Øyvind Myhre's Blog, page 6

Innfør borgerlønn!

 

En stadig størredel av befolkningen blir pensjonister. Stadig flere unge fallerutafor arbeidslivet på forskjellige måter. Det blir stadig færreigjen til å gå på jobb – og en stadig større andel avarbeidstakerne jobber i trøste-og-bære-yrkene, som også betales avdet offentlige. Hvordan skal den stakkars Staten ha råd til altdette?

Vi må jage flereut i arbeidslivet. Vusjt, vusjt! Uføre og pensjonister må tilbakepå jobb. Vusjt, vusjt! Fram med feiekosten! Her må vi brukeskarpere lut og se med mistankens skjerpede blikk på unnasluntrerne.Ellers går ikke morgendagens samfunn rundt lenger! Da får vi ikkeråd til statlige direktører til flere millioner pr stykk, ellerbyråkrater til langt over millionen. Hvordan skal det gå med landetvårt da?

Det kommer til ågå veldig bra. Her følger litt folkeopplysning:

Oljefondet- «Statens Pensjonsfond Utland», som en lur politiker fant på åkalle det – har i dag en markeedsverdi på 18.553 milliarderkroner. ( https://www.nbim.no/no/oljefondet/markedsverdi/) Når regjeringene henter noen milliarder fra dette fondet, stortsett i samsvar med handlingsregelen, så er det slett ikkeoljepenger de henter, slik det alltid blir påstått: Det eravkastning fra et fond som har plassert penger rundt omkring iverden i alle slags virksomheter, og som gir avkastning slik gode ogveloppdragne investeringer skal gjøre. Grunnen til at dette fondeteksisterer, er at en flink innvandrer fra Irak overbeviste oss om atdet er lurt å plassere noe av overskuddet i et fond, når vi driverog pumper verdier opp fra havbunnen. Slik unngikk vi å pumpeoverskuddet rett inn i økonomien, pådra oss den hollandske sjukenog gå konk, slik land som blir søkkrike av naturrikdommer bruker ågjøre. Nå sitter fondet investert rundt omkring i verden og blirstadig feitere, helt uavhengig av hva som skjer med oljen. Dermed kanvi fortsette å ta ut «oljepenger» i all evighet, lenge etter atden siste oljebrønnen er plugget igjen.

Jeg er ingen lurinvestor. Jeg tjente riktignok noen kroner på aksjehandel i den tidada Spetalen sa at nå kan enhver idiot tjene penger på aksjer. Ogderetter satte jeg, som den idioten jeg var, det meste avfortjenesten i en livspolise som var knyttet til overpriseteIT-aksjer, og på et par år var halvparten borte igjen. Så nå harjeg mine få sparekroner i et vanlig aksjefond.

Norges Bank harsikkert like flinke forvaltere som de flinkeste fondsforvalterneellers. Jeg har ikke klart å regne ut hvor stor avkastning«oljefondet» har hatt over de siste fem åra, for det er etkomplekst regnestykke når det stadig renner ny olje inn på kontoen.Men jeg klarer fint å finne ut hvor stor avkastning forvalterne harpint ut av min egen, beskjedne konto, og det er 11,5 % i året igjennomsnitt. Og da er jeg helt sikker på at de har holdt litttilbake til seg sjøl også; forvaltere skal jo også leve, stakkar.

Noen aksjer gårtil himmels; andre går i null. Jeg sitter fortsatt med aksjer i RECtil en verdi av noen tiøringer. Men i det lange løp – hvis du harråd til å vente – går de gjennomsnittlig OPP. Og i snitt gir dealltid større avkastning enn en langsiktig sparekonto ibanken.

Oljen underNordsjøen utgjorde en verdi som tilhørte oss alle. Etterhvert somden ble pumpet opp, ble litt – bare litt! - av denne verdien saltetned i Oljefondet. Så dette fondet tilhører oss alle, det også.Hvis fondet betaler et utbytte på beskjedne 6 % i året, altså barelitt mer enn på sparekontoen din i Utbyttingsbanken, gir det eiutbetaling på 1.113 milliarder i året.

SSB veit det mesteom oss. De sier at i 2023 var vi 4,25 millioner norskinger fra 20 årog oppover (https://www.ssb.no/befolkning/folketall/statistikk/befolkning/artikler/slik-ser-befolkningen-i-norge-ut). Hvis 1.113 milliarder penger deles likt på 4,25 millionernorskinger, så blir det 262.000 pr snute.

Ei borgerlønn på262.000 ville gi hver eneste vaksen norsking en økonomiskgrunnplanke. Litt mer enn minstepensjonen for enslige; litt mindreenn uførepensjon uten opptjente rettigheter. Den snille Statenregner altså med at dette skal du – såvidt – kunne klare degpå.

Borgerlønn erikke noe du skal trenge å trygle og be om. Du skal ikke behøve å gjennomgå nedverdigende møter og samtaler, sende skjemaer ogdokumenter i evigheter, for å overbevise ansiktslause makthavere omat dette er noe du trenger og har krav på. Borgerlønn får du utenat du må gå til trygderetten først.

Jeg gjentar:Oljefondet er vår felles eiendom, fordi den stammer fra vårtfelleseie i form av naturressurser. Hver eneste norsk borger -oljeingeniøren, NAV-direktøren og uteliggeren - har én og bareen aksje i dette fondet, og rett til samme utbytte. Ved 6 %avkastning vil fondet slett ikke bli tappet over tid; historisk hargjennomsnittet vært mye høgere. Hvis ikke verden går under – noeden riktignok fort kan gjøre - , så kommer fondet til å fortsetteå legge på seg. (Og hvis verden går under, hjelper det ikke å gå til NAV heller.)

Selvfølgelig vilalle som kan likevel prøve å tjene til sitt daglige brød vedvanlig arbeid: 262.000 i året er ikke akkurat noe å bli feit av,sjøl om det blir justert i takt med fondets videre vekst. Forarbeidsfolk blir det en vanlig skattbar inntekt på toppen av anneninntekt. I snitt vil altså minst 40 % av de 6 prosentene i praksistilfalle Stat og kommune. Men de som ikke har noenting ellers vil fået eksistensminimum uten å trygle og be. De som sitter så trangt idet at de bare nesten klarerseg vil også få det romsligere.

Detblir ikke færre arbeidstakere fordi om de vanskeligst stille fårdet litt lettere. Riktignok sparer vi inn noen funksjonærer sombruker arbeidstida på noe så uproduktivt som å skille mellomverdige og uverdige trengende. Og sia maskinene tar unna stadig merav det arbeidet vi har brukt å trenge folk til, kommer vi i alloverskuelig framtid til å ha nok arbeidsfolk til de viktigeoppgavene.

Krevborgerlønn nå! Deter din rett: Du eier1/4.250.000 av de verdiene som sitter spredt rundt på verdensbørser. Da har du rett til din del av avkastningen også.

Ogtakket være en syrisk innvandrer har landet råd tilå innføre borgerlønn.

Jekkpottens år

 

Jekkpott kommerfra engelsk «jackpot». Jekkpott oppstår når alle pokerspillernehar jekket. Da blir pengene liggende i potten, og gevinsten for densom vinner neste omgang blir desto større.

Åjekke betyr å passe. Vi brukte å ha en slags regel om at du trengteminst tierpar for å åpne. Men hvis du vant potten med rutertre,sparfem, hjerteråtte, ruterni og kløverknekt etter at alle haddekastet seg, så var det jo ingen som kunne sjekke om du hadde juksetmed åpningen, for da fikk ingen se kortene dine. «You gotta knowwhen to hold, and know when to fold, and know when to walk away, andknow when to run - « sang Kenny Rogers. (https://www.youtube.com/watch?v=mGdHh48QoE0)

I Robert AHeinleins novelle «Year of the Jackpot» fra 1952 oppdagerhovedpersonen, en statistiker, at forskjellige trender og tendensergår i sykler. «Vi er lemener,» fastslås det i novellen; hvisnoen begynner å gå med lang, edwardiansk frakk, og flere følgeretter, er gatene plutselig fulle av teddy boys. En sjelden ganghender det at alle sykliske tendenser topper seg samtidig, til det vikaller en perfekt storm. En jekkpott.

Detfinnes mellom 75 og 199 millioner tonn plastavfall i havet, ifølgeen FN-rapport. (https://www.wwf.no/dyr-og-natur/hav-og-fiske/plast-i-havet) Innen 2040 kan årlig plastforurensning bli tredoblet fra i dag,ifølge samme rapport. All denne plasten ender opp som mikroplast ogsprer seg overalt. Du har stadig mer mikroplast i magen, i hjertet, inyrene, i blodårene, i testiklene (hvis du er en mann), i hjernen.Jenter blir født med alle de eggene de skal gi fra seg i livet, ogde inneholder mikroplast. Stadig mer for hvert år som går. Ingenveit hvordan dette påvirker deg, men det forskes på saken.

I 1900 slapp vimennesker ut 2 milliarder tonn CO2 i atmosfæren. I 1950 slapp vi ut6 milliarder tonn. I 2000 slapp vi ut 25 milliarder tonn. I 2022slapp vi ut 38 milliarder tonn. (https://www.worldometers.info/co2-emissions/) Utslippene øker fortsatt. - I før-industriell tid inneholdtatmosfæren ca 280 milliontedeler CO2. I 1960 hadde tallet steget til315. I 2000 hadde vi passert 360. (https://www.britannica.com/science/Keeling-Curve ) Tidlig i august i år var tallet oppe i 426. (https://gml.noaa.gov/ccgg/trends/monthly.html) Det stiger fortsatt, og stigningen er fortsatt eksponensiell.

I 1900 utgjordesummen av alle menneskeskapte ting (fra synåler til krigsskip) 30milliarder tonn. I 1950 hadde dette økt til 100 milliarder tonn. I2000 passerte vi 1000 milliarder tonn. I 2020 nådde vi 1.300milliarder tonn, og da passerte vi summen av massen til alle levendeskapninger på Jorda, fra amøber til blåhval. (https://www.scientificamerican.com/article/human-made-stuff-now-outweighs-all-life-on-earth/) Tallet øker fortsatt, og veksten er mer enn eksponensiell – dener hypereksponensiell.

Fra 1971 harorganisasjonen Global Footprint Network beregnet Earth Overshoot Day,det vil si den dagen i året da vårt totale forbruk passererplanetens biologiske produksjonskapasitet for et helt år. I 1972falt denne dagen på 27. desember. I 1990 hadde den rykket fram til18. oktober, i 2000 13. september, og i år falt den på 1. august –det vil si at vi ville ha trengt 1,7 jordkloder for at kloden skalkunne produsere like mye som vi forbruker. (https://www.wwf.no/klima-og-energi/earth-overshoot-day) Datoen faller stadig tidligere på året. Organisasjionen beregnerogså Earth Overshoot Day for hvert land. For Norges vedkommende faltdagen på 12. april. Det vil si at hvis alle mennesker i verdenforbrukte slik som oss, måtte vi ha hatt 3,56 jordkloder hvisproduksjonen skulle ha vært i balanse med forbruket. Både her ilandet og i resten av verden vil vi gjerne øke forbruket, så dissedatoene faller stadig tidligere på året.

