Øyvind Myhre's Blog, page 7

En bokser får fram moralisten i oss

 

Karina Øvergårdhar skrevet innleg i lokalavisen «Hadeland»: (https://www.hadeland.no/en-bokser-viser-frem-mobberen-i-oss/o/5-21-1265082)

Bokseren Khalif erenten biologisk mann eller biologisk kvinne. Det er dette diskusjonendreier seg om, og svaret veit verken Karina Øvergård eller jeg.Såvidt jeg veit har OL-komiteen bare forholdt seg til hva som ståri passet, uten noen test i det hele tatt. Det kan ikke påpekes oftenok: Hvis biologiske menn får delta i kvinneidrett, så vil det væreødeleggende for kvinneidretten. Det gjelder aller mest ikraftidretter. Boksing er unektelig en kraftidrett.

Deter riktig at en person med Y-kromosom i svært sjeldne tilfeller kanvære kvinne. Det skjer hvis Y-kromosomet eller detskjønnsbestemmende del er inaktivt. En polsk idrettsutøver,EvaKlobukowska, ble i si tid fradømt en bronsemedalje i OL på grunnlagav en mangelfull kjønnstest, til tross for sitt svært kvinneligeutseende. Seinere giftet hun seg og fødte barn på den tradisjonellemåten, uten at det medførte at hun fikk tilbake bronsemedaljen sineller mottok noen som helst unnskyldning. Hun viste seg å hakombinasjonen XXY, med et Y-kromosom som var inaktivt – følgeligvar hun utvetydig kvinne.

Iden foreliggende saken er det to muligheter: Enten er Khalif biologisk kvinne med en kropp som produserer uvanlig mye testosteron,eller så er hxn biologisk mann med fysiske avvik som gjorde at hxnble klassifisert som kvinne ved fødselen.

Vier placentale pattedyr, og i 160 millioner år har mønsteret hossånne som oss vært slik: Kroppen til en hann produserer småkjønnsceller (sædceller), og kroppen til en hunn produserer storekjønnsceller (egg). Andre muligheter finnes ikke. Det finnes ingenmellomting. Dette er altså et spørsmål om hva som faktisk er sant,ikke et spørsmål om hvem som er moralsk overlegen i kraft av siniboende godhet.

Khelifhar aldri pÃ¥beropt seg Ã¥ være transperson, sÃ¥ jeg skjønner ikkehvorfor alle slags aktivister skal rykke ut med moraliserendepekefingere i et reint idrettsmedisinsk spørsmÃ¥l. Det er dessutensvært grovt Ã¥ sidestille kvinneaktivisten J. K. Rowling med DonaldTrump: Sistnevnte har aldri stÃ¥tt fram som noen ivrig talsperson forkvinners rettigheter. 

Å beskylde den uredde Rowling for å spre hater dessuten spesielt grovt på bakgrunn av at nettopp hun forlengsthar kunnet tapetsere veggene sine med hatmeldinger fra moraliserendeog fordømmende aktivister.

Elide av Sarande - første kapittel

 1: Vismannen Brannefelso

I åsen øst for Jebinrek bodde Brannefelso, magus av sjette orden med mestergrad i geokinese og telemanti. Han bodde høgt og fritt i en borg som hadde sett bedre århundrer. Sammen med ham bodde Beref, hans hustru gjennom seksti år, to tjenere, to demoner, tre katter, tre ravner og hans personlige avatar. Sistnevnte holdt til i et stort speil i garderoben. Han eide dessuten en gammel flogistoped; i den satt det en navnlaus liten ånd som var plassert der av åndemaneren Flarisku.

Husholdet hadde vært større. Det hadde omfattet en kokk, en fanebærer, tre væpnete vakter, en latrinetømmer og to tjenestejenter. Men inntektene hadde krympet, så alle disse hadde han måttet sende fra seg, i likhet med åtte av de ti demonene. Bare de to mest trufaste – i den grad en demon kunne nære slike fornemmelser – hadde han sett seg råd til å beholde: Ilddemonen Bras Kennad og Mesek av den evige svie.

Tjenerne hadde funnet seg annen tjeneste; det var alltid bruk for væpnete vakter, og en latrinetømmer kunne mange trenge. Men de fristilte demonene måtte klare seg så godt de kunne i villmarkene: Brannefelso kunne av og til høre et langtrukkent ul fra åsene inn mot det hellige fjellet Falnésel. Og det hendte – når han en sjelden gang bega seg ned til Jebinrek – at bøndene og leilendingene sendte ham olme blikk når de trudde han ikke merket det: Mer enn én gang hørte han dem mumle om tapte får som ble funnet igjen tomme for blod, uten bitt eller klomerker.

Brannefelso var kommet i den alderen da en mann, enten han er magus av sjette orden eller landstryker av nullte orden, gjør seg tanker om hvordan virkeligheten egentlig henger sammen: Ikke bare den synlige som omgir oss, men den store, usynlige som strekker seg uendelig framover, bakover og sidelengs i tid og rom, så langt tanken kan nå, og kanskje enda lengre. Hvordan ble den til, denne større virkeligheten; hvor lang og brei er den, hvilke besvergelser og mekanismer er det som holder den i gang, og hvordan vil den ende? I seinere år hadde han brukt mer og mer tid på slike metamagiske gåter, og mindre på tjenester til fyrster og markgrever. Ungdommens reiser og ville eventyr; seminarer med fuktige festligheter – alt slikt hadde han lagt bak seg. Nå satt han som oftest i sitt studerkammer og arbeidet på det store verket som skulle sikre ham evig ry blant både dårer og vismenn. – Grevene og fyrstene ville komme til ham når de trengte bistand, akkurat som i hans yngre dager! Slik hadde han tenkt. Men slik hadde det ikke gått.

Denne morgenen satt han som vanlig på altanen med sin enkle frokost av linser, honning og te av farakal. Herfra kunne han se sørover åsene like til snøen på Falnésel. Ned mot Jebinrek såg han åkre og hager der leilendingene til landbaron Verkigipt III arbeidet. Fra sandstrendene bak byen strekte blått hav seg like til himmelranda. Det gikk en brun strek gjennom åkrene og byen; handelsvegen fra Semyra og Xyale i sør til Dulgaso i nord. Ved å følge ferdselen langs vegen og langs kysten kunne han lese tegn som bar bud om hendinger fjernt og nær, og slik skaffe seg innsikt som var skjult for de mumlende massene.

I dag som i går hadde det vært mye ferdsel på vegen sørfra, mer enn vanlig handel skulle tilsi. Sto det noe særskilt på? Han slo det fra seg: Antakelig lite å legge vekt på – kanskje et stort bryllup eller en pilgrimsvandring. Han hadde viktigere ting i tankene.

Morgenen hang som et gyllent slør over de grønne liene og de låge hyttene. Synet av slik frodig idyll ville ha løftet tungsinnet hos de fleste. Men Brannefelso lot seg ikke løfte: Han var ofte dyster til sinns, slik en vismann blir når han retter sitt skarpe blikk inn i skjulte verdener. Og i dag var han særlig dyster. I dag smakte ikke honningen og teen, og han hadde lite øye for karavanene av handelsfolk, med deres tepper og falske edelsteiner til markedene i Dulgaso, eller for karoggene og galeiene som bragte folk og varer fra fjerne land.

Nok en gang brettet han ut brevet som krÃ¥kedemonen Keroaka hadde bragt ham før soloppgang i dag. Han hadde brutt seglet til Stormester Tyrka Vepes av Det Magisofiske Laug med store forventninger: Denne gangen, hadde han tenkt, kunne ikke Stormesteren i Waltin Hylled forkaste hans monumentale verk «Verdensaltets Beskaffenhet». En ærlig leser med de rette kunnskapene – slike kunnskaper som han forventet hos en Stormester! – kunne ikke unngÃ¥ Ã¥ la seg bevege av hans glitrende formuleringer; overbevise av hans kløktige argumenter; begeistre av hans visjonære tolkninger av tegn i mÃ¥ne og stjerner – –

Men nei! Også denne gangen, etter hans siste møysommelige revisjon og utvidelse, ble verket avvist i klerkenes syrlig nedlatende ordelag: «Brannefelso skriver med energi og har enkelte brukbare formuleringer. Dessverre er hans observasjoner fortsatt like banale, hans tanker like trivielle og uten substans. Denne nyeste utgaven av det som åpenbart skal være hans livsverk, hans Magnum Opus, er stor i én betydning av ordet, nemlig omfang. Verket kan ikke godkjennes som grunnlag for disputas til opptak i Mesternes Råd. Mange arbeidere i magiens vingård er dømt til å forbli menige arbeidere, og Brannefelso er nok en av dem. Han må gjerne arbeide videre med dette verket som truer med å sprenge alle grenser for måtehold, men hittil har mulighetene til en mesterdisputas blitt mindre ved hver bearbeidelse. Lite tyder på at denne tendensen vil snu.»

Brannefelso skubbet på den magre skikkelsen sin, ute av stand til å sitte i ro. Han gryntet og mumlet noen låge besvergelser. Leste litt, ristet på hodet, krøllet prenteganet sammen; glattet det ut igjen og leste videre, prøvde å finne en nøkkel til å forstå avslaget. Men de gikk slett ikke inn på hans grundig gjennomtenkte modell av universet; hans beregninger av tid, rom, tyngde og lys; hans detaljerte beskrivelse av den flate Jorda og dens roterende firmament – eller av de sju sfærer som omsluttet Jorda og firmamentet, med hver sine stjerner og planeter i evig, intrikat runddans… Aldri i laugets historie hadde noen levert en så grundig gjennomgåelse av hvordan virkeligheten hang sammen. Og så hadde disse klerkene – disse knappetellerne i Stormesterens stab – ikke en gang satt seg inn i modellen! For overveldende for de små hodene deres; for grensesprengende til at tankene deres kunne følge med, der de haltet etter genialitetens sjumilssprang i banalitetens klaprende tresko!

Selvfølgelig hadde ikke Stormesteren sett verket hans. Slike henvendelser fikk han sikkert hver eneste dag, derfor overlot han til klerkene å sile ut det meste, så han kunne konsentrere seg om de virkelige mesterverkene. Dessverre hadde de, nok en gang, vist seg for små til oppgaven.

Men hva kunne han gjøre! Svarte skyer sirklet over hodet hans. Sakte tok de form av tanker: Han kunne sende ilddemonen inn blant klerkene og glede beboerne i Waltin Hylled med synet av feite evnukker som løp for livet i bare undertøyet, forfulgt av leende ildtunger som svidde dem i stussen… Han kunne mane maur og mygg og veps på dem, så de aldri fikk ro til å sette de breie byråkratrumpene sine nedpå, men måtte vifte og klø, vifte og klø. Eller han kunne…

Brannefelso sukket. Han visste at han aldri kom til å gjennomføre disse hevnplanene. Han hadde merket at forbannelsene hans var litt rustne; det var ikke sikkert de ville lykkes bedre nå enn de hadde gjort i vår, etter at beboerne i Jebinrek hadde vedtatt sin årlige petisjon mot trollskap i åsen øst for byen. Den gangen hadde forbannelsen for evig svie fislet bort med at han fikk et stygt brannsår på armen, som hans gamle hustru Beref lindret med en salve mens hun klukket av skadefryd. Og om han lyktes, kunne Stormesteren fort finne ut hvem som hadde skapt slikt røre blant klerkene hans, og det var ikke sikkert han ville bli vennlig stemt av dét.

Det var ikke bare verden der ute som trengte innsiktene i «Verdensaltets beskaffenhet», enten den forsto det eller ikke. Riktignok higet han ikke etter banal berømmelse og vulgær beundring for egen del: Det var nok for ham å vite at han hadde skapt et storverk der kommende generasjoner ville søke kunnskap igjen og igjen. Men trivielt som det kunne høres, så trengte han den anerkjennelsen som «Verdensaltets beskaffenhet» ville gi ham – dette verket som han hadde revidert og utvidet hver gang en ny genial idé hektet seg til de gamle… Dette verket som hadde kostet ham nattesøvn og sjelefred i flere dager og netter enn han hadde tall på! For det var blitt langt mellom storhertugene som søkte ham fordi de trengte gode forbannelser til krigen – i stedet kastet de gulldukatene bort på våpensmeder og diplomater. Landbaronene kom heller ikke ofte til hans residens her i åsen fordi de trengte godt og gagnlig vær; de kjøpte bare billige trylleformularer på svartebørsen i Xyale, eller leide inn omreisende fanteflokker til å danse regndans. Så gikk det som det gikk: Storhertugene tapte sine blodige slag like ofte som de vant; landbaronene ble rammet av frost, flom og tørke, like ofte som godvær og sommerlig duskregn. Til pass! Men tok de til vettet av den grunn?

Tennerskjærende grublet han videre på sine forsmedelser. Hadde det ikke vært for strømmen av florinter som daglig rant inn takket være urtene og eliksirene til Beref, så kunne det ha spøkt for eiendommen hans her i åsen, hele godset Vargedos med skogene og det forfalne slottet. Å holde et slott beboelig med besvergelser rakk et godt stykke. Men det trengtes arbeidsfolk med hammer og sag, mørtel og stein også, og slike var langtfra gratis. Prøv det den som vil!

