Rolf Marvin Bøe Lindgren's Blog, page 13

Til blogglisten

Sånn teknisk … ikke tenkt på det

85B4D7EA-C13A-4494-A39A9CCD12E3FE5B-069F6C24-91AE-415A-9912C34D6762D804

:)

Misvisende om IQ i Aftenposten Innsikt

Aftenposten Innsikt har et oppslag om psykolog Carol Dweck, som i tillegg til å ha pussige ideer om personlighet, også mener å ha vist at hun kan øke barns IQ.
 

Jeg ble intervjuet av Aftenposten om dette. Jeg understreker at jeg ikke har lest Dwecks bok og at jeg også gjorde oppmerksom på dette.

Jeg innestår altså ikke for noe annet enn det jeg faktisk siteres på. Det er sånn jeg roser mine barn, også – det er dog ikke fra Dweck jeg har dette.

Dweck siteres på noe småpussig noe.

Innsatsbarna, derimot, hadde faktisk lært av å tenke hardere på de vanskelige spørsmålene. Da de kom tilbake til de lette oppgavene, gjorde de det plutselig bedre enn evnebarna – til tross for at de to gruppene i starten hadde gjort det helt likt. Alt som skilte disse to gruppene var altså ulik form for skryt. «Siden dette var en slags IQ-test, er det faktisk mulig å hevde at evneros senket elevenes IQ, og at innsatsros økte barnas IQ», skriver Carol Dweck i boken.

«Innsatsbarna» er altså de som ble rost på innsats og ikke på resultater. Dette er i og for seg god barnepsykologi. Det er slik jeg roser mine barn. 

Bortsett fra at jeg sliter med å tro at det er brukt double blind her, slår det meg at det er noe Dweck åpenbart ikke forstår:

Det er forskjell mellom å øke barns evne til å løse IQ-tester, og å øke deres intelligens. 

IQ er et mål. Intelligens er et begrep. Dersom man øker barns evne til å skåre høyt på IQ-tester, vet man ikke om det er fordi intelligensen deres har økt, eller om de bare er blitt flinkere til å løse den type oppgaver.  

En IQ-skår er riktig bare under bestemte forutsetninger: Den som tar testen, må ha veldig mye til felles med normgruppa – den gruppa som man sammenlignes med når man tar testen. Blant annet må man ha øvd omtrent like mye. Man må ha omtrent samme innsatsvilje. Ellers vil resultatet bli kunstig høyt. Eller kunstig lavt. Eller kunstig riktig.

Det blir det da også vanligvis. Derfor må resultatet av en IQ-test alltid tas med ei klype salt. Den sanne skåren er sikkert i nærheten av den skåren man faktisk får. Men det kan ikke tas hensyn til individuelle forutsetninger. Derfor består de beste IQ-testene av forskjellige batterier, blant annet slik at man kan få et inntrykk av om den som tar testen, avviker fra normgruppa på måter som kan ha betydning.

Norske og svenske barn skårer lavere på IQ-oppgaver enn amerikanske og britiske, fordi amerikanske og britiske barn trenes opp i å konkurrere  på en helt annen måte – og langt tidligere – enn norske og svenske. Det betyr ikke at det er en forskjell i intelligens, men det betyr at det er en forskjell i hvor mye innsats man er villig til å legge i å gi riktig svar.  Det betyr også at det ikke er en forskjell på tvers av kulturene, fordi den ferdige IQ-skåren tar høyde for dette.

Deck burde vite at det er mye lettere å øke barns evne til å løse IQ-tester, enn det er å øke deres intelligens. Det virker på meg som om hun ikke vet det.

:)

Om den beste artikkelen om ordentlig vitenskap og tøysevitenskap

Kurt Lewin skal ha sagt at det ikke er noe som er så nyttig som en god teori. Teorier, slik de forstås innen vitenskap, er rammeverk som består av solid testede hypoteser og som er vist å kunne brukes til kontroll eller prediksjon. Har du en god teori, da kan du si noe om hvordan verden kommer til å bli dersom du gjør sånn eller slik – innenfor det domenet som teorien omfatter. Også slik innenfor psykologi. Har du en god forståelse av teorien bak verktøyet du bruker, blir verktøyet mye nyttigere. Skjønner du ikke teorien, da bruker du metoden feil. Har du ingen underliggende teori, da har du heller ingen metode. 

