bevegelse medoverlyshastighet. Petter og krysseren hans reiser som tachyoner meden hastighet lik to ganger lyshastigheten, hele vegen til Kandella,hvor de transformeres tilbake til det fysiske universet og kanbegynne på oppgaven sin. - Ikke prøv dette hjemme heller.

Idet fysiske universet kommer Petter til Kandella i løpet av femtusen år, slik en observatør som står i ro i forhold til Kandellaser det. Da har han fem tusen år på seg til å gjennomføre terraforming før Nina,Pinta og Santa Maria ankommer.

IPetters referanseramme ser det litt ansless ut. Ved bruk av Einsteinsligninger for hastighet, tid, energi og slikt (se f ekshttps://en.wikipedia.org/wiki/List_of_relativistic_equations) finner du ut at tida et tachyon bruker fra ett punkt til et anneter imaginær - i dette tilfellet lik kvadratrota av minus entredjedel ganger den tida lyset bruker mellom de to punktene. Mendette er tid som forløper i det imaginære rommet, vinkelrett pådet reelle rommet. I sin egen referanseramme ser Petter at han harbrukt fem tusen år mindre på overfarten enn han ville ha brukt hvishan reiste med lyshastighet. Altså fem tusen år mindre enn null:Han kommer fram fem tusen år før han reiste.

Petter gjør seg kjent med Kandella. Han treffer kandellabrene ogoppdager at de lever lykkelige og nesten perfekte liv, i harmoni medhverandre, med omgivelsene, med universet. De reflekterer og delertanker og visjoner, de skaper kunst og musikk som fortryller sinnetog løfter det til oversanselige opplevelser. De er på god veg til åavsløre hensikten med livet, universet og alt annet. Slikeerkjennelser kommer de fram til uten å ødelegge den verdenen delever i; uten en eneste utryddelseskrig mot livet, naturen oghverandre. Kandella blomstrer av et liv som er forskjellig fra altPetter kjenner fra før, mangfoldig og særegent, fascinerende ogvakkert.

Sakte men sikkert blir Petter så grepet av alt dette han er sendthit for å ødelegge at han tenker: Hva faen - er det virkeligkandellabrene som trenger å bli utslettet? Er det ikke hellermenneskene?

Sin egen skjebne tenker ikke Petter på. Han er en perfektprogrammert androide og veit at han forlater denne verden når hanhaer utført sin livsoppgave, og det er slik det skal være. Nå måhan bare beslutte hva denne livsoppgaven går ut på.

Etter nesten fem tusen år – i siste sekund før Nina, Pinta ogSanta Maria ankommer - tar Petter en beslutning. Hantransformerer seg og minikrysseren tilbake i tachyon-universet ogreiser ørlitt raskere enn lyset tilbake til banen han forlot for femtusen år sia. Der transformerer han seg tilbake til det reelleuniverset, og er der noen sekunder før Nina, Pinta og Santa Marialegger i veg i retning Kandella. I sin egen referanseramme harhan nå kommet noen sekunder før avreise – nok tid til at han kanutslette både stjernekrysseren, minikrysseren og seg sjøl med etteneste stort blaff. Han kjenner en djup tilfredshet idet han utførerannihilasjonen og veit at han oppfyller livets og universets hensiktmed androiden Petter.

Blaffet er så kraftig at det blir observert på Kandella ti tusen årseinere (i kandellabrenes referanseramme). På planeten er dettelysfenomenet enda ett av de mysteriene de kom til universet for åreflektere over.

Den intelligente leser har nå fått et spørsmål å gruble over:Petter har utslettet både seg sjøl og stjernekrysseren Nina,Pinta og Santa Maria noen sekunder før de la avsted motKandella. Hvordan kan han da ha kommet til Kandella og observert detharmoniske livet som utfolder seg der, slik at han bestemmer seg forå la det være?

Den samme leseren har fått et (kanskje) enda vanskeligere spørsmålå gruble over: Hele reisen til Kandella og tilbake, og Pettersløsning på Petters dilemma, finner sted i Petters egenreferanseramme. Men som du alltid blir forklart under gjennomgåelserav relativitetsteorien, med eksempler hentet fra togtransporten, hvoren passasjer tenner et lys som blir observert av en fyr på stasjonenidet toget fyker forbi: «Samtidighet» er en relativ ting, ogrekkefølgen til forskjellige hendelser avhenger av observatørensreferanseramme. Så hva skjer i en referanseramme der observatørenstår i ro i forhold til Kandella? Ender det også der med atstjernekrysseren blir utslettet noen sekunder før avreise?

Grunngitte svar på disse to spørsmålene sendes meg i god tid førvårt neste møte (og hvis mulig: Helst før du mottar denneoppgaven). I mellomtida håper jeg du har oppfattet at å reiseraskere enn lyset kan by på store utfordringer. Hva kan det føretil hvis slike reiser blir vanlige? Kan det føre til undergangen forsivilisasjonen slik vi kj

Du kjenner jo din Einstein! Da veit du at når krysseren har tilbakelagt det meste av turen nær lysets hastighet, så har passasjerene opplevd at turen så langt har krevd tolv år. En observatør som sitter i ro i forhold til Trantor og Den store magellanske sky, derimot, vil si at den har tatt litt over 160.000 år. «Samtidighet» er ingen enkel sak her i dette universet. Mange science fiction-forfattere lever riktignok i et helt annet univers.

Når jeg skriver «hvilemasse», skjønner du straks at jeg tilhører den gammeldagse skolen av fysikere som snakker om «hvilemasse» og «relativistisk masse». Helt unødvendig å bruke sånne begreper, meiner modernistene; masse er masse. Men jeg regner på gamlemåten, i samsvar med forelesningsnotatene mine fra fysikkbygget på Gløshaugen, og med det knappe og konsise verket «Fysik V A Atomfysik» fra Almqvist & Wixell (riktignok skrevet av en svenske). Resultatet blir det samme, enten du regner på gamlemåten eller på nymåten. Give me that old time religion, give me that old time religion, give me that old time religion – it's good enough for me. It was good enough for Hemmer, it was good enough for Hemmer, it was good enough for Hemmer, and it's good enough for me. Give me -

Sentralisering må både vedtas og finansieres!

 

Du har hørthistorien fra Direktørpartiet så ofte og så lenge at du nestenbegynner å tru på den: Sentralisering skjer fordi folk vil bo ogarbeide sentralt, sier de. Det gjelder ikke minst unge mennesker ietablering. Denne historien forteller også Byråkratpartiet, bareørlitt mer omstendelig og nølende enn direktørene.

Fortellingainviterer deg til å tru at samfunnsendringer drives av stemninger ogfølelser. Sånn er det ikke: Samfunnsendringer drives av økonomi. Når penger brukes, skaper det endring.

Måten privatepenger brukes på bestemmes av dem som har pengene. Da skjer dettilfeldig, uten noen samlet, overordnet plan. Det er ikke privateeiere som bruker de store pengesummene her i landet heller; det erdet Staten og kommunene som gjør. Dermed er det statlig og kommunalpengebruk som driver de store endringene her i landet.

De fleste som harmakt og posisjon til å påvirke offentlig pengebruk har sineinteresser knyttet til et «sentrum» - enten fordi de bor der, ellerfordi de har eiendom og virksomhet der. (Det er slike ting som gjør«sentrum» til sentrum.) Det kjennes svært få eksempler på atbeslutningsfattere tar beslutninger til sin egen ugunst. Det finneslangt flere eksempler på det motsatte. De aller fleste som tarbeslutninger på vegne av «fellesskapet» vil riktignok protestereiherdig og indignert mot påstander om at de begunstiger sine egneinteresser. Det bare slumper til å bli slik. At «fellesskapet»skroner kanaliseres til «sentrum» er helt naturlig, vil de hevde: Dakan jo alle nyte godt av det, ikke bare de som bor der. Operaen iOslo har alle glede og nytte av, enten de bor i Oslo eller på Smøla.Smølaværingene kan jo også reise til Oslo hvis de vil.

La oss se på noenenkle eksempler på hvordan dette virker:

I Oslo bygges detnytt regjeringskvartal. Det skal, ifølge de siste estimatene, koste53,5 milliarder kroner. Dette tallet er nesten et år gammelt, så dumå ikke bli forbauset om det blir atskillige milliarder dyrereetterhvert.

Det bygges ogsået «Livsvitenskapsbygg». Der skal man finne svaret på hva liv,helse og død er, leser jeg, og det er jo sannelig på tide.Grunnsteinen er lagt på Blindern, og kostnadsrammen er 13,3milliarder. Bli ikke forbauset hvis - -

Det bygges ogsået nytt sjukehus på Aker, og et nytt rikshospital på Gaustad.Anslått samlet kostnadsramme er foreløpig 50 milliarder kroner. Bliikke forbauset hvis - -

Det pågår mangeandre byggeprosjekter, store og små, deriblant et par store iTrondheim, hvor det også er et «sentrum» som trenger å styrkes -riktignok bare et regionalt ett. Men i denne omgangen vil jegkonsentrere meg om de tre nevnte prosjektene. Tilsammen medfører dekostnader på 116,8 milliarder kroner (pluss pluss) i dagens penger.116,8 milliarder gir 100.000 årsverk. (Noen årsverk er riktignokmye dyrere enn gjennomsnittet: De aller flinkeste direktørene,advokatene, arkitektene og prosjektlederne kommer fort opp i ti,femten millioner pr årsverk. Arbeidsfolk er ikke brått så flinke,så de koster mye, mye mindre. Til gjengjeld er det mange flere avdem. Dermed havner gjennomsnittet på en million eller vel så det.)Alle disse årsverkene skal utføres og lønnes i Oslo av folk sombor der eller reiser dit. Når skatten er betalt, bruker folk restenav pengene de tjener på mat og klær, kultur og underholdning, fyllog fest, bolig og reiser. Dermed skaper de ringvirkninger og endamange flere arbeidsplasser i Oslo. - Og når byggene står ferdige,skal de fylles med nye årsverk som lønnes av Norges skattebetalere:Leger og sjukeleiere, professorer og dosenter, stipendiater ogstudenter, sekretærer og vaktmestere.

