Rolf Marvin Bøe Lindgren's Blog, page 11

Om innvandring i nedgangstider

Sånn reint hypotetisk: Hvis vi skulle tatt inn så mange asylsøkere som mulig, hvordan skulle vi klart det?

Norge hadde hatt plass til mange flere mennesker hvis det hadde vært jobber til alle og hvis alle kunne sysselsettes i de jobbene som fantes.

Så hvordan skape det som trengs?

Vi har veldig mange arbeidsledige med høyere utdannelse.
Vi har masse ubebodd land og rik tilgang på byggemateriale og strøm

I Walden Two beskriver B.F. Skinner hvordan man kan bruke kunnskap om psykologi til å bygge opp en by hvor byen er formet slik at dagligdagse nødvendige gjøremål går unna så lett som mulig. Det forutsetter at hele byen er nøye gjennomtenkt og at ingenting trenger å overlates til tilfeldigheter.

Så sett at vi bruker noe av det nasjonale overskuddet (oljepengene) til å bygge en by som er designet fra bånn av til å være et sted hvor asylsøkere får de omgivelsene de trenger til å bli produktive raskt. Arbeidsledige ingeniører og andre kunne bidra med design og prosjektering. Asylsøkere selv kunne være med på å bygge. Byen kunne formes slik at også nordmenn med særskilte behov kunne få fristed.

En by som hadde skoler, helsetilbud, rekreasjonstilbud, arbeidsoppgaver og hvor det ble gjort kontinuerlig oppfølging av hva som skjer for hele tida å forbedre tilbudene.

Ja, det ville gjort Norge mer attraktivt for asylsøkere, og vi vil aldri få plass til alle, så vi måtte likevel hatt kvoter, men de kunne blitt store.

Vi har råd til det, vi har ressurser til det og vi har kompetanse. Vi har dessverre ingen visjonære politikere, så det blir vel med drømmen.

<

p class=’blogpress_location’>Location:Aurveien,Aurskog-Høland,Norway

:)

Om falske minner

Mannen som er hovedkilden til de nye opplysningene i Tina-saken, gjengir falske minner om drapet, ifølge psykiaterne som har undersøkt ham. Så hva er falske minner?

Det er vanlig, men feil, å forestille seg at mennesker har et kartoteksystem hvor det vi opplever lagres og kan gjenkalles, og at dette kalles hukommelse. Vi er ikke laget slik.

Det vi opplever, forandrer oss. Vi kan tenke på det og snakke om det og føle noen av de samme følelsene i ettertid. Men vi har ikke noen pålitelig hukommelse. Det vi opplever, kan vi ikke gjenkalle nøyaktig. Hva vi kan fortelle om det vi har opplevet preges av en dynamisk prosess. Både det vi har opplevet før og etter en hendelse har betydning for hva vi seinere kan tenke, føle og si rundt hendelsen.

Når vi snakker om falske minner, snakker vi gjerne om at hvordan vi gjengir en opplevelse, avhenger av hva hendelsen betyr for oss. Et ofte brukt eksempel er hvordan politietterforskere kan gi mennesker i avhør falske minner.

Dette skjer typisk når etterforskeren fremstiller historien som sann, og underbygger den ved å påstå at det finnes tekniske bevis eller vitner. Personen i avhør har lært at det ikke lønner seg å lyve, og har lært å tro på autoriteter. Det oppstår en konflikt – hvem kan personen i avhør stole på: Seg selv eller politimannen? 

Klarer politimannen å være overbevisende nok, vil personen i avhør kunne overbevise seg selv om at det er politimannens fremstilling som er riktig. Dette forutsetter at politimannen klarer å gjøre det viktig – på en eller annen måte – at politimannens historie er sann. F.eks ved å påstå at husker du ikke dette, er du bra sløv.

I psykologisk fagsjargong kalles det kognitiv dissonans når man må velge mellom to motstridende vurderinger, verdier, valg etc og begge betyr veldig mye. Det er fullt mulig å tro på motstridende ting uten noe ubehag når det ikke er (store) verdier involvert. Det er først når aksept av et hvilket som helst alternativ medfører at man må forkaste ei konkurrerende og like viktig oppfatning at det blir et problem.

