Ida Jackson's Blog, page 6
June 4, 2020
Jeg er rasist
Og det er du også.
Et minne:
Jeg er 17 år.
Jeg sitter på toget og forteller vennene mine min beste negervits.
(Hva er det som er svart og står på et ben i ørkenen? En enbent neger!
Hva er det som er svart og står på to ben i ørkenen? To enbente negre!
Hva er det som er svart og står på tre ben i ørkenen? Et flygel!)
Men vennene mine ler mer enn de bør.
En av dem lener seg over til meg og hvisker:
Det sitter en neger rett siden av oss!
Ida 17 år trekker på skuldrene.
Litt får han tåle.
Vet du hva jeg skulle i Oslo?
Demonstrere mot regjeringen rasistiske asylpolitikk.
Jeg ser at du har farget Instagram-innlegget ditt svart.
Jeg ser at du har delt de “hvite privilegiene” dine.
Men “privilegier” er en veldig puslete måte å si “fordeler og definisjonsmakt” på.
Dønn ærlig: Det er et tulleord.
Fordi negervitsen min kom ikke av at jeg “ikke var klar over fordelene mine i verden”.
Den kom av at jeg er vokst opp i en rasistisk kultur i et rasistisk land og dermed var blitt temmelig rasistisk selv.
Det er mange som sier “check your privileges”, men jeg oppfatter det som en dekkoperasjon.
En måte vi hvite slipper å si: “Ta en kikk på rasismen din.”
[image error]
Ja, dette er dårlige nyheter.
Du gjør jo så godt du kan.
Du ser urettferdigheten og jævelskapen og sier til deg selv:
“Jeg må være en del av løsningen, ikke problemet.”
Men inni deg sier du også: “Hvordan kan jeg gjøre meg uangripelig?”
Å være hvit antirasist er å være skikkelig hårsår.
Du vil så gjerne være den eneste snille bleikfisen, og selv Vigrid-medlemmene blir såra og vonbråtne hvis de blir kalt rasister.
(Anbefalt lesning: White Fragility: Why it’s so hard for White People to talk about Racism)
“Jeg er ikke rasist, men…”
Jeg har sagt det.
Du har sagt det.
Det er på tide å slutte.
La oss heller si:
“Ånei, der var rasismen min igjen.”
Ja, du har vært medlem i SV siden du var fjorten år, du har gått i fakkeltog for Benjamin og Obiora, du har gamle t-skjorter der det står “Ikke mobb kameraten min!” og du har donert penger til barna i Moria.
Nei, jeg sier ikke at du vil frata svarte mennesker rettighetene deres.
Nei, jeg sier ikke at du er tilhenger av vold og overgrep mot alle med en mørkere hudfarge enn deg.
Nei, jeg sier ikke at du tror at hvit hud gjør deg mer intelligent.
Nei, du er ikke nazist.
Men rasismen er mye mer enn KKK.
Rasismen er strukturell og kulturell og nesten umulig å få øye på når du er hvit.
Du kan ikke melde deg ut av den.
Det betyr ikke at vi skal gi opp kampen.
Men å slåss mot rasismen er litt som å slåss mot angst og depresjon.
Det funker ikke å si:
“Åkei, dét var mitt siste angstanfall! Nå er det helt over.“
Vi blir bare flinkere til å sette ord på og jobbe oss gjennom.
Men da må vi aller først innrømme at vi har angst, og ikke bare plutselige allergiske reaksjoner mot folkemengder.
Jeg må regne med å gulpe på egen rasisme igjen, igjen, igjen.
Det er ikke så rart.
Da jeg var barn, var dette en av de få svarte mennene jeg visste om. Godt å se deg, Guran!
[image error]Fantomets versjon av Robin
Jeg bruker Guran for å hente denne samtalen hjem til Norge.
Akkurat nå lever vi nesten i USA.
Sosiale medier er som en ekstra amerikansk delstat, åpen for innflyttere fra hele kloden.
Men vi kan ikke fikse USA derfra.
Vi kan vise solidaritet.
Vi kan donere penger.
Vi kan demonstrere utenfor den amerikanske ambassaden.
Men vi må slåss mot norsk rasisme i Norge.
Ikke si:
“Nei & nei, så fælt de har det der borte.”
Si:
“Hva kan vi gjøre her hjemme?”
Det er veldig lett å være motstander av mord.
Men at politiet myrdet George Floyd er en del av en mye, mye større struktur som finnes i alle oss.
Så signer oppropet til Amnesty.
Les og engasjer deg.
Men ta med engasjementet ditt hjem.
La oss jobbe med egen rasisme.
Ja, ordet svir.
Fordi vi sier: “Jammen jeg er ikke rasist!”
Så mener vi “Jammen jeg er ikke slem!”
Alle vil være heltene i sin egen historie.
Ingen vil påta seg en knivsodd ansvar.
For å sette det på spissen:
Alle som skjøt inn i massegravene på Østfronten så på seg selv som heltene i den historien.
Dette er ikke for å “hitle debatten”, men for å si:
Selvforståelsen din betyr ikke en dritt.
Å være hvit er å være så tett innvevd i rasismen at vi ikke kan se den.
La oss kikke på lille Ida.
Blond, blåøyd.
Gikk på en skole der det ikke fantes en unge med mørk hud.
Leste bildebøker med bare hvite mennesker.
Så filmer med bare hvite fjes.
Alt annet var Hoa hottentott.
Tigerlilje.
Zombien Bombie.
[image error]
Jeg har jobbet og jobbet med egen rasisme, men på grunn av bakgrunn og oppdragelse, så er fabrikkinnstillingen min at “hvit” er det samme som “normalt menneske”.
Da jeg vokste opp var svart enten farlig og eksotisk, eller stakkarslig og måtte reddes.
(Nå kommer kavaleriet, dere!)
(Apropos folkemord.)
Når jeg tegner, tegner jeg bare hvite mennesker.
Når jeg skriver, skriver jeg bare hvite mennesker.
Når jeg ser en forsamling hvite mennesker, tenker jeg ikke: “Her var det hvitt!”
Jeg tenker bare: “Her var det et mangfoldig utvalg vanlige folk!”
Jeg har fått masse skryt for å ta inn en mørk unge i Brillebjørn.
Ida, et antirasistisk fyrtårn.
Selv om Lena er kritthvitt.
Selv om Danielle er kritthvitt.
Hver dag når jeg setter meg ned for å skrive, må jeg tenke:
Husk mørke unger!
Selv om jeg bor i en by full av mørke unger som leser bøkene mine.
I min indre verden dukker de aldri opp av seg selv.
Med mindre vi skal til Bengals jungel og besøke hodeskallegrotten.
Å være hvit er å lengte etter å melde seg ut av spørsmålet om rasisme.
Vi lengter etter å si:
“Jeg hopper over Vesle Hoa på Egner-plata.
Jeg dropper å lese Babar. Jeg delte noe med #blacklifematters.