For fire år siapåpekte jeg at den økonomiske veksten vi har hatt ganske lenge, iNorge som i verden, egentlig ikke er en vekst i reell verdiskaping.Det er en vekst i forbruk, som i stadig større grad opprettholdesved at vi bruker opp naturverdier. (https://kvernvold.blogspot.com/2020/05/vi-har-ikke-hatt-konomisk-vekst-pa.html) Disse uttakene bokføres ikke, dvs verdien av oppbrukt ellerødelagt natur settes til 0. Dette er det samme som å tære påoppspart kapital og å kalle hvert uttak fra sparekontoen for«inntekt». Slik bokføring får du ikke lov av revisoren din til ådrive med i en bedrift, men i nasjonalregnskapene er det lov. En avkildene mine var en omfattende studie fra 2014, som beregnet atøkosystemene på grunn av arealbruksendringer ble tappet for verdiertilsvarende minst 4,3 trillioner dollar årlig. (https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0959378014000685?via%3Dihub) Før eller seinere er sparekontoen tom; det finnes ikke flerenaturverdier som vi kan tære på. Hva skjer da? Kanskje slikt somforegår i Sudan i dag. Eller i Midt-Østen. Eller i Myanmar. Eller iMiddelhavet. Eller på grensa mellom Latin-Amerika og USA. Eller -

For seks år siapåpekte jeg at forandringene i menneskenes verden går raskere, ograskere, og raskere. (https://kvernvold.blogspot.com/2018/08/hvorfor-alt-gar-stadig-raskere.html) Det skyldes, på et helt grunnleggende plan, at menneskene på etpunkt i evolusjonen begynte å spesialisere seg på en helt nyferdighet, nemlig kultur. Denne ferdigheten endret vår evolusjon påen grunnleggende måte: Nye tilpasninger overføres ikke lenger(bare) genetisk. De overføres også kulturelt. Evolusjonen løfterseg sjøl etter bukseselene og blir sjølforsterkende.

Den nyesteendrings-forsterkeren er maskinell intelligens. I 2018 fuktet jegpekefingeren, løftet den mot vinden og tippet at singulariteten,punktet der endringstakten stiger mot uendelig, vil inntreffe i 2050. Men etter at jeg skrev dette, har vi fått det som mange kallerAI-revolusjonen, med Chat-GPT og alle dens etterfølgere. Dennerevolusjonen er ikke bare sjølforsterkende; den ersjøl-akselererende. Så nå framskynder jeg singulariteten: Denkommer nok allerede i 2040, tenker jeg. - Omtrent samtidig med at vipasserer togradersmålet med god margin. Kanskje topper alle disseandre tendensene seg omtrent samtidig også.

I Heinleinsnovelle topper alle tendenser seg på én gang. Hovedpersonen og dennye kjæresten hans flykter fra tumulter i storbyen til landstedet iørkenen, der de kan føle seg trygge til alt går over. På vegendit oppfatter de at Los Angeles er blitt utsatt for etatombombeangrep. (Dette var i 1952; kjernefysisk krig var ennå ikkeblitt totalt ødeleggende. Strategien Mutually Assured Destruction –MAD – var ennå ikke innført. I dag sitter Putin og Mededev ogkaster ball med bomben sin.)

Heinleinshovedperson og dama hans priser seg lykkelige for at de harunnsluppet. De nærmer seg hytta, og oppdager på vegen at det erkommet noen rare flekker på Sola. Flekkene sprer seg: Sola er i ferdmed å gå over i sin nova-fase. De befinner seg virkelig ijekkpottens år.

Jekkpottens år

 

Jekkpott kommerfra engelsk «jackpot». Jekkpott oppstår når alle pokerspillernehar jekket. Da blir pengene liggende i potten, og gevinsten for densom vinner neste omgang blir desto større.

Åjekke betyr å passe. Vi brukte å ha en slags regel om at du trengteminst tierpar for å åpne. Men hvis du vant potten med rutertre,sparfem, hjerteråtte, ruterni og kløverknekt etter at alle haddekastet seg, så var det jo ingen som kunne sjekke om du hadde juksetmed åpningen, for da fikk ingen se kortene dine. «You gotta knowwhen to hold, and know when to fold, and know when to walk away, andknow when to run - « sang Kenny Rogers. (https://www.youtube.com/watch?v=mGdHh48QoE0)

I Robert AHeinleins novelle «Year of the Jackpot» fra 1952 oppdagerhovedpersonen, en statistiker, at forskjellige trender og tendensergår i sykler. «Vi er lemener,» fastslås det i novellen; hvisnoen begynner å gå med lang, edwardiansk frakk, og flere følgeretter, er gatene plutselig fulle av teddy boys. En sjelden ganghender det at alle sykliske tendenser topper seg samtidig, til det vikaller en perfekt storm. En jekkpott.

Detfinnes mellom 75 og 199 millioner tonn plastavfall i havet, ifølgeen FN-rapport. (https://www.wwf.no/dyr-og-natur/hav-og-fiske/plast-i-havet) Innen 2040 kan årlig plastforurensning bli tredoblet fra i dag,ifølge samme rapport. All denne plasten ender opp som mikroplast ogsprer seg overalt. Du har stadig mer mikroplast i magen, i hjertet, inyrene, i blodårene, i testiklene (hvis du er en mann), i hjernen.Jenter blir født med alle de eggene de skal gi fra seg i livet, ogde inneholder mikroplast. Stadig mer for hvert år som går. Ingenveit hvordan dette påvirker deg, men det forskes på saken.

I 1900 slapp vimennesker ut 2 milliarder tonn CO2 i atmosfæren. I 1950 slapp vi ut6 milliarder tonn. I 2000 slapp vi ut 25 milliarder tonn. I 2022slapp vi ut 38 milliarder tonn. (https://www.worldometers.info/co2-emissions/) Utslippene øker fortsatt. - I før-industriell tid inneholdtatmosfæren ca 280 milliontedeler CO2. I 1960 hadde tallet steget til315. I 2000 hadde vi passert 360. (https://www.britannica.com/science/Keeling-Curve ) Tidlig i august i år var tallet oppe i 426. (https://gml.noaa.gov/ccgg/trends/monthly.html) Det stiger fortsatt, og stigningen er fortsatt eksponensiell.

I 1900 utgjordesummen av alle menneskeskapte ting (fra synåler til krigsskip) 30milliarder tonn. I 1950 hadde dette økt til 100 milliarder tonn. I2000 passerte vi 1000 milliarder tonn. I 2020 nådde vi 1.300milliarder tonn, og da passerte vi summen av massen til alle levendeskapninger på Jorda, fra amøber til blåhval. (https://www.scientificamerican.com/article/human-made-stuff-now-outweighs-all-life-on-earth/) Tallet øker fortsatt, og veksten er mer enn eksponensiell – dener hypereksponensiell.

Fra 1971 harorganisasjonen Global Footprint Network beregnet Earth Overshoot Day,det vil si den dagen i året da vårt totale forbruk passererplanetens biologiske produksjonskapasitet for et helt år. I 1972falt denne dagen på 27. desember. I 1990 hadde den rykket fram til18. oktober, i 2000 13. september, og i år falt den på 1. august –det vil si at vi ville ha trengt 1,7 jordkloder for at kloden skalkunne produsere like mye som vi forbruker. (https://www.wwf.no/klima-og-energi/earth-overshoot-day) Datoen faller stadig tidligere på året. Organisasjionen beregnerogså Earth Overshoot Day for hvert land. For Norges vedkommende faltdagen på 12. april. Det vil si at hvis alle mennesker i verdenforbrukte slik som oss, måtte vi ha hatt 3,56 jordkloder hvisproduksjonen skulle ha vært i balanse med forbruket. Både her ilandet og i resten av verden vil vi gjerne øke forbruket, så dissedatoene faller stadig tidligere på året.

For fire år siapåpekte jeg at den økonomiske veksten vi har hatt ganske lenge, iNorge som i verden, egentlig ikke er en vekst i reell verdiskaping.Det er en vekst i forbruk, som i stadig større grad opprettholdesved at vi bruker opp naturverdier. (https://kvernvold.blogspot.com/2020/05/vi-har-ikke-hatt-konomisk-vekst-pa.html) Disse uttakene bokføres ikke, dvs verdien av oppbrukt ellerødelagt natur settes til 0. Dette er det samme som å tære påoppspart kapital og å kalle hvert uttak fra sparekontoen for«inntekt». Slik bokføring får du ikke lov av revisoren din til ådrive med i en bedrift, men i nasjonalregnskapene er det lov. En avkildene mine var en omfattende studie fra 2014, som beregnet atøkosystemene på grunn av arealbruksendringer ble tappet for verdiertilsvarende minst 4,3 trillioner dollar årlig. (https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0959378014000685?via%3Dihub) Før eller seinere er sparekontoen tom; det finnes ikke flerenaturverdier som vi kan tære på. Hva skjer da? Kanskje slikt somforegår i Sudan i dag. Eller i Midt-Østen. Eller i Myanmar. Eller iMiddelhavet. Eller på grensa mellom Latin-Amerika og USA. Eller -

For seks år siapåpekte jeg at forandringene i menneskenes verden går raskere, ograskere, og raskere. (https://kvernvold.blogspot.com/2018/08/hvorfor-alt-gar-stadig-raskere.html) Det skyldes, på et helt grunnleggende plan, at menneskene på etpunkt i evolusjonen begynte å spesialisere seg på en helt nyferdighet, nemlig kultur. Denne ferdigheten endret vår evolusjon påen grunnleggende måte: Nye tilpasninger overføres ikke lenger(bare) genetisk. De overføres også kulturelt. Evolusjonen løfterseg sjøl etter bukseselene og blir sjølforsterkende.

Den nyesteendrings-forsterkeren er maskinell intelligens. I 2018 fuktet jegpekefingeren, løftet den mot vinden og tippet at singulariteten,punktet der endringstakten stiger mot uendelig, vil inntreffe i 2050. Men etter at jeg skrev dette, har vi fått det som mange kallerAI-revolusjonen, med Chat-GPT og alle dens etterfølgere. Dennerevolusjonen er ikke bare sjølforsterkende; den ersjøl-akselererende. Så nå framskynder jeg singulariteten: Denkommer nok allerede i 2040, tenker jeg. - Omtrent samtidig med at vipasserer togradersmålet med god margin. Kanskje topper alle disseandre tendensene seg omtrent samtidig også.

I Heinleinsnovelle topper alle tendenser seg på én gang. Hovedpersonen og dennye kjæresten hans flykter fra tumulter i storbyen til landstedet iørkenen, der de kan føle seg trygge til alt går over. På vegendit oppfatter de at Los Angeles er blitt utsatt for etatombombeangrep. (Dette var i 1952; kjernefysisk krig var ennå ikkeblitt totalt ødeleggende. Strategien Mutually Assured Destruction –MAD – var ennå ikke innført. I dag sitter Putin og Mededev ogkaster ball med bomben sin.)

Heinleinshovedperson og dama hans priser seg lykkelige for at de harunnsluppet. De nærmer seg hytta, og oppdager på vegen at det erkommet noen rare flekker på Sola. Flekkene sprer seg: Sola er i ferdmed å gå over i sin nova-fase. De befinner seg virkelig ijekkpottens år.

Den tause høsten

 

Jeg eierKvernvoldssetra, et setertun med to gamle bygninger ved et skogsvatnpå Veståsen. I barndommen og ungdommen var jeg der ofte – sommerog vinter, vår og høst. Jeg sto ofte på setervollen og såg utover vatnet. Da kunne jeg høre plystring, sang og skrik fra devingete skarer. Ugle som huet i skogen bak meg. En vårmorgen kunnejeg – hvis jeg var heldig – høre orrhanen som buldret både iKophaug rett i nærheten og fra Korpeberga, lengre borte. En sjeldengang en tiur som klukket og filte. Ko-ko, ko-ko, ko-ko, maste gaukenhver bidige forsommer.

Var snøen borte,kunne jeg ikke stå rolig lenge om gangen. Den allestedsnærværendeblindingen sørget for det: Flekkfanten, som folk kalte den; eiflekkete flue som ikke surrer der den flyr, heller ikke når densetter seg på nakken eller leggen din for å bite. Den er lett åslå ihjel når du først oppdager den, for den er ikke følsom forbevegelser slik flua og myggen er; den sitter rolig og suger blod tildu får klemt den flat. Imens har det gjerne landet en ny en påryggen din, en du ikke merker før den har sugd seg ferdig.