Jeg kjenner ikke omstendighetene i Tina-saken og vet ikke om det dreier seg om kognitiv dissonans og falske minner i denne forstand. Men dette er altså hva det vanligvis betyr.

:)

Psykolog: 50-70 prosent av alle legebesøk handler om stress

– 50-70 prosent av alle legebesøk handler om stress 

Når noen oppsøker terapi, er stress veldig ofte en del av pakken. Å slite psykisk er stressende, å vente på behandling er stressende, å være i behandling er stressende.

Men stress er også ofte det klienten først og fremst sliter med – ofte uten at klienten selv eller fastlegen forstår det, fordi stress er så mye mer enn bare for mye å gjøre og for dårlig tid.

:)

Hvorfor lang utdannelse hos lærerne ikke hjelper: Les og lær.

Forskere har funnet ut at det ikke hjelper å ha lærere med lang utdanning. Dette kommer av at karakterer først og fremst skyldes to ting: Hvor intelligent man er, og hvor arbeidssom man er.

Elevenes bakgrunn har altså svært mye å si for hva slags karakterer de får, men ikke hvilken som helst bakgrunn: Biologi spiller stor rolle.

Hvor stor rolle, er nok engang blitt gjenoppdaget av forskere, ifølge oppslag i Aftenposten 2015-11-24.

Det forskerne har funnet ut, er at 

Gode karakterer fra grunnskolen og høyt utdannede foreldre teller mer enn at læreren er høyt utdannet.

Dette er nok journalistspråk – det som er funnet, er antagelig at svært mye av variasjonen i karakterer skyldes variasjon i ovennevnte. Og hvordan kan dette forstås, i lys av annen forskning?

Jo,

Karakterer i barneskolen har stor sammenheng med intelligens – jo lavere ned i skoletrinn, desto større betydning har intelligens for karakterer
Intelligens er arvelig. Det er sammenheng mellom utdannelse og intelligens. Det er ikke utdannelsen hos foreldrene som slår ut for barnas karakterer, men intelligensen de arver fra sine foreldre. 

Dette stemmer med annen forskning. Det er et veldig artig kapittel i Freakonomics som viser det samme.

Hva slags konklusjon kan man trekke av dette?

Jo, i hvert fall i Norge er det slik at utdannelsen til lærerne spiller liten rolle. Det man nesten må se på da, er dette:

Lærer lærerne det de faktisk bør lære?
Bruker lærerne de metodene de faktisk bør bruke?

:)

Det er ikke religion som er problemet.

Vi kommer ikke noen vei med noen debatt om hva som skal gjøres så lenge vi setter kjerra foran hesten.

De grunnleggende mekanismene for atferd (og endring av atferd) sier at de umiddelbare konsekvensene av atferd er de som fører til endring av atferd.

Religion er et abstrakt begrep. Abstrakte begreper kan ikke endre atferd. Det kommer ikke en Religion (eller en Holdning eller en Verdi) rett etter at du har gjort noe for å gi tilbakemelding.

Det er greit å legge skylda for handlinger på religion, holdning eller verdier. Og å forsøke å endre dem. Men det å forsøke å endre dem, er som å forsøke å endre hastigheten på en bil ved å gjøre noe med speedometernåla.

Det som fremkaller den type atferd som vi gjerne kaller viljestyrt, er det et menneske opplever rundt seg i hverdagen. De konsekvensene atferden har for deg der og da.

Det å følge regler og bud, f.eks., det er noe vi lærer oss i løpet av oppveksten. Vi lærer oss det ved at vi opplever, stadig vekk, at dersom vi følger budene og reglene, skjer det noe som gjør at vi fortsetter å følge dem. Bortsett fra hos de som får manglende eller sviktende oppdragelse og følgelig ikke lærer seg at det nytter å gjøre ting.

Vesten er spesiell her. Kulturen vår er gjennomsyret av at vi får det vi fortjener, på godt og vondt, og at vi følgelig bør være påpasselig med hva vi gjør.

Religion, verdier og holdninger er sekkebetegnelser på observert atferd. De påvirker ikke atferd, tvert i mot, de er konsekvenser av hva vi har lært. 