Da har jeg gjort mitt, gitt.”
Men Karsten og Petra er ikke mindre rasistisk fordi du aldri ser noe mørk hud.
Det er bare at den overveldende hvitheten er usynlig når vi er hvite selv.
Vi klarer ikke å løse at USA er bygget på slaveri og folkemord.
Men vi kan begynne å legge merke til at vi er hvite.
Det er så lett å gjøre “spørsmålet om rasisme” til spørsmålet om å ikke si feil.
Dette er antirastisk kamp på skravleklassens premisser.
Vi bestemmer hvilket språk som er best å bruke.
Så kan vi beskytte oss selv ved å kritisere alle som ikke henger med.
Men rasismen er mye mer omfattende enn som så.
Rasismen er alt vi glemmer.
Rasismen er alt vi ikke legger merke til.
Rasismen er tusen usynlige tankefeil.
En samtale mellom to bra folk i livet mitt:
“Og det er jo så viktig å huske på kvinner og folk med minoritetsbakgrunn og…”
“Så når du sier kvinner, så mener du egentlig hvite kvinner? Minoritet er en separat kategori for deg?”
Busted.
Sånn er det.
Nøytral = alltid hvit for oss bleikfiser.
Jammen OK.
Hvis jeg er rasist.
Hva faen skal jeg gjøre?
Gi opp drømmen om å være den eneste uangripelige hvite personen i verden.
Ta ansvar for din del av møkka.
Legg merke til hvitheten rundt deg.
Du kan ikke gjøre noe før du ser problemet.
Et eksempel:
Alle hvite forfattere beskriver ikke hudfargen på hvite karakterer i bøkene, men tydelig sier fra når det kommer en mørkhudet person inn i fortellingen.
“En mann. En mann. En svart mann.”
Så enkelt og så usynlig kan du si at en bok er for hvite og av hvite.
Det betyr at du ikke bare kan hoppe over “de rasistiske” bøkene i norsk kanon.
Hvithet som normal er overalt.
Ved å slutte å si at noen veldig få fascister og nazister er de eneste rasistene, til å si at dette er et problem alle hvite har, kan vi også bli rausere ovenfor dem som driter på draget.
Jeg vil ha en folkebevegelse.
Da må vi ta hensyn til at folk kommer til spørsmålet om egen hvithet på ulike stadier i livet.
Jeg har en ektemann som har vokst opp med postkolonial teori.
Jeg vokste opp med artige Kinamann-vitser.
Vi er like hvite begge to.
Men jeg har hatt mindre fintfølelse for hva som er flaut å si.
Når vi blir klar over denne systematiske rasismen kan vi være litt mindre hånlige ovenfor dem som kler seg ut som Hiawatha på karneval, men aldri har hørt om Indian removal og Trail of Tears.
Det gjør det enklere å ta vanskelige samtaler.
Og det å kunne si: “Jepp, velkommen til Norge. Hele kulturen vår er rasistisk, vi jobber med saken.” gjør det lettere å skille ut dem som faktisk har en rasistisk agenda.
For dem er det flere av enn du tror.
Også her, i dette lille landet.
For å faktisk kunne slåss mot rasismen, må vi kjenne den igjen i oss selv.
Jeg jobber med at faenskapet skal slutte her.
Men jeg tror det kommer til å ta en generasjon eller tre før det virkelig monner.
Og det er ikke en jobb vi kan kvotere oss ut av.
Vi må skrive nye fortellinger.
Fortellinger der hvitheten tar mindre plass.
Og ja, som den oppmerksomme leser kan se, skriver jeg til et hvitt du.
Det er bare er bare oss hvite som kan velge om vi vil forholde oss til rasismebegrepet.
Alle andre lever med det tett på kroppen.
Er du klar for å jobbe videre med rasismen?
På tide å lese seg opp.
Bruk pengene dine på svarte forfattere.
Kjøp e-boken Rasismens poetikk av Guro Sibeko.
Hun tok jobben med å møte i Dagsnytt 18 og minne alle om at de faktisk er rasister.
Belønn henne med å kjøpe boken nå.
Du kan lese den om et minutt, og hun får betalt for jobben sin på Dagsnytt 18 i penger.
Har du ikke lest Camara Joof ennå?
Kjøp og les den i dag.
Har du ikke lest Sumaya Jirde Ali ennå?
Kjøp og les den i morgen.
Les Toni Morrison.
Les Nikki Giovanni.
Legg til flere bøker til denne listen.
Les dem.
Bruk bøkene.
Bøker er den beste måten vi kan flytte inn i noen andres verden på uten at de må svare på de plagsomme spørsmålene våre.
Send dette innlegget videre til alle som trenger det.
Kjøp.
Gi så det svir.
May 8, 2020
Ny, gratis lydbok hver fredag
Vet du?
Jeg elsker å fortelle eventyr.
Etter at jeg gav bort den gratis lydboken om Brillebjørn, begynte jeg å lage en i uken.
La oss gjøre det til en fast greie.
Hver fredag legger jeg ut en ny.
Eventyr til ungene, mini-pause til mor.
Her kommer ukens barnetime med Ida.
Klikk her for å laste ned teksten som PDFDownload
Ukens eventyrstund er min versjon av klassikeren Kjetta på Dovre. Den ble opprinnelig spilt inn under Corona, derfor er det en referanse til at mamma er hjemme og jobber i åpningen, men ellers er den helt tidløs. I slutten av eventyret kommer et av tulleversene jeg har skrevet til sønnen min.
Det heter “Nakendans” og passer godt å danse naken til.
Denne eventyrstuden er lisensiert med CC-BY-SA.4.0
Det betyr at du får lov til å dele den med alle du vil, og lage din egen versjon. Barnehageansatte og bibliotekarer: Forsyn dere.
Har du lyst på en ekstra eventyrstund?
Klikk her for å få et bonus-eventyr på e-post.
Da får du en ekstra eventyrstund til nedlastning + beskjed om alle fremtidige eventyrstunder, digitale forfatterbesøk, nye utgivelser og alt annet jeg driver med. Jeg deler ikke e-posten din med noen, og du kan melde deg av når som helst.
Liker du dette?
Del med alle småbarnsforeldre i ditt liv!
Har du tanker og innspill til eventyret fra deg eller ungene dine?
I såfall blir vi alle glade hvis du skriver i kommentarfeltet!
Har du bilder av lytting og høytlesning du vil dele? Tag meg på Instagram, så deler jeg!
April 21, 2020
Free audiobook about having to stay at home because of COVID-19 – now in German
Hi everyone! This is Bo Bear!
[image error]Illustration Jens A. Larsen Aas
He is a Norwegian children’s book character. Two weeks ago, I made a special Bo Bear audiobook about Bo Bear having to stay home from day care because of COVID-19 and gave it away for free. It’s reached about 20 000 downloads as I write this.