De 116,8milliardene har staten tatt inn som skatter og avgifter i helelandet. De kunne ha blitt brukt til å skape 100.000 årsverk rundtomkring der hvor skattene og avgiftene betales. (Eller flere:Årsverkene er ikke riktig så dyre ute i bushen som inne i«sentrum».) Det skjer ikke: Arbeidsplasssene skapes i Oslo. Dit måfolk reise for å få de jobbene som skapes. Slik skapes presset påboligmarkedet og andre tilbud i Oslo og andre «sentra», og slikskapes fraflytting i resten av landet.

Gjør ettankeeksperiment: Flytt regjeringskvartalet til et sted mer midt ilandet - for eksempel Støren sør for Trondheim. Ikke brått såsentralt, sjøl om de har både Størens bakeri og første matstasjonpå Den store styrkeprøven Trondheim-Oslo. Alle de 53,5 milliardenemed direktører, prosjektledere, ingeniører, arkitekter ogarbeidsfolk. Fyll det ferdige bygget: Flytt hele regjeringsapparatetmed søkke og snøre – departementer og statsråder, byråkrater ogsekretærer, rådgivere og konsulenter, journalister og lobbyister.Så kan du forestille deg hvilke underverker dette ville ha gjort forboligmarkedet i Oslo: Plutselig kunne det ha blitt mulig for unge ietablering å skaffe seg bolig innafor Gjelleråsen og Tusenfryd. -Og hva det ville ha betydd for boligbyggere, grunneiere,næringsdrivere, ungdommer og andre folk på Støren: Supermarkeder,restauranter, reisebedrifter, polutsalg, nattklubber, kebabsjapper ogpølsebuer spretter opp. Regnskapsbyråer. Elektrikere, rørleggere,advokater. Flere nye skoler på tomtene til de nedlagte. Støren fårflunkende nye rådhus, samfunnshus, ungdomshus og kulturbygg. Etmirakel av vekst og verdiskaping i Bygde-Norge!

Sånn går detikke. I stedet brukes milliardene der de alltid blir brukt, altså i«sentrum». Dermed slumper de de til å fortsette å berikeboligeiere, næringsdrivende og grunneiere i «sentrum».

Som i landet, så óg i fylker ogkommuner. Hvert fylke, hver kommune har sitt eget «sentrum» som måstyrkes, og hver beslutningsfatter har ei sjuk mor som bor i«sentrum». Det er alltid noen somtar jobben med å produsere argumenter for sentralisering. Detteskriver HanneAlstrup Velure,leder avInnlandet Høyre:«Forå sikre bærekraftigbrukertall og kvalitet med bredde i tilbud og fagmiljø,må tjenester samles. La oss si det som det er - vi må sentraliserei regionene for å demme opp for den store sentralisering.» (https://www.hadeland.no/aret-da-vi-larte-hva-fremtidens-politikk-ogsa-handler-om/o/5-21-1313436)

Forå motvirke «den store sentralisering» må vi også sentraliserelokalt, altså. Så i Innlandet har Høyre, sammen med Ap og MDG,vedtatt å legge ned to videregående skoler og fire avdelinger langtborte fra «sentrum». Etterhvert som ungdomskullene minker,etterfylles skolene i «sentrum» med elever fra «periferien». Skattepenger som gikk til skoler på Skarnes og Dokka, Dombås og Lomkan gå til Lillehamme, Gjøvik og Hamar i stedet – i tillegg tilde pengene som allerede brukes der. Du må jo skjønne at dette ertil det beste for alle, også for folk på Skarnes og Dokka, Dombåsog Lom.

IGran kommune er det også en koalisjon av H og Ap som styrer. De harvedtatt en nedleggelsesplan for barneskolene som medfører kraftigsentralisering. Blant annet er det vedtatt å skrote den bestvedlikeholdte skolen, Grymyr, til fordel for en annen skole,Fredheim, som har mye større kostnader til vedlikehold og drift, ogsom medfører lengre reiseavstand for mange elever. Fredheim harskolebygninger fra 1898 (!) og 1937, Grymyr ble bygd i 1964. Fredheim ble likevel funnet «best egnet»: Den ligger nemlig bare 5,5 km frasentrum. Fra Grymyr er det 12 km til «sentrum». For å gjennomførefull sentralisering er det avsatt 106 millioner til oppgraderingerav to skoler, i en kommuneøkonomi som allerede er overbelastet av etflott, nytt sjukehjem. (Sjukehjemmet bygges også så sentralt somoverhodet mulig. Dette intense ønsket har forlenget prosessen medmange år og fordyret bygget med flere hundre millioner. Hver enestemillion har som bivirkning – og er blitt begrunnet med – at detvil «styrke sentrum».)

Sentraliseringgjennomføres altså med politiske vedtak og bruk av skattepenger –i landet, i fylkene, i kommunene. De som ikkebori de respektive sentre må likevel betale skatt, på linje med demsom nyter godt av investeringene. Slik må innbyggerne i Land, i Skjåkog i Vestre Gran pent finne seg i å være med og finansiere sin egennedleggelse.

Maktarår, og makta gjennomfører sentralisering på alle nivåer hverbidige dag. Det gjør den selvfølgelig til det beste for oss alle,og ikke minst til det beste for makta sjøl.

Schrödingers kattunger

 

Duhusker sikkert at en av kvantefysikkens store helter, ErwinSchrödinger, har en katt. Det stakkars dyret befinner seg i et låstbur sammen med en beholder blåsyre og en atomkjerne. Kjernen har enviss sannsynlighet for å emittere en kjernepartikkel. Hvis det skjeren sånn emisjon, slipper blåsyren ut, og katten omkommer undertragiske omstendigheter. Hvis emisjonen ikke skjer, forblir katten såfrisk som en fisk. Les mer om den stakkars katten her:https://no.wikipedia.org/wiki/Schr%C3%B6dingers_katt

Om kjernenemitterer en partikkel eller ikke i det tidsintervallet den har tilrådighet styres av rein slump – det kan ikke forutsies. Det eraltså umulig å vite hva kjernen har foretatt seg før vi observererden. Kvantefysikeren vil si at den befinner seg i en superposisjon avmulige tilstander, men idet vi observerer den, kollapser den til énav disse tilstandene. Dermed befinner katten seg også i ensuperposisjon – den er død og levende på samme tid. Først nårvi observerer atomkjernen og katten, kollapser sistnevnte til entilstand av død eller levende.

Schrödingerer ellers mest kjent for at han formulerte Schrödingerlikninga sombeskriver partiklenes bølgefunksjon, og dermed sannsynligheten forat en partikkel befinner seg på et bestemt sted når vi observererden. Bruksanvisningen til denne berømte likninga finner du foreksempel her: https://www.sciencing.com/schrodingers-equation-explained-how-to-use-it-13722578/

Tankeeksperimentetmed katten formulerte han for å demonstrere hvordan i hvert fall éntolkning av kvantemekanikken strider mot sunn fornuft. Her var han pålinje med Einstein, som mislikte at naturen måtte beskrives medsannsynlighetsfunksjoner: «Gott würfelt nicht!» påsto han jo, ien berømt polemikk med Niels Bohr, hvortil den sindige danskensvarte at han (Einstein) ikke burde prøve å lage regler for hva Gudkunne foreta seg. Einstein var i det hele tatt skeptisk til mangerare ting i kvantefysikken, særlig sånt som han ikke hadde tenkt utsjøl.

Sunn fornufttilsier jo at katten er levende eller død helt uavhengig av om viobserverer den eller ikke. Den fornuftige tolkningen avsuperposisjonens kollaps er altså den som Einstein tviholdt på,nemlig at observasjonen bare avdekker en skjult tilstand som har værtder hele tida. Min elektromagnetiske foreleser i fysikkbygget påNTH-skolen, Hemmer, helte nok til denne tolkningen, husker jeg: Denandre tolkningen ble for mystisk i møtet med den prosaiskevirkeligheten. Etterhvert har det likevel vist seg, bådeeksperimentelt og teoretisk, at den sunne fornuft kollapser i møtetmed kvantefysikken. Dermed er katten både både død og levende helttil vi observerer den.

En tankevekkendevariasjon på dette temaet er følgende: Tenk deg at atomkjernen ikkeer knyttet til en beholder med blåsyre, men til en helvetesmaskinsom vil utslette alt liv på Jorda hvis den blir startet opp. Inntilvi åpner boksen og observerer, befinner altså livet her ijammerdalen seg i en superposisjon av levende og utslettet. Tar dusjansen på å observere?

Huffnei, la oss holde oss til katter. Det viser seg at Schrödingers katthar to kattunger som, i et nytt tankeeksperiment, hjelper oss åanalysere et beslektet kvantemekanisk fenomen, nemlig sammenfiltring(«entanglement», hvis du er henfallen til engelsk – se foreksempel her: https://en.wikipedia.org/wiki/Quantum_entanglement). Hvis to partikler er knyttet sammen ved sitt felles opphav er desammenfiltret; det vil si at observasjon av egenskaper ved énpartikkel avdekker tilsvarende egenskaper hos den andre. Ta foreksempel et elektron og et positron som blir født i en«par-kreasjon» når et særlig energisk foton blir mishandlet ogutslettet. Eller ta en atomkjerne som deler seg i to likeatomkjerner. Avhengig av prosessen som skapte partiklene har deenten samme spinn eller motsatt spinn. Hver av de to nye partiklenehar en superposisjon av mulige spinntall. Når du observerer den enepartikkelen, kollapser superposisjonen, og partikkelen får etbestemt spinn. Da kjenner du også spinnet til den andre partikkelen,helt uten å observere! De to er nemlig sammenfiltret og fortsetter åvære det, uansett hvor langt de reiser ut i verden og bort frahverandre.

Nå kommer vi tilkattungene. Kari får den ene kattungen, Ola får den andre. Desetter kattungene i hvert sitt bur med blåsyrebeholder og tilhørendeatomkjerne, som kan finne på å slippe fra seg en kjernepartikkeleller la det være, helt basert på slump. Disse to atomkjernene ersammenfiltret, og det fortsetter de å være.