I tillegg tilblindingen surret det av mygg, selvføgelig. Og knott som steig somskyer fra graset når du gikk. De skaffet deg garantert en ring avrøde, kløende stikk i ankelhøgde i løpet av en dag. Du vente degtil det. Av og til en klegg i mer seriøs størrelse. Øyenstikkere istore skarer nede ved vatnet. Ikke en sommer uten et nytt vepsebolinne på låven. En påske hadde vi humlebol i tømmerveggen tilkammerset; det oppdaget vi da det begynte å brumme inni der etter atvi fikk fyrt opp. Jeg innrømmer at jeg gikk drastisk og kverkerisktil verks da jeg oppdaget dem: Jeg skulle sove på kammerset ogskjønte at nå gjaldt det humla eller meg.

Av forskjelligegrunner har jeg vært der sjeldnere i seinere år – i fjor og i århar jeg ikke fått båten på vatnet en gang. Den ligger svart oghalvsprukken med ræva i været nede på stranda og venter forgjevespå en grundig omgang med tjyru, noe som trengs før jeg kan tenke påå få den uti.

Nåhar jeg vært på setra et par ganger i august. Det er fortsattstemningsfullt, på en rar, melankolsk måte, å sitte og se pådisse tømmerbygningene som morfaren min satte opp for over hundre årsia.

Ellerse ut over Sortungen, med øyer og sund, kranset av skau (nå ja:Granplantasjer) på alle kanter.

Menlydene mangler. Ingen fluer som surrer; ikke en blinding, en myggeller en veps å se. Ingen fugler som skriker eller piper ellersynger. For hva har vel småfuglen her å gjøre, her hvor det knaptfinnes en mygg de kan leve av? Ikke en gang kråke eller skjor, dissegløgge generalistene som klarer seg godt nede i bygda, på alt vimennesker slenger fra oss. At de ikke finnes her, tyder på at detikke har vært stor trafikk til hyttefeltet på Kophaug heller.

Jegrusler en tur over vollen. Da får jeg endelig øye på en ørlitenøyenstikker mellom grastustene. Jeg føler meg nesten som turistenei «Seven Views of Olduvai Gorge», der de rusler nedover stien i landskapet hvor forfedrene vårelevde for noen millioner år sia: Plutselig ser de ei lita firfislesom piler over stien, og det er en sensasjon – så store dyr er ensjeldenhet i denne framtidsverdenen.

Jeghar løpt – nå ja; luntet - den gamle treningsrunden min. (Dennerunden tilbakela jeg på godt og vel 35 minutter for 40 år sia. Nåbruker jeg over en time, og det er da rart; nå har jeg jo nedlagtmye mer enn de 10.000 timene som trengs for at du skal bli virkeliggod?) Da jeg var mye yngre enn nå, samlet jeg alltid en sverm avbeundrere rundt meg på løpeturene gjennom Toverudsmarka;irriterende fluer som holdt følge med meg og satte seg på ansiktetog andre deler av meg, sikkert fordi det stinket svette ogkarbondioksyd av meg der jeg løp.

Jeggaranterer at jeg peser og svetter minst like mye nå som for førtiår sia. Men ingen sverm av beundrere følger meg; jeg trenger ikkeengste meg for å dra inn én av dem med pusten. Fluetettheten eraltså ikke stor nok til å danne en slik sverm.

Jegsyklet Trondheim-Oslo noen ganger og brukte å trene på sykkel ihele sesongen. Det var alltid en risiko for å trekke inn en flyendefant når du peste som verst – i verste fall en veps. Denverneverdige racersykkelen min har stått i opplag i et par sesongernå, men risikoen for fluer og veps i halsen falt til omtrent nullfor mange sesonger sia. - Og har du hatt lapp og bil så lenge somjeg, husker du at frontruta ble pepret av insekter når du var ute ogkjørte. Du kunne spyle og bruke vindusviskeren lenge, men etter noentimer måtte du stanse og vaske bort flekkene manuelt. I dag kan dukjøre i ring rundt Jarenvatnet så lenge du lyster: Det eneste durisikerer å få på frontruta er vegstøv.

Imai i år la Norskinstitutt for naturforskning fram en rapport som viste at denregistrerte insektbestanden har sunket med fjorten prosent pr år desiste fire år. Fjorten prosent! Over 10 år betyr det at bestanden reduseres tillitt mer enn en fjerdedel. Over tjue år: Ned til 7 %. Over tredveår... Regn sjøl.

Deter foretatt mange studier som viser at insektbestanden synker, og atreduksjonen går raskt. For sju år sia viste tyske forskere atbestanden i tyske nasjonalparker var redusert med 75 % på 27 år. Fullt så fort går det ikke internasjonalt, men i 2020 viste en storstudie et globalt fall i insektbestanden på 25 % over 30 år.

Deter mange grunner til at insektene blir borte. Alle krefter virker ién retning; ingen krefter virker i motsatt retning. Forurensing,særlig av sprøytemidler som brukes nettoppforå bli kvitt insektene. Arealbruksendring – insektenes habitaterblir motorveger, hyttefelt, fornøyelsesparker, kjøpesentra.Klimaendringene, som nå går for raskt til at bestandene klarer åtilpasse seg.I skogene på Østlandet dessuten: Flatehogst, som omdannerbiomangfold til monokulturer. Skogsbilveger, som kapper habitateneopp i stadig mindre biter. Grøfting av våtmarker.

Insektdødener jo bare en del av den omfattende masseutryddelsen som pågår overhele verden. Men i vårt daglige liv og virke legger vi ikke merketil at geirfuglen, dodoen, pungtigeren og det hvite neshornetforlengst er borte. Insektdøden er lettere å se, hvis vi tar ossbryet med å se etter.

Vioverlever ikke hvis insektene blir helt borte. - Jo, kanskje – menvi må legge om matvanene våre radikalt. Og fuglesangen får vialdri høre mer. Verden onmkring oss blir så uendelig mye fattigere.Det er nå 62 år sia Rachel Carson ga ut «Den tause våren», derhun varslet at sprøytemidler og annen naturødeleggelse ville føretil insektdød og til at de artene som avhenger av dem, blant annetfuglene, også vil bli borte.

RachelCarson gikk bort alt for tidlig: Liksom alt for mange av de mestuunnværlige ble hun rammet av kreft. Men hadde hun reist medtidsmaskin og havnet på Veståsen i 2024, kunne hun ha fulgt opplangtidsvarselet sitt med en bekreftelse. Den ville ha fått tittelen«Den tause høsten».

Jeg tenker ofte på hvordan han fikk satt opp disse laftebygningene: Rydde tomt, rulle på plass store steiner til grunnmur. Felle tømmer med øks og sag, kviste og borke tømmeret, dra stokkene til vollen med hest og doning. Hogge til laft, legge stokklag på stokklag og åser til tak – deretter sjølve taket; kunne ikke la bygget stå åopent for vind og vær en hel vinter. Frakte takstein (Onsaker-stein, beste kvalitet) med hest fra bygda og opp. Hjelp hadde han jo av folk på nabobrukene; de byttet på arbeidskraft og kunnskap når store ting skulle gjøres. Vanskelig å begripe i dag: Ikke bare satte han opp seterbygningene; han satte opp ei fiskebu som ble til hytte ute på Furuholmen også, og ei fiskebu til lengre inne på åsen, i Haukfjordsundet, sammen med en kar fra nabogarden. Slikt måtte gjøres mellom onnene på småbruket; nyttet ikke å skofte det som var livsgrunnlaget for hele storfamilien. De kvidde seg ikke for arbeid, folk i hans generasjon.

https://en.wikipedia.org/wiki/Seven_Views_of_Olduvai_Gorge

https://bysarpsborg.no/faerre-insekter-i-naturen-nedgangen-fortsetter/

https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0185809

Jo visst, naturen klarer alltid å tilpasse seg: Det gjorde den etter den siste store masseutryddelsen også, for 65 millioner åår sia. Det tok bare noen hundre tusen år før artsmangfoldet var gjenopprettet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tause_våren

Den tause høsten

 

Jeg eierKvernvoldssetra, et setertun med to gamle bygninger ved et skogsvatnpå Veståsen. I barndommen og ungdommen var jeg der ofte – sommerog vinter, vår og høst. Jeg sto ofte på setervollen og såg utover vatnet. Da kunne jeg høre plystring, sang og skrik fra devingete skarer. Ugle som huet i skogen bak meg. En vårmorgen kunnejeg – hvis jeg var heldig – høre orrhanen som buldret både iKophaug rett i nærheten og fra Korpeberga, lengre borte. En sjeldengang en tiur som klukket og filte. Ko-ko, ko-ko, ko-ko, maste gaukenhver bidige forsommer.

Var snøen borte,kunne jeg ikke stå rolig lenge om gangen. Den allestedsnærværendeblindingen sørget for det: Flekkfanten, som folk kalte den; eiflekkete flue som ikke surrer der den flyr, heller ikke når densetter seg på nakken eller leggen din for å bite. Den er lett åslå ihjel når du først oppdager den, for den er ikke følsom forbevegelser slik flua og myggen er; den sitter rolig og suger blod tildu får klemt den flat. Imens har det gjerne landet en ny en påryggen din, en du ikke merker før den har sugd seg ferdig.

I tillegg tilblindingen surret det av mygg, selvføgelig. Og knott som steig somskyer fra graset når du gikk. De skaffet deg garantert en ring avrøde, kløende stikk i ankelhøgde i løpet av en dag. Du vente degtil det. Av og til en klegg i mer seriøs størrelse. Øyenstikkere istore skarer nede ved vatnet. Ikke en sommer uten et nytt vepsebolinne på låven. En påske hadde vi humlebol i tømmerveggen tilkammerset; det oppdaget vi da det begynte å brumme inni der etter atvi fikk fyrt opp. Jeg innrømmer at jeg gikk drastisk og kverkerisktil verks da jeg oppdaget dem: Jeg skulle sove på kammerset ogskjønte at nå gjaldt det humla eller meg.

Av forskjelligegrunner har jeg vært der sjeldnere i seinere år – i fjor og i århar jeg ikke fått båten på vatnet en gang. Den ligger svart oghalvsprukken med ræva i været nede på stranda og venter forgjevespå en grundig omgang med tjyru, noe som trengs før jeg kan tenke påå få den uti.

Nåhar jeg vært på setra et par ganger i august. Det er fortsattstemningsfullt, på en rar, melankolsk måte, å sitte og se pådisse tømmerbygningene som morfaren min satte opp for over hundre årsia.

Ellerse ut over Sortungen, med øyer og sund, kranset av skau (nå ja:Granplantasjer) på alle kanter.

Menlydene mangler. Ingen fluer som surrer; ikke en blinding, en myggeller en veps å se. Ingen fugler som skriker eller piper ellersynger. For hva har vel småfuglen her å gjøre, her hvor det knaptfinnes en mygg de kan leve av? Ikke en gang kråke eller skjor, dissegløgge generalistene som klarer seg godt nede i bygda, på alt vimennesker slenger fra oss. At de ikke finnes her, tyder på at detikke har vært stor trafikk til hyttefeltet på Kophaug heller.

Jegrusler en tur over vollen. Da får jeg endelig øye på en ørlitenøyenstikker mellom grastustene. Jeg føler meg nesten som turistenei «Seven Views of Olduvai Gorge», der de rusler nedover stien i landskapet hvor forfedrene vårelevde for noen millioner år sia: Plutselig ser de ei lita firfislesom piler over stien, og det er en sensasjon – så store dyr er ensjeldenhet i denne framtidsverdenen.

Jeghar løpt – nå ja; luntet - den gamle treningsrunden min. (Dennerunden tilbakela jeg på godt og vel 35 minutter for 40 år sia. Nåbruker jeg over en time, og det er da rart; nå har jeg jo nedlagtmye mer enn de 10.000 timene som trengs for at du skal bli virkeliggod?) Da jeg var mye yngre enn nå, samlet jeg alltid en sverm avbeundrere rundt meg på løpeturene gjennom Toverudsmarka;irriterende fluer som holdt følge med meg og satte seg på ansiktetog andre deler av meg, sikkert fordi det stinket svette ogkarbondioksyd av meg der jeg løp.

Jeggaranterer at jeg peser og svetter minst like mye nå som for førtiår sia. Men ingen sverm av beundrere følger meg; jeg trenger ikkeengste meg for å dra inn én av dem med pusten. Fluetettheten eraltså ikke stor nok til å danne en slik sverm.

