Rolf Marvin Bøe Lindgren's Blog, page 6

Jobbtypene: Intervju i Dagens Næringsliv

Intervju i Dagens Næringsliv 2020-09-18. → [image error]

Om skolens kompetansepakke for elever med høyt læringspotensial

Jeg har jobbet med høybegavede barn i noen år nå. Siden 2011, faktisk. Det er ikke noe jeg akkurat hoppet inn i med stor glød og entusiasme – Mensa Norge kontaktet meg, ga økonomisk støtte (nå tilbakebetalt) til å kjøpe det utstyret som trengtes for å intelligensteste presumptivt intelligente barn som ikke fikk utredning, og drev noe markedsføring av tjenesten.

Problemet er veldig enkelt som følger: Det er en god del barn som mistrives intenst på skolen, og hvor problemet henger sammen med at de har svært gode evner men ikke får brukt dem. Det er en ting å være god til å spille fiolin eller stå på ski, det er noe annet når det eneste identifiserbare talentet man har er å være flink til å bruke hodet, og ikke engang det blir identifisert.

Jeg regnet med at interessen ville dabbe av fort, og at problemet var marginalt. Jeg tok feil. Siden 2011 har jeg testet 200: 17 i 2017, 30 i 2018, 39 i 2019 og hittil i 2020 35 (med fire på venteliste).  Seinere har jeg lært masse, og skiftet syn på både det ene og det andre. Det har myndighetene også. De har faktisk gått så langt som til å utvikle ei kompetansepakke – et helt kurs – i høybegavede barn. Så hva skjer når offentlig sektor prøver seg?

Det mest positive jeg kan si om kompetansepakka er at den viser at myndighetene har skjønt at kompetanse trengs. Kompetansepakka viser derimot klart at kompetansen ikke er å finne hos myndighetene. Allerede i innledningen (seksjon 0.2) blir det gjort klart at det hersker en god del myter om «elever med stort læringspotensial». Dessverre bidrar kompetansepakka selv til å spre myter.

Jeg har ikke allverdens tid til å dissekere kompetansepakka – så jeg har gjort det lett for meg ved å søke på det jeg kan noe om – IQ. Det er fascinerende lesning.

Seksjon 1.6 (Hjernen og læring)

En elev som har et stort læringspotensial i dag, vil av ulike årsaker kanskje ikke ha det om to år, og omvendt. Den tilpassede opplæringen må derfor være dynamisk. Den må være tilpasset et hvert barn til enhver tid.

Intelligens er stabilt over er normalt livsløp og øker i arvbarhet med alderen. Hvis eleven har et stort læringspotensial i dag, vil eleven ha det om to år også, medmindre eleven dør eller får en hjerneskade. En elev som ikke har stort læringspotensial i dag vil ikke ha det om to år heller.  Det som muligens er misforstått her, er at resultater på intelligenstester varierer (det er en viss usikkerhet, og variasjonen i kompetanse hos de som utfører og tolker testene er stor), slik at en elev kan skåre vilt forskjellig på testene. Det betyr at en elev som skårer lavt i dag kan vise stor læreevne om to år, eller omvendt, men da er det normalt ikke på grunn av hjernens plastisitet, men på grunn av målefeil.

I seksjon 2.4 (Stort potensial for utvikling) vises det til at tidligere leder for Mensa, Stig Westerhus, har IQ på 180. Dette er en intern spøk i Mensa. Det går nemlig ikke an å måle IQ opptil 180 i Norge. Likevel kan dette stemme. Fordi de forskjellige intelligenstestene har forskjellige skalaer. Når du leser temperatur, særlig i utlandet, må du vite om det er snakk om Fahrenheit eller Celsius, og i noen sammenhenger også Kelvin eller Reamur. IQ på 130 på Wechsler-testene, som er de som er mest brukt i Norge, er 132 på Stanford/Binet, 160 på Ravens gamle tester og 160 på Cattells test. Westerhus målte 180 på en test hvor skåren ville vært 140 på de testene som brukes i skolen.  Han har gjort en greie av at han oppgir skår uten å si hvilken test. På samme måte vil jeg kunne si at jeg har IQ på 200 000 og at det er 290 grader i rommet jeg sitter. Mennesker som faktisk har greie på intelligens og intelligenstesting ville visst dette.

Seksjon 2.5 (Sterke kognitive evner)

Her heter det

Det er uenighet i fagmiljøet om hva intelligens er, og en persons intelligens lar seg bare delvis måle.