Ola og Kari tarhver sin kattunge i hvert sitt bur og reiser til hver sin ende avgalaksen. Der ute tar Ola sjansen på å observere katten. Det viserseg at den er sprell levende! Han trekker et lettelsens sukk og veitat da er kattungen til Kari også i live samtidig. (La oss ikkebekymre oss for begrepet «samtidighet», sjøl om de toobservatørene befinner seg 100.000 lysår fra hvereandre: Viobserverer nemlig observatørene fra et punkt like langt fra begge.De to har synkronisert klokkene sine før de reiste, og de har reistlike langt og like fort, så signalene som når oss fra Ola og Karier fortsatt synkronisert. De har avtalt presist når de skal foretaobservasjonene sine.)

Når vi mottarresultatet av Olas observasjon på avtalt tidspunkt, veit vi strakshvilket resultat vi vil motta fra Kari, to hundre millisekunderseinere: Hvis Olas kattunge lever, så lever også Karis kattunge.Hvis Olas kattunge er død, derimot, må du også felle ei tåre påvegne av Kari og kattungen hennes.

Hva er det som harforegått? Har Olas atomkjerne informert Karis atomkjerne om hva denforetar seg? Det er jo ikke mulig: Einstein har bestemt at ingensignaler kan reise raskere enn lyset, og hittil har alle forsøk påå motbevise Einstein på dette punktet vært fullstendig mislykket.Så hvis de to atomkjernene skulle holde hverandre oppdatert, villedet ta 100.000 år før Karis kattunge fikk vite at Olas kattungefortsatt var i live.

Likevelkan Kari registrere virkningen av at Ola observerer sin kattunge,100.000 år før noe signal fra Ola og katten hans kan nå henne.Dettehenger ikke på greip! Det meinte i hvert fall den evigkvante-skeptiske Einstein: «Spukhafte Fernwirkung», gryntet han.«Spøkelsesaktig fjernvirkning».

Deter riktignok ikke foretatt eksperimenter og observasjoner av dettefenomenet over galaktiske avstander ennå. Av praktiske grunner måvi nøye oss med å utføre eksperimentet i tankene, heller enn ivirkeligheten. Men det er foretatt utallige eksperimenter over meroverkommelige avstander og tidsrom, og resultatet er det samme:Sammenfiltring virker uavhengig av avstand. Her kan du lese om ett avdisse bevisene:https://www.caltech.edu/about/news/proving-that-quantum-entanglement-is-real

Ogsia du spør: Nei, du kan ikke brukedette til å kommunisere raskere enn lyset: Einstein ruler! Du veitjo ikke hva du kommer til å observere før du observerer, og da kanikke Per få gitt noen beskjed til Kari heller. Hun veit ikke en gangat han har observert noe som helst. Hun veit bare det hun sjøl kanobservere, nemlig at kattungen er i live. Da tenker hun sikkert: -Hvis Per observerer noe nå, så ser han at kattungen hans er i live,og da skjønner han at hvis jegobserverer,så ser jeg at - - - osv.

Hvilkennaturstridig naturlov kan vi utlede av dette? Vi kan i hvert fallutlede Bells teorem, som sier – på mange forskjellige måter –at kvantefysikk er uforenlig med en lokal, realistisk beskrivelse avverden der kausalitet gjelder. Les mer om teoremets mange utgaverher: https://plato.stanford.edu/entries/bell-theorem/'

Fysikerne er etterhvert kommet til at både kvantefysikken og dengenerelle relativitetsteorien gir riktige resultater når mananvender dem på den virkelige verden. Samtidig er de uforenlige. Formitt vedkommende klarer jeg såvidt å få huet rundt den spesiellerelativitetsteorien, og jeg har resignert når det gjelder å forståden generelle, men flinkere folk enn jeg har funnet ut at Einsteinsbeskrivelse av kosmos er den beste beskrivelsen vi har: Utenrelativitetsteorien ingen GPS; ingen atombomber. Kvantefysikkenstemmer også overens med virkeligheten, uansett hvor sprø noen avresultatene virker: Uten kvantefysikk ingen tunnel-effekt (at enpartikkel plutselig befinner seg utafor en uoverstigelig barriere),og dermed ingen datamaskiner, mobiler eller andre dippedutter. Ogabsolutt ingen kvantecomputere, som jeg ikke skjønner opp ned på idet hele tatt – bortsett fra at de virker og oppfyller alleforventninger til supersuperdatamaskiner.

I«The Hitch-Hiker's Guide to theGalaxy» (https://en.wikipedia.org/wiki/The_Hitchhiker%27s_Guide_to_the_Galaxy) får vår helt etter mye om og men omsider vite svaret på «detytterste spørsmålet om livet, universet og alt», nemlig 42. Etterytterligere galaktiske eventyr og anstrengelse får han også vitehva det«ytterste spørsmålet» går ut på. Han synker sammen i stilleresignasjon og sukker: «Jeg visstedetvar noe galt med dette universet.»

En liknendekonklusjon kan en fort komme til å trekke etter møtet medSchrödingers katt. Og ikke minst etter møtet med de to kattungene.

Europa kan slå Russland med arma på ryggen

 

Demokratietsforsvarere i Europa er bekymret. Med Trump ved rattet er det usikkerthvor lenge Ukraina kan regne med USAs støtte. Kanskje Trump og hansenda mer ekstreme støttespillere – Marjorie Taylor-Greene, LaurenBoebart, Tulsi Gobbard, Tucker Carlson – vil gi Ukraina på etsølvfat til Putin? Eller i hvert fall insistere på at Europa mågjøre mye mer sjøl for å forsvare seg mot despotisme ogny-kolonialisme fra øst.

Det kunne Europafint klare. Her er noen tall (frahttps://no.tradingeconomics.com/country-list/population?continent=europe; du kan finne liknede tall andre steder):

Befolkning iRussland: 146 millioner – synkende.

Befolkning iTyskland: 84 millioner – stigende.'

Befolkning iStorbritannia: 68 millioner – stigende.

Befolkning iFrankrike: 68 millioner – stigende.

Befolkning iItalia: 59 millioner – flatt.

Befolkning i heleEU: 449 millioner – flatt. (Dette er altså UTEN Storbritannia.)

Hvordan står dettil med økonomien? Her er noen andre tall. (Også disse kan duverifisere andre steder hvis du vil:https://no.tradingeconomics.com/country-list/gdp)

Bruttonasjonalprodukt i Russland: 2021 milliarder dollar – synkende.

Bruttonasjonalprodukt Tyskland: 4456 milliarder dollar – stigende.

Bruttonasjonalprodukt i Storbritannia: 3340 milliarder dollar – stigende.

Bruttonasjonalprodukt i Frankrike: 3031 milliarder dollar – stigende.

Bruttonasjonalprodukt i Italia: 2255 milliarder dollar – stigende.

Bruttonasjonalprodukt i hele EU: 15545 milliarder dollar – stigende.(Dette er også UTEN Storbritannioa.)

Javisst, Russlandhar flere innbyggere og større økopnomi enn sine naboer, Ukraina ogPolen. Men hvis en ser på hele den (noenlunde) siviliserte delen avEuropa, har det asiatiske despotiet absolutt ingenting å stille oppmed – bortsett fra atomvåpen, trusler og en mafia-økonomi som nåer vendt utelukkende mot krig og plyndring. Russland er passert avItalia i økonomi, og har en økonomisk styrke som svarer til 13 % avEU. Statens Pensjonsfond Utland har i dag en markedsverdi på 1775milliarder dollar. Hvis alt fortsetter omtrent som hittil, vil dettefondet om et par år ha en verdi som overstiger Russlands BNP.

Russland erdessuten fullstendig klientifisert av Kina, som holder Putin underarmene ved å kjøpe råvarer i store mengder. Russlands natur blirplyndret i stor skala for å holde krigsøkonomien flytende. Men dafår ikke Putin lov å gjøre akkurat som han vil heller: Han kanskrangle og rasle med atomene sine så mye han vil; han kommer ikketil å få lov av Xi til å bruke atomvåpen. Xi har sine egne planerom handel og investeringer, og de planene omfatter absolutt ikkeen atomkrig i Europa.

Demokratiske landkunne bruke litt av sinøkonomiske styrke til å bygge opp Ukrainas egen produksjon av våpenog intelligent krigsmateriell. Demokratiske land kunne bruke litt merav den samme styrken til å kjøpe amerikanske våpen og stridsmidlersom gis til Ukraina. Russisk økonomi ville ikke ha sjanse til å ståimot en helhjertet innsats fra Vesten, I stedet drar vi beina etteross og mumler om fred, mens Putin-sympatisørene utnytter folksmisnøye til å skaffe seg innpass i parlamentene. En kjensgjerningbestår: I Vest-Europa har vi mer enn nok styrke til å hjelpeUkraina å overleve. Hvis Ukraina ikke overlever, er det altså fordivi ikke vil.

Norgesoljefond setter oss i stand til å ta initiativ for en samleteuropeisk innsats som monner. Hvorfor gjør vi ikke det? Hvis Putinklarer å valse over det gryende demokratiet i Ukraina fordi vi ikkegir den støtten vi kunne hagitt, oppstår det en tillitskrise som demokratiene her i vestkanskje ikke overlever. Da får vi som fortjent.

Desom i så fall ikke fårsom fortjent er ukrainerne.

Såpe mellom stjernene

 

Sciencefiction er en litterær form som kan skape kosmiske visjoner. Iscience fiction kan du diskutere hva det betyr å være et tenkende,bevisst vesen i et overveldende univers. Du kan formulere spørsmålom din egen, menneskehetens, universets framtid, og skissere muligesvar.

Sciencefiction kan også være tanketom underholdning – og dermed, i defleste tilfeller, ulidelig kjedelig. Historiene framstår ofte somforkledte cowboyromaner. Eller såpeoperaer.

