Rolf Marvin Bøe Lindgren's Blog, page 10

Presentasjonsangst like ille som prestasjonsangst

Her og Nå fredag 2016-10-29

Det sosiale tyranni

Spalte i Dagbladet 2016-10-24

Barn liker å få bekreftet kjønnsidentiteten sin

Spalte i Dagbladet 2016-09-01

Bunke med SF/Fantasy vurderes solgt

I forbindelse med flytting selges noen hundre bøker, hovedsakelig sf og fantasy på engelsk.

Liste på .

:)

The post Bunke med SF/Fantasy vurderes solgt appeared first on Rants from Rolf Marvin Bøe Lindgren.

Noen praktiske tips til kommende privatpraktiserende psykologer

Før jeg begynte som kliniker, hadde jeg jobbet fem år som hodejeger, og solgt mine egne oppdrag. Så jeg kan litt om salg (og hvorfor jeg ikke skal drive med det), og om bedriftsøkonomi.

Den informasjonen du får fra Norsk Psykologforening er stort sett utdatert, om den noengang har vært god vet jeg ikke.

Å skaffe inntekter.

Fastlegelista ligger på web og er en tabell. Det er bare å copy/paste inn i Excel og lage flettebrev. Siden adresseinformasjonen er så god, er det bare å sortere etter kommune. Jeg sendte brev til litt over hundre fastleger to ganger i året i to år. Det koster et par tusen om du bruker byrå til å sende dem. Du kjenner sikkert en nerd som kan hjelpe deg. Dette beviser samtidig at det er rettferdig at sånne som har greie på data skal tjene mer enn psykologer. Legene hengte opp brevene på venterommet. De var _veldig_ glad for å få vite om psykolog med kort ventetid.

Å være aktiv på sosiale medier og i aviser er veldig nyttig. Du får fiender eller i det minste mennesker som ikke liker deg, men den gjennomsnittlige klient foretrekker en psykolog som tør å stå for noe.

Å betale for annonsering i telefonkatalogen lønner seg neppe. Jeg merket ingen nedgang da jeg sa opp Gule Sider. 180 lønner seg ikke, det er 1881 som er profilert som telefonkatalog for firmasøk.

Du må ha ei webside. Det kan du få gratis på wordpress.com. Du kjenner sikkert en nerd som kan hjelpe deg. Dette beviser samtidig at det er rettferdig at sånne som har greie på data skal tjene mer enn psykologer. Det er viktig at du har gode tekster om psykologi og terapi på webben din, for det er sånn den kommer høyt opp på Google-søk. Nøkkelord er ikke viktig, gode tekster er viktig.

Jeg tror det hjalp å avertere websida mi på Google og Facebook. Jeg merket litt nedgang da jeg sluttet med det, men det var køen som ble kortere.

Det finnes støtteordninger hos NAV, som f.eks. dagpenger under etablering av egen virksomhet. Jeg kjenner ikke til hvordan det fungerer, men det er sikkert bare å ringe NAV.

Jeg har hørt at det er privatpraktiserende psykologer i Oslo som sulter. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg har klienter fra Tønsberg til Hamar.

Å håndtere inntekter

Men NPF mener psykologer bør ha enkeltpersonsforetak. De bør du ikke. ENK er for sånne som tjener penger på hobbyen sin. Du får ikke trygderettigheter og heller ikke pensjonspoeng med ENK. Det er mulig å få det ved å betale inn ekstra til NAV, men veldig ryddig blir det ikke.

Du vil ha firma, og du vil ansette deg selv i det. Fordeler: Du får fullstendig separasjon mellom ditt og firmaets økonomi. Du blir arbeidstaker, med de fordelene de innebærer. Du er ikke økonomisk ansvarlig for mer enn egenkapitalen til firmaet. Ulemper: Du må betale arbeidsgiveravgift. Det er det som gir deg trygderettigheter og pensjonspoeng. Du kan føre regnskap sjøl, hvis du er ryddig og har mye fritid. For meg har det lønt seg å bruke regnskapskontor.

Å etablere AS koster ca kr 10.000 og krever at du har kr 30.000 på konto i ca fjorten dager. I riktig gamle dager kunne det lønne seg å etablere NUF først, i og med at å etablere AS krevde egenkapital på kr 100.000 kroner, og det var revisjonsplikt. Nå er kravet til egenkapital altså bare 30.000, og det er krav om revisor først når årlig omsetning overstiger fem millioner kroner.

:)

The post Noen praktiske tips til kommende privatpraktiserende psykologer appeared first on Rants from Rolf Marvin Bøe Lindgren.

Om «nasjonal intelligens», inntekt – og piratkopiering!?

IT-avisen, blant kjennere ofte omtalt som itte-avisen, presenterer et studie de har funnet på torrentfreak, men som faktisk er publisert på et universitet som forekommer meg å være ekte. Universitetet i München har forskning som viser at de landene hvor folk er dummest, har høyest forekomst av piratkopiering.