Nei, det er ikke uenighet i fagmiljøet om hva intelligens er – i hvert fall ikke mer enn det det er om et hvilket som helst begrep i et hvilket som helst fag. Det er ca tredve definisjoner, ca tre modeller, og én måte å måle intelligens på, og det har stått nokså uforandret i hundre år. Grunnen til at det er ca tredve definisjoner er hovedsakelig at svaret på spørsmålet «Hva er intelligens» er «Det kommer an på hvorfor du spør». Definisjonene og modellene er svar på forskjellige spørsmål om intelligens, og de brukes i forskjellige sammenhenger, men de motsier ikke hverandre.

Jeg tror det er ganske viktig, for å forstå evnerike barn, å vite at de to begrepene innen faget psykologi som er mest gjennomforsket og best forstått, er intelligens og personlighet. Alle andre begreper innen faget psykologi er dårligere forstått. Det finnes ekte faglig uenighet om hva psykiske lidelser er, hvordan de skal forstås, og hvordan de skal behandles, men psykologfagets virkelige triumf er at vi vet hva personlighet og intelligens er. Det kan man lese mer om i American Psychological Associations «Position paper» om intelligens (Neisser et al, 1994).

Evnetester sier lite om individuell læringsstil, personlighet eller utviklingspotensial. Det er derfor viktigere å være opptatt av kvaliteten på opplæringen enn den målte IQ-en.

OK … altså, det finnes ikke noe enkelt mål som predikerer helse, inntekt, stabilitet i parforhold, soliditet i vennekrets, utdannelse og inntekt som det IQ gjør. Livet har en tendens til å hende med folk, så IQ garanterer ingenting. Men å påstå at evnetester sier lite om utviklingspotensial er ikke riktig – medmindre man opererer med et ganske absurd lite-begrep.

Det er funnet en høyere andel atferdsproblematikk hos elever med sterke kognitive evner enn hos øvrige elever (Kilde: Guénolé et al).

Når man er så nøye med å understreke hvor usikkert intelligensmåling er, kunne man kanskje tatt seg bryet med å nyansere dette. I den artikkelen som siteres, vises det til at det forskningen viser, er at høybegavede barn ikke har dårligere mental helse enn andre barn. Faktisk viser det seg at intelligens beskytter mot sånt. Men fordelingen av  mentale lidelser er annerledes hos høybegavede barn. Det er altså noen typer atferdsforstyrrelser som er overrepresentert. Legger man godvilja til, er det ikke direkte feil, det som står, men det kan lett tolkes som at høybegavede barn har dårlig mental helse enn gjennomsnittet, når det faktisk er det motsatte som er tilfelle.

Seksjon 2.6 (Tillegg for PPT. Sterke kognitive evner)

Carrol videreutviklet teorien om den såkalte G-faktoren (generell intelligens). […] Teorien om generell intelligens (G) ble opprinnelig utviklet av Spearman

G-faktoren er en oppdagelse. At det finnes underliggende mentale strukturer som støtter opp under høyere kognitive funksjoner og trekker dem i samme retning er oppdaget på bakgrunn av eksperimentelle funn. Det er ikke noe som noen har sittet i en lenestol og tenkt ut, og som man kan være enig eller uenig i.

Den [Teorien om generell intelligens] har vist seg å ha god evne til å avdekke for eksempel potensial for gode skoleprestasjoner

Hvor skal man begynne … det er ikke teorien som avdekker potensialet. Kjennskap til modellene som er utviklet på bakgrunn av oppdagelsen av G-faktoren er viktig for korrekt tolkning av resultater av intelligenstester.

Dagens intelligenstester har noen utfordringer. Følgende momenter er utviklet av Shavinina (2006) og referert til og oversatt til norsk av Smedsrud (2012)

Jeg skulle ønske at fjernkontrollen til TV-en min kunne vekke meg hvis jeg sovnet og ha en knapp som lyste hvis kaffen min blir for kald, men jeg ser ikke på det som en svakhet ved fjernkontrollen. De ti punktene som listes opp er ting som sikkert hadde vært kjekke å ha, men de er ikke svakheter. De har strengt tatt ikke noe å gjøre i en sånn kompetansepakke – den burde fokusert på hva man kan finne ut med intelligenstester, ikke hva man kunne ha brukt dem til hvis de hadde vært laget til andre formål enn det de er til for.

Med sin beskrivelse av praktisk intelligens forsøker han [Bob Sternberg] å forklare hvordan enkelte mennesker oppnår stor suksess på tross av at de kan gjøre det dårlig på standardiserte IQ-tester. Han forklarer blant annet dette med elementer som «street smartness», som handler om hvor dyktig du er til å mestre det miljøet du er deltager i. Han mener dette umulig kan fanges opp av en vanlig IQ-test.

Han kan mene hva han vil – han har aldri selv klart å utvikle de intelligenstestene som han mener burde vært mulig å utvikle. Det er også feil å si at «street smartness» ikke henger sammen med intelligens – men det henger sammen med andre faktorer, også. Hvis «street smartness» hadde vært viktig, hadde noen funnet en måte å måle det på.

