Åpent brev til fornærmede i Drevdal-saken

Kjære søster.

Jeg skriver dette brevet for å takke deg.

Takk for at du tok jobben med å finne de andre som hadde samme erfaringer som deg.
Takk for at du tok jobben med å dele de vonde, seige, skamfulle erfaringene med noen du ikke visste hvordan ville ta det i mot, for at du fant advokat, bygget sak, forklarte deg til politiet, forklarte deg til politiet igjen, ble retraumatisert, møtte i retten, måtte møte i lagmannsretten, måtte ta deg fri fra jobb for å ta enda et advokat møte, forklare deg enda en gang.

Bare for å tape i lagmannsretten fordi rettsvesenet vårt ikke er utformet for å dømme voldtekter. 

Tusen, tusen takk for det enorme psykiske arbeidet du har påtatt deg for å endre norsk rettshistorie. Tusen, tusen takk for ditt bidrag til kampen for at voldtekt skal være en straffbar handling – på ekte, ikke bare på papiret. 

Jeg skriver dette brevet for å si:

Jeg vet at du har vært utsatt for kronisk mistenkeliggjøring, krymping og “er du egentlig sikker på at det var det som skjedde?” gjennom anmeldelse prosessen og tiden i rettssalen. 

Nå som Drevdal er frifunnet (men likevel må betale erstatning), er det enda mer mistenkeliggjøring i luften. 

Så jeg skriver dette brevet til deg for å si:
Det er ikke noe galt med deg.
Du er ikke sprø.

Jeg har en gave til deg.
Det er to fortellinger.
Den ene er basert på mitt liv og ikke diktet opp. 

Den andre er jug.
Begge to er sanne. 

Natten jeg fylte 25, låste jeg meg ute. Jeg hadde blitt igjen på utestedet med min venninne som hadde kommet flyvende fra den andre siden av kloden, og vi hadde ikke sett hverandre på et år. “Jeg må sove” sa samboeren min, og dro hjem for å legge seg. Mens venninnen min og jeg ville drikke mojito og lage bråk. Vi ble ute. 

Da vi dro hjem for å legge oss, viste seg at jeg hadde glemt nøkkelen min. Vi stod utenfor og hamret på døren, ringte på ringeklokken, ringte mobilen til samboeren, men han lå i mørket med øreproppene inne og sovemasken på og mobilen på ikke forstyrr. 

“La oss se om vi finner et nachspiel” sa venninnen min. Hun hadde halve taxfreen i trillekofferten sin, Absolut Vodka og en hel kartong med Prince Mild Mentol, vi måtte jo være de perfekte gjester? 

Det var noen litt yngre jenter enn oss som hadde fest i nabobygget. De delte en flaske vin over et billiardbord. Vi kakket på vinduet, viste frem spritflaska og ble vinket inn. 

Den ene jenta var så vakker at det føltes som å få støt. I hvert fall for venninnen min og meg, så skeive som vi var, jeg husker ikke fjeset hennes, husker bare brystene, kan hun ha vært 19? 

Vi kom på festen som de store og kule. Vi hadde Spotify uten reklame, vi hadde drikke som krevde 21-års legitimasjon. Jeg husker ikke hva vi pratet om før han kom. 

Venninnen min hadde vært ute med ham og tatt seg en sigarett fra kjempe-kartongen. Hun kom inn, grå i fjeset, dro meg inn i et hjørne og sa: “Vi må gå. Den fyren som kom nå er ikke bra. Han sa noen ting til meg da vi stod ute og røykte.”

Jeg forsøker å huske eksakt HVA venninnen min sa, men hjernen min gikk inn i den traumetunnelen den hadde vært i før da hun sa det, den tunnellen som alltid sier “fare, fare, fare, mann”, så jeg er ikke til å stole på.

Det kan ha vært: “Du vet jeg kunne voldtatt deg nå og ingen ville kommet og hjulpet deg? Haha, bare kødda, altså.”

Det kan ha vært: “Du vet jeg kunne drept deg nå og ingen ville kommet og hjulpet deg? Haha, bare kødda, altså.”