My goal was to give parents and care takers everywhere a ten minute toilet break while their kids listened to a story that was really close to their own self-isolated everyday life.
Since then, the free Bo Bear book has been translated into Danish and English.
Two of my readers has made a translated into German, and Melanie even made an audio-version!
Click here to listen to – or download the audiobook in German, read by Melanie Kirmess.
Click here to download Melanie’s version of Bo Bear (PDF.)
Click here to download Frederike Naujokat’s version of Bo Bear (PDF)
Experimental Corona-culture
Giving this book away is a live, cultural experiment. Bo Bear is an established concept in Norwegian. We have 16 book titles out so far, two movies and a television show. And super cute merchandise. When I shared my first audiobook, the kids who listened knew the character well.
But translated into other languages, the audiobook has to fend for itself. I hope it still serves you, all though your kids don’t know Bo Bear yet.
A few words about the story:
Bo Bear lives with his two mothers, Mummy and Mom, in the middle of Norway. Mom is a nurse and Mummy is a grad student in informatics.
The fact that the bears are queer has not been much of a topic in the Norwegian reception of the books (but we have had some debate regarding Bo Bears not optimal bed time routine…). But I have learned that the lack of queer families in children’s literature in general makes the Bo Bear books unique. So if you have been looking for some queer and fun children’s books, here is one for free. It’s about being stir crazy while your parent works from home. Oh, and it also got fart jokes and a cat. And a pirate song. All my four year old son’s favorite things.
Would you like to do something with the Bo Bear-franchise in German? Or any other language?
Then you should send an e-mail to the people right under here!
Contact Gyldendal Agency for anything book-related.
Contact Spark Media for TV, movies, merchandise and any wild whim or idea.
If you enjoy the audiobook: Please pass it on, and link to this blog post! Thank you!
Stay safe and wash your hands
(Want to stay in touch? You can follow me on Instagram or Twitter.)
April 8, 2020
Gratis Brillebjørn lydbog på dansk
Hej alle sammen! Dette er Brillebjørn!
[image error] Illustrastion: Jens A. Larsen Aas
Han er en norsk barnebog-figur!
Tre af bøgerne er oversat til dansk, Brillebjørn bager, Brillebjørn får plaster på og Brillebjørn gør indkøb. Da Norge lukkede skolerne og børnehaverne på grund af COVID-19, lavede jeg en gratis Brillebjørn lydbog og delte den ud via Internettet.
Den handler om hvordan Brillebjørn bliver nødt til at være hjemme fra børnehaven selv om han ikke er syg, og forklarer Corona krisen for børn.
Målet med lydbogen har været at give alle forældre derude, 10 minutters fred og ro til at få sendt en e-mail eller gå på toilettet alene.
Nu er bogen også blevet oversat til dansk af Siv og Jonatan Christensen. Jonatan har indlæst en lydbog og indspillet en YouTube-video, som du kan se sammen med dine børn herunder.
Hvis du vil have din egen lydfil og PDF-versjon af bogen, så du kan læse den højt eller afspille den i bilen, kan du melde dig på denne e-mail liste.
Meld dig på her, så sender jeg dig filerne.
Vigtig information: Jeg deler ikke din e-mailadresse med nogen, og jeg sender dig ingen spam. Men jeg forbeholder mig retten til at sende dig en besked hvis der kommer flere Brillebjørn bøger ud på dansk.
Denne bog er udgivet under CC-BY-SA.4.0
Det betyder at du kan dele den så meget du vil, og lave dine egne versjoner, så længe alle andre har de samme rettigheder til det du har lavet.
Du finner lydbog på norsk, som er gratis, her.
We also have an English version of the free audiobook.
Hvis du deler eller linker til lydbogen, bliver jeg glad hvis du henviser til denne blogg, sender mig en e-mail til ida@idajackson.no eller linker til @virrvarr på Twitter og @_virrvarr_ på Instagram!
Vask hænder og ta vare på hinanden!
April 1, 2020
Free audiobook about a small bear with two mothers having to stay at home because of COVID-19
Hi everyone! This is Bo Bear!
[image error] Illustration: Jens A. Larsen Aas.
He is a Norwegian children’s book character. Two weeks ago, I made a special Bo Bear audiobook about Bo Bear having to stay home from day care because of COVID-19 and gave it away for free. It’s reached about 20 000 downloads as I write this.
My goal was to give parents and care takers everywhere a ten minute toilet break while their kids listened to a story that was really close to their own self-isolated everyday life.
Now I have gotten the audiobook translated to English by Matt Bagguley, and gotten native English speaker, Lara Okafor, to read it.
I am continuing the “spreading children’s culture to combat self isolation-fatiuge”-thing with giving away the English version as well.
Sign up here to get the free download! You will get both an MP3-version and a PDF-version.
Important disclaimer: I will not share your e-mail with anyone, and I will not send you any spam. But I will send you an e-mail if something awesome happens to the Bo Bear-franchise (like a translation into English.)
Experimental Corona-culture
Giving this book away is a live, cultural experiment. Bo Bear is an established concept in Norwegian. We have 16 book titles out so far, two movies and a television show. And super cute merchandise. When I shared my first audiobook, the kids who listened knew the character well.
But translated into other languages, the audiobook has to fend for itself. I hope it still serves you, all though your kids don’t know Bo Bear yet.
A few words about the story:
Bo Bear lives with his two mothers, Mummy and Mom, in the middle of Norway. Mom is a nurse and Mummy is a grad student in informatics.
The fact that the bears are queer has not been much of a topic in the Norwegian reception of the books (but we have had some debate regarding Bo Bears not optimal bed time routine…). But I have learned that the lack of queer families in children’s literature in general makes the Bo Bear books unique. So if you have been looking for some queer and fun children’s books, here is one for free. It’s about being stir crazy while your parent works from home. Oh, and it also got fart jokes and a cat. And a pirate song. All my four year old son’s favorite things.
Would you like to do something with the Bo Bear-franchise in English? Or any other language?
Then you should send an e-mail to the people right under here!
Contact Gyldendal Agency for anything book-related.
Contact Spark Media for TV, movies, merchandise and any wild whim or idea.
If you enjoy the audiobook: Please pass it on, and link to this blog post! Thank you!
Stay safe and wash your hands
(Want to stay in touch? You can follow me on Instagram or Twitter.)
March 23, 2020
Jeg lager hemmelig klubb på Patreon. Du er invitert.
Hei, kjære. Det har vært noen underlige dager etter at den gratis Brillebjørn-lydboka ble lastet ned over 17 000 ganger på en uke. Etter å ha sendt e-poster med over 1000 mennesker som det viser seg har lest bøkene mine i over ti år, har jeg tenkt mye på hva mer jeg kan lage til leserne mine enn “bare” en blogg.
