Ida Jackson's Blog, page 4

October 12, 2022

Derfor Sjefsheks

Jeg har begått et firma. Ok, jeg gjør meg til, det er ikke mitt første firma, men dette er det første jeg eier 100% og har ansatte i som bare er avhengig av meg. Så det gjør meg til en av disse ytterst sjeldne blomstene – en gründer med innovertiss som ikke har noen mannlige eiere eller investorer.

Firmaet heter Sjefsheks. Det kunne hett Drittkjerring, men sistnevnte har ikke nok åndelig konnotasjoner og det er vanskelig å hete banneord på Instagram. Vi kunne sikkert hett Fittekraft, også, bortsett fra at du må faktisk ikke ha innovertiss for å være kunde. Så derfor Sjefsheks.

Jeg burde sagt: Det begynte med en god idé, en solid forretningsplan og en strategi som ble justert og implementert. Men sånn var det faktisk ikke. Det begynte med en idiotisk innskytelse, denne bloggen, en e-postliste som EGENTLIG handlet om Brillebjørn og en Facebook-gruppe. Det endte med at jeg så flere millioner kroner gå inn via Stripe og ansatte visepresident og produktsjef i fast stilling.

Nå har Sjefsheks over 600 kunder, over 10 000 følgere på Instagram og er på vei mot å bli revisjonspliktige. Så hvorfor føler jeg at jeg har…gjemt det unna likevel? At det føles som å komme ut av skapet hver gang jeg skriver om det?

Kanskje fordi jeg er en gammal raddis og ikke hadde sett for meg at jeg skulle bli medlem i NHO. Kanskje fordi det å stå på Zoom og veive med tarotkort, lese horoskoper og snakke om patriarkatet ikke føles som den «seriøse» karrieren denne tidligere skeptikeren følte seg komfortabel med? Kanskje det rett og slett føles skikkelig rart at jeg har blitt rik (i hvert fall synes jeg selv at jeg er rik, Spetalen er neppe enig, men hvem spør ham?)

Og at jeg har skjønt gjennom prosessen at jo, jeg ER en sånn næringslivsdame. En investor. En papirarbeids-junkie. Og at det vi har bygget i Sjefsheks til nå er bare begynnelsen: Det skal bli et realt medie-imperium. Nettmagasin. Apper. Masse sysselsetting, masse kultur.

Men også at jeg har skjønt gjennom prosessen at jo, jeg er en sånn åndelig lilladame. I took the purple pill. Og at jeg må finne en måte å veve sammen alle disse identitetene på. Det var da jeg kom på at bloggen er det beste stedet å fortelle en historie med tusen gråsoner. Eller, regnbuesoner.

Så her er fortellingen: Jeg laget en gratis Brillebjørn-lydbok under COVID og fikk over 20 000 ivrige lesere på en e-postliste jeg nå har lagt ned. Resultatet var at jeg fikk over 1000 e-poster om dagen fra folk jeg ikke kjente, men som hadde lest bøkene mine høyt over 500 ganger. «For noen bra folk!» tenkte jeg. «Tenk at de orker å ta bøker så alvorlig!»

I samtalene ble det tydelig at de mest ivrige leseforeldrene gjerne ville skrive selv. Det var faktisk den store drømmen. Den de hadde gitt opp, for hvem kunne skrive noe som helst med tre småbarn og fulltidsjobb og gulp overalt?

«Åkei» tenkte jeg. «Det er faktisk ikke noe jeg synes er mer frustrerende enn bortkastet potensiale. Verden TRENGER disse stemmene, ikke bare skjønnlitterært, men på Internett, i forskningen, på dagsnytt 18. Og jeg er 100% åndelig overbevist om at en idé banker på fordi den skal ut. At oppdemmet kreativ energi er destruktiv.»

Så jeg tok alle metodene jeg bruker i mitt eget kunsterskap for å få fart på sakene. Og inviterte til en uformell Facebook-gruppe, inngangsbillett 499kr. Det tok to dager, så var vi 160 påmeldte. Og jeg hadde plutselig et firma. Jeg har ikke tall på hvor mange som sier til meg at de ble gründere for å få frihet. Men vellykket næringsvirksomhet fører ikke til frihet. Det fører til to ting: Omsetning og sysselsetting. I løpet av to dager hadde jeg jobb til mer enn meg, og måtte hyre hjelp. Og folk skrev. Propper løsnet. Og folk spurte: «Når blir neste gang? Kan jeg invitere kusina mi?»

Det neste året prøvde jeg å finne en måte å være Ida Jackson, forfatter, debattant, investor, daglig leder, Heksesirkel-holder, styremedlem, kronisk oppfinnsom på én sammenhengende måte på Internett. Det gikk ikke. Så jeg la fra meg alle de andre identitetene mine og fokuserte på Heksesirkel. Det førte til (enda) mer vekst. Men også frustrasjon: Sosiale medier fører til bedrifter som best kan kalles for «personlige merkevarer.» Altså at man later som at firmaet er én person, og den personen er kjendisen, og så selger man kontakten med kjendisen. Det fører til enormt selvsentrerte OG sårbare selskaper, fordi det er umulig å bli sykmeldt fra et produkt som er deg selv. Og det passer virkelig ikke for en person som meg, som har lavere arbeidskapasitet og dårligere psykisk helse enn mange.

Det var da jeg skjønte at Sjefsheks måtte bli sin egen ting. Sin egen merkevare. Sin egen fortelling. Så det kan bli som Fett og Klassekampen og Aschehoug og Aftenposten. Etter hvert. Akkurat nå er det blodferskt og ungt. Jeg er fortsatt daglig leder, men det er ikke sånn at det er samme avsender på kursene som på bøkene mine. Det er ikke sånn at jeg skal VÆRE disse produktene til evig tid, eller at de skal VÆRE meg.

Velkommen til verden, Sjefsheks. Hurra for å være et sted der det åndelige, det kunsteriske, det provoserende, det revolusjonerende, det alternative, det pragmatiske, det kritiske og det rare møtes og blir…Heksesirkel og Svarteboka. Heksesirkel, kurset som hjelper deg å finne stemmen din. Svarteboka, kurset som hjelper deg å bygge bedriften din.

Og hurra for Team Sjefsheks, for Elise og Elise og Mikael og Hannah, hurra for alle som har jobbet med Heksesirkel siden vi begynte i 2020, hurra for alle som SKAL jobbe for oss fremover.

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on October 12, 2022 08:27

July 21, 2022

Alt jeg har lært om å tjene 3 millioner på bedriften i fjor + henge med hvite NHH-menn i dress

«Ida, vi har nesten INGEN penger nå. Kan du sørge for at søstrene dine ikke maser om å få noe i butikken? «

«Ida, det er lite pålegg igjen. Kan du la søstrene dine få det, siden du er eldst?»

«Ida, hold øye med måleren på bensintanken! Vi skal fylle for 100 kr og ikke et øre mer!»

«Ida, du vet at du har bursdag på mammas lønningsdag, ikke sant? Går det bra at du venter noen dager med å få presanger og kake?»

Spol 15 år frem i tid.

Jeg skal på et møte i næringslivet.

Forretningspartneren min sier:

«Ikke la den derre fattiglem-greia di dukke opp i forhandlingene, da.»

«Hva mener du?»

«Det er så åpenbart at du gjør HVA som helst for penger. Det er et dårlig forhandlingskort. Du blir helt vill i blikket.»

«Jeg skal prøve» sier jeg.
Men det føles umulig.

Å oppdage næringslivet når man kommer fra fattigdom, er å ha funnet døra til et magisk land.

Et land der du kan gå i et møte og si:

«Det koster 300 000kr.»

Og så sier de:

«Jeg tror vi bør øke budsjettrammen til 400 000 kr, det vil kreve en del forankring i ledergruppa.»

Det er bedre enn lotto.

Lotto vinner man jo aldri.

Tilbud og anbud, tenker jeg, dét er mitt lotto.

Jeg klarer ikke å venne kroppen min til hvor BANANAS det er.

Kroppen min bor fremdeles i en verden der jeg alltid var syk når det var skitur på skolen, fordi skitur er for dyrt.

Spol frem til:

«Hvis du vil være med på denne oppstartsbedriften» sier den forretningsmannen, «så investerer du først 35 000kr nå, til denne verdsettelsen, og så har du en opsjon på å kjøpe ved neste emisjon. Da kommer investeringen til å være på ca 200 000 kr.»

«Men…det…har….jeg…ikke?!»

«Alle kan finne 200 000kr.» sier han.

Dette utsagnet, som først gjør meg rasende, får meg til å se høyrepolitikk i et helt nytt lys.

Hvis du lever i et univers der penger er et kreativt byggemateriale du får lov til å leke med, hvis du har vokst opp i en verden alle alltid har penger, så er det klart at du alltid kan finne 200 000kr.

Du finner ingen penger hvis penger får adrenalinet til å sprute og hukommelsen til å bli hakkete. Du har en annen biokjemi enn den rolige høyremannen.

Jeg observerer menn som er trygge på penger ringe til banker.

De lager seg en konto i hver eneste en, og henter inn konkurrerende tilbud.
De LEKER dem, fekter og har putekrig til de får bedre renter og bedre forsikring enn jeg trodde var mulig.

De har det GØY mens det gjør det.

Jeg bestemmer meg for å late som at jeg er en sånn.

Jeg ringer min bank og later som jeg er en mann.

Det viser seg at jeg KAN finne 200 000kr. Jeg har et boliglån, så jeg kan få litt mer boliglån.

Det er uendelig med penger til dem som har penger, og ingen til dem som er blakke.

En del av meg synes dette er urettferdig.

En annen del av meg er helt forvandlet av at det…gikk.

Når jeg investerer de 200 000kr, får jeg råd av fra mennene som får leke med penger.

«Lat som du spyler penga ned i do, hahhaha! Så blir du SÅ gledelig overrasket når du får avkastning!»

«Jeg kjøpte mine første aksjer på forbrukslån, det betalte seg! Ikke vær redd for gjeld!»

«Åh, gjeld er din venn! Ta gjeld til pipa, kjøp oppdrettsanlegg, hohoho!»

Jeg snakker med en kvinnelig gründer som har jobbet med å skrape sammen nok til å få selskapet sitt opp og stå. Hun jobber og jobber og sparer og sparer, men det monner ikke. «Hvordan GJØR de det?» spør hun meg.

«De gjør ting som alle har lært på Luksusfellen er dust og farlig.» sier jeg. «Fordi de tror så mye på seg selv. Og overraskende ofte går det bra. Selv når det ikke går bra, så bare prøver de en gang til.»

Jeg går systematisk til verks og intervjuer småbedriftseiere som er redde for penger og pengemenn om de samme temaene.

De har HELT ulikt syn på verden.