Ikke legg skylda på terrorhandlingene i Paris på Islam. Det er ikke religionen som fordeler konsekvenser, det er mennesker. Disse menneskene har igjen lært seg å fordele konsekvenser av andre mennesker. Islam er et biprodukt, ikke en årsak.

Vel kan det gi mening å legge skylda på religion – hvis man da rent spesifikt mener hele kulturen og de rammeverkene og føringene som kulturen er selektert til å sette. Men da snakker du om veldig mye på en gang – så mye at det blir veldig vanskelig å si rent konkret hva man må endre på.

En opplyst debatt ville vært en debatt som rent konkret tok for seg hvilke umiddelbare betingelser i menneskers nærhet som skaper fanatikere, og hva som kan gjøres med det når man bor veldig, veldig langt unna.

Det kommer vel neppe til å skje. 

:)

Om evidensbasert metode

Som psykologer forventes det at det er en viss kvalitet over det vi gjør: Å gå i terapi skal føre til bedring. De fleste tenker neppe mye over hvordan psykologer forholder seg til dette – og mange tror vel at terapi er mer talent og systematisert sunn fornuft enn fag.

Forskningen på hva som virker i psykoterapi er enorm, og vi vet ganske mye om hva som virker. Ikke desto mindre later mange psykologer til å tro at det å forholde seg til vitenskap er valgfritt, og at det å «jobbe evidensbasert» er det samme som å være en kald og klinisk terapeutrobot som ikke forholder seg til individualitet.

Så la meg her kort oppsummere hva det vil si å jobbe evidensbasert.

Man bruker den metoden som er vitenskapelig dokumentert å være mest effektiv mot tilstanden.
Man bruker sin faglige kunnskap og kliniske erfaring til å tilpasse metoden til klienten.
Hvis det ikke finnes noen kjent metode, bruker man sin faglige kompetanse og kliniske erfaring og kunnskap om hva som virker på ting som ligner, om noe.
Ingenting annet.

Norsk Psykologforenings prinsipperklæring om evidensbasert metode blir gjerne lest dithen at evidensbasert metode (vitenskapelig dokumentert tilnærming skal brukes til å vurdere metode) er ei motsetning til erfaringsbasert metode (terapeuten baserer seg først og fremst på klinisk skjønn og opparbeidet erfaring).

Dette er ekstremt misforstått. Erfaring og klinisk skjønn skal brukes til å tilpasse metoden. Å «jobbe erfaringsbasert» viser bare mangel på forståelse for vitenskapelighet.

:)

Om arvelige overklasser

Knut Olav Åmås bekymrer seg over at Norge er i ferd med å få en overklasse. En overklasse i betydningen mennesker som har penger som går i arv og som kjenner hverandre.

Åmås påpeker at det er velkjent at ikke bare penger, men rikdom går i arv. Det er altså ikke slik at arvingene får gjennomsnittlig inntekt men stor formue. De blir selv rike. Det tyder altså på at de rike passer på hverandre. 

Fullt så enkelt er det ikke. For hva skal til for å bli rik dersom alle rent faktisk har de samme mulighetene til å bli rike?

Det som trengs, er intelligens  og ryddighet – egenskaper som også går i arv. Så hva skjer dersom to intelligente og ryddige mennesker klarer å tjene en masse penger og så får barn sammen? Jo, barna deres blir vanligvis også intelligente og ryddige – og med over gjennomsnittlige muligheter til å bli rike, fordi de har et miljø som hjelper dem.

Én ting er en overklasse som passer på hverandre. Det strider mot nordmenns rettferdighetssans. Unntatt Kongen, skal det ikke være lov å bli født til bedre muligheter enn andre. Og slett ikke inn i et miljø hvor rike mennesker passer på hverandre: Altså en overklasse.

Det som er interessant her, er jo i hvor stor grad de barna som blir rike, blir rike fordi de arver foreldrenes egenskaper heller enn deres penger og beskyttelse. Det er urettferdig å være født med penger og privilegier. Men er det ikke så urettferdig å være født smart og ryddig.

For det vil oppstå overklasse alle steder hvor mennesker har mulighet til å bli rike – ganske enkelt fordi mennesker er forskjellige, og forskjelligheten går i arv, og mennesker er sosiale vesener. 