Så nå har jeg laget en hemmelig klubb. Jeg har kalt den Binneklubben (alle kjønn velkomne!), fordi i fantasien min er det mamma og mor, mødrene til Brillebjørn, som er de første medlemmene. At det er et sted de kan slappe av, hente frem strikketøyet, åpne Pepsi Max-en og kanskje en øl (hvis de ikke er for søvnige) og få påfyll. Er det noe jeg har lært de siste ukene, er det at bak hver eneste solgte Brillebjørn-bok, står det en fantastisk høytleser. De gjør en kjempejobb med å lese bøkene mine høyt, men de trenger en lesepause innimellom. Og Binneklubben gir dem akkurat dét, pluss muligheten til å komme med innspill på bøkene de kommer til å lese høyt flere ganger enn meg.
Derfor får medlemmene i Binneklubben:
En barne-podcast hver lørdag morgen med eksklusivt, originalt innhold, skreddersydd for ungene til medlemmene i Binneklubben. Jeg tar utgangspunkt i alderssammensetning, interesser og lager en eventyrstund. Det blir sanger, rampete vers, egne versjoner av sagn og folkeeventyr, med gjestespill fra de “etablerte” barnebokkarakterene mine. Ja, jeg har funnet opp Barnetimen for de minste på nytt. Et digitalt, live forfatterbesøk i måneden der jeg leser fra Brillebjørnbøkene og Lena-bøkene. De tre siste årene har jeg måttet takke nei til over hundre forespørsler om forfatterbesøk på ulike folkebibliotek. Å være omreisende trubadur for småbarn har vært vanskelig å kombinere med det faktiske småbarnslivet. Men digitalt lar det seg gjøre. Forfatterbesøkene blir selvsagt tilgjengelige som video etterpå, i tilfelle ungen din plutselig dupper midt i lesestunden.Et personlig kjærlighetsbrev i måneden til den som leser bøkene høyt. Du er best og du fortjener mer kos enn jeg kan putte i en vanlig barnebok. Mulighet til å testlese tidlige utkast av Brillebjørn-bøker og Lena-bøker og foreslå temaer for nye bøker (høytlesers privilegium!)Skikkelig lukket selskap med overraskelser og artige aktiviteter
Ja, det koster penger. Omtrent like mye som en barnebok i månedlig medlemsavgift. Meld deg inn her.
Må jeg ha barn for å bli binne?
Nix! Binneklubben er for alle leserne mine (helt uavhengig av kjønn)! Jeg har laget to ulike medlemsskap for de som vil ha mer Virrvarr-innhold: Binneklubben barnefri og Binneklubben etter leggetid. Medlemmer i “Etter leggetid” får tilgang på både voksenstoff og barnestoff, mens barnefri bare får voksenstoff. Velg det som passer best for deg!
Jeg lager også denne klubben fordi jeg savner den gamle Internetten. Den der jeg kunne skrive langt og personlig om sexleketøy og psykiatri. Den der jeg kunne være mer meg selv enn noen andre steder. Jeg klarer ikke å skru klokka tilbake til 2007, men jeg kan lage et litt mer skjermet rom for å dele råere og drøyere innhold. Og det får du i Binneklubben Barnefri og Etter leggetid.
Du får også tarotlesninger og horoskoper, fordi det er så utrolig gøy for meg å lage det. (Du kan helt fint skippe det og få lilla-skjerf-fri medisin, altså.) Det er bare at målet med Binneklubben er å lage en digital scene der jeg kan være hele meg. En person som brenner for barnebøker, men som også er besatt av andre verdenskrig, som alltid vil snakke om kropp og politikk, og som har lest tarotkort i tyve år. En av de første medlemmene kalte Binneklubben etter leggetid for “hennes annerledes dameblad” og det synes jeg er en bra beskrivelse. Et drøyt og plutselig dameblad du kan sende meldinger til. Og som svarer.
Som medlem i Binneklubben Barnefri/Binneklubben etter leggetid får du:
Medisin på e-post hver mandag. Litt tarot, litt horoskop, litt politikk, litt rå og personlig tekst fra meg. Dette er inspirerte og umiddelbare tekster du ikke får noen andre steder – litt som denne blogging var før 2010.En digital vinkveld i måneden. Jeg lager live salong (som du selvfølgelig får opptak av, også) der jeg inviterer en av mine favorittpersoner i universet, og så svarer vi på spørsmål og prater fritt. Ikke en panelsamtale, ikke en debatt, men en uformell samtale der vi slipper oss løs. De to første bekreftede gjestene er Ida Aalen og Nina Brochmann. Jeg lover at det kommer til å bli mega-bra, og noe du definitivt ikke får andre steder. Tilgang på uferdige tekster og bonus-innhold. Skikkelig lukket selskap med overraskelser og hemmelig klubb, selvfølgelig.
Høres det fristende ut? Meld deg inn i Binneklubben Barnefri & Etter Leggetid.
Jeg blir veldig glad om akkurat du blir med. Vi er midt i en underlig tid, og jeg leter etter nye måter å være forfatter på. I denne isolerte tid, er jeg helt sikker på at tettere leserkontakt gjør alene-skriving morsommere. Så bli med og lag litteraturhistorie med meg.
Og til de som lurer: Nei, dette betyr ikke slutten på bloggen eller bøkene. Det betyr heller at jeg finner opp noen andre formater i tillegg.
March 15, 2020
Gratis Brillebjørn-lydbok om å være hjemme på grunn av COVID-19
Hei der hjemme. Jeg bare antar at du er hjemme. Jeg er hjemme. Ungen min er hjemme. (Nesten) alle er hjemme. Noen har hjemmekontor. Noen er permittert. Barnehagene er stengt. Skolene er stengt. Noen er i karantene. Noen bare holder seg unna.
Hvis du har barn, så har du mer enn én jobb om dagen. Kanskje holder du fortet mens ektefellen din er på jobb i helsesektoren. Kanskje har du skolebarn som skal fjernundervises og gjøre lekser. Kanskje har du videokonferanser du må være med på og rapporter som må skrives. Kanskje var du hjemme med én baby, men er nå omringet av en smårolling og en rastløs skolegutt på toppen av det hele.
(Du kan lese om synet mitt på ubetalt arbeid her. Heia deg.)
Jeg vet ikke hvordan livet ditt ser ut. Men jeg kan gjette. Brillebjørnbøkene er en blanding av feltstudier og empati, blandet med mitt eget småbarnsliv.
(Du kan lese om hvordan jeg tenker når jeg skriver dem her.)
Og jeg vet at Brillebjørn-bøkene fungerer aller best når de ligner mest mulig på livet du og barna dine lever akkurat nå. Så jeg skrev en bok jeg har kalt: “Brillebjørn er hjemme fra barnehagen selv om han ikke er syk” og leste den inn på en MP3-fil til deg. Den er helt gratis og kommer alltid til å være det. Spill den for ungen din. Jeg håper den gir deg litt arbeidsro eller en tur på do. Kanskje jeg får gitt deg ti minutter pause. Har du ikke barn, høres ti minutter lite ut.