En tekst som forklarer dette så godt at hvem som helst burde ta poenget, er Richard Feynmans tale til avgangsstudentene ved Caltech i 1974. Talen blir ofte gjengitt under tittelen Cargo Cult Science. Den er gjengitt i selvbiografien hans, Surely you’re Joking, Mr. Feynman. Den er lagt ut overalt på nettet. Les den. Gjerne ca. en gang i året. Jeg leser den 11 mai hvert år, på Feynmans fødselsdsag. 

Feynman forteller om et artig fenomen som oppsto på noen av stillehavsøyene etter 2. verdenskrig. Det viste seg at de stillehavsøybeboerne hadde lagt merke til at amerikanerne jevnlig fikk tilsendt forsyninger med fly. Så de bygde modeller av landingsstriper med modeller av kontrolltårn og desslike. Komplett med mann i tårnet med spaker og hodetelefoner. Og ventet på at det skulle komme forsyninger. Det er ikke alle som burde le av dette – de gjør lignende ting selv.

Det holder ikke at det ser ut som vitenskap. Det må faktisk være vitenskap. Det er ikke nok at det er tall (av og til må det være mye tall, av og til trenger det ikke være så mye tall). Men det må være tenking. Resonnering. Begrepsanalyse. Avklaring. Prinsipper som sier noe om hvilke spørsmål som skal stilles og hvorfor. Hvilke føringer verden setter.

Det er ikke for ingenting at Feynman bruker pedagogikk og psykologi som eksempler. Og det er tragisk at profesjonsstudiet i psykologi – i hvert fall ved Universitetet i Oslo – er så å så kjemisk fritt for teori. Hvis du tror det er teori bare fordi det er skriftlig, har du ingenting med å le av stillehavsøybeboerne.

:)

Tre årsaker til at jobbintervjuet kan gå galt

Fra Teknisk Ukeblad 11. februar 2015

«Tester dobler sjansen å ansette riktig person»

:)

Vi gir ut bok om traumatisk stress og PTSD

Lauvås, Nille og Lindgren, Rolf (2015) Etter sjokket: Traumatisk stress og PTSD Oslo, Aschehoug ble gitt ut ca. 16 januar i år.

14. november 2013 fikk jeg en PM på Facebook fra Nille Lauvås.

Nille er gift med Simen Gaure, som jeg har kjent siden omtrent tidenes morgen, da jeg jobbet deltid i drift på USIT (altså IT-tjenesten ved Universitetet i Oslo). Siden jeg er Facebook-venn med Simen, ble jeg Facebook-venn med Nille også, som jeg hadde truffet kanskje to ganger for lenge siden da meldinga kom.

Hun lurte på om jeg trodde det var noe marked for ei brukerhåndbok om PTSD, og jeg kunne tenke meg å være med på å skrive ei.

På det tidspunktet var jeg slett ikke ukjent med PTSD – verken diagnostisering eller behandling, noe Nille hadde skjønt ut fra bloggen min, og jeg hadde tenkt ei stund på at det hadde vært kjekt om det fantes ei bok som klientene kunne ha lest før de kom til meg. Mye av de første timene med PTSD-behandling dreier seg om hjelpe klienten å forstå hva som skjer, at det er normalt, at det ikke er farlig, og at det kan behandles.

Jeg svarte «Ja og ja».

Vi fikk napp hos det andre forlaget vi forsøkte oss på, og vi fikk stipend fra Fritt Ord for å kunne redusere stillingene våre litt mens vi skrev.

Innspurten siden november har vært så travel at det ikke har vært noen blogging siden da. Men nå er, som den trofaste bloggleser sikkert har fått med seg likevel, boka her. Men, for de som ikke har fått det med seg ennå:

Den har egen side hos Aschehoug og egen blogg.

God lesning!

:)

Utmeldt

Fra og med i dag er jeg ikke lenger medlem av Norsk Psykologforening. Jeg er imidlertid medlem av Psykologiforbundet samt Samfunnsviterne.

– Jeg har en naturlig skepsis til alle som forsøker å blande profesjon og fagforeningsarbeid

Statsminister Erna Solberg i Tidsskrift for Norsk psykologforening, nr 10/2014, side 813. 

:)

Siste spiker i kista for EQ/Emosjonell Intelligens

Alle skjønner at sosiale egenskaper er viktig i mange sammenhenger. Mange tror at EQ og emosjonell intelligens er gode mål på sosiale egenskaper. Det er de ikke. Her er litt om hvorfor.

Nok et stykke forskning som avviser myten om at sosiale egenskaper, slik de måles av EQ og emosjonell intelligens-tester, er spesielt viktig. Her er enda en artikkel som viser at IQ slår EQ: Emotional intelligence is overrated.