I forskningslitteraturen er det vanlig å vise til elever med særlige læringsforutsetninger, det vil si elever med «potensial til å nå de høyeste faglige nivåene». Det er også snakk om elever med «spesielle talent», som i Norge mer eller mindre har vært synonymt med idrett eller kunst (for eksempel musikk), blant annet på grunn av lite oppmerksomhet rundt akademisk og intellektuelt talent. Ofte snakkes det om at noen har gode forutsetninger, spesielle evner eller begavelse når de har en IQ på 130 eller mer – en kategori av elever som utgjør mellom 2-5 % av befolkningen– men bildet kompliseres av at det ikke er en kausal sammenheng mellom IQ og skoleprestasjoner.

Nei.  IQ over 130 er det 2% som har. Finner man andre distribusjoner, skyldes det målefeil. Men hva i all verden mener de med at det ikke er kausal sammenheng mellom IQ (er det intelligens de mener?) og skoleprestasjoner? Det er en helt klar statistisk sammenheng. Hvorfor dette forbeholdet?

Den aller enkleste måten å identifisere evnerike eller begavede elever på er å bruke IQ-test, der en skår over 130 (Coleman m fl. 2015) tyder på en intelligens over gjennomsnittet. På tross av at det nå er enighet om at intelligenstester alene ikke er et tilstrekkelig mål på begavelse, brukes slike tester i stor utstrekning i Europa (Sękowski & Łubianka, 2015). Det er særlig to modeller som i dag brukes for å identifisere evnerike barn: Hellers Munich-modell og Mønks multidimensjonale modell (gjengitt i Sękowski & Łubianka, 2015, s. 76).

Hva i all verden mener de med at 130 tyder på en intelligens over gjennomsnittet? Alt over 100 er over gjennomsnittet. At intelligenstester alene ikke er tilstrekkelig mål på begavelse er greit. Men hvorfor forklarer de da ikke hvorfor intelligenstester blir brukt i sånne sammenhenger? Det er fordi det ikke er noe annet enkelt mål som predikerer bedre.

Munich-modellen er utviklet for å beskrive relasjonen mellom begavelse og prestasjon, og viser at det er mange forhold som medvirker til gode skoleprestasjoner. Utgangspunktet er at alle elever er begavede, og at begavelse – med riktig støtte – kan utvikles til talent.

Da bør man ikke bruke den modellen. Ikke alle elever er begavede, og de som ikke er det, skal få lov til å være det uten å bli beskyldt for å være late eller være under omsorgssvikt eller ha for dårlige lærere.

Alt i alt: Godt forsøk, men noen med kompetanse innen intelligens og intelligenstesting bør gå gjennom det endelige resultatet.

Henvisninger

Neisser, Ulrich; Boodoo, Gwyneth; Bouchard, Thomas J.; Boykin, A. Wade; Brody, Nathan; Ceci, Stephen J.; Halpern, Diane F.; Loehlin, John C.; Perloff, Robert; Sternberg, Robert J.; Urbina, Susana (1996). “Intelligence: Knowns and Unknowns”. American Psychologist. 51:77–101.

F. Guénolé, J. Louis, C. Creveuil, J. M. Baleyte, C. Montlahuc, P. Fourneret & O. Revol (2013) Behavioral pro les of clinically referred children with intellectual giftedness. Biomed research international, 2013. DOI: 10.1155/2013/540153.

Børte, Kristin, Lillejord, Sølvi & Johansson, Lotta (2016) EVNERIKE ELEVER OG ELEVER MED STORT LÆRINGSPOTENSIAL En forskningsoppsummering Oslo: Kunnskapssenter for Utdanning

Barnet som aldri ble vernet

En beretning om Münchausen og den dypeste fortvilelse

.fusion-button.button-1 {border-radius:2px;}Barnet som aldri ble vernet

Sir Cyril Burt: Var den største skandalen i psykologien en politisk korrekt bløff?

Alle som har vært borti fagpsykologi har vært borti Sir Cyril Burt, om hvem det skal ha vært sagt at han:

Forfalsket tvillingstudier for å bevise at intelligens er svært arveligInnførte 11+-testen i England, som var en obligatorisk IQ-test som avgjorde om elever fikk gå gymnaset eller yrkesskoleArgumenterte for at barn som skårte lavt på IQ-tester ikke hadde nytte av spesialundervisning, siden intelligens var så arvelig.

En oppsummering jeg fikk fra kateteret (fritt etter hukommelsen) var som følger.