PåNorcon 30, årets norske science fiction-kongres, var det toutenlandske æresgjester: Briten Adrian Tchaikovsky (https://en.wikipedia.org/wiki/Adrian_Tchaikovsky) og amerikaneren John Scalzi (https://en.wikipedia.org/wiki/John_Scalzi). Jeg har tidligere omtalt bøker av begge: https://kvernvold.blogspot.com/2024/09/to-resgjester-og-to-romaner-ei.html

Somdu ser, ble jeg både imponert og fascinert av Tschaikovskys roman«Children of time». Etter at jeg skrev denne omtalen, har jeg lestbind to av den ambisiøse trilogien hans, «Children of ruin», hvorhan utvider framtidsuniverset sitt ytterligere. (Og jeg har fortsattet par teknologiske/ naturvitenskapelige høner å plukke med ham.Mer om det ved en annen anledning.)

Er duen gammel og garvet science fiction-leser, så veit du at allestormestrene er borte: Heinlein, Anderson, Vance, le Guin. Samtidigventer du fortsatt på en ny, stor voksenroman fra Paolo Bacigalupi (https://en.wikipedia.org/wiki/Paolo_Bacigalupi). Så hva skal du ta deg til mens du venter? Du skal leseTchaikovsky. Han er en forfatter med visjoner som han klarer åformidle.

Nårdet gjelder Scalzi, tok jeg svært lett på ham: «Forfatterskapethans må altså inneholde gullklumper. Dette er ikke en av dem,» sajeg. Seinere harandre lesere fortalt meg at han har gitt dem store leseropplevelser.Dessuten har han vunnet utmerkelser som er forbeholdt de beste, og påkongressen viste han seg som en trivelig og underholdende fyr. «TheNew York Times bestselling author», står det utapå den boka jegplukket opp, «The Consuming Fire».

Jeger, som du veit, en snill og velmeinende fyr. Konfliktsky er jegogså. Scalzis forfatterskap inneholder tydeligvis kvaliteter somverdsettes av folk som leser science fiction. Dettesamlebåndsproduktet utgjør antakelig en parantes i forfatterskapetmellom langt mer lesverdige bøker, så skulle jeg bry meg med å sinoe mer om det? Burde jeg ikke bare legge ergrelsen over noenmisbrukte timer bak meg og gå videre i livet mitt? Nei, det skullejeg ikke. Irritasjonen har gnagd i meg, og nå må den få utløp!«Det gjer godt å få sætt ord på følelsan,» som oppdragsgiverenmin i gamle Nordlandsbanken sa, etter at jeg hadde hatt en kraftigutblåsning.

Denne historien peker nese til meg. Jeger blitt lovet et festmåltid, og så får jeg en gatekjøkkenrettsom smaker sagflis.

Handlinga foregåri ei framtid der menneskenes bosetninger rundt omkring i galaksen –eller i hele universet; det blir aldri særlig klart hvor dissebosetningene er spredt hen - er bundet sammen i et slags keiserrike.Hovedpersonen, Grayland, er allmektig Emperox for uhorvelig mangemilliarder mennesker. Imperiet trues av sammenbrudd, fordiferdselsvegene mellom stjernene («the flows») er i ferd med åkollapse. Grayland strever med å redde imperiet, bl a ved hjelp av«visjoner» hun har hatt som skal oppildne massene. Imens intrigererledere i andre klaner og dynastier for å sikre seg stadig mer rikdomog makt på hverandres bekostning.

Bokahandler bare om disse intrigene. De dekadente lordene konspirerer,kopulerer og myrder hverandre på kryss og tvers. Det opptrer ingenandre personer enn disse rike og mektige. Ingen av dem har særligpersonlighet verdt å nevne, utover at de er sleske og utspekulerte.Det kommer aldri fram hva handelshusene deres produserer ellerhandler med som gjør dem så rike og mektige. Hva lever de av? Hvalever undersåttene deres av, i de utallige verdenene somformodentlig utgjør grunnlaget for all rikdommen? Ingen anelse: Derike og mektige er barerike og mektige, og de mumlende massene befinner seg så langt underdem at de er fullstendig usynlige.

Framtidsteknologiener gjenkjennelig og likner den vi har i dag. Ferdelsvegene mellomstjernene har vi sett mange ganger før: Uten at det blir sagt, harvi å gjøre med sånne ormehull på tvers av de fire dimensjonenesom late sf-forfattere i årtier har grepet til for å frakte folk ogromskip raskere enn lyset att og fram mellom stjernene. Her oppståringen av de interessante paradoksene som opptrer i den fysiske verdenhvis du bryter lysmuren til stadighet. Derimot er det faste tider ogreiseruter, omtrent som i katalogen «Kontinentenes dampskips- ogjernbaneforbindelser». Det finnes ingen interessante menneskeligekulturer; det finnes ingen fremmede verdener med fascinerendebiologi. Det finnes ingen natur verdt å beskrive. Eneste tilløp tiloriginal teknologi er AI-representasjonen av hovedpersonenes forfedreog -mødre; alle deres tanker og gjerninger er lastet ned og lagret,slik at personlighetene deres kan gjenskapes som hologrammer og gigode råd. Disse hologrammene sier gjerne sånne kloke ting som «Mensjeg levde, tenkte jeg ofte at....»

Handlinga beståraltså i at dekadente fantasilliardærer snakker, parrer seg ogintrigerer. De lager en konspirasjon for å velte Grayland fratronen, men hun tar (som ventet) rotta på alle sammen, og dermed er(kanskje) keiserriket reddet.

I en sf-roman viljeg se originale samfunnskonstruksjoner. Jeg vil se fremmedeverdener, merkelige livsformer, ideer, undring. Jeg vil se teknologiog samfunn som henger sammen på nye, tankevekkende måter. Denneromanen inneholder ingenting av dette. Karakterene er like flate somkarakterene i «Dynastiet», den første såpeoperaen som hjemsøktenorske TV-skjermer, og dialogene kunne like gjerne ha vært hentetderfra. Denne boka inneholder ikke ett eneste samfunn, den inneholderbare søkkrike folk som intrigerer mot hverandre. Det kunne de likegjerne ha gjort mens de fartet rundt i jetflyene sine her på Jorda.Eller i vinsmakerkretser på Frogner.

Scalzi har vunnet en Hugo (science fiction-litteraturens mestprestisjefulle utmerkelse) for «Redshirts: A Novel with three Codas»( https://en.wikipedia.org/wiki/Redshirts_(novel). Av sammendraget ser jeg at dette er en «postmoderne satire avStar Trek». Personene kastes att og fram i tid og rom fordi deunderkastes handlinga i gamle TV-show. Når forfatterne skriver nyeepisoder, oppheves personenes frie valg, sånn at de gjør dårligebeslutninger basert på dårlige manuskripter. For å ordne opp måhovedpersonene foreta tidsreiser og rette gamle manuskripter.

ParanoikerenPhilip K. Dick ville ha brukt en slik intrige til å fylle leserenmed eksistensiell angst og en grunnleggende mistenksomhet overforvirkeligheten. Men slik jeg leser beskrivelsen her, virker«Redshirts» som en eneste lang slapstick-komedie. Fordomsfull somjeg er, så kan jeg selvfølgelig ta fullstendig feil. Mannen har dasannelig fått Robert A. Heinlein-utmerkelsen for "outstandingpublished works in science fiction and technical writings to inspirethe human exploration of space" også, så det må finnesgullkorn i forfatterskapet hans. Men verken den romanen jeg nettopphar lest eller sammendraget av den Hugo-vinnende romanen får meg tilå stupe over tastaturet og bestille flere av bøkene hans.

Jegbegriper altså ikke hvorfor en forfatter av et visst format kasterbort tida på å skrive slapp såpeopera. Måtte han rive av segnoen hundre sider i flyende fart på grunn av desperat pengemangel?

Detmåtte da sannelig Dostojevskij også, der han satt i trykkeriet ogleverte side etter side rett til setteren, mens kreditorene ventet påtrappa. Det hindret ham ikke i å vrenge sjelen med smertefulle,eksistensielle spørsmål. «Detvar i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania,» skrevHamsun.

Jegskal selvfølgelig ikke måle forfattere opp mot Dostojevskij ellerHamsun i tide og utide. Jeg nevner dem bare som tilfeldig valgteeksempler på at det går an å sitte trangt i det og likevel ha noeviktig på hjertet. Det burde Saclzi ha skaffet seg også.

Ambisiøs framtidshistorie fra Eirik Ildahl

 

«Undiva» er dentredje romanen i Eirik Ildahls science fiction-serie. De to første,«Ainano» og «Liriel», er handlingstette spenningsromaner somfølger hver sin hovedperson: En «AI-nano», altså en kunstigintelligens, i den første romanen, og en gen-forbedretsikkerhetsagent i den andre. Begge romanene beveger seg i høgt tempogjennom en framtidsverden preget av maktkamp, skjulte makthavere ogteknologi på et helt annet nivå enn i dag. Denne tredje romanen erlangt mer ambisiøs: Den beskriver den verdenen som utgjørbakgrunnen for de to første romanene, og hvordan den utvikler segover en periode på hele 400 år. Samtidig stiller den spørsmål somde to første romanene bare såvidt berører.

Fortelleren idenne romanen er sønnesønnen til en frihetsforkjemper på etterraformet Mars som ble massakrert sammen med andrefrihetsforkjempere av Jordas allmektige herskerinne. Dennesønnesønnen bor på Jorda, etter at familiens eiendommer på Marser ødelagt eller konfiskert. Han sitter i en gammel seterbygning påDovre og skriver en krønike om verdenshistorien fra 2000-tallet til2400-tallet. Denne krøniken utgjør mesteparten av teksten i romanen, men framstillinga brytes av jeg-personens refleksjoner og avsamtaler, oppdiktet eller rekonstruert, mellom forskjellige viktigepersoner i det firehundreårige dramaet.

Den historiskeutviklinga drives av raske forbedringer i teknologi og anvendelse avteknologi, særlig innen genetikk, datateknologi og kunstigintelligens. Forbedringer i disse teknologiene fører tilforbedringer (i hvert fall effektivisering) på mange andre områder:Menneskene fritas ettehvert for både manuelt og intellektueltarbeid; slikt tar intelligente maskiner og AI-systemer seg av. Dettas i bruk energikilder og transportmåter som gjør romfart ogromkolonisering mulig; det utvikles medisiner som forlenger livetlangt ut over det naturgitte. Ved bruk av implanterte AI-systemer kanmenneskene dele tanker, følelser og opplevelser. Slike systemer kanogså overvåke tilstanden i kroppen og gripe inn når det oppstårfeil. Gitt avansert bioteknologi og stor nok lagringskapasitet kanmenneskene også laste opp sin egen personlighet i kopier av segsjøl, avatarer, og slik sikre seg varig liv ut over sin egen fysiskeeksistens. Slike muligheter er forbeholdt de rikeste og mektigste, etforhold som utgjør mye av historiens drivkraft ned gjennomårhundrene.

