Ida Jackson's Blog, page 2
December 21, 2022
Julebrev til Oslo kommune
Kjære Oslo Kommune.
I dag falt jeg på isen på St. Hanshaugen. Det gikk heldigvis bra, fordi jeg ble fanget i luften av en kjekk herremann i frakk.
«Går det bra?» sa min reddningsmann. «Vi har akkurat ringt etter taxi for han her! Han falt og brakk armen på den samme flekken du falt på for et minutt siden! Vi ringte 113, men de rykker ikke ut på beinbrudd, så nå står vi i taxikø! Det er mye pågang, fordi det er så glatt – og ikke strødd!»
Mannen med armbruddet var ung og sprek, skjelven og blek.
Han kjente ikke de som hjalp ham den morgenen, alle som hjalp ham hadde bare sklidd på den samme issvullen.
Nå stod vi her i et impro-teaterstykke om vinterbyen Oslo.
Raseriet var til å ta og føle på.
Derfor bestemte jeg meg for å skrive det ut.
Kjære Oslo kommune, kan vi ta en alvorsprat?
Når dere utelukkende måker bilvei og sykkefelt og lar fortauene være en blanding av holke og forsteinet brøytekant, må intensjonen være at de snøfrie sykkelfeltene skal være = gangsti, barnevogn-trillefelt, rullestol-kjørebane og rullator-felt på vinterstid. Jeg kommer herved til å spasere langsomt i sykkelfeltet med rullestolbrukende mann, handleposer og svinsende unge uansett hvor mye det plager de (særs få) vintersyklistene.La oss være ærlige på at dere er en abelist, pensjonisthatende, funksjonshemmingsfientlig, provinsiell småby. Vi kan kjøre bussen i Paris, ta taxi i London og bade på stranden i Barcelona med rullestol, men vi kan ikke komme oss ut på fortauet i Oslo, på grunn av store og frosne brøytekanter. Dere fjerner flere stopp langs trikkelinjene så folk skal «gå lenger av folkehelsegrunner» og harver opp det lille og stusselige rullestol-taxisystemet vi hadde gjennom å gi det til Ruter. Hersens Ruter om ennå ikke har gjort det mulig å ta bussen som rullestolbruker i Oslo. Men vi kommer oss jo ikke trygt av bussen som gående heller, jamfør store og glatte brøytekanter. Jeg driter i hva dere har sagt om grønn sykkelsatsning: Det er flust av folk som aldri kan sykle noen steder. Ja, også på elsykkel. Det krever balanse, syn og ikke minst: Evnen til å håndtere den ekstreme kulden som oppstår når du kjører liksom-moped i nedoverbakke. Det krever også fysisk styrke til å manøvrere parkering og trilling av en kjempesykkel med batteri. Jeg er absolutt tilhenger av en by som ikke er utelukkende basert på biltrafikk, men dagens satsning er basert på at alle er spreke – eller at de ikke-spreke skal være inne hele vinteren og ikke ha en jobb. Jeg har en elsykkel av den mest fancy sorten og jeg bruker den ikke om vinteren, for det er for skummelt for meg. Kall meg gjerne en dårlig miljøverner og en real pingle, men jeg synes at å gå til jobb burde være fysisk mulig året når det er snakk om en kilometer og man er 35 år. Uten å brekke armen. Det er klart, fortsetter dere med så dårlig snørydding og salting, antar jeg at det åpner seg et marked for el-sparkstøttingen. Du hørte det her først, Voi: Jeg spår et tonn av blinkende og ulende skrapmetall langs Akerselva før smeltingen kommer i april. Jeg er fascinert over å være forelder i en tid der du nesten blir truet med barnevernet hvis du putter ungen i forovervendt bilsete for tidlig. Samtidig er Oslo kommunes definisjon på godt foreldreskap å suse i 40 kilometer i timen langs Ringveien med tre smårollinger i en åpen kasse. Det er bare et spørsmål om tid før elsykler kommer til å se HELT annerledes ut og at dagens barnehage-transport i Oslo blir sett på som 70-tallets bilbelte-frie bakseter. Jeg spår at det kommer til å bli ENDA vanskeligere å rekruttere til vintersykling med kids når du faktisk må spenne dem fast som i bil. Hadde det ikke vært greit å prioritere trygg buss-transport av unger og trygge fortau for alle barnevogner vinterstid? Det virker mer fremtidsrettet – og sosialt utjevnende. Elsykkel er dyrt, vinterklære som er gode nok til å håndtere turen uten at ungene får frostbitt = svindyrt. Mens vi er i gang: Kan dere vennligst brøyte og strø adkomst til kommunale skoler og barnehager? Jeg skjønner jo at abelist-fortellingen er at en god Oslo-forelder er en friluftsperson som sykler overalt, «bruker Marka året rundt» og ELSKER høy snø. Men det er altså sånn at Oslo er den best universelt utformede byen i Norge, og at de fleste kronikere og funksjonshemmede som er avhengige av spesialisthjelp må FLYTTE HIT for å kunne kombinere jobb og helseutfordringer. Vi er også den eneste byen du egentlig kan bo i som arbeidende pensjonist som ikke kjører bil lenger, siden vi faktisk har busser som går oftere enn aldri. Mange besteforeldre henter og leverer i de holkebefengte barnehagene, og lårhalsbrudd = dyrere enn veisalt sist jeg sjekket. I fjor på denne tiden ble mannen min kåret til Årets Osloborger på grunn av sin synliggjøring av diskrimmeringen funksjonshemmede i Oslo blir utsatt for. Da var Ruter & kommunen ute og sa: «Åh, vi vet det er for dårlig, det skal bli bedre!» 2022 oppsummert er at det ble ikke det, Oslo kommune. Det ble verre. Og når vi sammenligner med alle andre storbyer i Europa og USA, begynner dette faktisk å bli skikkelig pinlig. Oslo, du er ingen europeisk hovedstad. Du er en dårlig drevet og holke-befengt bygd. At resten av landet er verre, gjør deg ikke bra.Vi avslutter med et bilde av Oslos fremtid. Sett inn Voi-sjefen som Bøgenæs-heltinne her.
PS: Dette innlegget er skrevet med sinne, pathos og overdrivelse som retoriske virkemidler. Jeg er ikke tilgjengelig for å diskutere at jeg «ordlegger meg for sterkt» eller «overdriver», ei heller lytte til sykkel-entusiaster som føler seg som de mest diskriminerte og forfulgte i universet. Hvis du ikke kan skille mellom ditt selvvalgte transportmiddel (sykkel) og et hjelpemiddel en person MÅ ha (rullestol), så finnes det plenty av videoer på NRK-super som lærer bort basic empati. Kos deg med å ta barneskolen på nytt, ungene skjønner nemlig dette av seg selv.
December 8, 2022
Min løsning på alt som er galt med bokbransjen
Velkommen til litteraturens fremtid, dette er en test.
Et av mine slagord er: Du skal ikke klage over noe du selv kan forandre.
Nå har jeg klaget over bokbransjen i fem lange blogginnlegg.
(Du kan lese alle innleggene om bokbransjen her.)
Da er det på tide å brette opp ermene og gjøre noe selv.
Utfordringen er at jeg vil forandre mange ting:
ALT JEG VIL SNU PÅ HODET:
Hvordan bøker skrives.Hvordan bøker redigeres. Hvordan bøker trykkes. Hvordan bøker selges. Hvordan bøker leses. Hvordan bøker snakkes om. Hvor lenge bøker selges etter at de er utgitt. Hvordan forfattere betales. Hvordan boksalg regnskapsføres.Jeg kan ikke forandre alt dette i én test.
Da må jeg velge.
Jeg velger på bakgrunn av:
Dette kalles en MVP – altså Minimum Viable Product.
Det er sånn vi utvikler alt fra store datasystemer til refleksvester.
Det står i skarp kontrast til den vanligste fortellingen om God Kunst:
Der et ensomt geni sitter og ruger på mesterverket sitt i 10 år, slik at Verket med stor V kan bli stående i mange hundre år etterpå.
Idéen om det perfekte, fullendte og varige verket, kommer av boktrykkerkunsten begrensninger:
Det er helsikes vanskelig å endre en trykt utgave. Derfor må du være super-nøye før du trykker et stort opplag, som gjør at skillet mellom «kladd» og «verk» blir veldig skarpt.
Dette vil jeg løse med MVPen min:
Målet med MVP-en er:
Slutten på det Gutenbergske paradigmet i litteraturen (altså at det bare er ferdige og uforanderlige tekster som er verdt å lese og betale for.) Jeg tror denne fortellingen gir særlig sakprosabøker en kort levetid + skaper en en aura av mystikk rundt skriving som gir forfattere blankosjekk til å oppføre seg som dramatiske emo-kids. Tekst er ikke så himla farlig. Trykk er. Men trykk er ikke den eneste måten å lage tekst på lenger. Å avromantisere skriveprosessen for å rekruttere flere skribenter fra ulike fagfelt. Dette er kjernen i alt jeg gjør på Heksesirkel, skrivekurset der skrivesperrer går for å dø. I kurset forteller jeg deg hvordan avromantisere. I MVP-en min skal jeg vise deg. Sjekke markedet før vi trykker. Jeg kommer til å forhåndsselge e-boken i MVP-en. Forhåndssalg gir økonomisk trygghet for små produsenter (noe de fleste forlag og forfattere er). Alle de mest miljøvennlige produsentene driver med forhåndssalg. Klesmerket AWAN selger nye kolleksjoner på forhånd, så de unngår overproduksjon, IOMAT selger pølse på forhånd, så de unngår matsvinn. Å forhåndsselge er også en tydelig og ubarmhjertig test på hvor sterk markedsføringskanalen din er. Hvis ingen vil kjøpe på forhånd, så har du ikke et marked. Da må du ikke lage et «bedre produkt», du må bygge en bedre markedskanal. Få skikkelig tilbakemelding fra leserne. Fordi boken er ikke i mål når den er kjøpt. Boken er i mål når den er lest. Hvis bokhandler har kunder som kjøper stabler med bøker de aldri åpner, er det en stor risiko, fordi før eller siden kommer den ivrige bokkjøper til å si: «Føkk, jeg kaster bort pengene mine, på tide å slutte å impulsshoppe.» Dette er den samme frykten SATS har rundt medlemmer som aldri trener. Støttemedlemmer trekker seg til slutt. Vi må vite om boken fører til lesing. Å holde (nok) kontakt med kundene som har kjøpt en bok og få vite om de leste den, er virksomhetskritisk. Demonstrere at hypotesen «smalt selger bedre enn bredt» stemmer. Det er fem forlag som har kontaktet meg om å lage en bok-variant av Heksesirkel. Alle har sagt: «Men vi er nødt til å gjøre boken mindre rar, mindre åndelig, mindre heksete og mindre krass enn måten du snakker om disse greiene på sosiale medier. Vi får ikke seriøse bokanmeldelser på en bok med horoskop, og vi kan ikke putte en bok med så mye raseri siden av Eat, Pray, Love.» Men jeg vet at når folk melder seg på Heksesirkel, så er det nettopp på GRUNN AV, ikke PÅ TROSS AV, denne rare kombinasjonen av «smale» temaer. Målet med MVP-en er å vise at jo rarere innhold, jo mer populært blir det. Jeg tror ikke på «folk flest», de finnes ikke.