Et par år etter at Burt døde, ryddet en assistent på kontoret hans og oppdaget at tvillingstudiene Burt hadde basert seg på, var oppdiktet, og det var de to sekretærene hans også. Han skal ha blitt paranoid etter å ha blitt forbigått ved en forfremmelse. Han hadde jukset med data for å få mer nøyaktige data (forskjellene i IQ-skår mellom de eneggede tvillingparene i studiet hans skal ha vært urealistisk liten). Dette ble en stor skandale, grunnlaget for 11+-testen var falskt, og den ble avviklet. Sir Burt hadde blitt adlet for sin innsats, så fallet var høyt.

Sir Burt har fått gjenreist noe av æren i og med at det i ettertid har vist seg at han hadde rett: Intelligens er svært arvelig (Plomin, 2016). Det er imidlertid ikke så farlig lenger, siden det har vist seg at arvbarhet ikke betyr uforanderlig (Fisher, 1930). Det er heller ikke slik at lav intelligens nødvendigvis betyr dårlig læreevne, slik at spesialpedagogiske tiltak faktisk kan fungere.

Selv Arthur Jensen, kjent for å mene at intelligens er arvelig, skal ha gått med på at Burt jukset.

På grunn av Internet har jeg fått mulighet til å lese noen av de aktuelle artiklene fra dengang da: Arthur Jensens oppsummering fra 1991, og Sir Cyril Burts artikkel om 11+ fra 1959.

Sir Burt var ganske riktig omstridt i sin samtid. To dager etter at Burt døde, ble tvillingdataene hans brent – etter en telefon fra en av Burts kolleger som sto på motsatt side i arv/miljø-debatten. Selve skandalen ble utløst av en artikkel hvor det de klassiske påstandene ble fremsatt: Tvillingdataene var forfalsket, Burts sekretærer var oppdiktet, det var regnefeil i dataene hans, etc. Den autoritære biografien som var under utarbeidelse da skandalen sprakk, tok disse påstandene for god fisk. Og de var ikke så verst godt dokumentert.

Så hvor ble det av sekretærene? Det Jensen (1991) skriver, er i korte trekk som følger.

De var umulige å spore opp, siden arbeidet ble gjort i mellomkrigstida. En av dem skal ha flyttet til Australia før krigen. Burt hevdet at han hadde brukt dem lenger enn han faktisk hadde, fordi han var ganske forfengelig, og ikke ville innrømme hvor lite faktisk forskning han hadde bedrevet etter krigen. De regnefeilene som ble påvist, var ikke vesentlige og ble gjort etter at han fylte 75.

Om dataene var oppdiktet eller ikke, vites ikke, siden de ble brent.

At tallene han oppga var så unormalt ryddige skyltes at de ble normalisert ved publikasjon. Dette er kommentert i artikkelen. Den eneste påstanden om fusk som faktisk kunne kontrolleres, var altså ikke sann. Så hvorfor skulle han ha diktet opp tvillingdataene? Han har ikke vært avslørt i fusk i noe av den andre og svært omfattende forskningen han gjorde.

Alle påstandene om fusk i Burts forskning har kommet fra politiske motstandere. Av det påstandene det har vært mulig å undersøke, viser det seg at ingen holder vann.

Men Jensen, da? Var han enig i at Burt fusket?

Nei. Han var enig i at Burt smurte tykt på i noen sammenhenger, men ikke at det gikk ut over forskningen hans. At han mente at Burts kritikere hadde rett i noen relativt uvesentlige påstander, har blitt tolket som om han mente at Burt var skyldig i alt han ble beskyldt for.

Alt i alt virker det som om Burt-affæren var et tidlig, og ganske vellykket, forsøk fra politisk korrekt hold på å sverte en meningsmotstander.

Men 11+-testen, da? Burt var jo rasehygieniker og ville sortere bort de som ikke hadde positive bidrag til genpoolen?

Ikke ifølge det han selv skriver. 11+-testen var et svar på et britisk lovvedtak fra 1944 om å bygge landet. Man måtte finne de smarteste, og det var det 11+-testen skulle gjøre. Hvis man mente at bare de vellykkede var intelligente, ville det jo ikke være noe poeng i en sånn test. Men Burt visste at intelligens var spredt utover hele befolkninga. Den beste måten å finne de mest intelligente på, måtte da være å teste hele folket.

Det høres ikke så innmari elitistisk ut på meg, det må jeg innrømme.

Referanser





Burt, Sir Cyril (1959)
The Examination at Eleven Plus British Journal of Educational Studies 72 99-117
Fisher, Ronald (1930)
The Genetical Theory of Natural SelectionOxford: At the Clarendon Press
Jensen, Arthur (1991)
IQ and Science: The Mysterous Burt Affair Public Interest, 105 93–106
Plomin, Robert (2016)
Behavioral Genetics New York: Worth Publishers

Corona: Hvorfor ikke teste alle på en gang

Sett at testen for Corona-viruset har nøyaktighet på 85%.  Jeg har sett anslag ned mot 30%, men 85% er et fint tall. Det betyr at dersom du tar testen, og du får positivt utslag, så er det 85% sjanse for at du har Corona. Og er utslaget negativt, er det 85% sjanse for at du ikke har Corona.