Jegsyklet Trondheim-Oslo noen ganger og brukte å trene på sykkel ihele sesongen. Det var alltid en risiko for å trekke inn en flyendefant når du peste som verst – i verste fall en veps. Denverneverdige racersykkelen min har stått i opplag i et par sesongernå, men risikoen for fluer og veps i halsen falt til omtrent nullfor mange sesonger sia. - Og har du hatt lapp og bil så lenge somjeg, husker du at frontruta ble pepret av insekter når du var ute ogkjørte. Du kunne spyle og bruke vindusviskeren lenge, men etter noentimer måtte du stanse og vaske bort flekkene manuelt. I dag kan dukjøre i ring rundt Jarenvatnet så lenge du lyster: Det eneste durisikerer å få på frontruta er vegstøv.

Imai i år la Norskinstitutt for naturforskning fram en rapport som viste at denregistrerte insektbestanden har sunket med fjorten prosent pr år desiste fire år. Fjorten prosent! Over 10 år betyr det at bestanden reduseres tillitt mer enn en fjerdedel. Over tjue år: Ned til 7 %. Over tredveår... Regn sjøl.

Deter foretatt mange studier som viser at insektbestanden synker, og atreduksjonen går raskt. For sju år sia viste tyske forskere atbestanden i tyske nasjonalparker var redusert med 75 % på 27 år. Fullt så fort går det ikke internasjonalt, men i 2020 viste en storstudie et globalt fall i insektbestanden på 25 % over 30 år.

Deter mange grunner til at insektene blir borte. Alle krefter virker ién retning; ingen krefter virker i motsatt retning. Forurensing,særlig av sprøytemidler som brukes nettoppforå bli kvitt insektene. Arealbruksendring – insektenes habitaterblir motorveger, hyttefelt, fornøyelsesparker, kjøpesentra.Klimaendringene, som nå går for raskt til at bestandene klarer åtilpasse seg.I skogene på Østlandet dessuten: Flatehogst, som omdannerbiomangfold til monokulturer. Skogsbilveger, som kapper habitateneopp i stadig mindre biter. Grøfting av våtmarker.

Insektdødener jo bare en del av den omfattende masseutryddelsen som pågår overhele verden. Men i vårt daglige liv og virke legger vi ikke merketil at geirfuglen, dodoen, pungtigeren og det hvite neshornetforlengst er borte. Insektdøden er lettere å se, hvis vi tar ossbryet med å se etter.

Vioverlever ikke hvis insektene blir helt borte. - Jo, kanskje – menvi må legge om matvanene våre radikalt. Og fuglesangen får vialdri høre mer. Verden onmkring oss blir så uendelig mye fattigere.Det er nå 62 år sia Rachel Carson ga ut «Den tause våren», derhun varslet at sprøytemidler og annen naturødeleggelse ville føretil insektdød og til at de artene som avhenger av dem, blant annetfuglene, også vil bli borte.

RachelCarson gikk bort alt for tidlig: Liksom alt for mange av de mestuunnværlige ble hun rammet av kreft. Men hadde hun reist medtidsmaskin og havnet på Veståsen i 2024, kunne hun ha fulgt opplangtidsvarselet sitt med en bekreftelse. Den ville ha fått tittelen«Den tause høsten».

Jeg tenker ofte på hvordan han fikk satt opp disse laftebygningene: Rydde tomt, rulle på plass store steiner til grunnmur. Felle tømmer med øks og sag, kviste og borke tømmeret, dra stokkene til vollen med hest og doning. Hogge til laft, legge stokklag på stokklag og åser til tak – deretter sjølve taket; kunne ikke la bygget stå åopent for vind og vær en hel vinter. Frakte takstein (Onsaker-stein, beste kvalitet) med hest fra bygda og opp. Hjelp hadde han jo av folk på nabobrukene; de byttet på arbeidskraft og kunnskap når store ting skulle gjøres. Vanskelig å begripe i dag: Ikke bare satte han opp seterbygningene; han satte opp ei fiskebu som ble til hytte ute på Furuholmen også, og ei fiskebu til lengre inne på åsen, i Haukfjordsundet, sammen med en kar fra nabogarden. Slikt måtte gjøres mellom onnene på småbruket; nyttet ikke å skofte det som var livsgrunnlaget for hele storfamilien. De kvidde seg ikke for arbeid, folk i hans generasjon.

https://en.wikipedia.org/wiki/Seven_Views_of_Olduvai_Gorge

https://bysarpsborg.no/faerre-insekter-i-naturen-nedgangen-fortsetter/

https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0185809

Jo visst, naturen klarer alltid å tilpasse seg: Det gjorde den etter den siste store masseutryddelsen også, for 65 millioner åår sia. Det tok bare noen hundre tusen år før artsmangfoldet var gjenopprettet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tause_våren

To æresgjester og to romaner: Ei subjektiv og fordomsfull vurdering av bøker av John Scalzi og Adrian Tchaikovsky

 

Norcon 30 (åretsscience fiction-kongress) hadde fire utenlandske æresgjester, hvoravto utenlandske: Adrian Tchaikovsky (https://en.wikipedia.org/wiki/Adrian_Tchaikovsky) og John Scalzi ( https://en.wikipedia.org/wiki/John_Scalzi). Tchaikovsky er engelsk; Scalzi er amerikaner.

Jeg hadde aldrilest noen av dem og bestemte meg for å rette opp denne mangelen. PåTanum hadde de to bøker av Tchaikovsky og bare ei av Scalzi, så jegrasket med meg det de hadde. Her følger min vurdering av dissebøkene: Ga de meg leselyst? Ga de meg nye tanker i huet? Var despennende? Hvordan utnyttet forfatterne science fiction-formatetsuendelige muligheter – klarte de å skape undring, fantastiske ogtruverdige verdener, visjoner? Store, strenge krav.

Jeg endte med tovidt forskjellige vurderinger, for å si det svært forsiktig.

John Scalzi: «The consuming fire» 

Denne boka omtaler jeg ikke her. Det ville være urettferdig overfor forfatteren, som har fått både Hugo (science fiction-verdenens mest prestisjefylte pris) og  Robert A. Heinlein-utmerkelsen for "outstanding published works in science fiction and technical writings to inspire the human exploration of space". Forfatterskapet hans må altså inneholde gullklumper. Dette er ikke en av dem. 

Adrian Tchaikovsky: «Children ofTime»

Jeg leste førstkortromanen, eller langnovellen, «Elder Race». Den gikk unna i etjafs. Fortellinga viser en framtidsverden på en fremmed planet medtruverdige personer og miljø, og den har ei spennende handling medoverraskende utvikling. De naturvitenskapelige detaljene ertruverdige, noe som alt for ofte ikke er tilfellet i sånneromeventyr. Denne boka ga mersmak, så jeg bestemte meg for å prøveden mye lengre og langt mer ambisiøse romanen «Children of time».

Detteer en mammut på 600 sider. Som om ikke det er nok, så er det denførste i en serie på tre; de to neste heter «Children of Ruin» og«Children of Memory». Hele serien ble tildelt Hugo for beste seriepå verdenskongressen i 2023. Etterpå har det vært mye fanniskhurlumhei: Kongressen ble arrangert i Kina, og i nominasjonsprosessenfør kongressen skal komiteen ha silt bort kandidater som kunne virkestøtende på vertslandet. Se f eks her:https://www.salon.com/2024/02/16/hugo-awards-scandal-china-censorship/ Dette har ført til en skikkelig oppvask. Hugoene blir stående, menTchaikovsky har kunngjort at han ikke vil bruke denne utmerkelsen påCV-en sin. Det avtvinger respekt.

Tchaikovsky byggeret framtidsunivers i stort format. Menneskenes imperium mellomstjernene har vokst og vokst, samtidig som konfliktene der hjemme erblitt stadig mer voldsomme og utkjempes med stadig mer avansertteknologi. På slutten av ekspansjonsperioden har menneskene begynt återraforme jordlike planeter. Samtidig har konfliktene vokst til enaltutslettende verdenskrig. Terraforming-ekspedisjonene ble overlatttil seg sjøl, uten noen kontakt med det hjemlige solsystemet.

Noen tusen årseinere har en ny sivilisasjon etablert seg på ruinene av denførste. Ved å utnytte restene av gammel teknologi klarersivilisasjon 2.0 å sende stjerneskip med flyktninger fra denubeboelige hjemplaneten, i håp om at terraformingprosjektene harskapt beboelige verdener der flyktningene kan bosette seg.Stjerneskipet Gilgamesh når fram til en av de terraformeteplanetene, som er blitt en paradisisk kopi av den grønne Jorda, slikden var før menneskene ødela den fullstendig. Det viser seg at deikke er velkomne.

Lederen for detopprinnelige prosjektet, Avrana Kern, har hatt sin egen agenda og eteget underprosjekt: Hun har innsett at menneskeheten har spiltfallitt, og at nye versjoner av menneskelige sivilisasjoner bare vilgjenta de samme destruktive feilene som den første. I stedet vil hunsørge for at det utvikler seg tenkende skapninger med andre og bedreegenskaper. Ved terraforming har det nye paradiset fått en økologisom i store trekk er lik den Jorda ville ha hatt uten mennesker, medplanter og dyr, sopp og mikrober som på Jorda. Her har hun plassertapekatter som hun håper skal utvikle menneskelig intelligens. For åsikre ei rask utvikling har hun injisert et nyutviklet nanovirus idisse apekattene. Dette viruset endrer deres DNA slik at tilegnetkunnskap til en viss grad blir arvelig, og følger med til nestegenerasjon omtrent som et instinkt. Viruset kan også formidleervervet kunnskap fra ett individ til et annet. Evolusjonen vildermed gå mange ganger så raskt som i naturtilstanden, ogapekattene vil bli intelligente og utvikle kultur og teknologiomtrent som mennesker, men uten menneskenes mest destruktiveegenskaper. Håper Kern.

Men da måapekattene få utvikle seg i fred! Derfor har Kern satt planeten sini karantene. Hun plasserer seg sjøl som en vokter i bane rundtplaneten sin, med enorme ressurser til å stoppe framtidige besøk.Hun holder seg i live i tilnærmet evig tid ved å laste sinpersonlighet over i satellittens informasjonssystem, mens den fysiskekroppen hennes ligger nedfryst og vekkes til live bare hvis henneselektroniske jeg finner det nødvendig.

Det hun ikke veit,er at planen hennes har gått helt ut av kontroll. Apekattene hennesbrant opp ved nedstigningen til paradisplaneten. Nanoviruset,derimot, overlevde og infiserte biologien – i praksis alleflercellete dyr – på planeten hennes.

Etter noen tusenår har flere skapninger utviklet seg med forskjellige grader avintelligens. En maurart dominerer planeten. Maurene konkurrerer bl amed edderkopper, som er blitt så store som kålhoder og begynner åbygge komplekse samfunn. Etterhvert viser det seg at edderkoppene,som først var underlegne, vinner i kampen om herredømme, fordi deutvikler kunnskap og intelligens på individuelt nivå, mens maurenebare klarer å utvikle en form for kollektiv intelligens.

Handlinga spennerseg over mange edderkopp-generasjoner og viser konflikter, stadigøkende kunnskap og kompetanse, mer komplekse samfunn og teknologi.Edderkoppene behersker etterhvert maurene og manipulerer dem medferomoner og virus, slik at de kan benytte dem som soldater i sineinnbyrdes kriger og til å utføre krevende arbeid og endogberegninger – de kan bl a utnyttes som biologiske kunnskapslagereog datamaskiner. I litt mer beskjedent format dukker det også oppintelligente biller, og i havet dominerer intelligente krepsdyr, somedderkopp-samfunnet etterhvert får en viss kontakt med.