Åkei, Ida, så hva ER MVP-en din?
Enkelt:
Du skal forhåndsbestille en Heksesirkel-ebok av meg.
Jeg kaller det for et (digitalt) prøvetrykk!
(Heksesirkel er skrivekurset mitt. Vi har hatt over 700 folk på kurs til nå, og å drifte kurset er hovedvirksomheten til Studio Jackson, firmaet mitt.)
Jeg begynner med Heksesirkel fordi jeg har et etablert marked for kurset. Da slipper vi unna det vanligste problemet når du skal selge en bok: At ingen vil lese den.
Vi har over 3000 folk på e-postlisten til Heksesirkel som venter på neste kurs. Sist lansering hadde vi 1200 påmeldte på salgs-arrangementene til Heksesirkel.
(Ja, vi har salgs-arrangementer folk prioriterer å gå på, fordi de er forestillinger og verdt tiden din. Til alle som sier at reklame er tull: Think again.)
Hovedgrunnen til at ikke alle 1200 kjøpte, er at Heksesirkel-kurset er dyrt og tidskrevende.
En ebok, derimot, er billig og du kan lese den i ditt eget tempo.
Den andre grunnen til at jeg lager en Heksesirkel-bok, er at Heksesirkel handler om skriving.
Denne eboken handler om å eksperimentere med selve SKRIVEPROSESSEN!
Ergo trenger jeg lesere som er interessert i skriving, fordi de skal skrive selv.
(Det er ikke noe vits i å dele masse nerdete informasjon om barnebokskriving med BARN. De vil bare ha en bjørn som sier bomp.)
Det er også kunsteriske grunner til at jeg vil eksperimentere for åpen scene.
Seriøst, når ble du skikkelig provosert eller overrasket over en norsk bokutgivelse sist?
Nettopp.
De største debattene innen norsk litteratur de siste 20 årene, har handlet om virkelighetslitteratur, som egentlig koker ned til: Selvbiografier gitt ut som romaner for å game innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.
Det er så dølt, det. «Se, jeg kan maxe utbetalingene og prestisjen gjennom å kalle en sakprosabok for roman!»
Men kunst kan ikke handle om å gjøre staten, bokanmelderne og forlagene fornøyd.
Kunsten er vill.
Kunsten går til tabuene.
Og jeg vil insistere på at det største tabuet i norsk kulturliv, er det kommersielle.
Hva er poenget med kunsten hvis den ikke legger torpedo under arken?
Mens jeg skrev disse innleggene om bokbransjen, ble det nye OpenIA offentliggjort. Vet du hva den kan?
Skrive døll fiksjon basert på alt som finnes i verden fra før.
Vet du hva roboter ikke kan?
Finne på noe helt nytt.
Kunsten ble akkurat enda viktigere.
Da må vi pushe grenser.
Da må vi føkke med formatene.
Da må føkke med institusjonene.
Billedkunsten har gjort dette lenge.
Litteraturen er en sinke.
Derfor kommer denne MVP-en med et eksperimentelt rom, der du får være med på fest og faenskap.
Sånn funker det:
1. Du forhåndskjøper en ebok om Heksesirkel.
2. Du får tilgang på alle kladder og utkast + redaksjonsmøter mens alfa-versjonen av boken blir til.
3. Du får alfa-versjonen av boken som epub og mubi (de to vanligste ebokformatene.)
4. Du leser, gjør oppgavene og kommer med tilbakemelding på hvordan boken fungerte for deg.
5. Vi bruker tilbakemeldingene for å skrive beta-versjon av boken.
6. Du får beta-versjonen av boken som epub og mubi.
7. Vi inviterer på slipp-fest!
8. Underveis mens vi jobber med alfa og beta-versjonen, jobber utviklerne med det nye ebokformatet.
9. Vi lager lydbok og papirbok av boken basert på tilbakemeldinger på betaen. Disse må du kjøpe separat, fordi de har andre kostnadsrammer, men tipper du får en rabatt (du er jo vår første og viktigste kunde.)
Hvem passer boken for?
1. Alle som har hatt lyst til å ta Heksesirkel, men ikke hatt tid – eller råd.
2. Alle som har tatt Heksesirkel (det blir NYTT INNHOLD i boken!)
3. Alle som vil skrive en bok.
4. Alle som jobber med litteratur, bokhandel, forlag, journalistikk – you name it.
5. Alle som skriver profesjonelt, du får masse nyttige verktøy her.
6. Alle som er nysgjerrige på The Ida Jackson Way of Doing Weird Shit.
7. Alle som er interessert i produktutvikling, markedsføring og innovasjon.
8. Alle som synes det høres gøy ut, det heter leselyst av en grunn.
9. SAMTLIGE KULTURPOLITIKERE, NÆRINGSPOLITIKERE OG KULTURBYRÅKRATER MÅ KJØPE. Det er en ordre. Det er plikt og tvang. Jeg driter i om du ikke har lyst. Du er den største påvirkningskraften i norsk litteratur, kjenn din besøkelsestid.
Åkei, er du klar?
Hvis du forhåndskjøper Heksesirkel-boken som ebok, får du TO utgaver (alfa og beta) + tilgang på førsteutkast, prosessdokumenter, redaksjonsmøter og invitasjoner til fest og faenskap. Disse blir tilsendt på e-post under skriveprosessen.
Pris: 299kr.
Alle tekster – inkludert bokmanusene – vil være lisensiert under CC-BY-SA.4.0. Det betyr at du får lov til å gjenbruke og bygge videre på innholdet mitt så lenge du sier du har det fra meg + gir alle andre de samme rettighetene til det DU lager med mitt stæsj.
Hvis du er lærer, bibliotekar eller jobber med noe rart i kommunen: Dette er bøker du kan printe ut, oversette til samisk og lage musikal av. Uten å spørre meg. Kjøp og bruk! (Jeg synes norske forfatteres opphavsretts-besettelse er småborgerlig og gammeldags.)
Bestillingsfrist: Du må forhåndsbestille innen 15. desember kl 23:00 for å få være med på moroa.
Grunnen til at vi stenger påmeldingen, er at du skal få rumpa i gir (de fleste venter to år med å kjøpe en bok de skal lese en dag). Dessuten må vi vite hvor mange vi skal invitere på fest. Ergo: Rapp deg.
Forhåndskjøp Heksesirkel-ebok kr 299
Kjøpsvilkår: Vi gjør så godt vi kan med juridisk avdeling, men realiteten er at angreretten ikke er superflink til å romme eksperimentelle kunstprodukter der du ikke vet helt hva du får. Så kjøp som en voksen, ikke som kidsa som bestiller et plagg i hver størrelse på Zalando og returnerer alt innen 14 dager. Du skal få bøker, hvis ikke får du penga igjen. Men siden du får tilgang på alle digitale filer av bøkene OG du får dem under CC-lisens, så kan du ikke si at du angrer deg når du har åpnet filene, fordi du har alle rettigheter til å stjæle manus.
Har du spørsmål? Vil du kjøpe mange bøker på en gang? Skriv en mail til kundeservice@studiojackson.no
Vil du diskutere litteraturens (kommersielle) fremtid? Bli med i samtalene på LinkedIn.
December 2, 2022
Alt som er galt med bokbransjen, del 5: Overproduksjon, leserkrise og bøker som går i søpla
Dette innlegget er del 5 i en serie. Les gjerne hele rekka:
Del 1: Hvorfor all «vanlig» forlagskritikk er feil. (Nei, det er ikke fordi for få blir utgitt.)Del 2: De historiske grunnene til at bokbransjen ikke fikk til Internett. (Det handler om historien til CSS som språk.) Del 3: Hvorfor jeg skjønte at ebok-prototypen min ikke var liv laga. (Næringslivs-Ida trodde at forlag ville tjene penger. Den gang ei.) Del 4: Hvorfor jeg aldri skal skrive flere Brillebjørn-bøker. (En gjennomgang av hva som skjedde da jeg bestemte meg for å selge enda flere Brillebjørn-bøker.)Jeg har aldri hatt en «vanlig» jobb.
Fra jeg var 19 år, ble jeg betalt for å komme inn og sitte hos toppledere og si min ærlige mening.
Pris: 1500kr timen + mva.
Når bedrifter bestilte det, het det «ekspertevaluering.»
Her er min (gratis) ekspert-evaluering av norsk bokbransje. Jeg skriver det (selvfølgelig) som en skjønnlitterær tekst:
(Vi befinner oss i oppdiktet forlagshus. Ida Jackson og en oppdiktet forlagsdirektør snakker sammen i et rom fullt av mørke tremøbler og bokhyller.)
Ida:
«Velkommen til digital ekspertevaluering! La oss gå gjennom virksomheten med verktøy jeg bruker når jeg investerer i selskaper og sitter i styrer.»
Forlaget:
«Husk at vi er noe eget. Vi er ikke så kommersielle, fordi vi jobber med noe som er vanskelig å definere eller kvantifisere, og vi…»
Ida:
«Jada, jada, merkevaren deres en del av mystikken. Dere produserer ikke bare bøker, men også forfatterfunksjonen, for å sitere den gamle pedoen Focault. Folk utgir bøkene sine her fordi det forvandler dem til forfattere.«
Forlaget:
«Vi er ikke er som resten av næringslivet.»
Ida:
«Det får vi se på. Dere selger altså produkter laget av papir?»
Forlaget:
«Produkt og produkt. Vi gir ut bøker. Vi forvalter, foredler og formidler åndsverk.»
Ida:
«Jeg vil si at dere velger ut, produserer og distribuerer produkter av papir. Disse produktene – er det én type kunder som kjøper dem?»
Forlaget:
«Nei, vi lager bøker for en stor bredde av ulike kunder!»
Ida:
«Så da har hver bok en spesifikk målgruppe? Altså at hver gang dere gir ut en ny bok, så er den til en litt annerledes kundegruppe?»
Forlaget:
«Ja, det stemmer. Med unntak av serier.»
Ida:
«Hvordan er produktutviklings-prosessen deres?»
Forlaget:
«Hva behager?»
Ida:
«Hvordan finner dere ut om dere skal gi ut en ny bok?»
Forlaget:
«Vi venter på at forfatterne skal komme med forslag.»
Ida:
«Hvordan vet dere om noen vil kjøpe de bøkene som blir foreslått? Siden alle bøker har ulik målgruppe?»