I tillegg måtte han ete og drikke, akkurat som vanlige dødelige. Vinkjelleren kunne han ennå fornye en gang i året med de mørke vinene fra Malladehob. Likeens kunne tjenerne Plita Henk og Flot Kump (så gamle at han ikke husket om han hadde kjøpt dem eller arvet dem) ennå kjøpe kjøtt og brød, frukt og grønt på markedet i Jebinrek. Men han syntes å merke at brødet de fikk for hans faste sum av florinter var litt hardere for hvert år; kjøttet var mer markspist; frukten halvråtten… Finanser! Finanser!

Strømmen av tjenestejenter, leilendinger og andre småkårsfolk som fant vegen til Berefs urtehage, den hadde bare økt, samtidig som besøkende markgrever, storhertuger og sjøkonger i hans eget studerkammer var blitt færre. Så mens Brannefelso grublet over verden og virkeligheten, stelte Beref i urtehagen og blandet eliksirer mot kløe, fotsopp og håravfall. Til henne kom de rødmende ungjentene med sine få florinter for å kjøpe noen dråper kjærlighetsdrikk. Dit gikk også tempelklerker plaget av forstoppelse, aldrende brudgommer som fryktet at ungdommens ild hadde sloknet, jyplinger som søkte hjelp for skjeggvekst og mot filipenser. For alle slags plager og mangler hadde Beref en illeluktende eliksir som passet, eller en bitter urt som gjorde underverker. Og hver dag klirret det av småmynt i den store veska hun bar med seg hvor enn hun tok sine knirkende skritt.

Hos Brannefelso hadde slike kunder lite å hente: Om folk klødde bak eller aldri kom på do, så fikk de heller klø seg og tygge grønne bær av stilkobusken for alt han brydde seg. Derimot kunne han bistå kraftfullt og sikre en knusende seier i et slag; løye vinden for en flåte i havsnød; avverge en ødeleggende flom. Dessverre hadde slike oppdrag tørket helt bort.

Han hadde overveid å stifte et akademi, der ungdommer av god familie kunne lære om verdensaltet, om sol og måne, om døden og livet. Geomanti, telekinese og televisjon, innsyn i over- og underverdenen – slikt kunne han forelese om! Men da trengte han den anerkjennelsen som hans store verk skulle ha gitt ham. Uten den var han bare en gammel pratmaker i øynene til de kunnskapssøkende unge og adelige. Og ennå hadde ingen av dem søkt hit til det forfalne godset Vargedos for å finne visdom. Ubetenksomme ungdom, verre for hvert år!

Og kom det ikke en slik en oppover den kronglete stien fra landsbyen akkurat nå? Sikkert enda en jypling som skulle til Berefs urtehage og kjøpe middel mot illeluktende tær. Eller intimvask mot plagsomme småkryp. Eller – han hadde reist seg halvt opp ved synet av den unge mannen som kom oppover bakken, men satte seg fort ned igjen. Hva brydde han seg om disse knektene og de ubetydelige plagene deres?

Skjønt det var ikke ofte de unge fra landsbyen leide en hest – i hvert fall ikke én så striglet og blank, og med så skinnende seletøy, som denne: Hvit, med vaiende man og et spydformet, svart blés – et praktfullt dyr. Den unge mannen syntes også uvanlig velstelt; gode lærstøvler, jakke av pumarskinn, et glitterskjerf slengt over nakken – alt ved denne figuren vitnet om forfengelighet og velstand. Likevel søkte han hjelp hos Beref? En hjelp som verken prestene eller legene i landsbyen kunne gi? Han måtte være desperat! Med sin kløktige kremmerteft ville Beref fort oppfatte fortvilelsen og sette en pris som sto i forhold til behovet. – La bare knekten betale etter evne og motta etter behov, tenkte Brannefelso, med en motvillig respekt for Beref og urtene hennes.

Den unge mannen var kommet opp til borgporten. Stien til urtehagen og Berefs bod fortsatte rundt borgen, langs kanten av den uttørkete, sammenraste voldgrava, men mannen stanset, såg seg om – så gikk han til porten og trakk hardt i klokketauet. Det ringte med en sprø lyd som, i Brannefelsos ører, vitnet om lang tid i uvirksomhet.

Brannefelso gikk bort til gelenderet. Også hans egen stemme bar bud om uvirksomhet da han hostet og ropte ned: «Urtehagen er lengre oppe! Følg stien rundt borgen!»

Den unge mannen kikket opp: Et lyst ansikt med stor, firkantet hake; kinnskjegg; kraftige trekk – – Brannefelso kom i tanker om portrettet av den legendariske barbarhøvdingen Stelmunkub av Húrnes: Tallrike jyplinger sminket, polstret og barberte seg etter dette portrettet, hadde han sett. Det eneste de ikke kunne etterlikne var de svulmende musklene som nesten sprengte hjorteskinnsjakka pÃ¥ portrettet. Men i dette tilfellet, konstaterte Brannefelso, hadde jyplingen lyktes godt med Ã¥ bygge muskelmasse ogsÃ¥. Denne unge mannen trengte neppe eliksirer for Ã¥ gjøre inntrykk blant tjenestejentene. Hva kunne han trenge da?

Den litt klagende stemmen nedenfra kontrasterte med synsinntrykket: «Treffer jeg trollmannen Brenne, ø, Branne – pelso?»

Brannefelso rettet seg opp i all sin velde. Med en rask handbevegelse sendte han et gnistregn i runddans over hodet. Virkningen ble litt svekket av at et par av dem ble til iltre veps som han veivet bort for å unngå å bli stukket. Alle slike små trolldomsknep hadde en iboende usikkerhet. «Magus Brannefelso!» svarte han, med den malmfulle røsten han brukte overfor tjenestefolk. «Hvem er du, og hva ønsker du?» Det var en evig tålmodighetsprøve å høre lekfolk omtale ham som «trollmann», som om ordet «magus» var alt for vanskelig å si.

Den unge mannen viftet ivrig. Stemmen hans var irriterende mørk; dessuten stammet han litt. «Vær hilset, Branne – ø- Pelso! Jeg er prins Radach av Channo!» Han tidde og rettet seg opp, som om han ventet umiddelbar gjenkjennelse.

Brannefelso ventet. Channo; Channo – han hadde utført noen besvergelser på oppdrag av den gamle storhertugen av Channo, husket han. Det måtte være for minst to mannsaldre sia, og denne unge mannen var ingen storhertug. Prins? – En sønnesønn; en sønnesønns sønn? – Han tidde fortsatt. Sto urørlig og skulte under buskete bryn ned på den unge mannen. De ble gjerne urolige og klamme i hendene når han sto slik.

Den unge mannen skiftet vekta fra det ene beinet til det andre. Fomlet litt med hjaltet på sverdet som hang i beltet hans og glitret mot morgensola. «Ø. Radach III, sønnesønns… sønn av Radach den store, storhertug av Channo – »

Jo, nÃ¥ husket han! Det vesle hertugdømmet Channo lÃ¥g inneklemt ved kysten mellom Dulgaso og Fareg. Som et gnagsÃ¥r lÃ¥g det mellom de to større rikene, til ergrelse for hvert eneste riksrÃ¥d og hver eneste greve i Xyale eller Dulgaso by – for handelsvegen mellom de to gikk gjennom Channo og kunne ikke gÃ¥ noe annet sted, hvis den ikke skulle gjøre en stor sving østover, gjennom Ã¥sene og sumpene langs grensa til Lendim. Skrevs over denne handelsvegen sto storhertugen av Channo med sin hird og krevde toll av hver eneste diamant, hver eneste tønne vin som passerte. Takket være rikdommene som dette bragte inn kunne vesle Channo hevde sin plass mellom de ni rikene i Fana Meilas, Landet midt i verden. Brannefelso mintes:

Gjennom århundrene hadde først den ene, så den andre erobreren fra nord eller sør prøvd å tvinge Channo i kne. Med dyktighet og hell hadde de forskjellige storhertugene og vesirene slått angrepene tilbake. Men det kom en dag da Dulgaso og Fareg glømte gammelt uvennskap og slo sine styrker sammen, i et felles ønske om én gang for alle å klemme den plagsomme blodigla ettertrykkelig flat. Så hva kunne storhertug Radach gjøre for å verge sitt vesle hertugdømme mot slik overmakt?

Han kunne leie en magus av sjette orden med mestergrad i geomanti! Brannefelso måtte smile ved minnet, trass i sine plager og ergrelser. Dette hadde vært et av hans best gjennomførte oppdrag, og storhertugen hadde lønnet ham rikelig! Brannefelso hadde brukt Jondureks Beskyttelse til å legge et vern rundt hele Channo: Han hadde gått til fots i tre døgn og sunget manende vers på jordåndenes hemmelige språk. Slik hadde han vevd et ubrytelig geomantisk belte rundt hertugdømmet: Hver gang en fiendtlig styrke nærmet seg dette beltet, så gikk den seg vill; virret rundt i kløfter og raviner som ikke fantes på noe kart. Mange forsvant uten spor i det skjulte landskapet; bare de heldige fant vegen ut, utsultet og forkomne, etter å ha vandret i dager eller måner. – Men farende folk som kom i fredelig ærend merket ingen sperrer; de passerte grensepostene og betalte pliktskyldigst både toll og avgifter til oppkreverne.

Det var ikke mange som kjente denne mektige, beskyttende formelen. Men han var Brannefelso, en magus med mestergrad i geomanti! Denne formelen behersket han til fullkommenhet.

Det var lenge sia Brannefelso hadde tenkt på dette mesterstykket som han hadde utført mens han var i sin manndoms fulle kraft. Men hertugdømmet Channo besto den dag i dag, så trolldommen virket fortsatt – kanskje litt svekket, men intakt; ellers ville det ikke ha eksistert noe hertugdømme tvers over handelsvegen fra Xyale til Dulgaso.

Unge Radach sto fortsatt og trippet; gapte og stammet forsiktig: «Ø – ø – « Ikke rart om han sto lamslått av ærefrykt, hvis han kjente til det mesterverket trollmannen Brannefelso hadde utført for hans eget hus!

Brannefelso tillot seg å smile avmålt. «Er du sønnesønns sønn av Radach den store, så slekter du godt! Hils din farfars far og si at jeg minnes hans mannsmot og storsinn med stor glede. Jeg håper han er ved god helse og fortsatt nyter sin akýmeier hver kveld!»

«Ø,» sa unge Radach. «Ø – min farfars far er gått bort, og min farfar er gått bort. Min far Radach har bedt meg hilse – ø – fra hans hus og hans folk – « – så gikk det litt i stå for ham, for han ble stående og gape ei stund. Så kom det plutselig kraftfullt: «Minnet om dine magiske krefter lever i Channo! Derfor søker jeg din hjelp i et annet anleggende. Men ikke mindre viktig. Det gjelder – ø – « det gikk i stå for ham igjen, som om han hadde brukt opp den tilmålte kvoten med klar tale.

Omsider gikk det opp for Brannefelso: Her sto det en kunde! Og ikke bare det; en kunde fra det styrtrike hertugdømmet Channo! Dette var den muligheten han ventet på.

Men ikke for ivrig! Ikke for ivrig. «Jeg kan ingenting love før jeg hører hva det gjelder!» svarte han, fortsatt litt avmålt. «Det kan hende du trenger annen ekspertise enn den jeg besitter. Jeg har egentlig trukket meg tilbake fra aktiv tjenesteyting – nå arbeider jeg for det meste på mitt store metamagiske verk om Verdensaltets beskaffenhet. Men jeg hører gjerne på deg. Ikke minst fordi jeg trenger adspredelse fra dette krevende arbeidet. Jeg sender ned min gamle tjener Plita Henk; han vil åpne for deg og vise deg opp til mitt studerkammer.»

Han gjorde et lett kniks med hodet; så gikk han bort fra gelenderet og inn i dagligrommet bak altanen. Det ville ta tid å aktivere Plita Henk og få satt ham i bevegelse; han kunne sjøl ha sluppet inn unge Radach på mye kortere tid. Men en magus av sjette orden åpnet ikke borgporten sjøl.

Han gikk gjennom dagligrommet, bort til den skakke trappa, ned et par knirkende trinn. «Plita Henk! Løft på de elendige, avmagrete skinkene dine. Plita Henk!»

Paul Ankas forbrytelse mot populærmusikken

 

Jeg kjenner ingenverre musikalsk øreplage enn Frank Sinatras «My Way». Den gamlemafiakompisen var ille nok i seg sjøl, med sånne fæle svisker som «Something stupid», men aldri ble han mer svulstig oguutholdelig sjølhøgtydelig enn i «My way».

(Ja da, FrankSinatra var en ypperlig sangartist en gang. Men så ble han eldre ogeldre, skaffet seg mer og mer fyldig stemme og større og størreorkester. Huff.)

Men Sinatra begikkikke denne musikalske forbrytelsen aleine. Han hadde medskyldige, oghan var ikke en gang den hovedskyldige. Nei da.

Detfantes en gang en ypperlig artist og låtskriver som hette Paul Anka.Da han var 16 år, eksploderte han inn i alle tenåringsgutters ørerog alle tenåringsjenters hjerter med sin egen sang «I love youbaby». ( https://www.youtube.com/watch?v=xGSR5fMunf4) Med denne fenomenale megaslageren (og den stusslige «Diana», somdu bør spare både hørselen og språksansen din for) la hangrunnlaget for en lang karriere som artist og låtskriver. Etterhvertsom han ble eldre og skulle henvende seg til et mer «voksent»publikum, kunne han ikke unngå å bli kjent med sånne folk som Sinatra & Co.