Romanen begynnermed et stort hull i de historiske nedtegnelsene: Mye av forhistorienfra 1980-tallet fram til 2040-tallet er skjult, for i 2046 var Jordautsatt for en katastrofe som drepte flere milliarder mennesker ogutslettet så godt som alle elektroniske arkiver. Denne katastrofenhadde vært forutsett i tre år, etter at det ble oppdaget enasteroide som beveget seg i en bane hvor den ville kollidere med Jorda. Denne oppdagelsen førte til forsøk på samarbeid mellomstormaktene, men forsøket strandet, slik at både keiserriket Kinaog Sambandsstatene prøvde å løyse problemet på egen hånd. Detgjorde begge supermaktene ved å sende hydrogenbomber som skulle slåasteroiden ut av kurs. Det klarte de ikke; asteroiden blefragmentert, og mesteparten traff Jorda med ødeleggende virkning.Elektroniske enheter og kommunikasjon ble slått ut, og alleelektroniske arkiver gikk tapt. Bare skriftlige kilder ble bevart,men slike kilder var det blitt stadig færre av etterhvert som allinformasjon ble lagret elektronisk. Fortelleren prøver årekonstruere denne perioden ved bruk av disse magre kildene, menleseren ser at rekonstruksjonen ikke er like treffsikker hele tida.

Etter katastrofenblir det opprettet et samarbeid mellom de mektigste statene, etMandat som skal samordne gjenoppbygginga. Samtidig utviklesAI-systemene, elektronikken og bioteknologien videre. Teknologien erbåde handelsvare og maktmiddel – dels ved at det skaper et markedsom styres av eventyrlig rike oligarker, dels ved at makthavere bliri stand til å overvåke og styre menneskers tanker, ord oggjerninger.

Denne utviklingaskaper overklasser og underklasser. Rikfolk kan bruke AI-nanoer,«nannyer», som sitter i hodene deres og hjelper dem å tafornuftige valg, finne informasjon, overvåke helsen, skaffe segkontakter. Rike mennesker kan leve langt ut over sitt naturligelivsløp, og etterhvert laste opp sin personlighet i forbedretekopier av dem sjøl for å forlenge livet ytterligere.

Med kombinasjonerav genredigering og informasjonsteknologi blir det laget dyr medmenneskelige egenskaper, hybrider av AIer og mennesker og alle slagskyborger med kombinasjoner av egenskaper. AI-nanoer kan komme påfrifot og flytte seg mellom mennesker og dyr, eller bevege seg påegen hånd rundt i verden. Det er uunngåelig at kunstigeintelligensvesener etterhvert får rettigheter på linje medmennesker, og at dyr seinere får de samme rettighetene.

Parallelt medteknologisk utvikling foregår det maktkamper mellom oligarker,regjeringer, Mandatet og et maktapparat som Mandatet skaffer seg iform av Martyriet, en styrke av spesialagenter som griper inn nårMandatets interesser er truet.

Teknologien ogmarkedsutviklinga medfører etterhvert at menneskene får en fellesbevissthet som utvisker individuelle forskjeller og særegenheter. Enfelles bevissthet lar dem leve og oppleve sammen, og menneskeneslipper ensomheten i å være innestengt i hver sin isolertebevissthet. Drømmen om å bruke teknologi til å skape et sliktmenneskelig fellesskap, fritt for misforståelse, misunnelse ogsjalusi, fremmes av en bevegelse som ledes av Gudrun Rakeng, en slagssistegenerasjons-hippie med terapi og teknologi som hovedinteresse.Tilslutningen til denne bevegelsen gjør at Gudrun får en ledendeposisjon som rådgiver i Mandatet. Etterhvert blir hun frustrert,både av den utviklinga som hennes egen tenkning har satt i gang ogav personlige skuffelser, og trekker seg tilbake som rådgiver.

Det finnes nemligstore skarer av underprivilegerte som ikke får del i de materiellegodene som teknologien skaper. Gudrun blir en talsperson for dissemassene, i et opprør som blir mulig takket være nye gjennombrudd iinformasjonsteknologi: Bruk av DNA til informasjonslagring i stedetfor elektronikk. Dette er et mye billigere og mange ganger såeffektivt lagringsmedium som elektronikk. Dermed blir makten tilMandatet og oligarkene svekket, slik at de tvinges til å godta en nyverdensorden. Men representanten for de underprivilegerte, ellerkompromisskandidaten som forener makthaverne og de underprivilegerte,blir ikke Gudrun; det blir hennes datter, Fatima-My.

Denne Fatima-Myklarer sakte men sikkert å intrigere seg fram til en sentralposisjon i Mandatet. Der besetter hun etterhvert alle viktigeposisjoner under Mandatet og i andre institusjoner med sine egneavatarer: Det er kopier av Fatima-My som styrer produksjon ogdistribusjon av goder; de styrer teknologien og bruken av den, og deovervåker avvik fra felles-bevisstheten og kan når som helstutslette avvikere. Fatima-My blir i praksis allmektig, og kommer tilå fortsette å være det i all framtid.

Fortelleren klarernesten å holde seg skjult for felles-bevisstheten og overvåkernemens han skriver krøniken og lagrer den både på papir, ved brukav et arkaisk skriveapparat som han har funnet og reparert, og i enlukket del av sin egen bevissthet, som han klarer å holde skjultnesten helt til slutten på romanen. Idet han innser at han kommertil å bli oppdaget og avslørt, finner han en måte å brukegen-teknologi på til å spre kunnskapen om historien. Hvorvidt detteforsøket vil lykkes veit vi ikke når romanen slutter, men det ergrunn til å fatte et lite håp.

Dette kortehandlingsreferatet yter på ingen måte rettferdighet til dethopetallet av personer og hendelser som inngår i handlinga. Men deter et viktig poeng at to personer setter et særlig preg påhistorien gjennom 400 år, nemlig Gudrun og hennes datter Fatima-My.Hvor sannsynlig er det at tilfeldigheter og enkeltpersoner får såavgjørende betydning? Det er en diskusjon som hører historiefagettil. Men i det faget synes det å herske enighet om at 2. verdenskrigville ha fått et helt annet forløp enn det vi kjenner, om detoverhodet var blitt noen verdenskrig, uten enkeltpersonen AdolfHitler (født Schicklgruber: Hvor mange ville ha marsjert og ropttaktfast «Heil Schicklgruber!»?). Og hvordan ville Øst-Europa hasett ut i dag uten den frustrerte KGB-agenten Vladimir Putin –ville det ha blitt noen Ukrainakrig? Så jeg meiner at forfatterensfokus på enkeltpersoner i den historiske krøniken kan forsvares:Uten Gudrun ville det ikke ha blitt noe visjonært«Dividuus-manifest» som fikk innflytelse på viktige prosesser. Oguten Fatima-My og hennes intriger ville det ikke ha blitt noeneneveldig verdenshersker.

I en sciencefiction-roman som i stor grad baserer seg på framtidig teknologi erdet viktig at teknologien er truverdig. På bakgrunn av denutviklinga vi har sett på få år innen kunstig intelligens, er detmer enn truverdig at slike fenomener kan få egen personlighet, at dekan integreres med mennesker eller at mennesker kan lastes opp iinformasjonssystemer. NRKs husfilosof, Einar Duenger Bøhn, tviholderriktignok hver gang han ytrer seg på at maskiner ikke kan habevissthet: De gjør bare det de er programmert til å gjøre. Iforlengelsen av slike utsagn er det fristende å svare at menneskerheller ikke kan ha bevissthet; vi gjør bare det vi er biologiskprogrammert til å gjøre. De første sjølreproduserende organiskemolekyler på Jorda hadde neppe noe særlig avansert sjelsliv, menetter evolusjon i tre og en halv milliarder år har det jo dukket opporganismer med en og annen tanke likevel. Og nå går alt en god delraskere – antakelig også AI-systemenes evolusjon. Så sjøl om viikke skal tillegge Chat-GPT en egen vilje eller en «sjel», trur jegat Duenger Bøhn kjemper på vikende front mot utviklinga.

En annen forfattersom i stor grad bruker nanoteknologi som bærer av kunnskap ogbiologiske endringer og til kopiering av personligheter er denprisbelønte briten Adrian Tchaikovsky, en av æresgjestene på sisteårs norske science fiction-kongress. Hans bruk av slik teknologi kanminne om Eirik Ildahls bruk, uten at en kan påstå at den ene harpåvirket den andre: De henter idéer fra samme kunnskapsunivers, ogder ser de muligheter som strekker seg langt ut over år egenhverdag.

Enriktig god, original og truverdig idé er bruken av syntetisk DNA tilinformasjonslagring og kommunikasjon. Jeg var skeptisk da jeg støttepå denne idéen i romanen, derfor leste jeg meg opp på tanken ogble overbevist: I en forskningsartikkel fra 2019, «A high storagedensity for digital information based on synthetic DNA», leser jegbl a at «den binærelagringskapasiteten til et DNA-molekyl er ca 4,2*10^21 bits pr gram,som er ac 420 milliarder ganger kapasiteten til tradisjonelle medier.DNA er også en av de mest stabile biomolekylene, og kan dermedbevare informasjon over ekstremt lange perioder.»Med sånne tall sier det seg sjøl at vellykket bruk av syntetisk DNAtil erstatning for silikater vil revolusjonereinformasjonsbehandlinga. Bruken av denne teknologien bærer mye avhandlinga i «Undiva».