Men etter at jeg fikk barn, har det vært perioder i livet mitt hvor det jeg lengtet etter mest i universet er ti minutter pause. Vi har ingen garanti for at denne lydfilen vil gjøre det, men det er verdt et forsøk. Jeg kan ikke komme hjem til å deg og være flokken din. Så da sender jeg litt flokk på flaskepost, isteden. Det er jo det kultur er, ikke sant?
Sånn får du lydbok – en oppskrift
Klikk her for å få gratis lydbok.
Når du legger inn e-posten din, kommer du til en nettside der du kan laste ned boken som PDF. Du får også en e-post fra meg hvor det er en stor, grønn knapp du må trykke på for å bekrefte at du vil ha lydbok. Når du har trykket på den, får du lydboken i en separat e-post. Det er en MP3-fil du kan laste ned og spille hvor som helst. Grunnen til at det er to e-poster, er for å at hverken du eller jeg skal få spam.
Personvernspåminnelse: Jeg deler ikke e-posten din med noen. Jeg kommer ikke til å sende deg e-post om andre skriveprosjekter jeg har, ei heller om denne bloggen. Jeg forbeholder meg dog retten til å sende deg e-post om nye Brillebjørn-greier du kan kjøpe. Det er nemlig dette jeg lever av.
Men ikke kjenn på kjøpepresset. Jeg føler meg litt ubrukelig som forfatter i en tid der vi trenger sykepleiere, ikke “kreativ skriving”. Så jeg tenkte: Jeg får dikte opp en fortelling og ha eventyrstund for ungene våre ved leirbålet mens de andre voksne får tatt seg en hvil.
Jeg vet at vi ikke sitter rundt leirbål nå. Alle er hjemme hos seg selv. Alle møteplassene er tomme. Men jeg har jo alltid følt at jeg ikke egentlig er fra Norge, men fra Internett. Så la dette være leirbålet vårt nå.
Last ned en gratis lydbok til deg selv og barna dine. Og er du kunstner: lag noe annet de andre kan varme seg på.
Oppdatert: Over 16 700 nedlastninger
Kjære alle. Siden jeg delte dette blogginnlegget og den gratis lydboken, har Brillebjørn er hjemme fra barnehagen selv om han ikke er syk blitt lastet ned over 16 700 ganger, og trafikken er jevn og stigende.
Jeg har fått helt overveldende fantastiske kommentarer, jeg har fått se barnetegninger og videoer av bibliotekarer og barnehage-ansatte som leser boken høyt selv over video. Tegnspråktolkning av boken er kanskje det kuleste til nå.
Som jeg sier til alle som spør: Denne boken skal alltid være gratis. Jeg har publisert den under en CC-lisens med Share Alike. Det betyr at du som pedagog har lov til å lage din egen versjon uten å spørre meg om lov og fremføre den på den måten du synes er best, så lenge alle andre har lov til å gjøre det samme (og du sier den er fra meg).
Du finner en oversikt over alle Brillebjørn-bøkene jeg har gitt ut på denne siden. Der finner du også resten av forfatterskapet mitt.
Hvis du vil ha flere lydbøker til barna dine fra meg i denne rare tiden, kan du melde deg inn i klubben min på Patreon.
Ny, gratis Brillebjørn-lydbok om å være hjemme på grunn av COVID-19
Hei der hjemme. Jeg bare antar at du er hjemme. Jeg er hjemme. Ungen min er hjemme. (Nesten) alle er hjemme. Noen har hjemmekontor. Noen er permittert. Barnehagene er stengt. Skolene er stengt. Noen er i karantene. Noen bare holder seg unna.
Hvis du har barn, så har du mer enn én jobb om dagen. Kanskje holder du fortet mens ektefellen din er på jobb i helsesektoren. Kanskje har du skolebarn som skal fjernundervises og gjøre lekser. Kanskje har du videokonferanser du må være med på og rapporter som må skrives. Kanskje var du hjemme med én baby, men er nå omringet av en smårolling og en rastløs skolegutt på toppen av det hele.
(Du kan lese om synet mitt på ubetalt arbeid her. Heia deg.)
Jeg vet ikke hvordan livet ditt ser ut. Men jeg kan gjette. Brillebjørnbøkene er en blanding av feltstudier og empati, blandet med mitt eget småbarnsliv.
(Du kan lese om hvordan jeg tenker når jeg skriver dem her.)
Og jeg vet at Brillebjørn-bøkene fungerer aller best når de ligner mest mulig på livet du og barna dine lever akkurat nå. Så jeg skrev en bok jeg har kalt: “Brillebjørn er hjemme fra barnehagen selv om han ikke er syk” og leste den inn på en MP3-fil til deg. Den er helt gratis og kommer alltid til å være det. Spill den for ungen din. Jeg håper den gir deg litt arbeidsro eller en tur på do. Kanskje jeg får gitt deg ti minutter pause. Har du ikke barn, høres ti minutter lite ut.
Men etter at jeg fikk barn, har det vært perioder i livet mitt hvor det jeg lengtet etter mest i universet er ti minutter pause. Vi har ingen garanti for at denne lydfilen vil gjøre det, men det er verdt et forsøk. Jeg kan ikke komme hjem til å deg og være flokken din. Så da sender jeg litt flokk på flaskepost, isteden. Det er jo det kultur er, ikke sant?
Du får lydboken ved å klikke her. Da sender jeg deg MP3-fil og PDF-versjon av boken på e-post.
Personvernspåminnelse: Jeg deler ikke e-posten din med noen. Jeg kommer ikke til å sende deg e-post om andre skriveprosjekter jeg har, ei heller om denne bloggen. Jeg forbeholder meg dog retten til å sende deg e-post om nye Brillebjørn-greier du kan kjøpe. Det er nemlig dette jeg lever av.
Men ikke kjenn på kjøpepresset. Jeg føler meg litt ubrukelig som forfatter i en tid der vi trenger sykepleiere, ikke “kreativ skriving”. Så jeg tenkte: Jeg får dikte opp en fortelling og ha eventyrstund for ungene våre ved leirbålet mens de andre voksne får tatt seg en hvil.
Jeg vet at vi ikke sitter rundt leirbål nå. Alle er hjemme hos seg selv. Alle møteplassene er tomme. Men jeg har jo alltid følt at jeg ikke egentlig er fra Norge, men fra Internett. Så la dette være leirbålet vårt nå.
Last ned en gratis lydbok til deg selv og barna dine. Og er du kunstner: lag noe annet de andre kan varme seg på.
March 7, 2020
Idas 8.mars-tale: Ubetalt arbeid er fortsatt en jobb
Jeg slo opp med Audun Lysbakken for godt da jeg var hjemme med en vill ettåringog mottok kontantstøtte. Jeg hørte en debatt der SVs argument for å avvikle kontantstøtten var: “Du skal ikke få penger for å ikke jobbe.”