Forlaget:
«Vi har jo erfaring. Men vi sjekker egentlig bare om manuset har høy nok kvalitet. Vi melder boken på den automatiske innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur, og så blir den kjøpt inn til bibliotekene.»
Ida:
«Så dere sjekker ikke om det finnes et marked, fordi staten kjøper automatisk?»
Forlaget:
«Ja, det sikrer et mangfold i bransjen! Alle kan få gitt ut en roman så lenge den har høy nok litterær kvalitet!»
Ida:
«Så forretningsmodellen deres er at bøkene skal lånes ut på biblioteket?»
Forlaget:
«Nei, de skal jo selges i bokhandel, også! Det er veldig viktig for oss!»
Ida:
«Men hvordan vet dere hva som vil selge godt i bokhandel? Hvor fort får dere rapporter på salgstall etter at en bok er gitt ut?»
Forlaget:
«Det er vanskelig med salgstall, siden bokhandel kan returnere bøker som ikke blir solgt. Så vi vet sjelden nøyaktige tall før det er tid for å regne ut royalty. Det blir mye excel-ark og manuell telling.»
Ida:
«Så dere har ikke oppdaterte tall å styre markedsaktiviteten etter? Å vite hvem som kjøper i sanntid, er ryggraden i all moderne butikkvirksomhet.»
Forlaget:
«Vi har felles systemer for hele bokbransjen. Alle bruker Bokbasen og FS. Det er klart, vi er ikke enig i Konkurransetilsynets vurdering av at dette er prissamarbeid...»
Ida:
«Glem Konkurransetilsynet: Dere har investert i en felles løsning alle i bransjen har tilgang til, men den gir dere ikke automatisk, fortløpende markedsinformasjon?»
Forlaget:
«Nei, men Bokbasen leverer tjenester til bibliotekene!»
Ida:
«Så nok en gang er staten den største kunden.»
Forlaget:
«Vi er veldig stolte over å ha en felles løsning.»
Ida:
«Dere gir ut produkter dere ikke tester om vil selge, fordi staten kjøper. Dere gjør det via teknologi som gir dere begrenset markedsinformasjon, fordi den selger infrastruktur til staten. Dere sier at salg i bokhandel er viktig, men umulig å spå. Men før eller senere må dere ha nok salgstall til å kunne drive mer målrettet markedsføring av eksisterende bøker. Hvordan jobber dere med salg av bøker som er mer enn et år gamle?»
Forlaget:
«Hør, det er en grunn til at det heter bokhøst. Vi må gi ut nye bøker hvert år. Du får ikke anmeldelser på gamle bøker, gamle bøker nomineres ikke til priser og bokhandelen etterspør alltid nye titler, så det er sjelden vi markedsfører bøker som er mer enn et år gamle. Med mindre det er Kardemommeby.»
Ida:
«Men da må det jo være masse bøker som bare er feil produkt? Som aldri skulle vært produsert? Som støver ned på et lager?»
Forlaget:
«Nei, de støver ikke ned. Vi makulerer. I 2018 brant vi over 2 millioner bøker.»
Ida:
«WTF? Hva med miljøet? Hva med grønn sirkulær-økonomi? Dere har varer som ikke går ut på dato?!?!?!?»
Forlaget:
«Vi jobber mot å bruke mer og mer miljøvennlig papir.»
Ida:
«Dette er jo bevisst overproduksjon!»
Forlaget:
«Det er viktig å gi nye stemmer en sjanse til å bli utgitt.»
Ida:
«Hvorfor gir dere ikke ut ebok først? Så kan vi vente med å kutte ned trær til vi vet det selger?»
Forlaget:
«E-bøker er usynlige i bokhandel og kommer ikke på bestselger-listen, dessuten kan du ikke lage lyrikk. Og ebokproduksjon er kostbart!
Ida:
«Kostbart? Jeg kan lage en epub-fil på tre minutter. Hva er problemet?»
Forlaget:
«Redaktørene våre er vant til å sette opp manus for trykk, så de har trøbbel med å lære seg å bruke H1 for overskrift, de bruker «b»-knappen, så vi må betale noen for å vaske manusene annerledes.»
Ida:
«Du kan jo bare lære opp redaktørene?»
Forlaget:
«Det blir dårlig stemning. En forlagsjobb er en trygg jobb der alle forventer at du kan følge samme prosedyre som i fjor.»
Ida:
«Si det til resten av mediebransjen.»
Forlaget:
«Vi har veldig lav turn-over. Folk jobber gjerne her til pensjonsalder. Vi er veldig stolte av det.»
Ida:
«TURN-OVER ER IKKE DÅRLIG! Det er sånn du får nye krefter inn! Det er sånn du får endring!»
Forlaget:
«Vi synes vi lager fantastiske produkter. Vi trenger bare bedre statlige støtteordninger for sakprosa og tegneserier, så blir det perfekt.»
Ida:
«Men antall folk som leser går ned! Aldersgruppa 18-25 kjøper ikke bøker! Utlånstallene på biblioteket går ned! Vi har en lese-krise!»
Forlaget:
«Lydboktallene peker oppover!»
Ida:
«Nei! Vi bare har bedre tall på det etter at strømmetjenestene kom. Det er ikke flere lyttere, vi har bare en ny datakilde. Tallene peker oppover, fordi tjenesten er ny!»
Forlaget:
«Å snakke om en leser-krise er sterkt overdrevet.»
Ida:
«Å planlegge for best case er ikke smart. Det er bedre å ha en plan for en leserkrise, enn å mikke rundt med tallene og si at du ikke tror på en.»
Forlaget:
«Vi er sikre på at de statlige støtteordningene vil sørge for en litterær offentlighet.»
Ida:
«For meg ser det ut som innkjøpsordningen fører til overproduksjon av bøker som ikke selger, men blir makulert.»
Forlaget:
«Ingen må kritisere innkjøpsordningen! Den sikrer forfatternes økonomi!»
Ida:
«What? De fleste forfattere tjener knapper og glansbilder på bøkene sine.»
Forlaget:
«Ja, men hadde vi ikke hatt innkjøpsordningen, kunne vi ikke gitt dem ut i det hele tatt.»
Ida:
«Det er ikke en menneskerett å være forfatter. Alle har like muligheter til å bygge et publikum på Internett og sikre at det er et marked for tekstene deres på den måten.»
Forlaget:
«Vår jobb er å hjelpe introverte, lite kommersielle forfattere å få stemmen sin ut – uten at de må tenke på markedsføring.»
Ida:
«Det er en infantil måte å tenke på kompetente kulturfolk på. Forfattere er voksne mennesker som er på jobb. Behandle dem deretter.»
Forlaget:
«Jobben vår består i å trøste berusede og melankolske forfattere når de kommer hit på fest.»
Ida:
«Dere trenger bedre grenser som bransje. Få alkisene ut. Få rumpeklyperne ut. Det finnes nok av stødige, voksne folk som kan skrive.»
Forlaget:
«Men du blir jo en kjip person av å være et litterært geni?»
Ida:
«Det er en barnslig Colderidge-myte.»
Forlaget:
«Det er lett for deg å si, som ikke er så litterær.»
Ida:
«Seriøst, ETTER at jeg kom med en Colderidge-referanse? Hva må jeg gjøre for å bli litterær nok for dere? Sitere Kubla Kahn utenatt?»
Forlaget:
«Det er ingen tvil om at du leser mye, men denne besettelsen med det kommersielle og merkantile er….»
Ida:
«Det er min føkkings kunsteriske metode. Bare fordi du ikke gjenkjenner lean UX som en kunst-metodikk, så bruker jeg det sånn. Jeg er for avantgard for denne spissborgelige middelbrow-suppa dere driver med. Marinetti drev med reklame! Akkurat nå skjer all den kule, kunsteriske utviklingen på Instagram og TikTok, og dere henger ikke med i timen.»
Forlaget:
«Det er nesten ingen forfattere som kan gjøre det du gjør, Ida.»
Ida:
«I min generasjon, nei. De som er yngre er MYE flinkere enn meg på sosiale medier. Spørsmålet er om de vil skrive bøker? De leser dem jo ikke. Jamfør lesekrisen…»
Forlaget:
«Det er derfor det er så viktig med skolebibliotek og DKS og gode innkjøpsordninger for barn og unge…»
Ida:
«Staten kan ikke redde litteraturen. Det er det bare ekte lesere som kan. Jeg vet dere har krefter internt som ser problemene og vil forandre. En konsulent sin jobb er å si det de ansatte allerede vet. Det finnes ingen vei ut av dette enn turn-over, forandring og dårlig stemning. Omfavn det.»
Forlaget:
«Hva skal du gjøre, da?»
Ida:
«Jeg skal lage ebokprogramvare. Og baksystemer som fokuserer på boksalg i sanntid + månedlig utbetaling av royalty.»
Forlaget:
«Men skal du lage forlag?»
Ida:
«Akkurat nå skal jeg lage én bok. En MPV. En test.»
Forlaget:
«Er det overhodet litteratur hvis du kaller det MVP?»
Ida:
«Vent og se.»
Vil du fortsette dialogen?
December 1, 2022
Hvorfor jeg sluttet å skrive Brillebjørn-bøker (del 4 av alt som er galt med bokbransjen og hva jeg skal gjøre med det.)
Dette innlegget er del 4 i en serie om norsk bokbransje.
Les del 1 om hva som IKKE er problemet.
Les del 2 om den teknologiske forhistorien til problemet.
Les del 3 om hvorfor min opprinnelige plan for å løse problemet ikke fungerte.
Julen 2020 sa jeg til Gyldendal: Jeg har skrevet min siste Brillebjørnbok.
La meg fortelle om hendelsene som ledet til den avgjørelsen:
Januar 2020 sa jeg til meg selv:
«Jeg vil tjene mer penger, så jeg kan selv-finansiere den ebok-startupen min. Brillebjørn er den tingen i firmaet mitt som tjener mest penger. Da putter jeg fokuset mitt der.»
(Regel: Det er enklere å få det som allerede går bra til å bli bedre, enn der å utvikle noe helt nytt.)
2020 skulle være «year of Brillebjørn».
Det endte med at jeg la ned serien.
Hva skjedde?
Jo, 2019 var året jeg forsøkte å få ebok-programvaren min realisert.
Et av de kjipe funnene, var at forlag ikke kunne selge bøker direkte fra sosiale medier fordi kontoene deres var for dårlige.
«Åkei,» tenkte jeg. «Jeg er jo kanonbra på sosiale medier. La meg se om jeg kan bygge en ny kanal for Brillebjørn og øke salget på den måten.»
Brillebjørn-historikk: I 2020 hadde vi 11 Brillebjørn-bøker i salg og det var planlagt 4 Brillebjørn-bøker utgitt det året.
