Rolf Marvin Bøe Lindgren's Blog, page 14

Kronikk til NRK Ytring: Introversjon, utadvendhet og hva arbeidsgivere egentlig bør se etter

Jeg ble ringt opp av NRK Ytring med spørsmål om å skrive en slags oppfølgerkronikk i en serie de hadde.

Forslaget mitt ble til Ekstroverte er ikke alltid utadvendte, mens de to foregående i serien var  Oppreising for de innadvendte og Bare ses, ikke høres?

Oppreising for de innadvendte er Elin Ørjasæter i relativt kjent stil – hun er faglig solid på en måte, men kanskje litt overfladisk. Hovedpoenget hennes er vel at det tillegges for mange positive egenskaper til det å være ekstrovert.  

Jeg ble mindre imponert av  Bare ses, ikke høres – pedagoger burde vite forskjellen mellom det å være introvert og det å være sær.

Så det er det jeg skriver om. Jeg vet så inderlig godt at det viktigste man må huske på når man skriver er at leseren bare får med seg ét poeng, og i denne artikkelen er det i og for seg to. Hovedpoenget er at dersom man skal bruke personlighetstester ved ansettelser (og det skal man alltid og uten unntak), så må man vite hva introvert og ekstrovert betyr, og det gjør man vanligvis ikke. 

Men tilbakemeldinga jeg har fått, er at de som har lest artikkelen endelig har skjønt forskjellen mellom introversjon (som er noe man kan måle på personlighetstester), innadvendhet (som er et ord mennesker bruker til å beskrive mennesker) og det å være sær, og at de tre tingene ikke er det samme, og at det er viktig å vite at det er forskjeller og hva de går ut på. 

:)

Menn som hater kvinner: En gammel historie

Jeg presenterer her, erbødigst og med full respekt, en vinkling på menn som dreper og/eller hater kvinner som ikke har med kvinneforakt å gjøre.

Det ligger ganske rotfestet i oss at vi, mennesker, er sosiale dyr. Det har både fordeler og ulemper – eller kanskje rettere sagt, det er sider ved at vi er sosiale som ikke bare er positive, dersom vi ser stort på det.

Da jeg var liten, bodde jeg i Stavanger. Det er en fin by med mye gruppeproblematikk, men den foregår stort sett på forfinet nivå. Ikke langt fra der jeg bodde, var det en lekeplass. Ikke langt unna bodde bestekameraten min. Så der var jeg en del. Det var en annen lekeplass, ´heller ikke langt unna. Der var jeg av og til.

Der ble jeg ved et høve møtt av ei jente. Hun var stor, sikkert minst sju. Hun ga klar beskjed om at dette var deres lekeplass. Det var ikke vår. Jeg skulle leke på min lekeplass. Det som muligens forfjamset meg mest var at hun visste a) hvem jeg var b) hvor lekeplassen min var. I ettertid skjønner jeg at hun neppe hadde såpass oversikt. Hun bare utøvet rollen sin som medlem av inngruppa.

For å ta det (for) enkelt: Inngrupper, det er de gruppene du er medlem av. Utgruppene er de gruppene du ikke er medlem av. Inn- og utgrupper er såpass like at medlemmene er klar over at de er forskjellige.

Eksempel: Hvis du er interessert i fotball, er inngruppa de som støtter samme lag som deg. Utgruppa er de som støtter konkurrerende lag eller laget til nabobyen. Andre grupper (frimerkesamlere, ateister, amatørastronomer) er irrelevante hva akkurat denne gruppa angår.

 Rupert Brown heter en professor i sosialpsykologi som har skrevet ei bok om gruppeprosesser. Den heter Group Processes. Her beskriver han i detalj forskning som viser hvor lett mennesker danner inn- og utgrupper. Han viser til eksperimenter hvor mennesker først blir tilordnet ei gruppe, deretter bedt om å karakterisere medlemmer av egen og andres gruppe. Gjennomgående er medlemmene av inn-gruppene snillere, kvikkere, kjekkere og flinkere enn medlemmene av ut-gruppene selv (og dette er så genialt at jeg ikke husker hvordan det ble gjort) selv når folk ikke egentlig visste hvilken gruppe de var med i. Tenk det, Hedda!

Alle som har levet litt, vet at gruppetilhørlighet er en del av det å være sosial. Tenk på din egen jobb- eller skolesituasjon. De som jobber i din avdeling har skjønt ting bedre enn de som jobber i avdelinger dere må samarbeide med.  De som studerer tilstøtende fag som du har et litt mer feil syn på livet enn de som studerer samme fag. Hvis du er veldig smart og veldig åpen, tenker du ikke sånn, men du bare handler sånn når du ikke ser det. 