:)

Karl Ove Knausgård og Science Fiction

I en av passasjene i ei av Min Kamp-bøkene blir det reflektert over en kamerat av Knausgård som mener at littteratur skal handle om relasjoner mellom mennesker for i det hele tatt å kunne vurderes som interessant. Knausgård selv går her ikke lenger enn å kanskje synes at det er greit om kameraten mener dette. Selv later han til å mene at kameraten er vel ekstrem. Alle Min Kamp-bøkene handler såvidt jeg kan se om relasjoner mellom mennesker. De handler bare tilsynelatende om Knausgård. Men hvor står han selv?

Det er flere passasjer, mange, hvor han drøfter litteratur. Men den eneste boka han reflekterer mye rundt er Ursula Le Guins «A Wizard from Earthsea». Jøje meg. Knausgård leser ikke bare fantasy, han har peiling. Det er riktignok bare et sted, og bare noen få avsnitt, men likevel. Mer enn noen annen enkelt bok unntatt Mein Kampf.

Et sted skriver han om ei bunke bøker han tar med seg på reise. Han slapper av med Asimov. Asimov. Liksom. Knausgård har et forhold til science fiction.

Det verken kan, bør eller skal stikkes under stol: Knausgård er fan. Jeg skal ikke påstå at Min Kamp er sf. Men at han henter elementer fra sf, som at bakgrunnen er en del av persongalleriet eller at hvordan man skriver er like viktig som hva som skrives. Jeg har vitterlig lest en forfatter i The Guadian være åpenbart grønn av misunnelse over at Knausgård kan skrive to interessante og gripende sider om to tørk dassrull.

Knaus, kom ut av skapet. Er Min Kamp sf? Bør den innlemmes i kanon?

:)

Vi psykologer er mer opptatt av å være venner enn å finne ut hva som faktisk virker.

Kronikk til NRK Ytring

:)

Legene har fortsatt ikke skjønt det der med psyke, soma, og ånd.

Ole Diderik Saugestad skriver i Dagbladet 2015-07-14 at udokumenterte behandlingsformer tar liv. Det har han rett i. Noe av resonneringen hans er imidlertid av akkurat den typen som tar liv.

Ja, det er riktig at eksperter uten kompetanse har gitt dårlige råd. I Frankrike tror de fortsatt at autisme skyldes kjøleskap-mødre, og Dr. Spock burde ikke antatt at spebarn bør ligge på magen. 

I diskusjonen om ME/CFS er forholdene litt mindre enkle. I hvert fall inntil vi forstår mekanismene – som er svært kompliserte – så godt at de kan forklares enkelt.

Men det er noe i argumentasjonen til Saugestad som er høyst problematisk. Og det er dette:

Et eksempel på at vi ikke gjør det [tar lærdom av fortidas feil], er stressteorien som er blitt populær som forklaring på ME. Mange mener at man kan bli frisk av sykdommen ved å beherske eget stress. «Det sitter i hodet, du kan tenke deg frisk», har mange pasienter fått høre. Men denne forklaringen er aldri blitt vitenskapelig bevist. Tvert om har de som står bak stressteorien selektivt brukt enkelte funn som passer med egen hypotese. Dette er det man kaller en induktiv feilslutning.

Feilslutningen Saugestad gjør her, kan muligens gjøres deduktiv. Det han gjør, er å hevde følgende:

En tilstand er enten fysisk eller psykisk. Hvis den er psykisk, har den ikke biologiske eller nevrofysiologiske korrelater.

Dette er feil på så mange måter at jeg kan ikke telle så langt. Alle såkalte psykiske tilstander er faktisk fysiske, de også. Det finnes ikke noen psykiske lidelser som ikke eksisterer fysisk.

Så hvorfor kaller vi noen tilstander psykiske? Ordbruken kommer fra kartesisk (altså Descartes, eller Cartesius som han het på latin) som skilte mellom kropp og sjel. Noe er kropp, noe er sjel. Den frie viljen er ikke materiell og  henger sammen med sjela. Fra dette fikk vi teorien om at psykiske lidelser eksisterer uavhengig av kroppen.