Det kan ha vært: “Du vet jeg kunne knulla deg nå og ingen ville kommet og hjulpet deg? Haha, bare kødda, altså.”

Jeg så på mannen. 

Han var eldre enn jentene, mye eldre.
Jeg vet ikke hvor han kom fra.
Han satt i et hjørne og holdt hoff.
Han fortalte om hvor viktig han var.
Jeg kjente igjen ordet “Natt og dag.”
“Blir dere med på et skikkelig fett nachspiel?” han spurte oss alle, men det var mest de yngste det var rettet mot. 

“Vi må gå.” sa venninnen min. “Jeg driter i hvor vi ender opp. Vi sover i en busk. Vi drar IKKE på det nachspielet.”

Vi var 25 og 27. Vi hadde flere traumer oss i mellom enn ti damer.
Vi stod der, brisne, og likevel glassklare i max alarmberedskap, jeg visste hun hadde rett. 

Jeg visste de andre jentene ville dra på nachspielet. 

Jeg løftet opp mobilen min og knipset et bilde av fyren i hjørnet.
“En dag” sa jeg til venninnen min da vi var på vei ut. “En dag kommer noen til å ville snakke med politiet om det som skjedde her i kveld, og da vil jeg kunne si: Hun juger ikke, det var han der.”

“Det er ingen som orker å gå til politiet med en drit” sa venninnen min. 

“Jeg skal ta vare på bildet likevel” sa jeg. “Han er min nemesis.”
Vi sovnet nederst i garasjen, tullet inn i en dørmatte.
Venninnen min hvisket meg i øret med David Attenborough-stemme:
“In the urban jungle, elderly males stalk the female watering holes, looking for young prey.”

9 år senere sa mannen min til meg:
“Ida, husker du at du sa til meg at du ikke ville lese om kulturmannen-saken? Fordi du ble så trigget? Vel, nå kan du lese. Nå er han dømt og navnet hans er kjent.”

Jeg kikket på bildet i avisen.
“Åh, det er ham.” sa jeg. “Nemesisen min.”
“Han fra da du sov ute i 2012?” sa mannen min. “Det tror jeg ikke noe på.”
Jeg hentet frem bildet.

“Jeg tok vare på det i tilfelle det ble en politisak” sa jeg. “Men da trengte de visst ikke bildet mitt likevel.”

Nå deler jeg historien min. 

Ikke for å si: 

Her er en mann som har gjort noe straffbart.

Men for å si:
Her er en mann som oppsøkte fester med 19-åringer da han var 40. 

Her er en mann som skremte vannet av oss litt eldre damer på selvsamme fest.
Som fikk alle alarmene våre til å gå. 

Til deg som plutselig får besøk av en eldre mann på venninne-festen din:
RING MORA DI selv om du ikke er gammel nok til å drikke. 

Til deg som kjenner alarmen din gå plutselig uten at du vet helt hvorfor:
LYTT TIL KROPPEN DIN og KOM DEG UT.
Ikke tenk på om du kan forklare det, om det er slemt å forhåndsdømme, katter tenker ikke på om de sårer følelsene til menneskene de plutselig stikker av fra, stikk av.

Til deg som anmeldte og tapte i lagmannsretten:
Du er ikke sprø. 

Du er ikke alene. 

Til deg som leser dette innlegget:

Jeg vet du gjerne vil at vi skal ha en rettsstat der voldtektsmenn kan bli dømt.
Jeg tror ikke på en juridisk løsning på vold og overgrep (ennå). 

De fleste som er utsatt for vold og overgrep, bruker ca 17 år på å fortelle noen om det. For å greie å få historien ut av kjeften. 

Vi har en fortelling om at vold og overgrep er uvanlig. 

Det er det ikke. 

Det er en grufull og hverdagslig sak. 

Vi som har vært utsatt for vold og overgrep, har ikke ytringsfrihet.
Jeg deler ofte at jeg har vært utsatt for noe, men må være vag når jeg er i mediene, så ikke de outer min stakkars overgrepsmann i vanvare. 

Så lenge han ikke er dømt, er det meg som er skurken hvis jeg outer ham. 