Legendenvil ha det til at mens Paul Anka satt på flyet på veg til en(velfortjent) ferie i Sør-Frankrike, kom han i skade for å høre envakker fransk ballade, «Comme d'habitude» (https://www.youtube.com/watch?v=qjpRSREHX1Y). Det var noe galt med øretelefonen hans, for den sendte samtidig en elektrisk puls gjennom hodet hans som fikk en forferdelig tanke til å feste seg: - Den sangen vil jegskrive om, og jeg vil gi den til Frank! - Som tenkt, så gjort –les hele den grufulle historien her:https://en.wikipedia.org/wiki/My_Way. Her står det også at ingen ringere enn Petula Clark hadde sagtnei til en tidligere utgave av denne sangen, med en helt annenengelsk tekst. I en parallell verden har den vidunderlige stemmen somga oss «Downtown» ( https://www.youtube.com/watch?v=eTnX8HHa6KM) også gitt oss den tidligere versjonen, og dermed spart utalligefemtiårslag og gravferder for store musikalske lidelser.

Dessverre: Sånngikk det ikke, og dermed ble musikkhistorien varig endret til detverre. I mer enn femti år har vi, igjen og igjen, måttet tåledenne brautende kjekkasen som slår seg på brystet og grynter såhøgt at absolutt alle skal få det med seg: «Jeg har alltid gjortmine egne greier, jeg så!» Og det gjentar han. Igjen og igjen.

Kanvi noensinne tilgi Paul Anka dette misbruket av talent; dettehavariet av musikalsk dømmekraft? Kanskje. La oss huske andre tinghan har gjort, fra «I love you, baby» og framover. For eksempeldenne: https://www.youtube.com/watch?v=tK6mZmR6YrE. Og ikke minst den sangen som, tragisk nok, ble Buddy Hollysavskjedshilsen: «It doesn't matter any more» (https://www.youtube.com/watch?v=7KQRpdkYz2g )

Finnes dettilgivelse for Paul Anka, sÃ¥ kan han takke Buddy Holly for det.  En vakker dag skal de to kanskje sitte irock'n roll-himmelen og klimpre pÃ¥ gitarene sine sammen med de andreheltene vÃ¥re. La oss bare hÃ¥pe at Paul Anka ikke kommer i dÃ¥rlig selskap deroppe ogsÃ¥.

Gud er en fæl fyr

 

Somdu veit, skapte Gud verden for ca 6000 år sia. Mange har prøvd åberegne det eksakte tidspunktet (https://en.wikipedia.org/wiki/Genesis_creation_narrative), men her som ellers er det klokest å stole på verdenshistoriensstørste fysiker, Isaac Newton. Han regnet ut at skapelsen fant stedi år 3998 før vår tidsregning, og såvidt jeg veit har ingen klartå finne feil i hans beregninger.

Newtonbaserte seg på mange års inngående granskning av Guds offisiellebiografi, altså Bibelen.. Denne er skrevet av mange forskjelligeforfattere på forskjellige tidspunkter, men Gud har godkjent dengjennom sine offisielle talspersoner. (Se f eks Nettbibelen ).I denne biografien slås det fast allerede i første setning: «Ibegynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Så brukte han seksdager på å fylle verden med himmel og hav, fjell og daler, planterog dyr, arker og amøber og sopp; og på den sjette arbeidsdagenskapte han menneskene. Den sjuende dagen tok han seg fri, mer ellermindre velfortjent.Så fortsetterbiografien med å beskrive hva han holdt på med de neste fire tusenårene.

Biografienhandler altså om hva Gud foretok seg fra og med skapelsen. (Dennyeste delen later riktignok til å handle mest om sønnen hans, menhvis vi leser nøye, ser vi at også den delen egentlighandlerom Gud sjøl.) Og den etterlater ikke en skygge av tvil om at Gud harvært allmektig i den verdenen han skapte, like fra begynnelsen til idag. Desto rarere er alle raseriutbruddene hans mot ting han mislikerher i verden.

Menhva han holdt på med førskapelsenstår det ingenting om. Vi får heller ikke vite det døyt om hvorforhansatte igang med dette prosjektet. Hva var hensikten? Gjorde han det påoppdrag for noen, eller var det helt og holdent hans eget påfunn? Erdet sånt som guder bare mågjørehvis de vil være ordentlige guder? I så fall: Hvorfor det?

Deter jo fullt mulig at det finns andre verdener, skapt av andreallmektige guder. Vi veit ikke om sånne verdener finnes, hvor mangedet i så fall er av dem, og hva slags guder som har konstruert dem.Kanskje er verdenskonstruksjon en masteroppgave på gudeskolen? I såfall har kanskje den Gud som har konstruert vårikkehelt perfekteverdensine grunner til å nekte oss innsyn i andre verdener. Så inntilvidere må vi forholde oss til den verdenen vi kjenner, og gå ut fraat Gud har hatt en hensikt med skaperverket sitt. En finlesing avskapelsesberetningen og resten av biografien tyder på athovedhensikten har vært noe sånt som denne: Gud ville skaffe seghærskarer av uforbeholdne beundrere som han kan herse med akkuratslik som det faller ham inn. Så blir han rasende når de ikkeopptrer akkurat slik han har tenkt, og da straffer han dem, vilkårligog uten smålige hensyn, slik diktatorer vanligvis gjør.

Det er ingenting i biografien hans som tyder på at han har noen overseg som han rapporterer til. Vi må altså gå ut fra at han gjordedenne jobben på eget initiativ, og at han styrer og ståker akkuratsom han sjøl vil. La oss kikke på hva biografien forteller oss omdenne egenrådige fyren.

Han plasserte deførste menneskene sine i en hage der alt var perfekt. Der kunne derusle rundt i all evighet, nakne, lykkelige og udødelige, og forsyneseg av alt de hadde lyst på. De måtte bare holde seg unna det eneepletreet som han hadde plantet til eget bruk. Likevel tok de et eple– ett eneste ett! - av dette bugnende treet. Da kastet han dem påhuet og ræva ut av hagen og tok fra dem både udødeligheten oglivsgrunnlaget. Og han var ennå ikke ferdig med å ta hevn for detteene eplet: «Med smerte skal du føde dine barn,» sa han til dama.«Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg.» Det kunnevære til pass for henne! Og til mannen sa han: «Med svette iansiktet skal du spise ditt brød. Støv er du, og til støv skal duvende tilbake.» For å sikre hagen mot framtidig epleslang satte hanut noen fæle vakter med flammende sverd som de svinger dag og natt.Der står de vel ennå, såvidt vi veit.

Dermed varmønsteret satt for små forseelser og vilkårlig straff.De to første menneskene fikk sønnene Kain og Abel, og så kom Kaini skade for å drepe Abel. Da ble Gud sint igjen, og sa til Kain:«Fredløs og flyktning skal du være på jorden!» Men så fikk Evaenda en sønn, Set, til erstatning for Abel. Så da gjorde det ikkenoe særlig at Abel var blitt drept.

Jeg skal ikke gågjennom hele biografien til denne humørsjuke autokraten; det villekreve resten av levetida mi, og vel så¨det. Jeg skal nøye meg mednoen av høydepunktene i de første par-tre tusen år av hansmaktutøvelse.

Gudhadde pålagt menneskene: «Vær fruktbare, bli mange, fyll oppJorden og legg den under dere!» De prøvde å gjøre som han haddesagt, så de formerte seg som fluer. Mennene levde i hundrevis av årog fikk sønner og døtre hele tida. Ikke nok med det: «Da sågudesønnene at menneskedøtrene var vakre, og de tok noen av dem tilkoner, dem de helst ville ha,» står det. Gudesønnene forsynte segaltså med de vakreste kvinnene og satte unger på dem.

Så menneskene bleuhorvelig mange etterhvert. Mange var ikke gudfryktige nok, syntesGud, så han begynte å angre på at han hadde skapt dem: «Jeg vilutslette menneskene som jeg har skapt, alt fra mennesker til fe, krypog fugler under himmelen. For jeg angrer at jeg har laget dem,» sahan. Det fantes bare én fyr som var rettferdig og gudfryktig nok tilå få overleve, nemlig Noa; så Gud snakket til ham og beordret hamtil å bygge en kjempestor båt, en ark. Så sa Gud: «Jeg skal nåla storflommen komme. Alt som er på jorden, skal omkomme. Men meddeg vil jeg opprette min pakt. Du skal gå inn i arken, du og dinesønner og din kone og dine svigerdøtre sammen med deg. Av altlevende skal du føre to av hvert slag inn i arken, så de bergerlivet sammen med deg. Hann og hunn skal de være.» Noa gjorde slikhan ble bedt om, og dermed overlevde det noen få kakkerlakker,grevlinger, bendelormer, stokkmaur og andre dyr, sammen med Noa oghans nærmeste familie. Alle andre druknet; det var til pass for dem,tenkte Gud. - Nærmere detaljer er beskrevet av blant andre LonnieDonegan: https://www.youtube.com/watch?v=hdiDW...

Gud utryddet altsånesten alle som kunne krype og gå. Men denne masseutryddelsen varnok bare en form for bestandsregulering. For etter at Noa hadde ofretnoen dyr til Gud og brent dem opp, kjente Gud den herlige duften ogsa: «Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik jeg nå har gjort.»- Deretter sa han til Noa og sønnene hans akkurat det samme som hanhadde sagt til de første menneskene: «Vær fruktbare, bli mange ogfyll jorden!» Så hengte han opp en regnbue på himmelen som tegn påsin pakt med menneskene.

Men heller ikkedenne gangen lot han menneskene drive på som de sjøl ville. Etternoen slektledd var det blitt så mange av dem at de bygde en stor by.Der begynte de å bygge et tårn, høgere og høgere, så Gud blebekymret: Kom de til å bygge tårnet helt opp i himmelen? Igjenmåtte han gripe inn. «Nå vil ingen ting være umulig for dem,» sahan. «La oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikkeforstår den andre!» Som sagt, så gjort: Gud spredte menneskeneover hele verden og ga dem forskjellige språk så de ikke forstohverandre. Dermed falt både tårnet og byen deres i grus. Det ståringenting om hvor mange som gikk med i denne katastrofen.

Folk formerte segvidere, spredt som forskjellige folkeslag i store deler av verden.Etter mange slektledd dukket det opp en fyr som hette Abraham. Hanvar kvegnomade med mange dyr og mange slaver og flakket rundt iMidt-Østen. Det foregikk stadige stridigheter mellom folkeslagene,men Abraham var flink til å ofre og sto på god fot med Gud, så endag sa Gud til ham: «Din ætt gir jeg dette landet, fraEgypterelven helt til Storelven, Eufrat, landet til kenittene,kenisittene og kadmonittene, hetittene, perisittene og refaittene,amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.» Det ståringenting om hva kenittene, kenisittene, kadmonittene, hetittene,perisittene, refaiittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene ogjebusittene meinte om den saken. Men Abraham var gudfryktig og flinktil å ofre, så da måtte alle andre vike.

Historiene omAbraham og slekta hans inneholder mye saftig stoff om inngifte,incest, voldtekt og utukt, men det såg Gud lenge gjennom fingrenepå. Men så fantes det to byer, Sodoma og Gomorra, der folk hadde enavvikende livsstil. De ofret ikke til Gud heller! Som ett av mangeeksempler på utukten i Sodoma nevner biografien følgende: Det komto (mannlige) engler på besøk til Abrahams svigersønn, Lot, som pådenne tida bodde der i byen. De var nok uvanlig vakre, for Sodomasmenn samlet seg ved huset hans og ropte: «Gi oss disse to mennene,så vi kan få vår vilje med dem!» Men det ville ikke Lot gå medpå. «Her her,» ropte han. «Jeg har to døtre som ikke har værtsammen med noen mann. La meg føre dem ut til dere, så kan deregjøre med dem som dere vil.» Det ville ikke mennene i Sodoma høresnakk om. - Hva, her hadde Lot tilbudt dem to døtre som de kunnevoldta så mye de ville, og så ville de ikke ha dem? Er det rart atGud ble sint? Dermed utslettet han begge byene og alle som levde deri et regn av ild og svovel. Lot slapp unna med døtrene sine,gudfryktig og rettskaffen som han var, men kona hans ble til eisaltståtte. Men Lot måtte jo ha sønner! Han visste ikke annen rådenn at han satte unger på begge døtrene sine. Dermed fik hansønner, og Gud var fornøyd.

Dettemed innavl låg ellers til slekta: Abrahams kone Sara var ogsåAbrahams halvsøster, noe som skapte forviklinger i hans kontakt medAbimelek, en av de mange høvdingene i området. Flokene ble løstmed utveksling av kameler og slavekvinner som de hver for seg kunnesette unger på. Dermed var både Abraham, Abimelek og Gud godtfornøyd med handelen. «Abraham ble boende som innflytter ifilisternes land i lang tid», står det.