La meg demonstrere:

Småbedrift:

«Jeg prøvde å tjene så lite jeg kunne som var MVA-pliktig» sier en til meg. «Men til slutt kom jeg over 70 000kr-grensa og da gråt jeg i to uker før jeg sendte inn sånn derre moms-registrering. Fy fader.»

Penge-mann:

«Sånn, da har vi et organisasjonsnummer! Da sender vi søknad om forhåndsregistrering i MVA-registrert med én gang, så vi får moms tilbake på alle utleggene våre mens vi jobber oss frem mot lønnsomhet!»

Småbedrift:

«Jeg får fysisk vondt hvis jeg har mindre enn 400 000kr på konto, da er jeg sikker på at jeg kommer til å gå konkurs.»

Penge-mann:

«Siden jeg er sikker på at vi vil få en gigantisk investor inn før året er omme, har jeg forhandlet alle fakturaer fra underleverandører til å forfalle på nyttårsaften i år. Hvis vi ikke klarer å få inn en investor, går vi konkurs da, men det gjør vi selvfølgelig ikke.»

Småbedrift:

«Jeg gjorde alt selv lenge, men nå har jeg fått meg en frilanser som jeg betaler så lite jeg kan, og en på Fillipinene jeg fant via Upwork, men jeg bruker mye tid på å fortelle dem hva de skal gjøre, de er ikke så veldig flinke! Og plutselig får jeg en faktura for at de har sittet ti timer i Canva og jobbet med ett innlegg til Instagram, det er så stress! Helt feil bruk av tid!»

Penge-mann:

«Jeg får ingen investor hvis jeg ikke har verdens beste team, så jeg ansetter minst fem superflinke folk nå, og så får de heller spille Xbox til vi har noe de kan gjøre. Det er uansett bra å ha litt burn-rate! Åh, du vet ikke hva det er? Det er pengene vi bare bruker opp hver måned uten å tjene noen ennå!»

Småbedrift:

«Jeg bruker min gamle laptop og tar alle bedriftssamlinger på hytta, det er digg at det ikke er så mye bilag, for da vet jeg jo at jeg er flink og bruker lite penger. Jeg får dårlig samvittighet av å bruke penger.»

Penge-mann:

«Aiaiai, jeg ser vi bruker for lite penger på markedsføring! Vi har kjempelav cost of aquisition akkurat nå, og det betyr at vi kunne fått MANGE flere kunder hvis vi bare tidoblet budsjettet! Bruk mer penger!»

Småbedrift:

«Jeg er så redd for at jeg ikke tjener nok til å ta ut lønn, det er best å bare fakturere meg selv fra ENK-et av og til. Selv om jeg har 2,5 millioner på konto nå, jeg vet liksom aldri om det er nok, ikke sant?»

Penge-mann:

«Jeg er lei for at vi ikke kan være lønnsledende siden vi er en oppstartsbedrift, derfor har vi dessverre bare en startlønn på 700 000kr for alle ansatte, også på dem som skal jobbe med markedsføring. Du var gammel journalist, sa du? Hva er det? Er det noe galt, du ser så grønn ut i fjeset?»

Småbedrift:

«Jeg tjener ingen penger ennå, så jeg har nok ikke en ekte grafisk design-bedrift, selv om jeg har jobbet med grafisk design i femten år og vunnet mange priser i den gamle jobben min.»

Penge-mann:

«Vi er pre-revenue!»

Poenget er:

Jeg skjønte at «klasseforskjeller» sitter i kroppen, og gir en serie med elektriske støt når du gjør riktig eller feil ting.

Klasseforskjeller handler om hvor trygg du føler deg når du gjør noe – objektivt sett – risikabelt.

Klasseforskjeller handler om hvilke handlinger som vekker skyld og skam, og hvilke som er hverdaglig sak.

Penge-mennene jeg lærte av, var ikke skurker.

Firmaene de startet, var ikke uetiske.

De var ofte bedre og triveligere arbeidsplasser enn de fleste jobbene du kan få i fylkeskommunen.

Rikdommen de skapte var ikke ødeleggende.

For meg som hadde vært sikker på at å være god med penger, var å være Krøsus Sork og alltid planlegge for andres undergang med en sigar i kjeften, føltes det uvirkelig.

Et lite bilde av Krøsus Sork må til her.

Samtidig var det ikke sånn at pengemennene var overmennesker og jeg var en pingle.

De var trygge på andre områder enn meg.
Jeg var trygg på andre områder enn dem.

Jeg hadde ingen klassekamerater fra Handelshøgskolen jeg kunne fornærme ved å si hva jeg mente.

Jeg hadde ingen skam knyttet til å være synlig.

Jeg snakket mange språk: Steinerskole-språk, IT-konsulentspråk, Rød Ungdom-språk, Aschehougs Hagefest-språk, psykiatrisk avdeling-språk, World of Warcraft-guild-sjargong, Humanistisk fakultet-språk, og jeg skjønte at det var derfor de ville snakke med meg.

De trengte meg til å oversette mellom dem og verden, så produktene deres kunne selges.

«Åkei» tenkte jeg. «Kan de, kan jeg.»

I 2020 tok jeg det jeg hadde lært og laget mitt eget firma.

Da jeg så den første millionen stå på konto, donerte jeg 100 000kr til valgkampen til Rødt.

Fordi jeg husket den fattige jenta jeg var, og ville gi til dem som tok klasseforskjellen mest på alvor.

Samtidig som jeg også så at ytre venstre ikke hadde noen næringspolitikk.

Alle måtte ha jobb, men ingen hadde en plan for hvordan jobber skulle bli til.

Eller du kunne få inntrykk av at alle arbeidsplasser burde være i stat og kommune.

For meg, som hadde vært tvangsinnlagt og vært på NAV, trodde jeg ikke på staten i det hele tatt.

Jeg hadde kjent på kroppen at myndighetene primært var, vel, myndige når det gjelder.

Jeg var i ferd med å bli arbeidsgiver og jeg så at det arbeidslivet trengte aller, aller mest, var enda flere arbeidsgivere med bakgrunn som min.

En hær av føkka raringer som bygget en ny verden med ekte penger.

Å se firmaet mitt vokse, var å øve kroppen til å tåle større og større summer uten å frike ut.

Da jeg så den andre millionen på konto, skjønte jeg at jeg var i ferd med å bli et helt annet dyr.

Da jeg så den tredje millionen på konto, tenkte jeg: «Åkei, nå bygger jeg et medie-imperie.»

Da jeg tapte mine første 400 000kr på en feilvurdering og IKKE døde av det, lyste jeg ut en fast stilling.

Kunne jeg drite meg ut sånn og overleve det, kunne jeg gjøre hva som helst.

En gang hadde jeg følt dyp og essensiell skam over å ha fått et betalingsvarsel med 30 kr forsinkelsesgebyr.

Det føltes som smerteterskelen min før og etter fødsel.

«Tenk at jeg pleide å være redd for blodprøver, det var før Ullevål brukte meg som nålepute i et døgn.»

Jeg er en sjelden fugl.

Nylig stod jeg på telefonen med en av førstelinjetjenestene i Oslo for overlevende etter seksuelle overgrep.

Jeg hadde tenkt jeg skulle få meg litt mer hjelp, og fastlegen hadde foreslått jeg skulle ringe et sånt senter for å høre hva de kunne tilby.

Damen på telefonen sa:

«Hvordan er relasjonen din til kontaktpersonen din på NAV?»

«Jeg er ikke i kontakt med NAV» sa jeg.

«Har du et godt forhold til arbeidsigver, da?»

«Det er meg som er arbeidsgiver» sa jeg. «Jeg har flere ansatte.»

Damen på telefonen ble stille.

«Burde du egentlig det? Med din problematikk, mener jeg?»

«Ja» sa jeg. «Gjett om jeg burde det.»

«Vel, vi har ikke noe opplegg for…eh…for deg.»

«Neinei» sa jeg. «Da klarer jeg meg selv.»

Jeg er en statistisk anomali.

Nettopp derfor er jeg unikt posisjonert til å ha en samtale om hva penger er.
Hva næringslivet er.
Hvem som får høre til i arbeidslivet.
Hva penger er.

Vil du henge mer med meg og følge med på hva jeg deler om penger?

De nærmeste ukene, deler jeg min rå og ufiltrerte pengehistorie på Studio Jackson sin e-postliste.

Jeg skal blogge også, men de mest nerdete/triggende detaljene tar jeg det stedet du aktivt må melde deg på for å lese dem.

Klikk her for å melde deg på e-postlista

Jeg holder også en masterclass om dette som jeg har kalt Pengetimen.

Der får du svar på alt du lurer på om å starte – eller videreutvikle egen bedrift – og om alt jeg skriver om i dette innlegget.

Pengetimen koster 444kr og finner sted 3. august kl 09-11.30 på Zoom.

Passer ikke tidspunktet, får du opptak.

Meld deg på Pengetimen

Målet med Pengetimen er at du skal få stilt meg alle spørsmålene du kan live og anonymt, og at vi skal he en så rå og praktisk og pragmatisk samtale vi bare kan ha.

Alle som tar kontakt med meg med spørsmål om å ha egen bedrift, planlegger en eller annen rømmingsaksjon. Enten det er rømning fra samlivet eller en kjip jobb. Jeg kan ikke rømme for deg, men jeg kan gi deg andre perspektiver på rekkefølge, på muligheter enn det du får andre steder.

Vil du henge og prate (enda) mer med meg?

Jeg snakker også om disse greiene på Instagram.

Følg meg på Instagram

Hvis du har lest helt hit, er du min beste venn i universet og fortjener et bilde av pandababyer som tar seg en dupp:

En liten disclaimer til slutt:

Alle samtaler og eksempler i dette innlegget er LITT jug. Det har en direkte relasjon til virkeligheten, men det er også gjort mer lesbart og sammentrukket og hvisket litt ut og justert litt for at det skal bli lesbart for deg. Sånn er det med alt jeg skriver av sakprosa: Det er som stand-up-tekstene mine. Jeg skrur til for effekt. Du får også lov til å gjøre det i dine tekster.

2 likes ·   •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on July 21, 2022 05:25

February 11, 2022

Åpent brev til fornærmede i Drevdal-saken

Kjære søster.

Jeg skriver dette brevet for å takke deg.

Takk for at du tok jobben med å finne de andre som hadde samme erfaringer som deg.
Takk for at du tok jobben med å dele de vonde, seige, skamfulle erfaringene med noen du ikke visste hvordan ville ta det i mot, for at du fant advokat, bygget sak, forklarte deg til politiet, forklarte deg til politiet igjen, ble retraumatisert, møtte i retten, måtte møte i lagmannsretten, måtte ta deg fri fra jobb for å ta enda et advokat møte, forklare deg enda en gang.

Bare for å tape i lagmannsretten fordi rettsvesenet vårt ikke er utformet for å dømme voldtekter. 