Jeg stusser littmer over bruken av jordmagnetisme til kommunikasjon, og over fangstenav positroner i stratosfæren til bruk i reaktorer. Men når detgjelder det første poenget, er beskrivelsen så vag at jeg godtarden for framdriftens skyld. Og med hensyn til positronene er jegabsolutt tilhenger av antimaterie til framdrift i framtidigerom-ekspedisjoner: Annihilasjon av materie og antimaterie, der allmasse går over til energi, får energien fra en hydrogenbombe til ålikne en kinaputt. Men jeg tviler på at det er praktisk mulig åfange positronene magnetisk der de lages, høgt iu stratosfæren, ihvert fall i et omfang som gjør fangsten anvendelig som drivstoff.Både produksjon og bruk av antimaterie bør foregå så langt frafolk at vi bare ser lysglimtet når uhellet er ute, slik at vi ikkerisikerer å bli en del av katastrofen.

Menjeg godtar under tvil både magnetismen og positronene: De er ikke erkritiske for handlinga. Derimot gledet det meg oppriktig å få etgjensyn med himmelheisen, sia jeg sjøl var først ute med dennefortreffelige transportmekanismen i min roman «Sabotørene».(Forståsegpåere – også her i landet – påstår stadig atArthur C. Clarke var først, men det er feil:«TheFountains of Paradise» kom i 1979, ett år etter «Sabotørene».)Jeg baserte meg på det jeg antar var den første beskrivelsen av enslik mekanisme, nemlig artikkelen «SatelliteElongation into a True Sky-Hook» av John D. Isaacs et. al. i«Science» i 1966. Jeg trur dette har vært utagngspunktet for defleste forfattere som har brukt himmelstiger i historiene sine; deter jo ikke så mange måter å gjøre det på! Tron Øgrim fortaltemeg riktignok en gang at hans far, Otto Øgrim, hadde beskrevet enslik heis, men den beskrivelsen har jeg ikke klart å finne. Og påen science fiction-kongress fortalte Larry Niven meg at han haddekonstruert en ny versjon; en som løfter seg og senker seg påforskjellige punkter langs jordoverflata. Den utgaven trur jeg litepå. (En skal ikke feste for stor lit til Nivens teknologiskeløsninger: Jeg har hørt rykter om at da hans roman «Ringworld»vant Hugo for beste roman, marsjerte fysikkstudentene gjennomkorridorene på kongresshotellet og sang: «Ringworldis unstable, I shall not be moved – Ringworld is unstable...» Dehadde jo rett.)

EirikIldahls himmelstige er trygt forankret i fysikken. Den roterer, i denforstand at den ene sida stiger mens den andre synker, og slikutnyttes energien fra innkommende romskip til å løfte utgåenderomskip. Hans himmelstige er riktignok kinesisk. Jeg klarer ikke åfinne ut hvor den er plassert, men en himmelstige må stå vedekvator. Derfor plasserte jeg min stige på Sao Tomé, og Clarkeflyttet hele Sri Lanka et stykke sørover for å kunne bygge sinutgave på hans egen, elskede øy. Jeg håper keiserriket Kina iIldahls roman har skaffet seg et stykke land i sør for å byggedenne transportåren ut i rommet. Himmelstigen og makten denrepresenterer blir avgjørende i Fatima-Mys maktkamp med keiseren.

Hardu lest helt hit, er du nå sprengeferdig av utålmodighet: Hva betyrtittelen? Jeg siterer: «Selvom Gudrun fastholdt at Det Nye Mennesket, Homo Dividuus, skulle delealt, innså hun at Homo Dividuus ville være begrenset av elementer isin egen ubevissthet som det ikke hadde tilgang til, og som var unikeog udelelige. Det var disse delene av personligheten som hun kalte"undiva".»

Romanenhandler i bunn og grunn om kampen mellom det altomfattendefellesskapet på den ene sida og det unike, udelelige, i hvert enkeltmenneske på den andre sida. Boka slutter idet fortelleren gjør sinesiste anstrengelser for at dette unike, udelelige skal leve videre ien totalitær verden. Det er en kamp vi kan kjenne igjen i vår egenhverdag.

Dette er enroman som stiller mange viktige spørsmål og gir få entydige svar.Det gjør den på en spennende, kunnskapsrik og truverdig måte –akkurat slik vi forventer av en god science fiction-roman. Anbefales!

Denne boka ligger heller ikke i dynger og lass innafor døra til bokhandleren, men du kan bestille den på nettet fra de store bokhandlerkjedene.  

Sentralisering i Gran kommune

 

Gran kommune harlagt forslag til nye skolekretsgrenser ut på høring. Dissekretsgrensene er en konsekvens av politisk styrt sentralisering.Derfor handler denne uttalelsen om skolesentralisering. Jeg holdermeg til skolene på østsida av fjorden, sia Bjoneroa skole erskjermet mot sentralisering i denne omgangen.

Kommunensentraliserte skolestrukturen for tolv år sia også, da dennordligste skolen, Bjørklund, ble nedlagt. Derfor er det ikke santat skolene dekker Gran «både sør i kommunen og nord i kommunen»:Alle skolene ligger sør for det geografiske midtpunktet i Gran.

For tolv år siavedtok kommunestyret altså å legge ned den nordligste skolen. Dennegangen har kommunestyret vedtatt å legge ned den sørligste ogvestligste skolen (Grymyr), samt den østligste (Moen) også. Alleskolekretsene blir dermed sentralisert til Viggadalen.

Alle var enige omat antall skolesteder måtte reduseres. Kommunestyrets mandat,enstemmig vedtatt i forrige periode, var likevel å bevare endesentralisert skolestruktur. Resultatet er blitt: Fra Heierkleiva pågrensa mot Jevnaker, via Vassenden, Trintom, Jaren og Brua, tilgrensa mot Søndre Land, er det en kjøretur på 45 km. Langs disse45 kilometrene skal det ligge 3 barneskoler på rekke og rad iViggadalen over en strekning på 11 km. Fra Brua går det så eisløyfe på 5,5 km sørover igjen, omtrent som spissen på enfiskekrok, til en fjerde skole, som opprettholdes inntil videre fordidet ikke er plass til alle elevene i Viggadalen.

Altså:Alle skolene lengst fra Viggadalen er lagt ned. Skolene i Viggadalenog én skole nær Viggadalen blir bevart. Kommunestyret sier atdette er en «desentalisert skolestruktur». Deter ikke sant. Dette er en ytterligere sentralisert skolestruktur.

Fra busstoppen vedMjør må ungene reise 14 km til Trintom. Fra Heierkleiva må ungenereise 13 km til Fredheim. Hvis Grymyr var blitt valgt i stedet forFredheim, ville bussturene dit ha vært på 6 og 5 km, respektive. Elevene i Grymyr og Sanne skolekretser får lengre, tildels myelengre, reiseveg enn i dag. De fleste får lengre, tildels myelengre, reiseveg enn de ville ha fått om Grymyr var beholdt i stedetfor Fredheim. Mange skal på SFO, og da må foreldrene eller andrekjøre dem.

VarFredheimkretsen blitt delt mellom BBS og Grymyr, ville en del eleverha fått lengre reiseveg enn i dag, men ikke vesentlig lengre, siadet er 7,5 km fra Fredheim til Grymyr og 5,5 km fra Fredheim tilBrua. Langs Fjordvegen går det buss mellom Brandbu og Jevnaker flereganger om dagen. Fra Tingelstad til Brandbu går det en førsteklassesgang- og sykkelveg. Det går ingen gang- og sykkelveg i Rakalauv. Detgjør det ikke i Vestre Gran heller, for den planlagte gang- ogsykkelvegen har administrasjonen sabotert i 20 år, og nå kommer dennok aldri. Når det siesat hensynet til barnas reiseveg har vært førende, er det altsåikke sant.

Kommuneøkonomiengår fra elendig til katastrofal. Skolenedleggelsene skulle sørgefor at kommunen unngår unødvendige investeringer. Ifølge tallenefra kommunens eiendomsavdeling har Grymyr et vedlikeholdsbehov på 29millioner, og Fredheim har et vedlikeholdsbehov på 46 millioner. Detkoster altså 17 millioner mer å beholde Fredheim enn å beholdeGrymyr.

Ifølge tallenefra kommunens eiendomsavdeling har Moen skole et vedlikeholdsbehov på 47 millioner, og Jaren har et vedlikeholdsbehov på 62 millioner.Det koster altså 15 millioner mer å beholde Jaren enn å beholdeMoen. I tillegg blir det nødvendig å utbedre skolevegen til Jarenfor et ukjent antall millioner. Jaren er den mest kostbare skolen åvedlikeholde, både i absolutte tall og pr. elev, av alle de gamleskolene.

Når det siesat den valgte løsningen holder investeringskostnadene nede, er detaltså ikke sant.

Driftskostnaderpå Grymyr er vesentlig lågere enn driftskostnader på Fredheim. PåGrymyr dekker dessuten vedlikeholdet både barnehage og skole. Nårskolen legges til Fredheim, mens det fortsatt skal være barnehage påGrymyr, blir summen av driftskostnader enda større. Nårdet sies at den valgte løsningen vil holde driftskostnadene nede, erdet altså ikke sant.

Grymyrskole er vesentlig bedre vedlikeholdt enn Fredheim, blant annettakket være stor dugnadsinnsats fra lokalbefolkningen. Når en tarhensyn til klasserom som administrasjonen ikke regnet med i sinoversikt over kapasiteten ved skolene, har Grymyr litt størreelevkapasitet enn Fredheim, sjøl om det også er barnehage påGrymyr. Når det sies atvedtaket er basert på en optimal utnyttelse av elevkapasiteten, erdet altså ikke sant.

På Grymyr liggerdet et stort felt med godt vedlikeholdte eneboliger i gangavstand fraskole og barnehage. Dette feltet ble opprettet som følge av atskolen ble plassert der. I tillegg er det bygd flere eneboliger nærskolen. Det foregår et generasjonsskifte som kunne gjøre områdettil en magnet for nye barnefamilier. I prognosene for barnetall fraadministrasjonen ble det ikke tatt hensyn til slikegenerasjonsskifter: Der ble det forutsagt fortsatt nedgang ibarnetall i Vestre Gran. Vedtaket om nedleggelse sørger for atprognosen blir sjøloppfyllende: Mange av eneboligene blir antakeligferieboliger for folk som bor andre steder.