Abrahamog etterkommerne hans var påpasselige når det gjaldt å sette oppaltere og ofre til Gud. Derfor hjalp han dem i mange konflikter ogsørget for at de formerte seg så fort de bare kunne. Biografienskriver detaljert om alle hustruene, medhustruene og trellkvinnenesom Abraham sjøl, sønnene hans, sønnesønnene, sønnesønnssønneneog så videre skaffet seg. Oppgaven til alle disse hustruene,medhustruene og slavinnene var å føde enda flere sønner. Derforble Gud frustrert når noen saboterte de kjønnslige pliktene sine.Et eksempel viser hvor opptatt Gud var av denne økslinga: En av deutallige etterkommerne, Juda, hadde en førstefødt sønn som hetteEr. Er hadde hustruen Tamar, men han satte ikke barn på henne - vikan bare gjette hvorfor. Dermed var Er «ond i Herrens øyne», såGud tok livet av ham. Så sa Juda til den nest eldste sønnen sin,Onan: «Gå til din brors kone og gjør din plikt som svoger, så duholder oppe din brors ætt.» Onan gikk inn til Tamar, men hanskjønte at om han satte en unge på henne, så ville den bli regnetsom Ers barn. Men Onan ville avle sine egne sønner, og ikke Erssønner, derfor «lot han sæden gå til spille på jorden for ikke ågi broren etterkommere». Gud ble som vanlig sint, så han tok livet av Onan også. Til sluttmåtte Juda gjøre jobben sjøl, og da ble det sannelig to sønner påén gang. Gud får jo viljen sin til slutt.

Jeg spoler noenårhundrer fram: Abraham og etterkommerne hans fortsetter å lovpriseGud og å ofre til ham, og han fortsetter å hjelpe dem. Han er josvak for smiger og bestikkelser. Av og til tar han livet av folk somikke er ivrige nok i ofringene, men han gjennonmfører ingen flerestore massakrer med det første. Sønnesønnen til Abraham, Jakob,har en sønn, Josef, som de andre sønnene solgte som slave. Hanendte opp i Egypt. Der kom han seg med Guds hjelp opp og fram og bleden mektigste mannen i landet, nest etter farao sjøl. Så ble detuår i alle land unntatt Egypt, hvor farao hadde fulgt Josefs klokeråd og bygd et beredskapslager. Da hentet Josef far sin og brødrenesine med alle deres koner, slavinner, sauer, kameler og øvrigeeiendeler og sørget for at de fikk gode kår i Egypt. Der levde delenge i makt og ære. Sånn går det når en står på god fot medGud.

Og«israelittene var fruktbare, de økte, ble mange og sværttallrike,» står det.Det kom nye faraoer som syntes det var blitt alt for mange første,andre, tredje og tiende generasjon innvandrere, så han begynte åplage dem med skatter og tvangsarbeid. Ingenting hjalp, de fortsatteå yngle. Da gikk farao drastisk til verks: Han påla folket sitt åkaste alle nyfødte guttebarn av Israels folk på Nilen.

En av disseguttene, Moses, ble fisket opp av vatnet av faraos egen datter. Hanvokste opp og oppdaget hvor fælt israelittene ble plaget avslavedriverne. Dermed drepte han en av slavedriverne og rømtelandet. Gud hadde nok duppet litt og ikke fulgt med, men etterhvertble klageskrikene fra israelittene så høge at han vaknet og skjønteat han måtte hjelpe dem. Gud fant Moses i utlandet og viste ham noentryllekunster. Dermed ble Moses overbevist om at han måtte reisetilbake for å befri israelittene fra fangenskapet.

Menda Moses kom til farao og forlangte at israelittene skulle få sinfrihet, og dessuten at egypterne skulle betale dem både gull ogsølv, slo farao seg vrang. Da tok Gud av seg silkehanskene: Hansendte den ene katastrofen etter den andre over Egypt; pest ogsjukdom, insekter, froskeinvasjon og andre fæle plager, men faraosto på sitt. Til slutt gjennomførte Gud den spebarnsmassakren somvi feirer i påsken: Alle israelitter fikk beskjed om å ofre et lamog merke dørstokken med blod. Så drepte Gud alle førstefødte ihus som ikke var merket med blod.Etter denne massakren skjønte farao at Gud meinte alvor. Så da lothan omsider israelittene dra med alt sitt pikk og pakk, samt derikdommene de hadde forlangt å få med seg – gull og sølv, fineklær og andre gode greier.

Men ikke førhadde israelittene reist, så angret farao seg, og sendte en hæretter dem for å tvinge dem til å snu. Da foretok Gud enda enmirakuløs massakre og druknet faraos hær i Rødehavet.

Oppgaven til Moses var å ledeisraelittene til Kanaans land, som Gud hadde lovet stamfedrene hansat israelittene skulle få. Men han var nok usikker på vegen.Dessuten var det mange folkeslag som skulle bekjempes og plyndres påvegen, så hele turen tok førti år (derav begrepet«ørkenvandring»). Gud hjalp ham og snakket mye med ham på vegen.Iblant viste han seg i ei ildsøyle, iblant i ei støvsky, og hanhadde alltid noe viktig å si. Blant annet leverte han steintavlenemed ti bud som israelittene skulle følge til evig tid. Disse budeneviser tydelig hva Gud var mest opptatt av: «Du skal ikke ha andreguder enn meg,» lød det første. Og det andre: «Du skal ikkemisbruke Herren din Guds navn.» Først deretter begynner Gud åramse opp de reglene som folk skal følge seg imellom.

I tillegg til budene gaGud svært detaljerte forskrifter som israelittene måtte følge.Igjen kom det klart fram hva han var mest opptatt av: «Den som ofrertil andre guder og ikke til Herren alene, skal bli slått med bann ogutslettet.» Så spesifiserer Gud, side opp og side ned i alleutgaver av biografien, hvordan han vil bli tilbedt, hva slags tempelde skal bygge for ham, hvor mye og hvor ofte de skal ofre til ham (ogdet er ikke reint lite), hva slags offere de til eihver tid vil kommemed, og hvor ille det vil gå med enhver som skulker fra alle dissekravene. To av sønnene til Aron (Nestkommanderende til Moses) fikkmerke hvordan det kunne gå hvis en ikke var påpasselig nok medhelligdommene: «Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sin glopanne,tente ild i dem, la røkelse på ilden og bar uinnviet ild fram forHerrens ansikt. Det hadde han ikke befalt dem. Da fór det ild ut fraHerren og fortærte dem, og de døde foran Herrens ansikt.»Han understreker at han er en nidkjær Gud. Det trur vi ham på.

Så flakket israelittenehit og dit, og Moses mottok stadig nye instruksjoner. Blant annet saGud: «Min engel skal gå foran deg og føre deg til amorittene oghetittene, perisittene og kanaaneerne, hevittene og jebusittene, ogjeg vil utslette dem. ... Du skal ikke slutte noen pakt med dem ogmed gudene deres. De må ikke bli boende i landet ditt, så de fårdeg til å synde mot meg.»

Ikke alle var like fornøydmed Moses som sjef hele tida. En flokk som ble ledet av Korah, Datanog Abiram var lei alle ordrene og påbudene hans. Da ropte Moses:«Hvis Herren viser sin skapermakt slik at jorden åpner gapet ogsluker dem og alt som tilhører dem, så de farer levende ned tildødsriket, da skal dere vite at disse mennene har foraktet Herren.»Og Gud var ikke vond å be: «Jorden åpnet gapet og slukte både demog boligene deres, alle som holdt med Korah, og alt de eide. De ogalle som tilhørte dem, fór levende ned til dødsriket. Jordenskjulte dem, og slik ble de utryddet fra forsamlingen. Alleisraelittene som sto omkring dem, flyktet da de hørte skriketderes,» står det. «Så fór det ild ut fra Herren og fortærte deto hundre og femti mennene som bar fram røkelse.»

Det fører for langt åramse opp alle overgrepene som Gud og engelen hans oppildnet dem tilpå den lange turen, men her er et par eksempler:

Israelittene haddeslått seg til for ei stund i et område som kaltes Sjittim. «Dabegynte folket å drive hor med moabittiske kvinner,» står det.Disse damene ofret til en gud som hette Baal-Peor. En av israelitteneførte med seg ei slik dame til leiren. «Han førte henne inn blantsine egne landsmenn, rett foran øynene på Moses og hele Israelsmenighet, der de satt og gråt ved åpningen til telthelligdommen.»Den nidkjære Pinhas, sønnesønn av Aron, «... grep et spyd. Så fulgte han etter israelitten inn isoverommet og stakk det tvers gjennom både israelitten og kvinnen,så det gikk inn i livet på henne. Da stanset pesten som herjetblant israelittene.» Det var jo omgangen med disse damene som haddefått Gud til å sende pesten over israelittene, skjønner du. Og nåville Gud ha ordentlig hevn: «Herren sa til Moses: Fullførisraelittenes hevn over midjanittene!»

Moses gjorde somhan fikk beskjed om: «De gikk til strid mot Midjan, slik Herrenhadde pålagt Moses, og drepte alle mennene der. ... Israelitteneførte kvinnene i Midjan og småbarna deres bort som fanger.» MenGud var ikke fornøgd med det, og heller ikke Moses: «Han sa tildem: «Har dere latt alle kvinnene leve? Husk at det var disse som påBileams ord lokket israelittene til å være troløse mot Herren dengangen ved Peor, så det brøt ut pest i Herrens menighet. Drep nåalle guttebarn og alle kvinner som har ligget med menn. Men allesmåjenter som ikke har ligget med menn, skal dere la leve.» Du fåringen premie for å gjette hva småjentene skulle brukes til.I minuunnværlige 'Atrocitology' anslås omfanget av dette folkemordet, da midjanitteneble utslettet som folk, til minst 60.000. Ikke så fælt myesammenliknet med Stalin, Mao, Hitler og sånne, kanskje, men allemonner drar. Og på Moses si tid var det ikke brått så lett åfinne titusener som en kunne slå ihjel som det er blitt i nyere td.

Ved grensa til landet de skulle erobreholdt Moses tale for folket sitt og minte dem på hvor nidkjært hanhadde fulgt Guds påbud på hele vandringa til Kanaan: «Hver enesteby utslettet vi, både menn, kvinner og barn. Men hele buskapen ogdet vi tok da vi plyndret byene, beholdt vi.» Han minte folket sittom alle de påbud, forbud og forskrifter de måtte følge hver enestedag, særlig når det gjaldt å tilbe Gud, og så sa han: «NårHerren din Gud fører deg til det landet som du nå går inn i ogskal legge under deg, vil han drive ut mange folkeslag for deg:hetittene, girgasjittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene,hevittene og jebusittene, sju folkeslag som er større og sterkereenn du. .... Du må ikke slutte pakt med dem og ikke vise dem nåde.... Men slik skal dere gjøre med dem: Riv ned altrene deres, slå istykker steinstøttene, hugg ned Asjera-stolpene og brenn oppgudebildene. For du er et hellig folk for Herren din Gud. Blant allejordens folk har Herren din Gud valgt deg til å være hans folk,hans dyrebare eiendom.» For sikkerhets skyld la han til: «Du skalutrydde alle de folkene som Herren din Gud overgir til deg, og duskal ikke vise dem medfølelse. ... I de byene som tilhører dissefolkene, og som Herren din Gud vil gi deg til eiendom, skal du ikkela en eneste skapning få leve. Du skal slå dem alle med bann ogutrydde dem, både hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene,hevittene og jebusittene, slik Herren din Gud har befalt deg.» Forhvis noen av dem fikk leve, kunne de komme til å smitte israelittenemed avgudsdyrkelsen sin, og det ville ikke Gud ha noe av.

Moses døde, og etterfølgeren hans,Josva, førte israelittene inn i det landet som Gud hadde lovet dem.Han var like ivrig i tjenesten som Moses hadde vært. For eksempel:«Da israelittene hadde drept alle innbyggerne i Ai ute på sletten iørkenen, dit de hadde fulgt etter dem, og alle som en hadde falt forsverd, vendte israelittene tilbake til Ai og hogg de gjenværende nedmed sverd. Det var i alt tolv tusen som falt den dagen, både menn ogkvinner, alle som bodde i Ai.» I et langt felttog inntok så Josvaalle byene i hele landet, «for de skulle utryddes slik Herren haddepåbudt Moses». 'Atrocitology' anslår antall drepte i dissemassakrene til ca 100.000.

Jeg kan ikke fortsette åramse opp alle de massakrene som Gud har påbudt både israelitter ogandre folk å gjennomføre ned gjennom historien. Jeg vil bare stoppe opp ved enepisode som kaster lys over mentaliteten til denne allmektigeverdensskaperen, nemlig historien om Job. «Han var en from ogrettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt,» står det.«Han fikk sju sønner og tre døtre. Han hadde en buskap på sjutusen sauer, tre tusen kameler, fem hundre par okser og fem hundreeselhopper. Mange tjenere hadde han også. Denne mannen var denstørste blant folkene i øst.» Et prakteksemplar av en vellykket ogframgangsrik tilbeder, helt etter Guds hjerte! Så Gud kunne ikke lavære å skryte av ham når han hadde familieselskap. «Se min tjener Job – finner du en mer gudfryktig og rettskaffenmann?» sier han. Men «Anklageren» - altså Satan – fnyser: «Erdet noe rart, da? Du holder jo hendene over ham og velsigner alt hangjør. Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så fårvi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet!»

Så da inngikk de etveddemål, disse to: Satan kunne ta fra Job den ene tingen etter denandre, unntatt livet hans. Hvor lenge ville Job fortsette å priseGud når ulykkene rammet ham?

Så sitter Job og eter ogdrikker sammen med sønnene og døtrene sine. Da kommer det en tjenerløpende: «Sabeerne overfalt oss og tok oksene og eselhoppene!»roper han. «De drepte tjenerne dine også. Bare jeg slapp unna!»Ikke før har han snakket ferdig, kommer en ny tjener løpende: «Gudsild falt fra himmelen. Den traff sauene og tjenerne og brente demopp. Bare jeg slapp unna!» En tredje budbringer kommer og kasterseg ned foran Job: «Kaldeerne kom, kastet seg over kamelene og tokdem. Tjenerne hogg de ned med sverd. Bare jeg slapp unna!»