Tusen, tusen takk for det enorme psykiske arbeidet du har påtatt deg for å endre norsk rettshistorie. Tusen, tusen takk for ditt bidrag til kampen for at voldtekt skal være en straffbar handling – på ekte, ikke bare på papiret. 

Jeg skriver dette brevet for å si:

Jeg vet at du har vært utsatt for kronisk mistenkeliggjøring, krymping og “er du egentlig sikker på at det var det som skjedde?” gjennom anmeldelse prosessen og tiden i rettssalen. 

Nå som Drevdal er frifunnet (men likevel må betale erstatning), er det enda mer mistenkeliggjøring i luften. 

Så jeg skriver dette brevet til deg for å si:
Det er ikke noe galt med deg.
Du er ikke sprø.

Jeg har en gave til deg.
Det er to fortellinger.
Den ene er basert på mitt liv og ikke diktet opp. 

Den andre er jug.
Begge to er sanne. 

Natten jeg fylte 25, låste jeg meg ute. Jeg hadde blitt igjen på utestedet med min venninne som hadde kommet flyvende fra den andre siden av kloden, og vi hadde ikke sett hverandre på et år. “Jeg må sove” sa samboeren min, og dro hjem for å legge seg. Mens venninnen min og jeg ville drikke mojito og lage bråk. Vi ble ute. 


Da vi dro hjem for å legge oss, viste seg at jeg hadde glemt nøkkelen min. Vi stod utenfor og hamret på døren, ringte på ringeklokken, ringte mobilen til samboeren, men han lå i mørket med øreproppene inne og sovemasken på og mobilen på ikke forstyrr. 

“La oss se om vi finner et nachspiel” sa venninnen min. Hun hadde halve taxfreen i trillekofferten sin, Absolut Vodka og en hel kartong med Prince Mild Mentol, vi måtte jo være de perfekte gjester? 

Det var noen litt yngre jenter enn oss som hadde fest i nabobygget. De delte en flaske vin over et billiardbord. Vi kakket på vinduet, viste frem spritflaska og ble vinket inn. 

Den ene jenta var så vakker at det føltes som å få støt. I hvert fall for venninnen min og meg, så skeive som vi var, jeg husker ikke fjeset hennes, husker bare brystene, kan hun ha vært 19? 

Vi kom på festen som de store og kule. Vi hadde Spotify uten reklame, vi hadde drikke som krevde 21-års legitimasjon. Jeg husker ikke hva vi pratet om før han kom. 

Venninnen min hadde vært ute med ham og tatt seg en sigarett fra kjempe-kartongen. Hun kom inn, grå i fjeset, dro meg inn i et hjørne og sa: “Vi må gå. Den fyren som kom nå er ikke bra. Han sa noen ting til meg da vi stod ute og røykte.”

Jeg forsøker å huske eksakt HVA venninnen min sa, men hjernen min gikk inn i den traumetunnelen den hadde vært i før da hun sa det, den tunnellen som alltid sier “fare, fare, fare, mann”, så jeg er ikke til å stole på.

Det kan ha vært: “Du vet jeg kunne voldtatt deg nå og ingen ville kommet og hjulpet deg? Haha, bare kødda, altså.”

Det kan ha vært: “Du vet jeg kunne drept deg nå og ingen ville kommet og hjulpet deg? Haha, bare kødda, altså.”

Det kan ha vært: “Du vet jeg kunne knulla deg nå og ingen ville kommet og hjulpet deg? Haha, bare kødda, altså.”

Jeg så på mannen. 

Han var eldre enn jentene, mye eldre.
Jeg vet ikke hvor han kom fra.
Han satt i et hjørne og holdt hoff.
Han fortalte om hvor viktig han var.
Jeg kjente igjen ordet “Natt og dag.”
“Blir dere med på et skikkelig fett nachspiel?” han spurte oss alle, men det var mest de yngste det var rettet mot. 

“Vi må gå.” sa venninnen min. “Jeg driter i hvor vi ender opp. Vi sover i en busk. Vi drar IKKE på det nachspielet.”

Vi var 25 og 27. Vi hadde flere traumer oss i mellom enn ti damer.
Vi stod der, brisne, og likevel glassklare i max alarmberedskap, jeg visste hun hadde rett. 

Jeg visste de andre jentene ville dra på nachspielet. 

Jeg løftet opp mobilen min og knipset et bilde av fyren i hjørnet.
“En dag” sa jeg til venninnen min da vi var på vei ut. “En dag kommer noen til å ville snakke med politiet om det som skjedde her i kveld, og da vil jeg kunne si: Hun juger ikke, det var han der.”

“Det er ingen som orker å gå til politiet med en drit” sa venninnen min. 

“Jeg skal ta vare på bildet likevel” sa jeg. “Han er min nemesis.”
Vi sovnet nederst i garasjen, tullet inn i en dørmatte.
Venninnen min hvisket meg i øret med David Attenborough-stemme:
“In the urban jungle, elderly males stalk the female watering holes, looking for young prey.”

9 år senere sa mannen min til meg:
“Ida, husker du at du sa til meg at du ikke ville lese om kulturmannen-saken? Fordi du ble så trigget? Vel, nå kan du lese. Nå er han dømt og navnet hans er kjent.”

Jeg kikket på bildet i avisen.
“Åh, det er ham.” sa jeg. “Nemesisen min.”
“Han fra da du sov ute i 2012?” sa mannen min. “Det tror jeg ikke noe på.”
Jeg hentet frem bildet.

“Jeg tok vare på det i tilfelle det ble en politisak” sa jeg. “Men da trengte de visst ikke bildet mitt likevel.”

Nå deler jeg historien min. 

Ikke for å si: 

Her er en mann som har gjort noe straffbart.

Men for å si:
Her er en mann som oppsøkte fester med 19-åringer da han var 40. 

Her er en mann som skremte vannet av oss litt eldre damer på selvsamme fest.
Som fikk alle alarmene våre til å gå. 


Til deg som plutselig får besøk av en eldre mann på venninne-festen din:
RING MORA DI selv om du ikke er gammel nok til å drikke. 

Til deg som kjenner alarmen din gå plutselig uten at du vet helt hvorfor:
LYTT TIL KROPPEN DIN og KOM DEG UT.
Ikke tenk på om du kan forklare det, om det er slemt å forhåndsdømme, katter tenker ikke på om de sårer følelsene til menneskene de plutselig stikker av fra, stikk av.

Til deg som anmeldte og tapte i lagmannsretten:
Du er ikke sprø. 

Du er ikke alene. 


Til deg som leser dette innlegget:

Jeg vet du gjerne vil at vi skal ha en rettsstat der voldtektsmenn kan bli dømt.
Jeg tror ikke på en juridisk løsning på vold og overgrep (ennå). 

De fleste som er utsatt for vold og overgrep, bruker ca 17 år på å fortelle noen om det. For å greie å få historien ut av kjeften. 

Vi har en fortelling om at vold og overgrep er uvanlig. 

Det er det ikke. 

Det er en grufull og hverdagslig sak. 

Vi som har vært utsatt for vold og overgrep, har ikke ytringsfrihet.
Jeg deler ofte at jeg har vært utsatt for noe, men må være vag når jeg er i mediene, så ikke de outer min stakkars overgrepsmann i vanvare. 

Så lenge han ikke er dømt, er det meg som er skurken hvis jeg outer ham. 

En samtale med en journalist:

“Så, når du nevner voldtekten din i saken, du vet jeg må justere detaljene så vi ikke kan bli dømt i PFU, ikke sant?”

“Ja” sa jeg. “Jeg vet det. Vi må alltid beskytte overgriper.”

“Ja” sa journalisten. “Men…eh. Som kvinne og venninne så lurer jeg på: Er han i Oslo nå? Kan du si navnet hans til meg, så jeg kan advare eventuelle andre venninner om ham? Fordi…”

“…fordi du vet av erfaring at har han vært sånn mot meg, har han vært sånn mot flere?”

“Ja.”

“Klart du skal få vite.” sa jeg. “Han heter Ridder Blåskjegg.”

Og dette, søster, er den andre gaven til deg.

Eventyret om Blåskjegg.

Han kom til tre søstre som bodde i en skog.
De to eldste søstrene merket at noe var galt med ham med én gang.
De gjemte seg for ham og ville ikke snakke med ham.
Men den yngste følte seg så slem når de eldste trakk seg unna. 

Hun følte at hun måtte liksom være grei mot ham.
Hun ble med ham på ridetur.
Da han fridde til henne, torde hun ikke si nei. 

Hun flyttet inn i slottet hans, og han ble skumlere og skumlere. 

Han truet henne, han slo henne, han tvang seg på henne, og han sa at det var hennes feil.

Han sa at hun aldri måtte forlate ham, for da ville han ta livet av seg.
Han sa at hun aldri måtte snakke med søstrene sine igjen, fordi da ville han drepe dem. 

Han sa at hun aldri måtte kikke i kjelleren hans.
Da han reiste ut på jakt, kikket hun likevel.
Der lå skjellettene etter de syv forrige konene hans. 

Han hadde drept dem, alle sammen. 

Først da kunne den yngste søsteren rope på hjelp.
Da hun skjønte at hun ikke var alene. 

Hun var ikke en slem person som fikk Blåskjegg til å bli sånn.
Hun var en av mange, mange, mange kvinner han hadde forgrepet seg på. 

Hun var ikke slem.
Hun var i livsfare. 


Jeg skriver dette til deg, søster, fordi i historien din, er jeg den eldste søsteren som løp og gjemte meg.
Hun som var gammel og erfaren nok til å ikke være høflig. 

Hun som var gammel nok til å stole på sitt eget, indre alarm system.

(Jeg sier ikke: Du har ansvar for å stikke av før det er for sent.
Men HVIS alarmen din går og du hører den, så for Gudinnens skyld, løp, jente, løp.)

Jeg forteller deg denne historien for at du skal vite at for hver mann som har fått deg til å føle deg isolert, partikulær, skyldig, så har Ridder Blåskjegg alltid kjelleren full av søstre som har vært i samme situasjon. 

Det er derfor at denne saken er så mektig rettshistorisk. 

Det er derfor de snakker om et #metoo-hysteri.
Men det er rett og slett det som skjer når den yngste søsteren skjønner at hun ikke er alene, og kan rope på hjelp. 

Jeg er så lei for at vi ikke er kommet lenger i hvordan hjelpen ser ut.
Men vi kan begynne med å fikse fortellingene våre. 

Voldtekt er vanlig. 

Vold er vanlig. 

Grenseløs atferd, trusler og psykisk vold er vanlig.
Og har du vært utsatt for det, er du aldri alene. 

Ridder Blåskjegg har alltid kjelleren full. 

———–

Du har lest en Ida Jackson-tekst.