EQ og emosjonell intelligens er ikke det samme som sosial teft. Sosial teft henger sammen med IQ og personlighet, mens EQ ifølge EQ-selgerne er noe annet enn IQ og noe annet enn personlighet. 

I artikkelen Emotional intelligence is overrated er det selgere som er testet. IQ predikerte salgsresultater fem ganger bedre enn EQ. I artikkelen påpekes etpar viktige ting til.

Folk er åpenbar ikke klar over hvor viktig intelligens er i sosial samhandling. Intelligens dreier seg ikke bare om evne til å løse abstrakte oppgaver. Intelligens dreier seg også om å forstå mennesker og å resonnere rundt deres ønsker og motiver.
Mennesker later til å tro at IQ på noen måte er til hinder for sosial teft. Det stemmer ikke. Det er en klar sammenheng mellom IQ og sosial teft. Sammenhengen er statistisk, så malende unntak finnes. Men rent generelt er det sånn at hvis du har to grupper med mennesker, hvor den ene gruppa består av mennesker som skårer høyere på IQ-tester enn den andre, så vil du finne flest mennesker med god sosial teft i gruppa med høyest IQ.

Annen forskning viser at intelligens ikke er svært viktig hos selgere. I salg er det en X-faktor (antagelig flere) som ikke er kjent. Håpet om at emosjonell intelligens skulle være denne X-faktoren har fylt lommebøkene til coacher over hele verden. 

Det som ikke er så godt kjent: IQ er svært godt forstått, gjennomforsket av tusenvis om ikke titusenvis av forskere over hundre år. Vi vet svært mye om hva intelligens er og ikke er, hvordan det kan måles, når det har betydning og når det ikke har det. IQ og intelligens er vitenskapelig allemanseie.

EQ og emosjonell intelligens er funnet opp, markedsført og solgt av Daniel Goleman og Howard Gardner. EQ og emosjonell intelligens er en separat forksningstradisjon. EQ er ikke følelsenses svar på IQ. IQ er noe vi vet mye om hva er. Hva EQ er, og hvordan det skal måles, vet vi ikke. Det er fortsatt på forskningsstadiet. Det er altfor tidlig å ta EQ og emosjonell intelligens ut av laboratoriene og prøve det ut i praksis. Vi vet ikke hva EQ er.

Artikkelen jeg viser til over, er ikke siste spiker i kista for EQ. Artikkelen viser til en rekke studier som viser at EQ er ekstremt overvurdert. Men det jeg liker med artikkelen er at den forklarer det så godt. 

Det stemmer at jeg tidvis jobber med personlighetstesting og seleksjon til ansettelser. Det er ikke slik at jeg har økonomiske interesser i at IQ-tester skal fungere bedre enn EQ-tester. Dersom jeg hadde trodd på EQ, hadde jeg solgt EQ. Men det er ingen grunn til at jeg – eller noen andre – skulle tro på EQ. Derfor selger jeg ikke EQ.

:)

Kronikk til NRK Ytring: Richard Dakwin’s rett til å være drittsekk

Richard Dawkins, professor i biologi ved Oxford, har sagt på Twitter at det vil være umoralsk å føde et barn med Downs syndrom dersom man kan velge. Arnfinn Pettersen, som jobber i Human-Etisk Forbund, mener at det er på tide at humanister bryter med Dawkins på grunn av denne formuleringa. I så fall vil jeg bryte med Human-Etisk Forbund.

Dakwins har senere nyansert formuleringa og insistert på at det han ga uttrykk for, var sin personlige mening og at valget alltid må vræe opptil kvinnen. 

Jeg skrev noe om dette på Facebook, og NRK Ytring ba meg skrive en kronikk hvor jeg begrunner mitt ståsted. Her er den.

:)

Intervju med den i NAV som har greie på mennesker.

Jeg fikk en telefon her om dagen fra en mann som var lei av den av kjepphestene mine som går ut på at jeg mener at det ikke jobber noen i NAV som har greie på mennesker og som blir hørt på. Det stemmer ikke, sa han, han kunne bevise det.

Mannen i NAV jeg fikk lov å intervjue jobber i NAVs Avdeling for at Saker og Ting skal Skje (pseudonym) og kalte seg Throckmorton P. Ruddygore (pseudonym). Hele hans og hans avdelings funksjon er hemmelig og konfidensiell; inngangen er en magisk rød telefonkjosk på Ringebu.

Kontoret hans er heller spartansk, og det er mannen også. Mager, senete og indignert: Det jeg sier er ikke sant, det jobber én person i NAV som har greie på mennesker og som blir hørt på – og det er han. Han bekrefter at det jobber ingen andre i NAV som har greie på mennesker og som blir hørt på.