En samtale med en journalist:

“Så, når du nevner voldtekten din i saken, du vet jeg må justere detaljene så vi ikke kan bli dømt i PFU, ikke sant?”

“Ja” sa jeg. “Jeg vet det. Vi må alltid beskytte overgriper.”

“Ja” sa journalisten. “Men…eh. Som kvinne og venninne så lurer jeg på: Er han i Oslo nå? Kan du si navnet hans til meg, så jeg kan advare eventuelle andre venninner om ham? Fordi…”

“…fordi du vet av erfaring at har han vært sånn mot meg, har han vært sånn mot flere?”

“Ja.”

“Klart du skal få vite.” sa jeg. “Han heter Ridder Blåskjegg.”

Og dette, søster, er den andre gaven til deg.

Eventyret om Blåskjegg.

Han kom til tre søstre som bodde i en skog.
De to eldste søstrene merket at noe var galt med ham med én gang.
De gjemte seg for ham og ville ikke snakke med ham.
Men den yngste følte seg så slem når de eldste trakk seg unna. 

Hun følte at hun måtte liksom være grei mot ham.
Hun ble med ham på ridetur.
Da han fridde til henne, torde hun ikke si nei. 

Hun flyttet inn i slottet hans, og han ble skumlere og skumlere. 

Han truet henne, han slo henne, han tvang seg på henne, og han sa at det var hennes feil.

Han sa at hun aldri måtte forlate ham, for da ville han ta livet av seg.
Han sa at hun aldri måtte snakke med søstrene sine igjen, fordi da ville han drepe dem. 

Han sa at hun aldri måtte kikke i kjelleren hans.
Da han reiste ut på jakt, kikket hun likevel.
Der lå skjellettene etter de syv forrige konene hans. 

Han hadde drept dem, alle sammen. 

Først da kunne den yngste søsteren rope på hjelp.
Da hun skjønte at hun ikke var alene. 

Hun var ikke en slem person som fikk Blåskjegg til å bli sånn.
Hun var en av mange, mange, mange kvinner han hadde forgrepet seg på. 

Hun var ikke slem.
Hun var i livsfare. 

Jeg skriver dette til deg, søster, fordi i historien din, er jeg den eldste søsteren som løp og gjemte meg.
Hun som var gammel og erfaren nok til å ikke være høflig. 

Hun som var gammel nok til å stole på sitt eget, indre alarm system.

(Jeg sier ikke: Du har ansvar for å stikke av før det er for sent.
Men HVIS alarmen din går og du hører den, så for Gudinnens skyld, løp, jente, løp.)

Jeg forteller deg denne historien for at du skal vite at for hver mann som har fått deg til å føle deg isolert, partikulær, skyldig, så har Ridder Blåskjegg alltid kjelleren full av søstre som har vært i samme situasjon. 

Det er derfor at denne saken er så mektig rettshistorisk. 

Det er derfor de snakker om et #metoo-hysteri.
Men det er rett og slett det som skjer når den yngste søsteren skjønner at hun ikke er alene, og kan rope på hjelp. 

Jeg er så lei for at vi ikke er kommet lenger i hvordan hjelpen ser ut.
Men vi kan begynne med å fikse fortellingene våre. 

Voldtekt er vanlig. 

Vold er vanlig. 

Grenseløs atferd, trusler og psykisk vold er vanlig.
Og har du vært utsatt for det, er du aldri alene. 

Ridder Blåskjegg har alltid kjelleren full. 

———–

Du har lest en Ida Jackson-tekst.

Kanskje du tenker:

FØKK, jeg vil også sette ord på det JEG føler om denne saken, men ordene setter seg fast i halsen og det føles helt umulig.

Vel, jeg har laget en gave til deg.

Det er min “Hvordan tørre å si sannheten”-videotrening. Den går i dybden og er ikke lettvint.
Den er gratis, du ser den på 20 minutter.

Last den ned her:

https://www.heksesirkel.no/epostliste

Når du laster den ned, melder du deg på e-postlisten min.
Der selger jeg kursene fra Studio Jackson (firmaet mitt) og bøkene mine.