Kanskje du tenker:

FØKK, jeg vil også sette ord på det JEG føler om denne saken, men ordene setter seg fast i halsen og det føles helt umulig.

Vel, jeg har laget en gave til deg.

Det er min “Hvordan tørre å si sannheten”-videotrening. Den går i dybden og er ikke lettvint.
Den er gratis, du ser den på 20 minutter.

Last den ned her:

https://www.heksesirkel.no/epostliste

Når du laster den ned, melder du deg på e-postlisten min.
Der selger jeg kursene fra Studio Jackson (firmaet mitt) og bøkene mine. 

2 likes ·   •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on February 11, 2022 10:37

December 17, 2021

Stillingsutlysning: Nestleder til Studio Jackson

100% stilling, fast.

Studio Jackson er et lite, men mektig firma i vekst. Grunnlagt av forfatter og Internett-heks, Ida Jackson, (det er meg) holder vi annerledes og transformative digitale kurs og lager masse knallbra gratis greier på Internett. Vi er stedet der kunst og næringsliv møtes, og vi er spesialister på kreativ prosess. Åndelig? YES. Politisk radikale? SELVFØLGELIG! Lønnsomme? ALLTID! 

Som nestleder, vil du bli daglig leder Ida Jacksons høyre hånd, og ta selskapet fra “hu hei hvor det går” til “stabil drift, samme prosedyre til neste år.” Det betyr at jobben din vil være å videreutvikle allerede gode og bærekraftige strukturer for drift og vekst. Du trenger ikke å være en innovativ idé-maskin. Du trenger å være skikkelig grepa. 

Ansvarsområder:Lansering og gjennomføring av alle Studio Jacksons digitale kurs.Kundekontakt og kundetilfredshet.Systemer for vekst og drift.Utvikle Studio Jackson til Norges beste heldigitale arbeidsplass.Eksempler på arbeidsoppgaver:Opprette, justere og perfeksjonere kurs i Kajabi.Videreutvikle gode systemer for kundekontakt, e-post og DM.Drifte, optimalisere og justere nettsider. Budsjett, forcasting og oppfølging av regnskap og faktura (men ikke selve regnskapet, det har vi knallbra folk til.) Videreutvikle gammelt innhold til nytt og bedre innhold.Evaluering av tidligere lanseringer.Evaluering og justering av planer for sosiale medier. Finne, ansette og lede nyansatte i Studio Jackson etter som vi vokser.Hvem er du?

Du er rolig, pålitelig, organisert, effektiv, kunnskapstørst, en real gjennomfører og en skikkelig nerd. 

Du MÅ være skikkelig god i ExCeL, og ha erfaring med budsjett og forecasting. 

Du synes at orden i sysakene er det mest sexy i hele verden.

Du må ikke ha telefonskrekk: Når vi jobber remote, er det ekstra viktig å kunne ringes. 

Du må være så god i norsk at du kan korrekturlese, og du må like å skrive. 
Du må være klar for å jobbe med plattformer du ikke kjenner fra før av, og ha en «YES! Mer å lære!»-innstilling til ny teknologi.

Det er flott hvis du…Har erfaring fra HR og personalledelse.Skjønner hva jeg mener når jeg sier “opt-in, freebie, funnel, pixel”.Er interessert i grafisk design, fontbruk og klar for å herje litt med Figma, Canva og Adobe-programmene. Er keen på å lære deg enkel video og lyd-redigering. (Nei, dette er ikke en stilling som designer eller videoprodusent, men i en liten sjappe gjør alle litt av alt mens vi vokser.) Ting du ikke trenger: Bo i samme by som meg. Du må bo i Norge, ellers blir det mye papirarbeid, men du kan godt bo alene i Ytre Gokk, så lenge du har Internett. Relevant utdanning. Jeg driter i hva slags papirer du har. Jeg kommer til å teste deg gjennom praktiske oppgaver når du søker. En halv bachelorgrad? Et hovedfag i idéhistorie du ikke aner om er relevant? Søk likevel. Det finnes ingen god utdannelse i hvordan være Internett-superstjerne uansett. Fordeler med denne jobben:


Du jobber hjemmefra, på tidspunktene som passer deg best. 

Du må aldri jobbe helg eller kveld – med mindre det er dine favoritt-tidspunkter å jobbe på. 


Vi fokuserer på resultater, ikke på nøyaktige timer brukt, så her er det helt innafor å gjøre det du skal og gå en tur i skogen selv om arbeidsdagen “bare” ble fem timer.

Du får bra pensjonsordning og privat helseforsikring, så du kan få psykolog eller fysioterapi dekket hvis du skulle få angst eller musearm. 

Du kommer til å lære de mest oppdaterte og moderne teknikkene innen markedsføring, sosiale medier, brukervennlighet, UX-design, digital innholdsproduksjon og selvutvikling.

Du får dekket fancy Internett, fancy datamaskin, gode øretelefoner og annet utstyr til hjemmekontoret – siden det blir det eneste kontoret ditt.

8 uker betalt ferie (alle uker skolen er stengt, i tilfelle du lurte. Sees aldri i romjula.) 

Denne jobben passer for deg hvis…

Du er en real organi-satan og er ekspert på å fange opp løse tråder.

Du synes at en bra arbeidsdag var en der du fikk nerdet på regnskap, excelformler, Canban og automatiserte bort manuelle oppgaver. 

Du elsker å se tutorials på YouTube mens du drikker kaffe og lærer enda smartere måter å installere WP-plug-ins på. 

Du er en asosial jævel som hater unødvendige møter, men elsker å lage bra greier på Internett. 

Du har lyst til å være med å skape verdens beste heldigitale arbeidsplass for smarte og utålmodige introverter som elsker selvstendighet og driter i fest og moro. 

Denne jobben passer IKKE for deg hvis du…

Har lyst til å være en del av et sosialt, dynamisk og hektisk miljø med stress og press og deadlines. Dette er en heldigital arbeidsplass der vi bestemmer alle tidsfrister selv.

Ikke gjør det du sier at du skal. Når vi jobber helt digitalt, må vi kunne stole på hverandre. Du har frihet til å jobbe hvor som helst og når som helst. Da mister du retten til å prokrastinere og håpe at noen andre redder deg. 

Aktivt nekter å bruke Facebook, Google Drive eller andre suboptimale turbokapitalistiske dataprogrammer. Vi lager enkle og effektive verktøy for vanlige mennesker, og da må du tåle å jobbe med proprietær hyllevare.

Trenger å snakke med folk ved en kaffemaskin på et faktisk kontor. Dette er en jobb for folk som elsker følelsen av at alle jobber asynkront og leser en god bok etterpå uten å måtte ha et eneste møte i løpet av dagen. 

Digger teambuilding, jobbfinansiert vin-drikking og artige julebord. Vi drikker ikke alkohol på denne arbeidsplassen, feste kan du gjøre på fritiden. Vi jobber på jobb, og feirer med å utbetale bonus + sende en fin gif. 

Slik søker du:Send en e-post til hei@idajackson.no med en kort beskrivelse av hvorfor du tror du hadde vært perfekt for denne jobben. Bruk tittelfelt: “Lille pusekatt, hvor har du vært?” Alle e-poster som IKKE har dette tittelfeltet, vil bli slettet uåpnet. Legg ved en CV + fødselsdato, fødested og nøyaktig fødselsøyeblikk. Vi kommer til å ta en Human Design-kikk på alle kandidater. Frist for søknad: 6.januar, men søk FØR siste frist! Dette er en jobb for folk som er ute i god tid, og ikke venter til siste øyeblikk. 

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on December 17, 2021 01:42

November 19, 2021

Brev til alle som har sendt meg en hatmelding: Et mannedag-innlegg

I fjor hadde jeg et blogginnlegg om rasisme som ble delt 800 ganger.
Innboksen kokte.
Det tikket inn en SMS fra en fremmed mann.
Det stod:

«Du gjør meg kvalm.»

Min første innskytelse var å ta et skjermskudd dele på Twitter. «Se! Enda en dust! Med fullt telefonnummer! Share and enjoy!»

Jeg har fått mange hatmeldinger i min tid på nett.
Vanligvis har jeg en klassisk stress-respons (fight/flight/freeze/fawn) når en sånn melding tikker inn.

Fight: Å gå til motangrep ved å dele den, eller skrive et rasende svar.

Flight: Skru av telefonen for alltid og aldri sjekke melding igjen.

Freeze: Døyve noiaen med en uendelig loop av ostepop og Netflix.

Fawn: Forsvare meg ved å prøve å få den som har skrevet meldingen til å like meg: «Åh, du har helt rett, jeg ER en dust! Kanskje vi bør bli venner?»

Men denne gangen stoppet jeg opp og lurte på om ikke også den som skrev meldingen var i en tilsvarende respons. Fyren hadde jo lett opp tlf-nummeret til en blogger og sendt sinna-melding til en fremmed.

Jeg spurte meg selv: Hvor trigget var han?

Jeg blir ofte sint når traumene mine trigges. Jeg er takknemlig for det. Det har sikret meg jobb. Rasende, traumatiserte jenter med en Twitter-konto, kan kjefte seg inn på Dagsnytt 18. Men jeg vet også hvor mye trøbbel man kan komme i, når man blir sint på feil sted til feil tid. Jeg har kjeftet på busssjåfører og Bring-leverandører, kino-billetører og mang en el-sparkesykkel-kjører. Ofte slipper jeg unna med det fordi jeg ikke er en stor mann. Men det er fremdeles et raseri ute av proposjoner som dukker opp tilsynelatende vilkårlig. Som en hund som går bananas av synet av en trillekoffert.

«Hm,» tenkte jeg da jeg så SMS-en. «Hva slags traume kommer dette raseriet fra?»

Nei, jeg sier ikke at vi skal ta emosjonelt ansvar for de som sender oss hatmeldinger, mine damer.

(Har du hatt innboksen full av trusler, får du lov til å bli trigget nå. Men fortsett å lese.)

Internett-trafikk er drevet av ukontrollerbare følelser.

La meg forklare: De aller, aller fleste på nett holder kjeft.

På samme måte som de færreste melder seg frivillig til å tale i et bryllup, er det bare et fåtall av oss som er komfortable med å dele offentlig.

Satt på spissen, er Twitter er en samtale mellom to grupper: De profesjonelle kommunikatørene og raringene som ikke skjønner at det er flaut å rekke opp hånda.

(Jeg tilhører begge grupper.)

Storparten av landets befolkning holder alltid kjeft. Med mindre de får en så sterk følelse at de ikke klarer å styre seg. Og så ROPER DE UT gjennom å dele eller kommentere. Sånn får vi en viral hit.

Det er det samme om det er en positiv eller negativ følelse som driver dem. Poenget er at de må miste litt kontroll.