Hele tida framståredderkoppene som edderkopper, med medfødte behov og instinkter itillegg til intelligens og kunnskaper de tilegner seg. Hunnene erdominante og har en lei tendens til å drepe hannene etter parring,eller når hannene på en eller annen måte kommer i vegen for dem.De innser at hanner er nødvendige, men de skal holde seg ibakgrunnen til det er bruk for dem, og forsvinne igjen når de hargjort nytte for seg. Hannenes strev for å bli godtatt som individermed egne behov og rettigheter er en av mange tråder som løpergjennom hele denne romanen.

Parallelt medvekst og konflikter i edderkoppenes verden følger vi flyktningeskipetmed flere hundre tusen mennesker som ligger nedfryst mens et mannskappå noen få – teknologer, ingeniører, sikkerhetsvakter, enhistoriker – styrer skipet mot målet. Disse som utgjør ledelsenholder seg også nedfryst i lange perioder, slik at de skal unngå åbli gamle og dø før skipet når målet. Men innimellom må de tinesopp for å sikre at alt går slik det skal. Det gjør det ikke.

Sivilisasjon 2.0er død; sjølutslettet, akkurat som den første. Flyktningeneoppfatter seg som de siste menneskene i universet. Planeten som erderes mål er deres siste mulighet til å finne et nytt hjem. Mender holder Kern, halvt menneske og halvt maskin, fortsatt vakt med etvåpenarsenal som kan tilintetgjøre hele stjerneskipet. Og det erhun på nippet til å gjøre flere ganger. Hun er fortsatt overbevistom at det er hennes egne, intelligente apekatter som bygger denfremmedartete sivilisasjonen hun ser utvikle seg der nede. Detfortsetter hun å tru i lang tid etter at hun har fått en slagskontakt med skapningene på planeten via radiosignaler. Ingen avpartene forstår signalene de mottar fra den andre: Edderkoppene trurøyet på himmelen er en Gud som sender dem mystiske budskap, ogforskjellige kirkesamfunn tolker disse budskapene på hver sinemåter. Kern der oppe trur det er apekatter hun kommuniserer med, ogbegriper ikke hva meldingene deres handler om. Bl a er språkenetotalt forskjellige: Edderkoppene kommuniserer ved å danse,signalisere med bein og følehorn og utveksle feromoner, ikke ved ordog lyder.

Situasjonen påstjerneskipet blir mer og mer håplaus. Mange funksjoner er nedslittog krever stadig mer vedlikehold. Ressursene blir oppbrukt; hverresirkulering gjør mat og drikke litt mindre næringsrike. Detoppstår konflikter: Noen vil prøve å lande trass i truslene omtilintetgjørelse, andre vil finne en annen terraformet planet, derde kan utvikle angrepsteknologi som setter dem i stand til åovervinne Kern. Konfliktene blir voldelige. En fraksjon tiner oppmange flyktninger til hjelp i kampen, lar dem formere seg ogindoktrinerer barna til soldater, mens stjerneskipet beveger seg tilnærmeste terraformete planet og snur, fordi denne planeten viser segubeboelig. Dette krever nye århundrer med mennesker i og ute avnedfrysing.

Romanen ender ikonflikt og krig mellom desperate mennesker og det fullstendigoverlegne edderkoppsamfunnet.

Dette er eifortelling som opprettholder spenning og forventning fra første tilsiste side. Det opptrer stadig nye personer – åttebeinte ogtobeinte – med sine egne motiver og konflikter. Forfatteren klarerå gjøre edderkoppsamfunnet og individene der truverdige ogfullstendig fremmedartete på samme tid, blant annet ved å utnytteog flette inn detaljerte kunnskaper om edderkopper, insekter ogandre leddyr. En dårligere forfatter kunne ha gjortedderkoppverdenen til en absurd parodi, men det unngår Tchaikovsky.I det hele tatt er han en science fiction-forfatter som legger storvekt på vitenskapelig truverdighet.

Kanskje litt forstor! Han unngår selvfølgelig sånne gamle knep som «ormehull» påtvers av dimensjonene – handlinga foregår i et fullstendigEinsteinsk univers, uten snarveger. Men i sin litt overdrevne respektfor Einstein og hans universelle fartsgrense lar Tchaikovsky det gåflere hundre år ombord på skipet, mens det bare tilbakelegger enavstand på 30 lysår, etter det jeg forstår av de første sidene avbind 2 i serien. Disse folka har en teknologi som lar dem holdemennesker nedfryst og klare til gjenopplivelse, og som klarer å gidet enorme skipet en akselerasjons-tyngdekraft lik den vi har påJorda. De har en ikke nærmere beskrevet fusjonsreaktor som girenergi til framdrift.

Menklarer de såpass, da trenger de ikke å bli gamle på en tur påbare 30 lysår. Ved en akselerasjon på 1 G vil et skip nå 99,5 % avlyshastigheten på litt over 15 år, regnet i stasjonær tid. Men påromskipet vil det bare ha gått litt over 3 år på grunn avtidsdilatasjonen. ( https://snl.no/tidsdilatasjon) Så begynner skipet å bremse med 1G i stedet for å akselerere, ogetter nye 15 år (stasjonær tid) har det gått 3 år til på skipet,og avstanden på 30 lysår er tilbakelagt. En grei bruksanvisning forraske stjerneskip finner du her:https://kvernvold.blogspot.com/2020/02/slik-kan-vi-reise-til-stjernene.html

Dette krever nokmer energi enn å akselerere og bremse i rykk og napp. Men ikke merenn at de fint kan skaffe drivstoff til utallige stjerneskip ved utnytte solenergi. Så hvis de har utviklet den teknologien de ellersbruker, så har de ganske sikkert nok energi også. Dermed faller ettav de sentrale poengene – at det går så lang tid, både foredderkoppene og for de reisende – bort. Det er jo synd, nårforfatteren ellers bruker så mye kunnskap på å bygge truverdighet.

Jeg har også etlite problem med hans forståelse av evolusjon. Et ikke uttaltpremiss er at evolusjonen alltid går «framover», dvs at allevesener ( nå ja; alle flercellete dyr) utvikler seg til å få en«intelligens» som likner på den du og jeg har. Det eneste Kerngjør med nanoviruset sitt, er å sette større fart på evolusjonen,slik at edderkopper, biller og krepsdyr blir gløggere mange gangerså fort.

Men sånn er detjo ikke: Evolusjonen har ikke tenkt seg «framover» eller til noesom helst annet sted. Den fører bare til stadige forandringer:Forholdene endrer seg stadig vekk – klimaendringer,kontinentforskyvninger, meteornedfall, stadige hendelser i planetensliv. Hele tida overlever de individene som slumper til å haegenskaper som er best tilpasset forholdene akkurat nå – dvsegenskaper som setter dem i stand til å få flest levedyktig avkom.Menneskers «intelligens» er bare én egenskap som slumpet til å gioss en liten fordel for noen millioner år sia. Blir Jordaradioaktiv, vil ekstra strålingsmotstand hos enkelte kakerlakkersette dem i stand til å overleve oss alle. Og den arten somoverlever aller lengst blir antakelig bjørnedyret – ikke i kraftav sin intelligens, men i kraft av andre egenskaper.

Jeg har ogsåbegynt å tvile på at det er mulig å terraforme en hel planet såfort og få den til å fortsette å være terraformet etter atprosjektet er avsluttet. Dette må det regnes på i hvert enkelttilfelle, men jeg meiner å ha sannsynliggjort (se https://kvernvold.blogspot.com/2020/0...  ) at vi ikke vilklare å terraforme Mars en gang.

Et stort hull ihistorien er at vi ikke får vite noe om hva som skjedde med detlivet som fantes i det grønne paradiset før planeten bleterraformet. For når den har mer fritt oksygen enn Jorda iatmosfæren, har det garantert vært biologisk aktivitet der imillioner av år.

Trass i disseinnvendingene mot deler av det vitenskapelige grunnlaget er jegimponert over Tchaikovskys bruk av naturvitenskap, særlig biologi,som drivkraft i romanen. Dette er et helstøpt og seriøst byggverkav et framtidsunivers. Dette universet vil jeg oppsøke flere ganger.Jeg har tidligere identifisert én verdig arvtaker etter sånnegiganter som Heinlein, Clarke, Anderson og Le Guin, nemlig PaoloBacigalupi ( https://en.wikipedia.org/wiki/Paolo_Bacigalupi). Adrian Tchaikovsky er også en verdig arvtaker. Jeg er nå etgodt stykke ut i bok nr 2 av denne serien, «Children of Ruin». Dener ikke mindre spennende enn den første. Løp og kjøp!

To æresgjester og to romaner: Ei subjektiv og fordomsfull vurdering av bøker av John Scalzi og Adrian Tchaikovsky

 

Norcon 30 (åretsscience fiction-kongress) hadde fire utenlandske æresgjester, hvoravto utenlandske: Adrian Tchaikovsky (https://en.wikipedia.org/wiki/Adrian_Tchaikovsky) og John Scalzi ( https://en.wikipedia.org/wiki/John_Scalzi). Tchaikovsky er engelsk; Scalzi er amerikaner.

Jeg hadde aldrilest noen av dem og bestemte meg for å rette opp denne mangelen. PåTanum hadde de to bøker av Tchaikovsky og bare ei av Scalzi, så jegrasket med meg det de hadde. Her følger min vurdering av dissebøkene: Ga de meg leselyst? Ga de meg nye tanker i huet? Var despennende? Hvordan utnyttet forfatterne science fiction-formatetsuendelige muligheter – klarte de å skape undring, fantastiske ogtruverdige verdener, visjoner? Store, strenge krav.

Jeg endte med tovidt forskjellige vurderinger, for å si det svært forsiktig.

John Scalzi: «The consuming fire» 

Denne boka omtaler jeg ikke her. Det ville være urettferdig overfor forfatteren, som har fått både Hugo (science fiction-verdenens mest prestisjefylte pris) og  Robert A. Heinlein-utmerkelsen for "outstanding published works in science fiction and technical writings to inspire the human exploration of space". Forfatterskapet hans må altså inneholde gullklumper. Dette er ikke en av dem. 

Adrian Tchaikovsky: «Children ofTime»

Jeg leste førstkortromanen, eller langnovellen, «Elder Race». Den gikk unna i etjafs. Fortellinga viser en framtidsverden på en fremmed planet medtruverdige personer og miljø, og den har ei spennende handling medoverraskende utvikling. De naturvitenskapelige detaljene ertruverdige, noe som alt for ofte ikke er tilfellet i sånneromeventyr. Denne boka ga mersmak, så jeg bestemte meg for å prøveden mye lengre og langt mer ambisiøse romanen «Children of time».

Detteer en mammut på 600 sider. Som om ikke det er nok, så er det denførste i en serie på tre; de to neste heter «Children of Ruin» og«Children of Memory». Hele serien ble tildelt Hugo for beste seriepå verdenskongressen i 2023. Etterpå har det vært mye fanniskhurlumhei: Kongressen ble arrangert i Kina, og i nominasjonsprosessenfør kongressen skal komiteen ha silt bort kandidater som kunne virkestøtende på vertslandet. Se f eks her:https://www.salon.com/2024/02/16/hugo-awards-scandal-china-censorship/ Dette har ført til en skikkelig oppvask. Hugoene blir stående, menTchaikovsky har kunngjort at han ikke vil bruke denne utmerkelsen påCV-en sin. Det avtvinger respekt.

Tchaikovsky byggeret framtidsunivers i stort format. Menneskenes imperium mellomstjernene har vokst og vokst, samtidig som konfliktene der hjemme erblitt stadig mer voldsomme og utkjempes med stadig mer avansertteknologi. På slutten av ekspansjonsperioden har menneskene begynt återraforme jordlike planeter. Samtidig har konfliktene vokst til enaltutslettende verdenskrig. Terraforming-ekspedisjonene ble overlatttil seg sjøl, uten noen kontakt med det hjemlige solsystemet.

Noen tusen årseinere har en ny sivilisasjon etablert seg på ruinene av denførste. Ved å utnytte restene av gammel teknologi klarersivilisasjon 2.0 å sende stjerneskip med flyktninger fra denubeboelige hjemplaneten, i håp om at terraformingprosjektene harskapt beboelige verdener der flyktningene kan bosette seg.Stjerneskipet Gilgamesh når fram til en av de terraformeteplanetene, som er blitt en paradisisk kopi av den grønne Jorda, slikden var før menneskene ødela den fullstendig. Det viser seg at deikke er velkomne.