Men alt vi gjør – tenking, føling, handling – henger sammen med prosesser i kroppen. Så hvorfor er ikke da all psykologisk behandling medisinsk?

En dag vil det kanskje være det. En dag forstår vi kanskje de fysiologiske prosessene i kroppen så godt at vi kan utvikle en medisinsk teknologi som kan overstyre alt. I mellomtida må vi forholde oss til dette: Enkelte kjemiske prosesser i kroppen vet vi ikke hvordan foregår. Vi vet hvordan vi kan endre dem. Vi kan f.eks. endre de kjemiske prosessene i kroppen ved samtaleterapi slik at depressive pasienter i de mest vellykkede tilfellene slutter å være depressive. Det betyr ikke at vi har endret et ikke-materielt sinn i dem. Det er kjemiske prosesser i kroppen – høyst sannsynligvis først og fremst i hjernen – som er blitt endret.

Depresjon kan skyldes feil i hjernen. Eller det kan skyldes at en hjerne som fungerer godt sitter i en kropp som har vært i omgivelser som har ført til at den helt friske hjernen har reagert på måter som har gjort at de fysiologiske prosessene i hjernen gjør ting de ikke burde selv om de i seg selv ikke er skadet. Dette igjen fordi det foregår et komplekst samspill mellom kroppen og verden utenfor kroppen som kroppen reagerer på. 

Det ovenstående er forferdelig vanskelig å forstå fordi det går på tvers av hvordan vi snakker om psykologi i dagligspråket. I dagligspråket antar vi at hvis du er psykisk syk, så er det psyken som er syk. Psyken kan behandles enten med samtaleterapi eller (indirekte) med psykofarmaka. Psykologer og psykiatre behandler psyken, mens de legene som ikke er psykiatre behandler kroppen. Også er det noen gråsoner (schizofreni, bipolar) som er litt begge deler. Det er mye enklere enn som så.

Saugestad later til å argumentere for at ME ikke kan være noen stressrespons dersom det finnes biologiske korrelater for ME (altså at det kan påvises at det er biologi involvert). Men dette stemmer ikke.

Stress utløses av at kroppen belastes for mye over for lang tid, men alt som skjer i kroppen er fysisk. En kropp som reagerer for raskt på stress vil også ha biologiske markører. Funnet av biologiske markører sier ingenting om hvorvidt ME er en stressrespons eller ikke – hvis ikke det er slik at de biologiske markørene som er funnet, ikke på noen måte kan antas å være resultater av stress, eller redusere toleransen for stress. 

Det Saugestad videre skriver, er også svært foruroligende:

Til tross for den mangelfulle vitenskapelig basis, har stressteorien fått stor oppslutning i norsk helsevesen og offentlighet. Nå skjønner vi hvorfor mange ME-pasienter føler at det offentlige helsevesenet bidrar til å forverre deres tilstand. Mange opplever å bli hundset av NAV, og foreldre blir truet av barnevernet fordi de beskytter barnet mot den skadelige stressteorien. Forholdene er blitt slik at ME-pasientenes situasjon i Norge er blitt et menneskerettighetsproblem.

All den tid ingen av teoriene har solid vitenskapelig støtte, er det helt hinsides – naturligvis – å angripe foreldre for å nekte ME-syke barn en bestemt type behandling. Stressteorien er fortsatt det man på folkemunne kaller en teori og det man vitenskapelig kaller en hypotese. Det må selvsagt være lov å tvile på den, og det må selvsagt være lov å reagere når behandling åpenbart gjør barn sykere.

Men det aller, aller verste – og her er jeg enig i Saugsestads påstand, selv om jeg ikke er enig i begrunnelsen hans:

«Det sitter i hodet, du kan tenke deg frisk», har mange pasienter fått høre.

Saugestad mener formodentlig at det finnes sykdommer som sitter i hodet og som man kan tenke seg frisk fra, men at ME ikke er blant dem. 

Til orientering: Det finnes ingen sykdommer som sitter i hodet og som man kan tenke seg frisk fra.

LP, som Saugestad forskrifts- og rutinemessig angriper i slutten av artikkelen, handler da heller ikke om å tenke seg frisk. Men jeg tviler ikke på at mange av LP-coachene tror det.  

:)