Det kan være noe som gir dem latterkrampe eller som er så nusselig at det gjør litt vondt. (Jeg lenker til en video av en veldig spretten geitekilling her.)

En rasende traumerespons, er en trafikkdriver. Den kommer ikke bare fra menn. Når jeg har skrevet om moderskapsspørsmål, får jeg flust med meldinger som sier at jeg er en dårlig mamma. Eller at jeg er en drittkjerring som sier at DE er en dårlig mamma.

Noen traume-responser slår ut kollektivt. Vi ser en stor, rasende dele-bølge. Andre ganger opplever vi at et innlegg får moderat respons fra de fleste, men trigger én person nok til at de sender rasende meldinger.

Og så lurer vi på: «Hva gjorde jeg galt? Hvorfor kom det et nett-troll?»

Noen ganger har JEG vært trollet.

Jeg var på et foredrag fra NKVTS der jeg ble så trigget av bildebruken at jeg reiste meg og skjelte ut foredragsholder. Det er selvfølgelig mulig at jeg hadde et relevant innspill inni der, men traume-raseriet føler ikke at det «kommer med innspill.» Det føltes som om jeg slåss for livet og MÅTTE si noe, mens det hadde holdt å si til foredragsholder etterpå: «Jeg ville endret det bildet der.»

Rasieriet mitt kom som lyn fra klar himmel for alle de som hørte på. Det var min skit som laget en shitstorm, foredraget var bare en katalysator. Det skjer på nett hele tiden. Du vet aldri hvem du trigger, og du er ikke ansvarlig for det, heller.

Da jeg jobbet i Store norske leksikon, ble dette ekstra tydelig. Du skulle tro at det var artikler som «rasisme» og «feminisme» som fikk folk til å fyre seg opp, men det var vel så vanlig at noen sendte oss en en tekstvegg om hvorfor If Forsikring var overgrepsmenn og at vi var nødt til å endre artikkelen om dem i leksikonet.

Dette er grunnen til at nett-debatter sjelden funker. Du kan ikke diskutere hvis en person slåss for livet, en person har gjemt seg og en person svarer på enhver innvending med «unnskyld at jeg fornærmet deg, skal vi ta en kaffe snart?»

Jeg ikke skriver dette for å unnskylde de såkalte nett-trollene, men de er ikke troll.

«Jeg er ikke noe stressa for unge gutter som vil slåss på byen» sa en stor og skjeggete kompis av meg.

«Som regel er de bare veldig triste smågutter i mannekropper som leter etter en pappaklem.»

Det er jo lett for deg å si, tenkte jeg, som er sterkere enn dem og kan klemme dem hardt hvis det kniper. Men jeg fikk frysninger likevel. Å se et rasende barn i all voksen aggresjon gir smertefullt mening.

Det stor «Du gjør meg kvalm», men det kunne nesten stått: «Jeg hater deg og du får ikke komme i bursdagen min!!!!!»

En ekstra utfordring, er å lese innlegg på nett med traume-filteret aktivert.

«Se, jeg fikk denne kommentaren fra en jeg kjenner! Hun sier at hun hater meg!»

Jeg viser mannen en kommentar jeg har fått på et Facebook-innlegg.

«Ida, det står ikke det i det hele tatt.» sier mannen.

Jeg leste innlegget igjen og igjen.
Nei, det gjorde visst ikke det.
Sånn er traumefilteret. Jeg hadde ikke bare lest dårlig. Jeg hadde lest helt feil.

Hvor mange som har sendt meg hatmeldinger, har lest noe annet enn det jeg skrev?

«Siden du hater menn, så kan du jo svare på…»

Jeg går gjennom innboksen min og finner flere varianter av denne. Var det en hatmelding, eller var det en selvhatmelding?

Traumer er ingen unnskyldning. At du har blitt skadet, er ingen grunn til å skade andre. Men det bor ikke noe troll under brua. Det bor en forvokst unge.

En siste anekdote: Da jeg gav ut Morfar, Hitler og jeg , var det mange som advarte meg mot trussler fra kjente Holocaust-benektere, særlig dem som var etterkommere etter nazister. «Det kan være de møter opp på bokarrangementer for å lage kvalm.» sa andre krigsforfattere. «Det kan være lurt å ha en plan hvis det skjer.»

Men det skjedde ikke med meg. Joda, de kom. Men ikke for å kjefte. De kom for å grine ukontrollert ned i genseren min. Fordi jeg hadde med en liten bit i boken min om hvordan morfar bare så datteren sin noen få ganger mens han satt i fengsel etter krigen. Og i den passasjen, så de seg selv.

Jeg sier ikke at den eneste grunnen til at noen er Holocaust-benekter, er at de er lei seg. Men jeg vil feire mannsdagen med å si: Kjære rasende mann i innboksen min. Jeg ser den sinte, redde gutten i deg. Han ligner på den sinte, redde jenta i meg.

Vil du lese mer jeg har skrevet?

Du kan laste ned et utdrag av min nyeste bok, Fødselsdag, her.

Vil du lære å dele innhold på nett uten å være fanget fight-flight? Uten å være redd for kjipe kommentarer?

Da bør du bli med på Masterclassen jeg har 1. desember. Der lærer du alt om å skrive innlegg som blir delt, og hvordan dele med selvtillit.

Lær å dele uten å gå i fight-Flight

Hadde du en aha-opplevelse da du leste dette innlegget?

Stikk innom og fortell meg om det på Instagram.

1 like ·   •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on November 19, 2021 03:03

November 16, 2021

Avhengig av Facebook-annonser? Da har du ikke ytringsfrihet

Her om dagen fikk jeg opp et sponset innlegg på Facebook.

Fra Fritt Ord.

Målet med innlegget var å gi dem flere følgere. Jeg forstår at noen i informasjonsavdelingen eksperimenterte inne i Business Manager, og at det ikke en stor, politisk avgjørelse, men det føltes som et spark bak til å skrive det jeg lenge har ment:

Er du avhengig av Facebook-annonser for at folk skal få lest det du skriver?
Da har du ikke ytringsfrihet

«Hvorfor er det ingen som ser det jeg deler på FB-siden min?»

Svaret på det er enkelt: Det er (nesten) ingen som ser det. 

På tidlig 2010-tallet, skulle “alle” ha en Facebook-side.
De sidene fikk mye synlighet.
Det gjorde at små og mellomstore virksomehter begynte å bruke Facebook til å gi beskjeder, få besøk på bloggen sin og si fra når det var salg.

Rundt 2015 begynte Facebook å skjule sidene fra feeden for å oppfordre de profesjonelle aktørene til å betale for synlighet.

Samtidig gjorde de Facebook-annonsene billige og særdeles effektive.

To typer kommunikasjonsavdelinger:


1. De som er lei seg for at ingen liker det de deler på Facebook lenger (de har ikke skjønt at de deler usynlig innhold.)

2. De som har godt fra å «drive med sosiale medier» til å «drive med annonser i sosiale medier.»

Gruppe 1 får ingen resultater, men gjør det likevel (fordi det er viktig å være “aktiv” i sosiale medier.)

Gruppe 2 har fått masse – relativt rimelige – resultater, men er enormt sårbare hvis prisen på FB-annonser går opp. Siden kompetanse på FB-annonser er ferskvare (Business Manager endres hele tiden), er de kanskje også avhengig av et dyrt mellomledd i form av byrå. Byråene diskuterer ikke rollen FB-annonsene har fått, fordi det kan gå ut over levebrødet deres.

Det skal veldig lite til å få stengt annonsekontoen sin hos Facebook

Og mange annonser avvises fordi de ikke er tekkelige/politisk korrekte nok – og du kan i alle fall ikke skrive en Facebook-kritisk sak og sponse den på Facebook.

Dette er ikke et så stort problem hvis du er Fjordland rømmegrøt, som uansett var vant til å kjøpe annonser på TV og radio og hengende på t-banen, og det er jo ikke sånn at det var lov med stor systemkritikk av TV2 i reklamenfilmene som gikk på TV2 heller.

Men hvis du er en organsasjon eller en avis eller et forlag eller Bufdir eller Fritt Ord (som eksempelet over), bruker du ikke annonser for at folk skal huske å slenge Fjordland grøt i handlekurven. Du bruker annonser for å få laget oppmerksomhet rundt et blogginnlegg om bistand eller en viktig sak om klima.

Hvor går disse annonsekronene nå?

Og annonsekronene pleide å gå til å finansiere steder du kunne ytre deg.

Eller i hvert fall til finansiering av norsk infrastruktur og næringsliv.

Avisene er avhengige av annonsører.
Clear Channel kan man si mye stygt om, men de finansierer Bysyklene i Oslo. 

I fjor fikk kollektivtransporten i Oslo 107 millioner kroner ekstra fra Sporveien media, som selger annonser på banen.

Facebook betaler knapper og glansbilder i skatt til Norge, så storparten av annonsekronene går ut av landet.

Jeg lurer på:

Jeg skulle likt å vite hvor mye av støtten vi gir til kulturlivet som forsvinner i lomma på Facebook.
Jeg lurer på hvor mye Fritt Ord-støtte som går til å sikre seg at det man deler blir sett der “alle” er. 

Flott og prinsipielt, Ida. Men hva skal man gjøre? Vi må jo ha trafikk til disse greiene?

Hvorfor skjønner vi ikke at alle sosiale medier-plattformer er helt avhengig av at det blir delt innhold der?

Det er ingen som logger inn på Facebook/Twitter/Instagram/LinkedIn for å se en sprek annonse.

Folk kommer for det innholdet vennene deres deler.
Folk kommer for å se sin favoritt-influenser i aksjon.
Folk kommer for å lese gode artikler som ikke er sponset. 

Uten at noen deler bra greier, har ingen sosiale medier-plattform en forretningsmodell.

Det betyr at det alltid vil være mulig å få synlighet på plattformene uten å betale for det.

Du må bare lage bra nok greier. 

Grunnen til at du ikke vet hvordan du gjør det, er at Facebook gav masse synlighet til de dritkjedelige greiene dine i 2012.

Du må ha nettside og e-postliste du kontrollerer selv.

Og du må lære deg mer enn én plattform på sosiale medier.

Helst noen plattformer med ulike eiere.

Men du kan helt fint bruke de store plattformene der alle er uten å annonsere der. La meg gi et eksempel:

Å starte en debatt på Facebook, er å sørge for at Facebook tjener penger, fordi folk blir eksponert til masse annonser mens de trykker refresh for å se om noen har sagt noe mer i debatten.

Å sponse et innlegg på Facebook om et debattmøte du skal ha, er å gi giga-plattformen mulighet til å ha meninger om hvordan du ordlegger deg. 

Trikset er å skjønne hvilken rolle du spiller i forretningsmodellen til plattformen du publiserer på.
Fordi du er ikke ute «i offentligheten»: Du er inne i noen andres bedrift.