Samtidig somkommunestyret gjorde vedtak om å «styrke bolysten», sørget detaltså for det stikk motsatte ved å legge ned skolene på Grymyr ogi Moen.

Kommunestyretvedtok at to av de fem gamle skolene skal beholdes, mens tre skallegges ned. Dette valget krever større investeringer enn alternativeløsninger. Det medfører større driftskostnader enn alternativeløsninger. Det medfører for mange elever mye lengre reiseveg ennalternativet. Det undergraver målet om økt bolyst. Det er baremulig å se ett tydelig kriterium: De skolene som bevares, ligger mer«sentralt» enn de som legges ned. Her i Vestre Gran har fleredessuten påpekt at politikertettheten er mye større i de kretsenesom blir bevart enn i de kretsene som blir lagt ned.

Etteralle kriterier som administrasjonen og politikerne sier at de harlagt til grunn er Grymyr en bedre løsning enn Fredheim. Grymyr erbilligere å vedlikeholde og drifte enn noen av de andre skolene.Etter økonomiske kriterier er også Moen en bedre løsning ennJaren. Inedleggingskretsene innser vi at vi ikke har noensom helst innflytelse på de vedtakene som har mest å si for oss ilokalsamfunnet. Vi utgjør jo et mindretall: Når vi regner medMidtre og Nordre Brandbu, utgjør vi knapt 1/3 av befolkningen iGran. Men vi betaler skatt på linje med de øvrige to tredjedelene,og vi telles med i grunnlaget for tildeling av frie inntekter.

Vi skal altsådekke nær 1/3 av kommunens gjeldskostnader. Denne gjelden er nestenutelukkende opparbeidet gjennom store prosjekter i Viggadalen, prosjekter som ofte er blitt begrunnet med at de bidrar til«sentrumsutvikling». Det samme gjelder i høgeste grad«signalbygget» på Sagatangen, som nå er stipulert til nær enmilliard kroner. Utbygging på Jaren og Fredheim skoler ligger inne irådmannens budsjettforslag med 108 millioner. Totalt stigerkommunens lånegjeld til nær halvannen milliard kroner. I VestreGran, med 7 % av innbyggerne, står vi inne for litt over 100millioner av den framtidige lånegjelden. Da hadde det vært fint omdet var blitt investert litt mer enn 5 millioner til barnehage hososs også. - Administrasjonen vil dessuten bare vedlikeholde en litendel av det skolebygget som inneholder barnehagen, så vi er ikkebrått sikre på hva som skjer med Grymyr barnehage etter nestekommunevalg.

Nå kommer det tilå bli påpekt at investeringene i «sentrum» kommer alle innbyggeretil gode. Javisst! Og aller mest kommer de eiere og innbyggere i«sentrum» til gode. «Alle dyr er like, men noen dyr er likere ennandre,» skrev Orwell.

I et velfungerendedemokrati tar flertallet hensyn til mindretallet i saker som er sværtviktige for de sistnevnte. Hvis det ikke skjer, hvis det alltid gårslik at vinneren får alt, blir demokratiet et flertallsdiktatur. Sentraliseringssaken viser at Gran er blitt et to tredjedelssamfunn,hvor vi her i lokalsamfunnet ikke har den ringeste innflytelse på delokale sakene som er aller viktigst for oss. Derfor kommer jeg til åboikotte neste kommunevalg, og jeg oppfordrer alle innbyggere inedleggingskretsene til å gjøre det samme. Det bør de fortsettemed inntil en målbar del av skattekronene også blir investert ogbrukt i «utkanten», ikke bare i et politisk definert «sentrum».

Fylkesbytte Gran kommune - et høringsinnspill

 I forrige periode foretok administrasjonen en meininsgundersøkelse pr SMS om fylkesvalg. Undersøkelsen inneholdt ledende spørsmål som var egnet til å få brukeren til å svare "Akershus" på spørsmålet om hvilket fylke man ønsket at Gran skulle tilhøre, noe som helt åpenbart var i tråd med administrasjonens ønske. Til tross for dette svarte et knapt flertall i denne undersøkelsen "Innlandet".

Etter gjennomgåelsen av denne undersøkelsen vedtok kommunestyret at det skulle holdes rådgivende folkeavstemming om fylkesvalg. Men etter valget i 2023 har det nye kommunestyret opphevet dette vedtaket, og vedtatt å søke overføring til Akershus uten å spørre velgerne.

Kommunestyret har basert seg på en utredning som minner om en lang skolestil. Så godt som alle punkter i utredningen drøftes med "på den ene siden, og på den andre siden", og så konkluderes med formuleringer av typen: "Det er vanskelig å si, men i en totalvurdering mener vi at Akershus vil være det beste valget." Denne utredningen overbeviser bare den som allerede er overbevist. Derimot er det tre konkrete forhold som utredningen ikke berører:

*  Spredt bosetning: Gran kommune har klart å bevare en spredt bosetning, fordi det er slik mange innbyggere vil ha det. Ved hver eneste gjennomgåelse av arealplanen har det kommet innspill og innsigelser fra kommunens administrasjon, fra fylkeskommunen og fra fylkesmannen/statsforvalteren i retning av mer fortetting og sentralisering  og "en samordnet areal- og transportplan i tråd med nasjonale føringer".  - Gran har etterhvert klart å oppnå en viss forståelse hos statsforvalteren og fylkeskommunen for at vi ønsker å bygge og bo både sentralt og desentralt her i kommunen, med mange forskjellige bomuligheter og boformer. Det er grunn til å anta at hvis det skal lages en "overordnet regionplan" for Hadelandsregionen av det langt mer urbane Akershus, så blir denne romsligheten borte. Da kan det i praksis bli umulig å få lov å bygge i Midtre og Nordre Brandbu, i Vestre Gran og Rakalauv, på størstedelen av Vestsida, på Hennung og Bleiken, på Granåsen og i det meste av Tingelstad. Dette forholdet har administrasjonen ikke berørt i det hele tatt, muligens fordi den ikke ser det som et problem.

*  Folketall og innflytelse: Gran koimmune har 13.566 i9nnbyggere, det vil si 3,6 % av innbyggerne i Innlandet. Ved en eventuell overgang til Akershus vil vi utgjøre 1,8 % av innbyggerne der. I sin utredning sier rådmannen at det er vanskelig å si hvor Grans innflytelse i fylkespolitikken vil bli størst. Det er det selvfølgelig ikke; i Akershus vil Gran få nøyaktig halvparten så mye innflytelse på fylkespolitikken som i Innlandet. Det hjelper ikke å si at vi får litt større innflytelse sammen med de andre Hadelandskommunene: Javisst, men bare så lenge kommunene er enige i ett og alt. Det er de ikke. Det er like relevant å si at i Innlandet kan vi få enda større innflytelse i samarbeid med kommunene på Toten og i Land.  

*  Kulturell tilhørighet: En kommune er ikke bare en administrativ enhet. Det er også et hjemsted; en tilhørighet, en identitet. Det samme gjelder - skjønt i mindre grad - et fylke. Mange føler seg knyttet til "flatbygdene på Østlandet", hvor du kan reise til et folkeskommunalt kontor og snakke med folk som bruker pronomenet "je" og som uttaler "opp" med lukket o. På kontorene i Asker sier folk "jæi" og "åpp". Ikke noe galt med det, men språk skaper også tilhørighet. Snakker to personer samme språk, oppstår det en intuitiv gjensidig forståelse. Hvis språk ikke betyr noenting for en slik samhørighet, kunne vi like gjerne snakke engelsk oss imellom. Og det er en grunn til at mange granasokninger setter enda større pris på Vazelina enn på de Lillos. 

Disse tre momentene veier også en del for mange, og de er ikke behandlet i utredningene. .
'
I tillegg kommer følgende: Vi er ganske mange som, etter den nye runden med skolesentralisering, kjenner oss overkjørt av politikerne enda en gang. Og avlysningen av folkeavstemming oppleves som et utslag av politikernes arroganse. Enda en runde med følelsen av avmakt. 

Det kan jo hende at en folkeavstemming vil ende med flertall  for Akershus, dersom Ap og H argumenterer godt nok for seg. Og i så fall vil vedtaket ha en legitimitet som det mangler nå. Det nytter ikke å argumentere med at "Vi har et representativt demokrati, og begge disse partiene gikk inn for fylkesbytte i valgkampen": Javisst, og de gikk inn for mange andre ting også. Dessuten: Skulle det argumentet ha vært gjort gjeldende i alle saker, ville Norge ha vært medlem av EF i 30 år. 

Gjennomfør rådgivende folkeavstemming! Det kan bidra litt til å dempe apatien. Og til at vi føler oss inkludert i de viktigste avgjørelsene. 

Israels "historiske rett" er ikke særlig historisk

 

Jeg deler ikke denoppfatningen at om (noen av) forfedrene dine bodde på et bestemtstykke land for 3000, 1900 eller 1400 år sia, så har du rett til åoverta dette jordstykket med vold og makt og jage den som bor der nå.Og jeg deler absolutt ikke den oppfatningen at hvis du meiner Gud iegen person lovet bort dette jordstykket til en av dine forfedre for3.500 år sia, så har du (som arving) rett til å ta jordstykketmed vold og makt i dag.

Jeg er altsåingen tilhenger av påstanden til MIFF og andre kristensionister omat jøder i dagens Israel har en historisk enerett til dette landet.Og hvis du på ramme alvor meiner at jødene har denne retten fordiGud lovet dem det for 3.500 år sia, så bør snarest se å fåundersøkt huet ditt.

Derimot meiner jegat når ei folkegruppe har levd i et område i et par generasjoner ogslått røtter der, så må etterkommerne ha rett til å fortsette åbo der. Den retten bør vi innrømme både rohinjaer i Myanmar ogjøder i Israel, så lenge de ikke fortrenger andre som har likestor, eller større rett. Og samme rett må sannelig også innrømmespalestinere som har bodd i dette landet i hundrevis av år!

Jeg skal altsåikke diskutere folkegruppenes rett til å bo der de har bodd igenerasjoner; jeg meiner den retten er sjølsagt. Jeg skal bare tafor meg det kraft-sionistiske kravet om en eksklusiv rett til landetEretz Israel, basert på en påstått tilknytning gjennom uminneligetider til akkurat dette landet.