Å ha så mange bøker ute i året, gjør at du ikke føler deg som en forfatter lenger når du er på forlaget. Det føles kollegialt, fordi det er så mye logistikk når du skal gjøre klar såpass mange titler. Det betyr også at du er i en «lavere kategori» enn de høylitterære forfatterne (som min eminente husbond), fordi «barnebok» + «mange titler i året» + «selge som hakka møkk» = «nødvendig onde» i manges forståelse av litteratur.
En stor del av det å være forfatter hos et forlag, er å ofte bli fortalt – på ulike og subtile måter: «jo, bøkene er så bra at vi vil ha flere fra deg selv om vi ikke tjener så mye penger på deg, vi har deg på grunn av ditt geni.»
En stor del av prosessen med å være Brillebjørn-forfatteren, var å navigere angsten for det kommersielle hos forlags-ansatte.
En overdreven og iscenesatt samtale jeg har hatt flere ganger:
«Bare så du vet det, så er ikke en jeg en sånn forlagsperson så opptatt av å tjene penger, det er vanskelig for meg at disse bøkene er så fokusert på å selge godt…»
«Så du vil heller at norske småbarn skal vokse opp på utelukkende Peppa Gris og Ninjago?»
«Nei, men jeg trenger at jeg jobber med bøker som har en ordentlig…kunstnerisk prosess? At vi snakker nok om litterær kvalitet?!»
«Hvis du vil høre hvordan jeg bruker Steinerpedagogikk, best of Maria Montesorri og en god dæsj design-metodikk i skriveprosessen min, så er det bare å si fra.»
«Men er du litterært inspirert når du skriver???»
«Nei, jeg har en liste over ting som er for dyrt å filme til TV-serien, derfor skal vi ha fly i bildeboken, mye billigere å tegne enn å låne et fly av Bjørn Kjos.»
*sett inn noia hos forlagsansatte her*
Jeg skammer meg ikke over å ha laget en kommersiell serie med Brillebjørn. Det er en sentral del av mitt kunsteriske prosjekt.
Bøker blir ikke lest med mindre noen kjøper dem.
Jo flere bøker solgte, jo flere lesere.
Jo flere barnebøker for de yngste solgte, jo flere nye lesere vokser opp.
Jeg har skrevet Brillebjørn for å lage et best mulig «gateway drug» til litteraturen.
Den er nemlig i hard konkurranse.
Da jeg var barn, konkurrerte en billedbok men en pinne og en Donald-pocket. Barne-TV gikk kl 18 og varte en halvtime.
Brillebjørn-bøkene konkurrerer med YouTube, et hav av importerte TV-programmer og egne strømmetjenester rettet mot barn.
Jeg hadde tatt denne konkurransesituasjonen innover meg, da jeg laget de første 11 bøkene. Jeg hadde intervjuet foreldre, brukertestet tekstene mine og brukt innsiktsarbeidet til TV-serien når jeg skulle lage bøkene mine. Jeg gjorde markedsanalyse. Jeg undersøkte.
Men alt dette skjedde før den redaksjonelle prosessen kom i gang. Det er fordi forlag ikke brukertester produktene sine. De samler ikke inn data på hva som skjer med en bok et år etter, to år etter og tre år etter at den ble kjøpt. Målet mitt i 2020, var å samle inn data om hva som hadde skjedd etter at folk hadde kjøpt en bok, så jeg kunne bruke det til å skrive enda bedre bøker.
Siden jeg visste det fantes mange tusen Brillebjørn-lesere der ute, var min eneste jobb å finne en måte å komme i kontakt med dem på. Jeg brukte denne bloggen og laget en presang til dem.
Jeg laget en gratis Brillebjørn-lydbok jeg delte ut da Norge stengte ned. Den heter «Brillebjørn er hjemme fra barnehagen selv om han ikke er syk» og handler om en dag med hjemmekontor og stengt barnehage.
Jeg delte den ut gratis på én betingelse: Du måtte melde deg på Brillebjørn-epostlista for å få den tilsendt. To døgn senere hadde jeg 20 000 folk på lista. Det var et supert selv-selekteringsssystem, fordi majoriteten av dem som meldte seg på, ville ha en bok, fordi de hadde en bok fra før av og ville ha en til.
Jeg brukte lista til å kjøre spørreundersøkelser, brukerintervjuer og rett og slett skrive med lesere om bøkene mine. Jeg brukte klassisk designmetodikk (kvalitative intervjuer og kvantitative brukerundersøkelser) for å sjekke hypoteser jeg hadde.
Men viktigst av alt, sendte jeg dem en liten fortelling i uka gratis gjennom lockdown for å teste idéer jeg hadde til fremtidige bøker.
«Denne elsket hun!»
«Denne har vi lært utenatt!»
«Denne skjønte hun ikke noe av!»
«Denne ble for skummel!»
«Denne synes JEG var kul! Bra samtalestarter!»
Det var litterært stimulerende for meg (jeg kladdet kanskje 100 barnebok-idéer i perioden) og det var utrolig lærerikt for å sjekke hva som unger FAKTISK liker.
Men det førte også til innsikt som var stikk motsatt av alt jeg hadde lært i min tid som forfatter.
Det er påfallende hvor lite forlagsbransjen vet om leserne sine.
Hver gang du besøker nettsiden til en kommune, spør de: «Fikk du gjort det du kom for?» «Fant du det du lette etter?»
Vi stiller ingen oppfølgingsspørsmål til leserne. Vi kan ikke vite om noen har lest en bok 0 ganger eller 597 ganger etter at de kjøpte den. Ark nettbhokandel behandler deg likt om du kjøper din første, fjerde eller fjortende Brillebjørnbok.
En stor del av maktrelasjonen forlag og forfatter, er at forlaget «vet best» om «hva som selger» og «hva leseren vil ha.»
Det er forfatterens jobb å være så «litterær» så mulig.
Det er forleggers jobb å si «du må tåle disse justeringene, så noen vil kjøpe greia di.»
Men de tingene jeg hadde blitt bedt om å justere i Brillebjørn, hang ikke sammen med resultatene jeg fikk fra min egen research.
Eksempel: Jeg ville at Brillebjørn teller skulle ha et vers der vi rimte «tolv» på «nattasang i moll», men redaktøren mente at «moll» var et for vanskelig ord for de voksne leserne og kunne få dem til å føle seg fremmedgjort. Brillebjørn var en «folkelig» serie, og da var det viktig å ikke ha for elitistiske ord.
Kompromisset ble at «tolv» rimte på «nattasang om troll».
Men var Brillebjørn-leserne et bredt utvalg av befolkningen som kunne føle seg fremmedgjort av Ida Jacksons eklektiske ordvalg og tunge innslag av foreldede riksmålsformer?
Det korte svaret var: HELLNO!
Undersøkelsen min viste at Brillebjørn-leserne er en liten gjeng med snålinger. Og at de er færre enn man kunne tro hvis man «bare» ser på salgstallene.
Det er klart, vi visste alle at Brillebjørnbøkene var «smalere» enn TV-serien.
Det var over 800 000 digitale enheter som så den første Brillebjørn-serien på NRK-super. Dette er altså datamaskiner og mobiler som har spilt av serien, ikke antall avspillinger samlet (viktig forskjell, siden de fleste barn ser den samme serien igjen og igjen.)
Det betyr nesten alle familier i Norge med småbarn så Brillebjørn på TV.
Vi har i skrivende stundt over 150 000 Brillebjørn-bøker solgte.
Hvis du «bare» ser på salgstallene, ser det ut som det er sammenlignbare størrelser.
Brillebjørnboka koster penger (du må kjøpe og hente den.)
NRK-super er gratis på telefonen (du må bare søke opp og trykke på play.)
Det kan se ut som at det er tilsynelatende 18% av de som så serien på TV, som også kjøpte bok.
Men da jeg kjørte min første spørreundersøkelse på 20 000-lista, viste det seg at 3000 av dem hadde samtlige bøker. Når jeg tok systematiske stikkprøver på lista, virket det sannsynlig at de hadde – i gjennomsitt – 7,5 bøker pr abonnent.
150 000 solgte bøker betydde ikke 150 000 husstander.
Det kunne se ut som at de 20 000 som sikret seg en gratis Brillebjørnbok, var, grovt sett, de 20 000 menneskene i Norge som kjøpte og leste Brillebjørn.
At forhåndstallet mellom «mengden folk som har sett bjørnen på TV» og «har kjøpt bjørnebøker» ikke var 18%, men 2,5%.
20 000 husstander er ca antall abonnenter på Morgenbladet. Det høres mye ut, men det er ikke bredt.
Det er mer enn 250 diktsamlinger solgte. Men det er ikke «folk flest.»
Når jeg intervjuet leserne mine, var det én ting som gikk igjen:
De var mer enn gjennomsnittlig opptatt av litteratur.
Det er skikkelig slitsomt å lese høyt for små barn. Det betyr at de som gidder å gjøre det ofte og jevnlig («En gang til! En gang til!»), er LIDENSKAPELIGE bokelskere. Det er ingen grunn til å lese Brillebjørn på butikken til du kan den utenatt når du kan kjøre Netflix Barn på repeat.
Du leser høyt fordi du synes at litteratur er livsviktig.
De 20 000 Brillebjørn-leserne var ikke bare «høyt utdannet», de var folk som drømte om å skrive selv. Som jobbet som norsklærere, barnehagelærere, bokhandlere og i bibliotek. Jeg satt med ryggraden i kultur-norge på listen min.
De var også skeive og rare og snurrige. De kjøpte ikke Brillebjørn «på tross av» at karakteren hadde to mødre. Det var grunn til at de elsket serien. Men det var ikke bare rengbue-familier på lista.
Alle som var annerledes, elsket Brillebjørn. Familier med fosterbarn, barn med spesielle behov, selvvalgte alenemødre – alle var på listen min. De elsket ikke Brillebjørn fordi han var folkelig, lett gjenkjennelig eller bredt anlagt, men fordi han var snål. Og det eneste de ønsket seg fra meg, var snålere tekster.
De var et skikkelig lesende publikum, og de var klare for å bli utfordret. «Moll» hadde ikke vært noe problem, for å si det forsiktig.
Sommeren 2020 skjønte jeg at jeg hadde direkte kontakt med alle kundene til den bestselgende barneboken min. Jeg hadde en varm og effektiv direktesalgskanal og jeg hadde dyp, dyp innsikt i hva de ville ha.
Dette drepte fortellingen om hvordan bøker selges én gang for alle.
Du vet hvilke fortellinger jeg mener, alle i bokbransjen kan dem:
«Smal litteratur er vanskelig å selge.»
«Det er bredden i bokhandelen som sikrer at det selges noe smal litteratur overhode.»
«God litteratur er smal, bred litteratur er et nødvendig onde for å finansiere produksjonen av smal litteratur.»
«Du må sikte bredt for å få mange lesere. Folk flest har en litt konservativ smak, ikke skrem dem bort! Vann ut boka, så selger den godt!»
Under disse fortellingene, ligger det et annet premiss:
At «alle» kjøper seg en bok i ny og ne.