Vil du lære å lage innhold folk deler av seg selv?

Vil du slutte å være avhengig av å betale for synlighet?

Jeg har laget et skriveverksted der jeg lærer bort alt jeg kan om viralt innhold.
Innhold du ikke trenger å sponse, fordi Internett gjør jobben for deg.

Klikk her for å bli med

Jepp, dette her er et betalt arrangement. Du befinner deg nå i gratis-delen av det jeg lager.
Fant du noe her du vil bruke til å ta en diskusjon om FB-annonser der du jobber?
Dette innlegget er lisensiert med CC-BY-SA.40.
Det betyr at du kan lage din egen variant av denne og bruke den sånn som du vil, så lenge du sier at du har basert det på meg og gir alle andre samme rettigheter til gjenbruk.

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on November 16, 2021 06:21

October 27, 2021

9 brannfakler om å ha en livmor (og gro babyer i den)

Jeg har skrevet en bok som heter Fødselsdag.
Det er en bok om å ha en kropp med en livmor. 

Jeg vet vi kaller det “kvinnespørsmål”, men dønn ærlig:

“Kvinne” er en eufemisme for ulempen ved å være stedet der det nye livet gror. 

Den ulempen kalles ofte mor.

Når jeg skal skrive om denne ulempen, så kommer det tusen millioner brannfakler.
Det er som om tastaturet mitt har tatt fyr.
Her er ni av dem til deg, i litt tilfeldig rekkefølge.

Bruk dem til å varme deg på.
Eller til å brenne noe ned. 

1.Normaliser abort og spontanabort

Hvorfor lærer vi ikke alle at spontanaborter skjer hele tiden? Hvorfor er provoserte aborter tabu? Hvorfor er det den kvalme kroppens jobb å skjule kvalmen? Hvorfor er det eneste rådet Helsenorge har å by på når du spontanaborterer at de fleste er klare for jobb med en gang? Hvorfor er det usynlige arbeidet med reproduksjonen alltid den kvalme kroppens ansvar? Hvorfor lærer ikke alle at avbrutte svangerskap er vanlige? Hvorfor finnes det ikke fridager, ritualer, kort, presanger, etablerte, sosiale samtaleformer rundt dette? Jeg skjønner at vi har brukt mye feministisk energi på å fortelle unge jenter at rumpa deres ikke er for stor, men vi har ingen livmorfrigjøring før alle har like mye kjennskap til avbrutte svangerskap som de har om prevensjon.

2.Nei til abelist/funkistisk/kapabelistisk feminisme

Hva faen er greia med at du må være en sterk gravid? Hva faen er greia med at du må være selvstendig og stå i jobb lenge og være aktiv og være slank og komme raskt tilbake? Feminister, hvorfor svelget vi denne nyliberalistiske abelist-gørra? Det er ingen som bestemmer hvem som skal få svangerskapsforgiftning eller hvem som mister litervis med blod i fødsel. Men for å være en vellykket, moderne feminist, må du være en vellykket arbeidstaker. Derfor går tusenvis av fødekropper rundt og skammer seg over sin kroppslige utilstrekkelighet. Den kroppsskammen er femti tusen ganger sterkere enn skammen over å være en stygg tenåring, fordi den handler om å være svak og trenge hjelp. 

3.Til helvete med likestilling. Gi meg frigjøring isteden. 

Hvordan i all verden ble vi lurt med på illusjonen om at forskjellen på kjønnsorgan ikke spiller noen rolle? “Dette er Line, hun har donert egg til søsteren sin. Hun gikk på en skikkelig heftig hormonkur, og har hatt senvirknigner etterpå, men hun synes det var verdt det.” “Dette er Roar, han donerer sperm. Det betyr at han runker i en kopp. Det er null stress for Roar, han har vært Das Runkemeister siden han var 12 år.” Når vi snakker om likedeling av permisjon, så snakker vi som om begge kropper var likt berørt av det å reprodusere seg, ikke som om den ene parten tisser i buksa to år etter at ungen ble tatt med vakuum, mens den andre parten synes det er viktig å “slippe til”. Det blir aldri likestilling mellom den fødende og den ikke-fødende kroppen, på samme måte som det aldri blir likestilling mellom meg som kan gå en mil og min rullestolbrukende mann. Jeg vil ha radikal omfordeling. Det er det som er frigjøring. Å late som at man kan gi like rettigheter uten å ta hensyn til de biologiske urettferdighetene, er å be den kroppen med mest ulempe påta seg en ekstra arbeidsbyrde i likestillingens navn, mens den kroppen med flest privilegier kan fortsette livet som før.

4.Foreldreskap er ikke en konkurranse

Kjære, husk at ditt indre mammapoliti er patriarkatet som snakker. Det blir særlig tydelig når vi importerer amerikansk foreldrekultur. Da jeg bodde i USA, måtte jeg søke amerikansk barnehageplass. Da fylte jeg ut en universitetssøknad for en fireåring, og måtte dokumentere hvor mange typer mat han likte, hvor lenge han hadde sovet gjennom natten, om han hadde fast leggetid, hvor lenge jeg hadde ammet ham og en serie med andre foreldremilepæler. Da jeg fikk plassen, ble jeg fortalt at jeg hadde kommet foran to hundre som stod i kø. Men det var greit, fordi jeg var “en mye bedre mor enn de andre.” Det var en satans vekker, fordi HØR HER, dette er ikke en humble-brag: Vi leser importert innhold om å oppdra barn fra et samfunn der å få barnehageplass er en HARD KONKURRANSE! Mens du har en velferdsstat som gjør at du slipper å bruke all den mentale kapasiteten din på å være verdensmester i mamma.

5.Verden er designet for hvite, arbeidsføre og barnløse menn

Det er ikke noe galt med deg, du var bare ikke den man tenkte på da “jobb” ble funnet opp.

6. Omsorg er viktigere enn alt annet.

Kan du lese denne teksten? Gratulerer, du har blitt en fungerende voksen! Den eneste grunnen til at du kunne bli en sånn flott voksen, er at noen gjorde ubetalt og betalt omsorgsarbeid for deg fram til du kunne klare deg sjøl. Det er den viktigste jobben i verden. Uten omsorg finnes vi ikke som art. Det betyr ikke at omsorg er gøy eller lett eller givende eller at du må like det, men å late som at å flytte penger, lage Facebook-annonser eller være stortingspolitiker er viktigere enn å tørke rumper er føkkings jug. Og slutt å snakke om dem som er hjemme med barn som et likestillingsproblem: Det er faen meg ikke rart at den som har trøkka ut tre unger og drevet masse ubetalt omsorg for dem OG har en jobb med å drive betalt omsorg i barnehage, skole eller eldreomsorg vil være lenger hjemme enn oss bortskjemte tullebukker som lager Instagram-strategier og har satt bort omsorgsarbeidet mens vi drikker kaffe i rumpetørke-frie omgivelser. Jeg sier ikke at du må slutte å ha en kul jobb. Jeg sier ikke at du er en dårlig mor som vil ha en kul jobb. Vi må bare være klar over at noen av oss er livets vann og noen av oss er livets konditor. 

7. DU ER BRA NOK DU ER BRA NOK DU ER BRA NOK DU ER BRA NOK!

Jeg bare tenkte jeg skulle si det en ekstra gang. Og en viktig beskjed:
Hver gang du føler deg som en dritt, er du i kontakt med en undertrykkende struktur, ikke med din egen iboende dritt-het. Dette gjelder ikke bare svangerskap, det gjelder all dritthet. Værsågod. 

8. La oss snakke mindre politisk korrekt om pupp.

Du skylder ingen en forklaring på hvor lenge eller hvor kort du har matet noen med puppen din. Amming er ikke ekkelt. Amming er ikke enkelt. Amming er knallhardt og amming gjør vondt og amming er erotisk og amming er digg og amming er en superkraft og amming er misforstått og FY FADER som jeg vil banke opp alle som later som at min amming av en treåring var mer imponerende enn alle som ammet tre dager med intens brystbetennelse uten hjelp og måtte gi seg. Jeg vil at vi skal ha minst like mange ammehistorier som vi skal ha aborthistorier. Fun Fact: Jeg prøvde å bli ammehjelper, men gav meg, fordi jeg måtte forplikte meg til å følge folkehelsas råd når jeg skulle hjelpe folk. Men jeg ville gi radikale og drøye og provoserende råd som staten ikke kunne gi. Fordi det er jo de rådene du trenger som ensom enkeltperson med vondt i puppen, ikke rådene som sømmer seg for en hel nasjon. Så her er noen av mine minst PK-råd: Den beste måten å få ut en smørklump fra puppen din på, er å få en voksen til å suge den ut for deg. Den beste måten å få melkeproduksjonen din i gang, er å få låne en skikkelig sugesterk baby i barselgruppa, og la den gjeste-die på puppen din. Og går pumpinga tregt, så kan du faktisk onanere og få samme effekt som en oxcytocin-spray (det er samme hormon i orgasme som i sprayen.)

PS: Hvis du synes morsmelk er motbydelig, så er det internalisert patriarkalsk guff. Jeg ble lært at en bra dame alltid suger kuk og svelger sperm uten å åkke seg. Det synes jeg er interessant å tenke på når noen forteller meg at de heller ville dødd enn å be partner fikse brystbetennelsen deres med kjeften. 

9. Hvis du sier…

At dagens gravide klager for mye. 

At alt var verre før, og folk burde være takknemlig. 

At du ikke orker å høre mer sutring fra småbarnsforeldre, folk uten barn har det også vanskelig. 

At du ikke orker enda mer av disse mammagreiene og at du er så drittlei. 

Så husk følgende:

Det er en traumerespons å bli sint for at folk som ikke har hatt det like jævlig som deg, fremdeles vil slåss for en ENDA bedre verden. 

ALLE kan være takknemlig for at vi ikke lever da menn var menn og polio var polio, samtidig som vi kan drømme større og villere. 

Når vi krangler om hvem som hadde det verst, så vinner alltid de som har hatt det så bra at de ikke trenger å bry seg om krangelen. 

Tok du fyr?

Vil du ha mer brennstoff?

Jeg har laget en presang til deg.
Det er et utdrag av min siste bok, Fødselsdag, som du kan laste ned.
Les for å føle deg mindre alene.
Les for å åpne deg for en annen verden.
Les for å komme hjem.

Klikk her for å laste ned et helt kapittel fra Fødselsdag.


 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on October 27, 2021 06:54

October 11, 2021

Jeg blir gæren av Verdensdagen for psykisk helse

Pun intended.

(Jeg driver ikke med trigger warnings, fordi du kan bli trigget av plastposer som blåser og fargen gusjegrønn, men SØTNOS, denne teksten er full av henvisninger til alt som er fælt, så les på eget ansvar.)