Bortsett fra at det stemmer ikke. Se på følgende:

coronakart










                             







1

Positiv test
Negativ test
Innbyggere i Norge


2
Er smittet
850
150
1000


3
Er ikke smittet
805050
4561950
5367000


4



5368000







                       






table.wpDataTable td.numdata { text-align: right !important; }

Hvis 1000 nordmenn er smittet, og vi tester alle nordmenn, vil 805050 teste positivt uten å være smittet.

Derfor tester vi bare de der hvor sannsynligheten for at de er smittet, er høy. Fordi sannsynligheten for at et positivt resultat faktisk er sant, øker med sannsynligheten for at du er smittet.

Evner i Kompani Lauritzen

#KompaniLauritzen er en reality hvor kjendiser av varierende grad av bonitet (bare en av dem har vært personlighetstestet av meg) skal ledes til å bli den beste utgaven av seg selv som de kan bli, basert på planen og filosofien til en selvdekorert oberst som i hvert fall for meg først og fremst er kjent for å glemme alt han kan når han er under press.

Se ellers Kompani Lauritzen

Uansett, de gjør oppgaver, og, under over alle under, ei av oppgavene er en evnetest! Personlighetstest hadde vært kulere, men dog.

På slutten av episode to presenteres første foreløpige resultatliste. Dette er jo artig.

[image error]

Det aller første jeg såklart lurer på, er dette: Hva er korrelasjonen mellom evner og resultater på de andre øvelsene? Det dreier seg om ganske fysiske øvelser, men de krever litt planlegging og tenking. Resultatet er, vel, hva skal man si?

> cor(resultater[c(2:4)],method="spearman")
3km Styrke Evne
3km 1.00000000 0.4029634 -0.04454868
Styrke 0.40296336 1.0000000 0.33629201
Evne -0.04454868 0.3362920 1.00000000

(Det er brukt ikke-parametrisk korrelasjon fordi dataene ikke er normalfordelte)

Utlagt: Det er ingen sammeheng overhodet mellom å løpe tre kilometer og evner, men det er en viss sammenheng mellom evner og styrke. 0,34 er ikke lavt, som nybegynnere tror; Bare multipliser det med mange mennesker som skal gjøre noe, så spiller det en rolle.

Også interessant, naturligvis: Evnetesten. Hvis det er en som forsvaret har utviklet, så er den basert på sten-skårer, som lett kan regnes om til IQ-skårer. Så hvor smarte er disse kjendisene? Det hadde vært artig å få be- eller avkreftet noen fordommer her, men jeg vet sannelig ikke …

Kompani Lauritzen










Navn Yrke 3 lm Styrke Evne IQ Totalt







Henrik Thodesen
komiker
2
4
8
118
75
0


Håvard Lilleheie
programleder
2
3
7
111
25
0


Øyvind «Vinni» Sauvik
artist
4
6
6
103
75
0


Emil Solli-Tangen
operasanger
4
4
6
103
75
0


Raymond Kvisvik
tidl. fotballspiller.
4
3
6
103
75
0


Desta Marie Beeder
programleder
3
2
6
103
75
0


Siri Kristiansen
radioprogramleder
1
3
6
103
75
0


Wanda Mashadi
tv-personlighet
4
3
5
96
25
0


Lasse «Lazz» Jensen
artist
0
3
5
96
25
0


Izabell (Benedicte Izabell Ekeland)
artist
0
1
5
96
25
0


Vita Mashadi
tv-personlighet
4
3
4
88
75
0


Marte Bratber
radiovert
3
3
4
88
75
0


Lise Karlsnes
artist
2
3
4
88
75
0


Abiel Tesfai
programleder/DJ.
3
3
3
81
25
0







Navn Yrke 3 lm Styrke Evne IQ Totalt






table.wpDataTable td.numdata { text-align: right !important; }

Testene ble garantert ikke tatt under optimale forhold, og jeg vet sant å si ikke om det er sanne sten-skårer som er brukt. Men dersom skalaen går fra 1-10 skal dette være en grei tilnærming.

Det blir spennende å følge med utover. Jeg har ikke har noen praktisk erfaring med Forsvaret, men kjenner igjen en del av humoren fra speider‘n (Dette ser ut som noe som en gang kanskje kan ha noe potensiale) lo jeg godt med jevne mellomrom. De som har militære tilbøyeligheter finner sikkert sitt å flire av her, men det er ikke mer hæret enn i de gamle Billy- og Stomperud-tegneseriene, egentlig.