Det må nok ha tatt litt tidå fortelle om alle disse ulykkene, for sønnene og døtrene til Jober ikke der lenger; de har gått til huset til den eldste sønnen ogsitter der og drikker i stedet. Men nå kommer en fjerde budbringer:«Det kom en sterk vind fra ørkenen,» skriker han. «Huset faltned, og sønnene og døtrene dine ble drept. Bare jeg slapp unna!»

Men Job klipte av seg hÃ¥retog kastet seg pÃ¥ bakken for Ã¥ tilbe Gud. «Naken kom jeg fra morsliv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, Herrensnavn være lovet!»

Oppe i himmelen hadde Gud igjen selskapmed sønnene sine. (Og døtrene, må vi anta, men de blir aldrinevnt.) Gud triumferer: «Hva var det jeg sa? Job er en from ogrettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt. Fortsatt stårhan fast i sin gudsfrykt! «

«Ba ha,» svarer Satanhånlig. «Ennå har han jo både liv og helse. Er det rart hanpriser Gud? La meg røre ved ham, så skal du se at han svikterdeg!»

Gud er ikke den som sier neitil et nytt veddemål. «La gå - han er i din makt. Men spar livethans!»

Straks var Satan hos Job ogslo ham med byller. Der satt han, naken og fillete, fattig ogbarnlaus, og skrapte byllene sine med potteskår. Kona hans varfortsatt hos ham. «Priser du ennå Gud?» gneldret hun. «Spott hamheller og dø!»

«Du taler som du har vetttil,» svarte Job sindig og skrapte videre. «Når vi tar imot detgode fra Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde? Herren ga,Herren tok, Herrens navn være lovet!» Og ikke en synd kom overleppene hans.

Job hadde tre kamerater. Dehørte om ulykkene hans, reiste til ham og satt hos ham i sju dagerog netter. Ingen sa ett ord, for de kunne se hvor vondt han haddedet.

Så står det: «Til siståpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født.» Så holdthan en lang tirade der han bebreidet Gud for alle ulykkene han haddesendt til ham.

Men kameratene hans likteham bedre så lenge han led i taushet. Den ene sa: «Tenker du godtetter, så har du nok syndet; dette er straffen du må tåle!» Denandre sa: «Hvem er du som vil gå i rette med Gud?» Den tredje sa:«Du legger nye synder til den første, slik du klager!»

Job ble sint. «Hvem erdere, at dere forstår dere bedre på mine synder enn jeg? Tar dereparti for Gud mot meg, enda jeg er skyldfri?»

Det utspant seg en heftigdiskusjon. Job sa: «Dere er elendige trøstere, alle sammen. Jegkunne også ha talt slik som dere hvis det var deres liv det gjaldt,og ikke mitt! Om jeg taler, blir min smerte ikke mindre. Om jegholder opp, blir den ikke borte!» Så klaget han over hvordanrettskaffenhet og gusdfrykt blir straffet med skam og fattigdom,vanhelse og tidlig død, mens den urettferdige lønnes av Gud med etlangt og godt liv i rikdom og overflod. «Er det ikke slik? Hvem kansi at jeg lyver? Hvem gjør mine ord til intet? Jeg er uskyldig, detstår jeg ved til jeg dør. La min fiende stå som skyldig, minmotstander som urettferdig!»

Vennene hans prøver å taleham til rette: Ingen har rett overfor Gud, sier de. Job står påsitt: Gud øver urett mot ham. - De rister på hodene: Nå har ogsåforstanden forlatt ham, tenker de kanskje.

Men nå¨har Gud hørt nok,der han sitter oppe i himmelen og følger med. Han brøler gjennomstormen ned til Job: «Hvor var du da jeg grunnla jorden? Hvem harfastsatt jordens mål? Hvem stengte for havet med porter da detfosset fram? Har du noen gang kalt morgenen fram? Kan du knytteSjustjernens bånd eller løse Orions lenker? Fører dustjernebildene fram i rett tid, leder du Store bjørn og de småbjørnene?» - og så videre. Med andre ord; Gud er ufattelig mangeganger mektigere enn Job. Derfor er det Gud som har rett, og Job kanbare holde kjeften på seg.

Makt gir rett. Sånn taleren ekte bølle.

«Ønsker klageren å føresak mot Den veldige?» la han til. «Den som anklager Gud, måsvare!»

Nå gikk det omsider opp for Job at Gudalltid har rett, uansett hva han finner på. Derfor svarte han: «Jeghar talt uten forstand om det som er så underfullt at jeg ikkefatter det! Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg settdeg med egne øyne. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støvog aske.»

Det var andre toner, ja!Så nå ble Gud blid igjen og velsignet Job. Han refset de trevennene hans og påla dem å ofre ekstra fordi de i sin uforstandhadde talt mot Job. Så velsignet han Jobs siste år mer enn deførste, står det: Job fikk fjorten tusen sauer, seks tusenkameler, tusen par okser og tusen eselhopper. Han fikk sju nye sønnerog tre nye døtre. I hele landet fantes ikke vakrere kvinner enndøtrene til Job; og faren ga dem arverett sammen med brødrene.

Nå ble altså alt bra igjen! Job fikksju sønner og tre døtre, akkurat som før; da gjorde det ingentingat Gud hadde tatt livet av de opprinnelige sønnene og døtrene hans!De hadde ingen egen verdi i seg sjøl, utover at de var Jobseiendom.

Det er i grunnen ikke mer å si. Gudhar holdt på på akkurat samme måte like opp til vår tid. Han harfortsatt offisielle talspersoner som velsigner drapsmennenes bomberog kanoner. Han hadde talspersoner som sendte Hitlers soldater ut medslagordet «Gott mit uns». I Moskva sitter overhodet for ei avkjørkene hans og proklamerer at Putins krig mot Ukraina er en helligkrig. I USA har han skarer av talspersoner som forklarer at Gudholder sine hender over lystløgneren, svindleren og overgriperenTrump, fordi han er Guds utvalgte redskap på Jorda. Etterattentatet virker det som om Trump sjøl meiner det samme.

Så Gud var, er og forblir en fæl fyr.Hadde han vært et menneske, ville han ikke være en person du ønsketå ha noe med å gjøre.

Her i huset har vi mange utgaver av den i forskjellige oversettelser. Jeg bruker nettversjonen fordi den er lett å arbeide med, og etter noen stikkprøver har jeg funnet ut at den ikke avviker radikalt fra andre utgaver. Ellers liker jeg godt J. W. Cappelens «Illustrert familiebibel» fra 1934 fordi den er lett å finne fram i. Ulempen med den er at den veier 7 kg.

I min oppvekst var arbeidsuka redusert fra 48 til 45 timer Det betydde at far min, som på den tida arbeidet for Vegvesenet og kjørte bulldoser i grustaket, kom hjem klokka ett om lørdagen. Hvis vi var heldige, fikk vi ham til å kjøre oss til en eller annen badeplass. (Som kjent skinte sola halve året da jeg var liten, og i den andre halvparten var det skiføre og skøyteis.) Kan det tenkes at Gud også jobbet tre timer kortere den sjette dagen? Det kan forklare mye. Eller kanskje ikke.

Det hender at jeg også mekker og skrur på ting, f eks stoler fra Ikea. Så oppdager jeg at jeg har brukt feil skrue, at jeg har satt inn deler opp ned eller bak fram – ting som gjør konstruksjonen mindre perfekt enn jeg hadde tenkt. Da hender det at jeg kommer med noen åpenhjertige kommentarer; det er ikke bra å stenge følelsene inne. Kan det tenkes at heller ikke Gud klarer å bevare sinnsroen når ting går galt mellom hendene hans? Da må vi fastslå at Guds raserianfall ofte har større konsekvenser enn mine følelsesutbrudd.

Gud hadde altså mange unger, den gamle grakallen? Eller fantes det andre guder, skapt av den allmektige Gud, som forlystet seg med menneskenes døtre? Biografien er uklar på dette punktet. Disse sønnene fikk i hvert fall drive på som de ville. Sønnene til diktatoren får gjerne det; jfr Saddam Hussein og sønnene hans.

Filister = palestiner. De har vært der lenge.

Onan var altså slett ingen onanist, slik ryktet om ham vil ha det til! Derimot var han en avhopper. Og det var visst heller ikke bra.

«Israel» var et navn som Gud sjøl hadde gitt Jakob etter at de hadde slåss og blitt venner igjen. «Israelittene» ble deretter brukt om alle etterkommerne hans, som fort ble tallrike, sia alle gjorde så godt de kunne for å følge påbudet om å formere seg og fylle opp jorda.

Nei, jeg skjønner heller ikke hvorfor den allmektige Gud trengte et merke på dørstokken for å se hvor det bodde israelitter. Men Guds veger er uransakelige: Kanskje ville han sørge for at massakreen virket ekstra uhyggelig og mystisk.

«Du skal ikke slå ihjel,» lyder for eksempel det sjette. Det høres jo greit ut. Men det gjelder nok ikke uten forbehold; ned gjennom historien har Gud – personlig eller via talspersoner - gitt spesifikke ordre om hvem som skal drepes. Det begynte han med allerede på den lange turen gjennom ørkenen.

Ellers er det interessant å merke seg hvordan oversettelsene har tilpasset seg det politisk korrekte ned gjennom historien. Da jeg gikk på søndagsskolen, brukte bud nummer 10 å lyde: «Du skal ikke begjære din nestes okse, asen, hustru, tjener eller noe som hører ham til.» Nettopp, ja! «Ektefelle», står det nå. Og «... som hører til hos ham.» - Patriarkatet er sannelig blitt slappere i klypa på bare 70 år. For min egen del mistenker jeg at søndagsskolens versjon var nærmere originalen mht faktisk innhold enn den moderne snill og grei-utgaven. - Ellers klarer jeg fint å skjønne dette med å begjære sin nesters hustru eller tjener. Men som den enkle sjel jeg er sliter jeg med okse og asen – jeg får bilder i huet som jeg nødig vil ha der. Sånn er nå jeg.

Det var aldri lurt å være den første som sluttet å klappe når Stalin holdt tale. De nordkoreanske Kimmene har det på samme måte som Stalin; de får aldri nok beundring og tilbedelse. Både Stalin og Kimmene blir likevel smågutter mot de tilbedelseskravene som Gud stiller.

Matthew White: «Atrocitology – humanity's 100 deadliest achievements», Canongate Books Ltd. 2012

Her dukker igjen disse gudesønnene opp, blant dem en person som den fintfølende nettutgaven kaller «Anklageren». Mine eldre, skriftlige utgaver går rett på¨sak og kaller ham «Satan». Kjært barn har mange navn.

Jeg veit ikke hva du tenker om dette. Men har ikke du også lagt merke til at den urettferdige ofte lever irriterende godt og lenge, mens den rettferdige lider?

Klarer heller ikke du å la være å tenke på Trump – hvordan den ene «moderate» republikaneren etter den andre, folk som har kalt ham en idiot, USAs Hitler, en trussel mot rettssikkertheten og Grunnloven – hvordan de alle, den ene etter den andre, faller på kne for Trump og mottar tilgivelse og velsignelse?

I sånne sammenhenger fristes jeg til å fortelle den motbydelige vitsen om «die wunderschõne Wiedergutmachungsmaschine». Jeg overvinner såvidt fristelsen.

Sentralisering er alltid lønnsomt. For noen.

 

Når kommunenbygger et kulturhus, en svømmehall eller et idrettsanlegg, erbegrunnelsen at det skal være til nytte og glede for innbyggerne. Ipraksis er det til størst nytte og glede for dem som bor nærmest.Nytten og gleden sprer seg som ringer i vatnet, i stadig svakerebølger etterhvert som avstanden øker.

De nærmest boendehar altså størst direkte glede av anlegget. Grunneieren fårdessuten inntekt og dermed glede av tomtesalget. Blir kulturhuset,svømmehallen eller idrettsanlegget riktig populære, vil det ogsåøke markedsverdien av andre eiendommer i nærheten. Boligeieren fårdirekte økonomisk glede av anlegget sjøl om vedkommende aldrisetter sine føtter i kulturhuset, svømmehallen elleridrettsanlegget. Alle kommunens innbyggere er med og betaler, mengleden og verdistigningen kommer først og fremst de nærmestboendetil gode.

Slike goderplasseres gjerne i et «sentrum». Det er jo naturlig, sia detallerede er så mange andre tilbud der. Eiendomsverdiene i «sentrum»øker for hver investering. Verdiene i «periferien» stagnerer ellersynker.

Når kommunenvedtar en arealplan, er effekten den samme: Matvareforrtningertillates bare i «sentrum», og nye boligfelt tillates bare utbygd ikort avstand fra samme «sentrum».

Et raskt blikk påskattelistene i enhver middelsstor kommune viser at den økonomiskeeliten i stor grad overlapper med den politiske eliten: Du finnerknapt et kommunestyre der gjennomsnittsinntekten er i nærheten avgjennomsnittet i kommunen. Ap og SV utgjør ikke noe unntak.Forbausende (?) ofte bor elitene nær sentrum, eller har eiendom der.