Hver Verdensdag burde jeg skrive noe, siden jeg har vært tvangsinnlagt og frivillig innlagt og tvangsmedisinert og frivillig medisinert, har hatt privatpraktiserende psykolog og gått på DPSen og blitt diagnostisert og blitt diagnostisert på nytt og hatt ambulerende team og hatt vedtak og tiltak og utgang med følge og utgang uten følge og INGEN UTGANG BARE SKJERMING og blitt tjukk av medisiner og fått for høye leververdier av medisiner og sluttet på medisiner og fått høre at det var uansvarlig å slutte på medisiner og vært på inntakssamtale og blitt hentet i ambulanse og hatt møte med vakthavende psykiater og prøvd å forklare blåmerkene og bitemerkene og så var jeg inne på nettsiden til Verdensdagen og lurte på hva jeg skulle si om mine erfaringer.

Og. Vent. Slagordet er:

«Vær oppmerksom. Vær tilstede. Følg opp.»

Og skjønner jeg at det er «Verdensdagen for å minne majoritetssamfunnet om at følelser ikke er vissvass», ikke Verdensdagen for psykiatri. Det er en Verdensdag de foreslår at kan markeres på rusletur sammen med gode kollegaer. Der kanskje praten sitter «litt løsere». Min erfaring er at den aldri sitter løst nok til å fortelle gode kollegaer om den gangen du ble tvangsinnlagt for å ha bitt en ambulansesjåfør. «Oi! Jammen bra du ikke biter folk nå lenger!» Særlig ikke når du er BLITT SJEFEN til dine gode kollegaer, som jeg har blitt. Og jeg føler meg så ensom og utenfor at jeg får lyst til å lage stygge vitser om Verdensdagen. Som:

«Tenk om vi hadde EN verdensdag for SOMATISK HELSE! En FELLES markering der vi slår sammen folk som nesten har dødd av kreft og folk som har hatt en kjip operasjon av inngrodd tånegl! Der du kunne ta en prat med dine gode kollegaer om at det må være lov å si au! Der vi minner om at du må huske å gå til legen hvis du brekker beinet og ikke være barsk og late som ingenting!»

Verdensdagen markeres jo gjerne med slagordet «Alle har en psykisk helse.»

«Tenk om vi satte prostatakreft på agendaen ved å minne folk om at ALLE HAR EN RÆV!»

«Alle har en psykisk helse» høres ut som et slagord ingen kan være uenig i.
Alle har en psykisk helse.

Men har de det?

Helse defineres av WHO som «ein tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikkje berre fråvær av sjukdom og lyte», som betyr at jeg bare har psykisk uhelse. Men jeg snakker ikke sånn om meg sjøl. Ut fra WHOs definisjon det umulig å ha helse i psyken, siden å være menneske er å ha masse vanskelige følelser og utfordringer.Som bringer meg over til HVA FAEN ER PSYKE? Store medisinske leksikon sier at det er et annet ord for sjelen eller det mentale, også kjent som: Alt som ikke er somatisk. Men det er jo ikke noe som skjer med et menneske som IKKE skjer i det somatiske. Følelser er somatiske. Tanker er somatiske. Adrenalin løses opp i leveren, du kan måle kortisolnivå med en spyttprøve og 80-90% av serotoninet vårt produseres i tynntarmen. Psyke er et utdatert begrep.

Jeg tror ikke på hverken psykisk eller helse. NEI TIL PSYKISK HELSE! Jeg har dog nesten dødd av typen problemer vi har en Verdensdag for å sette søkelys på. Jeg tror på problemet, ikke på diskursen. Å bruke språket jeg ser i sosiale medier er som å træ synål med polvotter på.

Så jeg har laget litt nytt vokabular til deg. Forsyn deg.

Psykisk? Du mener politisk.

Da jeg var innlagt på psykiatrisk, forstod jeg at du kan kalle det psykotisk og personlighetsforstyrret så mye du vil, men de jeg var innlagt med, kalte det å ha vært flyktning, ha bodd på asylmottak, ha vært bostedsløs, ha vært forsøkt drept av partneren sin, ha vært voldtatt, ha vært banket opp, ha vokst opp i en menighet som hatet deg fordi du var skeiv, ha vært barnehjemsbarn, ha vokst opp med foreldre som ruset seg, ha vokst opp helt utrolig fattig, ha vært i fengsel.

«Ida, jeg prøvde å be om hjelp og fikk vite at det ikke var alvorlig nok!»

«Ja, og grunnen til det er at psykiatrien er det stedet der alle problemene ender opp. Vi kuttet i støtte til Krisesentere, vi strammet inn i asylpolitikken og vi stengte voldtektsmottaket i helgene, og selv om vi håper at alle skal kunne drive med selvregulering og livsmestring, er det sånn at kapasiteten er sprengt.»

Vil du ha bedre hjelp til flere som sliter psykisk, må vi fikse andre ting enn ledige timer på DPSen. Forebygging i av psykisk uhelse er forebygging av undertrykkelse og faenskap. Det krever sterkere lut enn å «være tilstede.»

Ned med skillet mellom psyke og soma

Min siste bok Fødselsdag handler om hvordan alle voldtektstraumene mine OG psykiatri-traumene mine føkka fødselen min.

Målet med boken er å fjerne det farligste skillet i vår tid: Skillet mellom «kropp» og «sjel», mellom «kjød» og «sinn».

Du er ikke en personlighet som har en kropp. Du er en kropp, og den kroppen inkluderer det du liker å tenke på som sinn. Grunnen til at jeg har valgt å gjøre dette i en bok, er fordi det er i språket og at dette skillet oppstår. Magen din vet ikke forskjell på angst eller norovirus. Det driter den i.

Når du sier: «Jeg liker ikke kroppen min så godt, jeg øver meg på å like den bedre», så er problemet i selve språket. Kroppen din er ikke en ting du kan like, den er DEG og LIVET DITT.

Da jeg skulle føde, oppførte sykehuset seg som om fødselen var noe som skjedde i livmoren. Men min «psyke» fikk livmoren til å slutte å åpne seg. Jeg bruker fødselen min, fordi det er ingenting som er så somatisk som en baby som vrir seg ned et bekken, og det er ingenting som er så «psykisk» som hormondusjen som lar det skje.

Har du lest helt hit, er jeg 100% sikker på at du vil kjøpe og lese boken. Kjøp den her, riv ned gjerdene i hodet ditt med språket mitt.

Følelser er ekte. Irrasjonelt er fortsatt reelt.

Vet du hva som er det mest syntetiske, konstruerte og lite til å stole på av ALT? Rasjonalitet.

Latterkrampe, noia, skuffelse, fnatt, sorg, forelskelse, raseri, gledestårer, plutselig dødsangst: Det er ekte. Det er ikke noe du har innbilt deg. Det er naturkrefter du kan regne med.

Og likevel treffer jeg folk som skammer seg for følelsene sine, som avskriver dem som irrasjonelle, uviktige, noe de ikke burde ha. Det er en fortelling som gjør folk sprø. Jeg vil gjerne ha en verdensdag for følelser. Men aller helst vil jeg bare at fortellingen om at du er et sivilisert sinn i et syndig kjød dør en ideologisk død. Det er ikke «dårlig psykisk helse» at du føler at det du føler ikke er noe du må ta på alvor. Det er en grunnleggende brist i hvordan vi ser på oss selv.

Vil du snakke med meg om dette innlegget?
Jeg er i kommentarfeltet, men jeg er også på Instagram og Twitter. Tagg meg.

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on October 11, 2021 03:39

October 4, 2021

Mandagsmedisin 4. oktober

Kjære deg.

Det er mandag, og det betyr tid for Mandagsmedisin.

Hver mandag trekker jeg et tarotkort for uken foran oss, stiller horoskopet og skriver fra hjertet.

Ukens kort er fem beger.

Five of Cups, fra tarotstokken Rider Waite Smith, skapt av Edvard Artur Waite, illustrert og designet av Pamela Coleman Smith. Waite døde i 1942, Smith fikk knapt betalt for jobben. Du finner kortene på Wikimedia Commons.

Du får lov til å grine.
Du får lov til å grine selv om det er lenge siden nå.
Du får lov til å grine nå selv om du ikke skjønner hvorfor.
Du får lov til å grine selv om ingen andre skjønner hvorfor.
Jeg driter i om det er «lenge siden».
Jeg driter i om du burde ha «kommet over det.»

Tiden leger ikke alle sår.
Det er jug.
Tiden er en illusjon.
Når det triste kommer, er det alltid nåtid.
Sorgen bryr seg ikke om det er ti år siden 22. juli.
Sorgen bryr seg ikke om at du var et barn den gangen han slo deg, at du burde ha «integrert denne erfaringen» gjennom så mange år i terapi.
Sorgen bryr seg ikke om at du er en stilig mann, at store gutter gråter ikke.
Sorgen gir beng.
Den er nå.

Fem beger er her for å si:
Når tårene kommer, la dem komme.
Jeg pleier å si til meg selv:
«If it’s coming, it’s going.»
Og:
«You gotta feel it to heal it.»

Men selv disse utsagnene er for resultatorienterte for fem beger.
Det handler ikke om at gråten er en oppgave du må påta deg.
Det er å anerkjenne at gråten kommer til å gå et sted selv om du ikke slipper den ut.
Den kommer til å scrolle rastløst.
Den kommer til å starte krangler.
Den kommer til å romstere i fryseren på jakt etter rester av tressis du egentlig ikke synes er appetittvekkende, men som du er klar for å trøkke i deg nå.
Kort sagt: Den går et annet sted om den ikke får renne ut som saltvann.

Fem beger er her for å si:
Du får lov til å grine.
Jeg vet du kan si til deg selv at tross alt, det er tre beger igjen her, hva jeg har å grine for, jeg burde være takknemlig, det kunne vært verre.
Men du får lov til å grine likevel.

Stjernene denne uken

Å stille horoskop = å følge med på hva lyset på himmelen driver med.
Denne uken har vi nymåne i Vekten på onsdag, som betyr at månen blir helt borte fra himmelen.
Det er stjernekikker-uke.
Er det klarvær? Kom deg ut.
Venus er synlig på kveldene nå.
Hun hersker over denne nymånen, siden Vekten er hennes tegn.
Gå ut og se hvor fin hun er.

Alle nymåner er nye begynnelser.
Denne her er ikke en enkel.
Den er full av energi, friksjon, opprydding.
Som Marie Kondo i krigerkostyme, høy på koffein, brasende inn for å gi livet ditt en make-over.

(Og her er trikset med horoskop: Du trenger ikke TRO på det. Du kan bruke beskrivelsen min av Kriger-Marie og gjøre noe med det.)