Hvordan lese en WISC

WISC er et verktøy for å kartlegge visse sider ved et barns måte å forstå, resonnere rundt, og oppfatte verden rundt seg. WISC brukes som diagnostisk verktøy av BUP og PPT, og er et av de mest brukte testverktøyene som brukes i Norge, muligens verden. WISC er i femte utgave, og det er først og fremst WISC-V jeg beskriver her.

Motivasjonen for å skrive dette er å ha ei grundig sammenfatting av det jeg forteller som rådgiver for foreldre og skole, samt å kunne rydde opp i litt av de mer pussige oppfatningene som later til å råde hos BUP og PPT. Merk at jeg skriver spesifikt om høybegavede barn, altså barn som skårer høyt.

WISC måler intelligens.

Dette sitter det ofte langt inne å innrømme, fordi intelligens for det første er skummelt, og for det andre vanskelig å forklare. Når jeg sier at WISC måler intelligens, hva mener jeg med det?

Jo, at WISC måler de sidene ved hukommelse, tenking og resonnering som henger sammen med evne til å oppnå det de fleste forbinder med lykke i livet: God utdannelse, trygg økonomi, solid vennekrets, stabilt parforhold og god helse. Det vil føre for langt å forklare hvordan et enkelt tall kan si noe om sjansen for dette, men hundre års forskning viser at det er sånn. Men det er sjelden det man er ute etter å måle med WISC.

WISC måler komponenter av intelligens. Det er mye som bidrar til resultatet, og det er det WISC først og fremst viser. Ofte er ikke sluttskåren interessant, men de resultatene som sluttskåren er satt sammen av.

Intelligens på fire minutter

Etter Cattells opprinnelige modell for intelligens, som fortsatt er gyldig, kan intelligens deles opp i to komponenter: Flytende og krystallisert intelligens (Disse kan deles opp ytterligere).

Når vi snakker om flytende intelligens, snakker vi om de aspektene ved intelligens som har å gjøre med å gjøre praktisk bruk av det man kan: Resonnering. Logisk tenkning. Å bruke det man har lært på nye og ukjente situasjoner.

Når vi snakker om krystallisert intelligens, snakker vi om de aspektene ved intelligens som har å gjøre med å ta til seg, beholde, og utvikle kunnskap.

Krystallisert og flytende intelligens skal være omtrent like høye. Intelligens-testene er laget slik at skårene skal være omtrent like. Dette har utgangspunkt i hundre års forskning. Intelligens er en generell egenskap, og den er vanligvis nokså jevnt fordelt i samme menneske: Vi er omtrent like flinke i alt som vi ikke har øvet oss spesielt på. Dette fenomenet har fått navnet g, for generell intelligens.. Sluttresultatet som WISC gir, er et mål på generell intelligens. Delresultatet gir informasjon som kan brukes til diagnostisering, eller gi et generelt inntrykk av styrker og eventuelle utfordringer barnet måtte ha.

WISC-V baserer seg på en utvidelse av Catells modell, som heter Cattell-Horn-Carrol-modellen. Her er intelligens delt opp i åtte delkomponenter og mange underkomponenter. WISC reflekterer dette ved å skille mellom krystallisert, flytende og visuospatial intelligens, som er de tre delindeksene i WISC-V.

I tillegg til de tre delindeksene som har med intelligens å gjøre, har WISC to delindekser som måler utøvende funksjoner (executive functions). De sier noe om hvor effektivt barnet utnytter intelligensen sin i praksis.

WISC gir to rene intelligens-skårer. GEI (Generell evneindeks) er IQ. FSIQ (Fullskala-IQ) er generell intelligens veid opp mot eksekutiv fungering. Ifølge forskingen WISC er basert på, er FSIQ et bedre mål for hvordan barnet kommer til å gjøre det i skolen, enn GEI.

I motsetning til hva BUP av og til, og PPT ofte, tror, måler ikke WISC læreevne. Man kan si noe om læreevne fra profilen. Men særlig en høy skår betyr ikke at barnet ikke kan ha en lære- eller utviklingsforstyrrelse, som f.eks. ADD/ADHD eller Asperger. En høy skår betyr ikke nødvendigivs at barnet er høyt fungerende. Et barn med høy IQ og tung depresjon eller andre alvorlige diagnoser er ikke nødvendigvis et barn som fungerer særlig godt. Barnets intelligens vil ikke øke etter spesialpedagogiske tiltak. Hvis skåren øker, skyldes det andre ting, som f.eks. måleunøyaktighet, eller at barnet har blitt flinkere til å vise hva det gjør på testen.

Å administrere testen.