Litt overfladisk lesning av artikkelen viser at forfatterne mener at det er en kausal sammenheng her. I de landene hvor folk er så dumme at de ikke skjønner sitt eget beste, piratkopierer folk mye, og det fører til stagnering i kreativitet og innovasjon. For hvem gidder vel å være kreativ og innovativ dersom de ikke får noe igjen for det?

Men, vel, det kan innvendes en del mot dette.

For det første er nasjonal IQ noe som ikke finnes. At Lynn og Vahnhanen (2002) er celebrated er én ting man kan si. Infamous er et annet ord som også hadde passet. Rubbish er et ord som er blitt brukt flere ganger, f.eks av John Raven (han som står bak IQ-testene som Lynn og Vanhanen bruker) (personlig kommunikasjon ved flere anledninger).  

Gjennomsnittlig IQ i et land er 100. Det går ikke an å sammenligne IQ på tvers av nasjoner eller kulturer. 

Dernest, siden resonnementet i utgangspunktet er feil, er det mulig å se på forfatternes forståelse av kausalitet. Hvis man godtar at det er dumt å piratkopiere (noe som er diskutabelt), og hvis man godtar at dumme mennesker tar dumme valg (akkurat her er jeg enig med forfatterne), så er det en sammenheng mellom lav IQ og piratkopiering. Men, atså, hvis gjennomsnittlig IQ i et land er 85, da er ikke piratkopiering utbredt, for da er det ikke mange nok i landet som er smarte nok til å bruke bittorent. Eller til å tjene nok til å kjøpe kulturprodukter lovlig. 

Det vi vet, er at IQ-skårer er lave i land hvor det står dårlig til med økonomien. Alt som korrelerer med dårlig inntekt, vil følgelig være korrelert med lav IQ. Dette har forfatterne tatt opp. De mener altså å ha påvist at i Afrika piratkoperer de fordi de er dumme, og ikke bare fordi de er fattige. Jeg er takknemlig hvis noen kan forklare resonnementet deres slik at jeg skjønner det. På meg virker det som om de har isolert faktorer uten helt å skjønne at det må et resonnement bak for at teknikken deres skal fungere. Men jeg vet ikke.  

Inntil videre er det lite som tyder på at forfatterne har oppdaget annet enn at mennesker som tjener dårlig og som ikke har kultur for å løse IQ-tester, likevel oppsøker kultur. 

Jeg skulle likt å se dem besvare følgende: Går det virkelig ut over kreativitet og innovasjon at mennesker som er så fattige at de ikke har råd til å betale kultur, tilegner seg den på ulovlig vis? Alternativet er jo at de som produserer kultur uansett ikke får penger, mens konsumentene heller ikke får glede av det? 

:)

The post Om «nasjonal intelligens», inntekt – og piratkopiering!? appeared first on Rants from Rolf Marvin Bøe Lindgren.

Nyttekalkulator – pedagogisk leketøy for testbrukere

Det har vært kjent lenge at det er mulig å regne ut den sannsynlige gjennomsnittlige økonomiske nytten (gevinsten) ved å bruke forskjellige metoder ved seleksjon av medarbeidere. Her er en Mac-widget som gjør det.

De som er interessert kan jo kikke på den web-baserte nyttekalkulatoren. Men en Mac-widghet trenger ikke at du har internet-tilgang på Mac-en når du skal presentere løsningene dine.

Last ned nyttekalkulatoren her. Det er en tidlig beta. Den kommer til å gjøres mer brukervennlig, og den vil nok aldri være tillatt ved kjøp og salg.

:)

The post Nyttekalkulator –  pedagogisk leketøy for testbrukere appeared first on Rants from Rolf Marvin Bøe Lindgren.

På dannelsesreise med Donald Duck

Vi snakker mye om språklig forfall for tida. Dvs., det har vi alltid gjort. Mange frustreres over endringene og mener språket blir dårligere, mens de lærde tar det med ro fordi de vet at språklig endring har skjedd hele tida uten at språket har tatt nevneverdig skade. Men en form for språklig endring tror jeg faktisk er skadelig. Og det er språket i Donald.

I den grad jeg har et religiøst forhold til noe, er det Donald Duck og Disney. Jeg har ikke noen imponerende samling. Mye av det jeg har lest har vært lånt, og mye av det som har vært kjøpt i åras løp, er kastet. Jeg har det stort sett i hodet. Men skjer det meg noe i livet, så finnes det en Donald-historie jeg kan relatere det til. 

Det er noe spesielt – eller det var noe spesielt – å vokse opp med Donald. Min generasjon lærte å lese av Donald. Vi husker første gang vi kunne lese Donald, ikke bare se på bildene. Men det er mer. Donald var med på å lære oss mestring.