Og jeg tenker – med fem beger her, at alle begynnelser blir best når du kjenner etter.
Når du ikke holder igjen.
Når du lar sorgen velle ut og være med.
Du trenger ikke være effektiv og kald når du begynner noe nytt.
Du kan være frynsete, rød-grått, du kan hulke mens du rydder ut av boden/innboksen/kvitteringene.

Finner du ikke tårene?
Trenger du – som Aristotelens ville sagt det – litt hjelp av tragedien til å oppnå katarsis?

Les denne novellen av Margo Laganan.
(Men ikke skyld på meg når du har grått mer enn du trodde var mulig.)

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on October 04, 2021 01:24

February 17, 2021

Fødselsopprør nå:

Slutt å ta fitta for gitt.Dette blogginnlegget har en skikkelig drøy tittel for at du ikke skal bli sjokkert over innholdet. Her blir det livmorhals, etterbyrd, bæsj, voldtekt og død. Share and enjoy.

Du finnes.


Ergo har noen født deg. 

Ida Jackson, Fritt etter Descartes.

Det finnes bare én vei til livet: Gjennom livmoren.

Hadde du en fraværende far, kan det være du aldri traff ham.
Men selv om du ble oppdratt av noen helt andre enn den du grodde inne i kroppen til, delte du oksygen, næringsstoffer og blod med dem i ni måneder.

Uansett hvilken relasjon dere hadde, kostet du strekkmerker, steinharde pupper, preventiv klipping, plutselige rifter, blod og bæsj og etterbyrd. 

Dette er “den lille forskjellen.” Den er er temmelig stor.

Likestilling er en løgn.
Det er forskjell på opphavet.
Det var bare én person som risikerte livet sitt for at du skulle få livet ditt.

Du må ikke føde for å bli forelder.
“Forelder” er en arbeidsbeskrivelse.
Er du dekket av gulp? Koker du flasker? Er du våken om natten? Bærer du?
Lytter du etter barnelyder når du er på do?
Da har vi samme jobb.
Hvordan du fikk den, er irrelevant.  

Men har du livmor, er reproduksjon noe helt annet enn det er for alle andre.
Har du livmor, kan reproduksjon skje med deg.

I moderne, feministisk diskurs er voldtekten “det verste som kan skje.”
Det var ikke sånn før abortloven.
Før var det verste som kunne skje, at du måtte føde og ikke ville det.

Det er derfor det heter uløkka.


Når vi snakker om fødsel, må vi alltid huske på at uønsket svangerskap, fødsel og barsel er vold. 


Tweet

Jeg tror at å hjelpe hverandre i fødsel, var en av hovedgrunnene til at menneskeapene fant sammen.

Vi har store hoder.
Vi kan ikke gjøre som kattemor og gjemme oss for å føde i fred.

Likevel er fødsel tabu.

Adrienne Rich skriver at kjernen i patriarkatet, er forakten for mors kropp: Det er ingenting som er så ekkelt og skittent og tabubelagt som at vi alle kommer fra fitta. Vi vil helst glemme det.

Jeg skriver dette, fordi jeg vil at du skal bry deg om fødsel.
Uansett hvor barnløs og livmorløs du er.
Du kommer herfra.
Og fødselsomsorgen trenger din oppmerksomhet.

Pandemi-tiltakene er snart et år.
Fremdeles lar vi det være opp til hvert enkelt helseforetak hvem som får være med når ungen skal ut.

Får partner være med?
Vi får se!
Får venn eller doula være med?
Sjelden. 

Mens WHO anbefaler at alle som føder får ha med minst én støttespiller som ikke er helsepersonell, har Norge gått et år med dårligere retningslinjer for fødsel under pandemi.

Kostnaden bæres av den som dytter babyen ut.

Sterke innlegg har blitt delt under hashtaggen #jegføderikkealene.

Men ikke sterke nok.

Jeg får lyst til å rope:


Du er livets opprinnelse! Ikke unnskyld deg når du ber om hjelp!


Tweet
Naturlig, naturlig, farlig, farlig

Jeg hadde en traumatisk fødsel. Jeg klarte meg fordi jeg hadde med nok hjelp.

Min mann og min beste venninne holdt meg flytende gjennom en komplisert forløsning og dramatisk hastekeisersnitt. Sykehuset var fullstendig utilstrekkelig.

Hver gang jeg sier dette, får noen et behov for å forsvare sosialdemokratiet.
Å fortelle meg at deres fødsel gikk bra.
At de fikk god hjelp.

“Det er mange fødsler som går bra, det er jo en naturlig prosess” sier de.

“Åja” sier jeg. “Skal du føde hjemme neste gang, da?”

“Ånei, det er jo KJEMPEFARLIG, Ida! Tenk om noe gikk galt?”

Der har du fødsel i et nøtteskall.
Helt naturlig og ikke noe å snakke om, og noe kjempefarlig som MÅ skje på sykehus. 

På en gang. 

Er fødsel farligere enn fallskjerm?

Det har ikke vært noen ulykker med tandemhopp i Norge siden 70-tallet.
Likevel får jeg høre at jeg er modig som hoppet tandem.
Det døde 4 kvinner med komplikasjoner knyttet til fødsel og keisersnitt i 2015.
Men det er ingen som sier at du er modig når du slutter på p-piller. 

“Men er det nødvendig å ha ekstra hjelp? Når du får jordmødre og gynekologer og barnepleiere?”

Folkens, vi har nedbemannet og redusert tilbudet under unnskyldningen at vi skal “slippe til far”. 

Hele den moderne fødselsomsorgen er basert på partners ubetalte arbeidskraft. 

Å føde alene, er å føde med redusert tilbud.

Uunnværelig, ubetalt arbeidskraft

Jeg hadde med armer som holdt meg mens jeg gikk på do da jeg fødte.
Jeg hadde med armer som gav meg noe å drikke da jeg fødte.
Jeg hadde mer armer som holdt meg mens anestesilegen satt epiduralen.

Legen klarte det ikke alene.
Jordmor hadde ikke kapasitet.
Det var ikke tid til to stikk, han måtte videre.

Det var den samme epiduralen som ble skrudd opp under hastekeisersnittet.
Hadde jeg ikke hatt den, hadde det blitt narkose.
Større sjanse for komplikasjoner.
(et annet ord for “død”)
Ingen ammestart, fordi oppvåkningen ville tatt lengre tid. 

Og en stor sannsynlighet for at min barselsdepresjon ville blitt en barselpsykose. 

Det er dyrt, det. 

Men vi slapp den kostanden som samfunn. 

Jeg hadde med ekstra hjelp til sykehuset.
Når vi lukker den døra, kommer kostnadene til å tyte ut andre steder.

Jeg er annerledes enn mange.
Men jeg er ikke spesiell.
Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep da jeg var ung.
NKVTS sin undersøkelse fra 2015 tyder på at 10% av alle med livmor har samme erfaring som meg.
Og mørketallene er store.
Det kan hende vi er flere.

Traumene mine flammet opp i fødselen.
De fikk meg til å forsvinne inn i meg selv.
De fikk meg til å miste kontakten med virkeligheten.
Hver gang legens fingre møtte livmorhalsen, var flashbackene der. 

Underlivet mitt er mange ting. 
Et av dem er åsted.

Puppene skulle bli mat, men de har også vært kløpet og herjet med før.

Sentralnervesystemet skiller ikke mellom hore og madonna, mellom gutter som tvinger seg på og jordmødre som skal sjekke åpning. 

Å insistere på at alle fødende skal være “spreke” og “sterke” og at de tåler det, er å late som om alle de andre fanene i 8. Mars-toget nulles ut det øyeblikket du blir gravid.

Du er ikke sterk og naturlig fødeku: Du er en kropp som har levd med den patriarkalske volden hele veien før du skal føde.

Jeg var ikke i stand til å føde alene, uavhengig av smittevern.

Jeg tok med ekstra hjelp, men det var fortsatt ikke nok.

Sykehuset var fullstendig utilstrekkelig i 2016.

Jeg har brukt fem år på å bearbeide opplevelsen. 

Og nå er det verre.

Jeg er kvalm og rasende.
Så la oss bruke det raseriet til noe.
Jeg begynner:

Hvis DU hadde en traumatisk fødsel, så sitter du nok hjemme og har skyldfølelse nå. Jeg hadde skyldfølelse for keisersnittet mitt i to år, jeg kjente meg som en feilet fødeku. Dette innlegget er en invitasjon til å forvandle skyldfølelsen din til politisk handling. Feminismen stopper ikke ved retusjering av rumper. Meld deg inn i Landsforeningen 1001 dager som jobber politisk for støtte i fødsel og barsel. Og fortsett å lese her. Hvis DU er gravid og skal føde i siste innspurten av pandemien: Bli vrang og kravstor og insisterende og breial. Vær til bry. Insister på å få med deg alt og alle du har bruk og behov for. Jeg vil ha et nasjonalt fødselsopprør, men DU må være din egen fødepirat og ta mer plass enn du synes du får lov til. Særlig hvis du er en politisk korrekt, snill, SV-fødeku som så gjerne vil vise at de offentlige løsningene er gode nok. Få en individuell løsning på ditt politiske problem, du kan slåss for de andre senere.La oss alle – NÅ – bestemme oss for at vi skal endre retningslinjene så Ingen Må Føde Alene, OK? La oss lage lyd. La oss skrive tekst.

Ava, min største litterære muse, tegnet denne tegningen til meg mens hun hørte meg snakke sint om dette blogginnlegget.

En nydelig barnetegning av en pirat med store alveøyne. Dette er en fødepirat. Hen får den fødselen hen vil, pandemi eller ikke pandemi. La hen være til inspirasjon, o fruktsommelige.Vil du lese fødselshistorien min?

Jeg kommer med en bok på Gyldendal til høsten.
Den heter Fødselsdag og handler om mitt svangerskap, fødsel og barsel.

Vil du lese et (ikke korrekturlest) utdrag?

Ja! Jeg vil lese nå!

Jeg deler ikke hvilket som helst utdrag. Jeg deler den biten jeg tror vil hjelpe deg mest å skrive din historie.

Ja, jeg vil at du skal skrive om fødselen din. En om hvorfor det var essensielt at du fikk hjelpen du fikk. Om hva du ikke fikk. Om hva du trengte.

Send den til Bent Høie og inkluder noen saftige kroppsvæske-skildringer.

Det er på tide at norske helsemyndigheter slutter å ta fitta for gitt.

Leste du helt hit?

Les litt mer, da. (Og meld deg på lista mi.)

Mitt innlegg om å bli mor (2016)Mitt innlegg om å amme (2016)Mitt innlegg om voldtekt (2018)

Følg meg på Instagram.

Følg meg på Twitter.

Er Facebook favoritten?

Bruk denne lenken når du deler, så samler vi den gode samtalen i en tråd!

 •  0 comments  •  flag
Share on Twitter
Published on February 17, 2021 05:19