Og jeg var litt sånn “Audun, gutten min, jeg har aldri jobba så hardt i hele mitt liv som når jeg jager rundt på denne villbassen på lekeplassen kl 05 på morgenen. Hvordan i allverden kan du tro at SV skal beholde posisjonen som omsorgsarbeidernes parti når du sier at det å ta vare på gærne smårollinger hjemme ikke er en jobb, mens det å jobbe i barnehage er en viktig jobb? Det er den samme jævla jobben, det er bare at jeg tross alt har litt bedre arbeidsvilkår i min barnehage for én, siden jeg har høyere voksentetthet enn min lokale kommunale. Det er bare at jeg ikke drar inn noen skattepenger akkurat nå, og arbeidslinja er basert på at lønnsarbeid = det eneste verdifulle et menneske kan drive med. Men ikke kom og si til meg at det er kvinnefrigjøring å late som om arbeidsinnsatsen min ikke finnes.”
Jeg har vært mye i USA, og ute på lekeplassen treffer du stadig vekk dem du ikke leser om angloamerikanske, feministiske kampskrift som Lean in: En Nanny-hær som inntar bibliotek og lekeplass med babyene til de frigjorte, arbeidende mødre. “Jeg er stolt over å være en arbeidende mor!”, men de er ikke fullt så stolte over å være arbeidsleder for de lavtlønnede omsorgsarbeidere som triller rundt på de to måneder gamle babyene deres.
Det er et biologisk faktum at babyer er helt ubrukelige, og trenger døgnvakt. Og den døgnvakten er arbeid. Jeg vet det, for jeg har vært min egen nanny. Jeg ser dem gynge med hoftene slik jeg gynget, ser dem organisere samværet seg i mellom så en kan holde øye med to babyer mens den andre går på do. De oppfører seg akkurat som norske småbarnsmødre på kafé, bare at de som regel er 60+, og betraktelig mørkere i huden enn de hvite babyene de bysser og bærer. Men jobben er den samme, og noen må gjøre den.
Det er veldig lett å snakke om det å være sammen med babyer og holde fokuset på hva som er best for babyen. Men babyer er utro elskere: De knytter seg til alle store dyr som mater dem, og husker ikke en skit av sitt første leveår uansett. Jeg er ikke bekymret for ungene nannyene husker på knærne sine. Det er mer at nannyene er en påminnelse om at å gå tilbake på jobb etter at du har fått barn alltid betyr å delegere den jobben til noen andre. Det er ikke sånn at “å stå utenfor arbeidslivet” er å sitte hjemme og tvinne tommeltotter. Det er som regel å jobbe hardt med arbeid du ikke får delegert og som ingen ser eller setter pris på.
Dette gjelder ikke bare ubetalt omsorgsarbeid for unger: Det gjelder også alt det ubetalte omsorgsarbeidet alle landets trygdede og sykmeldte gjør for å ta vare på seg selv. Det gjelder all den ubetalte eldreomsorgen og sykepleien som gjøres rundt om de tusen hjem. Og selv for de av oss som har barnehageplass til barna, har sykehjemsplass til dem vi elsker, har BPA og rett på fysioterapi og spesialistoppfølging, så er det fremdeles et stort, usynlig ledelsesarbeid knyttet til det å delegere til stat, kommune, bydel og helsevesen. Fordi enten så er du den som husker at det er turdag, navner klær (gjelder både barnehage og sykehjem), går på oppfølgingsmøter og planlegger arbeidsoppgaver for BPA, sørger for at du har bestilt pasienttransport lang nok tid i forveien til at du kommer deg til fysioterapaut og spesialist, alt dette, og så skal du fremdeles få skiftet på senga og tatt oppvasken, alt dette i tillegg til “den ekte jobben din”, den eneste folk ser og anerkjenner, den eneste som har “verdi”.
Det vanskelige med ubetalt arbeid er nettopp at det er så tett knyttet til kroppene våre. Hvis du skifter sengetøy på tre minutter mens du hører på podcast, lever du i et totalt forskjellig univers enn den som må kvinne seg opp og hvile seg etter en skikkelig dynetrekk-økt.
Du vet du gjør ubetalt omsorgsarbeid fordi du ikke kan velge det bort. Så mye av jobbene jeg har hatt i arbeidslivet har vært meningsløse bullshittjobber. Konsekvensene av å slutte å ha en Instagramstrategi? Sannelig om jeg vet. Konsekvensene av å slutte å lage fancy årsrapport i InDesign? En sjef blir skuffet over at hen ikke er på forsiden av noe. Konsekvensene av å ikke følge opp tannhelsen til opphavet på sykehjem? Betennelser i gommen, økt medisinering. Konsekvensene av å ikke tømme lofilteret i tørketrommelen? Brannfare.
Jeg har to jobber: En god kladeis med ubetalt omsorgsarbeid. Det er det viktigste arbeidet jeg gjør, og det jeg er mest stolt av. Ingen bryr seg om det og ingen skryter av det, men det er jobben min.
Og så har jeg et supermorsomt selvlysende selvrealiserende betalt arbeidsliv jeg ville fortsatt med selv om jeg strandet på en øde øy. Det er fordi jeg er veldig privilegert og bor i den urbane skravleklassen der jobber ikke er jobber, men karrierer, og jeg kan ikke si til barnet mitt: “Du må i barnehagen fordi mamma dessverre må jobbe.” Jeg hadde sendt ungen i barnehagen selv om jeg var den rikeste i Norge så jeg kunne få skrive noen timer i ro og mak. Og likevel later vi som om det er jobben jeg betaler skatt av som er den viktige. Den jeg er skal føle plikt ovenfor. Men jeg føler lyst og glede når jeg setter meg ved tastaturet. Plikt og dedikasjon føler jeg når jeg skraper sand og matpakke-klin ut av tursekk og termos. Ekte jobb.
Når jeg ser “Kvinner velger å jobbe deltid! ÅNEI!”-overskrifter, så tenker jeg: Hvis du jobber med både betalt og ubetalt omsorgsarbeid, er det ikke rart at du må redusere det betalte arbeidet for å få det til å gå opp. Hvis du har et grytidlig skift, en lang kjøretur, en barnehage som ligger litt feil retning, en rygg som trenger litt langsom vekking i dusjen for å funke optimalt, en unge med noen ekstra utfordringer som gjør at AKS ikke har mulighet til å følge opp etter at skoledagen er slutt, så kan det være at du må kutte litt ned på den betalte jobben for å få tid til all den ubetalte jobben din. Det er ikke mangel på arbeidsmoral, for å si det forsiktig. Det er ikke feminisme å be de som står i en sånn skvis å gå opp i stillingsprosent så vi skal se bedre ut på likestillingsstatistikken. Det er å ta et strukturelt problem og be hardtarbeidende kvinner løse det ved å jobbe enda litt hardere.