Lederen for detopprinnelige prosjektet, Avrana Kern, har hatt sin egen agenda og eteget underprosjekt: Hun har innsett at menneskeheten har spiltfallitt, og at nye versjoner av menneskelige sivilisasjoner bare vilgjenta de samme destruktive feilene som den første. I stedet vil hunsørge for at det utvikler seg tenkende skapninger med andre og bedreegenskaper. Ved terraforming har det nye paradiset fått en økologisom i store trekk er lik den Jorda ville ha hatt uten mennesker, medplanter og dyr, sopp og mikrober som på Jorda. Her har hun plassertapekatter som hun håper skal utvikle menneskelig intelligens. For åsikre ei rask utvikling har hun injisert et nyutviklet nanovirus idisse apekattene. Dette viruset endrer deres DNA slik at tilegnetkunnskap til en viss grad blir arvelig, og følger med til nestegenerasjon omtrent som et instinkt. Viruset kan også formidleervervet kunnskap fra ett individ til et annet. Evolusjonen vildermed gå mange ganger så raskt som i naturtilstanden, ogapekattene vil bli intelligente og utvikle kultur og teknologiomtrent som mennesker, men uten menneskenes mest destruktiveegenskaper. Håper Kern.

Men da måapekattene få utvikle seg i fred! Derfor har Kern satt planeten sini karantene. Hun plasserer seg sjøl som en vokter i bane rundtplaneten sin, med enorme ressurser til å stoppe framtidige besøk.Hun holder seg i live i tilnærmet evig tid ved å laste sinpersonlighet over i satellittens informasjonssystem, mens den fysiskekroppen hennes ligger nedfryst og vekkes til live bare hvis henneselektroniske jeg finner det nødvendig.

Det hun ikke veit,er at planen hennes har gått helt ut av kontroll. Apekattene hennesbrant opp ved nedstigningen til paradisplaneten. Nanoviruset,derimot, overlevde og infiserte biologien – i praksis alleflercellete dyr – på planeten hennes.

Etter noen tusenår har flere skapninger utviklet seg med forskjellige grader avintelligens. En maurart dominerer planeten. Maurene konkurrerer bl amed edderkopper, som er blitt så store som kålhoder og begynner åbygge komplekse samfunn. Etterhvert viser det seg at edderkoppene,som først var underlegne, vinner i kampen om herredømme, fordi deutvikler kunnskap og intelligens på individuelt nivå, mens maurenebare klarer å utvikle en form for kollektiv intelligens.

Handlinga spennerseg over mange edderkopp-generasjoner og viser konflikter, stadigøkende kunnskap og kompetanse, mer komplekse samfunn og teknologi.Edderkoppene behersker etterhvert maurene og manipulerer dem medferomoner og virus, slik at de kan benytte dem som soldater i sineinnbyrdes kriger og til å utføre krevende arbeid og endogberegninger – de kan bl a utnyttes som biologiske kunnskapslagereog datamaskiner. I litt mer beskjedent format dukker det også oppintelligente biller, og i havet dominerer intelligente krepsdyr, somedderkopp-samfunnet etterhvert får en viss kontakt med.

Hele tida framståredderkoppene som edderkopper, med medfødte behov og instinkter itillegg til intelligens og kunnskaper de tilegner seg. Hunnene erdominante og har en lei tendens til å drepe hannene etter parring,eller når hannene på en eller annen måte kommer i vegen for dem.De innser at hanner er nødvendige, men de skal holde seg ibakgrunnen til det er bruk for dem, og forsvinne igjen når de hargjort nytte for seg. Hannenes strev for å bli godtatt som individermed egne behov og rettigheter er en av mange tråder som løpergjennom hele denne romanen.

Parallelt medvekst og konflikter i edderkoppenes verden følger vi flyktningeskipetmed flere hundre tusen mennesker som ligger nedfryst mens et mannskappå noen få – teknologer, ingeniører, sikkerhetsvakter, enhistoriker – styrer skipet mot målet. Disse som utgjør ledelsenholder seg også nedfryst i lange perioder, slik at de skal unngå åbli gamle og dø før skipet når målet. Men innimellom må de tinesopp for å sikre at alt går slik det skal. Det gjør det ikke.

Sivilisasjon 2.0er død; sjølutslettet, akkurat som den første. Flyktningeneoppfatter seg som de siste menneskene i universet. Planeten som erderes mål er deres siste mulighet til å finne et nytt hjem. Mender holder Kern, halvt menneske og halvt maskin, fortsatt vakt med etvåpenarsenal som kan tilintetgjøre hele stjerneskipet. Og det erhun på nippet til å gjøre flere ganger. Hun er fortsatt overbevistom at det er hennes egne, intelligente apekatter som bygger denfremmedartete sivilisasjonen hun ser utvikle seg der nede. Detfortsetter hun å tru i lang tid etter at hun har fått en slagskontakt med skapningene på planeten via radiosignaler. Ingen avpartene forstår signalene de mottar fra den andre: Edderkoppene trurøyet på himmelen er en Gud som sender dem mystiske budskap, ogforskjellige kirkesamfunn tolker disse budskapene på hver sinemåter. Kern der oppe trur det er apekatter hun kommuniserer med, ogbegriper ikke hva meldingene deres handler om. Bl a er språkenetotalt forskjellige: Edderkoppene kommuniserer ved å danse,signalisere med bein og følehorn og utveksle feromoner, ikke ved ordog lyder.

Situasjonen påstjerneskipet blir mer og mer håplaus. Mange funksjoner er nedslittog krever stadig mer vedlikehold. Ressursene blir oppbrukt; hverresirkulering gjør mat og drikke litt mindre næringsrike. Detoppstår konflikter: Noen vil prøve å lande trass i truslene omtilintetgjørelse, andre vil finne en annen terraformet planet, derde kan utvikle angrepsteknologi som setter dem i stand til åovervinne Kern. Konfliktene blir voldelige. En fraksjon tiner oppmange flyktninger til hjelp i kampen, lar dem formere seg ogindoktrinerer barna til soldater, mens stjerneskipet beveger seg tilnærmeste terraformete planet og snur, fordi denne planeten viser segubeboelig. Dette krever nye århundrer med mennesker i og ute avnedfrysing.

Romanen ender ikonflikt og krig mellom desperate mennesker og det fullstendigoverlegne edderkoppsamfunnet.

Dette er eifortelling som opprettholder spenning og forventning fra første tilsiste side. Det opptrer stadig nye personer – åttebeinte ogtobeinte – med sine egne motiver og konflikter. Forfatteren klarerå gjøre edderkoppsamfunnet og individene der truverdige ogfullstendig fremmedartete på samme tid, blant annet ved å utnytteog flette inn detaljerte kunnskaper om edderkopper, insekter ogandre leddyr. En dårligere forfatter kunne ha gjortedderkoppverdenen til en absurd parodi, men det unngår Tchaikovsky.I det hele tatt er han en science fiction-forfatter som legger storvekt på vitenskapelig truverdighet.

Kanskje litt forstor! Han unngår selvfølgelig sånne gamle knep som «ormehull» påtvers av dimensjonene – handlinga foregår i et fullstendigEinsteinsk univers, uten snarveger. Men i sin litt overdrevne respektfor Einstein og hans universelle fartsgrense lar Tchaikovsky det gåflere hundre år ombord på skipet, mens det bare tilbakelegger enavstand på 30 lysår, etter det jeg forstår av de første sidene avbind 2 i serien. Disse folka har en teknologi som lar dem holdemennesker nedfryst og klare til gjenopplivelse, og som klarer å gidet enorme skipet en akselerasjons-tyngdekraft lik den vi har påJorda. De har en ikke nærmere beskrevet fusjonsreaktor som girenergi til framdrift.

Menklarer de såpass, da trenger de ikke å bli gamle på en tur påbare 30 lysår. Ved en akselerasjon på 1 G vil et skip nå 99,5 % avlyshastigheten på litt over 15 år, regnet i stasjonær tid. Men påromskipet vil det bare ha gått litt over 3 år på grunn avtidsdilatasjonen. ( https://snl.no/tidsdilatasjon) Så begynner skipet å bremse med 1G i stedet for å akselerere, ogetter nye 15 år (stasjonær tid) har det gått 3 år til på skipet,og avstanden på 30 lysår er tilbakelagt. En grei bruksanvisning forraske stjerneskip finner du her:https://kvernvold.blogspot.com/2020/02/slik-kan-vi-reise-til-stjernene.html

Dette krever nokmer energi enn å akselerere og bremse i rykk og napp. Men ikke merenn at de fint kan skaffe drivstoff til utallige stjerneskip ved utnytte solenergi. Så hvis de har utviklet den teknologien de ellersbruker, så har de ganske sikkert nok energi også. Dermed faller ettav de sentrale poengene – at det går så lang tid, både foredderkoppene og for de reisende – bort. Det er jo synd, nårforfatteren ellers bruker så mye kunnskap på å bygge truverdighet.

Jeg har også etlite problem med hans forståelse av evolusjon. Et ikke uttaltpremiss er at evolusjonen alltid går «framover», dvs at allevesener ( nå ja; alle flercellete dyr) utvikler seg til å få en«intelligens» som likner på den du og jeg har. Det eneste Kerngjør med nanoviruset sitt, er å sette større fart på evolusjonen,slik at edderkopper, biller og krepsdyr blir gløggere mange gangerså fort.

Men sånn er detjo ikke: Evolusjonen har ikke tenkt seg «framover» eller til noesom helst annet sted. Den fører bare til stadige forandringer:Forholdene endrer seg stadig vekk – klimaendringer,kontinentforskyvninger, meteornedfall, stadige hendelser i planetensliv. Hele tida overlever de individene som slumper til å haegenskaper som er best tilpasset forholdene akkurat nå – dvsegenskaper som setter dem i stand til å få flest levedyktig avkom.Menneskers «intelligens» er bare én egenskap som slumpet til å gioss en liten fordel for noen millioner år sia. Blir Jordaradioaktiv, vil ekstra strålingsmotstand hos enkelte kakerlakkersette dem i stand til å overleve oss alle. Og den arten somoverlever aller lengst blir antakelig bjørnedyret – ikke i kraftav sin intelligens, men i kraft av andre egenskaper.

Jeg har ogsåbegynt å tvile på at det er mulig å terraforme en hel planet såfort og få den til å fortsette å være terraformet etter atprosjektet er avsluttet. Dette må det regnes på i hvert enkelttilfelle, men jeg meiner å ha sannsynliggjort (se https://kvernvold.blogspot.com/2020/0...  ) at vi ikke vilklare å terraforme Mars en gang.

Et stort hull ihistorien er at vi ikke får vite noe om hva som skjedde med detlivet som fantes i det grønne paradiset før planeten bleterraformet. For når den har mer fritt oksygen enn Jorda iatmosfæren, har det garantert vært biologisk aktivitet der imillioner av år.

Trass i disseinnvendingene mot deler av det vitenskapelige grunnlaget er jegimponert over Tchaikovskys bruk av naturvitenskap, særlig biologi,som drivkraft i romanen. Dette er et helstøpt og seriøst byggverkav et framtidsunivers. Dette universet vil jeg oppsøke flere ganger.Jeg har tidligere identifisert én verdig arvtaker etter sånnegiganter som Heinlein, Clarke, Anderson og Le Guin, nemlig PaoloBacigalupi ( https://en.wikipedia.org/wiki/Paolo_Bacigalupi). Adrian Tchaikovsky er også en verdig arvtaker. Jeg er nå etgodt stykke ut i bok nr 2 av denne serien, «Children of Ruin». Dener ikke mindre spennende enn den første. Løp og kjøp!