Det er min faglige vurdering at instruksene som manualen gir om hvordan man introduserer barnet for testen, ikke er helt optimal for høyebgavede barn. Jeg pleier å understreke følgende:

Testen sier noe om hvordan du liker å lære. Det er viktig å svare så godt du kan, for da får jeg vite så mye som mulig av det jeg trenger å vite.
Det er ingen lurespørsmål.
Alle oppgavene begynner veldig lett, og til slutt blir det så vanskelig at du ikke klarer det.
Det er lov å gjette.
Det er lov å tenke høyt.

Å lese WISC

WISC har ti deltester, og fem supplerende tester. Én av deltestene kan byttes ut med én av de supplerende testene. De ti deltestene fordeler seg slik:

FSIQ


GEI
Eksekutiv fungering


VFI
VSI
FRI
AMI
PHI


Verbal forståelsesindeks
Visuospatial indeks
Flytende resonneringsindeks
Arbeidsminneindeks
Prosesseringshastighetsindeks

Alle deltestene skårer mellom 1 og 19. Hvis forskjellen mellom to deltester er mer enn fem poeng innen samme indeks, regner vi den indeksen for ikke tolkbar. Det må tas med ei lita klype salt når det dreier seg om høybegavede barn. Hvis to av skårene er 14 og én er 8, så er det grunnlag for tolkning, mener jeg: Barnet har åpenbart gode evner, men kan ha en veldig spesifikk vanske som gir problemer med akkurat den deltestene. WISC brukes jo vanligvis til å teste barn med generelt lave skårer, og da er det mer rimelig å si at en delindeks hvor barnet skårer 2, 3 og 7 kan være vanskelig å tolke. Var 7-skåren flaks, spesifikk læring, målefeil?

Delindeksene har skårer hvor gjennomsnittet er 100. De regnes ut på bakgrunn av sine respektive deltester. Hvis forskjellen mellom noen av deltestene i FRI, VSI og FRI er over 1 1/2 standardavvik (typisk femten poeng hvis det er et høybegavet barn) er verken GEI eller FSIQ valide, og dersom forskjellen mellom AMI og PHI er på mer enn 1 1/2 standardavvik er FSIQ ikke valid (mens GEI altså kan være det).

Jeg ser ofte resultatet som er avvist som ikke valide uten grunnlag i manualen.

Ifølge CHC-modellen skal skårene på VFI, VSI og FRI være omtrent like høye. Skårene på AMI og PHI skal være omtrent like høye, og omtrent midtveis mellom 100 og GEI.

Så en typisk test kunne vist feks. VFI, VSI og FRI = 115, og AMI og PHI = 108. Jeg har ikke regnet ut, men i et sånt tilfelle ville GEI og FSIQ begge vært ca 115. Sånne resultater ser jeg så å si aldri. Dette kommer av a) målefeil b) de barna jeg tester er ikke typiske.

Det er ikke til å komme fra at det er en del usikkerhet i intelligenstesting. Det betyr at avvik kan skyldes at WISC ikke er 100% nøyaktig. Dagsform, kompetansen hos den som administrerer testen (jeg), og andre faktorer spiller inn. Så avvik må ses på som grunnlag for hypoteser som må utforskes videre.

Hvordan tolker vi deltestene?

Jeg er interessert i å tolke profilen. Det betyr at jeg er interessert i å se på hvordan de enkelte skårene avviker fra gjennomsnittet av skårene. Når jeg f.eks. sier lav skår på VFI, så mener jeg lavere skår enn GEI (som er et gjennomsnitt av VFI, VSI og FRI). Hva forskjellen må være for å kalles lav, kan, vel, det er egentlig en bedømmelsessak. Men mer enn et halvt standardavvik regner jeg for grunn til å lure.

VFI Verbal forståelsesindeks er ikke et mål på språklige evner. Den er et mål på krystallisert intelligens. Det måler vi indirekte ved å måle almenndannelse: Hva har barnet skjønt at det er greit å få med seg i livet? Hvor flink er barnet til å få med seg sånt som det ikke er spesielt interessert i å lære seg? Spesielt lav skår her kan tyde på spesifikke språkvansker, eller spesifikke lærevansker. Høy skår i forhold til GEI tyder på skoleflinkhet – barnet har fått med seg mer enn det strengt tatt har forutsetninger til. Lav skår i forhold til GEI kan tolkes som latskap, men også som understimulering, resignasjon – at barnet har gitt opp.

VSI Visuospatial indeks er ny i WISC-V. Høy skår her tyder på gode evner til romforståelse, og til å se mønstre og å «lese» en visuell situasjon. Dersom skåren er lav, kan det rent praktisk gi problemer med enkelte temaer innen matematikk. Dersom denne skåren er vesentlig lavere enn GEI, anbefaler jeg alltid utredning hos øyelege. Jeg har avslørt alt fra dårlig tilpassede briller til sjeldne (men behandlingsbare) synsforstyrrelser.