Jeg har akkurat skrevet en selvhjelpsbok om det betalte arbeidslivet. Ikke fordi jeg tror det er “så viktig” (jeg tror mye av det som skjer i både privat og offentlig sektor er sysselsettingstiltak og barnehageplasser for voksne), men fordi jeg vet at tilgang til lønnsarbeid og ha det bedre på jobben er den enkleste måten å bli fullverdig borger i kongeriket Norge på. Å kunne si opp jobben “Ha en relasjon til NAV” er en av de store gavene med å få seg en stilling, og å ha sine egne penger er den største politiske frigjøringsfaktoren, uavhengig av kjønn. Det personlige er politisk, men noen ganger er også det politiske himla personlig, og du trenger en personlig løsning på ditt – egentlig politiske – sysselsettingsproblem. Vi har et politisk system som belønner lønnsarbeid, dyrker lønnsarbeid og feirer lønnsarbeid. Det betyr at de fleste personlige problemer kan løses ved å få bedre lønnsarbeid.
Men det finnes folk som har så stor ubetalt arbeidsbyrde at det er helt urealistisk å ha lønnsarbeid. Og vi har et politisk klima idag der både høyre og venstresiden later som om det kapitalistiske lønnsarbeidet er det eneste som har verdi. Det er patriarkalsk bullshit.
Men Ida, vi burde jo få flere menn til å gjøre ubetalt arbeid! Dét er løsningen!
Først: Det finnes masse menn som gjør ubetalt arbeid. Mannen min har f.eks en 20% stilling i å administrere det å få hjelpemidler han må ha for å gjøre den “vanlige” jobben sin. Det er en del av arbeidsbyrden knyttet til “det å få hjelp”. (Han har skrevet en bok om det!)
For det andre: Jeg er ikke så interessert i løsninger når problembeskrivelsen vår er så dårlig. For å gjøre en oppgave mulig å dele, må vi synliggjøre den. Per i dag skjuler vi et helt, ubetalt arbeidsliv bak formuleringer som “tilbake til kjøkkenbenken” og “likestillingsutfordringer”. Det blir mye enklere å delegere det hvis vi snakker om det som arbeid som må gjøres. Verdifullt arbeid som må gjøres.
Derfor er mine personlige 8. mars-paroler: Ubetalt arbeid er også arbeid, og Å ikke ha lønnsarbeid er en menneskerett. Jeg anbefaler Sunny Taylor sitt essay om dette, som er skrevet fra et funksjonshemmingsperspektiv. Genrelt sett mener jeg at all feminisme som baserer seg på at alle må ha lønnsarbeid, er – i mangel av et godt, norsk ord – abelist.
Og sist, men ikke minst: Ingen kvinnekamp uten klassekamp, ingen klassekamp uten kvinnekamp. Så mye av likestillingsretorikken vår er basert på at alle bor i en middelklasse med artige karrierer og gode vilkår, og at “frigjøring” er synonymt med å “betale noen andre for å gjøre det ubetalte arbeidet ditt”. Men det er ingen frigjøring hvis vi leser om amerikanske feministikoner som dro tilbake på jobb to uker etter fødselen uten å samtidig lese oss opp på kravene til Domestic Worker Alliance.
Dette er ikke et “Nei til vaskehjelp”-innlegg. For mange av oss trenger hjelp for å få ting til å gå opp, og “gå opp” trenger ikke bety “selvlysende, imponerende karrierer”. Jeg vil bare at det usynlige arbeidet og behovet for hjelp med det skal være synlig. Mange av oss som har hjelp hjemme, retusjerer det bort når vi snakker om livene våre. De fleste av oss vet at de ser på retusjerte bilder av lår når de åpner et glanset damemagasin. Men ikke alle vet at når de leser inspirerende intervjuer med toppsjefer og topp-politikere, så er aupairen og nannyen som er retusjert bort, slik vaskehjelpen er retusjert bort fra bedriftens fortelling om hvem som gjør jobben. Det er aldri dem det er bilde av i årsrapporten.
Dette blogginnlegget er en del av en bok om moderskapet jeg jobber med. Vil du ha e-post om når den kommer ut, kan du melde deg på nyhetsbrevet under. Du kan krangle med meg på Twitter, og følge med på alt annet jeg driver med på Instagram.
March 2, 2020
Ny bok: Møt Svarteboka, skrevet sammen med Helena Brodtkorb
Mai 2016 drev jeg utelukkende med amming. Mens jeg ammet, leste jeg bøker om å amme. Alle sa til meg:
“Du må lese Mammasjokket! Av Helena Brodtkorb!”
Helena som muse:
Jeg kjøpte og leste. Jeg leste den mange ganger, først en tekst her og der (fordi ammetåka ikke er et sted for kronologi), så flere tekster om igjen, så tekster høyt for mannen min, så tekster høyt for meg selv. Jeg kan ikke si at jeg likte den, jeg kranglet med den og gikk i dialog med den og gulpet den opp og tørket den vekk fra genseren min, og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg husker hele boken nesten utenatt. Dette fra en tid da livet mitt bestod av en serie hendelser av typen: “Pusset tenner med håndkrem”, “Sa god helg til noen på en tirsdag” og “Glemte å ta på bukse og åpnet døra i trusa.” Den gjorde med andre or det uutslettelig inntrykk.
Hvis du ikke har lest den, så har du nok ikke barn. Og hvis du ikke har barn, er det egentlig ikke noe vits i å lese den. Men har du lest den og har barn, så vet du hva jeg mener. Dette er ikke en bok du har et likegyldig forhold til. Den lyser i mørket, samme hva du synes om den.
Så det gikk som det måtte gå: Jeg begynte å skrive min egen mammabok. Første tekst kom på bloggen her noen uker etter at jeg begynte å lese Mammasjokket, og denne ukjente Brodtkorb var en katalysator for mine egne tekster.
Helena som redaktør:
La oss spole litt frem i tid:
“Hei, det er fra Kagge. Du vet den feministiske antologien vi spurte om du ville skrive noe til?”
“Ja?”
“Det blir Helena Brodtkorb som blir redaktør på den. Kjenner dere hverandre?”
“Hehehe, ikke…personlig.”
Jeg ringte Helena med en gang.
Litt gira, litt nervøs.
En del av meg: Hvordan skulle hun og jeg som var så forskjellige kunne jobbe sammen?
En annen del av meg: TENK AT JEG FÅR JOBBE SAMMEN MED NOEN JEG HAR TENKT PÅ NON STOP I ET ÅR!
Helena hadde lest mammatekstene mine også. Og var ikke nøytral. Vi hadde noen minutter på tråden der vi følte hverandre på tennene. Og så skjedde det noe: En kobling så sterk at det føltes som en forelskelse.
Du skjønner: Du må ha litt friksjon for at det skal bli noe tenning. Etter min første samtale med HB, løp jeg og skrev teksten som ble åpningsteksten på Det skjer nå! Det sprutet tekst, og redigeringen var en fest.