Blir det emosjonelt nok, går det på stumpene løs. Fotballtilhengere som juler opp tilhengerne til rivalene eller som tar livet av dommeren som dømte feil. Politiske grupperinger på venstresida eller høyresida som tar livet av hverandre. Tilhengere av rivaliserende gjenger. Klienter hos NAV. Føler de seg frustrerte og misforståtte nok, tyr de til vold. Menn er fra naturens side mer fysisk aggressive enn kvinner, og tyr til munnhuggeri, nevene eller våpen.

Det finnes subgrupper av menn som er sinte og unge og som ikke får seg noe. De kan, særlig i våre dager, lett danne samfunn hvor de får bekreftet hverandre på hvilken gruppe de tilhører, og hvilke grupper de ikke tilhører. Man ser det f.eks. på elektroniske oppslagstavler som frekventeres av nerder: Damer vil ha drittsekker. Damer bidrar til å bekrefte drittsekkenes rett til eksistens ved å foretrekke drittsekker. Og fremfor alt: Damer vil ikke ha dem. 

Så næres deres hat overfor kvinner av en generell aksept for å hate kvinner (de fleste menn som hater kvinner gjør det i stille desperasjon), eller av en generell aksept for å hate medlemmer av utgruppa? Neppe noen av delene. Kvinneforakt, rasisme og tilstøtende begreper er bare det: Begreper. De beskriver fenomener, de kan ikke i seg selv sette i gang handlinger.

Å skape inn- og utgrupper er noe mennesker gjør og ofte (vanligvis?) uten å være klar over det. De fleste av oss klarer å beherske oss overfor utgruppa. Noen klarer det ikke. Det er grunner til at menn dreper kvinner lettere i noen kulturer enn i andre, men det har å gjøre med hvilke ventiler for utløp og sanksjoner for overtredere som er tilgjengelig i den gitte kulturen. Kanskje også med genetisk arv, selv om det blir svært spekulativt.

Men å kalle det kvinneforakt er et politisk/ideologisk argument – og er i seg selv å danne inn- og utgrupper. Det løser ikke noe.

:)

Det er virkelig vanskelig å vite hvem som er smart – og i hvert fall hvem som ikke er det.

Det har kommet en del responser på blogginnlegget hvor jeg viser at dyktige organisasjonskonsulenter som har kjent hverandre lenge, ikke har den minste anelse om hvor smarte de er i forhold til hverandre. Nå viser det seg at litt peiling har de tross alt. 

I forrige bloggpost gjorde jeg en ganske enkel sammenligning: Jeg sjekket alle mot alle, og fant at totalt sett klarte ikke gruppa å bli enig om en rangering som stemte med virkeligheten. Men hva skjer dersom man selekterer litt? Det første jeg kommer på, er å fjerne de 50% av konsulentene som skårte lavest på IQ, og se hva som skjer da:

Korrelasjonen mellom Learining Index, målt av testen, og Læringsevne, vurdering av konsulentene går fra 0.054 til 0.197.

Hva betyr dette? Jo, det betyr at den smarteste halvparten av konsulentene hadde en viss, om lav, sjanse for å bli identifisert som smarte. 

Det morsomste skjer dersom man fjerner den smarteste halvparten av konsulentene.

Da blir korrelasjonen mellom observert og faktisk læringsevne -0.43.

Hva i all verden betyr det? Jo, det som var i den minst smarte halvparten hadde rimelig god sjanse for å bli feilvurdert. De dummeste av dem ble regnet som de smarteste, og omvendt.  

De 50% som var smartest hadde altså en normal (0.2 er det vi kaller magefølelsesvaliditeten) sannsynlighet for å bli korrekt identifisert som smarte. De 50% som ikke var smartest (men fortsatt altså slett ikke dumme) hadde høy sannsynlighet for å bli plassert i feil bås. 

Dette rimer godt med et tragisk funn fra amerikansk forskning på begavede barn. I en gjennomsnittlig skoleklasse er det to elever som er svært intelligente. Læreren vet hvem den ene er og har ingen anelse om hvem den andre er – for den andre oppfører seg ikke slik som man forventer at intelligente barn skal oppføre seg. 

Jeg er usikker på hvilke konskevenser dette har for hvordan mennesker blir oppfattet i dagliglivet. Men én ting er sikkert: Skal du vurdere hvor begavet noen er: Ikke stol på magefølelsen.