At «alle» leser bøker, siden de kan lese.
At «alle» bruker biblioteket, siden det er gratis.
At «alle» er interessert i bøker.
At det finnes en borgerlig, litterær offentlighet som alle mennesker i Norge forholder seg til.
At når noen vinner Nobelprisen, så er det noe «alle» får med seg.
At litteraturen er noe samfunnsbærende og relevant, ikke et smalt nisjefenomen som under 50 000 folk egentlig bryr seg om.
Det er denne fortellingen som gjør at bokbransjen får masse støtte, at vi arrangerer bokår, har en kulturell skolesekk, finansierer litteraturhus – fordi det er «for alle.»
Mine funn fra Brillebjørn-undersøkelsen, var helt motsatt:
Folk flest er ikke veldig opptatt av bøker.
En (relativt) liten gjeng ELSKER bøker.
Det de likte best med Brillebjørn, var ikke at den var «bredt» anlagt.
De likte at bøkene slo an hos barna (resultatet av min brukertesting)
De smaleste delene av Brillebjørn (rare referanser, skeive karakterer, internhumor) var grunnen til at de kjøpte igjen og igjen.
De ville kjøpt enda mer Brillebjørn, hvis Brillebjørn var smalere og mer edgy.
Måten å selge enda mer Brillebjørn på, var ikke å «gå bredere ut», men å dypere ned.
Litteratur, i dagens medieoffentlighet, var i seg selv et nisjeprodukt.
Å like å lese, var å være den rare personen som likte leksa.
«Åkei» tenkte jeg. «Dette er jo enkelt, denne gjengen kjenner jeg. Hei, nerder, hvor mange her sov i kø for å sikre seg den siste Harry Potterboken da den kom ut?»
Kort svar: alle.
Av den lille, rare gjengen som leste den «brede og bestselgende barneboka.»
Jeg skrev til gjengen min:
«Dere er de viktigste folka i kulturnorge. Det er dere som lager nye lesere.»
Men jeg skjønte også at det jeg hadde oppdaget slutten på Brillebjørn.
Fordi det jeg hadde funnet ut gjennom å lage lista, krevde en så stor omstilling fra forlagets side, at selve spørreundersøkelsen var de ikke interessert i å se på en gang.
Kan du la dette synke inn:
Tenk deg at du hadde laget en diger undersøkelse om hvem som kjøper datamaskin hos Elkjøp. Og så ringer du dem en dag og sier: «jeg har så lyst til å hjelpe dere å selge datamaskin at jeg ikke bare skal gi deg undersøkelsen gratis, jeg vil sitte sammen med deg og gå gjennom resultatene, jeg har 15 års erfaring med denne typen brukerundersøkelser, vanligvis koster jeg 1500kr timen + mva, men du får det gratis, vil du gjøre det?»
Men forlaget ville ikke. Det var ikke nyttig informasjon. Det var skummel og stressende informasjon de ikke visste hva de skulle gjøre med.
Jeg fortalte om lista og følte jeg meg som en upopulær endringsleder i offentlig sektor.
Derfor bestemte jeg meg for å slutte å skrive Brillebjørn-bøker: Jeg kunne ikke se hvordan jeg kunne videreutvikle serien innenfor rammene jeg hadde.
Julen 2020 la jeg ned den hyggelige Brillebjørn-lista jeg hadde laget meg og sa: «Nå er det slutt! Men du er jo så opptatt av bøker at du kanskje har en forfatter i magen? Lyst til å bli med på skrivekurs?»
Det hadde 3000 av dem, som er min nåværende e-postliste.
Fordi jeg skjønte at hvis jeg skal lage en litterær offentlighet som overlever Netflix, må jeg ha følgende ting på plass:
En ny fortelling om hva markedsføring er (det er ikke vanskelig å selge smale ting.)
Ny teknologi som gjør at du kan lese bok i nettleseren (så du kan kjøpe boka rett fra Insta-stories.)
En ny type forfattere som er klare for å teste tekstene sine på leseren før boken blir trykket på papir, vs en hel bransje som tror at du må trykke over 1000 eks for å «sjekke om det selger.»
Sistnevnte har jeg begynt å lære opp gjennom skrivekursene mine.
Nå skriver jeg disse innleggene for å lære opp deg.
Hvis du er forlegger eller jobber i bokhandel: Ikke ta dette som et angrep. Ta det som en gratis konsulenttime.
Vi har alle samme mål: Mer lesning og mer litteratur, også 100 år fra nå.
Jeg diskuterer disse innleggene på LinkedIn. Bli med!
November 29, 2022
Alt som er galt med bokbransjen og hvordan fikse det, del 3
Et innlegg om markedsføring, pengenoia og kulturell kapital.
Jeg har skrevet om hvorfor forlagsbransjen sliter med manglende kundeorientering i dette innlegget, og hvorfor historien om www førte til at lang tekst ble glemt når Internett fikk formen det har i dag.
Nå er det på tide å snakke om markedsføring.
Da jeg testet e-bok-prototypene mine i 2019, fant jeg ut en forskrekkelig ting: De fleste norske kulturinstitusjoner er helt avhengige av Facebook-annonser og sponsing av Facebook/Instagram-innlegg for å være synlige. De annonsene blir dyrere og dyrere for hvert år som går + begrenser ytringsfriheten din dramatisk.
(Les mer om det i dette blogginnlegget om FB-annonsenes problem.)
Grunnen til at jeg fant ut av dette, var at jeg tenkte det ville være veldig lurt for forlag og tidsskrift å selge greiene sine direkte på sosiale medier.
Du skjønner: Vi snakker mye om hvor «lite» forfatteren sitter igjen med etter et boksalg, men realiteten er at forfatterens prosenter ligger fast (det er bestemt gjennom normalkontrakten, og ikke noe du som enkeltforfatter kan forhandle opp eller ned.)
Resten av summen vi ofte kaller «bokkrona» er et spørsmål om forhandling mellom forlag og bokhandel.
La oss si at jeg har en sakprosabok ute som koster 349 kr. Av dem går 13% til meg, ca 45 kr. De resterende 304 kr fordeles mellom bokhandel og forlag, men fordelingsnøkkelen ligger ikke fast. Det er her det blir relevant om forlaget du utgis på, eier en bokhandel eller ei. Når jeg gir ut en bok på Gyldendal og du kjøper den hos Ark, går hele bokkrona til Gyldendal-konsernet, selv om ikke alt går til «Gyldendal-Gyldendal» eller alt går til Ark-delen.
(Jeg anbefaler forøvrig alle Gyldendalforfattere å bli aksjonærer i Gyldendal. De er et børsnotert selskap, og det burde være åpenbart at alle forfattere følger forlaget sitt på børsen og leser historien om konsernet fra dét perspektivet. Følg penga, som vi marxister liker å si. Ikke fordi selskapet er så stort og skurkete, men fordi det gir et bilde av hvor de faktisk tjener penger + hvor små marginene deres egentlig er – sammenlignet med andre selskaper på samme størrelse.)
Men hvis jeg gir ut den samme boka på et forlag som ikke eier noen bokhandel, er spørsmålet om direktesalg mye mer relevant, fordi hvis du kjøper noe direkte fra forlagets nettside, kan det være forskjellen på å tjene 100kr på en bok og 304 kr på en bok. Hvis et vanlig antall bøker solgte er 1500 bøker, er det en forskjell på mange hundre tusen kroner.
Min tese i 2019 var altså at forlag som ikke eier bokhandel gjerne vil tjene noen hundre tusen ekstra pr bok ved å selge en e-bok direkte i sine sosiale medier-kanaler. Der tok jeg grundig feil.
Penger er ikke den primære motivasjonen i kulturbransjen. Kulturfolk flest vil ha penger nok til å overleve. Ellers vil de helst lønnes i kulturell kapital (altså prestisje.)
«Se, hvis vi gjør dette eksperimentet med min bok, kan vi tjene 600 000kr istedenfor 200 000kr! Det er 400 000kr mer!» var min pitch. Jeg kom fra næringslivet, så jeg tenkte at mer penger = alltid bedre.
«Nei, det kan vi ikke gjøre! E-boksalg teller jo ikke på bestselgerlista! Og hvis vi ikke går via bokhandel, kommer vi heller ikke på bestselgerlista!»
«Hvem bryr seg om bestselgerlista?»
«Bokhandel! De velger plassering i dem på bakgrunn av hva som selger bra!»
«Men hvis vi allerede selger bra, så er det vel ikke så farlig med plassering i analog bokhandel? Og du får jo mindre penger pr bok solgt på grunn av at bokhandel skal ha sin del av kaka? Mens hvis du selger direkte, får du hele summen som ikke går til meg?»
«Men da legger jo ikke folk merke til at det går bra! Det er veldig viktig!»
«Viktigere enn 400 000kr ekstra?»
«Ja! Vi er ikke så motivert av penger her, Ida. Det er en litt rar ting å være.»
«Vel, det blir jo mer penger til meg når du som forlag tjener mer, da.»
«Men det er vel viktigere for deg å få masse presse og oppmerksomhet? Og kanskje vinne en pris?»
«Nei, jeg vil helst ha penger.»
«…»
Å tjene penger på bekostning av prestisje var dermed ikke interessant.
Og prestisje var synonymt med å bli lagt merke til i den etablerte bok-økologien.
Et større problem var dog at ved nærmere ettersyn var direktesalgskanalene…elendige? Det var ingen organisk synlighet i sosiale medier å snakke om. Det er et enormt demokratisk problem for en aktør som jobber med offentlige ytringer. Du kan lese om hvorfor i dette blogginnlegget.
Dette var grunnen til at jeg gikk tilbake til tegnebrettet i 2019.
«Ok,» tenkte jeg. «Det ser ut at det ikke er noen synlighet for forlagene i sosiale medier uten å betale Mark Zuckerberg. Da må jeg finne ut hvordan folk selger ting uten å annonsere seg ihjæl.»
Denne researchen resulterte i et eget firma, Studio Jackson, som driver med direktesalg av nettkurs over e-post. Vi har fire ansatte og har doblet omsetning hvert år siden 2020.
E-post har nemlig solgt best siden 1992. Og de fleste lønnsomme firmaer er fremdeles (primært) e-postbasert.
Å være lønnsom er ikke det samme som å være synlig. Presse, omtaler, virak og blest fører ikke til salg. Å jobbe dedikert med salg, derimot. Det selger.
E-post er også en av de beste kanalene for å bygge synlighet i sosiale medier. Å lenke til et blogginnlegg eller et FB-innlegg i en varm og aktiv e-postliste, er billigere og mer effektivt enn sponsing av innlegg, fordi du bare sender varme og ivrige besøkende til innholdet ditt. Og du slipper å være bekymret for hva alle gærningene i Silicon Valley finner på neste uke (hei, Elon.)