Noen måneder senere, trengte vi å hyre noen flinke folk til Folio.
Som Wilhelm sa: “Hvem er det som kan de tingene du kan, men som er litt flinkere enn deg, og litt mindre irriterende enn deg?”
“Vet du, Wilhelm” sa jeg. “Jeg vet akkurat hvem vi skal hyre.”
Helena som kollega:
Resultatet var at Helena ble kommunikasjonssjef i Folio. Jeg vet de sier: “Ikke ansett folk du er forelsket i”, men min erfaring er at det fungerer kjempebra. Særlig hvis du er forelsket i Helena.
Vi ble selvfølgelig venner av å jobbe sammen. Jeg tror nemlig at hemmeligheten bak alle nye vennskap er en god dose friksjon og lidenskap.
“De færreste av oss får nye venner i voksen alder. Unntatt Ida, da. Hun får nye venner hele tiden. Hun skriver til og med bøker med dem!”
Idas mann
Fordi Helena og jeg har nemlig skrevet en bok sammen.
Den kommer ut 9. mars og heter Svartebok for deg som vil opp og frem: En smart guide til jobb og penger.
Den er et kjærlighetsbarn og jeg er så stolt av den og den har vært pur nytelse å skrive, fordi Helena er min grunn til å erobre Troja osv.
[image error]Helena og Yours Truly som koser seg på fotosession
To kulturkjerringer i næringslivet
La meg fortelle om hvordan denne boken ble til.
Du skjønner: Helena og jeg er to vaskeekte kulturkjerringer. (Ok, jeg er kulturkjerring, Helena er mer kultur-Morticia Addams.) Jeg er litteraturviter, hun er kunsthistoriker, vi har begge to mer kulturell kapital til sammen enn noen burde ha når de jobber sammen i finansteknologi.
Jeg brenner for Folio fordi jeg har klønet til ting med penger i mange runder. Jeg vet at penger = emo og drama, ikke bare excel-ark. Og noe av det første Helena og jeg begynte å snakke om da vi snakket om #metoo, var nettopp jobb og penger. Hun kom fra en del av kulturlivet der folk jobbet underprisede frilansoppdrag og gikk fra vikariat til vikariat, og lurte på hvordan livet mitt hang sammen. Men siden jeg alltid har levd livet mitt i dreiepunktet mellom tekst og teknologi, har jeg aldri vurdert å søke jobb i et forlag. Jeg søkte heller jobb i Netlife.
Det betyr at spørsmålet: Hvordan ha et bra arbeidsliv og et bra pengeliv var noe av det første vi begynte å snakke om. Fordi vi har denne underlige mixen av børs og katedral, kan vi snakke om penger og arbeidsliv på en annerledes måte. Og det er dette Svarteboka handler om.
[image error]Sånn ser boka ut! Det er en svart bok på en rosa bok! Veldig meta.
Jeg skal være ærlig med deg: Dette er ikke Krig og fred. Det er selvhjelp, skrevet av to drøye damer som elsker selvhjelp som sjanger, og som savner relevant selvhjelp på norsk. Det er en sånn bok du kan ta med i veska eller på do eller i badekaret, lese i smug, lese mens du spiser, ta notater i og gi videre til en venn. En Mammasjokket for den tiden etter at du har hatt Mammasjokket, nemlig den vanskelige tiden når du er tilbake på kontoret igjen og oppdager at du er blitt en Helt Annen Person og lurer på hva du skal gjøre med det.
Helena og jeg elsker nemlig å gi råd, og vi blir ofte spurt om råd, men det er sånn at vi har ikke mulighet til å drikke en flaske rødvin og dele alle triksene våre med så mange av gangen. Særlig siden vi nesten aldri går ut, drikker minimalt og er i seng til kl 22 hver kveld (#mammalivet). Så vi skrev en bok.
Den er vår. Det er ikke sånn at første halvdel er min og andre halvdel Helena sin. Vi har skrevet oppå hverandre og rundt hverandre og i hverandre og redigert hverandre såpass at når jeg leser boka nå, vet jeg ikke hva som var HB og hva som var meg. Den er blitt sin egen greie, og det har vært en erotisk nytelse.
Ambisiøse planer for en ambisøs bok
Helena og jeg er to ambisiøse damer som har skrevet en bok om ambisjoner. Selvfølgelig vil vi at den skal Gjøre Det Kjempebra! Derfor har vi inngått et samarbeid med Ark, og forsøker å få flest mulig til å forhåndskjøpe boken før lanseringsdato 9. mars.
Grunnen er at får vi nok forhåndssalg, så går boken rett inn på bestselgerlisten, og det hadde vært så sjukt digg.
Derfor spør jeg deg som leser veldig pent: Hvis du kjenner inni deg at dette er en bok du har lyst til å kjøpe, så blir jeg veldig, veldig glad om du kjøper den nå (før 9. mars) og bruker denne lenken. Alle som forhåndskjøper boken kommer til å få en overraskelse på e-post til boklansering fra Helena og meg, så hvis du sender meg en e-post til ida@idajackson.no med kvittering for forhåndskjøpt bok, så får du mer enn bare bok. Du får presang og evig internettkjærleik.
Vil du ha gratis bok?
Siden dette er en bok om penger og arbeidsledighet (i tillegg til ambisjoner), så er det veldig mulig at du er midt i målgruppa for denne boken, men også på et sted der det er Helt Idioti å bruke penger på en selvhjelpsbok du ikke har bladd i. Derfor har deler vi også ut fem gratis ebøker til folk som ikke har råd til å prioritere bøker akkurat nå. Send meg en e-post til ida@idajackson.no med tittelfelt Gratis bok, så kan det være at du blir en av de heldige. Og vi tar selvfølgelig for gitt at du er en anstendig person og ikke ber om gratis bok om du har råd. Du leser denne bloggen, ergo er du en bra person.
Hvem bør lese denne boken?
Alle som har en jobbAlle som vil starte sitt eget firmaAlle som driver sitt eget firmaAlle som leter etter jobbAlle som studerer og vet de snart må finne seg en “ordentlig jobb”Alle som øver seg på å bli bedre på dette med personlig økonomiAlle som er interessert i arbeidslivspolitikk og næringspolitikkAlle som liker å kose seg med selvhjelpAlle som liker å le (det er en morsom bok)Alle som liker Helena eller meg og har lyst til å tilbringe en bok med oss.
Velkommen til verden, nye bok! Dette blir ikke siste gang Helena og jeg skriver noe sammen. Og hvis du har noen der ute som du kjenner deg opphengt i, som du irriterer deg over og som du er litt for opptatt av. Det kan være at denne personen ikke er spesielt plagsom. Det kan være at de er en ny venn du ikke har blitt kjent med ennå.
Og du: Dette innlegget er selvfølgelig reklame. Jeg lever av å skrive og er ikke en objektiv kilde til mitt eget forfatterskap. Men dét skjønte du.