En ordentlig, litterær norsk roman: Et synopsis

 

Hun møterblikket hans. Stirrer inn i de grå øynene. Flakker med blikket, lardet gli nedover det solbrune ansiktet, den breie kjeven, den fyldigemunnen. Den blå skyggen av skjeggvekst. Håret, som fortsatt ermørkt. Det vennlige draget av fasthet, styrke, pålitelighet. Hunkjenner dunsten av etterbarberingsvann. Brått velter avskyen opp ihenne. Hun svelger for å holde kvalmen tilbake, skyver ham fra segmens tankene virvler, kaotiske, usammenhengende: - Nå er altannerledes. Dette er ikke meg. Dette er ikke hjemmet mitt, ekteskapetmitt, livet mitt -

Hovedpersonen heter Brit (de heter gjerne det). Hun er 42 år oglever i et lykkelig ekteskap med den dyktige og framgangsrike Frank(de heter gjerne det). Han er noen år eldre enn henne; han hargjort suksess som entrepenør og forretningsmann, alltid med sinfortryllende hustru ved sida av seg. Hun har en god jobb i forlagetder hun kan realisere seg sjøl.

De har tre barn (de har gjerne det). Den eldste sønnen studererteknologi i Trondheim; dattera er russ neste år og allerede valgttil russepresident, og den yngste sønnen har nettopp begynt påvideregående. Alle tre er vellykket på skolen, i fritida (håndball,friidrett, ski) og populære i vennekretsen. Familien bor i en nestenherskapelig enebolig på Ullernkollen. De har hytte ved sjøen oghytte på fjellet, der de kan lade batteriene sine. De reiser gjernepå ferietur også, til Provence, Barcelona eller Firenze. Alltidutafor sesongen.

De har selvfølgelig to hunder; to velfriserte pudler ved navn Piffog Paff. Hun går fast på yoga og på hvitvinkvelder med to godevenninner. De betrur seg til hverandre om ekteskapelige frustrasjonerog er alltid litt flaue i begynnelsen, neste gang de møtes. Han erforståelsesfull og gir henne alt det rommet hun trenger. Han er enmoderne mann og skjønner at han ikke er gift med ei husmor, men meden partner.

Likevel er det denne gnagende følelsen av at noe mangler. Noelivsviktig. Denne stille fortvilelsen som eter henne opp innafra.

Hun fikk aldri fullført utdannelsen; hun ble gravid som 20-åring, isitt andre studieår. Da som alltid seinere var Frank trygghetensjøl: Forklarte at han ville støtte henne uansett hva hun valgte ågjøre. Han var allerede i ferd med å bli godt etablert, så omøkonomien var trang, ville de klare seg. Dermed var de blitt enigeom at de skulle få sitt kjærlighetsbarn. Det angret hun aldri på.

Seinere har hun tatt opp igjen studiene, men aldri så langt at hunfikk fullført en mastergrad. Likevel har hun klart seg godt iyrkeslivet med sitt mellomfag i norsk litteratur. Hun arbeider somassisterende redaktør i et større norsk forlag. Der treffer hunmange spennende mennesker, og hun har hatt et par affærer somektemannen aldri har hatt mistanke om. Han har hatt alle mulighetertil å forlyste seg utenom ekteskapet, men såvidt hun veit har hanaldri falt for fristelser, i all sin motbydelige prektighet.

Nå er den dagen kommet da hun plutselig innser at hun ikke holder utdenne tilværelsen lenger. Alt – den prektige ektemannen, huset,de flotte ungene – byr henne imot. Hun veit ikke hvilket liv hunønsker seg; hun veit bare plutselig at det må være noe helt annetenn dette. Alt dette som hun må bort fra.

Hun stormer ut, ned trappa, ut mellom rosebuskene, langs hellegangen, ut gjennom hageporten ut på Hoffsjef Løvenskiolds Vei. Ut i denlyse vårkvelden, ut for å oppdage verden, livet og kjærligheten.

Hun tar selvfølgelig båten til København. Allerede i baren blirhun sjekket opp av et par som vil ha henne med på trekantsex. (Herkommer det noen pikante, men bare nesten eksplisitte beskrivelser.)Hun ringer sin fortvilte ektemann fra båten og forklarer hamsnøvlende at hun kommer til å være borte lenge, kanskje foralltid, og at han må ta seg av ungene, hundene og alle praktisketing. Han må ikke bekymre seg for henne, forklarer hun. Han erfortsatt like uutholdelig forståelsesfull, og sier at hun måta den tida hun trenger, leve det livet hun sjøl vil, finne seg sjøl, og så videre.Han støtter henne uansett.

I København havner hun på kjøret, prøver ut forskjellige formerfor sex med de forskjelligste sexpartnere, blir hektet på amfetaminog havner som prostituert i Nyhavn. Hun blir slått ned av en fullkunde, ligger halvt bevisst i reinesteinen og havner på sjukehus medkraniebrudd og diverse andre skader. Der får hun behandling ogantibiotika mot kjønnssjukdommene hun har pådratt seg.

Hun kommer seg opp og ut igjen, nyktrer til og finner en tysktrailersjåfør som tar henne Europa rundt. Hun lengter hjem tilNorge, stjeler en bil og havner i grøfta ved Kolbotn. Hun haiker tilbyen og legger seg inn på hotell under et falskt navn. Polisen ogsosialarbeiderne finner henne. De får plassert henne på avrusing påTonsåsen, der hun sakte kommer seg ut av sine avhengigheter.

Under oppholdet på Tonsåsen begynner hun å skrive om sineopplevelser. Gjennom skrivinga får hun en ny klarhet i hvem hun erog hva hun vil.

Hun vakner igrålysninga, strekker seg, ser de smale leggene sine undernattkjolen og tenker: - Jeg er ennå slank og vakker. Hun lister segut. Står på verandaen, lener seg mot gelenderet, ser motstjernemylderet over skogkanten, kjenner vindpustet og angen fra våtskog, og tenker: - Ennå er jeg ikke fri. Men det kommer jeg til åbli.

Hun går nedtrappa, gjennom det våte graset, gjennom lyngen mot Åsputten.Gjørma hun trår i slipper fra seg små bobler som kiler mot leggenehennes der hun går ned til vatnet. En krystallisk klarhet fyllerhenne mens hun går uti. Endelig ser hun alt helt tydelig,endelig er det helt rolig inne i henne. Vatnet stiger, og hun gårrolig videre.

NB: Krydres med ispedde tilbakeblikk her og der, til barndom og ungdom og livet med Frank, hulter til bulter. Unngå for all del å skrive linjært og kjedelig.

Kommer jeg til å skrive denne romanen, under pseudonymet AnitaWolden Bakke, i håp om å bli antatt av Gyldenblad? Selvfølgeligikke. Jeg skriver ikke «litterært», veit du: Jeg skriver sciencefiction og fantasy.

En ordentlig, litterær norsk roman: Et synopsis

 

Hun møterblikket hans. Stirrer inn i de grå øynene. Flakker med blikket, lardet gli nedover det solbrune ansiktet, den breie kjeven, den fyldigemunnen. Den blå skyggen av skjeggvekst. Håret, som fortsatt ermørkt. Det vennlige draget av fasthet, styrke, pålitelighet. Hunkjenner dunsten av etterbarberingsvann. Brått velter avskyen opp ihenne. Hun svelger for å holde kvalmen tilbake, skyver ham fra segmens tankene virvler, kaotiske, usammenhengende: - Nå er altannerledes. Dette er ikke meg. Dette er ikke hjemmet mitt, ekteskapetmitt, livet mitt -

Hovedpersonen heter Brit (de heter gjerne det). Hun er 42 år oglever i et lykkelig ekteskap med den dyktige og framgangsrike Frank(de heter gjerne det). Han er noen år eldre enn henne; han hargjort suksess som entrepenør og forretningsmann, alltid med sinfortryllende hustru ved sida av seg. Hun har en god jobb i forlagetder hun kan realisere seg sjøl.

De har tre barn (de har gjerne det). Den eldste sønnen studererteknologi i Trondheim; dattera er russ neste år og allerede valgttil russepresident, og den yngste sønnen har nettopp begynt påvideregående. Alle tre er vellykket på skolen, i fritida (håndball,friidrett, ski) og populære i vennekretsen. Familien bor i en nestenherskapelig enebolig på Ullernkollen. De har hytte ved sjøen oghytte på fjellet, der de kan lade batteriene sine. De reiser gjernepå ferietur også, til Provence, Barcelona eller Firenze. Alltidutafor sesongen.

De har selvfølgelig to hunder; to velfriserte pudler ved navn Piffog Paff. Hun går fast på yoga og på hvitvinkvelder med to godevenninner. De betrur seg til hverandre om ekteskapelige frustrasjonerog er alltid litt flaue i begynnelsen, neste gang de møtes. Han erforståelsesfull og gir henne alt det rommet hun trenger. Han er enmoderne mann og skjønner at han ikke er gift med ei husmor, men meden partner.

Likevel er det denne gnagende følelsen av at noe mangler. Noelivsviktig. Denne stille fortvilelsen som eter henne opp innafra.

Hun fikk aldri fullført utdannelsen; hun ble gravid som 20-åring, isitt andre studieår. Da som alltid seinere var Frank trygghetensjøl: Forklarte at han ville støtte henne uansett hva hun valgte ågjøre. Han var allerede i ferd med å bli godt etablert, så omøkonomien var trang, ville de klare seg. Dermed var de blitt enigeom at de skulle få sitt kjærlighetsbarn. Det angret hun aldri på.

Seinere har hun tatt opp igjen studiene, men aldri så langt at hunfikk fullført en mastergrad. Likevel har hun klart seg godt iyrkeslivet med sitt mellomfag i norsk litteratur. Hun arbeider somassisterende redaktør i et større norsk forlag. Der treffer hunmange spennende mennesker, og hun har hatt et par affærer somektemannen aldri har hatt mistanke om. Han har hatt alle mulighetertil å forlyste seg utenom ekteskapet, men såvidt hun veit har hanaldri falt for fristelser, i all sin motbydelige prektighet.

Nå er den dagen kommet da hun plutselig innser at hun ikke holder utdenne tilværelsen lenger. Alt – den prektige ektemannen, huset,de flotte ungene – byr henne imot. Hun veit ikke hvilket liv hunønsker seg; hun veit bare plutselig at det må være noe helt annetenn dette. Alt dette som hun må bort fra.

Hun stormer ut, ned trappa, ut mellom rosebuskene, langs hellegangen, ut gjennom hageporten ut på Hoffsjef Løvenskiolds Vei. Ut i denlyse vårkvelden, ut for å oppdage verden, livet og kjærligheten.

Hun tar selvfølgelig båten til København. Allerede i baren blirhun sjekket opp av et par som vil ha henne med på trekantsex. (Herkommer det noen pikante, men bare nesten eksplisitte beskrivelser.)Hun ringer sin fortvilte ektemann fra båten og forklarer hamsnøvlende at hun kommer til å være borte lenge, kanskje foralltid, og at han må ta seg av ungene, hundene og alle praktisketing. Han må ikke bekymre seg for henne, forklarer hun. Han erfortsatt like uutholdelig forståelsesfull, og sier at hun måta den tida hun trenger, leve det livet hun sjøl vil, finne seg sjøl, og så videre.Han støtter henne uansett.

I København havner hun på kjøret, prøver ut forskjellige formerfor sex med de forskjelligste sexpartnere, blir hektet på amfetaminog havner som prostituert i Nyhavn. Hun blir slått ned av en fullkunde, ligger halvt bevisst i reinesteinen og havner på sjukehus medkraniebrudd og diverse andre skader. Der får hun behandling ogantibiotika mot kjønnssjukdommene hun har pådratt seg.

Hun kommer seg opp og ut igjen, nyktrer til og finner en tysktrailersjåfør som tar henne Europa rundt. Hun lengter hjem tilNorge, stjeler en bil og havner i grøfta ved Kolbotn. Hun haiker tilbyen og legger seg inn på hotell under et falskt navn. Polisen ogsosialarbeiderne finner henne. De får plassert henne på avrusing påTonsåsen, der hun sakte kommer seg ut av sine avhengigheter.