Særlig tydeligblir verdioverføringa når kommunen legger ned skoler og barnehageri periferien, og når den bygger ut skoler og barnehager nærsentrum. Det argumenteres gjerne med at det er naturlig å legge ogsåslike tilbud nær sentrum, for alle skal jo dit likevel, i ett ellerannet ærend.

Det hender somkjent sjelden at en beslutningsfatter tar store beslutninger til sinegen disfavør. En amerikansk undersøkelse for mange år sia visteat når en bedrift flytter hovedkontoret, ligger det nye kontoretvanligvis nærmere hjemmet til adm. dir. enn det gamle. Hvor ansatteforøvrig bor hen spilte mindre rolle.

I Gran kommune,som i mange andre kommuner, går fødselstallene nedover. Derfor skalantall barneskoler reduseres. Etter tidligere vedtak i kommunestyretskulle reduksjonen gjøres slik at vi fortsatt har en «desentralisertskolestruktur» med god skoledekning i hele kommunen. Men planen slikden faktisk foreligger medfører ei kraftig sentralisering: Treskoler i periferien skal legges ned, og sentrumsskolene fylles oppmed unger fra de nedlagte skolene. I Vestre Gran, der jeg bor, leggesskolen ned, og ungene overføres til en skole 7,5 km nærmeresentrum. Dette planlegges til tross for at skolen i Vestre Gran erden skolen som er best vedlikeholdt, og den det koster minst åoppgradere til tipp topp standard.

Å flytte ungerfra periferien og inn mot sentrum virker helt naturlig. Å flytteunger like langt den andre vegen virker utenkelig.

Det har gjennommange år vært foretatt store investeringer i og nær kommunens tosentra, både til skolebygg og til forskjellige former for«sentrumsutvikling». Flere slike investeringer er vedtatt, bl a ei– for kommunen – gigantisk investering i nytt sjukehjem og«helsehus». Nye sentrumsinvesteringer i skole vil komme i tillegg.

Vestre Granbefinner seg absolutt i periferien her i kommunen. Her ligger detlikevel et stort antall boliger i gangavstand fra skolen. Mange eieredrar på åra, og boligene vil etterhvert få nye eiere. Med en skolerett i nærheten er slike boliger attraktive for barnefamilier.Attraktiviteten synker kraftig hvis skolen forsvinner. Jegunderdriver antakelig hvis jeg sier at markedsverdien pr enebolig vilfalle med en halv million. Verdien på mer sentrumsnære boliger viløke.

En kyniker villesi: «Si meg hvor beslutningsfatterne bor, så skal jeg si deg hvabeslutningen blir.» I så fall er utfallet gitt.

Det foregår enkraftig debatt lokalt. Enkelte stemmer advarer mot følelsesbaserteargumenter og vil at «fornuften» skal avgjøre. Det er nok riktigat følelser ofte kommer til uttrykk, men følelsene har enforbindelse med noe så konkret og fornuftig som personlig økonomi.For det er jo ikke sant at sentralisering ikke lønner seg. Tvertimot; sentralisering lønner seg alltid. For noen.

Fra en alternativ virkelighet: Etnokrati på norsk

 

Norge er enøkonomisk stormakt. Denne posisjonen har vi oppnådd takket værevåre nasjonale verdier: Dyktighet, hardt arbeid og god forvaltningav naturrikdommer - olje, fisk og thorium. En god del hjelp, ikkeminst militært, har vi også fått fra vår nære allierte,Russland, som har støttet oss helt fra krigen til i dag.

Vi feirer nåfemtiårsdagen for lynaksjonen da vi gjorde vår historisk rett tilJämtland, Härjedalen og Bohuslãn gjeldende. Nesten uten å møtemotstand tok vi herredømme over disse fylkene som ble frarøvet ossi 1645 og 1658. Slik ble denne historiske uretten gjort god igjen,ved hjelp av petrorubler, bombefly og panserbataljoner. Disse tre gamle norskefylkene ble omsider ført tilbake til Norgesveldet.

Noen Ã¥r seinerehevdet vi ogsÃ¥ vÃ¥r historiske rett til Ångermanland, øst forJãmtland. Fra fornaldersoger som ble skrevet ned pÃ¥ Island veit vijo at dette fylket ble bosatt av norskinger. Nord for Jämtland ogÅngermanland ligger Lappland, der det bare lever noen flyttsamer somikke aner hvilket land de tilhører. Lappland ble liggende uten  forbindelse med rest-Sverige, sÃ¥ da vi annekterte Ångerland, vardet uunngÃ¥elig at vi ogsÃ¥ tok kontroll over alt land lengre nord.Der har vi nÃ¥ opprettet et reservat for samer, der de kan leve sine enkle liv sÃ¥ lenge de ikke aksjonerer mot norskadministrasjon. I mange tilfeller har sikkerhetspolitiet i disseomrÃ¥dene mÃ¥ttet sette sabotører og andre mistenkte i administrativforvaring. Slik kveler vi terrorisme i fødselen.

Vi harselvfølgelig også historiske krav på resten av det gamleNorgesveldet: Shetland, Færøyene, Orknøyene, Sudrøyene, Isle ofMan, Island og Grønland. Men en ting om gangen.

Vi har sikret medlov at vår historiske blodsarv forblir norsk og beherskes av ektenorskinger, nå og i all framtid. I loven om nasjonalstaten, vedtatti 2019, står det: «Norge er nasjonalstat og det historiske hjemlandfor det norske folk, som har en eksklusiv rett til nasjonalt sjølrådei hele landet.»

Etterkommere avall slags rask som har kommet rekende og grodd fast her – samer ogkvener, skaufinner og tatere, svensker og dansker, plattyskere ogvietnamesere, kurdere og pakkiser – må gjerne bo her og endatil fålov til å være norske statsborgere, så lenge de anerkjenner at vi etnisk norske har overhøyhet. I de administrerte områdene –altså Jämtland, Härjedalen, Bohuslän, Ångermanland og Lappland –er det selvfølgelig bare norske bosettere som har statsborgerlige rettigheter. De gjenværende svenskene må akseptereå leve under administrasjon. De må gjerne flytte til rest-Sverige,der de hører hjemme.

Derimot åpner vibåde landet vårt og hjertene våre for millioner av norskinger somhar måttet leve i diasporaen, i USA, i Canada og andre steder. Vihar store verdier å tilby hjemvendte sønner og døtre av utvandrerne:Store skoger og gardsbruk i de administrerte områdene, hvor det eropprettet nybyggerbyer med plass til flere hundre tusen nybyggere, oghvor det stadig bygges flere. Sia det fortsatt kan være litt utrygtfor nybyggere, særlig i skogsområdene i øst, blir det gittnødvendig våpentrening for alle nybyggere som trenger det. Mangesom kommer hjem fra USA er allerede vant til å bruke alle slagsvåpen i sjølforsvar. Kravet vi stiller, er at forfedrene og -mødrene dine var norske, og at du kan sannsynliggjøre at minst én av besteforeldrene dine skjønte norsk.

En sak for seg eropptøyene og terroren i Bohuslän. Etter den siste bølgen medangrep på norskinger har Regjeringa besluttet å utsletteterroristene en gang for alle. Om vi så må bombe Göteborg tilhele byen er en grushaug, skal terroristene beseires. Dessverrebruker de sivilbefolkningen som skjold, så de førti tusen somhevdes å være drept under bombene er terroristenes eget ansvar. Omde overgir seg så de kan bli henrettet, vil det spare befolkningenfor alle slike lidelser. Men det gjør de ikke, så vi må fortsetteå bombe. Terroristene har som uttrykt mål å utslette Norgesveldet!De utgjør altså en eksistensiell trussel for nasjonen, så vi harikke annet valg enn å fortsette kampen inntil seieren er vunnet. Detblir heller ikke snakk om å åpne grensene for forsyninger med matog medisiner til sivile, så lenge vi veit at all slik hjelp vilhavne i hendene på terroristene.

Påstander ommassedød, hungersnød og sjukdommer i sivilbefolkningen er forøvrigsterkt overdrevet, og styrt av svensk propaganda. Men det er spesielt krevende å utslette cellene som skjuler seg i T-banene under byen - da er det ikke til å unngå at sivile blir utsatt. Det ville ha værttil stor hjelp om rest-Sverige ville åpne grensene, slik atsivilbefolkningen fra Göteborg og andre steder kunne flytte dit, mendet gjør de ikke. Dette er altså et kynisk maktspill som sterkekrefter i utlandet driver mot Norge.

Internasjonalefordømmelser bryr vi oss ikke det døyt om. De som ikke godtar atogså vi norskinger har krav på et eget hjemland. og som kaller detnorske styret et «etnokrati med apartheid», er reinspikka rasister.Vi må alltid minne omverdenen om de historiske traumer vi bærer medoss, etter utenlandsk overherredømme i mange hundre år. Vårehistoriske erfaringer gir oss retten til å kreve hele dette landetsom et nasjonalt hjem for det norske folk. Vi må bare stålsette ossog krige videre. Gløm aldri at det er dyr vi bekjemper! De måutryddes som rotter og kakerlakker. Når det er gjort, blir det fred– men ikke før.

Vindturbiner og faktaresistens

 

Vindkraftmotstandenblåser i full storm over hele landet. Alle slags populister skrurfølelsene og retorikken opp til styrke 12 på Beaufort-skalaen,i håp om at stormen skal blåse til deres egen politiske fordel.Smørbrødlister av påstander om vindkraftens skadevirkninger, ofteprodusert og distribuert av «Motvind», flagrer gjennom stormkastenei debattinnlegg, kommentarfelt og sosiale medier, helt uanfektet avat mange påstander forlengst er avlivet av faktasjekkere. Mangevindkraftmotstandere har det til felles med «klimarealister»,antivaksere og andre konspi-folk at ethvert faktabasert motargumentbare styrker dem ytterligere i trua – det får dem til å bygge enenda mer ugjennomtrengelig mur rundt den oppfatningen de alleredehar. Vi har å gjøre med den merkelige psykologiske mekanismen somkalles «bekreftelsessyndromet», også kalt faktaresistens.

Dette er noen avde kraftpakkene som flyter rundt på nettet og i avisinnlegg:

1: Vindkraft er dyrt og krever store subsidier for å lønne seg.

2: Vindkraft virker bare når det blåser, og er ubrukelig i et samfunn der strømmen trengs hele tida.

3: Vindkraft-utbygging ødelegger enorme områder uberørt natur.

4: Vindturbinene dreper store mengder fugl.

5: Slitasje på vindturbinene slipper ut store mengder mikroplast.

6: Vi trenger ikke mer kraft! Vi behøver bare å stenge strømkablene til utlandet.

7: Vindturbiner med monstermaster gir lysforurensning og visuell forurensing.

Jeg skal tafor meg disse punktene ett for ett.

Påstand nr 1:Vindkraft er dyrt og krever store subsidier. Her foreligger det eisammenblanding. Vindkraft tilhavs erdyrt og krever subsidier – særlig den varianten som kalles«flytende havvind». Vindkraft på land, derimot, er billigståbygge og drifte over anleggets levetid av alle former for nyenergiutbygging som NVE har analysert, sammen med ny vasskraft: 40,41 og 42 øre pr produsert kWt, ifølge oppdaterte kalkyler.(Bunnfast havvind koster 69 øre; flytende havvind 117.) Tilsammenlikning vil kjernekraft, som også har andre problematiskesider, koste 78 øre pr kWt – altså nesten dobbelt så dyrt somlandbasert vindkraft.) (https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/) Handa i været, de som heller vil demme opp våre siste fosser oglegge elvene i rør enn å «ødelegge naturen» med vindturbiner. Ogde som gjerne vil ha et kjernekraftverk i nabolaget, mot å få lovtil å betale dobbelt så mye for strømmen som de egentlig haddetrengt.

Påstandnr 2: Vindkraftvirker bare når det blåser. - Javisst, og vasskraft virker bare nårdet er vatn i magasiner! 15 TWh i året, omtrent 10 % avkraftproduksjonen i Norge, kommer fra vindkraft. En del av denstrømmen som du og jeg mottar over nettet kommer fra vindkraft.Merker du noe til at spenninga og strømstyrken blir svakere når detikke blåser; at lyset fra taklampa svinger i takt med vindstyrken påVestlandet? Nei? - Hemmelighten er den enkle at når det produseresvindkraft, så kan vasskraftproduksjonen reguleres tilsvarende ned.1 kWt fra vind betyr altså en kWt spartien demning nær deg. Når tidene blir tørre og vinden ikke blåser,kan magasinet levere en kWt merførden går tom enn den ville ha gjort uten vindkraft. Så lenge vi har«balansekraft» i form av regulerbar kraft, utgjør den uregulerbarevindkraften et reint tillegg i produksjonen. Og takket væreproduksjon av vindkraft har vasskraften 15 TWh merågå på før lyset slokner.