Donald var fullt av det vi kalte Donald-ord. Ord som bare var tøys. Som «Renter». «Inflasjon» «Skadefro». «Møddinger». Eksemplene er legio. Dvs. de var.

For meg var det en privat overgangsrite hver gang jeg følte at jeg hadde fått et «eldre» forhold til Donald. Altså at jeg forsto at mange av ordene ikke var tøyseord, men voksne ord. Wow. De brukte faktisk voksne ord i Donald. Donald er altså ikke bare tøys og tull.

For meg er det helligbrøde – ikke nærmest helligbrøde, men faktisk helligbrøde – når Donald bryter med dette.

I ei av de første pocket-bøkene – fra dengang pocket-bøkene bare hadde gode historier og kom ut bare tre-fire ganger i året, gjerne i form av ei rammefortelling – (da jeg lærte uttrykket rammefortelling i norsken, slo det meg at Donald faktisk hadde et bevisst forhold til litterære virkemidler) – har Donald av en eller annen grunn fått en usunn interesse for paleontologi. Mens Ole, Dole og Doffen ligger på golvet og leser tegneserier, kommer Donald drassende med et lass bøker han heller mener de burde lese – fengslende avhandlinger om de forsteinede tannpirkere som er funnet i de gamle huleboernes møddinger.

Møddinger. Møddinger. Ufattelig kult, for det ordet hadde jeg lært på skolen bare dager før. 

I opptrykkene som kommer nå, står det søppelhauger. Hele poenget er borte. 

Narvesen forteller meg at Donald taper i konkurransen med de andre bladene som også bare blir sett på som blad i plastpose med ting. Donald er ikke spesielt lenger. 

Begrunnelsen fra Egmont, forlaget, er forståelig: De vil bruke språk som kunden forstår. 

Men hvorfor det? Er du fem eller seks, så er livet ditt at stort sett enten vet du ikke eller du skjønner ikke. Du er vant med at du må forklares alt mulig. Så også i Donald. Det er slett ikke uvant.

Donald er ikke lenger noe man kan vokse med. Noe man tydelig kan måle mot framskritt i eget liv. Noe som bidrar til opplevelse av mestring.

Donald er blitt kjedelig. Jeg vil ha møddinger tilbake.

:)

forskning.no lar tøyseforskere ved Noregs Landbrukshøgskole røre om intelligens

Vi er ikke ukjent med at forskning.no ikke tar psykologi på alvor. Deres nyeste blemme er dog mer alvorlig enn den forrige. En ting er å misforstå en kjapp notis. Men kronikken Undervisning må tilpasses intelligens viser total mangel på vilje til kvalitetskontroll. Det eneste jeg er enig med artikkelen i, er overskriften. Resten … vel, her er et utdrag av noe av det jeg steiler over.

For å ta det aller grelleste først:

“Intelligens er en veldig generell egenskap som, blant mange andre ting, involverer evnen til å resonnere, planlegge, løse problemer, tenke abstrakt, forstå komplekse idéer, lære raskt og lære fra erfaring. Det dreier seg ikke bare om lærdom fra bøker, en smal akademisk ferdighet eller å være god på tester. Det reflekterer heller en bredere og dypere evne til å forstå våre omgivelser, fange opp signaler, se meningen med ting og å skjønne hva man bør gjøre”.

Altså noe ganske annet enn det en IQ test vil avdekke av ferdigheter. Og som er svært avhengig av hvilken situasjon det er snakk om og hva intelligensen skal bruke til.

Én ting er at forskerne roter med begrepene.

IQ er et mål. Intelligens er et begrep. IQ er et mål på begrepet intelligens. Det heter intelligenstesting, ikke IQ-testing. Når jeg i svake øyeblikk slurver og skriver IQ-testing, mener jeg alltid intelligenstesting, men IQ-testing tar færre tastetrykk. I en fagartikkel, derimot, må man ikke slurve med begrepene og målene på dem.

Men her har ikke forskerne forstått det de har lest. Intelligenstester måler faktisk «en bredere og dypere evne til å forstå våre omgivelser, fange opp signaler, se meningen med ting og å skjønne hva man bør gjøre». Derfor diskuterer intelligensforskere (blant annet) hvorfor testene måler disse evnene, når det er så stor forskjell mellom oppgavene som gjøres og de evnene som testene måler. 

Se f.eks. Strenze, Tarmo (2015) Intelligence and Success I Goldstein, Sam, Princiotta, Dana og Naglieri, Jack A. (Redaktører) Handbook of Intelligence: Evolutionary Theory, Historical Perspective, and Current Concepts New York: Springer (Sånne handbooks er i dette tilfellet artikkelsamlinger skrevet av ledende forskere i feltet. De er altså ikke tilfeldig rask. )

Dette er ikke noe de lærde strides om. De strides om hvorfor det er sånn, men ikke at det er sånn.