OK, sier jeg, men hvordan vet jeg at du har greie på mennesker? Ruddygore peker på veggen sin hvor han har diplomer i atferdsvitenskap, økonomi, sosiologi, ledelse, tre doktorgrader og fire æresdoktrograder. Greit nok, jeg har sett bedre, men det formelle burde være på plass. At han ikke bare kan disse tingene, men har forstått dem, vil han atså bruke intervjuet på å overbevise meg om.

Så, spør jeg ham, dette med at det var så mye rot i NAV fram til, vel, fortsatt, henger ikke det sammen med at det normalt ikke går så greit å slå sammen institusjoner med forskjellig kultur og historie uten å gjøre en solid jobb for å sikre samkjøring først?

Jo, sier Ruddygore, det stemmer. Bråket i NAV var svært forutsigbart gitt hvordan prosessen foregikk. Du må huske at det ble startet under Dagfinn Høybråten, som mente at det ikke ville være nødvendig å bruke masse penger på å forberede sammenslåinga i forkant fordi han var sikker på at Gud ville gripe inn.

Lindgren: – Grep Gud inn?

Ruddygore: – Nja, helt sikkert ikke den Dagfinn går rundt og påstår at han tror på i hvert fall.

Lindgren. – Du sier noe. Nå har jeg jo en rekke klienter i terapi som blir skitredde når de får brev fra NAV. De har lest brevet tre ganger, tror det er dårlig nytt, ber meg lese det, også er det enten bare til informasjon om enda en utsettelse eller faktisk noe de har glede av?

Ruddygore: – Ja, ikke sant? De ansatte i NAV har jo fått beskjed om at de skal bruke klart språk og skrive enkelt. Samtidig vet vi jo (han peker på rekka med diplomer) at det å skrive godt er noe som må læres og krever hardt arbeid over lengre tid. Du f.eks., påpker Ruddygore, har jo en embetsksamen i psykologi, har lest siden du var fire, har debattert på nett siden 1989, og språkfølelse går igjen i familien din  – du vet jo veldig godt at ingen direktiver eller instrukser hjelper mennesker som ikke kan skrive. Vi burde ha brukt profesjonelle skribenter til å formulere standardbrevene og konsulenter til rådgivere som skal besvare spesielle henvendelser.

Jeg blir mer opptatt av hvordan Ruddygore vet alt dette om meg. – Du vet at vi har videre fullmakter til å grave i bakgrunnen til folk enn PST? Han ser på meg som om jeg er lettere tilbakestående.

Lindgren: – OK. Men håndtering av unntak, da?

Ruddygore: – Ja, ikke sant, det er her problemene er. De fleste som henvender seg til NAV har de samme problemene som de fleste andre, og det har vi rutiner som kan brukes til å håndtere – forutsatt at rådgiverne forstår dem. Rutinene og instruksene burde jo vært  gått gjennom av interaksjonsdesignere og andre eksperter på slikt, slik at de ble umulig å misforstå, slik at vi i praksis kunne hentet rådgivere inn fra gata, men det er ikke blitt gjort. Dvs. å hente rådgivere inn fra gata, det blir jo gjort. Så de aner ikke hva de skal si til, eller gjøre med, de 10-15% som ikke er typiske.

Lindgren: – Ja, seleksjonsprosedyrene ja. Hvordan henter dere inn førstelinja?

Ruddygore: – Jo, vi selekterer stort sett etter mynt og kron, eller etter intervju, cv-sjekk og referansesjekk om du vil. De som intervjuer og behandler ansettelser har vanligvis peiling på økonomi og jus, og tror derfor at de har god intuisjon når det gjelder mennesker. Vi unnskylder fraværende bruk av oppdaterte metoder ved at de er positivistiske og ikke fanger opp emosjonell intelligens.

Lindgren: – Burde ikke førstelinja, som skal snakke med mennesker som kan være både desperate, i reel nød og ressurssvake, være høyt utdannede eksperter?

Ruddygore: – Selvsagt burde de det – det de kostet i lønn ville fort nedbetale seg ved at de behandlet saker raskere og med færre saksbehandlingsfeil. I stedet gjør vi som i alle andre serviceorganisasjoner – du får ikke snakke med noen som kan en dritt medmindre du kan dokumentere at du faktisk har behov for det. De som har behov for det av  NAVs klienter, er jo typisk folk som ikke lenger kan snakke for seg i det hele tatt.

Lindgren:  – Hvor stor andel av NAVs brukere er faktisk tilfredse med NAV?