Ja, jeg startet et annet firma for å finne ut hvordan jeg skulle løse utfordringen jeg støtte på i det første firmaet. Det er så besatt jeg har vært av å finne ut av hvordan selge bøker. Det er fordi jeg tror at bøker er veldig, veldig, veldig viktig.
Og fordi jeg er som Solan Gundersen: Det vanskelige er en bagatell, et umulige tar bare litt lenger tid.
Disse innleggene er altså mitt ebok-manifest-høyttekning-verksted-here we go-startkabel. Jeg snakker også om disse temaene på Linkedin.
Fortsett diskusjonen i tråden til innlegget.
Alt som er galt med bokbransjen og hvordan jeg skal fikse det, del 2
En historietime basert på muntlig overlevering og dårlig hukommelse.
Har du ikke lest del 1? Gjør det før du leser denne.
Romanen, boktrykkerkunsten, forlaget og bokhandelen vokste frem samlet. De som hadde en trykkpresse, laget og solgte bøker. Sjangerutvikling og teknologiutvikling var to sider av samme sak. Sånn er det også i norsk mediehistorie:
«Du var med på oppstarten av Klassekampen?»
«Ja, husker at vi skrapte sammen til en trykkpresse og byttet på å sove ved siden av den på natten så ingen skulle stjele den.»
Når vi spør: «Hvorfor hang ikke bokbransjen med i utviklingen da Internetten kom?», er svaret enkelt: Webben kommer fra et annet sted enn trykkpressa. Www er den største revolusjonen i tekst siden Gutenberg, men det var ikke noen forfattere, journalister eller redaktører med på utviklingen.
Www (altså teknologien som gjør at du kan finne denne nettsiden gjennom en nettleser), var et akademisk prosjekt, og det opprinnelige målet var ikke å lage en nettleser, men en nettlese-skriver. Et program der du skrive og lese web på lik linje. Impulsen til å lage dette, kom ikke fra en tekstkultur som var opptatt av åndsverk, opphavsrett og boksalg. Det kom fra en tekstkultur som var opptatt av peer review, altså gratis slakt av dine nærmeste fagfellers tekster.
(Hver gang folk snakker om at nettdebatten er for hard og krass, tenker jeg på www ikke har utspring i dannede samtaler i salonger ala Habermas, men i den mest ondsinnede teksten i universet: Tilbakemeldingene fra reviewer 2.)
Fordi www oppstod i akademia (det var jo det eneste stedet du hadde kabel og kunne koble deg opp i starten), og det å lage en nett-lese OG skriver var mye vanskeligere å lage en nettleser, var det noen som laget en variant som kunne vise tekst & bilde. Nakenbilde. Kattebilde. Og vipps, begynte www slik vi kjenner det. Med krasse, krasse kommentarer og bilder folk sendte til alle vennene sine.
Alle som har jobbet med tekst, vet at settere og grafikere er en essensiell del av bokhistorien. Lesbarhet er et fag. Derfor er det en norsk oppfinnelse fra 1994 (selv om all webhistorie er et akademisk lappeteppe av påvirkning, så bruk «oppfinnelse» i den videste forstand), som har preget www mest etter det første nakenbildet. Jeg snakker selvfølgelig om CSS, foreslått av Håkon Wium Lie i 1994. CSS gjorde det mulig å designe webtekstene, og kontrollerte font, farge, posisjonering og avstand mellom ord.
CSS ble konstruert da Wium Lie jobbet på Cern, der også WWW oppstod, så poenget om at utviklingen skjer i en faglig kladeis henger sammen. På samme måte som Charles Dickens ofte får æren for å ha funnet opp clifhangeren da han skrev følgjetong, oppstod dette fenomenet ikke løsrevet fra avisen og trykkeren som betalte Dickens for teksten.
I slutten av CSS-spesifikasjonen fra 1994 (som jeg mener at alle bokhistorikere og litteraturhistorikere burde ha lest) skriver Wium Lie at han har primært fokusert på fremstilling av kort tekst. Lengre tekster, skriver han (parafrasert), må noen andre løse. Blir teksten for lang i nettleseren, blir scrollbaren uendelig og navigasjonen fungerer ikke. Han har noen skisser på hvordan man kunne scrolle fra høyre mot venstre, som i en bok, men han regner med at fremtiden vil løse problemet «lang tekst i nettleser.»
Det var det ingen som gjorde.
For meg, som har brukt 15 år på spørsmålet «hvorfor er eboka så upopulær?», handler det – dypest sett – om at www i sin opprinnelse ikke hadde noen som jobbet med å løse problemet «lang tekst i nettleser.»
Det andre problemet hele web-verdenen har jobbet med å løse de siste 20 årene, er også en essensiell del av å ha en bokbransje: Nemlig å kunne ta betalt for innhold. Virginia Woolf sier at hun ble forfatter for å kunne få sine egne penger, Dickens beskriver det samme. Men de første 15 årene av webhistorien, ble tekst primært betalt med oppmerksomhet.
Grunnen var at det var skikkelig vanskelig å lage digitale betalingsløsninger som fungerte mellom land.
Problemene er fremdeles ikke løst, selv om Stripe er magisk. Som noen som har en bedrift som har omsatt for over 7 millioner kroner gjennom Stripe siden 2020, er det umulig å ikke være takknemlig for at betalingsløsningen finnes. Men jeg vet også at bak hver gledens «ping» i Stripe-appen (noen har kjøpt noe fra ditt ubemannede kassa-apparat), kommer alle problemene med bokføring, MVA, ufullstendige kvitteringer og – når du har internasjonale transaksjoner – hårballen det er å ha kunder i land hvis lovverk ikke snakker sammen overhodet.
Dette gjør at Internettøkonomien er full av rare lovbrudd og regnskapsnoia, og det gjør besettelsen rundt crypto så mye mindre rar. Klart noen ville utvikle et besynderlig byttemiddel de kunne kjøpe og selge i uten å betale skatt.
Det er ikke rart at vi endte opp med firmaer som har innsamling av brukerdata og visning av annonser som viktigste inntektskilde: Å ta betalt for tekst var mye, mye lettere når du var avistrykker i 1800-tallets London: Du kunne få en mynt i hånda, ferdig med det.
Lang tekst i nettleser + betale for tekst i nettleser = to av de viktigste hindringene for å få til effektiv boksalg på nett.
De siste årene har vi skandinaver fått noen av de beste betalingsløsningene i verden på nett. Vi er i en posisjon til å kunne forenkle kjøpsprosessen mer enn i noen andre land. Dette gjelder ikke bare bøker, da jeg bodde i USA, testet jeg alle Odas konkurrenter som opererte i Silicon Valley. Utvalget av varer var bedre, leveringen var billig (fordi slavearbeid = the american way), men teknologien var håpløs sammenlignet med måten vi kjøper dagligvare på nett i Norge.
Det er åpenbart at det også vil bli vi som løser lang tekst i nettleser. CSS er norsk, og vi trenger ikke «se til Silicon Valley» for å lære om innovasjon. Storparten av nyvinningene i markup og nettleser ble utviklet på Alexander Kiellands plass.
En av mine største næringspolitiske sorger, er at vi bare tenkte på «olje, olje, olje» da Opera ledet an på mobil nettleser-teknologi, mens vi nå har næringsministere som tar selfie med enhver surrekopp som har laget «en slags app», mens alt fra CSS-animasjon til implementeringen av HTML5 hadde sentrale fagpersoner i Oslo på tidlig 2000-tall. Internetthistorien etter 2008 kunne hatt en større Oslo-dominans hvis næringsdepartementet hadde tenkt på andre ting enn petroleum og fisk. Men kompetansen finnes fremdeles i landet. De ledende fagpersonene på feltet husker fremdeles hvordan nettleserspråkene ble skrudd sammen. De bygget Internett som vi kjenner det. Her. I Norge.
Og det er denne kompetansen jeg har benyttet meg av når jeg har fomlet de første løsningene mine.
Første gang jeg laget en prototype på «bok i nettleser» sammen med en tidligere Opera-ansatt, var i 2012. Vi hadde laget et system for å kjøpe boken med tellerskritt (det var i en verden før Vipps), og jeg husker jeg satt og pitchet prototypen min til forlag som alle takket nei.
(Grunnene til at de takket nei, kommer i neste innlegg!)
I 2014 laget vi en variant av Morfar, Hitler og jeg uten lov fra forlaget. Første kapittel hadde masse, masse lesere og solgte over 500 bøker direkte.
I 2019 kjørte vi prototype og gjorde en dyp research-runde på alle de ikke-teknologiske hindringene. De sistnevnte hindringene fikk meg til å legge prosjektet på is, fordi de var større enn de tekniske.
Underveis mens jeg har jobbet med prosjektet «lang tekst i nettleser du kan betale for», har alle bedriftsfolka i mitt liv bedt meg om å ikke dele idéen åpent. «Noen kan jo stjele den!»
Men jeg har villet at noen skulle stjele den. Banna bein, kode blir best om flere jobber på den, grunnen til at CSS virker, er at det ble delt åpent.
(Når jeg har delt dette med utviklere i livet mitt, sier de bare: «Åh, den gamle drømmen der? Ja, død over epub, møkkaformatet fullt av usaklig tullekode. Men vanlige mennesker bryr seg ikke om markup, Ida.»)
Jeg mener at grunnen til at bøker som sjanger er blitt så akterutseilt, handler om den lange tekstens rolle i den post-gutenbergske revolusjonen www har vært. Og grunnen til at det er viktig å løse dét, er at vi skal kunne selge bøker sømløst, uten at du må lære deg å bruke ebokleser.
At du skal kunne følge noen på Instagram og spontant kjøpe deg en bok, på samme måte som du følger noen på Instagram og spontant kjøper deg en hårspenne. Vi er nærmere denne tekniske muligheten enn vi noen sinne har vært. Men kulturelt har vi fremdeles masse, masse hindringer. Det er der for jeg gjør dette for egen maskin nå.
Dette innlegget er del 2 av en serie om bokas og bokbransjens fremtid + hva jeg skal gjøre med dét.
Jeg kjører samtale og diskusjon om dette på LinkedIn, følg meg der og ta praten videre.
November 26, 2022
Alt som er galt med bokbransjen + hva jeg skal gjøre med det
Hint: Det er IKKE det du tror er galt.
Jeg har utgitt over 30 bøker hos de største forlagene i Norge siden 2008. Jeg har vært frustrert og bekymret like lenge.
Jeg holdt mitt første «derfor må dere tenke annerledes om Internett»-foredrag for velvillige bransjefolk i 2009, og jeg har holdt tilsvarende hvert år siden. Men som forfatter er jeg ikke i posisjon til å endre forlagsbransjen.
Derfor gjør jeg som mange forfattere har gjort før meg: Tar en bok ut av det etablerte forlagssystemet for å eksperimentere.