FRI Flytende resonneringsindeks er et mål på evne til logisk resonnering, og evne til å bruke kunnskap i nye situasjoner. Så når det poengteres at intelligenstester ikke måler kreativitet, så er det kunstnerisk talent som egentlig menes – høy skår på FRI tyder på fleksibilitet og tilpasningsdyktighet. Lav skår tyder på, vel, det motsatte.

AMI Arbeidsminneindeks sier noe om hvor mye informasjon barnet kan håndtere på én gang. De som skårer høyt her, har ikke nødvendigvis god hukommelse i vanlig forstand, men de kan være flinke til å tilegne seg nyttig informasjon raskt – for så kanskje å glemme den når den ikke lenger er nødvendig.

PHI Prosesseringshastighetsindeks sier noe om evne til å arbeide raskt og riktig. De som skårer høyt her, kan typisk arbeide effektivt, kommer fort i gang med ting, blir raskt ferdig, og gjør ting stort sett riktig – eller i det minste i forhold til sitt generelle evnenivå.

Typisk markør for ADD/ADHD er lave skårer på både AMI og PHI. Lav skår her betyr skårer et stykke under 100, hvis GEI er høy. Høybegavede barn kompenserer, så de kan ha oppmerksomhetssviktsproblemer selv med gode skårer her. Man kan uansett ikke være sikker. Hvis foreldrene kan fortelle om atferd som minner om ADD/ADHD, så skal man muligens stole mer på det enn høye skårer på eksekutiv fungering. Motsvarende – lave skårer – bør sjekkes ut mot hva foreldrene kan fortelle om barnet. Dette er grunnen til det anamnestiske intervjuet som jeg gjør i forkant av administrasjonen av testen.

Typiske markører for asperger er én svært høy skår, mens resten av skårene er betydelig lavere. Dette er en grov tommelfingerregel – det må atskilig mer til.

Testsituasjonen er en spesiell situasjon. Derfor kan man ikke basere noen vurdering på hvordan barnet oppfører seg i testsituasjonen uten å hente inn mer informasjon. Selv om barnet viser påfallende oppførsel, kan årsaken være alt mulig rart, derfor stiller jeg de samme spørsmålene til alle foreldre i et anamnestisk intervju før jeg blir mer spesifikk. Ellers er jeg ganske tålmodig, det er greit for meg om barnet henger etter lysekrona i taket bare det svarer på spørsmålene.

Hvordan lese resultatet!

WISC gir resultatene i form av IQ-skårer. Gjennomsnittet er 100. De fleste skårer et sted mellom 70 og 130. Jeg synes dette er et ypperlig format å oppgi skårene i. BUP og PPT, derimot, er ofte av en annen oppfatning. Her er et forsøk på oversettelse.

Av og til oppgir de konfidensintervallet. Det kan f.eks. være 98 – 106. Da er skåren midtveis mellom de to, altså 102. Jeg vet ikke hvorfor de gjør det. Det er mulig det er en pedagogisk årsak, altså å understreke at det er et visst slingringsmonn. Men dette misforstås. Foreldre tror at skåren er fra den laveste til det høyeste, f.eks. Tallet i midten av konfidensintervallet er den mest sannsynlige skåren.

Av og til oppgir de prosentil-skåren. Den er faktisk praktisk nyttig, fordi den sier noe om hvor mange som skårer lavere. Hvis barnet skårer i 61. prosentil, så tilsvarer det en IQ-skår på 104. Det kan du regne ut her.

Av og til er de redde for å være for presise, og bruker formuleringer som «nedre del av normalområdet». Dette er meningsløst, blant annet fordi det ikke er enighet om hva normalområdet er. PPT pleier dog å mene at normalområdet er mellom 70 og 130. Det vil si at «øvre del av normalområdet» kan være høybegavet, litt avhengig av hvor høyt oppe. Et barn som skårer 104 ville da blitt oppgitt som «gjennomsnittlig» eller «midtre normalområde».

Men hva er en høybegavet skår? Akkurat det med å vurdere høybegavelse bør nok overlates til ekspertene. Men hvis FSIQ eller GEI er høyere en 125, kan du være ganske sikker. Også hvis FRI og/eller VFI er høyere enn 125. Dersom skårene er lavere, eller noen av indeksene ikke er valide, er det vanskeligere å si.

Stadig forvirret? Send meg ei tilbakemelding.

Mange går rundt og tror at folk med ADHD trenger å få rast fra seg

Spalte i Dagbladet 2019-04-17

Last ned her →

Det meste står skrevet i genene

Spalte i Dagbladet 2018-12-20

Last ned her → 

For noen vil abortloven alltid være brutal

Spalte i Dagbladet 2018-09-17

Last ned her →