Deter vel bare de aller mest nedsnødde kristensionistene som baserersin rettsoppfatning på hva Gud antas å ha sagt og gjort nedgjennom (for)historien – han har jo sagt og gjort så mye som ikketåler dagens lys, den karen. (Se f ekshttps://kvernvold.blogspot.com/2024/07/gud-er-en-fl-fyr.html) Derimot ser jeg at flere ellers oppegående folk viser til «Israelshistoriske rett», med argumenter som de ikke ville finne på ågjøre gjeldende for noen annen folkegruppe. (Gjenerobre fleresvenske fylker for å rette opp igjen uretten fra Brømsebro i 1645? Drive muslimene ut av Kosovo for å gjenopprette tapet ved KosovoPolje i 1389? Når snakket du sist med psykologen din, sa du?)

Folksom snakker om Israels historiske rett viser gjerne til utdrivelsenetter den siste oppstanden mot romerne i år 132-135. Etter denneoppstanden ble jødisk religion forbudt, titusener ble drept ellersolgt som slaver, og de fleste gjenlevende rømte til andre jødiskekolonier rundt omkring i Romerriket. (https://snl.no/j%C3%B8denes_tidlige_historie) Eller de viser til at jødiske samfunn som fortsatt eksisterte iJudea ble drevet bort av kristne keisere i det østromerske riket,særlig etter at det ble innført strenge antijødiske lover i 527.Gjenlevende jøder ble spredt i små samfunn i heleMiddelhavsområdet, og kunne bare drømme om å vende hjem til sittegentlige hjemland, sies det.

Likevelvar det ett sted der jøder kunne leve og dyrke jødisk tru som høgtrespekterte samfunnsstøtter: Khaganatet Khazar, som var en stormaktnord for Kaukasus fra 600-tallet og i flere hundre år framover. (Khazarer– Wikipedia ) Khaganen og overklassen konverterte til jødedommen på 700-talletog gjorde jødedommen til statsreligion i hele det vidstrakte riket.Noen historikere meiner det må ha vært flere jøder i Khazar, etterflere hundre år med statsjødedom, enn i hele den jødiskediasporaen i Middelhavslandene.

Khaganatetble etterhverrt utslettet av madjarer, alaner og forskjelligetyrkiske stammer, og ble erstattet av en mosaikk av kristne, muslimske eller jødiske småriker. «Fjelljødene» i Kaukasuseksisterer den dag i dag, trass i iherdige forsøk på å gjøreslutt på dem (https://no.wikipedia.org/wiki/Kaukasiske_fjellj%C3%B8der) . På Krim var det også jødiske samfunn, inntil Stalin grepresolutt inn mot alle samfunn han mislikte, det være seg jødereller tatarer. (Han skal likevel ikke ha skylda for at østgoterne påKrim forsvant; dem var det antakelig Katarina den Store som tok segav.) ( https://no.wikipedia.org/wiki/Krimgotere)

I1897 arrangerte Theodor Herzl den første sionistiskeverdenskongress. ( https://snl.no/Theodor_Herzl) Der ble tanken om en egen jødisk stat drøftet; en stat der jøderkunne være fri for diskriminering og forfølgelse som de var utsattfor både i kristne og muslimske land. ( https://snl.no/sionisme) Mange ønsket at en slik stat kunne opprettes nettopp i Palestina,det gamle Israel. To rabbinere ble sendt for å undersøkemulighetene for utvandring og etablering i det forjettede land. Dekom tilbake og avla rapport: «Bruden er vakker, men hun har alleredeen mann,» sa de. (Les f ekshttps://www.gp.se/kultur/litteratur/litteraturrecension/ingmar-karlsson-bruden-ar-vacker-men-har-redan-en-man-sionismen-en-ideologi-vid-vags-ande.23c498a8-6573-4978-abc1-062af0bde502)

Det hindret ikkeat små grupper begynte å utvandre til Palestina fra begynnelsen av1900-tallet. Etterhvert vokste utvandringa til en strøm, godthjulpet av Balfour-deklarasjonen i 1917 (https://snl.no/Balfour-erkl%C3%A6ringen), hvor Storbritannia generøst inviterte jødene til å opprette et«nasjonalt hjem» i Palestina. Slik ordnet kolonimaktene opp segimellom på den tida, når den ene makten overleverte en koloni tilden andre. Koloniens innbyggere ble aldri spurt. Tviler du på at det moderne Israel startet som et koloniseringsprosjekt? Les Balfourdeklarasjonen. 

Strømmen ble tilen foss etter 2. verdenskrig. De første gruppene kjøpte land der deville slå seg ned, men etterhvert tok de seg til rette og begynte åfortrenge palestinere med vold og makt. Det har de fortsatt med tildenne dag, alltid ved å vise til sin historiske rett. Fortrengtepalestinere er blitt så godt som rettslause, noe som har ført tilmotstandskamp og etterhvert terrorisme. Israel har, med sin totaleoverlegenhet og støtte fra verdens største militærmakt, satt igang militære operasjoner som mer og mer likner en «endelig løsningpå palestinerproblemet».

Apologeterfor sionismen framholder at sionisme bare er helt normalnasjonalisme, akkurat som norsk nasjonalisme: Vi viser jo vår egennasjonale stolthet både på 17. mai og i landskamper på Ullevål.Men den sionismen som utfolder seg i praksis, det er en nasjonalismemed bomber og kanoner. Og det er en ekskluderende nasjonalisme: Dufår ikke del i den bare ved å bo i Israel eller i et område somIsrael okkuperer: Du må være en etniskjødiskstatsborger. I praksis skaper denne sionismen et etnokrati, akkuratsom apartheid-styret i Sør-Afrika. Følgelig er avstammingviktig:Er du jøde, så stammer du egentligfragamle Judea, uansett hvor i verden dine forfedre har levd de sistepar tusen år, sier denne ideologien.

Dendominerende folkegruppa, både som pådrivere og som innvandrere, harvært ashkenazi-jøder: altså jøder fra det østlige Europa. OrdetAshkenaz viser opprinnelig til et område i det nordøstlige Tyrkia,der det fortsatt ligger flere landsbyer med navn som minner omAshkenaz. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Ashkenaz) Men av uklare grunner overførte jøder i Russland seinere dettenavnet til Tyskland og Frankrike. Når de kalte seg ashkenazi,betydde det at de var kommet vestfra, som etterkommere av denopprinnelige diasporaen. Denne forståelsen har festet seg blant bådefolk og historikere; se f ekshttps://simple.wikipedia.org/wiki/Ashkenazi_Jews.

Nåer denne forståelsen under press. Flere historikere og genetikerehar kommet til at den jødiske befolkningen i Russland og Øst-Europaantakelig stammer fra khazariske jøder, altså fra etterkommerneetter konvertitter, som spredte seg vestover da det khazariske riketble utslettet. En israelsk genetiker, Eran Elhaik, har foretattomfattende og grundige analyser som viser at ashkenazier genetisk harmye mer til felles med tyrkiske og iranske folkeslag nord forKaukasus enn med folk fra Midt-Østen. (https://academic.oup.com/gbe/article/5/1/61/728117?login=false) Seinere har han fått tilslutning fra historikere og lingvister. (https://www.frontiersin.org/journals/genetics/articles/10.3389/fgene.2017.00087/full)

Er dertte viktig? For det første er det både spennende ogfascinerende å finne ut hvor folk stammer fra; kartlegge vandringenegjennom historie og forhistorie. All ny kunnskap er verdifull. Menfor det andre utfordrer Ilhaiks konklusjoner hele grunnlaget for denikke-religiøse sionismen, den som tar utgangspåunkt i hvor folk«egentlig» stammer fra. For hvis flesteparten av stamfedrene ikkekom fra Judea i det hele tatt, men var konvertitter fra et sted nordfor Kaukasus, hva skjer da med din «historiske rett» til EretzIsrael? Hvis denne retten hviler på hvor forfedrene dine kom fra for1000 år sia - burde du ikke heller kreve «retten» til å tatilbake landet ditt i Dagestan, Tsjetsnia, Armenia, Georgia?

Spørsmåletvekker sinne, selvfølgelig. Og som hver gang et sionistisk dogmeblir utfordret: Antydninger om motiver som ikke er utelukkendevitenskapelige. Her, for eksempel, er «beviset» på at ashkenazierikke er khasarer:https://forward.com/opinion/382967/ashkenazi-jews-are-not-khazars-heres-the-proof/Hvis du oppholder deg noen sekunder på dette nettstedet, får dudessuten - selvfølgelig - tilbud om å skrive under på opprop mot antisemittisme.

Det skal sies at du risikerer å komme i tvilsomt selskap når dulufter resultater fra Elhaiks forskning. For hvis du guggler «khazarer»,  dukker det opp flere lenker til et nettsted som avuforklarlige grunner heter «Riksavisen». Mens du holder deg fornesen, blir du informert om at khazarene, og dermed etterkommerne deres, er «falske jøder».Du får også vite «hva Satan vil, men Gud forbyr», og du kan leseen artikkel av Knut Hamsun om jøder. Og hvis du absolutt vil hagreie på hva Gud og Satan tenker om jødene, kan du guggle sjøl.Huff.

Såselvfølgelig KAN slike kunnskaper brukes antisemittisk - menbare hvisdu abonnerer på forestillingen om at genene dine bestemmer hvilkerettigheter du har. Altså at hvis en eller annentipp-tipp-tipp-...tippoldeforelder bodde i Judea, så har du retttil å overta eiendommen til den familien som bor der i dag, menellers ikke. For dét er jo kjernen i forestillingen om Israels«historiske rett» til dette landet.

Detfinnes en mye bedre løsning. Nemlig at alle som lever og har vokstopp innafor grensene av Palestina – Stor-Israel – innrømmes desamme ukrenkeligerettighetene. Enten de er jøder, kristne, muslimer, drusere, ellerugudelige faener som meg. Uansett hvor genene deres befant seg henfor 1.000, 2.000 eller 3.500 år sia.

Menmens bombene faller og unger drepes eller sultes ihjel, skjønner jegat det er langt fram til en sånn løsning.