Jeg har kviet meg for det, fordi det er lett å bli klumpet sammen med et hylekor av slapp og lite hjelpsom bransjekritikk. De fleste forfattere som kritiserer bokbransjen tar nemlig feil.
Tre påstander om bokbransjen som ikke stemmerLa meg gå gjennom de vanligste, kritiske påstandene jeg har hørt og avkrefte dem.
«Det er vanskelig å få gitt ut en bok i Norge, nåløyet er for trangt. For mange gode bøker kommer ikke ut.«Kort svar: «Nei.»
Norge har fantastiske støtteordninger for litteratur, mange solide forlag, vi gir ut masse bøker i (sammenlignet med andre land) store opplag, vi har et godt utbygget biblioteksvesen og en unik innkjøpsordning. Vi har så kort avstand mellom forlagsredaktør og forfatter at vi ikke trenger et agent-system, som betyr at du faktisk kan invitere de fleste redaktører i de store forlagene ut på kaffe og pitche boken din direkte. Norge er et av de enkleste landene i verden å få utgitt en bok på et godt forlag. Hvis du har en tekst som er avvist av alle landets forlag, er det 1. fordi den ikke er bra nok eller 2. fordi den faller mellom stoler i innkjøpsordningen og dermed har en så usikker økonomi at forlaget ikke kan satse (hei, sakprosa for barn og unge.)
Hvis du tenker: «Men min bok var et mesterverk og jeg ble nektet oppmerksomhet for min sterke stemme!», så FLYTT INN I FREMTIDEN, skriver jeg dette i en bok, kanskje? Få deg en blogg, for pokker. Din sterke stemme har ubegrenset plass i offentligheten. Kjøp et domene.
«Forlaget tar for mye av inntektene per bok! Forfattere tjener nesten ingen ting på sitt dyrebare åndsverk!»Hahahaha, NEI! Dette er min personlige favoritt å myteknuse.
Folk: «Hvor mye får du pr Brillebjørn-bok?»
Jeg: «Eh, når du kjøper på tilbud til 99kr? Jeg vil anslå ca 2,5kr»
Folk: «Det er jo hårreisende! Jeg burde kjøpe alle bøker direkte fra deg for å støtte ditt forfatterskap!!!!!!11»
Jeg: «Eh, vil du kjøpe en rotete Wordfil med stavefeil? Fordi det er dét som er mitt forfatterskap. Resten av jobben er gjort av andre.»
Folk: «Jammen du er jo FORFATTEREN!»
Jeg: «Har du lest Brechts «Spørsmål fra en lesende arbeider»? Fordi jeg lover at når vi har solgt 150 000 Brillebjørn-bøker, så var det ikke meg som kjørte gaffeltruck med dem på Forlagssentralens lager…»
Greia er: Jeg er en forretningskvinne. Jeg er god til å beregne antall årsverk som går inn i et produkt. De fleste forfattere er DÅRLIGERE på business og arbeidsliv enn den jevne tillitsvalgte. De er redde for selvangivelsen, de kan ikke lese budsjetter og de skjønner ikke at prosjektledelse er en jobb. Forlaget underbygger denne hjelpeløsheten hos forfatterne. Jeg vil påstå at det å massere forfatterens ego og skape opplevelsen av å «være forfatter» er en viktig del av produktet forlaget leverer når de antar en forfatter. Følelsen av «ekte forfatter» er forretningskritisk også for forlaget. Ikke fordi forfatterne sitter igjen med så lite av bokpenga at de blir snytt (det er ikke tilfelle.) Men det er andre og usynlige hjelpere i selvsamme forlag som både får dårligere betalt og ikke får navnet sitt på boka. Grunnen til at folk vil jobbe i bokhandel og med språkvask og korrektur på bokmanus, vs i klesbutikk og med språkvask og korrektur på reklametekster, handler om kulturell kapital og å få være nær en EKTE FORFATTER. Det betyr at jobber i bokbransjen er utrolig populære og med lav turn-over, samtidig som de er langt fra lønnsledene.
Jo større en bok blir, jo mer jobb fører den med seg. Ta Brillebjørn: Antall usynlige mennesker som sjekker lagerbeholdning, regner på backlist, ringer bokhandler, skriver beskrivelser av bøkene, husker tidsfrister, arrangerer interne møter med bokhandlere, sørger for at alle forsider foreligger, koordinerer mellom trykkeri og siste satskorrektur – som forfatter jeg er en liten aktør i et stort maskineri. 2,5 kr pr bok solgt på Mammut er riktig kompensasjon, og jeg har aldri drømt om å kunne selvpublisere til like godt resultat. Det er heller ikke det jeg skal gjøre når jeg tester noe selv nå.
Det er sant at bøker selger for lite. Det handler dog ikke om forlagenes manglende innsats. Du kan heller ikke skylde på at VG skriver færre anmeldelser enn før.
De fleste forlag jobber jevnt og proft med presse og bokanmeldelser, og de er nøye på at alle forfattere får «lik» mengde tid. De jobber også med å selge inn boken til bokhandel. Grunnen til at boken selger dårligere enn du ønsker, handler ikke om forlagets innsats, men om at presse og anmeldelser ikke fører til salg. Det fører «bare» til en bedre plassering i analog bokhandel. Den analoge bokhandelen kan dog ikke kompensere for den ubehjelpelige digitalsatsningen til både forlag og bokhandel. Men dårlig distribusjonskanal er ikke det samme som at forlaget ikke gjør en innsats.
Så hva ER problemet?Det er todelt:
Forlag har en forretningsmodell som fokuserer på å selge bøker til bokhandel, ikke (direkte) til leserne. Det betyr at du har en bransje som har alt fokuset på distributøren, ikke på kunden. All produktutvikling de siste 30 årene har handlet om å lære mer om de som faktisk kjøper og bruker det du selger. Altså leseren. Bokhandel (altså forlagets hovedfokus), ligger langt bakpå digitalt. Ikke bare i Norge, men på verdensbasis. Selv Amazon, som vi holder frem som en av de store i tech, har ikke endret mye etter at de lanserte Kindle i 2008. Deres «innovasjon» har primært bestått av å betale lagerarbeiderne sine helt elendig, så de kan presse prisene. Mens resten av næringslivet og kulturlivet har ikke stått stille siden 2008. Vi trenger ikke sammenligne bokhandel med Netflix. Akkurat nå har små nettbutikker som selger sokker og underbukser mer info om hvordan produktene brukes og bedre systemer for å selge disse greiene på sosiale medier enn bokbransjen har for bok.Kombinasjonen av manglende fokus på sluttbruker + ingen (konkurransedyktig) utvikling av distribusjonsleddet = færre salg og dermed færre lesere. Samtidig går evnen til dybdelesning ned i befolkningen som helhet, fordi vi scroller så mye på skjerm.
Dette er ikke bare et bransjeproblem, det er et demokratisk problem. Grunnen til at vi har et skolesystem, er for å få en lesende og skrivende befolkning. Her spiller boken en essensiell rolle.
Det mangler ikke på forsøk på å løse lese-krisa. Men den kulturpolitiske løsningen er alltid «mer formidling», ikke «mer salg av bøker.» Det viktigste er å «inspirere til lesning.» Yeah right.
Brukervennlighet vinner over «inspirasjon» hver dag.
Snart er enklere å levere selvangivelsen for ENK enn det er å kjøpe en ebok, fordi Skattetaten jobber mye mer systematisk med å forenkle for sluttbruker enn bokbransjen gjør.
Heldigvis har forlag og bokhandel en stor mengde dedikerte kunder som kjøper bøker på tross av disse hindringene.
Men det holder ikke.
Du skal ikke klage over noe du selv kan forandre. Så jeg må teste mine egne teorier på meg selv.
Punkt 1 er å produktutvikle en bok og selge den selv.
Ikke «utgi», fordi jeg kommer ikke til å melde meg inn i Forleggerforeningen eller skaffe meg ISBN eller pliktavlevere noe, jeg kommer ikke til å laste opp info i Bokbasen eller følge fastprisavtalen.
Og før du begynner å hyle om viktigheten av alle disse ordningene: Visste du at Finanstilsynet har en regulatorisk sandkasse der du kan få lov til å bryte reglene mens du finner opp ny finansteknologi?
Dette er fordi selv de strengeste aktørene i Norge vet at du må fokusere på sluttbruker først hvis du skal klare å lage noe nytt. Hvis du skal holde deg innenfor regelverket hele veien, kommer du ikke av flekken.
Det er færre ting som kan gå alvorlig galt med en bok enn en bank. Ergo tar jeg meg den frihet å lage min egen sandkasse her på Internett.
Jeg kommer til å dele åpent fra utviklingsprosessen, så alle norske forlag og bokhandler kan bruke det og implementere det. Jeg vil «make reading great again», for å stjele en suspekt frase, og da må jeg ha med meg flest mulig.
Hvis du vil være med, er steg 1 å følge med på denne bloggen.
Jeg kommer også til å dele om denne prosessen på LinkedIn.
Fortsett diskusjonen der.
November 6, 2022
Hvordan ikke gi seg på tørre møkka
Har du sittet og skrevet og hørt disse tankene suse gjennom hodet?
Fyttirakkern, denne teksten ble forskrekkelig dårlig. Det er ikke vits!Alle forlag er snobbete og slipper bare inn folk som er berømte fra før og jeg er bare lilla jag og slipper neppe gjennom nåløyet. Det er ikke vits!Jeg fikk ikke skrevet i går. Jeg er lat og tiltaksløs og udisiplinert og det er like greit å spyle hele prosjektet i do. Det er ikke vits!Jeg har ingen originale idéer, jeg skriver bare banale og kjedelige ting om følelser og et vanlig middelklasseliv, det er ikke vits!Jeg har en idé som er så original at ingen kommer til å skjønne den, Norge er et kjedelig pottitland og ingen vil forstå meg. Det er ikke vits!Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive den scenen, jeg kan like godt gi opp hele greia. Jeg har hatt en idé, men i går hørte jeg om en bok som har nesten samme idé, da er den allerede tatt og jeg blir nødt til å gi opp. Det er ikke vits!Tenk om jeg skriver ned idéen min og noen på forlaget stjeler den? Best å ikke skrive den ned i det hele tatt! Det er ikke vits!Ingen leser bøker lenger og ingen anmelder bøker lenger og ingen kjøper bøker lenger og det er ikke vits i å skrive en!Hvis jeg skriver dette, kommer mora mi, bestemora mi, eksen min og dem jeg gikk på ungdomsskolen med til å bli provosert. Best å slutte nå! Jeg vet ikke om dette skal være sak eller skjønn eller lyrikk eller blogg, best å stoppe teksten her og ikke spørre hvorfor den tvang seg på. Nesten ingen lever av å være forfatter, så det er vel ikke vits i å bruke tid på en drøm når jeg ikke kan garantere at det blir en bestselger så jeg kan slutte i jobben?Tenk om jeg får masse oppmerksomhet og alle blir sure? Best å gi seg nå!Tenk om ingen legger merke til boken min og den går helt under radaren? Best å gi seg nå!Det alle disse tankene har til felles, er at de er showstopper-tanker som prøver å få deg til å gi opp. Alle profesjonelle skribenter kjenner dem.