Påstandnr 3: Vindkraftødelegger enorme områder uberørt natur. - Aldri er naturen så«uberørt» som når det dukker opp planer om vindkraftutbygging!Når det planlegges hyttebyer til glede for skogeiere og lokalekjøpmenn, derimot, eller breiere motorveger som sikrer at byfolk kankomme ti minutter raskere fram til hyttene sine, skal inngrepenegjøres «så skånsomt som mulig». Og vi må jo ha «utvikling»! -Sannheten er at den (nesten) «uberørte naturen» finnes iDividalen, Børgefjell og noen få andre steder. Og det foreliggeringen planer om vindkraftutbygging i Dividalen. Det som er igjen avnatur her på Østlandet er oppskåret og høvlet ned av anleggs- oghogstmaskiner. På kryss og tvers går det et stadig tettere nett avskogsbilveger. Fra vinduet mitt ser jeg over fjorden til Veståsen:Den åsen jeg ser - fra Jevnaker til Bjoneroa, fra strandkanten tilåskammen - er kledt i mørk, monokulturell granskog; ensammenhengende granplantasje der det en gang har vært viltvoksende,artsrik skog. Plantasjen er flekkete av hogstfelt, omtrent som enrevepels hardt angrepet av skabb. Bestander av insekter ogedderkopper, fugler og firbeinte dyr, av sopp og planter, er kraftigredusert av flere omganger med hogst og annen aktivitet. Og stadiggjøres det nye inngrep, nye angrep – nye skogsbilveger, nyehyttefelt.

Javisstutgjør vindkraftutbygging ogsåetinngrep. Derfor må utbygging reguleres slik at skaden blir minstmulig, og slik at det som er igjen av natur ikke blir permanentødelagt. Men mellom «monstermastene» og under møllevingenevokser trærne som før – skaden fra anleggsvirksomheten blir ikkepermanent, slik den blir når det bygges en hytteby eller enmotorveg. Og vi har merbrukfor utslippsfri energi enn for nye hyttebyer og motorveger. Hvis detvar politisk mulig, burde turbinene plasseres der hvor naturenallerede er permanent ødelagt, for eksempel i store hyttebyer.

Påstandnr 4: Vindturbinene dreper store mengder fugl. Det korte svaret er: Ja,det gjør de. Men ikke i slike mengder som vindkraftmotstandere skalha det til. Det finnes en god del internasjonale studier om dette; sef eks. https://birdfact.com/articles/do-wind-turbines-kill-birds, som oppsummerer flere slike studier. Tre studier fra USA viser atder tar vindmøllene livet av inntil 450.000 fugler årlig. Mensamtidig dør 1 milliard fugler i kollisjon med bygninger. For ikke åsnakke om amerikanske huskatter, som tar livet av inntil 4 milliarderfugler i året.

Altså:Vindturbiner utgjør en dråpe i havet med hensyn til fugledød. Detstore stuevinduet ditt utgjør en mye større fare for flusnapperen,når den stuper mot den feite spyflua den har oppdaget bakvindusglasset. Det samme gjør katten din når du tar den med påhytta og lar den utfolde seg fritt mellom markmus og fugleunger. INorge drepes det 7 millioner fugler av huskatt hvert år, ifølgeornitologene (https://www.birdlife.no/prosjekter/nyheter/?id=2288).

Miljødirektoratetutarbeider retningslinjer for vindkraftverk som bl a skal redusererisikoen for fugledød (https://www.birdlife.no/innhold/bilder/2020/06/16/7323/faggrunnlag_fugler.pdf). Det trengs absolutt strenge, fagbaserte retningslinjer. Men hvisdu krever stopp i vindkraftutbygging av hensyn til fuglelivet, børdu jo bekymre deg for trusler mot fuglelivet som er 10.000 gangerstørre også. Du bør faktisk bekymre deg 10.000 ganger så mye.

Påstandnr 5: Vindturbineneslipper ut store mengder mikroplast. - Javisst gjør de det! Hele 200gram mikroplast i gjennomsnitt pr år pr vindturbin, ifølgefaktasjekkere. (https://www.faktisk.no/artikler/z5x7g/dette-vet-vi-om-mikroplast-fra-vindturbiner) Til sammenlikning: Hvis den gjennomsnittlige vindkraftmotstanderkjører en gjennomsnittlig bil, så legger hun fra seg 1.900 grammikroplast i året pga dekkslitasje (https://www.forskersonen.no/bil-og-trafikk-kronikk-meninger/nesten-to-kilo-mikroplast-slites-av-fra-bildekkene-vare-hvert-ar/1965243). Det går altså 9,5 vindmøller på denne ene bilen, regnet ettermikroplastutslipp.

Det er ca 3,9 millioner biler her i landet, med stort og smått, såi alt slipper biltrafikken ut ca 7.000 tonn mikroplast i året. Men vindkraftmotstandere er mer opptatt av 200 gram pr vindmølle!

Franorske fotballbaner med kunstgras slippes det ut ca 6000 ronnmikroplast årlig – mer enn 2 tonn pr bane. (https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2022/desember/kassert-kunstgress-og-plastholdig-lost-fyllmateriale/) Fra en fotballbane nær deg slippes det altså ut mikroplasttilsvarende 10.000 vindmøller. Og så er det vindmølleneduvil stenge ned på grunn av mikroplasten?

Påstandnr 6: Vitrenger ikke mer kraft! - Nei? Statnett har utarbeidet et antallscenarier for forbruket av kraft fram til 2050. (https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/lma/forbruksutvikling-i-norge-2022-2050---delrapport-til-lma-2022-2050.pdf) De varierer fra 190 TWh (40 mer enn dagens produksjon) opp til 300TWh (dobling i forhold til dagens produksjon). De skriver at«Elektrifisering, industrivekst og tilgangen på ny produksjon er deviktigste driverne for veksten i forbruket».Jeg kjenner ikke til at noen vindkraftmotstander også setter segimot «Elektrifisering, industrivekst og ny produksjon». - Ellers erdet riktig, som motstanderne ustanselig hevder, at Norge fortsatt ernettoeksportør av elektrisk kraft (sjøl om vi i korte perioder ogsåhar netto import). Men utende 15 TWh som vindkraften allerede leverer, ville vi ha værtnettoimportør på permanent basis. Hvordan skulle vi da ha klart ossgjennom vinteren uten både kabler og vindkraft?

Påstandnr 7: Vindturbinergir lysforurensning og visuell forurensing. - Du synes altså at deer stygge å se på! Er det den virkelige innvendinga?

Når jeg kjører til Vassenden om kvelden, ser jeg ut overViggadalen, som ligger badet i lys, særlig de siste ukene før jul.Det er lysforurensning så det holder – tusen ganger så mye somfra en hel park med vindmøller. Er det stygt? Tvert imot, vil mangesi – det er trivelig; det bærer bud om at her bor og lever detmennesker. I de mange åra da jeg stadig vekk reiste med fly ijobbsammenheng – til Sverige, Danmark, Tyskland, Storbritannia,Frankrike, USA – og ofte kom hjem med siste kveldsfly, ga detalltid en spesiell fascinasjon å se ut over de fantastiskelysmønstrene fra Oslo og omegn når flyet nærmet seg Fornebu. Jegsyntes ikke det var stygt, tvert imot. Så hvorfor er nettopp lysetfra en vindturbin spesielt forurensende?

Jegklarer ikke å skjønne hvorfor synet av noen vindmøller pååskammen utgjør «visuell forurensning» heller, i et landskap somer preget av menneskers liv og virke hvor du enn vender blikket:Bygninger, jorder, veger, kraftlinjer. Noensporetter mennesker er riktignok stygge i mine øyne: Det er sårene somviser fortsatt ødeleggelse av det vi har igjen av natur. Slike sårsettes av moderne skogsdrift, med hogstmaskiner som høvler skogenned og legger skogbunnen naken og opprevet.Jeg ser et slikt sår hver gang jeg kjører til Vassenden: Et stortfelt oppover Buhammeren der det ble flatehogd for noen år sia, ogsom ennå ikke har grodd til igjen. Sånne sår er i mine øyne myemer «visuelt forurensende» enn ei rekke med vindmøller pååskammen ville være. Og etter målbare kriterier for «visuellforurensning» må enhver tettbebyggelse, for ikke å snakke om by,være en styggedom som langt overgår en vindmøllpark.

Så da har jeg gått gjennom sju argumenter mot vindkraft som stadiggår igjen. Non av dem er det ørlitt hold i – men bare ørlitt. Ogde blåses opp utafor alle proporsjoner når mikroplast fravindmøller (200 gram pr mølle) trekkes fram, mens mikroplast frabiltrafikk og fotballbaner – 7.000 og 6.000 tonn – ikkenevnes.

Mellom vindmøllene og under møllevingene gror graset. Det somfinnes igjen av natur blir ikke permanent ødelagt, slik den blir nårdu bygger en hytteby. Eller slik elva blir når du legger den i rør.

Men vi kan jo dempe våre egne krav til mer og billigere kraft, ellertil utbygging av konkurransdyktig industri. Uten slike krav flaterveksten ut. Lykke til med det korstoget.

Ei konfliktsky regjering har vedtatt noe de kaller «enorm satsing på havvind». Den skal bygges ut med alle slags økonomiske garantier fra Staten. Det kunne ha gått fint uten subsidier hvis regjeringa hadde tillatt at en del av strømmen ble eksportert til det krafthungrige Utlandet, som er villig til å betale det strømmen faktisk koster, men slik blir det ikke: Uten salg til utlandet trengs det subsidier for å få prosjktet til å gå rundt. De subsidiene skal først og fremst komme kraftkrevende norsk industri til gode. (Vi har ikke lov til å gi bedriftene eksportsubsidier. Men å subsidiere produksjonen og dermed eksporten gjennom strømsubsidier, det er lov!)

Det er fascinerende at folk som kjemper mot mikroplast fra vindmøller også ofte ivrer for nye motorveger og høgere fartsgrenser (ingen partier nevnt; ingen partier glømt). Når du øker farten, øker du også dekkslitasjen, og dermed mikroplastutslippene. Går du fra 60 til 80 i snitt, for eksempel, øker du utslippene dine med anslagsvis 20 %. Bare denne økningen tilsvarer altså nesten ei vindmølle aleine, dersom du er en gjennomsnittsbilist. Konsistens?

Nei, jeg er ikke en romantiker som vil ha slutt på all skogsdrift og la skogen vokse slik den vil (sjøl om vi trnger mange flere slike skoger også). Men hogsten må kunne drives på en måte som ikke tar livet av den for hver innhøsting – mer som gamle tiders plukkhogst. Jeg skjønner at det blir dyrere. Men å drive skogen slik at alt biologisk mangfold, alt «unyttig» liv, blir utslettet, det blir atskillig dyrere i det lange løp. Forskjellen er at tapet bæres av hele samfunnet, ikke av den enkelte skogeier.

Jeg sier ikke at tettsteder er spesielt pene heller – de finnes i alle slags utgaver! Men når du blir sliten i øynene av den stillause disharmonien som preger tettstedet Vassenden («Gran Sentrum»), bør du reise videre og la øynene og sinnet hvile i landsbyen Brandbu, som er komponert rundt den originale tanken at tettstedet ikke bare skal være en plass der folk kan bruke penger, men dessuten et sted der folk faktisk trives.

Økonomisk boycott kan være nødvendig. Kulturboycott gjør oss bare dummere,

 I slyngelalderenvar jeg en storleser, innimellom epleslang, tjuvlÃ¥n av sykkel ogandre slyngelaktiviteter. Jeg tjuvleste «Den røde planet» ogbøkene om Junglgutten Bomba med lommelykt under dyna, godt skjultfor den lokale øvrigheta. Etterhvert byttet jeg ut barndommensslyngelaktiviteter med ungdommens: Jeg0 byttet ut «Den røde planet»med Heinleins voksenromaner, og Jungelgutten Bomba med Arne Garborg.

Noen bøkertrollbandt meg slik at jeg ikke klarte å legge dem fra meg før solasto opp over Øståsen. Bøker som kostet meg mye nattesøvninkluderte «Lord of the Rings», «Atlas Shrugged», «Martin Eden»,«Lord of the Flies», «Fred». Og alt av Fønhus – skjønt bøkenehans var vanligvis unnagjort før midnatt.

I 1965 hadde jegsommerjobb i Eindhoven. En lørdagskveld ble jeg liggende og lese enengelsk oversettelse av «Idioten» av Fjodor Dostojevskij. Slik gikkden helga, og da mandagen kom, ble kanskje eksperimentene mine medskyggemasker til fargefjernsyn litt mindre presise enn de kunne havært.

Jeg slukte«Forbrytelse og straff» av samme forfatter. Og «BrødreneKaramasov» - skjønt den sistnvnte er det ikke mulig å bli ferdigmed på ei eneste natt. Du trenger to. Andre bøker av Dostojevski –det var flere som kom i billigutgaver på 60-tallet, både påengelsk og (faktisk) på dansk – gjorde ikke like stort inntrykk.Interessen for klassisk fantasi og science fiction sendte megetterhvert på sporet av enkelte andre russiske forfattere: JevgenijZamjatin, forfatteren av «Vi», en dystopi i klasse med «Kallocain»og «Brave New World». Mikhail Bulgakov: Har du ikke lest «Mesterenog Margarita», har du gått glipp av ett av fantasilitterensmesterverker.

Som alle andreleste jeg selvfølgelig Solzsjenitsyn, og noen få andre.

Sånne spredteglimt gjorde at jeg ante ørlitt - bare ørlitt - av bredden ogrikdommen i en skriftkultur som i stor grad er utilgjengelig for våreamerikaniserte lesevaner her vest for Grensejakobs elv. Disseglimtene ville jeg ikke ha vært foruten. Men i fjor høst krevde enrasende ukrainsk forfatter, Jurij Andrukovytsj, i en lang kronikk i«Aftenposten» at denne «store og rike russiske kulturen» måttejeg forkaste: En mørk strøm som trekker oss ned i den russiskeutgaven av tilbakeskuende fascisme og får oss til å forkaste vårevestlige verdier - humanisme, opplysning, individuell frihet.Dostojevskij? En mystiker av verste slag. Bulgakov: En russisksjåvinist, født og oppvokst i Ukraina, som hatet og foraktetukrainsk språk. Solzsjenitsyn – russisk mystisisme ognasjonalisme, like ille som hos Putin... Og så videre.