Ruddygore: – Opptil  ca. 70% er nokså fornøyd. Og det høres jo mye ut. Men husk at ca. 80-85% av brukerne har rutinemessige problemer. Alle disse burde vært helt fornøyd fordi det finnes rutiner som burde fange dem opp. Du ser poenget? De 15% som det ikke er rutiner for, er dømt fordi vi ikke har tilfredsstillende systemer for unntakshåndtering, og førstelinja er generelt ikke kompetent til å håndtere sånne retningslinjer uansett.

Lindgren: – Ja, dette med utskiftinga i førstelinje?

Ruddygore: – Gi beng i de klientene som er typiske, de fikser fint at den til enhver tid faste saksbehandleren deres bruker tre uker på å bli utbrent. Det er verre med unntakene, de burde jo fanges opp og ha fast saksbehandler gjennom hele prosessen. Det er disse tingene: Mangel på fast og kompetent saksbehandler, brev som er skrevet av mennesker som ikke har kompetanse på kommunikasjon, fullstendig mangel på unntakshåndtering – det er dette som gjør at store deler av brukergruppa blir sykere av NAV.

Lindgren: – Og ikke det at det ikke jobber noen i NAV som har greie på mennesker og som blir hørt på?

Ruddygore: – Korrekt.

Lindgren: – OK, jeg ser at du faktisk har solid kompetanse og at det du sier er fornuftig og riktig. Men – øh – hvorfor er NAV som det er da? Mangel på ressurser? 

Ruddygore: – Nei, forklaringen er enkel, men genial og fullstendig uventet: Jeg hater mennesker.

:)

Hvorfor emosjonell intelligens ikke finnes

Uttrykket, ordet, begrepet «emosjonell intelligens» høres veldig ut som noe som burde finnes – og har slått veldig an i mange kretser. Her er om hvorfor vi må lete videre.

Howard Gardner postulerer i hovedverket sitt, Frames of Mind (1984) at det finnes flere intelligenser enn «bare» den kognitive som gjerne uttrykkes i IQ. Mennesker med høy emosjonell intelligens skal ifølge Daniel Goleman være eksepsjonelt flinke til å forstå seg selv og andre mennesker. 

Problemet er at emosjonell intelligens ikke er det du tror det er. Når du snakker om emosjonell intelligens, snakker du antagelig om sosial teft, sosiale talenter, det å være flink til å ha med andre mennesker å gjøre. Dette er ting som kan måles og som er vist å være nyttig i mange sammenhenger. Men her er problemet:

Dersom du snakker om Gardner og Golemans emosjonelle intelligens, da er det ikke sosial teft, sosiale talenter, det å være flink med andre mennesker du snakker om. Du snakker om noe som Gardner og Goleman definerer som noe som ikke har med intelligens, slik det måles med IQ-tester å gjøre, og heller ikke noe som har med personlighet, slik det måles med personlighetstester, å gjøre. Emosjonell intelligens slik Goleman og Gardner beskriver det, defineres først og fremst ut fra hva det ikke er.

Når Goleman hevder at ledere med høy emosjonell intelligens gjør det bra, har han studert toppledere. Så har han målt dem. Og oppdaget at IQ ikke er et godt mål på hvem som er den beste lederen. Og det har han rett i. Fordi alle dyktige toppledere har høy IQ. Skal du finne ut hva som skiller de som rent faktisk har lykkes, fra hverandre, så må du se på hva de ikke har til felles. Dernest viser det seg (se f.eks. Hallvard Føllesdals doktoravhandling) at testene som skal måle emosjonell intelligens har store metodiske svakheter.

Vi som bruker IQ- og personlighetstester til å selektere ledere, er ikke interessert i verktøy for å skille de dyktigste fra hverandre. Vi er interessert i verktøy som kan si om en gitt person uten ledererfaring eller med ledererfaring på lavere nivå, vil kunne lykkes som leder i en ny stilling. Da er emosjonell intelligens verdiløst selv om testene hadde vært gode.

Det du tror er emosjonell intelligens, det finnes. Det heter andre ting og det måles på andre måter enn emosjonell intelligens slik Gardner og Goleman beskriver det.

Han er forsker på Harvard, er jo et argument, kan Harvard virkelig levere dårlig forskning? 

Svaret er ja. Særlig hvis folk kjøper bøkene forskeren skriver.

Ja, det er mulig å måle hvor gode ledere er med mennesker. Ikke helt nøyaktig, ikke engang særlig nøyaktig, men nøyaktig nok til at det spiller en rolle. Men det har vært mulig lenge – og med helt andre metoder enn de som brukes innenfor emosjonell intelligens.

 

:)