Hvis dette er en god beskrivelse av intelligens så finnes det mange typer intelligenser. Men blant forskere er det altså uenighet om hva intelligens egentlig er. Noen har prøvd å kategorisere intelligens som enten krystallisert (hovedsakelig tillært) eller flytende (medfødt), mens andre heller deler den inn i verbal eller non-verbal.

Dette er igjen bare rør. Raymond Cattells inndeling av intelligens i krystallisert og flytende er noe mer komplisert enn dette. Det er dessuten ikke beskrivelser på funksjonsnivå, men begrepsnivå. Både flytende, krystallisert (og utøvende) intelligens kan deles inn i underkategorier igjen. Alle bidrar på hver sin måte. Og det store mysterier er altså at de ulike bidragene, som har sine fasetter og særheter, tilsammen utgjør generell intelligens – g – som henger sammen med, vel,  slike ting som bredere eller dypere evne til å forstå våre omgivelser, fange opp signaler, se meningen med ting og å skjønne hva man bør gjøre. Verbal intelligens er hovedsakelig krystallisert, og non-verbal intelligens er hovedsakelig flytende. Og de er ikke ulike eller forskjellige intelligenser, de er aspekter ved intelligens som tilsammen utgjør g, generell intelligens.

Videre:

Men dersom vi ser på intelligens knyttet til ulike typer ferdigheter og dyktighet, for eksempel det å være musikalsk, kreativ, estetisk, sosial, kroppslig, teknisk, språklig og så videre, så blir det mye vanskeligere å gi et klart svar på sammenhengen mellom intelligens og personlighet. Da blir det mer et spørsmål om intelligent til hva? 

Nei, det blir ikke det. Det som beskrives her, er ikke intelligenser, men evner eller ferdigheter.

Intelligens er (blant annet) beskrevet som den største felles faktor av kognitive egenskaper (tenking, resonnering, hukommelse) som bidrar til sosioøkonomisk suksess. Den største felles faktor.  Med en gang man snakker om faktorer som delbidrar, snakker vi om evner eller talenter. Skal du bli en god danser, må du ha talent for dans. Men skal du bli en danser med suksess, er det ikke nok med talent. Du må være intelligent også. Eller ha intelligente venner.

Det er et veldig viktig poeng at intelligens er den største felles faktor. Det er derfor det gir mening å studere intelligens. Studiet av intelligens er (blant annet) studiet av hva mennesker som får til ting har felles, selv om det er forskjellige ting de får til. 

Ja, jeg kjenner godt til Howard Gardner, Daniel Goleman og studiene av mulitple intelligenser. Og Goleman har endelig gått med på at intelligens er den viktigste faktoren for å oppnå suksess, og at de prøver å svare på, er hva som er igjen av forklarende faktorer utover intelligens. At noe av det har med personlighet å gjøre er rimelig å anta. Håvard Føllesdal tar opp dette i sin doktorgradsavhandling. Det har ført til en solid eksponering av alle problemene med tenkemåten blant disse menneskene som hevder at det finnes andre intelligenser enn de som måles ved intelligenstester. 

Det finnes allerede forskning på personlighet og hvordan man foretrekker å lære. Skolen favoriserer de som etter Big 5 er ryddige og nevrotiske, ifølge nylig svensk forskning. (Også forskning.no misforsto hva som ligger i nevrotisk). Det finnes antagelig også andre personlighetstrekk som har betydning, og på fasettnivå kan man nok finne enda mer. 

Og vår studie tyder på at undervisningen ved universiteter, særlig i grunnfagsemner med skriftlige eksamener, hovedsakelig tester en begrenset type intelligens og dermed favoriserer visse personlighetstyper.

Man vet ikke om man skal le eller gråte. 

Personlighetstester måler aspekter ved personlighetsmodeller, ikke intelligenser. Og i dette tilfellet er det svært mange feller å gå i. Hva med selv-seleksjon til studier? Hvor er overgangen mellom begrepene som måles og atferden som beskrives? Hvor er den empiriske støtten for påstandene 1-4? Det er tatt ut av lufta. Dette er ting vi ikke vet mye om.

Jeg foreslår at Solve Sæbø, professor, NMBU og Helge Brovold, rådgiver, NTNU, tar seg noen kurs i grunnleggende psykometri, testmetodikk og personlighetspsykologi for absolutte nybegynnere med stor interesse og entusiasme.

For det de gjør, det er spennende. Det burde ha vært mer av det.

Men denne kronikken, den er ikke fra forskningsfronten. Den er skrevet av to mennesker som er totalt ukjente med hva forskningsfronten er.

:)

Om å slippe inn så mange asylsøkere som mulig.

Norge har aldri hatt noen innvandringspolitikk. Tenk om vi hadde fått en?

:)