Under oppholdet på Tonsåsen begynner hun å skrive om sineopplevelser. Gjennom skrivinga får hun en ny klarhet i hvem hun erog hva hun vil.

Hun vakner igrålysninga, strekker seg, ser de smale leggene sine undernattkjolen og tenker: - Jeg er ennå slank og vakker. Hun lister segut. Står på verandaen, lener seg mot gelenderet, ser motstjernemylderet over skogkanten, kjenner vindpustet og angen fra våtskog, og tenker: - Ennå er jeg ikke fri. Men det kommer jeg til åbli.

Hun går nedtrappa, gjennom det våte graset, gjennom lyngen mot Åsputten.Gjørma hun trår i slipper fra seg små bobler som kiler mot leggenehennes der hun går ned til vatnet. En krystallisk klarhet fyllerhenne mens hun går uti. Endelig ser hun alt helt tydelig,endelig er det helt rolig inne i henne. Vatnet stiger, og hun gårrolig videre.

NB: Krydres med ispedde tilbakeblikk her og der, til barndom og ungdom og livet med Frank, hulter til bulter. Unngå for all del å skrive linjært og kjedelig.

Kommer jeg til å skrive denne romanen, under pseudonymet AnitaWolden Bakke, i håp om å bli antatt av Gyldendal? Selvfølgeligikke. Jeg skriver ikke «litterært», veit du: Jeg skriver sciencefiction og fantasy.

Tre kjønn

 

Nei,dette er ikke etinnlegg om transer, aktivister, boksere og J. K. Rowling. Det erheller ikke en polemikk mot evolusjonsbiolog Glenn-Peter Sætresfortreffelige bok «To kjønn». Dette er noen helt uforpliktendespekulasjoner fra en science fiction-forfatter.

Forhistorien er: I en nettdiskusjon med en svensk allviter var jegsvær i kjeften, slik jeg bruker. Jeg kom jeg til å påstå at deter fullt mulig å lage en modell med tre biologiske kjønn.Vedkommende svenske blir imidlertid lett irritert, særlig når hanblir motsagt og utsettes for tanker han ikke har tenkt sjøl. Dermedslettet han innlegget der jeg forklarte at han hadde misforstått, ogda ble det bråslutt på den diskusjonen.

Men seinere har jeg tenkt: En ting er å være stor i kjeften pånettet. Men kan jeg få en modell med tre kjønn til å funke? Dentanken har klødd i bakhuet på meg så lenge at jeg måtte gjørenoe med den til slutt.

I Sætres bok kan du lese hvordan evolusjonen i vår egen verden gangpå gang har frambragt forplantningssystemer med to og bare to kjønn.Sætre forklarer på en ganske overbevisende måte hvorfor det alltidender opp på den måten. For «kjønn» i biologiens fysiskevirkelighet er ikke en klesstil, et påfunn eller en personligoppfatning; det er en mekanisme som ivaretar forplantning på mestmulig effektiv måte: Denne mekanismen sikrer levedyktig avkom,kombinert med den genetiske variasjonen som en nødvendig for atarten skal overleve under skiftende forhold.

Forplantning er måten et individ fører sine egne gener videre på.Variasjonsmulighetene ivaretas ved at gener fra (minst) toforskjellige individer kombineres på en (relativt) tilfeldig måte.Sætre forklarer hvorfor ordningen med noen få store kjønnscellerog mange små kjønnsceller er en optimal strategi: Forplantningkrever ressurser, som alltid er begrenset. I store kjønnscellerbrukes ressursene på å sikre overlevelse; i små kjønnscellerbrukes ressursene på å sikre mest mulig avkom.

Forplantning skjer ved at to kjønnsceller fra to forskjelligeindivider smelter sammen. Hvis individet som produserer den enekjønnscellen bruker ressursene på å sikre best mulig overlevelse,er det ikke optimalt for det andre individet å gjøre det samme.Tvert imot vil det være optimalt for det andre individet å brukeressursene på å produsere flest mulig kjønnsceller. Slikoptimaliseres sannsynligheten for at (minst) en av dissekjønnscellene vil finne en overlevelsesdyktig kjønnscelle åkombinere seg med. At dette er optimalt er vist både analytisk ogved simulering, ifølge Sætre. Og ikke minst: Naturen hardokumentert det i praksis, gang på gang på gang. For ordens skyld:De individene som produserer store kjønnsceller kalles «hunner».De som produserer små kjønnsceller kalles «hanner». Det finnesingen mellomting hos en eneste en av Jordas mange millioner arter.

Evolusjonen vil alltid, ganske usentimentalt, sortere bort løsningersom ikke bidrar til overlevelse. Derfor har den i to milliarder år,igjen og igjen og på utallige greiner av livets tre, fraprestekrager og løvetann til mammut og mennesker, landet påordningen med store kjønnsceller (hunner) og små kjønnsceller(hanner). Og i tilfeller hvor den har måttet prioritere beinhardtog gi opp ordningen med kjønnet forplantning, har den alltidprioritert overlevelse: Da dør hannene ut, og hunnene formerer segved å produsere store kjønnsceller som ikke trenger befruktning.For eksempel er det, ifølge Richard Dawkins, en del firfisler somformerer seg med krypdyrutgaven av jomfrufødsler.

Til ettertanke for mannlige lesere: Kvinner overlever. Vi menn erstrengt tatt overflødige. Y-kromosomet med dets kjønnsbestemmendegen er egentlig bare et forkrøplet X-kromosom. Les John Wyndhamsklassiske novelle «Survival».

Som science fiction-forfatter er jeg ikke begrenset av den biologensom gjelder her på Jorda. Ta for eksempel biologien på på dentredje planeten til Alfa Centauri A, altså like i nabolaget. Den harganske sikkert funnet andre måter å organisere forplantningen påenn å bruke DNA og RNA: Med utallige måter å sette sammensjøl-reproduserende organiske molekyler på ville det være rart omden slumpet til å lande på akkurat samme mekanisme som livet harlandet på her på vår planet. Kanskje ville det være rart om denlandet på akkurat samme tokjønnete forplantningsstrategi som Jordasbiologi har landet på også.

Derfor: Tenk deg for eksempel at evolusjonens terningkast gjennommillioner av år der ute, bare 4,2 lysår borte, har endt opp med atarter flest har tre kjønn. Hvordan kan det tenkes å fungere?

Skal tre kjønnfungere som overlevelsesmekanisme, må kjønnene ha forskjelligeegenskaper. Egenskapene må være så forskjellige at alle tre ernødvendige for at arten skal overleve; ellers vil evolusjonensortere bort (minst) ett av dem. Anta for eksempel: A er flink til åskaffe energi; B er flink til å skaffe informasjon; C er flink til åskaffe nødvendige salter og sporstoffer. Et individ trenger alle trefor å overleve.

Mekanismen kanvære: A og B gir avkom som har kjønnet C; A og C gir avkom som harkjønnet B; B og C gir avkom som har kjønnet A. Det foregår slik:Hvert kjønn har to sett med arveanlegg: A har arveanlegg for B og C;B har arveanlegg for A og C; C har arveanlegg for B og A. Når foreksempel A og B parrer seg, vil begge to ha arveanlegg for C – ogda er det C som blir resultatet. (Hvis du vil, kan du gjerneforestille seg alle slags sjeldne, men tilfeldige avvik vedunnfangelsen, tilsvarende kromosomavvik i vår biologi. Sett i gang!)

Jeg aner ikkehvordan de forskjellige kjønnene ser ut: Innen samme art kan alletre være svært like å se på – eller du kan ha en art der ettkjønn ser ut som en tangvase; et annet kjønn ser ut som en stålormmed papegøyenebb; et tredje kjønn ser ut som en oppblåstblekksprut. «Form følger funksjon?» Særlig! Naturen ermangfoldig, der som her.

Et individ medkjønn C blir «født» med startpakker av energi og informasjon frasine foreldre, i tillegg til at det er «født» med egenskaper somsetter det i stand til å skaffe seg nødvendige næringsstoffer.Tilsvarende for kjønnene A og B. Hvert kjønn har selvfølgelig heltgrunnleggende evne til å skaffe seg energi, informasjon ognæringsstoffer, men er spesialisert på bare én av disse tingene.

Vil et såntmønster være stabilt gjennom flere generasjoner?

La oss se på engenerasjon med 100 individer. Hvis arten og populasjonen er stabile,vil det være omtrent like mange individer av hvert av de trekjønnene. Men tilfeldige avvik inntreffer rett som det er. Vilstabiliteten bli gjenopprettet i påfølgende generasjoner? Det ernødvendig hvis arten skal kunne overleve på lengre sikt.

Sett at det harskjedd en katastrofe som har gått hardt ut over kjønn B, og endamer over kjønn C. I nå-generasjonen er sammensetningen slik: 50 A,30 B og 20 C. Hvordan vil neste generasjon se ut?

Populasjonensvermer en gang om året. Hvert individ parrer seg med det førstepassende individet det møter, og de to får avkom slik som tidligerebeskrevet.

Vi må finne uthva slags møter som er mest sannsynlig, der du svømmer rundt iurhavet på den tredje planeten til Alfa Centauri A og er klar til åformere deg. La oss si at det er helt tilfeldig hvilket individ dumøter av de 99 andre i din generasjon, og at hvert møte er akkuratlike sannsynlig.

Antall potensiellemøter mellom A og B er dermed: (50 x 30) 1500. Antall potensiellemøter mellom A og C er (50 x 20) 1000. Antall potensielle møtermellom B og C er (30 x 20) 600. Summen av mulige fruktbare møter er:(1500 + 1 00 + 600) 3100. (Vi ser bort fra alle møter mellomindivider av samme kjønn; de to svømmer bare videre til neste møte,i håp om at det blir mer fruktbart.)

Hvis hvert enestemøte er like sannsynlig, og neste generasjon også består av 100individer, vil den bli sammensatt slik:

Antall C = 100 x(1500/3100) = 48

Antall B = 100 x(1000/3100) = 32

Antall A = 100 x(600/3100) = 20 (avrundet opp fra 19,3)

Dette ser ikkelovende ut. Vi lar det gå en generasjon til, og da får vi:

Antall C = 100 x(640/3156) = 20

Antall B = 100 x(960/3156) = 30

Antall A = 100 x(1556/3156) = 50 ( (avrundet opp fra 49,3)

Hva! Vi ertilbake der vi startet: Populasjonen fluktuerer og vil aldri blistabil. Når en ny katastrofe utraderer hele kjønn C, havner dennearten på evolusjonens skraphaug.

Men kanskje erarten flerårig – dvs både første og andre generasjon deltar isverming og parring som fører til tredje generasjon! I så fallbestår hele populasjonen av:

A = (50 + 20) = 70

B = (30 + 32) = 62

C = (20 + 48) = 68

Jeg sparer deg forregnestykkene; dem kan du gjøre sjøl. Men tredje generasjon vil nåfå sammensetningen:

A = 32

B = 35

C = 33

Og hvis vi lardenne arten være treårig, så jevner det seg ut enda mer. Med andreord; i en flerårig art av dette slaget vil i hvert fall mht kjønnssammensetningen være (noenlunde) stabil – noe som er enforutsetning for forplantning.

Du kan sjøl gjøremodellberegninger under litt andre forutssetninger. For eksempeldisse: Tildel hvert kjønn en tallverdi, som f eks: A = -1; B=0; C=+ 1. Regelverket blir da: A + B = -1 = A;

A + C = 0 = B; B +C = +1 = C. Regne kan du gjøre sjøl. Jeg trur du vil komme tilsamme konklusjon som i den modellen jeg har regnet på: Skalbefolkningen være stabil og overleve på lengre sikt, må den væreflerårig, og individene må delta i mer enn én forplantning.

Sånn er det i enverden med to kjønn også, etter det jeg har skjønt.

I denne modellenoppnår vi dessuten: Hvert kjønn er nødvendig for artensoverlevelse, og vil bli reprodusert gjennom forplantingen. Og slik erdet visst også her på tredje planet fra Sol.