(Det jeg virkelig skulle ønske jeg kunne få gjort, var å få sammenlignet selve vurderingene basert på intelligens. Det er i prinsippet mulig i datagrunnlaget mitt, men det er så få observatører at det blir meningsløst. Noen som har en bedrift som kunne tenke seg å stille som prøvekaniner? Vinneren kan sikkert få en iPad eller noe.)

:)

Mindfulness: Just say no!

Arkitekt Margarethe Aas skriver treffsikkert om å bli kurset av useriøse kursholdere i regi av NAV.

Mennesker, som fag, er forferdelig vanskelig. Derfor skal man være forferdelig forsiktig med terapeuter, coacher, veiledere og rådgivere som bare har lært seg nok til å føle seg viktige, men ikke nok til f.eks. å innse sine egne begrensinger. Jeg får jevnlig pepper for å ha skrevet om det før: Ikke ansett de som bare vil «jobbe med mennesker». Men kronikken det vises til her er et eksempel. Jeg har stor nytte sjøl av å bruke mindfulness i terapi, fordi mindfulness-øvelsene gjør at klientene får bedre tak på følelsene sine. I den aktuelle artikkelen stårt det dog om en annen type anvendelse av mindfulness: En lettvint måte å bli kursholder.

Margarethe Aas skriver om en klassisk burnout. En flink pike har utdannet seg til et yrke hun muligens ikke passer til og går på veggen. NAV gjør så godt NAV kan, og det er ofte ikke mye. Ut fra kronikken blir damen såvidt man forstår utsatt for mindfulness-coaching.

Man skal ikke bruke Mindfulness til å lære mennesker med burnout å takle en situasjon de ikke burde være i. I sånne tilfeller skal man heller bruke Mindfulness for å få dem til å forstå følelsene sine rundt sitasjonen de er i og å lære seg å tøre å gjøre noe med den. Men da må man, altså coachen, faktisk kunne noe. Rent faktisk ganske mye. Coachen må kunne resonnere. Coachen må kunne vite noe om hvordan man blir kjent med mennesker.

Mindfulness handler ikke bare om å akseptere situasjonen man er i. Det kan også handle om å akseptere at man må ta tak for å endre den. Klienter i terapi for burnout sliter ofte med å klare å si nei. Å klare å utfordre. Å klare å stå for sitt. Da er mindful acceptance det siste de trenger hvis coachen ikke er kompetent til å forså hva det er klienten bør eller ikke bør akseptere

 

Mindfulness må rent faktisk også handle om å gjøre klienten i stand til å si nei.

:)

Noen ord om AD(H)D: Det er ikke noe som alle gutter har.

ADD/ADHD handler først og fremst om følelser. Ikke om uro.

De fleste mennesker har det slik at når de har mange oppgaver de må, bør eller kan velge mellom, kan de kjenne på kroppen inni seg hva som er viktigst.

Problemet med ADD/ADHD er at alle oppgaver føles like viktige. Dette er veldig vanskelig å forklare for de som ikke kjenner til det.

Redningen er at i mange tilfeller er det mulig å tenke seg fram til hvilke oppgaver som er mest presserende. Dette høres enkelt ut. Problemet er at bare en person som ikke får sortert oppgaver etter viktighet følelsesmessig, og som kjenner alle dra like mye, forstår hvor mange oppgaver man egentlig rent faktisk har. Når man endelig har klart å resonnere seg fram til hvilke oppgaver som er viktigst, har gjerne ganske mange oppgaver delt 1. plass.

Barnet mitt kan ikke ha ADHD, hører jeg av og til foreldre si, han (en sjelden gang en hun) er jo rolig og kan jobbe konsentrert. Og ja, det kan være riktig. Av og til kan følelsen av tiltrekkelse fra én ting overskygge de andre. Det er ikke alle med ADHD som er apekatter. Noen av oss har ikke den uroen. Noen av oss trenger ikke

gjøre

en hel masse for å få ro innvendig.

Det er fortsatt usikkert hva ADD/ADHD er. Det er et eller annet som skjer i interaksjonen mellom mennesket og omgivelsen, som ikke skjer hos andre. ADHD er fortsatt muligens en sekkebetegnelse på tilstander som ligner hverandre. Men verden påvirker oss annerledes. Ritalin virker på noen av oss.

Men viktigst: ADD/ADHD er ikke noe alle gutter har. Det er ikke bare å være urolig og energisk. Det er å være urolig og energisk på en måte som ikke føles bra. Man har ikke kontroll. Man har ikke valgt det. Man skulle gjerne ønske at det kunne begrenses til situasjoner hvor det passer.

:)