Hvis vi dyrkerrussisk kultur, er budskapet, så blir vi etterhvert russifisert ognazifisert i hodene våre. Dette er i tråd med den kulturellerenselsen som pågår i Ukraina, ifølge mange reportere, hvor den(tidligere dominerende) russiskspråklige kulturen blir fjernet frabiblioteker, massemedia, gateskilt, teatere og dagligtale, ogerstattet med ukrainsk. Men er det virklig nødvendig å gå sådrastisk til verks? Ondskapenligger ikke i språket. Ondskapen ligger hos maktmennene i Kreml, ogmåten de bruker språket på. Men deres måte er ikke den enestemåten det russiske språket kan brukes på.

Alt Andrukovytsjskrev om sjåvinismen hos de tre bautaene – Dostojevskij, Bulgakovog Solzsjenitsyn – er sant, så langt jeg kan vurdere det. Likesant som at Knut Hamsun var nazist, og uforbederlig til det siste.Men er dette alt som er å si om disse store forfatterne?

Ikke i hodet mitt.Og ikke i virkeligheten. De tre russerne og den ene norskingen hardet til fells at de utvider virkeligheten; den virkeligheten somfinnes inne i hodet ditt. Og den virkeligheten omfatter uendelig myemer enn sjåvinisme, putinisme og nazisme. «Det begynte å bli ingennatt,» skriver Knut Hamsun, og dermed deler han opplevelsen avNordlandsnaturen med deg på seks ord. «Menneske skulle her aldribudd,» begynte Tor Obrestad, og med denne fire ords visjonen avlyngheiene på Jæren skaffer han seg tilgivelse for dynger og lassmed marxistisk propaganda. «Stillhet var noe hun bare hadde sett påbilder,» skriver Karin Fossum, enda hun ikke trenger språkligtilgivelse for noe som helst.

Jeg blir minnet omangrepet fra Jurij Andrukovytsj nettopp nå, idet det kommer fram atei filmatisering av Bulgakovs mesterverk er utsatt for voldsom hetsfra de verste putinistene i Moskva. (https://www.dr.dk/nyheder/kultur/claes-bang-film-har-skabt-voldsom-kritik-i-moskva-jeg-har-aldrig-proevet-det-her-i) Og Bulgakovs eget forhold til Sovjet-makta var visst heller ikkeså uproblematisk som en kan få inntrykk av i den ukrainskeversjonen. ( https://snl.no/Mikhail_Bulgakov)

Så: Nei, jegboycotter ikke russisk kultur for å straffe Putin. Særlig ikke denkulturen som kanskje fortsatt spirer under den iskappa som mafiaenhar prøvd å legge over alt levende liv. I Sovjet-perioden overlevdekulturen under isen som samizdat. En vakker dag kan tøværet bryteut, i en vårflom som feier bort maktmennene med en kraft som ikkelar seg stoppe. Det er den dagen de frykter, bøllene som arrestererfolk for slike forbrytelsr som å bære hvite ark eller leggeblomster på ei ukjent grav.

Imens venter jegspent pÃ¥ om den nye filmatiseringa kommer pÃ¥ norske kinoer. Det erikke kulturboycotterne som redder verden: Det er slynglene som leserspennende bøker med lommelykt under dyna, og som vokser opp til Ã¥vifte med hvite ark. 

Økonomisk boycott kan være nødvendig. Kulturboycott  gjør oss bare dummere. Og jeg er sikker pÃ¥ at Bulgakov ville ha vært pÃ¥ parti med slynglene.  

Nytt utbrudd av sentralonella på Rådhuset i Gran

 Grankommune lager ny arealplan. Et stort antall mulige boligfelt er meldtinn i prosessen, og konsulentselskapet Norconsult(«Vier Norges ledende landsdekkende arkitektmiljø. Vi hjelper deg der duer – med lokalkunnskap og bred tverrfaglig kompetanse») har fåtti oppdrag å vurdere hvert enkelt forslag. Hvert forslag vurderes over 6-7 sider med beskrivelser, gjetninger oganbefalinger, rikt illustrert med grønne, gule og røde firkanter.Hele verket på 268 sider er å finne blant sakspapirene tilplanutvalget på kommunens hjemmeside.

Ettav mange forslag er et byggefelt i Vestre Gran, ved Vestheimvegen ogrett på øversida av Fjordlinna. Norges ledende arkitektmiljø medhovedkontor i Asker oppsummerer sin vurdering slik: "Alvorligmiljøskade eller stort konfliktpotensial på forurensning da områdetblir bilbasert med mer enn 4 km til nærmeste tettsted. Alvorligmiljøskade eller stort konfliktpotensial på trafikksikkerhet ogtransport, folkehelse og sosial og teknisk infrastruktur. Betydeligkonfliktpotensial på transport med krav om gang- og sykkelveg.Middels konfliktpotensial på flom og overvann."

Detframgår ikke hvem dette boligfeltet kommer i «alvorlig konflikt»med. Men konsulenten har mottatt både oppdraget og føringene sinefra administrasjonen i Gran. Da er det antakelig administrasjonen somopplever en «alvorlig konflikt» hvis et byggefelt ligger mer enn 4km fra et tettsted – til tross for at kommunestyret har vedtatt atvi skal ha boliger i alle deler av kommunen. Det blir ikke mye igjenav «ta hele bygda i bruk» hvis administrasjonens smertegrense går4 km fra Vassenden!

Dessutener det ikke sant: Feltet ligger 1,8 km fra Grymyr, et «lokalttettsted» i andre kommunale sammenhenger. Der er det skole ogbarnehage, idrettsplass og kro. På kroa kan en kjøpe de vanligste dagligvarene. Konsulenten skriver at «Grymyr senter er lite ogmangler dagligvareforretning».

Kommunenskonsulenter sverger åpenbart fortsatttilmyten om at fortetting og sentralisering gir reduserte utslipp. Jeghar gjentatte ganger bedt om å få vite hvor store reduksjoner ibiltrafikken som er oppnådd på den måten, og hvor storereduksjoner det har ført til. Jeg har aldri fått noe svar. Derforhar jeg hentet noen tall sjøl, fra SSB (https://www.ssb.no/statbank/table/12577/tableViewLayout1/) og Miljødirektoratet(https://miljostatus.miljodirektoratet.no/tema/klima/norske-utslipp-av-klimagasser/), og de ser slik ut: Fra 2010 til 2022 har samlet kjørelengde ihele landet øktmed6,7 %. I samme periode har utslipp av CO2 fra biltrafikk sunketmed13,1 %. I Gran har biltrafikken vært stabil, mens utslippene hargått ned med 25 %. (https://www.miljodirektoratet.no/tjenester/klimagassutslipp-kommuner/?area=605&sector=-2) Det er altså åpenbart at bilkjøring målt i antall kilometerikkegårned, mens utslippene fra biltrafikk synker.Hypotesen om at sentralisering gir redusert kjøring, som i sin turgir reduserte utslipp, er altså tilbakevist av tall fravirkeligheten. I forskningen bruker en å forkaste hypoteser som bliravkreftet av fakta. Det bør planleggere og politikere gjøre også.Det er bedre å satse på noe som virker– overgangtil mer klimavennlig biklisme – enn på noe som ikke virker, detvil si fortetting og sentralisering.

Viderenevner ikke rapporten at det er gode bussforbindelser langsFjordlinna – til Brandbu, til Jevnaker (og videre til Hønefoss),og til Vassenden. En avstand på 1,8 kilometer til barnehagen nevnesikke; heller ikke at når de samme 1,8 kilometerne er «trafikkfarligveg», så kan skoleungene reise med buss. Det kan ikke være myevanskeligere i Vestre Gran enn andre steder i kommunen,

Deter også ganske alvorlig at konsulenten og administrasjonenframstiller det som om kravet om gang- og sykkelveg fra Stadum tilGrymyr er et nyttkrav,utløst av dette feltet. I de 16 årene jeg satt i kommunestyret stodenne gang- og sykkelvegen høgt oppe på kommunensprioriteringsliste til fylkeskommunen ved hver rullering avtrafikksikkerhetsplanen. Administrasjonen har flere ganger på egetinitiativ plassert den lengre ned på prioriteringslista, og hvergang har det vært nødvendig med et vedtak i kommunestyret for åhindre slik nedprioritering. Gang- og sykkelvgen står altså ikke pålista fordi det er kommet et nytt forslag om byggefelt: Den står derfordi det bor ungerog andre folk langsFjordlinna, oppover langs Vestheimvegen og nedover til Skutelandetallerede. De bruker den samme vegen, og det har de gjort så lengeFjordlinna har eksistert! Etter konsulentens vurdering å dømmeskulle en nesten tru at det allerede er folketomt i denne delen avVestre Gran.

Ikonsulentens vurdering er det også påfallende at momenter somteller positivt eller nøytralt i andre deler av rapporten, blirbrukt negativt når det gjelder dette ene feltet. Eksempel: PåBjørklund, hvor det er 7 km til både skole og dagligvare, og hvortrafikksikkerheten og tilbudet på kollektivtransport i hvert fallikke er bedreennlangs Fjordlinna, er det «positivt» at det gamle skoleområdetbygges ut med boliger! Da blir det nesten komisk når det samtidigstår at boliger ved Vestheimvegen vil bli synligefraandre steder og «forringer opplevelsen av landskapet». Riktignokbare med en gul firkant; ikke med en helrød en.

Sentralonellaer betegnelsen på en fiks idé hos planleggere og politikere om atfolk og bygninger må sentraliseres og fortettes for at verden skalgå «framover». Det er viktig at vi stopper dette nye utbruddet –både av hensyn til miljøet, og av hensyn til valgmuligheter ogboglede hos potensielle innbyggere.

Slutt på terroren en gang for alle!

 

Fra en alternativvirkelighet:

Storbritanniasstatsminister Cameron erklærte i en tale i Underhuset i går at hansregjering har besluttet å gjøre slutt på terroren og tilintetgjøreIRA en gang for alle. Terrorbombene i varehuset Herrod's og angrepetpå flere finansinstitusjoner i South Bank har overbevist ham: Detfinnes ingen annen veg til fred i Nord-Irland enn at IRA rykkes oppmed roten.

Elitestyrker frainfanteriet har derfor tatt stilling ved utfartsvegene fra grevskapeneLondonderry, Armagh og Fermanogh, og ved utfarten fra den vestligebydelen av Belfast, sentrert langs Falls Road. Dette er de områdeneder IRAs terrorister skjuler seg i lokalbefolkningen.

Befolkningen i detre grevskapene og i vestlige Belfast er beordret til å forlateområdene innen 48 timer og bevege seg mot grensa til RepublikkenIrland. De oppstilte styrkene vil kontrollere om terrorister skjulerseg blant de evakuerte og ta nødvendig aksjon. Etter 48 timer vilhærstyrker rykke inn og renske områdene for gjenværende terrorister. En regner med at det vil bli nødvendig å bombe byerog tettsteder for å klargjøre dem, og tvinge terroristene til åkomme ut.

Befolkningenbeordres til å ta tilflukt i tilgrensende grevskaper i republikkenIrland, hvor det vil bli etablert teltleirer for flyktninger. Deevakuerte må regne med å bli boende i republikken i ubestemt tidframover. Grevskapene og bydelen i Belfast vil bli gjennomgått tommefor tomme, og hver eneste terrorist vil bli utslettet. En kan ikkeregne med at byer og tettsteder vil bli beboelig på lang tid etterdenne aksjonen.

Det antas at ca800.000 mennesker, litt under halvparten av befolkningen iNord-Irland, vil bli berørt. «Vi må dessverre regne med en vissmotstand i befolkningen, og terroristene vil bruke dem sommenneskelige skjold,» sier Cameron. «Vi vil selvfølgelig gjøre altsom står i vår makt for å spare uskyldige liv, Men IRA kan unngådenne aksjonen ved å overgi seg, så de må ta ansvaret for alle livsom går tapt. Etter de siste terroraksjonene ser vi ingen annenutveg. Og et gammelt ordtak sier jo at du må knuse noen egg for ålage omelett.» I en litt mer fortrøstningsfull tone legger han til:«Mange mennesker må belage seg på å etablere et nytt liv sør forgrensa. Og de fleste vil jo finne seg bedre til rette blanttrosfrender i sør enn i nord, hvor de er og blir et fremmedelement.»

Cameron får sterkstøtte for sin modige og kraftfulle beslutning i opinionen. Enlynrask gallup etter talen viste at 72 prosent støtter aksjonen. Envanlig reaksjon er lettelse, og utsagn av typen: «Det er på tide atvi kvitter oss med disse udyrene, en gang for alle!»

Det meldes atde første bombene allerede har falt, og at skoler og sjukehus iBelfast og Londonderry er tilintetgjort. Antall omkomne er foreløpigukjent, men det antas å være et betydelig antall.

- Dette hender i en alternativ virkelighet. I vÃ¥r egen virkelighet ville ettiltak som dette være helt utenkelig, og bli møtt med avsky ogfordømmelse fra hele befolkningen: Storbritannia er jo tross alt etsivilisert land, Cameron er dessuten ikke statsminister lenger.