De går ikke over når du blir utgitt. En av mine store sjokk da jeg ble utgitt forfatter, var at alle forfatter-treff var fulle av showstopper-tanker.
Det var særs få samtaler av typen «Åh, jeg leser Brönte-støstrene på nytt, det er så mye jeg hadde glemt om fortellerposisjonen til Nelly Dean!»
Nei, folk sa: «Det jo helt umulig å bli anmeldt i VG lenger, de skriver jo nesten ikke bokomtaler, er det vits?» «Så du den siste royalty-utbetalingen? Knøttliten! Forlaget gjør ingenting for å selge boken min, er det vits, spør jeg deg?»
Alle showstopper-tankene er relevante bekymringer. Det finnes en tid for dem. Tid for å finne ut hvordan du løser den scenen. Tid for å snakke med forlaget om markedsføringsstrategi. Tid for å stille spørsmål om hvordan du skriver om eksen din. Men det er aldri tid for å gi opp håndverket ditt, idéen din, det som presser seg på, det som driver deg. Det er aldri tid for å si at det ikke er vits.
Alle har en hjerne som forsøker å snakke oss ut av det vi forsøker å gjøre. Jo mer ambisiøs plan, jo mer intense showstopper-tanker. De er en beskyttelse, så du ikke skal bli skuffet, såret, avvist, de passer på deg.
Du blir ikke kvitt showstopper-tankene av å pushe deg. Du må bli venn med dem, og kjenne dem igjen som forfatter-hjernens greatest hits. «Oi! En sånn! Det betyr at jeg gjør noe riktig!»
Det viktigste jeg lærer bort på skrivekurset mitt, Heksesirkel, er ikke å jobbe jevnt.
Det er å plukke opp tråden etter å ha rømt fra ditt eget prosjekt , kastet alle gode forsetter i «fuck-it»-bøtta og fullstendig ignorert planen din i fire uker.
Og så komme tilbake likevel.
Det er den eneste superkraften du trenger.
Påmeldingen til Heksesirkel stenger mandag 7. november. Der jobber vi sammen for å ikke la oss stoppe av showstopper-tankene. Men nå har du fått en jukselapp fra meg, så du kan kjenne dem igjen, uansett. Lykke til med å ikke gi deg på tørre møkka.
November 5, 2022
Skriving er enkelt
Følelser og det indre arbeidet er krevende.
Jeg skrev min første roman da jeg var 11 år.
Jeg skrev den i en kladdebok, og teksten kom raskt og lett, fordi jeg underholdt meg selv. Jeg skrev for å se hva som kom til å skje.
Når jeg leser boken (jeg har den fortsatt, på et hemmelig sted på kontoret, skrivepapiret sprøtt og sprukkent, sporene etter bic-pennen dype i arket), kan jeg se på teksten hvor mye jeg hadde lest.
Hovedgrunnen til at jeg ble god til å skrive tidlig, var at jeg begynte å lese tidlig. Og jeg leste sultent og mye. Jeg kan se Ian Flemming i boken til elleveåringen jeg var. Jeg kan se Mark Twain og Enid Blyton. Jeg kan se Nancy Drew og Charles Dickens. Jeg leste mye, jeg skrev mye, jeg skrev på en sånn måte at jeg hadde det gøy mens jeg gjorde det.
Det er ikke egentlig vanskeligere enn det. Resten er et spørsmål om redigering og teknikk.
Jeg hadde ikke «tid» til å skrive en roman da jeg var elleve, men jeg behøvde det ikke heller. Jeg skrev boken i kladdeboken min, fordi da kunne jeg gjøre skoleoppgaven (som gikk fort), og skrive et nytt kapittel men klassen var stille rundt meg. Det ble omtrent et kapittel hver skoledag.
Sånn skrev jeg to romaner og en diktsamling, og det var en rømningsaksjon for meg, en måte å ikke merke at jeg var den minst populære og mest mobbede ungen på skolen, jeg skrev en ny verden i kladdeboka, og jeg husker den bedre enn jeg husker syvende klasse: Husker hva slags rom Danielle Giovanni, tenåring og mestertyv, var fanget i, og hvordan hun brøt seg ut (det var en spile i bh-en hennes hun brukte som dirk, og bh-en var i et grønt silkestoff, jeg ser det ennå for meg.)
Alt jeg trengte å vite om skriving, lærte jeg i syvende klasse. At du må skrive ofte. At du må like det. Og at du skaper levende tekst ved å lese mye – og like å lese. At du skaper dramatikk ved å la karakterene gjøre det du har lyst til at de skal gjøre, det som overrasker deg og gir deg gåsehud.
Det vanskelige er det indre arbeidet. Det begynte å dukke opp i tekstene mine fra jeg var 14-15 år. Jeg kunne se det svart på hvitt, hvordan min egen depresjon og ønske om å dø dukket opp i alle tekstene mine, ble umulig å ikke se. Hvordan den forskrekkelige oppveksten min tøt ut i teksten, selv om jeg ville at den skulle forbli skjult. Hvordan den forskrekkelige seksualiteten min tøt ut, umulig å skjule. Hvordan mitt monstrøse jeg ble synlig på arket når jeg skrev.
Det indre arbeidet er kjernen i mitt skrivekurs, og i alt jeg underviser, fordi det hjelper ikke å vite hva som gjør en «god» tekst, når hovedgrunnen du skriver en redd tekst, en forknytt tekst, en tekst som prøver så godt den kan å ikke finnes. Eller du bare ikke skriver. Fordi du er redd for hva som vil være konsekvensene av å begynne å sette ord på det du har inni deg, enten det er en konkret hendelse – eller rett og slett en mening du føler er overveldende farlig og upopulær, en kritikk du helst ikke vil at skal slippe ut av deg.
Skrivekurset mitt har to spor: Det ene er taktisk og strategisk og handler om å sette mål, finne tid og skrive den hersens boken.
Det andre sporet er dypere og handler om all motstanden du må møte når du har satt deg mål, funnet tid og begynner å skrive den hersens boken.
Målet er å finne igjen den elleveåringen som skriver for å underholde seg selv, rød på ørene av sin egen oppfinnsomhet.
Skrivekurset Heksesirkel har en påmelding som stenger mandag 7. november. Det er det stedet jeg har laget for å gjøre det indre arbeidet du må gjøre for å ikke stoppe deg selv fra å skrive som en elleveåring i kladdeboka.
November 4, 2022
Derfor friker du ut når det kommer til penger:
Jeg selger ting.
Det er fordi jeg har et firma, og det er det firmaer gjør.
Akkurat nå selger jeg skrivekurset til firmaet mitt, Heksesirkel. Det er (relativt) dyrt, men ikke så dyrt som en veske fra Chanel eller en stor smart-tv, og mye, mye billigere enn å pusse opp badet. Men samtalene mine om pris har ikke forandret seg stort siden Heksesirkel var i beta og kostet 499kr.
Fordi pengenoia ikke handler om sum eller budsjett, men om hva du bruker penger på. Her er noiaene jeg ser gå igjen:
Derfor har du penge-noia:Du har usynlige penge-regler i hodet ditt. Som: «Jeg tar aldri taxi, fordi det er sløsing.» Realiteten er at det finnes dager hvor taxi er et magisk teppe. Og at du bruker penger på tusen ting som er like lite «lurt» som taxi (som neglelakk), men hvor du ikke har gitt deg selv et indre forbud. Ofte når vi tenker at «det kan jeg aldri bruke penger på», handler det ikke om budsjett, men om hva du ser på som «sløsete og slemt» å kjøpe.Du er redd for å bruke penger på ting som er avhengig av din egeninnsats, fordi du ikke stoler på om du kommer til å levere. Hva om du kjøper PT og ikke tør trene? Hva om du melder deg på kveldsskole og ikke gjør leksa? Hva om du blir medlem i Klatreklubben og aldri drar og klatrer? Igjen er ikke spørsmålet om sum, men om din tillit til deg selv.Du er redd for å måtte snakke med kjæresten din om penger. Det er forstemmende for meg hvor mange kvinner som ikke har egne penger. Som har 100% fellesøkonomi, og aldri kan bruke penger uten å ta det opp med partneren sin først. Men uavhengig av temaet «alle burde ha et fuck you-fond», så handler ikke «Hva vil kjæresten si?!» om sum eller budsjett. Det handler heller ikke om kjærestens usynlige penge-regler. Det handler om at du er redd for å snakke om økonomi. Du har fullstendig frys på penge-spørsmål, som betyr at du ikke har vært i nettbanken, ikke har oversikt over hva som skal betales og ikke aner hva som blir trukket fra kortet ditt. Dermed er du vettskremt for å ta en avgjørelse rundt penger, fordi du vet at du egentlig burde få oversikt og ikke har det. Men dette er ikke et spørsmål om du har råd. Det handler om at du har en konkret frysrespons rundt selve nettbanken og tema penger, og den kommer ikke til å endre seg om du får en jobb med dobbelt så høy lønn. Du har en regel om at det er galt å bruke penger på deg. Fordi du ikke fortjener det, siden du er en dårlig person, og drømmene dine er egoistiske. Problemet er dermed ikke summen, men at den går til noe du vil.Jeg driver bedrift og har gjort det i mange år. Det er – for å sitere et innlegg jeg har skrevet tidligere – en øvelse i å tåle å gjøre risikable ting med penger.
Les blogginnlegget mitt om erfaringer fra næringslivet her.
Det gjør også at jeg ser annerledes på penger enn de fleste som får lønn. Samtidig har jeg også vokst opp veldig fattig, og vet at økonomi er utrolig urettferdig og ujevnt fordelt.
Når jeg får spørsmål av typen: «Jeg vil melde meg på kurset ditt, men er usikker på om jeg har penger til det», så kan ikke jeg si: «Klart du har penger! Alle har penger hvis de vil!»
Fordi dét er jug.
Jeg kan bare si: «Du må ta din egen avgjørelse om hva du bruker penger på. Alt jeg underviser handler om at DU skal bestemme. Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre i teksten din. Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre i livet ditt. Jeg kan bare peke deg tilbake til deg selv. Men så mange av oss kjøper ting av vane, på autopilot, av noia, av sosialt press, av dårlig samvittighet. Jeg vil at du skal kjøpe med hele deg, som en full sjefsavgjørelse, at du skal komme og si: Jeg har bestemt meg for å bruke tid og penger på det jeg vil.»
Og si nei med samme energi. Ikke på grunn av en usynlig regel, ikke på grunn av noia for å snakke med noen, ikke på grunn av at du føler deg egoistisk. Men fordi du har fattet et ekte vedtak.
